Alcides Ghiggia, som spilte høyreving i størstedelen av karrieren, døde 16. juli 2015. Ghiggia er, ifølge myten, én av tre personer som har gjort Maracanã helt stum. De to andre er Frank Sinatra og paven.

Uruguay i sol og skygge

Sør-Amerikas nest minste nasjon er ubetydelig i global målestokk på nesten alle områder. Bortsett fra i fotball, der de mot all logikk har spilt en nøkkelrolle helt siden sporten begynte å spre seg fra De britiske øyer.

Tekst Runar Skrøvset

 

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Uruguay. U-ru-guay.
Og Montevideo. Mon-te-vi-dé-o.
Om det var i et Paninialbum eller på globusen jeg fikk av bestemor at disse velklingende, fortryllende navnene først nådde bevisstheten min er jeg ikke helt sikker på. Jeg vet bare at de festet seg, tidlig. Senere har jeg møtt flere som har hatt det på samme måte; Uruguay og Montevideo lyder magisk, som et eventyrsted. Inneklemt mellom gigantene Argentina i vest og Brasil i øst, og med kyststripe mot Atlanterhavet i sør, ligger landet der som en bitteliten ert på globusen. Sør-Amerikas nest minste nasjon (etter Surinam) er ubetydelig i global målestokk på nesten alle områder. Bortsett fra i fotball, der de mot all logikk har spilt en nøkkelrolle helt siden sporten begynte å spre seg fra De britiske øyer. Og bortsett fra én ting til, forresten: Kvegdrift. Landets statistiske paradegren er antall storfe per innbygger, der ingen bosetting på denne siden av Melkeveien kan konkurrere med uruguayanerne, men den historien må et annet tidsskrift enn dette ta for seg.
Scarone, Andrade, Varela, Schiaffino, Cubilla, Santamaría, Francescoli, Recoba, Forlán, Suárez. Og så videre. Uruguay har fôret fotballen med store profiler uavbrutt i hundre år. Når Uruguay spiller stopper fluene å fly, hevder landsmannen Eduardo Galeano i El Fútbol a sol y sombra (Fotball i sol og skygge). Landslagets VM-historie forteller om to gull og ytterligere tre semifinaler, den siste i 2010. Starten kjenner de fleste: Uruguay var vertsnasjon og vinner av det aller første verdensmesterskapet i 1930. I tillegg kan man tillate seg å spekulere i hvor lenge Jules Rimet-pokalen ville blitt stående i forbundslokalene i Montevideo hvis det navngjetne laget ikke hadde nektet å stille opp for å forsvare tittelen. Fraværet fra VM i Italia 1934 var en reaksjon på at flere europeiske nasjoner hadde avstått fra den lange reisen til Sør-Amerika fire år tidligere, mens boikotten av Frankrike -38 var en protest mot at Europa fikk avholde VM to ganger på rad. Den lange epoken som verdens kanskje sterkeste fotballnasjon i britenes internasjonale fravær kulminerte i den myteomspunne «Maracanazo»-finalen i Rio de Janeiro 16. juli 1950. Faktisk var semifinalen mot Ungarn i Sveits 1954 Uruguays første tap i en VM-kamp, og første gang de stilte opp i verdens viktigste fotballturnering uten å vinne hele greia. Før VM var det OL-turneringen som gjaldt, og den vant de suverent som debutanter i 1924 og igjen i 1928.

Alcides Ghiggia, som spilte høyreving i størstedelen av karrieren, døde 16. juli 2015. Ghiggia er, ifølge myten, én av tre personer som har gjort Maracanã helt stum. De to andre er Frank Sinatra og paven.

