Ny anmeldelse mot Molde-spiller

Molde-spilleren som nylig ble frikjent for sovevoldtekt, men kjent erstatningspliktig, er anmeldt for voldtekt, vold og trusler av en kvinne i Oslo.

Tekst Lars Johnsen

Kvinnen leverte anmeldelse mot Molde-spilleren 6. juni i år. Saken strekker seg tilbake til tiden før spilleren var i Molde. Kvinnen skal ha blitt voldtatt av spilleren og ble gravid. Hun fødte barnet i 2015.

Fotballspilleren det gjelder ble 20. august frikjent av Romsdal tingrett for sovevoldtekt. Han må likevel betale oppreisning til fornærmede da rettens flertall, ifølge dommen, «er av den oppfatning at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at Molde-spilleren har hatt samleie med kvinnen mens hun sov, og at hun i kombinasjon med beruselse ikke var i stand til å motsette seg dette».
Dommen er anket.

Ifølge Oslo-kvinnen ønsket hun at fotballspilleren skulle erkjenne farskapet, noe han selv ikke ville. Han sendte flere tekstmeldinger til kvinnen av svært stygg karakter der han ba henne fjerne barnet og «du og barnet kan dø». Josimar har sett flere av meldingene. Under graviditeten skal kvinnen også ha reist fra Oslo for å konfrontere spilleren. Her skal hun ha blitt utsatt for vold.

Kvinnen forteller til Josimar at hun har vært i kontakt med Molde Fotballklubb for å få hjelp til å få spilleren til å avlegge en DNA-prøve. Kvinnen forteller hun i mai var i møte med Molde, og sier klubbens representant i møtet oppfordret henne til å ikke gå til politiet.

6. juni anmeldte hun Molde-spilleren for voldtekt, vold og trusler.

Kvinnen representeres av advokat Thomas Wyller.
Molde-direktør Øystein Neerland har ikke besvart Josimars gjentatte henvendelser.
Av hensyn til taushetsplikten, verken bekrefter eller avkrefter politiet om det foreligger en anmeldelse.

Tilsvar
Vi beklager at vi ikke tok kontakt med Molde-spillerens advokat Øyvind Panzer Iversen før vi publiserte artikkelen. Da Iversen gjorde oss oppmerksom på dette kort tid etter publisering, fikk han umiddelbart tilbud om å komme med kommentarer. Han valgte i stedet å sende ut en pressemelding noen timer senere.  Vår erfaring tilsier at advokater sjelden ønsker å uttale seg i saker der den de representerer er anonymisert, fordi de ikke vil bidra til ytterligere publisitet. Vi er besittelse av dokumentasjon som tilbakeviser mange av Panzer Iversens påstander.

Leder 06/2018

I timen før Frankrike møtte Belgia i VM-semifinalen i St. Petersburg talte TV2s studio ned til kampstart. I ett av innslagene fikk norske TV-tittere en rask en historisk gjennomgang av byen. 20 minutter før kampstart var reporter Jan Henrik Børslid og kommentator Øyvind Alsaker på direkten foran stadion. De hadde hatt noen fantastiske dager i St. Petersburg, kunne Alsaker fortelle.

«Du har en by med en fantastisk historie og så går du til der det skal skje, et futuristisk stadion som peker inn i framtida. Det er noe vakkert over det», sa Alsaker og pekte opp mot stadion.

Sluttkostnadene for det futuristiske stadionet ble på minst 15 milliarder kroner, og har gått på bekostning av bygging av nye sykehus, skoler og barnehager. Titusenvis av fattige fremmedarbeidere fra de tidligere Sovjet-republikkene har stått for det meste arbeidet. Krestovskij stadion var Russland-VMs fremste symbol alt som er galt på såkalte megaarrangementer. Gjennom omfattende korrupsjon kunne oligarkene berike seg selv, på bekostning av flertallet i befolkningen. Også nordkoreanske slavearbeidere ble benyttet; sendt til Russland av regimet i Pyongyang i bytte mot hard valuta brukt til blant annet å bygge opp det nordkoreanske atomvåpenprogrammet. Døde arbeidere ble funnet i containere på stadionområdet.

Dette var historier det ikke var plass til i den norske TV-dekningen under VM. Det var jo en vakker og futuristisk arena.

Vi forventet ikke at hver VM-sending på norsk TV skulle være fylt med kritiske reportasjer om det russiske regimet, eller at de skulle grave fram ytterligere grove overtramp mot arbeiderne som hadde bygget VM-arenaene. Men måtte virkelig kommersielle TV2 eller statseide NRK bli norske avdelinger av det russiske PR-maskineriet?

Gikk det aldri opp for redaktørene i de to norske TV-husene at det faktisk var akkurat denne type dekning som var selve grunnen til at Vladimir Putin, som ikke er spesielt interessert i fotball, ønsket dette mesterskapet til Russland?

Om fire år skal VM gå i Qatar. Vil vi få høre TV-kommentatorer snakke poetisk om VM-anlegg bygget av døde arbeidere fra Sørøst-Asia og Afrika? Er fotball-VM virkelig bare «underholdning».

At det de kaller «sportsrettigheter» er en TV-underholdningspakke er vanskelig å unngå om du slår på TV2s Premier League-sendinger. Selv om lagene består av 22 ikke-britiske spillere, har trenere fra Spania og Portugal og stadionpublikummet preges av turister, er det alltid et narrativ om «to byer som hater hverandre, dette er et oppgjør som betyr alt». Kampen kan være dørgende kjedelig, men det stopper ikke programlederen i pausen fra å skape en forventning om en skikkelig klassiker av en 2. Omgang.

Språket som snakkes i Premier League-studioet er enhver salgssjefs drøm.

Det er merkelig, egentlig. Vi som ser Premier League på TV2 har allerede betalt for tilgangen. Dere trenger ikke selge oss produktet en gang til.

Og pengene vi betaler går til slutt til de engelske toppklubbene og inn i lommene til russiske oligarker, kongefamilier i Midtøsten og amerikanske «investment bankers».

Det kunne vært interessant om TV2 brukte noen av sine England-ressurser på å lage stoff om dette. I stedet er Sportsnyhetene fylt med innslag som konstant snakker opp «produktet» deres. Sportsjournalistikken på TV2 er først og fremst salgsfremstøt for deres betal-TV-produkter.

For NRK handler sportsunderholdningen stort sett om vinteridretter og sendingene er gjerne timelange “Heia Norge”-programmer. Nylig la NRK ned elleve stillinger i dokumentar- og samfunnsavdelingen og opprettet ti stillinger i sporten.

Er det ti nye medlemmer i heiagjengen det er snakk om?

Mediehus balanserer mellom å drive underholdning – å servere gode historier – og grave fram kritikkverdige forhold. Pressens samfunnsansvar blir ikke borte selv om idretten er et «underholdningsprodukt». Pressens rolle som den fjerde statsmakt stopper ikke fordi stoffområdet heter sport.

Vi forventer at de største mediehusene tar dette samfunnsansvaret på alvor også når det gjelder idrett. Ikke bare angående Qatar, det er snart bare udemokratiske land som ønsker å arrangere store idrettsmesterskap. Det er nok å ta av, om redaksjonene bare vil.

Med Qatar-VM for døra, bygget på likene av døde fremmedarbeidere fra noen av verdens fattigste hjørner, er det på tide å løfte den delen av arbeidet som handler om å fortelle om kritikkverdige forhold.

Det handler troverdighet. Det handler om yrkesstolthet.

Og om man ønsker å være noe mer enn morbide underholdningsportaler.

 

Nabolagets helter

Sjarmerende opprørere eller rabiate anarkister? Kjær kultklubb har mange navn. Josimar besøkte Rayo Vallecano – den lille klubben med det store hjertet som spiller den blendende fotballen.

Tekst Thore Haugstad
Foto Pablo Moreno Arriero

La vida pirata es la vida mejor
sin trabajar
sin estudiar
coooooon la botella de ron

Piratlivet er det beste liv
uten arbeid
uten studier
meeeeeed en flaske rum

 

Josimars Premier League-bibel 2018/19 er nå for salg. Vi ettersender bladet fortløpende til alle som bestiller abonnement her.

 

Rayo Vallecanos falleferdige stadion ligger omtrent 20 minutter med t-banen fra Madrid sentrum. Ferden går fra Puerta del Sol, byens livlige og historiske smørøye, videre forbi den nydelige Retiro-parken i øst, deretter gjennom det kulturelle Atocha-nabolaget lenger sør, forbi jernbanestasjonen og berømte museer som Reina Sofia, hvor kunstverk av Pablo Picasso og Salvador Dalí trekker opp mot tre millioner besøkende hvert år. Like ved ligger barer og restauranter på rekke og rad langs travle gater, hvor turister og madrileños prater over fortausbord dekket med øl og tapas.

Så forandres landskapet. Du forlater byens kompakte kjerne og beveger deg ut mot et større boligområde. Vi skal til Puente de Vallecas, den største delen av det enorme Vallecas-nabolaget, som preges av innvandrere og høy arbeidsledighet. Da jeg flyttet til Madrid for ett år siden, ble jeg advart mot å bosette meg her. «Hold deg unna Vallecas», sa min lokale venn. «Det er farlig der.» Men det er hit jeg er på vei en varm lørdagskveld i slutten av august for å se Rayos første ligakamp for sesongen, mot Valencia.

Det finnes mange grunner til at Rayo Vallecano har blitt en kultklubb. De er blant La Ligas fattigste og må stadig selge spillere. For fire år siden hadde ikke klubben råd til bompenger på vei til bortekamper. Den karismatiske treneren, Paco Jémez, sverger til ballbesittende fotball med høyt press og tremannsforsvar om så oppgjøret finner sted på Camp Nou. Men det som virkelig gjør klubben spesiell er det ubrytelige båndet til nabolaget.

– Rayo gjenspeiler perfekt identiteten og verdiene til Vallecas som nabolag. Dette er et arbeiderklassestrøk, og klubben er utvilsomt folkets fremste ambassadør og stolthet, sier Maite Martín, som dekker klubben for den Madrid-baserte sportsavisen Diario AS.

En episode som understreker dette fant sted i november i fjor. Et par kvartaler unna stadion hadde en 85 år gammel enke ved navn Carmen Martínez Ayudo blitt kastet ut av leiligheten. Ved ektemannens død hadde eierskapet gått videre til sønnen, som hadde brukt den som sikkerhet for et lån på 40 000 euro fra en privatperson. Da sønnen ikke kunne betale, hadde utlåneren krevd leiligheten som kompensasjon. Politiet kom på døra og en gråtende Carmen ble hjemløs. Nyheten spredde seg raskt i det sammensveisede nabolaget.

«Vi kan ikke stå her og se på uten å gjøre noe», sa Rayo-trener Paco Jémez. «Vi skal hjelpe henne, slik at hun kan leve med verdighet uten å føle seg ensom.»

Rayo, en klubb som så vidt klarer å lønne sine egne spillere, annonserte at de ville finne en ny leilighet til Carmen og betale leien. Dette var uvanlig for en fotballklubb, og saken nådde internasjonal presse. Jémez la til at det var umulig å hjelpe alle slike personer, men Carmen var et spesialtilfelle.

«Fordi hun er fra nabolaget», sa han. «Og som klubb måtte vi bare hjelpe.»

Humor og show
For å forstå Rayo må en forstå Vallecas. Området har mer enn 300 000 innbyggere og var en selvstendig by frem til 1950-tallet, da den ble slått sammen med Madrid. Tradisjonelt sett har dette vært nabolaget som ligget langt til venstre på den politiske skalaen. Under Franco-diktaturet ble det ansett som en bastion for motstand mot regimet, og ifølge Paul Reidy – som bor i Madrid og har fulgt Rayo siden 1993 – er Puente de Vallecas det eneste området i byen som aldri har blitt kontrollert av høyrepartiet Partido Popular (PP).

Følelsen av selvstendighet, og kampen for liberale verdier og mot undertrykkelse er ennå sterk. Flere Rayo-supportere refererer fortsatt til Vallecas som en slags egen stat. Klubben er alene i La Liga om å ha et navn som refererer til et nabolag.

– Linken mellom klubben og nabolaget er sterk, veldig sterk. Rayo representerer ikke Madrid, men Vallecas, sier Reidy.

På tribunen kommer denne identiteten til uttrykk gjennom en spesielt dedikert supportergruppe. Bak det ene målet kan en se Che Guevara-bannere og republikanske flagg. Denne gjengen protesterer mot alt de mener er feil med fotball – og samfunnet. Griske klubbdirektører, sene kamptider, korrupte politikere, sosiale fordommer, kjønnsdiskriminering, behandlingen av innvandrere. De misliker også det de kaller fútbol negocio. De enorme summene som utbetales til spillerne i et land med skyhøy arbeidsledighet, behandlingen av fansen som kunder, styreformenn som driver klubben som forretninger uten respekt for historie, tradisjoner og verdier. Dette er moderne fotball, og fansen hater den.

Disse idealene har ført til en rekke minneverdige demonstrasjoner. Rayo-fansen mestrer kunsten å protestere med humor. Én gang simulerte de en begravelse hvor de hadde båret inn en kiste på tribunen. «Her ligger fotballens døde kropp», sa banneret. Til en sen kveldskamp satte de opp et improvisert soverom med meldingen: «Tid for å sove, ikke for å se fotball».

Kanskje kom den beste demonstrasjonen de siste årene i hjemmekampen mot Eibar forrige sesong. Oppgjøret startet 20.45 på en våt og kald mandagskveld i november, og fansen var misfornøyd med at organisasjonen som styrer La Liga – Liga de Fútbol Profesional, eller LFP – hadde satt opp kampen på en mandag for å få den på TV. Da oppgjøret startet hadde supporterne satt opp en scene som imiterte åpningssekvensen i The Simpsons. Hele familien satt utkledd foran en blå TV, mens setene rundt var tomme. Nedenfor kom nye karakterer stadig frem, hver med et nytt banner.
En av dem var Mr Burns: «Flere TV-rettigheter, mer penger i kassa. Excelente».

Vi så de to siklende romvesenene, Kang og Kodos «Og dette er verdens beste liga? Hahaha!»

Senere kom Ralph Wiggum, med fingeren stukket godt opp i nesen. «Jeg liker fotball på mandager», sa han. «Jeg er litt spesiell».

Utemmelige ultras
Stasjonen ved Rayos stadion heter Portazgo. Når du går opp steintrappene, blir du belønnet med synet av Campo de Fútbol de Vallecas. Den ligger skvist inn i et tettbygget boligområde av mursteinsblokker hvor klesvasken henger til tørk fra snorer over balkonger. Til høyre for utgangen ligger en hovedgate hvor selgere har begynt å henge opp skjerf og drakter. Klokken er 19.00, og supportere har begynt å drikke i barene. Kampen begynner ikke før 22.30.

Stadion ble åpnet i 1976 og har plass til rundt 14 500 tilskuere. Akkurat som Rayo ikke er en normal klubb, er også stadion noe spesiell: Den har kun tre tribuner. Bak det ene målet står en høy boligblokk så nær gressmatten at det ikke er plass til seter. Rayo-supporter Reidy forteller at det pleide å være to rader her, før klubben innså at det ikke var noe vits. Nå finnes det kun en stor vegg. De som bor i blokken har den beste utsikten til kampen, selv om det spørs i hvilken grad de setter pris på høylytte supportere og oppgjør som ikke slutter før etter midnatt.

Stadions tilstand gjenspeiler klubbens finanser. De røde plastsetene er så nedslitte at fargen nesten har gått over til hvitt. På baksiden finner man et billettkontor, en kafé og plakater som protesterer mot styret. Disse er dekorterte med et skjeletthode, og et navn: Los Bukaneros.

Bukaneros er den største og mest innflytelsesrike supportergruppen. Den ble dannet i 1992 av en liten gjeng som ville representere Rayo, arbeiderklassen og kampen mot fascisme. Gruppen har siden vokst, men idealene er de samme. Går du inn på hjemmesiden ser du først gruppens logo: Et glisende skjelett iført pirat-skaut og Rayo-drakt, med en påtent bombe i venstre hånd og en blodig kniv i høyre. Et annet sted står det: «Mot rasisme, undertrykkelse og moderne fotball».

Det er denne gjengen som står bak de fleste protestene. I motsetning til mange andre  ultras-grupper, som ofte er små og isolerte organisasjoner, dikterer Bukaneros i stor grad aktivitetene til supporter-kjernen. Av de 5 000 supporterne som støtter laget gjennom tykt og tynt, er rundt 1 000 fra Bukaneros. Det er relativt mye for en ultras-gruppe.

Før kampen har jeg prøvd å ordne et intervju med Bukaneros, uten hell. De skyr pressen som pesten, fordi de føler seg feilrepresentert. Dette er et resultat av en rekke hendelser mellom gruppen, myndighetene og politiet, hvor supporterne har blitt straffet basert for ting de selv mener enten er harmløse eller ikke-eksisterende.

Rayo Vallecano har et ubrytelig bånd med nabolaget, og gjenspeiler perfekt identiteten og verdiene til sine supportere. Klubben er områdets fremste ambassadør og store stolthet.
Rayo Vallecano har et ubrytelig bånd med nabolaget, og gjenspeiler perfekt identiteten og verdiene til sine
supportere. Klubben er områdets fremste ambassadør og store stolthet.

Strømkutt og fyrverkeri
Utenfor stadion ser jeg en stor gruppe supportere ett kvartal unna. De drikker øl, snakker og skrøner, de fleste er mellom 18 og 35 år, og det mangler ikke på tatoveringer, øreringer eller piercinger. Den eneste åpne baren i gata spiller rock, og overalt ser jeg t-skjorter fra Bukaneros.

Det er altså her de henger før kamp.

Jeg går opp til en liten gjeng og presenterer meg. Håpet mitt ligger i å forklare at jeg er fra et norsk magasin med et annerledes fokus enn sportsavisene i Madrid. Supporterne er vennlige. Ei jente begynner å snakke om nabolaget: Hvordan de lokale sliter med arbeidsledighet, hvor stolte de er av å representere Vallecas. Jeg sier at jeg ønsker å snakke om forholdet mellom klubben og nabolaget. Dette fører meg til en annen person. Han sier han har fortalt lederne at en journalist ønsker å snakke med dem. Etter rundt 15 minutter blir jeg møtt av to karer i tidlig 30-årene.

En av dem snakker god engelsk, men sier at intervjuer bør godkjennes av hele styret i Bukaneros. Jeg får beskjed om å sende dem en mail, så kan noe kanskje ordnes senere i uken. Når jeg tar kontakt i ettertid, får jeg aldri svar.

De inviterer meg ned til baren. Det er her Bukaneros-medlemmene holder til. Baren minner mer om en grotte: Bygningen er gammel, lyset dempet og rockemusikken høy. En flatskjerm viser fotball. Skjerf og historiske bilder dekorerer de høye veggene. Jeg blir påspandert en øl, før den høye musikken tvinger oss til å fortsette samtalen utenfor.

Selv om han ikke ønsker å si for mye, glir samtalen fort over til hendelsene med myndighetene. Han forklarer at Bukaneros lenge har blitt dårlig fremstilt i media og av politiet. Tradisjonelt sett har politiet grepet inn når det handler om vold og alvorlige opptøyer, noe han kan forstå. Men de siste to årene har det blitt mer politisk. Politiet har slått ned på aktiviteter uten legitim grunn. Supportere har blitt fengslet og bøtelagt, ofte med betydelige summer.

Vi snakker ikke om bestemte episoder, men jeg kjenner allerede til en del av hva han kan referere til. Det har vært flere episoder mellom Bukaneros, LFP, Rayos eget styre og myndighetene.

Rayo-fansen har sterke meninger om mer enn fotball. De protesterer mot griske klubbeiere, politisk korrupsjon, kjønnsdiskriminering, sosiale fordommer, og andre ting de mener er feil med samfunnet. Demonstrasjonene er ofte morsomme og kreative.
Rayo-fansen har sterke meninger om mer enn fotball. De protesterer mot griske klubbeiere, politisk korrupsjon, kjønnsdiskriminering, sosiale fordommer, og andre ting de mener er feil med samfunnet. Demonstrasjonene er ofte morsomme og kreative.

Plantet politiet eksplosiver?
Det mest alvorlige tilfellet handler om Alfonso Fernández, en 21-årig Rayo-fan som ble arrestert under generalstreiken 14. november 2012. Han ble anklaget for å bære en pose med hjemmelagde eksplosiver, men Alfon og hans familie hevder hardnakket at han aldri bar den, og at det var politibetjentene som viste ham posen da han ble stoppet på gaten. I juni i år ble han dømt til fire års fengsel. Saken har blitt dekket i spanske medier og ført til offentlige demonstrasjoner. Slagordet «Alfon Libertad» har runget ut over Vallecas; det har også en egen hjemmeside, en Twitter-konto med mer enn 10 000 følgere, og en egen side hos Bukaneros.

Behandlingen av Alfon anses av fansen som symbolsk for myndighetenes kriminalisering av Vallecas. Det har også oppstått andre episoder. I september 2012 ble strømkablene kuttet på Rayos stadion før en hjemmekamp mot Real Madrid, slik at oppgjøret måtte utsettes. Saken fikk stor oppmerksomhet i media, men verken klubben eller politiet fant gjerningsmennene. Bukaneros ble umiddelbart mistenkt og måtte slippe en pressemelding hvor de benektet anklagene. Fortsatt vet ingen hvem som gjorde det.

Et par måneder senere arresterte politiet 13 Rayo-fans. Som erklærte opprørere mot myndighetene, var dette hevnen. Like etter marsjerte 2 000 i Vallecas i protest mot det de mente var kriminalisering av et helt nabolag. 48 timer etter arrestasjonene, ble de 13 sluppet fri. Ingen ble dømt for noe.

En ny hendelse fant sted i november i fjor. Før en kamp mellom Deportivo La Coruña og Atlético Madrid ble Francisco Javier Romero kastet i Manzanares-elven under opptøyer mellom ultras-grupper. Han døde av skadene. Enkelte presserapporter sa at Bukaneros hadde støttet gruppen linket til Deportivo, Riazor Blues, som også har politiske synspunkt som ligger på venstresiden, og at politiet hadde hevdet det samme. Bukaneros måtte senere holde en pressekonferanse foran stadion hvor de benektet at de hadde vært involvert.

Tre måneder senere foretok politiet en razzia av gruppens hovedkvarter like før en hjemmekamp mot Levante. De hevdet det var en «rutinesjekk» og tok 416 objekter, inkludert bengalske lys og fyrverkerier. Rundt 200 fans ble anholdt i en time, og flere gikk glipp av kampen. Igjen ble ingen arrestert.

Campo de Fútbol de Vallecas har vært Rayos hjemmebane siden 1976, og ligger så nærme nabolagets boligblokker at den kun har tre tribuner.
Campo de Fútbol de Vallecas har vært Rayos hjemmebane siden 1976, og ligger så nærme nabolagets boligblokker at den kun har tre tribuner.

The Bukaneros list
Når jeg spør Bukaneros-lederen om hvem som er fiendene, dukker et navn umiddelbart opp: Javier Tebas. Presidenten i LFP. Før Tebas jobbet med fotball var han involvert i Fuerza Nueva, et politisk parti som heller sterkt mot høyre.

Tebas hevder at han ikke er en politisk figur nå, men man trenger ikke være et geni for å skjønne at han og Rayos supportere ser ulikt på ting. Tebas er også utdannet advokat, og var faktisk involvert da Rayo ble satt under administrasjon i 2011.

Det sier seg selv at Tebas er lite begeistret for ultras-grupper, og forrige sesong annonserte Tebas en rekke tiltak, som at bannere med kontroversielle budskap skulle føre til bøter. Rayos styre godtok dette, og Bukaneros svarte med å streike. De anklaget klubben for å følge reglene til «den største mafiaen i spansk fotball».

Nestemann på Bukaneros sin hatliste er Rayo-president Raúl Martín Presa. De fleste av klubbens supportergrupper har vært kritiske til Presa, og uenigheter mellom Bukaneros og styret oppstår nærmest ukentlig. Noen uker før denne Valencia-kampen oppfordret de til boikott av treningskampen mot Las Palmas, fordi fans med sesongbilletter måtte betale tre euro for å komme inn; en symbolsk pris som ble ansett som mangel på respekt. En kampanje på sosiale medier begynte, anført av #NoVoyAlRayoLasPalmas – Jeg skal ikke på Rayo-Las Palmas. Lørdag 15. august, 01.40, slapp klubben en melding om at billettprisen hadde blitt fjernet.

Denne uken handler det om selve stadion. Når jeg treffer Reidy etter kampen, skal han forklare at styret har installert seter med høye rygger bak målet hvor Bukaneros holder til. Disse gjør det vanskeligere å stå. En annen nylig diskusjon handlet om hvordan klubblogoen skal se ut.

– Det skjer alltid noe, slår supporter Paul Reidy fast.

Rayo spiller sin femte strake sesong i La Liga, en stor prestasjon med tanke på klubbens finansielle situasjon de siste årene. En rekke spillere forlater Vallecas hver sommer, og erstatterne hentes ofte gratis eller på lån.
Rayo spiller sin femte strake sesong i La Liga, en stor prestasjon med tanke på klubbens finansielle situasjon de siste årene. En rekke spillere forlater Vallecas hver sommer, og erstatterne hentes ofte gratis eller på lån.

Fra Europa til tredjedivisjon
Det nærmer seg avspark. Jeg har sikret meg plass i seksjonen hvor Bukaneros står. Billetten kostet 25 euro. Like før avspark veives røde og hvite flagg i luften, og rundt meg står supportere i skjerf og t-skjorter dekorert med dødninghoder. Én fan foran meg i bar overkropp har en rygg-tatovering av den tasmanske djevelen. Langs hele tribunen oser det opp røyk, og det er ikke bare vanlige sigaretter som tennes.

– Real Madrid er for de som har penger og jobber. Her har de fleste ingenting, blir jeg fortalt av en supporter.
Dommeren blåser i gang kampen. Innen et par sekunder er den første sangen i gang.

Llevamos muchos años sufriendo con la franja,
jugando en Europa, bajando en Salamanca
Caímos al infierno y te siguió tu hinchada,
lloramos en Irún, en Eibar y Las Palmas
Y no me importa nada, que nunca ganes nada,
para nosotros la franja es sagrada
No cumplimos años, solo temporadas,
siempre estaremos en las buenas y en las malas

I mange år har vi lidd med dette laget,
vi har spilt i Europa, rykket ned i Salamanca
Vi falt ned til helvete og fansen fulgte etter,
vi gråt i Irún, Eibar og Las Palmas
Og det gjør ingenting for meg, at dere aldri vinner noe,
for oss er drakten hellig
Vi teller ikke år, men sesonger,
vi vil alltid være der, gjennom det gode og det vonde

De siste 50 årene har Rayo Vallecano for det meste holdt seg i Segunda Liga. Oppholdene i La Liga har vært kortvarige. Den mest minneverdige perioden i nyere tid startet da de rykket opp i 1999 ved å slå Extremadura i playoff-runden under Juande Ramos. (Nederlaget kostet jobben til en ung trener ved navn Rafa Benítez.) Ramos tok laget til niendeplass neste sesong, og kvalifiserte seg til UEFA-cupen via fairplay-reglene. Der kom de helt til kvartfinalen, og slo blant andre Molde på veien, før Deportivo Alavés ble for sterke.

Så, etter fire år i La Liga, kollapset laget. Sesongen 2002/03 kom de på sisteplass, og i stedet for å slå tilbake neste år, falt de rett gjennom til tredjedivisjon. Perioden huskes godt av Rayo-supporter Reidy:
– Det var et enormt slag for en klubb som hadde vært i UEFA-cupen, og som nå måtte spille kamper på kunstgress på Kanariøyene. Enkelte av klubbene de spilte mot eksisterer ikke lenger.

Det skulle bli 2008 før Rayo kravlet seg tilbake til Segunda División. Returen ble regissert av Pepe Mel, som nå trener Real Betis. I 2011 rykket de opp igjen under José Ramón Sandoval, mannen som reddet Granada forrige sesong. Troppen den påfølgende sesongen hadde flere kjente navn: Javi Fuego, som nå er i Valencia, Espanyol-legenden Raúl Tamudo, Diego Costa, på lån fra Atlético Madrid og Michu. Starten i La Liga var glimrende, men ut mot våren skled de ned mot bunnstriden. Plassen ble reddet i siste spillerunde, takket være et vinnermål fra Tamudo to minutter på overtid.

De beholdt La Liga-plassen til tross for en skrekkelig økonomi. I 2011 ble klubben satt under i administrasjon. Styret skyldte penger til spillerne, og enkelte ble ikke betalt på nesten et år. I 2011/12-sesongen nådde det et punkt hvor trener Sandoval og spillerne ble beordret til å betale tilbake bonuser de allerede hadde fått. I én kamp, mot Barcelona, ble de supporterne som hadde sesongbilletter bedt om å betale ekstra for plassene. De svarte med å dra til billettskranken med poser fulle av vekslepenger.

Situasjonen understreket La Ligas økonomiske ulikheter. Mens Real Madrids budsjett ligger på 650 millioner euro denne sesongen, har Rayo 30. De fleste signeringene kommer enten gratis eller på lån. Ofte handler det om nedfallsfrukten fra andre klubber. Om noen slår til, blir de som regel solgt. Blant spillere som har forlatt klubben siden opprykket finner vi Coke (til Sevilla), Michu (Swansea), Javi Fuego (Valencia), Joaquín Larrivey (Celta), Alberto Bueno (Porto) og Léo Baptistão (Atlético). Den som innbrakte mest penger var Baptistão, en spiss Rayo hentet som 15-åring fra et brasiliansk futsal-lag.

Ikke alle selges for det de bør. Michu gikk til Swansea for to millioner pund, til tross for å nettopp ha scoret 15 ligamål. «Rayo har ingen penger, så to millioner pund er ‘wow!’», sa Michu, som noen år tidligere hadde studert økonomisk administrasjon. «Rayos økonomi er katastrofal.»

