Den franske revolusjonen

Eric Cantona of Manchester United
Ja, det har vært bedre spillere i Premier League.

Men ingen har hatt like stor innflytelse som Eric Cantona.

Tekst Rob Smyth
Foto All Over

Da Premier League feiret sitt 20-årsjubileum ble det utdelt en rekke priser, men tidenes PL-ellever inneholdt ikke Eric Cantona, i stedet ble Thierry Henry og Alan Shearer de to spissene. Det var ikke kontroversielt. Det er like lett å føre tungtveiende argumenter for Henry og Shearer som Cantona, og de hadde også lengre karrierer. Men selv om Cantona ikke ble valgt inn i tidenes beste ellever, bør det ikke være noen som helst tvil om at han har vært den mest innflytelsesrike spilleren i Premier League-historien.

Cantona kom til Manchester United da klubben var et kaosreir, lå på åttendeplass på tabellen og ikke hadde vunnet serien på 25 år. Mens han var i klubben vant de fire av fem seriegull, og de ville helt sikkert ha vunnet fem om han ikke hadde blitt utestengt for å ha kung-fu-sparket en Crystal Palace-supporter på tribunen. Det var ikke bare hva United vant, men hvordan de vant: Cantona gjenopprettet United som en ærerik og stolt klubb. Og nesten helt på egenhånd var han katalysatoren for to generasjoner spillere. Etter at han la opp skulle laget med Ryan Giggs, Paul Scholes, David Beckham og Gary Neville –  som ble Cantonas disipler etter å ha sett og studert ham på treningsfeltet – dominere engelsk fotball det kommende tiåret.

Det er 16 år siden Cantona ga seg, men hans påvirkningskraft kan fremdeles merkes på Old Trafford den dag i dag. Da Cantona kom til Manchester United fra klubbens forhatte rival Leeds i 1992, var det en rekke supportere som uttrykte sin skepsis.

«Ooh Aah Cantona», sa en United-supporter som ble intervjuet på tv:

«Vi kommer aldri til å synge den her.»

Men de synger den 20 år senere og vil trolig aldri slutte å synge den. Cantonas forhold til den harde kjernen av United-supportere var nesten spirituell og virker evigvarende, det er vanskelig å finne en eneste United-spiller som har hatt det samme forholdet til fansen.

«Når min siste time kommer, vil jeg fortsatt ha denne klubben i mitt hjerte», har Cantona sagt.

Og følelsene er utvilsomt gjensidige. United-supporterne elsket absolutt alt ved ham; hans fantasi og kreativitet, hans holdninger, hans rake rygg og arroganse, hans målfeiringer, hans oppbrettede krave, hans intervjuer, men mest av alt elsket de at han ikke kunne bry seg mindre om hva andre mente om ham.

Eric Cantona vant ligagull fem ganger i løpet av seks sesonger i England. Her feirer han sitt første med lagkameratene i Leeds i 1992.
Eric Cantona vant ligagull fem ganger i løpet av seks sesonger i England. Her feirer han sitt første med lagkameratene i Leeds i 1992.

Måk og mæl
Dette vil kanskje opprøre supportere av andre klubber, men det er ikke bare Manchester United som skal være takknemlig for Cantonas innflytelse. Nesten helt på egenhånd sørget han for den glamorøse injeksjonen nyfødte Premier League hungret etter. Det hadde vært gode utenlandske spillere i England før – men ikke mange etter Heysel-tragedien da engelsk fotball ble isolert fra resten av fotball-Europa. I de siste 11 sesongene med den gamle 1. divisjonen var det ikke en eneste spiller utenfor de britiske øyer som havnet på årets lag. Det var en nitrist tid for engelsk fotball med hooliganer som stjal overskriftene og en slags apatisk stillstand over måk og mæl-fotballen som ble presentert på banene.

