Fra til banning i Baku til storspill i Saint-Étienne. Det har, på godt og vondt, vært et innholdsrikt år for Ole Kristian Selnæs. Josimar besøkte en ung mann som ikke tåler å tape.
Tekst og foto Arilas Berg Ould-Saada
Ivar Selnæs går inn i barnehagen for å hente sin fire år gamle sønn. Inne på avdelingen er det ingen barn, bare en voksen person, og Ivar får beskjed om at ungene er på baksiden og spiller fotball. Allerede før han runder hjørnet til barnehagens bakside, kjenner Ivar igjen sønnens engasjerte stemme: «Andreball, gutta! Andreball!»
– Ikke en kjeft, inkludert ham selv, visste hva det betydde, sier pappa Selnæs til Josimar.
Ole Kristian Selnæs ble født i 1994 og vokste opp mens faren begynte sin trenerkarriere i andredivisjonsklubben Skjetten.
– Fra han var tre eller fire år fikk Ole være med inn i seniorgarderoben. Han hadde ørene på stilk og fikk med seg alle faguttrykkene, sier Ivar Selnæs.
18 år senere er seniorgarderoben til Skjetten byttet ut med fransk fotballhistories mest mytiske og meritterte vestiaire. Når Saint-Étienne, Frankrikes mestvinnende klubb, feirer sine triumfer, er det den 22 år gamle trønderen Ole Selnæs som er forsanger i garderoben: «Sha-la-la-la-la-la-laaa – åh, Saint-Étienne!»
– Prøver å være en «boss»
Ole Selnæs lener seg bakover i en stilig sofa i et privat intervjurom med utsikt over treningsanlegget til AS Saint-Étienne. Han er avslappet kledd etter en kort restitusjonsøkt på formiddagen: Grå joggebukse, joggesko, hvit t-skjorte, svart bomberjakke og en stor, svart klokke på armen. Den norske landslagsspilleren strekker seg og forteller at han er sliten. Ikke rart: Kvelden før spilte han 81 minutter mot Frankrikes for tiden beste fotballag, Nice, bare et par dager etter en krevende og følelsesladet landslagssamling som endte med at EM-drømmen brast for U21-guttene.
– Jeg leser ikke så ofte franske aviser, sier Selnæs når Josimar gir ham dagens utgave av den store sportsavisen L’Équipe.
Han blar seg frem til dobbeltsiden om gårsdagens kamp mot Nice og finner spillerbørsen. Selnaes: 7/10. Saint-Étienne tapte 1-0, sesongens første nederlag på hjemmebane, men den norske midtbanespilleren er kåret til banens beste i avisen.
– Det er jo hyggelig, smiler Selnæs beskjedent, vel vitende om at han allerede har rukket å bli en helt sentral figur i den franske klubben.
«Han er den nye sjefen», skriver L’Équipe. Og det gjelder altså i garderoben så vel som på banen. Det henger selvfølgelig sammen.
– Jeg prøver å være en «boss» på banen. Det har jeg alltid ønsket å være. Jeg gjør det som faller meg naturlig, og for meg er det naturlig å ta ansvar på banen og dirigere. Når man spiller kampene og gjør det ganske godt, får man respekt i gruppen. Det er sånn det funker i en garderobe, sier Selnæs.
Lagkaptein Loïc Perrin hadde bitt seg merke i en video av Rosenborgs seierssang, så han spurte om Selnæs kunne innføre det i Saint-Étienne også. Etter å ha fått tillatelse av Mikael Dorsin, sangens far, har trønderen tatt rollen som forsanger etter hver Saint-Étienne-seier. «Et tegn på en sterk personlighet», mener Saint-Étienne-trener Christophe Galtier. Nå har sangen spredd seg til tribunen på Geoffroy Guichard, der 22-åringen har blitt en ny yndling.
– Jeg synes det er utrolig kult, innrømmer Selnæs, som er henrykt over sin franske hverdag:
– Det er helt fantastisk å spille fast på et lag som Saint-Étienne. Jeg kunne ikke drømt om dette for et år siden, at jeg skulle gå rett fra Tippeligaen til en så viktig rolle i en så god liga.
Men 2016 har ikke bare vært en dans på roser. For hvis man bytter ut de franske brillene med norske, så er bildet helt annerledes. Midtbaneankeret ble på mange måter symbolet på landslagets pinlige tap mot Aserbajdsjan i VM-kvalifiseringen, etter at han kalte dommerne «so fucking bad» og pådro seg en elleve måneder lang utestengelse fra A-landslaget.
