Presidenten

Yngve Hallen-01

Han ble valgt til fotballpresident etter en maktkamp preget av bakvaskelser og kameraderi. I fem år har Yngve Hallén sittet på toppen av norsk fotball. Fem år som har vært preget av konflikter, rettssaker og begravede granskningsrapporter.

Tekst: Lars Johnsen

Guttorm Dilling så spent ut da han han flyttet seg over til vitneboksen i rettssal 818 i Oslo Tingrett i arbeidsrettssaken mot Norges Fotballforbund. Han kastet jakka. Et par svettedråper rant ned fra den barberte issen. Spent, men godt forberedt. Han forklarte hvilke roller han hadde hatt i NFF-systemet siden han kom inn i 1984 og hvilke oppgaver han hadde hatt i sin siste stilling som logistikkansvarlig for A-landslaget, en jobb han hadde hatt siden 2003. Han trivdes godt, ble oppfattet av alle som en «lojal NFF-mann», og gjorde en god jobb. Men det hadde skjedd noe da Per-Mathias Høgmo ble landslagssjef.

Jan Åge Fjørtoft hadde kommet inn i sfæren rundt landslaget, som «internasjonal rådgiver», og hadde allerede i mars 2014 omtalt seg offentlig som «national team manager», som var tittelen som ble brukt av Dilling. Slike titler er viktig når du skal organisere reiser, hoteller og utstyr med folk internasjonalt. Det hadde bygget seg opp mot konflikt, men det sprakk ikke før i august 2014 under et møte der Kjetil Siem, Fjørtoft, Høgmo og Dilling hadde vært til stede.

Det ble vedtatt tre regler som støtteapparatet skulle følge. Alkohol skulle være forbudt, ingen fikk forlate området landslaget oppholdt seg i uten å si fra og alle skulle sove på landslagets hotell under samlingen. Alkoholregelen hadde ikke Dilling noen problemer med, det var det siste kravet han ikke likte. Dilling bor i Nittedal og disponerer også en leilighet i Oslo. Det hendte at han dro hjem og sov om natta når landslaget var samlet i Oslo eller Lillestrøm.

Ingen hadde merket noe til det, som Kjetil Siem innrømmet fra vitneboksen. Dilling så det som sin rett å dra hjem noen ganger, ettersom han sto i en «særlig uavhengig stilling» og jobbet opp mot tusen timer overtid uten betaling hvert år. Men ikke før han var sikker på at at alt var i orden, og han var stort sett førstemann til hotellfrokosten dagen etter. Uenighetene hadde kommet til overflaten under møtet i august. Siem og Dilling hadde seinere et møte på tomannshånd, før Dilling reiste på en ukes ferie. Dilling hadde fått beskjed om å bruke ferien til å tenke på saken. Én dag ut i ferien ble Dilling oppringt av kollegaen Are Hokstad som hadde blitt forespurt om å ta over etter Dilling av Kjetil Siem.

I en organisasjon som har «fair play» som motto, følte Dilling at arbeidsgiveren gjennom 31 år opptrådte alt annet enn fair. Og gikk til sak.

På motsatt side satt Norges Fotballforbund, representert ved generalsekretær Kjetil Siem. Mannen i den grå dressen med NFF-logo på venstre side, det grålige håret og grålige fippskjegget foretrakk ikke en mine under Dillings frie forklaring eller utspørring. NFFs advokat gjentok spørsmålet «hvor viktig er støtteapparatet i et landslag» både til Dilling, Siem og landslagssjef Per-Mathias Høgmo. Høgmo hadde satt det som en forutsetning for å ta landslagssjefjobben at han fikk velge sitt eget støtteapparat. «Svært viktig», svarte NFF-personene på advokatens gjentatte spørsmål om støtteapparatets viktighet. Høgmo og Siem snakket om hvordan dette foregår i de internasjonale storklubbene – som om det hadde noen relevans i en sak som handlet om norsk arbeidsrett og en administrativt, fast ansatt.

Om ikke Dilling hadde logistikk som jobb og var 57 år gammel, kunne tilhørerne få inntrykk av at Dilling når som helst kunne bli kalt inn for å spille midtstopper om Vegard Forren skulle bli skadet – så mye trykk la NFF-advokaten på spørsmålet om hvor viktig støtteapparatet er i et lag. Dillings advokat Bjørn Fredborg Nilsen måtte flere ganger be Per-Mathias Høgmo svare på om han ville rette seg etter det retten kom fram til, om det skulle ende med at retten ga medhold til Guttorm Dilling.
«Det blir svært vanskelig», svarte landslagssjefen.
«Innretter du deg etter dommen, etter norsk rett, eller er fotball viktigere?»
«Vi forholder oss selvsagt til retten, men det blir svært vanskelig», sa Høgmo til slutt.

Den eldre NFF-garden, ved Karen Espelund, Per Ravn Omdal og Egil «Drillo» Olsen, vitnet til fordel for Dilling – noe som kunne tyde på at det har skjedd en retningsforandring på Ullevaal Stadion de siste årene. Norges Fotballforbund og enkelpersoner i organisasjonen har aldri gått klar av kritikk i media, uansett tidsperiode, men den siste perioden har det hopet seg opp av saker. Halvannet år tilbake satt norske fotballedere tiltalt for grovt bedrageri. Så fort den rettssaken var over, havnet NFF-lederne Kjetil Siem og Yngve Hallén i søkelyset da de fjernet Drillo som landslagssjef.

Fra Alversund til Nyon
Yngve Hallén ble president i mars 2010. Flere saker har vært med å farge hans presidentperiode: styremedlemmer har trukket seg på grunn av lederstilen hans; en kontroversiell TV-avtale som presidenten var med på å presse igjennom; bedragerisaken i forbindelse med Gunnarsson/Stengel-overgangen; vedtak tatt bak ryggen på styremedlemmer; granskning av alle overganger i Norge, en granskning som fant tegn til korrupsjon og bedrageri; avskjedigelsen av den eneste treneren i moderne tid som har hatt suksess med det norske A-landslaget; Dilling-saken; boka til fotballagent Knut Høibraaten som antydet penger under bordet da Hallén var leder i Sogndal. Rapporten som fulgte fant ikke bevis for at Hallén mottok svarte penger, men dokumenterer lovbrudd fra den tida Hallén var leder i Sogndal.

Likevel er ikke Halléns posisjon som landets mest innflytelsesrike fotballmann truet. Både ved fotballtinget i 2012 og 2014 ble han gjenvalgt – uten motkandidater. Det er vanskelig å se for seg at Sondre Kåfjord hadde fått samme behandling, dersom det hadde vært samme antall saker under hans tid.

Kanskje er Guttorm Dilling en firkantet fyr. Kunne han ikke bare vært mer fleksibel og godtatt de nye reglene? Men Dilling er av NFF-skolen, der habilitet, fair behandling, demokrati og etterrettelighet betydde noe. Gjennom rettssaken var det vanskelig å konkludere med annet enn at NFF som organisasjon har tatt en annen retning.

Dilling-saken er avsluttet i rettsapparatet og fotballtinget er fremdeles en måned unna når jeg møter Yngve Hallén til lunsj på Ullevaal Stadion. Vi har fått tildelt «RBK-losjen». Den har utsikt over banen. Det kribler litt i magen, det gjør alltid det når jeg er på Ullevaal. Det er egentlig et kjøpesenter med en fotballbane i midten. Likevel, for en som er opptatt av norsk fotball og historie, er det vanskelig å ikke bli en smule følelsesladd når man er på besøk – det er her cupfinalene spilles, som har skapt folklore og folkehelter i hele landet. Det er er her landslaget holder hus, som har skapt kollektiv begeistring for hele nasjonen.

Det er små og litt større baner rundt omkring i Norge som er norsk fotball – det er likevel innenfor Ullevaals stadionporter de største høydepunktene har funnet sted.
Jeg forteller det til fotballpresidenten. Ullevaal er noe spesielt. Tross alt.
– Ullevaal har vært stedet til alle tider, siden kronprins Olav tok det første sparket på ballen en gang på 30-tallet. Nå føler vi på en måte at arenaen er ferdig. Neste steg blir i så fall at vi flytter.

Å bygge ny nasjonalarena i Groruddalen var del av planene om et EM i Sverige og Norge som ble stoppet på politisk plan i 2009.
– Da jeg kom inn, startet jeg en prosess med å gjøre Ullevaal komplett. Den har en unik plassering, identitet og historie. Vi kunne tenkt oss 10 000 flere seter. Det blir en utfordring. Den unike plassen gjør at vi er presset inn mellom T-banen på den ene siden og ringveien på den andre. Plassen rundt er for liten til å bygge ut i henhold til internasjonale krav. Til større mesterskap blir Ullevaal for liten.

EM 2020 skal spres på forskjellige byer i Europa. Oslo er ikke en av dem. Hallén sitter i UEFAs «national team competition committee», og var med å utvikle konseptet om å spre EM på hele kontinentet.
– Det var mitt forslag i komiteen å legge kamper til fire mindre arenaer – og fikk til to. Da vi ikke fikk kamp, valgte vi å støtte Danmark og Sverige. Danmark fikk. EM 2020 er et fantastisk konsept, og jeg har vært så heldig å få være med å utvikle det. Bruk av mindre arenaer er noe som er i tiden, med tanke på finanskrise, arenaer som står tomme etter OL og andre mesterskap. Her tar fotballen samfunnsansvar – denne avgjørelsen ble tatt midt under debatten rundt OL i Sotsji.

Det er en lang vei fra Alversund, litt nord for Bergen der Yngve Hallén vokste opp, til UEFA-kontoret i Nyon i Sveits. Han omtaler Alversund-dialekten sin som «dårlig» – den er slipt vekk etter mange år borte. Men i Nyon og i UEFA-kretser, er det ingen som legger merke til det. Det går det i andre språk. Og språkmektig er ikke Hallén, som snakker en engelsk «som ville fått selv Thorbjørn Jagland til å rødme», som en NFF-er sa. Han humrer når jeg spør om engelsken hans.
– Jeg skulle ønske jeg fulgte bedre med i engelsktimen på skolen, ja. Men det går greit. Sosialt har det alltid gått greit, og jeg tar ordet i komiteer. Ellers har man ikke noe der å gjøre. Jeg har blitt mye bedre rett og slett ved å ta ordet. Det er bare å hoppe i det – det gjelder for alt nytt du skal lære, om det er et språk eller andre ting.

Lenge før han kunne sette seg rundt komitébordene hos UEFA, var det idretten hjemme i Alversund som hadde tatt tak i ham.
– Jeg spilte i Nordhordland Ballklubb og drev også med terrengløp på grunn av broren min Jostein. Han er i dag professor ved idrettshøyskolen. Nå det er snakk om blodverdier og sånn, er det gjerne han som uttaler seg. Han var friidrettsmann og trakk meg med. Men jeg trivdes best i lagidretten. Jeg drev med troppsturn, og var med i landsturnstevnet i Drammen i 1982 som 14-åring. Tove Paule (tidligere idrettspresident. Red.anm.) hadde en rolle under det stevnet. Og jeg spilte volleyball.

På fotballbanen bar han drakt nummer 11. Han spilte mye på midtbanen, og forsøkte seg som midtstopper et par ganger.
– Det gikk ikke så bra. Jeg var for treig for det. Dette var heldigvis før man fikk rødt kort for å felle sistemann, smiler han.

Fotballbygda
Mer enn å være fotballmann, er Yngve Hallén entreprenør og politiker – som han har kombinert med toppfotballen. Det er knapt noe sted den kombinasjonen kan komme til bedre til nytte enn i Sogndal, dit Hallén flyttet som 20-åring for å ta lærerutdanning og påbygning i samfunnsfag. På gymnaset hadde han vært Venstre-mann.

I tidsperioden mellom gymnastiden og starten på studiene i Sogndal, hadde Venstre flyttet seg over på borgerlig side. Når han skulle engasjere seg i politikken, ble Venstre derfor helt feil for ham. Han ble Arbeiderparti-mann. I Sogndal ble han engasjert i studentpolitikken, og var styreleder i studentsamskipnaden i fire år, og var med i arbeidsutvalget i fellesorganisasjonen for alle studentsamkipnadene i landet. Han ble politisk nestleder for distiktshøyskolestudentene, med tilhold i Sagveien i Oslo – bare et langt innkast unna Ullevaal.
– Etter å ha vært med i AUF i valgkampen i 1993, der vi hadde mål om åtte AUF-ere inn på tinget og fikk inn ni, sto jeg der høsten etter valget og vurderte jobbalternativer – skal jeg bli i Oslo eller reise tilbake til Sogndal.

Han reiste tilbake. Det tok ikke lang tid før han ble engasjert i fotballen.
– Reidar Bjørnestad som da var assistenttrener – han var også dommersjef i NFF før Rune Pedersen – huket tak i meg etter en bortekamp. Jeg jobbet som miljøarbeider i Sogndal kommune, og Reidar var veileder. Du trenger et nytt engasjement, sa han, og dro meg inn i fotballen.

Med bakgrunn i studentpolitikken, diverse jobber i kommunen og på høyskolen, som journalist i Sogn Avis og Sogn Dagblad, som Arbeiderparti-politiker og varaordfører, skulle han etter hvert kjenne alle. Når Sogndal skulle bygge storhall, var det kontaktnettet verdt å utnytte. Hallén ble daglig leder. Storhallplanene delte bygda i to. Mange trodde det ikke ville gå rundt. Byggingen av hallen startet i samme periode som da media omtalte at etterbruken av OL-anleggene på Hamar gikk med dundrende underskudd.
– Sogndal er «samarbeidsbygda» – man må samarbeide for å få til noe. Yngve hadde flere bein å stå på. Han hadde kontakter over alt, og fikk brukt kontaktene sine i politikken, næringslivet og høyskolesystemet. For å få til et sånt løft, må du ha med alle dem, og da må du bruke de kontaktene, du må være politiker, mener Trond Fylling, som var Sogndal-trener det året hallen sto ferdig.

Som trenere flest maste han om mer penger til spillerkjøp og lønninger. Det ble en del krangler.
– Ingen av oss er konfliktsky. Det smalt noe jævlig noen ganger. Han er en tøff leder. En tøff politiker, som det ikke er lett å møte i kamp, og kan virke veldig bestemt. Han har alltid den lange tanken – han skal dit! – og da blir det kortsiktige fort til støy. Samtidig hadde Yngve øye og forståelse for at A-laget måtte levere på kort sikt også, og strakk seg langt mange ganger for å få det til. Denne balansegangen klarte Yngve, og det er vel det som er hemmeligheten bak Sogndals suksess og filosofi, sier Fylling som mener Hallén har blitt flinkere til å ta omveien – omveien om støyen og debatten.

