Da Brasils president Dilma Rousseff og fotballpresident José Maria Marin delte ut VM-medaljene, møttes torturofferet og torturentusiasten på podiet.
Tekst Marius Lien
«Jeg skal i krigen», sa José Maria Marin, president i Brasils fotballforbund CBF i 2013. «Hvis den første skyttergraven byr på store problemer, blir presset enda større før skyttergrav nummer to. Jeg vil ha min egen hærfører, og mine egne soldater.» Ordene tilhører José Maria Marin (født 1932), president i Brasils fotballforbund CBF og leder av arrangementskomiteen for VM i fotball 2014. Etter at han ble CBF-president i 2012 installerte han raskt sine egne folk i alle posisjoner. Han forklarte hvorfor med en krigsmetafor, og den første skyttergraven Marin refererte til var Confederations Cup 2013. Den andre var selvfølgelig årets fotball-VM. Mange brasilianere grøsset over ordvalget. Tankene deres gikk tilbake til 1970- og 1980-tallet, da Marin var politiker for militærdiktaturets parti Arena.
1. april 1964 ble Brasils valgte president João «Jango» Goulart fjernet i et militærkupp, og et fascistisk regime tok over. Generalene holdt makten fram til 1985, og i løpet av disse 21 årene etablerte José Maria Marin seg i Brasils innerste maktsirkler.
– Vi ser det igjen og igjen. Idretten tiltrekker seg en spesiell type mennesker: Folk som har jobbet innen totalitære styresett. Som ikke klarer å takle en demokratisk virkelighet. De finner tydeligvis et spillerom i sportsadministrasjonen som ikke finnes ellers i samfunnet, sier den brasilianske marineingeniøren Ivo Herzog til Josimar. Ivo har i de siste årene ført en kampanje for å fjerne Marin fra sine stillinger.
– Vi burde skamme oss. Det er pinlig for Brasil at en sånn person er sjef for VM og CBF, fortsetter Ivo, som har den tidligere fotballstjernen Romário som en av sine allierte. Ivo leder Vladimir Herzog-instituttet, som arbeider for menneskerettigheter og fri journalistikk. Vladimir Herzog, som har gitt navn til instituttet, var faren til Ivo og jobbet som nyhetsredaktør i statseide TV Cultura på 1970-tallet. I august og september 1975 ble TV Cultura kraftig kritisert i en artikkelserie i gratisavisen Shopping News, som ble distribuert i alle byens postkasser og var et organ for styresmaktene. Avisen kalte TV Culturas Kanal 2 for «kommunismens talerør», og «Vietnam-leder Ho Chi Minhs forlengede arm i Brasil».
På samme tid satt José Maria Marin i delstatskongressen i São Paulo, som representant for Arena, et parti dannet samme år som militærkuppet fant sted. Arena var regimets eget parti, og 9. oktober 1975 entret Marin talerstolen i São Paulo-kongressen. Han holdt et aggressivt innlegg om TV Culturas påståtte dreining mot venstre: «Pressen har lenge beskrevet problemene i TV Cultura, og bedt om inngripen fra de rette instansene. Det er merkelig at ingenting har skjedd. Dette kan ikke fortsette. Skal vi gjenopprette fred og harmoni i São Paulos hjem, er det nødvendig å handle raskt.»
To uker senere troppet agenter fra São Paulos hemmelige politi opp hos TV Cultura. De ville ha med seg Vladimir.
Et varslet selvmord
Regimet hadde etablert en rekke sikkerhetsenheter med ansvar for å «opprettholde ro og orden» i landet, noe som i praksis betydde å forfølge og torturere opposisjonelle. Departementer og politibyråer med navneforkortelser som CIE, SIN, CENIMAR, DOPS og DOI-CODI hadde et nettverk av fengsler, forlatte fabrikker, bygårder og hus til disposisjon. Dit ble fagforeningsledere, venstreorienterte journalister, mulige kommunistsympatisører og andre regimekritikere brakt til avhør og tortur. I 1970 ble ble Dilma Rousseff, nåværende president i Brasil, fanget. Dilma var med i en motstandsgruppe, og i fengselet fikk hun elektroder festet til kroppen før agentene kjørte strøm igjennom henne. Hun ble banket opp og slått med batonger. Torturen varte i 22 dager.
