Blir Michel Platini ny FIFA-president vil han snakke mye og inderlig om å reformere organisasjonen, men hvis det går en rød tråd gjennom franskmannens idrettspolitiske karriere, er det følgende: En ting er hva han sier, noe helt annet er hva som faktisk skjer.
Tekst Lars Sivertsen
Historien består av lange linjer, formet av små øyeblikk. Og personene som havner i sentrum av disse øyeblikkene, som tar avgjørelsene som former fremtiden, må ofte finne en balanse mellom hva de mener og hva de står for – og hvilken retning de blir dyttet i av kreftene rundt seg. Og hvordan en mann finner sin balanse sier mye om hvem han er. Det var nettopp et slikt øyeblikk Michel Platini ble konfrontert med i Zürich den 2. desember 2010 da det var hans tur å stemme på hvor FIFA skulle arrangere VM i 2022. Nå som han er favoritt til å etterfølge Sepp Blatter som FIFA-president er avgjørelsen Platini tok den dagen mer relevant enn noen sinne.
Michel François Platini ble født den 21. juni 1955 og vokste opp i den lille byen Joeuf i Lorraine-regionen, like ved grensene til Luxembourg og Tyskland. Han ble i praksis født inn i fotballen: Faren Aldo var profesjonell fotballspiller og ble senere direktør i Nancy, mens moren Anna drev en sportsbar der de lokale industriarbeiderne kom for å drikke øl og snakke om fotball. Platini har sagt at det var slik han lærte å forstå fotballens kultur da han var ung, ved å høre på samtalene som ble ført i morens café.
Veien til profesjonell fotball var ikke knirkefri. Platini hadde to mislykkede prøvespill for Metz, og i sitt andre forsøk presterte han å besvime under en spirometer-test. Fysikken var aldri Platinis sterkeste kort. I stedet for Metz endte han opp i Nancy, der han raskt imponerte tilstrekkelig med reservelaget til at han ble tatt ut på førstelaget. Det ble starten på en fabelaktig karriere med Nancy, St. Etienne, Juventus og det franske landslaget.
Michel – my belle
Platini kombinerte playmakerens haukeblikk og følsomme pasningsfot med avslutterevnene til en rendyrket målsnik. Han dirigerte spillet og gikk på løp inn i boksen, han startet og avsluttet angrep. I tillegg til alt dette var han en av verdens farligste frisparkskyttere. Han var, kort fortalt, et komplett angrepsvåpen, en spiller det ikke fantes noe defensivt mottrekk mot, og en spiller som kunne bære et lag på egenhånd. Det var også det han endte opp med å gjøre. På 80-tallet ble han toppscorer i Serie A, på den tiden verdens soleklart beste liga, tre år på rad. Han scoret ni av Frankrikes 14 mål da de vant EM på hjemmebane i 1984. Nesten ingen enkeltspillere i fotballhistorien har dominert en internasjonal turnering i like stor grad.
Pelé har beskrevet Platini på følgende vis: «Michel Platini er den eneste franskmannen som hadde kommet inn på Brasil-laget fra hvilken som helst årgang. Han var fantastisk. Skuddene hans, pasningene, ballkontrollen, instinktet hans foran mål, han var enorm.»
I 1987 la Platini fotballskoene på hyllen og gikk løs på livet som fotballpensjonist med stor selvtillit. «Når du har spilt fotball på det høyeste internasjonale nivå virker alt annet i livet lettere etterpå», sa han i et intervju med bladet Le Sport kort tid etter han la opp. Mon tro om han føler det samme nå. Han lykkes bare delvis da han i 1988 forsøkte seg som trener for det franske landslaget. Selv om de på et tidspunkt gikk 19 kamper ubeseiret, måtte Platini trekke seg etter at Frankrike røk ut av EM i 1992 i gruppespillet. I 1998 begynte Platini for alvor å engasjere seg i fotballpolitikken – som personlig rådgiver for Sepp Blatter.
Blatters læregutt
Forholdet mellom Blatter og Platini er et av de mest fascinerende aspektene ved det kommende presidentvalget i FIFA. I et langt intervju med nederlandske de Volksrant denne sommeren ga Blatter sin versjon. «Du vet, det var en tid der forholdet mellom oss var som far og sønn», forklarte Blatter. «Han jobbet for meg i fire år, etter VM i 1998 i Frankrike. Sammen forberedte vi styremedlemskapene hans i både UEFA og i FIFA. I 2007 ble han også president i UEFA, med støtte fra meg.» Nå er imidlertid de to arge rivaler. I samme intervju hevdet Blatter at Platini før FIFA-valget i sommer hadde sagt til broren hans at han måtte «si til Sepp at han må trekke seg fra valget eller så havner han i fengsel». Blatters bror oppfattet Platinis oppførsel som truende. Platini har ikke kommentert anklagene, men kilder nær han har benektet at samtalen fant sted.