I fotballen fant Yngve Hallén en partner til sitt engasjement som entreprenør og politiker. Mens ansatte i Ullevaal Business Class kom innom «RBK-losjen» med wraps til lunsj, spurte jeg ham om hva det er med fotballen som gjør at den har sånn kraft, hvilke refleksjoner har han gjort seg rundt fotballens posisjon?
– På cupfinalen snakket jeg med Erna (Solberg). Hun kom med Brann-skjerf. Jeg syntes det var litt kult – hun tok det av og hadde verdighet rundt premieutdelingen. Det skapte en del debatt rundt identitet. Hun ville vise at hun er fra Bergen. De har en dialekt som alle kjenner igjen, men nå har hun bodd her så lenge at det kanskje ikke er nok, og viser identiteten med et Brann-skjerf, viser at hun er engasjert rundt Brann og dro med seg KrF-leder Hareide for å se kvalikkampen mot Mjøndalen. Sånt er mye sterkere utenfor hovedstaden. Nå ser du at Mulla Krekar har satt Kyrksæterøra på kartet. Men før ham, var det Aunli – fordi de gikk for Kyrksæterøra. Du knytter identiteten din til idretten – det trenger ikke være et lag som vinner, det kan godt være enkle ting som at vi reiser klubbhus sammen. I Sogndal pleide vi å si at vi like gjerne kunne ha drevet med bordtennis – og vi ville ha blitt best. Det handler ikke bare om fotball, men fotballen er så stor, den er det så mange som identifiserer seg med. Alle har lov til å være med å diskutere.

Etter storhallen i Sogndal, var det på tide å videreutvikle klubben og området til det som gjorde Fosshaugane Stadion til Fosshaugane Campus, Men han ble ikke værende så lenge han som han hadde tenkt.
– Jeg hadde en avtale med klubben om at jeg ikke skulle slutte før 2012. Vi hadde akkurat bygget anlegget og økonomien skulle få sette seg. Jeg måtte spørre om å få bryte avtalen.

Lederen av valgkomiteen i Fotballforbundet hadde ringt.
Før vi går opp den prosessen, må vi en tur til Sogndal.

Bygda der 1+1=5
Det er stille i «verdas einaste Tippeliga-bygd» når jeg ankommer 2. påskedag for å se serieåpningen i 2015-sesongen. Men så er det ikke Tippeliga, men en kamp i Obos-ligaen som har avspark om noen timer. Rolf Navarsete plukker meg opp utenfor den helligdagsåpne Meny-butikken i sentrum. Det er tilfeldig at jeg står akkurat der, det er sulten etter en liten frokost har som meldt seg, men dette er butikken Rolf Navarsetes far en gang startet, som Rolf tok over, bygde ut videre til å bli et kjøpesenter som heter Sogningen Storsenter, som i følge Rolf Navarsete er det største kjøpesenteret mellom Bergen og Ålesund.

Navarsete spilte på A-laget til Sogndal på 1970-tallet, som spilte seg fram til cupfinalen i 1976. Folket i hovedstaden ble så sjarmert av den lille oppkomlingen fra 3. divisjon at de den helga byttet ut «kaffe» og «melk» med «kaffi» og «mjølk». Dessverre var Ullevaal-matta mer som et gjørmebad cupfinalesøndagen, noe som stoppet det gode pasningspillet til sogndølene, og kampen endte med tap mot Brann.

Men cupfinalen og klatringen i seriesystemet hadde gjort noe med sogndølene. Kamper på Brann Stadion, Ullevaal og Lerkendal ga et sug etter mer, ja, det ville ikke ha blitt det samme å møte Florø og Jotun.

Rolf Navarsete viser meg rundt i Sogndal, og tar meg med oppover fjellet, så jeg får et overblikk over området. Han peker ut enda et kjøpesenter han har vært med å bygge. Mange av de største byggene og viktigste bedriftene er bygget av folk med bakgrunn i fotballmiljøet. Han peker oppover Sogndalsdalen. Der ligger et av de store vekstområdene for gründerbedriftene som har vokst ut av kunnskapsmiljøet i bygda: ekstrem skisport. Vestlandsregnværet på vei østover har en tendens til å bli til snø akkurat over Jostedalsbreen. Noe som skaper perfekte skiforhold hele året igjennom. Området har «verdas beste snø». Selskapet Bratt Moro AS – der Yngve Hallén er styremedlem og eier 20 prosent av aksjene – er en av bedriftene som har dette som satsningsområde.

Når jeg kikker utover bygda, er det ett område som er umulig å unngå –  Fosshaugane Campus. Det er her alt er samlet: Sogndal Fotball, Sogndal videregående skole, Høgskulen i Sogn og Fjordane, Vestlandsforskning,  Distriktssenteret,  Kunnskapsparken i Sogn og Fjordane, Visit Sognefjorden, i tillegg til mange kunnskapsbedrifter.

Totalt har anleggsinvesteringen kommet opp i 1,3 milliarder kroner. Litt over 400 millioner fra fylkeskommunen for den videregående skolen, litt over 400 millioner fra staten for Høgskulen i Sogn og Fjordane og litt over 400 millioner fra Sogndal Fotball for tribunen og banen. Området huser 700 arbeidstakere. Det er 150 mer enn oljebasen i Førde. Omtrent 3000 mennesker oppholder seg daglig her.

Utenfor inngangen til det som er kombinert hovedtribune for fotballarenaen og Høgskulen i Sogn og Fjordane forteller Navarsete at klubben nå skal investere ytterligere 50 millioner kroner i anlegget. Nylig ble Hallén og Navarsete avbildet i avisen Firda, der de fortalte om utbyggingsplanene.
– Yngve og jeg har vært sentrale i utviklingen av Campus. Etter hvert har hele distriktet ønsket det og også bidratt, sier han da vi går inn hovedinngangen, som om noen timer vil forvandles til publikumsinngang på kampen.

NRK Sogn og Fjordanes lokalkontor for Sogn ligger rett innenfor døra. Ellers er det mange bedrifter og organisasjoner som har tilhold her, blant annet Sogn Næring – «næringsselskapet for indre fjordstrøk», som Navarsete kaller det. Yngve Hallén sitter i styret i Sogn Næring.
Det er som å gå gjennom gangen til et hvert moderne forretnings- eller høyskolebygg. Stilrent og oversiktlig. Samtidig er dette området fotballpublikummet beveger seg i før og under kamp. Kikker du inn i VIP-losjene i 2. etasje, vil du se tavler og whiteboards. Losjene er til bruk i høyskoleundervisningen når det ikke er kamp.

På den ene kortsida ligger noe av området Sogndal Fotball både eier og disponerer. Her ligger Idrettssenteret som Yngve Hallén har vært hovedpersonen bak. Det er et senter for idrettsutdanning og -forskning, toppidrett og trening, så vel et senter for rehabiltering og opptrening av mennesker som går gjennom sykdom. 600 mennesker har tilhold der, studenter og ansatte. Senteret har 3000 brukere. Det er landets nest største idrettsmiljø, bare slått at Norges Idrettshøyskole og Toppidrettsenteret på Sogn i Oslo.

Navarsete finner et møterom i hjørnet mellom hovetribunen og kortsida med store vinduer.
– Du får sette deg litt nærmere her, så ser du hele herligheten, sier han.
Og den er herlig. Fosshaugane er egentlig akkurat slik norske fotballarenaer bør være: Liten og intim, med tribuner som starter omtrent på inne på spillebanen.

Navarsete finner fram flip-overen og begynner å tegne. Han deler arket i to med en lang strek og skriver «50%» på hver side.
– Det du må forstå som gjest hos Sogndal Fotball, er at dette er en helt annen fotballklubb enn det du forbinder med en fotballklubb.
– 50 prosent av Sogndal Fotball er det som skal skje senere i dag: aktiv idrett. Den andre delen av Sogndal Fotball handler om samfunnsutvikling, forklarer han.

Sogndals vekst strekker seg tilbake til cupfinalelaget i 1976, som igjen hadde røttene tilbake til 60-tallet da Høgskulen i Sogn og Fjordane ble lagt til Sogndal. Mange kom utenfra for å gå på skole. Mange var gode i fotball, og fotballaget til Sogndal Idrettslag tok steg i divisjonssystemet og helt til toppen. Fra å være et lag på det 3. nivået ble de en del av eliten. Mange av spillerne var akademikere eller hadde annen høy utdanning. Mange av dem som hadde kommet utenfra, som for eksempel Svein Bakke, ble i bygda etter fotballkarrieren.

– Vår generasjon hadde fått oppleve de store arenaene i Norge, og ønsket å videreføre det – og vi nådde ikke dit vi gjorde fordi vi var så vanvittig gode fotballspillere, men fordi vi var bedre trent. Nesten hele generasjonen ble værende her. Mange var naturlige ledere. Spørsmålet var: hvordan kan vi videreføre dette uten penger? Vi må trene mest og bli best til å utvikle spillere i landet. Og hvordan trene bedre og smartere? Da må vi skaffe oss kunnskap om dette. For å få tak i den kunnskapen må vi samarbeide med noen som kan det. Hvem? De hadde allerede en idrettsseksjon på lærerhøyskolen. Så vi startet å samarbeide. Miljøet som hadde kompetanse på idrett talte fem personer. I dag er det 600.

Kunnskap, men også anlegg. For å at det skulle være politisk mulig å få med innbyggerne på at Sogndal skulle ha et lag i toppen av norsk fotball, måtte man tilrettelegge for bredden. Fikk A-laget trene på gress, fikk aldersbestemte lag det også.
– Toppidrett på lagnivå i et lite bygdesamfunn er nesten umulig – fordi du må kanalisere så mye midler mot toppidretten. Ordføreren bor borti der, klokkeren bor på den sida. Hvis deres barn må trene på grus, mens A-laget trener på gress, hvor lenge lever den klubben da? Den vil dø ganske raskt.

For å få til toppidrett, måtte de ha et større samfunnsperspektiv på det – de måtte tenke langt utover å trene innsidepasninger og teoretisere over spillesystemer.
– I år spiller vi vår 40. strake sesong i de to øverste divisjonene. Det dårligste vi har blitt er 6. plass på nivå to.

Fotballaget er limet i kommunen, alle er engasjert eller påvirkes på en eller annen måte – både sportslig og gjennom det at Fosshaugane Campus er blitt en stor samling av flere kompetansemiljøer. Sogndal Fotball ble en institusjon for utdanning av ledere i lokalsamfunnet – som for eksempel Jarle Skartun. Han hadde kommet inn som innbytter i cupfinalen i 1976, var lagets kaptein på 80-tallet og satt seinere 12 år som ordfører – blant annet i perioden da Yngve Hallén var varaordfører i kommunen.

Den første utbyggingen av Fosshaugane til en moderne arena startet i 1988 med halve hovedtribunen, og med den ene kortsida i 1993. Det var første gang Rolf Navarsete møtte Yngve Hallén.
– Han var leder i studentsamskipnaden og ville anlegge en squash-hall i tribunebygget.
Squash-hallen står der ennå.

Da innendørshallen Sognahallen skulle bygges i 1998, kom det mange søknader til den utlyste stillingen som daglig leder.
– Rektor ved Høgskulen, Aage Engesæter, som hadde hatt mye med Yngve Hallén å gjøre sa: «Glem alle. Yngve Hallén er deres mann». Vi ansatte Yngve. Etter hvert organiserte han hallen sånn at han gjorde seg selv overflødig, og tok over som daglig leder i Sogndal Fotball.
At Fosshaugane Campus har 700 ansatte, at det er investert 1,3 milliarder der, er Yngve Halléns fortjeneste – samme med Rolf Navarsetes og andre lokale krefter i Sogndal og i fylket.
– Yngve og jeg sto nok i føringen, han mer enn meg. Jeg var ikke lønnet, så han var mer involvert enn meg. I denne prosessen var han dyktig, og brukte sin bakgrunn som studentpolitiker og lokalpolitiker – han var varaordfører i noen år. Yngve og jeg har banket på mange gårder for å snakke om Fosshaugane Campus.
Og han mener ikke «banke på gårder» i overført betydning.
– Nei, Senterpartiet – og Arbeiderpartiet – er sterke her, vet du. Vi måtte analysere oss fram til å få til slike vedtak. Hvem skal vi snakke med? Hvor kan hindringene ligge? Er det en i Senterpartiet? Er det Arbeiderpartiet? Ham må vi få med oss. Det nytter ikke å selge inn at det handler om 11 mann som sparker ball. Det handler om samfunnsperspektivet – og her er Yngve en stjerne.
– Rolf og Yngve sto i front for utbyggingen av Fosshaugane, og de var gode lobbyister og greide å få med seg aktører som først ikke så at deres løsninger var de beste – det være seg fylkeskommunen eller Statsbygg. Jeg samarbeidet godt med Yngve, han er en type som vet hvor han vil og som ikke lar seg utfordre av små hindringer på veien mot målet, sier den tidligere ordføreren Jarle Skartun, som behandlet flere saker som omhandlet Fosshaugane Campus både på kommunalt og fylkeskommunalt plan. Han har også vært svogeren til Rolf Navarsete.
– Jeg anser meg selv som en rimelig god leder. Men Yngve er leder med stor L. Jeg har ennå ikke sett bunnen i Yngve. Man greier som oftest å bli bunnen i folk. Det har jeg ikke greid å se i Yngve ennå. Han kunne ha blitt president i Amerika om han ville, sier Navarsete.
– Yngve er en stabukk da! En som er voldsomt flink til å gjennomføre det han bestemmer seg for. Jeg som mediemann har hatt mange friske diskusjoner med ham, på grensen til krangling. Det han og Rolf har fått til i tospann er fantastisk, med Rolf som strateg og visjonær og Yngve som den som gjennomfører. Han kan gjennomføre hva som helst og har et solid nettverk. Det var da Rolf og Yngve kom på banen og ville skape et mediemiljø på Campus at vi flyttet dit, sier distriktsredaktør i NRK Sogn og Fjordane, Kai Aage Pedersen, som gikk på lærerhøyskolen i Sogndal ett år over Yngve Hallén.
Det handlet om å selge merutnyttelse. Et nytt høyskolebygg ville trenge x antall toaletter og x antall auditorier og undervisningsrom. Sogndal trengte tribunebygg med x antall toaletter og x antall VIP-losjer og publikumsfasiliteter. «Får vi bedriftene til å etablere seg her også, så utnytter vi det enda bedre – i tillegg til at alle kompetansemiljøene vil møtes i gangen, i kantina, på kampen på søndag – og dermed skape nye bedrifter» var tankegangen.
– Det er sånn vi får en pluss en til å bli fem. Det var ikke sånn at staten hadde bevilget 400 millioner til utbygging av høyskolen, men vi fikk dem til å gjøre det – nettopp fordi det var en billigere og bedre løsning, sier Navarsete.
Ønsket til Sogndal om å skape en nymoderne fotballarena er ikke så annerledes enn det det var i andre klubber. Forskjellen var at der andre snakket om at Bruce Springsteen skulle spille på stadion før kampen og AC/DC i pausen, måtte Sogndal tenke annerledes.
Kontinuiteten har bidratt til at den lille klubben fra den lille bygda har stor standing i Norsk Toppfotball – interesseorganisasjonen for klubbene i Tippeligaen og Obos-ligaen.
– Jeg har ikke sittet i styret i NTF, men var del av den indre kretsen. Jeg var sentral helt fra starten, og Svein og Yngve førte dette videre. Vi har engasjert oss helt bevisst, og har vært en maktfaktor i NTF i 30 år. «Terrorbalansen» i norsk fotball sto mellom Rosenborg og Sogndal. RBK kunne få med seg de andre store klubbene, men for å få til noe måtte de ha med seg dem som hadde kontroll på de mindre klubbene – og det har historisk sett vært oss. De hadde tillit til oss. Mye av det som har skjedd i NTF er drevet fram gjennom kompromisser mellom Sogndal og Rosenborg. Etter hvert ble Yngve veldig sentral i NTF, det var der resten av Fotball-Norge oppdaget hans personlighet og politiske teft, og han ble venn med Nils Skutle og de andre toppene i NFF og NTF, sier Navarsete.
«Nærmere en gudfar er vanskelig å komme på våre trakter», har avdelingsleder for forskning og utvikling ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, Georg Arnestad, uttalt om Rolf Navarsete. Etter 40 år som formann i Sogndal ga han seg i 2009, men ikke uten forsikring på at arven ble ført videre. Yngve Hallén hadde lovet å bli der til minst 2012.
– Jeg ville ikke miste Yngve, samtidig som jeg ikke ville stå i veien for ham da han ble spurt om å bli president. Jeg har kanskje stoppet ham fra å bli statssekretær et par ganger. Da Yngve ønsket å takke ja til presidentvervet, støttet jeg det.

