Så var dagen her. Den vi, nesten mot alle odds, har klart å holde på en armlengdes avstand helt siden den spede begynnelsen i 2009.
Så var dagen her. Den vi, nesten mot alle odds, har klart å holde på en armlengdes avstand helt siden den spede begynnelsen i 2009.
Tekst: Håvard Melnæs
Torsdag 26. januar sendte vi ny utgave til trykk. Og det er med tungt hjerte vi skriver disse ordene:
1/23 kan bli vår aller siste ordinære utgave.
Økonomien i Josimar har bestandig vært anstrengt. I noen kortere perioder har vi hatt hodet et stykke over vann, men mesteparten av vår eksistens har vi operert på ørsmå marginer med nesetippen så vidt over vannkanten. Før pandemien hadde vi om lag 6000 betalende abonnenter. I dag er nesten halvparten av abonnentene borte. Annonseinntektene har alltid vært lave, og de siste årene nesten ikke-eksisterende. Det har vært krevende å holde det gående på denne måten, og før inngangen til 2022 sa vi til oss selv at vi måtte klare å skape en noenlunde forutsigbar økonomi i løpet av året. Uansett hvor glad vi er i jobben vår, trenger vi også å få lønn hver måned, noe vi ikke alltid har fått.
Så hvordan gikk vi frem for å prøve å skaffe forutsigbare rammer og inntekter?
Vi oppsøkte politikerne.
Norge har en av verdens mest sjenerøse offentlig pressestøtteordninger, men Josimar faller mellom alle stoler. Vi har mottatt et beskjedent beløp fra Kulturrådet årlig, men mye mindre enn de tidsskriftene som har fått mest, selv om det går an å argumentere for at ingen leverer bedre enn Josimar målt etter objektive kriterier som antall publiserte artikler og utgaver.
Kulturrådet opererer ikke med objektive kriterier for støtte, i stedet bevilges penger ut fra komitémedlemmenes «faglige skjønn». I retningslinjene for vurdering av søknader heter det blant annet at støtte skal kunne tildeles tidsskrifter som bidrar til «kritisk virksomhet innen hele bredden av kunst-, kultur- og samfunnsdebatt».
Likevel kommer altså Josimar, som gjentatte ganger har satt dagsorden både nasjonalt og internasjonalt, svært dårlig ut. Regner ikke Kulturrådet idrett som kultur? Eller kritisk journalistikk om fotball som en del av samfunnsdebatten?
I møter med politikerne har vi argumentert for at Josimar fortjener offentlig pressestøtte. Ingen av politikerne vi har møtt har vært uenige med oss. De har nikket til argumentet om at en artikkel man har jobbet fire dager, fire uker eller fire måneder med, kan gi større utbytte for leserne enn om man publiserer to saker om dagen.
I et møte med Anette Trettebergstuen i juni 2022, sa statsråden til oss at hun ville justere på pressestøtten slik at fagmedier, som Josimar, kunne søke støtte fra 2023.
Dette var usedvanlig kjærkomne nyheter. Etter nesten 14 år som uavhengig tidsskrift, kunne vi søke om en (liten del av) potten på nesten 400 millioner kroner som gis i produksjonsstøtte hvert år. Og på slutten av fjoråret fastholdt kulturministeren på regjeringens egne hjemmesider at fagmedier skulle kunne søke på en ny ordning som skulle forvaltes av Medietilsynet:
Nisjemedier dekker områder som ikke breddemediene prioriterer, og de løfter andre saker og viktige stemmer i samfunnsdebatten. Derfor åpner vi blant annet for at flere fagmedier kan kvalifisere til innovasjons- og utviklingstilskudd enn før.
I januar, noen dager før vi skulle sende årets første utgave til trykkeriet, utlyste Medietilsynet tilskuddet vi kunne søke støtte fra. Vi stusset på ordlyden.
Det er nyhets- og aktualitetsmedier som har som hovedformål å produsere journalistikk og formidle nyheter, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt til befolkningen som kan søke tilskudd fra denne ordningen. (…) Mediet må videre inneholde et bredt tilbud av nyhets-, aktualitets- og debattstoff fra ulike samfunnsområder.
