1.FC Magdeburg 4-ever: Forteljing frå eit nedlagt land

Dei er laget som ingen hugsar og som fortener å aldri verte gløymt. FC Magdeburg sto for tidenes største Europacup-bragd då dei i 1974 slo mektige AC Milan i finalen i Cupvinnarcupen.

Tekst Nils Henrik Smith

Få ballkontroll og bli abonnent på Josimar. 699,- per år. Send Josimar til 2199 eller følg lenken her: 

 

Då eg steig av toget på Magdeburg Hauptbahnhof, kjente eg eit stikk av angst. Ingen venta på meg. Det hadde eg for så vidt på førehand visst at ingen skulle gjere, likevel altså dette stikket av angst, som kan forklarast slik: eg var i ein episk ursituasjon. Ein framand kjem til byen. Tallause forteljingar opnar slik, og den som les veit at den framande vil oppleve noko i byen han kjem til, og at det han kjem til å oppleve, vil syne seg å vere noko anna enn kva han har venta. Men eg ante ikkje kva eg venta meg. Og eg tenkte at kanskje hadde Heinz Krügel hatt det på same vis, då han kom til Magdeburg for første gong, ein morgon i 1966. Lesaren, mistenkjer eg, veit ikkje kven Heinz Krügel var. Det skal eg straks vende attende til, men først: korleis kan eg eigentleg vite at han kom til Magdeburg med toget? Svaret er at det kan eg ikkje, men eg synst det verkar logisk. Nesten ingen hadde bil i DDR, og vaksne menn med ei viss stilkjensle tek ikkje bussen viss det finst tog. Altså kom han med toget. Han sto, som eg, åleine på perrongen og kikte mot den ruvande stasjonsbygningen, og tenkte: her skal eg vere. Visste han alt på det tidspunktet at det var her i Magdeburg han førti år seinare skulle døy, og at han, før han døydde, skulle ha gjort seg sjølv udødeleg? Det finst ingen haldepunkt for å tru at han  kunne vite det. 

Heinz Krügel var førtifem år, og nytilsett trenar for 1.FC Magdeburg, ein ikkje særskilt glamorøs eller ressurssterk klubb som nett hadde rykka ned frå Oberligaen, DDRs øvste divisjon. Bak seg hadde han ei heilt grei, men på alle vis lite oppsiktsvekkjande karriere i austtysk fotball som spelar og trenar. Han vaks opp i Planitz nær den tsjekkiske grensa og gjekk gradane i Planitzer FC, men alltid er det nokon som skal øydeleggje, og då han som attenåring var i ferd med å etablere seg på førstelaget, invaderte Hitler Polen, og unge Krügel måtte byte fotballdrakt mot Wehrmacht-uniform. Han vart sendt til austfronten kor han vart såra i kamp, og knapt var han komen på beina igjen før Fedrelandet synte si uendelege takksemd ved å sende han av garde til det noverande tidlegare Jugoslavia, kor han kjempa side om side med Ante Paveliç og hans Ustasja. (I parentes nemnt, sidan dette trass alt er ein artikkel om fotball: Pavelić var ein av pionerane innan etnisk reinsing på Balkan – det vert fortalt at han kvar morgon fekk servert eit fat med auga til alle dei serbarane mennene hans hadde myrda i løpet av natta, slik at han personleg kunne verifisere at massakrane fann stad i eit akseptabelt tempo – og ein stor helt hjå visse element av fansen til Dynamo Zagreb, som kickstarta den kroatiske frigjeringskrigen ved å gå amok under ein kamp mot Røde Stjerne i 1990, ein batalje kor den seinare Milan-strategen Zvonimir Boban sikra seg evig legendestatus i heimlandet ved å karatesparke ein politimann. Boban vart suspendert frå landslaget og missa Italia 90, men Jugoslavia kom likevel til kvartfinalen kor dei tapte etter straffekonk mot Argentina, ein kamp dei garantert ville vunne viss ikkje den skamlause og foraktelege sveitsiske dommaren Kurt Röthlisberger – som seinare mellom anna forærte Tsjekkia eit absurd straffespark i ein avgjerande EM-kvalifiseringskamp mot Noreg hausten 1995, og som til sist vart utestengt frå fotballen på livstid for kampfiksing (quelle surprise) – utviste Refik Sabanadzović etter å ha synt han to gule kort «ved ein feil». Året etter vann Raude Stjerne Serievinnarcupen etter finalesiger over Marseille, men på dette tidspunktet sto Balkan i full flamme, og trass i at laget var ein etnisk smeltedigel med spelarar frå samtlege jugoslaviske republikkar – Sabanadzović var bosniar, Darko Pančev makedonar, Siniša «Barbie» Mihajlović halvt serbar, halvt kroat – lukkast den tidlegare bankranaren og kvinnebedåraren Zeljko Raznatović, betre kjent som Arkan, i å gjere klubben til eit samlingspunkt for serbisk nasjonalisme, og det var frå tribunane på Marakana han rekrutterte dei notoriske Tigrane, som seinare skulle gjere seg skuldige i groteske krigsbrotsverk i både Kroatia og Bosnia.)

Krig og fotball
Krügel hadde flaks og vart teken som krigsfange av Titos partisanar før han rakk å miste livet, og vendte heim i 1946. To år seinare noterte han seg for sin einaste triumf som spelar, då Planitzer vann det første Austsone-meisterskapet, ei cupturnering for lag frå den Sovjet-kontrollerte delen av eit framleis okkupert Tyskland, som vart ein forløpar til Oberligaen. Han la opp tidleg grunna skade og vigde seg til trenargjerninga, og oppnådde stort sett gode resultat med klubbar som historia diverre har forvist til gløymsla, som Empor Rostock, Chemie Halle og ikkje minst Volkspolizei Vorwärts Leipzig, og fekk òg prøve seg ein periode som landslagssjef for DDR, men utan særleg hell. Då han vart henta til Magdeburg var det først og fremst fordi han hadde synt fram ein viss ekspertise i å sikre opprykk til Oberligaen – med Rostock i 1957, Halle i 62 – samt at han hadde ord på seg for å vere flink til å utvikle lokale talent. Begge desse eigenskapane skulle kome han til nytte i rikt mon på ærverdige Ernst-Grube-Stadion. For min del var eg derimot usikker på kva eigenskapar eg skulle få høve til å syne fram i Magdeburg. Eg kjente meg litt miserabel. Eg hadde eit stort problem. Som den ytst profesjonelle skribenten eg er, hadde eg i god tid før denne pilgrimsferda teke kontakt med FC Magdeburgs pressekontor for å finne ut om det skulle kunne tenkjast å vere mogleg å vitje klubben, kanskje sjå ein kamp i Regionalliga Nord-Ost – kor laget for tida, beklageleg nok, held til – samt i aller best tenkjelege fall intervjue ein av heltane frå 74. Sjølvsagt, svarte straks ein svært imøtekomande pressekontakt. Korrespondenten frå det prestisjetunge norske fotballtidsskriftet Josimar var hjarteleg velkomen til å oververe møtet med Carl Zeiss Jena – eit anna historisk Oberliganamn – samt møte Herr Martin Hoffmann til intervju etter kampen. Eg var svært nøgd med dette. Hoffmann, ein slepen venstreving som spela for Magdeburg heile si karriere og dertil fekk 66 kampar for DDR, var yngstemann på meisterlaget frå 74, og som årvaken fyrstereisgut burde han kunne ha mangt og mykje å fortelje frå den forunderlege ferda til Rotterdam og Cupvinnarcup-finalen mot AC Milan på mektige De Kuip, tenkte eg. Men to dagar før avreise Magdeburg mottok eg ein kryptisk mail. Kampen mot Carl Zeiss Jena var avlyst, opplyste den tidlegare så imøtekomande pressekontakten utan å forklare kvifor, og difor var det av ein eller annan heilt uforståeleg grunn òg brått umogleg å vitje klubben og intervjue herr Hoffmann. Eg skjøna ingenting, og vart, når sant skal seiast, faktisk litt irritert. Fleirfaldige forsøk på å kontakte klubben telefonisk for å kaste lys over mysteriet, genererte ingen resultat, men ettersom hotell alt var bestilt og togbillettar betalt for, reiste eg likevel til Magdeburg, utan eigentleg å kunne vite om eg hadde noko der å gjere, og no var eg her. Eg forlét jernbanestasjonen og gjekk den korte vegen til hotellet. Vanlegvis elskar eg å bu på hotell, for det gjev meg ei kjensle av dekadanse som vanlegvis ikkje er til stades i livet mitt i så stor grad som eg kunne ynskje – trass i at eg altså bur i Berlin, dette dekadansens Vatikan – men straks eg fekk auge på hotellet innsåg eg at det, tragisk nok, var dekadanse-fri sone. Eg hadde bestilt rom på dette hotellet fordi det var sentralt og ganske rimeleg, fordi eg hadde hatt ein ambisjon om å skulle kunne tene meir pengar på å publisere denne teksten enn det ville koste å skrive han, og det angra eg på. Kva skulle eg med pengar? Det eg ville ha, var ei enormt stor seng, tunge lysekroner og ein mørk, David Lynch-aktig bar fylt av utomjordisk vakre kvinner. Men dette, kunne eg sorgfylt fastslå, var ikkje eit slikt hotell. Eg sjekka inn. Eg kjente meg tung til sinns. Eg gjekk på rommet, trakk frå gardina. Eg hadde utsikt til ein stor, grå betongvegg, der einkvan hadde skrive: 1.FC MAGDEBURG 4-EVER i gigantiske, blå bokstavar. Det gleda meg, for det synte at folket i Magdeburg framleis hadde klubben i sine hjarta, trass i dei sørgjelege nedgangstidene, og eg tenkte nok ein gong på Heinz Krügel, mannen som skapte FC Magdeburg i sitt bilete. 

 

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Vipps: 84433

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.
Beløpet blir belastet din telefonregning.


Ketchupeffekt med Heinz
I sin første sesong leia Krügel laget til opprykk etter intens tvekamp mot Post Neubrandenburg (eg kan umogleg vere den einaste som bér på ein viss fascinasjon for kor fantastisk gode namn dei hadde, klubbane i DDR). Året etter og året etter det igjen vart dei to gonger nummer tre i Oberligaen, og krona sesongen 68/69 med sin tredje FDGB-Pokal – det aust-tyske cupmeisterskapet – etter finalesiger over FC Karl-Marx-Stadt (i dag Chemnitzer FC, moderklubben til Michael Ballack). I tråd med Krügels filosofi besto laget i all hovudsak av kortreiste spelarprodukt, og ungfolar som Wolfgang Seguin og den for Josimars trufaste lesarskare velkjente Jürgen Sparwasser markerte seg sterkt. No var det, når sant skal seiast, ikkje berre lidenskap for spelarutvikling, men òg reint praktiske omsyn som gjorde at Krügel valde å satse på lokale talent. I DDR, som elles i det såkalla sosialistiske Aust-Europa, vart profesjonell fotball sett (ned) på som eit degenerert, vestleg konsept, og for å syne fram sin overlegne kappestridsmoral organiserte ein difor idretten på amatørbasis (ja, særleg) gjennom ymse industriverksemder, statlege føretak etc. Å skulle forklare dette uhyre intrikate systemet på ein forståeleg måte, vil krevje ein heil artikkel i seg sjølv, lat det difor her berre kort vere nemnt at Magdeburg til ulike tider opptråtte som Betriebssportgemeinschaft Eintracht Sudenburg (1949-50), BSG Krupp Gruson Magdeburg (50-51), BSG Stahl Magdeburg (51-52), BSG Motor Mitte Magdeburg (52-57) og SC Aufbau Magdeburg (57-65), før klubben midtvegs i den lite ærerike 65/66-sesongen – som, slik vi hugsar, endte med nedrykk og påfølgjande tilsetting av Krügel som trenar – gjekk til det uhøyrte skritt å frigjere seg frå bedriftstvangstrøya og vart 1. FC Magdeburg. Dette hadde aldri hendt før i aust-tysk fotball, og medførte ikkje berre at klubben hadde komparativt ørsmå ressursar, men òg at dei vart sett på med djup skepsis av pampane i Fotballforbundet, tryggjingspolitiet Stasi og leiinga i det statsberande kommunistpartiet SED. Her er det viktig å ha klart føre seg at i DDR var hykleri opphøgd til ei kunstform. Medan partieliten meska seg med armensk konjakk, aserbadsjansk kaviar og andre sovjetiske luksusprodukt samt statleg produsert porno (it’s all out there on the Internet, folks), ynskja dei samstundes at folket skulle leve puritanske og mest mogleg gledeslause liv. Bedriftsamatørismen var eit utslag av dette samfunnssynet, men det skal seiast til deira forsvar at dette ikkje var noko DDR-kikadorane hadde funne på heilt sjølv: det Tredje Rikets idrettsideologar var særs opptekne av å bevare fysisk kappestrid som ein rein, nasjonsbyggjande aktivitet som måtte vernast mot kommersialisering – profesjonell (lag)idrett kunne føre til gambling og var såleis ein del av den jødiske verdskonspirasjonen – medan Vest-Tyskland først etablerte ein eigen proffliga i 1963.

Den aldrande Stasi-sjefen Erich Mielke tuskar til seg ein kos frå stjernespissen Andy Thom, etter favorittlaget Dynamo Berlins Oberligatriumf sesongen 86/87. Mielke elska fotball nesten like høgt som makt, og tok under åttitalet alle midlar i bruk for å sikre Dynamo-dominans. Thom fekk seinare ti kampar for det gjenforeinte Tyskland, og sat på benken då Faxe Jensen og Kim Vilfort seinka der Mannschaft under EM i Sverige i 1992.

Heidi vert Andreas
Uansett: samstundes som ein dyrka eit fiktivt amatørideal, var ein óg, som kjent, ekstremt hypp på å syne fram sitt eige samfunns overlegne karakterstyrke gjennom å knuse det dekadente Vesten i ymse idrettskappleik. Dette gav seg ei rad bisarre utslag, mellom anna utvikla DDR eit særs omfattande og velorganisert program for kjemisk forbetring av atletar, kjent under det fengjande namnet Statsplan 14.25: under denne planen vart kulestøyterinna Heidi Krieger, som i ein alder av tjue vann EM-gull i Stuttgart i 1986, pumpa så full av anabole steroidar at ho i dag heiter Andreas. Hin vitna seinare i rettsaka mot Manfred Ewald – tidlegare sportsminister i DDR og formann for landets olympiske komité – og den leiande idrettslegen Manfred Hoeppner, som begge vart dømt for å med forsett ha forårsaka kroppsleg skade hjå aust-tyske atletar, inkludert mindreårige (Hoeppner skal ha hatt bol i fóret til utøvarar heilt ned i ti års alder) – og vi må hugse at vi aldri kan tilgje dei, for dei bad aldri om orsaking hjå Oprah. Store delar av doping-programmet vart organisert gjennom dei Stasi-kontrollerte Dynamo-klubbane, som hadde elitemannskap i fotball i både Dresden og Berlin – sistnemnte var Stasi-sjefen Erich Mielkes favorittlag, men han fekk ikkje skikkeleg schwung på dette med kampfiksing etc før på 80-talet, då klubben vann ti strake Oberligatitlar på dels tragikomisk vis. Kort sagt, det uavhengige Magdeburg hadde mektige fiendar, og denne rolla som uglesett outsider gjorde sjølvsagt at kvar triumf dei oppnådde smakte endå betre enn kva dei elles ville gjort. Og dei feira talrike triumfar, for cupsigeren i 1969 innevarsla ein veritabel gullalder for Krügels kretslag. Sesongen 71/72 vann dei for første gong Oberligaen, og året etter henta dei atter heim FDGB-pokalen etter ein uhyre dramatisk finalesiger over Lokomotiv Leipzig på sjølvaste 1. mai. Sparwasser – ein mann med sans for store anledningar – scora to mål etter pasningar frå høgrebacken Detlef Enge, som eg må opphalde meg ved ei stund, for som alle fotballklubbar med respekt for seg sjølv, har òg Magdebug eit mysterium, og mysteriet i Magdeburgs tilfelle er Enge og lagnaden hans, som ingen kjenner til. For eit par år sidan fortalte Wolfgang Seguin i eit avisintervju at ingen i klubben, trass talrike forsøk, har lukkast i å oppnå kontakt med Enge sidan 1980. Han var ikkje ein gong til stades i gravferda til Krügel i oktober 2008, trettifire år og fire månader etter syttitalslagets største triumf. Eg reiste meg og gjekk over til vindauget. Det var mørkt ute no, og eg kunne knapt skimte den store, grå betongveggen, langt mindre skjelne inskripsjonen 1.FC MAGDEBURG FOREVER, men eg visste at den var der ute, slik dei andre på laget visste at Enge var ein stad der ute, trass i at han, av ukjende årsaker, hadde vald å usynleggjere seg sjølv. Det fanst ein melankoli i midtbanestrategen Seguins forteljing om den forsvunne lagkameraten, og eg kjende meg att i denne melankolien, for eg var òg i ferd med å mislukkast i å oppnå kontakt med ein tidligare Magdeburg-helt, og tanken på dette plaga meg. Eg var sliten. Eg trekte for gardina. Eg la meg på senga og stirte i taket. Og det vart kveld, og det vart morgon neste dag.

Ved frukosten var det kun eg til stades, samt eit eldre ektepar. Samtalen deira handla i sin heilskap om egg (kvaliteten på egga ved frukosten, kor vidt økologisk produserte egg er andre egg smaksmessig overlegne, korleis ein kokar gode egg). Eg kjente ein djup medynk for dei, fordi eg vonar at a) når eg kjem i deira alder, vil eg ha råd til å bu på langt meir fasjonable hotell enn dette, og b) om det på dette hypotetisk framtidige tidspunktet finst ei kvinne i mitt sørgjelege liv, vil vi klare å finne fram til litt meir gjevande samtaleemne enn egg. Eg bestemte meg for å gå ut. Magdeburg må ha vore råka hardare av krigens øydeleggjingar enn eg hadde vore klar over, for store delar av sentrum av byen var dominert av såkalla stalinistisk arkitektur frå perioden kring 1950. Eg vedgår at eg er svak for denne særmerkte forma for nyklassisistisk kitsch, ikkje fordi eg synst det er vakkert, men fordi bygningar oppførte i denne stilen tilsynelatande er heilt immune mot vår tids dominerande maktuttrykk: som overalt i Aust-Europa har ein, i tida etter 1989, òg i det tidligare DDR late det lokale marknadspresteskapet transformere bylandskapet i samsvar med nyliberal estetikk, men same kor mange merkevarelogoar ein utstyrer dei rettvinkla stalinist-fasadane med, utstrålar dei framleis ein kvintessensiell kommunisme ingen og ingenting kan endre. Dette tente til påminning om to ting. For det første: alle samfunn, sjølv eit så grunnleggjande diskredittert som det som var DDR, har ein gong vore fylt av entusiasme og framtidstru. Og for det andre: eg var her fordi eg hadde ein jobb å gjere, og etter å ha konsultert Google Maps, krossa eg Elbe og gjekk austover i retning Heinz-Krügel-Platz, og mitt stevnemøte med historia.

Triumfferda
Kva hadde eg venta meg? Tja, kanskje akkurat dette, når alt kjem til alt, men eg må nesten vere ærleg og seie at når byen og klubben først fann ut at dei skulle namngje plassen foran stadion etter trenarlegenda Krügel, kunne dei gjort seg litt meir flid med utforminga av plassen: Heinz-Krügel-Platz var ein stor, dårleg vedlikehalden plen, og midt ute på plenen låg ein gigantisk septiktank. Dette var opplagt djupt symbolsk, men kva det var eit symbol for ville eg helst ikkje vite. Men når ein gjekk rundt septiktanken, kom ein til ein slags æresvegg, kor namna til dei som var med på gjere Magdeburg til Europapokalsieger der Pokalsieger, som det, absurd nok, heiter på det akk så ugjennomtrengjelege tyske språk, var inskriberte i gullskrift, mennene som hadde ansvaret for at eg var her no, og sto og fraus ein solfylt sundags morgon utanfor eit låst stadion. 

Cupvinnarcupen 73/74 var Magdeburgs femte europeiske ekskursjon, og dei fire føregåande hadde til sams at dei var lite suksessrike, i tråd med DDRs generelt svake posisjon i internasjonal klubbfotball. Rett nok hadde Motor Jena – forløparen for Carl Zeiss Jena, som eg altså likevel ikkje skulle få sjå i aksjon – kome til semifinalen i same turnering i 61/62, men det var etter sigrar over cupvinnande lag frå land som Luxemburg og Wales, og straks dei møtte akseptabel motstand, vart dei knust av Atlético Madrid. Det fanst med andre ord ingen særskilt grunn til å tru at Magdeburg skulle markere seg i Europa, særleg ikkje då dei i første runde trekte den nederlandske cupmeisteren NAC Breda, som kanskje ikkje framstår som noko storlag i dag, men som på det aktuelle tidspunktet representerte kontinentets fremste, mest moderne fotballnasjon, og hadde slått det nær uslåelege Ajax (Ruud Krol, Johnny Rep, Johan Neeskens et al) undervegs mot sitt første og hittil einaste KNVB-beker. Men det unge Magdeburg-mannskapet var fryktlause i møtet med laget frå totalfotballens påståtte heimland, og vann 2-0 på heimebane etter først å ha klart uavgjort i ein mållaus kamp i Breda. Tenkte dei alt då at dei åtte månader seinare skulle returnere til det nederlandske flatlandet, i høve finalen? Det kan dei umogleg ha tenkt, men samstundes som dei dominerte den heimlege Oberligaen, suste dei hausten, vinteren og våren gjennom rundane i Cupvinnarcupen etter heimesigrar over Banik Ostrava, PFC Beroe Stara Zagora – som hadde tapt den bulgarske cupfinalen mot CSKA Sofia året før, men likevel fekk delta i Cupvinnarcupen ettersom CSKA òg hadde vunne den bulgarske ligaen – og Sporting Lisboa, som mellom andre hadde den argentinske målmaskinen Hector Yazalde, som med sine 46 scoringar vann den europeiske Gullstøvelen det året, på laget – i semifinalane lukkast det han likevel ikkje å få ballen i nettet, medan Sparwasser scora både borte og heime og sendte Magdeburg til finalen, som første austtyske lag. Der venta, som før nemnt, mektige AC Milan, turneringas tittelforsvarar, med Karl-Heinz Schnellinger og Gianni Rivera: rett nok var begge over tretti og definitivt på hell – Milan hadde hatt ein katastrofal sesong i Serie A, og endte til sist på sjuande plass, tretten poeng bak rock n’roll-laget til Lazio – men likevel, dei var trass alt Karl-Heinz Schnellinger og Gianni Rivera. Og på benken til AC Milan sat ein bistert utsjåande ung mann med stive krøller og like stivt blikk, i sin første sesong som trenar – Giovanni Trapattoni. Cupvinnarcupfinalen 73/74 har den lite ærefulle distinksjonen av å vere den minst besøkte finalen i europeisk turneringshistorie: kun 4641 tilskodarar fann vegen til gigantiske De Kuip, noko som danna ei underleg ramme kring Magdeburgs store dag, og som spelarane må ha opplevd som relativt absurd – klubben hadde eit tilskodarsnitt på over 16 000 heime på Ernst-Grube-Stadion. Der eg stod og fraus utanfor klubbens noverande heimearena, tenkte eg at eg gjerne skulle spurt Martin Hoffmann om dette, og atter ein gong forbanna eg i djupet av mi sjel denne svikefulle pressekontakten, som hadde ordna eit intervju for meg for deretter utan grunn å avlyse det. Kvifor så få ville sjå finalen, er ikkje godt å seie. DDRs svært strengje reiserestriksjonar spela nok inn, men sjølv om Magdeburg-fansen hadde fått lov til å reise, ville neppe særleg mange hatt råd: laget var såleis vane med å måtte klare seg utan støtte frå tribunane utanfor eigne landegrenser, men hadde ikkje akkurat imponert – på veg mot finalen vann dei ikkje ein einaste bortekamp. Lokale fans var mest sannsynleg heilt uinteresserte: Feyenoord hadde denne sesongen omsider lukkast i å fråvriste Ajax jerngrepet om Æresdivisjonstroféet, og folket i Rotterdam kunne sjå Wim van Hanegem i aksjon annakvar helg – kvifor skulle dei gå mann av huse for å få eit glimt av Wolfgang Seguin?

Magdeburg-kaptein Mannfred Zapf (t.v.) helsar på AC Milans Gianni Rivera, under oppsyn av dommar Arie van Gemert, før Cupvinnarcup-finalen på de Kuip, 8. mai 1974.