Fotball handler om identitet, mener Yngve Hallén, som synes det var fint av statsminister Erna Solberg å vise sin bergenske identitet ved å gå med Brann-skjerf på cupfinalen mellom Molde og Odd.
Fotball handler om identitet, mener Yngve Hallén, som synes det var fint av statsminister Erna Solberg å vise sin bergenske identitet ved å gå med Brann-skjerf på cupfinalen mellom Molde og Odd.

Konflikter og trusler
Bakgrunnen til at Yngve Hallén ble innstilt som president i NFF strekker seg tilbake til våren 2009. Sondre Kåfjord var president og Karen Espelund generalsekretær den gangen. Espelund var en visjonær, hennes vei inn i fotballen hadde startet på 1980-tallet. Som en som elsket fotball, som var like oppdatert etter lørdagens tippekamp eller søndagens seriekamp på Lerkendal som gutta, godtok hun ikke at en organisasjon som kalte seg for Norges Fotballforbund nektet norske jenter innpass i aktiviteten hun elsket.

Hun banket på dører hos klubbene i Trøndelag for å få bli med å utvikle fotballen. I hennes hode skulle fotball være for alle. Jenter like mye som gutter, for bredde like mye som topp. Via kretsstyret, ble hun styremedlem i NFF i 1988 og satt der til 1999, da hun ble generalsekretær. Hun ble dermed den første generalsekretæren etter at norsk toppfotball var profesjonalisert. Hun hadde en tydelig linje på at godene toppfotballen skaffet til veie skulle deles. TV-avtalene fram til da hadde gitt norsk fotball 36 millioner kroner i året på sitt meste. I 2001 løp den avtalen ut.

For å vise norsk fotball de neste fire sesongene, betalte NRK og TV 2 300 millioner kroner – 75 millioner i året. Ved tidligere forhandlinger kunne NFF ha fått mer penger. Under forhandlingene i 1997 hadde TVNorge inne et bud på 50 millioner mer enn NRK/TV 2-tilbudet, men NFF valgte løsningen med NRK og TV 2 nettopp for å få bredest mulig dekning, noe Espelund hadde stått knallhardt på. Håndteringen av TV-avtalene som skapte splid innad i fotballen, mellom fotballforbundet og toppklubbenes interesseorganisasjon, Norsk Toppfotball (NTF). NTF ønsket mer kontroll. Espelund var en forkjemper for å beholde kollektivt rettighetssalg, der NFF som hele Fotball-Norges representant skulle forvalte midlene.
Toppklubbene mente derimot at de fikk for lite og krevde mer. De mente det var helt feil at forbundet skulle ha eierskapet og få inn pengene, for så å bestemme selv hvordan disse pengene skulle brukes.

«Hvem eier Tippeligaen, NFF eller NTF?», ble vært et gjennomgående diskusjonstema gjennom 2000-tallet, tiåret da den kommersielle tankegangen hadde slått ut i full blomst. Espelund hadde kjempet for at NFF eide norsk fotball – de organiserer fotballen, eier seriesystemet og har et ansvar for at alle får sin bit av kaka. Rosenborg-direktør og NTFs nestleder Nils Skutle hadde gitt tydelig uttrykk for at det var toppklubbene selv som eide Tippeliga-produktet. President Sondre Kåfjord var av samme oppfatning som Karen Espelund – medierettighetene tilhørte hele Fotball-Norge – og lå i konstant konflikt med Nils Skutle og Olav Boksasp rundt dette temaet. Partene sto langt fra hverandre, før Ernst Ravnaas fra Start kom inn som leder i NTF og gemyttene roet seg.

NTF og NFF opprettet i 2008 et eget selskap som skulle forhandle om medierettigheter – Fotball Media AS. NFF og NTF eier halvparten hver. Partene ble enige om å være uenige om det store stridsspørsmålet og lot Fotball Media forvalte rettighetene.

Espelund var ikke bare visjonær, hun var også en tøff leder. Litt vel tøff for noen. En som kunne virke litt for ivrig etter å benytte rødpennen overfor medarbeiderne. Arbeidsmiljøet på Ullevaal ble konfliktfylt, og NFF delte seg i to leire – for og mot Espelund, der leiren mot Espelund var størst. Konfliktene strakk seg tilbake i tid – blant annet til en konkret sak fra 2006, der Ronny Aasland, Tom Fodstad og Knut Kristvang fra NFFs markedsavdeling sammen med den omstridte fotballagenten Rune Hauge hadde planer om å starte et privat sponsorselskap som skulle ta seg av NFFs kommersielle aktivitet.

Verken Karen Espelund eller Sondre Kåfjord var informert om planene. Sondre Kåfjord hadde som øverste leder ansvaret for arbeidsmiljøet og de ansatte, og måtte ta side med flertallet. Kåfjord som delte Espelunds visjoner og ståsted, ble derfor en motpart. Begge sider opplevde skittkasting. Konflikten i NFF-adminstrasjonen var høyst reell, men at forskjellene mellom Kåfjord og Espelund var store, var oppkonstruert.

I begynnelsen av mai 2009 ble Sondre Kåfjord innkalt til et møte med Jan Halstensen, lederen for valgkomiteen. Halstensen var en alliert av Espelund, og Kåfjord fikk klar beskjed om at han ikke kom til å bli innstilt til en ny periode. Et par måneder tidligere, hadde Halstensen gitt beskjed om at Kåfjord måtte melde fra før sommerferien om han ønsket å stille til gjenvalg. Etter møtet i mai, fikk Kåfjord beskjed per epost av Halstensen om å trekke seg innen 2. juni og sende ut pressemelding om det – da ville valgkomiteen i sin kommunikasjon utad vektlegge det positive fra Kåfjords presidentperiode.

Dersom Kåfjord ikke trakk seg frivilling, påpekte Halstensen i eposten, ville valgkomiteens offentliggjøring ikke nødvendigvis ha en like positiv ordlyd. Kåfjord ble orientert om at valgkomiteen ville sende forespørsel om kandidater til NFF-vervene 3. juni – altså dagen etter fristen Kåfjord hadde fått. Halstensen var som valgkomitéleder kjent med «Karen-saken», en sak som på det tidspunktet ikke var kjent i media.

Vanligvis kommer valgkomiteen fram til sin innstilling i november etter å ha brukt høsten på å høre ønskene til fotballkretsene og fotballens interesseorganisasjoner.
I mai 2009 var også resten av styremedlemmene etter tur innkalt til å møte valgkomiteen. Halstensen tok opp «Karen-saken» med styremedlemmene – selv om saken handlet om en konflikt i NFF-administrasjonen, noe valgkomiteen ikke har noe med. «Må Karen gå, må du også ga», sa Halstensen til flere av styremedlemmene.

Styremedlemmet Roger Halberg fra Eidsvold/Turn oppfattet det som en dårlig skjult trussel fra Halstensen.
Sondre Kåfjord skrev epost til valgkomiteen der han påpekte at forhold innad i adminstrasjonen ikke var valgkomiteens anliggende.

Halberg ble ikke innstilt til en ny periode, selv om han ønsket å fortsette i styret. Halstensen ringte ham i november.
– Da sa han «om du stiller som benkeforslag på tinget, skal jeg gjøre det ubehagelig for deg». Å få en sånn type beskjed fra lederen i valgkomiteen, det var mildt sagt oppsiktsvekkende. Jeg meddelte det Halstensen hadde sagt til andre sentrale medlemmer i styret, sier Halberg til Josimar.

Da Halstensen kontaktet Yngve Hallén, var tonen en annen.
– Det var leder i valgkomiteen Jan Halstensen som ringte og ba meg på intervju. Jeg var på flere intervjuer. Jeg hadde ikke sittet i forbundsstyret før, og gikk rett inn som president. Til da hadde jeg vært 100 prosent engasjert i fotballen i lang tid, og satt i organisasjonsutvalget i NFF, var engasjert inn mot idrettsforbundet for å utvikle idrettssenteret i Sogndal som vi bygde sammen med høyskolen. Jeg var kjent i miljøet, og satt i styret i NTF.

Hvorfor ønsket du å bli president?
– Jeg var sterkt knyttet til det å være engasjert og skape noe i lokalmiljøet. Slagordet «stao no pao» er blitt adopert i bygda, i kommunen, i regionen. Selv ordførerne i andre kommuner bruker det, fordi det er identitetsskapende. Jeg har fått være med å utvikle Fosshaugane til å bli et utdanningssenter, jeg har vært en entreprenør innenfor dette. Fotballen er likevel den drivende kraften, startet av laget som kom til cupfinalen i 1976 – det var den generasjonen som omskapte et nivå-3-lag til et som spiste kirsebær med de store. Sogndal skal være med, noe som er mot alle odds – men vi skal være med. Og skal du det i en liten bygd, må du forvalte kapitalen og omdømmet ditt på en fornuftig måte. En gang spurte jeg Høyre-mannen Kåre Lerum, da han var toppsjef i Lerum, om hvorfor de ikke gikk på børs. «Fordi vi da hadde blitt splittet opp, vi hadde fjernet oss fra våre verdier og da måtte jeg ha flyttet fra bygda – dette er min identitet. Og den hadde jeg solgt om vi hadde gått på børs», svarte han. Du kan ikke selge identiteten når du driver fotballklubb, du må forvalte omdømmet og pengene dine, du må gjøre opp forpliktelsene dine når du bygger ut. Vi så at enkelte klubber ga blaffen i det, og gikk egentlig konkurs, der banker tapte 100 millioner kroner på klubbenes prosjekter, de satset over evne og brukte mer penger enn de hadde. RBK, som hadde mye penger, dem irriterte vi oss aldri over, dem skal vi lære av, tenkte vi – dem måtte vi bli smartere enn. De brukte sine egne penger, selv om det var 10-20 ganger mer enn oss. Det aksepterte vi. Det var de andre, de som brukte over evne som irriterte oss og skapte et engasjement hos oss – og det bar jeg i meg. Da jeg ble spurt om å bli president, hadde jeg vært styremedlem i NTF over tid. Det var de tingene der som var nerven da jeg fikk spørsmål om å ta et slikt verv. Det var aldri noe jeg hadde tenkt på, sier han.

Josimar kontaktet Jan Halstensen med noen spørsmål rundt valgkomiteens vurderinger og arbeid den gangen. Han ba oss sende spørsmålene på epost, noe vi gjorde.
– Dine konkrete spørsmål er for meg nå historie. Det ble svært grundig orientert om av meg som leder av valgkomiteen på fotballtinget hvor Yngve Hallen ble valgt, om prosessen og hva, hvordan og hvorfor. Da vi snakket sammen trodde jeg du var opptatt av dette på generell basis, derfor var jeg positiv. Tipper du finner noe rundt det i protokoll fra tinget/mediadekning, fikk vi til svar.

I en valgkomité bestående av åtte personer, var to av dem fra fotballen i Sogn og Fjordane. Tore Dvergsdal fra Førde og Rolf Navarsete.
Rolf Navarsete er usikker på hvem som kom med forslaget om Yngve Hallén.
– Da jeg først hørte det, ville jeg dysse det ned – det var rent personlig, jeg ville ikke miste Yngve i Sogndal.

Hvordan forholder man seg til det, når kollegaen din blir innstilt som ny president og du selv sitter i valgkomiteen?
– Ja, det kan du si… Det var i hvert fall ikke jeg som kom med forslaget. Før valgkomiteen tok stilling til kandidatene, gjorde de en analyse av norsk fotball og hvilke egenskaper og kvaliterer en framtidig president bør ha. Da resten av komiteen var klare på at han var en god kandidat, måtte jeg ta noen runder med Yngve og snakke om avtalen vi hadde, og jeg måtte bare akseptere det. Etter flere runder med flere kandidater, ble Yngve innstilt av en enstemmig komité.
Fra dem Josimar har snakket med mumles det om at forslaget om Yngve Hallén kom fra Norsk Toppfotball – i hvert fall fra noen i den innerste kretsen. Rolf Navarsete trekker på det når jeg spør.
– Jeg tror ikke det var slik at det var NTF som organisasjon som spilte ham inn. Forslaget kom overraskende på meg.

Hvordan vurderte du habiliteten din?
– Jeg kan ikke vurdere habiliteten oppe i det, det må andre gjøre. Av og til spurte jeg om jeg måtte gå på gangen da valgkomiteen diskuterte Yngve. Det gjorde når de mente jeg burde det.
Hallén var på det tidspunktet styremedlem i NTF. I tillegg ble Einar Schultz fra Stabæk innstilt som visepresident i NFF. Schultz skulle om kort tid ta over som styreleder i NTF. I valgkomiteens innstilling ble hele seks av åtte styremedlemmer byttet ut. Vanligvis kommer det to eller tre nye inn ved hvert valg.

Habilitet hadde tidligere vært viktig for Norges Fotballforbund. Det som snakkes om i valgkomiteen er taushetsbelagt, men det kan være vanskelig å holde igjen. Tidligere medlemmer i valgkomiteen Josimar har snakket med forteller at ting som ble sagt i interne møter likevel nådde Yngve Hallén. Under de forrige presidentene måtte du si fra deg verv i klubb, krets eller interesseorganisasjon når du tok plass rundt styrebordet – Sondre Kåfjord sa fra seg sitt verv som styreleder i Molde FK dagen etter at han ble valgt inn i NFF-styret i 1996. Det hadde vært praksis i alle år. Du fikk lov til å beholde medlemskapet i klubben din, men måtte gå på gangen om styret behandlet en sak som berørte din klubb. Det var det nå slutt på. Med NTFs styreleder som visepresident i forbundet, hadde lobbyisten fått direkte innpass der avgjørelsene tas. Det er som Transporteiernes Landsforbund skulle ha sittet i Stortingets samferdselskomité. Mens NTF hadde øyne og ører inn i forbundsstyret, var det motsatte ikke tilfelle.

