Alle elsker Roby

Roberto Baggio er kanskje den eneste spilleren som alle i Fotball-Italia elsker. Han var en ren sjel i den moderne fotballens skitne verden.

Tekst Magnus Helgerud

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

 

Den 18. februar 2017 var det én sak som gikk igjen i samtlige medier i Italia. Hendelsen skapte stort engasjement på sosiale medier, og alt fra politikere til mannen i gata kom med sine uttalelser. Hadde paven holdt en viktig tale fra sin balkong over Petersplassen? Nei. Hadde Silvio Berlusconi gjort politisk comeback? Feil igjen. Så hva var greia? Det var 50-årsdagen til Roberto Baggio. Selv under dagsrevyen på statskanalen RAI hadde man funnet plass til et innslag om Baggios bursdag. Ingen andre idrettsutøvere har denne posisjonen i det sportsgale Italia.

Det sies jo at det er bare når fotballandslaget spiller at italienerne føler seg som ett folk. Det er bare da de er italienere. Resten av tiden er de milanesere, romere, florentinere og sicilianere. I Italia brukes flagget så godt som aldri. Bortsett fra når «Gli Azzurri» spiller en viktig kamp. Da henges trikoloren ut på balkonger, fra Palermo i sør til Pordenone i nord, og den lokale tilhørigheten glemmes for stund. Men en fotballsupporter fra Milano som sverger til Inter vil allikevel ha visse kvaler ved å lovprise en spiller fra AC Milan, og Juventus-spillerne er både elsket og hatet over hele halvøya selv når de trekker på seg landslagsdrakten.

Den eneste fotballspilleren samtlige italienere i nyere tid har øst sin betingelsesløse kjærlighet over, er Roberto Baggio. Italienerne elsker diskusjoner om alt fra matoppskrifter til politiske maktskifter. Men en ting de aller fleste av dem kan enes om er at Roby Baggio er tidenes største italienske fotballspiller. For mange av dem er han langt mer enn en, han er et nasjonalikon.

Hvorfor er det slik? Her følger ti episoder fra Roberto Baggio sin karriere, som kanskje kan hjelpe oss til å forstå hvor denne enorme kjærligheten kommer fra.

1 – Skademarerittet
Våren 1985. Etter en god sesong for Vicenza i Serie C, går 18 år gamle Roberto Baggios drømmer i oppfyllelse. Storklubben Fiorentina vil hente ham til Firenze for å spille fotball i verdens beste liga. Men rett før klubbyttet skal annonseres, så går det galt. Han ryker korsbåndet og tar menisken i en av sesongens siste kamper. Overgangen til Fiorentina står i fare, men klubben bestemmer seg likevel for å hente ham og betale for operasjonene. Nesten ett år skal det ta før han er tilbake på fotballbanen. Høsten 1986 debuterer han endelig i Serie A, men en uke senere går det galt igjen. Menisken ryker nok en gang, og Baggio må igjen opereres. Klubben og legene frykter at karrieren hans er over før den i det hele tatt har begynt. Men Roby er fast bestemt på å forfølge sin store drøm, og han har i ettertid sagt at støtten og kjærligheten fra supporterne var det som fikk ham gjennom disse tunge årene. Når han endelig scorer sitt første mål i den øverste divisjonen – mot Napoli våren 1987, et mål som redder Fiorentina fra nedrykk – har det gått nesten to år siden klubben kjøpte ham. De neste tre sesongene scorer Baggio 50 mål for Fiorentina, og etablerer seg som en av de mest lovende fotballspillerne i Italia, for ikke å si i verden.

2 – VM på hjemmebane
Sommeren 1990 skulle Italia arrangere verdensmesterskapet i fotball, og den offisielle VM-sangen med tittelen «Notti magiche», gav lovnader til det italienske folk om magiske sommernetter.

Roberto Baggio kom til mesterskapet med en turbulent vår bak seg. Fiorentina og Baggios agent hadde i samråd bestemt seg for å selge ham til Juventus, for det som da var overgangsrekord i verden. I Firenze var supporterne mildt sagt forbanna. De tok til gatene og protesterte, noe som resulterte i femti skadde personer og biler som brant. Men det var klubbens president Pontello og agenten de ville stille til veggs. For Roby hadde ikke bedt om denne overgangen. Han ville bli i Firenze, noe han har gitt tydelig uttrykk for i ettertid. Ettersom supporterne hadde støttet ham gjennom de to tunge årene med skader var han nært knyttet til byen og florentinerne. På toppen av dette skulle han bli far for første gang, og han skulle spille VM for sitt hjemland på hjemmebane.

Verdens dyreste fotballspiller var ikke garantert en plass i startelleveren. I Italias to første kamper i mesterskapet ble Vialli og Carnevale foretrukket på topp. Men ingen av dem leverte varene, og mot Tsjekkoslovakia fikk Baggio endelig sjansen. Noe som hadde vært et folkekrav dagene i forveien. Han kvitterte med å skape det mest magiske øyeblikket i VM. Roby mottar ballen på midtbanen, helt nede ved sidelinja. Han vender opp, spiller en kjapp vegg med Giannini og setter fart skrått innover i banen. Idet han danser elegant unna en takling har han allerede ristet av seg tre motspillere. Han forserer mot sekstenmeteren med ballen klistret til høyrefoten, og med et par deilige kroppsfinter sender han stopperen til venstre, keeperen til høyre og ballen midt i mål. Olympiastadion i Roma eksploderer rundt Baggio der han legger seg ned på matta, holder seg for ansiktet og lar tårene trille. Målet er rangert som det syvende vakreste noensinne i et VM, og selv om Italia ikke vant mesterskapet så hadde Baggio for alvor slått igjennom på den internasjonale scenen, og den vonde våren var glemt.

3 – Gullballen
Når Juventus reiste til Firenze for å spille seriekamp mot Fiorentina våren 1991, ble de møtt av et banner fra Viola-fansen med teksten: «Baggio…voi avete il nome, noi abbiamo il cuore». Dere har navnet hans, men vi har hans hjerte.

Under kampen nekter Baggio å ta en straffe mot gamleklubben, og når han blir byttet ut får han kastet flere Fiorentina-skjerf etter seg fra hjemmefansen. Han plukker opp et av dem og henger det rundt halsen mens han går ned i garderoben.

Agenten som solgte Baggio til Juventus, uten spillerens samtykke, har i ettertid sagt at han angrer stort på denne overgangen sett fra et menneskelig perspektiv, men at det samtidig er noe av det beste han har gjort sett fra en sportslig synsvinkel. Agenten ville ikke at Baggio skulle lide samme “skjebne” som en annen spiller han hadde hatt i stallen sin noen år tidligere. Playmakeren Giancarlo Antognoni hadde blitt værende i Fiorentina i 15 år på tross av tilbud fra flere storklubber.

Og det er i Juventus at Baggio for alvor etablerer seg som en stjerne på fotballhimmelen. Partnerskapet på topp med spillere som Vialli og Ravanelli fungerer utmerket, han bøtter inn mål og bærer etter hvert kapteinsbindet i Italias største klubb. Endelig hadde klubben en verdig arvtaker til Michel Platinis trøye nummer 10. I desember 1993 blir Baggio tildelt Ballon d´Or som beviset på at han nå er verdens beste fotballspiller, og våren 1995 er han med på å bryte AC Milans hegemoni når Juventus vinner sin første ligatittel på ni år.

Brasilianerne jubler mens Baggio og hele Italia fortviler. Han har akkurat brent den avgjørende straffen i VM-finalen 1994.

4 – VM 1994
Den italienske musikeren Francesco De Gregori har en sang hvor refrenget går som følger: «Ikke vær redd for å ta et straffespark, for det er ikke disse som definerer en fotballspiller, det er mot, altruisme og fantasi som skaper stjerner». Sangen er skrevet tidlig på 80-tallet, men de fleste italienere tenker på Roberto Baggio når de hører denne låta i dag. Hvorfor?

Den 18. juli 1994, på Rose Bowl Arena i Pasadena, står Roberto Baggio ansikt til ansikt med Brasils keeper Claudio Taffarel. Over ham står solen høyt på himmelen, og foran ham ligger ballen på straffemerket. Det er VM-finalen som nå skal avgjøres. Han var egentlig ikke i form til å spille etter å ha skadet kneet i semifinalen, men allikevel har han nå gjennomført 120 minutter i den stekende varmen i California. Roby vet det antagelig selv, at dersom han bommer nå, så er det ingen som kommer til å huske at både Baresi og Massari har bommet på sine straffer før ham. Og det er få som kommer til å snakke om at det var han som utlignet på overtid mot Nigeria i åttendelsfinalen, før han deretter satt en straffe i ekstraomgangene, at det var han som avgjorde i det 88. minutt i kvarten mot Spania, eller at det var han som sørget for begge målene i semifinalen mot Bulgaria. Han kikker bort på dommeren, tar fart, og skyter. Himmelhøyt over mål. Han blir stående med hoftefeste og stirre i bakken. Veien fra verdens beste fotballspiller til verdens mest ensomme mann kan være kort.

Bildet av Baggio som står alene igjen på matta, med brasilianerne jublende i bakgrunnen har blitt stående som et av de mest ikoniske fotballbilder som noensinne er tatt, og har i stor grad vært med på å skape den auraen av melankoli som omgir historien om Roberto Baggio. Men han skulle få sin revansje.

5 – Året i Bologna
Etter at Juventus har sikret seg ligatittelen våren 1995, blir det fort klart at Baggio er på vei bort fra klubben. I Torino vil man heller satse på stortalentet ved navn Alessandro Del Piero. Baggio var sterkt ønsket av Silvio Berlusconi, og dermed gikk turen til AC Milan. Men selv om han var med på å vinne ligaen i sin første sesong i Milano, så blir de to årene med den sorte og røde drakta på mange måter stående som en parentes i historien om denne spilleren.

Etter en skuffende 96/97-sesong, hvor Baggio spiller lite og klubben ender på 11. plass, reiser Roby videre. Til Bologna. Overgangen kommer som et sjokk. FC Bologna hadde tre år tidligere spilt på tredje nivå i Serie C1. Dette var ikke et lag fullt av stjerner, som Juventus og AC Milan, men nå hadde de sikret seg den største stjernen av dem alle. Tusenvis av Bologna-fans tok turen opp til alpene, hvor laget lå på treningsleir foran sesongen, for å se om det virkelig var sant.

Baggio hadde en plan med det hele. Etter en sesong med lite spilletid, ville han nå sikre seg en plass i troppen som skulle til VM 1998. Men midtveis i sesongen oppstår det en konflikt mellom Baggio og treneren Ulivieri. Laget spiller ikke bra, og Ulivieri mener at Baggio har skapt ubalanse i laget og at han ikke viser nok vilje til å tilpasse seg hans taktiske system. Mediene er fulle av spekulasjoner, og Baggio har på et tidspunkt muligheten til å gå til Inter, klubben han hadde heiet på som barn, men han takker høflig nei. Bologna hadde solgt 25 000 sesongkort, og han visste at mange av dem hadde kjøpt dette for å se Roberto Baggio spille for klubben i deres hjerter. Supporterne er, ikke overraskende, på Baggios side. Men Roby skværer opp med treneren, og fra januar og ut sesongen er både han og Bologna ustoppelige. Etter å ha ligget på nedrykksplass frem til nyttår ender klubben på en sterk 8. plass. Baggio scorer 22 mål i serien, noe som er karrierebeste for ham, og blir deretter tatt ut i troppen som skal representerer Italia i VM.

Åpningskampen mot Chile starter bra, og Baggio leverer en målgivende pasning på førstetouch slik ingen gjør bedre enn ham. Men Chile kommer tilbake, de utligner og de går opp til 2-1. Når det gjenstår fem minutter skaffer Baggio straffe. Han blir stående og hvile seg på knærne i ti-femten sekunder. Lagkameratene kommer bort og oppmuntrer ham. Mens han står og venter på at dommeren skal gi klarsignal står chilenerne og roper for å psyke ham ut. Italias trener, Cesare Maldini, stiller seg med ryggen til banen. Man sitter med følelsen av at hele Italia holdt pusten i ett minutt. Så skyter Baggio i mål. Og blir med det den eneste italiener som har scoret i tre VM-turneringer.

6 – Konflikt
Konflikten med Renzo Ulivieri var langt fra den eneste i Baggios karriere. Han hadde uoverenstemmelser både med Sacchi på landslaget og med Capello i Milan. Men feiden mellom han og Marcello Lippi er det verdt å stoppe opp ved. Etter den gode sesongen i Bologna bytter Roby beite igjen. Denne gangen takker han ja til tilbudet fra Inter. Sesongen 98/99 preges av hyppige trenerbytter i Milano-klubben, og sommeren 1999 blir Marcello Lippi ansatt som trener for Nerazzurri.

Dermed begynner et tungt år for Roberto. Han sitter stort sett på benken, og Lippi hevder at dette er fordi Baggio er ute av form. Noe Roby tilbakeviser i sin selvbiografi. Der forteller han om hvordan konflikten mellom dem oppstod. Lippi hadde bedt om å få vite hvilke spillere som ikke var fornøyd med hans regime, men Baggio hadde ikke noe ønske om å være spion for treneren, og dermed ble han henvist til benken. Videre forteller Baggio om en episode hvor Vieri og Panucci hadde applaudert en av hans pasninger på trening, hvorpå Lippi hadde respondert med å brøle: «Hva faen driver dere med, tror dere at dere er på teater!?» På humoristisk vis hevdet Baggio at han under Lippi bare fikk spille dersom laget var utsatt for en epidemi.

I hans siste kamp for Inter ville tilfeldigheten det slik at det var det nettopp dette som var tilfellet. Skader og sykdom blant spillerne gjorde at Lippi så seg nødt til å bruke Baggio fra start. Og dette var ikke i en hvilken som helst kamp: Inter og Parma skulle møtes på nøytral grunn for å spille om den siste Champions League-plassen. Baggio begynner med å sette et frispark fra hjørnet av sekstenmeteren knallhardt opp i nærmeste kryss bak en flaksende Buffon. Parma utligner, men ti minutter før slutt måker Baggio ballen i mål fra 20 meter med en volley i lengste hjørne. Sportsavisen La Gazzetta dello Sport gav ham toppkarakteren 10, og skrev at han var «perfekt hele kampen gjennom». Baggio er med dette den eneste som noensinne (!) har fått tildelt toppkarakter i avisens spillerbørs. Han var aldri en klubbspiller, men Roby gav alltid alt for den klubben han spilte for.

7 – Brescia
Sommeren 2000, en drøy måned etter å ha sikret Inter en plass i Champions League, går kontrakten med klubben ut. 33 år gamle Roberto Baggio er nå Bosmannspiller. Han kan velge og vrake i tilbud. Det sies at selveste FC Barcelona er interessert i å hente ham til Camp Nou, og flere Premier League-klubber ønsker seg hans signatur. Men Baggio vil bli i Italia. Han er hjemmekjær, og han har et siste mål for karrieren: Han har en drøm om å spille enda et VM, han vil så gjerne vinne noe for Italia. Så han trener for seg selv hele sommeren, og venter på det rette tilbudet.

Etter en telefonsamtale med den karismatiske treneren Carlo Mazzone, blir han overbevist om å signere for Brescia. For andre gang i karrieren går Baggio til en liten klubb. Nå skulle han ikke lenger slåss om serietitler, men kjempe mot nedrykk. Den første sesongen gjør klubben det langt bedre enn forventet, og ender på en 8. plass, og Baggio nomineres faktisk til gullballen på bakgrunn av sine prestasjoner. Sesongen 01/02 begynte der den forrige slapp. Et av høydepunktene kom i lokalderbyet mot Atalanta. Baggio sørget for å redusere til 2-3, før han deretter utlignet på overtid av overtiden. Da klikket det for trener Mazzone. Han hadde fått slengt dritt etter seg hele kampen av motstanderens supportere, så han satte av gårde og løp som en rabiat, gammel mann over banen og bort til Atalanta-curvaen med knyttede never for å gni det inn.

Sammen med spillere som Pep Guardiola, Luca Toni, og Andrea Pirlo, spiller Roby kanskje sin beste fotball denne høsten. Noe åtte mål på de ni første kampene vitnet om. Samarbeidet med den avslappede Mazzone gikk knirkefritt. Han var kommet hjem nå. Han var toppscorer i Serie A, og definitivt i rute med tanke på å representere sitt kjære Italia i sitt fjerde verdensmesterskap. Så smeller det i kneet.

8 – Skademareritt, igjen
I en kamp mot Venezia ryker korsbåndet i det venstre kneet, og Baggio må holde seg på sidelinjen i fire måneder. Landslagstrener Giovanni Trapattoni har gjennom hele sesongen blitt spurt av journalister om hvorvidt Baggio kan være aktuell for VM, og Trapattoni har sagt at han definitivt vil ta ham med i vurderingen dersom han kommer tilbake i samme form som før skaden.

I slutten av januar er Roby klar for comeback. Men under oppvarmingen før semifinalen i cupen mot Parma, får Brescia-spillerne beskjed om at deres lagkamerat Vittorio Mero har omkommet i en trafikkulykke tidligere samme kveld. Matchen utsettes selvfølgelig. Når den så skal spilles uka etter, starter Baggio på benken. Han kommer inn i andre omgang. Serverer pasninger, kommer til sjanser, og ingenting tyder på at han har vært lenge ute med en alvorlig skade.

Etter et kvarter på banen skriker han plutselig til, faller til bakken og holder seg til kneet. Korsbåndet har røket. Igjen. Nå er det kjørt. Det kan da umulig bli VM-tur på Baggio etter dette? Roby bestemmer seg tidlig for å ikke operere kneet. Han vet at en operasjon betyr minst fire måneder på sidelinja. Det har han ikke tid til. Sammen med leger han stoler på vil han heller prøve en annen tilnærming for å bygge opp det ødelagte kneet. For han nekter å gi opp drømmen om å spille et siste verdensmesterskap for Italia. Det snakkes om at han kanskje, kanskje, kanskje kan rekker sesongens siste kamp.

Men Baggio er tilbake allerede tre serierunder før slutt. Kun 76 dager etter at korsbåndet røk mot Parma kommer han på banen mot Fiorentina når det gjenstår 20 minutter av kampen. 20 minutter senere har Roby scoret to mål og sikret plassen i Serie A for Brescia. Uka etter, borte mot Bologna, er han banens beste og avgjør matchen. Kan han virkelig klare det? Skal han tas ut til VM etter to korsbåndskader på én sesong? Det er Baggio-feber i Italia. Et folkekrav man sjeldent har sett maken til tar form. Alle tester viser at Baggio er i form, og han har en hel måned foran seg på å komme i enda bedre form før mesterskapet sparkes i gang.

Men. Når Trapattoni offentliggjør lista med 22 spillere, er ikke navnet Robert Baggio å finne. Han mener at spilleren ikke har den fysiske kondisjonen inne som kreves for å delta i et VM. Noe Roby selv, og hele Italia med ham, er uenig i. Dette står fortsatt som et av de største «mysteriene» i italiensk fotball. Ikke fordi de andre spillerne som ble foretrukket var dårlige – Italia hadde et meget bra lag det året, og det var kun skandaløse dommeravgjørelser i kvartfinalen mot Sør-Korea som hindret dem fra å vinne hele greia – men fordi Baggio var SÅ god. FIFA utvidet faktisk antall spillere et land kunne ta med seg til mesterskapet fra 22 til 23, og det sies at dette ble gjort fordi de ønsket at de to superstjernene Baggio og Ronaldo skulle delta. De var begge akkurat tilbake fra skade, og utvidelsen av troppene skulle fungere som et slags insentiv til å ta en sjanse og ta dem med allikevel. Ronaldo ble tatt ut og vant VM, Baggio ble hjemme.

9 – Siste hilsen
Roby hadde egentlig planer om å gi seg etter VM 2002, men siden han ikke fikk ta del i mesterskapet bestemte han seg for å fortsette, og tok to nye år i Brescia. Det blir to år med kamp mot nedrykk, men klubben holder seg oppe. Vinteren 2004 gir Baggio beskjed om at dette er hans siste sesong. Overalt hvor Brescia reiser den våren, møtes de av bannere som takker Roberto for hans bidrag til italiensk fotball gjennom nesten to tiår. Den 28. april arrangerer det italienske fotballforbundet en vennskapskamp mot Spania, med den hensikt å gi Roby en siste kamp i den blå landslagstrøya. De 40 000 oppmøtte får se en Baggio med nummer ti på ryggen og med kapteinsbindet rundt armen, som drar av forsvarsspillere, spiller lagkameratene gode, og nesten scorer.

Et par uker senere skal Brescia spille mot AC Milan i sesongens siste kamp. Etter 83 minutter reiser de 80 000 menneskene som har tatt turen til San Siro seg, og synger taktfast navnet hans i det han går av banen for aller siste gang.

10 – Mennesket Roberto Baggio
I 2011 gav sportsavisen La Gazetta dello Sport ut en DVD-boks bestående av en ti timer lang dokumentar om Roberto Baggio sin karriere. En av temaene han stadig vender tilbake til under intervjuene, er hans sterke religiøse tro. I Italia står katolisismen sterkt, men Baggio har aldri korset seg etter å ha scoret mål, for han er nemlig praktiserende buddhist. Hver gang han snakker om de famøse kneskadene, nevner han meditasjon og den indre styrke den gav som grunnen til at han klarte å kjempe seg tilbake gang etter gang. Etter hvert som det ble kjent at han var buddhist fikk han kallenavnet «il divin codino» – den guddommelige hestehale.

Roberto Baggio er i det hele tatt ganske atypisk dersom man sammenligner han med dagens superstjerner i fotballen, i den forstand at han fremstår som genuint samvittighetsfull og ydmyk. Han har i flere år vært goodwill-ambassadør for FAO, som arbeider for matsikkerhet i verden. Og når han fylte femti valgte han å “feire” dagen med å besøke Amatrice, byen som ble jevnet med jorden i jordskjelvet som hadde rammet Italia noen måneder i forveien. Statskanalen RAI var kjapt på plass for å intervjue ham. Baggio var som vanlig ordknapp, og ville ikke ha noe stort oppstyr rundt besøket. Men stilt overfor ruinene av det som en gang var hjemmene til mennesker, som hadde bodd i det som en gang var en vakker by, klarte ikke Roby å holde tårene tilbake. Hans tidligere lagkamerat i Inter, Javier Zanetti, har oppsummerte Robys vesen på en treffende måte: «En ren sjel i den moderne fotballens skitne verden».

Å skrive poesi med føttene
Men hvor kommer den fra, denne betingelsesløse kjærligheten italienerne ser ut til å ha overfor Roberto Baggio? Det må være noe de kjenner seg igjen i? Noe som stikker dypere enn fotball.

Det kan være italienernes sans for estetikk og dramatikk som gjør at Baggio hadde denne tiltrekningskraften på dem. De er svært stolte av kvalitetsvarer som er «made in Italy». Og akkurat slik klær fra de store motehusene for dem blir til symboler på en hel nasjons kreative kraft og sans for estetikk, ble også Roberto Baggio, spilleren som skrev «poesi med føttene», et nasjonalikon man kunne være stolt av. Hans karriere og bragder på fotballbanen plasseres faktisk av mange der oppe sammen med opera, mote, mat og resten av den immaterielle kulturarven som italienerne med god grunn er så stolte av.

