Damian Comolli (t.h.) var sportsdirektør fra 2005 til 2008. Her sammen med styreformann Daniel Levy.

Julekalender #13 Tilfellet Spurs

Tottenham har de siste årene utfordret langt mer pengesterke konkurrenter takket være lederskapet til to menn som står for noe helt annet enn det som er standard i England.

Tekst Lars Sivertsen

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

I boken Soccernomics studerte Simon Kuper og Stefan Szymanski resultatene og regnskapene til 40 engelske toppklubber mellom 1978 og 1997, og oppdaget at det var en 92% korrelasjon mellom klubbenes lønnsutgifter og hvor de havnet på tabellen. Dette er et tall som kan brukes til å trekke mange konklusjoner, uten at alle nødvendigvis vil være riktige. Korrelasjon og kausalitet er to veldig forskjellige ting. Det er selvsagt ikke slik at dersom en klubb en sommer gir spillerne sine mye bedre kontrakter så vil de neste år skyte oppover på tabellen. Det er heller ikke noe garanti for at dersom man henter nye og dyrere spillere vil man i 9 av 10 tilfeller gjøre det bedre sesongen etter. Det er også uvisst om tallet vil være så høyt som 92% i alle ligaer, i alle land, til alle tider. Og det er ingen tvil om at dette er en regel med mange unntak. Det tallet imidlertid gjør, er å gi et slags faktagrunnlag for noe alle fotballsupportere innerst inne vet og aksepterer: De rikeste gjør det ofte best. Et fundamentalt spørsmål nesten alle klubber i verden må spørre seg selv er da dette: «Hvordan skal vi gjøre det bedre enn klubbene som har råd til dyrere spillere enn oss?»

Et av lagene som virker å ha funnet et svar er Tottenham. De siste 8 årene har de en snittplassering i Premier League på 4.25 plass, til tross for at de har ligget nokså stabilt på 6. plass på lønnstabellen, bak Manchester United, Manchester City, Chelsea, Arsenal og Liverpool (da Tottenham kom på 4. plass i 2010 hadde også Martin O’Neills Aston Villa større lønnsforpliktelser enn de blåhvite). Differansen mellom et snitt på 6.125 på lønnstabellen og et snitt på 4.25 på den faktiske tabellen virker kanskje ikke så dramatisk ved første øyekast, men så er også den økonomiske forskjellen på Tottenham og de fem klubbene «foran» betydelig. De ferskeste bekreftede tallene vi har, fra 2015/16-sesongen, viser at Tottenham brukte 100 millioner pund på lønninger, Arsenal 195 millioner, mens Liverpool, Chelsea og de to Manchester-lagene alle var over 200 millioner. Så selv om det historisk sett har vært over 90% korrelasjon mellom lønnsutgifter og tabellplassering har Tottenham nå i nesten et tiår vært konkurransedyktige med lag som bruker dobbelt så mye penger.

Daniel Tiger
Samtidig har Tottenham det siste tiåret vært alt annet enn noe mønsterbruk. Managere har kommet og gått, det samme har rekrutteringsansvarlige med ymse jobbtitler og ymse jobbbeskrivelser. Stjernespillere er blitt solgt, til fansens store frustrasjon. Overgangsblundere er blitt begått, til latter og begeistring for rivalene. Tottenham har med andre ord vært som fotballklubber flest. Når de da likevel virker å ha funnet et slags svar på dette fundamentale spørsmålet, spørsmålet som nesten alle klubber stiller seg og som mange sliter med, så kan det være verdt å ta en nærmere titt på hva de egentlig har gjort riktig.

