The Aleksander Čeferin Show

He may preach good governance and transparency, but after a year as UEFA president, a pattern has emerged: Aleksander Čeferin has a relaxed relationship with facts and rules.

By Håvard Melnæs and Pål Ødegård

Tomorrow the 55 presidents of Europe’s national football associations will meet in Geneva, Switzerland for the 13th extraordinary UEFA congress. We can expect 55 middle-aged men grinning, shaking hands and congratulating themselves with a job well done. On the surface their show is running pretty smoothly, despite the fact that their two previous presidents involuntary had to leave their positions.

Michel Platini was excluded from football for “financial wrongdoing” after it was revealed that he had received 2 million dollars from former FIFA president Sepp Blatter in 2011 as back payment for an advisory role he had for the Swiss in years from 1998 till 2002.

Ángel María Villar, in capacity as then vice president replaced Platini when he was forced to resign and until Aleksander Čeferin was elected new UEFA president in September last year, will miss his first congress in years after serving as the Spanish FA’s president since 1988 and being the vice president of UEFA since 2002. Spanish police arrested him in July on embezzlement, corruption and fraudulence charges. At the FIFA congress two months earlier in Bahrain in May, president Gianni Infantino told the audience:

“If there is anyone in this room […] that still thinks that he can enrich himself, that he can abuse football, I have one, clear and strong message to tell him: Leave. Leave football. And leave football now. We don’t want you.”
Amongst the men not paying any attention to these remarks, was Infantino’s vice president. Ángel Maria Villar.

Out of the blue
Before anyone had launched their candidacy to become the new UEFA president, the football associations of Sweden, Norway, Denmark and Finland came out with public support of Aleksander Čeferin. This was an unusual move by the Nordic countries, but it was no coincidence. For pledging their support to Čeferin, the Nordic countries were promised the right to host the European Championship in either 2024 or 2028, if they decided to submit a bid for the tournament. Karl-Erik Nilsson, president of the Swedish football association, was guaranteed the vice presidency of UEFA.

Yet it seemed implausible that Čeferin stood any chance under normal circumstances. To reach such lofty heights of power, one had to have a vast network, decades of experience and significant political leverage.

This was something the other two candidates, Michael van Praag and Ángel María Villar Llona possesed. Van Praag had age against him, but was seen as a clean candidate. Villar was no such thing, as his recent arrest for corruption in Spain demonstrated, but was the acting president of UEFA and had strong connections within FIFA where he headed the legal committee. While van Praag had a solid reform program, Villar had the influence. Or so most pundits thought. Čeferin apparently had none of these attributes. He didn’t even have a manifesto until a month before the election. But it quickly turned out that some influential members of international football politics was campaigning for the Slovenian in the shadows.

A week after the Nordic support, thirteen countries from Eastern Europe fronted by Russia also backed Čeferin candidacy. According to sources it was deliberate that the Nordic countries came out first to give credibility to Čeferin. In reality, it was a plan for Eastern Europe, and Russia especially, to gain significant influence in UEFA.

It’s unlikely that the Nordic countries will submit a bid for the Euros, but at the UEFA congress in Helsinki in April, Nilsson became the new vice president of UEFA.

Russian roulette
The main issue on the agenda at the congress in Geneva is to elect a new European member to sit on the FIFA council. It’s well documented that Vitaly Mutko played a pivotal role in the Russian state doping program, which rates amongst the biggest scandals in the history of sport. The devastating McLaren report claimed that more than 1,000 Russian athletes had benefited from state-sponsored doping between 2011 and 2015. Despite this, it’s likely that every European nation represented in Geneva will dance the kalinka.

Vitaly Mutko and the Russian Football Union has nominated Alexey Sorokin, chairman of the World Cup 2018 in Russia, to be his replacement.
Each of UEFA’s member associations, all 55 of them, can nominate a candidate for the vacant European seat on the FIFA council. So, how many candidates are up for the FIFA council membership at UEFA congress?
One. Mutko’s man.

We asked Terje Svendsen, president of the Norwegian FA, if it was a democratic problem that the UEFA congress only had one candidate to choose from.
“Maybe it isn’t that attractive to be a part of the FIFA council,” he offered as an explanation.
On Čeferin’s first year, Svendsen is impressed, saying:
“I hope he continues in the same way, focusing on important issues such as good governance.”

State of play
Alexey Sorokin has been chief executive of the local organizing committee of Russia 2018 World Cup and was elected to the executive board of the Russian football federation June this year to boost his chances of getting elected to the FIFA council. If you’ve heard his name before it might be for his statements on doping and conditions for foreign workers building World Cup stadiums. When a report published by professor Richard McLaren last year showed that at least 34 professional footballers were part of Russia’s state-sponsored doping programme, something FIFA have confirmed they are investigating, Sorokin dismissed it with “It’s very bizarre this is appearing now – it’s clear it’s made-up news. We have received confirmation from FIFA that the players have been tested pre- and post-match and all results have been negative. Most of the players play regularly in European competitions with their clubs and, in general, there hasn’t been a positive test in Russian football for many years. So we don’t consider this to be a serious matter and it’s very strange that it’s in the papers.”

And during this year’s Confederations Cup, Sorokin also denied any abuse of migrant workers, although it has been well documented by Josimar and Human Rights Watch and confirmed by the FIFA president. The soon-to-be FIFA council member has spent his adult life serving the Russians state and the country’s foreign ministry. He worked at the Russian embassy in Washington DC in his twenties, and got involved with the Russian football federation at the same time as the country decided to bid to host the World Cup. According to a series of articles published by Norwegian newssite Nettavisen and Danish newspaper Ekstra Bladet earlier this year, Sorokin also has links to FSB, the intelligence agency that succeeded KGB, which Vladimir Putin headed before he became Russia’s head of state. This is the man UEFA has chosen to represent them at FIFA’s governing committee. The only man for the last vacant spot.

Letter sent by FIFA president Gianni Infantino to the presidents of the Nordic associations. Read the full letter here: http://www.josimar.no/wp-content/uploads/2017/09/2017-05-22-Letter-to-Nordic-Associations-re-North-Korean-Workers-presenc….pdf

 

Pulp Fiction
A year has passed since Aleksander Čeferin won by a landslide in Athens to become UEFA president. Before last September few outside his home country knew his name, today he is probably the most powerful man in football in Europe.
He was elected unopposed as president of the Slovenian football association (NZS) in 2011, in an election that reeked of political machinations. The other candidate, Tugo Frajman, withdrew before the vote, citing “dirty campaigning” from Čeferin and his powerful network as the reason.

Let’s take a closer look at the football cv of the man responsible for making UEFA great again.
On UEFAs homepage the following is listed as his experience as a football administrator:

He first took a formal interest in local football in 2005 through his work with the executive board of KMN Svea Lesna Litija, one of Slovenia’s most successful futsal clubs. A member of the executive committee of amateur side FC Ljubljana Lawyers since 2005, he served as a member at NK Olimpija Ljubljana from 2006-11.   

According to Samantha T. Lovse, club president of KMN Svea Lesna Litija, Čeferin was an active member of the club, but was never a member of the board of directors

Read the first sentence again:
He first took a formal interest in local football in 2005 through his work with the executive board of KMN Svea Lesna Litija.

It doesn’t say that Čeferin was an executive board member, however, he had worked with them.
The first half of next sentence – A member of the executive committee of amateur side FC Ljubljana Lawyers since 2005 – is dubious.

FC Ljubljana Lawyers is a Sunday League club, where lawyers come together for football and comradeship. Its web page shows images of Aleksander Čeferin enjoying a beer at a tournament in Alicante. Tomaz Vesel, the independent chairperson of FIFAs audit and compliance committee, also plays for FC Ljubljana Lawyers.
There is no mention of a board on the club’s website. And according to the NZS rules, any board experience there would not qualify as adequate credentials to run for president of the Slovenian FA because the team isn’t organized under their umbrella.

Part two of the sentence reads:
He served as a member at NK Olimpija Ljubljana from 2006-11.
A member, mind you. Not a board member.

The current UEFA president, became president of the NZS in 2011, despite lacking the necessary credentials. The Slovenian football association rules at the time clearly stated that a candidate for presidency had to have at least 5 years of football boardroom experience.
Before the election, Čeferin submitted four documents to the executive committee of the NZS. There was one from each club, one from NK Olimpija Ljubljana, one from KMN Svea Lesna Litija and one from FC Ljubljana Lawyers. The two first mentioned clubs wrote in a letter to the NZS that they had worked with Čeferin in his capacity as a lawyer, at the same time essentially admitting that he had never been a member of the board. The fourth document is from a private law faculty in Nova Gorica where his brother is a professor, explaining how Čeferin’s experiences as legal advisor and attorney for those clubs, qualifies as adequate.

This is how Aleksander Čeferin got started in football politics; by not following the rules.

Back to the USSR
“We didn’t know about any inspections, we didn’t know about any letters, we didn’t know about anything. It was the first time we knew about it, from the media. The first time. Which is strange. We are the biggest confederation, not just the biggest, but we are a confederation, and we should be informed.
“Of course, we have to condemn that. If that happened, it should be solved. And as I read, again in the media unfortunately, it was solved later. That was part of the letter of Gianni Infantino that I read in the media.”
In an interview with BBC on June 2nd, Aleksander Čeferin saved no spite towards FIFA’s direction for not having informed him about the fact that North Korean workers had worked under appalling conditions at the Russia World Cup 2018 stadium Zenit Arena.

In March this magazine published a report from Zenit Arena in St Petersburg, a venue for next year’s FIFA World Cup. It documented that at least 110 North Korean workers lived under horrific conditions while receiving practically no salary, were among those contracted to finish the stadium. As a consequence of the international boycott of North Korea, the regime has in recent years sent more and more workers out of the country. The United Nations suggests this provides North Korea with a yearly income up to 2 billion dollars, other organizations believes the total sum is much higher. This is money which, according to a number of international organisations, helps finance the country’s nuclear weapons programme.

The article gained international traction. Probably someone in UEFA also got hold of the news. But apparently not Aleksander Čeferin who, by the way, is the chairman of the organization committee of FIFA competitions, the committee responsible for overseeing the World Cup next summer.

This year’s (ordinary) UEFA congress was held in Helsinki on 5 April. Shortly after the congress was wrapped up, Čeferin held a press conference. The Norwegian news site Nettavisen asked him, in his capacity as chairman of the organization committee of FIFA competitions, his opinion about North Korean workers at the World Cup stadium in St Petersburg.

Čeferin’s answer was:
“I’m not a chairman of this committee, and I don’t know anything about any North Koreans.”

A few minutes later in the press conference, Josimar confronted Čeferin with the fact that FIFA had confirmed that he was indeed the chairman of the organization committee of FIFA competitions.
Čeferin was not impressed:
“I’ve already answered this question.”
He then turned to UEFA’s chief of press, Pedro Pinto, and said:
“Can we please have some serious questions now?”

Almost two months before Čeferin stated to the BBC that he didn’t know about the North Korean workers, he was confronted with the fact in Helsinki. Not only did he deny that he knew anything, he also denied the fact that he is indeed the chairman of the organization committee of FIFA competitions.
As chairman of this committee, Čeferin oversees the World Cup 2018 in Russia.

He also have access to reports from FIFAs human rights advisory board which have made several inspections on the venues for the World Cup.
During an inspection at Zenit Arena back in November 2016, BWI (Building and Wood Worker’s International), a member of FIFAs advisory board, discovered  that there were North Koreans working at the stadium. Shouldn’t the reports of FIFA advisory board, be acquired reading for the man who is chairing FIFAs World Cup committee?
Apparently not.

Several people who worked with Čeferin at NZS, and who were on his team when campaigning to become UEFA president, are now installed in new jobs at UEFA. Čeferin’s right hand man, Ales Zavrl, recently stepped down as secretary general of NZS to start his new job at UEFA’s club licensing committee. Former referees Vladimir Sajn and David McDowell Zur are now in the referees committee and the marketing advisory committee respectively. Sajn and McDowell are partners outside football too as they run the instant loan company Mediafin in downtown Ljubljana, which charges 40 percent interest rates, and uses former referees and players as debt collectors. The duo also functions as UEFA match delegates at European cup matches. There is also Ilija Kitic, who was part of Čeferin’s campaign team. The former project manager at NZS is now advisor to UEFA’s secretary general Theodore Theodoridis.

To Kill a Mockingbird
After Gianni Infantino became FIFA’s new president in the wake of the arrests in Zurich in May 2015, and Sepp Blatter had to resign along with Michel Platini for breaching the code of ethics, his first real move was a coup d’etat. At the FIFA congress in Mexico in May last year, Domenico Scala, the then chairman of the governance committee resigned in protest after a proposition that enabled the FIFA council to sack and hire chairpersons of the independent committees as they saw fit, passed through without friction among the FIFA members. It had been snuck into a reform package, and members of the congress hadn’t been notified of its significance in advance. A leaked recording from the executive committee meeting leading up the congress vote revealed how FIFA president Infantino argued to remove Scala, with few objections coming from the others present. After Scala left, Infantino assured it was Scala who had ‘panicked’, and pointed to the chairmen of the ethics committee, who were still there, and assured the full independence of their work to police the organization.
It was not to be.

The ethics committee had already concluded an investigation into Infantino for using private jets, but acquitted him because he hadn’t organized the trips himself. It was done by an aide who weren’t subject to the code of ethics, and hence Infantino was off the hook. But as earlier reported, the ethics committee investigated the FIFA president again this year after reports of undue meddling in the presidential election in the African confederation (CAF). And according to The Guardian, the same committee had another case open looking into whether Infantino had declared only half of the money he used when campaigning to become FIFA president. The ethics committee could never confirm these investigations, as they’re bound by the same code to not reveal anything until a preliminary investigation is concluded, and a prima facie allows for a formal investigation. The chairmen of the ethics committee never got a chance to get that far. At the FIFA congress in Bahrain in May this year, when the FIFA council’s mandate to hire and remove chairpersons of the independent committees ended, both were dismissed without prior notice. Cornel Borbély, the former chairman of the ethics committee’s investigatory chamber, lambasted in a hastily arranged press conference that “FIFA’s reforms after years of corruption scandals had been reversed and ‘incapacitated’”.

Look the other way
The ethics committee wasn’t the only independent committee to get the axe in Bahrain. Perhaps most noteworthy was that the chairman of the governance committee, Miguel Maduro, a former advocate general of the European Court of Justice, didn’t get his mandate renewed. This newly set up committee had just been fully functioning since last Christmas, and have the responsibility to oversee if elections followed democratic principles. Central to this was performing eligibility checks of candidates to important positions. The removal of Maduro triggered an exodus from the governance committee as three other independent members resigned in protest; Navi Pillay, former United Nations High Commissioner for Human Rights, Joseph Weiler, professor at the University of New York, and corporate human rights expert Ron Popper.