Skirenn, FIFA og dommerslakt
Hvis man ber menneskene som kjenner ham best, om å beskrive Ole Selnæs, så vil de – uten unntak – fortelle at han er en vinnerskalle. Det vulkanske temperament har sin rot i et dypt, intenst hat mot å tape.
– Jeg er villig til å sette mye penger på at han er verdens dårligste taper. Taper han i monopol, går brettet og brikkene i veggen. Han har alltid vært sånn, enten det handlet om å være først opp trappen eller å spise opp maten raskest. Han har en vinnervilje som er helt ekstrem, sier den fem år eldre broren Erik Selnæs.
Ole innrømmer at han har «et helvetes temperament».
– Når jeg taper, så føles det som om verden raser litt sammen, sier han.
Det er ikke mangel på episoder som maler et godt bilde av vinnerskallen Ole Selnæs. Som da han endelig var i ferd med å vinne et skirenn som 14-åring, men satte staven mellom skiene og snublet på oppløpet.
– Jeg var vant til å være best både i fotball og håndball, men så lyktes jeg ikke helt i skisporet. Jeg var god, men ikke helt i toppen, og endelig kunne jeg vinne, men så dreit jeg meg ut på oppløpet. Da rant begeret over.
Flere skirenn ble det ikke. Rasende gikk han rett hjem uten skiene, som pappa Ivar måtte ta med seg.
– Det er arv og miljø. Han har en far og en bror som er akkurat like, bare at han er enda mer ekstrem. Det er voldsomt hvordan han stiller til krav til seg selv, sier pappa Ivar Selnæs.
Hjemme i stuen til mamma Ingunn er det et hull i veggen. Hvis du tar en Playstation-kontroller og prøver å sette den inn i hullet, vil den passe perfekt.
– Hvis jeg taper i FIFA, så tar jeg det som en personlig krenkelse. Det har med fotball å gjøre. Det er blytungt, sier Ole Selnæs.
Rosenborgs ferske cupfinalehelt Pål-André Helland sier til Josimar at det er nok av juniorspillere i klubben som har blitt sparket ned av Selnæs når det har kokt over for tapsallergikeren. En gang, forteller Helland, var Selnæs så lei av at en tilskuer krevde at de skulle ha mer fremdrift i spillet, at han snudde seg mot tribunen og ropte: «Hold kjeften din!» Jonas Svensson husker en semifinale i gutte-NM der lagkameraten pådro seg direkte rødt kort for å ha kjeftet huden full på dommeren etter å ha tapt 2-1.
– Hvis ikke dommeren la opp etter den kampen, var han mentalt sterk, ler Svensson.
Noen ganger kunne det bli litt overkant.
– Da jeg var 14-15 var det håpløst. Da kunne det gå ut over spillet mitt, som hvis vi laget mitt lå under på trening, kunne det hende at det svartnet for meg og at jeg ikke klarte å spille bra på grunn av det, sier Ole Selnæs.
22-åringen er overbevist om at han har blitt mye bedre til å håndtere temperamentet sitt. Han har jobbet hardt med å kanalisere aggressiviteten slik at det blir en styrke snarere enn et problem. I dag er han ikke i tvil: Han ville ikke vært like god hvis han ikke var så dårlig taper.
– Jeg vet at jeg aldri hadde kommet så langt som jeg har gjort, uten temperamentet mitt. Det er det som driver meg. Uten den vinnerskallen jeg har, vet jeg at jeg ikke hadde vært i nærheten av dette nivået. Jeg vet bedre enn noen annen at jeg noen ganger kan bikke over, men jeg tar heller det enn at jeg gir faen i om jeg vinner eller taper, sier Selnæs, som utenfor banen er en rolig og beskjeden mann.
– Jeg går inn i en helt annen rolle når jeg tar på meg drakten og det er kamp. Da skjer det bare noe med meg. Da går jeg fra å være rolig og sjenert til å bli det stikk motsatte. Jeg kjefter på dommere som jeg aldri hadde turt å si hei til utenfor banen. Det er rart med det, men det er bare helt naturlig.
Flere i omgangskretsen hans sammenligner Selnæs med Petter Northug. To trønderske personligheter som skiller seg ut, som er både elsket og hatet, og som er villige til å gjøre alt mulig for å bli best.
«Han ser alt før alle andre»
Selnæs’ inderlige ønske om å vinne har vært drivkraften bak en treningsvilje helt utenom det vanlige. Selnæs begynte å gå da han var 10 måneder gammel, og samtidig begynte han å spinne rundt stuebordet med en myk babyball i beina. I månedene etter at familien flyttet til Skjetten, gikk han ikke i barnehage. I stedet syklet han hver dag til kunstgressbanen med matpakke og fotball, forteller mamma Ingunn. Han spilte stort sett alene, men fikk selskap hver gang elevene fra barneskolen like ved hadde friminutt.
– De eldre guttene syntes han var så god, så de ville ha ham på laget. Derfor begynte Ole å spille seriefotball allerede før han begynte på barneskolen, sier Oles mor.
I tillegg fikk Ole, som attpåtil var liten for alderen, lov til å spille fotball med sin fem år eldre bror Erik. Det var da han begynte å utvikle det som i dag er hans største styrke: Evnen til hele tiden å vite hva han skal gjøre allerede før han mottar ballen. «Perception, action». Oppfattelse, handling.
– Han var en liten femåring og spilte mot tiåringer. Han ville jo mer eller mindre blitt myrdet hvis ikke han slapp ballen videre umiddelbart, sier Ivar Selnæs.
Frem til han skjøt i været i 15-årsalderen var stortalentet nødt til å dyrke blikket og orienteringen mot større og sterkere gutter.
– Det har vært utrolig viktig, for er det noe jeg er god på i dag, så er det å ha valget klart før jeg får ballen. Det er veldig viktig i min spillestil og det jeg er aller mest bevisst på, sier Ole Selnæs.
Både Rosenborg-trener Kåre Ingebrigtsen og Saint-Étienne-trener Christophe Galtier er klinkende klare på hva som er Selnæs’ fremste kvalitet som fotballspiller. «Han er i forkant hele veien», skryter Ingebrigtsen, i likhet med Galtier: «Han ser alt før alle andre».
Men hva er det egentlig Selnæs tenker i sekundet før han mottar ballen?
– Jeg skaffer meg en oversikt over hvor med- og motstanderne er plassert. Det aller viktigste for meg er å vite i forkant hva jeg skal gjøre i neste trekk, men man må også klare å ombestemme seg raskt. For eksempel hvis jeg skal få ballen fra backen og tenker at jeg skal banke den på ett touch opp til indreløperen, men så ser jeg at det er en midtbanespiller på vei for å stenge av den pasningen, så må jeg ombestemme meg raskt. Det føler jeg er en av mine store styrker, forklarer han.
Teltet på kunstgresset
I starten av tenårene terpet Selnæs hver dag ferdighetene sine på Sverresborgs kunstgress. Men det var hard konkurranse om plassene på løkka – da tok Selnæs og vennene i bruk spesielle tiltak.
– Det var alltid stappfullt i helgene. Hvis du var sent ute, hadde du ikke sjans. Det var fire 7-ermål, og det gjaldt spesielt å få det målet som stod foran en skråning, sånn at ballen rullet tilbake på banen hvis du skjøt utenfor. Det var det målet man ville ha, så en sommer var vi litt løsningsorienterte og sov i telt for å sikre oss det målet, sier Selnæs.
Det gikk som det ofte går for så talentfulle trøndere. 14 år gammel ble Selnæs en del av Rosenborgs akademi og utviklet seg i en rasende fart. Gutter 16, juniorlaget, tredjedivisjon, andredivisjon. Allerede før fylte 18 år, mens han gikk i andreklasse på videregående, signerte han sin første proffkontrakt med klubben i sitt hjerte.
– Det er helt umulig for meg å se for meg et liv uten fotball. Jeg lurer på hva jeg hadde holdt på med da. Jeg har aldri tenkt tanken engang. Lærerne sa det ikke gikk an å leve av det, men jeg hørte ikke på dem, sier Selnæs, som har måttet stå over noen sosiale sammenkomster for å prioritere idretten.
– Kompisene mine begynte å drikke da de var 15 og var på fester hver helg. Første gang jeg smakte alkohol var jeg over 18 år. Russ har jeg heller ikke vært, forteller han.
Men så stoppet Selnæs-flyten litt opp. Unggutten var langt fra selvskreven på laget til Per Joar «Perry» Hansen, og på sommeren i 2014 var han sterkt ønsket av Viking. Selnæs uttrykte åpent sin interesse om en overgang til Rogaland for å få mer spilletid. Men så fikk «Perry» sparken. Inn kom Kåre Ingebrigtsen.