Karismatiske Paco Jémez står for en ambisiøs spillestil som ofte resulterer i store tap. Likevel har Rayo blitt nummer 8, 12 og 11 i La Liga siden han tok over laget i 2012.
Karismatiske Paco Jémez står for en ambisiøs spillestil som ofte resulterer i store tap. Likevel har Rayo blitt nummer 8, 12 og 11 i La Liga siden han tok over laget i 2012.

Mirakelmannen Jémez
Forutsetningene tatt i betraktning er det en bragd at Rayo spiller sin femte strake sesong på  høyeste nivå. Etter dramaet under Sandoval har de blitt nummer 8, 12 og 11 i La Liga. (Etter 8. plassen ble de nektet spill i Europa League på finansielt grunnlag.) Treneren som har oppnådd dette er Paco Jémez, en tidligere midtstopper som hadde to opphold i Rayo, men som tilbrakte mesteparten av spillerkarrieren i Deportivo og Zaragoza. Som trener ble han kjent for å utrette mye med små ressurser, blant andre med Las Palmas og Córdoba, og han erstattet Sandoval sommeren 2012.

Det er vanskelig å ikke like Jémez. Han er energisk og prinsippfast, og det er lett å forstå hvorfor han har supporternes støtte. Klesstilen har for lengst blitt legendarisk. På sidelinjen står han i sylskarpe dresser og skjorter som hadde glidd rett inn i Ocean’s Eleven. Han bytter gjerne ut spillere før pause, og kansellerer treningsøkter om innsatsen er laber.

Han er også oppriktig. Da Rayo signerte vingen Zhang Chengdong i sommer grunnet en avtale med sin kinesiske hovedsponsor, kalte Jémez det den muligens verste avgjørelsen styret hadde tatt i hans tid i Vallecas. «De sportslige og finansielle aspektene av klubben burde aldri blandes», fortalte han radioshowet El Larguero. «Det kan ikke tillates at en klubbsponsor tvinger en spiller over på klubben.» Han kritiserte også sesongoppkjøringen, som hadde ført stallen til Kina for å møte Real Sociedad. «Jeg hadde foretrukket å bli i Spania.»

Jémez tilrettelegger Rayos taktikk som om han hadde spillermaterialet til Luis Enrique. Da Rayo spilte borte mot Atlético forrige sesong, stilte de med tre bak, fire sentrale midtbanespillere, to vinger og én spiss. De siste to sesongene har Rayos ballinnehav ligget på 57 prosent i snitt; omtrent det samme som Real Madrid. Roberto Trashorras, lagets 34-årige playmaker, slo flest pasninger per La Liga-kamp forrige sesong med 77.7 i snitt. Nærmest var Jordi Alba (69.6) og Sergio Busquets (67.2).

Nettopp kampene mot Barça er interessante. Da Tata Martinos mannskap gjestet Vallecas i 2013/14, sto Rayo for en gedigen sensasjon ved å ha ballen mer. Dette hadde ikke skjedd med Barça siden 7. mai 2008, og Martino ble umiddelbart bombardert med kvasse spørsmål.

Det skal legges til at Barcelona vant kampen 4-0. For selv om Jémez-stilen er modig, betyr det ikke at den alltid funker. I Rayos åtte kamper mot Barça under Jémez har resultatene vært 0-4, 0-7, 0-5, 1-3, 0-4, 0-6, 0-2, 1-6. Dette gir en målforskjell på 2-37 og et snitt på 4.6 baklengs per kamp. Men Jémez er ingen bussjåfør. De stygge tallene kommer av at laget aldri gir opp. Som han sier: «Om du ligger under med to, hva er da forskjellen om du taper med fire?»

Filosofien har til tider også sviktet mot svakere lag. I 2013/14 begynte Rayo sesongen med 3-0, 0-5, 1-2, 0-5, 0-4, 1-4, 0-1, og i midten av desember hadde de tapt 17 av 25 ligakamper. Jémez ble kritisert, men selv insisterte han at det var utførelsen av planen som var feilen, ikke selve planen. Hadde han vurdert å skifte stil? Nei, aldri.

«Jeg har tro på det vi holder på med», sa han. «Hvis du ansetter meg som trener, så vet du hva du går til.»

Filosofien er å alltid gå for seier. Logikken til Jémez er at poengdelinger har lav verdi når du kjemper mot nedrykk. Dette gjenspeiles i tallene: På 114 ligakamper under Jémez, altså de siste tre fulle sesongene, har Rayo spilt uavgjort 13 ganger. Det er færre enn Barcelona (14) og Real Madrid (15) over samme periode, til tross for at begge nærmest alltid vinner; laget som ligger nærmest utenom de to store er Atlético Madrid, med 22. I 2013/14 slapp Rayo inn 80 ligamål, mer enn noe annet lag. Likevel overlevde de.

Rayo-fansen er ikke fremmed for å vise solidariske meldinger om politiske hendelser. Denne handler om en episode i kystbyen Salou og flyktningkrisen rundt Middelhavet.
Rayo-fansen er ikke fremmed for å vise solidariske meldinger om politiske hendelser. Denne handler om en episode i kystbyen Salou og flyktningkrisen rundt Middelhavet.

Vallecas-orkesteret
I kveld mot Valencia har Jémez faktisk gått ut med 4-4-2, og Rayo er heldige som overlever et par gode Valencia-sjanser i begynnelsen. Bak målet synger fansen for full hals. Helt fremme står mellom åtte og ti Bukaneros-medlemmer med fjeset vendt opp mot tribunen. Om Bukaneros-svingen kan anses som stadions orkester, er det disse som er dirigentene.

Flere av dirigentene har egne plattformer som gjør dem mer synlige for fansen. Fyren som fremstår som lederen har til og med et eget rekkverk. Han ser knapt på kampen. På et tidspunkt starter han en sang, men viser så misnøye med hvordan den har begynt og vifter med hendene. Innen fire sekunder har sangen stoppet. Så begynner han på nytt, og alle følger med.

Dommeren blåser for pause. Stillingen er 0-0. Spillerne går inn i to tunneler under tribunen hvor Bukaneros står. Snart beordrer lederen alle til å flytte seg over mot venstresiden, slik at høyresiden står tom. Så begynner de å hoppe opp og ned. Jeg spør hvorfor, og får et logisk svar: Valencia-garderoben ligger like under.

De nye LFP-tiltakene har forhindret Bukaneros i å ta med mye av sitt vanlige utstyr på kampen – trommer, megafoner, politiske bannere, materiale til protester – men i løpet av kvelden viser de minst én solidarisk melding. Den handler om to hendelser i august. Én fant sted i den katalanske kystbyen Salou, hvor det oppsto opptøyer mellom innvandrere og politibetjenter etter at en 50-årig mann fra Senegal hadde omkommet under en politioperasjon rettet mot salg av falske varer. Den andre handler om flyktningkrisen.

Andre sanger er mer generelle. Én forkynner at billettene er for dyre og at Spanias stadioner står tomme. Skylden legges ved døren til et velkjent navn:
«Hvis du ikke danser, så er du Tebas!»

Fornøyd som lillebror
Totalt har 9 606 tilskuere tatt turen til stadion i kveld. Dette virker greit, snittet forrige sesong lå rundt 10 500. Men når jeg treffer Rayo-supporter Paul Reidy etter kampen, mener han at stadion burde vært fullt hver kamp. Og at styret ikke makter å utnytte klubbens potensiale.

Han sikter blant annet til presentasjonen av Rayos drakter i sommer. På den svarte andredrakten hadde den symbolske røde stripen – inspirert av River Plate – blitt byttet med seks regnbuefarger som representerer samfunnets anonyme helter. De støtter de som kjemper mot kreft (rødt), de handikappede (oransje), de som «mister håpet» (gult), de som forsvarer miljøet (grønt), de som kjemper mot barnemishandling (blått), og de som kjemper mot vold i hjemmet (indigo). Sammen symboliserer stripen «LGBT»: Akronymet for lesbiske, homoseksuelle, biseksuelle og transseksuelle. Rayo la til at for hver gang noen kjøpte trøyen, ville syv euro doneres til disse formålene.

Initiativet ble hyllet verden rundt. Nok en gang sto Rayo frem som en solidarisk klubb, og Bukaneros var blant de få som så tiltaket som kynisk markedsføring. Om dette faktisk var tilfellet kan diskuteres, men det var ingen tvil om at trøyen kunne gi Rayo gode penger. Saken ga klubben en internasjonal PR den ellers bare kunne drømme om.

Utnyttet Rayo situasjonen? Ikke helt. Reidy sier at han ble oppringt av CNN, som skrev en sak om trøyen. De hadde prøvd å få en kommentar fra klubben, uten hell. Reidy selv ble spurt om å kontakte Rayo, men heller ikke han fikk tak i noen. Det viste seg at pressesjefen var på ferie.

Rayo har heller ingen offisiell Facebook-side. De tvitrer kun på spansk. Reidy ser dette som en tapt mulighet til å gjøre klubben større, til å skaffe internasjonale fans. Rayo er tross alt den eneste toppklubben i et nabolag med flere enn 300 000 innbyggere.

– Det er ikke vanskelig. Hyr inn en markedsansvarlig. Lag en Facebook-side. Gi en gutt arbeidserfaring og la ham tvitre på engelsk. Selv Eibar gjør det, sier han.

– Men de bryr seg ikke. Og fra en supporters perspektiv er det frustrerende å se hvordan dette potensialet ikke utnyttes.

Klokken 00.20 er kampen over i Vallecas. Det ender 0-0, et godt resultat for Rayo, som kan takke sin 35-årige keeper Toño for poenget med en mesterlig redning rett før slutt. Spillerne tusler av banen, mens et par fans sparker i stykker seter med høye rygger.

Bak mål står Bukaneros og applauderer til Rayos siste spiller – Toño – har forlatt banen. Så går de, 00.30.

Utenfor stadion kryr det av fans. Jeg forlater Vallecas som jeg kom, en 20-minutters tur med t-banen, og smetter ned under jorden. Inngangen er like ved stadion, men det er ingen kø for å komme inn. Jeg syntes dette er merkelig, før jeg tenker meg om og innser at det kanskje ikke er så rart likevel. De fleste bor jo i nabolaget.

The Men Behind Manchester City: The Dark Side

On the pitch, Manchester City impressed everybody last season. Now let’s take a look behind the scenes – on the men who own the club.

By Nicholas McGeehan

The trailer for the forthcoming Amazon Prime documentary ‘All or Nothing: Manchester City’ is out and it’s hard to escape the feeling that they came mighty close to calling it ‘Death or Glory: Manchester City’s Band of Brothers.’ Overlaid by a drum-heavy score, it features General Pep Guardiola drawing up his battle plans, exhorting his weary and injured troops in the dressing room “we are close, we are so close” before proudly surveying his platoon’s triumphant victory away to Stoke City.

Regrettably, Netflix have yet to approach me with an offer to fund my own counterproject, ‘The Men Behind Manchester City’, leaving me with no option but to reveal details of the second episode, provisionally titled ‘The Kids Are Not Alright.’ Whereas Amazon’s documentary draws on the tone and genre conventions of the modern war movie, viewers of my project are more likely to see parallels with themes from 1980s American soap-operas, although ironically it is my documentary that contains all the death and the stomach-churning violence. Episode 1 was based around the bombshell revelation that Manchester City is not actually run by Sheikh Mansour Al Nahyan but by his more powerful and more dangerous older brother, Sheikh Mohammed bin Zayed Al Nahyan, and it argued that the club’s rise to the top of the European game reflects the efforts of a gang of cash-hungry, blood-thirsty statesmen to extend their network of power and influence, aided and abetted by shape-shifting public relations advisors. Episode 2 brings our other key actors into play: Abu Dhabi’s junior partner in the United Arab Emirates (UAE), Dubai; Abu Dhabi’s regional ally Saudi Arabia; and their hated Gulf neighbour, Qatar. It’s a tale of jealousy, quarrels, cruelty, and high-stakes competitive camel-racing, and if episode 1 left you feeling a bit uneasy about the men trying to take control of professional football, buckle up.

Pep Guardiola and Sergio Aguero with Sheikh Mansour Al-Rahyan, the official owner of Manchester City.

The leaks
A little bit of background is necessary to explain why Saudi Arabia and the UAE hate Qatar so much. The antipathy largely hinges on how the unelected rulers of these fabulously wealthy petrostates regard the threat of political Islam: Qatar is generally quite tolerant of groups like the Muslim Brotherhood, and their news network Al Jazeera was generally favourable to those groups during the Arab Spring uprising that began in 2010 and the counter-revolutions have thrown the Middle East into bloody turmoil; Abu Dhabi regards the Muslim Brotherhood as a fifth column, and anyone who sympathises with them can expect to be arrested, tortured and thrown in jail; Dubai goes along with whatever Abu Dhabi does; and in Saudi Arabia it’s just too complicated to even get into. What’s important for a football audience to be aware of is the jealousy, the pettiness and the vindictiveness that characterises their feuding.  

We are already seeing the effect of this at the highest level of the game. In November 2017, a group of hackers called Global Leaks – widely assumed to be working in the service of Qatar – provided evidence to The Intercept of what they called the UAE’s plans to “wage financial war” against Qatar and force it to share hosting of the 2022 World Cup. The basic idea was to devalue Qatar’s currency, thereby starving it of the funds it needs to complete an estimated $200 billion of World Cup construction projects. The plot was outlined in a PowerPoint presentation found in emails of the UAE Ambassador to the United States, Yousef Al-Otaiba. “FIRE UP THE PR MACHINE TO REMIND PEOPLE THERE IS A PROBLEM WITH QATAR”, begins one capitalised slide. What The Intercept did not report was that the presentation also revealed plans to “petition FIFA to grant the tournament to the [Gulf] region as a whole.” A few months later, in April 2018, FIFA President Gianni Infantino duly floated a proposal to extend the 2022 tournament to 48 teams, something that would necessarily require games to be played elsewhere in the region. “Coincidentally, Infantino has been highly active in the region of late,” reported the BBC’s Richard Conway at the time, referring specifically to “meetings held with the leaders in the United Arab Emirates and Saudi Arabia.”

The gruesome twosome
The ruler of Abu Dhabi, Mohamed bin Zayed (MBZ), and the ruler of Saudi Arabia, Mohamed bin Salman (MBS), are the Gulf’s gruesome twosome, and the architects of various harebrained schemes designed to get the upper hand on Qatar. Take, for example, what the auctioneers Christie’s described as “a historic night in New York” in November 2017, when representatives of the Saudi crown prince paid a world-record $450 million for a Leonardo da Vinci painting, ‘Salvatore Mundi’. Christie’s proclaimed that the “stunning price reflects the extreme rarity of paintings by Leonardo da Vinci,” but a more amusing theory later emerged. According to “a source close to the Emirati leader [MBZ]”, MBS only paid so much for the painting – valued at $80 million – because he thought he was bidding against Qatar. It turns out he was bidding against MBZ, who also thought he was bidding against Qatar. When the Sheikhs realised their error, they swapped the painting for one of MBZ’s yachts, and that is why an overpriced picture of Jesus is now one of the main attractions for visitors to the Louvre Abu Dhabi. Saudi Arabia is unquestionably behind what Tariq Panja described recently in the New York Times as “the brazen bootlegging of a multibillion dollar sports network” whereby sources in Saudi have deployed “industrial scale knowledge and ability” backed by “multimillion dollar-funding” to tap into Qatar’s beIN Sports network and make its content free to view to anyone willing to pay the $100 for the beOutQ decoder that is now widely available in Saudi Arabia.

Unfortunately, bungles and bootlegging merely provide the context for Episode 2’s darker content. “The Kids Are Not Alright” is mostly about child slavery.

A camel jockeys ideally shouldn’t weigh more than 20 kilos. Therefore they use kids, usually between four and six years old, to ride the big animals.

The invincible child jockeys
On May 11, 2005, then US Ambassador to Qatar, Chase Untermeyer, sent a classified cable to the State Department in Washington DC detailing his experiences at a large thoroughbred camel race meeting in Doha. Untermeyer noted the highly visible presence of the most senior members of the Qatari royal family, including the current Emir Sheikh Tamim Al-Thani. “During the fifth round, two camels were observed coming through the finish line without jockeys. When asked about the missing jockeys it was commented that the jockeys must have fallen off the camels onto the racetrack,” runs the cable, which describes seeing a total of three jockeys being taken away in ambulances that day and notes that six jockeys die every year and “many more are severely injured.” Untermeyer also noted that US Embassy staff’s attempts to interview the jockeys of these thoroughbred camels “met with resistance.” This isn’t surprising the 800 jockeys present that day were mostly between 4 and 6 years old and they weren’t Qatari.

Anyone who has spent time in Doha or Dubai or Abu Dhabi will testify that the Gulf is no longer a place one associates with a traditional, pastoral way of life. The discovery of oil in the 1950s and 60s consigned that lifestyle to history, and the camel, which had been so central to the lives of the peninsula’s bedu tribes, found itself in need of a career reboot. Enter the hejin, or racing camel, an impressive 400 kg beast capable of sustaining an average speed of 35 kilometres per hour over long distances. Previously a largely ceremonial event at bedu weddings, camel racing became an outlet for the Gulf Sheikhs’ competitive urges, and a means to display their credentials as the protectors of local culture and traditions at a time when oil money was transforming their economies and their societies irrevocably.

The use of children in races can be traced back to the men behind Manchester City the Al-Nahyan family of Abu Dhabi and the palace they built themselves in the Rahimyar Khan region of Pakistan in the 1970s. Camel racing was one of the outdoor pursuits favoured by visitors to the palace and it did not escape their attention that the young jockeys from the area who took part in the races enjoyed a significant competitive advantage over adult jockeys camels, unlike horses, cannot be fitted with weight-distributing stirrups, making the jockey’s weight even more critical in races.

According to Save The Children, it was around this time that parents from Rahimyar Khan began to allow their children to be taken to the Gulf, often in private planes, and as the popularity of the burgeoning sport grew, fuelled by petrodollars, so did the demand for jockeys. Children from Bangladesh, India, Sudan, Mauritania were also trafficked to the Gulf, but Pakistan appears to have been the main source of child jockeys and the UAE their main destination. Save The Children estimate that 15,000 children from the Rahimyar Khan region of Pakistan alone were trafficked to the UAE between the mid-1970s and 2005. Investigations in Pakistan in 2004 revealed the existence of several highly-organized trafficking networks, comprising criminal gangs, recruiters, travel agents, law enforcement officials in Pakistan, and wealthy and powerful individuals in the UAE. Traffickers promised poor and desperate families that their children would be going to well-paid jobs and there were reports of coercive methods being used, which is to say kidnapping, when deception failed.

The sport became highly competitive and highly professional to the point where the Al-Nahyan family set up a racing camel research centre equipped with operating tables that could accommodate humps, but there was a central tension at its core: the Sheikhs had to use the lightest jockeys possible to remain competitive, which meant they needed to use other people’s young children in their races, but to accrue the prestige and honour that accompanies victory, the sport had to be visible to its intended domestic audiences, which meant their exploitation of these young children needed to be very public. As a result, race meetings were meticulously stage managed and involved local music, dance, and poetry lauding the ruling sheikhs, who entered and were seated in the grandstand in accordance with their importance. If you weren’t able to attend camel races yourself, that wasn’t a problem they were screened on local television. Footage from a 2002 race meeting in Dubai shows the most senior members of the country’s ruling elite in attendance, including Manchester City’s nominal owner, Sheikh Mansour bin Zayed Al-Nahyan. Inevitably the scale of the trafficking operation and the visibility of the problem began to attract the attention of groups like Save The Children, UNICEF, and Anti-Slavery International, and when reports of the mistreatment of the children began to emerge in the late 1990s, they made uncomfortable reading.

The smashing of genitals
Children who spoke to Anti-Slavery International said that they were underfed to keep their weight down, forced to work long hours with either minimal or no pay, and beaten. UNICEF reported that some children were also sexually abused. Save the Children described harrowing stories of children stung by scorpions while they tried to sleep, children bitten in the face by camels as they posed for photos with victorious sheikhs, children given electric shocks for stealing dates intended for the camels, and child jockeys trampled and left untreated in the backs of vans. Information submitted to the UN Working Group on Contemporary Forms of Slavery in 2001 included details of the death of a seven-year-old Bangladeshi as the result of kidney damage sustained during a camel race in Dubai, and described how the ‘smashing of genitals is common and indescribably painful.’ In Qatar, the injuries suffered during races were so severe that a group of doctors published an article in the Clinical Journal of Sports Medicine. The article revealed that out of the 275 children aged between five and fifteen, who were admitted to hospital for injuries sustained in camel racing or training between 1992 and 2003, nearly a quarter had head injuries with a high number of skull fractures and brain injuries. Of 18 children with neck injuries, five ended up with permanent spinal cord disabilities. In a BBC article from 2005, a child tells of the punishment meted out to a disobedient jockey: “There was a child in the camp, and because he wanted to leave the camp and go to Dubai, one of the racetrack owners ran over the child in a truck and killed him.”

The description of the jockeys as children doesn’t do justice to the horror of this situation. An award-winning documentary, “Sport of Sheikhs”, first aired on HBO in 2004 (and now available on YouTube) contains footage of children as young as 3 years old being strapped onto camels for training runs. The jockeys were infants. Once a child reached 20 kg he was deemed too heavy and surplus to requirements. One of many former camel jockeys I spoke to in Bangladesh in 2011 said that he was injected with anti-growth hormones to keep his weight down.

Mohammed bin Zayed Al-Nahyan is the de facto owner of Manchester City – and a big fan of camel races. Here he enjoys the company of Fifa president Gianni Infantino.

The lawsuit
The screening of the HBO documentary in the United States was a public relations disaster for the UAE and things got worse for them in September 2006 when a US law firm, Motley Rice, filed a lawsuit against the ruler of Dubai, Sheikh Mohammed bin Rashid Al-Maktoum, accusing him of child slavery. Motley Rice argued that Al-Maktoum’s thoroughbred horse-racing interests in the US provided courts with jurisdiction to hear a civil action on behalf of hundreds of former child jockeys and their families. According to the attorney who handled the case, Al-Maktoum was “gracious to the process server” who served him with the lawsuit on September 11, 2006 at the Keeneland horse sale in Kentucky, but there must have been consternation behind the scenes in Dubai and Abu Dhabi. Motley Rice had earned a reputation as, in the words of Forbes Magazine, “the most feared asbestos/tobacco/mass-torts plaintiffs law firm in the country,” and they had a wealth of evidence to support the slavery charges. The UAE’s response was predictable: they fired up the PR machine.

To put it mildly, the case presented a challenge. A handful of the richest men in the world had systematically preyed on thousands of the poorest families in the world for three decades, and robbed them of their infant sons to furnish the demands of the sport they created and developed for self-promotional purposes. As if that wasn’t enough, their own TV footage provided compelling evidence of their guilt. Fortunately for them, if you’re rich enough and powerful enough, even child slavery can be spun to your advantage.

The spin master
The UAE turned to Mark Saylor, a former Los Angeles Times editor and chess-master turned PR supremo. Saylor died in 2013, but here’s how his website described his work for the UAE government: “when a lawsuit alleged human rights violations by a foreign government’s leaders, Saylor Company turned a potential catastrophe into a public relations benefit. Our work resulted in international media coverage of the country that focused on its positive achievements and highlighted the government’s leadership in tackling a difficult human rights issue.”

To explain in full how the UAE pulled this off would require a detailed examination of some centuries-old principles of international law, so a summary will suffice here. The strategy was two-pronged. Firstly, the UAE hired UNICEF to repatriate the children and to lend their seal of approval to a rudimentary compensation scheme $1000 for anyone you could prove he had been a camel jockey and a maximum payment of $5000 for families of children who had died or been permanently disabled. To get the cash, the children and their families had to sign away their right to seek compensation elsewhere. According to the documents that the UAE submitted as part of its defence to the lawsuit, UNICEF was also contractually obliged to “maximize opportunities for building the identity of the project as UAE funded.” An alternative way of putting this is that UNICEF were paid to publicise and promote a narrative that depicted the men responsible for the enslavement of the children as their saviours. To its shame, UNICEF abided enthusiastically by the terms of the contract. In 2007, for example, UNICEF’s then regional director for the Middle East and North Africa expressed his “earnest appreciation to the visionary leaders of UAE who made this project a long-term promise of protection and development for all affected children.” The second stage of the process was to turn up the political pressure on the US government. In a letter to then US Secretary of State, Condoleeza Rice, in which he asked that she “exert efforts” to put a halt to the “negative effects” of the lawsuit, the UAE’s Minister of Foreign Affairs, Sheikh Abdullah bin Zayed Al-Nahyan described his country as “a main partner in the international fight against terrorism.” Sheikh Al-Maktoum sent a similar message to then President George W. Bush in November 2007. The US government duly offered its support for a dismissal of the lawsuit in the terms prescribed by the UAE government. Ultimately, courts in Miami and Kentucky denied jurisdiction, nobody was ever held accountable, nobody was ever properly compensated and few media outlets, with the notable exception of HBO, ever thought it worth exploring in much detail.

Where is the media?
The lack of media coverage of the case was particularly surprising in the UK given that the filing of the lawsuit coincided with the Gulf states’ first major foray into club football the inauguration of Arsenal’s Emirates Stadium. Emirates Airlines is owned by the government of Dubai and while its ‘Fly Emirates’ sponsorship of numerous European clubs serves a more obviously commercial purpose than Abu Dhabi’s ownership of Manchester City, or Qatar’s ownership of Paris Saint-Germain, the Emirates brand forms a central pillar of Dubai’s branding strategy. Dubai bought the naming rights to Arsenal’s stadium in 2004, making its relationship with the club deeper than its sponsorship of Real Madrid, Benfica, AC Milan, Olympiakos, Hamburg, or the New York Cosmos, but in all the hullabaloo that accompanied the official opening of the stadium in October 2006, nobody seemed to think it worthy of comment that Arsenal’s new patron was facing child slavery charges. History repeated itself two years later when the UK media failed to notice that several members of the Abu Dhabi royal family, which had just purchased Manchester City, were facing slavery charges in Belgium. A court in Brussels convicted nine Abu Dhabi princesses in absentia in that case, based on the testimony of a group of domestic servants who escaped from the Hilton Hotel and went to Belgian police. Sheikh Al-Maktoum’s involvement in child slavery, by contrast, led to him and other rulers in the UAE being lauded as visionary humanitarians.

If the camel jockey story tells us anything it’s that there’s no depth to which the Gulf’s rulers won’t stoop to nor any actions they’ll consider beyond the pale as they vie for supremacy, and there is little doubt that football is now one of the key battlegrounds where their rivalries will play out. In May 2018, Tariq Panja revealed that Saudi Arabia and the UAE were behind efforts to set up a $25 billion world club championship, a move aimed at wresting control of elite club competition away from UEFA. Gianni Infantino’s efforts to push that through failed, as did his efforts to secure a piece of Qatar’s 2022 tournament for Saudi Arabia and the UAE, but the Gulf monarchs can spot an easy mark, they know that no horse’s head need be harmed in negotiations with Gianni Infantino, and you can rest assured they will be back. Qatar, for its part, will do whatever is required to host the 2022 World Cup, everything, that is, except treat more than one million migrant workers better than serfs and protect them from its life-threatening climate. So expect the Gulf states to buy and sponsor more clubs, expect them to buy more television rights, and don’t expect their quarrelling to abate any time soon.

The next episode
The broadening of the focus of Episode 2 might appease the anger of the Manchester City fans who feel their club has been unfairly singled out for scrutiny, but the football fans who can step back from their narrow tribal loyalties will realise that the story of the Gulf’s child slaves should serve as a cautionary tale for anyone who cares about the long-term health of the game and not just the short-term success of one club. It would be an act of folly to allow any group of petty kleptocratic patriarchs to take a controlling stake in the game, let alone a group with a very recent history of child slavery to add to their long and blood-spattered rap sheets. Unfortunately, the men whose money now props up much of elite football will feel very confident of strengthening their grip on the game. And let’s face it, if you can get away with child slavery, you can probably get away with anything, right?

That concludes this sneak-preview of episode 2 of the series! Episode 3 will take a closer look at the UAE’s geopolitical clout, and will dive into the allegations that the men behind Manchester City hired a convicted child molester to illicitly funnel money to a fundraiser for US President Donald Trump, before addressing how the UAE government called in Indian special forces to kidnap a princess from Dubai who had fled the country on a yacht with a former French spy.

 

Fra kanten av stupet

For 20 år siden befant Brighton seg på kanten av stupet; hvis ikke laget klarte å ta poeng borte mot Hereford United, ville klubben forsvinne fra det engelske ligasystemet.

Tekst Lars Sivertsen

Josimars Premier League-bibel 2018/19 er nå for salg. Vi ettersender bladet fortløpende til alle som bestiller abonnement her.

 

3. mai 1997 var en nervøs dag for Brighton & Hove Albion F.C. Det hadde vært mange nervepirrende dager den våren, mange dager der et nederlag ville sendt klubben et stort steg i retning avgrunnen. Denne lørdagen skulle alt endelig avgjøres. Det var siste serierunde, og dersom Brighton ikke tok poeng borte mot Hereford United ville klubben fra sørkysten ryke ut av det engelske ligasystemet. Mye tydet på at de ikke ville komme tilbake.

Brighton var denne våren en klubb i dyp krise. Ikke den type krise toppklubber har når de taper et par kamper på rad, men den typen krise som kan bety kroken på døren. Økonomien hadde vært skral i lang tid, og fire år tidligere var klubben nær å bli tvangsavviklet. De ble da reddet av to forretningsmenn, Bill Archer og Greg Stanley. De to kjøpte klubben for 56 pund og 25 pence, og sa de kunne tilføre de 800 000 pundene klubben trengte for å fortsette driften. Problemet var bare at Archer og Stanley ikke tilførte noe som helst, pengene viste seg å være et banklån de to hadde tatt opp med Brightons stadion, Goldstone Ground, som sikkerhet. 