Maracanazo
Mye har blitt sagt og skrevet om Maracanaço med portugisisk ç, Brasils sjokkerende finaletap foran det som påstås å ha vært så mange som 200 000 seierssikre brasilianere på Maracanã og den påfølgende kollektive depresjonen med rapporter om økt selvmordsrate og jeg-vet-ikke-hva. Tilsvarende sterk og virkningsfull var begeistringsbølgen i Uruguay som følge av Maracanazo med z, på spansk. Da som nå var fotballen nasjonens identitetsbærer nummer én og det eneste som virkelig ga landet ry langt utover egne grenser. Den spesielle settingen med et i utgangspunktet underlegent lag på det svære nabolandets hjemmebane med hele verden som spente vitner, gjorde nasjonalfølelsen spesielt ubøyelig. Pressen spilte ut hele fedrelandsfølelsesregisteret, og folk lot seg villig rive med.
Styrkeforholdet mellom lagene ble etter alt å dømme overdrevet i Brasil, men også i Uruguay var det konsensus om bortelagets underdogstempel. Før denne siste og avgjørende finalerundekampen hadde Brasil rundspilt Spania (6-1) og Sverige (7-1), mens de lyseblå bare hadde klart uavgjort mot Spania og slått svenskene med nød og neppe. Brasil var det beste laget, og de trengte bare uavgjort i siste finalekamp for å kunne kalle seg verdensmester for første gang. De hvitkledde (som skiftet til gult for godt etter Maracanaço) dominerte og forsøkte hele tiden å angripe, men ble stoppet gang på gang av et lag som viste seg mye vanskeligere å spille mot – og ut – enn alle andre lag Brasil hadde møtt i sitt eget VM. 0-0 halvveis ga uruguayanerne håp og mot, men Brasil tok ledelsen like etter pause. Noen som husker Friaça? Ikke jeg heller.
Hadde ikke Uruguay snudd kampen og skapt legenden om Maracanazo, ville São Paulo-vingens eneste landslagsmål blitt stående som et gyllent høydepunkt i fotballhistorien, og Albino Friaça Cardoso ville den dag i dag vært et verdenskjent navn og en høyt aktet nasjonal helligdom. I stedet gikk han som gammel mann stille ut av tiden uten videre om og men, i motsetning til de evig bejublede heltene i himmelblått.
I Uruguay mener man at det var Obdulio Varelas kløkt umiddelbart etter baklengsmålet som endret kampen. Det er mulig de overdriver en smule på vegne av sin avholdte kaptein, men de har trolig et poeng. Mens Maracanã kokte og de uruguyanske hodene hang, sørget Varela for forsinket avspark gjennom sine voldsomme protester overfor den engelske dommer George Reader og hans assistenter. Varela kunne ikke et ord engelsk, og Reader like lite spansk, men det var ikke så nøye. Varelas hensikt, ifølge uruguayanerne, var å få den verste jubelen til å legge seg og endre de uruguayanske spillernes innstilling fra skuffelse og resignasjon til sinne og revansjelyst. Etter hvert som de fikk spilt seg oftere inn på Brasils banehalvdel etter baklengsmålet, må de ha sett at det brasilianske forsvaret ikke var på langt nær så fryktinngytende som angrepet. En enkel skuddfinte av Alcides Ghiggia åpnet for den elegante Juan Alberto Schiaffinos utlikning halvveis ut i andre omgang. Fortsatt var Brasil verdensmestere, men elleve minutter før slutt scoret Ghiggia selv – og sørget dermed for et langt liv som stjerne og nasjonalhelt. Friaça gikk i glemmeboka. Fotballen er nådeløs i sin tilfeldighet, men et liv i glemmeboka er tross alt bedre enn et liv i skammekroken. Brasils keeper Barbosa, som nølte et par tidels sekunder og lot det være litt for mye plass i keeperhjørnet, ble aldri tilgitt det som skjedde dette ene skjebnesvangre øyeblikket 16. juli 1950 klokka 16.34 lokal tid da Brasil ble passert av Uruguay på finalespilltabellen.

