Derby Della Capitale

Få scudettoer er blitt feiret i denne byen, men i det minste spilles Italias viktigste fotballkamp her, i Roma, to ganger i året. Bli med på Derby Della Capitale.

Tekst og foto Magnus Helgerud

En småkjølig dag sent i november. Tramontana-vinden blåser fra nord og luftfuktigheten er høy. Jeg plukker opp La Gazzetta dello Sport hos min avisdame på hjørnet, og setter meg på en benk. Solen varmer heldigvis godt. Men en avis dedikert til fotball, trykket på rosa papir, varmer selvfølgelig enda bedre. Og da snakker jeg ikke om avispapirets faktiske isolasjonsevne. Det er mindre enn en uke til årets største fotballkamp i Italia, il Derby della Capitale, oppgjøret mellom Associazione Sportiva Roma og Società Sportiva Lazio.

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

 

På forsiden av avisen meldes det om et møte som har blitt avholdt mellom AS Romas ultrasgrupperinger og en spillertrio bestående av de tre vaskekte Roma-guttene Francesco Totti, Daniele De Rossi og Alessandro Florenzi. De ønsker seg gode gamle Curva Sud tilbake igjen på derbyet. Dagen i forveien, etter hjemmeseieren over Pescara, fortalte Daniele De Rossi i et intervju på SKY at han er lei seg for at byderbyet ikke lenger er det det en gang var. Han savner sangene, blussene, bannerne, støtten fra supporterne. Alt det som gjorde en AS Roma-kamp til en spesiell opplevelse, og selve byderbyet til et ekstraordinært lyd- og lysshow. Men hva består problemet av?

Det har seg nemlig slik at den harde kjernen av supporterne, som holder til i velkjente Curva Sud, i 2015 bestemte seg for å boikotte Romas hjemmekamper. De var svært misfornøyde med de nye ordningene med barrierer som deler svingen i to, flere lange sikkerhetssjekker som forsinker dem ytterligere inn på stadion, et strengt reglement rundt hvilke bannere som slipper gjennom sensuren, og ikke minst de høye bøtene som blir skrevet ut til de som ikke oppholder seg på den plassen de har billett til.

Det ligger en villet politikk fra både klubben og myndighetene i Roma bak disse endringene. Politiinspektøren i byen, Nicolo D’Angelo, har kalt innstrammingene for et «kulturelt paradigmeskifte». Man vil ha bort uønskede elementer fra tribunen. Det snakkes også mye om å anlegge et nytt stadion utenfor sentrum, og det ligger i kortene at billettprisene der vil være langt høyere enn hva den jevne romanista kan ta seg råd til. Den harde kjernen av supportere, som i mange år har evnet å skape en varm atmosfære på et i utgangspunktet traust og upersonlig stadionanlegg, føler seg jevnt over ganske oversett. Det skal sies at ultras-grupperingene har tatt litt for mye plass i Italia de siste drøye ti årene, men det er en annen historie.

Stadio Olimpico har blitt forvandlet fra et sted hvor en stor menighet kom sammen i glede og i sorg, til en delvis forlatt katedral hvor ekkoet har tatt over for de unisone bønneropene fra tribunen. Selv om Roma i skrivende stund kjemper i toppen av Serie A, trekker klubben kun rundt 25 000 tilskuere på hjemmekampene sine – noe som er 15 000 under det vanlige snittet. Og selv om det kommende derbyet nok vil trekke langt flere tilskuere, har Daniele De Rossi rett i at det aldri vil være det samme uten det vakre spetakkelet fra Curva Sud. Lazios supportere, som også har kjørt en lignende protest, har bestemt seg for å komme tilbake på stadion i anledning dette derbyet.

Jeg bretter sammen avisen og tar et valg. Jeg reiser ikke på stadion for å se kampen. Ikke fordi jeg nødvendigvis sympatiserer med fansen i deres boikott, men det har seg nemlig slik at jeg bor i det som historisk sett er AS Roma-bydelene i den evige stad. Når du er i Roma gjør som romerne, sies det jo. Her i Garbatella og Testaccio vil jeg kanskje kunne finne spor etter det brennende engasjementet som Daniele De Rossi savner på Stadio Olimpico? Her vil jeg i det minste kunne forstå hva dette derbyet betyr for supporterne, og hvordan denne kampen kan si oss noe om byen og dens forhold til byderbyet.