Sondre Kåfjord fryktet en avdemokratisering av forbundet.
«Dette bryter med en etablert praksis. Forbundsstyremedlemmer skal være uhildet og ikke ha dobbeltroller, så her risikerer man uro og mistillit ute i organisasjonen. Folk vil kunne stille seg spørsmålet om Schultz er en NTF-mann eller en forbundsmann», sa han til ABC Nyheter.

Snakket ned Kåfjord
Gjennom vinteren og fram mot fotballtinget 2010 hadde Kåfjord fått mange støtteerklæringer. Mange i Fotball-Norge mente presidenten hadde urettmessig fått skylda for Espelund-saken, at han hadde blitt utsatt for en svertekampanje. Kåfjord er ikke verdens mest karismatiske leder, men han sto for noe: at bredde skulle være like viktig som topp. Kåfjord ble oppfordret til å stille opp som motkandidat til Hallén. Noe han gjorde.

Fra tingets talerstol redegjorde Jan Halstensen for valgkomiteens innstilling ved å snakke ned Kåfjord. Blant annet omtalte han økonomien under Kåfjord som «skakkjørt», noe Yngve Hallén i ettertid også har gjentatt i media. Sannheten er at NFF mer enn firedoblet sin egenkapital de seks årene Kåfjord var president – fra 33 til 157 millioner kroner. NFF-konsernet leverte solide overskudd i alle år med Kåfjord som president, med unntak av et underskudd på fire millioner kroner i 2009 forårsaket av kostnadene ved den svensk-norske EM-søknaden. Den ordinære driften viste imidlertid overskudd også i 2009.

Flere delegater reagerte på at Halstensen snakket ned Kåfjord.
«Prosessen forut for dette valget har mest dreid seg om hvordan man skal bli kvitt Sondre Kåfjord. Da blir spørsmålet: Hva har Sondre Kåfjord gjort som gjør at det er så viktig for sentrale personer i Fotball-Norge å bli kvitt ham? Samtidig har det ikke fremkommet noe spesielt om hva Yngve Hallén står for. Dette har vært et maktspill, og jeg frykter at det vil medføre en dreining av makten i norsk fotball bort fra sentrum. Støtter derfor Sondre Kåfjord», sa Erik Berg fra Molde Fotballklubb.

«Vi var tidlig ute og støttet Sondre Kåfjord. Under hans presidentperiode er blant annet egenkapitalen femdoblet, reisetilskuddsordningen for 2. divisjonsklubbene kommet på plass og jenteløftet startet opp. Disse bør derfor få fortsette. Valgkomiteens innstilling ivaretar ikke hensynet til geografisk spredning», mente Tore Heidenreich fra Agder Fotballkrets.
«Jeg fremmer Sondre Kåfjord som presidentkandidat for to nye år. innstillingen til valgkomiteen gjør at de mindre klubbene som ikke er med der avgjørelser tas, vil bli satt på sidelinjen i to nye år. Med valgkomiteens innstilling vil man få et styre som gjør at noen få klubber vil få mye penger. Kåfjord har signalisert at han vil prioritere bredden», uttalte Tom Arne Nyborg fra Manglerud Star.

«Reagerer sterkt på valgkomitélederens slakt av den sittende president. Vi har utvilsomt to sterke og gode kandidater. Utidig at man blir presentert med et valg der seks stykker sier at man ikke vil være med den ene kandidaten. Helt urimelig at man bringer inn en kandidat som ikke har sittet i forbundsstyret først. Dette burde Hallén gjøre før han blir president», sa Herman Kopp fra Ready.

Erling Fossen fra Frigg var en av Sondre Kåfjords støttespillere, og var tiltenkt en plass i styret om Kåfjord vant kampen om presidentvervet. Samme dag som fotballtinget startet hadde Fossen en kronikk på trykk i VG der han uttalte at «Yngve Hallén har så dårlig karisma at selv blomster visner i nærheten av ham». Ett av temaene på tinget trakk ut. Temaet berørte først og fremst klubbene i Nord-Norge. Da Erling Fossen fikk taletid brukte han den på en vits om folk fra Nord-Norge: «Vet dere hvorfor det er så lite hemoroider i Nord-Norge? Det er fordi alle rasshøla har flyttet sørover».

Det var dråpen som gjorde at fotballtinget vippet i favør av Yngve Hallén. Flere delegater ble provosert av Fossens vits, og straffet Kåfjord ved å stemme på Hallén i stedet.
På Thon Hotel Arena på Lillestrøm kunne Yngve Hallén klappes inn som NFFs nye president etter å ha vunnet med omtrent 60 stemmer – nærmest uten å ha hatt en time frivillig verv i norsk fotball. Toppfotballen hadde fått sin mann.

Det var en stor tillitserklæring, sier Hallén, men han mener også han hadde riktig ballast.
– Jeg hadde vært daglig leder ikke bare i klubben, men i flere selskaper, i idrettssenteret, i utviklingsselskaper rundt klubben og anlegget. I noen selskaper har man fire styremøter i året og vide fullmakter og er tett på alt som skjer. Å bli styreleder i NFF og forholde seg til en generalsekretær og en administrasjon, det var en omstilling, det må jeg ærlig innrømme.

TV-krangel
Det skulle ikke gå lang tid før konfliktene begynte å hope seg opp for Yngve Hallén. Den økonomien som var «skakkjørt» under Kåfjord, skulle ryddes opp i. På tross av lovnader om det motsatte, gikk Hallén umiddelbart til verks med å kutte i bidragene til kvinnefotballen og 2. divisjonsklubbene på herresiden. «Jenteløftet», satsingen som skulle hjelpe klubbene i damenes toppserie å bli selvdrevne, ble annonsert kuttet tre måneder etter at Hallén hadde tatt over det prestisjetunge vervet – fra opprinnelig én million kroner årlig til 400 000 kroner i 2012. Selv om inntektene til forbundet i perioden hadde økt med 30 prosent og egenkapitalen hadde økt med 124 millioner kroner i årene 2005 til 2010. Reisestøtten til 2. divisjonsklubbene – som mange klubber var helt avhengig av i en serie med mange reiser, men få inntekter – ble kuttet med 1,5 millioner kroner. For å kutte kostnader i administrasjonen, måtte flere NFF-medarbeidere over 62 år gå av med «frivillig AFP».

Siden den gangen har administrasjonen i NFF vokst. Lønns- og personalkostnader i NFF var i 2009 på 15,6 millioner og adminstrasjonskostnadene beløp seg til 30 millioner. Budsjettet for lønns- og personalkostnader for 2015 beløper seg til 22 millioner og administrasjonskostnadene til 50 millioner. Posten «aktivitetskostnader» har økt fra 742 millioner i 2009 til 865 millioner i 2015-budsjettet. Generalsekretærlønna til Kjetil Siem var i 2014 på 2 280 000 kroner med  211 000 i «andre ytelser» i tillegg. I 2008 hadde Karen Espelund 1 062 000 kroner i lønn og 116 000 i «andre ytelser».

I 2011 skulle det virkelig begynne å blåse friskt rundt Halléns ledelse og norsk fotball. Etter sesongen gikk TV 2s milliardavtale for å vise norsk fotball ut. På våren tok en representant fra betalkanalen C More kontakt med NTF. TV-kanalens toppsjef Johan Kleberg la 1,1 milliarder på bordet for en avtale om seks av åtte Tippeliga-kamper hver serierunde, take it or leave it, under forutsetning om at ingenting om avtalen kunne lekke ut – da ville TV-kanalen trekke budet. Det skulle bli en drakamp. Det er ikke NTF som forvalter medierettighetene, men Fotball Media, selskapet der NTF og NFF eier halvparten hver. Det ble kalt inn til styremøte.

Nils Skutle ønsker ikke å gå i detalj om hva som skjedde, men skriver dette i en epost til Josimar:
– Dette er jo en stund siden, og jeg er ute av styre og stell. Jeg husker ikke alle detaljer godt nok, og synes heller ikke det er riktig av meg å kommentere for mye rundt dette. Det jeg kan si er at styret i FM AS gjennomgikk en grundig og omfattende prosess i lang tid før beslutningen ble tatt. I denne prosessen inngikk blant annet fremleggelse av analyser hvor alle sider av saken ble belyst. Når det kom opp et litt overraskende bud fra C More ble dette også behandlet på en god måte i styret, og det var en åpen prosess hvor eierne var involvert før endelig beslutning ble tatt. Styret i Fotball Media tok en enstemmig beslutning, og det er vel ingenting som tyder på at den var feil, skriver han.

Styret i Fotball Media besto av Nils Skutle, Niels Røine og Silje Vaadal fra NTF og Ronny Aasland, Svein Graff og Paul Glomsaker fra NFF. Daglig leder var Knut Kristvang. At styret tok en enstemmig beslutning om å selge rettighetene til C More, som Skutle skrev i eposten til Josimar, stemmer ikke. Det var stor uenighet mellom NFF- og NTF-siden. Tippeligaen er først og fremst klubbenes produkt, og NTF skal representere deres interesser. NFF kunne her ha «gått for pengene» – jo mer penger for avtalen, jo mer kunne forbundet fordele til hele Fotball-Norge fra sin andel av TV-kaka. NTF skal være den parten som er opptatt av synlighet og bredest mulig dekning – det er klubbenes publikum og sponsorer som er den store inntektsskilden. Medieinntektene er på 12 prosent, mens kampdagsinntektene tilsvarer 18 prosent og sponsorinntektene 35 prosent. Men det var NTF som ivret for avtalen, mens NFF-siden framførte argumentene om at bredest mulig dekning ville være best for Tippeligaen.

De ville ha en anbudsrunde, som det alltid hadde vært. Men Nils Skutle og NTF ville takke ja.
I aksjonæravtalen til Fotball Media er selskapet gitt total fullmakt til å inngå medieavtaler – uten at NTF eller NFF trenger å kobles inn. Det forutsetter at styret greier å komme til en beslutning. Det greide de ikke – NTF-siden og NFF-siden sto steilt mot hverandre. På grunn av uenighetene i Fotball Media-styret, måtte saken diskuteres i NFF-styret.
–  Det var et ønske om å maksimere inntektene fra TV. Jeg synes at vi den gangen tok for mye hensyn til de inntektene og for lite hensyn til de inntektene som skapes på stadion. Dette var også ankepunktene fra NFF i denne saken. Derfor ble det en vanskelig prosess, fordi vi var så uenige i dette. Det som er paradokset er at NFF ikke har noen inntekter fra Brann Stadion eller Lerkendal, likevel påpekte vi at TV-avtalen ville forringe verdien av det som skapes på stadion. Men da var det toppklubene som sa «dette ønsker vi» og NTF var helt tydelig. De var helt krystallklare på at de ønsket dette. Vi var uenige – hadde NTF vært i tvil, hadde de falt ned på vår side. Men de var så krystallklare på dette – det rådet valgte forbundsstyret å følge og gikk med på avtalen, sier Hallén.
– Jeg var sterk talsmann for NFF-siden, men hele forbundsstyret valgte til slutt å følge det rådet de fikk fra NTF, sier han.

Det er en virkelighetsoppfatning som ikke deles av sentrale NFF-folk Josimar har snakket med.
– Denne fremstillingen må jeg nesten le av. Det faller på sin egen urimelighet. Skulle en president ha tapt mot sitt eget styre i en sak av en slik karakter hvis både han selv og administrasjonen var så klart i mot? Men dette er Yngve i et nøtteskall slik jeg kjenner ham fra styrearbeidet. Han lager sin egen sannhet til det beste for seg selv og tviholder på den, sier Hege Jørgensen.
– Om ikke Yngve Hallén hadde vært for, hadde den avtalen aldri blitt noe av, sier en annen.
NFFs egen administrasjon –  gjennom Ronny Aasland, Paul Glomsasker og Svein Graff i Fotball Media-styret –  var mot avtalen. Det samme var flere styremedlemmer i NFF. Dersom presidenten også hadde vært mot avtalen, ville den ha vært død og begravet.
– At Yngve ikke var for avtalen, det stemmer ikke. Han var usikker i begynnelsen, men det ble tydelig etter hvert at han var for, sier daværende visepresident Hege Leirfall.
Flere andre som var med i prosessen som Josimar har snakket med, men som ikke vil stå fram med navn, bekrefter dette.
– Jeg er overrasket over å høre ham si at han skal ha vært mot avtalen. I kraft av sin rolle hadde han mange muligheter til å gjøre noe med det dersom det hadde vært tilfelle, sier Bjørn Taalesen i TV 2.

Da jeg igjen snakket med Yngve Hallén for å høre hans reaksjon på disse uttalelsene, svarte han dette:
– Poenget var at beslutningen ble tatt av hele styret, og jeg må stå for den beslutningen. Ingen av dem som var inne i prosessen kan si tydelig at jeg var for C More-avtalen. Vi stilte oss helt åpne for forslaget, og tok ikke lett på den saken – vi diskuterte fordeler og ulemper, at en sånn avtale kunne slå begge veier. Vi kan ikke løpe fra ansvaret, og er nødt til å stå for det valget. Jeg har ikke sagt hvilken side jeg sto på tidligere, for ikke å vise misnøye med C More, som er en partner. NTF var tydelig på at dette var det eneste alternativet. Jeg var ikke forkjemper for NTF-linja. Jeg sto tydelig på NFF-sida.

Det var ved påsketider 2011 styret i NFF først fikk høre om avtalen. Hvert år samles styret til det NFF kalles «verdiseminar». Da agendaen var gjennomgått, tok Yngve Hallén ordet.
«Det er godt det er så mange her. Vi har én sak til», sa han. Da la presidenten og visepresident Schultz, som på dette tidspunktet også var styreleder i NTF, fram den foreslåtte avtalen. Dessuten: styret måtte ta en beslutning i løpet av kvelden. Helt uten forberedelser. Uten skriftlige dokumenter. Bare en muntlig fremstilling. Flere Josimar har snakket med følte at Yngve Hallén og Einar Schultz ønsket å presse styret til å takke ja. Det gikk ikke styret med på og krevde behandling i ledermøte.

Det ble også gjort. Styret valgte til slutt å gå med på avtalen.
Avtalen var ikke var forankret i medlemsklubbene til Norsk Toppfotball. 13 av 16 Tippeliga-klubber hadde aldri hørt om avtalen før den ble offentlig kjent. Den var ikke en gang styrebehandlet i NTF.
Ronny Aasland og daglig leder Knut Kristvang trakk seg fra Fotball Media etter at avtalen var signert. Paul Glomsaker som både var generalsekretær i NFF og styremedlem i Fotball Media takket også for seg.
«I ettertid har jeg forstått at Norges Fotballforbund følte at hele toppfotballen sto bak, men det var ikke slik at vi hadde sagt ja. Vi ble underrettet da avtalen var forhandlet ferdig», sa styreleder i Lillestrøm Per Mathisen til NRK.