Det er ett konsept man må ha en viss forståelse for dersom man skal begynne utvikle en føling for den britiske fotballdiskursen: «The football man». Eller kanskje til og med «proper football man». Kriteriene for å kvalifisere som en ekte fotballmann kan være diffuse, men lang fartstid i klubbfotballen er en essensiell ingrediens. Det er også viktig å ha et verdisyn forankret i tiden før Premier League-milliardene flommet gjennom sporten, som speiler arven fra menn som Bill Shankly, Matt Busby, Bill Nicholson og andre store figurer i britisk fotballhistorie. En ekte fotballmann skal helst ha spilt selv, men trenere og ledere som jobber i sporten lenge nok kan gjøre seg fortjent til innpass i fotballmann-klubben ved å vise over tid at man har tilstrekkelig forståelse for og lojalitet til de etablerte normene for hvordan ting skal gjøres. Tottenhams styreformann Daniel Levy vil aldri bli akseptert som en «football man». Med sin middelklassebakgrunn, manglende fotballkarriere, og absolutt verst av alt, utdannet fra Cambridge, er Daniel Levy sjanseløs. Levy er etter alt å dømme en mann som med største enkelhet kan traktere Excel-dokumenter bare ved å bruke tastaturet, og ekte fotballfolk vil følgelig vurdere alt han foretar seg med en dyp og inngrodd skepsis. Men selv om det er viktig å kunne sin historie og forstå tradisjonen man er en del av, så er det også slik at de som er tjoret til fortiden sjelden vinner fremtiden. Daniel Levy er kanskje ikke en «proper football man», men derfor er han heller ikke bakbundet av måten ting alltid har blitt gjort. Dette er grunnen til at Tottenham siden 2001 er blitt ledet etter litt andre prinsipper enn andre klubber.

Damian Comolli (t.h.) var sportsdirektør fra 2005 til 2008. Her sammen med styreformann Daniel Levy.

Den nye skolen
Bill Shankly sa en gang at «I en foballklubb har du en hellig treenighet: Spillerne, manageren og supporterne. Direktørene har ikke noe med saken å gjøre. De er kun der for å signere sjekkene». Det er nok trygt å si at Bill Shankly ikke hadde likt Levy. En av praksisene i engelsk fotball, som tradisjonalistene lenge så som en selvfølge, er at manageren er allmektig og må ha full kontroll over spillerne som blir kjøpt og solgt. En manager kan ikke forventes å utrette noe som helst dersom han ikke jobber med «sine» spillere. Daniel Levy, med sin bakgrunn og utdannelse innen forretninger utenfor fotballen, vil enkelt og umiddelbart se hvorfor dette er en fundamentalt ustabil og økonomisk uforsvarlig modell. Det er tross alt slik at managere kommer og går. Dersom alle managere må ha full kontroll over rekruttering og kun kan forventes å jobbe med «sine egne» spillere vil en klubb nødvendigvis bli nødt til å bytte ut halve stallen hver gang en manager enten må sparkes eller lar seg friste av en større klubb. Det vil i lengden bli fryktelig dyrt. Alle klubber drømmer om å finne en Arsène Wenger eller en Sir Alex Ferguson, en allmektig manager som oppnår uovertruffen suksess og forblir lojal overfor klubben sin i en årrekke. Men faktum er likevel at disse managerne er unntakene, snarere enn regelen. Det overveldende flertall av managere enten feiler og må sparkes, eller lykkes og drar videre til en større klubb. Mens tradisjonalister ser seg blinde på idealer vil en kaldblodig forretningsmann som Daniel Levy bygge en selskapsmodell basert på regelen, ikke unntaket. Derfor har Levy siden han ble styreformann i Tottenham i 2001 insistert på en modell der managerens jobb først og fremst er å trene laget. Hovedansvar for rekruttering har ligget hos en sportsdirektør eller rekrutteringssjef, men avgjørelser tas etter diskusjoner mellom manager, rekrutteringsavdelingen og Levy selv. Det er en måte å gjøre ting som er vanlig i store deler av verden, mens i England ble det sett på som en slags form for blasfemi. I årene som har gått siden Levy tok over Tottenham har flere og flere klubber i England lagt om til en lignende struktur, men skepsisen lever fortsatt i beste velgående hos fans, eksperter og ymse fotballmenn.

