Er det én ting som kjennetegner en virkelig god keeper, er det evnen til å unngå brølere. Gianluigi Buffon har vært sikkerheten selv i over tjue år.
Tekst Kristian Borell
Illustrasjon Fabrizio Birimbelli
Det er mai 2012, det ligaspurtes med midt-i-uka-kamper og Lecce har tatt fly til Torino for match mot Juventus. Jeg ligger på et hotellrom og tekstmelder med Lecces eier når Buffon fomler med ballen fem minutter før slutt, gir Bertolacci åpent mål og Lecce 1-1.
Symbolikken er tydelig. Det er ikke bestemt hvem som vil holde den gamle damen i hånda når de skal jakte på en ny storhetstid etter calciopoli, men én ting virker sikkert: Den 34 år gamle Gianluigi Buffons tid er snart forbi. Hans klønete opptreden med ballen i beina viser en målvakt av den gamle skolen med problemer nå som ballen skal spilles med føttene i den nye skolen. Selv om det ikke blir lett å erstatte ham, føles det som om Juventus snart kommer til å se etter en ny burvokter.
Allerede i 2005 lekte Juventus sin legendariske klubbdirektør Luciano Moggi (calciopoli-sparket sommeren 2006) med tanken på å erstatte klubbens førstekeeper. I sesongene etter calciopoli begynte Buffons rygg å krangle. I 2010 måtte han ut i pausen i åpningsmatchen mot Paraguay i VM i Sør-Afrika da Italia floppet som regjerende mestere. 00-tallet hadde blitt til 10-tallet og den moderne fotballen virket ikke å være noe for en aldrende Buffon. Nye krav til målvaktenes fotarbeid og ryggen så ut til å ta knekken på ham.
Tenåringssensasjonen
Buffons debut er fotballhistorie. Inn som 17-åring og kjempekamp mot et Milan som var Capellos og fremdeles super. Hva skulle komme? Det så unektelig ut som at Italia hadde fått frem en arvtaker til sine aller største målvakter. Ikke en ny Marchegiani, Peruzzi, Pagliuca, Antonioli eller Toldo (keeperne Buffon selv nevner som de beste mens han selv har spilt), men en ny Zoff eller Combi.
Det kjennes på en måte nesten selvsagt at han som i dag er Buffons personlige målvaktstrener i Juventus allerede var der ved debuten. Alessandro Nista var reservekeeperen som ble vraket da Parma-trener Nevio Scala lot den unge Buffon få sjansen foran sin eldre kollega da førstekeeper Bucci ble skadet. Og det føles like selvsagt at den unge Buffon sesongen etter debuten fikk den fremste italienske målvaktstreneren av dem alle. Scala ble til Ancelotti og Villiam Vecchi overtok Parmas keepere. Han forsto at man ikke kunne vente og passet på at Ancelotti ga det unge stortalentet mulighet til å utkonkurrrere Bucci.
Buffon slukte den nye kunnskapen som en svamp og har fortalt hvordan Vecchi lærte ham å være aggressiv og først på ballen. Keepertrenernestoren beskriver det på en litt annen måte:
«En Gud steg ned fra himmelen og sa til ham: Du skal være nummer én.»
Vecchi hevder at Buffon, i tillegg til å trene bedre enn alle andre målvakter, også er en naturlig atlet og i besittelse av en unik forståelse for keeperrollen.
Blar opp for Buffon
Seks sesonger etter suksessdebuten banket Juventus på døra med en, for en målvakt, uhørt sum. 75 milliarder lire eller drøyt 54 millioner euro, var prisen klubben måtte punge ut og den innebar samtidig et monumentalt press. Klubbens sterke målvaktstradisjon hadde fått seg en knekk da Edwin van der Sar viste hva som kan skje når selv en merittert spiller ikke takler presset i en av verdens største klubber. Buffon var Juventus sitt dyreste kjøp noensinne, verdens dyreste målvakt gjennom tidene og den dyreste italienske spilleren i historien.
