Kalenderluke 16: Èn fatal slåsskamp, to skjebner

Urteil im Hooligan-Prozefl Tatortfoto
Under VM i 1998 angrep tyske hooligans en fransk politimann, og skadet ham for livet. Det endret livet til en sosialarbeider hos FC Schalke 04.

Tekst Lars Johnsen

Lens er Frankrikes virkelige fotballby. En by med rundt 35.000 innbyggere, som lever for den lokale klubben RC Lens. På kampdager er det flere innenfor stadionmurene enn det bor folk i den industrialiserte byen. Lens var et helt naturlig valg som et av 12 stoppesteder da VM-sjef Michel Platini og resten av den franske VM-komitéen sydde sammen spilleplanen for VM i 1998.

Med viten om det som skulle skje to dager før Norge skulle ta sin sensasjonelle seier mot Brasil, hadde han kanskje skjøvet fra seg idéen om å legge en av Tysklands kamper til den minste stadion, den minste VM-byen, som i tillegg er den som er nærmest Tyskland.

Høydepunkt for hooligans
Nærmere 60.000 tyskere krysser grensen for å delta på VM-festen mellom Tyskland og Jugoslavia. 41.000 mennesker pakker inn Stade Felix Bollaert. Resten fyller det lille bysentrumet til randen. Kaféene langs hovedgata Boulevard Emile Basly har ingen mulighet til å ta unna alle de øltørste kundene denne varme og skyfrie junidagen. Stemningen er eksplosiv.

Blant de tilreisende tyskerne befinner seg også Jörg Stepping fra Zentrale Informationsstelle für Sporteinsätze (ZIS), et politiorgan i delstaten Nordrhein-Westfalen med fotballetterretning som ansvarsområde. Stepping, som har pøbelelementene rundt Bayern München som spesialfelt, visste at kampen i Lens var ansett som høydepunktet for tyske hooligans. Det franske gendarmeriets spesialenhet CRS er utkalt for å sørge for ro, med hjelp fra Stepping og hans fem kolleger med kunnskaper om den tyske hooliganscenen. Da Tyskland møtte USA i Paris noen dager i forveien, hadde tyske fans allerede vært i trøbbel med politiet. To tyskere ble dømt i hurtigdomstolene de franske myndighetene hadde opprettet i forbindelse med VM. Det var bare barnemat mot det som skulle komme i Lens.

Det franske politiets taktikk er å holde seg i bakgrunnen, “ambivalent” er beskrivelsen fra flere øyenvitner. Fra togstasjonen, gjennom det stappfulle bysentrumet og opp mot stadion, er byen som en tjukk skog av tyskere. Politiet setter ingen grenser, griper ikke inn når plastmøblene fra gatekaféene begynner å fly gjennom luften. Den lave profilene gir pøblene inntrykk av å ha fritt spillerom.

På et av serveringsstedene slår verten av TVen minutter før kampslutt. Tyskerne raser. TV-apparatet går i bakken. Glass og møblement kastes gjennom vinduet. Puben er pinneved når 2-2-kampen blåses av bare noen kilometer unna. Pubgjestene fortsetter hærverket på gata. De gjør skader på biler, angriper forbipasserende og knuser en telefonkiosk.

“Her kommer det en storm”
Vel en halvtime etter kampslutt beveger en gruppe tyskere på vel femti personer seg i retning stadion for å finne noen jugoslaver, eller aller helst noen engelskmenn, å slåss mot. De blir stoppet av politiet og deler seg opp i mindre grupper. I en sidegate har Daniel Nivel, en 43-årig politibetjent fra den lille nabobyen Arras, og to kollegaer vakt. De har kost seg med å spille fotball med en tiåring, men kjenner stemningen snu seg. De ber en kvinnelig forbipasserende om å komme seg innendørs. “Her kommer det en storm”, er beskjeden.

“Nå tar vi snuten”, brøler en av tyskerne. Sju hooligans overrumpler de tre politimennene. De rekker ikke en gang å lade geværene med tåregass. En hundre kilo tung tysker kaster seg over Nivel og legger ham i bakken, før en annen begynner å banke løs på ham med en tjukk treplanke. Nivel mistet hjelmen i fallet, og slagene og sparkene får enorme konsekvenser for den franske tobarnsfaren. Når de to andre politibetjentene får ladet geværet og avfyrer tåregass, forsvinner de tyske bråkmakerne.  Hele opptrinnet varer i ett minutt.

