VM-blogg: Trøbbel for «der Trainer»

Low-01
Tysk fotball ble forbundet med kynisme og resultater. Store egoer og kompromissløse vinnere. Dagens spillere er lekne publikumsfavoritter, og Pep Guardiolas inntog i tysk fotball skaper hodebry for der Nationaltrainer, Joachim Löw.

Tekst Eivind Bisgaard Sundet

Tyskland har tre VM-titler, men måten pokalene er vunnet på har ikke alltid falt i god jord. De siste 10-15 årene har noe forandret seg. Pokalene har uteblitt, men die Mannschaft har fått et elskverdig renommé. Det gamle Tyskland er radert ut til fordel for en leken, ny stil. I kjølvannet av EM i 2000 ble det satt igang en rekke prossesser både på klubb- og forbundsnivå. Det er fruktene av dette arbeidet vi ser i fremveksten av Tysklands nye generasjon med fotballspillere. Da Pep Guardiola ble ansatt som trener i Bayern München sto Joachim Löw fremst i rekken av gratulanter.

“Det er en ansettelse med stor verdi for tysk fotball. Guardiola har en en klar filosofi, han personifiserer Barcelona stilen.”

Vær og vinn
På finaledagen i 1954 trippet Uwe Rahns romkamerat Fritz Walter rundt på hotellet og tittet opp mot himmelen. Ungarn var motstander, de hadde ikke tapt en kamp på fire år og ble regnet som det beste laget verden hadde sett. Fritz Walter hadde på mirakuløst vis overlevd krigen. Hans kamerater hadde blitt sendt til Sibir, hvor den sikre død ventet. Ungarske fangvoktere hadde visst hvem Fritz Walter var på bakgrunn av hans fotballkarriere. Det reddet ham fra deportasjon. Senere i livet skulle Fritz Walter ofte vise sin takknemlighet ovenfor det ungarske folket fordi han hadde overlevd krigen, men ikke 4. juli 1954. Han ønsket seg regn, der han tittet opp på den sveitsiske himmelen. Han følte seg som en helt annen spiller når det regnet. Selv trodde Fritz Walter at det skyldtes  bivirkninger etter malaria-sykdommen han hadde pådratt seg under krigen. Han var en dårligere spiller i tørt og varmt vær. Men høljet det ned var han ustoppelig. Fortsatt kaller de kraftig regnevær for “Fritz Walter-vær” i Tyskland.

Adidas hadde i 1954 produsert sine første fotballstøvler med skruknotter, Adidas Argentina. (link til bilde av skoen http://www.designboom.com/design/a-history-of-adidas-classic-football-boot/ )

Før hadde fotballsko vært mest for beskyttelse, ikke et verktøy. Knotter i stål under skoene gjorde festet vesentlig bedre, samtidig var skoen lettere enn tidligere modeller. Adidas Argentina var en revolusjon – og det var bare tyskerne som hadde disse skoene. Det var en enorm fordel, særlig på regnfulle dager.

Et tredje moment som har kommet frem i forbindelse med en studie ved Humboldt-Universität i Berlin, er at mange av spillerne i laget sannsynligvis var dopet på amfetamin under sluttspillet. Det hadde vært vanlig å bruke dette oppkvikkende stoffet under krigen, og mye tyder på at bruken av amfetamin hadde blitt med fra skyttergraven og inn i fotballgarderoben.

Klokken halv ett den 4. juli 1954 begynte det å regne i Bern. De to finalelagene hadde møttes i gruppespillet, der hadde tyskerne stilt med et reservepreget mannskap. Det hadde vært et bevist trekk fra treneren Sepp Herberger. Laget hadde tapte kampen, men skjult sine store styrker før finalen. Anført av en opplagt Fritz Walter vant Tyskland finalen 3 – 2 mot Puskás Ungarn. Tyskland hadde for første, men ikke siste gang satt kjepper i hjulene for noen av fotballens aller fremste talenter.

Du får 7 i odds hos Unibet på at Brasil vinner VM-2014.