Graffiti-safari i Garbatella

Bydelen Garbatella ligger bare tre metrostopp etter Colosseum. Likevel er dette et Roma som byr på en helt annen atmosfære enn den man gjerne opplever som turist inne i gryta. Dette kvarteret er et klassisk hageby-område som ble bygget opp på 1920- og 30-tallet. Det ble konstruert som en del av Mussolinis store boligprosjekter, og disse case popolari (kommunalboliger, av mangel på bedre ord) skulle huse arbeidere tilknyttet industriområdene langs Tiberen.

Her er gatene enveiskjørte og vinduene åpne. Gamle damer følger de forbipasserende med sine granskende blikk fra balkongene mens de henger klesvasken ut til tørk. Lave tre-etasjes murhus med slitte fasader malt i variasjoner av Romas by-farger, okergult og pompeiansk rødt, omkranser de åpne hagene i midten. Her er knirkete inngangsporter og murene også malt i lignende fargespill, og ulvehodet fra AS Romas klubb-logo dukker stadig opp på husvegger. Eller, var malt er kanskje mer riktig å si ettersom fasadene i dette nabolaget dessverre er preget av et visst forfall. Men denne typen forfall har for så vidt vært populært blant turister i Roma helt siden 1700-tallet, det gir liksom en rustikk og autentisk følelse. Det er fire dager igjen til derbyet, og jeg er ute på graffiti-safari.

Over et gjenmurt vindu har noen malt de fem hellige bokstavene som utgjør navnet Totti. Paven har som kjent sitt hovedsete her i byen, og den nåværende går under navnet Francesco den første, men i denne delen av byen er det Francesco Totti som regnes som Francesco den første av Roma. Noe paven helt sikkert har forståelse for ettersom han er meget fotballinteressert av seg. Videre nedover Viale Massaia hilser en romersk soldat kledt i rødt og gult meg velkommen med frasen non smetterò mai di lottare – jeg skal kjempe til slutten. Skadefryd mangler det ikke på, og ved inngangspartiet til et av hagekompleksene har noen sprayet 11 år i Serie B som en påminnelse om de elleve sesongene Lazio har tilbragt i den nest øverste divisjonen. En eldre kar ser at jeg tar et bilde av denne taggen, han nærmer seg og forklarer ivrig og med latter i stemmen at det bor en Lazio-supporter rett rundt hjørnet og at denne taggen nok er myntet på vedkommende.

Når det kommer til fotball vet Garbatellanerne nemlig å skryte av egne bragder og rakke ned på sine rivaler. Dette kommer selvsagt også til uttrykk på husveggene. Piazza Michele da Carbonara er en av inngangsportene til den historiske delen av Garbatella, og på flere av husene som omkranser rundkjøringen kan man se rester etter veggmalerier som forteller om AS Romas siste serietittel fra 2001. Under en balkong skimter man Walter Samuel og Vincenzo Montella, og på den andre siden av gata er malingen i ferd med å flasse av dressen til Fabio Capello mens en jublende Gabriel Batistuta falmer ved hans side. På en annen plakett, ser vi en rød solnedgang, deler av en akvedukt og det enslige ordet Vinto – vunnet. I sin helhet portretterte dette maleriet den daværende sportsdirektøren Franco Sensi som en toga-kledt senator, flankert av de to gladiatorene Batistuta og Totti, og teksten Roma har vunnet.

Dette med å vise frem suksess og skryte av sine seire ved viktige offentlige knutepunkt, slik at alle forbipasserende skal få det med seg, er for så vidt ikke en ny greie i denne byen. Relieffene på Titusbuen som står ved inngangen til Forum Romanum, forteller for eksempel historien om de flaviske keisernes vellykkede felttog i Palestina. Hvor de blant annet røvet med seg den berømte syv-armede menoraen. Slik sett føyer disse slitte maleriene av hærføreren Capello, senator Sensi og deres fotsoldater fra scudetto-triumfen i 2001, seg inn i en stolt rekke av offentlig skryt her i Roma.

