Den sveitsiske talentfabrikken

Sveits er i ferd med å bli en stormakt i fotball. Hva er grunnen til at lands- og klubblagene har tatt kvantesprang de siste årene? Josimar dro til Bern og møtte arkitektene bak den sveitsiske fotballrevolusjonen.

Tekst Lars Sivertsen

«Sveitseren er ikke en naturlig fotballspiller, men han er normalt sett edruelig i sin tilnærming til ting. Han kan overtales til å tenke fremover og kalkulere fremover,» sa catenaccioens stamfar, sveitseren Karl Rappan, til World Soccer i 1962.

Nesten nøyaktig 50 år senere, den 29. februar 2012, er det like før pause i privatlandskampen mellom Sveits og Argentina på Stade de Suisse i Bern. Xherdan Shaqiri plukker opp en løs ball på høyre side av midtbanen. Han tar et par touch og beveger seg nedover langs sidelinjen, men både Javier Mascherano og Pablo Zabaleta trekker ned foran ham og sperrer veien videre. Uten å nøle så mye som et hundredel fortsetter likevel Shaqiri, med en presis berøring fører han ballen forbi begge to og setter inn et rykk som ingen klarer å følge. Han kommer til dødlinja og slår inn, i feltet flikker Blerim Dzemaili ballen kontrollert på volley rett inn i løpsbanen til Granit Xhaka, men avslutningen hans går over. Ikke noe monumentalt øyeblikk, en sjanse i en treningskamp som ikke ga tellende resultat, men alle som så de fem-seks sekundene vil være enige om én ting: Rappans teori om at sveitseren ikke er en naturlig fotballspiller, kan man bare pensjonere. Og ironisk nok er denne utviklingen et resultat av nettopp sveitsernes evne til å tenke fremover.

På nivå med Norge
Etter en relativt respektabel innsats på første halvdel av forrige århundre (landet deltok i seks av sju verdensmesterskap mellom 1934 og 1966), maktet ikke Sveits å bli med når fotballen gradvis beveget seg inn i den moderne tidsalderen. Mellom 1970 og 2002 kvalifiserte alpelandet seg bare til ett verdensmesterskap av åtte mulige, og mellom 1960 og 1992 kvalifiserte de seg til null av ni mulige europamesterskap. Sveitserne var rett og slett ikke spesielt gode i fotball.

I 1980, i kvalifiseringen til VM i 1982, tapte de 2-1 mot Norge, et norsk lag som til tross for Åge Hareide og Svein Mathisens beste innsatser ikke akkurat var noen gullårgang (vi havnet til slutt sist i gruppen). I 1978 måtte sveitserne også gi tapt for Norges beste menn, men da det var kanskje mer forståelig, siden vi hadde Tom Lund og Odd Iversen på topp. Sveits var uansett et land selv Norge, i tiden før Drillo gjorde oss til en troverdig nasjon internasjonalt, hadde relativt god kontroll på.

Spol frem til februarkvelden i Bern. Argentina vinner til slutt kampen 3-1 etter Lionel Messis første hat-trick for landslaget, men spillemessig var de to lagene jevngode. Flere ganger tok stopperen Francois Affolter med seg ballen gjennom flere pressledd og skapte kaos i Argentinas bakre rekker. På venstrebacken viste Ricardo Rodriguez fin ballbehandling og stor løpsvilje. Periodevis satte Granit Xhaka tempo på midtbanen som om han var Fernando Redondo. Fremover på banen ga Admir Mehmedi de argentinske forsvarerne store mengder hodebry, mens Xherdan Shaqiri sto for minst like mange tekniske c-momenter som Messi. Det disse fem har til felles, ved siden av det sveitsiske passet, er at de ble alle født etter 1990 og at de spilte fra start mot Argentina.

– Laget i går var for ungt. Altfor ungt.
Hansruedi Hasler rister sakte på hodet. Han snakker sakte og lavt, med den stille autoriteten til en mann som er vant til å bli lyttet til. Det er dagen derpå, og Josimar møter Hasler på en restaurant bare en crosspasning unna gressmatta kampen ble spilt på kvelden før. Han kan styre sin begeistring for den høye ungdomsandelen, men han virker også som en mann som kan styre sin begeistring for det aller meste. Til slutt kryper det likevel frem begynnelsen av et lurt smil i munnvikene hans.

– Men selvfølgelig, det er jo et flott resultat for alle som jobber med dette.
Med «dette» mener han talentutvikling, og han har selv jobbet med «dette» mer enn de fleste.

Reform 95
Midt på 90-tallet bestemte det sveitsiske fotballforbundet seg for at landet trengte en mer profesjonell, helhetlig og langsiktig tilnærming til talentutvikling. Mannen de vendte seg til var Hansruedi Hasler. Han ble ansatt som teknisk direktør i det sveitsiske fotballforbundet i 1995, og hans viktigste oppgave var å finne og implementere en ny struktur for talentutvikling.

– I 1995 besøkte jeg åtte forskjellige land for å se hvordan de utviklet spillere, og så la jeg en plan, forteller han.

– Det er veldig viktig å lære av andre. Jeg er glad for å kunne si at i dag er UEFA veldig flinke til å organisere utvekslinger av erfaringer mellom nasjoner, men dette eksisterte ikke da jeg ville lære fra andre i ‘95.

Kanskje var det å se til andre land spesielt naturlig for Sveits, siden nasjonen allerede er summen av tre veldig distinkte kulturer. Ilja Kaenzig, CEO i Young Boys, forklarer at dette også gjelder innen fotballen.

– De franske lagene spiller mer teknisk fotball, vi har lag fra den tyskspråklige delen av landet som er mer atletiske og bedre organiserte, og så har du lag fra den italienske delen, de lå alltid foran alle andre på det taktiske. Så vi hadde disse tre forskjellige kulturene i den samme ligaen, og det har vi tjent på.

Å prøve å plukke det beste fra forskjellige kulturer har det vært tradisjon for i Sveits lenge.
Men når det gjaldt å finne en struktur for talentutvikling, mener Hasler at det viktigste var å se på land der forholdene var sammenlignbare med hans eget.

– Jeg dro riktignok til Frankrike, fordi vi visste at akademiene deres var godt utviklet, men unntatt det så sa jeg at jeg ikke ville dra til de store nasjonene. De har andre budsjetter, andre antall spillere, andre omstendigheter. Det jeg ville var å observere land på samme størrelse som Sveits, så jeg dro til Skandinavia, jeg dro til Østerrike, jeg dro til Belgia og jeg dro til Nederland.
Han husker faktisk spesielt godt besøket til Oslo.

– Norge, for eksempel, var en veldig interessant opplevelse for meg. Jeg husker det godt, jeg så to kamper på ettermiddagen, en U15-landskamp og en U16-landskamp, og jeg følte at jeg hadde sett den samme kampen to ganger. 4-5-1, godt organisert i forsvar, vinne ballen, første pasningen lang, kontringer. Det var ikke min type fotball, men det var interessant å se at forbundet hadde en klar filosofi, fra U15-laget til A-landslaget. Jeg bestemte meg for at vi også måtte finne en filosofi, en stil, men ikke denne.
Han legger diplomatisk til at «du kan ha mye suksess med mange forskjellige måter å spille på, men jeg tror det må være litt mer teknisk enn denne stilen». Det handlet om å se hva som ble gjort bra i de forskjellige landene, og å se hva man kunne lære.

– Jeg lærte fra alle landene. Fra Norge, den helhetlige filosofien. Fra Nederland, det tekniske grunnlaget. Fra Frankrike, akademiene. Sverige var også veldig interessant for meg, de hadde på den tiden veldig godt utviklede profesjonelle klubber med ungdomsavdelinger. Over alt så jeg interessante og viktige ting. Men til slutt måtte vi finne vår egen måte, den sveitsiske måten. Du kan lære, men du må også tilpasse det til din situasjon.
I dag sitter Hasler på UEFAs grasrot-panel, og han føler det er mange land som ikke forstår akkurat dette.

– Vi har et stjernesystem for å vurdere land, men her er det bare snakk om grasrot-fotball altså, basert på diverse kvalitetskriterier. Etter vår rangering har Moldova seks stjerner av seks mulige – Moldova! Jeg er ansvarlig for Romania nå. Romania har ingenting, og de insisterer på å dra til Spania for å lære. Jeg prøver å forklare de – det er ingenting dere kan lære fra Spania, se til Moldova!

Vant VM
Når han skulle bruke alle disse inntrykkene til noe fornuftig og stake ut en ny kurs for landet sitt, gikk Hasler systematisk til verks.

– Det er alltid fem spørsmål. Enten det gjelder fotballforbundet, store klubber eller små klubber, det er alltid fem spørsmål du må finne svar på. For det første: Har vi de riktige spillerne? Det betyr at du må finne løsninger for speidersystemet, finne gode kriterier for talentspeiding, og du må ha gode, utdannede speidere. For det andre: Har vi de riktige trenerne? Dyktige juniortrenere, trenere som kan hjelpe spillerne med å utvikle seg. Det tredje spørsmålet er: Har vi det riktige programmet? Et program som er tilstrekkelig individualisert, for i ungdomsfotballen jobbes det alt for mye på lagnivå. Det fjerde spørsmålet: Har vi den riktige daglige strukturen? Det betyr en god balanse mellom fotball, skole og privatliv. Og det femte spørsmålet er: Har vi penger til å betale alt dette? Dette var strukturen vi brukte i 1995 for å finne veien fremover, og det er de samme spørsmålene som vi stiller i dag.
Identifisering av talent er fortsatt kanskje det aller vanskeligste. Markus Frei jobbet som juniortrener for det sveitsiske fotballforbundet i ni år, og jobber i dag som konsulent som gjennom forbundet hjelper unge spillere med karriereplanlegging. I 2002 var han trener for det sveitsiske U17-laget som sjokkerte en hel fotballverden da de vant VM.

– Jeg har jobbet med dette i 30 år, men jeg kan ikke se på en 12-åring og se om han har talent. Jeg kan se om han scorer flere mål enn de andre guttene, jeg kan se det, alle kan se det, men det har ikke noe med saken å gjøre. Spørsmålet er hvem som vil lære best. Vi ser etter spillerne med mest potensiale, ikke de som er best som 12-åringer. Det trenger ikke bety noe som helst.
Hansruedi Hasler er også opptatt av denne utfordringen.

– Dette er fortsatt et stort tema for oss. Kriteriene for å bedømme et talent. Det er et utrolig vanskelig spørsmål. Det er ikke nok å observere kamper og å gjøre noen fysiske tester. Det er ikke nok. Når de er 12 år er det heller ikke mulig å bedømme, fra 12 år og opp til 15 år er vi nødt til å tilby en slags fotballutdannelse til så mange som mulig, og så kan du begynne å redusere antallet spillere. Men du må være veldig forsiktig helt opp til 15-årsalderen.
Hasler bestemte seg for å etablere akademier sammen med klubbene rundt i landet.

– Vi startet med 28, i dag har vi 40. Det er et nettverk som dekker hele Sveits.
Ideen er at toppklubbene og fotballforbundet i samarbeid driver 40 små akademier der de mest talentfulle spillerne kan bli trent av dyktige trenere og få grundig oppfølging. Frei mener modellen gjør det lettere for ham å se hvem som faktisk har en lovende fremtid:

– Vi har 15.000 spillere på U12-nivå, og vi vil ikke at alle skal bli værende i de små klubbene. Grunnen er at trenerne der er ikke så veldig dyktige. Men vi vil heller ikke at de skal gå til de store klubbene for tidlig. Det er nødt til å være noe mellom. Så ideen er at vi har 40 sentre der de mest lovende kan gå og bli trent tre ganger i uken, pluss én kamp i helgen, over tre år. Vi har 40 sentre, ganger 20 spillere, det blir 800. Når du har redusert fra 15.000 til 800, det er allerede mye, men du får til slutt 800 talentfulle 15-åringer å velge fra. Når du har en ung spiller i tre år, ser du ofte at en spiller først kanskje var en av de minst gode, men til slutt har han utviklet seg til å bli en av de beste.

Over en treårsperiode med tett oppfølging og instruksjon av profesjonelle trenere fra toppklubber og fra fotballforbundet, får de unge spillerne begynnelsen av en god fotballutdanning. Hasler, som nå jobber som teknisk direktør for Young Boys, forteller at samarbeid mellom forbundet og klubbene er avgjørende.

– Du er nødt til å ha klubbene med deg, for klubbene gjør jo 80-85% av arbeidet.

Han viser til sin egen klubb som eksempel:
– Forbundet brakte disse 40 klubbene litt tettere sammen. For eksempel, her i Bern jobber Young Boys sammen med tre andre klubber. Og Young Boys må selvsagt være lederen, så profesjonelle trenere, lønnet av Young Boys, besøker samarbeidsklubbene for å kontrollere kvaliteten på treningene og for å lære opp trenerne der. Dette betaler vi for, for til slutt håper vi jo at spillerne vil komme til Young Boys, og jo bedre formet de er, jo bedre er det for oss.» I sine ni år som ungdomslandslagstrener merket Markus Frei tydelig at alt arbeidet bar frukter. «Før Hansruedi Hasler bygget denne strukturen, var det mest lek og moro, ungdommene spilte fotball og de som gjorde det best ble profesjonelle. Men nå kan vi si at de unge faktisk får en fotballutdannelse, at fotball er som et yrke de læres opp til å utføre.

Balansegang
Samtidig er det jo en kjensgjerning at for de aller, aller fleste blir ikke fotball er yrke, og Hasler mener det å finne en balanse mellom fotball og skolegang er viktig.

– Når vi startet i ‘96 jobbet vi først og fremst med U16- og U18-kategoriene, i noen år var dette vår prioritet. Men vi så at dette var for sent for å forme gode spillere. Du må starte mye tidligere, på U13, U14 og U15-nivå.

I Sveits har barn obligatorisk skolegang opp til de er 16 år. Det var tydelig at det ville bli en utfordring å kombinere dette med fotballsatsning, og faktisk var det en utfordring som var spesielt stor akkurat i Sveits.

– Det er vanskelig, fordi skolesystemet vårt er delt opp etter de 26 kantonene, det finnes ikke noe nasjonalt system, hver landsby har sitt eget.

Man kunne ikke bare henvende seg til et utdanningsdepartement og utvikle en samarbeidsavtale.

– Vi måtte kjempe med alle skolesystemene for å finne et opplegg for samarbeid. De fleste av dem ville ha egne klasser for disse fotballspillerne, men jeg ville ikke det. Disse guttene må integreres inn i vanlige skoleklasser. Kanskje de forlater klassen noen timer på formiddagen noen ganger i uken, men ekstratimer på ettermiddagene kan kompensere for dette.

For Hasler er altså veldig opptatt av å finne balansen, det er viktig at de unge også har fritid.

– De burde ikke trene klokken sju om kvelden. Klokken sju om kvelden burde de være frie, frie til å spise middag med familien til en normal tid, til å se Champions League, for eksempel.

I tillegg til en balansert hverdag, mener Hasler at det sosiale miljøet rundt den unge spilleren utenfor banen er svært viktig. De måtte rett og slett gjøre en
mer helhetlig vurdering av mennesket de hadde med å gjøre, ikke bare fotballtalentet det mennesket besatt.

– Vi måtte for eksempel lære at familien er et veldig viktig talentkriterium. Vi måtte lære at det sosiale miljøet må analyseres for å kunne bedømme et talent. Så vi måtte besøke familiene og utvikle noen spørreskjemaer for å vite mer om det sosiale miljøet rundt spilleren. Og så var det neste steget personligheten. En ung personlighet, hans motivasjon, hans kapasitet for å lære. Vi måtte lære at vi må observere spillerne under kamper og under trening, men at vi også må diskutere med familiene, med guttene selv, for å bli bedre kjent med dem, for å ha et mye mer komplett bilde av gutten. Dette er viktig fordi vi er et lite land, vi har ikke mange talenter, så vi har ikke råd til å miste et eneste ett.

Men selv om balanse og skolegang er viktig, må det satses tidlig, ifølge Hasler.

– Det er veldig viktig å utvikle aldersgruppen mellom 12 og 16 år, for det tekniske grunnlaget. Dersom du mister disse årene, vil du aldri få korrigert dette.
Han mener også det er en sammenheng mellom denne tidlige satsningen og det høye tekniske nivået på spillerne Sveits nå produserer.
– Det er en korrelasjon, men samtidig har det med programmet vi følger å gjøre også. Vi måtte kjempe over flere år for å få gjennomslag for et mer teknisk orientert og mindre fysisk opplegg, og så for å få trenerne til å forstå dette. Det er fortsatt en tendens også i Sveits til å fokusere for mye på det fysiske, det er fortsatt noen trenere som mener styrkerommet er viktigere en gresset.

Og akkurat trenerne er avgjørende.

– Det er trenerne som lager spillere. Dersom du gir spillerne ansvar, gir de selvtillit, vil de vokse mye bedre, sier Markus Frei.

Frei er selv en av flere profesjonelle trenere som Hasler ansatte for å jobbe for det sveitsiske fotballforbundet på 90-tallet. Disse trenerne jobber alle som ungdomslandslagstrenere eller hjelpetrenere for ungdomslandslagene, men dette er bare en liten del av jobben. Hoveddelen av tiden sin bruker de på å reise rundt til klubbene for å hjelpe til, og på å utdanne andre trenere. De startet opp på 90-tallet med fem slike trenere, nå har de så mange som 20 som jobber fulltid for forbundet. Hasler mener dyktige trenere er sentralt for alt de prøver å oppnå.

– Det er veldig viktig. For det tekniske grunnlaget, på den ene siden, men også for personligheten, på den andre. Jeg har sagt før at jeg mener målsettingen bør være at en 16-åring skal være på det samme nivået teknisk som landslagspillerne, og være sterk nok mentalt til å spille på landslaget.
Det tekniske fokuset i landet gjelder ikke bare på juniornivå, noe den tidligere FC København-spilleren Michael Silberbauer har fått merke siden han kom til Young Boys sommeren 2011.

– Det er klart at de kjører mer teknikk og med mange en-mot-en-situasjoner, det gir jo innimellom noen store talenter. Du ser at i hollandsk fotball gjør de litt det samme, de setter masse spillere i en-mot-en-situasjoner, forteller en svett Silberbauer etter en tidlig fredagsøkt der den danske midtbanetraveren måtte jobbe godt for å henge med i spillet til lagkameratene.

– Han er ikke en veldig teknisk spiller, bemerker en av medlemmene i støtteapparatet til klubben mens treningen pågår.

– Men han er god for moralen i laget.

«Den indre flammen»
Sveitsiskfødte Ilja Kaenzig jobbet i tysk fotball i en årrekke før han i 2010 vendte tilbake til hjemlandet som CEO for Young Boys. Etter å ha fulgt landets fotballutvikling fra utsiden, er han ikke i tvil om at det faktisk er mentaliteten som har endret seg mest det siste tiåret.

– Før hadde vi jo spillere som [Stephane] Chapuisat og andre, men veldig mye av det som har endret seg har med mentaliteten å gjøre. Taktisk og teknisk var alltid sveitsisk fotball langt fremme, men nå om dagen er sveitsiske klubber og landslag mentalt mye sterkere.
Problemet de hadde før oppsummerer Kaenzig enkelt: «Dersom vi hadde noe å tape, da tapte vi alltid.» I dag ser man en markant forbedring.
– Ta Basel, for eksempel, hjemmekampen mot Manchester United. Da var det klart at dersom de vant, gikk de ikke bare videre, men de ville slå ut selveste Manchester United.

I slike situasjoner kan presset bli vanskelig å håndtere, men et Basel-lag bygget rundt en stamme av unggutter som Granit Xhaka, Xherdan Shaqiri, Fabian Frei og Yann Sommer holdt hodene kalde og fullførte jobben. Samtidig som gode unge spillere må utvikles, må det også skapes en vinnermentalitet ved å vise at det er mulig å få det til, noen må gå foran. Markus Freis U17-lag gjorde i 2002 akkurat det:

– For ti år siden med U17-laget, det var den første gangen Sveits vant noe i en lagsport noen sinne. Vi har kanskje Federer, vi har noen gode skiløpere, men i lagsport… I Sveits har vi alltid trodd at det er umulig for oss å vinne noe i en lagsport fordi vi er for små. Det er en mental ting. I VM i Sør-Afrika slo vi Spania, det beste laget i verden. Så nå vet vi at vi kan slå hvem som helst, forteller Frei, med stor entusiasme og opptil flere knyttneveslag i restaurantbordet. Å jobbe med mentaliteten har også vært en stor prioritet for Hansruedi Hasler.

– Gjennom alle disse årene har vi prøvd å snakke om personligheten til de unge spillerne i treneropplæringen vår. Tekniske øvelser utvikler samtidig personligheten. Fysisk fostring utvikler samtidig personligheten. Utviklingen av personligheten er ikke et tema for en spesialist en gang i uken, det er et av hovedtemaene for treneren på hver eneste trening. Det er noe vi jobber veldig med. Her i Young Boys snakker vi om den indre flammen. Du ser en gutt som gjør en enkel pasningsøvelse, du ser på kvaliteten på fot-posisjoneringen hans, ok, greit, men se om han er konsentrert, om han er motivert. Det er viktigere. Det er mentaliteten som til slutt gir suksess.

Nøyaktig hva som har endret seg for at mentaliteten har blitt bedre, er det vanskelig å si noe presist om, men en av faktorene er mer tydelig enn andre.

– Kanskje verden har endret seg litt, sier Kaenzig ettertenksomt.

– Sveits har åpnet seg opp. Mentaliteten er ikke den samme her nå som for 15, 20 eller bare 10 år siden. Det har blitt mer globalt og mer åpent for konkurranse. Før levde alle veldig godt i Sveits, det var ingen konkurranse, du trengte ikke jobbe spesielt hardt for å tjene penger. Nå har tidene endret seg, og det ser du også i fotball.

Det Kaenzig mener, mer spesifikt, er innvandring. 20 % av befolkningen i Sveits er arbeidssultne innvandrere som har røsket tak i et bedagelig alpeland. Her jodler ingen sløve unnasluntrere lenger, og ingen steder er det mer tydelig enn på fotballbanen.

– Vi har 20 % innvandrere i den sveitsiske befolkningen. Mer enn 40 % av lisensbetalende fotballspillere i det sveitsiske forbundet er innvandrere, og i eliteprogrammene for ungdom er det mellom 50 og 60 %. Alle disse familiene kommer fra Spania, Italia, Portugal, Tyrkia, Serbia, Kroatia. De kommer fra fotballnasjoner. Ingen av de spiller hockey, liksom. Ingen av de står på ski. De spiller fotball. Og disse innvandrerne, backet opp av familien, er mye mer motiverte.

Han får støtte av Kaenzig, som selv har russisk mor.

– Disse gutta kjemper for livet, og de blir oppmuntret av familiene til å satse på fotball, å ta risikoen og satse på en proffkarriere. Mange av de unge sveitserne får beskjed om å gjøre ferdig studiene først, så kan de bli fotballspiller.

I treningskampen mot Argentina hadde hele sju spillere i startoppstillingen til Sveits to nasjonaliteter, og både Kaenzig og Hasler ser for seg at i fremtiden er det stor sannsynlighet for at du vil få et sveitsisk landslag uten etniske sveitsere. Dette er absolutt ikke noe problem, ifølge Hasler:

– Integrering i fotball er enkelt. Dersom du bidrar til laget med en god prestasjon, da blir du akseptert. Bakgrunn er ikke viktig. Spiller du bra blir du akseptert, og innvandrerne spiller bra. Så integrasjon i fotball er mye enklere enn for eksempel i skolene.

Frykter en ny Ivan
Den store andelen av talenter med doble nasjonaliteter er ikke helt problemfritt. I Frankrike har forbundet lenge slitt med at unge spillere som er født og oppvokst i Frankrike og som går gjennom det franske systemet plutselig bestemmer seg for å spille for et afrikansk landslag. I Sveits har man begynt å få føling for det samme problemet. Det alle frykter i Sveits nå er det som skjedde med Ivan Rakitic, midtbanespilleren som nå er 23 år gammel og spiller for Sevilla. Rakitic er født i Sveits, oppvokst i Sveits og har gått gradene gjennom det sveitsiske talentsystemet, inkludert kamper på U17, U19 og U21-landslaget.

I 2007, samme uken som han forlot Basel til fordel for Schalke 04, brøt Rakitic også resten av fotballbåndene til fødelandet sitt og annonserte at han heller ville spille for Kroatia.

– Vi prøvde veldig mye for å få han til å ombestemme seg, sa den sveitsiske landslagstreneren Jakob «Köbi» Kuhn den gangen.

– Men jeg må akseptere hans avgjørelse.

Fans – og andre spillere – var ikke like diplomatiske i reaksjonen.

– Jeg tror det var ekstremt i det tilfellet, fordi han hadde gått gjennom hele ungdomssystemet og dratt nytte av det. Så langt synes jeg vi har vært ganske heldige når det gjelder å holde på store talenter. Jeg tror vi vil se flere av disse situasjonene. Ikke fordi de ikke vil spille for Sveits, men fordi de andre fotballforbundene er veldig offensive på dette området. Vi er heldige fordi Kosovo så langt ikke er så attraktivt å spille for, eller Makedonia, men det er definitivt et tema med Kroatia og Serbia. Så vi vil se flere slike saker, jeg tror bare vi må akseptere det, tror Kaenzig.
Så lenge spillere som Xherdan Shaqiri og Granit Xhaka velger å spille for Sveits, ikke Kosovo eller Albania, får man bare leve med at en og annen Rakitic vil forsvinne i ny og ne.

Nytten Sveits har hatt av alle disse endringene er vanskelig å kvantifisere, og Hansruedi Hasler har også kun betinget interesse for den økende trenden med å tallsette så mange fenomener i fotballen som mulig.

– Det kan støtte opp om ting. Men det er mye søppel. Ta Messi, for eksempel. Dersom du analyserer hvor mye han løper i løpet av en kamp, det er nesten ingenting. Forrige Champions League hadde han 85 % stilleståing og gåing. Normalt er det rundt 50 %. Så, Messi er en dårlig spiller? Han springer ikke nok? Kom igjen!

– Vi har tester, vi analyserer alle disse headingene og pasningene, men hvordan kan du analysere en spillers indre flamme? Motivasjonen hans? Hvordan han organiserer laget eller spillerne rundt ham? Rollen hans i løpet av uken, på treningsfeltet? På lagmøtene? Det er viktige uhåndgripelige faktorer som tallene aldri vil avsløre. For å ha suksess som et lag, trenger du lag med veldig sterkt samhold, så teambuilding på et taktisk nivå og på et lederskapsnivå er veldig viktig.

De viktigste kvalitetene, når alt kommer til alt, er enkle nok:
– Den indre flammen. Normal støtte fra familien. Kapasitet for koordinasjon. Evne til å lære tekniske og taktiske elementer. God helse. Og så må du finne den riktige klubben, med de riktige trenerne og det riktige programmet.

Agenter på godt og vondt
Å finne riktig klubb blir stadig viktigere – og stadig vanskeligere. Som i Norge når alle virkelig talentfulle sveitsiske spillere nokså tidlig et stadium der de kan begynne å vurdere å flytte til en større klubb i utlandet. Og debatten om spillerne bør dra ut når de er 16 år eller når de er 22 år pågår i Sveits på samme måte som i Norge. Hasler har klare meninger på hva som er viktig.

– Min oppfatning er at det er ikke et spørsmål om alder, det er et spørsmål om klubb. Vi hadde Senderos og Djourou hos Arsenal, de dro fra Sveits da de var 16 og 17 år. Det var tidlig, men de dro til Arsenal som har en fransk struktur, en fransk strategi, ikke noe problem. Men dersom en 16 år gammel gutt drar til Italia, det kan aldri hjelpe, for Italia har ingenting som helst på ungdomssiden. De drar kanskje til Juventus, til deres ungdomsavdeling. To år senere er de i Brescia. To år senere er de i Novara. To år senere er de i Serie C. Det handler mest om å velge riktig klubb. Og det er vanskeligere og vanskeligere å guide de unge spillerne, fordi agentene dominerer feltet. Agentene sier alle at de kan fotball, de kan fotballutdannelse – noen av de gjør det – men de aller fleste er interesserte i penger og gjør ikke gode avgjørelser for ungdommene.

Utviklingen med agentenes rolle er bare blitt verre og verre.

– I dag har en 16 år gammel gutt som spiller på Young Boys en agent. Og agenten sier kanskje «jeg kan ta deg til Manchester». Og så drar de til Manchester i en uke, kanskje til begge Manchester-klubbene, der det hver uke er 50-60 unggutter som besøker i en uke. «Jeg kan ta deg til Manchester» – hva betyr egentlig det? «Jeg kan skaffe deg prøvespill» De lar de drømme, men det er ikke realistiske drømmer. Og så kommer de tilbake fra Manchester og de har mistet en eller to måneders arbeid. Agenter er et problem, men de er en del av businessen i dag. De har endret talentutvikling for alltid.

Kanskje er det da ironisk at nettopp agenter jo har bidratt sterkt til akkurat den statistikken som gjerne brukes for å illustrere sveitsernes suksess innen talentutvikling.

– Akkurat nå har vi over 90 spillere i utlandet, som er mye for et så lite land. Og antallet konkurransedyktige spillere i aldersgruppen rundt 17-18 år nå er høyt, og det er et grunnlag klubbene og landslaget vil bygge på i årene som kommer, sier Kaenzig.

Aldersgruppen i starten av tjueårene er det heller ikke så mye galt med, som Manchester United oppdaget i årets Champions League: Basel-laget som sendte sir Alex Fergusons disipler ut i den litt flaue Europa League hadde fem sveitsere født etter 1988 i startoppstillingen, og to til kom inn fra benken i andre omgang. Sveits ble U17-verdensmestre i både 2002 og 2009, og i fjor sommer kom de til finalen i U21-EM. Der ble de slått av Spania, med spillere som David de Gea, Javi Martinez, Juan Mata, Thiago Alcantara og Iker Muniain på laget, noe man jo må ha forståelse for. Men skal en lovprise sveitsernes fremgang, står det en elefant i rommet på størrelse med Matterhorn: Akkurat som Norge kvalifiserte Sveits seg heller ikke til sommerens Europamesterskap.

– Problemet til mindre nasjoner er at du får kanskje tre eller fire glimrende spillere fra en årgang, sier Hasler, med den samme flegmatiske saktmodigheten som han virker å si det aller meste på.

– Og det kan være nok til at du vinner europeiske mesterskap og verdensmesterskap på ungdomslandslagsnivå. Men et A-landslag trenger 20 spillere over en periode på 10 og 20 år. Vi mangler fem eller seks gode spillere mellom 25 og 30 år, og uten det kan du egentlig ikke lykkes.

Likevel er det påfallende at det er fra 1990-generasjonen og nedover at Sveits har spennende spillere. Akademinettverket ble etablert i 2000, altså er det spillere født etter 1988 som har gått gjennom systemet. Det er fristende å konkludere med at etter et par innkjøringsår har systemet produsert resultater, men det er selvsagt et altfor simplistisk bilde. Talentutvikling i fotball er en kompleks prosess, kanskje den mest komplekse prosessen av alle i en av de mest komplekse idrettene av alle. Men når Norge skal møte Sveits i VM-kvalifisering den 12. oktober i høst, venter et lag spekket med unge, sultne spillere som er produkter av en av de mest spennende talentutviklingsplattformene i verden. Philippe Senderos, som i en alder av 27 år er en av de mest erfarne spillerne på det sveitsiske landslaget, ser lyst på fremtiden og er klar for å ta ansvar.

– Sveits gjør en flott jobb på ungdomsnivå. Vi ser mange talentfulle spillere som kommer frem, så nå må vi få de til å spille som et lag. Forhåpentlig vil vi bli veldig solide og forhåpentlig får vi kvalifisert oss til neste VM. Det er fem eller seks av oss som har vært her nå en stund, og vi må prøve å ta dette laget under vingene våre, prøve å ta de unge spillerne og vise de veien fremover. Det er sånn det må være.

For Hansruedi Hasler er også det viktigste at potensialet nå blir omsatt i resultater.

– Dette er et kritisk tidspunkt for sveitsisk fotball. Vi har potensiale, men vi trenger mer enn potensiale. Noen av de unge spillerne våre er gode, men de er ikke gode nok ennå. Så vi får se om de klarer å utvikle seg. Det er fint å være U17-mester, men dersom du ikke får resultater med A-laget, så hjelper det ikke så mye, sier Hasler.

For Norges del får vi håpe det blir med det uforløste potensialet i noen måneder til.