Ungt og billig
Selv om Daniel Levy hadde funnet en ledelsesstruktur han likte for klubben var det ikke nødvendigvis enkelt å finne mennesker som passet knirkefritt inn i denne strukturen. Siden 2001 har Glenn Hoddle, Jacques Santini, Martin Jol, Juande Ramos, Harry Redknapp, André Villas-Boas, Tim Sherwood og Mauricio Pochettino alle sittet i manager-stolen, med varierende grad av hell. En av fordelene med å gi en sportsdirektør overordnet ansvar for rekruttering er, teoretisk sett, at vedkommende kan tenke mer langsiktig enn en manager gjør. Men i Tottenhams tilfelle har rekrutteringssjefene også kommet og gått, i form av Frank Arnesen, Damien Comolli, Franco Baldini og til sist Paul Mitchell. Den formelle strukturen har endret seg flere ganger, og det mer uformelle maktforholdet mellom aktørene har også variert. Det er også påfallende hvor forskjellige rekrutteringssjefene har vært: Frank Arnesen og Franco Baldini lener seg i all hovedsak på sine velutviklede nettverk av kontakter, speidere og agenter, mens Comolli og Mitchell begge er mer opptatt av data-analyse (Paul Mitchells offisielle jobbtittel var «Head of Recruitment and Analysis»). Det eneste som egentlig har vært konstant er prinsippene klubben forsøker å følge på overgangsmarkedet, og mannen som sitter på toppen av det hele.

Når makten over overgangsbudsjettet først er fjernet fra managerens kontor er det plutselig også lettere for klubben å legge føringer for hva slags type spillere som skal hentes. Ved Cambridge studerte Daniel Levy «land economy». Det er en grad som ifølge universitetets nettsider fokuserer på «loven, økonomi, og deres relasjon til bebyggede og naturlige miljøer». Dette virker kanskje ikke umiddelbart som noe man kan overføre til fotballen, men samtidig er det ingen tvil om at Daniel Levy er en mann som forstår hva slags krefter i et marked som påvirker hva ting er verdt. Med andre ord, Daniel Levy forstår at yngre spillere ofte kan selges for mer penger enn de blir hentet for, og derfor kan skape verdier for bedriften utover det de leverer på banen – mens eldre spillere kan synke i en verdi og i praksis bli en ren utgift. Levy forstår at unge spillere som får Premier League-erfaring stiger i verdi og som regel kan selges med overskudd, enten de utvikler seg til å bli stjerner eller ikke. Levy forstår også at alle klubber i Premier League ønsker å ha flest mulig britiske spillere, at Premier League og Champions Leagues «home grown»-kvoter tvinger de til å ha et antall spillere som er utviklet i England i stallen sin, og at alt dette betyr at unge engelske spillere er verdt sin vekt i gull – og nesten alltid vil stige i verdi. Og fremfor absolutt alt forstår Daniel Levy at lønnsbudsjettet må holdes nede for enhver pris, og at en svær kontrakt til én spiller betyr at flere andre spillere plutselig vil kreve tilsvarende lønnsøkninger. Så Tottenham har i Daniel Levy-årene i all hovedsak forsøkt å hente spillere som er under 25, spillere som ikke krever alt for heftig lønn, og klubben har spesielt vært på utkikk etter unge, britiske, «home grown»-spillere. Damien Comolli, som var sportsdirektør i Tottenham under Levy, har tidligere sagt til Josimar at han «fikk veldig klar beskjed» fra Levy om at det kun unntaksvis ville være aktuelt å hente eldre spillere, så da han satt sammen lister over spillere som kunne vurderes for en potensiell overgang «så det ville ikke være vits å sette en 29 eller 30 år gammel venstreback på listen».

To sentrale skikkelser i Spurs er manager Mauricio Pochettino og storscorer Harry Kane.

