Uten at noen egentlig har lagt merke til det, har Odd sneket seg inn i gullkampen. Nøkkelordet for de trauste telemarkingene er «kortreist» – enten det gjelder maten i kantina eller spillerne på banen. Et sterkt lokalt fundament har skapt ny entusiasme i Odd – og gode resultater.
Tekst Lars Johnsen
Foto Per Åge Eriksen
Frode Johnsen sitter foran meg. Mellom oss står en tallerken med laks og grønnsaker, som han skal få i seg før han skal hente barna på skolen. Han har akkurat gjort unna formiddagsøkta. Jeg har sett på. Frode Johnsen er 40 år og ett år eldre enn meg. Mens jeg ser på, spiller han fotball ennå. Ikke bare spiller. Han leverer. Jeg kjenner et par svetteperler sile nedover ryggen. Jeg er faktisk nervøs. Frode Johnsen er en av mine absolutte favorittspillere. Ikke fordi vi er omtrent like gamle. Ikke fordi vi deler etternavn. Vi er tross alt ikke i slekt, selv om jeg opptil flere ganger har svart «yes» når en godt oppdatert utenlandsk fotballnerd har spurt om jeg tilfeldigvis skulle være «related to that Frode Johnsen guy». Jeg liker typer som Frode nettopp fordi de bare er der år etter år, ofte lenge etter at de er avskrevet, og bare gjør det de elsker: å spille fotball. Han debuterte i Tippeligaen som 25-åring i 1999.
Vi snakker om fotballivet hans, som begynte i Skotfoss vel fem kilometer fra Skien sentrum. Etter hvert ble det Odd, der han tjente 200 000 kroner i året på å spille Tippeliga-fotball samtidig som han gikk på Politihøgskolen i Oslo. Før han ble kjøpt av Rosenborg, nærmest ved en tilfeldighet.
– Jeg tror ikke Nils Arne [Eggen] visste hvem jeg var en gang. Det var Bengt Sæternes de egentlig ville ha, ler han.
Lønna ble tidoblet.
– Men det var det verdt! Ja, men det er sant! Vi kom oss til Champions League, og klubben tjente masse penger.
Det kan virke som en cocky ting å si, men Frode Johnsen får det til å høres helt naturlig ut. Helt uten skryt. Vi er i Telemark. Her skryter man ikke. Man gjør en god jobb, og lar den snakke for seg.
Odd, liksom!
Nasjonalromantiske bilder til side, Skien og Telemark er og blir grått og traust. Det er i hvert fall et inntrykk det er lett å få av telemarkingene. Mens folk i landets storbyområder fiser fram i kollektivfeltet i sin nye Tesla, kjører telemarkingen fortsatt Opel Rekord. Så lenge bilen går, er det ikke vits i å bruke penger på en ny. Mens bergenseren, med skarre-r og lange vokaler konsekvent snakker i store bokstaver, i håp om at et TV-kamera i nærheten – eller hvem som helst som er villig til å gi ham den oppmerksomheten han mener han fortjener – vil fange opp det han sier, trekker telemarkingen lua nedover ørene i håp om at ingen legger merke til ham. Når bergenseren fyrer av et «goood mååren» ved frokosten så skarringen skjærer i ørene, er ikke telemarkingen lenger ved frokostbordet. Han har forlengst gått på jobb.
– Det er helt sant. Vi er trauste. Om noe skjer i Oslo nå, tar det fem år før det kommer til Trondheim. Så tar det enda fem år før det kommer til Skien. Skateboard, hva er det?, fleiper Johnsen.
– Dette er mentaliteten fra det gamle arbeidersamfunnet. Den står sterkt her.
Området preges av det som på engelsk kalles «the protestant work ethic», den protestantisk-kristne arbeidsmoralen. Du skal gå på jobb, tjene Gud og fedreland, brødfø familien og ikke late som du er noe. Så får du heller slappe av litt på søndager. Det er en mentalitet som på mange måter personifiseres av Frode Johnsen.
Selv om Odd nå kanskje har det mest spennende laget på gang i norsk fotball, med medaljer i sikte og mulig cupfinale, blir de ikke tatt helt på alvor. Det er fortsatt sånn at TV-innslagene fra Odds kamper oftest handler om det andre laget – og da gjerne om hva som sviktet, siden de akkurat tapte mot Odd.
Odd, liksom!
Hadde det ikke vært for at Dag-Eilev Fagermo er så utelemarksk i stilen som han er, en som snakker fra levra og skyter fra hofta, hadde det knapt vanket en eneste overskrift på Skiens-laget. Ingen omtaler at Odds egenutviklede spillere tilsammen har spilt 16 000 minutter i Tippeligaen i år (Aalesund er nest best med 7000). Derimot, når han trykker til og kaller Molde for kjøpelag, da våkner avisene. At Fagermo og hans stab tar inn spillere i ekstremt ung alder i A-laget, er det få innslag om på sportsnyhetene på TV.
Samtidig som han er unntaket som beviser regelen om den stillferdige telemarkingen, er det noe veldig telemarksk over både ham og det at han er i klubben på sjuende året. De bytter ikke ofte trenere i Odd. Og i hvert fall ikke spillestil.
Så lenge bilen går, er det ikke noe vits i å kjøpe ny.
Det har skapt kontinuitet, alle i Odd vet hvilke spillertyper de skal utdanne eller signere. Helt siden Fagermo ble betatt av Rosenborgs frammarsj har han vært ufravikelig. Det skal være 4-3-3. Det er den eneste måten. Det lærte han da han som ung fotballinteressert flere ganger på eget initiativ reiste til Trondheim for å se på treningene til Rosenborg.
– En hel uke hver gang. I tillegg hadde jeg Bjørn Hansen som mentor i trenerutdanningen, forteller han.
I Odd-miljøet snakkes det om at han er ønsket av nettopp Rosenborg. Det skjønner Frode Johnsen godt.
– Han ville vært perfekt. Han har noe «eggensk» ved seg.
Fagermo er en mann som den ene dagen kan sette øynene i deg og fortelle hvor skapet skal stå, men som er like god kamerat dagen etter.
Det er uansett ikke Rosenborg han tenker på nå. Han har akkurat oppjustert Odds målsetting. Før sesongen siktet laget på en sjetteplass. Nå har de mål om å ta medalje.
– Så pass tøffe må vi være, mener hovedtreneren.
Storkjeftet eller ei, også for Fagermo er det kun en ting som gjelder: resultater. Som Frode Johnsen sier:
– Her er det sånn at anerkjennelsen ligger i å gjøre en god jobb, ikke i antall overskrifter.
De gjør en god jobb i Odd nå. De spiller både morsom fotball og får resultater. I kantina rundt Frode Johnsen sitter gjengen som er på vei mot Tippeliga-medalje. Mange av dem er bare halvparten så gamle som ham. De er resultatet av det de kaller «telemarksmodellen».
Stadionsmell
Den trauste telemarkske mentaliteten ble likevel skjøvet til side i Odd da «Champions League light»-feberen herjet i norsk fotball. Også i Skien ble det bygget etter UEFA-krav. Det gamle Odd Stadion ble totalt bygget om. Det som en gang hadde vært et lite anlegg midt i boligstrøket Falkum, preget av én hovedtribune med sitteplasser og med små tribuner på de andre sidene, bygget på ad-hoc-basis etter hvert som behovene hadde meldt seg – ikke ulikt Briskeby eller gamle Fredrikstad Stadion – har blitt til Skagerak Arena. Banen ble snudd 90 grader. Den gamle hovedtribunen står nå bak mål og huser bortesupportere. Resten av banen omkranses av tre store tribuner på to etasjer med enorme VIP-lokaler.
Det tar bare noen minutter å kjøre fra den ene siden av Skien til den andre. Byens sentrum består av noen få kvartaler. Mens du leter etter en ledig parkeringsplass i sentrum, er du plutselig et godt stykke utenfor bykjernen – i Skien-avstand er «et godt stykke» ikke veldig langt. Der står Skagerak Arena. Mens byen er liten, er stadion stor. Veldig stor. Omringet av rekkehus og lavblokker, ruver den som et fremmedelement.
Kapasiteten er 12 500. Nesten 25 prosent av Skiens befolkning får plass på arenaen. Den hadde aldri vært utsolgt før cupsemifinalen mot Sarpsborg 08 nå i høst.
I 3. etasje holder Odd-administrasjonen til. Kontorene har utsikt mot parkeringsplassen. Utsikten mot banen er naturlig nok forbeholdt VIP-området på 1000 kvadratmeter. Storsalen kan ta i mot 220 middagsgjester, i tillegg til at det er fire mindre losjer med plass til opptil 20 mennesker. Her snakker vi telemarksk måteholdenhet!
Totalt kostet ombyggingen av Odd Stadion 200 millioner kroner, fordelt på Odd, private aktører og Skien kommune.
Inne på et av klubbens kontorer, sitter Odd-direktør Einar Håndlykken. På whiteboarden bak kontorpulten hans har han ringet rundt et tall. Der står det «11 295».
Det er publikumsrekorden, fra kampen mot Rosenborg i 2009, sier Håndlykken. Rekorden skulle bli slått noen uker senere da Odd møtte Sarpsborg 08 hjemme i semifinalen i cupen.
Etter at alle publikumsplassene på stadion sto ferdig i 2008, har tilskuersnittet ligget på mellom 5000 og 7000 – altså mellom 40-50 prosents belegg. I årene på gamle Odd stadion lå publikumstallet rundt 5000.
Publikumstallet har økt marginalt. Utgiftene, derimot, har skutt i været.
Kutt over hele linja
– Det er ingen tvil om at vi lot oss rive med av av tankene som rådde i norsk fotball. Tanken var at bedre fasiliteter ville gi økte publikumstall og -inntekter. De fleste i Odd innrømmer at vi bygget for stort, sier Håndlykken.
Odd eier selv ett av tribunebyggene – eller egentlig er det banken, som Håndlykken presiserer. Lokalene der klubben holder til, leies.
– Vi har totale kostnader på mellom seks og åtte millioner i året til stadion. Tallet varierer litt fordi noe av det er knyttet opp mot antallet solgte billetter. Det dreier seg om renter og avdrag på den delen vi selv eier, og husleie.
Tribunene sto ferdig i 2008. Som vi skrev i forrige utgave av Josimar ble det forespeilet ytterligere vekst i norsk fotball i samme periode som Odd bygget om anlegget sitt, selv om analysene pekte i motsatt retning. Resten av lokalene sto ferdig i 2011, etter at den norske fotballbobla hadde sprukket. Odd var maks uheldige med byggetidspunktet. Planene om å bygge i hjørnene på de fire frittstående tribunene ble lagt på is etter at ett hjørne sto ferdig.
I stedet for en hverdag der det lokale næringslivet bydde over hverandre for å få VIP-plass, der billettkontoret ble ringt ned av fotballsupportere som skulle på kamp og en supporterbutikk der tilbudet slet med å holde følge med etterspørselen, har det handlet om kutt. Lønnskutt, kostnadskutt. Forsøk på å reforhandle avtaler.
– Odd hadde for eksemplel virkelig tro på stor vekst i salg av supportereffekter, og laget egen supporterbutikk. Den gikk i minus. Den er lagt ned nå. På kampdager selger vi suppporterartikler fra et miljøvennlig sykkelskur. Mange av avtalene vi har med partnere og gårdeieren ble skrevet den gangen arenaen ble bygget, og det er ikke bare å gjøre om på dem. Dem endrer vi etter hvert som de går ut.
Spillere og ledere måtte gjennom lønnskutt i 2012 – det samme hadde skjedd i 2009. I 2012 ble klubben også trukket ett poeng for manglende økonomistyring i henhold til lisensreglementet.
Hverdagen etter stadionytbyggingen har vært en realitetsorientering for Odd. Det samme har skjedd i mange andre norske klubber. Det som få år tidligere var favorittutrykkene til norske fotballedere som «møteplass for næringslivet», «business-2-business», «totalunderholdning for familien», er blitt til «finne tilbake til røttene», «lokal forankring» og «tæring etter næring». Noe som etter hvert er blitt vanskelig å ta på alvor. Som da Vålerenga kjøpte Niklas Gunnarsson fra Odd og doblet lønna hans, og forsøkte det samme med Fredrik Oldrup Jensen (som takket nei), i samme periode som Oslo-klubben styrte mot et 2013-underskudd på 20 millioner kroner og varslet om mulig konkurs. Mens Vålerenga hadde både Lars Hirschfeld og Gudmund Kongshavn til å bekle keeperplassen, hentet de østerrikeren Michael Langer i vinter – samtidig som de altså slet økonomisk og senere måtte be supporterne om pengehjelp. Eller at Rosenborg annonserte lønnskutt, men likevel kjøpte Riku Riski. Eller at Lillestrøm kjøpte spillere i sommerens overgangsvindu, før de annonserte at de måtte kutte 20-25 millioner innen 1. januar 2015 – og det under et halvt år etter at spillerne hadde gått med på lønnskutt. I sommervinduet hentet Brann Marcus Pedersen, ga ham betaling på mellom to og tre millioner kroner, før klubben noen uker etterpå gikk ut og fortalte at de må kutte 15 millioner kroner før neste sesong, med oppsigelser som en mulig konsekvens.
I motsetning til det vi hører og ser i andre klubber, skal ikke den nye kursen i Odd bare være tomme ord, lover Håndlykken, som påpeker at det store spriket i ord og handling skader fotballklubbenes ømdømme. Selv om det er snakk om andre klubber enn din.
At Marcus Pedersens Brann-overgang og -lønn er betalt av en ekstern investor, og sånn sett ikke skader klubbøkonomien til bergensklubben, hjelper ikke på omdømmet hos potensielle sponsorer og mannen i gata. Sportsinteresserte nordmenn kan lett få et inntrykk av at klubbene leker med andres penger, at de ikke tar de økonomiske realitetene på alvor.
– Vi har med en kultur å gjøre her. Det er nok mange lag som har budsjettert med medalje i Tippeligaen i år, men det er bare tre som kan ta medalje. Budsjetterer du i øvre sjikt på tabellen, men havner på nedre halvdel, da sliter du. Fotballen består av mange stang ut/stang inn-elementer. Har du marginene mot deg på banen, slår det ut på økonomien. Veldig få klubber har en buffer. Det har ikke vi i Odd heller ennå, men jobber mot det. Klubbene lever uten sikkerhetsnett, sier Håndlykken.
