Den spesielle

Mourinho-01
Det tok ham 15 år å bli en suksess over natta. Dette er historien om hvordan akademiske studier og ekstraordinære læreforhold formet José Mourinho.

Tekst Thore Haugstad

Som guttunge var José Mourinho populær, energisk og ryddig. Da han var fem år hadde han blyantene og pennene organisert til perfeksjon i ranselen. Moren bemerket at lille José Mário hadde lett for å skaffe seg venner, og at han trivdes som lederen blant sine jevnaldrende, selv om han var fysisk mindre. Utenom dét fantes det få hint. Faren beskrev ham som et vanlig barn som var glad i fotball. Han skulle bli en god student, men aldri briljant: da han søkte seg inn på et universitet i Lisboa, skal han ha måttet ta opptaksprøven om igjen etter å ha strøket i matte. Han ble aldri proff og la opp som spiller i midten av 20-årene. Verken venner, lærere eller kollegaer forutså at dette var fyren som på 15 år som hovedtrener skulle vinne 11 cuper og åtte ligamesterskap i fire land, løfte Champions League-bøtta med Porto og Internazionale, og gjenerobre engelsk fotball med Chelsea.

De egenskapene José Mário viste på skolen skulle bli bærebjelker i trenerkarrieren. Spillere nevner hvor organisert han er. Speiderrapportene han skrev som assistent for Bobby Robson i Sporting Clube de Portugal, Porto og Barcelona var oversiktlige og brukte fargekoder. Han samler teorier og notater i en treningsbibel. På jobbintervjuer viser han prosjektet sitt i en detaljert PowerPoint-presentasjon. Treningsøktene er nøye planlagt. På Mourinhos kontor i Real Madrid var pulten strøken, mens en taktikktavle viste lagets 4-2-3-1-formasjon, med to spillere for hver posisjon. Det hang bilder av den første ligatittelen med Chelsea, Champions League-troféet med Inter, La Liga-triumfen med Real Madrid. Ifølge hans agent, Jorge Mendes, ligger det også flere bøker på Mourinhos kontor… om José Mourinho.

José Mário skulle ikke bare bli populær på skolen. Morens beskrivelse antyder naturlige lederegenskaper som nå virker åpenbare. Til tross for sin beskjedne spillerkarriere skulle han bli respektert og godt likt i spillergruppene han jobbet med som speider og assistent. Det samme var tilfelle med klassekameratene på universitetet. Evnene som motivator, psykolog og skuespiller kom senere, men sjarmen var medfødt. I sin første periode i Chelsea, før en kamp på Goodison Park, tok han seg tid til å skrøne med hjemmelagets direktører, ballgutter og sikkerhetsvakter; da han dro, etterlot han det en pressesjef beskrev som «en slags euforisk stemning». Båndene til spillere og fans er sterke og emosjonelle. Diego Forlán, som kom til Inter sesongen etter at Mourinho gikk til Real Madrid, skrev at han aldri hadde vært i en klubb hvor stallen snakket så mye om en tidligere trener. «Det var ikke bare det at spillerne likte ham», skrev Forlán. «Alle i klubben gjorde det samme.»

Sardiner og revolusjon
Det hjalp at José Mario vokste opp i en familie i Portugals øvre middelklasse hvor han ble godt forsørget, både finansielt og emosjonelt. Han fikk navnet José Mário dos Santos Mourinho Félix da han ble 26. januar 1963 i Setúbal, en liten havneby sørøst for Lisboa. Han var enebarnet til Félix og Maria Júlia. Faren var keeper for Vitória Setúbal og Belenenses, og skulle få én landskamp for Portugal, i 1972, som innbytter mot Irland i en vennskapsturnering kalt Independence Cup, arrangert i Brasil. Moren var skolelærer og engasjerte seg i kirken. I Patrick Barclays bok Mourinho: Anatomy of a Winner, omtaler en nær venn av familien Félix som «en elektrisk vannkoker: på utsiden rolig og stabil; på innsiden ofte på kokepunktet». Maria Júlia beskrives som en fighter.

Hun kom fra en av de rikeste og mektigste familiene i Setúbal. Onkelen Mário Ledo var sjef for en bedrift som la sardiner i boks, og hadde tjent seg søkkrik under diktaturet til António de Oliveira Salazar. (Han donerte blant annet penger og landområde til byggingen av Vitórias Bonfim Stadion.) Familien bodde i et enormt hus og Mourinho vokste opp i behagelige omgivelser.

Innen femårsdagen var Mourinho blitt fotballgal. Alt han ønsket seg til jul og bursdager var utstyr. Han ville bli proff, slik som faren, og fulgte ham som en klamp om foten. Når han ikke var på privatskole, ble han med Félix på trening på Bonfim Stadion, hvor han sto bak målet og hentet ballene som ble skutt over og utenfor. Han ble med faren på kamper, og hang med førstelagsspillerne i garderoben. Dette var en gullalder for portugisisk fotball. I 1966 hadde Eusébio skutt Portugal til tredjeplass i VM i England, mens Benfica hadde vunnet Europacupen i 1961, 1962, og nådd nye finaler i 1963, 1965 og 1968.

Neste tiår skulle Mourinhos omgivelser endres radikalt. I 1974 ble Portugal snudd på hodet av revolusjonen. Setúbal fikk en kommunistisk ordfører og sardin-forretningen til Mário Ledo, som innen den tid var død, ble fratatt. Ressursene minket og familien måtte nedgradere til et mindre hus. Gjennom trenerkarrieren har Mourinho nektet å diskutere politikk. En grundig profil i The Observer i 2004, nevner at han anses å lene seg sterkt mot høyresiden.

Familien var fortsatt komfortabel, men Portugal var preget av usikkerhet. I et intervju med Sky Italia ble Mourinho spurt om hvordan familien levde på den tiden. «Med en smule frykt», sa han, «fordi etter revolusjonen håpte alle på en positiv forandring, men de fryktet også en negativ en. Familien min vurderte flere ganger å forlate Portugal. Andre ganger tenkte du at forandringene ville bli positive og at du måtte bli værende. Samtidig var det en periode hvor man kunne uttrykke seg fritt. Å oppleve dette var vidunderlig.»

«Familien hadde aldri finansielle problemer. Vi levde i fred, men vi var samtidig klar over verdens realiteter. Fra barndommen av hadde jeg venner fra toppen av de sosiale klassene, og venner som hadde store problemer. Dette gjorde meg forberedt på alle livets utfordringer.»

Speider som tenåring
Det var ikke bare politikk som forandret Mourinhos hverdag. I denne perioden la Félix fra seg keeperhanskene for godt. I 1976 begynte han trenerkarrieren i lille Estrela Portalegre, før han tok over Caldas, og Mourinho ble satt til å speide på motstanderlagene. Moren sjekket rapportene for stavefeil. De taktiske diskusjonene mellom far og sønn ga Mourinho en privilegert fotballutdannelse og en kompetanse utenom det vanlige. Som ung tenåring kunne han gi Félix verdifull informasjon om rivalene.

«Han visste alt», sa Félix til The Daily Mirror. «Jeg pleide å si: ‘Om du bare kunne biologi like godt som du kan fotball, så hadde det vært fantastisk’.»

Gode resultater løftet Félix til nye høyder. I 1979 tok han over Amora, en klubb like vest for Setúbal, og rykket opp til eliteserien. Underveis hadde Mourinho fått mer ansvar. Han organiserte ballguttene og videreformidlet taktiske meldinger til spillerne. Speidingen pågikk ennå. Senere i farens karriere, da laget hans trengte uavgjort for å sikre en playoff-plass, ble Mourinho satt til å spionere på motstanderlaget i en hel uke. Resultatet ble 0-0. Mourinho fortalte Sky Italia om rapportene: «Det virket som en veldig viktig del å kunne lese spillet og uttrykke hva jeg så. Det er nemlig én ting å se noe. En helt annen ting er å få andre til å forstå hva du har sett.»

Parallelt med farens arbeid hadde Mourinho sin egen spillerkarriere. Han var midtstopper, midtbanespiller, og av og til keeper. Han begynte på ungdomslaget til Belenenses, i Lisboa, men hans fremste kvalitet var å dirigere sine lagkameratene. José Mário var verken rask eller sterk. «Da jeg var liten, var jeg som alle andre barn: jeg ville score mål», fortalte han BBC. «Jeg følte meg god nok til å spille, men ikke god nok til å nå et godt nivå.»

Da Félix forlot Amora til fordel for Rio Ave, en klubb på den portugisiske nordkysten, ble Mourinho med på lasset som reservelagsspiller. Én gang spilte han nesten for førstelaget, i eliteserien. Før sesongens siste kamp, mot Sporting, ble en av forsvarsspillerne skadet under oppvarmingen. Félix ga Mourinho beskjed om å skifte, men klubbens president fryktet anklager om favorisering og blokkerte byttet. Mourinho ble sittende på benken og så Amora tape 7-1.

Far og sønn flyttet snart tilbake til hjemlige trakter. De dro til Belenenses hvor Félix trente laget en sesong i andredivisjon. Ferden videre for Mourinho gikk via Sesimbra og Comércio e Indústria. Rapporter antyder nok en gang at han var populær blant spillerne, og presset om å bli proff var for lengst borte. Da han var 15, hadde han fortalt Félix at han ønsket å bli trener.

