Julekalender #24 Topp 50 2016

omslag
Messi vant igjen, mens Cristiano Ronaldo havnet helt nede på en sjetteplass da Josimar-jyryen kåret de 50 beste spillerne i verden det siste året.

Tekst Nick Ames
Oversatt av Arilas Berg Ould-Saada
Illustrasjon Huthyfa Abdul zahra
I disse høyst usikre tider må demokratiet vise at det av og til kan komme med et spiselig utfall. Det er derfor dommerpanelet for årets Josimar topp 50-kåring samles i høytidelig snarere enn lystig lag i Soho, midt i London: Ingen av mennene i trioen driver valgkamp for å lede den frie verden, men alle tre er fast bestemt på å etablere hvilken rekkefølge verdens beste fotballspillere skal rangeres i.
Navnene bør være kjent for dere nå. Alle viser en punktlighet som vanligvis er svært sjelden i yrket deres, ved å komme noen øyeblikk før skribenten. I sin varemerke-cardigan og briller sitter Jonathan Wilson, taktisk geni og Darijo Srna-entusiast på heltid hver gang verdens beste spillere skal rangeres. Overfor ham sitter Philippe Auclair, en genserkledd, fransk arsenofil som er i juryen for fjerde gang. Mannen som kompletterer trioen, heter Gabriele Marcotti, med for sjette år på rad. Han har på seg en hettegenser med en ørn og en amerikansk fotball på, men er faktisk en av de mektigste analytiske stemmene i moderne «soccer» – og ikke bare på én måte.
Som en utilsiktet hyllest til aktualiteten, så sitter vi i en liten europeisk enklave på innsiden av den engelske hovedstaden. French House, en sjarmerende innredet pub-restaurant, er som hjemmebane for Auclair. Han kan fortelle at bordet bak oss vanligvis er “hans”, og er på fornavn med servitørene, som overser oss vanlige dødelige rundt bordet og går rett til sin stamkunde med vinkartet.
Det blir en fire år gammel rødvin fra Chateau Haut Gros Caillou, og dermed kan arbeidet begynne. Vel, nesten. Wilson og Marcotti er i dyp diskusjon om prestasjonene til Lucas Pratto, den tidligere Lyn-spissen som på usannsynlig vis scoret for Argentina mot Colombia den foregående natten.
– Han spilte 12 kamper for Genoa, husker Wilson.
– Nei, han spilte faktisk 15, startet fire og kom inn fra benken 11 ganger, svarer Marcotti skarpt, og legger til:
– Du tenker på hans første sesong i Vélez Sarsfield.
Det viser seg, etter ytterligere research, at begge tar feil: Svaret er 14 kamper, så det er tid for å fyre av noen raske e-poster til sine respektive redaktører for å rette opp feilene i de begeistrede Pratto-artiklene de hadde skrevet tidligere på dagen.

Ute av topp fem
Det kan love dårlig for logikken i det som kommer, men usikkerheten blir raskt forvist.
– Darijo Srna på førsteplass, klinger det fra Wilson.
– Denne vitsen kommer til å bli gammel veldig raskt, sier Marcotti, men freden blir raskt – og midlertidig – gjenopprettet.
Det viser seg at begge er enige om at Lionel Messi nok en gang troner øverst på årets topp 50-liste. Den eneste som er uenig er Auclair, men hans forsøk på Gareth Bale blir tatt imot med stillhet.
– Hva med Bale på andreplass?, foreslår Wilson som kompromiss, og de blir enige om det.
For å være tydelig, så dømmes årets rangering utelukkende ut fra spillernes prestasjoner i 2016, og det må være flertall i juryen for at en spiller skal fastsettes på en plassering. Auclairs preferanse for Bale kan forstås, men det kan være overraskende for leseren at EM-vinneren Cristiano Ronaldo ikke blir vurdert som en seriøs kandidat til en av de to øverste plassene.
– Hva har han gjort i år? I andre halvdel av forrige sesong scoret han ett mål mer enn en Messi som angivelig var ute av form. Denne sesongen har han scoret mange færre. Og han var forferdelig i EM, vurderer Wilson.
– Bare fordi han scoret den straffen i Champions League-finalen…
Cristiano må da få tredjeplassen, vel?
– Jeg ville satt ham lavere, fortsetter Wilson, som bruker retorikk som tidlig våpen mot flertallet.
– Jeg synes han har hatt et veldig dårlig år.
