Forsvaret som forsvant

Brazil v Germany: Semi Final - 2014 FIFA World Cup Brazil

De siste fem årene har flere av Europas største ligaer blitt mer målrike. Spissene herjer, stopperne tabber seg ut og toppkampene er åpne og kaotiske. Hva har skjedd med kunsten å forsvare seg?

Tekst Thore Haugstad

Mot slutten av 1980-tallet satte George Graham sammen en av de mest ugjennomtrengelige og nådeløse backrekkene engelsk fotball har sett. Skotten, som tok over Arsenal i 1986, hentet Nigel Winterburn fra Wimbledons ‘Crazy Gang’ i 1987, og året etter ankom Lee Dixon og Steve Bould fra Stoke. Bautaen i midten var et akademiprodukt ved navn Tony Adams. Sidebackene Winterburn (venstre) og Dixon (høyre) fosset ofte fremover, men dette var først og fremst en beinhard gjeng som kunne forsvare seg. Graham var besatt av defensiv struktur, og drillet forsvaret i repetitive øvelser som Winterburn sa «kjedet livet av oss».

De virket. Arsenal ble et av Europas gjerrigste lag; i 1991 vant de Premier League med kun 18 baklengsmål. Flere kamper ble vunnet med knapp margin, og sangen «One-nil to the Arsenal» runget ofte utover Highbury. Forsvarsrekken fikk et enkelt kallenavn: «The back four». De holdt sammen utover 1990-tallet – den eneste forandringen var at Martin Keown gradvis erstattet Bould – og var nøkkelspillere da Arsène Wenger vant The Double i 1998.

Spol frem til desember 2014, og Gary Neville er i harnisk inne i studioet til SkySports, hvor han jobber som analytiker. Dagen før hadde Arsenal spilt 2-2 mot Liverpool i en kamp hvor Martin Skrtels sene heading delte poengene. Det hadde vært et kaotisk oppgjør, blottet for defensiv struktur. Anfield hadde sett fire mål; det kunne vært 10.

«Jeg forlot kampen i går enormt skuffet», sa Neville. «Og dette har skjedd etter mange store kamper denne sesongen, fordi det finnes ikke den intensiteten eller viljen til å stoppe motstanderen fra å spille.»

Utover i analysen ble Neville mer og mer oppgitt. Han minnet seerne om mannskap som hadde stål og disiplin, som det klassiske Arsenal-laget. Så ramset han
opp navn: Winterburn, Keown, Adams, Dixon, Ray Parlour, Patrick Vieira. Kvelden før hadde Wengers midtbanetrio bestått av Mathieu Flamini, Alex Oxlade-Chamberlain og Santi Cazorla.

«Du kommer ikke til å vinne ligaen ved bare å ha tekniske spillere som kan utføre pene pasninger», sa Neville. «Du kommer ikke til å vinne Champions League heller. Vi har Barcelona, som er det store unntaket, som representerer fotballens utopia. Men det er ikke ekte… Realiteten [for andre klubber] er å ha et balansert lag, og jeg blir gal av å se noe av den fotballen som leveres i disse toppkampene». Totalt hadde Liverpool og Arsenal sluppet til 34 skudd mot mål.
«Det er for mye», sa Neville.

Den tidligere Manchester United-backens poenger oppsummerte den generelle utviklingen de siste fem årene. Målrekorder slås i øst og vest. YouTube oversvømmes av kavalkader med nådeløse spisser og elegante midtbanespillere. Direktører og sponsorer gnir seg i hendene over toppkamper fulle av underholdning, mens tidligere forsvarskjemper rister på hodet. Studioene viser repriser av sylskarpe angrep og hårreisende stopperspill. Før fantes det forsvarsspillere som spredde like mye frykt i motstanderen som profilerte angripere; Franco Baresi, Paolo Maldini, Fabio Cannavaro, Liliam Thuram. Nå lever vi i en tid hvor FIFAs utkårede drømmelag for 2014, som ble stemt frem av mer enn 20 000 profesjonelle spillere, har plass til David Luiz.

