Norge som definitiv B-nasjon. Engelskmenn som henger etter kontinentet i taktikk og spillerutvikling. Hooliganisme og klubbeiere med suspekte motiver. Den som en gang omtalte subbuteo som det mest realistiske fotballspillet i verden, fikk helt rett.
–>Norge som definitiv B-nasjon. Engelskmenn som henger etter kontinentet i taktikk og spillerutvikling. Hooliganisme og klubbeiere med suspekte motiver. Den som en gang omtalte subbuteo som det mest realistiske fotballspillet i verden, fikk helt rett.
Tekst og foto Lars Johnsen
Det må ha vært sensommeren 1990, bare en kort måned etter VM i Italia, da nabogutten Espen ringte på. Espen ringte til stadighet på, så det var egentlig ikke noe spennende i det. Han var ett år eldre enn meg og hadde vært en slags av-og-på-bestekompis i hele barndommen. Men jeg visste før jeg åpnet døra hva han ville denne gangen, og småløp spent for å åpne. Jeg hadde sett ham i sidevinduet. Han hadde Bladet Fotball i hånda, med pekefingeren stukken inn mellom sidene, sånn for å sørge for at han raskt kunne bla opp på riktig side.
I de siste utgavene av Bladet Fotball hadde det vært en annonse som jeg hadde brukt timevis på å studere hver gang, men hadde tenkt at dette ser dritkult ut, men er det ikke litt barnslig? Da jeg åpnet døra flippet Espen fram annonsen fra Subbuteo-Shop i Skien som annonserte for dette bordfotballspillet subbuteo.
«Sett denne?», spurte Espen. Det hadde jeg definitivt. Espen var av typen som jentene likte, en som ble invitert på fester, mens jeg var han som brukte lørdagskveldene til å se The Official History Of Chelsea FC i kjellerstua på VHS til båndet var så slitt at hodet til Peter Osgood var visket vekk på bildene fra hans stupheading og scoring i FA-cupfinalen 1970. At Espen likte noe, var en slags lakmustest på hva som hva innafor i min verden. At Espen syntes dette fotballspillet så spennende ut, gjorde meg rimelig oppstemt.
Raskt fylte vi ut bestillingskjemaet. Bane, mål og to lag – Manchester United til ham, Chelsea til meg. Fiolveien på Kolsås i Bærum ble forvandlet til et subbuteosentrum og halvparten av alle gutta i gata bestilte lag, vi arrangerte turneringer, selv om ingen hadde peiling på regelverket. Gjennom bekjente på fotballag og ungdomsskolen spredte interessen seg til mottatt side av trikkelinja.
Ingenting har forent de to sidene av Kolsås som subbuteo gjorde på begynnelsen av 90-tallet.
Noen var bare med å eksperimentere, andre ble hektet. Etter hvert satt vi igjen med seks gutter, like frelst som de hadde vært den første gangen de fikk pakke poststemplet Skien i postkassa. Med den første pakka lå Subbuteo-Journalen vedlagt. Det var organet for Norges Bordfotballforbund, som organiserte Norgesmesterskap og turneringer. Subbuteo var mer enn Manchester United mot Chelsea i kjellerstuer, det var konkurranser der spillerne møtte opp med egenmalte figurer, med 
nedfilte baser for bredere glidflate, polert med møbelpolish for best mulig glid, med kofferter og skrin med skumgummi i veggene for å gi figurene maks beskyttelse.
Dette ville vi være en del av. Lurte noen gang betjeningen i matbutikken på Kolsås-senteret noen gang på hvorfor disse unge guttene til stadighet kom for å kjøpe Johnson & Johnson møbelpolish? Espen hadde da for lengst lagt Manchester United-laget sitt i en skuff og gått videre til jenter, fester, ordentlig fotball – de tingene man egentlig skal drive med i denne alderen. For meg skulle de små plastfigurene få en sentral plass i mange år.
Hobby
Subbuteo ble født i 1947 i Tunbridge Wells i Kent, litt sør for London. Leker var mangelvare på den tiden, og QPR-supporteren Peter Adolph satte i gang produksjonen av fotballspillet. De første spillefigurene var endimensjonale pappfigurer satt oppå modifiserte knapper fra yttertøy. Banen var en enkel filtduk og linjene tegnet du selv med kritt. Adolph hadde ønsket å kalle spillet for «Hobby», men dette ble ikke godkjent av patentkontoret. Som ornitolog og ivrig fuglekikker kalte han derfor spillet «Subbuteo» etter fuglearten falco subbuteo. På norsk heter fuglen lerkefalk, på engelsk heter den simpelthen «hobby». 
En annonse ble rykket ut i guttebladet The Boys’ Own Paper i 1946, og våren 1947 var de første spillene ute. Selv med et etternavn som ga visse assosiasjoner, traff Adolph blink. Etter hvert ble figurene laget av plast, det ble lansert cricket- og rugbyvarianter, men subbuteo er først og fremst knyttet til fotball. Spillet ble allemannseie på de britiske øyer. Det var Storbritannias mestselgende brett- og bordspill, og i hver husstand med fotballinteresse lå det en subbuteobane på stuebordet eller på gulvet på gutterommet. En unik mulighet til å spille om kampen der favorittlaget akkurat hadde røket ut av cupen. Reglene var enke; fotballregler modifisert til minityrnivå, der du flyttet spillerne ved å flikke – en knipsebevegelse med pekefingeren, men uten å bruke tommelen som «springbrett». Subbuteo var spillet where you flick to kick. Figurer i alle klubb- og landslagsdrakter var å få kjøpt, og annet utstyr som tribuner, tilskuere, dommere, linjemenn, flomlys og resultattavler.
Subbuteo fikk også raskt fotfeste i populærkulturen. Når det nordirske bandet The Undertones med Feargal Sharkey i spissen sang he flicked to kick and I didn’t know i My Perfect Cousin, var det en referanse alle 70-tallsgutter tok. I videoen til sangen spiller bandmedlemmene subbuteo. Og Undertones er ikke aleine. Kultbandet Half Man Half Biscuit og deres «All I Want For Christmas Is A Dukla Prague Away Kit» handler om subbuteo. Massive Attack synger «when I was a child I played subbuteo» i «Five Man Army», mens subbuteobane og –spillere er med i videoen til Oasis’ «(What’s The Story) Morning Glory». Kaiser Chiefs, The Housmartins og Saint-Etienne har også brukt subbuteoreferanser i en eller annen form.
Og covered til Fever Pitch, filmen basert på Nick Hornbys bok, prydes av subbuteofigurer, og hovedpersonene spiller selvsagt en match i filmen. «Norske sleivspark», CD-en som ble utgitt med et knippe fotballsanger til VM-94, har en subbuteospiller på omslaget. De innvidde la også merke til at fjorårets julekalder fra FC Football på TV2 hadde en subbuteobane i studio.
Renessanse
I England forble subbuteo et spill – et veldig populært et, men likevel et spill markedsført mot barn i alderen 9-13. Konkurransesubbuteo fikk ikke fotfeste der på samme måte som på kontinentet. Waddingtons, som produserte spillet i de mest populære tiåerene, solgte rettighetene til leketøyskjeden Hasbro midt på 90-tallet. Men på øyriket, i konkurranse med PC- og TV-spill, forsvant subbuteo fra butikkene. På kontinentet, der subbuteo aldri hadde hatt den posisjonen som i England, levde det videre blant entusiastene. Det første VM hadde blitt arrangert på Wembley i 1970 og EM og VM hadde flyttet seg rundt om i Europa i årene som fulgte. FISA – Federation of International Subbuteo Associations – organiserte det hele. Men FISA sto egentlig i tjeneste for spillfabrikanten – de var en slags sportslig ving i Waddingtons markedsføringsapparat. Og da spillsalgene dalte på hjemmebane, mistet de også interessen for internasjonale mesterskap. Subbuteoutøverne dannet sitt eget forbund, FISTF (Federation of International Sports Table Football). FISTF arrangerer internasjonale turneringer året igjennom, både for individuelle, klubblag og landslag, med tilhørende rankinglister og majorturneringer – en blanding av hvordan tennis, golf og skiidrettene organiserer internasjonalt. Subbuteo var aldri allemannseie på kontinentet som det hadde vært i Storbritannia, det var ikke å få kjøpt i hver lekebutikk, så interessen hadde bredd seg word of mouth. Da produksjonen av baner og spillfigurer stoppet opp, startet små, uavhengige firmaer på kontinentet å produsere utstyr på utøvernes premisser – mye bedre enn de offisielle produktene noen gang hadde vært. Det er Belgia, og landene i Sør- og Mellom-Europa som er de store nasjonene. Italia har nasjonalliga på tre nivåer der klubbene henter spillere fra hele Europa. Lazio og spanske Real Murcia er profesjonelle fotballklubber som har egne bordfotballavdelinger, som om det skulle være hvilken som helst hallidrett. På Malta anses subbuteo som nasjonalsport.
I Storbritannia foregår det nå en subbuteorenessanse . Det produseres spill og lag igjen, og de er å få kjøpt i spill- og leketøysforretninger. I 2012 ble subbuteohyllesten «Teenage Flicks – Memories of the Sub-Beautiful Game» utsolgt fra forlaget. I den forteller fotballspillere, 
TV-personligheter, musikere og skuespillere om sitt forholdet til dette spillet. «Teenage Flicks» er et passende ordspill på «Teenage Kicks», The Undertones’ mest kjente låt, når man skal utgi bok om spillet where you flick to kick. Sommeren 2012 ble VM spilt på Etihad Stadium i Manchester, og fikk utstrakt mediadekning i England.
Renessansen hadde tatt tak i meg også. Tidlig om morgenen lille nyttårsaften i fjor stakk jeg hodet inn i boden hjemme hos fattern. Innimellom esker av gamle fotballprogrammer og skolebøker lå det, nedstøvet og skittent, ubrukt på 15 år, skrinet med mine gamle subbuteospillere. Rådene om å kjøre forsiktig – rådene mot i det hele tatt å kjøre i det ustabile romjulsværet – trosset jeg greit, og befant med på E18 retning Skien for å delta på bordfotballforbundets Romjulscup.
Fire divisjoner
Knut Sagafos og Audun Flaaten var to lærere på Skien videregående skole på 80- og 90-tallet. De får æren som norsk bordfotballs «founding fathers». De hadde plukket med seg spill fra England på 70-tallet. Mot slutten av 80-tallet startet de Subbuteo-Shop i Skien med utstrakt postordreaktivitet. De dannet også Norges Bordfotballforbund og arrangerte det første Norgesmesterskapet i 1990. 14-åringen Gaute Helstrup fra Tromsø slo André Paulsen fra Kolbotn i finalen. Paulsen skulle senere bli toppfotballdommer, mens Helstrup i dag er trener for Tromsdalen i i 1. divisjon. 
Begge fikk reise til Roma den sommeren som Norges første representanter under et VM. Raskt vokste miljøene rundt omkring i Norge, først og fremst i Skien/Porsgrunn der Grenlandsligaen besto av fire divisjoner, og til turneringer kom det tilreisende fra Kristiansand, Tromsø, Haugesund, Verdal, Bergen, Kragerø, Kolbotn, Hamar og Bærum.
Kroppen sitret av spenning da jeg toget gjennom Vestfold og ankom Skien en fredag på våren 1991 for å delta i mitt første NM. Skien videregående hadde en sånn dobbeltgymsal, og lørdag morgen ble jeg møtt av gymsalen dekket av subbuteobaner.
Det var som om jeg hadde dødd og kommet til fotballnerdenes himmel.
Jeg fikk selvsagt grisebank av André Paulsen i første kamp. Det ble 0-9 mot mannen som skulle vinne det andre NM i historien.
Fingerflikkemiljøet skulle raskt tynnes i rekkene. Etter bare et par år var det vi i Bærum, noen flere i Skien, en gjeng i Kragerø og en enkelt spiller fra Vestlandet, Haugesunds Lars-Tore Myge, som skulle være Bordfotball-Norge. Selv grunnleggerne skulle slutte å polere sine figurer og stryke sine subbuteofiltbaner. Anders Grorud fra Skien ble ny president i 1993, en rolle han fortsatt innehar. Dog uten noen gang å ha vært på valg.
Min gjeng fikk sin første Norgesmester i 1992, da Kristian Magnus Lingsom vant juniorklassen, og reiste til EM i Hamburg den sommeren. Lingsom skulle senere bli mer kjent for ishockey, med flere sesonger i eliteserien for Frisk Asker og mange kamper på u-landslagsnivå. For oss er han mest kjent som han som nektet å hjelpe faren sin med en huslig aktivitet. Kutt ut ‘a, fattern, jeg orker ikke. Jeg har fire kamper i fingeren!, hadde han sagt etter en tøff dag i kjellestua hos meg.
Min høyeste plassering var en 2.-plass i Norwegian International Open i 1994, der Norges beste gjennom tidene, Jon Henning Bergane, ble for sterk i finalen. Jeg ble mer kjent som Norges subbuteohooligan, siden jeg gjerne knakk spillerne etter et vondt tap, veltet bord og skjelte ut motspillerne. Verst gikk det ut over Kragerøs Terje Ellefsen som fikk en ball i øyet, etter at jeg sparket den alt jeg hadde kraft til. I 1995 fikk jeg debuten med flagget på brystet, under lagkonkurransen i EM i Wuppertal i Tyskland. I lagkonkurransen spiller man fire mot fire samtidig, og mot Sveits, Italia og Nederland var vi sjanseløse, selv om jeg rystet nederlenderen De Jong i åpningen av kampen mot oransjetrøyene.
Charlie up the…
Utenfor Bokbinderiet Johnsen (som ikke har noe med meg å gjøre, tross navnet) som fungerer som spillokale i Skien, sto hele Bordfotball-Norge samlet lille nyttårsaften 2012. 
Et par nye fjes var det, men ellers bare gamle travere. Den mest meritterte, Jon Henning Bergane var der, det samme var NBFF-president Grorud, og Lars-Tore Myge hadde igjen tilbakelagt åtte timer med Haukeliekspressen for å være der. Myge har tatt den turen noen ganger i sitt liv som subbuteospiller. Miljøet i Norge er rimelig dødt. De reiser heller ut av landet for å spille, hvor nivået på de beste og antallet spillere er skyhøyt. Det er til og med penger involvert. Og engelskmennene har begynt å nærme seg de beste. For noen år siden ble Myge og Grorud rekruttert til en engelsk klubb, som ønsket å bringe hegemoniet tilbake til England. Nattklubb- og strippeklubbeieren Nicky Chappel startet klubben «San Siro» og tiltrakk seg gode spillere fra hele Europa. De reiste rundt, alt betalt, for å spille bordfotball. Det var ikke uvanlig at han hadde med seg to strippere som i bare trusa gikk rundt i subbuteolokalet og rengjorde banene. I romjula for fem år siden skulle hele klubben på samling på Chappels feriested i Sør-Spania. Dagen før avreise ble de oppringt med beskjeden om at turen var avlyst. Siden hørte de ikke mer, før nyheten om at Chappel var dømt til 16 års fengsel spredte seg.
Chappel ville sørge for at spillerne hadde det beste utstyret, så han fikk designet de beste bordene, laget av aluminium, slik at de enkelt kunne fraktes rundt omkring på turneringene i Europa. Men bordene hadde et formål til. De hule beina ble fylt med kokain som han smuglet over landegrensene – det er i hvert fall det ryktene går på.
Det var ikke noe dårlig comeback jeg leverte etter å ikke ha flikket en figur på 15 år.
Jeg vant én kamp og kom til kvartfinalen, der jeg tapte 8-0 for Jon Henning Bergane, som til slutt slo Anders Grorud i finalen.
– Det aller beste med subbuteo er at det er en herlig mulighet til å være gutt igjen, sa Anders Grorud da bordene ble ryddet bort.
Mens The Undertones sang «teenage dreams, so hard to beat» rullet jeg ut på E18 igjen.
Og i år er jeg på plass igjen.
Fakta
Subbuteo – Bordfotball
Det mest realistiske fotballspillet som er laget
Utviklet i England etter krigen
Ble allemannseie i Storbritannia på 60- 70-tallet
Produksjonen av offisielle produkter opphørte på 90-tallet
Første VM i 1970 på Wembley
Konkurranser organiseres av det internasjonale forbundet FISTF
Norges Bordfotballforbund arrangerte første NM i 1990
Rundt 20 aktive i Norge i dag.
«Subbuteo er grunnen til at jeg liker regnværsdager» – Paolo Maldini
Slik spiller du:
Du flikker – en knipsebevegelse uten å bruke tommelen som springbrett – spillefigurens base for å sende pasninger, drible og skyte.
Hver figur kan berøre ballen tre ganger etter hverandre, før du må berøre den med en annen. Du mister ballbesittelsen om du bommer på ballen, sender en pasning som ender hos motstanderens figur, eller sender ballen ut av spill til innkast f.eks. Ved hvert flikk du tar kan motstanderen gjøre ett defensivt flikk – dersom han rekker. Har du ballen, trenger du ikke stoppe opp for å vente på motstanderens mottrekk. Keeperen styres med en stang.
Banen er 100 cm x 150 cm, og har to linjer mer enn en fotballbane. De to linjene – en på hver banehalvdel – fungerer som skudd- og offsidelinje. Mål kan bare scores om ballen er innenfor denne linja – og det er bare offside innenfor denne.
Kamper på konkurransenivå spilles i 2 x 15 minutter, og ender med «normale fotballsifre».