Nervøs gjeng
1974 var det første VM vist i farger. Alle var blendet av Johan Cruyffs Nederland, også tyskerne. Begrepet totalfotball var født, og ble brukt om de oransjes spillestil. Minuttene før avspark i finalen mellom Tyskland og Holland viste TV-bildene to lag som trippet nervøst rundt på banen. Denne sekvensen var inspirasjonen til Monthy Pytons sketsj The Philosopher Football. Hjørneflaggene på Olympiastadion var blitt borte, og mens lagene ventet på at flaggene skulle komme til rette var det en artig sekvens med spillere som hadde nervene utenpå drakta.

For Tyskland skulle det snart bli verre. Nederland scoret rett fra avspark. Eller, de trillet ball i et minutt på egen halvdel etter avspark. Så gikk de i angrep. Cruyff ble felt. Neeskens tok straffen. 1 – 0 til Holland. Ingen tyskere hadde vært borti ballen. Selv 40 år etter blir dette nederlandske laget sett på som det beste laget som aldri vant VM. Det faktum at Tyskland vant kampen 2-1 i 1974 og tok seieren fra Holland og Cruyff har fratatt dem mye ære. Vi liker å tro at det var kyniske og defensive Tyskland som vant VM i 74. At de negative tyskerne stjal pokalen fra Rinus Michels epoke-definerende mannskap. Sannheten er at Tyskland faktisk var et komplett og velbalansert lag med Beckenbauer, Vogts, Maier, Bohof, Breitner, Netzer, Hoeneß, Henyckes og Müller.

Franz Beckenbauer og Tyskland har vunnet VM tre ganger. «Der Kaiser» vant som tilskuer i 54, som spiller i 74 og som trener i 90. Den siste seieren var fundamentert på en bakre 3-er bestående av Klaus Augenthaler, Jürgen Kohler og Guido Buchwald. Med sine brukne neser, sine arr og med svovel i lungene vekket de frykten i en hver angrepspiller som våget seg inn på deres halvdel. Italia-90 var igjen med å bygge myten om et lag som vant pokaler og ikke hjerter. Laget var fortsatt merket av Schumachers angrep på Battiston fra VM i 82. Episoden med keeper Schumachers kyniske og voldsomme nedløping av franske Battiston vil for alltid stå som en av fotballhistoriens mest usportslige øyeblikk. Italia-90 var et dårlig VM, i mange øynes tidenes dårligste. Beckenbauers mannskap var et av de det mest positive lagene i mesterskapet, men auraen fra VM i 1990 har tatt glansen fra den prestasjonen Tyskland faktisk gjorde i Italia.

Beckenbauer takket for seg etter mesterskapet i 1990 ved å meddele verden at når Vest-Tyskland kunne vinne med dette middelmådige mannskapet kom den tyske dominansen til å bli total når den østtyske fotballen også ble innlemmet. Kaiser Franz kunne knapt tatt mer feil. Et samlet Tyskland har kun vunnet EM i 1996, da under ledelse av Berti Vogts. Berti Vogts som var synonymt med problemene som har plaget tysk fotball etter murens fall. Han hadde vært svært involvert i det tyske talentarbeidet på 80-tallet. Han hadde sett utviklingsarbeidet i Tyskland stå på stedet hvil, men han tok ikke tak i problemene. Senere ble han landslagstrener og fikk selv slite med den dårlige etterveksten av talenter og landets akterutseilte taktiske disposisjoner. I VM i Frankrike i 1998 spilte fortsatt Berti Vogts med sweeper. En oppgave 37 år gamle Lothar Matthaus fikk. Kroatia ble deres banemenn. Det var tid for ettertanke, men Berti Vogts ga dommeren og FIFA skylda for exiten, og lot ikke selvransakelsen ta overhånd.

Erich Ribbeck ble ny landslagsjef etter VM i 1998 og fikk oppgaven med samle vrakgodset. Laget som kom til EM i 2000 prøvde å få avsatt Ribbeck i forkant av turneringa. De lyktes ikke. Igjen ble tyskerne ydmyket og dro hjem fra Nederland og Belgia med ett fattig poeng etter gruppespillet.

Forbundskrav
Etter EM 2000 hadde vanstyret av landslaget og talentarbeidet foregått lenge nok. Det ble enighet om at nye koster måtte til. Bundesliga og det tyske fotballforbundet la til rette for å bedre ferdigheten til de hjemlige spillerne. Det ble satt krav til klubbene om å opprette egne akademier.