Hvordan endte det opp slik? Blatter og Platini var «som far og sønn», men nå er det enten slik at den ene kommer med truende meldinger til den andres familie – eller slik at den ene dikter opp at den andre har kommet med truende meldinger til hans familie. Ondt blod er det åpenbart, uansett hva sannheten er. Hva har endret seg? «Han har endret seg, ikke jeg», hevder Blatter, og legger til at «du blir nødt til å spørre ham om hans karakter, jeg forstår ikke hva som foregår i hodet hans».
En mulig og svært plausibel forklaring på hvorfor læremesteren og hans tidligere protégé ikke lenger er på talefot er at styrkeforholdet mellom de to har endret seg radikalt ettersom Platini har fått mer makt.
«Blatter elsker å være rundt berømte mennesker, enten det er statsledere, politikere eller spillere. Det var perfekt for han å ha Platini ved sin side, men når Platini fikk makt selv så endret dynamikken seg», forklarte en anonym tidligere FIFA-ansatt til Reuters i sommer.
Det er uansett klart at Platini i stor grad har Blatter å takke for at han ble UEFA-president i 2007. Blatter gikk faktisk så langt som å gå ut offentlig med sin støtte for Platini like før valget. Den sittende UEFA-president og Platinis motstander i valget, Lennart Johansson, var rasende.
«Jeg setter ikke pris på at FIFA-presidenten blander seg inn i valgprosessen i UEFA», klaget Johansson i sin siste tale før valget. Men da stemmene ble telt opp hadde Blatter lykkes i å få inn sin læregutt og tidligere rådgiver som president for den mektigste av fotballens seks kontinentale konføderasjoner.
Den prinsippfaste
I utgangspunktet burde Platini være den perfekte fotballpolitiker. Han er den tidligere storspilleren som vokste opp med fotballdiskusjonene på morens sportscafe. Hvem kunne vel være i bedre posisjon til å forstå hva fotballen betyr, både fra spillernea og supporternes perspektiv? Og han var ikke bare en tidligere storspiller, han hadde vært en fotballspiller med prinsipper: Platini nektet å synge Frankrikes nasjonalsang før kamper. «Jeg sang aldri Marseillaisen, men jeg elsker likevel Frankrike. Det er en krigssang som ikke har noe som helst med gleden i fotball å gjøre», forklarte han.
Platini besitter også noe mange vellykkede politikere har: En intens og effektiv personlig sjarm. Hans tidligere PR-mann, Jacques Séguéla, beskrev Platini i sine memoarer på følgende måte: «Han er en slik mann som du i forkant kan ha sverget på at du kommer til å si ‘nei’ til men så, når du ser ham i øynene… så sniker ordet ‘ja’ seg ut, nesten som om noen andre har sagt det.» Som spiller var Platini alltid lederen i spillergruppen, han var lagets naturlige referansepunkt, og han virker å ha alle verktøyene han skulle trenge til å være det samme utenfor banen.
Så hvordan gikk det da fotballens perfekte kronprins fikk et av idrettens tyngste verv? Jean-Philippe Leclaire, tidligere redaktør i L’Equipe, skrev det som regnes som den definitive biografien om Platini (uautorisert, men velinformert), og han forklarte til GQ i fjor at Platini kan sammenlignes med Barack Obama. «Jeg ser Platini litt som fotballens Barack Obama. Da han ble valgt til UEFA trodde han at han virkelig kunne endre ting. Så ble han konfrontert med realitetene i situasjonen. Som Obama ble. Noen er skuffet over Platini, noen er skuffet over Obama.»
I forkant av UEFA-valget i 2007 gjorde Platini det klart at en av hans viktigste prioriteter dersom han ble valgt, ville være å endre Champions League-formatet.
«Jeg akter å se nærmere på Champions League. Jeg mener at fire klubber per land er for mange… Jeg tror dagens Champions League-format prioriterer de store klubbene», sa han til Financial Times noen måneder før han ble valgt. Platini ville ha flere seriemestere fra små nasjoner med i konkurransen, og han ville ha med cupmestere fra de store landene fremfor lag som hadde kommet på fjerdeplass. I samme intervju fra høsten 2006 er det tydelig at det er storklubbene og deres storkapital som var Platinis bête noire.
«Jeg mener at det finnes mennesker, klubber, presidenter som har gjort fotballen veldig populær. Denne populariteten tiltrekker folk som liker penger. Du må forhindre at disse folkene som liker penger lager regler som gjør det mulig for dem å tjene enda mer penger.»