Garra charrúa
«Charrúa» er navnet på en urbefolkningsgruppe som holdt til i dagens Uruguay (og tilstøtende områder av Argentina og Brasil) i flere tusen år, og som skal ha kjempet heroisk mot europeiske kolonialister. «Garra» betyr egentlig «klo», men det særuruguayanske uttrykket garra charrúa handler om menneskelig – nærmere bestemt uruguayansk – innsatsvilje. Mitt beste forsøk på norsk oversettelse av begrepet er en sammensmelting av ordene viljestyrke, innbitthet, kampånd, standhaftighet, lidenskap, tapperhet, pågangsmot og fryktløshet. Og baller. Begrepet er med andre ord som skapt for mytiske idrettslige heltedåder som den på Maracanã, og har fulgt uruguayansk fotball siden – på godt og vondt. Skal man virkelig slakte landslaget eller et hjemlig klubblag for en skuffende prestasjon på den internasjonale arenaen er formuleringer à la «mangelfull garra charrúa» uruguayansk sportsjournalistikks mest rammende våpen.
Alle som er gamle nok til å ha gjennomlevd noen VM-sluttspill vil kunne skrive under på at denne ekstreme garra charrúa-kampånden fort kan gå over styr. Hvem har vel glemt Luis Suárez’ biteangrep på Italias Giorgio Chiellini i 2014? VM-historiens i særklasse raskeste utvisning ble også begått i sterk garrarus; vårt «med hjertet utenpå drakta» blir liksom ikke helt dekkende for José Batistas ville fremferd i skjebnekampen mot Skottland i 1986. Som en rodeookse på speed kom han buldrende ut av båsen og pløyde ned stakkars lille Gordon Strachan bakfra 40 sekunder etter avspark. De siste 89 minuttene ble heller ikke særlig skånsomme. De ti gjenværende uruguayanerne kjempet med nebb og, ja, klør for 0-0-resultatet de trengte for å avansere på bekostning av Alex Fergusons menn. Lite brydde de seg om omverdenens oppfatning av spillestilen deres. På bakgrunn av de ufine affærene mot Skottland og Vest-Tyskland (også 0-0) truet FIFA med å kaste søramerikanerne ut av turneringen ved eventuell gjentakelse, noe de slapp å ta stilling til i og med at Argentina vant nabooppgjøret i runden etter.
Det har tatt lang tid for Uruguay å riste av seg det dårlige ryktet de pådro seg i denne perioden til tross for at de også hadde artister som Enzo Francescoli og kultprofiler som Rubén Sosa. Disse ble etterfulgt av den uforlignelige Álvaro Recoba, mannen som i Inter skal ha vært verdens best betalte spiller og som blant annet scoret fem mål direkte på corner etter at han vendte hjem for å avslutte karrieren i Uruguay. Recobas silkefot kunne få teknisk anstendige motstandere til å se ut som klumpføtter med gummistøvler, men heller ikke i hans tid fikk Uruguay ut sitt potensial i VM-sammenheng. Faktisk hadde de ikke levert ett virkelig vellykket VM etter 1970 før fjerdeplassen i Sør-Afrika, der radarparet Luís Suárez og Diego Forlán briljerte på topp og navnebrødrene Diego Godín og Diego Lugano ryddet opp foran målet til Fernando Muslera gjennom telepatisk samspill og akkurat passe mengde garra charrúa. Uruguay fortsatte imidlertid å hevde seg i Copa América, en turnering de har vunnet jevnt og trutt opp gjennom historien. Triumfen i 2011 var deres 15., og gjør dem til mestvinnende nasjon i turneringen, én foran Argentina og med nesten dobbelt så mange titler som Brasil.

