Kongen er død – leve kongen

RBK - 50 år siden gjennombruddet
Odd Iversen var den beste spissen du aldri har sett.

Dette er historien om en av Norges største fotballspillere.

Tekst Kjetil Kroksæter
Foto Terje Visnes, All Over og Adresseavisen

Ingen traff ballen mer klokkerent enn Odd Iversen. De fleste skudd får en bue fordi ballen etter hvert påvirkes av tyngdekraften. I vårt minne er Ivers vristskudd så harde at ballen bare stiger og stiger til det brennhete prosjektilet fanges av nettmaskenes nakne nylontråder.

Det er sånn vi skal huske Odd Iversen, sin tids største entertainer på fotballbanen, den pretensiøse, selvbevisste rabagasten som hadde det både i kjeften og beina.

I journalistikken er det en retning som hevder at man skal gi blaffen i fakta og skrive mytene. Det er fristende å gå den veien når det gjelder Odd Iversens utrolige liv og karriere, fordi mytene, anekdotene og gullkornene er så mange og livskraftige. Men samtidig er fakta jevngodt med en eventyrfortelling, så jeg velger å ta deg med på min personlige dribling mellom myter og fakta.

30 mål på 18 kamper i 1968, 73 seriemål (17, 30 og 26 mål) på tre sesonger. Odd Iversens rekorder står som urokkelige milepæler i norsk fotball.

Hans liv både på og utenfor banen har alle elementer til et perfekt filmmanus. Tidenes råeste norske målscorer blir husket for dommerskandaler, drømmescoringer, fyllekuler og uforglemmelige sitater blant mye annet.

Da Oddvar Brå gikk over til glassfiberski utløste han en debatt på Stortinget. Da Ivers scoret i Strasbourg utløste han en fotballkrise som førte til behandling i den franske nasjonalforsamlingen.

Helten fra Setúbal
Lite tydet på at den litt sky og beskjedne gutten fra Rosenborggata skulle sette spor etter seg på fotballbanen. Og slett ikke som spiss. Odd Helge Iversen begynte som keeper, men ga opp. Han ville prøve seg på midtbanen.

I militæret på Haslemoen og Setermoen skjøt den tynne, hengslete gutten i været. 14 centimeter i løpet av en vinter. Han trente som besatt og gikk inn i sesongen 1966 med muskler og pondus.

De neste månedene, og årene, kastet han seg ut i målorgie som er helt enestående i norsk fotballhistorie. Det begynte med at han ble hentet hjem til en treningskamp mot Molde – og scoret. Der og da gikk det opp for Odd at det var spissplassen han burde satse på.

I første seriekamp (i den tids 2.divisjon) mot Nidelv scoret han to. I den neste mot Viking kom en til. Plutselig øynet Odd sjansen til å bli førstevalg som spiss i RBK. Med sin nye spiss suste Rosenborg gjennom sesongen uten tap.

Vel tilbake på Setermoen etter Viking-kampen, fikk han beskjed om å melde seg for U-laget. Odd var overrasket på grensen til vantro. Han, som hadde bare tre kamper som spiss på nest høyeste nivå, skulle trekke på seg landslagstrøya?

Motstander var Portugal som hadde nominert sin tropp på 22 til VM i England. Vårt U-lag møtte Portugal B, som blant annet besto av overskuddet av VM-spillere. Portugals keeper hadde til og med Odd hørt om. Sine medspillerne derimot kjente han lite til…

Kampen i Setúbal åpnet som ventet med at hjemmelaget gikk i ledelsen 2-0. Odd Iversen reduserte før pause. Før dommeren blåste av hadde måpende portugisere sett laget sitt tape 2-3, og vært vitne til at en lang, rødlugget nordmann hadde scoret alle målene.

I løpet av få uker hadde Odd Iversen gått fra å kjempe om en plass på RBK-laget til å score hattrick mot selveste Portugal. Da han kom hjem ble han stadig stoppet på gaten av fremmede som ville snakke med «Helten fra Setubal».

Eventyret var bare så vidt i gang. Han var plukket ut til å spille på presselaget, men fikk plassen til Ole Stavrum på landslaget. A-laget vant 4-2. Odd Iversen gjorde to. Noe senere scoret han mot Portugal i en kamp Norge tapte 1-2. Selveste Eusebio scoret vinnermålet med hjelp av en hands.

Livet ble aldri det samme etter Setúbal-kampen. Odd var ikke forberedt på oppmerksomheten, hvordan skulle han være det? Han gikk fra å være en lokal småstjerne til å bli en nasjonal helteskikkelse på et døgn. Den kampen betød et kvantesprang i livet hans.

Eldar Hansen, selv RBK-spiss, RBK-formann og fotballpresident, tror noe av forklaringen på Odds senere så skandaleombruste liv, er å finne her. Berømmelsen kom for bardus og brått på. Eldar opplevde selv noe av det samme som femmålsscorer i cupfinalen i 1960. Han kjente oppmerksomheten så tyngende at han fikk lyst til å gjemme seg litt bort.

De to vokste opp i nærheten, og Eldar har fjerne minner om en litt blyg gutt som kastet «femøres» med de mindre ungene på gatehjørnet. Den samme var også keeper og ballgutt når Eldar Hansen trente skuddfoten.

Hansen er litt lei seg for at han ikke kunne betale tilbake med å sende Odd videre til en toppklubb i Europa. Den historien kommer vi tilbake til.

Fire hattrick i en sesong
Med Odd Iversen på topp var Rosenborg plutselig ustoppelig. De feide gjennom serien i 1967 og vant Trøndelags første seriemesterskap. I 1968 satte Ivers rekorden med 30 mål, derav bare to straffespark, men RBK ble knepent slått. De toppet alt i 1969. Odd var toppscorer i serien og på landslaget tre sesonger på rad.

Han scoret hattrick på løpende bånd. Fire hattrick på 18 kamper i 1968. Seks mål i hjemmekampen mot Vålerenga. Året etter startet han med tre hattrick på de fire første kampene.

Publikum strømmet til Lerkendal, opp til 14 – 15 000. Til toppoppgjørene kom 20 000. Folk forsto at de var vitne til noe eksepsjonelt og ville ta del i festen.

For å beskrive populariteten fortalte Odd at han kunne bruke tre-fire timer å komme seg ned gågata Nordre på en lørdag.

Mesterliga-kommentator Roar Stokke, en av de beste trønderske spillerne som aldri fikk noen rolle på Rosenborgs a-lag, var ikke en del av tilskuerstatistikken. Han var blant guttene som snek seg inn for å se Ivers.

