Er innovatøren på vei ut døren?

Tekst Lars Sivertsen

I årevis sa alle det samme: Når disse ungguttene blir modne, vil Arsenal erobre verden. Men tiden gikk, spillere vokste, og Arsenal fortsatte å snuble på målstreken. Og Arsène Wengers frustrasjon gikk gradvis over i desperasjon, og så resignasjon. 2011 ble ikke året da Wengers unggutter endelig levde opp til sitt potensial, det ble året der Fabregas og Nasri ble solgt, og Arsenal lånte Yossi Benayoun for å erstatte dem.

Har Wenger mistet grepet? Har den viktigste innovatøren i moderne engelsk klubbfotball blitt innhentet av utviklingen han selv satte igang?

«Arsene Who?» London-avisen Evening Standard sin overskrift da Arsène Wenger ble ansatt som Arsenal-trener i 1996 har med tiden fått en slags legendestatus. Men det er vanskelig å virkelig forstå hvilket sjokk ansettelsen faktisk var. Dette var tiden før Internett, tiden før fotballen virkelig hadde blitt den globaliserte sporten den er i dag. Dersom en ung og innovativ trener i dag hadde vunnet serien i Frankrike med Monaco, blitt koblet til Bayern München, men i stedet endt opp i Japan, da hadde ganske mange fotballsupportere og de fleste fotballjournalister i hvert fall hørt navnet før. Og for resten ville Google og Wikipedia raskt gjort sitt for å fylle kunnskapsvakuumet. I Jasper Rees sin biografi Wenger: The Making of a Legend forteller Nick Hornby, forfatter og profilert Arsenal-supporter, hvordan han som supporter tenkte: «Jeg husker da Rioch fikk sparken at en av avisene hadde tre eller fire navn. Det var Venables, Cruyff og til slutt Arsène Wenger. Jeg husker å ha tenkt, som fan, at jeg vedder på at det blir jævla Arsène Wenger. Fordi jeg har ikke hørt om han og jeg har hørt om de to andre. Typisk Arsenal å ansette den kjedelige fyren du ikke har hørt om.»

Blindgate
Men egentlig var det ingenting typisk Arsenal over å ansette Wenger, snarere tvert imot. Arsenal var det mest erkebritiske laget av de alle. En klubb som gjorde ting på gamlemåten, og et lag som i tiden under George Graham ble synonymt med hardt arbeid, oppofrende forsvarsspill og drepende kjedelige 1-0-seire. Tony Adams forteller at da laget vant Cupvinnercupen i 1994, George Grahams siste Arsenal-triumf, vant de på grunn av sin «fantastiske holdning, arbeidsvilje og fantastiske forsvarsspill.» Stallen innrømmer han var «veldig, veldig ordinær.» Laget Graham vant serien med i 1989 hadde gradvis gått i oppløsning, og etter seieren i Cupvinnercupen sto klubben overfor et vendepunkt. «Det var et lag som var i ferd med å kollapse. Selv orket jeg ikke sparke en eneste ball. Klubben befant seg i en blindgate. Vi var alle klare for å forlate skuta,» husker Adams, som på den tiden slet tungt med alkoholisme. Det var en stall som satt fast i den tiden da engelsk fotball betydde 90 minutter med kick and rush og så rett på puben. Det var en stall som representerte en døende fotballkultur. Men fremfor å tviholde på fortiden, valgte Arsenal å sette seg i utviklingens førersete.

«For å gjøre hva Arsenal gjorde da måtte du ha vært litt gal». Arsène Wenger erkjenner i dag gladelig at han i 1996 var et noe eksentrisk valg som Arsenal-manager. «Det var galskap, fordi jeg hadde ikke noe navn, jeg var utlending, det var ingen historikk. De måtte være modige». Årsaken til at fotballedere verden rundt foretrekker å ansette kjente navn som managere, er enkel: De unngår kritikk dersom ting går galt. Hadde Arsenal for eksempel ansatt Terry Venables eller Johan Cruyff, og resultatene uteble, kunne klubbledelsen frifunnet seg selv ved å peke på managerens tidligere meritter. For hvordan kunne vel de vite at han ikke ville fungere akkurat i Arsenal? Ansetter de derimot en ukjent manager, risikerer ledelsen at supportere og media begynner å se lenger oppover på organisasjonstreet når laget taper. Og ansetter de en spinkel franskmann fra den japanske ligaen som manager i en klubb der staute engelskmenn i alle år har spilt staut engelsk fotball, vel, da risikerer man at supportere og media ringer etter menn i hvite frakker. Arsène Wenger har fullstendig rett: For å ansette ham måtte Arsenal-ledelsen være både modige og litt gale.

Evolusjon, ikke revolusjon
Mannen bak galskapen var David Dein, som hadde blitt kjent med Wenger allerede i 1988, da franskmannen var i England for å se Arsenal spille mot Queens Park Rangers. De to ble etterhvert gode venner, og Dein forstod at Wenger var mannen som kunne ta Arsenal ut av blindgaten klubben hadde kjørt seg fast i. Wenger selv var skeptisk, og da han i 1995 ble tilbudt jobben, avslo han. Han fryktet blant annet at det ville være umulig for han, en totalt ukjent person, å reformere en av balløyas mest bakstreverske klubber. Han var redd for at han ikke ville klare å håndtere de store personlighetene i Arsenal-garderoben. Frykten var ikke helt ubegrunnet, for Tony Adams innrømmer at skepsisen var stor da Wenger i 1996 endelig ga Dein sitt ja. «Det var en følelse av hvem faen er han og hva kommer han til å gjøre?». Lee Dixon forteller at spillernes første møte med Wenger gjorde lite for å stagge skepsisen: «Det ble kalt inn til møte, og spillerne kom og stilte seg opp. Foran oss sto en høy, skral mann som ikke ga noe som helst inntrykk av å faktisk være en fotballtrener.» Spillerne var vant til tøffe, kompromissløse menn som kjeftet og smelte helt til laget vant. Den lavmælte franskmannen som sto foran dem nå var, vel, noe annet. Det burde aldri ha fungert, egentlig. Men ikke bare fungerte det, endringene Wenger innførte var med å definere en hel epoke av engelsk fotball.

Kanskje den fremste årsaken til at Wenger lyktes i å reformere Arsenal, var at han forsto at laget trengte evolusjon, ikke revolusjon. Fremfor å stemple hele stallen som avleggs og kaste de på dør, gikk han inn for å forbedre spillerne som allerede var der. Wenger mener at spillere er så godt som ferdige på det øverste nivået når de runder 30, men da han kom til Arsenal fant han en bunnsolid backrekke som alle hadde passert den terskelen. Tony Adams forteller i Jasper Rees sin Wenger-biografi at franskmannen innså at han måtte gjøre et unntak. «Han sa sånne ting som at ‘Fysisk er en profesjonell fotballspiller ferdig når han er over 30. Det er ikke mulig å spille i den alderen’. Han mente at spillere over 30 var døde. Steve Bould, Lee Dixon og Nigel Winterburn beviste at han tok feil. De beviste at dersom du er motivert og passer på kroppen, kan du spille langt inn i 30-årene. Han anerkjente dette og lot de gjøre det fremfor å kvitte seg med de. Dersom du bor i et vakkert hus flytter du ikke inn i et rekkehus i stedet. Det var det han innså.»

Diett og datt
Men kanskje det beste eksempelet på Wenger-effekten var Ray Parlour. For forsvarsspillerne var arbeidsoppgavene i bunn og grunn ikke så veldig forskjellige under det nye regimet, men for en sentral midtbanespiller som Parlour var Wengers hurtige pasningsfotball en helt ny verden. Parlour tok utfordringen. «Jeg tror jeg var ved et veiskille, som spiller,» fortalte han nylig i et intervju for Premier Leagues eget produksjonsselskap. Wenger drev Parlour til å trene mer og jobbe mer med ferdighetene sine. «Det er jo det det handler om, å bli en bedre spiller. Du ser spillere som Dennis Bergkamp, vi kom på trening og der sto han allerede og trente. Vi andre så på oss selv og tenkte at han er jo en mye bedre spiller enn vi er, så driver han med ekstratrening burde vi også». Resultatet ble en Ray Parlour som hadde både dynamikken og den beinharde innstillingen til en tradisjonell engelsk midtbanedynamo, samt ferdigheter nok til å skli inn på et lag sammen med teknikere som Bergkamp, Marc Overmars og senere Robert Pires og Thierry Henry.

En av de viktigste endringene Wenger innførte var en sunnere diett. I løpet av sitt halvannet år lange opphold i Japan hadde han lagt merke til at nesten ingen av japanerne var overvektige. Wenger innså at den japanske dietten, bestående av kokte grønnsaker, fisk og ris, var perfekt for fotballspillere. Han ansatte ernæringseksperten Yann Rougier til å passe på hva spillerne fikk i seg, men det er viktig å påpeke at Wenger ikke var noen diktator: Han forklarte spillerne at å spise pasta før kamp ville gi dem god energi, men dersom spillerne likevel valgte å spise noe annet var det tillatt. Det er til syvende og sist enkeltspilleren selv som er ansvarlig for å være best mulig forberedt til kamp, og dersom spillerne ikke presterte havnet de enten på benken eller på transferlisten. For Wenger er saken enkel: «Jeg har alltid synes det er dumt å trene hele uken og så ødelegge spillet ditt fordi du ikke spiser riktig eller sover riktig eller forbereder deg riktig.»

Statistikk takk
På treningsfeltet innførte Wenger blant annet polymetrisk muskelarbeid, spenstøvelser som lenge var blitt brukt av sprintere og høydehoppere for å produsere eksplosiv muskulatur. Han innførte også periodisering, en treningsform som kombinerer trening og hvile i bestemte sykluser for å produsere planlagte formtopper. På den måten kunne han legge opp et treningsopplegg som resulterte i at Arsenal-laget var best mulig trent i de viktigste fasene av sesongen. Men ikke alt Wenger innførte hadde like solid vitenskapelig basis: Han ansatte også den noe eksentriske osteopaten Philippe Boixel, som gjerne behandlet spillere som hadde vrikket ankelen ved å sjekke visdomstennene deres, og som mente strekkskader kunne leges ved å fjerne tomater eller løk fra spillerens diett.
I tillegg til ny mat og nye treningsøvelser så holdt Wenger oppsyn med sine spillere på en helt annen måte enn det som var vanlig på den tiden. Mens andre managere i England knapt møtte opp på treningsfeltet, fulgte Wenger hver eneste spillers innsats med falkeblikk, hver eneste dag. Han brukte også statistikker for å vurdere deres innsats i kampene. Mange år senere i 2002, da Dennis Bergkamp begynte å dra på årene, begynte Wenger å bytte ham ut da det var tjue minutter igjen av kampene. Bergkamp gikk til Wenger for å klage, men Wenger viste bare til statistikk fra kampene som avslørte at Bergkamp etter 70 minutters spill begynte å springe mindre og med lavere tempo. Det er vanskelig å krangle med fakta. Siden hurtig pasningsspill var alfa og omega for Wenger, hadde han også tall på hvor lenge hver spiller hadde ballen i beina før de spilte den videre, og da Gilberto Silva ble solgt i 2008 var det fordi Wenger la merke til betydelig økning i denne kategorien hos brasilianeren.

Alle disse innovasjonene transformerte Arsenal som klubb til det ugjenkjennelige, men det Wenger kanskje først og fremst forbindes med nå, er hans evne til å finne ukjente talenter og utvikle de til toppspillere. Da Wenger tok over Arsenal i 1996, var det nesten ingen klubber i England som hadde et meningsfullt speidernettverk, og engelske trenere var totalt uvitende om hva som beveget seg i andre ligaer. Arsène Wenger var, igjen, stikk motsatt. Som trener for Grampus Eight i Japan hadde han utrolig nok funnet tid til å dra på stadige studieturer til Europa, og noen av disse gikk til Milano. Der ble han kjent med en litt sjenert ung midtstopper på AC Milans reservelag. Før han i det hele tatt hadde takket ja til jobben som Arsenal-trener, ba Wenger klubben hente den da 20 år gamle spilleren, og allerede i sin første sesong ble han en nøkkelspiller for Arsenal. I dag trenger du ikke mange hender for å telle midtbanespillerne i Premier League som har vært bedre Patrick Vieira. Historien var ikke veldig annerledes med den ustabile venstrevingen fra Juventus som nå står på sokkel utenfor Emirates Stadium, eller den begavede spanske midtbanespilleren som kom litt i skyggen av de andre supertalentene i Barcelonas cantera. Vieria, Henry og Cesc Fabregas, alle Wengers viktigste kjøp har vært resultater av hans enorme oversikt over hva som skjer i fotballverdenen  og hans evne til å identifisere uforløst talent.