Bak fiendens linjer

For oss som er over middels interesserte i fotball er det trist å se at disse veggmaleriene har blitt tatt langt dårligere vare på enn de antikke triumfbuene i sentrum. Men de verdsettes kanskje ikke som arkeologiske skatter, enda? Eller har de kanskje blitt utsatt for sabotasje?

Teorien om sabotasje er ikke usannsynlig dersom man tar en nærmere titt på veggene. Det er tydelig at det finnes sprayflaske-kyndige Lazio-supportere som har vært ute på tokt. Man kommer stadig over utsagn og påstander som Roma Merda og Lazio padroni di Roma. Men det er én spesiell tagg som går igjen i forskjellige varianter på flere vegger og murer her. Denne melder følgende: 0-1 Lulić 71´ 2013. Hva skjuler seg så bak denne kryptiske beskjeden?

Søndag 26. mai 2013 spilles finalen i den italienske cupen på Stadio Olimpico. Lazio mot Roma. Dette er bare tredje gang i italiensk fotballs historie at cupfinalen blir spilt mellom to byrivaler, og det er den aller første gangen de to lagene fra hovedstaden skal gjøre opp om cup-trofeet. Det ser ut til at frykten for å tape overskygger ønsket om å vinne hos begge lags spillere, for kampen i seg selv er en stillingskrig. Ut av ingenting scorer Senad Lulić for Lazio etter 71 minutter. Dette skal vise seg å bli vinnermålet. Til de rød-gules store skuffelse.

Å påpeke at dette byderbyet er årets høydepunkt for de to lags supportere er i grunn en ganske åpenbar bemerkning. Men jeg klarer ikke å dy meg; dette byderbyet er årets definitive høydepunkt for begge lags supportere. Om vi ikke kommer til finalen i cupen? Kjipt, men ikke så farlig. Om vi ikke kommer blant topp fire? Kjipt, men nytt år, nye muligheter. Om vi taper derbyet? Stillhet. Om vi skulle tape en derby-cupfinale? Da går verden under.

Disse taggene med henvisninger til Lulić sitt seiersmål vil derfor bli stående som et bevis på Lazio-supporternes evige skadefryd. De elsker å minne Garbatellas mange Romanisti på den dagen deres verden gikk under i 2013. Slik at de hver bidige dag på vei til og fra jobb kan minnes på det forsmedelige tapet. I den evige stad er fortiden alltid tilstede.

Det bor faktisk Lazio-supportere også i dette nabolaget, og jeg har blitt invitert hjem til en av dem. Det er tre dager igjen til derbyet og jeg møter Emanuela (40) og Stefano (42). De er oppvokst her i Garbatella, har vært sammen i tyve år, og er foreldre til to gutter. Begge har gått fast på kamp på Stadio Olimpico i godt og vel tretti år, forskjellen er at Emanuela hører til Curva Nord mens Stefano står i Curva Sud. Noe som betyr at hun er laziale, mens han er romanista. Emanuela er oppvokst på bortebane i dette nabolaget.

Emanuela forteller meg med stolthet i blikket at hun gikk på stadion for å heie på sitt kjære Lazio helt frem til niende måned av begge svangerskapene. Stefano skyter raskt inn med det man må anta at er hans favoritt-punchline:

– Og allikevel ble begge guttene romanisti!

Han ber dem hente klistremerkealbumene sine. Når albumene kommer på bordet blar Stefano og guttene ivrig opp på Lazio-sidene for å vise meg at de holder en gammel tradisjon i hevd. De plasserer nemlig alle spillerne som tilhører de himmelblå fra Lazio opp-ned. Emanuela rister på hodet, smiler til meg, og med moderlig tålmodighet spør hun retorisk:

– Skjønner du hva jeg må leve med?

Når Lazio spiller hjemme, spiller Roma borte, og slik sett er det perfekt med tanke på at de får gå på stadion annenhver helg. Jeg spør dem om hvordan de forholder seg til de to gangene i året hvor de skal på kamp samtidig? På derby-dagen har de sine faste ritualer. Det kommer for eksempel ikke på tale å reise sammen til stadion.

