Han har hyllet «Handshake for Peace» og skryter gjerne av samarbeidet med den omstridte agenten Jim Solbakken. Truls Dæhli har meldt overgang fra VG til NFF – takket være Stig Inge Bjørnebye.
Tekst Lars Johnsen
Da det ble kjent, så var det mange sportsjournalister som hyllet deg som den beste kommentatoren gjennom tidene. Ble du rørt av den responsen?
– Det er hyggelig med anerkjennelse. De fleste blir smigret av ros, men jeg synes det ble mye. Jeg synes det var hyggelig at VG gjorde stas på meg. Og jeg fikk mange flotte ord, men samtidig er jeg for så vidt bare en journalist som bytter jobb. Sånn rent generelt….jeg blir litt brydd av sånt.
Nå som vi ikke kan lese deg i VG lenger, kan vi se litt tilbake?
– Jeg begynte i VG første gang i 1982, før det hadde jeg vært sportsredaktør i Østlendingen som kommer ut på Hamar, der jeg er fra. Under ski-VM i 1982 avholdt «klubben» i VG møte på «Gratishaugen» i Holmenkollen, og der ga klubblederen sin velsignelse til at jeg kunne begynne å jobbe i VG. Der var jeg et par år, før jeg vendte tilbake til Hamar og ble nyhetsredaktør i Østlendingen-avisene. Rett før fotball-VM i Mexico i 1986 var jeg tilbake i VG. Det ble det første mesterskapet jeg dekket. Mexico er det mesterskapet som sitter klart sterkest i meg. Jeg var ikke på kampen mellom Argentina og England, men på semifinalen mot Belgia.
Var det du som skrev saken «Maradona-Belgia 2-0» som sto på førstesiden i VG dagen etter kampen?
– Det kan hende. Maradona satte ballen bak [Belgias keeper Jean-Marie] Pfaff som hadde vekta på feil bein to ganger – sånn husker jeg det i hvert fall nå.
Hva kommer arbeidsoppgavene i NFF til å bestå av?
– Det er et godt spørsmål. Jeg overtar en del av det som lå i stillingen før, da Stig Inge [Bjørnebye] hadde den, men det er bare et par uker siden NFF startet en helt ny avdeling der de har slått sammen det meste innen sport og utvikling – både barnefotball, trenerutdanning, aldersbestemte landslag og inkludering. Alt som er sports- og utvikingsorientert slås sammen. Så jeg vet en del om konkrete ting jeg skal jobbe med, blant annet prosjektet «Jeg spiller for Norge». Det blir noe av det første jeg går i gang med. Og så blir det en del andre prosjekter.
«Jeg spiller for Norge» – det er en slags holdningskampanje, for å skape økt stolthet og bevissthet rundt det å spille for landslaget for landslagsspillerne?
– Helt korrekt. Det handler om verdier, holdninger, strukturer, litt sånn «dette er oss», «dette er vår retning», «slik skal vi opptre». Samtidig handler det ikke bare om å sette krav hos spillerne, det er også noe som skal være retningslinjer for NFF og hele Fotball-Norge.
Er det noe som har manglet?
– Jeg skal være forsiktig med å si noe om hvordan det har vært før. Det kjenner jeg ikke til. Jeg er begeistret for intensjonen og tanken med dette, og for det Stig Inge var i ferd med å sette i gang sammen med de andre. Jeg mener det må være en trygghet i å kunne ha et svar på «hvordan er det hos dere», «hvordan ønsker vi å være» og si «jo, sånn er det hos oss». Det gleder jeg meg til å begynne med. Hvordan arbeidsformen vil bli, det er ikke så lett for meg si ennå.
«Jeg spiller for Norge» – det handler mye om kommunikasjon?
– Det handler i hvert fall mye om internkommunkasjon. Det må forankres hos alle. Og så er det sikkert mye rundt dette som hadde vært fornuftig å få kommunisert utad.
Grunnen til at jeg spør om det, er fordi du er nettopp en som kan dette med å formulere budskap?
– Når jeg er kommet inn i denne jobben, handler det mye om å prøve få litt forskjellig typer kompetanse inn i en sånn avdeling. Vi skal utfylle hverandre. Hvis jeg kan bidra med min kunnskap på disse områdene, så gjør jeg veldig gjerne det. Og jeg ser at det kan være nyttig.