– Vi hadde ikke råd til billett, så vi fant smutthullene inn til banen. For å komme inn måtte vi over et gjerde med piggtråd på toppen. Vi lærte oss en taktikk der vi brukte avledningsmanøver og angrep fra flere kanter samtidig. Noen ble alltid tatt av vaktene, men de fleste kom seg over. Som gutter flest hadde jeg bare en finbukse, den var blå og den ble spjæret i baken av piggtråden. Vel innenfor fant vi oss en plass bak målet for å oppleve Ivers scoringer på nært hold.

– Når Odd scoret, pleide han å hytte med neven til publikum. Vi følte oss verdsatt når Odd hyttet med neven mot oss og smilte det fandenivoldske gliset sitt. Vi kom så nær heltene at vi kunne ta på dem. Etter kampen dro vi på løkka for å gjenskape det vi hadde sett, forteller Roar Stokke.

I rettferdighetens navn skal det sies at Odd Iversen ikke var den eneste attraksjonen. Forventningene til Harald Sundes dribleraid var nesten like store. Sammen skapte «Rauen» og «Litjen» begrepet radarpar. Man skulle tro de hadde telepatisk kontakt.

– Odd og Harald var ett. Når Harald satte i gang sine dribleraid, så vi etter Odd. Vi hentet mye motivasjon i å beundre Odd og Harald. De påvirket min kjærlighet til fotballen.

Det er først i ettertid jeg skjønner hvor heldige vi var som vokste opp med Odd Iversen i nabolaget. Han var den første superstjernen i norsk fotball, men det var før vi skjønte hva en superstjerne var. På den tiden var begrepet knyttet til artister som Mick Jagger.

Odd hadde råskapen som trigget en guttunge. Mens Harald var den beskjedne, var Odd tøffingen som vi assosierte oss med, forteller Roar Stokke.

Odd og Harald var naboer, de jobbet sammen, de holdt sammen og diskuterte fotball og de søkte mot hverandre på matta. Odd avstemte sine løp til Haralds dribleraid. De leste mulighetene likt og synkroniserte bevegelsene.

Kombinasjonen av Harald Sundes slepne teknikk og Odd Iversens rå kraft var en uslåelig kombinasjon. Alle motstanderne visste hva som ville skje og tok sine forholdsregler, men kunne ikke hindre dem i å score. De var ustoppelige.

Rød og ilter
Oppveksten i Trondheims østre del, arbeiderstrøket Rosenborg, var preget av enkle kår og små ressurser. Faren Tor hadde en strevsom jobb som kokskjører. Han beskrives som en friskus som gjerne tok seg en øl med kameratene. Moren, Hjørdis fra Nesna, var sydame og limet i familien.

I den tidstypiske biografien «Fotball er mitt liv» fra 1975 forteller Odd om sin oppvekst gjennom Odd Vanebos penn. De var en stor skokk unger som lekte og kranglet. De prøvde alt av idrett, men det gikk mest i fotball på gatehjørnet med baller av avispapir som de snørte sammen med hyssing. Den gutten måtte være stø på foten som skulle få ballen dit han ville.

Odd var ikke fornøyd med at Vårherre hadde skapt ham som en liten, spinkel gutt med rødt hår og litt iltert temperament, derav tilnavnet «Rauen». Selv om han var minst, hadde han dette i seg at han skulle være best. Han beskriver det som en besettelse som alltid har vært der.

Faren, som selv hadde spilt senterback på Ørn, var hans første læremester og forbilde. «Han herset med meg sent og tidlig. Det var ingen uvilje hos meg, jeg ville lære fotball.»

Odd lærte seg tilslaget med mye tålmodighet og litt kjefting fra faren. Han ga seg ikke før sønnen slo riktig på ballen. På banen falt Odd for fristelsen å bruke godfoten. «Da ble pappa bøs». Han forlangte at sønnen skulle lære seg å skyte like godt med begge beina. Dermed fikk han ordre om å skyte med bare venstrefoten de neste månedene.

Slik jeg tolker Odds beskrivelse var ikke faren noen god pedagog, men han skjønte betydningen av å lære sønnen basisferdighetene. Det skulle Odd få mye glede av.

Odd må ha øvd mye og godt. Sparket ballen mot veggen med begge bein, dempet på brystet og låret, nikket og fintet. Da han var ni ble han en dag tilskuer til at 12-åringene prøvde kravene til bronse-, sølv- og gull-ballen. Instruktøren, Odd husker at navnet var Ragnar Pedersen, inviterte gutten på sidelinjen til å prøve. De litt eldre så på han som en skittunge, og 9-åringen kviet seg.

Men Odd lot seg overtale. 50 vipp med begge beina gikk greit, likeså 25 nikk, driblinger og skudd mellom stenger. Han greide alt unntatt å skyte fra langt hold. Det var ikke kraft nok i de små beina til å sparke ballen fra midtlinja til dødlinja.

Etter mye trening og terping lyktes han. Det var Odd Iversens første fotballtriumf. Han kjente på stoltheten og gleden. En mektig inspirasjon.

To år senere skrev Arbeider-Avisa om 11 år gamle Odd Iversen som klarte gullballen som den yngste i landet.

Det gode ryktet
Selv om Odd spilte i noe som lignet fotballens utpost, ble han oppdaget av større klubber. Ryktene om en spiss med ekstrem målteft spredte seg nedover kontinentet. I Trondheim skjønte de at de hadde dette stortalentet bare til låns.

George Curtis hadde tatt over som trener i 1969. Han startet pent for å sjekke engelskkunnskapene til guttene.

«This is a ball», sa Curtis.

«Itj gå så fort frem», svarte Iversen.

De fant tonen og utviklet respekt for hverandre. Ivers skjønte fort at Curtis var et trenergeni.

Curtis var åpen for å gi slipp på sin spissjuvel. Briten så nok at Odd Iversen var skapt for mer betydningsfulle arenaer enn Lerkendal Stadion.

Hvordan kunne Iversen finne på å velge seg Oscar Vankeesbeck Stadion i en belgisk småby, som neste stoppested? Ingen nordmenn kjente til Racing Mechelen som spilte på nivå 2.

Odd var 21, fortsatt ung og med hele livet og karrieren foran seg. Han hadde det ikke travelt.

Første budet var kommet allerede i 1967. Fra Ajax. Vel å merke var dette før klubben tok steget inn i eliten blant Europas klubber. Ettertraktet som ingen andre nordmenn, var den lange målmaskinen fra Trondheim. Glasgow Rangers prøvde seg. PSV Eindhoven likeså.

Bare et fåtall nordmenn hadde vært utenlands på den tiden. Per Bredesen, Ragnar Larsen og Arne Kotte dro til Italia, Kniksen til Skottland, Harald Berg og Harry Hestad befant seg i ADO Haag (senere FC den Haag).