Da Borussia Dortmund og Bayern München møttes i Champions League-finalen i 2013 var hele 26 spillere i de to lags Champions League-tropper den sesongen tilgjengelige for det tyske forbundet, og flere enn halvparten av disse spillerene hadde vært innom fotballforbundets talentutviklingsprogram som ble introdusert i 2003.

Ny tid
Fingeren til Steffan Effenberg, arrogansen til Beckenbauer, kompromissløsheten til tyske forsvarspillere og keeper Harald «Toni» Schumachers overfall på Patrick Battiston i VM i 1982,  har alle vært med å forme vårt bilde av tysk fotball, men under Völler, Klinsmann og Löw har alt dette endret seg. Mentaliteten ble å score mer enn motstanderen, ikke være bedre rustet taktisk eller teknologisk. Det var ikke lenger taklingsmaskiner som representerer Tyskland. Det var innslag av ungdom i troppene. Vennlige unge menn som løper skjorta av seg i hver kamp og på hver trening. De smiler, de sier fine ord om hverandre i pressen. Det er lite intriger – som alltid har preget tyske fotballag. Det siste store egoet forsvant med Michael Ballack. Kaptein Ballack ble skadet før VM i 2010 og fikk ikke være med til Sør-Afrika. Han ble stående på 98 landskamper. Spilleren som var vokst opp i Øst-Tyskland ønsket å fortsette på landslaget etter VM i 2010, men Löw ville ikke ha ham med. Det tyske forbundet prøvde å glatte over konflikten med å tilby Ballack to privatlandskamper slik at han kunne nå 100 matcher. Ballack ble fornærmet og kalte hele opptrinnet en farse.  Tiden for typer som Ballack er forbi.

I troppen til EM 2004 var 20 år gamle Phillip Lahm og tenåringene Bastian Schweinsteiger og Lukas Podolski med. I Klinsmanns tropp til VM på hjemmebane i 2006 var ti av 23 spillere ikke fylt 26 år. I VM 2010 var tallet steget til 15 av 23, mens tre spillere hadde passert 30. I EM 2012 var det igjen 15 av 23 spillere under 25 år, men kun to over 30. I årets forløpige 30-mannstropp har bare tre spillere rundet 30 år, 19 spillere har ennå ikke fylt 26 år. Disse troppene står i sterk kontrast til det Tyskland dro til VM med i 1998, der 12 spillere var over 30 år, og kun tre var under 26 år. Disse tallene sier at Tyskland har turt å satse på yngre krefter. Dette nye Tyskland forbindes med harmoni og lekenhet. Barten til Jürgen Kohler er byttet ut med Mats Hummels femdagers rett-fra-magasinet-forsiden-skjegg. Arr har måtte vike for tatoveringer. Effenbergs finger og Völlers spyttklyse er erstattet av hårgele og Lahms diplomatiske veltalenhet. Spørsmålet er da: Er tysk fotball blitt for sexy? Har de mistet pokalløfterne på veien?

Low-03
Årets utgave
Det pågår en kamp om fotballens idè i den tyske leiren. Og det bør plage Joachim Löw. Han er på papiret lagets trener, men er han lagets ideolog? Han har også to åpenbare praktiske problemer, mangelen på gode forsvarspillere og overfloden av offensive krefter.

Tyske forsvarspilleres tid er forbi. En gang var de like fryktet og ettertraktet som dragene i Game of Thrones. Bundesligaen er den av de store ligaene der det scorers mest mål. Stuttgarts Antonio Rüdiger og Georg Niedermeier var det eneste heltyske stopperparet i årets Bundesliga. Den eneste tyske stopperen som markerer seg utenfor Tyskland er den vennlige kjempen i Arsenal, Per Mertesacker. Det er syltynt i de bakre rekker.

Mats Hummels er en av tysk fotball mest veltalende menn. I tillegg til å være svigermors drøm og pressens yndling er han en drivende god offensiv stopper. Han er dessverre blottet for den dyriske lysten til å gå i døden i egen boks, som tyske stoppere en gang var kjent for. Da Jürgen Kohler la skruknottene på hylla, forsvant kompromisløsheten fra tysk fotball.

