Dennis Bergkamp var en mann av få ord.
Men han kunne utføre mirakler med føttene.
Tekst Simon Kuper
Det var i august 1995 og Dennis Bergkamp hadde akkurat spilt sin første kamp for Arsenal på klubbens koselige stadion Highbury, en vennskapskamp mot hans tidligere klubb Inter Milan. Etter kampen lusket jeg og to andre nederlandske journalister rundt i marmorgangene og ventet på den store spilleren. Bergkamps familie var allerede der, de gikk rundt og ventet på at Dennis skulle komme ut av garderoben. Hans far, en elektriker, sto med hendene foldet bak ryggen og studerte portrettene av Arsenals tidligere storspillere. Han kjente igjen de aller fleste. Som mange nederlendere i hans generasjon, var Bergkamp senior anglofil, og junior fikk navnet etter Manchester Uniteds store spiller på 60-tallet, Denis Law. Far Bergkamp og en av Dennis´ brødre hilste forsiktig på oss. Dette var ikke en høyrøstet familie.
Etter at Dennis Bergkamp endelig dukket opp, hilste han rolig på faren og broren, og etter noen minutter fulgte jeg ham til parkeringsplassen og bønnfalte om at han en dag måtte gi meg et intervju. Han uttrykte sin skepsis. En av Amsterdam-avisene trykket en gang overskriften «Liker Dennis Bergkamp jenter?» – og gjorde et stort nummer ut av at han var den eneste Ajax-spilleren uten kjæreste. Siden den saken har han holdt journalister på en armlengdes avstand. Bergkamp snakket sjelden i løpet av karrieren, men du visste alltid at han – en av de mest intelligente spillerne fotballen har sett – hadde noe å si. Det er derfor hans glimrende «ikke-selvbiografi» (han hater rampelyset) er en gave til fotballfans. Mye av verdien ligger i de oppriktige intervjuene om Bergkamp, med Arsène Wenger, Johan Cryuff og mange av hans tidligere lagkamerater i Arsenal, utført av medforfatter David Winner.
De tar deg med tilbake til en æra som begynte den kvelden på et i dag revet Highbury; en tid da en overgang forandret en hel klubb, til og med en liga og kanskje i bitteliten grad et land.
100 nyanser av grått
I dag er det nesten vanskelig å huske hvor stakkarslig Arsenal var sommeren 1995. Kallenavnet var «Boring, Boring Arsenal». De to beste spillerne på laget, Tony Adams og Paul Merson, var alkoholikere (Merson, som ga ut selvbiografien How not to be a professional footballer, var avhengig av en rekke andre rusmidler i tillegg). Klubbens manager George Graham hadde blitt sparket etter å ha puttet en del overgangspenger i egen lomme. Hans etterfølger Bruce Rioch sier i boken til Bergkamp:
«Før trening kunne jeg få besøk av gråtende spillere som vurderte å begå selvmord.»
Tony Adams sier:
«I 1995 ville jeg dø. Jeg ga faen i Dennis Bergkamp.»
Under en treningsleir i Sverige, gikk Bergkamp kveldstur med kona etter dagens harde treningsøkt, og ble lettere forfjamset da han så åtte-ni lagkamerater som bøttet ned øl utenfor den lokale puben.
Kort fortalt; Arsenal var en typisk representant for London på midten av 90-tallet hvor husene var billige, pubene stygge og ingen hadde hørt om «Cool Britannia» – og det ikke var noe å gjøre etter klokken elleve på kvelden hvis ikke en Arsenal-spiller krasjet bilen sin inn i hagen din.
I boken sier Bergkamp:
«Noe jeg ofte lurer på er: Hva var det Arsenal tenkte på? Før jeg kom var det «Boring, Boring Arsenal». Så kjøpte de meg og David Platt. Hvilke planer hadde de for fremtiden?»
Unnfangelsen av «nye Arsenal» skjedde i hodet på klubbens viseformann David Dein, som på begynnelsen av 90-tallet hadde vært sentral i oppstarten av Premier League.
Dein sier i boken:
«Fordi jeg representerte England i UEFA og FIFA, og vandret i de sirklene, så jeg hvordan fotballen var rundt om i verden, og jeg skjønte at engelsk fotball måtte gjennom en stor forandring.»
