Premier League-bibelen 2017

Da er årets Premier League-bibel klar. Den blir sendt til våre abonnenter i uke 30. Vi sender bladet til alle nye abonnenter her.

Arsène Football Club?
Gjennom 2016/17 vokste antallet Arsenal-supportere som ønsket Arsène Wenger ut av klubben. Men har Arsenals mangel på suksess de siste 10 årene utelukkende vært Wengers feil? Fra klubbeiere og styremedlemmer var det stille, selv når det stormet som verst gjennom våren. Nick Ames skriver om Arsenals indre liv.

En litterær cupfinale
FA-cupfinalekampene i 1970 var av det episke slaget. Det var fintspillende Chelsea mot knallharde Leeds. London mot Yorkshire. Nord mot sør. Omkampen er ennå blant Englands mest sette TV-programmer. Nils Henrik Smith har sett kampene på video, og skrevet om alt som kanskje ikke skjedde, men kunne ha skjedd.

Virvelvingen
Få spillere har satt så raskt preg på et fotballag som Mohamed Salah gjorde da han skrev under for Fiorentina for to og et halvt år siden. Men synsere i England er skeptiske til Liverpools nysignering. Han har, etter deres snevre syn, allerede har «floppet» i Premier League. Serie A-elsker James Horncastle skriver om den lynraske egypteren. Forsvarsspillere kan grue seg.

Fall og vekst på sørskysten
I mai 1997 var Brighton ett eneste poeng unna å rykke ut av ligasystemet i England. 20 år senere er klubben klar for Premier League. Lars Sivertsen forteller om klubbens utrolige reise der eiere med tvilsomme motiver nesten drev klubben ut over stupet, til den nye hverdagen i verdens mest lukrative liga.

Veldedighetskeeperen
På lik linje med nesten en fjerdedel av landets befolkning, ble Asmir Begović tvunget på flukt under borgerkrigen i Jugoslavia. Ferden gikk til Tyskland og videre til Canada og har endt med en profftilværelse i Premier League. Han ønsker å gi noe tilbake til samfunnet og har startet sin egen veldedighetsorganisasjon. Saša Ibrulj har møtt Bournemouth-keeperen .

Suksess med tre bak
Chelsea vant fjorårets Premier League med en trebackslinje som grunnoppstilling. Siste ligavinner som tok gull med tre bak var Everton i 1962/63. 3-4-2-1-formasjonen er nå på moten i Premier League, men det er ingen revolusjon, snarere en logisk evolusjon, forklarer Jonathan Wilson.

Fra lokale velgjørere til global «brandbuilding»
Tiden da lokale forretningsmenn investerte i fotballklubber i hjemtraktene, uten forventninger om å tjene et eneste pund, er for lengst forbi. Nå får bare plutokrater, oligarker, despoter og styrtrike finansfolk være med å leke, skriver James Montague.

Skotsk psyke
I Manchester United ble «hårføneren» navnet på skyllebøttene til Alex Ferguson. Den behandlingen var ingenting sammenlignet med det spillerne til Aberdeen opplevde. De kalte ham «The Dark Lord» og «Furious Fergie». Thore Haugstad skriver om Fergusons tidlige managerperiode i Skottland.

I sørgående retning
«Investeringene skjer i sør. Jeg har hørt latterlige rykter om at lag fra nord vurderer å skaffe seg treningsanlegg i London. Spillerne kan da bo i London og reise til ´hjemmekampene´», skrev Gary Neville i The Guardian. Med Middlesbrough, Sunderland og Hulls nedrykk fra Premier League er gamle kraftsentra som nordøst og Yorkshire borte. For godt?, spør Arne Lysne.

Conte og de andre
Den siste engelske manageren som vant toppdivisjonen i England var Howard Wilkinson med Leeds i 1992, året før Premier League ble etablert. Fire av de siste åtte Premier League-titlene har blitt vunnet av italienere. Hva er det med støvellandet som gjør at de produserer så gode trenere?, undrer Thore Haugstad.

Den tøffe andresesongen
«Det er mange poeter i fotball, men poeter vinner ikke titler», uttalte José Mourinho etter Manchester United europaligaseier. United-spillet i fjor begeistret få. Historisk sett vinner Mourinho tittelen alltid i sin andre sesong i en klubb. For at det skal skje i år, kreves radikale forbedringer fra 2016/17, argumenterer Jonathan Wilson.

Brexit og ball
I juni 2016 stemte britene for utmeldelse av EU. «Engelskmennene hadde ikke blitt gale ved fjorårets folkeavstemning. Den samme kraftfulle, vrangforestilte nasjonalismen som fødte brexit har levd rundt det engelske landslaget i flere tiår», skriver den prisbelønte forfatteren og journalisten David Winner. De samme følelsene som ga brexit, fant han igjen da Norge slo England i juni 1993.

To uvanlige fyrer
Tottenham har de siste årene utfordret langt mer pengesterke konkurrenter takket være lederskapet til to menn som står for noe helt annet enn det som er standard i England: den kaldblodige forretningsmannen Daniel Levy på styrerommet og Mauricio Pochettino på benken. Av Lars Sivertsen.

Bred presentasjon av lagene
20 lag skal ut i 38 serierunder. 380 kamper. Maks 1140 poeng kan deles ut. Ett lag skal heve pokalen. Tre andre vil kapre en Champions League-plass. Tre lag skal rykke ned. Vi har analysert alle lagene, intervjuet supporterledere og gir dere utfyllende informasjon om økonomien og eierskapsstrukturen i de 20 Premier League-klubbene.

Verv og vinn er vinn vinn

Endelig er den her. Og nå kan Josimar-drakta bli din.

Blir dette årets sommermote? Vil denne nydelige drakta prege bybildet fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord? Men det viktigste spørsmålet er kanskje: Hvordan kan du få denne drakta?

Svaret og løsningen er ganske enkel:
Vi gir bort Josimar-drakta til alle som verver to nye abonnenter. Og ja, er du ikke abonnent fra før, kan du selvsagt verve deg selv også. Spør lagkamerater, familie, venner, naboer, FB-venner, twitter-følgere, arbeidskollegaer, fjerne slektninger – kort sagt; hvem som helst -– og vips, har du tre abonnenter i boks.

Som årsabonnement på Josimar får du minimum 1000 sider fotball i postkassen det kommende året. Abonnementet inkluderer også en Premier League-bibel på ca 200 sider som du får i posten allerede i begynnelsen av august, pluss VM-bibel i juni 2018 med mye mer.

Drakta er inspirert av denne klassiske drakta til Botafogo med vår navnebror som modell, og er produsert eksklusivt for Josimar av de flinke folkene i Copa (sjekk https://www.copafootball.com/).

Når du har vervet tre abonnenter, sender du en mail til redaktør Frode Lia på lia@josimar.no og oppgir navnene på dem du har vervet, samt forteller hvilken størrelse du ønsker (S, M, L, XL, XXL).

Klikk deg inn her å bli abonnent allerede i dag.

God sommer!
Hilsen Josimar-gjengen

Blåvitt! Miraklet som gjentok seg

Det verkar heilt utenkeleg at det kan ha hendt. Men det hende. Første gong det hende, var i 1982. I 1987 hende det igjen. To gonger i løpet av fem år vann ein kameratgjeng frå svenske forstader, skjærgårdsøyer, grøne skogar og djupe dalar UEFA-cupen.

Tekst Nils Henrik Smith

Støtt kritisk og gravende fotballjournalistikk. Bli abonnement på  Josimar her.

IFK Göteborg vart grunnlagt i 1904 og var den trettiniande klubben som slutta seg til «Idrottsföreningen Kamratarna», ei rørsle som spelte ei sentral rolle i den organiserte idrettens utvikling i Sverige og Finland kring førre hundreårsskifte, og som i moderne tid har fostra storstjerner som olympiameistrane Karolina Klüft (sjukamp) og Charlotte Kalla (langrenn). Her skal det imidlertid handle om fotball, ein idrett kor IFK Göteborg raskt utvikla seg til ein av det svenske kongerikets mest populære og framgongsrike klubbar: Dei vart svenske meistrar for første gong i 1908, og har sidan aldri gått gjennom eit tiår utan å vinne (minst) eitt trofé. Totalt har klubben vore svensk meister 18 gonger (inkludert 13 titlar etter at Allsvenskan vart grunnlagt i 1924), dei har 7 svenske cuptitlar og 11 sigrar i Kamratmästerskapen, ei turnering som var open kun for klubbar innan Idrottsföreningen Kamratarna og som vart spelt i periodane 1901-24 og 1940-45. Dette er dei grunnleggjande kjensgjerningar. Bak dei ligg tallause fascinerande forteljingar om legendariske lag, klassiske kampar, triumf og tragedie etc. Her er det dog ikkje tid eller rom til å gå inn på alt dette. I staden byrjar denne forteljinga våren 1977, då IFK Göteborg returnerte til Allsvenskan etter sju års uforklarleg fråver, og to brør frå Galliväre i Norrbottens län kom til klubben. Dei var unge, atten og tjue år, dei var oppvaksne i den vesle bygda Paluhuornas med knapt 150 innbyggjarar, og viss dei kjende ein viss engstelse i møte med storbyen, er vel dét til å forstå. Men Tord og Tommy Holmgren hadde kvarandre, og dei hadde kjærleiken til spelet. Dei visste det enno ikkje, men dei skulle begge kome til å spele sentrale roller gjennom heile Blåvitts gullalder.

Nokså nøyaktig førti år seinare står Josimars audmjuke utsending på ein parkeringsplass på eit industriområde i Västra Frölunda, eit ingenmannsland eit kvarters taxitur utanfor Göteborg sentrum. Eg står her under ein grå, regntung himmel og stirar mot ei like grå bygning i betong, kor logoen til VVS-grossisten AB Rörpojkarna dominerer fasaden. For den som er van med den moderne toppfotballverda, med sine fancy bilar, pretensiøse tatoveringar, trofékoner og i overkant ekspressive hårfrisyrar, verkar kanskje ikkje dette som nokon særskilt sannsynleg stad å skulle møte ein lys levande legende, men det er ikkje desto mindre nettopp difor eg er komen hit. For medan veslebror Tommy for lengst har flytta attende til Lappland, kor han i dag er brannmann og tilbringjer fritida i pakt med naturen, bur Tord Holmgren framleis i Göteborg og arbeider som säljare hjå Rörpojkarna, og har grunna ein travel kvardag bede Josimar møte han på arbeidsplassen. Og viss det verkeleg var slik det vert hevda, at Blåvitt var Folkhemmet i fotballdrakt, ei lekamleggjering av den svenske modellen, det sosialdemokratiske samfunnsidealet, kan vel denne forteljinga knapt starte nokon betre stad enn her, i dette grå, inkjeseiande betonglandskapet befolka av medel-Svenssons iført overalls og med tunge verktøybelte kring livet.

Samhald og schlägere

Blikket er venleg, handtrykket fast. Tord Holmgren ynskjar velkomen og byd på kaffi, lungn på beste svenske vis. Han viser veg inn på eit møterom. Ein fotballkalender på ein vegg. Ei lettkledd jente på ein annan. Kontormøbler frå IKEA. Nøkternt. Vi set oss, og Tords forteljing kan ta til. Norrlänningar er kjent for å vere særs fåmælte, men etter fire tiår blant frittalande göteborgare er eldstebror Holmgren på ingen måte skóren for tungeband. Brørne var begge rekna som store talent, spelte på aldersbestemte landslag og var jakta av fleire allsvenske klubbar, men ei hending hausten 1976 vart avgjerande for klubbvalet. Etter at opprykket til Allsvenskan var sikra, spelte Blåvitt ein venskapskamp mot sjølvaste Bayern München, og brørne Holmgren vart invitert ned for å bivåne kampen på Ullevi. «Det var 25-30 000 tilskodarar på läkteren, fantastisk stemning», fortel Tord. «Tommy og eg såg på kvarandre og begge skjøna at det var her vi skulle vere.» Trass i at han ikkje seier det rett ut, går det klart fram at det aldri var aktuelt for brørne å gå til ulike klubbar. Samhaldet var grunnleggjande. Slik sett var Tord og Tommy nærast paradigmatiske signeringar for IFK, som under den visjonære, men kontroversielle klubbdirektøren Anders Bernmar ope knyta band til den sosialdemokratiske rørsla. Frå byens verft og fabrikkar strøyma arbeidarar i hopetal til Ullevi. Sågar smeknamnet Blåvitt – som rett nok har sitt opphav i klubbfargane – gjev jo assosiasjonar i retning Det Kooperativa Förbundets tradisjonsrike varemerke for daglegvarer, og uttrykkjer såleis eit sosialdemokratisk ethos. Blant spelarane fanst det, sjølvsagt, ulike politiske synspunkt, og verken Tord eller andre eg seinare pratar med vil utan vidare gje si tilslutting til påstanden om at fotballen laget spelte i seg sjølv var sosialdemokratisk, men at ein viss samanheng fanst, er ubestrideleg. TV-dokumentaren Fotbollens sista proletärer opnar, symptomatisk nok, ikkje med visdomsord frå ein spelar, trenar eller kommentator, men med eit utdrag frå ein tale av statsminister Olof Palme (1927-86), kor han gjer greie for den svenske samfunnsmodellens første føresetnad, som, ifølgje Palme, er ei utvikling i retning sosial utjamning og rettferd. I tråd med dette egalitære grunnsynet, fortel Tord, hadde alle spelarane same sigersbonus, anten dei spelte, sat på benken eller var henvist til tribuneplass. Dette meiner han bidrog til å styrke lagmoralen og fellesskapskjensla og var såleis ein avgjerande faktor for klubbens suksess. «Samhaldet var særs godt. Sjølv om det fanst store stjerner som Ralf Edström i garderoben, var det ingen i Blåvitt som hadde noko form for primadonnanykkar, og Tommy og eg vart akseptert med ein gong.» Spelarane hadde alle vanlege jobbar i tillegg til fotballen – Tord var røyrleggjar, Glenn Hysén elektrikar, Torbjörn Nilsson dreiv med førebyggjande helsearbeid og vart seinare kokk i eigen restaurant – og dette, hevdar alle eg pratar med, styrka banda mellom laget og dets beundrande publik. Men Anders Bernmar var ein slu rev som instinktivt skjøna at folket ville ha både brød og sirkus, og parallelt med dette nærast rørande likskapsidealet som, slik vi har sett, kom til uttrykk både på og utanfor banen, vart IFK ein føregangsklubb i Sverige kva gjaldt fotballens kommersialisering og inntog i den såk. underhaldningsindustrien. På kampdagar på Ullevi framførte dansband og andre populærmusikalske artistar samtidas store schlägerar, medan betydelege pengesummar vart investert på spelarsida. Ettersom det her var tale om pengar klubben ikkje naudvendigvis hadde, måtte klubbdirektørane på eitt tidspunkt setje sine eigne bustader i pant for å sikre vidare drift, noko som medførte at klubben opplevde ei økonomisk-administrativ krise samstundes som den gjekk mot sin (til då) største sportslege triumf. Men framleis ligg desse dramatiske hendingane nokre år fram i tid.

Det engelske evangeliet

I sine to første sesongar etter comebacket i toppdivisjonen vart Blåvitt nr. 6 og nr. 3, den seinare noregsvenen Reine Almqvist vart allsvensk toppscorar og klubben hadde landets utan samanlikning høgaste tilskodarsnitt. Den såkalla champagnefotballen laget spelte tilfredstilte publikum og gav gode resultat, men ambisiøse Anders Bernmar var likevel ikkje heilt nøgd. Kvifor nøye seg med å vere god, tenkte han, viss ein kan verte best? Han tenkte så det knakte, men kunne ikkje kome på nokon god grunn til å nøye seg med dét. Målet var altså å verte best. Men korleis vert ein best? Dét var spørsmålet. Svaret skulle kome til å overraske alle. Men før vi kjem så langt, er det naudsynt å fortelje om ein bitter, ideologisk strid som på 1970-talet splitta svensk fotball heilt til dens inste kjerne.

Medan den svenske samfunnsmodellen var basert på eit forvitneleg klart system beståande av fagorganisering, klassesamarbeid, blåkvite varer frå Samvirkelaget og tannpuss for alle morgon og kveld, var svensk fotballs organisering tilsvarande diffus. Nasjonen hadde gjennom heile etterkrigstida produsert enkeltspelarar av framifrå kvalitet – frå Gre-No-Li, Nacka Skoglund og Kurre Hamrin til Ralf Edström og Ronnie Hellström – men taktisk var Sverige (som med sine skandinaviske naboar) eit fotballens U-land, kor strategi og system i stor grad var framandord. Trenarutdanning fanst knapt, og lagleiaren sine oppgåver var såleis i stor grad avgrensa til å ta ut dei presumptivt beste spelarane og mane dei til dåd. Under slike føresetnader ville ein kvar trenar med ein klar slagplan kunne gjere suksess, ja kanskje sågar gjennomføre ein revolusjon. Den inntrefte i 1974, då Malmö FF tilsette ein ung engelskmann ved namn Bob Houghton. Houghton var ein disippel av det engelske fotballforbundets trenarguru Allen Wade, som forkynte evangeliet om 4-4-2, soneforsvar, aggressiv offsidefelle, hurtige overgangar og press over heile banen. Ved hjelp av desse enkle – men i svensk samanheng tidlegare heilt ukjente – grunnprinsippa vann Houghtons Malmö både Allsvenskan og den svenske cupen tre gonger, og kom dessutan til finalen i Serievinnarcupen 1979, kor dei knepent tapte mot Brian Cloughs Nottingham Forest. Samstundes hadde Houghtons nære ven og taktiske forbundsfelle Roy Hodgson tatt over vesle Halmstad, og leia ein klubb viss tidlegare framgongar var få til to allsvenske titlar i løpet av fire sesongar. Den engelske modellens effektivitet var såleis udiskutabel. Likevel møtte modellen innbiten motstand frå tradisjonalistar som meinte at det sterke kollektive fokuset frårøva fotballen all dens individualitet, romantikk og sjarm, og at den såleis representerte eit trugsmål mot spelets status som folkets store lidenskap. Forbundskapteinane Georg Ericson og seinare Lars «Laban» Arnesson tok begge eksplisitt avstand frå den nye stilen, og det svenske fotballforbundet hadde sågar protokollført at landslaget ikkje skulle nytte den engelske modellen. Frontane i den svenske systemstriden var med andre ord harde. I Göteborg hadde imidlertid Anders Bernmar sett ljoset: Trass i sin kjærleik til Blåvitts champagnefotball innsåg han at den engelske modellen var framtida, at disiplin og kollektiv innsats var nøkkelen til suksess. Men kven skulle innføre desse prinsippa på Ullevi? Svaret, til den svenske fotballnasjonens kollektive overrasking, synte seg å vere ein stillfaren ung mann frå dei varmländske skogar, ein mann som aldri hadde spelt på det høgaste nivået og viss einaste trenarerfaring var frå vesle Degerfors. Før sesongstart 1979 tok Sven-Göran Eriksson over som hovudtrenar for IFK Göteborg, og det som utan tvil må kunne kallast eit moderne folkeeventyr, tok til. «Alt frå början var det ein slags glorie kring Svennis», seier Tord Holmgren i dag. Blåvitt nytta aldri ei like ekstrem offsidefelle som Malmö og Halmstad under Houghton og Hodgson, men Eriksson tok dei øvrige prinsippa frå den engelske modellen og vidareforedla dei, og slik oppstod den svengelske modellen: «Press og understöd, press og understöd. Alle visste nøyaktig kor dei skulle springe, og når. Mot slutten av tida under Svennis var vi sjølvspelande», seier Tord. «Det viktigaste under Svennis var at han alltid henta spelarar som hadde fotballklokskap, det var det første prinsippet.» Spelarar som forstod korleis vi Alt frå början var det ein slags glorie kring Svennisune og styrerom. Ifølgje både Tord og Glenn Hysén tilbaud Svennis på dette tidspunktet å trekkje seg: «Han sa at viss vi følte at dette ikkje funka, var han viljug til å reise heim til Värmland. Det var ikkje noko problem, sa han. Men då sa vi: Legg av! Alle var einige om at vi skulle halde fram, og etter kvart byrja spelet å setje seg.» I tillegg til å innføre eit heilt nytt spelsystem, var Svennis særs oppteken av å integrere fleire av klubbens lovande unggutar i førstelaget: Stoggaren Hysén, midtbaneelegantiaren Glenn Strömberg og måltjuven Dan Corneliusson etablerte seg alle som sentrale spelarar i løpet av kort tid. I tillegg til brørne Holmgren fanst óg eit anna brødrepar, tvillingane Conny og Jerry Carlsson, på laget. Grunnlaget for suksess var lagt. Men uansett kven ein spør, vil alle som var involvert i Blåvitts gullalder seie at den i særklasse viktigaste enkeltspelaren var Torbjörn Nilsson frå Jonsered. Nilsson var 1,90 og bygd som ein klassisk tanksenter, men skinnet bedrog: Dei fremste styrkane hans var steget, ballbehandlinga, kreativiteten og avsluttareigenskapane. Tord er oppteken av å understreke at angriparens unike individuelle eigenskapar var avgjerande for den kollektive sjølvtilliten, ettersom dei visste at sjølv om laget spelte under pari, kunne angrepsesset deira sikre resultatet gjennom ein augneblinks magi. Glenn Hysén hevdar at Torbjörn Nilsson kunne gjere «kva som helst» med ballen. Norske Per Edmund Mordt, som spelte i lag med Nilsson under sistnemnte sin siste, bittersøte sesong i Blåvitt, meiner at kun Zlatan er større i moderne, svensk fotballhistorie. Og Svennis sjølv sa i eit VG-intervju i 2013 at Torbjörn Nilsson på sitt beste var den beste spissen i Europa. Sidan 1950-talet hadde IFK vore kjende under smeknamnet Änglarna. Ved inngangen til dei glade 80-åra gjekk Blåvitt-fansen endå lenger: Dei kalla Torbjörn Nilsson «Gud». Han vart skyttekung i Allsvenskan, UEFA-cupen og Serievinnarcupen (to gonger) og scora totalt 332 mål for Blåvitt. På høgda av si makt var han bortimot ustoppeleg. Men vegen hans til toppen var lang og kronglete. Han var kjent frå ung alder som eit supertalent, gjekk til IFK som nittenåring, slo igjennom i den dåverande andredivisjonsklubben umiddelbart og fekk både landslagsdebut og proffkontrakt med PSV Eindhoven utan å ha spelt eit einaste minutt allsvensk fotball. Opphaldet i Nederland vart imidlertid ein fiasko, den heimekjære unge mannen makta ikkje prestere i ny og uvane omgjevnader, og sjølvtilliten vart etter kvart så låg at han etter eiga utsegn føretrekte å sitje på benken framfor å spele. Han returnerte til Göteborg etter ein halv sesong og imponerte tilstrekkjeleg til å verte teken ut i den svenske troppen til VM i Argentina 1978, dog utan å få speletid. Han seier sjølv at han føler at karriera hans først tok til på alvor året etter, då han alt var 25 og Svennis kom til klubben. Mannen frå Degerfors var betatt av det nærast uavgrensa potensialet han såg i sin nye nr. 9, men endå viktigare var det at han skjøna at Torbjörn var ein spesiell person som trong særskilt oppfølgjing utanfor banen for å kunne yte sitt beste. Den tryggleiken som var fundamentet for at han skulle kunne briljere, hadde for ofte vore fråverande i karriera hans til no, men Eriksson fann ei løysing. Løysinga var ein norsk idrettspsykolog. «Svennis sende meg til Oslo for å møte ein mann som heitte Willy Railo», fortel Torbjörn. «Willy var oppteken av mental trening og hadde utvikla teknikkar som hjelpte meg å prestere optimalt.» Glenn Hysén fortel at når dei kjørte i lag til trening og kampar tidleg på 80-talet, brukte Torbjörn å lytte til kassettopptak kor Railo skildra hypotetiske kampsituasjonar i detalj: «Du mottek ballen. Du er åleine med målvakten. Du rundar målvakten. Du set ballen i mål.» Hypotetisk konkretisering kan verke som eit paradoksalt fenomen, men det funka for Torbjörn, og når han var på sitt beste, spelte han etter eiga utsegn «som i transe». Lagkameratane sin respekt og beundring for Torbjörn Nilsson er, som vi har sett, nærast grenselaus, og det er såleis med ein viss ærefrykt Josimar møter mannen, myten og målmaskinen. Men Torbjörn smiler sitt skeive, sjenerte, sjarmerande smil og verkar nærast vantru når han minnest kor god han ein gong var. «Eg var ein kreativ spelar», seier han, «men eg mangla sjølvtillit». Interessant nok fann den kreative individualisten sjølvtilliten han trong innføre eit strengt taktisk system med fokus på kollektiv disiplin: «Systemet til Svennis frigjorde meg. Eg fann fridom innføre systemet.» Tord Holmgren er inne på noko av det same når han betonar at Blåvitt hadde sin store styrke i at kvar einskild spelar hadde kvalitetar som utfylte dei øvrige. Han og Tommy sto kvarandre svært nær, men var like fullt ulike på banen: Medan veslebroren var ein lirare med offensive kvalitetar og känslig venstrefot, var Tord midtbaneslitaren som aldri slutta å springje og symptomatisk nok fekk smeknamnet «Turbo-Tord». «Eg var ikkje ein spelar som syntest så mykje ute på banen, og fekk ikkje så mykje merksemd frå publikum eller journalistar. Men eg visste at eg var sterk innad i gruppa. Jobben eg gjorde var viktig. Garderoben respekterte meg.» Her er vi ved kjernepunktet: I spennet mellom Torbjörn Nilssons individuelle briljans og Tord Holmgrens nøkterne arbeidsetikk finst svaret på korleis Sven-Göran Erikssons IFK etter kvart vart ein blåkvit sigersmaskin.

Annus mirabilis

I Svennis’ første sesong vart laget nr. 2 i Allsvenskan og vann for første gong den svenske cupen. Året etter kom dei til kvartfinalen i Cupvinnarcupen, kor Arsenal var motstandar. På bortebane i London gjekk det unge IFK-mannskapet respektlaust til verks og tok leiinga 1-0, og slik han hugsar det no, var den unge midtstoggaren Glenn Hysén nærast skuffa over at motstandaren tilsynelatande ikkje var betre: «Vi hadde sett på engelsk fotball og europeiske cupkampar sidan tidenes morgon og hadde ein voldsom respekt (for Arsenal), men då vi gjekk opp til 1-0 på Highbury tenkte eg ‘var dette alt?’» Vel, det var ikkje dét. Etter pause scora Arsenal fem gonger og Blåvitts første Europa-eventyr var over. «Vi lærte noko av det óg», seier Hysén med ein flir. Dét dei kanskje først og fremst lærte, var kor viktig det er med stabilitet: I løpet av det tiåret som følgte etter at Svennis gjorde sitt inntog i klubben, vart IFK aldri dårlegare enn nr. 3 i Allsvenskan. Trass i at dei ikkje vann nokon tittel i 1980, medførte den allsvenske andreplassen at laget kvalifiserte seg til UEFA-cupen sesongen 1981/82, og no skulle den nyerverva europeiske erfarenheten kome godt med. Alle eg pratar med i Göteborg, er imidlertid klare på at ingen i klubben forventa at dei skulle kunne kjempe om tittelen då dei gjekk inn i turneringa. «Självfötroandet kom etter kvart som vi oppnådde gode resultat», seier Tord Holmgren, som meiner den viktigaste grunnen til Blåvitts kontinentale framgongar under Svennis var at laget heldt seg til dei same stilmessige grunnprinsippa uavhengig av motstandarlagets taktikk, speleforhold eller andre ytre faktorar: «Vi spelte vårt spel, uansett!» I våre dagars toppfotball kan ein forvente nokon lunde same standard kva gjeld stadionfasilitetar, hotellkomfort etc over stort sett heile Europa, men for 35 år sidan var det betydelege skilnader på nord, sør, aust og vest. Torbjörn Nilsson minnest med gru eit måltid før bortemøtet med Dinamo Bucuresti: «Vi hadde alle bestilt potatis og biff, men det vi fekk servert, var inte potatis og biff! Legen vår kasta eitt blikk på maten, og beordra alle ut av matsalen!» Ifølgje kontemporære ernæringsfysiologiske teoriar er kanskje ikkje potatis og biff nokon idéell rett å innta før kamp uansett, men denne typen sjikaneri er berre eitt av mange eksempel på kva utanomsportslege utfordringar ein måtte handtere anno dazumal. Når ein i tillegg tek i betraktning at UEFA-cupen på denne tida godt kan tenkjast å ha vore ei meir krevjande turnering enn den meir prestisjetunge Serievinnarcupen, ettersom fleire lag frå dei sterkaste ligaane i Europa deltok, vert den blåkvite prestasjonen endå meir imponerande. På veg mot finalen måtte IFK til Finland (FC Haka), Austerrike (Sturm Graz), Romania (Dinamo Bucuresti), Spania (Valencia) og Vest-Tyskland (Kaiserslautern), og dei unngjekk bortetap alle stader, noko som var svært uvanleg i europeisk klubbfotball på denne tida. Tord, Torbjörn og Glenn Hysén meiner alle at Svennis’ grenselause tiltru til eigne taktiske grunnprinsipp var den viktigaste årsaka til denne bemerkelsesverdige prestasjonen.

1982 var Blåvitts annus mirabilis. Dei vann alle turneringar dei stilte opp i. Allsvenskan. Svenska cupen. UEFA-cupen. Uendeleg takksame tilskodarar hylla laget med lovsong kvar kampdag på Ullevi. Samstundes ulma det under overflata. Tunge investeringar i spelarar som Tomas Wernersson, Håkan Sandberg og Stig Fredriksson hadde ført til økonomisk krise, og strategisk og personleg usemje mellom Anders Bernmar og den øvrige klubbleiinga eksploderte i bitter, uforsonleg strid i sjølvsame augneblink som klubben steig til vérs sportsleg. Bernmar var mannen som hadde henta Svennis til IFK og halde si vernande hand over han då laget sleit i byrjinga av 1979-sesongen, spelarane heldt heldt han difor i den største age og var, ifølgje Glenn Hysén, alvorleg bekymra for at han skulle verte pressa ut av klubben. Det som i staden hende, var at heile resten av styret trekte seg straks før bortemøtet med Valencia i kvartfinalen! Det var med andre ord ein klubb i kaos som reiste nedover til den spanske middelhavskysten. Ettersom Bernmar ikkje godt kunne stille i fasjonable gallamiddagar med Valencia-leiinga heilt åleine, vart – besynderleg nok! – den lokale radiopersonlegdomen og seinare BingoLotto-generalen Leif «Loket» Olsson invitert med som stand-in: «Det var fan inte klokt!», seier den karakteristisk frittalande Hysén.

Briegel og Beckenbauer

Men under den milde, ungdomsskulelæraraktige Eriksson var Blåvitt meistrar i å skyve utanomsportslege distraksjonar til side, overvinne eigne begrensingar, kjempe for kvarandre og for klubben. På veldige Mestalla vart samtlege fire mål scora i løpet av kampens tjue første minutt, og alle målscorarane var skandinavar! Frank Arnesen, dansk midtbanemaestro og Mick Jagger-lookalike, noterte seg for to for vertane, men den venstreradikale høgrebacken og fritidsklubbleiaren «Røde»-Ruben Svensson kvitterte med ein sjeldan fulltreffar, før ingen ringjare enn «Gud» sikra uavgjortresultatet. Heime på Ullevi gjorde dei, som dei no hadde fått for vane, kort prosess: Eit mål i kvar omgang ved Tommy Holmgren og Stig Fredriksson sikra avansementet til semifinalen. Det var, vedgår Hysén, ikkje naudvendigvis champagnefotboll, til gjengjeld var det ein defensiv maktdemonstrasjon. «Valencia hadde fan inte en jävla målsjans i løpet av 90 minutt!» Både Tord Holmgren og Torbjörn Nilsson hevdar med ettertrykk at det først var etter denne kampen dei våga tru på at Blåvitt skulle kunne vinne heile turneringa. Før dei kunne løfte det forjetta troféet, måtte dei imidlertid overvinne to vest-tyske lag. Vest-Tyskland var regjerande europameistrar, ein av dei store favorittane til å vinne sommarens føreståande VM, og Bundesligaens beste lag var frykta over heile kontinentet for si påstått uforliknelege kraft og disiplin. Men Svennis’ utvalde hadde no erverva ei så sterk tru på seg sjølv og eige spelesystem at dei ikkje lenger frykta nokon motstandar. I semifinalen venta Kaiserslautern, med mellom andre jernmannen Hans-Peter Briegel – som hadde vore ein av Vest-Tysklands mest lovande tikjemparar før han byrja med fotball – og ein ung Andy Brehme på laget. I kvartfinalen hadde dei slått sjølvaste Real Madrid 5-0 heime på Fritz-Walter-Stadion – rett nok godt hjelpt av det faktum at heile tre av Vicente del Bosque sine lagkameratar fann det føremålstenleg å pådra seg raude kort. Men i Blåvitt var det sjølvsagt ingen som hadde til hensikt verken å late seg utvise eller å tape. «Guds» spissmakker, den energiske entusiasten Dan Corneliusson, sikra 1-1 på bortebane, og då det same vart resultatet etter nitti minutt på Ullevi, gjekk kampen til ekstraomgangar. For andre heimekamp på rad scora forsvarsspelar Fredriksson, og sikra finaleplassen i det 102. speleminutt. Motstandar var ingen ringjare enn Hamburger Sportsverein, som denne våren var på veg mot sitt andre vest-tyske Meisterschaale på tre sesongar, som tolv månader seinare skulle vinne Serievinnarcupen etter finalesiger over Juventus, og som hadde stjerner som høgrebacken Mannfred Kaltz – kjent for sine livsfarlege Bananenflanken – playmakeren Felix Magath og den hovudsterke EM-toppscoraren Horst Hrubesch på laget. Ein aldrande Franz Beckenbauer hadde sågar slutta seg til klubben etter å ha avslutta sitt amerikanske eventyr i New York Cosmos, men stallen den austerrikske demontrenaren Ernst Happel disponerte var så sterk at der Kaiser måtte nøye seg med ein plass på benken. Men HSV var ikkje berre eit kanonlag, dei var óg eit tidleg eksempel på den ekstreme politiseringa som skulle kome til å dominere vest-tysk samfunnsliv på 1980-talet. Tribunane på Volksparkstadion var kjent som ein yngleplass for høgreekstremistar, og på kampdag stilte dei hardaste i den harde kjernen gjerne iført hjelmar etter modell frå Wehrmacht under andre verdskrigen. Ein meir ideologisk korrekt motstandar for det sosialdemokratiske Blåvitt kunne ein vanskeleg tenkje seg.

Innelåst på toalettet

I finalen spelte dei heime først. Göteborgs kollektive sentralnervesystem var spent til brestepunktet i forventing. 42 000 tilskodarar tok plass, skulder mot skulder, på läktaren på eit regntungt Ullevi. Tord Holmgren minnest at dei på førehand frykta Kaltz sine crossballar mot Hrubesch’ gigantiske pannebrask, men Svennis løyste problemet ved å beordre laget til å setje Kaltz under tidleg press og såleis ta han ut av kampen. I dag verkar dette som eit nokså elementært taktisk grep, men for Tord er det nok eit eksempel på mannen frå Värmlands ekstraordinære evne til å gjere justeringar på detaljnivå utan å rokke ved dei grunnleggjande prinsippa i spelestilen. Uansett, det funka, men frykten for å sleppe inn eit potensielt dødbringjande bortemål gjorde kampen til ein nervøs affære som lenge såg ut til å ende mållaust. Men tre minutt før slutt var han der, mannen som kanskje framfor nokon symboliserte kollektivet Blåvitt, arbeidshelten frå Paluhuornas: Han scora ikkje ofte, men få, om nokon har scora eit viktigare mål for IFK: Turbo-Tord Holmgren sette inn kampens einaste mål og sikra laget eit framifrå utgongspunkt før returoppgjeret ved Elbens breidder. Trass i nederlag og manglande bortemål var Hamburg likevel svært sigerssikre. Så sigerssikre, faktisk, at dei før kampen på Volksparkstadion lét trykkje vimplar med påskrifta «Hamburger Sportsverein – UEFA-cup-meister 1981/82»! Dét skulle dei ikkje ha gjort. Einkvan i Göteborg-leiren fekk tak i ein slik vimpel og tok den med inn i bortegarderoben. Viss Svennis hadde vore bekymra for korleis han skulle motivere spelarane til dyst, trong han ikkje lenger bekymre seg no. «Det var jo berre å halde opp den jævla vimpelen», seier Glenn Hysén. Når ein intervjuar tidlegare fotballspelarar om gamle bragder, har dei fleste for vane å omtale motstandarar frå svunnen tid med respekt og nostalgisk beundring, men ingen av dei blåkvite heltane eg pratar med, har særskilt mykje vent å seie om Hamburg-laget anno 1982. «Dom va nårra arroganta jävlar!» utbryt Glenn Hysén. Sågar den milde og saktmodige Torbjörn Nilsson tyr til eit omgrep frå zoologien for å skildre dei: «Grisar!» Den kollektive vest-tyske arrogansen kombinert med generelt antipatiske kjensler på personleg plan gjorde at Blåvitt entra graset på Volksparkstadion innstilt på å lære sine vertar ei lekse dei seint ville gløyme. Men ein av reservane brukte uvanleg lang tid på å finne plassen sin på benken. Glenn Schiller (eldre bror av den i Noreg meir kjende Dennis) var ein av fire Glenn i troppen (Hysén, Strömberg, Holm), noko som gav opphav til den på svenske tribunar populære påstanden om at «alla heter Glenn i Göteborg»: Rett før kampstart presterte han å verte innelåst på toalettet! «Ingen la merke til at han ikkje var der!» seier namnebror Hysén. «Det tok eit kvarter før han kom ut!» Dette var kritisk og kunne vorte katastrofalt, for Hysén himself måtte ut med skade etter nitten minutt, og reserve-Glenn hadde ikkje fått varma opp på forskriftsmessig vis! Men ingenting skulle kunne stanse Blåvitts triumfferd denne kvelden. Seks minutt seinare trekte Torbjörn Nilsson djupt i banen og slo ein fenomenal pasning til Tommy Holmgren på venstre kant. Den seinare brannmannen og naturelskaren presterte ein cross som gjekk forbi alt og alle i feltet heilt til den nådde fram til Dan Corneliusson, som hadde ei enkel oppgåve i å setje ballen i det opne buret. Hamburg måtte no ha tre mål, og vart såleis nøydde til å ta stadig større risiko framover i banen. Dette passa jo Svennis og hans idéar om kontringsfotball som hand i hanske, men det var ikkje før etter ein times spel IFK fekk yttarlegare utteljing. Hamburg freista å byggje opp eit angrep gjennom den sentrale midtbanen, men Jerry Karlsson føretok ei krigersk takling som samtidig var ei snedig gjennombrotspasning, og Torbjörn Nilsson sprang frå alt og alle og plasserte ballen sikkert ned i hjørnet. Ein frustrert og bister Ernst Happel kjederøyka på Hamburg-benken. Innbytar-Beckenbauer stira utover grasmatta i sjokk og vantru. Audmjukinga var total. Men det skulle verte endå verre, sett frå eit vest-tysk synspunkt. Tre minutt etter scoringa krona Nilsson ei meisterleg førestelling ved å storme inn i feltet frå høgre kant. Han vart lagt i bakken og fekk straffe. Stig Fredriksson hamra ballen i mål som om den hadde fornærma han på det grovaste. IFK Göteborg, dei glade halvamatørane frå Kamratgården, hadde triumfert i den kanskje hardaste europeiske turneringa av dei alle. Då sluttsignalet gjekk, vart talrike spelarar frå begge lag ståande som forsteina og stire opp mot lystavla som forkynte det tilsynelatande umoglege, men like fullt faktiske resultatet: Hamburg 0 Göteborg 3. Glenn Strömberg sprang ikring på indre bane med sine fagre, blonde lokkar flagrande i vinden og likna ei popstjerne. Svennis var roleg og fatta, som alltid, men augo hans tindra i det kapteinen Conny Karlsson løfta troféet i sine sterke armar. Dagen etter, på flyet heimover, spurte ein journalist Glenn Hysén om kva han følte no, og den unge midtstoggarbautaen klarte faktisk noko så uvanleg som å gje eit meiningsfylt svar på dette i overkant ofte stilte spørsmålet: «Det er fantastisk», sa han. «Jag känner mig som en fågel.»