Og klubbene reddes igjen og igjen av rike onkler. Det er litt som studenten som får studielånet sitt onsdag og våkner opp påfølgende søndag etter en heidundranes firedagers og må ringe hjem til pappa når nettbanken kan opplyse om minus på kontoen.
– Til slutt blir faren din lei, ikke sant. Du jobber på en annen måte når det er snakk om dine egne penger. Ingen redder deg. Mange fotballklubber kunne ha godt av å tenke privatøkonomisk. Ville du tatt sjansen på å gamble på en tredjeplass og fulle hus om det var din egen økonomi det gikk ut over? Det er egentlig så enkelt. Investorene i Odd kastet kortene i 2011 og solgte aksjene i AS-et til klubben for én krone. Vi har ingen å rope på. Vi må greie oss selv. Og det gir grunnlag for mye sunnere drift.
Ifølge Håndlykken har Odd snudd den negative trenden. Publikumstallet er på vei opp, noe som reflekterer de gode sportslige resultatene, men også en bedre prispolitikk. Billettprisene er satt ned. Kjøper du billett på nettet, koster en voksenbillett 125 kroner mot 170 i fjor. Kjøper du to sesongkort, får du de neste for 250 kroner per stykk. Før sesongen hentet klubben inn fire millioner mer i sponsorinntekter enn i 2013. I 2010 gikk klubben fire millioner kroner i minus. I 2011 var årsresultatet nesten minus ti millioner. I 2012 gikk klubben med et bittelite overskudd (50 000 kroner), før det i 2013 igjen lyste rødt med minus 2,4 millioner. Prognosen for 2014 viser et overkudd på 3-5 millioner.
Utover 2000-tallet gikk norsk fotball gjennom en kommodifisering. En fotballkamp var ikke lenger bare et idrettsarrangement. Det skulle være et underholdningsprodukt. Her er vi inne på noe av kjernen til hvorfor norsk fotball har gått seg vill.
– Dersom du setter norske tippeligakamper i samme kategori som andre underholdnings-, fritids- og TV-tilbud, da taper norsk fotball. I konkurranse med kino, førnøyelsesparker eller de beste fotballigaene i verden på TV i godstolen hjemme, da trekker Tippeligaen det korteste strået. Vi må tilby noe mer, sier Håndlykken.
«Noe mer» har ofte blitt til korps og klovneri, musikk- og underholdningsinnslag i pausene. Med unntak av da trønderrockerne spilte opp før Rosenborg-kampene på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, som en slags totalmønstring av trøndersk kultur, har sånne tiltak aldri trukket én ekstra tilskuer. Noe Vålerenga fikk erfare da de inviterte til «Rimi Bowl» i 2012. Når Håndlykken sier «noe mer», snakker han om identitet og tilhørighet.
Grønn hverdag
Utenfor det store hovedtribunebygget på Skagerak Arena, står elbilen til Dag-Eilev Fagermo. Med den pendler han 40 kilometer fra bygda Akkerhaugen til Skien hver morgen, og 40 kilometer tilbake igjen om ettermiddagen. Odd-spillerne deler også på en elbil. I kantina går det stort sett i økologisk mat, og den er i all hovedsak kortreist. På stadiontaket er det planlagt solcellepanel som skal forsyne arenaen med strøm. Einar Håndlykken, som har bakgrunn fra miljøorganisasjonene Bellona og Zero, har satt mål om at Odd skal bli den «grønneste» klubben i norsk toppfotball. Det er en todelt visjon – delvis idealistisk, men også en forretningsplan.
– Det er ikke bare naiv idealisme bak, det er klart det også er en kommersiell strategi. Mange er opptatt av miljøet, og det er også en måte å selge inn klubben på.
I Odd er de klar over at de blir oppfattet som trauste. De anses som grå. De er aldri i overskriftene, uansett hvor bra de gjør det på banen. Å ha en tydelig profil, om den er grønn eller hva det måtte være, hjelper på budskapet deres, hjelper med å fortelle omverdenen «hvem vi er».
– Samtidig så er visjonen reell – vi ønsker å være en positiv samfunnsaktør.
