Josimar 04/2018: Leder

En gang i tiden var fotball-VM det aller beste vi visste om. Når herligheten var i gang, løp vi mellom kampene ut på løkka og var Rummenigge, Platini, og Zico. Vi jublet med Maradona, gråt med Gazza og danset som Roger Milla. Vi samlet Panini-klistremerker, jaktet på den obskure canadieren Mike Sweeney i 1986-albumet, og verdien på de mest ettertraktede stjernene ble vårt første møte med kapitalismens grunntanke om tilbud og etterspørsel. Når VM ble sparket i gang, var sommerferien rett rundt hjørnet. Som ung voksen ble VM-titting i sofaen med familien hjemme byttet ut med storskjerm på puben. Vi samlet kanskje ikke Panini-merker lenger, men gleden av å se verdens beste fotball på TV en hel måned hver fjerde sommer vokste vi ikke fra.
Før nå.

Årets fotball-VM skal foregå i et land som oppfører seg som bølla i skolegården – han som rapper ditt nesten-fullstendige Panini-album ut av hendene på deg og skryter av det etterpå. Russerne gjør som de vil – om det gjelder menneskerettigheter, internasjonal rett eller dopingbestemmelser. Det er sannsynlig at russiske landslagsspillere i fotball har vært dopet gjennom det statlige dopingprogrammet. Ansvarlig for dopingprogrammet var Vitalij Mutko, landets visestatsminister og president i det russiske fotballforbundet.

Da russiske voldspøbler gikk amok på stadion og i gatene under EM i 2016, takket medlem av eksekutivkomiteen i det russiske fotballforbundet og parlamentsmedlem, Igor Lebedev, pøblene for å «ha forsvart Russlands ære».
Samtidig som Russland, godt hjulpet av doping, ønsket å vise muskler på idrettsbanen under sitt eget OL i Sotsji, viste Putin også muskler militært og annekterte det ukrainske territoriet Krim.
Fotball-VM er et nytt prestisjeprosjekt. Putin vil vise verden at han leder en stormakt. Samtidig er mesterskapet en mulighet til å berike seg selv og sine støttespillere. Russland er et de facto diktatur. Diktaturer er skjøre, de overlever på grunn av befolkningens frykt. Putins politiske karriere er helt avhengig av solid støtte fra russiske oligarker. VM-stadionene i Russland har satt kostnadsrekorder – for hver krone brukt på bygging har et ukjent antall kroner havnet i lommene til dem med kontakter inn mot regimet. Penger som kunne ha gått til skoler, utbygging av offentlig transport og fattigdomsbekjempelse. Stadionene er bygget av fremmedarbeidere som har fått svært lite betalt, om lønna i det hele tatt har kommet. Slavearbeidere fra Nord-Korea har også bidratt til bygging av VM-anlegg. Mesteparten av lønna har gått til regimet i Pyongyang – blant annet for å finansiere atomvåpenprogrammet til Kim Jong-un. Det spiller ingen rolle for russerne, så lenge arbeidskraften er billig.

Russland er et land der homofile og personer med mørk hud bankes opp på gata – ofte med politiet som heiagjeng.
Russland er et land som aldri burde fått muligheten til avholde den viktigste turneringen i den globale og kulturoverskridene idretten fotball, en idrett med «fair play» som viktigste motto.
Lenge vurderte vi å boikotte mesterskapet. Derfor er også denne VM-utgaven blitt som den er blitt. Flertallet av artiklene er historiske, vi har ønsket å gi minst mulig oppmerksomhet om et VM som aldri skulle ha vært lagt til Russland.
Likevel, i arbeidet med denne VM-bibelen har det etter hvert blitt vanskelig å ikke glede seg litt til dramaet som kommer til å utspille seg på fotballbanen under VM. For: Greier Island å ryste Argentina?
Men det er ikke lett å være fotballsupporter i 2018. Og det blir ikke enklere fremover. For i 2022 er det Qatars tur.

Det liknar på fotball, men er det ikkje

OMKAMPEN: Noreg-Brasil 0-3, Ullevaal stadion, 09.06.18.
Sankthansaftan 1998 slo Noreg regjerande verdsmeister Brasil 2-1 på Stade Velodrome i Marseille og avanserte i VM i fotball for første (og hittil siste) gong. Det vart, og vert framleis av mange, rekna som den aller største prestasjonen i norsk fotballhistorie, ja kanskje den største norske idrettsprestasjonen i det heile. På fjorten dagar nær tjue år seinare møttest talrike av dei same spelarane atter til dyst på Ullevaal, tjue år eldre, sjølvsagt, og i mange tilfelle eit tilsvarande kilo tyngre. «Omkampen» vart gjenstand for stor merksemd og trekte eit større publikum enn kva dagens landslag kan gjere seg realistiske ambisjonar om å spele framføre på heimebane. Sikkert triveleg for dei involverte, men den lett patetiske entusiasmen som omgav dette pseudo-nostalgiske jippoet gjev grunn til bekymring for Noregs framtid som fotballnasjon.

Tekst Nils Henrik Smith

«Historia gjentek seg alltid», skreiv Karl Marx: «Først som tragedie, så som farse». Gamle Karl hadde imidlertid, som kjent, ikkje alltid heilt rett, og i dette tilfellet er det freistande å påstå at Aftenposten, NRK og evenementets sponsorar har hoppa bukk over det tragiske aspektet og gått rett på farse-framsyninga. Den Gamle Tanta er alt dømt i Pressens Faglege Utval for brot på god presseskikk i samband med sin omtale av kampen, som dei altså sjølv stiller som arrangør av, då PFU fann at avisa har mislukkast i å skilje mellom marknadsaktivitet og redaksjonelt innhald. Samstundes viar Rikskringkastinga ei større sendeflate til denne kampen enn til nokon annan kamp som involverer eit norsk lag anno 2018, sett bort frå Cupfinalen. Ein må difor spørje: Kvifor? Ein må spørje seg: Kva er poenget? Og det einaste moglege svaret på dette spørsmålet er at det ikkje er noko poeng. Trass i at arrangørane hevdar at opp mot tjue tusen(!) billettar er selde, trass i relativt stive prisar, og trass i at ein ganske stor prosentandel av dei som har kjøpt billettar faktisk ser ut til å ha møtt opp (noko som jo ikkje alltid er tilfelle på fotballkampar i Noreg), er dette noko så sjeldant som ein meiningslaus fotballkamp, og ettersom noko av det som kjenneteiknar fotball, uansett nivå, er at alle kampar har meining ut frå sine eigne premiss, må vi kunne konkludere med at Noreg-Brasil anno 2018 strengt tatt ikkje er nokon fotballkamp i det heile.

Viss det verkeleg var slik at denne kampen vart spelt utelukkjande av nostalgiske grunnar, ville eg ikkje hatt nokon særskilte innvendingar. Eg er sjølv svært glad i nostalgi. Men sanninga er at viss det ein vil, er å utøve nostalgisk praksis med VM-kampen Noreg-Brasil som utgongspunkt, er denne omkampen heilt unaudvendig. Opptaket av den verkelege kampen frå 1998 er enkelt tilgjengeleg på Internett (og vart sågar sendt på nytt på NRK2 dagen før «Omkampen»), både dåverande NRK-ekspertkommentator Lars Tjærnås og Morgenbladet-journalist (og Josimar-med-grunnleggjar) Marius Lien har skrive bøker med utgongspunkt i nettopp denne kampen, ingen kamp i norsk fotballhistorie er meir omtalt og enklare å finne mimrestoff om. Det er såleis ingen grunn til å spele kampen om igjen, særleg ikkje når ein tek i betraktning at talrike av spelarane har gjennomgått eit så dramatisk fysisk forfall at kampens lengd anno 2018 må reduserast til 2 x 35 minutt, med umiddelbart påfølgjande straffekonkurranse i det ikkje heilt usannsynlege fall at ingen av laga mislukkast i å realisere fotballens ibuande potensial, gjennom å score. For dei norske spelarane sin del kan det, med ein viss velvilje, tenkjast at dei verkeleg synst det er genuint triveleg å møtast igjen etter tjue år og minnast denne store triumfen dei ein gong for lenge sidan oppnådde i lag. Kva gjeld brasilianarane, derimot, er det, trass i at dei gjer gode miner til slett spel og latar som om dei synest Ullevaal er eit fantastisk stadion og stemninga på stadion fantastisk, eitt hundre prosent utenkjeleg at dei ville gidda stille opp på dette fotballpornografiske reunion-showet av ein «kamp» viss det ikkje var for at dei har vorte lova ein bråte pengar både for å stille opp og for å med sine tredjerangs skodespelarkunstar gje inntrykk av at dei faktisk synst det er kjekt å stille opp. Viss nokon trur at eg har tenkt å kritisere dei brasilianske spelarane for dette, tek dei skammeleg feil, for eg sit sjølv framføre fjernsynsapparatet og ser denne kampen, noko eg aldri ville vurdert å gjere viss ikkje Josimar hadde lova å betale meg for å skrive om han. Pengar er eit moralsk adekvat motiv for å arbeide. Spørsmålet er om det arbeidet som vert utført på Ullevaal denne kvelden er verd å betale for?

Svaret er, etter mi meining, heilt ubestrideleg nei. Det vi ser, liknar på fotball, men er det ikkje, «kampen» har ingen fotballmessig verdi. Noreg startar med dei same elleve som starta kampen i 1998, for Brasil er seks av dei som starta i Marseille på plass, inkludert fleire av dei største profilane, som Rivaldo, Bebeto og Roberto Carlos. Den aller største stjerna, Ronaldo, slit imidlertid med ein «skade» og stillar såleis som lagleiar heller enn spelar denne heite ettermiddagen i Noregs hovudstad. Men medan kampen for tjue år sidan var ei fascinerande kontrastfylt førestelling mellom to svært ulike, men begge likevel ubestrideleg gode lag, er denne pinleg temposvake førestellinga først og fremst ei smertefull påminning om at spelarane ikkje lenger er spelarar, og at det snart er ein generasjon sidan dei utgjorde kvart sitt lagfellesskap. For ein nordmann av min generasjon er det rett nok heilt umogleg å ikkje verte litt glad over synet av Erik Mykland på ein fotballbane, men trass i at Myggen framleis ser grasiøs ut der han glir gjennom graset og handsamar ballen med andakt, er det ikkje lenger nokon presisjon eller framdrift over spelet hans, ikkje naudvendigvis fordi den vesle mannen frå Risør har gløymt korleis ein slår ein god gjennombrotspasning, men fordi «lag»-kameratane ikkje lenger hugsar korleis dei skal løpe, eller når. Likeeins liknar Tore Andre Flo framleis, reint fysisk, på det langbeinte fenomenet «Flonaldo» som terroriserte Brasil både i 1997 og 1998, men som fotball betrakta var samba-prestasjonane hans då han vann «Skal vi danse» for nokre år sidan truleg både meir meiningsfylte og effektive. Den einaste på banen i første omgang som i streng forstand liknar ein profesjonell fotballspelar, er den brasilianske 98-reserven Zé Roberto (44), som la opp så seint som i 2016.

Eg synst dette er fysisk vondt å sjå på. Spelarane er ikkje spelarar lenger, laga er ikkje lenger lag, fotballen er ikkje fotball, eg kjenner meg uendeleg trist til sinns. Fotball er ikkje underhaldning, men det som føregår på Ullevaals grøne grasmatte nett no, er utan tvil underhaldning, og det er heilt forferdeleg. Eg er ingen særskilt misantropisk person til dagleg, men dette fyllar meg med alvorleg bekymring på veigner av menneskeslekta generelt og norsk fotball og dei som styrar han generelt. Det gjer meg genuint vondt at alvorsfylte heidersmenn som «Drillo» og Arne Scheie har vorte bondefanga av arrangørane og må bidra til dette patetiske «showet». Det einaste eg er i stand til å gle meg over, er at dette før eller sidan vil ta slutt.

I andre omgang skjer det dog noko som, viss eg verkeleg gjer alt som står i mi makt for å finne noko positivt her, til ei viss grad og i ein viss forstand kan kategoriserast som «meiningsfylt»: Brasil utklassar Noreg. Først vert innbytaren Giovanni lagt i bakken av Ronny Johnsen og den verdskjente straffedømaren Esfandiar Baharmast dømar heilt korrekt (som vanleg) straffe, som bråkebøtta Edmundo (kjent for å skjenke sjimpansar fulle), set i mål. Deretter scorar Giovanni sjølv, før ein ukjent fyr som kallar seg Antonio avsluttar ballet med ein absurd kanon frå nær midtstreken. Ingenting av dette betyr noko som helst i seg sjølv, men det forklarar, paradoksalt nok, kvifor Noreg kunne slå Brasil i 1998. Fotball er individuell, teknisk briljans, men det er òg taktikk, strategi, system, fysikk og disiplin. I 1998 hadde begge lag sjølvsagt alt dette, men Noreg klarte å slå Brasil, trass i sine opplagte tekniske avgrensingar, fordi dei var betre på alt det andre, iallfall akkurat den heite kvelden i Marseille. No, derimot, når ingen av laga er lag lenger, er dei teknisk briljante brasilianarane sjølvsagt nordmennene overlegne. Slik kjem denne pinlege ikkje-fotballkampen uforvarande til å demonstrere eit relevant poeng kva gjeld fotball. Like fullt er det ubestrideleg at dette er ein «kamp» som aldri burde vore spelt, og at det er totalt meiningslaust at den vart det. Det gjorde vondt då kommentator Scheie ved full tid følte seg tvingja til å kunngjere at Noreg for første gong har tapt for Brasil, for det har dei jo på ingen måte, statistikken er framleis 2-2-0 i norsk favør, og vil vere det fram til den dagen Brasil eventuelt nedverdigar seg til å spele mot Noreg igjen. Men kvifor skulle dei no gjere det? Brasil er trass alt, ein fotballnasjon, medan Noreg ikkje har delteke i noko VM-sluttspel sidan vi slo Brasil for tjue år sidan. Vi er, når sanninga no ei gong skal fram, nobodies i moderne landslagsfotball, og «Omkampen» på Ullevaal demonstrerer diverre tydelegare enn nokon annan kamp eg kan minnast både kvifor det er slik og kvifor det, sannsynlegvis, vil halde fram med å vere slik i overskodeleg framtid.

 

The question of the four votes

Every vote counts when the heads of the world’s football associations gather to decide who will host the 2026 World Cup. Even the votes that shouldn’t?