I motsetning til det Nils Skutle sier til Josimar, hadde det ikke vært en «åpen prosess hvor eierne var involvert før endelig beslutning ble tatt».
«Vi fikk bekreftet av Norsk Toppfotball at de hadde en god forankring for avtalen blant klubbene, og det var helt avgjørende for at vi gikk med på den», sa fotballpresident Yngve Hallén til NRK.

På TV 2-huset på Nøstet i Bergen gikk det helt i svart. De hadde vært med å bygge opp «produktet» Tippeligaen med vegg-til-vegg-dekning den perioden de hadde rettighetene. Nyhetstrykket var stort, noe som ga en helt annen synlighet for norsk fotball enn det en betal-TV-kanal uten nyhetsformidling er i stand til – en viktig side for norske fotballklubber, med tanke på at de store inntektene til klubbene kommer fra stadionpublikummet og sponsorer. TV 2 følte seg ikke bare dolket i ryggen ved at de ikke fikk være med å by på rettighetene, men at fotballen strødde salt i såret i tillegg. Det var et premiss for avtalen at den ikke kunne offentliggjøres før en viss dato – etter fristen for å by på Champions League-rettighetene hadde gått ut. Den milliarden TV 2 «sparte» på å ikke kjøpe norsk fotball, kunne de ha brukt på Champions League. Det fikk de ikke muligheten til.

C More startet å flytte kamper med enda større iver enn TV 2 hadde gjort. Det var med på å bidra til at publikumsoppmøtet sank med 30 prosent. Seertallene selv på toppkamper var nede i 20 000.

Før årets sesongstart, satte Norsk Supporterallianse i gang en protestaksjon mot flytting av kamper gjennom kampanje «161 – én kamp lørdag, seks kamper søndag klokka 18, én hovedkamp søndag kveld». Supporternes opprør mot flytting av kamper har Hallén også lagt merke til.
– Jeg har vært på besøk under NSAs årsmøte og kjenner supporternes ståsted godt. Det engasjementet de viser er kjempepositivt for fotballen, sier han.
At nyhetsdekningen ble borte etter at TV 2 mistet rettighetene, er ikke presidenten med på.
– Nei, det er den ikke. Der tar du feil. Nyhetsformidlingen i dag skjer i andre kanaler. Volumet er gått opp. Om det skaper ekstra verdier, vet jeg ikke ennå. Vi henger etter med tanke på nyhetsutvikling, derfor investerer vi i Ullevaal Media Center. Vi kan ikke selge oss til ett mediehus og tro at de tar på seg resten. Vi må være bedre forberedt enn vi var i 2011, sier Hallén.

NFF vil altså i sterkere grad styre nyhetsbildet gjennom egen nyhetsformidling.
Ullevaal Media Center (UMC) er eid av NFF og NTF og er fotballens eget in-house mediebyrå. De produserer stoff til plattformene til NTF og NFF (fotball.no). Rettighetene til Norges landskamper er solgt til SBS Discovery og vises på Max. På hjemmekampene har Max studiosendinger fra Ullevaal. De produseres av UMC. Det samme gjelder innslagene som lages på landslagets bortekamper. I det ene øyeblikket skal UMC produsere journalistikk for Max, i det neste lager de PR for NFF. Martin Ødegaard skal ifølge Jan Åge Fjørtoft skjermes for media. Likevel ble han intervjuet for Nettavisen og Norsk Tippings «Tippemagasin» fra hotellrommet i Zagreb, som også legges ut på NFF-TV. Programmet promoterer fotballtipping  og her hadde Ødegaard hovedrollen, nesten to år før han er gammel nok til å levere sin egen tippekupong. Intervjuet ble produsert av UMC.

Rolf Navarsete spilte på Sogndal-laget som kom til cupfinalen i 1976. Han er en entreprenør og forretningsmann, og har blitt omtalt som «det nærmeste vi kommer en gudfar» i Sogndal. Sammen med Yngve Hallén jobbet han for utviklingen av Fosshaugane Campus, som har kostet totalt 1,3 milliarder kroner.
Rolf Navarsete spilte på Sogndal-laget som kom til cupfinalen i 1976. Han er en entreprenør og forretningsmann, og har blitt omtalt som «det nærmeste vi kommer en gudfar» i Sogndal. Sammen med Yngve Hallén jobbet han for utviklingen av Fosshaugane Campus, som har kostet totalt 1,3 milliarder kroner.

På gråten på gangen
For en president som lente seg på toppfotballen, var det helt avgjørende med støtte fra toppklubbene når høsten 2011 kom og valgkomiteen skulle samles for å innstille til nytt styre. Med misnøye med C More-avtalen blant toppklubbene gikk det mot en tung høst for presidenten.
– En omgjengelig type, sier Yngve Hallén når jeg ber ham beskrive seg selv.
– Dét tror jeg er en styrke som skaper tillit. Jeg leder også særforbundenes fellesorganisasjon, der 52 av 54 særforbund er med. Hvis du spør dem, selv de minste særforbundene, føler de seg inkludert, at de kan identifisere seg med det jeg gjør. Etter hvert har jeg blitt mye flinkere i forankringsprosessene – for eksempel var jeg villig til å utsette pressekonferansen da vi skulle lansere nytt landslagscrest og NFF-logo, og viste det rundt omkring i Fotball-Norge først. Det gjorde vi for at det skulle forankres, at folk skulle bli hørt. Det går på omgjengelighet. Jeg er også tydelig på hvilken arbeidsdeling vi skal ha mellom administrasjon og politikk – det er viktig at man ikke roter det sammen. Gjør man det, blir landskapet uoversiktilig og man får prosesser som ikke er til fellesskapets beste. Som motvekt er jeg nok litt for tydelig av og til – ikke redd for å stå opp og si fra.

«Omgjengelig» er ikke et nøkkelord når personer som satt i NFF-styret i Halléns første presidentperiode skal beskrive ham. Sensommeren og høsten 2011 var misnøyen med Yngve Hallén stor. Flere styremedlemmer vurderte å trekke seg på grunn av presidentens lederstil. Han åpnet styremøtene med å snakke om seg selv, og hvilke kjente navn han hadde møtt og hvor han hadde vært. Han snakket i svulstige uttrykk og lange utredninger. Han virket ikke interessert i de andre, ikke som personer, ikke i å bruke kunnskapen de satt inne med. Når han ble satt fast på sak, reagerte han med sinne og ble personlig og skjelte ut andre møtedeltakere. Daglig leder i Serieforeningen for kvinner (SKF), Tone Angeltveit, fikk en så grov utskjelling at hun brøt sammen. Hallén ønsket å gjøre endringer i seriesystemet for 1. divisjon på kvinnesiden, uten å gå veien om fotballtinget. Angeltveit påpekte at dette var en sak som måtte avgjøres på tinget, det finnes ingen snarveier til endring av seriesystemet. Hallén eksploderte i raseri og skjelte henne ut.

«Tone brøt sammen etter utskjellingen. Jeg husker ikke ordbruken eksakt, for vi ble alle helt satt ut. Yngve ba meg være med ut på gangen, og jeg ble med ham. Jeg sa at man ikke kan oppføre seg sånn, og ba ham be om unnskyldning», sa Ulla Britt Wiig Kristensen til Dagbladet, som den gangen var SKFs medlem i valgkomiteen.
– Jeg kan bekrefte at saken, slik den ble beskrevet av Dagbladet, stemmer med min opplevelse, sier Angeltveit til Josimar.
– Jeg har blitt mye flinkere til å fortelle meg at nå skal jeg være helt rolig. Det er ikke tvil om at da jeg kom inn, da var jeg veldig rastløs – jeg ville at ting skulle skje fort. Jeg var nok litt for brå når folk brøt de linjene vi var enige om, og når du er brå da i stedet for å prøve å være litt mer avslappet og heller ta debatten, kan det skjære seg. Å forankre debatten er viktig. Jeg har lært mye av det, å ta debatten selv om du føler du har tatt debatten altfor mange ganger før. Der har jeg nok hatt en læringskurve, humrer han.

Av dem Josimar har snakket med som var høyt oppe i NFF-systemet da Per Ravn Omdal og Sondre Kåfjord hadde presidentvervet har ingen noen gang opplevd å bli skjelt ut av presidenten. Det nærmeste vi kommer er banketten etter en landskamp mot Finland i 2000, der Per Ravn Omdal anklaget landslagsspillerne for å ha vært så dårlige at de helle burda ha spilt tuba.
– Det første styret var veldig kompetent, og mange var utålmodige. Akkurat som jeg var, men de var kanskje litt for detaljorienterte – jeg hadde lyst til å løse problemer sånn, sier han og knipser med fingrene når han sier sånn.
– For å få virkelig endring i den store fotballorganisasjonen som NFF er, må du ha respekt for strukturene, for forankringsprosessene, du må ha respekt for styret – respekt for at vi må handle gjennom organisasjonen. Kulturendring tar tid. Som Jens Stoltenberg sa etter 22. juli: «kulturendringer med tanke på hvordan vi skal kunne møte noe sånt på nytt, det tar tid», sier han mens han banker lett i bordet.
– Det må man ha respekt for.

Andre i styret mener derimot at Hallén manglet nettopp respekt for organet de satt i og organisasjonen de jobbet for. Hallén mener de fikk til mye i den første perioden. Men hvorfor ble det så høyt konfliktnivå?
Han drar på det.
– Det kan jo ha ulike årsaker. Som oftest argumenterer de med at jeg er tøff i argumentasjonen, men jeg kommer fra studentpolitikken, og i politikken er man tydelig. Husk hvor jeg kom fra: en operativ stilling, jeg var leder i flere selskaper – jeg hadde vide fullmakter, det var bare å sette i gang, jeg måtte handle. Handling ble belønnet fra styret ditt. Det er noe annet å drive en organisasjon med så mange medlemmer som skal føle seg inkludert.

Under tidligere presidenter var alltid saksdokumenter kommet minst én uke i forveien – og da per post. NFF-styret må sette seg inn i tung materie, mye er på engelsk. Under Hallén hendte det ofte at saksdokumentene kom en eller to kvelder før styremøtet – og nå per epost. Kort tid når en skal gjennom mange dokumenter for å fatte beslutninger om norsk fotballs framtid. Den ene av de to visepresidentene, Hege Leirfall, ble den første til å annonsere at hun trakk seg.
«Jeg orket ikke mer krangling, styr og maktkamp. Det som skuffet meg mest var den stadige maktkampen. Når du sitter i styret i NFF har du mye makt, og når folk da er mer opptatt av å ha mest mulig makt framfor å utvikle norsk fotball blir det helt feil. Det blir en stor ulempe når man er mer opptatt av å utøve makt enn å skape gode prosesser», har hun uttalt til Stavanger Aftenblad om perioden i NFF-styret.

Hege Jørgensen omtales som en med sterk ryggrad, en som turte å utfordre Hallén på sak, hun ble ikke tatt på alvor. Og trakk seg.
«Jeg trakk meg på grunn av samarbeidsklima og lederstil. Alle i styret i NFF sitter der fordi vi ønsker å påvirke utviklingen av norsk fotball, og det er viktig å bruke mangfoldet i styret. Jeg ønsker å bruke den kompetansen jeg har, og jeg kom ikke inn i styret for å sitte som en gallionsfigur på VIP-tribunen», sa hun til Dagbladet.

Den tidligere Rosenborg-keeperen Anders Eggen ønsket heller ikke en ny periode i NFF-styret.
6. september 2011 spilte Norge en viktig EM-kvalifiseringskamp mot Danmark i Parken. Mange tillitsvalgte fra interesseorganisasjoner og kretser var der. Det ble snakket mye i sosiale settinger om at NFF trengte en ny president. I SKF var de misfornøyd med kuttene i «Jenteløftet», DF-02 (interesseorganisasjonen for klubbene i 2. divisjon) var misfornøyd med kuttene i reisestøtte, klubber tilknyttet NTF var misfornøyd med den nye TV-avtalen. Mange var kjent med den interne misnøyen i NFF-styret. Rett etter Danmark-kampen, som endte 0-2, startet valgkomiteen høringsprosessen med kretsene og interesseorganisasjonene. DF-02 var først ut.
Rolf Navarsete fra Sogndal satt fortsatt i valgkomiteen. Han meldte seg ikke inhabil, selv om jobben handlet om å enten innstille hans gode kollega Yngve Hallén til en ny periode eller å kvitte seg med hans gode kollega Yngve Hallén. De gamle habilitetskravene i NFF gjaldt ikke lenger.

DF-02 møtte valkomiteen på Ullevaal på ettermiddagen 29. september. I møtet sa de ettertrykkelig fra at de ikke ønsket Sogndal-mannen Yngve Hallén som president lenger. Foran valgkomiteen, med Sogndal-mannen Rolf Navarsete på motsatt side av bordet, la de fram tre kandidater: Erik Loe, Karen Espelund og Kjartan Berland, med Loe som førstevalg.
«Vi er tydelig på at vi ønsker et skifte», uttalte DF-02-leder Roger Halberg da TV2 ringte ham rett etter møtet, og la vekt på tap av reisestøtte, manglende kommunikasjon med NFF-styret og den hemmeligholdte C More-avtalen som grunn til at de ønsket et skifte.
Tre uker senere sprakk overgangssaken som involverte Veigar Páll Gunnarsson og Herman Stengel, Stabæk og Vålerenga. Stabæk-leder Erik Loe ble derfor spilt ut over sidelinja.

Grov økonomisk kriminalitet
Med «overgangssaken» fikk fotballen som bransje rettet et sterkt søkelys på seg. To dager før politiet startet å etterforske Gunnarsson-avtalen, sprakk «Piiroja-saken». Skattemyndighetene hadde mistanker om at Fredrikstad-spiller Raio Piiroja hadde mottatt lønn via omveier i hjemlandet for å slippe norsk skatt. 15. november 2011 var «Piiroja-saken» i alle kanaler. Spilleren skulle over en lengre periode ha mottatt ikke-skattepliktige stipender fra sin tidligere klubb FC Flora Tallinn, samtidig som Fredrikstad Fotballklubb hadde brukt millioner på resultatløs speiding etter gode fotballspillere i Baltikum. Pengene for speideroppdragene hadde gått til agentselskapet Sport & Net Grupp, der Piiroja var en av spillerne i stallen. Etter hvert skulle saken bytte navn fra «Piiroja-saken» til «skattesaken i Fredrikstad» etter at klubbens amerikanske spiller Brian West meldte seg selv for politiet. West hadde fått sin lønn utbetalt via agentselskaper, og dermed snodd seg unna skatt i Norge.

