Diplomaten

Paris Saint-Germain FC v SC Bastia - Ligue 1

Store pokaler og store porsjoner pasta:
Dette er historien om Carlo Ancelotti.

Tekst Lars Sivertsen (stod på trykk først 4/2014)
Foto All Over

Sommeren 1982 slet Carlo Ancelotti, som da spilte for Roma, med overvekt. Han hadde operert kneet og vært ute av aksjon i månedsvis, og matglad som han var la han på seg. Roma var på treningsleir, og Ancelottis lagkamerat Francesco Rocca forsøkte å sette «Carletto» på diett. Men hver dag veide Ancelotti det samme. Francesco forsto ingenting. «Francesco, jeg forstår det heller ikke, men det er nødt til å være din feil», sa Ancelotti. Det var ikke helt sant. For i nattens mulm og mørke smuglet Roma-fans ingredienser inn til Ancelotti, og hver natt lagde han fettuccine ai funghi. Det finnes ting i livet som er viktigere for Carlo Ancelotti enn fotball – og de serveres stort sett på tallerken. Likevel har han både som spiller og manager hentet hjem mer sølvtøy enn de aller fleste.

Det finnes ingen fasit i fotball, men topptrenere har ofte én spesifikk egenskap som skiller de ut. Et tydelig image, et klart konsept. Noen er autoritære mini-diktatorer som styrer sin klubb med jernhånd, og behandler omverdenen med en paranoid statsleders innbitte fiendtlighet. De vinner troféer med lagene sine fordi de er fødte vinnere. Noen managere er læremestere, taktiske tenkere som vinner fordi de har en bedre plan enn motstanderen. Noen er farsfigurer som knytter uknuselige bånd til sine spillere, og vinner fordi gutta på banen ville sprunget gjennom vegger for mannen på sidelinjen. De store trofésankerne i verdensfotballen faller så å si alltid inn i minst en av disse kategoriene, ofte i to eller tre av dem. Det er derfor eiendommelig at en av klubbtrenerne i Europa som har hatt mest suksess de siste tiårene tilsynelatende ikke faller inn i noen av dem. Ingen kan anklage Carlo Ancelotti for å være noen banebrytende taktiker, eller noen innovatør av noe slag. Han har vært jevnt over godt likt av sine spillere, men han skaper aldri de intense båndene enkelte andre trenere gjør. Og han er så langt unna en autoritær jernmann som det er mulig å komme. Likevel har han vunnet serien i Italia, tatt Milan til Champions League finale tre ganger på fem år, vunnet The Double i England på første forsøk, vunnet serien i Frankrike og er nå på god vei til å vinne La Liga. Noe må han gjøre riktig, selv om han ikke passer inn i våre forutinntatte modeller av hva en toppmanager skal være. Hva er egentlig Ancelottis hemmelighet?

Første mentor: Sval svenske
De fleste av oss er til en viss grad et produkt av våre mentorer. Carlo Ancelotti peker selv på to menn som formet ham som fotballtrener, og de kunne nesten ikke vært mer forskjellige: Nils Liedholm og Arrigo Sacchi. Liedholm var definisjonen av sval svenske. Han hadde scoret for Sverige i VM-finalen i 1958 mot Pelé og Garrinchas Brasil. Han hadde spilt 359 kamper for Milan, og i Milano sies det at det gikk to år før han slo sin første feilpasning på San Siro. Han var Carlo Ancelottis trener i Roma mellom 1979 og 1984, og Ancelotti refererer til han som «min første mentor og lærer». Roma er en by som alltid overreagerer. All suksess sklir fort over i ellevill dekadanse og alle spor av motgang utløser umiddelbart krisealarmen. Det er, kort fortalt, ikke en by der forholdene ligger til rette for langsiktig sportslig suksess. «Én Scudetto i Roma er verdt ti i Milano eller Torino» sa Fabio Capello flere år senere – og det er en av italiensk fotballs evige sannheter. Capello, som den diktatorspiren han er, brukte all sin naturlige myndighet til å prøve å holde styr på det som foregikk. Liedholm gikk i den andre retningen, og var heller en slags menneskelig oase av ro midt i alt kaoset.

En dag da Roma var på vei til en bortekamp i Coppa Italia bestemte Liedholm seg for å ta med spillerne sine på en annen kamp først, en Lazio-hjemmekamp. Da hele Roma-laget, i Roma-klær, dukket opp på Lazio-kamp ble det forutsigbart nok bråk. Spillerne havnet i masseslagsmål og fikk såvidt kjempet seg tilbake til bussen, der de tok dekning på gulvet mens rasende Lazio-tilhengere kastet stein og knuste vinduer. Det var da Liedholm dukket opp i døren, med hvilepuls og uten en skramme. Han lurte på hva i all verden som hadde skjedd med bussen. Mens spillerne hadde blitt slått til blods hadde Liedholm stille og rolig vandret bort til to politimenn han kjente fra før av og ordnet eskorte. I sin selvbiografi, Preferisco la Coppa, beskriver Ancelotti Liedholm som «et fenomen». I en by preget av følelser og kaos var Liedholm en mann som aldri hevet stemmen og aldri mistet temperamentet. Av ham lærte Ancelotti at å rope og skrike er en ting, men få ting demonstrerer styrke som å faktisk beholde roen når alt stormer rundt deg. I 1983 ledet Liedholm Roma til Scudetto, Romas andre ligatittel i klubbens historie og Carlo Ancelottis første store triumf.

Andre mentor: En skoselger
Kontrasten mellom Ancelottis første mentor og hans andre kunne nesten ikke vært større. Når Roma skulle spille bortekamper i nord-Italia tok de nattog kvelden før, men for Liedholm gikk toget for sent – han var en mann som la seg tidlig. Så Liedholm fikk noen til å kjøre ham til en togstasjon utenfor byen tidligere på kvelden. Der steg han ombord på en tom sovevogn som senere ble dratt inn til Roma og hektet på toget som skulle nordover. Mens Roma-laget levde i konstant frykt for at en koblingsfeil skulle sende treneren deres på ville veier, sov Liedholm som et barn. Arrigo Sacchi, på sin side, sov aldri som et barn. Det kan egentlig diskuteres om Sacchi i det hele tatt sov. For når dagen var over og Sacchi la seg ned og lukket øynene, var han like manisk som da han var våken. Når Milan var på treningsleir eller sov sammen på hotell la spillerne merke til at det om natten kom merkelige lyder fra rommet til Sacchi. Ofte var de bare udefinerbare vokallyder, men nå og da brølte Sacchi også taktiske instruksjoner – i søvne. Dersom en spiller dristet seg til å ta en nattlig vandring forbi Sacchis rom ville han plutselig få beskjed om å komme seg tilbake. Eller gå på løp. Eller gå i press. Eller slå en pasning. Sacchi var sjefen, selv i søvne.

Liedholm var den tidligere storspilleren som levde det gode trenerliv i Roma, og hans lugn og ro passet perfekt i den evige stads evige kaos. Sacchi var den tidligere skoselgeren som hadde alt å bevise, og hans ambisjoner og maniske intensitet var perfekt for 80-tallets Milan. Etter en av de svakere periodene i klubbens historie ble Milan i 1986 kjøpt av en ambisiøs lokal entreprenør. Han het Silvio Berlusconi. Det første han gjorde var å hente inn Sacchi og gi ham klar beskjed: Milan skulle først vinne serien, så europacupen, så klubb-VM. Og det var akkurat det Sacchi leverte. Milan vant Scudetto i 1988, Serievinnercupen i 1989, og klubb-VM i 1990. Sacchis Milan gjorde det også med en spillestil som inspirerte en hel generasjon trenere: 4-4-2 med høyt press og nøye koordinerte bevegelser. Han fikk artister som Rijkaard, Gullit og van Basten til å jobbe som galleislaver, kanskje fordi han selv aldri la mindre enn 100% i noe han foretok seg. Den første sommeren etter at Sacchi tok over, tvang han troppen gjennom et fysisk treningsopplegg som var så brutalt at spillerne slet med å komme seg opp trappen til soverommene sine om kvelden. Spillerne sa mye rart om sin nye trener bak ryggen hans. Men så begynte de å vinne, og de fortsatte å vinne. For å spille slik Sacchi ville, måtte laget være i ekstrem fysisk form og ha en komplett forståelse av de taktiske konseptene. Dette betydde intens fysisk trening og kjedelig taktisk arbeid. Kun enorm suksess på banen kunne få spillerne til å akseptere Sacchis metoder, men så var det også akkurat det de fikk.