Eldar Hansen tror Odd Iversen kviet seg for å dra ut alene, og det bekreftet han selv i et intervju med Adresseavisen: – Men jeg var litt redd for profflivet. I hvert fall det å reise ut alene. Derfor nølte jeg, innrømmet Iversen.

I den første biografien skylder Odd på at han var ung og uerfaren, og ikke visste riktig hvordan han skulle forholde seg. I ettertid ser han at Ajax ville vært det rette valget. De tok godt vare både på talentene og stjernene sine i den klubben.

Ivers ville blitt en stjerne der også, selvfølgelig ville han blitt det. Med den gjennombruddskraften kunne han blitt en sensasjon i toppen av europeisk toppfotball, der Ajax tok førersetet på 70-tallet.

Vi kan le av Ajax bud på 250 000 kroner den gangen, men det var store penger til sin tid.

Æ score tre!
«Æ score tre» sa Odd Iversen før han dro til Wien for å spille returkamp i europacupen. Han holdt sitt løfte. Etter 3-3 mot Rapid Wien på direktesendt østerriksk fjernsyn, kom det forespørsler fra Rapid, Austria og Innsbruck.

Odd sa nei til alle. I garderoben etter kampen oppsummerte han på sitt sedvanlig treffende vis: «Som æ sjer kampen, handle det om mæ som scora tre og hainn Røste (Tor Røste Fossen) som slapp inn tre.»

I 1969 følte han at tiden var moden for å dra. Racing Mechelen var smarte nok til å invitere kameraten Harald Sunde med. Kanskje var det knepet avgjørende for at Iversen begikk sin karrieres store feiltrinn.

– Vi skulle gjerne solgt Odd til en bedre klubb, men han ville ikke dra ut alene. Willy Kment, norsk landslagssjef, var den smarte regissøren bak Racings tilbud, minnes Eldar Hansen.

– I dagens overgangsmarked ville et talent med Odd Iversens kvaliteter fått en prislapp rundt 500 millioner, legger Hansen til. Kanskje tar han hardt i, men beløpet er et uttrykk for hans beundring for Iversens talent.

Rosenborg fikk ingen overgangssum, men tjente 100 000 kroner på en privatkamp mot Racing.

De to trønderne ble dyrket som helter i den lille byen med 70 000 innbyggere klemt inn mellom Antwerpen og Brüssel. Med nordmennene på laget kjempet Racing i teten hele sesongen. I vårens storkamp, lokaloppgjøret mot byrivalen KV Mechelen scoret Odd to i 3-1 seieren foran 20 000 tilskuere. Nå var Ivers stjerne i Belgia også.

Etter den kampen kom Anderlecht med et bud tilsvarende 1,4 millioner kroner, men Racing ville ha 2 millioner. Der stoppet den muligheten, dessverre.

Historiene om hvor ettertraktet Odd Iversen var, er mange og overgår hverandre. En variant er at Anderlecht hadde Johan Cruyff og Odd Iversen på sin ønskeliste. Med nordmannen som førstevalg.

Racing manglet ett poeng på opprykk da tabellen ble gjort opp.

Operert med miksmaster
Nedturen begynte den høsten. I Kristiansand av alle steder. Racing dro på norgesturne etter sesongen, og i en sommerkamp mot Start ble Odd Iversen skadet av en takling fra Reidar Flaa. Han spilte de neste kampene, men etter en landskamp mot Ungarn klarte han ikke mer. Meniskskade og strukket leddbånd krevde kirurgisk inngrep.

Racing sto hardt på at inngrepet skulle skje i Belgia. Det ble en ulykke for Odd Iversen. I senere år pleide han å spøke med at legen var 90 år, hadde glassøye og opererte med kniv og gaffel.

– Den belgiske legen opererte Odds kne med miksmaster, var Nils Arne Eggens versjon.

Kneet ble ikke bra og måtte jevnlig tappes for væske. Men Odd var en så fryktet spiss at hans tilstedeværelse på banen ga Racing et psykisk overtak, så de plastret sammen sin gullklump og sendt ham på banen mot hans vilje. Racing drev rovdrift med helsa til vårt største fotballtalent – og ødela både helsa og karrieren.

«I denne tiden følte jeg meg mer og mer som en fotballrobot som funksjonerte på kommando», kan vi lese i biografien.
Omsider ble han sendt til Köln for analyse. Der konstaterte de at det var utført slett arbeid av legen med glassøyet.

Den neste operasjonen som ble utført av en spesialist i Antwerpen, gikk bedre. Kirurgen utførte en opprydningsaksjon i kneet, men skaden var skjedd og kunne ikke bøtes skikkelig. Iversen gjenvant aldri full førlighet.

Jeg spør hans gamle lagkamerat Erling Næss hva han tenker om kneskaden. Næss mente å se at Odd begynte å hinke og dra på det opererte benet etter operasjonene. Etter hvert gikk det gradvis opp for alle at tidenes mest målfarlige spiss, var ødelagt av dårlig kirurgisk håndverk.

– Odd var fortsatt målfarlig når ballen kom til han, men han klarte ikke lenger å oppsøke den, sier Erling Næss.
Rosenborgs lege på den tiden, Inggard Lereim forteller meg at Odd mistet noe av leddutslaget. Følgelig mistet han noe fart og spenst i tillegg til at skuddfoten mistet noe av sin kraft.

Skaden gjorde at Odd ikke kunne trene for fullt, og når han ikke trente godt, orket han ikke to omganger.

Med ett og et halvt bein skulle Odd Iversen likevel være en fryktet spiss i norsk toppserie i mange sesonger. Og det forunderlige, som også må sies å være en beundringsverdig egenskap, er at Odd ikke gikk rundt og var bitter på mannen med glassøyet. Han spøkte med det, men klaget ikke.

– Innerst inne var han nok bitter, men ha ga sjelden uttrykk for det, sier Næss.

Erling Næss spilte sammen med Odd Iversen i storhetstiden, og han var blant de siste som besøkte Odd på Øya Helshus. Næss sitter med hodet fullt av minner, gode og mindre gode. Men respekten skinner gjennom i alt han forteller.

«Jesus redder!» sto det med stor skrift på en vegg i Oslo da vi ankom en viktig kamp på 70-tallet. Under det gode budskap hadde noen tilføyd i gullskrift: «Men Ivers scorer på returen».

– Jeg mistenker at det var Odd selv som hadde tipset om den suverene tilføyelsen. Odd var en mester på replikker. Verbalt var han, som på banen, mer presis, treffsikker, underfundig og morsom enn noen annen jeg har møtt. Odd var rett og slett en gluping, sier Erling Næss.

