Spillerne tilbes. En pokal er som en hellig gral. Stadion er supporternes tempel. Alt fra fotballbanens utforming til kampens ritualer har innslag av religiøsitet.
Tekst: David Winner
Oversettelse: Runar Skrøvset
Opptakten til en fotballkamp pleide å være ganske beskjeden. En landskamp kunne ha en liten seremoni og en nasjonalsang eller to, men de fleste kamper åpnet med at spillere og dommere bare løp ut på banen. Noen minutters oppvarming, et myntkast, eventuelt et sidebytte, så avspark. Disse enkle ritualene har blitt til overdrevne, kvasireligiøse riter.
Spillerne leier gjerne barnemaskotter mens de går ut på banen i formelle prosesjoner. De formelle håndtrykkene, som tidligere var forbeholdt dommere og kapteiner, er nå noe hele laget skal gjennom. Ballen, som ble båret uten om og men, behandles som en hellig gjenstand man henter ned fra en pidestall før dens reise ut på banen tar til.
Noen dommere gjennomfører disse pliktene uengasjert, nærmest beskjemmet. Og det virker unektelig merkelig å fetisjere en enkelt «matchball» når nye kommer i spill så snart ballen havner på tribunen, men det er ikke det som er poenget. I vår tid av seremoniell inflasjon baner hvert nye ritual vei for andre. Nå er det blitt en ære – og en sponsormulighet – å bære ballen til pidestallen.
Champions League har noen av de mest utstuderte og gjennomregisserte før-kamp-arrangementene. Ett av dem går ut på at de tre lagene (det vil si to sett spillere og et dommerteam, samt maskotter for alle) står oppstilt foran tv-kameraene mens turneringshymnen spilles over stadionanlegget. Dette er det nærmeste fotballsporten har en bønn til seg selv. Ingen av disse nyskapningene er en iboende del av fotballen. De ble utviklet av markedsføringshensyn for å fremkalle en enda sterkere følelse av begivenhet til ære for kameraene. Men de nye seremonienes pompøsitet er avslørende.
Hellig gral
I sin klassiske studie av tidlig kristendom beskrev historikeren Edward Hardwick en liknende transformasjon i kirkeritualer i tiårene etter at keiser Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion i Romerriket. Han skrev at det seremonielle begynte å bli temmelig forseggjort og at ritualene måtte ha noe overdådig over seg. Som med fotballen i våre dager var målet å imponere de trofaste med betoning av festivitas. Nyvinningene ble innført for å skape en følelse av hellig ærefrykt og lede oppmerksomheten mot nattverdens oversanselige under.
Fotball har alltid hatt en dragning mot det kvasireligiøse. Trofeer blir kysset, æret og behandlet som om de var den hellige gral, for symbolsk er det nettopp det de er. Sølvpokalene oppstod i den sterkt kristne atmosfæren som preget 1800-tallets engelske skoler, og sølvpokaler minnet om den mytiske gralen, koppen som Jesus skal ha drukket fra under det siste måltidet og som blodet hans rant ned i under korsfestelsen.
Kunsthistoriker Mike O’Mahony ved universitetet i Bristol har sett en rekke paralleller mellom fotballikonografi og kristen kunst. Ett eksempel kom før semifinalen i forrige VM da Brasil kom inn på banen bærende på drakten til den fraværende lagkameraten Neymar. David Luiz og Júlio César, som holdt trøya oppløst i tårer under avspillingen av den brasilianske nasjonalsangen, hadde kanskje bare til hensikt å vise solidaritet med sin skadde venn. Men det gjenkalte også ikonografien av martyrdommen til Bartolomeus, apostelen som tradisjonelt fremstilles bærende på sin egen flådde hud.
Mange fotballspillere ber før kamp. Som Johan Cruyff sa da han først la merke til spillere som korset seg i Spania: «Hvis det hadde virket, ville alle kamper endt uavgjort». Men det setter ingen stopper for søken etter guddommelig innblanding. Spør bare Mussetta 2010, et lag på tredje nivå i San Dona di Piave-ligaen i Veneto-regionen i Italia. For noen år siden skapte de overskrifter ved å ønske sin største supporter velkommen – et kjempemaleri av Madonna stilt opp ved sidelinja for å motvirke banning og inspirere spillerne til seier.
Mer fascinerende er måten fotballen i en stadig mer sekulær tid låner gamle symboler og tankemønstre for å gjøre seg selv til en kvasireligion. Stadioner omtales rutinemessig som «katedraler», og store spillere er «spillets guder». Maradona tilbes ved relikvieskriv i Napoli og Buenos Aires. Francesco Totti har sitt berømte veggmaleri i en bakgate i Roma sentrum (selv om Lazio-fansen stadig gjør hærverk mot det). I Storbritannia er et lags supportere «de trofaste». Fansen selv gjenkaller eldre religiøse skikker gjennom felles sang, tilskuerritualer, spesielle klesplagg for kamper og så videre. For noen år siden, ved Themsen, så jeg Fulham-supportere berøre føttene av statuen av den tidligere spilleren Johnny Haynes på liknende måte som pilegrimene i Roma berører føttene av St. Peters statue.
Jeg har også lagt merke til at det er noe ved komposisjonen av det hele som gir grobunn til slik adferd.
Sirkelen som ikonografi
La oss komme tilbake til Champions League-hymnen, som stammer fra rebrandingen av europacupen for serievinnere i 1992. Hymnen ble skrevet av den britiske komponisten Tony Britten som baserte den på Händels «Zadok the Priest», skrevet i anledning kroningen av kong Georg II i 1727. Siden UEFA ikke offisielt er i gudebransjen er teksten deres sekulær: «Ils sont les meilleurs / Sie sind die Besten / These are the champions». Händels original er derimot basert på den bibelske fortellingen om kong Salomo og er åpenlyst religiøs: «God save the King! (…) May the King live for ever. Amen! Hallelujah!» Med andre ord klarer hymnen kunststykket å fjerne den gamle religionen mens det sakrale preget beholdes og projiseres over på et nytt tilbedelsesobjekt: fotballen selv.
Iscenesettelsen av Champions League-seremoniene leder oppmerksomheten vår til et annet element i fotballens religiøsitet: banen.
Når hymnen avspilles er midtsirkelen sirlig dekket av Champions Leagues logo, som kalles «stjerneballen». Den er en av turneringens «primære visuelle elementer» og er like allestedsnærværende i Champions League som krusifikset i kristendommen. Ifølge en pressemelding fra UEFA for tre år siden er den stjernespekkede ballen en av de tre nøkkelkomponentene i turneringens merkevare. (De andre er pokalen og den «inspirerende» hymnen). Under tv-vignetten foran Champions League-kamper blir stjerneballen et arkitektonisk umulig «ikonisk 560 meter bredt» tak hvelvende over et fantasistadion mens det «lyser ned på et lidenskapelig millionpublikum» og sender lys utover den omkringliggende byen. Kameraet heves for å se stjerneballen på himmelen. (Deler av konseptet ble utviklet av design- og merkevarebyggingsfirmaet Radiant Studios i London og minner om en berømt scene i den klassiske engelske fantasyfilmen A matter of life and death – en arena i himmelen med et usannsynlig stort publikum.)
Ballen gir symbolske assosiasjoner langt utover fotballsporten. Apollo-astronauter ved månens overflate så planeten vår som en stor ball. Platon spådde at et menneske som ser ned fra langt over skyene ville se Jorda likne «en av disse ballene som er dekket av lær i tolv deler». Og når motivene ball, stjerneball og midtsirkel virker sammen, blir symbolismen nesten grenseløs. En sirkel kan forestille alt fra sola, månen og planetene til livssyklus, uendelighet og Jungs teorier om selvet. Sirkler har en prominent plass i ikonografien til religioner verden over, samt gjennom menneskets historie. Den hellige gravs kirke i Jerusalem, som ble reist for å markere Jesu fødested, ble bygget etter en sirkulær plan fordi skaperne anså stedet som verdens sentrum. Et mer prosaisk poeng, slik fotballskribent og matematiker Alex Bellos påpeker, er at formen er praktisk: «Sirkelen er tilstedeværende i naturen på en måte som de fleste andre geometriske former ikke er. Et eggs tverrsnitt er sirkelformet. Et øyes iris er sirkelformet. Det er dessuten den eneste geometriske formen som det er veldig lett å lage. Alt du trenger er en hyssingstump og en penn, eller et kompass.»
Tidenes britiske design
Midtsirkelen er bare ett eksempel på banens oppmerking, som vi kjenner så godt at vi knapt tenker på det. Oppmerkingens utviklingshistorie er også strålende. Da stifterne av The Football Association satte seg på en pub i London i 1863 for å skrive ned de første reglene fantes det ikke merking av banene. Man kan si at banen var formløs og ugyldig. For det første kunne den være nesten dobbelt så stor som en moderne bane: opp til 200 yards (ca. 180 meter) lang og 100 yards (ca. 90 meter) bred. Grensene ble kun markert av flagg i hvert av de fire hjørnene. Målene bestod bare av to loddrette stolper. Det var ingen spor av den nå så velkjente symfonien av linjer, punkter og kurver malt i hvitt på grønt gress. Og banen behøvde ikke være rektangulær. Noen av de tidlige banene var svært asymmetriske.
Endringene kom sakte. I 1866 ble et bånd spent mellom stengene. I 1875 ble tverrligger tillatt. I 1883 ble tverrligger obligatorisk, og sidelinjer ble tegnet for første gang. De ytre grensene var nå markert med hvite linjer, men banens indre var blank til midtsirkelen dukket opp i 1891. En stund var sirkelen med punktet i midten den eneste merkingen. I dag utgjør sirkelen banens mest esoteriske element. Dens opprinnelige praktiske hensikt har i stor grad blitt fortrengt. Vi har midtstreken og punktet i midten, og siden ingen gidder å presse rett fra avspark trenger vi egentlig ikke noen stor sirkel for å holde det forsvarende laget ni meter unna. Men sirkelens rituelle betydning har økt. Den brukes til alt fra straffesparkkonkurranser (som et venteområde for spillere) til hyllestmarkeringer av døde (spillerne står rundt sirkelen med alvorlig mine). Og sirkelen er fortsatt et vesentlig visuelt anker. Bare prøv å se for deg en fotballbane uten.
Da The Times ba designeksperter om å nominere tidenes beste britiske design valgte arkitekten Sam Jacob fotballbanen. «Det er et fantastisk stykke visuell kultur,» fortalte han meg da vi møttes på studioet hans ikke langt fra Emirates Stadium i London. «Den er elegant, enkel og presis, men samtidig utrolig rik og kompleks (…) Det er fremragende design. Likevel var ingen designere involvert. Den ble designet av en komité, en sånn type komité du ikke ville forventet å få arealdesign fra.»
Designet er umiddelbart gjenkjennelig og kan bli gjenskapt hvor som helst. Det er også åpent for ulike tolkninger. Sam Jacob ser det som en stilisert representasjon av engelsk natur eller landsby. Ifølge hans tolkning er midtsirkelen landsbytjernet, straffeområdet er kirka eller puben. Og som Bellos observerer: «Det er noe med idrett som handler om rettferdighet. Du ser det i fotballbanens geometri. Den er balansert og jevn og har matematisk symmetri.»
Komitéen Jacob nevnte er fotballens lovorgan, International Football Association Board (IFAB). Til tross for navnet bestod den i sportens formative tiår utelukkende av britiske funksjonærer fra fotballforbundene i England, Skottland, Irland og Wales. (FIFA-representanter kom til senere).
Et lengesittende medlem fra denne tidlige epoken var Charles Crump, den monokkelbefengte FA-visepresidenten som skal ha vært som et levende leksikon hva fotballens regelverk angår. Et annet var bokseren og den tidligere landslagsspilleren R.C. Gregson fra Lancashire, som i debatter gikk for å være «inkarnasjonen av kald, ubøyelig og bunnsolid argumentasjon». Han hadde også en velutviklet estetisk sans. Han var med i The Royal Photographic Society og tok bilder av de beste spillerne på den tiden.
Målnettet på plass
William Pickford, sønn av en prest i kongregasjonskirken i Lancashire, var en tidligere bokholder og journalist som ble fotballfunksjonær og skrev bøker om fotball, blant annet en om dømming. En journalist sa en gang at han ble sittende igjen med ordene «regler! regler! regler! regler!» gjallende i øregangene etter å ha snakket med Pickford. Senere i livet skulle Pickford betrakte fotballens regelverk som sitt eget høyst personlige domene. Da Stanley Rous (senere FIFA-sjef) på 1930-tallet foreslo å redigere regelverket for å gjøre det mer presist, sa Pickford: «Du kan bare våge å tukle med mine regler. Nåde deg om du endrer essensen i en eneste en av dem!»
Men slike folk hadde ingen stor plan, designkonsept eller teori, og de plasserte definitivt ikke skjulte betydninger inn i fotballsportens grunnmur med viten og vilje. Banemerkingen utviklet seg gradvis som reaksjon på praktiske problemer. Målnettet, for eksempel, ble funnet opp i 1899 av ingeniøren John Alexander Brodie fra Liverpool. Før hans oppfinnelse var det innimellom vanskelig å avgjøre om ballen hadde gått på innsiden eller utsiden av stanga. Nettet løste problemet. Brodie bygget senere Mersey-tunnelen (verdens lengste undervannstunnel da den ble åpnet i 1934) og var involvert i byplanleggingen av New Delhi, men sa alltid at han var mest stolt over å ha skapt målnettet.
Dessverre er diskusjonene i forkant av beslutningene utelatt fra IFAB-protokollene, men gjennom Pickfords memoarer vet vi at advokater ofte forsøkte å påvirke sakene. Reglene utviklet seg ettersom spillere og trenere utnyttet smutthull og benyttet seg av mulighetene reglene tillot.
Denne prosessen ble presset til det ytterste i tiåret som fulgte etter innføringen av straffespark i 1891. Straffespark var idéen til keeperen og det irske FA-medlemmet William McCrum, som håpet å få slutt på forseelser mot spillere som var i ferd med å score. Forslaget skapte debatt rundt det moralske aspektet. Motstandere som C.B. Fry mente regelen var en fornærmelse mot spillere som ikke «oppførte seg som slyngler». Men det var også praktiske problemer. Hvordan skulle man merke banen for å angi området hvor regelen gjelder? Hvor burde straffesparket tas fra?
Forskjellige løsninger ble utprøvd. Streker av ulik lengde (noen i hel linje, andre i prikket linje) ble malt i ulik avstand fra mål (6, 12 og 18 yards). I en kort periode kunne straffene tas hvor som helst langs 12-yardsstreken, og målområdet var utformet som en dobbel bue à la M-en i McDonald’s-logoen. Forvirringen tok slutt i 1902 med den elegante løsningen vi kjenner i dag: to rektangler, en innenfor en annen, og et punkt for å markere straffemerket. (D-en utenfor feltet dukket først opp 35 år senere, men det skal vi komme tilbake til.) To andre nyvinninger gjorde banen til et mønster av korrelerende firkanter. I 1897 fastsatte en ny regel vinkelen mellom sidelinje og mållinje til 90 grader. Dette gjorde slutt på rombeformede og andre snodige baner. Midtstreken ble obligatorisk i 1902. Tidligere var den frivillig og gikk noen ganger bare mellom sidelinja og midtsirkelen.
Pantheon, Capitol og straffefeltet
Banen var endelig blitt strengt rektangulær. Avhengig av lengden kan den også ses som to perfekte kvadrater delt av midtstreken. Dette sammenfaller tilfeldigvis med plantegningen av de indre helligdommene i Salomos tempel i oldtidens Jerusalem, der en rektangelformet eske med paktens ark befant seg. På bakkenivå var de egyptiske, mayiske og aztekiske pyramidene kvadratiske, men gamle greske og romerske templer tenderte mot det rektangulære. Noen virker å være basert på det såkalte «gylne snitt» som fotballbanen ikke helt tilfredsstiller.
D-en over straffefeltet ble lagt til i 1937, igjen av rent praktiske årsaker, for å hindre sammenstimling ved straffespark. Men den nye buen gjorde straffefeltet til et rektangel med en kuppel på toppen. Dette er selve signaturformen til mange av verdens viktigste byggverk, fra Pantheon i Roma til Hagia Sofia i Istanbul og Capitol i Washington D.C. Det minner oss også om religiøse bygg som Peterskirken i Roma og Al-Aqsa-moskeen i Jerusalem.
Det er ikke uten grunn at slike konstruksjoner kombinerer halvsirkel og rektangel. Sirkler og kuler har alltid blitt forbundet med noe opphøyd og hellig, mens kvadrater, kuber og rektangler har blitt tolket som symboler på det profane og jordiske. Sett de to sammen – slik lyder arkitekturteorien – og du har en felles representasjon av himmel og jord. Spenningen mellom de to formene er vevd inn i alle aspekter ved fotballen. Spillerne beveger seg i omgivelser av rektangler, sirkler og sirkelfragmenter, og poenget med det hele er å få en kule (ballen) inn i et rektangel (målet).
Det finnes ingen dokumentasjon på at de ansvarlige funksjonærene hadde den minste anelse om at de åpnet opp for slike perspektiver. Protokollen fra IFAB-møtet i 1937, som ble avholdt i ballsalen på Imperial Hotel i Llandudno i Wales, rapporterer tørt om endringen av regel 1: «En sirkelbue med en radius på 10 yards fra straffemerket skal markeres utenfor straffefeltet». Derimot ble konferansens sosiale arrangementer protokollført i entusiastiske vendinger. Kvelden før møtet ble delegatene tatt med på revyforestillingen «The 1937 evening follies» på Catlin’s Arcadia, et populært lokalt teater. Etter selve møtet poserte delegatene for fotografene utenfor hotellet, og ble deretter oppmuntret til å besøke severdigheter rundt «dronningen av walisiske kurbad». Man kunne dra til brygga («ypperlig rendezvous») eller Happy Valley («et nydelig sted og vel verdt et besøk»). Men at menneskene som styrte fotballsporten ikke la merke til symbolismen betyr ikke at den ikke finnes.
I en sekulær tidsalder har fotballen gjenoppfunnet gamle riter. Selv om fotball stort sett er nokså uskyldig minnet den høyt respekterte Liverpool-manageren Bill Shankly en gang om dens potensielle betydning: «Noen tror at fotball handler om liv og død. Jeg er veldig skuffet over den innstillingen. Jeg kan forsikre deg om at det er mye, mye viktigere enn det.» Jeg har alltid gått utifra at det var en spøk. I hvert fall håper jeg at det var det. Men historien tilsier at det ikke er ufarlig å gjøre sport til religion.
Mayarikets tempel
De gamle grekerne og romerne hadde ballspill som trolig var nærmere amerikansk fotball enn annen fotball. Kineserne utviklet Tsu chu, der man skulle sparke en lærball gjennom en liten åpning i et silkenett. Men ingen av forløperne var i nærheten av intensiteten eller viktigheten til de hellige ballspillene som ble utøvd i Mellom-Amerika av de førkolumbiske olmekerne, mayaene og aztekerne. Deres lagspill foregikk på rektangelformede steinunderlag med harde, tunge og uberegnelige gummiballer. Akkurat som kulturene som skapte dem ble disse idrettene ødelagt av den spanske invasjonen på 1500-tallet og alle katastrofene som fulgte. Bare på noen få avsidesliggende steder ble noen mildere varianter av ballspillene overlevert til moderne tid. Enkelte spilles i dag for turister. Og rundt 1300 ballspillbaner har blitt oppdaget innenfor et område som strekker seg fra dagens Guatemala til Arizona. Ingen vet nøyaktig hvordan disse ballidrettene fungerte, men forskere har kommet frem til noen sentrale elementer. Spillene ser ut til å ha vært en slags blanding av fotball og basketball, men uten bruk av hverken hender eller føtter. Spillerne brukte hovedsakelig hofter, under- og overkropp for å røre ballen. I noen av spillene var målet å få ballen gjennom steinringer plassert høyt oppe på vegger på siden av banen. Andre varianter virker å ha hatt mer til felles med volleyball eller doublesi tennis. Spillefeltet var langt og rektangulært.
Den største av banene befinner seg på det enorme tempelkomplekset i mayaruinbyen Chichen Itza på Yucatán-halvøya. Dette spillet var virkelig viktigere enn liv og død. Det hadde mange betydninger. Det kunne for eksempel ha vært et substitutt for krig. Først og fremst var det imidlertid et religiøst ritual i form av en slags gjenoppføring av mayaenes skapelsesmyte.
Historien handler om to tvillingbrødre som spiller ball hele tiden. Dette irriterer gudene, som lurer guttene til underverdenen, slår dem i kamp og dreper dem. Guttene gjenoppstår, kommer tilbake for å spille omkamp, vinner denne gangen og dreper gudene. Tvillingene blir gjenfødt som sola og månen. Det er et drama om den opprinnelige kampen mellom lys og mørke, liv og død. Dette er grunnen til at det mest oppsiktsvekkende arkeologene fant ved banen i Chichen Itza ikke er seter, barer, butikker eller noen av de andre tingene som omgir våre fotballsentra, men et hodeskallestativ. Liknende funn har blitt gjort andre steder, senest på en aztekisk ballplass i Mexico by. Disse hellige kampene endte ofte i menneskeofring, og stativene holdt hodene til hundrevis – i enkelte tilfeller tusenvis – av mennesker hvis blod var ofret til gudene. En utskåret stein fra et annet funnsted viser en spiller etter kamp. Han sitter på en lav krakk. Den venstre armen støtter høyre biceps, og han virker relativt avslappet. Vi kan imidlertid ikke se ansiktsuttrykket hans, for der hodet skulle vært er det sju fjærkledde slanger. Som andre tapere har han akkurat blitt halshugget.