Mål etter mål
Statistikken er klar. I Premier League de fem siste årene har snittet på antall mål per kamp ligget rundt 2.79; i de fem årene før det var det 2.52. I Serie A i 2012/13 lå snittet på 2.64: det høyeste siden 2003/04, da tallet var 2.67. Begge ble smadret av forrige sesong: 2.72. I La Liga har statistikken variert de siste fem sesongene, men snittet har ikke ligget under 2.70 siden 2007/08. I Bundesliga har det steget jevnt de siste tre årene. Forrige sesong lå det på 3.16 per kamp. (Siden 2010 har det også vært en generell stigning i Tippeligaen. Mellom 2005 og 2009 ble det scoret 2.92 mål per kamp. Fra 2010 til 2014 var tallet 2.97.)
Champions League er ikke noe unntak. Den første sesongen – 1992/93 – hadde det laveste snittet per kamp, med 2.24. Tre av de fem sesongene med høyest snitt har funnet sted de siste fem årene. Den mest målrike var 2012/13 (2.94 per kamp); på andreplass ligger 2013/14 (2.90 per kamp); på fjerdeplass har vi 2010/11 (2.84 per kamp). Fra 1992/93 til 2009/10 – en periode på 17 år – klarte én spiller å score mer enn 10 mål: Ruud van Nistelrooy pirket inn 12 for Manchester United i 2002/03. De siste fire sesongene har dette blitt oppnådd fem ganger: Mario Gómez klarte det for Bayern München, mens Lionel Messi og Cristiano Ronaldo har gjort det to ganger hver. Forrige sesong satte Ronaldo ny rekord med 17 mål.

Fotballhistorien er full av argumenter mellom to forskjellige synspunkter: de som mener alt handler om å vinne, samme hvordan; og de som foretrekker en mer offensiv, underholdende stil. Det kan virke som den generelle tankegangen nå beveger seg mot sistnevnte kategori.

«Denne teorien om at det beste laget alltid er det som slipper inn færrest mål er ikke sann, bare se på Spania, Tyskland eller England», sa Zdeněk Zeman, en av fotballens få idealister, etter at hans Cagliari hadde spilt 3-3 mot Napoli i november. «Så lenge du scorer ett mål mer enn motstanderen, hvem bryr seg?».

Legendariske Helenio Herrera var arkitekten bak Internazionale-laget som vant Europacupen i 1964 og 1965. Argentineren var sin tids José Mourinho, og var kjent for sin jerndisiplin, karisma og vilje til å gjøre hva som helst for å vinne.
Legendariske Helenio Herrera var arkitekten bak Internazionale-laget som vant Europacupen i 1964 og 1965.
Argentineren var sin tids José Mourinho, og var kjent for sin jerndisiplin, karisma og vilje til å gjøre hva som helst for å vinne.
Det defensive catenaccio-systemet ble gjort berømt av Nereo Rocco, en ekstraordinær personlighet som førte AC Milan til to ligatitler og to Europacuper på 60-tallet. Han var både en mesterlig motivator og en komiker, og ble kjent som «El Paròn» – sjefen.
Det defensive catenaccio-systemet ble gjort berømt av Nereo Rocco, en ekstraordinær personlighet som førte AC Milan til to ligatitler og to Europacuper på 60-tallet. Han var både en mesterlig motivator og en komiker, og ble kjent som «El Paròn» – sjefen.

Kynisme og catenaccio
Det fantes en tid da det motsatte ble sagt. På 1960-tallet dominerte italienske lag Europa med taktiske systemer som for alltid ville befeste defensiv fotball som et produkt av støvellandet. Tendensen ble blant annet forsterket av den innflytelsesrike journalisten Gianni Brera som hevdet at den perfekte fotballkamp burde ende 0-0. Brera hadde en teori om at italienske spillere var født med svakere fysikk enn andre, og at dette gjorde defensivt spill nødvendig. Ikke alle delte dette synet, men Italia utviklet uansett en beundringsverdig kultur for kløktige stoppere og vanntette forsvar, noe som skulle hjelpe dem til minneverdige triumfer både i Europacupene, EM og VM.