Har du noen faglig bakgrunn, trenerutdanning f.eks.?
– Nei. Jeg er ikke en fotballfagman. Jeg satt riktignok i styret i HamKam et par år, klubben der jeg spilte fotball da jeg var ung, og har trent guttelaget og juniorlaget i klubben. Men det er evigheter siden. Jeg kommer ikke inn i NFF som noen fagmann, men kanskje mer som en som har samlet andre synsvinkler. Det er en fotballfaglig struktur i organisasjonen som evaluerer det sportslige og skal gjøre de fotballfaglige vurderingen. Hvis noen er bekymret, så kan jeg berolige med at jeg ikke skal ha noe å gjøre med hvordan man skal spille eller hvem som skal spille. Men: På ett eller annet tidspunkt i en sånn utviklingsavdeling, møtes sport og det andre. Og da blir det viktig at man samles om noe som er fornuftig.
Når sport møter hva da egentlig?
– «Jeg spiller for Norge» for eksempel. På ett tidspunkt møtes det sportslige og de andre delene av sånne prosjekter. Det møtet må være så fruktbart som mulig. Jeg skjønner at det blir litt luftige svar, men jeg kan ikke være mindre luftig akkurat nå.
Du sa i pressemeldingen da du ble ansatt at du både har trent Mats og Caroline Graham Hansen. Hva ga det deg å være barnetrener?
– Jeg var barnetrener i Lyn. Jeg trente et sjuerlag. Helt tilfeldig fikk vi Caroline fra Tåsen inn på laget som Mats spilte på. Jeg savner å være barnetrener. Det var en fantastisk tid. Jeg var velsignet med en gruppe som var fryktelig ivrig, som inspirerte hverandre. De spilte fotball hele tiden. De arrangerte konkurranser, de forsøkte å sette trikserekorder. Det var fotball!
De levde for det?
– Ja. De levde for det.
Det var en lett oppgave å være trener for en sånn gjeng?
– Egentlig var det det. Eller, jeg opplevde det i hvert fall som lett. Jeg hadde én filosofi: Jeg skulle være så positiv at jeg nesten ikke….jeg var i tvil om jeg skulle bruke ordet «nei». Skjønner du hva jeg mener? Ja, jeg skulle være konkret og hjelpe dem, men bruke ros og oppmuntring som virkemidler.
Du føler at du er kvalifisert til å lede en sånn seksjon i NFF?
– Ja, det gjør jeg definitivt – ut fra det som blir mine områder, så føler jeg det. Jeg ser at jeg kan bidra med noe som ikke er der fra før. Det er i hvert fall mitt håp. Jeg har fått mulighet til å se noen systemer, både gjennom aldersbestemte landslag, og gjennom akademiarbeidet til Manchester United, da Ferguson var der – noe jeg var veldig interessert i og opptatt av å lære mest mulig om. Jeg har fått sett ting fra forskjellige vinkler og snakket med folk som jobber konkret med sånne ting. I tillegg til den jobben jeg har hatt. I sum føler jeg at jeg har noe bidra i den jobben jeg kommer til.
Det var over 80 søkere med forskjellig fotballbakgrunn – både sportslige og adminstrativt – ble du oppfordret til å søke eller søkte du innenfor fristen?
– Det som skjedde var på sommeren en gang….Stig Inge og jeg har jobbet sammen i barne- og ungdomsfotballen i Lyn og vi har diskutert mye fotball. Stig Inge spurte meg om jeg hadde noe i mot at han spilte inn mitt navn. Da måtte jeg tenke meg litt om, men jeg sa «ja, det kan du».
Og da fikk du en tilbakemelding fra NFF?
– Etter det gikk det ganske fort.
Søkte du selv, eller ringte NFF og ville ha deg på intervju?
– Det kan vel karakteriseres som en søknad da han spurte om han kunne spille inn mitt navn.
Måtte du sette deg ned og skrive en søknad?
– Jeg fikk en henvendelse fra NFF. Så begynte vi å snakke sammen.
Kan vi avkrefte at Kjetil Siem eller Yngve Hallén tok kontakt og sa «hei Truls, du vil ikke søke da»?