FIFA argued that they simply wanted to have more diversity in geography and gender in its committees. But as Miguel Maduro under a hearing in the British Parliament last week, where he had been granted immunity to avoid any lawsuit from FIFA for speaking, revealed that he was put under significant pressure to allow Vitaly Mutko to run as a candidate for the FIFA council. Not only by Infantino, who after Maduro didn’t budge under the pressure never talked to the Portuguese again. He also revealed a meeting was set up in Brussels where FIFA’s secretary general Fatma Samoura brought along the chairman of the audit and compliance committee, Tomaz Vesel, to convince Maduro to look another way with Mutko since it would be ‘catastrophic’ for FIFA if they fell out with Russia.

“In that meeting, the secretary general made clear that it was extremely problematic. More than that, she said that we needed to find a solution to declare Mr Mutko eligible, otherwise the presidency itself would be in question and the World Cup would be a disaster,” Maduro told the MPs in the House of Commons in London.
The odd thing here is that Samoura brought along Tomaz Vesel, who had contacted Maduro earlier the same day to express his discomfort about the reason for the meeting. That may be true, as he hardly talked during the sit down that afternoon.

When asked about the meeting in Brussels, Tomaz Vesel tells Josimar:
“My only comments regarding the meeting in Brussels is that I don’t think it was the right thing to do by Mr Maduro to involve the public in sensitive FIFA matters that should be handled internally.”

The gender game
Vesel still is a teammate of Aleksander Čeferin’s at the Sunday League club Ljubljana Lawyers. He was also a member of the youth committee in the Slovenian FA from 2011 until taking the job to chair the audit and compliance committee at FIFA, something which violated FIFA’s Governance Regulations article 5.1 which states that “any chairman or deputy chairman of its independent committees cannot have held any official function at a national or confederation level, including the four years previous to initial term”. When Josimar asked FIFA if there were any exceptions to article 5.1, the answer was “none whatsoever”. (After Josimar published this information, FIFA threatened this magazine with a lawsuit through one of Norway’s most esteemed law firms if the quote wasn’t redacted, but never followed up when Josimar refused to do so on the grounds that the quote was genuine.)

At a press conference in Copenhagen shortly before he was elected UEFA president, Aleksander Čeferin admitted that “someone at FIFA” had contacted him regarding the vacant position as chairman of the audit and compliance committee – and that he had suggested Tomaz Vesel.
Officially it was acting chairwoman of the audit and compliance committee, Sindi Mabaso-Koyana, that had put forward Vesel to become her new boss. She has refused to comment whether this is true or not, but it makes one wonder how a South African businesswoman thought of a Slovenian state auditor when looking to fill the position.

Vesel remains as chairman of his committee, despite being a white, European male, contradicting FIFA’s argument to replace several independent committee members. Positions in the governance committee have yet to be replaced, breaching another FIFA rule that at least half of the members of the independent committees must be independent, and not members of associations or confederations. But it seems that’s just another rule the administrators of the beautiful game gladly overlook when it’s inconvenient to follow it.

 

Did UEFA censor criticism of Čeferin?

UEFA removed a Slovenian TV programme on Youtube because it allegedly violated broadcasting rights. But was the true reason, rather, that the programme in question heavily criticised Aleksander Čeferin’s reign as head of the Slovenian FA before becoming UEFA president?

By Pål Ødegård and Håvard Melnæs

VV Faktor is a TV show broadcast by the Slovenian channel TV3, and is also aired on their own Youtube channel the following day. The show usually covers two topics in a debate between two commentators and a host. On Wednesday the 6th of September the debate was about the poor results of the men’s national team under head coach Srečko Katanec. Qualification for the World Cup in Russia next year looks unlikely. Russia 2018 will be the fourth consecutive tournament Slovenia have missed out on since participating in the World Cup finals in 2010, where they narrowly failed to advance from the group stage under head coach Slaviša Stojanović, and their longest tournament-less streak since independence in 1991.

The panel on VV Faktor went on to discuss Aleksander Čeferin, who was elected as Slovenian FA (NZS) president in 2011, as part of the reason for the decline. On the programme Ivan Simič, Čeferin’s predecessor as Slovenian federation president, claimed Čeferin hired Katanec as part of his platform to get himself re-elected in 2013. He went on to say that Čeferin is the only one who can end his contract since the current NZS president Radenko Mijatović is regarded as a puppet of the UEFA president. According to Simič, Čeferin gave Katanec a contract which entitles the current national team coach to a huge settlement sum if his contract is terminated before it expires.

Dire financial straits
This brought the panel onto the economic situation of NZS, which is heavily in debt. At the end of 2016 it reported a loss of €1.2 million while the total debt amounted to €8.2 million. The biggest drain on the NZS coffers is the still unfinished sports complex and national team training centre in Brdo, which opened in 2016 with FIFA president Gianni Infantino present. Its final cost is now estimated to be more than €11 million.

“The budget for the construction of Brdo is listed at €10.5 million. We know that the cost of the football fields amount to €4.5 million, so that means €6 million for the offices. That means a cost of €6,000 per square metre, six times the normal cost. Where is that money?,” Simič asked the panel.

When Ivan Simič left the federation in 2011, the federation had a positive balance of €1.1 million. In a column written for Portal Plus in May this year, he wrote that building the complex in Brdo was a bad idea in the first place, and that his administration suggested to have the offices built in Ljubljana instead for a cost of just €1.3 million. In addition, the land the offices would be on would have been the property of the Slovenian FA, something which isn’t the case at the current one in Brdo. Instead it is leased from the state for €4.4 million over 50 years, or an annual cost of €88,000. “Why did NZS leaders prefer to opt for remote and irrational luxury at Brdo instead of a rational solution in Ljubljana?”, Simič asked in the column. Simič ran for NZS president in the 2016 election, to replace the outgoing Čeferin, but withdrew after what he called a dirty campaign of threats and manipulations.

“Many feared that I might have won that election, and come in to uncover many issues”, Simič told the VV Faktor panel when discussing the financial situation of NZS and its complex at Brdo.

The creditors
The Slovenian FA’s two biggest creditors are Aleksander Čeferin’s employer UEFA and a Russian bank. In 2015 the Slovenian FA took out two big loans: Three million euro from the Russian Sberbank, and four million euro was borrowed from UEFA.
Sources at UEFA told Josimar last autumn that loan applications usually follow the same pattern; a President of a member association contacts the Secretary General of UEFA.
When the Slovenian FA asked UEFA for a loan, it most likely happened like this: The association’s president, Aleksander Čeferin, approached the then-Secretary General of UEFA, Gianni Infantino, who was amongst the men who granted the loan.

As Josimar reported last September, Gianni Infantino wanted Aleksander Čeferin to be the new president of UEFA. Infantino’s Director of Strategy, the Norwegian Kjetil Siem, had told several news outlets that he lobbied for Čeferin for almost two years.

Report removed without notice
Viewers who wanted to see this report on their Youtube channel, however, was met with this instead:

“This video contains content from UEFA, who has blocked it on copyright grounds” indicates it was UEFA who asked Youtube (or Google, who owns and administer Youtube) to remove the specific report. VV Faktor tells Josimar that they used a video clip of a few seconds to show one of the goals Slovenia scored in their 4-0 win against Lithuania in their last World Cup qualifying match played on the 4th of September. VV Faktor goes on to tell that they have violated no rights as it was courtesy of the Slovenian national TV channel, of whom they have a legal agreement to show such content in retrospect. VV Faktor/TV3 have not received any notification about the removal from neither UEFA nor Youtube/Google other than the message shown on Youtube.

Josimar have asked UEFA about why they have requested the video to be removed without notifying the Slovenian broadcaster, and on which specific grounds TV3 have violated any broadcasting rights, but have yet to receive a reply. Google have promised to investigate why this specific video was removed, but as of yet, no clarification has come from them either at the time of writing.

Whether copyright has been breached or not, it is timely to ask the question how UEFA became aware of the video since it bares no tags saying ‘UEFA’, ‘World Cup’ or similar, and the still picture seen before the video is played doesn’t indicate any football footage being shown. Perhaps it’s as simple as this: The UEFA president saw the show, didn’t like it, and wanted to silence any negative talk?

 

Fikk tre måneders utestengelse

 

To spillere i en klubb i Nord-Norge er straffet av NFF for å ha satt penger på egne kamper.

Tekst Lars Johnsen

 

I februar kunne Josimar fortelle at Lotteritilsynet var i gang med å etterforske seks spillere i en 3. divisjonsklubb for å ha satt penger på eget lag.
Den europeiske spillovervåkingsorganisasjonen ESSA ble 6. februar varslet av Lotteritilsynet. Lotteritilsynet mente spillerne hadde «konspirert for å sikre gitte resultater». ESSA sendte meldingen fra Lotteritilsynet videre til spillselskaper i Europa, og ba selskapene se etter mistenkelige spill. 10. april gjennomførte Geir Ellefsen, sikkerhetsrådgiver  i NFF, intervjuer med spillerne.

NFFs etterforskning viste at én av spillerne hadde spilt på seier til eget lag. Dette mente Påtalenemnda NFF ikke var nok grunnlag for straff, men informerte fotballkretsen om tilfellet. Kretsen ila spilleren én kamps karantene.

25. juli innstilte Påtalenemnda til tre måneders utestengelse fra all fotball til en av de andre spillerne i klubben. 24. august ble saken behandlet av doms- og sanksjonsutvalget i NFF, som dømte i henhold til innstillingen.

«På bakgrunn av mistanke om at spillere tilknyttet [klubb] hadde plassert pengespill på kamper hvor de selv var involvert, ble det besluttet at NFF ved sikkerhetsrådgiver Geir Ellefsen skulle gjennomføre samtaler med klubben og aktuelle spillere. Disse samtalene ble gjennomført 10. april 2017 […]. I samtalene fremkom det opplysninger som danner grunnlag for foreliggende anmeldelse mot [spiller]. Overtredelsen som anmeldelsen gjelder ble gjort av [spiller] i egenskap av spiller for [klubb]», står det i dommen.

«På spørsmål fra rapportskriver opplyste han at han også spilte på norske fotballkamper. Han hadde i 2016 spilt på at [egen klubb] skulle tape […] Han satset kr. 2.000,- hos Comeon […].Han opplyste at han selv spilte denne kampen. [Spiller] vil påpeke at han aldri vil gå på banen for å medvirke til at laget han spiller for bevisst skulle tape en fotballkamp. Han sier at han på den tiden ikke tenkte over at det var forbudt å spille penger på når hans eget lag spilte kamp. I dag er han klar over dette og han tar sterk avstand fra at en fotballspiller driver med pengespill hvor eget lag er involvert.», heter det videre.

Støtt kritisk og undersøkende journalistikk. Bli abonnent på Josimar her.

 

Josimar 06/2017

Josimar 06/2017 er sendt til våre abonnenter. Her kan du lese litt om innholdet. Vi ettersender utgaven fortløpende til alle nye abonnenter. 

Motpolene Menotti og Bilardo
Argentinsk fotball er delt i to leire: Enten er du tilhenger av filosofien til César Luís Menotti og er menottist, eller du er tilhenger av ideene til Carlos Bilardo og er bilardist. Det er to ideologier som handler om mer enn bare fotball. De to VM-vinnende trenerne, med motstridende politiske ståsteder, personifiserer en turbulent periode argentinsk samfunnsliv. Av Runar Skrøvset.

 

Norsk fotballs fall
På 1990-tallet var Norge på et tidspunkt nummer 2 på FIFA-rankingen. Norsk fotball har i ettertid vært preget av umotiverte landslagsspillere, usunn klubbdrift og maktkamper i fotballens styrende organer, skriver Birger Løfaldli i sin nye bok om landslaget. Han har snakket med Lars Johnsen.

Høgmo snakker
Per-Mathias Høgmo vil for alltid bli husket som landslagssjefen som gamblet med å spille uten spiss i en playoffkamp der Norge måtte score mål. «Det fungerte ikke og det er mitt ansvar», forteller den tidligere landslagssjefen til Frode Lia i sitt første intervju etter at han gikk av.

Milan viser muskler
Silvio Berlusconis tid er forbi. Med lånte penger har kineseren Li Yonghong overtatt eierskapet til den italienske storklubben og i sommer var det kjøpefest på San Siro. Milans nye eier er avhengig av sportslig suksess på kort sikt for å betale tilbake lånet. Klubbens framtid står på spill denne sesongen, skriver Kristian Borell.

Guttelaget som har blitt store
I 2010 sto Florø i realiteten uten A-lag. Rett før seriestart vedtok Fotballtinget at førsteårs guttespillere kunne spille seniorfotball. En gjeng 15-åringer ble dermed kastet ut i voksenfotballens 3. divisjon. Nå lukter den samme gjengen på opprykk til Eliteserien. Lars Johnsen har besøkt Norges vestligste by.

Norsk fotball – på italiensk
Mens Ola og Kari benker seg foran TV-en for å se Premier League og de største nerdene diskuterer gode venstrebacker i Ligue 1 og  2. Bundesliga, finnes det en gjeng italienere som dyrker norsk fotball. På italiensk diskuterer de Mjøndalens formkurve og Ghayas Zahids ballfølelse med samme innlevelse som nordmenn snakker om de store ligaene. Av Magnus Helgerud.

Mye nytt fra fussball-fronten
Klubber som Bayer Leverkusen, Schalke, Wolfsburg og Mönchengladbach er borte fra årets europacupkart. I stedet representeres Tyskland i europaligaen av noen forfriskende jokere: den gamle røveren Köln, jyplingen Hoffenheim, sjarmerende Freiburg og forhatte RB Leipzig. Hva kan vi forvente av dem? Av Runar Skrøvset

Magikeren Roby
I Italias andre kamp i 1990-VM på hjemmebane fikk Roberto Baggio sjansen fra start. Med ballen klistret til høyrefoten slalåmdriblet han seg gjennom det tsjekkoslovakiske forsvaret og scoret. Siden dét øyeblikket har Roberto Baggio vært spilleren hele Italia har elsket, skriver Magnus Helgerud.

Fotball. Er. Ikkje. Underhaldning.
«Når eg møter folk som trur, eller ynskjar å tru, at fotball er underhaldning, freistar eg å sjå på dei med forståing, for eg veit at dei vert manipulert av mektige krefter.» Å framstille fotball som underholdning er en vrangforestilling som skader fotballen, skriver Nils Henrik Smith.

Støtt kritisk og undersøkende journalistikk og bli abonnent på Josimar her.

Conte & Co.

Fire av de siste åtte Premier League-titlene er vunnet av italienere. Hva er det med støvellandet som gjør at de produserer så gode trenere?