75 milliarder lire-Buffon tok på seg keepertrøya … og var sikkerheten selv. Akkurat som han var når han utkonkurrerte landslagsmeritterte Bucci i Parma eller når han i et forferdelig uvær i Moskva – med snø og hagl i uskjønn forening – erstattet Pagliuca i en vanskelig bortekamp i kvalifiseringen til 98-VM i Frankrike. Med den kampen visket den da 20 år gamle Buffon vekk alle spørsmålstegnene. Det krever eksepsjonell mental styrke å stå feilfritt i kamp etter kamp etter kamp. Fangarmer og mental styrke. Buffon har begge deler.
Fjorårets og årets Buffon er et utmerket eksempel på den råsterke Buffonske mentaliteten. På vei mot det fjerde strake ligagullet spilte han greit nok, da den første Allegri-utgaven av Juventus gjorde det som Conte-versjonene ikke maktet. Champions League-finalen mot Barcelona ble en nedtur, og det føltes ganske selvsagt å konstatere at Buffon (og også Barzagli) var på vei ut den samme døra som Pirlo, Vidal og Tévez.
Buffon svarte med sin beste sesong i manns minne, ikke minst da Juventus åpnet i krabbegir denne sesongen, men fikk opp farten og bekreftet sin plass i den absolutte europeiske eliten. Det hadde ikke skjedd om ikke lagkaptein Buffon hadde slått i bordet og forklart et par ting når det stormet som verst i fjor høst:
Fansen som klager måtte støtte laget, og spillerne som underpresterer måtte skjerpe seg. Alt kom på bordet etter tapet borte mot Sassuolo og fjortende plass på tabellen etter ti serierunder.
«Vi gjorde en uverdig første omgang og vant ikke én eneste duell. Vi må forbedre oss og vi må ta ansvar. Vi må protestere mindre mot dommeren og være mer ydmyke. En dommerfeil er ingen unnskyldning. Det er en unnskyldning for tapere og i Juventus har vi ingen tradisjon for slik mentalitet», sa Buffon.
Står bakerst og går foran
Buffon har gått fra å overleve et råsterkt Juventus til å være råsterk i et Juventus som bare var sterkt og så videre, til å være så sterk at Juventus igjen kunne bli råsterkt. Det går sikkert an å argumentere for at det er en hårfin forskjell, men jeg tenker ikke å gjøre det. Å være råsterk når noe som bare er sterkt skal bli råsterkt igjen, er en kvalitet som går langt utenpå å være en råsterk keeper i et råsterkt Juventus, som abonnerer på ligatitler og spiller i Europa hver eneste sesong. Å ikke bare være en administrator og garantist hos en regjerende mester, men den som tar i et tak når ting har brutt sammen og kanskje ikke kan bygges opp igjen. Bare de aller sterkeste klarer den bedriften.
Sassuolo 2016 var ikke første gangen Buffon tok ansvar i Juventus. Ti år tidligere var det mildt sagt turbulent etter at klubben i calciopoli ble fratatt to ligatitler og samtidig måtte ta heisen ned til Serie B. Klubbledelsen ble skiftet ut og mange av de største stjernene forsvant da Juventus sine inntekter sank som en stein nærmest over natten. Cannavaro, Emerson, Ibrahimovic, Thuram, Vieira og Zambrotta forsvant, mens to gallionsfigurer – Buffon og Del Piero – sto fram og tok ansvar for det detroniserte Juventus.
Fra VM-gull i Berlin til sesongpremiere borte mot Rimini på Stadio Romeo Neri. Fra en backfirer med Pessotto-Thuram-Cannavaro-Zambrotta til en backfirer med Birindelli-Kovač-Boumsong-Chiellini. Fra VM, Serie A og Champions League til Serie B. Fra paradis til helvete eller i alle fall skjærsilden. Ikke alle takler det, men Buffon taklet det.
