Hastig og lite begeistret

I lukkede prosesser ble Ullevaal og Lerkendal valgt som stadioner i Norge i den fellesnordiske søknaden om EM i 2025. I Bergen er de mildt sagt lite imponert over NFF.

Tekst: Lars Johnsen

Helgen 5.-6. mars ble Fotballtinget avholdt på Ullevaal Stadion. Valget av Norges første kvinnelige fotballpresident, Lise Klaveness, stjal overskriftene.

Lørdagen hadde startet med at etisk komité kom med sterk kritikk av det NFF-oppnevnte Qatar-utvalget, med Sven Mollekleiv som leder, og dets rapport. Korrupsjonen ved tildelingen var bare nevnt i en bisetning i rapporten, og den lente seg også i alt for stor grad på svakt kildegrunnlag, mente etisk komité. Fra talerstolen kom kontrollutvalgets leder Janne Dirdal med ytterligere kritikk. Hun mente NFFs forvaltningspraksis var «uforsvarlig». Store deler av forbundets inntekter blir fordelt uten at Fotballtinget har noen reell påvirkning. Hun beskrev forbundets praksis som «manglende åpenhet, innsyn og mulighet for kontroll».  

Et tema som ikke ble tatt opp på Fotballtinget, ikke en gang som orienteringssak, var Nordens søknad om å avholde EM i 2025. Frist for «preliminær søknad» var 23. mars, bare et par uker etter Fotballtinget, og offentlige dokumenter viser hektisk møtevirksomhet og kommunikasjon mellom NFF, Kulturdepartementet og andre offentlige instanser gjennom vinter- og vårmånedene. Men på Fotballtinget ble det forbigått i stillhet.

Noen dager senere ble det kjent at Oslo og Trondheim var utpekt som norske vertsbyer. Det fikk bergenserne til å reagere.

«Så uryddig, så dårlig»
«For én uke siden var vi tilstede på forbundstinget til NFF. Brann var representert med fire delegater + administrasjon. Ikke på noe tidspunkt ble forbundstinget eller Brann informert om hva som skulle komme rett over helgen. Vi måtte lese i sosiale medier (!) tirsdag at byrådsleder Raymond Johansen hilste velkommen en søknad med Oslo som vertskapsby for EM i 2025. Etter å ha gravd i saken den siste uken skinner det klart gjennom at det her har vært en lukket prosess med knappe frister og hvor avgjørelser er tatt utenom gode demokratiske prosesser», skrev Pål Hafstad Thorsen, styreleder i SK Brann Kvinner, i en epost til flere NFF-ledere, inkludert den nyvalgte fotballpresidenten Lise Klaveness, 13. mars.

– Vi krevde svar fra NFF angående hva som har skjedd. Folk er rystet. Prosessen har vært så uryddig, så dårlig. De faller ned på en konklusjon om at den byen som opplever mest blest rundt kvinnefotballen er helt ekskludert som vertskapsby under fotball-EM, sier Pål Hafstad Thorsen. 

Han forteller at han tok en runde med Bergen kommune, Vestland fylkeskommune, fotballkretsen og SK Brann.
– Ingen av disse aktørene hadde hørt om at NFF hadde endret fra VM til EM-søknad og ingen var orientert om at Bergen var uaktuell. De opplevde det som rart, gitt at NFF hadde lovet dem involvering rundt Bergen som vertskapsby.

Det disse instansene var kjent med var en mulig nordisk søknad om VM i 2027, men ingenting om EM 2025.
– Når de da kommer til en beslutning om i stedet å søke EM i 2025, kommuniserer de overhodet ikke med oss, kommunen, fylkeskommunen eller fotballkretsen. Da vi leste på Facebook at Raymond Johansen slutter opp om Oslo som vertskapsby, sammen med Lise Klaveness, ble vi tatt på sengen. Da var vi ganske forbannet. Dette var bare en uke etter Fotballtinget, og ingen hadde tatt tak i oss der. Alt der handlet om at «vi er en stor fotballfamilie» og alt var i skjønneste orden.

