– For få er Henning Berg

– Det jeg sier til våre forsvars-spillere er; vær Henning Berg. Dere skal spille som Henning Berg. Han har over hundre lands-kamper og ble seriemester tre ganger i England og var tregere enn alle han spilte mot. Møt Thomas Berntsen, sportsdirektør i Sarpsborg 08.

Tekst Frode Lia
Foto Digitalsport

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

 

Historie fra virkeligheten:
En norsk sportsdirektør tar med seg sin styreleder for å se to unge og talentfulle afrikanske spillere i svensk 1. divisjon. Man er i hovedsak enig med både spillerne og deres klubber. Styreleder var ikke overbevist og foreslo at man heller gikk for en spiller som het Francesco Totti, som han hadde hørt var god. Overgangen strandet og de afrikanske spillerne gikk kort tid etter til betydelige større europeiske ligaer enn Eliteserien.

Dette er muligens et ekstremt tilfelle.

Men det reiser spørsmål om hvorfor norsk fotball egentlig har blitt svakere? Noen hevder vi har for dårlige trenere. Andre mener vi har for dårlige spillere. Kan svaret være at vi har for dårlige ledere? Har norske klubber driftet butikken fotball rett og slett for dårlig?

Selv klubber som satser på egne talenter, henter og kjøper spillere fra andre klubber og andre land. Hvorfor har kvalitetssikringen av spillerrekruteringen vært så dårlig?

For å svare på dette har vi snakket med en som har tatt dette på alvor. Vi har forsøkt å få et innblikk i hvordan sportsdirektør i Sarpsborg 08, Thomas Berntsen, jobber.

Fra et sportsdirektørperspektiv: Hvorfor ligger norsk fotball så langt bak våre europeiske konkurrenter?
– Vi ligger bak på en del områder, men ligger aller mest bak når det gjelder speiderbiten. Det er middels klubber i for eksempel Belgia og Nederland uten masse penger som gjerne har tre til fire speidere. Det skal sies at arbeidskraften muligens er noe billigere, men likevel. Det delen må man bare fikse ellers så er det noen andre som tar spillerne før deg. Jeg kan ramse opp alle speiderne i Norge, og da er det ganske lite.

Hvor mange ganger ser du en spiller i kamp før dere velger å hente ham? Og hvor mye er flaks, og hvor mye er fagarbeid?
– Med tanke på de spillerne som det er mye snakk om, er det varierende forhåndsarbeid. Men spillere som Patrick Mortensen og Jonas Lindberg har jeg sett rundt ti ganger. Sigurd Rosted har jeg sikkert sett 15 ganger i kamp. Men hvis du tar Krepin Diatta, som jeg tror kommer til å bli en stjerne, er det mer flaks. Så la oss si overgangen til Sigurd er 90 prosent fagarbeid og 10 prosent flaks, mens med Kreppin er det kanskje 20 prosent fagarbeid og 80 prosent flaks.

Jeg prøver å ha et godt forhold til agenter og bruke mye tid på dem. Som for eksempel agenten Youssoupha Fall. Han har jeg jobbet med over en lengre tid. Han kom med Kreppin og spurte om jeg ville se ham på prøvespill.

Men basisen av spillerne til Sarpsborg 08 er funnet i lavere divisjoner i Skandinavia?
– Ja, det kan du si. Vi har spillere fra egen junioravdeling, fra 1. divisjon i Danmark, 2. divisjon i Norge og spillere fra Afrika. Et bredt spekter.

Hvor mye tid bruker du på å speide etter spillere i lavere divisjoner i Norge?
– Det bruker jeg veldig mye tid på. Særlig nå som 2. divisjon er blitt trangere. Nå har vi nettopp ansatt en speider som har ansvar for norsk 2. divisjon.

Hvor mange jobber med speiding hos dere per i dag?
 – Det er ikke mange. Det er Bjørge Øiestad som er nestformann i klubben. Han jobber jeg veldig tett med. Han er sportsmann selv om han også er forretningsmann og hadde den jobben jeg har nå da Sarpsborg 08 var på amatørnivå. Så har vi en speider som jobber for oss på oppdragsbasis på Balkan og én mann i norsk 2. divisjon. I tillegg til meg, hvor speiding er en veldig sentral del i jobbeskrivelsen. Vi jobber også med å få på plass en avtale i Portugal.

Mange forklarer Sarpsborg 08 sin suksess med god spiller- og trener-rekruttering, og da særlig nedover i divisjonene. Hvilke kriterier bruker dere når dere skal rekruttere nye spillere?
– Det er fire begrep vi prøver å rekruttere etter. Det første er holdninger. Den viktigste leveregelen vi har her er omdømme. Vi vil ikke ha noen spillere som ryker på det. Du skal oppføre deg som en toppidrettsutøver og legge alt i potten for å få maks ut av deg selv.

Så er det forståelse for spillet. Fotballspillere i dag er på mange områder mye bedre enn tidligere. Det går mye raskere og det er mye mer kraft i spillet. Men spilleforståelsen har ikke utviklet seg i positiv retning de siste årene.

Tror mange er som deg og meg. De er opptatt av twitter og facebook mens de ser på fotball og er opptatt av helt andre ting enn det som skjer på banen. Vi har begynt å samle alle for å se kamper sammen. Folk får nærmest abstinenser når de legger vekk telefonen og må se fotball i 90 minutter.

Det tredje begrepet er trenbarhet. Det høres kanskje svulstig ut. Men for to år siden ble vi løpt i filler og tapte 6-1 her mot Strømsgodset med Iver Fossum, Martin Ødegaard og de gutta der. Det er det verste jeg har sett. I cupfinalen ble vi løpt i filler av Rosenborg. Da bestemte vi oss om at dette går ikke lenger. Nå er vi minst like gode som både Strømsgodset og Rosenborg på det fysiske og målsetningen er at vi skal være foran dem i løpet av noen år.

Hvordan får man et slikt fortrinn bortsett fra det åpenbare som er trene hardere og bedre, for det vil vel alle?
– Da er vi inne på ting som for eksempel lønnspolitikk. I stedet for å ha to stykker som tjener veldig mye så vil vi ha en jevn tropp. Konkurranse om plassene er vi helt avhengig av for å skape en god treningshverdag med høy intensitet i alle sekvensene vi har.

Hva er forskjellen på trenbarheten på det laget som ble løpt i filler mot Strømsgodset og det som ligger på andreplass i Eliteserien nå?
– Laget for to år siden gjorde en god jobb og etablerte oss i Eliteserien. Men som gruppe klarte de ikke å trene. Hvis vi spilte på søndag, så var det alt for mange som ikke klarte å trene igjen før torsdag.

Hvorfor?
– Det var blant annet mye muskler som ikke var trent opp for den neste generasjonen fotball. Hvis vi skal ta de neste stegene og innføre den treningskulturen vi ønsker, er vi avhengig av spillere som er på feltet. Nå har vi nesten ikke hatt en kar som har stått over en trening siden januar.

Har dette med trenbarhet noe med alder å gjøre?
– Ja. Hvis vi henter en spiller fra norsk 2.divisjon så er han sannsynligvis 22 år eller yngre. Men det finnes selvsagt unntak. Vår mentaltrener Trond Lunåshaug snakker mye om epigenetikk (epigenetikk er en retning innenfor biologifaget som studerer arvelige egenskaper som ikke skyldes endringer i selve DNA-koden). For to til tre år siden kom spillerne på feltet og lurte på om de skulle trene eller ikke. Det er ikke et spørsmål lengre. Alle skal trene her. Det er ingen som prater om skader i garderoben og andre negative ting som drar miljøet ned. Det er ikke kult lenger å prate om at du skal trene alternativt i dag. Nå er det mer konkurranse og treningsiver.

Er ikke det litt den skolen du og Geir Bakke kommer fra i Strømmen?
– Jeg og Geir pleier å si at epigenetikkens midtpunkt i verden er blokkene rundt Løvenstad. I fem mils omkrets har du 15 OL-gull og masse gode fotballspillere.

Men det med trenbarhet er veldig viktig for oss. Så er det ikke tilfeldig at jeg sier ferdigheter til sist. Det er selvsagt viktig, men ferdighetene vi ser mest etter er løpskapasitet og hurtighet. Den totale løpslengden i fotball ligger ganske konstant mellom 11 til 13 kilometer. Men det som er interessant er at antall sprinter og høy intensitets løp både nasjonalt og internasjonalt øker. Vi har lyst til å ha spillere som pusher de grensene og revolusjonerer de tallene i løpet av noen år. Ved siden av å utvikle spillet vårt og de tekniske ferdighetene, er det viktigste at vi har spillere som løper fort og mye nok. Alle klubber må finne sin nisje. Rosenborg har sin samhandlingsfilosofi, selv om de også er godt trent. Men med tanke på våre budsjetter, selv om Sarpsborg 08 ikke er en liten klubb lengre, tror jeg at vi kan konkurtere på det å være best trent, og da må vi rekruttere i tråd med det.

Nå har dere, som mange andre, spillere i spennet Afrika til norsk lavere divisjoner. Hvordan prøver dere å få et fortrinn i markedet? Spillere som Krepin Diatta og Sigurd Rosted burde ha vært aktuelle for andre klubber?
– For det første er det veldig viktig med et godt rykte i markedet. Så det å pleie relasjoner er viktig. Men også det at spillere ser at vi er villige til å selge hvis det riktige tilbudet kommer. Så må man bruke mye tid på de stedene man ønsker å rekruttere fra. Men det med konkurranse varierer veldig fra case til case. Krepin kunne nok ha gått til andre klubber i Europa, mens det var lite konkurranse for å hente Sigurd.

Jeg har sett Sigurd Rosted i 2. divisjon mye selv og har vel aldri tenkt tanken at det ville være en spiller som ville ta Eliteserien med storm. Hva er det du så i ham som ikke jeg så?
– Duellkraft og en ekstrem innstilling innenfor begge boksene. Samtidig litt det forsvarsgenet som vi har manglet i mange år, og som mangler hos mange yngre norske forsvarsspillere. Det de beste norske stopperne i Eliteserien og på landslaget leverer er for dårlig. Jeg synes mange ikke prioriterer riktig i forhold til hva som er viktig for rollen deres. Målet er å holde nullen, det andre er bonus, og ikke motsatt.

Det jeg sier til våre forsvarsspillere er; vær Henning Berg. Dere skal spille som Henning Berg. Han har over hundre landskamper og ble seriemester tre ganger i England og var tregere enn alle han spilte mot. Han var konsentrert og gjorde de riktige tingene hele tiden, og der følte vi Sigurd var. Men vi var jo ikke sikre på at han ville bli en stjerne i Eliteserien. Men trenbarheten og tøffheten gjorde at han klarte å ta nivået. Men det kommer sikkert til å holde ham ute noen kamper også. Han kommer garantert til å knekke nesa et par ganger. Som Geir Bakke sier: Han er ikke skyggeredd.

Han er vel også en spiller som kanskje står på blokka til mange klubber utenfor Norge. Hvor mange spillere har du på blokka for å eventuelt erstatte ham?
– Problemet er at mange av de du har på blokka blir uaktuelle så lenge du ikke signere dem. Plutselig har de skrevet ny kontrakt med en annen klubb og så videre. Så erstatteren bør som regel signeres før spilleren du selger drar. Vi selger når det er riktig for klubben og spilleren, når prisen er riktig og når vi har en back-up plan som kan fungere.

Tror du folk som ikke jobber med spillerrekrutering er for opptatt av tekniske ferdigheter og for lite på andre ferdigheter som duellkraft?
– Du må ha begge deler. Men er veldig dumt å ekskludere ferdigheter som for eksempel duellkraft. Se på både Juventus i Champions League og hva Atletico Madrid har fått til de siste årene med ekstrem løpskraft og duellstyrke. Det er helt rått.

 

Tilbake til fremtiden

At 3-4-2-1 er på moten i Premier League kan tyde på en radikal endring i forsvarsspillet i Englands toppdivisjon. Sannheten er likevel at den nye trenden er en helt logisk evolusjon.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Lars Johnsen

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

 

Chelsea vant fjorårets Premier League med en trebackslinje som grunnoppstilling. Selv om andre, tidligere seriemestere også tidvis benyttet tre bak, ble Chelsea det første laget siden Everton i 1962/63 til å ta ligagull der en forsvarstreer ble benyttet i flertallet av kampene i sesongen.

Det er lett – sett med samtidsarrogansens øyne – å anta at forgjengerne ikke kunne noe særlig om taktikk, at engelske fotballklubber før Premier League-æraen levde i middelalderen, at spillerne var neandertalere som klubbet hverandre i hodet og av og til sparket ballen i retning av motstanderens keeper. Det er overhodet ikke tilfelle. Heysel-tragedien og den etterfølgende utestengelsen av engelske klubber endte Englands dominans i europacupene. Men før 1985 var ikke engelsk forsvarsspill mindre sofistikert enn i andre land.

Ungarn ga England en fotballeksjon i 1953 og vant 6-3 på Wembley. Året etter vant ungarerne 7-1 i Budapest. Det åpnet øynene til engelsk fotball.

Åpenbaringen
Det gikk et sjokk gjennom engelsk fotball da Ungarn besøkte Wembley i 1953 og vant 6-3. Ungarns seier hadde ikke vært noen tilfeldighet, det viste returkampen året etter der ungarerne vant 7-1 i Budapest. Det tok litt tid før ungarernes fotball-leksjoner fikk konsekvenser, men de forsmedelige tapene åpnet øynene til engelsk fotball. Ingen engelskmenn antok lenger at deres måte å spille på var den eneste måten.

Etter hvert ble den klassiske WM-formasjonen (3-2-2-3) byttet ut med en firebackslinje, først som 4-2-4, deretter 4-3-3 og 4-1-3-2 – som England brukte da de vant VM i 1966.

4-1-3-2 ble ansett som en radikal og defensiv oppstilling. Men denne formasjonen har flere dimensjoner. 4-1-3-2 ser defensiv ut ved første øyekast, med fire forsvarsspillere og en sittende midtbanespiller. Hvor var vingene? Bruken av Nobby Stiles som defensiv midtbanespiller, åpnet for at backene kunne være med i angrep, og da spesielt Ray Wilson. Mangel på vinger var ikke noe hinder for engelsk angrepsspill. Tvert i mot. Det åpnet opp for Martin Peters’ indreløp fra dypet, som ble en gullvinnende faktor i 1966.

Etter Alf Ramseys suksess med England, begynte variasjoner av 4-4-2 å spre seg. På 1970-tallet dominerte Liverpool og Nottingham Forest Europa med et sofistikert og velorganisert soneforsvar med fire bak. Fireren sto høyt og satte en aggressiv offsidelinje. Engelsk forsvarsspill var kanskje ikke polert eller stilig. Men det var solid.