Cantona forandret alt dette. Engelsk fotball har mistet mange muligheter under Premier League-æraen, først og fremst har forutseningene endret seg så radikalt at det har gått utover konkurransedyktigheten. Likevel, det er også mye som har blitt bedre, ikke minst er spillet i stadig utvikling og kvaliteten høyere enn noen gang. På denne måten kan man si at 1992 var år null, eller man kan si at alt før dette var før Cantona.

Manchester Uniteds dominans i Premier League – 13 titler på 21 år og aldri dårligere enn nummer tre – er så overveldende at yngre fans ikke husker eller klarer å forestille seg en verden da klubben slet. I november i 1992 var Manchester United i trøbbel. De hadde fortsatt ikke kommet seg etter forrige sesongs traumer, da de nærmest skjenket ligatittelen til Leeds med Cantona på laget. På grunn av terminlista måtte United avslutte sesongen med å spille fem kamper på 11 dager. De tapte tre av disse, og et tap på Anfield gjorde at Leeds stakk av med seriegullet. Manchester United hadde ikke vunnet ligaen siden 1967, og sorgen over ligagullet de mistet var så enorm at voksne menn åpenlyst diskuterte muligheten for at klubben aldri skulle vinne serien igjen.

Det var mangel på mål som kostet Manchester United ligagullet og måltørken fortsatte den påfølgende sesongen. Klubben kjøpte Dion Dublin, som brakk beinet i hjemmedebuten; Alan Shearer hadde valgt å gå til Blackburn og Sheffield Wednesday nektet å selge David Hirst. Den 25. november var Manchester United nummer åtte på tabellen. De hadde bare vunnet to av de siste 13 kampene, scoret usle ni mål og var for lengst ute av både liga- og Uefa-cup. Så kom telefonsamtalen som skulle vise seg å være tidenes lykketreff og samtidig forandre klubbens historie for alltid.

Han kom, vant og forsvant. Eric Cantona ga seg da han følte han ikke kunne forbedre seg mer. Her med sitt fjerde og siste ligatrofe i United-trøya i 1997.
Han kom, vant og forsvant. Eric Cantona ga seg da han følte han ikke kunne forbedre seg mer. Her med sitt fjerde og siste ligatrofe i United-trøya i 1997.

Tidenes telefonsamtale
Ikke helt overraskende for en så monumental begivenhet, har de impliserte partene litt forskjellige versjoner av hva som faktisk skjedde, men essensen i historien er konsistent. Leeds ringte for å forhøre seg om United kunne tenke seg å selge venstreback Dennis Irwin, men snart skiftet temaet til Cantona, som var misfornøyd i Leeds, og på et øyeblikk ble han United-spiller.

Også Alex Ferguson har fortalt historien med noen variasjoner gjennom årene. En versjon forteller at han diskuterte potensielle overganger med formann Martin Edwards. Mens Ferguson kritiserte seg selv og klubben for at de ikke hadde prøvd seg på Cantona før han gikk til Leeds, ringte telefonen. Det var Leeds-direktøren Bill Fotherby som ville sjekke om Dennis Irwin var tilgjengelig.

«Timingen var merkelig, helt absurd», sa Ferguson i boka «Just Champion».

Mens Edwards snakket med Fotherby forhørte han seg først om en annen Leeds-spiss, Lee Chapman, da Ferguson begynte å si Cantona mens han veivet med armene. Til slutt skrev han Cantonas navn på en lapp (hvor mye ville den lappen være verdt på eBay idag?) og Edwards videreformidlet sin managers ønsker til Fotherby. Leeds-direktøren sa at Cantona mistrivdes, at han kunne sjekke nærmere og ringe tilbake dagen etter. Men allerede etter en time var han tilbake på tråden – og fortalte at de kunne forhandle. I boka «Glory Glory!» hevder Edwards at han var alene da Fotherby ringte ham første gangen og at en avtale nærmest var klar da han presenterte det for Ferguson.