Archer bodde i Lancashire, mens Stanley hadde sesongkort hos Chelsea, ingen av dem hadde noen særlig forbindelse til Brighton-området. Under deres eierskap fortsatte klubben å tape penger, og i 1995 solgte de Goldstone Ground til eiendomsutviklere for 7.4 millioner pund. Archer og Stanley gjorde dette uten å konsultere supporterne, og uten å legge noen plan for hvor klubben nå skulle spille sine hjemmekamper. Som en nødløsning fikk klubben leaset Goldstone Ground tilbake fra kjøperne for en siste sesong med fotball, før Brightons hjemmebane siden 1902 skulle rives.

Det ble på denne tiden avslørt at Archer og Stanley, kort tid etter de kjøpte klubben et par år tidligere, stille og rolig fjernet en klausul i klubbens vedtekter. Klausulen, som hang igjen fra da klubben ble stiftet, stipulerte at dersom klubben ble lagt ned så skulle eventuelle penger fra salg av gjenværende verdier gis til andre idrettslag i Sussex-området. Uten denne klausulen kunne klubben, teoretisk sett, legges ned – og dersom Goldstone Ground ble solgt for mer enn hva klubben hadde i gjeld kunne disse pengene tilfalle eierne. Holdingselskapet Archer og Stanley opprettet – og som de kjøpte Brighton gjennom – het «Foray 585». Oxford English Dictionary definerer ordet «Foray» på følgende vis: «A sudden attack or incursion into enemy territory, especially to obtain something; a raid». Det er umulig å si med sikkerhet hva eiernes intensjoner egentlig var, men det vi kan si er at dersom intensjonene deres var å kjøpe klubben, kjøre den i grøfta og stikke av pengene som var igjen etter at stadion ble solgt, vel, da hadde det sett akkurat slik ut.

Supporterne viser veien
Heldigvis for klubben oppdaget Paul Samrah, statsautorisert revisor og Brighton-fan, og Paul Bracchi, reporter hos lokalavisen The Argus, at den aktuelle vedtekten hadde «forsvunnet». Avisen slo det stort opp, og fotballforbundet kom på banen. Klausulen ble satt tilbake i vedtektene. For Archer og Stanley ble det plutselig langt vanskeligere å tjene raske penger på den skakkjørte klubben de hadde kjøpt. Eierne insisterte på at klausulen hadde blitt fjernet ved en feiltakelse. 

Da Brighton startet 1996/97-sesongen visste de at det var deres siste sesong på sin historiske hjemmebane, men hva som ville komme etter det visste ingen. Klubben var stadig i dårlig forfatning økonomisk, så å bygge ny stadion var uaktuelt. Det var snakk om å kanskje spille på Fratton Park i Portsmouth, 80 kilometer unna. Supporterne visste også at klubben var eid av menn med suspekte motiver som neppe hadde særlige planer for langsiktige investeringer i klubben. Det var vanskelig for spillerne å ikke bli påvirket av slik turbulens, og Brighton vant bare to av sine første 16 seriekamper den sesongen. Ansatte i klubben som hadde vært der i årevis fikk sparken, både lokalavisen og generalsekretæren i supporterklubben ble på et tidspunkt bannlyst fra stadion. Midt i elendigheten begynte også tilskuertallene å falle. 5 263 hadde sett sesongåpningen mot Chester City, et brukbart tall for et lag på nivå fire i ligasystemet. Men kun 1 913 så Brighton tape 0-3 mot Rochdale den 29. oktober. I november-utgaven skrev det ærverdige engelske fotballmagasinet When Saturday Comes at måten klubben hadde blitt drevet under Archer og Stanleys eierskap var «a complete disgrace», og «to say the board do not have the best interests of the supporters at heart would be an understatement of cataclysmic proportions».

Men fotballklubber dør ikke stille. I en hjemmekamp mot Lincoln 2. oktober hadde fans stormet banen to ganger for å demonstrere mot eierskapet, og 10. desember kom avgjørelsen fra fotballforbundet om at Brighton skulle trekkes to poeng. Hjemme hos foreldrene sine i Devon satt da 15 år gamle Richard Vaughan og gjorde noe svært få gjorde på den tiden: Han logget seg på internett. Det fantes under 300 000 nettsider i verden i 1996, men en av de var en Brighton-fanside som het «Seagulls Server». I gjesteboken skrev 17 år gamle Richard Vaughan følgende melding:

«I see the scum FA have now taken 2 points who do they think they are they wouldn`t do this to Man United. It makes me sick what is happening to your club and it`s an insult to your fans. I`m a Plymouth fan and I think that one week when we`re away I`m going to come up and support your protest. I think it would be a good idea if LOADS of fans from different clubs turned up at Brighton (with their shirts on) and joined in it would show that we`re all behind you 100%»

DJ til unnsetning
Det var en ide som raskt slo rot, og begynte å spre seg på nettet. Brighton-tilhengerne ble enige om 8. februar, en hjemmekamp mot Hartlepool, som en god kamp å sikte mot. Akkurat denne dagen passet godt, fordi det var ingen Premier League-kamper da så flere andre fans ville ha anledning til å komme. Epostene begynte å tikke inn fra supportere rundt forbi, men på denne tiden var det ikke bare nok å nå folk over internett: I 1996 var bare 4% av briter internett-brukere. Skulle «Fans United», som aksjonen ble døpt, bli en suksess måtte man få litt drahjelp av tradisjonelle medier.

Det er vanskelig å forklare Danny Baker. På Wikipedia-siden hans beskrives han som en «komiker, journalist, forfatter, radio-DJ og manusforfatter», og dette er en korrekt, men utilstrekkelig beskrivelse. Baker er en uforlignelig figur i det engelske medielandskapet. Rappkjeftet, velformulert, uendelig kreativ og ukontrollerbart impulsiv, Baker favner bredt i den engelske populærkulturen gjennom sin interesse for fotball og musikk. Han er kanskje aller best kjent som programleder på radio, der hans mange uforutsigbare innfall og forkjærlighet for ville digresjoner virkelig kommer til sin rett. Danny Baker er viktig i denne historien, for det som skjedde kunne neppe skjedd med noen hvilken som helst annen kringkaster. 

En av supporterne som organiserte Fans United, Warren Chrismas, tenkte at Danny Baker var en person som muligens kunne hjelpe dem å skape litt blest. Baker var selv livslang Millwall-supporter, og hadde gjennom karrieren alltid vært opptatt av å tale supportere fra mindre klubber sin sak. Han var mer opptatt av den den dype engelske fotballkulturen lenger nedover i divisjonene enn av superstjernene i Premier League. Om det var noen som kunne forstå hvor viktig dette var, og som kunne nå ut til et stort publikum, så måtte det være han. Waren Chrismas skrev et brev til Baker der han kort forklarte situasjonen, at de forsøkte å organisere en dag der fans fra andre klubber kunne komme og vise solidaritet. Han la ved utskrifter av støttemeldinger de hadde fått fra andre fans på internett. Alt dette plasserte Chrismas i en konvolutt, som han la igjen hos sikkerhetsvakten i resepsjonen av studioet der Baker skulle lede et innringerprogram på BBC Radio Five senere den kvelden.

Timingen kunne ikke vært bedre. Baker hadde akkurat sett sitt elskede Millwall tape mot Luton, og var allerede fyrt opp da han ankom bygningen. Så snart han var på luften snakket han umiddelbart om brevet han hadde fått, han hudflettet fotballforbundet på generelt grunnlag (dette er noe Baker gjør ofte), og fortalte hundretusener av lyttere om Fans United. Det var et utrolig øyeblikk for den forholdsvis lille gruppen Brighton-supportere som håpet de kunne gjøre noe for å redde klubben sin.

8. februar 1997 ble en dag som ikke glemmes i Brighton med det første. Allerede før den store dagen hadde publikumstallet begynt å krype oppover, og supportere fra andre klubber hadde begynt så smått å dukke opp på Brighton-kamper for å vise sin støtte. Men det som skjedde mot Hartlepool var noe annet: Plutselig var det 8 412 mennesker der, noe ganske annet enn bunn-noteringen mot Mansfield på 1 933 noen uker tidligere. Supportere fra utallige engelske klubber, fra sør, nord, øst og vest i landet dukket opp – i sine egne klubbers farger. Det dukket til og med opp supportere fra Real Madrid, Eintracht Frankfurt og Røde Stjerne. Eiere som driver høyt elskede lokalinstitusjoner mot avgrunnen er noe alle fotballfans enten har opplevd eller håper de aldri får oppleve. Tusener av fans som ikke hadde noe som helst med Brighton å gjøre flokket til en kamp på nivå fire en grå februar-dag, for å vise at fotballfolket kan stå samlet i solidaritet. 

Skjebnekampen
De oppmøtte hordene laget et durabelig leven, og Hartlepool ble feid av banen. Brighton hadde allerede begynt å levere bedre prestasjoner etter et managerskifte noen uker før. Tidligere Charlton-manager Steve Gritt hadde tatt over da laget lå på bunnen av tabellen, og under Gritt hadde de gradvis begynt å klore til seg poeng her og der. Foran de åtte tusen tilskuere vant Brighton 5-0. Etter Hartlepool-kampen forble tilskuertallet på Goldstone høyere enn tidligere det året, og Brighton vant 8 av sine 9 neste hjemmekamper. Det var nok til at de gikk inn i sesongavslutningen mot nedrykksrival Hereford med gode muligheter: Tok de poeng var de trygge.

Men tross sin gode hjemmeform hadde Brighton all grunn til å frykte en tur til Hereford. De hadde kun tatt tre poeng på sine siste 13 bortekamper. Goldstone Ground ble en festning i sine siste dager, men på reisefot var fortsatt Brighton udugelige. At de skulle møte bunnrivalen Hereford var heller ikke noe fordel. Det hadde strengt tatt vært langt bedre med et lag som ikke hadde noe å spille for og som kanskje innerst inne syntes litt synd på Brighton. I Hereford var det ingen solidaritet å hente. Det var ikke 100% sikkert at nedrykk ville bety slutten, men for et lag med dårlig økonomi, uinteresserte eiere og ingen stadion, har dårlige forutsetninger for å kjempe seg opp igjen fra den sørlige Conference-ligaen.

Derfor 3. mai 1997 var en enormt nervøs dag for Brighton & Hove Albion F.C. Supporterne hadde oppnådd mer enn de kunne våget å håpe på, de hadde hjulpet å dra laget opp av gjørmen. Men alt kunne likevel vise seg å være forgjeves. Brightons borteform var grusom, men de hadde én fordel: Brighton måtte bare ta poeng, mens Hereford måtte vinne. Hjemmefansen var også bekymret. Hereford er ikke noen storklubb, men nedrykk ville være et hardt slag for dem også. Atmosfæren på Edgar Street, en av de ikoniske stadionene i Englands lavere divisjoner, må ha vært trykket. 

Dersom atmosfæren i bortesvingen på Edgar Street var stresset ble den heller ikke bedre i det 21. minutt, da Brighton-forsvarer Kerry Mayo forsøkte å stoppe et innlegg, men i stedet sendte ballen i eget mål. 1-0. Brighton var så nær stupet av de kunne se over kanten. Hereford fortsatte presset, og Brighton ble reddet fra flere baklengsmål av paniske klareringer fra forsvaret. 2. omgang startet i samme spor. Men etter 62 minutter lander en klarering fra Hereford-forsvaret hos Craig Maskell, rundt 25 meter unna Herefords mål. Maskell tok en touch med låret for å legge ballen til rette, og fyrte av en presis og avmålt volley som fløy i en vakker bue, langt utenfor keepers rekkevidde – men ballen klasket i stolperoten.

Det kunne ha vært den optimale slutten på historien, et kunstmål som avslutning på berg og dalbane-sesongen. I et øyeblikk som varte en evighet forsto Brighton-fansen at fotballen var en ond sport, der håp knuses samvittighetsløst og perfekte eventyr snus til de bitreste og mest ufortjente nederlag av millimetere som ikke samarbeidet. 

Men så dukket Robbie Reinhelt opp og feiet returen i mål.

20 år senere spurte lokalavisen i Brighton Robbie Reinelt hva som er hans sterkeste minne fra den dagen. «Det er fortsatt Kerry som løper og hopper på ryggen min», sier Reinhelt. «Han løp så langt, han hoppet på ryggen min og han sa ‘du har akkurat reddet livet mitt’.» Kerry Mayo, den ulykksalige forsvareren som hadde scoret selvmålet i første omgang, var bare en tenåring. Han var født og oppvokst i Brighton. Det er vanskelig å tenke seg et mer urettferdig utfall enn at han skulle måtte bære det å ha sendt Brighton & Hove Albion ut i fortapelsen. Men Robbie Reinhelt kom til unnsetning.

Det holdt med det ene målet. Hereford hadde farlige sjanser mot slutten og var i nøytrale øyne det beste laget, men fotballgudene var fast bestemte på å belønne Brighton den dagen. Selv da Hereford-spiss Adrian Foster ble spilt gjennom alene med keeper og bare skulle sette ballen i mål var fotballgudene på vakt, og Foster lempet en veik avslutning rett i armene på Brightons sisteskanse. Kampen ble blåst av like etter, og Brighton var reddet.

Gambler Anthony Grant «Tony» Bloom tok sjansen og satset millioner på klubben fra hjembyen.

Reddet av gal mann
«Football United»-aksjonen og måten Brighton kjempet for å unngå et katastrofalt nedrykk i månedene etter, var en fantastisk opptur, men kampen for Brightons fremtid hadde bare såvidt begynt. De var fortsatt eid av uinteresserte sjarlataner, og de hadde fortsatt ingen stadion å spille på neste år. Brighton trengte noen som kunne bidra med mer enn bare lidenskap. Brighton trengte en helt.

Det er ikke mange fotballtilhengere i verden som kan si at de har gjort mer for klubben sin enn Dick Knight. I 2013 publiserte han selvbiografien Mad Man: From the Gutter to the Stars, the Ad Man who saved Brighton.

«Jeg jobbet i reklamebransjen i New York på 60-tallet. Dersom du har sett TV-serien Mad Men, så var nok jeg Don Draper. Jeg reiste rundt i hele verden, Los Angeles, Shanghai, New York. En person som gir opp alt det er for å ta over en fotballklubb som er i ferd med å dø, for å dra til steder som Rochdale, Darlington og Accrington, han må åpenbart være litt gal. Så det er en veldig passende tittel», sa han da boken ble publisert. Og selv om menn som sammenligner seg selv med Don Draper alltid bør vurderes med en sunn skepsis er det liten tvil om at Knight har sine ord i behold når han sier at han reddet Brighton. 

Dick Knight var en livslang Brighton-fan som hadde gjort karriere i den amerikanske reklamebransjen. Han skal etter sigende ha vært guruen bak Wonderbras ikoniske «Hello boys»-kampanje midt på 90-tallet, en kampanje som både ble møtt med raseri blant moralister og førte til salgsrekorder for Wonderbra. Bildet, som regnes som en av reklamebransjens mest ikoniske og vellykkede, er lett å søke opp på internett for de som er interessert i slik. Selv om karrieren hans var i New York, pleide Knight å fly tilbake til England for å se Brighton-kamper på Goldstone Ground så ofte han kunne, og da han så at klubben var i ferd med å gå under var han en av supporterne som tok affære. For dersom Brightons fremtid skulle sikres måtte to ting skje: Brightons daværende eierskap måtte kjøpes ut, og klubben trengte et nytt hjem. Spesielt det siste punktet viste seg å være vanskeligere enn noen kunne sett for seg. 

Knight hadde en ekte supporters lidenskap og standhaftighet. Han var kanskje ikke noe forretningsgeni, men han hadde en rutinert reklamemanns finslepne instinkt for å finne penger hos andre. Han samlet sammen en gruppe lokale forretningsfolk som var villige til å bidra, og dannet et konsortium som kunne kjøpe ut den forhatte eieren Bill Archer. Dette var imidlertid ikke så enkelt som det kanskje kunne høres ut. 

«Det tok 18 måneder å få de klissete fingrene hans av klubben», sa Knight mange år senere. 

«Jeg hadde håndtert vanskelige forretningsfolk før, jeg var vant til å takle skarpe folk som tøffe advokater i New York, men jeg hadde aldri opplevd et skuddsikkert panser som det Bill hadde rundt seg.» Bill Archer ble til slutt kjøpt ut, men det var bare første skritt på veien. Brighton tapte penger kontinuerlig, og måtte spille sine hjemmekamper i Gillingham, over 100 kilometer unna. For Brighton-supportere var det en kjøretur på nesten to timer, hver vei. Til tross for at redningsaksjonen Fans United våren før hadde styrket interessen for klubben i lokalmiljøet, var det umulig å forvente at altfor mange skulle ta turen hele veien til Gillingham annenhver helg, og tilskuertallene stupte igjen.

Fremgang i sneglefart
Etter to deprimerende sesonger på Priestfield Stadium i Gillingham fant Brighton en ny nødløsning: Withdean Stadium. Withdean var en friidrettsarena med løpebaner som i utgangspunktet var dårlig egnet til profesjonell fotball, men den lå i det minste i Brighton. Det vil si, det lå i Withdean, et idyllisk boligområde i utkanten av Brighton. Lokalbeboerne der så ikke spesielt lyst på at tusener av uvaskede fotballfans skulle komme drassende gjennom nærmiljøet deres annenhver helg, og en interessegruppe ble formet for å kjempe mot Brightons planer. De fryktet forsøpling, bråk og urinering i hager, men etter at Brighton-supporterne dro i gang sin egen underskriftskampanje og klubben inngikk visse kompromisser (strenge restriksjoner på parkering nær stadion, strenge restriksjoner på avspilling av musikk over høytaleranlegget, osv) godkjente det lokale kommunestyret flytteplanene. Brighton hadde et slags hjem i Brighton igjen. 

Årene på Withdean Stadium var et skoleeksempel på å gjøre det beste utav en dårlig situasjon. Kapasiteten var bare i overkant av 8 000, fasilitetene var horrible, og løpebanene var så brede at fansen følte de satt milevis unna det som skjedde på banen. Men de var ikke i Gillingham lenger, og det måtte kunne kalles fremgang. Med situasjonen mer eller mindre stabilisert begynte Brighton både å jobbe seg oppover sportslig og å gjenoppbygge entusiasmen for klubben i lokalmiljøet. Klubben fortsatte å tape penger, men år etter år spyttet Dick Knight inn egne penger, og hentet inn ressurser fra andre velstående personer i Brighton-området.

Allerede i 1999 ble Falmer, også et idyllisk strøk i utkanten av Brighton, identifisert som et perfekt sted for en ny stadion. Igjen møtte de kamp fra en liten gruppe lokalbeboere. De møtte også et uventet problem: Deler av tomten der anlegget skulle bygges lå utenfor kommunegrensen til Brighton og hørte til nabokommunen Lewes. Man måtte derfor få byggetillatelse fra begge kommuner, og selv om Brighton heller ikke var ukritisk samarbeidsvillige var Lewes ikke spesielt samarbeidsvillige. Tomten lå også like ved yttergrensen til nasjonalparken South Downs og falt inn under et området som har blitt erklært et «Area of Outstanding Natural Beauty». På grunn av dette måtte byggeplanene, utrolig nok, også vurderes på regjeringsnivå. Hele planleggingsprosessen, ovenfor alle de forskjellige myndighetene, endte opp med å ta flere år og koste klubben store summer. Til tross for at Brighton ga klubben planleggingstillatelse allerede i 2002, kunne ikke bygningsarbeidet begynne før i desember 2008.

Gjennom hele denne langdryge, frustrerende perioden ble klubben pisket fremover av den utrettelige Dick Knight. Allerede i 2001 fortalte han The Observer stolt om klubbens planer for en vakker stadion i utkanten av nasjonalparken. «Den er formet inn i åssidene, for å skli inn i landskapet, med behagelige kurver som en Henry Moore-skulptur», sa reklamemannen Knight. «De eneste rette linjene er faktisk krittlinjene på banen. Jeg skulle ønske vi kunne kalle den The Beautiful Stadium.» 

Selv om Dick Knight gjorde en heroisk jobb i å holde klubben gående og å jobbe mot en løsning på stadionsituasjonen, så var ikke situasjonen i klubben bærekraftig. Derek Chapman, som var og fortsatt er en av direktørene i klubben, ga et innblikk i klubbens turbulente tilværelse i forbindelse med publiseringen av Knights selvbiografi mange år senere. «I perioden mellom 1999 og 2008 hadde vi noen latterlige styremøter, som av og til kunne vare opp til åtte timer. Vi diskuterte laget i en halvtime, og så brukte vi sju timer på å diskuterte vi hvordan vi skulle få betalt lønningene og avdragene på gjelden vår. Og så, i en halvtime på slutten, diskuterte vi drømmene våre om å bygge en stadion for 50-75 millioner pund.» Chapman følte at dersom de endelig fikk planleggingstillatelsene de trengte, det var da problemene virkelig ville begynne. Det var en reell fare for at klubben ikke hadde råd til å fullføre byggeprosjektet de eventuelt ville sette i gang.

Gambler tar sjansen
2008 var ikke en god tid for verdensøkonomien. Finanskrisen traff de aller fleste på en eller annen måte, og Brightons vakre storstue lå allerede an til å koste langt mer enn hva man hadde først hadde trodd. Knight hadde i årevis alltid klart å finne pengene Brighton trengte, men det er forskjell på å dekke tapene til en klubb i de lavere divisjoner og på å finne de mange hundre millionene som kreves for å bygge en ikonisk fotballarena. Atter en gang skulle Brighton bli reddet av en av sine egne.

Anthony Grant «Tony» Bloom ble født i 1970 i Brighton. Tony var tidlig fascinert av gambling, noe han mener han plukket opp fra sin bestefar. «Fra jeg var åtte eller ni år gammel dro jeg og vennene mine ned til West Street for å bruke lommepengene våre på spillautomater. Vi prøvde å finne en ‘edge’, selv da. Det var umulig, men vi hadde det gøy», sa Bloom mange år senere i et sjeldent intervju med lokalavisen The Argus. Bloom gikk på den prestisjetunge privatskolen Lancing College like utenfor Brighton, og tok etter det en grad i matematikk ved universitetet i Manchester. Etter ferdig utdanning jobbet han noen år for et revisjonsfirmaet Ernst & Young, samtidig som han tjente penger på gambling. Pengespill var en hobby han hadde drevet med gjennom hele universitetstiden, og etterhvert utviklet det seg til bli noe han også tjente gode penger på. Han forlot jobben hos Ernst & Young etter et par år, og mot slutten av 90-tallet begynte han å slå seg opp i spillindustrien. Han startet opp og bidro til å starte opp flere spillselskaper som senere ble solgt for store penger, og han begynte også å delta i poker-turneringer på si. 

Han spilte poker mer for underholdningens del enn for å tjene penger, men litt penger ble det også: Ifølge nettstedet PokerUpdate har Bloom offisielt vunnet 3.5 millioner dollar. Han fikk kallenavnet «The Lizard», for sin kaldblodige og kalkulerende stil. Pengene han tjente skal Bloom ha brukt på ymse investeringer, men ingen vet helt nøyaktig hvor mye Bloom i dag er god for. Noen spekulerer i milliarder, andre anslag er langt mer konservative. 

I dag er Bloom kanskje best kjent for Starlizard, er selskap han startet i 2006. Starlizard er et lukket, mystisk og etterhvert myteomspunnet selskap, men det som vites er at de tilbyr råd og anbefalinger til storspillere. Starlizard bruker en blanding av data-analyse, spill-eksperter og researchere til å regne ut «riktigere» odds enn de spillselskapene opererer med. Dersom Starlizard finner ut av markedet har feilvurdert en kamp gir de klientene sine råd deretter. Datamodellene forbedres og oppgraderes konstant, nye og skarpere researchere ansettes. Det Starlizard driver med er ikke tippetips som sådan, det er mer en form for investeringsrådgivning. Starlizards største kunde er Bloom selv, i form av et gambling-syndikat han opprettet omtrent samtidig som han startet selskapet. Bloom, en gruppe av hans nærmeste bekjente og kolleger, pluss de som har blitt innviet opp gjennom årene, bidrar med midler til syndikatet og får utbetalt sin andel av overskuddet. Utbetalingene kan variere fra 100 pund til 500 000, alt ettersom. Dersom syndikatet mot formodning går med underskudd må medlemmene spytte inn penger. Ifølge Business Insisder UK, som har snakket med tidligere ansatte i Starlizard, har det i kun én periode av syndikatets nå 10 år lange historie blitt registrert underskudd i en lengre periode. Medlemmene av Blooms spillsyndikat tjener store, skattefrie penger, på konklusjonene Starlizard regner seg frem til.

Nytt stadion, nye muligheter
Tony Bloom var mannen som skulle komme til Brightons unnsetning. Om det var en ukarakteristisk sentimental utskeielse eller om den kaldblodige Bloom så vekstpotensialet i klubben han alltid hadde fulgt vites ikke, men han bestemte seg i det minste for å kjøpe seg inn i klubben. Bloom bidro med 80 millioner pund i usikrede, rentefrie lån. For første gang på 20 år var Brighton & Hove Albion på trygg grunn finansielt. Dick Knight fortsatte først som styreformann, men det ble snart besluttet at Bloom skulle ta over. Deler av lånet hans ble konvertert til aksjer. Bloom eide nå 75% av klubben og ble innsatt som styreformann. Knight fikk en symbolsk posisjon som «life president». 

«Dette er en naturlig progresjon for fotballklubben. Tonys investeringer betyr at vi ikke trenger ekstern finansiering, noe som er fantastiske nyheter for klubben og supporterne», sa Dick Knight til lokalavisen. Mange år senere omtalte han imidlertid det å måtte gi seg som styreformann i klubben som sitt livs største skuffelse. 

Brighton hadde alltid vært en del av Blooms liv – hans bestefar Harry Bloom var i sin tid viseformann i klubben – og uavhengig av hvor altruistiske motivene hans for å engasjere seg egentlig var så er det liten tvil om at Bloom har en sterk forbindelse til klubben og et brennende ønske om at den skal lykkes. 

Under Dick Knights eierskap hadde Brighton faktisk kjempet seg til to strake opprykk, fra League Two til Championship, men Englands nest øverste divisjon ble for tøft for en klubb med høyst begrensede ressurser, og de rykket ned og stabiliserte seg i League One. Med Tony Blooms penger i ryggen rykket de opp til Championship og ble værende. Sommeren 2011 var endelig Falmer Stadium, som nå ble hetende Amex Stadium etter salg av navnerettighetene til American Express, ferdigstilt. Amex Stadium, med sine behagelige kurver, var formet inn i åssiden og sklidde inn i landskapet, akkurat som Dick Knight sa den kom til å gjøre. Amex hadde først kapasitet for rundt 22 000 tilskuere, men var bygget slik at ekspansjon til 30 000 ville være enkelt. Etter å ha hatt et publikumssnitt på 7 352 i sin siste sesong på Withdean Stadium hadde Brighton i sin første sesong på Amex et snitt på 20 028. Allerede sommeren etter åpningen ble kapasiteten utvidet, først til 27 750 og så til slutt til 30 750. I 2013 var Brightons tilskuersnitt 26 236. Med nesten fire ganger så mange tilskuere var Brighton nå en større del av lokalsamfunnet enn på lang tid. 20 år tidligere hadde barn som gikk med Brighton-drakt blitt mobbet av sine jevnaldrende, men nå dukket stadig flere Brighton-drakter opp i gatebildet.

Tilbake i toppen
Vekst er aldri helt smertefritt, Brighton måtte bli en mer profesjonell operasjon og enkelte fans følte at avstanden mellom klubb og supportere ble større, men det er en vanskelig balansegang å drive en moderne toppklubb samtidig som man beholder forbindelsene til lokalmiljøet. Tony Bloom unngår kontakt med mediene, men dukker opp på supportermøter for å opprettholde kommunikasjonen med supporterne. Bloom ansatte i 2012 Paul Barber som daglig leder. Barber har tidligere hatt en lignende rolle i Tottenham og jobbet tett med Daniel Levy. Med Tony Blooms kløkt, penger og gamblerinstinkter sammen med Barbers erfaring fra klubbdrift på toppnivå har Brighton to stødige ledere som vil drive klubben opp og frem uten å ta uansvarlig beslutninger. Veldig mye skal gå galt for at tiden der Brighton skranglet avgårde og konstant flørtet med økonomisk ruin kommer tilbake. 

For ambisiøse Bloom var målet alltid Premier League. Brighton gjorde aldri de helt store innrykkene i overgangsmarkedet, men Bloom tillot klubben å drive butikk litt over evne i håp om kjempe om opprykk. De holdt seg innenfor Financial Fair Play-reglene, i motsetning til enkelte andre opprykksjagende Championship-klubber. Brighton kom også nærmere og nærmere. Gus Poyet hadde ledet laget opp fra League One og til en solid 10. plass i deres første sesong i Championship. Sesongen etter tok Brighton enda et steg opp og havnet på 4. plass, men tapte mot Crystal Palace over to kamper i play-off. Poyet fikk sparken, en avgjørelse mange følte var i strengeste laget. Hans erstatter, Óscar García, ledet også Brighton til play-off, men denne gangen ble det tap mot Derby. García sa opp kort tid etter. Sami Hyypiä tok over etter García, men ble ingen suksess. Brighton lå i nedrykksstriden, og den 22. desember valgte Hyypiä å trekke seg etter bare én seier på 18 kamper. Etter tre spenstige og litt risikable treneransettelser i Poyet, García og Hyypiä søkte Brighton nå etter noe tryggere, og de fant det i form av Chris Hughton. 

Hughton ble sett på som en litt kjedelig type av mange i det engelske fotballmiljøet. Han er en kompetent, litt forsiktig manager som ikke sparker fra seg i pressen eller gjør spesielt elleville ting taktisk. Få har noe vondt å si om Hughton, men han er heller ikke et navn som i utgangspunktet utløser høy puls hos fans eller styreformenn rundt forbi på de britiske øyer. Etter å ha fått sparken i Norwich fikk Hughton stort sett tilbud om å bli assistentmanager. Men en kalkulerende, analytisk eier som Tony Bloom vil ha sett at bak mangelen på overskrifter var en manager som hadde gjort en solid jobb i flere klubber. Hughton ble ansatt, reddet Brighton fra nedrykk, og i sin første fulle sesong tok han dem til play-off. Men igjen ble det tap for de blå-hvite, denne gangen mot Sheffield Wednesday. I motsetning til Poyet og García fikk Hughton fornyet tillit, og i Chris Hughtons andre fulle sesong som Brighton-sjef kom klubben endelig i mål. Intet play-off denne gangen, Brighton endte sesongen på 2. plass, kun ett poeng bak serievinner Newcastle. 

Opprykket var, for Brighton, slutten på en utrolig reise. Klubben gikk fra å være et skrekkeksempel på hva som kan skje når eiere med tvilsomme motiver involverer seg i fotballklubber, til en glad-historie til inspirasjon og etterfølgelse for andre klubber som har problemer. En fotballklubb er ikke bare et forretning som blir drevet, et selskap som omsetter. En fotballklubb er en institusjon. Og en fotballklubbs største ressurs vil alltid være menneskene som føler seg knyttet til den, og som gjennom klubben føler seg knyttet til hverandre. Da Brighton var på randen av avgrunnen og trengte et mirakel var det supporterne som tente håpet. Da Brighton trengte en helt som kunne starte gjenoppbyggingen og kontinuerlig lense det hullete skipet fant de en i egne rekker. Og da de kom til et veiskille der den eneste veien fremover ville kreve store ressurser fant de det også blant sine egne. Nå er de i Premier League, divisjonen supportere i resten av den engelske fotballpyramiden drømmer om å få oppleve, og ingen kan si at de ikke har gjort seg fortjent til sin tid i stjerneglansen.

Fragmentar frå ein finale

Dei to FA-cupfinalekampane mellom Chelsea og Leeds våren 1970 er framleis mellom dei mest omtalte og omdiskuterte fotballbataljane som har funne stad på engelsk jord. Dei faktiske kjensgjerningane er lett tilgjengelege for alle, og den som vil sjå kampane med eigne auge, vil kunne finne fram til dei ved hjelp av eit par tastetrykk. I staden for fakta formidlar difor Nils Henrik Smith dramaet gjennom fiksjonens frigjerande kraft. 

Tekst Nils Henrik Smith

Lesaren vert beden om å hugse at dei fleste (men ikkje alle) som vert omtalt i dei underståande fragmenta er verkelege personar, korav somme framleis lever i dag. Ingen (med unnatak for dei involverte) veit om noko av det som står her faktisk har hendt,
det vesentlege er at det kunne ha hendt.

 

Josimars Premier League-bibel 2018/19 er nå for salg. Vi ettersender bladet fortløpende til alle som bestiller abonnement her.

 

Paul sat heime i sofaen i husværet i St. John’s Wood med ein kopp te på salongbordet framføre seg og gitaren i fanget. Fjernsynsapparatet var på, men lyden skrudd heilt ned, slik han hadde for vane når han såg på fjernsyn parallelt med andre gjeremål, utan å vere særskilt engasjert i programmet som vart kringkasta. Det var ikkje det at han var uinteressert i resultatet av FA-cupfinalen, akkurat, men han makta ikkje å mobilisere dei heilt store kjenslene for kampen i seg sjølv. Det var, trass alt, ikkje ein gong hans eige lag som spelte. Derimot hadde Everton sikra seg sitt sjuande ligameisterskap same vår, noko han utan skugge av tvil burde gleda seg over, men når sanninga no ein gong skulle fram, var det urovekkjande lenge sidan sist Paul hadde gleda seg over noko som helst. Om nokre månader fylte han 28 år, og framtida fortonte seg tom og trugande. Dagen før, etter lange tiders spekulasjonar, hadde han kunngjort for verda at han hadde bestemt seg for å forlate bandet, og at avgjerda var ugjenkalleleg. Det var ingen veg tilbake. Draumen var over. Han kjende seg på sett og vis letta. Samstundes var det ingen tvil om at han ville sakne dei, at han alt gjorde det, ei kjensle som vart forsterka ved synet av dei to laga som nett no marsjerte rakrygga på rad inn på Wembley. Dei var ein del av noko større enn seg sjølv, slik han òg hadde vore gjennom heile vaksenlivet. Men no? Han visste ikkje. Linda kom inn. Strauk ei hand gjennom håret hans. Han kikte opp mot henne. Ho såg på skjermen, med mild sympati, men ho var trass alt født og oppvaksen i New York, ho kunne ikkje fullt ut forstå kva FA-cupfinalen tyder for ein engelskmann. Paul slo ein akkord, leikte fram nokre halvtenkte fraser. Kan hende fanst ein ny hit der inne ein stad? Kan hende er ikkje alt over enno, tenkte han.

Don sto på badet på hotellrommet og stirte hardt mot seg sjølv i spegelen. Han hadde ei underleg kjensle av at mannen som stirte attende var ein framand. Han var ikkje meir enn 42 år gamal, men visste at han såg eldre ut, og kjende seg òg ofte eldre. Huda hans likna barken på eit tre som veks åleine på ein bakketopp nær havet, i sterk, aldri kvilande vind. Han hadde drøymt om mora igjen, og draumen fylte han som alltid med sterk uro. I mange år hadde andletet hennar vore heilt borte for han, men i nyare tid var det kome attende i draumane hans, og han syntest ho var så vakker at det skar han i hjarta. Denne gongen fann han henne på kjøkenet i Three Chimneys, det store huset han hadde fått bygd i ein middelklasseforstad i det nordlege Leeds, og som var den einaste staden utanfor Elland Road kor han kjente seg vilkårslaust heime. Ho sto med ryggen til han, framoverbøygd, med eit forkle knytt stramt kring livet, i ferd med å ta ut ein pai frå steikeomnen. Då han talte til henne, vende ho seg mot han og smilte, men då han freista å kome henne nærare, trekte ho seg attende, ho forsvann for han og han høyrte seg sjølv skrike, og han skjøna at skriket som steig frå hans eige indre var hennar skrik, det same skriket han hadde høyrt som tolvåring heime i Middlesbrough då ho låg mellom kvite laken og bad til Gud om at Han måtte la henne døy, for smertene frå kreften som fortærte henne var uuthaldelege, og familien hadde ikkje råd til medisinar som kunne lindre dei. Synet av faren, den arbeidslause blikkenslagaren, som sat på trappa med hovudet i hendene og ingenting kunne gjere, fylte han med vilt raseri og forakt, ja, hat, og han svor at viss han ein dag fekk sin eigen familie, skulle dei aldri mangle noko. Føremålet med suksess var såleis økonomisk tryggleik. Og han hadde hatt suksess. Etter ei brokut spelarkarriere kor han av ulike årsaker ikkje alltid fekk utløp for sitt udiskutable talent, tok han i 1961 over som manager for Leeds United, ein andredivisjonsklubb som aldri hadde vunne eit trofé, og gjenskapte klubben i sitt bilete. Dei tenkte nok at han var stormannsgal, då han dikterte at klubbens utvalde elleve skulle spele i heilkvite drakter etter mønster frå sjølvaste Real Madrid, men han leia dei ikkje berre, slik han hadde lova, til opprykk, men etablerte Leeds som eit lag å frykte i Førstedivisjon, eit lag som jaga triumf etter triumf med alle tilgjengelege midlar. Under han vann dei både Ligacupen og Messebycupen i 1968, før den etterlengta ligatittelen omsider vart erobra sist sesong. Men FA-cupen var størst av alt, for han som for alle av hans generasjon. Han hadde løfta troféet i 1956, då han sto på høgda av si makt som spelar i Manchester City. No skulle han gjenta triumfen som manager. Dét hadde han vore viss på. Men draumen om mora var eit vondt omen. Han likte det ikkje, men det var ikkje til å kome frå. Han måtte for ein kvar pris unngå at dei bange aningane som hadde teke bustad i han forplanta seg vidare til spelarane hans. Han fortrengte det skingrande skriket i sitt indre, retta ryggen, møtte nok ein gong sitt eige blikk i spegelen og forlet deretter rommet, vandra gjennom den dunkelt opplyste hotellkorridoren og tok heisen ned til frukostsalen.

Sjå!» sa Maureen og peikte på skjermen. «Kven er det?» «Bestefar!» jubla barnet på fanget hennar og klappa i hendene. Mr. Jennings – Eric Senior blant vener – løfta fløyta til munnen og bles for avspark i det kamera zooma inn på andletet hans. Maureen var oppvaksen i huset over gata, og hadde kjent familien Jennings så lenge ho kunne minnast. Det var ikkje mange år sidan ho hadde vore håplaust forelska i Eric Junior, trass i (eller kanskje på grunn av) at han var ti år eldre enn henne. Men no var Eric Junior gift og han og heile familien hadde reist ned til London for å vere augevitne til Mr. Jennings’ siste og viktigaste oppdrag i svart: Han måtte gå av for aldersgrensa denne våren, men hadde altså fått tildelt den æra å døme FA-cupfinalen på Wembley før han tråtte til side og let yngre krefter overta. Vesle Joey, cupfinaledomarens førstefødte soneson, var kun tjueto månader gamal og følgjeleg for liten til å vere med, og difor hadde dei altså bede henne, Maureen, den alltid pålitelege nabojenta, om å ta seg av både han og huset medan dei var borte. Alle i nabolaget – óg dei som til vanleg ikkje synte noka særskilt interesse for fotball – var svært stolte over at Eric Senior var utpeikt til å døme finalen, at han, ein av deira eigne, skulle stå i stram givakt på direktesendt fjernsyn under framføringa av «God Save the Queen», trass i at ein del av dei nok vart skuffa over at Hennar Majestet ikkje var til stades i eigen person, men i staden hadde sendt si einborne dotter Prinsesse Anne for å representere Kongehuset. Kvelden før avreise hadde dei halde ein avskjeds-grillfest for Mr. Jennings: Alle som kunne, hadde møtt opp, og på det meste hadde nær seksti personar vore til stades i den vesle hagen. Stu hadde óg vore der, og han hadde lova henne å kome igjen i ettermiddag, straks han var ferdig med skiftet på bensinstasjonen. Ho prøvde å lytte etter lyden frå scooteren hans over jubelen frå Wembleys tribunar som fylte stova. Maureen hadde aldri vore i London, men Stu hadde lova å ta henne med dit til sommaren, når skulen var over. Ho visste ikkje korleis han skulle få råd til dét. Då han ikkje lenger kunne sjå bestefaren i nærbilde, sank vesle Joey sin entusiasme for det som fann stad på skjermen betrakteleg, og Maureen sette han ned på golvet framføre seg. Ho gjekk bort til vindauget og stirte utover den folketome gata. Regnet fall over West Midlands. Ho tenkte at livet hennar enno ikkje hadde byrja, og lurte på om det nokon gong ville gjere det.

Då Alf inntok plassen sin på Wembleys heiderstribune, kor han for øvrig aldri hadde vore særskilt komfortabel med å sitje, men kor han, i kraft av si stilling, knapt hadde anna val enn å innfinne seg ved anledningar som denne, var det første han la merke til at banen var i ei forferdeleg forfatning. Meir enn noko anna minna grasmatta om dei myrlendte beitemarkene for kyr han hugsa frå sitt barndoms Essex. Alf var ei langt meir nostalgisk sjel enn han likte å vedgå, så det var ikkje fritt for at synet han hadde framføre seg vekte visse varme kjensler i han, men i fotballen var det ingen plass for nostalgi, og det var, trass alt, fotball dette handla om. På ei slik overflate burde ingen kamp finne stad, tenkte Alf, og iallfall ikkje den viktigaste klubbkampen i England, ja heile fotballverda (meinte Alf, viss han skulle vere ærleg). Det verste var at det var hans eiga skuld. Det var han, landslagssjefen, som hadde insistert overfor dei administrative mandarinane i Fotballforbundet at både seriesesongen og FA-cupfinalen måtte avviklast rekordtidleg, slik at han og hans utvalde menn fekk best mogleg tid til å førebu seg til forsvaret av verdsmeistertittelen i Mexico i juni. Ingenting måtte overlatast til tilfellet, tenkte Alf. Han visste at suksess i fotball i stor grad var eit spørsmål om flaks og uflaks, om ukontrollerbare omstende, men alt som kunne kontrollerast, skulle kontrollerast av han. Alf visste at alle som såg han på tribunen ville tru at han var der for ein for siste gong med eigne auge iaktta dei to cupfinalistane før han tok ut den endelege VM-troppen, men sanninga var at han for lengst hadde bestemt seg. Trass i at Chelsea og Leeds begge var mellom dei tre beste laga i Førstedivisjon, og trass i at eit av dei ville vinne FA-cupen for aller første gong, var det kun Leeds-backen Terry Cooper som kunne rekne med å vere blant dei utvalde elleve når England møtte Romania til første VM-kamp i tynnlufta i Guadalajara. Peter Bonetti, Jack Charlton, Norman Hunter, Allan Clarke og Peter Osgood måtte imidlertid alle med i troppen. Alf skulle gjerne vraka sistnemnte, som han såg på som uforutsigbar og difor upåliteleg, men det var ingen veg utanom: The Wizard of Os hadde scora 30 mål i løpet av sesongen, og var i sitt livs form. Sjølvsagt kunne ein håpe på at «bite-yer-legs» Hunter anten gjorde kort prosess med Osgood eller provoserte han slik at han vart utvist, og såleis gjorde det mogleg å vrake han på grunn av skade eller disiplinære årsaker. Men Alf var, iallfall i eigne auge, ein gentleman og fekk seg rett og slett ikkje til å håpe noko slikt. Han retta seg opp, trekte frakken stramt kring lekamen og stirte ut over beitemarkene.

1912! utbraut Les i det han kom ut på kjøkenet med armane veiftande vilt i véret. «1912!» repeterte han. Peggy såg kjærleg på mannen sin, men kunne ikkje skjøne kvifor han gestikulerte slik (han hadde elles ikkje noko særskilt ekspressivt kroppsspråk) eller kvifor han ropte «1912!» stadig vekk. Gjennom mange år hadde ho lært at det slett ikkje alltid nytta å spørje kva Les meinte, men no gjorde ho det likevel. «1912 var sist gong cupfinalen endte uavgjort», sa Les og sank ned på ein krakk ved vindauget mot hagen. «Dei leia to gonger, men no må dei spele omkamp», sukka han. Les tala sjeldan om fotballkarriera og endå sjeldnare om oppveksten i Leeds, men Peggy kjente historia og visste kor mykje begge deler tyda for han, og var såleis ein av få, kanskje den einaste, som kunne skjøne kor skuffa han var no. Les ville aldri finne på å be noko menneske om trøyst, men Peggy var klok nok til å skjøne at det ikkje desto mindre var dét han trong. Les hadde spelt på Wembley sjølv. Det var der han, i 1932, debuterte for landslaget for skulegutar, og såleis vart den første jødiske fotballspelaren som hadde representert England på noko nivå. Fem år seinare debuterte han på førstelaget til Leeds, men fekk kun 21 kampar som høgreback før det braut ut krig og fotballen hamna i bakgrunnen. Han hadde alt tenestegjort i India då han mot slutten av krigen trefte Peggy medan han var stasjonert i Hythe. Den gongen var han ein Goldberg, no var han ein Gaunt. Ingen, heller ikkje ho, hans næraste, kunne fullt ut forklare kvifor han hadde vald å endre namn og såleis, indirekte, ta avstand frå eigen bakgrunn, men ho visste at han var skuffa over at anti-semittisme stadig var ein faktor i det engelske samfunnet, trass i kunnskapen over kva som hadde gått føre seg i Europa under Det Tredje Riket. Leeds hadde óg skuffa han, etter at krigen var over meinte dei at dei ikkje trong han lenger og lét han gå til Reading, kor han spelte inntil eit beinbrot sette ein stoppar for karriera. Det var tjue år sidan no. Dei hadde eit godt liv i lag og talte sjeldan om fortida. Likevel hadde Peggy kjensla av at triumf for Leeds i denne cupfinalen ville kunne hjelpe Les å finne fred med fortida, på eit eller anna vis, og hadde ho kunna tru at det fanst ein Gud, ville ho trygla Han om at dei måtte vinne omkampen.

Terry hadde aldri dekt nokon FA-cupfinale, og hadde ikkje i sin villaste fantasi våga håpe å få gjere det heller, iallfall ikkje på mange år enno. Han var, trass alt, kun 19, yngre enn alle som hadde spelt på Wembley to veker tidlegare, hadde kun vore tilknytt Yorkshire Post på deltidsbasis i seks månader, og fekk såleis stort sett oppdrag ingen andre ville ha. Han budde framleis heime hjå foreldra, og mora hadde nettopp sett frå seg eit gigantisk fat med egg og chips framføre han då telefonen ringte. Faren reiste seg og svara med eit grynt. Etter å ha lytta – skeptisk, men oppmerksamt – til kva personen i andre enden hadde å seie, heiste han på akslene og nikka i retning Terry. Det var Sportsredaktøren. Han fortalde at Williams, som var hovudreportar for fotball i avisa, hadde vore utsett for ei bilulukke på veg til Manchester, og no svevde mellom liv og død i ei sjukehusseng. Som Terry sikkert skjøna, sa Sportsredaktøren, var det difor umogleg for Williams å dekkje morgondagens omkamp på Old Trafford, og heller ikkje var det nokon andre som kunne ta oppdraget på så kort varsel. Terry pusta tungt inn i røyret. «Meiner du at eg…», sa han. «Ja», svara Sportsredaktøren. Terry tok første tog vestover etter ei svevnlaus natt. Han kunne ikkje tru si eiga lukke. Trass alt sto han bak målet på Elland Road kvar laurdag det var heimekamp, så sant han ikkje var utsend reporter annastads, sjølvsagt. Han hadde vore på gråten av frustrasjon då domaren bles av på Wembley. Leeds hadde, etter hans ikkje heilt nøytrale meining, vore suverent best og fortente å vinne, særleg hadde Eddie Gray på det grovaste audmjuka Chelsea-høgreback David Webb, men på for Terry nær sagt uforklarleg vis hadde det lukkast dei blå jålebukkane frå West End å utlikne to gonger, og framføre skjermen hadde han vore så fortvilt som han nokon gong kunne hugse å ha vore, men no, innsåg han, hadde han grunn til å vere takksam andsynes Houseman og Hutchinson, for vóre det ikkje for deira ulukksalege utlikningar hadde han ikkje no befunne seg om bord i eit overfylt tog omgjeven av andre Leeds-fans undervegs til Old Trafford. Men, tenkte han forferda i det han forfølgte denne tanken vidare, i så fall var det like stor grunn til å takke den berusa fusentasten (ein mann på hans eigen alder) som hadde mista kontrollen over seg sjølv og sin bil og hamna i feil kjørefelt og frontkollidert med Williams og omkome momentant (Williams var framleis i koma) kvelden i førevegen. I ljos av dette verka cupfinalen og alt det som omgav den brått uvesentleg, og oppslukt av mørke tankar vart Terry sitjande urørleg i det toget seinka farten og til sist stoppa heilt på Manchester Piccadilly, og alle dei andre passasjerane som befann seg i same vogn, steig av.

Jim hugsa godt førre gong det vart spelt FA-cupfinale på Old Trafford. Den gongen hadde han nemleg spelt sjølv. Året var 1915, Europa sto i brann, og tribunane var fylt av uniformerte soldatar som venta på utskiping til kontinentets skyttargraver. Alle som befann seg på banen, visste godt at det kun var eit spørsmål om tid før styresmaktene av omsyn til nasjonens tryggleik nedla midlertidig forbód mot profesjonell fotball, og at dei då alle ville kome under sterkt press om å melde seg til teneste for Konge og Fedreland. Han hadde, sjølvsagt, si profesjonelle ære som idrettsutøvar å ivareta, men likevel var frykta for å tape minimal samanlikna med frykta for å døy ein einsam og smertefull død på eit blodstenkt jorde ein stad i Nord-Frankrike. Og sanneleg, Jim og lagkameratane hans hadde tapt! 3-0 til Sheffield United vart sluttresultatet, og som lagets målvakt måtte han, sjølvsagt, tóle kritikk, trass i at det óg fanst dei som hevda at han, ved sitt vågemot og sine skarpe refleksar, hadde hindra eit større nederlag. Der og då var det uviktig for han. Kanskje ville han teke nederlaget tyngre viss han hadde visst at det skulle gå 52 år før Chelsea FC atter nådde ein FA-cupfinale (som dei óg tapte), men dét visste han ikkje. Utruleg nok kom samtlege spelarar frå finalelaget attende frå krigen ulemlesta, og somme tok sågar opp att fotballkarriera i same klubb, men sidan vart dei spreidd for alle vindar, og det var fleire tiår sidan Jim hadde sett nokon av sine gamle lagkameratar no. For alt han visste, kunne han godt vere den siste spelaren frå Khaki-cupfinalen 1915 som framleis var i live. Jim var over åtti no, og eigentleg mett av dagar, men no når Chelsea var komne til finalen for tredje gong, kunne han godt tenkje seg å sjå dei løfte troféet før han forlét Jammerdalen. Trass i at Leeds hadde vore best i første kamp, hadde Jim framleis håp om siger, først og fremst fordi han som gamal målvakt sjølv kunne sjå med eit halvt auge at Peter Bonetti var av ein annan og høgare klasse enn den walisiske nevrotikaren Gary Sprake. Men Mick Jones kvesta Bonetti etter ein halvtimes spel, og scora deretter eit meir enn tvilsamt mål medan Jims etterfølgjar framleis var synleg groggy. Ved pause, då han dunka iltert med stokken i stovegolvet for å tilkjennegje overfor dotterdottera (som var den som tok seg av han i det daglege) at han trong å vitje toalettet, var Jim i ferd med å gje opp håpet om at han, den lengstlevande av alle klubbens finalistar, nokon gong skulle få sjå Chelsea vinne FA-cupen.

Archie. Sandy. Harry. Harold. Ellis. Frank. Stan. Jackie. Nat. Charlie. Jeff. Peter visste neppe kven alle var, og var iallfall ikkje klar over at han vart ein av dei i det han utlikna i det 78. speleminutt, men kva Peter visste og ikkje visste var mindre viktig for Tom, der han seksten år seinare sat i eit glasbur i eit TV-studio på Marienlyst og sveitta medan kamera gjekk. «Er spørsmålet oppfattet?» spurte Knut Bjørnsen og stirte på han. Spørsmålet var oppfatta. «Hvilke tolv spillere har scoret i alle FA-cupens runder siden turneringen først ble arrangert i 1872, og hvilke klubber representerte de?» Tom visste ikkje berre kva dei tolv heitte og kven dei hadde spelt for, han visste óg kor mange mål dei hadde scora totalt og mot kva motstandarar. I tilfelle nokon lurte. Når han sveitta, var det ikkje av nervøsitet, men snarare som ein fysisk manifestasjon over den indre jubel han kjende ved vissa om at han i løpet av svært nær framtid ville ha vunne Kvitt eller Dobbelt i emnet «engelsk fotball». Tom gav blaffen i pengepremien, men verdien av å få vise kva han kunne var stor. Han nikka for å vise at han hadde oppfatta spørsmålet om at spørsmålet var oppfatta. Bjørnsen såg på han, og smilte. «Utmerket», sa han. «Du har seksti sekunders betenkningstid frå nå.»

Vald», skreiv Nick i føreordet til doktoravhandlinga, «er innføre idretten å forstå ikkje utelukkjande som eit praktisk verkemiddel for å løyse eit konkret problem, men óg som ein særmerkt form for estetisk praksis. Dette gjeld anten valden er implisitt i sjølve den aktuelle idrettens ethos, som i boksing og kampsport elles, eller representer eit brot på ei norm, som i fotball og dei fleste andre lagidrettar.» Nick si hovudtese, som han hadde brukt to år av sitt liv og all sin intellektuelle fantasi for å sannsynleggjere, var at denne valdens doble karakter og paradoksale posisjon var sjølve hovudårsaka til idrettens globale popularitet og ubestridelege status som den dominerande kulturform i det sein- og ettermoderne samfunnet. Han ante ikkje om han hadde lukkast. Men han hadde vore inne på noko, følte han. Om det som sto i avhandlinga ikkje var «sant» i streng forstand, var det vesentleg på eit høgare, metafysisk plan, liksom psykoanalysen eller den polyfone romanen slik den framstår hjå Dostojevski (hadde han tenkt). Særleg hadde han hatt glede av å analysere, eller dissekere, dei berømte og berykta FA-cupfinalane mellom Chelsea og farens favorittlag Leeds, som fann stad tjue år før han sjølv kom til verda og som faren aldri gjekk lei av å prate om, trass i (eller kanskje på grunn av) at laget hans hadde lidd nederlag. Dei færraste fans ville vedgå at dei aktivt verdsette handlingar som Ron Harris’ nedsparking av Eddie Gray eller Jack Charltons springskalle mot Peter Osgood, men Nick var ikkje desto mindre overbevist om at det var slik, at det djupast sett var desse alment fordømte illgjerningane som løfta fotballen opp til eit sublimt nivå, som skilja sport frå underhaldning og rolla som tilskodar frå andre former for passivt konsum av tidtrøyte. Og han hadde argumentert for dette, eldfullt om enn ikkje alltid like stringent, sett frå ein akademisk ståstad, heile tida med farens besattheit av nettopp desse kampane kvernande i bakhovudet. Han var fullt klar over at det kunne synast underleg å hylle sin far gjennom ein forsvarstale for valdens rolle som hovudelement i sportsleg kappestrid, men for Nick var det fullkoment logisk, på same vis som det óg var logisk å returnere heim til Yorkshire kvart år på årsdagen for returkampen på Old Trafford, parkere ved den gamle steinkyrkja og gå den korte vegen mellom framleis nakne lauvtre til farens grav.

David reiste seg og betrakta forsamlinga. Han slo på glaset med gaffelen og alle vende blikket i hans retning. Han var (det visste alle) ingen særskilt taletrengt mann, men det var, trass alt, bursdagsfest, og sjølv om han verken hadde bede om festen eller delteke i panleggjinga, var han unekteleg dens hovudperson, i og med at det var han som fylte år, sytti i talet, og såleis hadde han neppe noko anna val enn å seie nokre velvalde ord til dei som hadde samla seg i eit ombygd båthus ved Themsen for å hylle han. Han festa blikket på ei lita gruppe menn på hans eigen alder bakarst i lokalet, og reinska stemma: «Det finst to typar menneske», sa han, «dei som har og dei som ikkje har flaks». Han gjorde ein kunstpause. «Flaks er den utan samanlikning største bestanddelen i menneskelivet, og består i all hovudsak av andre menneske. Å ha flaks er å treffe dei rette menneska. Eg må difor få lov til å seie at eg har hatt ualminneleg flaks.» Det var heilt stille i det gamle båthuset. David tok ein slurk av vinen og heldt fram. «Eg kunne kome med mange eksempel, men eg vil ikkje plage dykk lenger enn naudvendig og skal difor nøye meg med eitt: For nokså nøyaktig 36 år sidan spelte eg fotball for ein klubb som heiter Chelsea. Eg var relativt ny på laget og – lat oss vere ærlege – dets i særklasse svakaste ledd!» (Dei eldre mennene bak i hjørnet humra.) «I cupfinalen på Wembley vart eg gjort til lått etter alle kunstens reglar av Eddie Gray. Vi burde tapt, og hadde vi tapt ville det vore mi skuld, men vi tapte ikkje. Eg hadde svikta lagkameratane mine, og dei kunne med full rett vend meg ryggen, men dei gjorde ikkje dét. Mr. Sexton, manageren, kunne vraka meg til omkampen på Old Trafford slik fans og presse både ynskja og venta, men han gjorde ikkje dét, heller. Sanninga er at eg håpa å verte vraka, for eg var redd for å verte audmjuka igjen. Eg ville sjølvsagt svært gjerne vinne, men tenkte samstundes at eg kunne leve godt med tap så framt eg ikkje vart ståande att som syndebukken. Vel. Historiebøkene fortel at omkampen var ein av dei mest dramatiske – og brutale – kampar engelsk fotball har sett, men eg hugsar ærleg talt ingenting av det. Dei fortel òg at vinnarmålet for Chelsea vart scora av ein viss David Webb i det 104. minutt, på ei heading etter eit innkast frå venstre, men eg hugsar ikkje det heller! Når sanninga skal fram, trur eg ikkje det var eg, men flaksen min – med andre ord, dei gode menneska som omga meg – som scora det målet. Slik har livet mitt vore alltid, og for dét takkar eg dykk alle.» Applaus. Teppefall.

FA-cupfinale 1970

11. april, Wembley, London. 

100 000 tilskodarar.

Chelsea FC – Leeds United 2-2

(0-1 Charlton (20), 1-1 Houseman (41), 1-2 Jones (84), 2-2 Hutchinson (86).)

Chelsea (4-4-2): Peter Bonetti – David Webb, Eddie McCready, John Dempsey, Ron «Chopper» Harris (Marvin Hinton (90)) – Tommy Baldwin, Charlie Cooke, John Hollins, Peter Houseman – Ian Hutchinson, Peter Osgood. Manager: Dave Sexton.

Leeds (4-4-2): Gary Sprake – Paul Madeley, Terry Cooper, Jack Charlton, Norman Hunter – Peter Lorimer, Eddie Gray, Johnny Giles, Billy Bremner – Mick Jones, Allan Clarke. Manager: Don Revie.

Omkampen 

29. april, Old Trafford, Manchester.

62 078 tilskodarar.

Chelsea FC – Leeds United 2-1 e.e.o..

Jones (35), 1-1 Osgood (78), 2-1 Webb (104).)

Chelsea (4-4-2): Peter Bonetti – David Webb, Eddie McCready, John Dempsey, Ron «Chopper» Harris – Tommy Baldwin, Charlie Cooke, John Hollins, Peter Houseman – Ian Hutchinson, Peter Osgood (Marvin Hinton (112)). Manager: Dave Sexton.

