Man on a mission

A lack of respect is the first thing every African coach needs to learn to live with.

Text Sasa Ibrulj

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Vipps: 84433

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

When in 2015 Aliou Cisse decided to take the job of managing Les Lions de la Teranga he was well aware of what is ahead of him. Since the expansion of the World Cup in 1998 when African continent got five spots at the final tournament for the first time, only nine coaches – including Cisse and Nail Maaloul this year – had a chance to manage their own country at the biggest stage. In 2013 when the late Stephen Keshi was giving his celebratory speech after winning the African Cup of Nations with Nigeria the journalists were already getting texts that he is going to be sacked. At last year’s African Cup of Nations, only four out of 16 coaches were African.

But, Aliou Cisse never cared about people that doubt.

When Senegal qualified for their first World Cup in 2002 he was one of the key players, commanding the midfield. They lost only once and conceded only two goals in one of the most difficult qualifying groups ever containing Morocco, Egypt and Algeria. Still, the team was never considered to be a serious opponent in the group with France, Uruguay, and Denmark. The opening match against the French was historic – Papa Diop scored the decisive goal, but captain Cisse was the one who bossed the park. Steve Bruce went crazy, could not resist to bring him to Birmingham. ”The boy dominated Patrick Viera. Viera. The best midfielder in the world. I had to buy him, the same day”.

Against all the odds that Senegalese team reached the World Cup quarterfinal, knocking out Sweden on its way to the Turkey match, which they lost in the extra time. It was supposed to be the new era of Senegalese football, but the cart went downhill. They did not qualify for 2006 World Cup but also failed to get out of the group stage in 2008 African Cup of Nations. In 2010 and 2013 they even missed the tournament, decaying to the lower echelons of African football. Until they appointed Cisse. He surrounded himself with familiar faces – his goalkeeping coach is Tony Sylva; his assistant is Omar Daf; the team coordinator is Lamine Diatta. All of them were important members of 2002 World Cup side and football men with a winning mentality.

That proved to be right as soon as he sat on the bench. In 28 matches under his guidance, Senegal lost only three times, including two losses in friendlies. His side conceded only three times in 10 matches between 2015 and 2017, failing to advance to the AFCON semi-finals after losing to Cameroon on penalties. In the qualifiers Senegal was unbeaten in all eight matches, leaving Burkina Faso five points behind. Cisse’s side looked disciplined, well organised and pragmatic enough for every opposition, producing the result that Senegal failed to do for sixteen years.

But that was not enough.

Despite their second best result in the history of the country, Aliou Cisse was heavily criticised since his appointment. The media and the fans have dubbed his style as dull and boring, accusing him of failure to maximise the potential of the squad. All the limitations were completely ignored and he was blamed of being too pragmatic, something he never wanted to apologize for.

Cisse prefers a system with four at the back, high and aggressive press, but in the last friendlies before the World Cup he did try different formations, including 3-4-3 and 5-3-2. That resulted in problems – they failed to win against Uzbekistan (1-1), Bosnia and Herzegovina (0-0) and Luxembourg (0-0), while they lost to Croatia (2-1). This left his critics with a chance to be even more loud – this Senegal side was given a warm, but pessimistic sendoff.

Poland is the biggest test Aliou Cisse has ever had as the manager, but his goal is to get in to the knockout stage, no matter how. He does not care about all the critics, bad mouth and discussion about bad football. The only thing that matters to him is winning points and advancing to the next round. Making history, as one of the rare African coaches who made it.

He does not care about the lack of respect. He learned to live with it.

Tite: Møt Brasils landslagssjef

På klubbnivå har Tite har vunnet alt som er å vinne. Nå er han i gang med den aller største utfordringen: Å ta det brasilianske landslaget tilbake til gamle høyder.

Tekst Marius Lien

 

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Vipps: 84433

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

I juni 2001 møttes Grêmio og Corinthians i finalen i den brasilianske cupen. Corinthians var i god form. I 1999 vant de ligaen, året etter VM for klubblag. Men i denne kampen hadde de ingen sjanse. Grêmio feide dem av banen. På vinnerlagets benk satt en 40 år gammel trener og smilte: Adenor Leonardo Bacchi, bedre kjent som Tite. Grêmio var det første topplaget han noen gang trente, og han kunne løfte pokalen bare fem måneder etter at han tok over.

Året før hadde han ledet det lille laget Caixas til seier i delstatsmesterskapet i Rio Grande do Sul, etter å ha slått samme Grêmio (med Ronaldinho på laget) i finalen. Det var i Caixas han tilbrakte mesteparten av karrieren som spiller. Den foregikk stort sett i andre og tredje divisjon, bortsett fra i noen få snes kamper for Portuguesa i toppserien midt på 1980-tallet. Men etter trenerkarrierene til José Mourinho og André Villas-Boas, er det ikke lenger noen som mener at en fortid som toppspiller er essensielt for å gjøre det bra som manager. Tite er nok et bevis for dette.

Fotballforskeren
Etter finalen mot Corinthians skrev den høyt respekterte Tostão – lege og gullvinner med landslaget i VM 1970 – i sin faste spalte i avisa Folha do São Paulo at Tite burde skyves inn i landslagets trenerstab. Så snart som mulig. Tostão mente å se en klar påvirkning fra samtidens argentinske landslag i Grêmios spill: En 3-4-3-formasjon, skyhøyt press, ekstremt tempo. Det var Marcelo Bielsa som trente Argentina på denne tiden. Senere skulle han bli en av verdens mest innflytelsesrike fotballtenkerne på 2000-tallet.

I Brasil er det ingen selvfølge å hente inspirasjon fra argentinsk fotball. Det finnes til enhver tid sterke konservative krefter i sambalandet, som mener alle løsninger og ideer til fornyelse er å finne innenfor Brasils grenser, og bare der. Tite har alltid operert på annet vis. Han har vært åpen for nye trender, og har aktivt oppsøkt ulike lag og trenere i Latin-Amerika og Europa, for å skaffe seg så bredt kunnskapsgrunnlag som mulig.

Det skulle gå 15 år fra cupfinaleseieren til Tite ble landslagssjef. I mellomtiden vant Brasil ett VM-gull (2002) med Luiz Felipe Scolari på trenerbenken. Scolari sluttet etter gullet, og ble først etterfulgt av Carlos Alberto Parreira, senere Dunga og Mano Menezes. Tre konservative trenere, og ingen av dem hadde suksess på landslaget, til tross for at dette var perioder der superstjerner som Kaká og Ronaldinho var på toppen av sine karrierer.

Så fikk Scolari jobben tilbake – og tapte 1-7 for Tyskland i VM 2014. På dette tidspunktet var alle enige om at brasiliansk fotball trengte ny kurs. For å stake ut denne nye kursen ansatte de Dunga. Mannen som allerede hadde mislykkes i VM i 2010, som er kjent for å være sta, egenrådig og konservativ, og som på 1990-tallet var kjent som selve personifiseringen av det brasilianerne kaller «futebol dos resultados». En defensiv spillestil der hovedpoenget er å ødelegge motstanderens angrep.

Cowboyfotball
Både Dunga, Mano Menezes og Luiz Felipe Scolari kommer fra Rio Grande do Sul, Brasils sørligste delstat. Et område med mange tyske innvandrere og sterk påvirkning fra Tyskland. I tillegg assosieres delstaten med en bondekultur som også finnes i Argentina og Uruguay. Beboerne kalles gaúchos, på godt norsk: cowboyer. Ordet har flere betydninger, og henviser blant annet til en egen sørbrasiliansk, nordargentinsk kultur. I fotballsammenheng er Rio Grande do Sul kjent for å fostre defensive lag og trenere. Men det finnes unntak.

«I fotballen tror jeg ikke på gaúchoskolen, jeg tror på den brasilianske skolen. Det er distinkte forskjeller. En av dem fokuserer på ballbesittelse og trekantspill, den andre på fysisk kontakt og lange baller. Jeg følger den første, i tradisjonen etter Telê Santana», sa Tite en gang, i et intervju med Veja.

Santana trente Brasils landslag på 1980-tallet, da spillere som Zico og Sócrates dominerte, og gjorde laget populært over hele verden på grunn av den offensive stilen. Santana vant ingenting som landslagstrener. Men som klubbtrener vant han alt. Det samme har Tite gjort, og klubben hans er Corinthians, en av landets aller største.

Verdensmester for klubblag
I Brasil er presset på trenerne ekstremt. Det er ikke uvanlig at Serie A-klubber rekker å sparke tre trenere i løpet av en sesong. Både fans og klubbstyrer er usunt utålmodige. Det er dermed umulig for managerne å få etablert et ordentlig lag og en egen spillestil. Det har ikke blitt lettere de siste årene, nå som pengesekker fra både Europa, Midtøsten og Kina gjør at ungguttene forsvinner ut av landet i rekordhøy hastighet.

Corinthians er kjent for å ha den kanskje aller mest kravstore fansen. Med jevne mellomrom invaderer fansen treningsfeltet, hvor de kan finne på å gå til fysisk angrep på spillere som ikke bidrar tilfredsstillende. En rekke framstående politikere heier på Corinthians, og de går ikke av veien for å blande seg inn i laguttak og klubbdrift. Tidligere president Lula var en av dem, og da Corinthians fikk en helt ny stadion før VM i 2014, var det etter tvilsomme politiske manøvre av Lula. I år skal det for eksempel åpnes en egen kirkegård for Corinthians-supportere, med plass til 70 000 Corinthians-elskende lik. Prest, alter og relikvier skal alle være dekket av klubbfargene.

Tite har trent Corinthians i tre perioder: 2004-05, 2010-13 og 2015-2016. Dette er en bragd i seg selv, nesten ingen klubbmanagere i Brasil får sitte så lenge. De to siste oppholdene kunne dessuten vært slått sammen til en. Tite ønsket selv å ta et par års pause etter 2013-sesongen. Med Corinthians har han vunnet Copa Libertadores og VM for klubblag, samt to seriegull og ett delstatsmesterskap i São Paulo.

Ydmyk
Når vi skriver høsten 2016 har Tite blitt 55 år. Nylig uttalte han at han fortsatt ikke er i nærheten av å være utlært som trener. Han er fortsatt i den formative perioden. Uttalelsen illustrerer Tites ydmyke holdning. I 2014, da han hadde sitt selvpålagte sabbatsår fra Corinthians, tilbrakte han mye tid i Europa. Foruten å se verdens beste lag i aksjon, hospiterte han på treningsfeltene til Arsenal og Real Madrid. Med årene har han blitt mer pragmatisk anlagt enn idolet Telê Santana noen gang var. Han har uttalt at Carlo Ancelotti er et annet forbilde – «han er en krysning mellom Pep Guardiola og José Mourinho, med aggressivitet og kreativitet i angrep og sterke markeringer i forsvar». Corinthians har i den brasilianske ligaen vist at de kan være gjerrige, samtidig har de tidvis spilt spektakulær angrepsfotball.

Hans kanskje største styrke er å bygge lag med solid ryggrad hele veien. Ingen spillere er selvskrevne, og alle reservene forventes å fylle skoene til den de tar plassen til i elleveren. Tite snakker alltid ned sin egen betydning, men legger samtidig aldri skylda på spillerne om det går galt, noe mange mente forgjengeren Dunga gjorde: Keeper Jefferson og midtstopper Thiago Silva ble i tur og orden ekskludert fra landslaget etter tap. Ingen av dem hadde gjort virkelige tabber, men et par valg hadde vært diskutable, og dermed signaliserte Dunga hvor skylden lå ved å sette dem på sidelinjen.

Tite fikk jobben i juni, og på dette tidspunktet lå Brasil på det pressen kalte en «ydmykende» sjetteplass i VM-kvalifiseringen. I august skulle de første kampene finne sted, og etter å ha presentert den første troppen begynte Tite med en gang å bruke det telefoniske hjelpemiddelet WhatsApp for å massere inn den nye taktikken. Som forventet brukte han et 4-1-4-1-system – ikke lenger den hyperoffensive Bielsa-formasjonen – som Corinthians hadde spilt de siste årene.

Marcelo og Dani Alves fikk hver sin backplass – begge var blant de største skyteskivene etter 2014-VM og 1–7. Marcelo var ute i kulden helt til Tite hentet han inn igjen. Det samme var Paulinho, tidligere Tite-elev i Corinthains og enda en megasyndebukk i 2014. I likhet med Marcelo var Paulinho i startelleveren i begge kampene. Først i den defensive midtbanerollen, deretter i en av de offensive rollene. Neymar ble plassert ute på venstre kant. Gabriel Jesus, Palmeiras-spilleren som er underveis til Manchester City, var spydspiss. Det fungerte makeløst. Brasil vant 3-0 og 2-1, og hoppet fra sjette- til andreplass på tabellen. «Tite har litt av den taktiske europeiske stilen, men gjør det på brasiliansk manér», uttalte Marcelo etter kampen.

Mens dette bladet går i trykken, venter Bolivia hjemme og Venezuela borte, på papiret overkommelige motstandere. I november møter Tite Argentina for første gang.

Da FBIs agenter raidet hotellene i Zürich under FIFA-kongressen i fjor, og dro i gang de store korrupsjonsetterforskerne, satte den brasilianske fotballpresidenten Marco Polo Del Nero seg i en taxi og dro til flyplassen. Han fløy hjem – en manøver mange anså som en ren flukt. Del Nero ble offisielt anklaget i FIFA-gate i desember 2015, mens forgjengeren José Maria Marin er arrestert. Både Dunga og Scolari ble regnet for å være i fotballpolitisk kompaniskap med Marin og Del Nero. Tite var på sin side en av 130 spillere og trenere som ved utgangen av 2015 signerte en erklæring som krevde Del Neros avgang.

Prosjektet ble ledet av frittalende fotballfolk som Alex de Souza (tidligere Fenerbahçe, Cruzeiro, Palmeiras) og Sócrates’ bror Raí (tidligere São Paulo og PSG). På pressekonferansen der Tite ble lansert som ny landslagstrener, fikk han spørsmål om underskriftskampanjen. Del Nero satt rett ved siden av ham. «Jeg har de samme meningene om demokrati, modernisering og transparens, og det gjelder ikke bare i fotball, men i livet generelt. Arbeidet mitt andre steder beviser dette,» sa Tite, og understreket at han var uavhengig fra CBF-ledelsen i sitt arbeid som landslagssjef.

Tites verbale stil er, sammenlignet med de fleste trenere, rolig og nedtonet. Dette er noe spillerne hans alltid har satt pris på. Men av og til renner det over, som under semifinalen i delstatsmesterskapet i São Paulo i 2011, mellom Corinthians og Palmeiras. Palmeiras’ trener var Luiz Felipe Scolari. Før kampen uttalte Scolari at han egentlig godt kunne tenke seg å tape kampen, siden stakkars Tite var under press fra Corinthians ledelse, etter å ha blitt slått ut av kvalifiseringen til Copa Libertadores samme år, og det ville jo vært trist om han mistet jobben. Under kampen fortsatte Scolari å snakke, ved hver minste anledning, til alle som befant seg i nærheten av benken, ikke minst til dommerne. Til slutt eksploderte Tite, som snudde seg mot Palmeiras-benken og ropte: «Você está falando muito!» På norsk: «Du prater mye!» Han fortsatte, mens han gikk mot Scolari og lagde babbel-gestikulering med hendene: «FAAALA MUUUIIITO! FALA MUITO! FALA MUITO! FALA MUITO!» Tites utbrudd er siden blitt bejublet av omtrent alle andre enn Palmeiras-fansen, og kan lastes ned på mp3 for den som vil ha ropene som ringelyd på telefonen. Corinthians vant 6-5 på straffekonk i den aktuelle kampen, og etter kampen understreket Tite at han kun ville si én ting om hendelsen: «Felipãos liv fortsetter, og Tites liv fortsetter». Ferdig med saken.

Corinthians vant VM for klubblag samme år, mens Scolaris Palmeiras rykket ned i andre divisjon året etter. Da CBF skulle ansette ny landslagstrener på slutten av 2012, valgte de Scolari. Ingen skjønte logikken. Ansettelsen av Dunga som friskt pust etter katastrofen i 2014 virket enda mer absurd. Å gi jobben til Tite henger mer på greip. Han fikk en «flying start», men den virkelige testen kommer i Russland om to år – hvis Brasil klarer å kvalifisere seg.

Kilder: Folha do São Paulo, Lance, UOL, The Guardian, Sambafoot, Wikipedia, Globo, Veja, www.torcedores.com.

Josimar 04/2018: Leder

En gang i tiden var fotball-VM det aller beste vi visste om. Når herligheten var i gang, løp vi mellom kampene ut på løkka og var Rummenigge, Platini, og Zico. Vi jublet med Maradona, gråt med Gazza og danset som Roger Milla. Vi samlet Panini-klistremerker, jaktet på den obskure canadieren Mike Sweeney i 1986-albumet, og verdien på de mest ettertraktede stjernene ble vårt første møte med kapitalismens grunntanke om tilbud og etterspørsel. Når VM ble sparket i gang, var sommerferien rett rundt hjørnet. Som ung voksen ble VM-titting i sofaen med familien hjemme byttet ut med storskjerm på puben. Vi samlet kanskje ikke Panini-merker lenger, men gleden av å se verdens beste fotball på TV en hel måned hver fjerde sommer vokste vi ikke fra.
Før nå.