Tekst Thore Haugestad

Vet du hvor mange engelske trenere som har vunnet Premier League? Ingen. Siste engelskmann som vant toppdivisjonen i England var Howard Wilkinson, med Leeds i 1991/92-sesongen, året før Premier League ble etablert.
Hva med tyskere? Null. Spanjoler? Null. Franskmenn? Én, for 13 år siden.
Men Italia? De har fire. Carlo Ancelotti tok Chelsea til topps i 2010, Roberto Mancini leverte Manchester Citys første ligatittel på 44 år i 2012, Claudio Ranieri sto bak Leicesters bragd i 2016 og Antonio Conte seiret med Chelsea i mai.
Både Ancelotti og Conte tok tittelen i sitt første år i England. Suksessen blir enda mer imponerende når man tar med at kun 11 italienere har jobbet i Premier League.
Statistikken er såpass slående at det er naturlig å spørre hvorfor. Hva er hemmeligheten? Dette er tross alt ingen «gyllen generasjon»: Det skiller 17 år mellom Conte og Ranieri. De har helt ulike lederstiler. Conte er en sersjant, Ranieri en snill onkel; Mancini er iskald, Ancelotti lun og varm. De er ulike som taktikere. Det eneste som binder dem sammen er nasjonaliteten.
Dette er heller ikke noe engelsk fenomen. I Tyskland vant Ancelotti ligaen med Bayern München. I Russland har Massimo Carrera, Contes tidligere assistent, levert Spartak Moskvas først ligatittel på 16 år. I Italia ble Serie A dominert av Massimiliano Allegri, Luciano Spalletti og Maurizio Sarri.
Historiebøkene gjenspeiler den samme trenden: Italienske trenere har sanket langt flere troféer i UEFAs klubbturneringer enn noen annen nasjon.
De har utvilsomt noe rivalene mangler. Men hva? Og hvorfor?

Alle mann i forsvar
Jakten på svar starter i Firenze i 1958. Det var da Luigi Ridolfi etablerte Coverciano, Italias nasjonale treningsbase og trenerskole. Italiensk fotball lå bak andre sporter på den tiden, så Ridolfi, som var president i friidrettsforeningen og visepresident i fotballforbundet, etablerte Coverciano som et senter hvor fotballtrenere kunne lære av andre idretter. Besøker man Coverciano i dag, ser man fortsatt tennisbaner, et svømmebasseng og en løpebane.
Men Coverciano kunne ikke forvandle italiensk fotball over natten. Derfor var det andre årsaker til at italienske klubber blomstret på 60-tallet. I 1963 ble AC Milan landets første lag til å vinne Europacupen, anført av Nereo Rocco, som ble trener lenge før Ridolfis idé ble realisert. I 1964 og 1965 gikk troféet til Internazionale, som hadde et legendarisk lag under Helenio Herrera.
Dette var en periode hvor italiensk fotball var preget av et spesifikt system: catenaccio. Spesielt Rocco og Herrera var kjent for å bruke taktikken, hvor man forsvarte seg dypt med mange spillere, smalt ballen oppover og kriget lag i senk både med lovlige og ulovlige midler. Det var defensivt og kynisk. I pressen kranglet romantikere og pragmatikere om systemets estetiske verdi. Blant debattantene var Gianni Brera, landets mest berømte fotballjournalist, som mente at italienske spillere var fysisk svakere enn sine kontinentale rivaler, og derfor måtte kompensere med kløkt og defensivt spill.
Den teorien var omdiskutert, men Italia fikk uansett et defensivt tankesett. Det handlet først og fremst om å stoppe motstanderen. Før tiåret var omme, hadde Ferruccio Valcareggi ført Italia til EM-tittelen på hjemmebane i 1968 takket være solid forsvarsspill, mens Rocco hentet en ny Europacup til Milan i 1969. Den forsiktige mentaliteten var kanskje ikke underholdende, men den virket.

Svensken og skoselgeren
Dessverre for Italia skulle catenaccio snart gå ut på dato. Lagene som dominerte 70-tallet, var offensive og underholdende. Brasil knuste Valcareggis Italia i VM-finalen i 1970, mens Inter og Juventus kom til kort mot totalfotballen til Ajax i Europacup-finalene i 1972 og 1973.
Men om ikke catenaccio overlevde, hadde Italia i det minste startet en sterk trenertradisjon. De neste tiårene skulle den ene mesterlige taktikeren følge den andre, og de fleste bygget lag som var dyktige defensivt.
En av grunnene var at ferske trenere ofte videreførte idéer fra sine gamle læremestere. For eksempel var en av Roccos midtbanespillere Giovanni Trapattoni. Il Trap ble selv en defensiv suksesstrener, spesielt med Juventus på 80-tallet. Da Herrera forlot Inter, dro han videre til Roma, hvor han var mentor for en midtbanegeneral ved navn Fabio Capello. Capello ble kjent for ståldisiplin og bunnsolide forsvar, spesielt med Milan på 90-tallet. Slik videreførte altså to av Serie As største trenere prinsipper med røtter i catenaccios storhetstid.
Duoen var ikke de eneste som hentet inspirasjon fra spillerkarrieren. I Juventus spilte Conte både for Trapattoni, Marcello Lippi og Ancelotti. Selv hadde Ancelotti basert sin lederstil på den legendariske svensken Nils Liedholm, som han spilte for i Roma.
Det store unntaket i denne rekken er Arrigo Sacchi, som aldri ble proff som spiller. Den tidligere skoselgeren revolusjonerte fotball sent på 80-tallet, med 4-4-2 og sonemarkering i stedet for dyptliggende forsvar og mannsmarkering. På én måte var det logisk at revolusjonæren ble nettopp Sacchi, da han aldri hadde blitt påvirket av den mer defensive kulturen i Serie A. Kun en «outsider» kunne stå bak såpass radikale idéer.
I etterkant har de som spilte for Sacchi videreført hans idéer, noe som muligens kan forklare litt av hvorfor dagens italienske trenere er mer offensive enn før. Conte spilte for Sacchi på landslaget, og anser ham som sin største inspirator. Ancelotti var Sacchis playmaker i Milan, og senere hans assistenttrener for Italia i VM i 1994.
Både før og etter Sacchi har prosessen vært den samme: Store spillere har lært av store trenere, og tatt idéene med seg inn i sine egne trenerkarrierer.

Taktisk allsidighet
Mens denne utviklingen har funnet sted, har suksesstrenerne benyttet seg av mange ulike metoder og systemer. Dette er ingen selvfølge.
Ser man andre steder i Europa, har flere land hatt et spesielt system som har gjennomsyret hele fotballkulturen. England har 4-4-2. Dette har endret seg på toppnivå de siste 10 årene, men tradisjonelt sett har lag fra ungdomsnivå til lokalt nivå utviklet spillere som passer dette systemet, samt trenere som mestrer det. De har et hav av hodesterke spisser, kjappe vinger og løpssterke midtbanespillere. Vingbacker og offensive playmakere har det vært færre av.
I Nederland har 4-3-3 dominert. Tyskland hadde lenge libero-systemet. I begge tilfeller har kulturen blitt preget av et spesifikt system, som har påvirket den taktiske kompetansen til spillerne og trenerne.
Men noe slikt er vanskelig å finne i Italia. Det eneste karakteristiske systemet er catenaccio, men dette ble oppløst på 70-tallet, og begrepet i dag refererer mer til en defensiv mentalitet enn en spesifikk taktikk. I stedet har italiensk fotball vært full av variasjon. Dette har skapt mange ulike roller, som igjen har ført til produksjonen av ulike typer spillere. Det samme har blitt gjenspeilet i utviklingen av trenere, som har mestret mange ulike metoder.
«Vi er først og fremst den mest sofistikerte nasjonen taktisk sett», har Lippi sagt. «Vi har en allsidighet som ikke andre i verden er i nærheten av.»
Denne allsidigheten ble diskutert av Gianluca Vialli i boken The Italian Job, fra 2006, som sammenligner fotballkulturene i Italia og England. Vialli noterer at italienske spillere lærer taktisk disiplin fra ung alder, da selv ungdomslagene fokuserer på resultater. Dette fører til større fleksibilitet. Og der hvor England har funnet én bestemt metode, har Italia alltid foretrukket å ha flere ulike løsninger.
«Vi har ikke tro på at det finnes én ‘korrekt’ måte å gjøre ting på», skriver Vialli.

Coverciano har ingen sannheter  
Dette tar oss tilbake til Coverciano. Det var her Trapattoni, Ancelotti, Conte og resten kom inn dørene med hodet fullt av idéer fra sine spillerkarrierer.
Samtlige ville snart bli tvunget til å revurdere sine etablerte synspunkter.
Kravene ved Coverciano er knallharde. Studentene må skrive en hovedoppgave om et valgfritt tema, selv om dette ikke er en obligatorisk del av UEFA-lisensen de tar der. Ifølge The Bleacher Report fantes det et tidspunkt hvor trenerkurset krevde 900 timer med studier, nesten fire ganger så mye som dagens UEFA-kurs.
Men det er noe annet som gjør skolen spesiell. Da The New York Times dro dit i år, ble de fortalt av direktøren Renzo Ulivieri at det fantes to uttrykk som var forbudt å si. Det ene var «i min tid». Det andre var «min fotball».
Årsaken bak sistnevnte var at det indikerte at studentene allerede hadde dannet et konsept om hvordan fotball skal spilles. For eksempel en kontringsbasert 4-4-2 eller en ballbesittende 4-3-3. Coverciano har alltid protestert mot dette, av samme årsak som Vialli nevner: Fordi det ikke finnes én «korrekt» måte å gjøre ting på. Det eneste riktige systemet er det som passer spillermaterialet, kampen og situasjonen.
Dette er en pragmatisk mentalitet som Lippi mener gjenspeiler måten italienere tenker på. I Viallis bok sammenligner han italienerne med engelskmennene, som sjelden endrer kurs når de først har bestemt seg for å følge en idé (som for eksempel 4-4-2).
«Vi tror alltid det finnes en bedre måte å gjøre ting på, og vi kritiserer alltid status quo», sier Lippi. «Hjernene våre er mer livlige, mer kapable til å tenke kritisk. Og det er derfor vi er mer progressive, mer åpne for forandringer og dialog. Om vi ser at noe ikke fungerer, prøver vi noe annet.»
Så i stedet for å knytte alt opp mot bestemte systemer, skaper Coverciano et miljø hvor studentene utfordrer hverandre. De utveksler idéer. De åpner øynene. De tvinges til å tenke selv.
«Coverciano gir deg ikke sannheter, men muligheter», sier Lippi, som tok kurset i 1975.
Resultatet er trenere som behersker ulike systemer, og som tar idéene fra Coverciano i ulike retninger.
«Vi ønsker ikke å skape identiske trenere», sa Ulivieri til The New York Times. «Det finnes ingen ‘italiensk trenertype’. Jeg står sterkt på dette. Dette er ingen fabrikk.»

Fotballens universitet
Dette forklarer delvis hvorfor Serie A har blitt så sofistikert taktisk sett. Siden alle profesjonelle trenere må gjennom Coverciano, har nesten alle som arbeider i de øverste ligaene blitt påvirket av den samme pragmatiske utdannelsen.
I Italia anses en trener som dyktig om han mestrer flere systemer, da hans allsidighet kan gi laget nye løsninger i ulike situasjoner. Pressen analyserer taktikk ned til minste detalj. Da Rafa Benítez ankom Napoli i 2013, sa han at han hadde fått flere spørsmål om taktikk de første 20 minuttene der, enn i løpet av et helt år i England.
Utenlandske trenere kan slite med å tilpasse seg dette, og José Mourinho er blant de mange som har kalt Serie A den sterkeste ligaen i verden taktisk sett. Portugiseren sa at han nesten alltid visste hvilken formasjon motstanderne ville bruke i England, noe som var umulig å forutsi i Italia.
Mourinho husket deretter en av sine første kamper med Inter, hvor han møtte Gian Piero Gasperinis Genoa. Da Gasperini så Mourinhos system, byttet han umiddelbart formasjon. Dette likte ikke Mourinho, så han gjorde noen justeringer, først etter 20 minutter, og så rett etter pause. Hver gang svarte Gasperini.
«Vi tilpasset hverandre fem ganger», sa Mourinho. «Jeg ønsket å vinne, han ønsket ikke å tape. Det var som sjakk.»
Dette strategiske spillet legger også større krav på spillerne, fordi de må mestre så mange systemer. Patrice Evra har hevdet at man ikke kan spille i Serie A uten å være taktisk intelligent. Utenlandske spisser snakker om hvor tøft det er å score mot italienske forsvar, fordi de er så disiplinerte og godt forberedt. Carlos Tévez sa at om man kan score i Serie A, kan man score hvor som helst.
«Det er fotballens universitet», sa Tévez.

Teori uten praksis
Det sier seg selv at det er gunstig for trenere å jobbe i et slikt miljø. Det er krevende, variert og utfordrende. Om Coverciano er skolen, er Serie A en slags høyere utdanning.
Dette blir fort relevant når man analyserer de syv italienske trenerne som jobbet i Premier League uten å vinne den.
Noen gjorde det bedre enn andre. Vialli vant FA-cupen, Ligacupen og Cupvinnercupen med Chelsea, før han ble sparket. Roberto Di Matteo rykket opp med West Bromwich og vant Champions League med Chelsea, før det gikk nedover. Paolo Di Canio fikk fyken i Sunderland. Gianfranco Zola fikk kun et par år i West Ham og oppholdet i Birmingham bedret ikke hans renommé. Den største floppen var Attilio Lombardo, som rykket ned med Crystal Palace i 1998.
Man skulle tro at disse ville klart seg bedre, med tanke på den sterke italienske trenerskolen. Men det de har til felles, er at de aldri jobbet i Serie A før de begynte i Premier League.
Både Vialli og Lombardo ble ansatt som spillende trenere da de var i starten av 30-årene. Det var et enormt sjansespill. Di Matteo begynte som trener i Milton Keynes Dons. Di Canios første jobb var i Swindon. Og Zola? Han startet i West Ham.
Samtlige hoppet over den verdifulle praksisen man får i Serie A. Unntakene blant de syv er Francesco Guidolin og Walter Mazzarri. Guidolin reddet Swansea fra nedrykk i 2016, før han fikk sparken i oktober i fjor, mens Mazzarri etterlot Watford på 17. plass. Ingen var braksuksesser, men de var ikke helt skandaløse heller. Det hjalp ikke at Guidolin slet med helseproblemer, og at Mazzarri knapt snakket engelsk. Dette betyr at kun seks av de 11 italienerne som har jobbet i Premier League, har spilt i Italia, studert ved Coverciano og trent i Serie A. Fire av disse har altså vunnet tittelen.
«Den italienske trenerskolen er veldig innovativ når det kommer til utdannelse», har Ancelotti sagt. «Jeg lærte mye, og det å ha hatt erfaring i Italia – med tanke på at italiensk fotball spilles på en annerledes måte – gjør at man blir mer kreativ og detaljert i måten man forbereder seg til kamper på.»


