Players of the national soccer team, foreground celebrate on a stage after returning home in Tirana, Monday, Oct. 12, 2015. Albania beat Armenia on Sunday and qualified for the European Soccer Championship in France next summer for first time. (AP Photo/Hektor Pustina)

Anarki og utopi

I mange år var Albania slaktofferet i europeisk fotball. Men til sommeren skal det albanske landslaget spise kirsebær med de store i Frankrike. Hvordan klarte de det?

Tekst Nils Henrik Smith

 

Estadio Municipal, Aveiro, 7. september 2014: Odise Roshi mottek ballen ute på høgrekanten. Han passerer enkelt Ricardo Costa, ser opp og slår ein crossball inn i feltet, kor ein totalt umarkert Bekim Balaj møter ballen på heil volley. Prosjektilet fyk forbi ein vantru Rui Patricio, passerer målstreken og fell til ro i nettet. Albania har teke leiinga i den første kvalifiseringskampen til EM i Frankrike 2016, på bortebane mot sjølvaste Portugal. Heimelaget har dominert, og skal halde fram med å dominere, men utan ein skada Cristiano Ronaldo er dei sørgjeleg impotente. 19 avsluttingsforsøk. Ingen scoringar. Portugal – Albania 0-1. På sidelinja står Paolo Bento, askegrå i andletet. Han veit kva som no ventar. (Han får sparken fire dagar seinare.) Samstundes jublar albanarane over sin storslagne, uventa triumf. Landslagssjef Gianni de Biasi omfamnar Balaj, sliten, sveitt og lukkeleg over sitt første landslagsmål. På tribuna er fansen i ekstase. Dei veit at vegen framleis er lang, men etter dette sensasjonelle resultatet bér dei på eit håp, ein draum: Dei drøymer om Frankrike 2016, og ein sjanse til å vise Europa, ja all verda, kven albanarane verkeleg er.

Husværet eg har leigd i Tirana befinn seg i niande etasje i ei høgblokk frå Enver Hoxha-æraen. Albanias sterke mann gjekk bort i 1985, etter ei regjeringstid på førti år, kor han markerte seg som kanskje den aller mest eksentriske av alle kommunismens eineveldige herskarar. Hoxha vart, før eller sidan, uvener med absolutt alle. Tito. Krutsjov. Mao. Når ein slik trio alle konkluderer med at du er ein sær og lite samarbeidsviljug person, vel, då er du kanskje det. Hoxha og hans partisanar hadde kjempa ein desperat kamp under krigen, ikkje berre mot italienske og seinare tyske troppar, men óg mot talrike indre fiendar, grupper som ynskja å behalde landets tradisjonelt føydale samfunnsstruktur, eller var lojale til Albanias siste monark, mannen med det fenomenalt fantasy-aktige namnet Kong Zog. Som kjent kan eit politisk system fungere viss og berre viss den eller dei som har makt, verken er redde for å bruke eller miste henne. Hoxha var slett ikkje redd for det første. Til gjengjeld har det kanskje aldri vore nokon politisk leiar som var reddare for det andre. Albanias capo di tutti capi såg spøkjelse ved høglys dag og stolte ikkje på nokon (når utreinskingar fann stad innad i det albanske kommunist-nomenklaturet, skal han ha føretrekt personleg å eliminere sine (verkelege eller innbilte) motstandarar, slik at han kunne vere heilt sikker på at dei verkeleg var døde). Resultatet var, som ein kunne vente, paradoksalt. Med jernhand styrte Hoxha eit folk som til alle tider hadde vore sett på som fundamentalt ustyrleg – sjølv Storvesiren i Istanbul gjorde, under dei fem hundre åra ottomanarane herska over Albania, kun sporadiske forsøk på å utøve makt over dei opprørske stammane i nord. Hoxha moderniserte det som, då han kom til makta, var Europas utan samanlikning mest sosialt og industrielt tilbakeståande nasjon, innførte gratis helsestell og skulegong for alle, eliminerte malaria og analfabetisme og dempa dei etniske og religiøse motsetningane i landet ved ganske enkelt å systematisk undertrykkje all religion (sjølv Stalin skal ha syntest at Hoxha var i overkant streng på det sistnemnte punktet, og viss Stalin synst du er for streng, då er du for streng, dét trur eg vi alle kan einast om). Prisen å betale for desse framgongane, var imidlertid høg: Eit fullstendig fråvér av kulturell og politisk fridom, og, etter kvart, total isolasjon.

Applaus, Albania!
«Albania var som Nord-Korea», seier jenta som hentar meg på Moder Teresa Internasjonale lufthamn. Eg synst dette verkar litt voldsomt. Nord-Korea! Dei talrike folkegruppene som utgjer det etniske lappeteppet Balkan er jo kjende for sine sterke kjensler og sin velutvikla hyperbolske sans, og eg tenkjer at denne Nord-Korea-similen kanskje er eit utslag av dette, men i løpet av opphaldet mitt i Albania, og seinare i Kosovo, skal eg få høyre denne påstanden repetert så mange gonger, og frå så mange ulike hald, at eg til sist trekk på akslene og tenkjer: Ja vel, så var vel Albania som Nord-Korea, då.