I tillegg tar klubben andre samfunnsansvar. De deler ut billetter til flyktninger og fattige familier sammen med Røde Kors. I fjor hadde de et prosjekt der de hjalp 15 ungdommer som var på vei til å droppe ut av videregående med å fullføre. Hver tirsdag møtte gjengen opp, fikk trene med Odd-spillerne, spise lunsj på stadion og hjelp til lekser. Alle gikk ut med bestått vitnemål. Igjen så er det en blanding av idealisme og profilering. Om klubben en dag trenger hjelp fra kommunen, vil det være lettere å nå i gjennom dersom de kan vise til noen konkrete plusser i samfunnsregnskapet framfor bare å rope det vanlige om at «fotballaget setter byen på kartet» – som om Google Maps ikke greier å finne de tettstedene uten toppfotballag. I følge en forskningsrapport fra NOVA har «ungdom som faller ut av skole og utdanning en betydelig økt risiko for å bli uføretrygdet og havne utenfor arbeidslivet allerede før det har begynt». Og de største taperne er gutter fra arbeiderklassen. Gutter fra arbeiderklassen er det mange av i Skien. Ifølge NOVA koster frafallet i videregående skole samfunnet 5,4 milliarder kroner årlig.
Det er kostnadene ved å drive toppfotballag, og de økonomiske problemene klubben har hatt som har fått fram disse tankene. Ikke minst har den sviktende økonomien satt fart på det de kaller «telemarksmodellen». Mangel på økonomiske muskler i overgangsmarkedet har blitt til «jaja, da får vi lage spillerne selv». Odd har 13 telemarkinger i A-stallen. Da Josimar var på besøk var tre av dem bortreist – i tillegg til rogalendingen Jone Samuelsen. De spilte landskamp mot Emiratene i Stavanger.
To dører nedenfor kontoret til Einar Håndlykken, sitter klubbens utviklingssjef Morten Rønningen. Mens jeg venter på å få snakke med ham, blir jeg sittende i det stilige pauseområdet, komplett med barkrakker som på hvilken som helst kaffebar. Jeg blar i dagens utgave av lokalavisa Varden. Den har en dobbeltside om Odd-spillere som dagen før var på besøk hos unge spillere i Bamble, vel tre kvarters kjøring fra Skagerak Arena. Det er en del av Odd-strategien. Mellom fem og ti ganger i året er de på besøk i en breddeklubb i Telemark, der Odds spillere og trenere har ansvaret med å lede hvert sitt kull i en treningsøkt. Etterpå holder Skiens-klubben seminar for foreldre og ledere i breddeklubben, om hva som gjør barn og unge bedre til å spille fotball. Uka etter sto besøk hos Ulefoss på planen. På hver kampdag inviteres én telemarksklubb til å overvære kampen i VIP-lokalene på stadion.
Odd er ikke aleine i toppfotball-Norge om å besøke mindre klubber i samme distrikt. Altfor ofte har det dreid som enkle PR-framstøt. En barnefotballøkt, spillere som skriver autografer og utdeling av noen kampbilletter. En enkel måte å huke tak i noen potensielle supportere på. «Så ses vi neste år!»
«Telemarksmodellen» er mye mer, forteller Rønningen når vi finner plass på et av møterommene på Odd-kontoret. Klubbesøkene er viktige. Det skal ikke være tomme ord, men vise en aktiv tilstedeværelse og interesse for det som rører seg i regionen. «Telemarksmodellen» er et samarbeid mellom Odd, Telemark Fotballkrets og Toppidrettsgymnaset i Telemark (TiT) og klubbene ute i distriktet. Fornuftig nok, mens Rønning sitter i 3. etasje, holder TiT til i 1. etasje og kretsen i 5. etasje i samme bygg.
– Vi har et ønske om at unge spillere blir så lenge som mulig i sine moderklubber, til de er 15-16 år. Vi mener at det er best for alle parter at alle klubbene har fulle lag i alle årsklasser. Hadde vi i Odd hentet dem tidligere, hadde vi ikke hatt noen å spille mot, sier han.
Ofte er det dessverre sånn i breddefotball-Norge at om en eller to spillere forsvinner – gjerne de to beste – til regionens storklubb, da faller laget og miljøet sammen. Nivået på treningene blir dårligere, de nest beste får ikke bryne seg på dem som er bedre. Og de som er med for det sosiale, ja de har en eller to kamerater mindre. Mange slutter.
– Vi mener bestemt at de beste utviklingsmulighetene ligger ute i breddeklubbene. Da får de fortsette å være i sitt trygge miljø. Da slutter de ikke, og gjennom en bredere bredde kommer også toppene. Det er ingen motsetning mellom bredde og topp, sier Rønningen, som er myk i stemmen på kontoret, men knallhard ute på feltet – ifølge andre i Odd-miljøet.
Det er altså «flest mulig, lengst mulig» som gjelder. Samtidig er det viktig å stimulere dem som er kommet lengst. Her kommer samarbeidet med kretsen inn. I aldersgruppene 13-16 år har den ansvaret – i samarbeid med Odd – med å følge opp spillerne ute i breddeklubbene. De samler spillerne først i sonelag (kretsen er delt i tre soner), så på kretslaget. Dette er ikke en til to samlinger i året, men opptil flere ganger i uka. Og det er ingen kjære mor om du ønsker å henge med.
«There’s only one Erik Holtan»
Erik Holtan har tatt heisen ned fra kontoret til Telemark Fotballkrets i 5. etasje. «Stuttkjukken» tar selvsagt heisen to etasjer. Den tidligere Moss-, Kongsvinger- og Odd-keeperen lyser opp når jeg forteller ham om en av de aller kuleste opplevelsene jeg har hatt som supporter for det norske landslaget.
Det var en bortekamp mot Nord-Irland vinteren 2004. Erik Holtan hadde kommet inn for Thomas Myhre tjue minutter før slutt. Holtan voktet målet foran svingen der de mest lydhøre nordirske supporterne hadde plass. De begynte med en gang å mobbe ham for kroppsfasongen hans. «Who ate all the pies? Who ate all the pies? You fat bastard, you fat bastard, you ate alle the pies», kom det unisont fra supportersvingen. Holtan snudde seg mot den fullsatte tribunen i svingen, pekte og klappet seg på magen, og fikk et jubelbrøl i retur. Så begynte de å synge på nytt. «One Erik Holtan, there´s only one Erik Holtan!» Hver berøring av den norske reservekeeperen ble møtt med jubel fram til kampslutt. På puben etter kampen var ikke nordirene i tvil om hvem som var deres «man of the match».
– Ha! Jaså, du var der ja. Det er noe av det morsomste jeg har opplevd. Stemningen var helt rå.
Siden Holtan sluttet som assistenttrener i Moss i 2009, har han jobbet med spillerutvikling i Telemark Fotballkrets. Stillingen var i utgangspunktet en NFF-jobb, som etter hvert ble tatt over av kretsen. Instruksen var å jobbe enda mer med de beste.
– Gjennom medieavtalen kunne klubber søke om midler til dette. Kretsen satte seg ned med Odd for å forsøke å skape et ekstratilbud til dem som er kommet lengst. De fleste klubbene i Telemark er små breddeklubber. Miljøene er helt avhengige av holde lengst mulig på spillerne. For å balansere dette med det å stimulere de beste, tar vi ut sone- og kretslag som trener to-tre ganger i uka sammen i perioden oktober til april.
Holtan bruker Porsgrunn-klubben Urædd som et eksempel. Akkurat nå har de seks spillere på kretslaget. I en tilsvarende situasjon i andre kanter av landet, hadde Urædd-talentene kjapt blitt snappet opp av den regionale toppklubben, og miljøet hadde forvitret. Antakelig hadde talentproduksjonen stoppet opp allerede etter at den første eller andre unggutten meldte overgang til storebror – og dermed aldri lagt grunnlaget for utviklingen av talent nummer, tre, fire, fem og seks. I Urædd gjør de tydeligvis noe riktig, de har skapt et godt konkurransemiljø. Hvorfor skulle man plukke det fra hverandre?
– Det er tankegangen. Og breddeklubbene er fornøyde. De beholder sine lenger. Hadde spillerne gått til Odd tidlig, så hadde det drept miljøene. I Oslo, med en million mennesker i og rundt byen, er det kanskje mulig å ha en «europeisk modell», ettersom det er flere større klubber. Men virkeligheten utover i Norge er annerledes. Klubbene er sårbare. Vi må beholde de små tuene.
I Odds a-lagsstall, som ligger på 2. plass i serien og skal spille semifinale i cupen, har 12 spillere kommet gjennom denne modellen.
– Så langt bærer det i hvert fall frukter, smiler Holtan.
I den norske talentutviklingsdebatter dukker det gjerne opp utsagn som «vi stiller ikke krav lenger». Det er ikke tilfelle, i hvert fall ikke om Erik Holtan får ha et ord med i laget.
– For at dette skal blir bra, må kretsen tilby et høyt aktivitetsnivå for dem vi tar ut. I retur setter vi høye krav. Det er tøffe treninger, og du må være beredt til å ofre noe. Dersom trening med ditt lokale håndballag kolliderer med en trening med sonelaget, om du da velger å gå på håndballtrening, da gir vi plassen til noen andre. Jeg vet det er kontroversielt, men det er riktig etter min mening. Nåløyet for å bli Tippeliga-spiller er trangt. Det er bare 20 gutter i året som får sjansen. Skal du bli en av dem, må du være forberedt på at det koster.
Holtan er selv trener for kretslaget i 16-årsklassen. Han er opptatt av klare retningslinjer. Å komme for sent er ikke greit. Han forteller om en gutt han satte på sidelinjen etter å ha kommet for sent til en kamp.
– Jeg gjorde ikke det fordi jeg liker å leke autoritær. Disiplin og tydelige rammer må til. Toppidrett er ikke for alle. Du skal tåle medgang og motgang, ha evnen til å lære raskt. Ja, det er tøft. Men å bli best i noe, det er tøft.
