Fotballspillerne blir stadig raskere. Norske Thomas Haugen har skrevet en doktoravhandling om hurtighet i fotballen.
Tekst Frode Lia
Du har forsket og skrevet en doktoravhandling om viktigheten av hurtighet i fotball. Forbi det åpenbare, hvor viktig er egentlig hurtighet i fotball?
– Av alle fysiske egenskaper innen fotballen vil jeg si at hurtighet er det aller viktigste. Selvsagt er tekniske og taktiske egenskaper enda viktigere, men skal du bli en god fotballspiller på høyt internasjonalt nivå er du helt avhengig av hurtighet. Men hvis du tenker på fysiske egenskaper som kondisjon, bevegelighet, styrke og spenst er hurtighet det helt klart viktigste.
Er det et direkte forhold mellom en fotballspillers nivå og hurtighet?
– Messi er ikke den raskeste fotballspilleren i verden og Cristiano Ronaldo er ikke den nest raskeste spilleren og så videre. Så detaljert er det ikke. Men på gruppenivå ser vi for eksempel at norske landslagsspillere er raskere enn norske Tippeliga-spillere, som igjen er raskere enn 1. divisjonsspillere, som igjen er raskere enn 2. og 3. divisjonsspillere. På alle de tusenvis av testene vi har gjort siden 1995 så ser vi at man blir noen hundredeler raskere for hvert nivå man går opp. Men på et nivå så sier det selvsagt stopp. Det er ikke slik at den kurven bare stiger og stiger.
– En tysk studie tok for seg 360 scoringer i Bundesliga og fant ut at bak 50 prosent av alle scoringer, så er det gjennomført en hurtighetsaksjon av målscorer eller vedkommende som gir den målgivende pasningen. Da kan man også tenke seg alle de forsvarssituasjonene hvor denne hurtighetsaksjonen er vunnet og forhindret mål. Så det viser at hurtighet er veldig viktig i avgjørende situasjoner.
Du sier dere har gjort tester siden 1995. Har fotballspillere blitt noe særlig hurtigere de siste tyve årene?
– Vi har sammenlignet tidsepoker i en tidligere studie, og der ser vi at spillere er signifikant raskere i perioden 2005 til 2010 enn fra perioden 1995 til 2000.
Skyldes det at treningsmetodene har endret seg?
– Jeg tror det skyldes at det var altfor mye fokus på O2 tidligere i norsk fotball. Dermed trente man veldig mye utholdenhet. Problemet er at man da også dreper mye av hurtigheten. Bare det at man sluttet med mye av utholdenhetstreningen gjorde at spillerne ble mer utvilte og derfor raskere. I tillegg har nok de fysiske trenerne også lagt mer vekt på hurtighetstrening de siste årene.
Det er vel litt ironisk at vi sitter her på Olympiatoppen all den tid det var de som fikk O2-fokuset inn i norsk fotball?
– Det stemmer at Olympiatoppen var en pådriver for O2-debatten for mange år siden, så vi har noen skjeletter i skapet, ja.
Men det er en årsakssammenheng mellom mye utholdenhetstrening og hurtighet?
– Hurtighet er veldig sensitiv for andre treningsformer. Du skal egentlig gjøre som leoparden, du skal enten løpe og ta byttet ditt, eller så skal du ligge under et tre og hvile. En sprinter er så sensitiv at du ikke vil tro det. Bare det å sitte på en eksamen og konsentrere seg intenst i mange timer gjør at man kan bli et tiendedels sekund tregere på en sekstimeter.
Men du vil vel ikke se det hos en gjennomsnittlig fotballspiller?
– Nei. Men veldig raske spillere, som for eksempel Luton Shelton, kan være svært sensitive. Men vi har klare funn i materialet vårt at fotballtrening forøvrig påvirker hurtigheten til spillere. Så hvis du ønsker raskere spillere er det betydelig viktigere hvordan du strukturerer treningene dine enn det å faktisk trene hurtighet.
Som i mengde og intensitet?
– Hvis du har syv til åtte fotballtreninger i uken, og legger inn tre hurtighetstreninger på samme tid, vil du gjøre spillerne tregere. Det vil bare kjøre dem ned og drukne i alt det andre du gjør. Men hadde du droppet noen økter, så ville det mest sannsynlig ha gjort dem mye piggere.
Så “less is more”?