Noen dager etter å ha sendt eposten ble han invitert til et teams-møte med Jon Mørland og Ane Guro Skaare Rekdal fra NFF-styret, uten å få noen tydelige svar på hvordan prosessen hadde vært. NFF innrømmet at den hadde vært «hastig». Brann etterspurte protokoller og referater, men har ikke mottatt noe. Brann konfronterte dem også med at de var blitt fortalt at beslutningen var tatt på presidentnivå, av Terje Svendsen og hans kollegaer i de nordiske landene – ikke av NFF-styret. Den avgåtte NFF-presidenten var medlem av Rosenborg.
– Vi påpekte en mulig habilitetskonflikt gitt at Trondheim ble utpekt som vertskapsby og mente dette var en uryddig prosess. Dette ble avvist og bortforklart.

Hafstad Thorsen reagerer sterkt på det han mener er mangel på åpenhet fra NFF i prosessen. Spesielt med tanke på at dette skjedde i samme tidsperiode som NFF fikk kritikk for nettopp manglende åpenhet, og at Lise Klaveness sto på talerstolen under Fifa-kongressen i Qatar, der hun bl.a. påpekte mangel på åpenhet og demokrati i fotballen.
– Og så har vi et forbund som selv opptrer slik.

I 2019 ble det satt publikumsrekord for det norske kvinnelandslaget da 10 830 tilskuere møtte opp på Brann stadion for å se privatlandskampen mot England. 

I Stavanger kom det samme år 6709 til EM-kvalifiseringskampen mot Nord-Irland, som er rekord for en kvalikkamp for de norske fotballkvinnene.

Styringsgruppen tok avgjørelsen
NFFs visepresident Ane Guro Skaare Rekdal forteller at NFF ønsker et mesterskap til Norge for å bygge opp kvinnefotballen, og at det i 2019 ble fattet et vedtak om at NFF, sammen med forbundene i Sverige, Finland og Danmark, skulle søke om VM i 2027. I et eventuelt VM var det tiltenkt at Norge skulle stille med fire spillesteder – Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. 
– I oktober 2021 ble dette endret fra VM 2027 til EM 2025, sier hun.

NFFs visepresident kjenner ikke til hvorfor dette ble endret fra VM 2027 til EM 2025, men antar at det har noe med krav til størrelsen på arenaene å gjøre. 

Ettersom VM-alternativet ble vraket, trengtes ikke lenger fire stadioner i Norge, men to.
– Den nordiske styringsgruppa bestemte at alle hovedsteder skulle være vertsbyer. For vår del er det både naturlig og helt nødvendig. Vi må bruke Ullevaal. Kravene fra Uefa er minst ett stort, med mulighet for ett mindre stadion. Minimumskapasiteten for et stort stadion er 30 000 tilskuere. Der ryker vi egentlig allerede. Ullevaals kapasitet er rundt 27 000. Når det gjelder minimums kapasitetskrav på det mindre stadionet har vi flere alternativer. 

Det var litt over fem måneder fra avgjørelsen om å sende en EM-søknad ble tatt til den preliminære søknaden ble sendt. Ifølge Skaare Rekdal er det mye som skal «svares ut» og koordineres mellom de fire søkerlandene.
– Tidspresset har vært heftig. For å optimalisere der vi kunne, så vi at Lerkendal er det største stadionet vi har ved siden av, med kapasitet på ca 21 000 tilskuere.

I 2016 ble finalen i Uefa Supercup mellom Sevilla og Real Madrid spilt i Trondheim.
– Så Uefa kjenner Lerkendal. Kapasitet, «clean site»-krav og UEFAs kjennskap til stadion er det vi anser vil gi størst mulighet i søknaden.

Innstillingen kom fra den norske styringsgruppen, og ble videreført av den nordiske styringsgruppen, forteller Skaare Rekdal. Det skjedde i februar, uten at hun husker konkret dato.

I den norske styringsgruppa sitter fire NFF-ansatte Martha Lande, Thorkild Malm Lillesveen, Nils Fisketjønn og Gro Tvedt Anderssen, samt styremedlemmene Jon Mørland og Ane Guro Skaare Rekdal. 