Det vi helt sikkert vet er at det var Edwards som forhandlet seg frem til kuppet av en overgangssum. Leeds ville ha 1,6 millioner pund, men tilslutt ble klubbene enige om en overgangssum på mellom 1 og 1,2 millioner pund, avhengig av hvem du tror på. Da Ferguson fortalte sin assistent Brian Kidd om overgangssummen, lurte Kidd på om Cantona «hadde mistet et bein eller noe».

Mange mente at dette var nok et bevis på at Ferguson ikke visste hva han drev med. Også flere av United-spillerne var skeptiske, for Cantona hadde allerede et rykte som en trøbbelmaker. Da Lee Sharpe hørte om overgangen mens han signerte fotballstøvler for en sponsor, trodde han ikke noe på det:

«Særlig, det er ingen sjanse», var min første reaksjon. Litt senere hørte jeg det på radioen og jeg var i sjokk. Vi hadde jo hørte alle historiene, alt vi visste var at denne fyren var klin gærn.»

Mark Hughes, Cantonas kommende spissmakker, spådde at «alt kunne ende i tårer».

En annen Hughes, den tidligere England-kapteinen Emily, skrev i en tabloidavis at Cantona var «en jålete utlending» og et «panikk-kjøp» som enten ville vinne noe for Ferguson eller koste ham jobben.

Da Cantona ble presentert for pressen, hadde Alex Ferguson det fredfulle og fornøyde smilet til en mann som visste noe som resten av verden ikke visste; at Cantona ville bli lykkepillen til et deprimert lag. Overgangen ble karakterisert som gambling, og Ferguson var usikker på temperamentet til sin nye spiller. Han visste nok om fotballspilleren Cantona – at sett utelukkende fra et fotball-perspektiv var han, for låne et uttrykk som Ron Atkinson brukte da han hentet Bryan Robson til Old Trafford, «rent gull», selv om mange andre i engelsk fotball så ned på disse jålete utlendingene. Og selv om Alex Ferguson så for seg at Cantona ville påvirke spillergruppa, kunne ikke engang han fantasere om hvor innflytelsesrik franskmannen skulle bli.

Eller hvor fort hans påvirkningskraft skulle gi resultater. I løpet av ett år tok United snarveien fra å være et ganske godt lag til å bli et fantastisk lag, og fjernet samtidig en av den moderne fotballens mest berømte demoner.

«Han gikk ut på fotballmatta som om han var født til å spille der – og det tror jeg også han var», sa Ferguson.

«Han hadde en utrolig tilstedeværelse, stakk brystkassa fram og sa: «Det er greit, jeg er her, vi kan ta det helt med ro.»

Manchester United vant åtte og spilte to uavgjorte i Cantonas ti første kamper. En måned etter at han kom til klubben var han en av de beste spillerne da de lå under 3-0 borte mot et sterkt Sheffield Wednesday, og scoret utligningen til 3-3. Målet var av det heldige slaget, men måten United spilte på – de kunne ha vunnet 10-5 – varslet at noe spektakulært var i gjære.

«Sakte, men sikkert», skrev Gary Pallister i sin selvbiografi, «skjønte vi at Cantona hadde en voldsom påvirkning på laget.»

Eric Cantona skulle aldri oppleve suksess i Europa som United-spiller. Her blir han ført av banen etter et rødt kort borte mot  Galatasaray.
Eric Cantona skulle aldri oppleve suksess i Europa som United-spiller. Her blir han ført av banen etter et rødt kort borte mot
Galatasaray.

Komplett kunstner
Det ble ytterligere bekreftet den første kampen i 1993, da Manchester United knuste Tottenham 4-1. Cantona nikket inn det første målet, men kampen blir husket for det andre målet, scoret av Dennis Irwin, mannen som på mange måter brakte Cantona til Old Trafford. Da en corner ble delvis klarert, spilte Irwin en pasning til Cantona. Mens Spurs-forsvarerne spurtet ut, som måker som følger feil tråler, spilte Cantona en pasning med utsiden av foten som gikk over alle forsvarerne og som Irwin smalt inn i målet bak Erik Thorstvedt.