En brasiliansk torturspesialitet var «kjøleskapet», en betongboks på 150 x 150 centimeter, der fangene satt nakne og bakbundet i dagevis. Oksygen ble sluppet inn gjennom små hull i veggene, og gulvet var også toalettet. På dagtid slo agentene på ofrenes ører med ulike redskaper. Nattestid ble boksen fylt med flystøy på enormt volum. Så begynte en kulde- og varmebehandling. Først ble temperaturen skrudd ned, akkompagnert av infernalsk støy og blinkende strobelys. Deretter ble temperaturen økt til 50 grader, nå med alle lysene av og total stillhet. Målet var å drive ofrene til vanvidd.
Da agentene kom for å hente Vladimir hos TV Cultura, skulle akkurat kveldsnyhetene på lufta, og Ivos far skulle lede sendingen. Journalisten lovte agentene å melde seg hos politiet neste morgen.
– Før han dro dagen etter, sa han til moren min at vi ikke trengte å være redde. Han hadde ingenting å skjule, sier Ivo.
Vladimir ankom politiet med en kollega, for å dokumentere oppmøtet. Kollegaen tok farvel, og straks Vladimir var innenfor dørene begynte torturen. Noen timer senere var han død. Politiet dro et belte rundt halsen hans, hang den døde kroppen i taket, og fant fram kameraet. Familien og mediene fikk tilsendt bildet med beskjed om at journalisten Vladimir Herzog hadde begått selvmord på cella.
En sentral skikkelse i São Paulos hemmelige politi var Sérgio Fleury, sjefen i byrået DOPS. Fleury var en bekjent av José Maria Marin, og kort tid etter Vladimirs død, gikk José Maria Marin igjen på talerstolen i São Paulo-kongressen. «Sérgio Fleury er et forbilde», sa Marin i talen. «Alle som kjenner Sérgio Fleury slik jeg gjør, vet at han elsker jobben sin. At han ofrer alt for São Paulo-politiet, med varm hengivenhet. Byens befolkning bør være stolte av Fleury. Vi som kjenner ham, skjønner ikke hvorfor en politimann av et sånt kaliber ikke får den anerkjennelsen han fortjener.»
Marins første tale ble holdt rett før henrettelsen av Vladimir, og i den krevde han at det ble satt en stopper for nyhetssendingene til TV Cultura. Den andre talen er en påskjønnelse av arbeidet til Fleury, som ledet torturvirksomheten i São Paulo. På grunn av disse to talene mener Ivo Herzog at José Maria Marin var en del av apparatet bak farens død.
Fotball som verktøy
Brasils diktatur omtales av og til som «snillere» enn regimene i for eksempel Argentina og Chile. Mellom 9000 og 30 000 ble drept av den argentinske militærjuntaen, som styrte landet mellom 1976 og 1983. Kildene spriker, som de gjør i Chile. Der ble mellom 1200 og 3200 drept og rundt 30 000 torturert under Augusto Pinochets styre, som varte fra 1973 til 1990. Brasils militærstyre varte fra 1964 til 1985, og 4–500 opposisjonelle ble drept i disse årene. Mange tusen ble torturert, fengslet, presset til eksil, fratatt jobbene eller tvangsflyttet.