Gullrekka
Etter å ha gradvis innført alt dette i Arsenal var resultatet et lag som var bedre trent, bedre foret og bedre forberedt enn sine motstandere. Allerede i Wengers andre sesong på Highbury vant laget «The Double». Etter dette fulgte flere sesonger der Arsenal presterte sterkt, men snublet på målstreken, før laget igjen vant både Premier League og FA-cupen i 2001/2002-sesongen. Laget vant FA-cupen igjen i 2002/2003-sesongen, før de i 2003/2004 klarte det utrolige og gikk gjennom en hel sesong ubeseiret. Sesongen etter vant Arsenal igjen FA-cupen, og selv om de endte 12 poeng bak Roman Abramovitsj’ nyrike Chelsea-lag var det ingenting som kunne indikere at Arsenal nå skulle gå over seks sesonger uten å vinne noe. Det var faktisk så utenkelig at dersom du i 2005 hadde spådd noe slikt, ville du blitt anklaget for å være enten gal eller Tottenham-supporter, eller begge deler. Hva i all verden var det egentlig som skjedde?

Et poeng som ofte forsvinner i dagspressens deadlinedrevne sensasjonsjag er at fotballen går i sykluser. «Det som er vanskelig er følelsen av at noe går mot slutten. Du hadde et prosjekt, spillere du tok inn som 18-åringer, og de drar sin vei når de er 23. Det er ikke det du drømmer om,» sa Wenger i et bemerkelsesverdig åpent og ærlig intervju med den franske avisen L’Equipe i november. Når han blir spurt om han nå må bygge på nytt igjen, svarer han at «Det er sant, en ny syklus begynner nå. Da vi forlot Highbury, hadde jeg tatt sikte på et langtidsprosjekt med et ungt lag. Det ga ikke de resultatene jeg håpet på.» Det må ha vært en tung innrømmelse, for det var dette laget som skulle bli hans mesterverk.

Ser en på de store linjene kan en identifisere tre tydelige sykluser i Arsenal under Arsène Wenger. Hans første storlag ble bygget på en grunnmur som var der fra før av. Den beinharde backrekken, og faktisk også Dennis Bergkamp, var allerede i klubben da han tok over i 1996, og etter at spillere som Patrick Vieira, Emmanuel Petit og Marc Overmars ble hentet, vant de cup og serie i 1997/1998-sesongen. Det laget ble så dekonstruert, og selv om David Seaman, Patrick Vieira, Ray Parlour og Dennis Bergkamp fortsatt var faste i startoppstillingen når Arsenal vant The Double igjen fire år senere, var det nå spillere som Thierry Henry, Robert Pires og Sol Campbell som var toneangivende i laget. Noen små justeringer ble gjort, og laget utviklet seg til det ubeseirede 2003/2004-laget. Dette laget ble så dekonstruert før Arsenal flyttet fra Highbury, og den tredje syklusen begynte, Wengers langtidsprosjekt. Et lag bygget helt fra bunnen, helt på Wengers egne premisser. Et lag som skulle og burde blitt hans mesterverk, men som han nå altså har satt sluttstrek for.

Tre sykluser
For å forstå hvorfor prosjektet feilet kan det være nyttig å se nærmere på hvorfor Wengers tidligere Arsenal-lag var så gode, og på hva som har endret seg siden den tid. Det første storlaget var som en fusjon av det tradisjonelle og det moderne. Den legendariske backrekken Wenger arvet representerte den staute engelske fotballkulturen, mens Wengers ymse nyervervelser, fra Patrick Vieira til osteopaten Philippe Boixel, representerte importen av utenlandske spillere og spesialister som skulle komme til å prege Premier League i årene fremover. Resultatet var et lag som beholdt aggressiviteten og arbeidsmoralen som alltid har kjennetegnet engelske klubber, og som i spillere som Bergkamp og Overmars hadde den tekniske finessen engelske lag ofte har manglet. På samme måte hadde både laget som vant The Double i 2001/2002 og The Invincibles en perfekt balanse mellom kraft og teknikk, mellom aggressivitet og kreativitet. Akkurat denne balansen har Wenger slitt med å gjenskape i årene etter 2005. Den strøkne gressmatta på nye Emirates Stadium har sett en rekke slepne teknikere i Arsenal-trøye, men laget har manglet pondus.