Carlos lærepenge
Ancelotti selv er et godt eksempel på viktigheten av å ta alle de tre stegene. Som spiller var han en dyptliggende playmaker for Parma, Roma og Milan, og spilte for Liedholm og Sacchi. Som trener tok han Reggiana til Serie A, før han gikk til Parma, Juventus og Milan.
I starten brøt Ancelotti faktisk en av Covercianos regler. Som Sacchi-disippel trodde han at 4-4-2 var den beste løsningen, og holdt så fast på systemet at han sa nei til å hente Roberto Baggio til Parma, fordi angriperen med hestehalen ikke passet 4-4-2. Parmas direktører var rasende, og humøret ble ikke bedre da Baggio scoret 22 mål på 30 ligakamper for lille Bologna neste sesong.
Da Ancelotti dro videre til Juventus, ble han tvunget til å endre sin metode uansett. Han kunne tross alt ikke benke Zinédine Zidane.
Siden har Ancelotti blitt et klassisk eksempel på italiensk pragmatisme. Han har blitt hyret inn av kravstore eiere i Milan, Chelsea, Paris Saint-Germain og Real Madrid, fordi han har et taktisk register som tilbyr løsninger selv når stallen er ubalansert. Da han ankom Chelsea, hadde han allerede funnet opp «Juletreet»: Et 4-3-2-1-system som lot Milan bruke alle sine fem playmakere samtidig. Med slik erfaring hadde han gode forutsetninger for å lykkes i en fremmed liga.
«Jeg var bekymret da jeg først forlot Italia i 2009», har Ancelotti sagt. «Men jeg har følt meg komfortabel hvor enn jeg har gått.»
Mancini spilte på høyeste nivå som playmaker i Sampdoria (i tospann med Vialli). Ved Coverciano skrev han hovedoppgave om «trequartistaen», altså playmakeren som opererer like bak spissene. Trenerkarrieren startet i Fiorentina og Lazio, som begge slet med finansielle problemer, før han tok Inter til topps i Serie A.
Dette la grunnlaget for suksess i City, hvor Mancini varierte mellom 4-4-2, 4-2-3-1 og av og til 3-5-2. Ved ett tilfelle ble han kritisert for å bruke fire systemer i én kamp, noe som gjerne blir tolket i England som tegn på at en trener «ikke vet hvilken plan han skal bruke» og eller «hva som er hans beste lag». Noen måneder senere vant City ligaen.
Ranieri var forsvarsspiller i mindre italienske klubber, og ble trener på 80-tallet. Han skrev sin hovedoppgave ved Coverciano i 1990. Om spillerkarrieren var moderat, hadde han ekstra mye erfaring som trener da han tok over Leicester: Han hadde jobbet for Napoli, Fiorentina, Parma, Juventus, Roma, Inter, pluss Valencia, Atlético Madrid og Monaco. Han hadde til og med vært i England før, med Chelsea. Han visste litt om hvordan man skaper en solid 4-4-2.

Sjakktrekket  
Conte er et klassisk produkt av den italienske trenerskolen. Han spilte under store trenere på høyt nivå. Han skrev hovedoppgave om 4-3-1-2-systemet og videoanalyse. Han trente Arezzo, Bari og Atalanta, før han tok Juventus til tre strake ligatitler.
Mentorer, studier og praksis. Conte gikk gjennom alle fasene.
Han brukte flere systemer i Juventus, blant andre 4-2-4, 4-3-3 og 3-5-2. Da han ankom Chelsea, sammenlignet han seg selv med en skredder: Det var hans jobb å lage en dress med riktig størrelse, altså å finne en formasjon som passet stallen. Metaforen var tatt rett ut av Coverciano. Conte la til at det som fungerte i Serie A, ikke nødvendigvis ville fungere i Premier League.
«Man må endre mange av sine synspunkter», sa han. «Man må tilpasse seg veldig godt og veldig kjapt. Den er helt annerledes enn ligaen i Italia eller Spania.»
Conte begynte sesongoppkjøringen med 4-2-4, men la senere om til 4-2-3-1. Det fungerte ikke, og snart sto Chelsea med tre ligakamper uten seier, hvorav den siste var en stygg 3–0-smell mot Arsenal. Stallen virket ubalansert. Overgangsvinduet hadde stengt. En nedbrutt Conte så ut til å være i krise. Men det var da han kunne falle tilbake på kunnskapen han hadde bygget opp i Italia.
«Om vi ser at noe ikke fungerer, prøver vi noe annet«. Ut av intet skapte Conte et 3-4-3-system som førte Chelsea til seier i de neste 13 ligakampene. Chelsea ble det første laget siden 60-tallet til å vinne den engelske toppdivisjonen ved å bruke tre bak. Systemet ble så suksessfullt at rivalene begynte å kopiere det, og ved sesongslutt hadde 17 av de 20 lagene brukt tre bak på et eller annet tidspunkt.
Det er ingen overdrivelse å kalle Contes trekk det mest innflytelsesrike taktiske grepet i Premier Leagues 25-årige historie. Det var en ideell demonstrasjon av den taktiske fleksibiliteten og tilpasningsdyktigheten som gjør italienerne så spesielle.
Denne sesongen vil Conte prøve å forsvare tittelen. Ved Coverciano vil ferske elever følge i mesternes fotspor, ved hjelp av lærere som stadig oppdaterer pensum. Det finnes mange bøker på skolen, men studentene oppfordres heller til å se nylige kamper og lære av hverandre. Ulivieri sier at så fort en bok har blitt publisert, er prinsippene allerede blitt gamle.
«Om jeg skulle lære bort den fotballen jeg lærte selv, vil den vært utgått på dato for 50 år siden» sa han til The Bleacher Report. «Det jeg heller må lære disse folkene, er hvordan fotball vil se ut om 10 år. Jeg må spå fremtiden.»
Dette var en målsetning Ulivieri gjentok til The New York Times. Så hva hadde han og kollegaene sett gjennom krystallkulen?
«Vi er overbevist om at nøkkelen er taktisk fleksibilitet», sa Ulivieri. «Lag som kan endre system fra kamp til kamp, og selv i løpet av kamper. Lag som forsvarer seg på én måte og angriper på en helt annen. Fremtiden tilhører lag som kan bytte klær.»
Det betyr nok at italienske skreddere vil finne arbeid en god stund til.

Støtt kritisk og undersøkende journalistikk. Bli abonnent på Josimar her.

 

Premier League-bibelen 2017

Da er årets Premier League-bibel klar. Den blir sendt til våre abonnenter i uke 30. Vi sender bladet til alle nye abonnenter her.

Arsène Football Club?
Gjennom 2016/17 vokste antallet Arsenal-supportere som ønsket Arsène Wenger ut av klubben. Men har Arsenals mangel på suksess de siste 10 årene utelukkende vært Wengers feil? Fra klubbeiere og styremedlemmer var det stille, selv når det stormet som verst gjennom våren. Nick Ames skriver om Arsenals indre liv.

En litterær cupfinale
FA-cupfinalekampene i 1970 var av det episke slaget. Det var fintspillende Chelsea mot knallharde Leeds. London mot Yorkshire. Nord mot sør. Omkampen er ennå blant Englands mest sette TV-programmer. Nils Henrik Smith har sett kampene på video, og skrevet om alt som kanskje ikke skjedde, men kunne ha skjedd.

Virvelvingen
Få spillere har satt så raskt preg på et fotballag som Mohamed Salah gjorde da han skrev under for Fiorentina for to og et halvt år siden. Men synsere i England er skeptiske til Liverpools nysignering. Han har, etter deres snevre syn, allerede har «floppet» i Premier League. Serie A-elsker James Horncastle skriver om den lynraske egypteren. Forsvarsspillere kan grue seg.

Fall og vekst på sørskysten
I mai 1997 var Brighton ett eneste poeng unna å rykke ut av ligasystemet i England. 20 år senere er klubben klar for Premier League. Lars Sivertsen forteller om klubbens utrolige reise der eiere med tvilsomme motiver nesten drev klubben ut over stupet, til den nye hverdagen i verdens mest lukrative liga.

Veldedighetskeeperen
På lik linje med nesten en fjerdedel av landets befolkning, ble Asmir Begović tvunget på flukt under borgerkrigen i Jugoslavia. Ferden gikk til Tyskland og videre til Canada og har endt med en profftilværelse i Premier League. Han ønsker å gi noe tilbake til samfunnet og har startet sin egen veldedighetsorganisasjon. Saša Ibrulj har møtt Bournemouth-keeperen .

Suksess med tre bak
Chelsea vant fjorårets Premier League med en trebackslinje som grunnoppstilling. Siste ligavinner som tok gull med tre bak var Everton i 1962/63. 3-4-2-1-formasjonen er nå på moten i Premier League, men det er ingen revolusjon, snarere en logisk evolusjon, forklarer Jonathan Wilson.

Fra lokale velgjørere til global «brandbuilding»
Tiden da lokale forretningsmenn investerte i fotballklubber i hjemtraktene, uten forventninger om å tjene et eneste pund, er for lengst forbi. Nå får bare plutokrater, oligarker, despoter og styrtrike finansfolk være med å leke, skriver James Montague.

Skotsk psyke
I Manchester United ble «hårføneren» navnet på skyllebøttene til Alex Ferguson. Den behandlingen var ingenting sammenlignet med det spillerne til Aberdeen opplevde. De kalte ham «The Dark Lord» og «Furious Fergie». Thore Haugstad skriver om Fergusons tidlige managerperiode i Skottland.

I sørgående retning
«Investeringene skjer i sør. Jeg har hørt latterlige rykter om at lag fra nord vurderer å skaffe seg treningsanlegg i London. Spillerne kan da bo i London og reise til ´hjemmekampene´», skrev Gary Neville i The Guardian. Med Middlesbrough, Sunderland og Hulls nedrykk fra Premier League er gamle kraftsentra som nordøst og Yorkshire borte. For godt?, spør Arne Lysne.

Conte og de andre
Den siste engelske manageren som vant toppdivisjonen i England var Howard Wilkinson med Leeds i 1992, året før Premier League ble etablert. Fire av de siste åtte Premier League-titlene har blitt vunnet av italienere. Hva er det med støvellandet som gjør at de produserer så gode trenere?, undrer Thore Haugstad.

Den tøffe andresesongen
«Det er mange poeter i fotball, men poeter vinner ikke titler», uttalte José Mourinho etter Manchester United europaligaseier. United-spillet i fjor begeistret få. Historisk sett vinner Mourinho tittelen alltid i sin andre sesong i en klubb. For at det skal skje i år, kreves radikale forbedringer fra 2016/17, argumenterer Jonathan Wilson.

Brexit og ball
I juni 2016 stemte britene for utmeldelse av EU. «Engelskmennene hadde ikke blitt gale ved fjorårets folkeavstemning. Den samme kraftfulle, vrangforestilte nasjonalismen som fødte brexit har levd rundt det engelske landslaget i flere tiår», skriver den prisbelønte forfatteren og journalisten David Winner. De samme følelsene som ga brexit, fant han igjen da Norge slo England i juni 1993.

To uvanlige fyrer
Tottenham har de siste årene utfordret langt mer pengesterke konkurrenter takket være lederskapet til to menn som står for noe helt annet enn det som er standard i England: den kaldblodige forretningsmannen Daniel Levy på styrerommet og Mauricio Pochettino på benken. Av Lars Sivertsen.

Bred presentasjon av lagene
20 lag skal ut i 38 serierunder. 380 kamper. Maks 1140 poeng kan deles ut. Ett lag skal heve pokalen. Tre andre vil kapre en Champions League-plass. Tre lag skal rykke ned. Vi har analysert alle lagene, intervjuet supporterledere og gir dere utfyllende informasjon om økonomien og eierskapsstrukturen i de 20 Premier League-klubbene.

Verv og vinn er vinn vinn

Endelig er den her. Og nå kan Josimar-drakta bli din.

Blir dette årets sommermote? Vil denne nydelige drakta prege bybildet fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord? Men det viktigste spørsmålet er kanskje: Hvordan kan du få denne drakta?

Svaret og løsningen er ganske enkel:
Vi gir bort Josimar-drakta til alle som verver to nye abonnenter. Og ja, er du ikke abonnent fra før, kan du selvsagt verve deg selv også. Spør lagkamerater, familie, venner, naboer, FB-venner, twitter-følgere, arbeidskollegaer, fjerne slektninger – kort sagt; hvem som helst -– og vips, har du tre abonnenter i boks.

Som årsabonnement på Josimar får du minimum 1000 sider fotball i postkassen det kommende året. Abonnementet inkluderer også en Premier League-bibel på ca 200 sider som du får i posten allerede i begynnelsen av august, pluss VM-bibel i juni 2018 med mye mer.

Drakta er inspirert av denne klassiske drakta til Botafogo med vår navnebror som modell, og er produsert eksklusivt for Josimar av de flinke folkene i Copa (sjekk https://www.copafootball.com/).

Når du har vervet tre abonnenter, sender du en mail til redaktør Frode Lia på lia@josimar.no og oppgir navnene på dem du har vervet, samt forteller hvilken størrelse du ønsker (S, M, L, XL, XXL).

Klikk deg inn her å bli abonnent allerede i dag.

God sommer!
Hilsen Josimar-gjengen

Blåvitt! Miraklet som gjentok seg

Det verkar heilt utenkeleg at det kan ha hendt. Men det hende. Første gong det hende, var i 1982. I 1987 hende det igjen. To gonger i løpet av fem år vann ein kameratgjeng frå svenske forstader, skjærgårdsøyer, grøne skogar og djupe dalar UEFA-cupen.

Tekst Nils Henrik Smith

Støtt kritisk og gravende fotballjournalistikk. Bli abonnement på  Josimar her.

IFK Göteborg vart grunnlagt i 1904 og var den trettiniande klubben som slutta seg til «Idrottsföreningen Kamratarna», ei rørsle som spelte ei sentral rolle i den organiserte idrettens utvikling i Sverige og Finland kring førre hundreårsskifte, og som i moderne tid har fostra storstjerner som olympiameistrane Karolina Klüft (sjukamp) og Charlotte Kalla (langrenn). Her skal det imidlertid handle om fotball, ein idrett kor IFK Göteborg raskt utvikla seg til ein av det svenske kongerikets mest populære og framgongsrike klubbar: Dei vart svenske meistrar for første gong i 1908, og har sidan aldri gått gjennom eit tiår utan å vinne (minst) eitt trofé. Totalt har klubben vore svensk meister 18 gonger (inkludert 13 titlar etter at Allsvenskan vart grunnlagt i 1924), dei har 7 svenske cuptitlar og 11 sigrar i Kamratmästerskapen, ei turnering som var open kun for klubbar innan Idrottsföreningen Kamratarna og som vart spelt i periodane 1901-24 og 1940-45. Dette er dei grunnleggjande kjensgjerningar. Bak dei ligg tallause fascinerande forteljingar om legendariske lag, klassiske kampar, triumf og tragedie etc. Her er det dog ikkje tid eller rom til å gå inn på alt dette. I staden byrjar denne forteljinga våren 1977, då IFK Göteborg returnerte til Allsvenskan etter sju års uforklarleg fråver, og to brør frå Galliväre i Norrbottens län kom til klubben. Dei var unge, atten og tjue år, dei var oppvaksne i den vesle bygda Paluhuornas med knapt 150 innbyggjarar, og viss dei kjende ein viss engstelse i møte med storbyen, er vel dét til å forstå. Men Tord og Tommy Holmgren hadde kvarandre, og dei hadde kjærleiken til spelet. Dei visste det enno ikkje, men dei skulle begge kome til å spele sentrale roller gjennom heile Blåvitts gullalder.

