Tilbake til fremtiden

At 3-4-2-1 er på moten i Premier League kan tyde på en radikal endring i forsvarsspillet i Englands toppdivisjon. Sannheten er likevel at den nye trenden er en helt logisk evolusjon.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Lars Johnsen

Chelsea vant fjorårets Premier League med en trebackslinje som grunnoppstilling. Selv om andre, tidligere seriemestere også tidvis benyttet tre bak, ble Chelsea det første laget siden Everton i 1962/63 til å ta ligagull der en forsvarstreer ble benyttet i flertallet av kampene i sesongen.

Det er lett – sett med samtidsarrogansens øyne – å anta at forgjengerne ikke kunne noe særlig om taktikk, at engelske fotballklubber før Premier League-æraen levde i middelalderen, at spillerne var neandertalere som klubbet hverandre i hodet og av og til sparket ballen i retning av motstanderens keeper. Det er overhodet ikke tilfelle. Heysel-tragedien og den etterfølgende utestengelsen av engelske klubber endte Englands dominans i europacupene. Men før 1985 var ikke engelsk forsvarsspill mindre sofistikert enn i andre land.

Åpenbaringen
Det gikk et sjokk gjennom engelsk fotball da Ungarn besøkte Wembley i 1953 og vant 6-3. Ungarns seier hadde ikke vært noen tilfeldighet, det viste returkampen året etter der ungarerne vant 7-1 i Budapest. Det tok litt tid før ungarernes fotball-leksjoner fikk konsekvenser, men de forsmedelige tapene åpnet øynene til engelsk fotball. Ingen engelskmenn antok lenger at deres måte å spille på var den eneste måten.

Etter hvert ble den klassiske WM-formasjonen (3-2-2-3) byttet ut med en firebackslinje, først som 4-2-4, deretter 4-3-3 og 4-1-3-2 – som England brukte da de vant VM i 1966.

4-1-3-2 ble ansett som en radikal og defensiv oppstilling. Men denne formasjonen har flere dimensjoner. 4-1-3-2 ser defensiv ut ved første øyekast, med fire forsvarsspillere og en sittende midtbanespiller. Hvor var vingene? Bruken av Nobby Stiles som defensiv midtbanespiller, åpnet for at backene kunne være med i angrep, og da spesielt Ray Wilson. Mangel på vinger var ikke noe hinder for engelsk angrepsspill. Tvert i mot. Det åpnet opp for Martin Peters’ indreløp fra dypet, som ble en gullvinnende faktor i 1966.

Etter Alf Ramseys suksess med England, begynte variasjoner av 4-4-2 å spre seg. På 1970-tallet dominerte Liverpool og Nottingham Forest Europa med et sofistikert og velorganisert soneforsvar med fire bak. Fireren sto høyt og satte en aggressiv offsidelinje. Engelsk forsvarsspill var kanskje ikke polert eller stilig. Men det var solid.

Leder for FAs trenerutdanning var Allen Wade, og hans tanker om pragmatisk og systematisert fotball hadde lenge blitt slukt av de fleste som deltok på forbundets trenerkurs. På utdanningssenteret i Lilleshall, predikerte Wade om en direkte og ukomplisert fotball, noe som av mange ble tolket som en fotball der lange oppspill var hovedelementet. Spesielt for lag som var ferdighetsmessig svake – som for eksempel Watford – og som en unnskyldning for brutal og voldelig fotball à la Wimbledon. Etter et ydmykende EM-sluttspill i 1988 ble det tydelig at engelske lag manglet ferdighetene til å holde på ballen, at fysikk og høy intensitet hadde lenge blitt for høyt prioritert. Engelsk fotballs kollektive selvfølelse nådde et bunnivå. Langballdoktrinen til Charles Hughes, FAs tekniske direktør, ble skrotet.

Slakter som sweeper
Oppfatningen var at engelsk fotball hadde blitt frakjørt i de årene klubbene var utestengt fra europacupspill. Det tydeligste tegnet på det kom i den fæle 1-1-kampen mot Irland under VM i Italia. Manager Bobby Robson – en elev av Vic Buckingham, mannen som la grunnlaget for totalfotballen til Ajax og Barcelona – ga etter for spillergruppens ønske om å spille med sweeper.