By og land
Nesten halvparten av Uruguays 3,4 millioner innbyggere bor i Montevideo, litt avhengig av hvordan man regner. Det er mye, men innbyggerfordelingen mellom Montevideo og resten av landet er ingenting mot fotballfordelingen: 38 av 46 – jeg gjentar: trettiåtte av førtiseks! – lag i de tre nasjonale divisjonene er hjemmehørende i hovedstaden. I toppdivisjonen 2018 blir forholdet utrolige 14 fra Montevideo mot 2 fra andre steder – inkludert en klubb som flyttet virksomheten ut av havnebyen for få år siden. Av 240 Primera-kamper kommende sesong finner altså 210 sted i Montevideo by.
Den argentinske treneren Ángel Cappa sa en gang at «Montevideo er en fotballbane med bygninger på». Allerede i starten av forrige århundre var det en politisk prioritet å finne plass til en mengde offentlige idrettsplasser i hovedstaden, og i dag huser byen over 30 fotballstadioner i aktiv bruk i tillegg til utallige grønne, brune og grå flekker mer eller mindre egnet til å spille ball. Uansett hvordan man velger å definere det noe uklare begrepet «fotballby», vil det være beskrivende for Montevideo. Men som vi skal se er det en ekstremt motsetningsfull fotballby, kanskje den mest divergerende i verden. Jeg kjenner i hvert fall ingen liga som den uruguayanske.
For noen år siden var jeg på to toppkamper på én dag i Montevideo, og kontrastene var ufattelige. På formiddagen fulgte jeg en jevn strøm av gulkledde mennesker et par kilometer nordover fra sentrum til Centenario, selveste Estadio Centenario må det være lov å si, åstedet for historiens første VM-finale. Den var ikke akkurat nyoppusset, men hellig grunn skal jo helst ikke være for striglet. Det var langt under halvfullt på tribunen, men de mange stående (og blussende) supporterne i den legendariske Amsterdam-svingen lagde meget god stemning, og storklubben Peñarol hadde et ålreit lag som vant lett etter mye fikst angrepsspill. Kampen og dens kulisser skilte seg i det hele tatt ikke nevneverdig fra kamper i andre store fotballnasjoner.
Fra den verdensberømte 60 000-arenaen var det bare et par hundre meter å gå til Parque Palermo, der dagens andre toppseriekamp skulle finne sted. Illustrerende for stadiontettheten i denne byen er at man på de 2-300 meterne rekker å passere et annet (daværende) toppseriestadion på veien. Det mest slående var likevel de enorme forskjellene i sportslige og utenomsportslige rammer og forutsetninger denne korte spaserturen utgjorde. Det tok litt tid før jeg forsto at det faktisk var de to lags spillere som varmet opp i full offentlighet blant solbadere og hundeluftere i parken utenfor stadion. Heller ikke på innsiden var det noe som helst som minnet om forrige kampopplevelse, og jeg lurte ærlig talt på om jeg hadde misforstått og havnet på kamp med reservelaget til Central Español i en eller annen obskur amatørdivisjon. Fasilitetene og publikumsopplevelsen ville vært omtrent midt på treet i PostNord-ligaen, men dette var altså den renommerte fotballnasjonen Uruguays elitedivisjon. Det kan ikke ha vært mer enn et par hundre tilskuere der, og det eneste jeg kan huske at jeg hørte var lyden av ballen som ble sparket, spillere som ropte til hverandre, en utrettelig isselger med kraftig røst og radiokommentatorenes lynraske gjengivelse av kampforløpet ut fra de åpne boksene sine.

Klasseskille
Uruguayansk liga sammenliknes gjerne med skotsk på grunn av de to største klubbenes totale dominans, men så langt jeg kan bedømme er avgrunnen mellom de to store og røkla enda mye større i Uruguay. Superclásicoene mellom Peñarol og Nacional figurerer med rette høyt oppe på lister over verdens heftigste kamper, men ellers er det helt vanlig med tilskuertall langt nede på tresifret nivå. Det siste årets dårligst besøkte Primera-kamp, El Tanque Sisley-Boston River i mars 2017, ble bevitnet av 92 – nittito – betalende tilskuere. De to store har lagt beslag på svimlende 97 ligamesterskap. Alle andre klubber har til sammen 19 gull, hvorav bare 11 etter profesjonaliseringen i 1932.
Proffrevolusjonen gjorde muren mellom de to store og alle andre klubber uoverstigelig; i 44 år på rad byttet de to på å vinne før noen andre endelig klarte å ta tittelen fra dem. Pokalen og prestasjonen i 1976 tilhørte ene og alene Defensor Sporting, men gleden ble delt av svært mange, og denne sesongen er derfor den kanskje viktigste milepælen i uruguayansk klubbfotball. Siden har også Central Español, Danubio, Progreso og Bella Vista fått æren av å kalle seg mestere. Et ytterligere gjennombrudd for røkla i nyere tid var Danubios fremganger i Copa Libertadores i 1989. På sin imponerende vei til semifinalen slo de blant annet ut Nacional. I 2014 klarte Defensor Sporting å kopiere Danubios semifinalebedrift, og var svært nære å bli den første av «de andre» til å representere nasjonen i en internasjonal finale. Det neste steget, etter å ha fått røsket litt opp i Peñarols og Nacionals uinnskrenkede herredømme, må bli at ligapokalen en vakker dag sendes ut av Montevideo, der den har holdt hus i 118 år.
Selv om rammene er beskjedne, lagene ukjente for de fleste og kvaliteten variabel, har Uruguay flere godbiter å by på enn landslaget og Peñarol-Nacional. I denne sammenhengen må vi aller først nevne det tradisjonsrike og ofte i overkant fyrrige bydelsderbyet Cerro-Rampla Juniors. Disse kampene berammes gjerne til Centenario for å redusere risikoen for bråk, men når de av og til får utspille lokalrivaliseringen i eget territorium i havneområdet Villa del Cerro må dette være en hipsterderbyopplevelse god som noen.
Et annet interessant oppgjør er Danubio-Defensor Sporting, de største av de andre, som gjerne omtales som en moderne klassiker i og med at det først var på 90-tallet at rivaliseringen dem imellom tiltok. Foruten å være en hard kamp om posisjonen som den tredje viktigste klubben i Uruguay, gis feiden mellom Danubio og «Defe» ekstra liv av deres motstridende identiteter; Danubio er hjemmehørende i den sosioøkonomisk utsatte bydelen Curva de Maroñas nord i byen, mens Defensor Sportings tilhørighet er knyttet til hippe og velstående strøk i sør.
Foran kommende sesong er mange spente på hvordan oppkomlingen Club Atlético Torque vil finne seg til rette blant tradisjonsklubbene på øverste nivå. Torque ble stiftet i 2007 av en Cancún-bosatt uruguayansk forretningsmann, og ble kjøpt opp av City Football Group i fjor. Dermed har de ryggdekning i samme eiere som blant annet Manchester City og New York City. Ikke overraskende er skepsisen temmelig stor blant de mange tradisjonalistene i uruguayansk fotball, men de fleste virker usikre på hvilke følger Torques inntog i toppen vil få. En potensiell konsekvens på sikt kan være en aldri så liten forskyvning av maktbalansen mellom hovedstaden og landet for øvrig. Nykommerne har registrert Parque Viera i Montevideo som hjemmebane også for 2018-sesongen, men de ønsker å flytte. Planen er å ruste opp det største offentlige stadionanlegget i Minas, en by med 40 000 innbyggere beliggende 10 mil nordøst for Montevideo i den fotballfattige regionen Lavalleja. Der vil de starte en ny tidsregning.