Et minutt som snur livet opp ned på en fransk familie, en sosialarbeider i Gelsenkirchen og de deltakende pøblene.

Fanprojekt
I 1982 opplever Tyskland sitt første supporterdødsfall, da en ung Werder Bremen-fan omkommer etter bråk i forbindelse med det nordtyske derbyet mot Hamburger Sport-Verein. Med økende vold rundt fotballkamper, blir det besluttet at alle profesjonelle klubber skal ha et “Fanprojekt” med heltidsansatte sosialarbeidere. Målet er å komme tettere innpå ungdommene og supporterne, og dermed minske volden. Alle “Fanprojekte” har egne lokaler og kan ligne på ungdomsklubber. De tilbyr gunstige bortereiser.  Mange av ungdommene kommer fra vanskeligstilte familier, og sosialarbeiderne blir gjerne det nærmeste de kommer en å snakke med. De får hjelp til å skrive brev overfor skoler, og om de er i trøbbel med myndigheter og politi. Ofte stilles sosialarbeiderne overfor vanskelige etiske problemstillinger. De skal være til stede for fansen, og får gjerne vite om ting politiet gjerne skulle hatt informasjon om. Hvor går grensen for hva de skal si videre?

Burkhard Mathiak anses som en “Fanprojekt”-leder med suksess. I 1998 var han leder for Schalkes “Fanprojekt”, og får æren av at antallet voldstilfeller der Schalke-fans var involvert sank kraftig gjennom 90-tallet. Klientene åpnet seg lett for ham, men han har bestemt seg på hvilken side av de etiske og lovmessige problemstillingene han skal stå. På lovens.

I ukevis går han rundt og funderer. Den timelange kjøreturen fra Schalkes stadion i Gelsenkirchen til hjemstedet blir oftere og oftere avbrutt av stopp. Han må ut av bilen for å tenke. En østerriksk diplomatssønn på spenningsjakt hadde vært på plass i Lens, og fotografert pøblene under opptrinnet. Én etter én har politiet greid å identifisere hvem som var på fotografiene.  Bare ikke den viktigste på bildet. Mannen som gyver løs på Daniel Nivel med en treplanke. Han har ryggen til. Mathiak sitter med den siste biten som vil få puslespillet om det fatale minuttet i Lens til å gå opp. Konklusjonen er klar: Han må fortelle. Han kan ikke leve med et annet valg.

Germany's hooligan  Markus Warnecke (C) arrives flanked by police at the Douai court September 1st. ..
Kategorie-C
Politi og medier bruker ham flittig som ekspertkilde mange ganger frem mot rettssaken mot pøblene. På generelt grunnlag blir han bedt om å uttale seg om pøbelens vesen. Ingen presser ham for ytterligere informasjon. Hele veien har han holdt tilbake. Han var selv i Lens 21. juni, med en av billettene Schalke 04 var tildelt gjennom det tyske fotballforbundet (DFB). Etter ankomst i byen hadde han raskt forstått hva som kunne komme, og hadde konkludert med å sette seg på et av Stade Felix Bollaerts 41.000 plastseter var den tryggeste plassen i byen. I ettertid fastslår myndighetene at 614 tyske “Kategorie-C”-fans befant seg i Lens under kampen. Det er kategorien for Tysklands verste voldspøbler.

De første pressemeldingene om hendelsen fortalte at den franske politibetjenten hadde dødd av angrepet, noe som viste seg å ikke stemme. Han lå i koma, holdt kunstig i live. DFB-president Egidius Braun gråter åpenlyst når FIFA og den franske VM-komitéen samles for å diskutere saken. Bild-Zeitung trykker bildene tatt av den østerrikske spenningssøkeren, og omtalen i media er massiv. Det samles inn penger til offeret. VfL Wolfsburg møter et utvalg Bundesliga-stjerner til veldedighetskamp, der inntektene på 100.000 D-mark (vel 450.000 kroner) går uavkortet til offerets familie. Tre av pøblene melder seg frivillig, og tipsene strømmer inn til politiet. Noe som fører til ytterligere arrestasjoner. Men politiet mangler hovedmannen, og et vitneutsagn som kan slå beina under pøblenes vaklende forklaringer.

I supporterkretsene rundt Schalke svirret ryktene om den hovedmistenkte, og Mathiak trenger ikke leke verken Derrick eller Harry Klein. Mannens størrelse og bekledning – en T-skjorte bare den innerste krets av Schalkes hooligans får bære – i tillegg til rykter, gjør ham sikker på hvem dette er. Den eneste han har fortalt det til er kjæresten, og hun frykter konsekvensene for familien med de to sønnene på ett og tre år. “La det være”, sier hun.

“Livet endrer seg i dag”
Med de tyske statsborgerlige rettighetene følger også plikter. Artikkel 33 i den tyske grunnloven pålegger borgerne å komme med vitneutsagn om du blir bedt om det. Og dersom ingen ber deg om det, men om du likevel har kjennskap til noe kriminelt, plikter du å melde deg. Det ligger i bakhodet på Mathiak. Det, og hans egen samvittighet og yrkeskodeks. Schalkes “Fanprojekt” skulle alltid stå på riktig side av loven.

Det er 13. juli 1998. Kvelden i forveien har et Zinedine Zidane-inspirert Frankrike knust Brasil 3-0 i VM-finalen. Daniel Nivel holdes kunstig i live på en klinikk i Lille. Mens Mathiak venter på politiet, kikker han ut vinduet og spør seg selv “Kan det hende livet ditt endrer seg i dag?”.

Avhøret tar vel én time, og kort tid etter arresteres den siste mistenkte. “Da var saken ferdig for min del. Jeg tenkte: Det var det”.

Det var absolutt ikke det. I hans arbeidshverdag blir vitneutsagnet heftig diskutert. Politiet lover at det finnes måter å holde hans navn helt utenfor på. Blant klientene i Schalkes “Fanprojekt” blir tonen aggressiv, selv om ingen av dem antyder at Mathiak eller hans medarbeidere står bak. Hans standing blant Schalke-fansen var altfor høy for det. Noe som slett ikke beroliger ham. “Jævla forræder” og “Ham tar vi livet av”, er vanlige utsagn når det anonyme vitnet er tema blant i fanprosjektlokalet. I hooligankretsene anslår de heller at utsagnet kommer fra en av de andre arrestantene, spesielt den ene fra Gelsenkirchen. Han får besøk i fengselet, og endrer forklaringen som inkriminerer hovedpersonen i etterkant av fengselsvisitten.

Mordforsøk
At livet hans skulle endre seg, får han rett i. Men ikke i tidspunktet. Saken går for domstolen i Essen, og starter 30. april 1999. Birkhard Mathiak er på plass som tilhører. Ikke noe mistenkelig ved det, da flere av de tiltalte er fra Gelsenkirchen. Anklagen lyder “mordforsøk”. Saken skal være ferdig til 2. september, men den trekker ut. Dommer Rudolf Esders forsøker å hale ut av politiet hvem deres anonyme vitne er. Politiet forklarer at vitner tilhører hooliganscenen i Gelsenkirchen, som fulgte overfallet på Daniel Nivel på avstand. Det stemmer overens med ryktene som har bredt seg i tyske hooliganmiljøer. I motsetning til for eksempel engelsk eller amerikansk rett, der dommeren er bundet av det statsadvokaten legger fram, er tyske dommere uavhengige. De er fri til å sette i gang sin egen etterforsking. Noe dommer Esders gjør. For å få pøblene dømt, må vitnet stå fram. Når ingen vil hjelpe ham med å finne vitnet, vil han gjøre det selv.

“At politiet beskytter vitnet sitt er helt rett. Men for å få riktig straffutmåling, måtte de fulle og hele bevisene på bordet. Enten måtte vi finne en som kunne peke ut tiltalte, ellers måtte vi la hovedtiltalte gå fri“, har han sagt i ettertid. Den tyske innenriksministerens oppfordring om å godta det anonyme vitnet, blir avfeid av dommeren. Det handler også om å gjøre dommen fullstendig revisjonssikker.

Dommer Esders inkaller Mathiak til retten. Uten at det er noe videre dramatikk i det, ettersom hans to “Fanprojekt”-kollegaer også har fått samme brev. Men det betyr også at han plikter å stille. Og han plikter å fortelle sannheten.

Vitnebeskyttelse
Han har ikke annet valg enn å følge grunnlovens bestemmelser, men det er altså snakk om miljøet rundt Tysklands verste voldspøbler. Han vet hva de er kapable til, noe hele denne saken dreier seg om. Mathiak bestemmer seg for å snakke ut med arbeidsgiveren, FC Schalke 04. Da får saken raskt en ny dimensjon. De to tidligere toppspillerne Peter Peters og Rudi Assauer er blant sjefene i Schalke-systemet. De kontakter sporenstreks Schalkes advokat. To ting er klart: Mathiak kan ikke utføre sitt arbeid lenger, og han trenger totalbeskyttelse.

Saken er spesiell for ekspertene innenfor vitnebeskyttelse, ettersom Mathiak verken var tilstede ved forbrytelsen eller deltager – noe som vanskeliggjør å inkludere Mathiak i et vitnebeskyttelsesprogram der man får tildelt ny identitet og bosted.

I stedet ender det med en mellomløsning. Før og under rettssaken får familien beskyttelse under opphold på diverse ferieparker i Nederland.

På morgenen 1. oktober 1999 reiser kjæresten og de to barna til et feriesenter ved Venlo i Nederland, mens Mathiak er involvert i et komplisert system med bytte av biler på hemmelige parkeringsplasser ved autobahn. Inne i rettssalen i Essen er pøblene på plass på tiltalebenken når Mathiak føres inn. Han må forbi tiltalebenken for å finne sin plass. Pøblenes ansikter skifter nærmest farge når de ser hvem som skal vitne mot dem.

“Det ble umiddelbart klart for dem at håpet de hadde om å komme seg herfra relativt raskt forsvant idét døra gikk opp og jeg viste meg”. Hovedtiltalte hadde så langt i rettssaken nektet å uttale seg. “Bare det at Mathiak dukket opp var nok til at han begynte å snakke. Vi hadde egentlig ikke hatt bruk for Mathiaks vitneutsagn”, husker dommer Esders.

Mens politiet holder oppsyn med familiens bolig i Tyskland døgnet rundt, er familien hele høsten på flyttefot i Nederland. De bruker tiden til å besøke badeland, museer og dyreparker, men han kikker seg alltid over skulderen ute blant folk. “På parkeringsplasser så jeg alltid etter biler med nummerskilt fra Gelsenkirchen”.

Familien flytter etter hvert tilbake til Tyskland, i utkanten av Köln. DFB-president Egidius Braun som gråt så åpenlyst, lar ikke høre fra seg etter at politiet har forespurt fotballforbundet om å skaffe Mathiak en sosialarbeiderstilling innenfor fotballen. Mathiak går fullstendig i kjelleren. Han er arbeidsløs og går med en konstant frykt for liv og lemmer. Daglig besøker uniformert politi familien. I Gelsenkirchen tenner pøbler på bilen til en medarbeider i Schalkes “Fanprojekt”. Gjennom kontakten med sin tidligere arbeidsplass, får Mathiak høre om konkrete drapstrusler mot ham. Han blir selv stoppet i en politikontroll utenfor oppholdsstedet ved Köln, siden han kjører en leiebil med GE-bilskilter. GE er forkortelsen for Gelsenkirchen. Først i 2004 avsluttes overvåkningen og beskyttelsen av Burkhard Mathiak.

De siste årene har han jobbet som presse- og offentlighetsansvarlig hos den gamle toppklubben Fortuna Köln, som befinner seg på nivå fem og er eid av supporterne.

Mathiak har merket en klar endring på hooliganscenen de siste årene.

“Folk som tidligere syntes vold var kult, ser at dette ikke er noe de lengre vil være med på. Lens ble vendepunktet”, sier han.

“De anklagede er ingen monstre, men de har oppført seg som monstre”, sier dommer Rudolf Esders når saken mot fotballpøblene avsluttes.  Hovedtiltalte dømmes for mordforsøk med grov legemsbeskadigelse som utgang. Han får ti år. De andre tiltalte dømmes til mellom tre og seks års fengselsstraff.

Politibetjent Daniel Nivel lever fullstendig tilbaketrukket i Nord-Frankrike, er blind på det ene øyet, har sterk synshemming på det andre. Han kan knapt bevege seg og snakker dårlig. Politiboligen ble fratatt ham da han ikke lenger var tjenestedyktig. Han er fullstendig pleietrengende.

Kilder:
Der Zeuge von Lens av Tibor Meingast, ARD,
Bild-Zeitung.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.