Da han ble valgt sendte Platini et brev til Europas statsledere der han advarte mot «pengers ondartede og permanente tilstedeværende innflytelse». Platini advarte mot at dette var en alvorlig trussel som hang over europeisk fotball. «Penger har alltid vært en del av idretten, og fotballen har vært profesjonell i 150 år. Men penger har aldri vært fotballens ultimate målsetning. Det viktigste formålet har alltid vært å vinne trofeer. For første gang er vi på vei inn i en æra der finansielle gevinster er målestokken for sportslig suksess», skrev Platini. Og han gikk enda lengre når det kom til pressgruppen som noen europeiske storklubber opprettet på 2000-tallet: «Jeg avskyr G14-organisasjonen».
Nederlag på nederlag
G14 ble stiftet i 2000 for å representere interessene til 14 av de største og rikeste europeiske klubbene i forhandlinger med UEFA og FIFA. På starten av 2000-tallet truet de gjentatte ganger med å starte sin egen europeiske superliga.
«Fotball har alltid handlet om identitet og rivalisering. Det handler om Arsenal-folket mot Tottenham-folket, om engelskmenn mot franskmenn, Moldova mot Georgia. I dag har vi ikke rivalisering lenger. Dersom presidenten i en klubb som Chelsea ikke er engelsk, dersom trenerne ikke er engelske, dersom spillerne ikke er engelske, hvorfor spiller da Chelsea i England?», sa Platini da.
«Jeg vil si at fotballens popularitet er basert på denne følelsen av identifikasjon og rivalisering mellom folk – ikke på klubbenes omsetning. I dag, dersom du har penger så vinner du.» Et av forslagene Platini støttet før valget, for å beskytte denne «følelsen av identifikasjon», var å innføre et krav om at en klubb måtte ha minst seks spillere i startoppstillingen som kan spille på landslaget til landet klubben hører til.
Da han ble valgt noen måneder senere sa Platini følgende i seierstalen: «Vi må alltid sørge for at de sterke hjelpe de svake. La oss forsvare de nasjonale forbundene mot interessene som truer de. Fotball er en idrett, fremfor et produkt. En sport, fremfor et marked. Et show fremfor en industri.»
Så, hvordan har det gått med Platinis antikapitalistiske intensjoner etter åtte år i et av fotballverdenens mektigste verv? Vel, i år har vi i Champions League-gruppespillet fire lag fra England, fire fra Tyskland og fem fra Spania.
Valgløftet om å kutte i antallet lag fra de store ligaene måtte Platini gi opp tidlig, allerede samme år som han ble valgt. Da de foreslåtte endringene i Champions League-formatet kom ut senere på året var det klart at de største nasjonene fortsatt ville ha fire plasser, faktisk var ting blitt noe enklere for de største: Før gikk to av de fire rett til gruppespillet mens to måtte gjennom kvalifisering, nå skulle tre lag gå rett til gruppespillet. Det fjerde ville imidlertid få tøffere motstand, for i det nye formatet skulle seriemestere fra mindre nasjoner spille kvalifisering mot hverandre mens lag fra de større nasjonene som måtte ut i kvalifisering møtte hverandre. Det nye formatet skulle garantere seks seriemestre fra Europas mindre ligaer i Champions League-gruppespillet.
Planen om å tvinge klubber til å ha seks spillere fra hjemlandet i startoppstillingen måtte skrinlegges umiddelbart, da forslaget ikke var forenelig med EUs grunnprinsipp om fri bevegelse av arbeidskraft. Før Platini ble valgt til president innførte UEFA et kvoteringsystem som sier at klubber måtte ha minst åtte hjemlige spillere i 25-mannstroppen som er påmeldt Champions League eller Europa League. Europakommisjonen kom i 2008 frem til at denne regelen var et godt kompromiss mellom fri bevegelse av arbeidskraft og fotballens ønske om å fremme utvikling av nasjoners egne spillere – mens de konkluderte med at seksmannskvoten Platini støttet, som forøvrig var FIFA og Sepp Blatters forslag, var «direkte diskriminerende».
Forutsigbart show
I 2008 kom man frem til en avtale mellom G14, FIFA og UEFA, en avtale som blant annet gjorde at klubbene skulle bli kompensert økonomisk når spillerne deres spiller landskamper. Som en del av avtalen ble G14 avviklet og erstattet av ECA (European Club Association), en gruppe som FIFA og UEFA nå anerkjenner som et legitimt interesseorgan for de europeiske klubbene. I 2011 var det ECA sin tur å true med at toppklubbene kunne komme til å bryte med UEFA og FIFA dersom de ikke fikk det som de ville, og denne gangen var Platini og UEFAs svar å signere en ny avtale – som ga klubbene 100 millioner euro i kompensasjon for at spillerne deres deltok i EM i 2012, og 150 millioner for deltakelse i EM i 2016.