Vi leste utlysningen to ganger. «Et bredt tilbud av nyhets-, aktualitets-og debattstoff fra ulike samfunnsområder»: Kunne fagmedier søke på tilskudd med en slik ordlyd? Vi ringte Medietilsynet, og snakket med medarbeideren med ansvaret for ordningen. Nei, fagmedier kan ikke søke støtte, var beskjeden vi fikk.
Vi tok en ny telefon, denne gangen til en seniorrådgiver i Kulturdepartementet, og spurte:
Er det faktisk sånn at ordningen kulturministeren senest i desember uttalte at fagmedier kunne søke støtte fra, likevel ikke eksisterer?
Seniorrådgiveren mente vi burde ignorere det medarbeideren i Medietilsynet hadde sagt til oss. «Send inn en søknad, og hvis dere ikke får støtte, kan dere jo anke.»
Vi spurte ham hvorfor vi skulle kaste bort tiden vår på en søknad når vedkommende som forvalter ordningen sier vi ikke kan søke. Til det fikk vi egentlig ikke noe svar.
For oss var dette uansett nedslående nyheter. Alle de fine ordene og tilbakemeldingene på vår journalistikk i møter med stortingspolitikere og statsråden, var bare det, fine ord. Vi sliter fortsatt med å forstå hva som egentlig har skjedd her: Hvorfor sier en kulturminister gjentatte ganger at fagmedier kan søke offentlig pressestøtte når vi i den virkelige verden får vite at det ikke stemmer?
Er dette typisk for offentlig forvaltning eller har vi bare hatt uflaks?
For to og et halvt år siden fortalte Kulturrådet oss at vi ikke ville motta støtte for 2021 siden vi ikke hadde sendt inn søknad. Vi svarte at vi året før hadde søkt for tre år, og at det ikke noen steder i tilskuddsbrevet kom frem at vi bare hadde fått støtte for ett år.
Vi prøvde å komme dem i møte, og sa vi kunne kaste oss rundt og sende inn den omfattende søknaden i løpet av få dager. Da fikk vi til svar at fristen for søknaden hadde utløpt, og at Kulturrådet hadde en streng praksis når det gjaldt tidsfrister. Så beklager, her kommer dere ingen vei. Vi ringte til to tidsskriftredaktører. Begge redaktørene kunne fortelle oss at de hadde opplevd å få utsatt frist av Kulturrådet Den ene tidsskriftredaktøren fortalte at han året før helt hadde glemt fristen, og da han oppdaget at fristen hadde utløpt, tok han kontakt med Kulturrådet som hadde vist stor forståelse og fortalt at han kunne få ny frist.
Er dette typisk for offentlig forvaltning eller har vi bare hatt uflaks?
Da Frode Lia trosset (de sikkert velmente) rådene fra venner og kjente som advarte ham mot å starte et fotballtidsskift i 2009, hadde han tre navneforslag. Zico, Socrates og Josimar. Zico ble for opplagt og Socrates for pretensiøst, han landet på Josimar. Outsideren som ikke engang var en del av den opprinnelige troppen til Brasil i 1986. I Josimars ånd har vi gått på langskudd i snart 14 år. Det begynte som et tidsskrift for «nørdene», de ekstra fotballinteresserte. Kaká prydet den aller første forsiden, han var en representant for en ny bølge brasilianske stjerner som var tilknyttet ulike konservative pinsemenigheter. Så vår aller første oppslagssak handlet om brasilianske evangelicos. I tillegg var det intervjuer med Hege Riise (ny amerikansk landslagssjef), Stig Mathisen (Mer Drillo enn Drillo), Øyvind Bolthof (Mannen på benken) og Alejandro Lago, Rosenborgs uruguayanske midtstopper. Lars Johnsen hadde en lengre artikkel om Uefa-president Michel Platini og Financial Fair Play. Vi visste det ikke da, men fotballpolitikk og alt det innebærer skulle bli en vesentlig del av Josimars journalistikk de kommende årene.
Et mål med Josimar har vært konstant: Vi ønsker å bidra til en opplyst offentlig samtale, enten det handler om VM i Qatar, NFF, Fifa, tredjepartseierskap eller 4-4-2 kontra 3-5-2 eller 4-3-3.