Kompromissløs kar
Så fremfor å ha en manager og la han hente best mulig spillere innenfor det tilgjengelige budsjettet, har Tottenham under Daniel Levys ledelse hatt en manager og en sportsdirektør, og sportsdirektøren har etter konsultasjon med manageren hentet best mulig spillere, så lenge de aller fleste av dem er unge, har høy potensiell videresalgsverdi, ikke krever altfor mye i lønn og aller helst også er britiske. Det er enten gode prinsipper for sunn klubbdrift eller idiotiske restriksjoner som gjør det umulig å bygge et slagkraftig mannskap, alt etter hvem man spør. Og det er før man i det hele tatt har kommet til den fasen Daniel Levy er blitt berømt og beryktet for: Fremforhandlingen av selve avtalene. Tottenham-sjefen er notorisk vrang og vanskelig å forhandle frem avtaler med. Lyon-president Jean-Michel Aulas sa etter å ha blitt enig med Tottenham om en overgang for Hugo Lloris at «forhandlingene var det vanskeligste jeg har måttet gjennomgå på 25 år. Vi hadde folk som snakket hele kvelden med Daniel Levy. Han snakker mye og han går tilbake på ting vi hadde blitt enige om». Foruten å være sta er Levy spesielt kjent for å forsøke å skvise fordeler ut av alle aspekter ved en avtale, ned til den minste detalj. Og Levy skiller seg ut i fotballverden i at han er mer enn villig til å la en potensielt viktig overgang for klubben kollapse dersom han ikke får avtalen han vil ha, noe som har skjedd gjentatte ganger. Så selv om klubben klarer å finne spillerne som manageren, sportsdirektøren og Levy blir enige om, som passer inn i klubbens strategi angående alder, lønn, potensiell videresalgsverdi og aller helst også nasjonalitet, så er det fortsatt en god mulighet for alt avtalen går i vasken fordi styreformannen insisterer på å forhandle beinhardt på hver minste detalj av avtalen. Det er egentlig et lite mirakel at Spurs får utrettet noe som helst på overgangsmarkedet.

Levys hardnakkede tilnærming til overgangsmarkedet har opptil flere ganger kostet Tottenham spillere, ofte til høylytte protester fra supportere og media. Men Tottenham er nødt til å være skarpere enn toppklubbene de akter å konkurrere med. Arsenal har over dobbelt så høye kampdagsinntekter i løpet av en sesong som Tottenham. Liverpool tjener nesten dobbelt så mye fra «commerical activities» (sponsorinntekter, salg av supporterutstyr, osv), mens Manchester United tjener neste fire ganger så mye som Spurs på dette området. Chelsea og Manchester City har sine milliardær-eiere, og har også begge sterkere inntektsgrunnlag enn Tottenham uavhengig av pengene eierskapet måtte finne på å spytte inn. For at Tottenham skal ha råd til å bla opp betydelige summer for spillerne de vil ha er de i mye større grad enn de andre toppklubbene avhengige av å hente inn de pengene gjennom spillersalg. Etter januarvinduet tidligere i år viste tallene at Tottenham, som den eneste av de seks toppklubbene i Premier League, kunne vise til overskudd på overgangsmarkedet de siste fem årene. Mens Tottenham gikk i pluss med 7 millioner pund, gikk Chelsea 132.7 millioner i minus, Liverpool 144.6, Arsenal 210.7, Manchester United 397.6 og Manchester City med voldsomme 426.5 millioner pund i minus. Forskjellen er selvfølgelig at disse klubbene har råd til å bruke disse pengene, mens Tottenham må være smarte. Daniel Levy ga sin versjon av argumentet høsten 2015, da overgangsvinduet stengte uten at Tottenham hadde hentet spissen fansen helst ville ha. West Bromwich ville ha mer penger for Saido Berahino enn hva Levy ville betale, og da ble det ingen overgang. «Vår pragmatiske spillerlogistikk har vært viktig for måten vi driver forretningssiden av klubben, og det har ledet oss til en posisjon der vi nå kan begynne arbeidet med en ny stadion – den ene tingen som kan gjøre denne klubben konkurransedyktig på et høyere nivå», skrev Levy i en beskjed på klubbens nettsider. Pragmatisk spillerlogistikk er ikke en setning som får supporterblod til å pumpe raskere, men realiteten er at det er en filosofi som har gjort det mulig for Tottenham å hevde seg stabilt i kampen om Champions League-plasser samtidig som klubben bygger ny storstue.

Mannen fra Murphy
At Tottenhams har snittplassering på tabellen de siste 8 årene på 4.25 er riktig, men det er også en sannhet som kan og bør nyanseres litt. Man kan si at Daniel Levy, etter å ha gått ned noen blindgater i sine første år som Tottenham-leder, nå har funnet en formel som virker. Men man kan også snu på det å si at i de første 13 årene under Levy var Tottenhams snittplassering 7.3, mens i de tre årene under Mauricio Pochettino har vært manager er snittet 3.3. Veldig mye av det som er bra i Nord-London har å gjøre med mannen fra Murphy.

