Infantino Fired Those Who Investigated Him

The chairmen of the Ethics Committee was fired by Gianni Infantino because they investigated him.

By Pål Ødegård (paalpot75@protonmail.com) ) and Håvard Melnæs (lucatoni@protonmail.com)

Josimar have confirmation that FIFA President Gianni Infantino was indeed in the process of being investigated by the Ethics Committee for interfering in the CAF presidential elections in March this year. As reported right after the relatively unknown Ahmed Ahmed ousted Issa Hayatou as CAF President in Addis Abeba, Infantino played a major role in securing the victory for the Malagasy . This is a clear violation of FIFA regulations, which state that FIFA cannot influence elections held by its member confederations.

In April, an article published by Der Spiegel claimed that this led to the FIFA Ethics Committee initiating preliminary investigations into the FIFA President’s actions. At the FIFA Congress in Bahrain two weeks ago, neither Cornel Borbély nor Hans-Joachim Eckert, chairmen of the Ethics Committees, got a renewal of their mandate for another four-year term, something they only learned from news sites upon landing in Bahrain.

According to the German FA President and FIFA Council member Reinhard Grindel the move against the chairmen of Ethics Committee was the initiative of FIFA President Gianni Infantino:
“I said in the meeting that we were satisfied with the work of both [Borbély and Eckert] and I asked because the Secretary General [Samoura] made a statement in the media that they will support both, so it is very much the decision of the president [Infantino]. And you will have to ask him why he made it. I want to clearly say that I would have wished that the process of formation of the individual committees – ethics, governance and disciplinary – would have been more transparent”.

The dismissed chairmen of the Ethics Committee held a hastily assembled press conference in Bahrain, where Cornel Borbély, until then the chairman of the Ethics Committee’s Investigatory Chamber, said that “hundreds of open cases would now be halted” and lamented that there would be no period of transition. “They do not have the experience,” Borbély said. “You have to develop this practice, this knowhow. It’s a question how long it takes for the new chamber to investigate these cases to the level that will bring success.”, he then added.

A one man show?
Gianni Infantino had talked and met with Borbély’s replacement, the Colombian María Claudia Rojas, three weeks ahead of the congress in Bahrain. First over the telephone, and then in person during a CONMEBOL assembly in Santiago, Chile. Officially Rojas was launched by CONMEBOL, who had been asked to present candidates for the independent positions in FIFA’s controlling committees. It is questionable behaviour by the FIFA President to nurture personal contact with someone who would later have the task to investigate him.

It is also hard not to conclude that the FIFA President have removed the very persons investigating him. Another who was removed in Bahrain without any knowledge beforehand, was the chairman of the Governance Committee, Miguel Maduro, who had just been in the position for eight months. Sources tell Josimar that the Governance Committee was notified about Infantino’s interference in the CAF elections, and subsequently passed on the information to the Ethics Committee. The committee Maduro presided over also had the responsibility to assess whether officials could be cleared to run for a seat in the FIFA Council. It has been speculated that the former FIFA Council member and chairman of Russia’s World Cup Organizing Committee, Vitaly Mutko, not passing the eligibility check led to Maduro’s downfall. Three other members of the Governance Committee resigned in protest over Maduro’s removal.

The CAF election was not the first time Gianni Infantino meddled in a confederations election. The FIFA President turned to two of his closest allies – the Norwegian Kjetil Siem and Vitaly Mutko – in getting Aleksander Čeferin elected as UEFA President.

 

Et liv i tåka

På 80-tallet spilte de i Bundesliga og kjempet om ligagull og europeiske trofeer. Så forsvant klubben fra fotballkartet. Hva skjedde med Bayer Uerdingen?

Tekst og foto Runar Skrøvset

I Tyskland skilles det skarpt mellom såkalte bedriftsklubber og tradisjonsklubber. Førstnevnte står lavt i kurs, men ett av dem klarte kunststykket å kombinere stigmatiserende bedriftsstatus med kultrenommé; Bayer Uerdingen får tyske fotballhjerter til å banke og fremkaller varm nostalgi hvor enn de nevnes. Grunnleggende bestanddel av 80-tallets Bundesliga, lørdagsunderholder for hundretusener tippekampavhengige nordmenn ved et par anledninger, bronsemedaljør, cupmester og europeisk semifinalist som en gang bar hele den vesttyske fotballnasjonen på sine skuldre. Hvor ble det av dem i alt mylderet?

Vi kan avsløre først som sist at Uerdingen fortsatt lever. Om ikke i beste velgående, så i hvert fall pustende og pesende for egen hjelp i en alder av 111 år, under det sponsorløse navnet KFC Uerdingen – Krefelder Fußball-Club Uerdingen 05. Alderdommen tilbringes i meget ufasjonable omgivelser i Oberliga Niederrhein (nivå 5), men de kan i motsetning til sine divisjonskolleger skue tilbake på et svært innholdsrikt liv med opp- og nedturer større enn hva mange av dagens bundesligister har opplevd maken til.

«Grotenburg-miraklet»

Da fotballmagasinet 11 Freunde skulle kåre tidenes kamp, falt valget på Bayer Uerdingen-Dynamo Dresden fra 1986, alle kultkampers mor i tysk klubbfotballhistorie. Returkampen i Cupvinnercupens kvartfinale går under navnet «Das Wunder von der Grotenburg». Miraklet som skjedde på Bayer Uerdingens hjemmebane denne vårkvelden var en uvirkelig snuoperasjon i en politisk høyladet affære. Kampen ble sendt direkte på tv (på bekostning av Bayern Münchens kvartfinale i den gjevere Serievinnercupen), og ble betraktet som en landskamp mellom Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. En (vesttysk) bekjent sier han husker at han som barn fikk være ekstra lenge oppe for å se kampen, og at den ble propagandert som selve urstriden mellom Det Gode og Det Onde.

Uerdingen spilte altså for nasjonens ære (og for hele menneskeheten, ifølge indoktrinerte barnesinn som min venns) i tillegg til semifinalebillett mot Atlético Madrid. Bayer hadde tapt 2-0 i DDR, så på grunn av bortemålsregelen måtte de i returkampen holde tett bakover for enhver pris. Men neida, før det var spilt ett minutt på Grotenburg-Stadion hadde de latt Dynamos farligste hodespiller stå alene i feltet på en dødball. Ved pause var stillingen 1-5 sammenlagt, slaget syntes mer enn tapt og tusenvis av tilskuere dro hjem – den dummeste beslutningen hver og én av dem noensinne har tatt. I 2. omgang scoret Uerdingen seks ganger og sikret seg evig VIP-plass i den tyske fotballmytologien. Dynamo-trener Klaus Sammer, faren til midtbanespiller Matthias, så mer død enn levende ut da kameraet zoomet inn på hans kritthvite steinansikt. I løpet av en surrealistisk halvtime hadde 5-1 blitt 5-7, og nasjonalhelten Klaus Sammer var blitt arbeids- og æreløse Klaus Sammer. Det aller mest dramatiske i forbindelse med denne historiske kampen inntraff først sent på kvelden da Dynamo-spissen Frank Lippmann flyktet fra hotellet og søkte politisk asyl i Vest-Tyskland, men det er en annen historie.

Ut på tur

Tre tiår og fire divisjoner senere er Josimar på vei til Krefeld for å se Uerdingen og Schwarz-Weiß Essen gjøre opp om de siste poengene før Oberliga Niederrhein går i vinterdvale. Krefeld? Ja, Krefeld. Uerdingen by ble nemlig innlemmet i den etter hvert sammenvokste nabobyen Krefeld (først under navnet Krefeld-Uerdingen am Rhein, deretter bare Krefeld) i 1929, etter 700 års selvstendighet. Den ligger tre mil fra Nederland i vest, Rhinen fungerer som grense mot Ruhrområdet i øst, og i sør ligger Mönchengladbach og delstatshovedstaden Düsseldorf få kilometer unna. De som har noenlunde oversikt over fotballkartet forstår at KFC Uerdingen holder til i landets mest tettpakkede fotballregion.

På togstasjonene ser jeg det man alltid ser en tidlig lørdag morgen i dette området: fotballfans på vei på kryss og tvers av regionen og landet. På Bochum Hauptbahnhof har hundrevis samlet seg for å reise til Hamburg og kamp mot St. Pauli, ved omstigning i Duisburg står det en gjeng som tydeligvis skal vie helgen til bortekampen i Zwickau i 3. Liga dagen etter. Borussia Dortmund- og Schalke-drakter ser man alltid flust av uansett hvor og om de spiller, og jeg ser enkelte drakter jeg ikke kjenner. Jeg liker synet av reisende supportere om morgenen. De har frigjort seg fra hverdag, jobb og familie, og om forrige kamp og den før der var ræva, blir det kanskje annerledes nettopp i dag. Det forventningsfulle, eller i det minste håpefulle, som preger dem der de venter på toget med dagens første pils i hånda står i så fin kontrast til de resignerte ansiktene som kjenner bakfylla komme snikende etter en lang dag på tur og nok et tap.

De som glimrer med sitt fravær i denne maurtuen av reisende er SW Essen-folk som skal samme vei som meg selv. Av alle ulemper det medfører å havne så dypt ned i fotballens avgrunn som Uerdingen har gjort, er bortfallet av motstanderfans kanskje den tristeste. Toget tøffer supporterløst ut fra Essen Hauptbahnhof og videre gjennom Ruhrgebiet før det krysser den morgenstille Rhinen og stopper like ved elvebredden, på lokalstasjonen i bydel Uerdingen. Noe av det første man ser er Dujardin-brenneriet der de i århundrer har produsert det einebærbaserte brennevinet Uerdinger. Jeg går rundt og ser etter noe som kan bekrefte min optimistiske forventning om at her lever og ånder fotballen – og folk for den – uavhengig av om by(del)ens representant befinner seg på nivå 1 eller 5. Hvis det stemmer, som det blir sagt, at tysk fotballs hjerteslag utgår fra Ruhr, må man vel kunne kjenne pulsen klart og tydelig også i Uerdingen, Krefeld? På torget: ingenting. I gågatene rundt: ikke så mye som en kampdagsplakat. Jeg prøver et boligstrøk. Kom igjen, vis meg i det minste et balkongflagg! I stedet for røde og blå flagg ser jeg en parkert bil med gul- og svartstripet vindusskjerf med påskriften «Krefeld Pinguine On Tour». Sukk. Pingvinene er byens ishockeylag, et relativt kjent og suksessrikt sådan. Noe av det jeg var nysgjerrig på før jeg kom hit var nettopp forholdet mellom fotball og ishockey i det som ofte omtales som en ishockeyby.

Broen

Mellom husene i retning elva kommer det iøyenfallende landemerket Krefeld-Uerdinger-Brücke til syne. Den svære broen som knytter Krefeld og Niederrhein sammen med Duisburg og Ruhrgebiet er et stykke byhistorie med klubbhistorie vevet inn. Da en viss fører bestemte seg for å bygge bro akkurat der Uerdingens klubblokaler lå, fikk ikke klubben noe annet valg enn å rive hele greia og pelle seg vekk. Uten penger til overs var det vanskelig å finne ny tomt, så da Rudolf Hess i 1936 klippet snoren og erklærte Adolf-Hitler-Brücke for åpnet, sto Uerdingen hjem- og rådløse tilbake. Klubben flyttet etter hvert ut av bydelen, broen ble bombet og senere gjenreist under nytt og mindre belastende navn.

Et urepresentativt utvalg på fire personer jeg finner på min vei langs den uerdingske elvepromenaden viser at hele 75 % er klar over at KFC har hjemmekamp samme kveld, men at sjokkerende 0 % av befolkningen har planer om å dra til andre siden av byen for å overvære oppgjøret. Heller ikke i Krefeld sentrum er det noe som tyder på at det er kampdag for byens stolthet [sic?], sågar siste kamp før den lange vinterpausen, med tabelltopp og opprykksposisjon på spill. Det er svært utypisk for Tyskland å være i et bysentrum på kampdag uten å se tegn til det som skal utspille seg på stadion. Derfor er den objektive reporteren skuffet, det må jeg bare erkjenne, men lar den snikende tvilen komme de tiltalte til gode; heller enn manglende fotballkultur er det trolig de mange mørke årene i skyggenes dal som gjør at klubben ikke lenger er kraftfull nok til å prege egen by (på størrelse med Bergen) på en synlig måte.

Gylne tider

Formiddag før kamp må ha fortonet seg temmelig annerledes på 80- og begynnelsen av 90-tallet, da Bayer Uerdingen var i sitt ess. Hele byen engasjerte seg, og bortesupporterne veltet ut fra Krefeld Hauptbahnhof i tusentalls annenhver lørdag. På banen herjet spillere som Stéphane Chapuisat, Oliver Bierhoff, Stefan Kuntz og Brian Laudrup. På tribunen sto en gutt som skulle bli deres internasjonalt mest kjente supporter og klubbmedlem: rockeren Pete Doherty (The Libertines, Babyshambles), militærsønnen som bodde i Krefeld i sine formative fotballår fra 10 til 16.

Allerede i begynnelsen av 1920-årene, mens lille Uerdingen am Rhein ennå var en selvstendig by, nådde FC Uerdingen 05, som de het fra starten, øverste nivå i vesttysk fotball til tross for at nesten hele laget hadde falt under 1. verdenskrig. Den første klubbavisen, Rund um den Eulenturm (rundt ugletårnet), ble trykket fra 1924, så Uerdingen har vært «god, gammal traddisjon» lenge før de dukket opp på NRK. Forvandlingen til FC Bayer Uerdingen 05 skjedde i 1953, men hadde i starten ingen reell økonomisk betydning. Det dreide seg snarere om en praktisk fusjon med bedriftsidrettslaget til legemiddelfabrikanten Bayer, stedets hjørnesteinsbedrift. Det skulle ta mange år før de for første gang i moderne tid gjorde seg bemerket på høyere nivå. Midt på 70-tallet hadde de et kort opphold i Bundesliga og en semifinale i cupen, og det var først da de for alvor kom tilbake noen år senere at de hadde fått verdifull økonomisk ryggdekning fra det mektige Bayer-konsernet. Opprykkskvalikseieren mot storfavoritten Schalke i 1983 var startskuddet for noen fantastiske år.

Cupfinaleseieren over Bayern München i 1985 står igjen som det aller største høydepunktet fra denne epoken. Dette var for øvrig den første finalen etter krigen som ble lagt til hovedstaden, og den velkjente tyske tribunesangen «Berlin, Berlin, wir fahren nach Berlin» oppsto på Grotenburg-Stadion under semifinalen dette året. Sesongen etter ble Bayer Uerdingen nummer tre i Bundesliga parallelt med det tidligere nevnte Europa-eventyret som endte med semifinaletap mot Atlético Madrid. I 1987 ble Uerdingen tysk mester på de to øverste juniornivåene (u19 og u17), og fremtiden så særdeles lovende ut. Kunne man vippe Bayern München av tronen? Som livet har lært oss fotballsupportere er det utrolig hvor mye mørke som kan ligge gjemt i en forventet lys fremtid, og svaret på spørsmålet ble et mildt sagt rungende nei.

Krise uten Bayer

Etter gradvis svakere resultater rykket de ned i 1991 og kjørte heis mellom 1. og 2. Bundesliga noen år før alt skar seg. Bayer-konsernet, som i årevis hadde holdt to konkurrerende klubber kunstig i live gjennom tunge bidrag, ble tiltagende skeptiske til effekten av denne pengebruken. Til slutt valgte de å konsentrere seg fullt og helt om sponsoratet i Leverkusen, en by der konsernet hadde sitt hovedsete og en klubb der det hadde røtter helt tilbake til stiftelsen. At den sportslige utviklingen virket mer lovende i Leverkusen var kanskje heller ikke helt uten betydning. Dermed trakk Bayer seg ut av Uerdingen i 1995 og etterlot klubben med en dundrende hodepine.

En trinnvis økonomisk avviklingsordning gjorde at Uerdingen, nå med fornavnet KFC, likevel kunne stille med et brukbart lag i 1995/96-sesongen, i flere eksperters øyne godt nok til å holde det gående i Bundesliga. Det som de håpet skulle bli en ny og frisk start under nytt flagg endte i stedet med et ytterst fatalt nedrykk. Siden de gikk ned før nytt navn og profil fikk muligheten til å feste seg, ble de uattraktive på sponsormarkedet. Så der satt de da, uten den jevne pengestrømmen fra farmasigiganten som de hadde gjort seg så avhengig av, uten Bundesliga-status og med få alternative inntektsmuligheter av betydning. KFC Uerdingen havnet i økonomisk og sportslig uføre og forsvant fra det nasjonale fotballkartet med nedrykket fra 2. Bundesliga i 1999.

Kulisser fra fortiden

På trikken mot stadion utpå ettermiddagen er det endelig mulig å kjenne vibbene av førkampsspenning, i hvert fall hvis man legger godviljen til. De fleste skal samme vei, promillen er stigende, og når vi går ut er folk i kampmodus slik det skal være. Jeg ser gamle og unge, kvinner og menn, punkere og dresskledde – alle som på kampdag kommer sammen og forenes av det eneste som betyr noe denne dagen: klubbtilhørighet. Det er like banalt som det er universelt. Situasjonen er den samme om forholdene er store eller små; folk diskuterer spillere og formasjoner, noen er ukuelige optimister, andre er sikre på at det går til helvete.

Når jeg sier at jeg skriver om Uerdingen for et norsk tidsskrift reagerer enkelte som en gammel grandtante som bor alene i et stort hus langt ute på landet, først og fremst takknemlig for ikke å bli glemt. «Takk for at dere husker oss!» Folk snakker villig vekk, og de prater nesten utelukkende om fortiden, uten at jeg trenger å spørre. Minner om fortiden (og drømmer for fremtiden) er jo det man har å styrke seg på når samtiden er kjip, noe den unektelig kan være for en del fotballfans, spesielt for tilhengere av en klubb med KFC Uerdingens skjebne. Bare én middelaldrende mann sier eksplisitt at han ikke vil snakke om historien: «Jeg har sett Barcelona på Grotenburg, men hva hjelper det? Alt vi har opplevd her… Hvis man tenker for mye på [tiden i] Bundesliga og Europa blir det fryktelig vanskelig å juble hemningsløst og ekte for scoringer mot Meerbusch og Hönnepel-Niedermörmter. Det er Schwarz-Weiß Essen som er virkeligheten vår nå, og det er den vi må forholde oss til. Vi lever her og nå, vet du.»

Grotenburg-Stadion er på én og samme tid et slott og ei rønne, en levende arena og historisk ruin, samlingspunkt og halvt forlatt, storslagen og falleferdig. Den er rett og slett et av de mest fascinerende stadionene jeg har sett. De kolossale, rustrøde flomlysmastene sprenger old school-skalaen, og den stengte ståtribunen av skjev betong bak det ene målet utsondrer samme aura. Klokkesvingen på motsatt side henger også igjen i en annen tid. Vintageskjermen har gått i svart og den analoge klokka lever sitt eget liv noen timers avvik fra tidssonen GMT+1. Selv om bare 1410 av de 34500 plassene er besatt, føles det som å stige inn i en gammel tippekamp. Jeg hvisker til meg selv med Arne Scheie-stemme: «Kjære alle der hjemme, velkommen hit til ærverdige Grotenburg-Stadion hvor vertene Bayer KFC Uerdingen i blå skjorter og sorte bukser skal spille fra høyre mot venstre de første 45 minuttene (…)» Tåka siver inn under flomlysene – det er en fin dag for fotball.

Breddeultras

Før kampen sparkes i gang har jeg audiens hos Ultras Krefeld, som har samlet og organisert aktive supporterkrefter tilknyttet KFC Uerdingen siden den lange nedturen begynte midt på 90-tallet. Målet – og resultatet – er en moderne og levende tribunekultur av høyere standard enn spillet på banen. Selv om laget utøver breddefotball med lave tilskuertall, får fansen fortsatt ofte besøk av ultrasmiljøer og andre nysgjerrige fotballfolk fra inn- og utland. «Kombinasjonen av en spennende klubbhistorie og et anlegg med så sinnssyk groundhopperappell vil alltid være tiltrekkende, ikke sant?» Der jeg står som tilreisende utlending med kamera, penn og notisblokk en iskald siste lørdag før jul kan jeg vanskelig svare noe annet enn ja. Spørsmålet var vel uansett retorisk. Til min bemerkning om at det ser ut til å være god aldersspredning blant tilskuerne, inkludert mange barn, påpeker de at rekrutteringen til det mest aktive tribunemiljøet er svært vanskelig i Oberliga. Det største skillet i tysk fotball regnes for å gå mellom helprofesjonelle 3. Liga og den fem avdelinger store Regionalliga (nivå 4), men for Ultras Krefeld er det mellom Regionalliga og Oberliga (14 avdelinger) at dag blir til natt. Regionalligaen har tross alt mange klubber med en viss historie, størrelse og ambisjonsnivå, med vitale tribunekulturelle miljøer. På nivået under kommer lagene fra små avkroker man knapt finner på kartet, og på tribunen sitter stort sett spillernes slekt og venner samt noen gamle gubber. «Derfor er det enda viktigere for oss enn for klubben som sådan å rykke opp nå. Hvordan skal vi utvikle oss uten motstand?»

Jeg spør ultraene om forholdet til ishockey, og får vite at det er pro-ble-ma-tisk, med trykk på hver stavelse. De respektive ultrasmiljøene har vært i krig siden bortetribunen på Grotenburg en gang ble infiltrert av pingviner og skjendet med provoserende bannere à la «Krefeld ist schwarz-gelb». Ellers har byens to dominerende klubber og idretter få berøringspunkter. Det skal knapt være en sjel som går på både KFC- og Pinguine-kamper, og ifølge mine inhabile kilder har hockeylaget en langt mer rural forankring enn fotballklubben. Jeg tar det de sier med en klype salt, men det høres ikke ulogisk ut. Fotballkonkurransen her er så stor at det må være en tilnærmet umulig oppgave å få folk fra omlandet til å følge KFC. For ishockeyinteresserte i regionen er Krefeld derimot et av langt færre attraktive alternativer. Basert på det som skrives på Uerdingen-foraene på nettet er det nok en viss grad av misunnelse inne i bildet også. Ishockey på toppnivå trekker mange flere folk i – eller til! – Krefeld enn hva amatørfotball gjør. Fotballfolket mener seg neglisjert av kommunen i flere saker, og mens Grotenburg-Stadion går i oppløsning, utfolder pingvinene seg i en ny og fancy ishall med det overdådig klingende navnet Königpalast.

Ett lag på banen

Uerdingen feier over de svart-hvite fra avspark. Den første stående trampeklappsalven kommer før det er spilt ti minutter, og etter et kvarter er det 2-0. Min indre Arne Scheie-stemme messer om farene ved tidlig mål og 2-0-ledelse, men Arne Ball klapper snart igjen, for klasseforskjellen mellom krefelderne og gjestene fra Ruhr er brutal. Ved pause står det 4-0, og selv de skeptiske gamlekara bak meg mener at seieren er i boks. Pausen er befriende musikk- og underholdningsfri med unntak av en eller annen konkurranse (premien er en kasse øl) jeg går glipp av når jeg haster ut for å skaffe gløggpåfyll for å unngå å fryse i hjel. Det er riktig så trivelig på Grotenburg, men det er tross alt ikke her jeg vil dø.

I 2. omgang er spenningen for lengst borte, gløggbegeret tomt igjen og høstjakka fortsatt altfor, altfor tynn. For å holde varmen prøver jeg å se for meg hvordan det må ha vært her når de skjøre svingene var fylt til randen av hoppende fans. Ute på gresset er det faktisk mye fint småspill å se, blant annet et par elegante kombinasjoner med mange spillere involvert, men det er vanskelig å vurdere Uerdingens kvaliteter når motstanderen er for sent oppe i alle situasjoner og notorisk elendige til å dekke åpenbart farlige rom. Etter hvert faller tempoet kraftig og kampen dør hen lenge før sluttsignalet, men publikum holder det gående. De stående, syngende supporterne på Franz Raschid-feltet på hovedtribunens ytre fløy har et variert repertoar og relativt solid lydnivå, men betingelsene må være spesielt gode denne kvelden med julestemning, rundspilling, tabelltopp og flomlys. Det eneste som mangler er en bortesving å håne etter hvert som målene triller inn. Ultras Krefeld heiser Spitzenreiter-banneret (Spitzenreiter=serieleder) de hadde brukt halve natta på å lete frem fra sitt historiske arkiv etter at ledende Schonnebeck overraskende tapte sin kamp kvelden før. Det er sannelig ikke hvert år at «Spitzenreiter Spitzenreiter, hey hey» ljomer utover Grotenburg. En annen sang som stadig blir gjentatt går omtrent slik: «Oberliga gjør vondt, men samma faen, Uerding’ olé». Opp med haka.