I november 2011 var Hallén og visepresident Einar Schultz i møte med Skattedirektoratet. På impuls besluttet Hallén og Schultz at det skulle gjennomføres en granskning av alle internasjonale overganger siden 2007. I gangene på Ullevaal lurte NFF-folk på om det var en taktisk manøver eller en kjempetabbe. Med unntak av visepresident Einar Schultz, var heller ingen i styret informert. De fikk bare en tekstmelding fra presidenten om hva han hadde besluttet.

«Da det ble besluttet at alle eliteserieklubbenes overgangssaker skulle granskes, ble jeg kun varslet på SMS. Når du sitter som visepresident i styret, og får en slik beskjed på tekstmelding, føler du ikke du har så mye du skal ha sagt», mente Hege Leirfall i Stavanger Aftenblad.
På tross av bruk av ord som «forankring» og «prosesser», skulle heller ikke dette bli siste gang forbundsstyret måtte behandle en sak i ettertid, som var besluttet av Hallén uten at styret hadde hatt noen innflytelse. Under Sondre Kåfjords seks år som president, behandlet styret 150 saker i året – over tusen til sammen. De få sakene som måtte hastebehandles, ble gjort over telefonen med alle styremedlemmer. Ingen avgjørelse ble tatt uten at alle var fullt informert over innhold og alternativer. Ingen saker ble avgjort av presidenten aleine. Gjennom seks år med Kåfjord kan antall avstemninger telles på én hånd – i alle andre saker diskuterte styret seg fram til en enstemmig avgjørelse.

1. februar 2012 var hele styret først samlet for å diskutere overgangsgranskningen.
Sakspapirene fra styrebehandlingen i NFF, som Josimar sitter med, eksisterer i to versjoner. Ett av punktene heter:
«Granskningen skal resultere i en rapport som igjen skal:
Skape tillit gjennom offentliggjøring
Danne grunnlag for videre kommunikasjon med skattemyndigheter
Danne grunnlag for eventuelle anmeldelser og partsprosesser
Skape et grunnlag for læring (nye rutiner, bestemmelser, lover og regelverk»
I versjon to av saksdokumentene er det tredje punktet fjernet – «Danne grunnlag for eventuelle anmeldelser og partsprosesser».

I sakspapirene står det videre: «Det er viktig å være oppmerksom på at saken ble varslet til klubbene for snart to måneder siden. Dette betyr at klubber som har mistanke om at de har forholdt seg i strid med regelverket har hatt muligheten til å justere sin dokumentasjon i egne fysiske og elektroniske arkiver».
Det var altså tidlig tydelig for NFF at granskningen ville bli mangelfull.
Klubbene hadde altså fått tid til å «rydde opp» før granskerne kom, slik at det var lite sannsynlig at de ville finne noe nytt «Piiroja-tilfelle». Det inntrykket bekrefter både tidligere og nåværende NFF-personer til Josimar.

Da styret behandlet saken redegjorde Yngve Hallén for beslutningen han hadde tatt etter møtet med Skattedirektoratet:
«Involverte parter (da fotballpresident Yngve Hallén, styreleder i NTF/vispresident Einar Schultz og påtroppende generalsekretær Kjetil Siem) mente det var viktig å vise handlekraft og gi et signal både eksternt og internt om vår vilje til å samarbeide med skattemyndighetene».
Kjetil Siem hadde ikke tatt fatt på stillingen som generalsekretær i NFF da beslutningen ble tatt, men var fullt informert – i motsetning til styret.

«Flere medlemmer i Forbundsstyret, og spesielt visepresident Hege Leirfall var kritisk til prosessen. Det ble presisert at Yngve Hallén og Einar Schultz burde ha involvert flere i Forbundsstyret og som et minimum informert bedre. Tatt i betraktning diskusjonen knyttet til involvering gjennom høsten uttrykte flere styremedlemmer forundring i forhold til hvordan dette var håndtert», er det protokollført.

Karen Espelund og Sondre Kåfjord delte ståsted og visjoner for norsk fotball, men havnet på hver sin side i en arbeidskonflikt i NFF-administrasjonen. Konflikten ble en direkte årsak til at Sondre Kåfjord ble vraket som president og Yngve Hallén innstilt ved fotballtinget i 2010.
Karen Espelund og Sondre Kåfjord delte ståsted og visjoner for norsk fotball, men havnet på hver sin side i en arbeidskonflikt i NFF-administrasjonen. Konflikten ble en direkte årsak til at Sondre Kåfjord ble vraket som president og Yngve Hallén innstilt ved fotballtinget i 2010.

Lynx-rapporten
Mandatet til granskerne Lynx Advokatbyrå var utarbeidet 30. mai 2012. I styremøtet i NFF 1. juni ble mandatet vedtatt. 28. august sendte NFF søknad om konsesjon for behandling av sensitive personopplysninger til Datatilsynet. I brevet står det blant annet:
«Bakgrunnen for iverksettelsen av granskningen var at skattemyndighetene og politiet i 2011 avdekket kritikkverdige forhold ved enkelte spilleroverganger. NFF ønsker med granskingen å bidra til å få klarlagt om det er flere overganger som kan være beheftet med uregelmessigheter.»
Det var, ifølge brevet til Datatilsynet, meningen at granskningen skulle starte opp 3. september og «granskingsrapporten skal leveres til NFF (senest) 15. november».

Lynx skulle granske alle internasjonale overganger i de to øverste seriene for herrer og Toppserien for kvinner i årene 2007-2011, og avlegge en detaljert rapport om arbeidet, i løpet av omtrent ti uker.

Å utarbeide mandatet granskerne skulle jobbe etter tok lenger tid enn det Lynx fikk til å granske.
Josimar har snakket med folk både i skattedirektoratet og i politiet og spurt om dette er mulig å gjennomføre en granskning som fører til noe mer enn å berøre overflaten i løpet av så kort tid. Svaret er et entydig «nei». Til sammenligning brukte skattemyndighetene flere år på å etterforske sakene i Fredrikstad.

I perioden 2007-2011 hadde det vært 1192 overganger mellom Norge og utlandet. 28. februar 2013 kunne Yngve Hallén presentere resultatet.
«Vi ønsket en full gjennomgang for å avdekke eventuelle feil, og rette opp påviste mangler i fremtiden. Rapporten vi nå har i hendene gir oss et godt grunnlag til dette. Det er utbredt ønske fra alle som styrer norsk fotball å operere innenfor myndighetenes regelverk», sa han på NFFs pressekonferanse.
I rapporten skriver Lynx:
«Vi kom ikke i gang så snart som forutsatt fordi NFFs database som ble laget for gi sentral informasjon om internasjonale spilleroverganger ikke var ferdig.
NFF-databasen viste seg å inneholde kun deler av den informasjonen som var nødvendig for å ta stilling til de spørsmål som reises i mandatet.
Det tok lang tid før vi fikk tilgang til overgangskontraktene.
Vi har bedt NFF om at NFF oversender oss en samlet oversikt over såkalte «subjektive forhold», altså forhold der ansatte eller ledelse i NFF hadde indikasjoner på regelbrudd. Dette har vi ikke fått til tross for en rekke gjentatte forespørsler.

Vi har ikke mottatt regnskapsmateriale som NFF hvert halvår har mottatt fra aksjeselskapene som er tilknyttet klubbene. Slikt materiale sendes NFF i forbindelse med lisensordningen. NFF har etter flere forespørsler opplyst at vi ikke kan få slik tilgang.
Det er funnet en del indikasjoner som peker mot grov økonomisk kriminalitet.»
Med 1192 overganger og kort tid, ble det prioritert hardt etter en utvalgsprosess i flere faser. Granskerne møtte ikke samarbeidsvillighet.
«Siden utvalgsmetodikken forutsatte fullstendig undersøkelse, og dette som følge av granskningens rammer ikke lot seg gjøre, har dette hatt som en konsekvens at klubber som ikke i tide fulgte opp NFFs henstilling om samarbeid og innsyn, ikke er undersøkt. Man kan si ar de har «sluppet» undersøkelse på grunn av manglende oppfølging. Konsekvensen er at klubber som ikke har samarbeidet, ikke er undersøkt», skriver Lynx om utvalgsfase 2.
«Vi har lagt vekk 167 prioriterte saker etter fase 2. Av disse 167 sakene kommer mange fra klubber som valgte å ikke samarbeide med oss slik NFF anbefalte. Generelt er det slik at manglende samarbeid som ikke kan forankres i prinsipielle betraktninger i seg selv er en en indikasjon på at undersøkelser ikke bør avsluttes.»

Lynx-rapporten viser flere mistenkelige funn:
Eksempel 1:
«Vi har beskrevet et faktum som gir grunnlag for å ta stilling til om bokføringen er korrekt. Det er videre en problemstilling om agenthonorar på 1 824 000 + mva. står i forhold til ytelsen klubben har mottatt fra egen agent. Spørsmålet er ikke tilstrekkelig avklart og anbefales undersøkt videre. Klubben kan ikke sies å ha saksbehandlet salget eller agenthonoraret. Beslutningen synes å ha skjedd i annet rettssubjekt (AS og Sponsorselskap). Det anbefales at saken undersøkes videre.»

Eksempel 2:
«Det er utbetalt over NOK 3,4 millioner og NOK 2,7 millioner basert på avtaler inngått som erstatning for avtale om «commercial rights». Sistnevnte avtale ble opprinnelig ikke akseptert av revisor og NFF. Det er vanskelig å se at ytelsene under de nye avtalene står i forhold til utbetalingene. Vår anbefaling er at saken eventuelt følges opp av skattemyndighetene.»

Eksempel 3:
«Klubb har sendt overgangssummen USD 400 000 til en betalingsmottaker i Taiwan som ikke er samme rettssubjekt som selgende brasilianske klubb i henhold til overgangskontrakten. Opprinnelig betalingsinstruksjon/invoice er endret uten at klubben har mottatt kreditnota/informasjon om bakenforliggende forhold. I henhold til ITC (International Transfer Certificate) kommer spilleren fra en annen klubb enn det som fremgår av kontrakten. Disse forhold har så vidt vi kan se ikke medført at klubben har foretatt ytterligere kontroll av grunnlaget for betalingen. Vi har presentert et faktum som ikke gjør det mulig å konkludere med om overføringsplikten av solidaritetsmidler er korrekt håndtert. Saken kan ikke sjekkes ut uten ytterligere undersøkelser.»

Eksempel 4:
«Overgangsavtale med stor overgangssum – det indikeres NOK 6 millioner. Avtalen er ikke oversendt NFF».

Eksempel 5:
«Spørsmål om bokføring/innberetningsplikt og om agent har ytt tjenester i forbindelse med videresalg er ikke tilstrekkelig avklart. Vi anbefaler at saken vurderes oversendt skattemyndighetene.»

I sakene Lynx undersøkte fant de gjennomgående mangler i bokføring, mulige skatteunndragelser, utbetalinger av overgangssummer fordekt som høye agenthonorarer, total mangel på kontroll over pengestrømmen, sammenblanding av roller mellom klubber, AS og tredjepartsselskaper – i en undersøkelse som bare omfattet 18 av totalt 1192 overganger.
Rapporten, uansett hvor begrenset mandatet var og uansett hvor mange kjepper som ble stukket i hjulene på granskerne, gir et inntrykk av at lovbruddene florerer i norsk fotball – at mørketallene må være store.

NFF kunne ha gitt granskerne full tilgang til grave videre for å avdekke ulovligheter. I mandatet står det: «Overfor klubber kan granskerne på vegne av NFF gi pålegg om tilgang til opplysninger og innsyn i dokumenter etter nærmere angitte regler i Loven. I brevet NFF sendte til Datatilsynet står det presisert at «NFF har hjemmel i eget regelverk, bl.a Loven § 2-6 (3), § 8-6 (1) og § 8-7 (2) adgang til å pålegge klubbene å gi innsyn i dokumententer og gi opplysninger om klubbens drift. Videre kan NFF pålegge lisensierte agenter å gi innsyn i regnskapsbøker og bilag, jf. agentreglementet.»

Det valgte NFF ikke å gjøre, og klubber kunne nekte innsyn, noe de også gjorde, ifølge rapporten fra Lynx. Mandatet ble også endret underveis:
«Det ble som nevnt lagt en begrensning i mandatet om at vi ikke skulle se på saker som allerede var til undersøkelser hos skattemyndighetene eller politiet. Vi har møtt slike innsigelser i Start (alle saker), VIF (2), AAFK (1) og FFK (2). Videre ble det presisert at våre undersøkelser ikke omfatter rettighetsselskaper og sponsorselskaper. Vi har opplyst overfor NFF at vi ikke deler oppfatningen om at det er ressursbesparende å ikke undersøke slike saker, som følge av at vi har sett etter andre forhold enn skatterelaterte forhold. Vi har imidlertid avsluttet undersøkelsen basert på mandatsendringen».

«Regnskapene er innsendt til oss i henhold til klubblisensreglementets § 1-5 om taushetsplikt. Informasjon som NFFs organer mottar i behandlingen av lisenssaker, skal ikke gjøres tilgjengelig for utenforstående», sa NFFs kommunikasjonsdirektør Svein Graff til ABC Nyheter da rapporten forelå.

Hvorfor fikk ikke Lynx-granskerne bedre tid?
– Det som var viktig var at dette ble løst gjennom et mandat innenfor en viss ramme. Når du setter i gang noe sånt vil du komme bort i dét og dét, for å komme videre må du da utvide mandatet kontinuerlig. Det som var viktig var å få fram omstendigheter som kunne bedre tilliten til norsk fotball. Vi kunne ha brukt mye mer midler, spesielt med tanke på å grave fram opplysninger i andre land. Vi fikk faglige råd på at at man aldri vil kunne komme til bunns –  spesielt når det gjelder å spore utbetalinger gjort ut i verden ville vi aldri ha kommet til bunns, sier Hallén.

NFF-styret kan med ett enkelt vedtak pålegge klubbene, AS-ene og alle lisensierte aktører å legge fram alt. Det valgte de ikke å gjøre. Saken ble aldri diskutert i styret. I stedet kunne Yngve Hallén stille på pressekonferanse og snakke om en nyttig læringsprosess og NFF kunne på sine egne nettsider skrive at «Granskerne har ikke gjort funn som gjør at det er grunnlag for å trekke konklusjoner vedrørende korrupsjon, underslag og bedrageri» – stikk i strid med det granskningsrapporten peker mot.

«Det virker som om forbundet har forsøkt å kjøpe seg et bedre rykte for et par millioner kroner. Det mener jeg fordi det senere ble lagt hindringer i veien for granskningen da den ble kritisk», sa BI-professor Petter Gottschalk til ABC Nyheter etter å ha vurdert granskningsrapporten.
I saksfremstillingen til NFF-styret, i protokollen etter vedtaket, i mandatet til granskerne og i brevet til Datatilsynet er det noen uttrykk som går igjen: «Bedre omdømmet» og «styrke tilliten» til norsk fotball.

NFFs assisterende generalsekretær Kai Erik Arnstad bekrefter overfor Josimar at rapporten kostet forbundet 2,4 millioner kroner.