Så spørsmålet er, etter åtte år med Platini, er det nå slik i UEFA at «de sterke hjelper de svake»?
De siste årene har Champions League blitt en stadig mer forutsigbar konkurranse. I et interessant lite eksperiment gikk den kjente fotballskribenten Jonathan Wilson gjennom alle sesongene i Champions Leagues historie og så på hvor mange forskjellige semifinalister man hadde hatt over en femårsperiode. Av 20 mulige lå tallet stabilt på mellom 14 og 17 forskjellige klubber fra 1960 og frem til år 2000. Etter årtusenskiftet begynte det å synke, og mellom 2010 og 2013 lå tallet stabilt på ni. Det er nå, kort fortalt, stort sett de samme lagene som kommer langt i Champions League hvert år, og de kommer stort sett fra de samme par ligaene. Det er naturlig at de mest pengesterke ligaene produserer de beste lagene, men UEFA gjør også sitt for å bidra til at det skal være slik: Nesten halvparten av premiepengene fra Champions League blir fordelt i henhold vil hvilket land som har de største TV-markedene. Dersom Bayern München og APOEL Nicosia skulle komme like langt i turneringen får de langt fra de samme premiepengene.
De store blir større
40% av Champions League-pengene fordeles ikke basert på hvordan klubbene presterer i konkurransen, men hvilket land de kommer fra og hvor mye TV-penger som kommer fra det landet. Hvert deltakerland tildeles penger i henhold til hvor mye TV-avtalene for Champions League fra det landet er verdt, og de fordeler pengene etter hvor mange kamper klubben spilte i Champions League den sesongen, og hvilken tabellplassering de fikk i serien året før. I 2013/2014-sesongen fikk Juventus, som røk ut i gruppespillet, 31 998 000 euro fra UEFA. Viktoria Plzen, som også røk ut av gruppespillet i Champions League, fikk 1 538 000 euro. Faktisk fikk Sjakhtar Donetsk, Benfica, Anderlecht, Viktoria Plzen, Basel, Steaua Bucuresti, Austria Vien, CSKA Moskva og Porto til sammen mindre penger fra «market pool» enn Juventus gjorde (de ni klubbene fikk til sammen 28 555 000 euro). Det er, kort fortalt, et system som garanterer at de store klubbene fra de store landene får størsteparten av pengene.
De enorme inntektene en klubb får for regelmessig deltakelse i Champions League gjør også at konkurransen i de nasjonale ligaene rundt forbi i Europa er totalt ubalansert. Nesten alle de store ligaene i Europa domineres av en håndfull toppklubber, som bruker Champions League-pengene til å befeste sin posisjon på toppen av treet.
I de mindre nasjonale ligaene er situasjonen enda verre, her bidrar Champions League-pengene til at enkeltklubber har fått total dominans. Olympiakos har vunnet den greske eliteserien 17 av de 19 siste sesongene. Dinamo Zagreb har vunnet den kroatiske serien 10 ganger på rad. BATE Borisov har vunnet ni sesonger på rad i Hviterussland. I Ukraina har Sjakhtar Donetsk vunnet åtte av de siste 11, i Portugal har Porto tatt ni av de siste 13, på Kypros har APOEL vunnet seks av de siste ni. Det hører til historien at vi har sett en generell trend for mer polarisering i klubbfotballen det siste tiåret, men det virker åpenbart at UEFA er en av faktorene som driver denne utviklingen, fremfor å forsøke å bremse den.
Selv avtalen UEFA gjorde med ECA om kompensasjon for spillere som deltar i internasjonale turneringer er vektet til fordel for de store klubbene. Dersom en spiller fra klubber i «kategori én» deltok i EM i 2012 hadde klubben krav på 6 795 euro per dag, mens klubber fra «kategori to» og «kategori tre» hadde krav på henholdsvis 4 530 euro og 2 265 euro per dag. Kategori én består av toppdivisjonene fra England, Spania, Frankrike, Tyskland, Italia og Nederland, og disse skal altså kompenseres tre ganger så mye som dersom en spiller fra den kroatiske, tsjekkiske, polske eller rumenske serien er med i EM. Lengre unna «de sterke hjelper de svake» må det være vanskelig å komme.
“Må snakke med Rummenigge”
I 2013 ble Michel Platini konfrontert med ubalansen Champions League-pengene skaper i Europa da han gikk med på å la seg intervjue av Martin Samuel fra The Daily Mail. Dersom distribusjonen av Champions League-penger gikk gjennom hele ligaene i deltakerlandene fremfor å bli konsentrert blant tre-fire klubber, så ville vel ulikheten pengene skaper bli et mindre problem, undret Samuel.
