Krig, sigaretter og blendene fotball

Tekst Sasa Ibrulj
Oversatt av Lars Johnsen

Miroslav «Ćiro» Blažević tar ikke bare pauser mellom setninger, men også midt i en setning. «Asanović», sier han lavt med lurt smil.

– Da han fikk ballen og løp ut mot venstre, snudde jeg meg mot staben min.

Han flytter sigaretten litt nærmere munnen og tar et drag, han trekker ikke røyken langt ned i lungene, bare et kort og raskt trekk.

– «Det der kommer til å bli mål», fortalte jeg dem.

Hen hever stemmen, han roper nærmest. Han banner. Blažević banner ofte.

– Mål, jebote. Jeg visste at Aimé Jacquet var tom for ideer. Han visste ikke hvordan de skulle bryte ned spillet vårt, det har noen av spillerne hans fortalt meg i ettertid. Jeg vet han var fortvilet, at han tenkte vi var for gode til å la oss knekke. Jeg, derimot, hadde fortalt spillerne at vi skulle gi Frankrike juling.

Han tar en pause.

– I dét øyeblikket Asanović mottok ballen, fortalte jeg resten av trenerteamet at vi kom til å score. Han fintet venstre, og visste at Davor Šuker lå til høyre. Jeg visste at han visste det. Vi hadde trent på det, det var spillmønsteret vårt. Og Šuker scoret en perle.

Han blir stille et øyeblikk, stirrer ut i luften, og trekker pusten.

– Šuker scoret. Jeg trodde kampen var ferdig.

Det var semifinale mot Frankrike i Frankrike i 1998. Det var spilt ett minutt av andre omgang. Og Kroatia ledet 1-0.

Et landslag blir født
Høsten 1990 var Jugoslavia preget av kaos. Josip Broz Tito hadde vært død i ti år og den nasjonalistiske retorikken blant lederne i de jugoslaviske republikkene – Slovenia, Serbia, Kroatia, Montenegro, Makedonia og Bosnia – var på sitt verste. Det var tydelig at landet var på vei mot oppløsning, noe som kom til syne på landets fotballstadioner. Forbundet hadde utestengt Zvonimir Boban fra VM i 1990 fordi han hadde angrepet en politimann som banket opp en Dinamo Zagreb-supporter under de famøse Maksimir-opptøyene før Dinamos kamp mot Crvena Zvezda (Røde Stjerne) den sesongen.

Kroatene ønsket desperat å bli en selvstendig nasjon. De ville at verden skulle høre deres stemme. Franjo Tuđman, den viktigste kroatiske politikeren, som senere ble landets president, var fullt klar over rollen fotballen kunne spille. Derfor ville Kroatia høsten 1990 møte landet som var den best mulige motstanderen på det tidspunktet, USA – verdens viktigste stormakt i kamp mot et land som ennå ikke var anerkjent som selvstendig nasjon.

En slik kamp kunne uansett ikke spilles uten godkjennelse fra det jugoslaviske forbundet i Beograd, og det var de mildt sagt lite interessert i. Heldigvis for kroatene var generalsekretær i det jugoslaviske forbundet Anto Petrović – en kroat. Han skrev under på godkjennelsesdokumentet, dog uten å ha fullmakt til det. FIFA godkjente kampen. Forbundet truet spillerne basert i hjemlig liga med suspensjoner, for å stoppe dem fra å si ja til å spille. Laget besto derfor av utenlandsbosatte spillere. Aljoša Asanović, den gangen i Metz, scoret det første målet i en kamp Kroatia vant 2-1. Et kroatisk landslag var født.

Tuđmans tennispartner
I månedene som fulgte fikk Kroatia selvstendighet, men det ble også startskuddet for en brutal borgerkrig, som stengte det jugoslaviske landslaget ute av EM i 1992. I tillegg gikk alle de nye landene glipp av kvalifiseringen til VM i 1994. Kroatia spilte sin første kamp om poeng i kvalifiseringen til England-EM i 1996. Franjo Tuđman var blitt landets president. Han oppførte seg som en diktator og hadde også en hånd på rattet i fotballen. Etter hans ønske skiftet Dinamo Zagreb navn, først til HAŠK Građanski, deretter til NK Croatia Zagreb. Tuđmans favoritt-trener var Miroslav Blažević. Han fikk jobben som landslagssjef.

Blažević hadde skapt seg et navn på 1980-tallet. Som aktiv hadde han vært en middelmådig midtbanespiller for Dinamo, FK Sarajevo og NK Rijeka, før trenerkarrieren startet i Sveits. I 1980 var han tilbake i Jugoslavia, som Dinamo-trener. Etter to år som sjef på benken, vant han seriemesterskapet, klubbens første etter en ligatitteltørke på 24 år. Ćiro, som han ble kalt, var ikke kjent som noe taktisk geni. Det var peptalken som var hans styrke. Blažević roste spillerne sine så de trodde de var best i verden, samtidig snakket han konstant om motstandernes feil og mangler. Han trakk seg aldri fra en krangel. Han var en høylytt populist som alltid visste hva han skulle si for å holde seg populær blant fansen.

Franjo Tuđman var en av hans største beundrere. Og følelsen var gjensidig. Blažević omtalte Tuđman som «den største guvernøren i verdenshistorien». De spilte jevnlig tennis sammen. Blažević var medlem av Tuđmans parti, og satt også en periode i nasjonalforsamlingen, og var en høylytt forsvarer av Tuđmans kontroversielle politikk. Det kom ikke overraskende på noen at nettopp Blažević fikk jobben som landslagssjef i 1994. Han greide å unngå å få sparken da franske myndigheter arresterte ham for rollen han hadde hatt i kampfiksingsskandalen som involverte Olympique Marseille noen år tidligere. Som trener i Nantes skal Blažević ha vært en av dem som lot seg bestikke av Marseilles klubbpresident Bernard Tapie. Cirka en halv million franc skal han ha fått betalt, men anklagen ble frafalt da hovedvitnet plutselig trakk seg.

Personligheten til Blažević, og anekdotene om ham, gjorde ham til den perfekte sjefen for dette kroatiske landslaget, en gruppe individualister og rebeller som trengte en sterk leder mer enn de trengte en fotballtrener. Laget besto av nøkkelspillere fra det jugoslaviske landslaget som hadde vunnet U20-VM i 1987. Zvonimir Boban scoret det avgjørende målet i finalen mot Vest-Tyskland. Robert Prosinečki var turneringens beste spiller. De fremtidige kroatiske landslagsspillerne Robert Jarni, Dubravko Pavličić, Igor Štimac og Davor Šuker var også i troppen. Den erfarne keeperen Dražen Ladić, den fantastiske spissen Alen Bokšić og Slaven Bilić, en av datidens mest talentfulle midtstoppere, var gode tilvekster i denne gruppen bygget på vinnerlaget fra 1987.

Stor i kjeften som han var, lovet Blažević at Kroatia skulle vinne EM i England i 1996. De vant kvalifiseringsgruppen foran favoritten Italia og gikk gjennom sin EM-gruppe med stil. Det ble 1-0 mot Tyrkia, 3-0 mot Danmark, før de tapte mot Portugal da Blažević hvilte alle sine beste spillere. Blažević ønsket å unngå å møte Tsjekkia i kvartfinalen. Han ville heller møte Tyskland. Med tap mot Portugal, fikk han ønsket oppfylt. Kroatia var det beste laget mot tyskerne, men tapte 2-1. Klinsmann scoret på en billig straffe. Štimac ble utvist. Blažević mente de hadde blitt frastjålet europamestertittelen han hadde lovet folket hjemme. Han kom med en ny lovnad: «Faen ta det her. Nå vinner vi VM i stedet.»

Hatet treneren, elsket laget
Kroatia startet VM-kvalifiseringen godt, før det snudde. Åpningsseieren mot Bosnia-Hercegovina ble etterfulgt av tre hjemmekamper på rad uten seier. Supporterne ønsker hodet til Blažević på et fat. Laget hang ikke sammen. En sen Davor Šuker-scoring i kampen mot Hellas i Thessaloniki reddet sjefens jobb. På tross av to sliteseire, 3-2 mot Bosnia og 3-1 mot Slovenia, var lagets skjebne i andres hender.

I Peter Schmeichels hender.

Mindre enn to år etter Šukers ydmykende mål etter en lobb mot Schmeichel under EM, spilte dansken en av sine aller beste kamper i Athen. Hellas måtte vinne. Men Schmeichel tok alt. Danmark vant gruppen, Kroatia ble gitt en livline, i form av playoff mot Ukraina.

Ingen av playoffkampene går inn i historiebøkene som velspilte. Kroatias stilte i sin vante 3-5-2-formasjon, men slet stort med å skape noe, på tross av at de hadde en midtbane spekket med kreative spillere. Slaven Bilić and Goran Vlaović scoret for kroatene. Skepsisen var likevel stor før returkampen i Kiev. Blažević ble buet av banen i Zagreb.

Olimpiyskiy stadion i Kiev var smekkfull. Ukraina jaktet også sin første VM-deltakelse som selvstendig nasjon. Det tok fem minutter for Andriy Sjevtsjenko å utnytte en feil fra keeper Dražen Ladić og sette inn 1-0. Alen Bokšić utlignet etter 27 minutter på et skudd via en ukrainsk spiller. Fra da av ønsket kroatene bare å få tiden til å gå. Det endte 1-1, og ukrainerne var svært misfornøyd med hvordan dommer Rune Pedersen hadde ledet kampen. Hjemme i Kroatia var atmosfæren merkelig. Folket mislikte Ćiro Blažević, men elsket laget.

Stor i kjeften
Keeper Dražen Ladić er en klubblegende i Dinamo Zagreb, men gjorde mange store feil. I kvalifiseringen hadde han spilt direkte dårlig, og scoret et lattervekkende selvmål mot Bosnia. Likevel, Blažević stolte på ham. Han var god på strek og hans gode reaksjonsevne skulle bli gull verdt i kampene som kom. I typisk storkjeftet Blažević-stil, mente den kroatiske treneren at han var en fotballvisjonær, at han hadde oppfunnet 3-5-2, og derfor forble han tro mot den formasjonen. Slaven Bilić og Igor Štimac var bærebjelkene bak, mens Zvonimir Soldo bekledde sweeperrollen. Både Robert Jarni på venstresiden og Mario Stanić på høyresiden var hurtige og gode med ball. Kreativiteten på midten var likevel lagets største styrke. Kapteinsbindet ble båret av Boban, en naturlig leder som bosset midtbanen. Hans vinnervilje, tillært i Milan, smittet over på resten av laget. Aljoša Asanović var mindre bevegelig enn Boban, men enda mer kreativ. Han hadde et unikt blikk, og var en god når laget skulle forsvare seg – han visste akkurat når han måtte gjøre en «professional foul» for å drepe motstanderens fremdrift.

Helt foran hadde laget to av de beste spissene landet noensinne har produsert. Hurtige Alen Bokšić var en perfekt partner for Davor Šuker, en «rett plass til rett tid»-type, hele tiden i bevegelse i boksen ventende på det rette øyeblikket.

– Dette laget var rett og slett fantastisk, mener Blažević.

– Laget hadde alt jeg kunne ønske meg. Alt. Lidenskap, patriotisme, sult og ferdigheter. De var rebeller. Flere av dem røyket. Mange drakk. De elsket en tur på byen, men jeg visste hvordan jeg kunne kontrollere det, jeg visste hvordan jeg skulle sveise dem sammen.

– Men viktigst av alt, min sønn

«Min sønn» er et uttrykk han bruker om alle han snakker med.

–…var at vi var gode. Veldig gode. Luka Modrić er god. Kanskje den beste Kroatia noen gang har fått frem. Men jeg er usikker om han hadde fått plass på laget, i hvert fall ikke i førsteelleveren. Dette laget var unikt, det var skrudd sammen av verdensmesterdeler. Det sier jeg deg!

98-lagets virkelige diamant var Robert Prosinečki, en kjederøyker av seksti-om-dagen-typen. Ikke spesielt rask, men velsignet med magiske drible- og pasningsføtter. Han var Dinamos vidunderbarn, men ble ikke vurdert som god nok av Blažević, og gikk derfor til Crvena Zvezda i Beograd. «Han kan reise hvor som helst. Om han blir noe mer enn en middelmådig spiller, skal jeg spise diplomet mitt», sa Blažević den gangen. Prosinečki viste seg å være noe bedre enn middelmådig, og var selvskreven i Kroatias VM-tropp. Men Blažević spiste aldri diplomet.

Revansjen mot Tyskland
Arrogansen og selvtilliten hans hadde begynt å irritere befolkningen. Kjærligheten til laget vokste, mens følelsen for Blažević gikk motsatt vei. Laget spilte ikke godt i forberedelsene til VM, men Blažević fastholdt at laget kom til å vinne. Ingen hadde tro på ham, med unntak av dem han trengte at trodde på ham: spillerne.

– Vi trodde på han, forteller Slaven Bilić

– Han pleide å gjøre narr av motstanderne. Han bannet. Han fikk deg til å se deg rundt i garderoben, og da så du at du var omkranset av virkelig gode spillere. Da begynte du å tro.

En skade på Alen Bokšić var et slag i ansiktet. Boban, Prosinečki og Bilić var også skadeplaget. Men de ble også tildelt en porsjon flaks. Argentina var en tøff gruppemotstander, men de to av lagene i gruppen var VM-debutanter – Jamaica og Japan. Og Kroatia åpnet mesterskapet mot Jamaica. Kroatenes VM-nerver var over da Prosinečki scoret et litt heldig mål. Det som egentlig var ment som et innlegg, ble i stedet en scoring. Kroatia vant 3-1.

Fire dager senere, på en glovarm dag i Nantes, slet kroatene mot Japan. Boban satt på benken på grunn av skade. Prosinečki fant ikke rytmen på banen. Davor Šuker fikk flere store muligheter til å score, men bommet. I motsatt ende av banen holdt keeper Dražen Ladić laget inne i kampen med viktige redninger. Tolv minutter før slutt scoret Šuker. Han fikk ballen i 16-meteren, dempet ballen og skjøt. Ikke veldig hardt, men Japans keeper Yoshikatsu Kawaguchi hadde vekten på feil bein og rakk ikke ned i tide. Kroatia vant 1-0 og var videre i turneringen.

Argentina overkjørte Kroatia i den siste gruppespillkampen. Men først hadde Blažević levert en legendarisk pressekonferanse.

«Jeg ville ikke ha byttet Davor Šuker med ti Batistuta-er. Jebo te Batistuta. Oversett det!»

At det ble tap, brydde ingen seg nevneverdig om. Laget skulle møte Romania om en plass i kvartfinalen. Det ble en historisk kjedelig kamp. Rumenerne hadde alle bleket håret og var like fulle av overdreven selvtillit og nervøsitet som kroatene. Kampen ble spilt i et fryktelig lavt tempo. Kroatene fikk en billig straffe – som Šuker måtte ta to ganger. Han målte pulsen, og satte ballen i nettet. Kroatiske spillere hadde vært for tidlig inne i boksen, mente dommeren. Šuker gjentok rutinen, og satte ballen i mål – i motsatt hjørne. 1-0 sto seg og Kroatia var i kvartfinalen.

Ekstrem varme preget Kroatia denne sommeren. Landet var akkurat ferdig med en brutal borgerkrig. Økonomisk gikk det ikke bra. Men ingenting betydde noe. Hele landet tok til gatene for å feire laget sitt. Etter kvartfinalen mot Tyskland i Lyon tok det fullstendig av. Tyskland hadde vært favoritter, men ett ord hadde preget forberedelsene: revansje. Kroatene mente fortsatt at de hadde blitt frarøvet en plass i EM-semifinalen to år tidligere. Det var tid for å slå tilbake.

Blažević hilste publikum med en fransk politihatt, som støtte til politibetjenten som hadde blitt banket og nesten drept av tyske hooligans i Lens. Lokalbefolkningen elsket ham. Kroatia ble manges favorittlag nummer to, det lille landet kapabelt til å gjøre noe stort. Franjo Tuđman besøkte troppen før kampen og ba laget «spille for nasjonen» før han tok plass på tribunen.

Tyskland startet best, men da Christian Wörns taklet Davor Šuker i det 40. minutt snudde kampen. Igjen var Rune Pedersen midtpunkt i en viktig kroatisk landskamp. Kroatene omringet ham

«Press? Jeg skrek på kroatisk. Daj mu crveni, daj mu crveni. Gi ham rødt! Men det var tydelig at han allerede hadde bestemt seg», har Asanović forklart.

Wörns ble utvist. Tyskland fortsatte likevel å angripe. Igjen var Dražen Ladić stødig i målet. Så scoret Robert Jarni sitt eneste landslagsmål, fra skrått hold og lang avstand. Goran Vlaović la på til 2-0 på et lignende skudd. Davor Šuker scoret 3-0. Hevnen var søt. Og Kroatia var i semifinalen. Der ventet Frankrike.

Hjem som helter

«Innøvd?», smiler Asanović under en dokumentarfilm om 1998-laget.

«Jeg ser for meg at han sier det. Men det var ikke noe vi hadde trent på. Det var ikke noe man øvde på. Du mottar ballen, ser lagkameraten inne i boksen, og slår ballen mot ham. Enkelt.»

Kroatia ledet 1-0 på Stade de France. De hadde taket på Frankrike og var på vei mot VM-finalen. Kunne det virkelig gå? Blažević var sikker. For ham var det over. Kort tid etterpå mistet Boban ballen rett utenfor 16-meteren. Lilian Thuram scoret etter pasning fra Youri Djorkaeff. Det var Thurams første landslagsmål. Fem minutter etterpå gikk Thuram på raid nedover høyresiden, lurte Jarni og skjøt. 2-1. Det var Thurams andre, og siste, scoring for Frankrike. var det over. Kroatia greide ikke reise seg, selv ikke etter at Frankrike fikk Laurent Blanc utvist.

Robert Prosinečki var ute i kulden etter to svake kamper i gruppespillet. Igjen viste Ćiro Blažević at han ikke stolte på den mest talentfulle spilleren Kroatia hadde fostret. Han ble byttet inn i det 90. minutt, da alt var over. Boban var skadet. Ryktene skal ha det til at Boban i pausen ba om å bli byttet ut. Ćiro beordret ham tilbake ut på banen. «Bare stå utpå der. Jeg trenger deg. Hva kan gå galt? Vi er tross alt best i verden», skal treneren ha sagt.

Men det gikk altså galt.

Kroatia slo Nederland i bronsefinalen. Prosinečki var blant de beste på banen. Davor Šuker scoret igjen og ble VMs toppscorer. Laget returnerte til Balkan som vinnere. Som Bilić en gang sa: «Kanskje er det bedre å bli nummer tre enn to, da har man til slutt vunnet.»

Hundretusenvis av mennesker møtte laget i Zagreb. Det var landets største øyeblikk. 20 år senere er Kroatia etablert som et lag som jevnlig kvalifiserer seg til mesterskap. Men av og til er det noen som tenker «hva om». Hva om Prosinečki hadde fått spille semifinalen? Hva om Boban hadde blitt igjen i garderoben? Hva om Blažević ikke hadde ansett kampen som over da Šuker scoret?

Hva om.

 

Uruguay i sol og skygge

Sør-Amerikas nest minste nasjon er ubetydelig i global målestokk på nesten alle områder. Bortsett fra i fotball, der de mot all logikk har spilt en nøkkelrolle helt siden sporten begynte å spre seg fra De britiske øyer.