I 2022 ble Josimar kåret til årets tidsskrift i Norge og senere samme år ble verdensmesterskapet fotball i spilt i et land som praktiserer moderne slaveri. Det er lenge siden fotball bare var fotball. Fotball er internasjonal storpolitikk, og internasjonal storpolitikk er grumsete farvann. I snart 14 år har Josimar forsøkt å levere seriøs journalistikk om alt som har med fotball å gjøre. Vi lever i en tid der våre mest leste medier ser ut som morbide underholdningsportaler. Hva som klikker er det som får størst oppmerksomhet i mediene, det er fristende å hevde at folkedypet har overtatt redaktørrollen. Nyheter med relevans og artikler egnet til fordypning, blir stadig vanskeligere å finne. Man skal være dreven mediebruker for å unngå å klikke seg inn i saker som egentlig ikke bidrar til annet enn å gjøre oss litt dummere, litt mindre bevisste på hva som egentlig er viktig,
Mediene bruker enorme summer på å sikre seg rettigheter fra aktører de kanskje heller burde gått kritisk etter i sømmene. Forleden kunne vi registrere at det var full jubel internt i NRK-sporten etter at statskanalen sikret seg en ny runde med OL-rettigheter. Men er det å bli kommersiell partner med IOC noe man burde slippe jubelen løs for?
Det er ikke nødvendigvis en positiv utvikling at mediene bruker store summer på å skaffe seg rettigheter. Mer av eget innhold blir produsert rundt disse rettighetene, og mindre ressurser brukes til kritisk og undersøkende journalistikk.
Hver eneste dag publiseres et titalls, mer eller mindre intetsigende, artikler om Premier League i norske medier. En artikkel kan handle om hva kjente mennesker har skrevet på twitter. Og det er hele innholdet. Ikke er det nyheter, ikke er det journalistikk, det er innhold som klikker så derfor publiseres det.
Man følger sjelden eller aldri pengene, men REKORDSUMMER skriver man om hele tiden.
Om vi ikke får pressestøtte, fra potten som vi ifølge kulturminister Trettebergstuen kunne søke på, ser 1/23 ut til å bli vår siste utgave. Ved å kutte ut det fysiske produktet tar vi bort store utgifter. Samtidig er også tidsskriftet vår viktigste inntektskilde. Så veien videre er høyst usikker.
Vi ønsker ikke bare å overleve, vårt mål er å fortsette i samme ånd med de romantiske fotballfortellingene, de overraskende historiene, dypdykk i fotballhistorien, skrive om legender og kultfigurer, om klubbdrift, eierskapsstrukturer og tredjepartseierskap, om eiere, Fifa, Uefa; kort sagt om alle sider ved fotballen.
Vi ønsker å levere mer journalistikk fremover. Men heretter vil dette skje på våre nettsider.
For å få til dette, er vi avhengig av støtte. Vi håper at mange av abonnentene og leserne blir med videre som støttespillere. Vi trenger at flest mulig er villig til å betale for noe man faktisk kan få gratis. Vi kommer til å øke frekvensen på antall saker på hjemmesidene våre, og fordi vi mener at vår journalistikk er såpass viktig at alle må få muligheten til å lese sakene våre, vil vi fortsette å publisere artikler uten betalingsmur på josimar.no og josimarfootball.com.
Vi beklager til alle som har utgaver til gode på sitt abonnement. Alle abonnenter som ønsker å få refundert det de har til gode, ta kontakt med oss ().
Dette er forhåpentligvis ikke vår siste dans, men startskuddet på en ny æra.
Men vi er avhengig av at du, kjære leser, kan avse noen kroner i måneden. Vi jobber med løsning i Vipps der du har mulighet til å donere et valgfritt beløp per måned. Så fort løsningen er på plass, vil dere få beskjed. Enkeltdonasjoner er fullt mulig, bruk #84433.
I første avsnitt skrev vi at 1/23 trolig blir vår siste ordinære utgave. Men hvis det blir mobilisert tilstrekkelig fra våre lesere, ønsker vi å utgi en utgave mot slutten av hvert år med de beste artiklene som vi har publisert på nett.
PS. I 2022 mottok Josimar økonomisk støtte til vår journalistikk fra LO, Fritt Ord, EU og Humanity United. Vi håper på fornyet støtte fra disse i 2023, og vi er også i kontakt med andre organisasjoner som har signalisert at de vurderer å støtte opp om vår journalistikk.