«Jeg var ikke dum, jeg visste at jeg ikke kom til å nå lenger», sa Mourinho til BBC. «Andredivisjon var mitt nivå.»

Gjennom oppveksten så Mourinho brutaliteten i treneryrket. Én gang ble Félix sparket over telefon i juletiden da familien spiste lunsj. «Jeg kan aldri glemme de mest smertefulle dagene for en fotballtrener», skrev Mourinho i biografien Made in Portugal, i 2004. «Det er ikke en ny idé, og det har blitt brukt gjentatte ganger gjennom historien: den “psykologiske piskingen”. Jeg så faren min bli sparket flere ganger – for mange ganger. Jeg kjente aldri til noen som ville ringe ham først og gi ham noen slags form for forklaring.»

Lidenskap og metodologi
Enkelte spillere tar avgjørelsen om å bli trener i 30-årene. Det at Mourinho hadde bestemt seg så tidlig ga ham mer tid til å studere. «Når du har en far, en gammel storspiller, og drømmen din er å bli som ham, og du føler at du ikke klarer det, så stammer motivasjonen fra det», sa han til The Guardian. «Jeg ønsket å bli et stort navn innen fotball. Jeg følte jeg hadde egenskapene til å bli trener. Jeg begynte å gjøre det, jeg begynte å like det. Jeg begynte på universitet og studerte sportsvitenskap. Dette er ekte lidenskap og metodologi.»

Historien kunne vært annerledes. Ifølge Joel Neto, en portugisisk journalist som i 2004 skal ha brukt to måneder på å undersøke Mourinhos bakgrunn, meldte moren ham inn på en handelshøyskole. Mourinho sluttet etter én dag.

«Jeg tror det var den viktigste dagen i livet hans», har Neto sagt. «Det var dagen da han sa til seg selv: ‘Jeg skal bevise for min mor at jeg kan klare å leve av fotball’.»

Valget falt heller på en femårsgrad i sportsvitenskap ved et institutt for undervisning i fysisk trening i Lisboa. Den handlet om å studere, observere og analysere fotball; og forberede treninger. Tre hovedtemaer ble studert: hvordan en spiller utvikler seg, fotballens strategiske og taktiske funksjoner, og treningsmetodene som kreves innenfor denne strategiske rammen. Foredrag ble blant andre holdt av en ung Carlos Queiroz og Jesualdo Ferreira. Mourinho lærte mer om språk, filosofi og psykologi.

En av lærerne, Jorge Castelo, beskriver en student som kun ønsket å jobbe med fotball. «Mourinho var populær blant klassekameratene», sa Castelo til Ciaran Kelly i José Mourinho: The Rise of the Translator. «Han var en av de utmerkede medlemmene av en gruppe som hadde motivasjonen, viljen og evnen til å bli gode trenere. Jeg kan ikke si at Mourinho, som student, visste mer enn de andre med hensyn til analyse, planlegging og trening, men han hadde noen egenskaper som skilte seg ut. Han var flinkere til å tenke kjapt, løse problemer, tilpasse seg situasjoner og påvirke sin gruppe.»

Castelo la til: «Jeg må innrømme at jeg ikke så noen konkrete indikasjoner på at Mourinho ville bli den beste treneren i verden. Jeg visste at Mourinho alltid kom til å bli trener, men at han kom til å bli den aller beste var veldig vanskelig å forutsi.»

Streng lærer
Mourinho ble ferdig med utdannelsen i 1987. Med livet foran seg begynte han som gymlærer på forskjellige skoler rundt Setúbal. Lederegenskapene fortsatte å utvikle seg. «Han var 24 og mesteparten av klassen var 17-årige jenter…», sa en av elevene, Maria João Carvalho, til The Guardian. «Han var veldig streng, slo ned på oppførselen vår, og holdt stor avstand til oss.»

En av jobbene handlet om å hjelpe handikappede med å lære sport. «Det var en fantastisk erfaring for meg, fordi alt der handler om psykologi, kjærlighet og følelser», sa Mourinho til Sky Italia. «Du kan forberede deg på å jobbe med dem på universitetet, men når du kommer dit, handler alt om lidenskap, hjerte, kommunikasjon og medfølelse.»

I 1988 tilbrakte Mourinho sommerferien i Skottland for å ta den første delen av UEFAs trenerkurs. Ifølge noen av de 150 trenerne til stede, utmerket han seg ikke. Enkelte husker ikke at han var der.

Året etter giftet han seg med Matilde Faria. «Tami» ble født i Angola. Faren ble handikappet etter å ha blitt skutt i den angolske selvstendighetskrigen, noe som gjorde at familien ble flydd til Lisboa i 1975. Da Tami var 14 møtte hun Mourinho, 17, på et diskotek for tenåringer. Senere studerte hun filosofi på et katolsk universitet, et fag som periodevis gjenspeiles i Mourinhos mest eksentriske pressekonferanser.

Bryllupet symboliserte en periode hvor Mourinhos liv fikk retning og stabilitet. Samme år sikret han seg sin første trenerstilling, med U16-laget til Vitória Setúbal. Det var ikke tøft å legge skoene på hyllen. «Nei, nei, det var ikke vanskelig», sa Mourinho til BBC. «På den tiden var jeg allerede forelsket i kona mi, og jeg ventet på å gifte meg med henne og organisere livet mitt. Ting gikk i en veldig komfortabel retning. Jeg var skolelærer på morgenen, så jeg hadde stabilitet. På ettermiddagen trente jeg lokallaget mitt, Vitória Setúbal.»

Hovedtreneren i Vitória var Manuel Fernandes, en gammel spisshelt i Sporting på 70- og 80-tallet, som hadde avsluttet karrieren i Setúbal i 1988. Han likte Mourinhos arbeid og ga ham snart ansvaret for U18-laget. I 1990, da Fernandes ble ansatt av Estrela da Amadora, en klubb like utenfor Lisboa, tok han Mourinho med seg som assistent og fitnesstrener. Det var Mourinhos første rolle med et seniorlag.

«Han tok notater om alt vi gjorde på treningsfeltet, og han elsket læringsprosessen», sa Fernandes til The Guardian. «Under kampene var han alltid veldig engasjert. Jeg måtte få ham til å roe seg ned flere ganger.»

Sesongen i Amadora ble en katastrofe. Laget kom på 13. plass og duoen forlot klubben. Senere, i 1992, ble Fernandes tilbudt en rolle i Sporting som assistent for en ny utenlandsk trener ved navn Bobby Robson. Det virket problematisk at Robson ikke snakket portugisisk og spillerne ikke kunne engelsk, men Fernandes kjente en trener som kunne fungere som oversetter.

Gutten og bestefaren
Øyeblikket da Mourinho først møtte Robson på flyplassen i Lisboa markerte en ny epoke. Engelskmannen ble Mourinhos læremester. Mens Fernandes var forholdsvis fersk som trener, hadde Robson trent Ipswich, England, og nylig vunnet to strake ligatitler med PSV Eindhoven. Mourinho vant hans tillit gjennom hardt arbeid, kompetanse og lojalitet. Selv med Sportings største stjerner var han uredd og krystallklar i sin tale.

Robson likte dette. Han sa senere at han følte meldingene ble kommunisert akkurat slik han ønsket. Takknemligheten gikk begge veier. «Jeg skylder ham så mye», sa Mourinho til BBC. «Jeg var helt ukjent i fotball da han kom til Portugal… Han lærte meg hva det er å være en stor trener.»

Oppholdet i Lisboa varte ikke lenge. Robson ledet laget til tredjeplass, men klubbledelsen var kaotisk og halvveis ut i sin andre sesong fikk han sparken. Det vekket Porto. Dragene skulle tape ligatittelen til Benfica det året, og sommeren 1994 ansatte de Robson og hans unge oversetter. Paret besvarte tilliten ved å vinne seriemesterskapene i 1995 og 1996.

Arbeidsforholdet mellom Mourinho og Robson var i konstant forandring. Mourinho begynte gradvis å gi sportslige råd som falt utenfor hans opprinnelige rolle. Han hadde ofte rett. Robson satte ham til å skrive speiderrapporter om Portos motstandere. Han ble belønnet med de beste taktiske analysene han hadde sett. Respekten for Mourinho ble så stor at han ble inkorporert som hjelper og høyre hånd; selv under møter med presidenten, Jorge Nuno de Pinto da Costa, satt han ved Robsons side.

«Jeg var keepertrener, fordi vi hadde ikke det på den tiden», sa Mourinho til BBC. «Jeg hjalp til i treningsøkter. Jeg var alt, og jeg ga ham alt.»

All informasjon ble notert og absorbert. «Han var veldig observant», sa Robson til BBC. «Han stilte spørsmål hele tiden, så spillerne trene, så hvordan vi trente, så hva vi gjorde på trening, lærte, lyttet, så, husket. Han gjorde alle de tingene.»

Men potensialet var ikke åpenbart. «Jeg visste han var keen, og at han en gang ville forlate meg», sa Robson til ITV. «Men på den tiden tenkte jeg aldri på at han ville bli en stor trener.» En av Portos spillere, Russell Latapy, fortalte Kelly: «Det ville vært vanskelig å si at du kunne forutse at han ville bli en av verdens beste. Helt ærlig, så kunne jeg ikke se det. Men du kunne umiddelbart se at han var veldig organisert og en veldig god trener.»

Barça i mitt hjerte
Suksessen i Porto befestet Robsons rykte som en av Europas fremste trenerprofiler. I 1996 erstattet han Johan Cruyff i Barcelona og tok Mourinho med seg. De slo seg ned i Sitges, en liten kystby 40 kilometer sør for Barcelona, hvor vennskapet ble styrket. Konene ble kjent med hverandre og de fire spiste ofte middag sammen. Mourinho og Robson snakket stort sett om fotball, mens damene ble overlatt til seg selv.

Barças stall var stjernespekket. De hadde Laurent Blanc, Luis Enrique, Figo, Pep Guardiola, Hristo Stoitsjkov, Ronaldo; neste sesong kom Rivaldo. Igjen ble Mourinho respektert og likt. I motsetning til Robson, som periodevis måtte benke store profiler, kunne Mourinho bruke sin «uskyld» til å komme tettere inn på stallen, og han ble en brobygger mellom dem og Robson.

Enkelte spillere var viktigere enn andre. Mourinho noterte seg at Guardiola var dominant; han var et klubbikon, en tenker, og mente noe om alt som skjedde på banen. Robson fortalte Barclay: «José så at han var en viktig figur i klubben og sa til seg selv: ‘Jeg må bli kjent med denne fyren, jeg må komme over på hans gode side’. Og det gjorde han. De var ganske vennlige. De respekterte hverandre.»

Ifølge noen spillere la Mourinho ofte inn en liten vri på Robsons meldinger. Óscar García, et medlem av stallen, fortalte The Guardian i 2004: «Jeg snakker litt engelsk, så i garderoben visste jeg at når Robson sa noe som Mourinho skulle videreføre, var oversettingene aldri helt de samme. Det er helt sikkert. Det var Robson, pluss en liten bit Mourinho. Han la til sine egne observasjoner – og de ga mening». Mourinhos evner som kommunikator var allerede åpenbare. García: «Han hadde en sterk personlighet og var veldig fokusert og tydelig.»

Det hjalp at Mourinho visste hva han snakket om. «Når du trener spillere av en slik kvalitet, lærer du om forhold mellom mennesker», skrev han i 2004. «Spillere på dette nivået hører ikke på hva som sies kun basert på autoriteten til personen som sier noe. Vi er nødt til å vise at vi har rett.» Dette førte Mourinho til å utvikle en spesiell trenerstil. «Det taktiske arbeidet handler ikke om en avsender og en mottaker. Jeg kaller det ‘guided discovery’; spillerne oppdager ting basert på mine hint. Jeg konstruerer situasjoner på trening som vil lede dem i en bestemt retning.»

Selve treningene ga Mourinho praksis i planlegging og forberedelse. Robson elsket å jobbe med spillerne, så selve organiseringen ble overlatt til hans assistent. «Hva skal vi gjøre i dag, José?» Robson likte å terpe spillet i banens siste tredjedel. Mourinho fikk dermed ansvar for lagets defensive struktur.

Robsons periode i sjefsstolen ble ikke lang. Han ble erstattet av Louis van Gaal etter én sesong, hvor katalanerne hadde vunnet cupen, supercupen og cupvinnercupen. Da laget feiret cupseieren hadde Mourinho ropt ut til fansen: «I dag, i morgen og for alltid vil jeg ha Barcelona i mitt hjerte.»

Senere skulle Robson si at han ikke så noe til Mourinhos arroganse på den tiden. Det virket som om personligheten hadde forandret seg. «La meg fortelle deg hvorfor», sa Robson til Barclay. «Og det har skjedd med meg; det har skjedd med oss alle. Som trenere får vi litt ekstra makt, ikke sant? Gjennom suksess. Du får litt makt, du vet hva du står for. Du vet hva folk synes om deg. Og denne makten, denne kontrollen du har over folk, den blir en del av deg. Du utvikler en sterkere personlighet… Alle suksessfulle trenere har en sterk personlighet. Du bruker rollen din til å bli mektigere; mektigere enn du egentlig er.»

Nei til Benfica
Da Van Gaal ble ansatt, fantes det opprinnelig ingen posisjon for Mourinho. Men Van Gaal likte hans personlighet og beholdt ham som en slags tredje assistent, etter Gerard van der Lem og Frans Hoek, som ble med fra Ajax.

Som trener var Van Gaal den rake motsetningen til Robson: en systematisk planlegger som forberedte treningene grundig. Øktene ble overlatt til staben, slik at han kunne observere. Mourinho kunne komme 30 minutter før, og alt ville være tilrettelagt. «Louis elsker å analysere og gir deg full kontroll over treningsøkten», sa Mourinho til BBC. «Da jeg var 30, 32, 34 år, veldig ung til å være trener, hadde jeg Rivaldo, Ronaldo, Figo, Stoitsjkov. Det var en fantastisk erfaring. Med dem fikk jeg noe som fortsatt er veldig viktig i min metodikk: kommunikasjon.»

I likhet med Robson ble Van Gaal imponert av Mourinhos arbeid. Assistenten var dyktig og tydelig med spillerne. «Og så hadde du kvaliteten på analysene hans», sa Van Gaal til Barclay. «Spillerne så dem, og hvis spillerne får følelsen av at en trener kan lese spillet bedre enn dem selv, så hører de etter. Jeg bestemte meg for at han var god nok til å lede laget i treningskamper.»

Barcelona skulle vinne La Liga i 1998 og 1999, samt cupen i 1998. Sakte, men sikkert begynte Van Gaal å høre mer på Mourinho enn sine andre assistenter. «Jeg likte ham», sa Van Gaal til Barclay. «Han var litt arrogant, og viste ikke alltid respekt overfor folk med stort omdømme, men det likte jeg. Jeg liker folk med stor selvtillit og jeg liker å ha dem rundt meg. Jeg ønsker ikke nikkedokker, fordi du trenger folk som kan si: ‘Nei, det finnes faktisk en annen måte å gjøre dette på’. Han kunne gjøre det. Og han gjorde det. Jeg oppfordret til det.»
Mye tyder på at Van Gaals urokkelige selvtillit smittet over på Mourinho. En dag ble Mourinho kontaktet av en representant fra Benfica om en jobb som assistent til Jupp Heynckes. Van Gaal beordret ham om å si nei.

«Hvis han ønsker at du skal være hovedtrener, så kjører jeg deg til flyplassen og så drar du», sa Van Gaal. «Fordi du er klar for det. Når du forlater meg, så er det for å bli en topptrener.»

Slikt påvirket Mourinho. «Han var veldig viktig i å gi meg selvtillit», sa Mourinho om perioden under Van Gaal, til BBC.

Intellektuell latskap
Den tredje sesongen under Van Gaal ble en skuffelse for Barça; den endte uten titler. Underveis ble Mourinho rastløs. Kompetansen hans var såpass sterk nå at feilene sjefen begikk virket åpenbare og irriterende. Han fortalte en barndomsvenn, Luís Lourenço, at han følte seg som en «frustrert hovedtrener». Da Van Gaal forlot klubben i 2000, bestemte Mourinho seg for å si opp. Det var på tide å kjøre sitt eget løp.
«Jeg kom ofte hjem og oppførte meg mer som en kritiker enn en assistenttrener», skrev Mourinho i 2004. «På dagen jobbet jeg på Nou Camp, som den seriøse og trofaste assistenten jeg alltid hadde vært. Hjemme var jeg mye mer kritisk, og jeg tenkte ofte på hvordan Van Gaal hadde byttet enkelte spillere, og hvordan jeg ville gjort det annerledes… Denne situasjonen fikk meg til å innse at tiden min der var omme.»

Når Mourinho blir spurt om å gi råd til unge trenere, svarer han alltid: «Vær deg selv». Dette handler om å sette spørsmål ved all lærdom og ikke akseptere noe som sannhet. Han gjorde alltid dette selv. Øvelsene og prinsippene til Fernandes, Robson og Van Gaal ble notert og analysert, men Mourinho forandret dem til å passe sin egen modell. Han ga dem en personlig vri. Dette reflekterer en selvstendig tankegang som har bidratt til å gjøre Mourinho særegen, nytenkende og uortodoks. Han har ingen rollemodeller innen fotballen. Han sier ofte: «Vær deg selv, fordi kopien er alltid dårligere enn originalen.»

Mourinho mener denne idéen også gjelder på et mer generelt nivå. I et intervju med Gary Neville for The Telegraph, i 2014, sa han at folk har blitt mindre kritiske til ny informasjon. Det heter at folk nå er bedre utdannet fordi så mye informasjon er tilgjengelig via et tastetrykk. Men Mourinho sier dette skaper intellektuell latskap. «Når kunnskapen ikke er tilgjengelig, må du tenke selv», sa han. «Og du må produsere din egen kunnskap.»

Han overførte poenget til fotball. Han distanserer seg fra de som kopierer øvelser fra andre trenere. I et foredrag under Real Madrids sesongoppkjøring i Los Angeles, i 2012, ga han følgende råd: «Ikke let i bøker eller på nettsider. Bestem deg først hvordan du vil spille. Tenk på det, sov på det. Og ut i fra det, skaper du øvelsene.»

Mourinhos egne metoder forandres stadig. Klubbens struktur og stall påvirker spillestilen, som igjen påvirker øvelsenes funksjoner. Dette skaper en løsning på utfordringen om hvordan informasjon sprer seg fra klubb til klubb. «Assistenter blir trenere», sa Mourinho til Alastair Campbell i boken Winners: And How They Succeed, med referanse til blant andre Steve Clarke, André Villas-Boas og Brendan Rodgers. «Mine assistenter blir trenere andre steder. De tar med seg alt jeg har gjort, alt vi har gjort, all kunnskapen. Nye idéer sprer seg kjapt. Så du må sørge for å ha flere nye på lager.»

José Mourinho (nederst til høyre) spilte for Comércio e Indústria i 1987, og la deretter skoene på hyllen etter en kort og kurant spillerkarriere.
José Mourinho (nederst til høyre) spilte for Comércio e Indústria i 1987, og la deretter skoene på hyllen etter en kort og kurant spillerkarriere.

Treningsbibelen
Tilbake i Setúbal planla Mourinho sitt neste trekk. «Jeg så kanskje ung ut, men jeg var forberedt på å bli hovedtrener», sa Mourinho til UEFAs trenermagasin The Technician i 2005. «Ferden min hadde vært en lang prosess og inneholdt mange viktige opplevelser.»
Det mest spesielle med Mourinhos utdannelse var nærkontakten han hadde fått med profesjonell fotball gjennom faren. Han vokste praktisk talt opp i en spillergarderobe. «Jeg hadde tid til å forberede karrieren min som en profesjonell spiller ikke hadde», sa han til BBC. «Om du går rett fra å være profesjonell fotballspiller til å bli trener, tror jeg ikke du er klar for oppgaven. Det er vanskelig. På samme måte kan du studere hele livet, men om du ikke har en sterk forbindelse med fotballverdenen, så er du ikke klar.»

Sommeren 2000 returnerte han til Skottland for å fullføre UEFAs trenerkurs. Mye hadde forandret seg på 12 år. En av studentene, Tosh McKinlay, fortalte Barclay: «I det øyeblikket han gikk ut på treningsfeltet visste du at han var annerledes enn oss andre. Det handlet om hvor organisert han var, og måten han kommuniserte på.» En annen student, Gary Bollan, sa: «Jeg var i Josés gruppe, og det var med en gang åpenbart at han hadde bakgrunn som trener. Da han koordinerte øvelser, var han mye mer bestemt og frittalende enn de andre. Han utstrålte selvtillit. Det fantes ikke tegn til nøling eller tvil.»

Etterpå dro Mourinho tilbake til Portugal. Han var arbeidsløs da sesongen startet. Profilen hans i hjemlandet hadde steget takket være arbeidet i Barcelona, men Mourinho så likevel seg selv som en outsider. «Pluss, jeg var aldri en suksessfull spiller, så jeg kom ikke til å få den beskyttelsen andre får», skrev han i 2004. Målet var å jobbe seg oppover med en liten eliteserieklubb.

Som vanlig var han godt forberedt. Han studerte bøker, leste nettsider, skapte nye treningsøvelser. Han lagde en digital presentasjon som han ville vise til interesserte styreformenn. Det første skikkelige tilbudet var en rolle som assistent for Robson, som hadde tatt over Newcastle. Planen var at Mourinho skulle ta over roret når Robson avsluttet trenerkarrieren. Mourinho takket nei: han mente Robson elsket jobben for mye til å noen gang gi seg frivillig.

I denne perioden skapte Mourinho treningsbibelen: en fil med oversikt over alle hans teorier og metoder. «For disse formålene, bruk disse øvelsene.» Dokumentet viser en gradvis evolusjon. «I 1990 tenkte jeg ikke på trening som jeg gjorde i 2000», skrev han i 2004. «For eksempel, da jeg var i Sporting, lærte jeg mye om fitnesstrening av to gode proffer, Roger Spry og [Tendrafil] Terziisky. Men det finnes ingen plass til den tradisjonelle fitnesstreneren i min metode nå. Prioriteringene har forandret seg med årene. Jeg har for vane å ta notater hver dag, om det handler om trening, eller kun tanker jeg har. Siden jeg begynte karrieren, helt tilbake til min tid i Estrela da Amadora med Manuel Fernandes, har jeg alltid skrevet ned alt mot slutten av hver treningsøkt.»

Ja til Benfica
I midten av september ble Mourinho igjen kontaktet av Benfica. Nå handlet det om trenerjobben. Heynckes var ferdig og presidenten, João Vale e Azevedo, kunne tilby en kontrakt på seks måneder, med formål om å gjenoppbygge stallen med unge, portugisiske spillere. Med andre ord: Benfica var lutfattige og ønsket mirakler med minimale ressurser.

Politikk sto i sentrum. Presidentvalget skulle holdes om seks-syv uker, og den korte kontrakten gjorde at en ny president kunne kvitte seg med Mourinho om Vale e Azevedo skulle tape. Om han vant, lovet han en automatisk forlengelse på to år. Det var godt nok for Mourinho.
Forholdene i Benfica var katastrofale. Det fantes lite penger og direktørene gjorde som de ville. Klubben var full av umotiverte stjerner. Mourinho sa at stallen var «uten fremtid og ambisjoner». Under sin første økt, etter å ha ankommet treningsfeltet to timer i forkant, så han flere spillere trene uten leggbeskyttere.

Den første kampen var mot Boavista. Før oppgjøret spurte Mourinho speiderne om å gi ham en analyse av motstanderen. Da han leste rapporten, så han et diagram med et lag bestående av 10 spillere. Speiderne hadde utelatt en av Boavistas største profiler. Benfica tapte kampen 1-0 og Mourinho var rasende. Glippen gjorde at han hyret inn en venn fra universitetet til å speide.

Det skulle dukke opp flere problemer. Før en bortekamp mot Vitória de Guimarães hadde direktørene booket reisefølge inn på to hoteller som lå 500 meter fra hverandre. Ingen hadde sagt noe til Mourinho. Til en annen bortekamp hadde de skiftet til et billigere hotell uten forvarsel. Mourinho var så provosert at han var nær ved å si opp.

Men han bet tennene sammen, og etter 10 kamper sto han med fire seire, tre uavgjorte og tre tap. I UEFA-cupen hadde Benfica blitt slått ut av Halmstad. I slutten av oktober tapte Vale e Azevedo valget. Vinneren, Manuel Vilarinho, annonserte at Toni, en gammel storspiller for Benfica på 70-tallet, skulle bli lagets nye trener, men gikk med på å beholde Mourinho ut sesongen. Mourinho sammenlignet utviklingen med å oppdra et barn han visste han måtte forlate.

Press og konfrontasjon
Benficas neste kamp var derbyoppgjøret mot Sporting. De røde vant 3-0. Nå visste Mourinho at deler av fansen var på hans side, og neste dag ga han Vilarinho et ultimatum: ett års forlengelse, eller oppsigelse. Mourinho hevdet også at et annet lag var interessert. Dette var ikke sant. Vilarinho svarte at en forlengelse var greit for ham, men at styret og investorene ikke ønsket Mourinho. Det eneste tilbudet var å bli ut sesongen. Mourinho sa opp på flekken.

Oppholdet i Benfica hadde vist eksempler på Mourinhos lederstrategier. Han var aggressiv, karismatisk og straffet svak disiplin. Én spesielt kontroversiell sak var forholdet til Sabry. Den egyptiske playmakeren var begavet, men hadde en nonchalant innstilling som gikk Mourinho på nervene. Temperaturen steg da Sabry ga et intervju hvor han klaget over å bli spilt på venstrekanten, i stedet for en fri rolle bak spissen.
To dager senere brukte Mourinho en pressekonferanse til å svare. Han klaget på hvordan Sabry stadig mistet ballen, og dro frem en episode hvor spilleren hadde brukt flere minutter på å gjøre seg klar som innbytter. Han kritiserte ham for å stå i offside hele tiden, for å ikke ha taktisk intelligens, for å score for lite. Det var et frontalangrep.

Selv Mourinho innrømmet senere at uttalelsene var strenge, men hendelsen var en uslepen versjon av en strategi han skulle bruke ofte: å kritisere egne spillere offentlig. Mourinho kaller dette ledelse gjennom press og konfrontasjon. Dette innebærer at Mourinho konstruerer en konflikt med spillere for å skape en positiv reaksjon, gjerne gjennom sinne eller såret stolthet. Da han trente Zlatan Ibrahimović i Inter, gjorde han et poeng av å aldri smile når svensken scoret. Det var en bevisst handling for å provosere. Og det virket.

Et annet eksempel er behandlingen av Eden Hazard. Etter Chelseas andre kamp mot Atlético Madrid i semifinalen i Champions League, i 2014, hvor belgieren hadde sluppet Juanfran fri til å skape et mål, sa Mourinho at han «ikke er den typen spiller som er klar til å ofre seg 100% for laget».

Var han ellers fornøyd med Hazards defensive innsats?

«Nei, jeg er ikke fornøyd.»

Dette er en risikabel strategi. Enkelte spillere har ikke psyken til å reagere positivt. I intervjuet med Neville forklarte Mourinho at Chelseas stall i 2013/14 ikke var moden nok til å håndtere dette. Men formkurvene til Ibrahimović og Hazard antyder at metoden kan være effektiv om Mourinho klarer å lese spillernes psyke.

José Mourinho var Bobby Robsons assistent i Barcelona, hvor han jobbet med stjerner som Ronaldo. Laget vant tre cuper i 1996/97, men engelskmannen mistet likevel jobben.
José Mourinho var Bobby Robsons assistent i Barcelona, hvor han jobbet med stjerner som Ronaldo. Laget vant tre cuper i 1996/97, men engelskmannen mistet likevel jobben.

Fra Leiria til Porto
Som arbeidsløs midt i sesongen visste Mourinho at få jobber var tilgjengelige. Men i april fikk han et nytt tilbud. Lille União de Leiria imponerte på syvendeplass i eliteserien, men presidenten likte ikke profilen til treneren, Manuel José, og ønsket Mourinho til sommeren. Mourinho insisterte på en klausul i kontrakten: at han kunne forlate klubben etter sesongen til fordel for Porto, Benfica eller Sporting, så lenge han ga beskjed en måned før sesongslutt.

En trenerstab ble formet. Mourinho hentet Baltemar Brito, en dominant midtstopper fra Brasil, som hadde spilt i portugisisk fotball på 70- og 80-tallet, blant annet under Félix i Rio Ave, og som var en venn av Mourinho-familien. Den nye fitnesstreneren var Rui Faria. Han hadde en lignende akademisk bakgrunn som Mourinho, og de to hadde truffes i Barcelona da Rui Faria hadde kontaktet ham om hjelp med en oppgave. De deler mange synspunkt om trening og teori; Rui Faria jobber fortsatt for Mourinho. Det tredje medlemmet av staben var Vítor Pontes, en tidligere spiller i Leiria.

Før sesongen hadde Mourinho tilbrakt en måned i Brasil for å finne rekrutter «med et budsjett bestående av peanøtter og bananer». Spilleren han kom tilbake med var Derlei, en slepen og mobil spiss. Da treningene begynte sjokkerte Mourinho presidenten ved å bannlyse løpetrening. Dette reflekterer teorien til Mourinho og Rui Faria om å innlemme flere faktorer i øvelsene: utholdenhet, taktikk, lagarbeid, teknikk. Veldig lite trenes isolert. Fitnesstreneren gir innspill til tekniske driller, og tekniske trenere kommenterer på fysiske øvelser.

Styret i Leiria hadde tro på Mourinho og han fikk stort sett jobbe i fred. Da han møtte stallen, sa han: «Tvil ikke på at jeg før eller siden kommer til å gå til en større klubb. Og når jeg drar, kommer noen av dere til å bli med meg.»

Resultatene var glitrende. Innen juletider lå Leiria på fjerdeplass. Det gikk verre med Benfica, som slet under Toni, og snart ble Mourinho kontaktet om å erstatte mannen som hadde erstattet ham. Problemet i forhandlingene med Benfica var at presidenten ønsket å beholde Jesualdo Ferreira som assistent. Mourinho likte ikke Ferreira og ønsket sine egne menn. Avtalen gikk i vasken.

Nok en gang lå Porto i vannskorpen. Pinto da Costa kjente Mourinhos arbeid fra tiden under Robson, og da han hørte om Benficas interesse, reagerte han kjapt. Han lovet Mourinho jobben etter sesongen, et tilbud som ble akseptert. Utover nyåret skulle Portos form dale, og Pinto da Costa sparket Octávio Machado tidligere enn forventet. Bordet var duket for Mourinho.

Det verste laget på 26 år
Som i Benfica var situasjonen i Porto kritisk. Klubben som hadde vunnet serien fem år på rad fra 1995 til 1999 lå nå på femteplass, og de siste to seriemesterskapene hadde gått til Sporting og Boavista. Mourinho smalt umiddelbart neven i bordet ved å erklære at Porto kom til å vinne serien neste sesong. Men ikke før.

«Jeg trodde aldri at Porto kunne vinne ligaen samme året som jeg kom dit», skrev han i 2004. «Det var ikke mitt lag, og det fantes veldig få spillere jeg kunne stole på.» Han fortalte pressen: «Dette er det verste Porto-laget på 26 år».

Mourinho tok med seg Brito og Rui Faria, og beholdt deler av staben som var i Porto, blant andre keepertreneren Silvino Louro og speideren Villas-Boas, som ble hentet dit av Robson. Til stallen sendte han følgende melding: «Fra nå av må hver trening, hver kamp, hvert minutt av fritiden deres sentreres på målet om å bli seriemestre… Førstelagsspiller vil ikke være et korrekt ord. Jeg trenger dere alle. Dere trenger hverandre. Vi er et LAG.» Nedenfor sto det: «Motivasjon + Ambisjon + Lag + Innsats = Suksess».

Sesongen utviklet seg til en kamp mot Benfica om tredjeplassen, som ga billett til UEFA-cupen. Før lagene møttes i februar sa Benficas president at de kom til å vinne 3-0. Mourinho fortærte dette som en gribb. Han fotokopierte avisartikkelen og hengte den opp i Portos garderobe uken før kamp. Så fortalte han pressen: «Ingen slår oss 3-0 på hjemmebane.»

Trikset så ikke ut til å virke. Det sto 1-1 til pause og spillerne virket ufokuserte. En rasende Mourinho brast inn i garderoben og sparket en skittentøykurv overende. I en tordentale truet han spillerne med at de ville gå inn i historiebøkene som tapere.

Dramatikken var konstruert. Under kamper bruker Mourinho første omgang til å analysere og skrive notater, for så å gjøre korreksjoner i pausen. Det samme skjer ikke i andre omgang, fordi han sjelden snakker med spillerne etter kampen. I pausen henter han frem sine ferdigheter som psykolog, motivator og skuespiller.

«I løpet av pausen prøver jeg å kontrollere følelsene mine og å være hva enn laget behøver», sa Mourinho til UEFA. «Dette betyr at jeg kan være veldig rolig og kald, eller veldig emosjonell, fordi laget trenger en viss respons fra meg. Det finnes alltid en emosjonell komponent i tillegg til den taktiske.»

Porto gikk ut og slo Benfica 3-2. De tok senere tredjeplassen.

Mourinho fikk mye ut av Zlatan Ibrahimović da Inter vant Serie A i 2009. Svensken ble imponert av portugiserens harde arbeid og emosjonelle motivasjonsmetoder.
Mourinho fikk mye ut av Zlatan Ibrahimović da Inter vant Serie A i 2009. Svensken ble imponert av portugiserens harde arbeid og emosjonelle motivasjonsmetoder.

 

Fitnesstreneren Rui Faria har vært Mourinhos høyre hånd i 15 år. De møttes i Barcelona sent på 1990-tallet, og deler mange syn på taktikk og treningsteori.
Fitnesstreneren Rui Faria har vært Mourinhos høyre hånd i 15 år. De møttes i Barcelona sent på 1990-tallet, og deler mange syn på taktikk og treningsteori.

Skalpen i Sevilla
De seks første månedene hadde hjulpet Mourinho med å planlegge neste sesong. Han forsterket stallen ved å hente lojale og billige spillere han kjente godt: Derlei og Nuno Valente fra Leiria, Paulo Ferreira fra Vitória Setúbal, Maniche fra Benfica. Jorge Costa ble tilbakekalt fra et lån i Charlton. Lagmoralen steg. Endelig hadde Mourinhos sine egne menn.

Porto var ustoppelige i sesongåpningen, og da de møtte Benfica i mars ledet de serien med 10 poeng. Stadion var nærmest fullpakket da Mourinho var den første som gikk ut på banen – til øredøvende pipekonsert.

«Det var fantastisk», skrev han i 2004. «En utrolig følelse. Jeg hadde aldri vært en storspiller som kunne føle, for eksempel, hva Luís Figo hadde følt da han returnerte til Barcelona, så jeg hadde ikke peiling på hvordan det var å ha 80 000 pipende, buende fans mot meg.»
«Jeg mener at når vi er mentalt sterke, har de som ønsker å vippe oss av pinnen en motsatt effekt. De gir oss styrken og motet til å fortsette å gjøre ting på vår egen måte. Da jeg hørte pipingen som Benfica-fansen ga meg da jeg gikk ut på banen, følte jeg meg som den viktigste personen i verden.»

Porto vant 1-0 og økte forspranget til 13 poeng. De skulle senere vinne serien og cupen.

Dominansen var ikke begrenset til Portugal. Porto nådde UEFA-cupfinalen etter å ha slått Panathinaikos i kvartfinalen og Lazio i semifinalen. I hjemmekampen mot italienerne, som Porto vant 4-1, ble Mourinho utvist etter å ha holdt tilbake Lucas Castromán i det han skulle ta et innkast like ved trenerbenken. Det medførte suspensjon til returkampen.

Ikke at det stoppet Mourinho. I forkant drillet han laget i alle potensielle utfall, og informerte til og med det medisinske støtteapparatet om hva de burde fortelle spillerne. Under kampen satt han på tribunen og ga meldinger til Villas-Boas, som brøt UEFAs regler ved å kommunisere dem videre til trenerbenken. I boken Made in Portugal har flere av Mourinhos meldinger blitt gjengitt:

«Si til spillerne hvor jeg er; jeg vil at de skal se på meg før kampen.»

«Hold på ballen, Deco må bli mer involvert, rop.»

«Fortell Deco at jeg er forbannet; jeg vil ha mer!!!»

«Legg press på linjedommeren, alle sammen.»

«Derlei i muren i stedet for Hélder Postiga.»

Det ble 0-0 og Porto var klare for finale mot Celtic i Sevilla. Uken før hadde Mourinho lagt treningene mellom 12:00 og 13:30 for å vende spillerne til varmen i Sør-Spania. To dager før kamp sendte han ned en buss stappet med computere og analyseverktøy. Han booket laget inn på samme hotell som hundrevis av Celtic-fans for at spillerne skulle bli vant til «fienden».

Senere landet Mourinho i Sevilla. «Jeg forlot flyplassen kjapt, med et kaldt blikk…», skrev han. «Finalen startet der og da.»
Porto vant kampen 3-2 på «silver goal». Vinnermålet ble scoret av Derlei.

Kongen av Gelsenkirchen
Sommeren 2003 fortsatte Mourinho å finslipe troppen. Porto mistet Postiga, men kjøpte Benni McCarthy, Pedro Mendes og José Bosingwa. Nøkkelspillerne var Vítor Baía, Ricardo Carvalho, Costinha og geniale Deco. Førsteelleveren inneholdt ni portugisiske statsborgerskap. Det fantes få utpregede teknikere; laget var først og fremst oppofrende og hardtarbeidende.

Og intelligent. Ingen var like disiplinerte og taktisk kloke som Porto. De presset hardt og brukte en modig offsidefelle. De spilte 4-3-3 i Portugal og 4-4-2 i Europa. I sin første sesong i Chelsea skulle Mourinho si: «Vi har bedre spillere, men Porto forrige sesong var et bedre lag fra et taktisk perspektiv – fordi jeg var i mitt tredje år med dem. De visste alt jeg visste. De kunne forandre system så lett som dette» – Mourinho knipset med fingrene. Senere, i samtale med Sky Italia, beskrev han sitt Porto som «et veldig taktisk disiplinert lag med en stor vinnervilje, og en enorm konsentrasjonsevne som gjorde det vanskelig for oss å tape».

Porto skulle tape cupfinalen, mot Benfica, men serien ble vunnet igjen. I hjemmekampene i Mourinhos to fulle sesonger tok de 100 av 102 poeng.

Men hjemlige titler bleknet i sammenligning med Champions League. Privat trodde ikke en gang Mourinho at Porto kunne vinne turneringen: han ønsket en plass i semifinalen. I gruppespillet avanserte Porto bak Real Madrid, foran Marseille og Partizan Beograd. De sjokkerte Manchester United i åttedelsfinalen etter et mål på overtid av Costinha som sendte Mourinho jublende nedover sidelinjen på Old Trafford. Senere slo de Lyon i kvartfinalen og Deportivo La Coruña i semifinalen.

Dagen før finalen mot Monaco i Gelsenkirchen mottok Mourinho drapstrusler. Kampen ble en mental test, og i etterkant måtte han leie inn privat sikkerhet. Selve finalen endte 3-0. Porto hadde vunnet sin første Europacup siden 1987 i en av de største overraskelsene i turneringens historie. Nå hadde de fleste hørt om gutten fra Setúbal.

«Han var en suksess over natta», sa Roxburgh. «Men det var som å sette taket på et hus det hadde tatt flere år å bygge.»

Drapstrusler ble rettet mot Mourinho før Champions League-finalen mot Monaco i 2004. Porto vant kampen 3-0 og sto dermed for en av turneringens største skreller. Jose Mourinho leaves the party early as his Porto team lift the Champions League Cup
Drapstrusler ble rettet mot Mourinho før Champions League-finalen mot Monaco i 2004. Porto vant kampen 3-0 og sto dermed for en av turneringens største skreller.
Jose Mourinho leaves the party early as his Porto team lift the Champions League Cup

De to maskene
Like etter finalen besøkte Mourinho og agenten Jorge Mendes yachten til Roman Abramovitsj i Nice for å skrive kontrakt med Chelsea. Det ble starten på en av de mest kjente periodene i moderne engelsk fotballhistorie. Det begynte med den første pressekonferansen. Mourinhos utspill om at han var «en spesiell en» var ment som en motgift til skeptiske journalister som spurte om han virkelig ville takle presset i engelsk fotball. «Hva i alle dager er dette?», tenkte han. «Jeg er europeisk mester og likevel legger de press på meg. De burde være glade for at jeg kommer til deres liga.»

Så gikk han til verks. Han sendte spillerne en lignende formel som den i Porto, og omformet klubbens struktur. Alle fra førstelaget til reservelaget kunne sine taktiske roller. Stallen ble trimmet ned til tre keepere og to spillere per posisjon. Stjerner som Hernán Crespo og Juan Sebastián Verón ble lånt til Italia. Skrapgodset ble solgt og erstattet med sultne spillere som Ferreira og Carvalho, Petr Čech, Arjen Robben, Didier Drogba, Tiago. Mourinho bygget opp lagmoralen og drillet den defensive strukturen. Da sesongen begynte, raste Chelsea ut av startblokkene.

Lagets system var en velstøpt og dynamisk 4-3-3 basert på bunnsolid organisasjon, omstillinger og kontringer. Chelsea 2004/05 har til nå vært den mest nøyaktige refleksjonen av Mourinho som trener. De var mentalt sterke, aggressive, intelligente, kyniske når de måtte. De både unngikk og straffet feil. Det var en gruppe soldater med høy moral som var ustoppelige i sin marsj mot ligagull. De tok 95 poeng og slapp inn 15 mål. Begge rekordene står ennå.

Samtidig var avisene hektet på Mourinhos karisma. Noen ble fortryllet og sjarmert, mens andre så ham som en rotten tilvekst som forgiftet fotballmiljøet med sine fornærmelser, anklager og tirader. Han brukte pressekonferanser til å plante strategiske meldinger. Fascinasjonen med disse metodene skyldtes ikke bare deres originalitet, men også deres effekt. Chelsea vant og vant. Flere konkluderte med at de likte Mourinho som trener, men ikke som person.

Dette var en selvmotsigelse. Gjennom årene har trenere og spillere presisert at treneren og personen Mourinho er to forskjellige mennesker. Da Barclay skrev sin bok, hadde ingen av de han snakket med et eneste vondt ord å si. (Barclay spøkte: «Tydeligvis har han fått alle sine fiender skutt».) Sir Alex Ferguson ble en gang spurt om treneren og personen Mourinho er den samme.

«Nei, nei, nei, nei, nei. Definitivt ikke», svarte skotten. «Det finnes en stor forskjell. Når han kommer inn for å ta et glass vin på kontoret etter kamp, kan han le av seg selv. Jeg gjør mye narr av ham, og han bare ler av det. Han har en bra personlighet.»

«Jeg syntes ikke jeg er arrogant», sa Mourinho til BBC. «Men noen ganger må jeg være slik, fordi jeg må spille litt med følelser. Jeg kan snakke med deg her, men jeg vet at spillerne mine ser på, og at spillere fra andre lag ser på… Det er litt som et skuespill.»

Mourinho skulle senere utdype dette. I Los Angeles i 2012 holdt han et foredrag for trenere som ble skrevet ned av Gary Curneen, en nord-irsk trener ved California State University Bakersfield. Mourinho forklarte at han bruker karismatisk lederskap som en bevisst metode. Dette tiltrekker mye offentlig kritikk, men Mourinho ofrer gjerne sitt eget image om det hjelper laget.

Denne stilen består av to ting: «utradisjonell oppførsel» – det er ikke vanskelig å finne eksempler – og «intuisjon for hva spillerne trenger». Med andre ord enser Mourinho hvilke meldinger spillerne vil respondere på fra dag til dag. Og så gir han disse til pressen.

«Av og til føler jeg at jeg spiller et spill», sa han. «Og av og til krever spillerne dette av meg.»

Flere har foreslått at Mourinhos metoder burde analyseres av en psykolog. I sin bok spurte Barclay en fagmann om nettopp dette. Han ble fortalt at det var bortkastet tid. «Du må huske at nesten hver samtale Mourinho har er en del av arbeidet hans, og at den fundamentale hensikten med hver og en av disse er å øke lagets sjanser til å vinne», sa psykologen. «I en pressekonferanse snakker han ikke bare til de som er i rommet, men først og fremst til de som ser og hører på – spillerne sine, rivaliserende trenere, fotballforbundet, og så videre. Rådet jeg vil gi her er en sportslig versjon av spørsmålet enhver politisk reporter alltid bør stille seg selv: ‘Hvorfor driver denne løgneren og lyver til meg?’»

Real Madrid-president Florentino Pérez hentet Mourinho i 2010 for å stoppe Barcelonas dominans – for enhver pris.
Real Madrid-president Florentino Pérez hentet Mourinho i 2010 for å stoppe Barcelonas dominans – for enhver pris.

Farsfiguren
Debutsesongen i England viste Mourinhos mest kontroversielle sider. Da Chelsea vant ligacupfinalen, hysjet han Liverpool-fansen; mot Barcelona i Champions League kom han med anklager som førte til at Anders Frisk la opp som dommer etter å ha mottatt drapstrusler. I kvartfinalen mot Bayern München, hvor Mourinho var suspendert og bannlyst fra å kommunisere med spillerne, skal han ifølge The Times ha ankommet Stamford Bridge før UEFAs representanter, slik at han kunne sitte i garderoben i første omgang. I pausen snakket han med spillerne. Like før kampslutt skal han ha smuglet seg ut ved å gjemme seg i en skittentøykurv.