Tekst Runar Skrøvset

 

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Uruguay. U-ru-guay.
Og Montevideo. Mon-te-vi-dé-o.
Om det var i et Paninialbum eller på globusen jeg fikk av bestemor at disse velklingende, fortryllende navnene først nådde bevisstheten min er jeg ikke helt sikker på. Jeg vet bare at de festet seg, tidlig. Senere har jeg møtt flere som har hatt det på samme måte; Uruguay og Montevideo lyder magisk, som et eventyrsted. Inneklemt mellom gigantene Argentina i vest og Brasil i øst, og med kyststripe mot Atlanterhavet i sør, ligger landet der som en bitteliten ert på globusen. Sør-Amerikas nest minste nasjon (etter Surinam) er ubetydelig i global målestokk på nesten alle områder. Bortsett fra i fotball, der de mot all logikk har spilt en nøkkelrolle helt siden sporten begynte å spre seg fra De britiske øyer. Og bortsett fra én ting til, forresten: Kvegdrift. Landets statistiske paradegren er antall storfe per innbygger, der ingen bosetting på denne siden av Melkeveien kan konkurrere med uruguayanerne, men den historien må et annet tidsskrift enn dette ta for seg.
Scarone, Andrade, Varela, Schiaffino, Cubilla, Santamaría, Francescoli, Recoba, Forlán, Suárez. Og så videre. Uruguay har fôret fotballen med store profiler uavbrutt i hundre år. Når Uruguay spiller stopper fluene å fly, hevder landsmannen Eduardo Galeano i El Fútbol a sol y sombra (Fotball i sol og skygge). Landslagets VM-historie forteller om to gull og ytterligere tre semifinaler, den siste i 2010. Starten kjenner de fleste: Uruguay var vertsnasjon og vinner av det aller første verdensmesterskapet i 1930. I tillegg kan man tillate seg å spekulere i hvor lenge Jules Rimet-pokalen ville blitt stående i forbundslokalene i Montevideo hvis det navngjetne laget ikke hadde nektet å stille opp for å forsvare tittelen. Fraværet fra VM i Italia 1934 var en reaksjon på at flere europeiske nasjoner hadde avstått fra den lange reisen til Sør-Amerika fire år tidligere, mens boikotten av Frankrike -38 var en protest mot at Europa fikk avholde VM to ganger på rad. Den lange epoken som verdens kanskje sterkeste fotballnasjon i britenes internasjonale fravær kulminerte i den myteomspunne «Maracanazo»-finalen i Rio de Janeiro 16. juli 1950. Faktisk var semifinalen mot Ungarn i Sveits 1954 Uruguays første tap i en VM-kamp, og første gang de stilte opp i verdens viktigste fotballturnering uten å vinne hele greia. Før VM var det OL-turneringen som gjaldt, og den vant de suverent som debutanter i 1924 og igjen i 1928.

Alcides Ghiggia, som spilte høyreving i størstedelen av karrieren, døde 16. juli 2015. Ghiggia er, ifølge myten, én av tre personer som har gjort Maracanã helt stum. De to andre er Frank Sinatra og paven.

Maracanazo
Mye har blitt sagt og skrevet om Maracanaço med portugisisk ç, Brasils sjokkerende finaletap foran det som påstås å ha vært så mange som 200 000 seierssikre brasilianere på Maracanã og den påfølgende kollektive depresjonen med rapporter om økt selvmordsrate og jeg-vet-ikke-hva. Tilsvarende sterk og virkningsfull var begeistringsbølgen i Uruguay som følge av Maracanazo med z, på spansk. Da som nå var fotballen nasjonens identitetsbærer nummer én og det eneste som virkelig ga landet ry langt utover egne grenser. Den spesielle settingen med et i utgangspunktet underlegent lag på det svære nabolandets hjemmebane med hele verden som spente vitner, gjorde nasjonalfølelsen spesielt ubøyelig. Pressen spilte ut hele fedrelandsfølelsesregisteret, og folk lot seg villig rive med.
Styrkeforholdet mellom lagene ble etter alt å dømme overdrevet i Brasil, men også i Uruguay var det konsensus om bortelagets underdogstempel. Før denne siste og avgjørende finalerundekampen hadde Brasil rundspilt Spania (6-1) og Sverige (7-1), mens de lyseblå bare hadde klart uavgjort mot Spania og slått svenskene med nød og neppe. Brasil var det beste laget, og de trengte bare uavgjort i siste finalekamp for å kunne kalle seg verdensmester for første gang. De hvitkledde (som skiftet til gult for godt etter Maracanaço) dominerte og forsøkte hele tiden å angripe, men ble stoppet gang på gang av et lag som viste seg mye vanskeligere å spille mot – og ut – enn alle andre lag Brasil hadde møtt i sitt eget VM. 0-0 halvveis ga uruguayanerne håp og mot, men Brasil tok ledelsen like etter pause. Noen som husker Friaça? Ikke jeg heller.
Hadde ikke Uruguay snudd kampen og skapt legenden om Maracanazo, ville São Paulo-vingens eneste landslagsmål blitt stående som et gyllent høydepunkt i fotballhistorien, og Albino Friaça Cardoso ville den dag i dag vært et verdenskjent navn og en høyt aktet nasjonal helligdom. I stedet gikk han som gammel mann stille ut av tiden uten videre om og men, i motsetning til de evig bejublede heltene i himmelblått.
I Uruguay mener man at det var Obdulio Varelas kløkt umiddelbart etter baklengsmålet som endret kampen. Det er mulig de overdriver en smule på vegne av sin avholdte kaptein, men de har trolig et poeng. Mens Maracanã kokte og de uruguyanske hodene hang, sørget Varela for forsinket avspark gjennom sine voldsomme protester overfor den engelske dommer George Reader og hans assistenter. Varela kunne ikke et ord engelsk, og Reader like lite spansk, men det var ikke så nøye. Varelas hensikt, ifølge uruguayanerne, var å få den verste jubelen til å legge seg og endre de uruguayanske spillernes innstilling fra skuffelse og resignasjon til sinne og revansjelyst. Etter hvert som de fikk spilt seg oftere inn på Brasils banehalvdel etter baklengsmålet, må de ha sett at det brasilianske forsvaret ikke var på langt nær så fryktinngytende som angrepet. En enkel skuddfinte av Alcides Ghiggia åpnet for den elegante Juan Alberto Schiaffinos utlikning halvveis ut i andre omgang. Fortsatt var Brasil verdensmestere, men elleve minutter før slutt scoret Ghiggia selv – og sørget dermed for et langt liv som stjerne og nasjonalhelt. Friaça gikk i glemmeboka. Fotballen er nådeløs i sin tilfeldighet, men et liv i glemmeboka er tross alt bedre enn et liv i skammekroken. Brasils keeper Barbosa, som nølte et par tidels sekunder og lot det være litt for mye plass i keeperhjørnet, ble aldri tilgitt det som skjedde dette ene skjebnesvangre øyeblikket 16. juli 1950 klokka 16.34 lokal tid da Brasil ble passert av Uruguay på finalespilltabellen.

Garra charrúa
«Charrúa» er navnet på en urbefolkningsgruppe som holdt til i dagens Uruguay (og tilstøtende områder av Argentina og Brasil) i flere tusen år, og som skal ha kjempet heroisk mot europeiske kolonialister. «Garra» betyr egentlig «klo», men det særuruguayanske uttrykket garra charrúa handler om menneskelig – nærmere bestemt uruguayansk – innsatsvilje. Mitt beste forsøk på norsk oversettelse av begrepet er en sammensmelting av ordene viljestyrke, innbitthet, kampånd, standhaftighet, lidenskap, tapperhet, pågangsmot og fryktløshet. Og baller. Begrepet er med andre ord som skapt for mytiske idrettslige heltedåder som den på Maracanã, og har fulgt uruguayansk fotball siden – på godt og vondt. Skal man virkelig slakte landslaget eller et hjemlig klubblag for en skuffende prestasjon på den internasjonale arenaen er formuleringer à la «mangelfull garra charrúa» uruguayansk sportsjournalistikks mest rammende våpen.
Alle som er gamle nok til å ha gjennomlevd noen VM-sluttspill vil kunne skrive under på at denne ekstreme garra charrúa-kampånden fort kan gå over styr. Hvem har vel glemt Luis Suárez’ biteangrep på Italias Giorgio Chiellini i 2014? VM-historiens i særklasse raskeste utvisning ble også begått i sterk garrarus; vårt «med hjertet utenpå drakta» blir liksom ikke helt dekkende for José Batistas ville fremferd i skjebnekampen mot Skottland i 1986. Som en rodeookse på speed kom han buldrende ut av båsen og pløyde ned stakkars lille Gordon Strachan bakfra 40 sekunder etter avspark. De siste 89 minuttene ble heller ikke særlig skånsomme. De ti gjenværende uruguayanerne kjempet med nebb og, ja, klør for 0-0-resultatet de trengte for å avansere på bekostning av Alex Fergusons menn. Lite brydde de seg om omverdenens oppfatning av spillestilen deres. På bakgrunn av de ufine affærene mot Skottland og Vest-Tyskland (også 0-0) truet FIFA med å kaste søramerikanerne ut av turneringen ved eventuell gjentakelse, noe de slapp å ta stilling til i og med at Argentina vant nabooppgjøret i runden etter.
Det har tatt lang tid for Uruguay å riste av seg det dårlige ryktet de pådro seg i denne perioden til tross for at de også hadde artister som Enzo Francescoli og kultprofiler som Rubén Sosa. Disse ble etterfulgt av den uforlignelige Álvaro Recoba, mannen som i Inter skal ha vært verdens best betalte spiller og som blant annet scoret fem mål direkte på corner etter at han vendte hjem for å avslutte karrieren i Uruguay. Recobas silkefot kunne få teknisk anstendige motstandere til å se ut som klumpføtter med gummistøvler, men heller ikke i hans tid fikk Uruguay ut sitt potensial i VM-sammenheng. Faktisk hadde de ikke levert ett virkelig vellykket VM etter 1970 før fjerdeplassen i Sør-Afrika, der radarparet Luís Suárez og Diego Forlán briljerte på topp og navnebrødrene Diego Godín og Diego Lugano ryddet opp foran målet til Fernando Muslera gjennom telepatisk samspill og akkurat passe mengde garra charrúa. Uruguay fortsatte imidlertid å hevde seg i Copa América, en turnering de har vunnet jevnt og trutt opp gjennom historien. Triumfen i 2011 var deres 15., og gjør dem til mestvinnende nasjon i turneringen, én foran Argentina og med nesten dobbelt så mange titler som Brasil.

By og land
Nesten halvparten av Uruguays 3,4 millioner innbyggere bor i Montevideo, litt avhengig av hvordan man regner. Det er mye, men innbyggerfordelingen mellom Montevideo og resten av landet er ingenting mot fotballfordelingen: 38 av 46 – jeg gjentar: trettiåtte av førtiseks! – lag i de tre nasjonale divisjonene er hjemmehørende i hovedstaden. I toppdivisjonen 2018 blir forholdet utrolige 14 fra Montevideo mot 2 fra andre steder – inkludert en klubb som flyttet virksomheten ut av havnebyen for få år siden. Av 240 Primera-kamper kommende sesong finner altså 210 sted i Montevideo by.
Den argentinske treneren Ángel Cappa sa en gang at «Montevideo er en fotballbane med bygninger på». Allerede i starten av forrige århundre var det en politisk prioritet å finne plass til en mengde offentlige idrettsplasser i hovedstaden, og i dag huser byen over 30 fotballstadioner i aktiv bruk i tillegg til utallige grønne, brune og grå flekker mer eller mindre egnet til å spille ball. Uansett hvordan man velger å definere det noe uklare begrepet «fotballby», vil det være beskrivende for Montevideo. Men som vi skal se er det en ekstremt motsetningsfull fotballby, kanskje den mest divergerende i verden. Jeg kjenner i hvert fall ingen liga som den uruguayanske.
For noen år siden var jeg på to toppkamper på én dag i Montevideo, og kontrastene var ufattelige. På formiddagen fulgte jeg en jevn strøm av gulkledde mennesker et par kilometer nordover fra sentrum til Centenario, selveste Estadio Centenario må det være lov å si, åstedet for historiens første VM-finale. Den var ikke akkurat nyoppusset, men hellig grunn skal jo helst ikke være for striglet. Det var langt under halvfullt på tribunen, men de mange stående (og blussende) supporterne i den legendariske Amsterdam-svingen lagde meget god stemning, og storklubben Peñarol hadde et ålreit lag som vant lett etter mye fikst angrepsspill. Kampen og dens kulisser skilte seg i det hele tatt ikke nevneverdig fra kamper i andre store fotballnasjoner.
Fra den verdensberømte 60 000-arenaen var det bare et par hundre meter å gå til Parque Palermo, der dagens andre toppseriekamp skulle finne sted. Illustrerende for stadiontettheten i denne byen er at man på de 2-300 meterne rekker å passere et annet (daværende) toppseriestadion på veien. Det mest slående var likevel de enorme forskjellene i sportslige og utenomsportslige rammer og forutsetninger denne korte spaserturen utgjorde. Det tok litt tid før jeg forsto at det faktisk var de to lags spillere som varmet opp i full offentlighet blant solbadere og hundeluftere i parken utenfor stadion. Heller ikke på innsiden var det noe som helst som minnet om forrige kampopplevelse, og jeg lurte ærlig talt på om jeg hadde misforstått og havnet på kamp med reservelaget til Central Español i en eller annen obskur amatørdivisjon. Fasilitetene og publikumsopplevelsen ville vært omtrent midt på treet i PostNord-ligaen, men dette var altså den renommerte fotballnasjonen Uruguays elitedivisjon. Det kan ikke ha vært mer enn et par hundre tilskuere der, og det eneste jeg kan huske at jeg hørte var lyden av ballen som ble sparket, spillere som ropte til hverandre, en utrettelig isselger med kraftig røst og radiokommentatorenes lynraske gjengivelse av kampforløpet ut fra de åpne boksene sine.

Klasseskille
Uruguayansk liga sammenliknes gjerne med skotsk på grunn av de to største klubbenes totale dominans, men så langt jeg kan bedømme er avgrunnen mellom de to store og røkla enda mye større i Uruguay. Superclásicoene mellom Peñarol og Nacional figurerer med rette høyt oppe på lister over verdens heftigste kamper, men ellers er det helt vanlig med tilskuertall langt nede på tresifret nivå. Det siste årets dårligst besøkte Primera-kamp, El Tanque Sisley-Boston River i mars 2017, ble bevitnet av 92 – nittito – betalende tilskuere. De to store har lagt beslag på svimlende 97 ligamesterskap. Alle andre klubber har til sammen 19 gull, hvorav bare 11 etter profesjonaliseringen i 1932.
Proffrevolusjonen gjorde muren mellom de to store og alle andre klubber uoverstigelig; i 44 år på rad byttet de to på å vinne før noen andre endelig klarte å ta tittelen fra dem. Pokalen og prestasjonen i 1976 tilhørte ene og alene Defensor Sporting, men gleden ble delt av svært mange, og denne sesongen er derfor den kanskje viktigste milepælen i uruguayansk klubbfotball. Siden har også Central Español, Danubio, Progreso og Bella Vista fått æren av å kalle seg mestere. Et ytterligere gjennombrudd for røkla i nyere tid var Danubios fremganger i Copa Libertadores i 1989. På sin imponerende vei til semifinalen slo de blant annet ut Nacional. I 2014 klarte Defensor Sporting å kopiere Danubios semifinalebedrift, og var svært nære å bli den første av «de andre» til å representere nasjonen i en internasjonal finale. Det neste steget, etter å ha fått røsket litt opp i Peñarols og Nacionals uinnskrenkede herredømme, må bli at ligapokalen en vakker dag sendes ut av Montevideo, der den har holdt hus i 118 år.
Selv om rammene er beskjedne, lagene ukjente for de fleste og kvaliteten variabel, har Uruguay flere godbiter å by på enn landslaget og Peñarol-Nacional. I denne sammenhengen må vi aller først nevne det tradisjonsrike og ofte i overkant fyrrige bydelsderbyet Cerro-Rampla Juniors. Disse kampene berammes gjerne til Centenario for å redusere risikoen for bråk, men når de av og til får utspille lokalrivaliseringen i eget territorium i havneområdet Villa del Cerro må dette være en hipsterderbyopplevelse god som noen.
Et annet interessant oppgjør er Danubio-Defensor Sporting, de største av de andre, som gjerne omtales som en moderne klassiker i og med at det først var på 90-tallet at rivaliseringen dem imellom tiltok. Foruten å være en hard kamp om posisjonen som den tredje viktigste klubben i Uruguay, gis feiden mellom Danubio og «Defe» ekstra liv av deres motstridende identiteter; Danubio er hjemmehørende i den sosioøkonomisk utsatte bydelen Curva de Maroñas nord i byen, mens Defensor Sportings tilhørighet er knyttet til hippe og velstående strøk i sør.
Foran kommende sesong er mange spente på hvordan oppkomlingen Club Atlético Torque vil finne seg til rette blant tradisjonsklubbene på øverste nivå. Torque ble stiftet i 2007 av en Cancún-bosatt uruguayansk forretningsmann, og ble kjøpt opp av City Football Group i fjor. Dermed har de ryggdekning i samme eiere som blant annet Manchester City og New York City. Ikke overraskende er skepsisen temmelig stor blant de mange tradisjonalistene i uruguayansk fotball, men de fleste virker usikre på hvilke følger Torques inntog i toppen vil få. En potensiell konsekvens på sikt kan være en aldri så liten forskyvning av maktbalansen mellom hovedstaden og landet for øvrig. Nykommerne har registrert Parque Viera i Montevideo som hjemmebane også for 2018-sesongen, men de ønsker å flytte. Planen er å ruste opp det største offentlige stadionanlegget i Minas, en by med 40 000 innbyggere beliggende 10 mil nordøst for Montevideo i den fotballfattige regionen Lavalleja. Der vil de starte en ny tidsregning.

El Superclásico
Verdens eldste derby utenfor Storbritannia har funnet sted ved over 400 offisielle anledninger siden den første kampen i år 1900. Klubben fra bydelen Peñarol ble stiftet ni år tidligere som CURCC, Central Uruguay Railway Cricket Club, et navn den beholdt til 1914. Som ellers i Sør-Amerika var britiske jernbaneingeniører sentrale i innføringen av fotballen. De gule og svarte draktfargene til Peñarol er tatt fra «The Rocket», det første moderne lokomotivet bygget av jernbanepionerene George og Robert Stephenson i 1829. Mannen som gjerne kalles uruguayansk fotballs far hadde imidlertid ingenting med tog å gjøre. William Leslie Poole kom fra universitetet i Cambridge til The English High School i Montevideo for å undervise i engelsk litteratur, men endte opp med å formidle og utøve de edle engelske idrettsgrenene cricket, rugby, roing og favorittsporten fotball, hvilket blant annet resulterte i at en av hans engelskstudenter grunnla Albion Football Club omtrent samtidig som CURCC så dagens lys. Den mildt sagt aktive professor Poole virket også som dommer og fotballpresident, og sto bak den de facto første landskampen mellom Uruguay og Argentina i 1901, en kamp uruguayanerne i Albion-drakter tapte 3-2. Du får ingen premie for å gjette hvem som spilte for hjemmelaget og sågar scoret det ene målet.
Poole og Albion får nå ha oss unnskyldt, for som alle vet ble det Club Nacional de Football som skulle utgjøre halvparten av den historiske og høyst levende superclásicoen i uruguayansk fotball. Nacional ble stiftet i 1899 som et nasjonalt alternativ til de utenlandskstyrte klubbene. Den nye klubben skulle være forbeholdt uruguayanskfødte spillere. Dette falt ikke i smak hos britene, som nektet de nasjonalistiske nybegynnerne å være med da den første ligaturneringen ble avholdt i 1900. Året etter fikk de mast seg til å være med på ligaleken, og Nacional og CURCC/Peñarol – og ikke minst deres tilhengere – ble raskt hverandres hovedfiender. Så tidlig som i 1905 ble to kamper mellom lagene avbrutt og utsatt på grunn av bråk på banen og tribunen.

Hjerte, smerte
De sterke følelsene knyttet til de to store institusjonene i uruguayansk fotball helt fra begynnelsen representeres best av skjebnen til Nacional-legenden Abdón Porte (1893-1918). Etter over 200 kamper for sitt kjære «Tricolor» mistet han plassen på laget til en ny spiller. Som 25-åring med skapet fullt av pokaler og en rekke landskamper å skryte av kunne Porte sikkert velge og vrake blant andre lag i ligaen. I stedet for å spille i andre farger dro han en natt for nøyaktig 100 år siden til hjemmebanen Estadio Gran Parque Central, klatret over gjerdene og stilte seg i midtsirkelen. Der, alene i det stille bekmørket, tok han frem en pistol og skjøt seg selv. I hjertet. Et avskjedsbrev han hadde på seg avsluttet med en kjærlighetserklæring i dikts form:

Nacional, tross til støv forvandlet
og i støv alltid elskende.
Ikke skal jeg et øyeblikk glemme
hvor høyt jeg har elsket deg.
Farvel for alltid.