– Tyske spillere vet ikke hvordan de forsvarer innlegg. Det er alltid farlig hvis motstanderen kommer rundt på kant. Ballwatching er et utrykk som sjeldent blir brukt i Tyskland, men det er det tyske forsvarspillerene driver med, sa Stabæks Melissa Wiik under en TV-sendingen for en tid tilbake.

Hun har selv vært proff i Wolfsburg. Hun har helt rett. Mats Hummels ser like hjelpeløs ut hver gang motstanderne kommer til innlegg. Utallige mål har Dortmund sluppet inn på denne måten de siste sesongene. Bayern München tapte Champions League-semifinalen i år mot Real Madrid. To av målene Bayern slapp inn hjemme, kom etter markeringssvikt på dødball i eget felt.

Jerome Boateng, Bayern Müchens hurtige forsvarer, er en god spiller – men blir som småstein å regne sett opp mot fordums forsvarsbautaer i det tyske landslaget. Bendikt Höwedes fra Schalke har brukt store deler av sesongen på fysiobenken. Holger Badstuber i Bayern er skadet.

Et lyspunkt finnes i mørket. Det er den svært talentfulle stopperen til Freiburg, Mattias Ginter. Det hviskes om en ny Beckenbauer. Han er komplett. God i duellene, leser spillet bra, har stor radius og er en utmerket pasningspiller. Kanskje er det for tidlig? Han fikk sine først landslagsminutter mot Chile i mars, knapt 20 år gammel.

Situasjonen på backplassene er om mulig mer prekær. Hvis Phillip Lahm skal spille midtbane, har Löw mistet sitt sikreste kort der. Löw sa i forbindelse med VM-uttaket at Lahm er med til VM som både back og midtbane. Marcel Schmelzer har vært skadeforfulgte i Dortmund og hans skader har ført til at både Kevin Großkreutz og Erik Durm plutselig er blitt landslagaktuelle backer for Tyskland.

Angrepet
Det andre praktiske problemet er offensivt. Löw rår over et hav av offensive stjerner. Hvilke formasjon skal han velge og hvilke spillere skal vises tillit? 4-2-3-1 har vært Löws formasjon, men med en overflod av spillere i de tre posisjonen bak spissen, sitter han på et annet dilemma. Skal han gå over til 4 – 1 – 4 – 1? Eller droppe spissen helt og spille 4 – 6 – 0? Med Marco Reus, Andrè Schürrle, Toni Kroos, Mario Götze, Thomas Müller, Mesut Özil, Bastian Schweinsteiger, Kevin Volland, Lukas Podolski og Julian Draxler i bruttotroppen kan det blir trangt om plassen på den tyske benken under VM. Det faktum at det ikke er en selvskreven nummer 9 i Tyskland for øyeblikket gjør ikke disse avveiingene lettere. Mario Gomez har slitt med skader i Fiorentina og kom ikke med i troppen, Podolski har ikke vært førstevalget til Arsenal-manager Arsene Wenger, og Miroslav Klose er gammel og har slitt med skader i år.

Et nytt problem som har vokst fram med de mange gode offensive midtbanespillerne, muligheten for å spille 4-1-4-1 og det at Lahm til en stor grad ser på seg selv om en midtbanespiller, er hvem skal spille defensivt på midtbanen? Spillere som kunne vært aktuelle for en toer defensivt på midten – som Sven Bender og İlkay Gündoğan – er skadet og ikke med i troppen. Sami Khedira har vært skadet denne våren og skal slite med å komme i form til VM. Velger Löw kun en mann i dypet på midten har Lothar Matthäus sagt at Schweinsteiger ikke er aktuell for en slik rolle, da han mener at Schweinsteiger har for liten arbeidsradius defensivt. Lahm har spilt der med suksess i Bayern, men under forutsetningen at laget har ballen 70 % av tiden. Lahm har spilt på det sikre.

Spillestilen
Om Löw likevel skulle greie å komponere et forsvar, finne riktig formasjon og plukke de riktige offensive kreftene, så har han enda ikke greid å løse sitt største problem. Det teoretiske!

