Den dedikerte

The FA Cup 2013/14, Sixth Round, Arsenal v Everton, Emirates Stadium, Arsenal, London, Britain - 08 Mar 2014

Han begynte karrieren i Catalonia og la opp i Chester.
Slik ble Roberto Martínez en av Europas mest lovende trenere.

Tekst Thore Haugstad
Foto All Over

Roberto Martínez er besatt av Johan Cruyff. Det er kanskje ikke tilfeldig at en av hans nærmeste venner er legendens sønn. Martínez og Jordi Cruyff møtte hverandre tidlig i tenårene. De spilte for henholdsvis Real Zaragoza og Barcelona, og duellerte stadig i den spanske ungdomsligaen. Senere, på midten av 90-tallet, signerte Martínez for Wigan Athletic og Jordi for Manchester United. Vennskapet fortsatte i Manchester. De hadde nøkler til hverandres hus. Martínez var forloveren i Jordis bryllup og er gudfaren til hans sønn. Jordi, som vokste opp med to søstre, skrev senere at han føler Roberto er den broren han aldri hadde.

De møttes ofte på kafeer og restauranter for å diskutere fotball og taktikk. Martínez ville analysere strategier og systemer ned til minste detalj. Han satte seg inn i fagfelt som skadeforebygging og fysioterapi.

– Jeg husker at han pleide å rette mye oppmerksomhet mot treningsmetoder og taktiske ting.  Han interesserte seg også for forskjellige felt rundt fotball, som for eksempel kosthold. Fotballfilosofien hans handlet om korte pasninger og stor bevegelse. Han var alltid lojal mot sin egen filosofi, sier Jordi Cruyff til Josimar.

De to kameratenes karrierer har tatt ulike retninger. Jordi ble aldri en hit i Manchester United og han dro etter fire ujevne sesonger. Opphold i Deportivo Alavés og Espanyol ble etterfulgt av en periode i Metalurh Donetsk, før han avsluttet karrieren i Valletta FC. Etter at Jordi la opp som spiller, har han hatt suksess som sjef. I 2010 ble han ansatt av kypriotiske AEK Larnaca og regisserte lagets historiske ferd til gruppespillet i Europa League. I april 2012 ble han sportsdirektør i israelske Maccabi Tel Aviv. Han ansatte Óscar García, en tidligere ungdomstrener i Barcelona, som førte laget til sin første ligatittel på ti år. García stakk deretter til Brighton, men Maccabi vant nok et mesterskap. Denne sesongen jakter Jordi en tredje strake tittel.

Martínez gjør det ikke dårlig han heller. Den glimrende debutsesongen i Everton har vært basert på lignende idealer som dem Cruyff-familien står for. Klubben kom på femteplass og slo sin egen poengrekord i Premier League. Laget dominerer banespillet oftere enn før. Ballinnehavet er større. De spiller seg ut oftere. Mentaliteten er mer offensiv og spillerne har større ytringsfrihet. Everton er ikke Barcelona, men spillestilen gir hint om hvor treneren kommer fra. Denne sesongen vil Martínez prøve å holde løftet han ga styreformannen Bill Kenwright da han ankom Goodison Park: å ta klubben til Champions League.

Den fødte trener
Suksessen er ikke tilfeldig. Gjennom hele spillerkarrieren – faktisk helt siden oppveksten – har Martínez tenkt som en trener. Han studerer topplag og innovative taktikere med en lidenskap og intensitet få kan matche. Han skal ha dratt til 2010 VM i Sør-Afrika for å studere Chile under Marcelo Bielsa. Han var på plass på Old Trafford da Bielsas forrykende Athletic Bilbao-lag slo Manchester United 3-2 i 2012. Forrige sesong tok han Leighton Baines til samme stadion for å studere midtbanerollen til Philipp Lahm.

Hjemme på Merseyside har Martínez og kona en sofa utformet som en ‘L’. Slik kan Roberto sitte å se fotball på en TV-skjerm, mens hun ser såpeserier på den andre. Han kan aldri studere nok kamper. Alt analyseres, fra Kroatia til Kamerun. Han ser gamle kamper av egne spillere. Gareth Barrys debut for Aston Villa fra 1998, hvor han var venstre midtstopper, skal visstnok ha hjulpet Martínez med å forstå ham bedre som spiller. Da Martínez trente Swansea City, fantes det en myte om at han hadde 12 TV-skjermer hjemme i stua med én liga på hver. I Wigan hadde han en 60-tommers hjemmekino med touchskjerm som kunne skrives på med penn, og som var koblet opp til en computer med analyseprogrammet ProZone.

Denne hengivenheten har alltid fulgt Martínez. Han slapper av etter jobb ved å se mer fotball. I tillegg har han en personlighet som utstråler entusiasme, lojalitet og bunnløs positivitet. Om han ble vraket til en kamp, fant han en fordel med det. Om laget hans har tapt 8-0, velger han å fokusere på en 10 minutters periode hvor systemet faktisk fungerte. Denne optimismen og selvtilliten ledet ham gjennom en spillerkarriere som inkluderte tøffe perioder og bekmørke scenarioer. Samtidig fortsatte han å studere lag og spillere. Da Martínez la skoene på hylla, var han ikke bare dømt til å bli trener. Han var dømt til å lykkes.

Taktikkprat rundt middagsbordet
Martínez ble født og vokste opp i Balaguer, en liten by i Catalonia med rundt 17 000 innbyggere. Moren drev en skobutikk. Faren, fra Zaragoza, var tidligere fotballspiller; en aggressiv og sterk forsvarsspiller. Han hadde spilt i en rekke spanske klubber før han avsluttet karrieren i Balaguer som 43-åring. Senere ble han klubbens trener. Da Roberto knyttet på seg fotballskoene for første gang, var det naturlig å velge samme klubb. Han fant fort posisjonen sin: sentral midtbanespiller.

Faren hadde en enorm innflytelse på Robertos fotballforståelse. Som trener snakket han om sine egne laguttak og strategier. Roberto forsto mer og mer. Faren ville forklare hvordan han ville Barcelona skulle spille; Roberto ville fortelle hvordan han mente Zaragoza burde settes opp.

«Jeg ser spor av hans arbeid i alt jeg gjør», skriver Martínez i selvbiografien Roberto: Kicking Every Ball (2008). «Han delte alltid ting med meg. Jeg har sett en trener i arbeid 24 timer i døgnet så lenge jeg kan huske.»

Martínez hentet også inspirasjon fra tidens storlag. Han var i tenårene da Cruyff tok over Barcelona og skapte «The Dream Team», med Pep Guardiola, Ronald Koeman, Michael Laudrup og Hristo Stoichkov. Han beundret hvordan Cruyff forandret den grunnleggende filosofien i en så stor og politisk klubb.

«Sannheten er at den største innflytelsen på måten jeg spiller fotball på er Johan Cruyff i Barcelona i 1993», sa Martínez i et intervju med Everton-siden Blue Kipper. «Jeg vil si det er det beste laget jeg noen gang har sett spille fotball.» Han beundret også arbeidet John Toshack gjorde i Real Sociedad og Real Madrid.
Da han var 16 år, signerte Martínez en kontrakt med Zaragoza. Han flyttet til byen og begynte samtidig å studere. Før han reiste, lovet han foreldrene å ikke røre alkohol. (Han har siden drukket alkohol én gang. På bryllupsdagen drakk han et glass champagne, som han sa smakte forferdelig. Selv når trenerstaben i Everton er samlet, er det ingen av dem som drikker alkohol før Martínez har gått til sengs. Dette gjøres av respekt.) Tre år senere møtte Zaragoza Atlético Madrid i det siste ligaoppgjøret i 1992/93. Martínez gjorde sin debut som 19-åring.

Det skulle bli med den ene kampen.

Mot slutten av 1993/94-sesongen ble han innkalt til militæret. Han kunne enten akseptere innkallelsen eller søke om siviltjeneste. Han hadde flaks. I stedet for militærtjeneste fikk han muligheten til å jobbe med ungdom i Balaguer i ni måneder. Han returnerte til hjembyen som 20-åring og gjorde comeback på gamleklubbens førstelag.

Som en del av siviltjenesten drev Martínez en fotballskole for barn mellom fem og ni år. Skolen ble hans første smak på treneryrket. Martínez ledet åtteåringene og niåringene i kamper hver søndag.

I sitt arbeid fokuserte Martínez på at spillerne skulle få lov til å uttrykke seg. Det handlet ikke bare om å vinne kamper. Spillerne ble oppfordret til å utvikle sin egen stil uten at trenere blandet seg inn. Han mener det er store forskjeller på hvordan denne prosessen fungerer i Spania og i Storbritannia. I Spania begynner ikke trenerne å terpe taktikk før spillerne er 15 eller 16 år. Resultatet er at spillerne utvikler egne instinkter helt fra begynnelsen. Det samme er ikke tilfellet i Storbritannia.

«I dette landet [Storbritannia] legges det for mye vekt på taktikk og hva trenerne ønsker», skriver Martínez i selvbiografien. «Barn instrueres å spille på en bestemt måte. Dette medfører en fare for at spillernes individuelle og naturlige talent kveles.» Konsekvensen av dette, mener han, er at britiske akademier produserer spillere som er altfor like hverandre.

Etter hvert forlot Martínez fotballskolen. Tre av spillerne han jobbet med ble senere profesjonelle fotballspillere.

I 1995 ble Martínez hentet til Wigan Athletic sammen med Isidro Díaz og Jesús Seba. De tre spanjolene ble kultfigurer i den lille byen og fikk kallenavnet «The Three Amigos».
I 1995 ble Martínez hentet til Wigan Athletic sammen med Isidro Díaz og Jesús Seba. De tre spanjolene ble kultfigurer i den lille byen og fikk kallenavnet «The Three Amigos».

«The Three Amigos»
I 1995 ble tredjedivisjonsklubben Wigan kjøpt opp av Dave Whelan. Den tidligere forsvarsspilleren, som hadde spilt for Blackburn Rovers og Crewe, hadde blitt en ambisiøs forretningsmann. Han eide allerede sportskjeden JJB Sports, som hadde en håndfull butikker i Spania. Sjefen for den spanske avdelingen var basert i Zaragoza. Da Whelan bestemte seg for å hente et par spanske spillere, begynte klubben å lete i det området.

På et tidspunkt ble Wigan-treneren Graham Barrow sendt sørover for å skrive en speiderrapport. Spillerne det var snakk om var Martínez og en kantspiller ved navn Isidro Díaz. Kampen han skulle se var én av to finaler mellom Balaguer og Las Palmas B i Copa Federación de España, en turnering for lag nedenfor Spanias to øverste divisjoner. Da sluttsignalet gikk, hadde Barrow sett nok til å skrive en positiv rapport.

Det fantes en tredje aktør som fanget hans oppmerksomhet. En av midtbanespillerne på Las Palmas B var en ung, tynn og stilfull playmaker. Barrow forhørte seg med Las Palmas, men kom ingen vei. Men episoden beviste at Wigan-treneren hadde et øye for talent. Spilleren var Juan Carlos Valerón.

Da Martínez signerte for Wigan før 1995/96-sesongen, var det uvanlig for spanske spillere å flytte til britisk fotball. Enda mer merkelig var det å flytte fra Balaguer til lille Wigan, en by hvor rugbylaget Wigan Warriors historisk sett har satt fotballaget i skyggen. Klubben lå i bunnen av den engelske fotballpyramiden. Men Whelan hadde store ambisjoner og solgte sin visjon. Han ønsket å nå Premier League innen 10 år. Martínez slet med å tro akkurat det, men var likevel imponert nok til å skrive under.

Midtbanespilleren var også bestemt på å gå sin egen vei. «Jeg ser på berømte spillere, som Johan Cruyff. Han var unik fordi som trener og spiller, fulgte han ikke andre», skriver Martínez i sin bok. «Han gjorde alt på sin måte. Jeg har alltid likt den innstillingen. Jeg har aldri ønsket å gjøre det andre har gjort, eller å velge trygge løsninger; jeg ønsker alltid en utfordring. Derfor har jeg aldri vært i en posisjon hvor jeg føler at livet mitt er nødt til å gå i en bestemt retning.»
Martínez ble signert sammen med Díaz og en tredje spiller, Jesús Seba. Den spanske trioen oppnådde fort kultstatus. De fikk kallenavnet «The Three Amigos», en tittel tatt fra en amerikansk western-komedie fra 1986 hvor tre arbeidsledige stumfilmstjerner ved en feiltakelse leies inn av en meksikansk landsby for å jakte en banditt.

Livet i Wigan ble et kultursjokk. De snakket så vidt engelsk. De seks første månedene ble tilbrakt på et hotell, før klubben ga dem et hus på deling. De delte også en bil hvor det sto «Three Amigos» på siden. Alle i byen visste hvem de var. Det var ingen lek å bytte kjørebane fra høyre til venstre. De kjørte stadig feil vei i rundkjøringer. Seba krasjet den første uken. Andre rutiner måtte også forandres. I Spania hadde spillerne trent, gått hjem for å ta en siesta, og så tatt et sent måltid på byen. I Wigan stengte alt klokken fem. Funnet av en italiensk restaurant med en spansk kokk ble til slutt redningen.

Overgangen fra Spania til England bød også på sportslige utfordringer. Martínez så først Wigan spille i en vennskapskamp i det kalde nord. «Fra avspark spilte de ballen bakover og slo langt, inn i rommet bak sidebacken, slik at ballen gikk ut av spill», fortalte han The Independent. «Så flyttet hele laget fremover. Vi sa til oss selv: ’Hey, hva er dette her? Det er slik man beveger seg i rugby’. Vi hadde aldri sett slikt i Spania.» Kontrasten var også stor med hensyn til profesjonalitet. Mens Martínez hadde lært viktigheten av søvn og sunt kosthold, hadde andre lagkamerater en mindre ansvarlig livsstil.

Dette er et tema Martínez prioriterer høyt. Graden han studerte i Zaragoza var fysioterapi, som ga han innsikt i fysiologi og skadeforebygging. Som trener spiser han karbohydrater sent på dagen. Hvorfor? Fordi hjernen hans er skarpest på kvelden, og trenger næringen. Før kamper spiser han mindre. Hvorfor? Fordi han ønsker at mer blod skal strømme til hjernen, og ikke til magen. Slik holdes hodet skarpt. I Everton bøtelegger han spillere om han kan bevise at de har sovet mindre enn åtte timer. I mars annonserte han en stor oppgradering av Evertons treningssenter, blant annet slik at spillerne kunne sove der og dermed bruke mer tid på å trene. Hver førstelagsspiller skulle ha et eget soverom.

The Three Amigos gikk løs på Wigan-karrieren med varierende hell. Jesús Seba slet med å finne seg til rette. Han forlot klubben før toårskontrakten var omme, og hadde senere et opphold i portugisisk fotball før han returnerte til Spania. Isidro Díaz, Martínezs lagkamerat fra Balaguer, dro etter to sesonger. Han spilte senere for Rochdale, før også han hadde opphold i Portugal og Spania. Han registrerte hvor ivrig Martínez var. «Etter kampen eller i pausen, når vi spilte i Balaguer og Wigan, ville han alltid snakke om taktikk» sa Díaz. «Du kunne se at han var interessert i å være en trener.»

Martínez ble den mest populære av de tre. Debutsesongen endte med at han ble kåret til årets spiller i klubben. Han kom også med på årets lag i ligaen. Den andre sesongen rykket Wigan opp til andredivisjon, som nå er League One. (En av nøkkelspillerne den sesongen var spissen Graeme Jones, som senere ble Martínezs assistenttrener i Swansea, Wigan og nå i Everton.) Martínez kom med på årets lag nok en gang. De neste årene ble tilbrakt med Wigan i andredivisjon. Mot slutten mistet han plassen på laget. Han ble frigitt etter 2000/01-sesongen etter seks år og mer enn 200 kamper i klubben.

På kanten av stupet
Martínez måtte finne seg en ny klubb. Han kunne dratt tilbake til solfylte Spania. I stedet signerte han for skotske Motherwell, like utenfor Glasgow. Men sesongen startet svakt og treneren, en ung Billy Davies, fikk sparken. Etter en lang nedrykkskamp klarte laget å holde seg i den skotske toppdivisjonen. Men med to kamper igjen ble klubben satt under administrasjon. Flere kontrakter ble terminert og Martínez var en av mange som plutselig måtte pakke kofferten. Han hadde spilt 16 kamper, åtte fra start.

Det gikk ikke stort bedre i neste klubb. I juli 2002 skrev han under for førstedivisjonslaget Walsall. Han spilte seks kamper før han dro videre i februar. Én gang fikk han tillit fra start. Da ble han utvist.

Utveien ble Swansea City. Den walisiske klubben lå på nedre halvdel i tredjedivisjon og slet med å unngå nedrykk. Han signerte en korttidskontrakt ut sesongen. Én journalist ble forfjamset da Martínez, like etter sin ankomst, begynte å snakke om Toshack, som førte Swansea til tre opprykk på fire sesonger på 70 og 80-tallet. «Jeg husker det første intervjuet jeg gjorde med ham,» sier Gareth Vincent, fotballreporter i regionalavisen South Wales Evening Post, som har dekket Swansea siden 2000. «Det var i Newport og han hadde sittet på tribunen og sett Swansea tape en walisisk cupkamp. Han begynte med en gang å snakke om John Toshack, og hvordan han hadde vært en inspirasjon for ham i Spania. Det var ikke et typisk spillerintervju.»

Martínez har en tendens til å investere mye i de klubbene han spiller for. Selv i den ene sesongen i Motherwell ville han vektlegge ansvaret spillerne hadde for å redde klubben fra nedrykk. Han knyttet sterke bånd med Wigan. I Everton snakker han ofte som om han hadde trent klubben i 15 år. Han har lest seg grundig opp på klubbens fortid. På treningsanlegget har han dekorert trappeoppgangen som går fra garderoben til spillernes kafeteria med historiske klubbbilder.
Det samme var tilfellet i Swansea. Martínez kastet seg inn i nedrykkskampen med full motivasjon. Flere spillere ble signert den sesongen – en av dem var Leon Britton, som kom på lån fra West Ham og senere gjorde overgangen permanent – men den sesongen var Martínez muligens den viktigste spilleren. Han tilførte stabilitet, ro og kløkt på den sentrale midtbanen. Alt han gjorde var gjennomtenkt. Etter en tøff sesong reddet Swansea plassen i ligasystemet med en 4-2 seier over Hull City på ligaens siste dag; en av de mest berømte kampene i klubbens historie.

Martínez forlenget kontrakten og Swansea rykket opp til League One i 2005. Han var imidlertid ikke en del av planen til treneren Kenny Jackett og ble frigitt etter 2005/06-sesongen. Ferden gikk til så Chester City i League Two, hvor Barrow var assistenttrener. Der hadde Martínez planer om å spille i fem eller seks år til før han avsluttet karrieren. I februar 2007 ringte Swanseas styreformann Huw Jenkins og ønsket ham tilbake som trener. Martínez grep sjansen og la skoene på hyllen.

«Styremedlemmene hadde merket hvor nøye han studerte fotball, hvor mye kunnskap han hadde og de prinsippene han hadde om hvordan fotball bør spilles» sier Vincent. «Så de tok en sjanse på ham. Han var kun 33 år. Det var en enorm avgjørelse.»

Som trener følger Martínez mange av de samme prinsippene som Johan Cruyff. På treningsfeltet rettes fokuset mot ballbehandling, bevegelse og taktisk forståelse.
Som trener følger Martínez mange av de samme prinsippene som Johan Cruyff. På treningsfeltet rettes fokuset mot ballbehandling, bevegelse og taktisk forståelse.

Forvandlingen
Da Martínez tok over laget, var de med i kampen om en plass i playoff-sluttspillet i League One. Spillestilen Jackett etterlot seg var klassisk britisk. Formasjonen var 4-4-2. De hadde store, sterke spisser. Jackett foretrakk duellsterke midtbanespillere, som var noe av grunnen til at Martínez forlot klubben som spiller. «Mange britiske fotballtrenere tror at den eneste måten å komme seg unna nedrykk på er å bruke en gjeng med fysisk sterke spillere som bare smeller ballen oppover» skriver Martínez. «En slik metodikk ville gått imot alt det jeg hadde prøvd på som fotballspiller.»

Han gikk løs på å forandre klubbens filosofi. Modellen var en ballbesittende og underholdende spillestil inspirert av Cruyff. «Du må finne muligheten til å score, ikke jage den», fortsetter Martínez. «I tillegg til tekniske ferdigheter, trenger du en klar spilleforståelse og kontroll på kampens tempo og ballbesittelse. Som trener ønsker jeg å satse på spillernes talent, og ikke langpasninger og tilfeldigheter.»

Dette var forholdsvis nytt. I Englands lavere divisjoner var det ingen som modellerte seg på Barcelona. Få var interesserte i å prøve. «Innenfor League One følte jeg at det fantes rundt 16 klubber hvor fotballfilosofien min ikke ville blitt godtatt og hvor fansen ikke ville akseptere den», skriver Martínez. «De ville ha ønsket resultater kjappere gjennom en mer direkte spillestil. Jeg visste at Swansea var annerledes.»

Det første halvåret ble en overgangsperiode. Swansea avsluttet sesongen like utenfor playoff-plass. For spillerne ble oppkjøringen til 2007/08 noe uvanlig. I Wigan hadde Martínez bemerket hvor mye løping spillerne gjorde uten ball. «Jeg fikk sjokk da jeg kom i 1995 for å gjøre fysiske øvelser som ikke hadde noe å gjøre med det å være fotballspiller», fortalte Martínez Blue Kipper. «Jeg følte meg mer som en langdistanseløper. Så, etter fire uker, kastet de inn en ball og krevde at vi skulle være kampklare. Etter min mening er dette et område hvor det ikke har blitt gjort store nok fremskritt».

Martínez var ikke interessert i å repetere dette i Swansea. «Alt handlet om ballen», sier Vincent. «Spillerne sluttet å løpe opp og ned bakker. De snakket om hvordan de under tidligere trenere hadde hatt 50 ballberøringer per trening. Nå hadde de plutselig 400.» Det bekreftes av nåværende Swansea-trener Garry Monk, som spilte under Martínez. «På trening gjorde vi alt med ballen, så mange touch som mulig, så mange pasninger som mulig; øvelser på å holde på ballen», sa han til The Independent. «Alt handlet om å beholde ballen og skape et pasningsspill som kunne utrette noe.»

Den sommeren gjorde Martínez en rekke lure signeringer. Samtlige var billige. Han hentet blant andre Àngel Rangel fra katalanske Terrassa FC; midtbanespilleren Ferrie Bodde fra nederlandske ADO Den Haag; spissen Jason Scotland fra skotske St. Johnstone. Vingen Paul Anderson ble hentet på lån fra Liverpool. (Martínez har en tendens til å foretrekke raske høyrevinger. Senere i Swansea kjøpte han Nathan Dyer fra Southampton. I Everton lånte han som kjent Gerard Deulofeu fra Barcelona.)

Martínez vekslet først mellom 4-4-2 og 4-5-1 før han bestemte seg for fem på midtbanen. Spillestilen Swansea fulgte var radikal. Tempoet var særdeles lavt. Forsvaret trillet ball i lange perioder uten å finne åpninger. Det kan sies at Martínez var mer fundamentalistisk i Swansea enn i Wigan og Everton. Svanene spilte praktisk talt aldri langt.

Resultatene uteble i begynnelsen. Og med en uvant kontinental spillestil spredde frustrasjonen seg kjapt. Fansen oppfordret til langpasninger, flere innlegg og høyere tempo. I flere hjemmekamper lå det en nervøsitet i luften. Martínez forble tålmodig. «Det fantes ingen enkle kamper og når lag kom og organiserte seg med flere mann bak ballen, hadde vi vanskeligheter med å bryte dem ned», skriver han. «Det var tilfellet frem til vi klarte å forandre klubbens mentalitet og spillernes innstilling til hver kamp. En slik forvandling tok selvsagt tid.»

Sakte, men sikkert begynte spillestilen å sitte. Sjanser ble skapt på løpende bånd. Flere og flere supportere ble overbevist. «Roberto pleide å snakke om å utdanne fansen, og hvordan det var en del av jobben», sier Vincent. «Trenerne etter ham merket hvordan fansen allerede var vant med å spille tålmodige, korte pasninger. Brendan Rodgers sa at han slet med å introdusere prinsippene sine i Reading. Swansea hadde allerede den riktige innstillingen, og han sa at det var lettere å bruke filosofien sin der.»