Ser man på disse tre syklusene er det også interessant at de representerer tre nokså distinkte spillestiler. I den første syklusen spilte Arsenal egentlig ikke spesielt mye mer ekspansiv fotball enn det som var normen i Premier League. Men fordi laget var bedre trent, bedre forberedt og hadde teknikere som Bergkamp og Overmars i oppstillingen, fikk det klassiske britiske «kick and rush»-spillet en ekstra dimensjon. I den andre syklusen, Wengers virkelige storhetstid med Arsenal, var laget ekstremt gjennombruddshissig. Laget hadde kløktige skapere som kunne åpne selv de mest gjenstridige forsvarsrekker, men mest av alt var dette et kontringslag fullt av eksplosivitet og temposterke spillere. I den tredje syklusen har Arsenal mistet mye av dette. Eksplosiviteten er der fortsatt i for eksempel Theo Walcott, men lagets spillestil har vært langt mer omstendelig. Det er selvsagt absurd å si at Wenger er mer opptatt av fine pasninger enn trofeer, mannen er et innbitt konkurransemenneske, men på banen har det ofte sett slik ut. Arsenal har fremstått som et slags «Barcelona light», og i motsetning til katalonerne virker ikke Wengers disipler å ha den instinktive forståelsen av hverandres roller og den overordnede spillestilen som skal til for å få dette til å fungere.

Mangler motstand
Samtidig har laget manglet lederskikkelser. Da Arsène Wenger tok over klubben, hadde han bare i forsvaret hele fem spillere som alle var gode kapteinsemner: Tony Adams, Martin Keown, Steve Bould, Lee Dixon og Nigel Winterburn. Seks dersom du tar med David Seaman. I tillegg hadde han sterke personligheter på midtbanen i Ray Parlour, Emmanuel Petit og Patrick Vieira. I løpet av Wengers 16 år som Arsenal-trener har det bare blitt færre og færre slike store personligheter i spillerstallen. Han har til og med gitt uttrykk for skepsis mot engelskmenns enorme fokus på det med ledertyper: «Det er en stor kulturforskjell. For engelskmenn er sport som en krig, og de kan ikke tenke seg å gå i krigen uten en general. For franskmenn er fotballen mer en kollektiv uttrykksform». Men etter seks år der Arsenal konstant snubler på oppløpssiden i Premier League og ryker ut av kvart- og semifinaler, er det kanskje på tide å erkjenne at laget kunne trengt noen offiserer som kan stå fram og ta ansvar i vanskelige situasjoner? Problemet illustreres kanskje best dersom en ser på hvem som har båret Arsenals kapteinsbind under Wenger: Frem til han la opp i 2002 var det selvsagt Tony Adams, mellom 2002 og 2005 var det Patrick Vieira, og etter 2005 har Arsenals klubbkapteiner vært Thierry Henry, William Gallas og Cesc Fabregas. Adams og Vieira var begge knallsterke ledertyper som stod opp og tok ansvar, det samme kan ikke sies om noen av deres tre etterfølgere. Men burde det egentlig være en overraskelse at Arsène Wenger, mannen som i sin tid avslo det første jobbtilbudet fra Arsenal fordi han fryktet de sterke personlighetene på laget, ikke har rekruttert så mange sterke personligheter?

Men denne mangelen på personligheter begrenser seg ikke bare til spillerstallen – det er nå realistisk sett bare én manns stemme som teller når det gjelder sportslige avgjørelser i Arsenal. Klubbens administrerende direktør Ivan Gazidis har til og med innrømmet at klubben «ikke er noe demokrati». Som den prisbelønnede fotballskribenten Simon Kuper skrev om Wenger i høst: «Han virker ikke lenger å høre på intelligent kritikk. Han virker å hengi seg til personlige fobier: En avsmak for fysisk styrke, en blindsone når det gjelder keepere, en forkjærlighet for å lete etter røverkjøp selv om han har penger, og søken etter perfekte pasninger snarere enn mål. Så dominerende er han blitt i Arsenal at ingen er i stand til å korrigere ham».