Årets fotball-VM skal foregå i et land som oppfører seg som bølla i skolegården – han som rapper ditt nesten-fullstendige Panini-album ut av hendene på deg og skryter av det etterpå. Russerne gjør som de vil – om det gjelder menneskerettigheter, internasjonal rett eller dopingbestemmelser. Det er sannsynlig at russiske landslagsspillere i fotball har vært dopet gjennom det statlige dopingprogrammet. Ansvarlig for dopingprogrammet var Vitalij Mutko, landets visestatsminister og president i det russiske fotballforbundet.

Da russiske voldspøbler gikk amok på stadion og i gatene under EM i 2016, takket medlem av eksekutivkomiteen i det russiske fotballforbundet og parlamentsmedlem, Igor Lebedev, pøblene for å «ha forsvart Russlands ære».
Samtidig som Russland, godt hjulpet av doping, ønsket å vise muskler på idrettsbanen under sitt eget OL i Sotsji, viste Putin også muskler militært og annekterte det ukrainske territoriet Krim.
Fotball-VM er et nytt prestisjeprosjekt. Putin vil vise verden at han leder en stormakt. Samtidig er mesterskapet en mulighet til å berike seg selv og sine støttespillere. Russland er et de facto diktatur. Diktaturer er skjøre, de overlever på grunn av befolkningens frykt. Putins politiske karriere er helt avhengig av solid støtte fra russiske oligarker. VM-stadionene i Russland har satt kostnadsrekorder – for hver krone brukt på bygging har et ukjent antall kroner havnet i lommene til dem med kontakter inn mot regimet. Penger som kunne ha gått til skoler, utbygging av offentlig transport og fattigdomsbekjempelse. Stadionene er bygget av fremmedarbeidere som har fått svært lite betalt, om lønna i det hele tatt har kommet. Slavearbeidere fra Nord-Korea har også bidratt til bygging av VM-anlegg. Mesteparten av lønna har gått til regimet i Pyongyang – blant annet for å finansiere atomvåpenprogrammet til Kim Jong-un. Det spiller ingen rolle for russerne, så lenge arbeidskraften er billig.

Russland er et land der homofile og personer med mørk hud bankes opp på gata – ofte med politiet som heiagjeng.
Russland er et land som aldri burde fått muligheten til avholde den viktigste turneringen i den globale og kulturoverskridene idretten fotball, en idrett med «fair play» som viktigste motto.
Lenge vurderte vi å boikotte mesterskapet. Derfor er også denne VM-utgaven blitt som den er blitt. Flertallet av artiklene er historiske, vi har ønsket å gi minst mulig oppmerksomhet om et VM som aldri skulle ha vært lagt til Russland.
Likevel, i arbeidet med denne VM-bibelen har det etter hvert blitt vanskelig å ikke glede seg litt til dramaet som kommer til å utspille seg på fotballbanen under VM. For: Greier Island å ryste Argentina?
Men det er ikke lett å være fotballsupporter i 2018. Og det blir ikke enklere fremover. For i 2022 er det Qatars tur.

Det liknar på fotball, men er det ikkje

OMKAMPEN: Noreg-Brasil 0-3, Ullevaal stadion, 09.06.18.
Sankthansaftan 1998 slo Noreg regjerande verdsmeister Brasil 2-1 på Stade Velodrome i Marseille og avanserte i VM i fotball for første (og hittil siste) gong. Det vart, og vert framleis av mange, rekna som den aller største prestasjonen i norsk fotballhistorie, ja kanskje den største norske idrettsprestasjonen i det heile. På fjorten dagar nær tjue år seinare møttest talrike av dei same spelarane atter til dyst på Ullevaal, tjue år eldre, sjølvsagt, og i mange tilfelle eit tilsvarande kilo tyngre. «Omkampen» vart gjenstand for stor merksemd og trekte eit større publikum enn kva dagens landslag kan gjere seg realistiske ambisjonar om å spele framføre på heimebane. Sikkert triveleg for dei involverte, men den lett patetiske entusiasmen som omgav dette pseudo-nostalgiske jippoet gjev grunn til bekymring for Noregs framtid som fotballnasjon.

Tekst Nils Henrik Smith

«Historia gjentek seg alltid», skreiv Karl Marx: «Først som tragedie, så som farse». Gamle Karl hadde imidlertid, som kjent, ikkje alltid heilt rett, og i dette tilfellet er det freistande å påstå at Aftenposten, NRK og evenementets sponsorar har hoppa bukk over det tragiske aspektet og gått rett på farse-framsyninga. Den Gamle Tanta er alt dømt i Pressens Faglege Utval for brot på god presseskikk i samband med sin omtale av kampen, som dei altså sjølv stiller som arrangør av, då PFU fann at avisa har mislukkast i å skilje mellom marknadsaktivitet og redaksjonelt innhald. Samstundes viar Rikskringkastinga ei større sendeflate til denne kampen enn til nokon annan kamp som involverer eit norsk lag anno 2018, sett bort frå Cupfinalen. Ein må difor spørje: Kvifor? Ein må spørje seg: Kva er poenget? Og det einaste moglege svaret på dette spørsmålet er at det ikkje er noko poeng. Trass i at arrangørane hevdar at opp mot tjue tusen(!) billettar er selde, trass i relativt stive prisar, og trass i at ein ganske stor prosentandel av dei som har kjøpt billettar faktisk ser ut til å ha møtt opp (noko som jo ikkje alltid er tilfelle på fotballkampar i Noreg), er dette noko så sjeldant som ein meiningslaus fotballkamp, og ettersom noko av det som kjenneteiknar fotball, uansett nivå, er at alle kampar har meining ut frå sine eigne premiss, må vi kunne konkludere med at Noreg-Brasil anno 2018 strengt tatt ikkje er nokon fotballkamp i det heile.

Viss det verkeleg var slik at denne kampen vart spelt utelukkjande av nostalgiske grunnar, ville eg ikkje hatt nokon særskilte innvendingar. Eg er sjølv svært glad i nostalgi. Men sanninga er at viss det ein vil, er å utøve nostalgisk praksis med VM-kampen Noreg-Brasil som utgongspunkt, er denne omkampen heilt unaudvendig. Opptaket av den verkelege kampen frå 1998 er enkelt tilgjengeleg på Internett (og vart sågar sendt på nytt på NRK2 dagen før «Omkampen»), både dåverande NRK-ekspertkommentator Lars Tjærnås og Morgenbladet-journalist (og Josimar-med-grunnleggjar) Marius Lien har skrive bøker med utgongspunkt i nettopp denne kampen, ingen kamp i norsk fotballhistorie er meir omtalt og enklare å finne mimrestoff om. Det er såleis ingen grunn til å spele kampen om igjen, særleg ikkje når ein tek i betraktning at talrike av spelarane har gjennomgått eit så dramatisk fysisk forfall at kampens lengd anno 2018 må reduserast til 2 x 35 minutt, med umiddelbart påfølgjande straffekonkurranse i det ikkje heilt usannsynlege fall at ingen av laga mislukkast i å realisere fotballens ibuande potensial, gjennom å score. For dei norske spelarane sin del kan det, med ein viss velvilje, tenkjast at dei verkeleg synst det er genuint triveleg å møtast igjen etter tjue år og minnast denne store triumfen dei ein gong for lenge sidan oppnådde i lag. Kva gjeld brasilianarane, derimot, er det, trass i at dei gjer gode miner til slett spel og latar som om dei synest Ullevaal er eit fantastisk stadion og stemninga på stadion fantastisk, eitt hundre prosent utenkjeleg at dei ville gidda stille opp på dette fotballpornografiske reunion-showet av ein «kamp» viss det ikkje var for at dei har vorte lova ein bråte pengar både for å stille opp og for å med sine tredjerangs skodespelarkunstar gje inntrykk av at dei faktisk synst det er kjekt å stille opp. Viss nokon trur at eg har tenkt å kritisere dei brasilianske spelarane for dette, tek dei skammeleg feil, for eg sit sjølv framføre fjernsynsapparatet og ser denne kampen, noko eg aldri ville vurdert å gjere viss ikkje Josimar hadde lova å betale meg for å skrive om han. Pengar er eit moralsk adekvat motiv for å arbeide. Spørsmålet er om det arbeidet som vert utført på Ullevaal denne kvelden er verd å betale for?

Svaret er, etter mi meining, heilt ubestrideleg nei. Det vi ser, liknar på fotball, men er det ikkje, «kampen» har ingen fotballmessig verdi. Noreg startar med dei same elleve som starta kampen i 1998, for Brasil er seks av dei som starta i Marseille på plass, inkludert fleire av dei største profilane, som Rivaldo, Bebeto og Roberto Carlos. Den aller største stjerna, Ronaldo, slit imidlertid med ein «skade» og stillar såleis som lagleiar heller enn spelar denne heite ettermiddagen i Noregs hovudstad. Men medan kampen for tjue år sidan var ei fascinerande kontrastfylt førestelling mellom to svært ulike, men begge likevel ubestrideleg gode lag, er denne pinleg temposvake førestellinga først og fremst ei smertefull påminning om at spelarane ikkje lenger er spelarar, og at det snart er ein generasjon sidan dei utgjorde kvart sitt lagfellesskap. For ein nordmann av min generasjon er det rett nok heilt umogleg å ikkje verte litt glad over synet av Erik Mykland på ein fotballbane, men trass i at Myggen framleis ser grasiøs ut der han glir gjennom graset og handsamar ballen med andakt, er det ikkje lenger nokon presisjon eller framdrift over spelet hans, ikkje naudvendigvis fordi den vesle mannen frå Risør har gløymt korleis ein slår ein god gjennombrotspasning, men fordi «lag»-kameratane ikkje lenger hugsar korleis dei skal løpe, eller når. Likeeins liknar Tore Andre Flo framleis, reint fysisk, på det langbeinte fenomenet «Flonaldo» som terroriserte Brasil både i 1997 og 1998, men som fotball betrakta var samba-prestasjonane hans då han vann «Skal vi danse» for nokre år sidan truleg både meir meiningsfylte og effektive. Den einaste på banen i første omgang som i streng forstand liknar ein profesjonell fotballspelar, er den brasilianske 98-reserven Zé Roberto (44), som la opp så seint som i 2016.

Eg synst dette er fysisk vondt å sjå på. Spelarane er ikkje spelarar lenger, laga er ikkje lenger lag, fotballen er ikkje fotball, eg kjenner meg uendeleg trist til sinns. Fotball er ikkje underhaldning, men det som føregår på Ullevaals grøne grasmatte nett no, er utan tvil underhaldning, og det er heilt forferdeleg. Eg er ingen særskilt misantropisk person til dagleg, men dette fyllar meg med alvorleg bekymring på veigner av menneskeslekta generelt og norsk fotball og dei som styrar han generelt. Det gjer meg genuint vondt at alvorsfylte heidersmenn som «Drillo» og Arne Scheie har vorte bondefanga av arrangørane og må bidra til dette patetiske «showet». Det einaste eg er i stand til å gle meg over, er at dette før eller sidan vil ta slutt.

I andre omgang skjer det dog noko som, viss eg verkeleg gjer alt som står i mi makt for å finne noko positivt her, til ei viss grad og i ein viss forstand kan kategoriserast som «meiningsfylt»: Brasil utklassar Noreg. Først vert innbytaren Giovanni lagt i bakken av Ronny Johnsen og den verdskjente straffedømaren Esfandiar Baharmast dømar heilt korrekt (som vanleg) straffe, som bråkebøtta Edmundo (kjent for å skjenke sjimpansar fulle), set i mål. Deretter scorar Giovanni sjølv, før ein ukjent fyr som kallar seg Antonio avsluttar ballet med ein absurd kanon frå nær midtstreken. Ingenting av dette betyr noko som helst i seg sjølv, men det forklarar, paradoksalt nok, kvifor Noreg kunne slå Brasil i 1998. Fotball er individuell, teknisk briljans, men det er òg taktikk, strategi, system, fysikk og disiplin. I 1998 hadde begge lag sjølvsagt alt dette, men Noreg klarte å slå Brasil, trass i sine opplagte tekniske avgrensingar, fordi dei var betre på alt det andre, iallfall akkurat den heite kvelden i Marseille. No, derimot, når ingen av laga er lag lenger, er dei teknisk briljante brasilianarane sjølvsagt nordmennene overlegne. Slik kjem denne pinlege ikkje-fotballkampen uforvarande til å demonstrere eit relevant poeng kva gjeld fotball. Like fullt er det ubestrideleg at dette er ein «kamp» som aldri burde vore spelt, og at det er totalt meiningslaust at den vart det. Det gjorde vondt då kommentator Scheie ved full tid følte seg tvingja til å kunngjere at Noreg for første gong har tapt for Brasil, for det har dei jo på ingen måte, statistikken er framleis 2-2-0 i norsk favør, og vil vere det fram til den dagen Brasil eventuelt nedverdigar seg til å spele mot Noreg igjen. Men kvifor skulle dei no gjere det? Brasil er trass alt, ein fotballnasjon, medan Noreg ikkje har delteke i noko VM-sluttspel sidan vi slo Brasil for tjue år sidan. Vi er, når sanninga no ei gong skal fram, nobodies i moderne landslagsfotball, og «Omkampen» på Ullevaal demonstrerer diverre tydelegare enn nokon annan kamp eg kan minnast både kvifor det er slik og kvifor det, sannsynlegvis, vil halde fram med å vere slik i overskodeleg framtid.

 

The question of the four votes

Every vote counts when the heads of the world’s football associations gather to decide who will host the 2026 World Cup. Even the votes that shouldn’t?

By Lars Johnsen

Late on Friday 1 June, FIFA announced that both bids to host the 2026 World Cup – Morocco and the United bid of the United States, Mexico and Canada – had passed the tests. FIFA’s evaluation task force had given the United bid 4 out of 5 possible points and Morocco 2,7 out of 5. Any fears the bidding nations – especially Morocco – had about not even making it to the ballot for the 2026 World Cup vote in Moscow on 13 June, could be put to rest.

The day before Russia and Saudi Arabia kick off the greatest show on earth, the presidents of FIFA’s 211 member associations meet in Moscow for the 68th FIFA congress. The national FA supremos are given the task of deciding who will be the host of the first ever 48-team World Cup.
Tactics will be involved. Expect dirty play. One team will win, the other will lose.

207 voters, or?
Only a handful of decision-makers will base their decision on which bid actually is the best for football. Politics will play a bigger role in which way the votes will swing.  And football politics is a world where “a friend of a friend is a friend, a friend of an enemy is an enemy” rules.

Saudi Arabia, thus far not a player in international sport politics, unlike its neighbours, have been getting involved. They are a political ally of the United States, and an enemy of Qatar. Qatar supports the Moroccan bid. It is believed that the Saudis are using its influence in the Arab world to persuade nations to vote against the Moroccans.

According to the United 2026 bid team, they have the support of all of the Americas – 10 votes from CONMEBOL and the 38 eligible CONCACAF votes.
Morocco are banking on 45 out the eligible 54 African votes.

Several European countries, like France, Belgium, Russia and Turkey, have vowed to vote for the Moroccan bid. Donald Trump has just started a trade war with the European Union (a trade war that includes joint bidders Canada and Mexico). Will other European nations want to ‘reward’ him with the world’s most prestigious sporting event, or follow those that have pledged support for the North African country?

A year ago a 2026 World Cup in the United States, Canada and Mexico seemed like a gimme. It has instead turned into a tight race, too close to call. Every single vote is crucial.

The bidding nations are not eligible to vote. This reduces the voters to 207 associations. 104 votes are needed to win.
But should all of the 207 be allowed to vote?

A question for the congress?
Guam, American Samoa, Puerto Rico and the US Virgin Islands are all sovereign football nations and FIFA members. In May, Morocco 2026 sent a letter to FIFA regarding the World Cup voting eligibility status of these four associations. Whilst they are full FIFA members, the inhabitants of these territories are US citizens.

If these associations are allowed to vote, it means US citizens can vote for the US.  This is, according to the Moroccans, a breach of FIFA bidding regulations article 4.2 concerning conflict of interest.

In the event that a delegate of the FIFA Congress has a conflict of interest, such delegates shall not perform their duties in connection with, and the member association represented by such delegate shall decline to participate in, the voting process of the FIFA Congress for the decision to award the right for the hosting of the 2026 FIFA World Cup. Delegates of the FIFA Congress shall, in particular, be considered to have a conflict of interest if they represent a member association whose bid is subject to the designation by the FIFA Council pursuant to article 3 par. 5 above for submission to the FIFA Congress for its final decision to select the host association(s) of the 2026 FIFA World Cup, or are a national of such member association’s country. Delegates of the FIFA Congress who decline to perform their duties in connection with the bidding procedure for the hosting of the 2026 FIFA World Cup shall notify the FIFA general secretariat immediately,” the regulations state.

In plain language: If you are a citizen of a bidding nation, you have a conflict of interest. In case of a conflict of interest, you shall decline to participate in the vote.

In a short statement to the Associated Press, FIFA said “FIFA’s member associations are entitled to participate and vote in the FIFA Congress.”

FIFA’s response to Morocco, sent on 4 May and signed by general secretary Fatma Samoura, said the following:

“[…] you request confirmation that the FIFA member associations of Guam, American Samoa, Puerto Rico and the United States Virgin Islands have notified the FIFA general secretariat that they would decline to participate in the voting for the decision to award the right to hosting the 2026 FIFA World Cup.
Since the member associations you have mentioned have not yet made any such notification to the FIFA general secretariat, we are not in a position to provide the requested information.
Any further questions arising in this context will be dealt with at the 68th FIFA congress in Moscow in accordance with the applicable regulatory framework.”

On 22 May, Samoura signed a circular sent to all FIFA member nations reminding them of the bidding regulations article 4.2, and asked associations who were to decline taking part in the vote to notify FIFA by 11 June at the latest.

We asked FIFA if they had received any notifications from these four associations. We also asked if these associations’ voting eligibility is in fact subject to article 4.2.
FIFA did not answer our questions, but made a statement (see end of this article).

A question for the council?
According to the letter signed by Samoura, the question will be dealt with at the 68th FIFA congress, taking place in Moscow on 13 June, but this issue does not appear to be an item on the congress agenda.
The agenda for the meeting of the 36-member FIFA council three days before the full FIFA congress does, however, specifically mention “associations not allowed to vote.”

We asked FIFA if the the four nations’ voting eligibility will be decided by the FIFA council or by the congress.
Again, FIFA did not answer.

Either way, it has created another conflict of interest issue, according to the Moroccans.

The Canadian Victor Montigliani and the American Sunil Gulati are both FIFA council members, as is United States citizen and representative from American Samoa, Sandra Fruean.  In a letter dated 27 April, the Moroccan bid asked whether these FIFA council members had notified their conflict of interest to the FIFA general secretariat, as per article 3.6 of the FIFA bidding regulations.

According to the regulations, “In the event that a member of the FIFA Council has a conflict of interest, such member shall not perform their duties in connection with the Bidding Procedure for the hosting of the final competition of the 2026 FIFA World Cup, and shall in particular decline to participate in the voting process of the FIFA Council for the designation of the bids. A member of the FIFA Council shall, in particular, be considered to have a conflict of interest if they represent a member association that submitted a bid or are a national of such member association’s country. Members of the FIFA Council who decline to perform their duties in connection with the Bidding Procedure for the hosting of the final competition of the 2026 FIFA World Cup shall notify the FIFA general secretariat immediately.“

FIFA had not received any such notifications, FIFA general secretary Fatma Samoura replied on 4 May.
“Any further questions arising in this context will be dealt with in accordance with the applicable regulatory framework at the relevant upcoming FIFA Council meetings, in particular the FIFA Council meeting scheduled for 10 June 2018 in Moscow ,” she wrote.

We asked if these three council member will be allowed to be part of any decision-making process regarding this issue.
FIFA did not answer the question.

In an extremely tight race, these four votes could decide the outcome of the 2026 vote.
Who will decide whether they can vote?

The US view
At a press event in London on 6 June, the United bid was asked about their position on whether these four US territories should be allowed to vote.
“They’re FIFA member association, they have a right to vote, I don’t how you can change that. We’re not allowed to vote because we’re bidding, but they are completely separate federations,” United States Soccer Federation president Carlos Cordeiro said.
“Look, FIFA looks at it as ‘one association, one vote’ – they have the same benefits as we do, enjoy the same privileges, they got a right to vote – we would have a right to vote if we weren’t running ourselves. It’s not our decision to make. Ultimately that decision will be made by the four associations and by FIFA. We would only stress that we got into this race on the presumption that any eligible association under FIFA rules, meaning not someone suspended, had the right to vote. And that includes the four.”

Asked whether it really could be expected that these associations would declare any confict of interest and decline to vote, Cordeiro said it was a discussion these association will have to have with “their confederations’ heads and FIFA.”
“We don’t make that decision.”

FIFA’s statement:
“We refer you to circular 1630, which is available on FIFA.com. As you can see in the circular, FIFA’s member associations have been asked to inform the FIFA general secretariat, by 11 June 2018 at the latest, whether their delegates intend to decline to perform their duties (including exercising their right to vote) in connection with the bidding procedure for the hosting of the 2026 FIFA World Cup during the upcoming FIFA Congress.

Regarding the next meeting of the FIFA Council, and particularly the designation of bids, we refer you to article 3.6 of the Bidding Regulations.”

 

 

 

 

Ekstremutøveren

Personlige kokker, steinharde treningsrutiner og isbad klokken tre på natten. Cristiano Ronaldos ferd fra fjærlett driblefant til en av verdens beste spillere gjennom tidene, skyldes en disiplin og målbevissthet uten sidestykke.

Tekst Thore Haugstad
Illustrasjon Huthyfa Abdul Zahra

 

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Da Carlos Queiroz først oppdaget ham, var Cristiano Ronaldo en 15-åring som spilte for et av ungdomslagene i det berømte akademiet til Sporting Clube de Portugal. Queiroz hadde vurdert flere portugisiske stortalenter før, som Luís Figo og Rui Costa, men dette følte han var større. Flere år senere skulle de to jobbe sammen på landslaget og i Manchester United, hvor Queiroz ble henrykt over Cristianos treningsvilje. Han husker dagene før Champions League-finalen mot Chelsea i Moskva i 2008, da Cristiano øvde frispark for å vende seg til kampballen. Da de begynte å trene var resultatene håpløse. Skuddene fløy høyt over og utenfor. To dager gikk uten forbedring. Så, på dag tre, begynte Cristiano endelig å score.

«Lufttrykket er annerledes i alle baller og den der var et mareritt å finne ut av, men det viktigste var at Ronaldo aldri ga opp; selv ikke etter to dager uten hell», sa Queiroz til The Daily Mail. «Det er dét som gjør ham en nytelse å trene. Jeg liker å si at det er ikke trenerne som motiverer han; det er han som motiverer oss.»

Bakgrunnen til Queiroz var viktig for å lokke Cristiano til Old Trafford. Den Mozambique-fødte treneren hadde rikelig med kunnskap og kontakter innen Portugals ungdomsmiljø. Hans første trenerjobb var med det legendariske U20-landslaget: Han vant U20-VM både i 1989 og 1991, og trente spillere som Rui Costa, Luís Figo, Fernando Couto, Jorge Costa og João Pinto. Dobbeltriumfen ga Queiroz ansvaret for A-landslaget fra 1991 til 1993, før han trente Sporting fra 1994 til 1996. Da Cristiano glitret for Sporting i en vennskapskamp mot Manchester United i august 2003 – en prestasjon som førte til at Uniteds spillere tryglet ledelsen om å kjøpe ham – hadde både Queiroz og Sir Alex Ferguson fulgt ham i månedsvis. «Den kvelden innså jeg at Cristiano ikke lenger var noen hemmelighet», sa Ferguson. «Vi måtte få det gjort der og da.»

Umoden og udisiplinert
Cristiano ble klar for United 12. august 2003 for 12.24 millioner pund. (De andre kjøpene til Ferguson den sommeren var Tim Howard, Kléberson, Eric Djemba-Djemba og David Bellion.) Fire dager senere debuterte han i Premier League hjemme mot Bolton, da han erstattet Nicky Butt etter en time. Selv som 18-åring var han modig og direkte. Nærteknikken var suveren, og han gjorde forsvarsspillerne svimle med fart og kjappe overstegsfinter. Høyrebacken Nicky Hunt ble terrorisert. Kevin Nolan dro ham ned i feltet og forårsaket et straffespark som Ruud van Nistelrooy bommet. United vant uansett 4-0, og i etterkant snakket alle om Cristiano. «Det ser ut til at fansen har fått en ny helt», sa Ferguson. «Det var en vidunderlig debut, nesten utrolig.»

Da Cristiano ankom England var styrkene hans hurtigheten og teknikken. Kroppen var tynn og muskulaturen spe. Trumfkortet var dribleferdighetene, og overstegsfintene ble det første av mange varemerker. Han frustrerte like mye som han fortryllet. Med ballen i beina varierte sluttproduktet, og han ble ofte anklaget for egoisme og showboating. Uten ball kunne han være udisiplinert og upålitelig. Gary Neville, som tidligere hadde samarbeidet med den mer hardtarbeidende David Beckham, ble oppgitt over Cristianos umodenhet. Da Cristiano én gang prøvde å hælsparke ballen i mål i stedet for å rulle den i nettet, klikket Neville: «Hva i alle dager er det du driver med? Vi driver ikke med slikt i United.»

Men om Cristiano kunne kritiseres i kamper, var han upåklagelig på treningsfeltet. Innen kort tid var det klart at han hadde en helt spesiell drivkraft. Da spillerne tok kvelden, festet han vekter rundt anklene og begynte å trene finter. Roy Keane skrev i selvbiografien The Second Half: «Etter å ha sett ham spille og trene i et par dager, var reaksjonen min denne: ‘Denne gutten kommer til å bli en av de beste spillerne i verden’… Han var utrolig. Han var umiddelbart blant de mest hardtarbeidende spillerne i United. De fleste jeg kjente jobbet hardt, men Ronaldo hadde talentet i tillegg til arbeidskapasiteten.» Neville, som senere ble en fan av Cristiano, sa at han var «en maskin» på Carrington. Cristianos personlige ambisjoner ble også lagt merke til. «Han var alltid fascinert av å bli verdens beste spiller», skrev Neville i The Daily Mail. «Han hadde ingen problemer med å fortelle oss andre at dét var målet hans.»

Mesterplanen  
Denne målbevisstheten kom klarest frem i den fysiske treningen. Mick Clegg, lagets fitnesstrener fra 2000 til 2011, sa at kulturen i styrkerommet var sterk selv før portugiserens ankomst, med personligheter som Keane, Beckham og Ryan Giggs. Men da Cristiano kom, steg den enda et hakk.

«Han gjorde alt jeg ba ham om å gjøre – og mer», sa Clegg til The Sun. «Han levde for fotball 24 timer i døgnet. Jeg har aldri opplevd en mer dedikert spiller.» De to utviklet et tett profesjonelt bånd, og om Clegg var en lidenskapelig lærer, hadde han fått den perfekte student. Clegg fortalte BBC: «Han tenkte: ‘Jeg må bli spesiell, og jeg kommer til å lære meg hva enn jeg må for å bli det. Jeg kommer til å måtte følge en systematisk timeplan hver dag, hver uke, hver måned og hvert år, og gjøre alt jeg kan for å bli så god som overhodet mulig’. Han hadde en plan.»

Cristianos opphold i Manchester kan deles i to. Fra 2003 til 2006 var han en talentfull kantspiller i konstant utvikling. Til tross for frustrasjonene til enkelte i stallen, som Neville, ga Ferguson ham 29 ligakamper i debutsesongen. Den endte med fire ligamål. Året etter scoret han fem, og så ni. Forbedringene kom sakte, men sikkert.

I denne fasen fantes det noe paradoksalt ved Cristiano. Ved første øyekast var hovedvåpenet de lettbente driblingene som sendte så mange gutter ned på løkka for å terpe finter. Disse sololøpene skapte farligheter, men førte til få mål for ham selv. Da Cristiano først fant nettet, var grunnen ofte velberegnede løp inn i boksen. Fra sin startposisjon langs kanten ville han angripe bakre stolpe, eller legge seg ut i feltet for en 45-graders pasning. Han var fortsatt en finesse-spiller, men de eksplosive bevegelsene uten ball var allerede i utvikling.

Sidebacker hatet å møte ham. Da United skulle spille FA-cup-finalen mot Millwall i 2004, visste forsvarsspilleren Robbie Ryan at han var i trøbbel. «Jeg husker jeg så ham i begynnelsen, og han virket åpenbart god», fortalte Ryan The Independent i 2012. «Men et par måneder senere begynte han for alvor å lure spillere og score mål. Han var høy – jeg ante ikke hvor høy – og jeg vil ikke si at han var tynn. Han var ikke bygd slik som nå, men han var svær.»

United vant 3-0 og Cristiano scoret åpningsmålet ett minutt før pause. Ryan ble tatt av banen etter 74 minutter. «Jeg har aldri spilt mot noen som ham i hele mitt liv», sa Ryan senere. «Jeg var glad for å bli byttet ut.»

Enkelte prøvde å skremme Cristiano. Før en kamp i 2003/04-sesongen ble Leicester City-spissen James Scowcroft bedt av treneren Micky Adams om å gi ham en klassisk «velkommen til England»-takling.

«Jeg gjorde det han spurte om», sa Scowcroft til The Independent. «Men han var 20 meter unna før jeg hadde fullført taklingen.»

«Portuguese nancy boy»
Sommeren 2006 dro Cristiano til VM i Tyskland for å representere Portugal under Luiz Felipe Scolari. De nådde semifinalen, men ikke uten kontroverser. I kvartfinalen mot England ble Cristiano anklaget for å prøve å få Wayne Rooney utvist, før han så kastet bensin på bålet ved å blunke til Portugal-benken. I England var supporterne rasende. The Sun publiserte et bilde av Cristianos blunk innenfor en dartskive og kalte ham en «Portuguese nancy boy». Hetsingen var så ille at Ferguson måtte fly til Algarve for å overtale ham til å returnere til Manchester. (Skotten bombarderte ham først med tekstmeldinger, før han fant ut at han hadde brukt et gammelt nummer.)

Cristiano kom tilbake. Den neste bortekampen var mot Charlton. «Selvsagt buet de på tribunene», sa Ferguson i en ITV-dokumentar. «Men så, like før pause, fikk han ballen, driblet en spiller og traff tverrliggeren med et fantastisk skudd – og alle ble stille. De var livredde.»

Tidligere i august hadde Cristiano blitt gjenforent med United-stallen. «Da han kom inn i garderoben tenkte jeg: ‘Jeez, hva har skjedd med ham over sommeren?’», skrev Neville i The Daily Mail. «Da han kom til klubben hadde han vært denne tynne, hengslete gutten. Nå var han en lett tungvekter. Han hadde vært i styrkerommet over sommeren og det var som å se noen vokse opp i løpet av et par uker.»

Borte var de unødvendige fintene. Dessuten hadde spensten blitt enda bedre, han var sterkere og raskere, og med en kroppsbygning som var som snytt ut av en superheltfilm fra Hollywood.

Frisparkene begynte å suse i nettet regelmessig. Han kunne fyre av kjappe langskudd nærmest uten tilløp, og kanonkulene flakket forbi paralyserte keepere.

Instinktet hadde forandret seg. Han var fortsatt en ving, men når han utfordret forsvarsspillere var ikke lenger formålet å legge inn, men å skyte. Det virket som om det mentale selvbildet hadde skiftet fra en slepen kantspiller til en nådeløs avslutter. Dette førte til en ny og mer direkte stil – og flere mål. Innen slutten av mai 2007 hadde han scoret 17 ligamål, og United hadde tatt tilbake ligatittelen fra José Mourinhos Chelsea.

Tren, spis, svøm, sov, repeat
I løpet av neste sommer spurte enkelte kritikere om Cristiano kunne opprettholde formen. Det startet dårlig, både for han og United. De spilte 0-0 hjemme mot Reading, og fulgte opp med 1-1 i Portsmouth. Fem minutt før slutt skallet Cristiano til midtbanespilleren Richard Hughes og ble utvist. Han ble suspendert i tre kamper.

Suspensjonen ga Cristiano tid til å arbeide i fred. René Meulensteen, den nederlandske treneren som da jobbet i United, visste godt at han ønsket å bli best i verden. «Jeg fortalte ham: ‘Jeg kan hjelpe deg med dét’», sa Meulensteen til The Telegraph. Han laget et diagram av Cristianos spillerprofil. Det inneholdt taktiske faktorer som orientering og avgjørelser, fysiske faktorer, mentale faktorer som vinnerinnstilling og holdninger, og tekniske faktorer som pasninger, skudd og dribleferdigheter. Hva var hans beste kvalitet? spurte Meulensteen. «Dribleferdigheter», svarte Cristiano.

Meulensteen anklaget så Cristiano for å spille for galleriet. Den umodne tenåringen var borte, men da som nå krevde han å bli hyllet av publikum. «Cristiano, jeg har analysert målene dine fra forrige sesong og du scoret kun 23 fordi du alltid jaktet det perfekte målet», sa Meulensteen. «‘Se på meg! Rett i krysset!’ De viktigste spillerne er ikke de som hever seg selv, men laget sitt. Du tror at det er motsatt. Nei, nei, nei. Hev laget, og laget ditt vil deretter heve deg.»

Forvandlingen fra showman til målscorer hadde allerede funnet sted. Dét Meulensteen ønsket å gjøre var å innprente en mer klinisk mentalitet. Han oppfordret Cristiano til å tenke som en typisk målrotte, som Gary Lineker og Van Nistelrooy. «Det betyr ingenting hvordan du scorer og hvor du scorer, så lenge ballen går i nettet», sa han. Han utfordret Cristiano til å sette seg personlige mål. «Jeg tror jeg kan score mellom 30 og 35», sa Cristiano. Meulensteen var uenig. «Jeg tror du kan gå over 40. Denne uken skal vi trene avslutninger.»

De dro til treningsfeltet. I enkelte økter skjøt Cristiano fra ulike posisjoner og på ulike vis: Volley, chipper, ett touch. Hver øvelse hadde fire repetisjoner. I forkant ble han beordret til å skape et mentalt bilde av hva han ønsket skulle skje. Meulensteen ga ulike farger til målets fire hjørner og instruerte Cristiano om å rope ut hvilken farge han ville sikte på før han avsluttet. Ifølge treneren trengte dette gjennom til spillerens underbevissthet, som igjen forbedret instinktet.

Målmaskinen
Det tok litt tid før disse impulsene befestet seg. Cristianos første ligamål for sesongen kom ikke før i den åttende runden, borte mot Birmingham, hvor han scoret vinnermålet ved å tvinge frem en defensiv feil. Deretter fulgte to mål mot Wigan og to nye mål i Champions League borte mot Dynamo Kiev. Nå rant målene inn. Headinger, skudd på ett touch, straffer, duppende frispark. Han var ustoppelig. I januar 2008 scoret han sitt første hat-trick da United slo Newcastle 6-0 på Old Trafford. Seks uker senere, da de samme lagene spilte i Newcastle, mistet han balansen da han prøvde å dempe en ball. Publikumet jublet ironisk da han falt i bakken. Tre sekunder senere vant United tilbake ballen: Cristiano spratt opp på beina, mottok pasningen, smatt forbi Steven Taylor og scoret.

Enkelte mål var spesielt minneverdige. I kvartfinalen i Champions League borte mot Roma la Paul Scholes inn foran mål; Cristiano stormet inn i feltet, steg majestetisk til værs og headet inn åpningsmålet. I finalen mot Chelsea nikket han inn et innlegg fra West Brown. Da sesongen var over var United konger både i England og Europa. Cristiano hadde stått for 31 ligamål og 42 totalt. Senere vant han Ballon d’Or og FIFA World Player of the Year for året 2008. Han hadde nådd målet. Gutten fra Madeira hadde blitt best i verden.

Cristianos siste sesong på Old Trafford skulle ikke bli like bra. På sommeren hadde han flørtet med Real Madrid, og det virket som en overgang lå i luften. Han scoret 18 ligamål og 26 i alle turneringer, blant annet et langskudd fra 35 meter borte mot Porto. Scoringen gjenspeilte hans eksplosive fysikk: Få andre spillere hadde hatt nok krutt i støvlene til å finne nettet fra et slikt hold. Da han forlot Manchester var han en titan av en fotballspiller; en atlet som kunne tilhørt Mount Olympus. Alt han hadde blitt, hadde han bygget selv.

«Nani og Anderson kom begge i 2007 i en lignende alder som Ronaldo, men forskjellen var astronomisk», sa Manchester Uniteds fitnesstrener Clegg til BBC. «Forskjellen var forståelsen og kunnskapen om hva som skal til for å bli best. Ronaldo var foran alle andre.»

Cristiano hadde hyret inn en egen kokk for å forsikre seg om at han spiste riktig. Han hadde kjøpt et hus med et spesialdesignet svømmebasseng for å akselerere restitusjonsprosessen. Da fellestreningene var ferdig, forsvant Cristiano inn i gymsalen for å trene beinmuskler. Deretter dro han hjem, spiste, svømte og sov, for så å komme tilbake for flere repetisjoner neste morgen. Slik trente han i seks år. «Vi trente fart, styrke og reflekser; alle egenskapene han trengte på banen», sa Clegg. «En betydelig del av arbeidet mitt handlet kun om ham. Jeg dro til og med til Montreal for å søke etter kognitive apparater og andre måter som kunne få det lille ekstra ut av ham.»

«Han elsket livet her, men han visste samtidig at han var på en reise, og at den ville føre ham videre til andre steder.»

Cristiano har vunnet Ballon d’Or tre ganger, i likhet med Johan Cruyff, Michel Platini og Marco van Basten. Han trenger én til for å tangere Lionel Messi.
Cristiano har vunnet Ballon d’Or tre ganger, i likhet med Johan Cruyff, Michel Platini og Marco van Basten.
Han trenger én til for å tangere Lionel Messi.

Magi i Madrid
I 2009 ble Cristiano presentert på Santiago Bernabéu som Real Madrids nye stjerne. Han var 24 og kostet 80 millioner pund. Rundt 80 000 supportere hadde samlet seg på stadion – et bemerkelsesverdig antall for en spillerpresentasjon – for å se ham vinke, smile og sparke et par fotballer. Selve gressmatten holdt på å bli lagt om, så han kom ut på et grønt teppe. Tidligere på sommeren hadde han gått gjennom medisinske tester mens han var på ferie i Portugal. Den offisielle testen, på samme dag som presentasjonen, var problemfri. «Han har en ekstraordinær hjerte- og lungekapasitet», sa Carlos Díez, klubbens hoveddoktor. «Vi har nå supplert alt vi gjorde i Portugal og fullført de spesifikke testene. Nå kan vi begynne å jobbe med et individuelt program for å forbedre prestasjonen hans.»

Sommeren hadde blitt dominert av tilbakekomsten til Florentino Pérez, som hadde erstattet Ramón Calderón etter å ha vunnet presidentvalget uten motstandere. I hans første periode som president, fra 2000 til 2006, hadde Pérez skapt sitt berømte galácticos-lag ved å kjøpe Zinédine Zidane, Figo og Beckham. Ambisjonene var ikke stort mindre denne gangen. Før Cristianos ankomst hadde han hentet Kaká fra AC Milan for 56 millioner pund, og avtalt en overgangssum på 30 millioner pund med Lyon for Karim Benzema. I august kom Xabi Alonso fra Liverpool for samme pris. Den nye treneren var Manuel Pellegrini, hentet fra Villarreal. Galácticos 2.0 var klare til kamp, med Cristiano i spissen.

Under presentasjonen snakket Cristiano om hvordan han alltid hadde drømt om å spille for Real Madrid. Dette kunne virke som typisk PR-snakk, men akkurat her var ikke ordene tomme. Veien til verdenstoppen for enkeltspillere går gjerne via Real Madrid eller Barcelona; de to høyeste plattformene for individuell gjenkjennelse. Hvorvidt Real Madrid er «verdens beste klubb» kan debatteres, men prestisjen som ligger i historikken og galleriet av tidligere stjerner kan ikke betviles. Fristelsen å gjøre sitt eget navn til en del av denne legenden er enorm. Og Cristiano hadde ingen planer om å hvile på laurbærene. Han skulle bli enda bedre.

Sesongen startet bra. Real Madrid vant sine fem første ligakamper. Men det ble ingen troféer til slutt. De tok 96 poeng i La Liga, men kom bak Pep Guardiolas Barcelona. I Champions League røk de ut i åttedelsfinalen mot Lyon, og i cupen tapte de 4-0 mot tredjedivisjonslaget Alcorcón; en flause som fikk sitt eget navn – Alcorconazo. Pellegrini ble sparket. Cristiano scoret 26 mål på 29 ligakamper, og 33 totalt, men ble overskygget i La Liga av Lionel Messi, som vant Pichichi-troféet ved å hamre inn 34. Cristiano kom ikke en gang på andreplass, da lagkamerat Gonzalo Higuaín snek seg foran med 27.

Dette til tross hadde Cristiano levert en stor sesong. På én måte hadde han gått tilbake til å utrette det spektakulære. Mange av målene hadde vært basert på ren individuell kvalitet; hverken før eller siden hadde han vært mindre avhengig av sine lagkamerater. Snakker man om sololøp og frispark, var det hans beste sesong til nå. Friheten han fikk av Pellegrini hjalp ham til å finne en balanse mellom nådeløse avslutninger og fotrappe driblinger som aldri skulle bli bedre. Om spilleren vi kjenner i dag scorer oftere enn den i 2009/10, ligger den estetiske verdien av målene nå milevis unna.

96 meter på 10 sekunder
Neste sommer kom José Mourinho. Dette startet en ny fase i Cristianos utvikling. Som den metodiske treneren han er, installerte Mourinho et kalkulert system hvor Cristiano fikk en mer spesifikk og restriktiv rolle. Han ble nå definert som en venstre kantspiller, men den generelle profilen var vanskelig å kategorisere. «Vi prøver å finne posisjonen som er mest komfortabel for Cristiano», sa Mourinho i 2011. «Og det er alltid en debatt. Er han en angriper? Jeg tror ikke det. Jeg tror han ønsker å utfordre én mot én. Er han en ving? Nei, fordi han er også en målscorer, og når du er en ving, hvor mange mål scoret du per sesong? Et halvt dusin? Jeg tror han er en blanding av de to. Han har alt.»

Denne bedømmelsen hadde vært korrekt da Cristiano først ankom Madrid. Men balansen forandret seg fort. Cristiano skrinla sololøpene og konsentrerte seg om å bli en ren avslutter: Mindre finesse, færre detaljer; mer direkte og effektiv. Færre touch, flere mål. Under Pellegrini hadde lagkameratene gitt ham ballen og ventet på å se magi. Mourinho bygget laget slik at han skulle få ballen i situasjoner som allerede var farlige: Én mot én, innlegg mot bakre stolpe, tidlige stikkere. Cristiano forbedret akselerasjonen, refleksene og timingen i løpene. Han ble den skarpeste og mest fokuserte angriperen i verden; en mester i headinger og kjappe avslutninger.

Mourinho konstruerte systemet rundt ham. Trenerens 4-2-3-1 var en perfekt kontringsmaskin: Mesut Özil sentralt, Ángel Di María på høyre, Alonso og Sami Khedira dypt på midtbanen. Da de kontret angrep de med fire spillere. Cristiano og Di María styrtet fremover sammen med Özil, mens alenespissen – Higuaín eller Benzema – løp på tvers av forsvarsrekken. Kombinasjonen av Özils perfekte pasninger og eksplosiviteten til Cristiano og Di María gjorde dem ustoppelige i overgangsfasen. Avleveringene gikk umiddelbart i lengderetning, mens bevegelsene var synkroniserte og forhåndsbestemte. Real Madrid angrep med farten og giftigheten til en kobra.

Og Cristiano var stjernen. I 2010/11-sesongen puttet han 40 mål i La Liga og 53 i alle turneringer. I 2011/12 økte han til 46 ligamål og 60 totalt, og i 2012/13 var tallene 34 og 55. Forvandlingen hadde nådd et nytt trinn. Analyserer man ligamålene fra 2011/12, finner man en klar utvikling: Av de 32 han scoret fra åpent spill – altså ekskludert 12 straffer og to frispark – kom 20 på ett touch. Årsaken var åpenbar: Mourinho hadde installert spesifikke angrepsmønstre som skapte situasjoner hvor Cristiano ble servert inne i boksen eller i bakrommet. Cristiano trengte ikke lenger å drible seg mot faresonen. Han scoret målene ved å reagere raskere, løpe kjappere og hoppe høyere enn samtlige forsvarsspillere i La Liga.

Carlo Ancelotti og Cristiano hadde et strålende forhold. Sent i mai la Cristiano ut et bilde av ham og Ancelotti med meldingen: «En stor trener og fantastisk person. Håper vi jobber sammen igjen neste sesong.» Det skjedde ikke.
Carlo Ancelotti og Cristiano hadde et strålende forhold. Sent i mai la Cristiano ut et bilde av ham og Ancelotti med meldingen: «En stor trener og fantastisk person. Håper vi jobber sammen igjen neste sesong.» Det skjedde ikke.

24-timers-utøveren
Tolv år etter den lekne debuten på Old Trafford føles det rart å si at Cristianos fremste kvaliteter ikke er basert på teknikk. Men det er sant. Det er mentaliteten og fysikken som gjør ham spesiell. Han er fokusert, utholdende og lar seg ikke distrahere. Mål hamres inn på instinkt. Utenfor banen er disiplinen vanvittig. Mourinho, som kom på kant med ham i sin siste sesong i Madrid, kalte ham «den mest profesjonelle spilleren jeg noen gang har møtt». Da Carlo Ancelotti ble spurt om noe lignende i et intervju med Financial Times, blåste han ut kinnene i beundring. Ett år tidligere hadde Ancelottis assistenttrener Paul Clement fortalt to historier. «Jeg husker en kamp hvor vi kom tilbake klokken tre på natten, og det første han gjorde var å ta et isbad», sa Clement til The Guardian. «En annen gang kom vi hjem fra Istanbul klokken seks på natten. Da spurte han fysioterapeuten om en massasje.»

Denne dedikasjonen har ført til en enorm fysikk. Den atletiske profilen han bygde i United har fortsatt å utvikle seg, og en mistenker at han kunne gjort det brukbart i friidrett. I en kamp mot Atlético Madrid i 2011/12 vant Real Madrid ballen etter en defensiv corner og kjørte en kontring. Cristiano, som hadde vært nede i egen boks, sprintet over hele banen og avsluttet angrepet. (Han traff stolpen.) Senere kom det frem at han hadde løpt 96 meter på 10 sekunder. Usain Bolts verdensrekord på 100 meter er 9.58.

I 2011 tok Cristiano en rekke tester på et laboratorium ved universitetet i Chichester, i England. Det viste seg at han kunne hoppe 78 centimeter; syv centimeter høyere enn en gjennomsnittlig NBA-spiller. I 2012/13, da Real Madrid møtte United i åttedelsfinalen av Champions League på Santiago Bernabéu, steg han over Patrice Evra og headet inn et innlegg. I pausen skulle Ferguson til å gi Evra en skyllebøtte. Da han så reprisen, trakk han det tilbake. «Kneskålen hans var på høyde med Evras hode», sa Ferguson. «Selv ikke Messi kan gjøre det der.»

Fysisk perfeksjon
De statistiske sammenligningene mellom Cristiano og Messi overskygger ofte en veldig elementær forskjell. Messi skiller seg ut med ballen i beina; Cristiano gjør det samme uten. Snakker man om tekniske ferdigheter er Messi spesiell; overblikket og intuisjonen føles naturlig, nesten medfødt. Han hører hjemme på løkka med ballen under armen, hvor fotball spilles i sin reneste og mest uskyldige form.

Cristiano er ikke like begavet, men kompenserer med sin disiplin og målbevissthet. Det virker for eksempel utenkelig at Cristiano kan slurve med sin egen diett, slik som Messi av og til har gjort de siste årene. Om Messi er et naturtalent, har Cristiano blitt bygd. Om Messi er en artist, er Cristiano en maskin. Om Messi er en hyllest til genialitet, er Cristiano et formidabelt sluttprodukt av ren viljestyrke.

Begge kan beundres på hver sin måte. I 2014 skrev The Times-skribenten Matthew Syed: «Det finnes noe veldig estetisk med Ronaldo som stikker dypere enn statistikker og mål. Det handler om den nærmest perfekte symmetrien mellom hvor beina hans står plantet. Det handler om inntrykket at i hver eneste del av hva man kan kategorisere som tekniske ferdigheter – driblinger, pasninger, avslutninger, eller det å storme fremover for å produsere en modig heading, som kraftstøtet fra nær straffemerket mot Roma i kvartfinalen i Champions League i 2008 – er han i øverste klasse.»

«Det handler om den suverene balansen og fysikken. Du kan nesten si at Ronaldo er, med hensyn til fotball, komplett. Alt er i perfekt proporsjon. Han er fotballens vitruviske mann.»

Den vitruviske mann er den berømte tegningen til Leonardo Da Vinci fra rundt 1490, som viser et eksempel på det ideale forholdet mellom menneskekroppens proporsjoner og geometri. «Jeg vil si at han er perfekt fysisk sett», sa Clegg om Cristiano. «Fra høyden til kroppsfasongen, muskeltypen, fettprosenten, utholdenheten, fleksibiliteten, kraft og styrke – de er i perfekt balanse.»

Aldri fornøyd
Cristianos utvikling fortsatte under Ancelotti. I 2014 vant han sin andre Ballon D’Or, og en tredje kom i 2015. Forrige sesong scoret han 48 mål på 35 ligakamper. Startposisjonen som venstre kant har forblitt den samme under Rafa Benítez, men forvandlingen fra dribler til målscorer har aldri stoppet. Til tider spiller han i praksis som ren spiss. Alle vet at han vil luske inn i boksen flere ganger per kamp, men få klarer å markere ham. Han er fortsatt kjappere, sterkere, kvikkere i hodet. Selv etter å ha passert 30 år, viser han ingen tegn til aldring.

Det sies ofte at det er vanskeligere å forbli på toppen enn å komme dit, men for Cristiano virker det motsatte sant. Drivkraften hans blir aldri redusert. Motivasjonen er personlig. Hva enn han måtte si om å ønske å hjelpe laget, peker alt mot at han drives av individuelle rekorder, personlige målstatistikker og hans egen plass i historiebøkene. Det handler om hvordan han vil bli husket. Den enorme energien er direkte knyttet til bunnløs egoisme og selvopptatthet.

Ikke alle spillere fungerer slik. Ta Thierry Henry, som selv i sine beste år virket mer motivert av spillet i seg selv enn individuelle målsetninger. Som Arsène Wenger jaktet han ofte det perfekte mål. Han sentret gjerne til en lagkamerat om han var alene med keeper, og han kunne bli rasende om de ikke gjorde det samme. Fotball var kunst, ikke rekorder og tall. Når kampene gikk mot slutten og Arsenal ledet klart, kunne Henry stoppe opp, ta livet ut av angrepet og trille ballen tilbake til egen keeper. Det brydde vel ikke ham om han scoret ett til eller ikke.