Ancelotti opplevde sin første store suksess i Roma da de vant Scudetto i 1983.
Ancelotti opplevde sin første store suksess i Roma da de vant Scudetto i 1983.

Dirigenten
Midt oppi hardkjøret var Carlo Ancelotti, som slet med dårlige knær. I teorien kan det ikke ha vært mange spillere i Italia som var dårligere skikket til å være Sacchis midtbanegeneral. Ancelottis fysiske tester var så dårlige at Sacchi forfalsket resultatene. Han var redd for at det ville svekke Ancelottis selvtillit om han var klar over hvor dårlig form han faktisk var i. Ancelotti beskriver hans første oppvarmingsøkt med Sacchi som «en forferdelig opplevelse». Men Sacchi hadde ikke nødvendigvis hentet en glupsk pastaelsker fra Roma med dårlige knær fordi han ville at han skulle løpe, han ville ha noe helt annet fra Ancelotti.

«Jeg vil at du skal bli en dirigent, med laget som ditt orkester. Du er nødt til å studere musikk, tempo. Laget skal fremføre en symfoni og du er nødt til å kunne alle notene utenat», sa Sacchi. Kanskje det som har fascinert så mange med Sacchis Milan var at det var et av de første lagene som hadde virkelig synkroniserte kollektive bevegelser. Når spillere gikk i press korrigerte alle de andre utespillerne posisjonen sin deretter, når en spiller gikk på løp skjedde det samme. Dette er selvsagt ikke uvanlig i dagens fotball, men sent på 80-tallet var det innovativt, en taktikk motstanderne ikke hadde noe svar på. Og Ancelotti ble dirigenten i Sacchis symfoni. «Tempoet, takten, bestod av dette: Demp ballen og slå en pasning. Demp og slå. Demp og slå», husker Ancelotti. «Vi trente i timesvis, jeg og han, på de aller enkleste tingene. Ting fra fotballførskolen. Kunne vi prøve å drible nå og da? Nei. Demp og slå. Til slutt visste jeg nøyaktig hva jeg skulle gjøre. Han hadde lært det helt perfekt. Han viste meg hvordan jeg skulle være avslappet og selvsikker. Jeg hadde en liste av standardbevegelser; jeg visste nøyaktig hvor jeg skulle gå når Tassotti hadde ballen, eller Maldini, eller Baresi eller van Basten. I en alder av 28 hadde jeg blitt en sentral midtbanespiller. Sacchi hadde åpnet opp en ny verden for meg.»

Rent bortsett fra det sportslige ble Sacchi og Ancelotti også gode venner. De var kanskje totalt forskjellige personligheter, men i Ancelotti hadde Sacchi en spiller og en mann som virkelig forstod fotballfilosofien hans. Da Sacchi forlot Milan i 1991 for å trene Italia ønsket han å ta med seg Ancelotti som assistent. Ancelotti valgte å bli værende i Milan en sesong til, men han kom aldri helt overens med Milans nye trener – en viss Fabio Capello. Sommeren etter bestemte Ancelotti seg for å la de dårlige knærne få hvile og heller satse på en trenerkarriere, først som Sacchis assistent på det italienske landslaget. Da han studerte på Coverciano skrev han et essay med tittelen «Il futuro del calcio: Più dinamicità» (Fotballens fremtid: Mer dynamisk). Etter å ha sett Sacchis topptrente travhester galoppere rundt seg forstod matvraket Ancelotti at dette var fremtiden.

Fra teori til praksis
Med en blanding av Liedholms flegmatiske livssyn og Sacchis taktiske tankegods gikk Ancelotti i 1995 løs på livet som hovedtrener. Han startet i Serie B med Reggiana. Fotballhistorikeren Peter Alegi beskrev en gang Serie B som et sted der «de mest kyniske, karrige, stressende, smakløse, destruktive, dystre, kalkulerende, trangsynte, ufine og tragikomiske tolkningene av fotballen hersker». Det er et ubarmhjertig sted for en ung og uerfaren trener. Etter sju kamper lå Ancelotti og Reggiana på sisteplass med tre tap og fire uavgjort. Allerede sju kamper inn i trenerkarrieren opplevde Ancelotti sitt første ultimatum – enten vant han neste kamp eller så fikk han sparken. Reggiana slo Venezia 3-0, og de fortsatte å vinne helt til de sikret opprykk til Serie A. Ancelotti har beskrevet sesongen «en utrolig rik opplevelse». I sin første sesong hadde han opplevd både himmel og helvete for en trener, og han så hvor nær fiasko det er mulig å komme og likevel oppnå suksess. Han var en rolig Liedholm midt i masseslagsmålet, og laget spilte i Sacchis 4-4-2. Å ta et lag ut av Serie B, fotballens svar på Dantes helvete, på første forsøk var imponerende nok til Ancelotti ble tilbudt managerjobben i ambisiøse Parma sommeren 1996.

I Parma begynte det bra med seire mot Napoli og gamleklubben Reggiana. Men så kom nedturen med tre tap på fire kamper – mot Lazio, Perugia og Inter. Tapet mot Inter ble etterfulgt av fem uavgjort på seks kamper, og siste kamp før vinterpausen var mot Milan på San Siro. Det var da Ancelotti fikk sitt andre ultimatum som manager. Stefano Tanzi, sønn av president og hovedeier Calisto Tanzi, tok Ancelotti til siden på klubbens julemiddag og sa «Carletto, du bør vite at dersom du ikke vinner mot AC Milan kommer jeg til å gi deg sparken». Å slå Milan, igjen ledet av Ancelottis læremester Arrigo Sacchi, på bortebane virket urealistisk. Så urealistisk at Ancelotti inviterte hele spillergruppen sin inn på hotellrommet hans kvelden før kampen slik at de kunne ta farvel med hverandre. Dagen etter vant de 1-0.

Sacchi-skolen
Parma-tiden ble en et nytt eksempel på at Ancelottis Liedholmske ro var et godt verktøy for å overleve trenerhverdagen, men hans dogmatiske lojalitet til Sacchis taktiske konsepter begynte å bli et problem. Ancelotti insisterte på å spille 4-4-2, slik de hadde gjort det i Milan, men i hans første sesong i Parma hadde han en spiller ved navn Gianfranco Zola i stallen. Han passet ikke helt som spiss, og han trivdes ikke godt på kant, så han ble solgt til Chelsea. Sommeren etter hadde Parma muligheten til å hente Roberto Baggio, men han ville spille fast og han ville spille som nummer 10. Den posisjonen eksisterte ikke i Ancelottis formasjon, og Baggio fikk beskjed om at han måtte spille spiss og at han ville konkurrere med Hernán Crespo og Enrico Chiesa om en plass på laget. Baggio takket nei og gikk til Bologna, der han scoret 22 mål den sesongen. Ancelotti innrømmer nå at det var en stor feil. «I Parma trodde jeg fortsatt at 4-4-2 var den ideelle formasjonen i alle tilfeller, men det er ikke riktig. Hadde jeg hatt en tidsmaskin hadde jeg selvsagt gått tilbake og tatt Baggio. Jeg ville håndtert situasjonen annerledes.» Ancelotti hadde kun vært hovedtrener i to sesonger. Sacchis metode var den eneste han kjente til. «Sannheten er at jeg var redd for å bevege meg ut i et område der jeg følte jeg ikke hadde nok kunnskap. Det var mangel på mot.» Men han ble nesten nødt til å endre metodene sine, for etter en andreplass og en femteplass med Parma ble han ansatt som manager i Juventus. Ancelotti visste ikke helt hva han skulle gjøre med en playmaker, med en klassisk nummer 10, men i Juventus hadde de en playmaker som ikke godt kunne benkes.

Sacchi, Berlusconi og Liedholm – to menn som formet Ancelotti og én som fikk nyte godt av resultatet.
Sacchi, Berlusconi og Liedholm – to menn som formet Ancelotti og én som fikk nyte godt av resultatet.

Kurator av et stjernegalleri
Et av de største og vanskeligste sprangene for en fotballtrener er å gå fra en dyktig trener for et lag midt på tabellen til å være en trener som vinner troféer med toppklubber. Fotballhistorien er full av dyktige fagmenn som har oppdaget at metodene som sikret dem sterke femte og sjetteplasser ikke alltid er nok til å forvandle andre og tredjeplasser til ligagull. En av de mulige årsakene til dette er at skal man ha de beste spillerne, de sjeldne individene som tilhører den øverste spissen av talentpyramiden, så må man ofte akseptere at de har egoer og personligheter som er utfordrende å håndtere. Å styre temperamentsfulle genier til troféer er noe annet enn å presse ærlige arbeidshester til anstendige tabellplasseringer. Akkurat dette fikk Ancelotti oppleve for alvor i Juventus, og selv om han ikke lykkes der var det en viktig erfaring.

Før han tok over Juventus var altså Ancelotti fortsatt en svoren 4-4-2-mann, men det kan ikke ha tatt ham mange sekundene å bestemme at hos den gamle damen var ikke det aktuelt. For Juventus var på den tiden en klubb som dreiet seg om én mann. Det var én mann som klubbens eier, direktører, sponsorer og velstående supportere alltid ville snakke med. Det var én mann som alle spillerne visste var nøkkelen til alt de foretok seg på banen. Han hadde akkurat vunnet Ballon d’Or, og han het Zinedine Zidane. I en flat, stiv 4-4-2 formasjon fantes det selvsagt ingen plass til han – og samtidig hadde Ancelotti to spisser ved navn Alessandro Del Piero og Filippo Inzaghi som helst måtte spille. Den beste løsningen for å få de alle på banen samtidig ble en 3-4-1-2-formasjon, totalt fremmed territorium for Ancelotti. Og selv om han hadde opplevd sterke spillergrupper før kunne det ikke sammenlignes med det han stod ovenfor nå: Zidane var et geni, men han var også et geni som hadde et temperament og stort sett gjorde som han ville. Hans to stjernespisser likte ikke hverandre og prøvde i det lengste å unngå å sentre til hverandre. For eksempel mot Venezia i februar 2000 kom Inzaghi alene med keeper, men med en spiss og vanskelig vinkel. Fremfor å legge ballen enkelt til Del Piero tråkler han seg forbi keeper og scorer. Like etter er Inzaghi igjen alene gjennom, kan igjen gi Del Piero et åpent mål, men går for avslutning. Keeper redder, returen faller til Inzaghi som nok en gang kan gi Del Piero en enkel avslutning, men som heller klemmer ballen inn på halvspretten fra en vanskelig vinkel. Fremfor å feire målet med sin lagkamerat ser kaptein Del Piero tydelig oppgitt ut.

Diplomati, ikke diktatur
I tillegg til tre offensive stjerner som ikke var enkle å håndtere måtte Ancelotti holde styr på trekløveret Daniel Fonseca, Paolo Montero og Edgar Davids. To uruguayanere og en nederlender som alle var villige til å starte slåsskamper over hver minste provokasjon – selv om de var aller mest opptatt av å gyve løs på alt og alle som var ufine mot Zidane. Etter et tap borte mot Panathinaikos ble laget møtt av en gruppe sinte supportere på flyplassen i Torino da de kom hjem, og noen av supporterne følte det var en god idé å dytte til Zidane. De ble raskt introdusert til knyttnevene til Montero og Fonseca, og til slutt måtte politiet bryte inn – og eskortere fansen til sikkerhet. Montero var besatt av å beskytte Zidane. En gang da Juventus spilte borte mot Roma hørte Montero at det var bråk utenfor garderoben i pausen. «Hvor er Zidane?» spurte han, stormet ut av garderoben, og var like ved å gå til angrep på det som viste seg å være en gruppe Roma-spillere som kranglet seg imellom.

Mange trenere ville forsøkt å sette en stopper for kaoset, men Ancelotti innså at slike eksentrisiteter er prisen du må betale for å ha vinnere på laget. De ekstreme personlighetene som gir deg de små ekstra prosentene er som regel ikke skolegutter. En gang da Juventus skulle spille borte var Zidane sent ute. Bussen var klar, Zidane var ikke der, og mobilen hans var skrudd av. Etter en stund bestemte Ancelotti seg for å dra. Montero reiste seg, kom frem i bussen og sa at de måtte ta en prat. Han gjorde det klart at det var helt uaktuelt å dra før Zidane var på plass. Verden er full av trenere som ville gitt uruguayaneren beskjed om å dra dit det vokser pepperplanter. Ancelotti tenkte seg om. Hadde han virkelig lyst til å både dra fra stjernespilleren sin og havne i konflikt med en av garderobens sterkeste personligheter? Ancelotti bestemte seg for å vente, og ti minutter senere kom Zidane og beklaget forsinkelsen.

Ancelottis tid i Juventus var ingen suksess. Med to andreplasser i serien og en skarve Intertoto Cup i pokalskapet blir man ikke gammel som Juventus-trener, og før hans andre sesong var over fikk Ancelotti sparken. Det var likevel en periode der Ancelotti lærte at spillermakt er en uunngåelig konsekvens av å ha virkelige storspillere i garderoben din. Det kan være nyttigere for en manager å være diplomat enn å være diktator.

Zinedine Zidane har spilt en viktig rolle i trenerteamet til Ancelotti i Real Madrid. Zidane sier at Ancelotti alltid er villig til å lytte til råd.
Zinedine Zidane har spilt en viktig rolle i trenerteamet til Ancelotti i Real Madrid. Zidane sier at Ancelotti alltid er villig til å lytte til råd.

Egosjongløren
Før Arrigo Sacchi foreslo at han skulle bli hans assistent hadde aldri Ancelotti vurdert å bli trener, så kanskje er det passende at det var akkurat i Milan at Ancelotti fikk sin første virkelige storhetstid på trenerbenken. Da han ble hentet til Milanello høsten 2001 for å ersatte Fatith Terim sa ingen «velkommen», de sa «velkommen hjem». Men det var ikke det samme Milan som Ancelotti forlot. For en mann som hadde vært sentral i Sacchis legendariske Milan-lag, og som var med å ta den første av Capellos tre strake ligatitler i 1992, må det nesten ha vært trist å ta over et Milan som lå på femteplass. De lå fem poeng bak Chievo. Det var ille. Det vil ikke være helt riktig å si at Ancelotti tok Milan tilbake til gamle høyder. Én Scudetto og to Champions League-trofeer på åtte år gjør Ancelotti-æraen til en nokså middels periode i Milans historie. Men at han varte hele åtte år i managerstolen i Milan sier mye om Ancelotti, om Milan, og ikke minst om Milans eier. For om Ancelotti lærte å håndtere store personligheter i garderoben i Juventus, kom han nå til en klubb der den største personligheten satt i presidentstolen.

I Juventus handler alt om å vinne. Alltid, hele tiden, samme hvordan det skjer. I Milan var det annerledes. Berlusconi vil ha troféer, men han ønsker også at hans Milan skal være godt likt av nøytrale. I en årrekke hadde Berlusconi brukt Milan til å prosjektere et image av suksess og glamour, og for å gjøre det var det ikke nok å bare vinne. Vinnere var ikke nødvendigvis godt likt. Man måtte vinne på en bestemt måte. Berlusconi elsket spillere som van Basten, Savićević og Rui Costa, i senere tid Kaká og Ronaldinho. Fordi han er en fotballfan som liker å se vakker fotball, men også fordi han var en politiker som forsto at et Milan-lag med slike spillere på banen ga et godt inntrykk, ikke bare blant Milan-tilhengere. Ancelottis jobb var ikke nødvendigvis å vinne, den var å få Milan tilbake på et nivå der de hvertfall var med og konkurrerte om titler hvert år – samtidig som de skulle gjøre det på en underholdende måte. Det var Ancelottis jobb å få satt sammen alle playmakerne Berlusconi likte så godt til en lagenhet som fungerte.

Ancelotti selv hevder løsningen ble oppdaget ved en tilfeldighet. Før en kamp mot Deportivo i UEFA-cupen i 2002 var situasjonen slik at Sjevtsjenko var skadet, men klubbens filosofi krevde at Ancelotti på en eller annen måte skulle finne plass til Rui Costa, Rivaldo, Pirlo og Seedorf bak Inzaghi på topp. Løsningen ble å bruke Rui Costa og Rivaldo sammen bak Inzaghi, Pirlo som ballfordeler på midten og Seedorf som en slags omflakkende indreløper. Gattuso ble det ensomme arbeidsjernet som måtte løpe, mye, for at det hele skulle fungere. Deportivo-forsvaret fant aldri ut hvordan de skulle forholde seg til at Milan hadde to spillere i mellomrommet, og 4-3-2-1-formasjonens debut ga en sterk 4-0 seier på bortebane. Fra å være en trener som ikke fikk plass til Zola og Baggio i Parma, diktet Ancelotti nå opp nye formasjoner for å få plass til profilene sine. Det var denne typen pragmatisme som gjorde at Ancelotti varte så lenge i Milan. Han hevder selv at han aldri lot Berlusconi påvirke laguttak direkte, men han var politisk skarp nok til å forstå hva mannen som betalte regningene forventet. At Ancelotti klarte å ta laget til finale i Champions League tre ganger på fem sesonger skadet heller ikke – selv om en av finalene fikk et noe traumatisk utfall.

Europaturnéen
Det var egentlig et åpenbart valg. Roman Abramovitsj sitt Chelsea hadde vunnet troféer siden russeren tok over, men de hadde ikke vunnet altfor mange venner. Til tross for alle millionene Abramovitsj hadde spyttet inn var Chelsea best kjent for reaksjonær fotball og trakassering av dommere. Det var ikke det russeren hadde tenkt seg. Ancelotti møtte Abramovitsj for første gang allerede i mai 2008, et år før han til slutt ble Chelsea-trener, og ifølge Ancelotti sa russeren han ønsket at Chelsea skulle ha en tydelig identitet. «Som Manchester United, Liverpool eller Milan.» Abramovitsj ønsket at Chelseas spillestil skulle være kjent over hele verden, med positivt fortegn. En rik eier som ønsket et lag med godt image, og en garderobe full av sterke personligheter? Klart det var en jobb for Carletto.

Resultatet ble The Double på første forsøk. Kun ett poeng foran Manchester United i serien, men med heftige 103-32 i målforskjell. Det litt spesielle med den sesongen er at det virket aldri som om Ancelotti noen gang helt bestemte seg for hva som var Chelseas beste formasjon og laguttak. De 11 spillerne som startet flest kamper for Chelsea den sesongen startet kun samtidig én gang i serien, og Ancelotti vekslet hele tiden mellom 4-4-2 med diamant på midten, 4-3-3 og 4-3-2-1, hans høyt elskede juletre. Det virker også merkelig at Ancelotti ble sparket umiddelbart etter neste sesong, men slik har det en gang blitt i Abramovitsjs Chelsea: Vinner du ikke et trofé blir du nødt til å finne deg noe annet å gjøre. Kanskje er det ikke så rart at fotballfilosofien Abramovitsj ønsker stadig uteblir, og at han har blitt nødt til å vende tilbake til Jose Mourinho, mannen som bygget laget han i utgangspunktet ikke likte?

Den samme logikken som gjorde Ancelotti til en åpenbar kandidat for Chelsea-jobben gjorde han til en minst like åpenbar kandidat i Paris Saint-Germain. Rike eiere som vil ha god PR, og store egoer i garderoben som må blidgjøres. Igjen endte det med ligagull, og igjen er det interessant at Ancelotti gikk litt frem og tilbake med taktikken. Han forsøkte først å få juletreet sitt til å fungere, men når det etter hvert ble klart at det ikke gjorde det tilpasset han seg og endte opp med en slags 4-2-2-2-formasjon. Som kollektiv var PSG svært variable under Ancelotti, men han fikk det beste ut av Zlatan Ibrahimovic – og historien viser nokså tydelig at dersom man gjør det så vinner man serien.

Carlos løsninger
Så ble det endelig Ancelotti og Real Madrid, klubben han flørtet med bak Milans rygg i 2006. Etter at Mourinho hadde hisset på seg alt og alle i den spanske hovedstaden trengte de hvitkledde en diplomat. Og ved sin side i Madrid har Ancelotti en gammel kjenning, nemlig den første spilleren som lærte ham at spillerne du har er viktigere enn formasjonen du bruker: Zinedine Zidane. Etter å ha blitt hentet til klubben som en slags sportslig rådgiver har Zidane under Ancelotti fått en mer og mer sentral rolle. Han hevder selv at han har ambisjoner om å bli hovedtrener i en klubb og at å være Ancelottis assistent er den perfekte måte å lære på. Man kan spore visse paralleller til forholdet mellom Sacchi og Ancelotti, selv om Zidane kanskje ikke var Ancelottis dirigent helt på samme måte. Han var bare et geni, mannen alle Juventus-spillerne lette etter når de fikk ballen på samme måte som guttunger på løkka prøver å få ballen til lagkameraten som er et par år eldre enn de andre. I et intervju med den franske radiokanalen RMC forklarer Zidane hvordan Ancelotti jobber: “Ancelotti er sjefen, men det som virkelig er bra med ham er at det finnes en reell utveksling av meninger om taktikk, spillere, hvordan laget skal tas ut”. Mens andre topptrenere er små diktatorer som vil ha all makt på sitt kontor er Ancelotti som en rutinert statsminister, som er villig til å lytte til sine ministere.

I en moderne klubbfotball der det på det øverste nivået handler mer og mer om å blidgjøre krevende superstjerner og styrtrike eiere, er kanskje Ancelotti modellen for hva en trener er nødt til å være. Tilfellene der en manager får tid og autoritet til å forme en klubb i sitt bilde, slik vi ofte tenker en manager bør, blir stadig færre. Til det er malstrømmen av stjerner, agenter, sponsorer, direktører og presidenter for enorm, for kaotisk. Ancelotti er kanskje ingen diktator som bygger imperium, ingen fotballfilosof som tilfører sporten nye tanker, men han er en diplomat og en gentleman som sanker troféer og løser eiernes problemer. Da Real Madrid hentet Gareth Bale, mest fordi klubbens filosofi krevde at de hentet en stjerne, lurte mange på hvordan han skulle fungere sammen med Cristiano Ronaldo. Ancelotti ser ut til å ha funnet en løsning. Karim Benzema, som ble hentet da Florentino Pérez sparket i gang sin andre Galácticos-æra og trengte stjerner, har aldri sett ut som en mann som trives i Madrid. Ancelotti ser ut til å ha funnet en løsning. Du har Xabi Alonso, Luka Modrić, Ángel Di María og Isco i stallen, hvordan setter du opp en midtbane som gir mening? Ancelotti ser ut til å ha funnet en løsning. Til tross for at Real Madrid har brukt vanvittige pengesummer, til tross for at de ansatte José Mourinho, så har de ennå ikke klart å ta sin tiende Champions League-tittel. Kun en veldig modig mann ville satt penger på at Carlo Ancelotti ikke finner en løsning.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.