På et stort banner som alltid henges opp på tribunen på «El Parque» på kampdag, manes dagens Nacional-spillere til innsats med beskjeden «Por la sangre de Abdón» – for Abdóns blod.
Historien om Peñarol-Nacional-derbyet er full av skandaler og slåsskamper, men også dramatiske kvalitetskamper med spektakulære kulisser. Det kraftfulle hatet hindrer imidlertid ikke klubbene og deres supportere i å innrømme gjensidig avhengighet. Peñarol har vunnet Copa Libertadores hele fem ganger (kun Boca Juniors og Independiente har flere), Nacional tre. De har dessuten tre interkontinentale pokaler hver. Uten den andre er det utenkelig at en av dem ville oppnådd så mye internasjonalt. Inntektsgrunnlaget er i stor grad basert på kampene og forholdet de to store imellom, og hva ville vel hverdagskampene mot Fénix, Liverpool(!), Montevideo Wanderers og de andre dugnadsklubbene vært uten den intense knivingen med erkefienden i tabelltoppen?

Eksport, håp og forfall
Innbyggertallet og rammebetingelsene tatt i betraktning er det forbløffende mange uruguayanske spillere i de store europeiske ligaene. Landslagssjef Óscar Tabárez er selvsagt helt avhengig av å ha et rikt utvalg proffer som er vant til å konkurrere på øverste nivå, men den hjemlige ligaen lider utvilsomt av spillerflukten. Bare i løpet av 2016 dro over hundre uruguayanske spillere – tilsvarende ti komplette lag – til utlandet. De to store mistet 19 spillere dette året. Ekspertene er skjønt enige om at godt talentarbeid ikke på langt nær kan utlikne eksportstrømmen.
Per i dag har Peñarol og Nacional til sammen kun fem utlendinger i stallen, og de uruguayanerne de råder over, som enten (ennå) ikke har tatt steget ut, eller har vendt tilbake igjen etter mer eller mindre vellykkede utenlandskarrierer, er ikke lenger gode nok til å hamle opp med topplagene i Argentina og Brasil – eller sågar Chile, Ecuador og Colombia. At europeiske klubber snapper til seg de beste og/eller mest talentfulle spillerne er noe nesten alle aksepterer og i stor grad applauderer. Mer problematisk for ligaen er at stadig flere mellomsjiktspillere med statsborgerskap i República Oriental del Uruguay drar til andre søramerikanske klubber, ikke minst til nabolandet på andre siden av Río de la Plata. Den oppblåste argentinske ligaen (28 lag i toppdivisjonen) har sitt å stri med selv, men fasilitetene er bedre og lønningene høyere, og utviklingen ser bare ut til å fortsette i gal retning, sett fra Uruguay.

VM 2030
Halmstrået er VM 2030. Det har vært mye frem og tilbake om hvilke og hvor mange land som skal utgjøre CONMEBOL-søknaden, men sikkert er at Uruguay får en nøkkelrolle. Det er lett å se for seg at den internasjonale velviljen overfor et eventuelt jubileums-VM på historisk fotballgrunn i Uruguay og omegn vil være relativt stor etter de siste årenes famøse tildelinger. Hvilke positive følger et eventuelt VM vil få for liten og stor i uruguayansk fotball er ikke nødvendigvis så lett å spå. Det eneste vi kan være helt sikre på er at Estadio Centenario vil bli påspandert en ombygging til 100-årsdagen. Det glorifiserte, ikoniske anlegget har de siste årene ikke bare mistet noe av sin optiske glans, men også blitt utsatt for et ikke ubetydelig statusfall. I 2016 forlot nemlig Peñarol Centenario etter mange tiår som fast leietaker med sterk emosjonell tilknytning da deres splitter nye Estadio Campeón del Siglo sto klart. Enhver klubb står fortsatt fritt til å leie nasjonalsymbolet til enkeltkamper, noe mange også gjør, men 87-åringen er ferdig som fast kamparena og som hjemmeadresse for landets mest populære og suksessrike klubb. Men landslaget flytter ikke, og oppussingsplanene gir tro og håp om et nytt centennium.
Club Nacional har på sin side holdt seg til Gran Parque Central siden tidenes morgen, det vil si år 1900, selv om store kamper gjerne har blitt spilt på det større Centenario. Nacionals katedral er i dag velholdt og moderne, men stadionsituasjonen i Montevideo for øvrig er et litt (fors)ømt tema. «Hvorfor i all verden må alle halvamatørene i byen vår ha hvert sitt stadion når Inter og Milan klarer å dele?», spør de rasjonelle. Spørsmålet er betimelig all den tid mange av anleggene er i elendig forfatning og benyttes av klubber på randen av økonomisk ruin. I tillegg kommer det faktum at de fleste banene er i offentlig eie. Hvis fotball hadde vært en pragmatisk syssel måtte man selvsagt ha sørget for å holde seg med en mindre mengde funksjonelle anlegg praktisk plassert med henblikk på den tette montevideanske klubbgeografien. Ja, man kan godt hevde at det er ren og skjær idioti å skulle drifte og lappe på forfalne stadionanlegg i hvert kvartal. Men de universelle fotballtrumfkortene identitet, historie og følelser gjelder fortsatt. Også i Montevideo. Også i 2018.

Drømmen om nye triumfer
«Andre land har sin historie, Uruguay har sin fotball.» Disse ofte siterte ordene falt fra trenerlegenden Ondino Vieras munn. Nå mangler naturligvis heller ikke Uruguay en hendelsesrik utenomsportslig historie, men fotballen er åpenbart en sentral del av den nyere nasjonale historiefortellingen. Mange mener dessuten at visse trekk ved samfunnsutviklingen i landet har vært avgjørende for den lille nasjonens makeløse fotballfremganger. I søramerikansk målestokk er Uruguay et særlig sekulært og progressivt land, og faktorer som sosiale velferdsprogrammer, infrastruktur, tidlige liberale holdninger og rettigheter for minoritetsgrupper har i større eller mindre grad hatt innflytelse på fotballutviklingen. Et helt konkret eksempel er at den opprinnelige «sorte perle», slavesønnen José Andrade (1901-57), ble løftet opp og frem på landslaget. Der forbløffet og forarget han europeiske tilskuere under OL-turneringene på 1920-tallet før han ble verdensmester på hjemmebane. Allerede under den første Copa América-turneringen i 1916, som Uruguay også vant, stilte de lyseblå med et par mørkhudede spillere, hvilket skapte kraftige negative reaksjoner over hele kontinentet. Derfra kan vi trekke linjen frem til dagens klubbpresident i Rampla Juniors, Isabel Peña, den eneste kvinnen i søramerikansk toppfotball med et slikt verv.
Salige Ondino Viera tenkte nok mest på hvor viktig fotballen er for Ola Uruguayaner da han sa det han sa, noe han som landslagssjef kunne kjenne på kroppen. Han hadde rett, for sosiologene er samstemte i at fotballen har spilt en hovedrolle for befolkningens selvfølelse og nasjonale forankring. Dette er selvsagt ikke unikt for Uruguay, men folks stolthet over landslagets historiske triumfer og den hengivne innstillingen til alle som får den ære å iføre seg den lyseblå drakta er nok sterkere der enn i de fleste andre land.
Fortiden er storslagen, samtiden variabel og fremtiden usikker i uruguayansk fotball, men håpet gløder. Klubbfotballens absurde geografiske konsentrasjon, synkende nivå og enorme ulikhet, tilskuertall på breddenivå og stadionanlegg som ruster og sprekker; alt kan tåles så lenge landslaget kjemper og vinner. Etter en overbevisende kvalifisering er «La Celeste» oddsfavoritter i sin VM-gruppe, og befolkningen håper, drømmer og mimrer mens de venter. Og litt lenger frem i tid vil forhåpentlig VM-sirkuset vende hjem igjen 100 år etter, denne gangen i følge med store pengesummer og drastiske investeringer som muligens, muligens, kan sende fotballen i Uruguay forlengs inn i fremtiden. u

Da Jugoslavia vant VM

To minutter før full tid punkterte innbytter Darko Pancev VM-finalen i 1994 med en iskald avslutning mellom beina på Brasil-keeper Taffarel – og hele Jugoslavia kunne slippe jubelen løs.

Tekst Aslak Nore

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Det var det beste landslaget verden aldri fikk se. 

Hadde Jugoslavia vunnet fotball-VM i 1994, ville det ikke kommet overraskende på folk som fulgte fotballen på Balkan i årene før. Titos død i 1980 innevarslet en ny tid i Jugoslavia. La oss forestille oss at den nasjonalistiske falanks i serbisk politikk, representert ved Slobodan Milosevic, hadde tapt sosialistpartiets interne maktkamp mot den mer moderate opponenten Ivan Stambolic i september 1987.

På samme tid vokste en eksepsjonell generasjon fotballspillere fram i den føderale staten Jugoslavia. Etter å ha vunnet U20-VM i 1987 i oppvisningsstil, etter at det uferdige landslaget midt i generasjonsskiftet hadde blitt slått ut i kvartfinalen av Italia-VM i 1990, vant hovedstadslaget Røde Stjerne den europeiske serievinnercupen  i 1991 og landslaget EM i Sverige året etter – etter å ha slått ut Danmark i kvalifiseringen.

 La oss tenke oss at dette laget skulle få utvikle seg videre, og at det var et selvsikkert og revansjelysten landslag som landet på JFK Airport før sluttspillet sommeren 1994. Selv med et slags favorittstempel visste de godt at europeiske landslag aldri noensinne hadde hentet VM-pokalen hjem fra det amerikanske kontinentet. Ekspertenes reservasjoner mot Jugoslavias lag var av taktisk og utenomsportslig art. Hvordan finne balansen mellom ekstravagante driblere og kyniske grovarbeidere? Ville de hedonistiske spillerne holde seg unna skjenkestedene i USAs østkyst? Hadde man garantier for at den etnisk mangfoldige troppen ville holde seg harmonisk gjennom en lang og het sommermåned i USA?

Propagandafotball

Frykten viste seg overdrevet. Allerede fra det innledende gruppespillet framsto Jugoslavias mannskap som en samlet og velkomponert enhet, som kombinerte finspill med den nødvendige kynisme som alltid har preget verdensmestere. 

Det markeringsorienterte forsvaret var satt sammen av yrkesspillere hardnet av lange sesonger i europeiske toppklubber. Fremst alternerte frekke Davor Suker (Sevilla), oksen Alen Boksic (Olympique Marseille) med måltyven Darko Pancev (Inter Milan) og slepne Predrag Mijatovic (Valencia) på de to spissplassene. Midtbanen var nøkkelen. Skulle man slippe til den uortodokse montenegriner Dejan Savecevic (AC Milan) i kantrollen i 3-5-2 formasjonen? Eller burde han ofres til fordel for mer defensivt anlagte spillere som Robert Jarni? Burde man snu den sentrale midtbanediamanten i offensiv retning, for å bruke både legenden Dragan Stojkovic (Grampus Eight) og den kjederøykende playmaker Robert Prosenecki (Real Madrid) på samme tid? I så fall måtte man ofre enten Vladimir Jugovic (Sampdoria) eller Zvonimir Boban (AC Milan) – to meritterte midtbaneankre av verdensformat.

Trener Bora Milutinovic og hans assistent Safet Susic valgte alternasjonsmetoden, med stor suksess. Etter at et blekt Sovjetunionen var blitt latterliggjort i åttendelsfinalen, en arbeidsseier mot Spania i kvartfinalen og propagandafotball mot Italia i semifinalen, var Jugoslavia klare for VM-finalen, mot Brasil på Rose Bowl i Los Angeles. Dagen før finalen landet Jugoslavias karismatiske statsoverhode – bosnieren Fikret Abdic – i USA.

Hans vei til makten i 1990-årenes Jugoslavia fortjener en nærmere beskrivelse. Abdic var identisk med mannen som omdannet selskapet Agrokomerc, en gang et statssubsidiert storforetak i fattige Vest-Bosnia, til et av landets mest lukrative foretak som brakte håp til den jevne mann. Med sin suksess og et rykte for human behandling av arbeiderne var Abdic blitt Bosnias mest fokekjære forretningsmann. Anklager om korrupsjon og to år i fengsel forandrer ikke på dette, tvert imot.

Da Abdic trådte inn på den politiske scenen i Bosnia etter løslatelse, var han, uten tvil, delstatens mest populære politiker, på tvers av alle etniske skillelinjer. I 1990 nedkjempet han Alija Izetbegovic, eneste mulige opponent i internvalgene til SDA – Bosnias ledende parti. På denne tiden var jugoslavisk politikk styrt av et maktroteringsprinsipp – der alle delstatene styrte føderalstaten for et halvt år. I sin periode viste Abdic (hvis kallenavn var Babo eller Pappa) prov på egenskaper som statsmann, godt hjulpet av ytre politiske allianser på tvers av etniske skillelinjer, og i 1994 var hans fullmakter nærmest av eneveldige proporsjoner. Jugoslavias sterke mann – eller cvrsta ruka – evnet i tillegg å være på rett plass til rett tid, som i Los Angeles en het julidag i 1994.

Dagens utgave av Brasil var, Romario, Bebeto og en purung Ronaldo på benken til tross, en av stormaktens tammere årganger, der flamboyante individualister var ofret til fordel for slitere som Mauro Silva og Dunga. Men artistene fantes, de stod på den andre banehalvdelen. Etter at Jugoslavia tok ledelsen på et tidlig frisparkmål fra skarpskytteren Sinisa Mihjalovic (som senere ble utvist etter rasistiske utfall mot en mørkhudet brasilianer), utlignet Brasil før Davor Suker igjen ga Jugoslavia ledelsen på et vakkert kontringsmål. To minutter før slutt punkterte innbytteren Darko Pancev kampen, og Jugoslavia var verdenmestere. I Stojkovic sitt skadefravær var det Robert Prosenecki, et ektefødt barn av Jugoslavia med kroatisk mor og serbisk far, som hevet trofeet i været til bifall blant de hundre tusen tilskuere.

Eller gjorde han det?

Den sterkeste allegorien
Allegorien som subversiv uttrykksform har alltid hatt gode vilkår i totalitære stater. Det er ingen tilfeldighet at Øst-Europa under jernteppet kjennetegnes av særlig symboltung kunst. Forfatteren Milan Kunderas kritikk av Sovjetunionen ble kamuflert som florlette kjærlighetsfortellinger fra etterkrigstiden Tsjekkoslavakia – selv Ryszard Kapuzcinskis bøker om despotiske eneherskere i den tredje verden ble lest som subtile skildringer av Polen under russisk overherredømme.

Balkan er intet unntak, selv om allegoriene ofte har antatt andre former. Mens kunstnere i land som Polen og Tsjekkoslovakia rettet sin indirekte kritikk mot den imperialistiske supermakten i øst, er allegoriene fra Jugoslavia – en selvstendig blokk fri for russisk militær tilstedeværelse gjennom hele den kalde krigen – først og fremst en kommentar til Balkan selv. I et land der de reelle forskjellene mellom de store befolkningsgruppene er minimale blir de symbolske skillene viktige. I allegoriene om Balkan, ofte visualisert som gudshus, broer eller kjellerdyp, blir både konflikter og fredlig sameksistens tematisert. 

Sterkest av alle Balkanallegorier er likevel fotballen. Sporten har, siden opprettelsen av det panslaviske kongedømmet (og et felles fotballforbund) etter første verdenskrig, speilet Balkans politiske utvikling. På det politisk turbulente 1930-tallet forbød de kroatiske klubbene tidvis sine spillere å delta på landslaget. Bare få år senere ble ligaen avlyst, etter uenighet mellom kroater og serberne om serieform. Andre verdenskrig satte en stopper for landskamper og den nasjonale serien. Kroatia spilte internkamper mot aksemaktene, kommunistene mot sine engelske allierte – spillerne fordelte seg likeså utover de ulike fraksjonene i borgerkrigen.

Titos maktovertagelse og grunnleggingen av den sosialistiske republikken Jugoslavia etter krigen forandret alt. De tidligere storklubbene ble nedlagt eller omdøpt etter motiver fra sosialistisk mytologi, til navn som Zeljeznicar (Jernbanearbeiderne). Buducnost (Framtid), Napredak (Framskritt) og lokomotivet Crvena Zvezda (Røde Stjerne).

Til tross for tidvis sterk innsats i europeiske klubbturneringer og en semifinale i VM 1962, var det særlig andre steder Jugoslavia gjorde seg mest bemerket. Landet nådde finalen i Europamesterskapet i både 1960 og 1968, mens de måtte ta til takke med en skuffende semifinale på hjemmebane i 1976. Jugoslavia vant også fotballturneringen i de olympiske leker i 1960, foruten tre sølvmedaljer, samt bronse i 1984.

Den jugoslaviske idrettsinnsatsen blir ikke mindre imponerende dersom man også inkluderer andre lagidretter. Fram til 1990 vant Jugoslavia 45 OL- og VM-medaljer i basket, håndball, volleyball, vannpolo og fotball, et antall som bare overgås av Sovjetunionen. I lagidrett fant Jugoslavia en magisk formel mellom aggresjon og klokskap, enkeltprestasjoner og kollektivisme, mellom artisteri og flid. 

De tallrike mytene om Jugoslavia regionale forskjeller ble omdannet til et strategisk våpen. Spilleren fra de nordlige republikkene hadde taktiske egenskaper og tysk effektivitet, som igjen muligjorde dribleferdigheter og spektakulære enkeltprestasjoner fra Sør-Balkans varmblodige artister. Aggressive spillere fra Adriaterhavkysten, og de massive fjellformasjonene som omgir den, ble kompensert av sedate ballfordelere fra de flate slettene inne i landet. Med en slik lagbyggingskultur kombinert med en eksepsjonelt talentfull fotballgenerasjon manglet bare et gull, det gjeveste av dem alle: VM i fotball.

Krigsutbruddet
Det tidligste krigsutbruddet i Jugoslavia kom på fotballbanen. For Milosevic hadde ikke tapt internvalget siden 1987 – han hadde konsolidert sin makt gjennom stadig krassere nasjonalistisk retorikk om Stor-Serbia. Sommeren 1990 i Zagreb, etter at Kroatia på sin side hadde valgt ultranasjonalisten Franjo Tudjman som leder, møttes Røde Stjerne og Dynamo Zagreb til kamp i en forgiftet og eksplosiv atmosfære. Det måtte gå galt. Reklameskilt ble revet ned, steiner ble kastet og gjerdene som skulle adskille de to lags supportere var på mystisk vis forsvunnet. 

Undersøkelsene har brakt på det rene at opptøyene var nøye regissert. Steiner var plassert strategiske steder på stadion, mens syre var smuglet inn for å kunne svi seg gjennom sperringene. I tumultene mellom opprørspolitiet og kroatiske fans som stormet banen, kunne tv-seerne beskue en spektakulær handling. Det serbiskdominerte opprørspolitiet slår løs på en kroatisk fan. En kroatisk spiller tar rennafart og retter et velplassert karatespark i politimannens mellomgulv. Navnet? Zvonimir Boban, AC Milans senere superstjerne, en mann tenkt til å utgjøre ryggraden i Jugoslavias fotballandslag, og ikke kroatisk nasjonalisme.

På sidelinjen hadde en nøkkelfigur i krigene på Balkan, Zeljko ”Arkan” Raznatovic, tatt oppstilling for å beskytte Røde Stjerne trener. Det var et illevarslende symbol om hva som skulle komme. Kampen mellom Røde Stjerne og Dynamo hadde vist at det økende omfanget av nasjonalistpropagandaen virket særlig effektivt anvendt på fotball. Krigene på Balkan var likefullt de første der hooligans ble brukt som direkte kampenheter. Arkans paramilitære ”tigre”, hvis selve formål var å ramme sivilbefolkningen gjennom terror og etnisk rensning, rekrutterte folk fra mentalsykehus og fotballstadioner. Kampsanger fra fotballen ble sunget ved fronten. Fotballen speilet politikken, enda en gang.

Og Fikret Abdic? Han ble leder, ikke for Jugoslavia, men for ”Den autonome provinsen i Vest-Bosnia,” en karrig enklave rundt byen Bihac som på opportunt vis sto imot nærliggende serbisk og kroatisk ekspansjon, før hans private styrker ble nedkjempet av den bosniske regjeringshæren. Abdic selv ble fengslet i Kroatia, der han soner en dom på 15 år for krigsforbrytelser.

Krigene på Balkan var verken forårsaket av religion eller århundregammelt hat – de var antent av nasjonalistisk propaganda og hjernevasking. Som det forholdt seg med fotballen. Da Røde Stjerne vant Europa-cupen året etter opptøyene i Zagreb, i skyggen av et land i oppløsning og på randen av full krig, hadde den ekstremistiske retorikken fått overtaket. 

Men Røde Stjerne var ikke, sine supportere til tross, representanter for Arkans drøm om et etnisk renset Stor-Serbia. Laget var et Jugoslavia i lommeformat, dog med en serbisk sentrallinje. Her fantes bosniske muslimer, makedonere, rumenske serbere, montenegrinere og en kroat, nøysomlig komponert i tråd med det beste i jugoslavisk lagbygging.

Representerte en tapt tid
Den legendariske kampen Røde Stjerne – Bayern Mûnchen i serievinnercupens semifinale i 1991 sirkulerer selvsagt på nettet. En dag sendte noen serbiske venner meg en link til filmen, og jeg spurte hvorfor de så på denne, og ikke tilsvarende klipp fra dagens serbiske landslag. De ristet på hodet, som om det var et selvsagt valg. Hvilket det også var. For semifinalen i 1991, med sine kornete bilder, spillerne med sine trange shortser og hockeysveiser, og lagoppstillingen med de etnisk mangfoldige navnene viste en tapt tid, et Jugoslavia som engang var. 

I stedet fortalte de meg, i god Balkan-ånd, en vits. 

En eksjugoslav kommer hjem fra USA og møter en landsmann, som spør hvordan landet var. 

”Tilbakestående”, svarer den hjemvendte Amerikafareren. 

”Tilbakestående?” avbryter landsmannen, ”USA?” 

”De er velstående,” svarer den hjemvendte rolig, ”akkurat som vi var for tjue år siden.”

Som internettbildene symboliserte spøken en tapt drøm, om et land og VM-gull, en drøm som ville blitt virkelighet dersom de historiske omstendighetene hadde tillatt Jugoslavias gylne generasjon – en av de mest begavede fotballhistorien har sett – å gå samlet inn til åpningskampen i VM 1994.

(For ordens skyld, Brasil vant VM-finalen i 1994 etter straffespark-konkurranse mot Italia.). 

Dette er en lett omarbeidet versjon av en artikkel som tidligere har stått på trykk i Ukeavisa Ny Tid.

Sitat:

Arkans paramilitære ”tigre”, hvis selve formål var å ramme sivilbefolkningen gjennom terror og etnisk rensning, rekrutterte folk fra mentalsykehus og fotballarenaner.

Faksimile:

Jugoslavias vinnerlag VM 1994 (3-5-2): 

Keeper:

Forsvar: 

Srecko Katanec (Slovenia)

Faruk Hadzibegic (Bosnia)

Slaven Bilic (Kroatia)

Midtbane:

Robert Jarni (Kroatia) / Dejan Savicevic (Montenegro)

Zvonimir Boban (Kroatia) 

Robert Prosenecki (Kroatia)

Dragan Stojkovic (Serbia) / Vladimir Jugovic (Serbia)

Sinisa Mijhalovic (Serbia)

Angrep:

Davor Suker (Kroatia) / Darko Pancev (Makedonia)

Pedrag Mijatovic (Serbia) / Alen Boksic (Kroatia)

Trener: 

Bora Milutinovic (Serbia)

Assistent: 

Safet Sucic (Bosnia)

Hvordan brasilianske backer forandret fotballen


Cafú, Maicon, Jorginho, Roberto Carlos og Josimar er alle brasilianske backlegender.

Men hvordan oppstod den særbrasilianske backrollen?

Tekst Frode da Costa-Lia

8. juni 1958 på Rimnersvallen stadion i Uddevalla. Brasil mot Østerrike, et møte mellom søramerikansk teknikk og finesse mot europeisk kraft og disiplin. I førsteomgang vinner midtbanegeneralen Didi igjen ballen og fører den nedover venstrekanten, helt til han er på linje med sekstenmeteren. Der legger han ballen inn til spissen Junior Lopez Arruda, også kalt Mazzola. Han demper ballen høyt med høyrebenet, for deretter å skyte ballen lavt til høyre for den østerrikske keeperen Rudolf Szanwald. Brasil leder 1–0 til pause. Men så kommer situasjonen som forandrer backens rolle i fotballen for all tid.

Venstreback Nílton Santos, også kalt leksikonet for sin enorme faktakunnskaper om fotball, spurter fremover fra forsvarsposisjon. Treneren Vicente Feola skal ha ropt i sinne: «Kom deg hjem, kom deg hjem!» Men Nílton fortsetter, får ballen bak den østerrikske forsvarsrekken fra Mazzola og setter den rolig til høyre i mål.

Dette målet skulle i ettertid symbolisere en endring av backrollen. Noe som igjen ble et av de viktigste kjennetegnene for brasiliansk fotball, som andre nasjoner etter hvert ville kopiere. Dette var selvsagt ikke første gang Nílton Santos var med i angrep. Mens han spilte i Flexeiras Athletic Club i ungdommen, spilte han som regel spiss, så det å angripe var noe han var vant med. Først da han kom til Botafogo i 1948, han ble omplassert til forsvarsspiller av presidenten Carlito Rocha, som mente de fysiske kvalitetene hans egnet seg for den rollen.

Tidligere gikk Nílton i angrep på tross av trenerne, men nå ville trenerne plutselig at han skulle gjøre det mer.

Særlig landslagssjef Vicente Feola skulle få en nøkkelrolle i utviklingen av den nye backrollen. Han så på dette som et fantastisk angrepsvåpen, først og fremst fordi man kunne skape overtall i angrepet. Der man tidligere var fire angripere – Brasil spilte et 4-2-4-system – kunne man nå være fem. På kantene kunne man da skape mange to-mot-én-situasjoner som gjorde det lettere å komme bak motstanderens forsvarsrekke for innlegg eller skudd. En annen fordel var at på den tiden spilte de fleste lagene mannsmarkert forsvar. Det vil si at hver forsvarsspiller hadde ansvar for å markere hver av motstandernes angripere. Når en forsvarsspiller kom i angrep, skapte det forvirring om hvem som skulle markere vedkommende, og han fikk som oftest gå fri uten markering. En angripende back kunne dessuten komme i et enormt tempo, så hvis løpene var timet riktig, var det veldig vanskelig for motstanderne å følge løpene hans. Tenk at du står stille, og så skal du begynne å spurte etter en spiller som allerede er i full fart – det er nærmest umulig.

Endringene kom ikke for fullt før etter neste kamp mot England, som endte 0–0. Nílton Santos ville gjerne ha en ny spiller på laget – lagkameraten fra Botafogo, Garrincha. Han var ikke den eneste som mente det, men under treningsleiren i Italia før mesterskapet hadde ikke Garrincha vært i god nok fysisk form, så Brasil startet turneringen med Joel på høyrevingen. Nílton mente laget trengte Garrinchas kreativitet, og han skrev et brev til journalisten Sandro Moreira der han beklaget at høyrevingen ikke hadde fått spille så langt. Til kampen mot Sovjetunionen lot trener Feola endelig Garrincha få sjansen.

«Nå håper jeg du ikke svikter meg», sa Nílton til Garrincha, som var kjent for sin nonsjalante stil.

«Se på linjemannen, han ligner på Charlie Chaplin», var svaret.

Laget hadde også byttet ut midtbanespilleren Dino Sani med den langt mer defensivt robuste Zito. Han kunne holde igjen og dekke det rommet Nílton ville forlate når han gikk fremover, mens Didi kunne være den offensive midtbanespilleren. Dette hadde vist seg å være et effektivt angrepsvåpen, og nå ville de systematisere rollene. Noen år tidligere hadde Brasil innført soneforsvar på landslaget, og systemet spredte seg raskt i de brasilianske klubbene. Prinsippet var at hvis en spiller forlot en sone, måtte neste spiller i forsvars- eller midtbanerekken presse og dekke det rommet en medspiller hadde forlatt. Derfor ville det være viktigere med Zitos defensive styrker enn Dino Sanis offensive styrker. De skulle uansett angripe på kantene.

Dette ble en kjempesuksess i resten av turneringen. De vant 2–0 mot Sovjetunionen, 1–0 mot Wales. I semifinalen slo de Frankrike 5–2 og i finalen mot Sverige gjentok de 5–2-seieren. Begge Pelés finalemål kom etter innlegg fra venstrekanten, der Nílton Santos og Mário Zagallo regjerte. Etter mesterskapet ble ordet lateral et begrep.

Soccer - FIFA World Cup - Group 4 - Brazil v USSR - Ullevi Stadium
Garrincha fikk ikke starte de første VM-kampene i 1958 fordi han ikke bestod de fysiske testene på treningsleiren før mesterskapet.

Ingen vet med sikkerhet når betegnelsen først oppsto, men den ble stadig hyppigere brukt i brasiliansk presse fra tidlig på sekstitallet og utover syttitallet. Opprinnelig betyr ordet «til siden», og stammer fra det latinske ordet latissimus dorsi som er betegnelsen på den brede ryggmuskelen. Muskelen strekker seg fra nedre rygg opp til under armhulen på hver sin kant av ryggsøylen. Akkurat slik en lateral gjør på fotballbanen. Hans virkeområde går fra forsvar til angrep. Enorme arbeidsområder. Det ble betegnelsen på en back som løp med enorm fart både fremover og bakover. En som slo innlegg, en som skjøt og en som scoret masse mål. De brasilianske trenerne skulle senere gjøre alt for å legge forholdene til rette slik at de kunne angripe så mye som mulig.

Utover sekstitallet fikk også resten av verden øynene opp for offensive backer. Særlig i Italia og Argentina, der de ofte spilte med sweeper, i tillegg til fire forsvarere, fikk backene lov til å gå fremover. Italienske Giacinto Facchetti fra Internazionale og argentinske Silvio Marzolini fra Boca Juniors var eksponenter for den nye backrollen utenfor Brasil, og var med på å definere den moderne backen som vi ser i dagens fotball. Men rollen var likevel ganske annerledes enn rollen til en lateral. Siden italienerne og argentinerne spilte med fem forsvarere, ville det være mindre risiko for at noen utnytter rommet backen har forlatt. Selv om Brasil brukte sittende midtbanespillere som sikkerhet, vil en lateral rett og slett ha større defensivt ansvar, fordi det er færre spillere i forsvarsleddet. Et annet viktig moment var at backene i det italienske og argentinske systemet ble brukt mer som tradisjonelle breddeholdere siden de allerede hadde så mange spillere sentralt. En laterais oppgave var i større grad også å komme til avslutning. Derfor ser du ofte også laterais som går innover i banen, som da Nílton Santos scoret mot Østerrike i VM i 1958.

Etter VM i 1958 endret man gradvis både formasjon og taktikk, blant annet for at lateralene skulle få mer spillerom. I 1969 så verden en variant av det som nå er en av verdens mest brukte formasjoner, 4–2–3–1. Det var det året det brasilianske fotballforbundet ansatte João Saldanha, journalist, kommunist og tidligere Botafogo-trener. Etter mange resultatfattige år vant Brasil 13 kamper på rad med 23–2 i målforskjell. Men rett før VM fikk Saldanha sparken, fordi han nektet å føye seg da president Emílio Garrastazu Médici ba ham ta med Médicis egen favorittspiller, Dário.

Erstatteren Mário Zagallo fortsatte med endringene Saldanha hadde suksess med. Midtbanespillerne Gérson og Clodoaldo skulle holde igjen når lateralene Carlos Alberto og Everaldo gikk fremover. Spissen Tostão skulle møte i mellomrommet mellom midtbanen og angrepsleddet, og spille igjennom Pelé. Kantspillerne Rivelino og Jairzinho skulle gå innover i banen slik at det ble mer plass til backene. I 1982 og 1986 valgte treneren Telê Santana noe som kan beskrives som en 4–2–2–2-formasjon, og igjen var det for å skape rom, slik at lateralene skulle komme seg fremover. Det samme i 1994, hvor Carlos Parreira, med Mário Zagallo som assistent, valgte å spille med to innoverkanter i Zinho – som også ble kalt bonemaskinen på grunn av sin spesielle løpestil – og Mazinho, som i dag også er kjent for å være faren til spillerne Thiago Alcântara og Rafa “Rafinha” Alcântara. Dette er blitt et av kjennemerkene til brasiliansk fotball til den dag i dag. Formasjonene kan endre seg. Men de spiller nesten alltid med to sittende midtbanespillere og innoverkanter for å legge forholdene til rette for et av sine viktigste angrepsvåpen, lateralen.

Hvis du ser igjennom alle målene i Brasils VM-historie fra 1958 og frem til i dag, er det én ting som er påfallende, og det er alle målene gjort av laterais. For eksempel Carlos Albertos fantastiske mål i VM-finalen i 1970 mot Italia: Pelé holder på ballen rett utenfor sekstenmeteren. Carlos Alberto løper fra midtstreken. Når han når sekstenmeteren, får han ballen to meter foran seg og skyter på første berøring. Ballen skyter ut som en prosjektil, ned i venstre hjørne og i mål. Kommentatoren på YouTube-klippet sier «Ja, dette har virkelig skjedd».

Josimars scoring mot Nord-Irland i VM i 1986: Han får ballen fire meter utenfor kanten på sekstenmeteren og skyter den hardt med skru, rett opp i venstre kryss. Eller, bare for å nevne noe fra nyere dato: Maicons mål fra nesten død vinkel mot Nord-Korea i VM i Sør-Afrika 2010.

Lateralene har også blitt Brasils fremste eksportvare. Og det er spesielt her, i offensiv backposisjon, at brasilianerne har blitt populære i Europa. I gruppespillet i Champions League 2013 hadde 13 av de 22 direktekvalifiserte lagene brasilianske backer. Til sammenligning fantes det kun fem brasilianske angripere.

Grunnene til at de mestrer denne posisjonen så godt er sammensatte, men en ting ser ut til å være veldig viktig. Utviklingen av futsal i Brasil, og da særlig i São Paulo. Veldig mange spillere fra slutten av sekstitallet og frem til i dag har spilt futsal. Det er en myte at brasilianere lærer å spille fotball på stranden. De lærer stort sett å spille på betong eller asfalt, i hvert fall i byene. På små baner trener spillerne både på å forsvare seg én mot én, angripe og avslutte. Alle egenskapene til en god lateral. Siden banene er mindre får de også enda flere involveringer og mer backspesifikk trening enn om man spiller 11 mot 11.

Futsalen er neppe den eneste grunnen. Josimar selv fremhever for eksempel i et intervju jeg gjorde med ham at den brasilianske fotballkulturen gir unike muligheter til å lære av de beste på nært hold, og slik tilegne seg «posisjonenes hemmeligheter». Alle lands sportskulturer har sine unike cocktails av tradisjonelle trekk og særegenheter, og de bidrar til verdensmangfoldet på ulike måter og i ulik grad. 137 av de 500 beste kvinnelige golferne i verden kommer fra Sør-Korea. Norge er overrepresentert på pallen innen skisport. Og verdens beste backer kommer fra Brasil.

Dette er et utdrag fra boken Brasiliansk fotball. 1894-2014. 120 år med driblinger.

Ondt blod i Argentina

De møttes nesten aldri, men ingen trenerduell har splittet og definert argentinsk fotball som den mellom César Luis Menotti og Carlos Salvador Bilardo, de eneste som har ledet Argentina til VM-gull. Navnene deres har avfødt de spanske begrepene «menotismo» og «bilardismo» – termer som rommer motstridende livsanskuelser like mye som fotballideologier.

Tekst Runar Skrøvset

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

For oss her oppe på motsatt ende av globusen, hvor 90-tallets Eggen/Drillo-debatt var det absolutte klimaks, kan det nok være litt vanskelig å se for seg hvor gjennomgripende Menotti/Bilardo-feiden var i et samfunn så gjennomsyret av fotball som det argentinske. Godeste Eggen og Olsen er riktignok sterke og fascinerende personligheter med sterke meninger om både fotball og samfunn, men de forårsaket ikke akkurat noen kald borgerkrig. Menottis berømte uttalelse om at det finnes én type fotball for venstreorienterte og én for høyreorienterte sier mye om hva som sto på spill i fotballdiskursen i en nasjon som i løpet av Menottis og Bilardos trenerkarrierer gikk fra å være et personkultpreget Perón-demokrati via grusomt militærdiktatur tilbake til demokrati i form av en nyliberalistisk variant på speed som endte i økonomisk kollaps.

Moralsk estetiker

Menotti er en utpreget intellektuell med bohemsk fremtoning. Stilig antrukket med flagrende hår og uutgrunnelig ansiktsuttrykk sto han langs linja og nøt sine sigaretter som en levende reklameplakat for en imagebevisst tobakksfabrikant. Han har lest hundrevis – hvis ikke tusenvis – av bøker og er opptatt av kunst og filosofi. Språket hans er metaforisk og referanserikt; han kan knapt fullføre et eneste resonnement om fotballsporten uten å trekke inn kultur, samfunn eller politikk. Fotball er liv, liv er fotball, og begge deler skal være vakkert.

César Luis Menotti ble født i Rosario, Argentinas tredje største by og den viktigste fotballbyen nest etter den totalt dominerende hovedstaden. De fleste som kommer fra provinsen i dette svært sentralistiske landet, nærer – uavhengig av fotball – én eller annen form for forakt for Buenos Aires. Den unge Menotti var først og fremst opprørt over skjevhetene som omga ham lokalt i bydelen Fisherton, som han senere skulle betrakte som et speilbilde på verden. Innenfor et knøttlite geografisk område levde byens rikeste og fattigste vegg i vegg, strengt adskilt fra hverandre. De privilegerte besto hovedsakelig av britiske jernbaneutviklere og deres etterkommere, mens befolkningen på den andre siden av gjerdet var ubemidlede og uglesette innvandrere fra Italia. César Luis’ etternavn røper hvor i landskapet hans familie befant seg; tesalongene, jockeyklubben og tennisbanene rundt hjørnet var uinntrengelige.

Interessen for litteratur og kultur, og ikke minst den tidlige politiske oppvåkningen, fikk Menotti fra sin far. Senior var lenge en ihuga peronist, altså tilhenger av den nokså vanskelig definérbare politikken til den blivende presidenten Juan Domingo Perón. Sønnen bekjente seg også til peronismen, men tok etter hvert avstand fra bevegelsen og sluttet seg til kommunistene. På det menneskelige plan er nok den mest karakteristiske nedarvede egenskapen en stoisk moralsk rettskaffenhet. Etiske overbevisninger var styrende for farens små og store veivalg og selve grunnlaget for sønnens fotballfilosofi. Illustrerende for denne moralske prinsippfastheten er farens reaksjon da byens to storklubber Rosario Central og Newell’s Old Boys begynte å vise interesse for den talentfulle guttungen; han avslo tilnærmelsene begrunnet med at «fotball skal spilles med kompiser».

Målbevisst arbeidsjern

Carlos Salvador Bilardo kan på dårlig fotballnorsk mest presist beskrives som en vinnerskalle. Han gikk gjennom ild og over lik for å vinne, og krevde total oppofrelse av sine omgivelser. I hans verden er god fotball ensbetydende med vinnende fotball, og vice versa. Også Bilardo er en svært dannet mann, men hans dannelse er vitenskapelig, ikke kulturell. «El Narigón», mannen med den store nesa, var begavet med en sjeldent kraftfull kombinasjon av arbeidskapasitet og selvdisiplin. Slik kunne han for eksempel avlegge medisinsk embedseksamen med bravur samtidig som han utøvde sin hovedgeskjeft som profesjonell fotballspiller på toppnivå.

Bilardo vokste opp i Buenos Aires, i bydelen La Paternal, et sosioøkonomisk homogent strøk med middelklassepreg. Som sin fremtidige fiende i Rosario hadde han italiensk bakgrunn. Fra sine sicilianske foreldre ble han innprentet at alt er oppnåelig for den som jobber hardt. At Carlos Bilardo vokste opp til å bli en hardtarbeidende mann er en aldri så liten underdrivelse. Som spiller gikk han inn i hver eneste lille treningsøvelse med manisk intensitet på dagtid og nileste medisin om natta, mens treneren Bilardo analyserte kommende motstandere mer detaljert enn kanskje noen før ham hadde gjort, tilsynelatende uavhengig av om det gjaldt VM-finale eller 1. runde i den nasjonale cupen. Tilfeldighetenes makt i fotballen er ikke til å komme unna, men Bilardo ville innskrenke den så mye som menneskelig mulig.