For Cristiano er det siste målet i en 6-0-seier nesten like betydningsfullt som det første. Selv om laget har vunnet kampen kan han alltids forbedre sine egne rekorder. Fokuset opprettholdes over hele kampen, noe som forklarer hvorfor han scoret spesielt ofte i det siste kvarteret. I en kamp mot Elche i fjor hvor han allerede hadde scoret et hat-trick, og Real Madrid ledet 4-1, ble han rasende på seg selv for å ha bommet med en heading fra spiss vinkel. I en annen kamp, mot Athletic Club, traff ballen skulderen hans og rullet over streken. Flaksemålet var meningsløst: Real Madrid ledet 4-0 og klokken sto på 88 minutter. Men ikke for Cristiano. Han løp mot hjørneflagget, smilte bredt, og gjorde sin vanlige feiring. Hadde Henry scoret et lignende mål, hadde han sannsynligvis blitt mer flau enn stolt.

Det er nettopp denne umettelige apetitten som har drevet Cristiano til toppen. Det er hans største styrke. Sulten, disiplinen og immuniteten mot selvtilfredshet.

«Jeg har jobbet med noen utrolige spillere, som Zinédine Zidane, men Ronaldos mentalitet skiller ham fra resten», sa Queiroz. «Han matcher alle deres styrker, men har i tillegg andre som er enda bedre, som målbevisstheten. De er alle utrolige sportsmenn, men måten denne gutten har jobbet på siden han var 17 år, perfeksjonismen, besettelsen… For ham er det ikke nok å bare være god. Han må være best.»

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Kampen som skapte Liverpool

Etter tap både hjemme og borte mot Røde Stjerne i Europa, bestemte 
Bill (Shankly) og Bob (Paisley) seg: Liverpool skulle slutte å behandle 
hver fotballkamp som en krig, og heller holde på ballen.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Lars Sivertsen

 

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Ikke alle revolusjoner finner sted i maktens korridorer eller på verdensbyers store samlingsplasser, men få av dem kan vel ha vært planlagt i mer usannsynlige omgivelser enn den som overtok engelsk fotball i november 1973. Revolusjonens episentrum var et trangt, vindusløst kott som lå i korridoren som leder til Anfields garderober. Her satte seks menn i gang en stilistisk forskyvning som resulterte i at engelske klubber regjerte i Europa på det sene 70- og tidlige 80-tallet, en dominans som kun ble stoppet av den traumatiske Heysel-katastrofen og den resulterende utestengelsen av engelske klubber.

Støvelrommet, som historien nå kjenner det som, var lite og avfeldig, og den ene veggen var dekket av kroker til spillernes fotballstøvler, samt lagbilder og toppløskalendere. Joe Fagan, Liverpools førstelagstrener under Bill Shankly, som mye senere også ble klubbens manager, hadde begynt tradisjonen med å diskutere kamper her etter at fløyten var gått for full tid. Rommet var også besmykket med øltønner, som de hadde fått fra formannen for Guiness Exports fordi Fagan tidligere hadde drevet bedriftslaget deres i den lille byen Runcorn sør for Liverpool. I begynnelsen var det bare han og Bob Paisley, som i de dagene var klubbens fysioterapeut, som møttes, men gradvis begynte også stadig flere fra klubbens trenerstab å komme innom. “Du får en mye mer omfattende diskusjon i støvelrommet enn i styrerommet,” sa Paisley. “Hva som foregikk forble mellom de fire veggene. Stedet hadde en viss mystikk.” Motstandernes managere ble invitert dersom de var villige til å dele informasjon og meninger om spillere, og til og med Elton John besøkte rommet i sin periode som styreformann i Watford. Legenden vil ha det til at da han ble tilbudt en drink, ba han om en rosa gin – men mottok en øl.

Bøttekott som database
Gradvis ble støvelrommet viktigere og viktigere, og det ble i praksis et bibliotek der trenere kunne referere til bøker der detaljer om trening, taktikk og kamper var loggført. I Winners and Losers: The Business Strategy of Football, hevder økonomen Stefan Szymanski og forretningskonsulenten Tim Kuypers at Liverpools suksess på 70- og 80-tallet var et resultat av deres organisatoriske struktur, og støvelrommet var en avgjørende del av denne. Shankly ble etterfulgt av Paisley, som ble etterfugt av Fagan, som ble etterfulgt av en annen mann fra “innsiden”, nemlig klubbens kaptein Kenny Dalglish. “Støvelrommet,” skrev de, “virker å ha vært en slags database for klubben, ikke bare for tall og fakta, men for klubbens ånd, dens holdninger og dens filosofi.” Det fantes en kontinuitet av tanker, og den ble bare brutt da Graeme Souness – som hadde forlatt Liverpool i 1984 – erstattet Dalglish i 1991. Det var også da Liverpools overlegenhet begynte å visne.

Men akkurat den novembermorgenen i 1973 var stemningen laber. Liverpool hadde dagen før blitt slått ut av europacupen av Røde Stjerne. Hadde det bare vært et nederlag ville det kanskje blitt akseptert: Gode lag beseires tross alt av og til av andre gode lag. Men dette var noe annet. Dette var en kamp der Liverpool var blitt, om ikke overspilt, så i hvert fall overlistet. Etter første kamp, på Marakana i Beograd, hadde man en følelse av at Liverpool hadde gjort akkurat nok. Liverpool viste mye av roen, men lite av formen de vant seriegull med forrige sesong, men var likevel relativt optimistiske med tanke på å nå kvartfinalen i europacupen.

Man var likevel bekymret over at, som Davi Lacey skrev i The Guardian “selv om sedvanlige kvaliteter som fysikk og utholdenhet var der, var mye av Liverpools spill deprimerende lite kreativt, spesielt sammenlignet med de slu, instinktive ferdighetene til motstanderen.” Tidlig i kampen hadde Røde Stjerne dominert ballinnehavet, men de var ute av stand til å avslutte angrepene sine. Til slutt, seks minutter før pause, fant de en vei gjennom. Vladimir Petrović, som nå er landslagstrener for Serbia, var arkitekten bak det hele – han lurte seg forbi Liverpools høyreback Chris Lawler og sprintet 40 meter mot mål. Pasningen ble slått innover i banen, der Vojin Lazarević hælflikket ballen videre til Slobodan Jankovic, som etter å ha utvekslet pasninger med Stanislav Karasi blåste ballen i mål bak Ray Clemence fra hjørnet av sekstenmeteren. Tre minutter etter pause la Vojslav Bogićević på til 2-0 etter at Liverpools offsidefelle sviktet totalt etter en kort korner.

Bill og Bob tar grep
En uke etter at England var blitt slått ut av VM-kvalifiseringen av Polen, virket det som om europacupen var i ferd med å bli revet ut av engelske hender av østeuropeisk motstand, men med 18 minutter igjen ble håpet tent. En corner fra Steve Heighway ble bare halvveis klarert av Røde Stjerne, og høyreback Lawler fikk sin oppreisning i form av en scoring med venstrefoten. Selv om Røde Stjerne hadde vært det beste laget, hadde de kun en ettmålsledelse å vise til, og Liverpool har bevist utallige ganger hvor lite det kan være verdt på Anfield.

Bill Shankly var en stor motivator og organisator, men ingen taktiker. Han pleide å overlate den siden av spillet til Bob Paisley, og den gangen han faktisk deltok på et ukelangt trenerkurs ved Englands nasjonale treningssenter i Lilleshall, kjedet han seg så mye at han dro hjem allerede på dag to. Men likevel hadde han fra den dagen han ankom Liverpool en veldig klar formening om den generelle stilen han ønsket å spille. I en artikkel i The Liverpool Echo fra desember 1959 het det at “Shankly er en disippel av spillet slik det spilles på kontinentet.” Dette krever kanskje en forklaring. I britiske øyne var resten av Europa en udefinert enhet som spilte fotball på samme måte – ved å slå pasninger fremfor å være direkte, med fokus på sluhet fremfor styrke, et inntrykk som ble skapt av de ymse europeiske lagene som turnerte England og avslørte engelsk fotballs tekniske begrensninger. Denne prosessen begynte med Østerrike i 1932, ble videreført av Dinamo Moskva i 1945 før den kulminerte i 6-3-tapet mot Ungarn i 1953.

“Spillere som ikke har ballen er, ifølge han, like viktig som spilleren som har ballen,” het det videre i Echo-saken. “Kontinental fotball er ikke den late manns måte å spille fotball på. Shankly vil sikte mot slike skarpe offensive bevegelser som de på kontinentet bruker til å skjære gjennom et forsvar som er “lukket” etter britiske standarder. Han vil drive sine spillere til å lære seg å ta imot ballen og bevege den videre i samme bevegelse. Han vil drive dem mot å utøve total beherskelse av ballen.”

Dette kan ha vært en overdrivelse, men Shankly la helt klart mye vekt på kontroll; får du til førstetouchen blir alt det andre så mye enklere, mente han. Paisley, som sto for det meste av treningen, krevde at ballen skulle spilles raskt, og grunntanken han drillet inn i laget var enkel: Hvert fraksjon av et sekund en spiller har ballen er en fraksjon av et sekund mindre for den neste spilleren. På treningsfeltet i Melwood satte han opp fire plater slik at de formet et kvadrat. En spiller ville så stå i midten og få baller kastet mot seg fra de fire hjørnene, og han ville få beskjed om han skulle ta de på direkten eller dempe de. “Først og fremst,” sa Shankly, “er målsettingen at alle kan ta imot ballen og gjøre de grunnleggende tingene i fotball. Ta imot, slå pasning … ta imot, slå pasning … hele tiden. I forsvaret ser du etter noen som kan få ballen under kontroll umiddelbart og slå en pasning fremover. Det gir dem mer rom og tid til å puste. Dersom du bruker tid, har motstanderen allerede sprunget tilbake bak ballen. Det er en veldig enkel tanke, og selvsagt en som er veldig økonomisk.”

“I Liverpool har vi ingen som løper inn i ingenmannsland, løper fra sin egen banehalvdel med ballen inn på motstanders banehalvdel. Dette oppmuntrer vi ikke i det hele tatt, det er tull. Dersom du får ballen for Liverpool ønsker du alternativer, flere valg … du vil ha minst to spillere å sentre til, kanskje tre, kanskje flere… Få tak i ballen, slå en rask pasning, så går den fra meg til noen andre og tilbake igjen. Du kommer kanskje ikke veldig langt, men motstanderens mønster endrer seg. Til slutt vil noen slippe gjennom.”

Bob Paisley til høyre var hjernen bak Liverpools lille revolusjon på midten av 70-tallet: Heretter skulle klubben spille ballbesittende fotball.
Bob Paisley til høyre var hjernen bak Liverpools lille revolusjon på midten av 70-tallet: Heretter skulle klubben spille ballbesittende fotball.

Stjernesmell på Anfield
Laget som vant seriegull i 1964 spilte i en ortodoks W-M-formasjon, men Shankly var klar for å gjøre endringer. Sesongen etter skulle Liverpool møte Anderlecht i andre runde av europacupen kort tid etter at England hadde spilt treningskamp mot det belgiske landslaget – med sju Anderlecht-spillere i startoppstillingen. Shankly var på Wembley for å se kampen, og så at offensive spillere som Paul van Himst og Jef Jurion ville utgjøre en trussel også mot Liverpool. I oppgjøret mot Anderlecht var det beslutningen om å bytte til røde shortser – det var den første gangen Liverpool spilte i helrødt – som vakte mest oppsikt, men vel så viktig var det at en angrepsspiller ble ofret til fordel for å bruke Tommy Smith som en ekstra midtstopper, et tidlig tilfelle av et engelsk lag som brukte fire mann i forsvar.

Dette vitnet om en viss fleksibilitet, en bevissthet om at den engelske måten ikke var den eneste måten å gjøre ting på, men Paisley innrømmet at “vår tilnærming var litt panisk. Vi behandlet alle kamper som en krig. Britisk fotballs styrke lå i kamp om ballen, men de kontinentale tok det fra oss ved å lære seg å avskjære pasninger.” Liverpool hadde blitt most 5-0 av Ajax i Amsterdam-tåken i 1966, men da skyldte Shankly på uflaks.

Fem år senere spilte Liverpool uavgjort 0-0 hjemme mot Bayern München i Cupvinnercupen, og de tapte returoppgjøret 3-1. Det resultatet, og spesielt måten Bayern hadde spilt på Anfield, ga resonans. Sakte, men sikkert begynte Liverpool å endre seg. Revolusjoner har alle et kritisk øyeblikk, et tidspunkt da en grense er blitt krysset og ting aldri kan bli det samme igjen, men det oppstår aldri spontant – det finnes alltid en prosess. “Vi ble utsatt for all verdens utenlandske metoder i sesong etter sesong, og vi tjente enormt på det,” sa vingen Ian Callaghan. “Vi var det første britiske laget som sentret ballen som de kontinentale, som spilte seg ut bakfra på den måten de alltid hadde gjort det. Etterhvert som tiden gikk, la spillerne merke til større og større vektlegging på arbeid med ball på treningsfeltet, og mindre utholdenhetstrening. Det handlet hele tiden om ballberøringer, ballen var alltid, alltid målet. Dette var uhørt i Storbritannia på denne tiden.”

Cup-exitene mot Ajax og Bayern fikk kanskje noen til å stille spørsmål, men etter nederlaget mot Røde Stjerne gikk det ikke lenger an å ignorere realiteten: Det ble anerkjent at dette var et seriøst problem. Dette var ikke et slumpetreff, det var ikke et nederlag mot en av de mektige europeiske klubbene, dette var et nytt tilbakeslag i et tilbakevendende mønster. Kanskje Englands mislykkede forsøk på å kvalifisere seg til VM påvirket stemningen, og førte til at man stilte spørsmål ved de engelske metoder generelt. Det var bare sju år siden England hadde vunnet VM, men mangelen på suksess i Europas fremste klubbkonkurranse indikerte at de fysiske og organisatoriske kvalitetene som lå til grunn for den triumfen ikke lenger var tilstrekkelige. Liverpool arrangerte et møte i støvelrommet, og for en gangs skyld var Shankly tilstede. Det var også Fagan og Paisley, som fikk selskap av Ronnie Moran, reservelagstreneren, Tom Saunders, sjefen for spillerutvikling og sjefstrener Reuben Bennett, en dyster skotte som var opptatt av disiplin, og som var kjent for sin tendens for å gi skadde spillere beskjed om å gni vekk smertene med en stålbørste eller en kippers.

Den engelske syken
Det var ikke akkurat krisesamtaler, men temaene de diskuterte var fundamentale: Hvorfor var Liverpool, som var så dominerende i hjemlig liga, så sårbare i Europa? Til tross for bakteppe av engelsk underprestering, sier det mye om Shanklys perfeksjonisme at han så et problem i det hele tatt. Tross alt, Liverpool hadde vunnet UEFA-cupen sesongen før etter å ha slått Borussia Mönchengladbach 3-2 sammenlagt over to finaler. Men i årene før den triumfen hadde Liverpool røket ut av Europa mot lag som Ferencváros, Athletic Bilbao and Vitória Setúbal. Kanskje ikke lilleputtlag, men helt klart ikke Europas elite heller. Om UEFA-cuptriumfen mot Gladbach tydet på at Liverpool hadde funnet en løsning, viste tapet mot Røde Stjerne sesongen etter at det ikke var tilfelle.

“Det er et bra lag,” sa Shankly etter den første kampen, “selv om våre fans ikke ville betalt for å se fotballen de spiller.” Kanskje var det en del av hans bravado, hans forsøk på å få laget sitt til å føle at de var best i verden, men utsagnet røret også ved en viktig sannhet. Engelske fans reflekterte ubevisst den engelske fotballkulturen, de krevde at ballen skulle spilles fremover. De ville ikke se ryddig pasningsfotball – de ville ha drama, spenning og angrepsfotball. I The Football World påpeker Steven Wagg at “teknokratiet” kom sent til britisk fotball, og viser til at Dinamo Mosvka under deres vellykkede englandsturné i 1945 ble fordømt. I deres fokus på “finslig” pasningsspill og samarbeid føltes det at “maskulinitet så vel som individualitet” var blitt spottet. Dette forble tilfelle helt frem til åttitallet, da Graham Taylor i 1983, etter å ha sett sitt Watford-lag bli slått av Sparta Praha, påpekte at intet engelsk lag ville fått lov å spille med slik tålmodighet. Faktisk er murringen over Barcelona og hva Arsène Wenger har kalt deres “sterile dominering” av kamper beviset på at denne holdningen fremdeles holder stand.

Dedikert og dyktig
Men likevel var Røde Stjernes stil skapt på engelske idéer. Etter at hans karrière som spiller var blitt avsluttet av en skade, begynte Miljan Miljanić en lang trenerutdannelse. Som en del av denne kom han til England. Med en koffert full av hermetisk mat sov han i varebilen han kjørte for å spare penger. Han så dusinvis av kamper, og var spesielt betatt av 4-3-3/4-4-2-hybriden England brukte da de vant VM i 1966. Senere det året ble han ansatt som trener for Røde Stjerne, og han begynte å innføre det han hadde lært.

“Han så verdensmesterskapet i England og han kopierte det. Han kopierte en del av den brasilianske modellen for forsvarsspill, fordi i den brasilianske modellen gikk alltid en av forsvarerne fremover i banen når de hadde ballen,” forklarte midtbanespilleren Jovan Aćimovic. “Han følte dette var nyttig. Fansen likte det ikke først. De var vant til aktiv fotball og å prøve å vinne på den måten. Det var en betydelig endring, å kvele kampen mer og forsvare seg mer. Det tok nesten ett år før folk ble vant til det, media og fans.”

“Miljanić hadde en utrolig sult etter kunnskap og kjærlighet for fotball. Han jobbet med fotball 20 timer i døgnet. Han lærte seg selv, og han lærte oss også. Han var glimrende og metodisk. Senere utviklet han seg som en veldig kløktig taktiker, men det som var avgjørende var hans hunger etter innovasjon og kunnskap. Gjennom research fant han det han lette etter, og han klarte å gjøre oss til gode spillere og et godt lag.”

Shankly var kanskje ikke imponert av Røde Stjernes ballbesittende tilnærming i Beograd, men på Anfield gikk de enda lengre inn i denne typen taktisk terreng som engelskmennene ikke synes noe om. “I jugoslavisk fotballs historie har det alltid vært regnet som en stor hendelse når vi spilte mot engelske lag,” forteller Aćimović.

“Vi var unge i alder, men vi hadde erfaring. Vi kjente til vanskelige bortekamper. Selvsagt visste vi om Anfield og The Kop. Og vi var forberedt. En av våre hovedmål var å overleve de første 10-15 minuttene. Vi visste at på grunn av fansen ville det være et enormt press i åpningsperioden. Det var en av de sjeldne kampene der treneren traff med alt. Taktikken var perfekt. Det var tydelig at dersom vi spilte et åpent spill, ville våre sjanser for å slå Liverpool ikke være så store. Vi var trente for å unngå dette, for å gå med en tilnærming som satte trygghet først.”

Bogićević, som normalt sett lå som et midtbaneanker, ble brukt til å motvirke hodetrusselen fra Toshack, mens Kiril Dojčinovski markerte Keegan så tett at, som Lacey skrev i The Guardian, “det var som om han var hans siamesiske tvilling”. Røde Stjernes tilnærming var mer sofistikert enn bare å markere nøkkelspillere eller holde mange spillere bak ballen.

Tenkte trekanter
“Vår grunnleggende ide,” forklarer Aćimović, “var å holde dem unna ballen, å ha så mye ballinnehav som mulig og å holde den ute av vår faresone, så vi ikke ville komme i en situasjon der vi var under press. Vi trente på å lage trekanter og på å ha pasningsalternativer, og kanskje det forvirret dem litt, fordi vi ikke svarte på deres aktive spill med aktivt spill. Vi spilte avventende fotball, ofte bakover, med mange pasninger, veldig rolig. Jeg tror det var første gang vi gikk for denne hemmende tilnærmingen. Det var andre bortekamper der motstanderne tvang oss til å forsvare oss, men det var ikke vår hovedkarakteristikk. Slik jeg kan se det, er det nå den dominerende tilnærmingen. I dag er det et vanlig taktisk grep, men på den tiden, når du sentret ballen bakover, kom det protester og piping fra hele stadion.”

Men på Anfield satte publikum pris på hva Røde Stjerne holdt på med. Lacey rapporterte at “selv om det ikke manglet på hendelser som kunne gjort dette til en historie om uflaks – Bogićević reddet på streken tre ganger, keeperen Petrović fanget eller blokkerte en rekke skudd i de siste minuttene, og i følge tv-bildene klarerte en forsvarsspiller ballen etter den hadde vært over streken etter at Keegan hadde funnet veien forbi keeperen – så var anledningens sanne natur reflektert i den varme applausen de jugoslaviske spillerne fikk fra de over 40.000 tilskuerne etter kampslutt.”

“Liverpool”, skrev Lacey, demonstrerte “deres sedvanlige energi og entusiasme, men klart mindre kløkt og sluhet”, mens Røde Stjerne “produserte fotball av fundamental kvalitet og oppfinnsomhet”. “Sikkerheten i forsvar og den strålende distribusjonen fra Bogićević”, skrev han videre, “den frekke Karasi som kontrollerte ballen i de tetteste situasjoner, Aćimović sine mesterlige kreative berøringer og tempoet og teknikken til den ungdommelige Vladimir Petrović, ga alle et skattkammer av rike minner.” Keegan selv beskrev det som den beste kampen han noen gang spilte i.

Like etter en time var spilt fikk Miroslav Pavlović og Janković spilt ballen til Lazarević, som sendte ballen i krysset fra like utenfor sekstenmeteren og gav Røde Stjerne en 3-1 sammenlagtledelse. Lawler, som var bemerkelsesverdig målfarlig for en høyreback å være, reduserte med seks minutter igjen å spille, men etter at Thompson gav Aćimović en unødvendig dytt i kampens siste spilleminutt skrudde Janković det resulterende frisparket i mål. 4-2 sammenlagt, og kampen var avgjort. “Vi hadde mye flaks,” erkjenner Aćimović. “Vi scoret to mål fra utypiske posisjoner for oss: Et fra et frispark fra over 20 meter til venstre, og også Lazarević sitt mål var uvanlig. Han scoret 90 % av målene sine med hodet, og her satte han et flott langskudd.”

Kanskje hadde han rett, men måten de var villige til å holde på ballen og frustrere sine motstandere lærte Liverpool en viktig lekse. “Vi forsto [i oppgjøret mot Røde Stjerne] at det ikke var noe vits å vinne ballen om du endte opp med bakenden på bakken,” sa Paisley. “De beste europeerne viste oss hvordan man kontrer ut av forsvar effektivt. Tempoet i bevegelsene deres ble diktert av den første pasningen. Vi måtte lære hvordan vi kunne være tålmodige på den måten, og tenke over de neste to eller tre trekkene når vi hadde ballen.”

Spillende stoppere
Dagene der man hadde gode gammeldagse stoppere i forsvar var over, ble det avgjort i støvelrommet: Det var nødvendig å ha forsvarspillere som kunne spille fotball. Larry Lloyd, nettopp den typen forsvarsspiller de nettopp hadde erklært utdødd (selv om han senere fikk en usannsynlig renessanse med Nottingham Forest), var ute med en hamstringskade, så Phil Thompson – som i utgangspunktet var midtbanespiller – ble flyttet tilbake for å spille sammen med Emlyn Hughes i forsvar. “Det var en smart avgjørelse av sjefen og hans stab,” sa Thompson. “De var forut for sin tid. Plutselig prøvde vi å spille oss ut bakfra. Om det tok femti pasninger før vi scoret, vi brydde oss ikke.”

I fotballen i England på denne tiden mente man stort sett at forsvarspillere skulle klarere ballen, og angrep kunne begynne etter den første duellen var vunnet, så dette var en revolusjonerende tanke. “Europeerne viste oss at å bygge bakfra var den eneste måten å spille på,” forklarer Shankly. “Det startet i Europa, og vi tilpasset vårt spill hos Liverpool der vårt system alltid hadde vært kollektivt. Men da Phil Thompson kom inn for å spille ved siden av Hughes, ble det mye mer flytende og kanskje ikke så lett å identifisere. Dette satte et mønster som ble fulgt av Thompson og [Alan] Hansen i senere år.”

“Vi forstod i Liverpool at du ikke kan score hver eneste gang du har ballen, og vi lærte dette fra Europa, fra det latinske folket. Når de spiller ballen ut bakfra, spiller de i små grupper. Mønsteret for motstanderen endres ettersom de endrer seg. Dette gir rom for spillere som Ray Kennedy og Terry McDermott, som begge spilte for Liverpool etter jeg hadde dratt, som kan lure inn stikkpasningen.”

Shankly ga seg og ble etterfulgt av Paisley den sommeren. Før Liverpools kamp i Cupvinnercupen mot Ferencváros den følgende høsten, brukte Paisley – som Souness beskrev som “en fotballintellektuell” og sa at “hadde han vært mer artikulert, hadde han blitt hyllet som en av fotballens største tenkere og managere” – sin spalte i programbladet til å be fansen være tålmodige og til å forklare den nye og konservative metoden Liverpool ville bruke. “Det blir katt og mus en stund mens vi venter på at åpningen viser seg og stikkpasningen slås”, forklarte Shankly senere. “Det er enkelt og det er effektivt. Det tar også tid før tilskuerne blir vant til det.”

Det virket ikke den første sesongen. Liverpool gikk ut på bortemål, men i tiåret som fulgte resulterte den nye stilen i fire europacuper, og det var en lignende tilnærming som Nottingham Forest under Brian Clouch benyttet seg av da de vant to europacuper. Som så ofte før var det et tap som fokuserte sinnet og førte til radikal forbedring.

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Lynvingen

Han er tidenes dyreste afrikanske spiller og nå muligens verdens beste spiller. Det går unna med Liverpool med Mohamed Salah i angrep. 

Tekst James Horncastle
Oversatt av Lars Johnsen

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Det er mulig dommerne i Premier League kan behøve flere sanksjonsmuligheter enn gule og røde kort i årets sesong. Kanskje er det på tide å innføre fartsbøter? Med Sadio Mané som blåste oppover vingen som en Ferrari Enzo, var Liverpool et lag med pedalen tråkket gjennom gulvet i fjor. Nå som de røde fra Merseyside har signert Mohamed Salah, skal motstanderne virkelig få kjørt seg.

Han er kanskje egypter, men han går ikke som en. Salah er mer som et vindkast. Om han ikke hadde blitt fotballspiller, kunne han sikkert ha representert landet sitt i OL på 100-meteren. Premier Leagues forsvarsspillere kan glede seg til januar 2019. Da vil de få seg en velfortjent pust i bakken når Salah og Mané skal spille Afrikamesterskapet. Januar 2019, sier du?

Det er jo lenge til.

Med en ramme på 50 millioner euro er Salah-overgangen ny klubbrekord for Liverpool. Den prislappen gjør ham også til tidenes dyreste afrikanske spiller. Egentlig kunne han ha ikledd seg Liverpool-rødt for tre år siden for en brøkdel av prisen (14 millioner euro). Dette var på tiden Chelsea-dolken var som skarpest, da londonerne lå bak buskene, gikk til bakholdsangrep og ranet til seg spillere akkurat i det rivalene skulle til å annonsere den neste store underskriften. Det skjedde med Willian og Tottenham. Det skjedde med Salah og Liverpool.

Snevre synsere
England er en øy. Øyboere utvikler gjerne et snevert verdensbilde. I England er det stor skepsis til å bruke så mye penger på en spiller som allerede har «floppet» i Premier League – som er det herskende synet blant balløyas klasse av fotballsynsere. Det er et bevis – om vi egentlig trengte det – på at ingen ligaer i verden har et mer oppblåst syn på seg selv enn Premier League. Nådde ikke opp her, nei? Dårlig spiller! Nådde opp i et annet land? Jaja, den ligaen må være svak! Slik foregikk deler av debatten da det begynte å nærme seg en England-retur for Mohamed Salah.

Andre mindre vellykkede Chelsea-signeringer ble naturligvis ignorert, som Romelu Lukaku som Chelsea i sommer forsøkte å re-signere for en rekordsum. Eller Kevin De Bruyne, som ifølge José Mourinho «ikke gjorde nok på trening». Bortsett fra at han gjorde det i Wolfsburg og ble årets spiller i Bundesliga. Og Manchester City-spilleren vil være blant bookmakernes favoritter til å vinne samme kåring i Premier League denne sesongen. Og så har vi Juan Cuadrado som, i tillegg til å ha vunnet the double med Juventus to ganger etter å ha «falt gjennom» på Stamford Bridge, spilte Champions League-finale i juni. Som trend kan vi si at dette slår dårligere ut for Mourinho enn for spillerne det gjelder.

Salah reiser fra Italia uten titler. Men tiden i «il bel paese» kan ikke beskrives som noe annet enn en suksess. Han er et levende bevis på at det er mulig å gjøre gode handler i vintervinduet. Få spillere har satt så raskt preg på et lag som Salah gjorde da han skrev under for Fiorentina for to og et halvt år siden. Med nummer 74 på ryggen til minne om dem som døde i stadiontragedien i Port Said i hjemlandet, scoret han i sin første kamp fra start. Han utgjorde den store forskjellen da Inter ble slått på San Siro, da Tottenham ble sendt ut av europaligaen og scoret kampens eneste mål da Fiorentina ble det fjerde laget i historien som tok tre poeng på Juventus Stadium.

På mindre enn en halv sesong var Salah involvert i 13 mål. Fiorentina-trener Vincenzo Montella sa han aldri hadde sett noen løpe så fort med ball før, med unntak av Lionel Messi. Montella håpet i det lengste å få beholde ham en sesong til.

Selv om Fiorentina hadde opsjon på ett år til, kom Salah og hans agent Ramy Abbas seg ut av avtalen på grunn av en manglende detalj: Salah hadde aldri underskrevet på opsjonsavtalen, den var derfor verdiløs. Egypteren skrev under for Roma, men Fiorentina var ikke ferdig med saken og meldte den inn for UEFA. Uten at agent Abbas var spesielt bekymret. «Om Salah blir utestengt i desember på grunn av denne Fiorentina-affæren, skal jeg lage kebab til hele Firenze en hel dag», skrev han på Twitter.

Mohamed Salah fikk bare 13 kamper i Chelsea-drakten 2014-2016 og scoret to mål. I Italia ble han stjerne.

Matchvinneren «Momo»
Han slapp det. UEFA var enig med Salah og Roma. Og naturligvis scoret han da han returnerte til Firenze. Roma vant 2-1. På sine to sesonger i den evige stad skulle «Momo», som lagkameratene kaller ham, spille en avgjørende rolle mange ganger. I forrige sesong noterte han seg for mål eller målgivende hvert 94. spilleminutt. Det er bedre enn noen av spillerne til Liverpool. Han endte på 15 mål og 13 assist.

Når det gjelder offensive bidrag i Serie A, var bare én spiller foran ham i fjor: José Callejón. Men Napoli-vingen spilte 662 flere minutter enn egypteren. Den som virkelig dro nytte av Salahs fart nedover flanken var Edin Džeko. Året før hadde bosnieren blitt mobbet og fått kallenavnet «cieco» – italiensk for «blind». Fjoråret ble hans beste sesong noensinne. Han ble «capocannoniere» – toppscorer i Serie A. Uten Salah er det usannsynlig at Džeko ville ha holdt Napolis Dries Mertens og Torinos Andrea Belotti bak seg på toppscorerlisten. Ingen Roma-spillere har noen gang scoret like mange mål i en sesong som Džeko gjorde i fjor. Og ved sju av Džekos mål, var Salah nest sist på ballen. De hadde brukt ett år på å forstå hverandre, men når de først gjorde det ble de ligaens beste angrepspar. Bare Ousmane Dembélé og Pierre-Emerick Aubameyang var en mer dødelig duo i de fem store ligaene i fjor.

Serie A kommer til å savne Salah. Serie A-forsvarerne vil derimot ikke savne Salah. De sto i kø for å kjøre ham til flyplassen. Luciano Spalletti hadde sympati med forsvarerne som ble stående igjen som saltstøtter når Salah satte på turboen. «Du trenger en moped for å holde følge», lo den tidligere Roma-bossen. Kreative målscorere som Salah er mangelvare, og det er med på å bestemme prisen. Og han er bare 25 år. Mesteparten av karrieren ligger fortsatt foran ham. Selv om de i ferdigheter så vel som kroppsfasong er forskjellige, ligner Salah på Lorenzo Insigne, Alexis Sánchez og Philippe Coutinho. Tvil om at Serie A-spiller kan lykkes i England burde feies vekk med tanke på at to av de tre nevnte (Insigne ønsker å bli Napolis Totti) har etablert seg som store spillere i England.

Edin Džeko (t.v.) løper for å gratulere Mohamed Salah. De to hadde et svært fruktbart samarbeid i Roma.

Revansjesugen
Om myten om at kløften mellom Serie A og Premier League ennå ikke er skutt i stykker av ligaenes prestasjoner i Europa, der Juventus har to Champions League-finaler på tre år, kan vi alltids nevne hvor greit vintersigneringer som Manolo Gabbiadini, Andrea Ranocchia og M’Baye Niang taklet overgangen til Premier League. Det understreker at forskjellen mellom de to ligaene ikke er i nærheten av å være så stor som enkelte skal ha oss til å tro.

Med Salah på plass på ved Merseys bredd, er dette et betimelig spørsmål: Hvor skal Salah ta plass i Liverpool? Selv om han fyller tierrollen på landslaget, er han aller best på høyrekanten. Og det er tilfeldigvis også favorittposisjonen til Mané. Det virker som planen er at Coutinho skal spille på midten og angrepet skal bestå av tre spillere som konstant skal bytte roller: Roberto Firmino og de to virvelvindene Mané og Salah.

Salah har noe usnakket med Premier League. Og ingenting er vel bedre enn å hente en mann fra Egypt når målet er å klatre til pyramidens topp.

Zidane-effekten

Zinédine Zidane har vunnet Champions League to ganger og smadret rekorder i sine første år som Real Madrid-sjef. Likevel er fortsatt mange i tvil om han faktisk er en god trener.

Thore Haugestad

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

Usikkerheten var stor da Zinédine Zidane ble presentert som hovedtrener for Real Madrid 4. januar i fjor. Populariteten var det lite å si på, men som manager hadde den legendariske playmakeren kun et 18-måneders opphold med reservelaget Castilla på CVen, hvor resultatene ikke akkurat hadde gitt inntrykk av en fremtidig trenergigant.

Nå skulle altså en innadvendt 43-åring som aldri hadde jobbet høyere enn spansk tredjedivisjon, håndtere misfornøyde primadonnaer og skyhøye forventninger rundt et ubalansert lag som nylig hadde tapt 4-0 hjemme mot Barcelona. Det var ikke bare presse og fans som var skeptiske. Selv president Florentino Pérez ble sagt å være i tvil.

Over ett år senere sitter Zinédine Zidane fortsatt i sjefsstolen. Utenom årets cup og La Liga i fjor, hvor han startet fire poeng bak teten, har franskmannen vunnet alt han har deltatt i: Champions League, UEFAs supercup, VM for klubblag. Han har levert underholdende fotball, holdt stjernene fornøyde, temmet pressen, blidgjort presidenten og vist señorío – klassen og verdigheten Real Madrid ønsker å vise som klubb.

Ved starten av 2017 lå Real Madrid tre poeng foran Barcelona i La Liga, med én kamp mindre spilt. Samme måned brakte Cristiano Ronaldo Gullballen tilbake til Santiago Bernabéu, før klubben satte ny spansk rekord ved å spille 40 strake kamper uten tap.

Rekken tok slutt etter et nederlag i Sevilla, men livet kunne knapt vært bedre i hovedstaden. Etter 12 måneder var det vanskelig å se hva Zidane realistisk sett kunne ha gjort bedre.

Likevel er ikke all skepsisen borte. Så sent som i desember lurte profilerte journalister på om franksmannen faktisk er en god trener. Det finnes en teori om at Zidane kun har skapt harmoni i stallen, og at resten har gått av seg selv, siden spillerne er så gode. Flere har påpekt at Real Madrid ofte har vunnet uten å spille bra. De har ingen klar spillestil som gjenspeiler et taktisk geni. Enkelte hevder at de har hatt flaks, blant andre Zidane selv.

Dette har gjort det vanskelig å si hva Zidane egentlig tilfører. Den fanatiske Madrid-pressen har hyllet «Zidane-effekten», men få har klart å forklare hva den går ut på. Det hjelper ikke at mannen selv verken tar kreditt for seire eller forklarer sine avgjørelser. Om det fantes en mystikk rundt Zidane som spiller, så gjelder det samme nå.

Overnaturlige krefter

Det er ikke utypisk av Zidane å skjule hemmelighetene bak sin suksess. En av grunnene til den nåværende skepsisen handler muligens om hvordan han fremsto som spiller. Han virket aldri som en typisk fremtidig trener. Dyktige managere er ofte mer stasjonære ledere i defensive roller. Tenk for eksempel Didier Deschamps.

«Hvis man sammenligner med en fyr som Deschamps, var han som en trener allerede da han spilte», sa Bixente Lizarazu, Frankrikes tidligere venstreback, til FIFA.com.

«Det samme var ikke nødvendigvis tilfellet med Zizou…»

Det virket liksom ikke som Zinédine Zidane trengte de samme taktiske og mentale styrkene. Han var for begavet, for intuitiv. For god. Fra den tøffe oppveksten i Marseille til storspillet i Cannes, Bordeaux, Juventus og Real Madrid, fremsto talentet hans som naturlig, nærmest medfødt. Det var de lekne dragningene, de nydelige frisparkene og piruettene som like gjerne kunne blitt utført med ballettsko.

«Jeg var stadig mer sikker på at jeg trente en spiller med overnaturlige krefter», skrev Carlo Ancelotti, som trente ham i Juventus, i selvbiografien i 2010.

«Alt så så enkelt ut når han spilte, fordi han var et geni teknisk sett», sa Jaap Stam til FourFourTwo.

Slike beskrivelser får det til å virke som om Zidane knapt trengte å jobbe hardt. Han ble ansett som en artist som tryllet og forbauset. Men spilleren selv brydde seg langt mindre om det estetiske enn de som så på.

«Hvis folk sier at jeg var elegant som spiller, flott, det er fint å høre», sa Zidane ifølge ESPN.

«Men det gjør meg ukomfortabel. Jeg er ikke der for å gi en oppvisning. Jeg er der for å vinne.»

Denne mentaliteten har dannet fundamentet for treneren Zidane. Det sies ofte at begavede spillere ikke vil forstå de som er mindre talentfulle, men hører man på Zidane og de som kjenner ham, aner man en dedikasjon og ydmykhet som ofte har blitt satt i skyggen av lekre finter og storslåtte mål.

«Folk som ikke kjenner ham, vet ikke hvor målbevisst han er», sier Lizarazu.

Det tok imidlertid tid før han valgte treneryrket. Etter at Zidane la opp, etter nedskallingen av Marco Materazzi i VM-finalen i 2006, ble han boende i Madrid. Han besøkte sine røtter i Algerie, gjorde veldedighetsarbeid, jobbet med sponsorer og var gjest på fransk TV.

«Jeg hadde seks år med fri», sa Zidane til ESPN.

«Men så tenker man: ‘Hva er det egentlig jeg driver med? Det jeg liker er fotball, det jeg forstår er fotball, det jeg kan er fotball. Så hva kan jeg gjøre? Kan jeg gi noe tilbake?’.»

Han trengte noe mer. Så da Florentino Pérez returnerte som president for Real Madrid i 2009, ble Zidane med som rådgiver. Rollen virket først og fremst symbolsk, men året etter ble den omgjort til assistent for førstelaget. José Mourinho ønsket ham nærmere spillerne, noe som passet Zidane perfekt.

Året etter kom en ny rokering. Zidane ble sportsdirektør, og overtok dermed noen av arbeidsoppgavene til Jorge Valdano, som hadde blitt kastet ut av Pérez grunnet uenigheter med Mourinho. Zidanes innflytelse vokste stadig. I 2011 viste han teft ved å snappe opp Raphaël Varane fra Lille foran nesen på Manchester United.

I 2013, da Carlo Ancelotti ble ansatt, ble Zidane hans assistent. Det var da ingen tvil om hva han ønsket å gjøre.

«Å være trener var ikke et åpenbart alternativ for ham», sa Guy Lacombe, som har kjent Zidane siden han var ungdomstrener i Cannes, til FIFA.com.

«Han tenkte på det lenge og nølte, før han ble assistent til Mourinho og Ancelotti. Idéen kom til ham litt etter litt.»

«Han kommer til å være på benken», bekreftet Ancelotti da han ble Real Madrid-trener, og spøkte: «Det eneste problemet er at han ikke kan spille.»

Bortført fra benken

Zidane lærte mye av Ancelotti det året. Sammen vant de den spanske cupen og den etterlengtede tiende Champions League-tittelen. Nå var det på tide å ta steget fra assistent til sjef. Da Castilla rykket ned fra andredivisjon, fikk Zidane i oppdrag å føre dem tilbake.

Trekket ga mening for alle parter. Zidane kunne prøve og feile i tredjedivisjon, mens Pérez kunne teste en potensiell kandidat til førstelaget. Ordningen ble sammenlignet med den til Pep Guardiola, som førte Barcelona B til opprykk i 2008 før han tok over A-laget. Pérez, ble det skrevet, ønsket sin egen Guardiola.

Starten ble tøff. Castilla tapte fem av sine første seks ligakamper. I oktober ble Zidane attpåtil suspendert i tre måneder av det spanske fotballforbundet for å mangle den nødvendige UEFA Pro-lisensen.

Real Madrid hadde satt opp assistenten Santiago Sánchez som hovedtrener for å lure regelverket, men hadde blitt gjennomskuet. Forbundet har strenge krav, og driver et lynkurs for å få trenere gjennom systemet kjapt, men Zidane hadde ønsket å ta lisensen i Frankrike. Nå argumenterte Real Madrid med at Zidane var kvalifisert nok til å trene lag på samme nivå i andre land, da han allerede hadde UEFAs B-lisens. Hvorfor skulle det være annerledes i Spania?

Omsider fikk storklubben viljen sin, og suspensjonen ble opphevet av den spanske retten i november. I mellomtiden hadde resultatene forbedret seg. Snart knivet Castilla i toppen.

Med døren på gløtt

Hvordan er Zinédine Zidane som trener? Ifølge intervjuer Sky Sports gjorde med noen av Castilla-spillerne, var han rolig, bestemt og teknisk orientert. Spillerne jobbet alltid med ball og terpet spesielt ballbesittelse, ofte åtte mot åtte. Zidane delte gjerne gruppen opp i forsvarere, midtbanespillere og angripere, slik at alle fikk spesialisert trening. Av og til la han fra seg taktikkbrettet og ble med selv.

«Det første jeg tenkte var at han fortsatt kunne ha spilt. Han viste små detaljer som minnet meg om den gode, gamle Zidane. Det var herlig å se», sa stopperen Derik Osede.

Zidanes største styrke så ut til å være forholdet til spillerne. Ifølge Lacombe, som var Zidanes veileder da han tok trenerlisensen i Frankrike, var han blyg da han begynte i Castilla, og slet med å kontrollere spillergruppen. Men litt etter litt bygget han autoritet.

«Han var alltid tilgjengelig for spillerne», sa kapteinen Sergio Aguza. «Han er en trener som liker å danne tette bånd til spillerne. Han ønsker å vite hva vi synes, og hvordan vi har det.»

Det hjalp selvsagt at Zidane var Zidane.

«Han var fortsatt et idol for oss, så vi lyttet alltid nøye hver gang han ga oss instruksjoner», sa Osede. «Det kunne nesten være litt skremmende, fordi han var en av de beste spillerne gjennom tidene. Han hadde vår fulle respekt.»

I januar 2015 ble Zidane gitt en mini-galáctico ved navn Martin Ødegaard, en overgang som medførte betydelige tester. Pressen skrev snart om intern sjalusi over nordmannens lønn. Det var heller ikke ideelt at Ødegaard trente med førstelaget, og en posisjon måtte finnes til ham på banen.

Zidane valgte å bruke ham som sentral playmaker i hjemmekampene og som høyre kant på bortebane. Men resultatene forverret seg. Kritiske røster i Madrid-pressen, hovedsakelig avisen Diario AS, fremstilte Ødegaard som årsaken til formsvikten. Realiteten var mer komplisert, men da Zidane plutselig benket den norske tenåringen, skrev avisen AS skrev at Ødegaard og lagkameratene manglet kjemi på banen, blant annet fordi de ikke trente sammen.

Snart gjorde Ødegaard mer for å bli en naturlig del av laget, og returnerte til lagoppstillingen. Men resultatene uteble fortsatt. På et tidspunkt tapte de fire ligakamper på rad.

Ofte var det vanskelig å finne en taktisk identitet. Castilla trillet ball på det strøkne gressteppet hjemme på Estádio Alfredo Di Stéfano, men borte var spillet ofte mer kaotisk. Slikt var forståelig på gjørmehull i regntunge baskiske fjell, men i andre kamper, som borte mot Rayo Vallecanos B-lag, slo de forbausende mye langt og tapte fortjent.

En generøs tolkning var at Zidane var pragmatisk. Et mer kritisk blikk kunne påpeke at han manglet en klar plan.

Uansett avsluttet Castilla sesongen utenfor playoff, en fiasko for opprykksfavorittene. Zidane fikk fortsette, men da Madrid-avisen Marca spurte klubbmedlemmer om hvem de ønsket som Ancelottis erstatter, kom Zidane på fjerdeplass med 11,7 prosent av stemmene. De mest populære var Jürgen Klopp, Rafa Benítez og Míchel.

«Tiern»

Jobben gikk til Benítez. Den tidligere Liverpool-sjefen hadde spilt i og trent Castilla, og var en ekte madrileño, men flere spådde trøbbel mellom ham og stallen, som savnet Ancelotti. Benítez behandlet spillere som roboter, og hadde blitt anklaget for å kjøre treninger som minnet om øvelser i militæret. Hvordan ville dette mottas av Ronaldo og resten?

Ikke særlig bra. Nesten umiddelbart kom det lekkasjer om misfornøyde stjerner, dårlig kommunikasjon og treninger som ble stoppet av konstante korreksjoner. Benítez ble verken likt eller respektert. Mye av dette var basert på at han aldri hadde spilt på øverste nivå selv: Han var en treg defensiv midtbanespiller som holdt til i Spanias lavere divisjoner, før en kneskade tvang ham til å legge opp da han var 26. Spillerne ga ham et sarkastisk kallenavn – «Tieren» – som om han skulle hatt en fortid som stjerne og playmaker.

Uten spillerne på sin side varer man ikke lenge i Real Madrid. Et par svake kamper var nok til å legge press på Benítez, og da de tapte 4-0 mot Barcelona i november, måtte Pérez forsvare ham.

«Benítez er ikke problemet; Benítez er løsningen», sa presidenten.

Tre uker senere fikk Benítez sparken.

Timingen var ideell for Zidane, som må ha lest situasjonen. Han visste at han ville bli en kandidat om treneren til førstelaget forsvant. Allerede sommeren før hadde han fortalt pressen at han hadde tatt jobben om han hadde fått tilbudet.

Med Benítez ute halvveis i sesongen, var alternativet Zidane ikonisk, billig og populært. I desember hadde AS spurt Madrid-fansen om hvem de ønsket om Benítez skulle gå: 72 prosent hadde svart Zidane.

Dette til tross for at det var få indikasjoner på at han ville lykkes. Guardiola hadde i det minste rykket opp med B-laget; Zidane hadde ikke engang nådd playoff. Da han likevel fikk jobben, virket det som en enorm risiko.

Politikeren

Men Zidane visste hva han gjorde. Umiddelbart var det klart at han forsto hva klubben og fansen ønsket. De første pressekonferansene fremsto han som en rutinert og verdig politiker som sa det folket ville høre, og mye av det må han ha lært av mesteren selv, Ancelotti.

Zidane ble spurt hva han ønsket for resten av sesongen. «Å vinne alt», var svaret.

Han lovet gull og grønne skoger. Spillestilen skulle være offensiv, ballbesittende og underholdende. Verdens beste spiller var selvsagt Ronaldo. Trioen Bale, Karim Benzema og Cristiano – «BBC» – skulle alltid spille. Det var som om Pérez hadde skrevet manuset.

Zidane snakket sakte og rolig, ofte hjulpet av sitt karismatiske smil. Han visste at han startet med pressen på sin side. Farlige spørsmål ble håndtert med diplomati og respekt.

«Det er sant at jeg kjente Mourinho, Ancelotti og mange av spillerne», sa Zidane. «Jeg har lært noe fra alle sammen, de har alltid gitt meg noe viktig, fordi de har erfaring. Det jeg må gjøre nå er å være den treneren jeg ønsker å være… Jeg må være Zidane.»

Den første treningsøkten ble holdt for åpne dører på Valdebebas. Mer enn 5000 fans møtte opp. De så spillere som smilte igjen, og en stall som hadde fått harmonien tilbake.

Noen dager senere var det duket for Zidanes debut. Real Madrid slo Deportivo La Coruña 5-0.

De gode prestasjonene skulle fortsette. Zidane introduserte et 4-3-3-system hvor laget presset høyere og spilte med mer frihet. De konstante korreksjonene var borte. Spillerne virket lettet.

Pressen i Madrid skrev snart om «Zidane-effekten», som om kun hans nærvær hadde vært nok til å snu alt på hodet. Mer realistisk sett var det begrenset hva Zidane kunne ha oppnådd så kjapt. Han snakket selv om å forbedre lagets kondisjon, men hovedfaktoren så ut til å være trivselen i laget. Spillerne var komfortable igjen. De respekterte Zidane. De var glade for å ha noen som skjønte hvordan det var å spille på øverste nivå.

Hyllestene kom tett som hagl de første månedene.

«Ting er mye bedre nå», sa Modrić, som la til at hvert råd fra Zidane var «som gullstøv».

«Han har kommet inn i stillhet, med ro og ydmykhet, uten å tro at han er bedre enn alle andre», sa Marcelo, med en mulig referanse til Benítez.

«Vi føler oss mer verdsatt under Zidane», sa Ronaldo.

Men ikke alt var en dans på roser. Real Madrid vaklet borte, og bruken av BBC, en trio som ikke er kjent for å jobbe hardt hjemover, skapte ustabilitet i laget. Det hjalp ikke at Zidane brukte en relativt sårbar midtbanetrio i Modrić, Isco og Toni Kroos. Da de møtte Atlético Madrid i ligaen hjemme i februar, ble svakhetene straffet i et 1-0-tap.

Stemningen var dårlig. Ronaldo kritiserte sine lagkamerater offentlig. Zidane varslet endringer til sommeren, og sa at han ikke visste om han ville bli værende neste sesong.

Nøkkelspilleren

Da Zidane tok jobben, var mange spente på hans taktiske preferanser. Som en del av trenerkurset hadde han besøkt Guardiola i Bayern München og Marcelo Bielsa i Marseille; i Madrid hadde han lært av Mourinho og Ancelotti. Produktet av en slik utdannelse kunne være hva som helst.

I starten virket Zidane offensiv og idealistisk. Men gradvis lignet han mer og mer på Ancelotti: En fleksibel strateg som ønsket god fotball, men som tok pragmatiske grep om nødvendig.