Italienere er emosjonelle vesener, og er det noe Baggio sin karriere var full av så er det følelser og dramatikk. Det unge talentet som skadet seg og nesten ble tvunget til å legge opp før karrieren var i gang. Spilleren som kun scoret vakre mål. Veteranen som skadet seg og ikke fikk oppfylt sitt siste store ønske. I en tid der stadig flere spillere satte klubb foran landslag, var det intet som var større for Roby Baggio enn å trekke på seg den asurblå landslagstrøyen. Jeg kjenner italienere som fortsatt kan ta til tårene når de ser bildet av Baggio fra 94, der han står alene i landslagstrøya ved straffemerket på Rose Bowl Arena i Pasadena, med hoftefeste og senket hode.

Under Baggios avskjedskamp for landslaget i 2004, var det ett spesielt banner på tribunen som ble fanget opp av tv-kameraene. Og den hjemmesnekrede hyllesten som vaiet i vinden på Stadio Luigi Ferraris denne kvelden, oppsummerer hvorfor alle elsker Roby: «Du ble født i Caldogno, men du har levd i hjertene til alle italienere». u

Kilder: Io che sarò Roberto Baggio (dokumentar), La Gazzetta dello Sport, Una porta nel cielo (Roberto Baggio), Il sogno dopo (Roberto Baggio)

Luksusfellen

Da Viking Stadion ble bygget, fikk Viking tomt og 50 millioner kroner av Stavanger kommune. Nå ønsker den skakkjørte klubben at kommunen også skal kjøpe stadion. Men er det en kommunal oppgave å redde en fotballklubb som har levd over evne i 15 år, en klubb som eies av byens rikeste? Josimar kan avsløre at rådmannens innstilling er klar. I et 16 siders dokument som er unntatt offentligheten, anbefaler han at kommunen kjøper stadion.

Tekst Lars Johnsen
Foto Andrew Halseid-Budd

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)
Det surkler i tappekranene inne på Beverly Hills Fun Pub, en fotballpub strategisk plassert midt i Vågen i Stavanger. Det er ingenting uvanlig i akkurat det. Puben fyller ca 400 000 halvlitersglass med øl i året, godt over dobbelt så mye som neste Stavanger-utested på listen. På TV-skjermene i lokalet gråter Gianluigi Buffon. Fotballspillere i Sveriges gule og blå drakter omfavner hverandre. Sverige skal til VM.

Dette er Viking-puben. Praten glir lett over fra VM-dramaet i Milano til situasjonen i Viking.

– Det er for mange ledere i klubben, sier Tommy Nærland.

27-åringen fra Sandnes er forsanger i supporterklubben Vikinghordene.

– Min første kamp var mot Bryne i 1999. Etter jeg ble 18 år har jeg sett omtrent hver kamp, sier Viking-supporteren som til daglig driver en bowlinghall i Sandnes.

Det er ikke så mange som ham igjen. Når stadionspeakeren opplyser om 8000 tilskuere, ler de 2000 som faktisk er til stede. Sånn har det vært i flere år.

– Mot Vålerenga var det 1800 inne på stadion, forteller Nærland.

Det offisielle tallet var 7760.

Vikings offisielle tilskuertall er nede på samme nivå som før flyttingen fra gamle Stavanger Stadion. Det faktiske tilskuertallet er langt lavere.

Bare da det lokale kultbandet Mods holdt konsert i juni har Viking Stadion vært full i år. Spesielt skal stemningen ha vært god da Morten Abel ga alt og sang «Du e mislykka, du».

Folk i byen har blitt likegyldige til Viking.

– De gir blaffen. Det folkelige engasjementet er borte. Hvert år snakker klubben om topplassering. Folk er lei av å bli lurt. Lederne backer hverandre. De passer sin egen rygg. De synes det er kult å være eiere i merkevaren Viking. Men de kan ingenting om fotball, sier Nærland.

Samtidig har gjelden økt, tilskuertallet falt og laget rykket ned fra toppdivisjonen.

Da Viking Stadion åpnet i 2004 fraktet båter, ankret opp rett utenfor Beverly, Viking-supporterne fra puben til kamp.

– Det tilbudet er for lengst borte. Nå fyller vi ikke en gang en buss fra puben. Før måtte man komme klokka ett på en søndag for å få plass inne i puben. Nå kan jeg komme halv fem og det er godt med plass.

Klubbens driftsselskap Viking Fotball AS har en aksjonærliste der flere har formuer i 100-millionersklassen. Likevel har Viking Fotball AS 75 millioner kroner i gjeld. Konkurs er et reelt scenario for selskapet, noe som vil dra med seg Viking FK.

Stavanger kommune forhandler nå med Viking om å kjøpe Viking Stadion, og dermed hjelpe klubben ut av den økonomiske krisen.

Det er bare 15 år siden kommunen ga klubben en attraktiv tomt og 50 millioner kroner i tilskudd.

Er det en kommunal oppgave å nok en gang gi en gave verdt flere titalls millioner til en fotballklubb som år etter år etter år, har brukt mye mer penger enn den har?

Til en fotballklubb med en paddeflat læringskurve?

Er det greit at en fotballklubb først får en gave, for deretter å selge gaven tilbake til giver?

Og er det egentlig klubben som får pengene eller er det det tilhørende aksjeselskapet – bestående av noen av byens rikeste besteborgere?

Nytt hjem i Jåttåvågen
Toget fra Stavanger sentralstasjon til Viking Stadion i Jåttåvågen klokker inn på sju minutter. Fra Sandnes bruker toget akkurat like lang tid. Plattformen er omtrent plassert i den ene stadionsvingen. Området preges av forretningsbygg og moderne leilighetskomplekser i betong og glass. Mange av kontorlokalene rundt stadion står tomme.

De som overvar UEFA-cupkampen mot Chelsea i oktober 2002 kunne se at gamle Stavanger Stadion var ferdig som toppfotballstadion. De lave tribunene som omkranset løpebanene på tre sider var stengt på grunn av UEFA-forbudet mot ståtribuner. 5555 mennesker stuet seg sammen på stadions eneste sittetribune og så Jesper Grønkjær kjøre karusell med Thomas Pereira – uten at det hjalp for gjestene ettersom Erik Nevland lurte John Terry to ganger. Viking vant 4-2 og sendte Chelsea ut av Europa med 5-4 sammenlagt.

Et halvt år i forveien hadde Stavanger kommunestyre besluttet å legge «Nye Stavanger Stadion» til Jåttåvågen.

Skjønt: et nytt stadion skulle egentlig ha blitt bygget der det gamle lå. Høyresiden i kommunestyret var for et nytt anlegg på Stavanger Stadion, men intern splid i Frp sørget for at det manglet én stemme i formannskapet på å vedta et nytt stadionbygg på Stavanger Stadion-tomten.

Uoffisielt skal mange i Høyre ha pustet lettet ut da forslaget falt – og ikke bare fordi Frp skulle få skylden. Stavanger Stadion lå på Eiganes, byens «beste vestkant». Viking spilte hjemmekampene sine i bakhagene til Stavangers rikeste. Mange der likte dårlig publikumstilstrømmingen og trafikken annenhver søndag. Naboene til stadion protesterte mot utbygging av det gamle stadionet. Nå slapp Høyre ytterligere protester fra sine kjernevelgere.

– Planen var at vi skulle grave ned stadion for å skåne naboene, sier Ole Rugland (formue i 2016: 464 millioner kroner) om Eiganes-planene.

Rugland var styreleder i Viking Fotball ASA i 2000-2011, og spilte i hele sin oppvekst fotball i Viking. I dag er han Vikings mann i forhandlingene om kommunens kjøp av Viking Stadion.

Best i bakrommet
Den nylig avdøde valgforskeren Frank Aarebrot omtalte det å finne løsninger på kammerset som den «rettedalianske modellen» etter Høyres Arne Rettedal som var ordfører i Stavanger i 1965-67 og 1972-1981, og kommunal- og arbeidsminister i Kåre Willochs regjering 1981-1985.

Rettedal anses som mannen som gjorde Stavanger til oljehovedstaden.

I bare åtte år fra 1965 til i dag har en politiker fra et annet parti enn Høyre fått bære ordførerkjedet. Det er 24 år siden sist.

– Helt siden Arne Rettedals tid har Stavanger vært preget av at de viktigste avgjørelsene er tatt før de behandles i bystyret, sier Eirik Faret Sakariassen, bystyremedlem for SV og kommunalråd.

Leif Johan Sevland var ordfører under stadionsaken, og skulle spille en sentral rolle i å sikre nytt stadion for byens fotballstolthet. I Sevland, som var ordfører i perioden 1995-2011, hadde Høyre og Stavanger funnet en verdig arvtaker til Rettedal.

Ifølge Rosenkilden, et magasin om næringslivet i Stavanger, var Sevland Norges best betalte ordfører. Ikke fordi byen lønnet sin ordfører bedre enn andre kommuner, men fordi han hadde mange styreverv i regionens næringsliv.

Arne Rettedal var en ordfører kjent for å finne løsninger på kammerset. Var du en ordfører i hans ånd?
– Nei. Jeg hadde samme løsningsorientering som Arne, men det er ikke sikkert alt skjedde på kammerset. Alt rundt Viking Stadion er forankret i dokumenter og ordinær saksbehandling. Alle regler ble fulgt, men vi hadde et ønske om å få realisert et stadion og jobbet hardt for å få til det, sier Sevland.

Kan du beskrive samarbeidet mellom næringslivet og politikken i Stavanger?
– Det fungerte bra, det. Vi hadde ordentlige forhold og nær og ryddig samhandling. Vi jobbet på lag, men med forskjellige roller, sier Sevland som tidlig om morgenen 3. mars 2003 fikk æren av å sette første spadetak i byggingen av Viking Stadion.

Var det en lettelse i Høyre da Eiganes-alternativet ikke ble vedtatt?
– Nei, hvor har du det fra?

Kilder.
– Jeg vet ikke hvilke kilder du bruker, men det var ikke tilfelle. Tvert i mot. Vi ville ha det på Eiganes. På den andre siden er Stavanger Høyre et pragmatisk parti som har evnen til å snu seg fort rundt. Samme kveld som Eiganes-alternativet falt, satte vi oss i bilen og så på andre alternativer. Vi var ikke i veldig godt humør, men hadde fokus på å sikre Viking et godt stadion, sier han.

Flere alternativer ble vurdert, til slutt sto Jåttåvågen igjen som det beste.

Senere, mens han fortsatt var ordfører, fikk Sevland i mars 2011 plass i styret i Viking Fotball ASA.

Så du noen interessekonflikt da du gikk inn i styret i Viking Fotball ASA samtidig som du var ordfører?
– Det er helt feil. Dine kilder ville jeg ha kontrollsjekket en gang til, unge mann. Jeg var ikke ordfører da jeg gikk inn i Viking ASA. Jeg gikk inn lenge etter at jeg gikk av som ordfører. Jeg tror kanskje du bør gå gjennom kildematerialet ditt en gang til. Jeg har en mistanke om at du har snakket med noen som har andre interesser. Jeg gikk inn i mars 2012. Det finner du sikkert i Brønnøysund.

Mars 2011 står det i Brønnøysund.
– Det kan stemme, det faktisk. Uansett var det bestemt at jeg skulle gå av som ordfører og det fantes ingen uløste saker i forbindelse med Viking Stadion. Var det noe uavklart mellom Stavanger kommune og Viking, ble jeg erklært inhabil. Sånt er det struktur på, sier han.

Aslak Sira Myhre, som satt i Stavanger kommunestyre for RV under stadionsaken, deler ikke Sevlands syn om «ordentlige forhold» mellom politikken og næringslivet i Stavanger.

– Lokalpatriotismen i Stavanger står ikke tilbake for den i Bergen, den er bare annerledes. Mens elitene i Bergen poserer sin sjåvinisme i mediene og konstant krangler seg i mellom, går man i Stavanger i dialog. Toppene fra næringsliv og politikk møtes uformelt og lager planer før de behandles politisk, sånn har det vært her siden Arne Rettedals tid, sier Aslak Sira Myhre som i dag er direktør ved Nasjonalbiblioteket i Oslo.

«Det er ord jeg aldri har brukt»
Tilbake i februar 2003, ett år etter vedtaket i kommunestyret og bare noen uker før ordførerens første spadetak, kunne daværende Viking Fotball ASA-styreleder Ole Rugland spre det glade budskap i Stavanger Aftenblad: Finansiering av Viking Stadion var på plass.

«Dette er blitt et meget robust prosjekt, fullfinansiert med en gjeld på bare 30 millioner kroner. Dette betyr at vi vil kunne tilby investorene avkastning, for de er primært med for å tjene penger», uttalte han til aftenbladet.no 24. februar 2003. «Investorene kan vente seg en pen fortjeneste på sin investering», sa samme mann til papirutgaven to dager senere.

Når vi besøker Ole Rugland på kontoret hans med utsikt over Stavanger, hevder han aldri å ha sagt at aksjonærene skulle tjene penger på Viking.

– Du skal lete lenger etter å finne at jeg har sagt noe sånt. Det er ord jeg aldri har brukt. Men jeg har sagt at vi ikke skal skusle vekk pengene, sier han i dag.

Stadionutbyggingen skulle koste 160 millioner kroner. Viking fikk 50 millioner kroner i tilskudd fra Stavanger kommune og en emisjon i Viking Fotball ASA tilførte 31 millioner kroner. To av Stavangers rikeste, Folke Hermansen og Knut Øgreid, var blant de nye aksjonærene i ASA-et.

Folke Hermansen døde i 2006. På tidspunktet han gikk inn i Viking Fotball ASA var han den rikeste personen med postadresse i Stavanger. Ifølge Kapital hadde han en formue på 1,9 milliarder kroner. Knut Øgreid, som fortsatt er aksjonær i Viking Fotball AS, hadde ifølge Kapital en formue på 1,3 milliarder kroner i 2016.

«Investorene som finansierer Vikings nye stadion i Jåttåvågen er et tverrsnitt av den økonomiske og politiske makten i Stavanger-regionen. De to nye storinvestorene Folke Hermansen og Knut Øgreid kompletterer byggingen av Viking Stadion som en prestisjesak for byens mektige næringsliv», skrev Stavanger Aftenblad 26. februar 2003.

Sparebanken Rogaland (SR-Bank, nå en del av Sparebank1-gruppen) kjøpte aksjer i ASA-et for fire millioner kroner og bidro med et lån på 30 millioner kroner, i tillegg til å skrive ny sponsoravtale verdt 17 millioner kroner. Avtalen løp over åtte år, men ble utbetalt i sin helhet umiddelbart for å bidra til finansieringen.

«Vi har vært Vikings bank i 100 år. Å få på plass et nytt stadion er viktig for hele regionen, og noe vi ønsker å bidra til å realisere», uttalte Terje Vareberg, bankens daværende administrerende direktør, til Stavanger Aftenblad.

Med ordførerkjedet rundt halsen, foran et utsolgt Viking Stadion med 15.300 tilskuere, klippet ordfører Leif Johan Sevland snoren og erklærte Stavangers nye storstue for åpnet 1. mai 2004. Danske Mads Timm ga hjemmelaget ledelsen, før Bernt Hulsker utlignet for Molde. Det endte 1-1.

– Jeg spilte trommer i Tasta Skolekorps og var med på åpningen, smiler SV-politiker Eirik Faret Sakariassen.

Men på tross av en gavmild kommune, velvillige sponsorer, en godlynnet bank og aksjonærer i milliardærklassen, har det gått galt for Viking.

– En fotballklubb forvalter egentlig to typer kapital: folkelig engasjement og sportslige resultater. Flyttingen til Jåttåvågen ble et taktskifte. Vikings identitet gikk over til å sikte mot å bli en møteplass for næringsliv og politikere, noe jeg mener Ruglands uttalelser om at «aksjonærene skal tjene penger» tydeliggjør, sier Aslak Sira Myhre.

Wifi og kassakreditt
På vei til møte med administrerende direktør Eirik W. Henningsen, passerer Josimar kontoret til hovedtrener Ian Burchnall som bare noen dager i forveien har fått sparken. Boka Bounce – The Myth of Talent and The Power of Practice ligger på pulten. Kaffekoppen med logoen til Leicester City står der fortsatt. Det ser ut som om Burchnall bare er ute til lunsj. Vi får øye på Bård Wiggen i gangene. Om noen dager er også han ferdig i klubben.

Fire andre ansatte, inkludert klubblegenden Svein Fjælberg, har denne høsten måttet forlate sine stillinger i Viking.

– Det gjør vondt å sparke ansatte, sier direktør Henningsen.

– Min vurdering er at Viking har hatt utfordringer økonomisk i minst ti år. Vi har levd på kredittkort.

Vikings inntekter skjøt i været etter flyttingen inn på Viking Stadion. I det siste året på Stavanger Stadion, bokførte Viking Fotball ASA 15,5 millioner kroner i sponsorinntekter. Etter flytting til Jåttåvågen hoppet det til 26,2 millioner, og tok videre sats. Så sent som i 2014 var sponsorinntektene på 59 millioner kroner. Publikumsinntektene i 2003 var 9,2 millioner. I toppåret 2008 lå de på 27 millioner – en tredobling, før de sakte, men sikkert har falt tilbake til 2003-nivå.

Etter at Benny Lennartsson gikk av etter 2002-sesongen, har klubben hatt ti trenere. I årene 2004-2010 kjøpte man, ifølge årsrapportene til Viking Fotball ASA, spillere for 124 millioner kroner og solgte for 54 millioner. Spillerlogistikken gikk 72 millioner kroner i minus.

Dette var perioden der Thomas Myhre fikk åtte millioner kroner i sign-on fee. Tsjekkeren Martin Fillo kostet 10 millioner kroner i overgangssum. Børre Steenslid ble kjøpt for seks millioner kroner og Alexander Ødegaard for sju millioner kroner.

Laget endte på 3. plass i 2007, men perioden ble preget av plasseringer på nedre halvdel av tabellen.

På tross av svake resultater sportslig og et solid underskudd på spillerlogistikken, doblet nesten daværende sportsdirektør Egil Østenstad sin lønn – fra 571 000 kroner i 2006 til 1 million kroner i 2008.

Spillerlønningene, så vel som lønninger til administrativt ansatte, tredoblet seg på få år etter flyttingen til nytt stadion. Fra 2003 til og med 2016 har ASA-et betalt ut 423 millioner kroner i lønn til Vikings sportslige apparat og 117 millioner i lønn til administrasjonen – før arbeidsgiveravgift er lagt på.

I tillegg kommer stadionkostnader på mellom 12 og 17 millioner kroner årlig, i rene driftsutgifter og betaling av renter og avdrag.

Klubben har også 2,5 millioner kroner i årlige utgifter fram til 2020 forbundet med Connected Stadium, Norsk Toppfotballs wifi-på-stadion-prosjekt. Viking er eneste klubb som er med.

Når kassen var tom, lånte de seg opp i banken – med stadion som sikkerhet.

– Og når kassekreditten hos banken var tom, ble det gjennomført emisjoner i ASA-et, sier Henningsen.

Tidligere styreleder Ole Rugland mener Viking, på linje med mange andre i norsk fotball, trodde man kunne kjøpe seg til suksess.

– Det gikk også på sett og vis. Det var såpass mye penger at det gikk jo noen år, sier Rugland.

 

Kom den erkjennelsen litt sent hos dere?
– Ja, det kan man si. Vi burde ha sett det i 2009-2010, sier Rugland.

Spillerlønningene doblet seg fra 2005 til 2010 – fra 19 millioner kroner til 39 millioner. Først i 2014 ser vi en markant nedgang, da er det samlede lønnsbudsjettet for det sportslige apparatet nede i 30 millioner kroner.

Ole Rugland anses som Vikings sterke mann, dog er han ikke helt enig i den beskrivelsen selv. Han forhandler med Stavanger kommune på vegne av Viking om et kommunalt kjøp av stadion.
Ordfører Christine Sagen Helgø (H) sier Stavanger kommune aldri har gitt noe til Viking som kommunen ikke skal ha tilbake. Det stemmer ikke – Viking Fotball ASA fikk tomt og et kontanttilskudd på 50 millioner kroner da Viking Stadion ble bygget.

Mangehodet troll
Viking drifter etter dualmodellen. Viking FK har ansvaret for det sportslige, i henhold til dualmodellens regelverk. Viking Fotball ASA har hatt som oppgave å sørge for inntektene som skal brukes for Viking FKs sportslige satsing. Spillere og trenere er ansatt i FK og får sin lønn fra klubben, slik regelverket krever, men det er ASA som faktisk står for lønnen ved at selskapet overfører midler inn i FK.

I tillegg har man Stiftelsen Viking FK. Denne stiftelsen har som oppgave å forvalte verdiene til Viking FK. Stiftelsen Viking FK er største aksjonær i Viking Fotball AS. AS-et teller i dag 100 aksjonærer.

I 2016 opprettet klubben et eget stadionselskap. Driftsselskapet til fotballklubben endret samme år organisasjonsform fra ASA til AS. Driftsansvaret for fotballaget ligger nå i Viking Fotball AS, mens driften av stadion ligger i Viking Stadion AS. Begge deler lå tidligere i Viking Fotball ASA.

Det mannen i gata bare omtaler som «Viking» er i realiteten fire forskjellige organisasjoner, med fire forskjellige styrer.

– I 2016 hadde vi tre generalforsamlinger i AS-et. Vi hadde en styreleder som var styreleder i ett døgn, sier Eirik W. Henningsen.

Det var full splid i ASA-et i 2016. Det ble kranglet om en emisjon, endring av organisasjonsform fra ASA til AS og kjønnsrepresentasjon i styret. Styreleder Charlie Granfelt trakk seg. Jan Hauge kom inn, men han var ikke ønsket av de ansatte og trakk seg under 24 timer etter å ha tatt over ledervervet.

– De vel fem årene jeg var der hadde vi tre klubbdirektør og 5-6 formenn i FK- og AS-styrene. Det var så vidt man rakk lære navnene på folk. Kontinuitet fantes ikke, og alle ville sette sitt preg på klubben, sier Kjell Jonevret, som var trener i klubben fra 2012 til 2016.

Geir Solstad, som satt i ASA-styret i perioden 1998-2002 og var ASA-styreleder i 2012-14, møter Josimar på en kafé i Stavanger. Han omtaler Viking som «et mangehodet troll».

– Viking har tapt penger og kamper siden 2004. Det er for få som tar på seg ansvaret for det.

Han forteller om en intern gjennomgang av strukturen i Viking da han satt i ASA-styret.

– Konklusjonen vår var at det var uklare beslutningslinjer. Det er mange involverte. Mange forsvarer seg ut fra sin egen rolle. Alle som kommer inn i Viking-systemet ønsker å sette sitt avtrykk.

Har det vært prestisje å sitte i styrer eller å være aksjonær i Viking?
– Folk har gått inn av lyst og prestisje og en tro på at man skal utgjøre en forskjell. Ser man på folkene i styrene, er det mennesker med en bakgrunn som er uangripelig.

Ingen tar ansvar?
– Jeg synes det er for mange å fordele ansvaret på, derfor blir det visket ut. Organiseringen har del av skylda, det er vanskelig å ettergå akkurat hvem som hadde ansvaret for enkelthendelsene. Det er ingen som står igjen å sier «dette var mitt ansvar».

Alle peker på noen andre eller noe annet?
– «Ja, jeg var jo med, men», sier man, og så kommer det masse greier.

Vi spør også Eirik W. Henningsen om det er en kultur for å skylde på andre i Viking.

– Det er meget godt observert. Ja, alle peker på noen andre.

Mange har pekt på Egil Østenstad for å ansvarliggjøre pengebruken. Han var sportsdirektør da pengene satt løsest.

Dem vi har snakket med frikjenner Østenstad langt på vei: Det var en kultur for dyre spillerkjøp på den tiden, det var trenere som ba om det, det var styrer som innvilget penger. Det var systemet som ikke fungerte, ikke et enkeltindivid, sier Geir Solstad.

Egil Østenstad ønsker ikke å møte Josimar.