Det lille tettstedet Murphy i Santa Fe-provinsen i Argentina er oppkalt etter iren John James Murphy. I 1844 emigrerte den da 22 år gamle Murphy fra Wexford i sørøst Irland til Argentina. Der jobbet han først som grøftegraver, men han jobbet seg oppover gjennom tiår med hardt arbeid og ble etterhvert en relativt rik og mektig landeier. Han døde i 1909, etterlot seg en stor familie og en betydelig arv, og da jernbanen kom til den delen av Argentina kun to år senere ble stasjonen nær landområdene hans kalt Estación Murphy. Landsbyen som vokste frem rundt togstasjonen ble hetende Murphy. Det føles passende at det var akkurat her Mauricio Roberto Pochettino ble født, i en landsby oppkalt etter en mann som jobbet frem formuen sin fra intet.

Historien om Pochettinos første «møte» med Marcelo Bielsa er etterhvert blitt en del av den moderne fotballmytologien, men den tåler å bli gjenfortalt en gang til. Pochettino bodde fortsatt hjemme med familien sin i Murphy, da to menn han ikke kjente kom på besøk. Den ene het Jorge Griffa, den andre het Marcelo Bielsa, og de hadde reist drøye 150 kilometer fra Rosario der de jobbet for junior-avdelingen til Newell’s Old Boys. De to banket på døren to Mauricio, som da var 13, og gikk inn. Marcelo Bielsa studerte beina til unge Mauricio, og erklære at dette var en fotballspiller. Mauricio svarte ikke, klokken var to om natten og han sov. Dagen etter våknet han og fikk høre at han hadde fått tilbud om å bli Newell’s-spiller. Fem år senere ble Bielsa ansatt som trener for a-laget til Newell’s, og Mauricio Pochettino ble straks hentet opp fra junioravdelingen.

Bielsa er en av nyere tids mest innflytelsesrike fotballtrenere, men å spille for ham er ingen spøk. Hans spillestil, treningsmetoder og generelle personlighet krever mye, kanskje for mye, av spillerne han skal lede. Med andre ord er det å spille under Marcelo Bielsa en voldsomt brå start på livet som profesjonell fotballspiller. For Pochettino var det perfekt. «Vi er en hardtarbeidende familie», sa Mauricio Pochettinos far Héctor til Bleacher Report i fjor. Selv unngår Pochettino inngående kontakt med pressen, og viker spesielt utilpass med å snakke om seg selv. Men hans foreldre er mer villige til å lette litt på sløret. «Vi har alltid måttet jobbe. Selv da han spilte for Newell’s kom han tilbake hit i fritiden sin for å hjelpe med arbeidet», fortalte Héctor. Pochettino ble født inn i en bondefamilie som hadde levd av gårdsdrift i Murphy i tre generasjoner.

Før Pochettino forlot lille Murphy og dro til Newell’s var han, kanskje ikke overraskende, kaptein på alle guttelagene han spilte på i landsbyen. Gjennom hele karrieren skulle Pochettino utmerke seg for innsats- og vinnerviljen sin. «Han var alltid en vinner», sa pappa Héctor Pochettino. «Da han spilte på førstelaget til Newell’s da han var 19, var han ikke interessert i å kjøpe en ny bil slik noen av lagkameratene hans gjorde. Han kjøpte en billig, gammel en i stedet. Han så ikke for seg å bli stjerne, han ville bare spille.» Han vant trofeer med Newell’s og hadde senere en vellykket karriere i Europa, der han spilte for Espanyol, Paris Saint-Germain og Bordeaux. I Paris ble han utnevnt til én av to kapteiner for laget selv om han bare hadde bodd i Frankrike i et par måneder og ikke snakket språket enda. Lederegenskapene var likevel tydelige.

At han ble manager overrasket ingen. Han gikk en hard skole ved å ta over Espanyol i en periode der budsjettene i klubben måtte kuttes, og han endte opp med å gi debuter til nesten 20 spillere fra juniorlaget i løpet av to og en halv sesonger. Han fortsatte å jobbe like hardt som han hadde gjort på banen: Han kom på jobb før alle andre om morgenen og dro hjem senere enn alle andre. Siden Espanyol hadde stadig mindre penger måtte han forsøke å få mer ut av de spillerne han hadde, og han introduserte ting som GPS-vester på trening slik at han kunne analysere arbeidet som ble gjort på feltet grundigere. Øktene var tøffe, for Pochettino ville ha et lag som hadde energi til å presse motstanderen nådeløst. Han er ingen ekstremist, som hans gamle læremester Bielsa, men en viss påvirkning kan man spore. Som Bielsa ønsker han helst å vinne ballen høyt i banen, som Bielsa er han opptatt av detaljer, og leter etter alle mulige fordeler.

Den “engelske” argentineren
Selv om han aldri spilte for en engelsk klubb og selv om han ikke kunne engelsk i starten, så var Mauricio Pochettino perfekt for engelsk fotball. Mer perfekt enn han kanskje var klar over. England er en fotballkultur som har gått seg fast i sine egne spor. Etter å ha først spredd sporten til alle verdens hjørner er det nå veldig mange år siden engelskmenn var innovatører eller læremestre på noe vis. Det har tatt tid før man har nådd en gryende nasjonal erkjennelse av at fotballens hjemland har blitt akterutseilt, men det blir stadig vanskeligere å grave hodet i sanden. Nå, de siste årene, virker deler av England grepet av en slags identitetspanikk. Den gamle skolen, «the proper football men», er i ferd med å bli luket ut av sporten av en resultatindustriens iboende Darwinisme. De mest tradisjonskneblede fotballmennene opplever at resultatene, og senere jobbtilbudene, uteblir. Man må søke tilflukt i TV-studio, holde foredrag for Rotary-klubber eller ta jobber i de lavere divisjonene. Fotballforbundet, i sin forvirring, produserer handlingsplaner i øst og vest. Man ser til Spania, eller Tyskland, eller Nederand, alt etter hvem som har vunnet flest landskamper i det siste. «Søken etter en stil, en kultur, en identitet, dette er i praksis Englands identitet», sukket The Guardian i en kronikk i vår. Midt oppi dette kaoset kan en argentiner, av alle ting, være guds gave til engelsk fotball.

For Pochettino har, enten han er klar over det eller ikke, funnet en spillestil som utnytter mange av de tradisjonelle engelske styrkene som arbeidsvilje, fysikk, duellstyrke og intensitet. En stil som også kan maskere en del av de taktiske og tekniske begrensningene mange engelske spillere virker å ha. Først i Southampton og så senere i Tottenham, har Pochettino fått spillergrupper dominert av engelskmenn til å spille en litt raffinert form for Bielsa-fotball. Knalltøff fysisk trening, høye krav til innsats og selvoppofring, og en taktikk på banen som baserer seg på å presse motstanderen høyt, på å gjøre livet ubehagelig for motstanderen fysisk. Det defensive opplegget koster krefter, men krefter er noe engelske spillere har nok av. Når ballen erobres skal man ideelt sett angripe direkte, med pasninger på ett og to touch, med raske gjennombrudd dersom det er mulig. Igjen, dette er en tankegang engelskmenn trives godt med. Selv om han hadde språklige utfordringer den første tiden fikk Pochettino en nesten umiddelbar reaksjon fra Southampton-spillerne. Et lag som under Nigel Adkins høsten 2012 hadde vært et positivt, men litt rotete fotballag, ble under Pochettino våren 2013 et lag der alle så fysisk skarpere ut, alle løp som om de visste hvor de skulle, og alle visste hva planen var. Det var en radikal forvandling, pisket frem av en trener som bare såvidt kunne nok engelsk til å spørre hva klokken var.

Det er uvisst Daniel Levy forstod at Pochettinos fotballfaglige tilnærming var unikt godt egnet til å få det beste ut av de unge, engelske spillerne Levy i årevis hadde insistert på å hente til klubben. Men Levy, og de som gir ham råd, kan ikke ha unngått å se at Southampton den våren valset over Manchester City, Liverpool og Chelsea på hjemmebane. Ikke alle kampene var perfekte, men når det virket så virket det fryktelig godt. Allerede høsten etter, da ting raknet for André Villas-Boas og Daniel Levy nok en gang måtte ut på manager-jakt, viste Tottenham interesse for Mauricio Pochettino. Det ville imidlertid vært problematisk for Pochettino å forlate Southampton under ett år etter at de ansatte ham, ikke minst fordi Pochettino er en mann som er opptatt av lojalitet. Men regnestykket endret seg for argentineren på nyåret 2014 da Nicola Cortese, daglig leder i Southampton og mannen som hadde gitt ham en sjanse i England, forsvant ut av klubben. «Jeg forstår ikke et Southampton uten Nicola her», sa Pochettino. I Nord-London gnidde man seg i hendene.

Det første året i Tottenham ble vanskelig for Pochettino, mest fordi klubben i de siste par vinduene hadde hentet en del spillere som enten ikke var så gode, ikke fant seg til rette i England eller litt av begge. Den etterhvert notoriske handlerunden i kjølvannet av Gareth Bale-salget hadde ikke slått ut som forventet, og sportsdirektør Franco Baldini var følgelig i unåde. Det hører med til historien at av de 103.7 millioner pundene Tottenham brukte på syv spillere den sommeren Bale ble solgt, så har klubben fått tilbake 43.5 millioner ved å selge fem. Christian Eriksen og Erik Lamela har nok en samlet verdi på ikke alt for langt unna 60 millioner i dagens marked, avhengig av hva slags Lamela som kommer tilbake fra hans lange skadeavbrekk. Selv om det unektelig var noen stygge bomskudd der, var katastrofen kanskje ikke like stor som enkelte vil ha det til. Pochettino tok uansett over en stall med mange spillere som var enten uegnet for den enormt energikrevende spillestilen hans, eller bare generelt utilpasse i Nord-London sånn generelt. Det ble til slutt en 5. plass i Pochettinos første sesong, en tabellplassering som historisk sett har vært farlig for managere under Daniel Levys i Tottenham. Men det var nok fremgang å spore i andre halvdel av sesongen til at Pochettino fikk fornyet tillit. Og resten er, som det heter, historie.

Mauricios menn
Den sommeren ble det gjort en håndfull med nye, litt snodige signeringer som ikke utrettet spesielt mye i Tottenham, men klubben hentet også to unge engelske spillere ved navn Dele Alli og Eric Dier for en samlet sum av ni millioner pund. Selv en klubb som må gå i null på markedet har råd til å skyte mye bom så lenge man treffer slike blinker i ny og ne. Når Pochettino fikk vært i Tottenham en stund ble rekruttering også litt enklere, takket være argentinerens tydelige spillestil. Rob Mackenzie, «Head of Technical Scouting» for Leicester City mellom 2011 og 2015 og «Head of Player Identification» for Tottenham mellom 2015 og 2016, forklarte nylig til Sky Sports hvordan Tottenham tilpasset rekrutteringsprosessen til sin hovedtrener.

«De taktiske og fysiske kravene som Mauricio Pochettino stiller til spillerne sine er veldig viktige fra et rekrutteringsperspektiv, fordi de er helt fundamentale for spillestilen han foretrekker. Derfor, for å støtte det glimrende arbeidet han og trenerteamet hans gjør ute på gresset, så må du anbefale spillere som kan møte kravene hans. Dersom du kan identifisere spillere som gjør det bra i et relativt likt system, og som kan håndtere de fysiske kravene som stilles, da kan du håpe at faren for at spilleren ikke takler overgangen blir minimert.»

Mackenzie peker spesielt ut Son Heung-Min som en spiller speiderne følte seg trygge på, fordi han var vant til å spille i et tilsvarende system. «I begge Sons sesonger i Leverkusen så scoret han over 10 mål, men det som også er viktig er at han bare var ute av kamptroppen fire ganger av 94 mulige kamper (og det var på grunn av landskamper og utestengelser)… Med tanke på Roger Schmidt sin spillestil så føltes det som en god «fit», og Sons statistikk var også stabil over en treårsperiode sammenlignet med andre vi så på.» Selv om Son ikke var en spesielt billig spiller for Tottenham (22 millioner pund), har han vært en viktig bidragsyter på laget som nå har kommet på 3. og 2. plass i Premier League. Det finnes nok av eksempler på Premier League-lag som har betalt mer og fått mindre igjen. Det er også flere eksempler på at Tottenham har hentet spillere ikke bare fordi de mener de er gode, men fordi de passer i Pochettinos spillestil. Jevnt over har de fleste spillerne Tottenham har hentet de siste to somrene vært hardtarbeidende og temposterke. Daniel Levy, styreformannen som er besatt av å lete etter verdi og spare penger, har snublet over en løsning nesten ved et uhell: Dersom du har en manager som har en veldig spesifikk spillestil kan man spare penger ved å hente spillere som markedet underpriser, men som er perfekte for akkurat ditt system. Victor Wanyama hadde neppe passet inn på den fintspillende midtbanen til Manchester City, men bautaen fra Kenya passer som hånd i hanske på Pochettinos lag. 11 millioner pund er en veldig moderat overgangssum for en midtbanespiller som ender opp med å starte 35 kamper for laget som kommer på 2. plass i Premier League (selv om man tar i betraktning at han bare hadde et år igjen av kontrakten med Southampton, er det relativt lite).

