I den mest turbulente perioden i Egypts nyere historie, kan en amerikaner bidra med å forene folket. Josimar møtte Bob Bradley i Kairo – mannen som kan føre landet til VM i Brasil.
Tekst Neil Billingham
Amerikansk innblanding i Midtøsten har en kronglete historie. Helt siden amerikanske selskaper fikk smaken på olje på 1920-tallet, har USA hatt store interesser i regionen. Fordi oljen er «en overveldende kilde til strategisk makt og en av de største materielle gevinstene i verdenshistorien», ifølge et notat fra det amerikanske utenriksdepartementet i 1944.
Fra Syria til Iran, Saudi-Arabia til Kuwait; det er ikke et eneste land i Midtøsten som ikke er påvirket av USA. Så sent som i september sa president Barack Obama til FN at «verden er blitt et bedre sted takket være amerikansk engasjement i Midtøsten.»
Slike påstander kan virke lattervekkende med tanke på hvordan USA har mislykkes i Afghanistan og Irak, men ikke all amerikansk innblanding i Midtøsten har fått katastrofale konsekvenser.
Se på Bob Bradley. 55-åringen fra New Jersey har de siste to årene ledet det egyptiske landslaget, og det han har utrettet i det som har vært landets mest turbulente periode i nyere historie, er oppsiktsvekkende. Faraoene, som er kallenavnet til landslaget, er bare to kamper fra å kvalifisere seg til VM for første gang på 24 år. Egypt har vunnet alle sine seks kamper i gruppespillet (det eneste afrikanske laget som har klart det), og møter Ghana i to avgjørende playoff-kamper om en plass i VM 2014 i Brasil i midten av november.
Bob på jobb
Å være landslagssjef er en krevende jobb i mange land. I Brasil mener nesten alle de 200 millioner innbyggerne at de vet bedre enn landslagstreneren. I England har tabloidavisene lykkes med å mobbe flere landslagstrenere fra jobben når de ikke har oppfylt avisenes enorme forventninger. Selv i Spania, frem til den suksessrike perioden som startet med EM i 2008, var jobben med å forene baskere, katalanere og de mange andre regionale identitetene til en sammensveiset enhet, ansett som en uoverkommelig oppgave.
Bob Bradley kjenner godt til de særegne utfordringene ved å være ansvarlig for et landslag i fotball. Fra 2006 til 2011 var Bradley amerikansk landslagssjef – med stor suksess. USA vant Gold Cup i 2007 og klarte en andreplass i Confederations Cup i Sør-Afrika i 2009 (der laget beseiret Spania 2-0 i semifinalen), men et 4-2-tap mot Mexico i finalen i Gold Cup i 2011 kostet ham jobben. Kravene og forventningene til en amerikansk landslagssjef kan ikke sammenlignes med hvordan det er i Brasil, England og Spania, men ingen landslagsjobber er enkle.
Når det er sagt, Bob Bradley kunne ikke ha forestilt seg vanskelighetene som kom hans vei etter at han flyttet til Kairo i september 2011.
– Vi har hatt en revolusjon, og så en kontrarevolusjon, sier Bradley.
– Vi opplevde katastrofen på stadion i Port Said, der 74 mennesker døde. Den hjemlige ligaen ble avblåst. Kontorene til det egyptiske fotballforbundet ble brent ned. Men drømmen lever fremdeles i det som er en historisk epoke for Egypt. Fotball er omtrent det eneste som forener folk i Egypt nå.
En seriøs mann
Bob Bradley ser ut som en skummel fyr. Han er 175 cm høy, men de skarpe blå øynene i det alvorlige ansiktet, hans slanke og muskuløse figur og det nøye barberte hodet gir ham et skremmende utseende. Håndtrykket er kraftig, og forsterker inntrykket av at dette er en mann du ikke vil bråke med. Han er vennlig nok til å invitere Josimar til hotell-leiligheten sin i Kairo for et lengre intervju, men det er ingen frynsegoder. Vi blir ikke tilbudt noe å drikke. Det er ikke noe utenomsnakk. Det er rein business, og businessen til Bradley er fotball.
– Så, hva var det du ville snakke om?, spør han.
Jeg vil starte høflig, og spør om hvordan sønnen hans, Michael, gjør det. 26-åringen spiller for tiden i AS Roma i Italia. I 2006 signerte han for nederlandske Heerenveen, og i en alder av 18 år ble han den yngste spilleren som gikk fra USAs Major League Soccer til en europeisk klubb. Men i stedet for stolt skryt av Michaels suksess i Europa, trekker Bradley senior fram kampen amerikanere må ta for å respekt og aksept i utlandet.
