Blogg: Da fotballen forlot England

Tekst Øyvind Loftheim
twitter.com/acmilan90

«I prefer inspired perspiration to momentary inspiration, talent to strength, the action of effort to the over-performance of sacrifice.”
Marcelo Bielsa

En nasjons drømmer ble knust da Alessandro Diamanti elegant sparket ballen i mål bak Joe Hart. Det var absolutt en straffe Manchester City-keeperen kunne ha reddet, men hele England resignerte da Gianluigi Buffon reddet Ashley Coles nervegjennomsyrede skudd.

Dessverre for Englands fotballfremtid måtte Italia ha straffesparkkonkurranse for å sikre det ventede og rettferdige utfallet. Straffesparkene kan fort bli en hvilepute for en nasjon i en dyp identitetskrise. Engelske spillere som tar internasjonale troféer med sine engelske klubber i den ene enden, og et landslag som klamrer seg til gamle treningsmetoder og filosofier i den andre. I England vil sannheten være at Three Lions hadde uflaks og tapte på straffespark, slik som de pleier. Den engelske forbannelsen. Men alt stikker dypere enn som så. Faktum er at Italia rundspilte England i 110 av de 120 spilte minuttene.

Sjelden har en maktdemonstrasjon kommet mer ubeleilig for mennene som jobber på toppen av den engelske fotballpyramiden. England beviste i EM at de ligger langt etter de fleste andre når det kommer til ferdigheter, og de hovedansvarlige for nettopp dette er FA. Man prøvde en defensiv tilnærming, men når ikke det fungerer, er det ferdighetene man må forbedre.

Det engelske fotballforbundet har gjennom flere år blitt akterutseilt av mer fremtidsrettede forbund. Å drive en fotballnasjon handler vel så mye om å skape en grunnmur for utvikling som å skape et A-landslag kapabel til å vinne troféer. Snarveier i talentutviklingen er den eneste av veiene som ikke fører til Rom.

Rom var det siste England ønsket at Italia skulle få i kvartfinalen. De lykkes greit. Italia skapte ikke veldig mange, veldig store målsjanser, men Italia dikterte tempoet, spillet, og aller viktigst; ballen. Unnskyldningen denne gangen var at Roy Hodgson ikke hadde fått nok tid til å sette sammen et lag. Han ville at England skulle spille på det de var gode på, bruke ferdighetene de mestrer, og lot alt annet ligge. I følge The Guardian førte dette til at England i gjennomsnitt over sine fire kamper i Europamesterskapet hadde en ballbesittelse på 39%. Enkel subtraksjonsmatematikk forteller oss at Englands motstandere i dette EM hadde i snitt 61% ballbesittelse i disse kampene. Urovekkende.

Før kritikerne setter amaronen i halsen er det viktig å påpeke at ballbesittelse ikke alltid er det det ser ut som. Ballbesittelse, som ofte består av støttepasninger og ballsirkulasjon i den bakre firer, samt midtbaneanker eller dyptliggende playmaker, gir deg en av de største fordelene i fotballen. En fordel som gjerne blir oversett av et regulært publikum. Barcelona, som et naturlig eksempel, holder ikke ballen i laget med det ene målet for øyet som er å finne åpninger i motstandernes forsvarsblokker. Barcelona holder ballen i laget for å diktere tempoet.

Ofte vil man høre fotballeksperter omtale en spiller som en som dikterer tempoet i lagets angrepsspill. Men med ballbesittelse kan hele laget spillet i det tempoet som fysiologisk og spillestilmessig passer dem best. Da Mourinho begynte sin egen trenerkarriere i portugisiske União de Leiria etter å ha vært assistenttrener i nettopp Barcelona, innførte han et begrep i verdensfotballen som gjerne ikke var noe nytt på den tiden. Men han satte et navn på det, som potensielt sett kan gjøre begrepet til allemannseie i en tid der fotballkunnskaper ikke bare deles over 2×45 minutter på lørdager på Store Stå. Begrepet han innførte var «resting with the ball», eller på norsk «å hvile med ballen».

Prinsippet om å hvile med ballen er like enkelt som det er genialt: Når du har kontroll over ballen, er det motstanderne som må tilpasse seg etter deg. Du kan bestemme om du skal angripe eller ikke, og du bestemmer hvordan du vil angripe. Å trille baken i det bakre leddet, gjerne også inkludert en keeper med grei ballbehandling, koster deg nesten ingen ting energimessig. Man får mulighet til å lade opp igjen batteriene.

I kroppen har man to hurtige energilagre; ATP (adenosin-tri-fosfat) og CP (creatinfosfat). Disse fungerer som små batterier, som gir musklene energi til 5-15 sekunders arbeid. Når man foretar en høyintensitetsinvolvering i en fotballkamp, er varigheten i nedre grense av dette tidsrommet. Maksimal intensitet er viktig, fordi det er om å gjøre å være først på ballen når den blir slått i for eksempel bakrommet bak backfireren.

Når man begynner å spurte, er det altså disse energilagrene man benytter seg av. Denne nedbrytningsprosessen kalles alactacid anaerob energifrigjøring. (Alactacid betyr uten melkesyre, og anaerob betyr uten oksygen.)

Det som er interessant å se på, er hvordan man får dannet mer ATP og CP slik at man kan foreta flere spurter. De tre ulike måtene dette kan skje på, er:

•    Anaerob nedbryting av karbohydrat / glykogen.
•    Aerob nedbryting av karbohydrat / glykogen.
•    Aerob nedbryting av fett / triglycerider.

For fotballspillere er det de to første alternativene som er reelle. Reaksjonen for muskelfiberens metode for å skaffe seg energi til gjenoppbygging av ATP, vil i disse tilfellene være:

Glykogen -> glukose -> pyrodruesyre + energi

Men når det er mangel på oksygen (anaerob nedbryting), vil pyrodruesyren omdannes til melkesyre (laktat):

Glykogen -> melkesyre + energi

Når man har nok oksygen (aerob nedbryting), vil pyrodruesyren brytes ned på en annen måte (Krebs syklus), og reaksjonen vi får vil være:

Glykogen + O2 -> CO2 + H2O + energi

Karbondioksid (CO2) og vann (H2O) kvitter kroppen seg med via utpust og svette/urin. Melkesyre vil derimot hemme deg voldsomt.

Overført til fotball (og annen anaerob idrett) vil dette si at dersom man skal holde maks intensitet i en spurt, må man ha perioder med stor tilførsel av oksygen for å unngå produksjon av melkesyre. Dette krever perioder med arbeid på lav intensitet. Den tryggeste måten å holde lav intensitet på i fotball, er dersom man selv holder ballen kontrollert i laget.

Man snakker ofte om at den engelske toppdivisjonen holder et ekstremt høyt tempo, og det er korrekt. Men man synder ofte når man ikke definerer hva slags tempo det er snakk om.

Premier League kan nok mer beskrives som en marathon-liga, og den spanske toppdivisjonen kan nok da relativt sett bli beskrevet som en sprint-liga. Forskjellen på engelsk fotball og andre nasjoners liga er at fotballen i England holder et jevnt høyt tempo med stadige omstillinger, og lag som går rett i angrep når man får ballen. De sydeuropeiske ligaene er mer kjent for å holde på ballen, kun ta utvalgte kontringer, og spille en fotball der man streber etter å unngå å ta unødvendig defensiv risiko.

Dette gjør at man liker å ha mange spillere på rett side av ballen, og bruker tid i oppbygningen av spillet. Ved å bygge opp spillet bakfra, kan man systematisk plassere spillere i en posisjon som er gunstig dersom man skulle miste ballen i angrep. Man benytter så temposkifter i angrepsspillet for å kunne spille ut motstanderen på små flater. Å holde maksimalt tempo over en lengre periode vil, som vi har sett på, framprovosere laktatdannelse, og melkesyre er direkte ødeleggende for fotballspillere.

Det er på dette punktet Englands landslagssjef Roy Hodgson ligger lengst etter de mer moderne trenerne. Ved å bare oppnå 39% ballbesittelse, vil motstanderne få hvile tilstrekkelig med ball til å sette inn disse effektive temposkiftene i angrepsspillet som skal til for å spille ut dyptliggende forsvar, som det engelske.

Engelskmennene må på sin side bruker mye energi i presset, noe som også er slitsomt mentalt. I følge José Mourinho er det nettopp den mentale slitsomheten han frykter mest, som kommer av at spillerne må være 100% fokusert hele kampen. Derfor vil Mourinho prøve å skaffe seg en komfortabel ledelse tidlig, og så bare kontrollere ballen resten av kampen. På denne måten kan spillerne begynne å mentalt restituere seg allerede i kampen, fordi de ikke trenger å stresse for å unngå å miste ledelsen.

Det som er viktig å legge til, er at det ikke nødvendigvis slik at hvert lag må oppnå en Barcelona-aktig mengde ballbesittelse. «Barça» bruker ballbesittelsen også for å slite ut motstanderen, noe som kan være et ekstremt godt verktøy dersom man møter lag som kun legger seg bakpå og forsvarer med hele laget innenfor 30 meter. Men for et lag som England, vil rundt 50% ballbesittelse være nok for å unngå at motstanderne dikterer tempoet, og dermed slite ut Three Lions.

Den neste delen av diskusjonen går på hvorvidt England har spillermaterialet til å holde på ballen. Dette er ikke en diskusjon jeg skal ta til det fulle i dette innlegget, men jeg mener absolutt at de engelske landslagsspillerne har en teknisk kapasitet til å holde på ballen nok til å oppnå ca. 50% possession mot de fleste motstandere. Dersom de ikke klarer det, er det et nytt varselskudd mot FA, som sporenstreks må kvalitetssikre den tekniske og taktiske delen av arbeidet med yngre spillere på en helt annen måte enn de gjør i dag.

Tyskland revolusjonerte fotballkulturen frem mot VM på hjemmebane i 2006 (noe de begynte med så sent som i 2001), og Italia ønsker å vie den tekniske delen av fotballen mye større plass på trenerakademiet Coverciano etter fadesen i VM 2010. England bør virkelig gjøre det samme etter EM 2012.

Kildeliste:
Gjerset, A (Red.). Idrettens Treningslære. Norges idrettshøgskole, Norges Idrettsforbund, Universitetsforlaget, 2008.

http://www.guardian.co.uk/football/2012/jun/25/euro-2012-statistics-damn-england?intcmp=239 (27.06.12)

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.