«Ja, jeg aksepterer totalt det du sier, men det er litt mer komplisert enn som så. For noen år siden hadde vi en krangel mellom klubbene og UEFA, med G14. Jeg knuste G14, men en av betingelsene for at det skulle stoppe var at vi ikke skulle endre på distribusjonen av penger til klubbene på noen år. Klubbene startet en stor union, ECA, og nå har klubbene og UEFA signert en Memorandum of Understanding, at pengene som kommer fra klubbenes konkurranser skal gå til klubbene. Jeg tror ikke det er mulig for meg å bestemme hvor pengene til klubbene skal gå. Men dersom ECA bestemmer at det finnes en bedre måte å distribuere pengene på, så vil jeg følge dem. Men det er deres penger, det er opp til dem å distribuere disse tingene. Jeg vil ikke ha en stor krangel med klubbene.»
Det er, på mange måter, et nokså sjokkerende svar. UEFAs president mener at han ikke har autoritet til å bestemme hvordan pengene fra UEFAs konkurranser skal distribueres?
«Men det er vel deres konkurranse, det er UEFAs konkurranse», insisterte Samuel.
«Det er vår konkurranse, men klubbene mener ikke det er vår konkurranse. De mener det er deres konkurranse, at vi organiserer deres konkurranse. Og det var en stor krangel helt fra begynnelsen av, over 10-15 år med G14, med klubber som sier at det er deres penger og de må organisere pengene. Vi er sterke og tøffe og vi sier nei, nei, det er en UEFA-konkurranse som dere vil ha. Men når det gjelder distribusjonen av penger er jeg helt enig med deg. Dersom de ønsker å endre det så vil jeg støtte det helhjertet.»
Samuel lurer på hvorfor UEFA ikke kan være mer proaktive. «Fordi vi kom til en avtale med G14 for seks år siden, og de sa til meg ‘ok Michel, men for øyeblikket, vi rører ikke distribusjonen av pengene’.»
Hvor lenge er det igjen av den avtalen?
«Jeg må snakke med Rummenigge.»
Du vet vi er på ville veier når UEFAs president innrømmer åpenlyst at Bayern Münchens styreformann har mer makt over hvor Champions League-pengene ender opp enn han selv har.
Urettferdig med FFP?
Platinis viktigste initiativ som UEFA-president er de såkalte Financial Fair Play-reglene. Reglene har blitt beskrevet, studert og debattert i det uendelige, men de kan kort og godt forklares i én enkelt setning: Klubber kan ikke bruke mer penger enn de tjener. Hensikten er, ifølge Platini, å beskytte klubbene fra seg selv, å forhindre at klubber ikke setter seg selv i massiv gjeld og går under.
Det er ingen tvil om Platinis gode intensjoner her, og det er også forståelig at det er han som tar initiativet. I fransk fotball har man langt strengere regler når det gjelder finansiell styring av fotballklubber enn i andre land i Europa, så for Platini føles nok de finansielle krumspringene man bedriver i England og andre fotballnasjoner spesielt kritikkverdige. Det er nok heller ingen tvil om at det var riktig at noen tok affære for å tvinge europeiske klubber til å drive på en mer ansvarlig måte, for listen over klubber som har blitt kjørt i grøfta de siste tiårene begynner å bli lang.
Men Financial Fair Play-initiativet viser også at Platinis forståelse for loven om utilsiktede konsekvenser har forbedringspotensiale. For i utformingen av FFP bestemte Platini og UEFA seg for å binde pengesummen klubber har lov å bruke opp mot klubbens omsetning. Og siden det er en veletablert forbindelse mellom resultater og en klubbs evne til å betale spillerlønninger, så vil FFP i stor grad sørge for å spikre fast det eksisterende sportslige hierarkiet. De rike klubbene er best, og de tjener derfor mest penger, slik at de kan fortsette å hente de beste spillerne og fortsette å være best, og fortsette å tjene mest penger. Det er ikke rart at nesten alle de europeiske toppklubbene var strålende fornøyde med FFP. Spesielt når en av deres viktigste inntektskilder, Champions League, allerede er utformet for å gjøre de rikeste rikere. Uansett hva som var intensjonen bak FFP, så er resultatet i praksis at de som sitter i toppen av treet trekker opp stigen.