Leder for FAs trenerutdanning var Allen Wade, og hans tanker om pragmatisk og systematisert fotball hadde lenge blitt slukt av de fleste som deltok på forbundets trenerkurs. På utdanningssenteret i Lilleshall, predikerte Wade om en direkte og ukomplisert fotball, noe som av mange ble tolket som en fotball der lange oppspill var hovedelementet. Spesielt for lag som var ferdighetsmessig svake – som for eksempel Watford – og som en unnskyldning for brutal og voldelig fotball à la Wimbledon. Etter et ydmykende EM-sluttspill i 1988 ble det tydelig at engelske lag manglet ferdighetene til å holde på ballen, at fysikk og høy intensitet hadde lenge blitt for høyt prioritert. Engelsk fotballs kollektive selvfølelse nådde et bunnivå. Langballdoktrinen til Charles Hughes, FAs tekniske direktør, ble skrotet.

England-manager Bobby Robson ga etter for spillergruppens ønske om å spille med sweeper under VM i 1990. Det ble en suksess. England gjorde sitt beste VM siden 1966.

Slakter som sweeper
Oppfatningen var at engelsk fotball hadde blitt frakjørt i de årene klubbene var utestengt fra europacupspill. Det tydeligste tegnet på det kom i den fæle 1-1-kampen mot Irland under VM i Italia. Manager Bobby Robson – en elev av Vic Buckingham, mannen som la grunnlaget for totalfotballen til Ajax og Barcelona – ga etter for spillergruppens ønske om å spille med sweeper.

Mark Wright fikk den rollen med Terry Butcher og Des Walker som mannsmarkerende midtstoppere (Dog: i semifinalen mot Vest-Tyskland byttet Butcher og Wright roller da farten til Wright var bedre egnet i kamp mot Rudi Völler. Og ja: Du leste riktig. Beistet Butcher spilte sweeper). Paul Parker og Stuart Pearce bekledde backplassene. Endringen ble dramatisk: England så for første gang på flere år ut som et lag som virkelig hang sammen. Med litt marginer på sin side, endte laget på en 4. plass. Landets beste VM-plassering etter gullet i 1966.

I tillegg til en umiddelbar godfølelse – med etterfølgende gentrifisering av engelsk fotball som Premier League skulle nyte godt av – hadde også 1990-VM en langtidseffekt. Engelsk fotball innså at fem bak ikke nødvendigvis var mer defensivt enn fire, på samme måte som 4-4-2 ikke nødvendigvis var en mer defensiv formasjon enn 4-2-4. En ny periode med eksperimentering kunne begynne.

Midt oppe i dette ble tilbakespillsregelen innført – fotballhistoriens viktigste regelendring siden endringen av offsideregelen i 1925, som i sin tid hadde ført til framveksten av WM-formasjonen. Fra 1992 kunne ikke keeper bruke hendene når en lagkamerat spilte ballen tilbake til ham. Regelendringen sammenfalt med oppstarten av Premier League. Sett med dagens øyne virker det merkelig at det hadde tatt så lang til å innføre en slik regel. Sett med 1992-øyne var dette en svært kontroversiell regelendring.

Regelendring til besvær
Howard Wilkinson, manageren til den regjerende ligamesteren Leeds, raste mot den nye regelen og mente den var en gave til «trenere som sverger til langballfotball». Han så for seg at lag kom til å slå langt mot en spiss som presset forsvarsspillerne til å slå hjem til keeper – en keeper som nå var nøytralisert av den nye regelen. Og spissen var klar for å utnytte et øyeblikks misforståelse mellom forsvaret og lagets sisteskanse.

I den første runden av Premier League hersket det kaos, og Leeds ble det aller første laget som skulle få utbytte av det. 14 minutter inn i deres kamp mot Wimbledon, nølte Dons-forsvarer Roger Joseph med ballen i beina, usikker på om han skulle klarere eller spille til keeper Hans Segers. Lee Chapman stjal ballen og scoret.

Men Joseph var ikke den eneste forsvareren som dummet seg ut denne helgen. På Highbury slo Tony Adams en altfor løs pasning til midtstopperkollega Steve Bould. Det inviterte Norwich-spiss Mark Robins inn i spillet. Han scoret, og Norwich snudde 0-2 til 4-2-seier. Begge målene i Chelseas åpningskamp mot Ipswich kom etter pasningsfeil som kan tilskrives frykten for å spille ballen hjem til keeper. Ved ett tilfelle hadde regelen motsatt effekt. Sheffield Uniteds seiersmål mot Manchester United kom som følge av at midtbanespiller Jim Gannon, i stedet for å spille hjem, selv om han tydelig vurderte det, klinket ballen i angrep. Det skapte en Sheffield United-kontring som førte til straffe og 2-1.

Gradvis lærte lagene seg å håndtere den nye regelen og Wilkinsons frykt viste seg å være grunnløs. Lagene presset riktignok høyere enn de hadde gjort da forsvarerne kunne redde situasjonen ved å spille hjem til keeper. Intensiteten i kampene økte, dét var den største konsekvensen av den nye regelen. Ballen var mer i spill, og dermed mindre tid til hvile. For noen lag ble det et problem.

Tilbakespillsregelen var ikke den eneste grunnen til at Nottingham Forest rykket ned, men den var sterkt medvirkende. Manager Brian Clough var svært preget av langvarig alkoholmisbruk. En yngre og raskt-tenkende Clough hadde sannsynligvis greid å komme opp med en løsning på den nye utfordringen.

«Vi slet hver gang vi hadde ballen. Vi spilte den tilbake til Mark Crossley og han klarerte. Stort sett kom ballen umiddelbart tilbake, og det satte oss under ytterligere press. At Mark klarerte ballen oppover i banen, var ikke til hjelp. I fjor, da vi kunne spille ballen tilbake, beholdt vi ballbesittelsen ved at Stuart Pearce, Brian Laws eller Gary Charles trakk ned, mottok ballen og satte i gang et nytt angrep», forklarte spissen Gary Bannister.

Det støttet opp om Wilkinsons teori om at tilbakespillsregelen ville føre til lange baller. Forest var, tross alt, et spillende lag (i hvert fall fram til slutten av den sesongen da desperasjon satte inn). Det største problemet var likevel kondisjonen. Laget var ikke godt nok trent. Med ballen mer i spill, førte det til at Forest-spillerne ikke hang med – og rykket ned.

Fra et taktisk perspektiv var Wilkinsons Leeds laget som var de største taperne. Ligamesterne fra 1991/92 endte på 17. plass. John Lukic ble den første keeperen som ble straffet for å ha plukket opp et tilbakespill med hendene, etter en pasning fra Chris Whyte.

«Tilbakespillsregelen gikk kraftig ut over oss», sa Gary Speed. «Midtstopperne pleide å slå ballen rolig hjem til keeper. John Lukic banket deretter ballen opp mot Lee Chapman og meg.»

«Tidligere holdt John ballen i hendene, og sparket den langt. Nå måtte han kline til fra bakken. Det betydde at den ikke gikk langt nok. Vi ble dermed en mye mindre trussel for motstanderen, fordi ballen ikke nådde helt fram, den kunne ikke flikkes videre inn i boksen. I stedet landet den på midtbanen», uttalte Steve Hodge.

Samtidig var motstanderne gode til å sette Lukic under press, noe som førte til at han kvittet seg med ballen så raskt som mulig – noe som igjen gikk ut over treffsikkerheten.

Med ballen i beina
Leeds var ikke de eneste av nylige ligamestere som slet med å tilpasse seg den nye regelen. Liverpool var midt i en vanskelig omstillingsperiode. Hillsborough-tragedien preget klubben fortsatt. En utslitt Kenny Dalglish hadde gått av som manager og blitt erstattet med Graeme Souness, noe som brøt med klubbens «boot room»-tradisjon – klubben hadde alltid hentet sine managere fra egne rekker. Dette skjedde samtidig som fotballen gikk gjennom radikale endringer på alle felter. I All Played Out, Pete Davies’ fantastiske bok fra innsiden av England-troppen i Italia-VM, kommer Bobby Robson med en ufrivillig, men presis beskrivelse av fordelene med å spille med fem bak. Forfatteren spurte om 4-4-2 var utdatert. Robson svarte «med sammentrukne lepper og sinne»:

«Er Liverpool utdatert? Om de skulle spille i Europa neste sesong, hvordan ville de ha stilt opp? I en fiks hybridformasjon? Når folk snakker om at det er en utdatert formasjon, snakker de da om Liverpool?»

Antakeligvis ikke, men 27 år senere er ligagullet i 1990 Liverpools siste.

Det har delvis sin grunn i taktiske endringer som vanskeliggjorde 4-4-2. Det kommer vi til litt senere. Men Liverpool slet med å venne seg til tilbakespillsregelen.

«Tidligere kunne Liverpool drepe kamper», har Nick Tanner uttalt. «Når vi ledet 1-0, kunne vi spille ballen hjem til Bruce Grobbelaar. Han spratt ballen noen ganger, Phil Neal ville trekke ned, og Bruce kunne rulle den ut til ham. Sånt var det nå slutt på.»

Ettersom det ble vanskeligere å drepe kamper, hoppet målsnittet fra 2,52 til 2,65. Forsvarsspillets natur endret seg. Både forsvarere og keepere måtte være komfortable med ballen i beina. Flere som hadde blitt ansett som viktige og gode spillere, falt i status. Des Walker hadde for eksempel vært en stjerne under VM i 1990, men mistet all selvtillit etter overgangen fra Nottingham til Sampdoria og fant aldri tilbake til toppnivået etter returen til England og Sheffield Wednesday. «Karrieren til Des fikk seg en bulk», har Harry Redknapp uttalt. «Han pleide å øke farten og snike seg foran spissen og spille ballen enkelt hjem til keeper. Nå var det plutselig påkrevd at han skulle spille seg ut, og det var overhodet ikke hans stil.»

«Den tilbaketrukne spissen»
Den nye regelen påvirket altså forsvarsspillet radikalt. Men etter revolusjonen kommer evolusjonen. Eric Cantonas ankomst, først til Leeds, deretter Manchester United, satte i gang en endring helt foran på banen, og den klassiske formasjonen 4-4-2 ble til 4-4-1-1. Cantona banet vei for spillere som Gianfranco Zola og Dennis Bergkamp – spillere som opererte utenfor et rigid 4-4-2-system. Tidligere hadde vi selvsagt hatt typer som Kenny Dalglish og Eric Gates. I hvilken grad Cantona og de andre egentlig brakte noe nytt til engelske baner, kommer an på øynene som ser. Men trenden var at flere angripere begynte å ligge dypere, noe som betydde at det ikke lenger holdt for forsvarsspillerne bare å være store og ha klarering av innlegg som sin hovedoppgave. De måtte være bevegelige og kunne mer enn bare å holde linjen.

I en alder der vi er vant til at spillerne behersker alle spillets fasetter, høres ikke det spesielt revolusjonerende ut. Men den gangen markerte det en tydelig endring. Selvsagt hadde engelsk fotball hatt stoppere som Bobby Moore, forsvarere som kunne spille fotball, ikke bare sparke fotball, men de hadde alltid blitt sett på med mistenksomhet. Det første laget som spilte med fire spillende forsvarsspillere var sannsynligvis Newcastle under Kevin Keegan. Darren Peacock og Philippe Albert dannet stopperpar, flankert av Steve Watson, Robbie Elliott, John Beresford eller Warren Barton – fire sidebacker som tidligere i sine karrierer hadde spilt på midtbanen eller i angrep. Det ga laget mange alternative måter å angripe på. Lagets svakhet var derimot den defensive organiseringen. De kunne framstå naive i forsvarsspillet. De slapp ikke inn altfor mange mål, men det var fordi de stort sett hadde ballen selv. Så fort de ble satt under skikkelig press, falt de sammen.

Flere lag begynte å mannsmarkere den tilbaketrukne spissen i 4-4-1-1, Leicesters Pontus Kåmark som nøytraliserte Middlesbroughs Juninho i ligacupfinalen i 1997 er et klassisk eksempel. Det skulle raskt vise seg at en mer pålitelig løsning var å ha forsvarere som kunne rykke ut av forsvaret og ta ut den bevegelige motstanderspissen – noe som også ga lag den samme dynamikken og flyten i oppbyggingen av eget angrepspill som vi så i Newcastle.

Gjennom 1990-tallet så vi sporadisk trebackslinjer i Premier League, stort sett for å gi plass til en spillende forsvarer. Fortsatt var det en skepsis til spillende stoppere.

«Jeg kunne ta imot en vanskelig ball, kontrollere den, skaffe meg rom og slå den foran backen. Men backen ønsket ikke den pasningen», har Ruud Gullit sagt. Gullit fikk noen kamper som libero i Chelsea, før han ble flyttet fram på midtbanen.

Nye typer stoppere
De første årene av det nye årtusenet ble kjennetegnet av framveksten av spillende forsvarere som Rio Ferdinand, Ledley King og Sol Campbell. Selv John Terry er bedre med ball enn han ofte får anerkjennelse for. «Jeg ser på Rio og Sol og ser en ny type av engelske forsvarsspillere. I mange år unngikk vi å trene unge spillere til å ta med seg ballen ut av forsvarsleddet. De er eksempler på en ny tilnærming, og det er et framskritt», har Terry Venables sagt.

Sidebackene, i enda større grad enn midtstopperne, tok nå del i angrepsspillet. Ashley Cole var en pioner i den moderne backrollen – en rolle der vi nå finner Kyle Walker, Danny Rose, Nathaniel Clyne og Ryan Bertrand, spillere som går i angrep med største selvfølgelighet.

Noen tilbakeskritt har det vært. 2004 var et fotballtaktikkens nøkkelår, med Porto som vinner av Champions League og Hellas som EM-vinner, begge med defensiv-orientert kontringsfotball. Rafael Benítez og José Mourinho tok dette med seg til Premier League, og deres kontinuerlige krangling var kanskje et tegn på at de egentlig sto for ganske like stiler. Begge holdt laget kompakt, og foretrakk en sittende midtbanespiller som skulle beskytte forsvarsfireren. Rollen fikk navn etter Claude Makelele, men Javier Mascherano behersket den like godt. Chelsea var så gode defensivt i 2004/05 at de bare slapp inn 15 mål og holdt nullen 25 ganger på 38 kamper.

Da Carlos Queiroz ankom Manchester United som assisterende manager la de bort alle hasardiøse tendenser. Wayne Rooney eller Carlos Tévez trakk ned i banen, som en defensiv spiss, for å demme opp for angripende sidebacker – et viktig trekk da de vant Champions League i 2008. Det skulle være allsidig: forsvarere angrep og angripere forsvarte (dog ikke Cristiano Ronaldo, som spilte spiss i de største kampene for at han skulle slippe defensive oppgaver).

Kunsten å beherske alt
Populariteten til kontringsfotballen, som kulminerte i Champions League-semifinalen i 2005 mellom Chelsea og Liverpool, ble kortvarig. Forsvaret flyttet seg lenger og lenger fram på banen og forsvarsspillerne ble bedre og bedre med ball. Målsnittet økte, antallet offsideavgjørelser sank – et mønster i hele Europa. Ballbesittende fotball dominerte en periode, før høyt press ble normen. Det finnes fortsatt folk som Tony Pulis, som liker en smal bakre firer, gjerne bestående av fire midtstoppere, som skal slå ballen langt, men de aller fleste lag foretrekker å stå høyt.

Flytende angrepsspill, energi og raske gjenvinninger er viktige ingredienser i dagens fotball. Det betyr at forsvarsspillere som David Luiz og John Stones har blitt mye verdt – selv om det kan stilles spørsmål om hvor gode de faktisk er til å utføre de vanlige forsvarsoppgavene. Det er kanskje en av de viktigste årsakene til fjorårets gjeninntreden av forsvarstreeren. Enda viktigere her er hvordan sidebacksrollen har endret seg. Når backene i mye større grad deltar i lagets angrepsspill, betyr fire bak egentlig to bak. Å introdusere en tredje forsvarsspiller, som Antonio Conte gjorde i Chelsea, kan derfor ses på som en reaksjonær handling for å gi laget ekstra beskyttelse i den bakre leddet. 3-4-2-1-formasjonen som nå er på moten inkluderer to sittende midtbanespillere, noe som gir laget en solid defensiv grunnmur av fem spillere – ikke ulikt formasjonen Pep Guardiola foretrakk i sin siste sesong i Bayern München.

Det er naturlig nok en litt annerledes trebackslinje vi ser i dag enn det Everton brukte den gangen grunnformasjonen fortsatt var WM. Likevel, med unntak av at moderne kantspillere er vingbacker, er det så forskjellig? Alle kan presse høyt nå, det er mer rom for posisjonsbytter, spillerne flyter fra en rolle til en annen og lagene forsøker å opptre kompakt nå de forsvarer seg. Likevel føles det som om vi har brukt 50 år på å komme tilbake til der vi startet.

Russlands tidligere landslagssjef, og nå manager i Hull City, Leonid Slutskij, har uttalt at han ikke liker tre bak. Det er for defensivt, føler han, det er en reaksjon mot moderne angrepsspill der backene deltar. Og det medfører at lagene begrenses til å angripe med bare fem spillere. Det har han til en viss grad rett i. Det er et trekk, oppstått for å gi ekstra beskyttelse. Samtidig er det svært spesielt å omtale Guardiolas tanker om fotball som defensive. Selv om Contes bruk av systemet i hovedsak handler om et tryggere forsvarsspill, kan 3-4-2-1 også være et grep for å få flere med i angrep og utnytte presset bedre.

Og det er egentlig den største forskjellen mellom i dag og 50 år tilbake, i systematiseringens spede begynnelse. Da Herbert Chapman tegnet ut WM-formasjonen på slutten av 1920-tallet, laget han malen som skulle vare i over 90 år. Det er oppsiktsvekkende å tenke på. Å spille med fire bak så ut som et radikalt avvik fra malen, men i retrospekt var det heller bare del av en prosess i retning av bedre press og mer systematiserte oppgaver.

Man kan diskutere om oppstilling, helt fra WM-dagene, egentlig bare er en detalj. Det som egentlig betyr noe er hva man legger i «press» og, etter innføringen av tilbakespillsregelen, at det nå er et krav til spillerne på det høyeste nivået at de er gode med ballen i beina. Selv i lag som er aller best uten ball, som José Mourinhos lag, forventes det at forsvarere skal kunne sette i gang kontringer. Vi har kanskje rykket tilbake til start, men alle kan presse og spille ball nå.

«I find no other way to describe FIFA’s approach to the principle of political neutrality than shocking»

Former chair of the independent governance committee Miguel Maduro was hired by Gianni Infantino to “clean up” the mess and corruption at FIFA. Less than a year later, he was fired by the same man.

By Pål Ødegård

Josimar: In your testimony to the British Parliament, the most striking revelation you made was undoubtedly the lengths the FIFA leadership went to keep Vitaly Mutko eligible. You also said this was the only time the FIFA president actively tried to persuade you to change your mind. In addition to that, the secretary general took along the chairman of the Audit & Compliance Committee to do the same. What does this say about the level of Russian influence of the international football governing bodies?

Maduro: I do not know and it would not be appropriate for me to speculate. In answering the questions of the British members of parliament I described the contacts I received from FIFA officials and the concerns they expressed but I have no information on the exact reasons for those concerns. I am simply not in a position to know with certainty what exactly might have determined the actions of those FIFA officials in that case.

*Josimar: FIFA’s secretary general Fatma Samoura brought along the chairman of the Audit & Compliance Committee, Tomaz Vesel, to try to influence your decision on Valery Mutko. What is your opinion regarding the fact that an independent chairman did this?

*Maduro: I think it speaks for itself without me having to add anything else. I will just use the opportunity to answer to Dr Vesel’s criticism, following my participation in the House of Commons parliamentary inquiry, that I should not have made these facts public. Firstly, the problem is not in making such facts public but in the facts themselves. Not to understand this says a lot about the extent to which the culture I criticize is deeply embedded in FIFA, including in some of its supposedly independent bodies. Secondly, it is the duty of any person, and particularly those who have occupied positions of responsibility such as myself or Dr Vesel, to fully cooperate with parliaments and answer truthfully to any question asked. To suggest otherwise is simply unacceptable in my view.

Josimar: In your mandate, your committee’s most noteworthy task was to check the eligibility of candidates for key positions. Did you feel you had adequate tools for this? Candidates filled out a form where they were supposed to mention any possible conflict of interest, for example. How easy was it to check what they put on the form was true or not?

Maduro: For the most part I believe we had appropriate tools for that task. We could, in particular, compare what they answered in the questionnaire with the information gathered in the investigative report. And when doubts emerged, we could address questions and requests for additional information on the candidates. It is true that in several cases doubts remained that without investigative powers we could not clarify, but that is the difference between an eligibility test and an ethics or judicial inquiry. The eligibility test has to be made in a very short period of time, notably in the case of elections, and it’s an overall and prima facie assessment of a candidate and not a judicial decision. For this reason it is always more superficial than a judicial or ethics inquiry and must also take into account that it’s always a limit imposed on someone’s rights. In cases where we had doubts, but no concrete evidence to exclude someone, and no instruments in the context of this process to investigate, what we did was to forward that information to the ethics committee, in order for them to start an investigation. In the same way, we always asked the ethics committee for any past or ongoing investigations on any of the candidates.  This cooperation, which certainly worked well while Mr Borbély and I chaired the committees, was crucial in light of the different tasks of both committees as part of the broader and common goal of protecting the integrity and ethical standards at FIFA.

Josimar: You noted in the House of Commons hearing that FIFA were too lax letting government officials take positions at local level. When you tried to point this out, many simply said they wouldn’t comply. Did you feel that the FIFA administration took this seriously? That there are so many officials with positions at their local governments, how do you think this affects FIFA

Maduro: I find no other way to describe FIFA’s approach to the principle of political neutrality than shocking. How else to describe a practice that one day suspends a football association because the government of that country requested it to do something, but on a different day does not find any problem in a government’s minister being the president of a football association? It is obviously much easier for a government to determine the practices of a football association by having a minister president of that association. The code of ethics is clear that all football officials have to be neutral with respect to governmental organizations. A minister, by definition, cannot be neutral with respect to his or her government. In addition, the interests of that government involve many issues of other countries that football organizations might get involved in and having government officials as football officials risks contaminating football organizations with the controversies those governments might be involved in. This, in summary, were the reasons why the Governance Committee that I chaired decided to prevent government officials from being eligible for FIFA positions. But the ethics principles apply equally at national level and it is profoundly disappointing that FIFA has done nothing to enforce such principle in a coherent manner at the level of national associations. It is one more instance of a selective application of an ethical principle that reveals a culture foreign to the rule of the law.

Josimar: So what can be done to change the culture at FIFA? You were very clear in your testimony that it cannot and have no will to change and no will to power check itself? You were also clear that the EU can be the right institution to do that for them. How do you see this work, precisely?

Maduro: There are two main reasons why I think genuine internal reform will not happen. Firstly, the many examples, some of which I mentioned in the hearing in the House of Commons, of resistance to the independent enforcement of good governance rules: on electoral rules, on political neutrality, on non-discrimination against women etc. In all these areas our attempts to enforce the rules met very strong resistance and ultimately led to our replacement. Secondly, football is a closed shop. Its an area of tremendous social and economic importance whose access and regulation is defined by a set of bodies de facto controlled by a political cartel. This limited and closed group of people is the real constituency of FIFA’s leadership. They determine the political survival of any FIFA leadership and they are not interested in genuine governance reforms since that would be bound to challenge such political cartel and subject it to much stricter accountability. In such context genuine reform will only happen if imposed from the outside. It’s enough to remember how FIFA has been involved in controversies and scandals for many many years but nothing really happened until American judicial authorities started to actually put some people in jail. But the criminal system can only intervene in the most extreme of cases and it depends on the actions of individual criminals systems in different states. What is needed is effective external regulatory supervision. No individual state (including Switzerland) is in a position to do this because they have no effective bargaining power with regard to FIFA. Any state that would try it would likely be excluded from international competitions. It has to be an international coordinated effort and the EU is in the best position to do it and to start such a process. It should create an independent agency, open to other states, to oversee key governance aspects of transnational sports entities. This would include ethical issues, integrity of elections and other key principles of good governance. It would not govern sport but guarantee that such sports organisations comply with basic principles of good governance. The EU has also a clear legal authority to do this because such sports governing bodies act, directly or indirectly, in its internal market.

*Josimar: And what if FIFA don’t want to go along with this setup? Which leverage can the EU use for FIFA to comply?

*Maduro: That’s easy. They will not be able to operate in the EU internal market. If FIFA and its confederations and FAs don’t accept the jurisdiction of the agency, they would not be able to organize sports competitions in the EU internal market, do broadcasting deals etc. I think this makes clear how the EU has the power, that no single state has, to bring FIFA under some independent supervision. In fact, it already does it on some issues of competition law or players rights for example. It needs to do this to make sure that the overall governance conforms with a minimum set of rule of law and accountability principles.

Josimar: In the hearing you also said that you had the impression Infantino really wanted to change FIFA, but that he chose the political way in order to keep support, and that the real problem was the culture among FIFA delegates. Do you still think so? Were you concerned about how your predecessor Domenico Scala left FIFA, and news of Infantino flying around in private jets with a Russian oligarch? Wouldn’t you say he already chose the ‘political way’ when he ran for his own presidency, and won, before you were hired?

Maduro: When he invited me, Mr Infantino told me he was committed to the reform process and, as you remembered, he was very public about FIFA needing reform and having to do things differently from what they had done in the past. My understanding was that he was genuine when he spoke about it, but that he did not fully understand and did not internalise that genuine reform requires an institutional culture that accepts that rules need to be enforced by independent bodies or there is no rule of law. It became progressively clear to me that our role in enforcing eligibility rules or supervising elections, for example, was creating tensions with the confederations and several key and powerful football figures. It is likely, that if he had not replaced me he probably would be penalised politically. This is not a justification however for what de facto undermined independent bodies and the credibility of reforms. It simply confirms my assessment that such genuine reform is only feasible if imposed from the outside.

Josimar: Infantino had told you that the independent committees acted selectively before his time; that they acted in some cases and not in others. Infantino said to you that these committees had ‘been used and instrumentalized’. The composition of the ethics committee was in place long before he became FIFA president. Was this committee subject to Infantino’s comment? Your committee relied on the ethics committee for investigations. How closely did you work with them? Could you discuss specific cases with them, or did you simply forward allegations or read former sentences to apply when considering the eligibility of someone?

Maduro: I have no idea to what period of time exactly president Infantino referred to. During the months I was in office the relationship with the Ethics Committee was good. We asked and obtained information on past and current proceedings involving candidates even if, at times, the information, particularly regarding older cases, was very limited. In addition, when we had information raising doubts on a candidate that was not, however, sufficient to exclude him or her, we would forward it to the Ethics Committee so that they could undertake a more in-depth investigation. Both the president of the Ethics Committee and I would, if necessary, ask each other for any clarification, but we would not, naturally, discuss the substance of the cases and decisions taken by our respective committees. We had also agreed to have meetings with the different confederations so as to explain and promote the role of independent committees at the confederations and football associations. Some confederations were very eager and supportive of this initiative but apparently others were not and we were asked to wait and do these meetings after the FIFA Congress. We accepted to wait and this idea might have been abandoned since we were replaced at that Congress.

*Josimar: You say that some confederations were positive for increasing genuine independent oversight. Why are they then so silent, at least in public? Do you get the sense that if a federation or confederation raise their voice against this culture you describe, that they will be punished for it? Aren’t these members just as complicit? When asked, everyone says they have full confidence that FIFA can be reformed from the inside, and that they see progress in the reform process. Are you disappointed that no member protested more after what happened at the congress in Bahrain when you were removed?

*Maduro: As I already mentioned, FIFA is a closed shop that operates as a political cartel. In such context is not surprising that no FA or football actor speaks openly about what’s wrong. They prefer to stay silent and wait in line hoping their turn will come and knowing that acting otherwise will simply mean that they will be even less influential. That’s how a cartel works. There’s no competition and that’s why cartels don’t get reformed from the inside but from the outside.

Josimar: How hard will it be for FIFA officials to let themselves be subject to rules without discrimination? Isn’t it utopian to think this is possible for such a global institution, where decision makers come from such varied cultures and levels of integrity? Is there a risk that FIFA itself breaks up if delegates are forced to comply to standards, i.e. human rights and anti-corruption, when this can be ingrained in the region they come from? Many might say that they have to live by ‘Western’ standards, and that this is a form of colonialism?

Maduro: Yes, I heard that argument many times and there’s a lot of truth to it. Many officials simply do not accept such culture of transparency and accountability and some do argue that they are western standards being imposed. I have two points on that. One is what I always answered when confronted with that at FIFA: I was only applying the rules that football associations had agreed on and enshrined in FIFA rules. If, for example, they do not actually want to promote female representation or free and fair elections then they should not put it in the rules… What is certainly not acceptable is to adopt all these rules and principles of good governance and then ask the independent bodies charged with their application not to enforce them because such rules are allegedly not accepted by certain cultures. Either FIFA and the FAs are serious about what they say and the rules they adopt or not. The second point that these arguments make clear to me is that they reinforce why, as I have argued, genuine reform and good governance will only be feasible if enforced from the outside.

Josimar: Both the Governance Committee and the Ethics Committee deal with individuals, as set by FIFA regulations and the code of ethics. But when it comes to federations or other entities, like companies or local organizing committees, there is no independent adjudicatory body. Is this perhaps needed at FIFA? Looking at the Garcia report, for example, you see that there was significant evidence of undue influence from bidding nations. Still, to invoke a possible sanction can only be done by the FIFA council upon recommendations, which they may or may not follow. What’s your opinion on this?

Maduro: I do believe the problems start at the level of the FAs and confederations and are present at different entities and levels. That is why we had intended to organise, together with the ethics committees, meetings at the confederations and FAs to promote such culture and independent bodies at those levels. The governance committee also proposed an amendment to the eligibility rules aimed at favouring that but that was not adopted by the Council. And in our proposal of a FIFA human rights policy, that I believe was adopted, we introduced an independent monitoring mechanism for compliance with human rights by organizing committees of FIFA World Cups. The independence of that monitoring committee was to be reviewed by the Governance Committee, but the credibility of this is naturally affected when the Governance committee, itself, no longer complies with the independence rules of the governance regulations since, at the moment, less than half of its members that are independent.

Josimar: Your testimony has been very important since so few who leave FIFA dare to speak of their experience, or even express an opinion. This is obviously because of fear that FIFA can sue for breaching confidentiality agreements. Should more governments do as in Britain, and secure the immunity to shed more light on the culture problems within FIFA?

Maduro: The first important point to make is that confidentiality does not extend to actions that are themselves contrary to FIFA ethical rules and that the case law or the European Court of Human Rights case law is clear that public interest in the knowledge of certain facts prevails over a duty of confidentiality in most circumstances. But even if that is the case, it’s natural for many people to be deterred from speaking out simply out of fear of litigation and the costs that involves. In this context, parliamentary inquiries may be important to overturn this. In my view everyone has an obligation to cooperate with such inquires. It would be important for the European Parliament to take an initiative in this respect. It would be hard for FIFA to oppose that. I would also like to have FIFA ethics committee take a position on the fact that FIFA administration is itself enforcing a particularly interpretation of such rule of the ethics code when this is a matter for the jurisdiction of the ethics committee.

Josimar: Will you continue to care about governance issues at FIFA, even if you’re not part of the organization anymore? Is there a political will within EU to challenge FIFA to become more compliant?

Maduro: Sure, I will continue to be interested in these issues. I followed football, but was not involved in its organization or governance until my functions at FIFA. I became really committed to do something important in terms of better governance of sports organizations. The disappointment with what happened is big, but so is my conviction that this only makes it more important for someone in my position to contribute for reform to really happen. It has become clearer to me how important that is for football to be credible.

Josimar: Do you like football yourself? If so: what’s your favourite football moment? And favourite team and player?

Maduro: Yes, I do like football. I have two favourite football moments: when my team won the league after 18 years… and when Portugal won the Euro last year. My favourite  team is Sporting and I also like Fiorentina in Italy where I currently live. As to the player, I have to say Ronaldo, Portuguese and trained at Sporting… And I do admire his competitive drive and incredible commitment to always get better.

Questions and answers marked with an asterisk (*) have been added to the original interview.

UTSIKT TIL PARADISET: Ei personleg forteljing om Bryne og Børre

Ein tjueåring frå Ulsteinvik med lange, blonde lokkar og løpesett som ein gaselle. Den guddomelege Børre Meinseth var mitt første og største idol.

Tekst Nils Henrik Smith

1987. Ronald Reagan står foran Berlin-muren og ropar: «Mr. Gorbatchow, tear down this wall!» 18 år gamle Mathias Rust landar med eit småfly på Den Raude Plass i Moskva. Prince utgjer Sign O’ The Times. The Simpsons debuterer på TV. Børskrakket på Wall Street inntreff. Stortinget vedtek Sametingslova. Den første Intifadaen byrjar på Vestbreidda og i Gaza. Lionel Messi kjem til verda i Rosario. Andy Warhol døyr i New York. Eg fyllar sju år og byrjar i første klasse på Rosseland skule, samstundes som eg debuterer for Bryne FK sitt knottelag. Eg kunne påstått at eg frå første augneblink markerer meg som ein særs talentfull fotballspelar, men det ville vere å lyge, og lyge skal ein ikkje gjere, det er ikkje fint. I debutsesongen noterer eg meg for totalt null mål. Dette bekymrar meg dog svært lite. Eg er sterk i trua på at det vil gå seg til, og at eg ein dag vil få iføre meg den heilage raude og kvite drakta som representant for klubbens A-lag. I djupet av mi sjel kan eg alt høyre jubelen som takksamt stig til vers frå Store Stå når eg som kaptein leiar mønsterbrukets utvalde ut på mektige Bryne Stadion. Det finst ingen tvil!  Det er kun eit spørsmål om tid.

Men førebels må eg nøye meg med utsikt til Paradiset. I tråd med norsk klubbtradisjon har spelarane i Bryne si barne – og ungdomsavdeling gratis adgang til samtlege heimekamper, og eit slikt tilbod ville det jo vere rein dårskap å ikkje benytte seg av. Store Stå er fullpakka med vaksne menn. Tobakksrøyken ligg tett som tåke over tribuna. Lommelerker med Jägermeister går frå munn til munn. Eg er fascinert, men óg, når sant skal seiast, litt skremd. (Eg er eit særs kjenslevart barn.) Uansett er det ikkje plass for meg. Eg er framleis for liten til å kunne kikke over reklamegjerdet ved indre bane, så eg tuslar til den opne plassen bak sørmålet, kor det er fri sikt. Slik eg hugsar det no, er eg åleine, men dette kan umogleg stemme. Eg må ha vore der i lag med nokon, men eg anar ikkje kven. Minnet er som kjent forræderisk, og eg hugsar antakeleg dette slik eg ynskjar å hugse det. Dét får så vere: Dette er mi fortid, og eg gjer kva eg vil med henne. Følgjeleg står eg bak sørmålet, heilt åleine, djupt konsentrert om spelet, som finn stad uendeleg langt borte. Bryne møter Moss. Desse to laga vil vinne henhaldsvis sin første kongepokal og sitt første seriegull denne sesongen, men dét er det ingen som veit, ikkje enno. Nils Arne Eggen er her, kjederøykande på bortebenken. Den legendariske Einar Jan Aas dirigerer Mosse-forsvaret med stoisk ro. Giftslangen Jan Kristian Fjærestad snor seg gjennom graset ved Bryne sin seksten-meter, tolmodig ventande på eit lage til hogg. Men eg legg neppe merke til verken Fjærestad, Aas eller Eggen. Eg har kun auge for mine eigne heltar. Eg lever i ein gullalder som går mot sin ende, men eg veit det ikkje. Eg trur – nei, eg er sikker på! – at Bryne for all framtid skal halde fram med å vere like gode som dei er no. Klubben er kjent over heile landet som «Mønsterbruket på Jæren», og laget er ungt og talentfullt, kvalitet i alle ledd. Keeperfantomet Lars Gaute Bø, som etter cuptriumfen på Ullevål skal verte avbilda i garderoben ridande på ein sau. Midtstoggar Leif Rune Salte, temposvak, men taktisk klok og sterk i duellane, ein slags Jærens Tony Adams. (Mange år seinare skal eg møte Salte igjen på Time Lensmannskontor, men dette veit eg, sjølvsagt, ingenting om no. Og viss du lurar på kvifor eg var innkalt til avhøyr ved lensmannskontoret, er svaret at det treng eg ikkje svare på – litt sjølvmytologisering er alltid på sin plass – men eg kan iallfall fortelje at Salte var svært sympatisk og til og med serverte kaffi.) Hurtigtoget Hugo Hansen, som fyk fram og attende langs flanken som vóre han Roadrunner på speed. Stortalentet Kjetil Sigurdsen, som diverre vil verte hindra i å leve opp til sitt ubestridelege potensiale grunna skadeproblem, men som anno 1987 er eit blomstrande framtidshåp og tidenes yngste målscorar i norsk toppserie, ein rekord som vil stå i 28 år, inntil han vert slått av ein lyslugga kid frå Drammen. Veteranen Arne Larsen Økland – med meir enn 50 landskampar på samvitet og rik erfaring frå store år i Bundesliga (kor han, som alle burde vite, ein gong scora tre mål for Leverkusen mot sjølvaste Bayern München og deretter annullerte eit fjerde sjølv fordi ballen hadde gått inn gjennom yttersida av nettet) – dirigerer det offensive spelet med kløkt og eleganse. Spissjuvelen Stig Norheim, som scora etter 36 sekund i sin debutkamp for Bryne mot Fredrikstad og alt som 18-åring noterte seg for 10 mål i den dåverande 1. divisjon, er, med sin kombinasjon av hurtigheit og fysisk styrke, eit konstant uromoment på topp. (Óg Norheim, som burde vorte eit stort namn i norsk fotballhistorie, skal få karriera øydelagt av skadar, men lat oss ikkje tenkje på dét no.)

Sauer er ålreite dyr. Keeperfantomet Lars Gaute Bø feirar kongepokalen med ein ridetur. Arne Larsen Økland
(som omsider vann ein tittel i aller siste kamp) til venstre. Ukjend sauebonde til høgre.

Ein refleksjon av Jesus Christus
Det er altså eit stort lag som spelar ut sitt register foran mine uskuldsreine augo. Men alle dei nemnte heltane bleiknar i ljoset frå ein mann, ein tjueåring frå Ulsteinvik med lange, blonde lokkar og løpesett som ein gaselle: Den guddomelege Børre Meinseth, mitt første og største idol. Kven som helst må gjerne påstå at det i løpet av fotballens historie har eksistert betre spelarar enn Meinseth. Eg vil ikkje desto mindre – eldfullt om enn ikkje alltid like stringent – argumentere for at dei tek feil. Den som hevdar at dette er irrasjonelt, har inga forståing for kva fotball er. Eller, for å vere meir presis: Ho eller han har inga forståing for korleis kjærleiken til fotball oppstår. Som sjuåring hadde eg, naturlegvis, inga forståing for taktikk eller system eller behovet for balanse innad i eit fotball-lag, men eg hadde evna til å attkjenne det som den store uruguayanske forfattaren Eduardo Galeano presist har skildra som «øyeblikk som er så åpenbart udødelige at vi våger å tro at udødeligheten finnes». Når Børre Meinseth mottek ballen, vender opp og sett fart, er eg sikker på at eg, viss eg hadde kasta blikket opp mot pleksiglas-vindauga på VIP-tribunen – den første i sitt slag i Noreg – ville sett ein refleksjon av Jesus Kristus. Det er framleis, nær tretti år seinare, vanskeleg å setje ord på nøyaktig kva det er ved Meinseth si åtferd på fotballbanen som rører så sterkt ved mitt barnesinn. Han er lang, elegant, rakrygga, på alle tenkjelege vis definisjonen av ein kjekk ung mann, men heller enn den visuelle framtoninga trur eg det er den meinsethske tilnærminga til fotballspelet som tiltalar meg. Straks han får ballen, er det opplagt at hans einaste tanke er å finne vegen til motstandarens mål. Framover, alltid framover. Dette må vere ein filosofi som tiltalar meg, i fotballen som i livet, noko som på sett og vis er ironisk, ettersom eg, både som barn og i vaksenlivet, alltid nølar i det lengste med alt eg bør og skal gjere. Meinseth har først og fremst tempo. Rettvend og med ballen i beina er han bortimot ustoppeleg. Han er arveleg belasta som fotballspelar. Far hans, Tor Meinseth, var midtstoggar og berebjelke i det klassiske Hødd-laget som spelte i Toppserien i 1966 og frå 1969-72, eit lag som tilfeldigvis hadde opptil fleire klassiske fotball-fedrar i startoppstillinga. Otto Sundgot vart far til Ole Bjørn og Arild; Kjetil Hasund (klubbens første landslagsspelar) var far til Geir. Seint i karriera utgjorde Tor lagets stopparduo i lag med ein ung Åge Hareide. Før han kom til Bryne spelte Børre for Hødd saman med ein framåtstormande og sjølvmedviten kar ved namn Jan Åge Fjørtoft. Betydeleg norsk fotballhistorie ligg altså gøymt i dei unge gullbeina. Men Meinseth er ikkje tyngja av historia. Alt han vil, er å skape si eiga historie. Han scorar ni mål i 1. divisjon i sin debutsesong for Bryne. Han er ein nøkkelspelar for eit lag som vert nr. 5 i serien og vinn cupfinalen på Ullevål etter den edle Kolbjørn Ekker si uendeleg vakre scoring. Han debuterer på landslaget. Framtida synest ljos. Men akk! Neste sesong – til sjokk og vantru for alle – inntreff katastrofen. Bryne – nasjonens mest talentfulle lag (gjennom alle tider?) – hamnar i nedrykks-strid, ei naturstridig hending som ikkje kan forklarast på logisk vis. Interne konfliktar spelar ei rolle. Den unge trenaren Bjarne Berntsen – som kanskje har gått for raskt og nådelaust fram då han kvitta seg med klubblegendar som Gabriel Høyland og Trond Sirevåg – klarar ikkje å snu den vonde trenden. Ein skadeplaga Meinseth kan trass alle sine rike gåver ikkje bidra til å stanse forfallet. Medan den tidlegare lagkameraten Fjørtoft vert toppscorar i 1. divisjon, må Børre & co førebu seg på kvalik-spel mot Ham/Kam og Start. Dei tapar på Hamar, men bør ha gode sjansar til å sikre vidare spel i vår øvste divisjon i heimekampen mot makrellane frå Kristiansand. Problemet er berre at klubben – i sin ihuga iver etter å utbetre den stolte heimearenaen i tråd med dei krav som vert stilt innan internasjonal toppfotball – har gjeve ordre om at grasmatta skal gravast opp straks etter sesongslutt for å installere eit toppmoderne vatningsanlegg. Følgjeleg finn den avgjerande kampen stad på Stavanger Stadion, heimebanen til ondskapens ypparsteprestar, Viking (eit lag som sikrar seg opprykk denne sesongen etter ei av dei mest utrulege hendingar i norsk fotballhistorie – google it). Alle kan sjå at dette er eit ondt varsel, men Bryne-leiinga ignorerer det. (Eg vil ikkje vere kjip, men den administrative inkompetansen i Bryne seint på 80-talet var så ekstrem at dei selde Erik Mykland til Start for 80 000 kroner fordi dei ikkje trudde at han hadde noka framtid på fotballbanen.) Det går som det må gå: Bryne tapar 3-1 i den store Svein Mathisen (RIP) sin siste kamp og rykkjar ned. Eg hugsar ingenting frå kampen, bortsett frå at Start-fansen – av uforklarlege årsaker – lagar kvalm på tribunen i andre omgang. Men eg hugsar at eg gret i bilen på veg heim til Bryne etter kampen. Dette trass i at eg er sikker på at dei ville rykke opp igjen neste sesong. Kva eg ville gjort viss eg hadde visst at klubben ville tilbringje dei neste elleve sesongane på norsk fotball sitt nivå to, tør eg ikkje tenkje på.

Dei vordande NM-vinnarane oppmarsjert før avspark på Ullevaal. Børre Meinseth nr. 2 frå venstre.

 

Atletisk Billy Idol-fan
Uansett: Draumen er over. Meinseth vert likevel verande i Bryne to sesongar til. Han scorar elleve mål i 1989, men laget endar på tredjeplass, eitt fattig poeng frå kvalik. Året etter har han ein svakare sesong – igjen er skadar eit problem – men han er likevel på plass som lagkaptein til møtet med Ham/Kam i september. Dette veit eg fordi eg står ved sida hans, iført klubbens gilde fargar som lagets maskot. Vi marsjerer ut på arenaen, hand i hand. Vi stillar opp. Børre løftar høgre hand. Eg gjer det same. Publikum jublar. På dette tidspunktet veit eg, sannsynlegvis, at eg aldri vil kome nærare Bryne sitt A-lag enn dette. Men det gjer ingenting. Eg spring til benken, kor eg tek plass ved sida til Arne Larsen Økland, som no har teke over som trenar. Han er streng, konsentrert, eg vågar ikkje seie eitt ord. Nærveret mitt hjelper ikkje. Vi tapar (nok ein gong) 3-1. Bryne når ikkje desto mindre kvalik, men LSK vert for sterke. Året etter er Meinseth – i lag med dei tidlegare nemnte heltane Leif Rune Salte og Lars Gaute Bø – på plass i Viking, som, naturlegvis, vinn seriemeisterskapet i suveren stil. Bryne når nok ein gong kvalik, men tapar i avgjerande kamp mot Brann etter den mest hårreisande dømminga i fotballens historie. (Ballen var inne!) Serietriumfen gjev dei mørkeblå sjansen til å markere seg i Europacupen, og dei tapar knepent 1-0 mot regjerande meister Barcelona etter at tidlegare Bryne-trenar Berntsen har erstatta tidlegare Bryne-trenar Økland. Og livet går vidare.

Eg skal ikkje påstå at fotball vart mindre viktig for meg etter at Børre forlét Bryne, men det er nok eit ubestrideleg faktum at det vart mindre vesentleg. Frå 1987 og fire-fem år framover var dei raude og kvite og alt deira vesen eit strukturerande prinsipp i kvardagen min. Deretter erverva eg meg andre fascinasjonar – elektriske gitarar, bøker, jenter – som kunne gje tilværet meining, og trass i at eg alltid sidan har vore inntil det absurde oppteken av fotball, er det ikkje (lenger) det einaste eg er oppteken av. Livet mitt er (sjølvsagt) meir komplekst no enn då eg var sju, og dét er både ei gåve og ei forbanning. Børre Meinseth er (til alt hell) den einaste personen eg har stalka. Han budde på hybel i kjellaren til Bryne-formann Kjell Olav Stangeland, og vi følgte etter han dit for å få autografen. (Eg trefte Børre mange år seinare, og han lo godt av dette, medan eg, som då var ein vaksen mann, var så star-struck som eg nokon gong har vore.) I same gate låg huset til den berømte og berykta Rune Hauge, og i kjellaren hans budde Mons Ivar Mjelde på hybel den sesongen han spelte for Bryne. Mål-Mons hadde eit gammalt vrak av ein Opel Ascona, som far min ved iallfall eitt tilfelle måtte hjelpe han å taue til verkstad. Seinare flytta vi til eit anna byggjefelt, og då fekk vi til nabo ein atletisk Billy Idol-fan i slutten av tenåra som dessutan var vikarlærar i engelsk og gym på Rosseland Skule, kor eg var elev. Det er ingen premie for å gjette at dette var Alf-Inge Håland, men poenget er at Bryne var ein stad kor det ville vere ein nærast sensasjonell prestasjon å ikkje verte oppslukt av fotball og alt spelets vesen. (At heile tre av Josimar sine faste skribentar er oppvaksne der, skulle vel understreke dette poenget.)

Ingenting vert nokon gong det same, og når ein skriv ein nostalgisk tekst som denne er det alltid ein fare for at ein gjennom å gullforgylle fortida gjer si eiga samtid ein bjørneteneste. Dét er neppe klokt. Men likevel. Eg kan ikkje noko for det. Eg skulle så gjerne vore sju år igjen, stått bak sørmålet på Bryne Stadion, og sett Børre Meinseth motta ballen, vende opp og setje fart.

Én direktør og én sjef for fire ansatte

I 2015 skulle NFF satse tungt på inkludering og internasjonalt utviklingsarbeid og opprettet «seksjon for samfunnsansvar». Våren 2017 fikk seksjonen ny direktør. I forrige uke ble seksjonen nedlagt, men direktøren skal fortsatt være direktør.

Tekst Lars Johnsen

I august 2015 opprettet NFF en «seksjon for samfunnsansvar» som skulle jobbe med inkluderings- og verdiarbeid i Norge, samt drive internasjonalt utviklingsarbeid. Svein-Erik Edvartsen ledet seksjonen midlertidig i oppstarten, før han i februar 2016 fikk jobben på permanent basis. Stillingen hadde rundt 150 søkere.

«Det var overraskende og ikke minst hyggelig at så mange ønsket å jobbe med dette hos oss, og det er en spennende satsing NFF legger opp til», uttalte daværende generalsekretær Kjetil Siem til VG.

På Fotballtinget 2016, avholdt siste helgen i februar, ble handlingsplanen for NFF i perioden 2016-2019 vedtatt, og alle temaene som faller inn under denne seksjonen har en sentral plass i handlingsplanen.
Seksjonen vokste til sju personer, og var direkte underlagt generalsekretæren.

Ikke-utlyst stilling
8.april i år annonserte NFF at Svein Graff nå var tilbake i NFF etter nesten tre års permisjon fra forbundet. I permisjonstiden hadde han vært administrerende direktør i Ullevaal Media Center (UMC). Fra nå skulle han være forbundets nye «direktør for kommunikasjon og samfunn».
– Hans kommunikasjonsstilling består av de samme ansvarsområdene som de fleste kommunikasjonsdirektør  og –sjefsstillinger nå består av . Ordet «samfunn» i stillingstittelen er et uttrykk for at vi ønsker å fokusere mer på og bli bedre inn mot det politiske liv, inn mot forvaltningen og tilegne oss mer kunnskap om det offentlige, forklarer NFFs generalsekretær Pål Bjerketvedt.

Ifølge Bjerketvedt ligger Graffs årslønn på rundt 1,3-1,4 millioner kroner.
Som administrerende direktør i UMC tjente Graff, ifølge selskapets årsrapport, rett i underkant av 1,6 millioner kroner i 2016.

Med den nyopprettede stillingen ble rapporteringslinjene endret. Seksjon for samfunnsansvar, som da var ledet av Svein-Erik Edvartsen, skulle ikke lenger rapportere direkte til generalsekretæren, men til Svein Graff som direktør for kommunikasjon og samfunn.
– Seksjon for samfunnsansvar rapporterte direkte til meg. Det var en kunstig rapporteringslinje, den skilte seg ut fra øvrige rapporteringslinjer i organisasjonen, sier Bjerketvedt om endringen.

I tillegg skulle seksjon for kommunikasjon rapportere til Graff.
Graff ble dermed direktør for to seksjoner med til sammen 12 ansatte, fem på kommunikasjon og sju på samfunnsansvar.

«Vi må bli bedre på kommunikasjon og dialog internt i organisasjonen og i fotball-Norge, ut mot mediene og inn mot de politiske miljøene og andre samfunnsområder. Svein har stor fagkunnskap og de personlige egenskapene denne stillingen krever», uttalte Pål Bjerketvedt da Graff skulle ta fatt på jobben.
«Jeg ser fram til å jobbe med strategisk kommunikasjon i en så stor og sammensatt organisasjon. Min hovedambisjon er å bidra til at NFF viser åpenhet i praksis og at vi synliggjør vårt daglige arbeid og NFFs viktige samfunnsposisjon I enda større grad. Jeg ønsker å forenkle retorikken og redusere avstanden til grasrota», sa Svein Graff i samme pressemelding.

Etter pressemeldingen omtalte flere medier Graff som NFFs nye «åpenhetsdirektør».

Stillingen ble aldri utlyst. Hvorfor ikke?
– Fordi Svein har hatt permisjon fra sin stilling i NFF og vært daglig leder i UMC i to og et halvt år.
Gikk han tilbake til tilsvarende jobb som den han hadde hatt før permisjonen?
– Han har det samme faglige ansvaret, men med et omdefinert innhold med tanke den nevnte samfunnsdimensjonen, svarer Bjerketvedt.

Nedlagt
Samtidig som Graffs nye stilling ble annonsert i april, eskalerte konflikten mellom NFF og Svein-Erik Edvartsen. I september ble Edvardsen avskjediget fra NFF. Edvartsen har varslet søksmål. Saken ender etter all sannsynlighet i rettsapparatet.

Fredag 20. oktober gikk det ut melding på NFFs intranett at seksjon for samfunnsansvar skal legges ned.
De ansatte i seksjonen blir splittet opp. De fire som jobber med internasjonalt utviklingsarbeid blir underlagt økonomiavdelingen ledet av Kai Erik Arstad. De to som driver verdi- og inkluderingsarbeid innenlands overføres til sportsavdelingen.

De områdene som seksjon for samfunnsansvar skulle jobbe med er sentrale i NFFs handlingsplan for 2016-2019?
– Ja, definitivt.
For en uke siden ble seksjon for samfunnsansvar nedlagt. Hvorfor?
– Den er ikke nedlagt, men det er foretatt en omorgansering. Utenlandsaktiviteten fortsetter som egen seksjon, med rapporteringslinje til administrasjonen og assisterende generalsekretær. Innenlandsaktiviteten legges til sportsavdelingen der aktivitetene allerede i dag utøves.

Svein Graff, som var leder for to seksjoner på 12 personer,  blir dermed leder i en seksjon på seks personer – en seksjon som nå består av én direktør, én sjef og fire vanlige ansatte.

Uten at Josimar spør, informerer Bjerketvedt at omorganiseringen ikke har noe med Edvartsen-saken å gjøre.
– Det har vært planlagt lenge at avdelingens organisering skulle evalueres. Det er ingen hemmelighet at det har vært en faglig diskusjon, spesielt relatert til den innenlandske aktiviteten i seksjonen.
– Årsaken til at seksjon for samfunnsansvar er lagt ned er rene faglige vurderinger. Den består av to fagområder. Det internasjonale engasjementet vårt består av tre årsverk, eller noen ganger fire, litt avhengig av hva vi får støtte til, og lever sitt eget liv. Den andre dimensjonen går på nasjonale aktiviteter innen fair play, integrering og arbeid mot diskriminering. Det vi nå har gjort er å organisere dette på en måte som gjør at den aktiviteten kommer tettere på området der aktiviteten skal utføres, sier Pål Bjerketvedt.

«Praktisk løsning»
Dersom omorganiseringen har vært planlagt lenge, hvorfor ble rapporteringslinjen i det hele tatt lagt via Svein Graff?
– Først og fremst for å bruke Sveins ressurser og kompetanse 100 prosent på kommunikasjon. Det er en viktig del av vurderingen. Og akkurat den vurderingen er av nyere dato.
Den stillingen Svein Graff har nå, ble den opprettet for å gi plass til ham når han skulle tilbake fra permisjon?
– Nei. Svein er ansatt er i den funksjonen fordi han er en dyktig kommunikasjonsmann.
Antallet som rapporterer til ham er nå gått fra 11 til fem. Er denne stillingen nå halvparten så stor som den var i april?
– Nei. Først og fremst er han ansatt som direktør for kommunikasjon og samfunn. Hans avdeling består av fem personer, i tillegg til en frilanser som jobber mye for oss, så det blir nesten seks. I tillegg hadde han ansvar for samfunnsseksjonen. Nå mener vi, ut fra de vurderingene som har ligget i luften, at vi lar ham få konsentrere seg 100 prosent om det som er det viktigste i hans jobb, som er kommunikasjon, Det har vært nok å ta tak i der, for å si det sånn. Derfor har vi funnet en praktisk løsning.
Nå har NFF en kommunikasjonsdirektør og en kommunikasjonssjef, hvordan synes du det ser ut utad?
– Jeg skjønner ikke hvor du vil med det spørsmålet.
Man har både direktør og sjef blant seks ansatte.
– Det er fordi de har ulike oppgaver. Svein er overordnet, og skal jobbe strategisk. I tillegg til å være ansvarlig for kommunikasjon, er han rådgiver inn mot administrasjonen, presidenten og styret – det er hans hovedområde. Jobben til [kommunikasjonssjef] Yngve Haavik går på å produsere innhold og være pressekontakt. Det er et hierarki som er ganske vanlig i kommunikasjonsavdelinger

Reagerer på Josimars direktør-forståelse
Svein Graff, direktør for kommunikasjon og samfunn i NFF, har sendt Josimar en epost Han mener Josimar er upresise og utviser mangel på kunnskap om NFF og hans jobb.

Graff skriver:
Etter mer enn ti år som journalist prøver jeg å legge lista høyt før jeg reagerer på saker der NFF og jeg omtales i media. Manglende presisjonsnivå og forutinntatte journalister med en åpenbar agenda er jeg godt vant med. Stort sett lar jeg det passere, men kanskje er det naivt å tro at leserne gjennomskuer det? 

Josimar er flinke til å bedrive en annen og dypere formidling av norsk og internasjonal fotball enn de tradisjonelle mediene, men saken “En direktør og en sjef for fire ansatte»  mener jeg er upresis og avslører manglende kunnskap om NFF og min jobb som direktør for kommunikasjon og samfunn.  

Josimar skriver at seksjon for samfunnsansvar er nedlagt. Det er feil. Det internasjonale verdi -og inkluderingsarbeidet ligger i denne seksjonen, og har samme faglige leder som den har hatt siden etableringen. 

Det nasjonale arbeidet med fair play, verdi – og inkludering blir organisert i sport, som sammen med kretsene jobber med deler av disse oppgavene fra før. Vi mener effekten av å samordne disse kreftene gir størst effekt. 

Stillingen som direktør for kommunikasjon og samfunn betyr at jeg sitter i NFFs ledergruppe, og har det overordnede ansvaret for kommunikasjonsavdelingen. 
Jeg bistår NFFs 18 fotballkretser, jobber tett med generalsekretæren og fotballpresidenten, og har ansvaret for samfunns – og myndighetskontakt. 

Det innebærer møter med politikere, organisasjoner og myndigheter. Jeg har aldri vært opptatt av direktør-titler, men skjønner samtidig organiseringen med henholdsvis direktør og sjef i større virksomheter. Det er faktisk helt vanlig. I tillegg til å være Norges største særforbund eier NFF flere datterselskaper som til sammen omsetter for rundt en milliard kroner. 

Jeg bistår ledelsen i Idrettens Helsesenter, Ullevaal Stadion og Ullevaal Business Class med strategisk kommunikasjonsarbeid. Alle selskaper som er viktige for utviklingen av norsk fotball økonomisk og for samfunnsansvaret NFF ønsker å ta. 

Jeg er også medieansvarlig for herrelandslaget, og ansvarlig for hvordan NFF organiserer kommunikasjonsoppgavene for de øvrige 12 landslagene.. 

Josimar påpeker at direktøren fortsatt skal være direktør til tross for at vi omorganiserer seksjon for samfunnsansvar. Det er helt riktig, og direktøren har mer enn nok å ta fatt på.

 

Ethics and lies

An email obtained by Josimar shows that Maria Claudia Rojas, the newly appointed chair of the ethics committee’s investigatory chamber, was lying when she claimed that Gianni Infantino was not under investigation. The FIFA president was in fact investigated for two serious violations when he fired those in charge of the investigation.

By Pål Ødegård (paalpot75@protonmail.com) and Håvard Melnæs (lucatoni@protonmail.com)

At the congress in Bahrain in May, FIFA president Gianni Infantino single-handedly got rid of Miguel Maduro, the chair of the governance committee, and both Hans-Joachim Eckert and Cornel Borbely, the chairs of the two chambers of the ethics committee.

At a sports law conference this week, Miguel Maduro said: “What happened in Bahrain [was] equivalent to having all heads of independent authorities in a state removed at once.”

This move by Infantino starkly contrasts what he promised when elected new FIFA president on the 26th of February 2016.

The day before the election in Zurich, Infantino sent a letter to all the 209 presidents of the national associations.
“I think we all understand that this Congress is a crossroads moment for FIFA as the world governing body of the world’s number one sport. The decisions taken on Friday will shape football for generations to come and your association has the opportunity to vote to help create a new path based on renewal, prosperity and trust […]

“The reform proposals and the election of FIFA’s next President are defining moments for the sport we all love. It is now or never for FIFA to embrace change and to bring football back to the heart of FIFA […]

“I am a person who keeps his promises, someone with genuine core values and with a proven track record of delivering commercial growth, good governance and credible programmes of investment and development.”

After the arrests of 14 FIFA officials conducted by the FBI and Swiss authorities in May 2015, FIFA was in desperate need of rebuilding its organisation to regain any credibility.

When elected new president of FIFA, Gianni Infantino pledged a new future for world football’s governing body. Since then, his senior vice president Ángel María Villar has been arrested on multiple charges and Infantino himself have been investigated at least three times by the ethics committee for breaching rules and regulations.

Infantino’s African victory
In April this year, Der Spiegel revealed that Gianni Infantino was subject of a preliminary investigation by FIFA’s ethics committee over possible interference in the African football confederation’s (CAF) presidential election. But the first act of Maria Claudia Rojas, the new chair of the investigatory chamber of the ethics committee, was to claim that Infantino was never under any investigation, and added that the ethics committee “would refrain from commenting any further on baseless speculation”. This magazine can now provide documentation that the FIFA president was indeed under a preliminary investigation by the ethics committee.

At the beginning of 2017 the relatively unknown Ahmad Ahmad from Madagascar, a footballing minnow even by Southern African standards, launched his candidacy to challenge Issa Hayatou for the presidency of CAF. Nobody gave him a chance. Not only did going up against the iron-fisted and experienced Cameroonian seem like political suicide, Ahmad was a curious choice as a small, timid player among mostly strong-willed and vocal colleagues within CAF who would benefit from Hayatou’s downfall. Those who have witnessed Ahmad at CAF’s executive committee meetings since 2010 describe him as someone who hardly raises his voice. The Malagasy himself admitted he himself did not come up with the idea of running, but was persuaded to do so by other officials. In other words, he was hand-picked. On the 16th of March he won a landslide victory in the Ethiopian capital of Addis Abeba.
How was this possible?

The party
A closer look at what happened leading up to the election explains it. A group of CAF delegates weren’t pleased with Hayatou’s authoritarian style, and plotted to overthrow him. Another who wasn’t pleased with Hayatou, because he resisted reforms from FIFA and was hard to control, was Gianni Infantino. A collaboration is supposed to have started already during the FIFA congress in Mexico in May 2016, but a meeting in Nigeria the following month seems to have been arranged specifically for this purpose. Among those who attended the meeting were seventeen presidents of national associations who later turned out to be Ahmad’s first outspoken supporters, and FIFA’s secretary general Fatma Samoura.

The involvement of the FIFA president became more apparent, however, when he attended the birthday party of flamboyant Phillip Chiyangwa, president of the Zimbabwean FA, a month before the elections in Ethiopia. The party was another poorly disguised assembly of Ahmad supporters, as video footage from the party showed Chiyangwa chanting that “Hayatou is going down”. Infantino, who initially came to Africa for a summit in South Africa, and and scheduled visiting two other African nations, ended up going to nine in what was a poorly disguised campaign for Ahmad. This prompted CAF’s secretary general Hicham El-Amrani to file a letter of complaint, and insinuated that the presence of Infantino was clearly undue. In the days leading up to the election, FIFA’s review committee, which evaluates the eligibility of candidates, received a torrent of claims from both sides, who looked to eliminate rivals before election day.

Rumours of bribery
In Addis Abeba, where this magazine was present, we saw Infantino active in the corridors through his consigliere Mattias Grafström and FIFA’s head of development for CAF, Veron Mosengo-Omba. The latter is a close friend of Infantino. Mosengo-Omba, known as just Veron, who once had been fired from FIFA for ‘gross incompetence’, was brought back into the organisation by Infantino himself after the Swiss-Italian became FIFA president. CAF had not accredited Veron Mosengo-Omba in Addis Abeba. They accused him of exploiting his power to influence the elections, as he could stop or open the payments of development money to federations. To Josimar, several sources claimed that Veron even rented two hotel rooms to hand out cash bribes in order to secure votes the night before the election.

The links between Ahmad and Infantino goes back to when the current FIFA president campaigned for his own presidency. Upon visiting Madagascar, he not only met Ahmad, who served as minister of the fishery. He also met Fatma Samoura, who was a UN commissioner on the island, and heavily involved in local politics to remedy a collapsed economy.

After the CAF election the ethics committee at FIFA had received enough alarming indications that there had been undue interference from the FIFA administration into a local election, something which violates FIFA’s rules. The Guardian echoed Der Spiegel’s claims in June that Infantino, along with Fatma Samoura, had promised to accelerate development payments to African federations in exchange for voting on Ahmad. The same newspaper reported that several African football presidents had been contacted by the ethics committee to shed light on the events, and that at least one of them had been summoned to Zurich for a hearing with the investigatory chamber.

The email
Josimar can now confirm that this was the case. An email exchange between the ethics committee’s office manager and the president of one the African football associations, shows that a meeting had first been scheduled for the 5th of April. Due to visa problems, the meeting was rescheduled for the 9th of June.

In the end, however, the meeting never happened as events at the FIFA congress in Bahrain in May changed everything. One month before the scheduled meeting, on the 9th of May, the Colombian investigator, Maria Claudia Rojas, was appointed chair of the investigatory chamber of the ethics committee, replacing the fired Cornel Borbely.

Borbely, along with Hans-Joachim Eckert, were only informed of their removal when arriving for the FIFA congress in Bahrain.

The chairman of the investigatory chamber, Cornel Borbély, stated during a hastily organised press conference that ‘investigations into hundreds of ongoing cases would now be stalled’ and that reforming FIFA now ‘had stepped backwards for several years’.

His replacement María Claudia Rojas, an attorney and former president of Colombia’s council of state, who confirmed in an interview with the local newspaper El Tiempo that she had personally talked to Infantino on two occasions before the FIFA congress in Bahrain. And just one month after her appointment she blatantly denied The Guardian’s claims that the FIFA president was under investigation by the ethics committee.

Rojas was apparently quite busy during her first days. Apart from going through all the files, the African delegate summoned for a meeting the 9th of June was told that he didn’t have to come after all. According to both the delegate and sources within the ethics committee, the agenda for the meeting contained the following topics:

  1. Allegations that he had been promised a spot in the FIFA council in exchange for support for Gianni Infantino.
  2. Regarding undue interference in the CAF elections by the FIFA president and secretary general .


Baseless speculations?
This week, Josimar sent two questions to FIFA:

  1. In June, FIFA stated that Maria Claudia Rojas, the new chair of the ethics committee’s investigatory chamber “has confirmed that all files have been handed over to her and that there are no open preliminary or official investigation proceedings involving the Fifa president”.

Has anything changed regarding this statement? Or does this still apply (that there was no investigation into Infantino)?

  1. When asked in June about the basis for the statement that there were no investigations into Infantino, FIFA replied:

“Fifa will refrain from commenting any further on baseless speculation.”

Does FIFA still believe that reports claiming Infantino was under investigation by the ethics committee «was baseless speculation” or has new evidence come to light?

FIFA has not responded to our questions.

Josimar 07/2017

Årets syvende utgave er nå sendt til våre abonnenter. Vi sender bladet fortløpende til alle som bestiller.

Leken som forsvant
Da Norge tapte 6-0 mot Tyskland, ble barneidretten igjen hakkekylling. Talentutvikling, helt ned i de yngste årsklassene, er nå en egen bransje internasjonalt. Den er rå og kynisk. Dersom topping fra ung alder hadde ført til at Norge kunne stille en A-landslagstropp i verdensklasse, er det likevel noe vi ønsker? Av Lars Johnsen

Okkupasjon, lidelse og fotball
På illegale israelske bosettinger på palestinsk område, spiller israelske klubber fotball. Det er er et brudd på FIFAs regelverk. I 2011 sendte det palestinske fotballforbundet en offisiell klage til FIFA. Etter seks års ventetid skal FIFA-styret endelig avgjøre om Israel skal utestenges fra internasjonal fotball. Håvard Melnæs har besøkt Vestbredden.

Med Allahs hånd opp i elitedivisjonen?
Diego Maradona har vendt tilbake til trenergjerningen. Den argentinske legenden har blitt et verktøy for en sjeik med store ambisjoner for Fujairah FC på nivå 2 i De forente arabiske emirater. Diego selv forsøker å finne ut hva det egentlig vil si å være Diego Maradona. Av Morten Glinvad

Grønn på alle områder
«Jeg så på fotballen som et sted vi kunne ta budskapet vårt til et nytt publikum. Fotballverdenen blir sjeldent snakket til om klimaproblemene», mener Dale Vince, eier av League Two-klubben Forest Green Rovers. Klubben har en gjennomført miljøprofil – I en tid da storklubber overøses av oljemilliarder fra Midtøsten. Av Marius Lien.

Den norske klimaklubben
«Odd er også grønn, og grønnere skal den bli». Med en klubbdirektør med bakgrunn fra flere klimaorganisasjoner, går Skiens-klubben i samme retning som Forest Green Rovers. Foreløpig som den eneste i Norge. Marius Lien har intervjuet Odd-direktør Einar Håndlykken.

Rollebytte i spansk talentutvikling
«Det var Barça som vant VM. De hadde bare på seg feil drakter», har Barcelonas tidligere klubbpresident Juan Laporta uttalt. Halvparten av de spanske spillerne som var på banen i VM-finalen i 2010 var utviklet ved Barcelonas akademi. Real Madrid var derimot kjent for å kjøpe og ikke utvikle spillere. Nå er det omvendt, forklarer Thore Haugstad.

Italiensk helt i Moskva
Spartak Moskva var klubben alle russiske supporter lo av. Selv lagets egne supportere ironiserte over klubbens svake resultater som har fulgt laget etter gullperioden på 1990-tallet. 2016/17 var ventet å bli enda en nedtur. Ved en tilfeldighet ble Italieneren Massimo Carrera forfremmet til hovedtrener. Og førte laget til seriegull. Av Michael Yokhin.

Kjærlighet på prøve
I sin aller første kamp for Rosenborg i 1968 ble Erling Næss alvorlig skadet. Ved hjelp av smertestillende sprøyter og piller, ga han alt for trønderne i 11 sesonger. Skadene gjorde ham tilslutt ufør. Da han ba klubben om kompensasjon, ble han møtt med stillhet og iskald juss. Lars Johnsen har møtt Erling Næss.

AS-modellen ingen har vedtatt
2015 vedtok Idrettstinget en prøveordning med nye eierskapsmodeller for idrettslag. Flere toppfotballklubber ønsker å drifte som rene AS., og i høst kan det bli en realitet. Uten at Fotball-Norge har vedtatt eller fått diskutere om det er noe fotballen ønsker. Av Lars Johnsen.

Fra «besviken» og «förbannad» til pur fotballglede
«Jag är inte besviken, jag är förbannad!», sa en leder i Östersund-delegasjonen da Lillehammer ble valgt som vertsby for 1994-OL. Vinter-OL er én ting, fotball er noe annet. Östersunds FK har gått fra 4. divisjon til å kvalifisere seg til europaligaen. Martin Årseth har vært i Östersund for å se nærmere på et fotballeventyr.

På tide å si fra?
NFL-spilleren Colin Kaepernick har satt systemisk rasisme og diskriminering i samfunnet på dagsorden i USA. Samtidig dør en fremmedarbeider annenhver dag i forbindelse med bygging av VM-anlegg i Qatar. Er det på tide at fotballspillere viser et engasjement for menneskerettigheter?, spør Lars Johnsen.
Støtt kritisk og undersøkende journalistikk og bli abonnent på Josimar her.

Football in the shadow of occupation

This coming weekend the FIFA council is set to make a decision regarding the Palestinian FA’s complaint on the Israeli settlement teams. This is our report from the West Bank.

By Håvard Melnæs
Translated by Lars Johnsen
Interpreter Hussein Abu Dweikh
Photos Faiz Abu Rmeleh

“It’s a bit chaotic here today because the president of Israel, Reuven Rivlin, is coming to visit in a few hours. Everybody is running around like rabbits. Me too.”

We’re on the football pitch in Ariel with Shay Bernthal, the head of Ironi Ariel Football Club. The first settlers arrived here in 1978, making Ariel among the oldest Israeli settlements on the West Bank. The West Bank is internationally recognised as part of Palestine, but since the “Six-Day War” in 1967 it has been occupied by Israel. For 50 years the 2,5 million inhabitants of the West Bank have lived under occupied rule. The UN Security Council have repeatedly stated that the settlements are illegal. A fact that has not slowed the Israeli authorities’ expansion policies. More than 550 000 Israelis live on illegal settlements, among them many members of the national assembly Knesset and cabinet ministers. The wall dividing the settlements from Palestinian towns and villages stretches 810 kilometres. When construction work began during the 2000s, the aim was to make sure that as many Israelis as possible lived inside and as many Palestinians as possible would be kept outside the wall. According to the UN, the wall is the main reason for the poverty the Palestinian people suffers.

In 2011, the Palestinian FA (PFA) wrote an official complaint to FIFA demanding the Israeli FA-affiliated clubs cease their activity on occupied Palestinian land. One of the clubs included in the complaint is in Ariel. For years FIFA has avoided taking a position on the matter. But during the FIFA congress in Bahrain in May of this year, FIFA president Gianni Infantino promised a decision would be reached by the FIFA council the last weekend in October. As the number of settlements rises, the amount of Israeli football clubs playing on occupied territory grows.

According to FIFA regulations, a national federation cannot organise activity on the jurisdiction belonging to another federation. The Swedish FA, for instance, cannot set up clubs in Norway and admit the clubs into the Swedish football league pyramid.


“Football is a leisure activity”
“Football has been played here for 30 years. Children and youths from Ariel and the surrounding areas come here to play several times a week. There is no better activity for young people,” Bernthal says with a smile.

He’s a jovial character who works as a real estate adviser, but says he spends more time on football than on work.

“I admit it. I’m crazy about football.”

Bernthal smiles again.

The club fields five teams organised under the auspices of the IFA. Four boys’ teams and the men’s side.

“We have about 250 active players. 40 of them are adults. Football is played here almost daily, but not on Fridays and Saturdays. We are religious people who respect the Sabbath.

“Our ambitions are big and we have two clear goals: Firstly, we want football to be a positive leisure activity for children. Secondly, we want to climb the league pyramid. In time we want to play against the biggest clubs in Israel. I have strong beliefs that we will do that. One of our youth teams played Hapoel Be’er Sheva last year. We lost the match, but it was even and we did very well. It shows that there is not a lack of talent here in Ariel,” he says.

Before this season, which runs from October to May, the aim is promotion. Shay Bernthal has signed players whom he believes will lift the level of the team. It currently plays in the 5th Division, Israeli football’s bottom tier.

“We’ve come close the last three years. This year we will finally make it. Some very good players have arrived at the club. They don’t get a salary, but we help them out with driving expenses and a few other things,” Shay says and smiles again.

He must leave now. He needs to sort out a few things before the presidential visit.

“Come back tomorrow. The place will be buzzing with activity. You can talk to everyone. The players, the kids, their parents. Everybody. But you cannot ask about politics. Football is a leisure activity,” Bernthal says. For the first time during our conversation, the smile goes away.


Trust in God and FIFA
The following evening 40-50 boys aged 8 to 15 are warming up on the pitch in Ariel. The coaches are giving instructions. Shay Bernthal is present. His smile too.

“The first training session of the season for the first team takes place later tonight. Before training I will address the players. We all have to aim for the same thing: promotion. I have big expectations,” he says.

The sun is scorching. We take refuge in the shade of the substitute’s bench.

“Football is by far the most popular sport here in Ariel. We are the biggest sporting club in the town. The club’s budget is 700 000 shekels (approximately 200 000 euro). The town sponsors us with 250 000 shekels. The rest comes from training fees, other sponsors and so on. I am really proud of what we have accomplished here. We have several Israeli Arabs in the team, even a Druze and a black man.”

Ariel just celebrated reaching 20 000 inhabitants, he tells us.

“We have been waiting a long time for this day,” Shay Bernthal says and smiles.

We ask him about the complaint from the Palestinian FA and the possible consequences it will have on Ironi Ariel FC if FIFA were to rule in favour of the PFA.

“This is a desperate measure from the PFA, to mix football and politics. They use football for political gain. They use innocent children. Why do they want our children to suffer, children who only want to have fun in their spare time? If they, in their opinion, have a proper case, they should present it to the UN. We all know of [Palestinian FA president] Jibril Rajoub. He’s a politician, not a football man. He’s not interested in sport. He’s trying to play the hero for his population,” Bernthal says.

What are the consequences if FIFA rules in favour of the PFA?

“It won’t happen.”

Internationally, the settlements are seen as controversial?

“That’s because they do not know the truth. The fact is that 80 per cent of the club are children. The Palestinians are using football to reach their political aim, which is to kick us out.”

Shay Bernthal says his whole family, his wife and three kids, share his love for the game.

“To us, football is life. I watch almost all of Ariel’s matches, including youth matches. I watch teams from other areas too. I watch Barcelona, Real Madrid and all the big tournaments.”

The first team players have started to arrive. Shay Bernthal gets up. He’s about to give his pep talk to the players before the season kicks off. With quick steps he walks towards the dressing room. He turns around.

“If you meet Jibril Rajoub, tell him that he uses football for political gains.”

The smile and Shay Bernthal disappear.

Ariel’s first team captain is Eliko Benayoun. He has played several season in the two top divisions in Israel. If the name rings a bell, you’re not mistaken. His uncle’s name is Yossi, arguably Israel’s best ever player. Eliko says he was born in Ariel 30 years ago and has lived here for most of his life. Except the year he played professionally in Cyprus.

“I am proud to be captain of a team of Christians, Muslims [Israeli Arabs, that is], Druze and blacks. Football does not divide people, it uniteds them,” Benayoun says.

Adjacent to the dressing room, two rusty containers have been placed. They have probably been there since 1978 when the first settlers arrived. The inside walls are grafitti-sprayed with anti-Arab slogans.

«Death to Arabs» is most prominent.

The man with the tooth
Some of those owning land in Ariel live in Salfit, the neighbouring Palestinian town. At the road junction that leads to Salfit, the warning sign is impossible to miss.

This road leads to a Palestinian village. Driving on is dangerous for Israeli citizens.

The road sign is not the work of Palestinians, but of the Israeli army.

We’re in the home of Ahmed al Dimes Shahin. While his wife serves us coffee and biscuits, he tells stories of his youth as an active Communist. The 83 year-old laughs a lot. Whenever he laughs, we get to see he has only one tooth.

The conversation turns to Ariel.

Through several generations and hundreds of years, Ahmed al Dimes Shahin’s family has owned land in what today is known as the illegal settlement of Ariel. He asks his wife to find the maps and documents that prove it. He shows us which areas in Ariel he owns.

“Houses have been built there,” our interpreter Hussein tells him.

“Really? I didn’t know that. I haven’t been there since 1973.”

At first he’s silent when we ask him to tell his story. Then he says:

“In the beginning of the 1970s I got a visit from the head of the armed forces of the area. He said the Israeli army wanted to rent my land. He offered me money. I said no. I was a farmer and told him I did not want to rent out my land,” Shahin says.

Two, three months later the first containers and caravans with Israeli settlers arrived. They came without a permit, but with military protection.

The Palestinian name for Ariel is Wad Haja. The Palestinians lived in Salfit, but used the land for livestock and to farm vegetables, grain and fruit.

“When the first settlers arrived, I went I out there. I tried to visit the land I own, but the soldiers stopped me. Settlers with guns stood behind the soldiers. I was told to stay away as this now was military territory. I was ordered not to come back. If I had any trouble with the decision, I was told to contact the army’s headquarters for the West Bank in Nablus.

“I went there, but once again I was told the land now was in the possession of the army. In the meantime, the settlers, with help from the soldiers, had started building fences. I couldn’t access my land”, the 83 year-old Palestinian says.

He asks for a break. He doesn’t like to speak about this, he says. It evokes too many bad memories.

“I have never been to Ariel. I am not welcome there. Even though I own land there,” Ahmed al Dimes Shahin says.

What’s your view on the settlers?

“The colonists are our enemies. They occupy our lands, our homes. They ruin our lives. I am fifth, sixth or seventh generation farmer. The soil is part of me. I start crying every time I think of what has been stolen from me. The land is my blood, my life. It’s as if a part of me is gone.”

40 acres of land in Ariel are his. Half of it consists of housing. The other half has become desert.

Ahmed al Dimes Shahin gets up. Two men have come to visit. One of them is named Khaled Ameen Maali.


Those who come knocking at night
He has spent most of his adult life researching the Israeli settlements. Most of the information he finds, the settlers have published themselves. Often on their own websites. Khaled Ameen Maali translates them from Hebrew to Arabic and spreads the information, usually through Facebook. Over the years he has become a kind of expert on settlements. We ask about life in Salfit. He says it’s good and difficult at the same time. We want him to explain.

“Where should I start?,” he asks.

“We have virtually no freedom of movement. For example, I cannot travel to East Jerusalem. Only Palestinian men over the age of 65 can travel there. Travelling on the West Bank is a constant problem, regardless of where I’m going. We’re being harassed by the police and soldiers. You go in and out of checkpoints, where soldiers do whatever they can to make it as miserable as possible for us. They’re ruining our lives on a daily basis.

“In Salfit, like most of the Palestinian villages on the West Bank, night raids are frequent. Soldiers come at night. It happens every year, every month, every week. Some weeks they come several nights in a row. Sometimes they come to arrest someone. Other times they come to deliver a message or simply to bother us. To demonstrate power and create fear. Many have trouble sleeping. Is it our turn to be granted a ‘visit’ tonight?”

On 8 November last year the soldiers knocked on the door of Khaled Maali and his family.

“It was two o’clock in the morning when my wife, children and I were awoken by loud banging on the door,” he tells us.

When he opened the door, he saw between eight and ten military jeeps. Each carrying four or five heavily armed soldiers. Five soldiers pushed Khaleed aside and made their way into the house. They confiscated his phone and computer. One of his hard drives contained information from almost 20 years of research.

“The soldiers had camouflage-painted their faces. My four children were scared to death. My eight year-old daughter starts to cry every time she sees soldiers. She thinks they’ve come to take her daddy away. That is the result of the occupation.”

Khaled Ameen Maali was arrested, jailed and handed a fine of 2000 dollars.

On the fourth day of his imprisonment he was taken to a judge in Jerusalem. The army did not have grounds to make the arrest, the judge ruled.

But he needed to pay the fine before he could be released. His wife had to borrow money from an acquaintance in Salfit. After eight days he was a free man.

He didn’t get back the computer containing 20 years of research material.

“They told me to stop publishing information about the colonists. It didn’t help that I explained to them that the information came from the settlements’ own homepages. ‘If you behave in the future, do not post information about the settlements and are a good boy, one day you will get your computer back’, was their answer.”

Khaled Ameen Maali is still waiting. He knows he’s waiting in vain.

Suddenly he asks a question.

“Do you own a home in Norway?”

Yes.

“What would you have done if I had come to take over your house? Would you be OK with it? Would you throw stones at me? Shoot me? All we demand is justice. We will never give up. Not before Israel tears down the settlements, every single one of them. Palestinians have not come here to kill. We have always been here. It’s the Israelis, who have arrived from all over the world, who come here to kill us. We want peace, Israel wants conflict.

“We’re tired of suffering. We hate war. We’re tired of being second-class citizens in the so called ‘democratic’’ State of Israel. Which other democracy sends dozens of soldiers to your house to arrest people in the middle of the night? Is it because I have done something illegal? No. All I have done is to collect information – information the settlers themselves have made public. Is this a crime in a democracy?

Am I the criminal here. No, it’s the Israelis who have stolen my computer, my phone and my money. And this is nothing new. Israeli soldiers have been doing this all my life,” the 39 year-old says.

Khaled Ameen Maali was a teenager when he first witnessed a night raid. The Israelis knocked on his mother’s door.

“My mother refused to let the soldiers in. She wanted to protect us children. Using the gunstock, one soldier hit her hard in the stomach. She passed out. Eventually we woke up the neighbours, who took her to hospital. The doctor said her kidneys had been severely damaged. She never recovered. Her health deteriorated quickly and she died within a year from the injuries.”

He changes the subject.

“Did you know the Israelis steal our water and send their sewage in return?”

We thank our host Ahmed al Dimes Shahin and travel on with Khaled Ameen Maali as guide. Ten minutes later we are down in the valley. Being the West Bank, it is surprisingly lush and humid. We spot a few rusty containers some distance away. They serve as homes for Bedouin families.

“Come here!”

Khaled Ameen Maali holds his nose. A small river runs through the valley. The “water” is brown. It stinks. It is sewage.

“Underneath most of the West Bank, you’ll find large water reservoirs. The Israelis steal our water. The consequences are that we, who own the land, must ration our water. Especially during the summer, in the hottest periods, we suffer from water shortages. Sometimes we don’t have access to water at all. They steal our water, and what do they send back to us? Sewage.

“This is my life’s calling: To inform the people. And I will never quit.”

The wall
We have driven several kilometres along the omnipresent wall that separates the Jewish settlements and Palestinian villages on the West Bank. We are trying to find the settlement Oranit, where the football club Hapoel Oranit is located. Hapoel Oranit is another of the clubs included in the Palestinian FA’s complaint to FIFA. The much-hated and equally much-loved wall divides three close towns. Oranit was established in 1983. Around 8000 people live there. The settlement is infamous for being home to some of the most extreme and most fanatic Jewish colonists.

A few hundred metres west of the checkpoint that marks the entrance to Oranit, lies Kafr Qasim. It’s a town with an Israeli Arab majority. A few hundred metres to the east, we find Azun Atma – the Palestinian village behind the wall. We drive to the entrance and see two young Palestinian men being stopped and held by the Israeli soldiers. The two youths are probably on Israeli occupied territory without the necessary permits. The soldiers take them away.

We walk over to the wall. It’s six metres in height. Massive concrete, barbed wire and surveillance cameras. The construction dominates the landscape.

Only Palestinians who work in Oranit or Kafr Qasm who possess the right permits are allowed through. The brothers Ahmad, 14, Mustafa, 13, and Yosef, 10, walk towards the gate. According to a sign, the gates are open between 07:00 and 07:30, from 12:30 to 13.00 and from 18:00 to 18:30. If you live in Azun Atma, you have to make sure you show up at these times. If you’re running late, you will not be let in or out. The brothers work on land owned by their family between Oranit and Kfar Qasm and have finished work for the day. They’re returning home. It is 12:30.

More than ten minutes later a jeep with four young and heavily armed Israeli soldiers arrives. We’re told to back away when they’re about to open the gate.

“It’s often trouble here,” a soldier says.

It’s 12:49 and the brothers can walk through.

A woman’s sorrow
Close to the Oranit checkpoint there’s a field where vegetables grow. Insherah Yahea watches over her crops. She grows aubergines and cherry tomatoes. Until the war in 1967 this area was part of Jordan. 30 acres in Oranit belongs to 61 year-old Insherah Yahea, her brother and their families.

“We’ve used this land to grow vegetables and grain for generations. I remember working our fields in Oranit as a girl. Now I haven’t been there since 1983, when the settlers arrived.”

“For years we fought for access to our lands. We’ve had lawyers working for us, we’ve written to all the responsible authorities. The official explanation is that the area has been confiscated by the Israeli army – for military reasons. During the 1980s Oranit grew into the town it is today”, Insherah Yahea says.

In 2007, she was told her land, where once all sorts of vegetables had grown, had been destroyed by the town administration in Oranit. They  said there were snakes there and the snakes were a threat to the children.

When you worked there in your youth, were snakes a problem?

“You have to remember that this isn’t the reason. It’s just something they say. I never saw a snake when I worked those fields.

“When I first heard, I started crying. The tears just wouldn’t stop.I couldn’t believe it. Who wants to destroy perfectly farmable land, cultivated through generations? I almost had a heart attack. I was that upset.”

A car approaches where we’re sitting. Three men step out of the car. They talk with Insherah Yahea for a few minutes. She remains silent throughout. She strolls into the caravan and disappears out of our sight. One of the men, who presents himself as her nephew, comes over to us to explain.

“She’s afraid. She’s worried there will be consequences for talking to you.”

What is she afraid of?

“The Israelis and what they might do.”

“They are our enemies”
The soldier guarding the checkpoint entrance to Oranit lets us through after checking our identification papers. Just like everywhere else in the West Bank, the difference between the illegal Jewish settlements and the Palestinian villages is huge. In Oranit, the inhabitants can enjoy indoor and outdoor swimming pools, a basketball court, tennis courts, a spa and football pitch. The football pitch is located on what used to be farmed land that still belongs to Palestinians, according to Insherah Yahea.

We have tried to get hold of the chairman of the football club – to no avail. Instead we decide to visit the town’s administration to hear if they might help us. Inside the administration’s building, we explain the purpose of our visit to a woman.

“Just a moment. I will find the number for you”, she says.

She disappears, but returns after a short while with a note in her hand. As she’s about to hand it to us, a man with a loud voice asks:

“Who are you and what are you doing here?”

A tall and well-built man approaches me and my photographer. I explain who we are and what we are doing here.

He turns to the woman and says in Hebrew:

“You shall not help them. They are our enemies.”

I ask the man who he is and what the problem might be.

“Who I am? You ask me who I am? You come to my home and ask me who I am?”

He’s angry. From out of nowhere another man appears. In his belt he has a revolver. The armed man looks at us with a grin.

The tall man shouts to the other people working in the town’s administration.

“No-one shall talk to these people. They are against us, they are our enemies,” he repeats in Hebrew.

The situation has turned tense. We decide to leave. Outside the building we do an internet search. A man named Shlomi Langer is the mayor of Oranit. We’re about to call him when our next search reveals that Shlomi Langer is identical to the man who minutes earlier described us as “enemies”. Later we find out the very same Shlomi Langer for 30 years worked for Shin Bet, the brutal Israeli security service who has tortured and murdered Palestinians for decades. In Israel, they say, Shin Bet is above the law.

In the desert
It’s a sweltering hot day in the Judea Desert. As we park along the motorway, the thermometer shows 44 degrees. We’re close to Ma’ale Adumim, one of the biggest settlements on the West Bank. We’re about to visit the Bedouin community in the village Khan al-Amar. A few weeks previously, Israeli prime minister Benjamin Netanyahu visited the area. He assured the Jewish settlers that the Bedouins would be chased away. The goal is, Netanyahu said, to incorporate Ma’ale Adumim and the other settlements nearby into the new Greater Jerusalem.

It means that the Bedouins here is forced to find a different place to live. Many Bedouin families have already moved (been forced to move, that is) to other areas. 20 years ago the village held 1600 goats and 28 camels. Today the herd consist of 250 goats and no camels.

To meet the Bedouins, we have to cross the heavily trafficked motorway. The small village consists of 40-50 caravans and containers. Sand and stone define the landscape. About 500 Bedouins live here, young and old, in severe poverty and under constant surveillance.

Israel denies the Bedouins electricity and water. They want them gone and are prepared to use any means.

The Bedouin leader Eid Abu Khamis welcomes us with coffee in his tent. The area was under Jordanian jurisdiction until 1967, he tells us. The Bedouins lived in freedom and off their livestock. A few years after the war, the Israeli army arrived and said this was now military territory. They were told to leave. The Bedouins refuse to do so. But at a high cost.

“The soldiers have become more aggressive in recent years. They harass us night after night. They shoot towards our tents and caravans while we and our children are asleep. They even fire using tanks. We confront them: Why are you shooting at us? There are children here!

“They answered that they were doing target practice,” Abu Khamis says.

The Bedouin community spread into smaller groups through the Jordan Valley numbers 7000 people. They have lived here for generations. 52 year-old Eid Abu Khamis was born here in Khan al-Amar. In 1977 the army decided they would pass on the land to Jewish settlers. One night, not long after, the first ones arrived.

Built with car tyres
Back in 1991 the Bedouins applied to the Israelis to build a school. The application was denied. Then they asked if Israeli authorities could provide them with a bus to take the children to the nearest Palestinian school. Another rejection.

Because Israel sees the Bedouins as living on military land, the law does not allow them to build anything that can resemble a proper building. No concrete, no walls. With economic contributions from various sources, they started building a school in 2009. After 30 days, the school, which today has 170 pupils, opened.

“It’s built using car tyres, mud and clay,” Abu Khamis says with a smile. “The law says nothing about buildings made from car tyres.“

The settlers of Ma’ale Adumim were furious when they discovered the school. Soldiers arrived and threatened to tear it down. But because international organisations, like the EU, had contributed economically, the Israeli authorities had second thoughts about destroying it. It could mean unwanted international attention.

Israelis of the nearby settlements have tried to take matters into their own hands. Several times they have snuck into the camp at night and tried to set fire to the school. They want the Bedouins gone, by any means necessary. Almost every night since 2009, parents have taken turns guarding the school at night.

“In practice, we live under apartheid. If anyone falls ill, the ambulances needs special permissions to come here. To get the permits they need can take days, even weeks. Often it’s too late,” Abu Khamis says.

Several organisations want to help the Bedouins.

“This spring an Italian organisation sent us three caravans. The following night they were vandalised beyond recognition by the settlers. A Dutch organisation provided the school with solar panels. The day after they went up, the soldiers came and took them down.”

How can it be that they steal things straight after you’ve received them?

“They monitor us,” Abu Khamis says and points to the sky.

“Using drones.”

What does the future hold for you?

“They take away anything we have. We have nothing to live from. Our survival depends on help from the outside.”

A shopping centre and a disappearing ball
The most popular after-school in Khan al-Amar is football. On the flattest plateau in the valley, roughly one kilometre from the camp, the children play football. An American woman who visited the Bedouins in 2015 have since provided them with kits, balls and goals. The goals don’t last long.

“As soon as new goals are in place, the settlers come with machine guns and pistols. Usually, they fire a few shots into the air, to scare the players away. They cut the nets, and kick the posts until they break. They play loud music, drink alcohol, smoke hashish and party through the night. It has happened so many times we’ve lost count,” Abu Khamis says.

50 boys and men ranging from 8 to 25 in age play football. Once a week they get to train on an artificial grass pitch in Jericho, 20 kilometres away.

Josimar will watch them train later. But first we visit Ma’ale Adumim.

As usual, we must show our identification papers to the military personnel at the checkpoint before we’re let in. According to the last count, there are over 300 checkpoints with armed guards on the West Bank.

Ma’ale Adumim is a Jewish settlement with almost 40 000 inhabitants. At the same time as the number of settlers rose dramatically during the 1980s, 1000 members of the Jahalin tribe of Bedouins were forced out.

This is now an “all mod cons” community. A huge shopping centre is the heart of the settlement, with cafés, shops and fast food outlets.

Eyebrows were raised when McDonald’s in 2013 rejected the opportunity to open restaurants on occupied territory. The settlements then accused McDonald’s of anti-Israeli propaganda. You won’t get a Big Mac here in Ma’ale Adumim, but Pizza Hut and other, local fast food chains have opened restaurants in the settlement. The sporting goods store sell brands like Nike and Adidas.

The town’s administration is located in the adjacent building. Several attempts to get hold of the chairman of the local football club, Beitar Ma’ale Adumim, have not yielded any results. Still, we’re hoping for a warmer welcome than we received in Oranit.

But we don’t even get a foot inside the door. A firm security guard tells us we won’t get in without an appointment. We try to explain the reason for why we’re here. Again, in vain.

We drive back to the Bedouins of Khan al-Amar.

We follow eight boys onto the plateau, surrounded by deep valleys, that function as playing surface. Some wear football boots, others wear trainers, one is barefoot.

For goalposts they use rocks. The boys play four a side. After five minutes they take an unwanted break: One of the boys shoots towards goal. It’s not hard, but the uneven playing surface makes the ball gain speed. It doesn’t rest until it finds the bottom of the valley, several hundred metres away. The barefoot boy runs to fetch the ball.

He returns after ten minutes with the ball under his arm. The match can continue. The boys are enjoying themselves, but controlling the ball on sand, gravel and rocks is not easy. When the training session ends, I ask them who the best player in the world is.

“Messi!,” some of them shouts.

“Cristiano,” respond a few of the others.

“I am,” Ahmed, the barefoot boy, says and laughs.


Trust in the FIFA family
The Palestinian national men’s team is on its way to Bhutan to play an Asian Cup qualifier while we’re headed towards the city Al-Ram where the PFA’s offices are located besides the national team’s home ground, the Faisal Al-Husseini International Stadium. We have an appointment with PFA president Jibril Rajoub. He has lived an illustrious life. Before he became PFA president, he was, among other things, head of Yassir Arafat’s security forces on the West Bank. He was only 15 the first time he was arrested by Shin Bet.

We’re approaching Al-Ram, driving parallel to the wall dividing Palestinians and Israelis. On the other side of the six-metre high wall with barbed wire, sits the home of the Palestinian FA. Everyone travelling to Al-Ram must go through the checkpoint Kalandia, one of the biggest and most-feared on the West Bank. We are early. The driver knows from experience that you could be here for hours. We’re lucky, the traffic is less heavy this morning than usual.

Photographs adorn the walls of the PFA offices. Several of them are of Jibril Rajoub with Sepp Blatter, and Rajoub with Michel Platini.

His office is big, the sofa almost swallows you.

“I hope the FIFA council will reach the right conclusion. Organising football outside one’s own jurisdiction without permission is a breach of FIFA regulations. What do we need regulations for, if they’re not adhered to? And the colonist clubs are in violation of UN’s human rights code. FIFA has asked the UN to verify, and the UN has confirmed it, that these clubs play on Palestinian territory,” Rajoub says.

Do you believe they will reach a judgment after stalling for years?

“The repeated postponements is not fair play. It has been tough for us, but it’s better to have a right decision late than no decision at all. The Israelis should of course be permitted to play as much football as they want, but they have to do so within their borders. But as we’ve come to know, the Israelis continue being the playground bully, and insist on organising football also outside their borders.”

FIFA is renowned for not following their own regulations. What makes you so sure they will do that in this instance?

“I can’t say FIFA doesn’t play by their own rules. I have trust in the FIFA family and I trust the rules will be upheld. I know the majority of the member nations supports us.”

The PFA is a member of the Asian Football Confederation (AFC). Israel is a member of UEFA. How does the AFC view the Palestinian complaint?

“It’s just about consensus for our cause, something the last AFC congress showed.

“Listen: Israel uses any means. Prior to the FIFA congress in Bahrain in May, Netanyahu called Infantino. During the 40 minute-long conversation he is believed to have persuaded Infantino to postpone the decision. The Israelis fear that a negative FIFA decision will have political repercussions. The diplomatic corps was sent to work. The ambassadors were told to contact the presidents of the football associations in the country they were stationed to tell the Israeli side of the story,” Rajoub claims.

“Netanyahu told Infantino he would present FIFA with an alternative, but he has not done so. It’s just an attempt to stall, so they can go on like before: by being the bully in the playground.”

A secretary walks in and pours coffee. Rajoub is passionate:

“I cannot believe the Israeli FA continues down their fascist path, why can’t they just comply with the regulations, like everyone else? Instead they follow the braindead policies of Netanyahu. To me that’s unfathomable.”

The recommendations
Rajoubs takes a zip of his coffee.

“Europeans struggle with their conscience after the Holocaust. But there are limits to how long Israel can use the Holocaust as an excuse all the while they’re discriminating against Palestinians,” he says.

Two years ago, FIFA set up a task force to investigate the Palestinian complaint. The committee, chaired by the South African Tokyo Sexwale, have come up with three options:

  1. Status quo
  2. Israel is given a yellow card. If the settlement clubs do not cease operations within six months, Israel will be suspended from international football
  3. Continue talksJosimar’s sources say Sexwale and the committee has recommended option number two to the FIFA president. A decision is scheduled for the FIFA council meeting in Kolkata, India by the end of this week.


What if FIFA postpones a decision again?

“We have to wait and see, but I have high expectations that they will make the right decision. You must remember that international law means nothing to Israel. They don’t care about the UN, or FIFA, or international codes. They do exactly what the want – no respect or considerations for others. I believe it is a question of time…and the time has arrived.”

Shay Bernthal, chairman of Ironi Ariel FC, told me to say that you are using football for political gains?

“I believe…”

Rajoub goes quiet for a moment.

“First of all: he is a terrorist. He lives on land which, according to international law, does not belong to him. According to the international criminal court, the settlements are war crimes. What can you expect such a man to say? As I said: I recognise the State of Israel and its FA to organise football activity. But they have to be in line with international regulations. These religious zealots, with their guns and their fascist, racist and imperialistic worldview cannot go on like before. Every national football association in the world have to play by the international rulebook. Israel doesn’t care. But what else can you expect from a country who every day makes life a misery for millions of people?

“This decision should be an open goal.”

Epilogue
We drive through Hebron, where Hamas, the Palestinian resistance movement (or, as classified by some, like the US and Israel, terrorist organisation) has strong support. Palestinian flags fly next to Hamas flags.

Traffic is out of control, like in the of other Palestinian towns we have visited. There’s only one rule, that there are no rules.

We’re about to visit the town Kiryat Arba, infamous for housing some of the most fanatic and violent settlers. Kiryat Arba also have a football club. We hope to talk to someone at the club.

The soldier at the checkpoint controls our papers. He asks where we’re headed. We tell him we want to talk to the head of the football club, and maybe someone in the town’s administration.

“Sorry. Without an appointment, I can’t let you through,” the soldier explains.

Can we not just have a look at the football ground?

“Usually that wouldn’t be a problem, but today nobody without an appointment gets in. There’s an army rehearsal going on.”

Can’t we just take a quick photo of the pitch?

“Sorry. The pitch is full of tanks and armoured vehicles”, the soldier says and smiles.