Brasil hadde ikke én diktator som styrte sammenhengende i 21 år, men et rotasjonssystem der ulike generaler fikk presidentjobben i femårsperioder. De mest brutale årene var mellom 1969 og 1974, da Emílio Médici var president. I 1968 var det store demonstrasjoner rundt i landet. Flere geriljagrupper vokste fram, og noen steder brøt det ut væpnet konflikt. Samtidig vant den hardeste og mest ytterliggående fløyen fram innad i regimet. Mediesensuren ble strengere, ytringsfriheten forsvant totalt og torturbruken økte. Et angivernettverk ble bygd opp landet rundt, med veiledning og materiell hjelp fra USA, som støttet fascistene helhjertet.
I samme periode vokste industrien og økonomien. De øverste sjiktene i samfunnet fikk økte inntekter – og godtok stilltiende det brutale regimet. Gapet mellom rike og fattige vokste. I de nederste samfunnslagene var skolegangen minimal, og i 1970 var analfabetismen på 33 prosent.
Brasil vant VM i 1970, og da de nye verdensmestrene landet i Brasil, ble de raskt tatt med til president Médicis kontor. Snart publiserte regimet bilder der Pelé, kapteinen Carlos Alberto Torres, Jairzinho, Rivelino og de andre stjernene smilte side om side med diktatoren. Disse bildene har i senere år ført til mye kritikk av verdensmesterne. Blant annet fra Sócrates, kapteinen fra VM-laget i 1982, som i sine foreløpig upubliserte memoarer mente 1970-laget opptrådde altfor tannløst. «Tenk om en spiller som Pelé hadde tatt klar avstand fra utskeielsene som ødela fremtiden til Brasils ungdom», skrev Sócrates.
I 1971 etablerte regimet historiens første nasjonale fotballserie, i tillegg til delstatsseriene, for å knytte landet sterkere sammen. Den nasjonale serien var fra første stund kaotisk og organisert etter andre prinsipper enn de sportslige. Klubbsjefer rundt i landet kunne få klubbene sine inn i serien ved å love lojalitet til fotballforbundet og regimet.
Fra 1974 var regimets parti Arena og Brasils fotballforbund ledet av en og samme person. I den perioden vokste det fram et ordtak som sa at i områder der Arena var upopulære, fikk plutselig det lokale laget en plass i den nasjonale serien. Resultatet var et monster av en serie, med svært mange lag, stadige regelendringer og enorme nivåforskjeller.
Noen mener Sócrates’ kritikk av 1970-laget er for hard. Lagkameraten fra 1982-laget, Falcão, vil for eksempel ikke kritisere noen.
– Brasil var et diktatur, men deler av Brasils befolkning var ikke engang klar over det. Utdanningsnivået var lavt, og det var vanskelig å få direkte informasjon om hva som egentlig foregikk. Derfor var det ikke så lett for fotballspillere å diskutere politiske spørsmål. CBF organiserte alt, og spillerne var opptatt av å gjøre det bra på banen og ha det gøy med fotballen, sier Falcão til Josimar.
Han fylte 17 år i 1970, og ser VM-vinnernes fotosession med tyrannen Médici som del av en tradisjon.
– Det var normalt at landslaget dro innom presidentens kontor når de var på vei ut i verden. Det var vanlig før diktaturtiden, under diktaturet, og det er like vanlig i dag, sier Falcão.
– Det var først noen år senere, med demokratibevegelsen i Corinthians, at det for alvor ble en kobling mellom fotball og politikk. Og den bevegelsen var noe alle spillerne kjente til.
Demokratiet kommer…
Democracia Corinthiana ble startet av Sócrates på slutten av 1970-tallet. Sócrates kom til Corinthians i 1978, 24 år gammel, og syntes spillerne der ble behandlet som små barn. Han mente de burde få være med på å ta avgjørelser som angikk dem selv. I Sócrates’ øyne var urettferdighetene i klubben en forlengelse av diktaturets undertrykkelse av Brasils befolkning. Sammen med backen Wladimir, og senere spissen Casagrande, fikk han innført direkte demokrati i klubben. Spillerne stemte ved håndsopprekning om alle mulige spørsmål, fra menyen under lunsjen til treningsopplegg og mediespørsmål.
