Bradford City Football Club Fire Disaster 11 May 1985 Fifty six people die

Brannen i Bradford

56 – The Story of the Bradford Fire
Martin Fletcher
Bloomsbury

De ble først møtt med buing og tilrop av Nottingham Forest-fansen, Liverpool-supporterne som hadde kommet seg over gjerdet på deres tribuneseksjon Leppings Lane under semifinalen i FA-cupen 15. april 1989. Med håndbevegelser og ansiktsuttrykk som sa noe annet enn at de hadde løpt over banen for å lage bråk med Forest-tilhengere, forsvant tilropene. Folk i Forest-svingen kikket over på motsatt side av Hillsborough-matta. Der så de kropper som ble løftet over gjerdet, mennesker som ble hjulpet opp på øvre tribunedel. Nei, dette var ikke hooliganisme. Det var noe annet.
Blant Forest-supporterne sto 16 år gamle Martin Fletcher fra East Bridgfort, Nottinghamshire. Han forsto raskere enn de fleste andre til stede hva som foregikk, og forlot stadion for å finne et sted å kontakte moren for å fortelle at han levde – noe han gjorde ved å låne telefonen til en bilforhandler et lite stykke unna stadion. Med sirene fra ambulanser og politibiler i bakgrunnen, fikk han til slutt tak i moren. Før han brøt sammen.
Han hadde stått i Forest-svingen. Han bodde i nærheten av Nottingham. Men det var Bradford City som var familiens lag. Fletcher-familien hadde flyttet til Nottinghamshire fra en liten landsby mellom Leeds og Bradford i 1984. Faren John – Bradford-supporter og Yorkshire-mann tvers igjennom – gjorde suksess som selger, og klatret økonomisk og sosialt. De var en arbeiderklassefamilie som hadde tatt spranget opp i middelklassen gjennom hardt arbeid og sunn økonomisk planlegging – om Margaret Thatcher hadde trengt noen for å eksemplifisere sin politiske ideologi, kunne hun ha dratt fram Fletcher-familien. Det var bare én ting som slo i stykker bildet av Fletcher-familien som en reklameplakat for thatcherismen: De var fotballfans.
Med Brian Cloughs Notingham Forest som et av 1980-tallets store lag, og bare en liten biltur unna, ble Martin og den 16 måneder yngre broren Andrew tiltrukket av det som foregikk på City Ground. De begynte å gå på Forest-kamper. Samtidig hadde familien beholdt sesongkortene på Bradfords hjemmebane Valley Parade. Og da Bradford sikret opprykk til 2. divisjon som «3rd Division Champions» etter seier mot Bolton, var det naturlig at de skulle se hjemmekampen 11. mai 1985 mot Lincoln, der opprykket skulle feires og mesterskapspokalen deles ut. Fem stykk Fletcher stuet seg sammen i bilen. Bestefar Edmond, onkel Peter, pappa John og de to guttene Martin (12) og Andrew (11).
«OK, mor, ha teen klar klokka ti over fem», sa faren John til guttenes bestemor da Fletcher-slektens eldstemann ble plukket opp på siste stoppested før Valley Parade.
Ingen skulle komme tilbake for å drikke te. Bare Martin overlevde brannen.

Tribunen i full fyr
På vei tilbake fra kiosken mot slutten av 1. omgang, overhørte Martin en eldre herre som snakket med en politimann. «Jeg lukter at noe brenner under setet mitt, men jeg kan ikke sette fingeren på hva det kan være», sa den eldre mannen. Klokka var 15.40. Røyk begynte å bli synlig. Politiet startet å dirigere folk vekk fra brannen inn i en korridor. Røyken ble raskt til dansende flammer.
«John, se å få unga ut herfra», ropte onkel Peter.
«Andrew, gå sammen med Martin», sa faren og nikket i retning en rad med tomme seter. Men Andrew ville ikke.
«OK, Martin, da går du aleine. Vi følger etter. Om vi mister hverandre så møtes vi ved bilen, OK?»
Martin nikket.
Fire minutter etter at røyken først hadde blitt synlig, sto hele tribunen i full fyr.
De som forsøkte å flykte fra brannen gjennom tribunen, fant ikke annet enn stengte utgangsdører.
Brannen tok 56 menneskeliv. Likene var så forbrent at de måtte identifiseres ut fra tennene. Nærmere 300 mennesker fikk større eller mindre forbrenningsskader. Mange flere ville ha omkommet uten innsatsen fra politifolk og andre tilskuere.
Det var den verste stadiontragedien siden Ibrox-tragedien i 1966, og Valley Parade-brannen var den brannen som hadde tatt flest liv på land i manns minne i Storbritannia. Bradford-brannen var en av mange tragedier som rammet Storbritannia på 1980-tallet – som omtales som «tragedienes tiår». Det var flere ulykker med fly, ferjer, tog og t-baner, i tillegg til stadiontragediene i Bradford og Sheffield. Dette var tiåret for deregulering og kostnadseffektivisering i Maggie Thatchers ånd – med katastrofale følger for sikkerheten til vanlige folk. Kondolansebrevene strømmet inn fra verdens statsledere etter Bradford-brannen. «Jernladyen» Thatcher fant det likevel ikke bryet verdt å selv komme med en uttalelse om brannen i Parlamentet.
En sigarett sluppet ned fra tribunen og ned på alt søppelet som hadde samlet seg under tribunen gjennom flere tiår, var grunnen til brannen som slukte den gamle tretribunen. Det var den offisielle versjonen. Den forklaringen godtok også Martin Fletcher. Helt til han begynte å grave.
I august 2011 satt Martin Fletcher på Emirates Stadium i London og så Arsenal mot Liverpool. På et av Liverpool-supporternes bannere sto det: «Expose the lies before Thatcher dies». Fletcher sendte en SMS til moren med samme melding. «Enig!», svarte moren.
56 – The Story of the Bradford Fire er Martin Fletchers forsøk på å avsløre omstendighetene rundt Bradford-brannen.

Lang historie
Britisk fotball har en lang historie med stadiontragedier, tilbake til Ibrox-tragedien i 1902. Under en landskamp mellom Skottland og England falt den ene tretribunen sammen av trykket skapt av 33 000 tilskuere. 26 mennesker døde. Tribunestrukturer av tre ble forbudt allerede da. Bradford City AFC ble grunnlagt i 1903. Hovedtribunen sto ferdig i 1908, var bygget av tre – og sto til den brant ned i 1985. Da Wembley åpnet i 1923, satte 300 000 mennesker kursen mot den nye nasjonalstadion for å se finalen mellom Bolton og West Ham. Uten gjerder – som skulle bli innført på alle arenaer i hooliganismens tidsalder – kunne tilskuerne unngå trykket bakfra ved å trekke helt inn mot sidelinja på en bane som var omkranset av løpebane. Det ble rapportert om 1000 skadde. Med gjerder ville historien ha sett annerledes ut. 23 år senere døde 33 supportere på Boltons hjemmebane Burnden Park, da livet ble sugd ut av dem av trykket bakfra. I 1961 døde to personer på «stairwell 13» på Rangers’ stadion Ibrox. Ti år etterpå, mot slutten av nyttårsderbyet mot Celtic, døde 66 mennesker og 145 ble skadet på «stairwell 13». Rangers bygget om Ibrox til et av de mest moderne arenaene i Europa som følge av det. Etter 1971-tragedien på Ibrox, uttalte Labour-politiker Denis Howell «om nye retningslinjer for sikkerhet ikke vedtas ved lov, vil risikoen for å oppleve nye Ibrox-tilfeller fortsette».
I 1975 gikk loven «The Safety of Sports Grounds Act» igjennom Parlamentet, med krav som gikk på antallet og størrelsen på inn- og utganger, med klare retningslinjer for opptrening av vakter og annet sikkerhetspersonell. Loven inneholdt spesifikt angitte maksimumstider for evakuering av publikum i nødstilfeller – for eksempel ble maksmal evakueringstid for en tribune av tre satt til to og et halv minutt. Lisensiering av stadionanlegg skulle være et lokalt anliggende , og mangelfull oppfylling av kravene ved årlige inspeksjoner kunne føre til bøter og i verste fall fengsel for stadioneieren.
Loven ble i liten grad gjennomført.
Ti år etter loven ble vedtatt, oppfylte ikke Valley Parade noen av kravene. Loven ble implementert i de to øverste divisjonene i 1979 under datidens Labour-regjering. Da de konservative kom til makten, stoppet innføring av loven opp for lag på nivå tre og fire. Klubbene i de lavere divisjonene lobbet hardt overfor Thatcher-regjeringen for å slippe kravene – det ville koste klubbene dyrt å oppgradere. Regjeringen var lydhør. Kostnadseffektivisering og minst mulig innblanding av sentrale myndigheter var tross alt Thatchers mantra.
Etter brannen ble det gjemmomført en gransking ledet av høyesterettsdommer Oliver Popplewell. Valget av Popplewell var et tilfelle av demokratiets tredelingsprinsipp mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt ble skjøvet til side. I et notat skrevet av Thatcher-regjeringens sportsminister Leon Brittan står det: «Vi må finne en vennligsinnet dommer til å lede granskningen».

Endret versjon
Granskningen og rapporten som fulgte er sjokkerende slett arbeid. Granskingen hadde ikke som mål å finne ut om noen kunne stilles til ansvar i en kriminalsak. Vitneutsagn ble ikke satt opp mot hverandre, sprikende uttalelser ble ikke konfrontert. Undersøkelsene til Popplewell-kommisjonen varte fem og en halv dag. Den konkluderte altså med at brannen startet med en sigarett eller fyrstikk, selv om ingen av dem som satt på tribuneseksjonen der brannen startet kunne huske at noen rundt dem hadde røyket i minuttene mellom klokka 15.35 og 15.40. Ingen eksperter på brann kunne se noen sammenheng mellom røyking på tribunen og brannen. Folk hadde røyket på tribunen siden 1908.
Rapporten kritiserer likevel klubben for å ikke ha fulgt opp varsel den hadde fått av kommunen året før om brannfare på stadion. Klubbens styreformann Stafford Heginbotham nektet for at de hadde mottatt brevet – selv om han selv hadde brukt brevet som grunnlag i en søknad om midler til å bygge ny tribune. Etter hvert som media fattet interesse, endret Heginbotham versjon fem ganger.
Timber Research and Development Agency (TRADA) hadde to år før brannen undersøkt brannfaren på stadion. De ble innkalt som eksperter på trevirke under Popplewells granskning, og konkluderte med at det var usannsynlig at en sigarett kunne antenne en sånn tømmerkonstruksjon.
Brannvesenet i Bradford hadde i 1984 uttalt: «Faktum er at mellom 60-65 prosent av branner i Bradford er påsatt, kanskje opp mot 85 prosent – det er firmaer som selv tenner på, eller får andre til å gjøre det for dem, for å hente utbetaling av forsikringspenger.»
Det var likevel sigaretteorien som ble konklusjonen. En ren tilfeldighet. Som en brannetterforsker ved Los Angeles-brannvesenet sier i boka Blaze – the Forensics of Fire av Nicholas Faith: «Tilfeldigheter skjer sjelden. Når vi har flere tilfeldigheter på én gang, er det ikke lenger noen tilfeldighet» I Bradford, med Stafford Heginbotham som eier, var det et «fjell av tilfeldigheter», som Martin Fletcher skriver i boka.

10 branner – én mann
Rapporten kikket ikke på Heginbotham. Han hadde kjøpt Bradford City i 1967 for 20 000 pund. Det samme året hadde en brann ødelagt en fabrikk han eide. I 1977 brant fire firmaer han eide – noe som ga forsikringsutbetalinger på 174 663 pund – eller nesten 3,2 millioner pund i dagens verdi. Mellom 1967 og 1985 kan hele ti branner linkes til ham – med totale forsikringsutbetalinger på 27 millioner pund i dagens verdi.
«Jeg har bare vært uheldig», mente Heginbotham i Bradford-avisen Telegraph & Argus.
Da røyken fra tribunen ble synlig for folk på pressetribunen den maiettermiddagen på Valley Parade, begynte journalistene å vitse. «Har han tent på tribunen nå, for å få penger til å bygge ny», lo de, før alvoret noen minutter etterpå slo inn.
Da tribunen brant ned, fikk klubben utbetalt 988 000 pund fra forsikringsselskapet – det tilsvarer sju millioner pund i dagens verdi.
To år etter brannen solgte Heginbotham Bradford City for 450 000 pund. Pengene brukte han på å oppgradere godset han eide mellom Leeds og Bradford til et hotell. I 1989 solgte han hotellet til Whitbread-konsernet, med én million aksjer i selskapet som vederlag, og Heginbotham flyttet til Jersey som skatteflyktning. Whitbread er Storbritannias største operatør av hoteller, restautanter og cefeer. I dag er Heginbothams tidligere gods hotellet Holiday Inn Leeds-Bradford. Aksjene er i dag verdt 50 millioner pund. Heginbotham døde i 1995.
56 – The Story of the Bradford Fire er en sterk bok, personlig fortalt, og researchen går dypt. Det er vanskelig å være uenig med forfatteren i at 56 liv kunne vært spart om både de sivile myndighetene og fotballmyndighetene faktisk hadde tatt publikums sikkerhet på alvor.
Og ikke minst: hadde det blitt gjennomført en skikkelig granskning etter brannen, med blant annet konkrete tiltak for evakuering og massiv bedring av flyten gjennom inn- og utganger, fjerning av gjerder foran tribunene, kunne 96 liv som døde på Hillsborough også vært spart. Fram til og med 1989 hadde alle med myndighet til å gjøre noe med sikkerheten på fotballarenaer i Storbritannia sett en annen vei. Som Sunday Times skrev etter Hillsborough: «De herskende klassene har dette inntrykket av fotball: Det er en slumidrett, utøvd på slumarenaer, med slumfolk på tribunen».
Lars Johnsen

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.