Stille etter stormen

Stab-04
En måned etter den norske EM-suksessen i Sverige zoomer kameralinsene inn på alt annet enn kvinnefotball. Spillerne er tilbake på jobb og sportsdirektøren vasker draktene.

Tekst Lars Johnsen
Foto Eivind Hauger

Katrine Pedersen sitter bak kontorpulten sin. Hun jobber. De gjør det, de kvinnelige toppspillerne. Dagen etter skal hun lede Stabæk ut i toppseriekamp mot Røa. TV kommer ikke. Bare en liten menighet av tilskuere vil være på plass.

Kvinnefotballen ser ut til å leve i en parallell virkelighet til herrefotballens vegg-til-vegg-dekning av feilstavede tatoveringer, utagerende nachspiel og feilslåtte tversoverpasninger. De dukker opp med jevne mellomrom, hvert andre eller hvert fjerde år, alt ettersom hvilke resultater de norske fotballjentene greier å skape. En halv million tv- seere fulgte hver kamp jentene spilte på vei mot sommeren EM-finale, og rundt en million men- nesker så finalen i Stockholm. Midt i fellesferien. Nettavisene lagde til og med web-tv fra sølvfesten etter finaletapet for Tyskland. Nå er kameraene pakket ned, mikrofonene er stukket i lomma.

Den siste jenta ut av sverige, husk å ta med flagget!

De er tilbake til hverdagen nå, med én spalte i lokalavisen og en og annen notis i riksavisene. Ingen bryr seg. Det gjør ikke fotballkvinnene heller.

210 landskamper
– Hvis jeg hadde spilt fotball for gullmedaljene og rampelysets skyld, hadde det holdt med å ta på seg fotballsko annethvert år eller noe sånt, sier Pedersen.
på veggen bak henne henger en dansk land- slagsdrakt med «K Pedersen 3» på ryggen. Hun må bruke et øyeblikk for å huske hvilket mesterskap drakta er fra.

– Det må vel være 2005, kommer hun fram til etter rask resonnering.

Hun er 36 år gammel. Har 210 landskamper
for Danmark. Katrine Pedersen har knapt hatt fotballskoene av siden hun snørte dem på som åtte år gammel pige i den lille klubben Stensballe IK fra Horsens, midt mellom Vejle og Aarhus på Jylland. Nei, det virker ikke sannsynlig at det er rampelyset og ønsket om å være TV-tryne som er drivkraften. Hun har travle dager. Hun er spillerutvikler ved Norges Toppidrettsgymnas, i tillegg til å være kaptein for Norges beste damelag, Stabæk, og det danske landslaget. Det er fredag og elevene er tilbake på skolen på tirsdag, og mandagen er satt av til planleggingsdag for skolens lærere. Timeplaner og pensum skal være på plass når skolen tar i mot elevene. Men hun har hatt ferie. Totalt én uke, derav fire dager i Barcelona. Det er maks av hva du får som landslagsspiller i sivil jobb i et mesterskapsår.

– Det var deilig å bare sykle rundt i Barcelona uten å tenke på fotball. Jeg så finalen, men ville egentlig ikke, eller: jeg ville se den, og heiet på Norge, selvsagt, selv om det satt langt inne. Åtte av klubbvenninnene mine var involvert, jeg har til og med en av dem som elev (Caroline Graham Hansen red.anm.) her på skolen, men det gjorde vondt da jeg jeg skrudde på TV-en, så jeg ville egentlig ikke se. Vi hadde vært så nær finalen. Da vi utlignet mot Norge i det 87. minutt, trodde jeg virkelig på finale.

Tidsklemme
Dagene hennes starter halv ni hver morgen med kontorarbeid, mens elevene har time. Klokka 
ti leder hun gruppa med 21 fotballtalenter på treningsfeltet. Elevene har igjen vanlig skole fra 12. 45 og ut dagen, og her inngår idretts- og fotballteori, som er et av hennes fag. Så bærer det til Stabæk-trening.

Det er ingen penger å hente, knapt fritid. I mesterskapsår skal hun også sørge for å være i så god form som mulig. For å være det må hun ha to økter om dagen.