Det stornesede konkurransemennesket var ikke fremmed for å bruke ett og annet tjuvtriks, for i jakten på seier var etikk nesten like underordnet som estetikk. Den mest famøse historien sier at han skal ha fått Branco til å drikke sovemiddel under Argentina-Brasil i VM 1990. Under en Copa Libertadores-finale tolv år tidligere, til da den viktigste kampen i Bilardos trenerkarriere, sprutet en av spillerne hans grapefrukt i øynene til motstanderens toppscorer mens dommeren så en annen vei. Du skal, hvis du absolutt vil, få lov til å mene at Bilardo er en drittsekk som bringer skam på den edle gentlemanssporten, men poenget med å trekke frem disse eksemplene er å illustrere hvor besatt han var av å vinne. Seier betyr alt, alt annet betyr ingenting.

Sexy fútbol

Hverken Menotti eller Bilardo oppstod i et vakuum. De begynte begge trenerkarrieren i 1970 som assistent for hver sin ledestjerne som de var sterkt påvirket av. Miguel «Gitano» Juárez ble selv aldri noe mer enn en middelmådig trener i argentinsk liga, men var Menottis primære inspirasjonskilde. De to ble gode venner da Menotti trappet ned spillerkarrieren, og reiste blant annet sammen for å studere VM på nært hold i 1970. I Mexico ble de trollbundet av Brasils praktfulle offensive spill. Juárez ansatte så Menotti som sin assistent i Newell’s Old Boys, der de forsøkte å få fargerik høyrisikofotball ut av et i utgangspunktet defensivt orientert lag.

Den første hovedtrenerjobben til Menotti ble et av de største eventyrene i argentinsk fotballhistorie. Han ble betrodd oppgaven med å riste liv i kultklubben Huracán, som ikke hadde vunnet noen verdens ting siden VM-historiens første toppscorer Guillermo Stábile herjet som verst under storhetstiden på 1920-tallet. Menotti var ung og uprøvd, men hans profil og aura var som skapt for landets fremste bohemklubb. I en liga som på den tiden var tungt influert av det erkekyniske Estudiantes-lagets internasjonale suksess (mer om det straks) kom ferskingen fra Rosario busende inn med sine romantiske forestillinger.

Skepsisen var stor og syrlighetene mange, men Menotti sjarmerte folk og fikk laget til å gjøre det samme. Med ekspresjonistisk spilleglede, slepent kortpasningsspill og en konstant jakt på scoringer uavhengig av resultat og situasjon, vant de veldig mange hjerter på sin vei mot ligagullet i 1973, fortsatt det eneste Huracán har vunnet de siste 90 årene. «Fotball er et spill som nytes med øynene», som han selv sa. Den dag i dag blir argentinske fotballinteresserte av alskens klubbtilhørigheter mo i knærne av tanken på dette spektakulære og for lengst mytologiserte laget. Menottis braksuksess og måten han oppnådde det på var en aha-opplevelse for de fleste – ikke minst i fotballforbundet. Dermed kunne han gå rett fra sin første hovedtrenerjobb til å bli Argentinas landslagstrener som 36-åring.

Colombiansk romanse

Carlos Bilardos sjef og idol i Estudiantes var Osvaldo Zubeldía, en av Argentinas og Sør-Amerikas største trenerlegender. Disiplin, taktisk kløkt og en god dose grisespill var like uvurderlige ingredienser for Zubeldías lag som det senere skulle bli for Bilardo sine. Det beinharde og upopulære Estudiantes-laget til Zubeldía ble det første til å vinne tre Copa Libertadores på rad. Før han ble assistenttrener styrte mønstereleven Bilardo midtbanen med utpreget taktisk klokskap, ispedd noen fandenivoldske taklinger.

Den ærgjerrige assistenten fikk stå på egne ben i 1971, og på første forsøk ledet han sitt lag til finalen i Copa Libertadores, det gjeveste det søramerikanske kontinentet har å by på, bare 32 år gammel. Der ble det riktignok tap for uruguayanske Nacional etter omkamp, men Bilardo nøt heretter dyp respekt som et sjeldent trenertalent. De neste årene – hold deg godt fast nå – hjalp han faren med å administrere møbelforretningen, stiftet familie, praktiserte som gynekolog og forsket på kreft – i tillegg til å etablere seg som topptrener. Bilardo hadde en ufattelig kapasitet, men la stetoskopet på hylla for godt i 1976, samme år som han forlot Estudiantes og Argentina for å ta over colombianske Deportivo Cali.

Man skulle tro at Bilardos jerndisiplin og ekstreme resultatfokus ville gå dårlig overens med det livsbejaende colombianske lynnet og en tradisjon for leken fotball, men det fungerte på banen og ble temmelig hjertelig utenfor. I 1978 ble Deportivo Cali den første colombianske klubben som nådde finalen i Copa Libertadores, en svært imponerende prestasjon. Finalemotstander var ingen ringere enn Boca Juniors fra Bilardos fødeby, og sjefen måtte forbitret konstatere at hans lydige forsvarsmur slo sprekker i returkampen på La Bombonera. I praksis hadde Deportivo tapt finalen da de bare klarte 0-0 i Cali, i kampen med den tidligere nevnte grapefruktepisoden. Selv om det heller ikke lyktes Bilardo å vinne den hjemlige ligaen fikk han en så sterk posisjon i landet at han ble gitt ansvaret for å lede Colombia gjennom kvalifiseringen til VM 1982.

Verdensmesterne I

Under César Menotti ble Argentina et offensivt, ballbesittende, teknisk og dominant lag, og det var naturligvis VM på hjemmebane i 1978 som var det store målet. De skulle begeistre nasjonen og verden, men også vinne turneringen. Nabolandene Brasil og Uruguay hadde fem VM-triumfer til sammen, mens den stolte fotballnasjonen selv aldri hadde kunnet kalle seg verdensmester. To år før VM kom militærkuppet, noe som satte det frittalende kommunistpartimedlemmet (definert av seg selv som «hormonell marxist») i en meget delikat situasjon. Menotti hevder at han leverte en oppsigelse som han under tvil lot seg overtale til å trekke tilbake dels på grunn av minimal militær innblanding i fotballforbundet og dels fordi partikolleger mente det var mer hensiktsmessig å kjempe fra innsiden enn utsiden.

Utelatelsen av 17 år gamle Diego Maradona skapte furore, og var en avgjørelse Menotti var sterkt i tvil om. Vrakingen av Maradona er viden kjent, men VM-uttaket var kontroversielt uavhengig av den unge 10-eren. I en tropp som med unntak av toppscorer Mario Kempes, kun besto av hjemlige spillere, var det ingen som representerte landets per tid beste lag. Menotti likte rett og slett ikke måten Boca spilte på, og plukket sitt mannskap blant annet etter den umålbare kategorien «aura». Slik måtte flere av ligaens mest dominerende spillere vike for folk som hadde blitt mestere med Huracán fem år tidligere og enkelte andre som de færreste ville rangert blant Argentinas 22 beste fotballspillere.

VM-pokalen som kaptein Daniel Passarella løftet i været på hans egen River Plates hjemmebane, El Monumental, lukter fortsatt muggent. Det blir vel aldri lagt frem beviser som én gang for alle kan slå fast hvorvidt den etterlengtede triumfen på hjemmebane var kjøpt og betalt av militærjuntaen, men jeg tar ikke munnen for full når jeg påstår at det henger et mistankens slør over turneringen. Særlig 6-0-seieren i siste mellomrundekamp mot Perú, der det på forhånd var klart at Argentina måtte vinne med minst fire mål for å nå finalen, virket suspekt. Uansett må finalen ha vært en våt drøm for Menotti; Argentina og Nederland var to kreative og jevnbyrdige lag med «riktig» innstilling, og hjemmeyndlingene senket europeerne i ekstraomgangene.

Vaktskiftet

VM 1982 ble, til Menottis forsvar, utvilsomt vanskeliggjort av at nasjonen sto midt oppe i Falklandskrigen. Rapportene hjemmefra varslet om snarlig seier, men fra Europa hørtes situasjonen betydelig verre ut. Likevel er det opplest og vedtatt at Spania-VM var en gedigen nedtur for de regjerende mestrene. Menotti har kalt mellomrundetapet mot Italia det verste i karrieren. Han mente seg grovt bortdømt og var rasende på italienernes usportslige behandling av Maradona: «de drepte Diego!». Italias 23 fouls mot VM-debutanten er fortsatt VM-rekord i forseelser mot en enkeltspiller. Argentina var ute, Menotti likeså, og inn kom Bilardo, nybakt seriemester med Estudiantes.

På etterfølgerens initiativ møttes de én gang ansikt til ansikt for å «utveksle erfaringer». Møtet var hemmelig, men innholdet sivet ut. Menotti kalte samtalepartnerens Zubeldía-fotball for utdatert, og skal ha opptrådt svært arrogant da samtalene dreide inn på ikke-sportslige temaer som for eksempel musikk. Bilardo fulgte opp med å skru temperaturen på maks da han påpekte det moralsk forkastelige i at kommunisten Menotti hadde latt seg avfotografere med diktator Videla.

Ansettelsen av Bilardo som Menottis etterfølger innebar en abrupt overgang fra én ytterlighet til en annen. Fra utsiden kan dette virke ulogisk, men de to bar tross alt de tyngste trenernavnene i landet. Vi må dessuten huske at 1982 ikke bare var året der Argentina mislyktes i VM, men også krigsåret som snudde samfunnet på hodet. Bilardos oppofrende fotball der hver eneste spiller skulle gi absolutt alt – blod, svette og tårer – for lag, folk og nasjon passet godt i dette bildet. Med den fryktelige krigen som tok livet av så mange unge menn og håpet fra så mange andre, var den bohemske romantikken død.

Verdensmesterne II

Carlos Bilardos vinnerlag fra 1986 huskes selvsagt best for Maradonas utrolige individuelle prestasjoner. Det er da også litt av et paradoks at en av fotballens mest kollektivt orienterte trenere orkestrerte VM-historiens mest berømte one-man show. Men Bilardo var en pragmatiker, og forstod at den beste måten å benytte seg av nådegaven med nummer 10 på ryggen var å la ham operere instinktivt og uten innskrenkninger. Resten av laget jobbet som helter i en innovativ 3-5-2-formasjon (med libero) spesialkomponert for Napoli-stjernen. De mannsmarkerte tett og brutalt og var i det hele tatt ganske destruktive, men hvem går vel rundt og husker på det så lenge Maradona fikk frihet til å gi verden uforglemmelige historiske perler som i sluttspillkampene mot England og Belgia?

Et lite innblikk i den detaljbesatte vinnerskallen til Bilardo kan man blant annet få av å se reaksjonene på seiersmålet i nabofeiden mot Uruguay i åttendedelsfinalen. Det ble en tøff og kraftkrevende kamp hvor Argentina klarte å tviholde på 1-0-ledelsen de fikk like før pause. Når man ser scoringen skulle man tro den ikke betydde stort, eventuelt at målscorer Pedro Pasculli var en ufyselig type som medspillerne ikke ville ha noe med å gjøre. Mangelen på euforiske omfavnelser skyldtes Bilardos strenge ordre om at der oppe i høyden i Puebla skulle ingen argentinske krefter gå til spille ved å løpe etter eventuelle målscorere. Én unødvendig meter var én for mye, lød befalingen.

For Bilardo var VM-gullet i México en personlig revansj. Selv om han fremsto som upåvirkelig og selvsikker, gikk det inn på ham at media og deler av befolkningen til stadighet kritiserte landslaget hans for den etter deres mening negative spillestilen og sure fremtoningen. En viss Menotti befant seg blant de høylytte kritikerne. De to hadde som kjent for lengst gått fra å være faglig uenige til å bli bitre fiender. Fordi treningskampene ble lagt til utlandet, kalte Menotti etterfølgeren sin en feiging som ikke våget å se det argentinske folket i øynene. Etter 1986 prellet kritikken av, for som verdensmester var Bilardos posisjon som landslagssjef urokkelig. Til tross for mer Maradona-magi fire år senere, må det sies at det var svært godt gjort å få det bleke 1990-laget helt til finalen i Italia. Doktor Bilardo er ikke akkurat typen til å ramme inn sølvmedaljer, men akkurat denne holder han høyt. Hvorfor? Fordi Menottis andre VM var en fiasko.

Prestisjeoppgjøret

Foruten en kamp helt i starten av trenerkarrierene, mens Menotti og Bilardo ennå bare var etternavn og ikke innholdstunge begreper, og før de startet sin personlige krigføring, møttes de merkelig nok bare til én eneste direkte duell. Oppgjøret mellom Carlos Bilardos Boca og César Menottis Independiente den 3. november 1996 var egentlig bare en vanlig seriekamp midt i sesongen, men fikk oppmerksomhet verden rundt. I Argentina drev mediene voldsom opphaussing av den kommende bataljen flere runder i forkant. «For første gang i fotballhistorien er det ikke to lag, men to trenere som møtes», var omkvedet. Pressens gjentatte forsøk på å få dem til å møtes ansikt til ansikt i forkant av kampen var naturligvis fåfengt. Menotti slo fast at han aldri i livet vil finne på å ta en kaffe med Bilardo, mens doktoren selv, som konsekvent unngikk å nevne Menotti ved navn, sa at hvis han skal snakke fornuftig om fotball må det være med Franz Beckenbauer, som har ledet lag til to VM-finaler og blitt verdensmester utenfor eget land. Altså som Bilardo selv. Oversatt: You’re not worthy, César.

Siden landslagstiden hadde Bilardo vært en sesong i Sevilla med Maradona, mens Menotti hadde rukket Barcelona, Atlético Madrid, uruguayanske Peñarol, det meksikanske landslaget, River Plate og to perioder i Boca, før de stelte seg foran hver sin innbytterbenk på La Bombonera – Bilardo veivende og ropende, Menotti med hendene i lomma og sigaretten midt i munnen. Kameravinklene i 1996 var ikke like mange som i dag, men ikke én grimase unnslapp offentligheten, for denne kampen handlet kun om de to nevnte herrer og deres polare ideologier.

Independiente vant 1-0, Boca fikk to spillere utvist (mot Independientes ene) og Bilardo ristet av sinne. Han sørget for å nekte spillerne å bytte drakter før han forsvant uten å si et ord til noen. På pressekonferansen satt seierherren derfor i ensom majestet og fortalte om hvor glad han var for at de hadde vunnet på sin egen måte, tro mot sin stil og overbevisning, før han avsluttet med et typisk menottistisk utsagn: «Fotballen må forsvares slik man føler, slik man drømmer». Først dagen derpå krøp Bilardo frem, og i stedet for å tordne mot dommeravgjørelser og andre faktorer utenfor hans kontroll som kunne gitt et annet resultat, heiste han det hvite flagget og erkjente prestisjenederlaget: «Dette gjør meg gal. Det er flaut å vise seg ute, jeg har ikke sovet og vet ikke når jeg noensinne får sove igjen.»

Mange år senere skulle de støte på hverandre igjen, helt tilfeldig. Ved et toalettbesøk i pressesonen under VM i Tyskland 2006 sto de plutselig ansikt til ansikt. De pensjonerte kranglefantene slengte først noen saftige gloser til hverandre, før det ifølge vitner nesten endte i håndgemeng. Ellers har de for det meste unngått hverandre med utsøkt presisjon.

Arvtakerne

Konsekvensen av at de to opptok så stor plass i offentligheten og forfektet så tydelige og motstridende syn, var at det lenge var vanskelig for argentinske trenere å opptre med egen stil og identitet; alle ble definert innenfor en skala som gikk fra ortodoks menottisme i den ene enden til ortodoks bilardisme i den andre. Flere var naturligvis direkte inspirert av en av dem og følgelig beæret over sammenlikningene, men det må også ha virket innsnevrende. Den uforliknelige Marcelo Bielsas eskapader med Newell’s Old Boys og Vélez Sarsfield på 90-tallet banet frem en tredje vei og løste opp i den fastlåste dikotomien. Bielsa var like offensiv og risikovillig som sambygdingen Menotti, og like detaljoppslukt og hardtarbeidende som Bilardo. Likevel var han særegen. Det skapte rom for ulike retninger og stilblandinger, og slik kunne Claudio Borghi senere som Boca-trener si at «vi forsvarer oss som Bilardo og spiller som Menotti» uten å vekke oppsikt.

I Argentina fører trenere som Diego Cocca, Jorge Almirón og Guillermo Barros Schelotto den menottistiske arven videre, mens Miguel Ángel Russo, Alejandro Sabella (han som ledet Argentina til VM-finalen i 2014) og ikke minst Diego Simeone har en bilardistisk tilnærming til fotballen.

På den internasjonale arenaen har Pep Guardiola og José Mourinho i nyere tid fortsatt den ideologiske kampen gjennom sine diametralt forskjellige fotballfilosofier og personligheter. Før Guardiola tok fatt på trenerjobben i Barcelona, reiste han da også til den tidligere Barça-sjefen i Buenos Aires for å søke råd. Menotti lot seg sjarmere av katalaneren, blant annet fordi Pep, i motsetning til så mange andre uerfarne trenere, ikke kom til gamlefar for å bli servert en fasit, men for å diskutere egne ideer og overbevisninger.

De gamle kamphanene nærmer seg nå 80 og fotballen har gått videre siden de var aktive, men at striden fortsatt ligger latent var lett å se i forbindelse med ansettelsen av Jorge Sampaoli som ny argentinsk landslagssjef i juni i år. Da det først ble spekulert i at Sevilla-treneren var forbundets foretrukne kandidat, proklamerte Bilardo at han ville sette seg på første båt og flytte til Uruguay dersom «den mannen» kommer til Argentina, og tilføyde at Sampaoli er udugelig både som trener og menneske. Det hører med til historien at den ferske landslagssjefen en gang har kalt Bilardos spillestil for antifotball. Hukommelsen til elefanter overgås bare av den til pensjonerte trenere. Media plukket selvsagt opp hansken og pøste på med Bilardo/Menotti-referanser. Ingen var i tvil om hvem Sampaoli minnet om da han åpnet pressekonferansen med å sitere den syngende poeten José Larralde, men han forsøkte å begrave stridsøksen gjennom å slå fast at «-ismene» er historie og at hans landslag både vil spille underholdende fotball og utvikle en helt nødvendig vinnermentalitet.

Høy status, få titler

Navnene César Luis Menotti og Carlos Salvador Bilardo oser så utvetydig av historisk storhet, selv for oss som står utenfor den argentinske diskursen, at man skulle tro de hadde peishyllene fulle av gjeve pokaler. Det har de faktisk ikke. Etter den berømmelige Boca-Independiente-kampen i 1996 svingte Menotti innom Sampdoria før han flakket videre omkring fra klubb til klubb i Argentina og México i et tiår til før han ga seg. Skjønt han fortsatt nekter for å ha lagt opp: «Når jeg ser en fotballbane er jeg som en musiker som ser et instrument.» I tillegg til VM-gullet (og U20-VM-tittelen året etter) og det mytiske seriemesterskapet med Huracán vant han aldri noe annet enn en nasjonal cuptrippel (Copa del Rey, ligacup og supercup) med Barcelona, som han forlot i 1984 da mora døde og demokratiet hadde vendt tilbake til Argentina. Bilardo brukte på sin side de siste årene på eksotiske landslagsoppdrag for Guatemala og Libya, samt en emosjonell fjerde og siste periode som Estudiantes-trener da han kom inn og reddet laget fra nedrykk i 2003. Seriemesterskapet med samme klubb i 1982 forble hans eneste trofé som trener foruten VM-gullet.

Menotti vil kunne hevde at hans trenerkarriere har vært en løfterik kamp for den vakre fotballens kår under kynismens og kapitalismens økende påvirkning. Hva gjelder Bilardo tillater jeg meg å tvile på om noen journalist har våget å konfrontere ham med det påfallende lave antall titler i en ellers imponerende løpebane. Deres storhet består først og fremst i posisjonen de oppnådde og den enorme rekkevidden deres tanker og meninger om fotballsporten fikk. De videreutviklet en arv fra sine egne forbilder og brakte den videre med en slik pondus at det infiltrerte hele Argentina og ga gjenlyd i resten av verden.

Den kompromissløse Bilardo har sammenliknet seg selv med bokselegenden Muhammad Ali, for i kampens hete har han ingen venner, da handler alt bare om å banke motstanderen – bokstavelig talt. Romantikeren Menottis svar, som sier vel så mye om hans egen filosofi, er at bilardismens «insensitive disipler» er «ute av stand til å kjenne den pirrende kilingen fra en finte.» Det får være opp til enhver hva og hvem man foretrekker, men det skal godt gjøres å ikke finne fascinasjon i både Carlos Bilardos gjennomanalyserte markeringsfotball tuftet på ytterliggående pragmatisme og César Menottis bølgende angrepsfotball med estetikk som bærende element, i hvert fall når det hele gestaltes av to så karismatiske frontfigurer. u

I fars namn: Historia om Jerome, Kevin-Prince (og ikkje minst George) Boateng.