– Kåre var jævlig viktig, det er ingenting å legge skjul på. Han kom på et tidspunkt der jeg var på vei bort fra Rosenborg. Jeg hadde sittet en sesong på benken i Rosenborg og var ikke akkurat brennhet for andre klubber. Men Kåre ga meg tillit fra start av. Han ga meg sjansen, og det er umulig å vite hvor jeg hadde vært hvis det ikke var for ham. Men det er veldig sterk grunn til å tro at jeg ikke hadde sittet her, sier en takknemlig og litt rørt Selnæs.
Ingebrigtsen kjente godt til Selnæs før han returnerte til Trondheim fra Viking. For ham var det ikke noe spørsmål: Selnæs måtte spille, han måtte dyrkes som midtbaneanker for alt det var verdt.
– Han er et av de største talentene jeg har sett i norsk fotball. Jeg så ham fra han var liten gutt og oppover, og så var jeg borte fra Trondheim i noen år, men fulgte med. Jeg så på ham, han hadde alt som trengtes for å spille sentralt i et RBK-lag. Spørsmålet var bare: Hvor god blir Ole? Han har et fantastisk fotballhode, et enormt blikk for spillet, sier Kåre Ingebrigtsen til Josimar.
Som midtbaneanker på Ingebrigtsens RBK skulle Selnæs snart vokse seg for stor for Tippeligaen. Han vant serien og cupen i 2015 og ble kåret til landets beste spiller. Lissepasningene med venstrefoten, det sylskarpe blikket og den heroiske innsatsen – kombinert med det heftige temperamentet og en forkjærlighet for å «reise rundt og bare pisse på» – skulle gjøre ham til den høyest elskede blant egne supportere, og den mest forhatte blant motstanderfans.
– Jeg håper at det er sånn. Det er det som er det aller, aller beste. I min drømmeverden så er det i hvert fall sånn. Man spiller for sine egne supportere, og det betyr mye for meg å være godt likt av dem. Når jeg er i en klubb, gjør jeg alt jeg kan for at fansen skal bli fornøyd. Det betyr utrolig mye for meg. Og så synes jeg bare det er kult hvis motstandernes fans hater meg. Det tar jeg som en kompliment.
– Liker du å provosere litt?
– Ja, det gjør jeg. Det må jeg si. Jeg synes det må være litt tenning, det er bare artig. Hvis alt skal være så utrolig A4, da er det ingen som gidder å følge med på dette til slutt. Da er det ingen som gidder å holde på med det her.
– Totalt uakseptabelt
«You whistled on everything, you guys are so fucking bad». Etter flausen i Baku kokte det altså over for Ole Selnæs, som etter en kraftsalve mot en assistentdommer i spillertunnelen ble nådeløst straffet med fire kampers suspensjon og i praksis elleve måneders utestengelse fra landslaget – en strengere straff enn hva Zinédine Zidane fikk for å skalle ned Marco Materazzi en Berlin-kveld i 2006. Selnæs senior tror sønnen straffes fordi han har et rykte på seg for å få mange gule kort for å kjefte på dommere.
– Du sliter litt når du får et rykte på deg. Det blir litt forutinntatt. Hvis det Ole sier er riktig, og det vet jeg at det er, så er ikke takhøyden stor, sier Ivar Selnæs.
Kritikken mot Selnæs har vært stor etter Baku-episoden og diverse medieutspill i etterkant av de svake landslagsresultatene. Selv tror han at han er noe misforstått, uten at han preges nevneverdig av det.
– Jeg lever ganske fint med det. Jeg bryr meg ikke om hva folk jeg ikke kjenner, mener om meg. Det som er viktig for meg, er hva de rundt meg tenker om meg. Folk som ser meg på banen, oppfatter meg sikkert som en idiot, og det kan jeg forstå, men det er nå bare sånn jeg er på banen.
Selnæs legger ikke skjul på at den lange landslagssuspensjonen preger ham.
– Det er kjipt. Selv om man skal holde seg for god til å rope til en dommer at han er dårlig, synes jeg det er urettferdig. Jeg er lei meg for at jeg ikke kan bidra på landslaget, sier 22-åringen til Josimar.
Så kommer spørsmålet som virkelig får ham til å sette seg opp i sofaen: «Hva synes du om norske mediers dekning av landslaget?» Selnæs trekker pusten.
– Hvis jeg skal være helt ærlig, så blir det overskrifter. Så helt ærlig kan jeg ikke være, innleder han.