– Det er hard prioritering. Noen ganger må jeg be en av elevene som har førerkort om å kjøre på feltet med utstyret, så jeg kan dra på forhånd for å trene selv først. Noen ganger trener jeg i lunsjpausen. Etter trening med Stabæk på kvelden, da må jeg velge: skal jeg dra for se en av elevene spille for klubblaget sitt, eller faktisk reise hjem og spise og sove.

Hun er heldig som jobber i et treningsmiljø, som gjør dette noe lettere. Hun kaller NTG «verdens beste jobb», selv om kaffemaskinen ikke akkurat er den raskeste i verden. Andre voksne, kvinnelige fotballspillere som har en vanlig kontorjobb har enda større utfordringer med å få tiden til å gå opp.

Det er også dét livet hennes elever har å se fram til. Det er få millionkontrakter i horisonten. Det beste de kan håpe på om de vil bli ordentlig gode i fotball – og det vil de jo, ellers ville de ikke ha søkt seg til NTG – er Katrine Pedersens liv. En evig kamp mot klokka, med lange bortereiser til kamper mot Medkila og Avaldsnes foran tilskuermasser som kanskje eller kanskje ikke runder tresifret.

– Hverdagene er slitsomme. Når du er i kampmodus er du i en boble, og gleden er der uansett om det er én tilskuer eller 40 000. Men så er det ikke helt sant likevel, for det er kult å spille på strøkne baner foran fulle tribuner. Men du må elske det første for å komme dit.

Du spiller i hvert fall ikke til du er 36 uten å elske fotballen og fotballivet.

Serena Williams og Roger Federer
– Kjærligheten til spillet er alt. Altså for meg, det jeg synes er «sjov» med fotball er å møte lagka-meratene mine på trening, og skape flyt fem mot fem, eller syv mot syv, og holde på ballen. Jeg har aldri lyst til å gi den fra meg. Virkelig, jeg finner gleden i en god pasning eller et godt regissert angrep. Jeg er ikke dribletypen, jeg er ikke Caroline Graham Hansen som kan drible vekk tre spillere og score. Jeg er rytmespilleren, jeg skal akselerere eller bremse spillet, være playmakeren som dikterer spillet og som skaper rytmen i spillet sånn at vi kan spille oss sikkert fram til målsjanser. Jeg elsker det.

De som drømmer om toppleilighet på Tjuvholmen bør ikke velge dette livet.

– Jeg setter så pris på at jeg kan drive med det jeg liker aller mest – og jeg setter mer pris på det nå, kanskje er det fordi jeg er eldre og ikke har så mange aktive år igjen, eller om jeg bare er blitt mer bevisst på hvor fett liv det er å få være med på mesterskap. Stå opp og spise frokost, gjerne en buffet eller faktisk å bli servert maten, og så 
gå ut og trene. Da føler jeg meg heldig. Da spiller ikke den økonomiske gevinsten eller den hektiske hverdagen noen rolle. Det prøver jeg å formidle til elevene mine, og til alle jeg spiller sammen med.

Hun klager ikke på fraværet av kvinnefotball
i media til hverdags. Jentene får heller jobbe hardt, vise seg fram for de 2000 som er kommet for å se en landskamp, eller de 187 som er på en toppseriekamp. De må vise fram ferdighetene sine og vise at de elsker å spille fotball, og på den måten være gode forbilder for jenter som spiller fotball. At så mange skrudde på TV-en da Norge gjorde det så bra under EM møter hun ikke med noe «nå-er-vi-interessante-liksom»-blikk.

– Jeg synes det har en verdi for alle de 115 000 jentene som spiller fotball i Norge, at de får et innblikk i toppnivået. At de ser gleden ved seire og skuffelsen ved tap som disse voksne kvinnene føler. Kanskje tenker de at fotball slett ikke er noe du trenger å slutte med fordi du bytter skole eller begynner på universitetet – som mange gjør i dag. Gutter har dette hver kveld, i La Liga eller Premier League. Men i noen uker opplever jenter å ha noen sånne forbilder, selv om et sånt liv betyr at de aldri kan få råd til leilighet på Tjuvholmen.

Likevel, når det blir et medietrykk på kvinnefotball kommer sammenligningen med herrene. «Benchmarking» heter næringslivets måleenhet for å «sammenligne dem det er naturlig å sammenligne». I alle idretter er det de beste kvinnelige utøverne som er «benchmark» for de kvinnene som ligger et nivå under. Men ikke i fotball, der er det herrenes ferdighetsnivå de skal sammenlignes med.

– Da jeg ga ut bok i 2011 ble jeg invitert på frokost-TV i Danmark. Der ble jeg spurt «hva er
det dere kan som ikke herrene kan». Det er et lortespørgsmål. Det er så utgått på dato! Hva er det Serena Williams kan som ikke Roger Federer kan, liksom? Jeg svarte noe sånt som at Randers- Horsens i Superligaen ikke akkurat var Real Madrid- Barcelona det heller.

Hun krever ikke at alle skal elske kvinnefotball, og er glad for den menigheten de har. Men aktørene i kvinnefotballen skulle ønske de slapp å måles mot herrene. Det er en kamp de tapte ved fødselen.

Taktikk
Katrine Pedersen har skoene under armen. Hun har akkurat rukket å skifte til treningstøy før spillermøtet, og må småløpe på tartandekket som omkranser Nadderud stadion for ikke å komme for seint. De samles i brakkebygget som ligger i svingen ved 100-meterstarten, et bygg som både fungerer som kontorer og VIP-område etter at Stabæk forlot Telenor Arena.

Trener Øyvind Eide har slått opp projektoren for å vise kampsituasjoner. Elise Thorsnes er ikke dukket opp, ikke Ingrid Bakke heller. Det er ikke uvanlig at noen av spillerne dukker litt seint opp til trening, ettersom de må løpe fra jobb eller skole midt i rushtiden.

Møtet starter med en vits. Det er Guro Pettersens tur til å fortelle.

– Det var en far og en sønn på kafé. Faren ble sittende og stirre på ei jente med hanekam. Nei, faen. Æ husk’ ikke mer!

Jentene bryter ut i latter, og Pettersen får hjelp av Trine Rønning. Hun husker vitsens punchline. Og alle ler litt til.

–Tja, da tar jeg over morsomhetene, sier trener Eide tørrvittig.
 Han går igjennom videoen fra forrige kamp mot Røa, som Stabæk vant 4-1. Stabæk må presse høyt, da vil de komme til mange sjanser, mener han.

– Røa kommer til å værra aggressive i starten. Vi må værra først i detta området her, sier han og peker på den delen av midtsirkelen som ligger på Stabæks banehalvdel.

Men han er egentlig ikke helt sikker. Røa-trener Geir Nordby er en ringrev i gamet, og er kjent for å finne på mye rart. Hvordan Røa faktisk kommer til å spille, er ikke lett å vite.

En etter en forsvinner spillerne ut av brakkebygget, tar på seg skoene og starter oppvarmingen på den strøkne Nadderud-matta.
Football Manager

I solveggen på hovedtribunen sitter Richard Jansen, sportslig leder for Stabæk-damene. Han er her ved hver trening og har ansvaret med å speide etter spillere, han er HR-ansvarlig for dem, han ansetter og følger opp trenerapparatet, og han skal forhandle om kontrakter. Etter 2012-sesongen måtte han i forhandlinger med 18 av spillerne. Han bruker fire timer på Stabæk-fotballen hver dag. På kampdager blir det fort over ti timer.

– Jeg spiller Football Manager i virkeligheten, humrer han.

Til forskjell fra de klubbeierne og sportsdirektørene som spiller virkelighets-Football Manager, har han ikke betalt. Og han har litt andre budsjetter å forholde seg til. Sportsdirektører ellers slipper å vaske tøyet til jentene. Det gjør Jansen. Det er et av frynsegodene han kan tilby spillerne: de slipper å vaske tøyet selv. Han føler seg uansett privilegert som får lov til å drive med dette, selv om klubben lever fra hånd til munn. Stabæk har vel fire millioner kroner i budsjett. Det skal dekke alle reiser, spillernes «lønn» og lønna til tre heltidsansatte trenere. Dog, keepertrener Espen Granli er i delt stilling med Stabæks herrelag, så det blir to og en halv trenerstillinger.

– Det er tøffe tak. Det er lett å havne i minus. Men nå er det sånn i kvinnefotballen at varsellampene begynner å lyse om minustallet er 50 000 kroner, og ikke fem millioner.

Laget som vinner serien får 600 000. Forbundet spytter i 700 000 i hver klubb, hvorav halvparten er øremerket utgifter til en daglig leder. Resten kommer fra sponsorer.

– Men de fleste spillerne er studenter. Statens lånekasse for utdanning kan vel anses som den største sponsoren i norsk kvinnefotball.

Jentene som spiller toppfotball har alle én ting til felles: struktur.

– Du må rett og slett være strukturert. Det er ikke plass til en Marcus Pedersen her, for å si det sånn.

Du må elske fotball for å orke dette kjøret, sier han. Og du må greie å strukturere studier eller jobb innimellom to treninger om dagen, lange kampdager, og greie å spise nok og riktig.

– Det å få nok restitusjon er et problem, derfor faller mange fra. Men motivasjonen og dedikasjonen er det ingenting å si på. Jentene er ordentlig interessert i fotball. På flyplassen på vei hjem fra bortekamp, snakker de gjerne om kampen som var eller hva som venter dem i neste kamp. I går var det mange av dem som var og så Strømsgodset (mot Jablonec, red.anm.). Det er utrolig fascinerende å se. Det er noe «old school» over dem.

Nylig ble det klart at stjerneskuddet Caroline Graham Hansen går til den svenske klubben Tyresö. Hun var på amatørkontrakt, og FIFA- reglene om utdanningskompensasjon er ikke implementert i kvinnefotballen. Stabæk går dermed glipp av 100 000 kroner. Den største konkurrenten på overgangsmarkedet for Stabæk-lederen er likevel ikke andre klubber, men næringslivet. Jentene er strukturerte, har sunne vaner, de er målbevisste og de er høyt utdannet. Det gjør dem svært attraktive på bedriftsmarkedet, og i det valget de da må ta, taper ofte fotballen.

For kvinnespillerne på toppnivå gjelder det samme som for herrene: Du må ville det nok for å bli best. Trener Øyvind Eide, som tidligere trente juniorlagene til Kongsvinger og Skeid, sammenligner driven hos jentene med de beste han har trent, U21-landslagsspillerne Flamur Kastrati, Martin Linnes og Omar Elabdellaoui.

Likevel dukker media bare opp når det står om internasjonale medaljer. Richard Jansen skjønner argumentet fra pressen; at de skriver om det folk vil ha. Han jobber i bank til daglig, så han forstår markedsmekanismene.

– Jeg kjøper den argumentasjonen. Spesielt 
når pressen har blitt så styrt av klikk. De skal drive butikk. Men det går likevel an å se det andre 
veien. Skriver man om det, så skaper man et nytt produkt. I Sverige skjedde det. En gruppe sportsjournalister samlet seg og ble enige om å kreve noen sider i avisene etter hver serierunde. Plutselig hadde Damallsvenskan 1500 tilskuere. Det er mulig å gjøre en forskjell.

Anekdoten stemmer muligens ikke helt, men faktum er at svensk presse dekker kvinnefot-
ball på en helt annen måte enn i Norge. Det er oppslag i riksavisene, og tilskuertallet i den svenske toppserien ligger nå rett under 900.

– Det hadde vært greit om Morten Stokstad og TV2 dukket opp uten at ordet «sex» var involvert, sier han.

Jansen refererer til en episode der noen av Stabæk-spillerne hadde sneket til seg tilgang på Guro Pettersens twitterkonto.

«Fikk faen ikke starte idag heller!! På tide å vise Øyvind Eide noen av mine andre kvaliteter #kvinnefotball #sprebenano», skrev de.
Dagen etter dukket TV2 opp på Stabæk-trening.

De svenske journalistene som ville gjøre en forskjell, er ikke unike. I Norge tilskrives TV2 mye av æren for publikumsøkningen i Tippeligaen utover 2000-tallet. NRKs Kjell Kristian Rike var en pådriver, og direkte involvert, da skiskyting ble skapt til det TV-produktet det er i dag. Håndballjentene har blitt Idretts-Norges kjæledegger, og samler godt over millionen foran TV-skjermen når det er finalekam- per – godt hjulpet av store medieoppslag. Nå får de drahjelp av at de spiller mesterskap hvert år i en idrett som er bitteliten på verdensbasis, slik at Norge faktisk har sjansen til å vinne hver gang. Og: håndball er et spill Ola Sportsinteressert ikke har spilt. Men han har spilt fotball. TV-seeren kan måle fotballjentene opp mot sine egne ferdigheter, men det kan han ikke med håndballjentene. Nivåforskjellen mellom kvinner og menn er like stor i håndball som i fotball. Interessen for håndballjentene er det samme fenomenet som trakk en million TV-seere til skjermen ved jentenes EM-finale i sommer, det er samme fenomen som da hele Norge holdt pusten da Bartosz Piasecki var i OL-finalen i fekting: Det er patriotisme og gleden over norske medaljer. Det er ikke kø rundt kvartalet for å se et fektestevne, selv etter Piaseckis OL-sølv. Den norske håndballserien for kvinner fenger ikke Ola og Kari noe særlig mer enn Toppserien i fotball. Stabæks håndballdamer har lavere snitt enn klubbens fotballjenter.

Baktunge Røa
Å finne parkeringsplass en halvtime før Stabæk- Røa sparkes i gang er uproblematisk. Det er ingen spisse albuer i billettkøen. Det er faktisk ingen kø. «presseakkreditering, sier du? Det er bare å gå inn porten der». På pressetribunen sitter det én person, og han er fra fotballforbundets nettside. Lokalavisen er her også, men journalisten har for vane å sitte i solveggen på hovedtribunen. Så mannen fra fotball.no får ha pressetribunen for seg selv. Jørgen Hammer, midtstopper for Stabæks herrelag, er her. Når kampen starter er han en av 401 tilskuere.

Stadionspeaker er naturligvis Richard Jansen. Siri Nordeide Grønli hedres med blomster før kampen, hun har spilt samtlige av Stabæks 100 toppseriekamper. En gjeng på vel 20 personer fra Stabæk Support holder stemninga i gang under taket på hovedtribunen.

Trener Eide hadde rett i at det var vanskelig å spå Røas inngang til matchen. De ligger lavt og kompakt. Det blir en stillingskrig i 1. omgang. Katrine Pedersen bosser midtbanen, og retter enkelt opp i to balltap hun selv står bak. Caroline Graham Hansen driver fra indreløper og ut på kanten, og gjør Røas venstreback Celine Kommandantvold pedersen småsvimmel. Røa-trener Geir Nordby har like store vanskeligheter med å holde seg innenfor trenernes tekniske område som en hver trener i Tippeligaen.

– Er det lov å skjerme sånn, spør han fjerdedommeren, og holder begge armene ut som Jesus- statuen i Rio.

Han liker ikke svaret fra mannen i midten.

– OK, hvilken paragraf er det ‘a? Den har jeg aldri lest!

Det lykkes Stabæk å ta føringen fire minutter etter pause, da Melissa Wiik slår inn fra høyre. Caroline Graham Hansen kommer på løp inn fra venstrekanten og scorer. Kampen åpner seg når Røa må fram. Cathrine Dekkerhus gjør 2-0 før Melissa Wiik ordner 3-0. Thorsnes setter inn 4-0 rett før slutt. Hennes 14. mål for sesongen.

Det er ingen kø for å snakke med spillerne i mixed zone etter kampen. Et av målene Stabæk- trener Eide hadde satt før kampen var å holde trykket oppe i 90 minutter. På 1-0 skulle de gå for 2-0, på 2-0 skulle de jage 3-0. De lyktes i hvert fall i 45 minutter, etter å ha fått justert seg litt etter 1. omgang, da Røa lå med ti spillere bak ballen.

Katrine Pedersen er fornøyd. De vant 4-0, samtidig som LSK Kvinner spilte uavgjort mot Vålerenga. Det gir dem en liten luke.

– I kveld blir det sushi, og kanskje klinker jeg til med en japansk øl, sier hun.

Søndag venter arbeid med en ny bok. Fra mandag er det fullt trøkk på jobb.

For sportsdirektør Jansen er ikke dagen over før om noen timer, selv om han var på plass klokka ti om morgenen for å gjøre alt klart til kampen. Han skal vaske draktene før han kan forlate Nadderud.

– Det er lange dager, men det er det faen meg verdt, sier han og fyller i vaskepulver.
Onsdagen etterpå er det cupkamp mot Sarpsborg 08. Pressen uteblir nok. Men Katrine Pedersen kommer til å haste fra jobb og være sjef på midtbanen. Og Richard Jansen vil lese lagoppstillingen og vaske drakter til litt over midnatt.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.