De første tendensene hadde kommet i Castilla. Zidane endret gjerne formasjoner, og ga blant annet Ødegaard en rolle hvor han var indreløper med ballen i laget, og offensiv midtbane uten den – en lur vri som unngikk å bruke spilleren for mye i den defensive fasen.

Nå som førstelaget slet, trengte Zidane løsninger. Til neste kamp benket han Isco til fordel for Casemiro.

Casemiro var på mange måter en utypisk Real-spiller. Brasilianeren ble kjøpt av Mourinho, og så lånt til Porto i 2014. Men da Rafa Benítez kom og så en ubalansert stall uten ballvinnere, ble Casemiro tilbakekalt. Deler av pressen som anklaget Benítez for å være for forsiktig, anså dette som bevis på defensive tendenser.

Men Benítez hadde rett hele tiden: Real Madrid trengte Casemiro. Med ham på laget var balansen bedre, og laget vant de resterende 12 ligakampene og havnet til slutt bare ett poeng bak Barcelona. Og Zidane ble hyllet for det samme trekket Benítez hadde blitt kritisert for.

Løpe, løpe, løpe

Real Madrid hadde flaks i Champions League. De slo ut Roma, og møtte så Wolfsburg og Manchester City, som lå på åttendeplass og fjerdeplass i sine respektive ligaer. De tapte 2-0 i Tyskland, før et Ronaldo-hattrick fikset avansement på Santiago Bernabéu. Mot et svakt City spilte Real Madrid to forsiktige kamper, og vant 1-0, takket være et selvmål av Fernando.

Oppgjørene mot City forsterket inntrykket av Zidane som en pragmatiker. Den offensive fotballen hadde blitt erstattet med en mer realistisk slagplan, hvor laget lå lavere og satset mer på overganger. Slikt ga mening med ekspresstog som Bale og Ronaldo på kantene.

Før finalen mot Atlético ga Zidane en påminnelse om at hemmeligheten bak hans suksess ikke bare handlet om teknikk og tryllekunster.

«Først og fremst må vi forsvare oss godt», sa han. «Vi har kvalitet nok til å være giftige fremover, men vi er også nødt til å løpe, løpe, løpe og løpe.»

Igjen spilte Real Madrid en forsiktig kamp. Igjen var Casemiro god. Igjen hadde de marginene på sin side: De vant på straffer, og sikret sin 11. tittel i turneringen. Dermed hadde Zidane vært involvert i klubbens siste tre Champions League-triumfer: Først som spiller, deretter som assistent, nå som trener.

Tidenes trenerdebutant

Troféet representerte en dramatisk helomvending fra stemningen under Benítez og tapet mot Atlético. Og likevel har formen denne sesongen på mange måter vært mer imponerende. Om noen trodde at Zidane kun fungerte som en midlertidig løsning, antydet resultatene i siste halvdel av 2016 at han er kapabel til å skape kontinuitet.

Dette til tross for at Real Madrid ikke gjorde annet på sommeren enn å hente tilbake Álvaro Morata fra Juventus. Denne sesongen har de vunnet den europeiske supercupen mot Sevilla i Trondheim, samt VM for klubblag, og innen starten av 2017 lå de med tre poengs forsprang i La Liga.

Tallene har vært utrolige. Før tapet i Sevilla var de ubeseiret i ligaen siden kampen mot Atlético 11 måneder tidligere. Basert på Zidanes første 33 ligakamper er han den beste debutanten i La Ligas historie, med 86 poeng, foran Manuel Pellegrini (83), Guardiola (82), Luis Enrique (81) og Mourinho (80).

Hva var nøkkelen? Fortsatt hadde det ikke kommet frem en tydelig spillestil. Zidane forklarte ennå ikke tenkningen bak det taktiske. Real Madrid hadde simpelthen de beste spillerne og vant deretter. Kanskje var hemmeligheten enklere enn man skulle tro: At Zidane rett og slett hadde autoriteten og personligheten til å holde spillerne fornøyde.

Det er nemlig forbløffende hvor stille det har vært rundt klubben. Vanligvis er pressen full av rykter om spillere som misliker treneren, krever mer spilletid eller ønsker nye kontrakter. Under Zidane er det knapt noen som har sagt noe som helst.

James Rodríguez og Isco har blitt benket til fordel for Casemiro og BBC, men Isco har ikke klaget, og i januar sa Rodríguez at han ville bli værende. Mot Sevilla i årets første kamp valgte Zidane å hvile Benzema og Ronaldo, selv om Bale var skadet. Ronaldo, som ønsker å spille hvert minutt, ble ikke bare benket, han ble utelatt fra troppen.

Disse sakene hadde eksplodert under Benítez, men nå hørte man ikke et pip. Zidane forklarte simpelthen at Ronaldo måtte hviles en gang i blant, og at han ville returnere i neste kamp. Og det var det.

Ifølge Lacombe har Zidane alltid skjønt hva som får et lag til å fungere, selv da han var verdens mest briljante individualist. Mange av løsningene på banen fant han selv, takket være sin intuitive teknikk, men det lå alltid en forståelse for det strategiske og sosiale i bunn.

«Nå trenger han mer enn intuisjon, men han har fortsatt egenskapen til å oppfatte hva laget trenger til enhver tid», sa Lacombe til FourFourTwo. «Han har alltid forstått seg på andre spillere.»

«Hvor er Zidane?»

Samtidig virker det klarere og klarere at Zinédine Zidane har noe spesielt med seg – også som trener. En egen karisma. Dette var noe Phil Kitromilides, som jobber i Real Madrid TV, refererte til da Zidane ble ansatt.

«Det er vanskelig å beskrive hvor stor aura Zidane har som person. Når han går inn i et rom, stopper man. Når han snakker, lytter man», skrev han.

Eldre anekdoter nevner en lignende tiltrekningskraft. Da Ancelotti trente Juventus, merket han at klubbens mektige direktører fulgte en bestemt rutine da de besøkte garderoben: De sa først hei til laget, så gikk de bort for å snakke med Zidane.

«Hvor er Zidane?»

«Det var da jeg begynte å føle meg litt ensom», skrev Ancelotti. «Alle ignorerte meg. De kom kun for å møte Zidane.»

Selvsagt var Zidane et idol i Italia, men det var ikke slik at Juventus ikke hadde andre stjerner. Alle så bare ut til å like ham. Ancelotti mener den samme dynamikken har hjulpet Zidane i den nye jobben.

«Når man starter som trener, er karisma veldig viktig; det at man blir respektert for det man allerede har oppnådd», sa italieneren. «Slik var det med Zidane.»

Zidane selv virker klar over sin egen effekt. I et intervju med France Fotball, gjengitt av FourFourTwo, sa han at han trodde han hadde en «naturlig autoritet» som betydde at han ikke trengte å skrike etter spillerne. Om det er sant, som Hoffenheims unge trener Julian Nagelsmann argumenterer, at 30 prosent av jobben er taktikk og de resterende 70 sosial kompetanse, så vil det i så fall forklare mye av Zidanes suksess.

Den eneste perioden hvor Real Madrid vaklet litt i fjor, var i september og begynnelsen av oktober. De spilte uavgjort fire kamper på rad, mot Villarreal, Las Palmas, Borussia Dortmund og Eibar. Resultatene tok seg snart opp, men laget hadde åpenbart problemer, og i november spilte de 3-3 mot Legia Warszawa. Tre uker senere dro de til Vicente Calderón.

Alt virket klart for en skikkelig smell. Atlético hadde ikke tapt hjemme i ligaen på over ett år. I tillegg var Madrid uten Benzema, Kroos, Casemiro, Pepe og Sergio Ramos – halvparten av utespillerne i sin beste lagoppstilling.

Men i stedet for å tape, leverte Zidane en taktisk mesterklasse. Han overrasket ved å bytte til 4-4-1-1, med Ronaldo på topp og laget liggende dypt i banen. Med en tålmodig og disiplinert slagplan, spilte Real Madrid strålende og vant 3-0.

Som vanlig ønsket ikke Zidane å forklare noe i etterkant. Heller ikke i desember, da Madrid sto bak et sent comeback mot Deportivo, tok han kreditt.

«Jeg har alltid hatt flaksen på min side», sa han.

Før årets første kamp dukket det opp nye bekymringer, denne gangen om hvorvidt laget ville starte året med tunge bein, slik de hadde gjort under Ancelotti i 2015. De svarte med å slå Sevilla 3-0.

Lagets form skulle bli verre i januar, hvor de tapte mot Sevilla og ble slått ut av Celta i cupen, men resultatene forbedret seg igjen i starten av februar, og i skrivende stund kunne harmonien i stallen knapt vært stort bedre. Kanskje er ikke Zidane noen stor taktiker, men det spiller egentlig ingen rolle så lenge laget vinner. Effekten er mystisk, men den fungerer. I skrivende stund har Zidane klart det samme han gjorde som spiller:

Han har fått det til å se enkelt ut.

 

Støtt kritisk og gravende fotballjournalistikk. Bli abonnement på  Josimar her.

Trump tweet centre-stage at Nordic meeting

The rival World Cup 2026 bids of Morocco and the US, Mexico and Canada met the presidents of the Nordic football associations to present their cases. The press was mostly interested in Donald Trump’s twitter habits.

By Lars Johnsen

The reception area of a hotel adjacent to Copenhagen Airport was packed with what what seemed to be hundreds of travellers with two pieces of luggage each. Upstairs, and away from the crowd, five presidents of the football associations of the Nordic countries convened on the morning of Thursday 3 May. Inside one of the hotel’s many conference rooms – each room named after a Norse mythology character – delegations from the bid committees of the competing bids for the 2026 World Cup presented their cases.

Morocco kicked off the proceedings in the Balder 2 meeting room in front of Karl-Erik Nilsson of Sweden, Guðni Bergsson of Iceland, Jesper Møller of Denmark, Terje Svendsen of Norway and Ari Lahti of Finland.
The Faroese FA president Christian F. Andreassen was absent due to other obligations.

Morocco 2026 would not take questions from the media, the press was told by a representative from the Danish FA, who organised the event. A move quickly declared a Moroccan own goal by the press. It prompted some of the waiting journalists to speculate. Did Morocco 2026 want to avoid questions regarding the country’s ban on homosexuality, or about Morocco’s occupation of Western Sahara?

“Four hours”
After the presentation to the heads of the FAs, CEO of the Morocco 2026 bid, Hicham El Amrani, appeared in front of the press where he gave a summary of what he’d presented to the presidents.
The geographical distance to Europe, with everything that entails, was his strongest message – underscored by El Amrani’s own very recent experience. He’d flown in the night before.
“Direct from Casablanca to Copenhagen. Four hours,” he said.
Devoid of a big screen where he could shoot up his powerpoint presentation, and without the possibility for the media to ask questions, it all felt flat.
We couldn’t ask what he thought of Donald Trump’s tweet on 27 April, which could be read as a threat to countries to back the United bid

“The U.S. has put together a STRONG bid w/ Canada & Mexico for the 2026 World Cup. It would be a shame if countries that we always support were to lobby against the U.S. bid. Why should we be supporting these countries when they don’t support us (including at the United Nations)?,” the 45 tweeted.

Could this mean that smaller nations under heavy American influence seriously considering voting for Morocco just won’t do so after Trump’s statement?
The press was denied asking El Amrani about his thoughts on this, or about his reaction to the recent story involving FIFA general secretary Fatma Samoura.
Just after the FIFA evaluation task force had left Morocco, after having carried through an inspection of the country, task force members Tomaž Vesel and Marco Villiger had filed a complaint against Samoura – who has Diouf as one of her names – to the FIFA’s ethics committee. She had, according to the claim, failed to declare a conflict of interest since the Senegalese ex-footballer El Hadji Diouf is a Morocco 2026 ambassador and is, as the task force members claimed, related to Samoura. The two are not related. FIFA closed the case.
If the Morocco 2026 bid thinks the Samoura claim was part of a smear campaign, we were not allowed to ask.

No interference
The United bid had no such “no questions policy”. Instead the three delegates, Decio de Maria, president of the Mexican FA, US Soccer Federation president Carlos Cordeiro and Peter Montopoli, the general secretary of the Canadian Soccer Association, entered the podium. They were happy to answer questions, both during the press conference and in one-on-ones.

“Hopefully the congress in June will decide that our bid is the winning one,” de Maria said.
As soon as the session was open for questions from the press, Donald Trump’s tweet came up.
“It was a surprise to us that he said what he said. But it was not a surprise that he would be involved. The issue [of the content of the tweet] hasn’t come up, it didn’t come up in Asia,” USSF president Carlos Cordeiro, who had arrived in Copenhagen from Jakarta after visiting several cities in the far east, said.

“Donald Trump’s tweet was by many seen as a threat to make nations vote for the United bid. In a state visit from the president of Nigeria he also brought up the matter of the World Cup vote. Are you afraid FIFA will look at that as political interference?,” Josimar asked.
“Our bid is supported by our governments, that’s not interference, that’s a requirement that FIFA asks for. It’s well within the rights of our heads of state to speak up on our behalf if that’s what they choose to. There’s a fine line between speaking up on behalf of a bid and taking it to the next level, as you’re suggesting, but look, the Moroccan government is fully behind their bid, as you’d expect. [Everyone] from the king to every ambassador around the world has been around pitching on behalf of Morocco. Is that interference?  I don’t think so. I’m just saying our governments are behind us. I’d expect them to speak up if they choose to. I think it’s a good thing that my head of state is as focused and committed to this event and to football – to soccer – as he appears to be,” Cordeiro said.

Canadian FA general secretary Peter Montopoli pointed out to Josimar that both the Mexican president Enrique Peña Nieto and Canada’s prime minister Justin Trudeau too had voiced their support for the bid via twitter.
Their tweets could not be interpreted as threats, though.

“A long time in politics”
In the coffee bar area outside the conference rooms of the hotel, free copies of the international edition of the US daily newspaper USA Today were lying around. The paper’s lead story on 25 April was headlined “Hondurans fear being forced out”. A sizeable number of people originating from Honduras live in the United States under the legal status “Temporary Protected Status”, a government programme being phased out by the Trump administration. People from four countries – Nicaragua, Haiti, Sudan and El Salvador – have already lost this spesial status. Honduras is likely to follow. People have to “return” to countries some of them haven’t even visited.

Josimar asked Montopoli, a Canadian of Italian extraction, and Cordeiro, whose family name reveals a Portuguese background, if Trump’s policies and rhetoric when it comes to immigration, and the words used to describe certain peoples, will hurt their bid.
“It has not come up, and I mean that. You can ask the Nordic associations, it didn’t come up today, and hasn’t come up in any of our conversations. We like to make the point that it is the three of us together, unified, and unified in more that one way. The unity the bid represents, when we talk about football, we don’t talk about walls or barriers. We talk about playing each other. Ultimately the associations will focus on that, and not the politics of today. From now to 2026, it’s a long time in politics. A week is a long time in politics, let alone eight years,” Cordeiro answered as the proceedings were wrapped up, in time for the United bid delegation to board a flight to Dubai.

Not pressured
The Nordic presidents unanimously declared the two competing bids as “very good candidates” after hearing the presentations.
“I hadn’t looked at the bids before. I was impressed by the seriousness of the bids”, the Finnish FA president, Ari Lahti said.
The main selling points of the Moroccan bid is its compactness and its location close to Europe. No change of timezones or intercontinental flights needed for the players in between matches.
“It’s convenient, timezonewise. They had a convincing bid, as did the North Americans. It was interesting and informative from both”, the president of the Icelandic FA, Guðni Bergsson, said. Bergsson is perhaps better known in the football world as a former Bolton and Tottenham player with 80 caps for his home country.

The Nordic presidents will now relay the information and their impressions back to their respective boards before they decide whom to vote for.
The Nordics will not vote as a bloc. The six Nordic votes (including the Faroe Islands who were not present in Copenhagen) could be split between the two bidders.

The issue of sexual-orientation equality has been on the rise in Scandinavia in recent years. Clubs, with the backing of the FAs, have installed rainbow-coloured corner flags, used rainbow-coloured captain’s armbands and even full kits. Will the homosexuality ban in Morocco come into play when the Nordics vote?
“We grade everything in a bid, also how a country works when it comes to transparency and human rights”, Sweden’s Karl-Erik Nilsson said.

Regarding Donald Trump’s tweet and mentioning the World Cup vote in a state visit from Nigeria, the Norwegian FA president Terje Svendsen, said it was “on the one hand understandable that the event is supported politically.”
“The government is required by FIFA to come up with guarantees. But if political horse-trading, or such, goes on, that wouldn’t be in line with the regulations.”

Although the Donald Trump tweet has been viewed by some as a threat, Svendsen’s Danish counterpart, Jesper Møller, is unaffected.
“I’ve not felt threatened, I’ve not felt influenced. We do not feel pressured. But in our countries we have a broad definition of freedom of speech. What we do not have a tradition for is the prime minister calling the FA president to express his views on a matter,” Møller said

In recent weeks, FIFA president Gianni Infantino has come up with several proposals and ideas, like expanding the 2022 World Cup to 48 teams. Terje Svendsen is not a fan.
“That’s too early. Such things need planning.”

He has not had the chance to discuss in detail the other Infantino-proposed tournaments, a 24-team club World Cup and the Global Nations League.
“A deciding factor for Europe is how this will fit into the European match calendar.”