En katt i mål
Erlings første møte med Odd Iversen var i en skolefinale mellom Bispehaugen og Berg skole i 1959. Berg tapte omkampen som hadde nærmere tusen tilskuere. I Næss erindring var det en spiller som var skyld i at Berg tapte. Bispehaugen hadde keeperen «Rauen», senere «Ivers» som reddet alt.

– Odd Iversen var som en katt når han sto i mål.

Knut Jenssen var en habil sideback for RBK, og på den tiden var backens arbeidsfelt på egen banehalvdel. En gang forvillet Jenssen seg over midtstreken og dro til med et langskudd. Til alles forundring endte det i nota. Knut Jenssen hadde scoret sitt første og eneste mål på Lerkendal, og ble gratulert av alle. Da kom Odd bort og tok et realt «slipsgrep» i trøya hans. «Ka e det du heill på med, Knut? På det laget her e det æ som skåre målan!».

En tilsvarende refs fikk spisskollega Magnar Florholmen da han stanget inn en scoring rett foran Ivers: «Magnar, herre har itj du nå med!»

På den tiden var det vanlig å legge inn lange løpeturer for å få opp utholdenheten under sesongoppkjøringen. Rosenborg løp gjerne langs Nidelven opp til Leirfossen, men en mann ville ikke være med. Når Odd ble konfrontert med det svarte han kort og godt: «Det står ingen mål ved Leirfossen!»

Når jeg hører Erling Næss snakke om Ivers hører jeg en grenseløs beundring. Odd Iversen fra sent 60-tall var best i alt, men aller best var han foran mål. Når de øvet på innlegg og avslutning, kunne de andre spillerne score en og annen gang. Odd scoret på ni av ti. Eller ti av ti.

– Når klubbene rekrutterer i dag, så leter de etter en spiller med fart eller en med gjennombruddskraft, en med hodestyrke eller et oppspillspunkt, eller en med det naturlige instinktet for å score mål. Odd hadde alle disse egenskapene alene. Tro meg, han kunne vært best på alle plassene på laget – inklusive keeperplassen!

Den som opplevde Ivers på så nært hold nærer ikke en så grenseløs beundring for dagens toppspillere. Vår tids beste frispakskyttere ser an hvordan muren står, før de avgjør om de skal bruke sitt spesialskudd eller overlate til andre.

– Odd Iversen trengte aldri noen reserve på frispark. Han tok ganske enkelt frisparket med den foten som passet best i forhold til muren. Det er ganske enestående, selv i dag.

Næss husker godt den kampen i 1968 da Odd scoret seks mot Vålerenga (RBK vant 7-2 på Lerkendal). Sterkest inntrykk gjorde det at VIFs keeper ble stående og applaudere motstanderens spiss.

Det samme skjedde i Ivers avskjedskamp mot Viking 14 år (!) senere. Odd (37) kom inn i 20 minutter ut i andre omgang. Det gikk ikke lang tid før han reduserte til 1-2, og han rakk utligningen før dommeren blåste av. Da applauderte Vikings keeper i ærbødighet for en enestående målscorer og stor personlighet.

En vår dro Rosenborg på treningsleir til Mallorca, der de spilte treningskamp mot det lokale topplaget som var på øverste nivå i Spania.

– Odd var så enorm i den kampen at du kan ikke tro det. Han herjet med spanjolene så de lå som fluer rundt ham. Vi slo dem, og på banketten etterpå ville de vite om vi var proffer. Nei, det var vi ikke. Man han må være proff!, sa de og pekte på Odd. De skjønte lite da vi fortalte at Odd slett ikke hadde lønn for å spille fotball.

Paradoksalt nok gikk det med Næss som med Iversen. Han ble gjenstand for dårlig skadeoppfølging og rovdrift fra klubbens side. På sine eldre dager har han mistet mye av livskvalitet på grunn av fotballskaden.

Jeg var med på lasset da Rosenborg møtte KV Mechelen i bortekamp i europacupen høsten 1989. På flyet var også Odd Iversen, og hvem var det som hadde velkomstkomite på flyplassen, om ikke Odd. Selv om han var der bare i to sesonger nesten 20 år tidligere, var han ikke glemt i Mechelen.

Jeg husker godt Odd sto i midtsirkelen etter RBKs trening og fortalte om veddemålene han gjorde etter Racing Mechelens treninger. Det gikk ut på at han skulle skyte fra midtstreken og treffe tverrliggeren. Traff han på ett av to forsøk var han vinneren. Odd hevdet at han gikk i overskudd…

I ettertid er det alltid lett å overvurdere kvalitetene i en spillerkarriere som ligger mange tiår tilbake i tid. Når det gjelder Odd Iversen står fakta der som et ugjendrivelig bevis.

Det finnes noen få filmglimt som viser hans rå styrke foran mål. I avisenes arkiver ligger stillbilder av en spiller som henger over keeperens figertupper og header ballen. Spensten og timingen hans var eksepsjonell.

Det finnes også masse strålende fotodokumentasjon på hans spesialitet, brassesparket. Fotografene elsket Ivers spektakulære mål like mye som publikum.

– Fineste i hele verden

Heldigvis finnes det filmopptak der Odd Iversens utfører sin spesialitet, brassesparket til fullkommen perfeksjon. Året var 1977 og Odd spilte ikke i «trøya tå’n Ivers», men i den blå til Vålerenga. Åsted var Melløs og motstander var Moss. Rett utenfor hjørnet av 16-meteren sto Odd og ventet da innlegget kom. Vi ser hvordan han kaster seg rundt, treffer ballen klokkerent slik at den krysser målfeltet og smetter inn i motsatt hjørne.

Odd Iversen var aldri beskjeden på egne vegne, og beskrev det slik:
– Det er vel noe av det fineste som er laget – i hele verden kanskje, uten at vi skal si noe om det.

Vi kan dvele litt ved det målet og den selvgode kommentaren fra Iversen. Kanskje stemmer det som forfatteren Sverre M.

Nyrønning antyder i den andre biografien, at Ivers betraktet seg som en kunstnersjel. Han var alltid på søken etter det optimale. Denne scoringen var hans kunstnerskatt, øyeblikket som definerte hans nivå.

Mossespilleren som hadde ansvar for å passe på Iversen var ingen ringere enn Einar Jan Aas. Han tok det ikke så tungt at han ga Ivers litt for mye rom i den situasjonen. Aas sa det slik:

– Det er ingen spiss i verden som scorer fra den posisjonen med ryggen mot mål.
Ingen utenom Ivers.

Jeg kontakter en annen av Lerkendals entertainere, høyreback Øystein Wormdal som spilte sammen med Odd i de to siste av hans tre perioder i Rosenborg, og som beundret Ivers fra tribuneplass i den første.