Nokså nøyaktig førti år seinare står Josimars audmjuke utsending på ein parkeringsplass på eit industriområde i Västra Frölunda, eit ingenmannsland eit kvarters taxitur utanfor Göteborg sentrum. Eg står her under ein grå, regntung himmel og stirar mot ei like grå bygning i betong, kor logoen til VVS-grossisten AB Rörpojkarna dominerer fasaden. For den som er van med den moderne toppfotballverda, med sine fancy bilar, pretensiøse tatoveringar, trofékoner og i overkant ekspressive hårfrisyrar, verkar kanskje ikkje dette som nokon særskilt sannsynleg stad å skulle møte ein lys levande legende, men det er ikkje desto mindre nettopp difor eg er komen hit. For medan veslebror Tommy for lengst har flytta attende til Lappland, kor han i dag er brannmann og tilbringjer fritida i pakt med naturen, bur Tord Holmgren framleis i Göteborg og arbeider som säljare hjå Rörpojkarna, og har grunna ein travel kvardag bede Josimar møte han på arbeidsplassen. Og viss det verkeleg var slik det vert hevda, at Blåvitt var Folkhemmet i fotballdrakt, ei lekamleggjering av den svenske modellen, det sosialdemokratiske samfunnsidealet, kan vel denne forteljinga knapt starte nokon betre stad enn her, i dette grå, inkjeseiande betonglandskapet befolka av medel-Svenssons iført overalls og med tunge verktøybelte kring livet.

Samhald og schlägere

Blikket er venleg, handtrykket fast. Tord Holmgren ynskjar velkomen og byd på kaffi, lungn på beste svenske vis. Han viser veg inn på eit møterom. Ein fotballkalender på ein vegg. Ei lettkledd jente på ein annan. Kontormøbler frå IKEA. Nøkternt. Vi set oss, og Tords forteljing kan ta til. Norrlänningar er kjent for å vere særs fåmælte, men etter fire tiår blant frittalande göteborgare er eldstebror Holmgren på ingen måte skóren for tungeband. Brørne var begge rekna som store talent, spelte på aldersbestemte landslag og var jakta av fleire allsvenske klubbar, men ei hending hausten 1976 vart avgjerande for klubbvalet. Etter at opprykket til Allsvenskan var sikra, spelte Blåvitt ein venskapskamp mot sjølvaste Bayern München, og brørne Holmgren vart invitert ned for å bivåne kampen på Ullevi. «Det var 25-30 000 tilskodarar på läkteren, fantastisk stemning», fortel Tord. «Tommy og eg såg på kvarandre og begge skjøna at det var her vi skulle vere.» Trass i at han ikkje seier det rett ut, går det klart fram at det aldri var aktuelt for brørne å gå til ulike klubbar. Samhaldet var grunnleggjande. Slik sett var Tord og Tommy nærast paradigmatiske signeringar for IFK, som under den visjonære, men kontroversielle klubbdirektøren Anders Bernmar ope knyta band til den sosialdemokratiske rørsla. Frå byens verft og fabrikkar strøyma arbeidarar i hopetal til Ullevi. Sågar smeknamnet Blåvitt – som rett nok har sitt opphav i klubbfargane – gjev jo assosiasjonar i retning Det Kooperativa Förbundets tradisjonsrike varemerke for daglegvarer, og uttrykkjer såleis eit sosialdemokratisk ethos. Blant spelarane fanst det, sjølvsagt, ulike politiske synspunkt, og verken Tord eller andre eg seinare pratar med vil utan vidare gje si tilslutting til påstanden om at fotballen laget spelte i seg sjølv var sosialdemokratisk, men at ein viss samanheng fanst, er ubestrideleg. TV-dokumentaren Fotbollens sista proletärer opnar, symptomatisk nok, ikkje med visdomsord frå ein spelar, trenar eller kommentator, men med eit utdrag frå ein tale av statsminister Olof Palme (1927-86), kor han gjer greie for den svenske samfunnsmodellens første føresetnad, som, ifølgje Palme, er ei utvikling i retning sosial utjamning og rettferd. I tråd med dette egalitære grunnsynet, fortel Tord, hadde alle spelarane same sigersbonus, anten dei spelte, sat på benken eller var henvist til tribuneplass. Dette meiner han bidrog til å styrke lagmoralen og fellesskapskjensla og var såleis ein avgjerande faktor for klubbens suksess. «Samhaldet var særs godt. Sjølv om det fanst store stjerner som Ralf Edström i garderoben, var det ingen i Blåvitt som hadde noko form for primadonnanykkar, og Tommy og eg vart akseptert med ein gong.» Spelarane hadde alle vanlege jobbar i tillegg til fotballen – Tord var røyrleggjar, Glenn Hysén elektrikar, Torbjörn Nilsson dreiv med førebyggjande helsearbeid og vart seinare kokk i eigen restaurant – og dette, hevdar alle eg pratar med, styrka banda mellom laget og dets beundrande publik. Men Anders Bernmar var ein slu rev som instinktivt skjøna at folket ville ha både brød og sirkus, og parallelt med dette nærast rørande likskapsidealet som, slik vi har sett, kom til uttrykk både på og utanfor banen, vart IFK ein føregangsklubb i Sverige kva gjaldt fotballens kommersialisering og inntog i den såk. underhaldningsindustrien. På kampdagar på Ullevi framførte dansband og andre populærmusikalske artistar samtidas store schlägerar, medan betydelege pengesummar vart investert på spelarsida. Ettersom det her var tale om pengar klubben ikkje naudvendigvis hadde, måtte klubbdirektørane på eitt tidspunkt setje sine eigne bustader i pant for å sikre vidare drift, noko som medførte at klubben opplevde ei økonomisk-administrativ krise samstundes som den gjekk mot sin (til då) største sportslege triumf. Men framleis ligg desse dramatiske hendingane nokre år fram i tid.

Det engelske evangeliet

I sine to første sesongar etter comebacket i toppdivisjonen vart Blåvitt nr. 6 og nr. 3, den seinare noregsvenen Reine Almqvist vart allsvensk toppscorar og klubben hadde landets utan samanlikning høgaste tilskodarsnitt. Den såkalla champagnefotballen laget spelte tilfredstilte publikum og gav gode resultat, men ambisiøse Anders Bernmar var likevel ikkje heilt nøgd. Kvifor nøye seg med å vere god, tenkte han, viss ein kan verte best? Han tenkte så det knakte, men kunne ikkje kome på nokon god grunn til å nøye seg med dét. Målet var altså å verte best. Men korleis vert ein best? Dét var spørsmålet. Svaret skulle kome til å overraske alle. Men før vi kjem så langt, er det naudsynt å fortelje om ein bitter, ideologisk strid som på 1970-talet splitta svensk fotball heilt til dens inste kjerne.

Medan den svenske samfunnsmodellen var basert på eit forvitneleg klart system beståande av fagorganisering, klassesamarbeid, blåkvite varer frå Samvirkelaget og tannpuss for alle morgon og kveld, var svensk fotballs organisering tilsvarande diffus. Nasjonen hadde gjennom heile etterkrigstida produsert enkeltspelarar av framifrå kvalitet – frå Gre-No-Li, Nacka Skoglund og Kurre Hamrin til Ralf Edström og Ronnie Hellström – men taktisk var Sverige (som med sine skandinaviske naboar) eit fotballens U-land, kor strategi og system i stor grad var framandord. Trenarutdanning fanst knapt, og lagleiaren sine oppgåver var såleis i stor grad avgrensa til å ta ut dei presumptivt beste spelarane og mane dei til dåd. Under slike føresetnader ville ein kvar trenar med ein klar slagplan kunne gjere suksess, ja kanskje sågar gjennomføre ein revolusjon. Den inntrefte i 1974, då Malmö FF tilsette ein ung engelskmann ved namn Bob Houghton. Houghton var ein disippel av det engelske fotballforbundets trenarguru Allen Wade, som forkynte evangeliet om 4-4-2, soneforsvar, aggressiv offsidefelle, hurtige overgangar og press over heile banen. Ved hjelp av desse enkle – men i svensk samanheng tidlegare heilt ukjente – grunnprinsippa vann Houghtons Malmö både Allsvenskan og den svenske cupen tre gonger, og kom dessutan til finalen i Serievinnarcupen 1979, kor dei knepent tapte mot Brian Cloughs Nottingham Forest. Samstundes hadde Houghtons nære ven og taktiske forbundsfelle Roy Hodgson tatt over vesle Halmstad, og leia ein klubb viss tidlegare framgongar var få til to allsvenske titlar i løpet av fire sesongar. Den engelske modellens effektivitet var såleis udiskutabel. Likevel møtte modellen innbiten motstand frå tradisjonalistar som meinte at det sterke kollektive fokuset frårøva fotballen all dens individualitet, romantikk og sjarm, og at den såleis representerte eit trugsmål mot spelets status som folkets store lidenskap. Forbundskapteinane Georg Ericson og seinare Lars «Laban» Arnesson tok begge eksplisitt avstand frå den nye stilen, og det svenske fotballforbundet hadde sågar protokollført at landslaget ikkje skulle nytte den engelske modellen. Frontane i den svenske systemstriden var med andre ord harde. I Göteborg hadde imidlertid Anders Bernmar sett ljoset: Trass i sin kjærleik til Blåvitts champagnefotball innsåg han at den engelske modellen var framtida, at disiplin og kollektiv innsats var nøkkelen til suksess. Men kven skulle innføre desse prinsippa på Ullevi? Svaret, til den svenske fotballnasjonens kollektive overrasking, synte seg å vere ein stillfaren ung mann frå dei varmländske skogar, ein mann som aldri hadde spelt på det høgaste nivået og viss einaste trenarerfaring var frå vesle Degerfors. Før sesongstart 1979 tok Sven-Göran Eriksson over som hovudtrenar for IFK Göteborg, og det som utan tvil må kunne kallast eit moderne folkeeventyr, tok til. «Alt frå början var det ein slags glorie kring Svennis», seier Tord Holmgren i dag. Blåvitt nytta aldri ei like ekstrem offsidefelle som Malmö og Halmstad under Houghton og Hodgson, men Eriksson tok dei øvrige prinsippa frå den engelske modellen og vidareforedla dei, og slik oppstod den svengelske modellen: «Press og understöd, press og understöd. Alle visste nøyaktig kor dei skulle springe, og når. Mot slutten av tida under Svennis var vi sjølvspelande», seier Tord. «Det viktigaste under Svennis var at han alltid henta spelarar som hadde fotballklokskap, det var det første prinsippet.» Spelarar som forstod korleis vi Alt frå början var det ein slags glorie kring Svennisune og styrerom. Ifølgje både Tord og Glenn Hysén tilbaud Svennis på dette tidspunktet å trekkje seg: «Han sa at viss vi følte at dette ikkje funka, var han viljug til å reise heim til Värmland. Det var ikkje noko problem, sa han. Men då sa vi: Legg av! Alle var einige om at vi skulle halde fram, og etter kvart byrja spelet å setje seg.» I tillegg til å innføre eit heilt nytt spelsystem, var Svennis særs oppteken av å integrere fleire av klubbens lovande unggutar i førstelaget: Stoggaren Hysén, midtbaneelegantiaren Glenn Strömberg og måltjuven Dan Corneliusson etablerte seg alle som sentrale spelarar i løpet av kort tid. I tillegg til brørne Holmgren fanst óg eit anna brødrepar, tvillingane Conny og Jerry Carlsson, på laget. Grunnlaget for suksess var lagt. Men uansett kven ein spør, vil alle som var involvert i Blåvitts gullalder seie at den i særklasse viktigaste enkeltspelaren var Torbjörn Nilsson frå Jonsered. Nilsson var 1,90 og bygd som ein klassisk tanksenter, men skinnet bedrog: Dei fremste styrkane hans var steget, ballbehandlinga, kreativiteten og avsluttareigenskapane. Tord er oppteken av å understreke at angriparens unike individuelle eigenskapar var avgjerande for den kollektive sjølvtilliten, ettersom dei visste at sjølv om laget spelte under pari, kunne angrepsesset deira sikre resultatet gjennom ein augneblinks magi. Glenn Hysén hevdar at Torbjörn Nilsson kunne gjere «kva som helst» med ballen. Norske Per Edmund Mordt, som spelte i lag med Nilsson under sistnemnte sin siste, bittersøte sesong i Blåvitt, meiner at kun Zlatan er større i moderne, svensk fotballhistorie. Og Svennis sjølv sa i eit VG-intervju i 2013 at Torbjörn Nilsson på sitt beste var den beste spissen i Europa. Sidan 1950-talet hadde IFK vore kjende under smeknamnet Änglarna. Ved inngangen til dei glade 80-åra gjekk Blåvitt-fansen endå lenger: Dei kalla Torbjörn Nilsson «Gud». Han vart skyttekung i Allsvenskan, UEFA-cupen og Serievinnarcupen (to gonger) og scora totalt 332 mål for Blåvitt. På høgda av si makt var han bortimot ustoppeleg. Men vegen hans til toppen var lang og kronglete. Han var kjent frå ung alder som eit supertalent, gjekk til IFK som nittenåring, slo igjennom i den dåverande andredivisjonsklubben umiddelbart og fekk både landslagsdebut og proffkontrakt med PSV Eindhoven utan å ha spelt eit einaste minutt allsvensk fotball. Opphaldet i Nederland vart imidlertid ein fiasko, den heimekjære unge mannen makta ikkje prestere i ny og uvane omgjevnader, og sjølvtilliten vart etter kvart så låg at han etter eiga utsegn føretrekte å sitje på benken framfor å spele. Han returnerte til Göteborg etter ein halv sesong og imponerte tilstrekkjeleg til å verte teken ut i den svenske troppen til VM i Argentina 1978, dog utan å få speletid. Han seier sjølv at han føler at karriera hans først tok til på alvor året etter, då han alt var 25 og Svennis kom til klubben. Mannen frå Degerfors var betatt av det nærast uavgrensa potensialet han såg i sin nye nr. 9, men endå viktigare var det at han skjøna at Torbjörn var ein spesiell person som trong særskilt oppfølgjing utanfor banen for å kunne yte sitt beste. Den tryggleiken som var fundamentet for at han skulle kunne briljere, hadde for ofte vore fråverande i karriera hans til no, men Eriksson fann ei løysing. Løysinga var ein norsk idrettspsykolog. «Svennis sende meg til Oslo for å møte ein mann som heitte Willy Railo», fortel Torbjörn. «Willy var oppteken av mental trening og hadde utvikla teknikkar som hjelpte meg å prestere optimalt.» Glenn Hysén fortel at når dei kjørte i lag til trening og kampar tidleg på 80-talet, brukte Torbjörn å lytte til kassettopptak kor Railo skildra hypotetiske kampsituasjonar i detalj: «Du mottek ballen. Du er åleine med målvakten. Du rundar målvakten. Du set ballen i mål.» Hypotetisk konkretisering kan verke som eit paradoksalt fenomen, men det funka for Torbjörn, og når han var på sitt beste, spelte han etter eiga utsegn «som i transe». Lagkameratane sin respekt og beundring for Torbjörn Nilsson er, som vi har sett, nærast grenselaus, og det er såleis med ein viss ærefrykt Josimar møter mannen, myten og målmaskinen. Men Torbjörn smiler sitt skeive, sjenerte, sjarmerande smil og verkar nærast vantru når han minnest kor god han ein gong var. «Eg var ein kreativ spelar», seier han, «men eg mangla sjølvtillit». Interessant nok fann den kreative individualisten sjølvtilliten han trong innføre eit strengt taktisk system med fokus på kollektiv disiplin: «Systemet til Svennis frigjorde meg. Eg fann fridom innføre systemet.» Tord Holmgren er inne på noko av det same når han betonar at Blåvitt hadde sin store styrke i at kvar einskild spelar hadde kvalitetar som utfylte dei øvrige. Han og Tommy sto kvarandre svært nær, men var like fullt ulike på banen: Medan veslebroren var ein lirare med offensive kvalitetar og känslig venstrefot, var Tord midtbaneslitaren som aldri slutta å springje og symptomatisk nok fekk smeknamnet «Turbo-Tord». «Eg var ikkje ein spelar som syntest så mykje ute på banen, og fekk ikkje så mykje merksemd frå publikum eller journalistar. Men eg visste at eg var sterk innad i gruppa. Jobben eg gjorde var viktig. Garderoben respekterte meg.» Her er vi ved kjernepunktet: I spennet mellom Torbjörn Nilssons individuelle briljans og Tord Holmgrens nøkterne arbeidsetikk finst svaret på korleis Sven-Göran Erikssons IFK etter kvart vart ein blåkvit sigersmaskin.

Annus mirabilis

I Svennis’ første sesong vart laget nr. 2 i Allsvenskan og vann for første gong den svenske cupen. Året etter kom dei til kvartfinalen i Cupvinnarcupen, kor Arsenal var motstandar. På bortebane i London gjekk det unge IFK-mannskapet respektlaust til verks og tok leiinga 1-0, og slik han hugsar det no, var den unge midtstoggaren Glenn Hysén nærast skuffa over at motstandaren tilsynelatande ikkje var betre: «Vi hadde sett på engelsk fotball og europeiske cupkampar sidan tidenes morgon og hadde ein voldsom respekt (for Arsenal), men då vi gjekk opp til 1-0 på Highbury tenkte eg ‘var dette alt?’» Vel, det var ikkje dét. Etter pause scora Arsenal fem gonger og Blåvitts første Europa-eventyr var over. «Vi lærte noko av det óg», seier Hysén med ein flir. Dét dei kanskje først og fremst lærte, var kor viktig det er med stabilitet: I løpet av det tiåret som følgte etter at Svennis gjorde sitt inntog i klubben, vart IFK aldri dårlegare enn nr. 3 i Allsvenskan. Trass i at dei ikkje vann nokon tittel i 1980, medførte den allsvenske andreplassen at laget kvalifiserte seg til UEFA-cupen sesongen 1981/82, og no skulle den nyerverva europeiske erfarenheten kome godt med. Alle eg pratar med i Göteborg, er imidlertid klare på at ingen i klubben forventa at dei skulle kunne kjempe om tittelen då dei gjekk inn i turneringa. «Självfötroandet kom etter kvart som vi oppnådde gode resultat», seier Tord Holmgren, som meiner den viktigaste grunnen til Blåvitts kontinentale framgongar under Svennis var at laget heldt seg til dei same stilmessige grunnprinsippa uavhengig av motstandarlagets taktikk, speleforhold eller andre ytre faktorar: «Vi spelte vårt spel, uansett!» I våre dagars toppfotball kan ein forvente nokon lunde same standard kva gjeld stadionfasilitetar, hotellkomfort etc over stort sett heile Europa, men for 35 år sidan var det betydelege skilnader på nord, sør, aust og vest. Torbjörn Nilsson minnest med gru eit måltid før bortemøtet med Dinamo Bucuresti: «Vi hadde alle bestilt potatis og biff, men det vi fekk servert, var inte potatis og biff! Legen vår kasta eitt blikk på maten, og beordra alle ut av matsalen!» Ifølgje kontemporære ernæringsfysiologiske teoriar er kanskje ikkje potatis og biff nokon idéell rett å innta før kamp uansett, men denne typen sjikaneri er berre eitt av mange eksempel på kva utanomsportslege utfordringar ein måtte handtere anno dazumal. Når ein i tillegg tek i betraktning at UEFA-cupen på denne tida godt kan tenkjast å ha vore ei meir krevjande turnering enn den meir prestisjetunge Serievinnarcupen, ettersom fleire lag frå dei sterkaste ligaane i Europa deltok, vert den blåkvite prestasjonen endå meir imponerande. På veg mot finalen måtte IFK til Finland (FC Haka), Austerrike (Sturm Graz), Romania (Dinamo Bucuresti), Spania (Valencia) og Vest-Tyskland (Kaiserslautern), og dei unngjekk bortetap alle stader, noko som var svært uvanleg i europeisk klubbfotball på denne tida. Tord, Torbjörn og Glenn Hysén meiner alle at Svennis’ grenselause tiltru til eigne taktiske grunnprinsipp var den viktigaste årsaka til denne bemerkelsesverdige prestasjonen.

1982 var Blåvitts annus mirabilis. Dei vann alle turneringar dei stilte opp i. Allsvenskan. Svenska cupen. UEFA-cupen. Uendeleg takksame tilskodarar hylla laget med lovsong kvar kampdag på Ullevi. Samstundes ulma det under overflata. Tunge investeringar i spelarar som Tomas Wernersson, Håkan Sandberg og Stig Fredriksson hadde ført til økonomisk krise, og strategisk og personleg usemje mellom Anders Bernmar og den øvrige klubbleiinga eksploderte i bitter, uforsonleg strid i sjølvsame augneblink som klubben steig til vérs sportsleg. Bernmar var mannen som hadde henta Svennis til IFK og halde si vernande hand over han då laget sleit i byrjinga av 1979-sesongen, spelarane heldt heldt han difor i den største age og var, ifølgje Glenn Hysén, alvorleg bekymra for at han skulle verte pressa ut av klubben. Det som i staden hende, var at heile resten av styret trekte seg straks før bortemøtet med Valencia i kvartfinalen! Det var med andre ord ein klubb i kaos som reiste nedover til den spanske middelhavskysten. Ettersom Bernmar ikkje godt kunne stille i fasjonable gallamiddagar med Valencia-leiinga heilt åleine, vart – besynderleg nok! – den lokale radiopersonlegdomen og seinare BingoLotto-generalen Leif «Loket» Olsson invitert med som stand-in: «Det var fan inte klokt!», seier den karakteristisk frittalande Hysén.

Briegel og Beckenbauer

Men under den milde, ungdomsskulelæraraktige Eriksson var Blåvitt meistrar i å skyve utanomsportslege distraksjonar til side, overvinne eigne begrensingar, kjempe for kvarandre og for klubben. På veldige Mestalla vart samtlege fire mål scora i løpet av kampens tjue første minutt, og alle målscorarane var skandinavar! Frank Arnesen, dansk midtbanemaestro og Mick Jagger-lookalike, noterte seg for to for vertane, men den venstreradikale høgrebacken og fritidsklubbleiaren «Røde»-Ruben Svensson kvitterte med ein sjeldan fulltreffar, før ingen ringjare enn «Gud» sikra uavgjortresultatet. Heime på Ullevi gjorde dei, som dei no hadde fått for vane, kort prosess: Eit mål i kvar omgang ved Tommy Holmgren og Stig Fredriksson sikra avansementet til semifinalen. Det var, vedgår Hysén, ikkje naudvendigvis champagnefotboll, til gjengjeld var det ein defensiv maktdemonstrasjon. «Valencia hadde fan inte en jävla målsjans i løpet av 90 minutt!» Både Tord Holmgren og Torbjörn Nilsson hevdar med ettertrykk at det først var etter denne kampen dei våga tru på at Blåvitt skulle kunne vinne heile turneringa. Før dei kunne løfte det forjetta troféet, måtte dei imidlertid overvinne to vest-tyske lag. Vest-Tyskland var regjerande europameistrar, ein av dei store favorittane til å vinne sommarens føreståande VM, og Bundesligaens beste lag var frykta over heile kontinentet for si påstått uforliknelege kraft og disiplin. Men Svennis’ utvalde hadde no erverva ei så sterk tru på seg sjølv og eige spelesystem at dei ikkje lenger frykta nokon motstandar. I semifinalen venta Kaiserslautern, med mellom andre jernmannen Hans-Peter Briegel – som hadde vore ein av Vest-Tysklands mest lovande tikjemparar før han byrja med fotball – og ein ung Andy Brehme på laget. I kvartfinalen hadde dei slått sjølvaste Real Madrid 5-0 heime på Fritz-Walter-Stadion – rett nok godt hjelpt av det faktum at heile tre av Vicente del Bosque sine lagkameratar fann det føremålstenleg å pådra seg raude kort. Men i Blåvitt var det sjølvsagt ingen som hadde til hensikt verken å late seg utvise eller å tape. «Guds» spissmakker, den energiske entusiasten Dan Corneliusson, sikra 1-1 på bortebane, og då det same vart resultatet etter nitti minutt på Ullevi, gjekk kampen til ekstraomgangar. For andre heimekamp på rad scora forsvarsspelar Fredriksson, og sikra finaleplassen i det 102. speleminutt. Motstandar var ingen ringjare enn Hamburger Sportsverein, som denne våren var på veg mot sitt andre vest-tyske Meisterschaale på tre sesongar, som tolv månader seinare skulle vinne Serievinnarcupen etter finalesiger over Juventus, og som hadde stjerner som høgrebacken Mannfred Kaltz – kjent for sine livsfarlege Bananenflanken – playmakeren Felix Magath og den hovudsterke EM-toppscoraren Horst Hrubesch på laget. Ein aldrande Franz Beckenbauer hadde sågar slutta seg til klubben etter å ha avslutta sitt amerikanske eventyr i New York Cosmos, men stallen den austerrikske demontrenaren Ernst Happel disponerte var så sterk at der Kaiser måtte nøye seg med ein plass på benken. Men HSV var ikkje berre eit kanonlag, dei var óg eit tidleg eksempel på den ekstreme politiseringa som skulle kome til å dominere vest-tysk samfunnsliv på 1980-talet. Tribunane på Volksparkstadion var kjent som ein yngleplass for høgreekstremistar, og på kampdag stilte dei hardaste i den harde kjernen gjerne iført hjelmar etter modell frå Wehrmacht under andre verdskrigen. Ein meir ideologisk korrekt motstandar for det sosialdemokratiske Blåvitt kunne ein vanskeleg tenkje seg.

Innelåst på toalettet

I finalen spelte dei heime først. Göteborgs kollektive sentralnervesystem var spent til brestepunktet i forventing. 42 000 tilskodarar tok plass, skulder mot skulder, på läktaren på eit regntungt Ullevi. Tord Holmgren minnest at dei på førehand frykta Kaltz sine crossballar mot Hrubesch’ gigantiske pannebrask, men Svennis løyste problemet ved å beordre laget til å setje Kaltz under tidleg press og såleis ta han ut av kampen. I dag verkar dette som eit nokså elementært taktisk grep, men for Tord er det nok eit eksempel på mannen frå Värmlands ekstraordinære evne til å gjere justeringar på detaljnivå utan å rokke ved dei grunnleggjande prinsippa i spelestilen. Uansett, det funka, men frykten for å sleppe inn eit potensielt dødbringjande bortemål gjorde kampen til ein nervøs affære som lenge såg ut til å ende mållaust. Men tre minutt før slutt var han der, mannen som kanskje framfor nokon symboliserte kollektivet Blåvitt, arbeidshelten frå Paluhuornas: Han scora ikkje ofte, men få, om nokon har scora eit viktigare mål for IFK: Turbo-Tord Holmgren sette inn kampens einaste mål og sikra laget eit framifrå utgongspunkt før returoppgjeret ved Elbens breidder. Trass i nederlag og manglande bortemål var Hamburg likevel svært sigerssikre. Så sigerssikre, faktisk, at dei før kampen på Volksparkstadion lét trykkje vimplar med påskrifta «Hamburger Sportsverein – UEFA-cup-meister 1981/82»! Dét skulle dei ikkje ha gjort. Einkvan i Göteborg-leiren fekk tak i ein slik vimpel og tok den med inn i bortegarderoben. Viss Svennis hadde vore bekymra for korleis han skulle motivere spelarane til dyst, trong han ikkje lenger bekymre seg no. «Det var jo berre å halde opp den jævla vimpelen», seier Glenn Hysén. Når ein intervjuar tidlegare fotballspelarar om gamle bragder, har dei fleste for vane å omtale motstandarar frå svunnen tid med respekt og nostalgisk beundring, men ingen av dei blåkvite heltane eg pratar med, har særskilt mykje vent å seie om Hamburg-laget anno 1982. «Dom va nårra arroganta jävlar!» utbryt Glenn Hysén. Sågar den milde og saktmodige Torbjörn Nilsson tyr til eit omgrep frå zoologien for å skildre dei: «Grisar!» Den kollektive vest-tyske arrogansen kombinert med generelt antipatiske kjensler på personleg plan gjorde at Blåvitt entra graset på Volksparkstadion innstilt på å lære sine vertar ei lekse dei seint ville gløyme. Men ein av reservane brukte uvanleg lang tid på å finne plassen sin på benken. Glenn Schiller (eldre bror av den i Noreg meir kjende Dennis) var ein av fire Glenn i troppen (Hysén, Strömberg, Holm), noko som gav opphav til den på svenske tribunar populære påstanden om at «alla heter Glenn i Göteborg»: Rett før kampstart presterte han å verte innelåst på toalettet! «Ingen la merke til at han ikkje var der!» seier namnebror Hysén. «Det tok eit kvarter før han kom ut!» Dette var kritisk og kunne vorte katastrofalt, for Hysén himself måtte ut med skade etter nitten minutt, og reserve-Glenn hadde ikkje fått varma opp på forskriftsmessig vis! Men ingenting skulle kunne stanse Blåvitts triumfferd denne kvelden. Seks minutt seinare trekte Torbjörn Nilsson djupt i banen og slo ein fenomenal pasning til Tommy Holmgren på venstre kant. Den seinare brannmannen og naturelskaren presterte ein cross som gjekk forbi alt og alle i feltet heilt til den nådde fram til Dan Corneliusson, som hadde ei enkel oppgåve i å setje ballen i det opne buret. Hamburg måtte no ha tre mål, og vart såleis nøydde til å ta stadig større risiko framover i banen. Dette passa jo Svennis og hans idéar om kontringsfotball som hand i hanske, men det var ikkje før etter ein times spel IFK fekk yttarlegare utteljing. Hamburg freista å byggje opp eit angrep gjennom den sentrale midtbanen, men Jerry Karlsson føretok ei krigersk takling som samtidig var ei snedig gjennombrotspasning, og Torbjörn Nilsson sprang frå alt og alle og plasserte ballen sikkert ned i hjørnet. Ein frustrert og bister Ernst Happel kjederøyka på Hamburg-benken. Innbytar-Beckenbauer stira utover grasmatta i sjokk og vantru. Audmjukinga var total. Men det skulle verte endå verre, sett frå eit vest-tysk synspunkt. Tre minutt etter scoringa krona Nilsson ei meisterleg førestelling ved å storme inn i feltet frå høgre kant. Han vart lagt i bakken og fekk straffe. Stig Fredriksson hamra ballen i mål som om den hadde fornærma han på det grovaste. IFK Göteborg, dei glade halvamatørane frå Kamratgården, hadde triumfert i den kanskje hardaste europeiske turneringa av dei alle. Då sluttsignalet gjekk, vart talrike spelarar frå begge lag ståande som forsteina og stire opp mot lystavla som forkynte det tilsynelatande umoglege, men like fullt faktiske resultatet: Hamburg 0 Göteborg 3. Glenn Strömberg sprang ikring på indre bane med sine fagre, blonde lokkar flagrande i vinden og likna ei popstjerne. Svennis var roleg og fatta, som alltid, men augo hans tindra i det kapteinen Conny Karlsson løfta troféet i sine sterke armar. Dagen etter, på flyet heimover, spurte ein journalist Glenn Hysén om kva han følte no, og den unge midtstoggarbautaen klarte faktisk noko så uvanleg som å gje eit meiningsfylt svar på dette i overkant ofte stilte spørsmålet: «Det er fantastisk», sa han. «Jag känner mig som en fågel.»

Gunder-metoden

Blåvitt anno 1982 vann UEFA-cupen, Allsvenskan og Svenska cupen. Dan Corneliusson vart allsvensk skyttekung og Torbjörn Nilsson, som med åtte mål óg var UEFA-cupens toppscorar, mottok Guldbollen som kongerikets fremste fotballspelar. Det einaste dei gjekk glipp av, var Bragdguldet, som årleg vert delt ut av Svenska Dagbladet for årets fremste idrettsbragd, og som gjekk til Mats Wilander for sigeren i French Open. I eit subtilt ironisk gratulasjonstelegram til vinnaren kommenterte klubben avgjerda slik: «Vi slog för många bollar i nät. Medaljen är din. Tack för en god match och grattis!» I løpet av seks år hadde Blåvitt gått frå å vere ein svensk andredivisjonsklubb til å inneha ein posisjon mellom den absolutte europeiske eliten. Det var eit mirakel. Men kva no? Kunne suksessen vedvare? Og ville dei sentrale aktørane halde fram i klubben? Svaret var todelt. I løpet av triumfsesongen i Europa hadde rikare og mektigare klubbar på kontinentet sjølvsagt fått auga opp for talrike av spelarane, og ikkje minst for meisterhjernen som styrte det heile frå benken. Svennis var den første som gjekk, til Benfica, og Tord Holmgren meiner det kunne vore mogleg å halde den opphavlege suksessgenerasjonen saman lenger viss sjefen hadde vorte verande. Svennis ville ha med seg Torbjörn Nilsson til Lisboa, og meiner ifølgje intervjuet med Trond Johannessen i VG at «Gud» gjorde ein stor feil då han takka nei til tilbodet: «Han ville blitt den hvite Eusebio, han ville snudd opp og ned på hele Portugals fotball.» Torbjörn sjølv hugsar imidlertid dette annleis. Han hevdar at han fekk tilbodet om å gå til Benfica då han var på veg vekk frå Kaiserslautern – kor han hadde to gode sesongar frå 1982-84 – men at han takka nei fordi Svennis sjølv då var på veg til Roma, og fordi han lengta heim til Göteborg. Glenn Strömberg vart med trenaren til Benfica, men treivst ikkje i Portugal og reiste vidare etter kun ein sesong, til Atalanta og kultheltststus i Serie A. Glenn Hysén gjekk til PSV, kor han vart lagkamerat med ein ung Ruud Gullit og vår eigen Hallvar Thoresen, som på den tida var lagkaptein. Dan Corneliusson – som hadde avtent verneplikta parallelt med Blåvitts avansement gjennom UEFA-cup-rundane og var tilbake på brakka to dagar etter triumfen i Hamburg(!) – fór til Stuttgart kor han vart Bundesligameister i sin første og einaste sesong, før han slutta seg til Strömberg i Serie A, kor han spelte fem sesongar for Como. Dei øvrige nøkkelspelarane vart imidlertid verande, og under Björn Westerberg vann dei ein ny nasjonal Double i 1983, etterfølgt av klubbens tredje strake allsvenske tittel året etter. Det skulle dog gå fleire år før dei makta å gjenskape suksessen i Europa. I Serievinnarcupen 83/84 tapte dei i første runde mot den seinare finalisten Roma. Sesongen etter kom dei til kvartfinalen og var nær ved å slå ut Panathinaikos på bortemål, men ei sein scoring av ballvirtuosen Dimitris Saravakos spolerte festen. Men våren 1985 returnerte Gunder Bengtsson – som hadde hatt ein kort periode som hovudtrenar etter Svennis’ avgang hausten 1982 – frå Noreg, kor han hadde leia Vålerenga til til to strake seriegull, medan Glenn Hysén og Torbjörn Nilsson hadde returnert frå sine respektive proffeventyr i Nederland og Vest-Tyskland. Frå Oslo hadde Bengtsson teke med seg det unge stortalentet Per Edmund Mordt, og i tillegg stod unge spelarar som den energiske høgrebacken Roland Nilsson, den framtidige Noregsvenen Magnus Johansson og det krøllhåra hurtigtoget Johnny Ekström klare til å slå gjennom. Klubben hadde óg verva kvalitetsspelarar som midtstoggaren Peter Larsson og den pålitelege målskyttaren Stefan Pettersson – som seinare óg skulle spele i lag for Ajax – samstundes som rutinerte karar som brørne Holmgren, Stig Fredriksson og Tomas Wernersson framleis var å finne i startellevaren. Det var med andre ord eit lag med stort potensial Bengtsson overtok, men kor stort det potensialet var, visste verken han eller nokon andre enno.

Iltre skottar

Torbjörn Nilsson hadde vore delt toppscorar (med Michel Platini) i Serievinnarcupen 84/85, men det må nemnast at seks av dei sju måla kom mot stakkars vesle Avenir Beggen frå Luxembourg, som Blåvitt smadra 17-0(!) samanlagt i første runde. No skulle han få briljere mot lag av eit heilt anna kaliber. Laget tok seg greitt forbi bulgarske Botev Plovdiv, imponerte med å slå Fenerbahce 4-0 på Ullevi etter eit hat-trick av «Gud», og sjølv om dei tapte returkampen i Istanbul, kom begge dei tyrkiske måla etter at Peter Larsson hadde sendt Blåvitt i føringa, og avansementet var såleis i realiteten aldri truga. I kvartfinalen venta Aberdeen. Skottane hadde i 1983 stått for ein prestasjon som ikkje sto mykje tilbake for Blåvitts året før, då dei slo sjølvaste Real Madrid i Cupvinnarcupfinalen (som faktisk vart spelt på Ullevi, men for langt færre tilskodarar enn kva IFK trekte til ein vanleg allsvensk seriekamp på denne tida). Sjølv om dei sidan hadde mista midtbanedynamoen Gordon Strachan til Manchester United, var laget framleis fullt av skotske landslagsspelarar – og her må ein hugse at å vere skotsk landslagsspelar på denne tida faktisk tyda at du var god i fotball – som Alex McLeish, Willie Miller, Stewart McKimmie og Jim Bett. Og på benken sat den iltraste av alle iltre skottar, ein tidlegare hamnearbeidar frå the mean streets of Glasgow som framleis ikkje hadde noka aning om at han ein dag skulle verte adla av hennar majestet Dronning Elizabeth II: den fryktinngytande Alex Ferguson! På Pittodrie tok heimelaget leiinga to gonger, men Blåvitt utlikna begge gongene, først rett før pause ved Tommy Holmgren, deretter fem minutt før slutt ved snusmisbrukaren Johnny Ekström. Laget viste såleis betydeleg mental og moralsk styrke, og sikra avansementet med eit mållaust uavgjortresultat i returkampen. Ferguson har seinare sagt at han er overbevist om at Aberdeen ville vunne Serievinnarcupen det året viss dei ikkje hadde vore så uheldige å møte IFK. Om dét stemmer, får vi jo aldri vite, men det er eit talande eksempel på den age fotball-Europa hadde for laget på denne tida.

Det må her påpeikast at ingen fotballkampar vert spelte i eit vakuum. Dei har alle sin bestemte historiske kontekst, og konteksten til Blåvitts serievinnarcupkampar våren 1986 var meir dramatisk enn dei fleste: Seint på kvelden den 28. februar, seks dagar før den første kvartfinalen mot Aberdeen, vart Sveriges statsminister Olof Palme skoten og drepen på open gate då han spaserte heimover i lag med kona si etter eit kinobesøk. Drapsmannen vart aldri teken, og motivet bak ugjerninga er med andre ord framleis ikkje kjent. Sikkert er det at Palme-drapet er det største nasjonale traumet Sverige har opplevd i fredstid. Palme var frykta for si skarpe tunge, men elska for sitt vidd og sin inkluderande sosialpolitikk. Han var ein aktiv og medviten forvaltar av arven etter landsfaderen Tage Erlander (som, tilfeldigvis, óg var ein fjern slektning av Sven-Göran Eriksson). I Göteborg, som liksom mange andre europeiske hamnebyar på denne tida var truga av omfattande industridød innan den tradisjonelle verftsindustrien, stod Palme sitt sosialdemokratiske bodskap sterkt. Ein skal ikkje overdrive koplinga mellom fotball og politikk, men ingen i Sverige var upåverka av drapet på Palme, og mellom både spelarar og fans av IFK Göteborg – klubben som framfor alle andre hadde målbóre Folkhemmets ethos i svensk fotball – må det ha vore mange som kjente slaget ekstra hardt. Og viss ein fotballkamp kan vere eit monument, går det godt an å argumentere for at Blåvitt, den 2. april 1986 på Ullevi, reiste det perfekte monumentet over den livslange Djurgårdaren Olof Palme, i det ein utan å kunne overdrive må kunne karakterisere som den beste klubbkampen som er spelt på skandinavisk jord. Barcelona, med den solbrune sjarmøren Terry Venables på benken og spelarar som «den blonde engelen» Bernd Schuster og klubblegendane Migueli og Victor Muñoz på banen, vart utspelt etter alle kunstens reglar. Torbjörn Nilsson leverte den truleg aller mest formidable prestasjonen i si uforliknelege karriere, leika seg med Barca-forsvaret og scora to praktfulle mål. Tommy Holmgren gjorde det siste etter at Johnny Ekström hadde skapt sjansen med tempo, vågemot og gjennombrotskraft. 3-0! Resultatet var oppsiktsvekkjande i seg sjølv, men bar ikkje adekvat bód om Blåvitts dominans.

Damer med drinkar

«Vi kunne, ja burde kanskje scora fem eller seks, dei hadde ingen sjanse, det var heilt utruleg», seier Glenn Hysén i dag. Ein skulle jo i utgongspunktet tru at tre var meir enn nok, ettersom ein av IFKs store styrkar var at dei sjeldan tapte og praktisk tala aldri gjekk av banen mållause på bortebane i europeisk cupspel. Dessutan hadde dei jo demonstrert gjennom praksis at dei var betre enn Barca! Kvifor skulle dei tape med tre mål på Camp Nou? Kanskje var det vanskeleg å finne den rette inngangen til kampen, når alt dei måtte gjere, var å unngå total kollaps, men ingen av spelarane Josimar har prata med – som inkluderer Stefan Pettersson og Per Edmund Mordt i tillegg til dei tre her hyppigast siterte – meiner det var noko i vegen med førebuingane. Derimot oppsto utanomsportslege problem som ingen hadde kunna forutsjå. Viss Glenn Hysén hadde hatt vit til å få dei klassiske barnesjukdomane som barn, kunne moderne svensk fotballhistorie sett heilt annleis ut, men den gong ei! «Glenn fekk vasskoppar!», fortel Tord Holmgren og himlar med augo. «Han vart smitta av pojken til brorsan!» Andletet til Glenn fortrekk seg i smerte: «Eg vakna dagen før avreise med førti i feber, klødde over heile kroppen, det var fan inte roligt!» Han smiler eit bleikt smil: «Eg minnar fortfarande Daniel (Tommy Holmgren jr., journ. anm.) på det kvar gong eg treff han!» Forsvarssjefen var ute, og måtte erstattast. Tord fortel: «Ruben Svensson hadde trappa ned i Västra Frölunda, men hadde framleis løyve til å spele i europeiske kampar for IFK, så han vart henta inn igjen.» Svensson var ein fotballklok spelar med erfaring, men at ein måtte erstatte ein midtstoggar av internasjonal toppklasse med ein halvpensjonert høgreback som gjorde comeback på kortast mogleg varsel var ikkje noko godt omen for Blåvitt. Då dei omsider kom til Barcelona, vart dei utsett for eit skammeleg triks: Ein eller annan slabbedask med Barca-tilknyting freista å sende damer med drinkar opp på spelarane sine hotellrom kvelden før kampen! Denne hendinga er innhylla i mystikk: Alle spelarane Josimar pratar med, vedgår å ha høyrt at dette hende med andre, men ingen kan (typisk nok) hugse å ha opplevd det sjølv. I så fall kunne ein kanskje ynskje at fleire av dei hadde opplevd å få dame på rommet, for då hadde dei kanskje opptrått litt meir avslappa og ikkje så forknytt som dei gjorde? Ifølgje Glenn Hysén var sågar grasmatta på Camp Nou i seg sjølv eit problem: «Den var mykje større enn vi var vane med, så vi kunne ikkje spele vårt vanlege spel!» Dette kan verke som eit eksentrisk klagemål, men ettersom hovudføremålet med press og understöd, sjølve grunnpilaren i Blåvitts taktiske byggverk, var (og er) å gjere banen så liten som mogleg når motstandar har ballen, må ein medgje at han truleg har eit poeng. Uansett, Pichi Alonso var aldri nokon særskilt sentral spelar for Barca, og ville truleg ikkje starta kampen viss Venables’ skotske prestisjesignering Steve Archibald hadde vore skadefri, men denne kvelden på Camp Nou stemte alt for han. Alonso scora tre mål mot eit vaklande IFK-forsvar og sikra ekstraomgangar, og ettersom det ikkje lukkast korkje vertar eller gjester å score i ekstraomgangane, var det klart for straffekonkurranse. Denne straffekonkurransen er innhylla i fleire myter, rykte og dunkle «forklaringar» enn noko anna hending i klubbens historie. Dei kalde fakta er at lagets to yngstemenn – Roland Nilsson og Per Edmund Mordt – bomma på sine straffar, og Blåvitt tapte, men bak desse enkle kjensgjerningar ligg talrike ubesvarte spørsmål. Det viktigaste, som har vore stilt uavlateleg i tretti år, er: Kvifor tok ikkje Torbjörn Nilsson, lagets store stjerne og fremste målskyttar, nokon straffe. Torbjörn har ingenting imot å svare, men svaret er ikkje særskilt opplysande: «Jag skulle inte ta någon straff», seier han. Tord Holmgren, som vart boren av banen med ein lyskeskade kort tid før slutt, minnest at han låg i garderoben og kjempa mot smertene då Torbjörn kom inn og vrengte av seg drakta. «’Kva gjer du?’ spurte eg. Han sa at han ikkje skulle ta noko straffespark. Eg sa ‘Tenk viss det er 10-10 og alle andre har skote. Då må du skyte!’ Då tok han på seg drakta og gjekk ut igjen.» Torbjörn seier ikkje at han nekta å ta straffe, men han vedgår at han ikkje meldte seg friviljug. «Det er dét eg angrar mest på i karriera mi», seier han. Når Josimar påpeikar at Per Edmund Mordt sikkert er lei av å verte spurt om kvifor han bomma på den avgjerande straffa, smiler han sitt mest melankolske smil og seier: «Du kan helse han og seie at det er betre enn å stadig verte spurt om kvifor du ikkje tok straffe!»

Bragd nummer to

Barca kom til finalen, men tapte, ironisk nok, straffekonkurransen mot Steaua Bucuresti etter at det rumenske keeperfantomet Helmut Duckadam redda fire av fire moglege straffespark. Torbjörn Nilsson vart toppscorar i Serievinnarcupen for andre år på rad, og mange meiner at han aldri hadde vore betre, men han ga seg med fotball den sommaren. «Eg hadde opna min eigen restaurant, og ville konsentrere meg om den.» Eit visst behov for å verne om eige omdøme spelte óg inn. «Eg ville ikkje springe rundt på banen og høyre folk seie frå läkteren: ‘han var betre før’.» Ein æra syntest å vere over. Men, bemerkelsesverdig nok: Denne «Guds»-tenesta har eit vakkert postludium. Blåvitt vann ingenting i det store nesten-året 1986, men sesongen etter var dei atter på plass i UEFA-cupen, for første gong sidan triumftoget i 1982, og atter gjekk dei heilt til topps! Denne triumfen er langt mindre sagnomsust, truleg iallfall delvis fordi dei i dei tre første rundane slo relativt anonyme lag som Sigma Olomouc, Stahl Brandenburg og Gent. Men i kvartfinalen sikra eit seint bortemål av Stefan Pettersson ein imponerande siger over Inter, med legendar som Walter Zenga, Giuseppe Bergomi, Daniel Passarella og Alessandro Altobelli på laget, og etter å ha slått austerrikske Swarowski Tirol heime og borte var dei klare for finale mot Dundee United. I dag verka rein europacupfinale mellom eit svensk og eit skotsk lag som den reine utopi, men på 80-talet var klubbfotballen i begge nasjonar sterk, og Dundee United hadde etablert seg som eit kraftsentrum under den borderline-psykotiske Jim McLean: Dei vann ligaen i 82/83, noterte seg for to ligacuptriumfar, kom til Serievinnarcupens semifinale i 83/84, og på veg mot finalen i 1987 hadde dei makta å gjere det Blåvitt aldri gjorde: Dei slo ut Barcelona etter siger både heime og borte. I den første finalekampen på Ullevi triumferte IFK etter ei scoring av Stefan Pettersson, og då Lennart Nilsson gav dei leiinga på Tannadice, syntest finalen avgjort. John Clark reduserte, men ettersom Blåvitt hadde eit bortemål å gå på, var triumfen aldri eigentleg truga, og Glenn Hysén, som hadde tatt over som kaptein, kunne triumferande løfte troféet. Det umoglege hadde synt seg mogleg. Miraklet hadde gjentatt seg.

Gjenforeininga

Etter dette gjekk laget på sett og vis i oppløysing. Johnny Ekström var alt borte. Glenn Hysén fór til Fiorentina og seinare til Liverpool, kor han som første svenske vart ligameister i England og til og med hadde ein periode som kaptein, inntil Graeme Souness forviste han til benk og tribune. («Det var nog fan den dummaste jäveln jag har truffit», seier Glenn.) Peter Larsson og Stefan Pettersson gjekk til Ajax, kor sistnemnte vann UEFA-cupen i 1992 og såleis vart den einaste av dei blåkvite heltane som repeterte suksessen i ein annan klubb. Tord Holmgren trappa ned med ein sesong i Fredrikstad, kor den gamle IFK-legenden Reine Almqvist då var trenar. Som alle legendariske lag vart óg Blåvitt spreidd for alle vindar. Men tretti år etter den andre UEFA-cup-triumfen er dei atter samla på arenaen kor dei skapte magi. Det er serieopning i Allsvenskan, IFK møter regjerande seriemeister Malmö FF og klubben har invitert alle spelarane frå meisterlaga anno 82 og 87 attende til gjensyn og fest. Somme er, diverre, fråverande: Glenn Hysén har, til sin betydelege irritasjon, måtta reise til England som guide for ei gruppe svenske Liverpool-fans under Merseyside-derbyet, medan namnebror Strömberg óg har måtta prioritere ekspertkommentator-oppdrag i Premier League framføre denne gjenforeininga. Men dei fleste er her, eldre no, grånande, men framleis uendeleg stolte og takksame over det dei oppnådde den gongen for lenge sidan. Før kampen vert dei presentert på indre bane. Eg ser Torbjörn, Tord og alle dei andre løfte sine hender mot ein beundrande publik, og kjem i hug det slitaren frå Paluhuornas sa då eg spurte om det er mogleg at det Blåvitt gjorde, kan gjerast igjen av eit svensk lag. «Nej, jag tror nog inte det», sa han. «Vi var eit bra lag, og vi spelte for kvarandre. Det var tidsanden, heilt enkelt.»

Eg trur han har rett, og at det difor er klokast å avslutte her. Alt som her er skildra, er lenge sidan no. Samfunnet har endra seg, fotballen har endra seg og ingenting vert nokon gong det same. Men viss vi ikkje tek vare på det som er viktig, går det tapt. Og difor har eg skrive alt dette.

Lie Another Day

The newly appointed chairwoman of the ethics committee, María Claudia Rojas, made her first public statement yesterday – and started off with a blatant lie. That’s good news for FIFA President Gianni Infantino, but bad news for everyone who cares about football.   

By Pål Ødegård (paalpot75@protonmail.com) and Håvard Melnæs (lucatoni@protonmail.com)

After both chairmen of the ethics committee were controversially replaced at the FIFA congress in Bahrain last month, a move FIFA Council member, the German FA President Reinhard Grindel, says was a decision made by Gianni Infantino himself, there have been low expectations of any statements from this independent committee on any verdicts or investigations for the foreseeable future.

Since Infantino became FIFA President last year, he has removed every major player in the game of football politics that opposed or challenged him. The Swiss promised reforms, instead he is acting more and more like an autocrat.

The former chairman of the committee’s investigatory chamber, Cornel Borbély, said at an improvised press conference in Bahrain that “hundreds of cases would now be on hold”, cases that would be “stalled for years”. He added that it “was a huge setback in the fight against corruption,” while also pointing out that “you have to develop this practice, this knowhow. It’s a question how long it takes for the new chamber to investigate these cases to the level that will bring success.”

It was therefore a surprising move that FIFA yesterday published a statement regarding reports that FIFA president Gianni Infantino was under investigation. The statement reads as follows:

“Today, Ms María Claudia Rojas, the current chairwoman of the investigatory chamber of the ethics committee, has confirmed that all files have been handed over to her and that there are no open preliminary or formal investigation proceedings involving the FIFA President.
It is in FIFA’s interest that the work of the ethics committee is not disrupted by conjecture of any kind. Therefore, FIFA will refrain from commenting any further on baseless speculation and will instead concentrate on providing concrete information.”

As this magazine reported after the elections in Ethiopia in March this year, both Infantino and the FIFA Secretary General Fatma Samoura were actively involved in influencing the outcome. And they succeeded, their preferred candidate, Ahmad Ahmad from Madagascar, replaced the veteran Issa Hayatou as the President of CAF. This is a clear violation of FIFA regulations, which state that FIFA cannot influence elections held by its member confederations. 

A story by Der Spiegel in late April then claimed that the FIFA President was the subject of a preliminary investigation by the ethics committee for his meddling in the CAF election. The article also claimed several African officials had been contacted by Cornel Borbély, the then chairman of the ethics committee’s investigatory chamber, to give statements on what really happened during the CAF elections. This magazine reported the last month that Infantino fired those who investigated him because they investigated him.

And three days ago The Guardian also ran a story claiming Infantino was not only under investigation for interference in the CAF elections, but was also being investigated in separate case. A FIFA spokesperson told The Guardian that “we can confirm that both chairpersons are fully onboard with the activities of the committee and therefore it is operational and work is ongoing,” the spokesperson said. “The new chairpersons met at the end of May in Zurich and a transition plan was laid down and is currently under implementation.”

In yesterday’s statement from FIFA, the new chairwoman of the ethics committee’s investigatory chamber claimed that none of the files includes Gianni Infantino as the subject of any form of investigation.

According to information provided to Josimar, however, no handovers have been given by the former chairmen to the new ones.

Is Maria Claudia Rojas, the newly installed chairwoman of the investigatory chamber of the ethics committee, telling the truth, both considering she’s had a very short time to review what is said to be hundreds of ongoing cases and considering that FIFA’s ethics code is uncharted waters for her? Who had access to the files on ongoing cases in the timeframe between Borbély’s departure and Rojas’ first opportunity to look at them? This magazine has reliable information that the ethics committee received complaints about manipulation by the FIFA President in the election of a regional confederation and was well into the preliminary investigation. If Rojas can’t find the files, where did they go?

Was her integrity shattered already before she formally took upon her new role at FIFA? Ms Rojas has admitted that Gianni Infantino twice talked to her privately before the Bahrain congress.

Another worry is the increasingly blurry line between the supposedly independent ethics committee and the FIFA administration. The former chairmen had an external public relations firm to draft their statements. Yesterday’s press release came from FIFA itself.

It has also been custom for the ethics committee not to comment at all whether an individual is under a preliminary investigation, as it would be a violation of their own code to do so. But Ms Rojas had no such reservations, it seems.

Josimar have sent FIFA several questions, but not yet received any answers. Cornel Borbély, through his former spokesman, declined to comment.

 

 

Josimar 04/2017

Da er årets fjerde utgave på vei til abonnentene. Her kan du lese mer om innholdet.

Sarpsborg-modellen
Sarpsborg 08 har gått fra lavere divisjoner til å bli en utfordrer til seriegull. Sarpingene fører en streng lønnspolitikk. De bruker helt konkrete kriterier når de leter etter spillere, og speidingen strekker seg fra lavere divisjoner i Norge til Afrika. Frode Lia har møtt sportsdirektør Thomas Berntsen.

Solskjærs millioner
Ole Gunnar Solskjær har i sin Manchester United-karriere tjent ca. 300 millioner kroner. Etter at han flyttet hjem til Norge, viser siste ligningstall 22 millioner kroner i formue. Hvor er pengene blitt av, og hvorfor er to av husene han eier pantsatt i Banque Internationale à Luxembourg? Lars Johnsen og Håvard Melnæs har skrevet artikkelen om Solskjær.

Leve kongen!
«Nå blir det vanskelig. Nå er det virkelig over. Jeg tar av meg trøya for siste gang og bretter den pent sammen, selv om jeg ikke er klar for å legge opp. Kanskje blir jeg aldri klar», sa en gråtkvalt Francesco Totti til et fullsatt Stadio Olimpico etter sin aller siste kamp i Romas farger. Marius Helgerud har oversatt Tottis vidunderlige avskjeds- og takketale i sin helhet.

Bautaen
«Personlig ønsker jeg at unge spillere viser mer vinnervilje og stiller tøffere krav til både seg selv og sine medspillere. Jeg synes det mangler litt ærgjerrighet for å prestere, for å hate og tape!». Ingen kan anklage Odd-kaptein Steffen Hagen for ikke å hate tap. Frode Teiseth har intervjuet forsvarsbautaen fra Mandal som er inne i sin 12. sesong på øverste nivå.

VM i korrupsjon
Brasil var et skakkjørt land, drevet i grøfta av korrupte politikere. For å presentere en ny, moderne og ansvarlig nasjon til verden, var oppskriften å arrangere verdens to største show; VM i fotball og sommer-OL. Én etter én har politikere, embetsmenn og idrettsledere blitt tiltalt for korrupsjon i forbindelse med de to idrettsarrangementene. En av Brasils fremste journalister, Jamil Chade, debuterer i Josimars spalter.

Suksessen i San Sebastián
«Sesong etter sesong sto han der, i midtsirkelen på Anfield, Bernabéu eller Allianz, alltid rak i ryggen og med det raudlege skjegget ulasteleg velpleid. Han takla aldri og fekk aldri grønske på shortsen, men vann likevel ballen oftare enn nokon annan. Men Xabi Alonsos kanskje største bragd var Real Sociedads eventyrlige 2002/03-sesong», skriver Nils Henrik Smith.

Fiorentina-syndromet
En økonomi i vekst. Ca. 14 millioner turister på besøkhvert år. Kulturskatter og historie på hvert gatehjørne. Mat og vin i verdensklasse. Firenze har alt, unntatt et fotballag som kjemper i toppen. Even Smith Wergeland har vært i Toscanas hovedstad.

«Obviously you’re not a golfer»
Langt nede i divisjonene i Italia, i skyggen av Fiorentina, finnes en liten medlemseid klubb. Den ble stiftet som en protest mot den moderne fotballen, og oppkalt etter Coen-brødrenes kultfilm «The Big Lebowski». Med dugnadsinnsats og gratis fotballskoler for barn bygger medlemmene en klubb som skal klatre i divisjonssystemet. Av Saša Ibrulj.

Tenkeren
Det var egentlig han som skulle ha løftet VM-trofeet i 1982, men storfavoritten Brasil røyk ut i mellomspillet. Sócrates, kaptein på 1982-laget, var en av de beste spillerne Brasil har fostret. Men livsnyteren, legen, filosofen og demokratiforkjemperen etterlot seg minst like store fotavtrykk utenfor banen. Av Marius Lien.

En lilleputt i mål
Mot slutten av 1981/82-sesongen, besluttet det franske fotballforbundet å utestenge Bordeaux-keeper Dragan Pantelić etter uforskyldt ha skadet en linjemann. Som protest bestemte klubbpresidenten at lagets minste, den 163 centimeter høye midtbanemaestroen Alain Giresse, skulle vokte målet i siste serierunde. Michael Yokhin forteller den bisarre historien.

Neste utgave er forøvrig Premier League-bibelen (på minimum 200).

Her blir du abonnent: