19 år gammel ble Ole Martin Nesselquist hovedtrener for A-laget til Trosvik. Dagen før han fylte 23 tok han over tradisjonsrike Moss FK. «Jeg tenker ikke lenger på at jeg er ung, jeg er blitt vant til det», sier Nesselquist til Josimar.
Tekst og foto Marius Lien
Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!
– Du var 19 da du ble trener for Trosviks A-lag i 4. divisjon. Hva får en 19-åring til å ville være trener, i stedet for å spille selv, på ett eller annet nivå?
– Først og fremst en voldsom interesse for faget fotball, jeg ble tidlig fascinert av det. Faren min var og er sportsjournalist i Moss Avis. Han skriver naturlig nok ikke om oss lenger, men tidligere dekka han alt som hadde med Moss FK og fotball å gjøre. Jeg var vel tre år da jeg begynte å være med på treninger og kamper, og åtte-ni da jeg første gang sa at jeg ville bli fotballtrener.
– På den alderen vil de fleste bli proffspillere?
– Jeg drømte først om å bli spiller. Men jeg tok det første trenerkurset da jeg var tolv. Da spilte jeg ennå, men jeg ble stygt skada da jeg var 15. Da gikk jeg rett inn i trenergjerningen med et G13-lag.
– Så du har ikke spilt siden du var 15? Ikke engang i bedriftsserien eller 7. divisjon?
– Jeg ble operert fire ganger etter skaden, og prøvde å spille litt året etter. Så har jeg vel ett år i bedrift, og jeg spilte litt for Trosvik 2 i 5. divisjon da jeg trente dem, hvis vi skulle hvile spillere.
– Det var sikkert noen garva spillere i Trosviks garderoben, som det er overalt. Hvordan var det første møtet mellom deg, tenåringen, og stallen?
– Det husker jeg godt. Det som var spesielt var at jeg ikke var ansatt før det første møtet. Både jeg og klubben ønska at jeg skulle møte spillerne og selge inn mitt budskap. Så skulle spillergruppa være med på å bestemme. Når jeg var såpass ung var det riktig at spillerne hadde noe å si. Hadde jeg blitt ansatt over hodene på dem, kunne de slått seg vrange og så hadde det gått helt galt. Så det første møtet var et spillermøte på halvannen time, der vi prata generelt om fotball, hva jeg forventa av dem i treningskulturen, og hva jeg ønska å bygge opp. Jeg husker det endte med at spillergruppa enstemmig ville ha meg.
– Hvordan gikk første sesong?
– Vi hadde et ungt lag, og blei tippa på nedrykksplass av alle. Selv snakka vi bare om at vi skulle skape en god treningskultur, bli bedre og utvikle oss. Vi starta dårlig, sto med tre poeng etter de fire første kampene. Men vi var tålmodige, og fikk flyten. I nest siste serierunde slo vi Ås borte, gikk forbi dem på tabellen og lå på opprykksplass for første gang. Vi beholdt plassen gjennom siste runde, og rykka opp.
– Etter den skjeve starten, var du nervøs for at hele trenerdrømmen skulle ryke?
– Nei, tror ikke det. Jeg hadde en veldig bra fotballeder bak meg, som hadde klokketro på det vi drev med. Selv om vi skulle rykke ned, ville jeg ha hatt jobb videre. Jeg tror vi fikk igjen for at vi ikke begynte å endre på ting etter den dårlige starten.
– Mange steder er tre poeng på fire kamper nok til å få sparken.
– Sånn er fotballyrket. Men jeg mener at hvis en klubb sparker en trener etter fire kamper, så må de som ansatte han gå også. Da er researchen for dårlig, har du ikke mer trua enn det, må du finne noe annet å gjøre.
– I fjor sommer tok du over som hovedtrener i Moss FK, én dag før du fylte 23 år. Moss lå da fjerde sist og på nedrykksplass i 2. divisjon. Her var det flere erfarne spillere i troppen, og enkelte svært sterke personligheter. Var dette enda vanskeligere enn å ta over Trosvik som 19-åring?
– Mye vanskeligere. Det handler nok også om at jeg tok over midt i en sesong. Det hadde jeg aldri gjort før. Settingen var en helt annen. I Trosvik ble jeg ansatt i oktober, med seks måneder til seriestart. I Moss ble jeg ansatt torsdag, og vi måtte vinne på lørdag. Sånn gikk det gjennom hele høsten. Vi måtte vinne alle kampene, alt var cupfinale. Det ble ikke noe ro, vi hadde dårlig tid. Som du sier var det en frustrert spillergruppe, med sterke personligheter. Vi følte vi fikk en bra utvikling, poengsnittet var bedre, men dessverre ikke bra nok til å holde plassen. I ettertid ser vi at det er ting vi kunne gjort annerledes, men jeg ville aldri vært foruten den opplevelsen. Selv om den var tøff.
– Målet som sendte dere ned kom i 90. minutt, mot Bærum. Dere slapp i det hele tatt inn svært mange mål i sluttminuttene i fjor. Har du regna på tabellen etter 85 minutter?
