Chelsea-modellen

Å kjøpe unge spillere for så å leie dem ut, kan være god butikk for de største klubbene. Men er det bra for fotballen?

Tekst Lars Sivertsen

Gi deg selv en lissepasning. Bestill Josimar her!

 

Kommunikasjonsapplikasjonen WhatsApp har de siste årene blitt stadig mer populær, også blant fotballspillere. Alexander Søderlund avslørte nylig at det finnes en egen WhatsApp-gruppe for de norske landslagsspillerne, noe som høres ut som en kul tanke – helt til Søderlund la til at Jan Åge Fjørtoft var gruppens mest aktive.

Det finnes sikkert utallige grupper i fotballverdenen som vi alle skulle ønske vi kunne få smugtitte i. En av dem, en som vi vet om, består av en gruppe spillere som egentlig har ganske lite til felles. De kommer fra forskjellige land, spiller for forskjellige klubber og har forskjellige framtidsutsikter. Det eneste de egentlig har til felles er at de, tekniske sett, er Chelsea-spillere. For det viser seg at spillerne Chelsea har ute på lån rundt omkring har sin egen WhatsApp-gruppe, der de kan holde hverandre oppdaterte. På et tidspunkt forrige sesong hadde klubben hele 33 spillere på utlån, og man mistenker at nett-diskursen de imellom må preges av en velutviklet form for galgenhumor. For når man er på utlån fra en klubb som har 32 andre spillere på utlån, og som hver sommer bruker mangfoldige millioner på enda flere spillere, da må man kanskje stikke fingeren i jorden og erkjenne at man er et godt stykke unna spilletid på førstelaget. 33 utlånte spillere er i det hele tatt et så høyt tall at man på et eller annet tidspunkt må begynne å lure: Hva skal de egentlig med alle sammen?

Fotball som forsikring

Historien som ofte fortelles er at Roman Abramovitsj i sin tid så en kamp mellom Manchester United og Real Madrid i Champions League i 2003, og ble umiddelbart smittet av en dyp og inderlig kjærlighet for fotball. Det er ikke utenkelig, det var en veldig god kamp, men det finnes samtidig andre teorier. En av dem, fremmet i Chris Hutchins og Dominc Midgeleys bok Abramovich: The Billionaire from Nowhere, er at Abramovitsj ser Chelsea som en forsikringspolise. Han er, så vidt vi vet, på god fot med Vladimir Putin og Russlands politiske elite, men dette trenger ikke nødvendigvis være en permanent situasjon. Det finnes mange veldig rike russiske menn som verden verken vet noe om eller bryr seg særlig med. Dersom en av disse skulle ryke uklar med Kreml – med alle de potensielle utfallene en slik konflikt kan ha – så er ikke det noe folk rundt forbi ville fattet nevneverdig interesse for. Men, dersom Vladimir Putin skulle finne på å legge seg etter eieren av en av verdens meste berømte fotballklubber, vel, der har du avisoverskrifter verden rundt. Fotball er relativt sett en billig måte å kjøpe seg verdensberømmelse på, og berømmelse kan være et nyttig skjold. Og hvilken britisk regjering ville finne på å utlevere eieren av Chelsea til Putin?

En annen teori fremmes av Simon Kuper i en artikkel for Eight by Eight. Han forteller historien om Derek Sauer, en hollender som har slått seg opp i den russiske mediebransjen som utgiver av ymse publikasjoner. En av bladene han eide var et litt smalt fotballblad som slet med opplaget, og som Abramovitsj på et tidspunkt vurderte å kjøpe. Det viste seg at Abramovitsj hadde alle utgavene av akkurat dette bladet.

«Typisk Abramovitsj», sa Sauer, som etter hvert har blitt en oligark-kjenner. «Disse folkene har penger, men de har ikke status. Så hva gjør du? Du prøver å kjøpe status. På 1920-tallet i USA så vi det samme, industrieierne kjøpte aviser, de støttet kunsten, slike ting. Nå prøver alle russerne å komme seg ut av business. For mange av oligarkene er det over. De kommer til å miste selskapene sine på den ene eller den andre måten, så de prøver å ta ut så mye penger som mulig og sette pengene inn i fotball.»

Chelseas forretningsmodell

Et par år etter han kjøpte Chelsea solgte Abramovitsj selskapet sitt, Sibneft, til Gazprom for 13 milliarder dollar, mens Putin og hans nærmeste venner gradvis begynte å røske tilbake kontroll over den russiske økonomien. Så selv om Abramovitsj sine tanker og motiver forblir en av fotballens mysterier, er man nok ikke helt på villspor dersom man beskriver det som et sted mellom en forsikringspolise og en slags ekstrem førtidspensjonisthobby. Alt dette er viktig å forstå fordi det er belysende med tanke på nåværende drift og forretningsmodell. Abramovitsj er kanskje ekstremt rik, men han kan ikke sammenlignes med en olje-emirat som år etter år er villig til å pumpe inn atter nye milliarder i en fotballklubb for å spre sitt gode navn og rykte i vesten. Chelsea brukte store summer da Abramovitsj først tok over, men det var også noe de måtte gjøre dersom de skulle nå toppen. På Stamford Bridge snakket man tidlig om at planen var at klubben skulle gå i null, noe mange utenfor klubben lo godt av. Men i 2012, ni år etter oppkjøpet, gikk Chelsea FC i pluss for første gang under Roman Abramovitsj sitt eierskap. Russeren var kanskje fersk i fotballbransjen da han tok over, men han har ansatt kompetente mennesker rundt seg og har lyttet til råd. Han har sluttet å kjøpe superstjerner som laget ikke har bruk for, og Chelsea har stort sett sluttet å betale overpris for spillere. Klubben vet at selv om eieren er verdt åtte milliarder dollar (ifølge Forbes), så drives Chelsea etter samme prinsipper som aktører i markedet.

Samtidig har Chelsea litt andre utfordringer enn de andre engelske toppklubbene når de skal få budsjettet til å gå opp. De har en forholdsvis liten stadion og kan ikke regne med de samme billettinntektene som Arsenal, og de har ikke de samme kommersielle mulighetene som Manchester United. Men det finnes alternative metoder for verdiskapning i fotballen. Og ser man på hvem Abramovitsj sine første rådgivere i Chelsea var, burde vi kanskje ha sett et hint om hvordan Chelsea kom til å operere i fremtiden.

Kanskje den viktigste årsaken til at Abramovitsj hadde suksess med Chelsea med en gang var, ved siden av de åpenbare investeringene, det faktum at han innså sine begrensninger. I motsetning til mange andre fotball-eiere som antar at deres suksess i andre sektorer automatisk vil sørge for at de også lykkes i fotballen, var Abramovitsj ydmyk og forsøkte i stor grad å lære av de han ansatte for å styre klubben. En mann han er nødt til å ha lært en god del av er «superagent» Pinhas ”Pini” Zahavi.

Zahavi har vært aktiv i spilleroverganger i England siden 1979, da han var involvert i Avi Cohens overgang til Liverpool fra Maccabi Tel Aviv. Zahavi, som på den tiden jobbet som journalist, var på vei hjem til Israel etter å vært i England på fotballtur, men det var tåke på Heathrow og flyet hans var forsinket. Mens han ventet traff han Liverpools klubbleder Peter Robinson, og han benyttet anledningen til å selge inn Cohen. Robinson fulgte opp tipset, Cohen ble Liverpool-spiller, og Zahavi fikk sitt første agenthonorar. Over de neste par tiårene slo Zahavi seg for alvor opp i fotballen, både i England og andre steder, og ble til slutt den moderne fotballens første virkelige superagent.

Tidlig på 2000-tallet, da Abramovitsj skulle kjøpe klubb, var det få som kunne ”gamet” bedre enn Zahavi. Zahavi spilte en avgjørende rolle i Abramovitsj sitt oppkjøp av Chelsea, og ble en del av Abramovitsj sin innerste sirkel da Chelsea skulle shoppe seg opp i stjernehimmelen. Noe av det interessante med Zahavi er at han på sine eldre dager (han er 72 år) har begynt å involvere seg mer i tredjepart-eierskap av spillere. Han skal, for eksempel, ha vært involvert med konsortiet som eide halvparten Lazar Marković, og som tjente voldsomme penger da serberen gikk fra Benfica til Liveprool. Zahavi har sett utviklingen i moderne fotball på nærere hold enn de fleste, han har en enorm nese for forretninger, og han har tydeligvis konkludert med at dersom du har litt øye for talent og forstår mekanismene som påvirker overgangssummer, kan fotballspillere være ypperlige investeringsobjekter.

Ved siden av Zahavi, gikk Abramovitsj også ”i lære” hos den erfarne nederlandske speideren Piet de Visser. De Visser har fått æren for å ha oppdaget spillere som Ronaldo og Romario i sin tid i PSV, og i sin biografi Voetbal als medicijn forteller han om hvordan han og Abramovitsj reiste rundt i Europa og så fotball sammen. I 2004 fulgte de Visse EM i Portugal fra Abramovitsj sin yatch, som lå oppankret utenfor kysten av vertskapslandet.

«Om morgenen på båten kom ofte Mr Roman og banket på døren min. Han ville se repriser av kamper eller kampsituasjoner med meg», forteller de Visser.

«Jeg måtte forklare visse ting. Han var en kvikk elev. Jeg har aldri før sett en mann med så mye intellekt og en så ren kjærlighet for fotball. Etter fire år sa han ‘Piet, takk, nå kan jeg nok’.»

En annen mann med bakgrunn i PSV som jobbet tett med Abramovitsj i den tidlige fasen var danske Frank Arnesen, som Abramovitsj hentet fra byrival Tottenham. Denne hollandske forbindelsen er interessant. For om det er en fotballkultur i verden som forstår potensialet for verdiskapning i det å utvikle spillere (enten det er hjemlige talenter som Arjen Robben, eller utenlandske talenter som Ronaldo), må det være de som har jobbet for de nederlandske toppklubbene.

Hvor mange millioner har ikke spillersalg tilført den nederlandske fotballøkonomien opp gjennom årene?

«Lagervirksomhet av spillere»

Så langtidsstrategien for Chelsea var klar: Det ble investert store summer i akademiet, både i form av fasiliteter og i form av de økonomiske vilkårene som tilbys unge talenter. Etter de første årene med stjernehamstring på overgangsmarkedet, begynte Chelsea også gradvis å hente flere og flere unge spillere. Og slik ender man opp med så mange spillere på bok at man låner ut 33 av dem samtidig. Alle toppklubber ønsker å få frem spillere fra akademiet, og alle toppklubber henter en og annen ung spiller her og der, men Chelsea har tatt strategien lengre; Chelsea har gjort det til en forretningsmodell. Som deres tidligere manager Jose Mourinho selv sa til klubbens offisielle nettside i februar 2014:

«Chelsea har gjort store investeringer i fortiden, og i noen stunder ble vi kritisert fordi vi gjorde så mye. Men ting endrer seg, og vi har tilpasset oss de omstendighetene. Med, for eksempel, en spiller som Kevin De Bruyne, som har spilt tre eller fire kamper, fikk vi en fantastisk profitt. Det er andre spillere som hører til Chelsea som kanskje ikke kommer til å spille en eneste kamp for oss, så vi selger dem. Vi har vært nødt til å organisere oss på en annen måte. Det var ikke meg, det var før meg, men klubben gjør en fantastisk jobb på dette området; Lukaku, De Bruyne, Courtois, Thorgan Hazard, Piazón. Mange unge spillere, ikke alle av dem kommer til å ha en karriere i Chelsea, men alle er viktige i denne nye finansielle situasjonen. Chelsea har jobbet veldig godt, og har nok startet tidligere enn andre klubber.»

Så kan man stille spørsmålet: Er det riktig at en klubb skal prøve å tjene penger gjennom å hamstre inn flere unge spillere enn de har bruk for? Er det sunt for fotballen at en klubb henter unge spillere like mye for å tjene penger på de som for å utvikle de til førstelaget?

En av de som er skeptisk til modellen er Gordon Taylor, sjef for det engelske spillerforbundet PFA – Professional Footballers’ Association. Han sa i fjor høst, etter at Chelsea hadde lånt ut 33 spillere, 12 av dem a-landslagsspillere, med en samlet innkjøpspris på over en milliard kroner, at han var skeptisk til noe han vurderte som «lagervirksomhet» av fotballspillere. «Det er litt bekymringsfullt med så mange Chelsea-spillere ute på lån. Det er nesten en lagervirksomhet av spillere. Du lurer på om det kan påvirker integriteten til andre konkurranser.»

Da Taylor tok opp dette hadde Chelsea spillere på lån i Nederland, Tyskland, Italia, Frankrike, Tyrkia, Portugal og andre divisjoner i England.

«Du lurer bare på hvor tallet skal stoppe, fordi det begynner å bli en ganske stor påvirkning som én Premier League-klubb har på så mange andre forskjellige konkurranser.»

Taylor var også bekymret for at dette kunne komme til å påvirke talentutviklingen i andre land.

«Spillerne ønsker å spille, og lånesystemet gir de en slik mulighet. Men det er spillere i disse klubbene i Europa som ikke får sjansen fordi andre spillere kommer inn på lån, med lønninger betalt av en større klubb. Så da handler det ikke om at det beste laget vinner turneringen, men det laget som har best forhold til de største klubbene.»

”We are Chelsea 2, who the fuck are you?”

Dette er en problemstilling som er spesielt aktuell i Nederland, der Chelsea de siste årene har lånt ut flere spillere til Vitesse Arnhem.

– Fans generelt er nokså ambivalente til det, forklarer den nederlandske fotballjournalisten Michiel Jongsma til Josimar.

– På den ene siden så kan det gjøre ligaen bedre at gode spillere som Bertrand Traoré og Lucas Piazón kommer hit, de gjorde virkelig en stor forskjell. Så talentmessig, for nøytrale, er det jo underholdene å se slike spillere komme til en klubb som Vitesse. Normalt vil du ikke se så talentfulle spillere i en klubb som Vitesse. Vitesse-supportere har tatt det med humor, de ser at normalt sett skal ikke Vitesse være i nærheten av topp 5, men når slike spillere kommer inn så har de faktisk en sjanse. De har til og med et banner på stadion der det står «We are Chelsea 2, who the fuck are you?», som jo er veldig morsomt.

Ifølge Jongsma så har det nederlandske fotballmiljøet vent seg til at Vitesse får en håndsrekning fra Chelsea i ny og ne, men han er mer skeptisk til samarbeidet mellom Manchester City og NAC Breda.

– De ligger en divisjon under, og der skal det være flere spillere fra City på vei inn. I fjor hadde de Enes Ünal på lån, og han var en stor forsterkning for dem.

Den unge tyrkiske spissen Enes Ünal signerte for Manchester City fra Bursaspor i fjor sommer, og etter et mislykket låneopphold i Genk i Belgia ble han sendt til NAC Breda på nivå 2. i Nederland, der han scoret ni mål på 11 kamper i serien.

– Jeg tror at der kan dette med en ubalansert konkurransesituasjon virkelig bli aktuelt.

For supporterne av den aktuelle klubben er det imidlertid ingen krise.

– Du vet hvordan fotballfans er, når det gjelder deres klubb så finner de en eller annen grunn til å være positive og til å støtte det.

Wil van Megen, juridisk direktør for den internasjonale spilleroganisasjonen FIFPro, er dypt skeptisk til utviklingen med at store klubber generelt henter langt flere unge spillere enn de kan gi førstelagsmuligheter til.

– Først av alt så må jeg understreke at FIFPro er tilhengere av fri bevegelse for spillere, så når en spiller får tilbudt en kontrakt av en klubb så bør de ha frihet til å signere den kontrakten. Men dersom det gjelder en klubb som allerede har en overflod av spillere så vil det redusere mulighetene den spilleren har til å få spille, og det mener vi er et problem. Du ser situasjoner der spillere går inn i en situasjon som ikke er heldig for de fordi de ikke får spille, de er langt hjemmefra, de er langt fra vennene sine, og dette er noe vi ikke liker.

Van Megen er også enig i kritikken fra Gordon Taylor om at alle lånespillerne kan ha en negativ påvirkning på konkurransesituasjonen og integriteten i forskjellige ligaer.

– Du kan ha situasjoner der du har avtaler som stipulerer at når en spiller er frisk så må han spille, og da er det ikke lenger klubben som bestemmer om en spiller starter eller ikke, og da har du et integritetsproblem som regelverket egentlig ikke dekker. Dette bekymrer oss. Jeg tenker også på spillerne oppi dette, de lånes ut på årsbasis, de har ingen sikkerhet i det hele tatt, de lånes ut fra den ene klubben til den andre, frem til de kan bli solgt. Det virker ikke på meg som den beste situasjonen for fotballen som idrett.

Mennesker som handelsvare

FIFPro har tidligere argumentert for at overgangssummer i fotballen bør avvikles fullstendig, og at spillere må forholde seg til kontrakter de har signert, men ellers står fritt til å bytte klubb. Organisasjonen har klaget det nåværende overgangssystemet i fotballen inn for EU-kommisjonen, og vi venter stadig på en avgjørelse. Det er da kanskje ingen overraskelse at Van Megen er dypt skeptisk til Chelseas modell, slik José Mourinho beskriver den.

– Dette er noe vi er spesielt bekymret for, at klubber kjøper spillere ikke for at de skal spille, men for at de skal handles med som om de var eiendeler. Dette er et problem. Vi hadde et eksempel med en spiller i PSV nylig som ble eid av en klubb i Midtøsten, men han skulle aldri spille for denne klubben, han skal bare lånes ut til andre klubber. Dette er et godt eksempel på en spiller som hentes kun for at han kan handles med. Jeg mener dette er imot sportens ånd.

Spilleren Van Megen sikter til er Maxime Lestienne, som i 2014 ble solgt fra Club Brügge til den qatarske klubben Al Arabi – men så umiddelbart lånt ut til Genoa. Da han ble presentert i Italia sa han:

«Det var en kaotisk sommer. Jeg ble solgt til et investeringsfond, og så fikk Genoa meg.»

Han ble lånt ut til PSV sesongen etter, før han denne sommeren ble solgt permanent til Rubin Kazan.

Selv om man skulle komme til det punktet der man får et konsensus i fotballen om at denne praksisen er negativ, og at fotballen er i ferd med å utvikle seg i en retning som ikke er sunn for unge spillere, vil det likevel være en utfordring å finne en god måte å regulere dette på. For hvorfor skal egentlig ikke klubber få lov å hente så mange spillere de vil? Og hvorfor skal de ikke få lov å låne ut så mange spillere som de vil?

– Det er en utfordring, sier Van Megen.

– Men det må være mulig å se på hvor mange spillere klubbene henter, og finne passende tall som vi kan bli enige om som en standard. Når du ser på Chelsea, og de har 25 spillere som er i klubben og 33 som er lånt ut, da har du definitivt for mange. Men hva skal den nøyaktige grensen være? Det er vanskelig å si. Men kanskje det kan være mulig å regulere. Vi har jo nå en grense i Premier League for hvor stor stallen din kan være, hvorfor kan du ikke da også ha en grense for hvor mange spillere du kan sende ut på lån? Men det kan samtidig også bli juridisk vanskelig, med tanke på konkurranseloven. Problemet er likevel at du driver handel med mennesker, og dersom dette blir gjort kun med sikte på økonomisk profitt, mener jeg at du har krysset en grense. Det som Mourinho har sagt understreker virkelig at det er dette som er tilfellet for Chelsea, og kanskje det er sånn for andre klubber også.

Van Megen og FIFPro mener dette er et problem som klubbene rundt i verden må ta på alvor, og som de mindre klubbene må gå sammen for å ta tak i.

– Når du ser på hva sport er og hvordan sportsutøvere tenker, så ønsker spillere å spille på et så høyt nivå så mulig. Så når du får mulighet til å signere for en større klubb så gjør du det. Men om mulighetene dine for å faktisk få spille er nesten 0, så er det et problem. Det er en mekanisme som skader sporten som helhet. Det er ikke bare et problem for spillerne, det er et problem for de mindre klubbene. Vi ønsker å diskutere problemet med disse klubbene, for å se om det kan finnes bedre løsninger enn de vi har nå. Vi opplever det som en form for misbruk av penger og misbruk av makt. Og det jeg også vil si er at det er negativt for fans, fordi dersom du har mange spillere på lån for et lag så vet fansen at de bare kommer til å være der i én sesong, og så bare drar de igjen. Så forbindelsen mellom fansen og laget blir ikke det samme.

Suksessoppskrift?

Spørsmålet blir: Er dette en problemstilling som fotballen og ”fotballfamilien” er klar for å ta på alvor? På overflaten virker det kanskje ikke som den mest akutte utfordringen idretten står ovenfor, men det er en problemstilling som har snikende konsekvenser vi kanskje ikke tenker over. Fordi de økonomiske forskjellene i fotballen er så store så ser vi gang på gang at så snart en ung spiller viser lovende tendenser, enten det er i Tippeligaen, Æresdivisjonen, eller de lavere divisjonene i England, så kommer en pengesterk klubb på banen og henter spilleren for en moderat sum – selv om de som regel ikke har noen som helst intensjoner om å bruke spillere med det første. I stedet låner gjerne den nye klubben ut spilleren helt til han enten kan selges videre med overskudd, stagnerer og må gis opp, eller kanskje, i noen få tilfeller, blir god nok for førstelaget i eierklubben. Dette er et utnyttende system som først og fremst fratar de mindre klubbene inntekter – siden markedsverdien på en spiller som er klar for a-lagsspill på høyt nivå er mye høyere enn for en junior med fine tendenser. På sikt er det meget mulig at det lønner seg for en toppklubb å hente 20 tenåringer og håpe et par av de slår til, sammenlignet med å hente et par spillere som er ferdig utviklet og klar for a-lagsspill.

