«Etter hvert som årene passerte betalte jeg det tv selskapene ville ha av meg. Først et par hundrelapper. Så litt til. Så mer. Så enda mer.»
Tekst: Henning Homme
Foto: Mike Egerton/PA Photos/NTB
Året var 1987, og sommerferien var akkurat som den skulle. Suset av fjelluften hørtes i det stille, og ørreten lå i vannskorpa og jafset etter insektene som hadde lagt seg på det blikkstille vannet. Timene gikk. Ingenting skjedde. Ikke før pappa kom løpende bort til meg, med fiskestangen i den ene hånden og en liten lommeradio i den andre. Det sprakte ulyder ut av høyttalerne, og det var ikke vanskelig å skjønne at han hørte på siste nytt fra BBC. Til det kjente jeg både han og meg selv altfor godt. Dessuten var det noe med ansiktet til pappa som alltid forandret seg når det handlet om fotball. Som om det bekymrede draget over rynkene hans forsvant. Det nærmest glattet ut hele ansiktet hans.
«Liverpool har kjøpt Peter Beardsley! For 1,9 millioner pund! Det er jo helt vanvittig!»
Jeg var tolv år gammel, og skjønte egentlig ikke noe særlig av hva han mente. Selv var jeg jo mest av opptatt av de femti kronene jeg tjente på å rydde rommet mitt hver eneste uke, og hadde ikke engang en anelse om hvor mye et pund egentlig var verdt. Men det varte ikke lenge. For ettersom årene gikk, og jubelen stilnet i Liverpool, så kunne jeg se hvordan ansiktet til pappa resignerte. Ikke fordi resultatene uteble, men fordi pengene som rullet i fotballkarusellen minnet om noe som plutselig var helt ute av kontroll. Om noe som var helt ute av proporsjoner. Og plutselig en dag kom han inn på rommet mitt, mens jeg halvveis dagdrømte om den dagen ligatrofeet endelig var tilbake på Anfield igjen. Om den dagen da alle de rødkledde spillerne klemte hverandre. Om den dagen hele The Kop sang You’ll never walk alone, så høyt og så sterkt at selv en rivaliserende supporter ville fått en tåre i øyekroken.
«Newcastle har kjøpt Alan Shearer for 15 millioner pund.»
Det var ingen entusiasme i det han sa. Ingen glede. Rynkene var like rynkete, og det var første gangen han sa han kanskje ikke orket mer. At han ikke ville mer. Ikke fordi han ikke hadde lyst. Men fordi han ikke ønsket. Fordi han ikke kunne stå opp om morgenen, og se seg selv i speilet og late som ingenting. Late som at penger bare er penger, og at det ikke gjør noen forskjell. Selv skjønte jeg fortsatt ikke bedre, og etter hvert som årene passerte betalte jeg det tv selskapene ville ha av meg. For å se på det som nå hadde blitt en kjærlighet jeg ikke kunne slippe. Først et par hundrelapper. Så litt til. Så mer. Så enda mer. Helt til jeg så supportere på tv som stod på tribunene og protesterte høylytt mot eiere, som satt på toppen av pengefjellet og bare tenkte inntekt og økonomisk vekst. Jeg så dem stå der. Illsinte. Og forbanna. På folk som ikke skjønte hvem de var. Men jeg hadde glemt dem dagen etter. Selv når pappa ringte meg for bare noen år siden.
«United har kjøpt Pogba for én milliard.»
Jeg hørte hva han sa, men jeg fortsatte å betale. Enda mer. Så enda litt til. Selv når PSG kjøpte Neymar for to milliarder, og fotballen plutselig lignet et tv-spill. Jeg fortsatt å betale. Fordi kjærlighetene hadde taket på meg. Fordi et liv uten fotball virket helt utenkelig. Jeg fortsatte å betale. Litt til. Så enda mer. Så enda litt til. Helt til jeg for et par dager siden satt ved det samme fiskevannet som i 1987. Jeg satt der, med slukstangen i den ene hånda, og en kaffekopp i den andre, mens jeg hørte den knitrende lyden av bjørkeved i bålpannen. Ved siden meg lyste displayet på mobiltelefonen. Jeg ville ikke ta den. Men jeg gjorde det likevel.
Det var pappa. Jeg tok den opp. Trykte på den grønne svarknappen. Hørte noen ord og setninger som jeg først ikke helt forstod. Som jeg trodde handlet om noe helt annet. Men så skjønte jeg. For jeg hadde jo lest om det. At de store skulle bryte ut. De ville ikke leke med de små lenger. De ville ha penger. Milliarder. På konto. Men jeg ville bare ikke tro det. Jeg ville bare ikke. Fordi kjærligheten gjør blind. Og der og da gikk luften ut av meg. Som den ofte gjør når noe blir tatt fra deg. Revet vekk fra deg. For fotballen er ikke som noe annet. Den er ikke erstattelig. Den er ikke noe du bare kan glemme. Det var derfor jeg lukket øynene, mens lukten av bål bare forsvant, og nærmest ba til noen der oppe om at det jeg akkurat hadde hørt bare var tull. At det var tomme rykter. Men det var ikke det. For ordene boret seg inn i øregangen. Som en etsende væske som ville gjøre uopprettelig skade.
«Hva sa du? Bryter de ut?», hørte jeg meg selv spørre pappa.
Det ble stille. Jeg hørte små snufs, og stemmen hans nærmest dirret. Jeg kunne ikke vite det, men jeg var sikker på at tårene kom. At de trillet nedover kinnene hans. For sånn er det med fotballen. Sånn er det med kjærligheten. Du vil bare at den skal fortsette. At den skal vare. Men så er det plutselig over. Slutt. Som om dommeren har blåst for siste gang.
