I 15 år har Chelsea vært en toppklubb – mye takket være eierskapet til Roman Abramovitsj. Nå som den russiske oligarken blitt nektet visum til England, kan en æra gå mot slutten.
Tekst: James Montague
Oversettelse: Lars Johnsen
Åpningskampen i årets fotball-VM var overraskende på mange måter. Russland knuste Saudi-Arabia 5-0, noe ingen hadde forventet, minst av alle russiske fans som hadde sett fram til lagets kamper med en mørk fatalisme. Russland var tross alt det lavest-rangerte laget i historien som skulle delta i et VM. Like overrasket var Mohammad bin Salman, Saudi-Arabias unge kronprins som har brukt det siste året på å riste i politiske forhold i Saudi-Arabia, i Midtøsten og globalt. Han satt på stadion sammen med Russlands president Vladimir Putin og greide uforklarlig nok å holde maska mens «de grønne falkene» fikk juling. Midt mellom dem satt FIFA-president Gianni Infantino, ute av stand til å skjule sin begeistring over å være så tett på makt og penger.
Kanskje mest overraskende av alt var fraværet av mannen som mer enn noen annen er ansvarlig for at årets VM i det hele tatt ble avholdt i Russland, Roman Abramovitsj.
«Hans involvering var absolutt et nøkkelelement i den russiske søknaden», mener Christopher Steele, den tidligere agenten fra MI6 (den britiske etteretningstjenesten med ansvar for utenlandssaker) som var involvert i Englands søknad, da FIFA i 2010 annonserte hvilket kandidatur som hadde vunnet kampen om 2018-VM. Steele er mannen som skrev «Trump-rapporten» som avslørte Donald Trumps tilknytning til Russland.
«Jeg husker jeg så ham i et privat møte han hadde med Sepp Blatter i Sør-Afrika og tenkte for meg selv ‘sånt gjør ikke vi, så dette er kjørt’. Roman var veldig synlig. Om penger skiftet hender, det vet jeg ikke. Med måten han opererer på, finner vi det heller aldri ut.»
I etterkant av VM-tildelingen i FIFA-hovedkvarteret i Zürich, holdt Putin en seierstale der han anerkjente rollen Abramovitsj, en av Russlands rikeste menn, spilte. Ikke bare hadde han sørget for at de vant, men også at Russland i det hele tatt var et av søkerlandene.
«Jeg avskriver ikke at Abramovitsj vil spille en rolle i prosjektene», sa Putin da han ble spurt om hvem som kunne være med å bidra økonomisk til byggingen av 2018-stadionene.
«La ham åpne lommeboka littegrann. Det er ikke store summene for ham, han vil ikke merke det. Han har mye penger.»
Å bruke penger har aldri vært noen sak for Abramovitsj. Men å holde på dem, og samtidig navigere seg på stien mellom konkurrerende politiske og økonomiske krefter, har kanskje vært drivkraften i alt han har gjort etter at han steg fram som et blivende medlem av den russiske klassen av oligarker i kjølvannet av Sovjetunionens kollaps. Selv om Abramovitsj foretrekker et liv utenfor offentligheten, har Chelsea-eieren, som elsker fotball, blitt et kjent navn i England. Merkelig nok var han ikke å se under VM-sluttspillet (frem til åttendelsfinalen. Red. Anm), selv om han hadde vært en helt sentral bakspiller i kampen om vinne vertskapet.
Enden på visa
Men han har tross alt noen tunge saker å ta tak i. Etter å ha finansiert Chelsea i nesten 15 år og gjort klubben til en av sportens aller største, og dermed vært med på å revolusjonere engelsk fotball, har hans posisjon i samfunnet blitt kontroversiell. I mai utsatte den britiske regjeringen fornyelsen av visumreglene for formuende investorer fra ikke-EU-land som Abramovitsj trenger for å kunne bo i Storbritannia. Uten et slikt visum kan ikke Abramovitsj bo eller jobbe i landet som har vært hans hjemland siden han kjøpte Chelsea i 2003. Grunnene er ikke offentliggjort, men timingen gir en pekepinn.