– Hadde kampene var i 75 minutter ville vi kommet på andreplass.
– Dårlig kondis, eller angst?
– Vi var for dårlig trent. Dette er noe jeg ville gjort annerledes. Vi var usikre på om problemet var fysisk, mentalt eller taktisk, og vi kjørte aldri noen tester for å få tall på hvor dårlig trent vi var. Vi fikk tre gode resultater rett før sommerferien, dermed gikk problemet i glemmeboka. Og vi brukte ikke sommerferien til å jobbe så mye fysisk. Vi burde kjørt tester for å få sikre tall.
– Det demokratiet du beskrev i Trosvik, der spillerne er med å ta store avgjørelser, har du innført det her?
– Nei, og jeg tror vel ikke alltid det er lurt at spillere skal være med å ansette trenere. Men innimellom kan det være fornuftig. Jeg vet at spillergruppa her, da jeg var midlertidig hovedtrener i fjor, ga et signal til klubben om at de ville ha meg. Generelt er jeg inkluderende som leder. Jeg vil at spillerne skal føle eierskap til det vi driver med. Du får et bedre sluttprodukt dersom alle føler et eierskap til det.
– Morten Giæver er assistenttrener, ti år eldre enn deg, med tippeligaerfaring. Funker det bra å være uenig med han?
– Ja, veldig bra. Jeg vil alltid ha mye toppspillererfaring rundt meg, det hadde jeg i Trosvik også. Jeg har ikke den erfaringa selv, og tviler på at jeg får den, hehe, så jeg må ha folk rundt meg som vet hvordan det er å være på banen i pressa, stressa situasjoner. Som vet hvordan det er å trene mye, som har kjent det på kroppen. Vi har kjempegode diskusjoner, er enige om mye og uenige om noe, og der er ikke alderen noe problem i det hele tatt. Jeg tenker ikke lenger på at jeg er ung, jeg er blitt vant til det. Det er vel klubben og spillerne etter hvert også.
– Kanskje byen begynner å bli vant til det også? Det var jo en snakkis i starten, men har muligens avtatt litt?
– Det blir nok fortsatt litt snakka om. Men det er helt naturlig at supportere også er skeptiske når det kommer en så ung trener. Det forstår jeg veldig godt. Det er min jobb å bevise at alderen ikke har noe å si. Noen vil si at jeg greide det, siden poengsnittet ble bedre. Andre vil si at jeg ikke greide det i fjor, siden vi rykka ned. Og da er alderen min det første folk vil angripe.
– Har du lest deg opp på andre trenere i din tradisjon? For eksempel Hoffenheims 29 år gamle Julian Nagelsmann, som aldri har vært spiller? Eller João Saldanha, som skapte Brasils VM-landslag i 1970, som kom til treneryrket uten annen erfaring enn strandfotball og journalistikk?
– Jeg har ikke lest så mye om dem, men det er kult med Julian i Hoffenheim. Han setter standarden internasjonalt nå, ved å vise at alderen bare er et tall. Han må jo være vanvittig flink som får til det der. Men veien min blir ikke noe enklere av den grunn, jeg må skape resultatene sjøl.
– Hvordan vil du beskrive din fotballfilosofi?
– Jeg er opptatt av at fotball er underholdningsidrett. Så kan man diskutere hva som er god underholdning. Noen vil ha et lag som bare har ballen i laget og spiller fin possession. Andre vil ha et lag som slår langt, lager mange sjanser og er innafor 16-meteren hele tida. Vi skal være ballsikre og gjennombruddshissige. Vi skal ha ballen og skape ubalanse, og spille framover primært langs bakken og gjennom ledd. Defensivt skal vi presse så høyt som mulig. Vi snakker mye om å dominere kampen, både med og uten ball. Vi kan dominere uten ball ved å presse høyt og styre hvor motstanderen spiller.
– Gjennombruddshissighet, langs bakken og gjennom leddene. Det høres litt ut som den gamle mossetreneren Nils Arne Eggen?
– Ja. Da Eggen var RBK-trener i 2010 var jeg hos han i to uker. Det var Knut Torbjørn som ordna det for meg, han var en god venn. Nils Arne Eggen er den beste treneren Norge noen gang har hatt, det er vanskelig å ikke bli inspirert av han.
– Andre inspirasjonskilder på trenersiden?
– Den trenere som har satt størst inntrykk på meg er Ronny Deila. Jeg var seks måneder med han i Godset, i 2012, og har veldig sansen for både lederstil og fotballfilosofi. Jeg står for mye av det samme som han, og ble veldig prega av de seks månedene, både i ledelse og fotball.
– Dominere kampen også uten ball. Har dere klart dette?
– Ja, egentlig. Vi så det borte mot Strømsgodset II, det er et lag som liker å ha ballen, og Marienlyst er en vanskelig arena å komme til. Men vi drar derfra med 80 prosent besittelse. Når Godset hadde ballen, så greide vi å stå opp mot dem, vi tvang dem til å spille utover, som de ikke er glad i. Det endte med at de måtte slå langt, og så fikk vi ballen. Det handler om å få kampen inn på egne premisser. Førsteprioritet for oss i år er å skape en identitet på hvordan Moss skal spille fotball. Jeg tror ikke du blir ordentlig god over tid om du ikke har en klar identitet, og den skal vi skape. Så kommer vi helt sikkert til å tape kamper i år fordi vi er litt naive på identiteten, men om fire år kommer vi til å få igjen for det.
– Er MFKs identitet å være en toppklubb, eller en breddeklubb?
– Moss ønsker å være i toppen, det er ikke noe å lure på. Men nå er vi ikke gode nok til å være der. Vi har virkelig stukket fingeren i jorda for å snu den trenden som har vært her de siste 15 årene. Vi har fått inn en administrasjon igjen, med Kjetil Berge som spillende daglig leder, Martin Thømt Jensen som spillende markedssjef og Morten Giæver som spillende assistenttrener med diverse andre oppgaver. Vi jobber veldig mye med klubbutvikling, med trener- og spillerutvikling på yngres avdeling. Vi har begynt med anleggsutvikling og jobber godt med økonomien, sånn at vi får opp en klubb som er velfungerende i bunnen. For når MFK kommer tilbake i toppen, må det være fordi hele klubben er god nok, ikke fordi vi bare har henta masse spillere til A-laget som er gode nok. Det kan ta ti år, det kan ta tre år, vi vet ikke. Det må bare ta den tida det tar.
– Både Giæver, Berge og Thømt Jensen har spilt i eliteserien ganske nylig. Sistnevnte er ikke engang veteran, hva var gulrota som fikk han til å bite på?
– Dette er klubben hans. Han var veldig motivert sjøl, for å kunne bidra her igjen, og hjelpe klubben opp. Han hadde trua på prosjektet vårt, og ville hjelpe til å få Moss FK opp igjen. Det er en velig billig løsning for oss også, uten å kunne gå inn i detaljene i kontrakten. Lokale spillere, med tilhørighet til klubben og byen, er viktig for oss. Mod Godset startet vi med seks lokale spillere på banen, og seks av sju på benken er lokale. Det er gode tall for oss. Det er sånn vi vil bygge det opp.
– Det har ikke alltid vært helt optimalt samarbeidsklima mellom klubbene her i Moss. Hvordan vil du gå fram for å bedre det?
– Jeg har jobba med samarbeid i byen i to år. Det er veldig mye bedre nå enn det har vært på lenge. Mange sier Moss FK er flaggskipet i Moss. Men et flaggskip er ikke noe du er, det er noe du må gjøre deg fortjent til å være. Vi er mye på klubbesøk, er ute og trener yngre lag. Jeg holder trenerforumer hos klubber. Og vi krever ikke noe tilbake, for det skal vi ikke gjøre. Hvis vi ønsker å være flaggskip må vi tilby vår kompetanse, by på oss sjøl.
– Mange norske elitelag henter spillere fra omkringliggende klubber når de er nede i 12-årsalderen. Mens eksempelvis Odd ikke henter noen før de er rundt 16, det de kaller «Telemarksmodellen». Hvor står du i dette spørsmålet?
– Veldig enig med Odd. For meg er det hårreisende å hente spillere når de er 12-13 år. For det første ødelegger du utviklingsmiljøene rundt omkring. Du drar dem vekk fra kamerater, du mister noe av det sosiale som er i fotballen, og det er viktig. Vi har sagt til klubbene at vi ikke henter noen før de er 16 år. Vi ønsker at laga rundt oss skal være gode også. Om vi henter en gutt når han er 12 år, kan det gjøre at han som egentlig kunne blitt god borte på Ekholt, han ble det ikke, fordi han slutta da han mista treningskompisen sin. Så jeg er veldig imot å hente spillere for tidlig.
– I en video som klubben nylig publiserte, ble du spurt om hva gjør du når du ikke driver med fotball. «Ingenting», svarte du. Hvordan arter dette seg i praksis, er du typen som en torsdagskveld ser Europa League på tv, samtidig som du har en VM-kamp fra 1958 gående på YouTube og følger fransk 2. divisjon gjennom Twitter?
– Den videoen ble spilt inn for en liten stund siden, og en ting har endra seg siden den gang. Jeg har fått kjæreste. Så jeg kan vel si nå at det er fotball eller henne. Dessverre ser jeg sjelden fotball når jeg kommer hjem fra jobb. Jeg ser veldig mye fotball når jeg er her. En arbeidsdag for meg kan være oppmøte her mellom 8 og 10 om morgenen, og jeg blir her til mellom 8 og 10 om kvelden. Så er det egentlig bare å spise og legge seg.
– Lange dager?
– Sånn er det, jeg trives med det. Skal vi få Moss FK opp igjen, så skjer ikke det ved at man har korte arbeidsdager og jobbe så lite som mulig. u