Leeds (4-4-2): Gary Sprake – Paul Madeley, Terry Cooper, Jack Charlton, Norman Hunter – Peter Lorimer, Eddie Gray, Johnny Giles, Billy Bremner – Mick Jones, Allan Clarke. Manager: Don Revie.

 

 

Nord og ned

Det har vært harde kamper – både på og utenfor banen – men lite å juble for i Nord-England de siste 20 årene. Er noe i ferd med å skje, eller vil forskjellene mellom nord og resten av England bare øke?

Tekst Arne Lysne

Josimars Premier League-bibel 2018/19 er nå for salg. Vi ettersender bladet fortløpende til alle som bestiller abonnement her.

«Investeringene skjer i sør. Jeg har hørt latterlige rykter om at lag fra nord vurderer å skaffe seg treningsanlegg i London. Spillerne kan da bo i London og reise til ‘hjemmekampene’. At sånt i det hele tatt vurderes er skremmende», uttalte tidligere Manchester United-stjerne, nå fotballekspert på Sky, Gary Neville i en artikkel i The Guardian i mai.

Artikkelen var skrevet av journalisten og forfatteren Anthony Clavane fra Leeds som i fjor ga ut A Yorkshire Tragedy. The rise and fall of a sporting powerhouse. Boken skildrer en utvikling som finnes i mye mer av Nord-England enn bare Yorkshire.

For dagens generasjon fotballsupportere, de som aldri har hørt om noe annet enn Premier League, betal-TV og fotballturer, for dem dreier det meste seg om London og Manchester – og så de som er arvelig belastet med Liverpool da. Årets ligatittel var en kamp mellom Chelsea og Tottenham. Arsenal slo Chelsea i FA-cup-finalen.

At Huddersfield, for første gang på 45 år, fulgte Newcastle opp etter straffedramaet i playoff-finalen gjør at Yorkshire er på PL-kartet også neste sesong.

Det gjenstår å se om det blir et mer enn et gjestebesøk fra enda et nordlig lag. Blackpool (rykket ned i 2011), Sheffield United (2007), Leeds (2004), Bradford (2001), Sheffield Wednesday (2000), Barnsley (1998) og Oldham (1994) har alle fløyet nær den skinnende Premier League-solen for så å kræsje voldsomt og ikke komme tilbake.

Alan Shearer valgte å reise hjem og ble både helt og toppscorer. Men han vant ingen trofeer.

A Hard Days Night
Mens vi har vårt «alt nord for Sinsenkrysset» har engelskmennene «alt nord for Watford» som den fleipete forklaringen på hvor skillet mellom nord og sør går.

University of Sheffield forsøkte for noen år siden å finne dette skillet basert på økonomiske og sosiokulturelle faktorer. De endte opp med et omdiskutert kart med en linje skrått fra Bristol-kanalen nordøstover til Hull. Det de fant var lavere lønninger, dårligere helse og faktisk ett år kortere forventet levealder på nordsiden.

Årets resultater i Premier League var ingen tilfeldighet, men et dekkende bilde på den økonomiske delingen av England gjennom de siste 40-50 årene, det som omtales som «the north-south divide».

Når sesongen 2017-18 sparkes i gang i august er tre lag fra Nord-England med, utenom de fire faste innslagene fra Manchester og Liverpool i nordvest, nemlig Burnley, Newcastle og Huddersfield. Så sent som i 2008-09 var antall lag sju; Newcastle, Sunderland, Middlesbrough, Hull, Blackburn, Bolton og Wigan.

På de siste ti sesongene har antallet gått fra 7 til 6-5-5-3-3-4-2, bunnåret 2015-16 med bare Newcastle og Sunderland, 4 til 3 i forrige sesong.

Selv om lagene i nordvest har klart seg bedre, så forsterkes trenden av at Liverpool ikke har vunnet serien siden 1990 og Everton ikke siden 1987. Hadde det ikke vært for at tidenes manager i Manchester United skapte klubben til en gigantisk global merkevare, og en av verdens rikeste sjeiker pøste sin pengebinge inn i Manchester City, ville dreiningen mot sør vært enda tydeligere.

«Resten av nord» har to seriemesterskap ved Leeds og Blackburn på første halvdel av 90-tallet, to ligacupseire ved Blackburn og Middlesbrough på begynnelsen av 2000-tallet og Wigans FA-cup-seier i 2013. Det betyr fem trofeer av de 75 siste. Sunderland har ikke vunnet noen av disse trofeene siden 1972, Newcastle ikke siden 1955.

Alle vet hvordan det gikk med Chelsea i år. Men hvordan gikk det med Rotherham?

Jo, de endte sist i The Championship. Rotherham vant fem av 46 kamper, rakk gjennom tre managere og var med sine 23 poeng, 28 poeng unna sikker plass!

Sjanseløse rett og slett, men slik har det ikke alltid vært. Denne industribyen i Sør-Yorkshire ble som så mange andre i Nord-England bygget på kull og stål og jern. I 1981-82-sesongen spilte faktisk Chelsea og Rotherham sammen i gamle 2. divisjon. Rotherham vant begge kampene, 6-0 hjemme og 4-1 på Stamford Bridge. Året etter rykket Rotherham ned og klubbenes ligaspor har senere aldri krysset hverandre. I 2017 har de knapt noe annet felles enn at de begge driver med fotball.

London Calling
At vi vender tilbake 1980-tallet er ikke tilfeldig. Med stikkord som inkluderer arbeiderklassekultur, gruvestreiker, Margaret Thatcher, nyliberalisme, investorer og betal-TV, skjer det et markant skille i engelsk politikk og økonomi. Anthony Clavane hevder i artikkelen sin at fotballen i England nå er like skjevdelt som økonomien.

«Etter finanskrisen i 2008 er gapet mellom nord og sør vokst seg enda større», skriver Clavane.

Den påstanden bekreftes i mange undersøkelser. Londons globale, finansdrevne økonomi fikk sin første eksplosive vekst på 80-tallet. Tungindustrien tapte for servicebaserte næringer og skillet mellom nord og syd skjøt fart.

Centre for Cities la i 2015 fram tall som viste at for hver eneste jobb som ble skapt i nord det siste tiåret, ble det skapt 12 jobber i sør. London har fått en halv million nye jobber siden 2012, og en analyse gjort av Trade Union Congress viser at London i tillegg til å få flest nye jobber i privat sektor, så har byen mistet færrest jobber i offentlig sektor.

London står nå for en fjerdedel av den engelske økonomien, og genererer 30 prosent av landets skatteinntekter. Londons økonomiske vekst er på tre prosent i året. Nordøst har en forventet veksttakt på 1,6.

Det er ingen grunn til å bli overrasket over at Reading – noen mil vest for hovedstaden – snuste på opprykk i år. Farten i Readings økonomi overgår til og med London. På listen over byer med størst økonomisk vekst er Premier League-nykommere som Bournemouth og Brighton.

London by (utenom omland) passerer med dagens veksttakt ti millioner mennesker i 2025. At London er Englands største by og Birmingham, med cirka en million innbyggere, er nest størst, vet de fleste. Men at Leeds (770.000), Sheffield (570.000) og Bradford (530.000) følger deretter er mindre kjent, iallefall hvis geografikunnskapene er basert på Premier League-tabellen.

Mange i nord ser denne utviklingen som en villet politikk, og mange plasserer all skyld på Margaret Thatcher. Noen vil nok nyansere bildet med at særlig National Union of Mineworkers hadde fått for stor makt utover på 70-tallet, og sto i veien for all omstilling, i tillegg til at New Labour under Tony Blair på 2000-tallet ikke gjorde mye for å endre på forholdene.

Storbritannias første kvinnelige statsminister, med kallenavnet Jernkvinnen, regjerte fra 1979 til 1990. Da hun døde 8. april 2013 ble dødsfallet feiret som en festdag mange steder nord i landet.

Det forteller litt om hvor splittet fotballøya ble under hennes styre med nyliberalisme, økonomiske dereguleringer, privatisering og kamp mot fagforeningene.

Thatcher omtalte gruvearbeiderne som «the enemy within». Et ganske langt sprang fra da gruvesønnen, senere mangemillionær og Newcastle-eier Sir John Hall som 13-åring sto med store ører og øyne og hørte daværende Labour-statsministeren Clement Attlee forklare nasjonaliseringen av gruvene i 1946.

«Dere jobber ikke nå for noens profitt. Dere jobber nå for landet», sa Attlee.

På det meste, i årene før første verdenskrig, jobbet 1,1 millioner menn og unge gutter i gruvene. Tross depresjonen på 30-tallet var det fortsatt 700.000 gruveansatte da alle samlet seg om gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig. Kullet ble bokstavelig talt drivstoffet for 20-30 år med sammenhengende økonomisk vekst, og fotballens rolle vokste i takt med utviklingen. Særlig i nord.

Local Hero
«Nordøst-England er en helt egen verden», sa Liverpools legendariske manager Bob Paisley. Og han visste hva han snakket om. Paisley vokste opp som sønn av en gruvearbeider på 1920- og 30-tallet i Hetton-Le-Hole sør for Sunderland.

«Det var tette lokalsamfunn hvor arbeidsfolk spilte fotball. Vi lærte tidlig å jobbe hardt, sette pris på det vi hadde, men samtidig alltid forsøke å forbedre oss. Den oppveksten bygget karakterstyrke», siteres Paisley på i Michael Walkers strålende fotballøkonomiske analyse Up There. The North-East football boom & bust fra 2014.

Bob Paisley, en av de mange som forlot nord for å lykkes, er med sine 15 trofeer, 20 inkludert Charity Shields, bare passert av Sir Alex Ferguson på listen over mestvinnende managere i England.

Med tanke på at Paisley overtok for legenden Bill Shankly, og vant alle trofeene på bare ni år, så mener mange at han er den beste manageren England noensinne har sett.

Det er ingen grunn til å romantisere verken arbeids- eller boforhold. Men i det harde livet etablerte det seg en tre-enighet mellom familie, jobb og fritid. I de tøffe arbeidsforholdene i gruvene måtte man samarbeide og kunne stole 100 prosent på kollegaen. Det skapte en fellesskapsfølelse som preget hele miljøet, både på jobb og på fritiden. At fotball ble arbeiderklassens sport forklares blant annet med at den var billig å drive, den var lett å etablere og det var lett å få avviklet kamper mellom skiftarbeidet i gruvene, stålverkene og verftene.

I 1880 etablerte skipsverftet Swan Hunter seg i Newcastle. Verftet, som ble nedlagt i 1993, hadde på det meste 14.000 ansatte. I 1904 stiftet direktørene og de ansatte Wallsend Boys Club for å gi de ansatte og deres barn (les: sønner) noen fritidstilbud (les: boksing). Etterhvert ble klubben kjent som en talentfabrikk for fotball og siden 1965 har 59 spillere fått proffkarriere. Kjente spillere som Alan Shearer, Peter Beardsley, Steve Bruce og Michael Carrick startet i klubben.

Vince Carrick, pappaen til Michael, er en av de mange frivillige som holder liv i klubben. Han husker spesielt en kameratgjeng på 80-tallet.

«Lee Clark, Steve Watson, Robbie Elliot og Alan Thompson var fire kompiser som kom hit samtidig. Alle fire fikk kontrakt med Newcastle United, og alle fikk gode fotballkarrierer. Noe sånt får vi ikke oppleve igjen», sier Vince Carrick i boka Up There av Michael Walker.

«Det er en kombinasjon av årsaker, men selv om folk er fortsatt er religiøst opptatt av fotball her oppe er ikke standarden den samme lenger», påpeker Carrick.

Simon Kuper og Stefan Szymanski forklarer i den banebrytende boka Soccernomics fra 2009, at en av grunnene til at «England alltid taper» er at spillerne som lykkes stort sett kommer fra den stadig synkende arbeiderklassen. Deres tall viser at det er svært få med middelklassebakgrunn i proff-fotballen, og at middelklasseungdom ikke føler seg hjemme i fotballkulturen og at de heller velger rugby eller cricket. Utvalget er rett og slett blitt mindre.

Everybody Wants to Rule the World
Dagens fotball, med tilnavnet The People’s Game, ble født i det nordlige England. Seks lag fra Midlands og seks fra Lancashire, området nord for Manchester og Liverpool, stiftet den aller første ligaen, The Football League i 1888.

Verdens nest eldste liga ble stiftet i nordøst året etter under navnet The Northern League. Ligaen befinner seg i dag, passende nok, på niende og tiende nivå i den engelske fotballpyramiden. Arbeiderklasse- og gruvesamfunnene i nord utviklet ikke bare fantastiske spillere. De var bokstavelig talt en gullgruve da engelsk klubbfotball dominerte Europa i nesten 20 år fra midten av 60-tallet.

Brian Clough, som heller ikke fikk kontrakt med Sunderland, ble en ekstrem målscorer for Middlesbrough (251 mål på 274 kamper) før han ble en like ekstrem manager. Han ledet Derby til serieseier før han overtok Nottingham Forest. Der skapte han et enda større fotballeventyr, med ligagull og to seiere i serievinnercupen, forløperen til dagens Champions League, i 1979 og 1980.

I nesten samme nabolag i Middlesbrough stammet Don Revie fra. Revie måtte til Leicester for å igang karrieren på banen. Etter å ha vært en tur hjemom i Sunderland ble han på begynnelsen av 60-tallet spillende manager i 2. divisjonsklubben Leeds. Under Revies ledelse ble det opprykk og deretter det første av to seriegull i 1968-69. Leeds vant ligacupen og to ganger Inter Cities Fairs Cup, forløperen til UEFA-cupen som nå er Europa League. I tillegg ble det en rekke annenplasser og finaletap før Revie takket ja til jobben som engelsk landslagssjef i 1974.

Lenger nord vokste enda en gruvearbeidersønn, Bobby Robson, etterhvert Sir Bobby Robson, opp. Han måtte også sørover for å utvikle seg som spiller og manager, og han ledet Ipswich til suksess før han ble engelsk landslagssjef og nesten lyktes i Italia-VM 1990. England tapte på straffespark (selvfølgelig) mot Vest-Tyskland (selvfølgelig) i semifinalen. Den avgjorde bommen kom fra Chris Waddle (fra Nord-England selvfølgelig). Robson reiste videre til storklubber som PSV Eindhoven, Sporting, Porto og Barcelona før han overtok sitt elskede Newcastle i 1999. Det endte fem år senere, som det alltid ender i Newcastle, i tårer.

Fra Newcastle sognet også Howard Kendall, historiens mest suksessrike Everton-manager. Han fant seg en klubb i Preston før han ble solgt til Everton. Der vant han seriemesterskapet I 1969/70, og selv om han holdt høyt nivå i sin 18 år lange karriere, fikk han underlig nok ingen landskamper for England. Han vendte tilbake til Everton som spillende manager i 1981, riktignok bare spillende i fire kamper, og fikk stor suksess etter først å ha kommet seg gjennom noen tøffe sesonger. Sesongen 1984/85 var Kendalls store år med seier i både serien og cupvinnercupen, i tillegg til tap i FA-cupfinalen mot Manchester United. Sesongen 1985/86 kom Everton på andreplass i serien og tapte FA-cupfinalen mot Liverpool, og året etter ble Everton nok en gang seriemestere.

At Bob Paisley måtte reise til Liverpool for å utvikle seg er bare ett av mange eksempler på hvor dårlig de store klubbene i Nord-England forvaltet den lange rekken av talenter.

Sunderland signerte ikke Paisley med den klassiske forklaringen «at han var for liten». Myten fortalte at klubbene bare kunne plystre ned en gruvesjakt og opp kom det en stjernespiss. Denne ressurstilgangen bidro til både arroganse, dårlig ledelse og dårlig talentutvikling i klubbene i Nord-England.

Brødrene Bobby og Jackie Charlton dro til Manchester United og Leeds, Ray Kennedy til Arsenal, Bryan Robson til West Bromwich, Peter Beardsley til Carlisle, Alan Shearer til Southampton og Michael Carrick til West Ham. Alle unge spillere som ikke ble plukket opp og utviklet hjemme.

Fra 1966 og i tiår framover var nordøst representert på landslaget med midtbanestjerner som Charlton, Manchester Citys Colin Bell, Robson og Newcastles egen Paul «Gazza» Gascoigne. Nå er Jordan Henderson og Fraser Forster landsdelens representanter, og å plassere dem i samme kategori vil være en fornærmelse.

Talentene blir færre og færre, og i bortekampen mot Manchester City i oktober 2015 stilte Newcastle uten en eneste engelskmann i startoppstillingen. Et ydmykende 1-6 var for mange svarthvite fans en bekreftelse på hvor lite alle «leiesoldatene» brydde seg på veien mot nedrykk.

Under Steve Gibsons langsiktige og stødige eierskap har Middlesbrough lenge arbeidet veldig godt med akademiet sitt. Den 7. mai 2006 stilte Middlesbrough med elleve engelske spillere i startoppstillingen borte mot Fulham, ti av dem fra eget akademi. Men noen vei til suksess var det ikke, i en globalisert liga hvor pengene rant inn og alle klubber snart kunne kjøpe hvem de ville fra hele verden. To år senere rykket Middlesbrough ned.

Middlesbrough klarte aldri å snappe opp verken Clough eller Revie og i 1952 lot de enda en kommende legende glippe.

«Potensialet her er enormt», uttalte en av dem som hadde søkt på den ledige managerjobben. Han het Bill Shankley, men nådde ikke opp og ble ikke ansatt. Han reiste sørover til Liverpool, til en annen klubb hvor han også så et stort potensiale og skapte historie der i stedet.

English Civil War
Margaret Thatcher brukte krigsterminologi i sin omtale av gruvearbeiderne, og mange på venstresiden brukte det samme om hennes politikk.

«Brent jords taktikk», «borgerkrig» og «kolonialisme» var bare noen av uttrykkene som gikk igjen i de splittende 80-åra. Jernkvinnen erklærte ikke bare krig mot gruvearbeiderne, hun gikk like godt løs på deres favoritthobby, fotballen. Gruvearbeidere og fotballtilhengere var for henne det samme pakket. Den lange streiken i 1984/85, brannen i Bradford samt tragediene på Heysel (i 1985) og Hillsborough (i 1989) var for henne bekreftelsene på at hun hadde rett.

Nyliberalismen og den sterke troen på at markedet styrer best, begynte å prege også fotballen utover 80-tallet. Tottenham opprettet et holding-selskapet og ble i 1983 den første klubben som ble børsnotert. Fotballforbundet grep ikke inn, men så passivt på de store endringene som skjedde. Hjemmelagene fikk så lov til beholde alle inntektene selv. De fem store, Manchester United, Arsenal, Tottenham, Liverpool og Everton begynte å snakke sammen om å bryte ut.

«Småklubbene dreper sporten», sa United-direktør Martin Edwards, og i 1985 fikk 1. divisjon beholde halvparten av alle pengene i den nye TV-avtalen med ITV. 2. divisjon fikk 25 prosent, 3. og 4. divisjon måtte dele på 25 prosent. Premier League, Sky TV og den store kommersialiseringen av fotballen var på vei.

Katastrofene bidro til at banene ble bygget om, bygget ut eller at det ble bygget nye. Engelske fotballklubber hadde tradisjonelt vært lokalt eide hjørnesteiner. Men lokale eiere uten særlig omtanke for fansen eller andre visjoner enn å eie, og heller ikke stor nok lommebok til å utvikle klubbene eller stadionene, ble etterhvert lett bytte for den nye generasjonen av sultne investorer som så nye muligheter for profitt.

«Jeg har brakt Eiffeltårnet til Rotherham. Jeg vil at banen skal være noe som får folk til legge merke til hvor vi er på vei som fotballklubb og by», sa Rotherham-eier Tony Stewart da han bygget klubbens nye bane, New York Stadium.

Banen, som ble åpnet i 2012, ligger snaue 800 meter fra gamle, ærverdige og nedslitte Millmoor, hvor Rotherham hadde hørt til i 101 år. Hvor er Rotherham på vei nå? Denne sesongen spiller de på tredje nivå.

Sportshistoriker Simon Inglis mener at fotballstadiones rolle i lokalsamfunnet en gang var like viktig for folk flest som biblioteket eller rådhuset. Banene var et sted folk følte de hørte til, samlingspunkter som betød noe mer enn kampene som ble spilt der.  Professor David Byrne ved universitetet i Durham understreker at det tidligere var en annen, en mer ekte tilknytning, til fotball som en egen del av selve livet.

«Mange steder finnes det nå ikke noe annet igjen enn fotballen, og det i en hypet versjon av den», sier Byrne.

(Don’t) Look Back In Anger
Som i for eksempel Sunderland, hvor gruvene og verftene er borte. Da Sunderland rykket ned i 2006 med magre 15 poeng, befant sju av Englands 25 fattigste områder seg innen en mils omkrets fra Stadium of Light.

Etter de destruktive 80-årene har mange av de gamle industribyene slitt med å fylle hullene etter gruvene, havnene, stålverkene, skipsverftene. De har slitt med å skape nye arbeidsplasser, ny identitet, nye grunner til rett og slett å være. I en servicebasert økonomi kan ikke alle gjøre som gutta i «The Full Monty» og livnære seg på stripping.

Mange følte de allerede sto helt ribbet på perrongen da samfunnstoget raste videre. Nasjonen trengte deres arbeidskraft og naturressursene for å vokse, men da tungindustrien ble lagt ned eller flyttet ut, sto de igjen uten utdannelse eller jobb. I en nedslitt bolig uten verdi, i et område få ville flytte til. Ungdom med utdannelse reiste, de uten ble igjen på trygd og i fattigdom.

The Socialist Republic of South Yorkshire var kallenavnet på områdene i Sør-Yorkshire som ble styrt av venstreradikale med totalt motsatt politikk av Margaret Thatcher. Tredve år senere stemte to tredeler av befolkningen i Sør-Yorkshire for Brexit, mye basert på en opplevelse av å ha blitt utnyttet, forlatt og overlatt til seg selv av storkapitalen og myndighetene i London.

Fog on the Tyne
Elven Tyne var sentral da Newcastle gjennom kull, stål, jern og skipsverft vokste med 200.000 innbyggere på hundre år fram til første verdenskrig. Den skitne, forurensende elven flankert av tomme industrilokaler var et symbol på en by og økonomi i ruiner i andre halvdel av 1900-tallet.

Klubben som samler over 50.000 ivrige fotballsupportere uansett vær, vind og divisjon, har rykket ned to ganger fra Premier League de siste åtte årene, men begge ganger kommet raskt tilbake. Er tåka i ferd med å lette?

«Newcastle er en sprø og samtidig fantastisk fotballklubb. Noe av sjarmen er at den er totalt uforutsigbar. Alt vi ber om er en totalt uforutsigbar cup-triumf, bare én eneste én», skriver Ged Clarke i boka Newcastle United. Fifty Years of Hurt. En bok som ble gitt ut i 2006 for å markere 50-årsminnet av Newcastles siste hjemlige triumf, FA-cup-seieren i 1955. Boken kan oppdateres hvert tiende år, for Newcastle-supporterne venter fortsatt.

Men kanskje er det håp for Newcastle. Byen har bedre enn mange andre nordlige byer klart å bygge seg opp igjen etter industrikollapsen.

Newcastle er nå en stor handelsby, en kulturby og ikke minst en party-by. EU-kommisjonens undersøkelse Flash Eurobarometer i 2016, viste i tillegg at innbyggerne i Newcastle var mest tilfreds i England, og byen havnet helt oppe på tiendeplass i Europa-sammenheng.

Med Rafael Benítez er det solid fotballkompetanse på plass i klubben for første gang siden sparkingen av avdøde Sir Bobby Robson i 2004.

Den egenrådige eieren Mike Ashleys hovedstrategi var lenge å hente unge spillere som kunne selges videre med fortjeneste. Klubben markedsførte seg som et springbrett for de som ville vise seg for andre PL-klubber, men det har ført til to nedrykk i Ashleys ti år lange eierskap. Nå skal visstnok Benitez få hente de spillerne han vil, så får vi se om Ashley holder ord.

Michael Walker hentet tittelen «Up There» til sin bok fra en episode som viste geografiens betydning. I 1981 signerte tidligere omtalte Howard Kendall den walisiske landslagsvingen Mickey Thomas fra Manchester United. Etter et skadeavbrekk ville Kendall ha med Thomas i en reservelagskamp, borte mot Newcastle. Reservelagets lengste reise fristet ikke Thomas, som skal ha svart: «Jeg blir ikke med opp dit.»

Men opp dit, det var hjemme for Howard Kendall. Thomas avslag ble for mye for Kendall å svelge, waliseren var snart på vei videre etter bare ti kamper i Everton-drakta.

Rafa Benítez ser ikke den nordlige beliggenheten som et problem.

«Spillere ønsker å spille for en klubb med ambisjoner. De ønsker å spille for en klubb som matcher deres egne ambisjoner. Jeg er ambisiøs, og jeg vil at Newcastle skal være ambisiøse», sa Benítez i et intervju med The Telegraph i mai.

Kuper og Szymanski fastslo i Soccernomics at det over tid er 90 prosent sammenheng mellom lønnsbudsjett og hvilke resultater man oppnår. Et Leicester kan dukke opp sånn cirka hver tyvende år, ifølge deres tall.

Men når økonomiske muskler, som er så skjevt fordelt, betyr så mye, så gir det ikke mye håp om at fotballen i nord kan komme opp dit.

Til fotballtoppen igjen.

Romantikeren

 

Han ble aldri profesjonell spiller og først trener i Serie A i en alder av 55 år. Historien om Chelsea-treneren Maurizio Sarri er fortellingen om bankmannen som sa opp jobben, fulgte drømmen og ble Italias mest spennende trener.

Tekst James Horncastle
Oversatt av Asgeir Ueland

Josimars Premier League-bibel 2018/19 er nå for salg. Vi ettersender bladet fortløpende til alle som bestiller abonnement her.

 

60-tallet var annerledes. En enklere tid, en tilværelse med færre krav og forventninger om oppmerksomhet enn i dag, der ungdommen drømmer om å bli berømt. Før var drømmer forbundet med leggetid, og når hodet til Amerigo Sarri traff puta, tok fantasien ham til Frankrike hvor han stod på startstreken i Tour de France.
Amerigo var en god syklist. Det var når veiene ble brattere og lufta tynnere at talentet hans virkelig kom fram. Han steg opp fra sykkelsetet, tråkket det han var god for, og med ett framstod fjellene som fartsdumper. Familiehjemmet ble snart dekorert med trofeer vunnet etter lange dager på sykkelsetet. Amerigo Sarri vant 37 løp som amatørrytter. Han kunne ha blitt proff.
En av datidens sykkelstjerner, Gastone Nencini, kjent som «løven fra Mugello», ville ha Amerigo på laget som hjalp ham inn til seier i Giro d’Italia i 1957 og Tour de France i 1960. Romantikeren i Amerigo hadde gladelig takket ja, men realisten i ham avslo tilbudet. Den beskjedne lønna han ble tilbudt som hjelperytter stod ikke i forhold til det han var forventet å ofre for Nencini. Det var en utakknemlig oppgave. Samtidig var han i ferd med å bli far. Tanken på at han ikke ville se sønnen ta sine første steg og la kona være alene med den nyfødte i flere måneder om gangen, skar ham i hjerteroten. Til slutt valgte han familien, på tross av Gastone Nencinis gjentatte forsøk på å få ham til å prioritere sykkelen. Og dermed forble syklingen bare en hobby. I stedet tok Amerigo seg jobb som kranfører og heiste murstein under byggingen av en fabrikk i bydelen Bagnoli i Napoli.
Røyken fra fabrikkpipene farget dette ellers pittoreske hjørnet av verden grå. Sønnen Maurizio ble født her. De bodde i Via Silio Italico, men i dag er sporene etter familien Sarri visket vekk. Huset er borte, og det er bare Pasquale, en lokal kjentmann, som husker dem. I alle fall later han som om han gjør det. Han peker over gata på motsatt side av Via Lucio Silla. I det huset bodde en gang den tidligere Napoli-treneren Giovanni Galeone. Galeone har vært som en far for for Max Allegri, som er trener i Juventus, laget som hele 2015/16-sesongen kjempet med Napoli om Serie A-tittelen.
Men Bagnoli skulle ikke bli hjemmet til familien Sarri lenge.
Mulighetene for arbeid var bedre i Toscana hvor fabrikkene ekspanderte. Da Maurizio var tre år, tok Amerigo med seg familien dit.
Han var ung da de flyttet, men Maurizio glemte aldri Napoli. Røttene skulle vise seg tydelig, som det ofte gjør i Italia, gjennom fotballen.
Som naturlig var, prøvde Amerigo å få sønnen inn i sykkelsporten:
«Jeg vant noen løp, men jeg fant ut at det var en idrett som tok på mentalt, og samtidig spilte alle kompisene mine fotball», har Maurizio sagt.
Fascinasjonen for sykkelsporten levde videre fra tilskuerplass langs veikanten, med ørene klistret til radioen, eller limt til fjernsynsskjermen. Eddy Merckx, og senere Marco Pantani, fikk Maurizios nakkehår til å reise seg.

Kurt den gode
Det var ikke pedaltråkking den unge Sarri ønsket å bruke føttene til, men sparking av ball. På løkka var han alltid Antonio Juliano, Napolis kaptein og playmaker på 70-tallet. I vennegjengen i Figline Valdarno, var han den eneste Napoli-supporteren. Resten hadde hjertene i Fiorentina, Juventus, Milan eller Inter.
«Jeg hadde et sterkt forhold til Napoli, og det var helt naturlig for meg å holde med laget fra byen hvor jeg ble født. Jeg var den eneste gutten fra Napoli på skolene på sørsiden av Firenze. Det var heller ikke en lidenskap jeg vokste av meg. Jeg gikk og så Napoli når de spilte mot Fiorentina på Artemio Franchi, og jeg stod selvsagt sammen med bortefansen», har Sarri sagt til avisen Il Mattino.
Han spilte for det lokale laget Figline. De ble trent av Kurt Hamrin, den legendariske svenske spissen som var med å tape VM-finalen på hjemmebane i 1958 mot Pelés Brasil. Selv om svensken aldri ble toppscorer – «capocannoniere» – i Italia, var han på denne tiden den femte mestscorende i Serie As historie, og en helt i Fiorentina. Etter at han la opp ble han værende i Toscana.
«Han var for god», reflekterte Sarri en gang i avisen La Repubblica.
«De kalte ham ‘Uccellino’ – ‘den lille fuglen’. Men når han slo frispark fra hjørnet av sekstenmeteren, stod vi alle måpende tilbake. Alle gikk inn.»
At en slik storhet var en del av lokalmiljøet, var et privilegium. Én spesiell Hamrin-lærdom har blitt værende med ham: Størrelse er ikke alt. Fotball handler i bunn og grunn om teknikk og fart.
«Først og fremst handler det om å tenke raskt. Man må ikke bli for opptatt av styrke. Gutter, vi spiller fotball, vi losser ikke en lastebil.»
Maurizio Sarri var kjent som «Il Secco» – «den tørre» – på grunn av sin tynne kropp og tørre humor. I Figline spilte han i forsvar. Han var ikke noen stor spiller, blir det sagt. Sarri husker det litt annerledes:
«Jeg kan ikke ha vært så dårlig siden jeg var på prøvespill hos Torino og Fiorentina.»
Men han kan ikke ha vært så god heller, siden han ikke fikk kontrakt hos noen av dem.
Et kjapt blikk på dagens Serie A-trenere viser at Sarri ikke var i nærheten av å ha den samme karrieren som Roberto Donadoni, Siniša Mihajlović, Paulo Sousa og Massimiliano Allegri – for å nevne noen. Men som Arrigo Sacchi pleide å si: «Du trenger ikke å ha vært hest for å bli en god jockey.»

Bankmann
Siden Maurizio Sarri ikke kunne leve av fotballen, jobbet han for Monte dei Paschi di Siena, verdens eldste nåværende bank. Men når han ikke var på farten rundt i Europas store finanssentre som London, Frankfurt eller Luxembourg, spilte han og senere trente amatørlag i Toscana. Sarri begynte trenerkarrieren for et kvart århundre siden, mens Donadoni ennå spilte for Milan, Mihajlović for Røde Stjerne, Sousa for Benfica og Allegri for Pescara.
Vanni Bergamaschi heter mannen som har æren for at Sarri i det hele tatt ble trener. De to spilte sammen i Stia. For å finne den klubben i den Dante-lignende verden som er italiensk fotball, må man gå helt ned på åttende nivå. Under en sesong da resultatene buttet imot kom Bergamaschi opp med en idé – han ville ha Sarri som trener. Han hadde aldri møtt noen som tenkte så mye på fotball som Sarri.
Hver tirsdag kjøpte han La Repubblica for å lese spalten til den legendariske sportsjournalisten Gianni Brera. Kampen mellom den gamle og nye skolen i italiensk fotball raste, med Arrigo Sacchi som hovedrolleinnehaver. Det satte tankene i sving hos Sarri. På grunn av sin gladiatorlignende spillestil, en gang var det ryggen, en annen gang var det kneet, ble Sarri ofte henvist til sidelinjen. Derfra kunne han observere spillet. Han kom med innspill til medspillerne og valg de gjorde underveis i kampene. Han hadde også meninger om spillestil og -system.
«Greit. Kan ikke du bare ta over laget, da?», sa Bergamaschi en dag.
Skulle Sarri ta jobben, måtte det gjøres skikkelig. Han ønsket en speider som skulle se motstanderne. Forespørselen ble avslått, men Stias forsvarsspillere ble plutselig fôret med informasjon om motstandernes spisser. Spillerne måtte også møte opp trening lørdag morgen.  Akkurat som i en proffklubb skulle laget gjennom en «rifinitura» – en finjusteringsøkt, en siste terping på det man har trent på siste uke. Lagmoralen ble styrket gjennom felles middager en gang i uka i Stias sparsommelige klubblokale.
Sånn startet Sarris vei gjennom divisjonssystemet, på bunnen. Da han var i Faellese, hev han seg i bilen når arbeidsdagen i banken var over og byttet ut dressen med treningstøy. Sammen med spillerne jogget han rundt Fattoria del Palagio, en vingård som nå er eid av Sting. Han prøvde å gi disse klubbene en smak av profesjonalitet. Sarri spurte barndomskammeraten Mirko Tinagli om han ville bli keepertrener i Faellese.
«Jeg begynte å le. Ingen lag på det nivået har en keepertrener. Vanligvis er det hovedtreneren eller assistenten hans som tar seg av slikt. Fordi jeg var nysgjerrig sa jeg ja, og Maurizio startet umiddelbart med å sette opp øvelser for meg. Jeg husker at jeg studerte en gammel video av Lido Vieri (tidligere keeper for Torino, Inter og Italia)», har Tinagli sagt til Corriere dello Sport.
I dag jobber Tinagli som museumsarbeider ved Uffizi-galleriet i Firenze.
Det finnes omtrent ingen klubber i Toscana som Sarri ikke har trent. Cavriglia, Antella, Valdema, Tegoleto, Sansovino, Sangiovannese. Sarri ledet tre av dem til opprykk, og vant også Coppa Italia Dillettanti – den italienske cupen for amatørlag. Om man ser på disse lagene er det derimot bare noen få spillere som har utmerket seg. Luca Tognozzi, som spilte på midtbanen under Sarri i Sansovino og Sangiovannese, spilte senere i Serie A under Walter Mazzarri i Reggina.
Da Ciccio Baianos (Fiorentina, West Ham mm) karriere var på hell, fikk han erfare at Sarri kunne lære bort nye ferdigheter til en gammel sliter:
«Han endret posisjonen min og gjorde meg til en nummer 10, bak spissen, i en 4-2-3-1-formasjon. Jeg ble opplært av Zdeněk Zeman (i Foggia), og trodde at ingen kunne lære meg mer om angrepsfotball enn ham. Det var Sarri som lærte meg hva tierrrollen bestod i, om bevegelser og løp.»
Sarri hadde også noen andre regler som han ville ha overholdt, blant annet en som vil få puristene til å trykke ham til sitt hjerte:
«Alle skulle ha svarte sko, det var bare jeg som fikk ha hvite», forklarer Baiano.
Overtro var også en viktig for Sarri, han gikk i svart den dagen Sansovino rykket opp til 4. divisjon, men som han senere sa: «Jeg sluttet med det da det ikke virket lenger».

«Jeg driter i overgangsmarkedet. Alle søker tilflukt i det», har Sarri uttalt. I stedet fokuserer han på det som kan gjøres på trening – det er her man skaper gode fotballag. Sport Calcio Ritiro estivo Ssc Napoli - preparazione atletica Calcio Campionato Serie A TIM 2015-2016 Nella foto: mister sarri , el kaddouri Photo LaPresse - Spada 16 07 2015 Dimaro , Tn (Italy) Sport Soccer Summer retreat Ssc Napoli - Athletic Italian Football Championship League A TIM 2015 2016 In the pic: head coach sarri , el kaddouri
«Jeg driter i overgangsmarkedet. Alle søker tilflukt i det», har Sarri uttalt. I stedet fokuserer han på det som kan gjøres på trening – det er her man skaper gode fotballag.

Fulgte hjertet
Det var den uformelle stilen han skulle føle seg mest hjemme i. Dressen han hadde i banken var bare en arbeidsuniform. Den var skreddersydd, men passet likevel ikke helt. Da Sarris trenervirke begynte å nærme seg profesjonelt nivå i Italia måtte han ta et valg. Han trengte å bruke mer tid på fotballen, om han skulle få noe ut av det.
Dette var på tiden da euroen ble innført. I eurosonen ville mellombanklig finansiering bli enklere, med færre vekslinger på veien. Men Sarri tjente godt i banken Monte dei Paschi di Siena, veldig godt. Vederlaget for trenerjobben i Sansovino beløp seg derimot til bare rundt én million lire i måneden, omtrent 5000 kroner. På en måte var Sarri i samme situasjon som faren var da Gastone Nencini tilbydde ham å bytte ut hytta i heisekranen med sykkelsetet.
Sarri junior ville ikke gjøre samme tabben, og bestemte seg for å følge lidenskapen.
«Jeg valgte den eneste jobben jeg ville ha gjort gratis», har han sagt til La Repubblica.
I august 2014, i en alder av 55, var han endelig en Serie A-trener.
Empoli beholdt plassen i Sarris debutsesong som trener på toppnivå, selv om de var ligaens desiderte lettvekter. De hadde Serie As laveste budsjett og lønningsliste – netto tjente hele laget det samme som Roma betalte Daniele De Rossi brutto. Ikke bare i penger og prestisje var Empoli ligaens letteste og laveste lag, men også i antall kilogram og centimeter. Hamrins innflytelse stod altså opp mot tidens tann.
Etter en tung start med bare én seier på de ti første kampene, holdt likevel Empoli seg i Serie A med stil. Klubben var som en «isola felice» –  «en gledens øy» – en utopi, et sted der alt fungerte perfekt. Treningene var åpne for publikum. Faren Amerigo syklet ned for å følge treningene og satt med de andre pensjonistene på tribunen, det var fritt fram for alle. Sarri mener at ideer ikke skal holdes innelåst, men deles. Da Sinisa Mihajlovic spurte om han kunne studere et par treninger under en landskamppause i mars 2015 var svaret umiddelbart ja. Bournemouths manager Eddie Howe kom også på besøk.
Det som må ha slått dem er fokuset på detaljer, nitidigheten og Sarris moderne metoder. Han er det italienerne kaller «pane e salame» – «brød og salami»: Jordnær. Folkelig. Fri for jåleri. Han er også en slags lokal vismann, eller en profet i egen by. Sarris interesse for litteratur er også noe man gjør et nummer ut av – han leser gjerne Charles Bukowski, John Fante og Mario Vargas Llosa.
Han er definitivt en framtidsrettet mann, som benytter droner til å filme treningene, for å best mulig kunne se lagets bevegelser, spesielt i forsvarsspillet. Da Roberto Mancini fikk vind om dette, krevde han at Inter-ledelsen kjøpte inn det samme verktøyet.
Som tidligere bankmann er han naturlig nok tallkyndig, og meldte seg på et statistikkurs på universitetet. En lærdom han bruker for å analysere laget.
«Jeg holder spesielt øye med statistikkene som kan si noe om hvor høyt vi bør ligge i banen og hvor vi bør sette presslinja. Jeg ser på hvor mange ganger våre forsvarsspillere har spilt opp på playmakeren vår. Og på antall balltap kontra antall framoverrettede pasninger blant midtbanespillerne. Spissene, derimot, lever i en annen verden. Dem må du gi den samme friheten du gir barn.»

«Den nye Sacchi»
I motsetning til Zdenek Zeman, som ellers forbindes med Sarri gjennom røykevaner og spektakulær angrepsfotball, er Sarri en mann som passer tidsånden. Han har ikke frosset fast i en annen tid, men har utviklet seg, tatt nye grep og funnet sin egen stil. Mange sammenligninger ham med Sacchi og innflytelsen han hadde på 80-tallet. De to deler synet på hvordan fotball skal spilles, og Sarri tok Sacchis side under den fotballfilosofiske debatten som pågikk med Brera.
Å se Empoli under Sarri var som å høre et orkester. Man satt igjen med den samme følelsen som man hadde da man så Sacchis Milan. Laget spilte i perfekt harmoni, de angrep og forsvarte seg som en enhet. Det var en triumf for treningsmetodene og filosofien til Sarri. Han ga ungdommene sjansen. På laget spilte sju gutter fra klubbens eget akademi. En av dem var midtstopperen Daniele Rugani, som spilte samtlige minutter, uten å pådra seg ett eneste gult kort, noe som ga assoiasjoner til den store Gaetano Scirea. Sarri omskapte eldre spillere som aldri hadde spilt på toppnivå til landslagsspillere for Italia, som Mirko Valdifiori, kjent som provinsens Pirlo.
Da rosen og anerkjennelsen endelig kom for Sarri, klarte han aldri helt å ta den på alvor. Samuel Eto’o kom bort til ham etter at en 1-1-kamp, og sa at han hadde likt å se Empoli hele sesongen. Reaksjonen fra Sarri var latter, før han utbrøt: «Kødder du?»
Han var i samtaler Milans direktør Adriano Galliani om å ta over etter Filippo Inzaghi, men de strandet. Årsaken var angivelig at Silvio Berlusconi likte dårlig at Sarri helte mot den politiske venstresiden, etter at Sarri innrømmet at han ville stemme på Maurizio Landini, generalsekretæren for Italias største fagforening. I tillegg stilte lederen for Milans juniorlag, Cristian Brocchi, som selv siklet på jobben, spørsmål om Sarri kunne håndtere en garderobe fylt av superstjerner og primadonnaer.
«Han gjorde en ganske god observasjon. Jeg spør også meg selv om jeg ville være i stand til å trene en storklubb. Jeg krever mye arbeid og ofring. En ung spiller vil akseptere det, men jeg vet ikke om en stjerne vil det», sa Sarri i etterkant.
Dette spørsmålet fulgte ham da han fikk jobben som trener i Napoli. Sarri kunne ikke helt forstå at han hadde fått muligheten. For ham var han ved sirkelens ende: Han skulle trene laget han hadde holdt med siden han var en liten gutt.

Drømmejobben
Telefonsamtalen fra Napoli-eier Aurelio De Laurentiis kom overraskende: «Jeg trodde det var en spøk. Jeg mistet munn og mæle i 20 sekunder, først da forstod jeg det var stemmen til De Laurentiis. Jeg var storfornøyd bare med å bli oppringt, uansett om jeg fikk jobben eller ikke.»
Hvordan ville Sarri håndtere overgangen fra arbeidet i skyggene ute i provinsen til å trå inn i flomlyset i en storby? Av italienske byer med bare ett fotballag, er Napoli den største. Presset er unikt, noe Sarri fikk føle etter at klubben hadde sin dårligste start siden de sist rykket ned. Diego Maradona uttrykte at han ikke forstod at Sarri hadde fått jobben.
«Napoli skremmer meg, vi kommer ikke en gang til å havne midt på tabellen slik vi spiller», sa klubblegenden.
Det tok tid for spillerne å tilpasse seg Sarris metoder.
«Det er som å gå fra iPhone til Samsung», har Sarri spøkt.
Når Napoli-spillerne først ble vant til Sarris konsept og hans 4-3-3-system, så de seg ikke tilbake. Ved halvspilt serie toppet de lyseblå tabellen. De hadde fortsatt sjanse til å hente hjem seriemesterskapet før de møtte Juventus fem runder før slutt. De tapte 3-0, og havnet til slutt ni poeng bak «den gamle damen». Men det var en spektakulær sesong. De scoret 80 mål. Gonzalo Higuaín ble «capocannoniere» med 36 mål – flere mål enn fire av lagene i serien.
Higuaín ble i sommer solgt til nettopp Juventus for 800 millioner kroner – tidenes fjerde dyreste fotballovergang og italiensk transferrekord.
Sarri har fått forgjengeren Rafa Benítez til å se ut som en vits. Benítez klagde over at andre klubber tjente mer penger og at Napoli ikke kunne konkurrere med dem, og at de alltid hanglet etter med et par spillere på overgangsmarkedet. Sarri er av en annen oppfatning:
«Jeg driter i overgangsmarkedet. Alle søker tilflukt i det.»

Sarri Potter
I stedet prediker han at det er gjennom treningen man skaper verdi og kvesser kantene. Benítez burde ha fokusert på det, og lagt til side det frustrerende roteringssystemet.
«Du kan iverksette et statskupp med 18 mann», svarte Sarr da han ble spurt om hvorfor han, i motsetning til Benítez, gjorde så få endringer.
«Lagene som nytter færrest mulig spillere er som regel de som gjør det best.»
Ydmykende for Benítez er det at Sarri har lykkes der han mislyktes: å få orden på forsvaret. I de siste to sesongene før Sarris ankomst, var dette Napolis akilleshæl. I den perioden slapp de inn 93 ligamål, 46 flere enn Juventus og 37 flere enn Roma. Å vinne ligaen med et så porøst forsvar var en umulig oppgave. Under Sarri er dette kraftig forbedret. Napoli holdt nullen i 14 seriekamper forrige sesong, med omtrent de samme spillerne. Kalidou Koulibaly har gått fra å være Bambi på isen til å forsvare som Lillan Thuram. Midtbanen med Allan, Marek Hamsik og Jorginho har en flott balanse.
Lorenzo Insigne spilte så godt at man har snakket om å hente fram Maradonas nummer 10-drakt fra den fredede tilværelsen.
De er ett kvart hundreår siden sist Napoli vant serien. Kan det skje i år? Du kan jo tenke deg hvordan det vil bli om de gjør det. Sarri kommer hjem og leverer den hellige gral.
Så langt unnlater Sarri å nevne ordet «Scudetto» («seriemesterskap»).
«Det er et banneord», sier han.
Det er noe som skal være usagt, som Voldermorts navn i Harry Potter, men Napoli var magiske forrige sesong, og mye av fortjenesten for det tilhører mannen de kaller Sarri Potter.

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Alex den grusomme

Da Alex Ferguson ankom Manchester United i 1986, hadde han allerede skrevet historie med Aberdeen ved hjelp av talentutvikling, manipulering av pressen og et temperament som skremte livet av spillerne.

Tekst Thore Haugstad

Josimars Premier League-bibel 2018/19 er nå for salg. Vi ettersender bladet fortløpende til alle som bestiller abonnement her.

 

Vi kjenner alle Sir Alex Ferguson som en hissigpropp som krevde full kontroll over alle deler av klubben. Slik førte han Manchester United til 13 ligatitler og to Champions League-triumfer, og ble tidenes største britiske manager. Men før han dro til England, hadde han allerede laget en prøvemodell av United-prosjektet. På åtte år med Aberdeen gjorde han det få hadde trodd var mulig: Å utfordre dominansen til Celtic og Rangers i skotsk fotball.

Metodene var velkjente. Ferguson krevde offensiv fotball, kjøpte lurt og satset ungt. Han overbeviste spillerne om at pressen, dommerne og nøytrale var imot dem. Han skapte et lag etter sitt eget selvbilde, som både kunne spille pent, løpe og slåss – ofte på én gang. Alle i klubben ble holdt på tå hev av autoriteten og frykten Ferguson spredde med sin iltre personlighet.

I Manchester United ble «hårføneren» navnet på skyllebøttene Ferguson ga spillere og journalister. Men sammenlignet med sine yngre dager var han som en snill bestefar.  

«Det var ikke en hårføner da han var 36 eller 37 år gammel», sa Aberdeen-spilleren Stuart Kennedy til Michael Grant i boken Fergie Rises. «Det var en masovn. Helt brutalt. En fullstendig gjennomgang av alle feilene en spiller hadde gjort – ifølge Alex Ferguson – levert foran resten av laget. Over tid ble det redusert til styrken av en hårføner.» 

Spillerne i Aberdeen kalte ham «The Dark Lord» og «Furious Fergie». Når de ankom garderoben, sto Ferguson ved døren og så dem dypt inn i øynene. Bak lukkede dører ble slåsskamper startet, sko kastet, flasker knust. Én spiller ble truffet i fjeset av deler av en walkie-talkie. En annen fikk et par bukser på hodet etter at Ferguson hadde meid til en skittentøyskurv. Selv Ferguson kunne bli et offer for sitt egen sinne, som da han sparket til et lite bord, slik at en varm kopp te føk mot beina hans.

«Den korte lunta mi bekymret meg ofte», skrev han senere.

Samtidig var temperamentet et produkt av det som gjorde Ferguson så god: Den brennende vinnerviljen. I 1985 laget Scotsport en dokumentar hvor han snakker om prinsippet «fødte vinnere». Han følte seg ikke som en av dem, fordi han ikke hadde vunnet stort som spiller.

«Men jeg hadde en enorm vilje til å vinne», la han til. «Og det tror jeg har ført meg inn i treneryrket.»

Bitt i debuten
Ferguson vokste opp i Govan, et ubarmhjertig arbeiderklassestrøk ved Clyde-elven som deler Glasgow. Faren Alex var skipsbygger, og kjent for sin strenghet, utålmodighet og sitt vulkanske temperament. Klokken seks hver morgen vekket han sønnen, som fort lærte at den eneste måten han ville oppnå noe i livet på, var å jobbe som en gal. 

Som ung var Ferguson energisk, dominerende og uredd. Han nektet å la seg herse med av de mange bøllene i området, noe som kunne ende med blodsmak i munnen og besøk på sykehuset. Lignende kvaliteter var nyttige på banen. Da han debuterte på førstelaget til Queens Park, det beste amatørlaget i Skottland, ble han bitt av motstanderens venstreback. I stedet for å få sympati, ble Ferguson utskjelt i pausen av trener Jackie Gardiner for å ha tapt duellen.

«Man trekker seg ikke i duellene i denne klubben, man flyr inn i dem», ropte Gardiner. «Du har kommet til dette laget med stort rykte. Hva er galt med deg?»

«Venstrebacken beit meg», sa Ferguson.

«Beit deg?», brølte Gardiner. «Så bit ham tilbake!»

Fergusons neste klubb var St Johnstone, hvor han fikk spille 50 kamper de første fire årene. Det var tungt. Mens han spilte for reservelaget, brakk han attpåtil nesen og kjeven, og måtte gå med maske i seks uker. Da han kom tilbake, tapte reservene 10-1 mot Celtic og 11-2 mot Kilmarnock. Det var for mye, selv for ham. Han ble desillusjonert og ønsket seg til Canada, hvor farens familie hadde flyttet. Han ville vekk. 

Neste kamp var mot Rangers-reservene, og Ferguson ville ikke spille. Han fikk brorens kjæreste til å ringe treneren, Bobby Brown, for å gi seg ut som Fergusons mor og si at han var ute med influensa. Men både Fergusons foreldre og Brown gjennomskuet bløffen. De slaktet ham totalt. Brown la til at flere på førstelaget faktisk hadde influensa, og beordret ham til å stille til førstelagskamp mot Rangers neste dag. De skulle spille på Ibrox, hvor St Johnstone aldri hadde vunnet. Men Ferguson spilte sitt livs kamp og scoret hat-trick. St Johnstone tok en sjokkseier, og plutselig ble karrieren hans snudd på hodet.

«Jeg har ofte tenkt tilbake på den dagen», skrev Ferguson i sin første biografi, Managing My Life, i 1999. «Jeg klarer ennå ikke å finne en rasjonell forklaring på hva som skjedde, men siden det har jeg aldri vært skeptisk til at det finnes krefter der ute som er større enn oss selv.» 

Ferguson var kjent for sitt temperament og sine spisse albuer. Her har han blitt utvist for Falkirk i 1972, én av seks ganger han så rødt som spiller.

 

Aberdeen sjokkerte ved å slå Real Madrid i finalen av Cupvinnercupen i Sverige i 1983.


Spisse albuer
Som spiller var Ferguson en gammeldags spiss som lusket i boksen. Han var aggressiv, frittalende, og konfronterte alt og alle. Ved én anledning marsjerte han til andre siden av banen for å skjelle ut en medspiller som hadde slått en dårlig pasning. I en veldedighetskamp. 

Likevel var de største ofrene midtstopperne. Hvis de inviterte til skittent spill, svarte Ferguson med samme mynt. Han fikk seks røde kort. Flere spillere ble skadet av hans aktive albuer, noe han selv anså som en naturlig del av hans «robuste» spillestil.

«Han var en pest og en plage», sa John Greig i Patrick Barclays Ferguson-biografi Football – Bloody Hell!. «Han løp alltid rundt med albuene parallelt med bakken – og han var kun skinn og bein, så når han først traff deg, var det som å bli knivstukket.» 

Snart dro Ferguson til Dunfermline, hvor han sluttet som verktøymaker for å spille fotball fulltid. Allerede her, i starten av 20-årene, bestemte han seg for å bli trener. Han tok sitt første trenerkurs, og hans voksende kunnskap om taktikk og statistikk gjorde ham bare enda mer frittalende enn før, noe som førte til stadige krangler med trener Willie Cunningham. 

Selv dagen da Ferguson giftet seg, klarte han ikke å holde seg rolig. Da han og kona, Cathy Holding, skulle ta bryllupsbilder, begynte Ferguson å løpe etter en person som hadde prøvd å stjele parkeringsplassen deres. Cathy var ikke imponert. 

«God start, Alex», skrev Ferguson senere.

Storspill i Dunfermline førte ham videre til Rangers, favorittklubben som liten. De tapte ligatittelen på målstreken mot Celtic i hans første år, og samme sommer ønsket de ham vekk. Da han nektet å dra, ble han satt ned på tredjelaget, en ydmykelse han aldri skulle tilgi. Han flyktet til Falkirk, hvor Cunningham nå var trener. De rykket opp til eliten i hans første år, men da Ferguson ønsket seg til Hibs, satte Cunningham ned foten. Det gjorde Ferguson så sint at de to nesten begynte å slåss inne på et toalett, før fysioterapeuten stoppet basketaket. 

Til tross for dette ga Cunningham ham en rolle som spillende trener. Da Cunningham selv ble sparket, søkte Ferguson på jobben. Den gikk i stedet til John Prentice, som solgte Ferguson til Ayr. Der spilte han lite, og da han fikk tilbud om å trene East Stirlingshire, tok han sjansen. Han la opp i en alder av 32 år.

Slåss – og fotballkamper
East Stirlingshire lå i andredivisjon, og hadde ikke råd til å gi Ferguson fulltidskontrakt. For å forsørge sin unge familie kjøpte han en pub i Govan. Han kalte den «Fergie’s». En av bulene i kjelleren ble kalt «Albuerommet». 

Puben var strevsom å drive, men Ferguson lærte mye om hvordan folk fungerer. De fleste av stamkundene var havnearbeidere som gjerne yppet til bråk etter en øl eller fem. Ofte måtte Ferguson selv bryte opp slåsskamper, og vendte gjerne hjemover med et blått øye eller kutt i hodet.

«Man så ikke folk som Sylvester Stallone, Bruce Willis eller Arnold Schwarzenegger i min pub», skrev Ferguson. «Men man fant gjerne en kunde eller to som alene kunne mørbanket alle tre.» 

I East Stirlingshire tok Ferguson over en falleferdig klubb. De hadde knapt nok spillere til å stille lag, og manglet keeper. De eneste kvalitetene Ferguson selv hadde, var erfaring som spiller, trenerkursene og en naturlig besluttsomhet. 

Men han utviklet fort sin egen stil. Han fylte stallen med løpsvillige unggutter, og betalte 40 pund for å kjøre inn en busslast med lovende skolegutter fra Glasgow. Disiplin var obligatorisk. Spillerne risikerte en skyllebøtte om de kom for sent, eller stilte i annet enn skjorte og slips. 

«Han skremte oss», sa spissen Bobby McCulley, ifølge United We Stand. «Jeg hadde aldri vært redd for noen før, men han var fryktinngytende fra første stund.» 

På kun et par måneder klarte Ferguson å løfte klubben. I oktober fikk han et nytt jobbtilbud, denne gangen fra St Mirren.

Den svarte boken
St Mirren lå lavere på tabellen enn East Stirlingshire, men Ferguson ble fristet av klubbens potensial. Overgangen involverte Cunningham, som hadde anbefalt Ferguson da han selv trakk seg som lagets trener. Spillerne var på deltidskontrakter, men det betydde ikke at Ferguson var forberedt på å slakke på kravene. 

Samme dag han ankom klubben, sendte lokalavisen Paisley Daily Express en fotograf for å ta lagbilde med den nye treneren. Da det kom på trykk, så Ferguson at kapteinen Ian Reid hadde holdt opp to fingre bak hodet hans. Det var selvsagt bare en spøk, men Reid ble umiddelbart kalt inn på kontoret, hvor Ferguson fortalte ham at han ville bli løst fra kontrakten. 

«Når jeg leter etter en kaptein, ser jeg etter modenhet», sa Ferguson. «Det der var et barnslig skoletriks. Jeg kan ikke beholde deg.» 

Tonen var satt. Ferguson hadde en «svart bok» hvor han skrev ned navnene til spillere han ikke stolte på. Én ble slaktet for å ta bilen til en bortekamp, i stedet for lagbussen. En annen skulket trening for å gå på konsert – han ble bedt om å ikke komme tilbake. Da Ferguson en gang fersket stallen i å drikke, smalt han en Coca-Cola-flaske i veggen. Stakkars Billy Stark fikk en sko kastet på seg i pausen, og ble ved en annen anledning byttet ut syv minutter etter avspark.

Dét byttet var noe Ferguson ikke ville gjort i sine eldre dager. I sin fjerde bok, Leading, virket han oppgitt over oppførselen til sitt yngre jeg. Han var for instinktiv, for ilter og ønsket å endre for mye på en gang.

«Jeg var korttenkt, veldig lidenskapelig for jobben min og ønsket ikke å bli tullet med», skrev han. 

Han kunne også være for arrogant. I debutsesongen hadde St Mirren vunnet åtte strake kamper, da han erklærte at de ikke kom til å tape en kamp til. De vant kun én av sine siste fem, tapte to og falt ned til sjetteplass.

Politikeren Fergie
Ett år senere havnet St Mirren på en ny sjetteplass. På sommeren tok Ferguson laget på en treukers sesongoppkjøring til de karibiske øyer, hvor de skulle møte ulike landslag.

Det var en avslappende tur, hvor Ferguson kledde seg ut som innbytter for moro skyld. Men stemningen ble brått seriøs da de møtte Guyana, som ladet opp til VM-kvalik. Guyana hadde en gedigen midtstopper som stadig sparket ned den unge spissen Robert Torrance. Dommeren ignorerte Fergusons protester, og da Torrance ble klippet ned nok en gang, mistet Ferguson hodet. 

«Nok er nok», sa han. «Jeg skal inn.» 

Ferguson byttet seg selv inn på topp. Da det første innlegget kom inn i boksen, ga han stopperen «litt revansje». Forsvareren ble liggende igjen jamrende på bakken. Senere ga Ferguson ham nok en smell. Det endte med at dommeren ga ham rødt kort. 

Ferguson sa det var den eneste gangen han hadde gått ut på banen med mål om å skade noen. Han ba spillerne om å ikke fortelle episoden til noen. Alle holdt munn.

Tilbake i St Mirren siktet Ferguson seg inn mot opprykk. I stedet for å delegere bestemte han alt, fra innkjøp av vaskepulver til bestilling av paier til hjemmekamper. Han senket taket på billettlukene, slik at ingen kunne hoppe over bommen. Han startet en egen St Mirren-avis. Alt og alle ble kontrollert av Ferguson.

«Han skapte følelsen av at han var overalt», sa Stark til Barclay. «Man følte alltid at han holdt et øye med deg, både i og utenfor klubben.» 

En av Fergusons største irritasjoner var tilskuerantallet. St Mirren lå i Paisley, en fattig småby i skyggen av Glasgow, og hver uke dro folk til storbyen for å se Celtic og Rangers. Ferguson mente de manglet tro på sitt eget lag. Så en dag teipet han fast en megafon til taket på en van, som han deretter kjørte gjennom byen, med mikrofon i hånden, og lovpriste laget slik at folk skulle stille opp på stadion, kalt Love Street. Han så ut som en politiker, men stuntet virket. Tilskuerantallet hadde ligget på et par tusen, men økte til 20 000 mot slutten.

Det hjalp også at St Mirren storspilte. I Fergusons tredje år rykket de opp til øverste nivå.

Det hadde ikke vært lett. Ferguson hadde jobbet beinhardt, og hadde følt stresset av å trene en klubb samt drive en pub. Bak kulissene hadde han kommet på kant med mange i klubben, blant andre styreformannen Willie Todd. Etter å ha holdt St Mirren i divisjonen i sitt fjerde år, ble han sparket grunnet beskyldninger om kontraktsbrudd.

Oppdrag i nord
Aberdeen var inne i en god periode. De hadde kun vunnet ligaen én gang før, i 1955, men hadde kommet på tredjeplass og andreplass de to siste årene (1977 og 1978). I 1977 hadde de også vunnet ligacupen, og i 1978 tapte de finalen i den skotske cupen. Problemet nå var at Celtic hadde stjålet treneren deres, Billy McNeill.

Timingen var perfekt for Ferguson. Mange var skeptiske: Han var kun 36, ble ansett som uhåndterlig og hadde blitt utvist for Dunfermline mot Aberdeen etter å ha sparket en spiller. I tillegg husket folk uenighetene med St Mirren, som Ferguson nå hadde tatt til retten for urettferdig oppsigelse. Han var, i korte trekk, en bråkmaker. 

Men Aberdeens styre beundret Fergusons suksess med unge spillere. De tok sjansen. Selv så Ferguson en klubb med en solid stall, lure eiere og hele Aberdeen by for seg selv. 

«Jeg hadde en følelse av at jeg kom til å lykkes», skrev han. 

Aberdeen betalte ham nok til at han kunne selge puben, noe som banet vei for 14-timersdager hvor han fortsatte å ringe speidere og spillere hjemme. Oppdraget var klart: Å vippe Celtic og Rangers ned fra tronen. 

De to Old Firm-lagene hadde vunnet de siste 13 ligatitlene. Så dominante var de at resten av klubbene hadde fått et mindreverdighetskompleks. Aberdeen var et snilt og koselig lag fra nord-øst-kysten, hvor folk er mer reserverte, i motsetning til kamphanene i Glasgow. Det lå en mental blokade der som Ferguson visste han måtte rive ned, og han startet krigen i kampprogrammet. 

«Den ene tingen som har irritert meg hele livet, er denne holdningen at Rangers og Celtic alltid skal vinne, at alt handler om dem, at ingen forventes å slå dem», skrev han, ifølge Grant. «Jeg ser meg rundt i denne klubben, og alt jeg ser er potensiell suksess. Det eneste som ligger skjult inne i hodene til folk, er troen.»

Tårer og røde kort
Det å overbevise fansen var én ting. Noe annet var å vinne spillernes tillit. Flere av dem savnet McNeill, og mislikte hvordan Ferguson stadig brukte St Mirren-spillerne som referansepunkt. Stopperne likte heller ikke at han ønsket å flytte forsvarslinjen høyere. De første månedene var fulle av konfrontasjoner, hvor Ferguson føk i tottene på flere av stallens ledere.

Gradvis skjønte de at det var umulig å tulle med Ferguson. De viktigste spillerne kom på hans side, mens rebellene enten ble solgt eller satt ned på reservelaget, hvor de ble tvunget til å spille midtukekamper i iskalde kystbyer.

Men selve mentaliteten var vanskeligere å endre. Da Aberdeen spilte 1-1 borte mot Rangers, et sterkt resultat, irriterte Ferguson seg over hvordan de hadde dratt ned tempoet og drept kampen. Selv på Ibrox ville han angripe og vinne. 

Disse problemene hadde ført til flere krangler, om ikke Ferguson hadde vært så distrahert det første året. Tvisten mot St Mirren tæret på kreftene, familien bodde ennå i Glasgow, og i tillegg var faren alvorlig syk. Da Ferguson tapte saken mot St Mirren, ble faren plutselig verre. (Noe Ferguson mente ikke var tilfeldig.) Så Ferguson var stresset da han tok Aberdeen til Love Street i februar.

Aberdeen gikk opp i en 2-0-ledelse. Men så ga dommeren dem to røde kort, noe som medførte at St Mirren klarte å utligne til 2-2. I etterkant hudflettet Ferguson dommeren så kraftig at han ble rapportert til fotballforbundet. Like etter ble han ført inn i et lite rom, hvor han ble fortalt at faren hadde dødd. 

«Jeg var helt knust», skrev Ferguson. 

Begravelsen fant sted i Glasgow. Da Ferguson kjørte tilbake til Aberdeen, stoppet han i veikanten og brast sammen i gråt. 

Sesongen hadde vært så tøff at Ferguson bare ville bli ferdig med den. Aberdeen havnet til slutt på fjerdeplass, men viste lovende takter i cupene. I ligacupen slo de Celtic over to kamper, og spesielt borte på Parkhead hadde de håndtert den truende atmosfæren. Fansen hadde kastet ting på banen, og slåsskamper ble startet i tunnelen, men Aberdeen hadde ikke latt seg skremme. 

De tapte senere semifinalen mot Hibs, men nådde finalen i den skotske cupen. Et kontroversielt rødt kort til den digre stopperen Doug Rougvie gjorde at Rangers vant i ekstraomgangene, noe som gjorde Ferguson bitter. Han måtte innse at han hadde fullført sitt første år uten et trofé. Pressen kritiserte ham, noen av spillerne likte ham fortsatt ikke, og snart ble han kalt inn på teppet til styreformannen.

Løpetrening på stranda
Dick Donald, som nærmet seg 70-årene, hadde eid Aberdeen i åtte år og vært involvert i klubben siden han begynte spillerkarrieren der på 20-tallet. Han var kjent for gammeldagse verdier og gjerrighet. Han avskydde bonuser og lønnsøkninger. Han gikk med samme slips hver dag. Når skolissene ble revet opp, knyttet han dem sammen i knoper i stedet for å kjøpe nye.

Donald var også tålmodig og forståelsesfull. Han kunne slakte Ferguson privat, men støttet ham alltid offentlig, og dette var ikke noe unntak. 

«Jeg ansatte deg fordi du kan gjøre jobben», sa Donald til Ferguson. «Jeg bryr meg ikke om hva pressen sier. Bare gjør jobben din. Vær en mann.»

En oppmuntret Ferguson gikk til verks med de fasilitetene han hadde. Selve støtteapparatet var så overarbeidet at materialforvalteren, Teddy Scott, også trente reservelaget. Når Scott mistet siste buss hjem, sov han på biljardbordet. Stadion, kalt Pittodrie, hadde ikke presserom. Aberdeen hadde heller ikke eget treningsanlegg, så Ferguson vekslet mellom et offentlig stadion, en militærbase, parkeringsplassen utenfor Pittodrie og stranda. Det var på hard sand og i iskald vind at han drev fitnesstrening, samt i bratte bakker og rundt golfbaner. 

«Det var rimelig gammeldags», skrev Ferguson. «Men på den tiden visste jeg ikke om noe bedre.» 

Taktisk sett gjorde han laget mer offensivt. De kombinerte kjapt, tok dødballer tidlig og presset høyt. Da dommerne blåste av for pause, løp spillerne alltid av banen slik at motstanderne skulle se at de ikke var slitne. 

Allerede i desember var Ferguson nær sitt først trofé. Ligacupen ble spilt i sesongens første halvdel, og Aberdeen hadde nådd finalen ved å slå Celtic og Rangers – et tegn på at noe var på gang. De var storfavoritter mot Dundee United, men sløste med sjansene hjemme i en kamp som endte 0-0. Dundee vant returen 3-0, noe som betydde at Aberdeen hadde tapt tre finaler på rad. 

Det var et enormt tilbakeslag. Frustrerte fans sloss på tribunen, og tilbake på Pittodrie la de igjen en melding til spillerne. 

«Dere har skuffet oss igjen.» 

Den natten sov ikke Ferguson et sekund. Han var fristet til å kaste inn håndkleet. Men så tok fighteren i ham kontroll. Han sto opp, dro til Pittodrie tidlig og prøvde å løfte spillernes humør. Det handlet om å reise seg etter fallet.

«Jeg tror den perioden var en del av hvorfor vi ble så sterke», skrev Ferguson senere i A Light in the North, hans først bok, i 1985. «Om man sjekker statistikkene, ser man at Aberdeen svært sjelden taper to kamper på rad.»

Gradvis tok de seg sammen. Formen forbedret seg i januar, og innen mars jaktet de Celtic i toppen. Selv ikke dårlig vær kunne stoppe dem nå. Da snø truet med å utsette en hjemmekamp mot Morton, sto Ferguson og støtteapparatet opp grytidlig samme dag, fant spader og skuffer, og måkte 15 centimeter snø bort fra banen. Selv Donald hjalp til. Kampen ble spilt, og de slo Morton 1-0 for å holde trykket oppe. 

I april lå de syv poeng bak Celtic – som var mye, siden hver seier kun ga to poeng – men med én hengekamp. De skulle møte Celtic to ganger borte. Oppgaven virket formidabel, men Aberdeen vant første kamp 2-1. Da de kom tilbake samme måned, sto tittelen på spill.

Steve og Strachan
Atmosfæren var skremmende. Mer enn 60 000 klemte seg inn på stadion, hvor «Jungelen» var seksjonen med de mest hardbarkede supporterne. Men dette var et lag i Fergusons ånd. I stedet for å synke sammen, pisket de opp stemningen enda mer. I løpet av oppvarmingen brøt Rougvie løs fra gruppen for å øve headinger og kjøre sprinter like foran «Jungelen». Det var ren provokasjon. Flere trenere hadde forbudt det, men Ferguson oppfordret nye spillere til å gå bort og se på Rougvie. 

Aberdeen vant 3-1. Blant målscorerne var spissen Steve Archibald og vingen Gordon Strachan, som begge knyttet neven mot «Jungelen» da de feiret. Ferguson ga tommel opp.

«Det viste Celtic at vi var der for å vinne», noterte han senere.

Nå var Aberdeen i førersetet. Én runde før slutt sikret de tittelen borte mot Hibs. Det var første gang siden 1965 at noen andre enn Celtic og Rangers hadde vunnet ligaen. Da fløyta gikk, sprintet Ferguson ut på banen, med den svarte dressjakken flagrende bak seg, og klemte alle han så. 

Den sensasjonelle tittelen lettet presset på Ferguson. Han hadde nå spillernes tillit og pressens respekt, mens familien hadde flyttet opp fra Glasgow. Dette var en klubb i fremgang, og det skulle bare mangle at han bygget for fremtiden. 

Som i East Stirlingshire og St Mirren satset han ungt. Han utvidet speidernettverket, bygget lokale kontakter og åpnet trenerskole i Glasgow for å snappe opp talenter foran nesen på Celtic og Rangers. Blant hans beste våpen var den Glasgow-baserte sjefsspeideren Bobby Calder, som brukte alt av sjarm og triks for å lokke unggutter til Aberdeen. Da han skulle overtale foreldrene til å la sønnen flytte flere hundre kilometer nordover, kom han på døren med sjokolade og blomster til mor, og sigarer til far. Brødre og søstre ble gitt vekslepenger. Det pleide å fungere.

Når talentene kom til Aberdeen, ble de inspisert av Ferguson. Ifølge Grant pleide han å analysere foreldrene på sidelinjen i løpet av ungdomskamper, for å se hvordan spillerne ville utvikle seg fysisk. Når et talent kom inn på kontoret, kunne han se på kroppsspråket om han var verdt å hente.

«Jeg kan se en vinner på mils avstand», skrøt Ferguson. 

Snart hadde Aberdeen en stødig strøm av talenter: John Hewitt, Neale Cooper, Alex McLeish. Men den tredje sesongen ble skuffende, da et skadeskutt lag haltet inn til andreplass bak Celtic, uten å vinne en eneste cup.

Dette var ikke noe Ferguson kunne tolerere igjen. Neste sesong ble det spesielt åpenbart at han hadde bygget et lag som gjenspeilte ham selv: Aggressivt, provoserende, nådeløst. Da de møtte Ipswich i UEFA-cupen, ble det engelske storlaget slått 4-2 sammenlagt, noe få hadde forventet. 

«De var et fryktelig vanskelig lag å møte», sa Ipswich-stopperen Terry Butcher til Grant. «De var knalltøffe, vanvittig sterke.» 

I neste runde møtte skottene Argeș Pitești. De vant 3-0 hjemme, men lå under 2-0 til pause i Romania, og i garderoben skjelte Ferguson ut Strachan, som hadde ignorert instruksene. Da Strachan sa noe frekt tilbake, ble Ferguson så ilter at han slo til en enorm te-urne. Urnen rikket seg ikke, mens Ferguson nesten brakk hånden. I ren smerte tok han så et brett tekopper og kastet det mot Strachan, før porselenet for inn i veggen bak ham. Episoden ble legendarisk i Skottland, og den hjalp: Aberdeen utlignet til 2-2 og gikk videre med 5-2 sammenlagt.

Tilbake i Skottland fortsatte krigen mot Celtic og Rangers. Den store rivaliseringen hadde alltid vært Old Firm, men under Ferguson hadde kampene mot Aberdeen blitt enda skitnere, med røde kort, skrekktaklinger og bråk. Mesteparten av mentaliteten kom fra Ferguson, som fyrte opp spillerne ved å forkynne hvordan pressen, dommerne og nøytrale favoriserte Glasgow-lagene.

Aberdeen gikk så vidt glipp av ligatittelen den sesongen, men knuste Rangers 4-1 i den skotske cupfinalen. Lagets mentalitet hadde blitt forvandlet helt.

«Jeg husker at vi alltid var veltrente, organiserte og motiverte, men det handlet om mer enn det», sa Strachan til Grant. «Det laget kunne spille hvilken kamp som helst, når som helst, hvor som helst. Spillerne var som en Range Rover med firehjulstrekk. De kunne fikse hva som helst.»

Kampen mot Real Madrid
Ett år senere tapte Aberdeen nok en jevn tittelkamp, da Dundee United tok en bemerkelsesverdig tittel. Men de var med i Cupvinnercupen, en turnering full av storlag. Da de hadde slått Sion, Dinamo Tirana og Lech Poznán, møtte de Bayern München i kvartfinalen.

Det burde egentlig stoppet der. Bayern hadde tross alt stjerner som Paul Breitner og Karl-Heinz Rummenigge. Aberdeen klarte 0-0 i München, men moroa så ut til å være over da Bayern ledet 2-1 på Pittodrie med ett kvarter igjen. 

Luften var i ferd med å gå ut av Aberdeen. Ved ett tilfelle kranglet til og med Strachan og midtbanespilleren John McMaster om hvem som skulle ta et frispark utenfor boksen. Strachan løp for å ta det, men hoppet så over ballen i full forvirring. Inne i boksen må Bayern-spillerne ha humret av misforståelsen. Men plutselig snudde Strachan seg og lempet ballen inn i feltet, hvor McLeish headet inn utligningen.

Krangelen hadde vært planlagt. Det hele hadde vært et skuespill. 

Pittodrie kokte nå, og et øyeblikk senere satte Hewitt inn 3-2. Aberdeen var videre til semifinalen. 

Der slo de belgiske Waterschei 5-2 sammenlagt. Det var klart for finale mot Real Madrid. De spanske gigantene hadde havnet på tredjeplass i La Liga året før, og før møtet fløy Ferguson til Madrid for å speide laget. Han ble ikke imponert. 

«Ikke si det til noen, men for en sjanse vi har!», fortalte han assistenttreneren Archie Knox.  

I Aberdeen var folk besatt. Mer enn 12 000 dro til Göteborg, hvor finalen skulle spilles. Rundt fem hundre reiste med båt. Ifølge Grant solgte taxfree-butikken på Aberdeens flyplass like mye alkohol på tre dager som de pleide å selge på en måned. 

Selve kampen har blitt en legendarisk del av skotsk fotballhistorie. På en søkkvåt bane scoret Aberdeen først, via Eric Black, før Juanito utlignet på straffe. I ekstraomgangene skjelte Ferguson ut Hewitt, som han nettopp hadde byttet inn, men som han nå vurderte å ta ut igjen fordi han falt for dypt. Akkurat da dukket Hewitt opp med en stupheading som avgjorde kampen.

Det var en bragd. Aberdeen burde aldri ha vært i stand til å vinne et slikt trofé, spesielt ikke mot lag som Bayern og Real Madrid. Samme kveld festet spillerne til klokken seks på morgenen. I Aberdeen samlet 100 000 seg i gatene for å hylle laget. Byen skulle aldri se noe slikt igjen.

Baseballkøllen
Ti dager senere var det duket for en ny skotsk cupfinale mot Rangers. Aberdeen var utslitt, men dro likevel i land en 1-0-seier. Ferguson burde vært fornøyd med spillerne, men i et direktesendt TV-intervju på banen like etter kampen kalte han prestasjonen «skammelig».

Han fortsatte tiraden i garderoben, og et sjokkert pressekorps fikk høre samme melding. Spillerne var forfjamset: De hadde nettopp vunnet to cuper. Det tok ikke lang tid før Ferguson innså at han hadde gjort en alvorlig feil, og neste morgen sa han unnskyld til spillerne. Noen aksepterte det. Andre tilga ham aldri helt. 

Dette hindret likevel ikke Ferguson i å svinge pisken neste sesong. Aberdeen hadde ikke vunnet ligaen på tre år nå, noe han var bestemt på å fikse.

Ofte var oppførselen hans voldsom og urettferdig. Hva som helst kunne få ham til å eksplodere, men det verste var alltid drikking. Én fredag kveld så Strachan ham kjøre forbi huset hans, for å sjekke at han ikke hadde gått ut. En annen kveld hadde Cooper nettopp blitt gitt et glass i en bar, da Ferguson dukket opp ut av intet. 

«Hva er det du har i glasset?» spurte Ferguson. 

Cooper begynte å svette. 

«Å, erh, det er Cola.» 

Ferguson kom nærmere. Han luktet på glasset, og så på Cooper. 

«Det der lukter ikke Cola…» 

«Det er det. Det er Cola», stammet Cooper. 

Ferguson tok en slurk. Så gikk han opp i fjeset på Cooper, og sa med en lav stemme:

«Du er død.» 

«Hæ?»

«Du er død. Mandag morgen skal du løpe til du blir blå i fjeset.» 

Det var forståelig at Ferguson gikk til krig mot drikkekulturen, men andre ganger hisset han seg opp over bagateller. Hewitt ble bøtelagt for å ha kjørt forbi ham på vei til trening. Da Aberdeen møtte Morton borte i grusomt vær, spurte Ferguson stallen om noen ønsket å spille i lange ermer. Da en spiller ved navn Doug Considine sa ja, ønsket Ferguson å fjerne ham fra lagoppstillingen.

Også på Pittodrie var risikoen høy. Ferguson inviterte unge spillere til å spille snooker, og ble så irritert når han tapte at Strachan sa han hadde sett spillere blitt solgt for å slå ham. Det var vanskelig å si om han spøkte. Ferguson og Knox hadde også en baseballkølle de dro frem for å true spillerne. Det var ikke alvorlig ment, men Knox gikk så langt som å skru av lyset og veive den rundt i mørket. 

«Av og til kunne man treffe dem… Ikke skikkelig, men kanskje dulte borti dem litt», sa Knox til Grant. «Noen av de tingene vi gjorde den gangen, hadde man blitt fengslet for nå.» 

Frykten Ferguson spredte, førte Aberdeen til et nytt seriemesterskap. De slo i tillegg Celtic i den skotske cupfinalen. Aldri før hadde et lag utenfor Old Firm vunnet den skotske «dobbelen».

Knockout på Fergie
Nå begynte Ferguson å merke ulempene med suksessen. Rikere klubber ønsket spillerne hans, og sommeren 1984 dro Strachan til United, Rougvie til Chelsea og spissen Mark McGhee til Hamburg. Ferguson selv hadde fått tilbud av Tottenham og Rangers, men takket nei.

Sesongstarten var et mareritt. I ligacupen røk de ut i første runde mot lille Airdrie, og deretter snublet de i Europacupen – troféet Ferguson ønsket mest av alle – mot Dinamo Berlin fra Øst-Tyskland. Snart følte han at han kanskje burde ha forlatt skipet da han hadde sjansen. 

Men ligaformen var god, delvis takket være målene til Frank McDougall, en spiss han hadde hentet fra St Mirren samme år. De to hadde et anspent forhold. I én kamp gjemte McDougall en skade som tvang ham av banen, og i pausen stormet Ferguson mot ham. Men McDougall var tidligere Glasgow-mester i amatørboksing, og på rent instinkt plantet han en knyttneve i fjeset til Ferguson, som gikk i bakken. 

Ferguson kom seg på beina og fortalte McDougall at han var ferdig. Men snart var han tilbake i laget. Det var et eksempel på Fergusons pragmatisme: Han visste McDougall var for god til å benkes, og spissen ble lagets toppscorer den sesongen med 22 ligamål. 

Dét hjalp Aberdeen til å forsvare tittelen. De sanket 59 poeng og scoret 89 mål – begge var rekorder i den skotske toppdivisjonen. Til tross for en elendig start hadde de levert en sesong som var så sterk at Ferguson sammenlignet laget med heltene fra Göteborg 1983.

De siste månedene
Alle ønsket Ferguson nå. Han hadde forvandlet en beskjeden, provinsiell klubb til en krigsmaskin som hadde nedsablet Celtic og Rangers. Både Arsenal og Wolverhampton hadde prøvd å lokke ham bort. Begge feilet, men Ferguson hadde begynt å tenke seg om.

Så kom en ny distraksjon. De siste månedene hadde Ferguson hjulpet Jock Stein, sin store helt og mentor, som assistent på landslaget. Men under en VM-kvalik i Wales hadde Stein kollapset på benken og dødd. I etterkant ble det bestemt at Ferguson skulle lede laget inn til VM i Mexico i 1986. Forberedelsene påvirket hans arbeid i Aberdeen, som kom på en skuffende fjerdeplass.

Ferguson selv begynte å bli bekymret. Han mistenkte at fansen tok suksessen som en selvfølge, og følte at klubben nå var så godt drevet at han manglet utfordringer. Mot slutten av sesongen fortalte han Donald at han vurderte å flytte på seg. Donald svarte at det kun fantes to jobber som var verdt å forlate Aberdeen for: Manchester United og Barcelona.

Aberdeen avsluttet sesongen ved å vinne ligacupen og den skotske cupen. Deretter tok Ferguson Skottland til VM, hvor de havnet sist i gruppen. Likevel var det et eventyr for spillerne, og flere av Aberdeens representanter slet med motivasjonen da de måtte bytte ut Mexico med treningskamper i skotske småbyer. Allerede innen oktober var Aberdeen ute av ligacupen og Cupvinnercupen. I sistnevnte hadde de tapt mot Sion, laget de hadde knust 11-1 sammenlagt fire år tidligere.

Ferguson må ha merket at det gikk mot slutten. Snart kom det frem at Manchester United hadde sparket Ron Atkinson, og i november ble Ferguson ringt av Uniteds styreformann Martin Edwards. De ble enige om en kontrakt. Neste dag ble Ferguson annonsert som Uniteds nye trener.

I Aberdeen var få sjokkert. Spillerne hadde lenge mistenkt at han ville gå for United-jobben så fort den ble ledig, og om ikke annet hadde det vært overraskende at Aberdeen hadde klart å beholde ham såpass lenge. I Scotsport-dokumentaren året før hadde flere av dem snakket som om de visste at Ferguson snart kom til å dra. Til tross for alle kranglene hadde de bare skryt å komme med. 

«Han kan håndtere spillere, han er god taktisk sett, han er flink med pressen», sa kapteinen Willie Miller. «Så hva enn han velger å gjøre i fremtiden, er jeg sikker på at han kommer til å gjøre en veldig god jobb.» 

 

Nå vil Neville redde verden

Neville Southall er Evertons mestvinnende spiller gjennom tidene, spilleren med flest kamper og holdt buret reint i 269 av 750 kamper. Han var kontroversiell på og utenfor banen da han var aktiv og er i dag i ferd med å bli en legende på Twitter. Josimar har besøkt den walisiske kjempen.

Tekst og foto Andreas Selliaas

 

Josimars Premier League-bibel 2018/19 er nå for salg. Vi ettersender bladet fortløpende til alle som bestiller abonnement her.

 

De største forbildene i dette området er enten snookerspillere eller narkolangere, sier Neville Southall.

Vi sitter i en bil på kronglete veier i det sør-walisiske fylket Blaenau Gwent og Southall snur litt på den store kroppen sin når han snakker til meg i baksetet. Tredjemann i bilen, sjåføren Simon Spree, er en av Neville Southalls kolleger på ungdomsskolen Canolfan Yr Afon i byen Ebbw Vale. Klokken er åtte om morgenen og vi er på vei til å plukke opp skoleelever.

Jeg har lenge hatt et ønske om å møte Neville Southall og helst møte ham der han jobber. Han er en myteomspunnet fotballspiller og som livslang Everton-supporter er han en av mine absolutt største helter fra åttitallet. De siste par årene har han oppnådd en kultstatus utenfor fotballbanen, særlig på Twitter. Han gikk sine egne veier som fotballspiller. Og han går sine egne veier i dag og det er disse veiene jeg ønsker å gå opp sammen med ham.

Ifølge den gamle mannen som slapp meg inn på det vinterlukkede Ebbw Vale Guest House kvelden i forveien er Canolfan Yr Afon et nedlagt treningssenter som i dag er skole for utagerende unger. På skolen går det totalt cirka 30 elever. Jeg skal snart få erfare om hans beskrivelse av ungene der stemmer.

Det er andre gangen jeg møter Neville Southall på kort tid. Tre dager før var jeg og sønnen min Valdemar (16) invitert til The Racquet Club i Liverpool. Anledningen var lanseringen av bøkene Faith Of Our Families og The Red Journey som inneholder små historier fra spillere, trenere, klubbeiere, styremedlemmer og supportere om sitt forhold til sine respektive klubber Everton og Liverpool.

Neville Southall skulle være trekkplasteret for lanseringen av Faith Of Our Families, boken om Everton. Han har selv bidratt med mange anekdoter til denne boken. 

Til boklanseringen var det invitert over 200 nåværende og tidligere Everton- og Liverpool-spillere og et kobbel med journalister, men oppmøtet var skuffende. Jeg hadde fortalt Valdemar at mange tidligere Everton- og Liverpool-legender ville være tilstede, men han kjente ikke igjen noen. Det gjorde nesten ikke jeg heller, men det turte jeg ikke å fortelle.

Noe av årsaken til at det var glissent på Everton-benken i The Racquet Club var at klubben denne fredagen hadde hasteinnkalt til pressekonferanse for å presentere den nye manageren Sam Allardyce, som skulle lede sin første kamp mot Huddersfield dagen etter. 

Den tidligere forsvarskjempen David Unsworth tok over som midlertidig manager mellom sparkingen av Koeman og ansettelsen av Allardyce og det var ventet at han skulle komme til lanseringen, men det gjorde han ikke. Unsworth (med klengenavnet Rhino) spilte foran Southall på 1990-tallet og de to gamle lagkameratene kommer fortsatt godt overens. Selv om Unsworth på sine åtte kamper tapte fem, spilte en uavgjort og vant to har Southall sagt at Unsworth burde fått mer tid med laget. Blant annet fordi han har fantastiske resultater å vise til som U23-trener og fordi han er en ekte Evertonian. Det er ikke Sam Allardyce.

De dårlige resultatene til Unsworth var et resultat av at styret i klubben ikke ga ham tillit, skulle Southall fortelle meg senere. Southall har stort sett svært lite til overs for klubbledelsen i Everton. Det skal vi komme tilbake til.

Men noen kjente ansikter hadde dukket opp. I det blå hjørnet kunne vi se spillere som Andrej Kantsjelskis, Pat Van Den Hauwe, Tomas Radszinski, Derek Temple, Jimmy Harris og John Bailey og i det røde hjørnet så jeg David Fairclough og Gordon Wallace.

Hvordan ser Neville Southall ut?, spør sønnen min, mens vi går og drikker te og venter på at han skal komme.

Det har ikke vært så lett å formidle hvor stor den tidligere keeperhelten er til en som er født på 2000-tallet.

– Han er stor, sier jeg.

– Der er han, sier Valdemar.

Opp trappen og inn i rommet kommer en stor, smilende og glattsleiket mann med tre skjorteknapper åpne og svetteperler i panna. Han ligner mer på en mafiaboss enn en tidligere fotballspiller og nå ungdomsskolelærer.

Neville Southall tar bokstavelig talt hele rommet, ikke bare med sin store kropp, men fordi han lyser opp og hilser blidt på alle han møter i rommet, særlig gamle lagkamerater og andre med tilknytning til Everton.