Fallet

Hvordan endte Uerdingen opp i denne smertefulle lokalligaen? Hele 2000-tallet har vært en umulig kamp mot tyngdekraften. Det er vel knapt en klubb i hele Europa som har falt lenger enn KFC uten å gå konkurs. Flere ganger har de vært på randen av undergang, hver gang reddet med nød og neppe gjennom desperate supporteraksjoner og pengeinnsamlinger. 100-årsjubileet i 2005 ble markert med gravøl og tvangsnedflytting fordi de ikke oppfylte lisenskravene for spill i Regionalliga. Bunnen ble nådd da de (etter sportslig nedrykk) deiset ned på nivå 6 i 2008. Der nede fikk de søkelyset rettet mot seg igjen gjennom å signere tidlige Bundesliga-toppscorer Aílton. Brassen skapte etterlengtet fyr og flamme på tribunene, men var pinlig utrent og klarte ikke å trekke klubben ut av sjettedivisjonsgjørma. Først i 2011 kom de seg vekk gjennom det som utrolig nok var klubbens første opprykk siden Bundesliga. Deretter tok de enda et steg, men lyktes ikke i å klamre seg fast i Regionalliga. Så her befinner man seg altså nå, godt i gang med enda et forsøk på å rykke opp til Regionalliga for denne gangen å stabilisere seg på nivå 4 før de forhåpentlig atter kan sikte mot de landsdekkende proffdivisjonene og gi nytt liv til den i dag så fjerne drømmen om en ny storhetstid.

Urviserne i klokkesvingen beveger seg uansett altfor sakte, men etter noen temmelig seige sluttminutter blåser dommeren omsider av kampen og høstsesongen. Uerdingen har vunnet 5-0 og «alle gutta» hylles på sin vei inn i garderoben anført av Der Grotifant, den trofaste maskoten. Nede ved gjerdet plukker to unge gutter ned et flagg med påskriften «Wir für euch, ihr für uns» – vi for dere, dere for oss. Her står vi på Grotenburger Tor, hand i hand som om det var i går.

Men når folk strømmer ut av stadion og inn på kneipene som nykronede høstmestere av Oberliga Niederrhein 2016/17 er det ikke lenger noen som snakker om det som en gang var, for nå er plutselig optimismen og fremtidstroen enerådende. «Uerdingeeeen ist wieder daaaa», som forsangeren skråler inn i roperten inne på trikken. Endelig peker pilen oppover for KRC Uerdingen 05, denne ubestemmelige hybriden mellom storklubb og breddeklubb. Fremtiden er atter lys – i hvert fall tilsynelatende.

The Cleaner

infantino

 

Since Gianni Infantino became FIFA President last year, he has removed every major player in the game of football politics that opposed or challenged him. The Swiss promised reforms, instead he is acting more and more like an autocrat.

By Pål Ødegård and Håvard Melnæs

«We will restore the image of FIFA, the respect of FIFA, and everyone will applaud us.»
These were the words of Gianni Infantino, a few moments after he was elected FIFA President in Zurich on 26 February last year. After the arrests of high profile FIFA members and the damage done by his predecessors, the message from the new President was clear: This was a new beginning.
15 months later, the picture is even clearer. The election of Infantino didn’t represent a new start, rather more of the same old. One source with a prominent position at FIFA, tells Josimar:
«I saw it right away that Infantino wasn’t a reformer. That became evident during his first week in office. He just wanted the power, and didn’t care how he got it.»
And it’s fitting for what Infantino represents, that this year’s FIFA Congress took place in Bahrain – where even basic human rights is a privilege for the few.

Mexican standoff
Already a couple of months into Infantino’s tenure, at the FIFA Congress in Mexico City in May 2016, alarm bells started ringing.
A sound recording from the meeting of the now defunct Executive Committee revealed how desperate Gianni Infantino was to get rid of Domenico Scala, the then chairman of the Audit and Compliance Committee. “We are hostages of them”, the FIFA President said as he persuaded the other committee members to agree to a measure that made it possible to hire and fire chairmen of the independent committees at will, which in effect stripped these committees of their independence. In the same recording it became clear that Sunil Gulati, President of the United States Soccer Federation, had tried to persuade Scala to resign discreetly, without success. Gulati had been pivotal to get Infantino elected as FIFA President in the first place, and will most likely be awarded the 2026 World Cup to the United States in return. The following day at the congress, the motion was passed, even if most delegates weren’t aware of it in advance. Some even admitted that they didn’t know what they actually voted for. It was a sneaky coup d’etât by Infantino, and his first step to gain more control of FIFA. Domenico Scala, who was in charge of FIFA’s reform program, resigned immediately in protest.

The shadow master
Gianni Infantino has been playing the game of football politics to perfection, by the rules invented by his predecessors. Despite the governing rules of FIFA explicitly state that the President can’t involve or interfere in the election of its member confederations, this is precisely what Infantino has done.
15 months into his reign, both UEFA’s and CAF’s new presidents are Infantino’s prefered candidates. Privately he strongly endorsed Aleksander Čeferin and Ahmed Ahmed. For the latter, he even toured Africa to secure enough votes to oust the veteran Issa Hayatou.
To get the unknown Aleksander Čeferin elected for UEFA President, Infantino turned to two of his closest allies: Vitaly Mutko and the Norwegian Kjetil Siem.

Siem was instrumental in getting Infantino elected as FIFA President and travelled extensively all over Africa in the months leading up the election to secure the Swiss enough votes. At this point Kjetil Siem was the Secretary General of the Norwegian FA. Previously Siem had been the CEO of the Premier Soccer League in South Africa for nearly four years. During these years Siem built ties to almost every African football politicians worth knowing. In Norway, Kjetil Siem is known as “the spider” – his main quality being a networker.

Josimar has spoken to several people with vast experience in UEFA and FIFA. One source tells Josimar:

“Nobody outside the inner circles saw Čeferin coming. Nobody saw Ahmed coming. This was carefully masterminded by Infantino. He is a very determined man. And he hates confrontations. It’s his way or the highway. Now he is gaining absolute control.”

The teammates from Slovenia
Aleksander Čeferin’s landslide victory to become UEFA President was significant in another way as well. Eyebrows were raised when another Slovenian, Tomaz Vesel, took over Domenico Scala’s position as chairman of FIFA’s Audit and Compliance Committee. On the surface, Vesel seemed to have good credentials. Officially he had been recommended by the committee’s deputy chairwoman, the South African Sindi Mabaso. But as this magazine revealed, not only was this highly doubtful; Vesel also turned out to be a friend of Aleksander Čeferin. They play football together on the same amateur team back home in Ljubljana. The UEFA President admitted at a press conference in Copenhagen in September, just days before he was elected in Athens, that someone from FIFA had called him about Vesel, but didn’t reveal who.

Not only is Tomaz Vesel a friend of Infantino’s handpicked UEFA President, according to FIFAs regulations, he was ineligible as chairperson of the Audit and Compliance Committee.

FIFA’s Governance regulations article 5.1 clearly states that any “chairman or deputy chairman of its independent committees cannot have held any official function at a national or confederation level, including the four years previous to initial term”.

This magazine could reveal that Tomaz Vesel held an official role at the Slovenian FA from 2011 until he was appointed as the new chairman of FIFA’s Audit & Compliance Committee.
When we asked the FIFA Media Departement about Vesel’s eligibility, they declined to answer.

Oligarchs and private jets
By then, Gianni Infantino had already been engulfed in controversy as it became known he had used private jets on several occasions. The private jets were provided by the Russian and Qatari governments, who coincidentally are the next two World Cup hosts. Especially the jet provided by oligarch and Putin-ally Alisher Usmanov through Infantino’s personal friend Leon Semenenko was suspicious, which was used by Infantino to fly to Rome to visit the Pope. This caught the attention of FIFA’s Ethics Committee, who launched an investigation. In the end, the committee decided against charging the FIFA President, but it was a close call according to sources close to the investigators. It was impossible to prove that the FIFA President had instructed his assistants to arrange these jets.

Recently rumours surfaced that Infantino again had fallen under their scrutiny as Der Spiegel claimed the Ethics Committee was looking into whether the FIFA President had unduly interfered in the presidential elections of the African confederation (CAF), something Josimar reported in March. Not only did Infantino travel extensively leading up to the elections. It also became known that a plot to topple CAF President Issa Hayatou, who was from the old guard under Sepp Blatter and not so servile to Infantino’s instructions, was hatched already during the Mexico Congress in 2016. The perfect puppet was Ahmed Ahmed from Madagascar, a man who had not distinguished himself before he out of the blue launched himself as a candidate. In fact, Ahmad’s only claim to fame had been to ask for a bribe from Mohammed Bin Hammam to vote for Qatar as World Cup host in 2022. In a leaked email exchange published by The Sunday Times, Ahmad asked for money to fund his re-election as president of the Madagascan FA. In the exchange it was agreed that the money should be delivered through a bagman in Paris. It was never proven that Ahmad received the money, and the Malagasy have since avoided to clarify on the allegations.

Not that Infantino cared as he travelled across the African continent to lobby for him. Most infamously, the FIFA President attended the birthday party of Philip Chiyangwa, Ahmed Ahmed’s campaign manager, head of the Zimbabwean FA and a member of Robert Mugabe’s inner circle. At the same party several African FA presidents were present, something which made CAF’s Secretary General formally cry foul play. Ahmad won by a landslide in Addis Ababa, much in the same way Čeferin had the year before in Athens. Both came from nowhere before one federation after another joined the bandwagon and offered their support. After the election, Philip Chiyangwa boasted to the local press that his birthday party had in reality been a gathering to plot Hayatou’s downfall.

The greek connection
When Gianni Infantino hired Kjetil Siem last June to become his strategic adviser, the FIFA President told the the Norwegian FA in an interview published on their website, that Siem would be vital in the organization’s reform-process. But when Josimar revealed the plot to get Čeferin elected for UEFA President, Siem was swiftly and quietly removed from his influential position. He is now working on digital strategies in another department.

According to our sources within UEFA and FIFA, Infantino surrounds himself with yes-people and keeps only a small circle of confidants. The most trusted confidante is Theodore Theodoridis, the now Secretary General of UEFA.

“They have been very close for many years. When Gianni Infantino seeks advice, Theodoridis is his consigliere,” the sources tell Josimar. This mutual trust between Theodoridis and Infantino was most visible when Greek football was paralyzed by fan disturbances and rampant match fixing. The scandal which surfaced in 2011 eventually forced the government to halt league football in the country. It emerged that Olympiakos’ President and owner Vangelis Marinakis was pulling the strings of a match fixing organization. Theodore Theodoridis, the son of Olympiakos’ former vice president Savvas Theodoridis, was at the time the deputy Secretary General of UEFA under Michel Platini, and is now the Secretary General proper under Aleksander Čeferin. And in November last year, FIFA hired Olympiakos’ former head of legal affairs for nine years, Theodore Giannikos, to be head of FIFA’s member associations department. He has avoided criminal charges, unlike Marinakis and several other Olympiakos officials in Greece, but it’s hard to imagine he had no inkling of what was going on at the club. The same goes for Theodoridis and Infantino. When the Greek government took action against Olympiakos, Infantino threatened to ban Greek teams from international football because of government intervention.

Government intervention didn’t seem to bother the FIFA President in the leadup to the congress in Bahrain, however, as Israel’s prime minister Benjamin Netanyahu called him to make Infantino drop the dispute of Israeli football teams playing on Palestinian ground from the congress agenda. Netanyahu’s argument? That politics shouldn’t go into football. And in the end the FIFA Congress decided to postpone the issue, despite the fact that it was the fifth time the Palestinians had brought it up. A decision, Infantino promised, will be taken at a FIFA Council meeting in September.

Quiet storm
But by far the most controversial incidence during the congress was the removal of the chairmen of the Ethics Committee. It had long been rumoured that a renewal of a four-year mandate was in jeopardy, especially since the committee had investigated the FIFA President once, and allegedly again, for interfering in the CAF elections. But three weeks before the congress in Bahrain FIFA’s Secretary General Fatma Samoura seemingly put cold water on such speculations; “I do not understand how such rumours arise,” Samoura told the Swiss’ newspaper Tages Anziger. And Ethics chairmen Cornel Borbély and Hans-Joachim Eckert must have been confident that their mandate was to be renewed as they boarded the plane headed for Manama in Bahrain. Little did they know that their fate was sealed while they were in flight. Borbély and Eckert first knew that the FIFA Council had decided to remove them through news articles as they turned their cell phones back on upon landing in Bahrain.  They subsequently called for a hastily arranged press conference. “The ethics commission is the key institution of the FIFA reforms. As it seems now, the work of the ethics committee was inconvenient for functionaries, for FIFA officials. The removal is not in FIFA’s best interests… and it’s a setback for the fight against corruption. FIFA’s code of ethics is a dead letter.”, Borbély lamented while adding that “hundreds of ongoing cases” would now be delayed.

German FA President and FIFA Council member Reinhard Grindel stated that the move against the Chairmen of Ethics Committee was the initiative of FIFA President. “I said in the meeting that we were satisfied with the work of both [Borbély and Eckert] and I asked because the Secretary General  [Samoura] made a statement in the media that they will support both, so it is very much the decision of the president [Infantino]. And you will have to ask him why he made it. I want to clearly say that I would have wished that the process of formation of the individual committees – ethics, governance and disciplinary – would have been more transparent”.

Just as controversial was the removal of Miguel Maduro as Chairman of the Governance Committee. Appointed by Infantino last year to much fanfare, Maduro had overseen the eligibility checks on FIFA Council candidates, and barred Russia’s deputy Prime Minister Vitaly Mutko because of conflict of interest. Maduro also blocked another powerful player when Kuwait’s Sheik Ahmad Al Sabah popped up in the US Department of Justice’s latest indictments as a co-conspirator. Ahmad wasn’t named in the indictment, but the was no doubt he was the one mentioned. This made Maduro ask Ahmad to undergo another eligibility check to run as FIFA Council candidate from the Asian confederation. Sheik Ahmad promptly resigned his candidacy. After knowing he would not continue his job as Chairman of the Governance Committee after just eight months in the position, Maduro admitted to the website Bloomberg that he had been under significant pressure from high-ranking FIFA officials before taking the decisions against Mutko and Sheik Ahmad. Another member of the committee, a law school professor from New York, Joseph Weiler, resigned in protest. Maduro was subsequently offered a position at UEFA, who are implementing their own ethics and governance departments, but declined. “I appreciate the recognition of my work …. but could never accept it,” Maduro told Insideworldfootball by email.

“During my very short tenure at FIFA, one of the things I argued for, unfortunately unsuccessfully, was for the establishment of cooling off periods for former FIFA officials, in particular those holding independent positions. Even if my period at FIFA was extremely short I still believe that a minimum cooling off period would always be appropriate.” It is widely believed that barring Mutko was the catalyst to remove Maduro.

Infantino’s alternative truth
Gianni Infantino brushed off any criticism during the congress. “Where were all these self-proclaimed good governance and compliance gurus who were supposed to control FIFA when all this was happening? They all miserably failed. It’s not me saying it. It’s the facts saying it. We will not accept any good governance lesson from any of these individuals who have miserably failed in protecting football, protecting FIFA, and in protecting football from FIFA.

We are rebuilding FIFA’s reputation after all that happened, we have taken over an organisation which was at its deepest point. If there is anyone who is in the room who thinks he can abuse football and enrich himself – I have one message: leave. Leave football now. We don’t want you.”, the FIFA president told the congress assembly.

The Swiss-Italian never clarified that it was himself who had removed all the ‘gurus’, either by dismissing them, or by taking away their independence. The only one untouched is Tomaz Vesel as the chairman of the Audit and Compliance Committee. Infantino said that the decision to replace Borbély, Eckert and Maduro was made at Tuesday’s FIFA Council meeting. But this doesn’t seem to be correct. Borbély’s replacement, the Colombian State Council President María Claudia Rojas, said she was contacted by Infantino over the phone in mid April, and then met up with him at the CONMEBOL Congress in Chile on 25 April. “There I had a chat with him along with his assistant and the President of the Colombian FA, and he told me he wanted experienced people with a high level of integrity to help FIFA’s image recover after the corruption scandals. At the end, he told me we had to wait and see at the congress in Bahrain”.

 

 

 

Brannen i Bradford

56 – The Story of the Bradford Fire
Martin Fletcher
Bloomsbury

De ble først møtt med buing og tilrop av Nottingham Forest-fansen, Liverpool-supporterne som hadde kommet seg over gjerdet på deres tribuneseksjon Leppings Lane under semifinalen i FA-cupen 15. april 1989. Med håndbevegelser og ansiktsuttrykk som sa noe annet enn at de hadde løpt over banen for å lage bråk med Forest-tilhengere, forsvant tilropene. Folk i Forest-svingen kikket over på motsatt side av Hillsborough-matta. Der så de kropper som ble løftet over gjerdet, mennesker som ble hjulpet opp på øvre tribunedel. Nei, dette var ikke hooliganisme. Det var noe annet.
Blant Forest-supporterne sto 16 år gamle Martin Fletcher fra East Bridgfort, Nottinghamshire. Han forsto raskere enn de fleste andre til stede hva som foregikk, og forlot stadion for å finne et sted å kontakte moren for å fortelle at han levde – noe han gjorde ved å låne telefonen til en bilforhandler et lite stykke unna stadion. Med sirene fra ambulanser og politibiler i bakgrunnen, fikk han til slutt tak i moren. Før han brøt sammen.
Han hadde stått i Forest-svingen. Han bodde i nærheten av Nottingham. Men det var Bradford City som var familiens lag. Fletcher-familien hadde flyttet til Nottinghamshire fra en liten landsby mellom Leeds og Bradford i 1984. Faren John – Bradford-supporter og Yorkshire-mann tvers igjennom – gjorde suksess som selger, og klatret økonomisk og sosialt. De var en arbeiderklassefamilie som hadde tatt spranget opp i middelklassen gjennom hardt arbeid og sunn økonomisk planlegging – om Margaret Thatcher hadde trengt noen for å eksemplifisere sin politiske ideologi, kunne hun ha dratt fram Fletcher-familien. Det var bare én ting som slo i stykker bildet av Fletcher-familien som en reklameplakat for thatcherismen: De var fotballfans.
Med Brian Cloughs Notingham Forest som et av 1980-tallets store lag, og bare en liten biltur unna, ble Martin og den 16 måneder yngre broren Andrew tiltrukket av det som foregikk på City Ground. De begynte å gå på Forest-kamper. Samtidig hadde familien beholdt sesongkortene på Bradfords hjemmebane Valley Parade. Og da Bradford sikret opprykk til 2. divisjon som «3rd Division Champions» etter seier mot Bolton, var det naturlig at de skulle se hjemmekampen 11. mai 1985 mot Lincoln, der opprykket skulle feires og mesterskapspokalen deles ut. Fem stykk Fletcher stuet seg sammen i bilen. Bestefar Edmond, onkel Peter, pappa John og de to guttene Martin (12) og Andrew (11).
«OK, mor, ha teen klar klokka ti over fem», sa faren John til guttenes bestemor da Fletcher-slektens eldstemann ble plukket opp på siste stoppested før Valley Parade.
Ingen skulle komme tilbake for å drikke te. Bare Martin overlevde brannen.

Tribunen i full fyr
På vei tilbake fra kiosken mot slutten av 1. omgang, overhørte Martin en eldre herre som snakket med en politimann. «Jeg lukter at noe brenner under setet mitt, men jeg kan ikke sette fingeren på hva det kan være», sa den eldre mannen. Klokka var 15.40. Røyk begynte å bli synlig. Politiet startet å dirigere folk vekk fra brannen inn i en korridor. Røyken ble raskt til dansende flammer.
«John, se å få unga ut herfra», ropte onkel Peter.
«Andrew, gå sammen med Martin», sa faren og nikket i retning en rad med tomme seter. Men Andrew ville ikke.
«OK, Martin, da går du aleine. Vi følger etter. Om vi mister hverandre så møtes vi ved bilen, OK?»
Martin nikket.
Fire minutter etter at røyken først hadde blitt synlig, sto hele tribunen i full fyr.
De som forsøkte å flykte fra brannen gjennom tribunen, fant ikke annet enn stengte utgangsdører.
Brannen tok 56 menneskeliv. Likene var så forbrent at de måtte identifiseres ut fra tennene. Nærmere 300 mennesker fikk større eller mindre forbrenningsskader. Mange flere ville ha omkommet uten innsatsen fra politifolk og andre tilskuere.
Det var den verste stadiontragedien siden Ibrox-tragedien i 1966, og Valley Parade-brannen var den brannen som hadde tatt flest liv på land i manns minne i Storbritannia. Bradford-brannen var en av mange tragedier som rammet Storbritannia på 1980-tallet – som omtales som «tragedienes tiår». Det var flere ulykker med fly, ferjer, tog og t-baner, i tillegg til stadiontragediene i Bradford og Sheffield. Dette var tiåret for deregulering og kostnadseffektivisering i Maggie Thatchers ånd – med katastrofale følger for sikkerheten til vanlige folk. Kondolansebrevene strømmet inn fra verdens statsledere etter Bradford-brannen. «Jernladyen» Thatcher fant det likevel ikke bryet verdt å selv komme med en uttalelse om brannen i Parlamentet.
En sigarett sluppet ned fra tribunen og ned på alt søppelet som hadde samlet seg under tribunen gjennom flere tiår, var grunnen til brannen som slukte den gamle tretribunen. Det var den offisielle versjonen. Den forklaringen godtok også Martin Fletcher. Helt til han begynte å grave.
I august 2011 satt Martin Fletcher på Emirates Stadium i London og så Arsenal mot Liverpool. På et av Liverpool-supporternes bannere sto det: «Expose the lies before Thatcher dies». Fletcher sendte en SMS til moren med samme melding. «Enig!», svarte moren.
56 – The Story of the Bradford Fire er Martin Fletchers forsøk på å avsløre omstendighetene rundt Bradford-brannen.

Lang historie
Britisk fotball har en lang historie med stadiontragedier, tilbake til Ibrox-tragedien i 1902. Under en landskamp mellom Skottland og England falt den ene tretribunen sammen av trykket skapt av 33 000 tilskuere. 26 mennesker døde. Tribunestrukturer av tre ble forbudt allerede da. Bradford City AFC ble grunnlagt i 1903. Hovedtribunen sto ferdig i 1908, var bygget av tre – og sto til den brant ned i 1985. Da Wembley åpnet i 1923, satte 300 000 mennesker kursen mot den nye nasjonalstadion for å se finalen mellom Bolton og West Ham. Uten gjerder – som skulle bli innført på alle arenaer i hooliganismens tidsalder – kunne tilskuerne unngå trykket bakfra ved å trekke helt inn mot sidelinja på en bane som var omkranset av løpebane. Det ble rapportert om 1000 skadde. Med gjerder ville historien ha sett annerledes ut. 23 år senere døde 33 supportere på Boltons hjemmebane Burnden Park, da livet ble sugd ut av dem av trykket bakfra. I 1961 døde to personer på «stairwell 13» på Rangers’ stadion Ibrox. Ti år etterpå, mot slutten av nyttårsderbyet mot Celtic, døde 66 mennesker og 145 ble skadet på «stairwell 13». Rangers bygget om Ibrox til et av de mest moderne arenaene i Europa som følge av det. Etter 1971-tragedien på Ibrox, uttalte Labour-politiker Denis Howell «om nye retningslinjer for sikkerhet ikke vedtas ved lov, vil risikoen for å oppleve nye Ibrox-tilfeller fortsette».
I 1975 gikk loven «The Safety of Sports Grounds Act» igjennom Parlamentet, med krav som gikk på antallet og størrelsen på inn- og utganger, med klare retningslinjer for opptrening av vakter og annet sikkerhetspersonell. Loven inneholdt spesifikt angitte maksimumstider for evakuering av publikum i nødstilfeller – for eksempel ble maksmal evakueringstid for en tribune av tre satt til to og et halv minutt. Lisensiering av stadionanlegg skulle være et lokalt anliggende , og mangelfull oppfylling av kravene ved årlige inspeksjoner kunne føre til bøter og i verste fall fengsel for stadioneieren.
Loven ble i liten grad gjennomført.
Ti år etter loven ble vedtatt, oppfylte ikke Valley Parade noen av kravene. Loven ble implementert i de to øverste divisjonene i 1979 under datidens Labour-regjering. Da de konservative kom til makten, stoppet innføring av loven opp for lag på nivå tre og fire. Klubbene i de lavere divisjonene lobbet hardt overfor Thatcher-regjeringen for å slippe kravene – det ville koste klubbene dyrt å oppgradere. Regjeringen var lydhør. Kostnadseffektivisering og minst mulig innblanding av sentrale myndigheter var tross alt Thatchers mantra.
Etter brannen ble det gjemmomført en gransking ledet av høyesterettsdommer Oliver Popplewell. Valget av Popplewell var et tilfelle av demokratiets tredelingsprinsipp mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt ble skjøvet til side. I et notat skrevet av Thatcher-regjeringens sportsminister Leon Brittan står det: «Vi må finne en vennligsinnet dommer til å lede granskningen».