I den runden slo Chelsea tyskerne, men de skulle tape mot Liverpool i semifinalen. De ble slått ut av FA-cupen mot Newcastle. Det ble ingen cuptriumfer i 2005/06, men ligaen ble en ny spasertur. De vant sine første ni kamper, og innen midten av januar ledet de med 14 poeng. Etter å ha ventet på et ligatrofé i 50 år, hadde Chelsea nå løftet to på rad.

Neste sesong ble vanskeligere. Chelsea kjøpte Michael Ballack og Andrij Sjevtsjenko, vant FA-cupen og ligacupen, men havnet seks poeng bak Manchester United i Premier League. I januar ønsket Mourinho å forsterke, uten å få nødvendige midler. Dette førte senere til klagen om at gode omeletter ikke kan lages med dårlige egg.

Sluttperioden hadde begynt. Sommeren 2007 gjorde Chelsea en rekke uvanlige kjøp – Tal Ben Haim, Steve Sidwell, Claudio Pizarro – og vant bare tre av sine første seks ligakamper. Avram Grant ble ansatt som direktør. Det var uenigheter mellom Mourinho og Abramovitsj, og Mourinho var i ferd med å miste makt innad i klubben. Da Chelsea spilte 1-1 hjemme mot Rosenborg i september, var Mourinhos dager talte.

Bruddet var et sjokk for deler av stallen. Båndene mellom Mourinho og spillerne var sterke, spesielt med profiler som John Terry, Frank Lampard og Drogba. Ivorianeren truet med å forlate klubben. «Jeg føler meg som et foreldreløst barn som har mistet sin spirituelle far», sa han. «Enkelte ting har blitt gjort som går imot alt denne gruppen står for.»

Drogba skulle ikke bli den siste til å kalle Mourinho pappa. Wesley Sneijder har sagt at Mourinho «er som en andre far for meg». Khalid Boulahrouz, som kom til Chelsea i 2006, fortalte: «Han tok vare på alle spillerne som en familie, som barn. Du følte deg veldig komfortabel innad i stallen, og båndene mellom spillerne var veldig tette.» Michael Essien kaller ham faktisk «pappa». Og da Galatasaray skulle møte Real Madrid i 2013, sa Drogba: «Jeg kommer til å spille mot faren min, Mourinho. Han har en spesiell plass i hjertet mitt, han forandret livet mitt.»

Ingenting med dette er tilfeldig. Mourinho er en stolt familiemann og bruker dette som en referanse overfor spillergruppen. Bildet som farsfigur er selvskapt. «Jeg har ingen problemer med å kysse, gråte med eller sparke spillerne mine», sa han i Los Angeles. «Alt tilhører familien. Jeg lærer dette fra min kone og min egen familie. I familien min er vi åpne for å bli kritisert av barna våre, og det samme gjelder mine spillere. Du må være åpen for å dele følelser og idéer.»

Om familien splittes, betyr ikke det at båndene brytes. «Jeg kan ikke si at spillerne jeg hadde i Chelsea, Porto og Inter er mine tidligere spillere», sa Mourinho. «De er fortsatt mine spillere. Og de snakker aldri om sin ‘tidligere sjef’; de sier heller, ‘du er sjefen min’. Disse båndene varer for alltid.»

Mourinho har igjen gjort Chelsea til Englands beste lag. Nå jakter «The Special One» en ny ligatittel.
Mourinho har igjen gjort Chelsea til Englands beste lag. Nå jakter «The Special One» en ny ligatittel.

I Herreras fotspor
Nok en gang var Mourinho arbeidsløs. Han skulle flørte med England-jobben, og ble vraket av Barcelona grunnet sin kontroversielle profil. Sommeren 2008 ble han presentert som Inters nye trener. Klubben var regjerende seriemestre, men svake resultater i Europa gjorde at Massimo Moratti sparket Roberto Mancini. Historiske paralleller fulgte Mourinho inn på Giuseppe Meazza. Inters to tidligere Europacuper ble løftet i 1964 og 1965 under Helenio Herrera, som var kjent for sin kyniske vinnermentalitet og defensive catenaccio-system, og som av mange regnes som Mourinhos forgjenger. Mannen som hadde ansatt Herrera var Angelo Moratti, Massimos far.

Den sommeren hentet Mourinho vingene Ricardo Quaresma og Mancini, og midtbanemotoren Sulley Muntari. Han tok også kontakt med sine viktigste spillere. Mens Sverige spilte EM, ringte han Ibrahimović og sendte tekstmeldinger med tips og oppmuntrende kommentarer.

«Det var wow, Mourinho følger med på hva jeg gjør», skrev Ibrahimović i sin biografi. «Jeg følte meg sett.»

Ibrahimović ble et prakteksemplar på Mourinhos kapasitet som motivator og kommunikator. Som assistent kunne han gjøre seg respektert og likt. Som hovedtrener har han utviklet en evne til å manipulere spillernes oppførsel. «Da han kom til Chelsea, satte han seg ned, introduserte seg, og forklare veldig ettertrykkelig at han ønsket å vinne», sa Lampard i en dokumentar på Sky Sports. «Det hele var enkelt: fra nå av er vi vinnere. Alle kjøpte det med en gang. Det var noe med at han var så organisert, og at så mange av de tingene han forutsa skjedde. Spillerne trodde på ham. Når det først var tilfelle, ble Chelsea ustoppelige.»

Noe lignende skjedde da han møtte Inter-stallen. «Jeg merket med en gang at det vibrerte rundt ham», skrev Ibrahimović. «Han fikk folk til å stille seg på rad og rekke, og han gikk frem til spillere som trodde de var “untouchable” og presset dem. Han sto der et hode kortere og forsøkte ikke å smiske, ikke et sekund. Han gikk rett på, og sa helt kaldt: ‘Fra nå av gjør dere sånn og sånn. Skjønner dere!’ Og alle begynte å lytte.»

Boken til Ibrahimović gir også innsikt i Mourinhos motivasjonsmetoder. En skuespiller i aksjon. «Han bygde oss opp foran kampene», skrev spissen. «Han kunne vise filmer når vi hadde spilt dårlig, og si: ‘Se på det der! Så elendig! Så håpløst! Dette kan ikke engang være dere. Det må være brødrene deres, en dårligere versjon av dere selv’, og vi nikka, vi var enige. Vi skammet oss.»
«Sånn vil jeg ikke se dere i dag!’ fortsatte han. Nei, nei, tenkte vi, ikke tale om. ‘Gå ut på banen som sultne løver, som krigere’, fortsatte han, og vi ropte: ‘Klart det, ikke noe annet er bra nok!’»

«‘I den første duellen skal dere være sånn…’ fortsatte han, og slo neven i håndflaten. ‘Og i den andre duellen…’ Han sparket til tavlen så den fløy gjennom rommet, og adrenalinet sprutet i oss, og vi gikk ut som villmenn.»

Uvenn med alle
Om Mourinho klarte å bygge en lignende lagmoral som den i Chelsea, var forholdet til andre trenere verre enn i England. Han kritiserte Marcello Lippi og langet ut mot rivaler som Claudio Ranieri, Luciano Spalletti og Carlo Ancelotti. I mars irriterte han presidenten i trenerforeningen ved å hevde at Serie A var full av trenere som lot klubbpresidenten velge lagoppstillingen.

Utspillene i media var ofte kontroversielle. Litt sjarm og en sterk CV var ikke nok til å fortrylle en sportspresse som er mer dedikert og analytisk enn noen annen. Mourinho kritiserte dommerne og plantet konspirasjonsteorier. Han følte Inter ble urettferdig behandlet. Han beskyldte pressen for «intellektuell prostitusjon» for å ikke å legge mer press på rivaliserende trenere som aldri vant titler, noe som bidro til det klassiske uttalelsen «zeru tituli» (som vanligvis er zero titoli på italiensk).

Inter vant Serie A og supercupen, men tapte mot Sampdoria i semifinalen av cupen. I Champions League ble de utslått av Manchester United. Mourinho skjønte at laget måtte forsterkes, og sommeren 2009, da Ibrahimović stakk til Barça, kjøpte han Samuel Eto’o, Diego Milito, Lúcio, Sneijder og Thiago Motta. I januar kom Goran Pandev.

Utover i sesongen mottok Mourinho flere bøter og suspensjoner. Da Inter slo Milan til tross for å få to mann utvist, sa han: «Alt ble lagt til rette for at vi ikke skulle vinne. Vi var perfekte. Vi hadde vunnet denne kampen selv med syv mann». Senere, etter 0-0 hjemme mot Sampdoria, hvor han igjen fikk to mann utvist, krysset han hendene som om de hadde blitt satt i håndjern. Referansen til dommerne var klar. Da Alessandro Del Piero hadde vunnet et straffespark utenfor boksen, beskrev han Juventus som den eneste klubben «hvor straffefeltet er 25 meter langt».