Dein ville ha tekniske spillere som tok vare på kroppen sin og som var seriøse profesjonelle. Han kjøpte Bergkamp og ansatte like etter en bebrillet franskmann som hadde jobbet i Japan, og som ingen i England hadde hørt om. Arsène Wenger kjøpte øyeblikkelig en ung landsmann, Patrick Vieira, som råtnet på benken til AC Milan. Noe var i ferd med å endre seg.
Den plutselige strømmen av utenlandske spillere i den stadig rikere, men fremdeles høyst middelmådige Premier League, førte til mistenkeliggjøring. Sommeren Bergkamp ankom Arsenal, hadde det satiriske britiske magasinet Private Eye en artikkel om bladets elskede fiktive klubb Neasden FC, som låt noe sånt som dette:
Neasden FC har blitt et nytt lag denne sesongen. Når dommer Sid Himmler blåser i gang åpningskampen i Neasden Nedrykksliga, vil ikke en eneste spiller være engelsk. Nå skal ikke lenger den enbeinte målvakten Wally Foot hente ballene ut av nettet. Den oppgaven vil heretter falle på den greske veteranen Odysseus Christodoulo (48). På midtbanen må Baldy Pevner overlate sin legendariske trøye til den italienske veteranen Gino Ginelli (63). På topp vil Hans Rastafarian Anderson (92) …
Og så videre.
Møte med veggen
Men Bergkamp hadde ikke reist til England for å heve høy lønn mot minimal innsats. Han var 26 år da han kom, og toppmotivert. Han ville legge to miserable sesonger i Inter Milan bak seg. Dessuten, denne sommeren hadde han endelig fortalt at han hadde flyskrekk, og tanken på at han aldri mer skulle gå ombord i et fly igjen fikk ham til å slappe av.
«Det kostet meg», forteller han i boken.
«Hvis jeg sa en million under samtalene med Arsenal, ville de trekke fra hundre tusen «fordi jeg ikke ville fly», noe jeg aksepterte.»
I England ble ikke Bergkamp bare en fantastisk spiller, han ble en epokedefinerende sådan. Etter han skulle Arsenal aldri bli den samme igjen. Det var ikke slik at han var overlegent effektiv. Adams, Vieira, kanskje til og med løpsmaskinen Ray Parlour, har vunnet flere kamper for klubben. Men ingen så banen eller kunne slå en pasning på samme måte som Bergkamp. Som en maler hadde han en visjon, og teknikken til å utføre den.
Det hele begynte på veggen i boligblokken i en av forstedene til Amsterdam på 70-tallet. Unge Bergkamp brukte flere timer, forteller han Winner, «på å sparke ballen mot en vegg, se hvordan ballen spratt tilbake, hva slags fart den fikk, og hvordan man kontrollerte ballen. Jeg syntes det var kjempeinteressant. Du hadde mange alternativer, antall sprett for eksempel. Du kunne treffe veggen og ballen kom tilbake med en sprett. Så prøvde jeg med to sprett, da måtte jeg treffe veggen litt høyere og skyte litt løsere».
Han lærte seg en magiske ballkontroll og det å slå pasninger, kanskje best av alle i verden noensinne, muligens med unntak av Zinedine Zidane. Og når Bergkamp skal sammenligne seg med en annen, velger han Roger Federer.
«Når Federer slår stoppvolleyer eller den usynlige lobben … å gjøre noe som ingen andre kan eller skjønner. Det var det mest tiltrekkende; Ikke å gjøre som andre, men å skape noe eget.»
Ingen kunne måle seg med pasningsrepertoaret til Bergkamp, som kunne slå ballen på alle mulige måter inn i rom ingen andre kunne se. Hans medforfatter David Winner fortalte meg en gang: «Det er nesten som matematikk. Det er noe han har i seg. Han har en visjon. Og når han scorer et av sine mål eller slår en av sine pasninger, skjønner du at han har skjønt noe ingen andre så.»
Det var som om han kunne se i en annen dimensjon.
Det er i hvert fall sant når man kommer til Bergkamp-øyeblikk millioner av oss aldri vil glemme:
Flikken med ryggen mot mål og 180 graders vendingen rundt Newcastle-midtstopper Nikos Dabizas og den kontrollerte avslutningen i mål; lobbpasningen som førte Fredrik Ljungberg alene med Juventus-keeperen, eller avslutningen med utsiden av foten etter drømmemottaket i kvartfinalen i VM mot Argentina 1998. Han fant åpninger som selv ikke tilskuere helt øverst på tribunene hadde sett. Noen ganger måtte man spole flere ganger tilbake for å begripe hva han hadde gjort.
