Julekalender #20 Ciao, Silvio

En epoke er over. Etter 30 år som eier og president i AC Milan, har Silvio Berlusconi takket for seg. Her er ti episoder fra Silvios storhetstid.

Tekst Magnus Helgerud

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

Vinteren 1986 tok Silvio Berlusconi over eierskapet i Associazione Calcio Milan. Han gikk til anskaffelse av en klubb i krise. De foregående sesongene hadde klubben vært nede i Serie B ved to anledninger. Et av disse nedrykkene som følge av den store kampfiksingsskandalen Totonero. Den økonomiske situasjonen så ikke bra ut. Men ved oppkjøpet var det kun optimisme å spore når han uttalte seg til italiensk presse:

«Vi vil skape et lag for fremtiden. Et lag som skal returnere på den nasjonale og internasjonale scene med klasse, med stil og med hjerte. Vi vil gjenskape vinnerkulturen og gi supporterne noe tilbake for alt det de har gitt til klubben. Tro meg: Tro kan flytte fjell.»

Så hvordan gikk det? Siden 1986 har klubben vunnet åtte seriemesterskap, den hjemlige cupen én gang, seks ganger har de vunnet den italienske supercupen, fem ganger har de løftet Champions League-bøtta, fem ganger den europeiske supercupen, i tillegg har de vunnet to interkontinentale supercuper, og ett VM for klubblag. Denne rekken med trofeer taler egentlig for seg selv. Den gjør Silvio Berlusconi til den mestvinnende presidenten/eieren i fotballens historie.

Silvio hadde altså rett, tro kunne flytte fjell. Det hjalp selvsagt med noen veltrente finansielle muskler også. For du vinner ikke trofeer kun med tro, du trenger gjerne et par gode fotballspillere i tillegg, og da som nå har de en tendens til å koste litt penger. Blant stjernene som har trukket på seg den røde- og sortstripede trøya siden hans overtakelse finner vi navn som Marco van Basten, Alessandro Nesta, Frank Rijkaard, Roberto Baggio, Paolo Maldini, Franco Baresi, Kaká, Zlatan Ibrahimovic, Dejan Savićević, Andrea Pirlo, Oliver Bierhoff, Ronaldinho, Ruud Gullit, Ronaldo, Clarence Seedorf, Gennaro Gattuso, Andrij Sjevtsjenko, David Beckham, Mario Balotelli, Cafu, Filippo Inzaghi. Hele syv ganger har Ballon d’Or gått til en Milan-spiller i løpet av de 31 årene Berlusconi har vært klubbens eier og president.

Men den 13. april 2017 var det slutt på moroa. En komplisert overtagelsesprosess som hadde pågått over lang tid ble sluttført, og Berlusconi måtte levere fra seg nøklene til den kinesiske forretningsmannen Li Yonghong. I den forbindelse skrev han et avskjedsbrev til klubben og supporterne på Facebook. Det har ingen hensikt å parafrasere en talefør mann som Silvio, så her har dere brevet i sin helhet.

«I dag, etter over 30 år, gir jeg fra meg eierskapet og ansvaret som president i AC Milan. Det smerter meg, men jeg vet at det å konkurrere på det høyeste nivå i den moderne fotballen krever så store investeringer at en enkelt familie ikke lenger kan bære dette alene. 

Jeg vil aldri glemme de stundene og følelsesladde øyeblikkene som klubben har skjenket både meg selv og dere. Jeg vil aldri glemme alle de menneskene jeg har hatt den ære å være president for, i en klubb som har vunnet så mye.

Først av alt, vil jeg komme til å huske alle de flotte trenerne og alle de store mesterne som har skrevet seg inn i fotballens historiebøker under sin tid i Milan. Å nevne dem alle ved navn er umulig, men jeg sender en stor klem til dere alle. Den samme omfavnelsen går også til de som hadde roller i ledelsen, i det sportslige og administrative apparatet og det medisinsk personellet. De som har vært med på å gjøre AC Milan ikke kun til et lag, men til en stormakt. Blant disse menneskene ønsker jeg dog å nevne Adriano Galliani som har vært den utrettelige byggherre og motor for denne veksten.

Men mine dypeste takk, fra bunnen av mitt hjerte, går til fansen. Til alle de millioner av supportere som har fylt stadioner verden rundt og sunget “Forza Milan”, men også til fansen som har befunnet seg langt unna, men som allikevel har vært tilstede i ånden. Uten disse menneskene ville vårt store Milan aldri eksistert. Sammen med dem har vi vunnet alt som det var mulig å vinne. I mitt hjerte og i mine tanker har jeg tatt vare på tusenvis av øyeblikk der kjærligheten fra fansen har vært rørende. Til dere vil jeg si, at selv om jeg i dag sier fra meg alle representative og operative oppgaver i klubben, så vil jeg alltid forbli Milans største supporter. Laget min far lærte meg å elske, og som nå har blitt til en drøm vi sammen har skapt.

Jeg sender mine lykkeønskninger til de nye eierne, og håper de vil oppnå enda mer enn det vi klarte. 

Til de som blir igjen – til spillerne, trenerne, alle samarbeidspartnere og supporterne – vil jeg si: måtte både deres og de personene som står dere nær sine drømmer gå i oppfyllelse.»

Så la oss se nærmere på et redigert utvalg av de «stundene og følelsesladde øyeblikkene» som Berlusconi selv siktet til, samt noen hendelser som på godt og vondt har vært med på å definere AC Milan i løpet av disse tre tiårene under hans eierskap.

1. Da Silvio steg ned fra himmelen

Fredag 18. juli 1986. Drøyt ti tusen trofaste milanisti er samlet ved Arena Civica. Laget skal presenteres før sesongoppkjøringen, og de venter spent på at spillerbussen skal ankomme. Men plutselig er det en speaker som tar ordet og ber dem kikke opp på himmelen. Der oppe nærmer tre stykk helikopter seg, og i det de går inn for landing tordner tonene fra Wagners Valkyrienes marsj ut av høyttalerne. Ut av helikopteret kommer kaptein Baresi og de andre spillerne, folk fra trener- og støtteapparat og sist men ikke minst: Silvio Berlusconi. Musikken tones ned, Berlusconi tar mikrofonen og begynner å snakke om hvordan han er en dedikert fan, en ekte milanista, akkurat som alle de andre som er samlet her på plassen, og om hvordan han ser for seg at San Siro igjen skal bli en scene for de helt store sportslige spetakkel.

Dette skulle bli år null for AC Milan, ifølge Berlusconi. Han ønsket å markere sin overtakelse som starten på en ny tidsregning i klubben, og det fantes nok ikke en bedre måte å understreke dette på en å komme stigende ned fra himmelen som en frelser.

2. Ansettelsen av Arrigo Sacchi

Det var mange av Italias fotballjournalister som ristet på hodet da Berlusconi i 1987 valgte å ansette Arrigo Sacchi som klubbens nye hovedtrener. For hvem i all verden var han? Den tidligere sko-selgeren hadde to sesonger bak seg som trener i Parma, én i Serie C1 og én i Serie B, og null erfaring som toppspiller. Pressen spøkte om at Silvio selv antageligvis var en bedre fotballspiller enn Sacchi, men trenerens stilfulle svar lød som følger: Jeg visste ikke at man må ha vært en hest før man kan bli en jockey.

Med sin 4-4-2 formasjon ønsket han å revolusjonere fotballen i Italia. Bort fra den kyniske og defensivt orienterte catenaccio-fotballen, nå skulle man underholde. Noe ikke alle spillerne satte pris på, og enkelte tok derfor til orde mot Sacchi og ønsket ham ut. Berlusconi forsvarte treneren sin overfor spillerne ved å si: «Han blir ut sesongen, men jeg vet ikke om dere gjør det!»

Sacchi gjorde alle tips til skamme og ledet Milan til sin første scudetto på ni år i mai 1988. Året etter vinner Sacchis Milan serievinnercupen, UEFAS supercup og Interkontinentalcupen, det samme hat-tricket gjentar de året etter i 1990. I 1991 ble presset dog for stort for den revolusjonære sko-selgeren, og han bestemte seg for å ta et sabbatsår.

Hvor bra var dette laget? De anerkjente magasinene France Football og World Soccer kåret Sacchis AC Milan til tidenes beste klubblag i henholdsvis 2006 og 2007.

3. De flyvende hollendere

Sacchi var svært inspirert av den nederlandske totalfotballen, hans biografi fra 2015 har sågar tittelen Calcio Totale, og hvem kunne vel være bedre til å spille denne typen fotball enn nederlenderne selv? Så Berlusconi åpnet lommeboken, og i løpet av et år kom trioen Frank Rijkaard, Marco van Basten og Ruud Gullit inn dørene på treningsanlegget Milanello.

Frank Rijkaard ble omskolert av Sacchi til en av verdens beste defensive midtbanespillere, og scoret blant annet kampens eneste mål i Serievinnercup-finalen i 1990.

Ruud Gullit, eller mannen med spagetti-håret som vi kalte ham på løkka, som må ha vært en av tidenes mest allsidige fotballspillere, vant Ballon d’Or i 1987. Gullit fortalte til The Guardian i 2007 at det var Berlusconi selv som signerte ham, og at «så fort jeg møtte ham følte jeg at her hadde jeg en sjanse til å være med på noe utrolig med denne klubben».

Å skulle oppsummere Marco van Bastens tid i Milano med en setning eller to er omtrent like absurd som…ja…å oppsummere Marco van Bastens tid i Milano med en setning eller to. Men uansett, han endte opp med å finne nettet 125 ganger på 200 kamper i løpet av sine seks aktive sesonger i klubben. Mange av målene var av det svært spektakulære slaget. Volleyer, brassespark, stupheadinger. Dessverre la han i praksis opp allerede i en alder av 29 år som følge av store skadeproblemer. Men i 2006 fikk faktisk rossoneri-fansen et gjensyn med van Bastens akrobatiske kunster. I en avskjedskamp for Demetrio Albertini mot Barcelona stupheadet han like greit et innlegg knallhardt i mål. Sjekk det på Youtube.

Denne trioen var svært delaktig i klubbens triumfer de påfølgende sesongene, og i 1988 så Gullballen-podiet ut som følger: 1. Marco van Basten (AC Milan) 2. Ruud Gullit (AC Milan) 3. Frank Rijkaard (AC Milan). I 1989 var den eneste endringen at Franco Baresi hadde tatt Gullit sin plass. Et bedre argument for, eller bevis på, at dette Milan laget var tidenes beste klubblag finner man neppe. Van Basten vant for øvrig trofeet for tredje gang i 1992.

4. Fotball som TV-produkt

Så Berlusconi hadde altså ansatt Sacchi fordi han likte den typen fotball mannen stod for. Litt av grunnen til at Silvio ønsket seg en ny type fotball hadde også sammenheng med den medierevolusjonen han så komme, og som han i stor grad også var en pådriver for.

Den måten Champions League spilles på i dag, med innledende gruppespill, var for eksempel noe Berlusconi etterlyste allerede i 1987. De to store favorittene Napoli og Real Madrid hadde nemlig møttes allerede i den første runden av Serievinnercupen det samme året. Noe som betød at turneringen mistet en av sine store attraksjoner, Diego Maradona, allerede i den første runden. TV-dekning var en stor del av Berlusconis plan for å oppnå den internasjonale suksessen han drømte om med Milan. Cup er som kjent cup, og han fryktet selvsagt at det daværende turneringsformatet kunne føre til at et lag som Milan også skulle kunne slåes ut tidlig, noe som ville føre til tapte inntekter.

Så Berlusconi var blant de som var foregangsmenn for å gjøre Serievinnercupen til den superligaen som Champions League har blitt til i dag. Ettersom han hadde slått seg opp som en mediemogul gjennom TV-selskapet Mediaset, så hadde han selvfølgelig økonomiske interesser av et slikt format også sett fra den andre siden av bordet. Noe en uttalelse til magasinet World Soccer i 1991 er et godt eksempel på:

«Milan er mitt fremtidslaboratorium. Vi må nå publikum også utenfor stadions murer. Det betyr via fjernsynet, som er den globale landsbyens teater. Milan skal være en del av dette. Vi ønsker selvfølgelig å være best. Men på det høyeste nivået er det ofte marginer og flaks som skiller tap fra seier. Det som er viktig er at vi er blant hovedrolleinnehaverne i dette teateret.»

I 1992 skulle han få viljen sin da Champions League slik vi kjenner turneringen i dag ble etablert.

5. Utestengt fra Europa

Alt var ikke bare fryd og gammen på 80- og 90-tallet for Berlusconis lag. Den 20. mars 1991. Milan har vunnet serievinnercupen de to foregående årene og de jakter en historisk trippel, men nå ligger de under 0-1 borte mot Marseille i kvartfinalen. Etter 87 spilte minutter slutter en av lyskasterne over stadion å virke. Dommeren stopper kampen. Lyskasteren repareres etter hvert, og kampen blåses i gang igjen. Men så tar direktør Adriano Galliani seg ned fra tribunen til gressmatta og haler Milan-spillerne av banen. Hvorfor? Kanskje håpet man på at kampen skulle spilles om igjen, fra start, dersom Milan ikke spilte videre?

Galliani fikk hard medfart for sin avgjørelse om å ta laget av banen, men det sies dog at ordren faktisk kom fra Berlusconi selv, som satt og så kampen på TV i Italia. Flere år senere uttalte stopperkjempen Alessandro Costacurta følgende om denne hendelsen:

«La oss si det slik at Galliani tok på seg skylden, men jeg tror at ordren kom fra Arcore (Berlusconis eiendom utenfor Milano, journ. anm.). Flere av mine lagkamerater er av den samme oppfatningen. Dersom vi visste at dette var en enmanns-avgjørelse ville vi fullført kampen. Spillere som Baresi, Maldini og Gullit var ikke redde for å gå imot ledelsen dersom de mente at de gjorde det rette.»

Stuntet gikk ikke helt etter planen. Resultatet ble stående, Marseille ble tilkjent seieren, og Milan ble utestengt fra alle europeiske konkurranser i ett år.

6. Capello-epoken

Etter at Sacchi hadde gitt seg i trenerstolen var bordet duket for Fabio Capello – taktikeren over alle taktikere – og Milan-dominansen så ut til å ingen ende ta. I perioden 1991-1996 vinner klubben fire scudettoer, hvorav tre av dem på rad i 91/92, 92/93 og 93/94. De går ubeseirede gjennom sesongen 91/92 og totalt spiller de 58 kamper på rad uten tap i Serie A. De spiller tre CL-finaler på rad, hvorav to av dem ender med tap, mot Marseille og Ajax, i henholdsvis 93 og 95, mens de i 1994 møtte Johan Cruyffs Barcelona til dyst.

Nettopp den kampen står nok igjen som den mest minneverdige fra Capello-epoken. Barcelona var store favoritter. Katalanerne hadde akkurat vunnet La Liga for fjerde året på rad og hadde en sentrallinje bestående av Ronald Koeman, Josep Guardiola, Hristo Stoichkov og Romario. For Milans del så det verre ut med tanke på laguttaket. Marco van Basten hadde lenge vært ute med den skaden som etter hvert skulle tvinge ham til å legge opp, og stjerneskuddet Gianluigi Lentini som da var verdens dyreste fotballspiller var også skadet. Stopperkjempene Baresi og Costacurta var suspenderte og UEFAs utlendingsregler gjorde at Jean-Pierre Papin og Brian Laudrup måtte utelates fra troppen. Bare et par sekunder etter at kampen blir blåst i gang påpeker den legendariske fotballkommentatoren til RAI, Bruno Pizzul, at dette er et Milan-lag uten Costacurta og Baresi. Alt talte for en seier til gigantene fra Spania.

Alle forventer at Milan skal legge seg lavt. Men Fabio Capello kalles ikke en slu taktiker for ingenting. Rossoneri går ut i hundre. De gjør det stikk motsatte av det både fansen og motstanderlaget venter seg. Når kampen i Athen blåses av viser tavla på stadion 4-0. Til AC Milan. Etter scoringer av Massaro (2), Savićević og Desailly. Den største seieren noensinne i en Champions League-finale. En taktisk genistrek som Fabio Capello i ettertid har kalt for la partita perfetta – den perfekte kamp.

7. Berlusconi entrer banen – AC Milan som stemmesanker

Silvio Berlusconi endret det politiske landskapet i Italia når han trådte inn i politikken i 1994. I sin første tale som politiker på TV brukte han fotballmetaforen scendo in campo – nå entrer jeg banen – for å annonsere sine ambisjoner som Italias nye leder. At han valgte å bruke et uttrykk forbundet med fotball var neppe tilfeldig. Som vi allerede har vært inne på var han veldig klar over hvilken mediemakt som lå i fotballen, og han så sitt eierskap i AC Milan og sin tilknytning til sporten som en perfekt måte å forføre velgerne på.

Hell i fotball så etter hvert ut til å bety hell i politikk for Berlusconis del. Han tok plass som Italias statsminister for andre gang sommeren 2001 og ble sittende i nesten fire år. Noe som i Italia er for en evighet å regne. I løpet av de samme årene vinner Milan både serien, cupen og Champions League under Carlo Ancelotti.

Det sies at Berlusconi aldri forsøkte å hente AS Romas store sønn Francesco Totti til Milan i disse årene, fordi han fryktet å tape stemmer fra Roma-supporterne. Mange hevder også at det ikke var en tilfeldighet at Milans store stjerne, brasilianeren Kakà, ble solgt dagen etter valget til Europaparlamentet i juni 2009. Seks måneder tidligere hadde Milan blitt tilbudt over 100 millioner euro av Manchester City, men de avslo. Et bud på 70 millioner fra Real Madrid ble derimot akseptert, men det sies at Berlusconi ønsket å utsette salget til etter valget slik at han ikke gikk på det som av fotballsupportere ville bli sett på som et «nederlag» på transfermarkedet rett før disse skulle gå til urnene og stemme.

8. Calciopoli-skandalen

Våren 2006 ble den største kampfiksingsskandalen i moderne italiensk fotball, kjent som Calciopoli, rullet opp. Størst straff fikk Juventus som ble fratatt to serietitler og sendt ned i Serie B. Milan hadde endt den inneværende sesongen på andreplass, men ble trukket tretti poeng og endte dermed som nummer tre. De slapp å ta turen ned i Serie B, slik de hadde måttet gjøre etter Totonero-skandalen i 1980, men de måtte starte den påfølgende sesongen med åtte minuspoeng.

Juventus’ sportsdirektør Luciano Moggi, som ble fremstilt som den store stygge ulven i kjølvannet av skandalen og som opprinnelige ble dømt til flere år i fengsel, har i ettertid påstått at det var Milans Adriano Galliani som gikk ut med informasjonen som utløste hele saken. Etter sigende fordi Galliani fryktet at Moggi, som hadde hatt et møte med Berlusconi, skulle ta hans plass som AC Milans daglige leder. Slike uttalelser bør nok kanskje tas med en klype salt, da Moggis kredibilitet nok må sies å være av den skjøre sorten.

Italiensk fotball lider fortsatt av skadevirkningene etter denne skandalen, og har aldri helt kommet seg på fote igjen som den attraktive ligaen det en gang var.

9. Ancelotti, marerittet i Istanbul og revansjen

De fleste av leserne husker nok det såkalte mirakelet i Istanbul i 2005. AC Milan møter Liverpool til finalen i Champions League, og for Milan skal kampen utvikle seg til å bli et mareritt. Til pause leder rossoneri 3-0. Den brasilianske backen Cafu innrømmet til ilmilanista.it i 2017 at man mer eller mindre var i gang med å feire seieren i garderoben allerede i pausen. Men som dere alle vet, Liverpool kommer tilbake og vinner til slutt på straffer. En kamp som satte dype spor hos spillerne, og hos Berlusconi.

To år senere var det derimot duket for omkamp. Milan og Liverpool skulle igjen møtes i finalen. Denne gang i Athen. Milan vinner 2-1 og Pippo Inzaghi scorer begge målene. De som har sett hvordan Inzaghi feiret selv enkle mål i betydningsløse kamper kan tenke seg hvordan han feiret disse målene.

Carlo Ancelotti var Milans trener i disse årene, og hans track record i Champions League med klubben er mildt sagt imponerende. Som spiller var han med på å vinne Serievinnercupen i 1988 og 1989, og i løpet av hans åtte sesonger som trener spilte Milan finalen i verdens gjeveste klubbturnering tre ganger, to av dem endte altså med seire.

Men Ancelotti klarte bare å vinne serien én gang under sin tid som trener i klubben. Etter hvert ble han sterkt kritisert av Berlusconi i media for å spille kjedelig fotball, noe som skulle vise seg å bli hans bane. For det at man spiller attraktiv fotball var vel så viktig for Silvio som det å vinne titler.

Berlusconi har for øvrig en lang historie med å blande seg inn i det sportslige og taktiske i klubben. Etter seieren mot Juventus i CL-finalen i 2003 holdt han for eksempel opp en lapp hvor det stod skrevet «Ancelotti fikk laget til å spille slik jeg sa, og vi vant».

10. Slutten på en æra

Siden scudettoen i 2011 og det påfølgende seriesølvet året etter, under Max Allegris ledelse, har det gått nedover med AC Milan. Som Berlusconi var inne på i sitt avskjedsbrev; en familie kan ikke lenger fullfinansiere en moderne fotballklubb. Når lagets to beste spillere, Zlatan Ibrahimovic og Thiago Silva, ble solgt sommeren 2012 for å dekke klubbens underskudd, begynte nedturen for alvor. Siden den gang har trenerne kommet og gått, og spillermaterialet de har rådd over har ikke vært fra øverste hylle.

Hvor veien videre går herfra for AC Milan, det er det ingen som enda vet. Nå er begge Milano-lagene under kinesisk eierskap. Kun to dager etter at prosessen rundt oppkjøpet var fullført, og Berlusconi ikke lenger kunne kalle seg AC Milans president, møttes Inter og Milan til il Derby della Madonnina. Men i italienske aviser ble kampen døpt til il primo derby cinese – det første kinesiske derby. Et dramatisk oppgjør som endte 2-2, etter at Milan kjempet inn utligningen på overtid av overtiden med en ball som ble dømt inn av mållinje-teknologien. Det var som om Silvio selv skulle ha regissert det hele.

Kanskje klarer den lovende treneren Vincenzo Montella og de nye eierne å bygge opp et nytt AC Milan? Kanskje skaper de et nytt, slagkraftig lag rundt unge, italienske spillere som Gianluigi Donnarumma, Alessio Romagnoli og Manuel Locatelli? Det vi kan fastslå med sikkerhet, er at Berlusconi-epoken i Milan vil bli stående i historien som noe helt spesielt.

 

Etter en oppsummering som dette sømmer det seg å la en Milan-supporter selv få det siste ordet, og under Berlusconis avskjedsbrev på Facebook står følgende kommentar som den suverent mest likte.

«Du har gitt oss Van Bastens brassespark og langskuddene til Gullit. Du har gitt oss den geniale Sevicevic og Maldinis eleganse. Du har gitt oss Sacchis revolusjon, Capellos taktikkeri og Ancelottis fantasi. Du har gitt oss Weahs løpeturer og Baggios frispark. Du har gitt oss hodestøtene til Bierhoff og gjennombruddspasningene til Albertini. Du har gitt oss Shevchenkos tusenvis av mål og Super-Pippo Inzaghis tap-in mål. Du har gitt oss Kakàs rykk og Seedorfs muskler. Du har gitt oss Zlatans galskap og Ronaldinhos dribleraid. Du har gitt oss Italia, Europa og Verden. Du har gitt oss øyeblikk og historier som vi aldri vil glemme, og som vi vil fortelle til våre barn for å holde mytene levende. Du har gitt oss Milan. Vi vil aldri glemme alt det du har gjort for oss. Takk for alt. Takk, Silvio.» u

Julekalender #19 Zidane-effekten

Zinédine Zidane har vunnet Champions League og smadret rekorder i sitt første år som Real Madrid-sjef. Likevel er fortsatt mange i tvil om han faktisk er en god trener.

Thore Haugestad

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

Usikkerheten var stor da Zinédine Zidane ble presentert som hovedtrener for Real Madrid 4. januar i fjor. Populariteten var det lite å si på, men som manager hadde den legendariske playmakeren kun et 18-måneders opphold med reservelaget Castilla på CVen, hvor resultatene ikke akkurat hadde gitt inntrykk av en fremtidig trenergigant.

Nå skulle altså en innadvendt 43-åring som aldri hadde jobbet høyere enn spansk tredjedivisjon, håndtere misfornøyde primadonnaer og skyhøye forventninger rundt et ubalansert lag som nylig hadde tapt 4-0 hjemme mot Barcelona. Det var ikke bare presse og fans som var skeptiske. Selv president Florentino Pérez ble sagt å være i tvil.

Over ett år senere sitter Zinédine Zidane fortsatt i sjefsstolen. Utenom årets cup og La Liga i fjor, hvor han startet fire poeng bak teten, har franskmannen vunnet alt han har deltatt i: Champions League, UEFAs supercup, VM for klubblag. Han har levert underholdende fotball, holdt stjernene fornøyde, temmet pressen, blidgjort presidenten og vist señorío – klassen og verdigheten Real Madrid ønsker å vise som klubb.

Ved starten av 2017 lå Real Madrid tre poeng foran Barcelona i La Liga, med én kamp mindre spilt. Samme måned brakte Cristiano Ronaldo Gullballen tilbake til Santiago Bernabéu, før klubben satte ny spansk rekord ved å spille 40 strake kamper uten tap.

Rekken tok slutt etter et nederlag i Sevilla, men livet kunne knapt vært bedre i hovedstaden. Etter 12 måneder var det vanskelig å se hva Zidane realistisk sett kunne ha gjort bedre.

Likevel er ikke all skepsisen borte. Så sent som i desember lurte profilerte journalister på om franksmannen faktisk er en god trener. Det finnes en teori om at Zidane kun har skapt harmoni i stallen, og at resten har gått av seg selv, siden spillerne er så gode. Flere har påpekt at Real Madrid ofte har vunnet uten å spille bra. De har ingen klar spillestil som gjenspeiler et taktisk geni. Enkelte hevder at de har hatt flaks, blant andre Zidane selv.

Dette har gjort det vanskelig å si hva Zidane egentlig tilfører. Den fanatiske Madrid-pressen har hyllet «Zidane-effekten», men få har klart å forklare hva den går ut på. Det hjelper ikke at mannen selv verken tar kreditt for seire eller forklarer sine avgjørelser. Om det fantes en mystikk rundt Zidane som spiller, så gjelder det samme nå.

Overnaturlige krefter

Det er ikke utypisk av Zidane å skjule hemmelighetene bak sin suksess. En av grunnene til den nåværende skepsisen handler muligens om hvordan han fremsto som spiller. Han virket aldri som en typisk fremtidig trener. Dyktige managere er ofte mer stasjonære ledere i defensive roller. Tenk for eksempel Didier Deschamps.

«Hvis man sammenligner med en fyr som Deschamps, var han som en trener allerede da han spilte», sa Bixente Lizarazu, Frankrikes tidligere venstreback, til FIFA.com.

«Det samme var ikke nødvendigvis tilfellet med Zizou…»

Det virket liksom ikke som Zinédine Zidane trengte de samme taktiske og mentale styrkene. Han var for begavet, for intuitiv. For god. Fra den tøffe oppveksten i Marseille til storspillet i Cannes, Bordeaux, Juventus og Real Madrid, fremsto talentet hans som naturlig, nærmest medfødt. Det var de lekne dragningene, de nydelige frisparkene og piruettene som like gjerne kunne blitt utført med ballettsko.

«Jeg var stadig mer sikker på at jeg trente en spiller med overnaturlige krefter», skrev Carlo Ancelotti, som trente ham i Juventus, i selvbiografien i 2010.

«Alt så så enkelt ut når han spilte, fordi han var et geni teknisk sett», sa Jaap Stam til FourFourTwo.

Slike beskrivelser får det til å virke som om Zidane knapt trengte å jobbe hardt. Han ble ansett som en artist som tryllet og forbauset. Men spilleren selv brydde seg langt mindre om det estetiske enn de som så på.

«Hvis folk sier at jeg var elegant som spiller, flott, det er fint å høre», sa Zidane ifølge ESPN.

«Men det gjør meg ukomfortabel. Jeg er ikke der for å gi en oppvisning. Jeg er der for å vinne.»

Denne mentaliteten har dannet fundamentet for treneren Zidane. Det sies ofte at begavede spillere ikke vil forstå de som er mindre talentfulle, men hører man på Zidane og de som kjenner ham, aner man en dedikasjon og ydmykhet som ofte har blitt satt i skyggen av lekre finter og storslåtte mål.

«Folk som ikke kjenner ham, vet ikke hvor målbevisst han er», sier Lizarazu.

Det tok imidlertid tid før han valgte treneryrket. Etter at Zidane la opp, etter nedskallingen av Marco Materazzi i VM-finalen i 2006, ble han boende i Madrid. Han besøkte sine røtter i Algerie, gjorde veldedighetsarbeid, jobbet med sponsorer og var gjest på fransk TV.

«Jeg hadde seks år med fri», sa Zidane til ESPN.

«Men så tenker man: ‘Hva er det egentlig jeg driver med? Det jeg liker er fotball, det jeg forstår er fotball, det jeg kan er fotball. Så hva kan jeg gjøre? Kan jeg gi noe tilbake?’.»

Han trengte noe mer. Så da Florentino Pérez returnerte som president for Real Madrid i 2009, ble Zidane med som rådgiver. Rollen virket først og fremst symbolsk, men året etter ble den omgjort til assistent for førstelaget. José Mourinho ønsket ham nærmere spillerne, noe som passet Zidane perfekt.

Året etter kom en ny rokering. Zidane ble sportsdirektør, og overtok dermed noen av arbeidsoppgavene til Jorge Valdano, som hadde blitt kastet ut av Pérez grunnet uenigheter med Mourinho. Zidanes innflytelse vokste stadig. I 2011 viste han teft ved å snappe opp Raphaël Varane fra Lille foran nesen på Manchester United.

I 2013, da Carlo Ancelotti ble ansatt, ble Zidane hans assistent. Det var da ingen tvil om hva han ønsket å gjøre.

«Å være trener var ikke et åpenbart alternativ for ham», sa Guy Lacombe, som har kjent Zidane siden han var ungdomstrener i Cannes, til FIFA.com.

«Han tenkte på det lenge og nølte, før han ble assistent til Mourinho og Ancelotti. Idéen kom til ham litt etter litt.»

«Han kommer til å være på benken», bekreftet Ancelotti da han ble Real Madrid-trener, og spøkte: «Det eneste problemet er at han ikke kan spille.»

Bortført fra benken

Zidane lærte mye av Ancelotti det året. Sammen vant de den spanske cupen og den etterlengtede tiende Champions League-tittelen. Nå var det på tide å ta steget fra assistent til sjef. Da Castilla rykket ned fra andredivisjon, fikk Zidane i oppdrag å føre dem tilbake.

Trekket ga mening for alle parter. Zidane kunne prøve og feile i tredjedivisjon, mens Pérez kunne teste en potensiell kandidat til førstelaget. Ordningen ble sammenlignet med den til Pep Guardiola, som førte Barcelona B til opprykk i 2008 før han tok over A-laget. Pérez, ble det skrevet, ønsket sin egen Guardiola.

Starten ble tøff. Castilla tapte fem av sine første seks ligakamper. I oktober ble Zidane attpåtil suspendert i tre måneder av det spanske fotballforbundet for å mangle den nødvendige UEFA Pro-lisensen.

Real Madrid hadde satt opp assistenten Santiago Sánchez som hovedtrener for å lure regelverket, men hadde blitt gjennomskuet. Forbundet har strenge krav, og driver et lynkurs for å få trenere gjennom systemet kjapt, men Zidane hadde ønsket å ta lisensen i Frankrike. Nå argumenterte Real Madrid med at Zidane var kvalifisert nok til å trene lag på samme nivå i andre land, da han allerede hadde UEFAs B-lisens. Hvorfor skulle det være annerledes i Spania?

Omsider fikk storklubben viljen sin, og suspensjonen ble opphevet av den spanske retten i november. I mellomtiden hadde resultatene forbedret seg. Snart knivet Castilla i toppen.

Med døren på gløtt

Hvordan er Zinédine Zidane som trener? Ifølge intervjuer Sky Sports gjorde med noen av Castilla-spillerne, var han rolig, bestemt og teknisk orientert. Spillerne jobbet alltid med ball og terpet spesielt ballbesittelse, ofte åtte mot åtte. Zidane delte gjerne gruppen opp i forsvarere, midtbanespillere og angripere, slik at alle fikk spesialisert trening. Av og til la han fra seg taktikkbrettet og ble med selv.

«Det første jeg tenkte var at han fortsatt kunne ha spilt. Han viste små detaljer som minnet meg om den gode, gamle Zidane. Det var herlig å se», sa stopperen Derik Osede.

Zidanes største styrke så ut til å være forholdet til spillerne. Ifølge Lacombe, som var Zidanes veileder da han tok trenerlisensen i Frankrike, var han blyg da han begynte i Castilla, og slet med å kontrollere spillergruppen. Men litt etter litt bygget han autoritet.

«Han var alltid tilgjengelig for spillerne», sa kapteinen Sergio Aguza. «Han er en trener som liker å danne tette bånd til spillerne. Han ønsker å vite hva vi synes, og hvordan vi har det.»

Det hjalp selvsagt at Zidane var Zidane.

«Han var fortsatt et idol for oss, så vi lyttet alltid nøye hver gang han ga oss instruksjoner», sa Osede. «Det kunne nesten være litt skremmende, fordi han var en av de beste spillerne gjennom tidene. Han hadde vår fulle respekt.»

I januar 2015 ble Zidane gitt en mini-galáctico ved navn Martin Ødegaard, en overgang som medførte betydelige tester. Pressen skrev snart om intern sjalusi over nordmannens lønn. Det var heller ikke ideelt at Ødegaard trente med førstelaget, og en posisjon måtte finnes til ham på banen.

Zidane valgte å bruke ham som sentral playmaker i hjemmekampene og som høyre kant på bortebane. Men resultatene forverret seg. Kritiske røster i Madrid-pressen, hovedsakelig avisen Diario AS, fremstilte Ødegaard som årsaken til formsvikten. Realiteten var mer komplisert, men da Zidane plutselig benket den norske tenåringen, skrev avisen AS skrev at Ødegaard og lagkameratene manglet kjemi på banen, blant annet fordi de ikke trente sammen.

Snart gjorde Ødegaard mer for å bli en naturlig del av laget, og returnerte til lagoppstillingen. Men resultatene uteble fortsatt. På et tidspunkt tapte de fire ligakamper på rad.

Ofte var det vanskelig å finne en taktisk identitet. Castilla trillet ball på det strøkne gressteppet hjemme på Estádio Alfredo Di Stéfano, men borte var spillet ofte mer kaotisk. Slikt var forståelig på gjørmehull i regntunge baskiske fjell, men i andre kamper, som borte mot Rayo Vallecanos B-lag, slo de forbausende mye langt og tapte fortjent.

En generøs tolkning var at Zidane var pragmatisk. Et mer kritisk blikk kunne påpeke at han manglet en klar plan.

Uansett avsluttet Castilla sesongen utenfor playoff, en fiasko for opprykksfavorittene. Zidane fikk fortsette, men da Madrid-avisen Marca spurte klubbmedlemmer om hvem de ønsket som Ancelottis erstatter, kom Zidane på fjerdeplass med 11,7 prosent av stemmene. De mest populære var Jürgen Klopp, Rafa Benítez og Míchel.

«Tiern»

Jobben gikk til Benítez. Den tidligere Liverpool-sjefen hadde spilt i og trent Castilla, og var en ekte madrileño, men flere spådde trøbbel mellom ham og stallen, som savnet Ancelotti. Benítez behandlet spillere som roboter, og hadde blitt anklaget for å kjøre treninger som minnet om øvelser i militæret. Hvordan ville dette mottas av Ronaldo og resten?

Ikke særlig bra. Nesten umiddelbart kom det lekkasjer om misfornøyde stjerner, dårlig kommunikasjon og treninger som ble stoppet av konstante korreksjoner. Benítez ble verken likt eller respektert. Mye av dette var basert på at han aldri hadde spilt på øverste nivå selv: Han var en treg defensiv midtbanespiller som holdt til i Spanias lavere divisjoner, før en kneskade tvang ham til å legge opp da han var 26. Spillerne ga ham et sarkastisk kallenavn – «Tieren» – som om han skulle hatt en fortid som stjerne og playmaker.

Uten spillerne på sin side varer man ikke lenge i Real Madrid. Et par svake kamper var nok til å legge press på Benítez, og da de tapte 4-0 mot Barcelona i november, måtte Pérez forsvare ham.

«Benítez er ikke problemet; Benítez er løsningen», sa presidenten.

Tre uker senere fikk Benítez sparken.

Timingen var ideell for Zidane, som må ha lest situasjonen. Han visste at han ville bli en kandidat om treneren til førstelaget forsvant. Allerede sommeren før hadde han fortalt pressen at han hadde tatt jobben om han hadde fått tilbudet.

Med Benítez ute halvveis i sesongen, var alternativet Zidane ikonisk, billig og populært. I desember hadde AS spurt Madrid-fansen om hvem de ønsket om Benítez skulle gå: 72 prosent hadde svart Zidane.

Dette til tross for at det var få indikasjoner på at han ville lykkes. Guardiola hadde i det minste rykket opp med B-laget; Zidane hadde ikke engang nådd playoff. Da han likevel fikk jobben, virket det som en enorm risiko.

Politikeren

Men Zidane visste hva han gjorde. Umiddelbart var det klart at han forsto hva klubben og fansen ønsket. De første pressekonferansene fremsto han som en rutinert og verdig politiker som sa det folket ville høre, og mye av det må han ha lært av mesteren selv, Ancelotti.

Zidane ble spurt hva han ønsket for resten av sesongen. «Å vinne alt», var svaret.

Han lovet gull og grønne skoger. Spillestilen skulle være offensiv, ballbesittende og underholdende. Verdens beste spiller var selvsagt Ronaldo. Trioen Bale, Karim Benzema og Cristiano – «BBC» – skulle alltid spille. Det var som om Pérez hadde skrevet manuset.

Zidane snakket sakte og rolig, ofte hjulpet av sitt karismatiske smil. Han visste at han startet med pressen på sin side. Farlige spørsmål ble håndtert med diplomati og respekt.

«Det er sant at jeg kjente Mourinho, Ancelotti og mange av spillerne», sa Zidane. «Jeg har lært noe fra alle sammen, de har alltid gitt meg noe viktig, fordi de har erfaring. Det jeg må gjøre nå er å være den treneren jeg ønsker å være… Jeg må være Zidane.»

Den første treningsøkten ble holdt for åpne dører på Valdebebas. Mer enn 5000 fans møtte opp. De så spillere som smilte igjen, og en stall som hadde fått harmonien tilbake.

Noen dager senere var det duket for Zidanes debut. Real Madrid slo Deportivo La Coruña 5-0.

De gode prestasjonene skulle fortsette. Zidane introduserte et 4-3-3-system hvor laget presset høyere og spilte med mer frihet. De konstante korreksjonene var borte. Spillerne virket lettet.

Pressen i Madrid skrev snart om «Zidane-effekten», som om kun hans nærvær hadde vært nok til å snu alt på hodet. Mer realistisk sett var det begrenset hva Zidane kunne ha oppnådd så kjapt. Han snakket selv om å forbedre lagets kondisjon, men hovedfaktoren så ut til å være trivselen i laget. Spillerne var komfortable igjen. De respekterte Zidane. De var glade for å ha noen som skjønte hvordan det var å spille på øverste nivå.

Hyllestene kom tett som hagl de første månedene.

«Ting er mye bedre nå», sa Modrić, som la til at hvert råd fra Zidane var «som gullstøv».

«Han har kommet inn i stillhet, med ro og ydmykhet, uten å tro at han er bedre enn alle andre», sa Marcelo, med en mulig referanse til Benítez.

«Vi føler oss mer verdsatt under Zidane», sa Ronaldo.

Men ikke alt var en dans på roser. Real Madrid vaklet borte, og bruken av BBC, en trio som ikke er kjent for å jobbe hardt hjemover, skapte ustabilitet i laget. Det hjalp ikke at Zidane brukte en relativt sårbar midtbanetrio i Modrić, Isco og Toni Kroos. Da de møtte Atlético Madrid i ligaen hjemme i februar, ble svakhetene straffet i et 1-0-tap.

Stemningen var dårlig. Ronaldo kritiserte sine lagkamerater offentlig. Zidane varslet endringer til sommeren, og sa at han ikke visste om han ville bli værende neste sesong.

Nøkkelspilleren

Da Zidane tok jobben, var mange spente på hans taktiske preferanser. Som en del av trenerkurset hadde han besøkt Guardiola i Bayern München og Marcelo Bielsa i Marseille; i Madrid hadde han lært av Mourinho og Ancelotti. Produktet av en slik utdannelse kunne være hva som helst.

I starten virket Zidane offensiv og idealistisk. Men gradvis lignet han mer og mer på Ancelotti: En fleksibel strateg som ønsket god fotball, men som tok pragmatiske grep om nødvendig.

De første tendensene hadde kommet i Castilla. Zidane endret gjerne formasjoner, og ga blant annet Ødegaard en rolle hvor han var indreløper med ballen i laget, og offensiv midtbane uten den – en lur vri som unngikk å bruke spilleren for mye i den defensive fasen.

Nå som førstelaget slet, trengte Zidane løsninger. Til neste kamp benket han Isco til fordel for Casemiro.

Casemiro var på mange måter en utypisk Real-spiller. Brasilianeren ble kjøpt av Mourinho, og så lånt til Porto i 2014. Men da Rafa Benítez kom og så en ubalansert stall uten ballvinnere, ble Casemiro tilbakekalt. Deler av pressen som anklaget Benítez for å være for forsiktig, anså dette som bevis på defensive tendenser.

Men Benítez hadde rett hele tiden: Real Madrid trengte Casemiro. Med ham på laget var balansen bedre, og laget vant de resterende 12 ligakampene og havnet til slutt bare ett poeng bak Barcelona. Og Zidane ble hyllet for det samme trekket Benítez hadde blitt kritisert for.

Løpe, løpe, løpe

Real Madrid hadde flaks i Champions League. De slo ut Roma, og møtte så Wolfsburg og Manchester City, som lå på åttendeplass og fjerdeplass i sine respektive ligaer. De tapte 2-0 i Tyskland, før et Ronaldo-hattrick fikset avansement på Santiago Bernabéu. Mot et svakt City spilte Real Madrid to forsiktige kamper, og vant 1-0, takket være et selvmål av Fernando.

Oppgjørene mot City forsterket inntrykket av Zidane som en pragmatiker. Den offensive fotballen hadde blitt erstattet med en mer realistisk slagplan, hvor laget lå lavere og satset mer på overganger. Slikt ga mening med ekspresstog som Bale og Ronaldo på kantene.

Før finalen mot Atlético ga Zidane en påminnelse om at hemmeligheten bak hans suksess ikke bare handlet om teknikk og tryllekunster.

«Først og fremst må vi forsvare oss godt», sa han. «Vi har kvalitet nok til å være giftige fremover, men vi er også nødt til å løpe, løpe, løpe og løpe.»

Igjen spilte Real Madrid en forsiktig kamp. Igjen var Casemiro god. Igjen hadde de marginene på sin side: De vant på straffer, og sikret sin 11. tittel i turneringen. Dermed hadde Zidane vært involvert i klubbens siste tre Champions League-triumfer: Først som spiller, deretter som assistent, nå som trener.

Tidenes trenerdebutant

Troféet representerte en dramatisk helomvending fra stemningen under Benítez og tapet mot Atlético. Og likevel har formen denne sesongen på mange måter vært mer imponerende. Om noen trodde at Zidane kun fungerte som en midlertidig løsning, antydet resultatene i siste halvdel av 2016 at han er kapabel til å skape kontinuitet.

Dette til tross for at Real Madrid ikke gjorde annet på sommeren enn å hente tilbake Álvaro Morata fra Juventus. Denne sesongen har de vunnet den europeiske supercupen mot Sevilla i Trondheim, samt VM for klubblag, og innen starten av 2017 lå de med tre poengs forsprang i La Liga.

Tallene har vært utrolige. Før tapet i Sevilla var de ubeseiret i ligaen siden kampen mot Atlético 11 måneder tidligere. Basert på Zidanes første 33 ligakamper er han den beste debutanten i La Ligas historie, med 86 poeng, foran Manuel Pellegrini (83), Guardiola (82), Luis Enrique (81) og Mourinho (80).

Hva var nøkkelen? Fortsatt hadde det ikke kommet frem en tydelig spillestil. Zidane forklarte ennå ikke tenkningen bak det taktiske. Real Madrid hadde simpelthen de beste spillerne og vant deretter. Kanskje var hemmeligheten enklere enn man skulle tro: At Zidane rett og slett hadde autoriteten og personligheten til å holde spillerne fornøyde.

Det er nemlig forbløffende hvor stille det har vært rundt klubben. Vanligvis er pressen full av rykter om spillere som misliker treneren, krever mer spilletid eller ønsker nye kontrakter. Under Zidane er det knapt noen som har sagt noe som helst.

James Rodríguez og Isco har blitt benket til fordel for Casemiro og BBC, men Isco har ikke klaget, og i januar sa Rodríguez at han ville bli værende. Mot Sevilla i årets første kamp valgte Zidane å hvile Benzema og Ronaldo, selv om Bale var skadet. Ronaldo, som ønsker å spille hvert minutt, ble ikke bare benket, han ble utelatt fra troppen.

Disse sakene hadde eksplodert under Benítez, men nå hørte man ikke et pip. Zidane forklarte simpelthen at Ronaldo måtte hviles en gang i blant, og at han ville returnere i neste kamp. Og det var det.

Ifølge Lacombe har Zidane alltid skjønt hva som får et lag til å fungere, selv da han var verdens mest briljante individualist. Mange av løsningene på banen fant han selv, takket være sin intuitive teknikk, men det lå alltid en forståelse for det strategiske og sosiale i bunn.

«Nå trenger han mer enn intuisjon, men han har fortsatt egenskapen til å oppfatte hva laget trenger til enhver tid», sa Lacombe til FourFourTwo. «Han har alltid forstått seg på andre spillere.»

«Hvor er Zidane?»

Samtidig virker det klarere og klarere at Zinédine Zidane har noe spesielt med seg – også som trener. En egen karisma. Dette var noe Phil Kitromilides, som jobber i Real Madrid TV, refererte til da Zidane ble ansatt.

«Det er vanskelig å beskrive hvor stor aura Zidane har som person. Når han går inn i et rom, stopper man. Når han snakker, lytter man», skrev han.

Eldre anekdoter nevner en lignende tiltrekningskraft. Da Ancelotti trente Juventus, merket han at klubbens mektige direktører fulgte en bestemt rutine da de besøkte garderoben: De sa først hei til laget, så gikk de bort for å snakke med Zidane.

«Hvor er Zidane?»

«Det var da jeg begynte å føle meg litt ensom», skrev Ancelotti. «Alle ignorerte meg. De kom kun for å møte Zidane.»

Selvsagt var Zidane et idol i Italia, men det var ikke slik at Juventus ikke hadde andre stjerner. Alle så bare ut til å like ham. Ancelotti mener den samme dynamikken har hjulpet Zidane i den nye jobben.

«Når man starter som trener, er karisma veldig viktig; det at man blir respektert for det man allerede har oppnådd», sa italieneren. «Slik var det med Zidane.»

Zidane selv virker klar over sin egen effekt. I et intervju med France Fotball, gjengitt av FourFourTwo, sa han at han trodde han hadde en «naturlig autoritet» som betydde at han ikke trengte å skrike etter spillerne. Om det er sant, som Hoffenheims unge trener Julian Nagelsmann argumenterer, at 30 prosent av jobben er taktikk og de resterende 70 sosial kompetanse, så vil det i så fall forklare mye av Zidanes suksess.

Den eneste perioden hvor Real Madrid vaklet litt i fjor, var i september og begynnelsen av oktober. De spilte uavgjort fire kamper på rad, mot Villarreal, Las Palmas, Borussia Dortmund og Eibar. Resultatene tok seg snart opp, men laget hadde åpenbart problemer, og i november spilte de 3-3 mot Legia Warszawa. Tre uker senere dro de til Vicente Calderón.

Alt virket klart for en skikkelig smell. Atlético hadde ikke tapt hjemme i ligaen på over ett år. I tillegg var Madrid uten Benzema, Kroos, Casemiro, Pepe og Sergio Ramos – halvparten av utespillerne i sin beste lagoppstilling.

Men i stedet for å tape, leverte Zidane en taktisk mesterklasse. Han overrasket ved å bytte til 4-4-1-1, med Ronaldo på topp og laget liggende dypt i banen. Med en tålmodig og disiplinert slagplan, spilte Real Madrid strålende og vant 3-0.

Som vanlig ønsket ikke Zidane å forklare noe i etterkant. Heller ikke i desember, da Madrid sto bak et sent comeback mot Deportivo, tok han kreditt.

«Jeg har alltid hatt flaksen på min side», sa han.

Før årets første kamp dukket det opp nye bekymringer, denne gangen om hvorvidt laget ville starte året med tunge bein, slik de hadde gjort under Ancelotti i 2015. De svarte med å slå Sevilla 3-0.

Lagets form skulle bli verre i januar, hvor de tapte mot Sevilla og ble slått ut av Celta i cupen, men resultatene forbedret seg igjen i starten av februar, og i skrivende stund kunne harmonien i stallen knapt vært stort bedre. Kanskje er ikke Zidane noen stor taktiker, men det spiller egentlig ingen rolle så lenge laget vinner. Effekten er mystisk, men den fungerer. I skrivende stund har Zidane klart det samme han gjorde som spiller:

Han har fått det til å se enkelt ut.

 

Støtt kritisk og gravende fotballjournalistikk. Bli abonnement på  Josimar her.

Julekalender #18 Evangeliet etter Matthäus

Han var aldri særskilt talentfull. Heller ikkje var han særskilt smart. Likevel – eller nettopp difor! – høyrer Lothar Matthäus til blant dei aller største i tysk fotballhistorie.

Tekst Nils Henrik Smith

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

Rotterdam, 20. juni 2000: Ute på graset på Feyenoord Stadion står ein forvirra, aldrande mann. Han spelar sin 150. landskamp i dag, og inst inne veit han at dét burde han aldri gjort. Frå liberoplass freistar han å dirigere og inspirere sine lagkameratar, oppildne dei til stordåd, men han veit det er fåfengt, jag etter vind. Han har ikkje lenger det som skal til, og lagkameratane er heller ikkje av det formatet han forventar av menn som får den æra det er å iføre seg den tyske landslagsdrakta. Ein gong i tida heitte dei Andy Brehme, Jürgen Klinsmann og Rudi Völler. No heiter dei Thomas Linke, Carsten Jancker og Paolo Roberto Rink. Forfallet er fatalt. Tysk fotball har falle djupare enn nokon kunne ha førestelt seg, og ingen fell frå større høgd og landar med større smerte enn Lothar Matthäus. Ein gong var han den mektige hærføraren som leia sine troppar til VM-gull, kommandanten på det tyske panserskipet. No er han ein latterleg, presenil olding som ikkje kunne innsjå si eiga begrensing, som tviheldt på rolla som Tysklands kaptein trass i at alle andre enn han sjølv (og landslagssjef Erich Ribbeck) for lengst hadde skjøna at leiken var over.

Jupp og jyplingen
Han skulle berre spele ei siste turnering, rette opp inntrykket etter eit skuffande VM i Frankrike 98. I staden er han i ferd med å øydeleggje sitt eige ettermæle. Han veit det, og det er ingenting han kan gjere med det. Makteslaus er han vitne til at Tyskland tapar 3-0 for B-laget til Portugal og ryk ut av Euro 2000. Sergio Conceicão scorar hat-trick og opplever sin største dag på fotballbanen, men for Lothar er alt berre svart. Og kanskje tenkjer han, i det dommar Dick Jol frå vertsnasjonen Nederland bles i fløyta si for siste gong og set punktum for den lengste av alle tyske landslagskarrierar, på den dagen for tjue år sidan då han sprang ut på Stadio San Paolo i Napoli til sin aller første landskamp, óg den i eit EM-sluttspel, med Nederland som motstandar. Den dagen hadde Klaus Allofs scora hat-trick alt før Lothar kom på banen, Vest-Tyskland hadde full kontroll, og landslagssjef Jupp Derwall tenkte at det no måtte vere trygt å late ungfolen frå Borussia Mönchengladbach få sjansen til å vise kva han kunne. Han tok feil. Jyplingen Lothar virra rundt på midtbanen utan mål og meining. Han forvilla seg inn i eiga forsvarssone og gav vekk eit meiningslaust straffespark som Johnny Rep straks sette i mål. Willy van der Kerkhof reduserte ein gong til, og det var med naud og neppe Vest-Tyskland klarte å hale i land ein siger som hadde syntest soleklår då troppens yngstemann kom på banen. Lothar Matthäus hadde gjort ein av dei mest katastrofale debutar i (vest-)tysk fotballhistorie. Lattermilde lagkameratar rista på hovudet og meinte at han framleis sleit med kvalpefeitt. Vest-Tyskland vann turneringa, men Lothar kom ikkje på banen fleire gonger i løpet av sluttspelet. Den to år eldre Bernd Schuster forlét EM som tysk fotballs nysalva frelsar og reiste vidare til superstjernestatus i sjølvaste Barcelona. Lothar fór heim til hybelen i Mönchengladbach i fred. Men medan Schuster straks fekk primadonna-nykkar, krangla med alle som kom i hans veg og spelte sin siste landskamp i ein alder av 24, skulle Matthäus i løpet av dei neste to tiåra spele ei viktigare rolle og oppnå ein høgare status i tysk fotball enn nokon, kanskje bortsett frå han sjølv, kunne tru var mogleg. No står han åleine ute på graset på mektige de Kuip, forakta og forlaten av alle, på den siste og sørgjelegaste dagen i si internasjonale fotballkarriere. Men Lothar Matthäus har reist seg før, og har lov til å drøyme om å gjere det igjen.

Mysteriet Matthäus
Kor god var Lothar Matthäus? Han høyrer heime i tysk fotballs Pantheon, utan tvil, men kor står han i samanlikning med andre tyske legendar som Fritz Walter, Uwe Seeler, Franz Beckenbauer, Wolfgang Overath, Günter Netzer, Oliver Kahn, Philipp Lahm og Bastian Schweinsteiger? Han er ein av dei store, men er han ein av dei aller største? Eit vanskeleg spørsmål å svare på, ikkje minst sidan Lothar gjennom si åtferd i det offentlege rommet i tida som har gått sidan den fryktelege dagen i Rotterdam har gjort sitt beste for å skugge for minnet om spelaren Matthäus. Fem koner har han hatt, og for kvart nye skilsmål og ekteskapsinngåing har han figurert i tysk tabloidpresse med stadig minkande verdigheit. (Den fjerde kona var ein 21-årig modell som han trefte på Oktoberfest og tok til ekte i Las Vegas. Way to go, Lothar!) Han har vore landslagssjef for Ungarn og Bulgaria, men det er truleg best å ikkje spørje ungarske og bulgarske fans kva dei meiner om Lothar Matthäus. Som klubbtrenar har han hatt opphald i Austerrike, Serbia og Israel, men vert først og fremst hugsa for sin «innsats» i brasilianske Atlético Paranaense, kor han etter kun sju (suksessrike) kampar returnerte til Europa for å handtere eit «personleg problem», lova å returnere i løpet av få dagar, gjorde det ikkje, sa opp via det hypermoderne kommunikasjonsmiddelet faks og etterlét seg ei telefonrekning på 6000 dollar (i tilfelle nokon skulle tvile på dette, la klubben ut rekninga på sine eigne nettsider). Han har ei lang og variert karriere bak seg som såkalla «ekspert» på fjernsyn, men er det beste beviset ein kan tenke seg for at ein ikkje automatisk vert ekspert på fotball av å vere fotballspelar. Medan tidlegare tyske spelarar ofte har vore verbalt sterke og analytisk anlagte, framstår Lothar som ein fåmælt dåsemikkel som sjeldan eller aldri har noko interessant å melde. Fotballverda elskar sine tragiske heltar – George Best, Paul Gascoigne – medan ingenting er verre enn å vere det Matthäus er i dag: Ein ufriviljug komisk figur. Talande er det at då ein av mine skribentkollegaer i Josimar fekk vite at eg skulle skrive eit Lothar-portrett, bad han meg undersøke «den negative korrelasjonen mellom mennesket og spillerens egenskaper». Ja, den påfallande mangelen på samsvar mellom form og funksjon er i sanning kjernen i mysteriet Matthäus.

Viljens triumf
Vi spør difor igjen: Kor god var han eigentleg? Og vi spør ikkje kven som helst, vi spør Diego Armando Maradona. Og el Diego svarar: Lothar Matthäus var den beste spelaren eg møtte i heile mi karriere. No er ikkje akkurat vår lubne argentinske ven ein ufeilbarleg fellar av kvalitetsdomar – vi talar, trass alt, om mannen som føretrekte Jonás Gutiérrez framføre Javier Zanetti som høgreback under VM i Sør-Afrika 2010 – men i akkurat dette tilfellet synst eg likevel vi bør lytte til kva den krøllhåra kokainentusiasten har å seie. For når Maradona seier at Matthäus var hans hardaste motstander i karriera, tyder det betre enn: Zico og Socrates, Baresi og Baggio, Gullit og van Basten, Hoddle og Francescoli, Dasajev og Dino Zoff. Viss dette er sant, var vesle Lothar frå Herzogenaurach ein av dei fremste fotballspelarane gjennom alle tider. Dét er i så fall oppsiktsvekkjande, for sanninga er at Lothar Matthäus hadde få, om nokon føresetnader for å nå toppen i verdas største idrett. Han var ikkje stor, sterk eller rask, og heller ikkje velsigna med noka særskilt teknisk nådegåve. Viss vi samanliknar med hans samtidige på det (vest-)tyske landslaget, var han ingen driblekunstnar som Pierre Littbarski, ingen frisparkfyrste som Thomas Hässler, ingen elegantiar som Andy Möller og ingen gjennombrotspasningens ypparsteprest som Uwe Bein. Likevel var han betre enn alle, og han vart best utan andre eigenskaper å støtte seg til enn jernvilje og eit brukbart langskot. Ein kan godt argumentere for at Matthäus, då han mottok Gullballen i 1990, var tidenes dårlegaste verdas beste fotballspelar, vurdert etter purt talent, noko som, paradoksalt nok, gjer prestasjonen endå større. Det var, for å seie det som Leni Riefenstahl, ein viljens triumf, slik alle Lothars talrike triumfar var det. Med andre ord må det finnast umåteleg psykisk styrke ein stad i djupet av sjela til denne tilsynelatande nokså uintelligente mannen, som ikkje kan uttale seg på fornuftig vis om ein aktivitet han har halde på med heile livet, som fell for alle kvinner som kjem i hans veg og som (utruleg nok) makta å mislukkast som landslagssjef for sjølvaste Bulgaria. Det er uforståeleg, men sant. Lothar vart best fordi han ville vere best, og med «vilje» meiner eg ikkje her at han ganske enkelt hadde lyst til å vere best, for det har alle fotballspelarar lyst til. Viljen i tilfellet Matthäus manifesterer seg snarare i form av eit fråver, nemleg fråveret av evna til å sjå sine eine begrensingar. Dette vart, som vi har sett, fatalt då karriera hans gjekk mot sin bitre, uunngåelege ende, men var samstundes den absolutt viktigaste grunnen til at han kunne spele så lenge på så høgt nivå som han gjorde. Hadde han vore litt smartare, litt betre i stand til å vurdere eigne og andre sine relative styrkar og veikskapar, ville Lothar Matthäus vore ein heilt vanleg fotballspelar, med ei brukbar, men ikkje særskilt minneverdig karriere bak seg. Men han var ikkje dét, han var akkurat passe lite smart, og difor er han, trass alt, ein av tysk fotballs største legendar. Slitvargen som vart best i verda.

Sommaren Lothar fylte femten
Lothar Matthäus kom til verda i 1961, to år før Vest-Tyskland, som den siste av dei store fotballnasjonane i Europa, innførte eit nasjonalt proffligasystem. Då Bundesliga vart grunnlagt, var to klubbar frå Fristaten Bayern med, nemleg 1. FC Nürnberg og 1860 München. For den moderne fotballentusiast kjem det kanskje som ei overrasking at tysk fotballs soleklart suksessrikaste klubb, Bayern München, ikkje fekk vere med i det gode selskap frå første stund, men dette hadde sine grunnar, og desse grunnane var geopolitiske: Apparatsjikane i den vest-tyske fotballadministrasjonen ville ugjerne ha med to klubbar frå same by, og ettersom det var generell semje om at 1860 var best i München (utruleg som det kan synast i dag), måtte Bayern ta til takke med ein plass på det regionale nivå to. Men Bayern ville ikkje vore Bayern viss dei ikkje reagerte på denne dødelege fornærminga med svært målretta raseri. Frå og med sesongen 65/66 var dei på plass i toppdivisjonen, med talentfulle unggutar som Sepp Maier, Franz Beckenbauer og Gerd Müller på laget, og trass i at 1860 var frekke nok til å vinne Bundesligatittelen i Bayerns debutsesong, var det på sikt ingen tvil om at hegemoniet var på veg over til den røde delen av München. I løpet av det neste tiåret etablerte dei seg ikkje berre som det beste laget i byen, heller ikkje berre som det beste laget i Vest-Tyskland, men som det beste laget i Europa. Den sommaren Lothar Matthäus fylte femten, vann Bayern München Europacupen for serievinnarar for tredje år på rad. På denne tida heldt han framleis hus heime i Herzogenaurach og spelte for den lokale klubben, som kreativt nok heitte FC Herzogenaurach og som var mest kjent for å spele heimekampane sine på Rudolf-Dassler-Sportfeld, oppkalla etter klubbens velgjerar Rudolf Dassler, grunnleggjar av Puma og bror av Adolf Dassler, grunnleggjar av Adidas og velgjerar for FC Herzogenarach sine erkerivalar, ASV Herzogenaurach. For ASV Herzogenaurach spelte ein av Lothar sine klassekameratar, ein viss Günter Güttler, som trass i sitt unekteleg urkomiske namn seinare fekk kontrakt med Bayern München. Som unge, ambisiøse bayerske ballspelarar flest drøymte Lothar utan tvil om det same, men trass i den umåtelege innsatsvilje han la for dagen på Rudolf-Dassler-Sportveld – kor han som regel spelte kamp for førstelaget laurdag og juniorlaget sundag – synte Fristatens mektigaste klubb liten eller inga interesse for den iltre energibunten. Viss han skulle opp og fram i fotballverda – og det skulle han – hadde han såleis ikkje anna val enn å forlate Bayern: I 1979 signerte Lothar Matthäus sin første proffkontrakt, med klubben som gjennom heile 70-talet hadde vore Bayerns nasjonale erkerival, Borussia Mönchengladbach. Hans eigne ville ikkje ta imot han, og han vart tvingja til å fare i eksil, men han svor at han ein vakker dag skulle kome attende i triumf!

Treningstalentet
Borussia Mönchengladbach vann faktisk fleire Bundesliga-titlar (fem) enn Bayern München (tre) på 1970-talet. I tillegg henta dei heim ein DFB-pokal og to UEFA-Cup-trofé i løpet av vest-tysk fotballs største tiår. Men ulikt rivalane i sør lukkast det aldri laget frå Bökelbergstadion å nå heilt til topps i den gjevaste europeiske turneringa: Det næraste dei kom, var ein tapt finale mot Liverpool i 1977, i det som for øvrig var Kevin Keegans siste kamp i heilraudt. Gladbach var heller aldri nokon rik klubb, og var såleis i ein sårbar posisjon når glade herrar med bart og striesekkar fulle av pesetas kom på vitjing: Storspelarar som Günter Netzer (Real Madrid), Allan Simonsen (Barcelona) og Rainer Bonhof (Valencia) forlet alle klubben til fordel for sol, varme, vin og fagre, fyrrige señoritas. Og trass i at klubben hadde den beste ungdomsverksemda i heile Vest-Tyskland, tufta på prinsippa til trenarlegenden Hennes Weisweiler, lét det seg diverre ikkje gjere i lengda å erstatte etablerte superstjerner med kortreiste spelarprodukt frå eige drivhus. Lothar slutta seg såleis til ein klubb viss gullalder gjekk mot sin uunngåelege, bitre ende. Etter tre strake titlar frå 1975-77 sank dei no utan nåde mot den store gløymsla kring midten av tabellen. Fasit etter den unge Lothars lidingar i debutsesongen var ein skuffande sjuandeplass. Som tittelforsvarar tok klubben seg rett nok til finalen i UEFA-cupen – ei turnering som denne sesongen demonstrerte Bundesligaens styrke ved at samtlege semifinalistar (Gladbach, Bayern, Stuttgart, Eintracht Frankfurt) var frå Vest-Tyskland – men det heile endte med eit bittert nederlag på bortemål mot den humørsjuke divaen frå Waldstadion. Likevel hadde landslagssjef Jupp Derwall sett noko han likte, noko som imponerte han nok til at han tok jyplingen med i EM-troppen. Dét vart, som nemnt, ingen personleg suksess, men han var trass alt ein etablert Bundesliga-spelar og del av eit europeisk meisterlag i ein alder av nitten år. Korleis kan så eg, ein sjølvtilfreds skribent som aldri har spelt ein einaste profesjonell fotballkamp, hevde at han aldri var særskilt talentfull? Her må vi hugse at målestokken er den aller ypparste av alle elitar, andre spelarar som i løpet av Lothar si lange karriere vart kåra til den fremste spelaren i Europa eller verda: Michel Platini. Marco van Basten. Roberto Baggio. Ronaldo. Zinedine Zidane. Vis meg ein person som i fullt alvor hevdar at Lothar Matthäus var eit balltalent av same kaliber som desse, og eg skal vise deg ein person i nær familie med Lothar Matthäus. Men i tillegg til balltalent finst treningstalent, og treningstalentet Lothar er mellom dei største verda har sett. Han var (enno) ikkje best til noko, men tvingja seg sjølv til å verte stadig betre til alt. Og han var altid på banen: I løpet av tida i Gladbach gjekk han kun glipp av åtte (av 170) Bundesligakampar. Trenar Jupp Heynckes brukte han både sentralt på midtbanen og på høgre kant, og trass i opplagte offensive kvalitetar (ti Bundesligamål i 80/81-sesongen) kunne han like gjerne finne på å klistre det unge arbeidsjernet som frimerke på motstandarlagets playmaker, ei rolle kor aggressiviteten hans kom til sin rett. Alt dette var vel og bra, men det tyda at Lothar i mange år var ein spelar på jakt etter ei klart definert rolle, og utan ei klart definert rolle på klubblaget, får du heller ikkje fast plass på landslaget. Lothar var i troppen til Spania-VM i 1982, men måtte nøye seg med to korte innhopp i gruppespelet. Det vest-tyske laget var middelmåtig samanlikna med 70-talets storslagne årgangar, gjekk vidare til andre runde etter den berykta skandalekampen mot Austerrike, og sleit seg heilt til finalen takka vere ein god porsjon flaks, målvakt Harald Schumachers skandaløse overfall på Patrick Battiston, og dei magiske evnane til den halvskada innbytarkongen Karl-Heinz Rummenigge. I finalen vart dei dog utklassa av eit like kynisk, men betydeleg meir talentfullt Italia, og tyske fotballentusiastar byrja innsjå at nasjonen ikkje lenger produserte like gåverike spelarar som i glansdagane. Framfor alt, lét veropet få kneiper og pressetribunar, mangla landslaget ein dirigent, ein pasningssentral à la Netzer eller Wolfgang Overath, ein stilfull sjef som kunne styre spelet frå sentral midtbaneplass. Men ettersom Bernd Schuster hadde synt seg å vere ein kranglevoren og ustabil primadonna, fanst ingen slik sjef. Alle erkjente problemet, men viss det var nokon som meinte at Lothar var løysinga, sa dei det ikkje høgt. Ikkje enno. Gjennom sesong etter sesong med motløyse i Mönchengladbach utvikla han stadig sitt offensive register, men framleis var han først og fremst eit arbeidsjern, eit uromoment, ein Perpetuum Mobile i kortbukser. Ein god, og stadig betre, spelar, men ingen nasjonal strateg.

Pølsemakar frå Fredrikstad
Sesongen 1983/84 vart likevel hans beste i Gladbach-trøya, og fordi det var den beste, vart det (sjølvsagt) óg den siste. Slik er lova. For første gong sidan Lothar kom til Bökelbergstadion, var klubben med i kampen om den vest-tyske meistertittelen: I den målrikaste av alle Bundesligasesongar oppnådde tre lag – Gladbach, Hamburg, Stuttgart – alle same poengsum (48) og måtte såleis skiljast frå kvarandre ved hjelp av målskilnad. Gladbach hadde – ikkje i liten grad takka vere Lothars langskotvilje – scora flest, men kva hjelpte vel dét, mine damer og herrar, når dei óg hadde sleppt inn soleklart flest, og difor endte bak både regjerande meister Hamburg og ny meister Stuttgart? Akk! Svaret er at det hjelpte ingenting. Men Lothar og lagkameratane kunne i det minste trøyste seg med at dei var klare for cupfinalen, og Lothar personleg kunne trøyste seg med at han omsider hadde oppnådd sitt store, personlege mål: Før finalen vart det gjort kjent at han, frå og med neste sesong, var klar for Bayern München, som, tilfeldigvis, óg var Gladbachs motstandar i finalen. Kampen, som fann stad på Waldstadion i Frankfurt, endte 1-1 etter ekstraomgangar, og gjekk til straffekonkurranse. Det var første gong ein tysk cupfinale gjekk til straffekonkurranse, og alle nerver sto i heilspenn. Jupp Heynckes peika på Lothar Matthäus. Han, mannen med stålnervene, skulle ta det første straffesparket i sin siste kamp for Mönchengladbach. Vel? Lothar blés straffen høgt over tverrliggjaren. Jean-Marie Pfaff, den belgiske sjarmøren i Bayern-buret, kunne puste letta ut, og det hjelpte ikkje at pølsemakar Kai-Erik Herlovsen frå Fredrikstad og fem andre Gladbach-spelarar på rad scora på sine straffespark, ei heller at Klaus Augenthaler mislukkast for Bayern, for når innbytar Norbert Ringels brente Gladbach-straffe nr. åtte, kunne Michael Rummenigge, Karl-Heinz’ yngre og mindre talentfulle bror, roleg sikre sigeren for Udo Latteks menn. Såleis spolerte Lothar sin siste sjanse til å vinne ein tittel med Borussia Mönchengladbach. Men talrike var dei onde tunger som hevda at han i staden hadde sikra sitt første trofé for Bayern München.

I kamp mot Diego Maradona. El Pibe de Oro erklærte seinare at Lothar var den fremste spelaren han møtte i si karriere.

Madjers magi
Sommaren baud på ein ny nedtur. Tafatte tyske tittelforsvararar rauk ut i gruppespelet i EM, etter på særs u-tysk vis ha tillate Spania å score det avgjerande målet i siste og avgjerande kamp i siste speleminutt. Landslagssjef Jupp Derwall måtte sjølvsagt gå av i skam, og inn kom ein mann med runde briller, grånande manke og den rakaste ryggen i internasjonal fotball: Kaizer Franz Beckenbauer. Han var det som omsider skulle innsjå at Lothar Matthäus var lagnadsbestemt til å styre Vest-Tysklands midtbane, men framleis befann denne openberringa seg fleire år inn i framtida. I mellomtida hadde Lothar ei klubbkarriere å sjå til. Endeleg var han hamna på det han sjølv alltid hadde meint var rett hylle i livet. Han hadde alltid sett på seg sjølv som ein vinnar, men hittil i karriera hadde han ikkje vunne noko som helst, sett bort frå eit EM-gull han knapt bidrog til. No, i München, omgjeven av betre lagkameratar – Pfaff, Augenthaler, Rummenigge, Søren Lerby – kunne han i større grad enn tidlegare konsentrere seg om sitt eige spel, og resultatet var, paradoksalt nok, kanskje, at han vart ein dyktigare lagspelar: stadig like energisk, stadig involvert i alle spelets fasar, men ikkje lenger like manisk oppteken av å vise at han, Lothar, kunne gjere alt på eiga hand. Resultatet vart suksess: Bayern München vann Bundesliga tre år på rad. Langskyttaren Lothar hadde gode kår, og noterte seg for over ti ligamål kvar sesong. I 1987 var Bayern i finalen i Europacupen for serievinnarar, for første gong sidan 70-talets trippeltriumf. Dersom nokon skulle leve under den vrangførestelling at gamle dagars veg til Europacupfinalen var ein enkel veg, bør det nemnast at Bayern undervegs slo ut Hallvar Thoresen og Ruud Gullits PSV, Herbert Prohaska og Toni Polsters Austria Wien, Enzo Scifo og Frankie Vercauterens Anderlecht og, sist men på ingen måte minst, Emilio Butragueño, Carlos Santillana, Hugo Sánchez og Míchels Real Madrid. Finalemotstandar var Porto, som mellom anna hadde slått ut demontrenar Valeryi Lobanovskiy sitt legendariske Dynamo Kiev i semifinalen, og hadde offensive klassespelarar som elegantiaren Paulo Futre og den algirske ørkenreven Rabah Madjer i stallen. Bayern var like fullt favorittar, og tok oppskriftsmessig leiinga ved Ludwig Kögl etter elleve minutts spel. Lenge rei dei på det eine målet, men med eit kvarter igjen utlikna Madjer med eit av dei frekkaste hælspark i heile hælsparkets frekke historie, før den brasilianske innbytaren Juary sette inn nådestøtet. Kaptein Matthäus kunne ingenting gjere, framleis var han, trass i sin veldokumenterte jernvilje, ein mann som kom til kort når det gjaldt som mest, som ikkje tola samanlikning med vest-tysk fotballs store triumfatorar frå fordums år.

Hvor var Lothar?
På landslaget var det same soga. Trass i at Lothar no var etablert som førsteval, var Beckenbauer framleis ikkje hundre prosent overbevist om at laget burde byggjast kring han, og reisverket var uansett skrøpeleg: Under México-VM i 1986 kom Vest-Tyskland nok ein gong til finalen, noko der Kaiser meinte var eit «mirakel» når ein såg på kva spelarar han hadde til disposisjon. Vest-Tyskland var i den såkalla «dødens gruppe» i lag med Danmark, Skottland og Uruguay (ja, barn, dette var ei svært hard gruppe i 1986, stol på onkel Nils Henrik, han veit kva han talar om), men sjangla vidare på utrygge føter, slo Marokko i åttedelsfinalen etter eit Matthäus-frispark i siste minutt, måtte ha straffekonk mot ein nevrotisk vertsnasjon i kvartfinalen – Lothar scora(!) – og vann deretter overraskande enkelt semifinalen mot eit i overkant sigersikkert eller/og revansjelystent Frankrike. I finalen skulle dei møte Argentina. Eller, rettare sagt: dei skulle møte Maradona, som hadde gjort nett slik han ville mot England og Belgia og lét til å vere ustoppeleg. Beckenbauer tenkte ut ein meisterplan for å stoppe han. Meisterplanen var fem mann i forsvar og Lothar som i rolla som Maradona sin skugge. (Vest-Tysklands playmaker var, tru det eller ei, Brede Hangelands osteglade ven Felix Magath.) Planen funka sånn passe. Etter ein time leia Argentina 2-0. Det første målet, ved Brown, kom etter at Lothar hadde laga frispark. Det andre, ved Valdano, etter at Lothar hadde neglisjert sine markeringsplikter eit fatalt, tidels sekund. Det såg ut til at Argentina hadde vunne verdsmeisterskapet, men den som avskriv (Vest-)Tyskland, gjer vanlegvis ein tabbe. Veteranen Rummenigge reduserte etter ein corner, den glade krølltoppen Rudi Völler utlikna etter ein corner, Argentina var diverre ikkje så flinke til å forsvare seg på corner. Vest-Tyskland hadde nådd finalen ved eit mirakel, skulle dei no vinne den ville det vere alle miraklar si mor. Lothar kjende eit sus i sitt indre. Kanskje var det han som skulle skape mirakelet? Han forlét Diego, gjekk framover på banen i jakt på ein magisk augneblink. Og den magiske augneblinken inntrefte, men diverre for Lothar inntrefte den på feil banehalvdel. Diego, frigjort frå sin skugge, mottok ballen, føretok ein piruett og slo ein genial gjennombrotspasning til Jorge Burruchaga, som scora. Vest-Tyskland vart såleis det første laget som hadde tapt to VM-finalar på rad, og Beckenbauer vart den første personen til å tape ein VM-finale både som spelar og trenar. Vest-Tyskland var nest-best, og det har aldri eksistert nokon nasjon kor det å vere nest-best har vore meir frustrerande og fortærande enn i Vest-Tyskland.

Hevn i Hamburg
Men betre tider var i vente. Mot slutten av tiåret tok det til å dukke opp talent av eit kaliber som hadde vore fråverande tidleg i Lothar si landslagskarriere, eit oppsving som tydelegast kan avlesast i det faktum at Bundesliga brått vart svært attraktiv for oppkjøparar frå Serie A. Både Roma (Thomas Berthold, Rudi Völler, Thomas Hässler) og Juventus (Jürgen Kohler, Stefan Reuter, Andy Möller) sikra seg tyske trioar kring tiårsskiftet, medan Inter responderte på byrival Milan si anskaffing av dei tre flygande hollendarane Ruud Gullit, Frank Riijkard og Marco van Basten ved å signere Jürgen Klinsmann, Andy Brehme… og Lothar Matthäus. Overgangen skulle finne stad sommaren 1988, men først skulle Vest-Tyskland spele europameisterskap på heimebane, og dét europameisterskapet skulle vinnast. Det var berre eit problem: Dei før nemnte flygande hollendarane. Nederland hadde lengta etter hemn over Vest-Tyskland heilt sidan nederlaget i VM-finalen fjorten år tidlegare. No, i semifinalen, var revansjens time endeleg komen. Kampen fann stad i hamnebyen Hamburg, som på denne tida var kraftsentrum for ei venstreorientert politisk rørsle som vanskeleg lét seg kombinere med den nasjonalismen som skal til for effektivt å støtte sitt lag i ein avgjerande kamp på heimebane. Heimefansen var apatiske, medan nederlendarar i tusental strøyma over grensa og farga Hamburg oransje: Dei ropte «gje oss tilbake syklane våre!» – ein referanse til det faktum at den nazistiske okkupasjonsmakta under krigen hadde konfiskert alle syklane i Nederland – og stilte med eit banner som stolt proklamerte «Ein Reich. Ein Volk. Ein Gullit.». Som den vest-tyske reserven Frank Mill påpeikte: «Det ville kanskje vore betre viss vi hadde spelt kampen i Tyskland.» Lothar gav Vest-Tyskland leiinga på eit tvilsamt idømt straffespark. Ronald Koeman utlikna på eit endå meir tvilsamt idømt straffespark, før Marco van Basten avgjorde kampen to minutt før slutt. Nederlendarane gjekk bananas. Koeman byta til seg drakta til Olaf Thon, for deretter å late som om han tørka seg i rumpa med den. Vaksne mannen! Den unge Aron Winter håna Matthäus på gebrokkent tysk: «Haha, Lothar! Du tapte, Lothar! Synd og skam, Lothar!» Nokre dagar seinare vann Nederland finalen mot Sovjetunionen etter van Bastens legendariske volley, men det var semifinalesigeren over Vest-Tyskland som var den eigentlege triumfen både for nederlandske spelarar og fans.

Revansjen
Lothar fór til Italia, kjøpte seg eit hus ved Comosjøen og tok til å dominere Serie A som om han aldri skulle ha gjort noko anna. Milan hadde sine flygande hollenderar, Napoli hadde Maradona, Alemão og Careca, men sesongen 88/89 var det ingen i verdas hardaste liga som kunne matche Inters teutoniske trio. Dei blåsvarte vann lo Scudetto med elleve poengs avstand til Maradona og hans menn, ein heilt usannsynleg prestasjon i ei tid med kun to poeng for siger. Lothar hadde omsider bevist at han kunne vere best i kamp med dei aller beste. Som det beste laget i den beste ligaen var Inter sjølvsagt favorittar til å triumfere i neste sesongs Serievinnarcup. Dei fleste rekna med at det kun var byrival og tittelforsvarar Milan som kunne gje dei kamp om troféet med dei store øyrene. Ingen var iallfall det minste engstelege då dei trekte dei allsvenske meistrane Malmö FF – trent av ein viss Roy Hodgson – i første runde, og sjølv om dei tapte 1-0 på Malmö stadion i Malmö rekna dei fleste med at det skulle vere ei smal sak å gjere kort prosess med svenskane på heimebane. Men Hodgsons mannskap – som, i Patrik Andersson, Stefan Schwarz og Martin Dahlin hadde tre talentfulle unggutar som alle skulle spele sentrale roller då Sverige vann VM-bronse i USA fem år seinare – klarte 1-1 på Giuseppe Meazza, og Inter, som hadde venta i ti år på sjansen til å vise seg fram i den gjevaste klubbturneringa av alle, var ute. Takk og farvel! Skaka av nedturen i Europa avga Inter ligatittelen til Napoli, og Lothar gjekk inn i VM i sitt nye heimland under ei sky av uvisse. Men kanskje var denne nedturen nettopp det han trong for omsider å syne sitt aller beste i vest-tysk landslagsdrakt? Då meisterskapet tok til, var han meir motivert enn nokon gong: I opningskampen mot Jugoslavia (4-1) scora han to praktfulle mål i det som kanskje var den aller beste av alle hans 150 landskampar. Ulikt andre tittelkandidatar som Nederland og ikkje minst Argentina overbeviste Vest-Tyskland frå første stund, og sigla opp som ein av dei fremste meisterskapsfavorittane. Og trass i at menn som Brehme, Võller, Klinsmann og den skandaløst undervurderte Guido Buchwald alle spela sentrale roller i det vest-tyske laget, var det ingen tvil om at lagets viktigaste spelar heitte Lothar Matthäus. Endeleg var han kapteinen, leiaren, strategen – meisterhjernen han alltid hadde drøymt om å vere. Sommaren 1990 var den mest storslagne i moderne tysk historie: DDR hadde kollapsa, nasjonen skulle gjenforeinast med seg sjølv, og i Italia leia Lothar med sikker høgrefot landslaget mot finalen på Olympiastadion i Roma.

Presangen fra México
Italia 90 er sjølve omdreiingspunktet i ei kvar forteljing om Lothar Matthäus. Historia viser at han var lagets kaptein og beste spelar då Vest-Tyskland etter to tapte finalar på rad omsider erobra sin tredje VM-tittel. Men kor stor var den prestasjonen, eigentleg? På den eine sida var dei det klart beste laget, var strengt tatt kun truga i den klassiske semifinalen mot England og kan, på mange vis, hevdast å vere den mest suverene verdsmeisteren sidan Brasil i 1970. Ingen andre lag kunne posere som turneringas «moralske» vinnar, slik Nederland i 74 og Brasil i 82 gjorde. Vest-Tyskland var best og vann fortent, dei utklassa dei nederlandske førehandsfavorittane og ein uhyre talentfull jugoslavisk generasjon. Dette er kjensgjerningar ingen kan argumentere mot. På den andre sida var Italia 90 eit av dei kvalitativt svakaste VM-sluttspel i historia, prega av defensivt, ja destruktivt spel, og Vest-Tyskland bidrog når sant skal seiast óg til denne negativitetens fotballfestival. Frå kvartfinalen og ut scora dei tre mål – to på straffe, eit på frispark (eller sagt på anna vis: ingen spelemål). Dei hadde (viser det seg i etterpåklokskapens ljos) hamna på rett side av trekninga og unngjekk såleis dei laga som kunne utfordra dei: Brasil og vertsnasjonen Italia, som begge, på nærast uforklarleg vis, vart slått ut av finalemotstandar Argentina. Maradona og marionettane hans var ille plaga av suspensjonar og gjorde få eller ingen forsøk på å angripe, Vest-Tyskland dominerte totalt, men klarte kun å score vinnarmålet på eit straffespark så tvilsamt at sjølv vest-tysk fjernsyns ekspertkommentator Karl-Heinz Rummenigge kalla det «ein presang» frå den meksikanske dommar Codesal, etter at filmkunstnaren Völler hadde late seg falle i feltet. Andy Brehme, rolig som ein pensjonist på sundagstur, sette straffesparket i mål. Lothar kunne løfte det gilde, gullforgylte VM-troféet medan Maradona gret av sorg. Vest-Tyskland var verdsmeister, og Matthäus var meisterlagets kaptein. Nitten menn har vore kaptein for eit verdsmeisterlag i fotball – Giuseppe Meazza, Inter-legenden som Lothars heimebane i Italia var oppkalla etter, vann, som den einaste i historia, VM som kaptein to gonger: Det er med andre ord ein enorm prestasjon i seg sjølv, men kor står Matthäus samanlikna med andre verdsmeisterkapteinar som Obdulio Varela, Bobby Moore, Franz Beckenbauer (som i og med Vest-Tysklands triumf i 1990 vart den første som vann VM-gull både som kaptein og trenar) eller Dino Zoff? Dette vert diskutert til denne dag. Eit kuriøst element i diskusjonen er (den udokumenterte) påstanden om at Lothar nekta å ta straffesparket som førte til vest-tysk triumf. Han var, trass alt, lagets faste straffeskyttar, hadde scora mot Tsjekkoslovakia i kvartfinalen og i straffekonken mot England i semifinalen. Men no, når finalen skulle avgjerast, gjekk Andy Brehme fram. Alle visste at Brehme var ein framifrå straffeskyttar – han er den einaste som har scora straffemål i VM med både høgre og venstre fot – men likevel: Lothar var sjefen på laget. Sømer det seg for Tysklands kaptein å leggje ansvaret over på andre? Og viss han verkeleg gjorde det: Kvifor? Tenkte han framleis på missen for Gladbach i cupfinalen seks år tidlegare? Vart Lothar Stålnerve rett og slett nervøs? Det er vanskeleg å tru. Men, viss ryktet er sant, er det like vanskeleg å tenkje seg noko anna forklaring.

Heim til Bayern
Uansett: Lothar kunne, med ein viss rett, seie som Thomas Müller gjorde då han etter finalen i Rio i 2014 vart spurt om han var skuffa over å ikkje ha fått Gullballen som turneringas beste spelar: «Kven bryr seg? Vi er verdsmeistrar!» Lothar fekk Gullballen, og seinare same år gav France Football han nok ein Gullball som årets beste spelar i Europa. Dessutan vart han, for første gong, kåra til årets spelar i Tyskland. Han gjekk inn i den nye klubbsesongen med grenselaus sjølvtillit og scora seks mål på tolv kampar då Inter vann Uefa-cupen. Lothar hadde omsider eit europeisk klubbtrofé å vise til. Han var tretti år og sto på høgda av si makt. Men neste sesong vart, oppsiktsvekkjande nok, ein jublande fiasko både for klubben og Lothar. Inter endte på ein ubegripeleg åttandeplass i Serie A, og forsvaret av Uefa-cuptittelen tok slutt alt i første runde. Matthäus verka sliten og umotivert, og klubbleiinga planla å skifte han ut med Spartak Moskva-playmaker Igor Sjalimov. Ein skade fråtok han høvet til å delta i EM i Sverige, kor det sameinte Tyskland sensasjonelt tapte finalen mot ukvalifiserte Danmark. Deprimert og med vondt i kneet fór Lothar heim til Bayern. To år etter at han sto på høgda av si makt, meinte mange at han var ferdig. Dei tok feil. Lothar gjenoppfann seg sjølv i rolla som libero, den tyskaste av alle roller, skapt av Kaiser Franz himself, og heldt fram med å styre FC Hollywood, sesong etter sesong. I sin andre periode i Bayern München vann han fire Bundesliga-titlar, to DFB-pokalar og eit Uefa-cup-trofé. Han reverserte tilsynelatande sin eigen aldersprosess, og var sprek som ein ungfole til langt oppi trettiåra, trass i (eller kanskje på grunn av) at han ope vedgjekk at han likte godt å vere seint oppe om kvelden og kose seg med opptil fleire glas vin. Etter Uefa-cutriumfen i 1996 bestemte Bayern-leiinga at han måtte gje frå seg kapteinsbindet til Thomas Helmer: Han var, trass alt, 35 år og kunne ikkje rekne med å spele toppfotball særleg mykje lenger. Vel? Lothar var fast på Tysklands beste lag i fire sesongar til. Ein kan spørje seg kva som dreiv han? Var det ganske enkelt slik at å spele fotball var det kjekkaste Lothar Matthäus visste, og at han, som så mange fotballspelarar, ikkje ante kva han skulle finne på når karriera ein dag var over? Eller følte han, trass i alle sine talrike triumfar, at han framleis hadde noko å bevise, og kva kunne dette noko i så fall vere? Svaret på det siste er enkelt: Lothar hadde aldri vunne den turneringa som no heitte Champions League. Han brann av begjær etter dette troféet, og ville ikkje gje seg før han hadde sikra seg det. I 1999 var Bayern München i finalen for første gong på tolv år. Finalemotstandar var eit trippeljagande Manchester United. Som i 1987 tok Bayern ei tidleg leiing. Bråkebøtta Mario Basler briljerte. Lothar styrte forsvaret med fast hand. Tida gjekk slik tida har for vane. Bayern lét til å ha full kontroll. No vel. De veit alle kva som hende. Eg skal ikkje plage lesaren med detaljar. Football, bloody hell. Lothar Matthäus må for all framtid leve med vissa om at han, nest etter sin ven og beundrar Maradona, er den fremste spelaren som aldri erobra verdas mest forjetta klubbtrofé.

Rekordmannen
Landslagskarriera post-Italia 90 var strengt tatt ein rein fiasko. I 1994-VM i USA rauk eit aldrande tysk lag ut i kvartfinalen mot Hristo Stoichovs bulgarske bandittar. To år seinare vann dei EM i England – etter ein heldig siger over eit klart meir talentfulkt tsjekkisk lag i finalen – men då var Lothar erstatta på liberoplass av den tidlegare DDR-strategen Mattias Sammer. Han fekk ingen landskampar på tre år, men før Frankrike-VM i 1998 var han tilbake. Med 25 kampar i VM-sluttspel sette han rekord, men den siste endte med kvartfinalenederlag mot Kroatia etter at Rune Pedersen frå Sprint/Jeløy hadde vist ut Christian Wörns. Dermed burde Lothars landslagssoge truleg vore over, men den nye landslagssjefen Erich Ribbeck valde, som nemnt, å satse på han fram mot Euro 2000. Mange, underskrivne inkludert, har latterleggjort denne avgjerda, men vi skal ikkje gløyme at Lothar, i ein alder av 38, vart kåra til årets spelar i Tyskland så seint som i 1999. Dét fortel kanskje noko om mangelen på nye talent i tysk fotball kring tusenårsskiftet, men det fortel óg ein god del om Lothar Matthäus.

Denne forteljinga kunne slutta der den byrjar, med det audmjukande Euro 2000. Men den gjer ikkje dét. Ikkje heilt. Vi skal nemleg spørje, nok ein gong: Kor god var eigentleg Lothar? Viss ein målar merittar mot naturtalent, går det fint an å argumentere for at ingen spelar i verdshistoria har oppnådd meir. Ingen. På den andre sida går det óg an å hevde at han var ein uheldig spelar. Bevismateriale A: Våren 2001, eit år etter at Lothar Matthäus hadde forlate klubben for å avslutte si tjueto år lange proffkarriere i New York Metrostars (i lag med Roberto Donadoni, Tab Ramos og ein ung Tim Howard), vann Bayern München, klubben han elska, omsider Champions League.

Teppefall.

Julekalender #17 Ondt blod i Argentina

De møttes nesten aldri, men ingen trenerduell har splittet og definert argentinsk fotball som den mellom César Luis Menotti og Carlos Salvador Bilardo, de eneste som har ledet Argentina til VM-gull. Navnene deres har avfødt de spanske begrepene «menotismo» og «bilardismo» – termer som rommer motstridende livsanskuelser like mye som fotballideologier.

Tekst Runar Skrøvset

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

For oss her oppe på motsatt ende av globusen, hvor 90-tallets Eggen/Drillo-debatt var det absolutte klimaks, kan det nok være litt vanskelig å se for seg hvor gjennomgripende Menotti/Bilardo-feiden var i et samfunn så gjennomsyret av fotball som det argentinske. Godeste Eggen og Olsen er riktignok sterke og fascinerende personligheter med sterke meninger om både fotball og samfunn, men de forårsaket ikke akkurat noen kald borgerkrig. Menottis berømte uttalelse om at det finnes én type fotball for venstreorienterte og én for høyreorienterte sier mye om hva som sto på spill i fotballdiskursen i en nasjon som i løpet av Menottis og Bilardos trenerkarrierer gikk fra å være et personkultpreget Perón-demokrati via grusomt militærdiktatur tilbake til demokrati i form av en nyliberalistisk variant på speed som endte i økonomisk kollaps.

Moralsk estetiker

Menotti er en utpreget intellektuell med bohemsk fremtoning. Stilig antrukket med flagrende hår og uutgrunnelig ansiktsuttrykk sto han langs linja og nøt sine sigaretter som en levende reklameplakat for en imagebevisst tobakksfabrikant. Han har lest hundrevis – hvis ikke tusenvis – av bøker og er opptatt av kunst og filosofi. Språket hans er metaforisk og referanserikt; han kan knapt fullføre et eneste resonnement om fotballsporten uten å trekke inn kultur, samfunn eller politikk. Fotball er liv, liv er fotball, og begge deler skal være vakkert.

César Luis Menotti ble født i Rosario, Argentinas tredje største by og den viktigste fotballbyen nest etter den totalt dominerende hovedstaden. De fleste som kommer fra provinsen i dette svært sentralistiske landet, nærer – uavhengig av fotball – én eller annen form for forakt for Buenos Aires. Den unge Menotti var først og fremst opprørt over skjevhetene som omga ham lokalt i bydelen Fisherton, som han senere skulle betrakte som et speilbilde på verden. Innenfor et knøttlite geografisk område levde byens rikeste og fattigste vegg i vegg, strengt adskilt fra hverandre. De privilegerte besto hovedsakelig av britiske jernbaneutviklere og deres etterkommere, mens befolkningen på den andre siden av gjerdet var ubemidlede og uglesette innvandrere fra Italia. César Luis’ etternavn røper hvor i landskapet hans familie befant seg; tesalongene, jockeyklubben og tennisbanene rundt hjørnet var uinntrengelige.

Interessen for litteratur og kultur, og ikke minst den tidlige politiske oppvåkningen, fikk Menotti fra sin far. Senior var lenge en ihuga peronist, altså tilhenger av den nokså vanskelig definérbare politikken til den blivende presidenten Juan Domingo Perón. Sønnen bekjente seg også til peronismen, men tok etter hvert avstand fra bevegelsen og sluttet seg til kommunistene. På det menneskelige plan er nok den mest karakteristiske nedarvede egenskapen en stoisk moralsk rettskaffenhet. Etiske overbevisninger var styrende for farens små og store veivalg og selve grunnlaget for sønnens fotballfilosofi. Illustrerende for denne moralske prinsippfastheten er farens reaksjon da byens to storklubber Rosario Central og Newell’s Old Boys begynte å vise interesse for den talentfulle guttungen; han avslo tilnærmelsene begrunnet med at «fotball skal spilles med kompiser».

Målbevisst arbeidsjern

Carlos Salvador Bilardo kan på dårlig fotballnorsk mest presist beskrives som en vinnerskalle. Han gikk gjennom ild og over lik for å vinne, og krevde total oppofrelse av sine omgivelser. I hans verden er god fotball ensbetydende med vinnende fotball, og vice versa. Også Bilardo er en svært dannet mann, men hans dannelse er vitenskapelig, ikke kulturell. «El Narigón», mannen med den store nesa, var begavet med en sjeldent kraftfull kombinasjon av arbeidskapasitet og selvdisiplin. Slik kunne han for eksempel avlegge medisinsk embedseksamen med bravur samtidig som han utøvde sin hovedgeskjeft som profesjonell fotballspiller på toppnivå.

Bilardo vokste opp i Buenos Aires, i bydelen La Paternal, et sosioøkonomisk homogent strøk med middelklassepreg. Som sin fremtidige fiende i Rosario hadde han italiensk bakgrunn. Fra sine sicilianske foreldre ble han innprentet at alt er oppnåelig for den som jobber hardt. At Carlos Bilardo vokste opp til å bli en hardtarbeidende mann er en aldri så liten underdrivelse. Som spiller gikk han inn i hver eneste lille treningsøvelse med manisk intensitet på dagtid og nileste medisin om natta, mens treneren Bilardo analyserte kommende motstandere mer detaljert enn kanskje noen før ham hadde gjort, tilsynelatende uavhengig av om det gjaldt VM-finale eller 1. runde i den nasjonale cupen. Tilfeldighetenes makt i fotballen er ikke til å komme unna, men Bilardo ville innskrenke den så mye som menneskelig mulig.

Det stornesede konkurransemennesket var ikke fremmed for å bruke ett og annet tjuvtriks, for i jakten på seier var etikk nesten like underordnet som estetikk. Den mest famøse historien sier at han skal ha fått Branco til å drikke sovemiddel under Argentina-Brasil i VM 1990. Under en Copa Libertadores-finale tolv år tidligere, til da den viktigste kampen i Bilardos trenerkarriere, sprutet en av spillerne hans grapefrukt i øynene til motstanderens toppscorer mens dommeren så en annen vei. Du skal, hvis du absolutt vil, få lov til å mene at Bilardo er en drittsekk som bringer skam på den edle gentlemanssporten, men poenget med å trekke frem disse eksemplene er å illustrere hvor besatt han var av å vinne. Seier betyr alt, alt annet betyr ingenting.

Sexy fútbol

Hverken Menotti eller Bilardo oppstod i et vakuum. De begynte begge trenerkarrieren i 1970 som assistent for hver sin ledestjerne som de var sterkt påvirket av. Miguel «Gitano» Juárez ble selv aldri noe mer enn en middelmådig trener i argentinsk liga, men var Menottis primære inspirasjonskilde. De to ble gode venner da Menotti trappet ned spillerkarrieren, og reiste blant annet sammen for å studere VM på nært hold i 1970. I Mexico ble de trollbundet av Brasils praktfulle offensive spill. Juárez ansatte så Menotti som sin assistent i Newell’s Old Boys, der de forsøkte å få fargerik høyrisikofotball ut av et i utgangspunktet defensivt orientert lag.

Den første hovedtrenerjobben til Menotti ble et av de største eventyrene i argentinsk fotballhistorie. Han ble betrodd oppgaven med å riste liv i kultklubben Huracán, som ikke hadde vunnet noen verdens ting siden VM-historiens første toppscorer Guillermo Stábile herjet som verst under storhetstiden på 1920-tallet. Menotti var ung og uprøvd, men hans profil og aura var som skapt for landets fremste bohemklubb. I en liga som på den tiden var tungt influert av det erkekyniske Estudiantes-lagets internasjonale suksess (mer om det straks) kom ferskingen fra Rosario busende inn med sine romantiske forestillinger.

Skepsisen var stor og syrlighetene mange, men Menotti sjarmerte folk og fikk laget til å gjøre det samme. Med ekspresjonistisk spilleglede, slepent kortpasningsspill og en konstant jakt på scoringer uavhengig av resultat og situasjon, vant de veldig mange hjerter på sin vei mot ligagullet i 1973, fortsatt det eneste Huracán har vunnet de siste 90 årene. «Fotball er et spill som nytes med øynene», som han selv sa. Den dag i dag blir argentinske fotballinteresserte av alskens klubbtilhørigheter mo i knærne av tanken på dette spektakulære og for lengst mytologiserte laget. Menottis braksuksess og måten han oppnådde det på var en aha-opplevelse for de fleste – ikke minst i fotballforbundet. Dermed kunne han gå rett fra sin første hovedtrenerjobb til å bli Argentinas landslagstrener som 36-åring.

Colombiansk romanse

Carlos Bilardos sjef og idol i Estudiantes var Osvaldo Zubeldía, en av Argentinas og Sør-Amerikas største trenerlegender. Disiplin, taktisk kløkt og en god dose grisespill var like uvurderlige ingredienser for Zubeldías lag som det senere skulle bli for Bilardo sine. Det beinharde og upopulære Estudiantes-laget til Zubeldía ble det første til å vinne tre Copa Libertadores på rad. Før han ble assistenttrener styrte mønstereleven Bilardo midtbanen med utpreget taktisk klokskap, ispedd noen fandenivoldske taklinger.

Den ærgjerrige assistenten fikk stå på egne ben i 1971, og på første forsøk ledet han sitt lag til finalen i Copa Libertadores, det gjeveste det søramerikanske kontinentet har å by på, bare 32 år gammel. Der ble det riktignok tap for uruguayanske Nacional etter omkamp, men Bilardo nøt heretter dyp respekt som et sjeldent trenertalent. De neste årene – hold deg godt fast nå – hjalp han faren med å administrere møbelforretningen, stiftet familie, praktiserte som gynekolog og forsket på kreft – i tillegg til å etablere seg som topptrener. Bilardo hadde en ufattelig kapasitet, men la stetoskopet på hylla for godt i 1976, samme år som han forlot Estudiantes og Argentina for å ta over colombianske Deportivo Cali.

Man skulle tro at Bilardos jerndisiplin og ekstreme resultatfokus ville gå dårlig overens med det livsbejaende colombianske lynnet og en tradisjon for leken fotball, men det fungerte på banen og ble temmelig hjertelig utenfor. I 1978 ble Deportivo Cali den første colombianske klubben som nådde finalen i Copa Libertadores, en svært imponerende prestasjon. Finalemotstander var ingen ringere enn Boca Juniors fra Bilardos fødeby, og sjefen måtte forbitret konstatere at hans lydige forsvarsmur slo sprekker i returkampen på La Bombonera. I praksis hadde Deportivo tapt finalen da de bare klarte 0-0 i Cali, i kampen med den tidligere nevnte grapefruktepisoden. Selv om det heller ikke lyktes Bilardo å vinne den hjemlige ligaen fikk han en så sterk posisjon i landet at han ble gitt ansvaret for å lede Colombia gjennom kvalifiseringen til VM 1982.

Verdensmesterne I

Under César Menotti ble Argentina et offensivt, ballbesittende, teknisk og dominant lag, og det var naturligvis VM på hjemmebane i 1978 som var det store målet. De skulle begeistre nasjonen og verden, men også vinne turneringen. Nabolandene Brasil og Uruguay hadde fem VM-triumfer til sammen, mens den stolte fotballnasjonen selv aldri hadde kunnet kalle seg verdensmester. To år før VM kom militærkuppet, noe som satte det frittalende kommunistpartimedlemmet (definert av seg selv som «hormonell marxist») i en meget delikat situasjon. Menotti hevder at han leverte en oppsigelse som han under tvil lot seg overtale til å trekke tilbake dels på grunn av minimal militær innblanding i fotballforbundet og dels fordi partikolleger mente det var mer hensiktsmessig å kjempe fra innsiden enn utsiden.

Utelatelsen av 17 år gamle Diego Maradona skapte furore, og var en avgjørelse Menotti var sterkt i tvil om. Vrakingen av Maradona er viden kjent, men VM-uttaket var kontroversielt uavhengig av den unge 10-eren. I en tropp som med unntak av toppscorer Mario Kempes, kun besto av hjemlige spillere, var det ingen som representerte landets per tid beste lag. Menotti likte rett og slett ikke måten Boca spilte på, og plukket sitt mannskap blant annet etter den umålbare kategorien «aura». Slik måtte flere av ligaens mest dominerende spillere vike for folk som hadde blitt mestere med Huracán fem år tidligere og enkelte andre som de færreste ville rangert blant Argentinas 22 beste fotballspillere.

VM-pokalen som kaptein Daniel Passarella løftet i været på hans egen River Plates hjemmebane, El Monumental, lukter fortsatt muggent. Det blir vel aldri lagt frem beviser som én gang for alle kan slå fast hvorvidt den etterlengtede triumfen på hjemmebane var kjøpt og betalt av militærjuntaen, men jeg tar ikke munnen for full når jeg påstår at det henger et mistankens slør over turneringen. Særlig 6-0-seieren i siste mellomrundekamp mot Perú, der det på forhånd var klart at Argentina måtte vinne med minst fire mål for å nå finalen, virket suspekt. Uansett må finalen ha vært en våt drøm for Menotti; Argentina og Nederland var to kreative og jevnbyrdige lag med «riktig» innstilling, og hjemmeyndlingene senket europeerne i ekstraomgangene.

Vaktskiftet

VM 1982 ble, til Menottis forsvar, utvilsomt vanskeliggjort av at nasjonen sto midt oppe i Falklandskrigen. Rapportene hjemmefra varslet om snarlig seier, men fra Europa hørtes situasjonen betydelig verre ut. Likevel er det opplest og vedtatt at Spania-VM var en gedigen nedtur for de regjerende mestrene. Menotti har kalt mellomrundetapet mot Italia det verste i karrieren. Han mente seg grovt bortdømt og var rasende på italienernes usportslige behandling av Maradona: «de drepte Diego!». Italias 23 fouls mot VM-debutanten er fortsatt VM-rekord i forseelser mot en enkeltspiller. Argentina var ute, Menotti likeså, og inn kom Bilardo, nybakt seriemester med Estudiantes.

På etterfølgerens initiativ møttes de én gang ansikt til ansikt for å «utveksle erfaringer». Møtet var hemmelig, men innholdet sivet ut. Menotti kalte samtalepartnerens Zubeldía-fotball for utdatert, og skal ha opptrådt svært arrogant da samtalene dreide inn på ikke-sportslige temaer som for eksempel musikk. Bilardo fulgte opp med å skru temperaturen på maks da han påpekte det moralsk forkastelige i at kommunisten Menotti hadde latt seg avfotografere med diktator Videla.

Ansettelsen av Bilardo som Menottis etterfølger innebar en abrupt overgang fra én ytterlighet til en annen. Fra utsiden kan dette virke ulogisk, men de to bar tross alt de tyngste trenernavnene i landet. Vi må dessuten huske at 1982 ikke bare var året der Argentina mislyktes i VM, men også krigsåret som snudde samfunnet på hodet. Bilardos oppofrende fotball der hver eneste spiller skulle gi absolutt alt – blod, svette og tårer – for lag, folk og nasjon passet godt i dette bildet. Med den fryktelige krigen som tok livet av så mange unge menn og håpet fra så mange andre, var den bohemske romantikken død.

Verdensmesterne II

Carlos Bilardos vinnerlag fra 1986 huskes selvsagt best for Maradonas utrolige individuelle prestasjoner. Det er da også litt av et paradoks at en av fotballens mest kollektivt orienterte trenere orkestrerte VM-historiens mest berømte one-man show. Men Bilardo var en pragmatiker, og forstod at den beste måten å benytte seg av nådegaven med nummer 10 på ryggen var å la ham operere instinktivt og uten innskrenkninger. Resten av laget jobbet som helter i en innovativ 3-5-2-formasjon (med libero) spesialkomponert for Napoli-stjernen. De mannsmarkerte tett og brutalt og var i det hele tatt ganske destruktive, men hvem går vel rundt og husker på det så lenge Maradona fikk frihet til å gi verden uforglemmelige historiske perler som i sluttspillkampene mot England og Belgia?

Et lite innblikk i den detaljbesatte vinnerskallen til Bilardo kan man blant annet få av å se reaksjonene på seiersmålet i nabofeiden mot Uruguay i åttendedelsfinalen. Det ble en tøff og kraftkrevende kamp hvor Argentina klarte å tviholde på 1-0-ledelsen de fikk like før pause. Når man ser scoringen skulle man tro den ikke betydde stort, eventuelt at målscorer Pedro Pasculli var en ufyselig type som medspillerne ikke ville ha noe med å gjøre. Mangelen på euforiske omfavnelser skyldtes Bilardos strenge ordre om at der oppe i høyden i Puebla skulle ingen argentinske krefter gå til spille ved å løpe etter eventuelle målscorere. Én unødvendig meter var én for mye, lød befalingen.

For Bilardo var VM-gullet i México en personlig revansj. Selv om han fremsto som upåvirkelig og selvsikker, gikk det inn på ham at media og deler av befolkningen til stadighet kritiserte landslaget hans for den etter deres mening negative spillestilen og sure fremtoningen. En viss Menotti befant seg blant de høylytte kritikerne. De to hadde som kjent for lengst gått fra å være faglig uenige til å bli bitre fiender. Fordi treningskampene ble lagt til utlandet, kalte Menotti etterfølgeren sin en feiging som ikke våget å se det argentinske folket i øynene. Etter 1986 prellet kritikken av, for som verdensmester var Bilardos posisjon som landslagssjef urokkelig. Til tross for mer Maradona-magi fire år senere, må det sies at det var svært godt gjort å få det bleke 1990-laget helt til finalen i Italia. Doktor Bilardo er ikke akkurat typen til å ramme inn sølvmedaljer, men akkurat denne holder han høyt. Hvorfor? Fordi Menottis andre VM var en fiasko.

Prestisjeoppgjøret

Foruten en kamp helt i starten av trenerkarrierene, mens Menotti og Bilardo ennå bare var etternavn og ikke innholdstunge begreper, og før de startet sin personlige krigføring, møttes de merkelig nok bare til én eneste direkte duell. Oppgjøret mellom Carlos Bilardos Boca og César Menottis Independiente den 3. november 1996 var egentlig bare en vanlig seriekamp midt i sesongen, men fikk oppmerksomhet verden rundt. I Argentina drev mediene voldsom opphaussing av den kommende bataljen flere runder i forkant. «For første gang i fotballhistorien er det ikke to lag, men to trenere som møtes», var omkvedet. Pressens gjentatte forsøk på å få dem til å møtes ansikt til ansikt i forkant av kampen var naturligvis fåfengt. Menotti slo fast at han aldri i livet vil finne på å ta en kaffe med Bilardo, mens doktoren selv, som konsekvent unngikk å nevne Menotti ved navn, sa at hvis han skal snakke fornuftig om fotball må det være med Franz Beckenbauer, som har ledet lag til to VM-finaler og blitt verdensmester utenfor eget land. Altså som Bilardo selv. Oversatt: You’re not worthy, César.

Siden landslagstiden hadde Bilardo vært en sesong i Sevilla med Maradona, mens Menotti hadde rukket Barcelona, Atlético Madrid, uruguayanske Peñarol, det meksikanske landslaget, River Plate og to perioder i Boca, før de stelte seg foran hver sin innbytterbenk på La Bombonera – Bilardo veivende og ropende, Menotti med hendene i lomma og sigaretten midt i munnen. Kameravinklene i 1996 var ikke like mange som i dag, men ikke én grimase unnslapp offentligheten, for denne kampen handlet kun om de to nevnte herrer og deres polare ideologier.

Independiente vant 1-0, Boca fikk to spillere utvist (mot Independientes ene) og Bilardo ristet av sinne. Han sørget for å nekte spillerne å bytte drakter før han forsvant uten å si et ord til noen. På pressekonferansen satt seierherren derfor i ensom majestet og fortalte om hvor glad han var for at de hadde vunnet på sin egen måte, tro mot sin stil og overbevisning, før han avsluttet med et typisk menottistisk utsagn: «Fotballen må forsvares slik man føler, slik man drømmer». Først dagen derpå krøp Bilardo frem, og i stedet for å tordne mot dommeravgjørelser og andre faktorer utenfor hans kontroll som kunne gitt et annet resultat, heiste han det hvite flagget og erkjente prestisjenederlaget: «Dette gjør meg gal. Det er flaut å vise seg ute, jeg har ikke sovet og vet ikke når jeg noensinne får sove igjen.»

Mange år senere skulle de støte på hverandre igjen, helt tilfeldig. Ved et toalettbesøk i pressesonen under VM i Tyskland 2006 sto de plutselig ansikt til ansikt. De pensjonerte kranglefantene slengte først noen saftige gloser til hverandre, før det ifølge vitner nesten endte i håndgemeng. Ellers har de for det meste unngått hverandre med utsøkt presisjon.

Arvtakerne

Konsekvensen av at de to opptok så stor plass i offentligheten og forfektet så tydelige og motstridende syn, var at det lenge var vanskelig for argentinske trenere å opptre med egen stil og identitet; alle ble definert innenfor en skala som gikk fra ortodoks menottisme i den ene enden til ortodoks bilardisme i den andre. Flere var naturligvis direkte inspirert av en av dem og følgelig beæret over sammenlikningene, men det må også ha virket innsnevrende. Den uforliknelige Marcelo Bielsas eskapader med Newell’s Old Boys og Vélez Sarsfield på 90-tallet banet frem en tredje vei og løste opp i den fastlåste dikotomien. Bielsa var like offensiv og risikovillig som sambygdingen Menotti, og like detaljoppslukt og hardtarbeidende som Bilardo. Likevel var han særegen. Det skapte rom for ulike retninger og stilblandinger, og slik kunne Claudio Borghi senere som Boca-trener si at «vi forsvarer oss som Bilardo og spiller som Menotti» uten å vekke oppsikt.

I Argentina fører trenere som Diego Cocca, Jorge Almirón og Guillermo Barros Schelotto den menottistiske arven videre, mens Miguel Ángel Russo, Alejandro Sabella (han som ledet Argentina til VM-finalen i 2014) og ikke minst Diego Simeone har en bilardistisk tilnærming til fotballen.

På den internasjonale arenaen har Pep Guardiola og José Mourinho i nyere tid fortsatt den ideologiske kampen gjennom sine diametralt forskjellige fotballfilosofier og personligheter. Før Guardiola tok fatt på trenerjobben i Barcelona, reiste han da også til den tidligere Barça-sjefen i Buenos Aires for å søke råd. Menotti lot seg sjarmere av katalaneren, blant annet fordi Pep, i motsetning til så mange andre uerfarne trenere, ikke kom til gamlefar for å bli servert en fasit, men for å diskutere egne ideer og overbevisninger.

De gamle kamphanene nærmer seg nå 80 og fotballen har gått videre siden de var aktive, men at striden fortsatt ligger latent var lett å se i forbindelse med ansettelsen av Jorge Sampaoli som ny argentinsk landslagssjef i juni i år. Da det først ble spekulert i at Sevilla-treneren var forbundets foretrukne kandidat, proklamerte Bilardo at han ville sette seg på første båt og flytte til Uruguay dersom «den mannen» kommer til Argentina, og tilføyde at Sampaoli er udugelig både som trener og menneske. Det hører med til historien at den ferske landslagssjefen en gang har kalt Bilardos spillestil for antifotball. Hukommelsen til elefanter overgås bare av den til pensjonerte trenere. Media plukket selvsagt opp hansken og pøste på med Bilardo/Menotti-referanser. Ingen var i tvil om hvem Sampaoli minnet om da han åpnet pressekonferansen med å sitere den syngende poeten José Larralde, men han forsøkte å begrave stridsøksen gjennom å slå fast at «-ismene» er historie og at hans landslag både vil spille underholdende fotball og utvikle en helt nødvendig vinnermentalitet.

Høy status, få titler

Navnene César Luis Menotti og Carlos Salvador Bilardo oser så utvetydig av historisk storhet, selv for oss som står utenfor den argentinske diskursen, at man skulle tro de hadde peishyllene fulle av gjeve pokaler. Det har de faktisk ikke. Etter den berømmelige Boca-Independiente-kampen i 1996 svingte Menotti innom Sampdoria før han flakket videre omkring fra klubb til klubb i Argentina og México i et tiår til før han ga seg. Skjønt han fortsatt nekter for å ha lagt opp: «Når jeg ser en fotballbane er jeg som en musiker som ser et instrument.» I tillegg til VM-gullet (og U20-VM-tittelen året etter) og det mytiske seriemesterskapet med Huracán vant han aldri noe annet enn en nasjonal cuptrippel (Copa del Rey, ligacup og supercup) med Barcelona, som han forlot i 1984 da mora døde og demokratiet hadde vendt tilbake til Argentina. Bilardo brukte på sin side de siste årene på eksotiske landslagsoppdrag for Guatemala og Libya, samt en emosjonell fjerde og siste periode som Estudiantes-trener da han kom inn og reddet laget fra nedrykk i 2003. Seriemesterskapet med samme klubb i 1982 forble hans eneste trofé som trener foruten VM-gullet.

Menotti vil kunne hevde at hans trenerkarriere har vært en løfterik kamp for den vakre fotballens kår under kynismens og kapitalismens økende påvirkning. Hva gjelder Bilardo tillater jeg meg å tvile på om noen journalist har våget å konfrontere ham med det påfallende lave antall titler i en ellers imponerende løpebane. Deres storhet består først og fremst i posisjonen de oppnådde og den enorme rekkevidden deres tanker og meninger om fotballsporten fikk. De videreutviklet en arv fra sine egne forbilder og brakte den videre med en slik pondus at det infiltrerte hele Argentina og ga gjenlyd i resten av verden.

Den kompromissløse Bilardo har sammenliknet seg selv med bokselegenden Muhammad Ali, for i kampens hete har han ingen venner, da handler alt bare om å banke motstanderen – bokstavelig talt. Romantikeren Menottis svar, som sier vel så mye om hans egen filosofi, er at bilardismens «insensitive disipler» er «ute av stand til å kjenne den pirrende kilingen fra en finte.» Det får være opp til enhver hva og hvem man foretrekker, men det skal godt gjøres å ikke finne fascinasjon i både Carlos Bilardos gjennomanalyserte markeringsfotball tuftet på ytterliggående pragmatisme og César Menottis bølgende angrepsfotball med estetikk som bærende element, i hvert fall når det hele gestaltes av to så karismatiske frontfigurer. u

Julekalender #15 Det store løftet eller det store luftslottet?

Klubbene tilknyttet Norsk Toppfotball (NTF) har vedtatt å bruke 320 millioner kroner på en spillerutviklingsmodell som blant annet motiverer toppklubbene til å hente 13-åringer. Og Toppfotball-senteret, som står bak prosjektet, vil sitte igjen med mest penger.

Tekst Lars Johnsen

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

(Den aller første rapporten kan du lese her)

Helgen 4.-5. mars var norsk fotball samlet under årets Fotballting på Ullevaal Stadion. Det var to dager uten de store diskusjonene. Saken som engasjerte mest var valgkomiteens innstilling til etisk komité, der seks av seks foresl åtte medlemmer hadde tilhørighet til klubber i Oslo Fotballkrets. Det kunne ikke Fotballtinget godta. Nye medlemmer ble foreslått, og stemt over ved innsamling av stemmesedler.

Fire måneder tidligere, 1. november 2016, var lederne i klubbene i Norsk Toppfotball (NTF), interesseorganisasjonen for klubbene i de to øverste divisjonene, samlet i NTFs lokaler i Ullevaal Stadions nordre sving – omtrent over gangen fra der Fotballtinget var samlet i mars. Der besluttet NTF å sette av 320 millioner kroner av medieinntektene til spiller- og trenerutvikling i sine medlemsklubber.

Med penger som gulrot, skal klubbene stimuleres til å ruste opp sitt arbeid med å utvikle fotballspillere. Prosjektet kalles «akademiklassifisering». Kritikerne mener denne avgjørelsen kan få uheldige konsekvenser for norske breddeklubber – den kan berøre klubbdrift, deltakelse og talentutvikling i de 1810 norske fotballklubbene som ikke har tilhold i de to øverste divisjonene.

– Klubbene i NTF har skjenket seg selv økonomiske incitamenter til å hente spillere fra breddeklubbene tidlig. Dette kan bli et inngrep i norsk fotballs verdigrunnlag, i norsk fotball sjel. Vi er helt avhengig av å opprettholde aktiviteten i «tuene» våre, mener Øyvind Larsen, fagansvarlig for trener- og aktivitetsutviklingen i NFF.

«Norges Fotballforbunds aktiviteter strekker seg ut til hver krik og krok av landet og berører mennesker i alle aldre, og NFF ser gjensidigheten i samspillet fra grasrot til topp som avgjørende for fotballens unike posisjon og det vidtrekkende engasjementet den fører med seg», står det i NFFs handlingsplan for 2016-2019, som ble vedtatt på Fotballtinget i fjor.

– Deler av akademiklassifiseringen griper langt inn i NFFs sfære. Det bør NTF vokte seg for, sier Stig Inge Bjørnebye, sportslig leder i Rosenborg.

Da Fotballtinget 2017 var over og delegatene reiste hjem til hver sin «tue», var de fleste uvitende om at norsk fotballs kanskje viktigste sak var avgjort uten deres deltakelse, uten noen som helst debatt.

Fra fjellsti til motorvei

Onsdagen før Fotballtinget, møter Josimar Espen Olafsen i NTFs lokaler på Ullevaal. Olafsen er leder for Toppfotballsenteret, kompetanseavdelingen til NTF, og er ansvarlig for 320 millioner kroners-prosjektet.

I halvannen time forsøker han å forklare oss hva akademiklassifiseringen innebærer. Talentarbeidet i norsk fotball har sett ut som «en fjellsti». Den skal nå bli «en motorvei», forteller han.

– Dette er «Det store løftet» for satsingen på utviklingsarbeid i Norge. Vi setter av 320 millioner kroner. 18 prosent av den totale mediepotten skal fordeles til klubbene etter en incentivbasert modell. At toppklubbene går sammen og setter en sånn prioritet på eget utviklingsarbeid er ganske så unikt i europeisk målestokk. Det signaliserer en retningsendring for norsk toppfotball. Målet er å utvikle flere og bedre spillere til nasjonalt og internasjonalt nivå. I det ligger en erkjennelse, sier han.

Målene for norsk fotball på herresiden er å delta i sluttspill for landslaget, samt at klubbene skal spille Europa League hvert år og Champions League hvert annet år.

– Målsettingen for norsk fotball på seniornivå er ikke innfridd. Og da kan vi enten lukke øynene og håpe at det blir bedre, vi kan senke lista, eller så kan vi endre strategier. Det er det siste jeg opplever at vi gjør nå. Vi starter nå det største sportslige endringsarbeidet i Norsk Toppfotball noensinne. Endring er smertefullt, og dette arbeidet vil kreve mye av oss alle sammen, både av klubbene og vi som skal klassifisere dem, sier Olafsen.

Utviklingsarbeidet i norske toppfotballklubber skal altså klassifiseres. Modellen består av 10 virkeområder (se faktaboks). Hvert område består av opp til fem delområder, som igjen består av opp til seks underpunkter. Totalt 203 underpunkter skal hukes av, vurderes og dokumenteres med ansettelsesavtaler, lønnsslipper, data over spillere, planverk og andre relevante papirer.

– Masse penger skal brukes på folk som skal mene noe om hva hver klubb gjør. Vi skal inn i et rigid system, som liksom skal gjøre oss bedre. Ett av punktene du skal krysse av er: «Har klubben samlokalisert kantine for A-laget og Utviklingsavdelingen». Godt utviklingsarbeid kunne ha vært premiert på en helt annen måte. Dette fører til at NTF blir enda mer topptunge, det blir mer administrasjon. Klubbene i Obos-ligaen vil ikke kunne henge med på dette. Dette bygger mer byråkrati, det er jeg kritisk til, sier Eirik Opedal, daglig leder i FK Haugesund.

– Bare det å få på plass planverket her, det krever jo nesten en heltidsansatt. Det er tid vi heller vil bruke på feltet, sier Einar Håndlykken, direktør i Odd.

På Fotballtinget i mars gikk Ivar Koteng, styreleder i Rosenborg og styremedlem i NTF, på talerstolen (i en sak som ikke var relatert til akademiklassifisering). Han mente «fotballklubber bør drive med trening, ikke byråkrati».

 

Vil akademiklassifiseringen føre til mer byråkrati?

– Nei, det tror jeg ikke. Hvis det skjer, må vi legge det ned. Det kan virke byråkratisk til å begynne med, men det gjør at du reflekterer over hva utvikling er og hva som skal til for å få til god utvikling. Vi må tro at det som oppleves som et stort byråkrati i år, vil falle dramatisk etter hvert – ellers er dette mislykket. En liten frykt for byråkratisering, den er der, selvfølgelig, sier Koteng.

Olafsen ser ikke dette som byråkrati.

– Arbeidsprosessen med klubbene er omfattende. I januar sendte alle klubbene inn sitt planverk. Planer for strategi, spor og metodologi, og individuelle utviklingsplaner, er nå gjennomlest og vurdert. I februar besvarte 610 respondenter fra klubbenes styrer, administrasjon, samt trenere i A-team og utviklingsavdelingene en skreddersydd selvbenchmark. Her ble klubbenes selvopplevde dyktighet i eget utviklingsarbeid kartlagt, sier han.

320 millioner kroner de neste seks årene utgjør 52 millioner i året. 10 millioner kroner av den potten skal ikke gå til klubbene, men tilbake til Toppfotballsenteret – som en kostnad for gjennomføringen og administrasjonen av prosjektet. Den reelle potten er derfor 42 millioner – ca. 1,5 millioner kroner per klubb dersom vi deler potten likt på NTFs medlemsklubber.

– I realiteten kan det bety tilgang til mindre penger enn under den gamle ordningen, hvor Eliteserie-klubbene kunne søke om inntil 300 000 kroner pr. stilling for inntil fem utviklingsstillinger (til sammen 1,5 millioner), sier daglig leder i trenerforeningen, Teddy Moen.

Mens Toppfotballsenteret selv som sitter igjen med 10 millioner kroner av den årlige utviklingspotten på 52 millioner.

– Lett å forklare

Fra midten av mars til 30. juli skal Olafsen og hans stab gjennomføre tredagers besøk hos 29 av NTFs 32 klubber (Ranheim, Florø og Arendal har ikke ønsket å delta) – tett opp mot 90 reisedøgn.

– Klubbesøket er selve hjertet i akademiklassifiseringen. Her får vi sammen med klubbene tatt pulsen på hvor mulighetene og begrensningene ligger. Vi setter opp dybdesamtaler med de mest sentrale ledere og trenere. Klubbene får selv presentere hvordan de jobber med de fremste satsingsspillerne sine, og de inviterer oss inn til å observere treningsarbeidet. Vi har også et strategisk møte med det vi kaller «det tekniske hjertet» som består av daglig leder, A-trener, utviklingssjef, sportssjef og gjerne også styreleder. Her diskuteres klubbenes mål, strategier og fremtidige prioriteringer i arbeidet. I løpet av august får alle klubber en statusrapport, hvor forholdet mellom klubbens tilstand og mål for utviklingsarbeidet er synliggjort gjennom en gapanalyse. Deretter går klubbene i prosess. Da kan de bruke oss som partner i prosessen, hvis de ønsker det, sier Olafsen.

1. desember kommer den første akademiklassifiseringen i norsk fotball.

Tre av de ti hovedområdene som skal måles er definert som «terskelnivåer» med absolutte krav. Om klubben ikke oppfyller kravet på et «terskelnivå», vil den ikke få score på dette området. Andre områder blir poengsatt. Til slutt sitter klubben igjen med en totalscore – og blir klassifisert. Når alle påmeldte klubber er klassifisert, deles midlene ut etter intern vekting.

Vi spurte Ivar Koteng om å forklare modellen på tre setninger. Som styremedlem i NTF har han vært med å beslutte prosjektet fra øverste hold.

– En systematisering av kompetanse og arbeidsform – et eierskap for å gjøre fotball bedre, med premiering gjennom økonomien, svarer Koteng.

Kan du enkelt forklare premieringen?

– Den er lett å forklare, men den kan få noen rare utslag. Det vektlegges forskjellige ting. Målet om å få fram gode fotballspillere vektes mer og mer etter hvert. Den vil sikkert gi noen utslag som ikke var tilsiktet.

Hvilke?

– Krav som i dag er absolutte krav, kanskje er noen av dem ufornuftige, svarer Koteng.

Hvordan var stemningen i salen da dette ble vedtatt, var det noen uenigheter?

– Nei, men det er komplekst, så man greier ikke å få helt oversikten. Motstanden vil komme fra nå av og de neste månedene. Så får vi finne ut hva som er modellens problem og hva som er norsk fotballs problem. Jeg synes tankegangen er riktig, men kompleksiteten gjør at jeg ikke greier å se alle utslag den kan få. Det må vi evaluere etter hvert.

«Lett å forklare», sier Koteng – uten å forklare. Samtidig er den så «kompleks at man ikke greier å få helt oversikten». Dette skulle lederne i 32 klubber ta stilling til i løpet av vel en uke.

«Kontekstuelt variabelfilter»

Den ferdige klassifiseringsmodellen ble sendt ut til medlemsklubbene 26. oktober 2016. Klubbene møttes til eiermøte på Ullevaal 1. november. De ble enige om å gå inn for Toppfotballsenterets prosjekt.

Ifølge Olafsen er dette prosjektet resultatet av et svært langsiktig arbeid.

– Arbeidet med det som nå er modellen for akademiklassifiseringen startet allerede i 2009.

Gjennom åtte år med systematisk referanseinnhenting fra Europas beste utviklingsklubber, har vi identifisert ti områder som styrer fram en klubbs dyktighet til å utvikle toppspillere.

Da Toppfotballsenteret ble etablert i 2009 sydde vi opp en metodikk for hvordan vi på en etterrettelig og systematisk måte kunne hente bestepraksis-referanser til Norsk Toppfotball. Hvilke klubber, nasjoner og miljøer skulle vi besøke? Hvorfor akkurat disse? Og hvordan skulle vi forholde oss til at kulturelle, økonomiske og demografiske ulikheter påvirket klubbers og nasjoners forutsetninger for å lykkes? Vi fant to nøkler som hjalp oss å forme metodikken vår. Den første var forsker og skribenten Jim Collins’ fabelaktige studie av suksessrike bedrifters framvekst, bestandighet og fall. Av 1400 suksessrike bedrifter han studerte var det bare 11 som klarte å ta steget opp fra «good to great». Loven om suksessmetning slo forbausende ofte inn og Collins konkluderte tidlig med at «good is the enemy of great». Noen få av dem som ble «great» klarte å gjenskape resultatene over tid, mens langt flere opplevde stagnasjon og prestasjonsfall. Collins tegnet et bilde av de mest sentrale kjennetegn ved disse tre fasene i bøkene Good To Great, Built To Last og How The Mighty Fall. Hans beskrivelser er forbausende gjenkjennbare og kunne like gjerne vært en beskrivelse av en livssyklus til en fotballklubb eller et fotballforbund som har prestert bra en periode. Vi gjorde en resultatanalyse av europeiske fotballnasjoner, klubber og utviklingsklubber, og satte dem inn i Collins’ tredelte modell. De tre fasene, og dynamikken mellom dem ga oss et verktøy til å studere klubber og nasjoners vei til suksess, hva som kjennetegnet dem som evnet å gjenskape resultater over tid, og hvilke mekanismer som utløste det store fallet, som alt for ofte, ifølge Collins, er varslet. For å finne ut hvordan kulturelle, økonomiske og demografiske ulikheter påvirket klubbers og nasjoners forutsetninger for å lykkes, måtte vi finne ut hvilke fotballnasjoner som var mest lik og mest ulik oss selv. Her brukte vi 34 ulike variabler som ofte brukes i levekårsundersøkelser. Vi så blant annet på geografi, folketall, utdanningsnivå, grad av likestilling, BNP, medianinntekt. Med dette metodiske filteret var det bare å begynne å reise. Funnene våre ble modellert, tilpasset norsk fotballvirkelighet og fortløpende kommunisert til klubbene våre. Sammen med erfaringene våre fra våre vel 300 besøk i norske toppklubber siste sju år danner referansene den faglige grunnmuren for kriteriesettet som klubbene nå skal måles etter, forklarer han.

I tillegg å se på talentutvikling innen fotball, hentet de også inspirasjon fra andre idretter som ishockey (Sverige og Finland) og håndball (Island).

NTF satte ned en arbeidsgruppe som skulle utarbeide en modell med fullverdig kriteriesett for akademiklassifisering. Gruppen besto av Øystein Neerland (daglig leder i Molde), Kenneth Karlsen (sports- og administrasjonssjef i Mjøndalen), Øyvind Iversen (Bodø/Glimt, leder for NTF-klubbenes utviklingsforum), Tore Grønning (Rosenborg, medlem av NTF-klubbenes utviklingsforum), Jo Bergsvand (sportssjef i NTF), Ine Hope Karlsen (økonomiansvarlig i NTF) og Espen Olafsen. I juni 2016 hadde gruppen sitt første av fire heldagsmøter, som endte i den ferdige akademiklassifiseringsmodellen.

Modellen ble sendt ut 25. oktober og vedtatt 1. november. Var det 25. oktober klubbene først fikk sendt over det ferdige kriteriesettet?

– Det er feil at klubbene ikke har eierskap til denne prosessen! Allerede i 2013 opprettet utviklingsansvarlige i toppklubbene våre et faglig forum som hadde som mål å bedre forutsetningene for å skape flere og bedre nasjonale og internasjonale spillere. De tok da eierskap til å videreutvikle kriteriesettet som TFS hadde utarbeidet, og bestemte at de ønsket å etablere en akademiklassifisering for å sikre kvaliteten i eget arbeid. Hovedmodellen, med de 10 dyktighetsområdene, har vært brukt i TFS’ skreddersømsarbeid med en rekke toppklubber siste tre år. Modellen ble presentert for alle daglige leder og styreledere tidlig i 2016. I mai 2016 ble det nedsatt en arbeidsgruppe fra Obos-ligaen og Eliteserien som fikk i oppgave å ferdigstille det endelige kriteriesettet. Fire heldagsmøter og et ganske så omfattende mellomfasearbeid ble gjennomført. Det ble rapportert til NTF styret og Utviklingsforum (bestående av klubbenes utviklingsansvarlige. Red.amn). 27 klubber ble pre-benchmarket på kriteriesettet. Erfaringen førte til at vi gjorde noen justeringer før vi leverte vår endelige innstilling til styret. Modell og kriteriesett ble så enstemmig vedtatt 1. november av daglige ledere og styreleder i våre toppklubber, sier Olafsen.

«Ikke diskutert gjennom»

Flere av NTFs medlemsklubber er i realiteten breddeklubber som oppholder seg på nivå 2 i seriesystemet. Florø, som rykket opp i høst, fikk sin første heltidsansatte 1. januar i år. Å ha heltidsansatt daglig leder er et lisenskrav for alle klubber i Obos-ligaen og Eliteserien. Bakgrunnen og virkeligheten Florø nå trer inn, vil mange av NTFs mindre klubber kjenne seg igjen i.

– Klubben har til nå vært drevet 100 prosent på dugnad, sier daglig leder og klubbens første heltidsansatt, Tore Havn.

Florø var ikke del av NTF da akademiklassifiseringen ble vedtatt, men fikk etter opprykket tilbud om å være med. De har takket nei. For å bli klassifisert måtte klubben ha bemannet seg kraftig opp.

– Vi måtte eventuelt ut på markedet for å hente folk, sier han.

I en modell som skal motivere klubber til å drive utvikling av egne spillere vil Florø, ved å stå utenfor, ikke få noe ut fra potten.

– Ganske ironisk, ettersom vi hovedsakelig har spillere fra egen by. Vi har 12 spillere som har gått på ungdomsskolen som ligger vegg-i-vegg med stadion, sier han.

Andre av NTFs mindre klubber som har vært med lenger, har over tid bygget opp et større apparat enn Florø. Levanger ansatte 1. januar i år en klubbsekretær. De har nå totalt fire ansatte, inkludert A-lagstreneren. Innimellom å drive klubb for bredde og topp, skulle slike klubber finne tid til å sette seg inn i det komplekse akademiklassifiseringsprosjektet – på vel en uke.

Har alle problemstillingene som kan følge av akademiklassifiseringen vært diskutert gjennom?

– Nei, sier Hroar Stjernen, daglig leder i Levanger FK.

Fristen for å melde seg på var 26. januar – under tre måneder etter at vedtaket ble fattet.

– Det er greit at det kommer krav, men kanskje skulle vi brukt mer tid på å diskutere gjennom dette. Det ble litt «nå har dere tre måneder ellers er dere ikke med», sier Stjernen.

Levanger er påmeldt, men Stjernen mener det vil bli et «helvetes tøft løp». For å få oppfylt noen kriterier, og dermed få en score som gir penger, må klubben ansette.

– Ja, det ligger en investeringskostnad der. Det er en investeringskostnad de aller fleste klubbene har tatt for lenge siden. Dette kommer i forlengelsen av en lang prosess der vi har stimulert til vekst i antallet trenere, sier Olafsen.

I 2010 hadde NTF-klubbene 77 trenere i full stilling. I 2014 hadde det økt til 131.

– I år er vi oppe i tett på 150 årsverk. Vi har altså doblet antallet 100-prosentstillinger som er dedikert til spillerutvikling – folk som har dette som yrke. Å få bygget en profesjon knyttet til utviklingsarbeid var kjempeviktig for oss. Vi så at strukturene rett og slett var for dårlige, sier Olafsen.

– Vi må finansiere opp to nye stillinger av et budsjettet på 13 millioner kroner for hele klubben, før vi vet hvordan vi blir klassifisert. Og da skal vi også ha 18 spillere på proffkontrakt på plass til seriestart, sier Hroar Stjernen.

– Jeg kom inn som daglig leder i mars i fjor og kjente ikke til alle prosesser. Vi skulle gjerne hatt mer informasjon for å diskutere dette innad i klubben, sier Morten Teigen, daglig leder i Strømmen.

– På det tidspunktet det gikk gjennom, lå det klart for vedtak. Det har vært en prosess over lengre tid. En nedsatt gruppe har jobbet fram prosess og modell i ca. et par år, sier Frank Lidahl, daglig leder i Ranheim.

Hvordan leser dere dokumentet?

– Det er et godt spørsmål, svarer Lidahl.

Akademiklassifisering ble likevel enstemmig vedtatt. Var det i det hele tatt noen diskusjon på eiermøtet i NTF 1. november?

– Gode kvalitative diskusjoner er bra. Hva som ble sagt på møtet, det holder vi internt, det har jeg ingen kommentarer til overfor deg som journalist, sier Stig-Arne Engen, administrerende direktør i Tromsø.

– Vi føler at det har vært en grundig gjennomgang. Det var en enstemmig og samlet fotballfamilie som vedtok dette, sier direktør i Bodø/Glimt, Bjørn-Tore Hansen.

«En samlet fotballfamilie» er altså 32 klubber fra de to øverste nivåene i seriesystemet.

– Vedtaksmøtet var toppen av isfjellet. Man må se seg i speilet om dette var en overraskelse. Utfordringen med vedtaket er at forutsigbarhet i økonomien bare så vidt ble drøftet. Vi tok opp dette med vekting av kriteriene. Stemningen ble da «er du for utvikling stem ja, er du mot utvikling stem nei», sier Egil Mundal, daglig leder i Sogndal.

– Ja, det har vært en prosess på forhånd, men plutselig kom mappa. Arbeidsutvalget mente «dette var det beste som har skjedd i norsk toppfotball». Mente du noe annet, ble du ansett å være mot utvikling, sier Eirik Opedal i Haugesund.

«Strekk i laget»

– Djevelsk grundig og bra, sier Ørjan Berg, utviklingsleder i Bodø/Glimt, om modellen.

Bodø/Glimt er sammen med Stabæk ansett som å ha kommet lengst i å bygge et klassisk fotballakademi i Norge.

– På overordnet nivå, synes jeg det er bra at det kommer noe som skal måle utviklingsarbeid. Før stakk man fingeren ut vinduet. Nå blir man kvalitetssikret, for å se om du er rigget til å drive spillerutvikling, sier Rune Soltvedt, sportssjef i Brann.

– Dette passer strukturen i vår klubb. Vi som klubb har tatt en strategisk avgjørelse å utvikle egne spillere, sier Stig-Arne Engen i Tromsø.

– Uansett hvordan vi ser på det, kommer vi dårligere ut enn klubber som Rosenborg og Molde. Bodø/Glimt har like mye i sponsorinntekter på sitt akademi som vi har på hele klubben. En konsekvens blir en «strekk i laget», sier Hroar Stjernen i Levanger.

– Denne modellen passer bedre for de største klubbene. Vi henter trøndere i alderen 18-23 år. Vi vil at de skal utvikles i lokalmiljøet. Sånn sett kommer vi dårlig ut, sier Frank Lidahl I Ranheim.

Ranheim har takket nei til å være med i prosjektet.

– Vi er ikke blant dem som kommer godt ut. Vi har ikke alt på plass og har en stor jobb foran oss. Og det vil ikke være gratis. Balansen for en klubb som Strømmen er: Har vi råd?, sier Morten Teigen.

Mindre klubber frykter et større klasseskille – et enda tydeligere «strekk i laget», for å bruke Hroar Stjernens ord.

– Ja, du bommer ikke helt, sier Lidahl i Ranheim.

Selv en talentfabrikk som Odd vil ifølge klubbdirektør Einar Håndlykken komme ut midt på treet.

– Man har valgt en tilnærming der de som kjører klassisk akademi får høyest score. Det er mange poeng å hente ved å ha ansatte helt ned på barnenivå. Dette er en «akademiklassifisering», men vi har ikke noe akademi. Vi har «Telemarksmodellen». Vi henter ikke spillere før det året de begynner på videregående skole, vi jobber bredere enn et tradisjonelt akademi, sier Einar Håndlykken i Odd.

Håndlykken eksemplifiserer deres modell gjennom den unge spilleren Markus Kaasa.

– Han får sannsynligvis debut i Eliteserien i år. Han er vokst opp på Heistad, 30 minutter fra Skagerak Arena. Ryktet sier at både Stabæk og Vålerenga ville hente ham da han var 12-13 år. Han ble i moderklubben Hei og har hospitert hos oss én-to ganger i uken i ungdomsårene. Han har fått utvikle seg sammen med kameratene sine. Det er bra for klubben hans og laget han spilte på. Den modellen tror vi på.

Håndlykken mener akademiklassifiseringen vektlegger helt feil elementer.

– Hva klubben produserer av spillere, dokumentert gjennom spilte minutter på A-laget, Eliteserien og antall landskamper, det burde veie tyngst, sier han.

I årets Odd-stall kommer 11 spillere født 1993 eller senere fra breddeklubber i Telemark. Den internasjonale nettsiden Football Observatory målte bruken av spilte minutter for lokalt utviklede spillere i alle europeisk ligaer i fjor. Odd havnet på 9. plass i Europa. 54,7 prosent av alle spilte minutter i Odd ble gjennomført av egenutviklede. De var soleklart best i Norge.

– Og sånn har det vært i flere år, sier Håndlykken.

«Spilletid egenutviklede spillere» er ett av de ti hovedområdene akademiklassifiseringen skal måle. Men det er ikke et «terskelnivå» – altså ikke av de viktigste områdene som måles.

Espen Olafsen mener Odd ikke kommer dårligere ut.

– De gjør ikke det. De kommer ikke dårligere ut i det hele tatt. Vi måler ikke klubbene på modellnivå. Vi prøver å hensynta at Odds modell skal være like tellende som for eksempel kvaliteten i Stabæks modell, sier han.

«Samarbeidsmodeller» er ett av de ti hovedområdene i akademiklassifiseringen. For at Odd skal får score her, må Skiens-klubben dokumentere samarbeidet de har med lokalklubber.

– Jeg sendte akkurat inn dokumenter til Toppfotballsenteret. De etterlyste formelle samarbeidsklubber. Vi har ikke det. Vi er blant de beste på å samarbeide lokalt, men har ikke formaliserte avtaler med enkelte klubber, vi samarbeider med alle klubbene i Telemark. La meg presisere at vi har et utviklingspotensiale når det gjelder dokumentasjon og planverk, men vi har hatt og ønsker å ha hovedfokus på økta. Der er vi flinke, og er litt mindre gode på den akademiske biten. Når det kommer til stykket, bruker vi heller pengene på feltet enn å måle, telle og dokumentere. Våre bekymringer baserer seg på det vi har fått presentert av akademiklassifiseringen så langt. Vi både tror og håper at det vil gjøres tilpasninger som i større grad tar hensyn til vår modell, sier Håndlykken.

Klasseskillet er poenget

Når 320 millioner kroner settes av til spillerutvikling for klubbene i de to øverste divisjonene i norsk fotball, med økonomiske incentiver til å hente spillere til sine akademier helt ned til 13-årsalderen, kan det gi ringvirkninger bredden.

– Dette er så nytt at det er vanskelig å si. I den båten jeg sitter, er det vanskelig å tenke på bredden. Jeg må få tak i mest mulig av mediepotten for å skaffe best mulig trenere og så videre til min klubb. Det er bare et knippe klubber som får ta del, men breddeklubber skal ikke drive som toppklubbene. Jeg stoler på at de som har startet dette er fotballkloke mennesker. Jeg har har stor tillit til dem og regner med at det kan komme justeringer for at dette skal passe den norske modellen, sier Erik Engebretsen, daglig leder i Sarpsborg 08.

– Klasseskille? Ja, definitivt. Men det er litt av poenget også, sier Stig Inge Bjørnebye.

Han ser at en støvsuging av talenter inn til de større klubbene kan bli et scenario.

– Ja, på steder der toppklubber konkurrererer i samme nedslagsfelt, kan det bli en realitet.

I Trøndelag blir ikke det noe problem, mener Bjørnebye. De samarbeider godt med kretsen. Jan-Roar Saltvik, daglig leder av utviklingsavdelingen i Trøndelag Fotballkrets, er enig.

– I den trønderske modellen henter ikke våre toppklubber spillere langt nede i alderstrinnene. RBK henter spillere først når de er 15 år. Slik jeg har oppfattet kriteriene i akademiklassifiseringen, vil den øke motivasjon til å hente spillere til toppklubbene tidlig. Det ønsker ikke toppklubbene i Trøndelag eller kretsen. Det bryter med norsk idrett – som skal handle om mer enn de beste. Her ligger det en konfliktlinje – den blir enda tydeligere. Mange lokalområder har ikke det fundamentet vi har i Trøndelag, det bidrar til å øke konfliktnivået. Det burde ha vært debattert, sier Saltvik.

Alle fotballoverganger der overgangssum er involvert genererer «solitaritetsmidler». Ved hver overgang settes fem prosent av overgangsbeløpet av til spillerens «moderklubber» – klubber spilleren har vært i fra 12 til 23 år. Desto tidligere spillerne går til toppklubber, desto mindre vil dryppe ned på breddeklubbene.

– Det betyr færre midler til anlegg og aktivitet i bredden, sier Saltvik.

Samarbeid på frysepunktet

– Mange i fotballen frykter en ytterligere forskyvning av makten i norsk fotball i retning av toppklubbene. Akademiklassifiseringen betyr at vår fotballkultur vil bli utfordret på godt og vondt, sier Teddy Moen i Trenerforeningen. Han var til stede på La Manga i januar da Toppfotballsenteret holdt seminar for NTF-klubbene om modellen.

– En rekke erfarne fotballtrenere uttrykte skepsis for at denne reformen kan gi en økt polarisering i norsk fotball, som på sikt kan svekke spillerutviklingen – både i bredden og toppen. Jeg mener at denne reformen ville kunne ha vært bedre forankret, om flere av fagmiljøene i norsk fotball hadde vært lyttet til. Verken NFF, vi i Trenerforeningen eller erfarne fagpersoner på utsiden av toppfotballmiljøet, har meg bekjent vært konsultert. Ved å involvere disse grupperingene, ville reformen nok blitt mer robust og legitim. At så store ressurser settes av til norsk spillerutvikling, er veldig positivt, gitt at man åpner opp for en kritisk vurdering av modellen i sentrale deler av Fotball-Norge før den iverksettes. Man må ikke undervurdere betydningen av selve prosessen for resultatet. Er prosessen god, er det mye enklere å få til implementering og oppnå de endringene man søker, mener Moen.

I dokumentet «Velkommen til akademiklassifiseringen», som ble delt ut til NTF-klubbenes utviklingssjefer da de var samlet på La Manga i januar, står det:

«Alf Hansen, direktør for sportsavdelingen i NFF, samt daværende landslagssjef Per-Mathias Høgmo og leder for landslagsskolen Håkon Grøttland ble informert underveis.»

– Vi har visst at de har jobbet med dette. Vi har også vært støttende til ideen. Dissensen går på at vi ikke har vært involvert i utarbeidelsen av kriteriesettet. Vårt fagmiljø burde ha vært med å diskutere. Dette griper inn i vårt verdigrunnlag. Vi er i alarmberedskap når det gjelder ting som etter vår oppfatning endrer strukturen i norsk fotball, sier Alf Hansen.

NFFs verdigrunnlag er dokumentert i handlingsplanen som ble vedtatt på Fotballtinget 2016. «Flest mulig, lengst mulig» er en målsetning. Aktiviteten i små lokalmiljøer skal være høy. Halvparten av barna som er aktive i barnefotballen faller fra i ungdomsårene.

Kilder i NFF forteller Josimar om et samarbeidsklima med NTF som på visse områder er på frysepunktet. En leder i en NTF-klubb som ikke ønsker å bli navngitt, sier dette:

– Når toppklubbene møtes, går praten i at NFF er problemet i norsk fotball. Erkjennelsen blant toppklubbene om at de ikke har vært gode, er ikke til stede, forteller han.

Frykten for at toppklubbene nå kanskje vil «støvsuge» sine lokalområder for talenter, som Stig Inge Bjørnebye nevner, deles av Ruben Kleiven i Kristiansands-klubben Vigør. Vigør er en «tue» som har vært gode lenge. Klubben har levert 23 spillere til Eliteserien, 20 av dem til Start, fra 1990-tallet til i dag – som for eksempel Tore André Dahlum og Kristofer Hæstad. Sju spillere med fortid i Vigør har A-landskamper for Norge.

– Dette dokumentet er ganske tung materie. Det overordnede målet ser ut til å være at toppklubber tidlig skal få kontroll over de antatt beste og knytte dem til seg tidligere. Dette er risikosport – fryktelig mange gode kan dette av på veien. Forsvinner de beste tidlig, kan det rasere gode miljøer i breddeklubber, sier han.

«Refleksjonsbasen»

Selv om Espen Olafsen mener akademiklassifiseringen hensyntar norske klubbers særegenhet, mener andre – som Einar Håndlykken i Odd – at modellen tydeliggjør et ønske om å peile norske toppklubber inn mot akademimodeller som vi finner igjen i England eller Nederland. Ifølge Football Observatorys måling over bruk av egenutviklede spillere i fjor, scoret Twente best av de nederlandske klubbene med 46,7 prosent. Arsenal var best i England med 28,1 prosent. Langt dårligere enn Odd.

– NTF har lenge stimulert klubbene til å rekruttere spillere til akademiene. Dette er et nytt steg i den retning. Man kan ikke sammenligne engelske forhold med Norge. Veldig ofte er de beste fostret opp i mindre lag. De fleste fra Bergen som har nådd opp er oppvokst utenom Brann-systemet. På grunn av spredt bosetting, er det mange i Norge som ikke sogner til toppklubb. Denne modellen kan føre til at vi velger bort unødvendig mange som kan bli gode. Jeg har sansen for Odd-modellen, den er mer tilpasset norske forhold. Dette er også måten Brann nå jobber på, sier sportslig leder i FK Fyllingsdalen, John Are Brue.

I årgangene 1993-2001 har FK Fyllingsdalen fått fram 14 aldersbestemte landslagsspillere.

Espen Olafsen tror ikke toppklubbene vil støvsuge sine nærmiljøer, at effekten ikke blir rasering av mindre klubber.

– Toppklubbene kommer garantert til å bli mer attraktive når de driver bedre, når de kan tilby foreldre og barn profesjonsutdannede trenere, og en pedagogisk forankret læreplan som tar utgangspunkt i spillets krav og det enkelte barns modning og utvikling. Foreldre er bevisste når de velger fritidsaktiviteter til barna sine, og denne bevisstheten blir mer og mer tydelig i fotballen også. Og kvaliteten i våre toppklubber har blitt mye bedre de siste seks årene. I 2011 hadde vi 70 heltidsansatte utviklingstrenere i norske toppklubber. I 2016 er tallet passert 140. Men at toppklubbene blir mer attraktive betyr ikke at vi skal drive en hodeløs rekruttering. Vi må utvise kløkt. Et poeng i akademiklassifiseringen er å unngå ensretting av klubbene. Klubbenes ulike identitet og konkurransefortrinn må tillate ulike modeller å vokse fram. Men det er viktig at dette ikke går på bekostning av kvaliteten i treningsprosessen for de fremste spillerne. Det er mange ulike modeller i Norge. Flere av våre toppklubber har et godt samarbeid med kretsene og rekrutterer ikke spillere før i 15-årsalderen. Det er riktig og fungerer bra i Telemark og Trøndelag. Andre klubber rekrutterer så tidlig som i 9-10-årsalderen og gir en fantastisk påvirkning i en kritisk viktig alder, sier Olafsen.

Et av punktene i akademiklassifiseringen som klubbene må dokumentere heter:

«Klubbens fremste satsningsspillere 13-14 år trener ut fra en individuelt målrettet og tilrettelagt utviklingsplan hvor det jobbes systematisk med utvikling av spillerens evne til å håndtere egen utvikling (fotballmentalitet).»

– Er det ikke noe tidlig å si om han eller han har riktig mentaliteten for å bli god? 13-åringer er barn ennå. Jeg har sett mange som «hadde det». Mye kan skje underveis. Fra 1995-årgangen på Sørlandet kan jeg trekke fram Sondre Tronstad og Alexander Jones. De «hadde det». Tronstad spiller i Eliteserien. Jones spiller i 5. divisjon, sier Ruben Kleiven.

Hvilket refleksjonsnivå har en 13-14-åring egentlig over sin egen utvikling og framdrift, over sin egen «fotballmentalitet»?

– Det er et kjempespørsmål. Arsène Wenger uttalte seg for et par år siden nokså sterkt om dette. Han sa noe sånt som: «I flere år har vi nå vært opptatt av den fysiske dimensjonen ved spillet, men framtiden handler om det mentale, om spillerens evne til å ta hurtige og gode beslutninger i et spill om går stadig hurtigere, og om deres evne til å optimalisere sin egen mulighet». I Norge er vi nødt til å bli best på det som er bortimot gratis. Det er ingen begrensninger på hvor dyktige vi kan bli som trenere – på læringsmetodikk, det å legge til rette for gode læringsprosesser og gode læringsmiljøer. Men den aller største ressursen i norsk fotball er spilleren selv. Å sette unge spillere i stand til å håndtere sin egen utviklingsprosess har høy prioritet for Toppfotballsenteret, og er også et område som det settes krav til i akademiklassifiseringen. TFS har gjennom Geir Jordet, professor i Idrettspsykologi på NIH og fagleder for fotballmentalitet ved senteret, gjennomført en studie av hva som kjennetegner prestasjonsmentaliteten til de beste spillerne i verden.

Vi har utarbeidet en «mental arbeidskravsprofil» over 11 områder som er tilgjengelig for våre klubber. I år gjennomfører vi og kurset «fotballtreneren som mental trener», som med fokus på mentale prosesser har som mål å sette fotballtreneren i bedre stand til å optimalisere treningsprosessen for toppklubbenes fremste satsningsspillere fra de er 13 år, sier Olafsen.

Landslagsuenighet

Kilder i NFF Josimar har snakket med mener modellen er et spark mot talentarbeidet i Norge, og dermed et spark i retning av breddeklubber, ettersom det er fra mindre klubber de fleste kommer.

Josimar gikk gjennom stallene til alle dagens Eliteserie-lag. Av 151 norske Eliteserie-spillere født 1993 eller senere, var 114 spillere registrert i andre klubber det året de fylte 14 år enn den de er registrert for i dag. 75 prosent hadde kommet til en Eliteserie-klubb fra en breddeklubb.

Ser du på dette som et spark mot spillerutviklingen i Norge?

– Det kan være greit beskrevet. Men i så fall er det et selvspark. Det vi i TFS og toppklubbene sier, er at vi har jobbet systematisk over lang tid. Vi kan vise til en kvalitetsheving på sentrale områder, men vi er ikke fornøyde, for i sum har vi gjort en for dårlig jobb, sier Olafsen.

I «Velkommen til akademiklassifisering» står det: «Siden 2012 har 90 prosent av spillerne på aldersbestemte landslag tilhørt NTF-klubber» og at resultatene på aldersbestemte landslag har blitt bedre siden 2012. Er det riktig?

– Ja. Det stemmer. Rekrutteringsmønsteret til toppklubbene har endret seg siste årene, og ligner mer det vi ser i resten av Europa. Vi kan og vise til at kvaliteten på våre unge spillere har gått opp – det ser vi av resultatene på aldersbestemte landslag, sier Olafsen.

At 90 prosent av spillerne på aldersbestemte landslag kommer fra NTF-klubber, stemmer ikke, ifølge NFF.

– Det er direkte feil, hvis man tar utgangspunkt i vårt yngste landslag. De aller fleste spillerne der kommer fra breddeklubber. Med andre ord: De som tar på seg landslagsdrakten som 15-åringer kommer fra breddeklubber, men idet de tar på seg landslagsdrakten blir de fort aktuelle for toppklubber, og veien til overgang er kort. Det er riktig at vi har en noe bedre ranking nå enn tidligere på aldersbestemte landslag. Det er først og fremst en følge av at vi spiller flere aldersbestemte landskamper. Vi presterer ikke noe markant bedre nå enn vi gjorde for 10 år siden. Og om det er slik at våre beste unge har hatt en positiv utvikling, så tror jeg vi skal være forsiktige med å tilskrive toppklubbene mesteparten av æren for det, sier Håkon Grøttland, leder for landslagsskolen i NFF.

I G15-landslagstroppen som deltok i en internasjonal turnering med tolv deltakere i Italia i fjor, og endte på 3. plass foran England, Italia, Brasil, USA, Mexico og Russland, tilhørte 12 av 18 spillere NTF-klubber. Leter vi opp klubbtilhørigheten deres to år tilbake i tid, var bare tre av de samme spillerne i toppklubber. Breddeklubbene hadde fostret fram talentene, og toppklubben hadde plukket dem opp.

Den årlige talentsamlingen «Statoil landsdelsssamling» for 14- og 15-åringer er et slags «siste stopp» før landslagene tar over som hovedarena for utvikling. Til årets samling i Sarpsborg for spillere født 2003 og 2002 har NFF plukket ut 109 spillere. G14-spillerne representerer henholdsvis 32 breddeklubber og 21 toppklubber. G15-spillerne representerer 22 breddeklubber, mens 34 holder til i toppklubb.

Josimar har gått igjennom alle landskamper for G15-, G17- og G19-nivå siden 2007 – fem år før og fem år etter 2012. Det er ingen tendens i noen retning – resultatene går opp og ned. For eksempel tok G17-landslaget 59,5 prosent av mulige poeng i 2007, mens det i 2015 var 33,3 prosent. Det er på A-lagsnivå resultatene er svake.

På FIFA-rankingen har Norge hatt en fallende kurve fra 1993 og fram til i dag – snittet 1993-2017 er en 29. plass. I dag innehar Norge 81. plass, og er inne blant «topp 25» over land med dårligst utvikling. På UEFA-rankingen over klubbenes internasjonale prestasjoner, ligger Norge på 25. plass. Også her er tendensen over tid negativ. Dette skjer i overgangen fra junior til senior – når spillerne er i toppklubber. Etter den første medieavtalen verdt én milliard kroner fra 2005 og til i dag, har toppklubbene hatt tilgang på mye mer penger enn tidligere. Likevel svikter resultatene på seniornivå.

Landslag og norske klubber gjør det godt på aldersbestemt nivå internasjonalt, men det er ikke tilfellet på A-nivå. Hvor stopper det opp, er det i overgangen fra junior til senior?

– Det er et nydelig spørsmål du stiller. Dessverre er det ikke noe enkelt svar på det, sier Olafsen og går inn på et resonnement om at vi ikke satser nok på spillere i alderen 6-11.

– Dette er en av proppene i norsk fotball, at vi ikke er dyktige nok i før-pubertil alder. I denne alderen er ungene ekstremt mottakelig for utvikling av motoriske ferdigheter, noe som er svært viktig for å bygge potensial til videre utvikling i motorisk komplekse idretter som fotball. Vi i norsk fotball har vært for dårlig til å se forskjellen på unge spilleres prestasjoner og deres potensial til videre utvikling, derfor har vi ofte sett oss litt blind på tidvis gode resultater for våre aldersbestemte landslag, sier Olafsen.

Olafsen mener ferdighetsnivået og potensialet til ferdighetsutvikling hos mange av de norske aldersbestemte landslagsspillerne er lavere enn hos mange andre nasjoner.

Er det fordi man ikke har lagt nok vekt på ferdighetsutvikling i 6-11 år?

– Jeg tror det er fordi vi ikke har vært dyktige nok hele veien, men at vi spesielt ikke har vært dyktige i denne alderen, sier Olafsen.

At det ikke satses mer på denne aldersgruppen, omtaler Olafsen som sin «store, svarte samvittighet». De 320 millionene NTF har satt av, berører knapt dette «mulighetsvinduet for ferdighetsutvikling» som finnes i alderen 6-11 år. 52 millioner koster prosjektet årlig, hvorav 10 millioner går tilbake til Olafsen og hans stab. Seks millioner er satt av til «kampplattform», som blant annet innebærer en nasjonal serie for G14-lag.

– Skal unge spillere bli bedre av å fly fra Kristiansand til Tromsø?, spør Ruben Kleiven i Vigør.

Julekalender #14 Yngst i garderoben

19 år gammel ble Ole Martin Nesselquist hovedtrener for A-laget til Trosvik. Dagen før han fylte 23 tok han over tradisjonsrike Moss FK. «Jeg tenker ikke lenger på at jeg er ung, jeg er blitt vant til det», sier Nesselquist til Josimar. 

Tekst og foto Marius Lien

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

 

– Du var 19 da du ble trener for Trosviks A-lag i 4. divisjon. Hva får en 19-åring til å ville være trener, i stedet for å spille selv, på ett eller annet nivå?

– Først og fremst en voldsom interesse for faget fotball, jeg ble tidlig fascinert av det. Faren min var og er sportsjournalist i Moss Avis. Han skriver naturlig nok ikke om oss lenger, men tidligere dekka han alt som hadde med Moss FK og fotball å gjøre. Jeg var vel tre år da jeg begynte å være med på treninger og kamper, og åtte-ni da jeg første gang sa at jeg ville bli fotballtrener.

– På den alderen vil de fleste bli proffspillere?

– Jeg drømte først om å bli spiller. Men jeg tok det første trenerkurset da jeg var tolv. Da spilte jeg ennå, men jeg ble stygt skada da jeg var 15. Da gikk jeg rett inn i trenergjerningen med et G13-lag.

– Så du har ikke spilt siden du var 15? Ikke engang i bedriftsserien eller 7. divisjon?

– Jeg ble operert fire ganger etter skaden, og prøvde å spille litt året etter. Så har jeg vel ett år i bedrift, og jeg spilte litt for Trosvik 2 i 5. divisjon da jeg trente dem, hvis vi skulle hvile spillere.

– Det var sikkert noen garva spillere i Trosviks garderoben, som det er overalt. Hvordan var det første møtet mellom deg, tenåringen, og stallen? 

– Det husker jeg godt. Det som var spesielt var at jeg ikke var ansatt før det første møtet. Både jeg og klubben ønska at jeg skulle møte spillerne og selge inn mitt budskap. Så skulle spillergruppa være med på å bestemme. Når jeg var såpass ung var det riktig at spillerne hadde noe å si. Hadde jeg blitt ansatt over hodene på dem, kunne de slått seg vrange og så hadde det gått helt galt. Så det første møtet var et spillermøte på halvannen time, der vi prata generelt om fotball, hva jeg forventa av dem i treningskulturen, og hva jeg ønska å bygge opp. Jeg husker det endte med at spillergruppa enstemmig ville ha meg.

– Hvordan gikk første sesong?

– Vi hadde et ungt lag, og blei tippa på nedrykksplass av alle. Selv snakka vi bare om at vi skulle skape en god treningskultur, bli bedre og utvikle oss. Vi starta dårlig, sto med tre poeng etter de fire første kampene. Men vi var tålmodige, og fikk flyten. I nest siste serierunde slo vi Ås borte, gikk forbi dem på tabellen og lå på opprykksplass for første gang. Vi beholdt plassen gjennom siste runde, og rykka opp.

– Etter den skjeve starten, var du nervøs for at hele trenerdrømmen skulle ryke?

– Nei, tror ikke det. Jeg hadde en veldig bra fotballeder bak meg, som hadde klokketro på det vi drev med. Selv om vi skulle rykke ned, ville jeg ha hatt jobb videre. Jeg tror vi fikk igjen for at vi ikke begynte å endre på ting etter den dårlige starten.

– Mange steder er tre poeng på fire kamper nok til å få sparken. 

– Sånn er fotballyrket. Men jeg mener at hvis en klubb sparker en trener etter fire kamper, så må de som ansatte han gå også. Da er researchen for dårlig, har du ikke mer trua enn det, må du finne noe annet å gjøre.

– I fjor sommer tok du over som hovedtrener i Moss FK, én dag før du fylte 23 år. Moss lå da fjerde sist og på nedrykksplass i 2. divisjon. Her var det flere erfarne spillere i troppen, og enkelte svært sterke personligheter. Var dette enda vanskeligere enn å ta over Trosvik som 19-åring?

– Mye vanskeligere. Det handler nok også om at jeg tok over midt i en sesong. Det hadde jeg aldri gjort før. Settingen var en helt annen. I Trosvik ble jeg ansatt i oktober, med seks måneder til seriestart. I Moss ble jeg ansatt torsdag, og vi måtte vinne på lørdag. Sånn gikk det gjennom hele høsten. Vi måtte vinne alle kampene, alt var cupfinale. Det ble ikke noe ro, vi hadde dårlig tid. Som du sier var det en frustrert spillergruppe, med sterke personligheter. Vi følte vi fikk en bra utvikling, poengsnittet var bedre, men dessverre ikke bra nok til å holde plassen. I ettertid ser vi at det er ting vi kunne gjort annerledes, men jeg ville aldri vært foruten den opplevelsen. Selv om den var tøff.

– Målet som sendte dere ned kom i 90. minutt, mot Bærum. Dere slapp i det hele tatt inn svært mange mål i sluttminuttene i fjor. Har du regna på tabellen etter 85 minutter?

– Hadde kampene var i 75 minutter ville vi kommet på andreplass.

– Dårlig kondis, eller angst?

– Vi var for dårlig trent. Dette er noe jeg ville gjort annerledes. Vi var usikre på om problemet var fysisk, mentalt eller taktisk, og vi kjørte aldri noen tester for å få tall på hvor dårlig trent vi var. Vi fikk tre gode resultater rett før sommerferien, dermed gikk problemet i glemmeboka. Og vi brukte ikke sommerferien til å jobbe så mye fysisk. Vi burde kjørt tester for å få sikre tall.

– Det demokratiet du beskrev i Trosvik, der spillerne er med å ta store avgjørelser, har du innført det her?

– Nei, og jeg tror vel ikke alltid det er lurt at spillere skal være med å ansette trenere. Men innimellom kan det være fornuftig. Jeg vet at spillergruppa her, da jeg var midlertidig hovedtrener i fjor, ga et signal til klubben om at de ville ha meg. Generelt er jeg inkluderende som leder. Jeg vil at spillerne skal føle eierskap til det vi driver med. Du får et bedre sluttprodukt dersom alle føler et eierskap til det.

– Morten Giæver er assistenttrener, ti år eldre enn deg, med tippeligaerfaring. Funker det bra å være uenig med han?

– Ja, veldig bra. Jeg vil alltid ha mye toppspillererfaring rundt meg, det hadde jeg i Trosvik også. Jeg har ikke den erfaringa selv, og tviler på at jeg får den, hehe, så jeg må ha folk rundt meg som vet hvordan det er å være på banen i pressa, stressa situasjoner. Som vet hvordan det er å trene mye, som har kjent det på kroppen. Vi har kjempegode diskusjoner, er enige om mye og uenige om noe, og der er ikke alderen noe problem i det hele tatt. Jeg tenker ikke lenger på at jeg er ung, jeg er blitt vant til det. Det er vel klubben og spillerne etter hvert også.

– Kanskje byen begynner å bli vant til det også? Det var jo en snakkis i starten, men har muligens avtatt litt?

– Det blir nok fortsatt litt snakka om. Men det er helt naturlig at supportere også er skeptiske når det kommer en så ung trener. Det forstår jeg veldig godt. Det er min jobb å bevise at alderen ikke har noe å si. Noen vil si at jeg greide det, siden poengsnittet ble bedre. Andre vil si at jeg ikke greide det i fjor, siden vi rykka ned. Og da er alderen min det første folk vil angripe.

– Har du lest deg opp på andre trenere i din tradisjon? For eksempel Hoffenheims 29 år gamle Julian Nagelsmann, som aldri har vært spiller? Eller João Saldanha, som skapte Brasils VM-landslag i 1970, som kom til treneryrket uten annen erfaring enn strandfotball og journalistikk?

– Jeg har ikke lest så mye om dem, men det er kult med Julian i Hoffenheim. Han setter standarden internasjonalt nå, ved å vise at alderen bare er et tall. Han må jo være vanvittig flink som får til det der. Men veien min blir ikke noe enklere av den grunn, jeg må skape resultatene sjøl.

– Hvordan vil du beskrive din fotballfilosofi?

– Jeg er opptatt av at fotball er underholdningsidrett. Så kan man diskutere hva som er god underholdning. Noen vil ha et lag som bare har ballen i laget og spiller fin possession. Andre vil ha et lag som slår langt, lager mange sjanser og er innafor 16-meteren hele tida. Vi skal være ballsikre og gjennombruddshissige. Vi skal ha ballen og skape ubalanse, og spille framover primært langs bakken og gjennom ledd. Defensivt skal vi presse så høyt som mulig. Vi snakker mye om å dominere kampen, både med og uten ball. Vi kan dominere uten ball ved å presse høyt og styre hvor motstanderen spiller.

– Gjennombruddshissighet, langs bakken og gjennom leddene. Det høres litt ut som den gamle mossetreneren Nils Arne Eggen?

– Ja. Da Eggen var RBK-trener i 2010 var jeg hos han i to uker. Det var Knut Torbjørn som ordna det for meg, han var en god venn. Nils Arne Eggen er den beste treneren Norge noen gang har hatt, det er vanskelig å ikke bli inspirert av han.

– Andre inspirasjonskilder på trenersiden?

– Den trenere som har satt størst inntrykk på meg er Ronny Deila. Jeg var seks måneder med han i Godset, i 2012, og har veldig sansen for både lederstil og fotballfilosofi. Jeg står for mye av det samme som han, og ble veldig prega av de seks månedene, både i ledelse og fotball.

– Dominere kampen også uten ball. Har dere klart dette?

– Ja, egentlig. Vi så det borte mot Strømsgodset II, det er et lag som liker å ha ballen, og Marienlyst er en vanskelig arena å komme til. Men vi drar derfra med 80 prosent besittelse. Når Godset hadde ballen, så greide vi å stå opp mot dem, vi tvang dem til å spille utover, som de ikke er glad i. Det endte med at de måtte slå langt, og så fikk vi ballen. Det handler om å få kampen inn på egne premisser. Førsteprioritet for oss i år er å skape en identitet på hvordan Moss skal spille fotball. Jeg tror ikke du blir ordentlig god over tid om du ikke har en klar identitet, og den skal vi skape. Så kommer vi helt sikkert til å tape kamper i år fordi vi er litt naive på identiteten, men om fire år kommer vi til å få igjen for det.

– Er MFKs identitet å være en toppklubb, eller en breddeklubb?

– Moss ønsker å være i toppen, det er ikke noe å lure på. Men nå er vi ikke gode nok til å være der. Vi har virkelig stukket fingeren i jorda for å snu den trenden som har vært her de siste 15 årene. Vi har fått inn en administrasjon igjen, med Kjetil Berge som spillende daglig leder, Martin Thømt Jensen som spillende markedssjef og Morten Giæver som spillende assistenttrener med diverse andre oppgaver. Vi jobber veldig mye med klubbutvikling, med trener- og spillerutvikling på yngres avdeling. Vi har begynt med anleggsutvikling og jobber godt med økonomien, sånn at vi får opp en klubb som er velfungerende i bunnen. For når MFK kommer tilbake i toppen, må det være fordi hele klubben er god nok, ikke fordi vi bare har henta masse spillere til A-laget som er gode nok. Det kan ta ti år, det kan ta tre år, vi vet ikke. Det må bare ta den tida det tar.

– Både Giæver, Berge og Thømt Jensen har spilt i eliteserien ganske nylig. Sistnevnte er ikke engang veteran, hva var gulrota som fikk han til å bite på?

– Dette er klubben hans. Han var veldig motivert sjøl, for å kunne bidra her igjen, og hjelpe klubben opp. Han hadde trua på prosjektet vårt, og ville hjelpe til å få Moss FK opp igjen. Det er en velig billig løsning for oss også, uten å kunne gå inn i detaljene i kontrakten. Lokale spillere, med tilhørighet til klubben og byen, er viktig for oss. Mod Godset startet vi med seks lokale spillere på banen, og seks av sju på benken er lokale. Det er gode tall for oss. Det er sånn vi vil bygge det opp.

– Det har ikke alltid vært helt optimalt samarbeidsklima mellom klubbene her i Moss. Hvordan vil du gå fram for å bedre det? 

– Jeg har jobba med samarbeid i byen i to år. Det er veldig mye bedre nå enn det har vært på lenge. Mange sier Moss FK er flaggskipet i Moss. Men et flaggskip er ikke noe du er, det er noe du må gjøre deg fortjent til å være. Vi er mye på klubbesøk, er ute og trener yngre lag. Jeg holder trenerforumer hos klubber. Og vi krever ikke noe tilbake, for det skal vi ikke gjøre. Hvis vi ønsker å være flaggskip må vi tilby vår kompetanse, by på oss sjøl.

– Mange norske elitelag henter spillere fra omkringliggende klubber når de er nede i 12-årsalderen. Mens eksempelvis Odd ikke henter noen før de er rundt 16, det de kaller «Telemarksmodellen». Hvor står du i dette spørsmålet?

– Veldig enig med Odd. For meg er det hårreisende å hente spillere når de er 12-13 år. For det første ødelegger du utviklingsmiljøene rundt omkring. Du drar dem vekk fra kamerater, du mister noe av det sosiale som er i fotballen, og det er viktig. Vi har sagt til klubbene at vi ikke henter noen før de er 16 år. Vi ønsker at laga rundt oss skal være gode også. Om vi henter en gutt når han er 12 år, kan det gjøre at han som egentlig kunne blitt god borte på Ekholt, han ble det ikke, fordi han slutta da han mista treningskompisen sin. Så jeg er veldig imot å hente spillere for tidlig.

– I en video som klubben nylig publiserte, ble du spurt om hva gjør du når du ikke driver med fotball. «Ingenting», svarte du. Hvordan arter dette seg i praksis, er du typen som en torsdagskveld ser Europa League på tv, samtidig som du har en VM-kamp fra 1958 gående på YouTube og følger fransk 2. divisjon gjennom Twitter?

– Den videoen ble spilt inn for en liten stund siden, og en ting har endra seg siden den gang. Jeg har fått kjæreste. Så jeg kan vel si nå at det er fotball eller henne. Dessverre ser jeg sjelden fotball når jeg kommer hjem fra jobb. Jeg ser veldig mye fotball når jeg er her. En arbeidsdag for meg kan være oppmøte her mellom 8 og 10 om morgenen, og jeg blir her til mellom 8 og 10 om kvelden. Så er det egentlig bare å spise og legge seg.

– Lange dager?

– Sånn er det, jeg trives med det. Skal vi få Moss FK opp igjen, så skjer ikke det ved at man har korte arbeidsdager og jobbe så lite som mulig. u

Julekalender #13 Tilfellet Spurs

Tottenham har de siste årene utfordret langt mer pengesterke konkurrenter takket være lederskapet til to menn som står for noe helt annet enn det som er standard i England.

Tekst Lars Sivertsen

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

I boken Soccernomics studerte Simon Kuper og Stefan Szymanski resultatene og regnskapene til 40 engelske toppklubber mellom 1978 og 1997, og oppdaget at det var en 92% korrelasjon mellom klubbenes lønnsutgifter og hvor de havnet på tabellen. Dette er et tall som kan brukes til å trekke mange konklusjoner, uten at alle nødvendigvis vil være riktige. Korrelasjon og kausalitet er to veldig forskjellige ting. Det er selvsagt ikke slik at dersom en klubb en sommer gir spillerne sine mye bedre kontrakter så vil de neste år skyte oppover på tabellen. Det er heller ikke noe garanti for at dersom man henter nye og dyrere spillere vil man i 9 av 10 tilfeller gjøre det bedre sesongen etter. Det er også uvisst om tallet vil være så høyt som 92% i alle ligaer, i alle land, til alle tider. Og det er ingen tvil om at dette er en regel med mange unntak. Det tallet imidlertid gjør, er å gi et slags faktagrunnlag for noe alle fotballsupportere innerst inne vet og aksepterer: De rikeste gjør det ofte best. Et fundamentalt spørsmål nesten alle klubber i verden må spørre seg selv er da dette: «Hvordan skal vi gjøre det bedre enn klubbene som har råd til dyrere spillere enn oss?»

Et av lagene som virker å ha funnet et svar er Tottenham. De siste 8 årene har de en snittplassering i Premier League på 4.25 plass, til tross for at de har ligget nokså stabilt på 6. plass på lønnstabellen, bak Manchester United, Manchester City, Chelsea, Arsenal og Liverpool (da Tottenham kom på 4. plass i 2010 hadde også Martin O’Neills Aston Villa større lønnsforpliktelser enn de blåhvite). Differansen mellom et snitt på 6.125 på lønnstabellen og et snitt på 4.25 på den faktiske tabellen virker kanskje ikke så dramatisk ved første øyekast, men så er også den økonomiske forskjellen på Tottenham og de fem klubbene «foran» betydelig. De ferskeste bekreftede tallene vi har, fra 2015/16-sesongen, viser at Tottenham brukte 100 millioner pund på lønninger, Arsenal 195 millioner, mens Liverpool, Chelsea og de to Manchester-lagene alle var over 200 millioner. Så selv om det historisk sett har vært over 90% korrelasjon mellom lønnsutgifter og tabellplassering har Tottenham nå i nesten et tiår vært konkurransedyktige med lag som bruker dobbelt så mye penger.

Daniel Tiger
Samtidig har Tottenham det siste tiåret vært alt annet enn noe mønsterbruk. Managere har kommet og gått, det samme har rekrutteringsansvarlige med ymse jobbtitler og ymse jobbbeskrivelser. Stjernespillere er blitt solgt, til fansens store frustrasjon. Overgangsblundere er blitt begått, til latter og begeistring for rivalene. Tottenham har med andre ord vært som fotballklubber flest. Når de da likevel virker å ha funnet et slags svar på dette fundamentale spørsmålet, spørsmålet som nesten alle klubber stiller seg og som mange sliter med, så kan det være verdt å ta en nærmere titt på hva de egentlig har gjort riktig.

Det er ett konsept man må ha en viss forståelse for dersom man skal begynne utvikle en føling for den britiske fotballdiskursen: «The football man». Eller kanskje til og med «proper football man». Kriteriene for å kvalifisere som en ekte fotballmann kan være diffuse, men lang fartstid i klubbfotballen er en essensiell ingrediens. Det er også viktig å ha et verdisyn forankret i tiden før Premier League-milliardene flommet gjennom sporten, som speiler arven fra menn som Bill Shankly, Matt Busby, Bill Nicholson og andre store figurer i britisk fotballhistorie. En ekte fotballmann skal helst ha spilt selv, men trenere og ledere som jobber i sporten lenge nok kan gjøre seg fortjent til innpass i fotballmann-klubben ved å vise over tid at man har tilstrekkelig forståelse for og lojalitet til de etablerte normene for hvordan ting skal gjøres. Tottenhams styreformann Daniel Levy vil aldri bli akseptert som en «football man». Med sin middelklassebakgrunn, manglende fotballkarriere, og absolutt verst av alt, utdannet fra Cambridge, er Daniel Levy sjanseløs. Levy er etter alt å dømme en mann som med største enkelhet kan traktere Excel-dokumenter bare ved å bruke tastaturet, og ekte fotballfolk vil følgelig vurdere alt han foretar seg med en dyp og inngrodd skepsis. Men selv om det er viktig å kunne sin historie og forstå tradisjonen man er en del av, så er det også slik at de som er tjoret til fortiden sjelden vinner fremtiden. Daniel Levy er kanskje ikke en «proper football man», men derfor er han heller ikke bakbundet av måten ting alltid har blitt gjort. Dette er grunnen til at Tottenham siden 2001 er blitt ledet etter litt andre prinsipper enn andre klubber.

Damian Comolli (t.h.) var sportsdirektør fra 2005 til 2008. Her sammen med styreformann Daniel Levy.

Den nye skolen
Bill Shankly sa en gang at «I en foballklubb har du en hellig treenighet: Spillerne, manageren og supporterne. Direktørene har ikke noe med saken å gjøre. De er kun der for å signere sjekkene». Det er nok trygt å si at Bill Shankly ikke hadde likt Levy. En av praksisene i engelsk fotball, som tradisjonalistene lenge så som en selvfølge, er at manageren er allmektig og må ha full kontroll over spillerne som blir kjøpt og solgt. En manager kan ikke forventes å utrette noe som helst dersom han ikke jobber med «sine» spillere. Daniel Levy, med sin bakgrunn og utdannelse innen forretninger utenfor fotballen, vil enkelt og umiddelbart se hvorfor dette er en fundamentalt ustabil og økonomisk uforsvarlig modell. Det er tross alt slik at managere kommer og går. Dersom alle managere må ha full kontroll over rekruttering og kun kan forventes å jobbe med «sine egne» spillere vil en klubb nødvendigvis bli nødt til å bytte ut halve stallen hver gang en manager enten må sparkes eller lar seg friste av en større klubb. Det vil i lengden bli fryktelig dyrt. Alle klubber drømmer om å finne en Arsène Wenger eller en Sir Alex Ferguson, en allmektig manager som oppnår uovertruffen suksess og forblir lojal overfor klubben sin i en årrekke. Men faktum er likevel at disse managerne er unntakene, snarere enn regelen. Det overveldende flertall av managere enten feiler og må sparkes, eller lykkes og drar videre til en større klubb. Mens tradisjonalister ser seg blinde på idealer vil en kaldblodig forretningsmann som Daniel Levy bygge en selskapsmodell basert på regelen, ikke unntaket. Derfor har Levy siden han ble styreformann i Tottenham i 2001 insistert på en modell der managerens jobb først og fremst er å trene laget. Hovedansvar for rekruttering har ligget hos en sportsdirektør eller rekrutteringssjef, men avgjørelser tas etter diskusjoner mellom manager, rekrutteringsavdelingen og Levy selv. Det er en måte å gjøre ting som er vanlig i store deler av verden, mens i England ble det sett på som en slags form for blasfemi. I årene som har gått siden Levy tok over Tottenham har flere og flere klubber i England lagt om til en lignende struktur, men skepsisen lever fortsatt i beste velgående hos fans, eksperter og ymse fotballmenn.

Ungt og billig
Selv om Daniel Levy hadde funnet en ledelsesstruktur han likte for klubben var det ikke nødvendigvis enkelt å finne mennesker som passet knirkefritt inn i denne strukturen. Siden 2001 har Glenn Hoddle, Jacques Santini, Martin Jol, Juande Ramos, Harry Redknapp, André Villas-Boas, Tim Sherwood og Mauricio Pochettino alle sittet i manager-stolen, med varierende grad av hell. En av fordelene med å gi en sportsdirektør overordnet ansvar for rekruttering er, teoretisk sett, at vedkommende kan tenke mer langsiktig enn en manager gjør. Men i Tottenhams tilfelle har rekrutteringssjefene også kommet og gått, i form av Frank Arnesen, Damien Comolli, Franco Baldini og til sist Paul Mitchell. Den formelle strukturen har endret seg flere ganger, og det mer uformelle maktforholdet mellom aktørene har også variert. Det er også påfallende hvor forskjellige rekrutteringssjefene har vært: Frank Arnesen og Franco Baldini lener seg i all hovedsak på sine velutviklede nettverk av kontakter, speidere og agenter, mens Comolli og Mitchell begge er mer opptatt av data-analyse (Paul Mitchells offisielle jobbtittel var «Head of Recruitment and Analysis»). Det eneste som egentlig har vært konstant er prinsippene klubben forsøker å følge på overgangsmarkedet, og mannen som sitter på toppen av det hele.

Når makten over overgangsbudsjettet først er fjernet fra managerens kontor er det plutselig også lettere for klubben å legge føringer for hva slags type spillere som skal hentes. Ved Cambridge studerte Daniel Levy «land economy». Det er en grad som ifølge universitetets nettsider fokuserer på «loven, økonomi, og deres relasjon til bebyggede og naturlige miljøer». Dette virker kanskje ikke umiddelbart som noe man kan overføre til fotballen, men samtidig er det ingen tvil om at Daniel Levy er en mann som forstår hva slags krefter i et marked som påvirker hva ting er verdt. Med andre ord, Daniel Levy forstår at yngre spillere ofte kan selges for mer penger enn de blir hentet for, og derfor kan skape verdier for bedriften utover det de leverer på banen – mens eldre spillere kan synke i en verdi og i praksis bli en ren utgift. Levy forstår at unge spillere som får Premier League-erfaring stiger i verdi og som regel kan selges med overskudd, enten de utvikler seg til å bli stjerner eller ikke. Levy forstår også at alle klubber i Premier League ønsker å ha flest mulig britiske spillere, at Premier League og Champions Leagues «home grown»-kvoter tvinger de til å ha et antall spillere som er utviklet i England i stallen sin, og at alt dette betyr at unge engelske spillere er verdt sin vekt i gull – og nesten alltid vil stige i verdi. Og fremfor absolutt alt forstår Daniel Levy at lønnsbudsjettet må holdes nede for enhver pris, og at en svær kontrakt til én spiller betyr at flere andre spillere plutselig vil kreve tilsvarende lønnsøkninger. Så Tottenham har i Daniel Levy-årene i all hovedsak forsøkt å hente spillere som er under 25, spillere som ikke krever alt for heftig lønn, og klubben har spesielt vært på utkikk etter unge, britiske, «home grown»-spillere. Damien Comolli, som var sportsdirektør i Tottenham under Levy, har tidligere sagt til Josimar at han «fikk veldig klar beskjed» fra Levy om at det kun unntaksvis ville være aktuelt å hente eldre spillere, så da han satt sammen lister over spillere som kunne vurderes for en potensiell overgang «så det ville ikke være vits å sette en 29 eller 30 år gammel venstreback på listen».

To sentrale skikkelser i Spurs er manager Mauricio Pochettino og storscorer Harry Kane.

Kompromissløs kar
Så fremfor å ha en manager og la han hente best mulig spillere innenfor det tilgjengelige budsjettet, har Tottenham under Daniel Levys ledelse hatt en manager og en sportsdirektør, og sportsdirektøren har etter konsultasjon med manageren hentet best mulig spillere, så lenge de aller fleste av dem er unge, har høy potensiell videresalgsverdi, ikke krever altfor mye i lønn og aller helst også er britiske. Det er enten gode prinsipper for sunn klubbdrift eller idiotiske restriksjoner som gjør det umulig å bygge et slagkraftig mannskap, alt etter hvem man spør. Og det er før man i det hele tatt har kommet til den fasen Daniel Levy er blitt berømt og beryktet for: Fremforhandlingen av selve avtalene. Tottenham-sjefen er notorisk vrang og vanskelig å forhandle frem avtaler med. Lyon-president Jean-Michel Aulas sa etter å ha blitt enig med Tottenham om en overgang for Hugo Lloris at «forhandlingene var det vanskeligste jeg har måttet gjennomgå på 25 år. Vi hadde folk som snakket hele kvelden med Daniel Levy. Han snakker mye og han går tilbake på ting vi hadde blitt enige om». Foruten å være sta er Levy spesielt kjent for å forsøke å skvise fordeler ut av alle aspekter ved en avtale, ned til den minste detalj. Og Levy skiller seg ut i fotballverden i at han er mer enn villig til å la en potensielt viktig overgang for klubben kollapse dersom han ikke får avtalen han vil ha, noe som har skjedd gjentatte ganger. Så selv om klubben klarer å finne spillerne som manageren, sportsdirektøren og Levy blir enige om, som passer inn i klubbens strategi angående alder, lønn, potensiell videresalgsverdi og aller helst også nasjonalitet, så er det fortsatt en god mulighet for alt avtalen går i vasken fordi styreformannen insisterer på å forhandle beinhardt på hver minste detalj av avtalen. Det er egentlig et lite mirakel at Spurs får utrettet noe som helst på overgangsmarkedet.

Levys hardnakkede tilnærming til overgangsmarkedet har opptil flere ganger kostet Tottenham spillere, ofte til høylytte protester fra supportere og media. Men Tottenham er nødt til å være skarpere enn toppklubbene de akter å konkurrere med. Arsenal har over dobbelt så høye kampdagsinntekter i løpet av en sesong som Tottenham. Liverpool tjener nesten dobbelt så mye fra «commerical activities» (sponsorinntekter, salg av supporterutstyr, osv), mens Manchester United tjener neste fire ganger så mye som Spurs på dette området. Chelsea og Manchester City har sine milliardær-eiere, og har også begge sterkere inntektsgrunnlag enn Tottenham uavhengig av pengene eierskapet måtte finne på å spytte inn. For at Tottenham skal ha råd til å bla opp betydelige summer for spillerne de vil ha er de i mye større grad enn de andre toppklubbene avhengige av å hente inn de pengene gjennom spillersalg. Etter januarvinduet tidligere i år viste tallene at Tottenham, som den eneste av de seks toppklubbene i Premier League, kunne vise til overskudd på overgangsmarkedet de siste fem årene. Mens Tottenham gikk i pluss med 7 millioner pund, gikk Chelsea 132.7 millioner i minus, Liverpool 144.6, Arsenal 210.7, Manchester United 397.6 og Manchester City med voldsomme 426.5 millioner pund i minus. Forskjellen er selvfølgelig at disse klubbene har råd til å bruke disse pengene, mens Tottenham må være smarte. Daniel Levy ga sin versjon av argumentet høsten 2015, da overgangsvinduet stengte uten at Tottenham hadde hentet spissen fansen helst ville ha. West Bromwich ville ha mer penger for Saido Berahino enn hva Levy ville betale, og da ble det ingen overgang. «Vår pragmatiske spillerlogistikk har vært viktig for måten vi driver forretningssiden av klubben, og det har ledet oss til en posisjon der vi nå kan begynne arbeidet med en ny stadion – den ene tingen som kan gjøre denne klubben konkurransedyktig på et høyere nivå», skrev Levy i en beskjed på klubbens nettsider. Pragmatisk spillerlogistikk er ikke en setning som får supporterblod til å pumpe raskere, men realiteten er at det er en filosofi som har gjort det mulig for Tottenham å hevde seg stabilt i kampen om Champions League-plasser samtidig som klubben bygger ny storstue.

Mannen fra Murphy
At Tottenhams har snittplassering på tabellen de siste 8 årene på 4.25 er riktig, men det er også en sannhet som kan og bør nyanseres litt. Man kan si at Daniel Levy, etter å ha gått ned noen blindgater i sine første år som Tottenham-leder, nå har funnet en formel som virker. Men man kan også snu på det å si at i de første 13 årene under Levy var Tottenhams snittplassering 7.3, mens i de tre årene under Mauricio Pochettino har vært manager er snittet 3.3. Veldig mye av det som er bra i Nord-London har å gjøre med mannen fra Murphy.

Det lille tettstedet Murphy i Santa Fe-provinsen i Argentina er oppkalt etter iren John James Murphy. I 1844 emigrerte den da 22 år gamle Murphy fra Wexford i sørøst Irland til Argentina. Der jobbet han først som grøftegraver, men han jobbet seg oppover gjennom tiår med hardt arbeid og ble etterhvert en relativt rik og mektig landeier. Han døde i 1909, etterlot seg en stor familie og en betydelig arv, og da jernbanen kom til den delen av Argentina kun to år senere ble stasjonen nær landområdene hans kalt Estación Murphy. Landsbyen som vokste frem rundt togstasjonen ble hetende Murphy. Det føles passende at det var akkurat her Mauricio Roberto Pochettino ble født, i en landsby oppkalt etter en mann som jobbet frem formuen sin fra intet.

Historien om Pochettinos første «møte» med Marcelo Bielsa er etterhvert blitt en del av den moderne fotballmytologien, men den tåler å bli gjenfortalt en gang til. Pochettino bodde fortsatt hjemme med familien sin i Murphy, da to menn han ikke kjente kom på besøk. Den ene het Jorge Griffa, den andre het Marcelo Bielsa, og de hadde reist drøye 150 kilometer fra Rosario der de jobbet for junior-avdelingen til Newell’s Old Boys. De to banket på døren to Mauricio, som da var 13, og gikk inn. Marcelo Bielsa studerte beina til unge Mauricio, og erklære at dette var en fotballspiller. Mauricio svarte ikke, klokken var to om natten og han sov. Dagen etter våknet han og fikk høre at han hadde fått tilbud om å bli Newell’s-spiller. Fem år senere ble Bielsa ansatt som trener for a-laget til Newell’s, og Mauricio Pochettino ble straks hentet opp fra junioravdelingen.

Bielsa er en av nyere tids mest innflytelsesrike fotballtrenere, men å spille for ham er ingen spøk. Hans spillestil, treningsmetoder og generelle personlighet krever mye, kanskje for mye, av spillerne han skal lede. Med andre ord er det å spille under Marcelo Bielsa en voldsomt brå start på livet som profesjonell fotballspiller. For Pochettino var det perfekt. «Vi er en hardtarbeidende familie», sa Mauricio Pochettinos far Héctor til Bleacher Report i fjor. Selv unngår Pochettino inngående kontakt med pressen, og viker spesielt utilpass med å snakke om seg selv. Men hans foreldre er mer villige til å lette litt på sløret. «Vi har alltid måttet jobbe. Selv da han spilte for Newell’s kom han tilbake hit i fritiden sin for å hjelpe med arbeidet», fortalte Héctor. Pochettino ble født inn i en bondefamilie som hadde levd av gårdsdrift i Murphy i tre generasjoner.

Før Pochettino forlot lille Murphy og dro til Newell’s var han, kanskje ikke overraskende, kaptein på alle guttelagene han spilte på i landsbyen. Gjennom hele karrieren skulle Pochettino utmerke seg for innsats- og vinnerviljen sin. «Han var alltid en vinner», sa pappa Héctor Pochettino. «Da han spilte på førstelaget til Newell’s da han var 19, var han ikke interessert i å kjøpe en ny bil slik noen av lagkameratene hans gjorde. Han kjøpte en billig, gammel en i stedet. Han så ikke for seg å bli stjerne, han ville bare spille.» Han vant trofeer med Newell’s og hadde senere en vellykket karriere i Europa, der han spilte for Espanyol, Paris Saint-Germain og Bordeaux. I Paris ble han utnevnt til én av to kapteiner for laget selv om han bare hadde bodd i Frankrike i et par måneder og ikke snakket språket enda. Lederegenskapene var likevel tydelige.

At han ble manager overrasket ingen. Han gikk en hard skole ved å ta over Espanyol i en periode der budsjettene i klubben måtte kuttes, og han endte opp med å gi debuter til nesten 20 spillere fra juniorlaget i løpet av to og en halv sesonger. Han fortsatte å jobbe like hardt som han hadde gjort på banen: Han kom på jobb før alle andre om morgenen og dro hjem senere enn alle andre. Siden Espanyol hadde stadig mindre penger måtte han forsøke å få mer ut av de spillerne han hadde, og han introduserte ting som GPS-vester på trening slik at han kunne analysere arbeidet som ble gjort på feltet grundigere. Øktene var tøffe, for Pochettino ville ha et lag som hadde energi til å presse motstanderen nådeløst. Han er ingen ekstremist, som hans gamle læremester Bielsa, men en viss påvirkning kan man spore. Som Bielsa ønsker han helst å vinne ballen høyt i banen, som Bielsa er han opptatt av detaljer, og leter etter alle mulige fordeler.

Den “engelske” argentineren
Selv om han aldri spilte for en engelsk klubb og selv om han ikke kunne engelsk i starten, så var Mauricio Pochettino perfekt for engelsk fotball. Mer perfekt enn han kanskje var klar over. England er en fotballkultur som har gått seg fast i sine egne spor. Etter å ha først spredd sporten til alle verdens hjørner er det nå veldig mange år siden engelskmenn var innovatører eller læremestre på noe vis. Det har tatt tid før man har nådd en gryende nasjonal erkjennelse av at fotballens hjemland har blitt akterutseilt, men det blir stadig vanskeligere å grave hodet i sanden. Nå, de siste årene, virker deler av England grepet av en slags identitetspanikk. Den gamle skolen, «the proper football men», er i ferd med å bli luket ut av sporten av en resultatindustriens iboende Darwinisme. De mest tradisjonskneblede fotballmennene opplever at resultatene, og senere jobbtilbudene, uteblir. Man må søke tilflukt i TV-studio, holde foredrag for Rotary-klubber eller ta jobber i de lavere divisjonene. Fotballforbundet, i sin forvirring, produserer handlingsplaner i øst og vest. Man ser til Spania, eller Tyskland, eller Nederand, alt etter hvem som har vunnet flest landskamper i det siste. «Søken etter en stil, en kultur, en identitet, dette er i praksis Englands identitet», sukket The Guardian i en kronikk i vår. Midt oppi dette kaoset kan en argentiner, av alle ting, være guds gave til engelsk fotball.

For Pochettino har, enten han er klar over det eller ikke, funnet en spillestil som utnytter mange av de tradisjonelle engelske styrkene som arbeidsvilje, fysikk, duellstyrke og intensitet. En stil som også kan maskere en del av de taktiske og tekniske begrensningene mange engelske spillere virker å ha. Først i Southampton og så senere i Tottenham, har Pochettino fått spillergrupper dominert av engelskmenn til å spille en litt raffinert form for Bielsa-fotball. Knalltøff fysisk trening, høye krav til innsats og selvoppofring, og en taktikk på banen som baserer seg på å presse motstanderen høyt, på å gjøre livet ubehagelig for motstanderen fysisk. Det defensive opplegget koster krefter, men krefter er noe engelske spillere har nok av. Når ballen erobres skal man ideelt sett angripe direkte, med pasninger på ett og to touch, med raske gjennombrudd dersom det er mulig. Igjen, dette er en tankegang engelskmenn trives godt med. Selv om han hadde språklige utfordringer den første tiden fikk Pochettino en nesten umiddelbar reaksjon fra Southampton-spillerne. Et lag som under Nigel Adkins høsten 2012 hadde vært et positivt, men litt rotete fotballag, ble under Pochettino våren 2013 et lag der alle så fysisk skarpere ut, alle løp som om de visste hvor de skulle, og alle visste hva planen var. Det var en radikal forvandling, pisket frem av en trener som bare såvidt kunne nok engelsk til å spørre hva klokken var.

Det er uvisst Daniel Levy forstod at Pochettinos fotballfaglige tilnærming var unikt godt egnet til å få det beste ut av de unge, engelske spillerne Levy i årevis hadde insistert på å hente til klubben. Men Levy, og de som gir ham råd, kan ikke ha unngått å se at Southampton den våren valset over Manchester City, Liverpool og Chelsea på hjemmebane. Ikke alle kampene var perfekte, men når det virket så virket det fryktelig godt. Allerede høsten etter, da ting raknet for André Villas-Boas og Daniel Levy nok en gang måtte ut på manager-jakt, viste Tottenham interesse for Mauricio Pochettino. Det ville imidlertid vært problematisk for Pochettino å forlate Southampton under ett år etter at de ansatte ham, ikke minst fordi Pochettino er en mann som er opptatt av lojalitet. Men regnestykket endret seg for argentineren på nyåret 2014 da Nicola Cortese, daglig leder i Southampton og mannen som hadde gitt ham en sjanse i England, forsvant ut av klubben. «Jeg forstår ikke et Southampton uten Nicola her», sa Pochettino. I Nord-London gnidde man seg i hendene.

Det første året i Tottenham ble vanskelig for Pochettino, mest fordi klubben i de siste par vinduene hadde hentet en del spillere som enten ikke var så gode, ikke fant seg til rette i England eller litt av begge. Den etterhvert notoriske handlerunden i kjølvannet av Gareth Bale-salget hadde ikke slått ut som forventet, og sportsdirektør Franco Baldini var følgelig i unåde. Det hører med til historien at av de 103.7 millioner pundene Tottenham brukte på syv spillere den sommeren Bale ble solgt, så har klubben fått tilbake 43.5 millioner ved å selge fem. Christian Eriksen og Erik Lamela har nok en samlet verdi på ikke alt for langt unna 60 millioner i dagens marked, avhengig av hva slags Lamela som kommer tilbake fra hans lange skadeavbrekk. Selv om det unektelig var noen stygge bomskudd der, var katastrofen kanskje ikke like stor som enkelte vil ha det til. Pochettino tok uansett over en stall med mange spillere som var enten uegnet for den enormt energikrevende spillestilen hans, eller bare generelt utilpasse i Nord-London sånn generelt. Det ble til slutt en 5. plass i Pochettinos første sesong, en tabellplassering som historisk sett har vært farlig for managere under Daniel Levys i Tottenham. Men det var nok fremgang å spore i andre halvdel av sesongen til at Pochettino fikk fornyet tillit. Og resten er, som det heter, historie.

Mauricios menn
Den sommeren ble det gjort en håndfull med nye, litt snodige signeringer som ikke utrettet spesielt mye i Tottenham, men klubben hentet også to unge engelske spillere ved navn Dele Alli og Eric Dier for en samlet sum av ni millioner pund. Selv en klubb som må gå i null på markedet har råd til å skyte mye bom så lenge man treffer slike blinker i ny og ne. Når Pochettino fikk vært i Tottenham en stund ble rekruttering også litt enklere, takket være argentinerens tydelige spillestil. Rob Mackenzie, «Head of Technical Scouting» for Leicester City mellom 2011 og 2015 og «Head of Player Identification» for Tottenham mellom 2015 og 2016, forklarte nylig til Sky Sports hvordan Tottenham tilpasset rekrutteringsprosessen til sin hovedtrener.

«De taktiske og fysiske kravene som Mauricio Pochettino stiller til spillerne sine er veldig viktige fra et rekrutteringsperspektiv, fordi de er helt fundamentale for spillestilen han foretrekker. Derfor, for å støtte det glimrende arbeidet han og trenerteamet hans gjør ute på gresset, så må du anbefale spillere som kan møte kravene hans. Dersom du kan identifisere spillere som gjør det bra i et relativt likt system, og som kan håndtere de fysiske kravene som stilles, da kan du håpe at faren for at spilleren ikke takler overgangen blir minimert.»

Mackenzie peker spesielt ut Son Heung-Min som en spiller speiderne følte seg trygge på, fordi han var vant til å spille i et tilsvarende system. «I begge Sons sesonger i Leverkusen så scoret han over 10 mål, men det som også er viktig er at han bare var ute av kamptroppen fire ganger av 94 mulige kamper (og det var på grunn av landskamper og utestengelser)… Med tanke på Roger Schmidt sin spillestil så føltes det som en god «fit», og Sons statistikk var også stabil over en treårsperiode sammenlignet med andre vi så på.» Selv om Son ikke var en spesielt billig spiller for Tottenham (22 millioner pund), har han vært en viktig bidragsyter på laget som nå har kommet på 3. og 2. plass i Premier League. Det finnes nok av eksempler på Premier League-lag som har betalt mer og fått mindre igjen. Det er også flere eksempler på at Tottenham har hentet spillere ikke bare fordi de mener de er gode, men fordi de passer i Pochettinos spillestil. Jevnt over har de fleste spillerne Tottenham har hentet de siste to somrene vært hardtarbeidende og temposterke. Daniel Levy, styreformannen som er besatt av å lete etter verdi og spare penger, har snublet over en løsning nesten ved et uhell: Dersom du har en manager som har en veldig spesifikk spillestil kan man spare penger ved å hente spillere som markedet underpriser, men som er perfekte for akkurat ditt system. Victor Wanyama hadde neppe passet inn på den fintspillende midtbanen til Manchester City, men bautaen fra Kenya passer som hånd i hanske på Pochettinos lag. 11 millioner pund er en veldig moderat overgangssum for en midtbanespiller som ender opp med å starte 35 kamper for laget som kommer på 2. plass i Premier League (selv om man tar i betraktning at han bare hadde et år igjen av kontrakten med Southampton, er det relativt lite).

Veiskillet
Men Tottenham hadde ikke vært Tottenham dersom alt gikk på skinner. Paul Mitchell, klubbens flunkende nye Head of Players Recruitment and Analysis, hentet fra Southampton angivelig fordi han jobbet godt med Pochettino, sa opp stillingen sin tidlig i august 2016. Det ble rapportert i flere engelske medier at Mitchell var frustrert over arbeidssituasjonen, blant annet fordi han skal ha gjort mye grunnarbeid for å hente Michy Batshuayi til Tottenham. Belgieren hadde spilt spiss i Marseille under Bielsa-tiden, og hadde med andre ord vist at han kunne trives under en manager som krever mye det samme som Pochettino. Men Chelsea kunne tilby mer lønn enn Tottenham, og Levy neket å la seg presse. Tottenham endte opp med Vincent Janssen, som også kostet en del, men som krevde mindre lønn. Det var ingen umiddelbar suksess. Ironisk nok skulle Daniel Levy, på deadline day, gå imot alle sine faste prinsipper og godkjenne en svær overgangssum og solid lønn for en spiller som var 27 og som neppe ville kunne selges videre til profitt under noen omstendigheter. Men Levy var tydeligvis så imponert av Pochettinos lagledelse at han lot manageren få spilleren han virkelig ville ha. Spilleren het Moussa Sissoko, og hans debutsesong for Tottenham ble et kontinuerlig mareritt for alle involverte.

Tottenham har de siste årene utfordret langt mer pengesterke konkurrenter takket være lederskapet til to menn som står for noe helt annet enn det som er standard i England, men som begge nå viser vei for andre. Levys prinsipper, som tidligere på 2000-tallet ble utsatt for en konstant strøm av kritikk og harselas fra alle retninger, blir nå gradvis mer og mer kopiert av klubber i sammenlignbare omstendigheter. De fleste klubber har nå en slags rekrutteringssjef, uansett hva slags jobbtittel de velger å gi han. De fleste klubber er mer opptatt av videresalgsverdi enn de var for 15 år siden. Faren for Tottenham er at de, som alle nytenkere, vil miste fortrinnet sitt dersom de ikke fortsetter å være innovative. Men dette er forsåvidt en litt abstrakt og uhåndgripelig fare. Den mer umiddelbare faren er at Levys jerngrep på lønnsbudsjettet umulig kan være bærekraftig i all evighet. Når halve a-laget vet at de kan doble lønnen sin og vel så det ved å dra til en annen klubb, er det vanskelig å holde situasjonen under kontroll, uansett hvor godt samhold man har bygget opp. Faren for Tottenham er, spesielt dersom de ikke vinner noe denne sesongen, at flere bærebjelker i laget vil søke bort fra klubben. Å lede Tottenham inn i sin første sesong på ny stadion i sesongen etter denne vil være et trekkplaster for noen, men realiteten er at fotballspillere har en kort karriere og ønsker følgelig å maksimere mulighetene for store inntekter og trofésanking. De to siste sesongene har vært en stor prestasjon fra Tottenham, men skal man klare å holde dette laget sammen må man sannsynligvis ta enda et steg opp denne sesongen. Når man i tillegg skal spille hjemmekampene sine på Wembley, en stadion Tottenham ikke helt har funnet seg til rette på, er det mye som tyder Tottenham går en utfordrende tid i møte. Fansen kan trøste seg med at dette er luksusproblemer de bare kunne drømme om for noen år siden, og at de har en manager som spiser utfordrende tider til frokost.

 

Julekalender #12 Lynvingen

Han er tidenes dyreste afrikanske spiller. Med Mohamed Salah på plass, kommer det til å gå unna når Liverpool angriper. 

Tekst James Horncastle
Oversatt av Lars Johnsen

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

Det er mulig dommerne i Premier League kan behøve flere sanksjonsmuligheter enn gule og røde kort i årets sesong. Kanskje er det på tide å innføre fartsbøter? Med Sadio Mané som blåste oppover vingen som en Ferrari Enzo, var Liverpool et lag med pedalen tråkket gjennom gulvet i fjor. Nå som de røde fra Merseyside har signert Mohamed Salah, skal motstanderne virkelig få kjørt seg.

Han er kanskje egypter, men han går ikke som en. Salah er mer som et vindkast. Om han ikke hadde blitt fotballspiller, kunne han sikkert ha representert landet sitt i OL på 100-meteren. Premier Leagues forsvarsspillere kan glede seg til januar 2019. Da vil de få seg en velfortjent pust i bakken når Salah og Mané skal spille Afrikamesterskapet. Januar 2019, sier du?

Det er jo lenge til.

Med en ramme på 50 millioner euro er Salah-overgangen ny klubbrekord for Liverpool. Den prislappen gjør ham også til tidenes dyreste afrikanske spiller. Egentlig kunne han ha ikledd seg Liverpool-rødt for tre år siden for en brøkdel av prisen (14 millioner euro). Dette var på tiden Chelsea-dolken var som skarpest, da londonerne lå bak buskene, gikk til bakholdsangrep og ranet til seg spillere akkurat i det rivalene skulle til å annonsere den neste store underskriften. Det skjedde med Willian og Tottenham. Det skjedde med Salah og Liverpool.

Snevre synsere
England er en øy. Øyboere utvikler gjerne et snevert verdensbilde. I England er det stor skepsis til å bruke så mye penger på en spiller som allerede har «floppet» i Premier League – som er det herskende synet blant balløyas klasse av fotballsynsere. Det er et bevis – om vi egentlig trengte det – på at ingen ligaer i verden har et mer oppblåst syn på seg selv enn Premier League. Nådde ikke opp her, nei? Dårlig spiller! Nådde opp i et annet land? Jaja, den ligaen må være svak! Slik foregikk deler av debatten da det begynte å nærme seg en England-retur for Mohamed Salah.

Andre mindre vellykkede Chelsea-signeringer ble naturligvis ignorert, som Romelu Lukaku som Chelsea i sommer forsøkte å re-signere for en rekordsum. Eller Kevin De Bruyne, som ifølge José Mourinho «ikke gjorde nok på trening». Bortsett fra at han gjorde det i Wolfsburg og ble årets spiller i Bundesliga. Og Manchester City-spilleren vil være blant bookmakernes favoritter til å vinne samme kåring i Premier League denne sesongen. Og så har vi Juan Cuadrado som, i tillegg til å ha vunnet the double med Juventus to ganger etter å ha «falt gjennom» på Stamford Bridge, spilte Champions League-finale i juni. Som trend kan vi si at dette slår dårligere ut for Mourinho enn for spillerne det gjelder.

Salah reiser fra Italia uten titler. Men tiden i «il bel paese» kan ikke beskrives som noe annet enn en suksess. Han er et levende bevis på at det er mulig å gjøre gode handler i vintervinduet. Få spillere har satt så raskt preg på et lag som Salah gjorde da han skrev under for Fiorentina for to og et halvt år siden. Med nummer 74 på ryggen til minne om dem som døde i stadiontragedien i Port Said i hjemlandet, scoret han i sin første kamp fra start. Han utgjorde den store forskjellen da Inter ble slått på San Siro, da Tottenham ble sendt ut av europaligaen og scoret kampens eneste mål da Fiorentina ble det fjerde laget i historien som tok tre poeng på Juventus Stadium.

På mindre enn en halv sesong var Salah involvert i 13 mål. Fiorentina-trener Vincenzo Montella sa han aldri hadde sett noen løpe så fort med ball før, med unntak av Lionel Messi. Montella håpet i det lengste å få beholde ham en sesong til.

Selv om Fiorentina hadde opsjon på ett år til, kom Salah og hans agent Ramy Abbas seg ut av avtalen på grunn av en manglende detalj: Salah hadde aldri underskrevet på opsjonsavtalen, den var derfor verdiløs. Egypteren skrev under for Roma, men Fiorentina var ikke ferdig med saken og meldte den inn for UEFA. Uten at agent Abbas var spesielt bekymret. «Om Salah blir utestengt i desember på grunn av denne Fiorentina-affæren, skal jeg lage kebab til hele Firenze en hel dag», skrev han på Twitter.

Mohamed Salah fikk bare 13 kamper i Chelsea-drakten 2014-2016 og scoret to mål. I Italia ble han stjerne.

Matchvinneren «Momo»
Han slapp det. UEFA var enig med Salah og Roma. Og naturligvis scoret han da han returnerte til Firenze. Roma vant 2-1. På sine to sesonger i den evige stad skulle «Momo», som lagkameratene kaller ham, spille en avgjørende rolle mange ganger. I forrige sesong noterte han seg for mål eller målgivende hvert 94. spilleminutt. Det er bedre enn noen av spillerne til Liverpool. Han endte på 15 mål og 13 assist.

Når det gjelder offensive bidrag i Serie A, var bare én spiller foran ham i fjor: José Callejón. Men Napoli-vingen spilte 662 flere minutter enn egypteren. Den som virkelig dro nytte av Salahs fart nedover flanken var Edin Džeko. Året før hadde bosnieren blitt mobbet og fått kallenavnet «cieco» – italiensk for «blind». Fjoråret ble hans beste sesong noensinne. Han ble «capocannoniere» – toppscorer i Serie A. Uten Salah er det usannsynlig at Džeko ville ha holdt Napolis Dries Mertens og Torinos Andrea Belotti bak seg på toppscorerlisten. Ingen Roma-spillere har noen gang scoret like mange mål i en sesong som Džeko gjorde i fjor. Og ved sju av Džekos mål, var Salah nest sist på ballen. De hadde brukt ett år på å forstå hverandre, men når de først gjorde det ble de ligaens beste angrepspar. Bare Ousmane Dembélé og Pierre-Emerick Aubameyang var en mer dødelig duo i de fem store ligaene i fjor.

Serie A kommer til å savne Salah. Serie A-forsvarerne vil derimot ikke savne Salah. De sto i kø for å kjøre ham til flyplassen. Luciano Spalletti hadde sympati med forsvarerne som ble stående igjen som saltstøtter når Salah satte på turboen. «Du trenger en moped for å holde følge», lo den tidligere Roma-bossen. Kreative målscorere som Salah er mangelvare, og det er med på å bestemme prisen. Og han er bare 25 år. Mesteparten av karrieren ligger fortsatt foran ham. Selv om de i ferdigheter så vel som kroppsfasong er forskjellige, ligner Salah på Lorenzo Insigne, Alexis Sánchez og Philippe Coutinho. Tvil om at Serie A-spiller kan lykkes i England burde feies vekk med tanke på at to av de tre nevnte (Insigne ønsker å bli Napolis Totti) har etablert seg som store spillere i England.

Edin Džeko (t.v.) løper for å gratulere Mohamed Salah. De to hadde et svært fruktbart samarbeid i Roma.

Revansjesugen
Om myten om at kløften mellom Serie A og Premier League ennå ikke er skutt i stykker av ligaenes prestasjoner i Europa, der Juventus har to Champions League-finaler på tre år, kan vi alltids nevne hvor greit vintersigneringer som Manolo Gabbiadini, Andrea Ranocchia og M’Baye Niang taklet overgangen til Premier League. Det understreker at forskjellen mellom de to ligaene ikke er i nærheten av å være så stor som enkelte skal ha oss til å tro.

Med Salah på plass på ved Merseys bredd, er dette et betimelig spørsmål: Hvor skal Salah ta plass i Liverpool? Selv om han fyller tierrollen på landslaget, er han aller best på høyrekanten. Og det er tilfeldigvis også favorittposisjonen til Mané. Det virker som planen er at Coutinho skal spille på midten og angrepet skal bestå av tre spillere som konstant skal bytte roller: Roberto Firmino og de to virvelvindene Mané og Salah.

Salah har noe usnakket med Premier League. Og ingenting er vel bedre enn å hente en mann fra Egypt når målet er å klatre til pyramidens topp.

Julekalender #11 20 klubber – 20 bøker

Gordon Strachan og Bryan Robson får god plass i We’re The Famous Man Utd, en underholdende bok om et talentfullt Manchester United som drakk, spilte fotball, vant et par FA-cupgull, og drakk enda litt mer.
Gordon Strachan og Alex Ferguson får god plass i We’re The Famous Man Utd, en underholdende bok om et talentfullt Manchester United som drakk, spilte fotball, vant et par FA-cupgull, og drakk enda litt mer.


Det eneste som er like bra som å se god fotball, er å lese gode bøker om fotball. Tidligere i år bestemte jeg meg for å pusse litt på Premier League-kunnskapen, og prosjektet ble følgende: lese én bok om hver klubb som skal spille i den engelske toppdivisjonen 2015/16.

Tekst Asbjørn Slettemark

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

Jeg satte litt løse kriterier for hvilke bøker som kunne være med. Historisk oversikt, sesongrapporter, anekdotebøker, illustrerte coffee table-bøker eller leksikon? Alt går i grisen. Det eneste jeg har utelatt er spillerbiografier, siden de sjelden handler om enkeltklubber. Det var ikke helt lett å finne bøker om alle klubbene (jeg ble genuint glad da bokløse Hull City rykket ned), men etter hjelp fra supportere, Twitter og ivrige bruktbokhandlere på Amazon, landet jeg på disse tyve bøkene.

ArsenalArsénal: The Making of a Modern Superclub
Kevin Whitcher
Om man vil forstå hvordan Premier League fungerer, er Arsénal: The Making of a Modern Superclub et fint sted å starte. Kevin Whitcher går grundig gjennom hvordan Arsenal utviklet seg i hendene til Arséne Wenger, samtidig som Premier League vokste til å bli en økonomisk mastodont i fotballverden. Whitcher er knallgod når han analyserer Wengers innkjøpsfilosofi, og forteller i detalj hvorfor byggingen av Emirates Stadium sørget for at laget ikke kunne gjøre drøye innkjøp gjennom store deler av 2000-tallet. Whitcher blir litt vel detaljert når han beskriver maktkampene i Arsenal-styret, men Arsénal er en essensiell bok for Premier League-studenter.

Aston VillaThe Aston Villa Miscellany
Dave Woodhall        
The Aston Villa Miscellany er det motsatte av Arsénal. Her er det fakta, artig kuriosa og anekdoter pakket inn i en liten håndbok for Villa-fans. Her får du historien om FA-cuppokalen som forsvant i 1895, meningsløse fakta som at Villa Park har vært brukt som boksearena, samt presentasjon av viktige spillere. Koselig bok.

 

 

BournemouthCherries in the Red: How One Football Fan Saved His Club and Became Its Chairman
Trevor Watkins          
I 2015 har nykommeren A.F.C. Bournemouth den mystiske russiske eieren Maxim Demin (bransjens beste navn, om ikke annet), men på midten av 90-tallet var det lokale krefter som måtte redde klubben. Cherries in the Red er en selvbiografi fra Bournemouth-fan og advokat Trevor Watkins. Han startet en kampanje for å redde klubben fra gjeld og griske eiere med lysskye agendaer om å rive stadion Dean Court for å bygge leiligheter, men den supporterstyrte kampanjen endte med å kjøpe klubben og gjøre Watkins til styreformann. Cherries in The Red er tidvis et fascinerende innblikk i en klubb i komplett økonomisk krise, og hva et lokalsamfunn er villig til å gjøre for å redde klubben. Med Watkins selv som avsender blir man automatisk skeptisk til at motstanderne ikke får slippe til orde, men boken er likevel obligatorisk for Joshua King for å skjønne hvilken klubb og by han er kommet til.

ChelseaRhapsody In Blue – The Chelsea Dream Team
Rick Glanvill
Det er skikkelig fornøyelig å lese en supporterdrevet bok om Chelsea fra pre-Mourinho, det er da man skjønner hvilken arroganse, selvtillit og stormannsgalskap den spesielle portugiseren har injisert i klubben. I Rhapsody In Blue – The Chelsea Dream Team plukker Rick Glanvill ut sine 11 favorittspillere – fra Terry Venables og Jimmy Greaves til Dennis Wise og Glenn Hoddle – og snakker om forsiktig og ydmyk optimisme «nå som Ruud Gullit er trygt plassert i trenerstolen». Boken er altså gitt ut i 1997, og er et friskt innblikk i noen av Chelseas største personligheter fra 50- til 90-tallet.

Crystal PalaceCrystal Palace F.C. 2011-13: Biased Commentary
Chris Winter
Bokmarkedet flommer ikke akkurat over av bøker om Crystal Palace. Likevel er Crystal Palace F.C. 2011-13: Biased Commentary underholdende, fanzinelignende gjennomganger av et par sesonger med et Crystal Palace som både slår Manchester United i ligacupen og sikrer opprykk til Premier League. Winter har skrevet flere av disse skråblikkene, du finner dem kjapt tilgjengelig som e-bøker.

 

ChelseaEverton: The School Of Science
James Corbett
James Corbett har skrevet en grei historiebok med Everton: The School Of Science. Kapittelet Dixieland om Dixie Dean, er det mest fascinerende, historien om den hodesterke spissen som puttet 60 kjappe i 1927/28-sesongen, og tilsammen scoret 349 mål på 399 kamper for Everton har fengslet meg siden jeg kunne lese. I Merseyside-rivaliseringens navn er det også morsomt å få Everton-versjonen av hvordan stadioneier Houlding tvang dem bort fra Anfield med sine onde hensikter og griske priser, før han selv startet sin egen klubb på samme stadion. Som Corbett så bittert sier det om denne hendelsen i 1888: «the age of the exploitative football chairman had begun».

LeicesterOf Foxes And Fossils
Dave Smith and Paul Taylor
Dersom jeg hadde blitt eksponert for Of Foxes And Fossils da jeg var liten, kunne jeg fort blitt svoren Leicester City-supporter. For makan til lekker, underholdende og innbydende bok skal du lete lenge etter. Her kan man sitte i timevis og bare bla og lese de rareste historier. Boken – i tungt coffetable-format – begynner med en rikt illustrert gjennomgang av lagets sesonger, før det kommer en omfattenende Who’s Who av spillere og trenere (til og med Kjetil Osvold er med, selv om han bare hadde fire kamper på lån), og til slutt alle resultatene i alle sesongene. Puh! Dette er boken jeg burde tatt frem da Nigel Pearson var rasshøl, bare for å minne meg om at Leicester egentlig er en veldig sympatisk klubb.

Liverpool44 Years With the Same Bird
Brian Reade
Supportermimring er ofte seig lesning, men journalist/supporter Brian Reade har en gullpenn som skinner skarpere enn gullfuglen han snakker om i 44 Years With The Same Bird: A Liverpudlian Love Affair.

Den første setningen i boken fra er «Bill Shankly’s bare manhood stood three feet away from me. OK, stood is an excaggeration. We were getting on well, but not that well», når Reade skal beskrive et ungt møte med Liverpools managerlegende. Derfra og ut er det røverhistorier og anekdoter fra et supporterliv som startet i 1965, og som gjennom 44 år har gitt Reade og Liverpool noe sånt som 48 titler. Reade er morsom når han skriver om en naken Bill Shankly og senere beskriver sin egen førstefødte som «a babe who could out-howl and out-dump Robbie Savage», men han er likevel sterkest når han skriver levende, rørende og innsiktsfullt fra Heysel og Hillsborough. Måten han resonnerer seg frem til at de drepte på Heysel Stadion også burde fått navnene sine ved Hillsborough-minnesmerket, er overbevisende lesning fra en supporter. Varmt anbefalt, uansett om man går fast på Anfield eller ristet av skadefryd da Gerrard skled.

Manchester CityRicher than God
David Conn
På sitt beste er Richer Than God den mest interessante fotballboken jeg har lest på 2000-tallet. Den gamle Manchester City-supporteren David Conn bestemmer seg for å gå Abu Dhabi United Group, selskapet som kjøpte klubben i 2008, i sømmene, og historien er både overraskende og interessant. For den mediesky Mansour bin Zayed Al Nahyan og hans selskap overtok en klubb som hadde blitt vanskjøttet av både Thaksin Shinawatra og eks-spilleren Francis Lee, og Conn er den første til å innrømme at Citys nye eiere har overholdt de fleste løftene de ga da de ankom Stadium of Light. Boken er svakere når Conn mimrer tilbake til egen amatørkarriere på møkkete fotballbaner i Manchester-området, men tar seg godt inn igjen på det personlige når han begynner å henge ut med FC United-supportere som har fått nok av både Glazers og Abu Dhabi-sheiker.

Manchester UnitedWe’re The Famous Man Utd
Andy Mitten
Få journalister har bedre innpass på Old Trafford enn Andy Mitten. Hans We’re The Famous Man Utd – Old Trafford In The Eighties: The Players’ Stories er akkurat det tittelen lover. Mitten har snakket med Bryan Robson, Gordon Strachan, Gary Bailey og andre kjente ansikter, men gir også god plass til mer ukjente spillere som den lokale gutten Billy Garton og scouseren John Gidman. Det handler om drikking, damer, mer drikking og noen FA-cupgull som denne talentfulle gjengen fikk med seg. Du lærer ikke så mye om taktikk her, men får vite at United-spillere på 70-tallet ikke fikk gå med platåsko på byen fordi de kunne knekke anklene, og så glemmer du aldri historien om hvor galt det gikk da Gordon McQueen skulle fise Kevin Moran i ansiktet.

NewcastleNewcastle United’s Worst Ever Players
Peter Nuttall
Det mest underholdende med at Newcastle-sesongen gikk så historisk dårlig etter jul, var at podcasten True Faith ble stor underholdning med episoder som What’s The Fucking Point?. For Geordie-folket er suverene på svart humor og lystig selvhat, og Newcastle United’s Worst Ever Players av Peter Nuttall bretter ut alle idiotkjøpene som er gjort i nordøst opp gjennom årene. Her får høyprofilerte kjøp som Michael Owen og Ian Rush gjennomgå, mens fiaskoer som Jon Dahl Tommassen får passet påskrevet. Boken gjentar seg selv når du har lest fem-seks av de 26 utskjellingene, og egentlig hadde de forskjellige kapitlene om spillerne passet bedre som fast spalte i en fanzine.

NorwichNorwich In The Modern Era, A Complete Record – 1980-2010
Rob Hadgraft
Det er rart å tenke på at Norwich var en seriøs tittelutfordrer i Premier Leagues aller første sesong, tilbake i 1992/93 da de tok en tredje plass med negativ målforskjell. Og bare noen år tidligere var de det første laget som tok seks poeng fra de daværende seriegigantene Liverpool.

Norwich in the modern era, a complete record – 1980-2010 går gjennom denne delen av Norwich-historien på en ryddig og grei, men litt kjedelig måte, og du får historier om Chris Sutton, Steve Bruce, Justin Fashanu, Chris Woods og andre størrelser som har spilt for kanarifuglene.

SouthamptonSeventeen Miles From Paradise – Southampton vs Portsmouth
Colin Farmery
Snakker vi om Englands svar på Strømsgodset og Mjøndalen? De har kanskje fått selskap av Bournemouth i Premier League nå, men for Southampton er Portsmouth den tradisjonelle erkerivalen. Begge klubbene har hatt sine små stunder med gull og glitter, og Seventeen Miles From Paradise – Southampton vs Portsmouth gir seg ut for å beskrive denne rivaliseringen. Dessverre går forfatter Colin Farmery seg fast i eviglange utredninger om tilskuertall og håpløst kjedelige kampreferater. Når han kommer innom hooligans og interessant utvikling på 70- og 80-tallet, referer han en kjapp setning fra en avis og går videre til neste tilskuertall. Dørgende kjedelig bok fra begynnelse til slutt.

StokeWhen Football Was Football: Stoke City – A Nostalgic Look At A Century Of A Club
Simon Lowe
Jeg måtte til den nostalgidyrkende serien When Football Was Football for å finne en bok om Stoke City. Simon Lowe skriver entusiastisk om Mick Mills, Stanley Matthews, Steve Bould, Jimmy Greenhoff og andre legender, og et rikholdig utvalg bilder akkompagnerer historier om cuptriumfer og Stokes historie.

SunderlandSunderland: A Club Transformed
Jonathan Wilson
Jonathan Wilson har en av fotballverdens skarpeste penner, og er kjent fra The Guardian og The Independent såvel som Josimar og hans eget blad The Blizzard. I Sunderland: A Club Transformed tar han for seg 2006/2007-sesongen, hvor Roy Keane kom inn og snudde klubben fra katastrofe til opprykk. Du får ikke bedre fotballitteratur enn dette. Wilson går gjennom kamper på banen og maktkamper i styrerommet, samtidig som han mimrer gjennom egen oppvekst som Sunderland-fan. Gjennom historiske viktigheter og triste detaljer (Sunderland var største by i Europa i 1999 uten egen kino!) tegner han et komplett bilde av klubben Sunderland gjennom å formidle denne ene sesongen.

SwanseaProud to Be a Swan: The History of Swansea City FC
Geraint Jenkins
Swansea er en artig klubb! De sprader rundt nede i Sør-Wales i sine hvite drakter, gir England managere som Roberto Martínez og Brendan Rodgers, og prøver så godt de kan å spille underholdende fotball. Proud to Be a Swan: The History of Swansea City FC er en sympatisk bok om en kul klubb, men forfatter Geraint Jenkins avslører fort at han er litt for god kompis med klubbens styre. I løpet av de første sidene snakker han om at «chairman Huw Jenkins worked his magic once again» og at klubben var «under the wise guidance of chairman Huw Jenkins», og du skjønner at dette er et bestillingsverk som skal sendes ut til sesongkorteiere. Greit å pløye gjennom for å ha oversikten på klubben, men gi meg heller Gordon McQueen vs Kevin Moran eller vindskeive historier om Dennis Wise.

TottenhamThe Glory Game: The New Edition of the British Football Classic
Hunter Davies
Med tanke på hvor mange bøker som skrives om fotball, er det ikke mange som blir kanonisert som viktig litteratur. The Glory Game er dog en klassiker av de sjeldne, og omtales ofte som den beste boken som er skrevet om fotball. Hunter Davies fulgte Tottenham Hotspur gjennom 1971/72-sesongen, og levde tett på spillere og trenere. Resultatet er et nærgående portrett av fotball på 70-tallet, og 43 år etter den ble sluppet er The Glory Game et brutalt ærlig bilde av en fotballkultur vi hører om når det mimres om gamle dager. Rasisme, samhold, interne stridigheter og kjærlighet til spillet flettes sammen på briljant vis. The Glory Game er helt oppe med A Season With Verona som min favoritt av sesongbøker.

WatfordTales From the Vicarage
Lionel Birnie
Det tok meg litt tid å få tak i en bok om Watford, men til slutt fikk jeg kontakt med Lionel Birnie. Han har nå gitt ut tre bøker under tittelen Tales From the Vicarage, hvor den første er en samling tekster fra 11 semiprofilerte fans. Kvaliteten er varierende, men det er noe skikkelig gull her. Spesielt er det interessant å lese eks-pressesjef Andrew French’ historier fra forrige gang Watford City var i Premier League, her får man en innsikt i toppdivisjonen fra et nytt ståsted. Olly Wickens kåseri om at Watfords managerlegende Graham Taylor egentlig er Gud er også forfriskende lesning innenfor fotballitteraturen. Sjekk ut første volum i Tales From The Vicarage, den er fullastet med artige fakta du kan strø om deg med når Watford spiller mot klubben din.

West BrownWest Bromwich Albion: Champions of England 1919-1920
Thomas Taw
Historien om hva som skjedde med den engelske toppserien etter første verdenskrig er interessant nok i seg selv, da andredivisjonsklubbene Chelsea og Arsenal ble tatt med for å dempe London-klubbenes mumling om å bryte ut i egen liga. Du får god bakgrunn på det i West Bromwich Albion: Champions of England 1919-1920, en traust bok om et traust lag. Det morsomste her er den gamle myten om at «whenever the Albion want a player, they drop a rope down a coal-pit and have one sent up ready made».

West HamWhen Football Was Football: West Ham – A Nostalgic Look at a Century of the Club
Iain Dale
I likhet med Stoke City-boken ble det nostalgi når West Ham skulle leses. When Football Was Football: West Ham – A Nostalgic Look at a Century of the Club er en fryd å titte i, med klassiske bilder fra en tid da fotball virkelig var noe annet enn i dag. Svarthvitt-bilder fra stappfulle stadioner, actionbilder fra dramatiske kveldskamper og de fineste draktene London har sett. Det skal godt gjøres å ikke bli rørt av historien om det unge West Ham-laget som vant Cupmestercupen i 1965, og serverte tre spillere – Bobby Moore, Geoff Hurst og Martin Peters – til den finalevinnende engelske førsteelleveren i VM året etter. Jeg tror jommen jeg skal kjøpe flere bøker i denne serien.