Blant de største
Titlene og storheten til tross, Buffon mangler fremdeles ting å gjøre for enda tydeligere å ta en plass som en av de største keeperne i historien. Han savner en Champions League-tittel – og en EM-triumf – for å forbigå de to store ovennevnte Juventus-keeperne han blir sammenlignet med. Gianpiero Combi var sisteskanse i quinquennio-utgaven av Juventus (fem strake ligaggull fra 1931 til 1935) og da Italia vant VM på hjemmebane i 1934. Dino Zoff fikk uventet sjansen da Italia vant EM på hjemmebane i 1968 og var en klippe da man kontrollerte og kontret seg til et magisk VM-gull mot Tyskland og det legendariske Brasil-laget i 1982.
En gang tok jeg oppdraget med å rangere «Verdens 30 beste spillere gjennom tidene» for Goal. Buffon var ikke blant de utvalgte. Han var ikke med fordi han ikke fikk være med. Det var avsluttede karrierer som gjaldt når Jasjiin, Banks og Zoff tok plass blant Maradona, Meazza og Cruyff. Når jeg en gang tar på meg et lignende oppdrag (jeg får vente noen sesonger) er jeg sikker på at Buffon vil få plass. Like sikker som Buffon er når han sier at keeperjobben handler om hender, ikke føtter:
«I løpet av disse årene har jeg mange ganger hørt det samme spørsmålet bli stilt om en målvakt: ‘Er han flink med føttene?’. Det hadde vært bedre å spørre om han er flink med hendene, føttene kan man alltids trene opp.»
Kloke ord fra han som en gang ble så begeistret av en Kamerun-keeper i langbukser som kunne bokse ballen så langt han ville.
«Jeg kan fortelle hva som var den første målvaktstekniske biten som fascinerte meg. Utboksingen. Der var N’Kono mitt idol. Han bokset ballen avgårde 30-40 meter. Stilistisk var det spektakulært», erindrer Buffon i et svært leseverdig intervju i Corriere dello Sport, som også viser at de aller største målvaktene (de som gjør det enkelt, ikke har noe markeringsbehov og nesten aldri gjør tabber) også har sansen for det spektakulære.
Buffon ga sin førstefødte sønn navn etter keeperen som bokset ballen som ingen andre. Det er ikke bare den mentale styrken som Buffon har videreutviklet. Han har også blitt nødt til å endre keeperspillet på grunn av regelendringer som har villet se flere mål.
«Regelen om at det blir rødt kort hvis man feller en motstander innenfor 16-meteren er umenneskelig. Den kom fordi man ville se flere mål, for å øke underholdningsverdien, men i stedet er det blitt en regel som gjør det mindre underholdende fordi den ikke tillater en målvakt å utføre den vakre tekniske redningen når man stuper i føttene på angriperen. De ti første årene ble jeg ansett som en av de beste på det, fordi jeg hadde timing og fordi jeg var fryktløs. Nå gjør jeg ikke det lenger. Det er for risikofylt.»
Buffon går også sjeldnere ut i feltet for å forsøke å fange eller bokse vekk ballen.
«Vet du hvor stort området innenfor 5-meteren er? 100 kvadratmeter. Det er stort som et hus og ikke noe hybel.»
Leder og loner
Buffon fortsetter i det samme intervjuet å forkynne teksten om målvaktsrollen. På spørsmål om det er mest instinkt eller mest trening, svarer han: «Man må kombinere treningen med instinktet. Men fremfor alt være kjapp i hodet som igjen kommer av erfaring.»
Mur eller ikke ved frispark som er et stykke utenfor 16-meteren?
«Det er bestandig bedre å se når skytteren treffer ballen. Hvis jeg ikke var Buffon, ikke spilte i Serie A, ikke alltid befant meg i rampelyset, skulle jeg tatt bort muren. Problemet hvis jeg gjorde det i dag, ville folk sagt at jeg hadde en skrue løs.»