«Har Dennis Bergkamp tre føtter?» spurte forfatter og Arsenal-supporter Nick Hornby da Bergkamp blomstret av kreativitet høsten 1997.
Thierry Henry forteller at selv under treningene virket det som om Bergkamp kalkulerte inn vindretning og -hastighet hver gang han slo en pasning.
Få spillere kan se hvor alle lagkameratene og motstanderne befinner seg til enhver tid. Bergkamp kunne forutse hvor lagkameratene ville være noen øyeblikk før de befant seg der.
«Jeg hadde alltid et bilde i hodet på hvordan det ville være om to, tre sekunder. Jeg tenkte: Han (motstanderen) beveger seg den veien, og han beveger seg den veien, så hvis jeg slår pasningen med en viss hastighet vil ingen av dem nå den fordi de flytter seg vekk fra pasningslinjen.»
Tidligere lagkamerat Ian Wright forteller om scoringen mot Newcastle i boken:
«Han er arkitekt av rom, så jeg tipper han hadde tegnet og målt opp alt i løpet av et tidels sekund.»
Ricardo Ferri, tidligere lagkamerat i Inter Milan, mener at Bergkamp ikke var en avgjørende spiller. Det er muligens sant. For å oppnå sine største øyeblikk virket det som han noen ganger forsvant inn i en slags transe. Ofte kunne lange perioder av kampen passere uten at han var involvert, «Folk aner ikke hva som skjer i forkant av sånne mål som det», har Bergkamp sagt en gang. Han ville ikke bare være en hvilken som helst effektiv, løpssterk goalgetter. Han ville være Bergkamp. Og i Arsenal, i motsetning til i Italia, forlangte ikke fans og medspillere at han skulle levere resultater hver eneste uke. De var stolte av å ha ham på Highbury, og i England. De hadde ventet så lenge på en spiller som ham.
Et annet poeng er at fotballen er ekstremt kroppsfokusert. Dette er noe som sjelden blir diskutert fordi man er redd for å høres homsete ut, men mange responderte nesten primalt til Bergkamps nydelige bevegelser.
Wenger mener at «han hadde en aristokratisk eleganse i måten han beveget seg på. Vieira sier: «For å slå sånne pasninger som han gjorde må alt være perfekt. Jeg ville ikke blitt overrasket om klærne hans er organisert med militær presisjon. Jeg ville ikke bli overrasket i det hele tatt.»
Bergkamp var en sentral spiller i Arsenals «uovervinnelige», som spilte rekordmange 49 kamper uten å tape, og som ofte blir nevnt som det beste laget i engelsk historie. Men Arsenals siste triumf kom i 2005 da de slo Manchester United i FA-cupfinalen. Åtte trofeløse år senere, føles det å lese denne boken som å bli tatt med tilbake til klubbens storhetstid – en tid for mirakler.
Da Bergkamp la opp i 2006 ble han en av de tre som har hatt størst påvirkning i å forandre engelsk fotball. De to andre er Arsène Wenger og Eric Cantona. I dag er Bergkamp ungdomstrener i Ajax, hvor han bruker dagene på å trene opp de unge angriperne til å se rom. Han har ingen ambisjoner om å bli manager.
Boka Stillness and Speed sender deg hele tiden til YouTube, til en pasning eller en scoring du hadde glemt. Alle har sitt eget favorittøyeblikk med Bergkamp.
Bergkamps eget favorittøyeblikk er den gangen hans kamerat, Arsenals lubne materialforvalter Vic Akers, lente seg på døren ved treningsfeltet og flørtet med noen av salgsjentene. Akers trodde åpenbart at han så ganske kul ut. Da snek Bergkamp seg bak ryggen hans – og dro ned shortsen hans. Arsenal-spillere lo av den episoden i flere uker etterpå.
«Du veit», sier Bergkamp, «jeg har vunnet en del trofeer og jeg scoret noen ålreite mål. Men akkurat det var muligens høydepunktet i karrieren.»
Jeg velger meg målet mot Newcastle, men samme kan det være.
