Dobbeltagenten

Jim Solbakken er blitt Norges mektigste fotballagent takket være kontroversielle arbeidsmetoder – og sitt nære vennskap med Ole Gunnar Solskjær. Les historien om agenten som gjerne sitter på alle sider av bordet.

Tekst: Lars Johnsen

Klokka 12.30 engelsk tid første nyttårsdag 2014, to og en halv time før kampstart mellom Arsenal og Cardiff, fanget kameraene til Sky Sports opp at Ole Gunnar Solskjær hadde ankommet Emirates Stadium sammen med Cardiff-eier Vincent Tan. Live på TV kunne man se norsk fotballs største stjerne gjennom tidene stige ut av en svart Rolls-Royce sammen med den kontroversielle malaysiske forretningsmannen som tidligere på dagen hadde hentet Solskjær i Molde med sin private jet.

Vincent Tan og Ole Gunnar Solskjær tok plass på tribunen. Ved siden av dem satt Cardiffs styreformann Mehmet Dalman, Vincent Tans sønn Morvin og Jim Solbakken, Ole Gunnar Solskjærs nære venn, spissmakker fra Clausenengen-tiden, tidligere forretningspartner, rådgiver og agent.

Tjue minutter etter at dommer Jonathan Moss hadde blåst av kampen som Cardiff tapte 2-0, møttes Tan, Solskjær og Solbakken i garasjen under tribunen. De småpratet en timinutters tid, men da rasende Cardiff-supportere oppdaget Tan, satte han og Solskjær seg raskt inn en mørk bil med sotede vinduer og kjørte avgårde. Klokka 12.45 lokal tid torsdag 2. januar – under ett døgn siden han først ble offentlig sett med Vincent Tan – ble Ole Gunnar Solskjær presentert som den nye manageren til Cardiff City FC. Under forhandlingene hadde han benyttet sin nære venn Jim Solbakken som rådgiver. Norge hadde fått sin første manager i verdens mest berømte liga siden Egil «Drillo» Olsen i Wimbledon, og for Solskjær hadde drømmen om å bli manager for en Premier League-klubb endelig gått i oppfyllelse.

Fem uker tidligere hadde Solskjær ledet Molde til seier 4-2 over Rosenborg i en klassiker av en cupfinale. Sesongen hadde startet dårlig for Molde, men de hevet seg etterhvert og endte på 6. plass i serien – og kronet sesongen med kongepokalen. Det var Solskjærs tredje trofé på tre år, etter seriegull i 2011 og 2012.

Solskjær omtalte seg selv som «manager», ikke som trener, noe han påpekte da han fikk Kniksen-prisen som årets trener i 2011 og 2012. Det var Mark Dempsey som burde fått prisen, mente Solskjær, siden han faktisk var hovedtrener i Molde, mens han selv var manager. Med bakgrunn som legende i Manchester United, trenererfaring fra den engelske storklubbens reservelag og suksess i Norge, virket det helt naturlig at Solskjær en dag skulle ta over en klubb i Premier League.

Når sjansen endelig bød seg, sto en enorm utfordringen for døra. Etter tapet på Emirates første nyttårsdag lå Cardiff på 17. plass – ett poeng unna nedrykk med 18 kamper igjen å spille. Solskjærs jobb var å sikre fortsatt Premier League-spill i den walisiske hovedstaden. Han hadde ett overgangsvindu til å gjøre det på. Vincent Tan hadde lovet ham 250 millioner kroner å handle for. Det gjaldt å bruke pengene fornuftig – ellers ville Cardiff rykke ned.

– Naiv og uforberedt
Én uke etter opptredenen på Emirates, signerte Solskjær Magnus Wolff Eikrem, den første av totalt tre spillere fra Molde (via Heerenveen) som skulle bidra til at Cardiff unngikk nedrykk. Mats Møller Dæhli og Jo Inge Berget fulgte. Alle tre står på klientlista til fotballagent Jim Solbakken ifølge den internasjonale nettsiden transfermarkt.de. Møller Dæhli og Wolff Eikrem hadde spilt under Solskjær i Manchester United, begge hadde deltatt på talentsamlingen «Solskjær-akademiet» som det Solskjær- og Solbakken-eide agentbyrået Dynamic Solution arrangerte, i samarbeid med Norges Fotballforbund og Statoil, hver sommer i Kristiansund.

– Solskjær tok over et nyopprykket Cardiff som var på vei nedover tabellen og det var klart fra dag en at det første halvåret dreide seg om å holde klubben i Premier League. Toppligastatusen var og ble et være eller ikke-være for Solskjær. I en slik kontekst virket det for meg veldig naivt å henvende seg til norske spillere. Per i dag finnes det ingen norske spillere som er i stand til å heve et Premier League-lag, og det burde Solskjær ha visst bedre enn noen andre. Derfor kan jeg kun konkludere med at Solskjær var uforberedt til oppgaven og undervurderte viktighetsgraden av å kjenne det internasjonale overgangsmarkedet, noe som i seg selv var merkverdig fordi han hadde jo i lang tid hadde blitt koplet til diverse engelske klubber og det virket åpenbart at på et eller annet tidspunkt ville sjansen komme. I dag er det minst like viktig å plukke de riktige spillerne som å coache eller være en ener på kampledelse. Uten evnen til å hente de optimale spillerne innenfor sine budsjettrammer så er man sjanseløs, sier Norges kanskje fremste kapasitet i internasjonal fotball, tidligere Monaco-direktør Tor-Kristian Karlsen, som påpeker at Mats Møller Dæhli var et godt kjøp.

– Kjøpet av Mats Møller Dæhli er det ingen som kritiserer, men må ses i en helt annen sammenheng. Her snakker man om et stort talent som på sikt kan bli en god Premier League-spiller, men samtidig også en unggutt uten pondusen eller personligheten til å bidra og vende den negative trenden til Cardiff der og da. I januarvinduet må man tenke situasjonsbetinget og forholde seg til realiteten.

Mats Møller Dæhli startet sju Premier League-kamper for Cardiff, og ble byttet ut seks ganger. Magnus Wolff Eikrem fikk totalt seks kamper, fem av dem som innbytter. Jo Inge Berget fikk én kamp som innbytter.

Fra trenerstaben i Molde hadde Solskjær tatt med seg Mark Dempsey og Richard Hartis. Som sjefsspeider i Cardiff ansatte Solskjær John Vik – som i tillegg til å ha vært speider i Molde, også har vært forretningspartner med Solskjær og Jim Solbakken i agentbyrået Dynamic Solution de eide sammen med fotball- og ishockeyinvestoren Tore Christiansen. I sommer, etter at nedrykket var et faktum og Cardiff skulle forsøke å rykke opp igjen, fikk Solskjærs svoger Ola Lyngvær også jobb i klubben.

Spillerovergangene fra Molde til Cardiff, skapte mistanker om at Solbakken satt på flere sider av samme forhandlingsbord.

Han var Solskjærs rådgiver under forhandlingene med Cardiff, samtidig som han sørget for at sine egne spillere – Magnus Wolff Eikrem, Jo Inge Berget og Mats Møller Dæhli – ble solgt til klubben. Mens Jim Solbakken representerte Wolff Eikrem i overgangen fra Heerenveen, reprenterte han Molde i overgangene til Berget og Møller Dæhli. I alle tre overgangene var Solskjær plutselig blitt motparten til Solbakken.

Hvorfor handler Solskjær nesten utelukkende spillere fra sin nære venn og rådgiver?

NFF-krangel
Jim Solbakken jobbet i Nordsjøen da Ole Gunnar Solskjær ble solgt fra Molde til Manchester United i 1996. På dette tidspunktet var Rune Hauge Solskjærs agent, men Solbakken fikk en slags rådgiverrolle etter at hans gamle spissmakker havnet i den engelske storklubben. De to kameratene som hadde møttes på en Clausenengen-trening i 1991 skulle etter hvert også bli forretningspartnere.

Solbakken dukket først opp i mediene under en konflikt i landslaget i 2001. Det var uenigheter om hvilke produkter spillerne kunne markedsføre når de var landslagsspillere. NFF mente spillerne var bundet opp av forbundets kontrakter, mens spillerne ønsket frihet – og det gjaldt spesielt utenlandsproffene som også måtte forholde seg til avtalene til sine klubber. NFF hadde avtale med Coca-Cola, og hadde straffet Solskjær etter en reklame han hadde gjort for Pepsi i 1999, som var en av Manchester Uniteds sponsorer. Da reklamen skulle lanseres i Norge, med Solskjær som frontfigur, ble den stoppet siden NFFs avtale med Coca-Cola hadde gitt sistnevnte «bransjeeksklusivitet». Spillere som ikke fulgte NFF-linja ble truet med utestengelse fra landslaget. Det var en konflikt også på prinsipielt grunnlag. Skulle ikke spillerne ha rett til sitt eget navn, bilde og signatur? Forhandlingene tok flere uker, og fant sted i Manchester. Agentene til flere norske spillere var involvert, og Solbakken var der som Solskjærs representant, sammen med advokat Erik Flågan. Flågan har ytt juridisk bistand til dem begge i mange år etterpå.

Konflikten løste seg etter at spillernes fagforening (NISO) kom på banen, og norsk idretts regelverk ble endret som følge av det. Utøverne fikk i mye større grad bestemme bruken av eget ansikt og signatur. Fra da av rådde NFF bare over spillernes i markedsføringsøyemed når de var på landslagsoppdrag, ikke utenom. Det som hadde startet som uenighet og lange forhandlinger, endte med at NFF og Ole Gunnar Solskjær skulle samarbeide mye tettere. Statoil og fotballforbundet skulle starte en talentleir med Solskjær som frontfigur.

«25 gutter på 14 år og 25 jenter på 15 år fra hele landet skal delta. Samlingen finner sted i perioden 22. til 27. juni, og talentene skal plukkes ut av Norges Fotballforbund og regionale fotballkretser. På samlingen skal de unge fotballspillerne lære treningsprinsipper og gjennomføre et treningsopplegg godkjent av Ole Gunnar Solskjær og fotballforbundet. Kjente trenerpersonligheter skal delta på samlingen, sammen med talentspeidere fra Manchester United», skrev Statoil på sine hjemmesider i 2003. «Statoil fotballakademi med Ole Gunnar Solskjær», populært omtalt som «Solskjær-akademiet», ble avholdt én uke hver sommer i Solskjærs hjemby Kristiansund.

– Hver av landets 18 fotballkretser plukket ut én jente- og én guttespiller. På den måten fikk kretsen en referanse på hvor gode spillere de hadde vis-a-vis de andre kretsene. I tillegg plukket vi ut noen ekstra vurdert etter kvalitet. Ingen andre la noen føringer på hvem som ble plukket ut – det var vi, sammen med kretsene, som hadde kunnskapen og oversikten, sier Terje Liknes i Norges Fotballforbund, som den gangen var ansvarlig for talentutvkling for aldersgruppen 13-16 år. Talentleiren var tilnærmet et uoffisielt landslag for 14-åringer.

Stolleken
Det var her Jim Solbakken skulle bygge sin portefølje av spillere. For det går en rød tråd fra «Solskjær-akademiet» til Cardiff i Solbakken og Solskjærs forretninger sammen. I 2000 startet Solbakken, Solskjær, investor Tore Christiansen og Frode Bjelland bedriften Dynamic Solution, mens Solskjær ennå spilte for Manchester United. Solskjær eide 30 prosent i selskapet som arrangerte VIP-turer til England og drev agentvirksomhet. Solbakken og Christiansen eide 30 prosent hver, Bjelland eide 10 prosent. Bjelland skulle senere selge seg ut, og hans eierandel ble overtatt av John Vik og Eirik Bakke med 5 prosent hver. Det var Dynamic Solution som arrangerte talentsamlingen for 14-åringer som Ole Gunnar Solskjær lånte navnet sitt til, mens Solskjærs barndomsklubb Clausenengen var teknisk arrangør. De uttatte 14-åringene fikk en ukes gratis kost og losji. Alt var betalt av Statoil. Solskjær ordnet med topper fra United-systemet, som René Meulensteen og Mike Phelan, til å trene talentene, i tillegg til ham selv. På sidelinjen fulgte spesielt inviterte speidere med. John Vik, som også var deleier i Dynamic Solution, ledet en del treninger. Han ble senere speider i Molde da Solskjær var der, og ble også med på lasset til Cardiff. Etter hvert begynte kritiske røster å heve seg. Agenten Jim Solbakken, med fotballforbundets velsignelse, kom til dekket bord bestående av de 25 mest talentfulle spillerne 14-åringene i Norge, som ventet på å bli oppdaget – og solgt til utlandet.

«Etter min mening er det helt uholdbart at NFF og et agentselskap samarbeider om en talentsamling. Dette er en svært uheldig kobling med NFF og Solskjærs rolle. Solskjær-akademiet har utviklet seg til en godtepose for de store klubbene – i regi av NFF. Forbundet bidrar jo til noe de er imot [at spillere forsvant utenlands tidlig. journ. anm]», sa sportsdirektør i Viking, Egil Østenstad, til Stavanger Aftenblad i 2007.

Jim Solbakken forsto at noen reagerte på at han som agent var med på å arrangere en talentleir der NFF plukket ut landets beste 14-åringer, men svarte at «samtidig var det vi som startet dette akademiet sammen med Statoil, så det er naturlig at vi må ha kontroll på hva som skjer der».

Dagens Næringsliv-journalistene Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson kritiserte koblingen mellom Solskjær, Solbakken og talentleiren i boka «Den forsvunne diamanten».

«Ole Gunnar Solskjær bruker sin posisjon til å samle de beste spillerne i landet til en samling. Han har kontroll over hele kjeden fra talent til toppspiller som det i andre bransjer ville blitt satt spørsmålstegn ved», sa forfatterne under boklanseringen.

Solskjær solgte seg ut av Dynamic Solution i 2008 ettersom det stred mot reglementet at han som ansatt i en klubb hadde interesse i et agentfirma. I 2009 solgte også Eirik Bakke seg ut av samme grunn.

I Dynamic Solutions årsberetninger er det ikke opplyst hvilke summer som var involvert da Solskjær solgte seg ut. I årsberetningen til Solskjærs heleide firma Sol Solution står det at «selskapets resultat for 2008 bærer preg av at det er realisert aksjer med en regnskapsmessig gevinst på kroner 2,2 millioner kroner», uten ytterligere informasjon om hva det gjelder.

Det siste «Solskjær-akademiet» ble avholdt i Kristiansund i 2010. Da kristiansunderen ble hovedtrener i Molde, som finansieres av Aker-eier Kjell Inge Røkke, kunne ikke samarbeidet fortsette. Statoil og Aker er konkurrenter.

Solbakken har på en eller annen måte vært involvert i omtrent alle overganger til Molde mens Solskjær har vært sjef. Er det én fellesnevner for spillerne som Molde-trener Ole Gunnar Solskjær har hentet, så er det at de har Solbakken som agent. Hele åtte av dem som spilte cupfinalen 2013 for Molde hadde Solbakken som agent. Som trener for Manchester Uniteds reservelag, Molde og Cardiff har Solskjær vært med på 21 kjøp og salg av spillere representert av agentfirmaet han selv var med på å starte.

Da Vegard Forren ble et salgsobjekt, fikk han klar beskjed av folk innad i Molde FK om å bruke Jim Solbakken som agent, ellers ville de ikke selge ham. En rekke uavhengige kilder Josimar har snakket med i og utenfor Molde-miljøet bekrefter dette. «Vil du til utlandet, må du bruke Jim som agent».

Da han fulgte rådet, begynte det umiddelbart å skje ting. Kort tid etter ble han solgt til Southampton for rundt 30 millioner kroner.

Sammen har Solskjær og Jim Solbakken, gjennom selskapene Sol Solution og Dynamic Solution, også hatt 100 prosent eierskap i tre datterselskaper til og med 2011: Travelnet Stavanger AS, Property Solution AS og Property Solution II AS. Helt til august 2012 var Jim Solbakken styremedlem i Sol Solution AS, et selskap som er heleid av Ole Gunnar Solskjær. Fortsatt står Solbakken oppført som å ha «prokura» i selskapet.

Solskjær-firmaet har adresse c/o Dynamic Solution – altså Jim Solbakkens selskap. Begge selskapene benytter samme regnskapsfører, Bjørnar Bjåstad. I alle årsregnskap i både Dynamic Solution og Sol Solution er det Bjåstads navn som står bak punktet «Bekreftet av representant for selskapet». Bjåstad eier 9,5 prosent av Dynamic Solution.

Agentreglementet til Norges Fotballforbund sier følgende:
En spilleragent skal i sin agentvirksomhet unngå enhver interessekonflikt. Dette innebærer at spilleragenten blant annet ikke har anledning til å:

b) ha formelt eller uformelt samarbeid med eller interessefellesskap med noen av de andre forhandlingspartene.

e) være agent for, ha representert eller ha noen form for interessefellskap med trener, andre ansatte eller tillitsvalgte i noen av de involverte klubbene.

Det er ingen tvil om at Ole Gunnar Solskjær og Jim Solbakken har hatt formelt samarbeid eller interessefellesskap. Det hersker ingen tvil om at Solbakken har representert Solskjær både som spiller og trener – noe han senest gjorde da Solskjær ble Cardiff-manager. Solskjær-kjøpene av Solbakken-klienter er ikke noe annet enn gjennomgående brudd på agentreglementets bestemmelser om interessekonflikt, ifølge jurister Josimar har snakket med.

Kritisk Østenstad
– Jeg har vært i kontakt med Jim mange sammenhenger, profesjonelt og privat, og opplevde måten han opptrer på i rollen som agent som problematisk. Han opptrer muntlig og omtrentlig. Litt kameratslig i tonen. Han er opptatt av å IKKE formalisere kontakten med de involverte partene. Alt dette samtidig med at han ønsker å diskutere konkrete forhold rundt en spillers kontrakt som betingelser, kontraktslengde, kjøp og salg. Og gjerne få oversendt dette per mail. Jeg opplevde en veldig ubehagelig situasjon for meg personlig som en følge av denne væremåten etter at jeg hadde avsluttet mitt arbeidsforhold med Viking. I forbindelse med overgangen til en spiller fra Viking, ble jeg oppringt av styreleder i ASA-et, Geir Solstad, som lurte på om det var slik at jeg hadde forpliktet Viking muntlig til at Jim Solbakken skulle ha en del av overgangssummen for spilleren. Jeg avkreftet dette. Heldigvis var det en så erfaren fotballmann som Geir Solstad som mottok dette «kravet» fra Solbakken og umiddelbart reagerte og tok direkte kontakt for å eventuelt få verifisert dette, sier Egil Østenstad som var sportsdirektør i Viking i perioden 2006-2011.

Østenstad forteller at Solbakken presenterte konkret interesse fra store klubber direkte til spillere som var under kontrakt med Viking. En «interesse» som ikke materialiserte seg i noen formelle eller uformelle henvendelser fra samme klubb til Viking. Dette skapte en slags illusjon om at Viking ikke ville selge, noe som flere ganger ble utfordrende i forholdet mellom klubb og spiller.

Kritikken mot Solbakken får støtte av en annen klubbrepresentant i Tippeligaen, som fikk erfare det samme etter at de hadde hentet Joshua King fra Romsås. King var ansett som et av de største talentene fra Oslo på lang tid, og en mor i villrede hadde ringt fotballforbundet for råd om hvordan hun skulle navigere i fotballens verden. På forbundskontoret hadde de foreslått at hun skulle ringe Jim Solbakken, noe hun gjorde. Dermed var et nytt norsk talent innlemmet i Solution-systemet med NFFs velsignelse.

– Vi ønsket å signere proffkontrakt med Joshua, og fikk signaler på at skulle gå i orden fra Jim Solbakken. Men så fort King ble 16 år, skrev han i stedet under for Manchester Uniteds reservelag. Solbakken visste noe om Joshuas framtid som vi ikke visste. Ikke så merkelig ettersom bestekompisen til spillerens agent også var treneren til United-reservene. Der ble vi lurt, sier han.

Sportsdirektører og andre Josimar har snakket med, kjenner seg igjen i Østenstads beskrivelse. Solbakken kan underveis i samme samtale påstå at han «ikke er spillerens agent siden han ikke har noen representasjonsavtale med spilleren», før han i det neste øyeblikket foreslår å gå igjennom spillerens lønnsavtale. Han utøver agentvirksomhet, men uten å ha de påkrevde papirene på plass. I NFFs reglement er agentvirksomhet definert blant annet som å markedsføre en spiller overfor en klubb.

§ 2-2. Agentvirksomhet
(1) Etter dette reglementet omfatter utøvelse av agentvirksomhet følgende oppgaver:
• Introdusere/markedsføre en klubb overfor en spiller.
• Introdusere/markedsføre en spiller overfor en klubb.
• Delta i møter på vegne av eller sammen med klubb eller spiller vedrørende overgang/lån/kontraktsvilkår.
• Drøfte eller forhandle vilkår for en mulig overgang/lån med klubb eller spiller.
• Forhandle med en klubb på vegne av en spiller eller annen klubb.

I det norske agentreglementet er det et ufravikelig krav at agenter som representerer spillere skal signere en representasjonskontrakt:
«Før en agent kan starte agentvirksomhet for en klient, skal både agenten og klienten ha undertegnet en standard representasjonskontrakt», heter det.

Og: «En spilleragent må ikke utøve agentvirksomhet uten at det foreligger en undertegnet representasjonskontrakt».

Representasjonskontrakten er helt enkel og forteller hvordan partene skal opptre overfor hverandre. Denne avtalen skal skrives under i fire eksemplarer, og sendes inn til Norges Fotballforbund. På kontoret på Ullevaal stadion går NFF igjennom kontrakten, stempler den og sender tre eksemplarer tilbake. Agenten skal beholde to, og gi ett videre til sin klient. Da er spilleren låst til sin agent, og agenten forplikter seg dermed å ikke representere en annen part i en forhandlingssituasjon. Mange agenter hopper over de fleste av de leddene. De skriver riktignok en avtale. Men de sender den ikke inn. De fleste spillere aner ikke at de har krav på et eksemplar. De færreste bryr seg. Spillere er glade for å ha agent, det gir en viss status.

«Det er mange agenter som knapt har vært på en utenlandsterminal, bortsett fra når de skal reise på ferie til Tyrkia», har Jim Solbakken uttalt.

Han er ikke en av dem. Han har vært på utenlandsterminaler. På mange av dem. Når han sjekker inn er ikke «aisle seat or windows seat, sir?» spørsmålet som gnager i ham. Det er hvilken side han skal sitte på når han kommer fram til forhandlingsbordet. Akkurat som under overgangen til Mame Biram Diouf fra Molde til Manchester United.

Fra to til fire hjul
Mame Biram Diouf ankom Molde og Norge fra Dakar og Senegal i 2006, og begynte som elev ved fotballinjen på Rauma Folkehøgskole. Allerede i 2007 markerte han seg med 10 scoringer i 1. divisjon for et Molde-lag som rykket opp til Tippeligaen. På det øverste nivået skulle han score 23 mål på 52 kamper for laget fra Romsdal. Han skulle få Jim Solbakken som agent. I et intervju Jim Solbakken gjorde med lokalavisen Romsdals Budstikke i januar 2009 fremgår det at Solbakken og Solution har en agentavtale med både Mame Biram Diouf og Pape Paté Diouf.

Men representasjonsavtalen ble aldri sendt til NFF-kontoret på Ullevaal.

Det hadde blitt et vanlig innslag å se Diouf sykle i Moldes gater, men sykkelen ble fort parkert da Diouf ble en del av Solbakkens stall. Agenten betalte bil for sitt nye stjerneskudd, og mens Diouf fortsatte å score mål i Norge, var Solbakken ute i Europa og spredte budskapet om målmaskinen fra Dakar.

Sommeren 2009 hadde aktiviteten tatt seg opp. Mens Solbakken betalte for at Diouf og kjæresten skulle på ferie i Frankrike, var han selv på besøk hos klubber i Frankrike, og hos den nederlandske klubben Groningen. Nederlenderne skal ha vært nær ved å bla opp. 15. juli 2009 var Diouf i personlige forhandlinger med Groningen. «Det bekrefter senegaleserens agent, Jim Solbakken, overfor TV 2 Sporten». Diouf selv var på ferie i Sør-Frankrike, så de personlige forhandlingene var det Jim Solbakken som tok seg av.

To dager senere, rundt klokken 14.00 Kuala Lumpur-tid samlet britiske journalister seg på Mandarin Oriental Hotel i den malaysiske hovestaden. Manchester United var på sommerturné i Asia, og hadde innkalt til pressekonferanse. Bare noen timer tidligere hadde en bombe gått av på hotellet Ritz-Carlton i Jakarta i Indonesia, som skulle være Uniteds neste stoppested på rundreisen i Asia. 36 timer etter bombingen skulle Manchester United egentlig ha sjekket inn på Ritz-Carlton. Av hensyn til spillernes sikkerhet måtte de avlyse reisen til Indonesia, informerte klubbens direktør David Gill og manager Alex Ferguson. Men det var mer informasjon det britiske pressekorpset skulle få under seansen. Ferguson kunne fortelle at klubben hadde signert den sengalesiske spissen Mame Biram Diouf fra den norske klubben Molde. Klokken var så vidt passert 07.00 i England – så pass tidlig at sportsdesken og sentralbordet hos mediehusene i London og Manchester ennå ikke var bemannet.

Tidspunktet her er viktig.

I timene som fulgte ble overgangen omtalt i alle britiske medier. Overgangen hadde gått raskt, Ferguson selv hadde aldri sett Diouf spille. Overgangssummen var på cirka 50 millioner kroner, et skyhøyt beløp for en spiller uten de store merittene.

«Det er også temmelig sensasjonelt om Sir Alex ikke har sett Diouf spille. Jeg vil bli svært overrasket om det bare er videotaper som ligger til grunn for spontanhandelen. Men nå er jo Ole Gunnar Solskjær en person som nyter enorm tillit hos Sir Alex, så det er svært sannsynlig at Ole Gunnar har spilt en stor rolle i denne overgangen», fortalte James Alan Robson fra Manchester Evening News til Dagbladet.

Molde innkalte til pressekonferanse samme dag der klubbdirektør Tarje Nordstrand Jacobsen opplyste om det oppsiktsvekkende salget, og sa at partene «var ferdige å forhandle i går ettermiddag». På ettermiddagen 16. juli hadde altså partene blitt enige. Representasjonskontrakten Jim Solbakken skrev med Molde er datert 17. juli. Altså samme dag som Alex Ferguson annonserte overgangen på hotellet Mandarin Oriental i Kuala Lumpur – og ett døgn etter at Tarje Nordstrand Jacobsen sluttforhandlet overgangen med United på Gardermoen. Jim Solbakken avviste anklager om at han satt på flere sider av bordet i overgangen:
«Mame Biram Diouf har ingen agent. Jeg har heller aldri opptrådt som agenten hans. Jeg hadde en representasjonskontrakt med Molde og har jobbet for dem i denne overgangen. Og ingen andre», sa Solbakken til Dagbladet etter at overgangen var gjennomført.

Men en rekke kilder bekrefter til Josimar at Jim Solbakken var Mame Biram Dioufs agent, noe Solbakken selv også bekreftet i et intervju med Romsdals Budstikke seks måneder tidligere.

– Jeg satt i Molde sammen med Mame og Jim da de skrev representasjonskontrakt, bekrefter Malick Diop, som driver akademiet i Senegal der den Oslo-baserte talentspeideren Jon Thorstensen hadde oppdaget Mame Biram Diouf.

– Jeg vet at Jim hadde en representasjonskontrakt med Mame. Men den ble aldri sendt inn til forbundet. Så når Manchester United kom på banen, byttet han side. Det er sånn Jim gjør, sier Jon Thorstensen.

Thorstensen selv driver ikke agentvirksomhet, og ba derfor Solbakken være agenten til Díouf – og undertegnet også en oppdragskontrakt med Jim Solbakken datert 5. januar 2008.

Josimar har fått tilgang til regnskapet til Jim Solbakken som viser at han har kostnadsført:
*Utgifter til bil for Mame Biram Diouf.
*Ferie for Diouf og kjæresten.
*Reiser til Paris for å snakke med Senegals landslagssjef for Jim Solbakken og Molde-leder Tarje Nordstrand Jacobsen, og kostnader for å få Senegal-treneren til Norge. Det var viktig å få Diouf inn på landslaget, det ville gjøre et salg utenlands mye lettere. I Storbritannia for eksempel er det strenge innvandringsregler for mennesker som ikke er EU/EØS-borgere. Med ett visst antall landskamper for ditt landslag, er veien til arbeids- og oppholdstillatelse mye kortere.
* Reiser til forhandlinger i Paris og Groningen.

Dersom Jim Solbakken ikke var Mame Biram Dioufs agent: er det lovlig å skrive av utgifter som ikke relaterer seg til virksomheten?

– Det holder vi internt, sier Bjørnar Bjåstad, regnskapsfører og medeier i Dynamic Solution.

– Man kan ikke skrive av utgifter som ikke relaterer seg til virksomheten sin. Om han mener bil og reiser for en annen person relaterer seg til virksomheten, så skal det i så fall innberettes som lønn, og trekkes skatt. I tillegg skal det betales arbeidsgiveravgift, sier revisor Terje Hilton i Råd og Regnskap Akershus.

Til Josimar sier Jim Solbakken at reisene til Frankrike og Nederland var på vegne av Molde, selv om altså representasjonskontrakten med klubben ikke ble signert før etter at overgangen var i boks. Hvorfor legger han kostnadene over på talentspeideren han samarbeider med angående Diouf, og ikke klubben han sier han representerte?

Og er ikke utgifter til Dioufs bil – «for at Mame skulle trives i Molde», som han skriver i en epost til Thorstensen – en privatkostnad for spilleren?

Etter at Manchester United-avtalen var i boks representerte Solbakken i henhold til papirene Molde. Diouf hadde derfor ingen ved sin side lenger. Da Mame Biram Diouf ankom Manchester, ble han møtt av den norske advokaten Erik Flågan. Det var en person Diouf aldri hadde sett før, men det var altså han som skulle representere spilleren når han skulle signere personlig.

– Jim var agenten til Mame hele veien, og plasserte Flågan rett og slett på spillersiden av bordet, sier Thorstensen.

Men starten på proffeventyret ble ikke helt som forventet. Mame Biram Diouf ble satt i varetekt. Storbritannia har visumplikt for senegalesere. Dagen etter måtte derfor han fly til Stockholm for å hente ut visum hos den senegalesiske ambassaden.

Utgiftene til Flågan ble også betalt av Jim Solbakken, ifølge hans eget regnskap, selv om dette skjedde på et tidspunkt da Solbakken hadde flyttet seg over på Molde-siden av transaksjonsbordet. Flågan – som selv er lisensiert fotballagent – er Solbakkens juridiske rådgiver.

Verken Solbakken eller Flågan ser på dette som problematisk.

– Vi opptrer i tråd med regelverket, sier Flågan.

Ukjent mann i taxien
Vel halvannet år etter overgangen til Mame Biram Diouf fra Molde til United, kom nyheten om nok en sjokkovergang fra Norge til Manchester United. Aalesunds danske keeper Anders Lindegaard ble klar for Manchester United, og det for den smått utrolige overgangssummen på 45 millioner kroner.

Ole Gunnar Solskjær hadde igjen vært på speidertur for Alex Ferguson, denne gangen til Skottland sammen med Uniteds keepertrener Richard Hartis for å se Aalesund i Europacupkamp mot Motherwell i august 2010. Hartis skulle for øvrig senere bli keepertrener i Molde og Cardiff, da Solskjær var sjef der.

Senhøsten 2010 reiste Aalesund-lederne Henrik Hoff og Bjarne Haagensen til England for å forhandle. At noen andre skal ha deltatt på Aalesunds side ved forhandlingsbordet, er ikke omtalt noe sted. 26. november var overgangen ferdigforhandlet, kunne Alex Ferguson fortelle til MUTV, Manchester Uniteds egen TV-kanal. Lindegaard overgang skulle tre i kraft fra januar 2011.

Inn fra sidelinjen hadde det imidlertid dukket opp en tredjeperson på AaFKs side i forhandlingene, og det etter at forhandlingene var over og dealen i boks: Den Oslo-baserte, norsk-nigerianske agenten Atta Aneke – «en uformell samarbeidspartner» til Jim Solbakken. Før overgangen hadde Henrik Hoff bekreftet både overfor TV2 og Sunnmørsposten at Solbakken jobbet på oppdrag for Aalesund.

Til Josimar sier Henrik Hoff det stikk motsatte av det han fortalte til TV2 og Sunnmørsposten før Lindegaard-overgangen gikk i boks:
– Vi hadde ikke engasjert Jim. Han kontaktet oss på vegne av United.

Og da overgangspapirene ble undertegnet, hadde Solbakken representert Manchester United og Atta Aneke Aalesund.

De fleste som hadde fulgt overgangen klødde seg i hodet over hvem han var og hvorfor Aalesund hadde hyret inn en person som knapt hadde satt sine bein på Nordvestlandet annet enn da han ved et par tilfeller hadde fulgt et par av sine nigerianske klienter til prøvespill for Aalesund. Da Solbakken ble spurt om han hadde plassert Aneke på motsatt side av forhandlingsbordet, svarte han:
«Vi har tilført norsk fotball 45 millioner kroner, og det kan ikke være så galt.»

Dette «vi» – Aneke og Solbakken – skulle et halvt år senere skaffe ytterligere 23 millioner til norsk fotball da Lillestrøms nigerianske spiller Anthony Ujah ble solgt til den tyske klubben Mainz, der Aneke var spillerens representant og Solbakken representerte Lillestrøm i forhandlingene.

«Vi har tilført norsk fotball 45 millioner» var en merkelig uttalelse fra en som representerte den kjøpende klubben, og egentlig skulle ha som jobb å skaffe en spiller til lavest mulig pris.

– Jim Solbakken satt på begge sider fra dag én. For at det ikke skulle bli problemer med dobbeltrepresentasjon, fikk han ordnet Atta Aneke inn som Aalesunds representant. For oss var det helt ulogisk. Ingen av oss visste hvem han var. Det var fint for klubben, for Hoff og Haagensen hadde gått inn i møtet med mål om sikre klubben mellom åtte og ti millioner kroner, i tillegg til at de ville ha United til å komme og spille en vennskapskamp mot Aalesund. Da tok Jim dem med ut på gangen og fortalte hvordan det skulle gå til. Og ordnet en mye bedre deal, sier en kilde i Aafk til Josimar.

I Sunnmørsposten omtalte de Aneke som «Den ukjente agenten» som bisto Aalesund, og publiserte et bilde fra en engelsk taxi der han satt sammen med Henrik Hoff og Bjarne Haagensen. Av Aftenposten ble Solbakken spurt om han ikke hadde hatt en dobbeltrolle, i det som var hans sjette overgang til da mellom Manchester United og Norge.

«Bortsett fra i Diouf-salget, har jeg representert United», fortalte han.

Jim Solbakken sier til Josimar at han alltid opptrer 100 prosent korrekt i henhold til regelverket. Men i 2012 fikk han en bot fra FIFA på grunn av brudd på agentregelverket. Solbakken hadde representert Brede Hangeland da spilleren gikk fra Viking til København i 2008. Han sikret seg en andel av salgssummen ved et videresalg, som ville slå inn da Hangeland ble solgt til Fulham for rundt 40 millioner kroner. Dette var ulovlig og FIFA ga Solbakken en bot på ca 60 000 kroner.

Ball i hatt
Et halvt år før Jim Solbakken sto og småpratet med Ole Gunnar Solskjær og Vincent Tan i garasjeanlegget under Emirates Stadium i London, hadde han vært innkalt til å vitne i rettssaken der norske fotballedere sto tiltalt for grovt bedrageri i en overgang – saken som handlet om spissen Veigar Páll Gunnarsson og den talentfulle midtbanespilleren Herman Stengel.

Veigar Páll Gunnarsson kom til Norge og Strømsgodset som 21-åring i 2001. Han ble ingen suksess, og reiste hjem til Island etter å ha scoret to mål for Drammens-klubben. 12. april 2004 gjorde han comeback i Tippeligaen, for Stabæk mot Odd. Den store suksessen uteble den første Stabæk-sesongen, med bare to scoringer på totalt 16 kamper for et Stabæk-lag som rykket ned. 2005, året da Stabæk var i 1. divisjon, ble et vendepunkt for Gunnarsson som blomstret i samspillet med angrepskollega Daniel Nannskog under ledelse av trener Jan Jönsson. I 2006, 2007 og 2008 toppet islendingen «poengligaen» i Tippeligaen. Tre år på rad var han spilleren med flest scoringer og målgivende pasninger i den øverste serien i Norge, med 43 mål og 36 målgivende pasninger. Gunnarssons bidrag i Stabæk hadde blitt lagt merke til utenlands.

I desember 2008 kom Nicolas Holveck fra den franske klubben Nancy til Oslo, og på et rom på Hotell Opera diskuterte Holveck og agent Jim Solbakken en mulig overgang. Gunnarsson kom innom forhandlingene for å presentere seg, men ble ikke lenge. Stabæk ble holdt informert per telefon. Til slutt ble islendingen solgt for 15 millioner kroner. Solbakken fulgte med Gunnarsson til Frankrike for å være med på å forhandle Gunnarssons personlige kontrakt med den franske klubben. Underveis forsikret han norske medier per telefon fra Frankrike om at forhandlingene gikk bra, og kunne til slutt opplyse om at den medisinske testen var passert. Forhandlingene resulterte i en brutto månedslønn på 45 000 euro for Gunnarsson og en kontrakt på tre og et halvt år. Med det tok Gunnarsson noen steg opp på lønnsstigen, fra 65 000 kroner i måneden som han hadde hatt i Stabæk.

I Frankrike fikk Gunnarsson lite spilletid. Samtidig, i 2009, ble Herman Stengel fra Hokksund i Buskerud uttatt til å være med på det årlige «Solskjær-akademiet». Han var fortsatt bare 13 år da han ble innlemmet i Solution-systemet, da Dynamic Solution-medeier John Vik tok kontakt under talentleiren – selv om agentreglementets paragraf 10-3 forbyr avtaler som direkte eller indirekte binder en agent med spillere under 15 år.

Den franske klubben Nancy satt med det som i deres øyne bare var blitt en ren utgiftspost i Veigar Páll Gunnarsson. De kontaktet Jim Solbakken for å få hjelp til et salg. For en overgangssum på 79 000 euro ble Gunnarsson Stabæk-spiller igjen fra januar 2010. Tilbake i Stabæk fortsatte Gunnarsson der han slapp. Selv uten makker Daniel Nannskog, som hadde måttet legge opp på grunn av skader, scoret Gunnarsson ti mål og hadde ti målgivende pasninger i 2010-sesongen. Nok en gang var han på topp i «poengligaen». Ved halvspilt 2011-sesong hadde han ni mål og fem assist bak navnet sitt på statistikkoversiktene.

Før sesongen 2011 var Stengel som 15-åring med Stabæks G19-lag i en turnering i Italia, der de blant annet spilte mot G19-laget til den italienske storklubben Milan, og vant. Stengel hadde spilt godt, og fikk oppmerksomhet fra italienske agenter og speidere. Stengel ringte hjem til sin agent Jim Solbakken – som fortsatt ikke hadde noen representasjonskontrakt med ham – som reiste til å Italia for å verne om sin klient. Stabæk skrev proffkontrakt med Stengel våren 2011.

Jobbet for VIF
Stabæk befant seg på det tidspunktet i en vanskelig økonomisk situasjon. 2011-sesongen skulle bli deres siste på Telenor Arena, og måtte forberede seg på en 2012-sesong der de måtte starte på null i sponsorinntekter, ettersom sponsoravtalene var knyttet opp mot spill på Telenor Arena. De måtte kutte kostnader. De måtte selge spillere. Henning Hauger ble solgt til den tyske klubben Hannover. Et annet salgsobjekt var Veigar Páll Gunnarsson.

Islendingen var sterkt ønsket av både Vålerenga og Rosenborg – som begge kunne tilby opp mot tre millioner kroner i årslønn for spilleren. Det var islendingen Arnor Gudjohnsen som på det tidspuntet var agent for Veigar Páll Gunnarsson. Gudjohnsen ble oppringt av Jim Solbakken som mente det ville være bedre å signere for Vålerenga, ettersom trønderklubben var på randen av konkurs.

– Det var helt tydelig at Solbakken jobbet for Vålerenga, bekrefter Gudjohnsen overfor Josimar.

9. juli 2011 ble Vålerenga og Stabæk enige om en overgang for Veigar Páll Gunnarsson på én million kroner. I epostutvekslingen mellom Vålerenga-leder Truls Haakonsen og Arnor Gudjohnsen der Gunnarssons personlige betingelser ble diskutert, var Jim Solbakken satt på kopi.

Samtidig ble klubbene enige om en kjøpsopsjon på 15-åringen Herman Stengel til en verdi av fire millioner kroner. Stengel skulle fortsette å spille for Stabæk, men opsjonen skulle gi Vålerenga førsterett på spilleren. Gunnarsson-overgangen og Stengel-opsjonen ble godtatt av begge parter på samme dato, men ikke underskrevet og ferdigbehandlet før henholdsvis 28. juli og 18. august. Opsjonsavtalen ble ikke sendt inn til NFF, og verken Stengel eller hans foresatte ble informert om at en slik avtale var inngått.

2. oktober 2011, halvannen måned etter å ha fylt 16 år, debuterte Stengel i Tippeligaen mot Sarpsborg 08. Ti dager etterpå ble han møtt av et TV2-team på trening på Nadderud Stadion, og plutselig var han midtpunkt i en kontroversiell overgangssak.

På høsten 2011 hadde TV2 fått et tips om at det hadde foregått noe ulovlig rundt Veigar Páll Gunnarssons overgang fra Stabæk til Vålerenga. TV2s kilder mente at salgsummen hadde blittt satt kunstig lavt – til én million kroner – samtidig som Stengel-opsjonen ikke var reell. Grunnen skulle ha vært at Nancy hadde krav på 50 prosent av overgangssummen, dersom Stabæk solgte den islandske angriperen. TV2 hadde kilder på at den virkelige overgangssummen hadde vært fem millioner, og at de fire millionene Vålerenga betalte for Stengel-opsjonen, var en måte å kamuflere den reelle overgangssummen på – og dermed unndra Nancy for to millioner kroner.

12. oktober 2011 hadde TV2 samlet nok materiale til å publisere saken. Det var da Stengel for første gang fikk høre at Stabæk hadde solgt en opsjon på ham.
I samtale med Vålerenga-leder Truls Haakonsen nevnte TV2s journalist navnet til Jim Solbakken. TV2 hadde mistanker om at Solbakken var sentral ettersom Solbakken hadde vært involvert både da Gunnarsson hadde blitt solgt til Nancy, og da han ble solgt tilbake til Stabæk. Han visste derfor om 50-prosentsklausulen. Samtidig var han agenten til Stengel, og kjente derfor også til hans kontraktssituasjon og framtidsplaner. Å nevne Solbakken var et taktisk innspill, for å se om agenten ville ta kontakt. Solbakken ringte til TV2 og bekreftet informasjonen TV-kanalen satt på. Det fantes en opsjon, men han visste ikke om den.

«Jeg har snakket med klubbene i dag for å finne ut av om dette er tilfelle. Jeg har fått bekreftet av klubbene at det finnes en opsjon rundt dette», sa Solbakken foran åpent kamera, og fortalte videre at slike opsjoner var helt vanlig, og slett ikke ulovlige – selv om spilleren eller hans foresatte ikke hadde blitt informert.

«Nå er det sånn at fotballregelverket tilsier at de ikke trenger å informere oss om det, så der har klubbene sitt på det tørre», sa han.

Med «oss» refererte han til Stengel og hans foresatte, og seg selv. At klubber ikke trenger å informere spillere i opsjonsavtaler stemmer ikke. I følge NFFs overgangsreglement (paragraf 3-4) heter det at avtaler «mellom klubber vedrørende enkeltspiller, må også undertegnes av spilleren – for spillere under 18 år, også av foresatte – for å være gyldig.»

Påtalenemnda i Norges Fotballforbund – som er en slags fotballens egen politimyndighet – ble koblet inn. De hentet inn opplysninger fra Rosenborg, Stabæk, Vålerenga – og Jim Solbakken. De konkluderte med at «kjøpesummen for VPG ble forsøkt kamuflert for å forsøke å unndra midler som Stabæk skulle ha betalt til Nancy i henhold til avtalen. Det legges videre til grunn at hovedmotivet for å inngå opsjonsavtalen for Stengel var at den skulle benyttes som regnskapsmessig grunnlag for det resterende beløp utover NOK 1 million, som i realiteten knyttet seg til VPGs overgang», og la også vekt på «manglende signering fra foresatte/spiller og hemmeligholdelse av Stengel-avtalen».

Etterforskning og rettssak
17. november startet Asker og Bærum politidistrikt etterforskningen av saken. 30. november foretok politiet razzia av Stabæk-kontoret på Nadderud og VIF-kontoret på Valle. De to sportslige lederne i Stabæk og Vålerenga, Inge André Olsen og Truls Haakonsen, ble siktet for grov økonomisk utroskap. Fra klubbkontorene beslagla politiet PC-er og dokumenter. Etter å ha etterforsket saken i nesten to år, var det klart for rettssak.

26. august 2013 startet rettssaken i Asker og Bærum tingrett, der norske fotballedere sto tiltalt for grovt bedrageri. Saken, Gunnarsson-saken, Stengel-affæren, overgangsskandalen, skulle få sin endelige avgjørelse nesten to år etter at den hadde blitt kjent. Fire ledere var tiltalt: de to nevnte sportsdirektørene, i tillegg til to ledere i Stabæk Fotball AS. Påtalemyndighetene hadde også innstilt idrettslaget Stabæk Fotball og Stabæk Fotball AS til foretaksstraff. Begge klubbene har hele veien hevdet at Gunnarsson-salget og Stengel-opsjonen ikke var en pakke, men to separate avtaler.

Sola stekte utenfor rettsbygningene i Sandvika der tiltalte, forsvarere, aktor, journalister og publikum kastet jakkene i pausene. I pausene kunne man observere Jim Solbakkens advokat Erik Flågan snakkende i telefonen. Han var til stede i rettslokalet de fleste dagene. TV2 hadde rigget opp et midlertidig studio i gangen. Nettavisene dekket saken minutt for minutt.

I rettssaken foralte Herman Stengel hvordan han på «Solskjær-akademiet» hadde blitt kjent med Solbakken og kom under hans vinger, og om G19-turneringen i Italia, der han hadde spilt så godt at han måtte ringe hjem for å få Solbakken til å komme ned for å være sammen med ham, for å holde de andre agentene unna. Både Stengel selv og faren bekreftet at de ikke hadde visst om noen opsjon før TV2 hadde tatt kontakt 12. oktober 2011 – to måneder etter at opsjonsavtalen var inngått mellom klubbene.

Det kom også tydelig fram at Solbakken hadde visst om Stengel-opsjonen hele veien, i motsetning til det agenten hadde sagt tidligere. Det var ham Stabæk hadde forholdt seg til, og klubben mente det hadde vært tilstrekkelig at Jim Solbakken visste om avtalen, og at han ville informere Stengel og hans foresatte, slik at klubben selv slapp. Sånn var det i fotballen, sa Inge André Olsen. Det var Solbakken som ikke hadde gitt informasjonen videre til Stengel-familien.

«Akkurat som du i en straffesak snakker med tiltalte gjennom advokaten hans, sånn snakker man med en fotballspiller gjennom hans agent», forklarte Olsen i retten.

Vi var altså kommet dit i norsk fotball. At en 15-åring – som altså i realiteten er en guttelagsspiller – snakkes med gjennom en agent.

– Jeg fikk vite av Solbakken at Stengel ville til VIF. Agenten representerer spilleren og foresatte fullt og helt, sa VIF-leder Truls Haakonsen.

I vitneboksen innrømmet Solbakken – i strid med det han tidligere hadde sagt – at slike opsjoner slett ikke var vanlige, men hevdet han at hadde vært borti opsjoner i Norge, og sammenlignet Stengel-opsjonen med «Mikel-saken».

– Jeg har gjort en opsjonsavtale før i Norge, men den var vesentlig større. Da United kjøpte Mikel fra Lyn gjorde vi en opsjonsavtale mellom United og Lyn. Nå endte ikke Mikel opp i United, men United solgte sin opsjonsavtale videre til Chelsea for 16 millioner pund, sa han fra vitneboksen.

«Menneskehandel»
«Mikel-saken» går tilbake til 2004, og var av det skitneste slaget, både i forkant og i etterkant, der storklubber på ulovlig vis ønsket å sikre seg det nigerianske kjempetalentet John Obi Mikel. Chelsea, via stråmenn, hadde plassert Mikel i Lyn og hos Norges Toppidrettsgymnas, før de selv skulle hente ham til London etter at han var fylt 18 år. Internasjonale overganger for spillere under 18 år er strengt forbudt i FIFAs regelverk, noe Barcelona nylig fikk erfare da de ble straffet av FIFA for å ha brutt dette regelverket. Mikel var ettertraktet, og storklubber som Chelsea og Manchester United siklet etter ham. I stedet for å selge Mikel til Chelsea, solgte Lyn ham til Manchester United.

Saken er god belyst i boka «Den forsvunne diamanten» av DN-journalistene Lars Backe Madsen og Jens M. Johansson. Det var trusler om vold mot den unge spilleren og hans familie i Nigeria. Et kobbel agenter krevde eiendomsrett på den unge spilleren. Mange aspekter i saken faller inn under storsamfunnets definisjon av menneskehandel. Solbakken vet alt om dette, han var involvert på Manchester Uniteds side. Avtalen mellom Lyn og Manchester United heter «option agreement», men har ellers lite til felles med Stengel-opsjonen. Avtalen er en vanlig, internasjonal overgang med dato, overgangssum og hvordan pengene skal betales. Den er titulert «option agreement» fordi den skal gi United mulighet til å hoppe av dersom ytre årsaker ikke gjorde Mikel spillerberettiget i England – f.eks at han ikke fikk arbeids- eler oppholdstillatelse. Og: spilleren hadde også signert, og var bundet av det samme som Lyn. Stengel-opsjonen var en «førsterett» og ligner i så måte på det som i England kalles «first option» eller «right of first refusal», og ikke på Stengel-avtalen. Men under ed i Asker og Bærum tingrett 28. august 2013 lignet altså Mikel-saken på Stengel-opsjonen.

– Det er ikke så store forskjeller utover at summene er mye større. Ellers er det stort sett det samme. Den gikk jo bra, og United tjente store penger på ham uten at han spilte for klubben, så det var hold i den opsjonen, sa Solbakken.

De 16 millionene i britisk valuta som senere skiftet hender var summen Chelsea måtte ut med for å unngå en skandale som garantert ville ført til en etterforskning av FIFA og utestengt klubben fra deltakelse i Champions League. I stedet betalte de 16 millioner pund så partene skulle holde tett, og tok hverandre i hånda på det. Og med det ble John Obi Mikel Chelsea-spiller. En opsjon som «endte bra» og som det var «hold i», i følge Solbakken.

– At Jim Solbakken var involvert i salget av John Obi Mikel fra Lyn til Manchester United er hevet over tvil, sier Lars Backe Madsen, en av forfatterne av «Den forsvunne diamanten».

– Solbakken var relativt fersk i agentverdenen den gangen, og som agenter flest var han flink til å skryte av seg selv og i å baksnakke andre. I samtaler med oss skrøt han av sin medvirkning i Mikel-saken, der han opererte som et bindeledd mellom Norge og Storbritannia i en betent sak. Vi hørte aldri om noen opsjonsavtale, og har heller aldri sett noen. Mikel skrev under på en fireårskontrakt med Manchester United, og hele verden kunne se at John Obi Mikel poserte med Manchester United-trøye – 21 MIKEL – da salget var et faktum. At han aldri spilte en kamp for klubben er en annen og enda styggere sak, sier Backe Madsen.

«Et stykke god forretning», sa Jim Solbakken om Stengel-opsjonen. I motsetning til de andre unge talentene i Solbakkens stall, som stort sett har blitt solgt til utlandet så fort sjansen har bydd seg, skulle Stengel gå gjennom «et norsk løp», forklarte Solbakken i retten. Han skulle utvikles i norske klubber, før han skulle gå til utlandet når han ble 18-19 år. Solbakken hoppet derfor over å nevne at han hadde sendt Stengel på prøvespill i Manchester United, Manchester City og PSV Eindhoven i Nederland, uten at unggutten hadde blitt tilbudt kontrakt i en av de europeiske storklubbene.

Mens Stengel-opsjonen var «en forretningsmessig god avtale for Vålerenga», hadde hans tidligere klient Veigar Páll Gunnarsson «null verdi» – eller hadde Solbakken aldri vært agent for Gunnarsson?

– Jim representerte meg
Retten skulle ta stilling om de tiltalte «i uberettiget vinnings hensikt hadde skapt villfarelse hos ansatte i fotballklubben SASP Nancy-Lorraine ved å fortie at overgangsvederlaget for spilleren Veigar Páll Gunnarssons overgang var uriktig satt til kr. 1 000 000 og at vederlaget var betydelig høyere. Overgangsvederlaget innbefattet hele eller deler av et ytterligere beløp på kr. 4 000 000, uriktig oppgitt til å være betaling for en kjøpsopsjon vedrørende en annen spiller». Retten hadde ikke som oppgave å vurdere andre forhold, som om fotballens eget overgangs- eller agentreglement var brutt.

For å overbevise retten måtte aktor greie å bevise at Gunnarsson var solgt under markedspris og greie å koble firemillionersopsjonen på Stengel til dette. Rettssaken skulle derfor handle veldig mye om verdien og videresalgspotensialet på Gunnarsson.

– Jeg mener at Veigar ikke var verdt noen ting fordi han hadde enorm lønn og var gammel, sa Solbakken i retten om Gunnarsson – selv om Solbakken hadde vært en mellommann og jobbet for å få Gunnarsson til Vålerenga i drakampen der to av de største klubbene hadde kjempet om islendingens underskrift.

I alt snakket om at han hadde liten verdi, følte Gunnarsson seg nedsnakket som idrettsutøver, fortalte han da han møtte pressen etter selv å ha vitnet.

“På det tidspunktet da jeg ble solgt mener jeg at jeg var verdt mer enn én million. Det har vært irriterende å høre at jeg var «null verdt». Det er tungt å høre. Det sårer. Hvis man ser på statistikken jeg har her i Norge, hvis jeg ikke var verdt mer enn én million, da er veldig få spillere i Tippeligaen i dag som verdt mer enn en halv milllion. Da jeg spilte min siste kamp for Stabæk, hadde jeg scoret ni og mål og hadde fem assist. Jeg ledet poengligaen. Kan jeg ikke få litt ære for det jeg har levert?”

I samme seanse ble Gunnarsson gjort oppmerksom på at Jim Solbakken hevdet han hadde representert Nancy da Gunnarsson ble solgt fra Stabæk til den franske klubben.

“Jeg ble kontaktet av Nancy og bisto dem i forhandlingene mellom klubbene, og ble også brukt da han returnerte”, sa Solbakken.
I følge Gunnarsson hadde Solbakken representert ham.

“Ja, det er jeg 100 prosent sikker på. Vi jobbet sammen om den kontrakten”, sa han. Samtidig var han «ikke overrasket» over at Solbakken hadde sagt noe annet, uten at islendingen utdypet det.

Uten å greie å bevise at Gunnarsson hadde vært verdt mer enn én million, falt saken sammen for aktoratet. Det endte med full frifinnelse for de tiltalte.
– Men hva var egentlig Jim Solbakkens rolle?, spurte aktor i sin avslutningsprosedyre.

Som Josimar har dokumentert i denne artikkelen, har Jim Solbakken for vane å sitte på flere sider av bordet. Det hadde vært hans rolle i Gunnarsson-overgangen og Stengel-opsjonen.

Solbakken hadde jobbet for VIF i Gunnarsson-salget, samtidig som han representerte Stengel – begge deler faller inn under agentreglementets definisjon av agentvirksomhet. Han hadde ikke hatt noen representasjonskontrakt med noen av partene, noe som i seg selv er brudd på reglementet, men han opptrådte som om han hadde representasjonskontrakt – og skal da vurderes som om han hadde det. Både Vålerenga og Stabæk har hele veien hevdet at salget av Gunnarsson og opsjonen på Stengel var to separate avtaler. Dermed deltok Solbakken på to forskjellige sider i to transaksjoner i samme tidsrom, der de samme klubbene var involvert. Det er brudd på regelen om tre måneders karantene for å skifte side.

«Hva er bakgrunnen for saken? Er dere ute etter Jim Solbakken?»

Tarje Nordstrand Jacobsen er direktør i Molde fotballklubb og har samarbeidet tett med Jim Solbakken i en årrekke. Han understreker at klubben er ekstremt opptatt av å holde seg på rett side av regelverket.

Tekst Lars Johnsen

Er det uproblematisk for MFK at Jim Solbakken i den ene øyeblikket representerer MFK, for deretter å representere en spiller i overgangssaker?
Det som er viktig for Molde Fotballklubb med alle agenter eller advokater som vi bruker, er at både vi og de til en hver tid opptrer i henhold til regelverket.

Gjør Jim Solbakken det?
Ja. 100 prosent. Hva er bakgrunnen for saken? Er dere ute etter Jim Solbakken?

Jobbet Solbakken på vegne av dere da Mame Biram Diouf ble solgt til Manchester United?
Ja, det stemmer.

Var ikke Solbakken agenten for Mame Biram Diouf?
Jeg husker ikke om han har hatt noen representasjonsavtale med Diouf. Hvis han har vært det, sitter i så fall NFF på de papirene. Klubbene har ikke nødvendigvis oversikt over hvilke avtaler spillere har med agenter. Det får vi kun vite i de konkrete tilfellene der vi ønsker å kjøpe en spiller.

Da Jim Solbakken var i Groningen, var han der på vegne av dere eller Diouf?
I forhold til salget til Manchester United, jobbet Jim Solbakken for MFK. Vi hadde engasjert Jim til å hjelpe oss å selge Mame Biram Diouf. Når det gjelder andre klubber og andre tilbud var det aldri noe som kom så langt at vi satt og diskuterte kontrakter. Så vi gjorde en avtale, og det var med Manchester United.

Når fikk han oppdraget?
Den sitter jeg ikke på nå. Men dette er avtaler som er sendt inn til NFF og FA og har vært helt transparente hele veien. Vi har absolutt ingenting å skjule. Jeg skjønner utmerket godt hvem kilden din er. Jeg ville referansesjekket ham både en og to ganger og sjekket motivet til kilden din.

Vi har flere i denne saken.
Du trenger ikke spille spill for meg. Det er åpenbart. Han heter Jon Thorstensen. Kan du bekrefte at det er kilden din?

Vi har snakket med blant andre Jon, ja.
Han har uttalt seg? Men det var ikke der saken kom fra?

Vi har flere kilder.
Du får gå ham etter sømmene. Begynn der.

Avtalen med Diouf ble ferdigforhandlet med Manchester United 16. juli 2009. Hvorfor signerte ikke Molde en representasjonskontrakt med Jim før dagen etterpå?
Jeg er ute av kontoret og har ingen papirer foran meg. Det må jeg sjekke.

Hvilken rolle hadde Solbakken da Mats Møller Dæhli og Jo Inge Berget gikk til Cardiff: Var han spillernes eller Moldes representant?
Han representerte Molde.

Er det betenkelig at han først er rådgiver for Ole Gunnar Solskjær da han ble ansatt i Cardiff. Kort tid etterpå er Solskjær motparten til Solbakken når Solskjær kjøper Mats Møller Dæhli og Jo Inge Berget?
Ikke sånn som vi opplevde det. Ikke så lenge det spilles med åpne kort. Om det foreligger skjulte agendaer kan det være problematisk. Vi er ekstremt tydelige og ryddige på en hver tid gjeldende regelverk og er på rette siden. Agentregelverket gir mulighet til å representere spillere, trenere og klubber, uten at det er åpning for dobbeltrepresentasjon.

Vi har kilder som sier at Vegard Forren fikk beskjed om at han måtte bruke Jim Solbakken som agent om han ønsket å bli solgt. Hva er din kommentar til det?
Da må kildene stå fram. Å komme med grunnløse rykter og påstander, det går verken an å forholde seg til eller kommentere.

Hvordan vil du beskrive forholdet mellom Jim Solbakken og Ole Gunnar Solskjær?
Det får de beskrive selv.

«Hvis du spør dem om Jim Solbakken har brutt loven eller ikke sendt inn en kontrakt i tide, så får du til svar at det har han aldri gjort.»

Josimar sendte Jim Solbakken en sms og ba om et intervju. Han ringte opp etter få minutter.

– Hvordan artikkel er det du skal lage, er det en skikkelig artikkel eller en basert på andre misunnelige agenter? Dere er et seriøst fotballmagasin. Derfor ringer jeg tilbake til deg.

Vi skal lage en skikkelig artikkel.
– Hvis du ser på A-landslaget i dag, består det stort sett av mine spillere. Det er spillere som vi har jobbet med siden de var 13, 14, 15 år gamle. Og det gjør meg ekstremt stolt at vi identifiserte, fant og har satset på dem som vi den gangen trodde kom til å bli best, og har truffet med det. Alle i media og andre jantelovsfolk i dag ser ikke det bildet.

Tre av de unge du har jobbet med lenge var også med til Cardiff…
– Svar meg nå, skal du lage en artikkel om Cardiff og negativiteten rundt det? Er det en sak om Jim Solbakken/Cardiff eller Jim Solbakken/fotballagent du skal lage? spør Jim Solbakken.

Det siste.
– Da må du gå langt tilbake i tid.

Du jobbet i Nordsjøen, hva gjorde du der?
– Er utdannet innen petroleum. Jobbet for Philips i fire år, med automasjon og prosess, sier Solbakken, før vi kommer tilbake til fotballen:
– TV2 skriver i dag om hvor godt Oslo-fotballen er representert på landslaget. Sju mann inne. Alle dem har vi jobbet med siden de var 13, 14, 15 år. Ingenting har skjedd over natta.

Hvordan har dere fått dem inn?
– Mest sannsynlig var det foreldre eller klubbledere som ringte til oss, i 90 prosent er det tilfelle – de sier at de har en ung spiller som har lyst på en sjanse, lyst til å bli god. Det er det som er hele jobben vår, å gi dem muligheten til å bli god. Å legge forholdene til rette for at de kan bli så gode som mulig. Sju fra Oslo på A-landslaget i dag, vi har jobbet ekstremt godt med dem, gitt dem muligheten til å bli gode – best. Ikke det at Harmeet Singh var den beste gutten, men definitivt det beste treningstalentet – hadde den største go-en. Derfor valgte vi for eksempel å jobbe med ham. Vi visste at han har en enorm motivasjon, han var ikke den beste på Vålerengas gutte- og juniorlag, men hadde lyst til å bli best. Vi har gitt ham muligheten til det, og det er jobben vår.

Det hele begynte på Solskjær-akademiet?
– Ganske få er oppdaget på Solskjær-akademiet. Ikke så mange av dem vi jobber med i dag ble oppdaget der. Og de som var der, hadde blitt oppdaget før de kom dit. Det blir et helt feil bilde. Nå skjønner jeg hvor du vil hen, det har jeg skjønt for lenge siden, at du skal lage en halvveis negativ artikkel som er kritisk til agenter. Det bør du heve deg over og heller se hva vi har lykkes med, se på dem som representerer A-landslaget i dag, hvordan vi begynte å jobbe med dem som veldig unge og hva det har tatt å få dem dit. Det har vært en formidabel jobb. Vi har truffet ekstremt godt.

Er det lov å signere spillere så tidlig?
– Det er ingen som har lov til å ha agent så tidlig, men foreldre og klubbledere ringer til oss for å gi dem motivasjon, ved å ta dem med på prøvespill i utlandet for å se på nivået, å se på de andre gode. Av alle de spillerne vi er agent for nå – eller som du mener vi er agent for, eller vi er agent for – så er det ikke mange vi har agentkontrakt med. Så det blir et helt feil bilde.

Når agenter selv innrømmer at de hopper over kravet om representasjonskontrakt, betyr det at det er praksis i bransjen?
– Akkurat der innrømmet du at du har snakket med andre agenter. Du har fått tips av andre agenter om å lage sak om Jim Solbakken.

Hvem representerte du da Diouf gikk fra Molde til Manchester United?
– Når du gjør en overgang, skal alle papirer være i orden. Jeg har aldri i mine femten år som agent misset på noe som har noe med regelverket å gjøre. Så kritikken er grunnløs og kommer kun fra andre agenter. Dersom de andre agentene i Norge hadde fokusert litt mer på spillerne sine og på jobben sin, og litt mindre på Jim Solbakken, så kan det hende de hadde fått til en overgang de også.

Regnskapspapirer viser at du har kostnadsført utgifter til representasjon av Diouf…
– Igjen vet jeg hvor du skal. Igjen. Hvis du ringer NFF, de har alle papirer i alle overgangen. Hvis du spør dem om Jim Solbakken har brutt loven eller ikke sendt inn en kontrakt i tide, så får du til svar at det har han aldri gjort. Alt har vært 100 prosent riktig, alltid. Det finnes ikke én eneste feil i systemet.

Du var ikke Dioufs agent?
– Nei.

Representasjonskontrakten med Molde ble skrevet dagen etter at overgangen gikk i orden…
– Jeg hadde representasjonskontrakt med Molde da de solgte Diouf, og ble først agenten hans etter at han hadde kommet til England.

Men du har skrevet av utgifter i ditt eget regnskap i forbindelse med å representere Diouf.
– Det er fordi vi gjorde en jobb for Molde Fotballklubb. Hører du har snakket med Jon Thorstensen. Hahaha. Det er trist…

Du avviser at du var agenten til Mame Biram Diouf før han gikk til Manchester United?
– Jeg står på det. Det er sånn at når klubber skal ha spillere, så kommer de til meg. Det er den klubben jeg til en hver tid jobber for, som jeg representerer. Det eneste forumet som er oppdatert på hvem jeg representere, er NFF. Du må snakke med forbundet. Igjen, jeg har aldri gjort noe galt når det gjelder agentvirksomhet. Dette kommer fra agenter som burde ha fokusert litt mer på jobben sin enn konkurrentene sine.

Under rettssaken i fjor der du var vitne, sammenlignet du Stengel-opsjonen med Mikel-saken. Står du på det at Mikel-saken handlet om en opsjon?
– Det jeg har sagt i retten, er 100 prosent sannhet. Husker ikke konkret hva jeg sa, men ja, jeg står for det.

Vi har kildemateriale fra Mikel-salget som viser at det ikke var noen opsjon.
– Da er du feilinformert.

Du var der på Emirates da Solskjær møtte Vincent Tan. Hvilken rolle hadde du?
– Du har akkurat sagt at jeg var til stede. Du mener å vite, du nå..

Det ble tatt bilder av deg på tribunen. Men hvilken rolle hadde du? Var du med under kontraktsforhandlingene Solskjær hadde med Cardiff?
– Selvfølgelig var jeg det. Der fikk du den. Nå har du gjort et godt stykke arbeid. Hahaha.

Under rettssaken i fjor, kom det fram at du hadde representert Nancy. Stemmer det?
– Husker at jeg tok Veigar til Nancy, ja.

Veigar selv sier du representerte ham?
– Husker ikke, men de papirene ligger også inne hos forbundet. Rollene mine ligger hos forbundet. Når jeg hører hvilken sak du skal du skal skrive, henviser jeg til forbundet. Du får høre med forbundet om rollene.

Tilbake til Diouf. Du avviser kategorisk at du var hans agent før han gikk fra Molde til Manchester United?
– Ja, det avviser jeg kategorisk.

Det var advokat Erik Flågan som til slutt representerte Mame Biram Diouf da han skulle forhandle om sin personlige kontrakt. Flågan er din egen advokat, er ikke det interessekonflikt?
– Absolutt ikke. Jeg hører du er farget av alle andre agenter. Du burde ha fokusert på det positive vi har gjort, men jeg ser det blir vanskelig å snu denne artikkelen. Gleder meg til å lese.