– Jeg synes den til tider er ganske variabel, da, for å si det pent. Kritikk lever jeg veldig fint med, og mye av den har vært fortjent, men når det begynner å gå på person… Mye av det som Per-Mathias (Høgmo) har måttet gå gjennom, synes jeg har vært godt over streken, for å si det veldig pent, sier Selnæs.
– I tillegg opplever jeg og flere at mange journalister ikke er interessert i det som skjer på banen. Noe jeg har reagert på, er at journalister ringer familien min for å grave dritt når det er en sak om meg. De ringer både far, bror og mor og setter dem opp mot veggen for å få en overskrift. Det reagerer jeg veldig, veldig sterkt på. Når jeg er i fokus, ta meg så mye du vil, ring meg og sett meg opp mot veggen, men når du gjør det mot familien min, synes jeg det er totalt uakseptabelt. Jeg visste ikke om det før etterpå, og da ble jeg fly forbanna, sier Saint-Étiennes midtbaneanker.
Han kommer med en oppfordring til norske sportsjournalister:
– Av og til kan de prøve å huske på at det faktisk er personer og ikke maskiner som er utpå der.
– Har du et bedre rykte i Frankrike enn Norge?
– Det er det ingen tvil om! Her ser de på aggressiviteten min som en fordel, som at jeg er en leder og en vinnerskalle. Det er det kanskje ikke alle som gjør i Norge. Der er det lite som er lov og mye som er galt.
– Det er veldig firkantet
Saint-Étienne-trener Christophe Galtier ønsker Josimar velkommen til klubbhuset. 50-åringen har klare, gjennomtrengende grønne øyne og salt-og-pepper-skjegg. Han er kledd i en genser med klubbens farger. Vanligvis er han ikke spesielt glad i pressen, men Galtier liker godt å by litt på seg selv når det kommer utenlandske medier på besøk.
– Jeg vet hvordan det er hos dere. Det er veldig firkantet, sier Galtier og tegner et rektangel i luften med fingrene sine.
– På et lag er man nødt til å ha personligheter som skiller seg ut. Ole Selnæs er en av dem. Jeg vil for all del ikke endre ham, sier Galtier til Josimar.
Han har ledet Saint-Étienne siden 2009 og skal ha hovedæren for at den tradisjonsrike klubben har gått fra å være abonnert på nedrykksstrid, til å ende mellom 4.- og 7. plass de siste fem sesongene.
– Uten å på noen som helst måte sammenligne ham med dem, så er det slik at store spillere aldri er innenfor boksen. De er utypiske. Jeg sier ikke at Ole er en stor spiller. Ikke ennå. Han har et stort potensial, veldig stort. Og er litt annerledes. Alle spillere som har det lille ekstra, er litt annerledes. Karakterstyrke er en kvalitet, det er noe man må bruke, sier Galtier, som tidligere har sammenlignet Selnæs med Frankrikes landslagstrener og tidligere kaptein Didier Deschamps.
Galtier oppdaget Ole Selnæs da han studerte Rosenborg i forkant av møtene mellom lagene i Europa League-gruppespillet forrige sesong. Selnæs husker selv at han fikk det første hintet på en fremtidig overgang da Rosenborg spilte borte mot Saint-Étienne høsten 2015 (2-2). Mens han bar en stor metallkasse inn i RBK-bussen, en plikt for lagets yngste spillere, kom det en mann med grått hår bort til ham og sa: «Du er veldig god. Du skulle spilt her!»
– Da visste jo ikke jeg hva for en fjott det var, så jeg tenkte ikke noe mer på det, sier Selnæs.
«Fjotten» viste seg å være Bernard Caïazzo, én av to klubbpresidenter i AS Saint-Étienne. Interessen vokste utover høsten og vinteren, og midt i januar – under en treningsleir med Rosenborg på Gran Canaria – fikk Selnæs for første gang vite at «Les Verts», de grønne, hadde lagt inn et bud. Det skulle ikke ta mer enn en uke fra det første budet kom, til klubbene var enige og Selnæs kunne reise til Frankrike. Det var mange følelser i spill da den ferske utenlandsproffen gjorde sitt første intervju med RBK TV etter at overgangen var et faktum.
– Det var trist. Rosenborg kommer alltid til å være klubben i mitt hjerte. Jeg er født og oppvokst i Trondheim, og hvis jeg ikke hadde blitt fotballspiller, så hadde jeg hatt sesongkort på første rad på Lerkendal til jeg hadde strøket med, sier Selnæs.
