Man on a mission

A lack of respect is the first thing every African coach needs to learn to live with.

Text Sasa Ibrulj

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Vipps: 84433

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

When in 2015 Aliou Cisse decided to take the job of managing Les Lions de la Teranga he was well aware of what is ahead of him. Since the expansion of the World Cup in 1998 when African continent got five spots at the final tournament for the first time, only nine coaches – including Cisse and Nail Maaloul this year – had a chance to manage their own country at the biggest stage. In 2013 when the late Stephen Keshi was giving his celebratory speech after winning the African Cup of Nations with Nigeria the journalists were already getting texts that he is going to be sacked. At last year’s African Cup of Nations, only four out of 16 coaches were African.

But, Aliou Cisse never cared about people that doubt.

When Senegal qualified for their first World Cup in 2002 he was one of the key players, commanding the midfield. They lost only once and conceded only two goals in one of the most difficult qualifying groups ever containing Morocco, Egypt and Algeria. Still, the team was never considered to be a serious opponent in the group with France, Uruguay, and Denmark. The opening match against the French was historic – Papa Diop scored the decisive goal, but captain Cisse was the one who bossed the park. Steve Bruce went crazy, could not resist to bring him to Birmingham. ”The boy dominated Patrick Viera. Viera. The best midfielder in the world. I had to buy him, the same day”.

Against all the odds that Senegalese team reached the World Cup quarterfinal, knocking out Sweden on its way to the Turkey match, which they lost in the extra time. It was supposed to be the new era of Senegalese football, but the cart went downhill. They did not qualify for 2006 World Cup but also failed to get out of the group stage in 2008 African Cup of Nations. In 2010 and 2013 they even missed the tournament, decaying to the lower echelons of African football. Until they appointed Cisse. He surrounded himself with familiar faces – his goalkeeping coach is Tony Sylva; his assistant is Omar Daf; the team coordinator is Lamine Diatta. All of them were important members of 2002 World Cup side and football men with a winning mentality.

That proved to be right as soon as he sat on the bench. In 28 matches under his guidance, Senegal lost only three times, including two losses in friendlies. His side conceded only three times in 10 matches between 2015 and 2017, failing to advance to the AFCON semi-finals after losing to Cameroon on penalties. In the qualifiers Senegal was unbeaten in all eight matches, leaving Burkina Faso five points behind. Cisse’s side looked disciplined, well organised and pragmatic enough for every opposition, producing the result that Senegal failed to do for sixteen years.

But that was not enough.

Despite their second best result in the history of the country, Aliou Cisse was heavily criticised since his appointment. The media and the fans have dubbed his style as dull and boring, accusing him of failure to maximise the potential of the squad. All the limitations were completely ignored and he was blamed of being too pragmatic, something he never wanted to apologize for.

Cisse prefers a system with four at the back, high and aggressive press, but in the last friendlies before the World Cup he did try different formations, including 3-4-3 and 5-3-2. That resulted in problems – they failed to win against Uzbekistan (1-1), Bosnia and Herzegovina (0-0) and Luxembourg (0-0), while they lost to Croatia (2-1). This left his critics with a chance to be even more loud – this Senegal side was given a warm, but pessimistic sendoff.

Poland is the biggest test Aliou Cisse has ever had as the manager, but his goal is to get in to the knockout stage, no matter how. He does not care about all the critics, bad mouth and discussion about bad football. The only thing that matters to him is winning points and advancing to the next round. Making history, as one of the rare African coaches who made it.

He does not care about the lack of respect. He learned to live with it.

Tite: Møt Brasils landslagssjef

På klubbnivå har Tite har vunnet alt som er å vinne. Nå er han i gang med den aller største utfordringen: Å ta det brasilianske landslaget tilbake til gamle høyder.

Tekst Marius Lien

 

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Vipps: 84433

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

I juni 2001 møttes Grêmio og Corinthians i finalen i den brasilianske cupen. Corinthians var i god form. I 1999 vant de ligaen, året etter VM for klubblag. Men i denne kampen hadde de ingen sjanse. Grêmio feide dem av banen. På vinnerlagets benk satt en 40 år gammel trener og smilte: Adenor Leonardo Bacchi, bedre kjent som Tite. Grêmio var det første topplaget han noen gang trente, og han kunne løfte pokalen bare fem måneder etter at han tok over.

Året før hadde han ledet det lille laget Caixas til seier i delstatsmesterskapet i Rio Grande do Sul, etter å ha slått samme Grêmio (med Ronaldinho på laget) i finalen. Det var i Caixas han tilbrakte mesteparten av karrieren som spiller. Den foregikk stort sett i andre og tredje divisjon, bortsett fra i noen få snes kamper for Portuguesa i toppserien midt på 1980-tallet. Men etter trenerkarrierene til José Mourinho og André Villas-Boas, er det ikke lenger noen som mener at en fortid som toppspiller er essensielt for å gjøre det bra som manager. Tite er nok et bevis for dette.

Fotballforskeren
Etter finalen mot Corinthians skrev den høyt respekterte Tostão – lege og gullvinner med landslaget i VM 1970 – i sin faste spalte i avisa Folha do São Paulo at Tite burde skyves inn i landslagets trenerstab. Så snart som mulig. Tostão mente å se en klar påvirkning fra samtidens argentinske landslag i Grêmios spill: En 3-4-3-formasjon, skyhøyt press, ekstremt tempo. Det var Marcelo Bielsa som trente Argentina på denne tiden. Senere skulle han bli en av verdens mest innflytelsesrike fotballtenkerne på 2000-tallet.

I Brasil er det ingen selvfølge å hente inspirasjon fra argentinsk fotball. Det finnes til enhver tid sterke konservative krefter i sambalandet, som mener alle løsninger og ideer til fornyelse er å finne innenfor Brasils grenser, og bare der. Tite har alltid operert på annet vis. Han har vært åpen for nye trender, og har aktivt oppsøkt ulike lag og trenere i Latin-Amerika og Europa, for å skaffe seg så bredt kunnskapsgrunnlag som mulig.

Det skulle gå 15 år fra cupfinaleseieren til Tite ble landslagssjef. I mellomtiden vant Brasil ett VM-gull (2002) med Luiz Felipe Scolari på trenerbenken. Scolari sluttet etter gullet, og ble først etterfulgt av Carlos Alberto Parreira, senere Dunga og Mano Menezes. Tre konservative trenere, og ingen av dem hadde suksess på landslaget, til tross for at dette var perioder der superstjerner som Kaká og Ronaldinho var på toppen av sine karrierer.

Så fikk Scolari jobben tilbake – og tapte 1-7 for Tyskland i VM 2014. På dette tidspunktet var alle enige om at brasiliansk fotball trengte ny kurs. For å stake ut denne nye kursen ansatte de Dunga. Mannen som allerede hadde mislykkes i VM i 2010, som er kjent for å være sta, egenrådig og konservativ, og som på 1990-tallet var kjent som selve personifiseringen av det brasilianerne kaller «futebol dos resultados». En defensiv spillestil der hovedpoenget er å ødelegge motstanderens angrep.

Cowboyfotball
Både Dunga, Mano Menezes og Luiz Felipe Scolari kommer fra Rio Grande do Sul, Brasils sørligste delstat. Et område med mange tyske innvandrere og sterk påvirkning fra Tyskland. I tillegg assosieres delstaten med en bondekultur som også finnes i Argentina og Uruguay. Beboerne kalles gaúchos, på godt norsk: cowboyer. Ordet har flere betydninger, og henviser blant annet til en egen sørbrasiliansk, nordargentinsk kultur. I fotballsammenheng er Rio Grande do Sul kjent for å fostre defensive lag og trenere. Men det finnes unntak.

«I fotballen tror jeg ikke på gaúchoskolen, jeg tror på den brasilianske skolen. Det er distinkte forskjeller. En av dem fokuserer på ballbesittelse og trekantspill, den andre på fysisk kontakt og lange baller. Jeg følger den første, i tradisjonen etter Telê Santana», sa Tite en gang, i et intervju med Veja.

Santana trente Brasils landslag på 1980-tallet, da spillere som Zico og Sócrates dominerte, og gjorde laget populært over hele verden på grunn av den offensive stilen. Santana vant ingenting som landslagstrener. Men som klubbtrener vant han alt. Det samme har Tite gjort, og klubben hans er Corinthians, en av landets aller største.

Verdensmester for klubblag
I Brasil er presset på trenerne ekstremt. Det er ikke uvanlig at Serie A-klubber rekker å sparke tre trenere i løpet av en sesong. Både fans og klubbstyrer er usunt utålmodige. Det er dermed umulig for managerne å få etablert et ordentlig lag og en egen spillestil. Det har ikke blitt lettere de siste årene, nå som pengesekker fra både Europa, Midtøsten og Kina gjør at ungguttene forsvinner ut av landet i rekordhøy hastighet.

Corinthians er kjent for å ha den kanskje aller mest kravstore fansen. Med jevne mellomrom invaderer fansen treningsfeltet, hvor de kan finne på å gå til fysisk angrep på spillere som ikke bidrar tilfredsstillende. En rekke framstående politikere heier på Corinthians, og de går ikke av veien for å blande seg inn i laguttak og klubbdrift. Tidligere president Lula var en av dem, og da Corinthians fikk en helt ny stadion før VM i 2014, var det etter tvilsomme politiske manøvre av Lula. I år skal det for eksempel åpnes en egen kirkegård for Corinthians-supportere, med plass til 70 000 Corinthians-elskende lik. Prest, alter og relikvier skal alle være dekket av klubbfargene.

Tite har trent Corinthians i tre perioder: 2004-05, 2010-13 og 2015-2016. Dette er en bragd i seg selv, nesten ingen klubbmanagere i Brasil får sitte så lenge. De to siste oppholdene kunne dessuten vært slått sammen til en. Tite ønsket selv å ta et par års pause etter 2013-sesongen. Med Corinthians har han vunnet Copa Libertadores og VM for klubblag, samt to seriegull og ett delstatsmesterskap i São Paulo.

Ydmyk
Når vi skriver høsten 2016 har Tite blitt 55 år. Nylig uttalte han at han fortsatt ikke er i nærheten av å være utlært som trener. Han er fortsatt i den formative perioden. Uttalelsen illustrerer Tites ydmyke holdning. I 2014, da han hadde sitt selvpålagte sabbatsår fra Corinthians, tilbrakte han mye tid i Europa. Foruten å se verdens beste lag i aksjon, hospiterte han på treningsfeltene til Arsenal og Real Madrid. Med årene har han blitt mer pragmatisk anlagt enn idolet Telê Santana noen gang var. Han har uttalt at Carlo Ancelotti er et annet forbilde – «han er en krysning mellom Pep Guardiola og José Mourinho, med aggressivitet og kreativitet i angrep og sterke markeringer i forsvar». Corinthians har i den brasilianske ligaen vist at de kan være gjerrige, samtidig har de tidvis spilt spektakulær angrepsfotball.

Hans kanskje største styrke er å bygge lag med solid ryggrad hele veien. Ingen spillere er selvskrevne, og alle reservene forventes å fylle skoene til den de tar plassen til i elleveren. Tite snakker alltid ned sin egen betydning, men legger samtidig aldri skylda på spillerne om det går galt, noe mange mente forgjengeren Dunga gjorde: Keeper Jefferson og midtstopper Thiago Silva ble i tur og orden ekskludert fra landslaget etter tap. Ingen av dem hadde gjort virkelige tabber, men et par valg hadde vært diskutable, og dermed signaliserte Dunga hvor skylden lå ved å sette dem på sidelinjen.

Tite fikk jobben i juni, og på dette tidspunktet lå Brasil på det pressen kalte en «ydmykende» sjetteplass i VM-kvalifiseringen. I august skulle de første kampene finne sted, og etter å ha presentert den første troppen begynte Tite med en gang å bruke det telefoniske hjelpemiddelet WhatsApp for å massere inn den nye taktikken. Som forventet brukte han et 4-1-4-1-system – ikke lenger den hyperoffensive Bielsa-formasjonen – som Corinthians hadde spilt de siste årene.

Marcelo og Dani Alves fikk hver sin backplass – begge var blant de største skyteskivene etter 2014-VM og 1–7. Marcelo var ute i kulden helt til Tite hentet han inn igjen. Det samme var Paulinho, tidligere Tite-elev i Corinthains og enda en megasyndebukk i 2014. I likhet med Marcelo var Paulinho i startelleveren i begge kampene. Først i den defensive midtbanerollen, deretter i en av de offensive rollene. Neymar ble plassert ute på venstre kant. Gabriel Jesus, Palmeiras-spilleren som er underveis til Manchester City, var spydspiss. Det fungerte makeløst. Brasil vant 3-0 og 2-1, og hoppet fra sjette- til andreplass på tabellen. «Tite har litt av den taktiske europeiske stilen, men gjør det på brasiliansk manér», uttalte Marcelo etter kampen.

Mens dette bladet går i trykken, venter Bolivia hjemme og Venezuela borte, på papiret overkommelige motstandere. I november møter Tite Argentina for første gang.

Da FBIs agenter raidet hotellene i Zürich under FIFA-kongressen i fjor, og dro i gang de store korrupsjonsetterforskerne, satte den brasilianske fotballpresidenten Marco Polo Del Nero seg i en taxi og dro til flyplassen. Han fløy hjem – en manøver mange anså som en ren flukt. Del Nero ble offisielt anklaget i FIFA-gate i desember 2015, mens forgjengeren José Maria Marin er arrestert. Både Dunga og Scolari ble regnet for å være i fotballpolitisk kompaniskap med Marin og Del Nero. Tite var på sin side en av 130 spillere og trenere som ved utgangen av 2015 signerte en erklæring som krevde Del Neros avgang.

Prosjektet ble ledet av frittalende fotballfolk som Alex de Souza (tidligere Fenerbahçe, Cruzeiro, Palmeiras) og Sócrates’ bror Raí (tidligere São Paulo og PSG). På pressekonferansen der Tite ble lansert som ny landslagstrener, fikk han spørsmål om underskriftskampanjen. Del Nero satt rett ved siden av ham. «Jeg har de samme meningene om demokrati, modernisering og transparens, og det gjelder ikke bare i fotball, men i livet generelt. Arbeidet mitt andre steder beviser dette,» sa Tite, og understreket at han var uavhengig fra CBF-ledelsen i sitt arbeid som landslagssjef.

Tites verbale stil er, sammenlignet med de fleste trenere, rolig og nedtonet. Dette er noe spillerne hans alltid har satt pris på. Men av og til renner det over, som under semifinalen i delstatsmesterskapet i São Paulo i 2011, mellom Corinthians og Palmeiras. Palmeiras’ trener var Luiz Felipe Scolari. Før kampen uttalte Scolari at han egentlig godt kunne tenke seg å tape kampen, siden stakkars Tite var under press fra Corinthians ledelse, etter å ha blitt slått ut av kvalifiseringen til Copa Libertadores samme år, og det ville jo vært trist om han mistet jobben. Under kampen fortsatte Scolari å snakke, ved hver minste anledning, til alle som befant seg i nærheten av benken, ikke minst til dommerne. Til slutt eksploderte Tite, som snudde seg mot Palmeiras-benken og ropte: «Você está falando muito!» På norsk: «Du prater mye!» Han fortsatte, mens han gikk mot Scolari og lagde babbel-gestikulering med hendene: «FAAALA MUUUIIITO! FALA MUITO! FALA MUITO! FALA MUITO!» Tites utbrudd er siden blitt bejublet av omtrent alle andre enn Palmeiras-fansen, og kan lastes ned på mp3 for den som vil ha ropene som ringelyd på telefonen. Corinthians vant 6-5 på straffekonk i den aktuelle kampen, og etter kampen understreket Tite at han kun ville si én ting om hendelsen: «Felipãos liv fortsetter, og Tites liv fortsetter». Ferdig med saken.

Corinthians vant VM for klubblag samme år, mens Scolaris Palmeiras rykket ned i andre divisjon året etter. Da CBF skulle ansette ny landslagstrener på slutten av 2012, valgte de Scolari. Ingen skjønte logikken. Ansettelsen av Dunga som friskt pust etter katastrofen i 2014 virket enda mer absurd. Å gi jobben til Tite henger mer på greip. Han fikk en «flying start», men den virkelige testen kommer i Russland om to år – hvis Brasil klarer å kvalifisere seg.

Kilder: Folha do São Paulo, Lance, UOL, The Guardian, Sambafoot, Wikipedia, Globo, Veja, www.torcedores.com.

Josimar 04/2018: Leder

En gang i tiden var fotball-VM det aller beste vi visste om. Når herligheten var i gang, løp vi mellom kampene ut på løkka og var Rummenigge, Platini, og Zico. Vi jublet med Maradona, gråt med Gazza og danset som Roger Milla. Vi samlet Panini-klistremerker, jaktet på den obskure canadieren Mike Sweeney i 1986-albumet, og verdien på de mest ettertraktede stjernene ble vårt første møte med kapitalismens grunntanke om tilbud og etterspørsel. Når VM ble sparket i gang, var sommerferien rett rundt hjørnet. Som ung voksen ble VM-titting i sofaen med familien hjemme byttet ut med storskjerm på puben. Vi samlet kanskje ikke Panini-merker lenger, men gleden av å se verdens beste fotball på TV en hel måned hver fjerde sommer vokste vi ikke fra.
Før nå.

Årets fotball-VM skal foregå i et land som oppfører seg som bølla i skolegården – han som rapper ditt nesten-fullstendige Panini-album ut av hendene på deg og skryter av det etterpå. Russerne gjør som de vil – om det gjelder menneskerettigheter, internasjonal rett eller dopingbestemmelser. Det er sannsynlig at russiske landslagsspillere i fotball har vært dopet gjennom det statlige dopingprogrammet. Ansvarlig for dopingprogrammet var Vitalij Mutko, landets visestatsminister og president i det russiske fotballforbundet.

Da russiske voldspøbler gikk amok på stadion og i gatene under EM i 2016, takket medlem av eksekutivkomiteen i det russiske fotballforbundet og parlamentsmedlem, Igor Lebedev, pøblene for å «ha forsvart Russlands ære».
Samtidig som Russland, godt hjulpet av doping, ønsket å vise muskler på idrettsbanen under sitt eget OL i Sotsji, viste Putin også muskler militært og annekterte det ukrainske territoriet Krim.
Fotball-VM er et nytt prestisjeprosjekt. Putin vil vise verden at han leder en stormakt. Samtidig er mesterskapet en mulighet til å berike seg selv og sine støttespillere. Russland er et de facto diktatur. Diktaturer er skjøre, de overlever på grunn av befolkningens frykt. Putins politiske karriere er helt avhengig av solid støtte fra russiske oligarker. VM-stadionene i Russland har satt kostnadsrekorder – for hver krone brukt på bygging har et ukjent antall kroner havnet i lommene til dem med kontakter inn mot regimet. Penger som kunne ha gått til skoler, utbygging av offentlig transport og fattigdomsbekjempelse. Stadionene er bygget av fremmedarbeidere som har fått svært lite betalt, om lønna i det hele tatt har kommet. Slavearbeidere fra Nord-Korea har også bidratt til bygging av VM-anlegg. Mesteparten av lønna har gått til regimet i Pyongyang – blant annet for å finansiere atomvåpenprogrammet til Kim Jong-un. Det spiller ingen rolle for russerne, så lenge arbeidskraften er billig.

Russland er et land der homofile og personer med mørk hud bankes opp på gata – ofte med politiet som heiagjeng.
Russland er et land som aldri burde fått muligheten til avholde den viktigste turneringen i den globale og kulturoverskridene idretten fotball, en idrett med «fair play» som viktigste motto.
Lenge vurderte vi å boikotte mesterskapet. Derfor er også denne VM-utgaven blitt som den er blitt. Flertallet av artiklene er historiske, vi har ønsket å gi minst mulig oppmerksomhet om et VM som aldri skulle ha vært lagt til Russland.
Likevel, i arbeidet med denne VM-bibelen har det etter hvert blitt vanskelig å ikke glede seg litt til dramaet som kommer til å utspille seg på fotballbanen under VM. For: Greier Island å ryste Argentina?
Men det er ikke lett å være fotballsupporter i 2018. Og det blir ikke enklere fremover. For i 2022 er det Qatars tur.

Det liknar på fotball, men er det ikkje

OMKAMPEN: Noreg-Brasil 0-3, Ullevaal stadion, 09.06.18.
Sankthansaftan 1998 slo Noreg regjerande verdsmeister Brasil 2-1 på Stade Velodrome i Marseille og avanserte i VM i fotball for første (og hittil siste) gong. Det vart, og vert framleis av mange, rekna som den aller største prestasjonen i norsk fotballhistorie, ja kanskje den største norske idrettsprestasjonen i det heile. På fjorten dagar nær tjue år seinare møttest talrike av dei same spelarane atter til dyst på Ullevaal, tjue år eldre, sjølvsagt, og i mange tilfelle eit tilsvarande kilo tyngre. «Omkampen» vart gjenstand for stor merksemd og trekte eit større publikum enn kva dagens landslag kan gjere seg realistiske ambisjonar om å spele framføre på heimebane. Sikkert triveleg for dei involverte, men den lett patetiske entusiasmen som omgav dette pseudo-nostalgiske jippoet gjev grunn til bekymring for Noregs framtid som fotballnasjon.

Tekst Nils Henrik Smith

«Historia gjentek seg alltid», skreiv Karl Marx: «Først som tragedie, så som farse». Gamle Karl hadde imidlertid, som kjent, ikkje alltid heilt rett, og i dette tilfellet er det freistande å påstå at Aftenposten, NRK og evenementets sponsorar har hoppa bukk over det tragiske aspektet og gått rett på farse-framsyninga. Den Gamle Tanta er alt dømt i Pressens Faglege Utval for brot på god presseskikk i samband med sin omtale av kampen, som dei altså sjølv stiller som arrangør av, då PFU fann at avisa har mislukkast i å skilje mellom marknadsaktivitet og redaksjonelt innhald. Samstundes viar Rikskringkastinga ei større sendeflate til denne kampen enn til nokon annan kamp som involverer eit norsk lag anno 2018, sett bort frå Cupfinalen. Ein må difor spørje: Kvifor? Ein må spørje seg: Kva er poenget? Og det einaste moglege svaret på dette spørsmålet er at det ikkje er noko poeng. Trass i at arrangørane hevdar at opp mot tjue tusen(!) billettar er selde, trass i relativt stive prisar, og trass i at ein ganske stor prosentandel av dei som har kjøpt billettar faktisk ser ut til å ha møtt opp (noko som jo ikkje alltid er tilfelle på fotballkampar i Noreg), er dette noko så sjeldant som ein meiningslaus fotballkamp, og ettersom noko av det som kjenneteiknar fotball, uansett nivå, er at alle kampar har meining ut frå sine eigne premiss, må vi kunne konkludere med at Noreg-Brasil anno 2018 strengt tatt ikkje er nokon fotballkamp i det heile.

Viss det verkeleg var slik at denne kampen vart spelt utelukkjande av nostalgiske grunnar, ville eg ikkje hatt nokon særskilte innvendingar. Eg er sjølv svært glad i nostalgi. Men sanninga er at viss det ein vil, er å utøve nostalgisk praksis med VM-kampen Noreg-Brasil som utgongspunkt, er denne omkampen heilt unaudvendig. Opptaket av den verkelege kampen frå 1998 er enkelt tilgjengeleg på Internett (og vart sågar sendt på nytt på NRK2 dagen før «Omkampen»), både dåverande NRK-ekspertkommentator Lars Tjærnås og Morgenbladet-journalist (og Josimar-med-grunnleggjar) Marius Lien har skrive bøker med utgongspunkt i nettopp denne kampen, ingen kamp i norsk fotballhistorie er meir omtalt og enklare å finne mimrestoff om. Det er såleis ingen grunn til å spele kampen om igjen, særleg ikkje når ein tek i betraktning at talrike av spelarane har gjennomgått eit så dramatisk fysisk forfall at kampens lengd anno 2018 må reduserast til 2 x 35 minutt, med umiddelbart påfølgjande straffekonkurranse i det ikkje heilt usannsynlege fall at ingen av laga mislukkast i å realisere fotballens ibuande potensial, gjennom å score. For dei norske spelarane sin del kan det, med ein viss velvilje, tenkjast at dei verkeleg synst det er genuint triveleg å møtast igjen etter tjue år og minnast denne store triumfen dei ein gong for lenge sidan oppnådde i lag. Kva gjeld brasilianarane, derimot, er det, trass i at dei gjer gode miner til slett spel og latar som om dei synest Ullevaal er eit fantastisk stadion og stemninga på stadion fantastisk, eitt hundre prosent utenkjeleg at dei ville gidda stille opp på dette fotballpornografiske reunion-showet av ein «kamp» viss det ikkje var for at dei har vorte lova ein bråte pengar både for å stille opp og for å med sine tredjerangs skodespelarkunstar gje inntrykk av at dei faktisk synst det er kjekt å stille opp. Viss nokon trur at eg har tenkt å kritisere dei brasilianske spelarane for dette, tek dei skammeleg feil, for eg sit sjølv framføre fjernsynsapparatet og ser denne kampen, noko eg aldri ville vurdert å gjere viss ikkje Josimar hadde lova å betale meg for å skrive om han. Pengar er eit moralsk adekvat motiv for å arbeide. Spørsmålet er om det arbeidet som vert utført på Ullevaal denne kvelden er verd å betale for?

Svaret er, etter mi meining, heilt ubestrideleg nei. Det vi ser, liknar på fotball, men er det ikkje, «kampen» har ingen fotballmessig verdi. Noreg startar med dei same elleve som starta kampen i 1998, for Brasil er seks av dei som starta i Marseille på plass, inkludert fleire av dei største profilane, som Rivaldo, Bebeto og Roberto Carlos. Den aller største stjerna, Ronaldo, slit imidlertid med ein «skade» og stillar såleis som lagleiar heller enn spelar denne heite ettermiddagen i Noregs hovudstad. Men medan kampen for tjue år sidan var ei fascinerande kontrastfylt førestelling mellom to svært ulike, men begge likevel ubestrideleg gode lag, er denne pinleg temposvake førestellinga først og fremst ei smertefull påminning om at spelarane ikkje lenger er spelarar, og at det snart er ein generasjon sidan dei utgjorde kvart sitt lagfellesskap. For ein nordmann av min generasjon er det rett nok heilt umogleg å ikkje verte litt glad over synet av Erik Mykland på ein fotballbane, men trass i at Myggen framleis ser grasiøs ut der han glir gjennom graset og handsamar ballen med andakt, er det ikkje lenger nokon presisjon eller framdrift over spelet hans, ikkje naudvendigvis fordi den vesle mannen frå Risør har gløymt korleis ein slår ein god gjennombrotspasning, men fordi «lag»-kameratane ikkje lenger hugsar korleis dei skal løpe, eller når. Likeeins liknar Tore Andre Flo framleis, reint fysisk, på det langbeinte fenomenet «Flonaldo» som terroriserte Brasil både i 1997 og 1998, men som fotball betrakta var samba-prestasjonane hans då han vann «Skal vi danse» for nokre år sidan truleg både meir meiningsfylte og effektive. Den einaste på banen i første omgang som i streng forstand liknar ein profesjonell fotballspelar, er den brasilianske 98-reserven Zé Roberto (44), som la opp så seint som i 2016.

Eg synst dette er fysisk vondt å sjå på. Spelarane er ikkje spelarar lenger, laga er ikkje lenger lag, fotballen er ikkje fotball, eg kjenner meg uendeleg trist til sinns. Fotball er ikkje underhaldning, men det som føregår på Ullevaals grøne grasmatte nett no, er utan tvil underhaldning, og det er heilt forferdeleg. Eg er ingen særskilt misantropisk person til dagleg, men dette fyllar meg med alvorleg bekymring på veigner av menneskeslekta generelt og norsk fotball og dei som styrar han generelt. Det gjer meg genuint vondt at alvorsfylte heidersmenn som «Drillo» og Arne Scheie har vorte bondefanga av arrangørane og må bidra til dette patetiske «showet». Det einaste eg er i stand til å gle meg over, er at dette før eller sidan vil ta slutt.

I andre omgang skjer det dog noko som, viss eg verkeleg gjer alt som står i mi makt for å finne noko positivt her, til ei viss grad og i ein viss forstand kan kategoriserast som «meiningsfylt»: Brasil utklassar Noreg. Først vert innbytaren Giovanni lagt i bakken av Ronny Johnsen og den verdskjente straffedømaren Esfandiar Baharmast dømar heilt korrekt (som vanleg) straffe, som bråkebøtta Edmundo (kjent for å skjenke sjimpansar fulle), set i mål. Deretter scorar Giovanni sjølv, før ein ukjent fyr som kallar seg Antonio avsluttar ballet med ein absurd kanon frå nær midtstreken. Ingenting av dette betyr noko som helst i seg sjølv, men det forklarar, paradoksalt nok, kvifor Noreg kunne slå Brasil i 1998. Fotball er individuell, teknisk briljans, men det er òg taktikk, strategi, system, fysikk og disiplin. I 1998 hadde begge lag sjølvsagt alt dette, men Noreg klarte å slå Brasil, trass i sine opplagte tekniske avgrensingar, fordi dei var betre på alt det andre, iallfall akkurat den heite kvelden i Marseille. No, derimot, når ingen av laga er lag lenger, er dei teknisk briljante brasilianarane sjølvsagt nordmennene overlegne. Slik kjem denne pinlege ikkje-fotballkampen uforvarande til å demonstrere eit relevant poeng kva gjeld fotball. Like fullt er det ubestrideleg at dette er ein «kamp» som aldri burde vore spelt, og at det er totalt meiningslaust at den vart det. Det gjorde vondt då kommentator Scheie ved full tid følte seg tvingja til å kunngjere at Noreg for første gong har tapt for Brasil, for det har dei jo på ingen måte, statistikken er framleis 2-2-0 i norsk favør, og vil vere det fram til den dagen Brasil eventuelt nedverdigar seg til å spele mot Noreg igjen. Men kvifor skulle dei no gjere det? Brasil er trass alt, ein fotballnasjon, medan Noreg ikkje har delteke i noko VM-sluttspel sidan vi slo Brasil for tjue år sidan. Vi er, når sanninga no ei gong skal fram, nobodies i moderne landslagsfotball, og «Omkampen» på Ullevaal demonstrerer diverre tydelegare enn nokon annan kamp eg kan minnast både kvifor det er slik og kvifor det, sannsynlegvis, vil halde fram med å vere slik i overskodeleg framtid.

 

The question of the four votes

Every vote counts when the heads of the world’s football associations gather to decide who will host the 2026 World Cup. Even the votes that shouldn’t?

By Lars Johnsen

Late on Friday 1 June, FIFA announced that both bids to host the 2026 World Cup – Morocco and the United bid of the United States, Mexico and Canada – had passed the tests. FIFA’s evaluation task force had given the United bid 4 out of 5 possible points and Morocco 2,7 out of 5. Any fears the bidding nations – especially Morocco – had about not even making it to the ballot for the 2026 World Cup vote in Moscow on 13 June, could be put to rest.

The day before Russia and Saudi Arabia kick off the greatest show on earth, the presidents of FIFA’s 211 member associations meet in Moscow for the 68th FIFA congress. The national FA supremos are given the task of deciding who will be the host of the first ever 48-team World Cup.
Tactics will be involved. Expect dirty play. One team will win, the other will lose.

207 voters, or?
Only a handful of decision-makers will base their decision on which bid actually is the best for football. Politics will play a bigger role in which way the votes will swing.  And football politics is a world where “a friend of a friend is a friend, a friend of an enemy is an enemy” rules.

Saudi Arabia, thus far not a player in international sport politics, unlike its neighbours, have been getting involved. They are a political ally of the United States, and an enemy of Qatar. Qatar supports the Moroccan bid. It is believed that the Saudis are using its influence in the Arab world to persuade nations to vote against the Moroccans.

According to the United 2026 bid team, they have the support of all of the Americas – 10 votes from CONMEBOL and the 38 eligible CONCACAF votes.
Morocco are banking on 45 out the eligible 54 African votes.

Several European countries, like France, Belgium, Russia and Turkey, have vowed to vote for the Moroccan bid. Donald Trump has just started a trade war with the European Union (a trade war that includes joint bidders Canada and Mexico). Will other European nations want to ‘reward’ him with the world’s most prestigious sporting event, or follow those that have pledged support for the North African country?

A year ago a 2026 World Cup in the United States, Canada and Mexico seemed like a gimme. It has instead turned into a tight race, too close to call. Every single vote is crucial.

The bidding nations are not eligible to vote. This reduces the voters to 207 associations. 104 votes are needed to win.
But should all of the 207 be allowed to vote?

A question for the congress?
Guam, American Samoa, Puerto Rico and the US Virgin Islands are all sovereign football nations and FIFA members. In May, Morocco 2026 sent a letter to FIFA regarding the World Cup voting eligibility status of these four associations. Whilst they are full FIFA members, the inhabitants of these territories are US citizens.

If these associations are allowed to vote, it means US citizens can vote for the US.  This is, according to the Moroccans, a breach of FIFA bidding regulations article 4.2 concerning conflict of interest.

In the event that a delegate of the FIFA Congress has a conflict of interest, such delegates shall not perform their duties in connection with, and the member association represented by such delegate shall decline to participate in, the voting process of the FIFA Congress for the decision to award the right for the hosting of the 2026 FIFA World Cup. Delegates of the FIFA Congress shall, in particular, be considered to have a conflict of interest if they represent a member association whose bid is subject to the designation by the FIFA Council pursuant to article 3 par. 5 above for submission to the FIFA Congress for its final decision to select the host association(s) of the 2026 FIFA World Cup, or are a national of such member association’s country. Delegates of the FIFA Congress who decline to perform their duties in connection with the bidding procedure for the hosting of the 2026 FIFA World Cup shall notify the FIFA general secretariat immediately,” the regulations state.

In plain language: If you are a citizen of a bidding nation, you have a conflict of interest. In case of a conflict of interest, you shall decline to participate in the vote.

In a short statement to the Associated Press, FIFA said “FIFA’s member associations are entitled to participate and vote in the FIFA Congress.”

FIFA’s response to Morocco, sent on 4 May and signed by general secretary Fatma Samoura, said the following:

“[…] you request confirmation that the FIFA member associations of Guam, American Samoa, Puerto Rico and the United States Virgin Islands have notified the FIFA general secretariat that they would decline to participate in the voting for the decision to award the right to hosting the 2026 FIFA World Cup.
Since the member associations you have mentioned have not yet made any such notification to the FIFA general secretariat, we are not in a position to provide the requested information.
Any further questions arising in this context will be dealt with at the 68th FIFA congress in Moscow in accordance with the applicable regulatory framework.”

On 22 May, Samoura signed a circular sent to all FIFA member nations reminding them of the bidding regulations article 4.2, and asked associations who were to decline taking part in the vote to notify FIFA by 11 June at the latest.

We asked FIFA if they had received any notifications from these four associations. We also asked if these associations’ voting eligibility is in fact subject to article 4.2.
FIFA did not answer our questions, but made a statement (see end of this article).

A question for the council?
According to the letter signed by Samoura, the question will be dealt with at the 68th FIFA congress, taking place in Moscow on 13 June, but this issue does not appear to be an item on the congress agenda.
The agenda for the meeting of the 36-member FIFA council three days before the full FIFA congress does, however, specifically mention “associations not allowed to vote.”

We asked FIFA if the the four nations’ voting eligibility will be decided by the FIFA council or by the congress.
Again, FIFA did not answer.

Either way, it has created another conflict of interest issue, according to the Moroccans.

The Canadian Victor Montigliani and the American Sunil Gulati are both FIFA council members, as is United States citizen and representative from American Samoa, Sandra Fruean.  In a letter dated 27 April, the Moroccan bid asked whether these FIFA council members had notified their conflict of interest to the FIFA general secretariat, as per article 3.6 of the FIFA bidding regulations.

According to the regulations, “In the event that a member of the FIFA Council has a conflict of interest, such member shall not perform their duties in connection with the Bidding Procedure for the hosting of the final competition of the 2026 FIFA World Cup, and shall in particular decline to participate in the voting process of the FIFA Council for the designation of the bids. A member of the FIFA Council shall, in particular, be considered to have a conflict of interest if they represent a member association that submitted a bid or are a national of such member association’s country. Members of the FIFA Council who decline to perform their duties in connection with the Bidding Procedure for the hosting of the final competition of the 2026 FIFA World Cup shall notify the FIFA general secretariat immediately.“

FIFA had not received any such notifications, FIFA general secretary Fatma Samoura replied on 4 May.
“Any further questions arising in this context will be dealt with in accordance with the applicable regulatory framework at the relevant upcoming FIFA Council meetings, in particular the FIFA Council meeting scheduled for 10 June 2018 in Moscow ,” she wrote.

We asked if these three council member will be allowed to be part of any decision-making process regarding this issue.
FIFA did not answer the question.

In an extremely tight race, these four votes could decide the outcome of the 2026 vote.
Who will decide whether they can vote?

The US view
At a press event in London on 6 June, the United bid was asked about their position on whether these four US territories should be allowed to vote.
“They’re FIFA member association, they have a right to vote, I don’t how you can change that. We’re not allowed to vote because we’re bidding, but they are completely separate federations,” United States Soccer Federation president Carlos Cordeiro said.
“Look, FIFA looks at it as ‘one association, one vote’ – they have the same benefits as we do, enjoy the same privileges, they got a right to vote – we would have a right to vote if we weren’t running ourselves. It’s not our decision to make. Ultimately that decision will be made by the four associations and by FIFA. We would only stress that we got into this race on the presumption that any eligible association under FIFA rules, meaning not someone suspended, had the right to vote. And that includes the four.”

Asked whether it really could be expected that these associations would declare any confict of interest and decline to vote, Cordeiro said it was a discussion these association will have to have with “their confederations’ heads and FIFA.”
“We don’t make that decision.”

FIFA’s statement:
“We refer you to circular 1630, which is available on FIFA.com. As you can see in the circular, FIFA’s member associations have been asked to inform the FIFA general secretariat, by 11 June 2018 at the latest, whether their delegates intend to decline to perform their duties (including exercising their right to vote) in connection with the bidding procedure for the hosting of the 2026 FIFA World Cup during the upcoming FIFA Congress.

Regarding the next meeting of the FIFA Council, and particularly the designation of bids, we refer you to article 3.6 of the Bidding Regulations.”