Mark Wright fikk den rollen med Terry Butcher og Des Walker som mannsmarkerende midtstoppere (Dog: i semifinalen mot Vest-Tyskland byttet Butcher og Wright roller da farten til Wright var bedre egnet i kamp mot Rudi Völler. Og ja: Du leste riktig. Beistet Butcher spilte sweeper). Paul Parker og Stuart Pearce bekledde backplassene. Endringen ble dramatisk: England så for første gang på flere år ut som et lag som virkelig hang sammen. Med litt marginer på sin side, endte laget på en 4. plass. Landets beste VM-plassering etter gullet i 1966.

I tillegg til en umiddelbar godfølelse – med etterfølgende gentrifisering av engelsk fotball som Premier League skulle nyte godt av – hadde også 1990-VM en langtidseffekt. Engelsk fotball innså at fem bak ikke nødvendigvis var mer defensivt enn fire, på samme måte som 4-4-2 ikke nødvendigvis var en mer defensiv formasjon enn 4-2-4. En ny periode med eksperimentering kunne begynne.

Midt oppe i dette ble tilbakespillsregelen innført – fotballhistoriens viktigste regelendring siden endringen av offsideregelen i 1925, som i sin tid hadde ført til framveksten av WM-formasjonen. Fra 1992 kunne ikke keeper bruke hendene når en lagkamerat spilte ballen tilbake til ham. Regelendringen sammenfalt med oppstarten av Premier League. Sett med dagens øyne virker det merkelig at det hadde tatt så lang til å innføre en slik regel. Sett med 1992-øyne var dette en svært kontroversiell regelendring.

Regelendring til besvær
Howard Wilkinson, manageren til den regjerende ligamesteren Leeds, raste mot den nye regelen og mente den var en gave til «trenere som sverger til langballfotball». Han så for seg at lag kom til å slå langt mot en spiss som presset forsvarsspillerne til å slå hjem til keeper – en keeper som nå var nøytralisert av den nye regelen. Og spissen var klar for å utnytte et øyeblikks misforståelse mellom forsvaret og lagets sisteskanse.

I den første runden av Premier League hersket det kaos, og Leeds ble det aller første laget som skulle få utbytte av det. 14 minutter inn i deres kamp mot Wimbledon, nølte Dons-forsvarer Roger Joseph med ballen i beina, usikker på om han skulle klarere eller spille til keeper Hans Segers. Lee Chapman stjal ballen og scoret.

Men Joseph var ikke den eneste forsvareren som dummet seg ut denne helgen. På Highbury slo Tony Adams en altfor løs pasning til midtstopperkollega Steve Bould. Det inviterte Norwich-spiss Mark Robins inn i spillet. Han scoret, og Norwich snudde 0-2 til 4-2-seier. Begge målene i Chelseas åpningskamp mot Ipswich kom etter pasningsfeil som kan tilskrives frykten for å spille ballen hjem til keeper. Ved ett tilfelle hadde regelen motsatt effekt. Sheffield Uniteds seiersmål mot Manchester United kom som følge av at midtbanespiller Jim Gannon, i stedet for å spille hjem, selv om han tydelig vurderte det, klinket ballen i angrep. Det skapte en Sheffield United-kontring som førte til straffe og 2-1.

Gradvis lærte lagene seg å håndtere den nye regelen og Wilkinsons frykt viste seg å være grunnløs. Lagene presset riktignok høyere enn de hadde gjort da forsvarerne kunne redde situasjonen ved å spille hjem til keeper. Intensiteten i kampene økte, dét var den største konsekvensen av den nye regelen. Ballen var mer i spill, og dermed mindre tid til hvile. For noen lag ble det et problem.

Tilbakespillsregelen var ikke den eneste grunnen til at Nottingham Forest rykket ned, men den var sterkt medvirkende. Manager Brian Clough var svært preget av langvarig alkoholmisbruk. En yngre og raskt-tenkende Clough hadde sannsynligvis greid å komme opp med en løsning på den nye utfordringen.

«Vi slet hver gang vi hadde ballen. Vi spilte den tilbake til Mark Crossley og han klarerte. Stort sett kom ballen umiddelbart tilbake, og det satte oss under ytterligere press. At Mark klarerte ballen oppover i banen, var ikke til hjelp. I fjor, da vi kunne spille ballen tilbake, beholdt vi ballbesittelsen ved at Stuart Pearce, Brian Laws eller Gary Charles trakk ned, mottok ballen og satte i gang et nytt angrep», forklarte spissen Gary Bannister.