El Superclásico
Verdens eldste derby utenfor Storbritannia har funnet sted ved over 400 offisielle anledninger siden den første kampen i år 1900. Klubben fra bydelen Peñarol ble stiftet ni år tidligere som CURCC, Central Uruguay Railway Cricket Club, et navn den beholdt til 1914. Som ellers i Sør-Amerika var britiske jernbaneingeniører sentrale i innføringen av fotballen. De gule og svarte draktfargene til Peñarol er tatt fra «The Rocket», det første moderne lokomotivet bygget av jernbanepionerene George og Robert Stephenson i 1829. Mannen som gjerne kalles uruguayansk fotballs far hadde imidlertid ingenting med tog å gjøre. William Leslie Poole kom fra universitetet i Cambridge til The English High School i Montevideo for å undervise i engelsk litteratur, men endte opp med å formidle og utøve de edle engelske idrettsgrenene cricket, rugby, roing og favorittsporten fotball, hvilket blant annet resulterte i at en av hans engelskstudenter grunnla Albion Football Club omtrent samtidig som CURCC så dagens lys. Den mildt sagt aktive professor Poole virket også som dommer og fotballpresident, og sto bak den de facto første landskampen mellom Uruguay og Argentina i 1901, en kamp uruguayanerne i Albion-drakter tapte 3-2. Du får ingen premie for å gjette hvem som spilte for hjemmelaget og sågar scoret det ene målet.
Poole og Albion får nå ha oss unnskyldt, for som alle vet ble det Club Nacional de Football som skulle utgjøre halvparten av den historiske og høyst levende superclásicoen i uruguayansk fotball. Nacional ble stiftet i 1899 som et nasjonalt alternativ til de utenlandskstyrte klubbene. Den nye klubben skulle være forbeholdt uruguayanskfødte spillere. Dette falt ikke i smak hos britene, som nektet de nasjonalistiske nybegynnerne å være med da den første ligaturneringen ble avholdt i 1900. Året etter fikk de mast seg til å være med på ligaleken, og Nacional og CURCC/Peñarol – og ikke minst deres tilhengere – ble raskt hverandres hovedfiender. Så tidlig som i 1905 ble to kamper mellom lagene avbrutt og utsatt på grunn av bråk på banen og tribunen.