Har målvaktsrollen endret seg siden du slo gjennom?
«I høyeste grad, ungdomsakademiene har bortprioritert målvaktsteknikk. I dag bruker man mer tid med føtterne enn med hendene. Rollen har blitt mye vanskeligere, men for meg er det opplagt at vi tilbake å lære talentene å bruke hendene.»
Buffon resonnerer interessant og klokt og har med årene blitt en slags talsmann for keepere. Han er tydelig på at veldig mange ikke forstår hva det innebærer å være keeper.
«Det finnes alt for lite kunnskap om keeperrollen. Jeg leser og hører eksperter og kommentatorer og vet ikke om jeg skal le eller gråte. Det finnes til og med trenere og klubbledere som forstår lite eller ingenting. Jeg har hørt mye rart i min karriere.»
Utenfor banen derimot, har ikke Buffon bestandig vært like klok. Tvertimot. Han har havnet i søkelyset for flere uheldige episoder. Han ble tatt for å jukse med eksamen, koblet til fascistiske holdninger og har spilt bort enorme beløp.
Da han ble konfrontert med dette, ble Buffon svar skyldig. Han måtte betale en stor bot for eksamensjukset (senere har han omtalt episoden som «sitt livs tabbe»), men gikk på offensiven da han snakket om fascisme og spilleproblemer.
«Jeg kjente ikke til de historiske fakta», sa han og fortsatte: «Jeg gjør hva jeg vil med pengene mine.»
Det var en tøff balansegang for en hardt presset Buffon. Han er sammensatt fyr; gruppens leder – og loner.
«Jeg trives i gruppa, men kan også distansere meg. Jeg er lykkelig i gruppa, men også lykkelig alene. Jeg elsker å ta på meg stort ansvar for å gi de andre gutta større friheter. Det er en del av min masochistiske natur. En målvakt er alltid litt masochistisk.»
Våren 2016 og det virker som en nærmest umenneskelig Buffon er i stand til alt. Slik har det ikke alltid vært. I biografien Numero 1 (2008) fortalte han om at han gått inn i en depresjon etter den første ligatittelen med Juventus i 2002. Det hadde gått fort og bra, hva mer var det egentlig han kunne utrette? Buffons evne til å takle og finne svaret på slike spørsmål har gjort ham enda sterkere.
Buffon har vært tydelig på at han vil spille EM i sommer, hans femte, og VM i 2018, hans sjette. Han vet hva som står på spill og hvordan man skriver historie.
«Historien skrives med tall, med antall kamper, og ved å spille med kjærlighet for trøya. Det er ikke så mange som får skrive den historien. Hvis jeg har hatt den flaksen og den dyktigheten, må jeg fullføre til mål.»
Det finnes også en annen kjærlighet og Buffon virker å ha funnet den med sin nye partner Ilaria D’Amico og mange tror hans nye formtopp skyldes henne og forholdet som har gitt ham hans tredje sønn. Ekteskapet med Alena Seredova, den profilerte modellkona og mor til hans to første sønner, som ble gallionsfigur for Carrarese, Buffons barndomsklubb som han kjøpte, som senere gikk konkurs.
Klubber som får en knockout, backfirere som forsvinner, ekteskap som ryker og kjøpet av barndomsklubben som får en nitrist slutt. Buffon står oppreist – og går videre. Fem år etter at jeg hadde mine tvil på et hotellrom i Lecce står Buffon der med fem strake ligagull i et Juventus som er tilbake for alvor. Og han gjør det med føtter som ikke er beregnet på tiki-taka og ryggen som flere ganger har fått oss til å tenke at nå er det slutt. Det skal ikke gå an å ta VM-gull med et Italia der det finnes spørsmålstegn i alle lagdeler, bortsett fra én. For hvem er jeg og hvem er vi til å utelukke Buffon og det laget han vokter målet for?
Støtt kritisk og gravende fotballjournalistikk. Bli abonnement på Josimar her.