I dag er det, for å seie det mildt, betydelege skilnader mellom Albania og Nord-Korea. Hoxha ville rotert i grava viss han hadde sett husværet mitt i Tirana, som i tillegg til å vere fullt utstyrt med alt kva mitt dekadente hjarte måtte begjære av vestlege luksusartiklar, óg er dekorert med eit gigantisk fotografi av det fremste symbolet på Vestens kapitalistiske makt: Manhattan sett frå lufta dekkjer heile den eine stoveveggen. Hadde han kunna sjå korleis hovudstadens innbyggjarar har vald å utvikle byen etter kommunismens fall, ville han truleg fått blodstyrting. Tirana har sidan 1991 opplevd eksplosiv befolkingsvekst, og ettersom byen ligg i eit trongt og ganske bratt dalføre, har ein måtta løyse det stadig stigande bustadbehovet ved ikkje berre å oppføre nye bygningar overalt kor det finst plass, men óg ganske mange stader kor det slett ikkje finst plass! (Dette har hatt konsekvensar for fotballen i byen, noko eg skal kome attende til, ver trygg, og bér over med meg: Historiske, politiske og arkitektoniske digresjonar er naudvendige for å skjøne kva slags folk det albanske folket er, men eg har ikkje gløymt at dette, trass alt, er ein tekst om fotball). Dei aller fleste bygningane, både gamle og nye, er måla i gilde, ja skrikande neon-fargar, noko som har ein særmerkt effekt: Det ser ut som om ein overstadig berusa Jackson Pollock har sølt maling over byen. Eg har aldri sett noko som liknar, og gler meg til å verte kjend med denne merkverdige byen og menneska som lever her.

Eg går ut. Kvelden er mørk og varm. I bakgarden spelar eit dusin små gutar fotball, og eg tenkjer at synet av barn som spelar fotball er det vakraste som finst. Eg irriterer meg dog over at halvparten av smågutane, her som overalt elles i verda, er kledd i draktene til totalt uinteressante spelarar som Ronaldo og Messi. Eg innser at dette er ein uunngåeleg konsekvens av at Albania har opna seg mot verda, men likevel: Små barn skal sparast for å springje rundt som reklame for Qatar Airways. Men så får eg auge på ein grafitti på veggen bak den improviserte fotballbana: «PARTIZAN TIRANA – CITY SIDE, CITY PRIDE!», står det, og oppmuntra av dette teiknet på lokalt forankra fotballentusiasme vandrar eg vidare i kveldsmørkret.

Den albanske draumen om EM, unnfanga i Aveiro ein varm septemberkveld, vart, til overrasking for mange, røynd. Dei kjempa seg til to uavgjort-resultat mot Danmark, slo Armenia heime og borte, og kunne difor leve med heimetap mot Portugal og Serbia. Dei noterte seg óg for ein siger og ein uavgjort mot vertsnasjonen Frankrike, som naturlegvis var førehandskvalifisert for turneringa, men deltok i kvalifiseringspulja for kamptreninga si skuld. Utvidinga av meisterskapet frå 16 til 24 lag gjorde det lettare for mindre nasjonar å nå sluttspelet, og mange er dei som har klaga lenge og høglytt over dette. Men Albania var ein av berre to nasjonar frå seedingnivå fem som kvalifiserte seg til EM – Island var den andre – og liksom våre islandske brør kvalifiserte dei seg direkte, utan å måtte leggje ut på den farefylte ferda via play-off. Imponerande av ein fotballnasjon som aldri før har vore i nærleiken av eit sluttspel. Applaus, Albania. Men i denne verda er det alltid eit men, og i denne soga går det under namnet Serbia-Albania 0-3, Partizan Stadion, Beograd, 14. oktober 2014.

Denne kampen endte ikkje, som resultatet jo kan tyde på, etter at Albania hadde scora tre mål og Serbia ingen i løpet av nitti minutt + overtid. Faktisk endte den utan at nokon hadde scora noko mål, og etter at mindre enn førtifem minutt var spelt. Då valde den engelske kampleiar Martin Atkinson å avbryte kampen, eit val han tok på bakgrunn av det faktum at det albanske fotball-landslaget hadde forlate banen, og nekta å returnere. Ei fullstendig forståing av kvifor albanarane tok denne uvanlege avgjerda, er berre mogleg gjennom eit grundig studium av albansk og serbisk historie, av hundreår med politisk, religiøs og territoriell konflikt, etnisk reinsing og storpolitisk maktspel. Det er ei historie som er like fascinerande som ho er gruoppvekkjande, men som av plassomsyn diverre er umogleg å gjere fyllestgjerande greie for her. Difor må vi nøye oss med den ekstreme kortversjonen, som er at serbarar og albanarar har eit, vel, problemfylt forhold til kvarandre, og at dette problemfylte forholdet óg kan få konsekvensar på fotballbanen. Ein av desse konsekvensane var at Albania, før dei vart trekte i same pulje som Serbia i kvalifiseringa for Euro 2016, ikkje hadde spela i Beograd sidan 1967. Ein kan trygt slå fast at ingen – verken i Albania, Serbia eller Uefa – var særskilt glade for denne trekninga. På grunn av den historiske antagonismen mellom dei to nasjonane, vart det avgjort at bortelagets tilhengjarar ikkje ville få lov til å vere til stades på kampen og støtte sitt lag slik dei har for vane. Ein venta seg trøbbel, og trøbbel var kva ein fekk.

Stemninga var, for å seie det svært mildt, spent. Vertane hadde starta kvalifiseringa med skuffande 1-1 borte mot Armenia, ein kamp kor dei utlikna først i nest-siste speleminutt, og trong sårt ein siger. Gjestane hadde fire poeng frå presumptivt vanskelege oppgjer mot Portugal og Danmark å byggje på. Albania vart helste velkomen med venlege tilrop som «drep albanarane», og fleire gonger i løpet av ein hektisk første omgang, vart gjenstandar av ymse slag kasta frå tribuna mot dei albanske spelarane. Slikt er, naturlegvis, standard prosedyre under dei fleste lokaloppgjer på Balkan, men lesaren gjer vel i å hugse at det ikkje er meir enn drygt femten år sidan serbiske militsar – med velsigning frå høgaste politiske hald i Beograd – faktisk gjorde eit aktivt forsøk på å drepe så mange albanarar som mogleg på kortast mogleg tid, og fordrive dei som ikkje lét seg drepe. Dette hende, som dei fleste vil vite, i Kosovo, og Kosovo er sjølve kjernen i den forteljinga eg freistar å fortelje her: Den historiske kampen om kontroll over området utgjer bakteppet for dei vonde kjenslene mellom albanarar og serbarar; diasporaen som oppsto som ein konsekvens av Slobodan Milosevic & Co. si etniske reinsing i Kosovo på 90-talet er kanskje den viktigaste einskildårsaka til det albanske landslagets framgongar dei siste åra; og Kosovo sin gryande status som sjølvstendig politisk eining er – paradoksalt nok – kanskje det fremste trugsmålet mot vidare albansk fotballvekst. Alt dette må ein ha i mente for å forstå det som hende i Beograd 14. oktober i forfjor, då eit himmelbóre objekt svevde ned mot grasteppet på Partizan Stadion, og skapte kaos.

Det himmelbórne objektet var ein drone – de veit, ein slik som våre allierte brukar for å drepe småbarn i Afghanistan – og festa til dronen var eit raudt og svart banner utstyrt med Albanias nasjonalsymbol, ei ørn med to hovud, og eit kart over «Stor-Albania», inkl. område som serbarane (med stadig minkande internasjonal stønad, det må seiast) reknar som sine, og som under alle omstende ikkje er nokon del av dagens albanske stat. Forvirra? Du er ikkje den einaste. Den serbiske forsvararen Stefan Mitrović sprang til vérs for å få tak i banneret. Arge albanske spelarar freista å hindre han. Bekim Balaj, helten frå Portugal-kampen, fekk tak i banneret og freista å frakte det i tryggleik til den albanske benken. Ein serbisk tilhengjar storma banen og gjekk til åtak på Balaj med ein stol(!) Og så vidare. Og så vidare. Og så vidare. Til sist hadde den arme Atkinson ikkje anna val enn å blåse av kampen, utan at det roa gemyttane i særleg grad. Dei stridande partane var, sjølvsagt, ueinige om alt, og begge sette alle krefter inn på å overtyde Uefa og den europeiske fotballopinionen om at motstandaren hadde skulda for skandalen. Josimars eigen Saša Ibrulj, som var til stades på kampen og freista å innta ein objektiv ståstad i sine rapportar, konstaterer lakonisk: «Ingen, verken albanarar eller serbarar, var nøgde med det eg skreiv.» Noko som truleg var teikn på at han, under omstenda, gjorde ein forvitneleg innsats. 

Uefa sitt forsøk på å opptre med salomonisk visdom i saka var nøyaktig så latterleg som vi har lært oss å vente frå fotballens styrande organ. Dei tilkjente Serbia sigeren 3-0 – det var, trass alt, ein albansk tilhengjar som hadde sendt dronen inn over stadion – men trekte samstundes óg serbarane tre poeng for heimepublikummet (og dei serbiske spelarane) si rolle i kaoset som oppsto. Ingen av partane var, sjølvsagt, nøgde med denne avgjerda, og begge klaga til Idrettens Voldgiftsdomstol i Lausanne. Den serbiske klagen vart avvist, medan den albanske fekk delvis medhald, og plutseleg var det Albania som hadde «vunne» kampen 3-0! Utan desse tre poenga ville laget hamna bak Danmark på den endelege tabellen i pulje I, og resultatet er at albanarane reiser til Frankrike med kjensla av å ha utført ei minneverdig bragd, men óg i vissa om at resten av Europa kjenner dei som laget som kvalifiserte seg til sitt første sluttspel ved hjelp av ein drone. Dette er, som ein vil skjøne, ei kjelde til betydeleg frustrasjon hjå albanske fotballentusiastar.

Don’t mention the mafia
Ei anna kjelde til frustrasjon, for meg, er albanarar sitt særmerkte forhold til konseptet «ein avtale». På grunn av alt som er skildra over, befinn eg meg i Tirana, og no når eg ein gong er her, vil eg jo gjerne tale med så mange relevante personar som mogleg, for å kunne gje eit breitt og mest mogleg rettferdig bilete av det albanske fotballmirakelet. Via kontaktar har eg fått kontaktar som har sett meg i kontakt med nye kontaktar, og eg har i løpet av vekene før ankomst Albania sendt ei usannsynleg mengd tekstmeldingar, epostar, twitter- og facebook-meldingar. Alle som svarar, er venlege og imøtekomande, og seier utan unnatak at dei gjerne hjelper meg med kva det måtte vere, men dei er óg utan unnatak uhyre vage når det gjeld det konkrete spørsmålet eg kvar gong stiller, nemleg om vi kan møtast og tale om det albanske landslaget! Dette bekymrar meg. Eg skjønar ikkje om det er eg som mistolkar ein eller annan intrikat sosial kode, og difor stiller dette tilsynelatande enkle spørsmålet på eit vis som gjer det uforståeleg for ein albanar, eller om eg er vitne til eit besynderleg særdrag i den albanske nasjonalkarakteren, som gjer at ein er lite viljug til å svare konkret og stadfestande på eit enkelt spørsmål i frykt for å seie noko ein ikkje kan stå inne for, eller love noko ein ikkje kan halde. Samtlege albanarar eg møter, er ekstremt hyggjelege, men eg observerer likevel ei noko defensiv haldning, som om dei ventar at eg, som ikkje-albanar, skal ha eit forutinntatt og negativt syn på både landet og folket. «Uansett kva du har høyrt», seier eg jente eg kjem i prat med, «så er vi ikkje alle med i mafiaen». (Eg har, naturlegvis, ikkje nemnt mafiaen med eit ord.) Alt dette er kanskje ikkje til å undrast over. Etter kommunismens fall i 1991, var Albania i mange år eit meir eller mindre lovlaust land, og den internasjonalt mest kjende boka om landet, Robert Carvers The Accursed Mountains (1998) skildrar eit samfunn totalt utan individuell moral, kor alle er ute etter å rane, svindle eller på anna vis utnytte den naive vestlege reisande. Viss Carvers framstilling av Albania på 90-talet er sannferdig, har landet i sanning gjennomgått ein kulturrevolusjon dei siste tjue åra. Tirana anno 2016 er ein svært sjarmerande by, og som i alle sjarmerande byar er det stort sett folket i byen som gjer den sjarmerande. Men kvifor skal det vere så fordømt vanskeleg å avtale å møtast over ein espresso og prate om fotball? Eg fryktar eg er på bomtur, at alt eg vil sitje att med frå denne (trass alt ganske kostbare) ferda er mine eigne meir eller mindre meiningslause refleksjonar om den albanske psyken. Det var ikkje difor eg kom hit.