«Viktigere saker på Fotballtinget»
Det var dialog med Brann og Bergen, samt Viking og Stavanger, den gangen det var snakk om fire vertsbyer i Norge, forteller hun. Men ikke etter at det ble bestemt å sende en nordisk EM-søknad med to vertsbyer per land. 
– Både Brann stadion og SR-Bank Arena i Stavanger har over 15 000 i stadionkapasitet, og så forsvinner et antall seter i sikkerhetssoner, presseplasser o.l. Da gjorde vi den vurderingen at det var bedre å bruke Lerkendal.

Brann Stadion har hybelleiligheter. Det er ikke noe forbud mot dette, men hun forteller NFF har fått signaler om at Uefa ikke er så begeistret for det – blant gjennom at Bodø/Glimt, som har spilt europacup de siste årene, har det på Aspmyra.
– Vi så på det som en risikofaktor, uten at det ligger i kravene. Det som ble tillagt mest vekt var tribunekapasitet.

Var dere i kontakt med Brann i forkant av avgjørelsen?
– Nei, det var vi ikke. Det var et valg vi tok. Vi kunne ha hatt en tettere dialog med tanke på den beslutningen. Dette tok vi også selvkritikk på i møte med Brann for kort tid tilbake. 

Skaare Rekdal sier dette ikke var meldt inn som tingsak, og derfor ikke var et eget tema på Fotballtinget, men påpeker at det i NFFs årsrapport er omtalt med et eget avsnitt. Årsrapporten ble behandlet side for side på Fotballtinget.
– Det jeg vet er gjort i tillegg, er at det har blitt informert om det på de forskjellige kretstingene, sier hun.

Avsnittet i årsrapporten Skaare Rekdal refererer til utgjør ni setninger i årsrapportens side 18:

«En annen ting vi håper vil gi et løft er å arrangere EM på kvinnesiden. I fire år har de nordiske forbundene jobbet med å lage en felles søknad om å arrangere et stort mesterskap sammen og valget har falt på EM for kvinner i 2025. Vi har ambisiøse visjoner for utviklingen av kvinnefotballen. Å få et EM til Norge og Norden vil være en fantastisk mulighet som vil gi et løft for utviklingen og engasjementet rundt kvinnefotballen, både i toppen og bredden.»

Det står ingenting i avsnittet om at søknaden skal sendes om bare noen få uker. Ei heller at vertsbyene allerede var valgt.

Søknad om EM 2025 var heller ikke en orienteringssak på Fotballtinget i mars.
– Det var andre saker som var viktigere på Fotballtinget enn denne søknaden. Da hadde vi ikke heller sendt inn den preliminære søknaden. Jeg husker ikke om vi på det tidspunktet hadde hatt møter med Oslo kommune og Trondheim kommune.

I en epost til Kulturdepartementet sendt 16. februar 2022, nesten tre uker for Fotballtinget, skrev direktør for kommunikasjon og samfunn i NFF, Gro Tvedt Anderssen dette:

«I Norge er det Trondheim med Lerkendal og Oslo med Ullevaal som er byer og stadioner vi vil ha med i søknaden. Vi har hatt et vellykket møte med Oslo kommune og byråd for idrett, kultur og frivillighet Omar Samy Gamal. Vi har også en god dialog med Trondheim kommune.»

I den preliminære søknaden, ønsker Uefa kun de stadionene som faktisk skal med i den endelige søknaden, forteller Skaare Rekdal.

Hun er ikke enig i at Bergen ikke har blitt vurdert.
– De har definitivt blitt vurdert. Men vi kunne ha gitt dem tydeligere tilbakemeldinger om de vurderingene som er gjort – det ser vi. Vi vet at de er gode arrangører i Bergen, at de lager folkefest. Det er godt «trøkk» i byen og stor positivitet rundt kvinnefotballen. Det hadde vært flott å ha det i Bergen, men med tanke på Uefa-kravene, må vi optimalisere for å bli tatt med i betraktningen. Spesielt siden dette sannsynligvis er siste mulighet for å få et EM.