Tekst Nils Henrik Smith

Året er 1981. Ein ung mann står åleine i regnet, ein stad i Vest-Berlin. Det er ikkje meir enn eit par dagar sidan han kom til den delte byen for første gong, etter ei lang reise frå Sunyani, ein provinshovudstad i det vestlege Ghana, grunnlagt av elefantjegarar hundre år tidlegare, kor foreldra hans er kaffidyrkarar. Enno talar han ikkje eit ord tysk. Han håpar å få seg ei utdanning her, men det håpet skal verte knust. Til gjengjeld skal andre draumar verte oppfylt, draumar han enno ikkje veit noko om, her han står.

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Prince Boateng er ein målmedviten mann, det er framtak i han. Trass i motgangen han innleiingsvis opplever i sitt nye heimland, let han seg ikkje knekke. Han livnærar seg som kelnar, seinare DJ. Takka vere sin heldige utsjånad, får han oppdrag som modell. Den same heldige utsjånaden gjev seg óg – naturleg nok – utstrekt merksemd frå kvinner. Ein dag treff han Christine, kjeksfabrikkarbeidarske og fotballspelar for eit lokalt andredivisjonslag. Christine har fotball i blodet: onkelen hennar er Helmut Rahn, som scora sigersmålet i finalen mot Ungarn då Vest-Tyskland vann sitt første VM-gull i 1954. Dei slår seg ned i den belasta bydelen Wedding, ein betongjungel tett inntil Muren. I 1983 får dei sitt første barn i lag, ein gut dei kallar George. Fire år seinare kjem Kevin-Prince til verda. Men livet som etablert familiefar vekkjer ei uro i Prince sr., og han forlet Christine til fordel for ei anna kvinne, Martine, flyvertinne for British Airways. Martine vert mor til Jerome, men før guten fyller fem skal den rastlause far hans ha forlate henne óg.

George og Kevin-Prince veks opp i Wedding, Jerome i betydeleg meir velståande Wilmersdorf. Dei utmerkar seg alle i unge år som talentfulle fotballspelarar. I tillegg til grandonkel Helmut, har dei eit førebilete i heimlandet til faren, kor Prince sin yngre bror Robert er stjerne for storlaget Asante Kotoko. I 1997 debuterar han for landslaget og signerer for… Rosenborg. (Han får ti førstelagskampar i løpet av fire sesongar i Trondheim.) Samstundes etablerer brørne seg hjå akademiet til hovudstadens fotballflagskip Hertha. Eldstebror George vert vurdert som det aller største talentet, men utanfor banen er han diverre ikkje noko førebilete. På gata i Wedding er namnet hans kjent og frykta. Ser du George kome din veg, er det tryggjast å stikke. Han hamnar i dårleg selskap, kjem i trøbbel med lova. Medan dei to yngre brørne held fram i Hertha og stadig utviklar seg, må George tilbringe tid i ungdomsfengsel. Faren fortvilar, men kan ingenting gjere.

I 2005 debuterer Kevin-Prince på førstelaget til Hertha. Året etter mottek han Fritz-Walter-medaljen som den mest lovande U19-spelaren i Tyskland, før han signerer for Tottenham og legg av garde på sitt første utanlandseventyr. Jerome etablerar seg på laget i 2007, men etter berre ti førstelagskampar forlet han Olympiastadion til fordel for HSV. Der vert han ryggraden i eit lag som kjempar nær toppen av Bundesligatabellen og når semifinalen i Europaliagen 08/09. Kevin-Prince får det ikkje til på White Hart Lane. Han vert utlånt til Borussia Dortmund, seinare seld til Portsmouth, kor han omsider skal få sitt store gjennombrot. Før den tid vert hans person dog gjenstand for betydeleg kontrovers.

Begge brørne har sidan unge år spelt aldersbestemt landslagsfotball for Tyskland, og begge har imponert. Før U21-EM 2009 oppstår imidlertid ein konflikt mellom den eigenrådige Kevin-Prince og det tyske fotballforbundet. Han vert kalla inn til troppen av trenar Horst Hrubesch – helten frå Vest-Tysklands EM-triumf i 1980 – deretter vraka i siste sekund, offisielt på grunn av skade, uoffisielt fordi han er ei  bråkmakar som nektar å underordne seg systemet. Med Jerome på laget vinn Tyskland turneringa i Sverige. Kevin-Prince er glad på broren sine veigner, men har ikkje tenkt å verken tilgje eller gløyme audmjukinga han sjølv er påført.

Jerome får sin A-landslagsdebut av Joachim Löw i oktober 2009. I desember vert Tyskland trekt i same VM-gruppe som Prince sitt fødeland Ghana. I England fører Kevin-Prince ein livsstil prega av raske bilar, tatoveringar, og mange og lange festar, som hadde han til hensikt å leve opp til alle klisjéar som finst om unge Premier League-stjerner. Han har ikkje hatt kontakt med faren på fleire år, men ved nyårstider tvingar kjærasten han til å ringje heim, og dei vert forsona. I mai les Prince i avisa at Kevin har takka ja til å spele for Ghana. Jerome har hatt nok ein god sesong i HSV, er på veg til hardtsatsande Manchester City, og bankers i den tyske troppen. Faren skjønar at sønene kjem til å møtast i VM, og veit ikkje kva han skal tenkje.

Portsmouth har sensasjonelt spelt seg fram til FA-Cupfinalen. Der møter dei Chelsea, med Tysklands lagkaptein Michael Ballack på laget. I sin siste kamp i England tapar Kevin-Prince og Portsmouth, men i fødelandet er ein meir opptekne av at han skadar Ballack gjennom ei hårreisande takling. Det vert raskt klart at veteranen vil miste VM. (Han spelar aldri for landslaget igjen.) Media og fans er rasande, Tyskland-sjef Löw uttalar seg kritisk om taklinga, og Jerome støttar han. Då dei var barn, var Kevin-Prince det store idolet til Jerome, og han var med på alle viltre sprell storebroren tok initiativ til. No, få veker før VM, er dei ikkje lenger på talefot. George, som har lagt den vanskelege ungdomstida bak seg, gifta seg med ei kurdisk kvinne og vorte far til to barn, freistar å ta på seg rolla som meklingsmann, utan hell.

Talrike brødrepar har deltatt i VM. Fritz og Ottmar Walter. Bobby og Jackie Charlton. Jostein og Tore Andre Flo. Victor og Vyacheslav Chanov – begge målvaktar, begge reservar for Rinat Dasajev i 1982. 23. Juni 2010, framføre nær 90 000 tilskodarar på Soccer City i Johannesburg, skapar Jerome og Kevin-Prince likevel fotballhistorie. Aldri før har to brø spelt mot kvarandre i eit VM-sluttspel. Jerome startar kampen som venstreback, Kevin-Prince spelar sentralt på midtbanen. Erstattaren til Ballack, Sami Khedira, har spelt aldersbestemt fotball i lag med Kevin sidan dei begge var 15, og kjenner han ut og inn. Han nøytraliserer den vordande Milan-spelaren. Tyskland vinn kampen 1-0. Seinare når dei semifinalen etter storsigrar over England og Argentina. Khedira spelar glimrande. Tyske fotballkjennarar byrjar innsjå at Kevin-Prince truleg gjorde laget ein teneste då han skada den aldrande, temposvake Ballack. Kanskje innser Jogi Löw det same, men han vedgår det, naturlegvis, aldri offentleg. Det ghanesiske eventyret tek slutt i kvartfinalen, Luis Suarez handsar på målstreken og Uruguay vinn på straffekonk.

Etter VM legg brørne alle konfliktar bak seg, og tek opp att kontakten. Jerome lukkast ikkje heilt i Premier League, og returnerer til Bundesliga året etter. Der vinn han etter kvart alt som vinnast kan som nøkkelspelar for Bayern München. Kevin-Prince imponerer i Serie A, og vinn ligatittelen på første forsøk. Likevel – han har ikkje mista sitt særmerkte talent for kontrovers. I 2011 trekk han seg frå vidare landslagsspel, til irritasjon for mange i Ghana. Han går glipp av to afrikanske meisterskap, i tillegg til storparten av VM-kvaliken, men returnerer før play-off-kampane mot Egypt. Ghana vinn enkelt 7-3, innbytar Kevin-Prince scorar det siste målet i Kairo.

Dei første kampane i VM i Brasil byr på kontrastar for brørne. Tyskland vinn enkelt 4-0 over Portugal, og høgreback Jerome har full kontroll på ein frustrert Cristiano Ronaldo. Kevin-Prince startar kampen mot USA på benken. Amerikanarene tek leiinga før eit minutt er spelt, men Schalke-strategen må vente ein heil time før han kjem inn. Ghana dominerer, og utliknar, men kort tid før slutt scorar USA sigersmålet etter ein corner. Målscoraren heiter John Brooks. Liksom brørne Boateng er han født og oppvaksen i Berlin og har gått gradane i Hertha. Ghanesarane må riste av seg eit bittert nederlag. Kampen mot Tyskland vert avgjerande. Men Kevin-Prince kan ikkje forvente milde gåver frå veslebror. Før VM i Sør-Afrika spurte Die Zeit Jerome kva han ville gjere viss broren var på veg mot mål og han var den einaste som kunne hindre han i å score: “Eg vil freiste å takle han reint”, svarte han, “men om naudvendig, legg eg han i bakken”.

Ekstremutøveren

Personlige kokker, steinharde treningsrutiner og isbad klokken tre på natten. Cristiano Ronaldos ferd fra fjærlett driblefant til en av verdens beste spillere gjennom tidene, skyldes en disiplin og målbevissthet uten sidestykke.

Tekst Thore Haugstad
Illustrasjon Huthyfa Abdul Zahra

 

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Da Carlos Queiroz først oppdaget ham, var Cristiano Ronaldo en 15-åring som spilte for et av ungdomslagene i det berømte akademiet til Sporting Clube de Portugal. Queiroz hadde vurdert flere portugisiske stortalenter før, som Luís Figo og Rui Costa, men dette følte han var større. Flere år senere skulle de to jobbe sammen på landslaget og i Manchester United, hvor Queiroz ble henrykt over Cristianos treningsvilje. Han husker dagene før Champions League-finalen mot Chelsea i Moskva i 2008, da Cristiano øvde frispark for å vende seg til kampballen. Da de begynte å trene var resultatene håpløse. Skuddene fløy høyt over og utenfor. To dager gikk uten forbedring. Så, på dag tre, begynte Cristiano endelig å score.

«Lufttrykket er annerledes i alle baller og den der var et mareritt å finne ut av, men det viktigste var at Ronaldo aldri ga opp; selv ikke etter to dager uten hell», sa Queiroz til The Daily Mail. «Det er dét som gjør ham en nytelse å trene. Jeg liker å si at det er ikke trenerne som motiverer han; det er han som motiverer oss.»

Bakgrunnen til Queiroz var viktig for å lokke Cristiano til Old Trafford. Den Mozambique-fødte treneren hadde rikelig med kunnskap og kontakter innen Portugals ungdomsmiljø. Hans første trenerjobb var med det legendariske U20-landslaget: Han vant U20-VM både i 1989 og 1991, og trente spillere som Rui Costa, Luís Figo, Fernando Couto, Jorge Costa og João Pinto. Dobbeltriumfen ga Queiroz ansvaret for A-landslaget fra 1991 til 1993, før han trente Sporting fra 1994 til 1996. Da Cristiano glitret for Sporting i en vennskapskamp mot Manchester United i august 2003 – en prestasjon som førte til at Uniteds spillere tryglet ledelsen om å kjøpe ham – hadde både Queiroz og Sir Alex Ferguson fulgt ham i månedsvis. «Den kvelden innså jeg at Cristiano ikke lenger var noen hemmelighet», sa Ferguson. «Vi måtte få det gjort der og da.»

Umoden og udisiplinert
Cristiano ble klar for United 12. august 2003 for 12.24 millioner pund. (De andre kjøpene til Ferguson den sommeren var Tim Howard, Kléberson, Eric Djemba-Djemba og David Bellion.) Fire dager senere debuterte han i Premier League hjemme mot Bolton, da han erstattet Nicky Butt etter en time. Selv som 18-åring var han modig og direkte. Nærteknikken var suveren, og han gjorde forsvarsspillerne svimle med fart og kjappe overstegsfinter. Høyrebacken Nicky Hunt ble terrorisert. Kevin Nolan dro ham ned i feltet og forårsaket et straffespark som Ruud van Nistelrooy bommet. United vant uansett 4-0, og i etterkant snakket alle om Cristiano. «Det ser ut til at fansen har fått en ny helt», sa Ferguson. «Det var en vidunderlig debut, nesten utrolig.»

Da Cristiano ankom England var styrkene hans hurtigheten og teknikken. Kroppen var tynn og muskulaturen spe. Trumfkortet var dribleferdighetene, og overstegsfintene ble det første av mange varemerker. Han frustrerte like mye som han fortryllet. Med ballen i beina varierte sluttproduktet, og han ble ofte anklaget for egoisme og showboating. Uten ball kunne han være udisiplinert og upålitelig. Gary Neville, som tidligere hadde samarbeidet med den mer hardtarbeidende David Beckham, ble oppgitt over Cristianos umodenhet. Da Cristiano én gang prøvde å hælsparke ballen i mål i stedet for å rulle den i nettet, klikket Neville: «Hva i alle dager er det du driver med? Vi driver ikke med slikt i United.»

Men om Cristiano kunne kritiseres i kamper, var han upåklagelig på treningsfeltet. Innen kort tid var det klart at han hadde en helt spesiell drivkraft. Da spillerne tok kvelden, festet han vekter rundt anklene og begynte å trene finter. Roy Keane skrev i selvbiografien The Second Half: «Etter å ha sett ham spille og trene i et par dager, var reaksjonen min denne: ‘Denne gutten kommer til å bli en av de beste spillerne i verden’… Han var utrolig. Han var umiddelbart blant de mest hardtarbeidende spillerne i United. De fleste jeg kjente jobbet hardt, men Ronaldo hadde talentet i tillegg til arbeidskapasiteten.» Neville, som senere ble en fan av Cristiano, sa at han var «en maskin» på Carrington. Cristianos personlige ambisjoner ble også lagt merke til. «Han var alltid fascinert av å bli verdens beste spiller», skrev Neville i The Daily Mail. «Han hadde ingen problemer med å fortelle oss andre at dét var målet hans.»

Mesterplanen  
Denne målbevisstheten kom klarest frem i den fysiske treningen. Mick Clegg, lagets fitnesstrener fra 2000 til 2011, sa at kulturen i styrkerommet var sterk selv før portugiserens ankomst, med personligheter som Keane, Beckham og Ryan Giggs. Men da Cristiano kom, steg den enda et hakk.

«Han gjorde alt jeg ba ham om å gjøre – og mer», sa Clegg til The Sun. «Han levde for fotball 24 timer i døgnet. Jeg har aldri opplevd en mer dedikert spiller.» De to utviklet et tett profesjonelt bånd, og om Clegg var en lidenskapelig lærer, hadde han fått den perfekte student. Clegg fortalte BBC: «Han tenkte: ‘Jeg må bli spesiell, og jeg kommer til å lære meg hva enn jeg må for å bli det. Jeg kommer til å måtte følge en systematisk timeplan hver dag, hver uke, hver måned og hvert år, og gjøre alt jeg kan for å bli så god som overhodet mulig’. Han hadde en plan.»

Cristianos opphold i Manchester kan deles i to. Fra 2003 til 2006 var han en talentfull kantspiller i konstant utvikling. Til tross for frustrasjonene til enkelte i stallen, som Neville, ga Ferguson ham 29 ligakamper i debutsesongen. Den endte med fire ligamål. Året etter scoret han fem, og så ni. Forbedringene kom sakte, men sikkert.

I denne fasen fantes det noe paradoksalt ved Cristiano. Ved første øyekast var hovedvåpenet de lettbente driblingene som sendte så mange gutter ned på løkka for å terpe finter. Disse sololøpene skapte farligheter, men førte til få mål for ham selv. Da Cristiano først fant nettet, var grunnen ofte velberegnede løp inn i boksen. Fra sin startposisjon langs kanten ville han angripe bakre stolpe, eller legge seg ut i feltet for en 45-graders pasning. Han var fortsatt en finesse-spiller, men de eksplosive bevegelsene uten ball var allerede i utvikling.

Sidebacker hatet å møte ham. Da United skulle spille FA-cup-finalen mot Millwall i 2004, visste forsvarsspilleren Robbie Ryan at han var i trøbbel. «Jeg husker jeg så ham i begynnelsen, og han virket åpenbart god», fortalte Ryan The Independent i 2012. «Men et par måneder senere begynte han for alvor å lure spillere og score mål. Han var høy – jeg ante ikke hvor høy – og jeg vil ikke si at han var tynn. Han var ikke bygd slik som nå, men han var svær.»

United vant 3-0 og Cristiano scoret åpningsmålet ett minutt før pause. Ryan ble tatt av banen etter 74 minutter. «Jeg har aldri spilt mot noen som ham i hele mitt liv», sa Ryan senere. «Jeg var glad for å bli byttet ut.»

Enkelte prøvde å skremme Cristiano. Før en kamp i 2003/04-sesongen ble Leicester City-spissen James Scowcroft bedt av treneren Micky Adams om å gi ham en klassisk «velkommen til England»-takling.

«Jeg gjorde det han spurte om», sa Scowcroft til The Independent. «Men han var 20 meter unna før jeg hadde fullført taklingen.»

«Portuguese nancy boy»
Sommeren 2006 dro Cristiano til VM i Tyskland for å representere Portugal under Luiz Felipe Scolari. De nådde semifinalen, men ikke uten kontroverser. I kvartfinalen mot England ble Cristiano anklaget for å prøve å få Wayne Rooney utvist, før han så kastet bensin på bålet ved å blunke til Portugal-benken. I England var supporterne rasende. The Sun publiserte et bilde av Cristianos blunk innenfor en dartskive og kalte ham en «Portuguese nancy boy». Hetsingen var så ille at Ferguson måtte fly til Algarve for å overtale ham til å returnere til Manchester. (Skotten bombarderte ham først med tekstmeldinger, før han fant ut at han hadde brukt et gammelt nummer.)

Cristiano kom tilbake. Den neste bortekampen var mot Charlton. «Selvsagt buet de på tribunene», sa Ferguson i en ITV-dokumentar. «Men så, like før pause, fikk han ballen, driblet en spiller og traff tverrliggeren med et fantastisk skudd – og alle ble stille. De var livredde.»

Tidligere i august hadde Cristiano blitt gjenforent med United-stallen. «Da han kom inn i garderoben tenkte jeg: ‘Jeez, hva har skjedd med ham over sommeren?’», skrev Neville i The Daily Mail. «Da han kom til klubben hadde han vært denne tynne, hengslete gutten. Nå var han en lett tungvekter. Han hadde vært i styrkerommet over sommeren og det var som å se noen vokse opp i løpet av et par uker.»

Borte var de unødvendige fintene. Dessuten hadde spensten blitt enda bedre, han var sterkere og raskere, og med en kroppsbygning som var som snytt ut av en superheltfilm fra Hollywood.

Frisparkene begynte å suse i nettet regelmessig. Han kunne fyre av kjappe langskudd nærmest uten tilløp, og kanonkulene flakket forbi paralyserte keepere.

Instinktet hadde forandret seg. Han var fortsatt en ving, men når han utfordret forsvarsspillere var ikke lenger formålet å legge inn, men å skyte. Det virket som om det mentale selvbildet hadde skiftet fra en slepen kantspiller til en nådeløs avslutter. Dette førte til en ny og mer direkte stil – og flere mål. Innen slutten av mai 2007 hadde han scoret 17 ligamål, og United hadde tatt tilbake ligatittelen fra José Mourinhos Chelsea.

Tren, spis, svøm, sov, repeat
I løpet av neste sommer spurte enkelte kritikere om Cristiano kunne opprettholde formen. Det startet dårlig, både for han og United. De spilte 0-0 hjemme mot Reading, og fulgte opp med 1-1 i Portsmouth. Fem minutt før slutt skallet Cristiano til midtbanespilleren Richard Hughes og ble utvist. Han ble suspendert i tre kamper.