Og det er ingen tvil om at Chelseas modell har vært en finansiell suksess for klubben. Og det er ingen tvil om at Chelseas modell har vært en finansiell suksess for klubben. Eksempelet Mourinho selv fremhever, Kevin De Bruyne, er kanskje det beste. Piet de Visser forteller at «en av de beste spillerne jeg har sett som speider er Kevin De Bruyne. For seks år siden var jeg i Belgia og så meg rundt, de hadde allerede en del virkelige talenter. Spesielt Racing Genk, den klubben hadde en bra ungdomsavdeling. Jeg så De Bruyne for første gang der. Han var en offensiv midtbanespiller med super førstetouch, som umiddelbart flyttet spillet, skapte åpninger. Han var en åpenbaring».

De Visser gikk rett til sjefen.

«Jeg måtte gjøre noe, så jeg tok mot til meg og tok med meg videoen til den store sjefen, Roman Abramovitsj. Roman er en ekte fotballfan, som ikke bare vil vinne, men som vil se god fotball. Han så på videoen, han sa ingenting, men han gikk rett for å ringe til speider-teamet for å si «han De Bruyne er nødt til å komme».

De Bruyne ble hentet for rundt sju millioner pund, og lånt rett ut igjen. Først tilbake til Genk, så til Weder Bremen. Da han kom tilbake til Chelsea fant han og Mourinho aldri helt tonen, og De Bruyne ble solgt for rundt 18 millioner pund.

Siden han endte opp med å slå til for alvor i Wolfsburg og bli solgt for en mye større sum, brukes ofte De Bruyne “imot” Chelsea, men i praksis er han et eksempel på et system som fungerer. Et kjempetalent identifiseres, Chelsea bruker sin status og sine økonomiske muskler til å sikre seg spilleren, låner han ut mens han modnes og verdien stiger. Og så, når verdien hans er høy, men det ikke er plass til han på førstelaget, selges han – i dette tilfellet med over hundre millioner kroner i rent overskudd. Dette er en modell vi kan forvente å se Chelsea følge, og de har også gjort det i andre tilfeller. Romelu Lukaku ble hentet, lånt ut og solgt med overskudd. Thorgan Hazard ble hentet, lånt ut og solgt med overskudd. Gaël Kakuta ble hentet, lånt ut og solgt med overskudd. Det samme skjedde med Jeffrey Bruma og Patrick van Aanholt.

Noen av spillerne bidro med store overskudd, noen med små, men pengene tikker inn. Og denne pågående prosessen bidrar til at selv om Chelsea fortsatt bruker tidvis veldig mye penger på overgangsmarkedet, så går de ikke totalt sett så mye i minus som før. De to siste sesongene, mellom 2014 og 2016, var Chelseas nettoutgifter på overgangsmarkedet “bare” 40 millioner pund – mindre enn lag som Everton, West Bromwich, West Ham og Crystal Palace. Dette til tross for at de brukte til sammen 127 millioner på Cesc Fàbregas, Diego Costa, Juan Cuadrado, Pedro og Baba Rahman. Akkurat som Chelseas naborival Tottenham har vist over mange år: Dersom du satser ungt på markedet får du som regel pengene igjen på et eller annet tidspunkt.

Fra klubbens perspektiv har Chelsea funnet en modell som virker. Men er det godt for spillerne, og er det godt for idretten?

– Å behandle mennesker som handelsvarer er alltid en dårlig idé, uansett hvilken industri vi snakker om, sukker Wil van Megen.

Det er egentlig vanskelig å være uenig i akkurat det.

Kilder: Abramovich: The Billionaire from Nowhere, Eight by Eight, P3 Heia Fotball, BBC, Forbes, The Guardian, Financial Times, ChelseaFC.com, The Mirror, Football Italia, Transfer League

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Josimar 01/2018

Da er årets første utgave sendt til trykk og snart på vei til abonnentene. Her kan du lese mer om innholdet.

Møte med barndomshelten
Som guttunge ble Andreas Selliaas Everton-supporter. I ungdomstiden var Neville Southall den største helten. I desember dro Selliaas til Wales for å intervjue keeperlegenden som de siste årene har markert som et talerør for samfunnets svakeste og utstøtte.

Karparatenes Maradona
I to år har vi prøvd å få en av redaksjonens største fotballhelter, Gheorghe Hagi, i tale. Like før jul skulle det endelig lykkes. Emanuel Rosu møtte den rumenske maestroen på hans nye hjemmebane, i klubben Viitorul, hvor han både er eier, sportsdirektør og trener.

Redningsmannen i nord
Simo Valakari er Finlands eneste trenereksport. I Tromsø har han allerede fått heltestatus etter at han reddet Gutan fra nedrykk i fjor. Andreas B. Høyer har snakket med finnen med de store drømmene.

«NFF bryter internasjonale regler»
I 2015 innførte FIFA totalforbud mot tredjepartseierskap. Men NFF trosser forbudet og tillater tredjepartseierskap i norsk fotball, skriver Lars Johnsen.

Kims kamp
Idrett spiller en store rolle i nasjonsbyggingen av Nord-Korea. James Montague dro til verdens mest lukkede land for å se nærmere på utviklingen av fotballen i Kim Jong-uns rike.

Fotballengelen
Henning Jensen var en av de største stjernene i dansk fotball på 1970-tallet. Like før jul døde den tidligere Real Madrid-spilleren, 64 år gammel. Frode Telseth har skrevet nekrologen om den danske midtbane-eleganten.

Hamskiftet
En gang for ikke så lenge siden ble Jose Mourinho omtalt som verdens beste trener. Men de siste årene har Manchester United-manageren gjort seg mer bemerket som konspiratorisk grinebiter, skriver Jonathan Wilson.

Identitetskrisen
Er Australia virkelig på vei til å bli en fotballnasjon, eller har man solgt sjelen i jakten på profitt og suksess? Og hvorfor trakk landslagssjef Ange Postecoglou seg etter at landet kvalifiserte seg for sommerens VM-sluttspill? Morten Glinvad har vært «down under».

OL-ball
Selv om OL-fotballen ikke på langt nær har samme status som VM-sluttspill, er OL-historien full av fascinerende og fryktinngytende minner om storslagne triumfer og pinefulle nederlag, skriver Nils Henrik Smith.
NB: 2018 blir et stort fotballår, og vi går ut dobbeltutgaver både i forbindelse med VM og Premier League-starten.

Her blir du abonnent (699,- pr år):

 

Her kan du gi bort Josimar som gave:

 

 

 

‘Yuva Dum Football Ka’

Upon arrival at New Delhi’s Indira Gandhi International Airport little spoke of the U-17 World Cup, but across the Indian capital, a vast megapolis of centralized political power, historical monuments and poisonous smog one single billboard popped up in every metro station, screaming in Hindi ‘Football’s Power of Youth,’ with Prime Minister Narendra Modi striking a stern pose, arms folded. The sexagenarian was about to do a player presentation and say ‘I am David Luiz and I am a central defender.’

By Samindra Kunti

The beautiful game became a part of the PM’s nation-building exercise. Backed by nationalistic rhetoric and the promise to rejuvenate India, Modi swept to power in 2014 with a historic mandate, but in the second quarter of 2017 amid economic mismanagement and frail growth rates he faced a political crisis. Within his conservative Bharatiya Janata Party, Modi was on the defensive. For a moment, football was to take him on the offensive again.

On a wearing and hot afternoon tuk-tuks, yellow cabs and Ubers were wrestling for every inch of Delhi’s tarmac in the vicinity of the Jawaharlal Nehru Stadium, a monolithic arena of crosshatched steel beams. Long lines of school boys, clad in 26,750 blue India T-shirts, were shepherded towards the stadium. Shortly before kick-off, Modi arrived with his immense security cordon and the sullen Special Protection Group in tow. His attention to sartorial detail was, as ever, immaculate: under a grey Nehru jacket he wore a pearl-white kurta.

Over the PA star anchor Charu Sharma whipped up the fans. The roaro-meter went crescendo when the cameras of state-run TV Doordarshan panned to Modi, who felicitated  a number of Indian football captains. He strode out onto the field, flanked by Praful Patel, the All India Football Federation (AIFF) president and highest football administrator in the country. Fatma Samoura, FIFA’s general-secretary, and Sheikh Salman Bin Ibrahim Al-Khalifa, the Asian Football Confederation (AFC) president, ambled behind. India’s captain Amarjit Singh introduced the PM to the home team.

As the last notes of ‘Jana Gana Mana’ faded into the Delhi night, the atmosphere turned electric. This was a moment the PM and local fans wanted to claim: India’s maiden participation at a World Cup across any age level. A group of 17-year-old celebrities lined up to make history. “This was the best ever prepared U-17 team in international football in terms of training, exposure and financial backing,” said Shaji Prabhakaran, a football consultant and regional FIFA development officer, who watched the game from the stands.

India’s boys simply needed to be seen as competitive with their peers, but a match-up with the United States in the opening game was daunting: this was the last line of American players to come from US Soccer’s residency programme in Bradenton, Florida, which was to close after this tournament. Tim Weah, a Paris Saint-Germain prodigy, and Joshua Sargent, a Werder Bremen prospect, were successors to Landon Donovan, DaMarcus Beasley, Jozy Altidore and Michael Bradley.

Hosts India had not qualified on merit and from the first touch of the game, India-USA was a mismatch. These were boys playing against men. The Americans measured 179.5 cm on average, the Indians 169.5 cm. India were underdogs in the plenitude of the word: small and inexperienced. They lacked the gumption of their counterparts, who were superior in every department of the game. Goliath knocked David out 3-0.

India’s introduction to elite football was brutal. By the full-time whistle Modi had long left. He didn’t want to be associated with a defeat. Indeed, where had the power of Indian youth been during the 90 minutes?

Still, the hosts registered small victories against the United States: goalkeeper Dheeraj Moirangthem’s composure, Komal Thatal’s darting incursions on the right and Anwar Ali’s rasping second-half attempt against the woodwork. These limited, upbeat passages of play were baby steps for a team that struggled to pass its way through the opposition – and summed up the glaring flaw in Indian football: none of these boys had enjoyed organized football at an early age. They were hobbling ten years behind the global standard.

Massive debts
Praful Patel was beaming. On the eve of the U-17 World Cup, he had invited select members of the press, including Times of India, Indian Express and The Hindu, to his guarded residence in Delhi’s Central Secretariat, a high-end hub for politicians and government officials. His invitees were shuffled into a room and drank from a tray of hastily arranged water glasses.
“It’s D-day,” Patel began. He talked up the preparedness of the Indian U-17 team and his plans for a forthcoming centre of excellence. Patel was on a roll. He had been invited by the FIFA Council to sit in on its October session in Kolkata. Patel, a senior AFC vice-president and a member of the FIFA finance committee, could barely contain his joy. In 2019 his AIFF mandate was to end, but here was another chance to pitch India – and himself – to football’s global governing body.

In a corner of the room, an Air India mini-model airplane was a stark reminder of Patel’s murky past. For sixteen years he had served on almost every Parliamentary Consultative Committee on Civil Aviation before becoming Minister of Civil Aviation in 2004. Patel, the reformer of the skies, saddled Air India, the national carrier, with a debt of Rs 160 billion, always threading a fine line between his political and business aspirations. His family wealth had been built in the beedi [cigarettes] business, with the Patels owning a majority stake in the CeeJay Group.

Patel is not a man to contemplate failure. He flaunted his accomplishments, brandishing his success through the prism of India’s next generation in football. In the comfort of his home, he exuded the confidence and smugness that goes with so many seasoned politicians and football officials. Patel showcased how adept he is at dealing with the press, focusing on irrelevant questions and stemming any genuine exchange.

“India never had a programme [like the U-17 team] in the past,” said Patel. “One of the reasons for staging the U-17 World Cup is to refocus on the grassroots and create that awareness and buzz at a much younger age. The grassroots programme is a mandatory licensing requirement for every team, whether in the ISL [Indian Super League] or whether in the I-League. I agree, until a few years back the grassroots programme was very poor. Every player in our U-17 team grew up without playing organised football, except for kickabouts in their village, or whichever way the poor kid could have afforded it.”

“India won the best grassroots program last year, an award by AFC,” stressed Patel.

When Josimar pressed Patel about the non-existent ecosystem between the age of five and thirteen he dismissed the problem with a single word: ‘Lakshya’ or ‘Goal,’ the strategic plan drafted by Dutchman Rob Baan in 2013. The voluminous document is still on the Federation’s website for all to peruse. Lakshya propagates ‘a typical Indian style of play, without copying any other country’, but Baan leaned heavily on ingredients from the Dutch game with build-up play from the back, interchangeable positions and the 4-3-3 formation at the nexus of his proposals.

As master plans often do, Lakshya details with great care a National Youth Development Plan with a National Talent Identification Plan at the core of it, but little of the NYDP or the NTID, if nothing at all, has been realised. Anno 2017 youth football and the grassroots are still chronically stuck in the planning stages. New Delhi is an apt example of the underdevelopment.

At one end of the Delhi football spectrum, football consultant Prabhakaran and his two friends Krishn Anand and Dr Sandeep Kumar, the team doctor of the Indian U-17 team, have invested $500,000 in Delhi United, a second division I-League club. Delhi United has U-18, U-15 and U-13 teams. The club is also in advanced talks with a Bundesliga outfit in order to bring technical expertise and ‘synergy’ to the Indian capital. Prabhakaran, who is a talker, says that ‘it’s a pure community-driven exercise.’ By 2030, he wants to win the Asian Champions League.

The Delhi Dynamos, the local ISL franchise, is a perfect image of the brash Bollywood league they play in. In the past, they signed marquee names Alessandro Del Piero, Florent Malouda and John Arne Riise and appointed Roberto Carlos as coach. Franchises are required to fork out a one-off $2,4 million entrance fee and fulfill a legion of licensing requirements, including compulsory grassroots work. Still, youth development seems to receive mere lip service in a league that is run along commercial lines. The Dynamos organise youth festivals and five-a-side street cups, but do not have a residential academy for their new U-13 and U-18 teams, or the old U-15 team. They signed a technical partnership with the Aspire Academy and gave the Qatari a mandate to set up a proper youth programme. In total, the Delhi franchise will spend 10% of their budget on grassroots work and youth development, up 8% from last season. By general estimation the ratio between first team spending and youth development and grassroots in the ISL is  90% – 10%.

“The physical value of investment is high, considering that ISL franchises don’t make money,” said Ashish Shah, CEO of the Delhi Dynamos. “The current model doesn’t make sense and the club won’t be self-sustaining for long. You need a bottom-up approach. With all our constraints, it takes time.”

“The ISL franchises have got neither the desire nor the incentive,” said Scott O’Donell, the Federation’s former technical director. “Their focus is the first team. They say they are running the grassroots – to a certain extent, but it is not real.”

Back in 2014 the Federation founded the ISL together with their new commercial partner Reliance Industries, owned by the all-powerful Ambani family. They modelled the new league after the Indian Premier League in cricket. The circumstances were unprecedented: the Federation backed a new league at the expense of its own league, the I-League. But then, Patel is so close to the Ambanis that he called the late Dhirubhai Ambani ‘Papa’. This year IMG-Reliance completed a power grab in Dwarka, infiltrating the Federation’s various committees with eight officials. IMG-Reliance CEO Sundar Raman even chairs the technical committee.

In theory, IMG-Reliance can hand-pick India’s head coach.

As an insider, Shah equated IMG-Reliance’s power to ‘certain realities.’

“We [The AIFF] rely on their money,” admitted O’Donell.

 

“Myelin, Myelin makes perfect”
On the outskirts of Chandigarh, women weed grass next to the dirt road that leads to the entrance of Minerva FC. The sun is dead overhead sector 117, an unprepossessing and poor neighbourhood, just off the Chandigarh Road, a thoroughfare lined with malls, a Subway and a KFC. The sector isn’t part of the original master plan of Le Corbusier’s Indian ‘Ville Radieuse’ – an orderly grid with rectilinear avenues and lush green spaces as ‘the expression of the nation’s faith in the future’ according to India’s first Prime Minister Jawaharlal Nehru. Here Le Corbusier’s vision of cosmopolitanism, modernism and enlightening through his architectural ideas about light, space and greenery didn’t materialise.

A mural reads ‘Home of the Champions of India.’ That’s an inaccurate assertion: Aizawl FC are the I-League champions. At youth level Minerva’s accomplishments do back up the claim: they won the local State Championship in 2016 and this year they won the U-16 I-League for a second time in a row, a remarkable feat and the fruit of sustained and serious youth development by a delightfully dystopian club on the baking plains of Punjab.

At the club’s premises teenagers mill about. They have come from Manipur, West Bengal, Uttar Pradesh, Haryana, New Delhi and South India. A third hail from Punjab. Minerva retains the best boys, who get a full scholarship and free education. They go training, work out in the gym and get hydrotherapy. Minerva’s football academy also has links with the high performance center of Abhinav Bindra, India’s sole individual Olympic gold medallist. The boys sleep in sweaty pre-fab dorms. When it gets too crowded at the hostels of the sprawling fourteen acres residential campus, the army barracks form the back-up plan.

The campus houses an army and a football academy. The military identity prevails as Minerva’s beautification is minimal. The toilet walls are adorned with posters of fighter jets and war ships. Class room quotes  – ‘Those who have long enjoyed such privileges as we enjoy forget in time that men have died to win them’ –  remind the player pupils of the high stakes.

In 1955 Lt. Col Iqbal Singh Deol founded the military academy. Today his grandson Ranjit Bajaj owns the football club and its academy. The pre-military training school still delivers India’s best cadets, and under Bajaj, who, as a goalkeeper, represented India at the Asian School Games, Minerva has become a football factory. Four Minerva products – central defender Anwar Ali and midfielders Jeakson Singh, Nongdamba Naorem and Mohammad Shahjahan – made India’s U-17 World Cup squad. “My boys,” muses Bajaj. Third goalkeeper Sunny Dhaliwal was the only other non-Minervian to complete the Indian U-17 team roster, plying his trade at Toronto FC.

As the Punjabi sun sets, emitting a golden glow from behind the palm trees Bajaj storms to the academy’s neatly maintained training field, where Minerva, a mix of U-18 players and the senior team, is taking on the Indian Air Force team. They are, like the Indian U-17 team, struggling to pass the ball through the opponent. Players are a touch slow and passes are often overhit. Spanish head coach Juan Herrera, on trial, mumbles ‘mierda’ at so much inaccuracy.

Bajaj is wearing overblown Oakley sunglasses and an overpowering eau de cologne – and he is late. He had missed his flight from the Indian capital, where he witnessed India’s elimination from their home World Cup. The Minerva owner is trimmed and tanned. He is flamboyant, but he is also the young scion son of high-profile bureaucrat parents, father Bharat Raj Bajaj and mother Rupan Deol Bajaj. Controversy is never far away. In the past, he was charged with kidnapping, vehicle lifting, assault and attempt to murder.  He is the anti-hero, who revels in his antagonism.

When Jeakson Singh ascended the pantheon of Indian football gods by scoring India’s first – and only – World Cup goal against Colombia, Bajaj was vacationing with his wife in the Maldives. He watched the game on a big screen and began jumping up and down before jumping into the pool. He exulted when he realised that Jeakson had netted the historic header from Sanjeev Stalin’s corner. The goal was a Minerva product. “Anwar Ali and I switched position,” explained Jeakson.

The number 15 moved from the Chandigarh Football Academy (CFA), a government-funded training facility in the city’s sector 42, to Minerva. There, he got a chance to develop in the midfield playing for the senior team and he matured rapidly. “CFA is very good at teaching basic training, but at Minerva I learned how to play in midfield,” said Jeakson. “I improved tactically and technically.”

Jeakson, a gangly and shy teenager, adapted quickly. At Minerva the initiation rites were simple: you’d have to dance the Bhangra and learn galis, the quintessential local cuss words, to become a Punjabi ‘munda [lad].’ Nutrition was also different with a balanced diet and plenty of protein. Butter chicken made away for curry chicken and a little less oil.

He once was a national team reject. In 2015 India’s U-17 coach Nicolai Adam, an International Football Development Advisor at the German Football Association (DFB), with plenty of experience at the Azeri youth level, was alarmed by the teenager’s height: at six feet [180 cm] Jeakson was indeed very tall for a Manipuri. The German coach didn’t want to take any risk in a football landscape where age fraud is rampant. “I was irritated and agitated by Adam, but I am not angry with him,” recalls Jeakson. “My performance wasn’t very good.”

Ultimately, Jeakson made the final squad. In a practice match against the Indian U-17 team, last March in Goa, he convinced Luis Norton de Matos. The Portuguese coach succeeded Adam, who exited India after a player revolt involving claims, counterclaims, conspiracies and concoctions. In his first match de Matos was struggling to communicate with his players. He pressed a ball to implore his players to close down opponents. The reigning I-League champions, who fielded a few older players, ran out 1-0 winners. The result was a shock, the circumstances an indictment for the team’s progression: with a break in their season Minerva were nowhere near match fit. Immediately, de Matos selected nine boys from Minerva.

Even after just 90 minutes de Matos was confronted with a crisis, which questioned how the Federation selected the Indian U-17 team and revealed, again, that youth players had no clear pathway in Indian football. The Federation scouted 14,000 kids around India to assemble the team. At least, that was the official line.

Abhishek Yadav, the Federation’s director of scouting, scanned the leagues and competitions at national and state level. He also set up an online foreign scouting programme together with the Sports Authority of India (SAI). With sixteen players in the final squad the Federation’s academy had a considerable representation. “It wasn’t about helping our [academy] boys,” said Yadav. “It was because we saw them somewhere and thought they were good.”

When Josimar asked Richard Hood, the Federation’s director of youth development, to assess the scouting and selection process behind the Indian U-17 team, he smiled benignly. He was presenting at a football conference at Amity University, which, by Indian standards, was hilarious and slightly diabolical. On stage, Steven Martens’ lack of substance and buzzwords demonstrated why FIFA doesn’t need a technical director. Even the felicitation ceremony was awkward.

Hood kept a low profile. His small frame conceals a gentle soul. He is soft-spoken and very knowledgeable. Hood is Patel’s anti-thesis and the first to admit that the scouting didn’t proceed along professional lines where multiple opinions and repeated evaluations over a prolonged period eventually result in a carefully weighed decision about a player.

“It [the scouting] was a shot in the dark,” explained Hood. “It had to be done, but the process exposed us. India doesn’t have a youth or league structure that is propping up the players. Go look at West Bengal’s U-18 league which runs for a couple of months – this boy is there. Watch the right-back in the Manipur U-18 league. Check out the centre forward in the Mizoram U-13 league, he is special.”

The Indian U-17 team was sent on a crash course of exposure tours. They rushed to fifteen countries, including Brazil, Mexico, Germany, Norway and Iran. The Federation spent $2.5 million on the team’s preparation, copying the United Arab Emirates’ model from the 2013  U-17 World Cup. The Gulf hosts were eliminated from their own party in the group stages suffering three defeats and a  goal difference of -8.

For India, the outcome was frighteningly similar. The hosts finished bottom of the 24 participating teams. Even World Cup debutants New Caledonia, with a population of 278,000, drew 1-1 with Japan. In the final group game Ghana demonstrated why the U-17 World Cup had for so long been the natural preserve of African teams. The Black Starlets were physical, skilful and ruthless in deconstructing the pragmatic philosophy of de Matos, who had gradually moved away from Adam’s expansive experiments. Still, fourteen of the German’s picks had made the final 21-man squad.

The Ghanians had begun playing football at the age of four and India were relegated to a jejune support cast, the result of a chronic disregard for grassroots and youth development. The U-17 World Cup should have been a great launchpad for the development of Indian youth football, but instead became a vanity project for local administrators, with top-heavy beautification, stockpiling teenagers in Bollywood style. At nursery level the neglect remained.

“It was probably the most expensive preparation period in the history of a national junior team,” said Hood. “It reflects how fragile the Indian youth system is – that we can’t have the clubs and the ecosystem bring in the players for us.”

Back in Chandigarh, Bajaj, for all his eccentricities – his mother ‘Queen Ficus’ owns India’s largest bonsai collection, which stands scattered around the academy – and hyperbole, offered a thoughtful, scientific explanation for India’s compounded World Cup misery: the disregard for the protein Myelin, the insulation that wraps around the nerve fibbers in young brains and increases signal strength, speed, and accuracy. Myelin responds to repetition by wrapping new layers around the nerve fibbers and that allows a football pupil to process the required skill faster, up to a 100 times – or in a Hood tagline ‘Practice makes Myelin, Myelin makes perfect.’

Football is the art of learning a language. The window for ‘deep practice,’ the contested threshold of 10,000 hours of practice over ten years that will allow a talent to attain the elite level, shuts down at thirteen or fourteen years of age. Indian players don’t grok football at a profound level. They have not passed the ball a 1,000 times at the age of seven. At fourteen, it’s too late: that quick, natural connection can’t be nurtured anymore. They lack mastery, creativity and competitive aggression.

Next season, Bajaj wants to introduce football at the U-9 and U-7 level at Minerva. “It is not enough,” lamented Bajaj. “What is one club in one bloody city in the north of India going to do?”

Do the Royte thing
‘Thy Kingdom Come’ reads a sign at Aizawl’s mini-airport and terminal building. It’s a long and winding road from Lengpui to India’s footballing kingdom, carving its way through a thick tropical forest of Bûng and Fâes trees and past a remote Presbyterian congregation, weaving a neat trail across Mizoram’s topography into the city, where steeply built houses hog and cling onto the dozens of hills that form Aizawl, a heartland of Indian football.

Once in Bawngkawn, one of the city’s municipalities, jeeps and scooters come to a standstill. Even Aizawl is no stranger to traffic gridlock with stray dogs napping on the roadside. It’s a miniature version of India and yet Mizoram and the Northeast don’t belong to the subcontinent’s mainstream.

The Northeast is a rich tapestry of cultures, tribes, religions and languages. The contiguous Seven Sister States and Sikkim, at the foothills of the Himalayas, are a tumultuous hodgepodge of ethnicities and creeds: Bodo, Kokborok, Garo, Mizo, Kuki, Metei, Monsang, Tangkhul, Zeme Naga… Buddhist, Christian, Baptist, Donyi-Polo, Hindu, Animism… Historically, the region has been marginalised. Plenty of flatlanders want to slit the chicken’s neck and banish the hill folk.

School is out in Aizawl and at the government-owned Chite ground, kids, aged eleven, twelve and thirteen, line up. Their small-framed bodies freeze as they face Bengali coach Jahar Das and his walrus moustache. Suddenly they rattle off a number – 1, 2, 3, 4, 5. The little drill must reboot the players’ mindset before practice. They can’t zone out during the next 90 minutes. The boys spread out. The clatter of their cleats is obtuse and the ball ricochets of the field, which, after torrential rainfall during Diwali, is bone dry and, in patches, muddy.

On the surrounding Lushai hills the sun lingers and a cool breeze gently rustles in the trees. Das splits up the group: the U-13 players work out with physical exercises as the club’s youngest members hone their skills zigzagging between white and yellow cones. They will continue with individual drills – feint left, feint right and dribble. The big boys play a match on a reduced field with sticks as uprights. The rule is very simple: whoever wins or excels in keepie-up gets sartorial privilege. The others must take off their shirt. The half-naked boys reveal a frail pint-sized build, hiding the advent of puberty. Still, they control the ball expertly, display nifty dribbles and radiate a confident understanding of the game.

Das is prepping the boys for the inaugural U-13 I-League season.

In June, Aizawl advertised a call for trials in Mizoram’s vernacular newspapers and 132 boys flocked to the Chite ground to parade their skills. They were whittled down to a select 30. “Game freedom is what matters,” said Das. “We may lose in the [U-13] I-League, but development requires time.”

The Kolkata coach was the first Indian to obtain an AFC A-licence and is the de facto head of youth development at Aizawl, supervising the club’s grassroots activities in Mizoram and its outer corners, Tripura and even Myanmar. Das drafted the curriculum but has been moved down the development chain to instruct the youngest Mizos. Back in the 80’s Das traveled to Bonn and Hennef where the tutorials of Holger Osieck, West-Germany’s national youth coach, influenced him profoundly. He deepened his knowledge about the enhancement of physical conditioning, the refinement of fast and accurate passing and mental coaching. Those three takeaways have remained the cornerstones of his methodology and Das has applied it across all age groups.

His supervision is somewhat lax and old-fashioned, a complaint among the Aizawl hierarchy. At the end of the session a boy screeches in agony after a bad tackle. Das rushes to tend to him with a handkerchief and splints. In haste the boy is wheeled off to hospital.

That night the general-secretary of the Mizoram Football Association (MFA) Lalnghinglova Hmar – Tetea – attends the Mizoram Premier League (MPL) match at the Lammual Stadium between Dinthar FC and Chhinga Veng FC, the league leaders of the semi-pro competition. Tetea, smartly dressed in black, is credited with revolutionising Mizoram football: the MPL is a development platform for local players. His brainchild has been a huge success, even without major sponsors or international brands backing the league. Globalisation hasn’t penetrated the region yet and last season Mizoram, with one million inhabitants, provided more than 50 players for the I-League.

Yet Tetea admits that Mizoram’s success is down to the shortcomings of India’s other state associations. Even Mizos don’t have a steadfast player pathway. Below the U-18 MPL youth football is an unsorted mix of school sports, village games, local tournaments, Subroto Cup ventures and camps. This season the MFA will introduce baby leagues – U-12, U-10, U-8 – in Champhai, a district on the Indo-Myanmar border, to complement its existing grassroots program. “In two to three years we may have a clear pathway, but we must understand the strength and depth of our league first,” said Tetea. “The MFA can’t do it alone.”

Robert Royte’s house floats in the sky. In Aizawl every level is connected. The morning mist is fading fast, but drifting clouds prolong the shroud of white haze over the hills and the city. In the distance the Lammual Stadium and the beautifully carved-out ‘Tlang’ [mountain] stand canvas the landscape. Aizawl’s U-18 team is practicing at the ground. The emphasis is on quick pivots in the midfield. U-18 coach Rohmingthanga Fanai, a novice in the trade, demands one-touch passing, but his players – the majority began playing organised football after the age of fourteen – aren’t listening.

This morning two boys from the remote village of Sialsuk ran trial. They, like the others, have carved out a pathway in their mind: from the U-18 MPL to the elite MPL, a road that may lead to other I-League clubs or ISL franchises. “The level of development varies in my group,” said Fanai. “[They] began playing too late. Their skills and technique are good but physically they are not mature yet. We don’t have a gym. We do push-ups and sit-ups. [In the future], the MFA grassroots programme will help.”

Royte, the club’s chairman, is a Mizo native. He heads Northeast Consultancy Services (NECS) which offers expertise in software design and civil construction. The bulky and square-framed Royte talks incessantly on the phone and chuckles at the sight of his own cartoon next to his giant flatscreen TV. A local cartoonist has depicted him with a cross and a football, sketching the local entrepreneur as Aizawl’s messiah.

In a way, Royte is. He rejuvenated a defunct club, steeped in history and schmaltz, and last season led Aizawl to the I-League championship, a sterling renaissance for an outfit on the brink of implosion. He likes to think that his youth department played a pivotal role in Aizawl’s dreamy ascension. “Catch em young,” quipped Royte. “I wanted to professionalize the game, but also detect talent at an early age. Our experience teaches us that we want to identify talent at the age of fifteen.”

Next year Royte wants to modernise his club with a state-of-the-art residential academy in the minute village of Lungleng, fifteen kilometres from the state capital on a road lined with  bamboo and bitter bean plants. The training field sits top of a mini-plateau, next to a cubicle building that will incorporate all the modern amenities of a manicured European academy. It’s an oasis, but for the locusts’ spine-tingling clangour. Here, Aizawl wants to produce the next Lalengmawia, Mizoram’s sole player in the Indian U-17 team. “Mizoram has contributed players across India’s age groups,” pondered Royte. “Why did Manipur get eight?”

Back in the city, Royte watched Aizawl FC – Bethlehem Vengthlang FC. In the stands everyone chewed paan [betel leaf nut]. Winger Rochharzela was the only home-grown player for the hosts. Aizawl FC ran out comfortable 5-1 winners. As soon as the players disappeared into the dressing rooms and the floodlights dimmed, the Lammual Stadium turned into a playground for kids chasing footballs and their dreams.

Underdeveloped, fragmented and disorganised
In Kolkata, West Bengal Chief Minister Mamata Banerjee received FIFA president Gianni Infantino as a head of state. All over the city, the ‘Biswa Bangla’ brand posted ‘Bengal, the game is on.’

On the morning of the World Cup final, East Bengal’s U-18 team play an informal game in the shadow of Eden Gardens, the iconic spaceship-like home of Indian cricket. From the decrypt, concrete bleachers U-18 youth coach Ranjan Chowdhury watches on. From the 22 boys on the pitch, eight were Manipuri.

Chowdhury is a respected, but divisive coach. He masterminded the success of the Tata Football Academy, India’s supply line of youth players in the 90’s, but, among seasoned observers of the Indian game, Chowdhury is considered ‘the king of age fraud.’ The Bengali coach, like his colleague Das in Aizawl, has a German connection: he studied at the Sport University Cologne to get his coaching licenses. Chowdhury was a pioneer in reaching out to players from the Northeast, whom he refers to as ‘Mongolians.’

In his hometown Kolkata and West Bengal at large nursery football was never structured. East Bengal and Mohun Bagan simply cherry-picked players from the approximately 160 clubs in Kolkata’s metropolitan area. The legacy clubs did little to advance youth development, always broaching ‘heritage’ as an apology for their inertia. Even today the city’s big two shun modernisation, but in an ISL-world they are woebegone anachronisms. This season East Bengal will have to field an U-13 team for the I-League to face Royte’s and Bajaj’s youngsters. The club selected players within a 20 kilometre radius around Kolkata.

“Since a year or two, East Bengal is giving more importance to youth development and grassroots programs,” said Chowdhury. That evening he attended the World Cup final. England’s wonder kids dazzled in a sumptuous 90 minutes of high-octane, modern junior football. Philip Foden, the player of the tournament, and Rhian Brewster, the Golden Boot, were exponents of a rich football tradition that, at different levels, redefined its grassroots and youth programs after much needed introspection. They were lightyears ahead of India, whose football establishment still floated the idea that this tournament was a seminal moment for the domestic game.

Amid all the euphoria and self-gratification, Patel pitched for the 2019 U-20 World Cup. The Delhi High Court however removed the football autocrat from the Federation’s presidency over elections irregularities. The U-17 World Cup was a short-term sophism: at grassroots level, the Indian game remains deeply underdeveloped, fragmented and disorganised. In 270 minutes of football twenty-one teenagers could not possibly change that.

 

Den moderne målvakten

Det mest overraskende ved Pep Guardiolas skepsis til Joe Hart var egentlig hvor overrasket folk ble. Det har alltid vært stor uenighet om Harts keeperferdigheter, og under EM kunne skeptikerne si de fikk rett. For Guardiola handler det om at Joe Hart ikke har de egenskapene som en moderne keeper skal ha.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Lars Johnsen

Gi bort deg selv en lissepasning. Bestill Josimar her!

 

Som mye av Pep Guardiolas fotballfilosofi, er også keeperidealet hans hentet fra den nederlandske skolen. Han ønsker at laget skal stå høyt og trenger en keeper som er komfortabel med å forlate 16-meteren og tidvis opptre som sweeper. På den måten minsker han størrelsen på bakrommet, som ellers er et farlig område som motstanderen kan slå enkle baller inn i. Keeperen må derfor ut, og han må kunne bruke føttene. Samtidig som keeper ofte må ut av feltet, er denne nederlandske blandingen av høyt press og ballbesittende spillestil, svært sårbar for balltap. Men i det øyeblikket ballen er gjenvunnet, må en spillende keeper også ha egenskapene til å sette i gang kontringer.

«I Peps øyne er vi ikke et lag av 10 utespillere og en keeper. Vi er 11 fotballspillere, og det passer måten jeg spiller på. Jeg er glad laget har den filosofien, og at vi har ballbesittelse på 70 prosent eller mer i kampene», sa Bayern München-keeper Manuel Neuer i desember 2014.

Er det umulig for Joe Hart å spille på måten Guardiola ønsker? Det kan se sånn ut på statistikken. Forrige sesong var Harts pasningstreffsikkerhet bare 52,6 prosent. Det ser svakt ut ved første øyekast: Bare halvparten av pasningene kommer fram til en på samme lag. Men her må det nevnes at statistikken også inneholder klareringer under press. Sett opp mot resten Premier League-målvaktene er ikke Harts statisikk spesielt dårlig. Faktisk var han sjuende best på dette feltet av keeperne i ligaen (Liverpools Simon Mignolet var best med 60,1 prosent).

Men tallene er elendige sammenlignet med keepere i andre ligaer. Neuers pasningstreffsikkerhet samme sesong var på 80,8 prosent. Dette var best i Bundesliga, men selv 2. plassen, Diego Benaglio i Wolfsburg, lå på 77,2 prosent. Tilsammen ti keepere i Bundesliga hadde bedre statistikk enn Simon Mignolet. I Spania er også målvaktene bedre med ballen i beina enn i England. Claudio Bravo, som er hentet inn for å erstatte Hart, hadde en pasningstreffsikkerhet forrige sesong på 84,2 prosent, etterfulgt av Juan Carlos fra Rayo Vallecano på 64,5 prosent og Keylor Navas med 63,4 prosent.

Å sette tallene fra forskjellige ligaer opp mot hverandre, gir en pekepinn på at Harts svake statistikk ikke er helt og holdent Harts feil. Det kan rett og slett være tempoet og stilen i Premier League. Keepere settes oftere under press, noe som kan resultere i lange og mindre presise spark. Statistikken ser ut til å støtte det: Av Bravos pasninger forrige sesong var 52 prosent langpasninger, mens Neuer hadde 34 prosent og Hart 72,1.

Det frifinner likevel ikke Hart; hans presisjon ved langpasninger er betraktelig svakere enn Bravo og Neuer. 52 prosent av Bravos langpasninger nådde riktig spiller, Neuer lå på 47 prosent, mens Hart hadde 35 prosent. Kanskje må vi sette det i ytterligere kontekst enn bare å se tallene for å se det helt presise bildet, for eksempel burde vi ta med i beregningen at Bravo og Neuer var sjeldnere under press.
Men poenget er uansett at Guardiola gikk fra Neuer til Hart – fra en keeper med en pasningstreffsikkerhet på over 80 prosent til en keeper som traff på vel halvparten. Under Guardiola i Barcelona lå Víctor Valdés alltid mellom 75 og 78 prosent. Mest nedslående er det likevel at Hart av alle keepere i forrige Champions League-sesong lå sist på statistikken på vellykkede pasninger på egen halvdel – noe som tyder på at Harts mangler ikke handler om hvor langt pasningene skal.

Ukomfortabel med ball
Dråpen for Guardiola, blir det sagt, kom under en treningsøvelse i sesongoppkjøringen. Ballen ble rullet tilbake til keeperens ene fot, han skulle dempe den og slå den langt nedover vingen med den andre foten. Hart hadde få problemer med selve langpasningen – det var mottaket og det å legge ballen fra den ene foten og over til den andre som betydde trøbbel. Han var treg og klønete. Ukomfortabel med ballen i beina. Med andre ord: En som overhodet ikke passer inn i Guardiolas ideal om at laget skal bestå av 11 fotballspillere.

Manchester City-managerens ideer om rollen til lagets aller bakerst mann, er egentlig essensen av «den moderne keeperen». Målvaktsrollens historie går i en tydelig bue, som jeg tegner opp i boka The Outsider.

I forhistorisk fotball fantes ikke keeperen. Noen spillere lå dypere enn andre, men uten å ha noen spesielle privilegier. På denne tiden, i de fleste varianter av spillet, kunne alle bruke hendene. Først i 1865, i et kampreferat i skoleavisen til privatskolen Uppingham, er uttrykket «goalkeeper» brukt om en spesifikk posisjon på banen. Ikke før 1871, åtte år etter at de første fotballreglene ble nedskrevet, er keeperen omtalt som den spilleren som «har lov til å bruke hendene for å beskytte eget mål». Til da hadde han vært en forsvarsspiller som hadde trukket lengre og lengre tilbake på banen til han til slutt var noe annet: Han ene som hadde lov til å ta ballen med hendene – først på egen halvdel, etter hvert bare innenfor eget straffeområde. Privilegiet med å bruke hendene ble dermed fratatt alle de andre på laget. I reglene fra 1873 står det: «Ingen spiller kan under noen omstendigheter bære, slå eller berøre ballen med hendene, med unntak for målvakten, som har lov til å bruke hendene, dog ikke til å bære den.»

Annerledes-spilleren
Først hadde han lov til å bruke hendene overalt på banen. I 1886 ble dette endret. I det engelske forbundets «Memorandum for the Guidance of Umpires and Referees» skrev FA at de «ikke vurderer målvakten å forsvare eget mål når han befinner seg på motstanderens banehalvdel. Målvakten forbys dermed å bruke hendene på motstanderens halvdel». I 1909 ble egne keeperdrakter innført, i en annen farge enn utespillerne. Og i 1912 kom restriksjonene om at han bare kunne bruke hendene innenfor eget straffefelt – i praksis forlot keeperen sjelden streken og spillet var i det hele tatt så statisk at endringen høres mer dramatisk ut enn den ble oppfattet som. Noen keepere utnyttet det gjeldende regelverket. Så fort den tendensen spredte seg, ble regelen som forbydde håndbruk utenfor sitt eget straffefelt innført. At én spiller fikk bruke hendene var med intensjon om å forsvare eget mål, ikke sette i gang angrep på midtbanen – og reglene ble endret til å gjelde 16-meteren.

Dermed ble keeperen skilt fra resten av laget. Han var annerledes. Han kunne bruke hendene. Han hadde en annen trøye på seg. Med tanke på hvordan fotball ble spilt for hundre år siden, satt keeperen i realitetet fengslet i sitt eget straffefelt. De siste 100 årene har vært historen om keeperens tilbakekomst i laget.

Innovatøren fra Ungarn
For et engelsk publikum kom det første beviset på denne endringen i 1953, i den myteomspunne kampen der Ungarn slo England 6-3 på Wembley. På stillingen 4-2 et stykke ut i 1. omgang slo Jimmy Dickinson en langpasning i retning av Stan Mortensen. Ungarn-keeper Gyula Grosics spurtet mot hjørnet av 16-meteren og, med perfekt timing, klarerte ballen på volley. «Uortodoks, men effektiv inngripen», sa BBC-kommentator Kenneth Wolstenholme, usikker på om dette var noe han i det hele tatt kunne omtale med positivt stemmeleie. Hendelsen var karakteristisk for keeperstilen til Grosics og, som den dyktige journalisten Brian Glanville påpekte, var den en nødvendig del av Ungarns spill.
«Grosics nølte aldri med å sprinte ut av straffefeltet, og han ble dermed en ekstra forsvarer. Han timet løpene godt. Vanskene forsvaret hadde med motstanderens indreløpere – en rolle som hadde blitt flyttet framover på banen – ble dermed mindre, det var én effekt.»

Selv om spillet hans ble sett på som revolusjonærende i konservative England, nektet Grosics for at han var en pionér. «Harmoni mellom forsvarsspillere er av ytterste viktighet», skrev han, og forklarte viktigheten av at keeperen ikke var et supplement til laget, men del av laget. «Man kan utvikle en hel spillestil av at forsvarsspillere forstår om keeperen skal bruke hendene eller komme ut for å sparke», forklarte han.

Prosessen fortsatte med Apostol Sokolov i Bulgaria. Hans far hadde vært personlig telegraf for tsar Boris III, og sønnen levde sine første uker tullet inn i tøybleier arvet fra de kongelige. Følelsen av å være spesiell skulle aldri forlate ham. Han spurtet ut av straffefeltet og snappet ballen foran angripere på full fart mot mål, og distribuerte den videre som en klassisk sweeper. Sokolov var også kjent for fantastisk posisjonering og god reaksjon. Hans kanskje største øyeblikk skjedde i den bulgarske cupfinalen i 1947. Levski hadde ett måls ledelse mot Botev Plovdiv da Sokolov reddet straffe i kampens siste minutt, og dermed sikret «The Double» for det andre året på rad. Skjebnen var ikke like blid med ham ett år etterpå da han i finalen om seriemesterskapet slapp et skudd fra Nako Tsjamakov mellom hendene. CSKA vant seriemesterskapet med 4-3 sammenlagt. Han ble senere et offer for alkoholisme, men talentet hans var det ikke tvil om.

I Ajax på 1960-tallet ble keeperens rolle svært sentral. Laget presset høyt, og det krevde en keeper som kunne sprinte ut av feltet og avverge motangrep når motstanderen slo ballen i bakrom. Heinz Stuy hadde denne rollen.
I Ajax på 1960-tallet ble keeperens rolle svært sentral. Laget presset høyt, og det krevde en keeper som kunne sprinte ut av feltet og avverge motangrep når motstanderen slo ballen i bakrom. Heinz Stuy hadde denne rollen.

Den russiske legenden
Sokolovs sønn, Georgi, skulle bli Bulgarias yngste landslagsspiller i historien. Det han huskes best for er prestasjonene under en turné i Sovjetunionen i 1952. Sovjets egen keeperlegende, Lev Jasjin, ble overbevist om at Georgi Sokolovs keeperstil representerte framtiden for målvaktsrollen. «Den blonde djevelen spilte høyt i banen og sto i veien for en hver angriper som ville løpe gjennom forsvaret. Det var noe helt nytt for meg, men jeg tok etter ham», sa mannen som senere ble kåret til århundrets beste keeper av FIFA.

I Sovjet ble stilen hans først ansett som farlig radikal. I mars 1950 fikk Jasjin sin debut for Dinamo Moskva i en vennskapskamp mot Traktor Stalingrad (nå kjent som Rotor Volgograd), en debut som knapt kunne ha endt verre etter en tabbe som kan hjemsøke keepere for resten av karrieren. Sterk vind bar en lang klareringsball fra motstanderens keeper inn i Jasjins egen boks. Han gikk ut i feltet for å fange ballen. Med øynene festet på ballen, så han ikke angriperen Jevgenij Averianov som kom i full fart mot ham. De kolliderte og begge gikk i bakken. Og ballen spratt inn i nettet. Jasjin husker han lå på bakken og så at lagkameratene Konstantin Beskov og Vasilij Kartsev lo av ham. «Jeg hørte dem spørre hvor i huleste man hadde funnet den keeper der.»

Det gikk knapt bedre i hans første offisielle kamp, 2. juli samme år. Dinamo ledet 1-0 mot Spartak med et kvarter igjen å spille da førstekeeper Khomitsj ble skadet. Jasjin ble byttet inn. Tre minutter før sluttsignalet slo Alexei Paramonov et innlegg inn i feltet. På vei for å fange innlegget kolliderte han, igjen. Denne gangen med forsvarsspilleren Vsevelod Blinkov. Spartaks Nikolai Parsjin trengte bare å dytte ballen over målstreken til 1-1. Tabben mot Volgograd skjedde i en treningskamp, og skapte lite støy. Denne kampen var derimot høyt profilert. Etter kampen stormet en general fra NKVD, forløperen til KGB, inn i garderoben og krevde «den fyren renset ut av laget».

Men Jasjin jobbet med å forbedre reaksjonsevnen og forståelse av vinkler ved å spille for klubbens ishockeylag. Han ble gradvis så etablert at hans proaktive tilnærming i feltet ble ansett som gjengs i Russland. Men det var i Ajax på 1960-tallet at keeperen formelt ble gjenforent med resten av laget.

Nye ideer i Nederland
Rinus Michels’ ideer var basert på romforståelse – spesielt manipulasjon av rom. Med besittelse av ballen skulle den effektive spilleflaten gjøres så stor som mulig. Når motstanderen hadde ballen, skulle den gjøres tilsvarende liten. Det betydde å presse høyt og sette en aggressiv offsidefelle. Det kunne resultere i en avstand på mellom 40 og 50 meter mellom forsvarslinjen og eget mål. Potensielt kunne dette skape et svakt punkt: Selv om ballbesitteren på motstanderlaget raskt ble satt under press, trenge han ikke høy presisjon når han slo ballen inn i bakrommet. Det trengtes derfor en keeper som kunne ruse ut av eget felt og snappe opp en slik langpasning. Dersom dette var på plass måtte langpasningen i bakrommet være perfekt vektet for å ha noen effekt – noe som er vanskelig nok i seg selv uten måten Ajax presset motstanderen på. «Hvis alle beveger seg framover, trenger du en ekstra forsvarer. Så keeperen må kunne spille fotball», mente Johan Cruyff.

Heinz Stuy var keeper i Ajax da klubben vant Europacupen 1971, 1972 og 1973. Det var ferdighetene som sweeper som gjorde at keeperplassen ble hans. Han hadde en vane å slippe inn enkle baller som om den var en croquette som akkurat hadde kommet ut av stekeovnen – derav kjælenavnet «Heinz Kroket». Han fikk ingen landskamper. Stuy er spilleren med flest titler uten å ha spilt for et landslag.

Som nederlandsk landslagssjef tok Rinus Michels ut Jan Jongbloed, en god venn av Cruyff, fra FC Amsterdam på keeperplassen. Han målte bare 179 centimeter og var heller ikke spesielt god med tanke på konvensjonelle keeperferdigheter. Men han gjorde opp for det ved å være svært god til å lese spillet. Nederland, med unntak av Cruyff og hans drakt med nummer 14 på ryggen, delte ut draktnumre i alfabetisk rekkefølge til VM i 1974. Jongbloed hadde nummer 8, og fikk samme nummer i Argentina-VM i 1978, noe som kommuniserte at han var hvilken som helst fotballspiller.

Provokatøren Cruyff
Så sent som i 1981, da Jongbloed var 40 år og egentlig for gammel for landslagsfotball, mente Cruyff at han hadde noe på lansdslaget å gjøre. «Jeg mener fortsatt at Jan har enorm verdi for laget. Du kan aldri ta blikket fra noen. Og keeperspill på høyt nivå handler i bunn og grunn om blikk for spillet», sa Cryuff. En ganske overraskende uttalelse. Ikke reaksjon, autoritet eller posisjonering, men «blikk» – og det Cruyff la i «blikk» var ikke i betydningen lese innlegg, men å sette i gang angrep.

Til et visst punkt var det bare (nok) et tilfelle der Cruyff ønsket å provosere. Likevel mente han at sweeperlignende ferdigheter var helt nødvendig for en keeper, noe han fortalte i samme intervju. Samtalen penset inn på Ajax-keeper Piet Shrijvers, som da var 34 år gammel og en type som ikke tok til seg lærdom særlig raskt. I intervjuet gjenfortalte Cruyff hva han hadde sagt til Schrijvers:
«Vi spiller angrepsfotball i Ajax, så du skal ikke bli stående på streken. Keeperen må finne en posisjon i ytterkanten av 16-meteren. Da kan du dirigere spillet, og løpe ut en fem-seks ganger og avverge angrep fra motstanderen. Først og fremst må du lære at keepernes største frykt, en lobb fra midtstreken som går over hodet på deg, ikke har rot i virkeligheten. Om du spiller på vår måte, da gjør det ingenting om du feilberegner et innlegg i ny og ne.»

Da Cruyff overtok treneransvaret i Ajax i 1985 var han bestemt på å påtvinge laget hans filosofi. Etter seieren i cupvinnercupen i 1987 mot Lokomotive Leipzig mente han at lagets viktigste spiller hadde vært keeperen, Stanley Menzo.

«Menzo er en spillende keeper som opptrer som en del av laget», skriver Fritz Berend og Hank van Dorp i boka Ajax, Barcelona, Cruyff. «Han får ikke lov til å stå statisk på streken, men må bevege seg langt unna eget mål. Om Menzo var låst til streken ville han ha vært mye mindre aktiv i lagets spill. Han er en delvis utespiller, noe som betyr at Ajax har en halv spiller ekstra. Filosofien bak, og nødvendigheten av det, er en del av Ajax’ angrepsfotball. Når Ajax forsvarer seg på egen halvdel, vokter han målet. Men Ajax er et angripende fotballag, og en keeper som Menzo er ikke en luksusartikkel, men en nødvendighet.»

Cruyff hentet den tidligere Volendam-keeperen Frans Hoek til å trene Menzo. De to skulle etter hvert stå hverandre nær. De jobbet med posisjonering og konkluderte at, for Ajax-stilen, burde keeperens utgangsposisjon være flere meter lenger fram enn det som er vanlig for keepere. «Vi må sikre oss at Menzo kan sette i gang spillet så raskt som mulig», forklarte midtstopperen Roland Spelbos. «Derfor ser du sjelden Menzo bruke mye tid når han har ballen. Og han kaster den til medspilleren lengst unna. Du kan gå forbi fire motspillere på den måten.»

Nye tider
Menzo beholdt plassen da Louis van Gaal tok over Ajax, men etter en tabbe i UEFA-cupfinalen i 1992, mistet han den til Edwin van der Sar – målvakten som skulle ta sweeperkeeperrollen til nye høyder. Framveksten av Van der Sar sammenfalt med innføringen av tilbakespillsregelen. Å spille ballen tilbake til keeper, hadde til da vært vanlig for lag som ønsket å trekke ned tempoet. Keeperen kunne holde på ballen og beskytte den mot motstanderen. Og ingen kunne angripe ham.

Med tanke på tradisjonelt keeperspill var Van der Sar en eksepsjonelt god keeper. Han tok kommando i feltet, opptrådde med selvtillit i innleggssituasjoner. Han gjorde få spektakulære redninger, men det var stort sett fordi han alltid var riktig posisjonert og derfor ikke trengte det. I Ajax jobbet han med Hoek, og ble den første keeperen som virkelig framsto som en sweeper – mer enn bare å være en keeper som var skikkelig god med beina.

«Når motstanderen satte forsvaret under press, spilte de ballen til keeper. Da fant jeg en ledig lagkamerat å spille til. Om jeg ikke hadde noen alternativer, og var under press, måtte jeg slå langt. Men i utgangspunktet lette jeg etter løsniner der vi kunne beholde ballbesittelsen», har han forklart.

Et godt eksempel på dette utført i praksis kom i kampen mellom Nederland og Sveits på Villa Park i EM i 1996. Nederlenderne ledet 1-0 elleve minutter før slutt, mens Sveits trykket på. Van der Sar fanget et innlegg, tok noen få skritt framover og fyrte av en hard langpasning mot Dennis Bergkamp, som økte nederlendernes ledelse til 2-0. Han var ikke bare en mål-stopper, han var en mål-skaper.

Hoek gikk den nedtråkkede stien fra Ajax til Barcelona. Der jobbet han under Louis van Gaal, og fortsatte å jobbe etter samme keeperfilosofi. Barcelona-keeper Víctor Valdés ble totalforvandlet, og skulle bli en viktig brikke til suksessen under Pep Guardiola.

 

Claudio Bravo er fra Chile, men er likevel et produkt av den nederlandske skolen. Den nye Manchester City- manageren Pep Guardiola har akkurat hentet ham fra Barcelona.
Rinus Michels dirigerer her det nederlandske landslaget. Michels ledet Ajax til tre triumfer i Serievinnercupen og førte Nederland til VM-finale. Han vant også seriegull i Spania med Barcelona. Michels’ «totalfotball»-filosofi betydde at keeperen fikk en offensiv rolle – han måtte være god med beina. Johan Cruyff (t.v.) videreførte samme tanker da han ble trener i Ajax i 1985, der keeper Stanley Menzo ble sentral i å sette i gang angrep.

 

Claudio Bravo er fra Chile, men er likevel et produkt av den nederlandske skolen. Den nye Manchester City- manageren Pep Guardiola har akkurat hentet ham fra Barcelona.
Claudio Bravo er fra Chile, men er likevel et produkt av den nederlandske skolen. Den nye Manchester City-manageren Pep Guardiola har akkurat hentet ham fra Barcelona.

Bravo, Claudio!
Og her er historien tilbake hos Claudio Bravo. Den tidligere keeperen Julio Rodríguez var trener i den chilenske klubben Colo-Colo da han møtte Hoek i Los Angeles. Hoek overtalte ham til å komme til Nederland og delta på et av hans keepertrenerkurs. «For ham skal keepere være som utespillere. De må ha god teknikk, ballkontroll og slå pasninger med presisjon – sparke ballen som en mester, spille som en sweeper og, i tillegg til alt det, stoppe ballen fra å gå i mål», har han uttalt til Sky Sports.
Den sommeren var Bravo 13 år gammel og allerede i Colo-Colo.

«Av Hoek lærte jeg hvordan skape den moderne keeperen. Uten Frans ville jeg aldri ha kunnet gjøre Bravo til den han har blitt», mener Rodríguez.

Det er flere linker mellom Bravo og Guardiola. Han ble hentet til Real Sociedad fra Colo-Colo i 2006. Sportsdirektør, og senere trener, i La Real var Guardiolas gamle lagkamerat José Mari Bakero. Etter en periode ute av laget, var han tilbake i målet i 2008, etter at Juanma Lillo hadde tatt over som trener i den baskiske klubben. Guardiola anser Lillo som en av sine viktigste trenerinnflytelser.

«Vi jobbet sammen med viktigheten av å starte angrep bakfra. Et lag kan bare spille godt om de starter godt. Og Claudio, i tillegg til å gjøre redninger, er veldig, veldig viktig god i fasen der vi spiller oss ut bakfra. Han var allerede god til å spille ut, og vi forsøkte å lære ham å slå de riktige pasningene og ta de riktige avgjørelsene», har Lillo fortalt Sky Sports.

Han spilte på det chilenske landslaget under Marcelo Bielsa – en annen som har hatt stor innflytelse på Guardiola. Bielsa er også en trener som krever at laget står høyt og at keeperen er god med beina. Bielsa ble etterfulgt av Jorge Sampaoli, en troende bielsista, som i 2014 hentet Julio Rodríguez til landslagets støtteapparat.

I Manchester City skal Bravo jobbe med Xabier Mancisidor, som tidligere jobbet som keepertrener i Real Sociedad under Juanma Lillo. Hele Claudio Bravos karriere har blitt formet av den nederlandske sweeperkeeper-skolen.

Men dette er ikke den eneste måten å spille på. Selv Hoek deler keepere inn i A-typer (antesiperende) og R-typer (reaktive), men Harts fall og Bravos vekst er tegn på den modernes fotballens preferanser for keepere som som er villige til å forlate feltet sitt og bruke beina. Keeperens eksiltilværelse, som startet i 1912, nærmer seg slutten.

More window dressing from FIFA?

FIFA will cooperate with the Council of Europe on issues like human rights and good governance. We asked the secretary general, Thorbjørn Jagland, what the purpose of this partnership is about.

By Pål Ødegård

 

Two days ago, on the 10th of January, FIFA announced they have reached an agreement to establish a memorandum of understanding with the Council of Europe. In the statement FIFA president Gianni Infantino shakes hands with the secretary general of the Council of Europe, Thorbjørn Jagland. The purpose of the partnership, the statement says, is to collaborate on a range of issues such as human rights, match fixing, good governance, doping and hooliganism. The announcement raised some eyebrows as Mrs Anne Brasseur, representative at the Council of Europe from Luxembourg, and former president of its parliamentarian assembly (PACE), is planning to present a report to this assembly later this month on governance issues in FIFA. As The Guardian reported (https://www.theguardian.com/football/2017/dec/08/fifa-ethics-investigator-gianni-infantino-council-of-europe-report) late last year, she was especially critical of how the FIFA leadership have tried to influence the former chairman of FIFA’s governance committee, Miguel Maduro, not to block Russia’s deputy minister Vitaly Mutko from being eligible to get reelected onto the FIFA council. Maduro was removed from his position at the FIFA congress in Bahrain in May last year after just eight months in the position. Furthermore, the chairman for the investigatory chamber of FIFA’s ethics committee, Mr Cornel Borbély, was investigating the FIFA president for violating FIFA’s ethics code on several issues (http://www.josimar.no/artikler/infantino-fired-those-who-investigated-him/4038/). Borbély, and the chairman of the committee’s adjudicatory chamber, Mr Hans-Joachim Eckert, were both also removed without advance notice at the FIFA congress in Bahrain. Borbély´s replacement, Mrs Claudia Maria Rojas, gave a statement shortly after her appointment that Infantino was under no investigation. And this was even before she had received all the documents from her predecessor. Anne Brasseur, who is reported to have interviewed all of the above mentioned persons, including Infantino, labels Rojas as incompetent for her position as she not only can’t speak or read English or French, but also doesn’t have the necessary experience in the field. According to The Guardian, Brasseur concludes the report with: “Regretfully, the general feeling is that Fifa council and Mr Infantino in particular wished to get rid of persons who might have embarrassed them.”

FIFA’s responded with the following: “All these pioneering reforms are not properly acknowledged in the current report and it is unfortunate that the author chose not to distinguish between the new FIFA and the old one, creating a misleading view of the current reality based on personal opinions and rumours, rather than on a thorough analysis and objective facts.”

Josimar got in touch with the secretary general of the Council of Europe, Mr Thorbjørn Jagland, to hear what the purpose of the partnership with FIFA is about, and whether Brasseur’s impressions have been taken into consideration.

Q: Two days ago FIFA published on their web page that they intend to sign a memorandum of understanding with the Council of Europe. Could you elaborate a bit more in detail on what this cooperation has in mind?
A: The background for these talk are that the Council of Europe have three main conventions which FIFA also have an interest that as many countries as possible will commit to. One is to combat match fixing, the second regards anti-doping, while the third, which was agreed upon during the European Championship in Paris last year, aims to end hooliganism and violence in the terraces of football stadiums. All these issues are problems the sports organizations can’t tackle without help, so the conventions enable cooperation with governments and, not the least, police across borders. This is very important for sports as a whole, and FIFA wishes to promote this, and make their member countries ratify these conventions. These conventions are also open to countries outside Europe, and there’s already significant interest among important football nations like Argentina, Brazil, and Qatar to be a part of this. Qatar especially wants to cooperate with the Council of Europe, since they will host the World Cup in 2022.
Another issue is the internal problems, as everyone knows about, that FIFA have had. So now they want our expertise on good governance principles. From time to time we gather all the sports ministers in Europe, and within that frame we give advice on how to best regulate the sports organizations, which regulations and legal framework they should have and so on.
Lastly, FIFA have themselves signalled that they want to focus much more on human rights issues in general. Both in their daily operations, but especially when it comes to staging and preparing big tournaments and events. And on these issues the Council of Europe is a natural partner.

Q: Was it FIFA that took the initiative for a cooperation with the Council of Europe on the issues mentioned? How was this process initiated?
A: A dialogue with sports organizations is nothing extraordinary, and we regularly have contact not only with FIFA, but also other large sports organizations like IOC, UEFA and others. It’s natural, I think, since we have this forum of sports ministers where we discuss topics concerning them. This specific cooperation materialized when I hosted the FIFA president at a dinner party a few weeks before christmas.

Q: You mentioned good governance. Before Christmas The Guardian ran a story about a report made by the former president of the Council of Europe, Anne Brasseur, where she heavily criticized the current leadership at FIFA for undermining good governance principles, and concludes that the overseeing committees in the organization have lost their independence because of Mr Infantino. Did you talk to Mme Brasseur and were you familiar with her report before your dialogue with the FIFA president?
A: We have followed what have been going on at FIFA for years, and are fully aware of what have and haven’t happened at FIFA. About this report, it’s yet to be completed, processed and discussed (it will be presented to the Council of Europe’s parliamentary assembly – or PACE – at the end of January – journ.). A lot of positive developments have happened at FIFA, but obviously there’s still some way to go, and that’s why they have approached us for a collaboration. The talks we have with FIFA until now is not based on this report you mention, but of course we will look at that too when it’s due.

Q: Would it then perhaps be a good idea to put as a condition for this general collaboration that FIFA’s overseeing committees are supervised by an external agency, like Mme Brasseur suggests?
A: I think it’s too early to go into that question now. Until all the facts are on the table, and we know what’s going on, it’s not prudent to take a position on how it should be.

Q: You also mentioned a collaboration with FIFA on doping issues. Recently evidence have emerged that Russia have had an extensive programme to dope their athletes, and that this has been supervised from a governmental level. Among the athletes, elite football players are also mentioned. FIFA have so far received criticism for not having showed much initiative to investigate these claims. What is your comment on that?
A: Now, I don’t think football have serious doping issues. Rather, there are other sports where this is a big problem. But in so far it is a problem with doping in football, it must be dealt with, and it’s within the WADA system that this is handled. There is now a substantial reform in that system to better tackle these issues. The Council of Europe have worked with coordinating opinions from the various governments, and to give our advice. That’s the way it must work.

Q: FIFA have a long history of attaching themselves to experts within topics like good governance and human rights, but rarely follow up on their advice. Instead it’s obvious that these experts have been hired to give an impression outwards that they’re serious about reform, while the modus operandi stays questionable. Aren’t you concerned you will just be another window dressing?
A: That’s a question that can only be asked by someone who is not familiar with the work of the Council of Europe. No one can use us for such purposes. We have the best experts on these issues, and they’re totally independent. You simply can’t question their integrity. We will never go into any agreements without preserving the utmost integrity and we’ll use the most competent people we have to ensure that. The Council of Europe have all the interest and intention that the integrity of sports is safe-guarded. Sports is part of our democracy. Our mandate is to promote democratic values and human rights, and sport is a vital part of any well-functioning democracy. So when the image of sports is damaged we do everything in we can within a legal framework and mandate, and offer the best expertise we have, to help sports organizations to accomplish its duty to society.

Q: Hypothetically, which sanctions could the Council of Europe impose is it turns out FIFA won’t live up to these standards?
A: We have no mandate to impose sanctions apart from on our member states. But FIFA wants to be a part of, and to promote, these juridical tools and conventions, and make as many nations as possible join these conventions. We relate to our member states, and we won’t interfere in FIFA’s autonomous administration. But we collaborate with non-governmental entities to promote our values.

Q: How has the members of the Council of Europe reacted to the announced partnership with FIFA?
A: Overwhelmingly positively among all our 47 member states. New states join these conventions all the time. For example, the one regarding match fixing is now joined by practically everyone. Only Malta have yet to sign this agreement.

Self-explanatory, FIFA says
We asked if FIFA was ready to accept that the independent committees (like the Governance and Ethics committees) are to be managed by an external agency as Mme Anne Brasseur has suggested in a report that will be presented to the Parliamentary Assembly of the Council of Europe.

FIFA stated the following in their answer:
“The media release is self-explanatory. To summarise: the Council of Europe and FIFA have agreed to start working on a Memorandum of Understanding as both share many common goals, such as good governance, respect for human rights and a resolute stance against doping, match-fixing and violence.
FIFA has already commented on the report that will be presented to the Parliamentary Assembly of the Council of Europe.”

Alle elsker Roby

Roberto Baggio er kanskje den eneste spilleren som alle i Fotball-Italia elsker. Han var en ren sjel i den moderne fotballens skitne verden.

Tekst Magnus Helgerud

Gi deg selv en lissepasning. Bestill abonnement på Josimar her!

Den 18. februar 2017 var det én sak som gikk igjen i samtlige medier i Italia. Hendelsen skapte stort engasjement på sosiale medier, og alt fra politikere til mannen i gata kom med sine uttalelser. Hadde paven holdt en viktig tale fra sin balkong over Petersplassen? Nei. Hadde Silvio Berlusconi gjort politisk comeback? Feil igjen. Så hva var greia? Det var 50-årsdagen til Roberto Baggio. Selv under dagsrevyen på statskanalen RAI hadde man funnet plass til et innslag om Baggios bursdag. Ingen andre idrettsutøvere har denne posisjonen i det sportsgale Italia.

Det sies jo at det er bare når fotballandslaget spiller at italienerne føler seg som ett folk. Det er bare da de er italienere. Resten av tiden er de milanesere, romere, florentinere og sicilianere. I Italia brukes flagget så godt som aldri. Bortsett fra når «Gli Azzurri» spiller en viktig kamp. Da henges trikoloren ut på balkonger, fra Palermo i sør til Pordenone i nord, og den lokale tilhørigheten glemmes for stund. Men en fotballsupporter fra Milano som sverger til Inter vil allikevel ha visse kvaler ved å lovprise en spiller fra AC Milan, og Juventus-spillerne er både elsket og hatet over hele halvøya selv når de trekker på seg landslagsdrakten.

Den eneste fotballspilleren samtlige italienere i nyere tid har øst sin betingelsesløse kjærlighet over, er Roberto Baggio. Italienerne elsker diskusjoner om alt fra matoppskrifter til politiske maktskifter. Men en ting de aller fleste av dem kan enes om er at Roby Baggio er tidenes største italienske fotballspiller. For mange av dem er han langt mer enn en, han er et nasjonalikon.

Hvorfor er det slik? Her følger ti episoder fra Roberto Baggio sin karriere, som kanskje kan hjelpe oss til å forstå hvor denne enorme kjærligheten kommer fra.

1 – Skademarerittet
Våren 1985. Etter en god sesong for Vicenza i Serie C, går 18 år gamle Roberto Baggios drømmer i oppfyllelse. Storklubben Fiorentina vil hente ham til Firenze for å spille fotball i verdens beste liga. Men rett før klubbyttet skal annonseres, så går det galt. Han ryker korsbåndet og tar menisken i en av sesongens siste kamper. Overgangen til Fiorentina står i fare, men klubben bestemmer seg likevel for å hente ham og betale for operasjonene. Nesten ett år skal det ta før han er tilbake på fotballbanen. Høsten 1986 debuterer han endelig i Serie A, men en uke senere går det galt igjen. Menisken ryker nok en gang, og Baggio må igjen opereres. Klubben og legene frykter at karrieren hans er over før den i det hele tatt har begynt. Men Roby er fast bestemt på å forfølge sin store drøm, og han har i ettertid sagt at støtten og kjærligheten fra supporterne var det som fikk ham gjennom disse tunge årene. Når han endelig scorer sitt første mål i den øverste divisjonen – mot Napoli våren 1987, et mål som redder Fiorentina fra nedrykk – har det gått nesten to år siden klubben kjøpte ham. De neste tre sesongene scorer Baggio 50 mål for Fiorentina, og etablerer seg som en av de mest lovende fotballspillerne i Italia, for ikke å si i verden.

2 – VM på hjemmebane
Sommeren 1990 skulle Italia arrangere verdensmesterskapet i fotball, og den offisielle VM-sangen med tittelen «Notti magiche», gav lovnader til det italienske folk om magiske sommernetter.

Roberto Baggio kom til mesterskapet med en turbulent vår bak seg. Fiorentina og Baggios agent hadde i samråd bestemt seg for å selge ham til Juventus, for det som da var overgangsrekord i verden. I Firenze var supporterne mildt sagt forbanna. De tok til gatene og protesterte, noe som resulterte i femti skadde personer og biler som brant. Men det var klubbens president Pontello og agenten de ville stille til veggs. For Roby hadde ikke bedt om denne overgangen. Han ville bli i Firenze, noe han har gitt tydelig uttrykk for i ettertid. Ettersom supporterne hadde støttet ham gjennom de to tunge årene med skader var han nært knyttet til byen og florentinerne. På toppen av dette skulle han bli far for første gang, og han skulle spille VM for sitt hjemland på hjemmebane.

Verdens dyreste fotballspiller var ikke garantert en plass i startelleveren. I Italias to første kamper i mesterskapet ble Vialli og Carnevale foretrukket på topp. Men ingen av dem leverte varene, og mot Tsjekkoslovakia fikk Baggio endelig sjansen. Noe som hadde vært et folkekrav dagene i forveien. Han kvitterte med å skape det mest magiske øyeblikket i VM. Roby mottar ballen på midtbanen, helt nede ved sidelinja. Han vender opp, spiller en kjapp vegg med Giannini og setter fart skrått innover i banen. Idet han danser elegant unna en takling har han allerede ristet av seg tre motspillere. Han forserer mot sekstenmeteren med ballen klistret til høyrefoten, og med et par deilige kroppsfinter sender han stopperen til venstre, keeperen til høyre og ballen midt i mål. Olympiastadion i Roma eksploderer rundt Baggio der han legger seg ned på matta, holder seg for ansiktet og lar tårene trille. Målet er rangert som det syvende vakreste noensinne i et VM, og selv om Italia ikke vant mesterskapet så hadde Baggio for alvor slått igjennom på den internasjonale scenen, og den vonde våren var glemt.

3 – Gullballen
Når Juventus reiste til Firenze for å spille seriekamp mot Fiorentina våren 1991, ble de møtt av et banner fra Viola-fansen med teksten: «Baggio…voi avete il nome, noi abbiamo il cuore». Dere har navnet hans, men vi har hans hjerte.

Under kampen nekter Baggio å ta en straffe mot gamleklubben, og når han blir byttet ut får han kastet flere Fiorentina-skjerf etter seg fra hjemmefansen. Han plukker opp et av dem og henger det rundt halsen mens han går ned i garderoben.

Agenten som solgte Baggio til Juventus, uten spillerens samtykke, har i ettertid sagt at han angrer stort på denne overgangen sett fra et menneskelig perspektiv, men at det samtidig er noe av det beste han har gjort sett fra en sportslig synsvinkel. Agenten ville ikke at Baggio skulle lide samme “skjebne” som en annen spiller han hadde hatt i stallen sin noen år tidligere. Playmakeren Giancarlo Antognoni hadde blitt værende i Fiorentina i 15 år på tross av tilbud fra flere storklubber.

Og det er i Juventus at Baggio for alvor etablerer seg som en stjerne på fotballhimmelen. Partnerskapet på topp med spillere som Vialli og Ravanelli fungerer utmerket, han bøtter inn mål og bærer etter hvert kapteinsbindet i Italias største klubb. Endelig hadde klubben en verdig arvtaker til Michel Platinis trøye nummer 10. I desember 1993 blir Baggio tildelt Ballon d´Or som beviset på at han nå er verdens beste fotballspiller, og våren 1995 er han med på å bryte AC Milans hegemoni når Juventus vinner sin første ligatittel på ni år.

Brasilianerne jubler mens Baggio og hele Italia fortviler. Han har akkurat brent den avgjørende straffen i VM-finalen 1994.

4 – VM 1994
Den italienske musikeren Francesco De Gregori har en sang hvor refrenget går som følger: «Ikke vær redd for å ta et straffespark, for det er ikke disse som definerer en fotballspiller, det er mot, altruisme og fantasi som skaper stjerner». Sangen er skrevet tidlig på 80-tallet, men de fleste italienere tenker på Roberto Baggio når de hører denne låta i dag. Hvorfor?

Den 18. juli 1994, på Rose Bowl Arena i Pasadena, står Roberto Baggio ansikt til ansikt med Brasils keeper Claudio Taffarel. Over ham står solen høyt på himmelen, og foran ham ligger ballen på straffemerket. Det er VM-finalen som nå skal avgjøres. Han var egentlig ikke i form til å spille etter å ha skadet kneet i semifinalen, men allikevel har han nå gjennomført 120 minutter i den stekende varmen i California. Roby vet det antagelig selv, at dersom han bommer nå, så er det ingen som kommer til å huske at både Baresi og Massari har bommet på sine straffer før ham. Og det er få som kommer til å snakke om at det var han som utlignet på overtid mot Nigeria i åttendelsfinalen, før han deretter satt en straffe i ekstraomgangene, at det var han som avgjorde i det 88. minutt i kvarten mot Spania, eller at det var han som sørget for begge målene i semifinalen mot Bulgaria. Han kikker bort på dommeren, tar fart, og skyter. Himmelhøyt over mål. Han blir stående med hoftefeste og stirre i bakken. Veien fra verdens beste fotballspiller til verdens mest ensomme mann kan være kort.

Bildet av Baggio som står alene igjen på matta, med brasilianerne jublende i bakgrunnen har blitt stående som et av de mest ikoniske fotballbilder som noensinne er tatt, og har i stor grad vært med på å skape den auraen av melankoli som omgir historien om Roberto Baggio. Men han skulle få sin revansje.

5 – Året i Bologna
Etter at Juventus har sikret seg ligatittelen våren 1995, blir det fort klart at Baggio er på vei bort fra klubben. I Torino vil man heller satse på stortalentet ved navn Alessandro Del Piero. Baggio var sterkt ønsket av Silvio Berlusconi, og dermed gikk turen til AC Milan. Men selv om han var med på å vinne ligaen i sin første sesong i Milano, så blir de to årene med den sorte og røde drakta på mange måter stående som en parentes i historien om denne spilleren.

Etter en skuffende 96/97-sesong, hvor Baggio spiller lite og klubben ender på 11. plass, reiser Roby videre. Til Bologna. Overgangen kommer som et sjokk. FC Bologna hadde tre år tidligere spilt på tredje nivå i Serie C1. Dette var ikke et lag fullt av stjerner, som Juventus og AC Milan, men nå hadde de sikret seg den største stjernen av dem alle. Tusenvis av Bologna-fans tok turen opp til alpene, hvor laget lå på treningsleir foran sesongen, for å se om det virkelig var sant.

Baggio hadde en plan med det hele. Etter en sesong med lite spilletid, ville han nå sikre seg en plass i troppen som skulle til VM 1998. Men midtveis i sesongen oppstår det en konflikt mellom Baggio og treneren Ulivieri. Laget spiller ikke bra, og Ulivieri mener at Baggio har skapt ubalanse i laget og at han ikke viser nok vilje til å tilpasse seg hans taktiske system. Mediene er fulle av spekulasjoner, og Baggio har på et tidspunkt muligheten til å gå til Inter, klubben han hadde heiet på som barn, men han takker høflig nei. Bologna hadde solgt 25 000 sesongkort, og han visste at mange av dem hadde kjøpt dette for å se Roberto Baggio spille for klubben i deres hjerter. Supporterne er, ikke overraskende, på Baggios side. Men Roby skværer opp med treneren, og fra januar og ut sesongen er både han og Bologna ustoppelige. Etter å ha ligget på nedrykksplass frem til nyttår ender klubben på en sterk 8. plass. Baggio scorer 22 mål i serien, noe som er karrierebeste for ham, og blir deretter tatt ut i troppen som skal representerer Italia i VM.

Åpningskampen mot Chile starter bra, og Baggio leverer en målgivende pasning på førstetouch slik ingen gjør bedre enn ham. Men Chile kommer tilbake, de utligner og de går opp til 2-1. Når det gjenstår fem minutter skaffer Baggio straffe. Han blir stående og hvile seg på knærne i ti-femten sekunder. Lagkameratene kommer bort og oppmuntrer ham. Mens han står og venter på at dommeren skal gi klarsignal står chilenerne og roper for å psyke ham ut. Italias trener, Cesare Maldini, stiller seg med ryggen til banen. Man sitter med følelsen av at hele Italia holdt pusten i ett minutt. Så skyter Baggio i mål. Og blir med det den eneste italiener som har scoret i tre VM-turneringer.

6 – Konflikt
Konflikten med Renzo Ulivieri var langt fra den eneste i Baggios karriere. Han hadde uoverenstemmelser både med Sacchi på landslaget og med Capello i Milan. Men feiden mellom han og Marcello Lippi er det verdt å stoppe opp ved. Etter den gode sesongen i Bologna bytter Roby beite igjen. Denne gangen takker han ja til tilbudet fra Inter. Sesongen 98/99 preges av hyppige trenerbytter i Milano-klubben, og sommeren 1999 blir Marcello Lippi ansatt som trener for Nerazzurri.

Dermed begynner et tungt år for Roberto. Han sitter stort sett på benken, og Lippi hevder at dette er fordi Baggio er ute av form. Noe Roby tilbakeviser i sin selvbiografi. Der forteller han om hvordan konflikten mellom dem oppstod. Lippi hadde bedt om å få vite hvilke spillere som ikke var fornøyd med hans regime, men Baggio hadde ikke noe ønske om å være spion for treneren, og dermed ble han henvist til benken. Videre forteller Baggio om en episode hvor Vieri og Panucci hadde applaudert en av hans pasninger på trening, hvorpå Lippi hadde respondert med å brøle: «Hva faen driver dere med, tror dere at dere er på teater!?» På humoristisk vis hevdet Baggio at han under Lippi bare fikk spille dersom laget var utsatt for en epidemi.

I hans siste kamp for Inter ville tilfeldigheten det slik at det var det nettopp dette som var tilfellet. Skader og sykdom blant spillerne gjorde at Lippi så seg nødt til å bruke Baggio fra start. Og dette var ikke i en hvilken som helst kamp: Inter og Parma skulle møtes på nøytral grunn for å spille om den siste Champions League-plassen. Baggio begynner med å sette et frispark fra hjørnet av sekstenmeteren knallhardt opp i nærmeste kryss bak en flaksende Buffon. Parma utligner, men ti minutter før slutt måker Baggio ballen i mål fra 20 meter med en volley i lengste hjørne. Sportsavisen La Gazzetta dello Sport gav ham toppkarakteren 10, og skrev at han var «perfekt hele kampen gjennom». Baggio er med dette den eneste som noensinne (!) har fått tildelt toppkarakter i avisens spillerbørs. Han var aldri en klubbspiller, men Roby gav alltid alt for den klubben han spilte for.

7 – Brescia
Sommeren 2000, en drøy måned etter å ha sikret Inter en plass i Champions League, går kontrakten med klubben ut. 33 år gamle Roberto Baggio er nå Bosmannspiller. Han kan velge og vrake i tilbud. Det sies at selveste FC Barcelona er interessert i å hente ham til Camp Nou, og flere Premier League-klubber ønsker seg hans signatur. Men Baggio vil bli i Italia. Han er hjemmekjær, og han har et siste mål for karrieren: Han har en drøm om å spille enda et VM, han vil så gjerne vinne noe for Italia. Så han trener for seg selv hele sommeren, og venter på det rette tilbudet.

Etter en telefonsamtale med den karismatiske treneren Carlo Mazzone, blir han overbevist om å signere for Brescia. For andre gang i karrieren går Baggio til en liten klubb. Nå skulle han ikke lenger slåss om serietitler, men kjempe mot nedrykk. Den første sesongen gjør klubben det langt bedre enn forventet, og ender på en 8. plass, og Baggio nomineres faktisk til gullballen på bakgrunn av sine prestasjoner. Sesongen 01/02 begynte der den forrige slapp. Et av høydepunktene kom i lokalderbyet mot Atalanta. Baggio sørget for å redusere til 2-3, før han deretter utlignet på overtid av overtiden. Da klikket det for trener Mazzone. Han hadde fått slengt dritt etter seg hele kampen av motstanderens supportere, så han satte av gårde og løp som en rabiat, gammel mann over banen og bort til Atalanta-curvaen med knyttede never for å gni det inn.

Sammen med spillere som Pep Guardiola, Luca Toni, og Andrea Pirlo, spiller Roby kanskje sin beste fotball denne høsten. Noe åtte mål på de ni første kampene vitnet om. Samarbeidet med den avslappede Mazzone gikk knirkefritt. Han var kommet hjem nå. Han var toppscorer i Serie A, og definitivt i rute med tanke på å representere sitt kjære Italia i sitt fjerde verdensmesterskap. Så smeller det i kneet.

8 – Skademareritt, igjen
I en kamp mot Venezia ryker korsbåndet i det venstre kneet, og Baggio må holde seg på sidelinjen i fire måneder. Landslagstrener Giovanni Trapattoni har gjennom hele sesongen blitt spurt av journalister om hvorvidt Baggio kan være aktuell for VM, og Trapattoni har sagt at han definitivt vil ta ham med i vurderingen dersom han kommer tilbake i samme form som før skaden.

I slutten av januar er Roby klar for comeback. Men under oppvarmingen før semifinalen i cupen mot Parma, får Brescia-spillerne beskjed om at deres lagkamerat Vittorio Mero har omkommet i en trafikkulykke tidligere samme kveld. Matchen utsettes selvfølgelig. Når den så skal spilles uka etter, starter Baggio på benken. Han kommer inn i andre omgang. Serverer pasninger, kommer til sjanser, og ingenting tyder på at han har vært lenge ute med en alvorlig skade.

Etter et kvarter på banen skriker han plutselig til, faller til bakken og holder seg til kneet. Korsbåndet har røket. Igjen. Nå er det kjørt. Det kan da umulig bli VM-tur på Baggio etter dette? Roby bestemmer seg tidlig for å ikke operere kneet. Han vet at en operasjon betyr minst fire måneder på sidelinja. Det har han ikke tid til. Sammen med leger han stoler på vil han heller prøve en annen tilnærming for å bygge opp det ødelagte kneet. For han nekter å gi opp drømmen om å spille et siste verdensmesterskap for Italia. Det snakkes om at han kanskje, kanskje, kanskje kan rekker sesongens siste kamp.

Men Baggio er tilbake allerede tre serierunder før slutt. Kun 76 dager etter at korsbåndet røk mot Parma kommer han på banen mot Fiorentina når det gjenstår 20 minutter av kampen. 20 minutter senere har Roby scoret to mål og sikret plassen i Serie A for Brescia. Uka etter, borte mot Bologna, er han banens beste og avgjør matchen. Kan han virkelig klare det? Skal han tas ut til VM etter to korsbåndskader på én sesong? Det er Baggio-feber i Italia. Et folkekrav man sjeldent har sett maken til tar form. Alle tester viser at Baggio er i form, og han har en hel måned foran seg på å komme i enda bedre form før mesterskapet sparkes i gang.

Men. Når Trapattoni offentliggjør lista med 22 spillere, er ikke navnet Robert Baggio å finne. Han mener at spilleren ikke har den fysiske kondisjonen inne som kreves for å delta i et VM. Noe Roby selv, og hele Italia med ham, er uenig i. Dette står fortsatt som et av de største «mysteriene» i italiensk fotball. Ikke fordi de andre spillerne som ble foretrukket var dårlige – Italia hadde et meget bra lag det året, og det var kun skandaløse dommeravgjørelser i kvartfinalen mot Sør-Korea som hindret dem fra å vinne hele greia – men fordi Baggio var SÅ god. FIFA utvidet faktisk antall spillere et land kunne ta med seg til mesterskapet fra 22 til 23, og det sies at dette ble gjort fordi de ønsket at de to superstjernene Baggio og Ronaldo skulle delta. De var begge akkurat tilbake fra skade, og utvidelsen av troppene skulle fungere som et slags insentiv til å ta en sjanse og ta dem med allikevel. Ronaldo ble tatt ut og vant VM, Baggio ble hjemme.

9 – Siste hilsen
Roby hadde egentlig planer om å gi seg etter VM 2002, men siden han ikke fikk ta del i mesterskapet bestemte han seg for å fortsette, og tok to nye år i Brescia. Det blir to år med kamp mot nedrykk, men klubben holder seg oppe. Vinteren 2004 gir Baggio beskjed om at dette er hans siste sesong. Overalt hvor Brescia reiser den våren, møtes de av bannere som takker Roberto for hans bidrag til italiensk fotball gjennom nesten to tiår. Den 28. april arrangerer det italienske fotballforbundet en vennskapskamp mot Spania, med den hensikt å gi Roby en siste kamp i den blå landslagstrøya. De 40 000 oppmøtte får se en Baggio med nummer ti på ryggen og med kapteinsbindet rundt armen, som drar av forsvarsspillere, spiller lagkameratene gode, og nesten scorer.

Et par uker senere skal Brescia spille mot AC Milan i sesongens siste kamp. Etter 83 minutter reiser de 80 000 menneskene som har tatt turen til San Siro seg, og synger taktfast navnet hans i det han går av banen for aller siste gang.

10 – Mennesket Roberto Baggio
I 2011 gav sportsavisen La Gazetta dello Sport ut en DVD-boks bestående av en ti timer lang dokumentar om Roberto Baggio sin karriere. En av temaene han stadig vender tilbake til under intervjuene, er hans sterke religiøse tro. I Italia står katolisismen sterkt, men Baggio har aldri korset seg etter å ha scoret mål, for han er nemlig praktiserende buddhist. Hver gang han snakker om de famøse kneskadene, nevner han meditasjon og den indre styrke den gav som grunnen til at han klarte å kjempe seg tilbake gang etter gang. Etter hvert som det ble kjent at han var buddhist fikk han kallenavnet «il divin codino» – den guddommelige hestehale.

Roberto Baggio er i det hele tatt ganske atypisk dersom man sammenligner han med dagens superstjerner i fotballen, i den forstand at han fremstår som genuint samvittighetsfull og ydmyk. Han har i flere år vært goodwill-ambassadør for FAO, som arbeider for matsikkerhet i verden. Og når han fylte femti valgte han å “feire” dagen med å besøke Amatrice, byen som ble jevnet med jorden i jordskjelvet som hadde rammet Italia noen måneder i forveien. Statskanalen RAI var kjapt på plass for å intervjue ham. Baggio var som vanlig ordknapp, og ville ikke ha noe stort oppstyr rundt besøket. Men stilt overfor ruinene av det som en gang var hjemmene til mennesker, som hadde bodd i det som en gang var en vakker by, klarte ikke Roby å holde tårene tilbake. Hans tidligere lagkamerat i Inter, Javier Zanetti, har oppsummerte Robys vesen på en treffende måte: «En ren sjel i den moderne fotballens skitne verden».

Å skrive poesi med føttene
Men hvor kommer den fra, denne betingelsesløse kjærligheten italienerne ser ut til å ha overfor Roberto Baggio? Det må være noe de kjenner seg igjen i? Noe som stikker dypere enn fotball.

Det kan være italienernes sans for estetikk og dramatikk som gjør at Baggio hadde denne tiltrekningskraften på dem. De er svært stolte av kvalitetsvarer som er «made in Italy». Og akkurat slik klær fra de store motehusene for dem blir til symboler på en hel nasjons kreative kraft og sans for estetikk, ble også Roberto Baggio, spilleren som skrev «poesi med føttene», et nasjonalikon man kunne være stolt av. Hans karriere og bragder på fotballbanen plasseres faktisk av mange der oppe sammen med opera, mote, mat og resten av den immaterielle kulturarven som italienerne med god grunn er så stolte av.

Italienere er emosjonelle vesener, og er det noe Baggio sin karriere var full av så er det følelser og dramatikk. Det unge talentet som skadet seg og nesten ble tvunget til å legge opp før karrieren var i gang. Spilleren som kun scoret vakre mål. Veteranen som skadet seg og ikke fikk oppfylt sitt siste store ønske. I en tid der stadig flere spillere satte klubb foran landslag, var det intet som var større for Roby Baggio enn å trekke på seg den asurblå landslagstrøyen. Jeg kjenner italienere som fortsatt kan ta til tårene når de ser bildet av Baggio fra 94, der han står alene i landslagstrøya ved straffemerket på Rose Bowl Arena i Pasadena, med hoftefeste og senket hode.

Under Baggios avskjedskamp for landslaget i 2004, var det ett spesielt banner på tribunen som ble fanget opp av tv-kameraene. Og den hjemmesnekrede hyllesten som vaiet i vinden på Stadio Luigi Ferraris denne kvelden, oppsummerer hvorfor alle elsker Roby: «Du ble født i Caldogno, men du har levd i hjertene til alle italienere». u

Kilder: Io che sarò Roberto Baggio (dokumentar), La Gazzetta dello Sport, Una porta nel cielo (Roberto Baggio), Il sogno dopo (Roberto Baggio)

Julekalender #24 Fotball er ikkje underhaldning

Denne teksten er skriven med eit enkelt siktemål, nemleg å oppklare den største av alle misforståingar, avlive den mest mystiske av alle myter, rettførestelle den vrangaste av alle vrangførestellingar, nemleg vrangførestellinga om at fotball er «underhaldning». 

Tekst Nils Henrik Smith

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

Problemet med å gje seg sjølv ei slik oppgåve, er ikkje at ho er så vanskeleg, men tvert i mot at ho på sett og vis er altfor enkel. Sanninga er nemleg så sjølvinnlysande at viss du skjønar det, er det bortimot umogleg å fatte at det er mogleg å ikkje skjøne det, og viss du ikkje skjønar det, er det, av før nemnte grunn, veldig krevjande for oss som skjønar det, å gjere greie for det, iallfall viss vi ynskjar å unngå å verke veldig nedlatande.

Eg skal ikkje leggje skjul på at eg meiner at vrangførestellinga om at fotball er underhaldning – og dei som trur (eller latar som dei trur) på henne – er eit alvorleg problem, ja faktisk eit eksistensielt trugsmål mot fotballen. Fotball er ikkje underhaldning, men det kan ein dag verte det, og då er det vakre spelet vi alle (?) elskar, øydelagt for alltid. Underhaldningsindustriens dramaturgiske krav står nemleg i direkte motstrid til fotballens suverene logikk, og aldri kan dei to sameinast.

Når eg møter folk som trur, eller ynskjar å tru, at fotball er underhaldning, freistar eg å sjå på dei med forståing, for eg veit at dei vert manipulert av mektige krefter. Men lett er det ikkje. Eg kan nemleg ikkje nekte for at det gjer meg brennande harm å tenkje på at dette opplagt feilaktige og uhyre skadelege synspunktet har fått så stor gjennomslagskraft, og mot dei ansvarlege kjenner eg noko som i mine svartaste stunder kan minne om hat. Å hate ynskjar eg ikkje, difor må eg kontinuerleg minne meg sjølv på at (dei fleste av) mine meiningsmotstandarar og eg (trass alt) er sameinte i kjærleiken til spelet (sjølv om mine meiningsmotstandarar, diverre, elskar det på feil grunnlag).

Eit vanleg synspunkt mellom dei som trur at fotball er underhaldning, ser ut til å vere at fotball er underhaldning fordi det er (eller kan vere) underhaldande å sjå på (noko eg skal vere den siste til å nekte for). Dette synspunktet kan verke logisk, men er det på ingen måte. Det er nemleg slik at menneskeleg aktivitet som oftast har eit føremål, og eventuelle utilsikta bivirkningar av aktiviteten (som fotballens (tidvise) underhaldningsverdi), bør ikkje få lov til å skugge for dette føremålet. Og, same kva FIFA, Sky Sports eller andre aktørar på «marknaden» kor fotball vert feilaktig framstilt som noko så fornærmande simpelt som eit «produkt» måtte fortelje deg: Føremålet med fotball er på ingen måte at DU skal verte underhaldt.

Som Jonathan Wilson, min medskribent i Josimar og kanskje den fremste fotballjournalisten i den engelskspråklege verda, så klokt og korrekt har påpeikt: Då fotballen oppstod, var den ikkje meint som nokon publikumsaktivitet. Den oppstod som eit (særs vellukka) forsøk på å skape ein situasjon kor to lag kunne måle seg i kamp, i konkurranse. (Meir indirekte oppstod fotballen fordi ein i det viktorianske England bekymra seg for moralsk forfall. Særleg frykta ein den grufulle onanien og dens konsekvensar, som ein meinte var galskap, død og evig fortaping. Ein meinte difor det var klokt å engasjere ungdomen i fysisk kappestrid, slik at dei fekk brukt opp all sin energi og ikkje fall i syndige tankar. Med andre ord: Fotballen oppstod fordi ein gjeng svartkledde moralistar på den engelske landsbygda ville hindre unge gutar i å runke, og viss dét ikkje er eit sært opphav for eit «underhaldning»-fenomen, veit ikkje eg!) Etter kvart kom stadig fleire lag til, og ein byrja å organisere turneringsspel av ymse slag. Det viste seg imidlertid at mange var interesserte i å få vere augevitne til kappestriden, og at dei til og med var viljuge til å betale for dette privilegiet. Men sjølv då (og dette er viktig) var interessa ved kampen først og fremst begrunna i spenning ved resultatet, ikkje det eventuelle estetiske behag ein kunne oppleve ved å bivåne kamphandlingane. Kort sagt: Fotball er ikkje underhaldning. Det er ein sport.

No er det rett nok mange definisjonar av underhaldningsomgrepet som inkluderer sport i det, men slike definisjonar baserer seg på ein elementær logisk brist. Trass i at ein kan oppleve mange av dei same kjenslene (glede, spenning, sågar frykt) både på sportsarenaen og i underhaldningsarenaen, er sport og underhaldning likevel tufta på diametralt motsette prinsipp. I omgrepet «underhaldning» ligg nemleg visse implisitte sjangerforventningar, som publikum (til ein viss grad) har krav på å få oppfylt. Ein Die Hard-film kan ikkje ende med at Bruce Willis vert knust av ein trailer. Justin Bieber kan ikkje halde ein konsert kor han kun framfører Bob Dylan-låtar. Publikum vil gjerne sjå at tryllekunstnaren «sagar kvinna i to», men viss han faktisk sagar henne i to, er det problematisk, og dét ikkje berre av juridiske grunnar. I all underhaldning finst ein uskriven kontrakt mellom aktør og publikum. Vi kjem for å få det vi ventar å få, og aktøren pliktar å gje oss det. (Rett nok finst underhaldningsaktørar som medvite provoserer sitt publikum, men sjølv då er dette som oftast kjent på førehand, og underhaldninga vert i slike tilfelle som oftast kalla «kunst».)

Vrangførestillingar
I sport er det, som dei fleste vil innsjå viss dei tenkjer seg om, nøyaktig motsett. Sportens verdi som publikumsarrangement består i at ingen på førehand kan vite kva som vil skje. «Underhaldinga» (i den grad den finst) er underordna konkurransen. Utøvaren har inga anna plikt enn å freiste å sikre sigeren (eller, som ofte er tilfelle i fotball, uavgjortresultatet) for seg sjølv eller sitt lag. Tilskodaren har ingen annan rett enn å få vere vitne til korleis resultatet vart skapt. Eit fotballag har ein ubestrideleg rett til å nytte alle ifølgje reglane tillatne midlar for å oppnå det ynskja resultat, utan å ta noko omsyn til kva publikum måtte meine. Den som går på fotballkamp, eller ser fotball formidla via skjerm, kan sjølvsagt håpe på «underhaldning» – kva ein no måtte leggje i dette – men har på ingen måte rett til å verken krevje eller forvente det.

Som lesaren no (vonleg) har skjøna: Fotball (og sport generelt) skil seg frå «underhaldning» på så vesentlege punkt at det ikkje kan kallast underhaldning. Likevel er det ubestrideleg (som eg alt har vedgått) at fotball kan ha underhaldningsverdi, og vi kan trygt gå ut frå at mange følgjer med på fotball først og fremst i von om underhaldning. Men, spør lesaren seg kanskje: Kvifor er dette eit problem? Kvifor kan ikkje dei som lever i den opplagt feilaktige trua på at fotball er underhaldning få ha vrangførestellingane sine i fred? Svaret på det er at eit for sterkt fokus på fotballens potensial som imaginært underhaldningsfenomen vil true dens sportslege integritet. Det finst klare faresignal allereie, og det er all grunn til å frykte at dei vert sterkare i åra som kjem. Kva meiner eg så med dette?

Vel, for det første: Eit for sterkt fokus på fotball som underhaldning vil uunngåeleg føre til at dei som har økonomisk interesse av å framstille fotballen som eit «produkt» – rettigheitshavande media og fotballens eigarorganisasjonar – vil freiste å hausse opp kvaliteten på «produktet». Dette er alt eit relativt stort problem, som kjem tydelegast til syne under fotballens største enkeltarrangement, VM, og aller tydelegast i framstillinga av VMs mestvinnande nasjon, Brasil. Kvart VM-år vert vi fortalt at Brasil spelar frapperande artistisk, gladhjarta draumefotball «som alle elsker å se»! Problemet med denne påstanden er at den ganske enkelt er usann. Det er heva over tvil at det brasilianske landslaget på sitt beste har spelt noko av den mest sjåverdige offensive fotballen verda har sett, men sist dei var på noko som kunne minne om sitt beste, var (viss ein er velviljug) i 2002. Dei tre siste meisterskapa har spelet til Brasil vore både kynisk og uinspirert, likevel held media fram med å gjenta og forsterke myten. Til og med Nils Johan Semb – ein mann som elles ikkje er kjent for å vektleggje fotballens underhaldningsaspekt særskilt tungt – hylla det grufulle Brasil-laget frå 2010 for å spele såkalla «sambafotball». Ein skulle kanskje tru at etter det audmjukande 1-7-nederlaget Brasil (og deira gjennomført usympatiske overklassepublikum) vart påført på heimebane i 2014, har FIFA og media lært: Men sann mine ord! Neste år er det meiningslause mytemaskineriet i gong igjen. Ein kan sjå noko liknande (om enn langt mindre alvorleg) i omtalen av Cristiano Ronaldo. Sjølvsagt er han ein fantastisk spelar, og, i motsetning til Brasil, like god no som før – men kommentatorar og studioekspertar heldt fram med å kalle han «driblekunstnar» i mange år etter at han hadde slutta å drible. Denne tendensen til å framstille fenomen som noko anna (og betre) enn kva dei er, er ein djupt problematisk konsekvens av idéen om fotball som ein del av underhaldningsindustrien. Fotball er, trass alt, noko som finn stad i den verkelege verda, og det bør ikkje vere for stor avstand mellom kva folk faktisk ser og kva dei vert fortalt at dei skal sjå.

Lov å være kynisk
For det andre: Å vurdere fotball som underhaldning er i seg sjølv problematisk, men det synest meg óg at dei rådande førestellingar om kva «underhaldande» fotball er, lét til å vere altfor snevre. Når spørsmålet vert brakt på bane, tek ein som regel for gitt at dét alle ynskjar seg, er offensiv, ballbesitjande fotball med mange kortpasningskombinasjonar og individuelt artisteri, altså ein spelestil omtrent som den Barcelona har vore dei fremste eksponentane for det siste tiåret. Men det er slett ikkje verken sjølvsagt eller sant at Pep Guardiola-stilen er den som synest alle fotballelskarar fagrast – somme føretrekk faktisk iherdig kampfotball à la Diego Simeone eller Antonio Conte sine taktiske røverstrekar – og det er altfor lett, når ein ser fotball i eit underhaldningsperspektiv, at den viktigaste grunnen til at Barça vann slik popularitet med sin stil, var at den var ekstremt suksessrik. Likeeins er det liten grunn til å tru at Chelsea-fans i utgongspunktet er meir disponerte for å like fans av slu kontringsfotball enn fans av andre lag, men når José Mourinho sikra klubben sin første ligatittel på femti år med ein slik spelestil, var klagesong sjeldan å høyre på Stamford Bridge. Vår alles kjære husgud Drillo sa ein gong at resultatet er det einaste attraktive i fotballen. Dét er ikkje sant – noko som kanskje best lét seg bevise ved Drillo sin eigen openbare frustrasjon og avsky når han kommenterer lag med ein spelestil han sjølv mislikar – men resultatet har forrang, og fans som ville prioritere ein «underhaldande» spelestil framfor suksess, er sjeldne. (Det finst dog ein del som hevdar at dei ville gjort det, og desse er påfallande ofte fans av ekstremt suksessrike lag.)

For det tredje: Viss vi likevel godtek, for diskusjonens skuld, at det finst ein spelestil som, frå eit underhaldningsperspektiv, er overlegen alle andre, følgjer det tilsynelatande logisk at alle lag burde gå inn for denne stilen (eventuelt verte tvingja til det viss dei ikkje gjorde det friviljug). Men dette er heller ikkje sant. Med mindre ein kunne ordne det slik at alle lag hadde nøyaktig like talentfull spelartropp, ville det tvert imot gjere fotballen svært føreseieleg og keisam. Rett nok ville ein (kanskje) få fleire fartsfylte, underhaldande kampar mellom middels gode lag, men dei små ville ikkje lenger ha den ringjaste sjanse til å slå dei store. Og det er nettopp det at dei har dét, som er grunnlaget for fotballens umåtelege popularitet. Viss alle lag måtte spele som Barcelona når dei spelte mot Barcelona, ville Barcelona, takka vere sine overlegne evner, vinne dei fleste kampar 15-0. Sjølv Barca-fans ville truleg finne dét ganske traurig i lengda. Nei, lat oss prise Herren for at vi har defensiv fotball, at det er lov å vere kynisk, kalkulerande og slu, og slik hindre at dei mektige som ynskjar at underhaldninga skal triumfere over fotballen, i å nå sitt onde forsett!

Underholdningsprodukt
For det fjerde: Frå eit underhaldningsperspektiv er det logisk å gje det store fleirtalet det dei ynskjar. Sidan somme lag er meir populære enn andre, burde ein difor sørgje for at desse laga – som vanlegvis er populære fordi dei alt har hatt suksess over tid – har størst mogleg sjanse til å vinne. Dette vert alt i stor grad gjort, gjennom seeding, TV-avtalar basert på marknadsandel etcetera, og det er neppe ynskjeleg at utviklinga går særskilt mykje lenger. Framleis er det heldigvis slik at laga, ut frå eigne føresetnader, stiller likt før kampen tek til, og får den same belønninga (tre poeng, ein plass i cupfinalen) for å vinne. Det er ingen ekstra poeng å hente for verken popularitet eller underhaldningsverdi. Dette er avgjerande for fotballens legitimitet som sport. Vurderer ein spelet som underhaldning – kor føremålet er å gje folk (flest) det dei vil (eller trur dei vil) ha – er ikkje dette like opplagt. For augneblinken er det neppe aktuelt, men i framtida kan ein godt sjå føre seg at spelets herskarar (som, diverre, i realiteten er slavar under fotballens fascisme, underhaldningsideologien) kan finne på å forstyrre den sportslege balansen ytterlegare gjennom ulike system som belønner lag for underhaldningsverdi vurdert etter ymse diffuse kriteria (scoringsfrekvens, ballinnehav, antal overstegsfinter og tunnelar). Eller kvifor ikkje gå heile vegen og gje populære lag ekstrapoeng ganske enkelt for å vere populære? Då vil den sportslege legitimiteten forvitre, verte til inkje.

For det femte og truleg aller viktigaste: Når ein vurderer fotball som reint underhaldningsprodukt, vert det fort klart at fotball er eit ekstremt dårleg underhaldningsprodukt! Den som vender seg til fotballen for underhaldning, vert skuffa heile tida: Den store stjernespelaren vert skada, kampen er sjansefattig og tam, siger vert vendt til nederlag i siste speleminutt og laget ditt rykkar ned. Fotball er påfallande ofte ei kjelde til djup frustrasjon. På den tida han slo gjennom i Start, overraska det unge keepertalentet Espen Johnsen mange med å fortelje at han sjølv sjeldan såg på fotball: «Hvorfor skulle eg gidde å bruke 90 minutter på en kamp som kanskje ender 0-0?» Nasjonens fotballentusiastar undra seg over at Johnsen underminerte verdien av legitimiteten til ein aktivitet han sjølv sysla med, men utsegna oppsummerer på ein sjeldant perfekt måte problemet med fotball som underhaldningsprodukt. Trass i dette er fotball altså umåteleg populært. Sporten er verdas største folkelege fascinasjon. Posisjonen er ikkje ein gong truga. Eg antydar med andre ord at sjølv dei som hevdar å først og fremst sjå på fotball for underhaldninga si skuld, i røynda er på jakt etter noko anna. Kva dette måtte vere, er eit så stort spørsmål at det fortener å verte behandla i eit eige essay – Følg med! Følg med! – men her og no er sirkelen slutta og eg kan konkludere med at fotball ikkje er underhaldning, ikkje ein gong for dei som trur at det er det!

Julekalender #23 Makt og avmakt

Arsène Wenger har opplevd det meste som Arsenal-manager, fra heltedyrkelse til hån. Men hvem har egentlig ansvaret for de middelmådige resultatene – franskmannen eller klubbens styre?

Tekst Nick Ames Oversatt av Lars Johnsen

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

Sommeren 2007 var det mange Arsenal-supportere som beit negler. Kontraktstilbudet klubben hadde gitt Arsène Wenger lå på bordet uten franskmannens underskrift. Den første sesongen på Emirates hadde vært av det middelmådige slaget. Det var ingen dramatikk i akkurat det; forsiktig pengebruk var en nødvendighet etter den kostbare flyttingen fra Highbury. Kontinuitet var det viktigste for klubben nå. Det var tross alt bare tre år siden Wenger hadde ledet Arsenal ubeseiret gjennom en hel sesong.

Men det hersket et snev av usikkerhet rundt klubben, og den holdt til på styrerommet. Den lille usikkerheten skulle vokse å bli til angst. David Dein var mannen som hadde overtalt Wenger i sin tid til å komme til Arsenal. Han var Wengers mest betrodde person i Arsenal-systemet – og mannen som ofte pushet franskmannen til på overgangsmarkedet. I april hadde Dein blitt skjøvet ut av rollen som nestleder i styret på grunn av «uforenlige uenigheter» med sine styrekollegaer. Risikoen var nå at Wenger, som alltid var på radaren til Europas storklubber, ville takke ja til jobb et annet sted når kontrakten utløp sommeren etterpå.

Lettelsen var stor da Arsene Wenger på nyåret 2008 – etter mange hint om at han kom til å bli – endelig skrev under en ny treårsavtale. «Hjertet mitt tilhører denne fotballklubben», sa han. «Arsenal er mitt livs klubb. Jeg har blitt gitt total frihet til å implementere og utforme planene jeg har for å skape suksess. Det betyr at jeg har et ansvar overfor supporterne å vinne titler og et ansvar overfor spillerne å gjøre potensial om til pokaler.»

En tid for alt
Ti år etterpå er mye forskjellig og mye det samme. De siste månedene i 2016/17-sesongen ble Wengers framtid en saga som trakk ut i velkjent stil, og føljetongen i mainstream-mediene ble nå krydret med sosiale medier-kampanjer og flybannere som skrek «Wenger Out». Hovedbudskapet var – i hvert fall fra en stor andel av dem utenfor klubben, men også en økende andel innenfor – at det var tid for endring. De ti årene som hadde gått siden Wenger kvalte uroen etter Dein-avgangen med å signere en ny kontrakt, hadde gitt klubben to FA-cuptriumfer og ellers en rekke kollapser, noen heroiske og noen katastrofale. Det var ti år preget av falske forhåpninger.

Arsenal var hele tiden bare en god keeper, en solid midtstopper eller et midtbaneanker unna å knekke koden og returnere til den formidable Wenger-modellen vi hadde sett i nær fortid.

Det skjedde ikke. Og man trengte ikke gå gjennom febertokter for å se at fellesnevneren for kollapsene og mangel på suksess lå utenfor banen. Men hvem hadde skylda? Var det Wenger, som klamret seg til et dogme ingen var tjent med, eller de i styrerommet som virket storfornøyd med å leve på fordums storhet og årlig – inntil forrige sesong – årlig kvalifisering til Champions League?

Skyldfordeling er sjelden så enkelt som det kan se ut. I dette tilfellet er det viktig å pakke ut Wengers ord fra 2007. Hva for eksempel mente han med å bli «gitt total frihet»? Og var ikke «ansvar overfor spillerne» et mer langsiktig perspektiv enn bare å sende utpå et lag som skulle vinne den neste kampen?

Og uttalelsen om «frihet», autoritet til å styre som han ville, sier ganske mye, nå som vi kan se tilbake. Mens Arsenals eierskap har endret seg drastisk, har Wengers posisjon merkelig nok vært uangripelig. Stan Kroenke ble medlem av styret i 2008 før han tok over klubben i april 2011. I USA blir han omtalt som «Silent Stan». Han er kjent for å holde en avstand til avgjørelsene som fattes i NFL-laget han eier, St. Louis Rams. Det er en tilnærming han har tatt med seg til Nord-London. Han uttaler seg sjelden til media. Men da Alisher Usmanov ønsket å kjøpe ut Kroenke i mai, så han seg nødt til å snakke med pressen. Han så på seg selv som en «investor med et langtidsperspektiv», uttalte han.

Det finnes flere og mindre smigrende omtaler av Kroenke enn det, men en investor er det han faktisk er – en som er villig til å holde seg i kulissene og la andre gjøre jobben, så lenge regnestykket går opp. Det er en tilnærming som er en hovedtreners drøm. Når alt går bra, er det en tilnærming også supporterne lever godt med. Men når resultatene ikke går veien, kommer spørsmålene om kulturen som har fått lov til å utvikle seg innenfor porten på treningsfeltet faktisk er sunn eller ikke. Og Arsenals grunnleggende problem har vært at Wengers makt har ligget tett opp mot absolutt.

«Det er ikke Kroenkes feil at vi ikke nådde Champions League. Det er den sportslige avdelingen som har det ansvaret», uttalte Wenger i mai.

Amerikaneren Stan Kroenke er majoritetseier i Arsenal. Han holder en lav profil og uttaler seg sjelden til media.

Staben på stedet hvil?
Det var velmenende ord, men bruken av uttrykket «sportslig avdeling» var interessant. Staben til Wenger har vært gjennom få endringer. Pat Rice, hans betrodde assistent gjennom mange år, forlot klubben i 2012. Steve Bould, en intern rekruttering, tok over. Slik har det vært i de fleste stillinger. Boro Primorac, som Wenger har holdt på siden de jobbet sammen i Cannes på 1980-tallet, har fortsatt sin rolle som førstelagstrener sammen med Neil Banfield, som rykket opp fra U21-laget samtidig som Bould ble assisterende manager. Keepertrener Gerry Peyton har vært med siden 2003 og fitnesstrener Tony Colbert siden 1998.

Ingen har blandet seg opp i den sammensetningen. Noen har kommet til, innenfor fysioterapi og kondisjonstrening, akkurat som i andre klubber, men kjernen av trenerstaben er den samme. Det kan virke som om alle på en eller annen måte står i gjeld til Wenger. Ett eksempel på det er hvordan Wenger tok Primorac under sine vinger i den japanske klubben Nagoya Grampus Eight. Kameraten, som da var trener i Valenciennes, hadde akkurat vitnet i kampfiksingssaken som involverte Marseille-president Bernard Tapie. Et naturlig spørsmål er: Hvem kvalitetssikrer Wengers ansettelser?

Steve Bould er en veldig populær mann blant kollegaene og har evnen til å gjøre seg forstått på en enkel måte når det er påkrevd. Når instruksjoner må ropes, er det han som gjør det. Men det er usannsynlig at hans innflytelse strekker seg utover det. Man skulle tro at ansettelsen av ham ville skape et solid defensivt grunnspill. Det ser ikke ut til å ha skjedd.

Kommunikasjonen innad i klubben virker ustriglet. Da Ivan Gazidis tok over som administrerende direktør i 2009, ble det sagt at han skulle overta mange av David Deins oppgaver, men det var usannsynlig. Av alle mulige alternativer, skal Wenger selv ha ønsket Gazidis som Deins etterfølger. Det sier noe om hvor usunn prosessen var. Gazidis er en respektert fotballadministrator, men ikke noe mer. Forholdet mellom Wenger og Dein hadde vært en nøkkel til Arsenals suksess. At det kunne gjenskapes med Gazidis var ikke sannsynlig. Når Gazidis besøkte Wenger på treningsfeltet, lignet han på hvilken som helst fremmed som kom på besøk. Deres samtaler har i det hele tatt vært av positiv karakter, uten at inntrykket er at han har hatt managerens øre på den måten Dein hadde.

På lik linje med Kroenke på toppen, har Gazidis vært fornøyd med å holde seg unna det som angår laget. Men hans renommé har tatt skade av mangelen på offentlig synlighet. Under «Wenger Out»-stormen i fjor ristet folk på hodet av hans mangel på å gi Wenger offentlig støtte – eller det motsatte. I slike øyeblikk er det lett å sympatisere med Wenger. Han er kanskje en kontrollfreak, men nå ble han gitt ansvaret med å svare på alt i en tid der spørsmålene bikket over til å være direkte aggressive og fornærmende. Ingen i hans sko ville unngått å bli såret over hvordan tilstanden utviklet seg i Arsenal, fra total heltedyrkelse til hån og syrlige personangrep. At han aldri innrømmer feil kan være svært frustrerende, men når han blir stilt spørsmål om retningen klubben er på vei eller om sin egen rolle, er han alltid klar med et svar. Stillheten fra dem over ham betyr at han står der helt alene. Ledelsens stillhet gjorde ham til klubbens boksesekk.

Interne stridigheter
Det «forferdelige miljøet» Wenger mener utviklet seg i klubben de siste fire månedene i 2016/17-sesongen, var en av grunnene til lagets elendige form, mente han. At det stjeler fokus fra spillernes eller trenerstabens prestasjoner, er vanskelig å argumentere mot. Det skal ha utviklet seg et anstrengt forhold mellom Wenger og Gazidis. I ettertid skal Gazidis ha ønsket å opprette en mellomstasjon mellom styret og «sportslig avdeling» – for å lette byrden til manageren og hente inn en ny stemme. Men manageren, som i realiteten også opererer som sportsdirektør, strittet i mot. I mai følte han seg så pass truet at han luftet dette til media.

«Jeg vet ikke hva en sportsdirektør betyr», sa han. «Er det en person som står i veibanen og dirigerer retningen, til høyre, til venstre? Jeg skjønner ikke og har aldri skjønt hva det betyr.»

«Sorry, nei. Jeg vil ikke prate om det. Jeg er manager i Arsenal Football Club og så lenge jeg er det, avgjør jeg hva som skjer på den sportslige fronten. Det er det.»

Uttalelsene var enten myntet på Gazidis eller et sammendrag av de opphetede diskusjonene innad i klubben. Måneden før hadde Gazidis, under et møte med Arsenals supportere, sagt at klubbens problemer – eksemplifisert gjennom 10-1-tapet sammenlagt mot Bayern München – skulle bli som en «katalysator for endring». Ordvalget skal ha gjort Wenger sint, og han uttalte offentlig at han ikke forsto betydningen av uttalelsen.

For første gang kom bakgrunnen for sprekkene i klubbens fundament til syne. Det er ingen hemmelighet at Wenger er oppgitt over den forenklede diskursen som regjererer i moderne fotball, og nå følte han at mennesker uten kjennskap til klubbens indre liv fikk styre debatten. Samtidig ga han et inntrykk av å være en manager som ikke tålte at autoriteten hans ble satt på prøve.

31. mai uttalte Gazidis seg igjen. Til media denne gangen. «Man sparker ikke dyktige folk. Man sparker ikke folk i verdensklassen. Man sparker ikke folk som drives av forbedring. Det man derimot skal gjøre, er å finne ut hvordan man sammen kan bli bedre og ta neste steg. Det er hva denne klubben nå gjør. Vår ambisjon er å levere», sa han. Hva hadde da bråket egentlig handlet om? Wenger hadde skrevet under på en ny toårsavtale dagen før og hadde, avhengig av hvor du står, lagt saken død eller forlenget uoverensstemmelsene. Tre dager i forveien hadde han feiret, tydelig følelsesmessig beveget, på Wembley-gresset etter å ført laget til 2-1-seier i FA-cupfinalen mot Chelsea. Uansett hva man måtte mene om han er rett mann til å ta Arsenal videre, må du ha et hjerte av stein for ikke å unne ham den triumfen.

Situasjonen var løst. Det var likevel ikke til å unngå å sammenligne dette med det som skjedde tre år tilbake i tid. Den gangen mente flere som står klubben nær at han hadde vært ferdig dersom han ikke hadde gjort slutt på den ni år lange trofétørken, som endte med den nervepirrende 3-2-seieren over Hull i FA-cupfinalen. I stedet signerte han en ny treårskontrakt – bare for å befinne seg i en omtrent identisk situasjon ved kontraktstidens utløp i år.

Frykten for det ukjente
Så Wenger blir. Og kanskje har hele situasjonen handlet om Gazidis’ måte å finne ut hvor langt han kan strekke strikken. Det var egentlig aldri noen genuin intensjon fra klubbens side om å si farvel til Wenger. Og hovedgrunnen til det er klubbens eget syn på seg selv. Arsenal har fartet verden rundt for å spille treningskamper om sommeren – noe Wenger motvillig har gått med på etter diskusjoner med Gazidis. Disse reisene har vært planlagt til minste detalj for å maksimere Arsenal-merkevaren, der klubben i alle verdenshjørner har blitt markedsført som Wengers Arsenal: de spiller en fin fotball som bare de kan, med hovedvekt på unge spillere, de er innovative og framtidsrettet i motsetning til sine rivaler. Forsvinner Wenger, må klubben ha ny innpakning. Tusenvis av Arsenal-fans, spesielt de utenlandsbaserte, heier på Arsenal nettopp fordi deres første fotballminner er Wengers fantastiske lag på begynnelsen av 2000-tallet. Det er noe alle ønsker å assosiere seg med. Og når Arsenal reiser interkontinentalt, framstår Wenger som en figur som er inkluderende og verdensvant. Han er en vidunderlig diplomat, en ambassadør av stort format. Antallet slike typer minsker. Finnes det en erstatter der ute, en som kan representere Arsenal på samme måte? Hvem kan ta over og sørge for at Arsenal fortsatt er Arsenal?

Det er et viktig poeng og en av grunnene til klubbens institusjonaliserte frykt for endring. Pep Guardiola kunne selvsagt ha fungert, men timingen passet aldri. Etter århundreskiftet ble navnet Remi Garde nevnt. Han delte garderobe med Wenger mot slutten av 1990-tallet og ble omtalt i positive ordelag på klubbkontoret Highbury House etter hans moderate suksess med Lyon. Han var en tidligere spiller som hadde gjort det bra i en annen klubb og var klar for et nytt steg – det kunne ha gitt klubben en smidig overgang. Garde endte med å si ja til den utakknemlige jobben det er å være Aston Villa-manager og ble etter hvert borte. Et manager-alternativ i dagens fotball er Giovanni van Bronckhorst som nettopp førte Feyenoord til ligatittel i Nederland. Og i Ajax har Dennis Bergkamp akkurat vært med, som assistenttrener, å ta klubben til finale i europaligaen.

Når Arsenal en dag kommer dit at klubben må ha ny manager, vil kanskje den typen de ønsker faktisk være tilgjengelig.

Blanke ark
Likevel føles det som om begrensningene er flere enn mulighetene, spesielt med tanke på at Wenger-situasjonen ikke er klubbens eneste problem på vei inn i denne sesongen. Kontraktssituasjonene til lagets to største stjerner, Alexis Sánchez og Mesut Özil, er fortsatt uløst. Og Sánchez kan være på vei bort om partene ikke blir enig om en ny avtale – og en eventuelt ny kontrakt vil garantert bety rekordlønn. Da Arsenal kjøpte Özil fra Real Madrid for 42,2 millioner pund i september 2013 signaliserte det en ny tid. Nøysomheten som gjaldt i årene etter flyttingen fra Highbury ble brutt. Klubben viste at de hadde muligheten til å bruke penger på linje med andre. Sänchez ble hentet året etter. Arbeidsjernet Sánchez kan bli vanskelig å erstatte uansett pris og skulle én eller begge forlate Nord-London vil det bare understreke at Arsenal ikke tilhører toppen i Fotball-Europa, slik de ønsker å gjøre.

Det understrekes også av at de i år skal spille i europaligaen. Det er en turnering Arsenal utvilsomt har store muligheter til å vinne, men bruddet med den lange tradisjonen med å kvalifisere seg til Champions League, en fjær Wenger ofte har gitt sin egen hatt, kunne ha vært grunn for klubben å fortelle manageren at tiden er omme. Når Wenger-situasjonen har løst seg, ser 2017/18 og spill i europaligaen faktisk ut som noe som ligner et blankt lerret, en mulighet for Wenger til å skape noe nytt.

Personlig mener jeg Arsenal burde, dersom de hadde greid å komme opp med en framtidsplan, ha byttet ut Wenger i sommer. Målene han presenterte sommeren 2007 har ikke blitt oppnådd – på tross av at han hadde midler til rådighet for å nå dem. Mange supportere har gått lei. Men så lenge Stan Kroenkes regnestykke fortsetter å gå opp, og dersom Arsenal fortsetter å ha et sterkt globalt merkenavn på tross av mangel på pokaler, blir det vanskelig å kritisere Kroenkes avgjørelser. Kanskje er idretten, og ønskene til idrettspublikummet, i såpass endring at Arsenal kan slippe unna med det som fra utsiden ser ut som en institusjonalisert mangel på å forberede seg på et liv etter Wenger. Kanskje ender det opp med spektakulær suksess slik at alle de tusenvis av sidene som er skrevet om at Wengers tid er forbi fortjener å brennes.

Julekalender #22 Nord og ned

Det har vært harde kamper – både på og utenfor banen – men lite å juble for i Nord-England de siste 20 årene. Er noe i ferd med å skje, eller vil forskjellene mellom nord og resten av England bare øke?

Tekst Arne Lysne

Gi bort Josimar i julegave! Her kan du gi bort årets lissepasning til en fotballvenn. Ett års abonnement (8 utgaver inkl. VM- og Premier League-bibel) for 699,- I tillegg får man med siste utgave i 2017 gratis som man kan legge under juletreet. Bestill her!

«Investeringene skjer i sør. Jeg har hørt latterlige rykter om at lag fra nord vurderer å skaffe seg treningsanlegg i London. Spillerne kan da bo i London og reise til ‘hjemmekampene’. At sånt i det hele tatt vurderes er skremmende», uttalte tidligere Manchester United-stjerne, nå fotballekspert på Sky, Gary Neville i en artikkel i The Guardian i mai.

Artikkelen var skrevet av journalisten og forfatteren Anthony Clavane fra Leeds som i fjor ga ut A Yorkshire Tragedy. The rise and fall of a sporting powerhouse. Boken skildrer en utvikling som finnes i mye mer av Nord-England enn bare Yorkshire.

For dagens generasjon fotballsupportere, de som aldri har hørt om noe annet enn Premier League, betal-TV og fotballturer, for dem dreier det meste seg om London og Manchester – og så de som er arvelig belastet med Liverpool da. Årets ligatittel var en kamp mellom Chelsea og Tottenham. Arsenal slo Chelsea i FA-cup-finalen.

At Huddersfield, for første gang på 45 år, fulgte Newcastle opp etter straffedramaet i playoff-finalen gjør at Yorkshire er på PL-kartet også neste sesong.

Det gjenstår å se om det blir et mer enn et gjestebesøk fra enda et nordlig lag. Blackpool (rykket ned i 2011), Sheffield United (2007), Leeds (2004), Bradford (2001), Sheffield Wednesday (2000), Barnsley (1998) og Oldham (1994) har alle fløyet nær den skinnende Premier League-solen for så å kræsje voldsomt og ikke komme tilbake.

Alan Shearer valgte å reise hjem og ble både helt og toppscorer. Men han vant ingen trofeer.

A Hard Days Night
Mens vi har vårt «alt nord for Sinsenkrysset» har engelskmennene «alt nord for Watford» som den fleipete forklaringen på hvor skillet mellom nord og sør går.

University of Sheffield forsøkte for noen år siden å finne dette skillet basert på økonomiske og sosiokulturelle faktorer. De endte opp med et omdiskutert kart med en linje skrått fra Bristol-kanalen nordøstover til Hull. Det de fant var lavere lønninger, dårligere helse og faktisk ett år kortere forventet levealder på nordsiden.

Årets resultater i Premier League var ingen tilfeldighet, men et dekkende bilde på den økonomiske delingen av England gjennom de siste 40-50 årene, det som omtales som «the north-south divide».

Når sesongen 2017-18 sparkes i gang i august er tre lag fra Nord-England med, utenom de fire faste innslagene fra Manchester og Liverpool i nordvest, nemlig Burnley, Newcastle og Huddersfield. Så sent som i 2008-09 var antall lag sju; Newcastle, Sunderland, Middlesbrough, Hull, Blackburn, Bolton og Wigan.

På de siste ti sesongene har antallet gått fra 7 til 6-5-5-3-3-4-2, bunnåret 2015-16 med bare Newcastle og Sunderland, 4 til 3 i forrige sesong.

Selv om lagene i nordvest har klart seg bedre, så forsterkes trenden av at Liverpool ikke har vunnet serien siden 1990 og Everton ikke siden 1987. Hadde det ikke vært for at tidenes manager i Manchester United skapte klubben til en gigantisk global merkevare, og en av verdens rikeste sjeiker pøste sin pengebinge inn i Manchester City, ville dreiningen mot sør vært enda tydeligere.

