Det er ikke det at det ikke finnes hus på Grindvoll. Det er bare det at de er så vanskelige å finne. Og så banen da. Westernsletta. Kommer du hit utenfra må du ha flaks for å finne den. Færre har grunn til å komme hit i dag enn i 2002. Den gang hadde Grindvoll 2. divisjonslag i fotball, som et av de minste stedene i nyere tid.
Tekst og foto: Morten Haave
Hvor Grindvoll er? I Lunner kommune sør i Oppland. Hvis du kjører fra Jevnaker kan du ta av til Grindvoll på den veien uten asfalt. Følg den i noen kilometer. Du kommer til et veikryss med et hus. Ta da inn på Grindvollgata. Følg den «gata» i et par kilometer til neste hus og det begynner med asfalt igjen. Velkommen til Grindvoll. Velkommen til Westernsletta. Hvis du finner den.
I 2002 hadde det tidligere eliteserielaget Kongsvinger tatt den tunge turen ned i 2. divisjon, norsk nivå tre. Her skulle de få sterk konkurranse om opprykket fra Fredrikstad, som var lei av tilværelsen i skyggenes dal og skulle opp. Det ble snakket om budsjett på 8 millioner kroner. Follo, Kvik Halden og Romerike (Skjetten) var outsidere.
I andre enden, med budsjett på litt i overkant av en million, var Grindvoll. For de fleste et sted man ikke vet at man har kjørt forbi. Men her bodde folk som ville satse. Og lage litt westernshow i samme slengen.
– Vi ville organisere oss helt annerledes enn det som er vanlig i norsk fotball, forteller daværende styreleder Åge Strand jr. i dag. Josimar møter ham, sportslig leder Arvid Holmlund, kaptein Kjetil Paulsen og keeper Trond Bråten. I dag er det ikke lag på Grindvoll mer, men de husker 2. divisjonstida med stolthet. Noe måtte virkelig gjøres annerledes for å få en slik klubb på kartet. Og det startet med å lage en organisasjon rundt laget som om det var en profesjonell bedrift.
– Jeg skulle være gründer og eier, jeg skulle eie laget. Så skulle vi lage et eierråd av folk som hadde vært med laget lenge og kunne gi meg som administrerende direktør råd om hvilke linjer som skulle legges. Under der var et styre hvor vi prøvde å plukke sammen de beste, og så var det treneren, som ble manager og fikk full frihet til å styre laget etter de linjene han fikk fra oss, gjengir Strand.
Oldtimere med ny giv
I 1997 hadde Grindvoll rykket opp til 4. divisjon, og i et anfall av svimmelhet over det uvant høye nivået våget noen å tenke enda større. Borteturer til Heidal, Lom og Ringebu kunne nytes enn så lenge, men skulle på lengre sikt byttes ut med større byer. Klubben vedtok nå å rykke opp til 2. divisjon. Er det noe man bare kan vedta? Grindvoll kunne det. De lyktes før fem år var gått.
I spissen for det hele sto Åge Strand jr. Han tok initiativet til en organisasjonsplan og gikk inn som styreleder, musikalsk supporterleder og hadde mer enn en finger med på sponsorsiden. Han hadde spilt på a-laget i 20 år, på beskjedent nivå, og fikk med seg andre oldtimere som så mulighetene. Geir Holth dro mer enn ett lass. Kjell Paulsen hadde en sønn, Kjetil, som hadde vært i 1. divisjon med Jevnaker midt på 1990-tallet og som nå var kaptein på Grindvoll.
Andre spillere med erfaring fra Jevnaker var Johs Roen, goalgetter Geir Hermansen og midtstopper Roger Tvenge (som for øvrig ikke vant junior-NM på skøyter i 1987 – for han ble slått av Johann Olav Koss). Andre i grindvollstallen ble late bloomers, motivert av det som utviklet seg til en hel bygds innsats for opprykk. Grindvoll spilte i 3. divisjon fra 1999 og plasserte seg stadig høyere på tabellen.
Samme år fikk Grindvoll en link til toppfotballen. En elitekeeper fra kommunen måtte hjem og restarte karrieren. Ivar Rønningen hadde aldri slått gjennom i Vålerenga og hadde hatt et særdeles kort opphold i Polen. Med oppbacking og fokus tok det ikke lang tid før Rønningen dro ut igjen; i 2001 var han førstekeeper i Brann og landslagsaktuell. Mellom slagene kunne Rønningen denne sesongen se matcher med det kommende opprykkslaget Grindvoll.