– Ja.
Var det Alf Hansen som intervjuet deg?
– Det er Alf Hansen som blir min sjef. Det er ham jeg skal rapportere til. Det var ham jeg hadde samtale med.
Når fikk du tilbudet eller beskjed om at «jobben er din»?
– Helt mot slutten av juli, og da sa jeg opp i VG. Prosessen hadde til da gått ganske fort.
Du skal jobbe tett med Nils Johan Semb, hvordan blir det? Du har skrevet en del kritiske kommentarer, blant annet om ham som landslagssjef.
– Jeg har skrevet om det meste i norsk idrett. Enkelt og greit. Sånn sett synes jeg det viser en styrke i organisasjonen at de har plass til meg – samarbeidet tror jeg blir veldig bra. Alle de som er der har sett min rolle og skjønt den, og de ser at det blir annerledes nå. Jeg kan ikke løpe fra min fortid, og ønsker det heller ikke for så vidt, selv om jeg ikke er stolt av alt jeg har gjort.
Da vi intervjuet om Yngve Hallén uttalte han at NFF nå skulle ta sterkere grep om nyhetsformidlingen, ikke overlate det til andre aktører, og investeringen i Ullevaal Media Center blant annet var et ledd i det. Er det å ansette Norges mest profilerte sportskommentator et ledd i å ta grep om nyhetsformidlingen?
– Jeg har ikke snakket med Yngve Hallén en eneste gang siden dette kom opp. Hva han tenker om det, det vet jeg ikke, men jeg har hatt noen diskusjoner med ham tidligere om barnefotball, litt tilbake i tid, der jeg har uttrykt meg med et visst engasjement. Når han snakker om å ta sterkere grep om nyhetsformidlingen, det må du spørre ham om.
Så dette handler ikke om å stilne en kritisk røst?
– Nei, det blir for konspiratorisk i mitt hode.
Hvilket inntrykk har du av Yngve Hallén og Kjetil Siem?
– Jeg tror det vil være veldig uklokt av meg å dele ut karakterer i en organisasjon hvor jeg ennå ikke har begynt, jeg har ikke lyst til det. Men jeg kan si at jeg opplevde Yngve Hallén som en veldig markant og, etter mitt syn, veldig dyktig idrettspolitiker på Idrettstinget 2011. Det var en ganske hard konflikt mellom kretsene og særforbundene. Da syntes jeg Yngve Hallén var meget, meget dyktig, og det skrev jeg sikkert også.
Hva skjedde da?
– Det handlet om de gamle historiske skillelinjene. Idrettstinget er delt på midten mellom særforbundene og kretsapparat. Det er låst fast, den ene får aldri makt over den andre. Særforbundene mener, og mente den gangen, at de burde ha mer styring i idretten basert på at det er i særforbundene aktiviteten foregår. Situasjonen ble ytterligere låst. Argumenter spilte liten rolle. Det skillet der, den maktbalansen er den samme ennå. Da opprettet man Særforbundenes Fellesorganisasjon (SFF). Tinget startet med en åpen konflikt – de hadde problemer med å velge styre – og endte i en konflikt, og man gikk derfra med tilspissede fronter – samtidig som man skulle samarbeide godt etterpå. Det har man klart. Det er manges fortjeneste, men jeg opplever at han har vært en av dem som har jobbet godt for å samle kreftene.
«Idrettstinget forsto ikke sitt eget beste» skrev du 9. juni, etter at Idrettstinget hadde vraket Yngve Hallén til styret. Kan du dra kortversjonen av den kommentaren?
– Når presidenten i det største særforbundet stiller seg til rådighet til å sitte i NIF-styret…rent historisk har dette vært annerledes, men nå ønsker fotballen å stille presidenten til rådighet. Det handler ikke om Yngve Hallén, men om presidenten i det største særforbundet, og det ville gjort NIF-styret mye sterkere. Det er det ikke tvil om. Å ha med det største særforbundet og SFF inn i styret på den måten, det tror jeg idrettspresident Tom Tvedt hadde sett på som en fordel. Valgordningen på tinget er ganske uoversiktlig. Valgkomiteen fortalte meg hvordan det fungerte og sa: «her blir vi sittende igjen med så og så mange navn, og så og så mange skal ut». Stemmegiviningen gikk tydelig i retning av de unge representantene. Som det selvsagt ikke er noe galt med, men jeg tror man mistet litt oversikt.