Det er nok til å få Auclair til å tvile – og introdusere en splitter ny kandidat til tredjeplassen.
– Du er nødt til å se på Antoine Griezmann, foreslår han.
– Hvem?, spør en hånlig og skeptisk Marcotti.
– Jeg ville satt ham foran Ronaldo på grunn av innvirkningen hans. EM bekreftet alt vi trodde om ham, sier Auclair.
Nå er diskusjonen virkelig i gang, og Wilson gjør den enda mer forvirrende ved å foreslå at Diego Godín ville fortjent å bli vurdert dersom man går etter de samme kriteriene. Vi er dypt nede i et Atlético Madrid-kaninhull nå, men Marcotti er fast bestemt på at den litt heldige semifinaleseieren i Champions League over Bayern München – der Griezmann, selvfølgelig, scoret vinnermålet – på en måte overvurderer inntrykket av Atléticos stjerner.
– Belønner vi flaks eller belønner vi kvaliteten på prestasjonene?, spør han.
– Jeg sier ikke at vi må drive verden etter forventede mål, men ut fra prestasjonene kunne de røket ut mye tidligere.

LaLiga-dominans
Marcotti fortsetter, og kommer etterhvert til sakens kjerne.
– Jeg liker Griezmann godt, men hva ville skjedd med Frankrike i EM uten ham? Hvem ville erstattet ham? Martial? De ville fortsatt gått videre fra gruppen, de ville fortsatt slått Island, de ville fortsatt tapt mot Portugal. Uten Cristiano ville ikke Portugal vunnet EM og Real Madrid ville ikke vunnet Champions League. Han gjør alle bedre, han er som solen, han sprer lys.
Det blir snart klart at Griezmann ville vært et for kontroversielt valg på tredjeplass. Neymar er tryggere grunn – «en spiller som definitivt forbedret seg i forhold til i fjor», sier Wilson – og avgjørelsen blir raskt tatt.
Det samme gjelder fjerde-, femte- og sjetteplassen. Luis Suárez er det enstemmige valget på fjerdeplass, og det fører til en liten dominoeffekt.
– Suárez, Griezmann, Ronaldo?, spør Auclair, mer i håp enn i forventning – men han får forslaget godkjent. Cristiano er nede på sjetteplass, Griezmann klamrer seg til femteplassen. Det er tid for den første av flere retter, kjøtt- og ostebrett sammen med en tallerken med gravlaks, får juryens fulle oppmerksomhet de neste minuttene.
Wilson peker ut en åpenbar bekymring mellom munnfuller av gravlaks med rødbeter:
– Har vi tatt med noen som ikke spiller i Spania ennå?
Nei, det har vi ikke. Ingen virker å være interessert i å argumentere for Premier Leagues ledestjerner blant topp seks og, som Wilson holder fast ved, «det er vanskelig å argumentere for Bayern München-spillere, for de vinner ligaen så lett».
Men hva med topp syv? Man må vel, basert på bragder i 2016 sett under ett, kunne forvente å se en Leicester-spiller – nåværende eller tidligere – i miksen?
– Kanté har vært aldeles fantastisk. Det høres sykt ut, men fire eller fem av mine favorittprestasjoner i år har vært hans, sier Auclair.
– Han har vært enorm de siste to månedene, etter at Chelsea la om til en trebackslinje, nikker Wilson.
Marcotti, forlengst etablert som gruppens grinebiter, peker på en prestasjon under pari i 3-0-tapet mot Arsenal som en strek i regningen – men to mot én er nok.
Her øyner Wilson muligheten sin.
– Så Kanté nummer syv, Godín nummer åtte, konkluderer han kaldt.
Marcotti, fortsatt misfornøyd med det han mener er overvurdering av Atlético Madrid-spillere, melder seg på.
– Ok, vi skal ikke ha noen av disse folkene foran Pogba. Dere nevner Godín, Kanté, disse folkene, men ikke Pogba?, hveser han.
– Pogba? Broren hans, kanskje?, ler Auclair, mens Wilson fniser i bakgrunnen.
– Han ville ikke engang vært med i min topp 50. Det er spillere som fortjener det mye mer enn ham.
Auclairs avsmak for Pogba er velkjent for de som hører på The Guardians podcast, Football Weekly. Han er bestemt på å bringe diskusjonen videre, og en blokkstemme med Wilson kan utelukke enhver mulighet for at Pogba får plass høyt oppe på listen. Duoen bekrefter at Kanté plasseres på syvendeplass.