«Denne mannen», sa BBC-kommentator John Motson, «spiller på et helt eget nivå».

Manchester United var tilbake på toppen av tabellen. De kunne ikke ha gjort det på en vakrere måte.

Som spiller var Cantona en merkelig kombinasjon av styrke og finesse. Han hadde lårene til en bryter og føtter «som en ballettdanser», som Ferguson sa etter et berømt mål mot Arsenal i 1996. Han var raskere enn du trodde, en god dribler som kunne score solomål og sterk i lufta. Og han hadde et blikk for spillet som ingen andre – og en pasningsfot som kunne finne medspillere når som helst og hvor som helst.

Cantonas innflytelse handlet om mye mer enn mål og målgivende pasninger. Han åpnet øynene til de rutinerte medspillerne og fikk dem til å skjønne at en fotballkamp var som et blankt ark; alt var mulig, og at en fotballkamp var noe man skulle nyte, ikke frykte. Han hadde en holdning som sa: Ta det med ro, alt er ok, dette ordner seg. Han kunne fremstå som en naturalist, en mann som opererte utelukkende på instinkter, men det var ikke hele sannheten. Cantona var ofte den som sto igjen på treningsfeltet, og hans profesjonalitet og arbeidsmoral hadde ingen sett før i Manchester United.

«Han åpnet øynene mine for at øvelse og atter øvelse er veien for å bli best», sa Ferguson.

Innflytelsen til Cantona kan ikke tallfestes, men statistikken er overbevisende nok: I 1992 spilte United 37 kamper før Cantona, hvor de tok 54 poeng og scoret 38 mål. I de påfølgende 37 kampene kapret de 88 poeng og scoret 77 mål. Antall poeng økte med 60 prosent og de scoret mer enn dobbelt så mange mål. De tallene ledet til en annen statistisk begivenhet: Manchester Uniteds første ligatittel på 26 år, som de vant med stil og selvsikkerhet. De vant sesongens sju siste kamper og sikret ligagullet med en 2-0-seier en nervøs kveld på Selhurst Park. Mens alle rundt ham slet med høy puls og ujevn hjerterytme, kontrollerte Cantona kampen med den største ro og serverte to målgivende pasninger, en til Mark Hughes, den andre til Paul Ince.

Kald fisk
Hans bidrag til seriegullet var så enormt at det var vanskelig å fatte at han først hadde blitt United-spiller mot slutten av november. I hans første hele sesong i United-trøya i 1993/94 nådde han og klubben nye høyder, utvilsomt også på grunn av den lettelsen alle i og rundt klubben følte da de endelig – etter alle disse årene – hadde vunnet ligaen igjen. Cantona ble den første ikke-britiske spilleren som ble kåret til årets spiller og var den store inspiratoren bak klubbens første dobbel-triumf med seier i liga og FA-cup. I finalen slo de Chelsea 4-0 hvor Cantona scoret de to første målene på straffespark.

Før den første straffa, prøvde Chelseas urokråke Dennis Wise å få Cantona ut av stilen gjennom å vedde på at han ville bomme på straffen. Cantona sa greit, la hundre pund i potten og skjøt ballen i mål. Straffespark har bestandig vært et vindu inn i sjelen. For Cantona var straffer en ren formalitet. Han scoret på 17 av 19 – begge bomskuddene kom den siste sesongen da han ikke var helt seg selv. Alle de 17 gangene han scoret sendte han keeperen til feil hjørne.

Han scoret på fire straffer i sesongen 1993/94 da han totalt scoret 25 mål, det høyeste antallet i karrieren. Høydepunktene inkluderte en majestetisk chip i Southampton, et frisparkmål mot Arsenal – oppsiktsvekkende fordi han aldri tok frispark verken før eller siden – en utrolig flikk og volley mot Wimbledon, og to mål på Maine Road da United lå under 2-0, men kom tilbake og vant 3-2. Cantona elsket å spille mot Manchester City. På sju lokaloppgjør scoret han åtte mål – mer enn mot noen annen klubb mens han spilte i United – og det i en tid der City definitivt var lillebror, men særlig likte å stikke kjepper i hjulene til storebror.