Men, som alle veit, det er når du minst ventar det at noko hender. Det er morgon, og eg sit på min vesle balkong og reflekterer over det synet som møtte meg då eg kom heim etter min første kveld på byen i Tirana, nemleg eit lys levande esel (!) som sto i melankolsk einsemd utføre oppgangen, då eg plutseleg får ei melding frå Redi Jupi. Redi er ein av dei eg har utveksla talrike epostar med: Han er sjef for Albanias U21-landslag, tidlegare direktør for A-landslaget og står dessutan sjølv med 19 landskampar på sentral midtbaneplass. Han bør vere ein mann som kan fortelje mangt og mykje om albansk fotballs fortid, notid og framtid, men han har vore frustrerande vag når det gjeld om og når ein slik samtale kan finne stad. No, derimot, seier han at vi kan møtast: I dag! Om ein halvtime! Eg gjennomfører verdshistorias raskaste dusj, styrtar ned trappene og praiar ein taxi. Dette er ikkje primært fordi eg har knapt med tid – trafikken i Tirana er av ein slik karakter at det oftare enn ikkje er raskare å gå dit du skal – men fordi eg reknar med, eller iallfall håpar, at taxisjåføren veit vegen til Tirana International Hotel, noko eg på ingen måte gjer. (Eg veit heller ikkje om vi bør gå til sosiologien eller psykiatrien for å finne ut kvifor fotballfolk alltid vil møtast på fasjonable business-hotell, men slik er det iallfall, kanskje fordi dei føler at slike møtestader gjev dei ein gravitas som ikkje ville vere like openbar i meir audmjuke omgjevnader?)

Sjåføren veit vegen til Tirana International Hotel. Det er ei typisk austblokk-høgblokk som ikkje skil seg frå tilsvarande bygningar elles i byen anna enn ved det faktum at den heiter Tirana International Hotel, og at ho hysar påfallande mange mellomaldrande menn iført dyre skjorter spent stramt over store magar. (Det var her, for nøyaktig tjue år sidan, at Robert Carver lukkast i å snike seg inn på eit fancy diplomat-party i høve Dronning Elizabeth sin 70-årsdag, og eg tvilar på om klientellet har endra seg stort sidan den gong.) Redi ventar på meg i skuggen av ein parasoll. Han skjønar kven eg er før eg skjønar kven han er og helsar på meg som om eg skulle vere favorittpersonen hans gjennom alle tider. Han er 42 no, men ser framleis ut som ein fotballspelar; breibeint, solbrun, atletisk. Han er jovial og talefør, med eit sterkt preg av klassisk Balkan-machismo. Ein treng ikkje tilbringje mykje tid i lag med han for å skjøne kva slags spelar han må ha vore: Ein slik som takla deg direkte til sjukestova med eit hjarteleg smil. Eg er glad for at han vil treffe meg, men minst like glad for at vi berre skal tale om, og ikkje spele, fotball.

Dystre utsiktar
Redi er ein mann med sterke meiningar, og han er ikkje det minste redd for å gje uttrykk for dei. Noko av det første han seier, utan at eg på noko vis har antyda det, er at Albania ikkje er klare for å delta i EM. Dei hadde flaks – han vedgår dette utan å referere direkte til den berykta Serbia-kampen – og ein dyktig, utanlandsk trenar (Gianni de Biasi) som lukkast i å samansveise laget, men landet har ikkje den sportslege infrastrukturen som trengst for å gjere suksessen varig. Klubbleiarane er kun interesserte i kortsiktige framgongar, seier han, dei er ikkje viljuge til å investere i talentutvikling. Dette er jo vanlege klagemål i dei fleste (små) nasjonar, men Redi kjem med vidare påstandar som, viss dei stemmer, plasserer Albania i ei særstilling, iallfall i europeisk samanheng. Tirana har ein million innbyggjarar – seier alle, trass i at det offisielle talet er langt lågare – men berre ti fotballbanar, hevdar han. Det finst ingen stader ungdomen kan spele. (Dette talet verkar for utruleg til å vere sant, men eit par dagar seinare, då eg tilfeldigvis ruslar forbi Qemal Stafa-stadion, kan eg med eigne auge sjå eit par dusin ivrige ungdomar i aksjon på den forfalne nasjonalarenaen, dagen før Partizan Tirana skal spele ein potensielt avgjerande ligakamp på den same banen, noko som jo indikerer at det ikkje akkurat finst nokon overflod av brukbare treningsanlegg i den albanske hovudstaden.) Redi er særskilt oppteken av dette, då han i tillegg til stillinga som U21-landslagssjef óg driv to (!) private fotballakademi, men trass i at han er ein naturleg entusiast, verkar han ikkje påfallande optimistisk når det gjeld framtida til desse akademia. Det er vanskeleg når ingen vil investere, seier han. (I dette ligg jo óg ein implisitt kritikk av hans eigen arbeidsgjevar, det albanske fotballforbundet, men han forfølgjer ikkje temaet vidare.) 