Hva med Higuaín?
Marcotti er tydelig bekymret for at flere tungvektere ikke får komme med. På dette tidspunktet, kanskje tilskyndet av frykten for at verdens dyreste fotballspillere skal falle ytterligere på listen, foreslår han å tegne opp en liste over spillere som kan være med i topp 20.
– Enhver tilfeldig person som du mener kunne hørt hjemme der, sier han til en begeistret Auclair, og listen vokser helt til et utvalg av blandet kvalitet tar form.
Eller nesten.
– Claudio Bravo, foreslår Wilson, møtt med foraktende blikk.
– Vant dobbelen i Spania, vant tre av de fire turneringene han deltok i i år…, sier han før han trekker seg tilbake og strekker seg etter et nytt stykke rugbrød.
Auclair foreslår å ta med en islending, men ingen av de andre i juryen klarer å ta dette forslaget på alvor.
Nå kan resten av topp ti, og litt mer, bli plukket ut. Auclair foreslår Robert Lewandowski som nummer åtte.
– Han hadde et bedre år enn det mange gir ham æren for, hevder Wilson.
– Nei, jeg vil ha Higuaín på åttendeplass, skyter Marcotti inn. Nok en gang blir han møtt med en murvegg.
– En dypt middelmådig fotballspiller, sier Wilson.
– Kan ikke prestere under press, kan ikke løpe.
Marcotti funderer over hvor mange mål Higuaín kunne scoret hvis han faktisk kunne løpe.
– Ja, mange, i den fjerde beste ligaen i Europa, svarer Wilson. Det burde vært som en rød klut for en okse, men Marcotti har ikke energien til det.
– Hvorfor kan vi ikke ha Alexis Sánchez så høyt?, spør Auclair.
– Han har vært fenomenal for klubb- og landslag, han har vunnet noe, han var nok en gang fenomenal i går kveld mot Colombia, han ser ut til å kunne levere i kamp etter kamp etter kamp.
Åtte blir kanskje sett på som et lykketall i Asia, men i dette tilfellet viser det seg å være overraskende vrient.
– Han spiller på et svært etablert lag som burde vunnet Premier League forrige sesong, men som rotet det bort, sier Marcotti.
– Jeg antyder ikke at det er hans skyld, men det er veldig komfortable omgivelser å være i. Han er en eksepsjonell spiller, men jeg synes også at han hadde en ganske alvorlig formdupp rundt februar, mars og april i fjor, på et avgjørende tidspunkt.
Auclair, som står opp for sin Arsenal-mann, nekter å la det ligge:
– Han var den viktigste, mest verdifulle spilleren i en turnering som var langt bedre enn EM (Copa América).
Deretter følger, naturlig nok, en diskusjon om kvaliteten til verdens to største kontinentale mesterskap: Wilson er enig med Marcotti om at EM er en mer seriøs begivenhet, men som er mer fortynnet i kvalitet. Men ingenting av det fremmer Sánchez’ sak.
I stedet blir panelet, som kanskje innser at tiden begynner å gå, plutselig enig om Lewandowski på åttendeplass. De mørke skyggene på Marcottis ansikt tyder på at han sparer resten av Higuaín-kruttet til senere.
Med karakteristisk iherdighet presser Wilson på med sitt Godín-korstog, mens Marcotti fortsetter sin avvisning av Atléticos kjærlighetshistorie.
– Vi har en form for romantisk oppfatning Atlético og behandler prestasjonene deres som noe spesielt, fortsetter Marcotti.
– Gapet i individuelt talent mellom laget deres, Barcelona og Real Madrid er egentlig ikke så stort. Vi har snakket om Griezmann og Godín, men du har også Filipe Luís, verdens beste venstreback i år, evigunge Juanfran, Oblak i mål. Vi har ikke engang nevnt Saúl, som kunne fått plass i hvilken som helst Premier League-ellever. Men la oss være realistiske her, alle sammen hører ikke hjemme i vår topp 20, la oss ikke overdrive prestasjonene deres.
– Så hvem mener du er verdens beste midtstopper, da?, spør Wilson.
– Sannsynligvis Boateng, jeg liker godt Bonucci og Godín, men jeg synes ingen av dem er gode eller dominerende nok til å være blant de ti beste spillerne, lyder svaret.
Auclair ber om at Godíns gode lederegenskaper, et tåkete konsept som ikke kan tallfestes, blir tatt med i betraktningen.