Men Mourinho er i sitt element når det stormer. Inter skulle vinne Serie A, cupen og Champions League. Høydepunktet var bortekampen i semifinalen mot Barcelona, hvor Thiago Motta ble utvist etter 28 minutter og Inter forsvarte seg til 0-1, som ga 3-2 sammenlagt. Mourinho beskrev det som «mitt mest vidunderlige tap». Senere skulle Inter slå Van Gaals Bayern 2-0 i finalen i Madrid. Etter kampen så Mourinho filosofisk opp mot tribunene på Santiago Bernabéu – stadion han visste ville bli hans neste arbeidsplass.

Få i Italia kom til å savne ham. «Jeg er veldig lykkelig i Inter, men ikke i italiensk fotball», sa Mourinho mot slutten. Hvorfor? «Fordi jeg liker den ikke – og den liker ikke meg.»

Sliteren
Trippelen med Inter er Mourinhos største trenerprestasjon per dags dato. Ingen italienske lag var i nærheten av å erobre Europa, men han gjorde det mulig ved å forandre klubbens mentalitet. Bortekampene mot Chelsea og Barcelona var blant hans største taktiske mesterverk.
Triumfen viste også en annen faktor, som ofte ignoreres i jakten på en slags mystisk forklaring på Mourinhos suksess. Han jobber hardt.
«Han sliter dobbelt så mye som alle andre», skrev Ibrahimović. «Ser fotball døgnet rundt og gjør sine analyser. Jeg har aldri truffet en trener med så mye kunnskap om motstanderlagene. Det er ikke bare det vanlige, se der, de spiller sånn og sånn, de har den og den taktikken, dere må passe dere for ham. Det var alt, hver eneste lille detalj, ned til tredjekeeperens skonummer, liksom. Det var alt. Jeg følte det med en gang: denne fyren har peiling.»

Denne arbeidskapasiteten stammer fra Mourinhos vinnervilje, og legges ofte ned i analyser av motstanderen; hans spesialitet som assistent og speider. Før Inters bortekamp mot Chelsea hadde han sett det første oppgjøret syv ganger. Dette betydde ikke å se gjennom 90 minutter. Mourinho hadde stoppet, notert, spolt tilbake og analysert. «Jeg ga alt», sa han til pressen. «Jeg ga alt for å forberede meg til denne kampen.»

«Selv når han er hjemme, tenker han og snakker han alltid om fotball», sa Tami i 2004. «Det dominerer alltid tankene hans. Vi pleide å gå ut og spise etter hjemmekamper. Når maten er servert, spør han meg om hvordan dagen min har vært og hvordan barna har det. Halvveis gjennom middagen snakker han allerede om fotball, og innen desserten står på bordet, begynner han å sette opp laget og strategien til den neste kampen. Det er slik han er, og det finnes ingen vei utenom det. Han kommer aldri til å forandre seg.»

Politisk krigføring
Da Mourinho ble introdusert som trener for Real Madrid, sa han det samme: «Jeg er José Mourinho og jeg forandrer meg aldri. Jeg kommer hit med alle mine kvaliteter og mangler». Oppgaven var å stoppe Guardiolas Barcelona. Sesongen før hadde Manuel Pellegrini sanket 96 poeng i La Liga – tre mindre enn Barça – og gått på ydmykende tap i cupen, mot Alcorcón, og Champions League, mot Lyon. En kontroversiell trener passet egentlig ikke Real Madrid, en klubb som legger stolthet i ærverdig oppførsel, men situasjonen var blitt kritisk.
Ansettelsen kommuniserte ett eneste budskap: vinn, for enhver pris.

Den første sesongen ble ingen suksess. Mourinho hentet spillere som Ángel Di María, Mesut Özil og Sami Khedira, men høydepunktene ble 5-0-tapet på Camp Nou og fire clásico-kamper mellom 16. april og 3. mai. Den perioden begynte med 1-1 i La Liga, hvor Mourinho raste mot stallen etter at planen om å spille Pepe på midtbanen hadde lekket ut før avspark. Deretter seiret Real Madrid i cupfinalen. Så vant Barcelona 2-0 i den første semifinalen i Champions League, som førte Mourinho til å anklage UEFA for å hjelpe Barcelona i en vanvittig pressekonferanse. Returoppgjøret endte 1-1.

Bak kulissene på Santiago Bernabéu pågikk det en maktkamp. Mourinho passet aldri den tradisjonelle spanske klubbstrukturen og ønsket fort mer spillerom. Han vant en intern krig da Florentino Pérez sparket en av sine nærmeste rådgivere, Jorge Valdano. I løpet av de neste sesongene skal Mourinho ha fortsatt å kreve mer fra Pérez, som hadde investert så mye i treneren at han ikke kunne motsi ham nå. Flere journalister i Madrid er enige om at ingen trener i Madrid har hatt like mye makt som Mourinho.

Pérez ble belønnet til en viss grad. Real Madrid vant La Liga i 2012 og slo poengrekord med 100. Men da den tredje sesongen var omme, kunne prosjektet umulig fortsette. Laget lå langt bak Barça og på tre år hadde Mourinho kun levert ett ligamesterskap, én cup og tre semifinaler i Champions League.

Det mest skadelige var de interne konfliktene. Mourinho falt ut med Iker Casillas og Sergio Ramos, mens flere anklagde ham for å oppfordre til personlige strider med Barças stjerner, som igjen påvirket Spanias landslag. Stallen og supporterne splittet seg i to grupper: for og imot Mourinho. Mot slutten ble treneren nærmest paranoid – han snakket om «tre sorte får» i stallen – og vennelisten krympet. De positive og negative følelsene han vekket var ekstreme. Snakker du med supportere i dag, ligger et argumentet om Mourinhos innflytelse i Madrid sjelden langt unna.

Det store prosjektet
I løpet av de siste månedene lovpriste Mourinho ofte engelsk fotball, og forhandlingene med Chelsea var en “hemmelighet” alle visste. På sin første pressekonferanse preket han om stabilitet og langsiktig tenkning. Dette var et annerledes prosjekt enn for ni år siden, og stallen måtte blant annet omstruktureres innenfor de finansielle rammene til UEFAs Financial Fair Play (FFP).

Oppgaven tok ett år. Chelsea kom på tredjeplass i Premier League i en debutsesong uten troféer. Senere skulle kjøp som Diego Costa, Cesc Fàbregas og returen til Thibaut Courtois sende Mourinho mot en ny ligacup og en ny ligatittel.

De to siste sesongene har Mourinho brukt sine vanlige knep. Han har anklaget «Pellegrino» for å jukse med FFP, og kalt Wenger en «spesialist i å feile». Han har slaktet Sky Sports, kanalen som eier mesteparten av ligaens rettigheter i Storbritannia, for det han mener var urettferdig dekning av Chelsea. Ved én anledning dukket han opp på Skys eget program Goals on Sunday for å konfrontere de to programlederne om språket kanalen hadde brukt om Diego Costas to stemplinger i ligacupen mot Liverpool. Overskriften hadde vært «Costa crimes».

Mourinho har jobbet hardt for å påvirke dommerne. Dette er ikke nytt. Da han kom til Chelsea i 2004, inviterte han Graham Poll til treningsfeltet. «Han var veldig sjarmerende og introduserte meg for laget som den beste dommeren i Europa», skrev Poll i The Daily Mail. Poll dømte Chelseas første ligakamp, en 1-0-seier hjemme mot United, og etterpå spurte Mourinho om alt hadde vært OK. Poll nevnte at dommergarderoben kunne trenge litt oppussing. Da Poll returnerte fem uker senere var garderoben utstyrt med to nye dusjer, ekstra toaletter og en flatskjerm.

Det kan sies at Mourinho gikk enda lenger forrige sesong. Utspillet om en «kampanje» mot Chelsea var typisk, men koordinasjonen med klubbens medieavdeling var uvanlig. De fleste klubbers offisielle hjemmesider brukes kun til å legge ut nyttig informasjon og nøytrale saker, men i kjølvannet av Mourinhos kommentarer publiserte Chelsea.com et intervju med den tidligere dommeren Keith Hackett, hvor han ga støtte til klagene. Pressesjefene bygget opp under Mourinhos egen agenda. Da ekspertene på BBCs Match of the Day også kritiserte en dommer, lå sitatene snart ute på siden. En statistikk-basert sak hadde et lignende budskap.

Denne sesongen vil Mourinhos jakt på ligatittelen skje parallelt med et større prosjekt. Da han returnerte til Chelsea i 2013, hadde han fullført sin ambisjon om å vinne ligatitler i England, Italia og Spania. Nå er målet en stabil epoke med kontinuerlig suksess.
«I hver klubb jeg jobbet, tenkte jeg alltid på nåtiden, men samtidig planla jeg også mitt neste trekk», sa Mourinho til Neville. «Dette er første gang hvor jeg ikke har noe planlagt. Jeg vil bli her.»

Mourinho er fortsatt kun 52, men planlegger å trene til han når 70-årene. Basert på diverse intervjuer står to hovedmotiver frem: å vinne Champions League med en tredje klubb, og å trene Portugal mot slutten av karrieren. «Jeg tror han vil være ekstremt gira på å vinne VM med hjemlandet sitt», sa Villas-Boas til ITV. «Og når det skjer, og når han er, statistisk sett, den beste manageren noensinne, da tror jeg han vil gi seg.»

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.