– Jeg opplevde de fantastiske årene fra 1967 til 1969 fra tribunen. Eventyrglansen som lyste av Rosenborg-laget de årene var veldig stort. Det var gjevere enn å stå på banen selv, sier Wormdal som spilte 187 seriekamper for RBK – flere enn Odd Iversen, faktisk.

– Jeg husker hvor fascinert folk var av Odd. Da jeg begynte å spille sammen med han, kom folk til meg og spurte hvordan han var. De var så nysgjerrige på personligheten.

Jeg så Odd i privatkampen Racing spilte mot Rosenborg på Lerkendal, og bildet fra den dagen sitter fortsatt på netthinnen. Han var brun, maskulin og med tydelig tegnet muskulatur. En ekte atlet. Det er litt trist å tenke på kontrasten til den Odd som kom tilbake med deformert kne og haltende løpesett. Han kom hjem igjen som halv mann, og jeg tenker: What a shame!

Odd var et barn av Guds nåde med fysiske gaver som få. Noen er treningsprodukter, men Odd var et produkt av både trening og en medfødt gave. Jeg klarer ikke å finne en annen norsk spiller med en slik fysisk begavelse.

Når han i tillegg hadde balltalentet, romforståelsen og en sjelden intelligens i å tolke og vurdere spillet, ble han komplett.

Øystein Wormdal skulle likt å se Odd Iversen på en europeisk toppklubb i sine velmakts dager. Svenske Ove Kindvall var samtidig med Odd og var matchvinner i europacupfinalen for Feyenoord. Det var på det nivået Odd Iversen skulle spilt. Han var i hvert fall ikke dårligere enn Ove Kindvall.

Odd Iversen, for anledning med flagget på brystet, i en typisk positur. I disse situasjonene samlet han all sin kraft, vilje og teknikk for å få ballen i mål.
Odd Iversen, for anledning med flagget på brystet, i en typisk positur. I disse situasjonene samlet han all sin kraft, vilje og teknikk for å få ballen i mål.
Da Rapp var i nedrykksfare, ringte de Odd Iversen som stilte opp, fylte hallen og hamret inn mål med den største selvfølge der også. Her i debutkampen mot Rjukan.
Da Rapp var i nedrykksfare, ringte de Odd Iversen som stilte opp, fylte hallen og hamret
inn mål med den største selvfølge der også. Her i debutkampen mot Rjukan.

Håndball
Jeg tar en telefon til min pensjonerte kollega Ørnulf Johansen. Han spilte på Rapp og fikk Odd Iversen som lagkamerat i en kort, men uforglemmelig periode. Rapp var i desperat fare for nedrykk og så seg om etter forsterkninger. Valget falt på byens fotballstjerne. Han hadde visst spilt litt håndball i bedriftsserien.

– Odd var smart, leste spillet og visste hvor ballen kom. Vi brukte han i fremskutt 5-1 forsvar. Han lå der og virket totalt uinteressert, før han stjal ballen og kontret.

Johansen minnes at Iversen var en tøffing med god skuddteknikk. Men det var selvfølgelig andre som skjøt hardere. Uten en trent skuddarm skulle det bare mangle.

Etter det jeg har bragt på det rene scoret Iversen 25 mål på 5 kamper. Ikke verst av en som aldri hadde spilt skikkelig håndball. Husk at han spilte på et bunnlag i toppdivisjonen. Men selv Iversen kunne ikke forhindre at Rapp rykket ned.

– Artigst var all oppmerksomheten han skaffet oss. Vi gikk fra 133 tilskuere til 1500 i Nidarøhallen. Hallen var breddfull. Hysteriet rundt Odd var eneste årsak til at vi for første gang fikk Sportsrevyen på besøk.

Ørnulf Johansen deler et annet minne som utfyller bildet av Odd Iversen.

– Jeg husker en trening på Lerkendal der Odd skulle drive skuddtrening på Tor Røste Fossen. Men Odd satte opp et mål til, 25 meter unna, som han selv skulle vokte. Det jeg fikk se fascinerte meg. I det ene målet sto landslagskeeperen og i det andre sto landets suverent beste spiss. Odd Iversen var også den beste keeperen av dem. Han hadde en fantastisk spenst.

Min gamle lærer fra fotballklassen i gymnastiden på Orkdal vidaregående skule var ikke ueffen til å vurdere et fotballtalent. Ved siden av Odd Iversen er Nils Arne Eggen Rosenborgs største legende. Eggen vektlegger en annen egenskap ved Odd.

– Vi sa han hadde «flugguauga». Fluer kan se i alle retninger, og det kunne Odd også. Han hadde et fantastisk overblikk, sier Eggen og legger til:

– Han var helt avgjørende for Rosenborgs popularitet. En enorm spiller.

Nils Arne var full av respekt for Odd Iversen både som spiller og menneske. Han så bedre enn noen andre at Odd også hadde en unik fotballforståelse. Nils Arne pleide å si: «Odd kan alt om fotball, men han vet ikke å sette ord på det».

Odd hadde sin egen måte å uttrykke seg på, og den var like direkte og nådeløs uansett hvem han snakket til. Da Rosenborg skulle til Oslo for å spille toppoppgjør mot Lyn, brukte Eggen mye av reisen til å snakke om motstanderen og hva de skulle vokte seg for. Selvfølgelig gikk det ikke bedre enn at Eggen selv begikk selvmålet Lyn vant på. I garderoben etter kampen kom den uforglemmelige replikken: «Du Nils!, du snakke som en gud, men du spælle som ei fett…».

Da Odd Iversen ble materialforvalter i sin fjerde RBK-periode, ble han med på mesterligaeventyret. I den tiden hendte det at Eggen rådførte seg med materialforvalteren. Jeg tror ikke det finnes noen med like stor respekt for Iversens fotballkunnskap som tidenes største norske fotballtrener.

– Han var viktig for oss, og jeg brukte ham mye som samtalepartner, fortalte Eggen i forbindelse med bisettelsen.

Årets bilde i 1968. – Ditt førbainna kveithau! Sveriges keeperlegende Ronney Pettersson var en av mange som fikk klokkeklar melding fra Ivers.
Årets bilde i 1968. – Ditt førbainna kveithau! Sveriges keeperlegende Ronney Pettersson var en av mange som fikk klokkeklar melding fra Ivers.

Hyllet av Agnar Mykle
Eggens respekt for Iversen gjenspeiler seg i diktet han leste ved avskjeden. I og med at adressaten var Odd Iversen, tok Eggen seg den frihet å omskrive selveste Henrik Ibsen:

Den beste spiller,
jeg fulgte til grinden.
Farvelets rester tok nattevinden.
I tifold øde lå banen med bruset
hvor spillet hans meg nyss beruset.
Det var fest kun før natten den sorte,
Du Odd, ble en gjest kun, og nå er du borte.