– Michael gjør det OK, sier Bradley i en dyster tone.
– Men det er vanskelig å være amerikaner i Europa. Du må være dobbelt så god som alle andre. Jeg er overrasket over at ikke en større klubb hentet ham, jeg synes faktisk han er så god. Om du ser på innsatsen til Michael for Roma, så ser det ut til at de vinner de store kampene han spiller i. Det er ikke tilfeldig.
Og ut fra den samtalen alene kan du forstå hvorfor Bob Bradley er en så seriøs mann. Han kan smile. Spør ham om favorittmusiker Bruce Springsteen – også fra New Jersey – og ansiktet lyser opp.
– Jeg har sett ham mer enn 50 ganger, sier han med vidåpne øyne og ekte glede. Men så snart samtalen penser tilbake til fotball går Bradley i business-modus med stort behov for å bli tatt på alvor.
Kontraster i Kairo
Kanskje skulle Bob Bradley roe seg ned? Hvorfor skulle han være så usikker? Med på tanke på at laget hans er det eneste i den afrikanske kvalifiseringen til VM som har vunnet alle seks gruppekampene, burde han ikke sitte trygt, og vite at uansett om Egypt kvalifiserer seg til VM i 2014 eller ikke, så har han styrket omdømmet sitt, og en komfortabel jobb i USA (minst) vil garantert komme hans vei.
– Egypt har mange problemer nå, sier Bradley.
– Den politiske situasjonen er bare rot. Det er mangel på mat og elektrisitet. Fattigdommen er et enormt problem. Arbeidsløsheten og analfabetismen er høy, og utdanningsnivået er ikke der det burde være. Jeg vet at fotballen ikke kan endre det, men det fotballen kan gjøre er å få folk til å smile, og det er viktig.
Med Bradleys humørløse ytre og tørre personlighet er det nesten ironisk at han legger så mye vekt på å få folk til å smile.
Men han vet hva han snakker om. Tross sin klossethet og et kjølig ytre har amerikaneren gått helt opp i livet i Egypt. Afrikansk fotball er full av utenlandske trenere som kommer og går med korttidskontrakter, glade til med å leve i en koffert, med visshet om at oppholdet sannsynligvis kan telles i måneder og ikke i år. Slik er det ikke med Bob Bradley.
– Da jeg bestemte meg for å ta jobben ville jeg ta med meg kona mi Lindsay, og vi skulle bo i Egypt. Du kan ikke gjøre denne jobben uten å bosette deg her. Jeg bestemte meg også for å bo i sentrum av Kairo, og ikke i en av koloniene for utlendinger på utkanten av byen. Jeg vil oppleve Egypt og folket der, og på mange måter har det å bo blant folk gitt meg en bedre forståelse av spillerne og strevet de har gått gjennom, noe som har hjulpet meg i jobben, sier Bradley.
Når han sier at han «bor blant folket» betyr ikke det at han er en av de åtte millionene i Kairo som bor i skur. Bradley bor i en leilighet i Hilton Hotel i det velstående Zamalek-området. Han gjemmer seg likevel ikke bort i sine luksuriøse omgivelser. Langt derifra. Han er stadig å se ute i pulserende Kairo, sammen med venner, på shopping eller på besøk hos Kairos sykehus for barn med kreft. Det er en av grunnene til at amerikaneren er så populær.
Populær modell
Han blir kanskje gretten av de endeløse ønskene om fotografering fra fans i gatene («Jeg har aldri vært et sted der så mange ønsker å ta bilde med meg»), men han ser ut til å ha en ekte kjærlighet og hengivenhet til det egyptiske folket. Det kan komme av at båndene hans til landet går lenger tilbake enn tilsettelsen som landslagstrener. Da Bradley var trener for USA var målvaktstreneren hans Zak Abdel, en egyptisk-amerikaner.
– Jeg lærte alt om Egypt av Zak. Jeg visste om lidenskapen til supporterne av klubbene og landslaget. Jeg kjente til den stolte historien og at Egypt har vært afrikanske mestere sju ganger. Vi spilte også mot Egypt i Confederations Cup i 2009, så jeg visste en god del om egyptisk fotball. Når det er sagt ville jeg bare ta denne jobben om Zak kom hit sammen med meg, og heldigvis var han med på det.