Skal Tyskland spille føttenes fotball eller ballens fotball? Er Löw i samme klasse som Klopp og Pep? Greier Joachim Löw å skape sin egen ideologi som forener spillestilene til Bayern og Dortmund vil Tyskland bli uovervinnelige. Eller blir VM en kraftig nedtur med uklar spillestil, og en ideologisk og fotballfilosofisk kamp internt i den tyske leiren?

Löw har de siste årene bygd sitt Nationalmannschaft rundt Bayern München-spillere, men spillestilen til Tyskland har vært direkte, tuftet på smarte og hurtige bevegelser.

“Tradisjonelt har det vært underforstått at det laget som løper mest vinner kampene, men vår analyse sier at dette synet er for enkelt. Vårt fokus er hvilke løp spillerne gjør. Vi er opptatt av hvor de løper, hvordan de løper og hvilke retning de løper i,” sa Jochim Löw før EM i 2012.

I kampen mot Chile i oppkjøringen til VM stilte Tyskland med seks Bayern-spillere fra start. Chile var klart best i kampen, men Tyskland vant til tross for Chiles spillemessige overtak 1 – 0. Muligens er det noe av arven fra tidligere tider, det å vinne på en dårlig dag. Problemet for Löw er større enn en enkelt kamp, fordi spillestilen til Bayern under Pep Guardiols skiller seg markant fra den Jupp Heynckes sto for. Den spillestilen Löw selv har stått for. Den spillestilen som er rådende i dagens Tyskland, og ikke minst, den spillestilen Jürgen Klopp står for. Klopps Dortmund er en stor leverandør til det den tyske troppen. Hans tankegods vil sitte godt plantet hos mange av spillerne.

Possession og prosent
I EM for to år siden spilte Tyskland en fotrapp fotball. Føttenes fotball! Dette har vært stilen tysk fotball er blitt kjent for etter omveltningene i 2000. Kontringsvillig, hurtig og underholdende. Vinnerne Spania spilte ballflytter-fotball, ballens fotball. Disse to måtene å spille på, står i sterk kontrast til hverandre. Vi har sett hvor motsetningsfylte stilartene er denne sesongen i oppgjørene mellom Bayern og Dortmund. Da Bayern vant finalen i Champions League mot Dortmund i 2013 var ballinnehavet 58 – 42 % i favør Jupp Heynckes´ Bayern. I høstens oppgjør i Bundeliga på Westfalenstadion vant Bayern 3 – 0 og de hadde ballen 63 % av tiden. I vårens returmøte på Allianz Arena vant Dortmund 3 – 0, men Bayern hadde ballen hele 71 % av tiden. Dette beskriver godt hvordan de to lagene har beveget seg i ulik retning. Det blir flott underholdning for oss som ser på, men stakkars den som skal forene disse to filosofiene. Med Bayerns stilskifte har nå Joachim Löw sin livs oppgave foran seg. Blir det føttenes fotball eller ballens fotball vi får se i Brasil 2014?

Under EM semifinalen i 2012 var bordet snudd. Italia har alltid vært kjent for sin kynisme, men Tyskland ville spille sitt eget spill. Tyskland tok ikke alle lovlige og ulovlige midler i bruk. De tok ingen hensyn til Italia. Italia spilte en perfekt taktisk kamp. Var dette tapet et tegn på at stømlinjeformingen av tysk talentutvikling og satsingen på offensiv fotball har tatt bort det viktigste av alt, vinnerkulturen? Eller har det siste tiåret vært skritt på veien mot et nytt tysk pokalløft i Brasil 2014. Det er ingen tvil om at nye Tyskland har vunnet hjerter, og løftet seg ut av kynismens skygge. Har Pep Guardiolas inntog videreutviklet tysk fotball eller skaper hans tanker uoverkommelige motsetninger for Löw? Guardiolas ansettelse har har hatt stor verdi for tysk fotball slik Löw spådde, men er den skjulte kostnaden at die Nationalmannschaft må gå fire nye år ute en VM tittel? Om noen uker får vi svaret.
Du får 7 i odds hos Unibet på at Brasil vinner VM-2014.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.