Propagandafotball
Kampen vart jamn. Magdeburg starta nervøst, men spela seg opp, og la etter kvart press på eit angstfylt AC Milan: tre minutt før pause presterte den unge backen Enrico Lanzi, i det som skulle syne seg å vere hans aller siste kamp i AC Milan-drakt, å score eit håplaust sjølvmål, og Magdeburg kunne gå i garderoben med leiinga 1-0. Krügel, som, ser eg føre meg, hadde site urørleg som ein sfinx på benken gjennom heile første omgang, måtte no, for første gong under klubbens europeiske eventyr, motivere laget til å halde på ei leiing under uvane forhold på ein framand, folketom arena. Kva visdomsord han framførte, kan eg diverre ikkje fortelje, fordi den fråverande Hoffmann aldri fekk fortalt meg det, men det kan tenkjast at det var det same kva han sa: AC Milan var alt i psykologisk ubalanse etter ein kaotisk sesong, og sjølvmålet til Lanzi knekte dei. Ein uerfaren Trapattoni makta ikkje gjere dei taktiske endringane som skulle til for å snu kampen, den aldrande Schnellinger var ikkje så schnell lenger og ute av stand til å inspirere laget til heltedåd gjennom sitt nærvér åleine, og Rivera – den vesle presten, som den legendariske italienske fotballjournalisten Gianni Brera foraktfylt kalte han – hadde tydelegvis gløymt rosenkransen i garderoben. Etter 74 minutt tråkla Wolfgang Seguin seg gjennom og la på til 2-0, og det var det: lagkapteinen Mannfred Zapf kunne løfte cupvinnarcuptroféet til aust-tysk fotballs evige ære. For DDR-regimet var denne triumfen likevel eit problem: ein slik siger burde sjølvsagt utnyttast til propagandaføremål, men korleis skulle ein kunne gjere dette når Magdeburg på mange vis var antitesen til alt styresmaktene sto for? Saka vart ikkje betre av at Juventus i løpet av sommaren baud fire millionar D-mark for tenestene til Krügel og Hoffmann, som imidlertid takka nei – eller meir sannsynleg: regimet takka nei på deira veigner. Krügel var ein vaksen mann og van med livets opp- og nedturar, men korleis dette kjentest for Hoffmann, som i ein alder av nitten kunne hatt sjansen til å reise til Italia og spele på lag med Dino Zoff, Roberto Bettega og Fabio Capello, berre for å verte frårøva nemnte sjanse av politiske årsaker, kan ein knapt førestelle seg, og eg hadde knapt noko anna alternativ enn å freiste førestelle meg det, ettersom eg, som talrike gonger før nemnt, var frårøva sjansen til å spørje han direkte. (Eg hadde gått rundt stadion, og stod no og studerte eit snes sekstenåringar i formasjonstrening: trenaren deira var ein mann i femtiåra, og ein sinnsforvirra augneblink fekk eg det for meg at han var Hoffmann, som eg visste har arbeida som trenar i klubben på aldersbestemt nivå, men eg våga ikkje spørje, diverre.) Dei aust-tyske styresmaktene hadde i det heile ei haldning til cupvinnarcuptriumfen som best kan skildrast som paranoid schizofreni, ein diagnose eg stiller mellom anna på bakgrunn av det faktum at dei nekta Magdeburg å spele finalen i den europeiske Supercupen, kor dei skulle treft den vest-tyske serievinnarcupvinnaren Bayern München. Denne avgjerda framsto som ekstra idiotisk då det synte seg at Bayern og Magdeburg vart trekt mot kvarandre i første runde av Serievinnarcupen 74/75, ein kamp ikkje ein gong Erich Mielke hadde makt til å nekte dei å spele. I staden gjorde Stasi det Stasi var kjent for å gjere, dei avlytta bortelagets garderobe, men den edle og ærlege Krügel nekta å gjere bruk av dette snedige trikset, ei avgjerd han seinare skulle få grunn til å angre på. For hadde ikkje styresmakten vore skeptiske til meistertrenaren før, vart dei det iallfall no: dei fekk det for seg at han planla republikkflukt – som om det var hans feil at han fekk jobbtilbod frå utlandet – det alvorlegaste brotverket som fanst i DDR-staten. I 1976, etter eit tiår kor han hadde løfta Magdeburg frå aust-tysk andredivisjon til Europatoppen, vart Krügel fjerna frå stillinga som hovudtrenar, angiveleg fordi han skulle ha «vanskjøtta arbeidet med utviklinga til dei olympiske atletane i klubben» – av forunderlege årsakar hadde dei berre ein spelar i troppen som vann gull i Montréal same år, den spelaren var sjølvsagt min beste ven Hoffmann – og ilagt eit de facto yrkesforbod som varte heilt til Murens fall i 1989. Magdeburg klarte seg innleiingsvis heilt greitt utan sin saktmodige gudfar: den påfølgjande sesongen, under Klaus Urbanczyk og med scoringskongen Joachim Streich på laget, kom dei til kvartfinalen i Uefa-cupen, kor dei tapte mot det komande meisterlaget Juventus, som arme Hoffmann aldri fekk spele for, før dei atter løfta FDGB-pokalen i både 1978 og 1979. Deretter var det imidlertid over: klubben fann seg aldri til rette på 80-talet, ein epoke kor Stasi-sjefen Erich Mielkes høgt elska Dynamo Berlin dominerte aust-tysk fotball gjennom bruk av metodar så suspekte at Luciano Moggi ville raudne av skam, og etter den all-tyske fotballgjenforeininga i 1991 har dei blå-kvite freista eit stort sett trøysteslaust tilvære i Regionalligaen, altså nivå tre eller fire. Krügel, for sin del, vart pensjonist i 1986 og levde deretter eit stille liv i Magdeburg, byen han hadde plassert på det vidgjetne fotballkartet, fram til sin død i 2008. I dag vert namnet hans sjeldan nemnt av andre enn DDR-nerdar som til dømes eg, men laget han skapte bør ikkje verte gløymt: 1.FC Magdeburg anno 1974 er ikkje berre det yngste laget som nokon gong har vunne ei europeisk klubbturnering – snittalderen i troppen var knapt 23 år – men òg eit av dei mest lokale: kvar einaste spelar i troppen var oppvaksen i Sachsen-Anhalt, mindre enn fem mil frå Ernst-Grube-Stadion, ein statistikk som kun kan matchast av eit anna lag, nemleg Celtics legendariske løver frå Lisboa, som slo La Grande Inter i den portugisiske hovudstaden i 1967 og vart det første britiske laget som henta heim Europacupen. Slikt som dette sto eg på Heinz-Krügel-Platz og funderte over medan våt snø trengte gjennom skosålane mine og påførte meg ei forkjøling som har plaga meg heile tida sidan. Eg hadde ikkje fått treffe herr Hoffmann eller sjå dagens Magdeburg-mannskap i aksjon på MDCC-Arena. Heller ikkje hadde eg kjent historias vingesus. Men kreftene som skaper historia er alltid til stades, om ein kjenner dei eller ikkje, slik Krügels Magdeburg kanskje òg var eit stort lag, sjølv om dei i dagens tanketome, turbodrivne, twitterdominerte fotballrøyndom, er gløymt. 


Få ballkontroll og bli abonnent på Josimar. 699,- per år. Send Josimar til 2199 eller følg lenken her: 

Mannen i buret

Ja, han var direkte svak under sommerens VM. Men ingen er i tvil om at Manchester Uniteds viktigste spiller heter David de Gea.

Tekst James Horncastle
Oversatt av Lars Johnsen

Få ballkontroll og bli abonnent på Josimar. Send Josimar til 2199 eller følg lenken her: 

I katakombene under Kazan Arena forsøkte Fernando Hierro å dempe den spente atmosfæren som rådde blant de fremmøtte fra den spanske sportspressen. 36 timer før Spanias VM-åpning mot Portugal, som ble en seksmålsthriller og en klassiker i VM-historien, hadde Hierro vært sportsdirektør i det spanske fotballforbundet. Nå sto han der som landslagssjef.

Det var mer som skaper bekymring i rynkene til sportsjournalistene enn bare Hierros manglende erfaring som trener, som begrenser seg til å føre Real Oviedo til en plass midt på tabellen.

Sinnet var nesten til å ta på etter Real Madrids uforsvarlige handling og Julen Lopeteguis avgjørelse der han satte sin egen karriere foran landet sitt. Det førte til hans dramatiske avskjed, og til at sportsdirektør Hierro nå hadde fått rollen som leder for landslaget. Det viktigste samtaleemnet her i republikken Tatarstan var ikke Lopetegui-saken, men om Hierro fortsatt foretrakk David de Gea i mål. Akkurat som ryktene om at Lopetegui skulle få sparken ble møtt med uttrykk som ikke er hørt siden John McEnroe skjelte ut tennisdommere på 1980-tallet, ble rapportene om at De Geas plass i startsoppstillingen skulle være usikker møtt med måpende ansikter som ropte «kødder du?».

Men det var ingen vits. I Spanias siste oppvarmingskamp før VM mot Sveits, dyttet han et enkelt Stephan Lichtsteiner-skudd i beina på Ricardo Rodríguez som scoret. I VM-åpningen mot Portugal gjorde Manchester Uniteds sisteskanse en mye større blunder. Cristiano Ronaldos skjøt fra hjørnet av 16-meteren. De Geas posisjonering var helt feil og han slapp inn en ball han skal redde hundre av hundre ganger. Ifølge Diego Torres i den spanske avisen El País, måpet Spania-supporterne på plass i Sotsji i det «ballen vred seg som en torsk ut av fiskerens hånd».

Diego Costa utlignet for Spania med en blåkopi av målet han scoret for Chelsea mot Manchester City borte i Chelseas siste gullsesong. Etter De Geas tabbe lå Spania igjen under, før de snudde kampen og tok ledelsen etter Nacho sitt herlige treff. Men Portugal, landet som også går under navnet «Ronaldo», nektet å la seg slå. Hans hat-trick, og måten det ble fullendt på, med et spektakulært frispark i kampens siste minutt, ble VMs første «wow»-øyeblikk.

Den spanske pressen var fulle av lovord om Ronaldo og mindre imponert over De Gea. Men å sette ham ut av laget har aldri vært noe mer enn en ikke-debatt. Situasjonen for Spania er ikke den samme som for Brasil, der Alisson og Ederson er både like gamle og ansett som like gode. Du kan sette pengene på at dersom en av dem gjør en feil, vil ropene om at den andre skal ta plassen være hørbare. De Geas konkurrent er Pepe Reina, en veteran som kjenner plassen sin i troppen som motivator, en som skal holde lagmoralen oppe. Tredjekeeper er Kepa, en 23-åring fra Athletic Club med et navn som tilsier at hans skjebne er å være burvokter. Med tanke på erfaring, kan han ikke matche De Gea. Ikke ennå.


På tå hev
Den spanske pressen bekymrer seg om De Gea utfordres nok. Forskjellene i spillestil mellom Manchester United og Spania gis ofte som forklaring på hvorfor prestasjonene på landslaget varierer fra dem på klubblaget. Uniteds lavtliggende forsvar og defensive tilnærming betyr at han så og si alltid har mye å gjøre. Det holder ham på tå hev. For Spania kan det gå lang tid mellom hver gang han må i aksjon.

«Jo mer aktiv du er, jo lettere er det å være forberedt», har Pepe Reina forklart. For Manchester United-supportere og Premier League-seere rundt omkring i verden fører tanken på at det er noe tvil rundt De Geas ferdigheter nærmest til bestyrtelse.

De Gea-kritikere drar fram Real Madrid signering av Andriy Lunin, en tenåring fra den ukrainske klubben Zorya Luhansk, som det endelige beviset på at det spanske hovedstadslagets flørt med De Gea er over. At Real Madrid egentlig har for vane å støvsuge opp unge talenter i Spania, Europa og Sør-Amerika blir glatt oversett. Men nyanser og sosiale medier passer sjelden godt sammen. Hadde det ikke vært for en faksmaskin som ikke virket som den skulle, hadde De Gea vært Real Madrid-spiller i tre sesonger allerede.

Søkelyset er naturlig nok mye større under en internasjonal turnering enn til vanlig, og spesielt om du spiller for en av forhåndsfavorittene. Feil blåses ut av alle proporsjoner. Hoderistingen er så intens at det er merkelig det ikke oppstår flere nakkeskader på presserommet.

De Gea har ikke blitt utsatt for så mye kritikk som nå siden han ble Manchester United-spiller i 2011 da værbitte engelske fotballmenn – PFMs, Proper Football Men som vanligvis befolker engelske TV-studioer – høylytt påpekte at keeperdrakten hang på overkroppen hans, at han ikke hadde kroppsfasongen til å fylle den. Han var en gutt i en Premier League-verden av menn, for kontinental til å greie seg i kaoset som herjer i en engelsk 16-meter.

Det var Alex Ferguson som selv speidet De Gea da han spilte for Atético Madrid, mot Valencia på Mestalla. Vurderingsevnen hans sviktet ham ikke.

«Etter 65 minutter snudde han seg og sa ‘jeg har sett nok’», har Uniteds tidligere keepertrener Eric Steele uttalt. 

Man kommer ikke utenom at De Geas første seks måneder i England var tøffe. Det er lett å forstå hvorfor han stjal en Krispee Kreme-donut fra en dagligvarebutikk (dog har De Gea alltid sagt han hadde tenkt å betale for seg, men hadde glemt lommeboken i bilen). Bare 71 kilo lett, trengte han å feites opp. Noe som sikkert er grunnen til at De Gea spiste «litt for mye taco», ifølge Steele.

Spoler vi frem til i dag hører De Gea med i samtalen om Fergusons beste utenlandsimporter. Bare Eric Cantona og Cristiano Ronaldo er høyere på listen, begge bærere av en av fotballens mest ikoniske trøyer: United-drakten med 7-tallet på ryggen. De Gea har gjort 1-tallet til sitt, på en måte vi må tilbake til Peter Schmeichel for å finne. Mange mener De Gea har vært mer verdifull enn dansken, rett og slett fordi de røde djevlene har gjort seg avhengige av spanjolen i målet.

Det vises i antallet Sir Matt Busby Awards, prisen for årets United-spiller, som skinner på peishyllen hjemme hos De Gea. Det er egentlig ganske utrolig, med tanke på de summene United har betalt for offensive spillere de siste årene. Brian McClair vant den første utmerkelsen i 1987, og De Gea har blitt kåret til årets United-spiller flere ganger enn noen annen spiller i klubbens rike historie, inkludert Ronaldo. Han har vunnet fire av de fem siste sesongene og har blitt stemt inn på årets Premier League-lag av kollegaene i spillerforeningen fem av de siste seks sesongene.


Nye rekorder
Den rosende omtalen av Manchester City-keeper Ederson har sittet løst. Han har tatt sweeper-keeper-rollen til et nytt nivå, han distribuerer ballene med nærmest kirurgisk presisjon. På statistikkene kommer likevel De Gea bedre ut. Med tanke på typen sjanser som skapes mot hans lag, burde han ha sluppet inn 39,66 mål i fjorårets Premier League. De Gea slapp inn bare 26. Ederson, derimot, lå der han var forventet å ligge. Nest best på listen var Burnleys Nick Pope. Mannen som tidligere jobbet med å levere melk, leverte en statistikk som tilsa at han stoppet 10,22 flere potensielle mål enn forventet.

Når man tenker på De Geas tid i Manchester United er det lett å dra fram kampen mot Arsenal før forrige jul. United skulle aldri ha vunnet den kampen. De ble totalt utspilt på Emirates. Men United vant etter en De Gea-prestasjon der du lurte på om han hadde lånt Supermann-t-skjorten Gigi Buffon pleide ha på seg på 1990-tallet.

Han gjorde 14 redninger i kampen, som er det høyeste siden Opta begynte å samle data for 15 år siden. Arsenal-spillerne kunne ha kastet en neve korn i ansiktet på ham, og De Gea ville ha fanget hvert eneste frø. Med den kampen i tankene var det ingen overraskelse da Opta publiserte sin skudd-redning-statistikk og De Gea var den eneste keeperen i ligaen som scoret bedre enn 80 prosent.

José Mourinho mener De Gea fortjener mer skryt. I æraen til Messi og Ronaldo har det vært vanskelig for noen andre å hevde seg, «men det er merkelig at ingen keepere nomineres til de store prisene. Keepere er fundamentale i hvert fotballag», har han sagt.

Mourinho-pipen har fått en annen lyd enn da han flyttet inn på kontoret på treningsfeltet Carrington. Den gangen syntes han det var et problem at De Gea vant prisen som årets spiller.

«Når keeperen blir årets spiller, er det fordi noe er galt», mente han. «Sesong etter sesong, om keeperen er årets spiller, betyr det at noe er feil.»

Hvorfor Mourinho nå ser dette med andre briller er åpenbart. Om han ikke roste De Gea, kunne det blir brukt som argument for mangel på fremgang på Old Trafford, at Mourinho ikke styrer United-skuten riktig.

Kan den virkelige «Special One» tre frem? Akkurat nå er det et kallenavn som er en bedre beskrivelse på De Gea enn på den portugisiske sjefen hans.

The battle of Qatar

Or: How to trick the world into believing it can stop worrying about Qatar’s migrant workers.

Written by Håvard Melnæs
Photography Faiz Abu Rmeleh

14 kilometres outside Doha, in a flat and hazy desert landscape, lies Labor City, one of Qatar 2022’s prestige projects. Only a few years ago, there was hardly anything but sand here; now, a new “city” that that can host up to 100 000 people sits on a roughly 1 000 000 square metres large patch of land. On November 1st, 2015, when prime minister Abdullah bin Nasser bin Khalifa al Thani cut the ribbons at Labor City’s official opening, the place was teeming with VIPs. We’ve been in Qatar for nine days and already tried to visit the “city” twice, but on each occasion expertly trained security guards stopped us at the check points along the road. The CCTV cameras are strategically placed and omnipresent. Anyone who wishes to enter the city must display approved access documentation as well as personal ID. On the home page of Barwa, Labor City’s main contractor, we can read that “Labor City accommodation is far from a typical worker’s residence after a long day at work. It is a true testimony to Qatar’s belief in respecting, valuing, and improving the quality of workers’ life.” Several members of the Supreme Committee of Delivery & Legacy (SCDL), the organisation responsible for Qatar 2022, have boasted about Labor City and encouraged us to go there.

Once again, we are stopped by security guards, but this time we’ve got papers with official stamps from the Ministry of the Interior. But are the papers genuine? 20 minutes and several phone calls later we’re inside the walls. No less than eight people from the “city administration” are here to welcome us. We’re ushered into a conference room, where we will get to see a promotional film which informs us that Labor City contains two mosques (one of them the second-largest in Qatar), two police stations and a clinic, accompanied with images of smiling migrant workers eating in the canteen, playing football or using the internet cafe.

The dogs in Doha
“Welcome to Labor City. I hope you enjoyed the film. My name is Ahmad, I’m the supervisor here and will be your host today. If you have any wishes, do not hesitate to tell me.”

A Qatari representing the Ministry of the Interior is also present. He is a man of few words, who rarely lifts his gaze from his mobile phone. “Thank you for allowing us to visit”, I say. “We will probably spend some hours here. We’re looking forward to talk to the labourers, and to those who work at the police stations and the clinic.” Ahmad worriedly looks at the others and switches from English to Arabic. “We can’t let this journalist wander around here freely. That would be too big a risk. We haven’t prepared the clinic workers or the police about what they should tell him. We can’t just let him speak to the workers. If he does speak to them and this gets published, we could get into real trouble.” Exasperated, another member of the group replies: “I don’t understand why he wants to speak to the workers. After all, we can tell him all he needs to know.”

Before leaving for Qatar, I had foreseen problems of this kind. That’s one of the reasons I hired Faiz to be my photographer. Not only is he good company, brave and and an excellent photographer; as a Palestinian he’s also fluent in Arabic.

Returning to English, Ahmad excuses himself: He needs to make some phone calls to check if it’s OK for us to walk about Labor City freely and talk to whom we might wish, he says. Ten minutes later, he’s back: “I’m sorry”, he says, “I did everything I could to get you permission, but it was impossible at such short notice. If you have questions, just ask me.”

Why is the entire “city” surrounded by four metres tall concrete walls and checkpoints?

“For security reasons, to protect the workers against dogs with rabies.”

Wow. Are dogs with rabies a big problem here?

“No, no, no! You misunderstand, this is just like living in Doha. But it’s different people who live in Doha, people with families. Here, the workers can come and leave as they wish, there are no restrictions.”

Unlike other cities, you can’t visit this one without prior notice?

“Of course not. Our job is to protect the workers. But if they wish to receive visitors, they may do so. You only have to fill in a couple of forms, and it will be OK.”

The security guards seem well-trained. I tried to get into the city a few days ago, but was firmly rebuffed at the checkpoint.

“Yes, we do our utmost to ensure the safety of our workers.”

With walls, checkpoints and surveillance cameras?

“Yes. The CCTV cameras are very useful. When incidents occur, we get a complete overview from the cameras.”

Can there ever be too much surveillance?

“We have no cameras in the toilets or the bedrooms.”

What are your greatest challenges, and the greatest challenges for the workers?

“We have no major challenges. There may be minor things such as an untidy rooms and maintenance. This is a city like any other in the world”, Ahmad repeats.

We drive slowly around the “city”. The photographer snaps photos while I talk to workers on their way in and out. At one of the checkpoints, a security guard comes over and says hello. I ask him about life in Labor City.

“You know, I have no choice. I have to be here. I’d much rather be at home with my family in Nepal. But they depend on the money I send them.”

Over the past seven years, he’s been home to see his wife and their two daughters twice. I tell him the “city” reminds me of a prison. He says he feels like a prison guard. Faiz, the photographer, asks some Bangladeshi workers sitting on the pavement, if he may take pictures of them. As they agree to the request, a sports car brakes heavily and a Qatari emerges, screaming as he moves towards us.

“Guards, guards, guards!”

It’s hard to understand what he’s yelling, but eventually we comprehend his words.

“Do you have permission from the Ministry of the Interior? Guards, guards, guards!”

When we explain that we have been granted permission by the Labor City management to take photos outside, he calms down. But he will not allow us to move on until he has personally spoken to the supervisor on the phone.

Even better than Labor City
When Labor City opened its gates three years ago, the “city” had the very best facilities Qatar could offer its migrant workers. Now, however, SCDL has, according to themselves, secured something purportedly even better for some of their stadium workers. The “best” and most modern labour camp is called Challenger City, has a capacity of 6000 inhabitants and is located in the Shahaniya district an hour’s drive from Doha. We have been invited for a tour of the facilities, accompanied by two SCDL employees, “Heinz”, a German, and his South African colleague “Erwin”. At noon, the place is almost void of people. Most are away at work, while those who have worked the night shift, are soundly asleep in their beds. Like at Labor City, we are denied permission to speak to the workers. The SCDL employees assure us that we’ll get to talk to workers later, at Lusail Stadium. We are informed that the people who live here, are mainly workers at Al Rayyan Stadium, plus some who work for Qatar Rail and Qatar Petroleum. “Erwin” explains that before a sub-contractor can be approved, the SCDL always assesses the standard of accomodation offered to the workers, and also whether the recruitment process has been ethically responsible, that the workers have not had to pay large fees to recruitment agents in their country of origin in order to secure the job. “Erwin” works in the Workers Welfare Department of the SCDL, and time and again underlines how important it is to them that the workers are treated properly. At Challenger City, the workers have access to a clinic with a doctor and several nurses, an internet café, a fitness centre, a hairdresser’s, and a grocery store.

I interrupt “Erwin”’s presentation with a question:

If the African stadium workers have paid large fees in order to come here and work, will that money be refunded?

“Håvard, I’m sorry to interrupt”, “Heinz” says, “but ‘Erwin’ is speaking off the record. Mahmoud is our spokesman. Any information you receive here, you may print, but not as quotes. Regarding ethical recruitment, I feel Mahmoud informed you thoroughly about this.”

“Erwin” says that if any of the African workers can produce a receipt which proves they have paid a doctor in their home country in order to obtain a medical certificate, that money will be refunded. I repeat my question about whether money the workers have paid to recruitment agents in their home countries will be refunded. “Erwin” says that the SCDL are aware that some of the workers have paid quite large recruitment fees, and that companies who hire workers through recruitment agents who demand money from the workers, will be blacklisted. “Have the SCDL introduced a minimum wage?”, I ask. “Erwin” says the minimum wage depends on what kind of work you do. “The minimum wage in Qatar is very low”, I reply. “Heinz” interrupts again and says this is a question which “Erwin” may not answer.

“OK, let me ask you another question”, I say. “Why is Challenger City surrounded by concrete walls and why do you have checkpoints? What’s the thought behind this?”

“We have many trucks and cars that go in and out. Some deliver food, other collect garbage. We must control who and what enters the city. The checkpoints are not there to control those who work here.”

Garbage is collected and food delivered in Doha, too, yet in Doha, there are no walls or checkpoints.

“Let me give you a good example. If we don’t know who enters this place, lots of people could turn up at dinner time to eat here. Those who live here, can come and go as they wish. But if we don’t have control over who enters and leaves, people who don’t belong here might eat the food meant for hungry workers returning from work.”

“All over the world, people living in houses have fences around the house. Why? To show that this is my property. If you go to London, or anywhere else, you will see houses with fences. If we didn’t have the wall, what would happen to all the food? People could get in here and eat it! Besides, the walls are here to secure safety for the workers. If someone broke into one of the workers’ lockers, what would I tell him? That I’m not looking after his safety? That I’m not protecting him from dangers on the outside? So the walls are there first and foremost for safety reasons.”

Later we’re shown around the area. Soon, “Heinz” and “Erwin” will give us a lift to Lusail Stadium, a few kilometres outside Doha. “And there, you’ll get to talk to the workers.”

The grateful seven
Both the opening game and the final of the 2022 World Cup will, according to plan, be played in front of 86 500 people at Lusail Iconic Stadium. As of spring 2018, parts of its foundations are in place, but a lot of work remains to be done. All year and around the clock, thousands of migrant workers will be at work on the gigantic construction site. Outside the stadium area, too, there’s hectic building activity. Only a few years ago, there was nothing but desert here, but Lusail is not only the name of a football stadium, it’s also the name of a brand new city which will offer living space for a quarter of a million people.

“Erwin” parks next to a provisional office building right beside the construction site. Here, with the blessing of the SCDL, we will get to meet some of those working at the site. Paul Hughes, a Scot working as a communication expert for SCDL’s Workers Welfare departement, has already been here for several hours to prepare the workers for our visit. A welfare officer welcomes us and soon launches into a monologue about all the measures that have already been made. He’s clearly nervous. Each time he finishes a line of reasoning, he looks anxiously over at the three representatives from his employer (“Erwin”, “Heinz”, and Paul). Did I give the right answer?, his eyes seem to ask.

The welfare officer explains that up to 3400 workers are active on the site during the day, while the night shift consists of 550 people. Most of the workers come from India, Bangladesh, Nepal, Sri Lanka and Kenya. They can choose between various dishes for dinner and have the right to a three-week holiday every year. The site’s two main contractors are the China Railway Construction Corporation Limited and the Qatar-owned HBK Contracting Co. W.L.L. The welfare officer is evidently proud when he points out that the construction site received 100 points out of a possible 100  in a rating by an auditing firm. When he has finished his routine, it’s time to meet some of those who build the arenas for what will be the most expensive sporting event of all time. (Qatar 2022 has a budget of 220 billion US dollars.)

“Just one thing”, I say. “Before the workers arrive, I request that those of you employed by SCDL leave the room.”

“No, we can’t do that”, says Paul Hughes. “I’m not going to interrupt you, but I’m sure we’re not the first PR people you’ve met and we have a job to do, too. It wouldn’t be fair on the workers to leave them alone with you.”

I reply that one can’t expect sincere answers from workers when representatives of their all-powerful employer are present in the same room.

“You know us, we’re completely open and transparent, but my job is to be present here”, Hughes says.

“The two of us could leave”, offer “Heinz” and “Erwin”.

“For me, it doesn’t matter at all whether it’s all three of you or just one. I don’t want any of you in here”, I say.

“Listen”, says Paul Hughes. “I must look after the interests of the workers. If you ask a question and the answer reveals that something is amiss, maybe a misunderstanding or maybe a problem we’re not aware of, then we will be able to do something about it immediately. In which case we’ll be grateful to you for bringing the issue to our attention. And don’t worry, the workers have been told to be completely open and honest.”

The workers enter the room. “Heinz” and “Erwin” get up and leave. Paul Hughes remains seated. Hughes and I both have pressed the record button on our dictaphones. I ask each worker individually if he’s happy in his job and in Qatar.

The first, the second and the third worker are all pleased to be here.

“I’m very happy”, replies the fourth worker. He tells me that he sends 1400 riyals (about 345 US Dollars) a month to his family back home in Bangladesh, keeping only 100 riyals of his salary for himself. “I can do this because food and accomodation is covered by my employer”, he says.

The next two workers also say they’re happy here, and when I ask the seventh and last the very same question, they all laugh. “Yes, sir, I’m also very happy to be here”, number seven says. Paul Hughes, however, seems less than pleased. He asks me if it wouldn’t be better if I interviewed them one by one (with himself still present, of course). I reject his offer. “I have what I need,” I reply. “Thanks for your help.”

One of the workers suddenly informs me that he has built a house back in India for the money he’s earned working in Qatar over the past ten years. “His effort, with blood and sweat, has given him and his family a pleasant home, comfortable and peaceful,” the welfare officer says. “What he’s trying to say is that he’s grateful to Qatar and the company he works for, as they’ve given him the opportunity to build a house back home.”

My meeting with Mahmoud
This was not my first encounter with World Cup workers in Qatar. I had already been here for ten days, driving from one labour camp to the next. Most were in a dilapidated state and more reminiscent of refugee camps than permanent settlements. Journalists are not allowed to spend time in the camps. It is possible to request permission through the Ministry of the Interior, but the probability of being granted unaccompanied admission is zero. Private security companies and both plainclothes and uniformed police are heavily present, to prevent unauthorised persons from venturing inside the walls (the police force and the military are also largely comprised of migrant workers, mainly from Pakistan and Sudan).  

Several of the labour camps we only managed to see from the outside, guards curtly preventing our entrance. Nevertheless, we managed to sneak into about half of them, either due to lax security or thanks to malleable security guards. I spent several days inside the giant labour camp in Shahaniya, which adjoins the sterile pride of Challenger City.

The Supreme Committee of Delivery & Legacy have their headquarters in a state-of-the-art high-rise on West Bay. “Heinz” meets us in the reception and we take the elevator to the 30th floor. In a corner office, Mahmoud Qutub, a Palestinian with an American passport, welcomes us, extending his hand. He is head of the SCDL’s Workers Welfare Department. It’s his responsibility to ensure that thousands stadium workers are treated properly. Paul Hughes and another person from the Department of Communications are also present, as is “Heinz” and my photographer, Faiz.

Mahmoud Qutub speaks enthusiastically. He informs us that he’s been working for the SCDL since 2009, that he was person number 30 to be employed by the Committee and that his job in relation to the World Cup bid was about the socio-economic legacy of Qatar 2022. He explains that around all the new stadia, new neighbourhoods are also being built, and that the post-World Cup redevelopment of the arenas has been important since day one; One stadium will be turned into a mosque, another will become a facility for wedding ceremonies, and so on. “The workers are imperative to Qatar, and always have been. They build the infrastructure and the stadia. The authorities have seen that things must be done to ensure the welfare of the workers and have built new accomodation facilities. For example Labor City, where 100 000 people can live. Have you visited Labor City?” he asks.

“I’ve been granted permission to visit in a couple of days.”

“Good. You must also visit our own facilities, such as Challenger City.”

“I’m going there on Tuesday.”

“You will observe that it is clean and new and has all mod cons. It’s a place which quite obviously can be called ‘a home away from home’. Also, Håvard, at an early point we committed ourselves to being as open and transparent as possible. All our employees get to keep their passports. If a contractor on any of our stadium projects keeps hold of the workers’ passports, they will lose their contract. It has been that way since 2016. As for the standard of housing, we have been hard at work on this issue, and a lot of facilities are now in place.”

Does the World Cup and the SCDL contribute in improving the rights of migrant workers in Qatar?

“Good question! We have been concerned about this issue since December 2010. And this is not empty rhetoric, we are very, very dedicated.”

How can you know for sure that the workers aren’t being exploited?

“Let’s be honest, Håvard. We have had some challenges along the way. But now we have a system in place where we can monitor all the stadium workers, so that they do not work too long hours, for example”, Qutub says.

During our hour-long conversation, he keeps checking his mobile phone, particularly after I’ve asked him a question. After the meeting, Faiz tells me that the three men from the Department of Communications had a chat group where they kept sending messages to each other and to Mahmoud Qutub.

Two weeks after the interview, the AP news agency revealed that several stadium workers in Qatar had been at work for more than 100 consecutive days. And recently the German news organisation Deutsche Welle published a report establishing that dozens of workers at the Education City Stadium worked all day long during summer. Between 11:30 a.m. and 3 p.m. are hours designated as a rest period by the state of Qatar between June 15 and August 31. Many experts argue there should not be any work during the day in the harsh summers, when temperatures can rise to 50 Celsius (120F).

The Workers Cup
On a stiflingly hot Saturday morning, the Workers Cup’s round of 32 is about to begin. The tournament has the same format as the World Cup, but there are no professional multi-millionaires playing here. This is a competition for workers. This morning, four games will take place on two adjacent pitches. Even though it’s winter (February), the games must be played in the morning. During the afternoon, it’s simply too hot to play football. The Workers Cup has been held annually since 2013, and for the players, it’s a welcome break from the monotony of their daily lives. I’m sitting next to “Gary”, an Australian, on a bench next to one of the goals. He’s here as a coordinator from the SCDL.

There’s no doubt that the players take the tournament seriously. The full range of human emotion is displayed in front of us. The losers weep, the winners shed tears of joy.

After the first game, something strange happens. Nearly all the players come over to the bench where “Gary” and I sit, and form a line to snap selfies with Gary and me. Is it because I am white? Is it because I’m sat next to an “important person”. Is it because this society is built on a culture where servants are expected to show reverence to their masters? I have no idea, and I feel anxious about asking them why they want to be photographed alongside a quite ordinary man from Askim, Norway.

Later, I meet Wilson from Kenya, who works for Nakheel Landscapes, who eventually won the tournament. Wilson doesn’t play himself, but was an active member of the loud gang of supporters on the sidelines. “I live in Labor City,” he tells me, “and it’s the best labour camp I’ve lived in here. But it’s still depressing. We live like animals in a cage. There’s only one thing here for us to do, and that’s work. Once, some of my workmates and I tried to go to the souq (a market in the old town of Doha), but we were stopped by plainclothes police. I think most people who know me, would say I’m a positive guy, but it’s not easy. Back home, I couldn’t find a job, and without money, life’s hard. But at home, I could feel freedom, I could play football with my mates, flirt with girls, you know what I mean? Here, I can do nothing but work. I lay asphalt, which is hard work in this heat. I work and sleep. That’s all. I was promised a better life here, but that hasn’t happened. What’s happened, is that I have no life. I’m depressed at times, I close myself off from the world and lose all hope. What’s the point of living this way? When I first came here, I’d sometimes dream bright dreams about the future. But those dreams have vanished.”

Over at the other pitch, we meet Benny from Uganda.

“We were promised so many things before we came here, things that haven’t happened. I live in one of the worst areas. In Shahaniya. Have you been there?”

“Yes.”

“Then you know what I’m talking about. Every day I pray that tomorrow will be better, but when tomorrow comes, things are just like before. We’re being treated so poorly. Why can’t a country as rich as Qatar take better care of those who build the country? What we’re exposed to every single day, is apartheid. Before I came here, I thought apartheid had been eradicated with [its abolition in] South Africa, that it’s something which doesn’t happen anymore. Now, I know better.”

By the car park next to the football pitches, in the shadow of tall trees, sit six workers from Kenya. They work for a sub-contractor at the stadium in Lusail. “We’re being treated like shit by our foreman”, one of them says. “If I take a break or go to the toilet, he will scold me, screaming: ‘You went to the toilet three hours ago. What’s your problem? You’re here to work, not to slack off in the toilets’. How can we be spoken to this way? We work six days a week, often more than twelve hours a day. What makes a person treat other people with such little respect?” “I won’t take the scoldings,” Wilson says. “Whenever our foreman screams at us, I scream back. We’re the ones building that stadium! We’re the ones doing the hard work, even when it’s fifty degrees outside.”

What do you miss here in Qatar?

“We miss our wives, our children, home-cooked food. We miss having fun. And we miss being treated as equals.”

The workers tell me they paid between 1200 and 1800 US dollars to recruitment agents in their home country. They were promised wages of at least 1200 dollars a month, but they all ended up with a monthly paycheque of between 240 and 360 dollars. “This job was supposed to bring financial security for my wife and children back home,” Wilson says. “Instead, it’s made me a debt slave. I’ve been here for two years and I still owe my recruitment agent more than half the amount I agreed to pay him.”

The game behind the curtains
Qatar has launched a massive campaign to repair its damaged reputation ahead of the World Cup, which is due to be held in November and December 2022 and it has had some help from international trade unions. Barely a year ago, when the Qatari government announced major labour reforms, Sharan Burrow, the general secretary of ITUC, the world’s largest trade union, previously perhaps the fiercest of all Qatar’s critics, declared this was the beginning of the end for the labour laws that the ITUC had persistently claim  rendered the country’s migrant workers slaves. Burrows’ statement was quite sensational, for several reasons.

This was far from the first time Qatar had made similar announcements. So how could Burrows feel convinced that this was genuinely the beginning of a process of real reform, which would ensure the country’s migrant workers no longer lived under slave-like conditions in an apartheidesque state? How could one of the most powerful union leaders in the world take such an announcement at face value? And has Burrows misrepresented the nature of the reforms? On September 6, Burrows claimed that Qatar’s abolition of an exit permit system would ““take the heart out of the kafala system.” Experts on the issue denounced this statement as “demonstrably false.” Might the answer to Burrows’ dramatic change of heart lie in Copenhagen, the city which, in December this year, will host the 4th ITUC World Congress? There, Burrows will seek re-election, and if she can proclaim victory in Qatar, this will be all but secured. After all, who could realistically challenge a leader who’s done the impossible – making Qatar treat its migrant workers decently? But is Sharan Burrows’ version of events true? “When running for election, the most important thing is to get elected, not whether one’s public statements correspond with the truth,” one source tells us. The ITUC is not the only organisation to have issued excessive praise that has aided Qatar’s PR campaign. Numerous labour rights experts condemned a Human Rights Watch press release issued in January 2018 as containing falsehoods that exaggerated Qatar’s progress, including the organisation’s former Qatar researcher who left the NGO a few months previously.

It’s certainly true that, following massive international pressure, Qatar announcement an impressive set of labour reforms, but very little has actually happened, and the situation on the ground remains dire.

The Pearl of Doha
It’s my first day in Qatar, and it’s hot, more than 35 degrees. I’ve asked my driver, Isuru from Sri Lanka, for a tour of Doha and its surroundings. Isuru picks me up outside the hotel in West Bay, an area almost desolate only twenty years ago, but now home to the tallest buildings in the city. Here, the skyscrapers/phallic symbols stand in pretty lines, like monuments to the breathless pace of development that has taken place over the past two decades. Presently, several of the up to 300 metres tall structures are adorned with giant banners depicting a handsome fellow with a moustache. Since Saudi-Arabia, Egypt, The United Arab Emirates and Bahrain cut all diplomatic ties with Qatar in June of last year, a wave of patriotism has swept over the tiny desert state, and pictures of His Royal Highness Emir Tamim bin Hamad Al Thani suddenly appeared everywhere, on buildings, petrol stations, and cars.

Possibly due to the fact that I’m a white man from Western Europe with a Rolex on my wrist, Isuru, who has been working as a driver in Qatar for almost fifteen years, opts for a Venice-inspired area called The Pearl as our first destination. “Ten years ago, there was nothing here, nothing but the sea,” he tells me. In 2004, it was decided to construct an artificial island outside Doha, in the Persian Gulf. Commissioned by Qataris, built, of course, by migrant workers. Ten years later, the first residents could move into the apartment buildings which, in two expanded half-circles, make up the main part of the “island”.

Behind the newly cleaned windows of a local car dealership, shiny Rolls Royces stand on display. Samuel, from Uganda, works as a security guard here. He’s been working at The Pearl for four years. He says he works ten hours a day, six days a week, and makes 290 US dollars a month. I ask him about life in Qatar. He shrugs. “I have an easy job. It’s monotonous and boring. But it’s easy. All I do is stand here. Many people have worse jobs than mine.”

Qatar picks up the bill
Qatar is the wealthiest country in the world and probably the only one where all the citizens are rich. Poor Qataris do not exist. This, however, is a fairly recent concept. Until 1971, Qatar was a British protectorate, and its most important sources of income were fisheries and pearl diving. For the past 30 years, the country has made enormous profits from oil and natural gas, which, amongst other things, has led to the development of new urban districts (West Bay), a brand new city (Lusail), and an artificial island (The Pearl). The shopping malls here are so huge they contain anything from amusement parks to snow-covered ski slopes. Thanks to its enormous wealth, the tiny nation has quietly acquired a fairly important position on the global stage. Nobody owns as much property in London as Qatar’s national investment fund. In New York, the same fund has spent billions of dollars on attractive properties on Manhattan. Who owns half of Heathrow Airport? Who picks up the bill when the UN needs to digitalise its Dag Hammarskjöld Library?

Qatar wields a considerable amount of soft power, which received a further boost in December 2010, when the country secured the right to host the 2022 FIFA World Cup. The soft power is for external use. In Qatar itself, the vast majority of the population – that is, the migrant workers – are ruled with an iron fist. In a country like Qatar, visiting press is fair game for the authorities. Without official, written permission one can barely interview a single person. In 2015, TV-teams from Danmarks Radio, the Danish state broadcaster, the BBC and Germany’s ARD were all arrested, imprisoned and subsequently deported for speaking to migrant workers.

Before leaving home, I conferred with several international security experts. “You must assume they will follow your every step,” they said. “Assume your under constant surveillance, both physically and electronically”. The Norwegian embassy in Abu Dhabi were also forthright when I informed them of my plans. “I have to say this once more: We warn you against travelling and doing what you say you plan to do. I have worked at various embassies in North Africa and the Middle East for twenty years, and I only scratch my neck when I’m nervous, which is almost never. But now, I’m scratching my neck.”

A daily dose of propaganda
Gulf Times is the largest English-language newspaper in Qatar. More often than not, the paper devotes its front page to happy, positive news about the country’s ruling family, the Al Thanis. Usually it’s the emir himself who’s at the centre of attention, typically posing with other state leaders after having signed yet another bilateral, multi-billion dollar deal. Telegrammes sent around the world by the emir, be they congratulations or condolences, are obviously also front page news. Meanwhile, the country’s two million migrant workers are conspicuous by their absence. During my two weeks in Qatar, there were no articles concerning migrant workers in the paper. One day, the front page displayed a picture of the emir together with a certain Nasser Al-Khelaifi on the tribune during the Final of the Qatar Open tennis tournament. Al-Khelaifi is, amongst other things, a government minister without portfolio, chairman and chief executive officer of Qatar-owned Paris Saint-Germain – and under criminal investigation for allegedly having bribed Jérome Valcke, the former general secretary of FIFA. Valcke, a Frenchman, who for years was Sepp Blatter’s closest associate, was sacked by world football’s governing body due to corruption in 2016.

Throughout my stay, the World Cup organising committee, the SCDL, is persistently eager to find out what I’m up to while in the country. My impression is that they do what they can to prevent me from speaking with workers. They keep offering suggestions as to how I should spend my time.

“You should go to the beaches in the North. They’re fantastic.”

“You should go to the beaches in the South. They’re fantastic, too.”

“Have you been to the Islamic museum? You don’t want to miss out on that.”

“Pierluigi Collina is in Doha now. I can set up an interview. Interested?”

“Fancy meeting Bora Milutinović?”

I feel that I can’t reject all the proposals, so I say yes to meeting Milutinović. He’s one of two people to have lead five different countries at the World Cup finals (the other is Carlos Alberto Perreira, from Brazil). Bora is a World Cup legend, and now lives in Qatar, where he acts as football adviser for the all-powerful Al-Thanis. I’d like to ask him about that particular assignment. But Bora doesn’t want to talk when we meet in a local café. He wants to play chess. He’s brought a chess board and insists on playing. I try to ask questions while we play.

What’s it like living in Doha?

“Fantastic. This is a peaceful country.”

You’re an adviser to the Royal family. What exactly does that entail?

“This is not important to talk about.”

But what does it entail?

“I give advice.”

What kind of advice?

“I tell them. Not you.”

All Bora wanted, was to play chess. After we’ve played four times (I won three), he hurries off to another meeting.

When death becomes a habit
We have tried to enter Labor City, but been rebuffed by security guards at one of the control posts. Outside the “city” lies a shopping mall, not modern and shiny like those in Doha, but rather leaning towards the other end of the scale. Outside a falafel shop, Jiri from the Czech Republic and Hitindra from India are smoking. Jiri works as a foreman for a major construction company. Hitindra is his assistant. We strike up a conversation. Jiri says we’re welcome to interview him. “But not here. I don’t want anyone to observe that we’re talking to you.”

I ask if we may snap a photo of them.

“Here? Are you mad? Do you want to get us killed? If our employer finds out we’ve been talking to you, we’ll be arrested and deported on the spot!”

Jiri gives me his telephone number, and a couple of nights later, we’re in his two-room apartment.

“I’ve seen so many deaths and accidents that I no longer react emotionally to it”, Jiri says. “A few months ago, I was at a construction site when a big brick wall collapsed. Six people died, and eight more were severely injured. The dead and wounded were immediately collected by ambulances and driven away. Then we kept working, as if nothing had happened.”

Jiri’s been working as a foreman in Qatar for two years.

“All in all, we’re 5-600 workers. As far as I know, every worker gets to keep his passport, but acquiring an exit visa is almost impossible, and changing jobs is entirely impossible. So if you’re discontent, you have no choice, you have to stay until you manage to get an exit visa.”

He offers me a Carlsberg.

“I have a friend who’s got an alcohol license, so I buy beer from him.”

He tells me about life in Qatar.

“Everyone here is scared. I’m not, but I’m aware of the fact that if my employer found out that I’ve been talking to you, I’d lose my job, perhaps get imprisoned, certainly be deported and never allowed to set foot in Qatar again. A friend of mine, from Germany, found a girlfriend from the Philippines. You know, as a migrant worker you’re prohibited from having a girlfriend. She got pregnant, but complications arose during the pregnancy and she had to be collected by an ambulance and driven to the hospital. There, she suffered a miscarriage. Then she was collected by police and put in prison. She had to stay there for a month, after going through a highly traumatic experience. When she eventually was released, she wanted to go to Germany to live with her boyfriend, who had been deported. But her employer refused to grant her an exit visa, so she had to complete the final months of her contract. That’s Qatar. They don’t care about the workers. They don’t want the workers to integrate or become part of society.”

“It’s different for those of us who are from Europe or North America,” he continues. “We’re being paid well, perhaps twice as much as we’d earn back home. I make 3600 dollars a month, and, as you know, nobody in Qatar pays any taxes. If a guy from Bangladesh had my job, he’d make about 600 dollars a month. Perhaps even less. This is racism,” Jiri says.

“The Qataris have no idea how tough life is for the migrant workers. And they don’t care. They have no contact with the real world and that’s how they like it. What Qatar is trying to tell the world, has nothing to do with what it’s actually like here. They’re putting on an act, and it seems that act is quite successful.”

Everyone in the SCDL tells me it’s great that I’m in Qatar now, that this is the best season to visit. They say that in June, July, August, and partly also September, it’s so hot that they spend no time outdoors at all. They drive from home in their SUVs, then park in the basement garage of the office building. They say that if they walk only five metres on the street, their shirts will be drenched with sweat.

“My workers have a break from 11:00 to 15:00 in the summer months,” Jiri explains. “But they still have to stay on the construction site. There’s always more than 40 degrees, sometimes more than 50 degrees, and a high level of humidity. I’m not one of those foremen who sits in his car with the air condition at full blast. I want to share the experience of the workers. Show that I care about them. But it’s hard. In summer, I’m almost constantly nauseous and dizzy. I always feel like I’m about to throw up.”

Jiri says that personally, he’s got no problem with Qatar hosting the World Cup. “They can afford to throw the money away, so let ‘em.”

Jiri lives together with his wife, a Filipina. “We could never venture outside together,” he says. “If the police had seen us, we’d both get arrested and deported. So we went to Hong Kong, got married, returned and could move in together here. Now we no longer need to keep our love a secret.” The rent for the flat is about 1200 dollars a month. “I mean, this place isn’t great or anything. But if I compare with those who work for me, it’s paradise.”

Stranded without wages or jobs
It’s five-thirty in the morning, but outside the labour camp Shahaniya there’s already hectic activity. Hundreds of white buses stand waiting, ready to take tens of thousands of workers to construction sites in Doha and beyond. In the capital, these buses are rarely seen, despite the fact that the city in many ways is one giant construction site. The reason is that the white buses are not allowed to drive on the motorway. The buses must drive on so-called truck roads. If they drove on the motorway, there would be large fines to pay.

We have an appointment with some Filipino workers who have worked in Qatar for years. One day their employer, a Lebanese company called Alumco, suddenly disappeared. Left behind were some forty workers without work and therefore wages, with no possibility to support their families back home and indeed no possibility to travel home themselves. An exit visa can only be procured through an employer, but the company that employed the Filipinos ceased to exist overnight.

In all, thirteen workers have come to meet us. Roger, the one who speaks the best English of the group, speaks up:

“We struggle because we are hungry. We struggle because we don’t know what will happen to us. But mentally, the hardest part is thinking about our families back home. For the past three months, we have been unable to send them any money.”

All the men have wives and children back in the Philippines. Most also support their parents and other relatives financially. They have all been in Qatar for five years or more, some of them as long as fifteen years. They used to work six days a week and make 360 dollars a month.

How do you get hold of food with no money?

“We try to help each other out as much as we can. At the moment, none of us has any money, but we receive some help from other Filipino workers, and we also get to buy rice, vegetables and water on credit in the shop. So, we’re not starving, but the problem is our families; they will starve when we can’t send them money. It’s hard having to think about our children back home going hungry, while we’re here, with no work and no prospects for the future. And they also struggle because they know we’re struggling here. Some of the wives even suspect we’re playing a trick on them; that we have work and money, but send none of it home,” Roger says.

The Filipino men used to work with glass and aluminium at various construction sites, most recently for the Ministry of Education and Higher Education. Before that, they worked at Hamad International Airport. “Latterly, we’ve been told that our employer’s contract had expired, but we never heard anything about that at the time”, Roger says. “What we want now, is to receive the unpaid wages we’re owed and then go back to our families. We have our passports, but without exit visas we can’t go home. We’re trying to file an official complaint, but it’s not easy. Luckily, someone is helping us.”

Who?

“We can’t tell. If we did, we’d put that person at risk.”

Risk of what?

“This is Qatar. People like us have no rights and no voice of our own.”

What are you doing now, then?

“Sleep and work on our complaint. There’s nothing else for us to do.”

They say life in Qatar has been good, in the sense that they have managed to support their families for many years. “We’re proud of that, all of us. Life her consists of work, sleep, and sending money back home.” When I ask if they miss their kids, they all reply as one: “Yes, yes, yes.” “I haven’t been home for three and a half years, and I have three small children”, one of the workers says. “It hurts, being away from them. Sometimes we cry alone in our beds,” says Roger.

“Many people claim that the way Qatar treats its migrant workers is worryingly similar to slavery”, I point out.

“We have more than enough to think about if we’re not going to think about that, too. Many of us block out our feelings. We have to if were to survive and maintain our sanity.”

On their website, Alumco state that “our values are the core of the company”. But when we call the company on several numbers in various countries, Qatar among them, the phone lines have been shut off. And when we try to reach headquarters in Lebanon, there’s no reply.

Bedbugs and sixteen men to the room
The labour camp at Shahaniya is a decaying industrial area mostly made up of barracks. Outside, clothes have been hung out to dry almost everywhere. It’s 20:00 hours, the sun has set and it’s dark. The lampposts contain no bulbs. We encounter a large-ish crowd, several hundred men waiting in line to withdraw cash from the only functioning ATM in the camp. They’re restless, frustrated, some are angry. We strike up a conversation with four Bangladeshi men. We ask if they live here. They respond by inviting us to their room.

“Please, sit down. You may sit on the bed.”

The four Bangladeshi carpenters are hospitable and friendly, but speak little English. We ask about their wages, and Aktar shows me his paycheck. His basic wage is 130 dollars a month, far below the announced minimum wage of approximately 200 dollars. The narrow room has eight bunk beds and houses sixteen men. All personal belongings must be kept either under or in the bed. The “kitchen” consists of a stove with two burners. The four Bangladeshis have just returned from today’s work. They inform us that they are being picked up at 5. A.M. and usually return to the camp around 7 P.M.. More often than not, they work seven days a week, and including overtime they can make up to 240 dollars a month. They’ve been in Qatar for three years, and are soon heading home on holiday for the first time since their arrival in the country. Aktar says they’re uncertain about returning. Firstly, they’ve been assigned entirely different work to what they were promised. None of them had worked as a carpenter before. They believed they were to work in a laundry, and their wages were also promised to be substantially higher than those they now receive.

“This is no place to live. It’s teeming with cockroaches and bed bugs!” says Aktar, pointing to a trio of the latter species under the bed.

In a different part of Shahaniya, the area where the Africans live, we meet Henry and Alex from Nigeria. They work as security guards for a private company at another labour camp. Henry’s been here for three years and hates Qatar with all his heart.

“You can quote me on that”, he says.

You don’t like it here?

“Didn’t you hear me the first time? I hate Qatar.”

“I’ve been here for almost three years – and I’ve worked from 7 A.M. to 7 P.M. every single day. Why? It’s a waste of life. I have  no life, I’m a slave. And if I take no days off I’ll get higher wages, about 360 dollars a month.”

“I’ll be here until I’ve made enough money to open a small shop in Nigeria”, Alex says. “I want to be my own boss. This slavery thing makes me despondent. I hate my life.”

The responsibility shirking World Cup
Vani Saraswathi, from India, has lived in Qatar for eighteen years, works for the organisation migrant-rights.org, and is an activist and journalist. There’s no formal space for civil societies in the region, so migrant-rights.org which reports from across the GCC states is registered in the Netherlands and receives financial support from independent non-political philanthropic organizations. “We work out in the field or from our homes and have no offices in the region. This gives us some protection. But we do know we are under surveillance and our site gets hacked and receives severe DDOS attacks quite often.”

What’s the biggest change you have observed during your eighteen years in Qatar?

“There’s always been lots of construction sites here, but on a much smaller scale than now. Earlier, the main contractors themselves employed their workers, and sub-contractors barely existed. If workers were mistreated, they knew where they to go to voice their grievances. It was also easier for the authorities to keep an eye on things. In 2006, there was a vast increase in new construction projects. Ever more migrant workers kept arriving, and the sub-contractors were also growing in numbers. And after Qatar was awarded the World Cup in 2010, there was again explosive growth. This meant they needed an enormous amount of un-skilled workers, and they had no idea how to handle it. And now I’m not talking about the government, but the companies. They needed workers, but had no experience with how to handle so many of them. The companies grew, and went from employing a few hundred people to several thousands. This in turn made them dependent of sub-contractors and recruitment agencies. And the worst thing about the Kafala system, that you can’t change jobs or go home without permission from your employer (which has changed now), became a giant problem”, says Saraswathi.

“One of my most unpopular opinions is this: Things have been bad in Qatar, but never quite as bad as some people claim. Qatar has been portrayed as the only country in the world which treats its migrant workers poorly, a single, giant cemetery full of dead people, if you’d believe some international trade unions. The problem with such overblown rhetoric is that it tends to overshadow the real issues, which are bad enough – lots of truly horrible stuff has happened in Qatar.”

Vani Saraswathi believes the blockade has contributed to last year’s announcement of labour reform.

“It’s also important to remember that Qatar, as a member of the Gulf Cooperation Council (GCC), could not do much on its own. It’s the GCC countries who have designed the current labour laws, and an agreement to change them must therefore be reached collectively. But now that Qatar have made some fresh promises, some people who were previously very critical and part of that rhetoric, suddenly say that now, everything’s fantastic. It isn’t. The situation is just as bad as two years ago, and just as bad as last year.”

She continues:

“The new minimum wage is less than 200 dollars a month. It’s not possible to have a life here on such low wages. In the bilateral agreements Qatar has entered with several of the migrant workers’ home countries, the minimum wage is much higher. Which minimum wage is the right one? The one which is stated in the agreement Qatar has entered with the Philippines, or the one that is set here?”, she asks. “The authorities have been talking non-stop about abolishing the Kafala system, but still workers can’t change jobs freely. How can you say you’ve abolished the system, when two of its most important ingredients, the restrictions on changing jobs and going home (changed since), are still in place?”

Surveillance and secret shelters
The migrant workers most exposed to abuse in Qatar, are not the men we meet on the construction sites, but women who work in private homes. Many are victims of both mental and physical abuse, and in Doha, there’s a secret shelter for mistreated women. We have been told we may visit the women, but a few days later, there’s a counter-message. “You’re probably under physical surveillance, and absolutely certainly under electronic surveillance. If you write about the shelter in your article, the authorities will easily be able to locate it. And then it will be closed down on the spot. That’s a risk we can’t take”, our contact says.

Vani Saraswathi confirms she’s familiar with the shelter. “I’ve paid them a visit a few times. None of the women have arrived there through the police, so rape cases will not have been formally registered. If you call the police, they’ll just take you to hospital and, after your done there, on to a deportation facility. At this point, the embassy will also have been contacted. Most victims of rape don’t want to press charges against their abuser, they just want to go home.”

“For domestic workers, there are no inspections, so it’s impossible to find out if she is subject to horrible conditions. If you witness someone abusing their worker, you can’t report it to the police. They won’t accept any complaints or reports from a third party. The victim herself must call an emergency number, and for most, this is impossible, since only sixty per cent (as per rough estimates based on our interactions) of them are allowed to keep their phones. Those who don’t have access to a phone, obviously can’t report abuse. These women must escape from their employers. The problem is that if they do escape, they’ll be registered as runaways and criminalized.”

“The fact that everyone needs more workers in order to push on towards 2022, means the need for sub-contractors will continue to rise. None of the hotels or the rest of the service industry will themselves employ all the workers they need. They’ll continue to depend on recruitment agencies and sub-contractors. And a major problem with the promised labour reforms is that they say nothing about the sub-contractors. In many cases, we believe these are actually nothing more than recruitment agencies. And since these workers are not employed directly by the big companies, they can wash their hands of any problem and instead point at the sub-contractors.”

Many claim Qatar is a slave- and Apartheid state?

“It’s definitely reminiscent of Apartheid. There are restrictions on where certain people may and may not venture. I’m uncomfortable with the word slavery, because it has certain connotations and I don’t want to go there.”

The return of the dead
Every single day, two dead Nepalese workers return to their home country.

Barun Ghimire is a Nepalese lawyer who works with human rights and migrant workers. “We’re working at establishing proper procedures regarding the deaths of our workers in Qatar”, he says. “Many of the dead are being sent home with no explanation as to how their deaths occured. In this case, we cooperate with Nepalese authorities. We believe we have the right to demand access to health certificates. Moreover, recruitment agents are an enormous problem in Nepal. Many workers pay two agents, first the one who recruited them somewhere in the countryside, then to the one who actually finds them a job in Qatar. This means the migrant workers are burdened with debt from day one. And remember that these workers must borrow the money from local loan-sharks who charge interest rates of 30 per cent or even more. This makes the workers hostages of debt. They can’t return home until they’ve paid their debts, no matter how horrible their employer in Qatar might be.”

The Nepalese authorities state that no one should pay more than 10 000 rupis (slightly more than a hundred dollars) in recruitment fees, but have failed to implement this measure. The recruitment agents demand fees up to 80 000 rupis, while the worker gets a receipt which says he’s paid 10 000. Ghimire says it’s very common to trick workers in this way. “Another common practice is to tell the worker that he, for example, will make 475 dollars a month. But when he arrives in Qatar, he discovers that his actual wage is less than half of that. As if that weren’t enough, a worker who’s been told he’s going to work at a super market, might end up guarding a parking lot. Yesterday, I spoke to a worker who was supposed to work as a carpenter, but works as a gardener”, Ghimire says.

A number’s game?
The presence of ILO in Qatar gives grounds for hope. At the same time, however, many worry that the Qatari authorities will hide behind the ILO, and blame the agency if the reforms fail. According to Josimar’s sources, the ILO has been in contact with organisations that already operate in Qatar and cooperate with local companies, in order to get access to their report regarding the improvement of workers’ conditions. The information in the report, however, concerns only a tiny fraction of the two million migrant workers in the country. “ILO contacted me and wanted me to give them our reports. When I asked why, they said it was important to show good results early in the process, so that they could communicate to the outside world that there’s being progress made in Qatar”, a source tells Josimar.

We spoke to Houtan Homayounpour, the project manager for ILO in Qatar.

“Eventually, this office will hold fifteen international employees. We have begun the cooperation with local authorities, and fifteen motivated employees have been recruited”, he says.

Qatar has also on previous occasions announced the abolition of the Kafala system, but nothing has happened. Why should anyone believe that it will happen now?

“What I can tell you, is that we will work hard to abolish the system. Both the Ministry of Labour and the other authorities have fully committed themselves to this. I’m comfortable saying that I feel secure that we can guarantee that we will be able to solve the problems regarding exit visas before the end of the year. We will also work with the authorities on the minimum wage. We’ll find a threshold for the minimum wage, and work closely with the authorities on this issue, too.”

How are you going to ensure that the workers get to know their rights?

“There are several components here. We will have a communications campaign that will be visible all over Qatar. There, they will learn about the changes being implemented.”

Promises regarding labour reform have been repeatedly broken in the past. Does that worry you?

“No, we’ve never been present in Qatar before. This is the first time the ILO has established an office here. Our reason for doing so is that Qatar has committed to a fresh start, and from the highest level of goverment there’s been a commitment to implement the changes. I’m absolutely confident the promises will be kept.”

Who picks up the bill for the ILO offices, for the employees’ wages and other expenses?

“The way our program has been organised, after negotiations with the Qatari authorities, is that everything we do here, is fully financed by Qatar.”

We have been told that the ILO has requested to see reports from an organisation which already has made thorough inspections into several major companies which operate in Qatar. Why did you ask for these reports? Isn’t it the idea that you’re supposed to make such inspections yourself, regarding companies which haven’t already been inspected?

“I’m not sure what you’re referring to. It’s the first time I hear about this. This is new to me.”

The average annual salary of ILO-employees in Qatar will be about 100 000 dollars, and this is tax-free income. Is this the average salary for ILO-employees all over the world?

“I’m uncertain where you’ve got those numbers from. For UN-employees around the world there’s a standard salary which ensures everyone makes more or less the same.”

 

Spørsmålene MFK-ledelsen ikke vil svare på

Josimar har sendt en rekke spørsmål til direktør Øystein Neerland etter avsløringen om at Molde-spilleren er anmeldt for en ny voldtekt. Men MFK-sjefen ønsker ikke å svare.

Tekst Lars Johnsen
Publisert 11. september 2018, 19:55

Onsdag i forrige uke publiserte Josimar artikkelen «Ny anmeldelse mot Molde-spiller». En kvinne i Oslo anmeldte i juni Molde-spilleren som nylig ble frikjent for sovevoldtekt, men dømt til å betale erstatning, for voldtekt, vold og trusler. Spillerens advokat Øyvind Panzer Iversen reagerte kraftig på at han ikke ble gitt samtidig imøtegåelse av Josimar. (Les vårt tilsvar hos Medier24)

Til Romsdals Budstikke uttalte advokaten også:

«Jeg er i hvert fall ikke kjent med at det er registrert noen anmeldelse.»
Dagen etter bekreftet kvinnens advokat, Thomas Wyller, til VG at det foreligger en politianmeldelse mot Molde-spilleren.

Kvinnen i 20-årene forteller til Josimar at hun ikke har ønsket offentlig oppmerksomhet rundt saken, men at hun til slutt følte at hun ikke hadde noe annet valg. Hennes motiv er at Molde-spilleren vedkjenner seg farskapet til hennes barn, som i dag er tre år gammelt. Hun skal ha forsøkt å få Molde-spilleren til å erkjenne farskapet helt siden hun oppdaget at hun var gravid for litt under fire år siden. Han har svart på hennes henvendelser med sjikane og grove trusler – både mot mor og barn. Josimar er i besittelse av slike tekstmeldinger.

Til VG fredag fortalte Oslo-kvinnens advokat Thomas Wyller at det foreligger anmeldelse, hva tenker du nå?
Som presisert i pressemeldingen (sendt ut onsdag 5. september. red.anm.) er jeg kjent med at kvinnen avga forklaring som vitne i en annen sak 6. juni 2018. Jeg er ikke kjent med at dette vitneavhøret har medført noen etterforskning fra politiets side. Hvorvidt det er opprettet en egen sak hos politiet, med et eget anmeldelsesnummer, er jeg derfor ikke kjent med. Jeg kan legge til at jeg i går, den 10. september, tok kontakt med politiet hvor jeg på vegne av min klient ba om at han ble avhørt i relasjon til kvinnens anklager. Straks min klient innkalles til avhør, vil politiet blant annet få presentert lydopptaket av 1. juni i år, hvor hun gir uttrykk for at det ikke har skjedd noen voldtekt, svarer Molde-spillerens advokat Øyvind Panzer Iversen i en epost.

Kvinnen forteller til Josimar at hun mumlet samtykkende da Molde-spilleren ringte 1. juni, der han gjentatte ganger skal ha sagt «det var ikke voldtekt, ikke sant?» Hun forteller at målet med telefonsamtalen var å få Molde-spilleren til å innrømme farskapet. Hun forteller at selv på dette tidspunktet hadde han en viss makt over henne. Dette var personen som hadde møtt henne med grove trusler og fysiske angrep når hun hadde tatt kontakt, og blant annet sagt «forteller du dette til noen skal jeg sørge for at du aldri puster mer». Hun sier hun aldri ble informert om at samtalen ble tatt opp, men skjønte at den ble det da det var tydelig at telefonen sto på høyttaler og hun kunne høre at det gikk i dører og det var folk i bakgrunnen. Dette har hun også fortalt til politiet i avhøret 6. juni.

Kontakten med klubben
I mars i år skal kvinnen ha tatt kontakt med Molde-direktør Øystein Neerland der hun ba om hjelp til å få spilleren til å gjennomføre en farskapstest. Hun beskriver den første telefonsamtalen som positiv, der beskjeden fra Molde-direktøren var at klubben absolutt ønsket å hjelpe henne. De neste samtalene med Neerland, var ifølge kvinnen, av en annen karakter. Hun følte at klubben så på henne som et problem.

Dialogen med Molde ble etter hvert ført med Marcus Andreasson, mangeårig spiller i klubben, i dag spillerkoordinator i Molde FK. I mai, to måneder etter den første samtalen med klubben, reiste Andreasson og Molde-spilleren til Oslo for å møte kvinnen på en kafé inne på Oslo Bussterminal. Molde-representantene skal ha vært redd for å bli overhørt av journalister og byttet bord to ganger under møtet. I møtet skal Andreasson ha rådet kvinnen til å ikke gå til politiet med saken. Ifølge kvinnen skal Andreasson ha anmodet henne til «å tenke på barnet».  Hun forteller at hun var ganske sjokkert over uttalelsene til Molde-representanten. Samtidig fungerte de som en bekreftelse på den følelsen hun hadde hatt en stund: at klubben ikke ville bidra til en DNA-prøve, noe Neerland skal ha hevdet i telefonsamtalen i mars, at de skulle være behjelpelige med. Andreasson har ikke svart på Josimars henvendelser.

6. juni møtte Oslo-kvinnen til det som var ment som vitneavhør på politihuset på Grønland. Til etterforskeren som hadde ankommet fra Molde, gjenfortalte hun sin historie med Molde-spilleren. Opplysningene hun ga var av straffbar karakter. Etterforskeren fra Molde ønsket å opprette en anmeldelse mot Molde-spilleren, noe Oslo-kvinnen samtykket til.

Vi stilte spørsmål til spillerens advokat Øyvind Panzer Iversen om hvorfor spilleren har motsatt seg å ta en farskapstest i fire år.

Jeg aksepterer ikke premisset i spørsmålet ditt; «Hvorfor har han gjort det i fire år?». Dette skulle i så fall indikere at han jevnlig i fire år har blitt anmodet om å la seg teste, og at han har unndratt seg dette. Dette er ikke riktig. Min klient motsetter seg en farskapstest som ikke er knyttet til reglene for endring av farskap. Min klient vil IKKE motsette seg DNA-testing, enn så lenge man følger normal prosedyre. Jeg er kjent med at MFK på et tidspunkt forsøkte å legge til rette for at slik test ble gjennomført, selv om dette må sies å ligge noe på siden av arbeidsgivers ansvar. Etter hva jeg forstår strandet dette forsøket på at kvinnen stadig la nye premisser for hvordan testen skulle gjennomføres, hvoretter klubben anmodet kvinnen om å forholde seg direkte til min klient. Enn så lenge normale prosedyrer følges imøteser min klient en avklaring av spørsmålet om farskap. Skulle det etter en slik test vise seg at han er biologisk far til det barnet hans tidligere kjæreste har født, så er han også beredt på å ta praktisk og økonomisk ansvar for dette, skriver advokat Øyvind Panzer Iversen i en epost til Josimar.

Advokat Iversen omtaler kvinnen som spillerens «tidligere kjæreste». Ifølge kvinnen ble de kjent på sosiale medier. Ved første overnattingsbesøk skjedde overgrepet. Det var aldri noe kjæresteforhold, sier hun.

Tredje voldtektsanklage mot samme spiller
Spilleren ble klar for Molde sommeren 2016. Høsten 2015, på en sesongavslutningstur til Stockholm med sin norske forrige klubb, ble han anmeldt for sovevoldtekt. Hendelsen ble omtalt i både norske og svenske medier, uten at spilleren ble navngitt. Etterforskning av voldtektssaken i Stockholm ble henlagt i januar 2016.
Kilder forteller til Josimar at Molde var fullt innforstått med at spilleren de kjøpte sommeren 2016 var personen som hadde blitt anmeldt for voldtekt i Stockholm. Ifølge den internasjonalt anerkjente nettsiden Transfermarkt, som fører oversikt over spillere, kontrakter, markedsverdi og agenter, har Molde-spilleren Jim Solbakken som agent. Solbakken har ikke besvart Josimars henvendelser. Spilleren har vært på banen for Molde gjennom hele sesongen. I to seriekamper, mens spilleren hadde status som siktet for voldtekt, ga Molde-trener Ole Gunnar Solskjær kapteinsbindet til spilleren.

Ny advokat
Spilleren ble frikjent for sovevoldtekt i Møre og Romsdal tingrett i august, men ble samtidig kjent erstatningspliktig og må betale 150 000 kroner til den fornærmede. Saken er anket.
Dagen etter dommen i tingretten tok John Christian Elden over som Molde-kvinnens bistandsadvokat.
Saken ser ut som en sak som bør ankes, og der lagmannsretten fort kan komme til motsatt resultat. Tingrettens flertall har lagt en veldig streng vurdering til grunn når de har frifunnet for straff, men dømmer ham til erstatning som gjerningsmann. Med disse tilleggsbevisene som Josimar melder om, kan saken snu, og jeg har bedt aktor om å hente inn denne nye saken for å se om det er bevis vi bør føre i lagmannsretten, skriver Elden i en SMS til Josimar.

Vi sendte følgende spørsmål til Øystein Neerland. Han ønsket ikke å svare:

I forrige uke publiserte Josimar en artikkel om en Oslo-kvinne som hevder at en Molde-spiller er far til hennes tre år gamle barn. Kjente dere til saken?

Har du personlig snakket med Oslo-kvinnen? Hvis ja: når fant samtalen sted? Fortalte hun om farskapssaken? Hva var din reaksjon?

Ga du uttrykk for MFK skulle hjelpe henne? I så fall på hvilken måte?

Hva gjorde dere overfor spilleren? Fikk han beskjed om at en kvinne hadde tatt kontakt med klubben på bakgrunn av at han har nektet å ta farskapstest?

Har det blitt gjennomført en farskapstest? Hvis nei, hvorfor ikke?

I mai reiste spilleren og en MFK-representant til Oslo for å møte kvinnen. I møtet skal den MFK-ansatte ha frarådet kvinnen å gå til politiet. Hva tenker du om et slikt råd?

Har Molde FK forsøkt å trenere saken lengst mulig for å unngå ytterligere blest rundt spilleren som da var tiltalt for sovevoldtekt?

Er MFK klar over at det foreligger en politianmeldelse?

Hva har dere lært av denne saken?

Er det noe dere skulle ønske dere hadde gjort annerledes?

Hvor krevende har denne saken vært å håndtere for klubben?

Har sponsorer og andre samarbeidspartnere tatt kontakt med klubben og uttrykt bekymring?

Da dere signerte spilleren, var dere innforstått med at han åtte måneder i forveien hadde blitt anmeldt for voldtekt i Sverige?

 

Anarki og utopi

I mange år var Albania slaktofferet i europeisk fotball. Men til sommeren skal det albanske landslaget spise kirsebær med de store i Frankrike. Hvordan klarte de det?

Tekst Nils Henrik Smith

 

Estadio Municipal, Aveiro, 7. september 2014: Odise Roshi mottek ballen ute på høgrekanten. Han passerer enkelt Ricardo Costa, ser opp og slår ein crossball inn i feltet, kor ein totalt umarkert Bekim Balaj møter ballen på heil volley. Prosjektilet fyk forbi ein vantru Rui Patricio, passerer målstreken og fell til ro i nettet. Albania har teke leiinga i den første kvalifiseringskampen til EM i Frankrike 2016, på bortebane mot sjølvaste Portugal. Heimelaget har dominert, og skal halde fram med å dominere, men utan ein skada Cristiano Ronaldo er dei sørgjeleg impotente. 19 avsluttingsforsøk. Ingen scoringar. Portugal – Albania 0-1. På sidelinja står Paolo Bento, askegrå i andletet. Han veit kva som no ventar. (Han får sparken fire dagar seinare.) Samstundes jublar albanarane over sin storslagne, uventa triumf. Landslagssjef Gianni de Biasi omfamnar Balaj, sliten, sveitt og lukkeleg over sitt første landslagsmål. På tribuna er fansen i ekstase. Dei veit at vegen framleis er lang, men etter dette sensasjonelle resultatet bér dei på eit håp, ein draum: Dei drøymer om Frankrike 2016, og ein sjanse til å vise Europa, ja all verda, kven albanarane verkeleg er.

Husværet eg har leigd i Tirana befinn seg i niande etasje i ei høgblokk frå Enver Hoxha-æraen. Albanias sterke mann gjekk bort i 1985, etter ei regjeringstid på førti år, kor han markerte seg som kanskje den aller mest eksentriske av alle kommunismens eineveldige herskarar. Hoxha vart, før eller sidan, uvener med absolutt alle. Tito. Krutsjov. Mao. Når ein slik trio alle konkluderer med at du er ein sær og lite samarbeidsviljug person, vel, då er du kanskje det. Hoxha og hans partisanar hadde kjempa ein desperat kamp under krigen, ikkje berre mot italienske og seinare tyske troppar, men óg mot talrike indre fiendar, grupper som ynskja å behalde landets tradisjonelt føydale samfunnsstruktur, eller var lojale til Albanias siste monark, mannen med det fenomenalt fantasy-aktige namnet Kong Zog. Som kjent kan eit politisk system fungere viss og berre viss den eller dei som har makt, verken er redde for å bruke eller miste henne. Hoxha var slett ikkje redd for det første. Til gjengjeld har det kanskje aldri vore nokon politisk leiar som var reddare for det andre. Albanias capo di tutti capi såg spøkjelse ved høglys dag og stolte ikkje på nokon (når utreinskingar fann stad innad i det albanske kommunist-nomenklaturet, skal han ha føretrekt personleg å eliminere sine (verkelege eller innbilte) motstandarar, slik at han kunne vere heilt sikker på at dei verkeleg var døde). Resultatet var, som ein kunne vente, paradoksalt. Med jernhand styrte Hoxha eit folk som til alle tider hadde vore sett på som fundamentalt ustyrleg – sjølv Storvesiren i Istanbul gjorde, under dei fem hundre åra ottomanarane herska over Albania, kun sporadiske forsøk på å utøve makt over dei opprørske stammane i nord. Hoxha moderniserte det som, då han kom til makta, var Europas utan samanlikning mest sosialt og industrielt tilbakeståande nasjon, innførte gratis helsestell og skulegong for alle, eliminerte malaria og analfabetisme og dempa dei etniske og religiøse motsetningane i landet ved ganske enkelt å systematisk undertrykkje all religion (sjølv Stalin skal ha syntest at Hoxha var i overkant streng på det sistnemnte punktet, og viss Stalin synst du er for streng, då er du for streng, dét trur eg vi alle kan einast om). Prisen å betale for desse framgongane, var imidlertid høg: Eit fullstendig fråvér av kulturell og politisk fridom, og, etter kvart, total isolasjon.

Applaus, Albania!
«Albania var som Nord-Korea», seier jenta som hentar meg på Moder Teresa Internasjonale lufthamn. Eg synst dette verkar litt voldsomt. Nord-Korea! Dei talrike folkegruppene som utgjer det etniske lappeteppet Balkan er jo kjende for sine sterke kjensler og sin velutvikla hyperbolske sans, og eg tenkjer at denne Nord-Korea-similen kanskje er eit utslag av dette, men i løpet av opphaldet mitt i Albania, og seinare i Kosovo, skal eg få høyre denne påstanden repetert så mange gonger, og frå så mange ulike hald, at eg til sist trekk på akslene og tenkjer: Ja vel, så var vel Albania som Nord-Korea, då.

I dag er det, for å seie det mildt, betydelege skilnader mellom Albania og Nord-Korea. Hoxha ville rotert i grava viss han hadde sett husværet mitt i Tirana, som i tillegg til å vere fullt utstyrt med alt kva mitt dekadente hjarte måtte begjære av vestlege luksusartiklar, óg er dekorert med eit gigantisk fotografi av det fremste symbolet på Vestens kapitalistiske makt: Manhattan sett frå lufta dekkjer heile den eine stoveveggen. Hadde han kunna sjå korleis hovudstadens innbyggjarar har vald å utvikle byen etter kommunismens fall, ville han truleg fått blodstyrting. Tirana har sidan 1991 opplevd eksplosiv befolkingsvekst, og ettersom byen ligg i eit trongt og ganske bratt dalføre, har ein måtta løyse det stadig stigande bustadbehovet ved ikkje berre å oppføre nye bygningar overalt kor det finst plass, men óg ganske mange stader kor det slett ikkje finst plass! (Dette har hatt konsekvensar for fotballen i byen, noko eg skal kome attende til, ver trygg, og bér over med meg: Historiske, politiske og arkitektoniske digresjonar er naudvendige for å skjøne kva slags folk det albanske folket er, men eg har ikkje gløymt at dette, trass alt, er ein tekst om fotball). Dei aller fleste bygningane, både gamle og nye, er måla i gilde, ja skrikande neon-fargar, noko som har ein særmerkt effekt: Det ser ut som om ein overstadig berusa Jackson Pollock har sølt maling over byen. Eg har aldri sett noko som liknar, og gler meg til å verte kjend med denne merkverdige byen og menneska som lever her.

Eg går ut. Kvelden er mørk og varm. I bakgarden spelar eit dusin små gutar fotball, og eg tenkjer at synet av barn som spelar fotball er det vakraste som finst. Eg irriterer meg dog over at halvparten av smågutane, her som overalt elles i verda, er kledd i draktene til totalt uinteressante spelarar som Ronaldo og Messi. Eg innser at dette er ein uunngåeleg konsekvens av at Albania har opna seg mot verda, men likevel: Små barn skal sparast for å springje rundt som reklame for Qatar Airways. Men så får eg auge på ein grafitti på veggen bak den improviserte fotballbana: «PARTIZAN TIRANA – CITY SIDE, CITY PRIDE!», står det, og oppmuntra av dette teiknet på lokalt forankra fotballentusiasme vandrar eg vidare i kveldsmørkret.

Den albanske draumen om EM, unnfanga i Aveiro ein varm septemberkveld, vart, til overrasking for mange, røynd. Dei kjempa seg til to uavgjort-resultat mot Danmark, slo Armenia heime og borte, og kunne difor leve med heimetap mot Portugal og Serbia. Dei noterte seg óg for ein siger og ein uavgjort mot vertsnasjonen Frankrike, som naturlegvis var førehandskvalifisert for turneringa, men deltok i kvalifiseringspulja for kamptreninga si skuld. Utvidinga av meisterskapet frå 16 til 24 lag gjorde det lettare for mindre nasjonar å nå sluttspelet, og mange er dei som har klaga lenge og høglytt over dette. Men Albania var ein av berre to nasjonar frå seedingnivå fem som kvalifiserte seg til EM – Island var den andre – og liksom våre islandske brør kvalifiserte dei seg direkte, utan å måtte leggje ut på den farefylte ferda via play-off. Imponerande av ein fotballnasjon som aldri før har vore i nærleiken av eit sluttspel. Applaus, Albania. Men i denne verda er det alltid eit men, og i denne soga går det under namnet Serbia-Albania 0-3, Partizan Stadion, Beograd, 14. oktober 2014.

Denne kampen endte ikkje, som resultatet jo kan tyde på, etter at Albania hadde scora tre mål og Serbia ingen i løpet av nitti minutt + overtid. Faktisk endte den utan at nokon hadde scora noko mål, og etter at mindre enn førtifem minutt var spelt. Då valde den engelske kampleiar Martin Atkinson å avbryte kampen, eit val han tok på bakgrunn av det faktum at det albanske fotball-landslaget hadde forlate banen, og nekta å returnere. Ei fullstendig forståing av kvifor albanarane tok denne uvanlege avgjerda, er berre mogleg gjennom eit grundig studium av albansk og serbisk historie, av hundreår med politisk, religiøs og territoriell konflikt, etnisk reinsing og storpolitisk maktspel. Det er ei historie som er like fascinerande som ho er gruoppvekkjande, men som av plassomsyn diverre er umogleg å gjere fyllestgjerande greie for her. Difor må vi nøye oss med den ekstreme kortversjonen, som er at serbarar og albanarar har eit, vel, problemfylt forhold til kvarandre, og at dette problemfylte forholdet óg kan få konsekvensar på fotballbanen. Ein av desse konsekvensane var at Albania, før dei vart trekte i same pulje som Serbia i kvalifiseringa for Euro 2016, ikkje hadde spela i Beograd sidan 1967. Ein kan trygt slå fast at ingen – verken i Albania, Serbia eller Uefa – var særskilt glade for denne trekninga. På grunn av den historiske antagonismen mellom dei to nasjonane, vart det avgjort at bortelagets tilhengjarar ikkje ville få lov til å vere til stades på kampen og støtte sitt lag slik dei har for vane. Ein venta seg trøbbel, og trøbbel var kva ein fekk.

Stemninga var, for å seie det svært mildt, spent. Vertane hadde starta kvalifiseringa med skuffande 1-1 borte mot Armenia, ein kamp kor dei utlikna først i nest-siste speleminutt, og trong sårt ein siger. Gjestane hadde fire poeng frå presumptivt vanskelege oppgjer mot Portugal og Danmark å byggje på. Albania vart helste velkomen med venlege tilrop som «drep albanarane», og fleire gonger i løpet av ein hektisk første omgang, vart gjenstandar av ymse slag kasta frå tribuna mot dei albanske spelarane. Slikt er, naturlegvis, standard prosedyre under dei fleste lokaloppgjer på Balkan, men lesaren gjer vel i å hugse at det ikkje er meir enn drygt femten år sidan serbiske militsar – med velsigning frå høgaste politiske hald i Beograd – faktisk gjorde eit aktivt forsøk på å drepe så mange albanarar som mogleg på kortast mogleg tid, og fordrive dei som ikkje lét seg drepe. Dette hende, som dei fleste vil vite, i Kosovo, og Kosovo er sjølve kjernen i den forteljinga eg freistar å fortelje her: Den historiske kampen om kontroll over området utgjer bakteppet for dei vonde kjenslene mellom albanarar og serbarar; diasporaen som oppsto som ein konsekvens av Slobodan Milosevic & Co. si etniske reinsing i Kosovo på 90-talet er kanskje den viktigaste einskildårsaka til det albanske landslagets framgongar dei siste åra; og Kosovo sin gryande status som sjølvstendig politisk eining er – paradoksalt nok – kanskje det fremste trugsmålet mot vidare albansk fotballvekst. Alt dette må ein ha i mente for å forstå det som hende i Beograd 14. oktober i forfjor, då eit himmelbóre objekt svevde ned mot grasteppet på Partizan Stadion, og skapte kaos.

Det himmelbórne objektet var ein drone – de veit, ein slik som våre allierte brukar for å drepe småbarn i Afghanistan – og festa til dronen var eit raudt og svart banner utstyrt med Albanias nasjonalsymbol, ei ørn med to hovud, og eit kart over «Stor-Albania», inkl. område som serbarane (med stadig minkande internasjonal stønad, det må seiast) reknar som sine, og som under alle omstende ikkje er nokon del av dagens albanske stat. Forvirra? Du er ikkje den einaste. Den serbiske forsvararen Stefan Mitrović sprang til vérs for å få tak i banneret. Arge albanske spelarar freista å hindre han. Bekim Balaj, helten frå Portugal-kampen, fekk tak i banneret og freista å frakte det i tryggleik til den albanske benken. Ein serbisk tilhengjar storma banen og gjekk til åtak på Balaj med ein stol(!) Og så vidare. Og så vidare. Og så vidare. Til sist hadde den arme Atkinson ikkje anna val enn å blåse av kampen, utan at det roa gemyttane i særleg grad. Dei stridande partane var, sjølvsagt, ueinige om alt, og begge sette alle krefter inn på å overtyde Uefa og den europeiske fotballopinionen om at motstandaren hadde skulda for skandalen. Josimars eigen Saša Ibrulj, som var til stades på kampen og freista å innta ein objektiv ståstad i sine rapportar, konstaterer lakonisk: «Ingen, verken albanarar eller serbarar, var nøgde med det eg skreiv.» Noko som truleg var teikn på at han, under omstenda, gjorde ein forvitneleg innsats. 

Uefa sitt forsøk på å opptre med salomonisk visdom i saka var nøyaktig så latterleg som vi har lært oss å vente frå fotballens styrande organ. Dei tilkjente Serbia sigeren 3-0 – det var, trass alt, ein albansk tilhengjar som hadde sendt dronen inn over stadion – men trekte samstundes óg serbarane tre poeng for heimepublikummet (og dei serbiske spelarane) si rolle i kaoset som oppsto. Ingen av partane var, sjølvsagt, nøgde med denne avgjerda, og begge klaga til Idrettens Voldgiftsdomstol i Lausanne. Den serbiske klagen vart avvist, medan den albanske fekk delvis medhald, og plutseleg var det Albania som hadde «vunne» kampen 3-0! Utan desse tre poenga ville laget hamna bak Danmark på den endelege tabellen i pulje I, og resultatet er at albanarane reiser til Frankrike med kjensla av å ha utført ei minneverdig bragd, men óg i vissa om at resten av Europa kjenner dei som laget som kvalifiserte seg til sitt første sluttspel ved hjelp av ein drone. Dette er, som ein vil skjøne, ei kjelde til betydeleg frustrasjon hjå albanske fotballentusiastar.

Don’t mention the mafia
Ei anna kjelde til frustrasjon, for meg, er albanarar sitt særmerkte forhold til konseptet «ein avtale». På grunn av alt som er skildra over, befinn eg meg i Tirana, og no når eg ein gong er her, vil eg jo gjerne tale med så mange relevante personar som mogleg, for å kunne gje eit breitt og mest mogleg rettferdig bilete av det albanske fotballmirakelet. Via kontaktar har eg fått kontaktar som har sett meg i kontakt med nye kontaktar, og eg har i løpet av vekene før ankomst Albania sendt ei usannsynleg mengd tekstmeldingar, epostar, twitter- og facebook-meldingar. Alle som svarar, er venlege og imøtekomande, og seier utan unnatak at dei gjerne hjelper meg med kva det måtte vere, men dei er óg utan unnatak uhyre vage når det gjeld det konkrete spørsmålet eg kvar gong stiller, nemleg om vi kan møtast og tale om det albanske landslaget! Dette bekymrar meg. Eg skjønar ikkje om det er eg som mistolkar ein eller annan intrikat sosial kode, og difor stiller dette tilsynelatande enkle spørsmålet på eit vis som gjer det uforståeleg for ein albanar, eller om eg er vitne til eit besynderleg særdrag i den albanske nasjonalkarakteren, som gjer at ein er lite viljug til å svare konkret og stadfestande på eit enkelt spørsmål i frykt for å seie noko ein ikkje kan stå inne for, eller love noko ein ikkje kan halde. Samtlege albanarar eg møter, er ekstremt hyggjelege, men eg observerer likevel ei noko defensiv haldning, som om dei ventar at eg, som ikkje-albanar, skal ha eit forutinntatt og negativt syn på både landet og folket. «Uansett kva du har høyrt», seier eg jente eg kjem i prat med, «så er vi ikkje alle med i mafiaen». (Eg har, naturlegvis, ikkje nemnt mafiaen med eit ord.) Alt dette er kanskje ikkje til å undrast over. Etter kommunismens fall i 1991, var Albania i mange år eit meir eller mindre lovlaust land, og den internasjonalt mest kjende boka om landet, Robert Carvers The Accursed Mountains (1998) skildrar eit samfunn totalt utan individuell moral, kor alle er ute etter å rane, svindle eller på anna vis utnytte den naive vestlege reisande. Viss Carvers framstilling av Albania på 90-talet er sannferdig, har landet i sanning gjennomgått ein kulturrevolusjon dei siste tjue åra. Tirana anno 2016 er ein svært sjarmerande by, og som i alle sjarmerande byar er det stort sett folket i byen som gjer den sjarmerande. Men kvifor skal det vere så fordømt vanskeleg å avtale å møtast over ein espresso og prate om fotball? Eg fryktar eg er på bomtur, at alt eg vil sitje att med frå denne (trass alt ganske kostbare) ferda er mine eigne meir eller mindre meiningslause refleksjonar om den albanske psyken. Det var ikkje difor eg kom hit.

Men, som alle veit, det er når du minst ventar det at noko hender. Det er morgon, og eg sit på min vesle balkong og reflekterer over det synet som møtte meg då eg kom heim etter min første kveld på byen i Tirana, nemleg eit lys levande esel (!) som sto i melankolsk einsemd utføre oppgangen, då eg plutseleg får ei melding frå Redi Jupi. Redi er ein av dei eg har utveksla talrike epostar med: Han er sjef for Albanias U21-landslag, tidlegare direktør for A-landslaget og står dessutan sjølv med 19 landskampar på sentral midtbaneplass. Han bør vere ein mann som kan fortelje mangt og mykje om albansk fotballs fortid, notid og framtid, men han har vore frustrerande vag når det gjeld om og når ein slik samtale kan finne stad. No, derimot, seier han at vi kan møtast: I dag! Om ein halvtime! Eg gjennomfører verdshistorias raskaste dusj, styrtar ned trappene og praiar ein taxi. Dette er ikkje primært fordi eg har knapt med tid – trafikken i Tirana er av ein slik karakter at det oftare enn ikkje er raskare å gå dit du skal – men fordi eg reknar med, eller iallfall håpar, at taxisjåføren veit vegen til Tirana International Hotel, noko eg på ingen måte gjer. (Eg veit heller ikkje om vi bør gå til sosiologien eller psykiatrien for å finne ut kvifor fotballfolk alltid vil møtast på fasjonable business-hotell, men slik er det iallfall, kanskje fordi dei føler at slike møtestader gjev dei ein gravitas som ikkje ville vere like openbar i meir audmjuke omgjevnader?)

Sjåføren veit vegen til Tirana International Hotel. Det er ei typisk austblokk-høgblokk som ikkje skil seg frå tilsvarande bygningar elles i byen anna enn ved det faktum at den heiter Tirana International Hotel, og at ho hysar påfallande mange mellomaldrande menn iført dyre skjorter spent stramt over store magar. (Det var her, for nøyaktig tjue år sidan, at Robert Carver lukkast i å snike seg inn på eit fancy diplomat-party i høve Dronning Elizabeth sin 70-årsdag, og eg tvilar på om klientellet har endra seg stort sidan den gong.) Redi ventar på meg i skuggen av ein parasoll. Han skjønar kven eg er før eg skjønar kven han er og helsar på meg som om eg skulle vere favorittpersonen hans gjennom alle tider. Han er 42 no, men ser framleis ut som ein fotballspelar; breibeint, solbrun, atletisk. Han er jovial og talefør, med eit sterkt preg av klassisk Balkan-machismo. Ein treng ikkje tilbringje mykje tid i lag med han for å skjøne kva slags spelar han må ha vore: Ein slik som takla deg direkte til sjukestova med eit hjarteleg smil. Eg er glad for at han vil treffe meg, men minst like glad for at vi berre skal tale om, og ikkje spele, fotball.

Dystre utsiktar
Redi er ein mann med sterke meiningar, og han er ikkje det minste redd for å gje uttrykk for dei. Noko av det første han seier, utan at eg på noko vis har antyda det, er at Albania ikkje er klare for å delta i EM. Dei hadde flaks – han vedgår dette utan å referere direkte til den berykta Serbia-kampen – og ein dyktig, utanlandsk trenar (Gianni de Biasi) som lukkast i å samansveise laget, men landet har ikkje den sportslege infrastrukturen som trengst for å gjere suksessen varig. Klubbleiarane er kun interesserte i kortsiktige framgongar, seier han, dei er ikkje viljuge til å investere i talentutvikling. Dette er jo vanlege klagemål i dei fleste (små) nasjonar, men Redi kjem med vidare påstandar som, viss dei stemmer, plasserer Albania i ei særstilling, iallfall i europeisk samanheng. Tirana har ein million innbyggjarar – seier alle, trass i at det offisielle talet er langt lågare – men berre ti fotballbanar, hevdar han. Det finst ingen stader ungdomen kan spele. (Dette talet verkar for utruleg til å vere sant, men eit par dagar seinare, då eg tilfeldigvis ruslar forbi Qemal Stafa-stadion, kan eg med eigne auge sjå eit par dusin ivrige ungdomar i aksjon på den forfalne nasjonalarenaen, dagen før Partizan Tirana skal spele ein potensielt avgjerande ligakamp på den same banen, noko som jo indikerer at det ikkje akkurat finst nokon overflod av brukbare treningsanlegg i den albanske hovudstaden.) Redi er særskilt oppteken av dette, då han i tillegg til stillinga som U21-landslagssjef óg driv to (!) private fotballakademi, men trass i at han er ein naturleg entusiast, verkar han ikkje påfallande optimistisk når det gjeld framtida til desse akademia. Det er vanskeleg når ingen vil investere, seier han. (I dette ligg jo óg ein implisitt kritikk av hans eigen arbeidsgjevar, det albanske fotballforbundet, men han forfølgjer ikkje temaet vidare.) 

Det finst ingen elefantar i Albania, bortsett frå den som befinn seg på terrassen utanfor Tirana International Hotel nett no. Elefanten i det albanske returrommet, kunne ein seie. For når Albania ikkje har den infrastrukturen som skal til for å produsere spelarar av internasjonal kvalitet, korleis kan det då ha seg at Albania har eit internasjonalt slagkraftig lag? Dette er dét eg meir ein noko anna vil tale med U21-landslagssjefen om, trass i at eg i stor grad alt veit svaret. Han stadfestar det. Diasporaen, seier han, og vi befinn oss brått ved kjernepunktet. Vi er vane med å tenkje at eit landslag i fotball består av spelarar som er født eller/og oppvaksne i den nasjonen landslaget representerer, og som difor har statsborgarskap i den staten som representerer nasjonen politisk. Martin Ødegaard og Omar Elabdellaoui spelar på det norske landslaget fordi dei kjem frå Noreg. Rett nok finst det mange landslag kor eit betydeleg antal spelarar er oppvaksne i eit anna land – Irland og Algerie er to opplagte eksempel – men Albania er eit langt meir komplekst tilfelle, fordi den albanske staten ikkje omfattar (og strengt tatt aldri har omfatta) heile den albanske nasjonen. Halve det albanske landslaget består av spelarar som er oppvaksne og har fått si fotballutdanning i Vest-Europa (særleg i Sveits), og dei færraste av desse har sine røter i det geografiske territoriet vi kjenner som «Albania». Dei, eller foreldra deira, er albanarar frå Kosovo, og det store og grufulle paradokset er at dei aldri ville hamna i Sveits eller Belgia, Sverige eller Noreg, viss det ikkje var for at dei måtte flykte frå dei uhyrlege overgrepa dei vart utsett for på 90-talet, overgrep dei til overmål vart utsett for nettopp fordi dei var albanarar, og såleis eit «framandelement» i Kosovo, ifølgje den nasjonalistiske tungetalen til Slobodan Milošević og andre serbiske tåkefyrstar. Mange elles fornuftige menneske har opp gjennom åra hevda at fotball og politikk ikkje bør samanblandast. På Balkan er distinksjonen, som vi ser, meiningslaus, umogleg. 

Uansett, albanske landslag, på alle nivå, er prega av spelarar frå diasporaen. Trass i at han gjerne skulle sett at Albania satsa meir på utvikling av lokale spelarar, vedgår Redi at ein viktig del av jobben hans er å speide etter aktuelle spelarar kringom i Europa. (Han nemner dog ikkje at dette i seg sjølv er ressurskrevjande, og at ressursane i staden kunne vore brukt på, vel, lokal talentutvikling, og eg vågar ikkje påpeike det.) Som alle albanarar eg møter i Albania, er han svært påpasseleg med å påpeike at albanarar overalt er eitt folk, og hevdar at albanarane i Kosovo, alle som ein, ville vore ein del av Albania viss dette var politisk mogleg. Han legg handa på hjartet når han skal forklare kva det vil seie å vere albansk, og eg kjenner meg underleg rørt over ein slik romantisk-patriotisk gest frå denne arketypiske macho-mann. Han kan ikkje avgjere kva folk skal føle, seier han, men alle som føler seg som albanarar i hjarta, bør spele for Albania. Dette er jo i og for seg ukontroversielt, men Redi går lenger: Han hevdar at Sveits, den viktigaste kjelda til albansk-diasporisk fotball-kvalitet, har lagt press på spelarar som Xherdan Shaqiri og Granit Xhaka, at desse som unge menn som måtte ta eit val vart fortalde at klubbkarrierane deira ville verte skadelidande viss dei valde å spele for Albania heller enn Sveits. Eg synst først det verkar litt usannsynleg at saktmodige sveitsarar skulle våge å ty til regelrett utpressing i ei slik sak, men så kjem eg på at Sepp Blatter er sveitsar, og at sveitsarar difor er i stand til alt. Uansett er det ei kjensgjerning at Albania, trass i alle spelarane dei har henta frå diasporaen, kunne hatt endå fleire, og at dei fleste av dei beste eksil-albanarane har vald å spele for sine nye heimland. (Når Sveits møter Albania i EM, vil deira beste spelar, Granit Xhaka, truleg stå andlet til andlet med sin mindre gåverike bror, Taulant. Det vert i så fall første gong to brør har spelt mot kvarandre i eit EM-sluttspel.) Det er óg ei kjensgjerning at desse spelarane snart får sjansen til å ta eit nytt val: Kosovo er på veg inn i den internasjonale fotballvarmen, og sidan dei er eit nytt landslag, vil spelarar som tidlegare har representert andre land kunne velje å representere Kosovo. I dette spørsmålet er Redi tvetydig. På den eine sida trur han ikkje at særskilt mange av dei Kosovo-ætta spelarane vil velje å hoppe over gjerdet (dei er jo, trass alt, albanarar). På den andre sida hevdar han at det heller ikkje vil medføre nokon avgjerande skilnad for Albania viss dei gjer det, trass i at han altså vedgår at nettopp desse spelarane utgjer kjernen i det albanske landslaget. Det er unekteleg paradoksalt, men så er jo óg, som vi har sett, paradokset albansk fotballs grunnform. Grunnande på alt dette byd eg den albanske U21-landslagssjefen farvel, medan han smilande og under stort seremoniell insisterer på å betale for espressoen (noko eg, utan å vite det enno, vil finne ut at skal gjenta seg med alle albanarar eg møter på mi ferd).

Ei tragisk hending
Eit par dagar går. Eg nyt livet i Tirana. Freistar å leve som albanarane, sidan eg trass alt er i Albania. Dette skal syne seg å innebere å vie ein god del tid til å rusle uendeleg langsamt gatelangs eller sitje på café under parasollar eller skuggefulle tre, ein livvstil eg ikkje med den verste vilje kan hevde å mislike. Eg kjøper nokre bøker om albansk historie og sit i timevis på caféen utføre Kulturpalasset – ei gåve frå Sovjetunionen, som, symptomatisk nok, framleis var under oppføring då Hoxha braut med sovjetarane, noko som medførte at palasset tok årevis å fullføre, for albanarane hadde verken pengar eller kvalifiserte fagfolk. Eg les og stirar stundom utover Skanderbeg-plassen, kor ein gigantisk statue av nasjonalhelten Skanderbeg, majestetisk til hest, tronar symbolsk over folket. På kveldstid vitjar eg trendy barar i hipsterområdet Bloku, som under kommunismen var ein avstengt, eksklusiv by i byen kor ingen andre enn partieliten og deira koryfear hadde adgang. No er det altså heimebanen til dei coolaste av dei coole, og dei coolaste av dei coole i Tirana er coolare enn du kanskje trur. Eg merkar meg at befolkinga er påfallande ung, og dei fleste ungdomane lét til å ha dedikert livet til å motbevise Oscar Wilde sin vidgjetne tese om at «youth is wasted on the young». Like utføre Bloku, berre eit par hundre meter frå Qemal Stafa-stadion, ligg ein besynderleg, futuristisk pyramide, og frå denne pyramiden strøymer nattestid besynderleg musikk. Det er fordi det finst ein nattklubb der inne, ein nattklubb som, på Champions League-kveldar, er åstaden for det Heineken-sponsa «Champion the Night»-konseptet. Men før kommunismens fall var pyramiden Enver Hoxha-muséet, designa av dottera og svigersonen til Hoxha himself. Under krigen i Kosovo i 1999 vart pyramiden brukt som NATO-base. No er den altså nattklubb. Viss det ikkje har kome klart nok fram før: Albania er eit merkverdig land.

Min siste dag i Tirana kjem, noko som fyller meg med sorg. Men eg har mangt å gjere denne dagen, noko som fyller meg med glede. Først vitjar eg Albanias Nasjonalmuseum for historie, noko eg synst passar seg, ettersom Albania lét til å ha meir historie enn dei fleste andre land. (Noreg, i samanlikning, framstår som Landet Der Ingenting Nokon Gong Hende.) Eg kunne fortald mangt og mykje om dette muséet, men det som gjer sterkast inntrykk på meg, er ei midlertidig utstilling på muséets grunnplan, ei utstilling som i hjarteskjerande detalj skildrar den etniske reinsinga i Kosovo på 90-talet. Ihelbrente barn. Gruppevaldtekne, lemlesta kvinner. Ein smilande soldat som skjer over strupa på ein skamslått mann. Det er for mykje, rett og slett. Eg vert fysisk uvel av denne overveldande dokumentasjonen av menneskets ibuande brutalitet. I tillegg kjem det faktum at kuratoren – som om bileta i seg sjølv ikkje skulle vere sterke nok – har vald ein påfallande aggressiv, konfronterande tone i dei tilhøyrande informasjonstekstane. Dei går ikkje så langt som å seie: «Dette skal de få igjen ein dag», men det er ikkje langt frå, heller. Dette uroar meg, ikkje minst sidan eg sjølv skal til Kosovo i morgon. Korleis lever folk i eit land kor dette hende, for berre nokre år sidan?

Eg går ut i sola. Eg har ein avtale med ein albansk sportsjournalist, som av årsaker vi straks kjem til, skal få lov til å vere anonym. Eg set meg på den avtalte caféen, bestiller den vanlege espressoen, freistar å klare tankane, ventar. Ti minutt før det avtalte møtet, mottek eg ei tekstmelding. Journalisten beklagar at han må bryte avtalen, men bestemor hans avgjekk ved døden for ein time sidan, og han må følgjeleg bistå familien med å organisere gravferda. Eg skriv at eg skjønar, han må sjølvsagt vere hjå familien i denne tunge tida, eg kondolerer på det djupaste, osb., og eg meiner jo sjølvsagt alt dette, som alle normalt empatiske menneske ville gjere, samstundes er det jo ikkje til å kome forbi at eg er litt irritert over at eit menneske eg ikkje kjente har gått bort, og at dette er upraktisk for meg. Dette ein halvtime etter at eg har sett ei museumsutstilling om menneske som mista livet på det mest groteske, barbariske vis ein kan tenkje seg. Eg bekymrar meg alvorleg for kva slags menneske eg eigentleg er.

Men eg har ikkje tid til å bekymre meg over dette altfor lenge, for i kveld skal eg på mitt livs første albanske fotballkamp. Partizan Tirana møter ingen ringjare enn Vllaznia, og må vinne for å ha nokon realistisk sjanse til å vriste ligatroféet frå regjerande meister Skënderbeu Korçë, og bringje det attende til hovudstaden for første gong på fem år. To timar før kampstart er stemninga avslappa. Den svært omfangsrike mannen som sel billettar står og nyt ein røyk og ein øl (!) utføre billettluka. Eit sete på hovudtribuna kostar 500 lek (om lag tretti kroner). Dette fortel noko om dei økonomiske realitetane i albansk fotball: Skënderbeu, den rikaste klubben i landet, har eit budsjett på drygt ti millionar kroner, men nådde likevel Europaligaens puljespel sist sesong, ein imponerande prestasjon. Eg kjøper eit Partizan-skjerf. Seljaren vil vite kor eg er frå. Eg opplyser det og fortel at eg er i Albania for å skrive om det albanske landslaget. Han ser forundra på meg. Eg spør om han gler seg til å følgje heimlandet i EM. Men det gjer han slett ikkje. Han likar fotball, seier han, men føretrekk Italia og Serie A. Albansk fotball «iznogood». Dette er den første og einaste ikkje-patrioten eg møtar i Albania.

Shanghaia av Stefan
Kampstart nærmar seg, og Partizan-tilhengjarane strøymer til, iført heimelagets klassiske raude og gule trøyer. Dei har flag, dei syng, dei utøver fotballkultur. Eg går for å finne plassen min, men på veg inn på stadion vert eg shanghaia av ein bitteliten mann som vil vite om eg er utanlandsk journalist. Dét kan eg jo ikkje nekte for, men korleis i all verda kunne den vesle mannen vite det? Han trekk på akslene, fortel at han heiter Stefan og er advokat. Han bed meg om å følgje etter han, og utan heilt å vite kvifor, lystrar eg. Stefan innleier ein lang samtale med ein politimann. Eg skjønar, sjølvsagt, ikkje kva føremålet med samtalen er. Etter mykje om og men syner det seg at min nye ven har lukkast i å lose meg inn på pressetribuna, kor fråveret av presse er påfallande. Derimot er tribuna tilhaldsstad for ein god del forsøksvis «glamorøse» unge kvinner, inkl. det mest tragiske botox-offeret eg nokon gong har sett. Qemal Stafa-stadion er, i teorien, Albanias nasjonalarena, men landslaget spelar sine heimekampar i Elbasan medan nasjonalarenaen er under «rekonstruksjon». Synlege teikn på denne «rekonstruksjonen» finst imidlertid ikkje. Kapasiteten er 20 000, og stadion er mindre enn halvfull til denne viktige kampen for nasjonens mest populære lag, men den harde kjernen på bortre langside er både lydsterk og fargerik.

Nivået er… så som så. Det tek ikkje lang tid å fastslå at viss Albania skulle basert landslaget på spelarar frå heimleg liga, ville dei aldri kome i nærleiken av noko EM-sluttspel. Begge lag er brukbare teknisk, men aggresjon og tempo er fråverande, og laga er organisert på eit vis som ville gjeve Egil Olsen nervesamanbrot. Begge bygg angrepsspelet kring ein tiar som heilt feilaktig trur han er Dejan Savićević, noko som gjer første omgang til ein svevndyssande affære, diverre. I pausen spør eg Stefan kva han trur om Albanias sjansar i Frankrike. Alt er mogleg, seier han, og viser til Miraklet i Istanbul (han er Liverpool-fan). Eg har, når sant skal seiast, vondt for å sjå at denne samanlikninga er særskilt relevant, men held tann for tunge/seier ingenting. Midtvegs i andre omgang klarar Partizan omsider å omsetje vedvarande, men stereotypt press i teljande resultat, og stadion går opp i røyk. Bortelagets defensive struktur kollapsar, og vi får to scoringar til før det heile er over. Eg forlét Stefan med lovnad om å møtast for å ta ein øl «neste gong eg er i Tirana», og ruslar heimover, for siste gong.

Bill og Bush
Grytidleg neste morgon stig eg om bord i bussen til Pristina. Vi køyrer gjennom eit landskap som vert stadig meir dramatisk di lenger nord vi kjem. Robert Carvers skildring av denne regionen er særskilt gruoppvekkjande: Samfunnsforma han skildrar er ein bisarr kombinasjon av anarki og føydalisme, maskingeværet er einaste autoritet, og dei fleste menn er involvert i ein eller annan blodfeide. Somme av desse feidane pågår visstnok til denne dag. Men eg ser ingenting anna enn grøne fjellsider, djupe raviner, sildrande bekkar og skarpe, taggete, snødekte toppar i det fjerne. 

Rutebilstasjonen i Pristina ligg utføre bykjernen, og i det eg stig av bussen, vert eg straks omringa av eit halvt dusin svært høglytte menn som ynskjar å bistå meg i den opplagt uhyre innfløkte prosedyren å skaffe ein taxi. På veg til hotellet får eg auge på ein statue av ingen ringjare enn Bill Clinton, som er folkehelt her til lands fordi han var president i USA under den i somme krinsar kontroversielle NATO-bombinga av Serbia, som gjorde slutt på den etniske reinsinga i Kosovo og, indirekte, Slobodan Milošević’ despotiske styre i Beograd. (Seinare, då eg går for å ta statuen nærare i augesyn, oppdagar eg ei nærliggjande klesforretning som (sjølvsagt) heiter Hillary, samt at ein vegetar-erotisk aktivist har skribla slagordet «Eat pussy – not meat!» på veggen bak gamle Bill.)

Eg møter Xhemajl Rexha, ein lokal journalist som har sitt eige, daglege (!) politiske talk-show på kosovisk TV. Xhemajl er imidlertid óg særs oppteken av fotball, og har bistått meg mykje både i Tirana og Pristina. Det var via ein av hans bekjente eg kom i kontakt med den anonyme albanske journalisten viss bestemor så tragisk gjekk bort. Når eg nemner dette, flirar han og seier: Typisk albanarar. Det er nokså opplagt at han trur den døde bestemora kun finst i journalistens fantasi. Eg undrar meg over dette, for Xhemajl er jo sjølv albanar, og har eg ikkje lært i Albania at ein albanar er ein albanar er ein albanar? Han ristar på hovudet. Du må hugse, seier han, at albanarane i Albania og albanarane i Kosovo har ulike historiske erfaringar, og at dette pregar kultur og tankesett. Det var stor skilnad på Albania under Enver Hoxha og Jugoslavia under Tito. Dessutan har dagens kosoviske albanarar personleg erfaring med etnisk reinsing og krig, påpeiker han. Xhemajl måtte sjølv flykte til Canada som 13-åring i 1999, og veit kva han talar om. Og han har, unekteleg, eit poeng. Albania har, når sant skal seiast, ikkje verdas beste rykte, og albanske albanarar er klar over det. Ofte, når eg prata med folk, fekk eg kjensla av at dei venta på at eg skulle byrje å stille spørsmål om mafia, trafficking, pyramidespel, blodfeidar og anna Albania diverre er kjent for, og at dei kvidde seg for å måtte svare. (Å måtte forsvare seg mot fordommar er aldri behageleg, men eg hadde jo, heldigvis, ikkje kome til landet for å spele fordoms-bingo.) I Kosovo er dette markant annleis. Folk er opnare, mindre på vakt, dei ser på seg sjølv som eit folk Vesten valde å redde – noko som forklarar alle gatene oppkalla etter amerikanske politikarar som Bill Clinton, Robert Pejton og ikkje minst Xhorxh Bush – snarare enn som ein nasjon Europa har vend ryggen til i skepsis eller forakt, slik eg stundom opplevde sjølvforståinga i Albania. (Kosoviske albanarar er elles óg påfallande mykje flinkare enn albanske albanarar til å inngå og halde avtalar, utan at eg skal tillate meg sjølv altfor mykje pseudo-psykologisk spekulasjon over kva dette kan skuldast.)

Like fullt: Den forståelege og beundringsverdige ambisjonen om å justere det biletet (ein trur) omverda har av det albanske folket, lever i beste velgåande her óg. Dette vert ikkje minst tydeleg når eg møter Fitim Xharra. Han er født og oppvaksen i Kosovo, og ein av grunnleggjarane av det albanske landslagets fanklubb. Mottoet deira er: «Too good to be Albanian», noko som både er sjarmerande sjølvironisk og fortel ein del om kva haldningar dei, som albanarar, ventar å verte møtt med utanlands. Fitim er ein svært engasjert mann, som talar med eit oratorisk naturtalents glød om kva han ynskjar å oppnå gjennom fanklubben. Det vi har, er unikt, seier han, og parafraserer umedvite (?) klubbmottoet til Barcelona: Vi er meir enn ein fanklubb! Poenget hans er at fanklubben, i tillegg til fanklubbars tradisjonelle kjerneaktivitet – støtte laget i medgang og motgang, heime og borte, i all slags vér – og freistar å syne eit sosialt ansvar, å forbetre eit tilvære som framleis er vanskeleg for mange albanarar. Då det nordre Albania vart råka av flaum, for eksempel, organiserte fanklubben ein innsamlingsaksjon, og skipa klede og andre naudvendige varer til regionen. Liksom Redi Jupi, legg óg Fitim handa på hjarta når han skal forklare kva det tyder å vere albanar. Det er skilnad på patriotisme og nasjonalisme, understreker han. Vi har ingenting i mot noko anna land eller folk, vi vil berre støtte Albania. Når vi reiser til bortekamp, er vi fire tusen stk., stundom fleire, men vi har aldri laga noko bråk, aldri skapt trøbbel, berre støtta laget, seier han. Det må seiast at Fitim her er noko tvetydig, for han vedgår viljug at mannen som sende den vidgjetne dronen inn over stadion i Beograd er medlem i fanklubben, men det vesentlege, slik han ser det, er at det verken hende i klubbens regi eller med deira samtykke.

Liding og lidenskap
Det vi har, er unikt. Når eg bed Fitim utdjupe kva han legg i denne påstanden, finn han fram telefonen og syner meg ein video. Det eg får sjå, er som følgjer: Albania skal spele heimekamp. Medan nasjonalhymnen vert avspelt og kameraet dvelar ved dei albanske spelarane, ein etter ein, dannar det som skal vere verdas største nasjonalflag eit majestetisk bakteppe. Det er eit imponerande syn. Fitim peikar på ein av spelarane og seier, med ekte, barnleg entusiasme: Der er favorittspelaren min, idolet mitt! Idolet er kraftspissen Igli Tare, som spelte i lag med Roberto Baggio og Pep Guardiola i Brescia, seinare melde overgang til Lazio og som i dag har ei direktørstilling i sistnemnte klubb. Fitim smilar. Det skin i augo hans. Han gler seg, sjølvsagt, til Frankrike, til å vise verda ei side ved albansk kultur dei kanskje ikkje har sett før, til å demonstrere at det å vere albanar, faktisk er noko unikt. Og kva sportslege forventningar har han? «Det viktigaste er å støtte laget, uansett, men vi spelar alltid for å vinne. Eg tenkjer berre på troféet!» Fitim ser rett på meg. Eg trur han meiner det han seier.

Det er kveld, nesten natt. Eg sit på hotellrommet og freistar etter fattig evne å oppsummere mine inntrykk frå møtet med Albania og albanarane. Dét er ikkje heilt enkelt. «Albania» er ein nasjon, ein stat, eit folk, men kanskje først og fremst eit abstrakt omgrep, vanskeleg å forstå fullt ut for ein ikkje-albanar. Lidenskap – «passion» – var ordet Fitim brukte for å forklare kvifor han i tolv år har vald å nytte det meste han har av både tid og pengar på å støtte landslaget. Too good to be Albanian! Men «passion» er ikkje berre lidenskap, det er óg liding, og det albanske folket har i sanning lidd mykje. Albansk historie er ei lidingshistorie, og paradoksalt nok er det denne lidingshistoria som utgjer grunnlaget for Albanias framgongar i fotball dei seinaste åra. Groteske overgrep mot albanarane i Kosovo gjorde at mange måtte flykte, slik oppsto den moderne albanske diasporaen, og spelarar frå nettopp denne diasporaen har gjeve Albania ein sjanse til å teikne seg på fotballkartet, som det heiter. Men i det same eg grip etter denne metaforen, slår det meg at den er ueigna til å forklare det som her skal forklarast. Det lidande albanske folket har oftare enn ikkje hatt eit anstrengt forhold til sine naboar, inkl. dei greske naboane i sør. Eg bed difor alle albanarar om tilgjeving for at eg her må ty til ein aldri så liten gresk-leksjon! «Topos» er eit gresk ord som tyder «stad». Det motsette av eit topos er difor ein utopi, og Albania er ein utopisk fotballnasjon. Den som finn fram eit Europakart, vil lett kunne sjå kor «staden» Albania befinn seg, men nasjonen Albania finst ikkje på noko kart. Fitim tala svært engasjert om lidenskapen sin, og eg hugsar at Redi Jupi nytta same ordet: «Frankrike og Sveits har kanskje meir erfaring og kvalitet», sa han, «men dei har ikkje den same lidenskapen som våre spelarar». Kanskje, tenkjer eg i mitt stille sinn, er denne hyppig postulerte lidenskapen det næraste ein kjem ein definisjon av kva det vil seie å vere albansk?

I daglegtalen tyder ordet utopi eit uoppnåeleg mål, eit luftslott, eit fenomen som kun kan finnast i fantasien. Dei fleste fotballkjennarar vil såleis truleg hevde at Fitims draum om EM-troféet er eit skuleeksempel på ein utopi. Men av og til hender det jo at det tilsynelatande umoglege vert mogleg? For min del er eg, når sant skal seiast, pessimist og trur ikkje på albansk EM-gull. Ikkje desto mindre vil eg, i takksemd til alle albanarar som tok så venleg i mot meg både i Tirana og Pristina, og generøst delte sine kunnskapar og erfaringar, heie på Albania til alt håp er ute. Dét lovar eg. Med handa på hjarta.

Kuppoppgjer i tyrkisk fotball

Titusenvis av statstilsette har mista jobben eller blitt arrestert etter det mislukka kuppet i Tyrkia. Oppgjeret mot nettverket ein meiner står bak berører òg fotballen.

Tekst Morten Myksvoll

 

Dagane etter kuppforsøket 15. juli var prega av uro og frykt for nye kupp, samanblanda med ein eufori over at kuppet ikkje vart vellukka. Oppgjeret har vore enormt, og inkludert meir enn 100 tilsette i det tyrkiske fotballforbundet. Mange dommarar – fotballdommarar – er blant dei som er skulda for å støtte kuppmakarane.

Gülenrøyrsla, som er skulda for å stå bak, har svært liten støtte i Tyrkia no. Den støtta dei hadde, i regjeringa, forsvann for fleire år sidan. Blant opposisjonen, har frykta for Gülenrøyrsla vore vidspreidd i mange år. Røyrsla er leia av den islamistiske imamen Fethullah Gülen, som har budd i eksil i USA sidan slutten av 90-talet. 

Innad i fotballen har skepsisen til begge vore der, lenge. Det kan best skildrast gjennom Istanbul-storklubbane si deltaking i Gezi Park-demonstrasjonane i 2013. Det som begynte som ein fredeleg demonstrasjon for å bevare parken, utvikla seg til gigantiske anti-myndigheitsdemonstrasjonar, og politiet brukte overdriven makt for å spreie demonstrantane. Kort tid etter at politiet gjekk til åtak, auka omfanget til demonstrasjonane. Kraftig. Dei mest synlege demonstrantane var ultras frå Beşiktaş, Fenerbahçe, og Galatasaray. Blant desse er det vanlegvis eit til dels valdeleg rivaleri, men på Taksim og i Gezi Park stod dei samla. Bodskapen var regimeskifte. 

35 medlemmer av Beşiktaş si ultrasgruppering Çarşı vart anklaga for kuppforsøk grunna deltakinga i demonstrasjonane. Dei risikerte livstid i fengsel, men vart frikjent i desember 2015.

Arena for makt
Fotball har vore blanda inn i politikk lenge, men det har blitt svært intenst dei siste åra, etter Gezi Park, og etter at konflikta med Gülenrøyrsla braut ut. Fotball er svært viktig i dagleglivet for mange tyrkarar, og dei aller fleste har eit forhold til dei tre store Istanbul-klubbane. At fotballen har blitt ein arena for makt er derfor ikkje så merkeleg.

Etter Gezi Park søkte myndigheitene å få betre kontroll over fotballen, spesielt supportermiljøa. Under dekke av å få kontroll over bråk mellom supportergrupperingar, innførte myndigheitene Passolig-systemet. Det er eit elektronisk billettsystem, som registrerer alle kampar ein deltar på, kva klubb ein heiar på, og gjer det lettare å kontrollere tilskodarmengda. Aktif Bank, som kontrollerer Passolig, er eigd av Calık Holding. Mannen som styrer det selskapet, er svigersonen til Erdoğan. Den nære relasjonen til myndigheitene har auka frykta for at data frå billettsystemet vil bli misbrukt av staten, og at det først og fremst er eit overvåkingsverktøy. 

Samtidig har det vore vanskeleg å peike på tilfeller der billettsystemet har forhindra fotballvald, sidan det har vore umogleg for bortesupportarar frå dei store klubbane å reise på kamp. Det forbodet har vore der i nær fem år, og vart nettopp avskaffa. Den største effekten ein kan sjå av Passolig-systemet, var den enorme nedgangen i tilskodartal. Galatasaray opplevde ein nedgang på nær 40 %, til 23 000 tilskodarar i 2014/15, medan Fenerbahçe og Beşiktaş mista omlag annankvar tilskodar frå sesongen før. Tilskodartalet i ligaen som heilskap endte på rundt 8 000. Det er Tippeliga-tal. 

Skuldingane mot Gülenrøyrsla er ikkje berre at dei stod bak militærkuppet, men at nettverket av Gülenlojale har skapt ein parallellstat, med ein alternativ kommandostruktur. At tilsette i påtalemakta, i akademia, at dommarar og politifolk, lærarar og fotballdommarar, pressefolk, forfattarar, etterretningsoffiserar og militære, alle utgjer eit nettverk som arbeider på sida av staten, for eit maktskifte. At det var mange Gülenlojale i høgtståande posisjonar er rimeleg ukontroversielt å hevde. At dei har forma eit nettverk på utsida av statsapparatet var regjeringa blant dei siste til å hevde. Det er knapt nokon som skuldar alle desse – til dømes fotballdommarane – for å vere involvert i sjølve kuppforsøket, men for å vere med i det same nettverket som stod bak.

Målkonge i trøbbel
Den tidlegare målkongen frå Galatasaray, Hakan Şükür, er òg innblanda her. Mannen som scora tidenes raskaste VM-mål då Tyrkia tok bronse i 2002, vert i Galatasaray-kretsar kalla «Kongen». Då han skulle gifte seg for første gong var vigslaren hans ingen andre enn dåverande Istanbul-ordførar, no president, Recep Tayyip Erdoğan. Şükür var ein nasjonalhelt. Fallet vart knallhard. 

Erdoğan sitt AK Parti, har styrt Tyrkia med reint fleirtal sidan 2002. I 2011 vart Şükür valgt inn. Det skulle bli starten på nedturen hans. No kan han ikkje eingong besøke Tyrkia, av frykt for å bli arrestert. 

Sentralt i historia om kuppforsøket – òg Şükür sitt fall – står forholdet mellom AK Parti og Fethullah Gülen. Som eit nystifta parti som plutseleg fekk stor makt, såg AK Parti i hans retning for å finne lojale støttespelarar. Dei deler eit konservativt, religiøst utgangspunkt, men ikkje så mykje meir. Tyrkia har ein lang tradisjon med at regjeringslojale vert tilsett i viktige statlege posisjonar. Ti år seinare begynte det for alvor å skurre mellom Erdoğan og Gülen. Forholdet til Israel, tilnærminga til dei enorme Gezi Park-demonstrasjonane i 2013, og korrupsjonsanklagar var splittande faktorar. 

Under Gezi Park, til dømes, kritiserte Fethullah Gülen myndigheitene for å gå for langt i bruken av vald. Etter kuppforsøket i juli, vart dei ansvarlege for dette, den tidlegare politisjefen og guvernøren, arrestert som Gülenistar. 

Mest av alt handla splittinga om at Erdoğan og AK Parti hadde skapt seg ein eigen maktbase, etter ti år på toppen. Det var ikkje behov for den ufrivillige alliansen med Gülen. Regjeringa frykta ikkje lenger for eit kupp frå den gamle eliten. Dei hadde, med Gülen-lojale si hjelp, blitt kraftig svekka, gjennom store rettsoppgjer, som AK Parti no innrømmer var basert på fabrikasjonar. 

Heilt sidan desember 2013 har regjeringa og Gülen-røyrsla vore i open krig. Fram til kuppet vart tusenvis av tilsette i statsadministrasjonen anten suspendert, omplassert, eller sparka. Det oppgjeret me har sett etter 15. juli er ikkje noko nytt. Det er ein aksellerasjon av noko som har pågått i fleire år. 

Tilbake til Şükür, som trakk seg frå AK Parti i desember 2013. Han var nemlig lojal til Fethullah Gülen, og ikkje til Tayyip Erdoğan. Før gjekk det altså an å vere begge deler, men det tok brått slutt. 

Han ønskja å fortsette som uavhengig parlamentarikar, men det vart umogleg. I februar vart han anklaga for å ha fornærma Erdoğan på Twitter, noko som kan straffast med fleire år i fengsel. Det har alltid vore ulovleg å fornærme presidenten i Tyrkia, men Erdoğan har allereie klart å straffeforfølgje fleire enn Kemal Atatürk gjorde i si tid. Medlemmer av nasjonalforsamlinga har eigentleg immunitet mot slike anklager, men den ville blitt kansellert i Şükür sitt tilfelle. I august kom det definitive nådestøtet for ein eventuell retur for Şükür til Tyrkia, då han vart tiltalt for å vere medlem av ei væpna terrorgruppe.

Parallellstat
Krigen mellom Gülen og AK Parti gjekk altså så langt, allereie før kuppforsøket, at regjeringa plasserer Gülenistane i same kategori som terrorgruppene PKK og IS. 

Ein som meiner han såg alt dette komme, er Fenerbahçe-president Aziz Yıldırım. I 2015 publiserte han ein video der han skulda heile kampfiksingsskandala som råka klubben hans, på Gülen og hans lojalistar. Han åtvara om at det «sivile kuppet» som hadde råka Fenerbahçe berre var starten.  

Det har blitt svært populært å skulde på Gülen for det meste no. Gruveulukka i Soma, der 301 menneske vart drepen i 2014, vert no omtalt som eit Gülen-plott for å svekke regjeringa. Det same vert kampfiksinga Fenerbahçe vart dømt for. Aziz Yıldırım er langt frå den første til å gjere den koplinga. Tre Istanbul-baserte klubbar var involvert, då ein Istanbul Başakşehir-spelar innrømma å ha påverka utfallet av ein ligakamp mot Fenerbahçe og cupfinalen mot Beşiktaş. Både Fenerbahçe og Beşiktaş vart utestengt frå europeiske turneringar. 

Anklagane mot Gülenrøyrsla fekk rask medvind i 2014. Under to månader etter at høgsterett godkjente dommane mot dei involverte, begynte prosessen med å reversere dei. Spesialdomstolane som hadde blitt oppretta vart avskaffa, slik at rettsprosessen kunne foregå i det ordinære rettsvesenet. No var ein nokre månader inn i den opne krigen mellom regjeringa og Gülenistane, og svært mange hadde allereie blitt omplassert eller avsatt. Myndigheitene hadde fått meir kontroll over rettsvesenet, og aktor i den opprinnelege saka, Zekeriya Öz, var no ettersøkt.  

Ikkje overraskande, vart klubbane og dei impliserte personane frikjent i denne nye rettssaken. Ein grunn til at det er blitt så vanleg å skulde på Gülen for alt mogleg som har skjedd dei siste åra, er at mange tyrkarar føler at landet vert angripen på alle frontar. Dei ser det rett og slett som realistisk at ein såkalla parallellstat kan ha orkestrert ei gruveulukke og ein kampfiksingsskandale, saman med mykje anna, for å skape ustabilitet i Tyrkia. 

Og rett skal vere rett: Det er ikkje så reint lite plausibelt. 

De nye ulvene

Wolves er tilbake på øverste nivå, men ikke til å kjenne igjen. 

Tekst Lars Sivertsen

Det er få fotballnavn som er så dryppende tunge av nostalgi som Wolverhampton Wanderers. Denne sesongen er de tilbake i Premier League, men de kommer tilbake som et svært moderne fenomen.

Vi snakker egentlig ikke nok om hvor mye munn- og klovsyken har hatt å si for norsk idretts- og kulturhistorie. I 1967 var Lars-Gunnar Björklund, sportssjef for Sveriges Radio och Television, på tur til England for å lage en reportasje om revejakt. Men øyrikets utallige eksemplarer av vulpes vulpes fikk hjelp fra uventet hold: Et utbrudd av munn- og klovsyke resulterte i at jakten ble avlyst. Gode nyheter for reven, langt dårligere nyheter for Björklund, som gikk på en bomtur og plutselig fikk dødtid å slå ihjel. Björklund valgte å gå på fotballkamp, et oppgjør mellom Tottenham og Chelsea, og det var underveis i denne kampen at han skal ha fått den lyse ideen: Kanskje denne fotballen kunne vises på TV hjemme på de tider av året der det nordiske klimaet ikke tillot avvikling av våre hjemlige serier? 

Björklund ble initiativtaker og drivkraften bak ideen om Tippekampen, eller «TipsExtra» som det ble hetende hos våre naboer i øst. Rettighetene til å vise kampene kostet 1500 dollar per kamp, noe som på denne tiden var en svimlende sum, men løsningen ble at Sverige, Norge og Danmark gikk sammen om prosjektet. Man koordinerte også med de tre nasjonens tippeselskaper, slik at man kunne samkjøre tippekupongen og komme med oppdateringer fra de andre kampene underveis.

Lørdag den 29. november 1969 var en merkedag, en milepæl og et paradigmeskifte i norsk idrettshistorie. Det var den første lørdagen at Björklunds drøm skulle settes ut i livet. Ting gikk virkelig ikke på skinner: Under testing viste det seg at det var problemer med lydlinjene, så kommentator Jarle Høysæter måtte ta første fly tilbake til Oslo den formiddagen slik at han kunne kommentere fra Marienlyst. Reklame på TV var forbudt på denne tiden, og styresmaktene fryktet at en snartenkt næringslivsmann kunne fly over til England, kjøpe reklameplass rundt banen og på den måten få inn snikreklame på norsk TV. For å unngå dette måtte det være stort hemmelighold rundt nøyaktig hvilken kamp som skulle vises, helt frem til kampdagen.

Men så var dagen der, og et nysgjerrig norsk TV-publikum kunne sette seg i sofaen og se Wolverhampton Wanderers mot Sunderland, direkte fra Molineux. Det vil si, det første kvarteret var det tekniske problemer også med bildet, men etter det fikk sulteforede norske fotball- og tippeentusiaster se Wolverhampton mot Sunderland. Kampen endte 1-0 til Wolves, etter scoring av Hugh Curran. «På grunn av de håpløse føreforholdene ble kampen selvsagt ikke av de helt store», skrev VG-kommentator Einar Munthe-Kaas. Men han lot seg likevel imponere av «hvordan de britiske fotballhåndverkerne mestret den speilglatte ballen». Og viktigst av alt følte Munthe-Kaas at «Ikke en gang de seks sterkeste Western-hestene fra Kruttrøyk skulle ha klart og få trukket meg fra TV-stolen». Han var ikke alene om den følelsen. Tippekampen ble en ellevill suksess, og på 70-tallet skal så mange som 40 til 50 prosent av Norges befolkning ha fulgt sendingene. Men det startet altså på Molineux. Det startet med Wolves.

«Verdens beste klubblag»
Wolverhampton var heller ikke noe dumt sted å begynne. De var en klubb som hadde vunnet den engelske toppdivisjonen tre ganger (i 1954, 1958 og 1959), og FA-cupen fire ganger (i 1893, 1908, 1949 og 1960). Alle klubbens seriegull og to av cup-triumfene kom under manager Stan Cullis, som ledet laget i hele 16 år. Cullis hadde selv spilt for Wolves, og som trener var han opptatt av fysisk fostring og streng disiplin. På banen var målet alltid å få ballen fremover og inn i boksen så fort og direkte som mulig. De var, kort fortalt, det mest erketypiske engelske «kick and rush»-laget man kunne se for seg.

50-tallets Wolves var ikke bare et lag som lykkes i England, de var også pionerer innen internasjonal fotball. Molineux var en av de første arenaene i England som fikk installert flomlys, så Wolves arrangerte like godt oppvisningskamper på kveldstid mot lag som Real Madrid, Dortmund, Valencia, argentinske Racing Club og Spartak Moskva. Selv legendariske Honved fra Ungarn, med Ferenc Puskás og flere andre av de ungarske spillerne som hadde nedsablet England på Wembley i 1953 og kommet til VM-finalen i 1954, kom på besøk. Wolves slo dem 3-2, og engelsk presse erklærte at Wolves var verdens beste klubblag. Gabriel Hanon, redaktør i L’Équipe, skrev at «Før vi lanserer Wolverhampton som verdensmestre, la dem dra til Moskva og til Ungarn. Det finnes andre internasjonale storklubber, som Milan og Real Madrid. Et verdensmesterskap for klubber, eller i det minste et europamesterskap, bør lanseres». I 1955 ble forslaget tatt opp på UEFAs årskongress, og sesongen etter ble historiens første europacup arrangert. Det er ikke totalt urimelig å si at Wolverhampton Wanderers er en av Champions Leagues stamfedre.

De hadde andre oppturer, som ligacup-triumf i 1974 og 1980, og i 1972 kom de til finalen i cupvinnercupen (der de tapte mot Tottenham). Men noe i nærheten av storhetstiden på 1950-tallet maktet aldri Wolves å gjenskape. Som så mange andre supportere i England ble generasjoner av Wolverhampton-supportere oppdratt på historier om gammel storhet, mens det de selv opplevde var mer variabelt. De som selv opplevde glansdagene satt igjen med en brennende kjærlighet for Wolves som selv tiår med middelmådighet ikke kunne rokke ved. En av disse var Sir Jack Hayward, og han skulle bli en av de mest markante figurene i klubbens historie.

Jack Hayward er mannen som finansierte Wolves fra 1990 til 2007. Han var svært patriotisk. «Jeg er anti Frankrike, anti Tyskland og anti alle europeere, egentlig», uttalte han.

«Patriotenes spill»
Sir Jack Hayward, sønn av industrialist og fabrikkeier Sir Charles Hayward, ble født i Wolverhampton i 1923. Han skal ha gått på Wolverhampton-kamper siden han var 5 år gammel. Under krigen fløy han transportfly for RAF i Sørøst-Asia, og i etterkrigstiden jobbet han i Sør-Afrika for et av hans fars mange selskaper. Midt på 50-tallet flyttet han til Bahamas, der han og den amerikanske finansakrobaten Wallace Groves grunnla og utviklet Freeport, ved hjelp av en million pund fra Sir Jacks far. På få år gikk Freeport fra være ubebygget våtlandskap til å være et livlig skatteparadis og frihandelsområde, og Sir Jack ble veldig, veldig rik.

Sir Jack Hayward var mange ting. Arving, pilot, entreprenør. Men mest av alt var han en patriot. Sir Jack Hayward var veldig, veldig glad i Storbritannia. Så glad var han i hjemlandet at da han døde skrev den konservative avisen The Telegraph at han var «patriotic to the point of eccentricity». Og når du er så patriotisk at selv The Telegraph reagerer, da har du funnet et nivå av patriotisme som resten av oss knapt kan forestille oss. Han importerte røde London-busser og engelske telefonbokser til Bahamas for å gjøre det litt mer britisk. Da britiske marinefolk var innom havnen fikk de gratis mat og drikke på en av de lokale restaurantene, betalt av Sir Jack. På Sir Jack Haywards gods i England ble biler produsert utenfor Storbritannia nektet adgang, og selv nektet han å drikke fransk vin eller mineralvann. «Jeg er veldig pro Amerika, jeg mener de er en fabelaktig nasjon», sa Sir Jack Hayward til Financial Times i 2003. «Men jeg er anti Frankrike. Jeg er også anti Tyskland, anti alle europeere egentlig.» På bilen han selv kjørte i England hadde han et klistremerke der det stod «Buy abroad – sack a Brit». 

Han sammenlignet seg selv med Cecil Rhodes, noe som bør ringe en del alarmbjeller for mange. Cecil Rhodes var en forretningsmann og imperiebygger som blant annet grunnla den britiske kolonien Rhodesia (et område vi i dag kjenner som Zimbabwe). Mye av rikdommen hans ble bygget på å utnytte naturressursene i Sør-Afrika. På sett og vis er Cecil Rhodes en av de store figurene i britisk historie, men det moderne England har et litt anstrengt forhold til Rhodes og hans ettermæle. Han var nemlig en ganske intenst rasistisk mann og en forkjemper for den hvite rases globale herredømme. Rhodes mente, i sine egne ord at den angelsaksiske rase var «den fremste i verden» og at «jo mer av planeten vi befolker, jo bedre er det for menneskerasen». Da han døde var han ansett som en av verdens rikeste menn, og i sitt testament skrev han at han ønsket at det skulle opprettes et hemmelig samfunn som skulle fremme «the extension of British rule throughout the world». I Sør-Afrika ser mange Cecil Rhodes som en av apartheids åndelige arkitekter, og i det moderne England er det voksende aksept for at han er en historisk karakter som bør huskes mer med skam enn med stolthet.

«Jeg så meg selv som en Cecil Rhodes for det 20. århundret», sa Sir Jack Hayward til Financial Times. «Dersom jeg fikk ting som jeg ville, ville jeg grunnlagt et politisk parti som ville vært langt til høyre for Margaret Thatcher. Jeg vil reintrodusere verneplikten, pisking, og Det britiske imperiet. Steder som Sierra Leone og Nigeria hadde det mye bedre under britisk formynderskap enn de har det nå uansett», sa han. I 2003.

Generøsitet og skatteparadis
Eksentrisk eller ikke, Sir Jack Hayward var veldig glad i Wolverhampton Wanderers. Han kjøpte klubben i 1990 da de spilte på nivå tre, og han brukte store summer av sine egne penger på å renovere Molineux. Han var også den første eieren siden 70-tallet som var villig til å bruke betydelige ressurser på spillere. De rykket raskt nok opp til nivå to, det som nå heter Championship, men Wolves skulle slite lenge med å ta steget videre til den nystartede toppdivisjonen Premier League. Da pengene for alvor begynte å flomme over i engelsk fotball var Wolverhampton såvidt på feil side av gjerdet. 

Likevel var og forble Sir Jack Hayward en intenst populær eier i Wolves. Hans lidenskap for klubben var ekte nok, og briter har alltid vært svake for eksentriske milliardærer. Han donerte generøst til en rekke gode formål, selv om kritikere kanskje vil være fristet til å påpeke at hans grenseløse kjærlighet for hjemlandet ikke stakk dypere enn at han valgte å holde formuen sin i et skatteparadis fremfor å flagge hjem og bidra mer til fellesskapet. Wolverhampton Wanderers brukte han uansett mye penger på: Mange titalls millioner pund fra hans egen lomme gikk med i en klubb som ikke rykket opp og som gradvis ble et større og større pengesluk. Noe av grunnen til dette var at han lot sønnen Jonathan være daglig leder, noe han viste seg å ikke være skikket til. I 1999 gikk Sir Jack til sak mot sin egen sønn for finansielle uregelmessigheter.

Wolves klarte å rykke opp i 2003, men rykket rett ned igjen, og i 2007 solgte Sir Jack sin elskede klubb. Sportslig var tiden under Sir Jack ikke mye å juble for. Relativt store summer ble sløst bort og klubben ble ikke drevet spesielt bra – men han overlot klubben til neste eier i en bedre situasjon enn den var i da han tok over, og fansen respekterte at han hadde en genuin kjærlighet for klubben og at han var villig til å tape (svært mye av) sine egne penger. Historiebøkene husker ham som en eksentriker med et litt urovekkende verdenssyn, men også som en klubbeier i samme kategori som Wigans Dave Whelan, Middlesbroughs Steve Gibson og Blackburns Jack Walker. Det vil si en lokal eier som hadde en dyp og inderlig affeksjon for klubben og dets nærområde.

Den første Tippekampen, «kick and rush»-laget som på sitt vis erobret verden og bidro til at europeiske klubbkonkurranser ble opprettet, Sir Jack Hayward. Wolverhampton Wanderers er en nostalgibombe av en fotballklubb. Derfor var det nok også mange som gledet seg i fjor, da laget etter mange år med middelmådighet plutselig begynte å vinne. 

Molineux er på plass på VIP-tribunen. Klubbens styreformann Jeff Shi (t.v.), Fosun-styreformann og milliardær Gua Guanchang og verdens mektigste fotballagent Jorge Mendes.

 

Triumfferden
I mai 2017 ansatte Wolves den portugisiske treneren Nuno Espirito Santo. Som spiller hadde Nuno hatt en brukbar keeperkarriere: Han var en respektert reservekeeper i Porto over to perioder, og leverte gode sesonger i Spania for Mérida og Osasuna. Etter å ha lagt opp jobbet han et par sesonger som keepertrener før han fikk sin første managerjobb som sjef for Rio Ave. I sin første sesong tok han laget til 6. plass i den portugisiske serien, den nest beste plasseringen i Rio Aves historie, mens i sin andre sesong kom laget til finalen både i den portugisiske cupen og den portugisiske ligacupen. Begge ble tapt mot Benfica, men det er ingen skam å tape mot Benfica i cupfinaler når du er Rio Ave. Arbeidet hans med klubben var imponerende nok til at han den sommeren ble ansatt som hovedtrener i Valencia. Dette var en turbulent periode av Valencias historie, og en fjerdeplass i serien i Nunos første sesong var et mer enn godkjent resultat etter omstendighetene. Sesongen etter startet ikke godt, og etter et tap mot Sevilla i november kastet Nuno inn håndkleet med laget på 9. plass. Hans etterfølger i Valencia var en viss Gary Neville. Etter Valencia var Nuno Porto-sjef i en sesong, der han kom på 2. plass, et godt stykke bak et suverent Benfica-lag. En sesong uten sølvtøy blir man ikke gammel av i Porto, og Nuno fikk sparken. Før han altså, den sommeren tok over Wolverhampton.

Championship er ingen enkel divisjon å være manager i. En eks-Championship-manager sa en gang at det er en divisjon der du jobber med ting på treningsfeltet hele uken, blir enig om hva man skal gjøre i spillermøter før kamp – men så, når dommeren blåser i gang kampen, så går alt ut av vinduet og det er 90 minutter med dueller, og det laget som vinner flest dueller vinner sannsynligvis kampen. Dette er nok litt urettferdig, det finnes eksempler på lag som spiller god fotball og lykkes i Championship – men det finnes også veldig mange eksempler på Neil Warnock. Det er en divisjon med mange kamper, i mye guffent vær og på baner av ymse kvalitet, og med dommere som ofte tillater bittelitt mer enn man er vant til fra andre steder. Det er, kort fortalt, en liga der spillere og trenere fra andre fotballkulturer ofte sliter med å akklimatisere seg.

Nuno slet ikke. Wolverhampton tok seks seiere, to uavgjort og tapte bare en kamp i Nunos ni første, og klubben lanserte seg umiddelbart som en opprykkskandidat. Mellom den 31. oktober og 24. februar, den lange, harde og beryktede Championship-vinteren, tapte Wolves bare en eneste kamp. Og de ledet serien, fra den 31. oktober og ut sesongen.

Men så rådet heller ikke Nuno over en hvilken som helst Championship-stall. Det tidligere brasilianske talentet Léo Bonatini, som hadde havnet litt på villspor i karrieren og spilte for Al-Hilal i Saudi-Arabia, ble lånt inn og leverte 12 mål og 5 målgivende. Det portugisiske kjempetalentet Diogo Jota kom på lån fra Atletico Madrid, og bidro med 17 mål og 5 målgivende. Året før hadde Wolves hentet den portugisiske angriperen Ivan Cavaleiro fra Monaco, han blomstret under Nuno og noterte seg for 9 mål og 12 målgivende. Den robuste stopperen Willy Boly ble lånt inn fra Porto. Og ikke minst, overgangen som virkelig fikk folk til å reagere: Ruben Neves, lenge ansett som en av sin generasjons mest lovende midtbanespillere – ikke bare i Portugal, men i hele Europa – gikk fra Porto til Wolves for forholdsvis beskjedne 15 millioner pund. Dette er ikke normal Championship-rekruttering. Her hadde det skjedd et eller annet uvanlig. Og for å nøste opp i denne litt mystiske logikkfloken må vi først til Kina.

Via Kina
– Det begynte i slutten av 2014 da Kinas president Xi Jinping annonserte at han ville at Kina skulle bygge opp en hjemlig sportsøkonomi verdt 850 milliarder dollar innen 2025. Det er enormt. De konservative estimatene plasserer den totale verdien av den globale sportsøkonomien på omtrent det tallet. Så dette er et megaprosjekt.

Simon Chadwick, professor i «Sport Business Strategy and Marketing» ved universitetet i Salford, har publisert en rekke bøker og artikler om sport, sportsledelse og sportens ymse økonomiske aspekter. Han har de siste årene fulgt spesielt godt med på Kinas dramatiske inntog inn i fotballverdenen.

– Det vi begynte å se kort tid etter det var at forretningsfolk, entreprenører og investorer i Kina svarte på det de opplevde som presidentens oppfordring til at de skulle bruke penger på fotball. Så vi så ting som at Wang Jianlin, eieren av Wanda-konglomeratet, kjøpte opp 20% av Atletico Madrid. Kort tid etter fikk vi kinesisk interesse for AC Milan, Inter, Den Haag, Slavia Praha og så videre.

Det er logisk nok at kinesiske investorer svarte på presidentens kall på denne måten. En av måtene det kinesiske samfunnet henger sammen på er gjennom et system som heter «Guanxi». Chadwick gjør sitt beste for å forklare: 

– Dersom du ber en kineser som å definere Guanxi så får han problemer. Det er vanskelig. I praksis så handler det om personlige forbindelser og nettverk. Bare for å gi deg et eksempel: Da jeg begynte å forelese for kinesiske studenter for 25 år siden opplevde jeg at de hele tiden kom med gaver. Jeg tenkte «wow, dette er kult», for jeg kunne drikke fin kinesisk te, jeg fikk et bilde som passet godt på kontoret, men det jeg lærte fort er at dersom du tar imot noe fra en kinesisk person så vil det før eller senere komme en forespørsel om gjengjeld. Så nå, når kinesiske studenter tilbyr meg en gave, så vet jeg at dersom jeg tar imot den gaven så vil jeg før eller senere få en telefon der samtalen starter som følger «Hei Simon, likte du gaven? Forresten, kan du…». Dette er et eksempel på Guanxi.

Så når president Xi Jinping sier at Kina skal bli en fotballstormakt, da er det god Guanxi for Kinas rikeste menn og selskaper å ta hintet. For i et land der staten fortsatt har innflytelse over veldig mye er det avgjørende for selskaper, store, små og gigantiske, å ha et godt forhold til styresmaktene. Et eiendomsfirma vil ikke nødvendigvis få en ettertraktet statlig kontrakt kun fordi de har kastet penger etter fotball-industrien, men god Guanxi er en uunnværlig del av oppskriften på suksess i det kinesiske næringslivet. 

Fosun er et kinesisk konglomerat som ble stiftet i 1992 av Guo Guangchang og fire andre relativt nyutdannede studenter fra Fudan-universitetet i Shanghai, et av kinas mest prestisjetunge utdanningssteder. Dette var på tiden da Kina bare såvidt hadde begynt å åpne seg opp til vesten og såvidt hadde begynt å åpne markeder til private interesser, og ved å lese markedet riktig tjente de fem raskt en liten formue. «Så snart myndighetene liberaliserte en sektor så gikk vi inn», sa en av de fem, Liang Xinjun, til The Economist mange år senere. «Dersom et statlig selskap kan tjene penger i en bransje så kan hvem som helst tjene penger der – og vi var de mest effektive.» Mot slutten av 90-tallet begynte Kina å åpne for private aktører i legemiddel-industrien, og Fosun slo til. På 2000-tallet var det tung-industri, og Fosun var på pletten igjen – og ble en av de største stålprodusentene i Kina. Så snart private selskaper hadde lov å engasjere seg på eiendomsmarkedet var Fosun der. Da Fosun ble stiftet i 1992 var det med noen tusen dollar som de fem grunnleggerne hadde skrapt sammen. Forbes anslår at Fosun i dag er verdt 18 milliarder dollar. For vestlige øyne ser Fosuns portefølje meget snodig ut, en rar samling av selskaper fra industrier som ikke virker å ha noe som helst til felles. Men det de har til felles er at Fosun har lest trender riktig, enten det er en sektor som var i ferd med å bli åpnet til det private eller det er et behov i markedet som har oppstått som følge av Kinas eksplosive utvikling.

– Når du drar til Beijing så ser du Fosun-bygninger over alt. Så dette er et selskap med stor profil, som jeg tror på mange måter regjeringen i Kina ser på som en representant for merkevaren Kina, forklarer Chadwick.

– De er en del av Kinas forretningsmessige ansikt på samme måte som IBM og McDonalds og Coca Cola er for USA. Så viktig er Fosun i Kinas forretningslandskap. Fosun er ikke et sjuskete kontor i en bakgate av en av Kinas provinsbyer, det er et veletablert, veldig stort selskap. Alle i Kina kjenner til Fosun. Det er ikke som med Tony Xia i Aston Villa, som ingen i Kina egentlig har hørt om. Alle vet hva Fosun er. Ser du på AC Milan, ingen kjenner til Li Yonghong. Ser du på ham som eier Den Haag eller dem som eier Sochaux i Frankrike, ingen vet hvem de er. Fosun er noe annet.

For Fosun var det logisk nok å ta et steg inn i fotball-industrien, når det er det president Xi vil ha. Og dersom sportsindustrien i Kina virkelig skal vokse til den vanvittige størrelsen Xi ser for seg, vel, da ville ingenting være mer typisk Fosun enn å være der tidlig, å tjene seg enda rikere på den ventede veksten. Så Fosun, denne giganten, denne delen av «Kinas forretningsmessige ansikt», dro ut for å kjøpe seg en fotballklubb. Med med all respekt til Sir Jack Hayward og alle andre fra den delen av England, hvorfor i all verden kjøper de Wolverhampton Wanderers, av alle klubber?

Silkeveien gjenåpnes
– I noen tilfeller så investerer du i potensial», mener Chadwick.

– Dersom du ser på Aston Villa og Wolverhampton som eksempel, der har du klubber som har en viss suksess på høyt nivå i sin historie, så det er et visst kommersielt potensiale i å gjenreise og gjenoppbygge de to klubbene som merkevarer. Du har allerede noe å jobbe med. Dette er også klubber som er basert i et område med veldig mange beboere. Birmingham-området er det nest mest folkerike i England etter London, så med tanke på en potensiell fanbase er det noe veldig interessant der. 

Men akkurat når det gjelder Fosun og Wolverhampton har Simon Chadwick en annen, mer intrikat teori.

– I fjor ble det satt retningslinjer i Kina, av den kinesiske regjeringen, på at i fremtiden så bør all fotballinvestering i utlandet ha en forbindelse til «One Belt One Road»-initiativet. One Belt One Road er i praksis den kinesiske regjeringens forsøk på å gjenskape den gamle silkeveien, men i en moderne kontekst. Det handler om å bygge handelsveier inn og ut av Kina. En viktig del av One Belt One Road er å bygge transport-infrastruktur som kobler Kina til resten av verden. For eksempel går det nå faktisk godstog fra Beijing til London, som en del av One Belt One Road.

Britene har også sitt eget infrastruktur-prosjekt på gang, selv om det ikke helt kan sammenlignes med One Belt One Road (som ifølge The Economist kan ende opp med å få en totalt omfang på over tusen milliarder dollar). I Storbritannia skal man prøve å bruke rundt 50 milliarder pund på en ny høyhastighetslinje som skal forbinde London med de nordre delene av landet. Prosjektet heter HS2, og den første fasen som forbinder London med Birmingham med enda raskere tog skal etter planen være ferdig i 2026. Fase 2, som skal forbinde Birmingham med Manchester og Leeds, skal være ferdig i 2033 – dersom prosjektet overlever den politiske og økonomiske turbulensen britene ligger an til å oppleve i de kommende årene på grunn av Brexit. Allerede nå finnes det en del usikkerhet i Storbritannia for om nasjonen egentlig har råd til HS2. Simon Chadwick tror Kina kan komme til å spille en rolle.

– I 2016 kunngjorde den kinesiske regjeringen at de for første gang i Kinas historie hadde delt ut en kontrakt til å bygge høyhastighetsbane til et privat selskap. Selskapet som fikk kontrakten var Fosun. Så det vi nå har er et stort infrastruktur-prosjekt som skal bygges, som trenger finansiering, som passerer gjennom det nest største befolkningsområdet i England, der du har en fotballklubb som er eid av et kinesisk selskap som har et veldig godt forhold til den kinesiske regjeringen, den samme regjeringen som Storbritannia lenge har håpt å motta investeringer fra, og som nå også bygger høyhastighetstog i Kina. Det du også må ha i bakhodet er at en av de viktigste underleverandørene i HS2, et byggefirma som heter Carillion, akkurat gikk konkurs. Hvor ligger Carillions hovedkvarter? I Wolverhampton. Jeg mistenker at på en eller annen måte så kommer Fosun til å ende opp med å investere eller bidra, på en eller annen måte, i HS2.

Så slik henger det altså sammen. Fosun, et konglomerat med en historikk for å sniffe de riktige trendene, kastet seg på bølgen da president Xi Jinping etterlyste kinesiske investeringer fotball. De så en klubb med en historie, med en merkevare som kan gjenoppbygges og en stor potensiell fanbase i lokalområdet. De kjøpte opp klubben, hentet noen gode spillere, hentet en god manager og rykket opp til Premier League.

Den portugisiske forbindelsen
Men det er fortsatt noe som ikke stemmer med dette bildet. Eiere som Fosun, uten erfaring i fotballbransjen, pleier nesten aldri gjøre så mye riktig så raskt. Ok, de bommet en del i sin første sesong: Deres første manager Walter Zenga var en fullstendig mislykket ansettelse, hans erstatter Paul Lambert var ikke spesielt mye bedre – og flere av spillerne de kjøpte i de første to overgangsvinduene leverte ikke. Men så i sesong to falt alle brikkene på plass, helt plutselig. Det er ikke slik det pleier å gå med ferske klubbeiere uten noen form for erfaring i fotballbransjen. Og hva med spillerkjøpene? Atlético Madrid og Porto låner ikke ut lovende spillere til hvem som helst. Hva får spillere som Ivan Cavaleiro og Hélder Costa til å dra fra Monaco og Benfica til Wolverhampton? Og hva med Ruben Neves, kjempetalentet som skal ha vært ønsket av en rekke europeiske topplag? Hvordan kan det ha seg at Fosun, som ferske og uerfarne eiere, har slik ekstrem gjennomslagskraft og teft i overgangsmarkedet? Mange vil ha lagt merke til at Wolves har hentet usedvanlig mange portugisere. Mange vil kanskje også ha lagt merke til at det er et navn vi ikke har nevnt ennå i denne historien.

For Wolverhampton var ikke Fosuns første inntog inn i fotballindustrien. Før de kjøpte Wolverhampton så kjøpte de 20% av et agentselskap ved navn Gestifute. Selskapet tilhører Jorge Mendes, og representerer spillere som Cristiano Ronaldo, James Rodríguez, Diego Costa og en lang rekke andre stjerner. Mendes er, kort forklart, verdens mektigste fotballagent. 

– Ser du det fra perspektivet til eieren av agentselskapet så var Kina en mulighet til å tjene veldig mye penger, forklarer Simon Chadwick. 

– Han var veldig klar for å utnytte de finansielle mulighetene som dukket opp da Kina åpnet seg opp til verden fra et fotballperspektiv. Fra Fosuns perspektiv så gir eierskapet troverdighet og legitimitet i fotballbransjen. Det etablerte veldig raskt en sterk tilstedeværelse for Fosun i fotballindustrien – noe de ikke hadde enda på det tidspunktet. Til gjengjeld så ga forbindelsen med Fosun fordeler for Gestifute i de kinesiske nettverkene, der veldig mange overganger fant sted på den tiden, sier Chadwick. 

Ifølge The Guardians David Conn var det også Mendes som rådet Fosun til å kjøpe nettopp Wolves. Peter Kenyon, tidligere daglig leder i Chelsea og Manchester United som tidligere har jobbet sammen med Mendes i et selskap som kjøpte andeler av spillere (før FIFA innførte forbud mot denne praksisen), representerte Fosun i forhandlingene med den selgende Wolves-eieren Steve Morgan. Wolves kjøpte Ivan Cavaleiro fra Monaco, en klubb der Mendes har stor innflytelse. Flere av de portugisiske spillerne Wolves hentet omtales ofte som Mendes-klienter, men når det engelske fotballforbundet publiserte sin liste over hvilke mellommenn som har vært involvert i overganger ser man at Neves og flere av de andre portugisiske spillerne var representerte av en annen portugisisk agent, en viss Jorge Pires Serralheiro. Andre av Wolves sine portugisere var representerte av den portugisiske advokaten Carlos Osorio de Castro eller agenten Valdir Cardoso. Ifølge David Conn har både de Castro og Cardoso jobbet for Gestifute ved andre anledninger. Manager Nuno, på sin side, er ikke bare en Jorge Mendes-klient – han var Jorge Mendes sin aller første klient.

– Det du nå har er en slags transnasjonal konglomeratisering av fotball, bemerker Chadwick.

– Du har en engelsk organisasjon, en portugisisk organisasjon, og en kinesisk organisasjon, og det de gjør er at de flytter penger og informasjon, globalt og over landegrenser. De flytter også arbeidskraft over landegrenser. Og det som er med det transnasjonale er at reglene i England, Portugal og Kina er veldig forskjellige. I Kina spesielt er det helt andre regler når det gjelder innsyn, spesielt når det gjelder selskaper og informasjon om økonomi. De er ikke det samme som det du vil se i Norge og Storbritannia. Den informasjonen du både i Norge og England lett kan få tak i gjennom å sjekke offentlige registre er ikke nødvendigvis like lett å få tak i i Kina og Portugal. Kjernen i saken er at Mendes har en utrolig portefølje av klienter og stor innflytelse over andre aktører. Så når det gjelder overgangsmarkedet så gir det Fosun og deres klubb Wolves en stor konkurransefordel i markedet og gir de tilgang til gode spillere.

Gråsoner
Ikke alle opplever denne fordelen som rettferdig. Leeds-eier Andrea Radrizzani skrev forrige sesong brev til det engelske fotballforbundet, og The English Football League der han ba om å få klarhet i Wolves’ forhold til Mendes. Da Wolves slo Leeds 3-0 skrev han på Twitter at «Not legal and fair to let one team owned by a fund who has shares in the biggest players’ agency with evident benefits (top European clubs giving players with options to buy) … why the other 23 teams can’t have the same treatment?». EFL etterforsket og kom frem til at Wolves ikke hadde brutt noen av deres regler siden Mendes ikke har noen formell posisjon i klubben. Ifølge fotballforbundets regler kan en person eller organisasjon som eier en klubb ikke ha en eierpost i et agentselskap, men det spekuleres i at situasjonen med Fosun og Gestifute er innenfor reglene siden Fosun eier 20 prosent av Gestifute gjennom et datterselskap ved navn Shanghai Foyo. Wolves insisterer på at de har studert reglene nøye og føler seg trygge på at de ikke har brutt noen av dem. Ifølge fotballforbundets regler kan ikke en agent ha en «vesentlig innflytelse» i en avgjørelsene til en fotballklubb. Daglig leder i Wolves, Laurie Dalrymple, omtaler Mendes litt forsiktig som «en person som vi mottar råd og meninger fra, på grunn av vennskapet han har med eierne». 

Tidligere Crystal Palace-eier Simon Jordan har, på sin side, insistert på at det Wolverhampton, Fosun og Mendes har gjort er uproblematisk. «Det er ikke noe moralsk problem. Det er ikke noe logistikkmessig problem. Det er ikke noe juridisk problem. Dette er bare syt fra klubber i Championship fordi Wolves har et forhold til en superagent. Dersom andre klubber vil ha en superagent så får de gå ut og finne en!»

Det finnes potensial for store interessekonflikter her. Hva skjer, for eksempel, dersom Wolverhampton starter neste sesong svakt og klubben ønsker å sparke Mendes-klienten Nuno. Hva skjer dersom de erstatter ham med en annen manager, og han benker flere spillere som enten direkte eller indirekte er «Mendes-spillere»? Å gjøre seg alt for avhengig av en spesifikk agent, som til syvende og sist kun er involvert for å tyne penger ut av klubben, kan være farlig. 

Det finnes mange gråsoner her. At Ruben Neves går til Wolverhampton, en klubb langt under nivået mange føler han bør være på og for en pris langt under det mange føler han er verdt, bryter ingen regler. At Fosun er i en posisjon der de kan bruke en av sine selskaper (Wolverhampton) til å berike et annet selskap de har en eierskapsinteresse i (Gestifute) ser ut til å være noe fotballforbundet ikke har så mye imot, så lenge papirarbeidet ser riktig ut. Hvem som egentlig representerer hvem i en overgang, og hvilke avtaler som ble gjort mellom dem som endte opp med navnene sine på papirene, det er som kjent svært vanskelig å bevise i etterkant. Faktisk viser det seg at selv de mest åpenbare bedrageri i fotballen kan være utfordrende å bevise i retten. Den enorme gråsonen som relasjonene mellom Wolves, Fosun og Gestifute eksisterer i er kanskje mest av alt et eksempel på at fotballindustrien trenger nye, bedre og klarere regler – et sett med regler som reflekterer det at vi lever i en globalisert verden.

For Wolverhampton-fans har verden definitivt endret seg. På en side så er klubben deres, den lokalkulturelle bastionen med all sin sjel og historikk, nå en del av et globalt kinesisk investeringskonglomerat som eier den fordi landets utvalgte og autoritære leder vil at Kina skal bli en fotballstormakt. Og kanskje litt fordi det nevnte konglomeratet ønsker å posisjonere seg i den lokale og nasjonale økonomien rundt Wolves slik at de i fremtiden vil føles som en naturlig investeringspartner når britene skal bygge nytt høyhastighetstog. Mye tyder også på at klubben lar seg bruke av verdens mektigste agent som en slags beitemark for lovende klienter og spillere som trenger et sted å være, et sted der de kan fetes opp før de selges videre til en enda større klubb til fet profitt for alle involverte.

På den andre siden så er Wolverhampton langt fra den første klubben som har blitt en brikke, enten det er i et geopolitisk eller storkapitalistisk spill. Søkkrike lokale eksentrikere er ikke lenger nok dersom en klubb vil hevde seg i toppen. Skal Wolves utfordre de beste trenger de Fosun, ikke Sir Jack. Og Fosun har bedre muligheter til å få tilgang til gode spillere og til å ta smarte valg dersom de lytter til og til en viss grad lar seg utnytte av en mann som Jorge Mendes.

Men kanskje fordi det er nettopp Wolves, kanskje fordi det er et så nostalgi-tungt navn og en klubb som var der da det hele begynte for oss nordmenn. Alt denne klubben er, alt den i dag representerer, det gjør det veldig vanskelig å slippe unna følelsen av at vi har beveget oss veldig langt bort fra det fotballen var den tiden vi utviklet en nasjonal besettelse for «de britiske fotballhåndverkere». En besettelse som har gått i arv gjennom generasjoner. På banen er det fortsatt vakkert, kanskje vakrere enn noen sinne, men utenfor banen er alt så fryktelig grått og grumsete. På tide å rope «ulv», på ekte?

Ny anmeldelse mot Molde-spiller

Molde-spilleren som nylig ble frikjent for sovevoldtekt, men kjent erstatningspliktig, er anmeldt for voldtekt, vold og trusler av en kvinne i Oslo.

Tekst Lars Johnsen

Kvinnen leverte anmeldelse mot Molde-spilleren 6. juni i år. Saken strekker seg tilbake til tiden før spilleren var i Molde. Kvinnen skal ha blitt voldtatt av spilleren og ble gravid. Hun fødte barnet i 2015.

Fotballspilleren det gjelder ble 20. august frikjent av Romsdal tingrett for sovevoldtekt. Han må likevel betale oppreisning til fornærmede da rettens flertall, ifølge dommen, «er av den oppfatning at det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at Molde-spilleren har hatt samleie med kvinnen mens hun sov, og at hun i kombinasjon med beruselse ikke var i stand til å motsette seg dette».
Dommen er anket.

Ifølge Oslo-kvinnen ønsket hun at fotballspilleren skulle erkjenne farskapet, noe han selv ikke ville. Han sendte flere tekstmeldinger til kvinnen av svært stygg karakter der han ba henne fjerne barnet og «du og barnet kan dø». Josimar har sett flere av meldingene. Under graviditeten skal kvinnen også ha reist fra Oslo for å konfrontere spilleren. Her skal hun ha blitt utsatt for vold.

Kvinnen forteller til Josimar at hun har vært i kontakt med Molde Fotballklubb for å få hjelp til å få spilleren til å avlegge en DNA-prøve. Kvinnen forteller hun i mai var i møte med Molde, og sier klubbens representant i møtet oppfordret henne til å ikke gå til politiet.

6. juni anmeldte hun Molde-spilleren for voldtekt, vold og trusler.

Kvinnen representeres av advokat Thomas Wyller.
Molde-direktør Øystein Neerland har ikke besvart Josimars gjentatte henvendelser.
Av hensyn til taushetsplikten, verken bekrefter eller avkrefter politiet om det foreligger en anmeldelse.

Tilsvar
Vi beklager at vi ikke tok kontakt med Molde-spillerens advokat Øyvind Panzer Iversen før vi publiserte artikkelen. Da Iversen gjorde oss oppmerksom på dette kort tid etter publisering, fikk han umiddelbart tilbud om å komme med kommentarer. Han valgte i stedet å sende ut en pressemelding noen timer senere.  Vår erfaring tilsier at advokater sjelden ønsker å uttale seg i saker der den de representerer er anonymisert, fordi de ikke vil bidra til ytterligere publisitet. Vi er besittelse av dokumentasjon som tilbakeviser mange av Panzer Iversens påstander.

Leder 06/2018

I timen før Frankrike møtte Belgia i VM-semifinalen i St. Petersburg talte TV2s studio ned til kampstart. I ett av innslagene fikk norske TV-tittere en rask en historisk gjennomgang av byen. 20 minutter før kampstart var reporter Jan Henrik Børslid og kommentator Øyvind Alsaker på direkten foran stadion. De hadde hatt noen fantastiske dager i St. Petersburg, kunne Alsaker fortelle.

«Du har en by med en fantastisk historie og så går du til der det skal skje, et futuristisk stadion som peker inn i framtida. Det er noe vakkert over det», sa Alsaker og pekte opp mot stadion.

Sluttkostnadene for det futuristiske stadionet ble på minst 15 milliarder kroner, og har gått på bekostning av bygging av nye sykehus, skoler og barnehager. Titusenvis av fattige fremmedarbeidere fra de tidligere Sovjet-republikkene har stått for det meste arbeidet. Krestovskij stadion var Russland-VMs fremste symbol alt som er galt på såkalte megaarrangementer. Gjennom omfattende korrupsjon kunne oligarkene berike seg selv, på bekostning av flertallet i befolkningen. Også nordkoreanske slavearbeidere ble benyttet; sendt til Russland av regimet i Pyongyang i bytte mot hard valuta brukt til blant annet å bygge opp det nordkoreanske atomvåpenprogrammet. Døde arbeidere ble funnet i containere på stadionområdet.

Dette var historier det ikke var plass til i den norske TV-dekningen under VM. Det var jo en vakker og futuristisk arena.

Vi forventet ikke at hver VM-sending på norsk TV skulle være fylt med kritiske reportasjer om det russiske regimet, eller at de skulle grave fram ytterligere grove overtramp mot arbeiderne som hadde bygget VM-arenaene. Men måtte virkelig kommersielle TV2 eller statseide NRK bli norske avdelinger av det russiske PR-maskineriet?

Gikk det aldri opp for redaktørene i de to norske TV-husene at det faktisk var akkurat denne type dekning som var selve grunnen til at Vladimir Putin, som ikke er spesielt interessert i fotball, ønsket dette mesterskapet til Russland?

Om fire år skal VM gå i Qatar. Vil vi få høre TV-kommentatorer snakke poetisk om VM-anlegg bygget av døde arbeidere fra Sørøst-Asia og Afrika? Er fotball-VM virkelig bare «underholdning».

At det de kaller «sportsrettigheter» er en TV-underholdningspakke er vanskelig å unngå om du slår på TV2s Premier League-sendinger. Selv om lagene består av 22 ikke-britiske spillere, har trenere fra Spania og Portugal og stadionpublikummet preges av turister, er det alltid et narrativ om «to byer som hater hverandre, dette er et oppgjør som betyr alt». Kampen kan være dørgende kjedelig, men det stopper ikke programlederen i pausen fra å skape en forventning om en skikkelig klassiker av en 2. Omgang.

Språket som snakkes i Premier League-studioet er enhver salgssjefs drøm.

Det er merkelig, egentlig. Vi som ser Premier League på TV2 har allerede betalt for tilgangen. Dere trenger ikke selge oss produktet en gang til.

Og pengene vi betaler går til slutt til de engelske toppklubbene og inn i lommene til russiske oligarker, kongefamilier i Midtøsten og amerikanske «investment bankers».

Det kunne vært interessant om TV2 brukte noen av sine England-ressurser på å lage stoff om dette. I stedet er Sportsnyhetene fylt med innslag som konstant snakker opp «produktet» deres. Sportsjournalistikken på TV2 er først og fremst salgsfremstøt for deres betal-TV-produkter.

For NRK handler sportsunderholdningen stort sett om vinteridretter og sendingene er gjerne timelange “Heia Norge”-programmer. Nylig la NRK ned elleve stillinger i dokumentar- og samfunnsavdelingen og opprettet ti stillinger i sporten.

Er det ti nye medlemmer i heiagjengen det er snakk om?

Mediehus balanserer mellom å drive underholdning – å servere gode historier – og grave fram kritikkverdige forhold. Pressens samfunnsansvar blir ikke borte selv om idretten er et «underholdningsprodukt». Pressens rolle som den fjerde statsmakt stopper ikke fordi stoffområdet heter sport.

Vi forventer at de største mediehusene tar dette samfunnsansvaret på alvor også når det gjelder idrett. Ikke bare angående Qatar, det er snart bare udemokratiske land som ønsker å arrangere store idrettsmesterskap. Det er nok å ta av, om redaksjonene bare vil.

Med Qatar-VM for døra, bygget på likene av døde fremmedarbeidere fra noen av verdens fattigste hjørner, er det på tide å løfte den delen av arbeidet som handler om å fortelle om kritikkverdige forhold.

Det handler troverdighet. Det handler om yrkesstolthet.

Og om man ønsker å være noe mer enn morbide underholdningsportaler.