– Jeg beklager, her er jeg enig med Jonathan. Jeg har ikke noe problem med det.
Avgjørelsen er tatt, og det er bare én plass igjen i topp ti.
– Higuaín over Alexis. Ville noen betalt 90 millioner pund for Alexis? Marcotti nekter å gi seg på dette.
– Gab, det er latterlig, bønnfaller Auclair.
Enda mer latterlig, for den nøytrale leser, er den påfølgende debatten om bruken av navnet «Alexis», beleilig tvekjønnet som det er. Når ting styres tilbake på sporet, finner juryen raskt fokus. Fire porsjoner med sprøstekt kanin, akkompagnert av kål, pære-kimchi og en gresskarsuppe, finner sin vei fra kjøkkenet til bordet, og dette virker som et passende tidspunkt for å roe gemytter og berolige mager. Navn som Sergio Busquets («Det ville vært et Tor-Kristian Karlsen-valg», sier Marcotti, som sørger over fraværet av vår Israel-ansatte venn) og Andrés Iniesta blir raskt nevnt, men gruppen beslutter at nummer 10 blir den alltid pålitelige Luka Modrić.
– Hver gang du trenger å komme på godfot med Wilson igjen, bare nevn en -ić eller en -ov, og han er fornøyd, bemerker Marcotti. Freden er gjenopprettet.

Prins Igor
Kanskje det åpner seg en mulighet, blant de neste plassene, til å få med noen navn litt utenom de mest åpenbare. Auclair foreslår umiddelbart Sevilla-spillerne Vitolo og Steven N’Zonzi med venner.
– Det er slik en merkelig måte å se ting på, hviner Marcotti, med en stemme som nærmer seg en umenneskelig tonehøyde.
– Det er sånn du får Igor Belanov til å vinne Ballon d’Or. Har ikke det lært deg noe som helst?
– Det er fordi ikke-europeere var utestengt, korrigerer Wilson. Det endrer ikke Marcottis fremstøt: I likhet med hans skepsis til Atlético, vil han ikke overvurdere Sevillas prestasjoner.
Det skrelles ned til et utvalg kandidater til de fem neste plassene. Et skår i gleden kommer når Auclair, hittil alliert med Wilson på de fleste spørsmål, slår ut en arm og velter vinglasset – heldigvis fra den andre, hvite, flasken som ble bestilt – over buksene hans. Et mindre oppstyr ender i en rask enighet: Alle er fornøyde med at Leonardo Bonucci får plass nummer 11. David Alaba får 12. plassen og Toby Alderweireld plass nummer 13.
– Nå er vi i siget her, sier Auclair og gnir seg i hendene.
Og det er vi virkelig: Kevin De Bruyne får 14. plassen etter universell enighet. Sánchez er fortsatt elefanten i rommet. Hittil har dette vært en kamp mellom Auclair og Marcotti, og nå vil Wilson løse den raskt.
– Jeg ville gått for Sánchez og så Boateng nå, foreslår han.
– Greit for meg, to mot én, sorry Gab, sier Auclair, mens Marcotti bare himler med øynene.
Den samme prosessen blir gjentatt for 17.- til 20. plass. Bruttolisten blir utformet og Marcotti har et Pogba-relatert argument å gjenoppta.
– De seks første månedene av denne sesongen betyr ingenting. Fakta er at han ikke har vært dårlig på et forferdelig lag, uten noen sesongoppkjøring, med en galning ved roret, og han er nødt til å spille med Zlatan – ingenting av det har tydeligvis noe å si for dere.
– Gab, jeg har sett hver eneste United-kamp denne sesongen, og han har vært møkk. Han har hatt tre gode kamper og dét er dét – åtte helt skrekkelige kamper.
Auclair vil utsette det uunngåelige enda lengre, mens Marcotti trekker opp et statistikkbasert ess:
– Han har syv forventede assists denne sesongen.
Det får Wilson til å våkne:
– Åja, så vi lager en forventet topp 50? Jeg er helt for å ha ligatabeller basert på forventede mål, ettersom Sunderland ville vært på 16. plass.
Nok en gang er dette en kamp Marcotti ikke kommer til å vinne.
Diskusjonen rundt Pierre-Emerick Aubameyang går litt frem og tilbake, og Marcotti beskylder sine kolleger for å ha en «rar fetish» for ham. Hans tid vil komme senere. På kort sikt er det endelig tid for Busquets, etterfulgt av Gianluigi Buffon: De tar de to neste plassene, og Auclair feirer med å bestille en ny flaske rødvin.