Suspensjonen ga Cristiano tid til å arbeide i fred. René Meulensteen, den nederlandske treneren som da jobbet i United, visste godt at han ønsket å bli best i verden. «Jeg fortalte ham: ‘Jeg kan hjelpe deg med dét’», sa Meulensteen til The Telegraph. Han laget et diagram av Cristianos spillerprofil. Det inneholdt taktiske faktorer som orientering og avgjørelser, fysiske faktorer, mentale faktorer som vinnerinnstilling og holdninger, og tekniske faktorer som pasninger, skudd og dribleferdigheter. Hva var hans beste kvalitet? spurte Meulensteen. «Dribleferdigheter», svarte Cristiano.

Meulensteen anklaget så Cristiano for å spille for galleriet. Den umodne tenåringen var borte, men da som nå krevde han å bli hyllet av publikum. «Cristiano, jeg har analysert målene dine fra forrige sesong og du scoret kun 23 fordi du alltid jaktet det perfekte målet», sa Meulensteen. «‘Se på meg! Rett i krysset!’ De viktigste spillerne er ikke de som hever seg selv, men laget sitt. Du tror at det er motsatt. Nei, nei, nei. Hev laget, og laget ditt vil deretter heve deg.»

Forvandlingen fra showman til målscorer hadde allerede funnet sted. Dét Meulensteen ønsket å gjøre var å innprente en mer klinisk mentalitet. Han oppfordret Cristiano til å tenke som en typisk målrotte, som Gary Lineker og Van Nistelrooy. «Det betyr ingenting hvordan du scorer og hvor du scorer, så lenge ballen går i nettet», sa han. Han utfordret Cristiano til å sette seg personlige mål. «Jeg tror jeg kan score mellom 30 og 35», sa Cristiano. Meulensteen var uenig. «Jeg tror du kan gå over 40. Denne uken skal vi trene avslutninger.»

De dro til treningsfeltet. I enkelte økter skjøt Cristiano fra ulike posisjoner og på ulike vis: Volley, chipper, ett touch. Hver øvelse hadde fire repetisjoner. I forkant ble han beordret til å skape et mentalt bilde av hva han ønsket skulle skje. Meulensteen ga ulike farger til målets fire hjørner og instruerte Cristiano om å rope ut hvilken farge han ville sikte på før han avsluttet. Ifølge treneren trengte dette gjennom til spillerens underbevissthet, som igjen forbedret instinktet.

Målmaskinen
Det tok litt tid før disse impulsene befestet seg. Cristianos første ligamål for sesongen kom ikke før i den åttende runden, borte mot Birmingham, hvor han scoret vinnermålet ved å tvinge frem en defensiv feil. Deretter fulgte to mål mot Wigan og to nye mål i Champions League borte mot Dynamo Kiev. Nå rant målene inn. Headinger, skudd på ett touch, straffer, duppende frispark. Han var ustoppelig. I januar 2008 scoret han sitt første hat-trick da United slo Newcastle 6-0 på Old Trafford. Seks uker senere, da de samme lagene spilte i Newcastle, mistet han balansen da han prøvde å dempe en ball. Publikumet jublet ironisk da han falt i bakken. Tre sekunder senere vant United tilbake ballen: Cristiano spratt opp på beina, mottok pasningen, smatt forbi Steven Taylor og scoret.

Enkelte mål var spesielt minneverdige. I kvartfinalen i Champions League borte mot Roma la Paul Scholes inn foran mål; Cristiano stormet inn i feltet, steg majestetisk til værs og headet inn åpningsmålet. I finalen mot Chelsea nikket han inn et innlegg fra West Brown. Da sesongen var over var United konger både i England og Europa. Cristiano hadde stått for 31 ligamål og 42 totalt. Senere vant han Ballon d’Or og FIFA World Player of the Year for året 2008. Han hadde nådd målet. Gutten fra Madeira hadde blitt best i verden.

Cristianos siste sesong på Old Trafford skulle ikke bli like bra. På sommeren hadde han flørtet med Real Madrid, og det virket som en overgang lå i luften. Han scoret 18 ligamål og 26 i alle turneringer, blant annet et langskudd fra 35 meter borte mot Porto. Scoringen gjenspeilte hans eksplosive fysikk: Få andre spillere hadde hatt nok krutt i støvlene til å finne nettet fra et slikt hold. Da han forlot Manchester var han en titan av en fotballspiller; en atlet som kunne tilhørt Mount Olympus. Alt han hadde blitt, hadde han bygget selv.

«Nani og Anderson kom begge i 2007 i en lignende alder som Ronaldo, men forskjellen var astronomisk», sa Manchester Uniteds fitnesstrener Clegg til BBC. «Forskjellen var forståelsen og kunnskapen om hva som skal til for å bli best. Ronaldo var foran alle andre.»

Cristiano hadde hyret inn en egen kokk for å forsikre seg om at han spiste riktig. Han hadde kjøpt et hus med et spesialdesignet svømmebasseng for å akselerere restitusjonsprosessen. Da fellestreningene var ferdig, forsvant Cristiano inn i gymsalen for å trene beinmuskler. Deretter dro han hjem, spiste, svømte og sov, for så å komme tilbake for flere repetisjoner neste morgen. Slik trente han i seks år. «Vi trente fart, styrke og reflekser; alle egenskapene han trengte på banen», sa Clegg. «En betydelig del av arbeidet mitt handlet kun om ham. Jeg dro til og med til Montreal for å søke etter kognitive apparater og andre måter som kunne få det lille ekstra ut av ham.»

«Han elsket livet her, men han visste samtidig at han var på en reise, og at den ville føre ham videre til andre steder.»

Cristiano har vunnet Ballon d’Or tre ganger, i likhet med Johan Cruyff, Michel Platini og Marco van Basten. Han trenger én til for å tangere Lionel Messi.
Cristiano har vunnet Ballon d’Or tre ganger, i likhet med Johan Cruyff, Michel Platini og Marco van Basten.
Han trenger én til for å tangere Lionel Messi.

Magi i Madrid
I 2009 ble Cristiano presentert på Santiago Bernabéu som Real Madrids nye stjerne. Han var 24 og kostet 80 millioner pund. Rundt 80 000 supportere hadde samlet seg på stadion – et bemerkelsesverdig antall for en spillerpresentasjon – for å se ham vinke, smile og sparke et par fotballer. Selve gressmatten holdt på å bli lagt om, så han kom ut på et grønt teppe. Tidligere på sommeren hadde han gått gjennom medisinske tester mens han var på ferie i Portugal. Den offisielle testen, på samme dag som presentasjonen, var problemfri. «Han har en ekstraordinær hjerte- og lungekapasitet», sa Carlos Díez, klubbens hoveddoktor. «Vi har nå supplert alt vi gjorde i Portugal og fullført de spesifikke testene. Nå kan vi begynne å jobbe med et individuelt program for å forbedre prestasjonen hans.»

Sommeren hadde blitt dominert av tilbakekomsten til Florentino Pérez, som hadde erstattet Ramón Calderón etter å ha vunnet presidentvalget uten motstandere. I hans første periode som president, fra 2000 til 2006, hadde Pérez skapt sitt berømte galácticos-lag ved å kjøpe Zinédine Zidane, Figo og Beckham. Ambisjonene var ikke stort mindre denne gangen. Før Cristianos ankomst hadde han hentet Kaká fra AC Milan for 56 millioner pund, og avtalt en overgangssum på 30 millioner pund med Lyon for Karim Benzema. I august kom Xabi Alonso fra Liverpool for samme pris. Den nye treneren var Manuel Pellegrini, hentet fra Villarreal. Galácticos 2.0 var klare til kamp, med Cristiano i spissen.

Under presentasjonen snakket Cristiano om hvordan han alltid hadde drømt om å spille for Real Madrid. Dette kunne virke som typisk PR-snakk, men akkurat her var ikke ordene tomme. Veien til verdenstoppen for enkeltspillere går gjerne via Real Madrid eller Barcelona; de to høyeste plattformene for individuell gjenkjennelse. Hvorvidt Real Madrid er «verdens beste klubb» kan debatteres, men prestisjen som ligger i historikken og galleriet av tidligere stjerner kan ikke betviles. Fristelsen å gjøre sitt eget navn til en del av denne legenden er enorm. Og Cristiano hadde ingen planer om å hvile på laurbærene. Han skulle bli enda bedre.

Sesongen startet bra. Real Madrid vant sine fem første ligakamper. Men det ble ingen troféer til slutt. De tok 96 poeng i La Liga, men kom bak Pep Guardiolas Barcelona. I Champions League røk de ut i åttedelsfinalen mot Lyon, og i cupen tapte de 4-0 mot tredjedivisjonslaget Alcorcón; en flause som fikk sitt eget navn – Alcorconazo. Pellegrini ble sparket. Cristiano scoret 26 mål på 29 ligakamper, og 33 totalt, men ble overskygget i La Liga av Lionel Messi, som vant Pichichi-troféet ved å hamre inn 34. Cristiano kom ikke en gang på andreplass, da lagkamerat Gonzalo Higuaín snek seg foran med 27.

Dette til tross hadde Cristiano levert en stor sesong. På én måte hadde han gått tilbake til å utrette det spektakulære. Mange av målene hadde vært basert på ren individuell kvalitet; hverken før eller siden hadde han vært mindre avhengig av sine lagkamerater. Snakker man om sololøp og frispark, var det hans beste sesong til nå. Friheten han fikk av Pellegrini hjalp ham til å finne en balanse mellom nådeløse avslutninger og fotrappe driblinger som aldri skulle bli bedre. Om spilleren vi kjenner i dag scorer oftere enn den i 2009/10, ligger den estetiske verdien av målene nå milevis unna.

96 meter på 10 sekunder
Neste sommer kom José Mourinho. Dette startet en ny fase i Cristianos utvikling. Som den metodiske treneren han er, installerte Mourinho et kalkulert system hvor Cristiano fikk en mer spesifikk og restriktiv rolle. Han ble nå definert som en venstre kantspiller, men den generelle profilen var vanskelig å kategorisere. «Vi prøver å finne posisjonen som er mest komfortabel for Cristiano», sa Mourinho i 2011. «Og det er alltid en debatt. Er han en angriper? Jeg tror ikke det. Jeg tror han ønsker å utfordre én mot én. Er han en ving? Nei, fordi han er også en målscorer, og når du er en ving, hvor mange mål scoret du per sesong? Et halvt dusin? Jeg tror han er en blanding av de to. Han har alt.»

Denne bedømmelsen hadde vært korrekt da Cristiano først ankom Madrid. Men balansen forandret seg fort. Cristiano skrinla sololøpene og konsentrerte seg om å bli en ren avslutter: Mindre finesse, færre detaljer; mer direkte og effektiv. Færre touch, flere mål. Under Pellegrini hadde lagkameratene gitt ham ballen og ventet på å se magi. Mourinho bygget laget slik at han skulle få ballen i situasjoner som allerede var farlige: Én mot én, innlegg mot bakre stolpe, tidlige stikkere. Cristiano forbedret akselerasjonen, refleksene og timingen i løpene. Han ble den skarpeste og mest fokuserte angriperen i verden; en mester i headinger og kjappe avslutninger.

Mourinho konstruerte systemet rundt ham. Trenerens 4-2-3-1 var en perfekt kontringsmaskin: Mesut Özil sentralt, Ángel Di María på høyre, Alonso og Sami Khedira dypt på midtbanen. Da de kontret angrep de med fire spillere. Cristiano og Di María styrtet fremover sammen med Özil, mens alenespissen – Higuaín eller Benzema – løp på tvers av forsvarsrekken. Kombinasjonen av Özils perfekte pasninger og eksplosiviteten til Cristiano og Di María gjorde dem ustoppelige i overgangsfasen. Avleveringene gikk umiddelbart i lengderetning, mens bevegelsene var synkroniserte og forhåndsbestemte. Real Madrid angrep med farten og giftigheten til en kobra.

Og Cristiano var stjernen. I 2010/11-sesongen puttet han 40 mål i La Liga og 53 i alle turneringer. I 2011/12 økte han til 46 ligamål og 60 totalt, og i 2012/13 var tallene 34 og 55. Forvandlingen hadde nådd et nytt trinn. Analyserer man ligamålene fra 2011/12, finner man en klar utvikling: Av de 32 han scoret fra åpent spill – altså ekskludert 12 straffer og to frispark – kom 20 på ett touch. Årsaken var åpenbar: Mourinho hadde installert spesifikke angrepsmønstre som skapte situasjoner hvor Cristiano ble servert inne i boksen eller i bakrommet. Cristiano trengte ikke lenger å drible seg mot faresonen. Han scoret målene ved å reagere raskere, løpe kjappere og hoppe høyere enn samtlige forsvarsspillere i La Liga.

Carlo Ancelotti og Cristiano hadde et strålende forhold. Sent i mai la Cristiano ut et bilde av ham og Ancelotti med meldingen: «En stor trener og fantastisk person. Håper vi jobber sammen igjen neste sesong.» Det skjedde ikke.
Carlo Ancelotti og Cristiano hadde et strålende forhold. Sent i mai la Cristiano ut et bilde av ham og Ancelotti med meldingen: «En stor trener og fantastisk person. Håper vi jobber sammen igjen neste sesong.» Det skjedde ikke.

24-timers-utøveren
Tolv år etter den lekne debuten på Old Trafford føles det rart å si at Cristianos fremste kvaliteter ikke er basert på teknikk. Men det er sant. Det er mentaliteten og fysikken som gjør ham spesiell. Han er fokusert, utholdende og lar seg ikke distrahere. Mål hamres inn på instinkt. Utenfor banen er disiplinen vanvittig. Mourinho, som kom på kant med ham i sin siste sesong i Madrid, kalte ham «den mest profesjonelle spilleren jeg noen gang har møtt». Da Carlo Ancelotti ble spurt om noe lignende i et intervju med Financial Times, blåste han ut kinnene i beundring. Ett år tidligere hadde Ancelottis assistenttrener Paul Clement fortalt to historier. «Jeg husker en kamp hvor vi kom tilbake klokken tre på natten, og det første han gjorde var å ta et isbad», sa Clement til The Guardian. «En annen gang kom vi hjem fra Istanbul klokken seks på natten. Da spurte han fysioterapeuten om en massasje.»

Denne dedikasjonen har ført til en enorm fysikk. Den atletiske profilen han bygde i United har fortsatt å utvikle seg, og en mistenker at han kunne gjort det brukbart i friidrett. I en kamp mot Atlético Madrid i 2011/12 vant Real Madrid ballen etter en defensiv corner og kjørte en kontring. Cristiano, som hadde vært nede i egen boks, sprintet over hele banen og avsluttet angrepet. (Han traff stolpen.) Senere kom det frem at han hadde løpt 96 meter på 10 sekunder. Usain Bolts verdensrekord på 100 meter er 9.58.

I 2011 tok Cristiano en rekke tester på et laboratorium ved universitetet i Chichester, i England. Det viste seg at han kunne hoppe 78 centimeter; syv centimeter høyere enn en gjennomsnittlig NBA-spiller. I 2012/13, da Real Madrid møtte United i åttedelsfinalen av Champions League på Santiago Bernabéu, steg han over Patrice Evra og headet inn et innlegg. I pausen skulle Ferguson til å gi Evra en skyllebøtte. Da han så reprisen, trakk han det tilbake. «Kneskålen hans var på høyde med Evras hode», sa Ferguson. «Selv ikke Messi kan gjøre det der.»

Fysisk perfeksjon
De statistiske sammenligningene mellom Cristiano og Messi overskygger ofte en veldig elementær forskjell. Messi skiller seg ut med ballen i beina; Cristiano gjør det samme uten. Snakker man om tekniske ferdigheter er Messi spesiell; overblikket og intuisjonen føles naturlig, nesten medfødt. Han hører hjemme på løkka med ballen under armen, hvor fotball spilles i sin reneste og mest uskyldige form.

Cristiano er ikke like begavet, men kompenserer med sin disiplin og målbevissthet. Det virker for eksempel utenkelig at Cristiano kan slurve med sin egen diett, slik som Messi av og til har gjort de siste årene. Om Messi er et naturtalent, har Cristiano blitt bygd. Om Messi er en artist, er Cristiano en maskin. Om Messi er en hyllest til genialitet, er Cristiano et formidabelt sluttprodukt av ren viljestyrke.

Begge kan beundres på hver sin måte. I 2014 skrev The Times-skribenten Matthew Syed: «Det finnes noe veldig estetisk med Ronaldo som stikker dypere enn statistikker og mål. Det handler om den nærmest perfekte symmetrien mellom hvor beina hans står plantet. Det handler om inntrykket at i hver eneste del av hva man kan kategorisere som tekniske ferdigheter – driblinger, pasninger, avslutninger, eller det å storme fremover for å produsere en modig heading, som kraftstøtet fra nær straffemerket mot Roma i kvartfinalen i Champions League i 2008 – er han i øverste klasse.»

«Det handler om den suverene balansen og fysikken. Du kan nesten si at Ronaldo er, med hensyn til fotball, komplett. Alt er i perfekt proporsjon. Han er fotballens vitruviske mann.»

Den vitruviske mann er den berømte tegningen til Leonardo Da Vinci fra rundt 1490, som viser et eksempel på det ideale forholdet mellom menneskekroppens proporsjoner og geometri. «Jeg vil si at han er perfekt fysisk sett», sa Clegg om Cristiano. «Fra høyden til kroppsfasongen, muskeltypen, fettprosenten, utholdenheten, fleksibiliteten, kraft og styrke – de er i perfekt balanse.»

Aldri fornøyd
Cristianos utvikling fortsatte under Ancelotti. I 2014 vant han sin andre Ballon D’Or, og en tredje kom i 2015. Forrige sesong scoret han 48 mål på 35 ligakamper. Startposisjonen som venstre kant har forblitt den samme under Rafa Benítez, men forvandlingen fra dribler til målscorer har aldri stoppet. Til tider spiller han i praksis som ren spiss. Alle vet at han vil luske inn i boksen flere ganger per kamp, men få klarer å markere ham. Han er fortsatt kjappere, sterkere, kvikkere i hodet. Selv etter å ha passert 30 år, viser han ingen tegn til aldring.

Det sies ofte at det er vanskeligere å forbli på toppen enn å komme dit, men for Cristiano virker det motsatte sant. Drivkraften hans blir aldri redusert. Motivasjonen er personlig. Hva enn han måtte si om å ønske å hjelpe laget, peker alt mot at han drives av individuelle rekorder, personlige målstatistikker og hans egen plass i historiebøkene. Det handler om hvordan han vil bli husket. Den enorme energien er direkte knyttet til bunnløs egoisme og selvopptatthet.

Ikke alle spillere fungerer slik. Ta Thierry Henry, som selv i sine beste år virket mer motivert av spillet i seg selv enn individuelle målsetninger. Som Arsène Wenger jaktet han ofte det perfekte mål. Han sentret gjerne til en lagkamerat om han var alene med keeper, og han kunne bli rasende om de ikke gjorde det samme. Fotball var kunst, ikke rekorder og tall. Når kampene gikk mot slutten og Arsenal ledet klart, kunne Henry stoppe opp, ta livet ut av angrepet og trille ballen tilbake til egen keeper. Det brydde vel ikke ham om han scoret ett til eller ikke.

For Cristiano er det siste målet i en 6-0-seier nesten like betydningsfullt som det første. Selv om laget har vunnet kampen kan han alltids forbedre sine egne rekorder. Fokuset opprettholdes over hele kampen, noe som forklarer hvorfor han scoret spesielt ofte i det siste kvarteret. I en kamp mot Elche i fjor hvor han allerede hadde scoret et hat-trick, og Real Madrid ledet 4-1, ble han rasende på seg selv for å ha bommet med en heading fra spiss vinkel. I en annen kamp, mot Athletic Club, traff ballen skulderen hans og rullet over streken. Flaksemålet var meningsløst: Real Madrid ledet 4-0 og klokken sto på 88 minutter. Men ikke for Cristiano. Han løp mot hjørneflagget, smilte bredt, og gjorde sin vanlige feiring. Hadde Henry scoret et lignende mål, hadde han sannsynligvis blitt mer flau enn stolt.

Det er nettopp denne umettelige apetitten som har drevet Cristiano til toppen. Det er hans største styrke. Sulten, disiplinen og immuniteten mot selvtilfredshet.