– Tenk bare den turen hjem for den av oss som taper, sier Emanuela.

Hun hevder at Stefano innerst inne vil kjøre sammen med henne til derbyet på søndag. Hvorfor? Fordi hun har fast parkeringsplass i nærheten av stadion. Noe som får Stefano til å bruke dette som et bevis på at hun tilhører en privilegert middelklasse, mens han er arbeiderklasse.

«Politisk press»

At fotballklubber brukes som representanter for klassetilhørigheten er en kjent sak. Selv om det i dag ikke henger helt på greip å hevde at eksempelvis en klubb som AS Roma, med årlige inntekter på flere hundre millioner euro og en amerikansk milliardær som president, har noe mer med arbeiderklassen å gjøre enn det SS Lazio har. Men at slike image har sin historiske forklaring, og at de fortsatt brukes retorisk av et lags supportere, er åpenbart.

Det finnes mange måter å forstå dette rivaleriet på, og kimen til det finner vi i mellomkrigstiden. På 1920-tallet gikk Italia gjennom store reformer på mange områder. Landet skulle moderniseres, italienerne skulle igjen samles til et folk og sammen skulle de skape et imperium å være stolte av. For Mussolini og fascistpartiet var byen Roma svært viktig som et symbol, for den evige stad var et bevis på halvøyas stolte historie. Dette var den vestlige sivilisasjonens historiske hovedstad.

Man så på idretten som et perfekt instrument for å skape en følelse av nasjonalt samhold som man måtte ha i bunnen for å skape det moderne Italia. Fotball var den mest populære av alle idretter, og dermed ble calcio sett på som et viktig utstillingsvindu for regimet. Men ingen av fotballklubbene i Roma hadde noensinne maktet å vinne sluttspillet i den italienske serien. Så når man hadde bestemt seg for å gå fra flere regionale serier til en stor landsdekkende serie, lanserte derfor politikeren Italo Foschi ideen om å slå sammen alle hovedstadens klubber til én.

Hvorfor?

For å skape ett lag som representerte den stolte hovedstaden Roma, og som skulle skape en motvekt til klubbene fra det rike nord som frem til da hadde abonnert på scudettoen.

I juni 1927, etter politisk “press” fra høyt hold, gikk dermed de tre klubbene SS Alba-Audace, Roman og Fortitudo sammen og ble til AS Roma. SS Lazio ønsket ikke å være med på sammenslåingen, og fikk lov til å fortsette på egenhånd. Mye takket være deres daværende visepresident, general Giorgio Vaccaro, som hadde Mussolinis øre.

Derfor var det slik at i det første derbyet i 1929 var det nok med god grunn at man snakket om arbeiderklasse vs. overklasse. Det sies at Lazios supportere, som var i klart undertall selv på sin egen stadion, var redde for hvordan det hele kunne utarte seg.

I denne sammenslåingen finner vi grunnen til at AS Roma spiller i by-fargene og anses som folkets og byens lag, mens Lazio ses på som periferiens og elitenes lag. Det faktum at de rød-gule den dag i dag har flere supportere enn de himmelblå rivalene kan også delvis spores til denne klubb-spleisingen. Hvem vet hvordan det ville forholdt seg dersom man ikke hadde slått sammen tre små klubber i 1927. «Er det ikke deilig å ha noen å hate?», sang Raga Rockers. Den kunne vært hymnen til begge lags ultras i dag.

Hos Stefano og Emanuela ser rivaleriet heldigvis ut til å være mer basert på frasen «er det ikke deilig å ha noen å erte?». For den halvromantiske og humoristiske kjeklingen mellom dem fortsetter i det uendelige. Jeg bestemmer meg for å gi dem et dilemma: Hva vil dere foretrekke, å vinne serietittelen eller se rivalen rykke ned til Serie B? Svaret kommer umiddelbart fra begge to; – se den andre rykke ned!

Jeg spør meg selv om det kanskje er Emanuela, som lever her bak fiendens linjer, som har vært ute med sprayflaska for å minne alle områdets romanisti på cupfinaletapet i 2013?

Derbymorgen

Vota er Capitano! Vota Francesco Totti! Derbydagen har kommet, og jeg går innom avishandlersken min om morgenen for å kjøpe det jeg kan komme over av sportsaviser. Hun er både i derbystemning og i valgkampmodus, for det er ikke bare på fotballbanen at store ting foregår i dag. Det skal også stemmes i Italia. Den sittende statsministeren ønsker seg store konstitusjonelle reformer, han har sagt at han vil gå av dersom de ikke går igjennom, og opposisjonen har dermed gjort det til et spørsmål om regjeringsskifte. Avisdama som pusher 70, og som alltid er kvikk i replikken, gir sin stemme til Kapteinen. Med stor K. Hadde Francesco Totti stilt som borgermesterkandidat i Roma sies det at han uten tvil ville vunnet valget. Det tviler jeg faktisk ikke på.

Avisen La Repubblica har trykket opp et eget bilag med fokus på dagens kamp. Det snakkes om et derby som til slutt kan være verdt en Champions League-plass, og for Romas del betyr tre poeng i dag at de kanskje, kanskje, kanskje kan holde tritt med Juventus helt i toppen utover vinteren. Under overskriften «en uendelig batalje som har pågått i 30 000 dager», kjøres det en nummerlek rundt derbyets historie. Det har gått 31773 dager siden det første oppgjøret i 1929. I løpet av disse årene har man spilt mot hverandre 180 ganger, på fem forskjellige stadioner, hvorav Roma har vunnet 67 og Lazio 50. Totti er spilleren som har både tapt og vunnet flest kamper, 15 ganger har han feiret og like mange ganger har han tapt.

Etter å ha fortært det meste av det som er skrevet om oppladningen til kampen setter jeg kursen mot Testaccio, hvor jeg skal se kampen sammen med den lokale supporterklubben. På veien treffer jeg tre kjente skikkelser i nabolaget som forbereder seg til kamp; Kiro (9), Bloody (9) og Shadow (4). Det er ikke snakk om en kriminell bande bestående av småbarn, men tre amerikanske pitbullterriere. Hver gang det er derbydag tar deres eier Marcello dem med ut på tur, ikledd hver sin Roma-drakt. Kiro har Totti på ryggen, Shadow er av det nostalgiske slaget og bærer Vincenzo Montellas drakt fra scudetto-sesongen, mens Bloody sin filosofi tydeligvis er at laget er større enn spillerne siden hun har en ren trøye.

Campo Testaccio

Jeg beveger meg videre bortover mot Testaccio. Også dette er kjent som et område med en nær tilknytning til AS Roma, og i klubbens første storhetsperiode spilte de sine kamper her i dette kvarteret. Jeg svinger innom stadion som av mange Roma-supportere regnes som klubbens egentlige hjemmebane. I den grad det fortsatt kan kalles en fotballbane.

Campo Testaccio finner du bak Cestius pyramide, side om side med Romas ikke-katolske kirkegård. Stadion ble konstruert i 1929 og mannen bak anlegget var ingeniør Silvio Sensi. Et stadionanlegg med tribuner av treverk malt i klubbens farger, med en kapasitet på 20 000 sittende tilskuere, inspirert av Goodison Park i Liverpool. Den lå rett ved bolighus og butikker, i en del av byen som den gang var et arbeiderklassestrøk, og treneren hadde leilighet i tilknytning til stadion. Dette fungerte som AS Romas hjemmebane frem til 1940, da anlegget ble revet.

På starten av 2000-tallet satt Romas daværende president, tidligere nevnte Franco Sensi som var sønnen til Silvio, i gang et prosjekt for å sette i stand banen. Han hadde gode minner fra den tiden da han var med faren sin på stadion som barn, og ønsket at ungdomsfotballen i bydelen kunne bruke den til kamp og trening. I noen år spilte man igjen det vakre spillet på fotballhistorisk grunn her i Roma. Men så skjedde det noe, slik det jo har for vane å gjøre i denne byen. I 2008, under arbeidet med et underjordisk parkeringshus, sank jordbanen sammen. Deretter har det ikke skjedd noen ting, som det også har for vane å gjøre i denne byen.

Utenfor de låste portene står det skrevet i Romas røde farger C´hai tanta gloria – som indirekte oversatt betyr noe slikt som «med stolthet i hjertet». Men i dag er Campo Testaccio et trist skue. Det er lite som vitner om at det på denne plassen har blitt spilt tretten derbyer, hvorav Roma vant åtte, fire av møtene endte uavgjort og Lazio vant én gang. Man kan fortsatt se konturene av banen. Lyskasterne fra oppussingen i 2000 er der fortsatt. Men alt er fullstendig overlatt til naturens krefter og menneskelig avfall.

Nå har enda en generasjon i Sensi-familien tatt til orde for å redde Campo Testaccio. I et intervju for noen år siden påpekte Rosella Sensi, datter av Franco, at det er her i dette området, og rundt denne banen, at man finner AS Romas bankende hjerte. Og underskriftskampanjer er satt i gang for at Roma kommune skal legge til rette for at man igjen har en fotballbane å være stolt av i bydelen.

Riise og Ranieri

Det er en drøy halvtime til kampstart i det jeg går inn dørene hos Roma Club Testaccio. Flere av Romas nabolag har sine egne supporterklubber som Club Garbatella og Club Monti, men Club Testaccio er et spesielt sted. Veggene er fulle av memorabilia av alle slag: et bilde av Totti som kysser sin kone Ilary på bryllupsdagen; gamle avisutklipp fra scudetto-paraden i 1983; over døren henger vennskapsskjerf fra Club Sverige, Finland og New York; et rødt banner med den famøse linjen «gul som solen, rød som mitt hjerte» fra Antonello Vendittis musikalske hyllest til klubben og byen.

Drøyt ett hundre stoler står oppstilt i lokalet, alle med navnelapper på. Dette er ikke som å se fotball på pub i Norge, her må du booke en plass. Billetten koster 7 euro, én drikke inkludert, og i dag er det selvfølgelig utsolgt. Blant alle navnene finner jeg en barkrakk, bakerst i lokalet, hvor mitt navn står skrevet.

Maurizio som er ansvarlig for driften av lokalet viser meg et avisutklipp som er plassert på bardisken. På bildet ser man John Arne Riise, sammen med daværende trener Claudio Ranieri, på besøk i forbindelse med åpningen av de nye lokalene i 2010. Jeg er altså ikke den første nordmannen med rødlig hår som er innom her.

Idet vi nærmer oss avspark begynner folk å strømme til, og det første som slår meg er det store aldersspennet. Jeg har snakket litt med en 92-åring, som jeg antar at er eldstemann her, og de yngste romanisti er rundt 10 år gamle.

Kampen blåses i gang, og det blir umiddelbart helt tyst i lokalet. Det hører med til sjeldenhetene å være vitne til total stillhet i en forsamling som teller nesten hundre italienere. Det skal endre seg.

Lazio åpner best, og Ciro Immobile får en stor sjanse etter 13 minutter som han blåser himmelhøyt over. Mangelen på sjanser og etablert spill gjør at fokus flyttes til enkeltspillere omkring meg. Etter et par dårlige involveringer og ballmist får Radja Nainggolan stadig høre hvor dårlig han er, og hver gang Senad Lulić er involvert for Lazio benytter man anledningen til å skjelle ham ut. Li mortacci tua! Et klassisk romersk uttrykk som uttrykker disrespekt overfor mottakerens døde familiemedlemmer. Man har ikke glemt det avgjørende målet fra cupfinalen i 2013.

Etter tyve minutters tid inntreffer noe som på sett og vis er et eksempel på de problemene man har på Stadio Olimpico, og som er grunnen til klubbens og myndighetenes forsøk på innstramminger. Produsenten har zoomet inn på Lazios trener Simone Inzaghi, hvorpå min sidemann roper ut: Frocio! – homse. Flere reagerer høylytt og viser til at det er barn i lokalet. Og det er nettopp dette som er gjennomgangsmelodien når man argumenterer for å reformere tribunekulturen i Italia; flere vil gjøre stadion til et sted der man kan ta med barna uten at de må høre på slikt eller utsettes for fare. Dagen før kampen kunne man lese om denne problemstillingen i La Gazzetta dello Sport under overskriften «De fæle supporter-ropenes derby».

Etter 29 minutter stormer Romas høyreback Bruno Peres fremover. Han ser ut til å skli på kanten av sekstenmeteren etter en duell med Lucas Biglia. Dommeren blåser. Han peker på straffemerket! Men, etter en kort samtale med assistentdommeren ombestemmer han seg. Frispark rett utenfor krittstreken. Da er det flere rundt meg som mister det. Dommeren anklages blant annet for å være idiot, korrupt, inkompetent, feig, laziale, en dritt – ´na merda! – og…fra Napoli. Det siste stemmer ikke, ettersom jeg vet at Luca Banti er fra Toscana, men jeg bestemmer meg for å ikke påpeke den fakta-feilen.

Hele første omgang preges av denne svært spente stemningen, både på banen og her i lokalet. Når “napolitaneren” Banti blåser av til pause har man registrert kun ett skudd på mål. Av Lulić, hvem ellers.

Savnet av Super Marco

I pausen restitueres det, og det ser ut til at også gjengen her på Club Testaccio hadde behov for å slappe av litt. Femten minutters virkelighetsflukt. En dame i 50-årene henvender seg til meg. Hun har fått høre at jeg er fra Norge, og vil fortelle meg om hvor godt hun likte Er Roscio – den røde – som John Arne Riise fortsatt kalles av supporterne her. Så vil hun og en venninne ha meg med inn på toalettet. De skal vise meg noe, sier de. Der inne på det lille kottet bak baren henger det en rull med dopapir med Lazios logo påtrykt.

I resten av pausen blir jeg gående å kikke på veggene. Idet jeg tar et bilde av et portrett av den gamle helten Marco Delvecchio, kommer 92-åringen bort til meg og begynner å fortelle meg om alle de gangene Super Marco sørget for at derbyet endte godt.

– Han fant nettet ni ganger mot Lazio i løpet av sin karriere, noe som var rekorden helt til Kongen av Roma overgikk ham for noen år siden. Vi kunne trengt deg i dag, Marco, roper han opp mot bildet mens han retter på hatten.

Når andre omgang sparkes i gang er det ingen Super Marco Delvecchio å se. Han la opp i 2009. Men det tar bare fem minutter før vi ser Francesco Totti i full oppvarming langs sidelinja. Jeg trenger neppe å påpeke at entusiasmen stiger i rommet. I en alder av 40 år spiller ikke Totti lenger fast, og er etter sigende inne i sin siste sesong som aktiv spiller etter et helt liv i klubben. Han har vist prov på god form de gangene han har kommet inn, og har strødd om seg med pasninger på første touch som selv Andrea Pirlo bare kan glemme å utføre. Blir det Il Capitano som skal komme inn og score det avgjørende målet?

Nainggolan er nå supporternes helt igjen etter et par gode involveringer. Han serverer en cross som Edin Džeko nesten får hodet på. Bosnieren får enda et godt innlegg minutter senere, men denne gangen får Lazios keeper Marchetti opp hendene og hindrer nettkjenning. Džeko selv får gjennomgå etter headingen. Noe av misnøyen fra i fjor, hvor han produserte svært få mål, ser merkelig nok ut til å henge igjen selv om han har bøttet inn denne sesongen. Alt i alt har de fleste romanisti et hat/elsk forhold til så godt som alle spillerne. Bortsett fra Kapteinen, da.

Scoring! Så sitter den. 1-0, 64 minutter, Kevin Strootman, og lokalet eksploderer. Voksne menn går opp i falsett. Dørmannen danser. 92-åringen vet ikke om han skal klappe eller justere høreapparatet sitt. Scoringen kommer helt ut av det blå. Eller helt ut av det himmelblå, bokstavelig talt. For det er Lazios forsvarsspiller Wallace som surrer det til i eget forsvar. Han forsøker seg på en idiotisk finte som Strootman avskjærer, deretter har han åpen vei til mål og vipper ballen elegant over en utrusende Marchetti. Nederlenderen har dessverre ingen fullpakket Curva Sud å løpe mot, og de drøye åtte kilometerne fra stadion, langs Tiberen, og ned til oss i Testaccio, blir nok litt i lengste laget.

Så er det dags for bråk på banen. Rett etter målet ser Strootman ut til å sprute vann på en av Lazios innbyttere, som svarer med å trekke ham i kragen hvorpå nederlenderen faller. Det bør være unødvendig å påpeke at hele lokalet ser situasjonen med verdens kraftigste Roma-briller. Det hele ender med at innbytter Cataldi vises bort fra benken. Strootman får gult. Når Lulić får gult kort etter en takling minuttet etterpå, står jubelen i taket. Nå begynner det å ligne på et derby også på banen, og energien er en helt annen i lokalet enn hva som var tilfellet i første omgang.

Radja Nainggolan, 2-0, 77 minutter. Det danses, det klemmes, det synges. Belgieren med de mange tatoveringene får forsere mot Lazio forsvarsrekke og fyrer av med høyre. Utagbart for Marchetti.

Stemningen er lett og ledig nå. Men dørmannen virker mer nervøs enn noensinne. Det er flere av oss som sikkert kan kjenne seg igjen i denne evige pessimisten, som bare venter på at noen skal ta drømmen bort fra dem. Hver gang det er en dødball, offensiv så vel som defensiv, banker han ivrig tre ganger med en opptrekker på bardisken. Et slags lykkebringende triks får man tro. Han insisterer stadig på at det fortsatt står 0-0. Det er ikke bare i Norge at det er ansett som farligere å lede med to enn med ett mål.

Når dommeren blåser av kampen er det en jubel fylt av lettelse som preger forsamlingen. Prosecco-korkene spretter, det skåles og alle klemmer hverandre. De fleste utstråler en letthet som ligner på den man føler på etter endt tannlegebesøk. Ønsket om å vinne denne kampen er stort, men frykten for å tape er kanskje enda større. Denne gangen endte det godt.

Dagen etter derbydagen

Jeg logger inn på Facebook for å sjekke reaksjoner etter gårsdagens kamp. Mens Emanuela nøyer seg med å solidarisk uttrykke evig støtte til Lazio, er ektemannen Stefano høyt og lavt med morsomheter som går på bekostning av rivalene. Min lokale pizzasjappe her i Garbatella har virkelig gjort seg flid for å uttrykke sin skadefryd. De har skrevet Lazio Merda, med pizzadeig. Og stekt fornærmelsen på tre hundre grader.

I dag er Roma-supporterne, om mulig, enda mer forbanna på Senad Lulić. Han har slengt med leppa i etterkant av kampen, og sagt at Romas Antonio Rüdiger ikke burde tro at han er noe ettersom han «solgte belter og sokker i Stuttgart for få år siden». Noe som selvfølgelig ikke er sant, men som tolkes dithen at Lulić mener at Rüdiger ikke er noe annerledes enn de titusenvis av afrikanske menn som selger belter og sokker på strender og piazzaer i Italia i dag. Ufint, vil være en mild måte å beskrive det på.

Befinner du deg i en hvilken som helst annen italiensk by – fra Pordenone i nord-øst til Palermo i sør-vest – så vil du finne lokale som holder med Juventus, Milan og Inter. Men i Roma skal du slite med å finne en fotballinteressert romer som ikke holder med enten SS Lazio eller AS Roma. Dette er Caput Mundi, verdens hovedstad, så hvorfor skal stolte romere trenge å se utover til provinsbyer som Torino og Milano? Selv om ideen på 1920-tallet var å skape et slagkraftig lag fra den evige stad, som skulle stoppe vinden fra nord, har det ikke resultert i mange serietitler for Roma. Helt siden man etablerte enhetsserien i 1929 er det kun en håndfull serietitler som ikke har blitt plassert i et skap i nord-Italia. Her finner vi nok også noe av grunnen til at il Derby della Capitale har blitt så viktig for både laziali og romanisti. Få scudettoer har blitt feiret i denne byen, men i det minste spilles Italias viktigste fotballkamp her, i Roma, to ganger i året. u

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.