Det som kom ut av rapporten var et vedtak NFF-styret fattet etter at de mottok rapporten før jul 2012 – et vedtak om å lage en «standardisert sjekkliste» som klubbene kunne bruke ved internasjonale overganger. Et vedtak om bedring av «omdømmet og tilliten» til norsk fotball som kostet 2,4 millioner kroner.
Ni måneder etter at Lynx-rapporten var klar, var det igjen tid for en avgjørelse tatt over hodet på NFF-styret.

«Det var en skam»
Da kyllingwraps er fortært og vi begge har skjenket oss en kopp kaffe inne i «RBK-losjen», snakker vi om utviklingen som har skjedd i Halléns fem år i presidentvervet. Digitale plattformer har frigjort ressurser ute i kretsene, som gir bedre tid til spiller- og klubbutvikling. NFF holder også på å utvikle Campus Norway, senteret for trening og utvikling som skal bedre kompetansen og fagmiljøene, både inn mot landslagene og ut i klubb-Norge – og Hallén peiler samtalen inn på Per-Mathais Høgmo.
– Når Per-Mathias snakker om mental kompetanse, jeg skjønner at folk stiller spørsmålstegn ved det, men det må gjøres med en viss respekt. Du kan reise til Real Madrid og se hvor mange mentale trenere de har. At vi skal ha én i vårt landslag, som er flaggskipet vårt, det sier seg selv.
– Det var mye fokus rundt ansettelse av ny landslagssjef, angående prosessen og så videre, men vi har aldri i NFF, ikke siden 1902 og fram til ansettelsen av Even Pellerud (A kvinner) og Tor Ole Skullerud (U21 herrer) hatt en så tydelig og godt forankret kravspesifikasjon til trenere. Vi har hatt lange og gode prosesser med å forme kravspek til trenerne for landslagene. Det har vært oppe i styret flere ganger, og det har det blitt jobbet med i den faglig gruppen – som jeg selv ledet. Hvilke krav skal vi sette, hvilke mål, hvilke synergier ønsker vi for resten av fotballen? Sånne ting var vi utrolig tydelige på. Den prosessen der var knallgod, og vi føler at vi har mye større eierskap i organisasjonen til landslaget nå – det har med forankring å gjøre, delaktighet med tanke på hva man vi ha. Det gjør også at vi er tydeligere på at vi er mye tydeligere overfor dem som skal være trenere for landslagene, sier han og drar fram et eksempel:

– I går spilte Mats Møller Dæhli hele kampen. I helga var landslagsledelsen på besøk i Freiburg, for å snakke med ledelsen der, for å forankre tankene våre rundt spilleren – hvordan skal han utvikles, hvordan skal han brukes, hvor mye skal han belastes, hvilken oppfølging får han mentalt og fysisk, hvilken dialog skal vi ha mellom klubben og det fysiske og mentale apparatet vårt. Disse tingene var vi tydelige på. Dette var Per-Mathias tydelig på i de rundene vi hadde med ham før han ble ansatt.

Hadde dere mange runder med ham?
– Ja, det var mange runder, svarer han.

Mange runder, men likevel kom det som en fullstendig overraskelse da Egil «Drillo» Olsen ble byttet ut kort tid før de to siste landskampene i en VM-kvalifisering – både på nasjonen som helhet og Drillo selv, men også for styret i NFF.
Selv Hallén-støttespillere i styret er kritisk til hvordan den prosessen foregikk.
Drillos avskjed og ansettelsen av Per-Mathias Høgmo ble diskutert på styremøtet i NFF 26. september 2013. Der ble det lagt fram at Drillo ønsket å tre til side. Han var sliten etter Sveits-kampen, der Norge hadde tapt 0-2 hjemme, forklarte Hallén og generalsekretær Kjetil Siem til NFF-styret.

Av alle «rundene» Hallén og Siem hadde gått med tanke på ny landsslagsjef, ble siste runde kjørt i maksfart. Så fort styremøtet i NFF var ferdig, der styret hadde sagt ja til å ansette Høgmo, men bare om Drillo selv ønsket å tre til side, ble Drillo innkalt til et møte med de to topplederne. Et enstemmig styre ville skifte ham ut, ble Drillo fortalt.

De fleste har vært i situasjoner der du ikke helt forstår hva som blir sagt og gjort. Det slår deg først etterpå hva som nettopp har hendt.

Det var først da møtet var ferdig Drillo forsto hva som hadde skjedd ham.
Han ringte assistent Ola By Rise. Klokka på displayet på mobilen til den tidligere Rosenborg-keeperen begynte å nærme seg 18.30 – bare noen få timer etter at NFF-styret hadde vært samlet.
«Jeg har fått sparken», sa Drillo til By Rise.

Noen dager tidligere hadde landslagsledelsen vært samlet på Ullevaal. De hadde lagt Sveits-kampen bak seg. Drillo hadde fortalt både Hallén og Siem at han var topp motivert og godt forberedt. Troppen til den neste kvalifiseringskampen, mot Slovenia, var tatt ut. Så reiste Nils Johan Semb, Drillos nærmeste overordnede, på ferie til USA.

Mens han var borte, fikk Drillo-sparken. Ikke bare han, men også Ola By Rise.
«Generalsekretæren meldte seg på telefonen på formiddagen mandag 30. september og kunne bekrefte at min tid som assistenttrener for landslaget var over, med øyeblikkelig virkning. Var det kanskje noen andre arbeidsoppgaver jeg kunne tenke meg å holde på med ut kontraktsperioden, nå som jeg ikke skulle fungere i den rollen mer? Jeg fikk ham til å skjønne at spillereglene i arbeidslivet ikke fungerte slik», skriver Ola By Rise i boka Ballens bane.
Fyrioterapeut Roar Robinson fikk oppsigelsen per telefon.Etter 309 kamper og 27 år for Norge.
«Det var en skam», skriver By Rise.

Da den umiddelbare mediestormen hadde lagt seg, ble styret samlet for å vedta protokollen for forrige styremøte. De bruke fire timer på å komme fram til en ordlyd.
Litt over et år etterpå var Drillo innkalt som vitne i «Dilling-saken» – Dilling var nummer fire som hadde måttet forlate landslagsapparatet.

«Med alle disse ansatte som klager på behandlingen, og det er ikke akkurat opprørske personer vi snakker om her, tyder det på at NFF ikke har lært av sine feil. Det er å spytte folk i ansiktet», sa han fra vitneboksen, og mente at NFF har det fryktelig travelt med å avskilte sine ansatte.
– De nye reglene rundt landslaget, som har vært i fokus, det er utrolig dårlig gjort at det er blitt framstilt som at det er Jan Åge Fjørtofts regler – det er NFFs regler. I grunn ligger NFFs verdier og holdninger. Landslaget må lage strukturen, hvor mye som er frihet under ansvar og så videre – men i grunn ligger NFFs verdier, sier Hallén.

Før Dilling-rettssaken tok til, surret en anklage om korrupsjon over hodet til Yngve Hallén.

Den bedrageridømte fotballagenten Rune Hauge mente Knut Høibraaten, forfatteren av Fotballagenten, burde omdøpes til «Knut Vonbroten» da han ble intervjuet av NRK Sogn og Fjordane. Høibraaten fyrte av tilbake da NRK kontaktet ham for en kommentar. Men hans skarpe uttalelser kom ikke med i artikkelen. Høibraaten synes det hele luktet som en «drittpakke» – som det heter på mediespråket når en sak plantes for å skape negativ omtale om noen.
Den bedrageridømte fotballagenten Rune Hauge mente Knut Høibraaten, forfatteren av Fotballagenten, burde omdøpes til «Knut Vonbroten» da han ble intervjuet av NRK Sogn og Fjordane. Høibraaten fyrte av tilbake da NRK kontaktet ham for en kommentar. Men hans skarpe uttalelser kom ikke med i artikkelen. Høibraaten synes det hele luktet som en «drittpakke» – som det heter på mediespråket når en sak plantes for å skape negativ omtale om noen.

«Head of club» eller ikke «head of club»
Yngve Hallén skulle høsten 2014 igjen bli midtpunkt i en kontroversiell sak, da boka Fotballagenten – Røverhistorier fra Fotball-Norge av Knut Høibraaten kom ut. I boka utleverer den tidligere agenten seg selv, det er en samling anekdoter om hans vekst og fall i agentbransjen, hvor høyt han svevde og hvor hardt han landet. I en av anekdotene skriver han om Piotr Leciejewskis overgang fra en polsk klubb til Sogndal i 2008. En polsk agent skal ha fortalt Høibraaten at direktøren og sportsdirektøren i Sogndal ønsket til sammen 10 000 euro under bordet for at overgangen skulle gå i orden. Sportsdirektøren den polske agenten snakket om var Trond Fylling. Direktør – eller daglig leder – var Yngve Hallén. Så fort Yngve Hallén ble kjent med innholdet i boka, svarte han at han skulle saksøke Kagge Forlag og forfatteren. Et PR-strategisk selvmål av NFF-presidentene, som bare ga mer oppmerksomhet til boka. Hele førsteopplaget ble utsolgt i løpet av få dager.

Men PR-vinden skulle snu. NRK Sogn og Fjordane kom raskt på banen med en artikkel på sine nettsider med et sitat fra fotballagent Rune Hauge som tittel: «– Lite truverdig forfattarskap».
Hauge mente Knut Høibraaten burde døpes om til «Knut Vonbroten». Ifølge NRK lo Hauge rett og slett av det NRK omtalte som «korrupsjonsanklager mot presidenten».

«Ein som gjerne vil vere agent, men som ikkje har oppnådd noko som agent og så skrive ei bok om agentyrket er jo rart. Men på ein eller annan måte må ein tene til livets opphald. Det verkar dårleg å berre vere ute etter PR for eiga vinning. Eg kan ikkje sjå det på anna måte», sa Hauge til NRK.

Da NRK ringte Høibraaten og konfronterte ham med Hauges uttalelser svarte han:
«Er det noen i Fotball-Norge som har kredibilitet til å uttale seg om betaling av svarte penger i forbindelse med fotballoverganger, så må det være Rune Hauge, som selv er dømt for dette».
Det sitatet kom ikke med.
– Det er jo et gullsitat! Om man er journalist, altså… Når det ikke kom med, da forsto jeg at det slett ikke handlet om boka lenger, men om et PR-spill, sier Høibraaten.

Josimar kontaktet NRK Sogn og Fjordane med spørsmål om hvorfor den bedrageridømte Rune Hauge i det hele tatt ble dratt inn i en artikkel som dreide seg om en overgang han ikke hadde vært involvert i, og hvorfor sitatet fra Høibraaten ikke kom med – spesielt siden Hauge omtrent begår karakterdrap på en person han hevder å aldri ha møtt, mens Høibraaten ikke fikk spalteplass da han fyrte av tilbake.
– Svara du etterspør byggjer på journalistiske  vurderingar i redaksjonen. Det er følgjeleg uaktuelt for oss å svare på dei overfor personar som ikkje er omhandla i saka, svarer Roy Raaholm Fauske, redaksjonssjef i NRK Sogn og Fjordane, i en epost.
– Jeg synes det var merkelig at sitatet ikke kom med. Men når man vet at distriktsredaktøren i NRK Sogn og Fjordane kjenner Yngve Hallén godt både fra studietida og gjennom å bo i et lokalsamfunn der Hallén er blant de viktigste aktørene, og at NRK Sogn og Fjordane har kontor inne på Fosshaugane Campus – ja, da ser jeg tegningen. Jeg har vært mye på Balkan og vet hvordan man tar vare på sine egne først. Det synes jeg er helt fair. Det er viktig å verne om seg og sine. Men vær ærlig på det, sier Høibraaten.

PR-spillet skulle Hallén vinne.
«Eg fekk min del av pengane i den overgangen for jobben eg gjorde, men alt vart gjort etter boka. Det må ein», sa Trond Fylling til NRK Sogn og Fjordane.
«Eg vert skuffa. Det skjedde ingenting feil i den overgangen, og at Kagge Forlag heng ut folk for å selja ei bok tykkjer eg er usselt, rett og slett», sa samme mann til Sogn Avis.
Samtidig som Sogndal-lederne fortsatte å hevde sin uskyld i media, ba Norges Fotballforbund om en granskning av saken i regi av Norges Idrettsforbund.

«Verken fotballpresidenten eller NFF som organisasjon kan leve med at slike påstander blir hengende i luften. NFF har anmodet NIF om å undersøke saken nærmere. Videre spørsmål i denne saken må derfor rettes til NIF. Dette er normal prosedyre når det blir framsatt alvorlige påstander, og vi følger selvfølgelig normal prosedyre også når det gjelder fotballpresidenten. Ettersom dette gjelder en av våre egne, har vi valgt å gå via NIF, slik at det ikke kan stilles spørsmål ved habilitet og uavhengighet», sa kommunikasjonsdirektør i Norges Fotballforbund, Yngve Haavik, til Dagbladet.

Norges Idrettsforbund følte også de kunne anses å være for tett på.
– Derfor ga vi oppdraget med å granske videre til en helt uavhengig aktør, forteller Øystein Dale, assisterende generalsekretær i Norges Idrettsforbund.
Oppdraget om å granske innholdet i Høibraatens bok ble gitt til revisjons- og rådgivningsselskapet BDO. Deres rapport var klar 1. desember 2014. I samme periode hadde Kagge Forlag vurdert at de hadde maksutnyttet omtalen boka hadde fått – de hadde tjent gode penger og trykket den i flere opplag. En rettssak kunne gå alle veier. Det kunne komme til å koste. Forlaget inngikk forlik. De skulle komme med en beklagelse og betale Yngve Halléns advokatkostnader, og NFF og Kagge skulle hver gi 10 000 kroner til Kirkens Bymisjon. En betingelse for forliket var at Kagge ikke skulle gå offentlig ut med BDO-rapporten før forliket var underskrevet.

Det var NFFs generalsekretær Kjetil Siem som holdt dialogen med forlaget.
Søksmålet var fra Yngve Hallén personlig. Saken stammet fra den tida Hallén var leder i Sogndal, ikke som president i NFF. Norges Fotballforbund var ikke part i verken saken eller søksmålet. Likevel ble ressurser brukt til å renvaske Hallén hentet fra Fotball-Norges felleskasse – både penger til Kirkens Bymisjon i henhold til forliket, bruk av NFF-apparatet og regningen for BDO-granskningen.
– Rapporten kostet ca. 250 000 kroner. Den ble delt 50/50 av fotballforbundet og oss, sier Øystein Dale i NIF.

