Ekstremutøveren

Personlige kokker, steinharde treningsrutiner og isbad klokken tre på natten. Cristiano Ronaldos ferd fra fjærlett driblefant til en av verdens beste spillere gjennom tidene, skyldes en disiplin og målbevissthet uten sidestykke.

Tekst Thore Haugstad
Illustrasjon Huthyfa Abdul Zahra

 

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Da Carlos Queiroz først oppdaget ham, var Cristiano Ronaldo en 15-åring som spilte for et av ungdomslagene i det berømte akademiet til Sporting Clube de Portugal. Queiroz hadde vurdert flere portugisiske stortalenter før, som Luís Figo og Rui Costa, men dette følte han var større. Flere år senere skulle de to jobbe sammen på landslaget og i Manchester United, hvor Queiroz ble henrykt over Cristianos treningsvilje. Han husker dagene før Champions League-finalen mot Chelsea i Moskva i 2008, da Cristiano øvde frispark for å vende seg til kampballen. Da de begynte å trene var resultatene håpløse. Skuddene fløy høyt over og utenfor. To dager gikk uten forbedring. Så, på dag tre, begynte Cristiano endelig å score.

«Lufttrykket er annerledes i alle baller og den der var et mareritt å finne ut av, men det viktigste var at Ronaldo aldri ga opp; selv ikke etter to dager uten hell», sa Queiroz til The Daily Mail. «Det er dét som gjør ham en nytelse å trene. Jeg liker å si at det er ikke trenerne som motiverer han; det er han som motiverer oss.»

Bakgrunnen til Queiroz var viktig for å lokke Cristiano til Old Trafford. Den Mozambique-fødte treneren hadde rikelig med kunnskap og kontakter innen Portugals ungdomsmiljø. Hans første trenerjobb var med det legendariske U20-landslaget: Han vant U20-VM både i 1989 og 1991, og trente spillere som Rui Costa, Luís Figo, Fernando Couto, Jorge Costa og João Pinto. Dobbeltriumfen ga Queiroz ansvaret for A-landslaget fra 1991 til 1993, før han trente Sporting fra 1994 til 1996. Da Cristiano glitret for Sporting i en vennskapskamp mot Manchester United i august 2003 – en prestasjon som førte til at Uniteds spillere tryglet ledelsen om å kjøpe ham – hadde både Queiroz og Sir Alex Ferguson fulgt ham i månedsvis. «Den kvelden innså jeg at Cristiano ikke lenger var noen hemmelighet», sa Ferguson. «Vi måtte få det gjort der og da.»

Umoden og udisiplinert
Cristiano ble klar for United 12. august 2003 for 12.24 millioner pund. (De andre kjøpene til Ferguson den sommeren var Tim Howard, Kléberson, Eric Djemba-Djemba og David Bellion.) Fire dager senere debuterte han i Premier League hjemme mot Bolton, da han erstattet Nicky Butt etter en time. Selv som 18-åring var han modig og direkte. Nærteknikken var suveren, og han gjorde forsvarsspillerne svimle med fart og kjappe overstegsfinter. Høyrebacken Nicky Hunt ble terrorisert. Kevin Nolan dro ham ned i feltet og forårsaket et straffespark som Ruud van Nistelrooy bommet. United vant uansett 4-0, og i etterkant snakket alle om Cristiano. «Det ser ut til at fansen har fått en ny helt», sa Ferguson. «Det var en vidunderlig debut, nesten utrolig.»

Da Cristiano ankom England var styrkene hans hurtigheten og teknikken. Kroppen var tynn og muskulaturen spe. Trumfkortet var dribleferdighetene, og overstegsfintene ble det første av mange varemerker. Han frustrerte like mye som han fortryllet. Med ballen i beina varierte sluttproduktet, og han ble ofte anklaget for egoisme og showboating. Uten ball kunne han være udisiplinert og upålitelig. Gary Neville, som tidligere hadde samarbeidet med den mer hardtarbeidende David Beckham, ble oppgitt over Cristianos umodenhet. Da Cristiano én gang prøvde å hælsparke ballen i mål i stedet for å rulle den i nettet, klikket Neville: «Hva i alle dager er det du driver med? Vi driver ikke med slikt i United.»

Men om Cristiano kunne kritiseres i kamper, var han upåklagelig på treningsfeltet. Innen kort tid var det klart at han hadde en helt spesiell drivkraft. Da spillerne tok kvelden, festet han vekter rundt anklene og begynte å trene finter. Roy Keane skrev i selvbiografien The Second Half: «Etter å ha sett ham spille og trene i et par dager, var reaksjonen min denne: ‘Denne gutten kommer til å bli en av de beste spillerne i verden’… Han var utrolig. Han var umiddelbart blant de mest hardtarbeidende spillerne i United. De fleste jeg kjente jobbet hardt, men Ronaldo hadde talentet i tillegg til arbeidskapasiteten.» Neville, som senere ble en fan av Cristiano, sa at han var «en maskin» på Carrington. Cristianos personlige ambisjoner ble også lagt merke til. «Han var alltid fascinert av å bli verdens beste spiller», skrev Neville i The Daily Mail. «Han hadde ingen problemer med å fortelle oss andre at dét var målet hans.»

Mesterplanen  
Denne målbevisstheten kom klarest frem i den fysiske treningen. Mick Clegg, lagets fitnesstrener fra 2000 til 2011, sa at kulturen i styrkerommet var sterk selv før portugiserens ankomst, med personligheter som Keane, Beckham og Ryan Giggs. Men da Cristiano kom, steg den enda et hakk.

«Han gjorde alt jeg ba ham om å gjøre – og mer», sa Clegg til The Sun. «Han levde for fotball 24 timer i døgnet. Jeg har aldri opplevd en mer dedikert spiller.» De to utviklet et tett profesjonelt bånd, og om Clegg var en lidenskapelig lærer, hadde han fått den perfekte student. Clegg fortalte BBC: «Han tenkte: ‘Jeg må bli spesiell, og jeg kommer til å lære meg hva enn jeg må for å bli det. Jeg kommer til å måtte følge en systematisk timeplan hver dag, hver uke, hver måned og hvert år, og gjøre alt jeg kan for å bli så god som overhodet mulig’. Han hadde en plan.»

Cristianos opphold i Manchester kan deles i to. Fra 2003 til 2006 var han en talentfull kantspiller i konstant utvikling. Til tross for frustrasjonene til enkelte i stallen, som Neville, ga Ferguson ham 29 ligakamper i debutsesongen. Den endte med fire ligamål. Året etter scoret han fem, og så ni. Forbedringene kom sakte, men sikkert.

I denne fasen fantes det noe paradoksalt ved Cristiano. Ved første øyekast var hovedvåpenet de lettbente driblingene som sendte så mange gutter ned på løkka for å terpe finter. Disse sololøpene skapte farligheter, men førte til få mål for ham selv. Da Cristiano først fant nettet, var grunnen ofte velberegnede løp inn i boksen. Fra sin startposisjon langs kanten ville han angripe bakre stolpe, eller legge seg ut i feltet for en 45-graders pasning. Han var fortsatt en finesse-spiller, men de eksplosive bevegelsene uten ball var allerede i utvikling.

Sidebacker hatet å møte ham. Da United skulle spille FA-cup-finalen mot Millwall i 2004, visste forsvarsspilleren Robbie Ryan at han var i trøbbel. «Jeg husker jeg så ham i begynnelsen, og han virket åpenbart god», fortalte Ryan The Independent i 2012. «Men et par måneder senere begynte han for alvor å lure spillere og score mål. Han var høy – jeg ante ikke hvor høy – og jeg vil ikke si at han var tynn. Han var ikke bygd slik som nå, men han var svær.»

United vant 3-0 og Cristiano scoret åpningsmålet ett minutt før pause. Ryan ble tatt av banen etter 74 minutter. «Jeg har aldri spilt mot noen som ham i hele mitt liv», sa Ryan senere. «Jeg var glad for å bli byttet ut.»

Enkelte prøvde å skremme Cristiano. Før en kamp i 2003/04-sesongen ble Leicester City-spissen James Scowcroft bedt av treneren Micky Adams om å gi ham en klassisk «velkommen til England»-takling.

«Jeg gjorde det han spurte om», sa Scowcroft til The Independent. «Men han var 20 meter unna før jeg hadde fullført taklingen.»

«Portuguese nancy boy»
Sommeren 2006 dro Cristiano til VM i Tyskland for å representere Portugal under Luiz Felipe Scolari. De nådde semifinalen, men ikke uten kontroverser. I kvartfinalen mot England ble Cristiano anklaget for å prøve å få Wayne Rooney utvist, før han så kastet bensin på bålet ved å blunke til Portugal-benken. I England var supporterne rasende. The Sun publiserte et bilde av Cristianos blunk innenfor en dartskive og kalte ham en «Portuguese nancy boy». Hetsingen var så ille at Ferguson måtte fly til Algarve for å overtale ham til å returnere til Manchester. (Skotten bombarderte ham først med tekstmeldinger, før han fant ut at han hadde brukt et gammelt nummer.)

Cristiano kom tilbake. Den neste bortekampen var mot Charlton. «Selvsagt buet de på tribunene», sa Ferguson i en ITV-dokumentar. «Men så, like før pause, fikk han ballen, driblet en spiller og traff tverrliggeren med et fantastisk skudd – og alle ble stille. De var livredde.»

Tidligere i august hadde Cristiano blitt gjenforent med United-stallen. «Da han kom inn i garderoben tenkte jeg: ‘Jeez, hva har skjedd med ham over sommeren?’», skrev Neville i The Daily Mail. «Da han kom til klubben hadde han vært denne tynne, hengslete gutten. Nå var han en lett tungvekter. Han hadde vært i styrkerommet over sommeren og det var som å se noen vokse opp i løpet av et par uker.»

Borte var de unødvendige fintene. Dessuten hadde spensten blitt enda bedre, han var sterkere og raskere, og med en kroppsbygning som var som snytt ut av en superheltfilm fra Hollywood.

Frisparkene begynte å suse i nettet regelmessig. Han kunne fyre av kjappe langskudd nærmest uten tilløp, og kanonkulene flakket forbi paralyserte keepere.

Instinktet hadde forandret seg. Han var fortsatt en ving, men når han utfordret forsvarsspillere var ikke lenger formålet å legge inn, men å skyte. Det virket som om det mentale selvbildet hadde skiftet fra en slepen kantspiller til en nådeløs avslutter. Dette førte til en ny og mer direkte stil – og flere mål. Innen slutten av mai 2007 hadde han scoret 17 ligamål, og United hadde tatt tilbake ligatittelen fra José Mourinhos Chelsea.

Tren, spis, svøm, sov, repeat
I løpet av neste sommer spurte enkelte kritikere om Cristiano kunne opprettholde formen. Det startet dårlig, både for han og United. De spilte 0-0 hjemme mot Reading, og fulgte opp med 1-1 i Portsmouth. Fem minutt før slutt skallet Cristiano til midtbanespilleren Richard Hughes og ble utvist. Han ble suspendert i tre kamper.

Suspensjonen ga Cristiano tid til å arbeide i fred. René Meulensteen, den nederlandske treneren som da jobbet i United, visste godt at han ønsket å bli best i verden. «Jeg fortalte ham: ‘Jeg kan hjelpe deg med dét’», sa Meulensteen til The Telegraph. Han laget et diagram av Cristianos spillerprofil. Det inneholdt taktiske faktorer som orientering og avgjørelser, fysiske faktorer, mentale faktorer som vinnerinnstilling og holdninger, og tekniske faktorer som pasninger, skudd og dribleferdigheter. Hva var hans beste kvalitet? spurte Meulensteen. «Dribleferdigheter», svarte Cristiano.

Meulensteen anklaget så Cristiano for å spille for galleriet. Den umodne tenåringen var borte, men da som nå krevde han å bli hyllet av publikum. «Cristiano, jeg har analysert målene dine fra forrige sesong og du scoret kun 23 fordi du alltid jaktet det perfekte målet», sa Meulensteen. «‘Se på meg! Rett i krysset!’ De viktigste spillerne er ikke de som hever seg selv, men laget sitt. Du tror at det er motsatt. Nei, nei, nei. Hev laget, og laget ditt vil deretter heve deg.»

Forvandlingen fra showman til målscorer hadde allerede funnet sted. Dét Meulensteen ønsket å gjøre var å innprente en mer klinisk mentalitet. Han oppfordret Cristiano til å tenke som en typisk målrotte, som Gary Lineker og Van Nistelrooy. «Det betyr ingenting hvordan du scorer og hvor du scorer, så lenge ballen går i nettet», sa han. Han utfordret Cristiano til å sette seg personlige mål. «Jeg tror jeg kan score mellom 30 og 35», sa Cristiano. Meulensteen var uenig. «Jeg tror du kan gå over 40. Denne uken skal vi trene avslutninger.»

De dro til treningsfeltet. I enkelte økter skjøt Cristiano fra ulike posisjoner og på ulike vis: Volley, chipper, ett touch. Hver øvelse hadde fire repetisjoner. I forkant ble han beordret til å skape et mentalt bilde av hva han ønsket skulle skje. Meulensteen ga ulike farger til målets fire hjørner og instruerte Cristiano om å rope ut hvilken farge han ville sikte på før han avsluttet. Ifølge treneren trengte dette gjennom til spillerens underbevissthet, som igjen forbedret instinktet.

Målmaskinen
Det tok litt tid før disse impulsene befestet seg. Cristianos første ligamål for sesongen kom ikke før i den åttende runden, borte mot Birmingham, hvor han scoret vinnermålet ved å tvinge frem en defensiv feil. Deretter fulgte to mål mot Wigan og to nye mål i Champions League borte mot Dynamo Kiev. Nå rant målene inn. Headinger, skudd på ett touch, straffer, duppende frispark. Han var ustoppelig. I januar 2008 scoret han sitt første hat-trick da United slo Newcastle 6-0 på Old Trafford. Seks uker senere, da de samme lagene spilte i Newcastle, mistet han balansen da han prøvde å dempe en ball. Publikumet jublet ironisk da han falt i bakken. Tre sekunder senere vant United tilbake ballen: Cristiano spratt opp på beina, mottok pasningen, smatt forbi Steven Taylor og scoret.

Enkelte mål var spesielt minneverdige. I kvartfinalen i Champions League borte mot Roma la Paul Scholes inn foran mål; Cristiano stormet inn i feltet, steg majestetisk til værs og headet inn åpningsmålet. I finalen mot Chelsea nikket han inn et innlegg fra West Brown. Da sesongen var over var United konger både i England og Europa. Cristiano hadde stått for 31 ligamål og 42 totalt. Senere vant han Ballon d’Or og FIFA World Player of the Year for året 2008. Han hadde nådd målet. Gutten fra Madeira hadde blitt best i verden.

Cristianos siste sesong på Old Trafford skulle ikke bli like bra. På sommeren hadde han flørtet med Real Madrid, og det virket som en overgang lå i luften. Han scoret 18 ligamål og 26 i alle turneringer, blant annet et langskudd fra 35 meter borte mot Porto. Scoringen gjenspeilte hans eksplosive fysikk: Få andre spillere hadde hatt nok krutt i støvlene til å finne nettet fra et slikt hold. Da han forlot Manchester var han en titan av en fotballspiller; en atlet som kunne tilhørt Mount Olympus. Alt han hadde blitt, hadde han bygget selv.

«Nani og Anderson kom begge i 2007 i en lignende alder som Ronaldo, men forskjellen var astronomisk», sa Manchester Uniteds fitnesstrener Clegg til BBC. «Forskjellen var forståelsen og kunnskapen om hva som skal til for å bli best. Ronaldo var foran alle andre.»

Cristiano hadde hyret inn en egen kokk for å forsikre seg om at han spiste riktig. Han hadde kjøpt et hus med et spesialdesignet svømmebasseng for å akselerere restitusjonsprosessen. Da fellestreningene var ferdig, forsvant Cristiano inn i gymsalen for å trene beinmuskler. Deretter dro han hjem, spiste, svømte og sov, for så å komme tilbake for flere repetisjoner neste morgen. Slik trente han i seks år. «Vi trente fart, styrke og reflekser; alle egenskapene han trengte på banen», sa Clegg. «En betydelig del av arbeidet mitt handlet kun om ham. Jeg dro til og med til Montreal for å søke etter kognitive apparater og andre måter som kunne få det lille ekstra ut av ham.»

«Han elsket livet her, men han visste samtidig at han var på en reise, og at den ville føre ham videre til andre steder.»

Cristiano har vunnet Ballon d’Or tre ganger, i likhet med Johan Cruyff, Michel Platini og Marco van Basten. Han trenger én til for å tangere Lionel Messi.
Cristiano har vunnet Ballon d’Or tre ganger, i likhet med Johan Cruyff, Michel Platini og Marco van Basten.
Han trenger én til for å tangere Lionel Messi.

Magi i Madrid
I 2009 ble Cristiano presentert på Santiago Bernabéu som Real Madrids nye stjerne. Han var 24 og kostet 80 millioner pund. Rundt 80 000 supportere hadde samlet seg på stadion – et bemerkelsesverdig antall for en spillerpresentasjon – for å se ham vinke, smile og sparke et par fotballer. Selve gressmatten holdt på å bli lagt om, så han kom ut på et grønt teppe. Tidligere på sommeren hadde han gått gjennom medisinske tester mens han var på ferie i Portugal. Den offisielle testen, på samme dag som presentasjonen, var problemfri. «Han har en ekstraordinær hjerte- og lungekapasitet», sa Carlos Díez, klubbens hoveddoktor. «Vi har nå supplert alt vi gjorde i Portugal og fullført de spesifikke testene. Nå kan vi begynne å jobbe med et individuelt program for å forbedre prestasjonen hans.»

Sommeren hadde blitt dominert av tilbakekomsten til Florentino Pérez, som hadde erstattet Ramón Calderón etter å ha vunnet presidentvalget uten motstandere. I hans første periode som president, fra 2000 til 2006, hadde Pérez skapt sitt berømte galácticos-lag ved å kjøpe Zinédine Zidane, Figo og Beckham. Ambisjonene var ikke stort mindre denne gangen. Før Cristianos ankomst hadde han hentet Kaká fra AC Milan for 56 millioner pund, og avtalt en overgangssum på 30 millioner pund med Lyon for Karim Benzema. I august kom Xabi Alonso fra Liverpool for samme pris. Den nye treneren var Manuel Pellegrini, hentet fra Villarreal. Galácticos 2.0 var klare til kamp, med Cristiano i spissen.

Under presentasjonen snakket Cristiano om hvordan han alltid hadde drømt om å spille for Real Madrid. Dette kunne virke som typisk PR-snakk, men akkurat her var ikke ordene tomme. Veien til verdenstoppen for enkeltspillere går gjerne via Real Madrid eller Barcelona; de to høyeste plattformene for individuell gjenkjennelse. Hvorvidt Real Madrid er «verdens beste klubb» kan debatteres, men prestisjen som ligger i historikken og galleriet av tidligere stjerner kan ikke betviles. Fristelsen å gjøre sitt eget navn til en del av denne legenden er enorm. Og Cristiano hadde ingen planer om å hvile på laurbærene. Han skulle bli enda bedre.

Sesongen startet bra. Real Madrid vant sine fem første ligakamper. Men det ble ingen troféer til slutt. De tok 96 poeng i La Liga, men kom bak Pep Guardiolas Barcelona. I Champions League røk de ut i åttedelsfinalen mot Lyon, og i cupen tapte de 4-0 mot tredjedivisjonslaget Alcorcón; en flause som fikk sitt eget navn – Alcorconazo. Pellegrini ble sparket. Cristiano scoret 26 mål på 29 ligakamper, og 33 totalt, men ble overskygget i La Liga av Lionel Messi, som vant Pichichi-troféet ved å hamre inn 34. Cristiano kom ikke en gang på andreplass, da lagkamerat Gonzalo Higuaín snek seg foran med 27.

Dette til tross hadde Cristiano levert en stor sesong. På én måte hadde han gått tilbake til å utrette det spektakulære. Mange av målene hadde vært basert på ren individuell kvalitet; hverken før eller siden hadde han vært mindre avhengig av sine lagkamerater. Snakker man om sololøp og frispark, var det hans beste sesong til nå. Friheten han fikk av Pellegrini hjalp ham til å finne en balanse mellom nådeløse avslutninger og fotrappe driblinger som aldri skulle bli bedre. Om spilleren vi kjenner i dag scorer oftere enn den i 2009/10, ligger den estetiske verdien av målene nå milevis unna.

96 meter på 10 sekunder
Neste sommer kom José Mourinho. Dette startet en ny fase i Cristianos utvikling. Som den metodiske treneren han er, installerte Mourinho et kalkulert system hvor Cristiano fikk en mer spesifikk og restriktiv rolle. Han ble nå definert som en venstre kantspiller, men den generelle profilen var vanskelig å kategorisere. «Vi prøver å finne posisjonen som er mest komfortabel for Cristiano», sa Mourinho i 2011. «Og det er alltid en debatt. Er han en angriper? Jeg tror ikke det. Jeg tror han ønsker å utfordre én mot én. Er han en ving? Nei, fordi han er også en målscorer, og når du er en ving, hvor mange mål scoret du per sesong? Et halvt dusin? Jeg tror han er en blanding av de to. Han har alt.»

Denne bedømmelsen hadde vært korrekt da Cristiano først ankom Madrid. Men balansen forandret seg fort. Cristiano skrinla sololøpene og konsentrerte seg om å bli en ren avslutter: Mindre finesse, færre detaljer; mer direkte og effektiv. Færre touch, flere mål. Under Pellegrini hadde lagkameratene gitt ham ballen og ventet på å se magi. Mourinho bygget laget slik at han skulle få ballen i situasjoner som allerede var farlige: Én mot én, innlegg mot bakre stolpe, tidlige stikkere. Cristiano forbedret akselerasjonen, refleksene og timingen i løpene. Han ble den skarpeste og mest fokuserte angriperen i verden; en mester i headinger og kjappe avslutninger.

Mourinho konstruerte systemet rundt ham. Trenerens 4-2-3-1 var en perfekt kontringsmaskin: Mesut Özil sentralt, Ángel Di María på høyre, Alonso og Sami Khedira dypt på midtbanen. Da de kontret angrep de med fire spillere. Cristiano og Di María styrtet fremover sammen med Özil, mens alenespissen – Higuaín eller Benzema – løp på tvers av forsvarsrekken. Kombinasjonen av Özils perfekte pasninger og eksplosiviteten til Cristiano og Di María gjorde dem ustoppelige i overgangsfasen. Avleveringene gikk umiddelbart i lengderetning, mens bevegelsene var synkroniserte og forhåndsbestemte. Real Madrid angrep med farten og giftigheten til en kobra.

Og Cristiano var stjernen. I 2010/11-sesongen puttet han 40 mål i La Liga og 53 i alle turneringer. I 2011/12 økte han til 46 ligamål og 60 totalt, og i 2012/13 var tallene 34 og 55. Forvandlingen hadde nådd et nytt trinn. Analyserer man ligamålene fra 2011/12, finner man en klar utvikling: Av de 32 han scoret fra åpent spill – altså ekskludert 12 straffer og to frispark – kom 20 på ett touch. Årsaken var åpenbar: Mourinho hadde installert spesifikke angrepsmønstre som skapte situasjoner hvor Cristiano ble servert inne i boksen eller i bakrommet. Cristiano trengte ikke lenger å drible seg mot faresonen. Han scoret målene ved å reagere raskere, løpe kjappere og hoppe høyere enn samtlige forsvarsspillere i La Liga.

Carlo Ancelotti og Cristiano hadde et strålende forhold. Sent i mai la Cristiano ut et bilde av ham og Ancelotti med meldingen: «En stor trener og fantastisk person. Håper vi jobber sammen igjen neste sesong.» Det skjedde ikke.
Carlo Ancelotti og Cristiano hadde et strålende forhold. Sent i mai la Cristiano ut et bilde av ham og Ancelotti med meldingen: «En stor trener og fantastisk person. Håper vi jobber sammen igjen neste sesong.» Det skjedde ikke.

24-timers-utøveren
Tolv år etter den lekne debuten på Old Trafford føles det rart å si at Cristianos fremste kvaliteter ikke er basert på teknikk. Men det er sant. Det er mentaliteten og fysikken som gjør ham spesiell. Han er fokusert, utholdende og lar seg ikke distrahere. Mål hamres inn på instinkt. Utenfor banen er disiplinen vanvittig. Mourinho, som kom på kant med ham i sin siste sesong i Madrid, kalte ham «den mest profesjonelle spilleren jeg noen gang har møtt». Da Carlo Ancelotti ble spurt om noe lignende i et intervju med Financial Times, blåste han ut kinnene i beundring. Ett år tidligere hadde Ancelottis assistenttrener Paul Clement fortalt to historier. «Jeg husker en kamp hvor vi kom tilbake klokken tre på natten, og det første han gjorde var å ta et isbad», sa Clement til The Guardian. «En annen gang kom vi hjem fra Istanbul klokken seks på natten. Da spurte han fysioterapeuten om en massasje.»

Denne dedikasjonen har ført til en enorm fysikk. Den atletiske profilen han bygde i United har fortsatt å utvikle seg, og en mistenker at han kunne gjort det brukbart i friidrett. I en kamp mot Atlético Madrid i 2011/12 vant Real Madrid ballen etter en defensiv corner og kjørte en kontring. Cristiano, som hadde vært nede i egen boks, sprintet over hele banen og avsluttet angrepet. (Han traff stolpen.) Senere kom det frem at han hadde løpt 96 meter på 10 sekunder. Usain Bolts verdensrekord på 100 meter er 9.58.

I 2011 tok Cristiano en rekke tester på et laboratorium ved universitetet i Chichester, i England. Det viste seg at han kunne hoppe 78 centimeter; syv centimeter høyere enn en gjennomsnittlig NBA-spiller. I 2012/13, da Real Madrid møtte United i åttedelsfinalen av Champions League på Santiago Bernabéu, steg han over Patrice Evra og headet inn et innlegg. I pausen skulle Ferguson til å gi Evra en skyllebøtte. Da han så reprisen, trakk han det tilbake. «Kneskålen hans var på høyde med Evras hode», sa Ferguson. «Selv ikke Messi kan gjøre det der.»

Fysisk perfeksjon
De statistiske sammenligningene mellom Cristiano og Messi overskygger ofte en veldig elementær forskjell. Messi skiller seg ut med ballen i beina; Cristiano gjør det samme uten. Snakker man om tekniske ferdigheter er Messi spesiell; overblikket og intuisjonen føles naturlig, nesten medfødt. Han hører hjemme på løkka med ballen under armen, hvor fotball spilles i sin reneste og mest uskyldige form.

Cristiano er ikke like begavet, men kompenserer med sin disiplin og målbevissthet. Det virker for eksempel utenkelig at Cristiano kan slurve med sin egen diett, slik som Messi av og til har gjort de siste årene. Om Messi er et naturtalent, har Cristiano blitt bygd. Om Messi er en artist, er Cristiano en maskin. Om Messi er en hyllest til genialitet, er Cristiano et formidabelt sluttprodukt av ren viljestyrke.

Begge kan beundres på hver sin måte. I 2014 skrev The Times-skribenten Matthew Syed: «Det finnes noe veldig estetisk med Ronaldo som stikker dypere enn statistikker og mål. Det handler om den nærmest perfekte symmetrien mellom hvor beina hans står plantet. Det handler om inntrykket at i hver eneste del av hva man kan kategorisere som tekniske ferdigheter – driblinger, pasninger, avslutninger, eller det å storme fremover for å produsere en modig heading, som kraftstøtet fra nær straffemerket mot Roma i kvartfinalen i Champions League i 2008 – er han i øverste klasse.»

«Det handler om den suverene balansen og fysikken. Du kan nesten si at Ronaldo er, med hensyn til fotball, komplett. Alt er i perfekt proporsjon. Han er fotballens vitruviske mann.»

Den vitruviske mann er den berømte tegningen til Leonardo Da Vinci fra rundt 1490, som viser et eksempel på det ideale forholdet mellom menneskekroppens proporsjoner og geometri. «Jeg vil si at han er perfekt fysisk sett», sa Clegg om Cristiano. «Fra høyden til kroppsfasongen, muskeltypen, fettprosenten, utholdenheten, fleksibiliteten, kraft og styrke – de er i perfekt balanse.»

Aldri fornøyd
Cristianos utvikling fortsatte under Ancelotti. I 2014 vant han sin andre Ballon D’Or, og en tredje kom i 2015. Forrige sesong scoret han 48 mål på 35 ligakamper. Startposisjonen som venstre kant har forblitt den samme under Rafa Benítez, men forvandlingen fra dribler til målscorer har aldri stoppet. Til tider spiller han i praksis som ren spiss. Alle vet at han vil luske inn i boksen flere ganger per kamp, men få klarer å markere ham. Han er fortsatt kjappere, sterkere, kvikkere i hodet. Selv etter å ha passert 30 år, viser han ingen tegn til aldring.

Det sies ofte at det er vanskeligere å forbli på toppen enn å komme dit, men for Cristiano virker det motsatte sant. Drivkraften hans blir aldri redusert. Motivasjonen er personlig. Hva enn han måtte si om å ønske å hjelpe laget, peker alt mot at han drives av individuelle rekorder, personlige målstatistikker og hans egen plass i historiebøkene. Det handler om hvordan han vil bli husket. Den enorme energien er direkte knyttet til bunnløs egoisme og selvopptatthet.

Ikke alle spillere fungerer slik. Ta Thierry Henry, som selv i sine beste år virket mer motivert av spillet i seg selv enn individuelle målsetninger. Som Arsène Wenger jaktet han ofte det perfekte mål. Han sentret gjerne til en lagkamerat om han var alene med keeper, og han kunne bli rasende om de ikke gjorde det samme. Fotball var kunst, ikke rekorder og tall. Når kampene gikk mot slutten og Arsenal ledet klart, kunne Henry stoppe opp, ta livet ut av angrepet og trille ballen tilbake til egen keeper. Det brydde vel ikke ham om han scoret ett til eller ikke.

For Cristiano er det siste målet i en 6-0-seier nesten like betydningsfullt som det første. Selv om laget har vunnet kampen kan han alltids forbedre sine egne rekorder. Fokuset opprettholdes over hele kampen, noe som forklarer hvorfor han scoret spesielt ofte i det siste kvarteret. I en kamp mot Elche i fjor hvor han allerede hadde scoret et hat-trick, og Real Madrid ledet 4-1, ble han rasende på seg selv for å ha bommet med en heading fra spiss vinkel. I en annen kamp, mot Athletic Club, traff ballen skulderen hans og rullet over streken. Flaksemålet var meningsløst: Real Madrid ledet 4-0 og klokken sto på 88 minutter. Men ikke for Cristiano. Han løp mot hjørneflagget, smilte bredt, og gjorde sin vanlige feiring. Hadde Henry scoret et lignende mål, hadde han sannsynligvis blitt mer flau enn stolt.

Det er nettopp denne umettelige apetitten som har drevet Cristiano til toppen. Det er hans største styrke. Sulten, disiplinen og immuniteten mot selvtilfredshet.

«Jeg har jobbet med noen utrolige spillere, som Zinédine Zidane, men Ronaldos mentalitet skiller ham fra resten», sa Queiroz. «Han matcher alle deres styrker, men har i tillegg andre som er enda bedre, som målbevisstheten. De er alle utrolige sportsmenn, men måten denne gutten har jobbet på siden han var 17 år, perfeksjonismen, besettelsen… For ham er det ikke nok å bare være god. Han må være best.»

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

En Gud ble født i Napoli

Da Napoli sist vant Serie A, hadde Diego Maradona innført en storhetstid full av drømmemål, mafiafester og kokain.

Tekst Thore Haugstad

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

 

Det var en lystig begravelse. Folk fylte byen med dans og sang. Kaker på 10 meter ble kuttet opp og spist. Busser sto fast i folkemengdene. Gjennom gatene bar fans svarte kister, hver med flagg som viste offerets navn. Blant de døde var Milan, Inter og Juventus.
Dette var scenene da Napoli hadde vunnet Serie A for første gang, i 1987. Feiringen var, ifølge historikeren John Foot, den største innen klubbfotball noensinne. Det var et «karneval» som varte døgnet rundt i en uke.
Få byer i Europa har et like sterkt bånd til sitt fotballag som Napoli. Italias tredje største by har sine problemer – trafikkaos, høy arbeidsledighet, korrupsjon, organisert kriminalitet – men mangel på lidenskap er ikke et av dem. Innbyggerne har heller ikke noe valg. Mens Roma og Milano har to storlag hver, har Napoli kun Napoli.
Dette gir Napoli en av Italias største fanskarer, og basert på størrelse burde de slåss i toppen hvert år. Men gapet mellom potensial og realitet er stort. Skulle de vinne Serie A under Maurizio Sarri i år, vil det kun være deres tredje ligatittel på 92 år.
Enorme pengesummer har blitt pøst inn i klubben uten gevinst. Før 80-tallet hadde de kun tatt to andreplasser (1968 og 1975) og vunnet to italienske cuper (1962 og 1976), mens rivalene i nord løftet pokal etter pokal. De neste årene økte fansens sinne, da Napoli ramlet nedover på tabellen. I 1984 havnet de ett poeng over nedrykksstreken.
Det var samme år at et helikopter landet ved et fullsatt San Paolo. Det var april og solen skinte. Ut steg Diego Maradona.

I 1987 vant Napoli sin første Scudetto. Det førte til feiringer som ga religiøse assosiasjoner.

Blakk kamphane
En hær av fotografer møtte Maradona i det han gikk opp trappen til banen. Han la et Napoli-skjerf rundt halsen og så opp mot tribunene. Mer enn 70 000 hadde betalt for å ta imot 23-åringen, nå verdens dyreste spiller etter overgangen fra Barcelona. I løpet av forhandlingene hadde Napoli-fans gått til sultestreik som trussel om klubben ikke fikk tak i ham. Én hadde lenket seg fast til et gjerde ved San Paolo. Da overgangen ble fullført, skrev en lokalavis:
«Vi har verken ordfører, skoler, busser, jobber eller helsevesen, men det gjør ingenting nå, fordi vi har Maradona.»
Maradona smilte, trikset litt og slapp løs et par ballonger.
«God aften, Napoli. Jeg er veldig glad for å være her med dere.»
Fansen hadde skrevet en sang:

Maradona, ta føringen
Hvis det ikke skjer nå, vil det aldri skje
Ditt Argentina er her
Vi kan ikke vente lenger

Presentasjonen varte kun i 15 minutter. Maradona skulle fly videre på ferie til Buenos Aires. Da han gikk ned trappene, holdt beina hans på å skjelve. Han klemte kjæresten, Claudia Villafañe, og gråt.
«Alt hadde vært veldig intenst», skrev han. «Og Claudia og jeg visste at vi hadde tatt en stor risiko, at vi holdt på å begynne livene våre på nytt.»
Han kunne trenge ferien. I Barcelona hadde han slitt med skader, kranglet med trenere og begynt med kokain. Han hadde også skrevet ut feite sjekker til familiemedlemmer og bekjente, mens hans barndomsvenn og agent, Jorge Cyterszpiler, hadde gjort håpløse investeringer. Snart var Maradona blakk. Det hadde til slutt kokt over for ham i cupfinalen mot Athletic Club i 1984, hvor han startet et masseslagsmål foran kongen og millioner av TV-seere. Skammen tvang Barcelona til å selge. Og Maradona måtte vekk.
Juventus hadde ønsket ham, men Napoli tilbød mer. Da avtalen var i boks, gikk 15 prosent av overgangssummen til Maradona, men gjelden hans var så stor at han ikke beholdt en krone. Det at Napoli nesten hadde rykket ned, hadde ikke påvirket valget av klubb. Innen noen fortalte ham om lagets resultater, hadde han allerede signert kontrakten.

– Selg de som fansen buer på
Maradona var ventet å løfte Napoli umiddelbart. Hans første kamp var borte mot Verona, et av lagene i nord. I Nord-Italia var det på den tiden en ny politisk bevegelse som gikk hardt ut mot Sør-Italia. En gruppe politikere raste mot at økonomien i nord skulle subsidiere fattige strøk i sør, som de anså som en byrde for resten av landet, fulle av kaos, latskap og kriminalitet. Sør-Italia, mente de, var ikke det virkelige Italia.
Holdningene gjenspeilet seg i fotballen. Flere i nord anså Napolis pengesløsing som symbolet på sør-italiensk ineffektivitet. På banen hadde Sør-Italia lite å svare med: Før Maradonas ankomst hadde alle utenom fire ligatitler gått til lag i nord siden Serie As start i 1929. Det tok kort tid før Maradona merket hatet. Da Napoli løp ut på gresset mot Verona, så de et banner som sa: «Velkommen til Italia».
«Man følte det virkelig», skrev Maradona. «Alt og alle var imot oss…»
Kampen mot nord fyrte ham opp, men i starten uteble suksessen. Maradona innså at stallen holdt Serie B-nivå. Før jul tok de kun ni poeng på 13 kamper (dette hadde vært 11 poeng i dag, da seier ga to poeng). Serie A var en av Europas sterkeste ligaer – fra 1982 til 1990 gikk åtte av ni Gullballer til spillere der, tre av dem til Juventus-dirigenten Michel Platini – men dette var ingen trøst. Da Maradona fløy til Buenos Aires på vinterferie, var han så flau at han nektet å snakke om Napoli.
Sesongen snudde i januar, da Napoli slo Udinese 4-3. De tapte kun én ligakamp til, Maradona scoret 14 ligamål og laget havnet på åttendeplass. Men hvem vant tittelen? Verona.
Maradona raste. På sommeren stormet han inn på kontoret til Corrado Ferlaino, Napolis president, og truet med å dra om Ferlaino ikke forsterket laget. Dette hadde vært galskap for andre spillere, som kunne fått fyken på stedet, men Maradona var elsket av fansen og visste at Ferlaino ikke turte å straffe ham.
«Kjøp tre eller fire spillere og selg dem som fansen buer på», sa Maradona. «Det bør være målestokken din. Hvis jeg gir ballen til en som blir pepet på… ciao. Og hvis du nekter, bør du forberede deg på å selge meg, for jeg kommer ikke til å bli her slik som dette.»
Maradona fikk det som han ville. Napoli hentet forsvareren Alessandro Renica (fra Sampdoria), keeperen Claudio Garella (Verona) og spissen Bruno Giordano (Lazio). Sistnevnte ble kun hentet fordi han hadde imponert Maradona da Napoli hadde møtt Lazio. Da Lazio krevde tre millioner dollar for Giordano, begynte Ferlaino å gråte, og sa han ikke hadde råd.
«Få det gjort, gamlefar», sa Maradona.
Stjernene kom fordi de ville spille med Maradona.
«Jeg startet en epoke i Napoli og ga klubben mer respekt», skrev han. «Før hadde Paolo Rossi nektet å dra til Napoli, fordi byen ikke var helt for ham, fordi han var redd for mafiaen. Før var sannheten at ingen ønsket å dra til Napoli.»
Men ikke alt ble som Maradona ville. Samme år ansatte Ferlaino Ottavio Bianchi, en distansert trener fra Brescia. Maradona mislikte Bianchi umiddelbart.
«Han var tøff, han virket ikke en gang latinsk; mer som en tysker. Man kunne ikke få ham til å smile, samme hva man gjorde.»
Bianchi vektla fysisk trening og behandlet alle likt. Ingen av delene passet Maradona. Ifølge Maradona var følgende dialog typisk for forholdet deres.
Bianchi: «Jeg har en øvelse jeg vil du skal gjøre.»
Maradona: «Hvilken?»
«Jeg kaster ballen til deg, og så kaster du deg ned i en sklitakling. Øv med begge bein.»
«Glem det. Jeg går ikke ned på bakken… Ikke med mindre en motstander dytter meg over ende…»
«OK, vel, da kommer vi til å ha uenigheter i hele år da.»
«OK, vel, da må du nok dra da.»

– Jeg er ikke faren
Napoli kom på tredjeplass det første året under Bianchi. De nye spillerne hadde løftet laget, spesielt Giordano, som ga Maradona mer spillerom. Sommeren 1986 vant Maradona VM med Argentina i Mexico, mens Napoli forsterket videre med midtbaneankeret Fernando De Napoli (Avellino), playmakeren Francesco Romano (Triestina) og spissen Andrea Carnevale (Udinese). Tittelen hadde gått til Juventus, men nå mente Napoli alvor.
Akkurat da begynte Maradonas privatliv å skape leven. Snart sto en ung dame kalt Cristiana Sinagra frem i pressen og hevdet at hun var gravid med hans barn. Maradona benektet alt. Saken eksploderte, og det hjalp ikke at Sinagra valgte å døpe barnet Diego Armando. Enkelte har nevnt at hun like gjerne kunne kalt ham Jesus Kristus.
Saken plaget Maradona, men ellers levde han livet. Han sløste penger, festet vilt og fortsatte med kokain. Napoli ignorerte alt så lenge han leverte på banen. På dopingkontroller, skriver John Foot, byttet de rundt på urinprøvene, slik at Maradona ikke skulle bli fersket.
Kun en brøkdel av Maradonas privatliv kom ut i det offentlige. Ingen i Napoli ønsket å felle ham. Klubben og fansen ville sin beste spiller vel. Den lokale pressen heiet på Napoli. Det at Maradona hadde tredoblet billettsalget, blidgjorde mafiaen, som tjente fett på ulovlig billettsalg. Det fantes faktisk en sterk teori om at overgangssummen hans delvis hadde blitt finansiert av Camorraen.
Samtidig var folkets forhold til Maradona basert på mer enn pragmatiske grunner. Maradona var fra Villa Fiorito, en fattig bydel i Buenos Aires, full av italienske innvandrere, som hadde mye til felles med Napoli. Som dem, var han en gategutt. Som dem, var han listig og lidenskapelig. Når Napoli så på Maradona, så de seg selv.
«Jeg vil bli idolet til de fattige barna i Napoli», sa Maradona. «Fordi de er akkurat som jeg var da jeg bodde i Buenos Aires.»
Det er ingen overdrivelse å kalle Napolis forhold til Maradona en kult. De ga ham lignende status som byens skytshelgen San Gennaro. Ifølge John Foot hadde 86 prosent av tilskuerne på San Paolo sesongbilletter i Maradonas tid. I et nabolag ble 25 prosent av alle nyfødte døpt Diego. Om han prøvde å kjøpe sko, tok det fem minutter før folk hadde knust butikkvinduet og omfavnet ham. Hjemme kom han ikke ut med bilen, fordi folk sto utenfor garasjen. Så han hoppet inn i førersetet, fyrte opp motoren og satt klar med girspaken. Så fort døren gikk opp, akselererte han inn i folkemengden, som ga vei. «Galskap!», sa Maradona, som storkoste seg.
«Jeg var like sprø som dem», skrev han. «Jeg følte at de elsket meg; at de virkelig, virkelig elsket meg.»

Festen og fiskehandleren
Den utsvevende livsstilen hindret ikke Maradona i å levere på banen. Denne sesongen stormet Napoli mot toppen. Klippene av Maradona kan gi gåsehud. Foran San Paolos flagg og fyrverkeri scoret han lekne chipper, solo-løp og skrudde frispark. Fansen så en arrogant volley fra 30 meter, og et mål som ble scoret mens Maradona lå nede. Han kastet seg inn i stupheadinger. Han kjørte slalåm mellom beinharde stoppere som kun ønsket å klippe ham ned. Ofte var Maradonas balanse så god at han nesten var umulig å felle.
«Vi måtte være veldig organiserte for å stoppe ham», sa Milans stopperlegende Franco Baresi. «Man måtte presse ham, doble opp og ved noen tilfeller triple opp. For om han kom én mot én, visste du at du kom til å tape.»
Den 10. mai 1987 trengte Napoli kun ett poeng hjemme mot Fiorentina for å vinne Serie A.
Spenningen hang i luften. Gatene var dekket i lyseblått og flagg hang fra balkongene. Journalisten Paddy Agnew forteller en historie om en fiskehandlers assistent kalt Giuseppe, som beordres av sin sjef om å gå med Maradona-drakt hele uken før kampen. Guiseppe nekter – og får sparken.
Agnew nevner også en bønn som ble hengt opp i butikkvinduene. Han oversetter den slik:

Our Maradona
Who Takes the Field
We Have Hallowed Thy Name
Thy Kingdom is Napoli
Lead us Not Into Disappointment
But Deliver Unto Us the Title
Amen

Da kampen endte 1-1, eksploderte San Paolo. Fans bar Ferlaino rundt som en konge og omringet Maradona. I garderoben danset og sang spillerne, gjennomvåte av champagne, mens Maradona stjal mikrofonen til en TV-reporter og intervjuet dem. I byen gikk folk av hengslene. På muren til en av kirkegårdene hadde noen skrevet: «Dere vet ikke hva dere går glipp av!»

Berlusconi vil ha Maradona
Da støvet hadde lagt seg, innså Maradona at han var blakk igjen. Sommeren 1987 vraket han Cyterszpiler for Guillermo Coppola, en snedig agent fra Buenos Aires, som ønsket å utnytte triumfen ved å sikre ham en ny kontrakt. Da de begynte forhandlingene, var Ferlaino nølende. Så kom det frem at Maradona var ønsket av Milan.
Silvio Berlusconi hadde kjøpt Milan året før og ønsket Maradona uansett pris. Den italienske forretningsmannen inviterte ham til et hemmelig møte, hvor han tilbød å doble lønningene hans. Maradona likte Berlusconi, men visste at han ikke kunne gå til et annet lag i Italia.
«Fansen hadde drept både meg og hvem enn som kjøpte meg», skrev han.
«Hvis denne avtalen skjer», sa Maradona til Berlusconi, «vil vi begge måtte forlate Italia.»
Men interessen hjalp Maradona. Like etter skrev en journalist om møtet. Saken fikk Ferlaino til å svette, og samme dag innfridde han samtlige av Coppolas krav, og mer. Maradona fikk tre ganger så høye bonuser som han først hadde bedt om.
Ikke at han trengte penger. Coppola hadde allerede gjort ham rik. Maradona hadde sitt eget TV-program og en sponsoravtale med det japanske klesmerket Hitochi. Han var med i reklamer for skoleutstyr for barn, konfekt og iskaffe. En gang spilte han inn en TV-reklame for ølmerket Asahi, like ved kanten av Vesuv, vulkanen like ved byen. Direktører visste hvor verdifull han var. Maradona kunne spørre om bilmodeller som ikke en gang hadde begynt å bli produsert – og få dem.
Ved én slik anledning kom Coppola til huset hans og ba ham se ut vinduet. Der sto en Mercedes som ikke var på det italienske markedet. Maradona løp ned, ga Coppola en klem, fikk nøklene, hoppet inn og lovpriste bilen. Så så han ned på girspaken.
«Den er automatisk…», sa Maradona.
«Stemmer!», sa Coppola. «Siste modell.»
«Jeg hoppet ut, ga nøklene tilbake, sa mange takk og gikk tilbake til huset», skrev Maradona. «Jeg likte ikke automatiske biler.»

Ma-Gi-Ca
Med finansene på stell dro Maradona laget inn i en ny tittelkamp. Han ble fortsatt sparket ned hver uke. Utenfor banen ødela kokainen kroppen hans. Han ble aldri hvilt. Smertestillende tabletter var for lengst en del av dietten.
Og likevel anser han den sesongen som en av sine beste, om ikke den beste. Han ble toppscorer med 15 mål i Serie A. Sammen med Giordano og Careca, en spiss Napoli hadde kjøpt fra Udinese, utgjorde han nå «Ma-Gi-Ca» – en magisk angrepstrio. Selv Bianchi innså at han bare måtte la Maradona gjøre som han ville. En treningsuke for Maradona var nå på tre økter, hvorav den på fredag besto av litt frisparktrening og en massasje.
Med fem kamper igjen lå Napoli fem poeng foran rivalene – en betydelig avstand, siden seiere fortsatt ga to poeng. Men så begynte de å tape. De tok ett poeng på sine neste to kamper, mot Verona og Juventus. Neste oppgjør var mot Arrigo Sacchis Milan, deres fremste rival. Tittelen sto på spill.
Oppbyggingen var intens. Milan booket to fly til Napoli; et for spillerne og et for maten. Berlusconi var så redd for at maten skulle bli forgiftet, at han tok med sin egen kokk. Selve måltidene hadde egne sikkerhetsvakter. Da spillerne landet i Napoli, fikk de politieskorte til hotellet. Rommet lå i 25. etasje, slik at folk ikke skulle kunne holde spillerne våkne før kampen, men et par Napoli-fans kom seg likevel opp på etasjen over og holdt leven kvelden før.
Det var imidlertid ikke nok. Milan slo Napoli, som tapte sine siste to kamper og dermed tittelen. Maradona skyldte på Bianchi, og fire av spillerne gikk ut og krevde at treneren fikk sparken. Selv klandret Bianchi spillerne.
«Før hadde jeg et stort lag», sa han. «Nå har jeg bare Maradona.»
Men fansen støttet Bianchi. I lagets nest-siste kamp sang de trenerens navn, noe som fylte Maradona med sjalusi. Det var jo han som hadde tatt laget fra dumpekandidater til seriemestere. Det var han som hadde sloss med Ferlaino, kjøpt spillerne og scoret målene.
Det var også noe annet som fikk Maradona til å se rødt. Napolis kollaps hadde banet vei for en konspirasjonsteori om at Camorraen hadde fått dem til å tape med vilje. Mafiaen hadde tatt en rekke spill fra optimistiske fans på at Napoli skulle vinne tittelen, og hadde dermed måttet utbetale en formue ved seier. Teorien krenket Maradona så dypt at han var villig til å forlate klubben. Han valgte til slutt å bli, men stemningen ble så eksplosiv at han sendte Claudia og datteren Dalma til Buenos Aires for deres egen sikkerhet.

Ferlainos løgn
Da Maradona kom tilbake fra sommerferien i Argentina, kokte han fortsatt. Ferlaino hadde beholdt Bianchi og sparket de fire rebellene. En mulig utvei kom da Marseille viste interesse, og Maradona ville vekk. Før Napoli møtte Bayern München i UEFA-cupens semifinale, ble han fortalt av Ferlaino:
«Om vi vinner cupen, lover jeg deg at du skal få dra til Marseille.»
Da Napoli vant finalen mot Stuttgart, løftet Maradona troféet og feiret. Nå hadde han både en kontinental tittel og en ny klubb. Akkurat da kom Ferlaino bort til ham.
«Vi kommer vel til å fullføre kontrakten vår, ikke sant Diego?»
Maradona ønsket å knuse pokalen over Ferlainos hode. Han hadde blitt bedratt. Napoli tapte senere tittelkampen mot Inter, og i nest siste kamp ble Coppola og Claudia plaget på San Paolo. Rasende flyktet Maradona tilbake til Argentina. Det så virkelig ut som om han kunne forlate klubben.
Akkurat da begynte rare ting å skje. Noen gjorde skade på Maradonas bil og søsterens leilighet. Tyver brøt seg inn i leiligheten hans uten å stjele noe. Hva var dette? Ville noen sende ham en melding?
Så dukket det opp et bilde i magasinet Il Mattino, som viste Maradona sammen med Camorra-sjefen Carmine Giuliano. Noen var ute etter å skape trøbbel. Snart fant etterforskere 71 bilder av ham sammen med mafiaen, fra mafiaens hovedkvarter til ulike restauranter.
«Jeg innrømmer at det var en fristende verden», skrev Maradona. «Mafiaen var noe nytt for oss argentinere.»
De hadde invitert ham med på fester og gitt ham dyre klokker og biler. Alt han trengte å gjøre var å posere for bilder. Maradona anså det som uskyldig moro, men nå ble en rekke anklager kastet mot ham, blant andre smugling av kokain. Han begynte å virke paranoid.
«Fæle folk er ute etter å ta Maradona», sa han.
På et tidspunkt var han redd for å returnere til Napoli. Han kom ikke tilbake før midten av september, da fire ligakamper var spilt.
Selv da var han ikke seg selv. Han ble benket i første kamp, og da han kom innpå etter pausen, brente han et straffespark. Men ingen buet. Det lettet humøret til Maradona, som til slutt tilga fansen.

– Bli liggende!
Snart var Maradona tilbake i toppform. Ferlaino hadde erstattet Bianchi med Alberto Bigon, en mildere trener som ga Maradona mer frihet, og laget fant flyten. Igjen sloss de om tittelen. Og igjen var fienden Milan.
Fire runder før slutt spilte Napoli borte mot Atalanta. Det sto 0-0 med 15 minutter igjen da lagets brasilianske midtbanespiller Alemão skulle ta et innkast. Så gikk han i bakken. En mynt hadde blitt kastet fra tribunen. Fysioterapeuten Salvatore Carmando rykket ut og hjalp ham av banen, før Alemão ble fraktet til sykehuset. Der ble han besøkt av Ferlaino, som fortalte pressen at Alemão ikke hadde kjent ham igjen. Ferlaino krevde så at fotballforbundet straffet Atalanta for episoden ved å gi Napoli seieren. Forbundet ga etter. Napoli «vant» 2-0.
Milan raste. De hyret inn leppelesere, som fant ut at Carmando hadde bedt Alemão om å «bli liggende». Alemão innrømmet senere at han hadde overdrevet. Senere tapte Milan mot Verona, etter at dommeren hadde sendt Sacchi opp på tribunen og vist ut Frank Rijkaard, Marco van Basten og Alessandro Costacurta. Napoli vant tittelen foran Milan med to poeng.
Maradona hadde fått sin revansj. Han hadde blitt truet, uthengt og anklaget for mafiavirksomhet – nå hadde han ført Napoli tilbake til toppen. Journalister spurte ham om Napoli ikke hadde hatt bedre sjanser til å vinne, hadde det ikke vært for kaoset og kontroversene.
Maradona svarte: «A mi me piace vincere cosí».
Det er slik jeg liker å vinne.
Neste sesong dalte Maradonas prestasjoner. Vekten hadde gått opp og disiplinen forverret seg. I mars ba fotballforbundet ham ta en dopingtest. Han testet positivt. De utestengte ham i 15 måneder.
Flere teorier svirrer fortsatt rundt skandalen. Én er at Napoli ikke lenger anså Maradona som verdt bryet, og at en dopingtest var en fin unnskyldning til å få ham bort. Andre hevdet det var hevn fra fotballforbundet. Sommeren før hadde Argentina slått Italia ut av semifinalen i VM, og siden kampen var i Napoli, hadde Maradona oppfordret fansen til å støtte Argentina. Dette var teorien til Maradona, som sa at han var ren. Han hevder at han visste at et hevntokt var på vei, da han så Antonio Matarrese, sjefen i forbundet, etter semifinalen.
«Han var verken sint eller bitter», skrev Maradona. «Han bare så på meg på samme måten som mafiaen gjør… Det var da jeg tenkte at det kom til å bli veldig vanskelig for meg å leve her.»
Maradona dro til Argentina med mørke skyer hengende over seg. Han var suspendert fra fotball, sloss mot anklager om smugling, og ble også etterforsket av skattemyndighetene. Laget havnet på åttendeplass. Maradona spilte aldri for Napoli igjen.

Serie C
Napoli har ikke vunnet Serie A siden 1990. De neste årene tapte Ferlaino penger, noe som tvang dem til å selge stjerner som Careca, Gianfranco Zola, Ciro Ferrara og Fabio Cannavaro. I 1998 kom de sist og rykket de ned.
De returnerte til Serie A to år senere, men falt rett ned igjen til Serie B, og havnet så nesten i Serie C. Fortsatt kom opp mot 50 000 til kampene, men stemningen var anspent. Ved en anledning truet en gruppe fans lagets midtbanespiller Renato Olive med kniv og beordret ham om å «gi mer».
Fansens mareritt ble et faktum i 2004, da Napoli gikk konkurs og rykket ned til Serie C. De ble reddet av filmprodusenten Aurelio De Laurentiis, som halte klubben opp til Serie A i 2007. Der har de blitt. Med trenere som Walter Mazzarri, Rafa Benítez og nå Sarri, pluss stjerner som Edinson Cavani, Ezequiel Lavezzi og Marek Hamšík, har faktisk ikke Napoli havnet utenfor topp seks siden 2009.
Men de har ikke vunnet en ny ligatittel heller, og innen det skjer, vil nostalgien rundt Maradona vare. Trøye nummer 10 har vært fredet siden årtusenskiftet, og hadde loven tillatt det, hadde San Paolo for lengst vært oppkalt etter ham. Fortsatt er byens gater fulle av gamle drakter, krøllete parykker og gatekunst som minner om tiden da Napoli var best og folket hadde sin konge.

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

Alle elsker Roby

Roberto Baggio er kanskje den eneste spilleren som alle i Fotball-Italia elsker. Han var en ren sjel i den moderne fotballens skitne verden.

Tekst Magnus Helgerud

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

 

Den 18. februar 2017 var det én sak som gikk igjen i samtlige medier i Italia. Hendelsen skapte stort engasjement på sosiale medier, og alt fra politikere til mannen i gata kom med sine uttalelser. Hadde paven holdt en viktig tale fra sin balkong over Petersplassen? Nei. Hadde Silvio Berlusconi gjort politisk comeback? Feil igjen. Så hva var greia? Det var 50-årsdagen til Roberto Baggio. Selv under dagsrevyen på statskanalen RAI hadde man funnet plass til et innslag om Baggios bursdag. Ingen andre idrettsutøvere har denne posisjonen i det sportsgale Italia.

Det sies jo at det er bare når fotballandslaget spiller at italienerne føler seg som ett folk. Det er bare da de er italienere. Resten av tiden er de milanesere, romere, florentinere og sicilianere. I Italia brukes flagget så godt som aldri. Bortsett fra når «Gli Azzurri» spiller en viktig kamp. Da henges trikoloren ut på balkonger, fra Palermo i sør til Pordenone i nord, og den lokale tilhørigheten glemmes for stund. Men en fotballsupporter fra Milano som sverger til Inter vil allikevel ha visse kvaler ved å lovprise en spiller fra AC Milan, og Juventus-spillerne er både elsket og hatet over hele halvøya selv når de trekker på seg landslagsdrakten.

Den eneste fotballspilleren samtlige italienere i nyere tid har øst sin betingelsesløse kjærlighet over, er Roberto Baggio. Italienerne elsker diskusjoner om alt fra matoppskrifter til politiske maktskifter. Men en ting de aller fleste av dem kan enes om er at Roby Baggio er tidenes største italienske fotballspiller. For mange av dem er han langt mer enn en, han er et nasjonalikon.

Hvorfor er det slik? Her følger ti episoder fra Roberto Baggio sin karriere, som kanskje kan hjelpe oss til å forstå hvor denne enorme kjærligheten kommer fra.

1 – Skademarerittet
Våren 1985. Etter en god sesong for Vicenza i Serie C, går 18 år gamle Roberto Baggios drømmer i oppfyllelse. Storklubben Fiorentina vil hente ham til Firenze for å spille fotball i verdens beste liga. Men rett før klubbyttet skal annonseres, så går det galt. Han ryker korsbåndet og tar menisken i en av sesongens siste kamper. Overgangen til Fiorentina står i fare, men klubben bestemmer seg likevel for å hente ham og betale for operasjonene. Nesten ett år skal det ta før han er tilbake på fotballbanen. Høsten 1986 debuterer han endelig i Serie A, men en uke senere går det galt igjen. Menisken ryker nok en gang, og Baggio må igjen opereres. Klubben og legene frykter at karrieren hans er over før den i det hele tatt har begynt. Men Roby er fast bestemt på å forfølge sin store drøm, og han har i ettertid sagt at støtten og kjærligheten fra supporterne var det som fikk ham gjennom disse tunge årene. Når han endelig scorer sitt første mål i den øverste divisjonen – mot Napoli våren 1987, et mål som redder Fiorentina fra nedrykk – har det gått nesten to år siden klubben kjøpte ham. De neste tre sesongene scorer Baggio 50 mål for Fiorentina, og etablerer seg som en av de mest lovende fotballspillerne i Italia, for ikke å si i verden.

2 – VM på hjemmebane
Sommeren 1990 skulle Italia arrangere verdensmesterskapet i fotball, og den offisielle VM-sangen med tittelen «Notti magiche», gav lovnader til det italienske folk om magiske sommernetter.

Roberto Baggio kom til mesterskapet med en turbulent vår bak seg. Fiorentina og Baggios agent hadde i samråd bestemt seg for å selge ham til Juventus, for det som da var overgangsrekord i verden. I Firenze var supporterne mildt sagt forbanna. De tok til gatene og protesterte, noe som resulterte i femti skadde personer og biler som brant. Men det var klubbens president Pontello og agenten de ville stille til veggs. For Roby hadde ikke bedt om denne overgangen. Han ville bli i Firenze, noe han har gitt tydelig uttrykk for i ettertid. Ettersom supporterne hadde støttet ham gjennom de to tunge årene med skader var han nært knyttet til byen og florentinerne. På toppen av dette skulle han bli far for første gang, og han skulle spille VM for sitt hjemland på hjemmebane.

Verdens dyreste fotballspiller var ikke garantert en plass i startelleveren. I Italias to første kamper i mesterskapet ble Vialli og Carnevale foretrukket på topp. Men ingen av dem leverte varene, og mot Tsjekkoslovakia fikk Baggio endelig sjansen. Noe som hadde vært et folkekrav dagene i forveien. Han kvitterte med å skape det mest magiske øyeblikket i VM. Roby mottar ballen på midtbanen, helt nede ved sidelinja. Han vender opp, spiller en kjapp vegg med Giannini og setter fart skrått innover i banen. Idet han danser elegant unna en takling har han allerede ristet av seg tre motspillere. Han forserer mot sekstenmeteren med ballen klistret til høyrefoten, og med et par deilige kroppsfinter sender han stopperen til venstre, keeperen til høyre og ballen midt i mål. Olympiastadion i Roma eksploderer rundt Baggio der han legger seg ned på matta, holder seg for ansiktet og lar tårene trille. Målet er rangert som det syvende vakreste noensinne i et VM, og selv om Italia ikke vant mesterskapet så hadde Baggio for alvor slått igjennom på den internasjonale scenen, og den vonde våren var glemt.

3 – Gullballen
Når Juventus reiste til Firenze for å spille seriekamp mot Fiorentina våren 1991, ble de møtt av et banner fra Viola-fansen med teksten: «Baggio…voi avete il nome, noi abbiamo il cuore». Dere har navnet hans, men vi har hans hjerte.

Under kampen nekter Baggio å ta en straffe mot gamleklubben, og når han blir byttet ut får han kastet flere Fiorentina-skjerf etter seg fra hjemmefansen. Han plukker opp et av dem og henger det rundt halsen mens han går ned i garderoben.

Agenten som solgte Baggio til Juventus, uten spillerens samtykke, har i ettertid sagt at han angrer stort på denne overgangen sett fra et menneskelig perspektiv, men at det samtidig er noe av det beste han har gjort sett fra en sportslig synsvinkel. Agenten ville ikke at Baggio skulle lide samme “skjebne” som en annen spiller han hadde hatt i stallen sin noen år tidligere. Playmakeren Giancarlo Antognoni hadde blitt værende i Fiorentina i 15 år på tross av tilbud fra flere storklubber.

Og det er i Juventus at Baggio for alvor etablerer seg som en stjerne på fotballhimmelen. Partnerskapet på topp med spillere som Vialli og Ravanelli fungerer utmerket, han bøtter inn mål og bærer etter hvert kapteinsbindet i Italias største klubb. Endelig hadde klubben en verdig arvtaker til Michel Platinis trøye nummer 10. I desember 1993 blir Baggio tildelt Ballon d´Or som beviset på at han nå er verdens beste fotballspiller, og våren 1995 er han med på å bryte AC Milans hegemoni når Juventus vinner sin første ligatittel på ni år.

Brasilianerne jubler mens Baggio og hele Italia fortviler. Han har akkurat brent den avgjørende straffen i VM-finalen 1994.

4 – VM 1994
Den italienske musikeren Francesco De Gregori har en sang hvor refrenget går som følger: «Ikke vær redd for å ta et straffespark, for det er ikke disse som definerer en fotballspiller, det er mot, altruisme og fantasi som skaper stjerner». Sangen er skrevet tidlig på 80-tallet, men de fleste italienere tenker på Roberto Baggio når de hører denne låta i dag. Hvorfor?

Den 18. juli 1994, på Rose Bowl Arena i Pasadena, står Roberto Baggio ansikt til ansikt med Brasils keeper Claudio Taffarel. Over ham står solen høyt på himmelen, og foran ham ligger ballen på straffemerket. Det er VM-finalen som nå skal avgjøres. Han var egentlig ikke i form til å spille etter å ha skadet kneet i semifinalen, men allikevel har han nå gjennomført 120 minutter i den stekende varmen i California. Roby vet det antagelig selv, at dersom han bommer nå, så er det ingen som kommer til å huske at både Baresi og Massari har bommet på sine straffer før ham. Og det er få som kommer til å snakke om at det var han som utlignet på overtid mot Nigeria i åttendelsfinalen, før han deretter satt en straffe i ekstraomgangene, at det var han som avgjorde i det 88. minutt i kvarten mot Spania, eller at det var han som sørget for begge målene i semifinalen mot Bulgaria. Han kikker bort på dommeren, tar fart, og skyter. Himmelhøyt over mål. Han blir stående med hoftefeste og stirre i bakken. Veien fra verdens beste fotballspiller til verdens mest ensomme mann kan være kort.

Bildet av Baggio som står alene igjen på matta, med brasilianerne jublende i bakgrunnen har blitt stående som et av de mest ikoniske fotballbilder som noensinne er tatt, og har i stor grad vært med på å skape den auraen av melankoli som omgir historien om Roberto Baggio. Men han skulle få sin revansje.

5 – Året i Bologna
Etter at Juventus har sikret seg ligatittelen våren 1995, blir det fort klart at Baggio er på vei bort fra klubben. I Torino vil man heller satse på stortalentet ved navn Alessandro Del Piero. Baggio var sterkt ønsket av Silvio Berlusconi, og dermed gikk turen til AC Milan. Men selv om han var med på å vinne ligaen i sin første sesong i Milano, så blir de to årene med den sorte og røde drakta på mange måter stående som en parentes i historien om denne spilleren.

Etter en skuffende 96/97-sesong, hvor Baggio spiller lite og klubben ender på 11. plass, reiser Roby videre. Til Bologna. Overgangen kommer som et sjokk. FC Bologna hadde tre år tidligere spilt på tredje nivå i Serie C1. Dette var ikke et lag fullt av stjerner, som Juventus og AC Milan, men nå hadde de sikret seg den største stjernen av dem alle. Tusenvis av Bologna-fans tok turen opp til alpene, hvor laget lå på treningsleir foran sesongen, for å se om det virkelig var sant.

Baggio hadde en plan med det hele. Etter en sesong med lite spilletid, ville han nå sikre seg en plass i troppen som skulle til VM 1998. Men midtveis i sesongen oppstår det en konflikt mellom Baggio og treneren Ulivieri. Laget spiller ikke bra, og Ulivieri mener at Baggio har skapt ubalanse i laget og at han ikke viser nok vilje til å tilpasse seg hans taktiske system. Mediene er fulle av spekulasjoner, og Baggio har på et tidspunkt muligheten til å gå til Inter, klubben han hadde heiet på som barn, men han takker høflig nei. Bologna hadde solgt 25 000 sesongkort, og han visste at mange av dem hadde kjøpt dette for å se Roberto Baggio spille for klubben i deres hjerter. Supporterne er, ikke overraskende, på Baggios side. Men Roby skværer opp med treneren, og fra januar og ut sesongen er både han og Bologna ustoppelige. Etter å ha ligget på nedrykksplass frem til nyttår ender klubben på en sterk 8. plass. Baggio scorer 22 mål i serien, noe som er karrierebeste for ham, og blir deretter tatt ut i troppen som skal representerer Italia i VM.

Åpningskampen mot Chile starter bra, og Baggio leverer en målgivende pasning på førstetouch slik ingen gjør bedre enn ham. Men Chile kommer tilbake, de utligner og de går opp til 2-1. Når det gjenstår fem minutter skaffer Baggio straffe. Han blir stående og hvile seg på knærne i ti-femten sekunder. Lagkameratene kommer bort og oppmuntrer ham. Mens han står og venter på at dommeren skal gi klarsignal står chilenerne og roper for å psyke ham ut. Italias trener, Cesare Maldini, stiller seg med ryggen til banen. Man sitter med følelsen av at hele Italia holdt pusten i ett minutt. Så skyter Baggio i mål. Og blir med det den eneste italiener som har scoret i tre VM-turneringer.

6 – Konflikt
Konflikten med Renzo Ulivieri var langt fra den eneste i Baggios karriere. Han hadde uoverenstemmelser både med Sacchi på landslaget og med Capello i Milan. Men feiden mellom han og Marcello Lippi er det verdt å stoppe opp ved. Etter den gode sesongen i Bologna bytter Roby beite igjen. Denne gangen takker han ja til tilbudet fra Inter. Sesongen 98/99 preges av hyppige trenerbytter i Milano-klubben, og sommeren 1999 blir Marcello Lippi ansatt som trener for Nerazzurri.

Dermed begynner et tungt år for Roberto. Han sitter stort sett på benken, og Lippi hevder at dette er fordi Baggio er ute av form. Noe Roby tilbakeviser i sin selvbiografi. Der forteller han om hvordan konflikten mellom dem oppstod. Lippi hadde bedt om å få vite hvilke spillere som ikke var fornøyd med hans regime, men Baggio hadde ikke noe ønske om å være spion for treneren, og dermed ble han henvist til benken. Videre forteller Baggio om en episode hvor Vieri og Panucci hadde applaudert en av hans pasninger på trening, hvorpå Lippi hadde respondert med å brøle: «Hva faen driver dere med, tror dere at dere er på teater!?» På humoristisk vis hevdet Baggio at han under Lippi bare fikk spille dersom laget var utsatt for en epidemi.

I hans siste kamp for Inter ville tilfeldigheten det slik at det var det nettopp dette som var tilfellet. Skader og sykdom blant spillerne gjorde at Lippi så seg nødt til å bruke Baggio fra start. Og dette var ikke i en hvilken som helst kamp: Inter og Parma skulle møtes på nøytral grunn for å spille om den siste Champions League-plassen. Baggio begynner med å sette et frispark fra hjørnet av sekstenmeteren knallhardt opp i nærmeste kryss bak en flaksende Buffon. Parma utligner, men ti minutter før slutt måker Baggio ballen i mål fra 20 meter med en volley i lengste hjørne. Sportsavisen La Gazzetta dello Sport gav ham toppkarakteren 10, og skrev at han var «perfekt hele kampen gjennom». Baggio er med dette den eneste som noensinne (!) har fått tildelt toppkarakter i avisens spillerbørs. Han var aldri en klubbspiller, men Roby gav alltid alt for den klubben han spilte for.

7 – Brescia
Sommeren 2000, en drøy måned etter å ha sikret Inter en plass i Champions League, går kontrakten med klubben ut. 33 år gamle Roberto Baggio er nå Bosmannspiller. Han kan velge og vrake i tilbud. Det sies at selveste FC Barcelona er interessert i å hente ham til Camp Nou, og flere Premier League-klubber ønsker seg hans signatur. Men Baggio vil bli i Italia. Han er hjemmekjær, og han har et siste mål for karrieren: Han har en drøm om å spille enda et VM, han vil så gjerne vinne noe for Italia. Så han trener for seg selv hele sommeren, og venter på det rette tilbudet.

Etter en telefonsamtale med den karismatiske treneren Carlo Mazzone, blir han overbevist om å signere for Brescia. For andre gang i karrieren går Baggio til en liten klubb. Nå skulle han ikke lenger slåss om serietitler, men kjempe mot nedrykk. Den første sesongen gjør klubben det langt bedre enn forventet, og ender på en 8. plass, og Baggio nomineres faktisk til gullballen på bakgrunn av sine prestasjoner. Sesongen 01/02 begynte der den forrige slapp. Et av høydepunktene kom i lokalderbyet mot Atalanta. Baggio sørget for å redusere til 2-3, før han deretter utlignet på overtid av overtiden. Da klikket det for trener Mazzone. Han hadde fått slengt dritt etter seg hele kampen av motstanderens supportere, så han satte av gårde og løp som en rabiat, gammel mann over banen og bort til Atalanta-curvaen med knyttede never for å gni det inn.

Sammen med spillere som Pep Guardiola, Luca Toni, og Andrea Pirlo, spiller Roby kanskje sin beste fotball denne høsten. Noe åtte mål på de ni første kampene vitnet om. Samarbeidet med den avslappede Mazzone gikk knirkefritt. Han var kommet hjem nå. Han var toppscorer i Serie A, og definitivt i rute med tanke på å representere sitt kjære Italia i sitt fjerde verdensmesterskap. Så smeller det i kneet.

8 – Skademareritt, igjen
I en kamp mot Venezia ryker korsbåndet i det venstre kneet, og Baggio må holde seg på sidelinjen i fire måneder. Landslagstrener Giovanni Trapattoni har gjennom hele sesongen blitt spurt av journalister om hvorvidt Baggio kan være aktuell for VM, og Trapattoni har sagt at han definitivt vil ta ham med i vurderingen dersom han kommer tilbake i samme form som før skaden.

I slutten av januar er Roby klar for comeback. Men under oppvarmingen før semifinalen i cupen mot Parma, får Brescia-spillerne beskjed om at deres lagkamerat Vittorio Mero har omkommet i en trafikkulykke tidligere samme kveld. Matchen utsettes selvfølgelig. Når den så skal spilles uka etter, starter Baggio på benken. Han kommer inn i andre omgang. Serverer pasninger, kommer til sjanser, og ingenting tyder på at han har vært lenge ute med en alvorlig skade.

Etter et kvarter på banen skriker han plutselig til, faller til bakken og holder seg til kneet. Korsbåndet har røket. Igjen. Nå er det kjørt. Det kan da umulig bli VM-tur på Baggio etter dette? Roby bestemmer seg tidlig for å ikke operere kneet. Han vet at en operasjon betyr minst fire måneder på sidelinja. Det har han ikke tid til. Sammen med leger han stoler på vil han heller prøve en annen tilnærming for å bygge opp det ødelagte kneet. For han nekter å gi opp drømmen om å spille et siste verdensmesterskap for Italia. Det snakkes om at han kanskje, kanskje, kanskje kan rekker sesongens siste kamp.

Men Baggio er tilbake allerede tre serierunder før slutt. Kun 76 dager etter at korsbåndet røk mot Parma kommer han på banen mot Fiorentina når det gjenstår 20 minutter av kampen. 20 minutter senere har Roby scoret to mål og sikret plassen i Serie A for Brescia. Uka etter, borte mot Bologna, er han banens beste og avgjør matchen. Kan han virkelig klare det? Skal han tas ut til VM etter to korsbåndskader på én sesong? Det er Baggio-feber i Italia. Et folkekrav man sjeldent har sett maken til tar form. Alle tester viser at Baggio er i form, og han har en hel måned foran seg på å komme i enda bedre form før mesterskapet sparkes i gang.

Men. Når Trapattoni offentliggjør lista med 22 spillere, er ikke navnet Robert Baggio å finne. Han mener at spilleren ikke har den fysiske kondisjonen inne som kreves for å delta i et VM. Noe Roby selv, og hele Italia med ham, er uenig i. Dette står fortsatt som et av de største «mysteriene» i italiensk fotball. Ikke fordi de andre spillerne som ble foretrukket var dårlige – Italia hadde et meget bra lag det året, og det var kun skandaløse dommeravgjørelser i kvartfinalen mot Sør-Korea som hindret dem fra å vinne hele greia – men fordi Baggio var SÅ god. FIFA utvidet faktisk antall spillere et land kunne ta med seg til mesterskapet fra 22 til 23, og det sies at dette ble gjort fordi de ønsket at de to superstjernene Baggio og Ronaldo skulle delta. De var begge akkurat tilbake fra skade, og utvidelsen av troppene skulle fungere som et slags insentiv til å ta en sjanse og ta dem med allikevel. Ronaldo ble tatt ut og vant VM, Baggio ble hjemme.

9 – Siste hilsen
Roby hadde egentlig planer om å gi seg etter VM 2002, men siden han ikke fikk ta del i mesterskapet bestemte han seg for å fortsette, og tok to nye år i Brescia. Det blir to år med kamp mot nedrykk, men klubben holder seg oppe. Vinteren 2004 gir Baggio beskjed om at dette er hans siste sesong. Overalt hvor Brescia reiser den våren, møtes de av bannere som takker Roberto for hans bidrag til italiensk fotball gjennom nesten to tiår. Den 28. april arrangerer det italienske fotballforbundet en vennskapskamp mot Spania, med den hensikt å gi Roby en siste kamp i den blå landslagstrøya. De 40 000 oppmøtte får se en Baggio med nummer ti på ryggen og med kapteinsbindet rundt armen, som drar av forsvarsspillere, spiller lagkameratene gode, og nesten scorer.

Et par uker senere skal Brescia spille mot AC Milan i sesongens siste kamp. Etter 83 minutter reiser de 80 000 menneskene som har tatt turen til San Siro seg, og synger taktfast navnet hans i det han går av banen for aller siste gang.

10 – Mennesket Roberto Baggio
I 2011 gav sportsavisen La Gazetta dello Sport ut en DVD-boks bestående av en ti timer lang dokumentar om Roberto Baggio sin karriere. En av temaene han stadig vender tilbake til under intervjuene, er hans sterke religiøse tro. I Italia står katolisismen sterkt, men Baggio har aldri korset seg etter å ha scoret mål, for han er nemlig praktiserende buddhist. Hver gang han snakker om de famøse kneskadene, nevner han meditasjon og den indre styrke den gav som grunnen til at han klarte å kjempe seg tilbake gang etter gang. Etter hvert som det ble kjent at han var buddhist fikk han kallenavnet «il divin codino» – den guddommelige hestehale.

Roberto Baggio er i det hele tatt ganske atypisk dersom man sammenligner han med dagens superstjerner i fotballen, i den forstand at han fremstår som genuint samvittighetsfull og ydmyk. Han har i flere år vært goodwill-ambassadør for FAO, som arbeider for matsikkerhet i verden. Og når han fylte femti valgte han å “feire” dagen med å besøke Amatrice, byen som ble jevnet med jorden i jordskjelvet som hadde rammet Italia noen måneder i forveien. Statskanalen RAI var kjapt på plass for å intervjue ham. Baggio var som vanlig ordknapp, og ville ikke ha noe stort oppstyr rundt besøket. Men stilt overfor ruinene av det som en gang var hjemmene til mennesker, som hadde bodd i det som en gang var en vakker by, klarte ikke Roby å holde tårene tilbake. Hans tidligere lagkamerat i Inter, Javier Zanetti, har oppsummerte Robys vesen på en treffende måte: «En ren sjel i den moderne fotballens skitne verden».

Å skrive poesi med føttene
Men hvor kommer den fra, denne betingelsesløse kjærligheten italienerne ser ut til å ha overfor Roberto Baggio? Det må være noe de kjenner seg igjen i? Noe som stikker dypere enn fotball.

Det kan være italienernes sans for estetikk og dramatikk som gjør at Baggio hadde denne tiltrekningskraften på dem. De er svært stolte av kvalitetsvarer som er «made in Italy». Og akkurat slik klær fra de store motehusene for dem blir til symboler på en hel nasjons kreative kraft og sans for estetikk, ble også Roberto Baggio, spilleren som skrev «poesi med føttene», et nasjonalikon man kunne være stolt av. Hans karriere og bragder på fotballbanen plasseres faktisk av mange der oppe sammen med opera, mote, mat og resten av den immaterielle kulturarven som italienerne med god grunn er så stolte av.

Italienere er emosjonelle vesener, og er det noe Baggio sin karriere var full av så er det følelser og dramatikk. Det unge talentet som skadet seg og nesten ble tvunget til å legge opp før karrieren var i gang. Spilleren som kun scoret vakre mål. Veteranen som skadet seg og ikke fikk oppfylt sitt siste store ønske. I en tid der stadig flere spillere satte klubb foran landslag, var det intet som var større for Roby Baggio enn å trekke på seg den asurblå landslagstrøyen. Jeg kjenner italienere som fortsatt kan ta til tårene når de ser bildet av Baggio fra 94, der han står alene i landslagstrøya ved straffemerket på Rose Bowl Arena i Pasadena, med hoftefeste og senket hode.

Under Baggios avskjedskamp for landslaget i 2004, var det ett spesielt banner på tribunen som ble fanget opp av tv-kameraene. Og den hjemmesnekrede hyllesten som vaiet i vinden på Stadio Luigi Ferraris denne kvelden, oppsummerer hvorfor alle elsker Roby: «Du ble født i Caldogno, men du har levd i hjertene til alle italienere». u

Kilder: Io che sarò Roberto Baggio (dokumentar), La Gazzetta dello Sport, Una porta nel cielo (Roberto Baggio), Il sogno dopo (Roberto Baggio)

Luksusfellen

Da Viking Stadion ble bygget, fikk Viking tomt og 50 millioner kroner av Stavanger kommune. Nå ønsker den skakkjørte klubben at kommunen også skal kjøpe stadion. Men er det en kommunal oppgave å redde en fotballklubb som har levd over evne i 15 år, en klubb som eies av byens rikeste? Josimar kan avsløre at rådmannens innstilling er klar. I et 16 siders dokument som er unntatt offentligheten, anbefaler han at kommunen kjøper stadion.

Tekst Lars Johnsen
Foto Andrew Halseid-Budd

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)
Det surkler i tappekranene inne på Beverly Hills Fun Pub, en fotballpub strategisk plassert midt i Vågen i Stavanger. Det er ingenting uvanlig i akkurat det. Puben fyller ca 400 000 halvlitersglass med øl i året, godt over dobbelt så mye som neste Stavanger-utested på listen. På TV-skjermene i lokalet gråter Gianluigi Buffon. Fotballspillere i Sveriges gule og blå drakter omfavner hverandre. Sverige skal til VM.

Dette er Viking-puben. Praten glir lett over fra VM-dramaet i Milano til situasjonen i Viking.

– Det er for mange ledere i klubben, sier Tommy Nærland.

27-åringen fra Sandnes er forsanger i supporterklubben Vikinghordene.

– Min første kamp var mot Bryne i 1999. Etter jeg ble 18 år har jeg sett omtrent hver kamp, sier Viking-supporteren som til daglig driver en bowlinghall i Sandnes.

Det er ikke så mange som ham igjen. Når stadionspeakeren opplyser om 8000 tilskuere, ler de 2000 som faktisk er til stede. Sånn har det vært i flere år.

– Mot Vålerenga var det 1800 inne på stadion, forteller Nærland.

Det offisielle tallet var 7760.

Vikings offisielle tilskuertall er nede på samme nivå som før flyttingen fra gamle Stavanger Stadion. Det faktiske tilskuertallet er langt lavere.

Bare da det lokale kultbandet Mods holdt konsert i juni har Viking Stadion vært full i år. Spesielt skal stemningen ha vært god da Morten Abel ga alt og sang «Du e mislykka, du».

Folk i byen har blitt likegyldige til Viking.

– De gir blaffen. Det folkelige engasjementet er borte. Hvert år snakker klubben om topplassering. Folk er lei av å bli lurt. Lederne backer hverandre. De passer sin egen rygg. De synes det er kult å være eiere i merkevaren Viking. Men de kan ingenting om fotball, sier Nærland.

Samtidig har gjelden økt, tilskuertallet falt og laget rykket ned fra toppdivisjonen.

Da Viking Stadion åpnet i 2004 fraktet båter, ankret opp rett utenfor Beverly, Viking-supporterne fra puben til kamp.

– Det tilbudet er for lengst borte. Nå fyller vi ikke en gang en buss fra puben. Før måtte man komme klokka ett på en søndag for å få plass inne i puben. Nå kan jeg komme halv fem og det er godt med plass.

Klubbens driftsselskap Viking Fotball AS har en aksjonærliste der flere har formuer i 100-millionersklassen. Likevel har Viking Fotball AS 75 millioner kroner i gjeld. Konkurs er et reelt scenario for selskapet, noe som vil dra med seg Viking FK.

Stavanger kommune forhandler nå med Viking om å kjøpe Viking Stadion, og dermed hjelpe klubben ut av den økonomiske krisen.

Det er bare 15 år siden kommunen ga klubben en attraktiv tomt og 50 millioner kroner i tilskudd.

Er det en kommunal oppgave å nok en gang gi en gave verdt flere titalls millioner til en fotballklubb som år etter år etter år, har brukt mye mer penger enn den har?

Til en fotballklubb med en paddeflat læringskurve?

Er det greit at en fotballklubb først får en gave, for deretter å selge gaven tilbake til giver?

Og er det egentlig klubben som får pengene eller er det det tilhørende aksjeselskapet – bestående av noen av byens rikeste besteborgere?

Nytt hjem i Jåttåvågen
Toget fra Stavanger sentralstasjon til Viking Stadion i Jåttåvågen klokker inn på sju minutter. Fra Sandnes bruker toget akkurat like lang tid. Plattformen er omtrent plassert i den ene stadionsvingen. Området preges av forretningsbygg og moderne leilighetskomplekser i betong og glass. Mange av kontorlokalene rundt stadion står tomme.

De som overvar UEFA-cupkampen mot Chelsea i oktober 2002 kunne se at gamle Stavanger Stadion var ferdig som toppfotballstadion. De lave tribunene som omkranset løpebanene på tre sider var stengt på grunn av UEFA-forbudet mot ståtribuner. 5555 mennesker stuet seg sammen på stadions eneste sittetribune og så Jesper Grønkjær kjøre karusell med Thomas Pereira – uten at det hjalp for gjestene ettersom Erik Nevland lurte John Terry to ganger. Viking vant 4-2 og sendte Chelsea ut av Europa med 5-4 sammenlagt.

Et halvt år i forveien hadde Stavanger kommunestyre besluttet å legge «Nye Stavanger Stadion» til Jåttåvågen.

Skjønt: et nytt stadion skulle egentlig ha blitt bygget der det gamle lå. Høyresiden i kommunestyret var for et nytt anlegg på Stavanger Stadion, men intern splid i Frp sørget for at det manglet én stemme i formannskapet på å vedta et nytt stadionbygg på Stavanger Stadion-tomten.

Uoffisielt skal mange i Høyre ha pustet lettet ut da forslaget falt – og ikke bare fordi Frp skulle få skylden. Stavanger Stadion lå på Eiganes, byens «beste vestkant». Viking spilte hjemmekampene sine i bakhagene til Stavangers rikeste. Mange der likte dårlig publikumstilstrømmingen og trafikken annenhver søndag. Naboene til stadion protesterte mot utbygging av det gamle stadionet. Nå slapp Høyre ytterligere protester fra sine kjernevelgere.

– Planen var at vi skulle grave ned stadion for å skåne naboene, sier Ole Rugland (formue i 2016: 464 millioner kroner) om Eiganes-planene.

Rugland var styreleder i Viking Fotball ASA i 2000-2011, og spilte i hele sin oppvekst fotball i Viking. I dag er han Vikings mann i forhandlingene om kommunens kjøp av Viking Stadion.

Best i bakrommet
Den nylig avdøde valgforskeren Frank Aarebrot omtalte det å finne løsninger på kammerset som den «rettedalianske modellen» etter Høyres Arne Rettedal som var ordfører i Stavanger i 1965-67 og 1972-1981, og kommunal- og arbeidsminister i Kåre Willochs regjering 1981-1985.

Rettedal anses som mannen som gjorde Stavanger til oljehovedstaden.

I bare åtte år fra 1965 til i dag har en politiker fra et annet parti enn Høyre fått bære ordførerkjedet. Det er 24 år siden sist.

– Helt siden Arne Rettedals tid har Stavanger vært preget av at de viktigste avgjørelsene er tatt før de behandles i bystyret, sier Eirik Faret Sakariassen, bystyremedlem for SV og kommunalråd.

Leif Johan Sevland var ordfører under stadionsaken, og skulle spille en sentral rolle i å sikre nytt stadion for byens fotballstolthet. I Sevland, som var ordfører i perioden 1995-2011, hadde Høyre og Stavanger funnet en verdig arvtaker til Rettedal.

Ifølge Rosenkilden, et magasin om næringslivet i Stavanger, var Sevland Norges best betalte ordfører. Ikke fordi byen lønnet sin ordfører bedre enn andre kommuner, men fordi han hadde mange styreverv i regionens næringsliv.

Arne Rettedal var en ordfører kjent for å finne løsninger på kammerset. Var du en ordfører i hans ånd?
– Nei. Jeg hadde samme løsningsorientering som Arne, men det er ikke sikkert alt skjedde på kammerset. Alt rundt Viking Stadion er forankret i dokumenter og ordinær saksbehandling. Alle regler ble fulgt, men vi hadde et ønske om å få realisert et stadion og jobbet hardt for å få til det, sier Sevland.

Kan du beskrive samarbeidet mellom næringslivet og politikken i Stavanger?
– Det fungerte bra, det. Vi hadde ordentlige forhold og nær og ryddig samhandling. Vi jobbet på lag, men med forskjellige roller, sier Sevland som tidlig om morgenen 3. mars 2003 fikk æren av å sette første spadetak i byggingen av Viking Stadion.

Var det en lettelse i Høyre da Eiganes-alternativet ikke ble vedtatt?
– Nei, hvor har du det fra?

Kilder.
– Jeg vet ikke hvilke kilder du bruker, men det var ikke tilfelle. Tvert i mot. Vi ville ha det på Eiganes. På den andre siden er Stavanger Høyre et pragmatisk parti som har evnen til å snu seg fort rundt. Samme kveld som Eiganes-alternativet falt, satte vi oss i bilen og så på andre alternativer. Vi var ikke i veldig godt humør, men hadde fokus på å sikre Viking et godt stadion, sier han.

Flere alternativer ble vurdert, til slutt sto Jåttåvågen igjen som det beste.

Senere, mens han fortsatt var ordfører, fikk Sevland i mars 2011 plass i styret i Viking Fotball ASA.

Så du noen interessekonflikt da du gikk inn i styret i Viking Fotball ASA samtidig som du var ordfører?
– Det er helt feil. Dine kilder ville jeg ha kontrollsjekket en gang til, unge mann. Jeg var ikke ordfører da jeg gikk inn i Viking ASA. Jeg gikk inn lenge etter at jeg gikk av som ordfører. Jeg tror kanskje du bør gå gjennom kildematerialet ditt en gang til. Jeg har en mistanke om at du har snakket med noen som har andre interesser. Jeg gikk inn i mars 2012. Det finner du sikkert i Brønnøysund.

Mars 2011 står det i Brønnøysund.
– Det kan stemme, det faktisk. Uansett var det bestemt at jeg skulle gå av som ordfører og det fantes ingen uløste saker i forbindelse med Viking Stadion. Var det noe uavklart mellom Stavanger kommune og Viking, ble jeg erklært inhabil. Sånt er det struktur på, sier han.

Aslak Sira Myhre, som satt i Stavanger kommunestyre for RV under stadionsaken, deler ikke Sevlands syn om «ordentlige forhold» mellom politikken og næringslivet i Stavanger.

– Lokalpatriotismen i Stavanger står ikke tilbake for den i Bergen, den er bare annerledes. Mens elitene i Bergen poserer sin sjåvinisme i mediene og konstant krangler seg i mellom, går man i Stavanger i dialog. Toppene fra næringsliv og politikk møtes uformelt og lager planer før de behandles politisk, sånn har det vært her siden Arne Rettedals tid, sier Aslak Sira Myhre som i dag er direktør ved Nasjonalbiblioteket i Oslo.

«Det er ord jeg aldri har brukt»
Tilbake i februar 2003, ett år etter vedtaket i kommunestyret og bare noen uker før ordførerens første spadetak, kunne daværende Viking Fotball ASA-styreleder Ole Rugland spre det glade budskap i Stavanger Aftenblad: Finansiering av Viking Stadion var på plass.

«Dette er blitt et meget robust prosjekt, fullfinansiert med en gjeld på bare 30 millioner kroner. Dette betyr at vi vil kunne tilby investorene avkastning, for de er primært med for å tjene penger», uttalte han til aftenbladet.no 24. februar 2003. «Investorene kan vente seg en pen fortjeneste på sin investering», sa samme mann til papirutgaven to dager senere.

Når vi besøker Ole Rugland på kontoret hans med utsikt over Stavanger, hevder han aldri å ha sagt at aksjonærene skulle tjene penger på Viking.

– Du skal lete lenger etter å finne at jeg har sagt noe sånt. Det er ord jeg aldri har brukt. Men jeg har sagt at vi ikke skal skusle vekk pengene, sier han i dag.

Stadionutbyggingen skulle koste 160 millioner kroner. Viking fikk 50 millioner kroner i tilskudd fra Stavanger kommune og en emisjon i Viking Fotball ASA tilførte 31 millioner kroner. To av Stavangers rikeste, Folke Hermansen og Knut Øgreid, var blant de nye aksjonærene i ASA-et.

Folke Hermansen døde i 2006. På tidspunktet han gikk inn i Viking Fotball ASA var han den rikeste personen med postadresse i Stavanger. Ifølge Kapital hadde han en formue på 1,9 milliarder kroner. Knut Øgreid, som fortsatt er aksjonær i Viking Fotball AS, hadde ifølge Kapital en formue på 1,3 milliarder kroner i 2016.

«Investorene som finansierer Vikings nye stadion i Jåttåvågen er et tverrsnitt av den økonomiske og politiske makten i Stavanger-regionen. De to nye storinvestorene Folke Hermansen og Knut Øgreid kompletterer byggingen av Viking Stadion som en prestisjesak for byens mektige næringsliv», skrev Stavanger Aftenblad 26. februar 2003.

Sparebanken Rogaland (SR-Bank, nå en del av Sparebank1-gruppen) kjøpte aksjer i ASA-et for fire millioner kroner og bidro med et lån på 30 millioner kroner, i tillegg til å skrive ny sponsoravtale verdt 17 millioner kroner. Avtalen løp over åtte år, men ble utbetalt i sin helhet umiddelbart for å bidra til finansieringen.

«Vi har vært Vikings bank i 100 år. Å få på plass et nytt stadion er viktig for hele regionen, og noe vi ønsker å bidra til å realisere», uttalte Terje Vareberg, bankens daværende administrerende direktør, til Stavanger Aftenblad.

Med ordførerkjedet rundt halsen, foran et utsolgt Viking Stadion med 15.300 tilskuere, klippet ordfører Leif Johan Sevland snoren og erklærte Stavangers nye storstue for åpnet 1. mai 2004. Danske Mads Timm ga hjemmelaget ledelsen, før Bernt Hulsker utlignet for Molde. Det endte 1-1.

– Jeg spilte trommer i Tasta Skolekorps og var med på åpningen, smiler SV-politiker Eirik Faret Sakariassen.

Men på tross av en gavmild kommune, velvillige sponsorer, en godlynnet bank og aksjonærer i milliardærklassen, har det gått galt for Viking.

– En fotballklubb forvalter egentlig to typer kapital: folkelig engasjement og sportslige resultater. Flyttingen til Jåttåvågen ble et taktskifte. Vikings identitet gikk over til å sikte mot å bli en møteplass for næringsliv og politikere, noe jeg mener Ruglands uttalelser om at «aksjonærene skal tjene penger» tydeliggjør, sier Aslak Sira Myhre.

Wifi og kassakreditt
På vei til møte med administrerende direktør Eirik W. Henningsen, passerer Josimar kontoret til hovedtrener Ian Burchnall som bare noen dager i forveien har fått sparken. Boka Bounce – The Myth of Talent and The Power of Practice ligger på pulten. Kaffekoppen med logoen til Leicester City står der fortsatt. Det ser ut som om Burchnall bare er ute til lunsj. Vi får øye på Bård Wiggen i gangene. Om noen dager er også han ferdig i klubben.

Fire andre ansatte, inkludert klubblegenden Svein Fjælberg, har denne høsten måttet forlate sine stillinger i Viking.

– Det gjør vondt å sparke ansatte, sier direktør Henningsen.

– Min vurdering er at Viking har hatt utfordringer økonomisk i minst ti år. Vi har levd på kredittkort.

Vikings inntekter skjøt i været etter flyttingen inn på Viking Stadion. I det siste året på Stavanger Stadion, bokførte Viking Fotball ASA 15,5 millioner kroner i sponsorinntekter. Etter flytting til Jåttåvågen hoppet det til 26,2 millioner, og tok videre sats. Så sent som i 2014 var sponsorinntektene på 59 millioner kroner. Publikumsinntektene i 2003 var 9,2 millioner. I toppåret 2008 lå de på 27 millioner – en tredobling, før de sakte, men sikkert har falt tilbake til 2003-nivå.

Etter at Benny Lennartsson gikk av etter 2002-sesongen, har klubben hatt ti trenere. I årene 2004-2010 kjøpte man, ifølge årsrapportene til Viking Fotball ASA, spillere for 124 millioner kroner og solgte for 54 millioner. Spillerlogistikken gikk 72 millioner kroner i minus.

Dette var perioden der Thomas Myhre fikk åtte millioner kroner i sign-on fee. Tsjekkeren Martin Fillo kostet 10 millioner kroner i overgangssum. Børre Steenslid ble kjøpt for seks millioner kroner og Alexander Ødegaard for sju millioner kroner.

Laget endte på 3. plass i 2007, men perioden ble preget av plasseringer på nedre halvdel av tabellen.

På tross av svake resultater sportslig og et solid underskudd på spillerlogistikken, doblet nesten daværende sportsdirektør Egil Østenstad sin lønn – fra 571 000 kroner i 2006 til 1 million kroner i 2008.

Spillerlønningene, så vel som lønninger til administrativt ansatte, tredoblet seg på få år etter flyttingen til nytt stadion. Fra 2003 til og med 2016 har ASA-et betalt ut 423 millioner kroner i lønn til Vikings sportslige apparat og 117 millioner i lønn til administrasjonen – før arbeidsgiveravgift er lagt på.

I tillegg kommer stadionkostnader på mellom 12 og 17 millioner kroner årlig, i rene driftsutgifter og betaling av renter og avdrag.

Klubben har også 2,5 millioner kroner i årlige utgifter fram til 2020 forbundet med Connected Stadium, Norsk Toppfotballs wifi-på-stadion-prosjekt. Viking er eneste klubb som er med.

Når kassen var tom, lånte de seg opp i banken – med stadion som sikkerhet.

– Og når kassekreditten hos banken var tom, ble det gjennomført emisjoner i ASA-et, sier Henningsen.

Tidligere styreleder Ole Rugland mener Viking, på linje med mange andre i norsk fotball, trodde man kunne kjøpe seg til suksess.

– Det gikk også på sett og vis. Det var såpass mye penger at det gikk jo noen år, sier Rugland.

 

Kom den erkjennelsen litt sent hos dere?
– Ja, det kan man si. Vi burde ha sett det i 2009-2010, sier Rugland.

Spillerlønningene doblet seg fra 2005 til 2010 – fra 19 millioner kroner til 39 millioner. Først i 2014 ser vi en markant nedgang, da er det samlede lønnsbudsjettet for det sportslige apparatet nede i 30 millioner kroner.

Ole Rugland anses som Vikings sterke mann, dog er han ikke helt enig i den beskrivelsen selv. Han forhandler med Stavanger kommune på vegne av Viking om et kommunalt kjøp av stadion.
Ordfører Christine Sagen Helgø (H) sier Stavanger kommune aldri har gitt noe til Viking som kommunen ikke skal ha tilbake. Det stemmer ikke – Viking Fotball ASA fikk tomt og et kontanttilskudd på 50 millioner kroner da Viking Stadion ble bygget.

Mangehodet troll
Viking drifter etter dualmodellen. Viking FK har ansvaret for det sportslige, i henhold til dualmodellens regelverk. Viking Fotball ASA har hatt som oppgave å sørge for inntektene som skal brukes for Viking FKs sportslige satsing. Spillere og trenere er ansatt i FK og får sin lønn fra klubben, slik regelverket krever, men det er ASA som faktisk står for lønnen ved at selskapet overfører midler inn i FK.

I tillegg har man Stiftelsen Viking FK. Denne stiftelsen har som oppgave å forvalte verdiene til Viking FK. Stiftelsen Viking FK er største aksjonær i Viking Fotball AS. AS-et teller i dag 100 aksjonærer.

I 2016 opprettet klubben et eget stadionselskap. Driftsselskapet til fotballklubben endret samme år organisasjonsform fra ASA til AS. Driftsansvaret for fotballaget ligger nå i Viking Fotball AS, mens driften av stadion ligger i Viking Stadion AS. Begge deler lå tidligere i Viking Fotball ASA.

Det mannen i gata bare omtaler som «Viking» er i realiteten fire forskjellige organisasjoner, med fire forskjellige styrer.

– I 2016 hadde vi tre generalforsamlinger i AS-et. Vi hadde en styreleder som var styreleder i ett døgn, sier Eirik W. Henningsen.

Det var full splid i ASA-et i 2016. Det ble kranglet om en emisjon, endring av organisasjonsform fra ASA til AS og kjønnsrepresentasjon i styret. Styreleder Charlie Granfelt trakk seg. Jan Hauge kom inn, men han var ikke ønsket av de ansatte og trakk seg under 24 timer etter å ha tatt over ledervervet.

– De vel fem årene jeg var der hadde vi tre klubbdirektør og 5-6 formenn i FK- og AS-styrene. Det var så vidt man rakk lære navnene på folk. Kontinuitet fantes ikke, og alle ville sette sitt preg på klubben, sier Kjell Jonevret, som var trener i klubben fra 2012 til 2016.

Geir Solstad, som satt i ASA-styret i perioden 1998-2002 og var ASA-styreleder i 2012-14, møter Josimar på en kafé i Stavanger. Han omtaler Viking som «et mangehodet troll».

– Viking har tapt penger og kamper siden 2004. Det er for få som tar på seg ansvaret for det.

Han forteller om en intern gjennomgang av strukturen i Viking da han satt i ASA-styret.

– Konklusjonen vår var at det var uklare beslutningslinjer. Det er mange involverte. Mange forsvarer seg ut fra sin egen rolle. Alle som kommer inn i Viking-systemet ønsker å sette sitt avtrykk.

Har det vært prestisje å sitte i styrer eller å være aksjonær i Viking?
– Folk har gått inn av lyst og prestisje og en tro på at man skal utgjøre en forskjell. Ser man på folkene i styrene, er det mennesker med en bakgrunn som er uangripelig.

Ingen tar ansvar?
– Jeg synes det er for mange å fordele ansvaret på, derfor blir det visket ut. Organiseringen har del av skylda, det er vanskelig å ettergå akkurat hvem som hadde ansvaret for enkelthendelsene. Det er ingen som står igjen å sier «dette var mitt ansvar».

Alle peker på noen andre eller noe annet?
– «Ja, jeg var jo med, men», sier man, og så kommer det masse greier.

Vi spør også Eirik W. Henningsen om det er en kultur for å skylde på andre i Viking.

– Det er meget godt observert. Ja, alle peker på noen andre.

Mange har pekt på Egil Østenstad for å ansvarliggjøre pengebruken. Han var sportsdirektør da pengene satt løsest.

Dem vi har snakket med frikjenner Østenstad langt på vei: Det var en kultur for dyre spillerkjøp på den tiden, det var trenere som ba om det, det var styrer som innvilget penger. Det var systemet som ikke fungerte, ikke et enkeltindivid, sier Geir Solstad.

Egil Østenstad ønsker ikke å møte Josimar.

«Jeg er litt ferdig med å snakke om dette», skriver han i en SMS.

Summen av alt, ifølge Geir Solstad, er et fotballag som ikke bare har rykket ned i år, men som har underprestert i 15 år.

Og et driftsselskap som nå har en gjeld på 75 millioner kroner.

Hvem er sjefen?
Viking-aksjonær og tidligere ASA-styremedlem Bjørn Maaseide mener mange aksjonærer har både positive og negative sider.

– Det betyr at man har bred støtte. Samtidig er det da ingen som er leder, sier han.

Organisasjonsform har mindre betydning, ifølge ham. Altså: Om klubben drives som et rent idrettslag eller et rent AS, spiller mindre rolle. Men man må ha en talisman, en skikkelig lederskikkelse.

– Det er få som tviler på hvem som er leder i Rosenborg. Det er Ivar Koteng. Ingen lurer på hvem som er sjef i [ishockeylaget] Stavanger Oilers – det er Tore Christiansen, sier han og stiller et spørsmål tilbake.

– Hvem er sjefen i Viking? Nå har du vært her i Stavanger noen dager, hvem er Vikings «go-to-guy»?

Jeg vet ikke.
– Der er du ved roten. Alle organisasjoner som har suksess, har en tydelig leder, sier han.

Det har vært prøvd å ha samme styreleder i FK og ASA, med Ole Rugland som styreleder i begge, før man gikk tilbake til to separate styrer i 2015.

– Det er en svært uheldig styreform. Igjen ble ansvaret fragmentert, mener Maaseide.

– Ikke det at ting gikk bedre da Ole var leder i begge organisasjonene, sier treningsstudio-milliardæren.

Men det var i hvert fall en som var klubbens ansikt utad?
– Stemmer.

Klubben har også prøvd forskjellige varianter av et sportslig utvalg som en del av beslutningsstrukturen.

– Det var også en katastrofe, mener Kjell Jonevret.

Konjakk og gamle helter
Ole Rugland synes derimot det ikke har vært noe problem med en stor aksjonærgruppe eller mange involverte.

– Det er litt hvordan man ser det. Man kan godt ha mange eiere som Barcelona, men man må ha et system. I Viking har ikke det vært noe problem.

Har det dannet seg klikker blant aksjonærene i klubben?
– Det har vært saker, men de har ikke gått på fotball. Blant aksjonærene har det aldri vært uenighet om fotballstrategi. De har ikke blandet seg opp i det.

Har dere hatt noen fotballstrategi?
– Det er noe annet. Men eierne har ikke blandet seg. De har bidratt med penger og ikke lagt seg opp i driften. De konfliktene som har vært har handlet om andre ting, som for eksempel kvinnerepresentasjon i styret. Men ingenting om fotballen, sier Rugland.

Har det vært prestisje å være aksjonær?
– Jeg håper de synes det er kjekt å være aksjonær i Viking. Du må være interessert i Viking og fotball for å være det, sier Rugland.

I Stavanger snakkes det om at hver gang driftsselskapet skal gjennomføre en emisjon, sitter aksjonærer og teller aksjer. Det er viktig å holde eierandelen over to prosent. Da får man plass i «æreslosjen» på kampdager, der det serveres konjakk og gamle helter fra storhetstiden på 1970-tallet slenger innom.

Rugland ler når vi spør om det.

– Ja, det kan godt hende det stemmer, sier han.

Tilfeldighetenes spill
Tidligere ASA-styreleder Geir Solstad peker på mangelen på fotballstrategi. Klubben har vinglet fra en trener med én filosofi til neste trener som har hatt motsatt syn.

– Denne klubben har ikke noe DNA. Man snakker om en «blå tråd». Den finnes ikke, sier Ian Burchnall over lunsj med Josimar i Stavanger.

Han fikk jobben da Kjell Jonevret fikk sparken i fjor. Å ansette en ung trener som skulle lede et lag av unge spillere og uten penger kunne se ut som et signal fra Viking om at klubben skulle bygge noe nytt. Når resultatene gikk som de kanskje måtte gå, fikk Burchnall sparken.

Med Vikings historikk med å vingle fra én retning til en annen, kan man forvente at neste trener vil ha en helt annen tilnærming.

– Jeg skal ta på meg ansvaret for resultatene. Men utover i sesongen, følte jeg meg svært alene. Klubben har ingen kommandolinje, ingen som tar noe overordnet ansvar, mener Burchnall.

Geir Solstad er opprinnelig fra Hamarøy i Nordland og kom til Stavanger for å gå på befalsskolen i 1972 – midt i Vikings storhetstid – og har blitt værende. Han «bodde nærmest» på stadion. Når han ikke har hatt roller i klubbsystemet, har han fulgt laget som supporter.

– Eliteorganiseringen av Viking er for dårlig, det er gjort en dårlig jobb på sport. En assistent på 34 år fikk ansvaret. Hvilken type backing har han fått? Hva hadde han å stå i mot med når resten av klubben bare snakker om den dårlig økonomien, sier Solstad.

Burchnall fikk sparken rett før en sponsortur. Kjell Jonevret fikk sparket rett etter en sponsortur i fjor.

– Det er helt tilfeldig, sier administrerende direktør Eirik W. Henningsen.

Burchnall mener klubben må ta et virkelig oppgjør med driften av klubben.

– Man kan skifte trener, men det er ikke der Vikings problem egentlig ligger.

Han får støtte av forgjengeren.

– Jeg tror ikke ledelsen i Viking vet hva som faktisk kreves for å ha et topplag. Jeg har vært noen år i gamet og mener jeg kan noe om hva som kreves. I fjor høst hadde jeg et møte med ledelsen og la fram et worst-case-scenario og hva vi trengte for å beholde i plassen i serien neste sesong. «Nei, Kjelle, vi tror vi kommer til å ta medalje neste år», var tilbakemeldingen. De ønsket ikke å lytte.

Klubben var i en situasjon hvor den hadde lite penger. Man trengte å finne billige spillere.

– Og omtrent det første de gjorde var å kvitte seg med Gary Goodchild, mannen som finner gode spillere billig som selges videre dyrt. Ham kvittet de seg med, sier Jonevret.

Ordfører uten kontroll
Josimar har fått 15 minutters audiens hos Stavanger-ordfører Christine Sagen Helgø (H), og har måttet sende spørsmålene på forhånd.

Ett av spørsmålene vi har sendt er:

Stavanger kommune ga tomt pluss 50 millioner kroner til Viking da de flyttet fra Eiganes til Jåttå. Hvem fikk tomten og kontanttilskuddet, Viking ASA eller Viking FK?

Vi stiller spørsmålet igjen når vi sitter ved bordet på ordførerens kontor på rådhuset.

– Det var vel gjerne Viking ASA, men det husker jeg ikke helt, det kan jeg sjekke, men det var nok det. De fikk tomten og vi har et krav mot dem på 40 millioner for tomten og så fikk de et lån på 30 millioner. Vi har et krav mot Viking på til sammen 70 millioner, pluss et mindre lån som er gitt i ettertid, svarer Sagen Helgø.

Ordføreren stusser over at vi snakker om at Viking fikk «50 millioner kroner i tilskudd».

– Det har vi aldri gitt. Jeg skjønner ikke hvor du har den opplysningen fra. Vi har latt dem bruke en eiendom, og de har ikke fått pengene. Det står i avtalen at dersom de selger stadion videre, skal vi ha pengene tilbake. Og så har de fått et lån som de må betale tilbake.

– De har ikke fått noe av oss som ikke skal tilbake, understreker Sagen Helgø.

Ifølge Stavangers ordfører fikk Viking bruke en tomt til en verdi av 40 millioner kroner, samt et lån på 30 millioner kroner.

Men stemmer det?

I følge årsregnskapene til Viking Fotball ASA, har de bokført en stadiontomt til en verdi av 20 millioner kroner og et kommunalt tilskudd på 50 millioner.

Ole Rugland, som var Vikings hovedperson under planleggingen av det nye stadionet og som i dag representerer Viking i forhandlingene med kommunen om et kommunalt kjøp av stadion, bekrefter at Viking Fotball ASA fikk tomten og et kontanttilskudd på 50 millioner. Det var et tilskudd, ikke et lån.

– Men det kom med en rekke klausuler. For eksempel: om klubben solgte stadion, skulle kommunen ha pengene tilbake, forteller han.

Etter at våre 15 minutter med ordføreren er over, sender vi en e-post til ordførerens assistent og spør om hun kan finne ut detaljene i avtalene.

Etter noen dager får vi svar:

«Viking Fotball ASA fikk midlene, det vil si en tomt til verdi av MNOK 20 og et kapitaltilskudd til verdi av MNOK 50. Midlene ble gitt for å sikre fotballdrift på den nye stadion. Stavanger kommune har krav på å få tilbakebetalt midlene i gitte tilfeller, blant annet hvis Viking selger stadion eller går konkurs. Det er for dette formål etablert pantesikkerhet for midlene i stadion», står det i svaret fra ordførerens kontor.

Altså: det private selskapet Viking Fotball ASA, bestående av noen av regionens aller rikeste personer fikk tomt og 50 millioner kroner av kommunen.

Tilbake til intervjuet med ordfører Christine Sagen Helgø.

Er det skattebetalernes oppgave å rydde opp når aksjonærene ikke har greid å få dette til å gå rundt?
– Jeg mener det er en bys oppgave å støtte laget sitt i en vanskelig situasjon. For oss er det bare aktuelt dersom det skaffer flere spillflater for vår breddefotball. Det blir i så fall lagt kunstgress på stadion, slik at den kan brukes av flere. Mange av [Viking-]aksjonærene har gått inn med penger, de har ikke fått noe igjen. Det er de som har bygget stadion, sier Sagen Helgø.

Er det kommunens oppgave å «støtte sin fotballklubb» – når dette først og fremst er et privateid selskap?
– Jeg mener at det er en kommunes oppgave å forsøke å bidra til vår bys klubb i en vanskelig situasjon. Det ser vi at mange andre kommuner har gjort, for eksempel Kristiansand, sier Sagen Helgø.

Ordføreren påpeker også at det må med i regnestykket at kommunen faktisk tjente på penger på stadionavtalen: Da Viking flyttet fra stadion på Eiganes kunne kommunen realisere den gamle stadiontomten.

Det argumentet vinner ikke gehør i etasjen over ordførerens kontor der hennes politiske motstandere sitter.

– Kommunen eide tomten i Jåttåvågen, der Viking Stadion ligger. Det ville ha gitt mer penger om de heller hadde realisert den tomten. Og dessuten: fordi kommunen kom greit ut av stadionavtalen økonomisk sett, betyr ikke det at man skal gi gaven en gang til, sier Eirik Faret Sakariassen fra SV.

Arbeiderpartiets gruppeleder Kari Nessa Nordtun deler ikke Sagen Helgøs syn om å hjelpe Viking.

– Det er snakk om å bruke skattebetalernes penger på noe som ikke faller inn under kjerneoppgavene til kommunen, som helse, skole og barnehage. Jeg er opptatt av å hjelpe Viking Fotballklubb. Men stadion er eid av de rikeste av de rikeste her. Av flinke forretningsfolk. Når ikke de greier å gjøre business ut av dette, hvordan skal vi som kommune gjøre det, vi som ikke har noen erfaring med det, sier hun.

Hun påpeker at et eventuelt kjøp av stadion også redder SR-Bank. Banken har pant i stadion på 55 millioner kroner, og førsterett til å få dekket sitt krav.

Dette er banken som anser seg som «Viking-banken», som ga Viking Fotball ASA lån med sikkerhet i stadion da Viking trengte penger for å få driften til å gå rundt. Dette er banken som lot Viking «dra kredittkortet», for å bruke Eirik W. Henningsens uttrykk.

Rådmannens innstilling til nytt budsjett innebærer kutt i kommunens kjerneoppgaver.

– Det blir kutt, ja, sier ordfører Christine Sagen Helgø.

– Vi har det siste årene fått en dramatisk økning i antall barnefamilier som lever på sosialstønad. Siste tall viser 811 familier. Det er tøffere tider i vente for Stavanger. Det er en voksende fattigdom. Vi har ikke råd til å bruke pengene på Viking Stadion, banken og aksjonærene, sier Kari Nessa Nordtun.

Gode kort på hånden?
Ole Rugland har ansvaret for å lede forhandlingene med kommunen om et kjøp av stadion. Han lener seg tilbake på et møterom i øverste etasje på BI-bygget i Stavanger der hans selskap Skanem holder til. Skanem er en av Europas ledende leverandører av emballasje og etiketter. Han mener det er galt å snakke om at kommunen nå skal «redde aksjonærene».

– Dette er feil vinkling. De har bidratt i lang tid, og kommer til å fortsette med det, sier han.

Selskapet har tatt opp lån med sikkerhet i stadion – et stadion som ikke har noen omsettelig verdi?
– Det avhenger av hvordan man ser det. Det tror jeg den har. Den har en verdi som etter min mening er langt større enn gjelden er på.

– Verdien er vel bare det en kjøper er villig til å betale?
– Ja. Initielt ville vi gå ut i det brede markedet. Kommunen kom på banen, så vi har stoppet jakten på eksterne i påvente av resultatet av forhandlingene. Men verdien er vesentlig høyere enn gjelden. Vi sitter på en svær verdi.

Dette er et fotballstadion. Den må brukes til fotball?
– Ja, selvfølgelig. Fotballen betyr en viss leieinntekt. I tillegg kan den brukes til konserter, konferanser og andre events. Til sammen blir det en betydelig inntekt, som gjør at verdien er høyere enn gjelden. Men man må finne en kjøper, som du sier.

Om det var slik, ville ikke dere ha greid det selv?
– Hvem har sagt at vi ikke kan det?

Selskapet er 75 millioner kroner i minus og dere må selge?
– Ja, men hvis vi selger så skal vi ikke bare dekke gjelden. Vi skal sitte igjen med kontanter som vi skal bruke på fotballsatsingen. Det er målet. Om vi greier det, er en annen sak. Men det er målet.

Vikings posisjon i forhandlingene med kommunen er ikke bare at kommunen skal kjøpe stadion for å gjøre Vikings driftsselskap gjeldfritt, men å bidra med en solid pott som blant annet kan brukes på spillerlønninger.

Det får SV-politiker Eirik Faret Sakariassen til å steile.

– Nå ble jeg provosert. Å bidra til driften av Viking er definitivt ikke en kommunal oppgave, sier han.

På veggen bak kontorpulten hans henger et Viking-skjerf. Han anser seg som en supporter.

Rugland snakker med selvsikkerhet, som en person som er vant til å få det som han vil. Vikings driftsselskap har, slik vi tolker ham, på tross av at de selv ikke har greid å forvalte Viking Stadion, gode kort på hånden i forhandlingene med kommunen.

Hvordan er det mulig?

Bak lukkede dører
I Stavanger heter det at man har «fotball på maten». Og «fotball» betyr Viking. Byens fotballag er et av regionens største merkevarer. Oljen kom, og vil antakelig en dag også forsvinne, men Viking var her først og skal være her etterpå. Eller skal den det?

Med 75 millioner kroner i gjeld befinner Viking seg i en desperat økonomisk situasjon. Mens publikum minsker og Stavanger-folk nå virker likegyldige til laget, er stadionsaken og klubbens framtid noe som engasjerer. I Stavanger er man tross alt Viking-patriot.

Men de får ikke innblikk i saken. Forhandlingene om et kommunalt kjøp er unntatt offentligheten. Rådmannen anbefalte å unnta saken offentlighet, noe som fikk flertall i kommunalutvalget (tidligere formannskapet).

Ordfører Christine Sagen Helgø mener det er en selvfølgelighet.

– Det er fordi vi som politikere gir rådmannen et mandat for å finne en pris. Det er vanskelig å gi et mandat som er offentlig. Da vil motparten, som er Viking, og for så vidt også banken, vite hvilket mandat rådmannen er gitt. Når saken skal behandles politisk, er den offentlig – både dokumentene og bystyremøtet, sier hun.

I etasjen over på rådhuset er holdningen helt motsatt.

– Denne saken burde ikke vært unntatt offentligheten. Jeg mener at dette er en sak av stor betydning. Folk er engasjert, det dreier som klubben vår og om mye penger. Og det er bare Stavanger kommune som er i forhandlinger – altså er det ingen konkurransesituasjon. Ved åpne prosesser sikrer du at ting går riktig for seg. Når saken er unntatt offentligheten får vi ikke innspill fra mannen i gata, media eller eget parti, sier Ap-leder Kari Nessa Nortun.

Er dette et spill, et samrøre mellom Høyre, Viking og næringslivet?
– Objektivt kan det se sånn ut, sier Nessa Nordtun.

Nettverket
14. august dumpet en invitasjon i innboksen til Ap-lederen og en rekke andre politikere i Stavanger. Invitasjonen inneholdt Stavangers kommunevåpen og var undertegnet ordfører Christine Sagen Helgø.

«I anledning Vikingakademiet 2017 har jeg gleden av å invitere til foredrag med Åse Kleveland: ‘Hvor skal vi dra?’ med påfølgende mottakelse med middagsbuffet. Torsdag 24. august 2017 klokken 18.00 til 22.00 på Holmeegenes», var alt som sto invitasjonen.

Holmeegenes er et kommunalt eid serverings- og møtelokale.

«Hva er Vikingakademiet?», spurte mange seg.

– Jeg ante ingenting om hva dette var, sier SVs Eirik Faret Sakariassen.

Han ankom lokalet etter seansen med Åse Kleveland, fikk et glass med bobler i hånden og så at lokalet vrimlet av aksjonærer og sponsorer i Viking.

– En person tok ordet og fortalte om neste utenlandstur der de skulle besøke dyre restauranter og drikke fin vin, sier SV-politikeren.

– En sentral person i Viking, som jeg ikke ønsker å navngi, kom bort til meg og sa «nå må vi finne en løsning». Det syntes jeg var ubehagelig. Etterpå googlet jeg «Vikingakademiet», men fant ingenting, sier Faret Sakariassen.

Et vanlig internettsøk gir liten informasjon om hva Vikingakademiet er. Og de som tenker «akademi» som et sted for spillerutvikling, tenker feil.

Søk i arkivet til Stavanger Aftenblad gir to treff. 9. november 2000 hadde avisen notisen «Vikingakademiet til Roma» og skrev at «ledertreningsprosjektet for investorer, sponsorer og andre interesserte avsluttes med tur til Roma». 4. september 2010 fortalte avisen i en notis at «Vikingakademiet» satt ringside da Norge møtte Island i Reykjavik.

Et Facebook-innlegg fra den norske ambassaden i Madrid fra 26. september 2014 formidlet at en delegasjon fra Vikingakademiet «besøker i disse dager Spania».

Gjennom litt mer sofistikere søkemetoder finner vi Vikingakademiets program for 2016. Og vi finner bilder fra Reykjavik-turen i 2010 og en video fra Spania-reisen i 2014, begge lagt ut av Endre Lima Løvås – samme mann som sto og snakket om «dyre restauranter og fine viner» på Holmeegenes.

Bildene fra Madrid viser en feststemt gjeng på tur. Det skåles med rødvin, tapas fortæres, de besøker Santiago Bernabéu, flere rødvinsflasker kommer på bordet. På 50 av 131 bilder kan man se alkohol.

I offentlig elektronisk postjournal finner vi et brev sendt av daværende administrerende direktør i Viking Fotball ASA, nå visepresident i NFF, Bjarne Berntsen. I brevet finner vi deltakerlistene fra 2010 og 2011.

– Nei, du får ringe Viking om du vil vite noe, sier Geir Bugge Aase som deltok på Vikingakademiet i 2011 og er oppført som daglig leder i Industrisalg AS på deltakerlisten.

– Vikingakademiet er rett og slett en dyr frimurerlosje, sier en tidligere deltaker som ber om å være anonym.

– Det er et ledernettverk som møtes fire-fem ganger i året. Eksterne forelesere hyres inn, og i etterkant er det «Viking-timen» der klubben informerer. I tillegg reiser man på en utenlandstur i året. Det jeg har fått ut av det er å bli kjent med folk som i varierende grad har sentrale roller i næringslivet som det kan være nyttig for meg å kjenne, forteller Knut Sirevåg, som var med i tre år da han jobbet i Eiendomsmegler1. Sirevåg spilte fotball for Bryne i perioden 1997-2006.

– Dette var ledere og kapitalsterke folk i regionen. Hensikten var at Viking skulle lære fra næringslivet, og næringslivet lære av Viking, sier Martin Gjelsvik fra Rogalandsforskning.

Hans incentiv for å delta var at han forsket på ledelse og strategi.

Når Viking spilte kamp, hadde deltakere på Vikingakademiet plass i ViP-losjen, med mat og drikke, forteller han.

Ble det mange fine restauranter på reisene?
– Det var en del av det. Tanken var nettverksbygging og det sosiale, og koble det til fotball. Vi var for eksempel i Sevilla. På den tiden var det en tidligere Viking-spiller som sto i mål for Sevilla og det var koblingen. Og så skulle det være et visst faglig innhold.

Ble det oppfylt?
– Det ble mest sosialt, sier han og oppfordrer oss til å kontakte Stein M. Jåtten om vi vil vite mer.

Vikinger på tokt
Det gjør vi. På sin egen nettside omtaler Jåtten seg som ledelsespsykolog og «tidligere rektor ved Vikingakademiet».

– Vi startet Vikingakademiet i overgangen fra det gamle til det nye stadionet, for å bygge et nettverk. Og det bidro på en måte til at finansieringen av det nye anlegget kom i havn gjennom dette gode nettverket. Bakteppet for Vikingakademiet var å lage en arena med 20-25 næringslivsledere som endte med en studietur som hadde et dannelsesaspekt – til Roma, Barcelona, Sevilla og Lisboa for eksempel. Grunnideen var å bygge et godt støttemiljø med sentrale og erfarne ledere. Det fikk vi langt på vei til. Dette hadde et dannelsesperspektiv, nettverksperspektiv og var en arena for utveksle erfaringer rundt ledelse, sier Jåtten.

Er det vanlig i Stavanger at man prater med hverandre uformelt og finner løsninger?
– Veldig. Veldig. Sikkert mest i landet. Vi jobber veldig uformelt på Jæren, sier ledelsespsykologen.

Med «Jæren» mener han Stavanger-regionen.

– Ja, vi har samme jordsmonnet. Den kulturen vi har er noe av det mest ekstreme. Mange utenlandske ledere har problemer med å knekke denne koden. Jeg husker jeg måtte forhandle med Roy Hodgson for å få ham til å stille på Vikingakademiet. Han var uvant med en sånn setting. Vi er muntlige og uformelle.

Kommer til dette nytte når det nå er forhandlinger om kjøp av stadion?
– Ja, viljen til å finne løsninger er stor, sier Jåtten.

Bjarne Berntsen, som var med å starte nettverket i år 2000, forteller at Vikingakademiet var en lederutviklingskole samtidig som det var en forretningsidé og en inntekt for Viking.

Helse i hver dråpe?
På bildene fra Vikingakademiets reiser, blant vinglass og fine måltider, finner vi personer som tilhører kretsen av aksjonærer og sponsorer. Blant andre Ådne Kverneland og kona Ingebjørg Storeide Folgerø. Kverneland er eier av bilbutikkjeden Brødrene Kverneland AS og er både sponsor og aksjonær. Storeide Folgerø satt i Viking Fotball ASA-styret i 2008-2015 og er vararepresentant for Høyre i kommunestyret.

Men bildene viser også at personer fra offentlige stillinger er med, som Tore Sirnes, tidligere rådmann i Sandnes, og Herlof Nilssen. Sistnevnte var tidligere rådmann i Randaberg, før han i 2001 ble ansatt som administrerende direktør i det statlige helseforetaket Helse Vest.

Var det viktig for dere å ha med dem folk fra det offentlige?
– Alle deltakere i Vikingakademiet var like viktige og like nyttige, svarer Bjarne Berntsen

– Mange av deltakere jeg snakket med underveis hadde nytte av å delta, både med tanke på lederutvikling og for skape forretningsforbindelser og nye kunder, sier dagens visepresident i NFF.

Fra Sandnes kommune får vi oversendt en faktura på 60 000 kroner for Tore Sirnes’ deltakelse på Vikingakademiet i 2007.

– Jeg var med fordi det var et tilbud om lederutvikling sammen med bedriftsledere i regionen, sier Tore Sirnes.

– Den ene turen gikk til Firenze der temaet var Machiavelli og ledelse. Vi hadde en idéhistoriker fra universitetet i Oslo med, husker han,

Ifølge den tidligere Sandnes-rådmannen, var han med på to reiser, men Sandnes kommune kan bare redegjøre for å ha betalt én. Sirnes sier han derfor må ha betalt for den andre reisen selv.

Synes du dette er god bruk av offentlige midler?
– Jeg kan ikke svare noe annet enn ja på det. Det var slik at Lyse AS (energiselskap som eies av 16 kommuner i Rogaland. journ. anm.), som Sandnes kommune var nest største eier i, var sponsor i Viking. Det var gjennom den kanalen jeg fikk delta i nettverket. For meg var det verdifullt faglig med spennende foredragsholdere og nyttig for å komme i kontakt med ledere i andre bedrifter, sier han.

Var du med fordi du som rådmann er en som har nøkkelen til offentlige dører?
– Nei, det var ikke tema. Jeg var med fordi de ønsket en bredde i deltakelsen – både private bedrifter og offentlige virksomheter.

– Viktig med faglig påfyll
Presseansvarlig i Helse Vest forteller at administrerende direktør Herlof Nilssens deltakelse på Vikingakademiet er muntlig godkjent av foretakets tidligere styreleder.

Vi får oversendt alle fakturaer Helse Vest har betalt til Vikingakademiet fra 2010 til 2017. Tilsammen har det statlige foretaket betalt 625 000 kroner for Nilssens deltakelse i den perioden.

Dagens styreleder i Helse Vest, Terje Vareberg, synes det er positivt at foretakets administrerende direktør deltar i et slikt nettverk. Det er viktig for ledere å få faglig påfyll og bygge relasjoner – kanskje enda viktigere for ledere i offentlig sektor enn andre, mener han.

– Jeg har inntrykk av at Vikingakademiet har en god standing i regionen, sier Terje Vareberg.

Dette er samme Terje Vareberg som var administrerende direktør i SR-Bank som var med på å finansiere Viking Stadion. Som leder i SR-Bank var han selv med på Vikingakademiet.

Siden 2010 har Helse Vest betalt 625 000 kroner for at Herlof Nilssen skal delta. På hvilken måte er dette vel anvendte penger for Helse Vest?
– Det blir feil å summere opp over antall år. Den årlige kontingenten på 70-80 000 kroner til Vikingakademiet er det han får for å delta i ledernettverk. Sett opp mot hva andre bedrifter bruker på lignende ting, er det en ganske moderat sum.

Herlof Nilssen forteller at han ble invitert med i Vikingakademiet i kraft av å være direktør i Helse Vest, uten at han husker akkurat hvem i Viking som sendte invitasjonen.

Er du med fordi du har kunnskap om hvilke nøkler som passer offentlige dører?
– Nei, det tror jeg ikke. Det har aldri vært noe tema. Dette har aldri vært noe lobbynettverk.

Vi kontakter Endre Lima Løvås, personen som snakket om «fine restauranter» under kommunens arrangement.

Av deltakerlistene til Vikingakademiet ser vi at personer ansatt i offentlige stillinger er med eller har vært med. Er disse med fordi de har kunnskap om hvilke nøkler som passer offentlige dører?
– Det har jeg ikke peiling på. Det må du spørre dem om.

Hvilken rolle har de i et sånt nettverk?
– Det vil jeg ikke uttale meg om. Hvorfor skulle jeg snakke om det til deg?

Under tilstelningen på Holmeegenes tok du ordet og fortalte om utenlandsreiser med tilhørende besøk på fine restauranter. Er dette hovedmotivet bak Vikingakademiet?
– Nei, det er det nok ikke.

Dette nettverket, hvilken rolle vil det kunne spille nå som Viking er i forhandlinger med kommunen om kjøp av Viking Stadion?
– Det har overhodet ingen rolle i det.

– Ingen interessekonflikt
Ole Rugland, Eirik W. Henningsen, Bjarne Berntsen og Geir Solstad, som alle har deltatt på Vikingakademiet i kraft av å ha roller i Viking, hevder også at Vikingakademiet ikke har noen politisk slagside.

Tidligere ordfører Leif Johan Sevland bekrefter at han har vært med i Vikingakademiet, men da etter at han hadde gått av som ordfører.

John Peter Hernes, lenge ansett som Sevlands «kronprins» i Høyre før han ble vraket til fordel for Christine Sagen Helgø, bekrefter at han har vært med et par ganger. Hernes har sittet i kommunestyret i Høyre siden 1987. Han er blant de mest erfarne politikerne i Stavanger. På tross av rollene han har hatt i lokalpolitikken, ser han ingen interessekonflikt i å ha deltatt på Vikingakademiet.

– Som folkevalgt er vi en del av samfunnet, og Vikingakademiet var jo ingen interesseorganisasjon. Ikke noe annerledes enn å være med i et idrettslag eller å støtte speideren, skriver han i en sms til Josimar.

Vi begjærer innsyn i Stavanger kommunes arrangement for Vikingakademiet i august og får sendt over fakturaen for tilstelningen.

Kommunen betalte 64 670 kroner for mat og musserende vin for arrangementet som varte fra 18.00 til 22.00. Etter at Åse Kleveland underholdt, minglet politikere og personer fra Vikingakademiet. Klevelands opptreden var betalt av Vikingakademiet, resten av Stavanger kommune.

Ordføreren forteller at det var tilfeldig at arrangementet fant sted i perioden der kommunen er i forhandlinger om kjøp av Viking Stadion.

– Dette var et arrangement jeg avtalte med Viking høsten 2016, lenge før det var diskusjon eller snakk om kjøp av stadion. Dette var noe vil skal gjøre sammen. Stavanger har vært i en vanskelig situasjon. Det har vært vanskelig å få reforhandlet sponsoravtaler til Viking, eller skaffe nye. Det var en del avtaler som gikk ut. Vi skulle ha dette fellesarrangementet for å skape engasjement og entusiasme rundt Viking. Så ble det av ulike tilfeldigheter utsatt, sier Christine Sagen Helgø.

– Når det havnet midt under forhandlingen, da burde man i så fall ha avlyst hele greia, sier Eirik Faret Sakariassen i SV.

– Og helt prinsipielt: Dette ligger langt, langt utenfor det kommunen skal bruke pengene sine på, mener han.

Ordføreren synes ikke det er unaturlig å bruke skattebetalernes penger på noe slikt. Kommunen har flere typer arrangementer og mottakelser i året.

Var du kjent med Vikingakademiet?
– Jeg har visst om det. Det et nettverk der enkeltpersoner betaler seg inn, hvorav flere har vært viktige støttespillere for Viking i mange år, sier ordføreren.

Og for Høyre?
– Nei. Det er ingen sammenheng mellom noen i Høyre og Vikingakademiet.

For SV-politiker Faret Sakariassen ble dette et ansikt-til-ansikt-møte med kulturen med «løsninger på kammerset» som har preget byen siden Arne Rettedal var ordfører.

– Og det i formalisert form, sier han.

Rådmannens innstilling om et eventuelt kommunalt kjøp skal ligge klar til politisk behandling 11. desember.

Oppfatningen hos dem vi snakker uformelt med i Stavanger – å snakke uformelt er noe man gjør i Stavanger-området om vi skal tro den tidligere «rektoren ved Vikingakademiet» – er krystallklar: Kommunen kommer til kjøpe stadion.

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

«Den furtne»

En gang i tiden var kanskje Jose Mourinho «den spesielle» og garantist for gjeve titler. Men de siste årene har bisarr oppførsel stjålet de største overskriftene.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Frode Telseth

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

Etter Manchester Uniteds uavgjortresultat mot Burnley 2. juledag dykket José Mourinho dypt ned i sitt hav av unnskyldninger, for å finne ut at det bortimot var «svart»:

«De siste årene har markedet beveget seg i en slik retning, eller så tilhører du en av disse klubbene hvor det ikke er noen grenser og du kan kjøpe hva du vil. Det er ingen grenser, ingen økonomisk fair play, det er ingen ting. Du gjør hva du kan og det er tøft, virkelig tøft [for resten]. Jeg synes spillerne mine gjør sitt beste», sa United-manageren.

Manchester United er den klubben som ifølge Deloitte sin årlige rapport om fotballøkonomi genererer de høyeste inntektene, ikke bare i England, men på verdensbasis.

Mourinhos arroganse grenset til det latterlige, men portugiseren vet innmari godt at jo større løgnen er, dess større effekt har den. Og om noen ikke allerede hadde forstått hva han snakket om, uttalte han videre:

«Manchester City kjøper backer for prisen på angripere.»

Den åpenbare responsen til Mourinhos uttalelse er at Manchester City ikke har betalt 75 millioner pund for noen av sine spillere, og slettes ikke for en back, og 75 millioner er prisen som Manchester United betalte for Romelu Lukaku, angriperen som ikke akkurat ser ut til å være verdt pengene. I tillegg er Paul Pogba den mest kostbare midtbanespilleren i Manchester, og kostnaden for Pogba er bortimot det dobbelte av kostnaden for hvilken som helst av City sine midtbanespillere.

Det er imidlertid et faktum at Manchester City har brukt mer penger på spillerkjøp enn Manchester United de senere årene. Siden Sir Alex Fergusons avgang i 2013 har United anvendt 615 millioner pund på overgangsmarkedet mot Citys 728 millioner (i nettoutgifter United 448 millioner pund mot Citys 528 millioner). Etter at Pep Guardiola og Mourinho ankom Manchester i 2016 har City brukt 387 millioner brutto mot Uniteds 286. Nettotallene i denne perioden er 302 millioner pund for City mot Uniteds 233. Det er en signifikant forskjell, men den er like fullt ikke så signifikant. Det er ikke en forskjell som kan forklare en tosifret poengledelse på tabellen. Dessuten må det kunne defineres som forholdsvis ironisk at en United-manager klager over økonomisk urettferdighet i moderne fotball.

Manipulasjonenes mester
Så hva kan årsaken være til at José Mourinho drar frem denne unnskyldningen? Den eneste fornuftige forklaringen – foruten ren desperasjon – er at de siste ukene før jul hadde det vært flere artikler i britisk presse om Manchester Citys eier, Sheikh Mansour sine interesser i klubben – selv om fantastisk fotball er prestert og fornyelse av et nedslitt område i Manchester er gjennomført – ikke er noe mindre preget av motiver som «myk makt» og hvitvasking av omdømme enn hva som er tilfelle for Roman Abramovich sine interesser i Chelsea og Qatars investeringer i Paris Saint-Germain. Å fremheve deres utøvende makt, ved å holde fokus på City sine penger, var kanskje en smart måte å understreke det på.

Mourinho er en sann mester på pressekonferanser, han legger ikke skjul på at det er en del av en managers jobb å manipulere den offentlige oppfatningen.

«Å snakke med pressen er en del av kampen», uttalte han allerede under sin managerperiode i Porto.

«Når jeg går til en pressekonferanse før en kamp, har kampen allerede startet. Når jeg går til en pressekonferanse etter en kamp, er ikke kampen over enda. Eller hvis kampen er over, har den neste allerede startet.»

Uttalelsen og språkføringen er interessant i lys av Mourinho sin vane for å se seg selv som en «kvasispiller». Jorge Valdano, som fikk sparken som sportsdirektør i Real Madrid under Mourinhos tid i Spania, har bemerket at Mourinho har en vane med å sette seg inn i handlingen som foregår på banen, som om han desperat vil gjøre opp for det faktum at han aldri lykkes som spiller selv. Spesielt hans feiringer – som da han spurtet ned langs sidelinjen på Old Trafford da Porto slo Manchester United ut av Champions League i 2004, hans løp over banen med armene hevet etter 2010-semifinalen i Champions League da hans Inter eliminerte Barcelona, og alle situasjonene hvor han faller ned på kne. De er alle en del av det samme mønsteret. Han feirer som en spiller fordi han aldri var en spiller, og han snakker om pressekonferansen som en del av kampen fordi han er utelukket fra selve spillet.

Spiller spillet
Fire dager senere spilte Manchester United uavgjort hjemme mot Southampton. Denne gangen falt han tilbake til en av sine gamle favoritt-unnskyldninger. Det var dommerens feil. Det var det også etter Uniteds tap mot Manchester City, da han insisterte på at Ander Herrera skulle hatt straffespark i situasjonen der han fikk gult kort. Etter Manchester-derbyet ble denne hendelsen diskutert og konklusjonen var at Mourinhos uttalelser generelt bare var tull. Etter kampen mot Southampton, var det knapt noen som brydde seg med å stille spørsmål omkring de omtalte hendelsene. Denne gangen burde det faktisk blitt dømt straffe for hands på Maya Yoshida (i hvert fall er det sikkert at det var en mye klarere straffesituasjon enn handsen som ble dømt mot Calum Chambers da Arsenal møtte West Bromwich dagen etter), men reaksjonen var et skuldertrekk og et lite smil og en følelse av at det er Mourinho som igjen spiller sitt spill.

José Mourinho gikk inn i Premier Leagues juleprogram med å hevde at Manchester United hadde det hardeste kampprogrammet av samtlige lag. Om det er det å si at de spilte fire kamper på ni dager, nesten identisk som de andre klubbene. Kampprogrammet jule- og nyttårshelgen er alltid kaos, og hvis det var et lag som hadde grunn til å klage, så var det West Bromwich, som to dager etter kampen mot Arsenal møtte et West Ham-lag som hadde hatt en uke fri siden deres siste kamp. Med tanke på inneværende sesongs kampoppsett møtte ikke Manchester United et eneste av de siste sesongenes topp seks lag i de første syv serierundene, noe som må sies å være ideelt for en manager som historisk sett alltid har prestert best når han er i front. Mourinho uttrykte selvfølgelig ingen takknemligheter for det, og det burde han heller ikke. Terminlisten er tilfeldig, og av og til får man et mer krevende oppsett enn andre ganger. Men det må klubbene bare takle.

Likevel er dette tydeligvis et gjentagende problem for Mourinho. Mange har glemt at hans klaging på kampoppsettet var en «snakkis» i Real Madrid, hvor flere av spillerne opplevde det som absurd at de i intervjuer ble bedt om å referere til urettferdigheten ved deres kampprogram. Når Manchester United 1. nyttårsdag slo Everton, og dermed avsluttet en rekke med fire kamper uten seier og exit fra ligacupen, samtidig som det holdt liv et syltynt håp om ligatittelen, kom Mourinho med et bemerkelsesverdig angrep på Paul Scholes. Den tidligere midtbanespillerens hadde vært meget kritisk overfor Paul Pogbas prestasjoner tidligere i sesongen, som føyer seg inn i Scholes noe særpregete gretne fremtoning som fotballekspert. Mourinho kunne ha påpekt at Pogba spilte veldig bra mot Everton, men i stedet angrep han Scholes personlig, anklaget ham for å ønske en rolle i klubben (som kan være tilfelle) og for å være misunnelig på Pogbas inntekt (som med liten sannsynlighet kan være sant, da Scholes i sin aktive karriere avslo flere lukrative tilbud for å bli i United: penger har aldri virket som en sentral motivasjonsfaktor for ham).

Så hvorfor? Hvorfor fortsetter Mourinho på dette viset? Delvis fordi det er slik han holder på. Han har vært en leverandør av falske nyheter lenge før begrepet ble et begrep. Det er en del av hans ønske om kontroll – og hvis du ikke kan kontrollere virkeligheten, kan du i det minste styre oppfatningen av den virkeligheten. Denne overbevisningen om å kontrollere omgivelsene – som han utførte med suksess i sin første periode i Chelsea – forklarer kanskje hans aggressivitet når media nekter å følge «åtene» han legger ut for dem. Eksempelvis ringte Mourinho i kort tid før utgivelsen av Joel Netos 2004-biografi til forfatteren og kritiserte ham i nesten 40 minutter sammenhengende, før han forsøkte å stoppe fire kapitler i boken som, slik han så det, satte ham selv i et dårlig lys. Kravet ble rettslig avvist.

Klassisk avledning
Og det fungerer. Selv med den ironiseringen og skepsisen som media og offentligheten nå anvender når de vurderer uttalelsene, har Mourinho stadig evnen til å gjøre en situasjon enda mer forvirrende, som fortsatt kan fungere som avledning fra svake prestasjoner, og som dermed kan så den minste tvil. Som et eksempel, tenk tilbake til Thiago Mottas røde kort for Inter mot Barcelona i semifinalen i Champions League i 2010. Hva husker du fra denne situasjonen? Sergio Busquets som gløtta mellom fingrene sine kanskje? En følelse av at dommeren Frank De Bleeckere oppfatta hendelsen feil? Gå på YouTube og se på det igjen. Motta presser armen tilbake og bøyer deretter fingrene oppi Busquets ansikt. Det er en bevisst handling. Kanskje er det gult kort i stedet for direkte rødt, men Motta hadde allerede fått det gule. Busquets overreagerte, men det er langt unna en skandale. Like fullt har Mourinho klart å farge vår oppfatning av den aktuelle situasjonen.

Eller tenk på semifinalen året etter, da Barcelona slo Real Madrid. Igjen, spør deg selv hva du husker? En intens førsteomgang der Pepe ble vist av banen, kanskje? En dyster fremvisning av klaging, juksing og endeløse frisparksituasjoner? Mourinhos «por que?»-pressekonferanse der han kritiserte enhver dommer som hadde dømt en Barcelona-kamp? Lionel Messis andre mål i den første omgangen er en av tidenes vakreste scoringer laget i en så betydningsfull kamp, men for ettertiden ble den tåkelagt av Mourinhos offentlige uttalelser.

Vi forstår nå kanskje bedre hans intensjoner. Vi kan påpeke hans bedrageri og hans manipulasjoner, men de har fortsatt en effekt. De farger fortsatt oppfatninger, om ikke umiddelbart, så over tid. Han tilbyr unnskyldninger til fansen, som rettes mot dommere og «det etablerte», i stedet for å fronte lagets manglende prestasjoner, og dermed så kjøper han seg lojalitet og tid. Han er en skummel mann i den sammenheng, et produkt av vår forvirrende tidsperiode, en mann som forhandler (om) alternative sannheter.

Selv om han ikke lenger konstruerer svarene slik han en gang gjorde, stiller Mourinho fortsatt spørsmålene. Journalister og offentligheten må behandle ham med forsiktighet.

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

Evangeliet etter Matthäus

Han var aldri særskilt talentfull. Heller ikkje var han særskilt smart. Likevel – eller nettopp difor! – høyrer Lothar Matthäus til blant dei aller største i tysk fotballhistorie.

Tekst Nils Henrik Smith

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- til vårt arbeid. 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

 

Rotterdam, 20. juni 2000: Ute på graset på Feyenoord Stadion står ein forvirra, aldrande mann. Han spelar sin 150. landskamp i dag, og inst inne veit han at dét burde han aldri gjort. Frå liberoplass freistar han å dirigere og inspirere sine lagkameratar, oppildne dei til stordåd, men han veit det er fåfengt, jag etter vind. Han har ikkje lenger det som skal til, og lagkameratane er heller ikkje av det formatet han forventar av menn som får den æra det er å iføre seg den tyske landslagsdrakta. Ein gong i tida heitte dei Andy Brehme, Jürgen Klinsmann og Rudi Völler. No heiter dei Thomas Linke, Carsten Jancker og Paolo Roberto Rink. Forfallet er fatalt. Tysk fotball har falle djupare enn nokon kunne ha førestelt seg, og ingen fell frå større høgd og landar med større smerte enn Lothar Matthäus. Ein gong var han den mektige hærføraren som leia sine troppar til VM-gull, kommandanten på det tyske panserskipet. No er han ein latterleg, presenil olding som ikkje kunne innsjå si eiga begrensing, som tviheldt på rolla som Tysklands kaptein trass i at alle andre enn han sjølv (og landslagssjef Erich Ribbeck) for lengst hadde skjøna at leiken var over.

Jupp og jyplingen
Han skulle berre spele ei siste turnering, rette opp inntrykket etter eit skuffande VM i Frankrike 98. I staden er han i ferd med å øydeleggje sitt eige ettermæle. Han veit det, og det er ingenting han kan gjere med det. Makteslaus er han vitne til at Tyskland tapar 3-0 for B-laget til Portugal og ryk ut av Euro 2000. Sergio Conceicão scorar hat-trick og opplever sin største dag på fotballbanen, men for Lothar er alt berre svart. Og kanskje tenkjer han, i det dommar Dick Jol frå vertsnasjonen Nederland bles i fløyta si for siste gong og set punktum for den lengste av alle tyske landslagskarrierar, på den dagen for tjue år sidan då han sprang ut på Stadio San Paolo i Napoli til sin aller første landskamp, óg den i eit EM-sluttspel, med Nederland som motstandar. Den dagen hadde Klaus Allofs scora hat-trick alt før Lothar kom på banen, Vest-Tyskland hadde full kontroll, og landslagssjef Jupp Derwall tenkte at det no måtte vere trygt å late ungfolen frå Borussia Mönchengladbach få sjansen til å vise kva han kunne. Han tok feil. Jyplingen Lothar virra rundt på midtbanen utan mål og meining. Han forvilla seg inn i eiga forsvarssone og gav vekk eit meiningslaust straffespark som Johnny Rep straks sette i mål. Willy van der Kerkhof reduserte ein gong til, og det var med naud og neppe Vest-Tyskland klarte å hale i land ein siger som hadde syntest soleklår då troppens yngstemann kom på banen. Lothar Matthäus hadde gjort ein av dei mest katastrofale debutar i (vest-)tysk fotballhistorie. Lattermilde lagkameratar rista på hovudet og meinte at han framleis sleit med kvalpefeitt. Vest-Tyskland vann turneringa, men Lothar kom ikkje på banen fleire gonger i løpet av sluttspelet. Den to år eldre Bernd Schuster forlét EM som tysk fotballs nysalva frelsar og reiste vidare til superstjernestatus i sjølvaste Barcelona. Lothar fór heim til hybelen i Mönchengladbach i fred. Men medan Schuster straks fekk primadonna-nykkar, krangla med alle som kom i hans veg og spelte sin siste landskamp i ein alder av 24, skulle Matthäus i løpet av dei neste to tiåra spele ei viktigare rolle og oppnå ein høgare status i tysk fotball enn nokon, kanskje bortsett frå han sjølv, kunne tru var mogleg. No står han åleine ute på graset på mektige de Kuip, forakta og forlaten av alle, på den siste og sørgjelegaste dagen i si internasjonale fotballkarriere. Men Lothar Matthäus har reist seg før, og har lov til å drøyme om å gjere det igjen.

Mysteriet Matthäus
Kor god var Lothar Matthäus? Han høyrer heime i tysk fotballs Pantheon, utan tvil, men kor står han i samanlikning med andre tyske legendar som Fritz Walter, Uwe Seeler, Franz Beckenbauer, Wolfgang Overath, Günter Netzer, Oliver Kahn, Philipp Lahm og Bastian Schweinsteiger? Han er ein av dei store, men er han ein av dei aller største? Eit vanskeleg spørsmål å svare på, ikkje minst sidan Lothar gjennom si åtferd i det offentlege rommet i tida som har gått sidan den fryktelege dagen i Rotterdam har gjort sitt beste for å skugge for minnet om spelaren Matthäus. Fem koner har han hatt, og for kvart nye skilsmål og ekteskapsinngåing har han figurert i tysk tabloidpresse med stadig minkande verdigheit. (Den fjerde kona var ein 21-årig modell som han trefte på Oktoberfest og tok til ekte i Las Vegas. Way to go, Lothar!) Han har vore landslagssjef for Ungarn og Bulgaria, men det er truleg best å ikkje spørje ungarske og bulgarske fans kva dei meiner om Lothar Matthäus. Som klubbtrenar har han hatt opphald i Austerrike, Serbia og Israel, men vert først og fremst hugsa for sin «innsats» i brasilianske Atlético Paranaense, kor han etter kun sju (suksessrike) kampar returnerte til Europa for å handtere eit «personleg problem», lova å returnere i løpet av få dagar, gjorde det ikkje, sa opp via det hypermoderne kommunikasjonsmiddelet faks og etterlét seg ei telefonrekning på 6000 dollar (i tilfelle nokon skulle tvile på dette, la klubben ut rekninga på sine eigne nettsider). Han har ei lang og variert karriere bak seg som såkalla «ekspert» på fjernsyn, men er det beste beviset ein kan tenke seg for at ein ikkje automatisk vert ekspert på fotball av å vere fotballspelar. Medan tidlegare tyske spelarar ofte har vore verbalt sterke og analytisk anlagte, framstår Lothar som ein fåmælt dåsemikkel som sjeldan eller aldri har noko interessant å melde. Fotballverda elskar sine tragiske heltar – George Best, Paul Gascoigne – medan ingenting er verre enn å vere det Matthäus er i dag: Ein ufriviljug komisk figur. Talande er det at då ein av mine skribentkollegaer i Josimar fekk vite at eg skulle skrive eit Lothar-portrett, bad han meg undersøke «den negative korrelasjonen mellom mennesket og spillerens egenskaper». Ja, den påfallande mangelen på samsvar mellom form og funksjon er i sanning kjernen i mysteriet Matthäus.

Viljens triumf
Vi spør difor igjen: Kor god var han eigentleg? Og vi spør ikkje kven som helst, vi spør Diego Armando Maradona. Og el Diego svarar: Lothar Matthäus var den beste spelaren eg møtte i heile mi karriere. No er ikkje akkurat vår lubne argentinske ven ein ufeilbarleg fellar av kvalitetsdomar – vi talar, trass alt, om mannen som føretrekte Jonás Gutiérrez framføre Javier Zanetti som høgreback under VM i Sør-Afrika 2010 – men i akkurat dette tilfellet synst eg likevel vi bør lytte til kva den krøllhåra kokainentusiasten har å seie. For når Maradona seier at Matthäus var hans hardaste motstander i karriera, tyder det betre enn: Zico og Socrates, Baresi og Baggio, Gullit og van Basten, Hoddle og Francescoli, Dasajev og Dino Zoff. Viss dette er sant, var vesle Lothar frå Herzogenaurach ein av dei fremste fotballspelarane gjennom alle tider. Dét er i så fall oppsiktsvekkjande, for sanninga er at Lothar Matthäus hadde få, om nokon føresetnader for å nå toppen i verdas største idrett. Han var ikkje stor, sterk eller rask, og heller ikkje velsigna med noka særskilt teknisk nådegåve. Viss vi samanliknar med hans samtidige på det (vest-)tyske landslaget, var han ingen driblekunstnar som Pierre Littbarski, ingen frisparkfyrste som Thomas Hässler, ingen elegantiar som Andy Möller og ingen gjennombrotspasningens ypparsteprest som Uwe Bein. Likevel var han betre enn alle, og han vart best utan andre eigenskaper å støtte seg til enn jernvilje og eit brukbart langskot. Ein kan godt argumentere for at Matthäus, då han mottok Gullballen i 1990, var tidenes dårlegaste verdas beste fotballspelar, vurdert etter purt talent, noko som, paradoksalt nok, gjer prestasjonen endå større. Det var, for å seie det som Leni Riefenstahl, ein viljens triumf, slik alle Lothars talrike triumfar var det. Med andre ord må det finnast umåteleg psykisk styrke ein stad i djupet av sjela til denne tilsynelatande nokså uintelligente mannen, som ikkje kan uttale seg på fornuftig vis om ein aktivitet han har halde på med heile livet, som fell for alle kvinner som kjem i hans veg og som (utruleg nok) makta å mislukkast som landslagssjef for sjølvaste Bulgaria. Det er uforståeleg, men sant. Lothar vart best fordi han ville vere best, og med «vilje» meiner eg ikkje her at han ganske enkelt hadde lyst til å vere best, for det har alle fotballspelarar lyst til. Viljen i tilfellet Matthäus manifesterer seg snarare i form av eit fråver, nemleg fråveret av evna til å sjå sine eine begrensingar. Dette vart, som vi har sett, fatalt då karriera hans gjekk mot sin bitre, uunngåelege ende, men var samstundes den absolutt viktigaste grunnen til at han kunne spele så lenge på så høgt nivå som han gjorde. Hadde han vore litt smartare, litt betre i stand til å vurdere eigne og andre sine relative styrkar og veikskapar, ville Lothar Matthäus vore ein heilt vanleg fotballspelar, med ei brukbar, men ikkje særskilt minneverdig karriere bak seg. Men han var ikkje dét, han var akkurat passe lite smart, og difor er han, trass alt, ein av tysk fotballs største legendar. Slitvargen som vart best i verda.

Sommaren Lothar fylte femten
Lothar Matthäus kom til verda i 1961, to år før Vest-Tyskland, som den siste av dei store fotballnasjonane i Europa, innførte eit nasjonalt proffligasystem. Då Bundesliga vart grunnlagt, var to klubbar frå Fristaten Bayern med, nemleg 1. FC Nürnberg og 1860 München. For den moderne fotballentusiast kjem det kanskje som ei overrasking at tysk fotballs soleklart suksessrikaste klubb, Bayern München, ikkje fekk vere med i det gode selskap frå første stund, men dette hadde sine grunnar, og desse grunnane var geopolitiske: Apparatsjikane i den vest-tyske fotballadministrasjonen ville ugjerne ha med to klubbar frå same by, og ettersom det var generell semje om at 1860 var best i München (utruleg som det kan synast i dag), måtte Bayern ta til takke med ein plass på det regionale nivå to. Men Bayern ville ikkje vore Bayern viss dei ikkje reagerte på denne dødelege fornærminga med svært målretta raseri. Frå og med sesongen 65/66 var dei på plass i toppdivisjonen, med talentfulle unggutar som Sepp Maier, Franz Beckenbauer og Gerd Müller på laget, og trass i at 1860 var frekke nok til å vinne Bundesligatittelen i Bayerns debutsesong, var det på sikt ingen tvil om at hegemoniet var på veg over til den røde delen av München. I løpet av det neste tiåret etablerte dei seg ikkje berre som det beste laget i byen, heller ikkje berre som det beste laget i Vest-Tyskland, men som det beste laget i Europa. Den sommaren Lothar Matthäus fylte femten, vann Bayern München Europacupen for serievinnarar for tredje år på rad. På denne tida heldt han framleis hus heime i Herzogenaurach og spelte for den lokale klubben, som kreativt nok heitte FC Herzogenaurach og som var mest kjent for å spele heimekampane sine på Rudolf-Dassler-Sportfeld, oppkalla etter klubbens velgjerar Rudolf Dassler, grunnleggjar av Puma og bror av Adolf Dassler, grunnleggjar av Adidas og velgjerar for FC Herzogenarach sine erkerivalar, ASV Herzogenaurach. For ASV Herzogenaurach spelte ein av Lothar sine klassekameratar, ein viss Günter Güttler, som trass i sitt unekteleg urkomiske namn seinare fekk kontrakt med Bayern München. Som unge, ambisiøse bayerske ballspelarar flest drøymte Lothar utan tvil om det same, men trass i den umåtelege innsatsvilje han la for dagen på Rudolf-Dassler-Sportveld – kor han som regel spelte kamp for førstelaget laurdag og juniorlaget sundag – synte Fristatens mektigaste klubb liten eller inga interesse for den iltre energibunten. Viss han skulle opp og fram i fotballverda – og det skulle han – hadde han såleis ikkje anna val enn å forlate Bayern: I 1979 signerte Lothar Matthäus sin første proffkontrakt, med klubben som gjennom heile 70-talet hadde vore Bayerns nasjonale erkerival, Borussia Mönchengladbach. Hans eigne ville ikkje ta imot han, og han vart tvingja til å fare i eksil, men han svor at han ein vakker dag skulle kome attende i triumf!

Treningstalentet
Borussia Mönchengladbach vann faktisk fleire Bundesliga-titlar (fem) enn Bayern München (tre) på 1970-talet. I tillegg henta dei heim ein DFB-pokal og to UEFA-Cup-trofé i løpet av vest-tysk fotballs største tiår. Men ulikt rivalane i sør lukkast det aldri laget frå Bökelbergstadion å nå heilt til topps i den gjevaste europeiske turneringa: Det næraste dei kom, var ein tapt finale mot Liverpool i 1977, i det som for øvrig var Kevin Keegans siste kamp i heilraudt. Gladbach var heller aldri nokon rik klubb, og var såleis i ein sårbar posisjon når glade herrar med bart og striesekkar fulle av pesetas kom på vitjing: Storspelarar som Günter Netzer (Real Madrid), Allan Simonsen (Barcelona) og Rainer Bonhof (Valencia) forlet alle klubben til fordel for sol, varme, vin og fagre, fyrrige señoritas. Og trass i at klubben hadde den beste ungdomsverksemda i heile Vest-Tyskland, tufta på prinsippa til trenarlegenden Hennes Weisweiler, lét det seg diverre ikkje gjere i lengda å erstatte etablerte superstjerner med kortreiste spelarprodukt frå eige drivhus. Lothar slutta seg såleis til ein klubb viss gullalder gjekk mot sin uunngåelege, bitre ende. Etter tre strake titlar frå 1975-77 sank dei no utan nåde mot den store gløymsla kring midten av tabellen. Fasit etter den unge Lothars lidingar i debutsesongen var ein skuffande sjuandeplass. Som tittelforsvarar tok klubben seg rett nok til finalen i UEFA-cupen – ei turnering som denne sesongen demonstrerte Bundesligaens styrke ved at samtlege semifinalistar (Gladbach, Bayern, Stuttgart, Eintracht Frankfurt) var frå Vest-Tyskland – men det heile endte med eit bittert nederlag på bortemål mot den humørsjuke divaen frå Waldstadion. Likevel hadde landslagssjef Jupp Derwall sett noko han likte, noko som imponerte han nok til at han tok jyplingen med i EM-troppen. Dét vart, som nemnt, ingen personleg suksess, men han var trass alt ein etablert Bundesliga-spelar og del av eit europeisk meisterlag i ein alder av nitten år. Korleis kan så eg, ein sjølvtilfreds skribent som aldri har spelt ein einaste profesjonell fotballkamp, hevde at han aldri var særskilt talentfull? Her må vi hugse at målestokken er den aller ypparste av alle elitar, andre spelarar som i løpet av Lothar si lange karriere vart kåra til den fremste spelaren i Europa eller verda: Michel Platini. Marco van Basten. Roberto Baggio. Ronaldo. Zinedine Zidane. Vis meg ein person som i fullt alvor hevdar at Lothar Matthäus var eit balltalent av same kaliber som desse, og eg skal vise deg ein person i nær familie med Lothar Matthäus. Men i tillegg til balltalent finst treningstalent, og treningstalentet Lothar er mellom dei største verda har sett. Han var (enno) ikkje best til noko, men tvingja seg sjølv til å verte stadig betre til alt. Og han var altid på banen: I løpet av tida i Gladbach gjekk han kun glipp av åtte (av 170) Bundesligakampar. Trenar Jupp Heynckes brukte han både sentralt på midtbanen og på høgre kant, og trass i opplagte offensive kvalitetar (ti Bundesligamål i 80/81-sesongen) kunne han like gjerne finne på å klistre det unge arbeidsjernet som frimerke på motstandarlagets playmaker, ei rolle kor aggressiviteten hans kom til sin rett. Alt dette var vel og bra, men det tyda at Lothar i mange år var ein spelar på jakt etter ei klart definert rolle, og utan ei klart definert rolle på klubblaget, får du heller ikkje fast plass på landslaget. Lothar var i troppen til Spania-VM i 1982, men måtte nøye seg med to korte innhopp i gruppespelet. Det vest-tyske laget var middelmåtig samanlikna med 70-talets storslagne årgangar, gjekk vidare til andre runde etter den berykta skandalekampen mot Austerrike, og sleit seg heilt til finalen takka vere ein god porsjon flaks, målvakt Harald Schumachers skandaløse overfall på Patrick Battiston, og dei magiske evnane til den halvskada innbytarkongen Karl-Heinz Rummenigge. I finalen vart dei dog utklassa av eit like kynisk, men betydeleg meir talentfullt Italia, og tyske fotballentusiastar byrja innsjå at nasjonen ikkje lenger produserte like gåverike spelarar som i glansdagane. Framfor alt, lét veropet få kneiper og pressetribunar, mangla landslaget ein dirigent, ein pasningssentral à la Netzer eller Wolfgang Overath, ein stilfull sjef som kunne styre spelet frå sentral midtbaneplass. Men ettersom Bernd Schuster hadde synt seg å vere ein kranglevoren og ustabil primadonna, fanst ingen slik sjef. Alle erkjente problemet, men viss det var nokon som meinte at Lothar var løysinga, sa dei det ikkje høgt. Ikkje enno. Gjennom sesong etter sesong med motløyse i Mönchengladbach utvikla han stadig sitt offensive register, men framleis var han først og fremst eit arbeidsjern, eit uromoment, ein Perpetuum Mobile i kortbukser. Ein god, og stadig betre, spelar, men ingen nasjonal strateg.

Pølsemakar frå Fredrikstad
Sesongen 1983/84 vart likevel hans beste i Gladbach-trøya, og fordi det var den beste, vart det (sjølvsagt) óg den siste. Slik er lova. For første gong sidan Lothar kom til Bökelbergstadion, var klubben med i kampen om den vest-tyske meistertittelen: I den målrikaste av alle Bundesligasesongar oppnådde tre lag – Gladbach, Hamburg, Stuttgart – alle same poengsum (48) og måtte såleis skiljast frå kvarandre ved hjelp av målskilnad. Gladbach hadde – ikkje i liten grad takka vere Lothars langskotvilje – scora flest, men kva hjelpte vel dét, mine damer og herrar, når dei óg hadde sleppt inn soleklart flest, og difor endte bak både regjerande meister Hamburg og ny meister Stuttgart? Akk! Svaret er at det hjelpte ingenting. Men Lothar og lagkameratane kunne i det minste trøyste seg med at dei var klare for cupfinalen, og Lothar personleg kunne trøyste seg med at han omsider hadde oppnådd sitt store, personlege mål: Før finalen vart det gjort kjent at han, frå og med neste sesong, var klar for Bayern München, som, tilfeldigvis, óg var Gladbachs motstandar i finalen. Kampen, som fann stad på Waldstadion i Frankfurt, endte 1-1 etter ekstraomgangar, og gjekk til straffekonkurranse. Det var første gong ein tysk cupfinale gjekk til straffekonkurranse, og alle nerver sto i heilspenn. Jupp Heynckes peika på Lothar Matthäus. Han, mannen med stålnervene, skulle ta det første straffesparket i sin siste kamp for Mönchengladbach. Vel? Lothar blés straffen høgt over tverrliggjaren. Jean-Marie Pfaff, den belgiske sjarmøren i Bayern-buret, kunne puste letta ut, og det hjelpte ikkje at pølsemakar Kai-Erik Herlovsen frå Fredrikstad og fem andre Gladbach-spelarar på rad scora på sine straffespark, ei heller at Klaus Augenthaler mislukkast for Bayern, for når innbytar Norbert Ringels brente Gladbach-straffe nr. åtte, kunne Michael Rummenigge, Karl-Heinz’ yngre og mindre talentfulle bror, roleg sikre sigeren for Udo Latteks menn. Såleis spolerte Lothar sin siste sjanse til å vinne ein tittel med Borussia Mönchengladbach. Men talrike var dei onde tunger som hevda at han i staden hadde sikra sitt første trofé for Bayern München.

I kamp mot Diego Maradona. El Pibe de Oro erklærte seinare at Lothar var den fremste spelaren han møtte i si karriere.

Madjers magi
Sommaren baud på ein ny nedtur. Tafatte tyske tittelforsvararar rauk ut i gruppespelet i EM, etter på særs u-tysk vis ha tillate Spania å score det avgjerande målet i siste og avgjerande kamp i siste speleminutt. Landslagssjef Jupp Derwall måtte sjølvsagt gå av i skam, og inn kom ein mann med runde briller, grånande manke og den rakaste ryggen i internasjonal fotball: Kaizer Franz Beckenbauer. Han var det som omsider skulle innsjå at Lothar Matthäus var lagnadsbestemt til å styre Vest-Tysklands midtbane, men framleis befann denne openberringa seg fleire år inn i framtida. I mellomtida hadde Lothar ei klubbkarriere å sjå til. Endeleg var han hamna på det han sjølv alltid hadde meint var rett hylle i livet. Han hadde alltid sett på seg sjølv som ein vinnar, men hittil i karriera hadde han ikkje vunne noko som helst, sett bort frå eit EM-gull han knapt bidrog til. No, i München, omgjeven av betre lagkameratar – Pfaff, Augenthaler, Rummenigge, Søren Lerby – kunne han i større grad enn tidlegare konsentrere seg om sitt eige spel, og resultatet var, paradoksalt nok, kanskje, at han vart ein dyktigare lagspelar: stadig like energisk, stadig involvert i alle spelets fasar, men ikkje lenger like manisk oppteken av å vise at han, Lothar, kunne gjere alt på eiga hand. Resultatet vart suksess: Bayern München vann Bundesliga tre år på rad. Langskyttaren Lothar hadde gode kår, og noterte seg for over ti ligamål kvar sesong. I 1987 var Bayern i finalen i Europacupen for serievinnarar, for første gong sidan 70-talets trippeltriumf. Dersom nokon skulle leve under den vrangførestelling at gamle dagars veg til Europacupfinalen var ein enkel veg, bør det nemnast at Bayern undervegs slo ut Hallvar Thoresen og Ruud Gullits PSV, Herbert Prohaska og Toni Polsters Austria Wien, Enzo Scifo og Frankie Vercauterens Anderlecht og, sist men på ingen måte minst, Emilio Butragueño, Carlos Santillana, Hugo Sánchez og Míchels Real Madrid. Finalemotstandar var Porto, som mellom anna hadde slått ut demontrenar Valeryi Lobanovskiy sitt legendariske Dynamo Kiev i semifinalen, og hadde offensive klassespelarar som elegantiaren Paulo Futre og den algirske ørkenreven Rabah Madjer i stallen. Bayern var like fullt favorittar, og tok oppskriftsmessig leiinga ved Ludwig Kögl etter elleve minutts spel. Lenge rei dei på det eine målet, men med eit kvarter igjen utlikna Madjer med eit av dei frekkaste hælspark i heile hælsparkets frekke historie, før den brasilianske innbytaren Juary sette inn nådestøtet. Kaptein Matthäus kunne ingenting gjere, framleis var han, trass i sin veldokumenterte jernvilje, ein mann som kom til kort når det gjaldt som mest, som ikkje tola samanlikning med vest-tysk fotballs store triumfatorar frå fordums år.

Hvor var Lothar?
På landslaget var det same soga. Trass i at Lothar no var etablert som førsteval, var Beckenbauer framleis ikkje hundre prosent overbevist om at laget burde byggjast kring han, og reisverket var uansett skrøpeleg: Under México-VM i 1986 kom Vest-Tyskland nok ein gong til finalen, noko der Kaiser meinte var eit «mirakel» når ein såg på kva spelarar han hadde til disposisjon. Vest-Tyskland var i den såkalla «dødens gruppe» i lag med Danmark, Skottland og Uruguay (ja, barn, dette var ei svært hard gruppe i 1986, stol på onkel Nils Henrik, han veit kva han talar om), men sjangla vidare på utrygge føter, slo Marokko i åttedelsfinalen etter eit Matthäus-frispark i siste minutt, måtte ha straffekonk mot ein nevrotisk vertsnasjon i kvartfinalen – Lothar scora(!) – og vann deretter overraskande enkelt semifinalen mot eit i overkant sigersikkert eller/og revansjelystent Frankrike. I finalen skulle dei møte Argentina. Eller, rettare sagt: dei skulle møte Maradona, som hadde gjort nett slik han ville mot England og Belgia og lét til å vere ustoppeleg. Beckenbauer tenkte ut ein meisterplan for å stoppe han. Meisterplanen var fem mann i forsvar og Lothar som i rolla som Maradona sin skugge. (Vest-Tysklands playmaker var, tru det eller ei, Brede Hangelands osteglade ven Felix Magath.) Planen funka sånn passe. Etter ein time leia Argentina 2-0. Det første målet, ved Brown, kom etter at Lothar hadde laga frispark. Det andre, ved Valdano, etter at Lothar hadde neglisjert sine markeringsplikter eit fatalt, tidels sekund. Det såg ut til at Argentina hadde vunne verdsmeisterskapet, men den som avskriv (Vest-)Tyskland, gjer vanlegvis ein tabbe. Veteranen Rummenigge reduserte etter ein corner, den glade krølltoppen Rudi Völler utlikna etter ein corner, Argentina var diverre ikkje så flinke til å forsvare seg på corner. Vest-Tyskland hadde nådd finalen ved eit mirakel, skulle dei no vinne den ville det vere alle miraklar si mor. Lothar kjende eit sus i sitt indre. Kanskje var det han som skulle skape mirakelet? Han forlét Diego, gjekk framover på banen i jakt på ein magisk augneblink. Og den magiske augneblinken inntrefte, men diverre for Lothar inntrefte den på feil banehalvdel. Diego, frigjort frå sin skugge, mottok ballen, føretok ein piruett og slo ein genial gjennombrotspasning til Jorge Burruchaga, som scora. Vest-Tyskland vart såleis det første laget som hadde tapt to VM-finalar på rad, og Beckenbauer vart den første personen til å tape ein VM-finale både som spelar og trenar. Vest-Tyskland var nest-best, og det har aldri eksistert nokon nasjon kor det å vere nest-best har vore meir frustrerande og fortærande enn i Vest-Tyskland.

Hevn i Hamburg
Men betre tider var i vente. Mot slutten av tiåret tok det til å dukke opp talent av eit kaliber som hadde vore fråverande tidleg i Lothar si landslagskarriere, eit oppsving som tydelegast kan avlesast i det faktum at Bundesliga brått vart svært attraktiv for oppkjøparar frå Serie A. Både Roma (Thomas Berthold, Rudi Völler, Thomas Hässler) og Juventus (Jürgen Kohler, Stefan Reuter, Andy Möller) sikra seg tyske trioar kring tiårsskiftet, medan Inter responderte på byrival Milan si anskaffing av dei tre flygande hollendarane Ruud Gullit, Frank Riijkard og Marco van Basten ved å signere Jürgen Klinsmann, Andy Brehme… og Lothar Matthäus. Overgangen skulle finne stad sommaren 1988, men først skulle Vest-Tyskland spele europameisterskap på heimebane, og dét europameisterskapet skulle vinnast. Det var berre eit problem: Dei før nemnte flygande hollendarane. Nederland hadde lengta etter hemn over Vest-Tyskland heilt sidan nederlaget i VM-finalen fjorten år tidlegare. No, i semifinalen, var revansjens time endeleg komen. Kampen fann stad i hamnebyen Hamburg, som på denne tida var kraftsentrum for ei venstreorientert politisk rørsle som vanskeleg lét seg kombinere med den nasjonalismen som skal til for effektivt å støtte sitt lag i ein avgjerande kamp på heimebane. Heimefansen var apatiske, medan nederlendarar i tusental strøyma over grensa og farga Hamburg oransje: Dei ropte «gje oss tilbake syklane våre!» – ein referanse til det faktum at den nazistiske okkupasjonsmakta under krigen hadde konfiskert alle syklane i Nederland – og stilte med eit banner som stolt proklamerte «Ein Reich. Ein Volk. Ein Gullit.». Som den vest-tyske reserven Frank Mill påpeikte: «Det ville kanskje vore betre viss vi hadde spelt kampen i Tyskland.» Lothar gav Vest-Tyskland leiinga på eit tvilsamt idømt straffespark. Ronald Koeman utlikna på eit endå meir tvilsamt idømt straffespark, før Marco van Basten avgjorde kampen to minutt før slutt. Nederlendarane gjekk bananas. Koeman byta til seg drakta til Olaf Thon, for deretter å late som om han tørka seg i rumpa med den. Vaksne mannen! Den unge Aron Winter håna Matthäus på gebrokkent tysk: «Haha, Lothar! Du tapte, Lothar! Synd og skam, Lothar!» Nokre dagar seinare vann Nederland finalen mot Sovjetunionen etter van Bastens legendariske volley, men det var semifinalesigeren over Vest-Tyskland som var den eigentlege triumfen både for nederlandske spelarar og fans.

Revansjen
Lothar fór til Italia, kjøpte seg eit hus ved Comosjøen og tok til å dominere Serie A som om han aldri skulle ha gjort noko anna. Milan hadde sine flygande hollenderar, Napoli hadde Maradona, Alemão og Careca, men sesongen 88/89 var det ingen i verdas hardaste liga som kunne matche Inters teutoniske trio. Dei blåsvarte vann lo Scudetto med elleve poengs avstand til Maradona og hans menn, ein heilt usannsynleg prestasjon i ei tid med kun to poeng for siger. Lothar hadde omsider bevist at han kunne vere best i kamp med dei aller beste. Som det beste laget i den beste ligaen var Inter sjølvsagt favorittar til å triumfere i neste sesongs Serievinnarcup. Dei fleste rekna med at det kun var byrival og tittelforsvarar Milan som kunne gje dei kamp om troféet med dei store øyrene. Ingen var iallfall det minste engstelege då dei trekte dei allsvenske meistrane Malmö FF – trent av ein viss Roy Hodgson – i første runde, og sjølv om dei tapte 1-0 på Malmö stadion i Malmö rekna dei fleste med at det skulle vere ei smal sak å gjere kort prosess med svenskane på heimebane. Men Hodgsons mannskap – som, i Patrik Andersson, Stefan Schwarz og Martin Dahlin hadde tre talentfulle unggutar som alle skulle spele sentrale roller då Sverige vann VM-bronse i USA fem år seinare – klarte 1-1 på Giuseppe Meazza, og Inter, som hadde venta i ti år på sjansen til å vise seg fram i den gjevaste klubbturneringa av alle, var ute. Takk og farvel! Skaka av nedturen i Europa avga Inter ligatittelen til Napoli, og Lothar gjekk inn i VM i sitt nye heimland under ei sky av uvisse. Men kanskje var denne nedturen nettopp det han trong for omsider å syne sitt aller beste i vest-tysk landslagsdrakt? Då meisterskapet tok til, var han meir motivert enn nokon gong: I opningskampen mot Jugoslavia (4-1) scora han to praktfulle mål i det som kanskje var den aller beste av alle hans 150 landskampar. Ulikt andre tittelkandidatar som Nederland og ikkje minst Argentina overbeviste Vest-Tyskland frå første stund, og sigla opp som ein av dei fremste meisterskapsfavorittane. Og trass i at menn som Brehme, Võller, Klinsmann og den skandaløst undervurderte Guido Buchwald alle spela sentrale roller i det vest-tyske laget, var det ingen tvil om at lagets viktigaste spelar heitte Lothar Matthäus. Endeleg var han kapteinen, leiaren, strategen – meisterhjernen han alltid hadde drøymt om å vere. Sommaren 1990 var den mest storslagne i moderne tysk historie: DDR hadde kollapsa, nasjonen skulle gjenforeinast med seg sjølv, og i Italia leia Lothar med sikker høgrefot landslaget mot finalen på Olympiastadion i Roma.

Presangen fra México
Italia 90 er sjølve omdreiingspunktet i ei kvar forteljing om Lothar Matthäus. Historia viser at han var lagets kaptein og beste spelar då Vest-Tyskland etter to tapte finalar på rad omsider erobra sin tredje VM-tittel. Men kor stor var den prestasjonen, eigentleg? På den eine sida var dei det klart beste laget, var strengt tatt kun truga i den klassiske semifinalen mot England og kan, på mange vis, hevdast å vere den mest suverene verdsmeisteren sidan Brasil i 1970. Ingen andre lag kunne posere som turneringas «moralske» vinnar, slik Nederland i 74 og Brasil i 82 gjorde. Vest-Tyskland var best og vann fortent, dei utklassa dei nederlandske førehandsfavorittane og ein uhyre talentfull jugoslavisk generasjon. Dette er kjensgjerningar ingen kan argumentere mot. På den andre sida var Italia 90 eit av dei kvalitativt svakaste VM-sluttspel i historia, prega av defensivt, ja destruktivt spel, og Vest-Tyskland bidrog når sant skal seiast óg til denne negativitetens fotballfestival. Frå kvartfinalen og ut scora dei tre mål – to på straffe, eit på frispark (eller sagt på anna vis: ingen spelemål). Dei hadde (viser det seg i etterpåklokskapens ljos) hamna på rett side av trekninga og unngjekk såleis dei laga som kunne utfordra dei: Brasil og vertsnasjonen Italia, som begge, på nærast uforklarleg vis, vart slått ut av finalemotstandar Argentina. Maradona og marionettane hans var ille plaga av suspensjonar og gjorde få eller ingen forsøk på å angripe, Vest-Tyskland dominerte totalt, men klarte kun å score vinnarmålet på eit straffespark så tvilsamt at sjølv vest-tysk fjernsyns ekspertkommentator Karl-Heinz Rummenigge kalla det «ein presang» frå den meksikanske dommar Codesal, etter at filmkunstnaren Völler hadde late seg falle i feltet. Andy Brehme, rolig som ein pensjonist på sundagstur, sette straffesparket i mål. Lothar kunne løfte det gilde, gullforgylte VM-troféet medan Maradona gret av sorg. Vest-Tyskland var verdsmeister, og Matthäus var meisterlagets kaptein. Nitten menn har vore kaptein for eit verdsmeisterlag i fotball – Giuseppe Meazza, Inter-legenden som Lothars heimebane i Italia var oppkalla etter, vann, som den einaste i historia, VM som kaptein to gonger: Det er med andre ord ein enorm prestasjon i seg sjølv, men kor står Matthäus samanlikna med andre verdsmeisterkapteinar som Obdulio Varela, Bobby Moore, Franz Beckenbauer (som i og med Vest-Tysklands triumf i 1990 vart den første som vann VM-gull både som kaptein og trenar) eller Dino Zoff? Dette vert diskutert til denne dag. Eit kuriøst element i diskusjonen er (den udokumenterte) påstanden om at Lothar nekta å ta straffesparket som førte til vest-tysk triumf. Han var, trass alt, lagets faste straffeskyttar, hadde scora mot Tsjekkoslovakia i kvartfinalen og i straffekonken mot England i semifinalen. Men no, når finalen skulle avgjerast, gjekk Andy Brehme fram. Alle visste at Brehme var ein framifrå straffeskyttar – han er den einaste som har scora straffemål i VM med både høgre og venstre fot – men likevel: Lothar var sjefen på laget. Sømer det seg for Tysklands kaptein å leggje ansvaret over på andre? Og viss han verkeleg gjorde det: Kvifor? Tenkte han framleis på missen for Gladbach i cupfinalen seks år tidlegare? Vart Lothar Stålnerve rett og slett nervøs? Det er vanskeleg å tru. Men, viss ryktet er sant, er det like vanskeleg å tenkje seg noko anna forklaring.

Heim til Bayern
Uansett: Lothar kunne, med ein viss rett, seie som Thomas Müller gjorde då han etter finalen i Rio i 2014 vart spurt om han var skuffa over å ikkje ha fått Gullballen som turneringas beste spelar: «Kven bryr seg? Vi er verdsmeistrar!» Lothar fekk Gullballen, og seinare same år gav France Football han nok ein Gullball som årets beste spelar i Europa. Dessutan vart han, for første gong, kåra til årets spelar i Tyskland. Han gjekk inn i den nye klubbsesongen med grenselaus sjølvtillit og scora seks mål på tolv kampar då Inter vann Uefa-cupen. Lothar hadde omsider eit europeisk klubbtrofé å vise til. Han var tretti år og sto på høgda av si makt. Men neste sesong vart, oppsiktsvekkjande nok, ein jublande fiasko både for klubben og Lothar. Inter endte på ein ubegripeleg åttandeplass i Serie A, og forsvaret av Uefa-cuptittelen tok slutt alt i første runde. Matthäus verka sliten og umotivert, og klubbleiinga planla å skifte han ut med Spartak Moskva-playmaker Igor Sjalimov. Ein skade fråtok han høvet til å delta i EM i Sverige, kor det sameinte Tyskland sensasjonelt tapte finalen mot ukvalifiserte Danmark. Deprimert og med vondt i kneet fór Lothar heim til Bayern. To år etter at han sto på høgda av si makt, meinte mange at han var ferdig. Dei tok feil. Lothar gjenoppfann seg sjølv i rolla som libero, den tyskaste av alle roller, skapt av Kaiser Franz himself, og heldt fram med å styre FC Hollywood, sesong etter sesong. I sin andre periode i Bayern München vann han fire Bundesliga-titlar, to DFB-pokalar og eit Uefa-cup-trofé. Han reverserte tilsynelatande sin eigen aldersprosess, og var sprek som ein ungfole til langt oppi trettiåra, trass i (eller kanskje på grunn av) at han ope vedgjekk at han likte godt å vere seint oppe om kvelden og kose seg med opptil fleire glas vin. Etter Uefa-cutriumfen i 1996 bestemte Bayern-leiinga at han måtte gje frå seg kapteinsbindet til Thomas Helmer: Han var, trass alt, 35 år og kunne ikkje rekne med å spele toppfotball særleg mykje lenger. Vel? Lothar var fast på Tysklands beste lag i fire sesongar til. Ein kan spørje seg kva som dreiv han? Var det ganske enkelt slik at å spele fotball var det kjekkaste Lothar Matthäus visste, og at han, som så mange fotballspelarar, ikkje ante kva han skulle finne på når karriera ein dag var over? Eller følte han, trass i alle sine talrike triumfar, at han framleis hadde noko å bevise, og kva kunne dette noko i så fall vere? Svaret på det siste er enkelt: Lothar hadde aldri vunne den turneringa som no heitte Champions League. Han brann av begjær etter dette troféet, og ville ikkje gje seg før han hadde sikra seg det. I 1999 var Bayern München i finalen for første gong på tolv år. Finalemotstandar var eit trippeljagande Manchester United. Som i 1987 tok Bayern ei tidleg leiing. Bråkebøtta Mario Basler briljerte. Lothar styrte forsvaret med fast hand. Tida gjekk slik tida har for vane. Bayern lét til å ha full kontroll. No vel. De veit alle kva som hende. Eg skal ikkje plage lesaren med detaljar. Football, bloody hell. Lothar Matthäus må for all framtid leve med vissa om at han, nest etter sin ven og beundrar Maradona, er den fremste spelaren som aldri erobra verdas mest forjetta klubbtrofé.

Rekordmannen
Landslagskarriera post-Italia 90 var strengt tatt ein rein fiasko. I 1994-VM i USA rauk eit aldrande tysk lag ut i kvartfinalen mot Hristo Stoichovs bulgarske bandittar. To år seinare vann dei EM i England – etter ein heldig siger over eit klart meir talentfulkt tsjekkisk lag i finalen – men då var Lothar erstatta på liberoplass av den tidlegare DDR-strategen Mattias Sammer. Han fekk ingen landskampar på tre år, men før Frankrike-VM i 1998 var han tilbake. Med 25 kampar i VM-sluttspel sette han rekord, men den siste endte med kvartfinalenederlag mot Kroatia etter at Rune Pedersen frå Sprint/Jeløy hadde vist ut Christian Wörns. Dermed burde Lothars landslagssoge truleg vore over, men den nye landslagssjefen Erich Ribbeck valde, som nemnt, å satse på han fram mot Euro 2000. Mange, underskrivne inkludert, har latterleggjort denne avgjerda, men vi skal ikkje gløyme at Lothar, i ein alder av 38, vart kåra til årets spelar i Tyskland så seint som i 1999. Dét fortel kanskje noko om mangelen på nye talent i tysk fotball kring tusenårsskiftet, men det fortel óg ein god del om Lothar Matthäus.

Denne forteljinga kunne slutta der den byrjar, med det audmjukande Euro 2000. Men den gjer ikkje dét. Ikkje heilt. Vi skal nemleg spørje, nok ein gong: Kor god var eigentleg Lothar? Viss ein målar merittar mot naturtalent, går det fint an å argumentere for at ingen spelar i verdshistoria har oppnådd meir. Ingen. På den andre sida går det óg an å hevde at han var ein uheldig spelar. Bevismateriale A: Våren 2001, eit år etter at Lothar Matthäus hadde forlate klubben for å avslutte si tjueto år lange proffkarriere i New York Metrostars (i lag med Roberto Donadoni, Tab Ramos og ein ung Tim Howard), vann Bayern München, klubben han elska, omsider Champions League.

Teppefall.

Støtt kritisk og gravende journalistikk. Send EDER til 2199 og gi 50,- til vårt arbeid. 
(Beløpet blir belastet din telefonregning)

Ondt blod i Argentina

De møttes nesten aldri, men ingen trenerduell har splittet og definert argentinsk fotball som den mellom César Luis Menotti og Carlos Salvador Bilardo, de eneste som har ledet Argentina til VM-gull. Navnene deres har avfødt de spanske begrepene «menotismo» og «bilardismo» – termer som rommer motstridende livsanskuelser like mye som fotballideologier.

Tekst Runar Skrøvset

Bli abonnent på Josimar. Få åtte utgaver hjem i posten for 699,-.

For oss her oppe på motsatt ende av globusen, hvor 90-tallets Eggen/Drillo-debatt var det absolutte klimaks, kan det nok være litt vanskelig å se for seg hvor gjennomgripende Menotti/Bilardo-feiden var i et samfunn så gjennomsyret av fotball som det argentinske. Godeste Eggen og Olsen er riktignok sterke og fascinerende personligheter med sterke meninger om både fotball og samfunn, men de forårsaket ikke akkurat noen kald borgerkrig. Menottis berømte uttalelse om at det finnes én type fotball for venstreorienterte og én for høyreorienterte sier mye om hva som sto på spill i fotballdiskursen i en nasjon som i løpet av Menottis og Bilardos trenerkarrierer gikk fra å være et personkultpreget Perón-demokrati via grusomt militærdiktatur tilbake til demokrati i form av en nyliberalistisk variant på speed som endte i økonomisk kollaps.

Moralsk estetiker

Menotti er en utpreget intellektuell med bohemsk fremtoning. Stilig antrukket med flagrende hår og uutgrunnelig ansiktsuttrykk sto han langs linja og nøt sine sigaretter som en levende reklameplakat for en imagebevisst tobakksfabrikant. Han har lest hundrevis – hvis ikke tusenvis – av bøker og er opptatt av kunst og filosofi. Språket hans er metaforisk og referanserikt; han kan knapt fullføre et eneste resonnement om fotballsporten uten å trekke inn kultur, samfunn eller politikk. Fotball er liv, liv er fotball, og begge deler skal være vakkert.

César Luis Menotti ble født i Rosario, Argentinas tredje største by og den viktigste fotballbyen nest etter den totalt dominerende hovedstaden. De fleste som kommer fra provinsen i dette svært sentralistiske landet, nærer – uavhengig av fotball – én eller annen form for forakt for Buenos Aires. Den unge Menotti var først og fremst opprørt over skjevhetene som omga ham lokalt i bydelen Fisherton, som han senere skulle betrakte som et speilbilde på verden. Innenfor et knøttlite geografisk område levde byens rikeste og fattigste vegg i vegg, strengt adskilt fra hverandre. De privilegerte besto hovedsakelig av britiske jernbaneutviklere og deres etterkommere, mens befolkningen på den andre siden av gjerdet var ubemidlede og uglesette innvandrere fra Italia. César Luis’ etternavn røper hvor i landskapet hans familie befant seg; tesalongene, jockeyklubben og tennisbanene rundt hjørnet var uinntrengelige.

Interessen for litteratur og kultur, og ikke minst den tidlige politiske oppvåkningen, fikk Menotti fra sin far. Senior var lenge en ihuga peronist, altså tilhenger av den nokså vanskelig definérbare politikken til den blivende presidenten Juan Domingo Perón. Sønnen bekjente seg også til peronismen, men tok etter hvert avstand fra bevegelsen og sluttet seg til kommunistene. På det menneskelige plan er nok den mest karakteristiske nedarvede egenskapen en stoisk moralsk rettskaffenhet. Etiske overbevisninger var styrende for farens små og store veivalg og selve grunnlaget for sønnens fotballfilosofi. Illustrerende for denne moralske prinsippfastheten er farens reaksjon da byens to storklubber Rosario Central og Newell’s Old Boys begynte å vise interesse for den talentfulle guttungen; han avslo tilnærmelsene begrunnet med at «fotball skal spilles med kompiser».

Målbevisst arbeidsjern

Carlos Salvador Bilardo kan på dårlig fotballnorsk mest presist beskrives som en vinnerskalle. Han gikk gjennom ild og over lik for å vinne, og krevde total oppofrelse av sine omgivelser. I hans verden er god fotball ensbetydende med vinnende fotball, og vice versa. Også Bilardo er en svært dannet mann, men hans dannelse er vitenskapelig, ikke kulturell. «El Narigón», mannen med den store nesa, var begavet med en sjeldent kraftfull kombinasjon av arbeidskapasitet og selvdisiplin. Slik kunne han for eksempel avlegge medisinsk embedseksamen med bravur samtidig som han utøvde sin hovedgeskjeft som profesjonell fotballspiller på toppnivå.

Bilardo vokste opp i Buenos Aires, i bydelen La Paternal, et sosioøkonomisk homogent strøk med middelklassepreg. Som sin fremtidige fiende i Rosario hadde han italiensk bakgrunn. Fra sine sicilianske foreldre ble han innprentet at alt er oppnåelig for den som jobber hardt. At Carlos Bilardo vokste opp til å bli en hardtarbeidende mann er en aldri så liten underdrivelse. Som spiller gikk han inn i hver eneste lille treningsøvelse med manisk intensitet på dagtid og nileste medisin om natta, mens treneren Bilardo analyserte kommende motstandere mer detaljert enn kanskje noen før ham hadde gjort, tilsynelatende uavhengig av om det gjaldt VM-finale eller 1. runde i den nasjonale cupen. Tilfeldighetenes makt i fotballen er ikke til å komme unna, men Bilardo ville innskrenke den så mye som menneskelig mulig.

Det stornesede konkurransemennesket var ikke fremmed for å bruke ett og annet tjuvtriks, for i jakten på seier var etikk nesten like underordnet som estetikk. Den mest famøse historien sier at han skal ha fått Branco til å drikke sovemiddel under Argentina-Brasil i VM 1990. Under en Copa Libertadores-finale tolv år tidligere, til da den viktigste kampen i Bilardos trenerkarriere, sprutet en av spillerne hans grapefrukt i øynene til motstanderens toppscorer mens dommeren så en annen vei. Du skal, hvis du absolutt vil, få lov til å mene at Bilardo er en drittsekk som bringer skam på den edle gentlemanssporten, men poenget med å trekke frem disse eksemplene er å illustrere hvor besatt han var av å vinne. Seier betyr alt, alt annet betyr ingenting.

Sexy fútbol

Hverken Menotti eller Bilardo oppstod i et vakuum. De begynte begge trenerkarrieren i 1970 som assistent for hver sin ledestjerne som de var sterkt påvirket av. Miguel «Gitano» Juárez ble selv aldri noe mer enn en middelmådig trener i argentinsk liga, men var Menottis primære inspirasjonskilde. De to ble gode venner da Menotti trappet ned spillerkarrieren, og reiste blant annet sammen for å studere VM på nært hold i 1970. I Mexico ble de trollbundet av Brasils praktfulle offensive spill. Juárez ansatte så Menotti som sin assistent i Newell’s Old Boys, der de forsøkte å få fargerik høyrisikofotball ut av et i utgangspunktet defensivt orientert lag.

Den første hovedtrenerjobben til Menotti ble et av de største eventyrene i argentinsk fotballhistorie. Han ble betrodd oppgaven med å riste liv i kultklubben Huracán, som ikke hadde vunnet noen verdens ting siden VM-historiens første toppscorer Guillermo Stábile herjet som verst under storhetstiden på 1920-tallet. Menotti var ung og uprøvd, men hans profil og aura var som skapt for landets fremste bohemklubb. I en liga som på den tiden var tungt influert av det erkekyniske Estudiantes-lagets internasjonale suksess (mer om det straks) kom ferskingen fra Rosario busende inn med sine romantiske forestillinger.

Skepsisen var stor og syrlighetene mange, men Menotti sjarmerte folk og fikk laget til å gjøre det samme. Med ekspresjonistisk spilleglede, slepent kortpasningsspill og en konstant jakt på scoringer uavhengig av resultat og situasjon, vant de veldig mange hjerter på sin vei mot ligagullet i 1973, fortsatt det eneste Huracán har vunnet de siste 90 årene. «Fotball er et spill som nytes med øynene», som han selv sa. Den dag i dag blir argentinske fotballinteresserte av alskens klubbtilhørigheter mo i knærne av tanken på dette spektakulære og for lengst mytologiserte laget. Menottis braksuksess og måten han oppnådde det på var en aha-opplevelse for de fleste – ikke minst i fotballforbundet. Dermed kunne han gå rett fra sin første hovedtrenerjobb til å bli Argentinas landslagstrener som 36-åring.

Colombiansk romanse

Carlos Bilardos sjef og idol i Estudiantes var Osvaldo Zubeldía, en av Argentinas og Sør-Amerikas største trenerlegender. Disiplin, taktisk kløkt og en god dose grisespill var like uvurderlige ingredienser for Zubeldías lag som det senere skulle bli for Bilardo sine. Det beinharde og upopulære Estudiantes-laget til Zubeldía ble det første til å vinne tre Copa Libertadores på rad. Før han ble assistenttrener styrte mønstereleven Bilardo midtbanen med utpreget taktisk klokskap, ispedd noen fandenivoldske taklinger.

Den ærgjerrige assistenten fikk stå på egne ben i 1971, og på første forsøk ledet han sitt lag til finalen i Copa Libertadores, det gjeveste det søramerikanske kontinentet har å by på, bare 32 år gammel. Der ble det riktignok tap for uruguayanske Nacional etter omkamp, men Bilardo nøt heretter dyp respekt som et sjeldent trenertalent. De neste årene – hold deg godt fast nå – hjalp han faren med å administrere møbelforretningen, stiftet familie, praktiserte som gynekolog og forsket på kreft – i tillegg til å etablere seg som topptrener. Bilardo hadde en ufattelig kapasitet, men la stetoskopet på hylla for godt i 1976, samme år som han forlot Estudiantes og Argentina for å ta over colombianske Deportivo Cali.

Man skulle tro at Bilardos jerndisiplin og ekstreme resultatfokus ville gå dårlig overens med det livsbejaende colombianske lynnet og en tradisjon for leken fotball, men det fungerte på banen og ble temmelig hjertelig utenfor. I 1978 ble Deportivo Cali den første colombianske klubben som nådde finalen i Copa Libertadores, en svært imponerende prestasjon. Finalemotstander var ingen ringere enn Boca Juniors fra Bilardos fødeby, og sjefen måtte forbitret konstatere at hans lydige forsvarsmur slo sprekker i returkampen på La Bombonera. I praksis hadde Deportivo tapt finalen da de bare klarte 0-0 i Cali, i kampen med den tidligere nevnte grapefruktepisoden. Selv om det heller ikke lyktes Bilardo å vinne den hjemlige ligaen fikk han en så sterk posisjon i landet at han ble gitt ansvaret for å lede Colombia gjennom kvalifiseringen til VM 1982.

Verdensmesterne I

Under César Menotti ble Argentina et offensivt, ballbesittende, teknisk og dominant lag, og det var naturligvis VM på hjemmebane i 1978 som var det store målet. De skulle begeistre nasjonen og verden, men også vinne turneringen. Nabolandene Brasil og Uruguay hadde fem VM-triumfer til sammen, mens den stolte fotballnasjonen selv aldri hadde kunnet kalle seg verdensmester. To år før VM kom militærkuppet, noe som satte det frittalende kommunistpartimedlemmet (definert av seg selv som «hormonell marxist») i en meget delikat situasjon. Menotti hevder at han leverte en oppsigelse som han under tvil lot seg overtale til å trekke tilbake dels på grunn av minimal militær innblanding i fotballforbundet og dels fordi partikolleger mente det var mer hensiktsmessig å kjempe fra innsiden enn utsiden.

Utelatelsen av 17 år gamle Diego Maradona skapte furore, og var en avgjørelse Menotti var sterkt i tvil om. Vrakingen av Maradona er viden kjent, men VM-uttaket var kontroversielt uavhengig av den unge 10-eren. I en tropp som med unntak av toppscorer Mario Kempes, kun besto av hjemlige spillere, var det ingen som representerte landets per tid beste lag. Menotti likte rett og slett ikke måten Boca spilte på, og plukket sitt mannskap blant annet etter den umålbare kategorien «aura». Slik måtte flere av ligaens mest dominerende spillere vike for folk som hadde blitt mestere med Huracán fem år tidligere og enkelte andre som de færreste ville rangert blant Argentinas 22 beste fotballspillere.

VM-pokalen som kaptein Daniel Passarella løftet i været på hans egen River Plates hjemmebane, El Monumental, lukter fortsatt muggent. Det blir vel aldri lagt frem beviser som én gang for alle kan slå fast hvorvidt den etterlengtede triumfen på hjemmebane var kjøpt og betalt av militærjuntaen, men jeg tar ikke munnen for full når jeg påstår at det henger et mistankens slør over turneringen. Særlig 6-0-seieren i siste mellomrundekamp mot Perú, der det på forhånd var klart at Argentina måtte vinne med minst fire mål for å nå finalen, virket suspekt. Uansett må finalen ha vært en våt drøm for Menotti; Argentina og Nederland var to kreative og jevnbyrdige lag med «riktig» innstilling, og hjemmeyndlingene senket europeerne i ekstraomgangene.

Vaktskiftet

VM 1982 ble, til Menottis forsvar, utvilsomt vanskeliggjort av at nasjonen sto midt oppe i Falklandskrigen. Rapportene hjemmefra varslet om snarlig seier, men fra Europa hørtes situasjonen betydelig verre ut. Likevel er det opplest og vedtatt at Spania-VM var en gedigen nedtur for de regjerende mestrene. Menotti har kalt mellomrundetapet mot Italia det verste i karrieren. Han mente seg grovt bortdømt og var rasende på italienernes usportslige behandling av Maradona: «de drepte Diego!». Italias 23 fouls mot VM-debutanten er fortsatt VM-rekord i forseelser mot en enkeltspiller. Argentina var ute, Menotti likeså, og inn kom Bilardo, nybakt seriemester med Estudiantes.

På etterfølgerens initiativ møttes de én gang ansikt til ansikt for å «utveksle erfaringer». Møtet var hemmelig, men innholdet sivet ut. Menotti kalte samtalepartnerens Zubeldía-fotball for utdatert, og skal ha opptrådt svært arrogant da samtalene dreide inn på ikke-sportslige temaer som for eksempel musikk. Bilardo fulgte opp med å skru temperaturen på maks da han påpekte det moralsk forkastelige i at kommunisten Menotti hadde latt seg avfotografere med diktator Videla.

Ansettelsen av Bilardo som Menottis etterfølger innebar en abrupt overgang fra én ytterlighet til en annen. Fra utsiden kan dette virke ulogisk, men de to bar tross alt de tyngste trenernavnene i landet. Vi må dessuten huske at 1982 ikke bare var året der Argentina mislyktes i VM, men også krigsåret som snudde samfunnet på hodet. Bilardos oppofrende fotball der hver eneste spiller skulle gi absolutt alt – blod, svette og tårer – for lag, folk og nasjon passet godt i dette bildet. Med den fryktelige krigen som tok livet av så mange unge menn og håpet fra så mange andre, var den bohemske romantikken død.

Verdensmesterne II

Carlos Bilardos vinnerlag fra 1986 huskes selvsagt best for Maradonas utrolige individuelle prestasjoner. Det er da også litt av et paradoks at en av fotballens mest kollektivt orienterte trenere orkestrerte VM-historiens mest berømte one-man show. Men Bilardo var en pragmatiker, og forstod at den beste måten å benytte seg av nådegaven med nummer 10 på ryggen var å la ham operere instinktivt og uten innskrenkninger. Resten av laget jobbet som helter i en innovativ 3-5-2-formasjon (med libero) spesialkomponert for Napoli-stjernen. De mannsmarkerte tett og brutalt og var i det hele tatt ganske destruktive, men hvem går vel rundt og husker på det så lenge Maradona fikk frihet til å gi verden uforglemmelige historiske perler som i sluttspillkampene mot England og Belgia?

Et lite innblikk i den detaljbesatte vinnerskallen til Bilardo kan man blant annet få av å se reaksjonene på seiersmålet i nabofeiden mot Uruguay i åttendedelsfinalen. Det ble en tøff og kraftkrevende kamp hvor Argentina klarte å tviholde på 1-0-ledelsen de fikk like før pause. Når man ser scoringen skulle man tro den ikke betydde stort, eventuelt at målscorer Pedro Pasculli var en ufyselig type som medspillerne ikke ville ha noe med å gjøre. Mangelen på euforiske omfavnelser skyldtes Bilardos strenge ordre om at der oppe i høyden i Puebla skulle ingen argentinske krefter gå til spille ved å løpe etter eventuelle målscorere. Én unødvendig meter var én for mye, lød befalingen.

For Bilardo var VM-gullet i México en personlig revansj. Selv om han fremsto som upåvirkelig og selvsikker, gikk det inn på ham at media og deler av befolkningen til stadighet kritiserte landslaget hans for den etter deres mening negative spillestilen og sure fremtoningen. En viss Menotti befant seg blant de høylytte kritikerne. De to hadde som kjent for lengst gått fra å være faglig uenige til å bli bitre fiender. Fordi treningskampene ble lagt til utlandet, kalte Menotti etterfølgeren sin en feiging som ikke våget å se det argentinske folket i øynene. Etter 1986 prellet kritikken av, for som verdensmester var Bilardos posisjon som landslagssjef urokkelig. Til tross for mer Maradona-magi fire år senere, må det sies at det var svært godt gjort å få det bleke 1990-laget helt til finalen i Italia. Doktor Bilardo er ikke akkurat typen til å ramme inn sølvmedaljer, men akkurat denne holder han høyt. Hvorfor? Fordi Menottis andre VM var en fiasko.

Prestisjeoppgjøret

Foruten en kamp helt i starten av trenerkarrierene, mens Menotti og Bilardo ennå bare var etternavn og ikke innholdstunge begreper, og før de startet sin personlige krigføring, møttes de merkelig nok bare til én eneste direkte duell. Oppgjøret mellom Carlos Bilardos Boca og César Menottis Independiente den 3. november 1996 var egentlig bare en vanlig seriekamp midt i sesongen, men fikk oppmerksomhet verden rundt. I Argentina drev mediene voldsom opphaussing av den kommende bataljen flere runder i forkant. «For første gang i fotballhistorien er det ikke to lag, men to trenere som møtes», var omkvedet. Pressens gjentatte forsøk på å få dem til å møtes ansikt til ansikt i forkant av kampen var naturligvis fåfengt. Menotti slo fast at han aldri i livet vil finne på å ta en kaffe med Bilardo, mens doktoren selv, som konsekvent unngikk å nevne Menotti ved navn, sa at hvis han skal snakke fornuftig om fotball må det være med Franz Beckenbauer, som har ledet lag til to VM-finaler og blitt verdensmester utenfor eget land. Altså som Bilardo selv. Oversatt: You’re not worthy, César.

Siden landslagstiden hadde Bilardo vært en sesong i Sevilla med Maradona, mens Menotti hadde rukket Barcelona, Atlético Madrid, uruguayanske Peñarol, det meksikanske landslaget, River Plate og to perioder i Boca, før de stelte seg foran hver sin innbytterbenk på La Bombonera – Bilardo veivende og ropende, Menotti med hendene i lomma og sigaretten midt i munnen. Kameravinklene i 1996 var ikke like mange som i dag, men ikke én grimase unnslapp offentligheten, for denne kampen handlet kun om de to nevnte herrer og deres polare ideologier.

Independiente vant 1-0, Boca fikk to spillere utvist (mot Independientes ene) og Bilardo ristet av sinne. Han sørget for å nekte spillerne å bytte drakter før han forsvant uten å si et ord til noen. På pressekonferansen satt seierherren derfor i ensom majestet og fortalte om hvor glad han var for at de hadde vunnet på sin egen måte, tro mot sin stil og overbevisning, før han avsluttet med et typisk menottistisk utsagn: «Fotballen må forsvares slik man føler, slik man drømmer». Først dagen derpå krøp Bilardo frem, og i stedet for å tordne mot dommeravgjørelser og andre faktorer utenfor hans kontroll som kunne gitt et annet resultat, heiste han det hvite flagget og erkjente prestisjenederlaget: «Dette gjør meg gal. Det er flaut å vise seg ute, jeg har ikke sovet og vet ikke når jeg noensinne får sove igjen.»

Mange år senere skulle de støte på hverandre igjen, helt tilfeldig. Ved et toalettbesøk i pressesonen under VM i Tyskland 2006 sto de plutselig ansikt til ansikt. De pensjonerte kranglefantene slengte først noen saftige gloser til hverandre, før det ifølge vitner nesten endte i håndgemeng. Ellers har de for det meste unngått hverandre med utsøkt presisjon.

Arvtakerne

Konsekvensen av at de to opptok så stor plass i offentligheten og forfektet så tydelige og motstridende syn, var at det lenge var vanskelig for argentinske trenere å opptre med egen stil og identitet; alle ble definert innenfor en skala som gikk fra ortodoks menottisme i den ene enden til ortodoks bilardisme i den andre. Flere var naturligvis direkte inspirert av en av dem og følgelig beæret over sammenlikningene, men det må også ha virket innsnevrende. Den uforliknelige Marcelo Bielsas eskapader med Newell’s Old Boys og Vélez Sarsfield på 90-tallet banet frem en tredje vei og løste opp i den fastlåste dikotomien. Bielsa var like offensiv og risikovillig som sambygdingen Menotti, og like detaljoppslukt og hardtarbeidende som Bilardo. Likevel var han særegen. Det skapte rom for ulike retninger og stilblandinger, og slik kunne Claudio Borghi senere som Boca-trener si at «vi forsvarer oss som Bilardo og spiller som Menotti» uten å vekke oppsikt.

I Argentina fører trenere som Diego Cocca, Jorge Almirón og Guillermo Barros Schelotto den menottistiske arven videre, mens Miguel Ángel Russo, Alejandro Sabella (han som ledet Argentina til VM-finalen i 2014) og ikke minst Diego Simeone har en bilardistisk tilnærming til fotballen.

På den internasjonale arenaen har Pep Guardiola og José Mourinho i nyere tid fortsatt den ideologiske kampen gjennom sine diametralt forskjellige fotballfilosofier og personligheter. Før Guardiola tok fatt på trenerjobben i Barcelona, reiste han da også til den tidligere Barça-sjefen i Buenos Aires for å søke råd. Menotti lot seg sjarmere av katalaneren, blant annet fordi Pep, i motsetning til så mange andre uerfarne trenere, ikke kom til gamlefar for å bli servert en fasit, men for å diskutere egne ideer og overbevisninger.

De gamle kamphanene nærmer seg nå 80 og fotballen har gått videre siden de var aktive, men at striden fortsatt ligger latent var lett å se i forbindelse med ansettelsen av Jorge Sampaoli som ny argentinsk landslagssjef i juni i år. Da det først ble spekulert i at Sevilla-treneren var forbundets foretrukne kandidat, proklamerte Bilardo at han ville sette seg på første båt og flytte til Uruguay dersom «den mannen» kommer til Argentina, og tilføyde at Sampaoli er udugelig både som trener og menneske. Det hører med til historien at den ferske landslagssjefen en gang har kalt Bilardos spillestil for antifotball. Hukommelsen til elefanter overgås bare av den til pensjonerte trenere. Media plukket selvsagt opp hansken og pøste på med Bilardo/Menotti-referanser. Ingen var i tvil om hvem Sampaoli minnet om da han åpnet pressekonferansen med å sitere den syngende poeten José Larralde, men han forsøkte å begrave stridsøksen gjennom å slå fast at «-ismene» er historie og at hans landslag både vil spille underholdende fotball og utvikle en helt nødvendig vinnermentalitet.

Høy status, få titler

Navnene César Luis Menotti og Carlos Salvador Bilardo oser så utvetydig av historisk storhet, selv for oss som står utenfor den argentinske diskursen, at man skulle tro de hadde peishyllene fulle av gjeve pokaler. Det har de faktisk ikke. Etter den berømmelige Boca-Independiente-kampen i 1996 svingte Menotti innom Sampdoria før han flakket videre omkring fra klubb til klubb i Argentina og México i et tiår til før han ga seg. Skjønt han fortsatt nekter for å ha lagt opp: «Når jeg ser en fotballbane er jeg som en musiker som ser et instrument.» I tillegg til VM-gullet (og U20-VM-tittelen året etter) og det mytiske seriemesterskapet med Huracán vant han aldri noe annet enn en nasjonal cuptrippel (Copa del Rey, ligacup og supercup) med Barcelona, som han forlot i 1984 da mora døde og demokratiet hadde vendt tilbake til Argentina. Bilardo brukte på sin side de siste årene på eksotiske landslagsoppdrag for Guatemala og Libya, samt en emosjonell fjerde og siste periode som Estudiantes-trener da han kom inn og reddet laget fra nedrykk i 2003. Seriemesterskapet med samme klubb i 1982 forble hans eneste trofé som trener foruten VM-gullet.

Menotti vil kunne hevde at hans trenerkarriere har vært en løfterik kamp for den vakre fotballens kår under kynismens og kapitalismens økende påvirkning. Hva gjelder Bilardo tillater jeg meg å tvile på om noen journalist har våget å konfrontere ham med det påfallende lave antall titler i en ellers imponerende løpebane. Deres storhet består først og fremst i posisjonen de oppnådde og den enorme rekkevidden deres tanker og meninger om fotballsporten fikk. De videreutviklet en arv fra sine egne forbilder og brakte den videre med en slik pondus at det infiltrerte hele Argentina og ga gjenlyd i resten av verden.

Den kompromissløse Bilardo har sammenliknet seg selv med bokselegenden Muhammad Ali, for i kampens hete har han ingen venner, da handler alt bare om å banke motstanderen – bokstavelig talt. Romantikeren Menottis svar, som sier vel så mye om hans egen filosofi, er at bilardismens «insensitive disipler» er «ute av stand til å kjenne den pirrende kilingen fra en finte.» Det får være opp til enhver hva og hvem man foretrekker, men det skal godt gjøres å ikke finne fascinasjon i både Carlos Bilardos gjennomanalyserte markeringsfotball tuftet på ytterliggående pragmatisme og César Menottis bølgende angrepsfotball med estetikk som bærende element, i hvert fall når det hele gestaltes av to så karismatiske frontfigurer. u

Josimar 02/2018

Josimar 02/2018 sendes neste uke til våre abonnementer. Vi etterstender bladet fortløpende til alle som bestiller. Her er litt om innholdet.

Varsleren: Bonita Mersaides hadde en sentral rolle i Australias VM-søknad. Nå har hun skrevet bok om den gjennomkorrumperte prosessen som førte til at Russland og Qatar fikk tildelt VM. Det er som å lese en spionthriller, mener Pål Ødegård, som har anmeldt boken Whatever it takes.

Øst-vest-aksen: Oslo er dårligst stilt i landet når det gjelder idrettsanlegg. I Groruddalen møtes ungdommen av vinterstengte baner. På vestkanten tilbys barna kunstgress med undervarme. Lars Johnsen har kikket på forholdene i Oslo-fotballen.

Der Gud heter Diego: Napoli topper Serie A-tabellen. De lyseblå fra sør kan ta sin første Scudetto siden Maradonas glansdager. Thore Haugstad forteller om Diegos tid i Napoli – om kampene, kokain og camorra.

Sean, men ingen sau: Med en kjerne av britiske spillere og britiske verdier har Sean Dyche ført Burnley oppover tabellen. Hans strategi er en motpol til fotballens globaliserte trender, noe som reflekter byen som stemte for britisk utmeldelse av EU, skriver Jonathan Wilson.

Den lille store: Som en buffer, klemt inne mellom de regionale stormaktene Brasil og Argentina, ligger lille Uruguay. Det er et land uten rolle i verdenssamfunnet. Men innen fotballen er landet en historisk stormakt. Av Runar Skrøvset.

Drømmen til «Il Duce»: Da Benito Mussolini og fascistene kom til makten i Italia ble fysisk fostring en ingrediens når et italiensk imperium skulle bygges. Fotballen ble et statlig anliggende, noe som ble reflektert i stadionarkitektur og jakten på internasjonale triumfer, skriver Marius Helgerud.

Veien mot målet: Drillo og Pep. Alf Ramsey og Johan Cruyff. Organisering mot kreativitet. Spill og motspill. Frode Telseth går opp fotballens utvikling og spillestildebattene som har preget dette enkle spillet som handler om å score flere mål enn motstanderen.

Erlandsens metode: «Du må bry deg om detaljene, men overse bagatellene». Avskrevet som dinosaur, med en spillestil tilpasset 1990-tallet, har Arne Erlandsen slått tilbake. I desember førte han Lillestrøm til triumf i cupen.  Frode Lia har møtt sjefen på Åråsen.