Ville vesten
I 2001-sesongen vant Grindvoll det meste i 3. divisjon – 17 av 22 seriekamper – og deres 2. divisjon-visjon ble mer og mer oppnåelig. De fikk noen nøkkelkamper å bryne seg på. Først «seriefinalene» mot nærmeste avdelingskonkurrent Mercantile/Lambertseter og deretter playoff mot Nittedal. Det var etter hjemmemøtet mot Mercantile at myten om Grindvoll ble sådd for et større publikum. NRK-sporten ville nemlig besøke Westernsletta.
Allerede pleide kjernen av supportere å gå med cowboyhatt. I tillegg var «The Good, the Bad and the Ugly» fast innmarsjmusikk. Med tv på plass hentet Grindvoll også inn hesterytterne Hadeland Western Riders. Ei lita bygd må spille på alle banjostrenger de har for å hevde seg. Publikumsrekorden var slått en time før kampstart. En Mercantile-spiller skal ha blitt intervjuet og stammet fram at han gledet seg til matchen. Kanskje stemte ikke ordene helt overens med følelsene.
Vil man være kjedelig kan man påpeke at Western faktisk er et familienavn på Grindvoll. Herr Western eide grunnen der banen ble anlagt, så vel som den myggbefengte myra bak og mye annet. (Det var forresten en annen måte å terge motstanderen på: «det var sinnssykt med mygg. Vi sprayet oss som gærninger i pausen», kommenterte en bortespiller) Likevel var NRK-sporten imponert over at Westernsletta levde opp til navnet sitt; bare Cowboy-Laila manglet, het det. Gresset var av høyeste klasse også.
Grindvoll er ikke stort og tettbebygd nok til at det defineres som tettsted. Men dette ikke-tettstedet hadde egen banemester. Speaker. Supporterleder med trompet. Sponsorgruppe. Bussjåfør. Fullt bemannet kiosk. Billettører. Parkeringsvakter. Vaskefolk. Folk som ryddet tribunen for busker og trær til et «naturlig amfi». Et klubbmedlem med daglig virke på flybase fikset en F16-flygning over Westernsletta da NRK var på besøk. En kvinne ga flere år et sekssifret beløp av egen lomme. Bygda sto rett og slett på for klubben.
Fellesskap i klubben skulle bygges gjennom en del prinsipper, deriblant felles mål og metoder og felles miljø. Ikke minst på banen kunne Grindvoll ha bruk for å bli enige om noen standarder.
Så rødt
Tidlig måtte laget bruke noen spillermøter på å bestemme hvor skapet skulle stå. For eksempel gjaldt det dommerklaging. Kort som matchet de røde lagdraktene var et vanlig syn.
– De første årene i 3. divisjon? Å herregud, vi hadde jo røde kort hele tida. Da var det ille. Vi pratet på oss de røde kortene òg, det er nesten flaut å si det. Jeg tror nesten hele laget var innom det røde i løpet av sesongen. Jeg husker at vi satt sammen og pratet om at det går ikke an å oppføre seg sånn, forteller datidas sportslige leder Arvid Holmlund, som også har dømt mange tusen kamper.
– Vi fløy omtrent på hverandre på treningene. Det var tenningsnivå, og det var høyde for det. Folk var så sinte i perioder at de nesten gikk av. Men vi ble ferdig med det, ingen forfulgte saken inn i garderoben, forteller kapteinen Paulsen.
Grindvoll skal ha vært kjent i 3. divisjon for en spillestil av det tøffere slaget. Sentrallinja var som sagt rutinerte spillere, deriblant med godt timet bruk av taktikken «gå i så hardt du kan, så tidlig som mulig».
– Jeg gjorde det helt innafor lovverket, men noen ganger så det litt stygt ut, og det blei litt stygt òg, mimrer keeper Trond Bråten om sine inngripener tidlig i kampene.
Sleit med stilen
På topp fikk Geir Hermansen selskap av Jørn Ove Jacobsen som hadde spilt 1. divisjon i Hønefoss og var toppscorer der.
Storscorere ble de også i 3. divisjon. Laget måtte dog innrømme at det ble en del lemping av ball opp mot Hermansen og Jacobsen. Ville denne taktikken holde stikk på tredje høyeste nivå?
Det sto for så vidt ikke på treneren, som Grindvoll hadde ansatt i 2001. Jørgen Neumann spilte en eliteseriesesong for Kongsvinger midt på 90-tallet hvor han, i hvert fall for undertegnede, innførte saltoinnkastet i norsk fotball. En traust og tynnhåret eidsvolling, rolig, men uvanlig tydelig, ifølge lagkaptein Paulsen. Han økte treningsdosene til fem ganger i uka og kunne se uttelling for det, men holdt det i 2. divisjon?
Foran 2002-sesongen ga Neumann uttalelser til Oppland Arbeiderblad som ikke lovte det aller beste. «Vi må først og fremst bli mer spillende, men så langt har jeg ikke helt funnet den beste stilen for dagens mannskap», fortalte han. Hadde laget kommet for lett til scoringene i 2001?
Nye og gamle skader
Verken forberedelsene til 2001- eller 2002-sesongen hadde vært «like lette hele veien», fortalte Neumann videre. Treningskampene nå hadde gitt «litt for mange tap», les: nesten bare tap. «Vi skulle gjerne ha vunnet flere kamper med tanke på selvtilliten i mannskapet». Noen flere klare enere blant spillerne kunne gitt et løft, men også der fantes et problem: «Flere av nykommerne viser meget bra takter. Nå har ikke alle vist så gode ferdigheter som jeg hadde håpet på».
Grindvoll fikk også raskt problemer med skader. Den spillende hjelpetreneren Roger Tvenge var av dem som tok hardt i. Blant annet måtte han kjøres på sykehus den første dagen av en treningsleir i Danmark. «Diverse skader gjør at Roger har problemer etter hver kamp», het det i 2002.
Flere av de nye kunne ikke brukes i vårsesongen på grunn av operasjoner og alvorlige skader. En ny keeper var ute i månedsvis da en hodeskade i treningskamp ga «strukturforandringer i hjernen». Den forrige keeperen Trond Bråten hadde allerede røket ut med sprukken tynntarm etter en kollisjon på trening (han spilte treninga ferdig). Bråten, som hadde vært banens beste da opprykkskvalik ble sikret, mistet hele treningsgrunnlaget og måtte takke farvel til fotballkarrieren.
Mot slutten av 2002-sesongen klarte ikke Grindvoll alltid å stille med innbyttere som kunne brukes.
Og så enkelt kan det sies etter at motgangen satte inn: «Forskjellen på Grindvoll og gode lag i 2. divisjon er dyktigheten foran begge målene. Der holder ikke hadelandslaget mål», skrev Oppland Arbeidsblad.
Og det er som kjent en ulempe i fotballen.
Nedtur fra fjerde kamp
Egentlig begynte 2002-sesongen helt greit med fire poeng på tre kamper. Aller først fikk de ett bortepoeng. Første hjemmematch sto på tippekupongen, for første gang i klubbens historie, og hjemmetipperne kunne innkassere gevinst etter en flott 3–0-seier over Elverum. Omtrent 250 tilskuere ga en god ramme. «Laget viste med sitt angrepsspill at de har vesentlig mere inne», jublet lokalavisa.
Nå var det bare å videreføre hjemmeformen. Før neste kamp uttalte spissen Jørn Ove Jacobsen at «vi er to vidt forskjellige lag hjemme og borte. På Westernsletta er vi fryktelig gode». «Jeg tror vi må omstille oss en smule og ikke tro at vi kan ta poeng bare hjemme på Westernsletta», sa Geir Hermansen.
Grindvoll viste ganske riktig at de hadde vesentlig mer inne i de kommende kampene – men da i form av baller inne i Grindvolls eget mål. 0–4, 2–4 og 0–5 var tre ugreie resultater å få på rappen.
«I fjor kunne vi spille slik som i dag og likevel ta poeng», sa Roger Tvenge etter sistnevnte tap. Men det var altså ikke mulig lenger. I de to neste kampene hang Grindvoll mer med, men tapte likevel, og tilskuertallet sank til rundt 100. Kalenderen viste juni og halvparten av hjemmefansen hadde allerede takket for seg.
Fredrikstad dro opp snittet
«I år har tilskuertallet bare ved en anledning vært over gjennomsnittet av det vi hadde i 3. divisjon i fjor», konstaterte Arvid Holmlund. Grunnen er logisk, oppsummerer han i dag. Kun bygda fortsatte å støtte opp om laget, folk fra lenger ute i distriktet som Gran og Jevnaker viste seg å være medgangssupportere.
Tilskuerne fikk imidlertid én siste grunn til å stormobilisere på Westernsletta. Juli måned ble innledet med hjemmekamp mot kanskje det beste laget som noen gang hadde spilt i norsk 2. divisjon. Tore Pedersen i forsvar var bra, 30-målsscoreren Markus Ringberg på topp enda bedre. Med 0–5 og 1–5 i de to siste kampene hadde Grindvoll dårlige oppkjøringer til stormøtet med – Fredrikstad FK.
Fredrikstad hadde stort budsjett og hadde hentet inn en dyktig trener, Knut Thorbjørn Eggen. Kampen «langt inne i svarte skogen» ble «virkelig artig» for ham. Folk fra Grindvoll som Eggen snakket med, meddelte derimot «at det skulle bli godt å spille 3. divisjonsfotball igjen».
Eller som VG sa det – ja, for dette oppgjøret måtte også Norges største avis få med seg: Publikum på Westernsletta hadde «kledd seg i cowboyhatter. Og plaffet med kruttlapper for hver scoring. Tidlig i 1. omgang var de fri for ammunisjon».
For Grindvoll hadde ikke mye sportslig å glede seg over etter hjemmetap 0–10. Attpåtil ble keeper Anders Gilje utropt til lagets beste spiller.
Vanligvis mente jo Grindvoll-leiren det samme som man vanligvis hører i fotballen, nemlig at ens eget lag «egentlig» burde vunnet. «Vi var i perioder bedre enn Sprint/Jeløy», uttalte Arvid Holmlund etter et stygt 8–1-tap. Mot Fredrikstad var det imidlertid overkjøring fra starten. Allerede etter 20 minutters spill slappet østfoldingene av. De eneste grindvollingene som beit fra seg hadde seks bein og vinger og likte myggstifter heller dårlig.
Sommerferie og fristilling
Noe var positivt. Westernsletterekorden for antall tilskuere ble mer enn fordoblet: 1 210 betalende. Langt de fleste heiet på bortelaget og fikk god valuta. I den hadelandske kassa klinget pengene. Men ikke nok til å opprettholde sportslig satsing.
Da 3. divisjonsspill 2003 var en realitet var det like greit å kutte utgifter som uansett ikke ville hjelpe Grindvoll. 5–2-seier over Lyns andrelag ga et lite håp, men da de avsluttet vårsesongen med å ryke 1–6 mot Romerike etter nærmest uforståelig dårlig forsvarsspill tenkte vel folk sitt. Motstanderkeeper Steinar Sørlie skal ha utbrutt under matchen, på 0–4: «Hva er dette? Det skulle da ikke kunne gå an. Dette er for dumt». (To år etter var Sørlie for øvrig på plass i et Fredrikstad som hadde nådd Eliteserien.)
Nedrykket var i realiteten klart 9. august etter en kamp der kollega under nedrykksstreken, Elverum, ble for sterke. Avisoverskriftene konstaterte at det så mørkt ut. Den eneste avvekslingen fra mørket var når det brant et blått lys.
Spissen Frode Marki var førstemann til å bli fristilt fra kontrakten, og da mistet klubben også sin webmaster, kuriøst nok. I september ble fire «importer» fristilt fra kontrakten. Noen av dem forlot Westernsletta sporenstreks som for eksempel Alpha Nyan, bror av mer kjente Ousman. Veteranen Johs Roen trappet ned for å «satse på gårdsbruk».
Sesongen endte med 10 poeng og 97 baklengsmål. Lenge «konkurrerte» Grindvoll sine baklengsmål mot Fredrikstads scorede mål – Fredrikstad «vant» til slutt duellen med sine 99 scorede mål. Det var Grindvoll som hindret østfoldingene i å nå 100 da resultatet i aller siste seriekamp «bare» ble 5–0.
Å bygge et team
Grindvoll var bygda som rykket opp, og så ned igjen. Men i sin glanstid var det klubben som dro på teambyggingturer med laget – og spillernes familier – og supporterne – og supporternes familier. Det var bygda som til tross for størrelsen hadde egen pub, et samlingssted for laget og cowboyfansen. (De medgår i dag at de burde hatt en saloon.)
Etter at 2. divisjonsopprykket i sin tid var sikret med en kvalikkamp borte i Nittedal kom spillerne hjem utpå kvelden – og fikk knapt nok plass på puben hvor feiringen alt var i gang. Etter gode matcher toget spillerne fra garderoben til puben og ble applaudert inn én etter en. Og de gode kampene var det mange av i 2001. Få i 2002. Kunne 2. divisjonssesongen bli mer enn et blaff? Lederne ville tenke større.
Da Grindvoll startet satsningen var tanken å bli Hadelands nest beste lag, og vake på nivået under distriktets storhet Jevnaker IF. Som sagt var JIF i 1. divisjon ei tid. Men ikke lenge. Etter en «beksvart sesong for Hadelands-fotballen» skulle Grindvoll og Jevnaker møtes i 3. divisjon 2000. Denne utjevningen aktualiserte for alvor ideen om en samarbeidsklubb, Hadeland Fotball.
Da Grindvoll så rykket opp til 2. divisjon, følte alle involverte at de måtte tenke samarbeid. Konkurranse innad på Hadeland kunne man ikke ha når konkurransen var så stor ellers.
Hadet til toppfotballen
Men noen var ikke med på tankene. Jevnaker IF vedtok høsten 2002 å ikke bli med på noe samarbeid. Grindvoll-miljøet føler at Jevnaker stakk kjepper i hjulene fordi de ikke tålte å bli forbigått av sine mindre naboer.
Kanskje et sitat fra tidligere Jevnaker-spiller og Gjøvik-trener med mer, Tommy Hansen, kan passe? «Trenden her omkring er at skadefryden når noen mislykkes er større enn klappet på skulderen dersom noen får til noe». Det gjaldt rivaliseringen mellom Gjøvik og Raufoss, men dit var det ikke så langt fra Hadeland verken i avstand eller mentalitet.
Sammenslåingen ble da bare mellom Grindvoll og Lunner og fikk navnet Hadeland Fotball. Det var en paraplyklubb som lå oppå grasrotklubbene.
Til og med fotballkretsen hadde «visse betenkeligheter overfor Lunner og Grindvoll» uten Jevnaker. Men Åge Strand jr. så på Hadeland Fotball som «grunnmuren for en fremtidig eliteklubb». Arvid Holmlund uttalte seg megetsigende om hovedmålet med Hadeland Fotball: «Å skape en treningskultur. Det har det aldri vært på Hadeland».
Hadeland beit seg fast i 3. divisjon og sørget for enda en publikumsrekord på Westernsletta: 2 150 tilskuere i cupen mot Vålerenga i 2005. De slapp nok en gang inn ti mål, men fikk også inn to den riktige veien.
Men noe mer enn det ble det ikke. Talentene som var, satset i Oslo, som Jo Inge Berget. Etter nedrykk til 4. divisjon i 2009 var Hadeland Fotball oppløst – som så mange andre klubber fra tidlig 2000-tall: Romerike Fotball, Borg Fotball, Larvik Fotball, FF Lillehammer, Groruddalen, Oslo Øst, Stord Sunnhordland, FK Vesterålen.
Åge Strand jr. medgår at sammenslåingsforsøket ødela noe av det som hadde hjulpet Grindvoll opp i 2. divisjon, nemlig bygdeidentiteten. – Det var kanskje litt dumt at vi dreiv og forhandla om å slå oss sammen med Jevnaker. Det sto det en del om i avisa, og da tenkte folk at nå er det ikke Grindvoll lenger. Å lage Hadeland Fotball ble nok et forstyrrende element. Da fikk heller ikke ledelsen fulgt opp laget i 2. divisjon sånn som vi burde ha gjort, og etter hvert ble organisasjonsplanen pulverisert. Så akkurat det angrer jeg på at vi gjorde. Det skulle vi ikke ha gjort, innser Strand idet Josimars besøk tikker mot slutten.
Etter å ha besøkt Westernsletta sitter jeg i bilen og tenker. Kjørte inn i Grindvoll sentrum. Kjørte ut av sentrum. Det går nok en gang ikke an å la være å tenke på hvor lite stedet var, og dermed må opprykkseventyret få like mye fokus som nedrykket. Men hvor var nå egentlig den puben? Vanskelig å finne, akkurat som Westernsletta. Jeg kjører tilbake, svinger passe tilforlatelig forbi noen bygninger som kunne vært pub. Men det var de ikke. Intet annet valg enn å kjøre nok en gang over jernbanebroa med plass til kun én bil i bredden, denne gangen for å forlate Grindvoll – enn så lenge. Et siste blikk kastes over jernbaneskinnene, gjennom et buskas. Blikket faller på det første huset som møter tilreisende, nemlig den nedlagte butikken. Den har visst en kjeller. Og der er puben! Og jeg vet at hvis det noen gang blir toppfotball på Grindvoll igjen, så spiller den og Westernsletta en sentral rolle for miljøet.