Men om Bradleys forståelse og følelser for Egypt har en dypere historie enn de fleste kjenner til, så gikk handlingene hans etter Port Said-katastrofen langt utenpå det man kan forvente av en utenlandsk landslagssjef. 1. februar 2012 mistet 74 fans livet mot slutten av en kamp mellom Kairo-klubben Al-Ahly og Port Said-klubben Al-Masry. Umiddelbart så det ut som nok et tilfelle av bitter rivalisering mellom fotballsupportere som gikk over i vold og tragedie. Etter hvert som timene og dagene gikk kom den skitne sannheten fram, og det som egentlig hadde skjedd var langt mer uhyggelig. Selv om det er flere ulike versjoner av hva som skjedde i Port Said stadion den kvelden, så er det noen sikre fakta.
Al-Masry-fansen var tungt bevæpnede med kniver, klubber, sverd og steiner mens politiet inne på stadion ikke gjorde noe for å stoppe volden, og nektet å åpne dørene for å slippe folk ut. Det er 1001 historier og konspirasjonsteorier om Port Said-hendelsene, men få vil motsi at myndighetene igangsatte massakren som hevn for det avgjørende bidraget Al-Ahly-ultras hadde i den egyptiske revolusjonen elleve måneder tidligere. Egypts «arabiske vår» førte til at Hosni Mubarak måtte trekke seg som leder etter 30 år ved makten. Port Said var en hevn.
– De første månedene i denne jobben gikk jeg på så mange kamper som mulig for å få oversikt om serien og spillerne, sier Bradley, før han sikter samtalen inn på kvelden da Egypts verste fotballtragedie skjedde.
– Vi så på tabellen og så at den 1. februar var det en stor kamp mellom Al-Masry og Al-Ahly i Port Said. Vi valgte å se Zamalek mot Ismaili i Kairo, men da vi hørte at det var noen problemer i Port Said samlet vi oss rundt tv-en. Bildene var grusomme, og selv om vi ikke vet helt hvordan det skjedde, vet vi nå at det var en massakre.
Bradley brukte ordet massakre, og det fikk ham i trøbbel. Ordet impliserte at Port Said-katastrofen ikke var en tilfeldig ulykke. Han hadde rett. Men ved å kalle det en massakre sier en også at noen er ansvarlige, og man trengte ikke å være en rakettforsker for å se at Bradley rettet pekefingeren mot restene av det tidligere regimet som fremdeles hadde maktposisjoner. Det egyptiske fotballforbundet sammenkalte raskt en pressekonferanse der Bradley måtte nekte for å ha kritisert regimet, men seks måneder senere står amerikaneren på sitt.
– Du kunne se på tv-bildene at noe ikke var riktig. Politiet sto stille på stadion og lot det skje. Portene var stengt, og lyset gikk på et bestemt tidspunkt. Mange har blitt stilt for retten for det de gjorde, mange Al-Masry-ultras ble dømt. Mange sikkerhetsansvarlige på stadion ble dømt, men det var også mange slapp straff. Fremdeles er dette veldig følelsesladd, sier Bradley.
74
I dag kan man se tallet 74 skrevet i blodrødt på vegger i hele Kairo, fra Tahrir-plassen der den arabiske våren startet i januar 2011, til undergrunnsbanen, sidegatene og broen Qasr al-Nil som spenner over Nilen. Akkurat som Nilen vil Port Said-massakren alltid være en del av Egypts historie.
– Du vil aldri komme til bunns i hva som virkelig skjedde. Det vil være helt umulig å vite hvor høyt opp i kommandokjeden ordren kom fra, men det er ingen tvil om at det var en massakre – og det forandret hele fotball-landskapet i Egypt, sier Bradley.
På dette tidspunktet ville nok mange valgt å forlate landet. Port Said-katastrofen antente uroligheter i hele Egypt, og voldsspiralen kom ut av kontroll. USAs ambassade anmodet alle amerikanere om å forlate landet umiddelbart. Deres sikkerhet kunne ikke garanteres. I stedet for å pakke koffertene, finne fram passet og booke første og beste fly, så ble Bradley i Kairo.
Sammen med kona og Zak Abdel deltok han i den fredelige marsjen til Sfinx-plassen for å vise respekt for de døde.
– Den første gangen jeg møtte spillerne etter Port Said kunne du se det i øynene deres. De fortalte meg om hvordan garderoben ble et sykehus der de behandlet skadde fans. Noen spillere holdt døende supportere i armene. Mange sa at de ville trekke seg fra fotballen, men etter hvert som vi snakket med dem og hjalp dem gjennom smertene, kom situasjonen tilbake til normalt. Spillerne fikk fokuset tilbake, vi ble venner og brødre og på et merkelig vis gjorde opplevelsene oss sterkere, sier Bradley.
Traumaet og tragedien i Port Said var ikke de eneste hindrene Bradley måtte overkomme. Etter hendelsene ble den hjemlige serien avblåst. De fleste landslagsspillerne spilte i den egyptiske eliteserien, og med den første VM-kvalifiseringskampen bare fem måneder unna, var det et alvorlig tilbakeslag for Bradleys planer.
– Den hjemlige serien ble suspendert, og spillerne ikke fikk lønn. Det var en tøff situasjon, men vi fikk det til å fungere fordi vi måtte. Vi tok alle treningsleirene vi kunne, vi organiserte vennskapskamper i Khartoum, vi dro til Dubai noen ganger, vi spilte i Tripoli og Beirut. Over tid vokste vi som gruppe og jo mer vi snakket om det, jo mer forstod vi for en fantastisk drøm det ville være om vi kvalifiserte oss for VM, sier Bradley.
Fotballen forener folket
Heller enn å bli distrahert av hendelsene i Port Said og den politiske situasjonen ble Bradleys spillere enda mer motiverte enn før. VM-kvalifiseringen startet med en 2-0-seier hjemme mot Moçambique, og ni dager senere en 3-2-triumf i Guinea. Seire hjemme og borte mot Zimbabwe fulgte, før en hjemmesuksess med 4-2 mot Guinea fullførte en «perfekt sekser» med Egypt som det eneste landet i den afrikanske kvalifiseringen med en statistikk på 100 %.
– På et merkelig vis har alt som skjedde i Port Said og andre steder gjort oss mer forente og mer bestemte, sier Bradley.
– Det er klart at gutta har ulike politiske syn i garderoben, men det er mye respekt mellom oss. Vi har alle forstått at for å nå målet med å komme til Brasil i 2014 må vi legge alle ulikheter og uenigheter til side, og det er det vi har gjort.
Så langt, så godt, men jobben er langt fra over. Med ti grupper i Afrika-kvalifiseringen må gruppevinnerne konkurrere i fem playoff-kamper over to runder for å avgjøre hvilke lag som skal representere Afrika i Brasil neste år. Egypt fikk en vanskelig motstander – Ghana. «De svarte stjernene» er kjent for Bradley. USA tapte for dem i sekstendelsfinalen i Sør-Afrika-VM i 2010. Og de tapte 6-1 i den første playofkampen i 15. oktober.
– Den kampen i Rustenburg vil alltid være med meg, sier Bradley, og høres hjelpeløs ut.
– Men Ghana er et annet lag nå, med ny trener, og jeg leder et nytt lag, så jeg frykter dem ikke.
Drømmen om Brasil
Bradley har flere grunner til å være optimist. Den største frykten til det egyptiske fotballforbundet var en playoff-kamp mot de nordafrikanske rivalene Algerie. I 2009 møttes de to lagene i Kairo, og da ble spillerbussen til Algerie angrepet, og etter kampen blir det sagt at seks algeriere døde. Som en motreaksjon ble egyptiske interesser i Algerie angrepet, og det ble en spent situasjon mellom de to landene.
– Jeg er veldig glad for å møte en «afrikansk» motstander heller enn et av de andre arabiske landene, sier Bradley.
– Spillerne våre respekterer Ghana, men i motsetning til en kamp mot Algerie eller Tunisia vil kampen bare dreie seg om fotball. Det er ikke noe politikk eller følelser innblandet, og det kunne hatt en negativ effekt om det var slik.
Og det er ikke alt.
– Det viktigste for meg er likevel at vi får hjemmekamp i andre runde, sier Bradley.
– Det å spille hjemme foran fansen, etter alt det som har skjedd, er en utrolig belønning for supportere og spillere.
Etter intervjuet fikk Bradley en ny boost. Egypt spilte alle de tre hjemmekampene i kvalifiseringen utenfor Kairo – i Alexandria og El Gouna. To av dem ble spilt for stengte dører og tomme tribuner. 19. november vil 30. juni-stadionet i Kairo, med plass til 30 000 tilskuere, åpne dørene for kampen mot Ghana. Det er første gang en slik kamp blir spilt for fulle tribuner i Egypt siden katastrofen i Port Said.
Uansett hva som skjer 19. november i Kairo vil minnet om de to siste årene følge Bob Bradley til graven.
– Siden jeg kom hit har det vært et utrolig kapittel i Egypts historie. Det er ikke bare en ny jobb å sette opp på CV-en, det har vært en fantastisk opplevelse for meg og kona. Men det hele koker likevel ned til spørsmålet om vi kommer til VM. Det viktigste kapittelet er fremdeles ikke skrevet.
