Leder 5/2022

Politikere, ledende akademikere og internasjonale fagforeninger har hyllet reformene Qatar skal ha gjennomført siden de på korrupt vis sikret seg 2022-VM tilbake i 2010. Men hvordan står det egentlig til på bakken?

Er reformene reelle? I slutten av mars reiste fem mann fra Josimar til Qatar.

Nesten hvert eneste menneske du møter i denne utgaven, har satt seg selv i fare ved å snakke med oss. Alle, bortsett fra én, har vi valgt å anonymisere av hensyn til deres sikkerhet. Qatar er en politistat uten ytringsfrihet, pressefrihet eller organisasjonsfrihet. Det er et dystopisk samfunn der alle, både egne innbyggere og fremmedarbeiderne, er redde. Ett av intervjuene ble gjort via telefon noen dager før utgaven ble sendt til trykk.

Å jobbe som journalist i Qatar er vanskelig. Vi reiste på turistvisum. Så fort vi hadde kommet oss gjennom tollen på Dohas internasjonale flyplass, slettet vi den obligatoriske appen Etheraz. I utgangspunktet er det en smittesporingsapp, men den har en rekke funksjoner som gjør at den kan brukes både til overvåking og manipulering. Vi hadde med ekstra telefoner som ikke var smarttelefoner og vi brukte aldri wifi, kun mobildata. 

Vi valgte å tilbringe alle våre dager i arbeidsleirene der fremmedarbeiderne bor, uten å søke noen om tillatelse. Hadde vi søkt, ville svaret blitt nei.

Samtidig som Fifa-president Gianni Infantino ropte Qatar, Qatar, Qatar, Fifa, Fifa, Fifa foran en forsamling på et fasjonabelt hotell i Doha, befant vi oss i en arbeidsleir uten navn i ørkenen utenfor byen. Her møtte vi Joseph som på midten av 2000-tallet spilte Norway Cup for det kenyanske laget Mathare United og drømte om en fremtid som fotballproff. Nå er Joseph arbeidsledig i Qatar.

I flere av møtene våre med fremmedarbeiderne, har det vært til dels betydelige språkbarrierer. På haltende engelsk har de fortalt sine historier, og i noen tilfeller har vi skrevet ut hele setninger der de har svart ja eller nei på våre spørsmål. Vi kan for eksempel ha spurt om de betalte rekrutteringsagenter i hjemlandet for å arbeide i Qatar, og har de svart ja (og dét har den store majoriteten av fremmedarbeiderne vi møtte svart), kan setningen bli omtrent slik på trykk i denne utgaven:

«Ja, vi betalte rekrutteringsagenter i Kenya for å komme hit for å jobbe.» Men i det store og det hele er setningene gjengitt tilnærmet slik de ble ytret av fremmedarbeiderne. Det innebærer enkelte språklige «feil» – vi har ikke bestrebet oss på å oversette den muntlige engelsken til korrekt bokmål, men forsøkt å få frem fremmedarbeidernes personlige stemmer.


Utenfor en luksusbolig i Dohas dyreste strøk møtte vi en sikkerhetsvakt fra Nigeria som fortalte at han nøt godt av reformene. Han jobbet riktignok lange dager, men ble godt behandlet av arbeidsgiveren og fikk god lønn. Men, kunne han fortelle, for dem han ankom Qatar sammen med var det annerledes. De bor i skitne arbeidsleire med usikre arbeidstider, ingen helseforsikring, ingen mulighet til å skifte jobb uten arbeidsgivers tillatelse, for en minstelønn på under 3000 kroner i måneden. 

Utenfor Education City Stadion traff vi på et lag av indiske arbeidere som bor i en av de verste arbeidsleirene, Al-Shahaniya. De hadde som jobb å vaske, feie og skure stadionområdet skinnende rent – hver eneste dag. De var fanget i Qatar. Passene var beslaglagt av arbeidsgiveren. Å skifte arbeidsgiver var umulig ettersom det kreves at arbeidsgiver utsteder et No-Objection Certificate før en arbeider kan skifte jobb. Ifølge NFF-utvalgets Qatar-rapport finnes ikke lenger ordningen med No-Objection Certificates i Qatar, noe som var et sentralt argument mot at Norge skulle boikotte VM.

I Qatar møtte vi en ung mann fra Bangladesh som hadde reist med forhåpninger om å forsørge den lutfattige familien i hjemlandet. Han jobbet på en usikret byggeplass, falt ned to etasjer og brakk foten stygt. Arbeidsgiver tok ikke ansvar, qatarske myndigheter tok ikke ansvar. På fredager tigger han utenfor moskeene i Doha, i håp om å samle nok penger til å kunne reise hjem. Når han har samlet nok penger, reiser han hjem som krøpling, og vil ikke være lenger en bidragsyter til familiens økonomi, men en byrde.

