Blodpenger i fotballen

Pengene flyter i fotballen, men hvor kommer de egentlig fra?
Og spiller det noen rolle at favorittklubben din samarbeider med diktaturer?

Tekst Lars Sivertsen

(Stod først på trykk september 2014)

«Fotballfans bryr seg ikke. Spillerne bryr seg ikke. Saddam Hussein kunne eid klubben din, og dersom han spytter inn millioner så er de likeglad. De hadde sunget ‘There’s only one Saddam’».

Harry Redknapp er sjelden forsiktig i formuleringene, men her vet han bedre enn de fleste hva han snakker om. For da han slo seg løs med Gaydamak-familiens penger i Portsmouth var det få som klaget. Klubben var teknisk sett eid av Alexandre «Sacha» Gaydamak, men det hersket liten tvil om at det var pappa Arcadi Gaydamaks penger som lå bak. Arcadi Gaydamak er født i Russland, men utvandret til Israel som ung mann. Han tjente mange av sine millioner på å selge russiske våpen og militærutstyr illegalt til Angola under borgerkrigen på 90-tallet. At Sacha Gaydamak var en ung mann som umulig kunne ha store pengesummer selv, og at hans far var en styrtrik våpenhandler som hadde vært etterlyst av Interpol siden 2001, var noe verken Harry eller Premier League-ledelsen bekymret seg alt for mye over.

«Jeg tror en av grunnene til at de kjøpte Portsmouth var at Premier League hadde så høy profil», sa daværende styreformann Peter Storrie senere til The Telegraph. «Fordi hans far hadde hatt en del dårlig publisitet så de dette som en måte å beskytte sønnen og renvaske Gaydamak-navnet.»

Portsmouth brukte penger i øst og vest, og selv om klubben ikke hadde de helt store inntektene regnet alle med at det skulle gå bra. Arcadi Gaydamak var tross alt en av Israels rikeste menn, og sønnen, Portsmouth-styreformann Sacha Gaydamak, sa at alt skulle ordne seg.

«Det klassiske tilfellet var Younes Kaboul. Styret sa til Sacha at vi ikke hadde råd til han. Jeg elsker Harry, men da Harry kom på styremøtet sa Sacha bare ‘Mr Redknapp, hva trenger du?’. Jeg bare himlet med øynene», forteller Storrie.

Portsmouth kjøpte Younes Kaboul for rundt fem millioner pund. To år senere var Kaboul en av spillerne Portsmouth måtte selge unna for å for å dekke klubbens løpende utgifter.

«Alle snakker om at Portsmouth er mange millioner i gjeld, men det har ikke noe med meg å gjøre. Det har å gjøre med folkene som styrte økonomien i klubben på den tiden», er Harry Redknapps versjon. Høsten 2008, noen måneder etter at Portsmouth hadde vunnet FA-cupen, flyttet Arcadi Gaydamak tilbake til Russland. Et smart trekk, siden en fransk domstol året etter dømte han til seks års fengsel for ulovlig våpenhandel og Russland ikke har utleveringsavtale med Frankrike. For Portsmouth var utviklingen dårlig nytt.

«Alt ble frosset i Israel,» husker Storrie. «Sacha brukte Standard Bank i Storbritannia, og de ble nervøse. De ville ha tilbake penger. Barclays ville ha pengene sine. Sacha sa til med at det ikke var mer penger.»

I 2009 tilsvarte Portsmouths’ lønnsutgifter 108,79% av klubbens inntekter. Sacha Gaydamak fikk ikke kreditt hos banken lenger, og klubben hadde ikke råd til å betale lønninger. Klubben ble solgt, men den neste eieren hadde heller ingen penger å skyte inn, og Portsmouth kollapset totalt. Over de neste årene rykket klubben ned tre ganger og ble til slutt kjøpt opp av sine egne fans, som nå prøver å gjenreise klubben. Og i fjor kom det frem at klubben fortsatt må betale lønninger til spillere de tre hentet da Portsmouth spilte i Premier League.