Gunder-metoden

Blåvitt anno 1982 vann UEFA-cupen, Allsvenskan og Svenska cupen. Dan Corneliusson vart allsvensk skyttekung og Torbjörn Nilsson, som med åtte mål óg var UEFA-cupens toppscorar, mottok Guldbollen som kongerikets fremste fotballspelar. Det einaste dei gjekk glipp av, var Bragdguldet, som årleg vert delt ut av Svenska Dagbladet for årets fremste idrettsbragd, og som gjekk til Mats Wilander for sigeren i French Open. I eit subtilt ironisk gratulasjonstelegram til vinnaren kommenterte klubben avgjerda slik: «Vi slog för många bollar i nät. Medaljen är din. Tack för en god match och grattis!» I løpet av seks år hadde Blåvitt gått frå å vere ein svensk andredivisjonsklubb til å inneha ein posisjon mellom den absolutte europeiske eliten. Det var eit mirakel. Men kva no? Kunne suksessen vedvare? Og ville dei sentrale aktørane halde fram i klubben? Svaret var todelt. I løpet av triumfsesongen i Europa hadde rikare og mektigare klubbar på kontinentet sjølvsagt fått auga opp for talrike av spelarane, og ikkje minst for meisterhjernen som styrte det heile frå benken. Svennis var den første som gjekk, til Benfica, og Tord Holmgren meiner det kunne vore mogleg å halde den opphavlege suksessgenerasjonen saman lenger viss sjefen hadde vorte verande. Svennis ville ha med seg Torbjörn Nilsson til Lisboa, og meiner ifølgje intervjuet med Trond Johannessen i VG at «Gud» gjorde ein stor feil då han takka nei til tilbodet: «Han ville blitt den hvite Eusebio, han ville snudd opp og ned på hele Portugals fotball.» Torbjörn sjølv hugsar imidlertid dette annleis. Han hevdar at han fekk tilbodet om å gå til Benfica då han var på veg vekk frå Kaiserslautern – kor han hadde to gode sesongar frå 1982-84 – men at han takka nei fordi Svennis sjølv då var på veg til Roma, og fordi han lengta heim til Göteborg. Glenn Strömberg vart med trenaren til Benfica, men treivst ikkje i Portugal og reiste vidare etter kun ein sesong, til Atalanta og kultheltststus i Serie A. Glenn Hysén gjekk til PSV, kor han vart lagkamerat med ein ung Ruud Gullit og vår eigen Hallvar Thoresen, som på den tida var lagkaptein. Dan Corneliusson – som hadde avtent verneplikta parallelt med Blåvitts avansement gjennom UEFA-cup-rundane og var tilbake på brakka to dagar etter triumfen i Hamburg(!) – fór til Stuttgart kor han vart Bundesligameister i sin første og einaste sesong, før han slutta seg til Strömberg i Serie A, kor han spelte fem sesongar for Como. Dei øvrige nøkkelspelarane vart imidlertid verande, og under Björn Westerberg vann dei ein ny nasjonal Double i 1983, etterfølgt av klubbens tredje strake allsvenske tittel året etter. Det skulle dog gå fleire år før dei makta å gjenskape suksessen i Europa. I Serievinnarcupen 83/84 tapte dei i første runde mot den seinare finalisten Roma. Sesongen etter kom dei til kvartfinalen og var nær ved å slå ut Panathinaikos på bortemål, men ei sein scoring av ballvirtuosen Dimitris Saravakos spolerte festen. Men våren 1985 returnerte Gunder Bengtsson – som hadde hatt ein kort periode som hovudtrenar etter Svennis’ avgang hausten 1982 – frå Noreg, kor han hadde leia Vålerenga til til to strake seriegull, medan Glenn Hysén og Torbjörn Nilsson hadde returnert frå sine respektive proffeventyr i Nederland og Vest-Tyskland. Frå Oslo hadde Bengtsson teke med seg det unge stortalentet Per Edmund Mordt, og i tillegg stod unge spelarar som den energiske høgrebacken Roland Nilsson, den framtidige Noregsvenen Magnus Johansson og det krøllhåra hurtigtoget Johnny Ekström klare til å slå gjennom. Klubben hadde óg verva kvalitetsspelarar som midtstoggaren Peter Larsson og den pålitelege målskyttaren Stefan Pettersson – som seinare óg skulle spele i lag for Ajax – samstundes som rutinerte karar som brørne Holmgren, Stig Fredriksson og Tomas Wernersson framleis var å finne i startellevaren. Det var med andre ord eit lag med stort potensial Bengtsson overtok, men kor stort det potensialet var, visste verken han eller nokon andre enno.

Iltre skottar

Torbjörn Nilsson hadde vore delt toppscorar (med Michel Platini) i Serievinnarcupen 84/85, men det må nemnast at seks av dei sju måla kom mot stakkars vesle Avenir Beggen frå Luxembourg, som Blåvitt smadra 17-0(!) samanlagt i første runde. No skulle han få briljere mot lag av eit heilt anna kaliber. Laget tok seg greitt forbi bulgarske Botev Plovdiv, imponerte med å slå Fenerbahce 4-0 på Ullevi etter eit hat-trick av «Gud», og sjølv om dei tapte returkampen i Istanbul, kom begge dei tyrkiske måla etter at Peter Larsson hadde sendt Blåvitt i føringa, og avansementet var såleis i realiteten aldri truga. I kvartfinalen venta Aberdeen. Skottane hadde i 1983 stått for ein prestasjon som ikkje sto mykje tilbake for Blåvitts året før, då dei slo sjølvaste Real Madrid i Cupvinnarcupfinalen (som faktisk vart spelt på Ullevi, men for langt færre tilskodarar enn kva IFK trekte til ein vanleg allsvensk seriekamp på denne tida). Sjølv om dei sidan hadde mista midtbanedynamoen Gordon Strachan til Manchester United, var laget framleis fullt av skotske landslagsspelarar – og her må ein hugse at å vere skotsk landslagsspelar på denne tida faktisk tyda at du var god i fotball – som Alex McLeish, Willie Miller, Stewart McKimmie og Jim Bett. Og på benken sat den iltraste av alle iltre skottar, ein tidlegare hamnearbeidar frå the mean streets of Glasgow som framleis ikkje hadde noka aning om at han ein dag skulle verte adla av hennar majestet Dronning Elizabeth II: den fryktinngytande Alex Ferguson! På Pittodrie tok heimelaget leiinga to gonger, men Blåvitt utlikna begge gongene, først rett før pause ved Tommy Holmgren, deretter fem minutt før slutt ved snusmisbrukaren Johnny Ekström. Laget viste såleis betydeleg mental og moralsk styrke, og sikra avansementet med eit mållaust uavgjortresultat i returkampen. Ferguson har seinare sagt at han er overbevist om at Aberdeen ville vunne Serievinnarcupen det året viss dei ikkje hadde vore så uheldige å møte IFK. Om dét stemmer, får vi jo aldri vite, men det er eit talande eksempel på den age fotball-Europa hadde for laget på denne tida.

Det må her påpeikast at ingen fotballkampar vert spelte i eit vakuum. Dei har alle sin bestemte historiske kontekst, og konteksten til Blåvitts serievinnarcupkampar våren 1986 var meir dramatisk enn dei fleste: Seint på kvelden den 28. februar, seks dagar før den første kvartfinalen mot Aberdeen, vart Sveriges statsminister Olof Palme skoten og drepen på open gate då han spaserte heimover i lag med kona si etter eit kinobesøk. Drapsmannen vart aldri teken, og motivet bak ugjerninga er med andre ord framleis ikkje kjent. Sikkert er det at Palme-drapet er det største nasjonale traumet Sverige har opplevd i fredstid. Palme var frykta for si skarpe tunge, men elska for sitt vidd og sin inkluderande sosialpolitikk. Han var ein aktiv og medviten forvaltar av arven etter landsfaderen Tage Erlander (som, tilfeldigvis, óg var ein fjern slektning av Sven-Göran Eriksson). I Göteborg, som liksom mange andre europeiske hamnebyar på denne tida var truga av omfattande industridød innan den tradisjonelle verftsindustrien, stod Palme sitt sosialdemokratiske bodskap sterkt. Ein skal ikkje overdrive koplinga mellom fotball og politikk, men ingen i Sverige var upåverka av drapet på Palme, og mellom både spelarar og fans av IFK Göteborg – klubben som framfor alle andre hadde målbóre Folkhemmets ethos i svensk fotball – må det ha vore mange som kjente slaget ekstra hardt. Og viss ein fotballkamp kan vere eit monument, går det godt an å argumentere for at Blåvitt, den 2. april 1986 på Ullevi, reiste det perfekte monumentet over den livslange Djurgårdaren Olof Palme, i det ein utan å kunne overdrive må kunne karakterisere som den beste klubbkampen som er spelt på skandinavisk jord. Barcelona, med den solbrune sjarmøren Terry Venables på benken og spelarar som «den blonde engelen» Bernd Schuster og klubblegendane Migueli og Victor Muñoz på banen, vart utspelt etter alle kunstens reglar. Torbjörn Nilsson leverte den truleg aller mest formidable prestasjonen i si uforliknelege karriere, leika seg med Barca-forsvaret og scora to praktfulle mål. Tommy Holmgren gjorde det siste etter at Johnny Ekström hadde skapt sjansen med tempo, vågemot og gjennombrotskraft. 3-0! Resultatet var oppsiktsvekkjande i seg sjølv, men bar ikkje adekvat bód om Blåvitts dominans.

Damer med drinkar

«Vi kunne, ja burde kanskje scora fem eller seks, dei hadde ingen sjanse, det var heilt utruleg», seier Glenn Hysén i dag. Ein skulle jo i utgongspunktet tru at tre var meir enn nok, ettersom ein av IFKs store styrkar var at dei sjeldan tapte og praktisk tala aldri gjekk av banen mållause på bortebane i europeisk cupspel. Dessutan hadde dei jo demonstrert gjennom praksis at dei var betre enn Barca! Kvifor skulle dei tape med tre mål på Camp Nou? Kanskje var det vanskeleg å finne den rette inngangen til kampen, når alt dei måtte gjere, var å unngå total kollaps, men ingen av spelarane Josimar har prata med – som inkluderer Stefan Pettersson og Per Edmund Mordt i tillegg til dei tre her hyppigast siterte – meiner det var noko i vegen med førebuingane. Derimot oppsto utanomsportslege problem som ingen hadde kunna forutsjå. Viss Glenn Hysén hadde hatt vit til å få dei klassiske barnesjukdomane som barn, kunne moderne svensk fotballhistorie sett heilt annleis ut, men den gong ei! «Glenn fekk vasskoppar!», fortel Tord Holmgren og himlar med augo. «Han vart smitta av pojken til brorsan!» Andletet til Glenn fortrekk seg i smerte: «Eg vakna dagen før avreise med førti i feber, klødde over heile kroppen, det var fan inte roligt!» Han smiler eit bleikt smil: «Eg minnar fortfarande Daniel (Tommy Holmgren jr., journ. anm.) på det kvar gong eg treff han!» Forsvarssjefen var ute, og måtte erstattast. Tord fortel: «Ruben Svensson hadde trappa ned i Västra Frölunda, men hadde framleis løyve til å spele i europeiske kampar for IFK, så han vart henta inn igjen.» Svensson var ein fotballklok spelar med erfaring, men at ein måtte erstatte ein midtstoggar av internasjonal toppklasse med ein halvpensjonert høgreback som gjorde comeback på kortast mogleg varsel var ikkje noko godt omen for Blåvitt. Då dei omsider kom til Barcelona, vart dei utsett for eit skammeleg triks: Ein eller annan slabbedask med Barca-tilknyting freista å sende damer med drinkar opp på spelarane sine hotellrom kvelden før kampen! Denne hendinga er innhylla i mystikk: Alle spelarane Josimar pratar med, vedgår å ha høyrt at dette hende med andre, men ingen kan (typisk nok) hugse å ha opplevd det sjølv. I så fall kunne ein kanskje ynskje at fleire av dei hadde opplevd å få dame på rommet, for då hadde dei kanskje opptrått litt meir avslappa og ikkje så forknytt som dei gjorde? Ifølgje Glenn Hysén var sågar grasmatta på Camp Nou i seg sjølv eit problem: «Den var mykje større enn vi var vane med, så vi kunne ikkje spele vårt vanlege spel!» Dette kan verke som eit eksentrisk klagemål, men ettersom hovudføremålet med press og understöd, sjølve grunnpilaren i Blåvitts taktiske byggverk, var (og er) å gjere banen så liten som mogleg når motstandar har ballen, må ein medgje at han truleg har eit poeng. Uansett, Pichi Alonso var aldri nokon særskilt sentral spelar for Barca, og ville truleg ikkje starta kampen viss Venables’ skotske prestisjesignering Steve Archibald hadde vore skadefri, men denne kvelden på Camp Nou stemte alt for han. Alonso scora tre mål mot eit vaklande IFK-forsvar og sikra ekstraomgangar, og ettersom det ikkje lukkast korkje vertar eller gjester å score i ekstraomgangane, var det klart for straffekonkurranse. Denne straffekonkurransen er innhylla i fleire myter, rykte og dunkle «forklaringar» enn noko anna hending i klubbens historie. Dei kalde fakta er at lagets to yngstemenn – Roland Nilsson og Per Edmund Mordt – bomma på sine straffar, og Blåvitt tapte, men bak desse enkle kjensgjerningar ligg talrike ubesvarte spørsmål. Det viktigaste, som har vore stilt uavlateleg i tretti år, er: Kvifor tok ikkje Torbjörn Nilsson, lagets store stjerne og fremste målskyttar, nokon straffe. Torbjörn har ingenting imot å svare, men svaret er ikkje særskilt opplysande: «Jag skulle inte ta någon straff», seier han. Tord Holmgren, som vart boren av banen med ein lyskeskade kort tid før slutt, minnest at han låg i garderoben og kjempa mot smertene då Torbjörn kom inn og vrengte av seg drakta. «’Kva gjer du?’ spurte eg. Han sa at han ikkje skulle ta noko straffespark. Eg sa ‘Tenk viss det er 10-10 og alle andre har skote. Då må du skyte!’ Då tok han på seg drakta og gjekk ut igjen.» Torbjörn seier ikkje at han nekta å ta straffe, men han vedgår at han ikkje meldte seg friviljug. «Det er dét eg angrar mest på i karriera mi», seier han. Når Josimar påpeikar at Per Edmund Mordt sikkert er lei av å verte spurt om kvifor han bomma på den avgjerande straffa, smiler han sitt mest melankolske smil og seier: «Du kan helse han og seie at det er betre enn å stadig verte spurt om kvifor du ikkje tok straffe!»

Bragd nummer to

Barca kom til finalen, men tapte, ironisk nok, straffekonkurransen mot Steaua Bucuresti etter at det rumenske keeperfantomet Helmut Duckadam redda fire av fire moglege straffespark. Torbjörn Nilsson vart toppscorar i Serievinnarcupen for andre år på rad, og mange meiner at han aldri hadde vore betre, men han ga seg med fotball den sommaren. «Eg hadde opna min eigen restaurant, og ville konsentrere meg om den.» Eit visst behov for å verne om eige omdøme spelte óg inn. «Eg ville ikkje springe rundt på banen og høyre folk seie frå läkteren: ‘han var betre før’.» Ein æra syntest å vere over. Men, bemerkelsesverdig nok: Denne «Guds»-tenesta har eit vakkert postludium. Blåvitt vann ingenting i det store nesten-året 1986, men sesongen etter var dei atter på plass i UEFA-cupen, for første gong sidan triumftoget i 1982, og atter gjekk dei heilt til topps! Denne triumfen er langt mindre sagnomsust, truleg iallfall delvis fordi dei i dei tre første rundane slo relativt anonyme lag som Sigma Olomouc, Stahl Brandenburg og Gent. Men i kvartfinalen sikra eit seint bortemål av Stefan Pettersson ein imponerande siger over Inter, med legendar som Walter Zenga, Giuseppe Bergomi, Daniel Passarella og Alessandro Altobelli på laget, og etter å ha slått austerrikske Swarowski Tirol heime og borte var dei klare for finale mot Dundee United. I dag verka rein europacupfinale mellom eit svensk og eit skotsk lag som den reine utopi, men på 80-talet var klubbfotballen i begge nasjonar sterk, og Dundee United hadde etablert seg som eit kraftsentrum under den borderline-psykotiske Jim McLean: Dei vann ligaen i 82/83, noterte seg for to ligacuptriumfar, kom til Serievinnarcupens semifinale i 83/84, og på veg mot finalen i 1987 hadde dei makta å gjere det Blåvitt aldri gjorde: Dei slo ut Barcelona etter siger både heime og borte. I den første finalekampen på Ullevi triumferte IFK etter ei scoring av Stefan Pettersson, og då Lennart Nilsson gav dei leiinga på Tannadice, syntest finalen avgjort. John Clark reduserte, men ettersom Blåvitt hadde eit bortemål å gå på, var triumfen aldri eigentleg truga, og Glenn Hysén, som hadde tatt over som kaptein, kunne triumferande løfte troféet. Det umoglege hadde synt seg mogleg. Miraklet hadde gjentatt seg.

Gjenforeininga

Etter dette gjekk laget på sett og vis i oppløysing. Johnny Ekström var alt borte. Glenn Hysén fór til Fiorentina og seinare til Liverpool, kor han som første svenske vart ligameister i England og til og med hadde ein periode som kaptein, inntil Graeme Souness forviste han til benk og tribune. («Det var nog fan den dummaste jäveln jag har truffit», seier Glenn.) Peter Larsson og Stefan Pettersson gjekk til Ajax, kor sistnemnte vann UEFA-cupen i 1992 og såleis vart den einaste av dei blåkvite heltane som repeterte suksessen i ein annan klubb. Tord Holmgren trappa ned med ein sesong i Fredrikstad, kor den gamle IFK-legenden Reine Almqvist då var trenar. Som alle legendariske lag vart óg Blåvitt spreidd for alle vindar. Men tretti år etter den andre UEFA-cup-triumfen er dei atter samla på arenaen kor dei skapte magi. Det er serieopning i Allsvenskan, IFK møter regjerande seriemeister Malmö FF og klubben har invitert alle spelarane frå meisterlaga anno 82 og 87 attende til gjensyn og fest. Somme er, diverre, fråverande: Glenn Hysén har, til sin betydelege irritasjon, måtta reise til England som guide for ei gruppe svenske Liverpool-fans under Merseyside-derbyet, medan namnebror Strömberg óg har måtta prioritere ekspertkommentator-oppdrag i Premier League framføre denne gjenforeininga. Men dei fleste er her, eldre no, grånande, men framleis uendeleg stolte og takksame over det dei oppnådde den gongen for lenge sidan. Før kampen vert dei presentert på indre bane. Eg ser Torbjörn, Tord og alle dei andre løfte sine hender mot ein beundrande publik, og kjem i hug det slitaren frå Paluhuornas sa då eg spurte om det er mogleg at det Blåvitt gjorde, kan gjerast igjen av eit svensk lag. «Nej, jag tror nog inte det», sa han. «Vi var eit bra lag, og vi spelte for kvarandre. Det var tidsanden, heilt enkelt.»

Eg trur han har rett, og at det difor er klokast å avslutte her. Alt som her er skildra, er lenge sidan no. Samfunnet har endra seg, fotballen har endra seg og ingenting vert nokon gong det same. Men viss vi ikkje tek vare på det som er viktig, går det tapt. Og difor har eg skrive alt dette.

Lie Another Day

The newly appointed chairwoman of the ethics committee, María Claudia Rojas, made her first public statement yesterday – and started off with a blatant lie. That’s good news for FIFA President Gianni Infantino, but bad news for everyone who cares about football.   

By Pål Ødegård (paalpot75@protonmail.com) and Håvard Melnæs (lucatoni@protonmail.com)

After both chairmen of the ethics committee were controversially replaced at the FIFA congress in Bahrain last month, a move FIFA Council member, the German FA President Reinhard Grindel, says was a decision made by Gianni Infantino himself, there have been low expectations of any statements from this independent committee on any verdicts or investigations for the foreseeable future.

Since Infantino became FIFA President last year, he has removed every major player in the game of football politics that opposed or challenged him. The Swiss promised reforms, instead he is acting more and more like an autocrat.

The former chairman of the committee’s investigatory chamber, Cornel Borbély, said at an improvised press conference in Bahrain that “hundreds of cases would now be on hold”, cases that would be “stalled for years”. He added that it “was a huge setback in the fight against corruption,” while also pointing out that “you have to develop this practice, this knowhow. It’s a question how long it takes for the new chamber to investigate these cases to the level that will bring success.”

It was therefore a surprising move that FIFA yesterday published a statement regarding reports that FIFA president Gianni Infantino was under investigation. The statement reads as follows:

“Today, Ms María Claudia Rojas, the current chairwoman of the investigatory chamber of the ethics committee, has confirmed that all files have been handed over to her and that there are no open preliminary or formal investigation proceedings involving the FIFA President.
It is in FIFA’s interest that the work of the ethics committee is not disrupted by conjecture of any kind. Therefore, FIFA will refrain from commenting any further on baseless speculation and will instead concentrate on providing concrete information.”

As this magazine reported after the elections in Ethiopia in March this year, both Infantino and the FIFA Secretary General Fatma Samoura were actively involved in influencing the outcome. And they succeeded, their preferred candidate, Ahmad Ahmad from Madagascar, replaced the veteran Issa Hayatou as the President of CAF. This is a clear violation of FIFA regulations, which state that FIFA cannot influence elections held by its member confederations. 

A story by Der Spiegel in late April then claimed that the FIFA President was the subject of a preliminary investigation by the ethics committee for his meddling in the CAF election. The article also claimed several African officials had been contacted by Cornel Borbély, the then chairman of the ethics committee’s investigatory chamber, to give statements on what really happened during the CAF elections. This magazine reported the last month that Infantino fired those who investigated him because they investigated him.

And three days ago The Guardian also ran a story claiming Infantino was not only under investigation for interference in the CAF elections, but was also being investigated in separate case. A FIFA spokesperson told The Guardian that “we can confirm that both chairpersons are fully onboard with the activities of the committee and therefore it is operational and work is ongoing,” the spokesperson said. “The new chairpersons met at the end of May in Zurich and a transition plan was laid down and is currently under implementation.”

In yesterday’s statement from FIFA, the new chairwoman of the ethics committee’s investigatory chamber claimed that none of the files includes Gianni Infantino as the subject of any form of investigation.

According to information provided to Josimar, however, no handovers have been given by the former chairmen to the new ones.

Is Maria Claudia Rojas, the newly installed chairwoman of the investigatory chamber of the ethics committee, telling the truth, both considering she’s had a very short time to review what is said to be hundreds of ongoing cases and considering that FIFA’s ethics code is uncharted waters for her? Who had access to the files on ongoing cases in the timeframe between Borbély’s departure and Rojas’ first opportunity to look at them? This magazine has reliable information that the ethics committee received complaints about manipulation by the FIFA President in the election of a regional confederation and was well into the preliminary investigation. If Rojas can’t find the files, where did they go?

Was her integrity shattered already before she formally took upon her new role at FIFA? Ms Rojas has admitted that Gianni Infantino twice talked to her privately before the Bahrain congress.

Another worry is the increasingly blurry line between the supposedly independent ethics committee and the FIFA administration. The former chairmen had an external public relations firm to draft their statements. Yesterday’s press release came from FIFA itself.

It has also been custom for the ethics committee not to comment at all whether an individual is under a preliminary investigation, as it would be a violation of their own code to do so. But Ms Rojas had no such reservations, it seems.

Josimar have sent FIFA several questions, but not yet received any answers. Cornel Borbély, through his former spokesman, declined to comment.

 

 

Josimar 04/2017

Da er årets fjerde utgave på vei til abonnentene. Her kan du lese mer om innholdet.

Sarpsborg-modellen
Sarpsborg 08 har gått fra lavere divisjoner til å bli en utfordrer til seriegull. Sarpingene fører en streng lønnspolitikk. De bruker helt konkrete kriterier når de leter etter spillere, og speidingen strekker seg fra lavere divisjoner i Norge til Afrika. Frode Lia har møtt sportsdirektør Thomas Berntsen.

Solskjærs millioner
Ole Gunnar Solskjær har i sin Manchester United-karriere tjent ca. 300 millioner kroner. Etter at han flyttet hjem til Norge, viser siste ligningstall 22 millioner kroner i formue. Hvor er pengene blitt av, og hvorfor er to av husene han eier pantsatt i Banque Internationale à Luxembourg? Lars Johnsen og Håvard Melnæs har skrevet artikkelen om Solskjær.

Leve kongen!
«Nå blir det vanskelig. Nå er det virkelig over. Jeg tar av meg trøya for siste gang og bretter den pent sammen, selv om jeg ikke er klar for å legge opp. Kanskje blir jeg aldri klar», sa en gråtkvalt Francesco Totti til et fullsatt Stadio Olimpico etter sin aller siste kamp i Romas farger. Marius Helgerud har oversatt Tottis vidunderlige avskjeds- og takketale i sin helhet.

Bautaen
«Personlig ønsker jeg at unge spillere viser mer vinnervilje og stiller tøffere krav til både seg selv og sine medspillere. Jeg synes det mangler litt ærgjerrighet for å prestere, for å hate og tape!». Ingen kan anklage Odd-kaptein Steffen Hagen for ikke å hate tap. Frode Teiseth har intervjuet forsvarsbautaen fra Mandal som er inne i sin 12. sesong på øverste nivå.

VM i korrupsjon
Brasil var et skakkjørt land, drevet i grøfta av korrupte politikere. For å presentere en ny, moderne og ansvarlig nasjon til verden, var oppskriften å arrangere verdens to største show; VM i fotball og sommer-OL. Én etter én har politikere, embetsmenn og idrettsledere blitt tiltalt for korrupsjon i forbindelse med de to idrettsarrangementene. En av Brasils fremste journalister, Jamil Chade, debuterer i Josimars spalter.

Suksessen i San Sebastián
«Sesong etter sesong sto han der, i midtsirkelen på Anfield, Bernabéu eller Allianz, alltid rak i ryggen og med det raudlege skjegget ulasteleg velpleid. Han takla aldri og fekk aldri grønske på shortsen, men vann likevel ballen oftare enn nokon annan. Men Xabi Alonsos kanskje største bragd var Real Sociedads eventyrlige 2002/03-sesong», skriver Nils Henrik Smith.

Fiorentina-syndromet
En økonomi i vekst. Ca. 14 millioner turister på besøkhvert år. Kulturskatter og historie på hvert gatehjørne. Mat og vin i verdensklasse. Firenze har alt, unntatt et fotballag som kjemper i toppen. Even Smith Wergeland har vært i Toscanas hovedstad.

«Obviously you’re not a golfer»
Langt nede i divisjonene i Italia, i skyggen av Fiorentina, finnes en liten medlemseid klubb. Den ble stiftet som en protest mot den moderne fotballen, og oppkalt etter Coen-brødrenes kultfilm «The Big Lebowski». Med dugnadsinnsats og gratis fotballskoler for barn bygger medlemmene en klubb som skal klatre i divisjonssystemet. Av Saša Ibrulj.

Tenkeren
Det var egentlig han som skulle ha løftet VM-trofeet i 1982, men storfavoritten Brasil røyk ut i mellomspillet. Sócrates, kaptein på 1982-laget, var en av de beste spillerne Brasil har fostret. Men livsnyteren, legen, filosofen og demokratiforkjemperen etterlot seg minst like store fotavtrykk utenfor banen. Av Marius Lien.

En lilleputt i mål
Mot slutten av 1981/82-sesongen, besluttet det franske fotballforbundet å utestenge Bordeaux-keeper Dragan Pantelić etter uforskyldt ha skadet en linjemann. Som protest bestemte klubbpresidenten at lagets minste, den 163 centimeter høye midtbanemaestroen Alain Giresse, skulle vokte målet i siste serierunde. Michael Yokhin forteller den bisarre historien.

Neste utgave er forøvrig Premier League-bibelen (på minimum 200).

Her blir du abonnent:

 

 

A Question of Ethics

 

At the Congress in Bahrain he was appointed as new member of FIFA’s Ethics Committee. Meet Aivar Pohlak.

By Lars Johnsen, Håvard Melnæs and Pål Ødegård

Back in 2012, in front of investigators from the Norwegian police, Aivar Pohlak, long-time President of FC Flora Tallinn and President of the Estonian FA since 2007, described Estonian football and his business empire.

“Football is a young sport in Estonia. I have throughout my whole life actively contributed to building a football culture in Estonia. For this I have been commemorated by FIFA”, Pohlak is recorded saying in the official interrogation file.

Pohlak sat across the police as a suspect in a tax evasion case. The scheme involved the Estonian player Raio Piiroja, who had been sold to Fredrikstad FK from FC Flora Tallinn in 2004. At Fredrikstad, Piiroja was a key player, however he received a meagre salary compared to his teammates. At the same time, Fredrikstad FK had transferred millions of Norwegian kroners to Estonian bank accounts. The invoices said “scouting fees”. But nobody could account for the scouting. And whilst he was full-time professional player with a club in Norway, Flora Tallinn continued to pay Piiroja.

This arrangement aroused interest from the Norwegian tax authorities.

Fredrikstad FK had made the scouting agreement with two companies, a players’ agent company called Sport & Net Grupp, chaired by Aivar Pohlak, and a company called Artnet Grupp, Aivar Pohlaks non-football related personal company.

“Sport & Net Grupp is owned 100 per cent by Flora. It was founded to maximise income from football-related activities like agent representation and scouting,” Pohlak explained to the Norwegian police.

According to the international company registry Orbis, Sport & Net Grupp OÜ is a subsidiary company of FC Flora Tallinn. Flora, like all football clubs in Estonia is listed as an MTÜ, the Estonian classification of non-profit organisations.

Josimar are in possession of bank transaction records obtained by the Norwegian tax authorities. They show the following pattern: Payments were made by FFK Sport AS, the commercial entity of Fredrikstad FK, to Artnet Grupp and Sport & Net Grupp. Within a few days, Flora would transfer this amount minus 20-25 per cent to Raio Piiroja’s Estonia-registered bank account. The size of the payments varied between 330 000 Norwegian kroners (approximately 30 000 pounds) to 1 000 000 Norwegian kroners.

“The agreement between FC Flora and Raio Piiroja is a deal given to loyal players who have spent years at the club, players the club like to keep. It’s part of a long-term strategy. The agreement states that Raio is entitled to a stipend from FC Flora if FC Flora makes money off him”, Pohlak claimed, according to the police file.

“Of course I am aware of this agreement, I have seen the money in our account”, Pohlak told the police.

Aivar the almighty
Aivar Pohlak is the founder of FC Flora Tallinn, Estonia’s biggest football club,  and served as President of the club until 2016 when he passed on the club’s official leadership to one of his sons. He is a board member of several other football clubs, chairman of  Sport & Net Grupp and dealer in TV rights. He doesn’t think his multiple roles could lead to conflicts of interest.

“The source for the conflict of interests is mostly coming from the wrong way thinking inside of personality, not from the positions somebody has. I have always being working for the interest of football and never been in conflict with that principle. Which means also that in case there has been a theoretical possibility to have such a conflict I have been asking to take important decisions by the General Assembly of Estonian FA and not by the Board. The best confirmation for my words is the fact that I was re-elected as the President of Estonian FA at the end of March 2017 unanimously”, Pohlak answers via email.

There were no other candidates in the 2017 presidential election.

In the early days of Estonian independence Flora Tallinn doubled up as Estonia’s national team. They often travelled with two sets of tracksuits – the green of Flora would be used one day, the blue bearing the word “Eesti” (“Estonia” in Estonian) the next.

As President of Flora Tallinn, Aivar Pohlak was notorious for not paying players, and those who voiced dissent would be transferred to one of the other clubs he controlled. Journalists writing unfavourable articles could find themselves on the receiving end of verbal abuse and even threats of physical violence.

Well connected
Aivar Pohlak had been quick to understand football’s pull as a sport and business as Estonia became an independent country in 1991. Fluent in Russian and English, he made money in the nineties as a middleman in transfers of players from former Soviet republics to the West, like Giorgi Kinkladze’s move from Dinamo Tbilisi to Manchester City in 1995, and as an intermediary who secured TV rights deals in those same former Soviet republics.

The same skills would later be put to use to gather support for Michel Platini and Aleksander Čeferin in the UEFA presidential elections.

Sources in Estonia, describe Aivar Pohlak as a Godfather-like figure in Estonian football. Nothing happens in Estonian football without his blessing.
“At least that’s the way it was. He’s older now and has more people around, but Estonian football was basically built by one man. He’s a football fanatic,” Raio Piiroja tells Josimar.

According to the Estonian news website Delfi, Aivar Pohlak announced during the 2017 General Assembly of the Estonian FA that he had been approached by UEFA to sit on the European governing body’s Executive Committee. He turned the offer down, he said, to focus on matters at home.

Pohlak is a well connected man in the football world. A look through Estonia’s opponents in friendly matches lends testimony to that, with world powerhouses like Uruguay and Brazil visiting Flora’s stadium in Tallinn. And the Estonian national team, who has averaged 92nd since the birth of the FIFA ranking system, has been invited to play attractive fixtures away to France and Portugal. The Estonian team has also made several long-distance travels to play friendlies; to the Americas, China and the Middle East.

Preferred method of payment
Raio Piiroja had arrived in Norway in 2003 in a loan deal between Flora and the Oslo club Vålerenga. Vålerenga’s managing director at the time was Kjetil Siem. He would later be appointed CEO of South Africa’s Premier Soccer League and was the Secretary General of the Norwegian FA (NFF) from 2012 to 2016 when he resigned to become FIFA President Gianni Infantino’s strategic adviser. In the article “The President’s Man” published in September 2016, Josimar outlined the role Siem played in getting Aleksander Čeferin elected as UEFA President. A task he had started when he was Secretary General of the Norwegian FA – a clear breach of NFF regulations.

Under Kjetil Siem’s tenure as director of Vålerenga, several players were transferred or loaned to and from Flora Tallinn. As was the case with between Flora Tallinn and other Norwegian clubs.

Since 1992, Flora have won 10 league titles and finished outside the top three only five times.

Piiroja would get a permanent transfer to Norway the year after his loan period at Vålerenga, to Fredrikstad FK.
Documents in Josimar’s possession reveal that the practice of paying a low salary and transferring money to a company in the Baltic state, was the preferred method of payment to players who had signed with the the Pohlak-controlled  Sport & Net Grupp agency.
Negotiations on behalf of Sport & Net Grupp was conducted by the company’s licenced agent and Aivar Pohlak’s right-hand man, Tarmo Lehiste.
“The agent (Lehiste) claims this type deal is standard for all Estonian players in Norway”, a sporting director with a club in Northern Norway wrote in an email to the club’s board.

Under article 6 of the FIFA players agent regulations of the time, any officer or employee of a club, federation or confederation was ineligible for a players’ agent licence. Therefore the negotiations on behalf of Sport & Net Grupp was officially handled by Lehiste.
“When it comes to transfers of Flora players, I have to confer with Aivar,” Lehiste admitted when interrogated by the Norwegian police in the Piiroja tax case.

Not being allowed to act as agent did not stop Aivar Pohlak from meddling in potential transfers of Estonian players. A recent case is Igor Subbotin, who in 2014 was eyed by the German club Jahn Regensburg.
“A trial was scheduled […] But then the Estonian FA interfered. Their president (Aivar Pohlak) wanted to make some money for himself. For this reason, we distanced ourselves from Subbotin”, Jahn Regensburg sporting director Christian Keller told the local newspaper Blizz.

“The mother of children”
Sitting in front of the Norwegian investigators in 2012, was not the first time Aivar Pohlak found himself face to face with law enforcement. In 2004, his then-wife accused him of 20 years of physical abuse.

Pohlak is the best-known figure of the sports administrators in the Baltic state, and his former wife’s allegations were relayed to the population. “It was nasty and very public”, a source who followed the case closely tells Josimar.

His former wife, and mother of four of Pohlak’s children, told of a 20 year long marriage where she was repeatedly beaten. “She was not even allowed to laugh,” the Delfi newssite reported. “According to Pohlak laughing was a sign of idiocy.”

According to the Delfi article, Pohlak avoided the term “wife” outright.
“First of all, I never use the word ‘wife’, as this is a dirty word in my opinion. I always say ‘the mother of children’.”
In the Estonian media, Pohlak counter-attacked and claimed his former wife had assaulted him.

Two specific instances of physical abuse were investigated, but Pohlak could not be convicted. The statute of limitations had expired.

“My former wife with whom I was married from 1984 until 2002 has never given any interviews to the media. Based on the stories in the media the official investigation was opened and closed quickly after hearing of me and my former wife because the accusations did not have the basement,” Pohlak answered Josimar in an email.

In the Piiroja case, the player pleaded guilty to tax evasion of 800 000 Norwegian kroners and had his income reviewed and retaxed.
A full-scale trial mapping out the scope of the business practices of the current Estonian FA President and member of the FIFA Ethics Committee was thus avoided. With a guilty plea, did Piiroja take the blame for the scheme?
“That’s a good question. I did something wrong and was penalised. End of story,” Piiroja says. Today he works as a fisherman and lives in Pärnu, 118 kilometres from Tallinn.

The provider
As Michel Platini sought to become UEFA President in 2007, the support from Pohlak and the connections he made in the 1990s in Eastern Europe were vital. Platini visited Pohlak at his home on the island Saaremaa in the Baltic sea, roughly four hours drive from Tallinn. The former Soviet states decided to vote for Platini, thanks to Pohlak.

“Why I chose to support Platini is a long story. But it’s true that this support determined the outcome of the election”, Pohlak told Norwegian newspaper Aftenposten in December 2011.

Platini won the election, 27 votes to 23. The Swede Lennart Johansson’s 17 year long reign as UEFA President was over.

Aivar Pohlak and Estonia were, like the Nordic countries, quick off the mark to endorse Aleksander Čeferin’s candidacy for the UEFA Presidency.

Was a seat on FIFA’s Ethics Committee Pohlak’s pay off?

Normally, according to UEFA sources, it is the President or his Vice Presidents who decides who will be nominated for positions like these. UEFA’s media departement says the Executive Committee makes the decision based on proposals from member associations.

So who proposed Aivar Pohlak?
“There are minutes produced for UEFA Executive Committee meetings, but such minutes are of confidential nature and thus not made public”, UEFA’s media departement says.

At the FIFA Congress in Bahrain, both the chairmen of the Ethics Committees, Hans-Joachim Eckert and Cornel Borbely, were removed by President Gianni Infantino. Josimar revealed that they lost their positions because they investigated the FIFA President for interfering in the CAF election in March where the unknown Ahmad Ahmad of Madagascar ousted the veteran Issa Hayatou.

A FIFA source tells Josimar they wanted more time to do eligibility checks.
“We had preferred more time to check all the candidates, but Aivar Pohlak in particular”, the source says.

“Pohlak is an honest man. If you are good to him, he is good to you”, Raio Piiroja says.

Asked if he sees any reasons why you would be ineligible to hold such a position, Aivar Pohlak replied:
“I see this appointment as a responsibility in front of the football and I did not see any reason not to accept that.”

Who nominated you?
“Current proposal was made to me by the UEFA administration. As you were asking on the phone about Alexander Čeferin, I have to add that I have never spoken with UEFA president about this.”

 

Zidane-effekten

Zinédine Zidane har vunnet Champions League og smadret rekorder i sitt første år som Real Madrid-sjef. Likevel er fortsatt mange i tvil om han faktisk er en god trener.

Thore Haugestad

Usikkerheten var stor da Zinédine Zidane ble presentert som hovedtrener for Real Madrid 4. januar i fjor. Populariteten var det lite å si på, men som manager hadde den legendariske playmakeren kun et 18-måneders opphold med reservelaget Castilla på CVen, hvor resultatene ikke akkurat hadde gitt inntrykk av en fremtidig trenergigant.

Nå skulle altså en innadvendt 43-åring som aldri hadde jobbet høyere enn spansk tredjedivisjon, håndtere misfornøyde primadonnaer og skyhøye forventninger rundt et ubalansert lag som nylig hadde tapt 4-0 hjemme mot Barcelona. Det var ikke bare presse og fans som var skeptiske. Selv president Florentino Pérez ble sagt å være i tvil.

Over ett år senere sitter Zinédine Zidane fortsatt i sjefsstolen. Utenom årets cup og La Liga i fjor, hvor han startet fire poeng bak teten, har franskmannen vunnet alt han har deltatt i: Champions League, UEFAs supercup, VM for klubblag. Han har levert underholdende fotball, holdt stjernene fornøyde, temmet pressen, blidgjort presidenten og vist señorío – klassen og verdigheten Real Madrid ønsker å vise som klubb.

Ved starten av 2017 lå Real Madrid tre poeng foran Barcelona i La Liga, med én kamp mindre spilt. Samme måned brakte Cristiano Ronaldo Gullballen tilbake til Santiago Bernabéu, før klubben satte ny spansk rekord ved å spille 40 strake kamper uten tap.

Rekken tok slutt etter et nederlag i Sevilla, men livet kunne knapt vært bedre i hovedstaden. Etter 12 måneder var det vanskelig å se hva Zidane realistisk sett kunne ha gjort bedre.

Likevel er ikke all skepsisen borte. Så sent som i desember lurte profilerte journalister på om franksmannen faktisk er en god trener. Det finnes en teori om at Zidane kun har skapt harmoni i stallen, og at resten har gått av seg selv, siden spillerne er så gode. Flere har påpekt at Real Madrid ofte har vunnet uten å spille bra. De har ingen klar spillestil som gjenspeiler et taktisk geni. Enkelte hevder at de har hatt flaks, blant andre Zidane selv.

Dette har gjort det vanskelig å si hva Zidane egentlig tilfører. Den fanatiske Madrid-pressen har hyllet «Zidane-effekten», men få har klart å forklare hva den går ut på. Det hjelper ikke at mannen selv verken tar kreditt for seire eller forklarer sine avgjørelser. Om det fantes en mystikk rundt Zidane som spiller, så gjelder det samme nå.

Overnaturlige krefter

Det er ikke utypisk av Zidane å skjule hemmelighetene bak sin suksess. En av grunnene til den nåværende skepsisen handler muligens om hvordan han fremsto som spiller. Han virket aldri som en typisk fremtidig trener. Dyktige managere er ofte mer stasjonære ledere i defensive roller. Tenk for eksempel Didier Deschamps.

«Hvis man sammenligner med en fyr som Deschamps, var han som en trener allerede da han spilte», sa Bixente Lizarazu, Frankrikes tidligere venstreback, til FIFA.com.

«Det samme var ikke nødvendigvis tilfellet med Zizou…»

Det virket liksom ikke som Zinédine Zidane trengte de samme taktiske og mentale styrkene. Han var for begavet, for intuitiv. For god. Fra den tøffe oppveksten i Marseille til storspillet i Cannes, Bordeaux, Juventus og Real Madrid, fremsto talentet hans som naturlig, nærmest medfødt. Det var de lekne dragningene, de nydelige frisparkene og piruettene som like gjerne kunne blitt utført med ballettsko.

«Jeg var stadig mer sikker på at jeg trente en spiller med overnaturlige krefter», skrev Carlo Ancelotti, som trente ham i Juventus, i selvbiografien i 2010.

«Alt så så enkelt ut når han spilte, fordi han var et geni teknisk sett», sa Jaap Stam til FourFourTwo.

Slike beskrivelser får det til å virke som om Zidane knapt trengte å jobbe hardt. Han ble ansett som en artist som tryllet og forbauset. Men spilleren selv brydde seg langt mindre om det estetiske enn de som så på.

«Hvis folk sier at jeg var elegant som spiller, flott, det er fint å høre», sa Zidane ifølge ESPN.

«Men det gjør meg ukomfortabel. Jeg er ikke der for å gi en oppvisning. Jeg er der for å vinne.»

Denne mentaliteten har dannet fundamentet for treneren Zidane. Det sies ofte at begavede spillere ikke vil forstå de som er mindre talentfulle, men hører man på Zidane og de som kjenner ham, aner man en dedikasjon og ydmykhet som ofte har blitt satt i skyggen av lekre finter og storslåtte mål.

«Folk som ikke kjenner ham, vet ikke hvor målbevisst han er», sier Lizarazu.

Det tok imidlertid tid før han valgte treneryrket. Etter at Zidane la opp, etter nedskallingen av Marco Materazzi i VM-finalen i 2006, ble han boende i Madrid. Han besøkte sine røtter i Algerie, gjorde veldedighetsarbeid, jobbet med sponsorer og var gjest på fransk TV.

«Jeg hadde seks år med fri», sa Zidane til ESPN.

«Men så tenker man: ‘Hva er det egentlig jeg driver med? Det jeg liker er fotball, det jeg forstår er fotball, det jeg kan er fotball. Så hva kan jeg gjøre? Kan jeg gi noe tilbake?’.»

Han trengte noe mer. Så da Florentino Pérez returnerte som president for Real Madrid i 2009, ble Zidane med som rådgiver. Rollen virket først og fremst symbolsk, men året etter ble den omgjort til assistent for førstelaget. José Mourinho ønsket ham nærmere spillerne, noe som passet Zidane perfekt.

Året etter kom en ny rokering. Zidane ble sportsdirektør, og overtok dermed noen av arbeidsoppgavene til Jorge Valdano, som hadde blitt kastet ut av Pérez grunnet uenigheter med Mourinho. Zidanes innflytelse vokste stadig. I 2011 viste han teft ved å snappe opp Raphaël Varane fra Lille foran nesen på Manchester United.

I 2013, da Carlo Ancelotti ble ansatt, ble Zidane hans assistent. Det var da ingen tvil om hva han ønsket å gjøre.

«Å være trener var ikke et åpenbart alternativ for ham», sa Guy Lacombe, som har kjent Zidane siden han var ungdomstrener i Cannes, til FIFA.com.

«Han tenkte på det lenge og nølte, før han ble assistent til Mourinho og Ancelotti. Idéen kom til ham litt etter litt.»

«Han kommer til å være på benken», bekreftet Ancelotti da han ble Real Madrid-trener, og spøkte: «Det eneste problemet er at han ikke kan spille.»

Bortført fra benken

Zidane lærte mye av Ancelotti det året. Sammen vant de den spanske cupen og den etterlengtede tiende Champions League-tittelen. Nå var det på tide å ta steget fra assistent til sjef. Da Castilla rykket ned fra andredivisjon, fikk Zidane i oppdrag å føre dem tilbake.

Trekket ga mening for alle parter. Zidane kunne prøve og feile i tredjedivisjon, mens Pérez kunne teste en potensiell kandidat til førstelaget. Ordningen ble sammenlignet med den til Pep Guardiola, som førte Barcelona B til opprykk i 2008 før han tok over A-laget. Pérez, ble det skrevet, ønsket sin egen Guardiola.

Starten ble tøff. Castilla tapte fem av sine første seks ligakamper. I oktober ble Zidane attpåtil suspendert i tre måneder av det spanske fotballforbundet for å mangle den nødvendige UEFA Pro-lisensen.

Real Madrid hadde satt opp assistenten Santiago Sánchez som hovedtrener for å lure regelverket, men hadde blitt gjennomskuet. Forbundet har strenge krav, og driver et lynkurs for å få trenere gjennom systemet kjapt, men Zidane hadde ønsket å ta lisensen i Frankrike. Nå argumenterte Real Madrid med at Zidane var kvalifisert nok til å trene lag på samme nivå i andre land, da han allerede hadde UEFAs B-lisens. Hvorfor skulle det være annerledes i Spania?

Omsider fikk storklubben viljen sin, og suspensjonen ble opphevet av den spanske retten i november. I mellomtiden hadde resultatene forbedret seg. Snart knivet Castilla i toppen.

Med døren på gløtt

Hvordan er Zinédine Zidane som trener? Ifølge intervjuer Sky Sports gjorde med noen av Castilla-spillerne, var han rolig, bestemt og teknisk orientert. Spillerne jobbet alltid med ball og terpet spesielt ballbesittelse, ofte åtte mot åtte. Zidane delte gjerne gruppen opp i forsvarere, midtbanespillere og angripere, slik at alle fikk spesialisert trening. Av og til la han fra seg taktikkbrettet og ble med selv.

«Det første jeg tenkte var at han fortsatt kunne ha spilt. Han viste små detaljer som minnet meg om den gode, gamle Zidane. Det var herlig å se», sa stopperen Derik Osede.

Zidanes største styrke så ut til å være forholdet til spillerne. Ifølge Lacombe, som var Zidanes veileder da han tok trenerlisensen i Frankrike, var han blyg da han begynte i Castilla, og slet med å kontrollere spillergruppen. Men litt etter litt bygget han autoritet.

«Han var alltid tilgjengelig for spillerne», sa kapteinen Sergio Aguza. «Han er en trener som liker å danne tette bånd til spillerne. Han ønsker å vite hva vi synes, og hvordan vi har det.»

Det hjalp selvsagt at Zidane var Zidane.

«Han var fortsatt et idol for oss, så vi lyttet alltid nøye hver gang han ga oss instruksjoner», sa Osede. «Det kunne nesten være litt skremmende, fordi han var en av de beste spillerne gjennom tidene. Han hadde vår fulle respekt.»

I januar 2015 ble Zidane gitt en mini-galáctico ved navn Martin Ødegaard, en overgang som medførte betydelige tester. Pressen skrev snart om intern sjalusi over nordmannens lønn. Det var heller ikke ideelt at Ødegaard trente med førstelaget, og en posisjon måtte finnes til ham på banen.

Zidane valgte å bruke ham som sentral playmaker i hjemmekampene og som høyre kant på bortebane. Men resultatene forverret seg. Kritiske røster i Madrid-pressen, hovedsakelig avisen Diario AS, fremstilte Ødegaard som årsaken til formsvikten. Realiteten var mer komplisert, men da Zidane plutselig benket den norske tenåringen, skrev avisen AS skrev at Ødegaard og lagkameratene manglet kjemi på banen, blant annet fordi de ikke trente sammen.

Snart gjorde Ødegaard mer for å bli en naturlig del av laget, og returnerte til lagoppstillingen. Men resultatene uteble fortsatt. På et tidspunkt tapte de fire ligakamper på rad.

Ofte var det vanskelig å finne en taktisk identitet. Castilla trillet ball på det strøkne gressteppet hjemme på Estádio Alfredo Di Stéfano, men borte var spillet ofte mer kaotisk. Slikt var forståelig på gjørmehull i regntunge baskiske fjell, men i andre kamper, som borte mot Rayo Vallecanos B-lag, slo de forbausende mye langt og tapte fortjent.

En generøs tolkning var at Zidane var pragmatisk. Et mer kritisk blikk kunne påpeke at han manglet en klar plan.

Uansett avsluttet Castilla sesongen utenfor playoff, en fiasko for opprykksfavorittene. Zidane fikk fortsette, men da Madrid-avisen Marca spurte klubbmedlemmer om hvem de ønsket som Ancelottis erstatter, kom Zidane på fjerdeplass med 11,7 prosent av stemmene. De mest populære var Jürgen Klopp, Rafa Benítez og Míchel.

«Tiern»

Jobben gikk til Benítez. Den tidligere Liverpool-sjefen hadde spilt i og trent Castilla, og var en ekte madrileño, men flere spådde trøbbel mellom ham og stallen, som savnet Ancelotti. Benítez behandlet spillere som roboter, og hadde blitt anklaget for å kjøre treninger som minnet om øvelser i militæret. Hvordan ville dette mottas av Ronaldo og resten?

Ikke særlig bra. Nesten umiddelbart kom det lekkasjer om misfornøyde stjerner, dårlig kommunikasjon og treninger som ble stoppet av konstante korreksjoner. Benítez ble verken likt eller respektert. Mye av dette var basert på at han aldri hadde spilt på øverste nivå selv: Han var en treg defensiv midtbanespiller som holdt til i Spanias lavere divisjoner, før en kneskade tvang ham til å legge opp da han var 26. Spillerne ga ham et sarkastisk kallenavn – «Tieren» – som om han skulle hatt en fortid som stjerne og playmaker.

Uten spillerne på sin side varer man ikke lenge i Real Madrid. Et par svake kamper var nok til å legge press på Benítez, og da de tapte 4-0 mot Barcelona i november, måtte Pérez forsvare ham.

«Benítez er ikke problemet; Benítez er løsningen», sa presidenten.

Tre uker senere fikk Benítez sparken.

Timingen var ideell for Zidane, som må ha lest situasjonen. Han visste at han ville bli en kandidat om treneren til førstelaget forsvant. Allerede sommeren før hadde han fortalt pressen at han hadde tatt jobben om han hadde fått tilbudet.

Med Benítez ute halvveis i sesongen, var alternativet Zidane ikonisk, billig og populært. I desember hadde AS spurt Madrid-fansen om hvem de ønsket om Benítez skulle gå: 72 prosent hadde svart Zidane.

Dette til tross for at det var få indikasjoner på at han ville lykkes. Guardiola hadde i det minste rykket opp med B-laget; Zidane hadde ikke engang nådd playoff. Da han likevel fikk jobben, virket det som en enorm risiko.

Politikeren

Men Zidane visste hva han gjorde. Umiddelbart var det klart at han forsto hva klubben og fansen ønsket. De første pressekonferansene fremsto han som en rutinert og verdig politiker som sa det folket ville høre, og mye av det må han ha lært av mesteren selv, Ancelotti.

Zidane ble spurt hva han ønsket for resten av sesongen. «Å vinne alt», var svaret.

Han lovet gull og grønne skoger. Spillestilen skulle være offensiv, ballbesittende og underholdende. Verdens beste spiller var selvsagt Ronaldo. Trioen Bale, Karim Benzema og Cristiano – «BBC» – skulle alltid spille. Det var som om Pérez hadde skrevet manuset.

Zidane snakket sakte og rolig, ofte hjulpet av sitt karismatiske smil. Han visste at han startet med pressen på sin side. Farlige spørsmål ble håndtert med diplomati og respekt.

«Det er sant at jeg kjente Mourinho, Ancelotti og mange av spillerne», sa Zidane. «Jeg har lært noe fra alle sammen, de har alltid gitt meg noe viktig, fordi de har erfaring. Det jeg må gjøre nå er å være den treneren jeg ønsker å være… Jeg må være Zidane.»

Den første treningsøkten ble holdt for åpne dører på Valdebebas. Mer enn 5000 fans møtte opp. De så spillere som smilte igjen, og en stall som hadde fått harmonien tilbake.

Noen dager senere var det duket for Zidanes debut. Real Madrid slo Deportivo La Coruña 5-0.

De gode prestasjonene skulle fortsette. Zidane introduserte et 4-3-3-system hvor laget presset høyere og spilte med mer frihet. De konstante korreksjonene var borte. Spillerne virket lettet.

Pressen i Madrid skrev snart om «Zidane-effekten», som om kun hans nærvær hadde vært nok til å snu alt på hodet. Mer realistisk sett var det begrenset hva Zidane kunne ha oppnådd så kjapt. Han snakket selv om å forbedre lagets kondisjon, men hovedfaktoren så ut til å være trivselen i laget. Spillerne var komfortable igjen. De respekterte Zidane. De var glade for å ha noen som skjønte hvordan det var å spille på øverste nivå.

Hyllestene kom tett som hagl de første månedene.

«Ting er mye bedre nå», sa Modrić, som la til at hvert råd fra Zidane var «som gullstøv».

«Han har kommet inn i stillhet, med ro og ydmykhet, uten å tro at han er bedre enn alle andre», sa Marcelo, med en mulig referanse til Benítez.

«Vi føler oss mer verdsatt under Zidane», sa Ronaldo.

Men ikke alt var en dans på roser. Real Madrid vaklet borte, og bruken av BBC, en trio som ikke er kjent for å jobbe hardt hjemover, skapte ustabilitet i laget. Det hjalp ikke at Zidane brukte en relativt sårbar midtbanetrio i Modrić, Isco og Toni Kroos. Da de møtte Atlético Madrid i ligaen hjemme i februar, ble svakhetene straffet i et 1-0-tap.

Stemningen var dårlig. Ronaldo kritiserte sine lagkamerater offentlig. Zidane varslet endringer til sommeren, og sa at han ikke visste om han ville bli værende neste sesong.

Nøkkelspilleren

Da Zidane tok jobben, var mange spente på hans taktiske preferanser. Som en del av trenerkurset hadde han besøkt Guardiola i Bayern München og Marcelo Bielsa i Marseille; i Madrid hadde han lært av Mourinho og Ancelotti. Produktet av en slik utdannelse kunne være hva som helst.

I starten virket Zidane offensiv og idealistisk. Men gradvis lignet han mer og mer på Ancelotti: En fleksibel strateg som ønsket god fotball, men som tok pragmatiske grep om nødvendig.

De første tendensene hadde kommet i Castilla. Zidane endret gjerne formasjoner, og ga blant annet Ødegaard en rolle hvor han var indreløper med ballen i laget, og offensiv midtbane uten den – en lur vri som unngikk å bruke spilleren for mye i den defensive fasen.

Nå som førstelaget slet, trengte Zidane løsninger. Til neste kamp benket han Isco til fordel for Casemiro.

Casemiro var på mange måter en utypisk Real-spiller. Brasilianeren ble kjøpt av Mourinho, og så lånt til Porto i 2014. Men da Rafa Benítez kom og så en ubalansert stall uten ballvinnere, ble Casemiro tilbakekalt. Deler av pressen som anklaget Benítez for å være for forsiktig, anså dette som bevis på defensive tendenser.

Men Benítez hadde rett hele tiden: Real Madrid trengte Casemiro. Med ham på laget var balansen bedre, og laget vant de resterende 12 ligakampene og havnet til slutt bare ett poeng bak Barcelona. Og Zidane ble hyllet for det samme trekket Benítez hadde blitt kritisert for.

Løpe, løpe, løpe

Real Madrid hadde flaks i Champions League. De slo ut Roma, og møtte så Wolfsburg og Manchester City, som lå på åttendeplass og fjerdeplass i sine respektive ligaer. De tapte 2-0 i Tyskland, før et Ronaldo-hattrick fikset avansement på Santiago Bernabéu. Mot et svakt City spilte Real Madrid to forsiktige kamper, og vant 1-0, takket være et selvmål av Fernando.

Oppgjørene mot City forsterket inntrykket av Zidane som en pragmatiker. Den offensive fotballen hadde blitt erstattet med en mer realistisk slagplan, hvor laget lå lavere og satset mer på overganger. Slikt ga mening med ekspresstog som Bale og Ronaldo på kantene.

Før finalen mot Atlético ga Zidane en påminnelse om at hemmeligheten bak hans suksess ikke bare handlet om teknikk og tryllekunster.

«Først og fremst må vi forsvare oss godt», sa han. «Vi har kvalitet nok til å være giftige fremover, men vi er også nødt til å løpe, løpe, løpe og løpe.»

Igjen spilte Real Madrid en forsiktig kamp. Igjen var Casemiro god. Igjen hadde de marginene på sin side: De vant på straffer, og sikret sin 11. tittel i turneringen. Dermed hadde Zidane vært involvert i klubbens siste tre Champions League-triumfer: Først som spiller, deretter som assistent, nå som trener.

Tidenes trenerdebutant

Troféet representerte en dramatisk helomvending fra stemningen under Benítez og tapet mot Atlético. Og likevel har formen denne sesongen på mange måter vært mer imponerende. Om noen trodde at Zidane kun fungerte som en midlertidig løsning, antydet resultatene i siste halvdel av 2016 at han er kapabel til å skape kontinuitet.

Dette til tross for at Real Madrid ikke gjorde annet på sommeren enn å hente tilbake Álvaro Morata fra Juventus. Denne sesongen har de vunnet den europeiske supercupen mot Sevilla i Trondheim, samt VM for klubblag, og innen starten av 2017 lå de med tre poengs forsprang i La Liga.

Tallene har vært utrolige. Før tapet i Sevilla var de ubeseiret i ligaen siden kampen mot Atlético 11 måneder tidligere. Basert på Zidanes første 33 ligakamper er han den beste debutanten i La Ligas historie, med 86 poeng, foran Manuel Pellegrini (83), Guardiola (82), Luis Enrique (81) og Mourinho (80).

Hva var nøkkelen? Fortsatt hadde det ikke kommet frem en tydelig spillestil. Zidane forklarte ennå ikke tenkningen bak det taktiske. Real Madrid hadde simpelthen de beste spillerne og vant deretter. Kanskje var hemmeligheten enklere enn man skulle tro: At Zidane rett og slett hadde autoriteten og personligheten til å holde spillerne fornøyde.

Det er nemlig forbløffende hvor stille det har vært rundt klubben. Vanligvis er pressen full av rykter om spillere som misliker treneren, krever mer spilletid eller ønsker nye kontrakter. Under Zidane er det knapt noen som har sagt noe som helst.

James Rodríguez og Isco har blitt benket til fordel for Casemiro og BBC, men Isco har ikke klaget, og i januar sa Rodríguez at han ville bli værende. Mot Sevilla i årets første kamp valgte Zidane å hvile Benzema og Ronaldo, selv om Bale var skadet. Ronaldo, som ønsker å spille hvert minutt, ble ikke bare benket, han ble utelatt fra troppen.

Disse sakene hadde eksplodert under Benítez, men nå hørte man ikke et pip. Zidane forklarte simpelthen at Ronaldo måtte hviles en gang i blant, og at han ville returnere i neste kamp. Og det var det.

Ifølge Lacombe har Zidane alltid skjønt hva som får et lag til å fungere, selv da han var verdens mest briljante individualist. Mange av løsningene på banen fant han selv, takket være sin intuitive teknikk, men det lå alltid en forståelse for det strategiske og sosiale i bunn.

«Nå trenger han mer enn intuisjon, men han har fortsatt egenskapen til å oppfatte hva laget trenger til enhver tid», sa Lacombe til FourFourTwo. «Han har alltid forstått seg på andre spillere.»

«Hvor er Zidane?»

Samtidig virker det klarere og klarere at Zinédine Zidane har noe spesielt med seg – også som trener. En egen karisma. Dette var noe Phil Kitromilides, som jobber i Real Madrid TV, refererte til da Zidane ble ansatt.

«Det er vanskelig å beskrive hvor stor aura Zidane har som person. Når han går inn i et rom, stopper man. Når han snakker, lytter man», skrev han.

Eldre anekdoter nevner en lignende tiltrekningskraft. Da Ancelotti trente Juventus, merket han at klubbens mektige direktører fulgte en bestemt rutine da de besøkte garderoben: De sa først hei til laget, så gikk de bort for å snakke med Zidane.

«Hvor er Zidane?»

«Det var da jeg begynte å føle meg litt ensom», skrev Ancelotti. «Alle ignorerte meg. De kom kun for å møte Zidane.»

Selvsagt var Zidane et idol i Italia, men det var ikke slik at Juventus ikke hadde andre stjerner. Alle så bare ut til å like ham. Ancelotti mener den samme dynamikken har hjulpet Zidane i den nye jobben.

«Når man starter som trener, er karisma veldig viktig; det at man blir respektert for det man allerede har oppnådd», sa italieneren. «Slik var det med Zidane.»

Zidane selv virker klar over sin egen effekt. I et intervju med France Fotball, gjengitt av FourFourTwo, sa han at han trodde han hadde en «naturlig autoritet» som betydde at han ikke trengte å skrike etter spillerne. Om det er sant, som Hoffenheims unge trener Julian Nagelsmann argumenterer, at 30 prosent av jobben er taktikk og de resterende 70 sosial kompetanse, så vil det i så fall forklare mye av Zidanes suksess.

Den eneste perioden hvor Real Madrid vaklet litt i fjor, var i september og begynnelsen av oktober. De spilte uavgjort fire kamper på rad, mot Villarreal, Las Palmas, Borussia Dortmund og Eibar. Resultatene tok seg snart opp, men laget hadde åpenbart problemer, og i november spilte de 3-3 mot Legia Warszawa. Tre uker senere dro de til Vicente Calderón.

Alt virket klart for en skikkelig smell. Atlético hadde ikke tapt hjemme i ligaen på over ett år. I tillegg var Madrid uten Benzema, Kroos, Casemiro, Pepe og Sergio Ramos – halvparten av utespillerne i sin beste lagoppstilling.

Men i stedet for å tape, leverte Zidane en taktisk mesterklasse. Han overrasket ved å bytte til 4-4-1-1, med Ronaldo på topp og laget liggende dypt i banen. Med en tålmodig og disiplinert slagplan, spilte Real Madrid strålende og vant 3-0.

Som vanlig ønsket ikke Zidane å forklare noe i etterkant. Heller ikke i desember, da Madrid sto bak et sent comeback mot Deportivo, tok han kreditt.

«Jeg har alltid hatt flaksen på min side», sa han.

Før årets første kamp dukket det opp nye bekymringer, denne gangen om hvorvidt laget ville starte året med tunge bein, slik de hadde gjort under Ancelotti i 2015. De svarte med å slå Sevilla 3-0.

Lagets form skulle bli verre i januar, hvor de tapte mot Sevilla og ble slått ut av Celta i cupen, men resultatene forbedret seg igjen i starten av februar, og i skrivende stund kunne harmonien i stallen knapt vært stort bedre. Kanskje er ikke Zidane noen stor taktiker, men det spiller egentlig ingen rolle så lenge laget vinner. Effekten er mystisk, men den fungerer. I skrivende stund har Zidane klart det samme han gjorde som spiller:

Han har fått det til å se enkelt ut.

 

Støtt kritisk og gravende fotballjournalistikk. Bli abonnement på  Josimar her.

Ekstremutøveren

Personlige kokker, steinharde treningsrutiner og isbad klokken tre på natten. Cristiano Ronaldos ferd fra fjærlett driblefant til en av verdens beste spillere gjennom tidene, skyldes en disiplin og målbevissthet uten sidestykke.

Tekst Thore Haugstad
Illustrasjon Huthyfa Abdul Zahra

Da Carlos Queiroz først oppdaget ham, var Cristiano Ronaldo en 15-åring som spilte for et av ungdomslagene i det berømte akademiet til Sporting Clube de Portugal. Queiroz hadde vurdert flere portugisiske stortalenter før, som Luís Figo og Rui Costa, men dette følte han var større. Flere år senere skulle de to jobbe sammen på landslaget og i Manchester United, hvor Queiroz ble henrykt over Cristianos treningsvilje. Han husker dagene før Champions League-finalen mot Chelsea i Moskva i 2008, da Cristiano øvde frispark for å vende seg til kampballen. Da de begynte å trene var resultatene håpløse. Skuddene fløy høyt over og utenfor. To dager gikk uten forbedring. Så, på dag tre, begynte Cristiano endelig å score.

«Lufttrykket er annerledes i alle baller og den der var et mareritt å finne ut av, men det viktigste var at Ronaldo aldri ga opp; selv ikke etter to dager uten hell», sa Queiroz til The Daily Mail. «Det er dét som gjør ham en nytelse å trene. Jeg liker å si at det er ikke trenerne som motiverer han; det er han som motiverer oss.»

Bakgrunnen til Queiroz var viktig for å lokke Cristiano til Old Trafford. Den Mozambique-fødte treneren hadde rikelig med kunnskap og kontakter innen Portugals ungdomsmiljø. Hans første trenerjobb var med det legendariske U20-landslaget: Han vant U20-VM både i 1989 og 1991, og trente spillere som Rui Costa, Luís Figo, Fernando Couto, Jorge Costa og João Pinto. Dobbeltriumfen ga Queiroz ansvaret for A-landslaget fra 1991 til 1993, før han trente Sporting fra 1994 til 1996. Da Cristiano glitret for Sporting i en vennskapskamp mot Manchester United i august 2003 – en prestasjon som førte til at Uniteds spillere tryglet ledelsen om å kjøpe ham – hadde både Queiroz og Sir Alex Ferguson fulgt ham i månedsvis. «Den kvelden innså jeg at Cristiano ikke lenger var noen hemmelighet», sa Ferguson. «Vi måtte få det gjort der og da.»

Umoden og udisiplinert
Cristiano ble klar for United 12. august 2003 for 12.24 millioner pund. (De andre kjøpene til Ferguson den sommeren var Tim Howard, Kléberson, Eric Djemba-Djemba og David Bellion.) Fire dager senere debuterte han i Premier League hjemme mot Bolton, da han erstattet Nicky Butt etter en time. Selv som 18-åring var han modig og direkte. Nærteknikken var suveren, og han gjorde forsvarsspillerne svimle med fart og kjappe overstegsfinter. Høyrebacken Nicky Hunt ble terrorisert. Kevin Nolan dro ham ned i feltet og forårsaket et straffespark som Ruud van Nistelrooy bommet. United vant uansett 4-0, og i etterkant snakket alle om Cristiano. «Det ser ut til at fansen har fått en ny helt», sa Ferguson. «Det var en vidunderlig debut, nesten utrolig.»

Da Cristiano ankom England var styrkene hans hurtigheten og teknikken. Kroppen var tynn og muskulaturen spe. Trumfkortet var dribleferdighetene, og overstegsfintene ble det første av mange varemerker. Han frustrerte like mye som han fortryllet. Med ballen i beina varierte sluttproduktet, og han ble ofte anklaget for egoisme og showboating. Uten ball kunne han være udisiplinert og upålitelig. Gary Neville, som tidligere hadde samarbeidet med den mer hardtarbeidende David Beckham, ble oppgitt over Cristianos umodenhet. Da Cristiano én gang prøvde å hælsparke ballen i mål i stedet for å rulle den i nettet, klikket Neville: «Hva i alle dager er det du driver med? Vi driver ikke med slikt i United.»

Men om Cristiano kunne kritiseres i kamper, var han upåklagelig på treningsfeltet. Innen kort tid var det klart at han hadde en helt spesiell drivkraft. Da spillerne tok kvelden, festet han vekter rundt anklene og begynte å trene finter. Roy Keane skrev i selvbiografien The Second Half: «Etter å ha sett ham spille og trene i et par dager, var reaksjonen min denne: ‘Denne gutten kommer til å bli en av de beste spillerne i verden’… Han var utrolig. Han var umiddelbart blant de mest hardtarbeidende spillerne i United. De fleste jeg kjente jobbet hardt, men Ronaldo hadde talentet i tillegg til arbeidskapasiteten.» Neville, som senere ble en fan av Cristiano, sa at han var «en maskin» på Carrington. Cristianos personlige ambisjoner ble også lagt merke til. «Han var alltid fascinert av å bli verdens beste spiller», skrev Neville i The Daily Mail. «Han hadde ingen problemer med å fortelle oss andre at dét var målet hans.»

Mesterplanen  
Denne målbevisstheten kom klarest frem i den fysiske treningen. Mick Clegg, lagets fitnesstrener fra 2000 til 2011, sa at kulturen i styrkerommet var sterk selv før portugiserens ankomst, med personligheter som Keane, Beckham og Ryan Giggs. Men da Cristiano kom, steg den enda et hakk.

«Han gjorde alt jeg ba ham om å gjøre – og mer», sa Clegg til The Sun. «Han levde for fotball 24 timer i døgnet. Jeg har aldri opplevd en mer dedikert spiller.» De to utviklet et tett profesjonelt bånd, og om Clegg var en lidenskapelig lærer, hadde han fått den perfekte student. Clegg fortalte BBC: «Han tenkte: ‘Jeg må bli spesiell, og jeg kommer til å lære meg hva enn jeg må for å bli det. Jeg kommer til å måtte følge en systematisk timeplan hver dag, hver uke, hver måned og hvert år, og gjøre alt jeg kan for å bli så god som overhodet mulig’. Han hadde en plan.»

Cristianos opphold i Manchester kan deles i to. Fra 2003 til 2006 var han en talentfull kantspiller i konstant utvikling. Til tross for frustrasjonene til enkelte i stallen, som Neville, ga Ferguson ham 29 ligakamper i debutsesongen. Den endte med fire ligamål. Året etter scoret han fem, og så ni. Forbedringene kom sakte, men sikkert.

I denne fasen fantes det noe paradoksalt ved Cristiano. Ved første øyekast var hovedvåpenet de lettbente driblingene som sendte så mange gutter ned på løkka for å terpe finter. Disse sololøpene skapte farligheter, men førte til få mål for ham selv. Da Cristiano først fant nettet, var grunnen ofte velberegnede løp inn i boksen. Fra sin startposisjon langs kanten ville han angripe bakre stolpe, eller legge seg ut i feltet for en 45-graders pasning. Han var fortsatt en finesse-spiller, men de eksplosive bevegelsene uten ball var allerede i utvikling.

Sidebacker hatet å møte ham. Da United skulle spille FA-cup-finalen mot Millwall i 2004, visste forsvarsspilleren Robbie Ryan at han var i trøbbel. «Jeg husker jeg så ham i begynnelsen, og han virket åpenbart god», fortalte Ryan The Independent i 2012. «Men et par måneder senere begynte han for alvor å lure spillere og score mål. Han var høy – jeg ante ikke hvor høy – og jeg vil ikke si at han var tynn. Han var ikke bygd slik som nå, men han var svær.»

United vant 3-0 og Cristiano scoret åpningsmålet ett minutt før pause. Ryan ble tatt av banen etter 74 minutter. «Jeg har aldri spilt mot noen som ham i hele mitt liv», sa Ryan senere. «Jeg var glad for å bli byttet ut.»

Enkelte prøvde å skremme Cristiano. Før en kamp i 2003/04-sesongen ble Leicester City-spissen James Scowcroft bedt av treneren Micky Adams om å gi ham en klassisk «velkommen til England»-takling.

«Jeg gjorde det han spurte om», sa Scowcroft til The Independent. «Men han var 20 meter unna før jeg hadde fullført taklingen.»

«Portuguese nancy boy»
Sommeren 2006 dro Cristiano til VM i Tyskland for å representere Portugal under Luiz Felipe Scolari. De nådde semifinalen, men ikke uten kontroverser. I kvartfinalen mot England ble Cristiano anklaget for å prøve å få Wayne Rooney utvist, før han så kastet bensin på bålet ved å blunke til Portugal-benken. I England var supporterne rasende. The Sun publiserte et bilde av Cristianos blunk innenfor en dartskive og kalte ham en «Portuguese nancy boy». Hetsingen var så ille at Ferguson måtte fly til Algarve for å overtale ham til å returnere til Manchester. (Skotten bombarderte ham først med tekstmeldinger, før han fant ut at han hadde brukt et gammelt nummer.)

Cristiano kom tilbake. Den neste bortekampen var mot Charlton. «Selvsagt buet de på tribunene», sa Ferguson i en ITV-dokumentar. «Men så, like før pause, fikk han ballen, driblet en spiller og traff tverrliggeren med et fantastisk skudd – og alle ble stille. De var livredde.»

Tidligere i august hadde Cristiano blitt gjenforent med United-stallen. «Da han kom inn i garderoben tenkte jeg: ‘Jeez, hva har skjedd med ham over sommeren?’», skrev Neville i The Daily Mail. «Da han kom til klubben hadde han vært denne tynne, hengslete gutten. Nå var han en lett tungvekter. Han hadde vært i styrkerommet over sommeren og det var som å se noen vokse opp i løpet av et par uker.»

Borte var de unødvendige fintene. Dessuten hadde spensten blitt enda bedre, han var sterkere og raskere, og med en kroppsbygning som var som snytt ut av en superheltfilm fra Hollywood.

Frisparkene begynte å suse i nettet regelmessig. Han kunne fyre av kjappe langskudd nærmest uten tilløp, og kanonkulene flakket forbi paralyserte keepere.

Instinktet hadde forandret seg. Han var fortsatt en ving, men når han utfordret forsvarsspillere var ikke lenger formålet å legge inn, men å skyte. Det virket som om det mentale selvbildet hadde skiftet fra en slepen kantspiller til en nådeløs avslutter. Dette førte til en ny og mer direkte stil – og flere mål. Innen slutten av mai 2007 hadde han scoret 17 ligamål, og United hadde tatt tilbake ligatittelen fra José Mourinhos Chelsea.

Tren, spis, svøm, sov, repeat
I løpet av neste sommer spurte enkelte kritikere om Cristiano kunne opprettholde formen. Det startet dårlig, både for han og United. De spilte 0-0 hjemme mot Reading, og fulgte opp med 1-1 i Portsmouth. Fem minutt før slutt skallet Cristiano til midtbanespilleren Richard Hughes og ble utvist. Han ble suspendert i tre kamper.