Endret versjon
Granskningen og rapporten som fulgte er sjokkerende slett arbeid. Granskingen hadde ikke som mål å finne ut om noen kunne stilles til ansvar i en kriminalsak. Vitneutsagn ble ikke satt opp mot hverandre, sprikende uttalelser ble ikke konfrontert. Undersøkelsene til Popplewell-kommisjonen varte fem og en halv dag. Den konkluderte altså med at brannen startet med en sigarett eller fyrstikk, selv om ingen av dem som satt på tribuneseksjonen der brannen startet kunne huske at noen rundt dem hadde røyket i minuttene mellom klokka 15.35 og 15.40. Ingen eksperter på brann kunne se noen sammenheng mellom røyking på tribunen og brannen. Folk hadde røyket på tribunen siden 1908.
Rapporten kritiserer likevel klubben for å ikke ha fulgt opp varsel den hadde fått av kommunen året før om brannfare på stadion. Klubbens styreformann Stafford Heginbotham nektet for at de hadde mottatt brevet – selv om han selv hadde brukt brevet som grunnlag i en søknad om midler til å bygge ny tribune. Etter hvert som media fattet interesse, endret Heginbotham versjon fem ganger.
Timber Research and Development Agency (TRADA) hadde to år før brannen undersøkt brannfaren på stadion. De ble innkalt som eksperter på trevirke under Popplewells granskning, og konkluderte med at det var usannsynlig at en sigarett kunne antenne en sånn tømmerkonstruksjon.
Brannvesenet i Bradford hadde i 1984 uttalt: «Faktum er at mellom 60-65 prosent av branner i Bradford er påsatt, kanskje opp mot 85 prosent – det er firmaer som selv tenner på, eller får andre til å gjøre det for dem, for å hente utbetaling av forsikringspenger.»
Det var likevel sigaretteorien som ble konklusjonen. En ren tilfeldighet. Som en brannetterforsker ved Los Angeles-brannvesenet sier i boka Blaze – the Forensics of Fire av Nicholas Faith: «Tilfeldigheter skjer sjelden. Når vi har flere tilfeldigheter på én gang, er det ikke lenger noen tilfeldighet» I Bradford, med Stafford Heginbotham som eier, var det et «fjell av tilfeldigheter», som Martin Fletcher skriver i boka.

10 branner – én mann
Rapporten kikket ikke på Heginbotham. Han hadde kjøpt Bradford City i 1967 for 20 000 pund. Det samme året hadde en brann ødelagt en fabrikk han eide. I 1977 brant fire firmaer han eide – noe som ga forsikringsutbetalinger på 174 663 pund – eller nesten 3,2 millioner pund i dagens verdi. Mellom 1967 og 1985 kan hele ti branner linkes til ham – med totale forsikringsutbetalinger på 27 millioner pund i dagens verdi.
«Jeg har bare vært uheldig», mente Heginbotham i Bradford-avisen Telegraph & Argus.
Da røyken fra tribunen ble synlig for folk på pressetribunen den maiettermiddagen på Valley Parade, begynte journalistene å vitse. «Har han tent på tribunen nå, for å få penger til å bygge ny», lo de, før alvoret noen minutter etterpå slo inn.
Da tribunen brant ned, fikk klubben utbetalt 988 000 pund fra forsikringsselskapet – det tilsvarer sju millioner pund i dagens verdi.
To år etter brannen solgte Heginbotham Bradford City for 450 000 pund. Pengene brukte han på å oppgradere godset han eide mellom Leeds og Bradford til et hotell. I 1989 solgte han hotellet til Whitbread-konsernet, med én million aksjer i selskapet som vederlag, og Heginbotham flyttet til Jersey som skatteflyktning. Whitbread er Storbritannias største operatør av hoteller, restautanter og cefeer. I dag er Heginbothams tidligere gods hotellet Holiday Inn Leeds-Bradford. Aksjene er i dag verdt 50 millioner pund. Heginbotham døde i 1995.
56 – The Story of the Bradford Fire er en sterk bok, personlig fortalt, og researchen går dypt. Det er vanskelig å være uenig med forfatteren i at 56 liv kunne vært spart om både de sivile myndighetene og fotballmyndighetene faktisk hadde tatt publikums sikkerhet på alvor.
Og ikke minst: hadde det blitt gjennomført en skikkelig granskning etter brannen, med blant annet konkrete tiltak for evakuering og massiv bedring av flyten gjennom inn- og utganger, fjerning av gjerder foran tribunene, kunne 96 liv som døde på Hillsborough også vært spart. Fram til og med 1989 hadde alle med myndighet til å gjøre noe med sikkerheten på fotballarenaer i Storbritannia sett en annen vei. Som Sunday Times skrev etter Hillsborough: «De herskende klassene har dette inntrykket av fotball: Det er en slumidrett, utøvd på slumarenaer, med slumfolk på tribunen».
Lars Johnsen

Josimar 3/2017

Nr.3.OmslagÅrets tredje utgave er hos abonnentene. Her kan du lese mer om innholdet.

Garderobens yngstemann
Den falne storheten Moss spiller i år på nivå 4. Mannen som har oppgaven med å løfte laget til nye høyder heter Ole Martin Nesselquist. Han er bare 23 år gammel, men tok sitt første trenerkurs som 12-åring. Marius Lien har intervjuet den unge sjefen på Melløs om rollen som ung trener, fotballfilosofi og talentutvikling.

Betting og ball
Norske fotballspillere setter penger på eget lag, på tross av forbud. Spillere deler laginformasjon på lukkede internettfora og pådrar seg gule kort med vilje. Er grunnen til at en usunn spillkultur får blomstre at ingen – verken presse, NFF eller politikere – ønsker en offentlig debatt om Norsk Tippings rolle? En dokumentar av Lars Johnsen.

G for Glenn, gull og Göteborg
I 1982 vant en gjeng svenske amatører fra IFK Göteborg UEFA-cupen etter å ha rundspilt Hamburger SV i finalen. I 1987 vant de samme turnering på nytt. Laget av rørleggere og elektrikere ble et slags utstillingsvindu for den svenske sosialdemokratiske samfunnsmodellen. Nils Henrik Smith har vært i byen der alle heter Glenn og snakket med sentrale «Blåvitt»-profiler.

Maurizio sier «arrivederci»
«Jeg skal kutte testiklene til spillerne, og spise dem i salaten min», uttalte Palermo-president Maurizio Zamparini en gang etter et tap. Mer enn å spise testikler, er han kjent for å fortære trenere. Rundt 40 ansettelser og avsettelser av trenere har det blitt i hans 15 år som sjef i Sicilia-klubben. Nå har italiensk fotballs mest eksentriske president avsatt seg selv. Av Thore Haugstad

Solskjærs revansje?
Seriegull med Molde i 2011 og 2012. Mislykket opphold i Cardiff. Nedtur med Molde i fjor. «Er Ole Gunnar Solskjær en stjerne som falmer mer for hver tapte kamp, eller slår han grusomt tilbake i år?», spør Jo Moen Bredeveien som har vært i Molde og intervjuet Solskjær om Cardiff, forholdet til Jim Solbakken og sulten etter å gjenskape Molde-suksessen.

Lidenskapens pris
Godt plassert i godstolen kan du via TV-fjernkontrollen velge og vrake i den beste fotballunderholdningen verden har å by på. Likevel velger noen å følge sitt norske favorittlag på lange borteturer. Hva driver fotballsupportere til å reise femti mil til bortekamp helt alene?, spør Bryne-supporter Even Smith Wergeland, og diskuterer bortesupporterens rolle i et komplisert supporterlandskap.

30 år med Silvio
18. juli 1986 landet et helikopter på en fotballbane i Italia. Ut steg Silvio Berlusconi som noen måneder tidligere hadde tatt over eierskapet i AC Milan. Foran 10 000 fremmøtte lovet han å løfte Milan dit klubben hører hjemme, blant de beste i Italia og Europa. Mediemogulen, og senere statsministeren, skulle bli en nøkkelperson i internasjonal fotball. Etter 30 år har han takket av. Marius Helgerud skriver om historiens mestvinnende fotballpresident.

Fotballoasen i Israels ørken
En klubb i full oppløsning, var utgangspunket da en ung kvinnelig investor kjøpte opp den israelske klubben Hapoel Beer Sheva. Laget vant nylig sitt andre ligagull på rad, og sendte ut storheter som Inter og Southampton ut av europaligaen. Shaul Adar har skrevet om laget som har fått Negev-ørkenen til å blomstre.

«El mister»
Klubbnavn, draktfarger, ord og uttrykk – alt var i den tidlige spanske fotballhistorien engelskinspirert. Størst avtrykk på spillet på banen tilhører en arbeidergutt fra Wolverhampton som ankom Spania i 1922: Fred Pentland. I hjemlandet er han ukjent, men i Spania anses mannen med bowlerhatt og sigar som en av historiens viktigste fotballpersonligheter. Av Arve Fuglum.

Vi ettersender utgaven fortløpende til nye abonnenter. Bli Josimar-abonnent i dag – få 1000 sider om fotball i postkassa det neste året. Her får du ballkontroll:

Ekstremutøveren

Ronaldo-01
Personlige kokker, steinharde treningsrutiner og isbad klokken tre på natten. Cristiano Ronaldos ferd fra fjærlett driblefant til en av verdens beste spillere gjennom tidene, skyldes en disiplin og målbevissthet uten sidestykke.

Tekst Thore Haugstad
Illustrasjon Huthyfa Abdul Zahra

Da Carlos Queiroz først oppdaget ham, var Cristiano Ronaldo en 15-åring som spilte for et av ungdomslagene i det berømte akademiet til Sporting Clube de Portugal. Queiroz hadde vurdert flere portugisiske stortalenter før, som Luís Figo og Rui Costa, men dette følte han var større. Flere år senere skulle de to jobbe sammen på landslaget og i Manchester United, hvor Queiroz ble henrykt over Cristianos treningsvilje. Han husker dagene før Champions League-finalen mot Chelsea i Moskva i 2008, da Cristiano øvde frispark for å vende seg til kampballen. Da de begynte å trene var resultatene håpløse. Skuddene fløy høyt over og utenfor. To dager gikk uten forbedring. Så, på dag tre, begynte Cristiano endelig å score.

«Lufttrykket er annerledes i alle baller og den der var et mareritt å finne ut av, men det viktigste var at Ronaldo aldri ga opp; selv ikke etter to dager uten hell», sa Queiroz til The Daily Mail. «Det er dét som gjør ham en nytelse å trene. Jeg liker å si at det er ikke trenerne som motiverer han; det er han som motiverer oss.»

Bakgrunnen til Queiroz var viktig for å lokke Cristiano til Old Trafford. Den Mozambique-fødte treneren hadde rikelig med kunnskap og kontakter innen Portugals ungdomsmiljø. Hans første trenerjobb var med det legendariske U20-landslaget: Han vant U20-VM både i 1989 og 1991, og trente spillere som Rui Costa, Luís Figo, Fernando Couto, Jorge Costa og João Pinto. Dobbeltriumfen ga Queiroz ansvaret for A-landslaget fra 1991 til 1993, før han trente Sporting fra 1994 til 1996. Da Cristiano glitret for Sporting i en vennskapskamp mot Manchester United i august 2003 – en prestasjon som førte til at Uniteds spillere tryglet ledelsen om å kjøpe ham – hadde både Queiroz og Sir Alex Ferguson fulgt ham i månedsvis. «Den kvelden innså jeg at Cristiano ikke lenger var noen hemmelighet», sa Ferguson. «Vi måtte få det gjort der og da.»

Umoden og udisiplinert
Cristiano ble klar for United 12. august 2003 for 12.24 millioner pund. (De andre kjøpene til Ferguson den sommeren var Tim Howard, Kléberson, Eric Djemba-Djemba og David Bellion.) Fire dager senere debuterte han i Premier League hjemme mot Bolton, da han erstattet Nicky Butt etter en time. Selv som 18-åring var han modig og direkte. Nærteknikken var suveren, og han gjorde forsvarsspillerne svimle med fart og kjappe overstegsfinter. Høyrebacken Nicky Hunt ble terrorisert. Kevin Nolan dro ham ned i feltet og forårsaket et straffespark som Ruud van Nistelrooy bommet. United vant uansett 4-0, og i etterkant snakket alle om Cristiano. «Det ser ut til at fansen har fått en ny helt», sa Ferguson. «Det var en vidunderlig debut, nesten utrolig.»

Da Cristiano ankom England var styrkene hans hurtigheten og teknikken. Kroppen var tynn og muskulaturen spe. Trumfkortet var dribleferdighetene, og overstegsfintene ble det første av mange varemerker. Han frustrerte like mye som han fortryllet. Med ballen i beina varierte sluttproduktet, og han ble ofte anklaget for egoisme og showboating. Uten ball kunne han være udisiplinert og upålitelig. Gary Neville, som tidligere hadde samarbeidet med den mer hardtarbeidende David Beckham, ble oppgitt over Cristianos umodenhet. Da Cristiano én gang prøvde å hælsparke ballen i mål i stedet for å rulle den i nettet, klikket Neville: «Hva i alle dager er det du driver med? Vi driver ikke med slikt i United.»

Men om Cristiano kunne kritiseres i kamper, var han upåklagelig på treningsfeltet. Innen kort tid var det klart at han hadde en helt spesiell drivkraft. Da spillerne tok kvelden, festet han vekter rundt anklene og begynte å trene finter. Roy Keane skrev i selvbiografien The Second Half: «Etter å ha sett ham spille og trene i et par dager, var reaksjonen min denne: ‘Denne gutten kommer til å bli en av de beste spillerne i verden’… Han var utrolig. Han var umiddelbart blant de mest hardtarbeidende spillerne i United. De fleste jeg kjente jobbet hardt, men Ronaldo hadde talentet i tillegg til arbeidskapasiteten.» Neville, som senere ble en fan av Cristiano, sa at han var «en maskin» på Carrington. Cristianos personlige ambisjoner ble også lagt merke til. «Han var alltid fascinert av å bli verdens beste spiller», skrev Neville i The Daily Mail. «Han hadde ingen problemer med å fortelle oss andre at dét var målet hans.»

Mesterplanen  
Denne målbevisstheten kom klarest frem i den fysiske treningen. Mick Clegg, lagets fitnesstrener fra 2000 til 2011, sa at kulturen i styrkerommet var sterk selv før portugiserens ankomst, med personligheter som Keane, Beckham og Ryan Giggs. Men da Cristiano kom, steg den enda et hakk.

«Han gjorde alt jeg ba ham om å gjøre – og mer», sa Clegg til The Sun. «Han levde for fotball 24 timer i døgnet. Jeg har aldri opplevd en mer dedikert spiller.» De to utviklet et tett profesjonelt bånd, og om Clegg var en lidenskapelig lærer, hadde han fått den perfekte student. Clegg fortalte BBC: «Han tenkte: ‘Jeg må bli spesiell, og jeg kommer til å lære meg hva enn jeg må for å bli det. Jeg kommer til å måtte følge en systematisk timeplan hver dag, hver uke, hver måned og hvert år, og gjøre alt jeg kan for å bli så god som overhodet mulig’. Han hadde en plan.»

Cristianos opphold i Manchester kan deles i to. Fra 2003 til 2006 var han en talentfull kantspiller i konstant utvikling. Til tross for frustrasjonene til enkelte i stallen, som Neville, ga Ferguson ham 29 ligakamper i debutsesongen. Den endte med fire ligamål. Året etter scoret han fem, og så ni. Forbedringene kom sakte, men sikkert.

I denne fasen fantes det noe paradoksalt ved Cristiano. Ved første øyekast var hovedvåpenet de lettbente driblingene som sendte så mange gutter ned på løkka for å terpe finter. Disse sololøpene skapte farligheter, men førte til få mål for ham selv. Da Cristiano først fant nettet, var grunnen ofte velberegnede løp inn i boksen. Fra sin startposisjon langs kanten ville han angripe bakre stolpe, eller legge seg ut i feltet for en 45-graders pasning. Han var fortsatt en finesse-spiller, men de eksplosive bevegelsene uten ball var allerede i utvikling.

Sidebacker hatet å møte ham. Da United skulle spille FA-cup-finalen mot Millwall i 2004, visste forsvarsspilleren Robbie Ryan at han var i trøbbel. «Jeg husker jeg så ham i begynnelsen, og han virket åpenbart god», fortalte Ryan The Independent i 2012. «Men et par måneder senere begynte han for alvor å lure spillere og score mål. Han var høy – jeg ante ikke hvor høy – og jeg vil ikke si at han var tynn. Han var ikke bygd slik som nå, men han var svær.»

United vant 3-0 og Cristiano scoret åpningsmålet ett minutt før pause. Ryan ble tatt av banen etter 74 minutter. «Jeg har aldri spilt mot noen som ham i hele mitt liv», sa Ryan senere. «Jeg var glad for å bli byttet ut.»

Enkelte prøvde å skremme Cristiano. Før en kamp i 2003/04-sesongen ble Leicester City-spissen James Scowcroft bedt av treneren Micky Adams om å gi ham en klassisk «velkommen til England»-takling.

«Jeg gjorde det han spurte om», sa Scowcroft til The Independent. «Men han var 20 meter unna før jeg hadde fullført taklingen.»

«Portuguese nancy boy»
Sommeren 2006 dro Cristiano til VM i Tyskland for å representere Portugal under Luiz Felipe Scolari. De nådde semifinalen, men ikke uten kontroverser. I kvartfinalen mot England ble Cristiano anklaget for å prøve å få Wayne Rooney utvist, før han så kastet bensin på bålet ved å blunke til Portugal-benken. I England var supporterne rasende. The Sun publiserte et bilde av Cristianos blunk innenfor en dartskive og kalte ham en «Portuguese nancy boy». Hetsingen var så ille at Ferguson måtte fly til Algarve for å overtale ham til å returnere til Manchester. (Skotten bombarderte ham først med tekstmeldinger, før han fant ut at han hadde brukt et gammelt nummer.)

Cristiano kom tilbake. Den neste bortekampen var mot Charlton. «Selvsagt buet de på tribunene», sa Ferguson i en ITV-dokumentar. «Men så, like før pause, fikk han ballen, driblet en spiller og traff tverrliggeren med et fantastisk skudd – og alle ble stille. De var livredde.»

Tidligere i august hadde Cristiano blitt gjenforent med United-stallen. «Da han kom inn i garderoben tenkte jeg: ‘Jeez, hva har skjedd med ham over sommeren?’», skrev Neville i The Daily Mail. «Da han kom til klubben hadde han vært denne tynne, hengslete gutten. Nå var han en lett tungvekter. Han hadde vært i styrkerommet over sommeren og det var som å se noen vokse opp i løpet av et par uker.»

Borte var de unødvendige fintene. Dessuten hadde spensten blitt enda bedre, han var sterkere og raskere, og med en kroppsbygning som var som snytt ut av en superheltfilm fra Hollywood.

Frisparkene begynte å suse i nettet regelmessig. Han kunne fyre av kjappe langskudd nærmest uten tilløp, og kanonkulene flakket forbi paralyserte keepere.

Instinktet hadde forandret seg. Han var fortsatt en ving, men når han utfordret forsvarsspillere var ikke lenger formålet å legge inn, men å skyte. Det virket som om det mentale selvbildet hadde skiftet fra en slepen kantspiller til en nådeløs avslutter. Dette førte til en ny og mer direkte stil – og flere mål. Innen slutten av mai 2007 hadde han scoret 17 ligamål, og United hadde tatt tilbake ligatittelen fra José Mourinhos Chelsea.

Tren, spis, svøm, sov, repeat
I løpet av neste sommer spurte enkelte kritikere om Cristiano kunne opprettholde formen. Det startet dårlig, både for han og United. De spilte 0-0 hjemme mot Reading, og fulgte opp med 1-1 i Portsmouth. Fem minutt før slutt skallet Cristiano til midtbanespilleren Richard Hughes og ble utvist. Han ble suspendert i tre kamper.

Suspensjonen ga Cristiano tid til å arbeide i fred. René Meulensteen, den nederlandske treneren som da jobbet i United, visste godt at han ønsket å bli best i verden. «Jeg fortalte ham: ‘Jeg kan hjelpe deg med dét’», sa Meulensteen til The Telegraph. Han laget et diagram av Cristianos spillerprofil. Det inneholdt taktiske faktorer som orientering og avgjørelser, fysiske faktorer, mentale faktorer som vinnerinnstilling og holdninger, og tekniske faktorer som pasninger, skudd og dribleferdigheter. Hva var hans beste kvalitet? spurte Meulensteen. «Dribleferdigheter», svarte Cristiano.

Meulensteen anklaget så Cristiano for å spille for galleriet. Den umodne tenåringen var borte, men da som nå krevde han å bli hyllet av publikum. «Cristiano, jeg har analysert målene dine fra forrige sesong og du scoret kun 23 fordi du alltid jaktet det perfekte målet», sa Meulensteen. «‘Se på meg! Rett i krysset!’ De viktigste spillerne er ikke de som hever seg selv, men laget sitt. Du tror at det er motsatt. Nei, nei, nei. Hev laget, og laget ditt vil deretter heve deg.»

Forvandlingen fra showman til målscorer hadde allerede funnet sted. Dét Meulensteen ønsket å gjøre var å innprente en mer klinisk mentalitet. Han oppfordret Cristiano til å tenke som en typisk målrotte, som Gary Lineker og Van Nistelrooy. «Det betyr ingenting hvordan du scorer og hvor du scorer, så lenge ballen går i nettet», sa han. Han utfordret Cristiano til å sette seg personlige mål. «Jeg tror jeg kan score mellom 30 og 35», sa Cristiano. Meulensteen var uenig. «Jeg tror du kan gå over 40. Denne uken skal vi trene avslutninger.»

De dro til treningsfeltet. I enkelte økter skjøt Cristiano fra ulike posisjoner og på ulike vis: Volley, chipper, ett touch. Hver øvelse hadde fire repetisjoner. I forkant ble han beordret til å skape et mentalt bilde av hva han ønsket skulle skje. Meulensteen ga ulike farger til målets fire hjørner og instruerte Cristiano om å rope ut hvilken farge han ville sikte på før han avsluttet. Ifølge treneren trengte dette gjennom til spillerens underbevissthet, som igjen forbedret instinktet.

Målmaskinen
Det tok litt tid før disse impulsene befestet seg. Cristianos første ligamål for sesongen kom ikke før i den åttende runden, borte mot Birmingham, hvor han scoret vinnermålet ved å tvinge frem en defensiv feil. Deretter fulgte to mål mot Wigan og to nye mål i Champions League borte mot Dynamo Kiev. Nå rant målene inn. Headinger, skudd på ett touch, straffer, duppende frispark. Han var ustoppelig. I januar 2008 scoret han sitt første hat-trick da United slo Newcastle 6-0 på Old Trafford. Seks uker senere, da de samme lagene spilte i Newcastle, mistet han balansen da han prøvde å dempe en ball. Publikumet jublet ironisk da han falt i bakken. Tre sekunder senere vant United tilbake ballen: Cristiano spratt opp på beina, mottok pasningen, smatt forbi Steven Taylor og scoret.

Enkelte mål var spesielt minneverdige. I kvartfinalen i Champions League borte mot Roma la Paul Scholes inn foran mål; Cristiano stormet inn i feltet, steg majestetisk til værs og headet inn åpningsmålet. I finalen mot Chelsea nikket han inn et innlegg fra West Brown. Da sesongen var over var United konger både i England og Europa. Cristiano hadde stått for 31 ligamål og 42 totalt. Senere vant han Ballon d’Or og FIFA World Player of the Year for året 2008. Han hadde nådd målet. Gutten fra Madeira hadde blitt best i verden.

Cristianos siste sesong på Old Trafford skulle ikke bli like bra. På sommeren hadde han flørtet med Real Madrid, og det virket som en overgang lå i luften. Han scoret 18 ligamål og 26 i alle turneringer, blant annet et langskudd fra 35 meter borte mot Porto. Scoringen gjenspeilte hans eksplosive fysikk: Få andre spillere hadde hatt nok krutt i støvlene til å finne nettet fra et slikt hold. Da han forlot Manchester var han en titan av en fotballspiller; en atlet som kunne tilhørt Mount Olympus. Alt han hadde blitt, hadde han bygget selv.

«Nani og Anderson kom begge i 2007 i en lignende alder som Ronaldo, men forskjellen var astronomisk», sa Manchester Uniteds fitnesstrener Clegg til BBC. «Forskjellen var forståelsen og kunnskapen om hva som skal til for å bli best. Ronaldo var foran alle andre.»

Cristiano hadde hyret inn en egen kokk for å forsikre seg om at han spiste riktig. Han hadde kjøpt et hus med et spesialdesignet svømmebasseng for å akselerere restitusjonsprosessen. Da fellestreningene var ferdig, forsvant Cristiano inn i gymsalen for å trene beinmuskler. Deretter dro han hjem, spiste, svømte og sov, for så å komme tilbake for flere repetisjoner neste morgen. Slik trente han i seks år. «Vi trente fart, styrke og reflekser; alle egenskapene han trengte på banen», sa Clegg. «En betydelig del av arbeidet mitt handlet kun om ham. Jeg dro til og med til Montreal for å søke etter kognitive apparater og andre måter som kunne få det lille ekstra ut av ham.»

«Han elsket livet her, men han visste samtidig at han var på en reise, og at den ville føre ham videre til andre steder.»

Cristiano har vunnet Ballon d’Or tre ganger, i likhet med Johan Cruyff, Michel Platini og Marco van Basten. Han trenger én til for å tangere Lionel Messi.
Cristiano har vunnet Ballon d’Or tre ganger, i likhet med Johan Cruyff, Michel Platini og Marco van Basten.
Han trenger én til for å tangere Lionel Messi.

Magi i Madrid
I 2009 ble Cristiano presentert på Santiago Bernabéu som Real Madrids nye stjerne. Han var 24 og kostet 80 millioner pund. Rundt 80 000 supportere hadde samlet seg på stadion – et bemerkelsesverdig antall for en spillerpresentasjon – for å se ham vinke, smile og sparke et par fotballer. Selve gressmatten holdt på å bli lagt om, så han kom ut på et grønt teppe. Tidligere på sommeren hadde han gått gjennom medisinske tester mens han var på ferie i Portugal. Den offisielle testen, på samme dag som presentasjonen, var problemfri. «Han har en ekstraordinær hjerte- og lungekapasitet», sa Carlos Díez, klubbens hoveddoktor. «Vi har nå supplert alt vi gjorde i Portugal og fullført de spesifikke testene. Nå kan vi begynne å jobbe med et individuelt program for å forbedre prestasjonen hans.»

Sommeren hadde blitt dominert av tilbakekomsten til Florentino Pérez, som hadde erstattet Ramón Calderón etter å ha vunnet presidentvalget uten motstandere. I hans første periode som president, fra 2000 til 2006, hadde Pérez skapt sitt berømte galácticos-lag ved å kjøpe Zinédine Zidane, Figo og Beckham. Ambisjonene var ikke stort mindre denne gangen. Før Cristianos ankomst hadde han hentet Kaká fra AC Milan for 56 millioner pund, og avtalt en overgangssum på 30 millioner pund med Lyon for Karim Benzema. I august kom Xabi Alonso fra Liverpool for samme pris. Den nye treneren var Manuel Pellegrini, hentet fra Villarreal. Galácticos 2.0 var klare til kamp, med Cristiano i spissen.

Under presentasjonen snakket Cristiano om hvordan han alltid hadde drømt om å spille for Real Madrid. Dette kunne virke som typisk PR-snakk, men akkurat her var ikke ordene tomme. Veien til verdenstoppen for enkeltspillere går gjerne via Real Madrid eller Barcelona; de to høyeste plattformene for individuell gjenkjennelse. Hvorvidt Real Madrid er «verdens beste klubb» kan debatteres, men prestisjen som ligger i historikken og galleriet av tidligere stjerner kan ikke betviles. Fristelsen å gjøre sitt eget navn til en del av denne legenden er enorm. Og Cristiano hadde ingen planer om å hvile på laurbærene. Han skulle bli enda bedre.

Sesongen startet bra. Real Madrid vant sine fem første ligakamper. Men det ble ingen troféer til slutt. De tok 96 poeng i La Liga, men kom bak Pep Guardiolas Barcelona. I Champions League røk de ut i åttedelsfinalen mot Lyon, og i cupen tapte de 4-0 mot tredjedivisjonslaget Alcorcón; en flause som fikk sitt eget navn – Alcorconazo. Pellegrini ble sparket. Cristiano scoret 26 mål på 29 ligakamper, og 33 totalt, men ble overskygget i La Liga av Lionel Messi, som vant Pichichi-troféet ved å hamre inn 34. Cristiano kom ikke en gang på andreplass, da lagkamerat Gonzalo Higuaín snek seg foran med 27.

Dette til tross hadde Cristiano levert en stor sesong. På én måte hadde han gått tilbake til å utrette det spektakulære. Mange av målene hadde vært basert på ren individuell kvalitet; hverken før eller siden hadde han vært mindre avhengig av sine lagkamerater. Snakker man om sololøp og frispark, var det hans beste sesong til nå. Friheten han fikk av Pellegrini hjalp ham til å finne en balanse mellom nådeløse avslutninger og fotrappe driblinger som aldri skulle bli bedre. Om spilleren vi kjenner i dag scorer oftere enn den i 2009/10, ligger den estetiske verdien av målene nå milevis unna.

96 meter på 10 sekunder
Neste sommer kom José Mourinho. Dette startet en ny fase i Cristianos utvikling. Som den metodiske treneren han er, installerte Mourinho et kalkulert system hvor Cristiano fikk en mer spesifikk og restriktiv rolle. Han ble nå definert som en venstre kantspiller, men den generelle profilen var vanskelig å kategorisere. «Vi prøver å finne posisjonen som er mest komfortabel for Cristiano», sa Mourinho i 2011. «Og det er alltid en debatt. Er han en angriper? Jeg tror ikke det. Jeg tror han ønsker å utfordre én mot én. Er han en ving? Nei, fordi han er også en målscorer, og når du er en ving, hvor mange mål scoret du per sesong? Et halvt dusin? Jeg tror han er en blanding av de to. Han har alt.»

Denne bedømmelsen hadde vært korrekt da Cristiano først ankom Madrid. Men balansen forandret seg fort. Cristiano skrinla sololøpene og konsentrerte seg om å bli en ren avslutter: Mindre finesse, færre detaljer; mer direkte og effektiv. Færre touch, flere mål. Under Pellegrini hadde lagkameratene gitt ham ballen og ventet på å se magi. Mourinho bygget laget slik at han skulle få ballen i situasjoner som allerede var farlige: Én mot én, innlegg mot bakre stolpe, tidlige stikkere. Cristiano forbedret akselerasjonen, refleksene og timingen i løpene. Han ble den skarpeste og mest fokuserte angriperen i verden; en mester i headinger og kjappe avslutninger.

Mourinho konstruerte systemet rundt ham. Trenerens 4-2-3-1 var en perfekt kontringsmaskin: Mesut Özil sentralt, Ángel Di María på høyre, Alonso og Sami Khedira dypt på midtbanen. Da de kontret angrep de med fire spillere. Cristiano og Di María styrtet fremover sammen med Özil, mens alenespissen – Higuaín eller Benzema – løp på tvers av forsvarsrekken. Kombinasjonen av Özils perfekte pasninger og eksplosiviteten til Cristiano og Di María gjorde dem ustoppelige i overgangsfasen. Avleveringene gikk umiddelbart i lengderetning, mens bevegelsene var synkroniserte og forhåndsbestemte. Real Madrid angrep med farten og giftigheten til en kobra.

Og Cristiano var stjernen. I 2010/11-sesongen puttet han 40 mål i La Liga og 53 i alle turneringer. I 2011/12 økte han til 46 ligamål og 60 totalt, og i 2012/13 var tallene 34 og 55. Forvandlingen hadde nådd et nytt trinn. Analyserer man ligamålene fra 2011/12, finner man en klar utvikling: Av de 32 han scoret fra åpent spill – altså ekskludert 12 straffer og to frispark – kom 20 på ett touch. Årsaken var åpenbar: Mourinho hadde installert spesifikke angrepsmønstre som skapte situasjoner hvor Cristiano ble servert inne i boksen eller i bakrommet. Cristiano trengte ikke lenger å drible seg mot faresonen. Han scoret målene ved å reagere raskere, løpe kjappere og hoppe høyere enn samtlige forsvarsspillere i La Liga.

Carlo Ancelotti og Cristiano hadde et strålende forhold. Sent i mai la Cristiano ut et bilde av ham og Ancelotti med meldingen: «En stor trener og fantastisk person. Håper vi jobber sammen igjen neste sesong.» Det skjedde ikke.
Carlo Ancelotti og Cristiano hadde et strålende forhold. Sent i mai la Cristiano ut et bilde av ham og Ancelotti med meldingen: «En stor trener og fantastisk person. Håper vi jobber sammen igjen neste sesong.» Det skjedde ikke.

24-timers-utøveren
Tolv år etter den lekne debuten på Old Trafford føles det rart å si at Cristianos fremste kvaliteter ikke er basert på teknikk. Men det er sant. Det er mentaliteten og fysikken som gjør ham spesiell. Han er fokusert, utholdende og lar seg ikke distrahere. Mål hamres inn på instinkt. Utenfor banen er disiplinen vanvittig. Mourinho, som kom på kant med ham i sin siste sesong i Madrid, kalte ham «den mest profesjonelle spilleren jeg noen gang har møtt». Da Carlo Ancelotti ble spurt om noe lignende i et intervju med Financial Times, blåste han ut kinnene i beundring. Ett år tidligere hadde Ancelottis assistenttrener Paul Clement fortalt to historier. «Jeg husker en kamp hvor vi kom tilbake klokken tre på natten, og det første han gjorde var å ta et isbad», sa Clement til The Guardian. «En annen gang kom vi hjem fra Istanbul klokken seks på natten. Da spurte han fysioterapeuten om en massasje.»

Denne dedikasjonen har ført til en enorm fysikk. Den atletiske profilen han bygde i United har fortsatt å utvikle seg, og en mistenker at han kunne gjort det brukbart i friidrett. I en kamp mot Atlético Madrid i 2011/12 vant Real Madrid ballen etter en defensiv corner og kjørte en kontring. Cristiano, som hadde vært nede i egen boks, sprintet over hele banen og avsluttet angrepet. (Han traff stolpen.) Senere kom det frem at han hadde løpt 96 meter på 10 sekunder. Usain Bolts verdensrekord på 100 meter er 9.58.

I 2011 tok Cristiano en rekke tester på et laboratorium ved universitetet i Chichester, i England. Det viste seg at han kunne hoppe 78 centimeter; syv centimeter høyere enn en gjennomsnittlig NBA-spiller. I 2012/13, da Real Madrid møtte United i åttedelsfinalen av Champions League på Santiago Bernabéu, steg han over Patrice Evra og headet inn et innlegg. I pausen skulle Ferguson til å gi Evra en skyllebøtte. Da han så reprisen, trakk han det tilbake. «Kneskålen hans var på høyde med Evras hode», sa Ferguson. «Selv ikke Messi kan gjøre det der.»

Fysisk perfeksjon
De statistiske sammenligningene mellom Cristiano og Messi overskygger ofte en veldig elementær forskjell. Messi skiller seg ut med ballen i beina; Cristiano gjør det samme uten. Snakker man om tekniske ferdigheter er Messi spesiell; overblikket og intuisjonen føles naturlig, nesten medfødt. Han hører hjemme på løkka med ballen under armen, hvor fotball spilles i sin reneste og mest uskyldige form.

Cristiano er ikke like begavet, men kompenserer med sin disiplin og målbevissthet. Det virker for eksempel utenkelig at Cristiano kan slurve med sin egen diett, slik som Messi av og til har gjort de siste årene. Om Messi er et naturtalent, har Cristiano blitt bygd. Om Messi er en artist, er Cristiano en maskin. Om Messi er en hyllest til genialitet, er Cristiano et formidabelt sluttprodukt av ren viljestyrke.

Begge kan beundres på hver sin måte. I 2014 skrev The Times-skribenten Matthew Syed: «Det finnes noe veldig estetisk med Ronaldo som stikker dypere enn statistikker og mål. Det handler om den nærmest perfekte symmetrien mellom hvor beina hans står plantet. Det handler om inntrykket at i hver eneste del av hva man kan kategorisere som tekniske ferdigheter – driblinger, pasninger, avslutninger, eller det å storme fremover for å produsere en modig heading, som kraftstøtet fra nær straffemerket mot Roma i kvartfinalen i Champions League i 2008 – er han i øverste klasse.»

«Det handler om den suverene balansen og fysikken. Du kan nesten si at Ronaldo er, med hensyn til fotball, komplett. Alt er i perfekt proporsjon. Han er fotballens vitruviske mann.»

Den vitruviske mann er den berømte tegningen til Leonardo Da Vinci fra rundt 1490, som viser et eksempel på det ideale forholdet mellom menneskekroppens proporsjoner og geometri. «Jeg vil si at han er perfekt fysisk sett», sa Clegg om Cristiano. «Fra høyden til kroppsfasongen, muskeltypen, fettprosenten, utholdenheten, fleksibiliteten, kraft og styrke – de er i perfekt balanse.»

Aldri fornøyd
Cristianos utvikling fortsatte under Ancelotti. I 2014 vant han sin andre Ballon D’Or, og en tredje kom i 2015. Forrige sesong scoret han 48 mål på 35 ligakamper. Startposisjonen som venstre kant har forblitt den samme under Rafa Benítez, men forvandlingen fra dribler til målscorer har aldri stoppet. Til tider spiller han i praksis som ren spiss. Alle vet at han vil luske inn i boksen flere ganger per kamp, men få klarer å markere ham. Han er fortsatt kjappere, sterkere, kvikkere i hodet. Selv etter å ha passert 30 år, viser han ingen tegn til aldring.

Det sies ofte at det er vanskeligere å forbli på toppen enn å komme dit, men for Cristiano virker det motsatte sant. Drivkraften hans blir aldri redusert. Motivasjonen er personlig. Hva enn han måtte si om å ønske å hjelpe laget, peker alt mot at han drives av individuelle rekorder, personlige målstatistikker og hans egen plass i historiebøkene. Det handler om hvordan han vil bli husket. Den enorme energien er direkte knyttet til bunnløs egoisme og selvopptatthet.

Ikke alle spillere fungerer slik. Ta Thierry Henry, som selv i sine beste år virket mer motivert av spillet i seg selv enn individuelle målsetninger. Som Arsène Wenger jaktet han ofte det perfekte mål. Han sentret gjerne til en lagkamerat om han var alene med keeper, og han kunne bli rasende om de ikke gjorde det samme. Fotball var kunst, ikke rekorder og tall. Når kampene gikk mot slutten og Arsenal ledet klart, kunne Henry stoppe opp, ta livet ut av angrepet og trille ballen tilbake til egen keeper. Det brydde vel ikke ham om han scoret ett til eller ikke.

For Cristiano er det siste målet i en 6-0-seier nesten like betydningsfullt som det første. Selv om laget har vunnet kampen kan han alltids forbedre sine egne rekorder. Fokuset opprettholdes over hele kampen, noe som forklarer hvorfor han scoret spesielt ofte i det siste kvarteret. I en kamp mot Elche i fjor hvor han allerede hadde scoret et hat-trick, og Real Madrid ledet 4-1, ble han rasende på seg selv for å ha bommet med en heading fra spiss vinkel. I en annen kamp, mot Athletic Club, traff ballen skulderen hans og rullet over streken. Flaksemålet var meningsløst: Real Madrid ledet 4-0 og klokken sto på 88 minutter. Men ikke for Cristiano. Han løp mot hjørneflagget, smilte bredt, og gjorde sin vanlige feiring. Hadde Henry scoret et lignende mål, hadde han sannsynligvis blitt mer flau enn stolt.

Det er nettopp denne umettelige apetitten som har drevet Cristiano til toppen. Det er hans største styrke. Sulten, disiplinen og immuniteten mot selvtilfredshet.

«Jeg har jobbet med noen utrolige spillere, som Zinédine Zidane, men Ronaldos mentalitet skiller ham fra resten», sa Queiroz. «Han matcher alle deres styrker, men har i tillegg andre som er enda bedre, som målbevisstheten. De er alle utrolige sportsmenn, men måten denne gutten har jobbet på siden han var 17 år, perfeksjonismen, besettelsen… For ham er det ikke nok å bare være god. Han må være best.»

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Siste stopp for Kjetil

«Hard work beats talent when talent fails to work hard». Dette har vært mottoet til Kjetil Wæhler. En ekte forsvarsspiller takker av etter 22 år i fotballens tjeneste.

Tekst Frode Lia

Har du merket en endring i mentaliteten og arbeidsvilje hos fotballspillere igjennom de 22 årene du har vært fotballspiller?
– De yngre spillerne har nok mistet litt respekt til eldre og mer rutinerte spillerne i forhold til slik det var tidligere. Det er flere som får muligheten på a-lags nivå nå i ung alder kontra da jeg var juniorspiller. Og jo flere de er, jo mer avslappet og «varme i trøya» er de. Mange tror at ting går av seg selv. Dessuten er det flere agenter inne i bildet som gir «sine» spillere falske forhåpninger med blant annet å si at alt kommer til å ordne seg. Spilleroverganger i dagens fotball handler så sinnsykt mye om penger og fokuset blir feil. I bunn og grunn kommer man lengst med hard jobbing, riktig fokus og en disiplinert hverdag.

Finnes det noe mer irriterende enn en utrent medspiller?
– Det kan du si. Det aller verste er å se unge spillere som skusler bort talentet sitt ved å trene for lite og være alt for useriøse. Som tror de kan flyte på «talentet». Jeg kan fort se hvem som blir fotballspillere eller ikke. I IFK trente jeg mye med Ludwig Augustinsson som nå spiller for FCK (klar for Werder Bremen fra 1. juli. red.anm.). En helt fantastisk spiller og person som skjønte hva som må til for å nå langt. Han var det en drøm å spille med. Var akkurat som å se meg selv tyve år yngre. Han skjønte jeg ville nå langt.

Hva har vært de største forskjellene mellom å spille i Norge, Sverige og Danmark?
– Det blir automatisk mer seriøst når du reiser fra landet ditt. Men fotballen er også litt annerledes. I Danmark var det enda flere gode ballspillere, og vi spilte mer ballbesittende fotball.

Vil du si at treningene og forbredelsene var mer profesjonell?
– Ja, det kan du si. Ting var i alle fall mer på stell. Alle som har vært i Vålerenga har hatt det veldig bra, det har vært trygt og godt. Man trengte ikke å gjøre så mye ekstra for å prestere. Det har nok vært en hvilepute for mange. Men for meg har det vært viktig å være på tå hev, det har vært mitt fokus. Det har vært litt stolthet for meg å være godt trent og godt forberedt. Kanskje det er derfor jeg har klart å hevde meg så lenge.

Du sier det har gått stolthet i å være godt trent. Hvordan ser en ideell treningsuke for deg som inkluderer én kamp?
– Det gjelder å forberede seg før og etter treningsøktene med mye skadeforebyggende øvelser. Vi fotballspillere har jo enormt med tid. Det har selvsagt vært litt mentalt tøft av og til, men jeg har fortsatt med å gå inn i treningsstudio før og etter trening og gjort jobben med mye stabiliserings- og core-øvelser. Bare sørge for at kroppen er i tipp-topp shape. Særlig når du blir eldre er det viktig å trene mye styrke. Det kommer jeg til å fortsette med etter karrieren også.

Har du fulgt noe spesielt kostholdsregime?
– Jeg har alltid vært nøye på å ha et variert og sunt kosthold. Da Deila kom inn ble fokuset på kostholdet noe helt annet. På første dag ble en ernæringsfysiolog hentet inn og mange fikk seg nok et sjokk da det ble foretatt fettmåling. Deila har veldig fokus på at man skal tenke fotball 24/7 og leve deretter. Jeg tror at mange spiste litt for mye av det meste før Deila kom, istedenfor å ha et sunt og variert kosthold. Tidligere fikk det ingen konsekvenser om for eksempel sukkerinntaket var litt for høyt uka igjennom.

Men du bestod?
– Ja, jeg bestod. Det var veldig mye av det i Danmark og Sverige også. Det å være nøye på kosthold er en del av jobben.

Hva mener du med nøye?
– Jeg kjørte ikke noe spesiell diett som noen måtte gjøre etter at Ronny kom. Da var det flere som måtte på lavkarbodiett blant annet. Men jeg tror man kommer langt med et sunt og variert kosthold og prøve å avstå fra søtsaker.

Hvilket råd vil en 40-årig Kjetil Wæhler gi en 18-årig Kjetil Wæhler?
– Jeg kunne nok vært enda mer seriøs som 18-åring, selv om jeg hadde mye av mentaliten allerede da. Men det å være nøye på forebyggende trening og kosthold fra ung alder for eksempel. Det vil på en måte sette seg i kroppen og følge deg resten av karrieren. Se på Ludwig Augustinsson som faktisk gjør den jobben. Ifølge statistikken var han den mest offensive backen i Champions League i gruppespillet i fjor. Det er fantastisk å se noen du har spilt med og som du kanskje også har påvirket, komme så langt. Sander Berge er også en slik spiller. Det må være en treners drøm å ha spillere som Sander og Ludwig. Det har i alle fall vært en drøm å spille med dem. Jeg setter virkelig pris på at unge spillere spør meg om råd, som for eksempel de to. Håper det betyr at man har vært et godt forbilde, for det har også vært viktig for meg.

Du har jo også to brødre (Thomas Wæhler og Fredrik Brustad red.anm.) som har spilt fotball på høyt nivå. Og din far har vært fotballspiller og trener. Er det der den seriøsiteten kommer fra?
– Pappa fikk en landskamp og spilte med Drillo, Per Pettersen og så videre. Men jeg har egentlig stått på egne ben. Jeg er litt dritten i midten som de sier, med en eldre og en yngre bror. Nå hadde jeg ikke en superstreng oppdragelse, men det har vært disiplin. Samtidig som jeg har prøvd å strekke meg etter min storebror. Og det er kanskje sånn at yngre brødre kommer litt lengre. Så var jeg jo også mye med pappa rundt på treninger. Han trente blant annet damelaget til Bull på åttitallet. Han trente guttelaget til Lyn med Thomas, Axel Kolle og alle de der. De var tre år eldre enn meg. Og et kjempegodt lag. Pappa var en dyktig trener som var opptatt av disiplin og struktur, og det har jeg nok tatt med meg. I tillegg har jeg nok gått litt egne veier. Vært litt sta.

Så hvis vi sier 20% pappa, 30% storebror og 50% Kjetil Wæhler?
– Ja, tror kanskje det. Hvis man vokser opp i en fotballfamilie, så er det vel størst sannsynlighet for å bli fotballspiller også.

Hvordan ville et Kjetil Wæhler-lag sett ut, med tanke på spillere du hadde rekruttert, formasjon og spillestil?
– Mitt første fokus hadde vært to sterke midtstoppere og det å forsvare eget mål, det mener jeg er en mangelvare i norsk fotball. Så ville jeg hatt toveis backer som løper mye. Og en defensiv midtbanespiller som rydder unna, men som samtidig er god med ballen og bidrar offensivt. Jeg har spilt med Sander Berge i Vålerenga og Jakob Johansson i IFK som er gode eksempler på det. I tillegg må man selvsagt ha noen kreative spillere fremover på banen. Men gjennomgående ville jeg hatt spillere med den rette mentaliteten og uten stjernenykker. Sterk defensiv struktur. Nå har det jo vært så mye snakk om den spillende midtstopperen at de har helt glemt at de faktisk skal forsvare eget mål. Lars Lagerbäck har jo også sagt dette flere ganger, og se hvor langt Island kom med god defensiv struktur. Noen trenere har vanvittige idéer som bare ikke fungerer.

Har du ambisjoner om å bli trener selv?
– Jeg har dessverre ikke blitt bitt av den basillen. Men når jeg ser Antonio Conte på sidelinjen i Chelsea tenker jeg kunne ha vært gøy å bli trener likevel. Han har lidenskapen som jeg også har. Men det å følge trenerkursene til NFF er ikke noe som frister akkurat nå. Jeg føler kanskje jeg trenger litt avstand til fotballen før jeg går inn i noe.

Landslaget har vært veldig opptatt av den spillende midtstopperen. Tror du det kan være en av grunnene til at de ikke har lykkes?
– Jeg tror det. Særlig med tanke på de målene vi slipper inn. Man må ha en blanding av alt. Når jeg spilte på landslaget var det selvsagt Brede Hangeland som var den spillende midtstopperen, men du må jo klare å forsvare eget mål også. Når du ser på de målene vi slapp inn mot San Marino og Tsjekkia så er det ingen enhet lengre. Forhåpentligvis blir det en endring på det når vi får en ny trener. Jeg har sagt til mine barn at om du velger å bli forsvarspiller så får du veldig lite kred, men du er minst like viktig som den som scorer over tyve mål per sesong.

Hvis jeg var en ung midtstopper og var på treningsfeltet. Hvilket råd ville du gitt meg?
– Det første er å bli sterkere inne i boksen og rense unna. Da ville jeg hatt øvelser med deg som bevisstgjør deg på ulike situasjoner innenfor boksen. Jeg husker jeg spilte for Lyn da den gamle midtstopperkjempen Ole Dyrstad var trener. Der jobbet vi mye med det. Han har mye av æren for den spilleren jeg ble. Bryte foran, ikke være for hissig på grøten og så videre. Fram med kassa og rydde unna. Klarer du 0-0 får du i alle fall ett poeng.

Etter Lyn dro du til Wimbledon. Hvordan var den første tiden i England?
– Det var jo ikke noe Grazy Gang da jeg kom dit, det var bare John Hartson som var igjen fra den gjengen. Men som du vet, det var kanskje tre år av karrieren jeg skulle ha hatt igjen. Det var forsåvidt bra de månedene vi var i Premier League, formen var bra og innsatsen på treningene sto ikke noe tilbake i forhold til de andre. Men etter nedrykket fulgte en lang periode med lyskeoperasjon, benbrudd og nye trenere. Veien tilbake ble ekstra lang. Når jeg flyttet tilbake fra Sverige fant jeg igjen kontrakten fra Wimbledon og det var heller ikke veldig lukrativt å være der borte.

Så det var ikke pengene som dro deg til England?
– Nei, det sto større dollartegn i øynene mine når jeg fikk trene med Arsenal som tyveåring.

Jøss, hvordan var det?
– Det var året etter at Wenger kom til klubben. Jeg syntes det var skummelt å dra dit alene. Jeg har vært en person som alltid har søkt trygghet. Men jeg tok sjansen og trente med Ian Wright, Tony Adams, David Seaman og alle de der. Den første uken var fantastisk. Jeg spilte en treningskamp som gikk veldig bra. Jeg ble invitert over en andre gang, som også gikk veldig bra. Men når de ville ha meg over en tredje gang for å spille treningskamp mot Tottenham, takket jeg nei.

Hvorfor i all verden gjorde du det?
– Jeg syntes som sagt det var litt skummelt å dra over alene og ville derfor ha med meg kjæresten min den andre gangen jeg dro over. Da sa Wenger at «he is not coming here to make love, he is coming here to play football». Så når de ville ha meg over en tredje gang, sa jeg nei. Jeg merker jeg blir i dårlig humør bare å prate om det. Men jeg sa til agenten min at «hvis Arsenal vil ha meg, får de bare ta meg, jeg drar ikke over en gang til». Den tilnærmingen vil jeg ikke anbefale yngre spillere, for å si det sånn.

Det svaret kan ha kostet deg en Arsenal-karriere?
– Den kampen kostet meg en karriere i England, jeg er ikke i tvil om det. Wenger driter jo i en tyveåring fra Norge som setter krav. Nå dro jeg tilbake til England noen år senere, men det var ikke i nærheten av det samme. Jeg trente litt med Nottingham Forest også. Men jeg skal være fornøyd. Jeg har fått lov til å spille fotball til jeg ble 40 år og har fortsatt en kropp som fungerer.

Men du har hatt en del stygge skader opp igjennom karrieren?
– Jeg hadde en del skader i tenårene og i tidlig tyveårene. Hadde tretthetsbrudd og en del småplukk.

Skyldtes det for hard trening?
– Litt for hard trening og litt uflaks. Men jeg syntes det var greit å være en late bloomer og debutere sent på landslaget. Fredrik Winsnes fortalte meg en gang at kroppen ikke begynner å forfalle før du er 50. Jeg ler litt av fotballspillere som legger opp 30 år gamle.

Hvilken trener har stått deg nærmest fotballfaglig og samtidig inspirert deg mest?
– Da jeg var i Aalborg kom den gamle danske stopperkjempen Kent Nielsen. Han er en veldig bedagelig fyr. Men vi terpet veldig mye, samtidig som han ikke hisset seg opp hvis du gjorde en feil. Vi repeterte og repeterte på offensive spillmønstre til ting satt. I tillegg tror jeg at jeg har lettere for å se opp til trenere som har vært gode midtstoppere selv også. Jeg hadde en veldig energisk trener i IFK Gøteborg som heter Mikael Stahre. Han hadde aldri spilt fotball selv, men var veldig dyktig. Jeg må også berømme Ronny Deila de tre månedene jeg hadde ham. Det å være 40 år og komme på trening og hele tiden lære noe nytt var veldig givende.

Dette er jo trenere med veldig ulike måter å spille fotball på. Fellesnevneren synes å være at de er utviklingsorienterte og er balanserte typer?
– Og ikke minst tilstede. Jeg tror det er fullstendig feil tilnærming å bli forbanna på treningsfeltet. Jeg liker trenere som er energiske, men samtidig tålmodige. Men det er sant at de står for veldig ulik fotball. I Danmark var det som sagt mye mer ballbesittende fotball.

Var det en utfordring for deg å spille den type fotball?
– Der hadde du jo spillere som ville ha ballen hele tiden. Så du hadde alltid mange flere alternativer.

Jeg synes det har vært en selvmotsigelse i debatten rundt den spillende midtstopperen. Jeg mener det er bevegelsen som skal utløse pasningen, ikke midtstopperens kreativitet som skal utløse bevegelsen. Derfor er det en logisk brist at man velger en dårligere forsvarsspiller, men bedre ballspiller, i motsetning til en bedre forsvarsspiller, men dårligere ballspillere, som mange nå gjør på midtstopperplass?
– Veldig bra sagt. Når jeg trente med Arsenal eller i Aalborg hadde jeg så mange pasningsalternativer som helst. Selv Tony Adams kunne slå en gjennombruddspasning. Det er mange elementer i debatten rundt den spillende midtstopperen.

Hva syntes du selv har vært høydepunktene i karrieren din?
– Jeg har tenkt mye på det. Det har både vært enkeltkamper og titler. I Aalborg slo vi Deportivo La Coruna 6-1 hjemme og 3-1 borte i Uefa-cupen, å tenke tilbake på det er ganske stort. Dessverre ble jeg skadet før vi møtte Manchester City. Jeg vil også trekke frem min 25. landskamp hvor jeg fikk gullklokka. Vi spilte mot Tsjekkia og vant 3-0. Fantastisk kamp for Norge og for min egen del. Så syntes jeg det var veldig stort å vinne cupen med Vålerenga i 2008 mot Stabæk. Kanskje enda gøyere enn å vinne seriegull. Stabæk var helt suverene det året, slo oss 6-1 på Nadderud tre uker tidligere. Det var en interessant kamp rent taktisk også. Martin Andresen brøt med slik Vålerenga hadde spilt tidligere i sesongen. I den kampen slo laget konsekvent lange og direkte pasninger i det enorme bakrommet til Stabæk.

Det jeg husker aller best fra finalen var peptalken til Troy Perkins før kampen. Med den amerikanske mentaliteten tok han virkelig tak i gutta. Alle var klare til å bare kjøre på. Jeg har spilt cupfinale i både Sverige og Danmark, men det var ikke helt det samme.

Hvem har vært din ideelle makker i forsvaret?
– Først og fremst liker jeg spillere som kan ta til seg ting, at det er mulig å kommunisere godt. Midtstoppere som har beina godt planta på jorda. Det verste jeg vet er spillere som bare vifter deg vekk. Jeg syntes det var veldig enkelt å spille med André Muri for eksempel. Godt mulig han ikke har vært den beste midtstopperen jeg har spilt med, men jeg likte veldig godt å spille med ham. I tillegg må jeg nevne Erik Hagen og Ronny Johnsen. Også er det morsomt å se Markus Nakkim, som jeg føler jeg har vært med på å forme. Det er ikke alle unge spillere som har hørt på hva jeg har sagt, og det er synd, for jeg har mye å komme med. Men han tar til seg ting, og jeg tror han kommer til å bli veldig god.

Et siste spørsmål. Hvem har vært ditt forbilde?
– Husker jeg var veldig fan av Marco van Basten. Men så begynte jeg å tenke i andre baner og oppdaget Franco Baresi og Paolo Maldini. De ble på en måte mine forbilder. Alle er jo fans av angrepsspillere. Jeg tror jeg er pensjonist før vi ser en forsvarsspiller som Fabio Cannavaro vinne gullballen igjen. Folk glemmer hvor viktig en god forsvarsspiller er. Det er synd, veldig synd.

Den gale professorens læregutt

EduardoBerizzo

Bare unntaksvis ypper Celta Vigo seg mot de beste på La Liga-tabellen. Nå er de der igjen. Denne gangen under ledelse av en av toppfotballens mest spennende trenere: Eduardo Berizzo.

Tekst Pål Ødegård

 

«Vamos, vamos, vamos!!!», runges det ut på en argentinsk aksent tjukkere enn morgendisen som fortsatt henger over dalene nede i Vigo. Det går allerede fort, men hovedtrener Eduardo Berizzo vil ha enda mer intensitet fra spillerne sine på treningsfeltet A Madroa. Og det får han. Det spilles mot ett mål, og på hver kant har tre spillere oppgaven med å raskt kombinere seg gjennom bøyler og ned til dørlinja før innlegg slås mot boksen. Noen i hodehøyde, noen halvhøye og noen flate. Alle knallharde. To angripere spurter inn i boksen mens to stoppere prøver å hindre dem. Ethvert dårlig innlegg eller avslutning etterfølges av kameratslig hån fra den argentinske treneren. Øvelsen er lett å kjenne igjen fra Celta Vigos underholdende angrepsspill.

– Det var stor skepsis her i Vigo da Luis Enrique gikk og skulle erstattes av en som hadde kort erfaring som hovedtrener, og som kun hadde hatt suksess med et lite chilensk lag. Jobben Luis Enrique gjorde var så god både på kort og lang sikt at å etterfølge ham ville vært vanskelig for enhver. Men «Toto» har motbevist kritikerne, forteller den lokale reporteren Fon García.

Galicias lillebror

Selv om Real Club Celta de Vigo er et kjent navn for de fleste nordmenn etter oppholdene til Dan Eggen og Vadim Demidov, er nok de aller fleste ganske ukjent med klubben ellers. Det er ikke så rart. De lyseblå fra Spanias nordvestlige hjørne, helt på grensen til Portugal, har aldri vunnet en ligatittel i sin 93 år lange historie. Ingen cuptitler har de heller, selv om de har vært finalister ved tre anledninger. Deres eneste trofé av betydning er en Intertoto-tittel fra 2000, en nå avviklet maratonturnering for europeiske middelmådigheter der premien var en plass i neste sesongs UEFA-cup.

Mangelen på suksess var ekstra tung å svelge når naborivalen Deportivo La Coruña hadde suksess fra tidlig nittitallet og til og med cuptriumfen over Real Madrid i 2002 (på selveste Real Madrids hundreårsdag). Denne perioden var ironisk nok også Celta Vigos beste i historien. Under ledelse av Víctor Fernández, og med spillere som Mazinho, Mostovoi, Valery Karpin og Gustavo López, havnet galiserne på europacupplass i hver sesong mellom 1997/1998-sesongen og 2002/2003. I den sistnevnte kvalifiserte de seg sågar til Champions League etter en fjerdeplass i ligaen, deres beste noensinne. I februar 2001 ble de til og med rangert som månedens beste klubblag i verden av statistikkbyrået IFFHS. Da hadde klubben nettopp forsterket laget med en argentinsk midtstopper foran den eminente keeperen Pablo Cavallero fra samme land. Midtstopperen var dagens trener Eduardo Berizzo.

Men så skulle alt gå riktig ille. Laget, nå under ledelse av Miguel Ángel Lotina, gikk på tap etter tap i serien, selv om de slo godt ifra seg i Champions League (nummer to i gruppa etter Juventus, men foran Club Brugge og Ajax, før de tapte mot Arsenal i neste runde).

Lotina ble sparket etter 0-5 mot erkerivalen Deportivo La Coruña. Den eksperimentelle arvtakeren Radomir Antić gjorde det ikke stort bedre, og forsvant like fort ut døren som han hadde kommet inn. Resultatene kom seg mot slutten av sesongen, men da var det allerede for sent. Den ellers så stødige Berizzo ble utvist hele fire ganger denne sesongen, to av dem i de siste rundene. Celta Vigo rykket ned, Berizzo gikk til Cádiz, der han fikk lite spilletid før han la fotballskoene på hylla for godt. Og neste gang Celta Vigo, Cádiz og Berizzo igjen er på samme sted, er faktisk Josimar det samme.

Galicia-provinsen hadde nettopp opplevd en flom, og Celta Vigos hjemmebane sto under vann tre dager før Josimars utsendte troppet opp på Estadio Balaídos med pressesjefens sesongkort i en cupkamp i januar (en fantastisk gest når man faktisk glemmer å be om akkreditering like før avreise). I to omganger i en halvtam affære var det svenske John Guidetti som så ut til å ville mest. Han scoret ett mål og la opp til et annet.

Geniblodets årer

«Har du virkelig så lyst til å se blod?», spurte Marcelo Bielsa da Pep Guardiola i oktober 2006 foretok sin studietur før han tok fatt på hovedtreneroppgaven for alvor. For Guardiola var det uhyre viktig å møte Bielsa, som var alt annet enn en lett mann å få fatt på. Bielsa inviterte Guardiola hjem til seg på en skikkelig argentinsk grillaften, og de ble sittende å diskutere taktikk i elleve timer.

Hvorfor var Bielsa så viktig for Guardiola?

For Pep var det viktig å se videreutviklingen av Johan Cruyffs stil. Skulle han ta over FC Barcelona, måtte han vite hvordan den samme tankegangen hadde utviklet seg siden Cruyff spilte, trente og rett og slett skapte hele filosofien mesterlaget FC Barcelona var skapt av. Likevel er Bielsa Guardiolas guru. «Hvorfor ønsker du virkelig alt dette blodet, du som kjenner til alt søppelet som omfavner dagens toppfotball, all den uærligheten som enkelte sprer om seg med, og likevel vil du bli en trener på det nivået?», spurte Bielsa Guardiola.

Pep svarte: «Jeg trenger det blodet!»

Mange trenere har Bielsa-blod i årene. Den som antakelig har mest er Jorge Sampaoli, som skulle videreføre Bielsas spillestil på det chilenske landslaget, og som kulminerte i Chiles første Copa América-tittel i fjor sommer. Sampaoli jobbet eller spilte aldri under sitt store idol. Men det gjorde Eduardo Berizzo.

Vi må tilbake til 1982. Den da 27-årige Marcelo Bielsa hadde gitt opp som kioskeier, og hadde fått jobben med å lede talentutviklingen i Newell’s Old Boys i Rosario. En del av jobben hans var å støvsuge Argentina for gutter som hadde anlegg til å bli toppspillere til Newell’s U14-lag, og i måneder reiste Bielsa på kryss og tvers i bifflandet. Mest kjent er nok historien om hvordan han sikret seg Mauricio Pochettino.

Bielsa forhørte seg med en politimann der den nåværende Tottenham-treneren vokste opp, hvorpå politimannen kunne fortelle hvor denne talentfulle gutten bodde. Det var midt på natta, men det heftet ikke Bielsa, som banket på. Moren ville ikke åpne: Hvilke normale folk kom på besøk på denne tiden av døgnet?

Men Pochettinos far åpnet døren, og slapp inn en seriøs og overbevisende Bielsa.

«Kan jeg få treffe ham?», spurte Bielsa. Mauricio lå og sov, og ble litt satt ut av å bli vekt av en fremmed mann inne på sitt eget soverom.

«La meg få se bena hans!», sa Bielsa til Pochettinos far, som lydig løftet vekk dyna.

«Skikkelige fotballår. Vi tegner opp en kontrakt», var Bielsas dom.

Bielsas oppdagelse av Berizzo var ikke like anekdotisk. Newell’s guttelag møtte Newberton, der Berizzo spilte, i den lille byen Casilda, og den gale professoren bet seg merke i Berizzos fysikk og fotballforståelse, og dermed var nok en brikke på plass for Bielsas senere mesterlag.

Bielsas talentjakt, som inkluderte en spiller som Gabriel Batistuta, skulle bli mestere i Argentina i 1990 med fantastisk underholdende fotball. Stammen i laget var de han hadde oppdaget åtte år i forveien, og selv utviklet. Forsvarsrekka var latterlig ung med Berizzo (21), Pochettino (19), Fabián Garfagnoli (20) og Fernando Gamboa (20). Samtidig inneholdt laget andre unggutter som Gerardo Martino, Dario Franco og Ricardo Lunari. Fra dette laget har hele åtte spillere senere blitt trenere på toppnivå.

Professorens studenter

Berizzos vei inn i trenerverdenen kom da Bielsa trengte en assistent da han overtok det chilenske landslaget.

– Bielsa hadde mange alternativer, men Berizzo hadde akkurat den rette personligheten. Han hadde en fantastisk spilleforståelse, var en ledertype, og en evne til å tilegne seg lærdom. Og kanskje aller viktigst var Berizzo en Bielsa kunne stole på. Berizzo fikk i oppgave å sette opp B-laget da de sparret mot A-laget på Chiles treningsfelt, og slik lærte han både å utvikle spillere samt å bryne seg taktisk mot en av de aller beste, forteller Luis Bonini, tidligere fysisk trener under Bielsa til Josimar.

Berizzo jobbet under Bielsa i tre år før «El Loco» trakk som seg som chilensk landslagssjef. «Toto» valgte da å prøve seg som hovedtrener i Estudiantes de la Plata hjemme i argentinsk serie. Men etter femten kamper i Clausuramesterskapet i 2011, med fem seire, fire uavgjort og seks tap, fikk han ikke forlenget kontrakten. Karrieren startet trått.

Men på den andre siden av Andesfjellene hadde han fortsatt en høy stjerne og takket ja da beskjedne O’Higgins tilbød ham jobb før 2012-sesongen. O’Higgins, med tilholdssted i Rancagua litt syd for Santiago, hadde til da aldri vunnet et seriemesterskap. Berizzo overrasket alle med å ta andreplassen, der det var en kamp til døra med storlaget Universidad de Chile. Dette sistnevnte laget var regnet som kontinentets beste i denne perioden, og ble ledet av Jorge Sampaoli. Samtidig jaktet det chilenske forbundet etter en erstatter for Bielsa til å lede landslaget, som hadde åpnet dårlig i VM-kvalifiseringen. Berizzo var lenge kandidat, men valget falt til slutt på nettopp Sampaoli. I den påfølgende sesongen skulle det gå enda bedre for «Toto» og O’Higgins. Ikke bare klarte de lyseblå fra Rancagua klubbhistoriens beste plassering i Copa Sudamericana. De vant også sitt aller første seriemesterskap i Chile etter en ren finale mot favoritten Universidad Católica i 2013/2014. Alle kjennetegnene til Bielsa var der; et ungt og umerittert mannskap som var godt organisert, som utrettelig jaget ballen i et skyhøyt press, og et angrepsspill som overrumplet motstanderne med fart, bredde og intensitet. O’Higgins rundet av med å vinne den chilenske supercupen før Berizzos gamle lagkamerat Gustavo López ringte og lurte på om han kunne tenke seg å ta over for Luis Enrique i Celta Vigo.

Fra krise til håp

Siden Berizzo sist spilte der hadde Celta Vigo slitt stort. Den imponerende sjetteplassen i 2005/2006 ble fulgt opp med en 18. plass i den neste, og dermed bar det igjen ned til Segunda División. Grunnen var lik mange andre spanske lag på samme tid: Suksess skulle kjøpes med lettlånte penger. Istedenfor var klubben en hårsbredd fra å bli satt under administrasjon. De gode spillerne måtte selges til en spottpris i forhold til hva de ankom for, og ellers ble det skjært ned på alt.

– Det var nesten ingenting igjen, bortsett fra avdankede veteraner og noen ungdommer som ble funnet for lette av andre klubber. Heldigvis ansatte styret den rette treneren i Paco Herrera, og valgte en stram, men langtidsrettet strategi, forteller den lokale journalisten Fon García, som skriver for regionsavisen Voz de Galicia.

Opprykket ble til slutt sikret i 2011/2012 etter fem sesonger i Segunda. Men det var så vidt de holdt seg oppe. En dramatisk 1-0-seier over Espanyol sikret en 17.plass på sesongens aller siste dag. Mange viktige spillere hadde blitt signert før sesongen. Park Chu-Young, Michael Krohn-Dehli, Augusto Fernández, Javi Varas og Gustavo Cabral var de viktigste, og totalt hadde Celta brukt kun snaue 3,5 millioner euro på forsterkninger.

– Det går ikke an å overdrive hvor viktig den seieren var. Inntektene fra Primera-spill var essensielle for videre utvikling, og å holde på disse spillerne, forteller Fon García til Josimar. Vadim Demidov kom i januarvinduet den sesongen, men ble aldri sentral. Det skulle imidlertid den gjenvendte chileneren Fabián Orellana bli, selv om klubben måtte ut med 1,2 millioner euro for å få ham tilbake fra Granada. Resultatene kom imidlertid ikke med en gang, og Paco Herrera ble erstattet av Abel Resino for å berge sesongen.

Kun få dager etter den nervepirrende sesongslutten der Celta hadde ligget aller sist inntil den nest siste serierunden, ble den daværende treneren for FC Barcelonas B-lag, Luis Enrique, ansatt.

– Mange her var veldig skeptiske. De følte at Luis Enrique var for grønn. Han hadde jo ikke imponert i AS Roma. Men det var akkurat det ungdommene her trengte. Mens vi tidligere var et gråsteinlag, har vi nå fått en attraktiv identitet i spillet vårt. Og denne stilen gjennomsyrer nå klubben, slik at B-lagsspillerne lett skjønner hva de skal gjøre når de tar steget opp. Det er ikke vanskelig å se at Luis Enrique “Barçafiserte” oss, ler García.

Dette gjalt ikke bare spillestilen. Det ble også etablert en slags utlånspakt der spillere fra Barcelonas B-lag ble lånt ut til Celta Vigo for å få matching istedenfor kanskje å vente i all evighet på en sjanse på Barcelonas A-lag. Samtidig fikk Luis Enrique viljen sin ved å hente Nolito for en slikk og ingenting da Iago Aspas gikk til Liverpool for ni millioner euro. Klubben hadde lært. De solgte dyrt og kjøpte billig.

– Vi vil nok alltid være en klubb der våre beste forsvinner. Men samtidig ser vi at på grunn av at spillestilen og dyktige trenere er her, så ønsker de seg ikke vekk så lett lenger, forteller García.

Luis Enrique ble imidlertid ikke lenge. Gerardo Martinos mangel på suksess i FC Barcelona, og Tito Vilanovas altfor tidlige død gjorde at Luis Enriques suksess i Vigo førte ham tilbake til Barcelona.

Og da valget falt på Eduardo Berizzo, var det mange som igjen rynket på nesen i Spanias skalldyrhovedstad.

– Han var jo ikke ukjent for fansen her etter hans tid som spiller, men det var forståelig at skepsisen var betydelig når en uten trenererfaring fra La Liga skulle ta over for Luis Enrique, forteller García.

Men det skulle vise seg at Luis Enrique visste hva han gjorde da han anbefalte Berizzo som sin etterfølger. Celta startet 2014/2015-sesongen med et brak. Spillet var blendende, og ironisk nok sjokkerte Celta nettopp Luis Enriques Barcelona ved å vinne 1-0 på selveste Camp Nou. Midt i sesongen startet en nedtur der klubben gikk på ti kamper uten seier. Det kom seg igjen mot slutten av sesongen, men poengtørken kostet til slutt galisierne en plass i Europa. Hva var grunnen?

En lyseblå fremtid

Treningen på A Madroa er over, og en blåfrossen Josimar-reporter venter sammen med resten av det lokale pressekorpset på at trenerteamet skal komme ut for en uformell prat. Berizzo selv gir aldri eksklusive intervjuer, men det er likevel håp om noen ord. Det drøyer. Noe er i ferd med å skje. Og det er ikke skadde Nolito som lenge har vært ryktet til FC Barcelona, men chileneren Marcelo Díaz som har blitt signert på tampen av januarvinduet. Díaz, en av Sampaolis nøkkelspillere både i Universidad de Chile og på det chilenske landslaget er hentet for å fylle hullet etter tapet av Augusto Fernández som ballfordeler på dyp midtbaneplass. Fernández ble solgt til Atlético Madrid, og Celta har siden slitt.

– Med spillestilen Celta har er den posisjonen kanskje den aller viktigste for å få baller raskt ut til kantspillerne, mener García. Og Díaz er hentet på bestilling av Berizzo.

– Da vi gikk ti kamper uten seier forrige sesong, var Berizzo nær ved å forsvinne. Han fikk ikke innflytelsen han ønsket på spillerkjøp, og i en periode var det mange i administrasjonen som ikke hilste på ham. Vi var nesten sikre på at han kom til å få sparken, sier García og rister på hodet.

Nå har alt forandret seg, til tross for at mønsteret har lignet forrige sesong med en god start etterfulgt av mindre gode resultater. Skader og spillere som gikk så fort januarvinduet åpnet seg gjorde troppen tynn. Førstelagstroppen talte kun seksten mann før Díaz signerte, og Berizzo, som er tilhenger av å endre lite på startoppstillingen, var nødt til å bruke flere fra B-laget. En imponerende 4-1-seier mot Barcelona i september ble til 0-6 mot de samme i februar. Det var også andre kollapser som 0-4 mot Sevilla, 1-7 mot Real Madrid, og 1-5 på hjemmebane mot et Valencia som ellers ikke lignet seg selv.

Forklaringen fikk vi da støtteapparatet kom ut. Berizzos assistent Ernesto Marcucci, som har kjent hovedtreneren siden ungdomsdagene, sier at det ikke bare er skadene som er årsaken:

– I Sør-Amerika er vi vant til å tenke en halv sesong av gangen. Uten kontinentale turneringer er det snakk om 15-20 kamper. Dermed klarer spillerne en slik intensiv spillestil før de må hvile, og unngå slitasjeskader. Det er bare å se på Bielsas resultater i Athletic Club og Olympique Marseille, så ser du det samme mønsteret. Men det betyr ikke at det er stilen som er feil! Det vil være selvmord å endre den. Vi vet at vi kan trene opp spillerne til å tåle den her også, men det tar tid. Derfor håper vi å slippe og bytte så mange spillere før en sesong, og ikke minst midt i.

En som bekrefter dette er den svenske spissen John Guidetti:

– Da jeg kom hit ble jeg helt satt ut over hvor hardt de kjører deg på trening. Jeg fikk kjeft av sjefen for å ha spist biff på fritiden. Jeg var rett og slett ikke i form nok da jeg ankom. Men samtidig har Berizzo støttet og veiledet meg. Om jeg jobbet hardt, så ville resten komme av seg selv: Form, spilletid, mål. Og han har rett. Jeg føler jeg aldri har vært i bedre form enn nå, og det er helt sinnsykt hva han lærer oss, forteller den utadvendte svensken.

– Guidetti var egentlig ikke en spiller Berizzo ønsket, forteller García.

– Han passet ikke inn i stilen ettersom han er en ren midtspiss. Men «Toto» har rett og slett skolert ham til å bli mer spillende, slik at han takler å gå ut på kanten, og bli med i oppbyggingsspillet.

Og i Nolitos skadefravær har svensken visst seg særdeles effektiv. Selv med bare åtte kamper fra start i inneværende sesong, står Guidetti med syv fulltreffere.

Celta Vigo ligger (i midten av april) på en femteplass i La Liga, og har absolutt sjanse til å karre seg til Europa igjen. Men vil de klare å holde på spillerne, og slik opprettholde flyten inn i neste sesong? Og vil de beholde Berizzo?

Nylig kom beskjeden om at han forlenger med nok en sesong med de himmeblå. García forteller hvorfor:

– Det er riktig at det var disharmoni mellom administrasjonen og Berizzo en stund. Men «Toto» beviste til slutt at han hadde rett, og nå er samarbeidet mye bedre med sportsdirektøren og styret, som har innsett at han er mannen å satse på. Det har gjort at Berizzo fortsetter.

Over telefon bekrefter assistenten Marcucci det samme til Josimar:

– Berizzo er her for prosjektet. Har ber om oppofrelse, innsats og tro på systemet av spillerne, så han føler at han må betale tilbake. Også slik er han lik Bielsa! Det er prosjektet som har verdi, ikke nødvendigvis penger og enkeltresultater.

Dermed kan den mellomstore klubben nordvest i Spania fortsatt glede seg over festfotball. En fotball med sterke røtter i det beste fra stiler som Barça-filosofien til Johan Cruyff, Pep Guardiola og Luis Enrique. Men også fra den hjernen ingen kjenner bedre enn Berizzo selv: Marcelo Bielsas. For Berizzo ser ut til å være blodtørstig på mye mer. Enn så lenge i en klubb som ikke er i europeisk toppsjikte. Men bare 46 år gammel er Josimars utsendte overbevist om at denne mannen er å finne i langt større lag i fremtiden.

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Mer enn Mario

Nice-01

I en by mørklagt av sommerens terror lyser OGC Nice opp hverdagen. Mario Balotelli stjeler overskriftene, men bak superstjernen skjuler Frankrikes mest spennende fotballag seg. Josimar fikk komme tett på en klubb i full vekst.

Tekst Arilas Berg Ould-Saada
Foto Florian Leyvastre

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

 

Himmelen er grå og regnet pøser ned over de tre slitne betongklossene og de to snauklipte gressbanene som utgjør treningskomplekset og ungdomsakademiet til OGC Nice. Mellom A-lagets garderobe og treningsbanen er det et åpent område der skoleelever kommer og går. De beskjedne fasilitetene har egentlig ganske mye til felles med idrettsanlegget til den norske fjerdedivisjonsklubben Nesodden.

Men en matt grå Audi, parkert like utenfor inngangen til garderoben, avslører at likhetene stopper der. Bilen tilhører Mario Balotelli.

Omgivelsene skriker ikke suksess, men det er altså disse vegger og gressmatter som huser den italienske 26-åringen og hans nye lagkamerater. Denne tirsdagsmorgenen leder Nice den franske ligaen med fire poeng ned til Paris Saint-Germain. Stjernevakuumet etter Zlatan Ibrahimovic er blitt fylt av Balotelli, som har rettet verdens øyne mot en klubb som har så mye mer å by på enn bare ham.

– Aldri vært så gira

– Dette er mitt andre hjem. Jeg kommer hit hver dag, sier supporteren Alain (58).

Han står utenfor inngangen til banen der Nice-spillerne snart skal trene. Alain er medlem av supportergruppen Ultras Populaire Sud og har støttet laget hjemme så vel som borte i snart 50 år. Likevel opplevde han aldri klubbens forrige storhetstid: Fire ligagull og to cuptriumfer på 1950-tallet, med spillere som Just Fontaine på laget, og en seier over Real Madrid i 1960. Siden den gang? Bare et cupgull i 1997, men det ble overskygget av et nedrykk noen få dager senere. Starten av 2000-tallet var preget av økonomiske problemer og svake resultater.

Men etter at forretningsmannen Jean-Pierre Rivère ble klubbpresident i 2011, har solen vendt tilbake til Côte d’Azur. Og etter en fjerdeplass i 2013 og en til i 2016, kan det se ut til at en ny storhetstid kan være på trappene. Suksessoppskriften? Et stort fokus på talentutvikling, en nese for smarte signeringer, feiende flott fotball, og nye investorer fra Kina og USA.

– Vi har hatt mange mørke stunder. Men nå begynner jeg å se lidenskapen rundt klubben igjen. Jeg tror aldri jeg har vært så gira i løpet av mine 50 år som supporter, sier Alain.

Den sveitsiske treneren Lucien Favre er førstemann ut på feltet for å gjøre klart til trening. Deretter følger kapteinen Paul Baysse, den hårfagre brasilianeren Dante, en lang rekke unggutter og, selvfølgelig, Mario Balotelli. Alle håndhilser på de fremmøtte: Tre trofaste Nice-supportere, et tysk ektepar – og Josimars journalist.

– De hilser på oss hver gang. Mario også. Denne klubben er som en stor familie. Det endrer seg ikke bare fordi vi er serieledere og at alle snakker om oss, sier Alain, som annethvert minutt gjentar hvor mye han gleder seg til kampen mot Lyon på fredag.

Symbolsk scoring

Da er det nøyaktig tre måneder siden feiringen av nasjonaldagen på Promenade des Anglais i Nice ble forvandlet til et blodbad. 86 mennesker mistet livet etter at en lastebil kjørte i sikksakk gjennom folkemassene.

– Vi kommer aldri til å glemme det helt. Men vi drar på stadion og glemmer sorgen i 90 minutter, drikker et glass og ser kampen med gamle venner, sier Alain.

Nice spilte sin første hjemmekamp for sesongen den 14. august. Nøyaktig én måned etter terroren kom Rennes på besøk til Allianz Riviera. På begge lags drakter var sponsoren byttet ut med et stort hjerte som inneholdt navnet til hvert eneste terroroffer.

– Det som skjedde, ga oss mer motivasjon og en ekstra giv inn i sesongen. Da vi spilte den første hjemmekampen, med alle navnene på drakten, sa vi til oss selv at vi var nødt til å vinne for dem og for familiene. Selv om vi ikke kunne bringe disse menneskene tilbake, så var det den beste måten vi kunne hedre dem på, sier Nice-keeper Yoan Cardinale (22) til Josimar.

– Vi tenker på det når vi går langs promenaden og ser blomsterhavet, teddybjørnene og alle de rørende meldingene. Det er ikke lett å komme seg videre. Men gjennom våre gode prestasjoner kan vi få folk til å tenke på noe annet enn disse tragiske øyeblikkene og gi dem glede i hjertene sine, sier midtbanespilleren Wylan Cyprien (21).

De kunne neppe drømt om en vakrere måte å hedre terrorofrene på. Nice vant 1-0 over Rennes etter en scoring av den 17 år gamle debutanten Malang Sarr. Midtstopperen ble født i Nice og har vært i klubben siden han var fem år gammel. Det måtte bare bli ham.

– Det er en vakker hyllest til ofrene. Det var veldig viktig for oss. Jeg dediserer dette målet til dem, sa Sarr etter kampen.

Drakten hans fra kampen, i likhet med alle de andre draktene som ble brukt for anledningen, selges på nettauksjon. Inntektene går til de pårørende etter terrorangrepet.

Siden drømmedebuten har Sarr etablert seg i førsteelleveren til Nice, men flere medieutspill har det ikke blitt. Klubben avslår alle forespørsler om intervju. Det er for å unngå at unggutten får stjernenykker.

Startet akademiprosjekt i 2007

17-åringen er den siste i en lang rekke spillere som har kommet opp gjennom klubbens akademi de siste årene. Siden Claude Puel, som nå trener Southampton, tok over som trener i 2012, har vanvittige 24 akademiprodukter debutert for Nice i Ligue 1. Lucien Favre har fortsatt i samme spor.

– 24? Det er enormt! Enormt! Hvis dette stemmer, er det helt utrolig, sier Favre, som ikke vil ta på seg mye av æren ettersom han kom til klubben i sommer.

– Men uansett er det den eneste løsningen for Nice. Klubben er fortsatt under oppbygging og midlene for å kjøpe spillere er begrensede, så vi er nødt til å investere i unge spillere og utvikle dem. Først og fremst må man være gode til å velge de riktige talentene, for det vanskeligste og viktigste er å kunne vurdere potensialet til en spiller som bare er 14 eller 15 år. Det er et arbeid som vi kommer til å fortsette med, og bare 200 meter herfra vil det snart stå et fantastisk treningskompleks klart. Der kommer talentutviklingen til å blomstre enda mer, parallelt med smarte spillerkjøp, sier den tidligere Borussia Mönchengladbach-treneren.

Han sitter i klubbens knøttlille og overfylte presserom og svarer på spørsmål fra de 26 journalistene og kameramennene som er til stede på pressekonferansen to dager før kampen mot Lyon. Utenfor har over 70 supportere samlet seg foran inngangen til treningsfeltet. Det er åpenbart at klubben er i ferd med å vokse seg for stor for slike fasiliteter. Balotelli er neppe vant med å måtte brøyte seg gjennom folkemengder på vei fra garderoben til gressmatten.

Heldigvis er det, som Favre nevner, bare 200 meter bort til den enorme byggeplassen som skal bli klubbens nye hjem om noen få måneder. Der skal OGC Nice, fra miniputtene til A-laget, ta nye steg i utviklingen som ble startet i 2007.

Da bestemte klubben seg for å restrukturere fra bunnen av. Inspirert av Barcelona-modellen, bestemte ledelsen at de samme prinsippene gjennomsyre alle alderskategorier: Korte pasninger langs bakken, rask gjenvinning etter balltap og keepere som deltar i spillet. Det skal se pent ut å spille fotball i Nice.

– En viktig del av prosjektet vårt er å ha et lag som spiller fin fotball. Fotball er et show, og jeg foretrekker å vinne 4-3 enn 1-0. Mange i fotballen ville aldri sagt det, men fotball er et show, og rollen vår er å tilby noe vakkert slik at folk kommer til stadion og blir underholdt, forklarer klubbpresident Jean-Pierre Rivère.

Målet er også at treningsøktene til 8-åringene skal være så like A-laget sine som mulig, slik at tilpasningstiden blir så kort som mulig hver gang en unggutt hopper et nivå opp i systemet.

Lokalt preg er et annet nøkkelprinsipp i rekrutteringen. Klubben henter først og fremst spillere fra Nice og omegn fordi de mener sjansene for å feile reduseres betraktelig dersom spillerne slipper å skifte miljø midt i utviklingen.

Når Nice sikter seg inn på unge talenter er det tre kvaliteter som vurderes høyere enn alt annet: Spillforståelse, teknikk og mentale ferdigheter. Fysiske egenskaper er mindre viktig. Derfor er det plass til spillere som den litt lubne keeperen Yoan Cardinale (181 cm, 84 kg) og lommeteknikeren Vincent Koziello (168 cm, 58 kg) i startoppstillingen til A-laget.

– Det viser at klubben ikke er redd for å ta sjanser. Klubben gir muligheten til enormt mange unge spillere. Det er en av klubbens store kvaliteter: Du kan være 17 år eller 36 år, det er det samme, for alle får en sjanse og de beste får spille. Unge spillere vet at hvis de er gode her, så får de sjansen, så da er det veldig mange talenter som velger Nice, sier Cardinale.

Keeperen roser kvaliteten på ungdomstrenerne, i tillegg til oversikten til A-lagstrener Lucien Favre, som «kjenner til kvalitetene og svakhetene til hver eneste spiller i akademiet», ifølge Cardinale.

– Vi blir tatt på alvor. Det er veldig motiverende. Og jo flere vi blir som slår gjennom på A-laget, desto bedre blir det for ungguttene på akademiet. De ser at det er mulig å lykkes her, sier Vincent Koziello til Josimar.

20-åringen, som har utseendet til en ungdomsskolegutt, har blitt symbolet på et lag som har fremtiden foran seg. Med en snittalder på 23,7 år er Nice det yngste laget i Europas fem største ligaer.

Laget består av en original og fargerik blanding av egenutviklede produkter (Cardinale, Sarr, Koziello), talentfulle unggutter som er hentet inn i slutten av tenårene (Ricardo Pereira, Cyprien, Remi Walter) og etablerte profiler med erfaring (Baysse, Dante, Younès Belhanda, Balotelli).

– Jeg tror at denne miksen er vår store styrke. Vi har mange unge, og noen litt eldre, og det skaper en fin miks som gjør at gruppen er raus, motivert og hardtarbeidende, sier kaptein Paul Baysse.

Wylan Cyprien, midtbanespiller på 21 år, er et godt eksempel på Nices vellykkede søken etter talenter på overgangsmarkedet. Han ble hentet fra Ligue 2-klubben Lens i sommer og har tilpasset seg Nice-tilværelsen lynraskt. Etter en kvart sesong er han rangert som ligaens fjerde beste spiller i avisen L’Équipe. Unggutten tror utviklingen har mye å gjøre med at han omgås spillere som Baysse, Balotelli og Dante.

– Dante har spilt med noen av verdens beste spillere, så han gir oss tips om små ting de gjorde som fungerte bra. Han inntar rollen som storebror, sier Cyprien før han reiser seg opp og viser frem hvordan han pleide å vende opp, og hvordan han har begynt å vende opp etter at Dante ga ham et tips han hadde plukket opp fra Toni Kroos i Bayern München.

Rehab-klubb

Kaptein Baysse lager seg en liten kopp kaffe på Nespresso-maskinen i klubbens trange presserom.

– Dette blir mitt første intervju med en norsk journalist, ler mannen som på to år har gått fra å være skadeforfulgt stopper i Saint-Étienne til å bli kaptein for den storspillende serielederen Nice.

Den smilende krølltoppen legger ikke skjul på at han lever livets glade dager. Han har alltid vært ansett som en god midtstopper, men så langt i karrieren har det aldri virkelig klaffet. Men denne sommeren, bare ett år etter overgangen til Nice, ble han tildelt kapteinsbindet av Lucien Favre. Det er lett å se hvorfor valget falt på 28-åringen: Baysse liker best å snakke om lagkameratene og klubben som helhet, og helst ikke så mye om seg selv.

– Som en av de eldre spillerne, så prøver jeg å være et eksempel for ungguttene både på og utenfor banen. Dette er unge spillere som oppdager hva det vil si å være profesjonell, så jeg er nødt til å være upåklagelig, sier Baysse.

Forrige sesong endte klubben på fjerdeplass i ligaen, mye takket være en fenomenal Hatem Ben Arfa som, etter flere mørke år i England, kom hit til rivieraen og gjorde et brutalt comeback i toppfotballen (se Josimar 10/2015). Ben Arfa endte sesongen med 17 seriemål. Det åpnet dørene for en overgang til PSG.

Det vellykkede Ben Arfa-kuppet ga mersmak for Nice, som på overgangsvinduets siste dag sikret seg Liverpool-floppen Mario Balotelli på ettårskontrakt. Kultspissen som en gang i tiden var blant verdens mest lovende spillere, hadde sakte, men sikkert visnet bort etter de to semifinalemålene mot Tyskland i 2012-EM. Få hadde troen da han vendte snuten mot Sør-Frankrike. Men det ble en umiddelbar suksess. Balotelli scoret to mål i debuten mot Marseille – like mange mål som han hadde scoret på to sesonger i Liverpool og AC Milan. I neste hjemmekamp fulgte to nye scoringer i Côte d’Azur-derbyet mot Monaco, og etter det igjen en matchvinnerscoring mot Nantes. Dermed har Balotelli-feberen inntatt Nice for fullt, og den risikerer ikke å slippe.

Ben Arfa og Balotelli, to vidunderbarn som ingen hittil hadde klart å kue. Hvorfor har Nice blitt en slags rehab-klubb for begavede spillere som har surret bort karrieren sin?

– Det er miljøet i og rundt Nice som bidrar til dette. Det er talentfulle spillere som kanskje ikke har hatt den karrieren de fortjente, men her finner de en god stemning, en litt spesiell kontekst med mye lidenskap og et tett forhold til supporterne. Og så er det det utenomsportslige – det er godt å leve på Côte d’Azur, sier Paul Baysse til Josimar.

Han tror at miljøet i Nice-garderoben er fullstendig annerledes enn det man kan finne i toppklubber som Liverpool og AC Milan, og at den mer avslappede atmosfæren er akkurat det spillere som Ben Arfa og Balotelli trenger. Som nesten alle Josimar har snakket med i og rundt OGC Nice, bruker Baysse ofte ordet «familie».

– Mario tilpasset seg gruppen som en hvilken som helst annen spiller, og vi forskjellsbehandlet ikke ham. Vi tok ham imot som alle andre, og jeg tror det er det han trenger, å kjenne et familiært og avslappet miljø, sier Baysse.

Han bryter ut i latter idet Balotelli og Dante banker på døren til presserommet og skjærer grimaser til ham.

– Vi visste ikke helt hva vi skulle forvente da vi fikk vite at Mario skulle komme. Men alle er positivt overrasket over hvor sympatisk og profesjonell han er, smiler Baysse.

Klopp og isbøtte

For man kunne jo spørre seg hvordan det ville gå. Kombinasjonen av rivieraens flamboyante uteliv og Balotellis forkjærlighet for sprelske påfunn var mer enn nok mat for skeptikerne. Historien har vist at man skal være forsiktig med å friskmelde Balotelli, men de første månedene har gått over all forventning.

Det er en smilende og avslappet Balotelli som hilser på Josimar på vei til dagens andre treningsøkt. På feltet er han seg selv lik: Spøkefull under oppvarmingen, stillestående under spilldelen, men eksplosiv og dødelig effektiv hver gang han får ballen. Italieneren diskuterer mye med Lucien Favre, en trener som ser ut til å passe ham godt. I motsetning til andre.

«Jürgen Klopp kjenner meg ikke, og jeg kjenner ikke ham. På 45 dager i Liverpool snakket jeg med ham én gang. Han ba meg dra et annet sted, jobbe hardt og komme tilbake. Jeg sa ha det bra og at vi ikke kom til å se hverandre igjen», sier Balotelli til Sky Italia.

Han hevder at de to eneste stedene han har følt seg bra, er Manchester City og Nice.

«Først valgte jeg Nice på grunn av klimaet. Jeg ville til et rolig, men vakkert sted der jeg slapp å våkne opp og fryse på tærne. Og så oppdaget jeg en ung og hyggelig spillergruppe der nesten alle er like gamle», sier Balotelli.

Yoan Cardinale er den som kommer aller best overens med Balotelli. Keeperen gliser når Josimar nevner stjernevennen.

– Et intervju om Nice uten å snakke om Balotelli, er ikke et intervju, ler Cardinale og fortsetter:

– Han er super. Han er en veldig god spiller, men i hverdagen er han utrolig behagelig å være med. Han smiler alltid og spøker alltid med alle. Det er en stor glede å kunne omgås med ham hver eneste dag.

Enn så lenge har ikke Balotelli kastet dartpiler på ungdomsspillere eller tent på fyrverkeri på badet sitt. Men det betyr ikke at han har blitt helt A4.

– En dag sto han og tøyde ut mens jeg satt og syklet på ergometersykkel. Jeg tok opp en ball og ville kaste den på magen hans, men dessverre klarte jeg å treffe kronjuvelene. Han la seg på bakken og vred seg i smerte, og så så han på meg og lo. Han gikk inn i garderoben. Jeg satt og ventet og tenkte «hva gjør han nå?», jeg ventet tre minutter, fire minutter, fem minutter. Jeg fortsatte å sykle, og akkurat idet jeg hadde glemt ham, så kom Mario bakfra med en bøtte med isbiter og iskaldt vann og kastet den på meg. Han er gal! Men alltid på en hyggelig måte, ler Yoan Cardinale.

Medieoppmerksomheten rundt Nice har skutt i været etter Balotellis ankomst. Den råsterke spissen pryder forsiden til sportsavisen L’Équipe minst et par ganger i uken. Det tror vingbacken Ricardo Pereira er positivt for lagets prestasjoner. Han mener at ettersom alle forventninger er sentrerte rundt Balotelli, så går resten av laget under radaren.

– Han går foran og tar all oppmerksomheten, vi kan gå bak i fred og ro. Det er veldig greit for oss, sier portugiseren som kom på lån fra Porto foran fjorårssesongen.

Nå håper Nice-spillerne at Balotelli kan hjelpe klubben til nye høyder.

– Ben Arfa fikk karrieren sin på rett spor igjen, så det inspirerte Balotelli til å komme. Det kommer igjen til å tiltrekke flere store spillere hit, og vil bidra til at klubben vokser og vokser, sier Wylan Cyprien.

Men det hele ville neppe vært mulig uten den nye investorgruppen som har lyst opp klubbens økonomiske fremtid. Balotelli har en bruttolønn på 4,5 millioner euro i Nice – det gjør ham til klubbens best betalte spiller noensinne.

– Jeg tror ikke Mario ville kommet hit hvis det ikke var for de nye eierne. Han ville ikke kommet til Nice hvis det ikke var tydelig at klubben er i vekst. Pilene peker oppover, og jeg vet ikke hvor det kommer til å ende, men vi skal gjøre alt for å gjøre klubben så stor som mulig, sier Cyprien.

– Prosjektet overgår mennene som kommer og går

I sommer ble det klart at International Investor Group, ledet av kineserne Chien Lee og Alex Zheng med bidrag fra amerikanerne Paul Conway og Elliott Hayes, kjøpte opp 80 % av OGC Nice. Det er uklart hvor store summer som vil bli investert i klubben, men de nye hovedaksjonærene vil utvilsomt ta klubben inn i en ny økonomisk dimensjon. Uten at det har ført til de store omveltningene.

Et viktig premiss for oppkjøpet var nemlig at klubben skulle opprettholde kontinuiteten fra prosjektet som ble igangsatt av president Jean-Pierre Rivère. Derfor er det fortsatt han som opererer som klubbpresident og tar avgjørelsene. Rivères eierandel har gått fra 100 % til 20 %, men det merkes ikke i måten klubben styres på. Han forklarer tanken bak prosjektet.

– Det som er viktig for oss, er å vise at prosjektet vårt er større enn individene. Claude Puel gjorde en strålende jobb i fire år, det var veldig bra, og vi byttet trener. Ben Arfa var strålende i fjor, og så dro han til PSG. Men prosjektet har ikke endret seg. Filosofien har ikke endret seg. Tilliten til unge spillere har ikke endret seg. Det er viktig å vise at klubbens prosjekt overgår mennene som kommer og går, sier Nice-presidenten til Josimar.

Om noen år er det hans tur til å gå. Men frem til da er jobben hans å sikre en mykest mulig overgang til det nye eierskapet. De gode resultatene er bare en bonus.

– Jeg kommer fra en bransje (eiendom, red.anm.) der man begynner med grunnmuren. Hvis grunnmuren er solid, kan man litt etter litt bygge det man ønsker. Men det er vanskelig uten en god grunnmur. Klubben vår er i medvind om dagen, men vi må ikke la oss prege av det. Vi må holde hodet kaldt. Jeg bryr meg ikke om statistikker og rekorder nå. Det som interesserer meg, er at dette laget fortsetter å jobbe og utvikle seg, sier Rivère.

Det store symbolet på utviklingen er klubbens nye fasiliteter. I juni 2017 flytter hele OGC Nice inn i et fireetasjes bygg på 6300 m2 med syv fotballbaner til bruk for A-laget og akademiet, overnattingsfasiliteter og kontorer. Litt av et byks fra dagens trøtte treningsanlegg, der en ringrev av en supporter ofte forstyrrer øktene fordi en av hans tre hunder løper inn på banen og tisser.

­

Mario ringer

Ørnen Mèfi flyr i ring over gressmatten på Allianz Riviera. Det har blitt en tradisjon før hver hjemmekamp siden klubben flyttet inn i den toppmoderne arenaen i 2013. Den mektige rovfuglen har vært emblemet til Nice siden middelalderen, og symboliserer Nice-mentaliteten: Stolt og rebelsk. Mèfi flyr noen runder rundt banen før den lander på gresset til et jubelbrøl fra supporterne, som sammen med tusenvis av skoleelever i Nice fikk lov til å bestemme navnet til ørnen. Mèfi betyr «pass deg» på Nice-dialekt – en advarsel til motstanderne.

I kveld er Lyon motstanderen, og det er klart for niende serierunde i Ligue 1. Mèfi har landet, den lokale hymnen «Nissa La Bella» er spilt, og det koker på tribunen, der enorme tifoer og bengalske lys ønsker spillerne velkommen. Nice-fansen sender et stikk mot Lyon-president Jean-Michel Aulas, som uten hell prøvde å sikre seg Balotelli i sommer: «Aulas: For å spille med Balotelli, kjøp FIFA 17», står det på et banner.

Også på banen går Nice-ungguttene rett i strupen på Lyon: 1-0 kommer i første omgang når kaptein Baysse banker ballen i mål etter assist fra 17-åringen Malang Sarr. 2-0 kommer i andre omgang ved ivorianeren Jean Michaël Seri. 3-5-1-1-formasjonen til Favre, ikke ulik noe av det Pep Guardiola har brukt i Manchester City, er både underholdende og effektiv. Keeperen setter alltid i gang spillet langs bakken, stoppertrioen er dyktig med ballen, midtbanespillerne er små og tekniske og trives godt på små flater. Det er lett å se resultatene av den spillefilosofien som ble etablert for snart ti år siden.

Mario Balotelli skaffer seg selv et straffespark, men klarer ikke å score på det. Han byttes likevel ut til stående ovasjoner: «Shalalalalalala, Super Mario!»

– Selv når Balotelli er så dårlig som han var i kveld, klarer de å skape mange sjanser. Midtbanen er den store styrken til laget. De er så aktive, nøyaktige og tekniske at de kunne gjort ethvert lag veldig vondt. Det er et lag med teknisk kvalitet, fysisk tilstedeværelse, høy fart. Et veldig interessant lag, sier Vincent Duluc, fotballsjef i L’Équipe.

Etter ni runder er Nice serieledere med fire poeng ned til PSG og Monaco. De uunngåelige spørsmålene tikker inn: Leicester klarte det jo, Montpellier vant i 2012, hvis de klarte det, så hvorfor ikke dere? President Rivère roer gemyttene.

– Vi blir hyllet fra alle kanter i disse dager, men man må ikke vurdere oss for tidlig som noe vi ikke er. Vi er fortsatt en middels klubb med et middels budsjett, og dette er et arbeid over mange år. Vi er serieledere, men det betyr ikke stort, sier han til Josimar etter at stillheten har senket seg over Allianz Riviera.

Rivère, en elegant 59-åring med grått hår og solbrunt ansikt, snakker med silkemyk stemme. Sammen med sin gode kompis Julien Fournier, direktør i klubben, skal han ha mye av æren for at Nice for første gang på 60 år har blitt et lag å regne med i fransk fotball.

– Vi har fortsatt mange steg å ta, og vi skal ta dem ett om gangen. Vi skal ikke hoppe over fire steg av gangen. Vi må være veldig varsomme, sier Rivère før han avbrytes av sin egen ringetone.

Mario Balotellis navn dukker opp på presidentens telefon.

– Unnskyld meg i et sekund, er du snill. Ja, Mario?

Tilbake utenfor treningsfeltet til Nice tillater Alain seg å drømme. Han vender blikket mot den grå himmelen.

– Jeg ser opp på vennene mine der oppe, på bakeren som jeg kjente så godt og på alle som ble drept, og håper at vi kan vinne denne sesongen. Det ville vært fint. For dem.

Det store løftet eller det store luftslottet?

Klubbene tilknyttet Norsk Toppfotball (NTF) har vedtatt å bruke 320 millioner kroner på en spillerutviklingsmodell som blant annet motiverer toppklubbene til å hente 13-åringer. Og Toppfotball-senteret, som står bak prosjektet, vil sitte igjen med mest penger.

Tekst Lars Johnsen

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Helgen 4.-5. mars var norsk fotball samlet under årets Fotballting på Ullevaal Stadion. Det var to dager uten de store diskusjonene. Saken som engasjerte mest var valgkomiteens innstilling til etisk komité, der seks av seks foresl åtte medlemmer hadde tilhørighet til klubber i Oslo Fotballkrets. Det kunne ikke Fotballtinget godta. Nye medlemmer ble foreslått, og stemt over ved innsamling av stemmesedler.

Fire måneder tidligere, 1. november 2016, var lederne i klubbene i Norsk Toppfotball (NTF), interesseorganisasjonen for klubbene i de to øverste divisjonene, samlet i NTFs lokaler i Ullevaal Stadions nordre sving – omtrent over gangen fra der Fotballtinget var samlet i mars. Der besluttet NTF å sette av 320 millioner kroner av medieinntektene til spiller- og trenerutvikling i sine medlemsklubber.

Med penger som gulrot, skal klubbene stimuleres til å ruste opp sitt arbeid med å utvikle fotballspillere. Prosjektet kalles «akademiklassifisering». Kritikerne mener denne avgjørelsen kan få uheldige konsekvenser for norske breddeklubber – den kan berøre klubbdrift, deltakelse og talentutvikling i de 1810 norske fotballklubbene som ikke har tilhold i de to øverste divisjonene.

– Klubbene i NTF har skjenket seg selv økonomiske incitamenter til å hente spillere fra breddeklubbene tidlig. Dette kan bli et inngrep i norsk fotballs verdigrunnlag, i norsk fotball sjel. Vi er helt avhengig av å opprettholde aktiviteten i «tuene» våre, mener Øyvind Larsen, fagansvarlig for trener- og aktivitetsutviklingen i NFF.

«Norges Fotballforbunds aktiviteter strekker seg ut til hver krik og krok av landet og berører mennesker i alle aldre, og NFF ser gjensidigheten i samspillet fra grasrot til topp som avgjørende for fotballens unike posisjon og det vidtrekkende engasjementet den fører med seg», står det i NFFs handlingsplan for 2016-2019, som ble vedtatt på Fotballtinget i fjor.

– Deler av akademiklassifiseringen griper langt inn i NFFs sfære. Det bør NTF vokte seg for, sier Stig Inge Bjørnebye, sportslig leder i Rosenborg.

Da Fotballtinget 2017 var over og delegatene reiste hjem til hver sin «tue», var de fleste uvitende om at norsk fotballs kanskje viktigste sak var avgjort uten deres deltakelse, uten noen som helst debatt.

Fra fjellsti til motorvei

Onsdagen før Fotballtinget, møter Josimar Espen Olafsen i NTFs lokaler på Ullevaal. Olafsen er leder for Toppfotballsenteret, kompetanseavdelingen til NTF, og er ansvarlig for 320 millioner kroners-prosjektet.

I halvannen time forsøker han å forklare oss hva akademiklassifiseringen innebærer. Talentarbeidet i norsk fotball har sett ut som «en fjellsti». Den skal nå bli «en motorvei», forteller han.

– Dette er «Det store løftet» for satsingen på utviklingsarbeid i Norge. Vi setter av 320 millioner kroner. 18 prosent av den totale mediepotten skal fordeles til klubbene etter en incentivbasert modell. At toppklubbene går sammen og setter en sånn prioritet på eget utviklingsarbeid er ganske så unikt i europeisk målestokk. Det signaliserer en retningsendring for norsk toppfotball. Målet er å utvikle flere og bedre spillere til nasjonalt og internasjonalt nivå. I det ligger en erkjennelse, sier han.

Målene for norsk fotball på herresiden er å delta i sluttspill for landslaget, samt at klubbene skal spille Europa League hvert år og Champions League hvert annet år.

– Målsettingen for norsk fotball på seniornivå er ikke innfridd. Og da kan vi enten lukke øynene og håpe at det blir bedre, vi kan senke lista, eller så kan vi endre strategier. Det er det siste jeg opplever at vi gjør nå. Vi starter nå det største sportslige endringsarbeidet i Norsk Toppfotball noensinne. Endring er smertefullt, og dette arbeidet vil kreve mye av oss alle sammen, både av klubbene og vi som skal klassifisere dem, sier Olafsen.

Utviklingsarbeidet i norske toppfotballklubber skal altså klassifiseres. Modellen består av 10 virkeområder (se faktaboks). Hvert område består av opp til fem delområder, som igjen består av opp til seks underpunkter. Totalt 203 underpunkter skal hukes av, vurderes og dokumenteres med ansettelsesavtaler, lønnsslipper, data over spillere, planverk og andre relevante papirer.

– Masse penger skal brukes på folk som skal mene noe om hva hver klubb gjør. Vi skal inn i et rigid system, som liksom skal gjøre oss bedre. Ett av punktene du skal krysse av er: «Har klubben samlokalisert kantine for A-laget og Utviklingsavdelingen». Godt utviklingsarbeid kunne ha vært premiert på en helt annen måte. Dette fører til at NTF blir enda mer topptunge, det blir mer administrasjon. Klubbene i Obos-ligaen vil ikke kunne henge med på dette. Dette bygger mer byråkrati, det er jeg kritisk til, sier Eirik Opedal, daglig leder i FK Haugesund.

– Bare det å få på plass planverket her, det krever jo nesten en heltidsansatt. Det er tid vi heller vil bruke på feltet, sier Einar Håndlykken, direktør i Odd.

På Fotballtinget i mars gikk Ivar Koteng, styreleder i Rosenborg og styremedlem i NTF, på talerstolen (i en sak som ikke var relatert til akademiklassifisering). Han mente «fotballklubber bør drive med trening, ikke byråkrati».

 

Vil akademiklassifiseringen føre til mer byråkrati?

– Nei, det tror jeg ikke. Hvis det skjer, må vi legge det ned. Det kan virke byråkratisk til å begynne med, men det gjør at du reflekterer over hva utvikling er og hva som skal til for å få til god utvikling. Vi må tro at det som oppleves som et stort byråkrati i år, vil falle dramatisk etter hvert – ellers er dette mislykket. En liten frykt for byråkratisering, den er der, selvfølgelig, sier Koteng.

Olafsen ser ikke dette som byråkrati.

– Arbeidsprosessen med klubbene er omfattende. I januar sendte alle klubbene inn sitt planverk. Planer for strategi, spor og metodologi, og individuelle utviklingsplaner, er nå gjennomlest og vurdert. I februar besvarte 610 respondenter fra klubbenes styrer, administrasjon, samt trenere i A-team og utviklingsavdelingene en skreddersydd selvbenchmark. Her ble klubbenes selvopplevde dyktighet i eget utviklingsarbeid kartlagt, sier han.

320 millioner kroner de neste seks årene utgjør 52 millioner i året. 10 millioner kroner av den potten skal ikke gå til klubbene, men tilbake til Toppfotballsenteret – som en kostnad for gjennomføringen og administrasjonen av prosjektet. Den reelle potten er derfor 42 millioner – ca. 1,5 millioner kroner per klubb dersom vi deler potten likt på NTFs medlemsklubber.

– I realiteten kan det bety tilgang til mindre penger enn under den gamle ordningen, hvor Eliteserie-klubbene kunne søke om inntil 300 000 kroner pr. stilling for inntil fem utviklingsstillinger (til sammen 1,5 millioner), sier daglig leder i trenerforeningen, Teddy Moen.

Mens Toppfotballsenteret selv som sitter igjen med 10 millioner kroner av den årlige utviklingspotten på 52 millioner.

– Lett å forklare

Fra midten av mars til 30. juli skal Olafsen og hans stab gjennomføre tredagers besøk hos 29 av NTFs 32 klubber (Ranheim, Florø og Arendal har ikke ønsket å delta) – tett opp mot 90 reisedøgn.

– Klubbesøket er selve hjertet i akademiklassifiseringen. Her får vi sammen med klubbene tatt pulsen på hvor mulighetene og begrensningene ligger. Vi setter opp dybdesamtaler med de mest sentrale ledere og trenere. Klubbene får selv presentere hvordan de jobber med de fremste satsingsspillerne sine, og de inviterer oss inn til å observere treningsarbeidet. Vi har også et strategisk møte med det vi kaller «det tekniske hjertet» som består av daglig leder, A-trener, utviklingssjef, sportssjef og gjerne også styreleder. Her diskuteres klubbenes mål, strategier og fremtidige prioriteringer i arbeidet. I løpet av august får alle klubber en statusrapport, hvor forholdet mellom klubbens tilstand og mål for utviklingsarbeidet er synliggjort gjennom en gapanalyse. Deretter går klubbene i prosess. Da kan de bruke oss som partner i prosessen, hvis de ønsker det, sier Olafsen.

1. desember kommer den første akademiklassifiseringen i norsk fotball.

Tre av de ti hovedområdene som skal måles er definert som «terskelnivåer» med absolutte krav. Om klubben ikke oppfyller kravet på et «terskelnivå», vil den ikke få score på dette området. Andre områder blir poengsatt. Til slutt sitter klubben igjen med en totalscore – og blir klassifisert. Når alle påmeldte klubber er klassifisert, deles midlene ut etter intern vekting.

Vi spurte Ivar Koteng om å forklare modellen på tre setninger. Som styremedlem i NTF har han vært med å beslutte prosjektet fra øverste hold.

– En systematisering av kompetanse og arbeidsform – et eierskap for å gjøre fotball bedre, med premiering gjennom økonomien, svarer Koteng.

Kan du enkelt forklare premieringen?

– Den er lett å forklare, men den kan få noen rare utslag. Det vektlegges forskjellige ting. Målet om å få fram gode fotballspillere vektes mer og mer etter hvert. Den vil sikkert gi noen utslag som ikke var tilsiktet.

Hvilke?

– Krav som i dag er absolutte krav, kanskje er noen av dem ufornuftige, svarer Koteng.

Hvordan var stemningen i salen da dette ble vedtatt, var det noen uenigheter?

– Nei, men det er komplekst, så man greier ikke å få helt oversikten. Motstanden vil komme fra nå av og de neste månedene. Så får vi finne ut hva som er modellens problem og hva som er norsk fotballs problem. Jeg synes tankegangen er riktig, men kompleksiteten gjør at jeg ikke greier å se alle utslag den kan få. Det må vi evaluere etter hvert.

«Lett å forklare», sier Koteng – uten å forklare. Samtidig er den så «kompleks at man ikke greier å få helt oversikten». Dette skulle lederne i 32 klubber ta stilling til i løpet av vel en uke.

«Kontekstuelt variabelfilter»

Den ferdige klassifiseringsmodellen ble sendt ut til medlemsklubbene 26. oktober 2016. Klubbene møttes til eiermøte på Ullevaal 1. november. De ble enige om å gå inn for Toppfotballsenterets prosjekt.

Ifølge Olafsen er dette prosjektet resultatet av et svært langsiktig arbeid.

– Arbeidet med det som nå er modellen for akademiklassifiseringen startet allerede i 2009.

Gjennom åtte år med systematisk referanseinnhenting fra Europas beste utviklingsklubber, har vi identifisert ti områder som styrer fram en klubbs dyktighet til å utvikle toppspillere.

Da Toppfotballsenteret ble etablert i 2009 sydde vi opp en metodikk for hvordan vi på en etterrettelig og systematisk måte kunne hente bestepraksis-referanser til Norsk Toppfotball. Hvilke klubber, nasjoner og miljøer skulle vi besøke? Hvorfor akkurat disse? Og hvordan skulle vi forholde oss til at kulturelle, økonomiske og demografiske ulikheter påvirket klubbers og nasjoners forutsetninger for å lykkes? Vi fant to nøkler som hjalp oss å forme metodikken vår. Den første var forsker og skribenten Jim Collins’ fabelaktige studie av suksessrike bedrifters framvekst, bestandighet og fall. Av 1400 suksessrike bedrifter han studerte var det bare 11 som klarte å ta steget opp fra «good to great». Loven om suksessmetning slo forbausende ofte inn og Collins konkluderte tidlig med at «good is the enemy of great». Noen få av dem som ble «great» klarte å gjenskape resultatene over tid, mens langt flere opplevde stagnasjon og prestasjonsfall. Collins tegnet et bilde av de mest sentrale kjennetegn ved disse tre fasene i bøkene Good To Great, Built To Last og How The Mighty Fall. Hans beskrivelser er forbausende gjenkjennbare og kunne like gjerne vært en beskrivelse av en livssyklus til en fotballklubb eller et fotballforbund som har prestert bra en periode. Vi gjorde en resultatanalyse av europeiske fotballnasjoner, klubber og utviklingsklubber, og satte dem inn i Collins’ tredelte modell. De tre fasene, og dynamikken mellom dem ga oss et verktøy til å studere klubber og nasjoners vei til suksess, hva som kjennetegnet dem som evnet å gjenskape resultater over tid, og hvilke mekanismer som utløste det store fallet, som alt for ofte, ifølge Collins, er varslet. For å finne ut hvordan kulturelle, økonomiske og demografiske ulikheter påvirket klubbers og nasjoners forutsetninger for å lykkes, måtte vi finne ut hvilke fotballnasjoner som var mest lik og mest ulik oss selv. Her brukte vi 34 ulike variabler som ofte brukes i levekårsundersøkelser. Vi så blant annet på geografi, folketall, utdanningsnivå, grad av likestilling, BNP, medianinntekt. Med dette metodiske filteret var det bare å begynne å reise. Funnene våre ble modellert, tilpasset norsk fotballvirkelighet og fortløpende kommunisert til klubbene våre. Sammen med erfaringene våre fra våre vel 300 besøk i norske toppklubber siste sju år danner referansene den faglige grunnmuren for kriteriesettet som klubbene nå skal måles etter, forklarer han.

I tillegg å se på talentutvikling innen fotball, hentet de også inspirasjon fra andre idretter som ishockey (Sverige og Finland) og håndball (Island).

NTF satte ned en arbeidsgruppe som skulle utarbeide en modell med fullverdig kriteriesett for akademiklassifisering. Gruppen besto av Øystein Neerland (daglig leder i Molde), Kenneth Karlsen (sports- og administrasjonssjef i Mjøndalen), Øyvind Iversen (Bodø/Glimt, leder for NTF-klubbenes utviklingsforum), Tore Grønning (Rosenborg, medlem av NTF-klubbenes utviklingsforum), Jo Bergsvand (sportssjef i NTF), Ine Hope Karlsen (økonomiansvarlig i NTF) og Espen Olafsen. I juni 2016 hadde gruppen sitt første av fire heldagsmøter, som endte i den ferdige akademiklassifiseringsmodellen.

Modellen ble sendt ut 25. oktober og vedtatt 1. november. Var det 25. oktober klubbene først fikk sendt over det ferdige kriteriesettet?

– Det er feil at klubbene ikke har eierskap til denne prosessen! Allerede i 2013 opprettet utviklingsansvarlige i toppklubbene våre et faglig forum som hadde som mål å bedre forutsetningene for å skape flere og bedre nasjonale og internasjonale spillere. De tok da eierskap til å videreutvikle kriteriesettet som TFS hadde utarbeidet, og bestemte at de ønsket å etablere en akademiklassifisering for å sikre kvaliteten i eget arbeid. Hovedmodellen, med de 10 dyktighetsområdene, har vært brukt i TFS’ skreddersømsarbeid med en rekke toppklubber siste tre år. Modellen ble presentert for alle daglige leder og styreledere tidlig i 2016. I mai 2016 ble det nedsatt en arbeidsgruppe fra Obos-ligaen og Eliteserien som fikk i oppgave å ferdigstille det endelige kriteriesettet. Fire heldagsmøter og et ganske så omfattende mellomfasearbeid ble gjennomført. Det ble rapportert til NTF styret og Utviklingsforum (bestående av klubbenes utviklingsansvarlige. Red.amn). 27 klubber ble pre-benchmarket på kriteriesettet. Erfaringen førte til at vi gjorde noen justeringer før vi leverte vår endelige innstilling til styret. Modell og kriteriesett ble så enstemmig vedtatt 1. november av daglige ledere og styreleder i våre toppklubber, sier Olafsen.

«Ikke diskutert gjennom»

Flere av NTFs medlemsklubber er i realiteten breddeklubber som oppholder seg på nivå 2 i seriesystemet. Florø, som rykket opp i høst, fikk sin første heltidsansatte 1. januar i år. Å ha heltidsansatt daglig leder er et lisenskrav for alle klubber i Obos-ligaen og Eliteserien. Bakgrunnen og virkeligheten Florø nå trer inn, vil mange av NTFs mindre klubber kjenne seg igjen i.

– Klubben har til nå vært drevet 100 prosent på dugnad, sier daglig leder og klubbens første heltidsansatt, Tore Havn.

Florø var ikke del av NTF da akademiklassifiseringen ble vedtatt, men fikk etter opprykket tilbud om å være med. De har takket nei. For å bli klassifisert måtte klubben ha bemannet seg kraftig opp.

– Vi måtte eventuelt ut på markedet for å hente folk, sier han.

I en modell som skal motivere klubber til å drive utvikling av egne spillere vil Florø, ved å stå utenfor, ikke få noe ut fra potten.

– Ganske ironisk, ettersom vi hovedsakelig har spillere fra egen by. Vi har 12 spillere som har gått på ungdomsskolen som ligger vegg-i-vegg med stadion, sier han.

Andre av NTFs mindre klubber som har vært med lenger, har over tid bygget opp et større apparat enn Florø. Levanger ansatte 1. januar i år en klubbsekretær. De har nå totalt fire ansatte, inkludert A-lagstreneren. Innimellom å drive klubb for bredde og topp, skulle slike klubber finne tid til å sette seg inn i det komplekse akademiklassifiseringsprosjektet – på vel en uke.

Har alle problemstillingene som kan følge av akademiklassifiseringen vært diskutert gjennom?

– Nei, sier Hroar Stjernen, daglig leder i Levanger FK.

Fristen for å melde seg på var 26. januar – under tre måneder etter at vedtaket ble fattet.

– Det er greit at det kommer krav, men kanskje skulle vi brukt mer tid på å diskutere gjennom dette. Det ble litt «nå har dere tre måneder ellers er dere ikke med», sier Stjernen.

Levanger er påmeldt, men Stjernen mener det vil bli et «helvetes tøft løp». For å få oppfylt noen kriterier, og dermed få en score som gir penger, må klubben ansette.

– Ja, det ligger en investeringskostnad der. Det er en investeringskostnad de aller fleste klubbene har tatt for lenge siden. Dette kommer i forlengelsen av en lang prosess der vi har stimulert til vekst i antallet trenere, sier Olafsen.

I 2010 hadde NTF-klubbene 77 trenere i full stilling. I 2014 hadde det økt til 131.

– I år er vi oppe i tett på 150 årsverk. Vi har altså doblet antallet 100-prosentstillinger som er dedikert til spillerutvikling – folk som har dette som yrke. Å få bygget en profesjon knyttet til utviklingsarbeid var kjempeviktig for oss. Vi så at strukturene rett og slett var for dårlige, sier Olafsen.

– Vi må finansiere opp to nye stillinger av et budsjettet på 13 millioner kroner for hele klubben, før vi vet hvordan vi blir klassifisert. Og da skal vi også ha 18 spillere på proffkontrakt på plass til seriestart, sier Hroar Stjernen.

– Jeg kom inn som daglig leder i mars i fjor og kjente ikke til alle prosesser. Vi skulle gjerne hatt mer informasjon for å diskutere dette innad i klubben, sier Morten Teigen, daglig leder i Strømmen.

– På det tidspunktet det gikk gjennom, lå det klart for vedtak. Det har vært en prosess over lengre tid. En nedsatt gruppe har jobbet fram prosess og modell i ca. et par år, sier Frank Lidahl, daglig leder i Ranheim.

Hvordan leser dere dokumentet?

– Det er et godt spørsmål, svarer Lidahl.

Akademiklassifisering ble likevel enstemmig vedtatt. Var det i det hele tatt noen diskusjon på eiermøtet i NTF 1. november?

– Gode kvalitative diskusjoner er bra. Hva som ble sagt på møtet, det holder vi internt, det har jeg ingen kommentarer til overfor deg som journalist, sier Stig-Arne Engen, administrerende direktør i Tromsø.

– Vi føler at det har vært en grundig gjennomgang. Det var en enstemmig og samlet fotballfamilie som vedtok dette, sier direktør i Bodø/Glimt, Bjørn-Tore Hansen.

«En samlet fotballfamilie» er altså 32 klubber fra de to øverste nivåene i seriesystemet.

– Vedtaksmøtet var toppen av isfjellet. Man må se seg i speilet om dette var en overraskelse. Utfordringen med vedtaket er at forutsigbarhet i økonomien bare så vidt ble drøftet. Vi tok opp dette med vekting av kriteriene. Stemningen ble da «er du for utvikling stem ja, er du mot utvikling stem nei», sier Egil Mundal, daglig leder i Sogndal.

– Ja, det har vært en prosess på forhånd, men plutselig kom mappa. Arbeidsutvalget mente «dette var det beste som har skjedd i norsk toppfotball». Mente du noe annet, ble du ansett å være mot utvikling, sier Eirik Opedal i Haugesund.

«Strekk i laget»

– Djevelsk grundig og bra, sier Ørjan Berg, utviklingsleder i Bodø/Glimt, om modellen.

Bodø/Glimt er sammen med Stabæk ansett som å ha kommet lengst i å bygge et klassisk fotballakademi i Norge.

– På overordnet nivå, synes jeg det er bra at det kommer noe som skal måle utviklingsarbeid. Før stakk man fingeren ut vinduet. Nå blir man kvalitetssikret, for å se om du er rigget til å drive spillerutvikling, sier Rune Soltvedt, sportssjef i Brann.

– Dette passer strukturen i vår klubb. Vi som klubb har tatt en strategisk avgjørelse å utvikle egne spillere, sier Stig-Arne Engen i Tromsø.

– Uansett hvordan vi ser på det, kommer vi dårligere ut enn klubber som Rosenborg og Molde. Bodø/Glimt har like mye i sponsorinntekter på sitt akademi som vi har på hele klubben. En konsekvens blir en «strekk i laget», sier Hroar Stjernen i Levanger.

– Denne modellen passer bedre for de største klubbene. Vi henter trøndere i alderen 18-23 år. Vi vil at de skal utvikles i lokalmiljøet. Sånn sett kommer vi dårlig ut, sier Frank Lidahl I Ranheim.

Ranheim har takket nei til å være med i prosjektet.

– Vi er ikke blant dem som kommer godt ut. Vi har ikke alt på plass og har en stor jobb foran oss. Og det vil ikke være gratis. Balansen for en klubb som Strømmen er: Har vi råd?, sier Morten Teigen.

Mindre klubber frykter et større klasseskille – et enda tydeligere «strekk i laget», for å bruke Hroar Stjernens ord.

– Ja, du bommer ikke helt, sier Lidahl i Ranheim.

Selv en talentfabrikk som Odd vil ifølge klubbdirektør Einar Håndlykken komme ut midt på treet.

– Man har valgt en tilnærming der de som kjører klassisk akademi får høyest score. Det er mange poeng å hente ved å ha ansatte helt ned på barnenivå. Dette er en «akademiklassifisering», men vi har ikke noe akademi. Vi har «Telemarksmodellen». Vi henter ikke spillere før det året de begynner på videregående skole, vi jobber bredere enn et tradisjonelt akademi, sier Einar Håndlykken i Odd.

Håndlykken eksemplifiserer deres modell gjennom den unge spilleren Markus Kaasa.

– Han får sannsynligvis debut i Eliteserien i år. Han er vokst opp på Heistad, 30 minutter fra Skagerak Arena. Ryktet sier at både Stabæk og Vålerenga ville hente ham da han var 12-13 år. Han ble i moderklubben Hei og har hospitert hos oss én-to ganger i uken i ungdomsårene. Han har fått utvikle seg sammen med kameratene sine. Det er bra for klubben hans og laget han spilte på. Den modellen tror vi på.

Håndlykken mener akademiklassifiseringen vektlegger helt feil elementer.

– Hva klubben produserer av spillere, dokumentert gjennom spilte minutter på A-laget, Eliteserien og antall landskamper, det burde veie tyngst, sier han.

I årets Odd-stall kommer 11 spillere født 1993 eller senere fra breddeklubber i Telemark. Den internasjonale nettsiden Football Observatory målte bruken av spilte minutter for lokalt utviklede spillere i alle europeisk ligaer i fjor. Odd havnet på 9. plass i Europa. 54,7 prosent av alle spilte minutter i Odd ble gjennomført av egenutviklede. De var soleklart best i Norge.

– Og sånn har det vært i flere år, sier Håndlykken.

«Spilletid egenutviklede spillere» er ett av de ti hovedområdene akademiklassifiseringen skal måle. Men det er ikke et «terskelnivå» – altså ikke av de viktigste områdene som måles.

Espen Olafsen mener Odd ikke kommer dårligere ut.

– De gjør ikke det. De kommer ikke dårligere ut i det hele tatt. Vi måler ikke klubbene på modellnivå. Vi prøver å hensynta at Odds modell skal være like tellende som for eksempel kvaliteten i Stabæks modell, sier han.

«Samarbeidsmodeller» er ett av de ti hovedområdene i akademiklassifiseringen. For at Odd skal får score her, må Skiens-klubben dokumentere samarbeidet de har med lokalklubber.

– Jeg sendte akkurat inn dokumenter til Toppfotballsenteret. De etterlyste formelle samarbeidsklubber. Vi har ikke det. Vi er blant de beste på å samarbeide lokalt, men har ikke formaliserte avtaler med enkelte klubber, vi samarbeider med alle klubbene i Telemark. La meg presisere at vi har et utviklingspotensiale når det gjelder dokumentasjon og planverk, men vi har hatt og ønsker å ha hovedfokus på økta. Der er vi flinke, og er litt mindre gode på den akademiske biten. Når det kommer til stykket, bruker vi heller pengene på feltet enn å måle, telle og dokumentere. Våre bekymringer baserer seg på det vi har fått presentert av akademiklassifiseringen så langt. Vi både tror og håper at det vil gjøres tilpasninger som i større grad tar hensyn til vår modell, sier Håndlykken.

Klasseskillet er poenget

Når 320 millioner kroner settes av til spillerutvikling for klubbene i de to øverste divisjonene i norsk fotball, med økonomiske incentiver til å hente spillere til sine akademier helt ned til 13-årsalderen, kan det gi ringvirkninger bredden.

– Dette er så nytt at det er vanskelig å si. I den båten jeg sitter, er det vanskelig å tenke på bredden. Jeg må få tak i mest mulig av mediepotten for å skaffe best mulig trenere og så videre til min klubb. Det er bare et knippe klubber som får ta del, men breddeklubber skal ikke drive som toppklubbene. Jeg stoler på at de som har startet dette er fotballkloke mennesker. Jeg har har stor tillit til dem og regner med at det kan komme justeringer for at dette skal passe den norske modellen, sier Erik Engebretsen, daglig leder i Sarpsborg 08.

– Klasseskille? Ja, definitivt. Men det er litt av poenget også, sier Stig Inge Bjørnebye.

Han ser at en støvsuging av talenter inn til de større klubbene kan bli et scenario.

– Ja, på steder der toppklubber konkurrererer i samme nedslagsfelt, kan det bli en realitet.

I Trøndelag blir ikke det noe problem, mener Bjørnebye. De samarbeider godt med kretsen. Jan-Roar Saltvik, daglig leder av utviklingsavdelingen i Trøndelag Fotballkrets, er enig.

– I den trønderske modellen henter ikke våre toppklubber spillere langt nede i alderstrinnene. RBK henter spillere først når de er 15 år. Slik jeg har oppfattet kriteriene i akademiklassifiseringen, vil den øke motivasjon til å hente spillere til toppklubbene tidlig. Det ønsker ikke toppklubbene i Trøndelag eller kretsen. Det bryter med norsk idrett – som skal handle om mer enn de beste. Her ligger det en konfliktlinje – den blir enda tydeligere. Mange lokalområder har ikke det fundamentet vi har i Trøndelag, det bidrar til å øke konfliktnivået. Det burde ha vært debattert, sier Saltvik.

Alle fotballoverganger der overgangssum er involvert genererer «solitaritetsmidler». Ved hver overgang settes fem prosent av overgangsbeløpet av til spillerens «moderklubber» – klubber spilleren har vært i fra 12 til 23 år. Desto tidligere spillerne går til toppklubber, desto mindre vil dryppe ned på breddeklubbene.

– Det betyr færre midler til anlegg og aktivitet i bredden, sier Saltvik.

Samarbeid på frysepunktet

– Mange i fotballen frykter en ytterligere forskyvning av makten i norsk fotball i retning av toppklubbene. Akademiklassifiseringen betyr at vår fotballkultur vil bli utfordret på godt og vondt, sier Teddy Moen i Trenerforeningen. Han var til stede på La Manga i januar da Toppfotballsenteret holdt seminar for NTF-klubbene om modellen.

– En rekke erfarne fotballtrenere uttrykte skepsis for at denne reformen kan gi en økt polarisering i norsk fotball, som på sikt kan svekke spillerutviklingen – både i bredden og toppen. Jeg mener at denne reformen ville kunne ha vært bedre forankret, om flere av fagmiljøene i norsk fotball hadde vært lyttet til. Verken NFF, vi i Trenerforeningen eller erfarne fagpersoner på utsiden av toppfotballmiljøet, har meg bekjent vært konsultert. Ved å involvere disse grupperingene, ville reformen nok blitt mer robust og legitim. At så store ressurser settes av til norsk spillerutvikling, er veldig positivt, gitt at man åpner opp for en kritisk vurdering av modellen i sentrale deler av Fotball-Norge før den iverksettes. Man må ikke undervurdere betydningen av selve prosessen for resultatet. Er prosessen god, er det mye enklere å få til implementering og oppnå de endringene man søker, mener Moen.

I dokumentet «Velkommen til akademiklassifiseringen», som ble delt ut til NTF-klubbenes utviklingssjefer da de var samlet på La Manga i januar, står det:

«Alf Hansen, direktør for sportsavdelingen i NFF, samt daværende landslagssjef Per-Mathias Høgmo og leder for landslagsskolen Håkon Grøttland ble informert underveis.»

– Vi har visst at de har jobbet med dette. Vi har også vært støttende til ideen. Dissensen går på at vi ikke har vært involvert i utarbeidelsen av kriteriesettet. Vårt fagmiljø burde ha vært med å diskutere. Dette griper inn i vårt verdigrunnlag. Vi er i alarmberedskap når det gjelder ting som etter vår oppfatning endrer strukturen i norsk fotball, sier Alf Hansen.

NFFs verdigrunnlag er dokumentert i handlingsplanen som ble vedtatt på Fotballtinget 2016. «Flest mulig, lengst mulig» er en målsetning. Aktiviteten i små lokalmiljøer skal være høy. Halvparten av barna som er aktive i barnefotballen faller fra i ungdomsårene.

Kilder i NFF forteller Josimar om et samarbeidsklima med NTF som på visse områder er på frysepunktet. En leder i en NTF-klubb som ikke ønsker å bli navngitt, sier dette:

– Når toppklubbene møtes, går praten i at NFF er problemet i norsk fotball. Erkjennelsen blant toppklubbene om at de ikke har vært gode, er ikke til stede, forteller han.

Frykten for at toppklubbene nå kanskje vil «støvsuge» sine lokalområder for talenter, som Stig Inge Bjørnebye nevner, deles av Ruben Kleiven i Kristiansands-klubben Vigør. Vigør er en «tue» som har vært gode lenge. Klubben har levert 23 spillere til Eliteserien, 20 av dem til Start, fra 1990-tallet til i dag – som for eksempel Tore André Dahlum og Kristofer Hæstad. Sju spillere med fortid i Vigør har A-landskamper for Norge.

– Dette dokumentet er ganske tung materie. Det overordnede målet ser ut til å være at toppklubber tidlig skal få kontroll over de antatt beste og knytte dem til seg tidligere. Dette er risikosport – fryktelig mange gode kan dette av på veien. Forsvinner de beste tidlig, kan det rasere gode miljøer i breddeklubber, sier han.

«Refleksjonsbasen»

Selv om Espen Olafsen mener akademiklassifiseringen hensyntar norske klubbers særegenhet, mener andre – som Einar Håndlykken i Odd – at modellen tydeliggjør et ønske om å peile norske toppklubber inn mot akademimodeller som vi finner igjen i England eller Nederland. Ifølge Football Observatorys måling over bruk av egenutviklede spillere i fjor, scoret Twente best av de nederlandske klubbene med 46,7 prosent. Arsenal var best i England med 28,1 prosent. Langt dårligere enn Odd.

– NTF har lenge stimulert klubbene til å rekruttere spillere til akademiene. Dette er et nytt steg i den retning. Man kan ikke sammenligne engelske forhold med Norge. Veldig ofte er de beste fostret opp i mindre lag. De fleste fra Bergen som har nådd opp er oppvokst utenom Brann-systemet. På grunn av spredt bosetting, er det mange i Norge som ikke sogner til toppklubb. Denne modellen kan føre til at vi velger bort unødvendig mange som kan bli gode. Jeg har sansen for Odd-modellen, den er mer tilpasset norske forhold. Dette er også måten Brann nå jobber på, sier sportslig leder i FK Fyllingsdalen, John Are Brue.

I årgangene 1993-2001 har FK Fyllingsdalen fått fram 14 aldersbestemte landslagsspillere.

Espen Olafsen tror ikke toppklubbene vil støvsuge sine nærmiljøer, at effekten ikke blir rasering av mindre klubber.

– Toppklubbene kommer garantert til å bli mer attraktive når de driver bedre, når de kan tilby foreldre og barn profesjonsutdannede trenere, og en pedagogisk forankret læreplan som tar utgangspunkt i spillets krav og det enkelte barns modning og utvikling. Foreldre er bevisste når de velger fritidsaktiviteter til barna sine, og denne bevisstheten blir mer og mer tydelig i fotballen også. Og kvaliteten i våre toppklubber har blitt mye bedre de siste seks årene. I 2011 hadde vi 70 heltidsansatte utviklingstrenere i norske toppklubber. I 2016 er tallet passert 140. Men at toppklubbene blir mer attraktive betyr ikke at vi skal drive en hodeløs rekruttering. Vi må utvise kløkt. Et poeng i akademiklassifiseringen er å unngå ensretting av klubbene. Klubbenes ulike identitet og konkurransefortrinn må tillate ulike modeller å vokse fram. Men det er viktig at dette ikke går på bekostning av kvaliteten i treningsprosessen for de fremste spillerne. Det er mange ulike modeller i Norge. Flere av våre toppklubber har et godt samarbeid med kretsene og rekrutterer ikke spillere før i 15-årsalderen. Det er riktig og fungerer bra i Telemark og Trøndelag. Andre klubber rekrutterer så tidlig som i 9-10-årsalderen og gir en fantastisk påvirkning i en kritisk viktig alder, sier Olafsen.

Et av punktene i akademiklassifiseringen som klubbene må dokumentere heter:

«Klubbens fremste satsningsspillere 13-14 år trener ut fra en individuelt målrettet og tilrettelagt utviklingsplan hvor det jobbes systematisk med utvikling av spillerens evne til å håndtere egen utvikling (fotballmentalitet).»

– Er det ikke noe tidlig å si om han eller han har riktig mentaliteten for å bli god? 13-åringer er barn ennå. Jeg har sett mange som «hadde det». Mye kan skje underveis. Fra 1995-årgangen på Sørlandet kan jeg trekke fram Sondre Tronstad og Alexander Jones. De «hadde det». Tronstad spiller i Eliteserien. Jones spiller i 5. divisjon, sier Ruben Kleiven.

Hvilket refleksjonsnivå har en 13-14-åring egentlig over sin egen utvikling og framdrift, over sin egen «fotballmentalitet»?

– Det er et kjempespørsmål. Arsène Wenger uttalte seg for et par år siden nokså sterkt om dette. Han sa noe sånt som: «I flere år har vi nå vært opptatt av den fysiske dimensjonen ved spillet, men framtiden handler om det mentale, om spillerens evne til å ta hurtige og gode beslutninger i et spill om går stadig hurtigere, og om deres evne til å optimalisere sin egen mulighet». I Norge er vi nødt til å bli best på det som er bortimot gratis. Det er ingen begrensninger på hvor dyktige vi kan bli som trenere – på læringsmetodikk, det å legge til rette for gode læringsprosesser og gode læringsmiljøer. Men den aller største ressursen i norsk fotball er spilleren selv. Å sette unge spillere i stand til å håndtere sin egen utviklingsprosess har høy prioritet for Toppfotballsenteret, og er også et område som det settes krav til i akademiklassifiseringen. TFS har gjennom Geir Jordet, professor i Idrettspsykologi på NIH og fagleder for fotballmentalitet ved senteret, gjennomført en studie av hva som kjennetegner prestasjonsmentaliteten til de beste spillerne i verden.

Vi har utarbeidet en «mental arbeidskravsprofil» over 11 områder som er tilgjengelig for våre klubber. I år gjennomfører vi og kurset «fotballtreneren som mental trener», som med fokus på mentale prosesser har som mål å sette fotballtreneren i bedre stand til å optimalisere treningsprosessen for toppklubbenes fremste satsningsspillere fra de er 13 år, sier Olafsen.

Landslagsuenighet

Kilder i NFF Josimar har snakket med mener modellen er et spark mot talentarbeidet i Norge, og dermed et spark i retning av breddeklubber, ettersom det er fra mindre klubber de fleste kommer.

Josimar gikk gjennom stallene til alle dagens Eliteserie-lag. Av 151 norske Eliteserie-spillere født 1993 eller senere, var 114 spillere registrert i andre klubber det året de fylte 14 år enn den de er registrert for i dag. 75 prosent hadde kommet til en Eliteserie-klubb fra en breddeklubb.

Ser du på dette som et spark mot spillerutviklingen i Norge?

– Det kan være greit beskrevet. Men i så fall er det et selvspark. Det vi i TFS og toppklubbene sier, er at vi har jobbet systematisk over lang tid. Vi kan vise til en kvalitetsheving på sentrale områder, men vi er ikke fornøyde, for i sum har vi gjort en for dårlig jobb, sier Olafsen.

I «Velkommen til akademiklassifisering» står det: «Siden 2012 har 90 prosent av spillerne på aldersbestemte landslag tilhørt NTF-klubber» og at resultatene på aldersbestemte landslag har blitt bedre siden 2012. Er det riktig?

– Ja. Det stemmer. Rekrutteringsmønsteret til toppklubbene har endret seg siste årene, og ligner mer det vi ser i resten av Europa. Vi kan og vise til at kvaliteten på våre unge spillere har gått opp – det ser vi av resultatene på aldersbestemte landslag, sier Olafsen.

At 90 prosent av spillerne på aldersbestemte landslag kommer fra NTF-klubber, stemmer ikke, ifølge NFF.

– Det er direkte feil, hvis man tar utgangspunkt i vårt yngste landslag. De aller fleste spillerne der kommer fra breddeklubber. Med andre ord: De som tar på seg landslagsdrakten som 15-åringer kommer fra breddeklubber, men idet de tar på seg landslagsdrakten blir de fort aktuelle for toppklubber, og veien til overgang er kort. Det er riktig at vi har en noe bedre ranking nå enn tidligere på aldersbestemte landslag. Det er først og fremst en følge av at vi spiller flere aldersbestemte landskamper. Vi presterer ikke noe markant bedre nå enn vi gjorde for 10 år siden. Og om det er slik at våre beste unge har hatt en positiv utvikling, så tror jeg vi skal være forsiktige med å tilskrive toppklubbene mesteparten av æren for det, sier Håkon Grøttland, leder for landslagsskolen i NFF.

I G15-landslagstroppen som deltok i en internasjonal turnering med tolv deltakere i Italia i fjor, og endte på 3. plass foran England, Italia, Brasil, USA, Mexico og Russland, tilhørte 12 av 18 spillere NTF-klubber. Leter vi opp klubbtilhørigheten deres to år tilbake i tid, var bare tre av de samme spillerne i toppklubber. Breddeklubbene hadde fostret fram talentene, og toppklubben hadde plukket dem opp.

Den årlige talentsamlingen «Statoil landsdelsssamling» for 14- og 15-åringer er et slags «siste stopp» før landslagene tar over som hovedarena for utvikling. Til årets samling i Sarpsborg for spillere født 2003 og 2002 har NFF plukket ut 109 spillere. G14-spillerne representerer henholdsvis 32 breddeklubber og 21 toppklubber. G15-spillerne representerer 22 breddeklubber, mens 34 holder til i toppklubb.

Josimar har gått igjennom alle landskamper for G15-, G17- og G19-nivå siden 2007 – fem år før og fem år etter 2012. Det er ingen tendens i noen retning – resultatene går opp og ned. For eksempel tok G17-landslaget 59,5 prosent av mulige poeng i 2007, mens det i 2015 var 33,3 prosent. Det er på A-lagsnivå resultatene er svake.

På FIFA-rankingen har Norge hatt en fallende kurve fra 1993 og fram til i dag – snittet 1993-2017 er en 29. plass. I dag innehar Norge 81. plass, og er inne blant «topp 25» over land med dårligst utvikling. På UEFA-rankingen over klubbenes internasjonale prestasjoner, ligger Norge på 25. plass. Også her er tendensen over tid negativ. Dette skjer i overgangen fra junior til senior – når spillerne er i toppklubber. Etter den første medieavtalen verdt én milliard kroner fra 2005 og til i dag, har toppklubbene hatt tilgang på mye mer penger enn tidligere. Likevel svikter resultatene på seniornivå.

Landslag og norske klubber gjør det godt på aldersbestemt nivå internasjonalt, men det er ikke tilfellet på A-nivå. Hvor stopper det opp, er det i overgangen fra junior til senior?

– Det er et nydelig spørsmål du stiller. Dessverre er det ikke noe enkelt svar på det, sier Olafsen og går inn på et resonnement om at vi ikke satser nok på spillere i alderen 6-11.

– Dette er en av proppene i norsk fotball, at vi ikke er dyktige nok i før-pubertil alder. I denne alderen er ungene ekstremt mottakelig for utvikling av motoriske ferdigheter, noe som er svært viktig for å bygge potensial til videre utvikling i motorisk komplekse idretter som fotball. Vi i norsk fotball har vært for dårlig til å se forskjellen på unge spilleres prestasjoner og deres potensial til videre utvikling, derfor har vi ofte sett oss litt blind på tidvis gode resultater for våre aldersbestemte landslag, sier Olafsen.

Olafsen mener ferdighetsnivået og potensialet til ferdighetsutvikling hos mange av de norske aldersbestemte landslagsspillerne er lavere enn hos mange andre nasjoner.

Er det fordi man ikke har lagt nok vekt på ferdighetsutvikling i 6-11 år?

– Jeg tror det er fordi vi ikke har vært dyktige nok hele veien, men at vi spesielt ikke har vært dyktige i denne alderen, sier Olafsen.

At det ikke satses mer på denne aldersgruppen, omtaler Olafsen som sin «store, svarte samvittighet». De 320 millionene NTF har satt av, berører knapt dette «mulighetsvinduet for ferdighetsutvikling» som finnes i alderen 6-11 år. 52 millioner koster prosjektet årlig, hvorav 10 millioner går tilbake til Olafsen og hans stab. Seks millioner er satt av til «kampplattform», som blant annet innebærer en nasjonal serie for G14-lag.

– Skal unge spillere bli bedre av å fly fra Kristiansand til Tromsø?, spør Ruben Kleiven i Vigør.