Selv om Odd Iversen aldri tok vare på de fenomenale mulighetene hans unike talent ga ham, satte han mange og varige spor etter seg med sin rå, utagerende stil og livsførsel. Derfor dukker Odd Iversen også opp i Agnar Mykles forfatterskap.

«Men Odd Iversen er til det ytterste pretensiøs; han er så arrogant at det lyser av ham; hele hans kropp og hans holdning sier: Jeg er Norges mest fremragende goalgetter; gi meg en stikkball, og jeg skal fra 20 meters hold, ja fra 30 meter, sette ballen presis i mål, og det med en slik kraft at jeg skyter hull i nettet. Det siste er en overdrivelse; nettet er meget solid, av nylon. Nettopp! Det er i overdrivelsen underholdningen ligger! Intet mot uten ‘overmot’.»

På toppen kom hyllesten fra landsdelens mest populære skald, Åges «Trøya tå’n Ivers».

«Dæm e skutt inn!»
Roar Stokke deler et minne fra sin ungdomstid. Odd Iversen skulle spille en oppvisningskamp, og Stokke skulle spille kamp rett etterpå. Knut Torbjørn Eggen hadde hørt rykter om at Stokke hadde et par sko med spesialdemping, og lurte på om han kunne låne dem bort til Ivers. Skoene var splitter nye, ubrukte, bestilt på Gjøvik skofabrikk og hadde lang leveringstid.

Selvfølgelig lånte Stokke ut skoene til Ivers, kjempen i det trønderske fotballandskapet. Det var en ære.

– Etterpå satt jeg småtrippende i garderoben og ventet på at skoene skulle finne tilbake til sin rettmessige eier. Jeg hadde varmet opp i joggeskoene, men nå var det på tide å gjøre seg kampklar. Så hører jeg lyden av skruknotter mot betong, garderobedøren åpnes og Ivers’ hode dukker opp i døråpningen, ser etter meg, kaster så de skitne skoene på gulvet – ledsaget av følgende replikk; «Dæm e skutt inn!». Kun det. Før han forsvant inn i sin egen garderobe.

Historien er typisk for Odd Iversen. Ikke noe «takk for lånet!» eller andre høflighetsfraser. I stedet en replikk som kler mytebyggeren Odd Iversen, og som forteller noe om hans stolthet og selvbevissthet.

– Skoene fra Gjøvik skofabrikk skulle selvsagt vært brukt bare denne ene gangen. Jeg skulle bare ha lagt dem pent ned i baggen, fått dem innrammet og satt dem på peishyllen. Som et minne om en stor fotballspiller, sier Stokke.

Skandalen
Odd Iversen ble aldri den samme etter skaden. Han var bare halv mann, som Øystein Wormdal sa. Bare 60 prosent hevder Eldar Hansen.

Men selv en halv Ivers var like målfarlig som noen annen i norsk seriespill. Han ble toppscorer igjen. På tross av en stadig mer utsvevende livsførsel hadde han gode perioder der målene rant inn i strie strømmer.

I biografien forteller Odd at han var konstant skadeplaget. Sesongen 1974 var han sengeliggende to døgn etter hver eneste kamp. 73-sesongen var enda verre etter at han fikk keeperens kne i hodet. Det var prisen han betalte for å gå inn i enhver duell med dødsforakt.

Det var denne skaden, en alvorlig hjernerystelse, som ble slått opp igjen under feiringen av målet mot Hamkam i semifinalen. En overlykkelig Anders Farstad kastet seg litt brutalt inn i feiringen og påførte Ivers en ny hodesmell. Den ledet frem til en av de mest belastende episodene i Iversens fotballiv.

De tok hjernerystelse på alvor på den tiden også. Etter treningen dagen før cupfinalen offentliggjorde trener Tor Røste Fossen laget – uten Odd. Spissen reagerte med raseri. Løsningen ble å ta Odd med til Rikshospitalet for en undersøkelse. Legen ga Røste rett i at Odd ikke burde spille.

Når Iversen først var ute av laget, fant han det for godt å avreagere med en tur på byen. Neste morgen var Odd ikke å se utenfor KNA-hotellet ved bussavgang til Ullevaal, men på stadion dukket Ivers opp. Han kom rett fra byen og var litt vindskeiv, for å si det slik. Ivers tok sin plass på reservebenken i sivilt tøy.

I pausen skiftet han på seg drakten. Utover i omgangen, på stillingen 0-1, begynte spissen å varme opp. Lettere forskrekkede medspillere var vitne til at en Ivers i bakrus tiltvang seg innbytte. Dommer Svein Inge Time været lukten av alkohol og skjønte tegningen. Det tok ikke lang tid før Time dro opp kortet ledsaget av følgende beskjed: «Nå har du gjort nok ugagn». I biografien sier Odd at han var på banen bare et halvminutt før kortet kom. Andre kilder sier han spilte noen minutter. I alle fall rakk han å svare for gulkortet med å kalle dommeren idiot. Dermed var kampen over for hans del.

I etterkant ble det oppvask i Rosenborg. Hvordan kunne de slippe inn en spiller i en slik tilstand? Tor Røste Fossen vedgikk at han ikke våget annet. Når han så det olme blikket Odd sendte, fryktet han en verre skandale om han ikke slapp han innpå.

Dommerrapporten førte til at Odd fikk en seks måneders karantene fra NFF. En tydelig markering, men uten noen betydning, for Ivers var spilleklar igjen til seriestart.

Odd Iversen på landslagssamling.
Odd Iversen på landslagssamling.

Kranglet med alle
Odd var en kranglefant på banen, og verre ble det med årene. Dommeren var oftest skyteskive, men av og til gikk det ut over medspillerne. Noen ganger ble kjeftingen så hissig at trener Nils Arne Eggen valgte å ta Ivers av banen. Han fryktet at kjeftbruken skulle gå ut over medspillernes selvtillit.

En gang valgte dommeren å stoppe kampen for å be spillerne roe seg ned. Den beleste og filosofisk anlagte Øystein Wormdal fant seg ikke i å bli skjelt ut, så han tok igjen med samme mynt. Han minnes at dommer Svein Inge Time valgte å gi både han selv og Odd gult kort samtidig.

– Det fortjente vi begge to, innrømmer Wormdal.

Odd var kolerisk i kampsituasjoner. Kjeftingen var en del av engasjementet, men Wormdal mistenker at Odd også bevisst kommuniserte med tribunen. Han var et barn av sin tid og sin oppvekst der det falt seg naturlig å reagere instinktivt. Odd hadde et meget tydelig og utagerende kroppsspråk.