Veiskillet
Men Tottenham hadde ikke vært Tottenham dersom alt gikk på skinner. Paul Mitchell, klubbens flunkende nye Head of Players Recruitment and Analysis, hentet fra Southampton angivelig fordi han jobbet godt med Pochettino, sa opp stillingen sin tidlig i august 2016. Det ble rapportert i flere engelske medier at Mitchell var frustrert over arbeidssituasjonen, blant annet fordi han skal ha gjort mye grunnarbeid for å hente Michy Batshuayi til Tottenham. Belgieren hadde spilt spiss i Marseille under Bielsa-tiden, og hadde med andre ord vist at han kunne trives under en manager som krever mye det samme som Pochettino. Men Chelsea kunne tilby mer lønn enn Tottenham, og Levy neket å la seg presse. Tottenham endte opp med Vincent Janssen, som også kostet en del, men som krevde mindre lønn. Det var ingen umiddelbar suksess. Ironisk nok skulle Daniel Levy, på deadline day, gå imot alle sine faste prinsipper og godkjenne en svær overgangssum og solid lønn for en spiller som var 27 og som neppe ville kunne selges videre til profitt under noen omstendigheter. Men Levy var tydeligvis så imponert av Pochettinos lagledelse at han lot manageren få spilleren han virkelig ville ha. Spilleren het Moussa Sissoko, og hans debutsesong for Tottenham ble et kontinuerlig mareritt for alle involverte.

Tottenham har de siste årene utfordret langt mer pengesterke konkurrenter takket være lederskapet til to menn som står for noe helt annet enn det som er standard i England, men som begge nå viser vei for andre. Levys prinsipper, som tidligere på 2000-tallet ble utsatt for en konstant strøm av kritikk og harselas fra alle retninger, blir nå gradvis mer og mer kopiert av klubber i sammenlignbare omstendigheter. De fleste klubber har nå en slags rekrutteringssjef, uansett hva slags jobbtittel de velger å gi han. De fleste klubber er mer opptatt av videresalgsverdi enn de var for 15 år siden. Faren for Tottenham er at de, som alle nytenkere, vil miste fortrinnet sitt dersom de ikke fortsetter å være innovative. Men dette er forsåvidt en litt abstrakt og uhåndgripelig fare. Den mer umiddelbare faren er at Levys jerngrep på lønnsbudsjettet umulig kan være bærekraftig i all evighet. Når halve a-laget vet at de kan doble lønnen sin og vel så det ved å dra til en annen klubb, er det vanskelig å holde situasjonen under kontroll, uansett hvor godt samhold man har bygget opp. Faren for Tottenham er, spesielt dersom de ikke vinner noe denne sesongen, at flere bærebjelker i laget vil søke bort fra klubben. Å lede Tottenham inn i sin første sesong på ny stadion i sesongen etter denne vil være et trekkplaster for noen, men realiteten er at fotballspillere har en kort karriere og ønsker følgelig å maksimere mulighetene for store inntekter og trofésanking. De to siste sesongene har vært en stor prestasjon fra Tottenham, men skal man klare å holde dette laget sammen må man sannsynligvis ta enda et steg opp denne sesongen. Når man i tillegg skal spille hjemmekampene sine på Wembley, en stadion Tottenham ikke helt har funnet seg til rette på, er det mye som tyder Tottenham går en utfordrende tid i møte. Fansen kan trøste seg med at dette er luksusproblemer de bare kunne drømme om for noen år siden, og at de har en manager som spiser utfordrende tider til frokost.

 

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.