Ikke alle i Italia tenkte utelukkende på forsvarsspill. Som i de fleste land har debatten alltid rast mellom tilhengere av defensiv og offensiv fotball. Forskjellen er at få nasjoner har produsert så mange dyktige forsvarsspillere. Akademikeren John Foot står ikke alene når han skriver i sin praktfulle bok Calcio: A History of Italian Football (utgitt 2006) at italienerne faktisk ikke var mer defensive enn alle andre; de var bare mye bedre til å forsvare seg.

Ordet som assosieres med defensiv italiensk fotball – og som symboliserer mange av de største triumfene som har blitt oppnådd med kompromissløst forsvarsspill – er catenaccio. Fem mann i forsvar, en backlinje stående like utenfor egen sekstenmeter, kontringsfotball, holding, kyniske fellinger og hva enn annet som skulle til for å vinne. Catenaccio var lenge et spesifikt taktisk system, men da dette ble utdatert levde navnet videre som et begrep på generell defensiv fotball. Da José Mourinhos Inter parkerte bussen mot Barcelona på Camp Nou i semifinalen av Champions League i 2010, dannet de et typisk eksempel på hva som ofte anses som catenaccio i moderne form.

Catenaccio hadde sitt opphav i Sveits på 1930-tallet. Oppfinneren var treneren Karl Rappan. Prinsippet handlet om å fjerne en spiss og legge til en sweeper som kunne ligge bakerst og smelle ballen vekk om motstanderen skulle klare å bryte gjennom. Innovasjonen nådde Italia på 1940-tallet. Småklubber så det som en metode for å hamle opp med de store lagene, som Juventus og AC Milan. Tidlig på 1950-tallet prøvde Inter systemet, og de vant Serie A i 1953 og 1954. Sweeperne var ofte brutale: jobben deres var simpelthen å klarere eller stoppe motstanderen fra å løpe mot mål. Foot skriver at, ifølge legenden, pleide Inters Ivano Blason å lage en imaginær linje på banen før avspark. Advarselen var at om noen av angriperne krysset streken, ville de klippes ned.

Treneren som skulle gjøre catenaccio berømt het Nereo Rocco, en korpulent karismatiker som ofte diskuterte defensiv fotball på restaurant med Brera over et glass vin eller fem. Han hadde suksess med systemet i Trieste fra 1947 til 1950, så Padova i siste halvdel av 1950-tallet. I 1961 fikk han endelig sjansen i en storklubb: Milan. Rocco vant Serie A i 1962 og Europacupen i 1963, og etter et opphold i Torino returnerte han til Milano og vant Serie A på nytt, i 1968, samt Europacupen og den Interkontinentale cupen i 1969. Catenaccio virket.

Med alle midler
Laget hadde åpenbart store defensive kvaliteter. En av forsvarsspillerne var Cesare Maldini, far til Paolo, mens rivjernet på midtbanen het Giovanni Trapattoni. (Il Trap var under strenge instrukser om å gi ballen til mer begavede spillere. I Milan scoret han tre mål på 274 ligakamper.) Men fremover brukte Rocco også en rekke tekniske spillere. Fellesnevneren var at alle skulle løpe og presse; blant tingene som gjorde Rocco ruskende gal var unødvendige tversoverpasninger i midtbaneleddet og – med unntak av playmakeren Gianni Rivera – luksusspillere.

De var ingen engler. Ifølge Foot sies det at Rocco en gang sa til spillerne: «Spark til alt som rører seg; hvis det er ballen, så enda bedre.» En annen gang skal Rocco ha instruert en spiller om å markere en motstander «fra garderoben til toalettet». Blandingen av kynisme og defensiv taktikk ble ofte brukt for å skjule andre underlegenheter. «Måtte det beste laget vinne», sa en journalist til Rocco før en kamp. Rocco svarte: «La oss håpe ikke».