Det støttet opp om Wilkinsons teori om at tilbakespillsregelen ville føre til lange baller. Forest var, tross alt, et spillende lag (i hvert fall fram til slutten av den sesongen da desperasjon satte inn). Det største problemet var likevel kondisjonen. Laget var ikke godt nok trent. Med ballen mer i spill, førte det til at Forest-spillerne ikke hang med – og rykket ned.

Fra et taktisk perspektiv var Wilkinsons Leeds laget som var de største taperne. Ligamesterne fra 1991/92 endte på 17. plass. John Lukic ble den første keeperen som ble straffet for å ha plukket opp et tilbakespill med hendene, etter en pasning fra Chris Whyte.

«Tilbakespillsregelen gikk kraftig ut over oss», sa Gary Speed. «Midtstopperne pleide å slå ballen rolig hjem til keeper. John Lukic banket deretter ballen opp mot Lee Chapman og meg.»

«Tidligere holdt John ballen i hendene, og sparket den langt. Nå måtte han kline til fra bakken. Det betydde at den ikke gikk langt nok. Vi ble dermed en mye mindre trussel for motstanderen, fordi ballen ikke nådde helt fram, den kunne ikke flikkes videre inn i boksen. I stedet landet den på midtbanen», uttalte Steve Hodge.

Samtidig var motstanderne gode til å sette Lukic under press, noe som førte til at han kvittet seg med ballen så raskt som mulig – noe som igjen gikk ut over treffsikkerheten.

Med ballen i beina
Leeds var ikke de eneste av nylige ligamestere som slet med å tilpasse seg den nye regelen. Liverpool var midt i en vanskelig omstillingsperiode. Hillsborough-tragedien preget klubben fortsatt. En utslitt Kenny Dalglish hadde gått av som manager og blitt erstattet med Graeme Souness, noe som brøt med klubbens «boot room»-tradisjon – klubben hadde alltid hentet sine managere fra egne rekker. Dette skjedde samtidig som fotballen gikk gjennom radikale endringer på alle felter. I All Played Out, Pete Davies’ fantastiske bok fra innsiden av England-troppen i Italia-VM, kommer Bobby Robson med en ufrivillig, men presis beskrivelse av fordelene med å spille med fem bak. Forfatteren spurte om 4-4-2 var utdatert. Robson svarte «med sammentrukne lepper og sinne»:

«Er Liverpool utdatert? Om de skulle spille i Europa neste sesong, hvordan ville de ha stilt opp? I en fiks hybridformasjon? Når folk snakker om at det er en utdatert formasjon, snakker de da om Liverpool?»

Antakeligvis ikke, men 27 år senere er ligagullet i 1990 Liverpools siste.

Det har delvis sin grunn i taktiske endringer som vanskeliggjorde 4-4-2. Det kommer vi til litt senere. Men Liverpool slet med å venne seg til tilbakespillsregelen.

«Tidligere kunne Liverpool drepe kamper», har Nick Tanner uttalt. «Når vi ledet 1-0, kunne vi spille ballen hjem til Bruce Grobbelaar. Han spratt ballen noen ganger, Phil Neal ville trekke ned, og Bruce kunne rulle den ut til ham. Sånt var det nå slutt på.»

Ettersom det ble vanskeligere å drepe kamper, hoppet målsnittet fra 2,52 til 2,65. Forsvarsspillets natur endret seg. Både forsvarere og keepere måtte være komfortable med ballen i beina. Flere som hadde blitt ansett som viktige og gode spillere, falt i status. Des Walker hadde for eksempel vært en stjerne under VM i 1990, men mistet all selvtillit etter overgangen fra Nottingham til Sampdoria og fant aldri tilbake til toppnivået etter returen til England og Sheffield Wednesday. «Karrieren til Des fikk seg en bulk», har Harry Redknapp uttalt. «Han pleide å øke farten og snike seg foran spissen og spille ballen enkelt hjem til keeper. Nå var det plutselig påkrevd at han skulle spille seg ut, og det var overhodet ikke hans stil.»