Gjennom hele fotballhistorien har vi hatt eksempler på klubber der rike, velmenende eiere har finansiert sportslig satsning. Fra Jack Walker og Blackburn i England til Massimo Moratti og Inter i Italia. Et regelverk som gjør det vanskeligere for sjarlataner å rasere klubber og berike seg på fotballens bekostning hadde selvsagt vært velkommen, men det gjør jo ikke Financial Fair Play på noe som helst måte. Financial Fair Play er en ordning som gjør det mindre attraktivt å investere i fotballen, det gjør idretten mer forutsigbar, og siden den legger press på klubbene til å drive opp omsetningen vil den på sikt også gjøre fotballen dyrere for supportere. For dersom det ikke er lov for klubbens eiere å skyte inn kapital blir man rett og slett nødt til å finne nye og mer effektive måter å klemme ut penger av fansen.
Neste stopp: Domstolene
FFP er også, sannsynligvis, ulovlig. Den belgiske fotballagenten Daniel Striani har, sammen med supportere fra Paris Saint-Germain og Manchester City, klaget inn FFP-reglene for Europakommisjonen. De avslo å behandle saken og sendte den videre til det belgiske rettssystemet, der en dommer i sommer valgte å sende saken videre til EU-domstolen. UEFA har anket den avgjørelsen – og hevdet offentlig at de ikke har noe å frykte fordi de mener FFP er fullstendig lovlig. Advokaten som representerer agenten og supporterne, Jean-Louis Dupont (som også var involvert i Bosman-saken), påpekte i en pressemelding at dette virker noe selvmotsigende: Hvorfor, dersom FFP ikke bryter EUs konkurranselover, forsøker UEFA å dra ut prosessen? Hvorfor ikke bare prøve regelen i EU-domstolen så fort som mulig og få det overstått? «Så snart du stiller spørsmålet har du, i praksis, svaret ditt», sa Dupont. Han har tidligere sagt at «UEFA, fremfor å finne et teknisk svar på et teknisk finansielt problem, har kommet opp med en politisk og ideologisk løsning».
I intervjuet med The Daily Mail i 2013 forsvarte Platini FFP på lidenskapelig vis. Gjentatte ganger snakket han om det moralske aspektet.
«Jeg vil beskytte alle klubbene som har store problemer, finansielle problemer. Det er derfor vi organiserer Financial Fair Play på denne måten. Og så gir vi det til de finansielle ekspertene som skal gjennomføre moraliteten i Financial Fair Play.»
«Jeg er ingen finansekspert på Financial Fair Play. Jeg har en mentalitet og en moral. Jeg mener dette er et moralsk prosjekt, og i begynnelsen av et moralsk prosjekt er kanskje ikke alt perfekt, men vi vil prøve å nå perfeksjon så fort som mulig.»
Like etter at den belgiske domstolen i sommer sendte saken videre til EU-domstolen valgte UEFA å fire på FFP-kravene. Nå skal klubber ha lov å gå med tap, så lenge de kan vise til planer om å gå i null iløpet av de neste tre årene. Dupont beskriver det som at «UEFA går bare fra en regel som er fullstendig ulovlig til en som er litt mindre ulovlig».
Michel Platini, som var opptatt av å bekjempe pengemakten og de store klubbene, har altså over de siste åtte årene vært president for et UEFA som har bidratt sterkt til å gjøre de rike rikere. Og hans store politiske prosjekt hadde gode intensjoner, men også uønskede og uventede konsekvenser. Alt dette bringer oss til 2010, da Platini – president av UEFA og visepresident i FIFA – valgte å kaste sin støtte bak VM-søknaden til Qatar.
Det skjebnesvangre møtet
For i utgangspunktet virker det umulig, utenkelig, at Platini skulle gjøre noe slikt. Platini, som av prinsipp nektet å synge nasjonalsangen fordi han hadde moralske motforestillinger mot teksten. Platini, som ifølge de som kjenner ham aldri helt kom over Heysel-tragedien, som sa til Esquire i 2005 at «noe inne i meg døde den dagen». Hvordan kunne han finne på å stemme for at FIFA blant annet skal kreve byggingen 12 nye stadioner i et land der arbeidere utnyttes på det groveste og dør på byggeplasser hvert eneste år?
Platini insisterer på at logikken hans er god.
«Russland spurte hvorfor de ikke skulle ha rett til å organisere VM, og sa at det hadde blitt arrangert i Vest-Europa 10 ganger nå. Jeg tror kanskje eksekutivkomiteen tenkte på dette. Det samme gjelder Qatar og den arabiske verden. Marokko har søkt om å få arrangere VM fire ganger og tapt. Egypt har søkt og mislyktes. Og Qatar spurte når vil Midtøsten få denne muligheten? Kanskje medlemmene av eksekutivkomiteen tenkte at dette var en god mulighet til å gå til den delen av verden en gang for alle, til en region som aldri har hatt et VM.»
Det er, i utgangspunktet, en logikk man kan forstå, selv om det er litt vanskelig å forene med at Platini også har sagt at han i utgangspunktet så for seg at han skulle stemme på USA.