Suspensjonen ga Cristiano tid til å arbeide i fred. René Meulensteen, den nederlandske treneren som da jobbet i United, visste godt at han ønsket å bli best i verden. «Jeg fortalte ham: ‘Jeg kan hjelpe deg med dét’», sa Meulensteen til The Telegraph. Han laget et diagram av Cristianos spillerprofil. Det inneholdt taktiske faktorer som orientering og avgjørelser, fysiske faktorer, mentale faktorer som vinnerinnstilling og holdninger, og tekniske faktorer som pasninger, skudd og dribleferdigheter. Hva var hans beste kvalitet? spurte Meulensteen. «Dribleferdigheter», svarte Cristiano.

Meulensteen anklaget så Cristiano for å spille for galleriet. Den umodne tenåringen var borte, men da som nå krevde han å bli hyllet av publikum. «Cristiano, jeg har analysert målene dine fra forrige sesong og du scoret kun 23 fordi du alltid jaktet det perfekte målet», sa Meulensteen. «‘Se på meg! Rett i krysset!’ De viktigste spillerne er ikke de som hever seg selv, men laget sitt. Du tror at det er motsatt. Nei, nei, nei. Hev laget, og laget ditt vil deretter heve deg.»

Forvandlingen fra showman til målscorer hadde allerede funnet sted. Dét Meulensteen ønsket å gjøre var å innprente en mer klinisk mentalitet. Han oppfordret Cristiano til å tenke som en typisk målrotte, som Gary Lineker og Van Nistelrooy. «Det betyr ingenting hvordan du scorer og hvor du scorer, så lenge ballen går i nettet», sa han. Han utfordret Cristiano til å sette seg personlige mål. «Jeg tror jeg kan score mellom 30 og 35», sa Cristiano. Meulensteen var uenig. «Jeg tror du kan gå over 40. Denne uken skal vi trene avslutninger.»

De dro til treningsfeltet. I enkelte økter skjøt Cristiano fra ulike posisjoner og på ulike vis: Volley, chipper, ett touch. Hver øvelse hadde fire repetisjoner. I forkant ble han beordret til å skape et mentalt bilde av hva han ønsket skulle skje. Meulensteen ga ulike farger til målets fire hjørner og instruerte Cristiano om å rope ut hvilken farge han ville sikte på før han avsluttet. Ifølge treneren trengte dette gjennom til spillerens underbevissthet, som igjen forbedret instinktet.

Målmaskinen
Det tok litt tid før disse impulsene befestet seg. Cristianos første ligamål for sesongen kom ikke før i den åttende runden, borte mot Birmingham, hvor han scoret vinnermålet ved å tvinge frem en defensiv feil. Deretter fulgte to mål mot Wigan og to nye mål i Champions League borte mot Dynamo Kiev. Nå rant målene inn. Headinger, skudd på ett touch, straffer, duppende frispark. Han var ustoppelig. I januar 2008 scoret han sitt første hat-trick da United slo Newcastle 6-0 på Old Trafford. Seks uker senere, da de samme lagene spilte i Newcastle, mistet han balansen da han prøvde å dempe en ball. Publikumet jublet ironisk da han falt i bakken. Tre sekunder senere vant United tilbake ballen: Cristiano spratt opp på beina, mottok pasningen, smatt forbi Steven Taylor og scoret.

Enkelte mål var spesielt minneverdige. I kvartfinalen i Champions League borte mot Roma la Paul Scholes inn foran mål; Cristiano stormet inn i feltet, steg majestetisk til værs og headet inn åpningsmålet. I finalen mot Chelsea nikket han inn et innlegg fra West Brown. Da sesongen var over var United konger både i England og Europa. Cristiano hadde stått for 31 ligamål og 42 totalt. Senere vant han Ballon d’Or og FIFA World Player of the Year for året 2008. Han hadde nådd målet. Gutten fra Madeira hadde blitt best i verden.

Cristianos siste sesong på Old Trafford skulle ikke bli like bra. På sommeren hadde han flørtet med Real Madrid, og det virket som en overgang lå i luften. Han scoret 18 ligamål og 26 i alle turneringer, blant annet et langskudd fra 35 meter borte mot Porto. Scoringen gjenspeilte hans eksplosive fysikk: Få andre spillere hadde hatt nok krutt i støvlene til å finne nettet fra et slikt hold. Da han forlot Manchester var han en titan av en fotballspiller; en atlet som kunne tilhørt Mount Olympus. Alt han hadde blitt, hadde han bygget selv.

«Nani og Anderson kom begge i 2007 i en lignende alder som Ronaldo, men forskjellen var astronomisk», sa Manchester Uniteds fitnesstrener Clegg til BBC. «Forskjellen var forståelsen og kunnskapen om hva som skal til for å bli best. Ronaldo var foran alle andre.»

Cristiano hadde hyret inn en egen kokk for å forsikre seg om at han spiste riktig. Han hadde kjøpt et hus med et spesialdesignet svømmebasseng for å akselerere restitusjonsprosessen. Da fellestreningene var ferdig, forsvant Cristiano inn i gymsalen for å trene beinmuskler. Deretter dro han hjem, spiste, svømte og sov, for så å komme tilbake for flere repetisjoner neste morgen. Slik trente han i seks år. «Vi trente fart, styrke og reflekser; alle egenskapene han trengte på banen», sa Clegg. «En betydelig del av arbeidet mitt handlet kun om ham. Jeg dro til og med til Montreal for å søke etter kognitive apparater og andre måter som kunne få det lille ekstra ut av ham.»

«Han elsket livet her, men han visste samtidig at han var på en reise, og at den ville føre ham videre til andre steder.»

Cristiano har vunnet Ballon d’Or tre ganger, i likhet med Johan Cruyff, Michel Platini og Marco van Basten. Han trenger én til for å tangere Lionel Messi.
Cristiano har vunnet Ballon d’Or tre ganger, i likhet med Johan Cruyff, Michel Platini og Marco van Basten.
Han trenger én til for å tangere Lionel Messi.

Magi i Madrid
I 2009 ble Cristiano presentert på Santiago Bernabéu som Real Madrids nye stjerne. Han var 24 og kostet 80 millioner pund. Rundt 80 000 supportere hadde samlet seg på stadion – et bemerkelsesverdig antall for en spillerpresentasjon – for å se ham vinke, smile og sparke et par fotballer. Selve gressmatten holdt på å bli lagt om, så han kom ut på et grønt teppe. Tidligere på sommeren hadde han gått gjennom medisinske tester mens han var på ferie i Portugal. Den offisielle testen, på samme dag som presentasjonen, var problemfri. «Han har en ekstraordinær hjerte- og lungekapasitet», sa Carlos Díez, klubbens hoveddoktor. «Vi har nå supplert alt vi gjorde i Portugal og fullført de spesifikke testene. Nå kan vi begynne å jobbe med et individuelt program for å forbedre prestasjonen hans.»

Sommeren hadde blitt dominert av tilbakekomsten til Florentino Pérez, som hadde erstattet Ramón Calderón etter å ha vunnet presidentvalget uten motstandere. I hans første periode som president, fra 2000 til 2006, hadde Pérez skapt sitt berømte galácticos-lag ved å kjøpe Zinédine Zidane, Figo og Beckham. Ambisjonene var ikke stort mindre denne gangen. Før Cristianos ankomst hadde han hentet Kaká fra AC Milan for 56 millioner pund, og avtalt en overgangssum på 30 millioner pund med Lyon for Karim Benzema. I august kom Xabi Alonso fra Liverpool for samme pris. Den nye treneren var Manuel Pellegrini, hentet fra Villarreal. Galácticos 2.0 var klare til kamp, med Cristiano i spissen.

Under presentasjonen snakket Cristiano om hvordan han alltid hadde drømt om å spille for Real Madrid. Dette kunne virke som typisk PR-snakk, men akkurat her var ikke ordene tomme. Veien til verdenstoppen for enkeltspillere går gjerne via Real Madrid eller Barcelona; de to høyeste plattformene for individuell gjenkjennelse. Hvorvidt Real Madrid er «verdens beste klubb» kan debatteres, men prestisjen som ligger i historikken og galleriet av tidligere stjerner kan ikke betviles. Fristelsen å gjøre sitt eget navn til en del av denne legenden er enorm. Og Cristiano hadde ingen planer om å hvile på laurbærene. Han skulle bli enda bedre.

Sesongen startet bra. Real Madrid vant sine fem første ligakamper. Men det ble ingen troféer til slutt. De tok 96 poeng i La Liga, men kom bak Pep Guardiolas Barcelona. I Champions League røk de ut i åttedelsfinalen mot Lyon, og i cupen tapte de 4-0 mot tredjedivisjonslaget Alcorcón; en flause som fikk sitt eget navn – Alcorconazo. Pellegrini ble sparket. Cristiano scoret 26 mål på 29 ligakamper, og 33 totalt, men ble overskygget i La Liga av Lionel Messi, som vant Pichichi-troféet ved å hamre inn 34. Cristiano kom ikke en gang på andreplass, da lagkamerat Gonzalo Higuaín snek seg foran med 27.

Dette til tross hadde Cristiano levert en stor sesong. På én måte hadde han gått tilbake til å utrette det spektakulære. Mange av målene hadde vært basert på ren individuell kvalitet; hverken før eller siden hadde han vært mindre avhengig av sine lagkamerater. Snakker man om sololøp og frispark, var det hans beste sesong til nå. Friheten han fikk av Pellegrini hjalp ham til å finne en balanse mellom nådeløse avslutninger og fotrappe driblinger som aldri skulle bli bedre. Om spilleren vi kjenner i dag scorer oftere enn den i 2009/10, ligger den estetiske verdien av målene nå milevis unna.

96 meter på 10 sekunder
Neste sommer kom José Mourinho. Dette startet en ny fase i Cristianos utvikling. Som den metodiske treneren han er, installerte Mourinho et kalkulert system hvor Cristiano fikk en mer spesifikk og restriktiv rolle. Han ble nå definert som en venstre kantspiller, men den generelle profilen var vanskelig å kategorisere. «Vi prøver å finne posisjonen som er mest komfortabel for Cristiano», sa Mourinho i 2011. «Og det er alltid en debatt. Er han en angriper? Jeg tror ikke det. Jeg tror han ønsker å utfordre én mot én. Er han en ving? Nei, fordi han er også en målscorer, og når du er en ving, hvor mange mål scoret du per sesong? Et halvt dusin? Jeg tror han er en blanding av de to. Han har alt.»

Denne bedømmelsen hadde vært korrekt da Cristiano først ankom Madrid. Men balansen forandret seg fort. Cristiano skrinla sololøpene og konsentrerte seg om å bli en ren avslutter: Mindre finesse, færre detaljer; mer direkte og effektiv. Færre touch, flere mål. Under Pellegrini hadde lagkameratene gitt ham ballen og ventet på å se magi. Mourinho bygget laget slik at han skulle få ballen i situasjoner som allerede var farlige: Én mot én, innlegg mot bakre stolpe, tidlige stikkere. Cristiano forbedret akselerasjonen, refleksene og timingen i løpene. Han ble den skarpeste og mest fokuserte angriperen i verden; en mester i headinger og kjappe avslutninger.

Mourinho konstruerte systemet rundt ham. Trenerens 4-2-3-1 var en perfekt kontringsmaskin: Mesut Özil sentralt, Ángel Di María på høyre, Alonso og Sami Khedira dypt på midtbanen. Da de kontret angrep de med fire spillere. Cristiano og Di María styrtet fremover sammen med Özil, mens alenespissen – Higuaín eller Benzema – løp på tvers av forsvarsrekken. Kombinasjonen av Özils perfekte pasninger og eksplosiviteten til Cristiano og Di María gjorde dem ustoppelige i overgangsfasen. Avleveringene gikk umiddelbart i lengderetning, mens bevegelsene var synkroniserte og forhåndsbestemte. Real Madrid angrep med farten og giftigheten til en kobra.

Og Cristiano var stjernen. I 2010/11-sesongen puttet han 40 mål i La Liga og 53 i alle turneringer. I 2011/12 økte han til 46 ligamål og 60 totalt, og i 2012/13 var tallene 34 og 55. Forvandlingen hadde nådd et nytt trinn. Analyserer man ligamålene fra 2011/12, finner man en klar utvikling: Av de 32 han scoret fra åpent spill – altså ekskludert 12 straffer og to frispark – kom 20 på ett touch. Årsaken var åpenbar: Mourinho hadde installert spesifikke angrepsmønstre som skapte situasjoner hvor Cristiano ble servert inne i boksen eller i bakrommet. Cristiano trengte ikke lenger å drible seg mot faresonen. Han scoret målene ved å reagere raskere, løpe kjappere og hoppe høyere enn samtlige forsvarsspillere i La Liga.

Carlo Ancelotti og Cristiano hadde et strålende forhold. Sent i mai la Cristiano ut et bilde av ham og Ancelotti med meldingen: «En stor trener og fantastisk person. Håper vi jobber sammen igjen neste sesong.» Det skjedde ikke.
Carlo Ancelotti og Cristiano hadde et strålende forhold. Sent i mai la Cristiano ut et bilde av ham og Ancelotti med meldingen: «En stor trener og fantastisk person. Håper vi jobber sammen igjen neste sesong.» Det skjedde ikke.

24-timers-utøveren
Tolv år etter den lekne debuten på Old Trafford føles det rart å si at Cristianos fremste kvaliteter ikke er basert på teknikk. Men det er sant. Det er mentaliteten og fysikken som gjør ham spesiell. Han er fokusert, utholdende og lar seg ikke distrahere. Mål hamres inn på instinkt. Utenfor banen er disiplinen vanvittig. Mourinho, som kom på kant med ham i sin siste sesong i Madrid, kalte ham «den mest profesjonelle spilleren jeg noen gang har møtt». Da Carlo Ancelotti ble spurt om noe lignende i et intervju med Financial Times, blåste han ut kinnene i beundring. Ett år tidligere hadde Ancelottis assistenttrener Paul Clement fortalt to historier. «Jeg husker en kamp hvor vi kom tilbake klokken tre på natten, og det første han gjorde var å ta et isbad», sa Clement til The Guardian. «En annen gang kom vi hjem fra Istanbul klokken seks på natten. Da spurte han fysioterapeuten om en massasje.»

Denne dedikasjonen har ført til en enorm fysikk. Den atletiske profilen han bygde i United har fortsatt å utvikle seg, og en mistenker at han kunne gjort det brukbart i friidrett. I en kamp mot Atlético Madrid i 2011/12 vant Real Madrid ballen etter en defensiv corner og kjørte en kontring. Cristiano, som hadde vært nede i egen boks, sprintet over hele banen og avsluttet angrepet. (Han traff stolpen.) Senere kom det frem at han hadde løpt 96 meter på 10 sekunder. Usain Bolts verdensrekord på 100 meter er 9.58.

I 2011 tok Cristiano en rekke tester på et laboratorium ved universitetet i Chichester, i England. Det viste seg at han kunne hoppe 78 centimeter; syv centimeter høyere enn en gjennomsnittlig NBA-spiller. I 2012/13, da Real Madrid møtte United i åttedelsfinalen av Champions League på Santiago Bernabéu, steg han over Patrice Evra og headet inn et innlegg. I pausen skulle Ferguson til å gi Evra en skyllebøtte. Da han så reprisen, trakk han det tilbake. «Kneskålen hans var på høyde med Evras hode», sa Ferguson. «Selv ikke Messi kan gjøre det der.»

Fysisk perfeksjon
De statistiske sammenligningene mellom Cristiano og Messi overskygger ofte en veldig elementær forskjell. Messi skiller seg ut med ballen i beina; Cristiano gjør det samme uten. Snakker man om tekniske ferdigheter er Messi spesiell; overblikket og intuisjonen føles naturlig, nesten medfødt. Han hører hjemme på løkka med ballen under armen, hvor fotball spilles i sin reneste og mest uskyldige form.

Cristiano er ikke like begavet, men kompenserer med sin disiplin og målbevissthet. Det virker for eksempel utenkelig at Cristiano kan slurve med sin egen diett, slik som Messi av og til har gjort de siste årene. Om Messi er et naturtalent, har Cristiano blitt bygd. Om Messi er en artist, er Cristiano en maskin. Om Messi er en hyllest til genialitet, er Cristiano et formidabelt sluttprodukt av ren viljestyrke.

Begge kan beundres på hver sin måte. I 2014 skrev The Times-skribenten Matthew Syed: «Det finnes noe veldig estetisk med Ronaldo som stikker dypere enn statistikker og mål. Det handler om den nærmest perfekte symmetrien mellom hvor beina hans står plantet. Det handler om inntrykket at i hver eneste del av hva man kan kategorisere som tekniske ferdigheter – driblinger, pasninger, avslutninger, eller det å storme fremover for å produsere en modig heading, som kraftstøtet fra nær straffemerket mot Roma i kvartfinalen i Champions League i 2008 – er han i øverste klasse.»

«Det handler om den suverene balansen og fysikken. Du kan nesten si at Ronaldo er, med hensyn til fotball, komplett. Alt er i perfekt proporsjon. Han er fotballens vitruviske mann.»

Den vitruviske mann er den berømte tegningen til Leonardo Da Vinci fra rundt 1490, som viser et eksempel på det ideale forholdet mellom menneskekroppens proporsjoner og geometri. «Jeg vil si at han er perfekt fysisk sett», sa Clegg om Cristiano. «Fra høyden til kroppsfasongen, muskeltypen, fettprosenten, utholdenheten, fleksibiliteten, kraft og styrke – de er i perfekt balanse.»

Aldri fornøyd
Cristianos utvikling fortsatte under Ancelotti. I 2014 vant han sin andre Ballon D’Or, og en tredje kom i 2015. Forrige sesong scoret han 48 mål på 35 ligakamper. Startposisjonen som venstre kant har forblitt den samme under Rafa Benítez, men forvandlingen fra dribler til målscorer har aldri stoppet. Til tider spiller han i praksis som ren spiss. Alle vet at han vil luske inn i boksen flere ganger per kamp, men få klarer å markere ham. Han er fortsatt kjappere, sterkere, kvikkere i hodet. Selv etter å ha passert 30 år, viser han ingen tegn til aldring.

Det sies ofte at det er vanskeligere å forbli på toppen enn å komme dit, men for Cristiano virker det motsatte sant. Drivkraften hans blir aldri redusert. Motivasjonen er personlig. Hva enn han måtte si om å ønske å hjelpe laget, peker alt mot at han drives av individuelle rekorder, personlige målstatistikker og hans egen plass i historiebøkene. Det handler om hvordan han vil bli husket. Den enorme energien er direkte knyttet til bunnløs egoisme og selvopptatthet.

Ikke alle spillere fungerer slik. Ta Thierry Henry, som selv i sine beste år virket mer motivert av spillet i seg selv enn individuelle målsetninger. Som Arsène Wenger jaktet han ofte det perfekte mål. Han sentret gjerne til en lagkamerat om han var alene med keeper, og han kunne bli rasende om de ikke gjorde det samme. Fotball var kunst, ikke rekorder og tall. Når kampene gikk mot slutten og Arsenal ledet klart, kunne Henry stoppe opp, ta livet ut av angrepet og trille ballen tilbake til egen keeper. Det brydde vel ikke ham om han scoret ett til eller ikke.

For Cristiano er det siste målet i en 6-0-seier nesten like betydningsfullt som det første. Selv om laget har vunnet kampen kan han alltids forbedre sine egne rekorder. Fokuset opprettholdes over hele kampen, noe som forklarer hvorfor han scoret spesielt ofte i det siste kvarteret. I en kamp mot Elche i fjor hvor han allerede hadde scoret et hat-trick, og Real Madrid ledet 4-1, ble han rasende på seg selv for å ha bommet med en heading fra spiss vinkel. I en annen kamp, mot Athletic Club, traff ballen skulderen hans og rullet over streken. Flaksemålet var meningsløst: Real Madrid ledet 4-0 og klokken sto på 88 minutter. Men ikke for Cristiano. Han løp mot hjørneflagget, smilte bredt, og gjorde sin vanlige feiring. Hadde Henry scoret et lignende mål, hadde han sannsynligvis blitt mer flau enn stolt.

Det er nettopp denne umettelige apetitten som har drevet Cristiano til toppen. Det er hans største styrke. Sulten, disiplinen og immuniteten mot selvtilfredshet.

«Jeg har jobbet med noen utrolige spillere, som Zinédine Zidane, men Ronaldos mentalitet skiller ham fra resten», sa Queiroz. «Han matcher alle deres styrker, men har i tillegg andre som er enda bedre, som målbevisstheten. De er alle utrolige sportsmenn, men måten denne gutten har jobbet på siden han var 17 år, perfeksjonismen, besettelsen… For ham er det ikke nok å bare være god. Han må være best.»

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Fangarmer

 

Er det én ting som kjennetegner en virkelig god keeper, er det evnen til å unngå brølere. Gianluigi Buffon har vært sikkerheten selv i over tjue år.

Tekst Kristian Borell
Illustrasjon Fabrizio Birimbelli

Det er mai 2012, det ligaspurtes med midt-i-uka-kamper og Lecce har tatt fly til Torino for match mot Juventus. Jeg ligger på et hotellrom og tekstmelder med Lecces eier når Buffon fomler med ballen fem minutter før slutt, gir Bertolacci åpent mål og Lecce 1-1.
Symbolikken er tydelig. Det er ikke bestemt hvem som vil holde den gamle damen i hånda når de skal jakte på en ny storhetstid etter calciopoli, men én ting virker sikkert: Den 34 år gamle Gianluigi Buffons tid er snart forbi. Hans klønete opptreden med ballen i beina viser en målvakt av den gamle skolen med problemer nå som ballen skal spilles med føttene i den nye skolen. Selv om det ikke blir lett å erstatte ham, føles det som om Juventus snart kommer til å se etter en ny burvokter.
Allerede i 2005 lekte Juventus sin legendariske klubbdirektør Luciano Moggi (calciopoli-sparket sommeren 2006) med tanken på å erstatte klubbens førstekeeper. I sesongene etter calciopoli begynte Buffons rygg å krangle. I 2010 måtte han ut i pausen i åpningsmatchen mot Paraguay i VM i Sør-Afrika da Italia floppet som regjerende mestere. 00-tallet hadde blitt til 10-tallet og den moderne fotballen virket ikke å være noe for en aldrende Buffon. Nye krav til målvaktenes fotarbeid og ryggen så ut til å ta knekken på ham.

Gianluigi Buffon var en åpenbaring da han som tenåring slo gjennom for Parma.
Gianluigi Buffon var en åpenbaring da han som tenåring slo gjennom for Parma.

Tenåringssensasjonen
Buffons debut er fotballhistorie. Inn som 17-åring og kjempekamp mot et Milan som var Capellos og fremdeles super. Hva skulle komme? Det så unektelig ut som at Italia hadde fått frem en arvtaker til sine aller største målvakter. Ikke en ny Marchegiani, Peruzzi, Pagliuca, Antonioli eller Toldo (keeperne Buffon selv nevner som de beste mens han selv har spilt), men en ny Zoff eller Combi.
Det kjennes på en måte nesten selvsagt at han som i dag er Buffons personlige målvaktstrener i Juventus allerede var der ved debuten. Alessandro Nista var reservekeeperen som ble vraket da Parma-trener Nevio Scala lot den unge Buffon få sjansen foran sin eldre kollega da førstekeeper Bucci ble skadet. Og det føles like selvsagt at den unge Buffon sesongen etter debuten fikk den fremste italienske målvaktstreneren av dem alle. Scala ble til Ancelotti og Villiam Vecchi overtok Parmas keepere. Han forsto at man ikke kunne vente og passet på at Ancelotti ga det unge stortalentet mulighet til å utkonkurrrere Bucci.
Buffon slukte den nye kunnskapen som en svamp og har fortalt hvordan Vecchi lærte ham å være aggressiv og først på ballen. Keepertrenernestoren beskriver det på en litt annen måte:
«En Gud steg ned fra himmelen og sa til ham: Du skal være nummer én.»
Vecchi hevder at Buffon, i tillegg til å trene bedre enn alle andre målvakter, også er en naturlig atlet og i besittelse av en unik forståelse for keeperrollen.

Blar opp for Buffon
Seks sesonger etter suksessdebuten banket Juventus på døra med en, for en målvakt, uhørt sum. 75 milliarder lire eller drøyt 54 millioner euro, var prisen klubben måtte punge ut og den innebar samtidig et monumentalt press. Klubbens sterke målvaktstradisjon hadde fått seg en knekk da Edwin van der Sar viste hva som kan skje når selv en merittert spiller ikke takler presset i en av verdens største klubber. Buffon var Juventus sitt dyreste kjøp noensinne, verdens dyreste målvakt gjennom tidene og den dyreste italienske spilleren i historien.
75 milliarder lire-Buffon tok på seg keepertrøya … og var sikkerheten selv. Akkurat som han var når han utkonkurrerte landslagsmeritterte Bucci i Parma eller når han i et forferdelig uvær i Moskva – med snø og hagl i uskjønn forening – erstattet Pagliuca i en vanskelig bortekamp i kvalifiseringen til 98-VM i Frankrike. Med den kampen visket den da 20 år gamle Buffon vekk alle spørsmålstegnene. Det krever eksepsjonell mental styrke å stå feilfritt i kamp etter kamp etter kamp. Fangarmer og mental styrke. Buffon har begge deler.
Fjorårets og årets Buffon er et utmerket eksempel på den råsterke Buffonske mentaliteten. På vei mot det fjerde strake ligagullet spilte han greit nok, da den første Allegri-utgaven av Juventus gjorde det som Conte-versjonene ikke maktet. Champions League-finalen mot Barcelona ble en nedtur, og det føltes ganske selvsagt å konstatere at Buffon (og også Barzagli) var på vei ut den samme døra som Pirlo, Vidal og Tévez.
Buffon svarte med sin beste sesong i manns minne, ikke minst da Juventus åpnet i krabbegir denne sesongen, men fikk opp farten og bekreftet sin plass i den absolutte europeiske eliten. Det hadde ikke skjedd om ikke lagkaptein Buffon hadde slått i bordet og forklart et par ting når det stormet som verst i fjor høst:
Fansen som klager måtte støtte laget, og spillerne som underpresterer måtte skjerpe seg. Alt kom på bordet etter tapet borte mot Sassuolo og fjortende plass på tabellen etter ti serierunder.
«Vi gjorde en uverdig første omgang og vant ikke én eneste duell. Vi må forbedre oss og vi må ta ansvar. Vi må protestere mindre mot dommeren og være mer ydmyke. En dommerfeil er ingen unnskyldning. Det er en unnskyldning for tapere og i Juventus har vi ingen tradisjon for slik mentalitet», sa Buffon.

Står bakerst og går foran
Buffon har gått fra å overleve et råsterkt Juventus til å være råsterk i et Juventus som bare var sterkt og så videre, til å være så sterk at Juventus igjen kunne bli råsterkt. Det går sikkert an å argumentere for at det er en hårfin forskjell, men jeg tenker ikke å gjøre det. Å være råsterk når noe som bare er sterkt skal bli råsterkt igjen, er en kvalitet som går langt utenpå å være en råsterk keeper i et råsterkt Juventus, som abonnerer på ligatitler og spiller i Europa hver eneste sesong. Å ikke bare være en administrator og garantist hos en regjerende mester, men den som tar i et tak når ting har brutt sammen og kanskje ikke kan bygges opp igjen. Bare de aller sterkeste klarer den bedriften.
Sassuolo 2016 var ikke første gangen Buffon tok ansvar i Juventus. Ti år tidligere var det mildt sagt turbulent etter at klubben i calciopoli ble fratatt to ligatitler og samtidig måtte ta heisen ned til Serie B. Klubbledelsen ble skiftet ut og mange av de største stjernene forsvant da Juventus sine inntekter sank som en stein nærmest over natten. Cannavaro, Emerson, Ibrahimovic, Thuram, Vieira og Zambrotta forsvant, mens to gallionsfigurer – Buffon og Del Piero – sto fram og tok ansvar for det detroniserte Juventus.
Fra VM-gull i Berlin til sesongpremiere borte mot Rimini på Stadio Romeo Neri. Fra en backfirer med Pessotto-Thuram-Cannavaro-Zambrotta til en backfirer med Birindelli-Kovač-Boumsong-Chiellini. Fra VM, Serie A og Champions League til Serie B. Fra paradis til helvete eller i alle fall skjærsilden. Ikke alle takler det, men Buffon taklet det.

Blant de største
Titlene og storheten til tross, Buffon mangler fremdeles ting å gjøre for enda tydeligere å ta en plass som en av de største keeperne i historien. Han savner en Champions League-tittel – og en EM-triumf – for å forbigå de to store ovennevnte Juventus-keeperne han blir sammenlignet med. Gianpiero Combi var sisteskanse i quinquennio-utgaven av Juventus (fem strake ligaggull fra 1931 til 1935) og da Italia vant VM på hjemmebane i 1934. Dino Zoff fikk uventet sjansen da Italia vant EM på hjemmebane i 1968 og var en klippe da man kontrollerte og kontret seg til et magisk VM-gull mot Tyskland og det legendariske Brasil-laget i 1982.
En gang tok jeg oppdraget med å rangere «Verdens 30 beste spillere gjennom tidene» for Goal. Buffon var ikke blant de utvalgte. Han var ikke med fordi han ikke fikk være med. Det var avsluttede karrierer som gjaldt når Jasjiin, Banks og Zoff tok plass blant Maradona, Meazza og Cruyff. Når jeg en gang tar på meg et lignende oppdrag (jeg får vente noen sesonger) er jeg sikker på at Buffon vil få plass. Like sikker som Buffon er når han sier at keeperjobben handler om hender, ikke føtter:
«I løpet av disse årene har jeg mange ganger hørt det samme spørsmålet bli stilt om en målvakt: ‘Er han flink med føttene?’. Det hadde vært bedre å spørre om han er flink med hendene, føttene kan man alltids trene opp.»
Kloke ord fra han som en gang ble så begeistret av en Kamerun-keeper i langbukser som kunne bokse ballen så langt han ville.
«Jeg kan fortelle hva som var den første målvaktstekniske biten som fascinerte meg. Utboksingen. Der var N’Kono mitt idol. Han bokset ballen avgårde 30-40 meter. Stilistisk var det spektakulært», erindrer Buffon i et svært leseverdig intervju i Corriere dello Sport, som også viser at de aller største målvaktene (de som gjør det enkelt, ikke har noe markeringsbehov og nesten aldri gjør tabber) også har sansen for det spektakulære.
Buffon ga sin førstefødte sønn navn etter keeperen som bokset ballen som ingen andre. Det er ikke bare den mentale styrken som Buffon har videreutviklet. Han har også blitt nødt til å endre keeperspillet på grunn av regelendringer som har villet se flere mål.
«Regelen om at det blir rødt kort hvis man feller en motstander innenfor 16-meteren er umenneskelig. Den kom fordi man ville se flere mål, for å øke underholdningsverdien, men i stedet er det blitt en regel som gjør det mindre underholdende fordi den ikke tillater en målvakt å utføre den vakre tekniske redningen når man stuper i føttene på angriperen. De ti første årene ble jeg ansett som en av de beste på det, fordi jeg hadde timing og fordi jeg var fryktløs. Nå gjør jeg ikke det lenger. Det er for risikofylt.»
Buffon går også sjeldnere ut i feltet for å forsøke å fange eller bokse vekk ballen.
«Vet du hvor stort området innenfor 5-meteren er? 100 kvadratmeter. Det er stort som et hus og ikke noe hybel.»

Den italienske keeperlegenden vil bli husket som en av de aller beste i buret når han en dag legger hanskene på hylla.
Den italienske keeperlegenden vil bli husket som en av de aller beste i buret når han en dag legger hanskene på hylla.

Leder og loner
Buffon fortsetter i det samme intervjuet å forkynne teksten om målvaktsrollen. På spørsmål om det er mest instinkt eller mest trening, svarer han: «Man må kombinere treningen med instinktet. Men fremfor alt være kjapp i hodet som igjen kommer av erfaring.»
Mur eller ikke ved frispark som er et stykke utenfor 16-meteren?
«Det er bestandig bedre å se når skytteren treffer ballen. Hvis jeg ikke var Buffon, ikke spilte i Serie A, ikke alltid befant meg i rampelyset, skulle jeg tatt bort muren. Problemet hvis jeg gjorde det i dag, ville folk sagt at jeg hadde en skrue løs.»
Har målvaktsrollen endret seg siden du slo gjennom?
«I høyeste grad, ungdomsakademiene har bortprioritert målvaktsteknikk. I dag bruker man mer tid med føtterne enn med hendene. Rollen har blitt mye vanskeligere, men for meg er det opplagt at vi tilbake å lære talentene å bruke hendene.»
Buffon resonnerer interessant og klokt og har med årene blitt en slags talsmann for keepere. Han er tydelig på at veldig mange ikke forstår hva det innebærer å være keeper.
«Det finnes alt for lite kunnskap om keeperrollen. Jeg leser og hører eksperter og kommentatorer og vet ikke om jeg skal le eller gråte. Det finnes til og med trenere og klubbledere som forstår lite eller ingenting. Jeg har hørt mye rart i min karriere.»
Utenfor banen derimot, har ikke Buffon bestandig vært like klok. Tvertimot. Han har havnet i søkelyset for flere uheldige episoder. Han ble tatt for å jukse med eksamen, koblet til fascistiske holdninger og har spilt bort enorme beløp.
Da han ble konfrontert med dette, ble Buffon svar skyldig. Han måtte betale en stor bot for eksamensjukset (senere har han omtalt episoden som «sitt livs tabbe»), men gikk på offensiven da han snakket om fascisme og spilleproblemer.
«Jeg kjente ikke til de historiske fakta», sa han og fortsatte: «Jeg gjør hva jeg vil med pengene mine.»
Det var en tøff balansegang for en hardt presset Buffon. Han er sammensatt fyr; gruppens leder – og loner.
«Jeg trives i gruppa, men kan også distansere meg. Jeg er lykkelig i gruppa, men også lykkelig alene. Jeg elsker å ta på meg stort ansvar for å gi de andre gutta større friheter. Det er en del av min masochistiske natur. En målvakt er alltid litt masochistisk.»
Våren 2016 og det virker som en nærmest umenneskelig Buffon er i stand til alt. Slik har det ikke alltid vært. I biografien Numero 1 (2008) fortalte han om at han gått inn i en depresjon etter den første ligatittelen med Juventus i 2002. Det hadde gått fort og bra, hva mer var det egentlig han kunne utrette? Buffons evne til å takle og finne svaret på slike spørsmål har gjort ham enda sterkere.
Buffon har vært tydelig på at han vil spille EM i sommer, hans femte, og VM i 2018, hans sjette. Han vet hva som står på spill og hvordan man skriver historie.
«Historien skrives med tall, med antall kamper, og ved å spille med kjærlighet for trøya. Det er ikke så mange som får skrive den historien. Hvis jeg har hatt den flaksen og den dyktigheten, må jeg fullføre til mål.»
Det finnes også en annen kjærlighet og Buffon virker å ha funnet den med sin nye partner Ilaria D’Amico og mange tror hans nye formtopp skyldes henne og forholdet som har gitt ham hans tredje sønn. Ekteskapet med Alena Seredova, den profilerte modellkona og mor til hans to første sønner, som ble gallionsfigur for Carrarese, Buffons barndomsklubb som han kjøpte, som senere gikk konkurs.
Klubber som får en knockout, backfirere som forsvinner, ekteskap som ryker og kjøpet av barndomsklubben som får en nitrist slutt. Buffon står oppreist – og går videre. Fem år etter at jeg hadde mine tvil på et hotellrom i Lecce står Buffon der med fem strake ligagull i et Juventus som er tilbake for alvor. Og han gjør det med føtter som ikke er beregnet på tiki-taka og ryggen som flere ganger har fått oss til å tenke at nå er det slutt. Det skal ikke gå an å ta VM-gull med et Italia der det finnes spørsmålstegn i alle lagdeler, bortsett fra én. For hvem er jeg og hvem er vi til å utelukke Buffon og det laget han vokter målet for?

 

Støtt kritisk og gravende fotballjournalistikk. Bli abonnement på  Josimar her.

Infantino Fired Those Who Investigated Him

The chairmen of the Ethics Committee was fired by Gianni Infantino because they investigated him.

By Pål Ødegård (paalpot75@protonmail.com) ) and Håvard Melnæs (lucatoni@protonmail.com)

Josimar have confirmation that FIFA President Gianni Infantino was indeed in the process of being investigated by the Ethics Committee for interfering in the CAF presidential elections in March this year. As reported right after the relatively unknown Ahmed Ahmed ousted Issa Hayatou as CAF President in Addis Abeba, Infantino played a major role in securing the victory for the Malagasy . This is a clear violation of FIFA regulations, which state that FIFA cannot influence elections held by its member confederations.

In April, an article published by Der Spiegel claimed that this led to the FIFA Ethics Committee initiating preliminary investigations into the FIFA President’s actions. At the FIFA Congress in Bahrain two weeks ago, neither Cornel Borbély nor Hans-Joachim Eckert, chairmen of the Ethics Committees, got a renewal of their mandate for another four-year term, something they only learned from news sites upon landing in Bahrain.

According to the German FA President and FIFA Council member Reinhard Grindel the move against the chairmen of Ethics Committee was the initiative of FIFA President Gianni Infantino:
“I said in the meeting that we were satisfied with the work of both [Borbély and Eckert] and I asked because the Secretary General [Samoura] made a statement in the media that they will support both, so it is very much the decision of the president [Infantino]. And you will have to ask him why he made it. I want to clearly say that I would have wished that the process of formation of the individual committees – ethics, governance and disciplinary – would have been more transparent”.

The dismissed chairmen of the Ethics Committee held a hastily assembled press conference in Bahrain, where Cornel Borbély, until then the chairman of the Ethics Committee’s Investigatory Chamber, said that “hundreds of open cases would now be halted” and lamented that there would be no period of transition. “They do not have the experience,” Borbély said. “You have to develop this practice, this knowhow. It’s a question how long it takes for the new chamber to investigate these cases to the level that will bring success.”, he then added.

A one man show?
Gianni Infantino had talked and met with Borbély’s replacement, the Colombian María Claudia Rojas, three weeks ahead of the congress in Bahrain. First over the telephone, and then in person during a CONMEBOL assembly in Santiago, Chile. Officially Rojas was launched by CONMEBOL, who had been asked to present candidates for the independent positions in FIFA’s controlling committees. It is questionable behaviour by the FIFA President to nurture personal contact with someone who would later have the task to investigate him.

It is also hard not to conclude that the FIFA President have removed the very persons investigating him. Another who was removed in Bahrain without any knowledge beforehand, was the chairman of the Governance Committee, Miguel Maduro, who had just been in the position for eight months. Sources tell Josimar that the Governance Committee was notified about Infantino’s interference in the CAF elections, and subsequently passed on the information to the Ethics Committee. The committee Maduro presided over also had the responsibility to assess whether officials could be cleared to run for a seat in the FIFA Council. It has been speculated that the former FIFA Council member and chairman of Russia’s World Cup Organizing Committee, Vitaly Mutko, not passing the eligibility check led to Maduro’s downfall. Three other members of the Governance Committee resigned in protest over Maduro’s removal.

The CAF election was not the first time Gianni Infantino meddled in a confederations election. The FIFA President turned to two of his closest allies – the Norwegian Kjetil Siem and Vitaly Mutko – in getting Aleksander Čeferin elected as UEFA President.