By Lars Johnsen

Late on Friday 1 June, FIFA announced that both bids to host the 2026 World Cup – Morocco and the United bid of the United States, Mexico and Canada – had passed the tests. FIFA’s evaluation task force had given the United bid 4 out of 5 possible points and Morocco 2,7 out of 5. Any fears the bidding nations – especially Morocco – had about not even making it to the ballot for the 2026 World Cup vote in Moscow on 13 June, could be put to rest.

The day before Russia and Saudi Arabia kick off the greatest show on earth, the presidents of FIFA’s 211 member associations meet in Moscow for the 68th FIFA congress. The national FA supremos are given the task of deciding who will be the host of the first ever 48-team World Cup.
Tactics will be involved. Expect dirty play. One team will win, the other will lose.

207 voters, or?
Only a handful of decision-makers will base their decision on which bid actually is the best for football. Politics will play a bigger role in which way the votes will swing.  And football politics is a world where “a friend of a friend is a friend, a friend of an enemy is an enemy” rules.

Saudi Arabia, thus far not a player in international sport politics, unlike its neighbours, have been getting involved. They are a political ally of the United States, and an enemy of Qatar. Qatar supports the Moroccan bid. It is believed that the Saudis are using its influence in the Arab world to persuade nations to vote against the Moroccans.

According to the United 2026 bid team, they have the support of all of the Americas – 10 votes from CONMEBOL and the 38 eligible CONCACAF votes.
Morocco are banking on 45 out the eligible 54 African votes.

Several European countries, like France, Belgium, Russia and Turkey, have vowed to vote for the Moroccan bid. Donald Trump has just started a trade war with the European Union (a trade war that includes joint bidders Canada and Mexico). Will other European nations want to ‘reward’ him with the world’s most prestigious sporting event, or follow those that have pledged support for the North African country?

A year ago a 2026 World Cup in the United States, Canada and Mexico seemed like a gimme. It has instead turned into a tight race, too close to call. Every single vote is crucial.

The bidding nations are not eligible to vote. This reduces the voters to 207 associations. 104 votes are needed to win.
But should all of the 207 be allowed to vote?

A question for the congress?
Guam, American Samoa, Puerto Rico and the US Virgin Islands are all sovereign football nations and FIFA members. In May, Morocco 2026 sent a letter to FIFA regarding the World Cup voting eligibility status of these four associations. Whilst they are full FIFA members, the inhabitants of these territories are US citizens.

If these associations are allowed to vote, it means US citizens can vote for the US.  This is, according to the Moroccans, a breach of FIFA bidding regulations article 4.2 concerning conflict of interest.

In the event that a delegate of the FIFA Congress has a conflict of interest, such delegates shall not perform their duties in connection with, and the member association represented by such delegate shall decline to participate in, the voting process of the FIFA Congress for the decision to award the right for the hosting of the 2026 FIFA World Cup. Delegates of the FIFA Congress shall, in particular, be considered to have a conflict of interest if they represent a member association whose bid is subject to the designation by the FIFA Council pursuant to article 3 par. 5 above for submission to the FIFA Congress for its final decision to select the host association(s) of the 2026 FIFA World Cup, or are a national of such member association’s country. Delegates of the FIFA Congress who decline to perform their duties in connection with the bidding procedure for the hosting of the 2026 FIFA World Cup shall notify the FIFA general secretariat immediately,” the regulations state.

In plain language: If you are a citizen of a bidding nation, you have a conflict of interest. In case of a conflict of interest, you shall decline to participate in the vote.

In a short statement to the Associated Press, FIFA said “FIFA’s member associations are entitled to participate and vote in the FIFA Congress.”

FIFA’s response to Morocco, sent on 4 May and signed by general secretary Fatma Samoura, said the following:

“[…] you request confirmation that the FIFA member associations of Guam, American Samoa, Puerto Rico and the United States Virgin Islands have notified the FIFA general secretariat that they would decline to participate in the voting for the decision to award the right to hosting the 2026 FIFA World Cup.
Since the member associations you have mentioned have not yet made any such notification to the FIFA general secretariat, we are not in a position to provide the requested information.
Any further questions arising in this context will be dealt with at the 68th FIFA congress in Moscow in accordance with the applicable regulatory framework.”

On 22 May, Samoura signed a circular sent to all FIFA member nations reminding them of the bidding regulations article 4.2, and asked associations who were to decline taking part in the vote to notify FIFA by 11 June at the latest.

We asked FIFA if they had received any notifications from these four associations. We also asked if these associations’ voting eligibility is in fact subject to article 4.2.
FIFA did not answer our questions, but made a statement (see end of this article).

A question for the council?
According to the letter signed by Samoura, the question will be dealt with at the 68th FIFA congress, taking place in Moscow on 13 June, but this issue does not appear to be an item on the congress agenda.
The agenda for the meeting of the 36-member FIFA council three days before the full FIFA congress does, however, specifically mention “associations not allowed to vote.”

We asked FIFA if the the four nations’ voting eligibility will be decided by the FIFA council or by the congress.
Again, FIFA did not answer.

Either way, it has created another conflict of interest issue, according to the Moroccans.

The Canadian Victor Montigliani and the American Sunil Gulati are both FIFA council members, as is United States citizen and representative from American Samoa, Sandra Fruean.  In a letter dated 27 April, the Moroccan bid asked whether these FIFA council members had notified their conflict of interest to the FIFA general secretariat, as per article 3.6 of the FIFA bidding regulations.

According to the regulations, “In the event that a member of the FIFA Council has a conflict of interest, such member shall not perform their duties in connection with the Bidding Procedure for the hosting of the final competition of the 2026 FIFA World Cup, and shall in particular decline to participate in the voting process of the FIFA Council for the designation of the bids. A member of the FIFA Council shall, in particular, be considered to have a conflict of interest if they represent a member association that submitted a bid or are a national of such member association’s country. Members of the FIFA Council who decline to perform their duties in connection with the Bidding Procedure for the hosting of the final competition of the 2026 FIFA World Cup shall notify the FIFA general secretariat immediately.“

FIFA had not received any such notifications, FIFA general secretary Fatma Samoura replied on 4 May.
“Any further questions arising in this context will be dealt with in accordance with the applicable regulatory framework at the relevant upcoming FIFA Council meetings, in particular the FIFA Council meeting scheduled for 10 June 2018 in Moscow ,” she wrote.

We asked if these three council member will be allowed to be part of any decision-making process regarding this issue.
FIFA did not answer the question.

In an extremely tight race, these four votes could decide the outcome of the 2026 vote.
Who will decide whether they can vote?

The US view
At a press event in London on 6 June, the United bid was asked about their position on whether these four US territories should be allowed to vote.
“They’re FIFA member association, they have a right to vote, I don’t how you can change that. We’re not allowed to vote because we’re bidding, but they are completely separate federations,” United States Soccer Federation president Carlos Cordeiro said.
“Look, FIFA looks at it as ‘one association, one vote’ – they have the same benefits as we do, enjoy the same privileges, they got a right to vote – we would have a right to vote if we weren’t running ourselves. It’s not our decision to make. Ultimately that decision will be made by the four associations and by FIFA. We would only stress that we got into this race on the presumption that any eligible association under FIFA rules, meaning not someone suspended, had the right to vote. And that includes the four.”

Asked whether it really could be expected that these associations would declare any confict of interest and decline to vote, Cordeiro said it was a discussion these association will have to have with “their confederations’ heads and FIFA.”
“We don’t make that decision.”

FIFA’s statement:
“We refer you to circular 1630, which is available on FIFA.com. As you can see in the circular, FIFA’s member associations have been asked to inform the FIFA general secretariat, by 11 June 2018 at the latest, whether their delegates intend to decline to perform their duties (including exercising their right to vote) in connection with the bidding procedure for the hosting of the 2026 FIFA World Cup during the upcoming FIFA Congress.

Regarding the next meeting of the FIFA Council, and particularly the designation of bids, we refer you to article 3.6 of the Bidding Regulations.”

 

 

 

 

Kampen som skapte Liverpool

Etter tap både hjemme og borte mot Røde Stjerne i Europa, bestemte 
Bill (Shankly) og Bob (Paisley) seg: Liverpool skulle slutte å behandle 
hver fotballkamp som en krig, og heller holde på ballen.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Lars Sivertsen

 

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Ikke alle revolusjoner finner sted i maktens korridorer eller på verdensbyers store samlingsplasser, men få av dem kan vel ha vært planlagt i mer usannsynlige omgivelser enn den som overtok engelsk fotball i november 1973. Revolusjonens episentrum var et trangt, vindusløst kott som lå i korridoren som leder til Anfields garderober. Her satte seks menn i gang en stilistisk forskyvning som resulterte i at engelske klubber regjerte i Europa på det sene 70- og tidlige 80-tallet, en dominans som kun ble stoppet av den traumatiske Heysel-katastrofen og den resulterende utestengelsen av engelske klubber.

Støvelrommet, som historien nå kjenner det som, var lite og avfeldig, og den ene veggen var dekket av kroker til spillernes fotballstøvler, samt lagbilder og toppløskalendere. Joe Fagan, Liverpools førstelagstrener under Bill Shankly, som mye senere også ble klubbens manager, hadde begynt tradisjonen med å diskutere kamper her etter at fløyten var gått for full tid. Rommet var også besmykket med øltønner, som de hadde fått fra formannen for Guiness Exports fordi Fagan tidligere hadde drevet bedriftslaget deres i den lille byen Runcorn sør for Liverpool. I begynnelsen var det bare han og Bob Paisley, som i de dagene var klubbens fysioterapeut, som møttes, men gradvis begynte også stadig flere fra klubbens trenerstab å komme innom. “Du får en mye mer omfattende diskusjon i støvelrommet enn i styrerommet,” sa Paisley. “Hva som foregikk forble mellom de fire veggene. Stedet hadde en viss mystikk.” Motstandernes managere ble invitert dersom de var villige til å dele informasjon og meninger om spillere, og til og med Elton John besøkte rommet i sin periode som styreformann i Watford. Legenden vil ha det til at da han ble tilbudt en drink, ba han om en rosa gin – men mottok en øl.

Bøttekott som database
Gradvis ble støvelrommet viktigere og viktigere, og det ble i praksis et bibliotek der trenere kunne referere til bøker der detaljer om trening, taktikk og kamper var loggført. I Winners and Losers: The Business Strategy of Football, hevder økonomen Stefan Szymanski og forretningskonsulenten Tim Kuypers at Liverpools suksess på 70- og 80-tallet var et resultat av deres organisatoriske struktur, og støvelrommet var en avgjørende del av denne. Shankly ble etterfulgt av Paisley, som ble etterfugt av Fagan, som ble etterfulgt av en annen mann fra “innsiden”, nemlig klubbens kaptein Kenny Dalglish. “Støvelrommet,” skrev de, “virker å ha vært en slags database for klubben, ikke bare for tall og fakta, men for klubbens ånd, dens holdninger og dens filosofi.” Det fantes en kontinuitet av tanker, og den ble bare brutt da Graeme Souness – som hadde forlatt Liverpool i 1984 – erstattet Dalglish i 1991. Det var også da Liverpools overlegenhet begynte å visne.

Men akkurat den novembermorgenen i 1973 var stemningen laber. Liverpool hadde dagen før blitt slått ut av europacupen av Røde Stjerne. Hadde det bare vært et nederlag ville det kanskje blitt akseptert: Gode lag beseires tross alt av og til av andre gode lag. Men dette var noe annet. Dette var en kamp der Liverpool var blitt, om ikke overspilt, så i hvert fall overlistet. Etter første kamp, på Marakana i Beograd, hadde man en følelse av at Liverpool hadde gjort akkurat nok. Liverpool viste mye av roen, men lite av formen de vant seriegull med forrige sesong, men var likevel relativt optimistiske med tanke på å nå kvartfinalen i europacupen.

Man var likevel bekymret over at, som Davi Lacey skrev i The Guardian “selv om sedvanlige kvaliteter som fysikk og utholdenhet var der, var mye av Liverpools spill deprimerende lite kreativt, spesielt sammenlignet med de slu, instinktive ferdighetene til motstanderen.” Tidlig i kampen hadde Røde Stjerne dominert ballinnehavet, men de var ute av stand til å avslutte angrepene sine. Til slutt, seks minutter før pause, fant de en vei gjennom. Vladimir Petrović, som nå er landslagstrener for Serbia, var arkitekten bak det hele – han lurte seg forbi Liverpools høyreback Chris Lawler og sprintet 40 meter mot mål. Pasningen ble slått innover i banen, der Vojin Lazarević hælflikket ballen videre til Slobodan Jankovic, som etter å ha utvekslet pasninger med Stanislav Karasi blåste ballen i mål bak Ray Clemence fra hjørnet av sekstenmeteren. Tre minutter etter pause la Vojslav Bogićević på til 2-0 etter at Liverpools offsidefelle sviktet totalt etter en kort korner.

Bill og Bob tar grep
En uke etter at England var blitt slått ut av VM-kvalifiseringen av Polen, virket det som om europacupen var i ferd med å bli revet ut av engelske hender av østeuropeisk motstand, men med 18 minutter igjen ble håpet tent. En corner fra Steve Heighway ble bare halvveis klarert av Røde Stjerne, og høyreback Lawler fikk sin oppreisning i form av en scoring med venstrefoten. Selv om Røde Stjerne hadde vært det beste laget, hadde de kun en ettmålsledelse å vise til, og Liverpool har bevist utallige ganger hvor lite det kan være verdt på Anfield.

Bill Shankly var en stor motivator og organisator, men ingen taktiker. Han pleide å overlate den siden av spillet til Bob Paisley, og den gangen han faktisk deltok på et ukelangt trenerkurs ved Englands nasjonale treningssenter i Lilleshall, kjedet han seg så mye at han dro hjem allerede på dag to. Men likevel hadde han fra den dagen han ankom Liverpool en veldig klar formening om den generelle stilen han ønsket å spille. I en artikkel i The Liverpool Echo fra desember 1959 het det at “Shankly er en disippel av spillet slik det spilles på kontinentet.” Dette krever kanskje en forklaring. I britiske øyne var resten av Europa en udefinert enhet som spilte fotball på samme måte – ved å slå pasninger fremfor å være direkte, med fokus på sluhet fremfor styrke, et inntrykk som ble skapt av de ymse europeiske lagene som turnerte England og avslørte engelsk fotballs tekniske begrensninger. Denne prosessen begynte med Østerrike i 1932, ble videreført av Dinamo Moskva i 1945 før den kulminerte i 6-3-tapet mot Ungarn i 1953.

