Mannsmarkering har vært den mest vanlige formen for forsvarsspill på cornere og dødballer. Men nå er soneforsvaret i ferd med å ta over.
Tekst: Frode Lia
«Jeg lurer på om det ikke er smartere å mannsmarkere en så god spiss som Tim Cahill», spurte Sky Sports reporter daværende Liverpool-manager Rafael Benitez etter at Cahill hadde utlignet til 1-1 for Everton i Merseyside-derbyet på Anfield i 2009.
«La meg stille deg et spørsmål: Når Tim Cahill scoret for Everton mot Wigan sist helg på corner, ble han markert eller stod Wigan i sone?”», kontret Benitez.
«Ehh, jeg tror de mannsmarkerte?», mumlet reporteren.
«Der har du svaret. Dere kritiserer soneforsvaret hele tiden, men dere snakker aldri om svakhetene til mannsmarkering», svarte Benitez, vel vitende om at Cahill sitt mål mot Liverpool også kom etter en dødball.
De første idéene om soneforsvaret kom fra miljøet rundt den jødiske klubben Hakoah Wien på 1920-tallet. Bela Gutman var én av få Hakoah-spillere som overlevde andre verdenskrig. Han ble senere trener og er kanskje den viktigste personen fra det miljøet som tidligst begynte å perfeksjonere soneforsvaret til slik vi kjenner det i dag. Som trener for Sao Paolo, Milan, Benfica, Porto, for å nevne noen av klubbene han har trent, var han med på å spre ideen om soneforsvaret utover i verden.
Soneforsvaret har møtt kraftig motstand over flere tiår i mange land. Som i England som, Benitez så fint påpekte. Noe som er litt ironisk all den tid det var britiske trenere som for eksempel George Curtis og Roy Hodgson som var med å bringe soneforsvaret til Norden.
Selv i Italia klaget Arrigo Sacchi før VM i 1994 at for få italienske lag kunne spille “hans” system. Noe som resulterte i at han prøvde over 80 spillere i treningskampene før mesterskapet. Og først etter et katastrofalt EM i 2000 begynte tyske lag å gå vekk fra mannsmarkering med libro. Det er de siste 15 til 20 årene man kan si soneforsvaret har blitt den vanligste formen for forsvarsspill.
Soneforsvar 2.
0Men det er en del av spillet mannsmarkering fortsatt har vært dominant frem til nylig. Nemlig på cornere og dødballer. Den mest vanlige oppstillingen de siste tretti årene er markering én mot én, pluss én spiller på første stolpe, og én spiller på bakre stolpe.
Svakheten med denne oppstillingen er at man får én mot én dueller inne i målfarlig område, og det vil være nok med at en spiller glipper i sin markering før motstanderen kan komme til en målsjanse. En feil er nok. Særlig ved å ha to spillere på stolpene gjør dette systemet svakere, fordi du ikke vil ha et overtall med spillere der ballen kommer.
Løsningen på dette var at flere lag begynte å blande sonespill og mannsmarkering. Gjerne med to eller tre spillere som dekker sonene parallelt fra første stolpe og bakover, rett innenfor femmeteren.
Svakhetene for lag som bruker to spillere i sone, er at området ved bakre stolpe fortsatt er sårbart.
Tidligere stod de fleste angripende lag igjen med én spiller i overtall i forsvar. Et stadig mer vanlig trekk er heller å stå igjen én mot én, altså uten overtall i forsvar.
Det betyr at lag som forsvarer seg med tre spillere i sone, ville ha flere spillere de ikke ville kunne markere.
Men nå ser vi et paradigmeskifte i hvordan lag forsvarer seg på cornere. Stadig flere lag forsvarer seg nå med rent sonespill, og i løpet av kort tid er det mange som hevder dette vil være den mest vanlige måten å forsvare seg på.
Ralf Rangnick, Jürgen Klopp, Thomas Tuchel, Zdenek Zeman, Roberto Mancini og Bruno Génésio er noen av trenerne som nå forsvarer seg med rent sonespill på cornere.
En av fordelene ved å forsvare seg i sone på cornere er at laget kan dekke mer av de målfarlige områdene innenfor 16-meteren. Istedenfor å måtte konsentrere seg om både å følge motspiller og vinne en duell, kan de konsentrere seg kun om å vinne ballen.
Den mest vanlige oppstillingen når man forsvarer seg i ren sone, er én spiller ved første stolpe, så en rekke på fire spillere som står rett innenfor femmeteren. Denne rekker står plassert fra første stolpe til en til to meter bak bakre stolpe.
Så en ny rekke på fire spillere som står parallelt med første rekke to til tre meter over.
Hver spiller har ansvar for å dekke rommet én til to meter foran seg, og én til to meter til siden fra mål. Så i teorien har man dekket alle de målfarlige områdene.
Hos trenere som Zdenek Zeman og Ralf Rangnick er det viktigste argumentet for å forsvare seg i sone at det er lettere å sette opp laget for kontringer etter cornere. Når alle kommer fra faste posisjoner er det lettere å organisere angrep etter man har vunnet ballen tilbake. Det går rett og slett raskere, hevder dem. Det er også enklere å trene på, som igjen gjør samhandlingen raskere og mer effektiv.
Men med alle spillestiler og taktiske grep finnes det svakheter.
Den største svakheten er at motstanderen kan komme i større fart og lettere kan vinne duellene hvis forsvarende lag blir passive og stasjonære. Særlig ved første stolpe. Watford var et lag som slet veldig med å forsvare seg på cornere med sonespill i starten av fjorårets Premier League-sesong. De slapp inn fire mål på ti kamper på cornere. På alle fire målene ble spillerne passive og stasjonære og tapte de hodeduellene.
I tillegg har det vært et problem at returspillerne til angripende lag har fått litt for god tid til å skyte siden alle sonespillerne befinner seg godt innenfor 16-meteren.
VAR
Men hvorfor ser vi en såpass sterk fremvekst av lag som forsvarer seg i ren sone akkurat nå?
Mange av de største taktiske endringene i fotballen har kommet som resultat av regelendringer. Tilbakespillsregelen er en slik regelendring som både har endret hvordan man presser høyt i banen, og hvordan man bruker keeperen i det oppbyggende spillet.
Den siste store endringen er ikke i seg selv en regelendring, men en ekstra dommerkapasitet, nemlig Video assistant referee eller bedre kjent som VAR.
Tidligere kunne man markere motspiller enklere på cornere og frispark for dommere sjelden slo ned på holding innenfor 16-meteren. Dette var noe som favoriserte mannsmarkering. Med implementeringen av VAR blir dette slått kraftigere ned på som resulterer i både flere mål på cornere, men også flere dømte straffespark etter cornere eller frispark fra sidene.
Hele 43 prosent av alle målene i gruppespillet i 2018-VM ble scoret på dødballer. Til sammenligning ble det scoret 28% på dødballer i 2014 VM og 31 prosent. England scoret 77 prosent av målene sine på dødballer. Man ser også de samme tendensene i Bundesliga og i Serie A. Man kan trygt konkludere med at de gamle og etablerte måtene å forsvare seg på dødballer har mistet mye av sin effektivitet.