Det finst ingen elefantar i Albania, bortsett frå den som befinn seg på terrassen utanfor Tirana International Hotel nett no. Elefanten i det albanske returrommet, kunne ein seie. For når Albania ikkje har den infrastrukturen som skal til for å produsere spelarar av internasjonal kvalitet, korleis kan det då ha seg at Albania har eit internasjonalt slagkraftig lag? Dette er dét eg meir ein noko anna vil tale med U21-landslagssjefen om, trass i at eg i stor grad alt veit svaret. Han stadfestar det. Diasporaen, seier han, og vi befinn oss brått ved kjernepunktet. Vi er vane med å tenkje at eit landslag i fotball består av spelarar som er født eller/og oppvaksne i den nasjonen landslaget representerer, og som difor har statsborgarskap i den staten som representerer nasjonen politisk. Martin Ødegaard og Omar Elabdellaoui spelar på det norske landslaget fordi dei kjem frå Noreg. Rett nok finst det mange landslag kor eit betydeleg antal spelarar er oppvaksne i eit anna land – Irland og Algerie er to opplagte eksempel – men Albania er eit langt meir komplekst tilfelle, fordi den albanske staten ikkje omfattar (og strengt tatt aldri har omfatta) heile den albanske nasjonen. Halve det albanske landslaget består av spelarar som er oppvaksne og har fått si fotballutdanning i Vest-Europa (særleg i Sveits), og dei færraste av desse har sine røter i det geografiske territoriet vi kjenner som «Albania». Dei, eller foreldra deira, er albanarar frå Kosovo, og det store og grufulle paradokset er at dei aldri ville hamna i Sveits eller Belgia, Sverige eller Noreg, viss det ikkje var for at dei måtte flykte frå dei uhyrlege overgrepa dei vart utsett for på 90-talet, overgrep dei til overmål vart utsett for nettopp fordi dei var albanarar, og såleis eit «framandelement» i Kosovo, ifølgje den nasjonalistiske tungetalen til Slobodan Milošević og andre serbiske tåkefyrstar. Mange elles fornuftige menneske har opp gjennom åra hevda at fotball og politikk ikkje bør samanblandast. På Balkan er distinksjonen, som vi ser, meiningslaus, umogleg. 

Uansett, albanske landslag, på alle nivå, er prega av spelarar frå diasporaen. Trass i at han gjerne skulle sett at Albania satsa meir på utvikling av lokale spelarar, vedgår Redi at ein viktig del av jobben hans er å speide etter aktuelle spelarar kringom i Europa. (Han nemner dog ikkje at dette i seg sjølv er ressurskrevjande, og at ressursane i staden kunne vore brukt på, vel, lokal talentutvikling, og eg vågar ikkje påpeike det.) Som alle albanarar eg møter i Albania, er han svært påpasseleg med å påpeike at albanarar overalt er eitt folk, og hevdar at albanarane i Kosovo, alle som ein, ville vore ein del av Albania viss dette var politisk mogleg. Han legg handa på hjartet når han skal forklare kva det vil seie å vere albansk, og eg kjenner meg underleg rørt over ein slik romantisk-patriotisk gest frå denne arketypiske macho-mann. Han kan ikkje avgjere kva folk skal føle, seier han, men alle som føler seg som albanarar i hjarta, bør spele for Albania. Dette er jo i og for seg ukontroversielt, men Redi går lenger: Han hevdar at Sveits, den viktigaste kjelda til albansk-diasporisk fotball-kvalitet, har lagt press på spelarar som Xherdan Shaqiri og Granit Xhaka, at desse som unge menn som måtte ta eit val vart fortalde at klubbkarrierane deira ville verte skadelidande viss dei valde å spele for Albania heller enn Sveits. Eg synst først det verkar litt usannsynleg at saktmodige sveitsarar skulle våge å ty til regelrett utpressing i ei slik sak, men så kjem eg på at Sepp Blatter er sveitsar, og at sveitsarar difor er i stand til alt. Uansett er det ei kjensgjerning at Albania, trass i alle spelarane dei har henta frå diasporaen, kunne hatt endå fleire, og at dei fleste av dei beste eksil-albanarane har vald å spele for sine nye heimland. (Når Sveits møter Albania i EM, vil deira beste spelar, Granit Xhaka, truleg stå andlet til andlet med sin mindre gåverike bror, Taulant. Det vert i så fall første gong to brør har spelt mot kvarandre i eit EM-sluttspel.) Det er óg ei kjensgjerning at desse spelarane snart får sjansen til å ta eit nytt val: Kosovo er på veg inn i den internasjonale fotballvarmen, og sidan dei er eit nytt landslag, vil spelarar som tidlegare har representert andre land kunne velje å representere Kosovo. I dette spørsmålet er Redi tvetydig. På den eine sida trur han ikkje at særskilt mange av dei Kosovo-ætta spelarane vil velje å hoppe over gjerdet (dei er jo, trass alt, albanarar). På den andre sida hevdar han at det heller ikkje vil medføre nokon avgjerande skilnad for Albania viss dei gjer det, trass i at han altså vedgår at nettopp desse spelarane utgjer kjernen i det albanske landslaget. Det er unekteleg paradoksalt, men så er jo óg, som vi har sett, paradokset albansk fotballs grunnform. Grunnande på alt dette byd eg den albanske U21-landslagssjefen farvel, medan han smilande og under stort seremoniell insisterer på å betale for espressoen (noko eg, utan å vite det enno, vil finne ut at skal gjenta seg med alle albanarar eg møter på mi ferd).

Ei tragisk hending
Eit par dagar går. Eg nyt livet i Tirana. Freistar å leve som albanarane, sidan eg trass alt er i Albania. Dette skal syne seg å innebere å vie ein god del tid til å rusle uendeleg langsamt gatelangs eller sitje på café under parasollar eller skuggefulle tre, ein livvstil eg ikkje med den verste vilje kan hevde å mislike. Eg kjøper nokre bøker om albansk historie og sit i timevis på caféen utføre Kulturpalasset – ei gåve frå Sovjetunionen, som, symptomatisk nok, framleis var under oppføring då Hoxha braut med sovjetarane, noko som medførte at palasset tok årevis å fullføre, for albanarane hadde verken pengar eller kvalifiserte fagfolk. Eg les og stirar stundom utover Skanderbeg-plassen, kor ein gigantisk statue av nasjonalhelten Skanderbeg, majestetisk til hest, tronar symbolsk over folket. På kveldstid vitjar eg trendy barar i hipsterområdet Bloku, som under kommunismen var ein avstengt, eksklusiv by i byen kor ingen andre enn partieliten og deira koryfear hadde adgang. No er det altså heimebanen til dei coolaste av dei coole, og dei coolaste av dei coole i Tirana er coolare enn du kanskje trur. Eg merkar meg at befolkinga er påfallande ung, og dei fleste ungdomane lét til å ha dedikert livet til å motbevise Oscar Wilde sin vidgjetne tese om at «youth is wasted on the young». Like utføre Bloku, berre eit par hundre meter frå Qemal Stafa-stadion, ligg ein besynderleg, futuristisk pyramide, og frå denne pyramiden strøymer nattestid besynderleg musikk. Det er fordi det finst ein nattklubb der inne, ein nattklubb som, på Champions League-kveldar, er åstaden for det Heineken-sponsa «Champion the Night»-konseptet. Men før kommunismens fall var pyramiden Enver Hoxha-muséet, designa av dottera og svigersonen til Hoxha himself. Under krigen i Kosovo i 1999 vart pyramiden brukt som NATO-base. No er den altså nattklubb. Viss det ikkje har kome klart nok fram før: Albania er eit merkverdig land.

Min siste dag i Tirana kjem, noko som fyller meg med sorg. Men eg har mangt å gjere denne dagen, noko som fyller meg med glede. Først vitjar eg Albanias Nasjonalmuseum for historie, noko eg synst passar seg, ettersom Albania lét til å ha meir historie enn dei fleste andre land. (Noreg, i samanlikning, framstår som Landet Der Ingenting Nokon Gong Hende.) Eg kunne fortald mangt og mykje om dette muséet, men det som gjer sterkast inntrykk på meg, er ei midlertidig utstilling på muséets grunnplan, ei utstilling som i hjarteskjerande detalj skildrar den etniske reinsinga i Kosovo på 90-talet. Ihelbrente barn. Gruppevaldtekne, lemlesta kvinner. Ein smilande soldat som skjer over strupa på ein skamslått mann. Det er for mykje, rett og slett. Eg vert fysisk uvel av denne overveldande dokumentasjonen av menneskets ibuande brutalitet. I tillegg kjem det faktum at kuratoren – som om bileta i seg sjølv ikkje skulle vere sterke nok – har vald ein påfallande aggressiv, konfronterande tone i dei tilhøyrande informasjonstekstane. Dei går ikkje så langt som å seie: «Dette skal de få igjen ein dag», men det er ikkje langt frå, heller. Dette uroar meg, ikkje minst sidan eg sjølv skal til Kosovo i morgon. Korleis lever folk i eit land kor dette hende, for berre nokre år sidan?

Eg går ut i sola. Eg har ein avtale med ein albansk sportsjournalist, som av årsaker vi straks kjem til, skal få lov til å vere anonym. Eg set meg på den avtalte caféen, bestiller den vanlege espressoen, freistar å klare tankane, ventar. Ti minutt før det avtalte møtet, mottek eg ei tekstmelding. Journalisten beklagar at han må bryte avtalen, men bestemor hans avgjekk ved døden for ein time sidan, og han må følgjeleg bistå familien med å organisere gravferda. Eg skriv at eg skjønar, han må sjølvsagt vere hjå familien i denne tunge tida, eg kondolerer på det djupaste, osb., og eg meiner jo sjølvsagt alt dette, som alle normalt empatiske menneske ville gjere, samstundes er det jo ikkje til å kome forbi at eg er litt irritert over at eit menneske eg ikkje kjente har gått bort, og at dette er upraktisk for meg. Dette ein halvtime etter at eg har sett ei museumsutstilling om menneske som mista livet på det mest groteske, barbariske vis ein kan tenkje seg. Eg bekymrar meg alvorleg for kva slags menneske eg eigentleg er.

Men eg har ikkje tid til å bekymre meg over dette altfor lenge, for i kveld skal eg på mitt livs første albanske fotballkamp. Partizan Tirana møter ingen ringjare enn Vllaznia, og må vinne for å ha nokon realistisk sjanse til å vriste ligatroféet frå regjerande meister Skënderbeu Korçë, og bringje det attende til hovudstaden for første gong på fem år. To timar før kampstart er stemninga avslappa. Den svært omfangsrike mannen som sel billettar står og nyt ein røyk og ein øl (!) utføre billettluka. Eit sete på hovudtribuna kostar 500 lek (om lag tretti kroner). Dette fortel noko om dei økonomiske realitetane i albansk fotball: Skënderbeu, den rikaste klubben i landet, har eit budsjett på drygt ti millionar kroner, men nådde likevel Europaligaens puljespel sist sesong, ein imponerande prestasjon. Eg kjøper eit Partizan-skjerf. Seljaren vil vite kor eg er frå. Eg opplyser det og fortel at eg er i Albania for å skrive om det albanske landslaget. Han ser forundra på meg. Eg spør om han gler seg til å følgje heimlandet i EM. Men det gjer han slett ikkje. Han likar fotball, seier han, men føretrekk Italia og Serie A. Albansk fotball «iznogood». Dette er den første og einaste ikkje-patrioten eg møtar i Albania.

Shanghaia av Stefan
Kampstart nærmar seg, og Partizan-tilhengjarane strøymer til, iført heimelagets klassiske raude og gule trøyer. Dei har flag, dei syng, dei utøver fotballkultur. Eg går for å finne plassen min, men på veg inn på stadion vert eg shanghaia av ein bitteliten mann som vil vite om eg er utanlandsk journalist. Dét kan eg jo ikkje nekte for, men korleis i all verda kunne den vesle mannen vite det? Han trekk på akslene, fortel at han heiter Stefan og er advokat. Han bed meg om å følgje etter han, og utan heilt å vite kvifor, lystrar eg. Stefan innleier ein lang samtale med ein politimann. Eg skjønar, sjølvsagt, ikkje kva føremålet med samtalen er. Etter mykje om og men syner det seg at min nye ven har lukkast i å lose meg inn på pressetribuna, kor fråveret av presse er påfallande. Derimot er tribuna tilhaldsstad for ein god del forsøksvis «glamorøse» unge kvinner, inkl. det mest tragiske botox-offeret eg nokon gong har sett. Qemal Stafa-stadion er, i teorien, Albanias nasjonalarena, men landslaget spelar sine heimekampar i Elbasan medan nasjonalarenaen er under «rekonstruksjon». Synlege teikn på denne «rekonstruksjonen» finst imidlertid ikkje. Kapasiteten er 20 000, og stadion er mindre enn halvfull til denne viktige kampen for nasjonens mest populære lag, men den harde kjernen på bortre langside er både lydsterk og fargerik.

Nivået er… så som så. Det tek ikkje lang tid å fastslå at viss Albania skulle basert landslaget på spelarar frå heimleg liga, ville dei aldri kome i nærleiken av noko EM-sluttspel. Begge lag er brukbare teknisk, men aggresjon og tempo er fråverande, og laga er organisert på eit vis som ville gjeve Egil Olsen nervesamanbrot. Begge bygg angrepsspelet kring ein tiar som heilt feilaktig trur han er Dejan Savićević, noko som gjer første omgang til ein svevndyssande affære, diverre. I pausen spør eg Stefan kva han trur om Albanias sjansar i Frankrike. Alt er mogleg, seier han, og viser til Miraklet i Istanbul (han er Liverpool-fan). Eg har, når sant skal seiast, vondt for å sjå at denne samanlikninga er særskilt relevant, men held tann for tunge/seier ingenting. Midtvegs i andre omgang klarar Partizan omsider å omsetje vedvarande, men stereotypt press i teljande resultat, og stadion går opp i røyk. Bortelagets defensive struktur kollapsar, og vi får to scoringar til før det heile er over. Eg forlét Stefan med lovnad om å møtast for å ta ein øl «neste gong eg er i Tirana», og ruslar heimover, for siste gong.

Bill og Bush
Grytidleg neste morgon stig eg om bord i bussen til Pristina. Vi køyrer gjennom eit landskap som vert stadig meir dramatisk di lenger nord vi kjem. Robert Carvers skildring av denne regionen er særskilt gruoppvekkjande: Samfunnsforma han skildrar er ein bisarr kombinasjon av anarki og føydalisme, maskingeværet er einaste autoritet, og dei fleste menn er involvert i ein eller annan blodfeide. Somme av desse feidane pågår visstnok til denne dag. Men eg ser ingenting anna enn grøne fjellsider, djupe raviner, sildrande bekkar og skarpe, taggete, snødekte toppar i det fjerne. 

Rutebilstasjonen i Pristina ligg utføre bykjernen, og i det eg stig av bussen, vert eg straks omringa av eit halvt dusin svært høglytte menn som ynskjar å bistå meg i den opplagt uhyre innfløkte prosedyren å skaffe ein taxi. På veg til hotellet får eg auge på ein statue av ingen ringjare enn Bill Clinton, som er folkehelt her til lands fordi han var president i USA under den i somme krinsar kontroversielle NATO-bombinga av Serbia, som gjorde slutt på den etniske reinsinga i Kosovo og, indirekte, Slobodan Milošević’ despotiske styre i Beograd. (Seinare, då eg går for å ta statuen nærare i augesyn, oppdagar eg ei nærliggjande klesforretning som (sjølvsagt) heiter Hillary, samt at ein vegetar-erotisk aktivist har skribla slagordet «Eat pussy – not meat!» på veggen bak gamle Bill.)

Eg møter Xhemajl Rexha, ein lokal journalist som har sitt eige, daglege (!) politiske talk-show på kosovisk TV. Xhemajl er imidlertid óg særs oppteken av fotball, og har bistått meg mykje både i Tirana og Pristina. Det var via ein av hans bekjente eg kom i kontakt med den anonyme albanske journalisten viss bestemor så tragisk gjekk bort. Når eg nemner dette, flirar han og seier: Typisk albanarar. Det er nokså opplagt at han trur den døde bestemora kun finst i journalistens fantasi. Eg undrar meg over dette, for Xhemajl er jo sjølv albanar, og har eg ikkje lært i Albania at ein albanar er ein albanar er ein albanar? Han ristar på hovudet. Du må hugse, seier han, at albanarane i Albania og albanarane i Kosovo har ulike historiske erfaringar, og at dette pregar kultur og tankesett. Det var stor skilnad på Albania under Enver Hoxha og Jugoslavia under Tito. Dessutan har dagens kosoviske albanarar personleg erfaring med etnisk reinsing og krig, påpeiker han. Xhemajl måtte sjølv flykte til Canada som 13-åring i 1999, og veit kva han talar om. Og han har, unekteleg, eit poeng. Albania har, når sant skal seiast, ikkje verdas beste rykte, og albanske albanarar er klar over det. Ofte, når eg prata med folk, fekk eg kjensla av at dei venta på at eg skulle byrje å stille spørsmål om mafia, trafficking, pyramidespel, blodfeidar og anna Albania diverre er kjent for, og at dei kvidde seg for å måtte svare. (Å måtte forsvare seg mot fordommar er aldri behageleg, men eg hadde jo, heldigvis, ikkje kome til landet for å spele fordoms-bingo.) I Kosovo er dette markant annleis. Folk er opnare, mindre på vakt, dei ser på seg sjølv som eit folk Vesten valde å redde – noko som forklarar alle gatene oppkalla etter amerikanske politikarar som Bill Clinton, Robert Pejton og ikkje minst Xhorxh Bush – snarare enn som ein nasjon Europa har vend ryggen til i skepsis eller forakt, slik eg stundom opplevde sjølvforståinga i Albania. (Kosoviske albanarar er elles óg påfallande mykje flinkare enn albanske albanarar til å inngå og halde avtalar, utan at eg skal tillate meg sjølv altfor mykje pseudo-psykologisk spekulasjon over kva dette kan skuldast.)

Like fullt: Den forståelege og beundringsverdige ambisjonen om å justere det biletet (ein trur) omverda har av det albanske folket, lever i beste velgåande her óg. Dette vert ikkje minst tydeleg når eg møter Fitim Xharra. Han er født og oppvaksen i Kosovo, og ein av grunnleggjarane av det albanske landslagets fanklubb. Mottoet deira er: «Too good to be Albanian», noko som både er sjarmerande sjølvironisk og fortel ein del om kva haldningar dei, som albanarar, ventar å verte møtt med utanlands. Fitim er ein svært engasjert mann, som talar med eit oratorisk naturtalents glød om kva han ynskjar å oppnå gjennom fanklubben. Det vi har, er unikt, seier han, og parafraserer umedvite (?) klubbmottoet til Barcelona: Vi er meir enn ein fanklubb! Poenget hans er at fanklubben, i tillegg til fanklubbars tradisjonelle kjerneaktivitet – støtte laget i medgang og motgang, heime og borte, i all slags vér – og freistar å syne eit sosialt ansvar, å forbetre eit tilvære som framleis er vanskeleg for mange albanarar. Då det nordre Albania vart råka av flaum, for eksempel, organiserte fanklubben ein innsamlingsaksjon, og skipa klede og andre naudvendige varer til regionen. Liksom Redi Jupi, legg óg Fitim handa på hjarta når han skal forklare kva det tyder å vere albanar. Det er skilnad på patriotisme og nasjonalisme, understreker han. Vi har ingenting i mot noko anna land eller folk, vi vil berre støtte Albania. Når vi reiser til bortekamp, er vi fire tusen stk., stundom fleire, men vi har aldri laga noko bråk, aldri skapt trøbbel, berre støtta laget, seier han. Det må seiast at Fitim her er noko tvetydig, for han vedgår viljug at mannen som sende den vidgjetne dronen inn over stadion i Beograd er medlem i fanklubben, men det vesentlege, slik han ser det, er at det verken hende i klubbens regi eller med deira samtykke.

Liding og lidenskap
Det vi har, er unikt. Når eg bed Fitim utdjupe kva han legg i denne påstanden, finn han fram telefonen og syner meg ein video. Det eg får sjå, er som følgjer: Albania skal spele heimekamp. Medan nasjonalhymnen vert avspelt og kameraet dvelar ved dei albanske spelarane, ein etter ein, dannar det som skal vere verdas største nasjonalflag eit majestetisk bakteppe. Det er eit imponerande syn. Fitim peikar på ein av spelarane og seier, med ekte, barnleg entusiasme: Der er favorittspelaren min, idolet mitt! Idolet er kraftspissen Igli Tare, som spelte i lag med Roberto Baggio og Pep Guardiola i Brescia, seinare melde overgang til Lazio og som i dag har ei direktørstilling i sistnemnte klubb. Fitim smilar. Det skin i augo hans. Han gler seg, sjølvsagt, til Frankrike, til å vise verda ei side ved albansk kultur dei kanskje ikkje har sett før, til å demonstrere at det å vere albanar, faktisk er noko unikt. Og kva sportslege forventningar har han? «Det viktigaste er å støtte laget, uansett, men vi spelar alltid for å vinne. Eg tenkjer berre på troféet!» Fitim ser rett på meg. Eg trur han meiner det han seier.

Det er kveld, nesten natt. Eg sit på hotellrommet og freistar etter fattig evne å oppsummere mine inntrykk frå møtet med Albania og albanarane. Dét er ikkje heilt enkelt. «Albania» er ein nasjon, ein stat, eit folk, men kanskje først og fremst eit abstrakt omgrep, vanskeleg å forstå fullt ut for ein ikkje-albanar. Lidenskap – «passion» – var ordet Fitim brukte for å forklare kvifor han i tolv år har vald å nytte det meste han har av både tid og pengar på å støtte landslaget. Too good to be Albanian! Men «passion» er ikkje berre lidenskap, det er óg liding, og det albanske folket har i sanning lidd mykje. Albansk historie er ei lidingshistorie, og paradoksalt nok er det denne lidingshistoria som utgjer grunnlaget for Albanias framgongar i fotball dei seinaste åra. Groteske overgrep mot albanarane i Kosovo gjorde at mange måtte flykte, slik oppsto den moderne albanske diasporaen, og spelarar frå nettopp denne diasporaen har gjeve Albania ein sjanse til å teikne seg på fotballkartet, som det heiter. Men i det same eg grip etter denne metaforen, slår det meg at den er ueigna til å forklare det som her skal forklarast. Det lidande albanske folket har oftare enn ikkje hatt eit anstrengt forhold til sine naboar, inkl. dei greske naboane i sør. Eg bed difor alle albanarar om tilgjeving for at eg her må ty til ein aldri så liten gresk-leksjon! «Topos» er eit gresk ord som tyder «stad». Det motsette av eit topos er difor ein utopi, og Albania er ein utopisk fotballnasjon. Den som finn fram eit Europakart, vil lett kunne sjå kor «staden» Albania befinn seg, men nasjonen Albania finst ikkje på noko kart. Fitim tala svært engasjert om lidenskapen sin, og eg hugsar at Redi Jupi nytta same ordet: «Frankrike og Sveits har kanskje meir erfaring og kvalitet», sa han, «men dei har ikkje den same lidenskapen som våre spelarar». Kanskje, tenkjer eg i mitt stille sinn, er denne hyppig postulerte lidenskapen det næraste ein kjem ein definisjon av kva det vil seie å vere albansk?

I daglegtalen tyder ordet utopi eit uoppnåeleg mål, eit luftslott, eit fenomen som kun kan finnast i fantasien. Dei fleste fotballkjennarar vil såleis truleg hevde at Fitims draum om EM-troféet er eit skuleeksempel på ein utopi. Men av og til hender det jo at det tilsynelatande umoglege vert mogleg? For min del er eg, når sant skal seiast, pessimist og trur ikkje på albansk EM-gull. Ikkje desto mindre vil eg, i takksemd til alle albanarar som tok så venleg i mot meg både i Tirana og Pristina, og generøst delte sine kunnskapar og erfaringar, heie på Albania til alt håp er ute. Dét lovar eg. Med handa på hjarta.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.