Siste sortering
Human Rights Watch kalte Thaksin Shinawatra, tidligere statsminister i Thailand og tidligere eier av Manchester City, «en menneskerettighetsmisbruker av verste sort». Garry Cook, daværende daglig leder i Manchester City, mistet ikke nattesøvnen av den grunn.

«Er han en fin fyr? Ja.

Er han en bra mann å spille golf med? Ja.

Har han masse penger til å drive en fotballklubb? Ja.

Jeg er kun interessert i de tre tingene. Om Thaksin er skyldig i et eller annet i Thailand, det kan jeg ikke bekymre meg for», sa Cook.

Det var kanskje en naturlig posisjon for Cook å ta, han hadde tross alt jobbet i Nike i 15 år. Nike ble i en årrekke anklaget for å produsere varene sine i fabrikker der det forekom tvangsarbeid, slavearbeid og barnearbeid. Todd McKean, en av Nikes talsmenn, innrømmet i 2001 at «vår holdning var i starten at ‘hei, vi eier ikke fabrikkene det gjelder, vi kontrollerer ikke hva som foregår der’». Han la til at de senere forstod at dette var «en uansvarlig måte å tilnærme seg temaet på». Man lurer på om Garry Cook senere forstod at Golf-testen hans var et utilstrekkelig barometer for om Thaksin var egnet til å eie Manchester City eller ikke.

Som Thailands statsminister iverksatte Thaksin i 2003 et kontroversielt forsøk på å få landets narkotikaproblem under kontroll. Politiet ble beordret til å lage lister over folk de mistenkte for å være involvert i narkotikasmugling, og de ble beordret til å ta for seg listene og «handle besluttsomt og uten nåde». Rundt 2500 mennesker anslås å ha blitt drept over de neste tre månedene.

«Narkohandlerne vil bli satt bak lås og slå, eller til og med forsvinne sporløst. Hvem bryr seg? De ødelegger landet vårt», sa Thailands politisjef Sant Sarutanond. Den korte, intense krigen mot narkotika vant Thaksin mange stemmer, mens menneskerettighetsorganisasjoner var kritiske til myndighetenes fremgangsmåte. «Personene som ble drept gjennomgikk ingen juridisk prosess eller etterforskning fra myndighetene, verken før eller etter de døde», påpeker Human Rights Watch. «Å bli myrdet er ingen uvanlig skjebne for onde mennesker», sa en filosofisk Thaksin. Senere, etter at Thaksin ble avsatt i et militærkupp i 2006, ble et panel opprettet av landets nye ledere for å undersøke nærmere hva som egentlig skjedde under den korte, intense krigen mot narkotika i 2003. Panelet konkluderte med at over halvparten av de drepte ikke hadde noe med narkotikahandel å gjøre.

Til tross for dette bakteppet, til tross for at han var under etterforskning for korrupsjon og til tross for at alle hans midler i Thailand var blitt frosset, til tross for alt dette maktet eks-statsminister Thaksin å gjennomføre sitt planlagte oppkjøp av Manchester City i juni 2007. De som var bekymret for at han ikke hadde tilgang til penger lot seg berolige av at City ansatte Sven-Göran Eriksson og kjøpte spillere som Elano, Vedran Corluka, Martin Petrov, Felipe Caicedo og Benjani Mwaruwari. Det så hvert fall ut som om Thaksin hadde penger. Det supporterne ikke visste var at spillerne var kjøpt på avdrag, i påvente av at Thaksin skulle få tilgang til pengene sine igjen. Det fikk han aldri, og i august 2008 var klubben så pengelens at Thaksin ble nødt til å be tidligere styreformann, John Wardle, om et lån på to millioner pund til å dekke løpende utgifter. Thaksin ble nødt til å selge klubben, og fant velvillige kjøpere i investeringsfondet Abu Dhabi United Group.

Både tilfellet Thaksin og tilfellet Gaydamak viser hvor villige fotballklubber er til å la seg forføre av løfter om rikdom. Det tette forholdet mellom penger og suksess i fotballen er veletablert, og spillere, styremedlemmer, fans og ledere er så desperate etter suksess at dersom en person virker som om han kan tilføre penger, er det få som stiller kritiske spørsmål. At Gaydamak-familiens formue var bygget på ulovlig våpenhandling, at Thaksin var mistenkt for brudd på menneskerettigheter og under etterforskning for korrupsjon, dette var noe ingen brydde seg om – så lenge det virket som om de kunne betale for seg. Harry Redknapp hadde rett: Etikken i det hele, hvor pengene faktisk kommer fra og hvordan de har blitt tjent, er det ingen i fotballen som bryr seg om. Men Gaydamak-familien og Thaksin Shinawatra begikk fotballindustriens eneste dødelige synd: De hadde ikke råd til å ta regningen. Men hva med de som betaler?

Poet og folkefiende?
Han kom frivillig. I ettertid virker det kanskje uklokt. Kanskje burde han visst at det var noe i gjære, at det ville vært bedre å gå i dekning. Men samtidig var han bare en poet, han var ingen terrorist eller forbryter. Så da Muhammad ibn al-Dheeb al-Ajami fikk beskjed om å møte representanter fra statens sikkerhetsstyrker i Doha, Qatar, den 16. november 2011 så møtte han opp, frivillig. Han var 35 år gammel, hadde tre barn og studerte litteratur ved universitetet i Cairo. Da han ankom møtet ble han arrestert. I kjølvannet av den arabiske våren hadde al-Ajami skrevet diktet «Tunisian Jasmine», der han erklærte:
«Enough with tyrannical regimes! Tell the one who torments his people that tomorrow someone else will take his place. He should not rest assured that the country belongs to him or his offspring because the country belongs to the people and so does glory. Join your voices in a chorus for a single destiny. We are all Tunisian in the face of repression.»

Det ble for mye for styresmaktene i Qatar, og etter at en video der al-Ajami leste opp diktet dukket opp på internett i 2011 ble han arrestert. Han ble sittende i fem måneder på isolat, uten tilgang til bøker, TV eller skrivesaker og uten mulighet til å kontakte omverdenen. Al-Ajamis familie og venner sier de ikke visste hva som hadde skjedd med han før i september året etter. I rettssaken, holdt i november 2012, erklærte tre poesi-eksperter fra Qatars departement for kultur og utdanning at diktet fornærmet emiren. Al-Jami ble dømt til fengsel på livstid. Han anket, og dommen ble redusert til 15 år i fengsel.

Hvordan er det egentlig mulig at Barcelona lot kongefamilien Qatar, gjennom investeringsfondet sitt QSI, bli klubbens første kommersielle draktsponsor? Under Francos regime ble FC Barcelona i seg selv et uttrykk for frihet og antisentralisme. Camp Nou var en frisone fra diktaturet, et sted der akkurat ytringsfriheten rådet. Som tidligere Barcelona-spiller Víctor Muñoz sa det: «‘Mer enn en klubb’ betyr følelser, det betyr en politisk idé om frihet og lidenskap.»

Kun 10% av innbyggerne i Qatar er qatarske borgere, resten er fremmedarbeidere. Mens underbetalte og undertykkede arbeidere bygger Dohas skyskrapere, lever landets borgere i luksus som verdens rikeste befolkning. Bare i 2012 og 2013 døde 964 fremmedarbeidere fra Nepal, India og Bangladesh i Qatar. Fremmedarbeiderne på Qatars byggeplasser tvinges til å jobbe lange vakter i ekstrem varme, og bor i helsefarlige brakker. I henhold til Qatars såkalte Kafala-system kan en fremmedarbeider ikke forlate landet uten å få lov av sin «sponsor», som regel personens arbeidsgiver. Mange har opplevd å i praksis bli holdt fanget i Qatar, blant andre fotballspillerne Zahir Belounis og Abdeslam Ouaddou. Ouaddou advarer fotballspillere mot å dra til Qatar. Ouaddous klubb, Lekhwiya, ville ikke benytte ham lenger og sluttet å betale ham. Ouaddou klaget saken inn til FIFA, men opplevde så at han ikke fikk forlate landet – hans sponsor, en person fra klubben hans Lekhwiya, nektet å la ham dra. Klubben sa han kunne forlate landet på en betingelse: At han trakk klagen til FIFA. Ouaddou nektet og truet med å klage situasjonen inn for Human Rights League. Lekhwiya ga seg, og Ouaddou fikk forlate landet. Men han hevder de ga han en siste advarsel før han dro: «Vi kommer til å gjøre alt vi kan for å sørge for at klagen din tar lang tid, så du kommer til å vente lenge på pengene dine. Fire til fem år, minimum. Vi har mye makt hos FIFA.» Ouaddou hevder at han senere har mottatt truende telefonsamtaler der han blir advart mot «alvorlige konsekvenser» dersom han kritiserer Qatar.

Har penger, ønsker prestisje
Men det er ikke dette bildet Qatar ønsker å vise verden. James Dorsey, universitetsforeleser og ekspert på fotball i Midtøsten, forklarer at Qatar jobber strategisk for å bruke sport til å bygge landets image i resten av verden.

«Qatar, akkurat som De Forente Arabiske Emirater, ser sport generelt og fotball spesielt som en måte å forsterke sin internasjonale prestisje, en måte å bli en større aktør internasjonalt. De ønsker å bygge sport som en økonomisk sektor som forsterker turisme og gjør de til en del av verdens sportslige infrastruktur. Qatar har tatt det et steg lengre ved å identifisere sport som en viktig pilar i den nasjonale identiteten de prøver å skape.»

Dr. David Roberts fra tenktanken Royal United Services Institute har skrevet avhandling om Qatars sikkerhetspolitikk, og han mener at «Qatar ønsker å markedsføre seg som et relativt liberalt, generøst, progressivt og deltakende medlem av det internasjonale samfunnet… Dette hjelper for sikkerheten på det mest grunnleggende nivå, for hvorfor skal en stat hjelpe en annen stat den ikke har hørt om?». Qatar er veldig små og veldig rike, og som Kuwait oppdaget på 90-tallet kan det være en farlig kombinasjon.

Qatar er ikke den eneste Gulfstaten som er i den situasjonen. Abu Dhabi United Group, investeringsfondet som eier Manchester City, er ikke direkte tilknyttet Abu Dhabis oljefond på samme måte som Qatar Sports Investment er det. Men fondets eier, Sjeik Mansour bin Zayed Al Nahyan, er en del av Abu Dhabis kongefamilie og halvbroren til De Forente Arabiske Emiraters president Khalifa bin Zayed Al Nahyan. Dr Sulaiman al Fahim, en av frontfigurene i oppkjøpet av Manchester City (som selv senere kjøpte Portsmouth fra Sasha Gaydamak), sa i et intervju til The National i 2008 at «Å eie en klubb som Manchester City, det handler om at Abu Dhabi gir et image til verden. Abu Dhabi sender ut et globalt budskap». Khaldoon al-Mubarak, Manchester Citys styreformann sier mye av det samme til The Guardian: «Vi erkjenner at hvordan vi håndterer dette prosjektet sier mye til verden om hvem vi er. De Forente Arabiske Emirater er forskjellig fra de andre arabiske landene. Folk tror alle land i den arabiske verden er like, men det er de ikke. Dette viser verden den sanne essensen av hvem Abu Dhabi er og hva Abu Dhabi handler om… Klubben er nesten en personifisering av verdiene vi har i Abu Dhabi, verdiene Sjeik Mansour har. Disse er lojalitet, forpliktelser, disiplin, langsiktig tenking, respekt og verdsettelse av historie.»

Human Rights Watch er uenige. De hevder at Abu Dhabi bruker Manchester City til å «konstruere et image av en progressiv, dynamisk Gulfstat, noe som tar bort oppmerksomhet fra hva som faktisk foregår i landet». Nicholas McGeehan, som jobber med De Forente Arabiske Emirater for Human Rights Watch, mener fotballsupportere bør våkne opp. «I denne situasjonen blir en Premier League klubb brukt til å promotere og hvitvaske ryktet til et land som begår systematiske brudd på menneskerettighetene. Det burde bekymre fotballsupportere like mye som menneskerettighetsforkjempere.» Abu Dhabi, og resten av De Forente Arabiske Emiratene, har mange av de samme problemene med behandlingen av fremmedarbeidere som Qatar har. Akkurat som Qatar består rundt 90% av befolkningen i Abu Dhabi av fremmedarbeidere, og disse jobber også under farlige forhold for dårlig lønn. I mars i år forsøkte bygningsarbeidere på en britisk-eid byggeplass i De Forente Arabiske Emirater å streike for å få bedre lønn (lønnen deres tilsvarte 121 pund i måneden), noe som førte til at de ble slått, arrestert og i flere tilfeller deportert. Historien om norske Marte Deborah Dalelv, som rapporterte en voldtekt og selv ble dømt til fengsel for sex utenfor ekteskapet, illustrerte hvor dårlig kvinner behandles og hvor sårbare de er for overgrep. Ifølge loven i De Forente Arabiske Emirater har en mann lov til å bruke vold som et disiplinært tiltak ovenfor sine koner og barn. Gulfstatene tviholder på segregerte samfunn der en styrtrik elite bader i luksus, mens bygningsarbeiderne, tjenerne, sjåførene og servitørene lever en tilværelse uten grunnleggende rettigheter, en tilværelse International Trade Union Federation beskriver som «moderne slaveri». Fremfor å bruke oljepengene til å bygge et fellesskap tviholder eliten i Gulfstatene på denne segregeringen. Pengene bruker de heller på prestisjeprosjekter, som blankpolerte skyskrapere og europeiske fotballklubber.

Atlético og Aserbajdsjan
Det er ikke kun petroleumsmillioner fra Gulfen som dominerer fotballen. Oljerike Aserbajdsjan dominerte TV-skjermer i hele verden forrige sesong, og for en langt mindre penger enn hva Qatar og Abu Dhabi har brukt på PSG, Barcelona og Manchester City. Siden januar 2013 har Atletico Madrid spilt med reklame for Aserbajdsjan på draktene sine, en 18-månedersavtale som kostet den tidligere sovjetstaten 12 millioner euro. I forbindelse med valget i fjor høst, der den sittende president Ilham Aliyev vant med 84,5% av stemmene, ble en rekke opposisjonspolitikere, aktivister, demonstranter og journalister arresterte basert på vage eller fabrikkerte anklager. Journalister Uten Grenser har Aserbajdsjan på 160. plass (av 180 nasjoner) på sin pressefrihetsrangering. Amnesty har gjentatte ganger fordømt myndighetenes maktmisbruk og grunnløse arrestasjoner av aktivister og opposisjonspolitikere. Human Rights Watch skriver i sin årige oppsummering fra Aserbajdsjan at «I 2013 brukte myndighetene et stort utvalg falske anklager – inklusiv narkotika, ulovlige våpen, hooliganisme, oppfording til vold og til og med forræderi – til å fengsle aktivister som var kritiske til regjeringen». Det rapporteres også om utbredt bruk av tortur og vold mot fanger. Tidligere i år annonserte Atlético Madrid at de har forlenget sin avtale med Aserbajdsjan. «Vi er to reisefeller som legger ut på en felles sti som tillater oss å utvikle flere ting sammen. På bare et år har vi klart å prosjektere Aserbajdsjans image til verden og promotere bilaterale relasjoner mellom våre to land», sa Atlético-president Enrique Cerezo da avtalen ble signert.

Eksemplene med “blodpenger” i fotballen er mange. I 2006 signerte Schalke 04 en sponsoravtale med Gazprom, Russlands statseide oljeselskap, verdt minst 16 millioner euro i året. Avtalen ble signert i Dresden, samme dag som Vladimir Putin var på statsbesøk i byen. Schalke var i enorme finansielle problemer på den tiden og stod i fare for å oppleve en total økonomisk kollaps. Tysklands såkalte 50+1-regel, som stipulerer at 51% av tyske fotballklubber på eies av klubbens medlemmer, skal forhindre at klubber blir kjøpt opp at utenlandske investorer. Tanken er at klubbens medlemmer alltid skal ha mer makt over klubben enn storkapitalen. Men når en klubb er økonomisk totalavhengig av hovedsponsoren sin, slik Schalke er med Gazprom, betyr regelen ikke all verdens. Mange Schalke-tilhengere er skeptiske til forbindelsen til Russland og Putin, men Schalke-president Clemens Tönnies – som selv har utbredte forretningsforbindelser til Russland – mener ordningen er problemfri. Russlands handlinger i Øst-Ukraina har ingenting med Schalke å gjøre.

«Det ene har ikke noe med det andre å gjøre. Den ene tingen er et politisk problem, den andre er et økonomisk forhold, akkurat som mange andre mellom russiske og tyske selskaper», sa Tönnies til lokalavisen Ruhr Nachrichten. Tönnies har tidligere beskrevet Putin som «en person du kan ha det gøy med» og «en veldig god kokk». Gazprom er også godt kjent for fotballsupportere som firmaet bak de litt Jon Blund-aktige reklamene som vises uendelig i forbindelse med Champions League-kamper. «Gazprom – We light up the football».

Den 13. november 2013 rapporterte Amnesty International at Rashad Ramazan, en skribent og blogger som kritiserte myndighetene i Aserbajdsjan på Facebook og Youtube, hadde blitt dømt til ni års fengsel for det Amnesty kaller en «tvilsom» narkotika-anklage. Samme dag ble Sardar Alibeyli, redaktør for en avis som støttet opposisjonen, dømt til fire års fengsel for «hooliganisme». Ti dager senere vant Atlético Madrid 7-0 mot Getafe, med «Azerbaijan – Land of Fire» på brystet. Mens Paris Saint-Germain, Barcelona og Manchester City viser Vesten et bilde av Qatar og Abu Dhabi som progressive og moderne stater, jobber fremmedarbeiderne i Doha og Abu Dhabi 100 timer i uken for ned mot fem kroner i timen. Akkurat som Manchester City og Portsmouth ønsket Thaksin Shinawatra og Gaydamak-familien velkommen inn i fotballen uten å stille kritiske spørsmål, virker det ikke som om hverken Atlético Madrid, Barcelona, Manchester City eller Paris Saint-Germain tenker over hva det faktisk betyr å ta imot penger fra disse kildene. Ved å støtte en klubb som er eid og finansiert av en stat, eller av personer med tilknytning til en stat, som systematisk bryter menneskerettigheter, bidrar ikke fotballtilhengere til å hvitvaske imaget deres? Ved å kjøpe drakter som assosierer et tvilsomt regime med en fotballklubb, bidrar ikke fotballtilhengere til å legitimere forbindelsen?

På 1980-tallet begynte FN å samle sammen en liste over idrettsutøvere som hadde deltatt i idrettsarrangementer i Sør-Afrika. Listen medførte ingen straff, men utøverne begynte å se på det å havne på listen som straff nok i seg selv. I 1985 vedtok FN en internasjonal konvensjon mot apartheid innen sport, på bakgrunn av at Apartheid-systemet brøt menneskerettighetene. Både IOC og FIFA hadde kastet ut Sør-Afrika lenge før det (utestengt fra FIFA i 1963 og utvist fra IOC i 1970). Idretten har tidligere vist seg å være kapabel til å ta et standpunkt mot menneskerettighetsbrudd, men fotballen fortsetter å la sine klubber inngå kommersielle avtaler med hvem som helst – så lenge de kan betale. Theo Zwanziger, et av de nyere medlemmene i FIFAs eksekutivkomite, har sagt i kjølvannet av Qatar-skandalen at FIFA må legge mer vekt på menneskerettigheter ved tildelingen av fremtidige mesterskap. Er det ikke på tide at fotballklubber gjør det samme når det gjelder hvem de velger å markedsføre?