“Spillere som ikke har ballen er, ifølge han, like viktig som spilleren som har ballen,” het det videre i Echo-saken. “Kontinental fotball er ikke den late manns måte å spille fotball på. Shankly vil sikte mot slike skarpe offensive bevegelser som de på kontinentet bruker til å skjære gjennom et forsvar som er “lukket” etter britiske standarder. Han vil drive sine spillere til å lære seg å ta imot ballen og bevege den videre i samme bevegelse. Han vil drive dem mot å utøve total beherskelse av ballen.”

Dette kan ha vært en overdrivelse, men Shankly la helt klart mye vekt på kontroll; får du til førstetouchen blir alt det andre så mye enklere, mente han. Paisley, som sto for det meste av treningen, krevde at ballen skulle spilles raskt, og grunntanken han drillet inn i laget var enkel: Hvert fraksjon av et sekund en spiller har ballen er en fraksjon av et sekund mindre for den neste spilleren. På treningsfeltet i Melwood satte han opp fire plater slik at de formet et kvadrat. En spiller ville så stå i midten og få baller kastet mot seg fra de fire hjørnene, og han ville få beskjed om han skulle ta de på direkten eller dempe de. “Først og fremst,” sa Shankly, “er målsettingen at alle kan ta imot ballen og gjøre de grunnleggende tingene i fotball. Ta imot, slå pasning … ta imot, slå pasning … hele tiden. I forsvaret ser du etter noen som kan få ballen under kontroll umiddelbart og slå en pasning fremover. Det gir dem mer rom og tid til å puste. Dersom du bruker tid, har motstanderen allerede sprunget tilbake bak ballen. Det er en veldig enkel tanke, og selvsagt en som er veldig økonomisk.”

“I Liverpool har vi ingen som løper inn i ingenmannsland, løper fra sin egen banehalvdel med ballen inn på motstanders banehalvdel. Dette oppmuntrer vi ikke i det hele tatt, det er tull. Dersom du får ballen for Liverpool ønsker du alternativer, flere valg … du vil ha minst to spillere å sentre til, kanskje tre, kanskje flere… Få tak i ballen, slå en rask pasning, så går den fra meg til noen andre og tilbake igjen. Du kommer kanskje ikke veldig langt, men motstanderens mønster endrer seg. Til slutt vil noen slippe gjennom.”

Bob Paisley til høyre var hjernen bak Liverpools lille revolusjon på midten av 70-tallet: Heretter skulle klubben spille ballbesittende fotball.
Bob Paisley til høyre var hjernen bak Liverpools lille revolusjon på midten av 70-tallet: Heretter skulle klubben spille ballbesittende fotball.

Stjernesmell på Anfield
Laget som vant seriegull i 1964 spilte i en ortodoks W-M-formasjon, men Shankly var klar for å gjøre endringer. Sesongen etter skulle Liverpool møte Anderlecht i andre runde av europacupen kort tid etter at England hadde spilt treningskamp mot det belgiske landslaget – med sju Anderlecht-spillere i startoppstillingen. Shankly var på Wembley for å se kampen, og så at offensive spillere som Paul van Himst og Jef Jurion ville utgjøre en trussel også mot Liverpool. I oppgjøret mot Anderlecht var det beslutningen om å bytte til røde shortser – det var den første gangen Liverpool spilte i helrødt – som vakte mest oppsikt, men vel så viktig var det at en angrepsspiller ble ofret til fordel for å bruke Tommy Smith som en ekstra midtstopper, et tidlig tilfelle av et engelsk lag som brukte fire mann i forsvar.

Dette vitnet om en viss fleksibilitet, en bevissthet om at den engelske måten ikke var den eneste måten å gjøre ting på, men Paisley innrømmet at “vår tilnærming var litt panisk. Vi behandlet alle kamper som en krig. Britisk fotballs styrke lå i kamp om ballen, men de kontinentale tok det fra oss ved å lære seg å avskjære pasninger.” Liverpool hadde blitt most 5-0 av Ajax i Amsterdam-tåken i 1966, men da skyldte Shankly på uflaks.

Fem år senere spilte Liverpool uavgjort 0-0 hjemme mot Bayern München i Cupvinnercupen, og de tapte returoppgjøret 3-1. Det resultatet, og spesielt måten Bayern hadde spilt på Anfield, ga resonans. Sakte, men sikkert begynte Liverpool å endre seg. Revolusjoner har alle et kritisk øyeblikk, et tidspunkt da en grense er blitt krysset og ting aldri kan bli det samme igjen, men det oppstår aldri spontant – det finnes alltid en prosess. “Vi ble utsatt for all verdens utenlandske metoder i sesong etter sesong, og vi tjente enormt på det,” sa vingen Ian Callaghan. “Vi var det første britiske laget som sentret ballen som de kontinentale, som spilte seg ut bakfra på den måten de alltid hadde gjort det. Etterhvert som tiden gikk, la spillerne merke til større og større vektlegging på arbeid med ball på treningsfeltet, og mindre utholdenhetstrening. Det handlet hele tiden om ballberøringer, ballen var alltid, alltid målet. Dette var uhørt i Storbritannia på denne tiden.”

Cup-exitene mot Ajax og Bayern fikk kanskje noen til å stille spørsmål, men etter nederlaget mot Røde Stjerne gikk det ikke lenger an å ignorere realiteten: Det ble anerkjent at dette var et seriøst problem. Dette var ikke et slumpetreff, det var ikke et nederlag mot en av de mektige europeiske klubbene, dette var et nytt tilbakeslag i et tilbakevendende mønster. Kanskje Englands mislykkede forsøk på å kvalifisere seg til VM påvirket stemningen, og førte til at man stilte spørsmål ved de engelske metoder generelt. Det var bare sju år siden England hadde vunnet VM, men mangelen på suksess i Europas fremste klubbkonkurranse indikerte at de fysiske og organisatoriske kvalitetene som lå til grunn for den triumfen ikke lenger var tilstrekkelige. Liverpool arrangerte et møte i støvelrommet, og for en gangs skyld var Shankly tilstede. Det var også Fagan og Paisley, som fikk selskap av Ronnie Moran, reservelagstreneren, Tom Saunders, sjefen for spillerutvikling og sjefstrener Reuben Bennett, en dyster skotte som var opptatt av disiplin, og som var kjent for sin tendens for å gi skadde spillere beskjed om å gni vekk smertene med en stålbørste eller en kippers.

Den engelske syken
Det var ikke akkurat krisesamtaler, men temaene de diskuterte var fundamentale: Hvorfor var Liverpool, som var så dominerende i hjemlig liga, så sårbare i Europa? Til tross for bakteppe av engelsk underprestering, sier det mye om Shanklys perfeksjonisme at han så et problem i det hele tatt. Tross alt, Liverpool hadde vunnet UEFA-cupen sesongen før etter å ha slått Borussia Mönchengladbach 3-2 sammenlagt over to finaler. Men i årene før den triumfen hadde Liverpool røket ut av Europa mot lag som Ferencváros, Athletic Bilbao and Vitória Setúbal. Kanskje ikke lilleputtlag, men helt klart ikke Europas elite heller. Om UEFA-cuptriumfen mot Gladbach tydet på at Liverpool hadde funnet en løsning, viste tapet mot Røde Stjerne sesongen etter at det ikke var tilfelle.

“Det er et bra lag,” sa Shankly etter den første kampen, “selv om våre fans ikke ville betalt for å se fotballen de spiller.” Kanskje var det en del av hans bravado, hans forsøk på å få laget sitt til å føle at de var best i verden, men utsagnet røret også ved en viktig sannhet. Engelske fans reflekterte ubevisst den engelske fotballkulturen, de krevde at ballen skulle spilles fremover. De ville ikke se ryddig pasningsfotball – de ville ha drama, spenning og angrepsfotball. I The Football World påpeker Steven Wagg at “teknokratiet” kom sent til britisk fotball, og viser til at Dinamo Mosvka under deres vellykkede englandsturné i 1945 ble fordømt. I deres fokus på “finslig” pasningsspill og samarbeid føltes det at “maskulinitet så vel som individualitet” var blitt spottet. Dette forble tilfelle helt frem til åttitallet, da Graham Taylor i 1983, etter å ha sett sitt Watford-lag bli slått av Sparta Praha, påpekte at intet engelsk lag ville fått lov å spille med slik tålmodighet. Faktisk er murringen over Barcelona og hva Arsène Wenger har kalt deres “sterile dominering” av kamper beviset på at denne holdningen fremdeles holder stand.

Dedikert og dyktig
Men likevel var Røde Stjernes stil skapt på engelske idéer. Etter at hans karrière som spiller var blitt avsluttet av en skade, begynte Miljan Miljanić en lang trenerutdannelse. Som en del av denne kom han til England. Med en koffert full av hermetisk mat sov han i varebilen han kjørte for å spare penger. Han så dusinvis av kamper, og var spesielt betatt av 4-3-3/4-4-2-hybriden England brukte da de vant VM i 1966. Senere det året ble han ansatt som trener for Røde Stjerne, og han begynte å innføre det han hadde lært.

“Han så verdensmesterskapet i England og han kopierte det. Han kopierte en del av den brasilianske modellen for forsvarsspill, fordi i den brasilianske modellen gikk alltid en av forsvarerne fremover i banen når de hadde ballen,” forklarte midtbanespilleren Jovan Aćimovic. “Han følte dette var nyttig. Fansen likte det ikke først. De var vant til aktiv fotball og å prøve å vinne på den måten. Det var en betydelig endring, å kvele kampen mer og forsvare seg mer. Det tok nesten ett år før folk ble vant til det, media og fans.”

“Miljanić hadde en utrolig sult etter kunnskap og kjærlighet for fotball. Han jobbet med fotball 20 timer i døgnet. Han lærte seg selv, og han lærte oss også. Han var glimrende og metodisk. Senere utviklet han seg som en veldig kløktig taktiker, men det som var avgjørende var hans hunger etter innovasjon og kunnskap. Gjennom research fant han det han lette etter, og han klarte å gjøre oss til gode spillere og et godt lag.”

Shankly var kanskje ikke imponert av Røde Stjernes ballbesittende tilnærming i Beograd, men på Anfield gikk de enda lengre inn i denne typen taktisk terreng som engelskmennene ikke synes noe om. “I jugoslavisk fotballs historie har det alltid vært regnet som en stor hendelse når vi spilte mot engelske lag,” forteller Aćimović.

“Vi var unge i alder, men vi hadde erfaring. Vi kjente til vanskelige bortekamper. Selvsagt visste vi om Anfield og The Kop. Og vi var forberedt. En av våre hovedmål var å overleve de første 10-15 minuttene. Vi visste at på grunn av fansen ville det være et enormt press i åpningsperioden. Det var en av de sjeldne kampene der treneren traff med alt. Taktikken var perfekt. Det var tydelig at dersom vi spilte et åpent spill, ville våre sjanser for å slå Liverpool ikke være så store. Vi var trente for å unngå dette, for å gå med en tilnærming som satte trygghet først.”

Bogićević, som normalt sett lå som et midtbaneanker, ble brukt til å motvirke hodetrusselen fra Toshack, mens Kiril Dojčinovski markerte Keegan så tett at, som Lacey skrev i The Guardian, “det var som om han var hans siamesiske tvilling”. Røde Stjernes tilnærming var mer sofistikert enn bare å markere nøkkelspillere eller holde mange spillere bak ballen.

Tenkte trekanter
“Vår grunnleggende ide,” forklarer Aćimović, “var å holde dem unna ballen, å ha så mye ballinnehav som mulig og å holde den ute av vår faresone, så vi ikke ville komme i en situasjon der vi var under press. Vi trente på å lage trekanter og på å ha pasningsalternativer, og kanskje det forvirret dem litt, fordi vi ikke svarte på deres aktive spill med aktivt spill. Vi spilte avventende fotball, ofte bakover, med mange pasninger, veldig rolig. Jeg tror det var første gang vi gikk for denne hemmende tilnærmingen. Det var andre bortekamper der motstanderne tvang oss til å forsvare oss, men det var ikke vår hovedkarakteristikk. Slik jeg kan se det, er det nå den dominerende tilnærmingen. I dag er det et vanlig taktisk grep, men på den tiden, når du sentret ballen bakover, kom det protester og piping fra hele stadion.”

Men på Anfield satte publikum pris på hva Røde Stjerne holdt på med. Lacey rapporterte at “selv om det ikke manglet på hendelser som kunne gjort dette til en historie om uflaks – Bogićević reddet på streken tre ganger, keeperen Petrović fanget eller blokkerte en rekke skudd i de siste minuttene, og i følge tv-bildene klarerte en forsvarsspiller ballen etter den hadde vært over streken etter at Keegan hadde funnet veien forbi keeperen – så var anledningens sanne natur reflektert i den varme applausen de jugoslaviske spillerne fikk fra de over 40.000 tilskuerne etter kampslutt.”

“Liverpool”, skrev Lacey, demonstrerte “deres sedvanlige energi og entusiasme, men klart mindre kløkt og sluhet”, mens Røde Stjerne “produserte fotball av fundamental kvalitet og oppfinnsomhet”. “Sikkerheten i forsvar og den strålende distribusjonen fra Bogićević”, skrev han videre, “den frekke Karasi som kontrollerte ballen i de tetteste situasjoner, Aćimović sine mesterlige kreative berøringer og tempoet og teknikken til den ungdommelige Vladimir Petrović, ga alle et skattkammer av rike minner.” Keegan selv beskrev det som den beste kampen han noen gang spilte i.

Like etter en time var spilt fikk Miroslav Pavlović og Janković spilt ballen til Lazarević, som sendte ballen i krysset fra like utenfor sekstenmeteren og gav Røde Stjerne en 3-1 sammenlagtledelse. Lawler, som var bemerkelsesverdig målfarlig for en høyreback å være, reduserte med seks minutter igjen å spille, men etter at Thompson gav Aćimović en unødvendig dytt i kampens siste spilleminutt skrudde Janković det resulterende frisparket i mål. 4-2 sammenlagt, og kampen var avgjort. “Vi hadde mye flaks,” erkjenner Aćimović. “Vi scoret to mål fra utypiske posisjoner for oss: Et fra et frispark fra over 20 meter til venstre, og også Lazarević sitt mål var uvanlig. Han scoret 90 % av målene sine med hodet, og her satte han et flott langskudd.”

Kanskje hadde han rett, men måten de var villige til å holde på ballen og frustrere sine motstandere lærte Liverpool en viktig lekse. “Vi forsto [i oppgjøret mot Røde Stjerne] at det ikke var noe vits å vinne ballen om du endte opp med bakenden på bakken,” sa Paisley. “De beste europeerne viste oss hvordan man kontrer ut av forsvar effektivt. Tempoet i bevegelsene deres ble diktert av den første pasningen. Vi måtte lære hvordan vi kunne være tålmodige på den måten, og tenke over de neste to eller tre trekkene når vi hadde ballen.”

Spillende stoppere
Dagene der man hadde gode gammeldagse stoppere i forsvar var over, ble det avgjort i støvelrommet: Det var nødvendig å ha forsvarspillere som kunne spille fotball. Larry Lloyd, nettopp den typen forsvarsspiller de nettopp hadde erklært utdødd (selv om han senere fikk en usannsynlig renessanse med Nottingham Forest), var ute med en hamstringskade, så Phil Thompson – som i utgangspunktet var midtbanespiller – ble flyttet tilbake for å spille sammen med Emlyn Hughes i forsvar. “Det var en smart avgjørelse av sjefen og hans stab,” sa Thompson. “De var forut for sin tid. Plutselig prøvde vi å spille oss ut bakfra. Om det tok femti pasninger før vi scoret, vi brydde oss ikke.”

I fotballen i England på denne tiden mente man stort sett at forsvarspillere skulle klarere ballen, og angrep kunne begynne etter den første duellen var vunnet, så dette var en revolusjonerende tanke. “Europeerne viste oss at å bygge bakfra var den eneste måten å spille på,” forklarer Shankly. “Det startet i Europa, og vi tilpasset vårt spill hos Liverpool der vårt system alltid hadde vært kollektivt. Men da Phil Thompson kom inn for å spille ved siden av Hughes, ble det mye mer flytende og kanskje ikke så lett å identifisere. Dette satte et mønster som ble fulgt av Thompson og [Alan] Hansen i senere år.”

“Vi forstod i Liverpool at du ikke kan score hver eneste gang du har ballen, og vi lærte dette fra Europa, fra det latinske folket. Når de spiller ballen ut bakfra, spiller de i små grupper. Mønsteret for motstanderen endres ettersom de endrer seg. Dette gir rom for spillere som Ray Kennedy og Terry McDermott, som begge spilte for Liverpool etter jeg hadde dratt, som kan lure inn stikkpasningen.”

Shankly ga seg og ble etterfulgt av Paisley den sommeren. Før Liverpools kamp i Cupvinnercupen mot Ferencváros den følgende høsten, brukte Paisley – som Souness beskrev som “en fotballintellektuell” og sa at “hadde han vært mer artikulert, hadde han blitt hyllet som en av fotballens største tenkere og managere” – sin spalte i programbladet til å be fansen være tålmodige og til å forklare den nye og konservative metoden Liverpool ville bruke. “Det blir katt og mus en stund mens vi venter på at åpningen viser seg og stikkpasningen slås”, forklarte Shankly senere. “Det er enkelt og det er effektivt. Det tar også tid før tilskuerne blir vant til det.”

Det virket ikke den første sesongen. Liverpool gikk ut på bortemål, men i tiåret som fulgte resulterte den nye stilen i fire europacuper, og det var en lignende tilnærming som Nottingham Forest under Brian Clouch benyttet seg av da de vant to europacuper. Som så ofte før var det et tap som fokuserte sinnet og førte til radikal forbedring.

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Lynvingen

Han er tidenes dyreste afrikanske spiller og nå muligens verdens beste spiller. Det går unna med Liverpool med Mohamed Salah i angrep. 

Tekst James Horncastle
Oversatt av Lars Johnsen

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Det er mulig dommerne i Premier League kan behøve flere sanksjonsmuligheter enn gule og røde kort i årets sesong. Kanskje er det på tide å innføre fartsbøter? Med Sadio Mané som blåste oppover vingen som en Ferrari Enzo, var Liverpool et lag med pedalen tråkket gjennom gulvet i fjor. Nå som de røde fra Merseyside har signert Mohamed Salah, skal motstanderne virkelig få kjørt seg.

Han er kanskje egypter, men han går ikke som en. Salah er mer som et vindkast. Om han ikke hadde blitt fotballspiller, kunne han sikkert ha representert landet sitt i OL på 100-meteren. Premier Leagues forsvarsspillere kan glede seg til januar 2019. Da vil de få seg en velfortjent pust i bakken når Salah og Mané skal spille Afrikamesterskapet. Januar 2019, sier du?

Det er jo lenge til.

Med en ramme på 50 millioner euro er Salah-overgangen ny klubbrekord for Liverpool. Den prislappen gjør ham også til tidenes dyreste afrikanske spiller. Egentlig kunne han ha ikledd seg Liverpool-rødt for tre år siden for en brøkdel av prisen (14 millioner euro). Dette var på tiden Chelsea-dolken var som skarpest, da londonerne lå bak buskene, gikk til bakholdsangrep og ranet til seg spillere akkurat i det rivalene skulle til å annonsere den neste store underskriften. Det skjedde med Willian og Tottenham. Det skjedde med Salah og Liverpool.

Snevre synsere
England er en øy. Øyboere utvikler gjerne et snevert verdensbilde. I England er det stor skepsis til å bruke så mye penger på en spiller som allerede har «floppet» i Premier League – som er det herskende synet blant balløyas klasse av fotballsynsere. Det er et bevis – om vi egentlig trengte det – på at ingen ligaer i verden har et mer oppblåst syn på seg selv enn Premier League. Nådde ikke opp her, nei? Dårlig spiller! Nådde opp i et annet land? Jaja, den ligaen må være svak! Slik foregikk deler av debatten da det begynte å nærme seg en England-retur for Mohamed Salah.

Andre mindre vellykkede Chelsea-signeringer ble naturligvis ignorert, som Romelu Lukaku som Chelsea i sommer forsøkte å re-signere for en rekordsum. Eller Kevin De Bruyne, som ifølge José Mourinho «ikke gjorde nok på trening». Bortsett fra at han gjorde det i Wolfsburg og ble årets spiller i Bundesliga. Og Manchester City-spilleren vil være blant bookmakernes favoritter til å vinne samme kåring i Premier League denne sesongen. Og så har vi Juan Cuadrado som, i tillegg til å ha vunnet the double med Juventus to ganger etter å ha «falt gjennom» på Stamford Bridge, spilte Champions League-finale i juni. Som trend kan vi si at dette slår dårligere ut for Mourinho enn for spillerne det gjelder.

Salah reiser fra Italia uten titler. Men tiden i «il bel paese» kan ikke beskrives som noe annet enn en suksess. Han er et levende bevis på at det er mulig å gjøre gode handler i vintervinduet. Få spillere har satt så raskt preg på et lag som Salah gjorde da han skrev under for Fiorentina for to og et halvt år siden. Med nummer 74 på ryggen til minne om dem som døde i stadiontragedien i Port Said i hjemlandet, scoret han i sin første kamp fra start. Han utgjorde den store forskjellen da Inter ble slått på San Siro, da Tottenham ble sendt ut av europaligaen og scoret kampens eneste mål da Fiorentina ble det fjerde laget i historien som tok tre poeng på Juventus Stadium.

På mindre enn en halv sesong var Salah involvert i 13 mål. Fiorentina-trener Vincenzo Montella sa han aldri hadde sett noen løpe så fort med ball før, med unntak av Lionel Messi. Montella håpet i det lengste å få beholde ham en sesong til.

Selv om Fiorentina hadde opsjon på ett år til, kom Salah og hans agent Ramy Abbas seg ut av avtalen på grunn av en manglende detalj: Salah hadde aldri underskrevet på opsjonsavtalen, den var derfor verdiløs. Egypteren skrev under for Roma, men Fiorentina var ikke ferdig med saken og meldte den inn for UEFA. Uten at agent Abbas var spesielt bekymret. «Om Salah blir utestengt i desember på grunn av denne Fiorentina-affæren, skal jeg lage kebab til hele Firenze en hel dag», skrev han på Twitter.

Mohamed Salah fikk bare 13 kamper i Chelsea-drakten 2014-2016 og scoret to mål. I Italia ble han stjerne.

Matchvinneren «Momo»
Han slapp det. UEFA var enig med Salah og Roma. Og naturligvis scoret han da han returnerte til Firenze. Roma vant 2-1. På sine to sesonger i den evige stad skulle «Momo», som lagkameratene kaller ham, spille en avgjørende rolle mange ganger. I forrige sesong noterte han seg for mål eller målgivende hvert 94. spilleminutt. Det er bedre enn noen av spillerne til Liverpool. Han endte på 15 mål og 13 assist.

Når det gjelder offensive bidrag i Serie A, var bare én spiller foran ham i fjor: José Callejón. Men Napoli-vingen spilte 662 flere minutter enn egypteren. Den som virkelig dro nytte av Salahs fart nedover flanken var Edin Džeko. Året før hadde bosnieren blitt mobbet og fått kallenavnet «cieco» – italiensk for «blind». Fjoråret ble hans beste sesong noensinne. Han ble «capocannoniere» – toppscorer i Serie A. Uten Salah er det usannsynlig at Džeko ville ha holdt Napolis Dries Mertens og Torinos Andrea Belotti bak seg på toppscorerlisten. Ingen Roma-spillere har noen gang scoret like mange mål i en sesong som Džeko gjorde i fjor. Og ved sju av Džekos mål, var Salah nest sist på ballen. De hadde brukt ett år på å forstå hverandre, men når de først gjorde det ble de ligaens beste angrepspar. Bare Ousmane Dembélé og Pierre-Emerick Aubameyang var en mer dødelig duo i de fem store ligaene i fjor.

Serie A kommer til å savne Salah. Serie A-forsvarerne vil derimot ikke savne Salah. De sto i kø for å kjøre ham til flyplassen. Luciano Spalletti hadde sympati med forsvarerne som ble stående igjen som saltstøtter når Salah satte på turboen. «Du trenger en moped for å holde følge», lo den tidligere Roma-bossen. Kreative målscorere som Salah er mangelvare, og det er med på å bestemme prisen. Og han er bare 25 år. Mesteparten av karrieren ligger fortsatt foran ham. Selv om de i ferdigheter så vel som kroppsfasong er forskjellige, ligner Salah på Lorenzo Insigne, Alexis Sánchez og Philippe Coutinho. Tvil om at Serie A-spiller kan lykkes i England burde feies vekk med tanke på at to av de tre nevnte (Insigne ønsker å bli Napolis Totti) har etablert seg som store spillere i England.

Edin Džeko (t.v.) løper for å gratulere Mohamed Salah. De to hadde et svært fruktbart samarbeid i Roma.

Revansjesugen
Om myten om at kløften mellom Serie A og Premier League ennå ikke er skutt i stykker av ligaenes prestasjoner i Europa, der Juventus har to Champions League-finaler på tre år, kan vi alltids nevne hvor greit vintersigneringer som Manolo Gabbiadini, Andrea Ranocchia og M’Baye Niang taklet overgangen til Premier League. Det understreker at forskjellen mellom de to ligaene ikke er i nærheten av å være så stor som enkelte skal ha oss til å tro.

Med Salah på plass på ved Merseys bredd, er dette et betimelig spørsmål: Hvor skal Salah ta plass i Liverpool? Selv om han fyller tierrollen på landslaget, er han aller best på høyrekanten. Og det er tilfeldigvis også favorittposisjonen til Mané. Det virker som planen er at Coutinho skal spille på midten og angrepet skal bestå av tre spillere som konstant skal bytte roller: Roberto Firmino og de to virvelvindene Mané og Salah.

Salah har noe usnakket med Premier League. Og ingenting er vel bedre enn å hente en mann fra Egypt når målet er å klatre til pyramidens topp.

Zidane-effekten

Zinédine Zidane har vunnet Champions League to ganger og smadret rekorder i sine første år som Real Madrid-sjef. Likevel er fortsatt mange i tvil om han faktisk er en god trener.

Thore Haugestad

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

Usikkerheten var stor da Zinédine Zidane ble presentert som hovedtrener for Real Madrid 4. januar i fjor. Populariteten var det lite å si på, men som manager hadde den legendariske playmakeren kun et 18-måneders opphold med reservelaget Castilla på CVen, hvor resultatene ikke akkurat hadde gitt inntrykk av en fremtidig trenergigant.

Nå skulle altså en innadvendt 43-åring som aldri hadde jobbet høyere enn spansk tredjedivisjon, håndtere misfornøyde primadonnaer og skyhøye forventninger rundt et ubalansert lag som nylig hadde tapt 4-0 hjemme mot Barcelona. Det var ikke bare presse og fans som var skeptiske. Selv president Florentino Pérez ble sagt å være i tvil.

Over ett år senere sitter Zinédine Zidane fortsatt i sjefsstolen. Utenom årets cup og La Liga i fjor, hvor han startet fire poeng bak teten, har franskmannen vunnet alt han har deltatt i: Champions League, UEFAs supercup, VM for klubblag. Han har levert underholdende fotball, holdt stjernene fornøyde, temmet pressen, blidgjort presidenten og vist señorío – klassen og verdigheten Real Madrid ønsker å vise som klubb.

Ved starten av 2017 lå Real Madrid tre poeng foran Barcelona i La Liga, med én kamp mindre spilt. Samme måned brakte Cristiano Ronaldo Gullballen tilbake til Santiago Bernabéu, før klubben satte ny spansk rekord ved å spille 40 strake kamper uten tap.

Rekken tok slutt etter et nederlag i Sevilla, men livet kunne knapt vært bedre i hovedstaden. Etter 12 måneder var det vanskelig å se hva Zidane realistisk sett kunne ha gjort bedre.

Likevel er ikke all skepsisen borte. Så sent som i desember lurte profilerte journalister på om franksmannen faktisk er en god trener. Det finnes en teori om at Zidane kun har skapt harmoni i stallen, og at resten har gått av seg selv, siden spillerne er så gode. Flere har påpekt at Real Madrid ofte har vunnet uten å spille bra. De har ingen klar spillestil som gjenspeiler et taktisk geni. Enkelte hevder at de har hatt flaks, blant andre Zidane selv.

Dette har gjort det vanskelig å si hva Zidane egentlig tilfører. Den fanatiske Madrid-pressen har hyllet «Zidane-effekten», men få har klart å forklare hva den går ut på. Det hjelper ikke at mannen selv verken tar kreditt for seire eller forklarer sine avgjørelser. Om det fantes en mystikk rundt Zidane som spiller, så gjelder det samme nå.

Overnaturlige krefter

Det er ikke utypisk av Zidane å skjule hemmelighetene bak sin suksess. En av grunnene til den nåværende skepsisen handler muligens om hvordan han fremsto som spiller. Han virket aldri som en typisk fremtidig trener. Dyktige managere er ofte mer stasjonære ledere i defensive roller. Tenk for eksempel Didier Deschamps.

«Hvis man sammenligner med en fyr som Deschamps, var han som en trener allerede da han spilte», sa Bixente Lizarazu, Frankrikes tidligere venstreback, til FIFA.com.

«Det samme var ikke nødvendigvis tilfellet med Zizou…»

Det virket liksom ikke som Zinédine Zidane trengte de samme taktiske og mentale styrkene. Han var for begavet, for intuitiv. For god. Fra den tøffe oppveksten i Marseille til storspillet i Cannes, Bordeaux, Juventus og Real Madrid, fremsto talentet hans som naturlig, nærmest medfødt. Det var de lekne dragningene, de nydelige frisparkene og piruettene som like gjerne kunne blitt utført med ballettsko.

«Jeg var stadig mer sikker på at jeg trente en spiller med overnaturlige krefter», skrev Carlo Ancelotti, som trente ham i Juventus, i selvbiografien i 2010.

«Alt så så enkelt ut når han spilte, fordi han var et geni teknisk sett», sa Jaap Stam til FourFourTwo.

Slike beskrivelser får det til å virke som om Zidane knapt trengte å jobbe hardt. Han ble ansett som en artist som tryllet og forbauset. Men spilleren selv brydde seg langt mindre om det estetiske enn de som så på.

«Hvis folk sier at jeg var elegant som spiller, flott, det er fint å høre», sa Zidane ifølge ESPN.

«Men det gjør meg ukomfortabel. Jeg er ikke der for å gi en oppvisning. Jeg er der for å vinne.»

Denne mentaliteten har dannet fundamentet for treneren Zidane. Det sies ofte at begavede spillere ikke vil forstå de som er mindre talentfulle, men hører man på Zidane og de som kjenner ham, aner man en dedikasjon og ydmykhet som ofte har blitt satt i skyggen av lekre finter og storslåtte mål.

«Folk som ikke kjenner ham, vet ikke hvor målbevisst han er», sier Lizarazu.

Det tok imidlertid tid før han valgte treneryrket. Etter at Zidane la opp, etter nedskallingen av Marco Materazzi i VM-finalen i 2006, ble han boende i Madrid. Han besøkte sine røtter i Algerie, gjorde veldedighetsarbeid, jobbet med sponsorer og var gjest på fransk TV.

«Jeg hadde seks år med fri», sa Zidane til ESPN.

«Men så tenker man: ‘Hva er det egentlig jeg driver med? Det jeg liker er fotball, det jeg forstår er fotball, det jeg kan er fotball. Så hva kan jeg gjøre? Kan jeg gi noe tilbake?’.»

Han trengte noe mer. Så da Florentino Pérez returnerte som president for Real Madrid i 2009, ble Zidane med som rådgiver. Rollen virket først og fremst symbolsk, men året etter ble den omgjort til assistent for førstelaget. José Mourinho ønsket ham nærmere spillerne, noe som passet Zidane perfekt.

Året etter kom en ny rokering. Zidane ble sportsdirektør, og overtok dermed noen av arbeidsoppgavene til Jorge Valdano, som hadde blitt kastet ut av Pérez grunnet uenigheter med Mourinho. Zidanes innflytelse vokste stadig. I 2011 viste han teft ved å snappe opp Raphaël Varane fra Lille foran nesen på Manchester United.

I 2013, da Carlo Ancelotti ble ansatt, ble Zidane hans assistent. Det var da ingen tvil om hva han ønsket å gjøre.

«Å være trener var ikke et åpenbart alternativ for ham», sa Guy Lacombe, som har kjent Zidane siden han var ungdomstrener i Cannes, til FIFA.com.

«Han tenkte på det lenge og nølte, før han ble assistent til Mourinho og Ancelotti. Idéen kom til ham litt etter litt.»

«Han kommer til å være på benken», bekreftet Ancelotti da han ble Real Madrid-trener, og spøkte: «Det eneste problemet er at han ikke kan spille.»

Bortført fra benken

Zidane lærte mye av Ancelotti det året. Sammen vant de den spanske cupen og den etterlengtede tiende Champions League-tittelen. Nå var det på tide å ta steget fra assistent til sjef. Da Castilla rykket ned fra andredivisjon, fikk Zidane i oppdrag å føre dem tilbake.

Trekket ga mening for alle parter. Zidane kunne prøve og feile i tredjedivisjon, mens Pérez kunne teste en potensiell kandidat til førstelaget. Ordningen ble sammenlignet med den til Pep Guardiola, som førte Barcelona B til opprykk i 2008 før han tok over A-laget. Pérez, ble det skrevet, ønsket sin egen Guardiola.

Starten ble tøff. Castilla tapte fem av sine første seks ligakamper. I oktober ble Zidane attpåtil suspendert i tre måneder av det spanske fotballforbundet for å mangle den nødvendige UEFA Pro-lisensen.

Real Madrid hadde satt opp assistenten Santiago Sánchez som hovedtrener for å lure regelverket, men hadde blitt gjennomskuet. Forbundet har strenge krav, og driver et lynkurs for å få trenere gjennom systemet kjapt, men Zidane hadde ønsket å ta lisensen i Frankrike. Nå argumenterte Real Madrid med at Zidane var kvalifisert nok til å trene lag på samme nivå i andre land, da han allerede hadde UEFAs B-lisens. Hvorfor skulle det være annerledes i Spania?

Omsider fikk storklubben viljen sin, og suspensjonen ble opphevet av den spanske retten i november. I mellomtiden hadde resultatene forbedret seg. Snart knivet Castilla i toppen.

Med døren på gløtt

Hvordan er Zinédine Zidane som trener? Ifølge intervjuer Sky Sports gjorde med noen av Castilla-spillerne, var han rolig, bestemt og teknisk orientert. Spillerne jobbet alltid med ball og terpet spesielt ballbesittelse, ofte åtte mot åtte. Zidane delte gjerne gruppen opp i forsvarere, midtbanespillere og angripere, slik at alle fikk spesialisert trening. Av og til la han fra seg taktikkbrettet og ble med selv.

«Det første jeg tenkte var at han fortsatt kunne ha spilt. Han viste små detaljer som minnet meg om den gode, gamle Zidane. Det var herlig å se», sa stopperen Derik Osede.

Zidanes største styrke så ut til å være forholdet til spillerne. Ifølge Lacombe, som var Zidanes veileder da han tok trenerlisensen i Frankrike, var han blyg da han begynte i Castilla, og slet med å kontrollere spillergruppen. Men litt etter litt bygget han autoritet.

«Han var alltid tilgjengelig for spillerne», sa kapteinen Sergio Aguza. «Han er en trener som liker å danne tette bånd til spillerne. Han ønsker å vite hva vi synes, og hvordan vi har det.»

Det hjalp selvsagt at Zidane var Zidane.

«Han var fortsatt et idol for oss, så vi lyttet alltid nøye hver gang han ga oss instruksjoner», sa Osede. «Det kunne nesten være litt skremmende, fordi han var en av de beste spillerne gjennom tidene. Han hadde vår fulle respekt.»

I januar 2015 ble Zidane gitt en mini-galáctico ved navn Martin Ødegaard, en overgang som medførte betydelige tester. Pressen skrev snart om intern sjalusi over nordmannens lønn. Det var heller ikke ideelt at Ødegaard trente med førstelaget, og en posisjon måtte finnes til ham på banen.

Zidane valgte å bruke ham som sentral playmaker i hjemmekampene og som høyre kant på bortebane. Men resultatene forverret seg. Kritiske røster i Madrid-pressen, hovedsakelig avisen Diario AS, fremstilte Ødegaard som årsaken til formsvikten. Realiteten var mer komplisert, men da Zidane plutselig benket den norske tenåringen, skrev avisen AS skrev at Ødegaard og lagkameratene manglet kjemi på banen, blant annet fordi de ikke trente sammen.

Snart gjorde Ødegaard mer for å bli en naturlig del av laget, og returnerte til lagoppstillingen. Men resultatene uteble fortsatt. På et tidspunkt tapte de fire ligakamper på rad.

Ofte var det vanskelig å finne en taktisk identitet. Castilla trillet ball på det strøkne gressteppet hjemme på Estádio Alfredo Di Stéfano, men borte var spillet ofte mer kaotisk. Slikt var forståelig på gjørmehull i regntunge baskiske fjell, men i andre kamper, som borte mot Rayo Vallecanos B-lag, slo de forbausende mye langt og tapte fortjent.

En generøs tolkning var at Zidane var pragmatisk. Et mer kritisk blikk kunne påpeke at han manglet en klar plan.

Uansett avsluttet Castilla sesongen utenfor playoff, en fiasko for opprykksfavorittene. Zidane fikk fortsette, men da Madrid-avisen Marca spurte klubbmedlemmer om hvem de ønsket som Ancelottis erstatter, kom Zidane på fjerdeplass med 11,7 prosent av stemmene. De mest populære var Jürgen Klopp, Rafa Benítez og Míchel.

«Tiern»

Jobben gikk til Benítez. Den tidligere Liverpool-sjefen hadde spilt i og trent Castilla, og var en ekte madrileño, men flere spådde trøbbel mellom ham og stallen, som savnet Ancelotti. Benítez behandlet spillere som roboter, og hadde blitt anklaget for å kjøre treninger som minnet om øvelser i militæret. Hvordan ville dette mottas av Ronaldo og resten?

Ikke særlig bra. Nesten umiddelbart kom det lekkasjer om misfornøyde stjerner, dårlig kommunikasjon og treninger som ble stoppet av konstante korreksjoner. Benítez ble verken likt eller respektert. Mye av dette var basert på at han aldri hadde spilt på øverste nivå selv: Han var en treg defensiv midtbanespiller som holdt til i Spanias lavere divisjoner, før en kneskade tvang ham til å legge opp da han var 26. Spillerne ga ham et sarkastisk kallenavn – «Tieren» – som om han skulle hatt en fortid som stjerne og playmaker.

Uten spillerne på sin side varer man ikke lenge i Real Madrid. Et par svake kamper var nok til å legge press på Benítez, og da de tapte 4-0 mot Barcelona i november, måtte Pérez forsvare ham.

«Benítez er ikke problemet; Benítez er løsningen», sa presidenten.

Tre uker senere fikk Benítez sparken.

Timingen var ideell for Zidane, som må ha lest situasjonen. Han visste at han ville bli en kandidat om treneren til førstelaget forsvant. Allerede sommeren før hadde han fortalt pressen at han hadde tatt jobben om han hadde fått tilbudet.

Med Benítez ute halvveis i sesongen, var alternativet Zidane ikonisk, billig og populært. I desember hadde AS spurt Madrid-fansen om hvem de ønsket om Benítez skulle gå: 72 prosent hadde svart Zidane.

Dette til tross for at det var få indikasjoner på at han ville lykkes. Guardiola hadde i det minste rykket opp med B-laget; Zidane hadde ikke engang nådd playoff. Da han likevel fikk jobben, virket det som en enorm risiko.

Politikeren

Men Zidane visste hva han gjorde. Umiddelbart var det klart at han forsto hva klubben og fansen ønsket. De første pressekonferansene fremsto han som en rutinert og verdig politiker som sa det folket ville høre, og mye av det må han ha lært av mesteren selv, Ancelotti.

Zidane ble spurt hva han ønsket for resten av sesongen. «Å vinne alt», var svaret.

Han lovet gull og grønne skoger. Spillestilen skulle være offensiv, ballbesittende og underholdende. Verdens beste spiller var selvsagt Ronaldo. Trioen Bale, Karim Benzema og Cristiano – «BBC» – skulle alltid spille. Det var som om Pérez hadde skrevet manuset.

Zidane snakket sakte og rolig, ofte hjulpet av sitt karismatiske smil. Han visste at han startet med pressen på sin side. Farlige spørsmål ble håndtert med diplomati og respekt.

«Det er sant at jeg kjente Mourinho, Ancelotti og mange av spillerne», sa Zidane. «Jeg har lært noe fra alle sammen, de har alltid gitt meg noe viktig, fordi de har erfaring. Det jeg må gjøre nå er å være den treneren jeg ønsker å være… Jeg må være Zidane.»

Den første treningsøkten ble holdt for åpne dører på Valdebebas. Mer enn 5000 fans møtte opp. De så spillere som smilte igjen, og en stall som hadde fått harmonien tilbake.

Noen dager senere var det duket for Zidanes debut. Real Madrid slo Deportivo La Coruña 5-0.

De gode prestasjonene skulle fortsette. Zidane introduserte et 4-3-3-system hvor laget presset høyere og spilte med mer frihet. De konstante korreksjonene var borte. Spillerne virket lettet.

Pressen i Madrid skrev snart om «Zidane-effekten», som om kun hans nærvær hadde vært nok til å snu alt på hodet. Mer realistisk sett var det begrenset hva Zidane kunne ha oppnådd så kjapt. Han snakket selv om å forbedre lagets kondisjon, men hovedfaktoren så ut til å være trivselen i laget. Spillerne var komfortable igjen. De respekterte Zidane. De var glade for å ha noen som skjønte hvordan det var å spille på øverste nivå.

Hyllestene kom tett som hagl de første månedene.

«Ting er mye bedre nå», sa Modrić, som la til at hvert råd fra Zidane var «som gullstøv».

«Han har kommet inn i stillhet, med ro og ydmykhet, uten å tro at han er bedre enn alle andre», sa Marcelo, med en mulig referanse til Benítez.

«Vi føler oss mer verdsatt under Zidane», sa Ronaldo.

Men ikke alt var en dans på roser. Real Madrid vaklet borte, og bruken av BBC, en trio som ikke er kjent for å jobbe hardt hjemover, skapte ustabilitet i laget. Det hjalp ikke at Zidane brukte en relativt sårbar midtbanetrio i Modrić, Isco og Toni Kroos. Da de møtte Atlético Madrid i ligaen hjemme i februar, ble svakhetene straffet i et 1-0-tap.

Stemningen var dårlig. Ronaldo kritiserte sine lagkamerater offentlig. Zidane varslet endringer til sommeren, og sa at han ikke visste om han ville bli værende neste sesong.

Nøkkelspilleren

Da Zidane tok jobben, var mange spente på hans taktiske preferanser. Som en del av trenerkurset hadde han besøkt Guardiola i Bayern München og Marcelo Bielsa i Marseille; i Madrid hadde han lært av Mourinho og Ancelotti. Produktet av en slik utdannelse kunne være hva som helst.

I starten virket Zidane offensiv og idealistisk. Men gradvis lignet han mer og mer på Ancelotti: En fleksibel strateg som ønsket god fotball, men som tok pragmatiske grep om nødvendig.

De første tendensene hadde kommet i Castilla. Zidane endret gjerne formasjoner, og ga blant annet Ødegaard en rolle hvor han var indreløper med ballen i laget, og offensiv midtbane uten den – en lur vri som unngikk å bruke spilleren for mye i den defensive fasen.

Nå som førstelaget slet, trengte Zidane løsninger. Til neste kamp benket han Isco til fordel for Casemiro.

Casemiro var på mange måter en utypisk Real-spiller. Brasilianeren ble kjøpt av Mourinho, og så lånt til Porto i 2014. Men da Rafa Benítez kom og så en ubalansert stall uten ballvinnere, ble Casemiro tilbakekalt. Deler av pressen som anklaget Benítez for å være for forsiktig, anså dette som bevis på defensive tendenser.

Men Benítez hadde rett hele tiden: Real Madrid trengte Casemiro. Med ham på laget var balansen bedre, og laget vant de resterende 12 ligakampene og havnet til slutt bare ett poeng bak Barcelona. Og Zidane ble hyllet for det samme trekket Benítez hadde blitt kritisert for.

Løpe, løpe, løpe

Real Madrid hadde flaks i Champions League. De slo ut Roma, og møtte så Wolfsburg og Manchester City, som lå på åttendeplass og fjerdeplass i sine respektive ligaer. De tapte 2-0 i Tyskland, før et Ronaldo-hattrick fikset avansement på Santiago Bernabéu. Mot et svakt City spilte Real Madrid to forsiktige kamper, og vant 1-0, takket være et selvmål av Fernando.

Oppgjørene mot City forsterket inntrykket av Zidane som en pragmatiker. Den offensive fotballen hadde blitt erstattet med en mer realistisk slagplan, hvor laget lå lavere og satset mer på overganger. Slikt ga mening med ekspresstog som Bale og Ronaldo på kantene.

Før finalen mot Atlético ga Zidane en påminnelse om at hemmeligheten bak hans suksess ikke bare handlet om teknikk og tryllekunster.

«Først og fremst må vi forsvare oss godt», sa han. «Vi har kvalitet nok til å være giftige fremover, men vi er også nødt til å løpe, løpe, løpe og løpe.»

Igjen spilte Real Madrid en forsiktig kamp. Igjen var Casemiro god. Igjen hadde de marginene på sin side: De vant på straffer, og sikret sin 11. tittel i turneringen. Dermed hadde Zidane vært involvert i klubbens siste tre Champions League-triumfer: Først som spiller, deretter som assistent, nå som trener.

Tidenes trenerdebutant

Troféet representerte en dramatisk helomvending fra stemningen under Benítez og tapet mot Atlético. Og likevel har formen denne sesongen på mange måter vært mer imponerende. Om noen trodde at Zidane kun fungerte som en midlertidig løsning, antydet resultatene i siste halvdel av 2016 at han er kapabel til å skape kontinuitet.

Dette til tross for at Real Madrid ikke gjorde annet på sommeren enn å hente tilbake Álvaro Morata fra Juventus. Denne sesongen har de vunnet den europeiske supercupen mot Sevilla i Trondheim, samt VM for klubblag, og innen starten av 2017 lå de med tre poengs forsprang i La Liga.

Tallene har vært utrolige. Før tapet i Sevilla var de ubeseiret i ligaen siden kampen mot Atlético 11 måneder tidligere. Basert på Zidanes første 33 ligakamper er han den beste debutanten i La Ligas historie, med 86 poeng, foran Manuel Pellegrini (83), Guardiola (82), Luis Enrique (81) og Mourinho (80).

Hva var nøkkelen? Fortsatt hadde det ikke kommet frem en tydelig spillestil. Zidane forklarte ennå ikke tenkningen bak det taktiske. Real Madrid hadde simpelthen de beste spillerne og vant deretter. Kanskje var hemmeligheten enklere enn man skulle tro: At Zidane rett og slett hadde autoriteten og personligheten til å holde spillerne fornøyde.

Det er nemlig forbløffende hvor stille det har vært rundt klubben. Vanligvis er pressen full av rykter om spillere som misliker treneren, krever mer spilletid eller ønsker nye kontrakter. Under Zidane er det knapt noen som har sagt noe som helst.

James Rodríguez og Isco har blitt benket til fordel for Casemiro og BBC, men Isco har ikke klaget, og i januar sa Rodríguez at han ville bli værende. Mot Sevilla i årets første kamp valgte Zidane å hvile Benzema og Ronaldo, selv om Bale var skadet. Ronaldo, som ønsker å spille hvert minutt, ble ikke bare benket, han ble utelatt fra troppen.

Disse sakene hadde eksplodert under Benítez, men nå hørte man ikke et pip. Zidane forklarte simpelthen at Ronaldo måtte hviles en gang i blant, og at han ville returnere i neste kamp. Og det var det.

Ifølge Lacombe har Zidane alltid skjønt hva som får et lag til å fungere, selv da han var verdens mest briljante individualist. Mange av løsningene på banen fant han selv, takket være sin intuitive teknikk, men det lå alltid en forståelse for det strategiske og sosiale i bunn.

«Nå trenger han mer enn intuisjon, men han har fortsatt egenskapen til å oppfatte hva laget trenger til enhver tid», sa Lacombe til FourFourTwo. «Han har alltid forstått seg på andre spillere.»

«Hvor er Zidane?»

Samtidig virker det klarere og klarere at Zinédine Zidane har noe spesielt med seg – også som trener. En egen karisma. Dette var noe Phil Kitromilides, som jobber i Real Madrid TV, refererte til da Zidane ble ansatt.

«Det er vanskelig å beskrive hvor stor aura Zidane har som person. Når han går inn i et rom, stopper man. Når han snakker, lytter man», skrev han.

Eldre anekdoter nevner en lignende tiltrekningskraft. Da Ancelotti trente Juventus, merket han at klubbens mektige direktører fulgte en bestemt rutine da de besøkte garderoben: De sa først hei til laget, så gikk de bort for å snakke med Zidane.

«Hvor er Zidane?»

«Det var da jeg begynte å føle meg litt ensom», skrev Ancelotti. «Alle ignorerte meg. De kom kun for å møte Zidane.»

Selvsagt var Zidane et idol i Italia, men det var ikke slik at Juventus ikke hadde andre stjerner. Alle så bare ut til å like ham. Ancelotti mener den samme dynamikken har hjulpet Zidane i den nye jobben.

«Når man starter som trener, er karisma veldig viktig; det at man blir respektert for det man allerede har oppnådd», sa italieneren. «Slik var det med Zidane.»

Zidane selv virker klar over sin egen effekt. I et intervju med France Fotball, gjengitt av FourFourTwo, sa han at han trodde han hadde en «naturlig autoritet» som betydde at han ikke trengte å skrike etter spillerne. Om det er sant, som Hoffenheims unge trener Julian Nagelsmann argumenterer, at 30 prosent av jobben er taktikk og de resterende 70 sosial kompetanse, så vil det i så fall forklare mye av Zidanes suksess.

Den eneste perioden hvor Real Madrid vaklet litt i fjor, var i september og begynnelsen av oktober. De spilte uavgjort fire kamper på rad, mot Villarreal, Las Palmas, Borussia Dortmund og Eibar. Resultatene tok seg snart opp, men laget hadde åpenbart problemer, og i november spilte de 3-3 mot Legia Warszawa. Tre uker senere dro de til Vicente Calderón.

Alt virket klart for en skikkelig smell. Atlético hadde ikke tapt hjemme i ligaen på over ett år. I tillegg var Madrid uten Benzema, Kroos, Casemiro, Pepe og Sergio Ramos – halvparten av utespillerne i sin beste lagoppstilling.

Men i stedet for å tape, leverte Zidane en taktisk mesterklasse. Han overrasket ved å bytte til 4-4-1-1, med Ronaldo på topp og laget liggende dypt i banen. Med en tålmodig og disiplinert slagplan, spilte Real Madrid strålende og vant 3-0.

Som vanlig ønsket ikke Zidane å forklare noe i etterkant. Heller ikke i desember, da Madrid sto bak et sent comeback mot Deportivo, tok han kreditt.

«Jeg har alltid hatt flaksen på min side», sa han.

Før årets første kamp dukket det opp nye bekymringer, denne gangen om hvorvidt laget ville starte året med tunge bein, slik de hadde gjort under Ancelotti i 2015. De svarte med å slå Sevilla 3-0.

Lagets form skulle bli verre i januar, hvor de tapte mot Sevilla og ble slått ut av Celta i cupen, men resultatene forbedret seg igjen i starten av februar, og i skrivende stund kunne harmonien i stallen knapt vært stort bedre. Kanskje er ikke Zidane noen stor taktiker, men det spiller egentlig ingen rolle så lenge laget vinner. Effekten er mystisk, men den fungerer. I skrivende stund har Zidane klart det samme han gjorde som spiller:

Han har fått det til å se enkelt ut.

 

Støtt kritisk og gravende fotballjournalistikk. Bli abonnement på  Josimar her.

Trump tweet centre-stage at Nordic meeting

The rival World Cup 2026 bids of Morocco and the US, Mexico and Canada met the presidents of the Nordic football associations to present their cases. The press was mostly interested in Donald Trump’s twitter habits.

By Lars Johnsen

The reception area of a hotel adjacent to Copenhagen Airport was packed with what what seemed to be hundreds of travellers with two pieces of luggage each. Upstairs, and away from the crowd, five presidents of the football associations of the Nordic countries convened on the morning of Thursday 3 May. Inside one of the hotel’s many conference rooms – each room named after a Norse mythology character – delegations from the bid committees of the competing bids for the 2026 World Cup presented their cases.

Morocco kicked off the proceedings in the Balder 2 meeting room in front of Karl-Erik Nilsson of Sweden, Guðni Bergsson of Iceland, Jesper Møller of Denmark, Terje Svendsen of Norway and Ari Lahti of Finland.
The Faroese FA president Christian F. Andreassen was absent due to other obligations.

Morocco 2026 would not take questions from the media, the press was told by a representative from the Danish FA, who organised the event. A move quickly declared a Moroccan own goal by the press. It prompted some of the waiting journalists to speculate. Did Morocco 2026 want to avoid questions regarding the country’s ban on homosexuality, or about Morocco’s occupation of Western Sahara?

“Four hours”
After the presentation to the heads of the FAs, CEO of the Morocco 2026 bid, Hicham El Amrani, appeared in front of the press where he gave a summary of what he’d presented to the presidents.
The geographical distance to Europe, with everything that entails, was his strongest message – underscored by El Amrani’s own very recent experience. He’d flown in the night before.
“Direct from Casablanca to Copenhagen. Four hours,” he said.
Devoid of a big screen where he could shoot up his powerpoint presentation, and without the possibility for the media to ask questions, it all felt flat.
We couldn’t ask what he thought of Donald Trump’s tweet on 27 April, which could be read as a threat to countries to back the United bid

“The U.S. has put together a STRONG bid w/ Canada & Mexico for the 2026 World Cup. It would be a shame if countries that we always support were to lobby against the U.S. bid. Why should we be supporting these countries when they don’t support us (including at the United Nations)?,” the 45 tweeted.

Could this mean that smaller nations under heavy American influence seriously considering voting for Morocco just won’t do so after Trump’s statement?
The press was denied asking El Amrani about his thoughts on this, or about his reaction to the recent story involving FIFA general secretary Fatma Samoura.
Just after the FIFA evaluation task force had left Morocco, after having carried through an inspection of the country, task force members Tomaž Vesel and Marco Villiger had filed a complaint against Samoura – who has Diouf as one of her names – to the FIFA’s ethics committee. She had, according to the claim, failed to declare a conflict of interest since the Senegalese ex-footballer El Hadji Diouf is a Morocco 2026 ambassador and is, as the task force members claimed, related to Samoura. The two are not related. FIFA closed the case.
If the Morocco 2026 bid thinks the Samoura claim was part of a smear campaign, we were not allowed to ask.

No interference
The United bid had no such “no questions policy”. Instead the three delegates, Decio de Maria, president of the Mexican FA, US Soccer Federation president Carlos Cordeiro and Peter Montopoli, the general secretary of the Canadian Soccer Association, entered the podium. They were happy to answer questions, both during the press conference and in one-on-ones.

“Hopefully the congress in June will decide that our bid is the winning one,” de Maria said.
As soon as the session was open for questions from the press, Donald Trump’s tweet came up.
“It was a surprise to us that he said what he said. But it was not a surprise that he would be involved. The issue [of the content of the tweet] hasn’t come up, it didn’t come up in Asia,” USSF president Carlos Cordeiro, who had arrived in Copenhagen from Jakarta after visiting several cities in the far east, said.

“Donald Trump’s tweet was by many seen as a threat to make nations vote for the United bid. In a state visit from the president of Nigeria he also brought up the matter of the World Cup vote. Are you afraid FIFA will look at that as political interference?,” Josimar asked.
“Our bid is supported by our governments, that’s not interference, that’s a requirement that FIFA asks for. It’s well within the rights of our heads of state to speak up on our behalf if that’s what they choose to. There’s a fine line between speaking up on behalf of a bid and taking it to the next level, as you’re suggesting, but look, the Moroccan government is fully behind their bid, as you’d expect. [Everyone] from the king to every ambassador around the world has been around pitching on behalf of Morocco. Is that interference?  I don’t think so. I’m just saying our governments are behind us. I’d expect them to speak up if they choose to. I think it’s a good thing that my head of state is as focused and committed to this event and to football – to soccer – as he appears to be,” Cordeiro said.

Canadian FA general secretary Peter Montopoli pointed out to Josimar that both the Mexican president Enrique Peña Nieto and Canada’s prime minister Justin Trudeau too had voiced their support for the bid via twitter.
Their tweets could not be interpreted as threats, though.

“A long time in politics”
In the coffee bar area outside the conference rooms of the hotel, free copies of the international edition of the US daily newspaper USA Today were lying around. The paper’s lead story on 25 April was headlined “Hondurans fear being forced out”. A sizeable number of people originating from Honduras live in the United States under the legal status “Temporary Protected Status”, a government programme being phased out by the Trump administration. People from four countries – Nicaragua, Haiti, Sudan and El Salvador – have already lost this spesial status. Honduras is likely to follow. People have to “return” to countries some of them haven’t even visited.

Josimar asked Montopoli, a Canadian of Italian extraction, and Cordeiro, whose family name reveals a Portuguese background, if Trump’s policies and rhetoric when it comes to immigration, and the words used to describe certain peoples, will hurt their bid.
“It has not come up, and I mean that. You can ask the Nordic associations, it didn’t come up today, and hasn’t come up in any of our conversations. We like to make the point that it is the three of us together, unified, and unified in more that one way. The unity the bid represents, when we talk about football, we don’t talk about walls or barriers. We talk about playing each other. Ultimately the associations will focus on that, and not the politics of today. From now to 2026, it’s a long time in politics. A week is a long time in politics, let alone eight years,” Cordeiro answered as the proceedings were wrapped up, in time for the United bid delegation to board a flight to Dubai.

Not pressured
The Nordic presidents unanimously declared the two competing bids as “very good candidates” after hearing the presentations.
“I hadn’t looked at the bids before. I was impressed by the seriousness of the bids”, the Finnish FA president, Ari Lahti said.
The main selling points of the Moroccan bid is its compactness and its location close to Europe. No change of timezones or intercontinental flights needed for the players in between matches.
“It’s convenient, timezonewise. They had a convincing bid, as did the North Americans. It was interesting and informative from both”, the president of the Icelandic FA, Guðni Bergsson, said. Bergsson is perhaps better known in the football world as a former Bolton and Tottenham player with 80 caps for his home country.

The Nordic presidents will now relay the information and their impressions back to their respective boards before they decide whom to vote for.
The Nordics will not vote as a bloc. The six Nordic votes (including the Faroe Islands who were not present in Copenhagen) could be split between the two bidders.

The issue of sexual-orientation equality has been on the rise in Scandinavia in recent years. Clubs, with the backing of the FAs, have installed rainbow-coloured corner flags, used rainbow-coloured captain’s armbands and even full kits. Will the homosexuality ban in Morocco come into play when the Nordics vote?
“We grade everything in a bid, also how a country works when it comes to transparency and human rights”, Sweden’s Karl-Erik Nilsson said.

Regarding Donald Trump’s tweet and mentioning the World Cup vote in a state visit from Nigeria, the Norwegian FA president Terje Svendsen, said it was “on the one hand understandable that the event is supported politically.”
“The government is required by FIFA to come up with guarantees. But if political horse-trading, or such, goes on, that wouldn’t be in line with the regulations.”

Although the Donald Trump tweet has been viewed by some as a threat, Svendsen’s Danish counterpart, Jesper Møller, is unaffected.
“I’ve not felt threatened, I’ve not felt influenced. We do not feel pressured. But in our countries we have a broad definition of freedom of speech. What we do not have a tradition for is the prime minister calling the FA president to express his views on a matter,” Møller said

In recent weeks, FIFA president Gianni Infantino has come up with several proposals and ideas, like expanding the 2022 World Cup to 48 teams. Terje Svendsen is not a fan.
“That’s too early. Such things need planning.”

He has not had the chance to discuss in detail the other Infantino-proposed tournaments, a 24-team club World Cup and the Global Nations League.
“A deciding factor for Europe is how this will fit into the European match calendar.”

 

Violent crime statistics omitted from United 2026 bid book

According to FIFA’s guidelines for the World Cup bidding process, bidding nations must provide safety and security information, such as crime statistics, in Section 14 of their bid books. Such information is absent from the bid book of the United bid of the US, Mexico and Canada.

By Lars Johnsen

On 14 February, Valentine’s Day, this year yet another mass shooting took place in the United States. At Marjory Stoneman Douglas High School in Parkland, Florida, a former student of the school armed with a semi-automatic rifle killed 17 people and injured a further 17. According to masschootingstracker.org, Parkland was the 41st mass shooting in the US – in 2018. A “mass shooting” is defined by the US nonprofit research group Gun Violence Archive as incidents of gun violence where four or more people are shot or killed.

Four months previously, on 1 October, a gunman had killed 59 and wounded over 400 at a concert in Las Vegas. A month after Las Vegas, a man killed 27 church-goers and injured another 20 in Sutherland Springs, Texas. From 1 January to 30 April, masschootingstracker.org has registered 104 mass shootings on US soil resulting in 166 deaths and 357 people injured in 2018. For 2017 the total number was 427 mass shootings, 590 killed and 1852 injured.

In the aftermath of the Las Vegas shooting in October, the potential influence gun violence can have on tourism was debated in the American press. The number of foreign visitors to the US went down by four per cent in 2017, the country fell one place – from second to third – on the list of most visited countries. According to CNN, several governments list gun violence as a risk factor for people travelling to the United States.
“Will international tourists keep coming?, a CNN Money article asked.
“I think it’s more international [tourists who] might cancel because they’re afraid of the gun violence in the United States,” a travel agent told CNN.

Safety and Security
The US, along with neighbours Canada and Mexico, are bidding to host the 2026 World Cup. Their only competitor is Morocco. If the “United 2026” bid wins the hosting rights, 60 World Cup matches will be held in the US. Millions of people from the US and elsewhere will watch the matches either at the stadiums or via public-viewing at designated “fan fests”.

According to gunpolicy.org, the latest available data show 13 gun-related deaths per year in Morocco, compared to 38,658 in the US, 13,505 in Mexico and 698 in Canada.

The safety and security of the participating teams and other World Cup visitors is of the highest importance for FIFA. In its “guide to the bidding process for the 2026 FIFA World Cup”, the world governing body instructs how a bidding nation’s bid book should look like, what information it can and must contain.
The Morocco 2026 bid book is 381 pages. The United 2026 bid book is 474 pages. These are detailed documents.
A bid book must include a section called “Safety and Security”.

The “guide to the bidding process for the 2026 FIFA World Cup” states the following:
In this section 14 [about Safety and Security] of the Bid Book, the Member Association shall provide:
(i) information on the general safety and security situation (e.g. terrorism, crime statistics especially on violent/street crimes, hooliganism, threats to public order) in the Host Country at the time of the Bidding Process with special emphasis on each of the proposed Host Cities and in relation to regularly hosted professional sporting events […]”

Although the guidelines blatantly say information on the safety and security situation, like violent crime statistics, shall be provided in Section 14 of the bid book, no such information is provided in Section 14 of the bid book for United 2026.

We asked FIFA if the United bid’s omission of violent crime statistics was a breach of bidding regulations.
«As the bidding process for the 2026 FIFA World Cup is ongoing, we are not in a position to comment. Further details will be available once the respective Evaluation Report has been published», a FIFA spokesperson told Josimar.

Human Rights Policy
In an article by the Associated Press (AP) on 16 April, Morocco 2026 came under criticism for omitting the country’s legislation regarding same-sex relations. “Morocco World Cup bid masks homosexuality ban”, the headline read. According to the article, AP had reviewed the Morocco 2026 bid book and found that Morocco 2026 had not declared the country’s criminalisation of homosexuality.
“Under Article 489 of the Moroccan penal code, sexual acts between people of the same sex are punishable by six months to three years in prison,” AP wrote.

In May 2017 FIFA adopted a new and extensive human rights policy in accordance with the United Nations’ guiding principle on business and human rights.

“Article 4 of the FIFA Statutes prohibits discrimination of any kind against a country, private person or group of people on account of race, skin colour, ethnic, national or social origin, gender, disability, language, religion, political opinion or any other opinion, wealth, birth or any other status, sexual orientation or any other reason. Furthermore, FIFA places particular emphasis on identifying and addressing differential impacts based on gender and on promoting gender equality and preventing all forms of harassment, including sexual harassment,” the FIFA Statutes say.

FIFA’s new human rights policy is an element of the bidding process.
“FIFA also requires the implementation of human rights and labour standards by the bidding member associations, the government and other entities involved in the organisation of the tournament, such as those responsible for the construction and renovation of stadiums, training sites, hotels and airports”, the “guide to the bidding process for the 2026 FIFA World Cup” state.

We also sent the following question to FIFA:
Is there a difference in Morocco 2026 not including Morocco’s laws regarding homosexuality in its bid book and United 2026 not providing information of the level of gun crime of the bidding countries in its bid book?

FIFA, as stated above, were not “in a position to comment”.

 

Unfriendly fire inside Fifa

Two senior Fifa officials, Marco Villiger and Tomaz Vesel, filed the false complaint against secretary general Fatma Samoura, a complaint that was dismissed by the ethics committee. The consequences could be severe, as FIFA’s code of ethics clearly states that filing false accusations is a serious violation.

By Pål Ødegård and Håvard Melnæs

The past week was crazy even by FIFA standards. Last Wednesday BBC revealed that FIFA’s ethics committee had received a complaint against secretary general Fatma Samoura from members of the 2026 World Cup bid evaluation task force. Samoura, who’s full name is Fatma Samba Diouf Samoura, was family related to fellow Senegalese El Hadji Diouf, the claim said. El Hadji Diouf, the former Liverpool forward and Senegal international, is now an ambassador for Morocco’s bid to host the 2026 World Cup. If such a relation was true, it would be a violation of the ethics code for Samoura not to disclose this fact, since it creates a possible conflict of interest.

However, there is no family relation between the two. Not only is Diouf a very common surname in Senegal. El Hadji Diouf was not even baptized Diouf, but as Diallo after his father Boubacar Diallo, also a famous former Senegalese footballer. Both publicly dismissed any family relations as ‘ridiculous’. And on Friday, the ethics committee issued a statement that Samoura would not be investigated, as the claims against her had ‘no substance’. But who filed the complaint? According our sources it was Marco Villiger, deputy secretary general of Fifa, and Tomaz Vesel, chairman of the independent audit & compliance committee.

Boomerang effect?
Now, why would two such high ranking FIFA officials file such a flimsy accusation? As BBC stated in their article when the story broke, FIFA president Gianni Infantino instructed the task force members to find something that could hurt the Moroccan bid. It is widely believed that Infantino prefers that the United bid of Canada, Mexico and the US.

Why they chose such an unfounded pretext, and why the secretary general’s removal by an ethics inquiry would hurt Morocco’s chances aren’t clear. An it is certainly not clear why high ranking FIFA officials would make such a reckless accusation against their “own” secretary general. According to experts in FIFA’s code of ethics Josimar have talked to, Vesel and Villiger should now find themselves in big trouble by the same code, where article 61.3 clearly states that:

“Any person who lodges a complaint against a person who he knows to be innocent, with the intent of harming this person, or in any other way takes malicious steps with the intent of harming this person who he knows to be innocent shall be sanctioned”.

The legal experts Josimar have talked to agree that if circumstances are as they appear, filing an accusation that is clearly not true, and so easy to fact-check, can be regarded as subject to this article. And considering their high-ranking positions and special roles on the inspection task force, a sanction against them ought to be quite severe; both Villiger and Vesel could be banned from football. And if the FIFA president turns out to be involved in a conspiracy against his own secretary general, that applies to him as well.

The question, however, is if the current ethics committee will pursue this matter at all. Since the controversial removal of the former chairmen at the FIFA congress in Bahrain last year, a move made by Gianni Infantino to stop at least one investigation against himself for meddling in local elections, the current committee has done little to portray confidence as an independent legal authority within the world governing body of football.

Another change from the former ethics committee administration is the lack of independent spokespersons. Cornel Borbély and Hans-Joachim Eckert each had their respective spokesperson so they wouldn’t have to rely on FIFA’s own media department to handle press inquiries and hand out statements, hence giving credibility to their independence. This is not the case with the current ethics committee. Josimar contacted Tomaz Vesel, chairman of the audit & compliance committee, who responded with “I know why you’re contacting me”. When we asked him if he had filed the complaint against Fatma Samoura, he said we had to ask the questions to FIFA’s media department. This magazine sent the following questions to FIFA:

  1. Who filed the complaint against Samoura?

 

  1. If you file a complaint that turns out to contain false accusations, can this or those person(s) who filed the complaint be subject to an investigation by the ethics committee?

 

Fifa answered the following:

“In accordance with article 36.2 of the FIFA Code of Ethics and in reaction to information circulating concerning the FIFA Secretary General, the investigatory chamber of the Ethics Committee would like to state the following:

Following a report concerning an alleged undisclosed family link between FIFA Secretary General Fatma Samoura and the ambassador of the Morocco 2026 FIFA World Cup bid El Hadji Diouf, the investigatory chamber of the Ethics committee has conducted a preliminary review of the facts.  After this analysis it became clear that the allegations brought forward had no substance and that no such family link exists between Ms Samoura and Mr Diouf. Therefore the investigatory chamber of the Ethics Committee has decided to close the case.”

So much for answering the questions. But then again, this is a typical Fifa response.

Conflicting interests
The false accusation against Fatma Samoura might have significant ramifications for the integrity of the 2026 World Cup bid process, not to mention another broadside to Gianni Infantino’s so-called cleaned up FIFA. As this magazine wrote last week, the inspection task force assigned to assess the bids between the ‘United’ bid consisting of USA, Mexico and Canada, and Morocco, already suffer from several doubts about their impartiality in this task. The five-man task force came along with amendments of the bidding regulations during a FIFA bureau meeting in October last year, and was ratified by the FIFA council during their session in Kolkata, India later the same month. The bureau of the council consists of the FIFA president, along with the presidents of each confederation. By then, Morocco had already announced they would challenge the ‘United’ bid to host the 2026 World Cup. This was not the case earlier that year during the FIFA congress in Bahrain in May, where the ‘United’ bid team hoped to get awarded the rights by default. Infantino, however, must have been concerned that giving them the rights without due process would look bad, and insisted that others had until the 11th of August 2017 to present a bid. Former US federation president Sunil Gulati was said to be livid, but after all, who could come up with a credible bid to rival them before the imminent deadline?

They never saw Morocco coming.

Could this have influenced who were selected to be on the inspection task force, in order to disqualify the Moroccan bid? It certainly seems so now, as the Samoura ethics complaint followed alterations to the bid requirements just hours before the deadline to present the bid books, alterations that were not in favour of the Moroccan bid. When the Moroccans objected to this, FIFA replied that the alterations was to ‘secure a fair bid process’ and that it did not want ‘unsustainable white elephant stadiums’ for its 2026 World Cup. This view clearly favours the ‘United’ bid, who have most of their stadiums ready, while Morocco have to build or upgrade all of theirs. For Morocco, the reply from FIFA was seen as another indication that FIFA was working against their bid.

 

Finne & vinne

TIL-trener Simo Valakari reddet Tromsø fra nedrykk og ble umiddelbart en folkehelt i Ishavsbyen. Josimar har tatt en prat med den ambisiøse finnen.

Tekst og foto Andreas B. Høyer

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Du har raskt blitt et kjent navn i Tromsø, men du er nok fortsatt ganske så ukjent ellers i Norge. Hvem er Simo Valakari, hvis du må gi oss en introduksjon?

– Hvem er jeg? Skal vi snakke om fotball nå?

Ja.

– Akkurat nå er det ingen finske trenere utenfor Finland, så det å komme hit til Tromsø, i den situasjonen klubben var i, det var en stor mulighet. Jeg så da jeg kom hit at det var potensial. Det var veldig lett å se hva som var galt med Tromsø på banen. Spillerne spilte som enkeltindivider og ikke som et kollektiv.

Og der kom du inn?

– Det er da vi kommer til min fotballfilosofi. Jeg mener fotball handler om det kollektive. Det jeg forandret da jeg kom, var at jeg la rammene for hvordan vi skulle spille – vi ville være offensive, vi ville ha ballen. Det er min filosofi. Med ballen er det du som har kontrollen og jeg vil kontrollere fotballkamper. Så da begynte vi å trene på det.

Og det funket.

– Jeg kan ikke ha kontroll over resultatene, men jeg kan styre hva som skjer ute på treningsbanen hver dag. Så var jeg heldig med både de rundt meg i trenerteamet og spillerne. De fulgte meg i den retningen jeg satt. Da var det også logisk at resultatene kom. Jeg må gi stor honnør til klubben. Bare én måned etter jeg kom hit (i juli 2017, journ.anm.) ga de meg en langtidskontrakt. De satt meg ned og sa: «Simo, vi ser at vi kan jobbe sammen og vi vil ha deg med videre, uansett om vi rykker ned eller ikke». Men selvfølgelig var det viktig å holde seg i Eliteserien. Nå kan vi bygge noe nytt herfra. Vi må ikke ned for å kjempe om et vanskelig opprykk.

Du sier du vil holde ballen i laget, men hvor streng er du egentlig på det?

– Jeg bruker å si at vi er gærne, men at vi ikke er idioter. Det er en stor forskjell. Vi skal spille ballen ut bakfra, men om vi må klarere den ballen opp på banen, gjør vi det. Samtidig tror jeg man må være streng og sette klare rammer. Det er det som gir en spiller trygghet. I den situasjonen vi var i da jeg kom til klubben, var det et enormt press på spillerne. Er du ikke da klar på hva spillerne skal gjøre, vil det bli for mye tenking. Det var viktig at vi gjorde det helt klart for spillerne hva vi forventet av dem. Når vi fikk det til, var det en snøballeffekt. Da kommer friheten. Å være streng kommer spilleren til gode.

De fleste trenere sier at de liker å ha ballen i laget, men det er ikke så mange som faktisk følger det. Hvor vanskelig er det å faktisk implementere en slik spillestil?

– Det er vanskelig. Derfor må man være sterk mentalt, kanskje spesielt i den situasjonen vi var i. Du kan se til en som Sam Allardyce, som aldri rykker ned. Han har en oppskrift på overlevelse: ikke slå pasninger på egen halvdel, første pasning alltid framover, vinn andreballer og sats på dødballer. Det er en totalt annerledes måte å gjøre det på. Sånn er ikke jeg som trener og det visste også TIL da de hentet meg. Samtidig må jeg innrømme at det var dager da jeg tvilte. Jeg fikk ikke resultatene jeg ønsket med det første. På den ene siden var det øyeblikk i kampene der vi gjorde det bra, hvor vi gjorde ting på den nye måten. Men det funket selvfølgelig ikke hele tiden og da falt spillerne tilbake til gamle vaner. Vi hadde lange samtaler om hvordan vi måtte være enda tydeligere på hvordan vi skulle spille.

– All ære til spillerne. De gjorde akkurat det vi ba om, selv om de var under stort press. De mistet ballen og de fikk kanskje publikum mot seg, men de holdt stand. Mange trenere sier de skal presse høyt, de skal være aggressive, men det er ofte bare prat. Jeg liker ikke å prate så mye. Jeg liker å jobbe med spillerne. Samtidig vet jeg jo at det bare er resultatene som teller i fotball – når alt kommer til alt.

Og resultatene var ikke som man håpet i starten. Det kom ikke noen umiddelbar ny trener-effekt da du kom inn. Bekymret det deg?

– Noen vil sikkert kalle meg naiv, men jeg var aldri i tvil om at resultatene ville komme. Jeg så hva spillerne gjorde på treningene. Jeg så hvor dedikerte de var. Det handlet ikke bare om meg, men også om at klubben ga meg den selvtilliten jeg trengte. De støttet meg i det arbeidet vi gjorde. Igjen, det handler om det kollektive, at alle stiller seg bak det vi ønsker å gjøre. Selvfølgelig begynner du å tvile når ikke resultatene kommer, men da må du se på progresjonen i spillet, om du er på vei dit du ønsker. Man må selvfølgelig være analytisk og pragmatisk, men samtidig må man se på hele prosessen man er i gang med. Jeg tror på utvikling, på en prosess der man starter et sted og ender et annet.

Men fikk du spillerne med deg på dette?

– Ja, og det var her jeg sa til meg selv at jeg måtte være veldig bestemt. Spillerne skulle ikke være i tvil om hva som var vår måte å spille på. Jeg sa klart fra om at det alltid er jeg som tar ansvaret for resultatene. Deres ansvar, som spillere, er å spille innenfor de rammene de får. Her er din posisjon, hit skal du springe, og innenfor den posisjonen har du rom for at du kan «work your magic». Det er innenfor den rammen at dine kvaliteter som spiller kommer fram, det er da din kreativitet kommer inn i bildet. Men jeg hater forresten ordet «kreativitet» i fotball. Det finnes ikke. Jeg har elleve spillere der ute og alle tenker fotball på ulike måter. Sett alle sammen og du vil ha det totale kaos.

Hvordan da?

– La meg bruke et eksempel fra musikken. Spiller du jazz og du driver med improvisasjon, er det ikke fritt fram. Selv om du improviserer er det veldig strenge rammer. Begynner du å spille dine helt egne ting, kan ingen følge deg. Du mister rytmen. Men spiller du på lag med de andre musikerne og finner et spor alle kan følge, da kommer det til å fungere. Sånn er det med fotball også.

Samtidig er man vel avhengig av at spillerne dine har den nødvendige selvtilliten til å tørre å utfordre en motspiller én mot én, prøve å slå den vanskelige pasningen, ting som kan forandre en kamp. Den selvtilliten mangler du gjerne om du sliter i bunnen av Eliteserien. Hvordan overbeviser du spillerne?

– Jeg må si jeg hater ordet «selvtillit» og hvordan folk bruker det i fotball. Et eksempel: jeg så ni kamper av Tromsø på video før jeg kom til klubben. Tilbakemeldingene jeg fikk var gjerne at spillerne ikke hadde den rette holdningen. «De kjemper ikke nok i duellene, vi er enkle å score på» var budskapet. «Vi ligger sist i serien og spillernes selvtillit er lav.» Men det må være en logisk grunn til at vi taper de duellene. Folk sa at spillerne ikke løp nok, men jeg så på statistikken og fant ut at de sprang mest i Eliteserien. Det var imidlertid fordi spillerne var i feil posisjoner hele tiden og måtte springe enormt mye for å kompensere for den store distansen mellom hverandre. Selvfølgelig var selvtilliten lav, men det var fordi strukturen i laget var helt feil. I fotball kommer du til å miste ballen. Da handler det om å være i rett posisjon når du mister den. Derfor så vi på hvordan hele laget fungerte.

Hvordan jobbet du da på treningsfeltet?

– Det som ofte skjedde var at vi mistet ballen på grunn av en tullete individuell feil. Fordi strukturen i laget var så dårlig, ble det umiddelbart satt press på forsvarsspillerne våre. Da jeg kom hit fortalte spillerne at de bare jobbet med angrepsspillet. Men på treningene kan du ikke skille ut de ulike delene av spillet. Du kan ikke trene bare angrep eller bare forsvar. Alt henger sammen. Så når vi trente på hvordan vi skulle holde på ballen, hvordan vi skulle åpne kampene, trente vi samtidig på hvordan vi skulle forsvare oss. Plutselig sier folk: «nå begynner endelig spillerne å vinne dueller, de begynner å kjempe» eller «se, nå har de selvtilliten til å drible av en spiller», men det er en logisk grunn til at det skjer. Når balansen i laget er rett, er vi ikke lenger laget det er lett å score på. Det holder ikke at jeg bare forteller en spiller at han er god, man må gi ham rammene som gir han trygghet til å gjøre noe med ballen. Slik får du selvtillit. Den mentale, fysiske, taktiske og tekniske delen av spillet henger sammen. Og det gjelder på hver eneste trening.

Du har en tydelig idé om hvordan du vil spille fotball. Hvor kommer den fra? Hva inspirerer deg?

– Jeg må si, da jeg spilte selv – på midtbanen – var jeg en veldig individuell spiller. Om jeg hadde en god trening, var det en god trening. Om vi trente på noe som ikke gagnet meg, var det en dårlig trening. Jeg sier ikke at man må ha vært spiller for å være en god trener, men det gir i hvert fall meg en erfaring som gjør at jeg kan forstå hva spillerne tenker. Jeg har hatt noen trenere som har vært veldig, veldig dårlig på man management, så da prøver jeg å tenke litt annerledes på det området. Som spiller har jeg hatt andre trenere der jeg har tenkt at «dette er veldig bra», og har forsøkt å ta med meg det videre.

– Jeg har ikke et klart og tydelig idol, men prøver å ta til meg mange ulike ting som trener. Det handler om å være seg selv. Jo, jeg elsker Guardiola, hvordan han gjør ting, hvor tro han er mot sin fotballfilosofi. I den første sesongen i Manchester City sa alle at spillestilen hans ikke kunne passe i England. Hans svar: «Ok, da kan jeg ikke være trener i England.» Nå kan vi jo se resultatene han får. Men jeg liker ulike måter å spille fotball på. Jeg har en filosofi, men vet for eksempel ikke hvilket system jeg skal bruke med TIL denne sesongen. Skal vi spille 3-5-2 eller 4-3-3? Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at filosofien min ikke kommer til å forandre seg.

Jeg så litt på trenerne du hadde da du spilte. Du spilte under Alex McLeish i Motherwell i Skottland, Jim Smith i Derby, John Gregory. Det er ikke akkurat en treer bak og ballen i laget som gjelder.

– Nei. Fra den gjengen så lærte jeg mest om man management. Jim Smith og Alex McLeish var fantastiske på nettopp det. På den tiden, da jeg spilte i England, handlet alt om det fysiske, om tempo i spillet. Det var kick and run. Mitt ønske om å spille med ballbesittelse stammer fra da jeg begynte med å trene yngre spillere i Finland. Jeg jobbet med barn mellom 13 og 15 år. I den aldersgruppen er de fysiske forskjellene mellom spillerne enorme. Vårt lag var ikke det raskeste eller sterkeste, så vi måtte finne en måte å spille på der spillerne kunne overleve. Med det så jeg plutselig framgang. Spillerne syntes det var artig å spille fotball. Men misforstå meg ikke, om det er en annen oppskrift på å få resultatene går jeg med på det.

Mislikte du spillestilen i England som spiller?

– Nei, jeg var en kick and run-spiller selv. Men jeg ønsket alltid å gi medspillerne enkle baller å jobbe med. Jeg ville gjøre spillerne rundt meg bedre. Og jeg fikk mestringsfølelse av å se at vi lyktes som lag. Jeg verdsetter fortsatt spillere som kan få dem rundt seg til å bli gode høyt. Det er også tegn på en god spiller.

Du har vært her et halvt år nå. Hva synes du om norsk fotball, om Eliteserien?

– Eliteserien er spesiell og jeg liker det. Det er gode spillere og trenere her, men det jeg liker aller mest er hvor kjapt det går her. Noe av det første jeg måtte gjøre da jeg kom hit, var å dempe farta i spillet vårt. Alt gikk så kjapt i begge retninger at jeg måtte få ned tempoet. Det var virkelig «end-to-end». Det passet ikke Tromsø. Eliteserien er en konkurransedyktig liga. Mange følger med norsk fotball og er du en suksess har du sjansen til å nå videre ut som spiller.

Og som trener.

– Joda, det gjelder alle. Er vi en kollektiv suksess, ser vi alle bedre ut.

Men du er en ambisiøs trener. Du har allerede snakket om at Tromsø skal kjempe i toppen neste år.

– Man må drømme stort. Man ser det hele tiden i fotball. Nylig var det i Østersund. Fotball er en sport hvor alt er mulig. Det er hardt arbeid, og du må ha litt flaks, men det er mulig. Derfor må man også være ambisiøs. Jeg sier hele tiden til spillerne mine at de må ha store drømmer. Det er den eneste måten man kan tenke på. Selvfølgelig er vi realistisk på hva som faktisk skal til, men det som gjør fotball til et så vakkert spill, er nettopp at alt er mulig.

Tilbake til norsk fotball. Det er mange som er bekymret for nivået på Eliteserien, spesielt om vi ser på hvordan lagene har prestert i Europa de siste årene. Er det grunn til å være bekymret?

– Jeg ser det i en klubb som Tromsø. Når du står i det så blir du pessimistisk. Men når du kommer inn utenfra, som jeg har gjort, så ser du at dette er en god liga. Den er mye bedre enn folk tror. Fordi resultatene uteblir – landslaget gjør det for eksempel ikke bra akkurat nå – så begynner folk å tro at alt er så dårlig. Jeg som kommer inn utenfra er helt sikker på at det er en god liga. På min korte tid her så har jeg også sett at forbundet ser ut til å jobbe bra, det er forbedringer på landslaget, Rosenborg har gjort det bedre i Europa. Det er lett å ikke se det som faktisk er bra, også her i Tromsø.

Som trener, hvor mye involverer du deg i resten av klubben?

– Selvfølgelig, med førstelaget så vil jeg ha så mye kontroll som mulig. Men jeg ønsker også å være med på det som skjer rundt i klubben, spesielt på spillerutvikling. Det handler om hvilken type klubb vi ønsker å være. TIL er en utviklingsklubb. Da kan ikke jeg som trener bare tenke på førstelaget og hva som rører seg der. Som trener i en utviklingsklubb må jeg følge med på alt som skjer i klubben også ned til juniorlagene. At vi gjør ting på samme måte. Ellers får vi ikke opp unge spillere som kan være til nytte for A-laget.

Liker du å være i en utfordrerrolle?

– Selvfølgelig liker jeg det. Det var derfor jeg grep denne muligheten i Tromsø med begge hendene. Jeg føler dette er en klubb med potensial. Beliggenheten er spesiell, men vi kan utgjøre en forskjell her oppe.

Ideelt sett, hvor er Tromsø om ett år?

– Jeg håper, uavhengig av resultatene, at folk kan se at vi har en måte å spille på. At de kan gjenkjenne at «ja, det er slik Tromsø spiller». Jeg håper vi har fått en sterkere identitet. Og så vil vi selvfølgelig vinne ting, uten at vi er urealistisk. Det kommer kanskje ikke til å skje over natta, men vi skal prøve. u