Man kan ikke ta opp en 19-åring i a-laget og plutselig begynne å stille krav. Det må skje underveis. Jeg har bare hatt problemer med at noen har kommet for sent den ene gangen, sier Holtan, som påpeker at samlingene i kretsregi er et sted der de unge har det gøy. Men i kamp og trening, når de beste i Telemark er samlet, da skal det jobbes og læres.
– Det er utvikling av unge fotballspillere vi driver med. I kamp og trening er det lov å prøve og feile. Det skal du. Har du ikke gjort feil på en trening, da har du ikke hatt noen god trening.
Både Holtan og Rønningen understreker at Odd også er litt heldige. Klubben har ingen direkte konkurrenter i sin region, og kan derfor forvalte spillerne i distriktet. Samme strategi er ikke mulig overalt. Samtidig er det mange som er i en lignende situasjon. Flere klubber er enerådende i sitt distrikt, uten å ha noen strategi for samarbeid og talentuvikling. Bydelsklubben Vigør i Kristiansand, moderklubben til et helt A4-ark med Start-spillere, samarbeider heller med danske Aalborg. Ja, Odd er i en gunstig posisjon, men så gjør de også noe ut av den posisjonen.
I Josimar 6/2014 etterlyste Hans Erik Ødegaard – faren til stortalentet Martin Ødegaard – at toppklubbene tok mer ansvar for talentuvtiklingen i sitt distrikt. Det er noe lignende «telemarksmodellen» han ønsker seg.
Med flere aktører som trekker i samme retning, med så mange øyne rettet mot det samme, er det nesten umulig å gå glipp av et potensielt talent i Telemark.
Mens storklubber i verden har forsøkt seg med en «Moneyball»-filosofi, har de i Skien laget sin egen vri. Man kan kalle det de driver med for «Oddball».
Det er først når spillerne blir 16 år gamle at de skal gå til Odd. Da begynner de på toppidrettsgymnaset som ligger i 1. etasje på Skagerak Arena. Alle de unge Odd-spillerne går eller har gått der. Døra til a-lagsgarderoben ligger 37 meter unna klasserommene. Det er kort vei til a-laget – målt på alle mulige måter.
Toppkarakterer
Knut Helge Hagen er sportssjef ved TiT og Lasse Jørn Fredriksen er fotballansvarlig. De har begge spilt for en bråte klubber i de tre øverste divisjonene i Norge i sine aktive karrierer. De er to av fotball-Norges «journeymen». De forteller om en fotballkultur som nå står sterkt i Telemark, spesielt etter at Odd klatret oppover divisjonene på 90-tallet, etter at området lenge hadde vært det mørke fastland. I dag består TiT av en fotballgruppe med åtte trenere, hvorav fem er fotballtrenere og tre er basistrenere med fotballbakgrunn eller -utdannelse. I tillegg har de mentaltrener, fysioterapeut, ernæringsfysiolog og en miljøarbeider som jobber for å gjøre de unge spillerne best mulig på alle felter. Som eneste toppidrettsgymnas i landet, har de keepertrener i 100 prosents stilling.
På en flip-chart har duoen skrevet ned 15 navn på spillere som har gått ut av TiT som har spilt i Tippeligaen.
Skolen har lagt opp til at elevene tar videregående over fire år, og skolen har satt av én lærer som som bare har som jobb å følge opp Odd-spillerne som går der.
– Det er helt på grensen å satse så hardt på to arenaer som de gjør. Derfor er det viktig å følge dem opp 100 prosent, og derfor anbefaler vi et fireårsløp, sier Fredriksen.
Når Odd har sesongoppkjøring på La Manga, er læreren med. Om en eksamen må avholdes samtidig som en spiller er på landslagssamling, sender skolen eksamensvakt – noe den gjorde da Kragerø-gutten Thomas Grøgaard måtte opp til eksamen samtidig som han var på U21-landslagssamling. Ifølge de to fotballtrenerne går elevene ut med svært gode karakterer. Grøgaard, som fikk sin A-landslagsdebut som venstreback mot Emiratene i Stavanger, gikk ut med et snitt på 5,6. Han utdanner seg nå videre i økonomifag ved Høyskolen i Telemark (HiT) i Porsgrunn. Og døra til lærerrommet står alltid åpen. Guttene på skolen er i sin mest formative – og kanskje også mest sårbare – periode. De er i fysisk og hormonell endring. Alle som ikke bor i rutebussavstand, bor på hybel i Skien. De opplever hjemlengsel, mange får sitt første møte med kjærligheten som både er bra og brutal på samme tid. Og de skal være mental påskrudd når Dag-Eilev Fagermo kommanderer dem rundt på feltet. I møtet med voksenfotballen kan sjargongen og tonen bli vel røff. De uformelle samtalene inne på trenernes kontor er noe av det viktigste de gjør.