Skaare Rekdal er ikke med på at prosessen har vært lukket.
– Den har ikke vært helt lukket, men det har gått fort. Vi kunne ha vært flinkere til å gi Brann en bedre tilbakemelding.

Ane Guro Skaare Rekdal. FOTO: fotball.no

«Ingen tid til større utredninger»
Hun mener norsk fotball og de potensielle norske vertsbyene var godt informert om at en potensiell VM-søknad med fire vertsbyer var vraket til fordel for EM-søknad med to norske spillesteder i oktober 2021. Dette ble omtalt i norske medier i oktober, forteller hun. Men omtalen var svært sparsommelig.

«Foreløpig er vi på et veldig tidlig stadie. I første omgang er det en beslutning om å melde inn interesse, så er søknadsfristen litt senere i høst», sa generalsekretær Pål Bjerketvedt i NFF til VG 15. oktober.

I protokollen fra styremøtet i NFF 7. september 2021 kan vi lese følgende:

«I presidentmøte 6. september ble det besluttet å fokusere på nordisk søknad om å arrangere EM i 2025. Foreløpig legges planen om nordisk søknad om VM for kvinner i 2027 på vent.»

Litt over en måned etterpå, 15. oktober 2021, la NFF ut denne pressemeldingen på fotball.no, som ble gjengitt i noen norske medier, uten særlig mer med detaljer:
«Nå har Danmark, Finland, Norge og Sverige besluttet å satse på UEFA Women’s EURO 2025, med støtte fra Færøyene og Island.»

«Alle de nordiske forbundene har de siste årene kartlagt mulighetene rundt ulike aktuelle stadioner, vertsbyer, base camps og andre fasiliteter for å få en fullstendig oversikt over hvordan arrangere et best mulig mesterskap.»

Etter dette var det stille. Ingen ble informert om at valg av vertsbyer var tatt «før vi leste det på Facebook», for å bruke ordene til SK Brann Kvinners styreleder Pål Hafstad Thorsen.

Hvis dette var et herremesterskap, ville prosessen vært like «rask»?
– Ja, med tanke på de fristene vi måtte forholde oss til, og om det ble gjort en endring [fra de opprinnelige planene om et VM til å søke om EM], ville prosessen ha vært like rask så lenge Uefa-kravene var de samme. Vi skulle ha ferdig en søknad 23. mars. Der er det ikke noe slingringsmonn. Når vi har fra 15. oktober til 23. mars å jobbe med, spiller ingen rolle om det er herrer eller kvinner. 

– Hadde vi hatt bedre tid, kunne vi ha invitert for eksempel Bergen og Stavanger kommuner inn til en prosess der vi kunne ha sett på utbygging av stadioner og andre muligheter. Men på fem måneder ble det for snaut å kjøre en så tung politisk prosess.

Med tanke på fotballens størrelse og kvinnefotballens vekst er det ikke umulig at EM 2025 blir større enn Lillehammer-OL oppmerksomhetsmessig. Burde dere ikke vært tydeligere?
–  Vi oppfattet det sånn at vi ikke hadde mulighet til å gjøre de utredningene med de fem månedene. Den beslutningen vi har tatt, har vi tatt for å optimalisere en søknad med kort frist. Og Lerkendal er et godt alternativ. 

Josimar sendte tirsdag 24. mai epost til prosjektleder i den norske styringsgruppa, Martha Lande, og etterspurte protokoller og referater fra beslutninger i den norske EM-styringsgruppa.

Onsdag fikk fikk svar fra Gro Tvedt Anderssen, NFFs direktør for kommunikasjon og samfunn:

«Prosjektet ledes av en nordisk prosjektgruppe der veivalg har blitt tatt løpende for å sikre en felles tilnærming til søknaden. Stadionkapasitet er viktig for den totale scoren for det nordiske tilbudet. For NFF er dette Ullevaal og Lerkendal som har størst kapasitet og ble da et naturlig valg for den nordiske prosjektgruppen å gå videre med. Beslutninger fattes fortløpende og legges inn i prosjektplanen uten formelle referater. Valg av stadion er orientert om i styret og i ledergruppen.»   

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.