Samtidig med «Fotballagenten»-saken, hadde NFF innledet en etterforskning av fotballagent Jim Solbakken etter artikkelen i utgave 9/2014 av Josimar. Men det ble ikke gjennomført noen reell granskning, bare en gjennomgang av tidligere innsendte papirer. På tross av at det i etterkant av Lynx-rapporten er allment kjent i NFF at agenters dobbeltrepresentasjon er et problem. «Forbudet mot dobbeltrepresentasjon er velkjent og det antas at de som deltar i en slik praksis vil søke å skjule slike forhold. Bytte av klient i tidsnærhet til overgang har likhetstrekk med dobbeltrepresentasjon. Det kan etter omstendighetene være usikkert om slikt klientbytte er en konstruksjon og om avtaleforpliktelsene overfor ny klient er reell», skrev Lynx i rapporten. Altså akkurat det Josimar tegnet opp i artikkelen som omtalte hvordan Jim Solbakken skiftet side da Mame Biram Diouf ble solgt fra Molde til Manchester United. Ingen av våre åpne kilder ble kontaktet av NFF under Solbakken-granskningen for å belyse om dette hadde vært tilfelle. NFF kunne enkelt begjært innsyn i Solbakkens regnskaper å se om dokumentasjonen vi hadde brukt stemte med hans innsendte regnskap.

Men foreldelsesfristen hadde gått ut.
Piotr Leciejewskis overgang fra Polen til Sogndal var enda eldre – overgangen skjedde i 2008. I stedet for å stemple «foreldet» over omstendighetene rundt den overgangen, ble det satt i gang full granskning – betalt av NFF og NIF.

Så fort forliket var undertegnet av forlaget, innkalte NFF til pressekonferanse. Yngve Hallén ble dermed dobbelt frikjent – både ved å kunne presentere forlagets beklagelse og BDO-rapporten som ikke hadde gjort funn som tydet på at Hallén hadde mottatt penger under bordet.
Mandatet til BDO var tydelig: «Gjennomføre en faktautredning av opplysninger som fremkommer i boken Fotballagenten (…) BDO har ikke utført noen vurdering av det faktagrunnlaget som er dokumentert i BDOs rapport».

BDO skulle altså ikke konkludere noe som helst i rapporten.
NFF, derimot, brukte granskernes funn til å konkludere:
«I dag ble BDOs konklusjoner offentliggjort på en pressekonferanse på Ullevaal Stadion. De slo fast at BDO ikke har mottatt informasjon som kan bekrefte påstandene i Høibraatens bok som er gitt ut på Kagge Forlag», skrev de på sine nettsider.

«Fotballpresidenten er hvit som snø – det er Høibråten (sic) og Kagge Forlag som ikke er til å stole på», skrev Dagbladets kommentator Morten Pedersen, og skjøt skarpt mot forfatteren.
Å lese rapporten gir derimot ikke grunnlag for å frikjenne noen. Den gir et helt annet bilde: hadde Lynx fått bedre tid og videre fullmakter til å gjøre en skikkelig etterforskning under 1192-granskingen, hadde de åpnet et hvelv av regelbrudd og dobbeltroller. Leciejewski-overgangen var ikke blant de 22 overgangene Lynx fikk tid til å granske – den lå gjemt blant mørketallene. BDOs rapport gir inntrykk av at norske fotballedere opererer med en fri tolkning av lover og regler – gjerne mens de sitter på flere sider av bordet.

Det som bare noen uker tidligere hadde vært «jeg har ikke mottatt penger»-uttalelser fra Trond Fylling ble endret til «jo, jeg mottok penger, men det var ikke ulovlig» da BDO-rapporten var klar.

Yngve Hallén var øverste leder i Sogndal da overgangen fant sted. Trond Fylling underskrev avtalen på vegne av Sogndal, selv om han ikke hadde fullmakt til det. Han hadde ingen rolle i klubben på det tidspunktet. Men skrev like fullt under Leciejewskis arbeidskontrakt på vegne av Sogndal som «head of club or an ordinary employed/Board member granted signatory rights» – og underskrev på «søknad om spilletillatelse» som ble sendt inn til NFF.

«En av oppgavene Trond Fylling fikk i sin rolle som innleid konsulent (hovedoppgave var definert som «scouting») til Sogndal var å finne en ny keeper til klubben. Selv om Fylling i 2008 ikke hadde noen offisiell rolle i Sogndal, signerte han dokumenter i forbindelse med spillerovergangen på vegne av Sogndal. Fylling signerte dokumenter hvor hans tittel var oppgitt som blant annet «head of club», dokumenter som angir at Fylling har hatt rolle som «head of club» må formentlig også ha vært overlevert Marcin Hakman (Leciejewskis polske agent. Red anm.)».

Overgangsavtalen mellom klubbene ble derimot signert av Yngve Hallén som «head of club».
Trond Fylling var innleid scout med oppdrag å finne ny keeper for Sogndal, samtidig som han utga seg for å være representant for klubben. Fakturaen fra den polske agenten Marcin Hakman for agenthonorar i forbindelse med overgangen på 300 000 kroner, ble attestert av Trond Fylling – uten fullmakt til å gjøre dette. Fylling skulle selv ha deler av agenthonoraret, og Hakman overførte en sum tilbake til Fylling (og to andre agenter). Ifølge BDOs rapport har alle de involverte agentene/speiderne opplyst at det ikke forelå noen skriftlig avtale om fordelingen av agenthonoraret eller på hvilken måte honoraret skulle fordeles.

Fylling satt dermed på tre sider av bordet – som innleid scout på vegne av klubb, som ansvarlig i klubb som underskrev avtaler og attesterte fakturaer og som (en av flere) spillerens agent.
I tillegg til å attestere fakturaen for agenthonoraret, som han selv skulle ha en del av, attesterte Trond Fylling fakturaen for selve spillerovergangen, 122 000 euro fra Sogndal til den polske klubben Górnik Lecsa. Overgangssummen var på 100 000 euro. De resterende 22 000 er polsk merverdiavgift. Det er ikke moms på internasjonale overganger – noe som er allment kjent blant dem som kjøper og selger fotballspillere over landegrensene.

Som bevis på at pengene ikke var mottatt under bordet i overgangen, men at pengeoverføringen var gjort på lovlig vis, viste Trond Fylling fram en faktura fra ham til Marcin Hakman til BDOs granskere. På fakturaen, som er omtalt som «consultation fee», står det navn på åtte polske fotballspillere. Men ikke Piotr Leciejewski.

Og den fakturaen var uten moms.
Yngve Hallén opplyste til BDO at han ikke visste at Fylling skulle ha deler av agenthonoraret. Karl Oskar Emberland, som ga Fylling oppdraget med å finne ny keeper, kunne ikke huske om Fylling informerte ham om at han skulle ha noe av agenthonoraret.
«Hvis han ikke fikk noe av oss, så måtte han jo få betalt for jobben av noen andre», forklarte Emberland – selv om altså både NFFs agentregelverk og generelle skatteregler kommer til anvendelse i en slik sak.

«Dersom Sogndal har gjort noe ulovlig, tar jeg ansvar», sa Yngve Hallén til Bergens Tidende da rapporten ble presentert. Det var han som hadde ansvaret fullmaktsforholdene i Sogndal i 2008.
– Som øverste leder så har du ansvaret, selv for de tingene du ikke vet om – du kan ikke løpe fra det. Du må enten agere overfor de ansatte som har begått feil; er det systemet som ikke fungerer, da har du selv ansvaret.  Spørsmålet er: Ville beslutningen (om å signere Leciejewski. Red.anm.) til slutt ha blitt endret om prosessen hadde vært korrekt utført? Ingen ville ha endret på beslutningen. Det var riktig av oss å signere Piotr. Det er ingen som har hatt noen personlig vinning i saken. Om beslutningen hadde vært for personlig vinnings del, eller hadde vært i strid med det klubben sto for – da hadde det vært mye mer alvorlig. Det er mye verre enn om man handler i god tro, selv om det er brudd på regelboka, sier Hallén.

Det er opp til NFF hvordan de håndterer dette videre.
– Jeg kjenner ikke til hva som skjer videre, sier Hallén.
BDO-rapporten viser tydelig at det ble begått lovbrudd i Sogndal i Leciejewski-overgangen.
«Trond Fylling er en person som har et stort, stort, stort hjerte for Sogndal. Han ville aldri snytt Sogndal» sa Hallén til Bergens Tidende.

Trond Fylling sa dette til Josimar da vi spurte om hvordan han reagerte da boka kom ut.
– Jeg vært leder i så mange år, og i boka står det liksom «Trond var en luring» – det var sånn at jeg nesten ikke klarte å ta det seriøst. Heldigvis har alt bare lagt seg nå. Jeg hadde ikke fullmakt til å signere, men hadde hatt det i alle år – men ikke det året. Det var en teknisk greie og en forglemmelse fra klubbens side.

«Frank Underwood»
Guttorm Dilling vant arbeidsrettssaken mot Norges Fotballforbund. Den første kvalifiseringskampen etterpå tapte Norge 1-5 i Kroatia. Det ville ikke spilt noen rolle hvem som bestilte hotellrommene, sørget for at bagasjen kom fram og ordnet med treningsopphold i Marbella i forkant av kampen – kroatene, på en dårlig dag, var fire mål bedre enn oss.
– Både Drillo- og Dilling-saken er tilfeller av den gamle, autoritære lederstilen. Ledere som tar seg til rette, fordi vi kan det. Du blir litt lurt av Hallén – den klønete, gutteaktige måten foran kamera, han snakker vestlandsdialekt, skriver nynorsk, han er sosialdemokrat. Han har alle de trekkene som sier oss at han er folkelig og jordnær. Tvert i mot er han en selvbevisst, maktbevisst person, og mener han har rett til å være det – fordi han er gitt det ansvaret. Han er politiker, opptatt av makt og posisjon, og er villig til å bruke den.

«Fotball-Norge har satt oss til å lede, fotballen trenger flinke folk, vi er flinke folk – vi kjører på». Skal du lage eggedosis må du knuse noen egg, er filosofien. «Å forvalte fotballens interesser, det er min oppgave, da må vi gjøre som jeg vil». De som har sett House of Cards, kan kjenne igjen metodene til Frank Underwood hos dagens toppledere i NFF. Målet helliger midlet: «Drillo var ferdig, synd han ikke så det selv, Dilling var ikke riktig type, vi trenger Fjørtoft og gjengen». Det er mulig det er riktig tenkt, men feil utført. De er ikke hevet over loven. Når selvsikkerheten bikker over i hybris og du er kongen på haugen, svekkes muligheten til å se på seg selv i kritisk lys. Plutselig gikk de for langt. De ser verden på sin måte, de trigges av makten, sier Magne Lerø, redaktør av Ukeavisen Ledelse.

Daglig leder i PR-byrået HBSPR & Partners, Haakon B. Schrøder, vurderer Hallén slik:
– Sett fra et eksternt synspunkt, er det en klar trend under Hallén: Høyt konfliktnivå hvor presidenten ofte har en sentral rolle i selve konflikten. Generelt virker det som om fotballforbundet har et sterkt PR-maskineri som bistår Hallén med krisehåndtering, men publikum har neppe samme oppfatning som fotballtoppene når det det kommer til omdømme. Hadde Hallén vært en bil, ville hele bilen – til og med taket – vært full av bulker. At Hallén fortsatt sitter som president skyldes faktorer som at presidenter generelt ikke evner å ta selvkritikk, og at organisasjoner ofte er mer opptatt av å verne enn å fjerne. Når Hallén ikke tar initiativ til selv å gå fra stillingen, er det ingen opponenter internt som vil ta det gjørmebadet det kunne blitt. Av alle onder blir status quo det minst opprivende. Hadde jeg vært PR-rådgiver for fotballforbundet ville også jeg nokså sikkert anbefalt minste motstands vei. Hallén er en koloss som er vanskelig å velte om man ikke har dynamitt som gjør retorikk overflødig. Man får den presidenten man fortjener.

Høyt konfliktnivå og mange store saker. Er han annerledes i dag enn da han tok over presidentvervet i 2010?
– Jeg tror jeg er den samme, men jeg har lært å være mer rolig når de samme debattene kommer opp. Da jeg kom inn var kvalitetsklubb (et tiltak for å heve breddeklubbene. Red.anm.) det viktigste implementeringsverktøyet. Da jeg kom inn ble det kalt «charterklubb», folk opplevde det som regler som kom fra Ullevaal, som ble tredd over hodene på klubbene. «Skal vi forholde oss til dette, skal jeg gidde dette» – de opplevde som direktiv. Men jeg engasjerte kretsene, og implementerte det i handlingsplanen fra 2012, som varer til tinget 2016. Da ble kravet nedenfra og opp, ikke omvendt. Det ble sett på et redskap for å bli bedre. Mye er likt sånn det var tidligere, men det har fått en sterkere effekt ved at de har fått være med å forme det. I sånne store prosesser har jeg vært flink til å ta med andre mer, sier presidenten.

Konfliktnivået har lagt seg. Dagens styremedlemmer gir Hallén gode skussmål.
– NFF er en spesiell organisasjon i det at de er størst på alt i Idretts-Norge, enten vi snakker om barneidrett, kvinneidrett, antall frivillige, anlegg eller antall folk som har en mening. Det gir et stort ansvar og store muligheter. Lykkes for eksempel fotballen med inkludering eller godt verdiarbeid, så får det store ringvirkninger også til resten av samfunnet. Som statssekretær i Kulturdepartementet opplevde jeg Yngve Hallén som en svært dyktig idrettspolitiker som sto på hardt og fikk gjennomslag for saker som var viktige for fotballen. Som styremedlem opplever jeg en tydelig leder med klar vilje, som en leder skal ha, men som også inviterer til og lytter til råd. Ellers er det mye humor i styremøtene, noe Yngve absolutt bidrar til. Det skaper en trygghet og tillit oss i mellom som er viktig når vi skal diskutere vanskelige saker der det er sterke og ulike meninger, sier Halléns partikamerat Mina Gerhardsen.

– Å sitte i NFF-styret er veldig interessant, der vi har mulighet til å sette mål for fotballen, legge planer og gjennomføre dem. Det er knapt noe som engasjerer mer i Norge enn fotball, alle får lov til å ha synspunkter. Og vi sitter midt i det mest interessante stedet. Nå går vi mot slutten av én handlingsplan, og er midt inne i prosessen om en ny handlingsplan som skal opp på tinget i 2016. Yngve opplever jeg som en resultatorientert leder, med kraft og engasjement. Han har med seg den kraften som han hadde i Sogndal. Det skal vi være glade for at vi har i norsk fotball, mener Eli Arnstad.

Under arbeidet med denne artikkelen har vi snakket med mange mennesker i og rundt NFF – både folk som sitter midt i det, og folk som er ute av NFF. Mange har ønsket å snakke, men få har ønsket å stå fram med navn. De som har uttalt seg anonymt har gjort dette i frykt for represalier, noe de vedgår at gjør dem til en del av problemet når det gjelder åpenhet og demokrati.

«Jeg frykter ikke for min egen posisjon eller person, men om jeg kritiserer Hallén vil det gå ut over organisasjonen jeg sitter i. Sånn har det blitt i NFF. På toppen i NFF sitter det folk som er opptatt av makt og posisjon, som ikke er opptatt av åpenhet og debatt. Ved å ikke stå fram offentlig hjelper jeg ikke på det, men det er ikke fair overfor andre i min organisasjon at de skal bli skadelidende ved at jeg offentlig kritiserer det sittende regimet», sier en tidligere NFF-topp.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.