– Jeg husker en kamp vi spilte på Guldbergaunet på Steinkjer. Det var rett etter at Roy Amundsen hadde fått voldsom oppmerksomhet for å ha slått ned dommeren. Odd var, nær sagt som vanlig, i klammeri med dommeren. Han kommuniserte slik at han også involverte tilskuerne. Etter enda en avgjørelse som han syntes var håpløs, gikk han ut på sidelinjen og henvendte seg til publikum: «E det nå rart dæm bli slått ned?»

I 1968 spilte Norge VM-kvalifiseringskamp mot Frankrike i Strasbourg. Norge var nederlagsdømt til tusen, men med norsk skippertaksmentalitet og Ivers på laget var alt mulig. Odd Iversen scoret, nær sagt selvfølgelig, kampens eneste mål.

I garderoben samlet alle journalistene seg rundt hjørnet der Iversen satt og koste seg i glansen. Aller bakerst sto den legendariske radioreporteren Bjørge Lillelien som hadde skreket seg hås gjennom en av norsk fotballs sjeldne stordåder. Da Odd fikk øye på Lillelien laget han lur med hendene og ropte: «Nævnt du målet mitt, Bjørge!»

Mindre oppstyr ble det ikke i Frankrike. Nederlaget ble sett på som en nasjonal skandale. Prestisjetapet var så stort at franskmennene ikke møtte til banketten etter kampen. Debatten herjet i mediene og folkets dom var nådeløs. Til slutt ble debatten løftet opp og inn i den franske nasjonalforsamlingen. Noe drastisk måtte gjøres for å heve nivået.

Året etter spilte Norge mot Danmark. Ivers ble hentet hjem fra Belgia og scoret vinnermålet. Igjen utløste han en heftig nasjonal debatt som munnet ut i et krav om at også Danmark måtte hente hjem proffene fra kontinentet.

Mistet Ivers’ scoringer
I mine år som journalist med nesten daglige besøk i Brakka på Lerkendal, fikk jeg gleden av å høre, og kjenne på Odds replikker. En dag skulte han olmt på meg fra sin faste plass ved det runde bordet midt i spisesalen. Han vinket meg til seg og klasket noen maskinskrevne ark i bordet.

Jeg skjønte straks at dette var alvor og ba forsiktig om en forklaring. Den fikk jeg fra Nils Arne Eggen som anklagende fortalte at jeg hadde begått en grov synd i dagens avis. Jeg hadde frarøvet Odd Iversen mange scoringer (sannsynligvis de han scoret for Vålerenga).

Det skjønner alle med en viss nærhet til Lerkendal at man tukler ikke med scoringene til Odd Iversen. Etter en slik bommert er det bare å legge seg paddeflat.

Min forundring dreier seg om dette at Odd hadde alle målene nedskrevet. Jeg tror bestemt at han hadde hver og en trygt lagret i hodet, for han hadde usedvanlig godt minne og kunne rekapitulere det meste på bestilling.

Etter hans død har jeg endevendt mine arkiver på forgjeves leting etter den maskinskrevne oversikten over Iversens scoringer. En natt våknet jeg sågar i et slags mareritt. Scoringene til Odd Iversen må aldri komme på avveie.

Odd Iversen vendte hjem til Lerkendal etter ferien i 1973. 30.juli gikk trønderne mann av huse for å se «Rauen» gjenforenes med «Litjen», for å se om superduen fant tonen igjen. Ivers levde opp til forventningene med hattrick i den første kampen mot Brann. Faktisk var han lagets mestscorende allerede etter en kamp, selv om de andre hadde halve sesongen bak seg. Han plusset på med et hattrick til mot Skeid i den fjerde kampen. Etter fem kamper sto han med åtte mål, og spratt opp på andreplass på toppscorerlisten, bak Stein Karlsen. Men scoringsorgien tok slutt og Iversens stoppet på ni mål på ni kamper.

Selv om han fortsatte å være lagets toppscorer klarte ikke Ivers å gjenskape magien i sin andre periode i Rosenborg. Skader, ustabilt privatliv og gjensidig misnøye, førte til at ledelsen gikk lei. De visste aldri om han dukket opp på trening eller kom tidsnok til flyet. Iversen var på sin side nådeløs i sin kritikk av klubbledelsen. Han følte at klubben ble mer barnevakt enn arbeidsgiver når de ringte på om kvelden for å sjekke om han var hjemme og edru.

Etter sesongen 1975 møtte Erling Næss lagkameraten Odd Iversen på vei ned Nordre gate med kurs for jernbanen. I hånden bar han med seg en pose: «No drar æ!»

Trøndelags store fotballhelt var gått lei av livet i Trondheim. Han ville prøve noe nytt og Vålerenga hadde bruk for en målmaskin. Nyskilt, med en bærepose og et skranglete kne, bega han seg ut på et nytt eventyr.

Valget var ikke tilfeldig. Han dro til bohemklubben Vålerenga. En god match skulle det vise seg. Foran serieåpningen mot Raufoss uttalte Iversen at han ville score fire mål. Resultatet ble 4-3. Odd holdt ord. Ivers hadde fått en ny giv, scoret jevnt og trutt og skjøt klubben opp i toppserien igjen.

Året etter fikk han en slags revansj på folk han mislikte i Rosenborg ved å score målet som holdt Vålerenga oppe og sendte RBK ned en divisjon. De som hadde spådd at Ivers var ferdig som fotballspiller måtte bite i seg ordene.

I 1978 ble han seriemester med Vålerenga. Året etter var Odd Iversen seriens toppscorer igjen med 16 mål.

En høstdag banket RBK på døra. Nils Arne Eggen hadde overtatt som trener i Rosenborg året før og ført laget opp igjen til førstedivisjon. Nå sto han på dørstokken og lurte på om Odd kunne tenke seg å vende hjem.

Med et nytt barn på gang, en lillebror til Steffen, var ikke familien vanskelig å overtale. Ivers entret Lerkendal for sin tredje epoke, enda litt mer herjet i kropp og sinn. Han betalte prisen for å være hard med seg selv både på banen og utenfor. Odd var sjelden i stand til å spille en hel kamp, men glemte aldri hvor målet sto: «Jeg var ikke like rask, men hadde den samme teften foran mål».

– Hopp på sjøen!
Etter den aktive karrieren ville Rosenborg utnytte hans erfaring og fotballkunnskap, og engasjerte han i juniorlagets trenerteam. Igjen ble han sin verste fiende. Etter et tap i Tromsø var Iversen både frustrert og sint, og lot misnøyen skylle over neste generasjon troillunga. «Hadd’ æ vært dokker, så hadd’ æ gått opp på Tromsø-brua og hoppa i sjøen.»