Det er også en annen mulighet. Ni dager før avstemningen ble Platini invitert til møte med daværende president Nicolas Sarokzy i den franske presidentboligen.
«Da jeg ankom antok jeg at det bare kom til å bli meg og Sarkozy», fortalte Platini til L’Equipe i fjor. «Jeg så folkene som var der og jeg mistenkte at Sarkozy kanskje ønsket at jeg skulle stemme for Qatar. Jeg er ikke så dum at jeg ikke plukket opp dette. Men han ba meg aldri rett ut», insisterer Platini.
«Folkene som var der», var Sheikh Tamim bin Hamad bin Khalifa Al Thani, daværende kronprins og nå emir av Qatar. I tillegg var en europeisk representant for Paris Saint-Germains amerikanske eiere der. De fleste vet hva som skjedde etterpå. Men alle vet kanskje ikke hvor viktig det var for fransk fotball. Sesongen før hadde 57% av inntektene til de franske eliteserieklubbene kommet fra TV-inntekter, og det var nå kun én aktør som var interessert. Det ville ikke bli snakk om noen budkrig, snarere tvert imot. Flere av klubbene gikk allerede med underskudd. Daværende PSG-president Robin Leproux advarte om at dersom TV-avtalen ble halvert, noe som ikke virket umulig, ville flere klubber gå under (se Josimar utgave 9/2011). I stedet kjøpte altså Qatar opp PSG og begynte å pøse penger inn i klubben, og TV-kanalen deres Al Jazeera Sport (nå beIN Sports) kjøpte TV-rettighetene til ligaen for en haug med penger. Krisen var avverget.
Sarkozy selv hadde selvsagt andre, viktigere grunner til å være takknemlig ovenfor Qatar. Den lille gulfstaten hadde investert mangfoldige milliarder i Frankrike i en tid der landet, i likhet med resten av Europa, slet tungt med økonomien. Så gode venner ble Sarkozy og kongefamilien av Qatar at da han var ferdig som president, var Qatar, ifølge Financial Times, villige til å støtte ham med 250 millioner euro dersom han skulle ønske å starte opp et privat investeringsfond.
Men for all del, alt dette hadde sikkert ingenting å gjøre med at Platini valgte å endre sin stemme fra USA til Qatar. Ei heller det at hans sønn i 2012 fikk en godt betalt jobb som CEO for det Qatar-eide sportsklær-firmaet Burrda.
Selvmotsigelser i kø
Det ligger en fiffig ironi i at Michel Platini, med sin dype mistro ovenfor rike investorer i fotballen, fikk se Qatar redde fransk fotball fra et alvorlig krakk.
«Jeg tror Abramovich elsker fotball», sa Platini til The Times i 2007. «Men jeg tror mange andre som kommer inn i engelsk fotball vet lite om sporten. Fotball er en del av nasjonens kulturarv. Hvordan kan en amerikaner eller en kineser forstå engelsk fotball? Tror du engelskmenn kunne kjøpt ni lag i NFL? Dette er et viktig tema for den engelske regjeringen.» Formodentlig vet amerikanere og kinesere minst like mye om engelsk fotball som qatarere vet om fransk.
En gjennomgående tråd med Platini virker å være at han har ideer som han ikke helt har tenkt ferdig, og ikke vet hvordan han skal innføre. Eksemplene begynner å bli mange:
Han vil ha færre storklubber i Champions League. Men det vil visst ikke storklubbene, så det går ikke an.
Han vil ha større kvoter på hjemlige spillere. Men det er visst ulovlig, så det går ikke an.
Han vil ha Financial Fair Play. Men det viser seg å skremme bort investorer, å være vanskelig å håndheve, å være konkurransehemmende, pluss sannsynligvis også ulovlig. Så det går ikke an.
Han vil ha VM i Qatar. Men det viser seg å ikke være mulig om sommeren, da det egentlig skal arrangeres, så da må vi bytte det til vinteren, selv om det stod sommer i anbudsdokumentene, og selv om det skaper kaos i klubbkalenderen over tre sesonger. Pluss at masse folk kommer til å dø, det er jo også noe. Så det går ikke an.
Ser man nærmere på Michel Platinis liv og virke forstår man at han er selvmotsigelsenes mann.
Han var en spiller som i sin tid fikk betalt penger under bordet av St. Etienne, noe han og klubben senere ble dømt for. Nå er han brennende opptatt av at større innsyn og ryddighet i europeisk fotballøkonomi.