I forkant hadde NFF sendt inn forslag av endring av NIFs lov, et forslag som ville gjøre det mulig for investorer/selskaper å drive fotballklubber – et forslag som ikke hadde vært debattert i offentligheten og som ble sendt inn i god tid før fotballtinget kunne ta stilling til det – forslaget hadde ikke noe vedtak bak seg fra Fotballtinget. Kan vrakingen av Hallén ha hatt noe med det å gjøre?
– Det har jeg ingen fomening om.
Du framstår som en som er glad i hele bredden i norsk idrett, og dette lovforslaget ville fått store konsekvenser for den norske idrettsmodellen. Hva tenker om forslaget?
– Det skal du snakke med Yngve Hallén om. Jeg skal ikke sitte i organisasjonen å være en politiker.
På sosiale medier mener mange du har vært servil overfor NFF, ved kommentarer som den om idrettstinget, «Turte ikke stå for håndtrykket» som skrev du 23. juni – en kommentar om at Nobels Fredssenter ikke ville samarbeide om «Handshake for Peace» lenger – og ved å ikke kritisere NFFs rolle når det har handlet om Blatter. Synes du den kritikken har vært berettiget?
– Jeg føler selv ikke det. Overhodet ikke. Verken historisk eller i det siste. Når det gjelder «Handshake for Peace»-kommentaren er jeg glad for at jeg skrev den. Jeg synes det var på sin plass. Jeg ser selvfølgelig at veldig mye i idretten er symbolpolitikk som kan diskuteres, og at det er forskjellige meninger om det. Men jeg synes at selve håndtrykket har en verdi. Og jeg liker samarbeidspartnere og sponsorer som står opp når det blåser. Det synes jeg de kunne ha gjort, samtidig som de tok avstand fra det som ble rullet opp i FIFA.
Hva var den siste kritiske kommentaren du skrev om NFF, husker du når det var?
– Nei, det husker ikke. Siden 2013 har jeg ikke vært like aktiv med tanke på å skrive om fotball. Kun idrettspolitisk der fotballen har hatt en rolle. Jeg kan ikke huske hva og når – det er ikke noe som dukker opp i hodet.
Ser du noen potensielle konflikter over at du nå får full oversikt over talentene og har hatt en nær relasjon til Jim Solbakken.
– Nei, det blir litt for søkt. Nå vet de fleste hvilken relasjon vi har hatt, at han har jobbet med min sønn. Det er åpent og tydelig. Jeg skal jobbe rundt landslagene – jeg skal ikke jobbe med hvem som skal spille, hvem som skal følges tett og slike vurderinger – det ligger helt andre steder.
Grunnen til at vi spør er fordi din jobb handler om unge spillere og at den kritikken som hevder at Jim Solbakken har fått lett tilgang til talentene av NFF gjennom Statoil-akademiet for eksempel?
– Det må du ta det med NFF, og høre hva slags roller og hva slags regler de har på det.
Vi skrev om Jim Solbakken i fjor. Da pratet vi sammen. Føler du at du legitimerte Jim Solbakken, samtidig som det ble påvist at han systematisk brøt agentreglementet?
– Det jeg kan si er at forhold mellom mennesker i denne bransjen handler om tillit, å bli kjent med og forholde seg til noen man opplever at man kan stole på, en som holder avtaler. Det har jeg opplevd hele veien med ham i hans virke med Mats. Det har vært en forutsetning for samarbeidet at han forholder til de lover og regler som gjelder.
Men han gjorde ikke det da han representerte Mats uten å ha agentavtale?
– Det er din påstand.
Tar jeg feil?
– Jeg bare sier at det er din påstand.
Hva synes Mats om at du skal begynne i NFF?
– Jeg spurte ham om det da det dukket opp. Jeg spurte ham den gangen han begynte å nærme seg landslag om han syntes det var kleint at faren skrev om landslaget. Det kom til et punkt hvor han syntes det – så da sluttet jeg med det. Litt av det samme nå. Han syntes det hørtes kjekt ut. Han var positiv.