Tidligere på året var det diplomatiske forholdet mellom Storbritannia og Russland på sitt laveste i etterkant av drapsforsøket på den tidligere russiske spionen Sergej Skripal og datteren Julia i den lille byen Salisbury. En nervegift ble brukt, den første gangen et kjemisk våpen hadde blitt tatt i bruk i Europa siden 2. verdenskrig. Russland avviser at de var ansvarlige for angrepet, men den britiske regjeringen hevder den har bevis for at Moskva sto bak. Et titalls diplomater ble utvist. Putins motstandere hadde derimot en enda bedre måte å straffe den russiske presidenten på. Ikke gjennom tradisjonelt diplomati, men gjennom penger. «Det mest utrivelige scenariet for Putin ville være om britene endelig kastet ut alle diplomatene og oligarkene sammen med deres familier og deres penger», skrev Aleksej Navalny, anti-korrupsjons-aktivist og den Putin-kritikeren med størst profil, på det sosiale mediet Telegram rett etter angrepet i Salisbury.
«Og her er navnene de bør se etter: Abramovitsj, [Arsenal-aksjeier Alisjer] Usmanov og [tidligere visestatsminister Igor] Sjulov.»
Spesielt London har fått føle inntoget av russiske penger fra dem med politiske bånd til Putin, som Abramovitsj. Tidligere mislikte den britiske regjeringen tanken på å foreta seg noe overfor den russiske oligark-klassen i London. Men Skripal-hendelsen endret spillereglene. Få uker etterpå startet visumtrøbbelet for Abramovitsj. Han fløy etter hvert til Israel. Som russisk jøde har han rett til israelsk statsborgerskap i henhold til landets «lov om retur». Innen få timer var han israelsk statsborger og Chelsea fikk umiddelbart føle konsekvensene. Klubben annonserte at den stoppet videre arbeid med planene om nytt stadion, et anlegg estimert til å koste 11 milliarder kroner, på grunn av «ugunstig investeringsklima». Spørsmålet blir: Med Abramovitsj i realiteten bannlyst fra Storbritannia, kan han fortsette å drive klubben? Hvis ikke, betyr det i så fall slutten for en av de mest innflytelsesrike eierne i engelsk fotballs historie?
Triumfer og titler
Roman Abramovitsj kom ingenstedsfra da han kjøpte Chelsea sommeren 2003. Forhandlingene, ifølge Chelseas klubbdirektør på den tida, Trevor Birch, var over på under et kvarter. Klubben trengte en kjøper, og det raskt. Chelsea var, har Birch forklart, på randen av konkurs. Voksende inntekter fra salg av medierettigheter hadde ikke holdt følge med voksende lønningsposer til spillerne. Klubbene påtok seg stor gjeld for å holde seg konkurransedyktige. Leeds United slet med gjeld på 1,2 milliarder kroner. Den sommeren skulle Chelsea betale tilbake et lån på ca. 270 millioner kroner uten å ha pengene tilgjengelig. Abramovitsj kom, og reddet klubben.
Lite visste man om ham utover at han var en russisk entreprenør som hadde vokst fram gjennnom landets mafia-styrte, post-kommunistiske aktivasalg. Han var en nøkkelspiller i Russlands oljemarked, landets største industri, og multimilliardær. Han hadde et nært forhold til Russlands to første demokratisk valgte presidenter, Boris Jeltsin og Vladimir Putin. Han var ung. Han var guvernør i en region i den iskalde nordøstlige delen av det enorme landet. Og over natta ble Chelsea verdens rikeste klubb.
Abramovitsj lar seg sjelden intervjue. Han har ikke gitt et intervju på ti år. Men tilbake i 2003 fortalte han BBC om sin motivasjon for å kjøpe Chelsea.