Men Cantonas 93/94-sesong var langt unna å være et eneste langt og lykkelig eventyr. I mars ble han utvist to ganger i løpet av fire dager: Først for en fullstendig uforsvarlig stempling på Swindon-spilleren John Moncur, det andre etter et uforklarlig gult kort nummer to etter en kollisjon med Tony Adams. Mediene – samt at engelsk fotball utviklet en mentalitet der alle ønsket Manchester United alt det verste – gikk bananas: IDIOT! skrek baksiden til en tabloidavis, og til tider virket det som om Cantona ikke kunne bli mer upopulær om han hadde kalt dronning Elizabeth en skjøge. Cantona fikk fem kampers utestengelse, og uten ham, gikk Uniteds seierstog nesten av vinnersporet. Men han var tilbake på banen akkurat i tide, laget kunne senke skuldrene og vant The Double komfortabelt.

Illsint i Istanbul
Tidligere i sesongen hadde United feilet stygt i sitt første forsøk i Europa, svekket av utlendingskvoteregelen og taktisk naivitet. De røk ut for Galatasaray på bortemål, et resultat ingen i England så komme. Cantona klarte ikke å takle tapet.

«Da dommeren blåste av kampen kunne jeg se i øynene til Eric at han mistet hodet», skrev Bryan Robson i sin selvbiografi. Cantona anklaget dommer Kurt Rothlisberger for juks, fikk rødt kort og svarte med å slå på ballen så hardt og høyt at den truet flytrafikken over stadion. Han ble da tatt hånd om av tyrkisk politi og måtte holdes tilbake av sine egne lagkamerater.

«I garderoben gikk Eric amok», skrev Roy Keane i sin selvbiografi. «Mens resten av oss bare ville komme oss derfra så fort som mulig, var han fast bestemt på å gå tilbake for å gjøre opp med en politimann. Eric var en stor og sterk kar – og han mente alvor. Han insisterte på at han skulle drepe «den jævelen». Flere av spillerne og Brian Kidd måtte holde ham tilbake.»

Cantona ble utestengt de fire første kampene i Europa sesongen etter. Det og utlendingsregelen førte til det berømte og bisarre bildet av Cantona og Peter Schmeichel på tribunen på Nou Camp mens de så at lagkameratene ble rundtspilt og tapte 4-0. Laget var ikke godt nok til å kjempe i Europa-toppen, med eller uten Cantona og Schmeichel, og røk ut i gruppespillet etter å ha havnet på tredjeplass bak IFK Göteborg og Barcelona.
I starten av januar virket det som om Cantona skulle føre sine lagkamerater til en ny dobbel-triumf. Han scoret med en himmelsk chip i FA Cup-oppgjøret mot Sheffield United. Til tross for voldsomme vindkast, var den perfekt utført og ballen kysset såvidt undersiden av tverrliggeren før den gikk i mål. To uker senere scoret han med en briljant heading som sørget for seier over ligaleder Blackburn og reduserte deres ledelse på tabellen til to poeng.

Kung-fu-Cantona. Da en tilskuer ropte «french bastard» etter Cantona, klikket det for franskmannen.
Kung-fu-Cantona. Da en tilskuer ropte «french bastard» etter Cantona, klikket det for franskmannen.

Kung-fu
Den påfølgende onsdagen skulle United møte nedrykkstruede Crystal Palace på bortebane. Etter at Cantona ble utvist for å ha sparket Crystal Palace-forsvareren Richard Shaw tidlig i annen omgang, tuslet han mot garderoben da en Palace-supporter ropte «French bastard». Cantona responderte med et kung fu-spark over reklameskiltene og fikk inn en høyre da han kom seg opp på føttene igjen.

For mange er dette en svart flekk på Cantonas CV. Men man kan argumentere for det motsatte. Med kung-fu-sparket sementerte Cantona sin legendestatus blant United-fansen – dette var en mann som var dedikert og lojal mot sine egne følelser. Og med det vi vet om Cantonas unike personlighet, var kanskje dette den mest symbolske handlingen.

«Folk elsket ham for hva han gjorde og sa, ting man selv ville ha elsket å slippe unna med», sa Gary Neville om Cantonas appell til United-fansen. Det var et synspunkt franskmannen delte.

«Det er en drøm for noen mennesker å sparke til slike mennesker. Så jeg gjorde det for dem, for å gjøre dem glade.»
Det samme gjelder for den første pressekonferansen etter kung-fu-sparket.

«Når måkene følger tråleren», begynte han,» er det fordi de tror sardiner vil bli kastet i sjøen. Takk skal dere ha.»
Og med det forlot han rommet. Han sier ofte, bare halvveis på spøk, at hans favoritt-øyeblikk i United var «når jeg gjorde det kung-fu-greiene på han hooliganen».

Han fikk ni måneders utestengelse – og kostet trolig United ligatittelen. Blackburn-fansen vil muligens være uenig i det, men da sesongen var over skilte kun ett poeng lagene og det er vanskelig å tro at ikke Cantonas innflytelse i det minste ville ha sørget for at de tre siste hjemmekampene, som alle endte 0-0, ville ha vippet i Uniteds favør.

Harley Ferguson
Alex Fergusons første tanke var at Cantona måtte forlate klubben. Han forandret mening, men i perioden da Cantona var utestengt, virket det som om Inter ville bli hans neste klubb. Da Cantona sa han kanskje ville dra, aksepterte Ferguson beslutningen, bare for å forandre mening etter en samtale med kona Cathy. Ferguson fløy til Paris, snek seg ut på baksiden av hotellet, og satte seg bak Cantonas advokat som kjørte en Harley-Davidson. Under den påfølgende middagen, sjarmerte Ferguson Cantona og overtalte ham til å bli.

«De timene jeg var på restauranten med Eric er noe av det lureste jeg har gjort som manager», skrev Ferguson i sin selvbiografi
Ferguson har, for å låne et sitat den australske cricket-spilleren Rodney Hogg brukte for å beskrive Englands cricket-kaptein Mike Brearley, en master i mennesker. Hvis man-management var Fergusons største kvalitet, var behandlingen av Cantona hans aller største triumf. Ferguson var fascinert av Cantonas unike personlighet og visste instinktivt nøyaktig hvilke knapper han skulle trykke på. Han mistenkte at bak den selvsikre fasaden var franskmannen egentlig fylt av tvil; at Cantona måtte bli elsket og skjemt bort som et lite barn. Når for eksempel Cantona møtte opp på sponsortreff i feil antrekk, var ikke dette noe Ferguson brydde seg noe om.

Selv om disse antrekkene kunne være et eksempel på en bevisst individualist, var Cantona svært opptatt av laget. Lee Sharpe beskrev ham som «en av gutta» når spillerne var ute og drakk – Cantona drakk stort sett champagne, resten av gutta øl – og han understreket bestandig betydningen av det kollektive.

«Lagets personlighet er mye viktigere enn min,» sa Cantona og la til:
«Hvis jeg ønsket masse personlig oppmerksomhet hadde jeg heller spilt tennis.»

Hjerte av gull
Én dag kom Steve Bruce inn i garderoben med en sjekk på 15 000 pund som spillerne skulle dele. Spillerne ble enige om en trekning der en vinner skulle få hele potten, mens ungguttene på laget skulle få sin andel på 800 pund. Paul Scholes og Nicky Butt ga opp sine andeler og gamblet på at de ville vinne potten. Ut av hatten kom navnet til Eric Cantona. Dagen etter ga han alle pengene til Scholes og Butt.

«Dette var typisk Eric», skrev Roy Keane i sin selvbiografi. «Han hadde klasse og varme, og ga pengene til til unge spillere som trengte pengene mer enn han gjorde. 15 000 pund var mye penger, og det var en vakker gest.»

Penger betydde aldri så mye for Cantona, han bodde i et beskjedent hus og kjørte en ordinær bil. Men det gjorde vondt da han ikke kunne spille fotball på åtte måneder. Utestengelsen var over 1. oktober 1995 da United møtte Liverpool i en tv-sendt kamp. Det ble et comeback en showman og stjerne verdig, han hadde en målgivende allerede etter to minutter og da han senere i kampen utlignet på straffe, feiret han med en improvisert dans bak målet.

Over 21 000 supportere møtte opp til en reservekamp noen dager etter, der Cantona skulle spille for å komme raskere tilbake i kampform. Det skulle ta litt tid. Han var ikke på høyden i de neste kampene, og Newcastle stakk av på toppen av tabellen. Men de fire siste månedene denne sesongen var Cantona på sitt absolutt beste. Cantona eide engelsk fotball med ferdigheter og viljestyrke. En pen scoring fra en nesten umulig vinkel ga United 1-0-seier borte mot West Ham i slutten av januar. Det skulle bli den første av sju 1-0-seire der Cantona ble matchvinner i hver eneste kamp. Cantonas biograf Philippe Auclair beskriver det som « den mest utrolige seiers- og matchvinnerrekken i engelsk fotballs historie, jeg har i hvert fall ikke klarte å finne ut at noe lignende har skjedd.»

Den kanskje aller viktigste scoringen kom i en helt avgjørende bortekamp mot Newcastle som skulle vippe tittelkampen i Uniteds favør. Han ble også matchvinner med nydelige scoringer mot Arsenal og Tottenham med henholdsvis et langskudd og en soloprestasjon.

Han scoret i hver eneste runde av FA-cupen, bortsett fra i semifinalen mot Arsenal. Og selv i den eneste kampen han forble målløs, stjal han showet med å redde ballen på streken etter et 70 meter langt returløp på en Arsenal-kontring. Den prestasjonen var så langt unna stillingsbeskrivelsen for en type spiller som Cantona, at man bare visste at dette var mannen som ville avgjøre sesongen til Uniteds fordel. Det ble bekreftet med matchvinnermålet da Liverpool ble slått 1-0 på Wembley. Det var en nydelig scoring, ballen var nesten bak ham da han klarte å vri kroppen og dunket ballen i nettet fra 20 meter.

«Det var det ultimate beviset på hvor dedikert Eric er på å trene», mente Ferguson.

«Han gjorde akkurat det samme som jeg har sett ham gjøre på trening utallige ganger.»

En uke tidligere hadde United sikret seg det morsomste av alle Fergusons ligatitler. De hadde tillintetgjort Newcastles ledelse på 12 poeng og Kevin Keegans gode humør. I et berømt intervju sa Keegan: «Jeg ville ha elsket å slå dem, elsket det.» Fergusons psykologiske krigføring hadde tippet Keegan over kanten, men det var en Cantona-inspirert seier som hadde ført ham mot kanten.

Med nok et PL-gull i skapet, hadde Cantona all fokus mot Europacupen i 1996/97. Hans mål om å vinne Champions League var altoverskyggende og vil være kronen på verket i en fantastisk karriere. Men han var ikke på sitt beste i store deler av sesongen. Han hadde ikke scoret på tre måneder da han chippet inn et mål mot Sunderland, og feiret med å snu seg sakte 360 grader som om han sa til et fullsatt Old Trafford: «Har dere noen gang tvilt på meg?»

Le end
Men på dette tidspunktet virket det som om Cantona hadde begynt å tvile på seg selv. Hans statistikk i Europa var ikke så dårlig som kritikerne hevdet  han scoret fem mål på 16 kamper for United – men han var aldri så toneangivende som i England eller så toneangivende som han måtte være for at United skulle gå hele veien. Cantona var glimrende da United knuste favorittene fra Porto 4-0 i kvartfinalen, men var svak i begge semifinalekampene mot Borussia Dortmund. United tapte 1-0 i begge oppgjørene og Cantona brant en gedigen sjanse både hjemme og borte,.
Manchester United dominerte fortsatt i Premier League, selv om de ikke var like blendende som tidligere, og det var ikke godt nok for Cantona. Cantona visste at slutten var ubønnhørlig nær. Man kunne se sorgen i øynene hans. Han hadde bare akkurat fylt 31 år, og kunne holdt det gående i flere år til, men slike tanker var ikke interessante for ham.

«Jeg sluttet da jeg følte at jeg ikke lenger kunne forbedre meg selv. Samtidig mistet jeg også gleden. Gleden kommer gjennom motivasjon for å bli bedre. Mister du gleden, mister du også motivasjonen.»

Cantonas avskjed med fotballen, som ingen hadde spådd, skulle bli det tredje uforglemmelige øyeblikket i hans United-karriere, etter overgangen og kung-fu-sparket. Det ble annonsert søndag 25. mai. Og så forsvant han.

Han har vært tilbake på Old Trafford ved enkelte anledninger de siste 16 årrene, men har ingen medaljer eller drakter hjemme i huset:
«Man kan være en fange av fortiden, en fange av minnene. Jeg foretrekker å være fri og tenke på morgendagen».

Alle som elsker Manchester United tenker mer enn gjerne tilbake på Cantonas tid i klubben. Andre lags supporterere har stilt spørsmål ved Cantonas storhet. Deres feil er at de har sammenlignet ham med dagens fotball i stedet for å sammenligne ham med datidens stadard. Engelsk fotball er i dag helt annerledes enn den var på midten av 90-tallet og Cantona var mer overlegen i sin tid enn noen andre har vært etter ham. Fra tid til annen, som John Motson sa, var han på et helt eget nivå.

Eric Cantonas ettermæle på Old Trafford er at det var han som forandret Manchester United og gjorde den til en vinnerklubb, men også en som forsto United, en følelse som er sjelden i dagens fotball der supporterne sjelden klarer å identifisere seg med spillerne, enten de er engelske eller utenlandske. Cantona kunne ikke ha skjønt klubben bedre om han hadde vært født på Stretford End. Da United spilte mot Everton på Old Trafford to dager etter at Sir Matt Busby døde, spilte Cantona med en usendvanlig vilje og var overalt på banen. United vant 1-0, men det kunne like gjerne ha blitt 10-0 og Cantona scoret nesten det som ville ha blitt et av hans fineste mål da han dempet en ball på brystet i en nesten håpløs posisjon, snudde 180 grader og klinket ballen på volley i stanga.

Hvis det noen gang var en spiller i hele verden som var skreddersydd for Manchester United, så var det Eric Cantona, sa Ferguson:
«Han satte fram brystkassa, løftet hodet og sugde inn alle inntrykkene rundt seg som om han sa: Jeg er Cantona. Hvor stor er er du? Er du stor og tøff nok til å møte meg?»

Manchester United var stort nok for Eric Cantona, og klubben ga ham stabiliteten, kjærligheten og pokalene han alltid hadde drømt om.
«Jeg kan ikke forklare», sa han i boka Manchester United: The Biography, «og jeg ønsker ikke å forklare. Det er som kjærlighet. Du vet når du er forelsket, da trenger du ikke forklare hvordan du føler deg eller hvorfor du føler deg sånn. Jeg tror at hvis du vil forklare hva som skjedde mellom meg og United-supporterene, ville det ha tatt seks måneder. Noen ganger er det best å ikke forklare.»

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.