Han inviterer meg og sønnen min bort til et rundt bord og tar oss med i praten med den tidligere venstrebacken Pat Van Den Hauwe (Psycho-Pat) som vant de samme trofeene som Neville Southall gjorde på 1980-tallet og i dag jobber i junioravdelingen til Everton. Ved bordet sitter også Andrej Kantsjelskis som han vant FA-cupen med i 1995 og som er på sin egen boklanseringsturné med boken Russian Winters: The Story Of Andrei Kanchelskis.

– Du er heldig som får møte legendene dine, hvisker sønnen min meg i øret.

Jeg blir varm inni meg.

Neville Southall forteller oss om hva han jobber med og at skolen han jobber på har hatt store problemer med gjengkriminelle den siste tiden.

– Tør du å dra på besøk på skolen hans?, spør sønnen min.

Han har opplevd og hørt om flere uheldige episoder med gjenger i Oslo det siste året og vi blir sittende å snakke med Southall om hva som er årsaker til at slike problemer oppstår og hva man kan gjøre med det.

– Dårlig oppvekst og null respekt for autoriteter er hovedproblemet, sier Neville Southall, mens han ser på Valdemar og tar et godt grep rundt ham.

– Pass på deg selv, sier han til 16-åringen.

Neville Southall voktet buret i 750 kamper for Everton i perioden 1981 og 1998.

Det gjør inntrykk.

Det er mandag og jeg er her på egenhånd i Wales. Alle elevene har tilbud om å bli kjørt til og fra skolen av skolens ansatte og vi sitter i bilen og prater løst og fast om forskjellige ting på vei for å hente to elever som bor cirka fem kilometer unna skolen.

Jeg møter Neville Southall som avtalt kvart på åtte utenfor skolen. Keeperlegenden bor over en times kjøring unna i en by som heter Cwrt Henri og i dag var han på plass før klokken syv. Han er tidlig ute akkurat som han var da han var fotballspiller.

Det er tidlig i desember, likevel går Southall kledd i shorts, hvite tennissokker, joggesko og en grå fleecegenser. Han holder en tekopp i hånda med bilde av seg selv. På bildet sitter Southall i keeperdrakt, lent inntil en stolpe og med bart. Nå er barten borte.

Bildet på koppen er fra åpningskampen mot Leeds i 1990/91-sesongen da Everton lå under 3-0 til pause. Southall har selv sagt at han satt seg ned på denne måten for å klarne tankene etter en forferdelig førsteomgang, men ledelsen i Everton ga ham to ukelønner i bot fordi de mente han protesterte mot dem og manager Colin Harvey.

Colin Harvey, som er en tidligere Everton-legende og var en del av den såkalte «hellige treenighet» i Everton sammen med Howard Kendall og Alan Ball på 1960 og 70-tallet, fikk sparken i oktober i 1990. Det var Howard Kendall som tok over for Harvey og gikk da på sin andre periode som Everton-manager.

Neville Southall hadde sommeren i 1990 bedt om å bli satt på transferlista, og etter kampen mot Leeds, som Everton tapte 3-2, fikk han telefon fra Manchester Uniteds manager Alex Ferguson. Men Southall skal ha gitt et så dårlig inntrykk at overgangen gikk i vasken. Istedenfor gikk Alex Ferguson for den ukjente dansken Peter Schmeichel.

– Jeg bruker denne koppen med bilde av meg selv fordi da vet jeg at ingen tar koppen min, sier Neville Southall med et lurt smil om munnen.

Neville Southall ble født i Llandudno i Wales, 16. september 1958 som den midterste av tre brødre. Det var få unger i nabolaget de første årene, så det var stort sett de tre som spilte mot hverandre helt til de flyttet til et mer sentralt sted da han var 10 år. Southall var tidlig ansett som et keepertalent og debuterte på seniorlaget til Llandudno Swift da han var 12 år. Han spilte på flere lag samtidig og i helgene hendte det ofte at han spilte fire-fem kamper for forskjellige lag.

Han kunne blitt proff i Tyskland allerede som 14-åring da Llandudno Swift var på treningsleir i Vest-Tyskland. Der spilte de mot Fortuna Düsseldorfs ungdomslag og Southall spilte så godt at han dagen etter fikk tilbud om å signere for det tyske laget. Han avslo, han ville hjem.

Neville Southall sleit på skolen, men elsket fotball og lærerne lot ham få spille fotball i skoletiden. Han måtte bare møte opp og registrere seg og så kunne han spille fotball resten av dagen. Unge Neville så ikke vitsen med å gå på skolen, han ville bli fotballspiller og postmann.

Etter et mellomspill i Llandudno Town havnet han i Bangor og i 1975, da Southall var 16 år, viste Everton for første gang interesse for den lovende keeperen. Det året kunne Everton vunnet seriemesterskapet, men de kom til slutt på fjerdeplass, to poeng bak Derby County. Hovedårsaken til det tapte seriegullet var mangelen på en god keeper. Framover på banen var laget godt besatt, med blant andre Roger Kenyon, Martin Dobson og Bob Latchford. En av grunnene til at Derby vant var at de hadde Peter Shilton i mål. 

Southall dro videre til Conwy United og Winsford United i Wales før han fikk sin første proffkontrakt med Bury i England i 1980. Howard Kendall plukket ham opp i 1981 og Everton betalte £150.000 for ham.

– Vi brukte kort tid på kontraktsforhandlingene, sier Southall til meg seinere på dagen.

– Howard Kendall ville heller gå på byen og drikke enn å snakke om meg og Everton. Når jeg fortalte ham at jeg var totalavholdsmann, ble han skuffet. Han prøvde noen ganger senere i karrieren å få meg til å drikke også, men han sluttet etter hvert å spørre. Det var akkurat som han ikke respekterte meg fordi jeg ikke drakk, sier han.

Neville Southall spilte i Everton i 17 år og på den tiden var han tre ganger på utlån (Port Vale i 1983, Southend United i 1997/98 og Stoke City i 1998). Etter Everton var han innom Stoke City, Doncaster Rovers, Torquay United, Bradford City, York City, Rhy, Shrewsbury Town, Dover Athletic, Shrewsbury Town og Dagenham & Redbridge. Da han spilte sin eneste kamp for Bradford City i 2000 var tilskuerne mer imponert av vektøkningen enn av keeperferdighetene. Han la hanskene på hylla for godt i 2002. Han har vært landslagstrener for Wales (1999) og trent Dover Athletic, Hastings United og Margate. Han har selv sagt at det korte engasjementet med Wales er et av hans stolteste øyeblikk.

Det er ingen som slår Neville Southalls meritter i Everton. Neville Southall spilte 750 kamper for Everton i perioden 1981 og 1998. Det er klubbrekord. Han har også rekorden for Wales med 92 kamper. Han vant to ligatitler, to FA-cupgull og cupvinnercupen med Everton. Southall er også den spilleren som har spilt flest Merseyside-derbyer.

Nevilles Southall har hatt mange klengenavn i løpet av sin lange karriere. Sutregubbe, einstøing, geni, manisk, trist, rar, legende, bråkmaker og rebell er klengenavn han har fått klistret på seg. Everton-kollegaen Pat Nevin skal ha kalt ham en «klassisk eksentriker med en kompleks karakter».

Selv om han jobbet som søppeltømmer kun i tre måneder er det mange som fortsatt bruker klengenavnet «binman» (søppeltømmeren) om ham og selvbiografien han ga ut i 2012 heter The Binman Chronicles. Selvironisk kan vi også kalle ham. Selv var jeg vant til å høre mine barndomsvenner kalle ham «lastebilsjåføren». Om det var barten eller kroppsfasongen som var årsaken er jeg usikker på.

Han skjønner at han kan oppfattes som en einstøing. Det vakte for eksempel oppsikt da han ikke ble med på feiringen til lagkameratene etter cupfinalegullet mot Manchester United i 1995. I Faith Of Our Families sier han at han kjørte rett hjem til Dover hvor han bodde, var hjemme kl. 2230 og gikk rett i seng, men at møtet med alle de lykkelige Everton-supporterne som kjørte motsatt vei gjorde dette til en av hans lykkeligste øyeblikk i karrieren.

Samtidig mener Southall at det er riktig for en keeper og ikke omgås sine lagkamerater for mye.

– Det er viktig for en keeper å holde litt avstand til sine lagkamerater fordi det da er lettere å bosse med dem når man spiller kamp.

Han går med på at de mange karakteristikkene har noe for seg, men at han også har andre sider.

– Jeg er også far, jeg er glad i teater og bøker og veldig interessert i historie, sier han.

Og så er han lærer og det er derfor vi nå sitter i en bil i Wales og skal plukke opp noen av elevene hans.

Det er Simon Spree som kjører bilen og stadig vekk gir Southall ham stikk om måten han kjører på. Etter Southalls smak kjører han altfor sakte.

– Du skaper mer problemer for barna med kjøringen din, sier Southall ertende til Spree.

De to elevene vi har hentet nikker samtykkende og mumler noen kommentarer som jeg ikke forstår, men jeg skjønner at de støtter Southalls teori om bilkjøringen. Den yngste eleven er i sitt første år på ungdomsskolen og den eldste i sitt siste år.

Den yngste viser meg et brannsår på høyrehånden når han setter seg inn i bilen og forteller at han lekte med fyrverkeri kvelden før. Den eldste nikker og flirer anerkjennende. Ingen av elevene sier mye på turen til skolen. De er sikkert lei av voksenpersoner som skal observere dem.

– To verdensmestere i snooker kommer fra dette området, sier Southall.

Mark Williams er fra området og han er to ganger verdensmester i snooker og eier Tredegar Snooker Centre som ligger like utenfor i Ebbw Vale sentrum. Jackson Page er 15 år, fra Ebbw Vale og i 2016 ble han juniorverdensmester i snooker og han blir blant andre trent av Mark Williams på dette senteret.

– Vi har samarbeidet litt med snooker-senteret til Mark Williams. Ungene ser opp til ham, sier Southall.

De to elevene ser på meg og smiler samtykkende.

Når jeg spør de to elevene om de er interessert i fotball og om de kjenner til bakgrunnen til Neville Southall nikker de litt nølende. Jeg tror de nikker for ikke å skuffe Southall. De aner ikke hvor mye han har betydd for meg da jeg vokste opp og så ham holde buret rent på Tippekampen på NRK og jeg tror ikke de aner hvor mye han betyr for dem, heller. Den eldste mumler noe om at han følger fotballaget til Ebbw Vale, men jeg får ikke inntrykk av at interessen ikke stikker særlig dypt. I motsetning til elevene har Neville Southall snakketøyet i orden så tidlig om morgenen og vi er innom flere temaer på vei tilbake til skolen.

Jeg er blant annet nysgjerrig på om hvilket forhold han har og hadde til Bob Latchford, spilleren som gjorde at jeg begynte å følge Everton i 1977 og som er den indirekte årsaken til at jeg sitter her sammen med ham i dag.

– Jeg spilte aldri sammen med Bob Latchford. Jeg kom til Everton den sommeren Bob dro til Swansea. Bob vant ingenting med Everton og det var blant annet fordi Everton ikke hadde god nok keeper, sier han.

Bob Latchford vant ingenting med Everton, mens Neville Southall er Evertons mestvinnende spillere gjennom tidene. Det er store kontraster på de to barndomsheltene.

Da jeg var sammen med Bob Latchford i Birmingham og Liverpool i desember 2015 fortalte han meg at Everton-manager Billy Bingham hadde lovet ham at han skulle kjøpe Peter Shilton fra Derby da han hadde signert Bob Latchford i 1974, men det skjedde ikke. Shilton gikk istedenfor til Nottingham Forest og ble både seriemestere og europacupvinnere med dem. Bob Latchford vant ingenting i Everton og heller ikke i andre engelske klubber han spilte for. 

– Hadde Everton kjøpt Peter Shilton hadde også Bob Latchford vunnet trofeer, forsikrer Neville Southall meg samtidig som han fortsetter å erte kollegaen sin for kjøringa hans.

Hadde Bob Latchford blitt et par år til hadde de tatt trofeer sammen, tenker jeg.

Da Southall var på sitt beste ble han blant annet sammenlignet med Peter Shilton. Selv sammenlignet han seg med en annen keeper.

– Jeg hadde ikke mange keeperforbilder, sier han. Jeg hadde mye respekt for John Forrest i Bury. Han var eldre enn meg og tok seg av meg selv om han visste at jeg var der for å ta fra ham plassen.

– Og jeg hadde stor sans for Pat Jennings. Jeg liker keepere som ikke bare redder med henda, men bruker hele kroppen, beina, hodet, leggen, bakhodet. Jeg så mye på Pat Jennings for å lære, sier Neville Southall like før vi ankommer til skolen.

– Men bare Jennings’ tid i Spurs og ikke i Arsenal, sier han og gir nok et stikk til sin kollega Spree som ikke er spesielt fotballinteressert, men som har en Arsenal-kopp på kontoret.

Er det mange innvandrere i Norge?, spør Southall mens han snur seg mot meg.

Jeg gir ham noen anslag og forteller litt om innvandringsdebatten i Norge og lurer på hvorfor han spør.

– 62% av befolkningen i Blaenau Gwent stemte for Brexit og hovedgrunnen er at de frykter innvandring, sier han og fnyser.

Ebbw Vale ligger i det sørlige Wales og var en rik industriby i mellomkrigstiden, men er nå et av de fattigste områdene i Storbritannia. Arbeidsledigheten er skyhøy og ungdommer i denne regionen har få helter å se opp til og små muligheter til å få seg jobb når de er ferdig med skolen.

– Her er arbeidsledigheten så enorm at folkene her burde vært glad for at innvandrere i det hele tatt gadd å komme hit. Jeg er sikker på at innvandrere ville bidratt til å redusere arbeidsledigheten her. De fleste prosjekter som settes i gang her er EU-prosjekter og nå vil befolkningen her kvitte seg med den finansieringskilden sin også. Det gir jo ikke noe mening, sier han.

Det er samfunnsrefseren Southall som gjør seg til kjenne. Han har de siste par årene blitt en flittig twitrer og har i dag 115.000 følgere på Twitter. Der går han ofte til angrep på Storbritannias statsminister Theresa May, Donald Trump eller han snakker varmt om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) eller hjemløse hunder for den saks skyld. Han gikk også hardt ut på Twitter mot Ronald Koeman og til sterkt forsvar for David Unsworth da resultatene buttet imot.

Mange av Twitter-meldingene har en form som har fått mange til å kalle dem dikt. Men det avviser han.

– Twitter er bare for moro skyld. Det er humøret mitt som bestemmer hva jeg skriver. Det som står i meldingene er det jeg tenker akkurat der og da. Jeg har aldri skrevet et dikt i hele mitt liv, det er bare sånn jeg tenker, sier han.

Twitter-engasjementet tok for alvor fart etter en henvendelse fra det britiske Labour-partiet. Han fikk noen videosnutter fra kontoret til Labour-leder Jeremy Corbyn der amerikanere står opp tidlig på morgenen for å få plass på frivillige sykehus for å få behandling. Labour lurte på om han kunne legge ut noen Twitter-meldinger om helsevesenet i Storbritannia og etter det tok det av. Dette fikk mange til å døpe ham om fra Big Nev til Red Nev.

– Neste generasjon bør få det bedre enn vi har det, men slik det ser ut nå skjer ikke det, sier han

Neville Southall har ikke lagt skjul på at han stemmer Labour og at han ønsker en kursendring i politikken. Han etterlyser en sterk person som kan ta over for statsminister Theresa May, som han mener har vært en katastrofe for landet. Han mener at Jeremy Corbyn er løsningen, men er usikker på om han får sjansen.

Canolfan Yr Afon ligger i et dalsøkk i Ebbw Vale mellom krigsminnesmerket for første verdenskrig og West Monmouthshire Golf Club. Utenfor skolen er det en basketballbane, som sjelden blir brukt. Denne mandagen har to lærere meldt at de ikke kommer på jobb og Neville Southall har fått jobben med å stå vakt i gangen. Han skal sørge for at ungene ikke løper fritt rundt og han skal megle mellom lærere og elever når elevene slår seg vrang. Det skjer ganske ofte.

Gangen vi står i er kanskje tre meter bred og åtte meter lang. Vi står rett ved inngangsdøren. Alle dørene er låst. Ingen unger får gå inn eller ut av dørene uten følge. Dørene i kortendene fører inn til klasserommene. Den siste døren inn til administrasjonen, lærerværelset og til toalettene. For kort tid siden ble lærerværelset smadret i tusen knas av en av elevene som tilhørte gjengen han fortalte oss om i Liverpool. 

Før skoledagen begynner står Neville og jeg og småprater med en av Southalls kolleger som ønsker at en av de utagerende elevene burde prøve seg i MMA eller rugby for å lære seg litt disiplin og få utløp for aggresjon utenom skolen. Rektoren kommer også bort og uttrykker sin frustrasjon over at skolen ikke har råd til å gi elevene et bedre idrettstilbud eller gi dem tilbud om mer praktiske fag. Det er altfor mye vekt på teoretiske fag og for lite på estetiske fag som musikk og tegning, sier han.

Det er rektoren, Ian Roberts, som har gitt meg tillatelse til å være på skolen hele denne dagen. Jeg har tatt med meg politiattesten som jeg må ha i Norge for å være trener for unger under 18 år som et bevis på at jeg kan være sammen med barn og jeg får ikke ta bilder av barna. Skolen har blitt spurt om jeg kan fortelle om hvordan elever som ikke passer inn i den offentlige skolen i Norge blir behandlet. Jeg har med meg informasjon som to gode venninner i Norge som jobber med skole og barnevern har gitt meg. Det er to verdener som møtes her og mitt inntrykk er at Norge er 30 år foran Wales og Storbritannia på dette området.

På veggene henger det bilder av elever som er på klatretur og på besøk på byggeplasser der de får prøve store anleggsmaskiner. Ungene smiler og ler.

– Vi mangler penger til å gjøre mer av dette, sier Southall.

Rektoren mener at storsamfunnet er i forfall.

– Vi mangler den gode gammeldagse farsfiguren eller onkelen som passer på at barna gjør det de skal, som gir dem gode råd og strammer dem opp når det skjærer i feil retning, sier rektoren.

– I dette området finner du tredjegenerasjons trygdemottakere, det gir ungene lite håp, sier Southall.

Mens vi står der og prater slipper Neville inn en av elevene gjennom ytterdøren. Han har ikke blitt hentet og kommer for sent til skolen.

– Han er et stort fotballtalent, sier Southall.

– Han bør fortsette med fotball, da holder han seg unna problemer og han gjør noe han mestrer. Han har jobbet hele helgen sammen med noen kamerater og har venner som ikke er bra for ham. Holder han seg til fotball vil han også få til skolearbeidet sitt, fortsetter han.

Southall snakker med ham om fotballkampen eleven har spilt i helgen, om lagkameratene hans, om tabellplasseringen og om hva han bør trene på. Senere på dagen ruser den samme eleven ut og inn av klasserommet flere ganger og hver gang går Southall rolig bort til ham, snakker rolig med ham og hver gang går han tilbake til skoletimen.

Neville Southall tar farvel med artikkel-forfatteren etter en svært aktiv arbeidsdag.

– Han vil ikke tape ansikt.

– Han må føle at det er han som tar beslutningen om å gå tilbake til timen, derfor snakker jeg bare rolig til ham og sier at han ikke må gjøre noe dumt.

– Han har ikke noe forhold til hva jeg gjorde på fotballbanen på 1980-tallet, men det gjør foreldrene hans og han har ikke lyst til at en gammel fotballhelt som foreldrene har stor respekt for skal stå på døra og fortelle at sønnen ikke oppfører seg på skolen. Gutten er smart, han trenger bare litt veiledning, sier Southall.

En av jentene på skolen kommer gående bort til meg og smiler mens hun kaller meg Dickhead, andre elever blir voldsomme og river og sliter i dører og fyrer hverandre opp og en av elevene er sykelig opptatt av håret til de kvinnelige lærerne. Lærerne flyr i skytteltrafikk og jeg lurer på om de i det hele tatt får tid til å undervise.

– Skolen burde vært organisert på en annen måte og i en idealverden burde de to første årene vært basert på en test som førte til at vi brukte mest penger på dem som trenger det. Da kunne vi unngått mentale problemer på mange barn, sier Southall.

Southall og hans kolleger imponerer meg på måten de behandler ungene. Alle lærerne jeg prater med og dem som jobber i administrasjonen hamler opp med elever som løper ut og inn av timer, blir aggressive, roper skjellsord og stikker av, uten å heve stemmen. To ganger løper Southall, Spree og jeg ut på leteaksjon for finne elever som vi tror har stukket av, en gang ringer de til politiet og en gang er vi på vei inn i bilen for å kjøre etter elever. Heldigvis er det falsk alarm begge gangene, elevene kommer tilbake, de har bare gått rundt skolen. Allikevel smiler og spøker de ansatte det som skjer og de virker svært rolige.

– Ungene er snille og noen av dem er det synd på, de skulle ikke ha vært her, sier Southall.

– Mange av dem har en diagnose og burde fått behandling. Andre ganger får vi elever som burde vært i fengsel. For noen måneder siden fikk vi som sagt inn tre gjengmedlemmer som smadret deler av skolen. De er omplassert, men de kostet skolen hundretusenvis av kroner i reparasjoner og omplasseringer.

Oppvekstvilkår er én ting som opptar Neville Southall, en annen ting er rettighetene til lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner (LHBT).

– Jeg har hørt at ¼ av alle barn lurer på hvilket kjønn de har og at mange av dem vurderer kjønnsskifte. Det kan hende at flere av barna på denne skolen er usikre på sitt eget kjønn og at de derfor er aggressive.

– Jeg hører rykter om at elever på denne skolen sier at de er homofile, men at de ikke tør å fortelle det til noen voksenpersoner. Det er ikke bra.

Neville Southall har vist et sterkt engasjement i LHBT-spørsmål og han er i dag ambassadør for kampanjen Just a Ball Game? og for supportergruppa Bradford City LHBT. Han er også engasjert seg sterkt for Everton-supporterne Rainbow Blues.

Neville Southall har i den forbindelse gått til angrep på fotball-VM i Russland, blant annet fordi Russland har innført strenge anti-homolover. Han har kommet med et originalt forslag: stille med et reint engelsk LHBT-lag under fotball-VM i 2018.

Men han er også bekymret for at det ikke er noen åpne homofile i engelsk toppfotball.

– Den som kommer ut av skapet i Premier League må være veldig god, sier Neville Southall mens han lener seg mot vinduskarmene med de store hendene sine og kikker med tomt blikk ut av vinduet.

– Kommer en spiss ut av skapet og skårer bøttevis med mål vil ikke legningen hans være noe tema. Da vil alle kun se på ham som fotballspiller og ikke bry seg om legningen hans. Det er synd, men sånn er det. Spiller han dårlig vil han bli hetset, det er jeg sikker på.

– Det er det samme som kvinnelige dommere opplever. Dømmer de bra, blir de akseptert, dømmer de dårlig blir de hetset verre enn sine mannlige kolleger. Sånn er det bare, sier han, snur seg mot meg og ser meg i øynene.

– Hva om en gutt føler seg som en jente, bør han få spille blant jentene?, spør han meg.

– Det holder ikke med regnbueflagg, regnbuelisser, regnbueflagg eller regnbueflagg på kapteinsbåndet. Vi har ni forskjellige kjønn, men bare to kategorier i fotball. Dette må det bli en avklaring på.

Han spør meg om hvordan jeg definerer en kvinne. Jeg prøver meg med å si at kvinner kan få barn.

– Mange kvinner kan ikke få barn, så det er en dårlig definisjon. Jeg vil at klubbledelsen i Everton skal gå foran i spørsmål rundt dette, men det vil de ikke. De hater meg for at jeg utfordrer dem på dette området. De er noen sinker og det har jeg fortalt dem. Everton-styret er ikke så veldig glad i meg for at jeg utfordrer dem på dette området, sier han.

Og han fortsetter:

– Det er lenge siden klubbstyret i Everton har vært glad i meg. Etter at jeg sluttet med fotball og da jeg bodde i Dover ble jeg noen ganger invitert av klubben til å se kamper på Goodison Park mot at jeg underholdt VIP-gjestene før kampene. Det er langt fra Dover til Liverpool og da jeg ba om en ekstra billett til min kone, sa klubben nei. Da takket jeg nei til tilbudet.

Southall har lenge hatt et anstrengt forhold til klubbledelsen i Everton. En av historiene som blir fortalt i boken Faith Of Our Families er at han skjelte ut kommunikasjonssjefen i Everton, Alan Myers rett foran nesen på styreformann Peter Johnson. Det skjedde like etter at Joe Royle hadde forlatt managerposten i 1997.

Alan Myers forteller at han sto sammen med styreformannen utenfor treningsanlegget Bellefield tidlig en morgen og diskuterte hvem som burde ta over den midlertidige managerjobben inntil de hadde fått på plass en permanent løsning. Myers hadde to navn på blokka. Den ene var midtstopper og kaptein Dave Watson og den andre var Neville Southall. Neville Southall var alltid først på trening og på vei forbi de to ropte Neville Southall «Alright Alan, you fat cunt!». Peter Johnson skal da tørt ha sagt at de nå bare har en kandidat igjen til den midlertidige managerjobben.

Opp gjennom årene har misnøyen med klubbledelsen i Everton økt og for noen år siden toppet det seg.

– Jeg vurderte å be Everton fjerne alle bildene av meg som hang på Goodison Park, men en venn av meg fikk meg fra det. Jeg var så forbanna på ledelsen, men jeg husker ikke om det var en spesiell hendelse som førte til at jeg ønsket bildene bort.

Det er mange bilder av Neville Southall både utenfor og i gangene på Goodison Park og hadde han gjort det hadde det garantert blitt oppstandelse. Utenfor Goodison Park er det også en bar som heter The Neville Southall Bar, men den baren tror jeg han ville ha fredet. Han har et sterkt forhold til Everton-supporterne.

Hans sterke forhold til Everton-supporterne kommer tydelig fram når jeg spør ham hva som var det største han oppnådde i sin lange fotballkarriere.

– At Everton-supporterne fortsatt husker meg, sier han.

– Du kan ikke kjøpte deg popularitet hos fansen, du må fortjene den, sier han bestemt.

Samtidig kommer han med nok et stikk til klubbledelsen i Everton.

– Nå gjør jeg småjobber for Swansea på kampdager. Jeg tar spørsmål i loungen og jeg får to billetter til kampene. Jeg hjelper også unge fotballspillere i Swansea og tar dem med på turer og fotballturneringer.

Det er ikke bare ungdomsskoleelevene på Canolfan Yr Afon eller i Swansea som opptar ham. Han har selv en biologisk datter, men også to adoptivbarn på 14 og 15 år. Det første møtet med de to guttene var spesielt.

– Da de to guttene kom til oss første gang stilte den ene opp med Arsenal-bag og den andre med Liverpool-bag. What the fuck, tenkte jeg da jeg bar Liverpool-bagen inn på det ene barnerommet.

– Men det har gått bra etter at vi fant ut at en av dem hadde ADHD og nå kjører jeg den ene rundt på fotballkamper og den andre rundt på rugbykamper. Det viktigste er at de har det gøy, sier han.

I løpet av de to dagene vi er sammen har han hatt lite godt å si om Liverpool, men fremhever likevel en Liverpool-spiller som den beste spilleren han har spilt med noen gang. Neville Southall spilte mange kamper sammen med Ian Rush på det walisiske landslaget.

– Han var best i angrep, han var best i forsvar, han scorte mange mål og greide alltid å skade motstanderen, er Southalls komprimerte analyse av Ian Rush.

Vi avslutter dagen på kontoret som Simon Spree og Neville Southall deler. Det er knøttlite og Neville Southall tar også her stor plass. Vi spiser noen sandwicher og drikker iste som Spree har kjøpt til oss på den lokale bensinstasjonen.

Spree er selv veganer og har kjøpt mat til oss som han aldri i verden vill satt til livs selv. Han spiser forskjellige slags nøtter. Neville Southall syns kollegaen er helt håpløs i matveien og det får han høre. 

Til slutt spør jeg Southall om hvorfor han ønsker å jobbe akkurat på denne skolen.

– Fordi det er morsomt! Det ligner på fotball. Hver dag har nye utfordringer. Jeg bringer med meg mye fra fotballen inn i jobben min. Skolen ligner fotballgarderoben. Noen er nervøse, andre er tøffe i trynet, noen er ledere og andre gjør det de blir bedt om. Som keeper må du skjønne de forskjellige personlighetene og gi dem du skal veilede forskjellige beskjeder og tilbakemeldinger som de skjønner og aksepterer. Ved siden av hendene mine var munnen min det viktigste våpenet. Det er det våpenet jeg bruker her. Som fotballspiller kan jeg også mye om aggresjon og smerte. Det prøver jeg å utnytte når jeg snakker med ungene.

– Jeg snakker mye med barna og ytterst sjelden må jeg ty til fysisk makt. Hvis du holder deg rolig og ikke hisser deg opp aner de ikke hvilket humør jeg er i og da blir det også vanskeligere for dem å manipulere meg.

– Jeg har hatt 50.000 tilskuere som har skjelt meg ut og skjellsordene de bruker gjør ikke inntrykk på meg, pleier jeg å si. Når de skjeller meg ut sier jeg bare til dem det ikke er mitt rykte de ødelegger. Som fotballspiller brukte jeg faktisk alle skjellsordene og all hånen fra tribunen til å motivere meg. Jeg så på det som en ære å bli skjelt ut av motstandersupporterne. Den samme teknikken bruker jeg her.

Jeg takker nei til tilbudet om å kjøre ungene hjem igjen og går tilbake til puben i Ebbw Vale. Jeg har fått mye å tenke på. Ungene på skolen er ikke som den gamle mannen på Ebbw Vale Guest House sa. De er sårbare unger som trenger veiledning av omsorgsfulle voksenpersoner. Neville Southall er en av disse voksenpersonene. Han er deres reddende engel.