«Den tilbaketrukne spissen»
Den nye regelen påvirket altså forsvarsspillet radikalt. Men etter revolusjonen kommer evolusjonen. Eric Cantonas ankomst, først til Leeds, deretter Manchester United, satte i gang en endring helt foran på banen, og den klassiske formasjonen 4-4-2 ble til 4-4-1-1. Cantona banet vei for spillere som Gianfranco Zola og Dennis Bergkamp – spillere som opererte utenfor et rigid 4-4-2-system. Tidligere hadde vi selvsagt hatt typer som Kenny Dalglish og Eric Gates. I hvilken grad Cantona og de andre egentlig brakte noe nytt til engelske baner, kommer an på øynene som ser. Men trenden var at flere angripere begynte å ligge dypere, noe som betydde at det ikke lenger holdt for forsvarsspillerne bare å være store og ha klarering av innlegg som sin hovedoppgave. De måtte være bevegelige og kunne mer enn bare å holde linjen.

I en alder der vi er vant til at spillerne behersker alle spillets fasetter, høres ikke det spesielt revolusjonerende ut. Men den gangen markerte det en tydelig endring. Selvsagt hadde engelsk fotball hatt stoppere som Bobby Moore, forsvarere som kunne spille fotball, ikke bare sparke fotball, men de hadde alltid blitt sett på med mistenksomhet. Det første laget som spilte med fire spillende forsvarsspillere var sannsynligvis Newcastle under Kevin Keegan. Darren Peacock og Philippe Albert dannet stopperpar, flankert av Steve Watson, Robbie Elliott, John Beresford eller Warren Barton – fire sidebacker som tidligere i sine karrierer hadde spilt på midtbanen eller i angrep. Det ga laget mange alternative måter å angripe på. Lagets svakhet var derimot den defensive organiseringen. De kunne framstå naive i forsvarsspillet. De slapp ikke inn altfor mange mål, men det var fordi de stort sett hadde ballen selv. Så fort de ble satt under skikkelig press, falt de sammen.

Flere lag begynte å mannsmarkere den tilbaketrukne spissen i 4-4-1-1, Leicesters Pontus Kåmark som nøytraliserte Middlesbroughs Juninho i ligacupfinalen i 1997 er et klassisk eksempel. Det skulle raskt vise seg at en mer pålitelig løsning var å ha forsvarere som kunne rykke ut av forsvaret og ta ut den bevegelige motstanderspissen – noe som også ga lag den samme dynamikken og flyten i oppbyggingen av eget angrepspill som vi så i Newcastle.

Gjennom 1990-tallet så vi sporadisk trebackslinjer i Premier League, stort sett for å gi plass til en spillende forsvarer. Fortsatt var det en skepsis til spillende stoppere.

«Jeg kunne ta imot en vanskelig ball, kontrollere den, skaffe meg rom og slå den foran backen. Men backen ønsket ikke den pasningen», har Ruud Gullit sagt. Gullit fikk noen kamper som libero i Chelsea, før han ble flyttet fram på midtbanen.

Nye typer stoppere
De første årene av det nye årtusenet ble kjennetegnet av framveksten av spillende forsvarere som Rio Ferdinand, Ledley King og Sol Campbell. Selv John Terry er bedre med ball enn han ofte får anerkjennelse for. «Jeg ser på Rio og Sol og ser en ny type av engelske forsvarsspillere. I mange år unngikk vi å trene unge spillere til å ta med seg ballen ut av forsvarsleddet. De er eksempler på en ny tilnærming, og det er et framskritt», har Terry Venables sagt.

Sidebackene, i enda større grad enn midtstopperne, tok nå del i angrepsspillet. Ashley Cole var en pioner i den moderne backrollen – en rolle der vi nå finner Kyle Walker, Danny Rose, Nathaniel Clyne og Ryan Bertrand, spillere som går i angrep med største selvfølgelighet.

Noen tilbakeskritt har det vært. 2004 var et fotballtaktikkens nøkkelår, med Porto som vinner av Champions League og Hellas som EM-vinner, begge med defensiv-orientert kontringsfotball. Rafael Benítez og José Mourinho tok dette med seg til Premier League, og deres kontinuerlige krangling var kanskje et tegn på at de egentlig sto for ganske like stiler. Begge holdt laget kompakt, og foretrakk en sittende midtbanespiller som skulle beskytte forsvarsfireren. Rollen fikk navn etter Claude Makelele, men Javier Mascherano behersket den like godt. Chelsea var så gode defensivt i 2004/05 at de bare slapp inn 15 mål og holdt nullen 25 ganger på 38 kamper.

Da Carlos Queiroz ankom Manchester United som assisterende manager la de bort alle hasardiøse tendenser. Wayne Rooney eller Carlos Tévez trakk ned i banen, som en defensiv spiss, for å demme opp for angripende sidebacker – et viktig trekk da de vant Champions League i 2008. Det skulle være allsidig: forsvarere angrep og angripere forsvarte (dog ikke Cristiano Ronaldo, som spilte spiss i de største kampene for at han skulle slippe defensive oppgaver).

Kunsten å beherske alt
Populariteten til kontringsfotballen, som kulminerte i Champions League-semifinalen i 2005 mellom Chelsea og Liverpool, ble kortvarig. Forsvaret flyttet seg lenger og lenger fram på banen og forsvarsspillerne ble bedre og bedre med ball. Målsnittet økte, antallet offsideavgjørelser sank – et mønster i hele Europa. Ballbesittende fotball dominerte en periode, før høyt press ble normen. Det finnes fortsatt folk som Tony Pulis, som liker en smal bakre firer, gjerne bestående av fire midtstoppere, som skal slå ballen langt, men de aller fleste lag foretrekker å stå høyt.

Flytende angrepsspill, energi og raske gjenvinninger er viktige ingredienser i dagens fotball. Det betyr at forsvarsspillere som David Luiz og John Stones har blitt mye verdt – selv om det kan stilles spørsmål om hvor gode de faktisk er til å utføre de vanlige forsvarsoppgavene. Det er kanskje en av de viktigste årsakene til fjorårets gjeninntreden av forsvarstreeren. Enda viktigere her er hvordan sidebacksrollen har endret seg. Når backene i mye større grad deltar i lagets angrepsspill, betyr fire bak egentlig to bak. Å introdusere en tredje forsvarsspiller, som Antonio Conte gjorde i Chelsea, kan derfor ses på som en reaksjonær handling for å gi laget ekstra beskyttelse i den bakre leddet. 3-4-2-1-formasjonen som nå er på moten inkluderer to sittende midtbanespillere, noe som gir laget en solid defensiv grunnmur av fem spillere – ikke ulikt formasjonen Pep Guardiola foretrakk i sin siste sesong i Bayern München.

Det er naturlig nok en litt annerledes trebackslinje vi ser i dag enn det Everton brukte den gangen grunnformasjonen fortsatt var WM. Likevel, med unntak av at moderne kantspillere er vingbacker, er det så forskjellig? Alle kan presse høyt nå, det er mer rom for posisjonsbytter, spillerne flyter fra en rolle til en annen og lagene forsøker å opptre kompakt nå de forsvarer seg. Likevel føles det som om vi har brukt 50 år på å komme tilbake til der vi startet.

Russlands tidligere landslagssjef, og nå manager i Hull City, Leonid Slutskij, har uttalt at han ikke liker tre bak. Det er for defensivt, føler han, det er en reaksjon mot moderne angrepsspill der backene deltar. Og det medfører at lagene begrenses til å angripe med bare fem spillere. Det har han til en viss grad rett i. Det er et trekk, oppstått for å gi ekstra beskyttelse. Samtidig er det svært spesielt å omtale Guardiolas tanker om fotball som defensive. Selv om Contes bruk av systemet i hovedsak handler om et tryggere forsvarsspill, kan 3-4-2-1 også være et grep for å få flere med i angrep og utnytte presset bedre.

Og det er egentlig den største forskjellen mellom i dag og 50 år tilbake, i systematiseringens spede begynnelse. Da Herbert Chapman tegnet ut WM-formasjonen på slutten av 1920-tallet, laget han malen som skulle vare i over 90 år. Det er oppsiktsvekkende å tenke på. Å spille med fire bak så ut som et radikalt avvik fra malen, men i retrospekt var det heller bare del av en prosess i retning av bedre press og mer systematiserte oppgaver.

Man kan diskutere om oppstilling, helt fra WM-dagene, egentlig bare er en detalj. Det som egentlig betyr noe er hva man legger i «press» og, etter innføringen av tilbakespillsregelen, at det nå er et krav til spillerne på det høyeste nivået at de er gode med ballen i beina. Selv i lag som er aller best uten ball, som José Mourinhos lag, forventes det at forsvarere skal kunne sette i gang kontringer. Vi har kanskje rykket tilbake til start, men alle kan presse og spille ball nå.