Hjerte, smerte
De sterke følelsene knyttet til de to store institusjonene i uruguayansk fotball helt fra begynnelsen representeres best av skjebnen til Nacional-legenden Abdón Porte (1893-1918). Etter over 200 kamper for sitt kjære «Tricolor» mistet han plassen på laget til en ny spiller. Som 25-åring med skapet fullt av pokaler og en rekke landskamper å skryte av kunne Porte sikkert velge og vrake blant andre lag i ligaen. I stedet for å spille i andre farger dro han en natt for nøyaktig 100 år siden til hjemmebanen Estadio Gran Parque Central, klatret over gjerdene og stilte seg i midtsirkelen. Der, alene i det stille bekmørket, tok han frem en pistol og skjøt seg selv. I hjertet. Et avskjedsbrev han hadde på seg avsluttet med en kjærlighetserklæring i dikts form:

Nacional, tross til støv forvandlet
og i støv alltid elskende.
Ikke skal jeg et øyeblikk glemme
hvor høyt jeg har elsket deg.
Farvel for alltid.

På et stort banner som alltid henges opp på tribunen på «El Parque» på kampdag, manes dagens Nacional-spillere til innsats med beskjeden «Por la sangre de Abdón» – for Abdóns blod.
Historien om Peñarol-Nacional-derbyet er full av skandaler og slåsskamper, men også dramatiske kvalitetskamper med spektakulære kulisser. Det kraftfulle hatet hindrer imidlertid ikke klubbene og deres supportere i å innrømme gjensidig avhengighet. Peñarol har vunnet Copa Libertadores hele fem ganger (kun Boca Juniors og Independiente har flere), Nacional tre. De har dessuten tre interkontinentale pokaler hver. Uten den andre er det utenkelig at en av dem ville oppnådd så mye internasjonalt. Inntektsgrunnlaget er i stor grad basert på kampene og forholdet de to store imellom, og hva ville vel hverdagskampene mot Fénix, Liverpool(!), Montevideo Wanderers og de andre dugnadsklubbene vært uten den intense knivingen med erkefienden i tabelltoppen?

Eksport, håp og forfall
Innbyggertallet og rammebetingelsene tatt i betraktning er det forbløffende mange uruguayanske spillere i de store europeiske ligaene. Landslagssjef Óscar Tabárez er selvsagt helt avhengig av å ha et rikt utvalg proffer som er vant til å konkurrere på øverste nivå, men den hjemlige ligaen lider utvilsomt av spillerflukten. Bare i løpet av 2016 dro over hundre uruguayanske spillere – tilsvarende ti komplette lag – til utlandet. De to store mistet 19 spillere dette året. Ekspertene er skjønt enige om at godt talentarbeid ikke på langt nær kan utlikne eksportstrømmen.
Per i dag har Peñarol og Nacional til sammen kun fem utlendinger i stallen, og de uruguayanerne de råder over, som enten (ennå) ikke har tatt steget ut, eller har vendt tilbake igjen etter mer eller mindre vellykkede utenlandskarrierer, er ikke lenger gode nok til å hamle opp med topplagene i Argentina og Brasil – eller sågar Chile, Ecuador og Colombia. At europeiske klubber snapper til seg de beste og/eller mest talentfulle spillerne er noe nesten alle aksepterer og i stor grad applauderer. Mer problematisk for ligaen er at stadig flere mellomsjiktspillere med statsborgerskap i República Oriental del Uruguay drar til andre søramerikanske klubber, ikke minst til nabolandet på andre siden av Río de la Plata. Den oppblåste argentinske ligaen (28 lag i toppdivisjonen) har sitt å stri med selv, men fasilitetene er bedre og lønningene høyere, og utviklingen ser bare ut til å fortsette i gal retning, sett fra Uruguay.

