Det var en gang et VM…

For seksti år siden var ikke VM et kommersielt gigantprosjekt, men noe vårt sosialdemokratiske naboland fikk til med glans.

Tekst: Pål Ødegård
Foto: Johanna Lundberg/Bildbyrån

Det å få tildelt og organisere et fotball-VM i moderne tid har gjerne vært forbundet med negative oppslag. Korrupsjon. Hvite elefanter. Protester fra skattebetalere som lurer på hvorfor de har måttet betale regningen. VM i Brasil viste alt dette. VM i Russland og det neste i Qatar i 2022 er omhyllet i skandaler om storpolitisk manipulering, brudd på menneskerettigheter, slavearbeid og dødsfall. Dimensjonene er også enorme. Ikke bare i penger. Brasil-VM skaffet FIFA 42 milliarder svenske kroner i inntekter, og kostet 132 milliarder svenske kroner å arrangere. Og i 2026 skal hele 48 land delta. Hvert land med sine tusenvis av fans som skal bo, spise, drikke og transporteres. Hvert lag må ha hver sine topp moderne treningsfasiliteter. Og et x antall stadioner med plass til minst førti tusen må også holde høyeste standard.

Men det har ikke alltid vært slik. I 1958 ble hele fotball-VM arrangert i vårt naboland Sverige, noe som hadde vært komplett umulig i dag. For å få vite hvordan dette har forandret seg på seksti år, tok Josimar turen til Bengt Ågren, sekretær i Sveriges VM-komité i 1958.

Tilfeldighetenes spill
Josimar besøker 88 år gamle Bengt Ågren i hans hjem utenfor Stockholm. Det er fortsatt mars måned, minus to grader og snø. Idet Josimars utsendte og fotografen, som til vanlig dekker Allsvenskan og det svenske landslaget stiger inn, tilbyr han oss tøfler.
– Det er litt gulvkaldt her, skjønner dere, så ha på dere disse, bedyrer han med et vennlig smil. På kjøkkenbordet har han allerede plukket fram en haug med gamle avisutklipp og bøker fra VM i 1958. Ågren begynner straks å fortelle om ett av dem.

– Her ser dere bilde av da svenskekongen Karl Gustav gikk ned på gressmatta etter finalen. Se på Trigo, den brasilianske legen, som legger sin arm rundt kongen. Og en spiller som legger sin arm rundt kongen fra den andre siden. Det var så spesielt!, forteller han entusiastisk før han går videre til et utklipp fra den brasilianske avisen O Globo.

Så hvem er egentlig Bengt Ågren, og hvordan gikk det til at han var sentral med å arrangere et av VM-historiens beste sluttspill i vårt naboland?

–Det er jo lærer jeg først og fremst har vært, og det var en tilfeldighet at jeg havnet i fotballen. Etter lærerskolen måtte jeg ut i praksis før jeg fikk tittelen som lærer, og på den tiden fikk man ikke betalt i feriene om man var praktikant. Men Holger Bergérus, som var gymnastikklærer slik som meg, skaffet meg sommerjobb i det svenske fotballforbundet som administrator i 1954. Da var det allerede bestemt at Sverige skulle arrangere verdensmesterskapet i 1958. Forbundet var fornøyde med jobben min, og ba meg neste år om å ta permisjon fra læreryrket i de tre neste årene. Det kunne jeg jo ikke takke nei til. Og dermed ble jeg sekretær med ansvar for det administrative i forbindelse med VM i fotball.

Men hvordan gikk det til at Sverige fikk tildelt VM?
– Under FIFA-kongressen i London i 1948 var det ikke mange som meldte sin interesse. Europa, som det var sin tur å avholde VM ettersom Sør-Amerika hadde arrangert det i 1950, var tross alt nettopp ferdig med verdenskrigen, og alle landene hadde mer enn nok med å bygge opp etter alle ødeleggelsene. Dermed var det bare nøytrale Sveits som ba om VM i 1954. FIFA var likevel ikke helt trygge på at de ville rekke det i tide, og da de gjerne ville ha et vertsland i reserve, meldte Sverige seg på. På kongressen ble dermed Sveits tildelt VM i 1954, mens Sverige da fikk garanti for 1958 om de ikke måtte steppe inn for Sveits fire år tidligere. Dette var ikke helt etter FIFAs protokoller, men det var som sagt litt unntakstilstand på grunn av verdenskrigen. Heldigvis klarte Sveits jobben, for jeg tror ikke Sverige hadde blitt klare tidligere. FIFA stilte for eksempel den gangen også krav til hvor store stadionene skulle være. Minstekravet var 20.000 tilskuere. De stadionene vi hadde dekket jo ikke kravene. Vi måtte bygge ut kraftig på plasser som i Eskilstuna og Uddevalla. Dem vi hadde som var store nok måtte moderniseres, blant annet med flere sitteplasser. Dimensjonene var også for små. Kravet fra FIFA var at banene måtte være minimum 105 x 68 meter.

På den tiden var alle arenaene også brukt til friidrett på sommeren, og løpebanen gjorde at selve fotballbanen i beste fall var på 102 x 64 meter. Arenaene var jo nesten alle kommunalt eide den gangen, og selv om kommunene ville være med og arrangere VM, kviet de seg for å modifisere anleggene sine. I Eskilstuna, for eksempel, der Tunavallen stadion var eid av Eskilstuna Idrottsforeningars Samorganisation, drøyde det til våren 1957 før et par av deleierne gikk med på å utvide banen etter FIFAs krav. I Göteborg og Malmö ble det bygd nye stadioner. I Solna ble det bygget nye tribuner på kortsidene. I Norrkøping ble det også bygget en ny tribune. Og i Uddevalla sørget skipsreder Gustaf Thordén for at tribuneseksjoner fra et annet stadion ble flyttet slik at Rinnersvallen stadion fikk nok plasser. Uddevalla skulle bare arrangere én kamp, men kravene måtte oppfylles. Økonomisk var det også en utfordring. Det var jo ikke slik som i dag, hvor staten kom inn med garantier. At vi søkte VM var det svenske fotballforbundets anliggende, og dermed måtte vi ordne opp. Holger Bergérus, som var administrerende direktør i forbundet og leder for VM-komitéen, vurderte et øyeblikk å ta pant i huset sitt for å skaffe midler til å bygge ferdig finalearenaen Råsunda. Men vi klarte det. Vi ble ferdige i tide, erindrer Ågren.

God dialog med Fifa
– Sentralt var vi ikke mange ansatte. Men på slutten av 1956 ble det opprettet lokale organisasjonskommitéer og pressekomitéer på alle plassene det skulle spilles. Kommunalfullmektige, folk fra idrettsnemder, distriktsforbund, foreninger og lokal presse ble valgt inn.Det var en bråte med detaljer som måtte tas hånd om, men samarbeidet mellom kommunene og idrettsfolk var eksepsjonelt. Noe mange ikke er klar over er at VM også kunne blitt spilt i Danmark og Norge. Vi hadde som plan B, altså om vi ikke hadde nok arenaer, så kunne København og Oslo få noen kamper. Det ble altså ikke nødvendig, men er litt artig å tenke på i dag.

Hvordan var samarbeidet med FIFA? Det var jo ingen store, internasjonale sponsorer og slikt som i dag?
–Haha, nei. FIFA gjennomførte inspeksjoner, og vi hadde en god dialog med dem. Men kravene er jo mye strengere i dag. Det var ingen store, utenlandske sponsorer. Reklameplass på stadionene var de samme som ellers i året, og det var de lokale baneeierne som beholdt inntektene. Det ble med andre ord ikke laget egne sponsoravtaler for VM, slik at reklameskiltene rundt banen, som ‘Ha Esso i tankarna’, var de samme som under en hvilken som helst ligakamp eller friidrettsstevne. Produkter med den offisielle VM-logoen, slik som pengebøker, klistremerker, nøkkelholdere og slikt, ble kun solgt ved stadionene, og inntektene tilfalt det svenske fotballforbundet. Der var det altså kun SvFFs produkter som kunne selges, men lengre vekk fra anleggene ble det solgt ikke-sanksjonerte VM-effekter. Men FIFA hadde ingenting med det å gjøre. Det som kanskje er mest kuriøst i dag er selve fotballene som ble brukt under mesterskapet. Det var ikke Adidas gjennom en mangeårig milliardavtale som leverte ballene den gangen. I stedet ble balleverandøren plukket ut av FIFA etter anbud. Dette var på høsten i 1957. Ballene måtte sendes til det svenske fotballforbundet uten merking, og navnet på leverandøren måtte ligge i en umerket konvolutt. Vi fikk inn 102 forskjellige baller, og etter blindtesting ble vinneren Sydsvenska Läder- och Remfrabrik. De fikk dermed æren av å utstyre alle VM-lag og arenaer med baller, men fortsatt uten merking om hvem som hadde levert ballene. Først på finaledagen ble det annonsert hvilket firma som hadde produsert de, forøvrig den første VM-ballen uten utvendig snøring, og med navnet ‘Topstar’, og først da kan fabrikken annonsere og selge ballen til folket.

Hva med TV-inntekter og slikt? TV var jo ganske nytt den gangen?
– Altså, det kan ikke sammenlignes med i dag. Den gangen fantes ingen satelitter, nesten ingen hadde TV-apparater, og teknologien var rett og slett på et helt annet nivå. Allerede i Sveits fire år tidligere hadde noen av kampene blitt sendt på TV, men folk flest hørte på radio. EBU, Europas kringkastningsforbund, hadde i Sveits fått TV-rettighetene gratis av FIFA. På starten av mai i 1958 ble det tegnet en avtale med Svensk Radio. FIFA gav oss det oppdraget, og den lød på 800.000 svenske kroner for TV-rettighetene og 700.000 for radiosendingene. Dessuten var det en diskusjon i Sverige om hvorvidt mange kamper skulle radiosendes ettersom mange fryktet at folk ikke ville komme på stadion når de kunne følge den hjemme. Forhandlingene var ikke enkle, og FIFA/SvFF stilte krav om en garanti på billettinntekter på elleve millioner svenske kroner. Det ble løst i siste sekund da Lloyd’s i London godtok en forsikring. Premien ble på 250.000 kroner, og ble betalt av AB Philips i Sverige. Lloyd’s måtte senere ut med 71.000 kroner. TV-rettighetene ble så kjøpt av tyske UFA for 50.548 svenske kroner, som laget opptak på filmruller som ble sendt med fly til andre land.

–Den gangen hadde Sverige to radiokanaler. P1, som sendte hele dagen. Og P2, som startet sendingene sine klokka fem på ettermiddagen. På TV var det én kanal, som kringkastet fra seks om ettermiddagen og fram til klokka ti. Men onsdag var TV-fri. Regulære sendinger startet først i 1956, og det var kun i de største byene det gikk an å få inn TV-signaler. Men fotball-VM skulle vise seg å bli gjennombruddet for TV i Sverige. I 1957 fantes det 23.000 TV-apparater i landet. Da VM starter hadde det økt til 149.000, og deretter økte det med 1000 hver dag i juni måned mens VM pågikk. De som fortsatt ikke hadde apparater samlet seg hos de som hadde anskaffet et. Men de fikk på langt nær sett alle kampene. Sveriges tre gruppespillskamper ble kringkastet, sammen med tre andre gruppespillskamper. Men mange gikk samtidig, og det var ikke kapasitet til å filme fra flere enn én kamp i gangen. Ellers ble bare fire kamper sendt på TV: Sverige mot Sovjetunionen i kvartfinalen, en semifinale, bronsekampen, og finalen. Semifinalen mellom Sverige og Vest-Tyskland ble for eksempel ikke sendt. Eurovision-landene kranglet om hvilke som skulle sendes, og denne gangen ble det Brasil-Frankrike som vant fram etter diplomati på høyt nivå. Franskmennene hadde til da ikke kunnet se sitt lag spille på grunn av tekniske begrensninger. Så de som sier at de så Kurre Hamrins berømte ‘gå-mål’ mot tyskerne på direkte på TV, de lyver. Svenskene kunne først se høydepunktene fra kampen to dager senere. Dagen derpå var jo en onsdag, så da var det TV-fri. Bortsett fra Vest-Europa er det ingen som fikk sett kampene direkte på TV. I Øst-Europa benyttet de et annet system. Og brasilianerne hjemme i Brasil fikk først sett sitt lag tidligst to dager senere, og da gjerne høydepunkter i en filmavis. De fikk altså ikke se Pelé spille i finalen før to dager etterpå.

– Radiosendinger var jo som sagt det mest vanlige på den tiden. Men også det bød på tekniske utfordringer. Hver korrespondent på stadion måtte kobles opp mot en kobberledning som deretter sendte signalene via kabler til andre land, eller til Nederland for videre sending til andre kontinenter på kort- eller langbølgenettet. For skrivende presse var det heller ikke enkelt. Det fantes jo ikke mobiltelefoner og internett den gangen, men journalistene ville likevel berette hva som hendte til sine redaksjoner så fort som mulig. Utfordringen var at det var flere reportere enn Sverige kunne levere telefonlinjer til. Televerket hadde rett og slett ikke kobberledninger nok når det ble spilt syv kamper på syv forskjellige arenaer, og dermed kunne ikke verdenspressen få greie på hva som hendte der de ikke var selv. Vi funderte lenge på hvordan vi skulle løse dette. Løsningen ble det svenske flyvåpenet, som hadde et eget nett til krigs- og nødsituasjoner, og staben i flyvåpenet ble henrykte over å få testet nettet sitt. De påtar seg dermed å skrive ut rapporter fra hver kamp på blanketter med egne kodeord for hva som hendte. Så det var egne koder for mål, straffespark og så videre. Disse ble delt ut til pressefolk hvert kvarter, slik at de kunne vite hva som hendte på de andre arenaene. Journalistene var meget fornøyd med denne løsningen, selv om det var kø på presserommene der alle ville først til telefonen

– For å sende bilder var det også store utfordringer teknologisk sett. Pressefotografene ville jo gjerne sende bildene direkte så de kunne pryde artiklene i kveldsavisen hjemme. Men for å utføre bildetelegrafi, som var teknologien den gangen, trengtes et fast apparat. I 1957 fantes det kun ett slik i Stockholm, som hadde en maksimal kapasitet på 7-8 bilder i timen. Vi antok at vi trengte fem nye apparater. To til i Stockholm, og ett hver i Göteborg, Malmö og Norrkøping. Men vi hadde ikke råd til mer enn ett. Prisen var på hele 13.000 svenske kroner.

Hva med sikkerheten?
– Det var hverken noe vi eller FIFA tenkte særlig på. VM i Sverige har ofte fått merkelappen som det siste ‘uskyldige’ VM på grunn av det. Det fantes jo ikke hooligans den gangen, og det var før terroristhandlinger som vi senere så under OL i München i 1972. FIFA hadde riktignok strenge krav til hvordan stadionanlegg skulle være, men ingen som angikk sikkerhet. Det var ikke noe fysisk skille mellom tribunene og banen. I høyden et rep. Der det var løpebane, satte vi benkerader inntil tre meter fra sidelinjen. Når spillerne og dommerne løp ut, måtte de tråkle seg gjennom disse benkeradene. Satt du der, kunne du strekke ut hånda og ta på de. Under en av kampene kan man se at tilskuere går ut på banen og klapper keeperen på skuldra etter en god redning. Det eneste vakter og politi bekymret seg over var organisering av parkering og trafikk ved stadionene, og at folk ikke slapp inn uten billett.

– Det var heller ikke noe vakthold der VM-lagene holdt til, og hvem som helst kunne spasere bort til spillere på treningsanleggene og hotellene hvor de befant seg. Brasil, for eksempel, hadde Hindås Turisthotell som base under turneringen. Mindre enn en kilometer unna bodde Sovjetunionen på Hindås Idrottsgård, og spillere fra begge lag omgikk hverandre, fisket i den samme sjøen, og hang med lokalbefolkningen. Brasilianerne, og spesielt Pelé, fikk veldig god kontakt med ungene på stedet. De badet, sang og lekte sammen når spillerne ikke var på trening eller på kamp. Treningene var forøvrig også åpne for publikum, og mange nysgjerrige kom for å se på, selv om de ikke hadde noen aning da om hvilke verdensstjerner de kikket på.

Hva var ditt inntrykk av selve VM og kampene? Fikk du tid til å se noen? Og hva tenker du om VM nå?
– Jeg fikk sett alle Sveriges kamper, men som organisator gikk jeg jo glipp av enkelte øyeblikk. Jeg fikk for eksempel ikke sett Sveriges første mål i finalen. Men jeg var selvfølgelig veldig stolt av hva vi fikk til. Selv om vi hadde få tilskuere på enkelte kamper, ble det en stor suksess. Sverige-VM var jo det første ordentlige verdensmesterskapet hvor alle ville delta. Riktignok var det ingen afrikanske lag ennå, de var jo nesten alle kolonier. Men det var første gang at de søramerikanske lagene som Argentina ikke boikottet et sluttspill avholdt i Europa. Det var ingen seeding basert på styrkeforhold, så gruppekampene kunne være veldig spennende. Og til slutt ble det det mest målrike mesterskapet noen gang om man tar mål i snitt per kamp i betraktning. At Sverige gikk til finalen bidro også til at mesterskapet ble slik en suksess her hjemme. Det var heller ikke en selvfølge før mesterskapet. Sverige hadde jo tatt gull i fotballturneringen i 1948, og en tredjeplass i VM i 1950. Men til VM i Sveits kvalifiserte vi oss ikke en gang. Grunnen var amatørreglene. Sveriges tidligere trener George Raynor, som hadde ledet oss til disse bragdene, kom tilbake. Men kun fordi vi ble kvitt amatørreglene. Alle våre største stjerner hadde gått til proffspill i Italia, og fikk ikke spille for landslaget. Det var nok mye av grunnen til at vi ikke nådde VM i Sveits. Disse reglene kunne ikke det svenske fotballforbundet bare bestemme seg for å endre selv. Eller, vi kunne, men da ville vi miste alt av statsstøtte. Til slutt ble det bestemt at vi stilte med våre profesjonelle spillere også, ellers ville vi dummet oss ut på hjemmebane.

– Nå til dags har jo VM blitt så stort at det knapt finnes nasjoner som kan avholde de. Kravene er jo også mye høyere. En nasjon som Sverige, som hadde 7,5 millioner innbyggere den gangen, har jo ikke mulighet til det, ihvertfall ikke alene. Se bare hvor mye det kostet en diger nasjon som Brasil som avholdt det i 2014. Og mange av stadionene de måtte bygge blir ikke engang brukt etterpå. Gjenbruken var vi ihvertfall gode på i Sverige. Noen ble brukt som friidrettsbaner etterpå, som  i Sandviken og Malmö. Finalearenaen i Solna ble revet i 2012. Men ellers brukes fortsatt ni av tolv stadion fortsatt til fotball. FIFA-museet som åpnet i 2014 lurte på om vi kunne sende de en stol fra hvert stadion. Fotballforbundet måtte svare at de var nok ikke tilgjengelige. Det som ikke var ståplasser, var enten en planke uten ryggstø på betongen, eller midlertidige benker som ble levert tilbake til gymsaler og lignende der de ble lånt fra.

Hva gjorde du etter VM var over? Fortsatte du å jobbe med fotball?
– Nei, da var permisjonen min over, og jeg gikk tilbake til læreryrket. Og der ble jeg resten av min yrkeskarriere, de siste årene som rektor på et gymnas. Men i de seneste årene har jeg vært involvert gjennom fotballforbundet på grunn av VM i 1958. På 50-årsdagen for finalen mellom Sverige og Brasil ble vi gjenlevende fra begge nasjoner invitert til Brasilia av den daværende brasilianske presidenten Lula. Også i årene etter det har det vært flere arrangementer, og spesielt brasilianerne har fått en ny interesse for hvordan det var da de vant sitt første VM. Det har vært mange TV-team her i Sverige for å lage reportasjer om hvordan Pelé & co hadde det under VM. Ja, jeg skal faktisk på et arrangement i morgen sammen med den brasilianske ambassaden, hvor det skal mimres om 1958-VM.

Ågren er ustanselig, og virker å få energi av å minnes dagene på 50-tallet. Etter nesten fire timer kommer hans kone inn, og gir ham kjeft fordi han ikke har bydd oss på kaffe og kaker. Vi drikker høflig kaffen vår, og hinter om at vi kanskje har nok nå, og at han kanskje vil hvile litt før nye møter dagen etter. Men da finner Bengt fram en rekke DVDer der han håndhilser på Pelé, der ungene fra Hildås Turisthotell, som nå også er i pensjonsalderen, minnes de eksotiske brasilianerne som besøkte dem den sommeren i 1958. Taleopptakeren til Josimars utsendte har nå rundet fem timer, og vi får til slutt takket for besøket. Men før vi leverer tilbake tøflene og sagt adjø, kommer Bengt med en pin til hver.

–Jeg har ikke så mange igjen, men disse skal dere få. De er originale VM-pins fra 1958.

Det er ikke så mange igjen fra finalelagene i 1958 heller. Kun fem spillere som spilte finalen lever i dag, to brasilianere og tre svensker. Hadde det ikke vært for Bengt Ågrens kasser med avisutklipp, og hans presise minne, ville vi nok ikke visst så mye om hvordan det gikk til da selveste fotball-VM ble spilt i vårt naboland. Kanskje FIFA-museet heller bør snakke med slike som Ågren mens det fortsatt er tid?

 

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.