Flere utvikler en identitet som profesjonell fra meget ung alder, men de fleste kan likevel aldri leve av fotballen. Hvilket ansvar tar fotballen for den «utdannelsen» disse får gjennom fotballen?
Tekst: Hallgeir Gammelsæter, professor, Høgskolen i Molde
Foto: Høgskolen i Molde
En kronikk er en kort og ofte utilstrekkelig tekst når kompliserte tema diskuteres. Derfor er det fint at Bjørndal igjen tar pennen fatt og kommenterer min kommentar om akademisering av trenerutdanningen. Dermed kan vi kanskje begge få argumentene bedre fram.
Bjørndal sier han har to hovedpoeng: tilgangen til trenerutdanning, og at kunnskapsinstitusjonene kan bidra i trenerutdanningen. La meg ta det siste først. I min kommentar var jeg nøye med å bruke begrepet topptrenerutdanningen. Jeg opplever at det var denne Bjørndal var opptatt av i sitt opprinnelige innlegg. Jeg uttalte meg altså ikke om NFFs trenerutdanning generelt, utover betraktningen om ønsket og muligheten for å akademisere en praksis som i så stor grad unndrar seg et presist språk.
I sitt svar snakker derimot Bjørndal om trenerutdanning mer generelt. Det kan se ut til at han tror jeg mener at akademisk kunnskap ikke skal ha noen plass i trenerutdanningen i det hele tatt. Det stemmer ikke. Jeg er enig i at kunnskapsinstitusjonene, både Bjørndals og min, bidrar til bedre trenerutdanning, både når det gjelder fysiske, mentale, relasjonelle og taktiske sider ved spillet, og ikke minst den rollen trenere har som ledere for grupper av unge spillere. Jeg er enig i at slik kunnskap kan gjøre fotballen både mer effektiv, etisk og meningsfull, på og utenfor banen. Den hører hjemme på alle nivåer i trenerutdanningen, og gjør den mer meningsfull.
Mitt poeng var likevel et annet, nemlig at vi som akademiske institusjoner skal passe oss for å inngå en «kontrakt» med fotballen om at vi med vår kunnskap kan gjøre prestasjonene bedre, især på toppnivå. Nå tviler jeg ikke på at det er mulig å gjøre doktorgrader på både innkast, corner og nesten hva det måtte være innen fotballen, men den marginale kunnskapen vi får på denne måten vil fort spre seg blant trenerne og dermed ikke gi varige fordeler. Heldigvis.
Spørsmålet er om offentlige budsjetter bør brukes til slik kunnskapsutvikling. I så fall bør samfunnet få noe verdifullt igjen. Jeg vet ikke om det lenger holder at toppidrett er en forutsetning for breddeidretten, og dermed for folkehelsen mv. Kanskje har toppidretten mer blitt en trussel mot folkehelsen, slik bl.a. Finn Skårderud nylig har påpekt.
Jeg tror dessuten fotballen har det ved seg at selv om den kvantitativt stadig går framover (fysisk, tempomessig mv.) går det ikke nødvendigvis på samme måte med opplevelsen, verken for spillerne eller publikum. En fotballkamp anno 2021 er ikke nødvendigvis en større opplevelse enn en fra 1980. Jeg skjønner at trenere kan være uenig i dette, men fotballen er tross alt ikke til for trenerne. Hvis mitt resonnement er riktig må vi spørre om det er etisk forsvarlig å investere så mye i spillets utvikling, også akademisk.
Private investeringer (TV og sponsorer) har ført til en profesjonalisering som viser seg i form av at stadig flere typer ekspertise hentes inn for å bedre prestasjonene til spillerne. Stabene av «støttespillere» vokser. Også stadig yngre spillere omgis av folk som instruerer og passer på dem. Talentene er fotballens nye valuta, og de jaktes stadig mer nådeløst. Flere utvikler en identitet som profesjonell fra meget ung alder, men de fleste kan likevel aldri leve av fotballen. Hvilket ansvar tar fotballen for den «utdannelsen» disse får gjennom fotballen? Vi hører lite om det.
Det er i dette perspektivet jeg stiller spørsmålet om hvilken rolle akademiske institusjoner skal ha i trenerutdanningen. Jeg aner at Bjørndal og jeg er ganske enige om dette. Så er vi kanskje uenige om topptrenerutdanningen er stedet der dette skal angripes. Slik jeg nå leser Bjørndal mener han at en «fast track» for kandidater med mer toppspillererfaring enn formell kunnskap i realiteten tjener den siden av norsk fotball som nettopp ønsker tidlig selektering og profesjonalisering.
Dette kan han godt ha rett i. At makt, kunnskapssyn og praksis ofte er tett sammenvevd og selvforsterkende er jeg enig i, men jeg tror kanskje toppklubbene får de trenerne de ønsker seg uansett. Akademiklassifiseringen, som Bjørndal nevner, er jo utformet av trenere med høy formell idretts- og trenerutdannelse. Så kanskje er det ikke der skoen trykker mest. Uansett, mitt ønske var å rette blikket mot det sjiktet som ansetter trenere, er trenernes overordnede og setter retningen for norsk fotball. Kanskje trengs det ny kompetanse for å operere i et internasjonalt fotballandskap som synes ute av kontroll.
Det er mulig alderen har gjort meg gammeldags og autoritær. Kanskje er jeg den siste som ser det. Jeg vet ikke, men jeg påpekte i min forrige kommentar at «kunnskapen, språket og mytene vi utvikler om sporten hele tiden både forklares og tåkelegges av prestasjoner og resultater». Bjørndal gjør det til en «påstand om at kompetanse måles best i resultater på banen». Jeg tror ikke jeg vil påstå så mye om hvordan fotballkompetanse best måles. Derimot mener jeg å observere at resultatene på banen sterkt farger hvordan treneres kompetanse blir vurdert av de fleste som diskuterer fotball, inkludert juryen som deler ut prisen Årets trener i Eliteserien. Hvis dette er gammeldags og autoritært får det stå sin prøve.