Wenger har alltid vært sta, men før var det i hvert fall en mann som kunne gi ham litt motstand.

«Jeg har ikke noe imot å jobbe med en sportsdirektør så lenge han gjør akkurat som jeg sier», spøkte Wenger en gang på en pressekonferanse. Det var høsten 2007 og det var store interne stridigheter i Tottenham og Chelsea, stridigheter som engelsk presse mente var forårsaket av at de to klubbene hadde en sportsdirektør på organisasjonskartet sitt. Den eneherskende manageren som får frie tøyler er et dypt logikkstridig ideal som stadig står sterkt i England, men som BBCs korrespondent for europeisk fotball, Andy Brassell, har påpekt: «Det litt ubehagelige faktum som ingen har lyst til å snakke om, er at i hele perioden da Arsenal vant ting under Arsène Wenger jobbet David Dein som en de facto sportsdirektør».

Alle gjør som Arsène
I et intervju med Daily Mail i april i fjor forteller Keith Edelman, administrerende direktør i Arsenal fra 2000 til 2008, at Deins viktighet for Arsenal er svært undervurdert. «I de årene vi hadde suksess hadde vi en allianse av folk på toppen som gjorde klubben fremgangsrik – det var David Dein, Arsène og meg selv. Jeg drev forretningssiden, og David og Arsène drev fotballsiden. David gjorde en fenomenal jobb for klubben, og jeg tror de savner Davids rolle som pådriver for Arsène», forklarer han. «Arsène er forsiktig av natur og David var alltid veldig ambisiøs på klubbens vegne». Edelman viser til Sol Campbell som et eksempel på en overgang som Dein var pådriver for. Arsène Wenger skal ha vært skeptisk til Campbells astronomiske lønnskrav, men han lot seg overbevise om at Campbell ville bli en viktig mann for klubben. I dag er det ingen andre i Arsenal som kan overbevise Arsène Wenger om noe som helst.

Men sammenligner man forholdene i Arsenals glansdager med forholdene i dag, så har likevel den mest drastiske endringen ingenting med Arsenal å gjøre. Den virkelig store forskjellen er at Arsenal ikke lenger stikker seg ut. Arsène Wenger innførte en ny og sunnere diett, nå har alle toppklubbene en eller flere ernæringsfysiologer på lønningslisten. Arsène Wenger innførte et mer vitenskapelig treningsregime, nå har alle toppklubbene ansatt fitness-eksperter. Arsène Wenger hentet ukjente spillere fra kontinentet, nå har alle toppklubbene så omfattende speidernettverk at det ikke lenger finnes ukjente spillere på noe som helst kontinent. Arsène Wenger benyttet seg at tall og statistikker for å bedre analysere spillernes prestasjoner, nå bruker alle toppklubbene ProZone og andre teknologiske hjelpemidler. Som så å si alle innovatører har Arsène Wenger opplevd å bli innhentet av en utvikling han selv satte igang, og alle forsprangene som i sin tid gjorde Arsenal til en uovervinnelig seiersmaskin har han nå mistet.

Slutt eller ny begynnelse?
Arsène Wenger står ved et veiskille. Laget han forsøkte å bygge etter at Arsenal forlot Highbury kom til kort, og i en alder av 62 år er han nå nødt til å bygge på nytt. Etter å ha spilt en nøkkelrolle i å drive engelsk fotball inn i ny tidsalder opplever han nå også at alle hans fremste konkurransefortrinn har blitt etset bort. I intervjuet med L’Equipe i november erkjenner han også at noe nytt langtidsprosjekt er uaktuelt: «Når det gjelder meg så snakker vi nå på nokså kort sikt, det er åpenbart». Når han nå møter motstand på alle fronter og blir pepet ut av Arsenals egne fans er det kanskje forståelig dersom Arsène Wenger i sommer bestemmer seg for at han har gjort sitt. Men samtidig er han en sta, stolt og intenst konkurranseorientert person, og etter å ha formet en av verdens største fotballklubber i sitt bilde ønsker han neppe å gi opp etter et trofétørke på nesten sju år. Det hadde heller ikke vært noen verdig avslutning for en av moderne fotballs viktigste innovatører.

Denne saken stod på trykk i Josimar 2/2012.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.