Catenaccios rykte skulle bli mye verre. I 1960 ble Helenio Herrera ansatt av Inter, etter et omstridt opphold i Barcelona. Il Mago («magikeren») hadde en enorm personlighet, og var kontroversiell. (Likhetene med Mourinho er mange.) Som trener styrte Herrera laget med diktatorisk jernhånd: hovedredskapene var ståldisiplin, psykologisk opptrening, lagarbeid og defensiv styrke. Herreras påstand om at det var han som oppfant catenaccio var feil, men han bidro til å gjøre det beryktet. Under hans ledelse representerte Inter i manges øyne alt som var galt med fotball: kjedelig spill, stygge taklinger og en villighet til å gjøre hva som helst for å vinne.

Spesielt det psykologiske var viktig. I forkant av én kamp, sa et medlem av Inter-stallen til pressen at «vi skal spille i Roma». Herrera var rasende på at han ikke hadde sagt «vi skal vinne i Roma», og suspenderte spilleren. Herrera populariserte også det å samle spillerne til isolerte treningsleirer før kamper. Spillerne  så ikke annet enn treningsbaner og lagkamerater på flere dager, og disiplinen var så ekstrem at da den engelske spissen Gerry Hitchens forlot Inter til fordel for Torino i 1962, sa han at det føltes som om han hadde kommet ut av hæren.

Spillesystemet Herrera brukte ble velkjent. Nøkkelen var legendariske Giacinto Facchetti, en kjapp venstreback som var en av Europas første forsvarsspillere som også bidro i angrep. I 1965/66-sesongen scoret han 10 mål. Resten av forsvaret lå som en slags sentral diamant, med én sweeper, to midtstoppere og en fjerde spiller som lå like foran. Hele høyresiden av banen ble dekket av Jair, en løpssterk brasiliansk ving. Denne taktiske formelen ble kombinert med Herreras egenskaper som motivator og psykolog. Inter vant Serie A i 1963, 1965 og 1966, og Europacupen i 1964 og 1965. De skrev seg inn i historiebøkene som La Grande Inter.

Selv om Inter ble de fremste representantene for catenaccio, finnes det de som er uenige i at de kun var defensive. Herrera følte seg misforstått, og mente systemet var mer ambisiøst enn folk ga ham kreditt for. Foot skriver at «Herreras evige rykte som den ‘kontroversielle misjonæren for catenaccio’ var basert mer på hva folk anså som den kynisk vinnerviljen lagene hans hadde – altså holdningen deres – enn måten de faktisk spilte fotball på». Dette støttes av Sandro Mazzola, lagets playmaker på 1960 og 1970-tallet. «Vi hadde fem offensive spillere i laget, seks om du inkluderer Facchetti, som pleide å gå fremover ofte, noe ingen andre gjorde på den tiden», sa han til FIFA.com. «Det er sant at vi av og til brukte et defensivt system på bortebane, men vi spilte ofte et 4-2-4-system, og alle jobbet hardt. Vi hadde ikke mye krefter igjen etter kampene, det kan jeg si deg. Faktisk så mener jeg at Helenio Herrera oppfant moderne fotball.»

Den nye forsvarsskolen
Også catenaccio hadde sin utløpsdato. På begynnelsen av 1970-tallet ble Ajaxs totaalvoetbal – symbolisert av Johan Cruyff og Rinus Michels – introdusert i Europa som en mer moderne, fleksibel og offensiv filosofi. Dette påvirket italiensk fotball, spesielt siden Ajax vant Europacupfinalen mot Inter i 1972 og Juventus i 1973. Allerede før dette skjedde var Herrera pessimistisk. Han hadde forlatt Inter i 1968, og da han så Italia tape 4-1 mot et lekent Brasil i VM-finalen i 1970, var spådommen klar: «Catenaccio har ingen sjanse til å overleve».

Men italienernes rykte som defensive mestre levde videre. Evangeliet om totalfotball ble fulgt av enkelte og avskydd av andre, blant annet Brera. Lenge etter at Grande Inter var ferdige, fortsatte de fleste lag å bruke fem forsvarsspillere og mannsmarkering. Strålende elever kom stadig ut av den italienske forsvarsskolen. I motsetning til i enkelte andre land, ble de oppfordret til å lese spillet og holde seg på beina, i stedet for å kaste seg inn i hodeløse taklinger. Skulle en motstander dra seg forbi, var det alltid mulig å begå et «taktisk frispark». Alle visste hvor og når et frispark skulle lages, og hvordan dette kunne gjøres uten å få kort.

Det neste storlaget fra Italia var Juventus. 80-tallets lag huskes best for Michel Platini, men igjen stod forsvarsrekken i særklasse, med spillere som Gaetano Scirea, Antonio Cabrini, Claudio Gentile og Sergio Brio. Under Trapattoni vant laget Serie A seks ganger mellom 1977 og 1986, og Europacupen i 1985. Flere av spillerne hjalp også Italia til VM-tittelen i 1982.

Arrigo Sacchi revolusjonerte fotballen ved å innførte en flat forsvarsfirer og soneforsvar. Måten lag forsvarte seg på skulle aldri bli den samme. Som Milan-trener vant han Serie A i 1988, og Europacupen i 1989 og 1990.
Arrigo Sacchi revolusjonerte fotballen ved å innførte en flat forsvarsfirer og soneforsvar. Måten lag forsvarte seg på skulle aldri bli den samme. Som Milan-trener vant han Serie A i 1988, og Europacupen i 1989 og 1990.

Den flate fireren til Arrigo
Da Trapattoni var ferdig i Juventus, kom et nytt italiensk lag på banen. Milan innledet en ny epoke ved Silvio Berlusconis ansettelse av Arrigo Sacchi i 1987, og den tidligere skoselgeren introduserte revolusjonerende prinsipper som innebar at en flat forsvarsfirer erstattet sweeperen. Sacchi distanserte seg fra den defensive kulturen som hadde preget Italia. Han ønsket en mer offensiv måte å spille forsvar på. Resultatet ble et 4-4-2-system med streng sonemarkering.
«Gjennom historien har store lag hatt én ting til felles, uavhengig av epoke og taktikk», sa Sacchi, ifølge Jonathan Wilsons Inverting the Pyramid: The History of Football Tactics. «De eide banen og de eide ballen. Dette betyr at når du har ballen, kontrollerer du spillet, og når du forsvarer deg, kontrollerer du nøkkelområdene».

Hemmeligheten til Sacchi var hvordan laget bevegde seg som en enhet. Milan lå som en blokk med maksimum 25 meter fra forsvar til angrep. Dette gjorde det ekstremt vanskelig for motstanderen å spille seg gjennom. De brukte også en aggressiv offsidefelle, slik at motspillere ikke bare kunne løfte ballen i bakrom. Sacchi drillet defensiv posisjonering hele tiden, og snakket om at alle spillerne hadde fire referansepunkter: ballen, rom, motstanderen og lagkameratene. Hver bevegelse måtte gjøres som en funksjon av disse faktorene. Så var det opp til hver enkelt spiller å bestemme hva som var viktigst i hvert øyeblikk. Resultatet ble en synkronisert lagmaskin som justerte seg konstant: om venstrekanten bevegde seg oppover, forandret resten av laget seg deretter; om motstanderen flyttet ballen til motsatt side, forandret spillerne sine posisjoner på autopilot. Få om noen lag har mestret denne kollektive koordinasjonen like godt som Sacchis Milan.
Én fortelling oppsummerte verdien av dette. Sacchi ønsket å overbevise to av sine stjernespillere, Ruud Gullit og Marco van Basten, om at systemet var viktigere enn enkeltspillere. Han igangsatte en øvelse hvor 10 spillere angrep backrekken Tassotti, Costacurta, Baresi og Maldini, samt keeperen Giovanni Galli. Prinsippet til Sacchi var at fem organiserte spillere kunne slå 10 som var uorganiserte. Den eneste regelen var at om forsvaret vant ballen, måtte angrepet starte på nytt innenfor egen halvdel. Eksperimentet varte i 15 minutter. Ikke ett mål ble scoret.

Prinsippene til Sacchi var revolusjonerende, og få lag fant ut av dem. Milan vant Serie A i 1988, og Europacupen i 1989 og 1990 – deres to første Europacup-titler siden Rocco. Da Sacchi forlot klubben i 1991 for å trene det italienske landslaget, hadde mange lag begynt å kopiere Milan. Libero-rollen var utdatert. Måten å forsvare seg på hadde blitt forandret for alltid.

Det kan nærmest virke som om Milans suksess gjorde fotballen mer åpen. I 1987/88 og 1988/89, da Milans rivaler ikke kjente systemet, ble det scoret så lite som 2.10 mål i snitt per kamp i Serie A. Fra 1989/90 til 1991/92 lå det på 2.24, 2.29 og 2.27; i 1992/93 føk det opp til 2.80, før snittet la seg på mellom 2.60 og 2.70 over det neste tiåret. I England ble sesongene 1987/88 (2.50) og 1988/89 (2.53) de mest målfattige på 10 år, mens Bundesliga hadde gjerrige sesonger i 1988/89 (2.78), 1989/90 (2.58) og 1991/92 (2.62). I Spania var det som om revolusjonen kom tre år i ettertid: snittet gikk ned fra 1987/88 (2.39) til 1988/89 (2.28), så opp til 1989/90 (2.42), og så helt ned til 1990/91 (2.16), før det steg igjen. Samtlige tall er lavere enn nåtidens. Alt dette kan være tilfeldig, men samtidig er det sant at Sacchi var en offensiv trener, og metoden hans var hovedsakelig en mer aggressiv måte å forsvare seg på.

I 1991 ble en ny trener klar for Milan. Han het Fabio Capello. Laget ble mer defensivt, strukturen var fortsatt bunnsolid. På fem sesonger førte Capello klubben til en ny Europacup, i 1994, og fire Serie A-titler. Da de vant ligaen i 1993/94, spilte de 34 kamper, scoret 36 mål og slapp inn 15. I 1996 dro Capello til Real Madrid, noe som skulle signalisere slutten på det som hadde vært en episk epoke for klubben. I de ni årene under Sacchi og Capello, besto backrekken av Tassotti, Costacurta, Baresi og Maldini, og det finnes gode argumenter for at disse utgjorde den beste forsvarsfireren fotballverden har sett.

Simeone ser til Sacchi
Det skulle også komme andre gode forsvarsrekker. Frankrike vant VM i 1998 med Lilian Thuram, Laurent Blanc, Marcel Desailly og Bixente Lizarazu. De samme fire startet EM-finalen i 2000 mot et Italia-lag med Maldini, Fabio Cannavaro, Alessandro Nesta, Mark Iuliano og Gianluca Pessotto. I 2006 vant italienerne VM ved å slippe inn to mål gjennom hele turneringen. To år tidligere hadde Hellas sjokkert Europa ved å vinne EM med en moderne versjon av catenaccio.
Sir Alex Ferguson dannet stabile midtstopperpar som Steve Bruce og Gary Pallister og, ikke minst, Rio Ferdinand og Nemanja Vidić. I 2004/05, i Mourinhos debutsesong i England, slapp Chelsea inn 15 mål på 38 ligakamper. Portugiseren ble ofte kritisert for kjedelig fotball, og da Chelsea hadde vunnet ligaen, sa han: «Moralen i denne fortellingen er å ikke høre på de som sier til deg at du bør spille fiolin, men heller å fortsette med tamburinen.»