Det som går igjen blant de 32 menneskene vi har portrettert i denne utgaven, er systematiske brudd på reformene som er innført, slik som lovpålagt minstelønn, muligheten til å skifte arbeidsgiver, loven mot å jobbe utendørs i de varmeste periodene. Og så videre. 

Josimar er i besittelse av tekstmeldinger som ble sendt mellom to sentrale medarbeidere i VM-komiteens kommunikasjonsavdeling. Meldingene avslører at VM-komiteens egne ansatte – i motsetning til NFFs Qatar-utvalg, fremstående norske fagforeningstopper og norsk næringsliv – ikke har latt seg overbevise av de såkalte reformene, og er svært bekymret for arbeidernes grunnleggende rettigheter:

«Selv Hassan [Al-Thawadi] (leder av VMs organisasjonskomiteé. Red. anm.) sier at WPS (Wage Protection System) har feilet.»
«Det blir vanskeligere og vanskeligere å snakke om dette fra et personlig, moralsk ståsted.»
«Hvor vanskelig er det å sørge for at de får betalt […] de behandler dem som om de ikke har navn eller identitet.»

«Noen av arbeidsgiverne er rett og slett de største drittsekkene i verden.»
«Flertallet av dem.»

«99,9 prosent.»


Likevel hevder FN-organet ILO at reformer er innført. ILO har vært til stede i Qatar siden 2018 og deres tilstedeværelse er fullfinansiert av Qatar. I juni 2021 hadde 70 000 arbeidere skiftet jobb som følge av reformene, hevdet ILO. I november samme år var tallet økt til 240 000. 

Hvis det er sant skal altså hele 170 000 fremmedarbeidere ha skiftet arbeidsgiver i løpet av fire måneder. Arbeiderne fortalte en helt annen historie. De sa at det var vanskelig, omtrent umulig, å skifte jobb. Og arbeidsgivere krevde betaling for å utstede NOC.

I midten av oktober 2022, nesten ett år senere, er tallet fortsatt 240 000. 

Det betyr i så fall at ingen fremmedarbeidere har skiftet arbeidsgiver i løpet av et helt år.

Tallene ILO opererer med har de fått av qatarske myndigheter. Josimar har gjentatte ganger spurt både ILO og Qatar om å dokumentere tallene. Vi venter ennå på dokumentasjonen. Og måten ILO opererer på er høyst kritikkverdig. De skulle inn landet som et uavhengig organ og sørge for at reformer ble implementert. I stedet har de blitt et talerør for det autoritære regimet og presenterer tallene ukritisk

Da det NFF-oppnevnte Qatar-utvalget skulle ta stilling til om Norge skulle boikotte Qatar-VM, ble nettopp informasjon fra ILO tillagt stor vekt.
Det foregår rett og slett en kamp om sannheten. 

Hva er mest troverdig? Tall og kunngjøringer fra sentrale myndigheter i et diktatur – eller historiene til dem på bakken i Qatar og personer ansatt i VM-komiteen?

Hvor mange fremmedarbeidere som har dødd i Qatar siden landet ble tildelt VM i desember 2010, er det ingen som vet. Diskusjonene rundt dødstallene har utviklet seg til en stadig eskalerende informasjonskrig. Mørketallene aner ingen noe om, men ifølge en Amnesty-rapport fra august 2021 der tallene var hentet fra qatarske myndigheter, skal 15 000 fremmedarbeidere ha dødd fra 2010 til 2019. Hvor mange av de døde som jobbet direkte med VM-prosjekter er ukjent. Men det vi vet er at antall fremmedarbeidere i Qatar omtrent ble doblet etter tildelingen, fra omlag en million arbeidere til to millioner. Det er god grunn til å anta at flesteparten av disse har jobbet med infrastruktur som har vært helt avgjørende for at Qatar kunne arrangere et verdensmesterskap i fotball.  

For Josimar var det aldri aktuelt å dekke de sportslige begivenhetene som skal finne sted i Qatar. Dette mesterskapet føyer seg inn bedrøvelig rekke. VM i Brasil ble et slags VM i lokal korrupsjon, der noen få brasilianere og Fifa delte på de enorme inntektene. Ingenting dryppet ned til vanlige innbyggere, som i stedet satt igjen med en tøffere økonomisk hverdag. Josimar ønsket å gi VM i Russland i 2018 minst mulig oppmerksomhet. Vi begrunnet det med at landet hadde fått tildelt mesterskapet gjennom korrupsjon, at det allerede på dette tidspunktet var klart at Putin var en krigsforbryter og at mesterskapet ville bli brukt til å undertrykke egen befolkning ytterligere. 

Med Fifa bak rattet har fotballen frontkollidert med sin viktigste kjerneverdi, fair play. La det ikke være noen tvil, fotballens folkefiende  nummer én heter Gianni Infantino. Og allerede nå, fem måneder før neste Fifa-kongress i Kigali i Rwanda, har han sikret seg gjenvalg.

Det betyr bare én ting: Bunnen er ikke nådd.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.