Andre sjanse

Tekst Lars Sivertsen

Det virker uunngåelig at en eller annen person, et eller annet sted, en eller annen gang kommer til å lage en film om André Villas-Boas. Det er lett å se for seg åpningsscenen: Villas-Boas i triumfens øyeblikk, på et fullsatt stadion omringet av jublende spillere, med et digert trofé i armene. Men hovedkarakteren selv får midt i all oppstandelsen et tankefullt drag over ansiktet, og han ser tilbake på øyeblikket som endret alt, øyeblikket der guttedrømmen begynte å gå i oppfyllelse. Narrativet hopper noen tiår tilbake i tid, til en solfylt dag i et av de finere strøkene av Porto. Byen nær utløpet av elven Douro har lenge vært en av Europas mest undervurderte perler, og badet i sollys er stedet et usedvanlig vakkert bakteppe for vår historie. Sliten etter en lang dag på skolen drar en rødhåret 16-åring både skolesekken og sin egen kropp litt sakte og umotivert opp trappen i blokken der han bor. Endelig fremme i riktig etasje ser han naboen. Naboen er en mann i 60-årene, med et snilt ansikt, som domineres av en litt stor nese og et mildt smil. Øynene til den rødhårede ungdommen våkner plutselig til liv og flakker litt rundt, han kjenner pulsen stige. Uten å tenke seg om – for hadde han tenkt seg om hadde han visst bedre – går han bort til den eldre mannen og spør «Hvorfor sitter Domingos Paciência så mye på benken?»

Året er 1994, og André Villas-Boas har akkurat møtt Sir Bobby Robson for første gang. Én impulsiv, arrogant og overmodig handling kan av og til være alt som skal til for at drømmer går i oppfyllelse.

Besatt
Det er et interessant sammentreff at akkurat som et av sine store idoler, Marcelo Bielsa, kommer heller ikke André Villas-Boas fra en typisk fotball-familie. Bielsa kommer som kjent fra en familie av jurister og politikere, mens Villas-Boas på sin side har en far som er universitetsprofessor og en mor som driver en kjede klesbutikker. Hans oldefar var til alt overmål vicomte av Guilhomil, og hans oldefars bror var greve av Paço de Vieira. Bare navnet André Villas-Boas står oppført under på sin stamtavle krever et godt innpust og litt fokus for å komme seg gjennom: Dom Luís André de Pine Cabral e Villas-Boas.

Unge André vokste opp i den øvre middelklassen og gikk på Portos dyreste privatskoler. Der fikk han brukbare karakterer, men intet mer. I biografien André Villas-Boas: Special too, av Luís Miguel Pereira og Jaime Pinho, beskrives han som en rolig og ukomplisert guttunge. André var kort fortalt en vanlig middelklassegutt på vei mot et vanlig middelklasseliv, og kun når det var snakk om fotball så man glimt av at han var skapt for noe mer. For de ordinære karakterene skyldtes ikke at det hvilte en sløv hjerne under det røde håret, det skyldtes at absolutt all Andrés oppmerksomhet gikk til fotball. Han leste alle avisartikler han fant, spilte Championship Manager til alle døgnets tider, og fylte skolebøkene med taktikker og lagoppstillinger. Helt frem til det tilfeldige møtet med Bobby Robson var André Villas-Boas bare en fotballnerd og en dagdrømmer, på lik linje med millioner av andre gutter verden over.

Da Sir Bobby Robson sommeren 2009 tapte kampen mot kreften, flommet aviser, radio og TV-kanaler over at kondolansemeldinger fra fjern og nær. Budskapet var alltid det samme: Fotballen hadde mistet en av sine få ekte gentlemen, og verden var brått et fattigere sted. Få ting illustrerer dette bedre enn hans forhold til unge André Villas-Boas. Det finnes motstridende rapporter om hvorvidt det første møtet faktisk fant sted slik vi har beskrevet det. Pereira og Pinho skriver i sin Villas-Boas-biografi at de to møttes helt tilfeldig i blokken de begge bodde i, at Villas-Boas stilte det bråkjekke spørsmålet, at Robson «svarte med et smil», og at de to deretter møttes oftere og oftere. En annen variant av historien som går igjen i pressen er at Villas-Boas var for sjenert til å snakke med Robson, så han fremmet heller Domingos Paciências sak i et langt brev som han leverte i naboens brevsprekk. Robson skal ha svart, omtrent som den unge Jed Bartlett i The West Wing: «Numbers, Mrs. Landingham. If you want to convince me of something, show me numbers.»

Så André Villas-Boas fant fram tall og statistikker, og Bobby Robson skal ha blitt imponert. Uansett hvilken variant som stemmer, så tok Robson Villas-Boas under sine vinger, fremfor å gi den standhaftige 16-åringen beskjed om å holde seg til Championship Manager. Villas-Boas skrev rapporter og taktiske observasjoner om Portos motstandere, og la de i Robsons postkasse. Fra tid til annen belønnet Robson unggutten med å la ham observere Portos treninger. Da Villas-Boas var 17, bestemte han seg for å avslutte universitetsutdannelsen han akkurat hadde begynt på – Bobby Robson hadde foreslått at han heller burde dra til Storbritannia og gå på trenerkurs.

Skoleres i Skottland
Villas-Boas tok C, B og A-lisens hos det skotske fotballforbundet, og mentoren Robson ordnet en periode som praktikant hos Ipswich Town. Daværende Ipswich-trener George Burley ble imponert: «Bobby sa til meg at gutten kom til å bli noe helt spesielt i trenerverdenen. Han stilte hele tiden spørsmål. Han var en glede å ha i bygningen. Han kom på alle treningene, alle styremøtene, og alle likte ham. Han var nysgjerrig, årvåken og hadde gode manerer. Jeg tenkte at Bobby hadde funnet noe helt spesielt.» Hos det skotske fotballforbundet lot de seg også imponere av den unge middelklassegutten fra Porto.

«Han var veldig dedikert og hardtarbeidende. Han slukte alt han kom over, som bøker om psykologi og fysiologi», har Jim Fleeting, utviklingsdirektør i det skotske fotballforbundet, fortalt.
André Villas-Boas, som til tross for dyre privatskoler hadde vært en ordinær elev, viste seg å være best i klassen da han endelig fikk studere noe han brant for. Og det var en slags form for skolearbeid som kom til å dominere de neste par årene av hans liv, for Villas-Boas klatret videre på karrierestigen ved å gjøre José Mourinhos hjemmelekser.

Etter å ha tatt pro-lisens, UEFAs høyeste trenerutdanning, returnerte Villas-Boas til Portugal. Han fikk straks jobb i Portos ungdomsavdeling, på anbefaling fra Sir Bobby Robson. Så fulgte en kort og surrealistisk periode der han i fem måneder bodde i Karibien og var landslagstrener for De britiske Jomfruøyene – en jobb han fikk etter å ha svart på en annonse i avisen. Til tross for fine forhold for sol og bading, var ikke Karibien et blivende sted for den ambisiøse unge mannen, så han sa opp jobben og returnerte til Porto. Det var på denne tiden at en annen av Sir Bobby Robsons tidligere protesjeer dukket opp på Estádio do Dragão: En viss Josè Mourinho tok over som hovedtrener for Porto.

Mourinho hadde som alle nå sikkert vet jobbet som tolk i klubben da Robson var trener, og han husket Villas-Boas som en nysgjerrig tenåring som hadde dukket opp på treninger i ny og ne. Han konkluderte med at den nå nyutdannede unge mannens ærgjerrighet kunne bli nyttig. Villas-Boas ble forfremmet fra ungdomsavdelingen til Mourinhos trenerteam, og fikk i oppgave å analysere Portos motstandere – den samme jobben som han frivillig hadde gjort for Sir Bobby Robson mange år tidligere. Han viste seg å være ekstremt godt egnet til oppgaven. Grundige analyser av motstanderlagenes styrker og svakheter ble levert, sammen med DVD-er til hver enkelt spiller der deres direkte motstander i neste kamp var analysert i minste detalj. Ricardo Carvalho, som nøt godt av disse rapportene både i Porto og i Chelsea, var en stor fan: «Rapportene han produserer er ekstremt grundige, han kan analysere en motstander helt ned til siste detalj. Han går ikke glipp av noe som helst. Han vet alt om spillerne og alt om lagene». Etter ellevill suksess i Porto ble Villas-Boas med Mourinho til Chelsea, der arbeidet fortsatte i samme stil. I et intervju med The Independent i 2004 forklarte han at «mitt arbeid gjør det mulig for José å vite nøyaktig når en spiller fra motstanderlaget mest sannsynlig er på sitt sterkeste eller svakeste. Jeg reiser rundt på treningsfelt, ofte inkognito, og ser på våre motstanderes mentale og fysiske tilstand før jeg trekker mine konklusjoner og presenterer en omfattende mappe for José.»

Spydigheter og brudd
Han uttalte i samme intervju at «min drøm er å være sjef for min egen klubb om ikke alt for lenge». Alex Hayes, journalisten som gjorde intervjuet, ble dypt imponert av Villas-Boas og skrev at «Det er lett å se hvorfor Villas er så høyt ansett av Europas kanskje fremste manager. Han er rolig og presis, og han utstråler en veterans selvtillit.» Det er imidlertid vanskelig å ikke lure på om Mourinho var like imponert over at Villas-Boas gikk ut i pressen og tok en del av æren for Chelseas suksess. Sirkusdirektøren fra Setúbal er som kjent ikke glad i å måtte dele manesjen med andre.

Villas-Boas sine speiderrapporter ble smått legendariske, og etter stor suksess i Chelsea ble han så med Mourinho videre til Inter.

«For meg er André et nøkkelelement, han fortjener alle pengene de betaler han» sa Mourinho tilbake i 2006, i en offisiell selvbiografi som med sedvanlig Mourinho-beskjedenhet fikk tittelen Mourinho: Hvorfor så manges seire?. På den tiden var det nok ingen som ville lagt merke til det, men bevæpnet med etterpåklokskapens allvitenhet: Aner vi ikke et hint av noe litt nedsettende i den formuleringen? Er det ikke litt rart at Mourinho, kjent for å knytte uvanlig tette emosjonelle bånd til sine spillere og hjelpetrenere, velger noe så kjølig som å fremheve pengene en av hans viktigste assistenter tjener? For selv om André Villas-Boas konstant blir sammenlignet med og vurdert opp mot Mourinho, var aldri forholdet mellom de to så tett som mange kanskje har blitt ledet til å tro. I sin tid under Mourinho reiste Villas-Boas konstant rundt og så fotballkamper, og når han ikke gjorde det satt han på kontoret sitt og skrev rapporter. Han var så å si aldri involvert i arbeidet på treningsfeltet, og for en ung mann som hadde tatt UEFAs høyeste trenerkvalifikasjoner var ikke dette en holdbar situasjon på sikt. Villas-Boas ville mer enn å luske i buskene til Jose Mourinhos neste motstandere hver uke. Det var i april 2009, mot slutten av Mourinhos første sesong i Inter, at Villas-Boas banket på døren til sjefen kontor. Han ville jobbe mer med spillerne, han ville sitte på benken under kamper, og mest av alt ville han være med i arbeidet på treningsfeltet. Pereira og Pinho skriver i sin Villas-Boas-biografi at «Ryktene sier at Mourinho svarte noe sånn som dette: «You want to do field-work? Great… then go to a farm. I am the one in charge here», og så rådet han André til å ikke glemme spaden sin.» Et ubekreftet rykte, kanskje, men det høres unektelig ut som Mourinho.

PowerPoint-spesialisten
Villas-Boas hadde tre år igjen av en usedvanlig lukrativ kontrakt i Inter, men han hadde falt dypt i unåde hos Mourinho. I tillegg til å fremme et ønske om å bidra på treningsfeltet, skal Villas-Boas også ha gitt Mourinho beskjed om at han ønsket å trene sin egen klubb, og The Special One skal ha vært rasende over at guttungen Sir Bobby Robson hadde tatt med på trening ikke bare kunne holde kjeft og være fornøyd med det han hadde. Etter noen måneder der Villas-Boas fikk veldig godt betalt for å gjøre veldig lite, ble han i oktober 2009 enig med Inter om å avslutte arbeidsforholdet. Fremfor å bli sittende på den gullkantede kontrakten sin, sa Villas-Boas fra seg to av de tre årslønnene han hadde igjen. Som en slags fotballensnaskeladd pakket Villas-Boas sekken og forlot storklubben på jakt etter heder og ære.

Han var etter sigende nær å få seg sin første trenerjobb med Sporting de Braga, men i et pussig sammentreff valgte de heller Domingos Paciência, den tidligere storscoreren som Villas-Boas i ungdomstiden ville se mer av. Det finnes anledninger der man bare er nødt til å lene seg tilbake og beundre skjebnens sans for humor – hva kunne være mer passende at Villas-Boas blir snytt for sin første jobb av mannen som på svært indirekte vis sendte han ut på denne ferden i utgangspunktet? Sjansen kom likevel nokså fort, i form av Académica de Coimbra. Académica var historisk sett en klubb som hoppet litt opp og ned mellom de to øverste divisjonene i Portugal, og høsten 2009 var de i aller høyeste grad på vei ned. Villas-Boas hadde egentlig nokså lite å vise til, men hans evne til å bli godt likt av nesten alle han møtte stod han bi. Académica-president José Eduardo

Simões ble tipset om den unge, ambisiøse og nå arbeidsløse mannen, og kalte inn Villas-Boas til et møte i hjemmet sitt i Coimbra. Under to timer senere var han overbevist.

«Han hadde med seg et strukturert prosjekt basert på en veldig gjennomtenkt strategi,» forklarer Simões. En sitter med en snikende følelse av at dersom Villas-Boas ikke hadde blitt fotballtrener ville han blitt en administrasjonskonsulent i verdensklasse. Simões forteller også at spillerne ble overbevist like raskt:

«Han ankom auditoriet til akademiet vårt og møtte stallen for første gang. Han viste med en PowerPoint-presentasjon hvordan han jobbet, hans målsetninger for Académica og hva han virkelig ønsket å oppnå. Det tok under en halvtime før han hadde overbevist hele stallen.»

Det burde gått forferdelig galt, egentlig. En mann som nesten aldri hadde jobbet på treningsfeltet, som aldri hadde spilt fotball på høyt nivå, som hadde kommet seg frem i fotballverden gjennom personlige forbindelser og akademisk, eller i hvert fall teoretisk, arbeid. En mann som introduserer seg selv til gutta med en PowerPoint-presentasjon. Spør 100 eks-spillere om hvordan dette kom til å gå, og 99 av de vil si «til helvete» og den siste vil ikke ha forstått spørsmålet. Problemet er bare det at i januar, noen måneder etter Villas-Boas tok over, hadde Académica klatret fra 16. plass, bunnen av tabellen, til 10. plass. Før Villas-Boas tok over hadde laget tre poeng på sju kamper, på de neste åtte tok de 20 poeng. Og det som kanskje var mest imponerende var at de gjorde det ved å spille offensiv, ballbesittende fotball, stikk i strid med den etablerte sannheten om at måten du kommer deg ut av en nedrykksstrid på er ved å gi på litt mer i duellene. Det tok ikke lang tid før de større klubbene begynte å snuse på Villas-Boas, faktisk var Benfica på banen allerede i november, og de fortsatte å vise interesse utover våren. Det ble imidlertid aldri noe av, og det mistenkes av Villas-Boas, lidenskapelig Porto-tilhenger og medlem av Porto siden han var 2 år gammel, heller ville holde hodet kaldt og vurdere sine alternativer enn å gå med på å trene erkerivalen. Det ville heller ikke være urimelig å anta at Porto også fulgte godt med, han hadde jo tross alt allerede et navn i klubben. Académica endte på en trygg 11. plass, etter å ha blant annet slått Sporting 2-1 på bortebane og imponert alle med positiv fotball. Porto endte den sesongen på tredjeplass, og i en klubb som på de foregående 20 årene hadde vunnet 14 seriegull er ikke en tredjeplass noe en hovedtrener overlever.

Hjem til Porto
Villas-Boas’ arbeid i Académica hadde ikke gått upåaktet hen, og for Porto mektige president Jorge Nuno Pinto da Cota må følelsen av déjà vu ha vært overveldende: En ung og uerfaren, men intelligent, ambisiøs, veltalende og progressiv trener? Vel, det hadde funket fint én gang, så hvorfor ikke en gang til? Sommeren 2010, 16 år siden han møtte Sir Bobby Robson i en trappeoppgang, ble André Villas-Boas ansatt som hovedtrener i klubben han hadde elsket siden han var guttunge.

FC Porto er ikke en fotballklubb, det er en trofémaskin. I sin historie har Porto vunnet den portugisiske serien 26 ganger, den portugisiske cupen 20 ganger, den portugisiske supercupen 19 ganger, samt 7 internasjonale klubbturneringer (inkludert Serievinnercupen i 1987 og Champions League i 2004). Siden klubbpresident Pinto da Costa tok over i 1982 har Porto vunnet 56 – femtiseks – trofeer. Litt av årsaken til dette er selvsagt at portugisisk fotball er en liten dam og Porto er en av få store fisker, men de utrolige resultatene under Pinto da Costa tilskrives i stor grad klubbens solide struktur. Hovedtrenere kommer og går, men Portos sportslige rammeverk består. Klubbens støtteapparat, speidernettverk og junioravdeling er alle i ypperste klasse, og alt ligger til rette for at det skal være lett for en hovedtrener å komme inn og videreføre klubbens stolte tradisjoner. Som Mourinho en gang sa, «Dersom jeg ville ha en lett jobb kunne jeg blitt i Porto». Klubben oser suksess fra alle sine porer. Likevel var det ingen enkel jobb Villas-Boas hadde foran seg. Erkerival Benfica hadde akkurat vunnet serien, og med spillere som Juan Pablo Aimar, Javier Saviola, David Luiz og Fabio Coentrao så de ut til å være godt rustet til å dominere portugisisk fotball i årene som kom. Naturlig nok var dette ikke akseptabelt for Porto, og ansvaret for å sørge for at det ikke skjedde falt på 32 år gamle André Villas-Boas, som hadde litt over en halv sesong i treneryrket på cven. Da Mourinho i sin tid tok over, var hans aller største kjepphest at spillerne skulle te seg som vinnere. Etter å ha brukt all sin tid på å studere motstandere på jakt etter styrker og svakheter, konkluderte også Villas-Boas med at det i moderne fotball er det mentale som utgjør den lille forskjellen, at det mentale er faktoren som kan gi eller ta fra deg de små ekstra prosentene som skiller vinnere fra resten av verden. Da André Villas-Boas møtte sine nye spillere for første gang, viste han dem en video. Videoen viste Benfica-spillere som feiret forrige sesongs seriemesterskap, fra forskjellige vinkler, på forskjellige steder, i høy oppløsning, i slow motion. Den samme videoen ble vist garderoben like før avspark i alle Portos oppkjøringskamper den høsten. Om spillerne bare visste én ting når tok fatt på den nye sesongen, skulle det være dette: Aldri igjen. Gang på gang ble Porto-spillerne tvunget til å se erkerivalene feire, og innen årets første kamp boblet spillergruppen med fandenivoldsk hevnlyst. Den første kampen var, tilfeldigvis, mot akkurat Benfica i supercupen. Supermotiverte Porto-spillere ble endelig sluppet løs mot fienden, og vant enkelt 2-0. Triumfen over de forhatte rødtrøyene fra Lisboa var startskuddet på en sesong som best kan oppsummeres i tall: 27-3-0. 73-16. Villas-Boas fullførte sin første hele sesong som fotballtrener ubeseiret i serien, med bare tre uavgjort og en helt vill målforskjell. Porto endte sesongen 21 poeng foran Benfica, 36 foran Sporting. I tillegg vant han altså den portugisiske supercupen, den portugisiske cupen og Europaligaen. Bare 32 år ble han den yngste treneren som noensinne har vunnet en europeisk turnering og den yngste Porto-treneren til å vinne et trofé. Hans Porto scoret til sammen 145 mål i alle turneringene de var med i, et snitt på 2,5 per kamp. Dette med nesten samme lag som kom på tredjeplass sesongen før (Raul Meireles og Bruno Alves forsvant før sesongen og ble erstattet av Joao Moutinho og Nicolas Otamendi). Mannen kunne tydeligvis mer enn å lage PowerPoint-presentasjoner. Men to spørsmål melder seg: Hvordan oppnådde leksehjelpen til Mourinho disse vanvittige resultatene, og hvorfor gikk det så ettertrykkelig på tverke i Chelsea? Svarene på de to spørsmålene har mye med hverandre å gjøre.

Progressiv og fleksibel
Villas-Boas jobbet ikke med Mourinho på treningsfeltet, men han hadde tilgang til alt papirarbeidet, alle planene for treningsøvelser som The Special One skulle kjøre spillerne sine gjennom (faktisk var Villas-Boas delaktig i å utforme mange av de). Derfor har treningsmetodikken hans nødvendigvis mye til felles med Mourinhos. Som Mourinho, er Villa-Boas en stor tilhenger av såkalt «taktisk periodisering». Kort forklart er taktisk periodisering en mer holistisk tilnærming til treningsarbeidet. Teorien er at det finnes fire hovedaspekter i treningen av et fotballag: Fysisk, taktisk, teknisk og psykologisk. Tradisjonelle treningsøvelser jobber kanskje med en eller to av disse aspektene, men tanken bak taktisk periodisering er at alle øvelser på treningsfeltet skal omfatte alle fire. For å oppnå dette må alle treningsøkter ha høy intensitet, alt arbeid gjøres med ball og alle øvelser være konstruert for å imitere reelle kampsituasjoner. I tillegg må øvelsene være varierte og motiverende for å holde fokus og humør oppe hos spillerne. Men det skal ikke være variasjon for variasjonens skyld – det taktiske hensynet skal være det styrende av de fire elementene. Variasjonene i øvelser legges derfor opp i forhold til kampsituasjoner som er relevante med tanke på lagets neste motstander. Det er ingen underdrivelse at det krever mye av en trener for å gjennomføre dette i praksis i hver eneste økt. Det krever store mengder forarbeid, det krever kreativitet og en velutviklet kapasitet for konseptuell tekning. Hovedtreneren må vite hva slags taktiske krav neste oppgjør vil stille til laget, utarbeide øvelser deretter, ha energi og overskudd til å holde intensitet, tempo og humøret i spillergruppen oppe under selve øktene, og i tillegg finne tid og kapasitet til alt det andre som følger med å være hovedansvarlig for det sportslige i en fotballklubb. For Villas-Boas, om lever og ånder for fotball, var ikke dette noe problem. Det skal ha gjort et dypt inntrykk på spillerne hans allerede i Académica-tiden at uansett når på dagen de stakk innom klubben, sto bilen til Villas-Boas der.

Taktisk hører Villa-Boas til den nye bølgen av fotballtrenere som ønsker å bygge spillet rundt grunnprinsippene høyt press, høy forvarslinje og mye ballbesittelse. Marcelo Bielsa og Pep Guardiola skal være to av hans fremste idoler og inspirasjonskilder, men han er ikke så radikal som noen av dem. Faktisk er han ikke spesielt dogmatisk når det gjelder formasjon og spillestil, han har sagt at «jeg kommer til å fortsette å si at alle stiler er gode stiler dersom de leder til seier». Men han er også tydelig på at han selv vet hva han foretrekker fra sine lag.

«Jeg vet hva min stil er, og det jeg liker å fremme er en protagonist-stil der laget har ballen, kan bevege den rundt og skape mange målsjanser.» Det som skiller Villas-Boas fra mange andre unge, progressive trenere er at han dyrker fleksibilitet og taktisk frihet (mens trenden veldig mange steder heller mot en mer rigid og indoktrinert rollefordeling).

«Fotball er kaotisk», er en læresetning Villas-Boas gjentar hyppig. Fordi fotball er kaotisk, mener han at spillerne er nødt til å ha frihet til å tilpasse seg omstendigheter og kampbilder.

«Det har ingen hensikt å være rigid når det gjelder taktikk. Spillere har frihet til å være kreative på banen, også fordi det er kanskje nødvendig å endre på ting under kampen». Videre har han forklart at «jeg er ikke en diktator, jeg oppfordrer frihet til å velge hos spillerne mine. De kan bare oppnå sitt sanne potensiale dersom de ikke blir lenket fast. Kreativitet er viktig for mine spillere. Jeg elsker den uforutsigbare delen av spillet. Jeg mener veldig sterkt at spillerne må få uttrykke seg, at de må få ta egne valg under kampen.»

Gir spillerne ansvar
Faktisk deler Villas-Boas veldig mye taktisk tankegods med vår egen Ole Gunnar Solskjær, som også dyrker fleksibilitet og handlekraft i spillerne sine (se Josimar 03 2012). Et eksempel på dette er første kamp i semifinalen av Europaligaen med Porto, da Villareal ledet 1-0 til pause og Porto til slutt vant kampen 5-1. Etter kampen fikk Villas-Boas skryt for å ha skiftet taktikk fra 4-3-3 til en mer solid 4-1-4-1, ved å flytte ankeret og vingene dypere i banen hadde Porto fått kontroll på matchen og etter hvert også pøst inn fem mål.

«Det var ingen taktisk endring, jeg vet ikke hvor dere har fått 4-1-4-1 fra», svarte Villas-Boas. «Det eneste som endret seg i andre omgang var effektiviteten.»
Spillerne hadde tilpasset seg situasjonen og selv justert posisjonene litt, fortsatt med samme grunnstruktur men nå med litt andre avstander.

Med sin relativt akademiske bakgrunn og sitt fokus på progressive og innovative treningsmetoder er det lett å få et inntrykk av at Villas-Boas i første rekke er en teoretiker, men realiteten er en helt annen. Villas-Boas selv bedyrer at den menneskelige faktoren er det aller viktigste. Uttalelsene hans etter den første, toneangivende seieren mot Benfica i supercupen, illustrerer poenget tydelig:

«Det finnes, kanskje, noen trenere som overdriver det taktiske arbeidet fordi det passer dem og fordi det blir en form for selvpromotering. Men jeg visste hele tiden at motivasjonsfaktoren ville påvirke spillernes prestasjoner. Dersom du legger motivasjonsfaktoren sammen med et godt organisert lag, som virkelig har forstått meldingen, da får du store idrettsprestasjoner.» Igjen ser man den helhetlige tankegangen, og Villas-Boas er også helhetlig i måten han tilnærmer seg det mentale. Mange trenere vil tenke at dersom stemningen i laget er dårlig må man gjøre noe for å gjøre den bedre, Villas-Boas tenker at alt som gjøres skal gjøres på en måte som sørger for at stemningen er og forblir god. Igjen, forskjellen er at Villas-Boas ikke ser det psykologiske som et av flere aspekter, men som en del av en større helhet. I praksis betyr det at det mentale hensynet ligger til grunn for alt som blir gjort, fra treningsøvelser som skaper trivsel og samhold, til små praktiske detaljer som at spillerne spiser frokost sammen. Villas-Boas, som vi husker viste interesse for psykologi da han tok trenerlisensene sine, gjør også små grep i peronalbehandlingen som bidrar til å skape samhold: Spillere som har prestert dårlig eller gjort feil blir aldri irettesatt i plenum, i stedet tar Villas-Boas et rolig ord med dem i en korridor eller på et bakrom. Samholdet i en gruppe blir aldri bedre av at en av dem blir hengt ut. På den andre siden, dersom en spiller er misfornøyd og har noe å klage på, nekter Villas-Boas å ta møter på tomannshånd. Dersom en utdanket sideback er misfornøyd med at han ikke får spille, er han nødt til å ta det opp foran hele gruppen. Ideen er å bygge en kollektiv mentalitet der spillergruppen og klubben blir en enhet, snarere enn en samling av individuelle elementer. Et eksempel på hvordan det fungerte i Porto er historien om den unge brasilianske angriperen Walter. Walter gjorde det litt for mange brasilianere gjør når de får en forholdsvis fet kontrakt i Europa: Han dro mye på byen og levde særs usunt. Han la på seg og var ikke i matchform i det hele tatt. Dette tok Villas-Boas foran gruppen, men ikke for å kjefte på eller henge ut spilleren, forklarte han til avisen Dario Coimbra.

«Innenfor vårt lederskap, og kanskje delvis fordi vi er et så ungt trenerteam, er åpen ledelse fundamentalt. Det betyr at spillerne tar et direkte ansvar, det betyr ærlighet og direkte kommunikasjon, og at spillerne kan en ha mening om hvordan gruppen styres. I dette tilfellet uttrykket gruppen sin mening og irettesatte Walter for sin oppførsel. Saken ble løst internt, innad i gruppen, uten disiplinære tiltak fra styret. Gruppen irettesatte spilleren og bestemte hva som måtte gjøres. Den type lederskap er ikke alltid mulig, men det er den type lederskap vi identifiserer oss med.»

I stedet for kjeft fra treneren fikk Walter høre fra hele gruppen at de synes han burde feste mindre og jobbe litt mer. Senere den sesongen scoret Walter seiersmålet mot Sporting. Igjen er det helheten Villas-Boas er opptatt av. Han hadde god dekning på spissplass og Porto hadde klart seg fint uten Walter, men Villas-Boas ser det som et gode i seg selv at ingen blir frosset ut og at det heller bygges et sterkt kollektiv.

Mistet garderoben
Men dette skurrer jo selvsagt veldig med det som skjedde i Chelsea-tiden, da Villas-Boas ga Alex og Nicolas Anelka beskjed om å trene med reservene, frøs ut Salomon Kalou og havnet i en voldsom strid med Frank Lampard. All den tid vi ennå ikke vet mye sikkert om hva som skjedde bak kulissene i Chelsea, reduseres vi alle til mer eller mindre kvalifisert gjetning. Men nå som vi har sett nærmere på Villas-Boas sitt liv og virke før Chelsea, er det umiddelbart noen poenger som dukker opp, poenger som indikerer at han var dårlig egnet for akkurat denne oppgaven. Rent taktisk var det noen ting som alltid skurret: Dersom du dyrker en spillestil som involverer høyt press og høy forsvarsrekke er det ikke ideelt at lederen i laget, en spiller du ikke kan benke under noen omstendigheter, er en nokså treg midtstopper. John Terry er en glimrende duellspiller og en knallsterk leder, men han trives definitivt best når han kan stå dypt i banen og stange unna det som kommer. Det er også et problem at en av de andre toneangivende spillerne i gruppen er en stor og sterk spiss som er et bra oppspillspunkt (noe du egentlig ikke trenger), men nokså lat i presset og derfor en ineffektiv førsteforsvarer (noe du hadde hatt mye mer bruk for). Villas-Boas prøvde å benke Drogba til fordel for Fernando Torres, men Torres sin nå smått legendariske formsvikt gjorde ikke det til en ideell løsning heller. En av de endringene Villas-Boas gjorde i Porto som han lykkes best med, var å gi ankeret i lagets 4-3-3-formasjon, Freddy Guarin, mer frihet til å gå frem i banen, noe han prøvde å gjenskape i Chelsea ved å bruke Raul Meireles som anker. Alle husker hvordan det gikk, og han innrømmet etter hvert selv at det var et problem.

«Vi bestemte oss for at det ikke virker her i England. Du må ha mer balanse i Premier League fordi lag her er mer direkte i overgangene sine, og det gjør det viktigere at ankeret blir i posisjonen sin». Det var også andre mindre taktiske problemer (f.eks. var Frank Lampard, da 33 år gammel, ikke spesielt godt egnet til det intensive presset Villas-Boas legger opp til), men alle disse faktorene ble underordnet et langt større problem:

Villas-Boas mener det viktigste av alt er den menneskelige faktoren, og prøver å skape et miljø der alle trekker i samme retning. Det er ikke akkurat noen hemmelighet at dette ikke skjedde i Chelsea. Luiz Felipe Scolari, som også er kjent for å skape en helt spesiell form for samhold i lagene sine og som også mislyktes med dette i Chelsea, har snakket åpent om hvor delt Chelsea-garderoben var. «Før du tar makten fra de fransktalende spillerne vil du aldri ha en forent spillergruppe der alle kjemper om den samme målsetningen,» skal Scolari ha sagt til Abramovitsj like før han fikk sparken. I følge Scolari motarbeidet Drogbas «gjeng» (som bestod av Anelka, Kalou og Malouda) alle forsøk på å skape enhet i spillergruppen, ved å blant annet insistere på å snakke fransk seg imellom selv om Scolari hadde innført en intern regel om at alle skulle snakke engelsk. Dette skapte igjen misnøye i den portugisiske/brasilianske-gruppen, som følte at det var urettferdig at franskmennene fikk snakke sitt eget språk mens de måtte følge reglene, og så videre. Samtidig er det heller ingen hemmelighet at spillere som John Terry og Frank Lampard har mer innflytelse i klubben enn det som strengt tatt er heldig. Villas-Boas, evig opptatt av samhold og harmoni, tok over en garderobe med dypt inngrodde skillelinjer. At han gikk til ekstreme skritt som å isolere enkeltspillere fra spillergruppen, når han tidligere har vist at han vil gjøre mye for å unngå akkurat dette, bør det i seg selv gi en indikasjon på hvor vanskelig situasjonen var. Samtidig opplevde Villas-Boas noe helt nytt: Motgang. Hele karrieren sin, fra Porto, via Chelsea og Inter til Académica og Porto igjen, hadde André Villas-Boas stort sett bare vunnet. Man mistenker at det er lettere å spre positivitet og samhold i en spillergruppe når det tikker inn tre poeng hver helg.

«Når ting går bra er alle fornøyde og du kan gjøre fremskritt», sa han selv da han ble spurt om hva som gikk galt i Chelsea. «Chelsea hadde tre negative resultater på rad, noe som hadde en enorm påvirkning, og når vi ville korrigere ting var vi hele tiden opptatt med å slukke branner andre steder». Det ble for mange nye situasjoner og problemstillinger på en gang for Villas-Boas, og den da 33 år gamle portugiseren maktet ikke løse alle. Alle de små taktiske problemene, konflikter med enkeltspillere, disse tingene kunne kanskje blitt løst, men sammen førte de til så mye negativitet og så mange svake resultater at det hele ble en ond sirkel som var umulig å bryte ut av. Og André Villas-Boas fikk oppleve, for første gang i sitt fotball-liv, hva det vil si å virkelig feile totalt.

Revansjelysten
Etter rundt to fulle sesonger til sammen som hovedtrener er det umulig å si om André Villas-Boas er genial, eller om han er en mann med gode teorier og fine PowerPoint-presentasjoner. Tilhengere vil argumentere for at situasjonen i Chelsea var umulig, skeptikere vil si at han fikk servert alt i fanget i Porto. Det finnes gode argumenter på begge sider. Det er derfor den kommende perioden i Tottenham vil si mye om hva André Villas-Boas faktisk er god for. I Tottenham tar han over en spillergruppe uten de enorme stridighetene som Chelsea hadde, og han tar over en spillergruppe om burde passe bra til fotballfilosofien hans. Tottenham har ballspillere på midten, de har fart i alle lagdeler, og de har spillere som er vant til å ha den taktiske friheten Villas-Boas liker å gi de. Man mistenker også at middelklassemannen Villa-Boas og Tottenhams Cambridge-utdannede styreformann Daniel Levy snakker samme språk.

En film vil nok bli laget om Villas-Boas, men hva slags historie det blir vet vi ennå ikke. Trofeet han hadde i armene i åpningsscenen kan ende opp med å bli Europaliga-pokalen, eller den portugisiske ligapokalen, for det er ingen garanti for at han noensinne vinner noe igjen. Historien om Villas-Boas kan fort bli en historie om en mann som kom fra ingenting og oppnådde det utrolige, for så å feile og bli fordømt til et liv i middelmådigheten. På evig jakt etter den magiske touchen han en gang hadde, i konstant tvil om han egentlig hadde den i det hele tatt. Men kanskje er historien heller et klassisk drama i tre akter: I Porto ble vår helt introdusert, i Chelsea møtte han en uoverkommelig utfordring, mens i tredjeakten, som Tottenham-trener, kommer han tilbake og kjemper seg til triumf. Det er mange som har mye å bevise når en ny fotballsesong går i gang, André Villas-Boas har mer enn de fleste. Og alle om har sittet på gutterommet og fantasert om å være Premier League-trener burde kanskje heie litt på Villas-Boas, han som fikk guttedrømmen oppfylt.