Det finnes færre eksempler i dagens fotball. Juventus og Roma begynte sesongen med solide tall, mens Bayern og Barcelona har vært gjerrige – selv om det hovedsakelig skyldes lagenes ballbesittelse og gjenvinning. Noen av de beste forsvarslagene henter inspirasjon fra fortiden. Mesterne er Atlético Madrid, et av tidenes mest velstrukturerte kollektiver, og en stor del av Diego Simeones vinnerformel er basert på Sacchi: Atlético spiller 4-4-2, de ligger tett samlet, sideforskyvningen er glimrende; de er fokuserte, disiplinerte og ekstremt godt koordinert. Oppskriften virker tidløs. Tidligere denne sesongen sa også Carlo Ancelotti at 4-4-2 var det beste defensive systemet som finnes. Det var ikke tilfeldig at italieneren brukte det til å vinne 22 kamper på rad: som spiller var Real Madrid-sjefen midtbanedirigenten i Sacchis Milan.

Nye spilleregler
Flere eksperter har fremhevet regelverket som en slags forklaring på denne utviklingen. Dommerne tillater mindre og mindre; det som er frispark i dag var OK for noen tiår siden. Gamle videoer av Diego Maradona viser hvordan han måtte hoppe unna kvestende taklinger på vei mot mål. Tilbakespill er ikke lenger lov. Offside-regelen er mer liberal. Endringene har favorisert offensiv fotball.

Slike ting har bekymret Lee Dixon.

«Jeg tror spillere er litt redde for å takle nå fordi de gule og røde kortene vises så fort», sa han til BBC i 2011. «Dette har gjort fotball mer spennende med hensyn til sjanser og mål, men jeg vil bli lei meg om kunsten å forsvare seg forsvinner. Det ser definitivt ut som om det går i den retningen.»

Noen tror suksessen til Barcelona under Guardiola har fått trenere til å innse verdien av små, begavede spillere. Dette har blant annet bidratt til en reduksjon av flere spillertyper som ikke baserer sitt spill på teknikk. Ballvinnere som Claude Makélélé har blitt erstattet med dyptliggende playmakere som Toni Kroos og Sergio Busquets. Keeperrollen har gått fra strekspiller til sweeper: fra Oliver Kahn til Manuel Neuer. Sidebackene har gjerne en fortid som kantspillere, og de som faktisk kan forsvare seg er i mindretall.

Disse faktorene har bidratt til redusert fysisk kontakt, mindre fokus på det defensive, og dermed svakere forsvarsspill. Den gamle spissen Andy Ritchie, som blant annet spilte for Leeds og Oldham på 1980 og 1990-tallet, hevdet i desember at dette også var tilfellet lengre nede i fotballpyramiden.

«Det er ikke bare i Leeds at dette er et problem», skrev han i Yorkshire Evening Post etter at de hvite hadde tapt 4-1 mot Ipswich. «Hvis du ser litt fotball i de lavere divisjonene, vil du se at forsvarsarbeidet og spillernes holdning til forsvarsarbeid har forandret seg med tiden.»

Noe lignende ble poengtert av Neville i oktober, lenge før Liverpool og Arsenal spilte 2-2. Artikkelen ble publisert av The Telegraph, og refererte til tiden hans i akademiet til Manchester United. Neville skrev at mellom 60 og 70 prosent av treningen handlet om det defensive: hvor foten skulle stå, hvordan hoftene var posisjonert, hvor ofte du burde snu hodet for å følge ballbanen. Ifølge folk på diverse akademier Neville hadde snakket med, dreier arbeidet seg nå om 80 prosent angrep og teknikk, og 20 prosent forsvar.

«Jeg startet med en solid defensiv base», skrev Neville. «Dagens spillere starter med et stort teknisk repertoar, og lærer så forsvarsspillet senere.»