«Resten av nord» har to seriemesterskap ved Leeds og Blackburn på første halvdel av 90-tallet, to ligacupseire ved Blackburn og Middlesbrough på begynnelsen av 2000-tallet og Wigans FA-cup-seier i 2013. Det betyr fem trofeer av de 75 siste. Sunderland har ikke vunnet noen av disse trofeene siden 1972, Newcastle ikke siden 1955.

Alle vet hvordan det gikk med Chelsea i år. Men hvordan gikk det med Rotherham?

Jo, de endte sist i The Championship. Rotherham vant fem av 46 kamper, rakk gjennom tre managere og var med sine 23 poeng, 28 poeng unna sikker plass!

Sjanseløse rett og slett, men slik har det ikke alltid vært. Denne industribyen i Sør-Yorkshire ble som så mange andre i Nord-England bygget på kull og stål og jern. I 1981-82-sesongen spilte faktisk Chelsea og Rotherham sammen i gamle 2. divisjon. Rotherham vant begge kampene, 6-0 hjemme og 4-1 på Stamford Bridge. Året etter rykket Rotherham ned og klubbenes ligaspor har senere aldri krysset hverandre. I 2017 har de knapt noe annet felles enn at de begge driver med fotball.

London Calling
At vi vender tilbake 1980-tallet er ikke tilfeldig. Med stikkord som inkluderer arbeiderklassekultur, gruvestreiker, Margaret Thatcher, nyliberalisme, investorer og betal-TV, skjer det et markant skille i engelsk politikk og økonomi. Anthony Clavane hevder i artikkelen sin at fotballen i England nå er like skjevdelt som økonomien.

«Etter finanskrisen i 2008 er gapet mellom nord og sør vokst seg enda større», skriver Clavane.

Den påstanden bekreftes i mange undersøkelser. Londons globale, finansdrevne økonomi fikk sin første eksplosive vekst på 80-tallet. Tungindustrien tapte for servicebaserte næringer og skillet mellom nord og syd skjøt fart.

Centre for Cities la i 2015 fram tall som viste at for hver eneste jobb som ble skapt i nord det siste tiåret, ble det skapt 12 jobber i sør. London har fått en halv million nye jobber siden 2012, og en analyse gjort av Trade Union Congress viser at London i tillegg til å få flest nye jobber i privat sektor, så har byen mistet færrest jobber i offentlig sektor.

London står nå for en fjerdedel av den engelske økonomien, og genererer 30 prosent av landets skatteinntekter. Londons økonomiske vekst er på tre prosent i året. Nordøst har en forventet veksttakt på 1,6.

Det er ingen grunn til å bli overrasket over at Reading – noen mil vest for hovedstaden – snuste på opprykk i år. Farten i Readings økonomi overgår til og med London. På listen over byer med størst økonomisk vekst er Premier League-nykommere som Bournemouth og Brighton.

London by (utenom omland) passerer med dagens veksttakt ti millioner mennesker i 2025. At London er Englands største by og Birmingham, med cirka en million innbyggere, er nest størst, vet de fleste. Men at Leeds (770.000), Sheffield (570.000) og Bradford (530.000) følger deretter er mindre kjent, iallefall hvis geografikunnskapene er basert på Premier League-tabellen.

Mange i nord ser denne utviklingen som en villet politikk, og mange plasserer all skyld på Margaret Thatcher. Noen vil nok nyansere bildet med at særlig National Union of Mineworkers hadde fått for stor makt utover på 70-tallet, og sto i veien for all omstilling, i tillegg til at New Labour under Tony Blair på 2000-tallet ikke gjorde mye for å endre på forholdene.

Storbritannias første kvinnelige statsminister, med kallenavnet Jernkvinnen, regjerte fra 1979 til 1990. Da hun døde 8. april 2013 ble dødsfallet feiret som en festdag mange steder nord i landet.

Det forteller litt om hvor splittet fotballøya ble under hennes styre med nyliberalisme, økonomiske dereguleringer, privatisering og kamp mot fagforeningene.

Thatcher omtalte gruvearbeiderne som «the enemy within». Et ganske langt sprang fra da gruvesønnen, senere mangemillionær og Newcastle-eier Sir John Hall som 13-åring sto med store ører og øyne og hørte daværende Labour-statsministeren Clement Attlee forklare nasjonaliseringen av gruvene i 1946.

«Dere jobber ikke nå for noens profitt. Dere jobber nå for landet», sa Attlee.

På det meste, i årene før første verdenskrig, jobbet 1,1 millioner menn og unge gutter i gruvene. Tross depresjonen på 30-tallet var det fortsatt 700.000 gruveansatte da alle samlet seg om gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig. Kullet ble bokstavelig talt drivstoffet for 20-30 år med sammenhengende økonomisk vekst, og fotballens rolle vokste i takt med utviklingen. Særlig i nord.

Local Hero
«Nordøst-England er en helt egen verden», sa Liverpools legendariske manager Bob Paisley. Og han visste hva han snakket om. Paisley vokste opp som sønn av en gruvearbeider på 1920- og 30-tallet i Hetton-Le-Hole sør for Sunderland.

«Det var tette lokalsamfunn hvor arbeidsfolk spilte fotball. Vi lærte tidlig å jobbe hardt, sette pris på det vi hadde, men samtidig alltid forsøke å forbedre oss. Den oppveksten bygget karakterstyrke», siteres Paisley på i Michael Walkers strålende fotballøkonomiske analyse Up There. The North-East football boom & bust fra 2014.

Bob Paisley, en av de mange som forlot nord for å lykkes, er med sine 15 trofeer, 20 inkludert Charity Shields, bare passert av Sir Alex Ferguson på listen over mestvinnende managere i England.

Med tanke på at Paisley overtok for legenden Bill Shankly, og vant alle trofeene på bare ni år, så mener mange at han er den beste manageren England noensinne har sett.

Det er ingen grunn til å romantisere verken arbeids- eller boforhold. Men i det harde livet etablerte det seg en tre-enighet mellom familie, jobb og fritid. I de tøffe arbeidsforholdene i gruvene måtte man samarbeide og kunne stole 100 prosent på kollegaen. Det skapte en fellesskapsfølelse som preget hele miljøet, både på jobb og på fritiden. At fotball ble arbeiderklassens sport forklares blant annet med at den var billig å drive, den var lett å etablere og det var lett å få avviklet kamper mellom skiftarbeidet i gruvene, stålverkene og verftene.

I 1880 etablerte skipsverftet Swan Hunter seg i Newcastle. Verftet, som ble nedlagt i 1993, hadde på det meste 14.000 ansatte. I 1904 stiftet direktørene og de ansatte Wallsend Boys Club for å gi de ansatte og deres barn (les: sønner) noen fritidstilbud (les: boksing). Etterhvert ble klubben kjent som en talentfabrikk for fotball og siden 1965 har 59 spillere fått proffkarriere. Kjente spillere som Alan Shearer, Peter Beardsley, Steve Bruce og Michael Carrick startet i klubben.

Vince Carrick, pappaen til Michael, er en av de mange frivillige som holder liv i klubben. Han husker spesielt en kameratgjeng på 80-tallet.

«Lee Clark, Steve Watson, Robbie Elliot og Alan Thompson var fire kompiser som kom hit samtidig. Alle fire fikk kontrakt med Newcastle United, og alle fikk gode fotballkarrierer. Noe sånt får vi ikke oppleve igjen», sier Vince Carrick i boka Up There av Michael Walker.

«Det er en kombinasjon av årsaker, men selv om folk er fortsatt er religiøst opptatt av fotball her oppe er ikke standarden den samme lenger», påpeker Carrick.

Simon Kuper og Stefan Szymanski forklarer i den banebrytende boka Soccernomics fra 2009, at en av grunnene til at «England alltid taper» er at spillerne som lykkes stort sett kommer fra den stadig synkende arbeiderklassen. Deres tall viser at det er svært få med middelklassebakgrunn i proff-fotballen, og at middelklasseungdom ikke føler seg hjemme i fotballkulturen og at de heller velger rugby eller cricket. Utvalget er rett og slett blitt mindre.

Everybody Wants to Rule the World
Dagens fotball, med tilnavnet The People’s Game, ble født i det nordlige England. Seks lag fra Midlands og seks fra Lancashire, området nord for Manchester og Liverpool, stiftet den aller første ligaen, The Football League i 1888.

Verdens nest eldste liga ble stiftet i nordøst året etter under navnet The Northern League. Ligaen befinner seg i dag, passende nok, på niende og tiende nivå i den engelske fotballpyramiden. Arbeiderklasse- og gruvesamfunnene i nord utviklet ikke bare fantastiske spillere. De var bokstavelig talt en gullgruve da engelsk klubbfotball dominerte Europa i nesten 20 år fra midten av 60-tallet.

Brian Clough, som heller ikke fikk kontrakt med Sunderland, ble en ekstrem målscorer for Middlesbrough (251 mål på 274 kamper) før han ble en like ekstrem manager. Han ledet Derby til serieseier før han overtok Nottingham Forest. Der skapte han et enda større fotballeventyr, med ligagull og to seiere i serievinnercupen, forløperen til dagens Champions League, i 1979 og 1980.

I nesten samme nabolag i Middlesbrough stammet Don Revie fra. Revie måtte til Leicester for å igang karrieren på banen. Etter å ha vært en tur hjemom i Sunderland ble han på begynnelsen av 60-tallet spillende manager i 2. divisjonsklubben Leeds. Under Revies ledelse ble det opprykk og deretter det første av to seriegull i 1968-69. Leeds vant ligacupen og to ganger Inter Cities Fairs Cup, forløperen til UEFA-cupen som nå er Europa League. I tillegg ble det en rekke annenplasser og finaletap før Revie takket ja til jobben som engelsk landslagssjef i 1974.

Lenger nord vokste enda en gruvearbeidersønn, Bobby Robson, etterhvert Sir Bobby Robson, opp. Han måtte også sørover for å utvikle seg som spiller og manager, og han ledet Ipswich til suksess før han ble engelsk landslagssjef og nesten lyktes i Italia-VM 1990. England tapte på straffespark (selvfølgelig) mot Vest-Tyskland (selvfølgelig) i semifinalen. Den avgjorde bommen kom fra Chris Waddle (fra Nord-England selvfølgelig). Robson reiste videre til storklubber som PSV Eindhoven, Sporting, Porto og Barcelona før han overtok sitt elskede Newcastle i 1999. Det endte fem år senere, som det alltid ender i Newcastle, i tårer.

Fra Newcastle sognet også Howard Kendall, historiens mest suksessrike Everton-manager. Han fant seg en klubb i Preston før han ble solgt til Everton. Der vant han seriemesterskapet I 1969/70, og selv om han holdt høyt nivå i sin 18 år lange karriere, fikk han underlig nok ingen landskamper for England. Han vendte tilbake til Everton som spillende manager i 1981, riktignok bare spillende i fire kamper, og fikk stor suksess etter først å ha kommet seg gjennom noen tøffe sesonger. Sesongen 1984/85 var Kendalls store år med seier i både serien og cupvinnercupen, i tillegg til tap i FA-cupfinalen mot Manchester United. Sesongen 1985/86 kom Everton på andreplass i serien og tapte FA-cupfinalen mot Liverpool, og året etter ble Everton nok en gang seriemestere.

At Bob Paisley måtte reise til Liverpool for å utvikle seg er bare ett av mange eksempler på hvor dårlig de store klubbene i Nord-England forvaltet den lange rekken av talenter.

Sunderland signerte ikke Paisley med den klassiske forklaringen «at han var for liten». Myten fortalte at klubbene bare kunne plystre ned en gruvesjakt og opp kom det en stjernespiss. Denne ressurstilgangen bidro til både arroganse, dårlig ledelse og dårlig talentutvikling i klubbene i Nord-England.

Brødrene Bobby og Jackie Charlton dro til Manchester United og Leeds, Ray Kennedy til Arsenal, Bryan Robson til West Bromwich, Peter Beardsley til Carlisle, Alan Shearer til Southampton og Michael Carrick til West Ham. Alle unge spillere som ikke ble plukket opp og utviklet hjemme.

Fra 1966 og i tiår framover var nordøst representert på landslaget med midtbanestjerner som Charlton, Manchester Citys Colin Bell, Robson og Newcastles egen Paul «Gazza» Gascoigne. Nå er Jordan Henderson og Fraser Forster landsdelens representanter, og å plassere dem i samme kategori vil være en fornærmelse.

Talentene blir færre og færre, og i bortekampen mot Manchester City i oktober 2015 stilte Newcastle uten en eneste engelskmann i startoppstillingen. Et ydmykende 1-6 var for mange svarthvite fans en bekreftelse på hvor lite alle «leiesoldatene» brydde seg på veien mot nedrykk.

Under Steve Gibsons langsiktige og stødige eierskap har Middlesbrough lenge arbeidet veldig godt med akademiet sitt. Den 7. mai 2006 stilte Middlesbrough med elleve engelske spillere i startoppstillingen borte mot Fulham, ti av dem fra eget akademi. Men noen vei til suksess var det ikke, i en globalisert liga hvor pengene rant inn og alle klubber snart kunne kjøpe hvem de ville fra hele verden. To år senere rykket Middlesbrough ned.

Middlesbrough klarte aldri å snappe opp verken Clough eller Revie og i 1952 lot de enda en kommende legende glippe.

«Potensialet her er enormt», uttalte en av dem som hadde søkt på den ledige managerjobben. Han het Bill Shankley, men nådde ikke opp og ble ikke ansatt. Han reiste sørover til Liverpool, til en annen klubb hvor han også så et stort potensiale og skapte historie der i stedet.

English Civil War
Margaret Thatcher brukte krigsterminologi i sin omtale av gruvearbeiderne, og mange på venstresiden brukte det samme om hennes politikk.

«Brent jords taktikk», «borgerkrig» og «kolonialisme» var bare noen av uttrykkene som gikk igjen i de splittende 80-åra. Jernkvinnen erklærte ikke bare krig mot gruvearbeiderne, hun gikk like godt løs på deres favoritthobby, fotballen. Gruvearbeidere og fotballtilhengere var for henne det samme pakket. Den lange streiken i 1984/85, brannen i Bradford samt tragediene på Heysel (i 1985) og Hillsborough (i 1989) var for henne bekreftelsene på at hun hadde rett.

Nyliberalismen og den sterke troen på at markedet styrer best, begynte å prege også fotballen utover 80-tallet. Tottenham opprettet et holding-selskapet og ble i 1983 den første klubben som ble børsnotert. Fotballforbundet grep ikke inn, men så passivt på de store endringene som skjedde. Hjemmelagene fikk så lov til beholde alle inntektene selv. De fem store, Manchester United, Arsenal, Tottenham, Liverpool og Everton begynte å snakke sammen om å bryte ut.

«Småklubbene dreper sporten», sa United-direktør Martin Edwards, og i 1985 fikk 1. divisjon beholde halvparten av alle pengene i den nye TV-avtalen med ITV. 2. divisjon fikk 25 prosent, 3. og 4. divisjon måtte dele på 25 prosent. Premier League, Sky TV og den store kommersialiseringen av fotballen var på vei.

Katastrofene bidro til at banene ble bygget om, bygget ut eller at det ble bygget nye. Engelske fotballklubber hadde tradisjonelt vært lokalt eide hjørnesteiner. Men lokale eiere uten særlig omtanke for fansen eller andre visjoner enn å eie, og heller ikke stor nok lommebok til å utvikle klubbene eller stadionene, ble etterhvert lett bytte for den nye generasjonen av sultne investorer som så nye muligheter for profitt.

«Jeg har brakt Eiffeltårnet til Rotherham. Jeg vil at banen skal være noe som får folk til legge merke til hvor vi er på vei som fotballklubb og by», sa Rotherham-eier Tony Stewart da han bygget klubbens nye bane, New York Stadium.

Banen, som ble åpnet i 2012, ligger snaue 800 meter fra gamle, ærverdige og nedslitte Millmoor, hvor Rotherham hadde hørt til i 101 år. Hvor er Rotherham på vei nå? Denne sesongen spiller de på tredje nivå.

Sportshistoriker Simon Inglis mener at fotballstadiones rolle i lokalsamfunnet en gang var like viktig for folk flest som biblioteket eller rådhuset. Banene var et sted folk følte de hørte til, samlingspunkter som betød noe mer enn kampene som ble spilt der.  Professor David Byrne ved universitetet i Durham understreker at det tidligere var en annen, en mer ekte tilknytning, til fotball som en egen del av selve livet.

«Mange steder finnes det nå ikke noe annet igjen enn fotballen, og det i en hypet versjon av den», sier Byrne.

(Don’t) Look Back In Anger
Som i for eksempel Sunderland, hvor gruvene og verftene er borte. Da Sunderland rykket ned i 2006 med magre 15 poeng, befant sju av Englands 25 fattigste områder seg innen en mils omkrets fra Stadium of Light.

Etter de destruktive 80-årene har mange av de gamle industribyene slitt med å fylle hullene etter gruvene, havnene, stålverkene, skipsverftene. De har slitt med å skape nye arbeidsplasser, ny identitet, nye grunner til rett og slett å være. I en servicebasert økonomi kan ikke alle gjøre som gutta i «The Full Monty» og livnære seg på stripping.

Mange følte de allerede sto helt ribbet på perrongen da samfunnstoget raste videre. Nasjonen trengte deres arbeidskraft og naturressursene for å vokse, men da tungindustrien ble lagt ned eller flyttet ut, sto de igjen uten utdannelse eller jobb. I en nedslitt bolig uten verdi, i et område få ville flytte til. Ungdom med utdannelse reiste, de uten ble igjen på trygd og i fattigdom.

The Socialist Republic of South Yorkshire var kallenavnet på områdene i Sør-Yorkshire som ble styrt av venstreradikale med totalt motsatt politikk av Margaret Thatcher. Tredve år senere stemte to tredeler av befolkningen i Sør-Yorkshire for Brexit, mye basert på en opplevelse av å ha blitt utnyttet, forlatt og overlatt til seg selv av storkapitalen og myndighetene i London.

Fog on the Tyne
Elven Tyne var sentral da Newcastle gjennom kull, stål, jern og skipsverft vokste med 200.000 innbyggere på hundre år fram til første verdenskrig. Den skitne, forurensende elven flankert av tomme industrilokaler var et symbol på en by og økonomi i ruiner i andre halvdel av 1900-tallet.

Klubben som samler over 50.000 ivrige fotballsupportere uansett vær, vind og divisjon, har rykket ned to ganger fra Premier League de siste åtte årene, men begge ganger kommet raskt tilbake. Er tåka i ferd med å lette?

«Newcastle er en sprø og samtidig fantastisk fotballklubb. Noe av sjarmen er at den er totalt uforutsigbar. Alt vi ber om er en totalt uforutsigbar cup-triumf, bare én eneste én», skriver Ged Clarke i boka Newcastle United. Fifty Years of Hurt. En bok som ble gitt ut i 2006 for å markere 50-årsminnet av Newcastles siste hjemlige triumf, FA-cup-seieren i 1955. Boken kan oppdateres hvert tiende år, for Newcastle-supporterne venter fortsatt.

Men kanskje er det håp for Newcastle. Byen har bedre enn mange andre nordlige byer klart å bygge seg opp igjen etter industrikollapsen.

Newcastle er nå en stor handelsby, en kulturby og ikke minst en party-by. EU-kommisjonens undersøkelse Flash Eurobarometer i 2016, viste i tillegg at innbyggerne i Newcastle var mest tilfreds i England, og byen havnet helt oppe på tiendeplass i Europa-sammenheng.

Med Rafael Benítez er det solid fotballkompetanse på plass i klubben for første gang siden sparkingen av avdøde Sir Bobby Robson i 2004.

Den egenrådige eieren Mike Ashleys hovedstrategi var lenge å hente unge spillere som kunne selges videre med fortjeneste. Klubben markedsførte seg som et springbrett for de som ville vise seg for andre PL-klubber, men det har ført til to nedrykk i Ashleys ti år lange eierskap. Nå skal visstnok Benitez få hente de spillerne han vil, så får vi se om Ashley holder ord.

Michael Walker hentet tittelen «Up There» til sin bok fra en episode som viste geografiens betydning. I 1981 signerte tidligere omtalte Howard Kendall den walisiske landslagsvingen Mickey Thomas fra Manchester United. Etter et skadeavbrekk ville Kendall ha med Thomas i en reservelagskamp, borte mot Newcastle. Reservelagets lengste reise fristet ikke Thomas, som skal ha svart: «Jeg blir ikke med opp dit.»

Men opp dit, det var hjemme for Howard Kendall. Thomas avslag ble for mye for Kendall å svelge, waliseren var snart på vei videre etter bare ti kamper i Everton-drakta.

Rafa Benítez ser ikke den nordlige beliggenheten som et problem.

«Spillere ønsker å spille for en klubb med ambisjoner. De ønsker å spille for en klubb som matcher deres egne ambisjoner. Jeg er ambisiøs, og jeg vil at Newcastle skal være ambisiøse», sa Benítez i et intervju med The Telegraph i mai.

Kuper og Szymanski fastslo i Soccernomics at det over tid er 90 prosent sammenheng mellom lønnsbudsjett og hvilke resultater man oppnår. Et Leicester kan dukke opp sånn cirka hver tyvende år, ifølge deres tall.

Men når økonomiske muskler, som er så skjevt fordelt, betyr så mye, så gir det ikke mye håp om at fotballen i nord kan komme opp dit.

Til fotballtoppen igjen.