Marcotti foreslår Higuaín igjen, men blir nok en gang overkjørt. Andrés Iniesta settes inn på 19. plass, og Jan Oblak blir nummer 20. Deretter følger Toni Kroos og Marcelo. Tempoet har tatt seg opp igjen, selv om det virker som at Marcotti har mistet litt av energien til å argumentere.

Ikke faen, Zlatan
Marcotti kommer med et nytt navn til vårt neste segment.
– Hvorfor kan vi ikke ha Icardi?, spør han, men Wilson øyner en mulighet til å drepe diskusjonen.
– Icardi, Dybala, Isco, alle disse Football Manager-spillerne som aldri egentlig spiller, erter han – uten å få stort til reaksjon.
Auclairs seneste idé fra venstresiden er Spanias goalgetterveteran Aritz Aduriz.
– Vil du ha denne fyren foran Ibrahimović, som scoret 70 mål i fjor og som allerede har seks mål denne sesongen til tross for å ha spilt forferdelig for et forferdelig lag?, lurer Marcotti.
Navnet til Aduriz blir parkert, og aldri diskutert igjen. Det virker sannsynlig at Ibrahimović vil lide samme skjebne.
– Ikke faen, utbryter Auclair.
Nestemann opp til diskusjon er Hugo Lloris. Auclair er lidenskapelig overfor sin landsmann:
– Han er den mest undervurderte keeperen på planeten, og av en eller annen grunn liker ikke folk ham – er det på grunn av hvordan han ser ut?
– Det er mange ting, begynner Marcotti.
– Dessuten har vi allerede en Tottenham-spiller på listen og det er ingen grunn til å ha flere, med mindre det er Lamela.
– Men du må også tenke på prestasjonene for landslaget, og han har vært bemerkelsesverdig for dem, fortsetter Auclair. Men Marcotti mener at han ikke har vært god nok for Les Bleus. Wilson ser simpelthen rådvill ut.
Men tilbake til rangeringen, der Aubameyang får 22. plassen takket være Auclair og Wilson. Etter Marcottis harde motstand mot å ha med gaboneren selv på bruttolisten, føles det litt som å tvinge igjennom Brexit uten å høre med parlamentet først.
– Det er akkurat det de gjør her, og de går imot tradisjonen, klager han.
– Vi må se på konteksten der Aubameyang jobber. Han utgjorde ingen forskjell for Dortmund forrige sesong, de vant ingenting, han scoret mange mål fordi det er et offensivt lag, men denne sesongen er de ikke gode, femte- eller sjetteplass, så hvor mye innflytelse har han egentlig?
Omtrent like mye som Marcotti, kan det virke som. Men hans motstandere viser et sting av samvittighet når det gjelder 23. plass. Higuaín får, sjenerøst, en plass på listen.
– Ok, her er et sitat til dere, sier Marcotti.
– Dette oppsummerer hvorfor Frankrike og England til sammen har vunnet to VM, derav en med en stjerne ved siden av seg, ettersom ballen helt tydelig ikke var over streken i finalen.
– Vel, Nobby Stiles burde være blant topp 50, sier Wilson uttrykksløst.

Paul i mål
På dette tidspunktet tar Marcotti en telefon, mens Wilson og Auclair utnytter muligheten til å bidra til å utforme bruttolisten.
– Hva med en av de ansiktsløse portugisiske midtbanespillerne?, spør Wilson idet Marcotti avslutter telefonsamtalen og påpeker at Fernando Santos «forandret midtbanen sin i hver kamp fordi de egentlig ikke var så gode… Jeg er i telefonen i et par minutter, og dere kommer opp med alle disse tilfeldige navnene».
For å være rettferdig så kom Sergio Agüero og David Silva også opp under hans fravær.
– Hva med Giovinco, spør Marcotti.
– Hvordan kan vi ha med noen fra en sånn Mikke Mus-liga?, svarer Auclair, som tydeligvis er ute etter å gjøre seg populær blant Josimars amerikanske lesere.
– Robbie Keane? Bradley Wright-Phillips? Jozy Altidore?, erter Wilson. Dette er åpenbart en blindvei – i likhet med et påfølgende Marcotti-forslag om den målfarlige Benfica-spissen Jonas.
Kaffen er fortært, og det har en akselererende effekt.
– Jeg nominerer Piqué for 25. plass, sier Marcotti, og ingen har noe problem med det. Auclair vil se Fernandinho som nummer 26, men Marcotti kan ikke vente lengre med å se Pogba.
– Er det noe Fernandinho kan gjøre i universet som er bedre enn Pogba? Hvor endte Manchester City i fjor? Endte de med like mange poeng som et av de verste Manchester United-lagene i universets historie?
– Jeg er fornøyd med å sette Pogba som nestemann, sukker Wilson.
– Jeg mener at han ikke har vært bedre enn seks av ti denne sesongen, men prestasjonen hans i EM-semifinalen var eksepsjonell.
– Hans sekser er bedre enn Fernandinhos åtter, konkluderer Marcotti, og avtalen er gjort. Det føles som en lettelse.
– Tilgi dem, Paul, de vet ikke hva de gjør, roper Marcotti mot himmelen.
Manuel Neuer tar 27. plassen etter lite eller ingen diskusjon. Fernandinho tar 28. plass selv om Marcotti er misfornøyd.
– Hvorfor ikke Coutinho? Coutinho er en mye bedre spiller enn Fernandinho. Han har flere assists, han har flere mål…
– Det kan hende jeg tar feil, men jeg trodde ikke de spilte i samme rolle på laget, sier Auclair.
– Jeg gjentar at Manchester City hadde en forferdelig sesong i fjor. Marcottis tone er iskald, og tines bare så vidt av at Coutinho får 29. plassen.
– Er det på tide å ha med Thomas Müller et sted?, spør Marcotti, og det er det, til stor irritasjon for Wilson, som lenge har hatt en høne å plukke med den teknisk middelmådige, men ekstraordinært målfarlige tyskeren.
– Jeg har sagt alle disse navnene bare for å forsikre meg om at Müller kommer så langt lavt som mulig, forklarer han spøkefullt. Eller?
Sergio Agüero blir enstemmig valgt på 31. plass. Skadeproblemene hans er grunnen til at han kommer så lavt på rangeringen. Dette har vært et vrient segment men, akkurat som det forrige, så ender det i vennlig enighet.

Lloris eller Hart?
For mange franske spillere og for mange Tottenham-spillere. Det er Marcottis seneste bekymring om bruttolisten, som utvides med flere kandidater. Han ler – i likhet med Auclair, for å være rettferdig – når Harry Kanes navn blir luftet. Philipp Lahms navn nevnes, og ignoreres, overraskende kaldt med tanke på Bayern München-veteranens varige fortreffelighet. Icardi er tilbake i miksen.
– Han scorer tonn med mål for et veldig dårlig lag. Hva mer må denne fyren gjøre?, klager Marcotti. Ganske mye, faktisk, vil det vise seg.
Sergio Ramos, derimot, har gjort nok til å sikre seg 32. plassen.
– Sid Lowe ville hatt ham høyere, observerer Marcotti tørt, men nå er det Auclairs tur til å ta en telefon. I en beundringsverdig oppvisning av multitasking og håndgestikulering gjør han det klart at han vil ha Lloris på 33. plass, men Wilson har mer lyst på Mahrez, og Marcotti anerkjenner det som «et godt forslag».
Auclair er nå tilbake med oss, avfunnet med Mahrez og klar for verre nyheter. Marcotti sveiper innom Kostas Manolas og Jonathan Tah, men det er lettere å komme til rask enighet om Javier Mascherano på 34. plass. Fortsatt ingen Lloris. Tiden tikker, den grå London-himmelen på utsiden blir tyngre og strømmen av kunder som kommer inn er mer tørste enn sultne.
Får Auclair mannen sin nå?
– Nei, for vi har ikke med Premier League-toppscoreren, sier Marcotti, men logikken hans er ikke feilfri.
– Han scoret i går kveld, i motsetning til Lloris, så han er viktigere.
Det stemte at Jamie Vardy hadde scoret for England mot Spania, men dessverre, som Wilson påpeker ved å rope «Gab tok feil!» rett inn i diktafonen, så var det faktisk Harry Kane som ble toppscorer forrige sesong med ett måls margin. Uansett blir dette raskt avslørt som ren stridslyst av Marcotti.
Pepe er nestemann – alle er enige om at han var den mest stabile spilleren i 2016-EM.
– Nå må det være tid for Icardi eller Dimitri Payet, insisterer Marcotti.
Men denne gangen får Auclair støtten han trenger for Frankrikes nummer én.
– Hvordan gjorde han det mot Island?, spør Marcotti.
– Han slipper inn mål mot Island. Jeg ville hatt Joe Hart i stedet for denne fyren.
Lloris’ refleksredninger mot Romania og Tyskland blir raskt påkalt av Wilson, i likhet med Harts tabber mot Wales og – ja – Island. Vekten av argumentet får Wilson til å bekrefte at Lloris blir nummer 36.
Payet blir presset inn på 37, til tross for et mislykket forhandlingsforsøk av Marcotti for å prøve å få slutt på Icardi-debatten i retur.
De neste to plassene ser ut til å bli tildelt Marek Hamšík og David de Gea, selv om Marcotti kommer på et fravær.
– Dere skjønner at det er en fyr som er bedre enn hver eneste keeper på denne listen, bortsett fra én? Donnarumma. Han kommer ikke til å få plass blant våre 50, vi kan ha ham med neste år, men greit.
– Hvor mange ekstrapoeng får du for å spille i Serie A, Gab?
Auclair er ute etter å snu om på situasjonen etter Marcottis gjentatte beskyldninger om partiskhet.
– Hvor mange søte, små stjerner har dere som gjør dere så mye bedre enn de andre? Den syvende beste ligaen i verden eller hva det er.
– Det er, helt objektivt, en tøffere liga. José Mourinho sier det.
– Tøffere enn MLS? Kunne Giovinco klart seg der?
– Hva med Jermain Defoe?, spør Wilson, med et forsøk på italiensk intonasjon.
Hamšík blir stemt inn på 38. plass av Wilson og Auclair. Marcottis temperatur stiger på ny.
– De går inn i sin lille, vante Serie A-komedie, og så velger de en Serie A-fyr som ikke hører hjemme der, sier han og rister på hodet.
– Skal dere virkelig ha ham foran De Gea?
Det skal de virkelig. Men Manchester United-keeperen får, til tross for at alle er enige om at laget hans er avskyelig, tildelt 39. plassen og det eneste som gjenstår for dette segmentet, er å bli enige om nummer 40. Marcotti vil gjøre virkelighet ut av Dybala-utfordringen, Football Manager-legende eller ei.
– Har du sett hvem han spilte i angrep med? Han har spilt med Mario Mandžukić, som suger, med Álvaro Morata som spiller en av tre kamper, og med Simone Zaza. Og likevel scoret han 18 mål og Juventus var dominerende. Dybala hører hjemme på listen. Her, putt ham der oppe mellom Pogba og Neuer.
Wilson foreslår at han plasseres bak Arsenals assistmaskin Mesut Özil.
– Dybala er ok, men ikke briljant, sier han, men de kommer til slutt, på vaklende grunn, til enighet om at rekkefølgen blir slik Wilson ønsker.
Noen vil kanskje tørre å tenke at det som gjenstår, vil bli en enkel sluttspurt, selv om det høye stahetsnivået så langt ikke inspirerer til mye håp om at de siste ni navnene blir plankekjøring.
– Har vi glemt noen helt åpenbare?, spør Marcotti.
– Som Courtois? Det gjør vi alltid. Vi gjør dette ferdig mistenkelig raskt.
– Det er den nye to-mot-én-regelen, mer effektivt, tror Auclair, men tar ikke med i betraktningen de mange avsporingene, deriblant en lang en om Wilsons bortkastede reiseplanlegging for å dra på Manchester United mot Arsenal den påfølgende lørdagen, ettersom han på uforklarligvis har fått avslag på sin forespørsel om presseakkreditering.
– Hvorfor blir du ikke bare hjemme i sengen din og ser den der?, spør Marcotti. Billie Holiday kommer på i bakgrunnen og vi luller oss tilbake inn i fotballdebatten. Navn som Sadio Mané, Adam Lallana, Kalidou Koulibaly, José Callejón, Miralem Pjanić, Kevin Gameiro, Raheem Sterling og Claudio Bravo kommer og går til varierende grader av diskusjon. Men vi lyser opp når Joshua Kimmich nevnes, en av fjorårssesongens virkelige åpenbaringer i Bayern München.
– Nei, jeg protesterer.
Marcotti rekker opp en hånd, ganske høflig, før han vender tilbake til velprøvd territorium.
– På grunnlag av at Icardi er en viktigere og bedre spiller, fordi han spiller på et dårligere lag og er den som utgjør forskjellen. Jeg vet at det ikke er Kimmichs feil.
Og det er heller ikke Marcottis skyld at Icardi – uansett hvor mye sympati vi føler for ham etter slik en dypfølt kampanje – er forutbestemt til å ende utenfor topp 50, og at stemmemekanismene tillater Kimmich å bli langt høyere verdsatt i årets rangering. Tyskeren kommer inn på 42. plass.
– Kimmich gjorde ingenting frem til mars eller april, mumler Marcotti. Han er imidlertid enig i at Rakitic blir nummer 43, og deretter blir Raphaël Guerreiro og Lahm raskt tildelt 44.- og 45. plass.
– Kan jeg få Koscielny et sted nå, vær så snill?, forespør Auclair, som jevnlig har brakt opp Arsenal-stopperens navn til total mangel på interesse.
– Det er helt latterlig – han er den midtstopperen i Europa som har forbedret seg mest.
– Åh, en ny kategori!, fnyser Marcotti.
– Forbedret seg mest. Fort, få John Stones på denne listen, da!
Samtidig lyser Wilsons øyne opp ved tanken av David Silva, som virker som et nødvendig valg selv om ingen klarer å samle styrke nok til å si hvorfor eller hvorfor ikke. Alle er enige: Silva trenger ingen ny kategori og sniker seg inn på 46. plass.
– Har vi ikke med Hazard ennå?, spør Auclair i ekte bekymring.
– Nei, vi burde kanskje helst ta ham med nå, aksepterer Wilson.
– Men det er ganske rettferdig å ha ham så lavt, for han var elendig helt til for noen måneder siden.
Marcotti samtykker.

Tid for jokerne
Og dét var mer eller mindre dét når det kommer til praktiske allianser og oppfattet urettferdighet. Nå skal hvert medlem av panelet simpelthen navngi sin egen ubestridte joker for å fylle de tre siste plassene. Valgene blir ikke argumentert imot, men det må gis en forklaring for hvert valg.
Marcotti begynner. Det er en fin mulighet for ham til å få det slik han vil, etter en ettermiddag der han ofte har inntatt rollen som ensom rytter.
– Min joker er Radja Nainggolan, akkurat som i fjor. Han bidrar med så mye energi, han løfter et lag, han scorer mål, posisjoneringen hans er veldig god, og hvis ikke Belgia hadde hatt en dukke som landslagstrener, så ville de blitt europamestere slik jeg spådde for syv år siden.
Så nært, men likevel så fjernt. Nainggolan tar 48. plassen takket være Marcotti. Nå er det Auclairs tur, og han velger et enda villere kort.
– Bernardo Silva for meg, begynner han.
– Åååååhhhhhhhhhh, lyder den halvveis nedlatende responsen i samklang.
– Han er fortsatt veldig, veldig ung, kostet veldig lite penger, og bekrefter alt det han har gjort siden karrieren startet i Benfica. Han er også en påminnelse om at Portugal har noen skikkelige gode spillere på vei opp.
Dette er den typen uhindret, begrunnet forklaring som ville gjort ettermiddagen mer organisert, men mye kjedeligere. Det er bare Wilson igjen nå, og han kan man i hvert fall stole på for det forutsigbare.
– Vel, jeg tror dere alle vet det.
– Fortell, fortell! Auclair og Marcotti i kor.
– Han er like stabil som alltid, bruker utholdenheten sin langs høyresiden, en stor leder, enda større frisparkskytter, god til å slå innlegg, sannsynligvis Kroatias beste spiller i EM til tross for at faren hans døde. Og han har en tatovering av Bambi på leggen.
– Marko Pjaca?, spør en sarkastisk Marcotti, med tankene løpende tilbake til Serie A. Men hvor ville denne listen vært uten at den ble rundet av med Darijo Srna?
– To åpenbare folk vi ikke har med, er James og Mkhitaryan, påpeker den alltid like flittige Wilson, kanskje klar for å gjøre endringer dersom noen skulle bite på agnet.
Thiago Alcântara blir også nevnt i etterkant, men heller ikke han får plass.
– Arda Turan? Wesley Sneijder?
Marcotti virker å ha mistet håpet med sistnevnte. Vi er ferdige, men samtidig så er vi ikke det. Auclairs lille stykke Europa har vist seg å være trivelig, og alle de berørte stemmer Remain; enda en flaske med avkjølt rødvin er på vei, og hvem vet hva slags angst og løpende feider den vil bringe – men alle er enige om at, når alt er sagt og gjort, så har den demokratiske prosessen hatt verre dager enn denne.

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.