– Til en hvis grad. Men det er her trenerne må gjøre noen avveininger. Spillerne skal jo tross alt spille fotball. Det å toppe hurtigheten hos en fotballspiller er helt uforenlig med det å trene fotball, så mye av den “peaken” man har i full sprint må man ofre for å få trent nok på de fotballferdighetene man trenger å ha.
Men hvis vi skal være litt konkrete. Hvordan kan man forbedre strukturen på treningene for å ivareta alle spekterne av en spillers ferdigheter. Både teknisk, taktisk og fysisk?
– Jeg tror det største forbedringspotensialet i norsk fotball er at altfor mange av øktene blir foretatt med for høy intensitet og for mye melkesyre i øktene. Altfor intensivt og altfor mange av treningene havner litt i den samme grøten. Man bør differensiere øktene i mye større grad. Det er flere Tippeligalag som har dette på plass nå. Men nedover i divisjonene og særlig på juniorlag henger man veldig etter.
Man ser vel det også på skadestatistikken. Ingen er mer skadet enn juniorspillere?
– Ja, og gjerne de som er litt lovende. De må gjerne spille på to lag samtidig som de trener altfor ofte med for høy intensitet.
Hurtighet kan jo være så mye. Det er vel sjelden en spiller bare løper rett frem alene?
– Vi deler opp i tre former for hurtighet. Linjær hurtighet, som er løp rett frem. Så har vi det vi kaller “agility”, som er løp med retningsforandringer. Til slutt har vi det vi kaller repetert hurtighet, som kan være både linjær hurtighet og “agility”, men er repeterende.
– Det er gjort en annen studie av hvordan man løper i kamp. Den mest typiske bevegelsen i fotball er først en vending på 30-120 grader, direkte etterfulgt av en linjær sprint på fem til tyve meter, så er situasjonen avklart. Så jogger man som oftest raskt tilbake til sin posisjon. Så hurtighet i fotball er litt av alt.
Men det betyr jo at du trenger god kondisjon for å orke alle disse sprintene i 90 minutter?
– Ja, men det er veldig spesifikt. Det hjelper ikke å ha 70ml i O2 og tro at man orker flere av disse sprintene. Det er to helt forskjellige ting. Marius Bakken, som var Norges beste 5000-meterløper, var med sprinterne for å trene repetert hurtighet. Han var helt kake i beina etter syv til åtte løp. Musklaturen skalv. Det var ikke bruk for utholdenheten hans. Han kunne like gjerne ha klart seg med 60ml O2 som 90ml som han hadde. Så fotballspilleres utholdenhet er såpass spesifik at du ikke kan forbedre den med en totimers løpeøkt i skogen.
Derfor mener jeg at når en spiller har vært skadet, så bør man heller gradvis begynne å spille fotball istedenfor å løpe alle disse intervallene som mange ofte gjør. En halvtime første dag, så tre kvarter den neste og så videre.
Men det vi har sett i materialet vårt er at en O2 på rundt 60ml er tilstrekkelig for å prestere på høyt nivå i fotball. Det brasilianske landslaget hadde rundt 58ml, men Roberto Carlos hadde like mange eller flere sprinter i løpet av en kamp enn gjennomsnittet. Så O2 blir et helt feil parameter.
Hva er riktig parameter da?
– Det må du som trener nesten kunne se med det blotte øyet. Du kan ikke standarisere en fotballkamp, og variasjonene er store fra kamp til kamp. Det er fortsatt mye som forskningen ikke klarer å fange opp.
Når blir en fotballspiller tregere?
– Etter fylte 28 år blir en mannlig spiller stort sett tregere. Men hos en kvinnelig spiller klarer vi sjelden å finne fremgang etter fylte 17 år. Det samme ser vi innen friidretten. For å illustrere hvor vanskelig det er å trene hurtighet; så har norske sprintere generelt (de som er med og konkurrerer) kun en forbedring på 2% fra 18-årsalderen og til de oppnår beste prestasjon i midten av 20-årene. Det er sørgelig lite når du tenker på hvor mye de trener på akkurat dette. Det er ekstremt lite trenbart. Genetikken avgjør veldig mye. I tilegg er det veldig individuelt hva som fungerer av trening. Noen kan bli raskere av styrketrening, mens andre vil ha ingen effekt av det. Du må kunne stille diagnosen før du kan skrive ut medisinen.