«Nei, det handler ikke om å tjene penger. Jeg har andre måter å tjene penger på som innebærer mye mindre risiko. Jeg ønsker ikke å kaste bort pengene, men dette handler om å ha det moro – suksess og å vinne trofeer», sa han. «Jeg vet hva folk sier. Men det er mange unge og rike i Russland. Man lever ikke lenge, så vi tjener penger og bruker dem. Jeg realiserer en drøm om å eie en toppfotballklubb. Noen vil betvile mine motiver, andre tror jeg er gal.»
Etter et tiår som eier hadde han brukt svimlende 8,5 milliarder kroner på spillere. Utbyttet var tre ligapokaler, fire FA-cupseire, to ligacuptitler, ett europaligatrofé og, endelig, etter flere mislykkede forsøk, seier i Champions League.
Veien til rikdom
Men Roman Arkadijevitsj Abramovitsj ble ikke født rik. Han ble født inn i en jødisk familie i Saratov ved bredden av elva Volga i 1966. Da han var fire år ble han foreldreløs. Han utmerket seg ikke som student og hoppet av ingeniørutdanningen og gjennomførte militærtjenesten da Mikhail Gorbatsjov implementerte reformene glasnost og perestrojka. Men Abramovitsj, skulle det vise seg, hadde en nese for forretninger. Han startet med å selge ender av gummi fra leiligheten sin i Moskva før han startet (og stengte) bedrifter innen en rekke industrier, i alt fra bildekk til rekruttering av sikkerhetspersonell. Mot slutten av 1980-tallet gikk han inn i oljeindustrien der Ville-Vesten-tilstander herjet. Her tjente han sin første formue ved å selge små mengder olje, ofte en tønne om gangen. Da Sovjetunionen kollapset proklamerte Boris Jeltsin at Russland skulle være et demokrati der landets aktiva ble delt opp og hver russer fikk utdelt aksjer til verdi av ca 350 000 kroner. Mange ante ikke hva de skulle gjøre med det, men det gjorde angivelig Abramovitsj. Han kjøpte opp aksjer i stor stil. Men dette var en bransje med uklare regler. En statsadvokat i Moskva utstedte arrestordre på Abramovitsj i 1992 etter at 55 togvogner med diesel forsvant fra oljeraffineriet Uktha i nord. Han har senere avvist å ha gjort noe ulovlig og sier han ble sluppet fri kort tid etterpå.
Det som er utvilsomt er at det viktigste øyeblikket i hans karriere er kjøpet av det store russiske oljeselskapet Sibneft. Sammen med en annen russer med tette bånd inn i politikken, Boris Berezovskij, sikret Abramovitsj majoritetseierskapet i selskapet for ca. 800 millioner kroner, langt under selskapets markedsverdi. At de fikk kjøpe selskapet for denne lave prisen var et resultat av Jeltsins «lån for aksjer»-program. Jeltsin lå an til å tape presidentvalget i 1996. Planen var å hente penger fra Russlands rikeste for å fylle hullene i statsbudsjettet samtidig som han bygget opp sin egen valgkampkonto. Motytelsen var at forretningsmennene fikk kjøpe statens aktiva for småpenger. Det fungerte. Jeltsin vant valget og oligark-klassen var født. I 2005 solgte Abramovitsj sin andel i Russlands største oljeselskap Gazprom for over 100 milliarder kroner.
Putins puddel
Jeltsin trakk seg på grunn av sviktende helse og ble etterfulgt av Vladimir Putin. Abramovitsj skjønte raskt i hvilken retning makta i Russland var på vei, og skiftet like raskt tilhørighet. Båndene mellom Kremlin og landets oligarker var nå et etablert faktum: et nettverk som sikrer beskyttelse og økonomisk gevinst som har plassert mesteparten av landets rikdom på rundt 100 Putin-lojalister. Putin kom til makten med lovnader om å knuse oligarkene, i hvert fall å holde dem i tømmene. Absolutt lojalitet var påkrevd og politiske ytringer var ikke akseptert. Det oppdaget den tidligere eieren av oljeselskapet Yukos, Mikhail Khodorkovskij. Han var på et tidspunkt Russlands rikeste person, men falt i unåde hos Putin. Selskapet hans ble kjørt konkurs og han ble kastet i fengsel. Berezovskij skulle også få føle Putins vrede og flyktet til Storbritannia. Han saksøkte Abramovitsj over Sibneft-avtalen. En interessant opplysning kom ut av rettssaken, den dyreste i engelsk historie: For at oligarkene kan beholde formuene sine forventes det at de legger seg flate for Russlands politiske makthaver.