Democracia Corinthiana engasjerte seg også i politikken utenfor banen. I 1982 hadde militærregimet løsnet grepet, og så smått begynt å innføre reformer som skulle lede mot demokrati. Den sesongen spilte Corinthians med «Democracia» på draktryggen. I noen kamper i oktober og november var teksten byttet ut med «Dia 15 Vote», en oppfordring til å stemme ved det første lokalvalget som ble holdt i São Paulo siden kuppet i 1964.
I 1982, samme år som lokalvalget ble holdt i São Paulo og demokratiet sakte var på vei tilbake, meldte José Maria Marin for alvor overgang fra politikken til fotballen. Først ble han president i São Paulo fotballforbund. Siden da har han hatt en rekke sentrale posisjoner i paulistafotballen og CBF. I 2012 overtok han presidentvervet i CBF, rett etter at forgjengeren Ricardo Teixeira var dømt for å ha underslått 250 millioner kroner. Ved innsettelsen uttrykte Marin sin dypeste respekt for forgjengeren, og forklarte hva målet var: «Å fortsette Teixeiras fantastiske arbeid. Hans administrasjon er et forbilde.» Han ble samtidig sjef i Brasils arrangementskomité for VM.
Vi går tilbake til Ivo Herzog, og kampen for å få Marins fortid opp i lyset:
– Jeg sier ikke at Marin var ansvarlig for min fars død. Men han var en del av prosessen som ledet fram mot torturen og drapet. Og han bejublet det etterpå. Neste sommer kommer han til å stå smilende og representere Brasil for hele verden. Vi kan ikke la det skje. Fotballen er ikke hans. Den er vår! Det er som om et fremstående medlem av Tysklands gamle nazistparti skulle lede deres VM i 2006.
Herzog er en jødisk familie, og Vladimir hadde under andre verdenskrig flyktet fra det naziokkuperte Jugoslavia. Ifølge jødisk tradisjon må de som har begått selvmord begraves i utkanten av gravplassen. Men da den jødiske begravelseskomiteen i 1976 fikk se Vladimirs døde kropp, bestemte de umiddelbart at han skulle ligge midt på gravplassen. Arrene var tydelige. Denne mannen hadde ikke begått selvmord, slik politiagentene hevdet.
– En uke senere ble det holdt en minneseremoni i katedralen på Praça da Sé i São Paulo. Den jødiske rabbien samarbeidet med den katolske biskopen og en protestantisk prest. 8000 møtte opp på, blant dem en stor andel av byens mediefolk. Mange historikere ser seremonien som begynnelsen på slutten for fascistregimet, sier Ivo Herzog.
– I 1979 vedtok landet en amnestilov, fortsetter Ivo.
– Den skulle renvaske alle som ble tvunget i eksil i diktaturtiden, og la dem komme hjem som frie mennesker. Men typisk for Brasil, hadde amnestiloven en merkelig vri: Den virket begge veier. Alle som hadde begått forbrytelser for regimet ble også frikjent.
Da Ricardo Teixeira gikk av i 2012, skrev Romário på sin facebookside: «I dag kan vi feire, vi har fått bort en kreftsvulst fra brasiliansk fotball». Noen måneder senere, under en høring i Brasília om José Maria Marin, uttalte han: «Folk stopper meg på gaten. De sier: Få tilbake Teixeira, han nye fyren er enda verre!» Våren 2013 leverte Ivo Herzog, akkompagnert av Romário, en begjæring til CBF med 55 000 underskrifter. Han ba om full gransking av Marin, og krevde at han skulle tre av fra begge sine stillinger.
CBF er definert som en ideell organisasjon. FIFA likeså. De er ikke-statlige, private organisasjoner som – hvor utrolig det enn høres ut – ikke har profitt som mål. De kan sette statutter og regler selv. Det har CBF gjort, og presidenten velges av de 27 forbundspresidentene i Brasils delstater. Våren 2013 samlet Marin alle 27 til et fast, årlig møte i Rio, og i forkant av møtet var stemningen muggen. Flere presidenter var kritiske til Marin, blant annet Francisco Novelletto fra Rio Grande do Sul. Novelletto gjorde opprør også mot Teixeira, og før 2013-møtet gjorde han det klart at den samme kampen fortsatt pågikk med Marin som sjef. Flere uttrykte misnøye med Marins forhistorie, og var redde for stigmaet en kobling til diktaturet medfører. Presidentene skulle også godkjenne Marins økonomiske regnskap, og mange stilte spørsmålstegn ved tallene. Men etter møtet uttalte opprøreren Novelletto at regnskapet var overbevisende, og han bagatelliserte Marins kontakt med diktaturet. Hvordan kunne denne kuvendingen skje?
– De ble overøst med gaver og fikk et døgn på Rios beste hoteller, sier Ivo Herzog.
– Og da de dro, fikk de med seg hver sin sjekk på i snitt 300 000 kroner hver.
Jeg innvender at pengene var til delstatsforbundene. Ikke til presidentene selv. Ivo Herzog smiler, som om jeg er i overkant naiv.
– Det går ut på det samme. Det eneste som kan få Marin til å tre av, er nasjonalt og internasjonalt politisk press, sier Ivo, som har sendt sin begjæring til FIFAs etikkomité. Etikkomiteen hadde i 2013 hendene fulle av korrupsjonsanklager i forbindelse med tildelingene av VM til Russland (2018) og Qatar (2022). Den tok seg likevel tid til å vedta en ny Code of Ethics, der den lover å bekjempe rasisme og diskriminering. Men Ivo Herzogs henvendelse har så langt blitt ignorert.
Selv om Marin vil være president under VM, har store deler av Brasils befolkning blitt klar over hans fortid. Mange har lagt merke til likheten mellom Marins retorikk og det gamle språket fra 1970-tallet. Enda flere la merke til CBF-sjefens lite ærerike opptreden i januar 2012. Marin skulle dele ut gullmedaljer til Corinthians – vinnerne av São Paulo-cupen for juniorer. Under seremonien stakk plutselig Marin den ene medaljen i lommen. Tv-kameraene var på, og viste Marin idet han snudde hodet bort, pratet litt med sidemannen, holdt kroppen i bevegelse, som for å trekke oppmerksomheten bort fra hendene hans, idet de diskret rullet sammen en medalje og snek den ned i lommen. Premien ble med Marin hjem etterpå, og en av Corinthians-spillerne måtte forlate stadion uten gullmedalje rundt halsen.
Stjal Marin medaljen av gammel vane? Gjør fotballsjefene alltid slikt? Eller var naskingen en hevn for Sócrates’ demokratibevegelse i Corinthians, 30 år tidligere? Det vet ingen, men Marins senere forsøk på å bortforklare tyveriet ble møtt med hånlatter over hele Brasil.
Under VM i 2014 kan José Maria Marins liv og historie skape besynderlige situasjoner. Da kommer Marin og Brasils president Dilma Rousseff antakelig til å stå side om side på samme scene. For å dele ut medaljer, holde taler, ønske velkommen eller gratulere vinnerne, slik fotballpresidenter og politiske presidenter gjerne gjør. Det blir lite småprat under seremoniene. Rousseff snakker konsekvent ikke med Marin, på grunn av torturen hun ble utsatt for på 1970-tallet.
Nestemann i rekka
17. april 2014 ble Marco Polo Del Nero valgt til ny CBF-president. Han var den eneste kandidaten i valget, og tar over etter Marin en gang i 2015. Hvem er så Marco Polo Del Nero?
«En valp født av diktaturet», skrev journalisten Juca Kfouri på sin blogg i 2012. Jeg kontakter Juca og ber ham utdype.
– Del Nero betyr trøbbel. Han en typisk eksponent for den generelle, grenseløse middelmådigheten som karakteriserer cartolaene våre, sier Juca til Josimar. «Cartola» betyr «flosshatt» er et spydig kallenavn brasilianerne bruker om sine fotballedere, med referanse til den elitistiske og autoritære styreformen som alltid har preget fotballen.
Del Nero er født i 1941. Han studerte juss da generalene tok makten, og var i studietiden medlem av CCC – Comando de Caça aos Comunistas, en regimetro organisasjon som jaktet på kommunistsympatisører.
– Han har prestert å si at han alltid har kjempet demokratiets sak, selv om de gamle medstudentene hans sier det motsatte. I tillegg til å være medlem av denne fundamentalistorganisasjonen, fins det bilder av ham der han står som piratpapegøyen til general Olímpio Mourãou Filho, som marsjerte med sine tropper i gatene under kuppet i 1964, forsetter Juca.
Del Nero startet sin karriere som cartola i São Paulo-klubben Palmeiras, og i likhet med José Maria Marin gikk han for fullt over til den nasjonale sportsadministrasjonen da diktaturet løsnet grepet på 1980-tallet. Først i STDJ, sportens høyesterett. Senere i São Paulo fotballforbund, der han i 2003 ble valgt til president.
– På det tidspunktet representerte han også den koreanske milliardæren og fascisten Sun Myung Moon i Brasil, sier Juca. Moon leder den kontroversielle, globale sekten Unification Church, som jevnlig blir beskyldt for å hjernevaske og utnytte medlemmene økonomisk.
Da Ricardo Teixeira ble korrupsjonsdømt, mistet han samtidig plassen sin i FIFAs eksekutivkomité. Del Nero, som i årene før hadde vært en nær businesspartner med Teixeira, sto klar til å ta over plassen, og innehar den idag.
– Del Nero er alltid nær makten, og da han nådde toppen i São Paulo var det Arbeiderpartiet – PT – som styrte i Brasil. Dermed dukket Del Nero snart opp på kontoret til kongressmedlemmet Vicente Candido, og gjorde Candido til en av visepresidentene i fotballforbundet i São Paulo, sier Juca videre. PT er partiet til tidligere president Lula og nåværende president Dilma Rouseff. Som president i São Paulo fotballforbund, var Del Nero også sentral i de lyssky manøvrene rundt valget av VM-arena i São Paulo. Egentlig skulle São Paulo FCs hjemmebane Morumbi være VM-arena, men etter tautrekking og avtaler på kammerset fikk i stedet Lulas favorittlag Corinthians en ny bane: Arena Corinthians, som bærer kallenavnet Lula stadion.
Fotballforbundene i Brasil opererer alltid med flere visepresidenter, og Del Nero har lenge vært en av visepresidentene i CBF – og José Maria Marins nærmeste allierte.
– Under ed, i retten, klarte han å si at medaljen Marin snek ned i lomma under ungdomsfinalen i Campeonato Paulista var en gave som han, Del Nero, hadde gitt til Marin. Selv ingen i Brasil hadde vært vitne til en så bisarr scene før, sier Juca. Brasils fotballfans bare ristet på hodet over gaveforklaringen, nok en gang oppgitt over løgnene og tyveriene til sine fotballedere. Del Nero ble arrestert i 2012, og fikk datamaskinene beslaglagt, men som så mange ganger før når brasilianske fotballsjefer arresteres, rant anklagene ut i sanden.
– Hvis du tenker på den katastrofale driften av São Paulo-fotballen de siste årene, kan du ikke forvente noe annet i CBF heller. Det blir mer av Marin, mer av Teixeira – kort sagt: Mer av det samme gamle. Nå må det snart være nok, sier Juca Kfouri til slutt.
Deler av teksten er også publisert i Marius Liens bok «Brasiliansk fotball, 1894-2014, 120 år med driblinger.»