Da han signerte for Saint-Étienne, en knapp måned etter Alexander Søderlunds ankomst, hadde ikke Selnæs spilt en tellende fotballkamp på to måneder. Han hadde en lang sesong bak seg og kom praktisk talt rett fra ferie. Planen var derfor følgende: Selnæs skulle bruke vårsesongen på å tilpasse seg et nytt land, en ny kultur og en ny måte å spille fotball på.
– Han måtte få tid til å integrere seg, komme seg til rette i det nye livet sitt. Det er ikke lett å forlate hjemmet sitt og foreldrene sine. Jeg hadde planen klar i hodet mitt, det var åpenbart for meg at jeg måtte rydde plass til ham denne sesongen, for det er en spiller jeg har stor tro på, sier Christophe Galtier.
Selnæs har etablert seg i den grønnkledde startelleveren, der han er urokkelig som midtbaneanker. Når han ikke har spilt en seriekamp, har det vært for å spare krefter til en viktigere Europa League-kamp. Både i og rundt klubben er folk forbløffet over 22-åringens raske tilpasning.
– Hvis jeg hadde blitt kjøpt i juli, måtte jeg brukt noen måneder på å lære meg ting og tang. Nå kom jeg tilbake i juli og var 100 % klar. Jeg hadde nivået inne og visste akkurat hva jeg skulle gjøre, sier Selnæs, som har måttet gjøre noen endringer i spillet sitt for å tilpasse seg den franske ligaen:
– Hovedforskjellen er at det er mye mer aggressivt press her. Det er mye mer fokus på å vinne ballen defensivt. I Norge skal man ligge i posisjon, ligge i ramma, i din sone, og du skal lede mann inn og ut. Her skal du gå inn for å vinne ballen nesten hver gang. De er veldig mye mer offensive når det gjelder press her. I Norge har jeg nesten aldri blitt bedt om å gå og vinne ball, bare å oppholde, lede ut, holde sonen. Vi spiller jo sone, men litt mer mannsmarkering enn i Norge. Der er det sone til man dør.
– Saint-Étienne må være et springbrett
Saint-Étienne betalte i overkant av 30 millioner kroner for å hente Selnæs fra Rosenborg. Et halvt år senere, uten at Selnæs hadde spilt mange minuttene for sin nye klubb, skal Fulham ha lagt inn et bud på rundt 100 millioner kroner for nordmannen. Tredoblingen i verdi illustrerer hvor viktig den franske ligaen har blitt som utstillingsvindu til storklubbene.
– De som spiller bra i Frankrike, utvikler seg og havner i Premier League. Det er der summene ligger. Franske klubber vet å ta seg betalt, engelske klubber vet at det kommer kvalitet fra Frankrike, forklarer Kåre Ingebrigtsen.
Sist sommer var det spillere som Michy Batshuayi (Chelsea), Samuel Umtiti (Barcelona) og Sofiane Boufal (Southampton) som ble solgt for dyre dommer fra fransk fotball til storklubber. Snart kan det være Selnæs’ tur – det er i hvert fall planen.
– Det har vært klart mellom oss fra første stund, og jeg snakker mye med ham om det: Saint-Étienne må være et springbrett for ham på vei til en enda større liga, sier Christophe Galtier.
Og hvor tror Ole Selnæs selv at han spiller om fem år?
– Jeg har jo hatt en drøm hele livet om å spille i Premier League. Det er ikke noe jeg tenker på nå, og for min del kunne jeg ikke vært på en bedre plass, men jeg håper jeg utvikler meg veldig mye de neste fem årene. Så jeg får vel svare Premier League. Så lenge det er en topp ti-klubb i Premier League, så skal jeg være meget godt fornøyd, gliser Saint-Étiennes nye gullgutt.
Ett bestemt område kan han derimot være litt mindre fornøyd med…
– Fransken hans er ganske mye dårligere enn min. Jeg har nok jobbet litt mer på egenhånd. Han må ta seg litt sammen der altså, sier Saint-Étiennes andre nordmann, Alexander Søderlund, til Josimar.
Han får støtte av lagkaptein Loïc Perrin:
– Ole er nødt til å bli bedre. Det går ikke så bra akkurat nå!
Selnæs innrømmer at det «tar litt lengre tid enn det burde», og at det kan være lett å falle inn i komfortsonen.
– Man klarer seg fint med engelsk, og det gjør det nok enda vanskeligere å tvinge seg til å lære fransk når Alex er her og vi kan snakke norsk. Men det er det verdt.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER
