I Donetsk har pro-russiske separatister tatt kontroll over byen, og skuddvekslinger og granatangrep er blitt en del av hverdagen. Spillerne i Shakhtar Donetsk er blitt flyktninger i eget land – og bor i dag på hotell i Kiev. Ingen vet når de kan flytte hjem igjen.
Tekst James Montague
Oversatt av Even Smith Wergeland
Foto James Hill
Det mørke skrivebordet i kontoret til Anatoliy Konkov er omgitt av tre portretter. Det første er et besynderlig bilde av den 64-årige ukrainske fotballpresidenten som håndhilser på en smilende Sepp Blatter. Bildet ser ut til å være tatt nokså nylig. Konkov peker på bildet med et stolt smil.
Det andre er et fotografi av den vakre og nyrenoverte Olympiastadion i Kiev, selve kronjuvelen i Ukrainas EURO 2012, som landet arrangerte sammen med Polen. Det er en nydelig solskinnsdag utenfor Konkovs kontor, som ligger bare noen få minutters gange fra Olympiastadion og langt borte fra det drønnende artilleriet som rammer uskyldige sivile i den østlige delen av landet. Bildet ser ut til å være knipset i et parallelt univers. Synet av det bringer frem minner om sepia-pregede bilder av afghanske jenter i miniskjørt på skoleveien i Kabul på 1970-tallet, eller Torvill og Deans kunstløpseier i vinter-OL i Sarajevo i 1984; en tid som ligger forut tiden som skulle komme.
Det tredje bildet henger nærmest. Konkov har gravitert mer mot dette enn de andre portrettene de siste ukene.
– Dette er håpet som hjelper oss å overleve, sier han med trøtthet i stemmen når han peker på gull- og treikonet av Jomfru Maria.
– Vi befinner oss i en vanskelig situasjon.
Å beskrive de foregående seks månedene i Ukraina som en “vanskelig situasjon” er en underdrivelse av episke proporsjoner. En kjedereaksjon av hendelser ble utløst i starten av 2014, da Ukrainas president Viktor Yanukovych ble styrtet på Uavhengighetsplassen i forbindelse med Euromaidan-revolusjonen. Idet den pro-russiske presidenten flyktet, satte Russlands president Vladimir Putin i gang en invasjon for å sikre Krim, tilholdsstedet til den russiske flåten i Svartehavet, før pro-russiske separatister fremprovoserte en illevarslende borgerkrig som snart fortærte den østlige, russisk-talende delen av landet.
Øst-Europa er en region med flytende, meningsløse grenser, med tilsynelatende uangripelige stater som etableres og styrtes i løpet av en livsalder. Det er en region som har ødslet mer blod enn det er mulig for et menneskesinn å fatte. Den uheldige kjedereaksjonen begynte kanskje med Ukrainas krav om uavhengighet i slutten av første verdenskrig, eller den russiske revolusjonen, eller mongolenes plyndring av fremgangsrike Kiev, hovedstaden i en tidlig inkarnasjon av Russland, på 1200-tallet. Eller kanskje det startet da Nikita Khrushcev av uforklarlige grunner donerte Svartehavshalvøyen Krim til Ukraina i 1954.
Fotballpresident Konkov – en tidligere landslagsspiller som representerte Sovjetunionen i 70-årene – tenker mye på Krim i disse dager, og særlig de tre ukrainske fotballagene som hører hjemme i regionen. Da Russland annekterte Krim etter en omdiskutert avstemming i mars, tok de med seg fotballinfrastrukturen i samme slengen. Få dager før Josimars møte med Konkov i Kiev fikk det ukrainske fotballforbundet (FFK) nyhetene de fryktet. TSK Simferopol, som havnet på nestsisteplass i fjorårets utgave av den ukrainske toppdivisjonen, SKChF Sevastopol, som kom på niendeplass, og Zhemchuzina Yalta spilte alle kvalifiseringsrunde i den russiske cupen. Det russiske fotballforbundet (FUR) hadde godkjent deres innlemmelse i det russiske fotballsystemet bare noen uker tidligere. Nå skulle de ukrainske klubbene spille i russisk tredjedivisjon.
– Jeg hørte om det for første gang den tirsdagen alt begynte, forklarer Konkov i det han setter seg ned.
– Vi kan ikke forstå hvordan ukrainske klubber på ukrainsk territorium kan spille i Russland.
Et offisielt brev med krav om at Russland må straffes for å ha overtatt ukrainske klubber på “ulovlig vis” ble sendt til UEFA-president Michel Platini så vel som Sepp Blatter. Lovverket virket klart. UEFAs statutter fastslår at “kombinasjoner og allianser” er ulovlig, FIFA kan kun tillate en slik overføring hvis forbundene kommer til felles enighet. Hvilket ikke hadde hendt i denne saken, så klart.
– Vi tillot selvsagt ikke noe slikt. Vår klare posisjon er at ukrainske lag skal spille i ukrainske turneringer, og de har ingen rett til å spille i Russland, sier Konkov.
Krig på flere fronter
Russlands handlinger i det østlige Ukraina har blitt tydelig fordømt av det internasjonale samfunnet. En propagandakrig har pågått parallelt med den høyst reelle krigen øst i Ukraina. Putin hevder at krigen føres av en motstandsbevegelse som selv har mobilisert. Etter at MH17-flyet til Malaysian Airlines ble styrtet av pro-russiske opprørere, er det få som tror ham. Russland har blitt møtt med gjengjeldelser i form av sanksjoner, noe som har drevet landet mot økonomisk nedgang. Men det er bare én sanksjon russerne virkelig frykter: Å miste retten til å være vertskap for fotball-VM i 2018. Prominente aktører i russisk fotball, med nære relasjoner til president Putin, har uttrykt sin bekymring for at inkorporeringen av klubber fra Krim kan føre til at landet blir suspendert fra globale fotballverv, bannlyst fra Champions League og, i ytterste konsekvens, bli fratatt VM i 2018.
En oppsiktsvekkende transkripsjon av et lydopptak som hadde bli lekket fra juli-voteringen i russisk fotball om å godkjenne de tre klubbene fra Krim ble publisert av det gravende russiske magasinet Novaya Gazeta. Det gir tilsynelatende bevis for at blant andre Evgeny Giner, presidenten i CSKA Moskva, klager på de potensielle konsekvensene av avstemmingen: “Jeg har en klubb å forsørge”, påstås han å ha sagt. “Og i morgen vil de frarøve oss 2018.”
I Ukraina er Krim-klubbenes skjebne bare ett av flere eksempler på hvordan krigen påvirker ligaen. Etter en periode med betenkningstid annonserte UEFA at de vil nedlegge midlertidig underkjennelse av alle kampresultater som involverer lag fra Krim. Men dette er bare en korttidsløsning. Det store spørsmålet er hvordan landets østlige klubber skal håndteres. Noen av landets største klubber, deriblant Shakhtar Donetsk, ukrainske mestere de siste fem sesongene, har måttet flykte fra volden og søke tilflukt i Kiev.
– Jeg kommer fra den delen av Ukraina, fra øst, og det smerter både hjerte og sjel. Mens politikerne prøver å splitte folk, prøver fotballen å samle dem. Det er vår hovedfunksjon akkurat nå, sier Konkov. Hotell Opera i Kiev ligger bare noen få minutters gange fra Uavhengighetsplassen, episenteret for revolusjonen som fjernet Viktor Yanukovych fra makten. I dag er plassen relativt rolig. Flere dusin mennesker ble drept her av snikskyttere som skjøt fra takene på omkringliggende bygninger. Bildene av de avdøde ligger i kranser eller skrin pyntet med lys. En delvis ødelagt bygning er dekket av flagg, fotografier og revolusjonære slagord. Et stillas på én etasje er alt som er igjen etter de som slo leir her og sverget på å ikke forlate plassen før presidenten hadde gått av. Men Hotell Opera er en påminnelse om den luksuriøse rikdommen og ulikheten som i sin tid igangsatte revolusjonen. Interiøret i lobbyen er malt i gull og dekket av speil, og møblert i tråd med hvordan russiske Vogue tror at representasjonssalen til en fransk konge ser ut. Det faste klientellet i operaen er normalt sett de som ble rike under Yanukovych-regimet og de vestlige forretningsmennene som gjorde forretninger med dem. Men den siste tiden har bygningen vært besøkt av et helt annet befolkningssegment.
Hotell i særklasse
På marmorgulvet i hovedlobbyen labber det rundt en blanding av ukrainske og brasilianske landslagsspillere i noe som ser ut som tøfler. De spiller for Shakhtar Donetsk, Ukrainas rikeste og mest suksessrike klubb. De var vunnet de fem siste ukrainske seriemesterskapene og opptrer jevnlig i Champions League. De vant UEFA-cupen, nå kjent som Europaligaen, i 2009 og spiller på Donbass Arena, en toppmoderne stadion med kapasitet på 50.000, bygget i tide til å huse en rekke kamper under EM i 2012.
Siden klubbens grunnleggelse hadde Shakhtar kun hatt moderat suksess, men det endret seg da Rinat Akhmetov, Ukrainas rikeste mann og tidligere alliert av Yanukovych, ble president i klubben midt på 90-tallet. Forgjengeren hans hadde blitt drept i et bombeattentat inne på Shakhtars stadion. I følge Forbes er Akhmetov, som er sønn av en kullgruvearbeider, god for 12.5 milliarder dollar. Han tjente seg rik på stål, jernmalm og de famøse kullgruvene i regionen, som er en del av klubbens identitet. Klubblogoen inneholder to kullhammere som ligger i kryss.
Akhmetovs formue gjorde det mulig for Shakhtar å betale lønninger og overgangssummer på nivå med Europas største klubber. Dermed kunne de tiltrekke seg en hurv med talentfulle spillere som ellers aldri hadde flyttet til det østlige Ukraina. Klubben bygde opp en ekspertise på å støvsuge Sør-Amerika og særlig Brasil i jakten etter unge, talentfulle spillere. Ukraina ble en portal inn i Europa for dem og et utstillingsvindu i Champions League, verdens rikeste og mest prestisjetunge klubbturnering. Spillere som Fernandinho i Manchester City og Willian i Chelsea fikk begge europeisk erfaring ved å spille for Shakhtar. Den nåværende spillertroppen inneholder mer en et dusin brasilianere, inkludert Bernard, som regnes som et av Brasils største talenter. Den 22-årige vingen ble kjøpt for 25 millioner euro fra Atlético Mineiro sommeren 2013 og spilte i Brasil-VM 2014.
Disse spillerne er nå langt vekke fra Donetsk. Siden borgerkrigen brøt ut i øst har det vært umulig å spille kamper der. Donbass Arena har blitt bombet med granater to ganger de siste månedene. Akhmetov, med sin tilsynelatende uendelige pengebinge, har betalt for at spillerne og staben skal kunne bo på Hotell Opera. De bor her midlertidig, spiser frokostbuffé sammen med de andre gjestene, trener i hotellets vesle, men overdådige gym, på tredemøller ved siden av velstående, middelaldrende ukrainske kvinner som gjør unna sin ukentlige mosjon. Det er ikke ideelt, men likevel et paradis sammenlignet med de som har blitt igjen. På samme tid, i byen Luhansk, måtte innbyggerne holde ut femte uke på rad uten vann og elektrisitet. Det betyr at de døde kroppene til uskyldige sivile som har blitt drept i kampene går i oppløsning, med den konsekvens av gatene fylles av stanken av død og fordervelse.
Shakhtars lagkaptein Dario Srna har gjennomlevd en krig fra før av. Den kroatiske landslagsspilleren var en ung gutt da den jugoslaviske borgerkrigen rev landet hans sønder og sammen. Som liten gutt bodde han i den kroatiske byen Metković, på den kroatisk-bosniske grensen ved Adriaterhavskysten. Faren hans var bosnisk muslim, moren kroatisk katolikk.
– Det er en underlig situasjon og rart for oss. Jeg opplevde krigen i Kroatia også og som vi sier i Kroatia: det som ikke tar livet av deg gjør deg sterkere, sier Dario Srna.
Srna har tilbragt mer enn et tiår i Donetsk. Han har vært drivkraften på banen i storparten av den suksessen klubben har opplevd i senere tid, og han har forelsket seg i byen og landet.
– Det er ikke enkelt å holde fokus når vi våkner opp hver eneste dag, blar gjennom avisen, kikker på tv og ser det vi ser, sier Srna.
Om noen få timer skal Shakhtar spille andre runde i den ukrainske cupen. Det er en kamp som ville vært litt av en førstegangsopplevelse i Donetsk: et nytt byderby. De skal spille mot Olimpik Donetsk, en liten og relativt nystiftet klubb som nettopp har rykket opp til toppdivisjonen i Ukraina. Nå må kampen spilles i eksil, på en liten stadion i Kiev i stedet.
– Jeg har bodd her i 11 år, i Donetsk. Det er hjemmet mitt. Jeg trives her, sier Srna idet lager tusler gjennom lobbyen og inn i den svarte og oransje luksusbussen som hele tiden står parat på utsiden av operaen.
– Den dagen krigen ender skal vi returnere til Donetsk og kysse gatene.
Krigen har ikke bare gått ut over klubbens finansielle situasjon. Det har vært flere uforutsette konsekvenser.
Fem av de brasilianske spillerne, og én argentiner, nektet å dra tilbake til Ukraina i juli etter en vennskapskamp i Frankrike. De oppga redusert sikkerhet som hovedgrunn. Dette fikk klubben til å reagere med sinne: “Spillere har å adlyde kontraktene sine”, sa Akhmetov til klubbens offisielle nettside, i en av hans sjeldne offisielle uttalelser. “Hvis de ikke dukker opp, tipper jeg at de vil bli de første som får lide for det.”
Klubbens rumenske trener var enda mer rasende. Mircea Lucescu har hoveddelen av æren for klubbens suksess det siste tiåret. Han la ikke bånd på temperamentet da han anklaget spillernes agenter for å iscenesette mytteriet. Bernard, 25-millionersmannen som ble ansett for å være klubbens største kupp på det brasilianske spillermarkedet, uteble også den første tiden etter turneringen. Alle har siden spilt for Shakhtar og bodd på Hotell Opera. De brasilianske spillerne snakker verken engelsk eller ukrainsk; de er en gruppe i språkeksil på et lag i eksil langt hjemmefra.
Ultras i sentrum
Akhmetov er aldri å se på Hotell Opera. Han gir sjelden intervjuer til pressen. Men hans posisjon har blitt gradvis mer usikker den siste tiden. Akhmetov tjente sine milliarder i kull, men han var nært tilknyttet Yanukovych. Han bidro til å finansiere valgkampen hans og fikk en rekke gruvelisenser fra staten i samme periode.
– Akhmetov var Yanukovych finansielle støtte før han kom til makten og han fikk mange fordeler gjennom den nære relasjonen til presidenten, forklarer Orysia Lutsevych, forsker ved Chatham House, en ledende utenlandsk politisk tenketank basert i Storbritannia. Da opprøret i øst brøt ut forholdt Akhmetov-familien seg tause innledningsvis, før de i mai gikk ut med en støtteerklæring til fordel for regjeringen i Kiev. En del opprørskommandører har hintet om at den tidlige pengestøtten til opprøret kom fra Akhmetov. Disse beskyldningene har han hardnakket benektet. Men i følge Lutsevych medførte forsinkelsen til at mange betvilte hans uskyld. Han har siden forsøkt å gjenvinne sympati i Donbass-regionen ved å gi en kraftig lønnsøkning til en million ansatte i kull- og energiselskapene han eier. Da Russland på kontroversielt vis sendte en nødhjelpskolonne til de krigsherjede østlige områdene, sendte Akhmetiv sin egen kolonne med 2.000 tonn nødhjelpsutstyr.