«Jeg er litt ferdig med å snakke om dette», skriver han i en SMS.

Summen av alt, ifølge Geir Solstad, er et fotballag som ikke bare har rykket ned i år, men som har underprestert i 15 år.

Og et driftsselskap som nå har en gjeld på 75 millioner kroner.

Hvem er sjefen?
Viking-aksjonær og tidligere ASA-styremedlem Bjørn Maaseide mener mange aksjonærer har både positive og negative sider.

– Det betyr at man har bred støtte. Samtidig er det da ingen som er leder, sier han.

Organisasjonsform har mindre betydning, ifølge ham. Altså: Om klubben drives som et rent idrettslag eller et rent AS, spiller mindre rolle. Men man må ha en talisman, en skikkelig lederskikkelse.

– Det er få som tviler på hvem som er leder i Rosenborg. Det er Ivar Koteng. Ingen lurer på hvem som er sjef i [ishockeylaget] Stavanger Oilers – det er Tore Christiansen, sier han og stiller et spørsmål tilbake.

– Hvem er sjefen i Viking? Nå har du vært her i Stavanger noen dager, hvem er Vikings «go-to-guy»?

Jeg vet ikke.
– Der er du ved roten. Alle organisasjoner som har suksess, har en tydelig leder, sier han.

Det har vært prøvd å ha samme styreleder i FK og ASA, med Ole Rugland som styreleder i begge, før man gikk tilbake til to separate styrer i 2015.

– Det er en svært uheldig styreform. Igjen ble ansvaret fragmentert, mener Maaseide.

– Ikke det at ting gikk bedre da Ole var leder i begge organisasjonene, sier treningsstudio-milliardæren.

Men det var i hvert fall en som var klubbens ansikt utad?
– Stemmer.

Klubben har også prøvd forskjellige varianter av et sportslig utvalg som en del av beslutningsstrukturen.

– Det var også en katastrofe, mener Kjell Jonevret.

Konjakk og gamle helter
Ole Rugland synes derimot det ikke har vært noe problem med en stor aksjonærgruppe eller mange involverte.

– Det er litt hvordan man ser det. Man kan godt ha mange eiere som Barcelona, men man må ha et system. I Viking har ikke det vært noe problem.

Har det dannet seg klikker blant aksjonærene i klubben?
– Det har vært saker, men de har ikke gått på fotball. Blant aksjonærene har det aldri vært uenighet om fotballstrategi. De har ikke blandet seg opp i det.

Har dere hatt noen fotballstrategi?
– Det er noe annet. Men eierne har ikke blandet seg. De har bidratt med penger og ikke lagt seg opp i driften. De konfliktene som har vært har handlet om andre ting, som for eksempel kvinnerepresentasjon i styret. Men ingenting om fotballen, sier Rugland.

Har det vært prestisje å være aksjonær?
– Jeg håper de synes det er kjekt å være aksjonær i Viking. Du må være interessert i Viking og fotball for å være det, sier Rugland.

I Stavanger snakkes det om at hver gang driftsselskapet skal gjennomføre en emisjon, sitter aksjonærer og teller aksjer. Det er viktig å holde eierandelen over to prosent. Da får man plass i «æreslosjen» på kampdager, der det serveres konjakk og gamle helter fra storhetstiden på 1970-tallet slenger innom.

Rugland ler når vi spør om det.

– Ja, det kan godt hende det stemmer, sier han.

Tilfeldighetenes spill
Tidligere ASA-styreleder Geir Solstad peker på mangelen på fotballstrategi. Klubben har vinglet fra en trener med én filosofi til neste trener som har hatt motsatt syn.

– Denne klubben har ikke noe DNA. Man snakker om en «blå tråd». Den finnes ikke, sier Ian Burchnall over lunsj med Josimar i Stavanger.

Han fikk jobben da Kjell Jonevret fikk sparken i fjor. Å ansette en ung trener som skulle lede et lag av unge spillere og uten penger kunne se ut som et signal fra Viking om at klubben skulle bygge noe nytt. Når resultatene gikk som de kanskje måtte gå, fikk Burchnall sparken.

Med Vikings historikk med å vingle fra én retning til en annen, kan man forvente at neste trener vil ha en helt annen tilnærming.

– Jeg skal ta på meg ansvaret for resultatene. Men utover i sesongen, følte jeg meg svært alene. Klubben har ingen kommandolinje, ingen som tar noe overordnet ansvar, mener Burchnall.

Geir Solstad er opprinnelig fra Hamarøy i Nordland og kom til Stavanger for å gå på befalsskolen i 1972 – midt i Vikings storhetstid – og har blitt værende. Han «bodde nærmest» på stadion. Når han ikke har hatt roller i klubbsystemet, har han fulgt laget som supporter.

– Eliteorganiseringen av Viking er for dårlig, det er gjort en dårlig jobb på sport. En assistent på 34 år fikk ansvaret. Hvilken type backing har han fått? Hva hadde han å stå i mot med når resten av klubben bare snakker om den dårlig økonomien, sier Solstad.

Burchnall fikk sparken rett før en sponsortur. Kjell Jonevret fikk sparket rett etter en sponsortur i fjor.

– Det er helt tilfeldig, sier administrerende direktør Eirik W. Henningsen.

Burchnall mener klubben må ta et virkelig oppgjør med driften av klubben.

– Man kan skifte trener, men det er ikke der Vikings problem egentlig ligger.

Han får støtte av forgjengeren.

– Jeg tror ikke ledelsen i Viking vet hva som faktisk kreves for å ha et topplag. Jeg har vært noen år i gamet og mener jeg kan noe om hva som kreves. I fjor høst hadde jeg et møte med ledelsen og la fram et worst-case-scenario og hva vi trengte for å beholde i plassen i serien neste sesong. «Nei, Kjelle, vi tror vi kommer til å ta medalje neste år», var tilbakemeldingen. De ønsket ikke å lytte.

Klubben var i en situasjon hvor den hadde lite penger. Man trengte å finne billige spillere.

– Og omtrent det første de gjorde var å kvitte seg med Gary Goodchild, mannen som finner gode spillere billig som selges videre dyrt. Ham kvittet de seg med, sier Jonevret.

Ordfører uten kontroll
Josimar har fått 15 minutters audiens hos Stavanger-ordfører Christine Sagen Helgø (H), og har måttet sende spørsmålene på forhånd.

Ett av spørsmålene vi har sendt er:

Stavanger kommune ga tomt pluss 50 millioner kroner til Viking da de flyttet fra Eiganes til Jåttå. Hvem fikk tomten og kontanttilskuddet, Viking ASA eller Viking FK?

Vi stiller spørsmålet igjen når vi sitter ved bordet på ordførerens kontor på rådhuset.

– Det var vel gjerne Viking ASA, men det husker jeg ikke helt, det kan jeg sjekke, men det var nok det. De fikk tomten og vi har et krav mot dem på 40 millioner for tomten og så fikk de et lån på 30 millioner. Vi har et krav mot Viking på til sammen 70 millioner, pluss et mindre lån som er gitt i ettertid, svarer Sagen Helgø.

Ordføreren stusser over at vi snakker om at Viking fikk «50 millioner kroner i tilskudd».

– Det har vi aldri gitt. Jeg skjønner ikke hvor du har den opplysningen fra. Vi har latt dem bruke en eiendom, og de har ikke fått pengene. Det står i avtalen at dersom de selger stadion videre, skal vi ha pengene tilbake. Og så har de fått et lån som de må betale tilbake.

– De har ikke fått noe av oss som ikke skal tilbake, understreker Sagen Helgø.

Ifølge Stavangers ordfører fikk Viking bruke en tomt til en verdi av 40 millioner kroner, samt et lån på 30 millioner kroner.

Men stemmer det?

I følge årsregnskapene til Viking Fotball ASA, har de bokført en stadiontomt til en verdi av 20 millioner kroner og et kommunalt tilskudd på 50 millioner.

Ole Rugland, som var Vikings hovedperson under planleggingen av det nye stadionet og som i dag representerer Viking i forhandlingene med kommunen om et kommunalt kjøp av stadion, bekrefter at Viking Fotball ASA fikk tomten og et kontanttilskudd på 50 millioner. Det var et tilskudd, ikke et lån.

– Men det kom med en rekke klausuler. For eksempel: om klubben solgte stadion, skulle kommunen ha pengene tilbake, forteller han.

Etter at våre 15 minutter med ordføreren er over, sender vi en e-post til ordførerens assistent og spør om hun kan finne ut detaljene i avtalene.

Etter noen dager får vi svar:

«Viking Fotball ASA fikk midlene, det vil si en tomt til verdi av MNOK 20 og et kapitaltilskudd til verdi av MNOK 50. Midlene ble gitt for å sikre fotballdrift på den nye stadion. Stavanger kommune har krav på å få tilbakebetalt midlene i gitte tilfeller, blant annet hvis Viking selger stadion eller går konkurs. Det er for dette formål etablert pantesikkerhet for midlene i stadion», står det i svaret fra ordførerens kontor.

Altså: det private selskapet Viking Fotball ASA, bestående av noen av regionens aller rikeste personer fikk tomt og 50 millioner kroner av kommunen.

Tilbake til intervjuet med ordfører Christine Sagen Helgø.

Er det skattebetalernes oppgave å rydde opp når aksjonærene ikke har greid å få dette til å gå rundt?
– Jeg mener det er en bys oppgave å støtte laget sitt i en vanskelig situasjon. For oss er det bare aktuelt dersom det skaffer flere spillflater for vår breddefotball. Det blir i så fall lagt kunstgress på stadion, slik at den kan brukes av flere. Mange av [Viking-]aksjonærene har gått inn med penger, de har ikke fått noe igjen. Det er de som har bygget stadion, sier Sagen Helgø.

Er det kommunens oppgave å «støtte sin fotballklubb» – når dette først og fremst er et privateid selskap?
– Jeg mener at det er en kommunes oppgave å forsøke å bidra til vår bys klubb i en vanskelig situasjon. Det ser vi at mange andre kommuner har gjort, for eksempel Kristiansand, sier Sagen Helgø.

Ordføreren påpeker også at det må med i regnestykket at kommunen faktisk tjente på penger på stadionavtalen: Da Viking flyttet fra stadion på Eiganes kunne kommunen realisere den gamle stadiontomten.

Det argumentet vinner ikke gehør i etasjen over ordførerens kontor der hennes politiske motstandere sitter.

– Kommunen eide tomten i Jåttåvågen, der Viking Stadion ligger. Det ville ha gitt mer penger om de heller hadde realisert den tomten. Og dessuten: fordi kommunen kom greit ut av stadionavtalen økonomisk sett, betyr ikke det at man skal gi gaven en gang til, sier Eirik Faret Sakariassen fra SV.

Arbeiderpartiets gruppeleder Kari Nessa Nordtun deler ikke Sagen Helgøs syn om å hjelpe Viking.

– Det er snakk om å bruke skattebetalernes penger på noe som ikke faller inn under kjerneoppgavene til kommunen, som helse, skole og barnehage. Jeg er opptatt av å hjelpe Viking Fotballklubb. Men stadion er eid av de rikeste av de rikeste her. Av flinke forretningsfolk. Når ikke de greier å gjøre business ut av dette, hvordan skal vi som kommune gjøre det, vi som ikke har noen erfaring med det, sier hun.

Hun påpeker at et eventuelt kjøp av stadion også redder SR-Bank. Banken har pant i stadion på 55 millioner kroner, og førsterett til å få dekket sitt krav.

Dette er banken som anser seg som «Viking-banken», som ga Viking Fotball ASA lån med sikkerhet i stadion da Viking trengte penger for å få driften til å gå rundt. Dette er banken som lot Viking «dra kredittkortet», for å bruke Eirik W. Henningsens uttrykk.

Rådmannens innstilling til nytt budsjett innebærer kutt i kommunens kjerneoppgaver.

– Det blir kutt, ja, sier ordfører Christine Sagen Helgø.

– Vi har det siste årene fått en dramatisk økning i antall barnefamilier som lever på sosialstønad. Siste tall viser 811 familier. Det er tøffere tider i vente for Stavanger. Det er en voksende fattigdom. Vi har ikke råd til å bruke pengene på Viking Stadion, banken og aksjonærene, sier Kari Nessa Nordtun.

Gode kort på hånden?
Ole Rugland har ansvaret for å lede forhandlingene med kommunen om et kjøp av stadion. Han lener seg tilbake på et møterom i øverste etasje på BI-bygget i Stavanger der hans selskap Skanem holder til. Skanem er en av Europas ledende leverandører av emballasje og etiketter. Han mener det er galt å snakke om at kommunen nå skal «redde aksjonærene».

– Dette er feil vinkling. De har bidratt i lang tid, og kommer til å fortsette med det, sier han.

Selskapet har tatt opp lån med sikkerhet i stadion – et stadion som ikke har noen omsettelig verdi?
– Det avhenger av hvordan man ser det. Det tror jeg den har. Den har en verdi som etter min mening er langt større enn gjelden er på.

– Verdien er vel bare det en kjøper er villig til å betale?
– Ja. Initielt ville vi gå ut i det brede markedet. Kommunen kom på banen, så vi har stoppet jakten på eksterne i påvente av resultatet av forhandlingene. Men verdien er vesentlig høyere enn gjelden. Vi sitter på en svær verdi.

Dette er et fotballstadion. Den må brukes til fotball?
– Ja, selvfølgelig. Fotballen betyr en viss leieinntekt. I tillegg kan den brukes til konserter, konferanser og andre events. Til sammen blir det en betydelig inntekt, som gjør at verdien er høyere enn gjelden. Men man må finne en kjøper, som du sier.

Om det var slik, ville ikke dere ha greid det selv?
– Hvem har sagt at vi ikke kan det?

Selskapet er 75 millioner kroner i minus og dere må selge?
– Ja, men hvis vi selger så skal vi ikke bare dekke gjelden. Vi skal sitte igjen med kontanter som vi skal bruke på fotballsatsingen. Det er målet. Om vi greier det, er en annen sak. Men det er målet.

Vikings posisjon i forhandlingene med kommunen er ikke bare at kommunen skal kjøpe stadion for å gjøre Vikings driftsselskap gjeldfritt, men å bidra med en solid pott som blant annet kan brukes på spillerlønninger.

Det får SV-politiker Eirik Faret Sakariassen til å steile.

– Nå ble jeg provosert. Å bidra til driften av Viking er definitivt ikke en kommunal oppgave, sier han.

På veggen bak kontorpulten hans henger et Viking-skjerf. Han anser seg som en supporter.

Rugland snakker med selvsikkerhet, som en person som er vant til å få det som han vil. Vikings driftsselskap har, slik vi tolker ham, på tross av at de selv ikke har greid å forvalte Viking Stadion, gode kort på hånden i forhandlingene med kommunen.

Hvordan er det mulig?

Bak lukkede dører
I Stavanger heter det at man har «fotball på maten». Og «fotball» betyr Viking. Byens fotballag er et av regionens største merkevarer. Oljen kom, og vil antakelig en dag også forsvinne, men Viking var her først og skal være her etterpå. Eller skal den det?

Med 75 millioner kroner i gjeld befinner Viking seg i en desperat økonomisk situasjon. Mens publikum minsker og Stavanger-folk nå virker likegyldige til laget, er stadionsaken og klubbens framtid noe som engasjerer. I Stavanger er man tross alt Viking-patriot.

Men de får ikke innblikk i saken. Forhandlingene om et kommunalt kjøp er unntatt offentligheten. Rådmannen anbefalte å unnta saken offentlighet, noe som fikk flertall i kommunalutvalget (tidligere formannskapet).

Ordfører Christine Sagen Helgø mener det er en selvfølgelighet.

– Det er fordi vi som politikere gir rådmannen et mandat for å finne en pris. Det er vanskelig å gi et mandat som er offentlig. Da vil motparten, som er Viking, og for så vidt også banken, vite hvilket mandat rådmannen er gitt. Når saken skal behandles politisk, er den offentlig – både dokumentene og bystyremøtet, sier hun.

I etasjen over på rådhuset er holdningen helt motsatt.

– Denne saken burde ikke vært unntatt offentligheten. Jeg mener at dette er en sak av stor betydning. Folk er engasjert, det dreier som klubben vår og om mye penger. Og det er bare Stavanger kommune som er i forhandlinger – altså er det ingen konkurransesituasjon. Ved åpne prosesser sikrer du at ting går riktig for seg. Når saken er unntatt offentligheten får vi ikke innspill fra mannen i gata, media eller eget parti, sier Ap-leder Kari Nessa Nortun.

Er dette et spill, et samrøre mellom Høyre, Viking og næringslivet?
– Objektivt kan det se sånn ut, sier Nessa Nordtun.

Nettverket
14. august dumpet en invitasjon i innboksen til Ap-lederen og en rekke andre politikere i Stavanger. Invitasjonen inneholdt Stavangers kommunevåpen og var undertegnet ordfører Christine Sagen Helgø.

«I anledning Vikingakademiet 2017 har jeg gleden av å invitere til foredrag med Åse Kleveland: ‘Hvor skal vi dra?’ med påfølgende mottakelse med middagsbuffet. Torsdag 24. august 2017 klokken 18.00 til 22.00 på Holmeegenes», var alt som sto invitasjonen.

Holmeegenes er et kommunalt eid serverings- og møtelokale.

«Hva er Vikingakademiet?», spurte mange seg.

– Jeg ante ingenting om hva dette var, sier SVs Eirik Faret Sakariassen.

Han ankom lokalet etter seansen med Åse Kleveland, fikk et glass med bobler i hånden og så at lokalet vrimlet av aksjonærer og sponsorer i Viking.

– En person tok ordet og fortalte om neste utenlandstur der de skulle besøke dyre restauranter og drikke fin vin, sier SV-politikeren.

– En sentral person i Viking, som jeg ikke ønsker å navngi, kom bort til meg og sa «nå må vi finne en løsning». Det syntes jeg var ubehagelig. Etterpå googlet jeg «Vikingakademiet», men fant ingenting, sier Faret Sakariassen.

Et vanlig internettsøk gir liten informasjon om hva Vikingakademiet er. Og de som tenker «akademi» som et sted for spillerutvikling, tenker feil.

Søk i arkivet til Stavanger Aftenblad gir to treff. 9. november 2000 hadde avisen notisen «Vikingakademiet til Roma» og skrev at «ledertreningsprosjektet for investorer, sponsorer og andre interesserte avsluttes med tur til Roma». 4. september 2010 fortalte avisen i en notis at «Vikingakademiet» satt ringside da Norge møtte Island i Reykjavik.

Et Facebook-innlegg fra den norske ambassaden i Madrid fra 26. september 2014 formidlet at en delegasjon fra Vikingakademiet «besøker i disse dager Spania».

Gjennom litt mer sofistikere søkemetoder finner vi Vikingakademiets program for 2016. Og vi finner bilder fra Reykjavik-turen i 2010 og en video fra Spania-reisen i 2014, begge lagt ut av Endre Lima Løvås – samme mann som sto og snakket om «dyre restauranter og fine viner» på Holmeegenes.

Bildene fra Madrid viser en feststemt gjeng på tur. Det skåles med rødvin, tapas fortæres, de besøker Santiago Bernabéu, flere rødvinsflasker kommer på bordet. På 50 av 131 bilder kan man se alkohol.

I offentlig elektronisk postjournal finner vi et brev sendt av daværende administrerende direktør i Viking Fotball ASA, nå visepresident i NFF, Bjarne Berntsen. I brevet finner vi deltakerlistene fra 2010 og 2011.

– Nei, du får ringe Viking om du vil vite noe, sier Geir Bugge Aase som deltok på Vikingakademiet i 2011 og er oppført som daglig leder i Industrisalg AS på deltakerlisten.

– Vikingakademiet er rett og slett en dyr frimurerlosje, sier en tidligere deltaker som ber om å være anonym.

– Det er et ledernettverk som møtes fire-fem ganger i året. Eksterne forelesere hyres inn, og i etterkant er det «Viking-timen» der klubben informerer. I tillegg reiser man på en utenlandstur i året. Det jeg har fått ut av det er å bli kjent med folk som i varierende grad har sentrale roller i næringslivet som det kan være nyttig for meg å kjenne, forteller Knut Sirevåg, som var med i tre år da han jobbet i Eiendomsmegler1. Sirevåg spilte fotball for Bryne i perioden 1997-2006.

– Dette var ledere og kapitalsterke folk i regionen. Hensikten var at Viking skulle lære fra næringslivet, og næringslivet lære av Viking, sier Martin Gjelsvik fra Rogalandsforskning.

Hans incentiv for å delta var at han forsket på ledelse og strategi.

Når Viking spilte kamp, hadde deltakere på Vikingakademiet plass i ViP-losjen, med mat og drikke, forteller han.

Ble det mange fine restauranter på reisene?
– Det var en del av det. Tanken var nettverksbygging og det sosiale, og koble det til fotball. Vi var for eksempel i Sevilla. På den tiden var det en tidligere Viking-spiller som sto i mål for Sevilla og det var koblingen. Og så skulle det være et visst faglig innhold.

Ble det oppfylt?
– Det ble mest sosialt, sier han og oppfordrer oss til å kontakte Stein M. Jåtten om vi vil vite mer.

Vikinger på tokt
Det gjør vi. På sin egen nettside omtaler Jåtten seg som ledelsespsykolog og «tidligere rektor ved Vikingakademiet».

– Vi startet Vikingakademiet i overgangen fra det gamle til det nye stadionet, for å bygge et nettverk. Og det bidro på en måte til at finansieringen av det nye anlegget kom i havn gjennom dette gode nettverket. Bakteppet for Vikingakademiet var å lage en arena med 20-25 næringslivsledere som endte med en studietur som hadde et dannelsesaspekt – til Roma, Barcelona, Sevilla og Lisboa for eksempel. Grunnideen var å bygge et godt støttemiljø med sentrale og erfarne ledere. Det fikk vi langt på vei til. Dette hadde et dannelsesperspektiv, nettverksperspektiv og var en arena for utveksle erfaringer rundt ledelse, sier Jåtten.

Er det vanlig i Stavanger at man prater med hverandre uformelt og finner løsninger?
– Veldig. Veldig. Sikkert mest i landet. Vi jobber veldig uformelt på Jæren, sier ledelsespsykologen.

Med «Jæren» mener han Stavanger-regionen.

– Ja, vi har samme jordsmonnet. Den kulturen vi har er noe av det mest ekstreme. Mange utenlandske ledere har problemer med å knekke denne koden. Jeg husker jeg måtte forhandle med Roy Hodgson for å få ham til å stille på Vikingakademiet. Han var uvant med en sånn setting. Vi er muntlige og uformelle.

Kommer til dette nytte når det nå er forhandlinger om kjøp av stadion?
– Ja, viljen til å finne løsninger er stor, sier Jåtten.

Bjarne Berntsen, som var med å starte nettverket i år 2000, forteller at Vikingakademiet var en lederutviklingskole samtidig som det var en forretningsidé og en inntekt for Viking.

Helse i hver dråpe?
På bildene fra Vikingakademiets reiser, blant vinglass og fine måltider, finner vi personer som tilhører kretsen av aksjonærer og sponsorer. Blant andre Ådne Kverneland og kona Ingebjørg Storeide Folgerø. Kverneland er eier av bilbutikkjeden Brødrene Kverneland AS og er både sponsor og aksjonær. Storeide Folgerø satt i Viking Fotball ASA-styret i 2008-2015 og er vararepresentant for Høyre i kommunestyret.

Men bildene viser også at personer fra offentlige stillinger er med, som Tore Sirnes, tidligere rådmann i Sandnes, og Herlof Nilssen. Sistnevnte var tidligere rådmann i Randaberg, før han i 2001 ble ansatt som administrerende direktør i det statlige helseforetaket Helse Vest.

Var det viktig for dere å ha med dem folk fra det offentlige?
– Alle deltakere i Vikingakademiet var like viktige og like nyttige, svarer Bjarne Berntsen

– Mange av deltakere jeg snakket med underveis hadde nytte av å delta, både med tanke på lederutvikling og for skape forretningsforbindelser og nye kunder, sier dagens visepresident i NFF.

Fra Sandnes kommune får vi oversendt en faktura på 60 000 kroner for Tore Sirnes’ deltakelse på Vikingakademiet i 2007.

– Jeg var med fordi det var et tilbud om lederutvikling sammen med bedriftsledere i regionen, sier Tore Sirnes.

– Den ene turen gikk til Firenze der temaet var Machiavelli og ledelse. Vi hadde en idéhistoriker fra universitetet i Oslo med, husker han,

Ifølge den tidligere Sandnes-rådmannen, var han med på to reiser, men Sandnes kommune kan bare redegjøre for å ha betalt én. Sirnes sier han derfor må ha betalt for den andre reisen selv.

Synes du dette er god bruk av offentlige midler?
– Jeg kan ikke svare noe annet enn ja på det. Det var slik at Lyse AS (energiselskap som eies av 16 kommuner i Rogaland. journ. anm.), som Sandnes kommune var nest største eier i, var sponsor i Viking. Det var gjennom den kanalen jeg fikk delta i nettverket. For meg var det verdifullt faglig med spennende foredragsholdere og nyttig for å komme i kontakt med ledere i andre bedrifter, sier han.

Var du med fordi du som rådmann er en som har nøkkelen til offentlige dører?
– Nei, det var ikke tema. Jeg var med fordi de ønsket en bredde i deltakelsen – både private bedrifter og offentlige virksomheter.

– Viktig med faglig påfyll
Presseansvarlig i Helse Vest forteller at administrerende direktør Herlof Nilssens deltakelse på Vikingakademiet er muntlig godkjent av foretakets tidligere styreleder.

Vi får oversendt alle fakturaer Helse Vest har betalt til Vikingakademiet fra 2010 til 2017. Tilsammen har det statlige foretaket betalt 625 000 kroner for Nilssens deltakelse i den perioden.

Dagens styreleder i Helse Vest, Terje Vareberg, synes det er positivt at foretakets administrerende direktør deltar i et slikt nettverk. Det er viktig for ledere å få faglig påfyll og bygge relasjoner – kanskje enda viktigere for ledere i offentlig sektor enn andre, mener han.

– Jeg har inntrykk av at Vikingakademiet har en god standing i regionen, sier Terje Vareberg.

Dette er samme Terje Vareberg som var administrerende direktør i SR-Bank som var med på å finansiere Viking Stadion. Som leder i SR-Bank var han selv med på Vikingakademiet.

Siden 2010 har Helse Vest betalt 625 000 kroner for at Herlof Nilssen skal delta. På hvilken måte er dette vel anvendte penger for Helse Vest?
– Det blir feil å summere opp over antall år. Den årlige kontingenten på 70-80 000 kroner til Vikingakademiet er det han får for å delta i ledernettverk. Sett opp mot hva andre bedrifter bruker på lignende ting, er det en ganske moderat sum.

Herlof Nilssen forteller at han ble invitert med i Vikingakademiet i kraft av å være direktør i Helse Vest, uten at han husker akkurat hvem i Viking som sendte invitasjonen.

Er du med fordi du har kunnskap om hvilke nøkler som passer offentlige dører?
– Nei, det tror jeg ikke. Det har aldri vært noe tema. Dette har aldri vært noe lobbynettverk.

Vi kontakter Endre Lima Løvås, personen som snakket om «fine restauranter» under kommunens arrangement.

Av deltakerlistene til Vikingakademiet ser vi at personer ansatt i offentlige stillinger er med eller har vært med. Er disse med fordi de har kunnskap om hvilke nøkler som passer offentlige dører?
– Det har jeg ikke peiling på. Det må du spørre dem om.

Hvilken rolle har de i et sånt nettverk?
– Det vil jeg ikke uttale meg om. Hvorfor skulle jeg snakke om det til deg?

Under tilstelningen på Holmeegenes tok du ordet og fortalte om utenlandsreiser med tilhørende besøk på fine restauranter. Er dette hovedmotivet bak Vikingakademiet?
– Nei, det er det nok ikke.

Dette nettverket, hvilken rolle vil det kunne spille nå som Viking er i forhandlinger med kommunen om kjøp av Viking Stadion?
– Det har overhodet ingen rolle i det.

– Ingen interessekonflikt
Ole Rugland, Eirik W. Henningsen, Bjarne Berntsen og Geir Solstad, som alle har deltatt på Vikingakademiet i kraft av å ha roller i Viking, hevder også at Vikingakademiet ikke har noen politisk slagside.

Tidligere ordfører Leif Johan Sevland bekrefter at han har vært med i Vikingakademiet, men da etter at han hadde gått av som ordfører.

John Peter Hernes, lenge ansett som Sevlands «kronprins» i Høyre før han ble vraket til fordel for Christine Sagen Helgø, bekrefter at han har vært med et par ganger. Hernes har sittet i kommunestyret i Høyre siden 1987. Han er blant de mest erfarne politikerne i Stavanger. På tross av rollene han har hatt i lokalpolitikken, ser han ingen interessekonflikt i å ha deltatt på Vikingakademiet.

– Som folkevalgt er vi en del av samfunnet, og Vikingakademiet var jo ingen interesseorganisasjon. Ikke noe annerledes enn å være med i et idrettslag eller å støtte speideren, skriver han i en sms til Josimar.

Vi begjærer innsyn i Stavanger kommunes arrangement for Vikingakademiet i august og får sendt over fakturaen for tilstelningen.

Kommunen betalte 64 670 kroner for mat og musserende vin for arrangementet som varte fra 18.00 til 22.00. Etter at Åse Kleveland underholdt, minglet politikere og personer fra Vikingakademiet. Klevelands opptreden var betalt av Vikingakademiet, resten av Stavanger kommune.

Ordføreren forteller at det var tilfeldig at arrangementet fant sted i perioden der kommunen er i forhandlinger om kjøp av Viking Stadion.

– Dette var et arrangement jeg avtalte med Viking høsten 2016, lenge før det var diskusjon eller snakk om kjøp av stadion. Dette var noe vil skal gjøre sammen. Stavanger har vært i en vanskelig situasjon. Det har vært vanskelig å få reforhandlet sponsoravtaler til Viking, eller skaffe nye. Det var en del avtaler som gikk ut. Vi skulle ha dette fellesarrangementet for å skape engasjement og entusiasme rundt Viking. Så ble det av ulike tilfeldigheter utsatt, sier Christine Sagen Helgø.

– Når det havnet midt under forhandlingen, da burde man i så fall ha avlyst hele greia, sier Eirik Faret Sakariassen i SV.

– Og helt prinsipielt: Dette ligger langt, langt utenfor det kommunen skal bruke pengene sine på, mener han.

Ordføreren synes ikke det er unaturlig å bruke skattebetalernes penger på noe slikt. Kommunen har flere typer arrangementer og mottakelser i året.

Var du kjent med Vikingakademiet?
– Jeg har visst om det. Det et nettverk der enkeltpersoner betaler seg inn, hvorav flere har vært viktige støttespillere for Viking i mange år, sier ordføreren.

Og for Høyre?
– Nei. Det er ingen sammenheng mellom noen i Høyre og Vikingakademiet.

For SV-politiker Faret Sakariassen ble dette et ansikt-til-ansikt-møte med kulturen med «løsninger på kammerset» som har preget byen siden Arne Rettedal var ordfører.

– Og det i formalisert form, sier han.

Rådmannens innstilling om et eventuelt kommunalt kjøp skal ligge klar til politisk behandling 11. desember.

Oppfatningen hos dem vi snakker uformelt med i Stavanger – å snakke uformelt er noe man gjør i Stavanger-området om vi skal tro den tidligere «rektoren ved Vikingakademiet» – er krystallklar: Kommunen kommer til kjøpe stadion.

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

«Den furtne»

En gang i tiden var kanskje Jose Mourinho «den spesielle» og garantist for gjeve titler. Men de siste årene har bisarr oppførsel stjålet de største overskriftene.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Frode Telseth

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

Etter Manchester Uniteds uavgjortresultat mot Burnley 2. juledag dykket José Mourinho dypt ned i sitt hav av unnskyldninger, for å finne ut at det bortimot var «svart»:

«De siste årene har markedet beveget seg i en slik retning, eller så tilhører du en av disse klubbene hvor det ikke er noen grenser og du kan kjøpe hva du vil. Det er ingen grenser, ingen økonomisk fair play, det er ingen ting. Du gjør hva du kan og det er tøft, virkelig tøft [for resten]. Jeg synes spillerne mine gjør sitt beste», sa United-manageren.

Manchester United er den klubben som ifølge Deloitte sin årlige rapport om fotballøkonomi genererer de høyeste inntektene, ikke bare i England, men på verdensbasis.

Mourinhos arroganse grenset til det latterlige, men portugiseren vet innmari godt at jo større løgnen er, dess større effekt har den. Og om noen ikke allerede hadde forstått hva han snakket om, uttalte han videre:

«Manchester City kjøper backer for prisen på angripere.»

Den åpenbare responsen til Mourinhos uttalelse er at Manchester City ikke har betalt 75 millioner pund for noen av sine spillere, og slettes ikke for en back, og 75 millioner er prisen som Manchester United betalte for Romelu Lukaku, angriperen som ikke akkurat ser ut til å være verdt pengene. I tillegg er Paul Pogba den mest kostbare midtbanespilleren i Manchester, og kostnaden for Pogba er bortimot det dobbelte av kostnaden for hvilken som helst av City sine midtbanespillere.

Det er imidlertid et faktum at Manchester City har brukt mer penger på spillerkjøp enn Manchester United de senere årene. Siden Sir Alex Fergusons avgang i 2013 har United anvendt 615 millioner pund på overgangsmarkedet mot Citys 728 millioner (i nettoutgifter United 448 millioner pund mot Citys 528 millioner). Etter at Pep Guardiola og Mourinho ankom Manchester i 2016 har City brukt 387 millioner brutto mot Uniteds 286. Nettotallene i denne perioden er 302 millioner pund for City mot Uniteds 233. Det er en signifikant forskjell, men den er like fullt ikke så signifikant. Det er ikke en forskjell som kan forklare en tosifret poengledelse på tabellen. Dessuten må det kunne defineres som forholdsvis ironisk at en United-manager klager over økonomisk urettferdighet i moderne fotball.

Manipulasjonenes mester
Så hva kan årsaken være til at José Mourinho drar frem denne unnskyldningen? Den eneste fornuftige forklaringen – foruten ren desperasjon – er at de siste ukene før jul hadde det vært flere artikler i britisk presse om Manchester Citys eier, Sheikh Mansour sine interesser i klubben – selv om fantastisk fotball er prestert og fornyelse av et nedslitt område i Manchester er gjennomført – ikke er noe mindre preget av motiver som «myk makt» og hvitvasking av omdømme enn hva som er tilfelle for Roman Abramovich sine interesser i Chelsea og Qatars investeringer i Paris Saint-Germain. Å fremheve deres utøvende makt, ved å holde fokus på City sine penger, var kanskje en smart måte å understreke det på.

Mourinho er en sann mester på pressekonferanser, han legger ikke skjul på at det er en del av en managers jobb å manipulere den offentlige oppfatningen.

«Å snakke med pressen er en del av kampen», uttalte han allerede under sin managerperiode i Porto.

«Når jeg går til en pressekonferanse før en kamp, har kampen allerede startet. Når jeg går til en pressekonferanse etter en kamp, er ikke kampen over enda. Eller hvis kampen er over, har den neste allerede startet.»

Uttalelsen og språkføringen er interessant i lys av Mourinho sin vane for å se seg selv som en «kvasispiller». Jorge Valdano, som fikk sparken som sportsdirektør i Real Madrid under Mourinhos tid i Spania, har bemerket at Mourinho har en vane med å sette seg inn i handlingen som foregår på banen, som om han desperat vil gjøre opp for det faktum at han aldri lykkes som spiller selv. Spesielt hans feiringer – som da han spurtet ned langs sidelinjen på Old Trafford da Porto slo Manchester United ut av Champions League i 2004, hans løp over banen med armene hevet etter 2010-semifinalen i Champions League da hans Inter eliminerte Barcelona, og alle situasjonene hvor han faller ned på kne. De er alle en del av det samme mønsteret. Han feirer som en spiller fordi han aldri var en spiller, og han snakker om pressekonferansen som en del av kampen fordi han er utelukket fra selve spillet.

Spiller spillet
Fire dager senere spilte Manchester United uavgjort hjemme mot Southampton. Denne gangen falt han tilbake til en av sine gamle favoritt-unnskyldninger. Det var dommerens feil. Det var det også etter Uniteds tap mot Manchester City, da han insisterte på at Ander Herrera skulle hatt straffespark i situasjonen der han fikk gult kort. Etter Manchester-derbyet ble denne hendelsen diskutert og konklusjonen var at Mourinhos uttalelser generelt bare var tull. Etter kampen mot Southampton, var det knapt noen som brydde seg med å stille spørsmål omkring de omtalte hendelsene. Denne gangen burde det faktisk blitt dømt straffe for hands på Maya Yoshida (i hvert fall er det sikkert at det var en mye klarere straffesituasjon enn handsen som ble dømt mot Calum Chambers da Arsenal møtte West Bromwich dagen etter), men reaksjonen var et skuldertrekk og et lite smil og en følelse av at det er Mourinho som igjen spiller sitt spill.

José Mourinho gikk inn i Premier Leagues juleprogram med å hevde at Manchester United hadde det hardeste kampprogrammet av samtlige lag. Om det er det å si at de spilte fire kamper på ni dager, nesten identisk som de andre klubbene. Kampprogrammet jule- og nyttårshelgen er alltid kaos, og hvis det var et lag som hadde grunn til å klage, så var det West Bromwich, som to dager etter kampen mot Arsenal møtte et West Ham-lag som hadde hatt en uke fri siden deres siste kamp. Med tanke på inneværende sesongs kampoppsett møtte ikke Manchester United et eneste av de siste sesongenes topp seks lag i de første syv serierundene, noe som må sies å være ideelt for en manager som historisk sett alltid har prestert best når han er i front. Mourinho uttrykte selvfølgelig ingen takknemligheter for det, og det burde han heller ikke. Terminlisten er tilfeldig, og av og til får man et mer krevende oppsett enn andre ganger. Men det må klubbene bare takle.

Likevel er dette tydeligvis et gjentagende problem for Mourinho. Mange har glemt at hans klaging på kampoppsettet var en «snakkis» i Real Madrid, hvor flere av spillerne opplevde det som absurd at de i intervjuer ble bedt om å referere til urettferdigheten ved deres kampprogram. Når Manchester United 1. nyttårsdag slo Everton, og dermed avsluttet en rekke med fire kamper uten seier og exit fra ligacupen, samtidig som det holdt liv et syltynt håp om ligatittelen, kom Mourinho med et bemerkelsesverdig angrep på Paul Scholes. Den tidligere midtbanespillerens hadde vært meget kritisk overfor Paul Pogbas prestasjoner tidligere i sesongen, som føyer seg inn i Scholes noe særpregete gretne fremtoning som fotballekspert. Mourinho kunne ha påpekt at Pogba spilte veldig bra mot Everton, men i stedet angrep han Scholes personlig, anklaget ham for å ønske en rolle i klubben (som kan være tilfelle) og for å være misunnelig på Pogbas inntekt (som med liten sannsynlighet kan være sant, da Scholes i sin aktive karriere avslo flere lukrative tilbud for å bli i United: penger har aldri virket som en sentral motivasjonsfaktor for ham).

Så hvorfor? Hvorfor fortsetter Mourinho på dette viset? Delvis fordi det er slik han holder på. Han har vært en leverandør av falske nyheter lenge før begrepet ble et begrep. Det er en del av hans ønske om kontroll – og hvis du ikke kan kontrollere virkeligheten, kan du i det minste styre oppfatningen av den virkeligheten. Denne overbevisningen om å kontrollere omgivelsene – som han utførte med suksess i sin første periode i Chelsea – forklarer kanskje hans aggressivitet når media nekter å følge «åtene» han legger ut for dem. Eksempelvis ringte Mourinho i kort tid før utgivelsen av Joel Netos 2004-biografi til forfatteren og kritiserte ham i nesten 40 minutter sammenhengende, før han forsøkte å stoppe fire kapitler i boken som, slik han så det, satte ham selv i et dårlig lys. Kravet ble rettslig avvist.

Klassisk avledning
Og det fungerer. Selv med den ironiseringen og skepsisen som media og offentligheten nå anvender når de vurderer uttalelsene, har Mourinho stadig evnen til å gjøre en situasjon enda mer forvirrende, som fortsatt kan fungere som avledning fra svake prestasjoner, og som dermed kan så den minste tvil. Som et eksempel, tenk tilbake til Thiago Mottas røde kort for Inter mot Barcelona i semifinalen i Champions League i 2010. Hva husker du fra denne situasjonen? Sergio Busquets som gløtta mellom fingrene sine kanskje? En følelse av at dommeren Frank De Bleeckere oppfatta hendelsen feil? Gå på YouTube og se på det igjen. Motta presser armen tilbake og bøyer deretter fingrene oppi Busquets ansikt. Det er en bevisst handling. Kanskje er det gult kort i stedet for direkte rødt, men Motta hadde allerede fått det gule. Busquets overreagerte, men det er langt unna en skandale. Like fullt har Mourinho klart å farge vår oppfatning av den aktuelle situasjonen.

Eller tenk på semifinalen året etter, da Barcelona slo Real Madrid. Igjen, spør deg selv hva du husker? En intens førsteomgang der Pepe ble vist av banen, kanskje? En dyster fremvisning av klaging, juksing og endeløse frisparksituasjoner? Mourinhos «por que?»-pressekonferanse der han kritiserte enhver dommer som hadde dømt en Barcelona-kamp? Lionel Messis andre mål i den første omgangen er en av tidenes vakreste scoringer laget i en så betydningsfull kamp, men for ettertiden ble den tåkelagt av Mourinhos offentlige uttalelser.

Vi forstår nå kanskje bedre hans intensjoner. Vi kan påpeke hans bedrageri og hans manipulasjoner, men de har fortsatt en effekt. De farger fortsatt oppfatninger, om ikke umiddelbart, så over tid. Han tilbyr unnskyldninger til fansen, som rettes mot dommere og «det etablerte», i stedet for å fronte lagets manglende prestasjoner, og dermed så kjøper han seg lojalitet og tid. Han er en skummel mann i den sammenheng, et produkt av vår forvirrende tidsperiode, en mann som forhandler (om) alternative sannheter.

Selv om han ikke lenger konstruerer svarene slik han en gang gjorde, stiller Mourinho fortsatt spørsmålene. Journalister og offentligheten må behandle ham med forsiktighet.

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

Evangeliet etter Matthäus

Han var aldri særskilt talentfull. Heller ikkje var han særskilt smart. Likevel – eller nettopp difor! – høyrer Lothar Matthäus til blant dei aller største i tysk fotballhistorie.

Tekst Nils Henrik Smith

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- til vårt arbeid. 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

 

Rotterdam, 20. juni 2000: Ute på graset på Feyenoord Stadion står ein forvirra, aldrande mann. Han spelar sin 150. landskamp i dag, og inst inne veit han at dét burde han aldri gjort. Frå liberoplass freistar han å dirigere og inspirere sine lagkameratar, oppildne dei til stordåd, men han veit det er fåfengt, jag etter vind. Han har ikkje lenger det som skal til, og lagkameratane er heller ikkje av det formatet han forventar av menn som får den æra det er å iføre seg den tyske landslagsdrakta. Ein gong i tida heitte dei Andy Brehme, Jürgen Klinsmann og Rudi Völler. No heiter dei Thomas Linke, Carsten Jancker og Paolo Roberto Rink. Forfallet er fatalt. Tysk fotball har falle djupare enn nokon kunne ha førestelt seg, og ingen fell frå større høgd og landar med større smerte enn Lothar Matthäus. Ein gong var han den mektige hærføraren som leia sine troppar til VM-gull, kommandanten på det tyske panserskipet. No er han ein latterleg, presenil olding som ikkje kunne innsjå si eiga begrensing, som tviheldt på rolla som Tysklands kaptein trass i at alle andre enn han sjølv (og landslagssjef Erich Ribbeck) for lengst hadde skjøna at leiken var over.

Jupp og jyplingen
Han skulle berre spele ei siste turnering, rette opp inntrykket etter eit skuffande VM i Frankrike 98. I staden er han i ferd med å øydeleggje sitt eige ettermæle. Han veit det, og det er ingenting han kan gjere med det. Makteslaus er han vitne til at Tyskland tapar 3-0 for B-laget til Portugal og ryk ut av Euro 2000. Sergio Conceicão scorar hat-trick og opplever sin største dag på fotballbanen, men for Lothar er alt berre svart. Og kanskje tenkjer han, i det dommar Dick Jol frå vertsnasjonen Nederland bles i fløyta si for siste gong og set punktum for den lengste av alle tyske landslagskarrierar, på den dagen for tjue år sidan då han sprang ut på Stadio San Paolo i Napoli til sin aller første landskamp, óg den i eit EM-sluttspel, med Nederland som motstandar. Den dagen hadde Klaus Allofs scora hat-trick alt før Lothar kom på banen, Vest-Tyskland hadde full kontroll, og landslagssjef Jupp Derwall tenkte at det no måtte vere trygt å late ungfolen frå Borussia Mönchengladbach få sjansen til å vise kva han kunne. Han tok feil. Jyplingen Lothar virra rundt på midtbanen utan mål og meining. Han forvilla seg inn i eiga forsvarssone og gav vekk eit meiningslaust straffespark som Johnny Rep straks sette i mål. Willy van der Kerkhof reduserte ein gong til, og det var med naud og neppe Vest-Tyskland klarte å hale i land ein siger som hadde syntest soleklår då troppens yngstemann kom på banen. Lothar Matthäus hadde gjort ein av dei mest katastrofale debutar i (vest-)tysk fotballhistorie. Lattermilde lagkameratar rista på hovudet og meinte at han framleis sleit med kvalpefeitt. Vest-Tyskland vann turneringa, men Lothar kom ikkje på banen fleire gonger i løpet av sluttspelet. Den to år eldre Bernd Schuster forlét EM som tysk fotballs nysalva frelsar og reiste vidare til superstjernestatus i sjølvaste Barcelona. Lothar fór heim til hybelen i Mönchengladbach i fred. Men medan Schuster straks fekk primadonna-nykkar, krangla med alle som kom i hans veg og spelte sin siste landskamp i ein alder av 24, skulle Matthäus i løpet av dei neste to tiåra spele ei viktigare rolle og oppnå ein høgare status i tysk fotball enn nokon, kanskje bortsett frå han sjølv, kunne tru var mogleg. No står han åleine ute på graset på mektige de Kuip, forakta og forlaten av alle, på den siste og sørgjelegaste dagen i si internasjonale fotballkarriere. Men Lothar Matthäus har reist seg før, og har lov til å drøyme om å gjere det igjen.

Mysteriet Matthäus
Kor god var Lothar Matthäus? Han høyrer heime i tysk fotballs Pantheon, utan tvil, men kor står han i samanlikning med andre tyske legendar som Fritz Walter, Uwe Seeler, Franz Beckenbauer, Wolfgang Overath, Günter Netzer, Oliver Kahn, Philipp Lahm og Bastian Schweinsteiger? Han er ein av dei store, men er han ein av dei aller største? Eit vanskeleg spørsmål å svare på, ikkje minst sidan Lothar gjennom si åtferd i det offentlege rommet i tida som har gått sidan den fryktelege dagen i Rotterdam har gjort sitt beste for å skugge for minnet om spelaren Matthäus. Fem koner har han hatt, og for kvart nye skilsmål og ekteskapsinngåing har han figurert i tysk tabloidpresse med stadig minkande verdigheit. (Den fjerde kona var ein 21-årig modell som han trefte på Oktoberfest og tok til ekte i Las Vegas. Way to go, Lothar!) Han har vore landslagssjef for Ungarn og Bulgaria, men det er truleg best å ikkje spørje ungarske og bulgarske fans kva dei meiner om Lothar Matthäus. Som klubbtrenar har han hatt opphald i Austerrike, Serbia og Israel, men vert først og fremst hugsa for sin «innsats» i brasilianske Atlético Paranaense, kor han etter kun sju (suksessrike) kampar returnerte til Europa for å handtere eit «personleg problem», lova å returnere i løpet av få dagar, gjorde det ikkje, sa opp via det hypermoderne kommunikasjonsmiddelet faks og etterlét seg ei telefonrekning på 6000 dollar (i tilfelle nokon skulle tvile på dette, la klubben ut rekninga på sine eigne nettsider). Han har ei lang og variert karriere bak seg som såkalla «ekspert» på fjernsyn, men er det beste beviset ein kan tenke seg for at ein ikkje automatisk vert ekspert på fotball av å vere fotballspelar. Medan tidlegare tyske spelarar ofte har vore verbalt sterke og analytisk anlagte, framstår Lothar som ein fåmælt dåsemikkel som sjeldan eller aldri har noko interessant å melde. Fotballverda elskar sine tragiske heltar – George Best, Paul Gascoigne – medan ingenting er verre enn å vere det Matthäus er i dag: Ein ufriviljug komisk figur. Talande er det at då ein av mine skribentkollegaer i Josimar fekk vite at eg skulle skrive eit Lothar-portrett, bad han meg undersøke «den negative korrelasjonen mellom mennesket og spillerens egenskaper». Ja, den påfallande mangelen på samsvar mellom form og funksjon er i sanning kjernen i mysteriet Matthäus.

Viljens triumf
Vi spør difor igjen: Kor god var han eigentleg? Og vi spør ikkje kven som helst, vi spør Diego Armando Maradona. Og el Diego svarar: Lothar Matthäus var den beste spelaren eg møtte i heile mi karriere. No er ikkje akkurat vår lubne argentinske ven ein ufeilbarleg fellar av kvalitetsdomar – vi talar, trass alt, om mannen som føretrekte Jonás Gutiérrez framføre Javier Zanetti som høgreback under VM i Sør-Afrika 2010 – men i akkurat dette tilfellet synst eg likevel vi bør lytte til kva den krøllhåra kokainentusiasten har å seie. For når Maradona seier at Matthäus var hans hardaste motstander i karriera, tyder det betre enn: Zico og Socrates, Baresi og Baggio, Gullit og van Basten, Hoddle og Francescoli, Dasajev og Dino Zoff. Viss dette er sant, var vesle Lothar frå Herzogenaurach ein av dei fremste fotballspelarane gjennom alle tider. Dét er i så fall oppsiktsvekkjande, for sanninga er at Lothar Matthäus hadde få, om nokon føresetnader for å nå toppen i verdas største idrett. Han var ikkje stor, sterk eller rask, og heller ikkje velsigna med noka særskilt teknisk nådegåve. Viss vi samanliknar med hans samtidige på det (vest-)tyske landslaget, var han ingen driblekunstnar som Pierre Littbarski, ingen frisparkfyrste som Thomas Hässler, ingen elegantiar som Andy Möller og ingen gjennombrotspasningens ypparsteprest som Uwe Bein. Likevel var han betre enn alle, og han vart best utan andre eigenskaper å støtte seg til enn jernvilje og eit brukbart langskot. Ein kan godt argumentere for at Matthäus, då han mottok Gullballen i 1990, var tidenes dårlegaste verdas beste fotballspelar, vurdert etter purt talent, noko som, paradoksalt nok, gjer prestasjonen endå større. Det var, for å seie det som Leni Riefenstahl, ein viljens triumf, slik alle Lothars talrike triumfar var det. Med andre ord må det finnast umåteleg psykisk styrke ein stad i djupet av sjela til denne tilsynelatande nokså uintelligente mannen, som ikkje kan uttale seg på fornuftig vis om ein aktivitet han har halde på med heile livet, som fell for alle kvinner som kjem i hans veg og som (utruleg nok) makta å mislukkast som landslagssjef for sjølvaste Bulgaria. Det er uforståeleg, men sant. Lothar vart best fordi han ville vere best, og med «vilje» meiner eg ikkje her at han ganske enkelt hadde lyst til å vere best, for det har alle fotballspelarar lyst til. Viljen i tilfellet Matthäus manifesterer seg snarare i form av eit fråver, nemleg fråveret av evna til å sjå sine eine begrensingar. Dette vart, som vi har sett, fatalt då karriera hans gjekk mot sin bitre, uunngåelege ende, men var samstundes den absolutt viktigaste grunnen til at han kunne spele så lenge på så høgt nivå som han gjorde. Hadde han vore litt smartare, litt betre i stand til å vurdere eigne og andre sine relative styrkar og veikskapar, ville Lothar Matthäus vore ein heilt vanleg fotballspelar, med ei brukbar, men ikkje særskilt minneverdig karriere bak seg. Men han var ikkje dét, han var akkurat passe lite smart, og difor er han, trass alt, ein av tysk fotballs største legendar. Slitvargen som vart best i verda.

Sommaren Lothar fylte femten
Lothar Matthäus kom til verda i 1961, to år før Vest-Tyskland, som den siste av dei store fotballnasjonane i Europa, innførte eit nasjonalt proffligasystem. Då Bundesliga vart grunnlagt, var to klubbar frå Fristaten Bayern med, nemleg 1. FC Nürnberg og 1860 München. For den moderne fotballentusiast kjem det kanskje som ei overrasking at tysk fotballs soleklart suksessrikaste klubb, Bayern München, ikkje fekk vere med i det gode selskap frå første stund, men dette hadde sine grunnar, og desse grunnane var geopolitiske: Apparatsjikane i den vest-tyske fotballadministrasjonen ville ugjerne ha med to klubbar frå same by, og ettersom det var generell semje om at 1860 var best i München (utruleg som det kan synast i dag), måtte Bayern ta til takke med ein plass på det regionale nivå to. Men Bayern ville ikkje vore Bayern viss dei ikkje reagerte på denne dødelege fornærminga med svært målretta raseri. Frå og med sesongen 65/66 var dei på plass i toppdivisjonen, med talentfulle unggutar som Sepp Maier, Franz Beckenbauer og Gerd Müller på laget, og trass i at 1860 var frekke nok til å vinne Bundesligatittelen i Bayerns debutsesong, var det på sikt ingen tvil om at hegemoniet var på veg over til den røde delen av München. I løpet av det neste tiåret etablerte dei seg ikkje berre som det beste laget i byen, heller ikkje berre som det beste laget i Vest-Tyskland, men som det beste laget i Europa. Den sommaren Lothar Matthäus fylte femten, vann Bayern München Europacupen for serievinnarar for tredje år på rad. På denne tida heldt han framleis hus heime i Herzogenaurach og spelte for den lokale klubben, som kreativt nok heitte FC Herzogenaurach og som var mest kjent for å spele heimekampane sine på Rudolf-Dassler-Sportfeld, oppkalla etter klubbens velgjerar Rudolf Dassler, grunnleggjar av Puma og bror av Adolf Dassler, grunnleggjar av Adidas og velgjerar for FC Herzogenarach sine erkerivalar, ASV Herzogenaurach. For ASV Herzogenaurach spelte ein av Lothar sine klassekameratar, ein viss Günter Güttler, som trass i sitt unekteleg urkomiske namn seinare fekk kontrakt med Bayern München. Som unge, ambisiøse bayerske ballspelarar flest drøymte Lothar utan tvil om det same, men trass i den umåtelege innsatsvilje han la for dagen på Rudolf-Dassler-Sportveld – kor han som regel spelte kamp for førstelaget laurdag og juniorlaget sundag – synte Fristatens mektigaste klubb liten eller inga interesse for den iltre energibunten. Viss han skulle opp og fram i fotballverda – og det skulle han – hadde han såleis ikkje anna val enn å forlate Bayern: I 1979 signerte Lothar Matthäus sin første proffkontrakt, med klubben som gjennom heile 70-talet hadde vore Bayerns nasjonale erkerival, Borussia Mönchengladbach. Hans eigne ville ikkje ta imot han, og han vart tvingja til å fare i eksil, men han svor at han ein vakker dag skulle kome attende i triumf!

Treningstalentet
Borussia Mönchengladbach vann faktisk fleire Bundesliga-titlar (fem) enn Bayern München (tre) på 1970-talet. I tillegg henta dei heim ein DFB-pokal og to UEFA-Cup-trofé i løpet av vest-tysk fotballs største tiår. Men ulikt rivalane i sør lukkast det aldri laget frå Bökelbergstadion å nå heilt til topps i den gjevaste europeiske turneringa: Det næraste dei kom, var ein tapt finale mot Liverpool i 1977, i det som for øvrig var Kevin Keegans siste kamp i heilraudt. Gladbach var heller aldri nokon rik klubb, og var såleis i ein sårbar posisjon når glade herrar med bart og striesekkar fulle av pesetas kom på vitjing: Storspelarar som Günter Netzer (Real Madrid), Allan Simonsen (Barcelona) og Rainer Bonhof (Valencia) forlet alle klubben til fordel for sol, varme, vin og fagre, fyrrige señoritas. Og trass i at klubben hadde den beste ungdomsverksemda i heile Vest-Tyskland, tufta på prinsippa til trenarlegenden Hennes Weisweiler, lét det seg diverre ikkje gjere i lengda å erstatte etablerte superstjerner med kortreiste spelarprodukt frå eige drivhus. Lothar slutta seg såleis til ein klubb viss gullalder gjekk mot sin uunngåelege, bitre ende. Etter tre strake titlar frå 1975-77 sank dei no utan nåde mot den store gløymsla kring midten av tabellen. Fasit etter den unge Lothars lidingar i debutsesongen var ein skuffande sjuandeplass. Som tittelforsvarar tok klubben seg rett nok til finalen i UEFA-cupen – ei turnering som denne sesongen demonstrerte Bundesligaens styrke ved at samtlege semifinalistar (Gladbach, Bayern, Stuttgart, Eintracht Frankfurt) var frå Vest-Tyskland – men det heile endte med eit bittert nederlag på bortemål mot den humørsjuke divaen frå Waldstadion. Likevel hadde landslagssjef Jupp Derwall sett noko han likte, noko som imponerte han nok til at han tok jyplingen med i EM-troppen. Dét vart, som nemnt, ingen personleg suksess, men han var trass alt ein etablert Bundesliga-spelar og del av eit europeisk meisterlag i ein alder av nitten år. Korleis kan så eg, ein sjølvtilfreds skribent som aldri har spelt ein einaste profesjonell fotballkamp, hevde at han aldri var særskilt talentfull? Her må vi hugse at målestokken er den aller ypparste av alle elitar, andre spelarar som i løpet av Lothar si lange karriere vart kåra til den fremste spelaren i Europa eller verda: Michel Platini. Marco van Basten. Roberto Baggio. Ronaldo. Zinedine Zidane. Vis meg ein person som i fullt alvor hevdar at Lothar Matthäus var eit balltalent av same kaliber som desse, og eg skal vise deg ein person i nær familie med Lothar Matthäus. Men i tillegg til balltalent finst treningstalent, og treningstalentet Lothar er mellom dei største verda har sett. Han var (enno) ikkje best til noko, men tvingja seg sjølv til å verte stadig betre til alt. Og han var altid på banen: I løpet av tida i Gladbach gjekk han kun glipp av åtte (av 170) Bundesligakampar. Trenar Jupp Heynckes brukte han både sentralt på midtbanen og på høgre kant, og trass i opplagte offensive kvalitetar (ti Bundesligamål i 80/81-sesongen) kunne han like gjerne finne på å klistre det unge arbeidsjernet som frimerke på motstandarlagets playmaker, ei rolle kor aggressiviteten hans kom til sin rett. Alt dette var vel og bra, men det tyda at Lothar i mange år var ein spelar på jakt etter ei klart definert rolle, og utan ei klart definert rolle på klubblaget, får du heller ikkje fast plass på landslaget. Lothar var i troppen til Spania-VM i 1982, men måtte nøye seg med to korte innhopp i gruppespelet. Det vest-tyske laget var middelmåtig samanlikna med 70-talets storslagne årgangar, gjekk vidare til andre runde etter den berykta skandalekampen mot Austerrike, og sleit seg heilt til finalen takka vere ein god porsjon flaks, målvakt Harald Schumachers skandaløse overfall på Patrick Battiston, og dei magiske evnane til den halvskada innbytarkongen Karl-Heinz Rummenigge. I finalen vart dei dog utklassa av eit like kynisk, men betydeleg meir talentfullt Italia, og tyske fotballentusiastar byrja innsjå at nasjonen ikkje lenger produserte like gåverike spelarar som i glansdagane. Framfor alt, lét veropet få kneiper og pressetribunar, mangla landslaget ein dirigent, ein pasningssentral à la Netzer eller Wolfgang Overath, ein stilfull sjef som kunne styre spelet frå sentral midtbaneplass. Men ettersom Bernd Schuster hadde synt seg å vere ein kranglevoren og ustabil primadonna, fanst ingen slik sjef. Alle erkjente problemet, men viss det var nokon som meinte at Lothar var løysinga, sa dei det ikkje høgt. Ikkje enno. Gjennom sesong etter sesong med motløyse i Mönchengladbach utvikla han stadig sitt offensive register, men framleis var han først og fremst eit arbeidsjern, eit uromoment, ein Perpetuum Mobile i kortbukser. Ein god, og stadig betre, spelar, men ingen nasjonal strateg.

Pølsemakar frå Fredrikstad
Sesongen 1983/84 vart likevel hans beste i Gladbach-trøya, og fordi det var den beste, vart det (sjølvsagt) óg den siste. Slik er lova. For første gong sidan Lothar kom til Bökelbergstadion, var klubben med i kampen om den vest-tyske meistertittelen: I den målrikaste av alle Bundesligasesongar oppnådde tre lag – Gladbach, Hamburg, Stuttgart – alle same poengsum (48) og måtte såleis skiljast frå kvarandre ved hjelp av målskilnad. Gladbach hadde – ikkje i liten grad takka vere Lothars langskotvilje – scora flest, men kva hjelpte vel dét, mine damer og herrar, når dei óg hadde sleppt inn soleklart flest, og difor endte bak både regjerande meister Hamburg og ny meister Stuttgart? Akk! Svaret er at det hjelpte ingenting. Men Lothar og lagkameratane kunne i det minste trøyste seg med at dei var klare for cupfinalen, og Lothar personleg kunne trøyste seg med at han omsider hadde oppnådd sitt store, personlege mål: Før finalen vart det gjort kjent at han, frå og med neste sesong, var klar for Bayern München, som, tilfeldigvis, óg var Gladbachs motstandar i finalen. Kampen, som fann stad på Waldstadion i Frankfurt, endte 1-1 etter ekstraomgangar, og gjekk til straffekonkurranse. Det var første gong ein tysk cupfinale gjekk til straffekonkurranse, og alle nerver sto i heilspenn. Jupp Heynckes peika på Lothar Matthäus. Han, mannen med stålnervene, skulle ta det første straffesparket i sin siste kamp for Mönchengladbach. Vel? Lothar blés straffen høgt over tverrliggjaren. Jean-Marie Pfaff, den belgiske sjarmøren i Bayern-buret, kunne puste letta ut, og det hjelpte ikkje at pølsemakar Kai-Erik Herlovsen frå Fredrikstad og fem andre Gladbach-spelarar på rad scora på sine straffespark, ei heller at Klaus Augenthaler mislukkast for Bayern, for når innbytar Norbert Ringels brente Gladbach-straffe nr. åtte, kunne Michael Rummenigge, Karl-Heinz’ yngre og mindre talentfulle bror, roleg sikre sigeren for Udo Latteks menn. Såleis spolerte Lothar sin siste sjanse til å vinne ein tittel med Borussia Mönchengladbach. Men talrike var dei onde tunger som hevda at han i staden hadde sikra sitt første trofé for Bayern München.

I kamp mot Diego Maradona. El Pibe de Oro erklærte seinare at Lothar var den fremste spelaren han møtte i si karriere.

Madjers magi
Sommaren baud på ein ny nedtur. Tafatte tyske tittelforsvararar rauk ut i gruppespelet i EM, etter på særs u-tysk vis ha tillate Spania å score det avgjerande målet i siste og avgjerande kamp i siste speleminutt. Landslagssjef Jupp Derwall måtte sjølvsagt gå av i skam, og inn kom ein mann med runde briller, grånande manke og den rakaste ryggen i internasjonal fotball: Kaizer Franz Beckenbauer. Han var det som omsider skulle innsjå at Lothar Matthäus var lagnadsbestemt til å styre Vest-Tysklands midtbane, men framleis befann denne openberringa seg fleire år inn i framtida. I mellomtida hadde Lothar ei klubbkarriere å sjå til. Endeleg var han hamna på det han sjølv alltid hadde meint var rett hylle i livet. Han hadde alltid sett på seg sjølv som ein vinnar, men hittil i karriera hadde han ikkje vunne noko som helst, sett bort frå eit EM-gull han knapt bidrog til. No, i München, omgjeven av betre lagkameratar – Pfaff, Augenthaler, Rummenigge, Søren Lerby – kunne han i større grad enn tidlegare konsentrere seg om sitt eige spel, og resultatet var, paradoksalt nok, kanskje, at han vart ein dyktigare lagspelar: stadig like energisk, stadig involvert i alle spelets fasar, men ikkje lenger like manisk oppteken av å vise at han, Lothar, kunne gjere alt på eiga hand. Resultatet vart suksess: Bayern München vann Bundesliga tre år på rad. Langskyttaren Lothar hadde gode kår, og noterte seg for over ti ligamål kvar sesong. I 1987 var Bayern i finalen i Europacupen for serievinnarar, for første gong sidan 70-talets trippeltriumf. Dersom nokon skulle leve under den vrangførestelling at gamle dagars veg til Europacupfinalen var ein enkel veg, bør det nemnast at Bayern undervegs slo ut Hallvar Thoresen og Ruud Gullits PSV, Herbert Prohaska og Toni Polsters Austria Wien, Enzo Scifo og Frankie Vercauterens Anderlecht og, sist men på ingen måte minst, Emilio Butragueño, Carlos Santillana, Hugo Sánchez og Míchels Real Madrid. Finalemotstandar var Porto, som mellom anna hadde slått ut demontrenar Valeryi Lobanovskiy sitt legendariske Dynamo Kiev i semifinalen, og hadde offensive klassespelarar som elegantiaren Paulo Futre og den algirske ørkenreven Rabah Madjer i stallen. Bayern var like fullt favorittar, og tok oppskriftsmessig leiinga ved Ludwig Kögl etter elleve minutts spel. Lenge rei dei på det eine målet, men med eit kvarter igjen utlikna Madjer med eit av dei frekkaste hælspark i heile hælsparkets frekke historie, før den brasilianske innbytaren Juary sette inn nådestøtet. Kaptein Matthäus kunne ingenting gjere, framleis var han, trass i sin veldokumenterte jernvilje, ein mann som kom til kort når det gjaldt som mest, som ikkje tola samanlikning med vest-tysk fotballs store triumfatorar frå fordums år.

Hvor var Lothar?
På landslaget var det same soga. Trass i at Lothar no var etablert som førsteval, var Beckenbauer framleis ikkje hundre prosent overbevist om at laget burde byggjast kring han, og reisverket var uansett skrøpeleg: Under México-VM i 1986 kom Vest-Tyskland nok ein gong til finalen, noko der Kaiser meinte var eit «mirakel» når ein såg på kva spelarar han hadde til disposisjon. Vest-Tyskland var i den såkalla «dødens gruppe» i lag med Danmark, Skottland og Uruguay (ja, barn, dette var ei svært hard gruppe i 1986, stol på onkel Nils Henrik, han veit kva han talar om), men sjangla vidare på utrygge føter, slo Marokko i åttedelsfinalen etter eit Matthäus-frispark i siste minutt, måtte ha straffekonk mot ein nevrotisk vertsnasjon i kvartfinalen – Lothar scora(!) – og vann deretter overraskande enkelt semifinalen mot eit i overkant sigersikkert eller/og revansjelystent Frankrike. I finalen skulle dei møte Argentina. Eller, rettare sagt: dei skulle møte Maradona, som hadde gjort nett slik han ville mot England og Belgia og lét til å vere ustoppeleg. Beckenbauer tenkte ut ein meisterplan for å stoppe han. Meisterplanen var fem mann i forsvar og Lothar som i rolla som Maradona sin skugge. (Vest-Tysklands playmaker var, tru det eller ei, Brede Hangelands osteglade ven Felix Magath.) Planen funka sånn passe. Etter ein time leia Argentina 2-0. Det første målet, ved Brown, kom etter at Lothar hadde laga frispark. Det andre, ved Valdano, etter at Lothar hadde neglisjert sine markeringsplikter eit fatalt, tidels sekund. Det såg ut til at Argentina hadde vunne verdsmeisterskapet, men den som avskriv (Vest-)Tyskland, gjer vanlegvis ein tabbe. Veteranen Rummenigge reduserte etter ein corner, den glade krølltoppen Rudi Völler utlikna etter ein corner, Argentina var diverre ikkje så flinke til å forsvare seg på corner. Vest-Tyskland hadde nådd finalen ved eit mirakel, skulle dei no vinne den ville det vere alle miraklar si mor. Lothar kjende eit sus i sitt indre. Kanskje var det han som skulle skape mirakelet? Han forlét Diego, gjekk framover på banen i jakt på ein magisk augneblink. Og den magiske augneblinken inntrefte, men diverre for Lothar inntrefte den på feil banehalvdel. Diego, frigjort frå sin skugge, mottok ballen, føretok ein piruett og slo ein genial gjennombrotspasning til Jorge Burruchaga, som scora. Vest-Tyskland vart såleis det første laget som hadde tapt to VM-finalar på rad, og Beckenbauer vart den første personen til å tape ein VM-finale både som spelar og trenar. Vest-Tyskland var nest-best, og det har aldri eksistert nokon nasjon kor det å vere nest-best har vore meir frustrerande og fortærande enn i Vest-Tyskland.

Hevn i Hamburg
Men betre tider var i vente. Mot slutten av tiåret tok det til å dukke opp talent av eit kaliber som hadde vore fråverande tidleg i Lothar si landslagskarriere, eit oppsving som tydelegast kan avlesast i det faktum at Bundesliga brått vart svært attraktiv for oppkjøparar frå Serie A. Både Roma (Thomas Berthold, Rudi Völler, Thomas Hässler) og Juventus (Jürgen Kohler, Stefan Reuter, Andy Möller) sikra seg tyske trioar kring tiårsskiftet, medan Inter responderte på byrival Milan si anskaffing av dei tre flygande hollendarane Ruud Gullit, Frank Riijkard og Marco van Basten ved å signere Jürgen Klinsmann, Andy Brehme… og Lothar Matthäus. Overgangen skulle finne stad sommaren 1988, men først skulle Vest-Tyskland spele europameisterskap på heimebane, og dét europameisterskapet skulle vinnast. Det var berre eit problem: Dei før nemnte flygande hollendarane. Nederland hadde lengta etter hemn over Vest-Tyskland heilt sidan nederlaget i VM-finalen fjorten år tidlegare. No, i semifinalen, var revansjens time endeleg komen. Kampen fann stad i hamnebyen Hamburg, som på denne tida var kraftsentrum for ei venstreorientert politisk rørsle som vanskeleg lét seg kombinere med den nasjonalismen som skal til for effektivt å støtte sitt lag i ein avgjerande kamp på heimebane. Heimefansen var apatiske, medan nederlendarar i tusental strøyma over grensa og farga Hamburg oransje: Dei ropte «gje oss tilbake syklane våre!» – ein referanse til det faktum at den nazistiske okkupasjonsmakta under krigen hadde konfiskert alle syklane i Nederland – og stilte med eit banner som stolt proklamerte «Ein Reich. Ein Volk. Ein Gullit.». Som den vest-tyske reserven Frank Mill påpeikte: «Det ville kanskje vore betre viss vi hadde spelt kampen i Tyskland.» Lothar gav Vest-Tyskland leiinga på eit tvilsamt idømt straffespark. Ronald Koeman utlikna på eit endå meir tvilsamt idømt straffespark, før Marco van Basten avgjorde kampen to minutt før slutt. Nederlendarane gjekk bananas. Koeman byta til seg drakta til Olaf Thon, for deretter å late som om han tørka seg i rumpa med den. Vaksne mannen! Den unge Aron Winter håna Matthäus på gebrokkent tysk: «Haha, Lothar! Du tapte, Lothar! Synd og skam, Lothar!» Nokre dagar seinare vann Nederland finalen mot Sovjetunionen etter van Bastens legendariske volley, men det var semifinalesigeren over Vest-Tyskland som var den eigentlege triumfen både for nederlandske spelarar og fans.

Revansjen
Lothar fór til Italia, kjøpte seg eit hus ved Comosjøen og tok til å dominere Serie A som om han aldri skulle ha gjort noko anna. Milan hadde sine flygande hollenderar, Napoli hadde Maradona, Alemão og Careca, men sesongen 88/89 var det ingen i verdas hardaste liga som kunne matche Inters teutoniske trio. Dei blåsvarte vann lo Scudetto med elleve poengs avstand til Maradona og hans menn, ein heilt usannsynleg prestasjon i ei tid med kun to poeng for siger. Lothar hadde omsider bevist at han kunne vere best i kamp med dei aller beste. Som det beste laget i den beste ligaen var Inter sjølvsagt favorittar til å triumfere i neste sesongs Serievinnarcup. Dei fleste rekna med at det kun var byrival og tittelforsvarar Milan som kunne gje dei kamp om troféet med dei store øyrene. Ingen var iallfall det minste engstelege då dei trekte dei allsvenske meistrane Malmö FF – trent av ein viss Roy Hodgson – i første runde, og sjølv om dei tapte 1-0 på Malmö stadion i Malmö rekna dei fleste med at det skulle vere ei smal sak å gjere kort prosess med svenskane på heimebane. Men Hodgsons mannskap – som, i Patrik Andersson, Stefan Schwarz og Martin Dahlin hadde tre talentfulle unggutar som alle skulle spele sentrale roller då Sverige vann VM-bronse i USA fem år seinare – klarte 1-1 på Giuseppe Meazza, og Inter, som hadde venta i ti år på sjansen til å vise seg fram i den gjevaste klubbturneringa av alle, var ute. Takk og farvel! Skaka av nedturen i Europa avga Inter ligatittelen til Napoli, og Lothar gjekk inn i VM i sitt nye heimland under ei sky av uvisse. Men kanskje var denne nedturen nettopp det han trong for omsider å syne sitt aller beste i vest-tysk landslagsdrakt? Då meisterskapet tok til, var han meir motivert enn nokon gong: I opningskampen mot Jugoslavia (4-1) scora han to praktfulle mål i det som kanskje var den aller beste av alle hans 150 landskampar. Ulikt andre tittelkandidatar som Nederland og ikkje minst Argentina overbeviste Vest-Tyskland frå første stund, og sigla opp som ein av dei fremste meisterskapsfavorittane. Og trass i at menn som Brehme, Võller, Klinsmann og den skandaløst undervurderte Guido Buchwald alle spela sentrale roller i det vest-tyske laget, var det ingen tvil om at lagets viktigaste spelar heitte Lothar Matthäus. Endeleg var han kapteinen, leiaren, strategen – meisterhjernen han alltid hadde drøymt om å vere. Sommaren 1990 var den mest storslagne i moderne tysk historie: DDR hadde kollapsa, nasjonen skulle gjenforeinast med seg sjølv, og i Italia leia Lothar med sikker høgrefot landslaget mot finalen på Olympiastadion i Roma.

Presangen fra México
Italia 90 er sjølve omdreiingspunktet i ei kvar forteljing om Lothar Matthäus. Historia viser at han var lagets kaptein og beste spelar då Vest-Tyskland etter to tapte finalar på rad omsider erobra sin tredje VM-tittel. Men kor stor var den prestasjonen, eigentleg? På den eine sida var dei det klart beste laget, var strengt tatt kun truga i den klassiske semifinalen mot England og kan, på mange vis, hevdast å vere den mest suverene verdsmeisteren sidan Brasil i 1970. Ingen andre lag kunne posere som turneringas «moralske» vinnar, slik Nederland i 74 og Brasil i 82 gjorde. Vest-Tyskland var best og vann fortent, dei utklassa dei nederlandske førehandsfavorittane og ein uhyre talentfull jugoslavisk generasjon. Dette er kjensgjerningar ingen kan argumentere mot. På den andre sida var Italia 90 eit av dei kvalitativt svakaste VM-sluttspel i historia, prega av defensivt, ja destruktivt spel, og Vest-Tyskland bidrog når sant skal seiast óg til denne negativitetens fotballfestival. Frå kvartfinalen og ut scora dei tre mål – to på straffe, eit på frispark (eller sagt på anna vis: ingen spelemål). Dei hadde (viser det seg i etterpåklokskapens ljos) hamna på rett side av trekninga og unngjekk såleis dei laga som kunne utfordra dei: Brasil og vertsnasjonen Italia, som begge, på nærast uforklarleg vis, vart slått ut av finalemotstandar Argentina. Maradona og marionettane hans var ille plaga av suspensjonar og gjorde få eller ingen forsøk på å angripe, Vest-Tyskland dominerte totalt, men klarte kun å score vinnarmålet på eit straffespark så tvilsamt at sjølv vest-tysk fjernsyns ekspertkommentator Karl-Heinz Rummenigge kalla det «ein presang» frå den meksikanske dommar Codesal, etter at filmkunstnaren Völler hadde late seg falle i feltet. Andy Brehme, rolig som ein pensjonist på sundagstur, sette straffesparket i mål. Lothar kunne løfte det gilde, gullforgylte VM-troféet medan Maradona gret av sorg. Vest-Tyskland var verdsmeister, og Matthäus var meisterlagets kaptein. Nitten menn har vore kaptein for eit verdsmeisterlag i fotball – Giuseppe Meazza, Inter-legenden som Lothars heimebane i Italia var oppkalla etter, vann, som den einaste i historia, VM som kaptein to gonger: Det er med andre ord ein enorm prestasjon i seg sjølv, men kor står Matthäus samanlikna med andre verdsmeisterkapteinar som Obdulio Varela, Bobby Moore, Franz Beckenbauer (som i og med Vest-Tysklands triumf i 1990 vart den første som vann VM-gull både som kaptein og trenar) eller Dino Zoff? Dette vert diskutert til denne dag. Eit kuriøst element i diskusjonen er (den udokumenterte) påstanden om at Lothar nekta å ta straffesparket som førte til vest-tysk triumf. Han var, trass alt, lagets faste straffeskyttar, hadde scora mot Tsjekkoslovakia i kvartfinalen og i straffekonken mot England i semifinalen. Men no, når finalen skulle avgjerast, gjekk Andy Brehme fram. Alle visste at Brehme var ein framifrå straffeskyttar – han er den einaste som har scora straffemål i VM med både høgre og venstre fot – men likevel: Lothar var sjefen på laget. Sømer det seg for Tysklands kaptein å leggje ansvaret over på andre? Og viss han verkeleg gjorde det: Kvifor? Tenkte han framleis på missen for Gladbach i cupfinalen seks år tidlegare? Vart Lothar Stålnerve rett og slett nervøs? Det er vanskeleg å tru. Men, viss ryktet er sant, er det like vanskeleg å tenkje seg noko anna forklaring.

Heim til Bayern
Uansett: Lothar kunne, med ein viss rett, seie som Thomas Müller gjorde då han etter finalen i Rio i 2014 vart spurt om han var skuffa over å ikkje ha fått Gullballen som turneringas beste spelar: «Kven bryr seg? Vi er verdsmeistrar!» Lothar fekk Gullballen, og seinare same år gav France Football han nok ein Gullball som årets beste spelar i Europa. Dessutan vart han, for første gong, kåra til årets spelar i Tyskland. Han gjekk inn i den nye klubbsesongen med grenselaus sjølvtillit og scora seks mål på tolv kampar då Inter vann Uefa-cupen. Lothar hadde omsider eit europeisk klubbtrofé å vise til. Han var tretti år og sto på høgda av si makt. Men neste sesong vart, oppsiktsvekkjande nok, ein jublande fiasko både for klubben og Lothar. Inter endte på ein ubegripeleg åttandeplass i Serie A, og forsvaret av Uefa-cuptittelen tok slutt alt i første runde. Matthäus verka sliten og umotivert, og klubbleiinga planla å skifte han ut med Spartak Moskva-playmaker Igor Sjalimov. Ein skade fråtok han høvet til å delta i EM i Sverige, kor det sameinte Tyskland sensasjonelt tapte finalen mot ukvalifiserte Danmark. Deprimert og med vondt i kneet fór Lothar heim til Bayern. To år etter at han sto på høgda av si makt, meinte mange at han var ferdig. Dei tok feil. Lothar gjenoppfann seg sjølv i rolla som libero, den tyskaste av alle roller, skapt av Kaiser Franz himself, og heldt fram med å styre FC Hollywood, sesong etter sesong. I sin andre periode i Bayern München vann han fire Bundesliga-titlar, to DFB-pokalar og eit Uefa-cup-trofé. Han reverserte tilsynelatande sin eigen aldersprosess, og var sprek som ein ungfole til langt oppi trettiåra, trass i (eller kanskje på grunn av) at han ope vedgjekk at han likte godt å vere seint oppe om kvelden og kose seg med opptil fleire glas vin. Etter Uefa-cutriumfen i 1996 bestemte Bayern-leiinga at han måtte gje frå seg kapteinsbindet til Thomas Helmer: Han var, trass alt, 35 år og kunne ikkje rekne med å spele toppfotball særleg mykje lenger. Vel? Lothar var fast på Tysklands beste lag i fire sesongar til. Ein kan spørje seg kva som dreiv han? Var det ganske enkelt slik at å spele fotball var det kjekkaste Lothar Matthäus visste, og at han, som så mange fotballspelarar, ikkje ante kva han skulle finne på når karriera ein dag var over? Eller følte han, trass i alle sine talrike triumfar, at han framleis hadde noko å bevise, og kva kunne dette noko i så fall vere? Svaret på det siste er enkelt: Lothar hadde aldri vunne den turneringa som no heitte Champions League. Han brann av begjær etter dette troféet, og ville ikkje gje seg før han hadde sikra seg det. I 1999 var Bayern München i finalen for første gong på tolv år. Finalemotstandar var eit trippeljagande Manchester United. Som i 1987 tok Bayern ei tidleg leiing. Bråkebøtta Mario Basler briljerte. Lothar styrte forsvaret med fast hand. Tida gjekk slik tida har for vane. Bayern lét til å ha full kontroll. No vel. De veit alle kva som hende. Eg skal ikkje plage lesaren med detaljar. Football, bloody hell. Lothar Matthäus må for all framtid leve med vissa om at han, nest etter sin ven og beundrar Maradona, er den fremste spelaren som aldri erobra verdas mest forjetta klubbtrofé.

Rekordmannen
Landslagskarriera post-Italia 90 var strengt tatt ein rein fiasko. I 1994-VM i USA rauk eit aldrande tysk lag ut i kvartfinalen mot Hristo Stoichovs bulgarske bandittar. To år seinare vann dei EM i England – etter ein heldig siger over eit klart meir talentfulkt tsjekkisk lag i finalen – men då var Lothar erstatta på liberoplass av den tidlegare DDR-strategen Mattias Sammer. Han fekk ingen landskampar på tre år, men før Frankrike-VM i 1998 var han tilbake. Med 25 kampar i VM-sluttspel sette han rekord, men den siste endte med kvartfinalenederlag mot Kroatia etter at Rune Pedersen frå Sprint/Jeløy hadde vist ut Christian Wörns. Dermed burde Lothars landslagssoge truleg vore over, men den nye landslagssjefen Erich Ribbeck valde, som nemnt, å satse på han fram mot Euro 2000. Mange, underskrivne inkludert, har latterleggjort denne avgjerda, men vi skal ikkje gløyme at Lothar, i ein alder av 38, vart kåra til årets spelar i Tyskland så seint som i 1999. Dét fortel kanskje noko om mangelen på nye talent i tysk fotball kring tusenårsskiftet, men det fortel óg ein god del om Lothar Matthäus.

Denne forteljinga kunne slutta der den byrjar, med det audmjukande Euro 2000. Men den gjer ikkje dét. Ikkje heilt. Vi skal nemleg spørje, nok ein gong: Kor god var eigentleg Lothar? Viss ein målar merittar mot naturtalent, går det fint an å argumentere for at ingen spelar i verdshistoria har oppnådd meir. Ingen. På den andre sida går det óg an å hevde at han var ein uheldig spelar. Bevismateriale A: Våren 2001, eit år etter at Lothar Matthäus hadde forlate klubben for å avslutte si tjueto år lange proffkarriere i New York Metrostars (i lag med Roberto Donadoni, Tab Ramos og ein ung Tim Howard), vann Bayern München, klubben han elska, omsider Champions League.

Teppefall.

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- til vårt arbeid. 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

Ondt blod i Argentina

De møttes nesten aldri, men ingen trenerduell har splittet og definert argentinsk fotball som den mellom César Luis Menotti og Carlos Salvador Bilardo, de eneste som har ledet Argentina til VM-gull. Navnene deres har avfødt de spanske begrepene «menotismo» og «bilardismo» – termer som rommer motstridende livsanskuelser like mye som fotballideologier.

Tekst Runar Skrøvset

Bli abonnent på Josimar. Få åtte utgaver hjem i posten for 699,-.

For oss her oppe på motsatt ende av globusen, hvor 90-tallets Eggen/Drillo-debatt var det absolutte klimaks, kan det nok være litt vanskelig å se for seg hvor gjennomgripende Menotti/Bilardo-feiden var i et samfunn så gjennomsyret av fotball som det argentinske. Godeste Eggen og Olsen er riktignok sterke og fascinerende personligheter med sterke meninger om både fotball og samfunn, men de forårsaket ikke akkurat noen kald borgerkrig. Menottis berømte uttalelse om at det finnes én type fotball for venstreorienterte og én for høyreorienterte sier mye om hva som sto på spill i fotballdiskursen i en nasjon som i løpet av Menottis og Bilardos trenerkarrierer gikk fra å være et personkultpreget Perón-demokrati via grusomt militærdiktatur tilbake til demokrati i form av en nyliberalistisk variant på speed som endte i økonomisk kollaps.

Moralsk estetiker

Menotti er en utpreget intellektuell med bohemsk fremtoning. Stilig antrukket med flagrende hår og uutgrunnelig ansiktsuttrykk sto han langs linja og nøt sine sigaretter som en levende reklameplakat for en imagebevisst tobakksfabrikant. Han har lest hundrevis – hvis ikke tusenvis – av bøker og er opptatt av kunst og filosofi. Språket hans er metaforisk og referanserikt; han kan knapt fullføre et eneste resonnement om fotballsporten uten å trekke inn kultur, samfunn eller politikk. Fotball er liv, liv er fotball, og begge deler skal være vakkert.

César Luis Menotti ble født i Rosario, Argentinas tredje største by og den viktigste fotballbyen nest etter den totalt dominerende hovedstaden. De fleste som kommer fra provinsen i dette svært sentralistiske landet, nærer – uavhengig av fotball – én eller annen form for forakt for Buenos Aires. Den unge Menotti var først og fremst opprørt over skjevhetene som omga ham lokalt i bydelen Fisherton, som han senere skulle betrakte som et speilbilde på verden. Innenfor et knøttlite geografisk område levde byens rikeste og fattigste vegg i vegg, strengt adskilt fra hverandre. De privilegerte besto hovedsakelig av britiske jernbaneutviklere og deres etterkommere, mens befolkningen på den andre siden av gjerdet var ubemidlede og uglesette innvandrere fra Italia. César Luis’ etternavn røper hvor i landskapet hans familie befant seg; tesalongene, jockeyklubben og tennisbanene rundt hjørnet var uinntrengelige.

Interessen for litteratur og kultur, og ikke minst den tidlige politiske oppvåkningen, fikk Menotti fra sin far. Senior var lenge en ihuga peronist, altså tilhenger av den nokså vanskelig definérbare politikken til den blivende presidenten Juan Domingo Perón. Sønnen bekjente seg også til peronismen, men tok etter hvert avstand fra bevegelsen og sluttet seg til kommunistene. På det menneskelige plan er nok den mest karakteristiske nedarvede egenskapen en stoisk moralsk rettskaffenhet. Etiske overbevisninger var styrende for farens små og store veivalg og selve grunnlaget for sønnens fotballfilosofi. Illustrerende for denne moralske prinsippfastheten er farens reaksjon da byens to storklubber Rosario Central og Newell’s Old Boys begynte å vise interesse for den talentfulle guttungen; han avslo tilnærmelsene begrunnet med at «fotball skal spilles med kompiser».

Målbevisst arbeidsjern

Carlos Salvador Bilardo kan på dårlig fotballnorsk mest presist beskrives som en vinnerskalle. Han gikk gjennom ild og over lik for å vinne, og krevde total oppofrelse av sine omgivelser. I hans verden er god fotball ensbetydende med vinnende fotball, og vice versa. Også Bilardo er en svært dannet mann, men hans dannelse er vitenskapelig, ikke kulturell. «El Narigón», mannen med den store nesa, var begavet med en sjeldent kraftfull kombinasjon av arbeidskapasitet og selvdisiplin. Slik kunne han for eksempel avlegge medisinsk embedseksamen med bravur samtidig som han utøvde sin hovedgeskjeft som profesjonell fotballspiller på toppnivå.

Bilardo vokste opp i Buenos Aires, i bydelen La Paternal, et sosioøkonomisk homogent strøk med middelklassepreg. Som sin fremtidige fiende i Rosario hadde han italiensk bakgrunn. Fra sine sicilianske foreldre ble han innprentet at alt er oppnåelig for den som jobber hardt. At Carlos Bilardo vokste opp til å bli en hardtarbeidende mann er en aldri så liten underdrivelse. Som spiller gikk han inn i hver eneste lille treningsøvelse med manisk intensitet på dagtid og nileste medisin om natta, mens treneren Bilardo analyserte kommende motstandere mer detaljert enn kanskje noen før ham hadde gjort, tilsynelatende uavhengig av om det gjaldt VM-finale eller 1. runde i den nasjonale cupen. Tilfeldighetenes makt i fotballen er ikke til å komme unna, men Bilardo ville innskrenke den så mye som menneskelig mulig.

Det stornesede konkurransemennesket var ikke fremmed for å bruke ett og annet tjuvtriks, for i jakten på seier var etikk nesten like underordnet som estetikk. Den mest famøse historien sier at han skal ha fått Branco til å drikke sovemiddel under Argentina-Brasil i VM 1990. Under en Copa Libertadores-finale tolv år tidligere, til da den viktigste kampen i Bilardos trenerkarriere, sprutet en av spillerne hans grapefrukt i øynene til motstanderens toppscorer mens dommeren så en annen vei. Du skal, hvis du absolutt vil, få lov til å mene at Bilardo er en drittsekk som bringer skam på den edle gentlemanssporten, men poenget med å trekke frem disse eksemplene er å illustrere hvor besatt han var av å vinne. Seier betyr alt, alt annet betyr ingenting.

Sexy fútbol

Hverken Menotti eller Bilardo oppstod i et vakuum. De begynte begge trenerkarrieren i 1970 som assistent for hver sin ledestjerne som de var sterkt påvirket av. Miguel «Gitano» Juárez ble selv aldri noe mer enn en middelmådig trener i argentinsk liga, men var Menottis primære inspirasjonskilde. De to ble gode venner da Menotti trappet ned spillerkarrieren, og reiste blant annet sammen for å studere VM på nært hold i 1970. I Mexico ble de trollbundet av Brasils praktfulle offensive spill. Juárez ansatte så Menotti som sin assistent i Newell’s Old Boys, der de forsøkte å få fargerik høyrisikofotball ut av et i utgangspunktet defensivt orientert lag.

Den første hovedtrenerjobben til Menotti ble et av de største eventyrene i argentinsk fotballhistorie. Han ble betrodd oppgaven med å riste liv i kultklubben Huracán, som ikke hadde vunnet noen verdens ting siden VM-historiens første toppscorer Guillermo Stábile herjet som verst under storhetstiden på 1920-tallet. Menotti var ung og uprøvd, men hans profil og aura var som skapt for landets fremste bohemklubb. I en liga som på den tiden var tungt influert av det erkekyniske Estudiantes-lagets internasjonale suksess (mer om det straks) kom ferskingen fra Rosario busende inn med sine romantiske forestillinger.

Skepsisen var stor og syrlighetene mange, men Menotti sjarmerte folk og fikk laget til å gjøre det samme. Med ekspresjonistisk spilleglede, slepent kortpasningsspill og en konstant jakt på scoringer uavhengig av resultat og situasjon, vant de veldig mange hjerter på sin vei mot ligagullet i 1973, fortsatt det eneste Huracán har vunnet de siste 90 årene. «Fotball er et spill som nytes med øynene», som han selv sa. Den dag i dag blir argentinske fotballinteresserte av alskens klubbtilhørigheter mo i knærne av tanken på dette spektakulære og for lengst mytologiserte laget. Menottis braksuksess og måten han oppnådde det på var en aha-opplevelse for de fleste – ikke minst i fotballforbundet. Dermed kunne han gå rett fra sin første hovedtrenerjobb til å bli Argentinas landslagstrener som 36-åring.

Colombiansk romanse

Carlos Bilardos sjef og idol i Estudiantes var Osvaldo Zubeldía, en av Argentinas og Sør-Amerikas største trenerlegender. Disiplin, taktisk kløkt og en god dose grisespill var like uvurderlige ingredienser for Zubeldías lag som det senere skulle bli for Bilardo sine. Det beinharde og upopulære Estudiantes-laget til Zubeldía ble det første til å vinne tre Copa Libertadores på rad. Før han ble assistenttrener styrte mønstereleven Bilardo midtbanen med utpreget taktisk klokskap, ispedd noen fandenivoldske taklinger.

Den ærgjerrige assistenten fikk stå på egne ben i 1971, og på første forsøk ledet han sitt lag til finalen i Copa Libertadores, det gjeveste det søramerikanske kontinentet har å by på, bare 32 år gammel. Der ble det riktignok tap for uruguayanske Nacional etter omkamp, men Bilardo nøt heretter dyp respekt som et sjeldent trenertalent. De neste årene – hold deg godt fast nå – hjalp han faren med å administrere møbelforretningen, stiftet familie, praktiserte som gynekolog og forsket på kreft – i tillegg til å etablere seg som topptrener. Bilardo hadde en ufattelig kapasitet, men la stetoskopet på hylla for godt i 1976, samme år som han forlot Estudiantes og Argentina for å ta over colombianske Deportivo Cali.

Man skulle tro at Bilardos jerndisiplin og ekstreme resultatfokus ville gå dårlig overens med det livsbejaende colombianske lynnet og en tradisjon for leken fotball, men det fungerte på banen og ble temmelig hjertelig utenfor. I 1978 ble Deportivo Cali den første colombianske klubben som nådde finalen i Copa Libertadores, en svært imponerende prestasjon. Finalemotstander var ingen ringere enn Boca Juniors fra Bilardos fødeby, og sjefen måtte forbitret konstatere at hans lydige forsvarsmur slo sprekker i returkampen på La Bombonera. I praksis hadde Deportivo tapt finalen da de bare klarte 0-0 i Cali, i kampen med den tidligere nevnte grapefruktepisoden. Selv om det heller ikke lyktes Bilardo å vinne den hjemlige ligaen fikk han en så sterk posisjon i landet at han ble gitt ansvaret for å lede Colombia gjennom kvalifiseringen til VM 1982.

Verdensmesterne I

Under César Menotti ble Argentina et offensivt, ballbesittende, teknisk og dominant lag, og det var naturligvis VM på hjemmebane i 1978 som var det store målet. De skulle begeistre nasjonen og verden, men også vinne turneringen. Nabolandene Brasil og Uruguay hadde fem VM-triumfer til sammen, mens den stolte fotballnasjonen selv aldri hadde kunnet kalle seg verdensmester. To år før VM kom militærkuppet, noe som satte det frittalende kommunistpartimedlemmet (definert av seg selv som «hormonell marxist») i en meget delikat situasjon. Menotti hevder at han leverte en oppsigelse som han under tvil lot seg overtale til å trekke tilbake dels på grunn av minimal militær innblanding i fotballforbundet og dels fordi partikolleger mente det var mer hensiktsmessig å kjempe fra innsiden enn utsiden.

Utelatelsen av 17 år gamle Diego Maradona skapte furore, og var en avgjørelse Menotti var sterkt i tvil om. Vrakingen av Maradona er viden kjent, men VM-uttaket var kontroversielt uavhengig av den unge 10-eren. I en tropp som med unntak av toppscorer Mario Kempes, kun besto av hjemlige spillere, var det ingen som representerte landets per tid beste lag. Menotti likte rett og slett ikke måten Boca spilte på, og plukket sitt mannskap blant annet etter den umålbare kategorien «aura». Slik måtte flere av ligaens mest dominerende spillere vike for folk som hadde blitt mestere med Huracán fem år tidligere og enkelte andre som de færreste ville rangert blant Argentinas 22 beste fotballspillere.

VM-pokalen som kaptein Daniel Passarella løftet i været på hans egen River Plates hjemmebane, El Monumental, lukter fortsatt muggent. Det blir vel aldri lagt frem beviser som én gang for alle kan slå fast hvorvidt den etterlengtede triumfen på hjemmebane var kjøpt og betalt av militærjuntaen, men jeg tar ikke munnen for full når jeg påstår at det henger et mistankens slør over turneringen. Særlig 6-0-seieren i siste mellomrundekamp mot Perú, der det på forhånd var klart at Argentina måtte vinne med minst fire mål for å nå finalen, virket suspekt. Uansett må finalen ha vært en våt drøm for Menotti; Argentina og Nederland var to kreative og jevnbyrdige lag med «riktig» innstilling, og hjemmeyndlingene senket europeerne i ekstraomgangene.

Vaktskiftet

VM 1982 ble, til Menottis forsvar, utvilsomt vanskeliggjort av at nasjonen sto midt oppe i Falklandskrigen. Rapportene hjemmefra varslet om snarlig seier, men fra Europa hørtes situasjonen betydelig verre ut. Likevel er det opplest og vedtatt at Spania-VM var en gedigen nedtur for de regjerende mestrene. Menotti har kalt mellomrundetapet mot Italia det verste i karrieren. Han mente seg grovt bortdømt og var rasende på italienernes usportslige behandling av Maradona: «de drepte Diego!». Italias 23 fouls mot VM-debutanten er fortsatt VM-rekord i forseelser mot en enkeltspiller. Argentina var ute, Menotti likeså, og inn kom Bilardo, nybakt seriemester med Estudiantes.

På etterfølgerens initiativ møttes de én gang ansikt til ansikt for å «utveksle erfaringer». Møtet var hemmelig, men innholdet sivet ut. Menotti kalte samtalepartnerens Zubeldía-fotball for utdatert, og skal ha opptrådt svært arrogant da samtalene dreide inn på ikke-sportslige temaer som for eksempel musikk. Bilardo fulgte opp med å skru temperaturen på maks da han påpekte det moralsk forkastelige i at kommunisten Menotti hadde latt seg avfotografere med diktator Videla.

Ansettelsen av Bilardo som Menottis etterfølger innebar en abrupt overgang fra én ytterlighet til en annen. Fra utsiden kan dette virke ulogisk, men de to bar tross alt de tyngste trenernavnene i landet. Vi må dessuten huske at 1982 ikke bare var året der Argentina mislyktes i VM, men også krigsåret som snudde samfunnet på hodet. Bilardos oppofrende fotball der hver eneste spiller skulle gi absolutt alt – blod, svette og tårer – for lag, folk og nasjon passet godt i dette bildet. Med den fryktelige krigen som tok livet av så mange unge menn og håpet fra så mange andre, var den bohemske romantikken død.

Verdensmesterne II

Carlos Bilardos vinnerlag fra 1986 huskes selvsagt best for Maradonas utrolige individuelle prestasjoner. Det er da også litt av et paradoks at en av fotballens mest kollektivt orienterte trenere orkestrerte VM-historiens mest berømte one-man show. Men Bilardo var en pragmatiker, og forstod at den beste måten å benytte seg av nådegaven med nummer 10 på ryggen var å la ham operere instinktivt og uten innskrenkninger. Resten av laget jobbet som helter i en innovativ 3-5-2-formasjon (med libero) spesialkomponert for Napoli-stjernen. De mannsmarkerte tett og brutalt og var i det hele tatt ganske destruktive, men hvem går vel rundt og husker på det så lenge Maradona fikk frihet til å gi verden uforglemmelige historiske perler som i sluttspillkampene mot England og Belgia?

Et lite innblikk i den detaljbesatte vinnerskallen til Bilardo kan man blant annet få av å se reaksjonene på seiersmålet i nabofeiden mot Uruguay i åttendedelsfinalen. Det ble en tøff og kraftkrevende kamp hvor Argentina klarte å tviholde på 1-0-ledelsen de fikk like før pause. Når man ser scoringen skulle man tro den ikke betydde stort, eventuelt at målscorer Pedro Pasculli var en ufyselig type som medspillerne ikke ville ha noe med å gjøre. Mangelen på euforiske omfavnelser skyldtes Bilardos strenge ordre om at der oppe i høyden i Puebla skulle ingen argentinske krefter gå til spille ved å løpe etter eventuelle målscorere. Én unødvendig meter var én for mye, lød befalingen.

For Bilardo var VM-gullet i México en personlig revansj. Selv om han fremsto som upåvirkelig og selvsikker, gikk det inn på ham at media og deler av befolkningen til stadighet kritiserte landslaget hans for den etter deres mening negative spillestilen og sure fremtoningen. En viss Menotti befant seg blant de høylytte kritikerne. De to hadde som kjent for lengst gått fra å være faglig uenige til å bli bitre fiender. Fordi treningskampene ble lagt til utlandet, kalte Menotti etterfølgeren sin en feiging som ikke våget å se det argentinske folket i øynene. Etter 1986 prellet kritikken av, for som verdensmester var Bilardos posisjon som landslagssjef urokkelig. Til tross for mer Maradona-magi fire år senere, må det sies at det var svært godt gjort å få det bleke 1990-laget helt til finalen i Italia. Doktor Bilardo er ikke akkurat typen til å ramme inn sølvmedaljer, men akkurat denne holder han høyt. Hvorfor? Fordi Menottis andre VM var en fiasko.

Prestisjeoppgjøret

Foruten en kamp helt i starten av trenerkarrierene, mens Menotti og Bilardo ennå bare var etternavn og ikke innholdstunge begreper, og før de startet sin personlige krigføring, møttes de merkelig nok bare til én eneste direkte duell. Oppgjøret mellom Carlos Bilardos Boca og César Menottis Independiente den 3. november 1996 var egentlig bare en vanlig seriekamp midt i sesongen, men fikk oppmerksomhet verden rundt. I Argentina drev mediene voldsom opphaussing av den kommende bataljen flere runder i forkant. «For første gang i fotballhistorien er det ikke to lag, men to trenere som møtes», var omkvedet. Pressens gjentatte forsøk på å få dem til å møtes ansikt til ansikt i forkant av kampen var naturligvis fåfengt. Menotti slo fast at han aldri i livet vil finne på å ta en kaffe med Bilardo, mens doktoren selv, som konsekvent unngikk å nevne Menotti ved navn, sa at hvis han skal snakke fornuftig om fotball må det være med Franz Beckenbauer, som har ledet lag til to VM-finaler og blitt verdensmester utenfor eget land. Altså som Bilardo selv. Oversatt: You’re not worthy, César.

Siden landslagstiden hadde Bilardo vært en sesong i Sevilla med Maradona, mens Menotti hadde rukket Barcelona, Atlético Madrid, uruguayanske Peñarol, det meksikanske landslaget, River Plate og to perioder i Boca, før de stelte seg foran hver sin innbytterbenk på La Bombonera – Bilardo veivende og ropende, Menotti med hendene i lomma og sigaretten midt i munnen. Kameravinklene i 1996 var ikke like mange som i dag, men ikke én grimase unnslapp offentligheten, for denne kampen handlet kun om de to nevnte herrer og deres polare ideologier.

Independiente vant 1-0, Boca fikk to spillere utvist (mot Independientes ene) og Bilardo ristet av sinne. Han sørget for å nekte spillerne å bytte drakter før han forsvant uten å si et ord til noen. På pressekonferansen satt seierherren derfor i ensom majestet og fortalte om hvor glad han var for at de hadde vunnet på sin egen måte, tro mot sin stil og overbevisning, før han avsluttet med et typisk menottistisk utsagn: «Fotballen må forsvares slik man føler, slik man drømmer». Først dagen derpå krøp Bilardo frem, og i stedet for å tordne mot dommeravgjørelser og andre faktorer utenfor hans kontroll som kunne gitt et annet resultat, heiste han det hvite flagget og erkjente prestisjenederlaget: «Dette gjør meg gal. Det er flaut å vise seg ute, jeg har ikke sovet og vet ikke når jeg noensinne får sove igjen.»

Mange år senere skulle de støte på hverandre igjen, helt tilfeldig. Ved et toalettbesøk i pressesonen under VM i Tyskland 2006 sto de plutselig ansikt til ansikt. De pensjonerte kranglefantene slengte først noen saftige gloser til hverandre, før det ifølge vitner nesten endte i håndgemeng. Ellers har de for det meste unngått hverandre med utsøkt presisjon.

Arvtakerne

Konsekvensen av at de to opptok så stor plass i offentligheten og forfektet så tydelige og motstridende syn, var at det lenge var vanskelig for argentinske trenere å opptre med egen stil og identitet; alle ble definert innenfor en skala som gikk fra ortodoks menottisme i den ene enden til ortodoks bilardisme i den andre. Flere var naturligvis direkte inspirert av en av dem og følgelig beæret over sammenlikningene, men det må også ha virket innsnevrende. Den uforliknelige Marcelo Bielsas eskapader med Newell’s Old Boys og Vélez Sarsfield på 90-tallet banet frem en tredje vei og løste opp i den fastlåste dikotomien. Bielsa var like offensiv og risikovillig som sambygdingen Menotti, og like detaljoppslukt og hardtarbeidende som Bilardo. Likevel var han særegen. Det skapte rom for ulike retninger og stilblandinger, og slik kunne Claudio Borghi senere som Boca-trener si at «vi forsvarer oss som Bilardo og spiller som Menotti» uten å vekke oppsikt.

I Argentina fører trenere som Diego Cocca, Jorge Almirón og Guillermo Barros Schelotto den menottistiske arven videre, mens Miguel Ángel Russo, Alejandro Sabella (han som ledet Argentina til VM-finalen i 2014) og ikke minst Diego Simeone har en bilardistisk tilnærming til fotballen.

På den internasjonale arenaen har Pep Guardiola og José Mourinho i nyere tid fortsatt den ideologiske kampen gjennom sine diametralt forskjellige fotballfilosofier og personligheter. Før Guardiola tok fatt på trenerjobben i Barcelona, reiste han da også til den tidligere Barça-sjefen i Buenos Aires for å søke råd. Menotti lot seg sjarmere av katalaneren, blant annet fordi Pep, i motsetning til så mange andre uerfarne trenere, ikke kom til gamlefar for å bli servert en fasit, men for å diskutere egne ideer og overbevisninger.

De gamle kamphanene nærmer seg nå 80 og fotballen har gått videre siden de var aktive, men at striden fortsatt ligger latent var lett å se i forbindelse med ansettelsen av Jorge Sampaoli som ny argentinsk landslagssjef i juni i år. Da det først ble spekulert i at Sevilla-treneren var forbundets foretrukne kandidat, proklamerte Bilardo at han ville sette seg på første båt og flytte til Uruguay dersom «den mannen» kommer til Argentina, og tilføyde at Sampaoli er udugelig både som trener og menneske. Det hører med til historien at den ferske landslagssjefen en gang har kalt Bilardos spillestil for antifotball. Hukommelsen til elefanter overgås bare av den til pensjonerte trenere. Media plukket selvsagt opp hansken og pøste på med Bilardo/Menotti-referanser. Ingen var i tvil om hvem Sampaoli minnet om da han åpnet pressekonferansen med å sitere den syngende poeten José Larralde, men han forsøkte å begrave stridsøksen gjennom å slå fast at «-ismene» er historie og at hans landslag både vil spille underholdende fotball og utvikle en helt nødvendig vinnermentalitet.

Høy status, få titler

Navnene César Luis Menotti og Carlos Salvador Bilardo oser så utvetydig av historisk storhet, selv for oss som står utenfor den argentinske diskursen, at man skulle tro de hadde peishyllene fulle av gjeve pokaler. Det har de faktisk ikke. Etter den berømmelige Boca-Independiente-kampen i 1996 svingte Menotti innom Sampdoria før han flakket videre omkring fra klubb til klubb i Argentina og México i et tiår til før han ga seg. Skjønt han fortsatt nekter for å ha lagt opp: «Når jeg ser en fotballbane er jeg som en musiker som ser et instrument.» I tillegg til VM-gullet (og U20-VM-tittelen året etter) og det mytiske seriemesterskapet med Huracán vant han aldri noe annet enn en nasjonal cuptrippel (Copa del Rey, ligacup og supercup) med Barcelona, som han forlot i 1984 da mora døde og demokratiet hadde vendt tilbake til Argentina. Bilardo brukte på sin side de siste årene på eksotiske landslagsoppdrag for Guatemala og Libya, samt en emosjonell fjerde og siste periode som Estudiantes-trener da han kom inn og reddet laget fra nedrykk i 2003. Seriemesterskapet med samme klubb i 1982 forble hans eneste trofé som trener foruten VM-gullet.

Menotti vil kunne hevde at hans trenerkarriere har vært en løfterik kamp for den vakre fotballens kår under kynismens og kapitalismens økende påvirkning. Hva gjelder Bilardo tillater jeg meg å tvile på om noen journalist har våget å konfrontere ham med det påfallende lave antall titler i en ellers imponerende løpebane. Deres storhet består først og fremst i posisjonen de oppnådde og den enorme rekkevidden deres tanker og meninger om fotballsporten fikk. De videreutviklet en arv fra sine egne forbilder og brakte den videre med en slik pondus at det infiltrerte hele Argentina og ga gjenlyd i resten av verden.

Den kompromissløse Bilardo har sammenliknet seg selv med bokselegenden Muhammad Ali, for i kampens hete har han ingen venner, da handler alt bare om å banke motstanderen – bokstavelig talt. Romantikeren Menottis svar, som sier vel så mye om hans egen filosofi, er at bilardismens «insensitive disipler» er «ute av stand til å kjenne den pirrende kilingen fra en finte.» Det får være opp til enhver hva og hvem man foretrekker, men det skal godt gjøres å ikke finne fascinasjon i både Carlos Bilardos gjennomanalyserte markeringsfotball tuftet på ytterliggående pragmatisme og César Menottis bølgende angrepsfotball med estetikk som bærende element, i hvert fall når det hele gestaltes av to så karismatiske frontfigurer. u

Josimar 02/2018

Josimar 02/2018 sendes neste uke til våre abonnementer. Vi etterstender bladet fortløpende til alle som bestiller. Her er litt om innholdet.

Varsleren: Bonita Mersaides hadde en sentral rolle i Australias VM-søknad. Nå har hun skrevet bok om den gjennomkorrumperte prosessen som førte til at Russland og Qatar fikk tildelt VM. Det er som å lese en spionthriller, mener Pål Ødegård, som har anmeldt boken Whatever it takes.

Øst-vest-aksen: Oslo er dårligst stilt i landet når det gjelder idrettsanlegg. I Groruddalen møtes ungdommen av vinterstengte baner. På vestkanten tilbys barna kunstgress med undervarme. Lars Johnsen har kikket på forholdene i Oslo-fotballen.

Der Gud heter Diego: Napoli topper Serie A-tabellen. De lyseblå fra sør kan ta sin første Scudetto siden Maradonas glansdager. Thore Haugstad forteller om Diegos tid i Napoli – om kampene, kokain og camorra.

Sean, men ingen sau: Med en kjerne av britiske spillere og britiske verdier har Sean Dyche ført Burnley oppover tabellen. Hans strategi er en motpol til fotballens globaliserte trender, noe som reflekter byen som stemte for britisk utmeldelse av EU, skriver Jonathan Wilson.

Den lille store: Som en buffer, klemt inne mellom de regionale stormaktene Brasil og Argentina, ligger lille Uruguay. Det er et land uten rolle i verdenssamfunnet. Men innen fotballen er landet en historisk stormakt. Av Runar Skrøvset.

Drømmen til «Il Duce»: Da Benito Mussolini og fascistene kom til makten i Italia ble fysisk fostring en ingrediens når et italiensk imperium skulle bygges. Fotballen ble et statlig anliggende, noe som ble reflektert i stadionarkitektur og jakten på internasjonale triumfer, skriver Marius Helgerud.

Veien mot målet: Drillo og Pep. Alf Ramsey og Johan Cruyff. Organisering mot kreativitet. Spill og motspill. Frode Telseth går opp fotballens utvikling og spillestildebattene som har preget dette enkle spillet som handler om å score flere mål enn motstanderen.

Erlandsens metode: «Du må bry deg om detaljene, men overse bagatellene». Avskrevet som dinosaur, med en spillestil tilpasset 1990-tallet, har Arne Erlandsen slått tilbake. I desember førte han Lillestrøm til triumf i cupen.  Frode Lia har møtt sjefen på Åråsen.

 

Stille fra statskanalen

NRK vil ikke la seg intervjue om undersøkelsene de skal ha gjennomført i Tom Nordlie-saken.


Tekst Lars Johnsen

Tirsdag 13. februar uttalte NRKs sportsredaktør Egil Sundvor i en SMS til Josimar at NRK har gjennomført en grundig undersøkelse rundt påstandene til tidligere Avaldsnes-spillere Hólmfríður Magnúsdótti mot Tom Nordlie om seksuell trakassering. Ifølge Sundvor har ikke NRK funnet eller blitt forelagt dokumentasjon som bekrefter «påstandene og ryktene», på tross av at ledere i Avaldsnes for over én måned siden i en artikkel publisert på nrk.no bekreftet å ha sett dokumentasjon på trakasseringen og at dette var bakgrunnen for trenerens avskjed.

Ettersom NRK ikke har funnet dokumentasjon på «påstandene og ryktene», vil statskanalen fortsette å bruke Tom Nordlie som ekspertkommentator.

Fredag 16. februar henvendte vi oss på nytt til Sundvor, og ba om et intervju for å stille noen spørsmål rundt omfanget og kvaliteten til NRKs undersøkelse.
Sundvor ønsket ikke å svare. SMS-korrespondansen kan leses under. Vi har også vedlagt spørsmålene vi ønsket å stille NRK.

SMSene
Josimar: Vi har en del spørsmål angående NRKs undersøkelser i saken om trakassering i Avaldsnes. Når passer det at jeg ringer deg?
NRK: Vi har svart – så langt jeg kan se? Hva er spørsmålet? Dette er en intern sak og vi driver ikke offentlig formidling av interne gjennomganger.

Josimar: Spørsmålene handler om kvalitetssikringen i NRKs undersøkelser. Vi kan ta det pr. telefon eller epost.
NRK: Jeg har ikke mer å tilføye enn svaret over. Om dere har dokumentasjon som ikke har vært framme, er dere velkomne til å dele dette med oss.

Josimar: Vi ønsker å stille NRK en rekke spørsmål om hvilke undersøkelser dere har gjennomført. Hvem har gjennomført undersøkelsene i praksis – er det journalister, er det deg eller noen andre med redaktøransvar, har dere benyttet advokat osv?
Er det slik at NRK ikke vil svare på dette, samtidig som NRK driver tøff journalistikk overfor andre – inkludert andre medier – i trakasseringssaker?
I kraft av NRKs posisjon som statseid mediebedrift, har ikke NRK plikt til å svare på spørsmål rundt det dere omtaler som «en grundig gjennomgang» i en trakasseringssak – en trakasseringssak der ledere i klubben har bekreftet hendelsene, en sak der dere bruker uttrykk som «påstander og rykter»?
NRK: Som nevnt: Vi har fulgt NRKs policy i denne saken. Prosessen har vært grundig for å ivareta alle sider i en sak som er krevende. Er det ny informasjon fra klubbens ledelse og talsmann dere sitter på – vil vi gjerne bli forelagt denne.

Spørsmålene
Her er spørsmålene Josimar ønsket å stille til NRK:
Du sier dere har gjennomført en grundig undersøkelse – hva ligger i det?
Hvem har gjennomført den – noen av NRKs journalister, noen med redaktøransvar, deg selv, innleide personer, en advokat?

Dere sier dere ikke har funnet eller blitt forelagt noen dokumentasjon som «bekrefter påstandene og ryktene». Hvordan kan det ha seg at Josimar kan dokumentere at trakasseringen har funnet sted, men ikke NRK – som både har lokalkontor i området og ressurser til å kunne bruke god tid på en slik undersøkelse?

Har dere fått spillerens originalinnlegg, som ble publisert på facebook og gjengitt av Morgunblaðið 11. januar, oversatt fra islandsk?

I dette innlegget forteller hun om at Tom Nordlie over tid tok psykisk kontroll over henne. Hun beskriver at han ringte og sendte tekstmeldinger til henne hele tiden. Han begynte å gå rett inn i boligen hennes, uten å banke på. Hun måtte starte å låse døra. Hun forteller om en hendelse der treneren var på besøk hos henne, tok rundt henne og sa «jeg vil ikke holde rundt deg for lenge, for da blir jeg kåt».
Hun forteller om en tekstmelding der han skriver «vil du ha meg? Jeg har ereksjon».
Hun beskriver hvordan treneren ringte en venninne for å fiske ut informasjon om henne, for å forsikre seg om at spilleren ikke hadde fortalt om bildene og videoene til venninnen. Det hadde hun gjort, men venninnen bekreftet ikke dette overfor Nordlie.
Magnúsdóttir viste dokumentasjonen til en leder i klubben, som konfronterte Tom Nordlie. Noen dager etterpå var Nordlie ferdig som trener i Avaldsnes.
Hva er det dere ikke tror på?

Til NRK 11. januar sa Helge S. Gaard, styreleder i Avaldsnes IL: «Jeg kjenner innholdet. Da vi fikk dette varselet koblet vi på ekstern hjelp med en gang og prøvde å håndtere sakene på en profesjonell måte. Konsekvensen var at treneren måtte forlate klubben.»
I samme artikkel uttalte Arne Utvik, styreleder i Avaldsnes Damer Elite, følgende: «Jeg kan bekrefte at jeg ville fjerne treneren grunnet hans oppførsel og trakassering av Frida Magnúsdóttir.»
Ifølge denne NRK-artikkelen fortalte Utvik at han har sett meldinger treneren hadde sendt Magnúsdóttir.
«Jeg har sett mye, ja», sa han.
Er ikke det dokumentasjon i NRKs øyne?
Veier Tom Nordlies ord tyngre enn ordene til Hólmfríður Magnúsdóttir, Arne Utvik og Helge S. Gaard?

Tom Nordlie engasjerte John Christian Elden for å fremme krav om etterlønn og kompensasjon mot Avaldsnes etter at han hadde sagt opp trenerjobben. Tom Nordlie fikk ingenting. Var dere kjent med den informasjonen da dere tok beslutningen med å fortsette med Tom Nordlie?

Gir dette noen ekstra utfordringer for NRK som, på den ene siden, bedriver tøff journalistikk i #metoo-saker, men samtidig ikke har greid å skaffe noe dokumentasjon i en sak som gjelder en av NRKs egne?

Er saken nå avsluttet for NRKs del?

 

Tom Nordlie får fortsette som ekspert i NRK

På tross av anklager om fysisk, psykisk og seksuell trakassering, vil Tom Nordlie forbli NRKs fotballekspert. Det bekrefter sportsredaktør i NRK, Egil Sundvor, i en SMS til Josimar.

Tekst Lars Johnsen

Torsdag 11. januar skrev den islandske avisen Morgunblaðið om fotballspiller Hólmfríður Magnúsdóttir som fortalte at hun hadde blitt seksuelt trakassert av treneren da hun spilte i Avaldsnes. Morgunblaðið plukket opp saken fra en lukket facebook-gruppe der islandske idrettsutøvere fortalte om seksuell trakassering.

Spilleren navnga ikke treneren, men identifiserte ham som Tom Nordlie gjennom omtale av tid, sted og andre forhold i sine uttalelser. På tross av dette har han i norske medier blitt omtalt i anonymisert form. Josimar publiserte 25. januar artikkelen «Økning i varsler, men store mørketall», der Tom Nordlie ble identifisert ved navn.

«Vi skal ikke agere på rykter»
Tom Nordlie er i dag trener for Skeids A-lag for herrer i 2. divisjon. Han er i tillegg innleid ekspert ved fotballsendingene til NRK.

I arbeidet med artikkelen publisert 25. januar, tok vi kontakt med sportsredaktør i NRK, Egil Sundvor.
«For NRK er det en intern sak som behandles internt. Ut over det kommenterer vi ikke saken», skrev han i en SMS onsdag 17. januar.
«Vi er ikke ferdigbehandlet», skrev han i en SMS 24. januar.

13. februar tok vi på nytt kontakt. Saken er nå behandlet i NRK – og Tom Nordlie får fortsette i NRK.

«NRKs holdning er at vi tar alle saker og påstander om seksuell trakassering på alvor, vi skal være grundig i våre undersøkelser, vi skal ikke agere på rykter og vi skal oppføre oss ryddig mot alle – også de påstandene rettes mot. Etter en grundig gjennomgang har vi ikke funnet eller blitt forelagt noen dokumentasjon som bekrefter påstandene og ryktene. Vi vil derfor ikke revurdere vår avtale med vår ekspert-kommentator. Skulle det dukke opp ny informasjon vil vi selvfølgelig vurdere saken igjen. Slike saker er krevende og belastende for alle som er involvert. Det gjelder også for vår ekspert og hans familie, og han ber om ro rundt seg og sine. Vi respekterer det og tar opp igjen samtalene med ham når han er klar. Han er derfor ikke satt opp på kommentering for NRK nå», skriver Sundvor.

Krevde kompensasjon – fikk ingenting
Ifølge Sundvor har NRK tatt saken på alvor, og gjennomført en «grundig gjennomgang», og «ikke funnet eller blitt forelagt dokumentasjon som bekrefter ryktene eller påstandene».

NRK har vært i kontakt med Avaldsnes. Det bekrefter Arne Utvik, styreleder i Avaldsnes Damer Elite.
Til alle norske medier som har tatt kontakt, har jeg bekreftet Hólmfríðurs historie om trakassering, sier Utvik til Josimar om kontakten fra NRK.

Også leder i hovedstyret i Avaldsnes IL, Helge S. Gaard, har blitt kontaktet av NRK.

Josimar er kjent med innholdet i meldingene som er sendt fra Tom Nordlie til Magnúsdóttir. Mange er av seksuell karakter. Vi er også kjent med at spilleren måtte flytte ut av boligen sin og inn hos venner da trakasseringen økte i styrke. Nordlie skal ha sendt opp mot 30 tekstmeldinger til Hólmfríður Magnúsdóttir på under en time på det verste.

Noen dager før Tom Nordlie var ferdig som trener i Avaldsnes, skal Arne Utvik ha konfrontert Nordlie med oppførselen hans.

I møte med Helge S. Gaard, sa Tom Nordlie opp stillingen som trener i Avaldsnes av «familiære årsaker».

Likevel skal han kort tid etterpå ha engasjert advokat John Christian Elden som fremmet krav om kompensasjon og etterlønn. Kravet fra advokat Elden ble blankt avvist av Avaldsnes. Tom Nordlie har ikke fått en krone i kompensasjon.

Vi har sendt spørsmål til John Christian Elden. Han har ikke svart på vår henvendelse.

Josimar har de siste dagene vært i kontakt med flere jurister. De lurer på hvor grundige NRKs undersøkelser kan ha vært, eller hvor alvorlig de faktisk ser på saken. Uttalelsene fra klubblederne er, ifølge flere jurister, å anse som dokumentasjon. I et rettssak ville slike vitneutsagn stått svært sterkt.

 

Leder 01/2018

«Nå må fotballen ut av gutterommet», skrev vi i utgave 2/2015 da FIFA hadde vedtatt forbudet mot tredjepartseierskap – «third party ownership» (TPO).

TPO betyr at en investor kjøper en andel av spillernes framtidige salgsverdi.

I artikkelen om TPO-forbudet i utgave 2/2015 brukte vi Vålerengas kjøp av islendingen Vidar Örn Kjartansson som eksempel. Oslo-klubben hadde ikke penger. Vålerenga-eier Tor Olav Trøim tok rollen som ekstern investor og punget ut 1,3 millioner kroner for spissen mot at han skulle få 70 prosent av overgangssummen den dagen Kjartansson ble solgt. Da islendingen ble solgt til Kina, trillet 16 millioner kroner inn på Trøims konto. En overgang som kunne sikret Vålerenga sårt tiltrengte midler, ble i stedet en melkeku for klubbens allmektige eier.

For mange klubber i verden ble TPO en måte å finansiere spillerkjøp på. Resultatet var at penger generert av fotballens overgangsmarked, som skulle ha blitt investert i klubb- og spillerutvikling, forsvant ut av fotballen – til investorer med profittmotiv, mange med base i skatteparadiser.

Ifølge revisjonsselskapet KPMG hadde investorer eierskap i 1100 fotballspillere i Europa i 2013. Overgangsverdien av de 1100 spillerne beløp seg ifølge KPMGs estimat til mer enn 1,1 milliarder euro – ti milliarder kroner.

Spillerne ble redusert til verdipapirer. Det var ikke uvanlig at spillerne ble delt opp i «pizzastykker» – altså at flere investorer eide andeler av en spillers framtidige overgangssum.

Og klubbene mistet sin uavhengighet – når klubbens spillerstall er finansiert av tredjeparter, skal man være rimelig naiv om man tror at det ikke hviler et visst press på klubben fra investoren om å selge den dagen prisen er rett. Overgangsaktiviteten til en storklubb som Sporting i Portugal ble i realiteten overtatt av et tredjepartsselskap.

For klubbene var TPO konkurransevridende. Mens noen klubber kunne lene seg på en investor hver gang de ønsket å kjøpe en spiller, hadde andre ikke den muligheten og måtte hente midlene til spillerkjøp fra vanlige inntektskilder. Økningen i tredjeparters økonomiske eierskap førte til økning i antall overganger. Tilværelsen ble mindre stabil, for klubber så vel som spillere.

Spillernes fagforening FIFPro raste mot TPO. Det samme gjorde UEFA. FIFA så en annen vei, lenge.

Men etter å ha gjennomført flere studier som bekreftet de destruktive konsekvensene, innførte FIFA i desember 2014 totalforbud av tredjepartseierskap.

«Tredjepartseierskap fører til en ond sirkel av gjeld og avhengighet», skrev FIFA i sin egen rapport.

Forbudet hadde virkning 1. mai 2015. Mens fotballverdenen jublet over FIFAs beslutning, kom klagekoret raskt på banen her til lands.

«Dette er krise for norsk fotball», uttalte daværende daglig leder i Vålerenga, Stig-Ove Sandnes da TPO-forbudet ble vedtatt.

Norske klubber hadde overlevd på innskudd av rike onkler de siste 20 årene. Nå var en viktig finansieringskilde borte.

«Leser man [den nye FIFA-regelen] sånn den står nå, så er det over og ut for norske investorselskaper. Men vi sitter ikke rolig og vårt viktigste mål er å sikre gode rammebetingelser for risikovillig kapital til klubbene også i framtida. Og det har vi god tro på vi skal få til», sa administrerende direktør i Norsk Toppfotball, Leif Øverland i samme artikkel.

Norsk fotball var som den bortskjemte studenten som fikk studielånet torsdag, drakk det bort i helga og ringte pappa etter penger på søndag. Sånn ville de fortsatt ha det.

NFFs juridiske avdeling tok saken, og med lys og lykte lette de etter en regeltolking som på en eller annen måte gjorde det mulig å fortsette som før. Var det mulig for en tredjepart å kjøpe eierskap i hele spillerstallen, mot å sitte igjen med overskudd av spillerlogistikken? Javisst, mente NFF etter å ha fått et svar fra FIFA som på ingen måte skulle tolkes som juridisk bindende.

FIFAs TPO-forbud gjelder bare investering og eierskap i enkeltspillere, ikke i hele spillerstaller, mener NFF.

FIFA har ikke kommet med noen uttalelser som støtter dette synet. Tvert i mot mener alle andre som tolker lovteksten, som UEFA og spillernes fagforeninger, at forbudet mot TPO gjelder alle former for tredjepartseierskap.

Men i Norge gjør NFF alt for at norske fotballklubber skal slippe å vedta et ansvarlig budsjett. Klubbene vil aller helst sitte på gutterommet.

Økning i varsler, men store mørketall

Torsdag 11. januar skrev den islandske avisen Morgunblaðið om fotballspiller Hólmfríður Magnúsdóttir som fortalte at hun hadde blitt seksuelt trakassert av treneren da hun spilte i Avaldsnes. Daværende Avaldsnes-trener Tom Nordlie er i dag NRK-ekspert og trener i Skeid.

Tekst Lars Johnsen

– Fotballen er et speilbilde på samfunnet. Så det vil være naivt å tro at vi ikke har mørketall også i fotballen, sier kommunikasjonssjef i NFF, Yngve Haavik, om varslinger om seksuell trakassering i fotballen.

Bevisstheten rundt trakassering har økt også i idrettsorganisasjonene, og «nulltoleranse for trakassering» er nedfelt i idrettspolitisk dokument. I desember 2017 laget Norges Idrettsforbund en veileder til klubber og utøvere om hvordan man skal gå fram i slike saker. NFF oppdaterte sine interne rutiner for varslinger i begynnelsen av 2017, og jobber nå sammen med Redd Barna for å lage et kurs som skal holdes for sine medlemsklubber med overgrep og trakassering som tema.

Rådgiver i NIF, Håvard B. Øvregård, som håndterer denne tematikken i idrettsforbundet, forteller til Josimar at økningen i antall meldte saker allerede i 2018 er formidabel.

– I 2017 lå omfanget på 1-5 saker i måneden. I 2018 ser vi en klar økning til minst det dobbelte.
– Vi tror det er mange flere som ikke sier fra enn som sier fra. Mer oppmerksomhet om temaet, slik vi opplever nå, vil føre til flere tør å si fra. Det er veldig bra, sier Øvregård.

Mens #metoo-kampanjen har fått stor oppmerksomhet og til dels store konsekvenser i mediebransjen, kulturlivet og politikken, har det i Norge vært stille rundt idretten – før Magnúsdóttir fortalte sin historie.

Meldinger og bilder av seksuell karakter
På en lukket Facebook-gruppe, sammen med 61 andre islandske idrettsutøvere, skrev den tidligere Avaldsnes-spilleren om hvordan hun hadde blitt seksuelt trakassert av daværende Avaldsnes-trener. Avisen Morgunblaðið plukket opp Hólmfríður Magnúsdóttirs historie og ba om å få trykke den, noe hun ga tillatelse til.

Trakasseringen skal ha foregått gjennom 2015 og besto av tekst- og bildemeldinger av seksuell karakter og både verbale og fysiske tilnærmelser.  6. oktober 2015, seks uker før cupfinalen mot LSK Kvinner, var treneren ferdig i Avaldsnes.

Josimar kjenner innholdet i meldingene den islandske landslagsspilleren mottok, og kan bekrefte det mange i fotballmiljøet vet: personen det er snakk om er Tom Nordlie.

Sportslig leder i Avaldsnes Damer Elite i 2015 var Arne Utvik. Han er i dag styreleder for klubbens elitesatsing for kvinner. Han ønsker ikke å uttale seg til Josimar, men har til andre medier sagt at det aldri var tvil om at klubben trodde på henne. Ifølge Utvik ble også klubben forelagt en del dokumentasjon som bekreftet det hun fortalte.

Utvik henviser oss til leder i hovedstyret i Avaldsnes IL, Helge S. Gaard, for en kommentar.
– Vi ser ingen grunn til ikke å tro på at dette var hennes opplevelse av situasjonen, sier Gaard.

Påstandene om seksuell trakassering var aldri tema da Gaard og treneren hadde møte der arbeidsforholdet ble avsluttet.
– Det kan jeg bekrefte. Det var ikke del av samtalen jeg hadde med treneren, fordi spilleren ikke ønsket noen sak. Treneren skrev under på at han sa opp av familiære årsaker. Utover det kan jeg ikke kommentere noe som er et forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, sier Gaard.
Klubben sitter ikke på noen dokumentasjon om seksuell trakassering, men tillitspersoner i klubben har både sett og mottatt dokumentasjon som bekrefter spillerens historie.
– Som klubb har vi ikke fått dokumentasjon, og dermed ikke tatt vare på noe. Den dokumentasjonen eier spilleren, sier Gaard.

Noen få dager før møtet der Nordlie sa opp, skal Arne Utvik ha konfrontert Nordlie med informasjon han hadde fått fra Magnúsdóttir.
«Jeg kan bekrefte at jeg ville fjerne treneren grunnet hans oppførsel og trakassering av ‘Frida’ Magnúsdóttir», sa han til NRK Rogaland 12. januar.

6. oktober 2015 skrev Avaldsnes følgende i en pressemelding:
«Tom Nordlie og klubben beklager tidspunktet dette skjer på da vi har kvalifisert oss til cupfinalen og ligger i posisjon med 4 poengs forsprang til å få en plass i Champions League. Men noen ganger må man sette andre ting i livet foran fotball.»

Til Haugesunds Avis uttalte Tom Nordlie samme dag at hans engasjement i Avaldsnes tok slutt av «personlige og private grunner».
«Det er kort og godt familiære og egne helsemessige årsaker til at jeg slutter som trener i Avaldsnes», uttalte han til Dagbladet dagen etter at hans tid i Karmøy-klubben var over.

«Vanskelig for NFF»
Offeret ønsket den gangen ikke oppmerksomhet rundt saken, et ønske Avaldsnes etterkom.  Saken ble derfor ikke varslet videre. Tom Nordlie kunne i mai 2016 gå til ny jobb som trener for Skeids herrelag i 2. divisjon.

Savnet dere et system der dere kunne ha ivaretatt hennes ønske om å ikke lage noen sak, samtidig som dere kunne ha varslet for å forebygge mot at treneren kunne gå ut i ny trenerjobb?
– Saken fortoner seg litt annerledes i dag, nå som hun har fortalt sin historie til islandske medier etter å ha båret på den i to år. Som klubb hadde vi ikke informasjon om hele omfanget, ikke informasjon om fysiske tilnærmelser. Arne [Utvik] tok seg av henne og ga henne hjelp. Vårt fokus var å ivareta henne, og hun ønsket ikke noe oppmerksomhet rundt dette. Vi hadde derfor ikke noe akutt behov for å ta det videre. Men om en annen klubb innen kvinnefotballen hadde vurdert å ansette ham, da ville vi ha sagt i fra, sier Gaard.

Vi la fram følgende problemstilling til Håvard B. Øvregård i NIF:
En klubb ønsker å verne utøveren, som ikke vil ha noen oppmerksomhet rundt saken, samtidig som klubben mener at det er viktig at treneren ikke skal kunne gå rett inn i en tilsvarende jobb. Hvilket råd ville du ha gitt?
– MItt råd til idrettslaget vil være å behandle saken på en skikkelig måte, som tar fra treneren muligheten til å misbruke sin posisjon igjen. Idrettslaget bør gjøre utøveren trygg nok at han/hun melder saken til politiet dersom det er lovbrudd og lar idrettslaget melde saken inn til idrettens domsutvalg, sier Øvregård.

Yngve Haavik i NFF forteller at det kreves politiattest for å jobbe med mindreårige. Ettersom den nedre aldersgrensen i seniorfotball er 15 år, betyr det at kravet også gjelder i seniorfotballen. En person dømt, tiltalt eller siktet for overgrep vil ikke kunne få gyldig politiattest, og dermed ikke inneha verv som trener eller lagleder i en fotballklubb.

Seksuelt krenkende adferd faller inn under straffeloven. Å sende bildemeldinger av seksuell karakter som mottaker ikke har bedt om er å anse som seksuelt krenkende adferd.

– Utover ordningen med politiattest er det vanskelig for NFF å gjøre noe knyttet til hendelser der personer anklages for seksuelle overgrep eller trakassering, men der politiet ikke har siktet eller tiltalt personen. Det er også vanskelig for NFF å ta stilling til hva som faktisk har skjedd der to personer har ulike oppfatninger om dette, og det verken foreligger anmeldelse, domfellelse, tiltale eller siktelse. I disse tilfellene vil det være opp til klubbene å vurdere om de vil ansette eller fortsette ansettelsesforhold med personer som anklagene er rettet mot. I den forbindelse er det viktig å påpeke at den som ansetter alltid bør gjøre en grundig referansesjekk. Til syvende og sist er klubbene selvstendige autonome organisasjoner. NFF har ingen myndighet til å gå inn og styre hvem som trener hvor, sier Haavik.
– Det viktigste er at ledelsen – enten vi snakker forbund, krets eller klubb – har krystallklare holdninger og er tydelige i sitt budskap til omgivelsene. Vi må gjøre terskelen så lav som mulig for å si ifra om du har opplevd seksuell trakassering, sier han.

«Uproblematisk for Skeid»
Styreleder i Skeid Fotball, Erling-Geir Iversen, har ikke svart på Josimars gjentatte henvendelser.

Til TV 2 12. januar uttalte en person omtalt som «styreleder i trenerens nye klubb» at det ikke ville hatt noe å si for ansettelsen av Tom Nordlie om de visste om saken i Avaldsnes.
«Tolker jeg deg riktig om dere synes dette er uproblematisk?», spurte TV 2.
«Ja, på alle måter. Jeg må jo vurdere han ut i fra trenergjerningen, og vi kunne ikke fått noen bedre», svarte styrelederen.
Til TV 2 fortalte styrelederen at klubben ikke hadde gjennomført noen referansesjekk på treneren.
På bakgrunn av disse uttalelsene ba Obos, gjennom kommunikasjonsdirektør Åge Pettersen og konsernsjef Daniel Siraj, om et oppklaringsmøte med Skeid.

Obos gikk høsten inn som sponsor for Toppserien, og skal bidra med minst seks millioner kroner årlig til kvinnenes øverste fotballdivisjon.

Obos ønsker ikke identifisering
I tillegg har Obos vært Skeids viktigste sponsor i over 20 år. De spytter «en snau million» kroner inn i Skeid-kassen i året, ifølge kommunikasjonsdirektør Åge Pettersen.

Er det greit for Obos å sponse Skeid når hovedtreneren har en slik historie?
– Vi har snakket med Skeid og bedt dem komme med sin holdning om seksuell trakassering. Det er ingen aksept for det i Skeid og klubben jobber med å skjerpe rutinene sine. Det har vi tro på at de mener og at de gjør. Seksuell trakassering er uakseptabelt.

Har de «ingen aksept» når A-lagets hovedtrener har en slik historie?
– Jeg kan ikke uttale meg om arbeidsgiverforhold i Skeid. For oss er det viktig at samarbeidspartnere har gode holdninger. Det har Skeid forsikret oss om at de har.

Har dette vært oppe til diskusjon i konsernledelsen i Obos?
– Nei, men Daniel [Siraj] og jeg ønsket en avklaring. Det har vi fått. Det vil vi følge opp.

Hvilket signal sender det når Skeids styreleder i et intervju i TV 2, der han er anonymisert, synes trenerens bakgrunn er uproblematisk?
– For oss var det var viktig å få en avklaring på dette. Skeid sier at det ikke var det de mente. Det oppslaget på TV 2 var misvisende. Skeid tar problemet på alvor. Det ville ha vært helt uakseptabelt for oss om Skeid mente det som står i den artikkelen.

Tar Skeid seksuell trakassering på alvor når treneren for A-laget herrer har en slik bakgrunn?
– Jeg kjenner ikke fakta i saken, så det kan jeg ikke uttale meg om.

Da vi fikk sitatsjekken tilbake fra Åge Pettersen ønsket han å tilføye følgende:
«I tillegg skjønner jeg at du ikke har tenkt å anonymisere. Da synes jeg det er greit at du gjør oppmerksom på at Obos ikke synes det er greit at Josimar gjør det.»

I tillegg til å være ansatt som Skeid-trener, har Tom Nordlie siden 2011 vært fotballekspert i NRK. Vi tok kontakt med sportsredaktør i NRK, Egil Sundvor.
«For NRK er det en intern sak som behandles internt. Ut over det kommenterer vi ikke saken», skrev han i en SMS onsdag 17. januar.
Vi tok kontakt på nytt én uke etterpå for å høre om behandlingen var ferdig.
«Vi er ikke ferdigbehandlet», skriver Sundvor i en SMS 24. januar.

Josimar kontaktet John Christian Elden, Tom Nordlies advokat, via telefon, teksmeldinger og epost. Når vi sender en SMS der vi oppgir at vi kommer til å identifisere Nordlie ved navn, svarer Elden følgende i en SMS:
«Det vil være en høyst besynderlig presseetisk vurdering som setter Josimar lavere enn Reset ved gjengivelser av rykter, og som vi ikke ønsker å bidra i.»