«I sitt forsvar gjorde Abramovitsj en viktig innrømmelse», skrev den russiskfødte skribenten Masha Gessen. «Å være i opposisjon til Putin var farlig for forretningsvirksomheter og -personer, noe som hadde vært tilfelle helt siden den tidligste perioden under Putins styre.»
Sju måneder etterpå tok Berezovskij sitt eget liv.
Roman Abramovitsj hadde greid å holde seg inne med Putin, med alt det måtte medføre, og beholdt formuen sin. Noe som setter kjøpet av Chelsea i et merkelig lys. Med et tresifret antall milliarder i banken var det å sette av noen milliarder til Chelsea småpenger. Men hva hva fikk han igjen for det? I en opplysende artikkel i The Financial Times i 2005 siterte Simon Kuper den suksessrike nederlandske forleggeren Derk Sauer som har jobbet i Russland og som kjenner nettverket av oligarker, innflytelse og penger. Han mente det var én altoverskridende grunn til Abramovitsj’ kjøp av Chelsea: Prestisje.
«Disse menneskene har penger, men ingen status. Hva gjør du da?», spurte Sauer.
«Du forsøker å tilegne deg status. På 1920-tallet gjorde amerikanske industrimagnater akkurat det samme. De kjøpe avishus, kunst og slike ting.»
Men det var også andre grunner: Synlighet og forsikring.
«Nå forsøker russerne å komme seg ut av sine forretninger. Det er trenden. For mange oligarker er tiden over. De kommer til å miste selskapene sine. Så de ønsker å ta med seg så mye penger som mulig ut og bruke dem på fotball.»
Ny eier i Vest-London?
Og det fungerte. Kjøpet av Chelsea ga Abramovitsj en ikke-truende profil. Det ga ham innflytelse i London og i fotballen globalt. Men hans rolle i Chelsea ble truet av hendelser han ikke kunne forutse. Et opprør i Ukraina førte til Russlands ulovlige annektering av Krim og støtte til en krig i Øst-Ukraina som har tatt livet av 11 000 mennesker. Russland og Putins indre krets av oligarker ble utsatt for internasjonale sanksjoner.
Abramovitsj, med en fot i Storbritannia og en fot i Russland, har sluppet unna. Til nå.
Abramovitsj er utvilsomt mannen som startet engelsk fotballs revolusjon. Han var fotballens første milliardær og satte igang et våpenkappløp der få greide å henge med. Alle begynte å lete etter sin egen milliardær. I 2008 kjøpte kongefamilien i Abu Dhabi Manchester City og gjennomførte en lignende omveltning, der de tok en middelhavsfarer på tabellen og finansierte dens vei inn i fotballens elite. De superrike dominerer, selv om dagene til Abramovitsj kanskje er talte. I juni uttalte en talsperson at han har trukket tilbake sin visumsøknad. Det er utvilsomt mange milliardærer som vil se på Chelsea som et godt investeringsobjekt om han bestemmer seg for å selge. Abramovitsj vil gjøre som alltid, enten det er å holde en lav profil under VM i Russland, i Israel, eller der hvor framtida hans måtte ligge. En ting er sikkert: han kommer ikke til å returnere til Chelsea i overskuelig tid. Romans revolusjon, i hvert fall i Vest-London, er over.
James Montague er forfatter av The Billionaires Club: The Unstoppable of Rise of Football’s Super-Rich Owners (Bloomsbury).