– I Kiev tenker man at han bør betale for sin ugjerning, og at prisen bør være høy. Det kreves at han bidrar med direkte støtte til hæren. Spørsmålet er imidlertid hvor høy prisen for å gjøre Yanukovych til et politisk monster bør være, sier Lutsevych
Kaskader av tykk svart røyk og raske eksplosjonsekko stiger mot kveldshimmelen. Mange hundre mennesker fra det østlige Ukraina, hovedsakelig menn i svarte skjorter og finlandshetter, synger nasjonalistiske sanger på den ene delen av tribunen på Bannikov stadion i Kiev mens de kaster røykbomber og bengalske lys på banen foran dem. I sentrum for gruppen står en ung mann med barbert hode, iført mørke solbriller og et svart antrekk. T-skjorten hans bærer samme navn som hjembyen, Severodonetsk nær Luhansk. Bokstavene er farget i gult og blått, som det ukrainske flagget.
Vladyslav er medlem av Shakhtar Ultras, en gruppe hardcore-supportere som følger Shakhtar Donetsk uansett hvor de spiller, selv om det involverer en ti-timers reise vestover til Kiev gjennom et krigsherjet landområde. Donetsk-derbyet har akkurat begynt foran en liten publikumsskare. Stadion ligger rett ved siden av kontorene til det ukrainske fotballforbundet og et steinkast unna Olympiastadion. Bannikov stadion er bare halvfull. De fremmøtte er hovedsakelig Kiev-baserte Shakthar-fans. Men ultrasgruppen har reist helt fra sin beleirede hjmby for å være tilstede. I den foregående runden av toppserien hadde Shakhtar spilt på den majestetiske Arena Lviv i den vestlige delen av landet. Da hadde laget opplevd å bli pepet ut av deler av publikum. Herredømmet over Lviv har endret seg mange ganger gjennom historien. Det var tidligere kjent som Lemburg i Tyskland så vel som Lvov i Polen. Ukrainsk nasjonalisme er på sitt sterkeste i landets vestre del, og det ble oppfattet at Shakthar, dens fans og eier støttet opprøret. Men fansen gjør alt annet enn å støtte krigføringen.
– En liten del av folket ønsker å høre til Russland, forklarer Vladyslav, en 21 år gammel økonomistudent.
– Vanlige folk ønsker å bli værende. Jeg er patriot, jeg elsker landet mitt. Jeg elsker Ukraina.
Ukrainske fotballultras spilte en avgjørende rolle i revolusjonen. Etter hvert som Euromaidan-protestene antok i styrke og Yanukovych prøvde å knuse dem, først ved hjelp av en ny “diktaturlov“ som forbød alle former for forsamling, dernest ved hjelp av rå makt, inngikk landets ultras en pakt om å legge alle normale stridigheter til side og beskytte de som protesterte på Uavhengighetsplassen. Da sesongåpningen ble utsatt som følge av den voksende konflikten møttes ultras fra Shakhtar Donetsk og Dynamo Kiev i hovedstaden for å vise solidaritet.
“Ære være Ukraina! Jeg akter å fortsette i samme spor som fotballfansen”, sa Oleh Tyahnbok, leder for det nasjonalistiske ytre høyre-partiet Svoboda, og hyllet nasjonens ultras. “La oss applaudere den heroiske fotballfansen til Dnipro Cherkasy, Karpaty Lviv og Vorskla Poltava! Det er her solidariteten begynner. Det er her patriotismen har sitt arnested!”
Selv ultrasgruppene fra de to største klubbene på Krim utrykte sin støtte ovenfor de protesterende. Mens Ukrainas ultras tidligere hadde blitt sett på som nihilistiske hooligans ble de nå fremstilt som revolusjonens voktere. Og som om ikke det var nok, ga de sin støtte til et samlet Ukraina, selv i de områdene av Krim hvor majoriteten er russisk.
– Vi snakker alle russisk, sier Vladyslav om sin egen gjeng.
– Russisk har vært mitt morsmål siden jeg var barn. Problemet vårt er korrupsjon, ikke russisk-talende.
President på benken
Donetsk-derbyet skulle til å ta form på banen. Shakhtar mønstret talentfulle spillere for nærmere 100 millioner euro. Alt Olimpik Donetsk hadde å by på var en 41 år gammel spiss på benken; en enorm bjørn av en mann, med brystkasse bred som en låvedør. Han er også klubbens president.
– Når jeg spiller føler jeg at alles øyne er rettet mot meg. Derfor har jeg et større ansvar enn de andre spillerne, sier Vladyslav Helzin, som bare har scoret fem mål på de siste fem sesongene.
– Hver gang jeg går på banen må jeg bevise at det er en grunn for at jeg kommer utpå. Jeg prøver å yte mitt beste.
Helzin er også en ledende skikkelse i Regionalpartiet, et politisk paraplyparti som har lovet å kjempe for rettighetene til den russisk-talende majoriteten. Viktor Yanukovych tilhørte dette partiet før han ble avsatt og flyktet til Russland. I løpet av revolusjonens første fase var det mange som krevde at Ukraina skulle oppløses og bli en del av Russland. Men ikke Helzin. “Røttene til FC Olimpik er i Donetsk, som vi anser som en del av Ukraina”, uttalte han. “Vi ønsker at Ukraina skal være samlet, i sin helhet, og at det skal vokse seg sterkere og vakrere.”
Klubben ble stiftet i 2000 av Henin, som ønsket å fostre byens unge talenter. De rykket opp flere ganger på rad og fikk sin debut i toppserien denne sesongen. I likhet med Akhmetov har han måttet sponse flyttingen av klubben til Kiev.
– Vi etterlater ikke spillerne til seg selv med problemene, forteller Helzin om krigens innvirkning på spillergruppa.
– Hver eneste ansatt i denne klubben får finansiell støtte, slik at de kan leie leiligheter i Kiev og beskytte sine familier. Laget vårt er en familien. Vi deler både sorger og gleder med hverandre.
Kampen ender som ventet med overkjøring og Helzin kom, som ventet, ikke på scoringslisten. Shakhtar knuste Olimpik 5-0. Etter at fløyta var blåst for full tid løp Dario Srna og en håndfull andre Shakhtar-spillere bort til fansen. Spillerne ble hyllet og de håndhilste og klemte på Ultrasfansen mens bilder ble knipset.
– Dette er den beste dagen så langt i sesongen!, sier Vladyslav, Shakhtars unge ultra, mens han forlater stadion med et smil om munnen.
– Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg hjem. Kanskje jeg kan haike med en tank?
Ingen aner når Shakhtar kan vende hjem.
– Bare Gud vet hvor lenge Donetsk vil trenge for å restituere seg etter å ha gått gjennom helvete, både mentalt og materielt, sier Alex Sereda, en ukrainsk fotballjournalist som er basert i havnebyen Mariupol.
– Det er umulig å tro at denne byen huset Euro 2012 med tusenvis av mennesker som travet rundt i Donetsk iført ukrainske landslagsdrakter.
I ukene etter Donetsk-derbyet ble Donbass Arena nok en gang rammet av granatangrep. Klubbens kontorer ble også, om enn kortvarig, overtatt av uidentifiserbare bevæpnede menn. Men Shakhtar fortsetter å vinne og topper den ukrainske serien pr. dags dato.
I mellomtiden fortsetter Shakhtar sine ultras å reise hundrevis av kilometer hver uke for å se klubben i aksjon, selv om antallet reisende supportere har gått ned den siste tiden. Dagen etter Shakhtar-Olimpik-kampen i Kiev ble det annonsert via Twitter-kontoen til Shakhtar Ultras at en hel del av medlemmene deres hadde blitt værende i Kiev og vervet seg til Azov-bataljonen, en høyreorientert frivillig milits på om lag 500 mann som kjemper i det østre Ukraina. Gruppa har blitt anklaget fra enkelte hold for å fronte en ny-nazistisk agenda.
– Noen av gutta som var på kamp i dag hadde sverget en militær ed og kommer til å dra til Donbass, bekrefter Vladyslav på et senere tidspunkt. Han sa at så mange som 75 ultras hadde gitt sin lovnad til Azov-bataljonen. Vladyslav var selv ivrig etter å delta i kampene.
– Jeg ønsket å bli med i den militære enheten, innrømmer han.
– Men foreldrene mine ville ikke tillate det.