Foreldrene reagerte på denne åpenbare mangelen på pedagogisk innsikt og rapporterte til klubbledelsen. RBK-ledelsen kalte treneren inn på teppet og ga beskjed om at slik oppførsel var uakseptabel.

Som så mange ganger tidligere i livet, vendte Iversen ryggen til konflikten og bare gikk sin vei. Kompromissløs og konfliktsky. Ett år holdt han seg borte fra Lerkendal.

Egentlig var Odd Iversen et ensomt, sårbart menneske. Eldar Hansens beskrivelse av en ung gutt som var mye alene og lekte med de som var mindre, renner meg i hu. Kraftsalvene hans var bare en del av kamuflasjen for det usikre. Fotballen var tråden han spant livsveven sin rundt.

Livets tilfeldigheter førte Odd Iversen til Gjøvik og en jobb i musikk-kassett-firmaet Totenschlager. Hans oppgave var å selge reklame, og det var ikke så vanskelig for en med hans berømmelse. Men en kald økonomisk vind over landet førte til at han en dag sto der uten jobb.

Mer enn noen gang fant han trøst i alkoholen. Nå bar det bratt nedover bakke med helten. Forfatteren Sverre M. Nyrønning søker i dypet etter forklaringene på Odd Iversens omtumlende livsførsel i biografien «Høyt press» fra 1998. Etter måneder med betenkningstid åpner Iversen døren på gløtt inn til det han kaller «et helvetes liv».

Nå innrømmer Odd Iversen at han holdt på å gå til grunne i de siste 2-3 av de seks årene han bodde på Gjøvik. «Det var et helvete. Jeg gjorde ikke annet enn å drikke.»

To ekteskap var gått i knas. Han forlot fem barn i Trondheim. Den en gang så heltedyrkede superstjernen var blakk og arbeidsløs. Han levde på trygd og hans siste venner var de han delte en øl med på puben.

Odd grep sjansen da Se og Hør ville betale en god slump penger for å skrive om hans tragiske liv. Avbildet med en halvliter øl foran seg og en sigarett mellom fingrene sier han: «Jeg skal på bena igjen. Hverken alkohol eller andre problemer skal få knekke meg».

Det var hans rop om hjelp. Og tilbudene om hjelp kom fra mange av bladets lesere. En dag ringte også Nils Arne, den gode samaritan, som Odd Iversen kaller sin gamle medspiller, trener og omsorgsfulle venn i livet. Nils Arne Eggen og Odd Iversen hadde sine oppgjør, men det var også Nils Arne som sørget for at Odd fikk et verdig farvel med fotballen foran 20 000 av sine egne en oktoberkveld i 1982. Nå tilbød han å hjelpe Odd tilbake til et anstendig liv.

Kollapset
Flere var involvert den gangen. Hans første kone Anne Grete, RBK-legen Inggard Lereim og Eldar Hansen var noen av dem. Enkelte i Rosenborg var i tvil, men når Eldar og Nils Arne hadde bestemt seg, så ble det slik som de ville. Som vanlig.

Etter lang betenkningstid og overtalelse fra sønnene Tor Odd og Jan dro goalgetteren hjem. Litt bange for mottagelsen var han, men både nye og gamle kjente inkluderte ham i Rosenborg-familien igjen.

En så folkekjær og elsket mann hadde kanskje fortjent noe annet enn en jobb som materialforvalter med ansvar for vaskeriet. Men han fikk et holdepunkt i livet, han var tilbake hos flokken sin og ikke minst fikk han være vitne til at sønnen Steffen utviklet seg i sine egne fotspor. På en måte gjenopplevde han sin egen karriere gjennom sønnen, som hadde mange av de samme egenskapene på banen.

Etter en tid i den nye jobben kollapset Iversen og ble hentet med ambulanse. Man fryktet det verste, men Odd Iversen hadde jernhelse. Konklusjonen var stress. Så hardt beflittet han seg på å svare opp forventningene, at det utløste alvorlig stress.
Da han sluttet på Lerkendal tok livet en ny overraskende vending. Odd Iversen engasjerte seg i lokal-tv’n i bydelen Risvollan. Iversen byttet ut ball med mikrofon og ble en avholdt medarbeider som helst laget innslag om fotball, men også viste sosialt ansvar blant annet i innsamling til Hoeggen menighet.

Restauranten Capri ligger i tilknytning til blokka han bodde i, og der var Odd Iversen det naturlige midtpunktet når folk samlet seg for å se fotball på storskjermen.

Her strødde han om seg med en stjernehimmel av gode fotballminner. Odd hadde sin egen underfundige måte å si ting på. Hans styrke var ikke analysen, men den konsise og treffsikre replikken. Alltid dønn ærlig. Odd var en storyteller og en sjarmerende fyr – et naturlig midtpunkt i vennekretsen.

– Odd var intelligent, men ikke intellektuell, pleier Nils Arne Eggen å si.

Spørsmålet vi aldri fikk svar på
Var Odd Iversen den største norske fotballspilleren, subjektivt vurdert? Vi har hatt Kniksen, Lazio-Larsen og Per Bredesen. Tom Lund hadde unike egenskaper, Hallvard Thoresen hadde en stor karriere og Rune Bratseth var kanskje den beste spilleren på det beste landslaget vi noen gang har hatt. Ole Gunnar Solskjær er uten tvil det største norske navnet i internasjonal fotball.

Odd Iversen har scoringsrekordene og en overbevisende skare med vitner som bygger opp under mytene om en spiss av en annen verden. Nils Arne Eggen pleide å si at Odd Iversen var den største.

I en diskusjon som vil vare til evige tid, står Odd Iversen for meg som det største talentet. Det er ganske bred enighet blant de som opplevde han på nært hold, at den mannen kunne gått rett inn på spissplassen på et godt lag i de største seriene i Europa. Og blitt toppscorer!

– Odd Iversen kunne spilt for hvilket som helst lag i Tyskland, England eller Italia, sier Nils Arne Eggen.
Men skjebnen ville det ikke slik. Noen dårlige valg og en kirurg med glassøye gjorde at vi aldri fikk vite hvor stor Odd Iversen kunne blitt.

Da budskapet kom om at Ivers var død søkte trønderne i sangskattene sine og fant frem til Åge Alexandersen. Fotballsalmen «Trøya tå’n Ivers» ble spilt med en tåre i øyekroken i mange hjem den kvelden.

Det blir et sterkt øyeblikk når Åges rustne røst strømmer gjennom høyttalerne på Lerkendal i serieåpningen.
Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.