Trenerne ved skolen jobber altså svært tett med spillerne, og samarbeider godt med spillernes klubber. Spesielt med dem i Odd, og hovedtreneren for juniorelitelaget til Odd er 50 prosent ansatt i klubben og 50 porsent ansatt ved skolen. Spillerne trener mellom åtte og ti timer på skolen – i tillegg til det de gjør på klubblaget. Med et så tett samarbeid som de har med klubbene i distriktet, har skolen total oversikt over spillernes styrker og svakheter.
– I de timene jobber vi mye med det spillerne er gode på fra før, det som skal være spillerens varemerke. Torgeir Børvens avslutninger, Thomas Grøgaard i en-mot-en-situasjoner, duellstyrken til Fredrik Semb Berge og Niklas Gunnarsson og pasningene til Fredrik Oldrup Jensen er gode eksempler på dette, mener Fredriksen.
Når Odds landslagsspillere er tilbake fra kampen mot Emiratene, setter jeg meg først ved lunsjbordet til en gjeng unggutter mens jeg venter på Thomas Grøgaard. De fyrer av alder (17-22 år), navn på moderklubber, bydelsnavn i Skien og Porsgrunn og navn på mindre Telemarks-kommuner. De er alle elever ved TiT og spiller i Odd. De har det så bra, skryter de.
I Odds a-stall er ti breddeklubber representert fordelt på fem Telemarks-kommuner.
I tillegg solgte de i fjor Fredrik Semb Berge fra Skiens-klubben Storm og Elba Rashani fra Bø-klubben Skarphedin – begge til Brøndby.
Når Grøgaard er på plass og har fylt opp en tallerken med pasta og kjøttsaus, stemmer han i det lagkameratene hans akkurat har sagt, og forteller videre hvor stort det var å få debutere med flagget på brystet.
«Det beste fra Kragerø siden [håndballspilleren] Simen Muffetangen», sa ekspertkommentator Lars Tjærnås under TV-sendingen. Han er en vanlig norsk gutt, fra et vanlig norsk tettsted. Hjemmeklubben Kragerø IF er en vanlig dugnadsklubb. Trenerne stilte opp på frivillig basis. Som en ener i sitt miljø, ble han fulgt opp av kretsen gjennom sone- og kretslag. Da han begynte i 10. klasse hospiterte han i Odd hver fredag. Året etterpå begynte han på TiT. Før seriekampen mot Molde borte i fjor, da Emil Jonassen var skadet, fikk han sin a-lagsdebut. I år har han spilt fast – noe som har ført ham videre inn på a-landslaget, og mulig edelt metall i både serie og cup.
– Ja, det har gått utrolig fort. Jeg har et sterkt konkurranseinnstinkt og motivasjon til å bli så god som mulig i alt jeg tar fatt på. Her har jeg fått muligheten til det, sier han.
«Vi identifiserer oss med ham»
Jeg tilbrakte mine barndoms somre i Trøndelag. Det er mulig jeg har dårlig hukommelse, eller var rett og lett for ung til å ta inntrykkene til meg, men seriegullet til Rosenborg i 1985 husker jeg lite av. Det jeg derimot husker svært godt er hvordan fotball og Rosenborgs kamper og resultater ble svært viktige temaer fra 1988 og framover – rundt middagsbordet til mine trønderske slektninger, på løkka med skolekameratene til søskenbarna mine. Det var ikke så langt tilbake i tid at det ble kranglet om å være Kevin Keegan, mens det nå ble kranglet om å få være Sverre Brandhaug.
Da Rosenborg-hegemoniet hadde begynt å feste seg, laget VG en artikkelserie om dem som var bærebjelkene i klubben. En av reportasjene hadde tittelen «Supporteren». VG fulgte en mann fra sitt hjem i Rissa kommune på den andre siden av Trondheimsfjorden, på ferja over og inn på tribunen på Lerkendal. Det var den samme reisen onkelen og søskenbarna mine tok når de skulle på Lerkendal. På topp for Rosenborg spilte Gøran Sørloth, fra nettopp Rissa.
«Vi identifiserer oss med ham», sa supporteren i reportasjen.
Det Start-laget som herjet på begynnelsen av 90-tallet besto av et flertall av sørlendinger. Det gikk busser til Kristiansand Stadion fra småbyer og bygder i hele Agder. De fleste tippeligabyer i Norge er små, det være seg Skien eller Kristiansand. Det er få ledd mellom de lokale spillerne på banen og publikum.
– Det er den dynamikken jeg tenker på når jeg sier at vi må tilby «noe mer». Har du et lag med stort innslag av spillere fra ditt eget distrikt, vil det gi en helt annen tilhørighet. Alle kjenner noen på laget, eller kjenner noen som kjenner noen på laget. Vi skal ikke tilby et produkt, men tilby noe som folk identifiserer seg med, sier Einar Håndlykken.
Ingen har noen gang reist med ferje over Trondheimsfjorden eller kjørt bil fra Rauland til Skien for å heie på et «produkt».
Ingen heier på et produkt.