Standarden om hva som utgjorde godt forsvarsspill var høyere. Uniteds trenere drillet backrekken mellom to og tre ganger i uka, 40 minutter per økt; de terpet én mot én; de tok unggutter inn på kontoret for å studere klipp av Costacurta og Maldini. «De defensive kravene har falt kraftig», fortsatte Neville. «Da jeg kom gjennom akademiet fra 1991 til 1994, var det kriminelt for en sideback å slippe til ett innlegg. Nå om dagen merkes det knapt.»

Det er åpenbart at profilen til forsvarsspilleren har forandret seg. En stopper som John Terry beskrives i dag som «old school». Før utgjorde tradisjonelle defensive egenskaper mesteparten av repertoaret: typer som Costacurta, Adams og Pallister kunne takle, markere, heade og lese spillet. Og det var nok. Dette hang sammen med at lagene var mer strukturerte: midtstopperne spilte i kollektiver som verdsatte defensiv stabilitet, og som visste hvordan forsvaret skulle beskyttes. De kunne ligge dypt, og de ble ikke lokket ut av posisjon like ofte.

Lagene i dag er annerledes. Høye forsvarslinjer og offensive spillestiler øker rommene som må dekkes av midtstopperne i den defensive fasen, noe som igjen øker kravene til fart og mobilitet. Ballen spilles ut bakfra oftere, noe som krever teknikk, overblikk og en god pasningsfot. Mange topptrenere anser nå «gammeldagse» stoppere som for trege, klumsete og statiske. Det finnes også færre klassiske kraftspisser, noe som reduserer behovet for å dominere luftrommet. Flere av dagens stoppere kunne like gjerne spilt på midtbanen: Javier Mascherano, Jan Vertonghen, David Luiz, Sergio Ramos. Disse kan ofte gjøre defensive feil. Tim Sherwood, Tottenhams gamle trener, sa for litt siden om Vertonghen: «Han kan ikke forsvare seg.»

De gamle stoppertypene som ennå finnes, overlever stort sett fordi de spiller under trenere som holder defensiv struktur høyere enn etablert angrepsspill. Terry så ofte fortapt ut under André Villas-Boas, fordi forsvarslinjen var så aggressiv og laget så åpent. Under Mourinho har Terry virket som en ny spiller, fordi lagstrukturen rundt ham er så solid. Men akkurat som Mourinho er et unntak blant dagens topptrenere, er Villas-Boas et symbol på den nye skolen: en mer offensiv og teknikk-basert tankegang, hvor høyt press og ballbesittelse står i sentrum. Dette betyr ikke at denne metoden er bedre, men heller at den representerer utviklingen toppfotballen går imot.

Slår man sammen alle disse faktorene, virker det logisk at generelt solid forsvarsspill er sjeldnere enn før. Når det forekommer, er arkitektene ofte typer som Mourinho og Simeone. Chelseas 2-0-seier mot Liverpool på Anfield mot slutten av forrige sesong var en av de beste defensive prestasjonene i Premier League de siste årene. De blåkledde var kyniske – tiden ble drøyd fra avspark – men forsvaret var samtidig prikkfritt: ingen feiltrinn, glitrende markering og en bunnsolid struktur. Rocco og Herrera hadde sannsynligvis applaudert.

Nå som da, skapte strategien ulike meninger.

«De parkerte to busser, ikke bare én», sa Brendan Rodgers etter kampen. «Fra første minutt hadde de 10 menn bak ballen.» Så var det Morten Olsens tur.
«I min verden er Mourinho en fare for fotballen», sa Danmark-sjefen. «Hvis for mange etterligner hans stil, så dør spillet.»

Samtidig fantes det kommentatorer og journalister som demonstrerte at defensive mesterverk fortsatt verdsettes. «Om det ikke finnes en slik ekstrem og kompakt, defensiv disiplin å bryte ned», skrev Barney Ronay i The Guardian, «hvor er da moroa, eller æren, i å vinne?».

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.