Han var en spiller som i sin tid lot kontrakten sin gå ut med St. Etienne slik at han kunne gå gratis til Juventus, eid og finansiert av en av Italias rikeste familier. Nå gir han Bosman-dommen skylden for at alle de beste spillerne ender opp i et lite antall klubber, er opptatt av at klubber må ha færre utenlandske spillere og vil gjøre det umulig for rike eiere å finansiere klubbdrift.
Han snakker om å bekjempe storkapitalen og de store klubbenes dominans, men under hans tid som UEFA-president har forskjellene bare økt – uten at han har gjort noe nevneverdig for å stoppe det. Snarere tvert imot, han har innført en potensielt ulovlig regel som vil sikre at de rike forblir de rikeste.
Han sier han stemte på Qatar fordi vi ikke har hatt et VM i Midtøsten enda, men han sier også at han hadde tenkt til å stemme på USA – som hadde VM i 1994.
Etter at Qatar ble tildelt VM i 2010 forsvarte han avgjørelsen og påpekte at under VM i USA hadde det vært «45 grader i Dallas, om jeg ikke tar feil, og ingen kritiserte USA da». Nå hevder han at han sa til Qatar-søknaden allerede før valget at de ikke kunne spille VM der om sommeren. Likevel stemte han på Qatar, selv om det stod eksplisitt i anbudet fra FIFA at VM skulle arrangeres om sommeren.
Han sier at hans stemme var «ren», at han ikke ble påvirket av noen. Likevel, når Sepp Blatter hevdet at Frankrikes og Tysklands regjering la politisk press på sine delegater for å stemme på Qatar fnøs han at «Blatter har plutselig oppdaget at det finnes politisk og økonomisk press som avgjør hvem som arrangerer OL og så videre? Jaja, bedre sent enn aldri».
Så politisk press er en selvfølge, men hans egen stemme er fullstendig ren – selv om Frankrikes president prøvde å påvirke ham like før valget, og selv om et av søkerlandene i etterkant berget fransk fotballs økonomi?
Og kanskje den største selvmotsigelsen av de alle: Da Platini kunngjorde at han kom til å stille til valg som FIFA-president sa han at «Den siste tids hendelser tvinger ledelsen i verdensfotballen til å starte på nytt og tenke nytt om sitt styresett».
Bildet som males av Platini selv, som en slags ekstern kandidat, som ikke har vært en del av det FIFA som etterhvert har blitt så forhatt, er hinsides enhver logikk. Han har vært en del av FIFAs mektige eksekutivkomité, i praksis organisasjonens regjering, siden 2002. Han har vært en visepresident siden 2007. Det var hele fotballverdenens busemann Sepp Blatter som i sin tid sørget for at han i det hele tatt fikk sitte ved bordet.
Kan noen huske noen forslag til FIFA-reformer som Platini har kjempet for mens han har vært visepresident i organisasjonen?
Den siste tidens avsløringer viser omfattende korrupsjon i fotball-politikken de siste par tiårene – kan noen gi noe slags eksempel på at FIFA-visepresident Platini har gjort noe som helst for å bekjempe dette?
Og her er enda et interessant spørsmål: Dersom ugjerningene i FIFA var så utbredte som de amerikanske påtalemyndighetene hevder, hvorfor gjorde ikke visepresident Platini noe for å stoppe dette? Er det mulig at han som visepresident ikke var klar over at noe av dette foregikk? Hvordan er det i så fall mulig?
Det har ikke lykkes Josimar å finne noen eksempler på tiltak for å rydde opp i FIFA som har blitt fremmet av visepresident Platini i den perioden han har vært en del av organisasjonens mektigste organ.
Hvorfor er det egentlig slik at når Platini sier og mener noe så er han «UEFA-president» og ikke «FIFA-visepresident», mens når Jeffrey Webb blir arrestert så blir han omtalt som «FIFA-visepresident», ikke «CONCACAF-president»? Hvordan Platini har klart å isolere seg fra rotet i organisasjonen der han selv er en av topplederne forblir en av fotballens store mysterium.
Men man kan bli smått gal av å forsøke på finne logikk og sammenheng mellom Platinis ord og handlinger, mellom hva han står for i teorien og hva han har representert i realiteten.
Kanskje er det uunngåelig at det blir slik når man skal forsøke å lede en idrett som i de siste par tiårene har utviklet seg til å bli en uoversiktlig og vill malstrøm av pengemakt og særinteresser. Kanskje er realpolitikkens krav så sterke at det er umulig for en mann å holde alt sammen uten å fire litt på de gode intensjonene her og der. Kanskje er det slik at en mann med prinsipper ender opp med å støtte VM i Qatar. Kanskje er Platini bare en mann som omstendighetene har tvunget til å gjøre noen avtaler han nok helst skulle vært foruten.
Og i så fall er det muligens på sin plass å sitere The Who: Meet the new boss. Same as the old boss.