VM 2030
Halmstrået er VM 2030. Det har vært mye frem og tilbake om hvilke og hvor mange land som skal utgjøre CONMEBOL-søknaden, men sikkert er at Uruguay får en nøkkelrolle. Det er lett å se for seg at den internasjonale velviljen overfor et eventuelt jubileums-VM på historisk fotballgrunn i Uruguay og omegn vil være relativt stor etter de siste årenes famøse tildelinger. Hvilke positive følger et eventuelt VM vil få for liten og stor i uruguayansk fotball er ikke nødvendigvis så lett å spå. Det eneste vi kan være helt sikre på er at Estadio Centenario vil bli påspandert en ombygging til 100-årsdagen. Det glorifiserte, ikoniske anlegget har de siste årene ikke bare mistet noe av sin optiske glans, men også blitt utsatt for et ikke ubetydelig statusfall. I 2016 forlot nemlig Peñarol Centenario etter mange tiår som fast leietaker med sterk emosjonell tilknytning da deres splitter nye Estadio Campeón del Siglo sto klart. Enhver klubb står fortsatt fritt til å leie nasjonalsymbolet til enkeltkamper, noe mange også gjør, men 87-åringen er ferdig som fast kamparena og som hjemmeadresse for landets mest populære og suksessrike klubb. Men landslaget flytter ikke, og oppussingsplanene gir tro og håp om et nytt centennium.
Club Nacional har på sin side holdt seg til Gran Parque Central siden tidenes morgen, det vil si år 1900, selv om store kamper gjerne har blitt spilt på det større Centenario. Nacionals katedral er i dag velholdt og moderne, men stadionsituasjonen i Montevideo for øvrig er et litt (fors)ømt tema. «Hvorfor i all verden må alle halvamatørene i byen vår ha hvert sitt stadion når Inter og Milan klarer å dele?», spør de rasjonelle. Spørsmålet er betimelig all den tid mange av anleggene er i elendig forfatning og benyttes av klubber på randen av økonomisk ruin. I tillegg kommer det faktum at de fleste banene er i offentlig eie. Hvis fotball hadde vært en pragmatisk syssel måtte man selvsagt ha sørget for å holde seg med en mindre mengde funksjonelle anlegg praktisk plassert med henblikk på den tette montevideanske klubbgeografien. Ja, man kan godt hevde at det er ren og skjær idioti å skulle drifte og lappe på forfalne stadionanlegg i hvert kvartal. Men de universelle fotballtrumfkortene identitet, historie og følelser gjelder fortsatt. Også i Montevideo. Også i 2018.

Drømmen om nye triumfer
«Andre land har sin historie, Uruguay har sin fotball.» Disse ofte siterte ordene falt fra trenerlegenden Ondino Vieras munn. Nå mangler naturligvis heller ikke Uruguay en hendelsesrik utenomsportslig historie, men fotballen er åpenbart en sentral del av den nyere nasjonale historiefortellingen. Mange mener dessuten at visse trekk ved samfunnsutviklingen i landet har vært avgjørende for den lille nasjonens makeløse fotballfremganger. I søramerikansk målestokk er Uruguay et særlig sekulært og progressivt land, og faktorer som sosiale velferdsprogrammer, infrastruktur, tidlige liberale holdninger og rettigheter for minoritetsgrupper har i større eller mindre grad hatt innflytelse på fotballutviklingen. Et helt konkret eksempel er at den opprinnelige «sorte perle», slavesønnen José Andrade (1901-57), ble løftet opp og frem på landslaget. Der forbløffet og forarget han europeiske tilskuere under OL-turneringene på 1920-tallet før han ble verdensmester på hjemmebane. Allerede under den første Copa América-turneringen i 1916, som Uruguay også vant, stilte de lyseblå med et par mørkhudede spillere, hvilket skapte kraftige negative reaksjoner over hele kontinentet. Derfra kan vi trekke linjen frem til dagens klubbpresident i Rampla Juniors, Isabel Peña, den eneste kvinnen i søramerikansk toppfotball med et slikt verv.
Salige Ondino Viera tenkte nok mest på hvor viktig fotballen er for Ola Uruguayaner da han sa det han sa, noe han som landslagssjef kunne kjenne på kroppen. Han hadde rett, for sosiologene er samstemte i at fotballen har spilt en hovedrolle for befolkningens selvfølelse og nasjonale forankring. Dette er selvsagt ikke unikt for Uruguay, men folks stolthet over landslagets historiske triumfer og den hengivne innstillingen til alle som får den ære å iføre seg den lyseblå drakta er nok sterkere der enn i de fleste andre land.
Fortiden er storslagen, samtiden variabel og fremtiden usikker i uruguayansk fotball, men håpet gløder. Klubbfotballens absurde geografiske konsentrasjon, synkende nivå og enorme ulikhet, tilskuertall på breddenivå og stadionanlegg som ruster og sprekker; alt kan tåles så lenge landslaget kjemper og vinner. Etter en overbevisende kvalifisering er «La Celeste» oddsfavoritter i sin VM-gruppe, og befolkningen håper, drømmer og mimrer mens de venter. Og litt lenger frem i tid vil forhåpentlig VM-sirkuset vende hjem igjen 100 år etter, denne gangen i følge med store pengesummer og drastiske investeringer som muligens, muligens, kan sende fotballen i Uruguay forlengs inn i fremtiden. u

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.