Lagets førsteellever hadde en nydelig variasjon. Sentralt på midten spilte Bodde i en slags Xabi Alonso-rolle hvor han slo svevende diagonale pasninger. Venstre indreløper var Britton, som sannsynligvis var den beste spilleren under Martínez i Swansea. Høyre indreløper var Darren Pratley, en boks-til-boks spiller som stadig kom på farlige løp. Venstre kant var Andy Robinson, en høyrebeint spiller som ofte gikk innover i banen. På motsatt flanke terroriserte Anderson trege venstrebacker. Men han la sjelden høye innlegg. Martínez insisterte på kalkulerte pasninger ut i feltet.

Alenespissen Scotland var også viktig. Han var råsterk med mann i rygg, og kunne vende opp på en femøring til tross for sin kraftige fysikk og avslutte presist. Sammen med resten av midtbanen utgjorde han et kollektiv som var det mest begavede i divisjonen. Samtidig hadde ingen trenere et spillesystem som Martínez. Resultatet ble som det måtte bli: Swansea vant League One med 10 poengs margin.

Martínez etablerte seg som en nøkkelspiller for Swansea City og hjalp waliserne med å unngå nedrykk fra ligasystemet på 2003/04-sesongens siste dag. Som kaptein vant han Football League Trophy i 2005/06.
Martínez etablerte seg som en nøkkelspiller for Swansea City og hjalp waliserne med å unngå nedrykk fra ligasystemet på 2003/04-sesongens siste dag. Som kaptein vant han Football League Trophy i 2005/06.

Mot nye høyder
Med Championship i horisonten gikk Martínez løs på en ny sesongoppkjøring. Han booket en treningsleir i Barcelona. Laget spilte fire kamper. De inkluderte et 0-4 tap mot Espanyol og en 3-3-kamp mot et Barcelona B-lag trent av Luis Enrique. Like før den kampen observerte Swansea en treningsøkt med Barcelonas A-lag. «Vanligvis, utfra mine erfaringer, er ikke fotballspillere særlig interesserte i andre fotballspillere», sier Vincent, som reiste ned med laget. «De ser kamper her og der, men de bryr seg ikke stort. Men her stod hele Swansea-stallen på sidelinjen som små skolebarn.»

Tilbake i Wales fortsatte laget å utvikle seg. Martínez hentet blant andre Ashley Williams fra Stockport County, Jordi Gómez på lån fra Espanyol og Dyer fra Southampton – først på lån, så permanent. Laget kom på åttende plass. Innen den tid hadde spillestilen skapt oppmerksomhet. De ble kalt «Swanselona». Martínez kunne neppe fått et større kompliment.

Et av sesongens høydepunkter var en hjemmekamp mot Roy Hodgsons Fulham i FA Cupen. Gjestene ble rundspilt og hadde flaks som fikk med seg et 1-1-resultat. En kamprapport i The Sunday Times konstaterte at «hvis det finnes et mer fintspillende lag i Championship, for ikke å snakke om i Premier League, så har de til gode å presentere seg selv. De får Arsène Wengers Arsenal til å se ut som et langpasningslag».

Sesongen 2008/09 ble den siste for Martínez i Swansea. Wigan var i Premier League og Whelan visste hvor kunnskapsrik han var. Det ble en retur til gamleklubben. Martínez fortsatte å bruke raffinerte taktiske konsepter, blant annet et Bielsa-inspirert 3-4-3-system. Det tok imidlertid lengre tid å forandre spillestilen i Wigan. Han holdt klubben i Premier League i tre sesonger. Den fjerde endte med seier i FA Cupen og nedrykk.
Og så kom Everton.

Hvor lenge Martínez blir på Merseyside er vanskelig å spå. Det er imidlertid ingen tvil om at han fortjener sitt rykte som en av Europas mest spennende trenere. Som katalaner sier Jordi at han håper Roberto en gang vil trene Barcelona.

– Det å nå det nivået han har gjort krever mye arbeid. Han har tatt sjansene han har fått og oppnådd gode resultater med attraktiv fotball. Forhåpentligvis vil han fortsette å vokse, og hvem vet? Det finnes ingen grenser for hvor langt han kan nå, sier Jordi Cruyff til Josimar.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.