«Jeg har jobbet med noen utrolige spillere, som Zinédine Zidane, men Ronaldos mentalitet skiller ham fra resten», sa Queiroz. «Han matcher alle deres styrker, men har i tillegg andre som er enda bedre, som målbevisstheten. De er alle utrolige sportsmenn, men måten denne gutten har jobbet på siden han var 17 år, perfeksjonismen, besettelsen… For ham er det ikke nok å bare være god. Han må være best.»

 

Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER

Leve Drillo!

Noen utfører bragder av en annen verden. En av dem er Egil Olsen – Drillo – ateisten som tok fotball-Norge til himmels. «Det meste skyldes tilfeldigheter», sier hovedpersonen selv.

Tekst Jan Holm, journalist og forfatter

Bakgrunnen for artikkelen
For 20 år siden, sommeren 1998, tok jeg initiativet til ei bok om Drillos-epoken i norsk fotball. Drillo fikk en rekke henvendelser om bøker den sommeren og høsten, men det endte med denne boka; Eventyret Drillos. Med på laget som forfatter hadde jeg Sjur Natvig fra NTB, mens Øyvind Larsen bidro med teoretisk materiale og Einar Sigmundstad med ny statistikk. Drillo selv snakket inn kommentarer om hver enkelt kamp på en diktafon. Jeg hadde på forhånd laget et resymé av hver kamp og foret ham med avismateriale fra tre dager før hver kamp til tre dager etter, som Drillo brukte som bakgrunnsmateriale for sine kommentarer.

En maidag i 2018 møtte jeg ham på nytt for å oppsummere Drillos-epoken, om hans syn på fotball i dag og i går og hva som førte Norge til topps i verden.

Han var venstreradikal og kontroversiell – både som spiller og trener. Men han tok Norge til to VM i fotball og andreplass på FIFA-rankingen. Hva var – og er Drillos fotballfilosofi? Og hvor står han i dag i fotballsyn og politikk? Var det noe som tydet på at arbeiderklassegutten fra Fredrikstad kom til å bli en fotballfaglig intellektuell som voksen? Se det kan du kanskje få svar på i dette intervjuet, nøyaktig 20 år etter at Norge slo Brasil 2–1 i VM i Frankrike, Norges viktigste fotballseier noensinne.

Når vi tråkker våre barnesko, vet vi lite om hvordan dette som kalles et liv kommer til å bli. Så også med Egil Roger Olsen, født den 22. april 1942 i Fredrikstad, og oppvokst, som han sier, «i den tjukkeste arbeiderklassen».

I et tv-program på NRK nylig om det islandske VM-eventyret uttalte den islandske forfatteren Jón Kalman Stefánsson at «nøkkelen til å vinne er å kjenne sine egne svakheter og ta eierskap til dem hver dag». Og den islandske presten Kristján Valur Ingólfsson var inne på det samme: «Storhet kommer fra erkjennelsen av å være liten.»

David og Goliat
Jeg tror Drillos utgangspunkt må ha vært det samme. Ydmykheten av å komme fra små kår og ha store drømmer. Han må ha tenkt: Hvordan skal David slå Goliat? Hva er veien til suksess sett fra et karrig utgangspunkt? Vi har ikke all verdens fotballspillere. Men finnes det en måte å slå store nasjoner på?

Han rusket kanskje litt i det halvlange Beatles-håret sitt, der han satt på den nystartede Norges idrettshøgskole, med samnorsk-g, ikke y, i revolusjonsåret 1968 og begynte å tenke store tanker.

Men før det hadde han jo 26 år bak seg. La oss gå til begynnelsen, Drillos barndom.

– Da du var liten, Egil, var det noe som tydet på at du skulle bli en intellektuell fotballtrener?

– Til de grader ikke. Det var ingenting som tydet på at jeg skulle ta noen utdanning i det hele tatt.

For da unge Egil Olsen var ferdig med folkeskolen ønsket han – som mange av kameratene – å dra til sjøs. Spenningen trakk.

– Men, sier han, – da jeg var ferdig med folkeskolen som 14-åring, var det for tidlig. Du måtte være 15 år for å få hyre. Så hva skulle jeg gjøre da? På Nabbetorp skole i Fredrikstad hadde jeg en lærer, Ruud, som overtalte mora mi til at jeg skulle gå på et ettårig realskolekurs på kveldene. Jeg gikk med avisa om morran og på skolen om kvelden og tok den toårige realskolen på ett år. Så jeg var grønnruss, som det het den gangen, før jeg var 15 år. Men da hadde lysten til å dra til sjøs minka litt, så jeg endte opp med å ta gymnaset på samme måte på kveldstid. Jeg er jo født 22. april, så jeg hadde rød russelue før jeg fylte 17 år.

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Vipps: 84433

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

 

Gutten med klisterhjerne
Det er jo smått utrolig. – Da måtte du ha noen evner da, Egil!

– Ja, jeg var skoleflink. Før jeg kom til Nabbetorp og traff Ruud, gikk jeg de seks første åra på Trara skole, som lå på vestsida. Jeg flytta til østsida, da jeg gikk i sjetteklasse. I tredje- og fjerdeklasse hadde jeg en tid med klisterhjerne. Jeg kunne lese fem sider, lukke boka og omtrent sitere dem ordrett etterpå. Det var til og med en psykolog som kom, fordi han syntes dette var veldig interessant.

Drillos interesse for geografi, og spesielt fjelltopper, er velkjent. Og det var i tida med klisterhjerne, som han sier forsvant, at han begynte å bli geografiinteressert.
– Vi var tre stykker i klassen som begynte å pugge hovedsteder. Det balla på seg, for hovedsteder var jo lett å lære seg. Det finnes bare 195 eller noe sånt. Så fortsatte vi med statene i USA, deretter Brasil, og jeg kunne faktisk navnet på alle hovedstedene i de 90 departementene (politisk styrte geografiske enheter) i Frankrike med norsk uttale. Da er du passe gæern! (Vi ler.)

– Med en slik klisterhjerne var du kanskje glad i skøyteløp med rundetider, personlige rekorder og sammenlagt adelskalender?

– Nei, det var jeg aldri opptatt av. Jeg er ballmenneske jeg, vet du, opptatt av ballidretter, kanskje med unntak av basket. Ellers har jeg jo spilt fotball, hockey, bandy og jeg har spilt i 1. divisjon i bordtennis. Så jeg har gjort veldig mye med ball.

Som så mange andre måtte han litt motvillig inn i militæret etter gymnaset, i det siste kullet med 16 måneders militærtjeneste, det neste hadde tolv.

Rebellen som var god i fotball
– Den gangen var jeg litt rebell og politisk aktiv som medlem av Norges Kommunistiske Ungdom (NKU). Jeg fikk tilsendt NKU-materiale fra formannen hjemme, som jeg hengte opp i matsalen. Det ble jo masse bråk, og jeg var helt sikkert svartelista og overvåka.

Men det fantes én måte å slippe unna de siste månedene i kongens klær; du kunne søke om utsettelse eller fritak for å studere. Det gjorde Egil: – Jeg hadde ingen planer om å studere heller, men det kunne være en fin måte å slippe unna de siste månedene på. Og det gjorde jeg til de grader. Antakelig dytta de meg ut av porten med stor glede!

Det var ikke bare husken Egil var god på, også innen idrett utmerket han seg, først og fremst som fotballspiller i Østsiden eller «Øssia», som Egil uttaler det.

– At jeg skulle bli en god fotballspiller, skjønte jeg fort. Jeg var alltid like god som dem som var et par år eldre enn meg og spilte sammen med jevnaldrende samt aldersklassen over, på småguttelaget og guttelaget samtidig og senere på både gutte- og juniorlaget. Sar’sbårr, (slik han uttaler det), var jo tidlig ute etter å få tak i meg. Det var ikke så vanlig å fiske spellere (som han også uttaler det) fra andre lag den gangen, vet du. 16 år gammel spilte jeg en guttefinale mot Sarp i Østfold-mesterskapet. Sarp og Øssia var i forskjellige avdelinger, og Sarp hadde nesten ikke sluppet inn et mål på hele sesongen. Vi vant vår avdeling og havna i finale med Sarp. Jeg husker at vi hadde avspark, og ballen ble spilt til meg. Så driller jeg alt som er inklusive keeper, og vi leder 1–0 etter 15 sekunder eller noe sånt. Vi tapte 1–3 da, men etter det inviterte Sarp meg med på en juniorturnering i Verdal i Trøndelag, og jeg spilte faktisk en del kamper på juniorlaget til Sarp som medlem av Øssia. Om det var lovlig eller ikke, vet jeg ikke en gang. Så havna jeg som voksen i Sarp “allikavæl”, sier han med østfoldsk språkdrakt.

–  Så vidt jeg forstår var Fredrikstad Fotballklubb aldri noe alternativ for deg, fordi det lå på feil side av byen …?

– Alle kameratene mine i Øssia gikk på Fredrikstad stadion og håpet at de skulle tape. Men ikke jeg, for jeg var jo tross alt vokst opp på vestsida, da. Jeg holdt med Fredrikstad, men det var aldri noe alternativ å spille der etter at jeg flytta til «øssia».

Eggen, Drillo og ordkunstnerne i Vål’enga
Egil spilte i Øssia til han var 21 år. Men etter at han begynte å studere på Blindern, havna han først i Vål’enga i 1964, spilte deretter for barndomsklubben Øssia i et år, før han spilte i Vål’enga på nytt i 1966 og -67. Det var i ’Enga han traff Nils Arne Eggen for første gang i 1966, og de fikk umiddelbart god kontakt, ikke minst fordi begge studerte på universitetet. Mens Egil studerte språk, først tysk og deretter fransk, kastet Nils Arne seg over norsk og historie.

Egil hadde ikke bil den gangen, men det hadde Nils Arne. Hver dag presset to intellektuelle fotballspillere, en midtstopper og en spiss, seg inn i Eggens lille Mini Morris og kjørte opp til Blindern. At de en gang skulle bli fotballtrenere, var neppe i deres tanker – eller kanskje holdt de det for seg selv? Det de drev med, lignet mer på lektorutdanning.

Egil lovpriser miljøet i Vålerenga, ikke minst humoren, i bohemlaget fra 1960-årene. Der var det folk som både var ballkunstnere og leverte verbal kunst på et høyt nivå.
– Jeg har aldri vært borti noe annet miljø som ligna på det. Det hang nok sammen med persongalleriet. Bruno (Einar Bruno Larsen) og Henger’n (Terje Hellerud) og flere andre var nok spesielle på mange måter. De var jo balltalenter til de grader, samtidig som de var ekstremt munnrappe. Bruno var innom fotball-, håndballandslaget, spilte 60 offisielle landskamper i hockey (VM/OL) og vant Gullpucken i ishockey i 1963. Henger’n var i tillegg til å være en veldig god fotballspiller, også en meget god hockey- og bandyspiller og hadde landskamper både på bandy- og hockeylandslaget og u-landskamper i fotball, mens Lille-Petter’n, Per Skjerwen Olsen (ikke Schjerven som mange skriver det), har 79 offisielle landskamper (VM/OL) i hockey, vant Gullpucken i 1966 og har én u-landskamp i fotball. Det var veldig spesielt, sier Egil.

Fra Egil til Drillo
Mange på bohemlaget fra 1960-årene fikk kallenavn, også Egil Olsen. Det var nettopp Lille-Petter’n, Per Skjerwen Olsen, som ga ham tilnavnet Drillo under ei trening på Valle i 1966. Egil var ballkunstner selv og drilla rundt med de fleste av sine lagkamerater der oppe på Valle-sletta. Da spratt navnet ut av Lille-Petter’ns munn: «Brilliant, Egil, men nå må du gi fra deg ballen, din drillo!» Dermed var kallenavnet skapt. Men – Egil selv vil enten bli kalt Egil Olsen eller Drillo. Den lange versjonen, Egil Drillo Olsen, blir for tungt og langt, mener han.

Mens han spilte på ’Enga, bodde Egil i Bygdø Allé, i samme hus som deres østerrikske trener, Anton Ploderer.
–  Ploderer kunne ingenting om fotball. Ingen ting, understreker han. – Det var sånn at når han begynte å snakke om taktikk, ble han stoppet av Bruno eller Henger’n: «Ti stille, Anton, detta ordner vi.» (Vi ler.) – Dette har du ikke noe greie på. Det var litt av et miljø.

Likevel forsvant Egil fra ’Enga etter sesongen 1967. Da ble han, som han selv sier, «av en eller annen merkelig grunn overtalt til å gå til Sarpsborg».
– Det var Harald Hennum, tidligere landslagsspiller, som trente Sarp, så jeg satt på med ham fram og tilbake til Oslo, hus’er jeg. Vi trente jo ikke mer enn tre–fire ganger i uka den gangen, vet du, ikke hver da’, så det var mulig å kombinere med studier.

Opp på barrikadene
Vi snakker nå om 1968, knyttede never og studentopprør. Egil stemte Rød Front og var en lesehest.

– Jeg leste mye. Veldig mye, sier han med trykk på veldig. – Jeg tror jeg har lest alt av Albert Camus for eksempel, da jeg studerte fransk, på originalspråket, på fransk. Alt Camus har skrevet.

Camus, fransk emigrant fra Algerie, filosof og forfatter, kom fra fattige kår, vant Nobelprisen i litteratur og var i likhet med Egil i hans yngre år, medlem av det Sovjet-vennlige kommunistpartiet.

Egil selv ble sympatisør av ml-bevegelsen etter hvert, (akkurat som undertegnede).
– Jeg gikk jo på Blindern i den mest politiserte tida, var i studentersamfunnet og stemte Rød Front naturligvis – uten å være veldig aktiv. Det va’kke mulig nesten å ikke ha politiske meninger på den tida jeg gikk på Blindern.

Egil hadde debutert på landslaget i 1964, men da østerrikeren Willy Kment, kjent som en stram og autoritær trener, overtok landslaget i 1967, ble han svartelistet også der. Kment hadde ikke sansen for venstreradikalere. Da den tidligere landslagskeeperen Øivind «King Kong» Johannesen overtok som landslagstrener etter Kment i 1970, ble Drillo hvitvasket, kom tilbake på landslaget og spilte alle de åtte landskampene i 1970-sesongen. Til sammen fikk han 16 landskamper.

1968 – et avgjørende år for norsk fotball
Men tilbake til 1968, et år som skulle få avgjørende betydning både for verden og fremtidig norsk landslagsfotball: Egil var ferdig med både fransk og tysk mellomfag og fast bestemt på å studere tysk hovedfag. Hadde dette skjedd, ville vi neppe hatt en norsk Drillos-epoke. Han påpeker igjen tilfeldigheten. Han oppdaget plutselig et interessant nytt tilbud. Oppe ved inngangen til idylliske Nordmarka, ved Sognsvann, skulle de starte det de kalte Norges idrettshøgskole, en oppfølger av Statens gymnastikkskole. Egil slengte inn en søknad – og kom inn.

– Jeg har aldri planlagt noe, vet du, alt har vært så tilfeldig. Jeg tenkte jeg skulle til sjøs, men så ble det realskole. Jeg begynte å studere for å slippe militæret, ikke for å studere. Jeg var heldig som fikk plass på det første kullet på idrettshøyskolen. Alt er tilfeldigheter, påstår han.

Kall det gjerne tilfeldigheter. Likevel kjenner undertegnede at dette er litt nedsnakking av seg selv. Det har nok ligget en intellektuell spire og nysgjerrighet bak hans skritt framover i livet, der tilfeldighetene er kombinert med store ærgjerrige ambisjoner og en hjerne med stor intellektuell kraft.

Idrettshøyskolen var toårig, og i det første kullet gikk det to klasser. Den ene var innrettet mot lærerutdanning, der mange ble gymlærere etterpå. Egil gikk i klasse med mange toppidrettsutøvere blant annet håndballspilleren Karen Fladseth, skihopperen Ingolf Mork, bandylandslagsspilleren Eivind Steenstrup og langrennsløperen Lorns Skjemstad.

Det gikk opp et lys for Drillo
– Idrettshøyskolen har helt opplagt betydd mye for meg, det var morsomt, spennende;  og jeg trivdes fra første stund;. to jævlig fine år, for å si det sånn. Jeg hadde egentlig aldri vært så veldig intellektuelt anlagt (nedsnakking, undertegnedes merknad) og bærer jo preg av klassebakgrunn jeg også, men plutselig skjønte jeg at fotball kunne forskes på. Kanskje var det mulig å bli enda bedre til å spille fotball hvis du forsket og fikk masse kunnskap…? Det var en helt ny tanke!

Så da han var ferdig med grunnutdanningen i 1970, gikk han videre og ble spillende trener for Frigg sammen med en annen intellektuell idrettshøyskolestudent, raddis og landslagskollega, Per Pettersen. Egil fortsatte samtidig med hovedoppgave på idrettshøyskolen, deretter ble han høyskolelærer, fra 1981 førsteamanuensis, men allerede i hovedoppgaven fra 1973 kalt «Scoringer i fotball», stemplet han inn med sine første analyser og forskningsresultater.

Det er lett å se at hovedoppgaven har Drillos fotballfilosofiske signatur, for eksempel at det er viktigere hvor ballen er enn om det er ditt eget lag eller motstanderen besitter den. Videre at ballen skifter eierlag svært ofte og at det scores sjelden etter at et lag har hatt ballen i en lang periode. Han konkluderer med at over halvparten av alle scoringer kommer etter at et lag har hatt den i to trekk eller færre, og det får ham til å reflektere over «breakdown-perioden», altså det tidspunktet der ballen skifter eier.

Alt dette hang fortsatt med ham da han ved juletider 1990 etter tre kampers prøvetid og tre seirer, kunne gratulere fotballforbundet med ansettelsen av seg selv som fast landslagstrener for et land som ikke hadde vært en fotballnasjon siden 1930-årene.

Fotball i to faser – angrep og forsvar

La oss ta et skritt tilbake og si noe om fotball.

Fotball består av to faser, angrep og forsvar, akkurat som i krig. Og det er mange metaforer, ord og uttrykk som knytter krig og fotball sammen. To hærførere, kapteiner, leder hver sin lille hær som fører midtbanekrig, skyter og duellerer. Det var dette som pirret Egil Olsen, da han nærmet seg slutten av 20-åra. Hvordan kan et lag forsvare seg best mulig og hvordan kan det angripe mest mulig effektivt? Her var det snakk om å finne våpen som skapte mål fremover og en forsvarsmur bakover.

Egil liker ikke å kalle backrekka «forsvaret» og spissene «angrepet», fordi det blir en sammenblanding med de to fasene i fotball, forsvar og angrep. Hans tese er at hele laget enten angriper eller forsvarer seg. Med alle mann – eller kvinner. Det er ikke noe som ene og alene tilfaller det som på folkemunne kalles «forsvaret», men som Egil kaller «den bakre fireren» eller «backrekka».

To personer har betydd mye for den teoretiske utviklingen av Drillo-stilen, begge engelskmenn; George Curtis for det defensive spillet, forsvarsarbeidet og soneforsvaret og Charles Reed for det offensive spillet, scoringer og gjennombruddshissighet.

La oss starte med det defensive.

Driblefanten som fant en forsvarsmur
Til Norge kom soneforsvaret med George Curtis, Rosenborg-trener i 1969 og 1970. I 1969 sto Rosenborg uten trener, og RBKs formann, Eldar Hansen, dro over til England for å få tak i en ny. Av det engelske fotballforbundet ble han anbefalt Curtis, som akkurat hadde avsluttet trenergjerningen i California-klubben San Diego.

Curtis, tidligere Arsenal-spiller og paradoksalt nok driblefant som Drillo med lave defensive fibre, var en av dem som hadde vært med på å utvikle en ny forsvarsmodell i fotball under ledelse av den engelske landslagssjefen med et navn like bunnfrossent som en norsk skøytebane, Winterbottom. Den engelske modellen skilte seg fra den tyske ved at de forsvarte soner eller områder i stedet for markeringsforsvar eller mannsoppdekning. Modellen hadde han prøvd ut med vellykket resultat med San Diego i USA i 1968.

Curtis ble ansatt og tok seriegull med Rosenborg i 1969 med målmaskinen Odd Iversen på topp og den tidligere Nidelv-spilleren Harald Sunde som tilrettelegger. Det er i Curtis’ første møte med Rosenborg-spillerne at den legendariske replikkvekslingen med Odd Iversen finner sted. Curtis holder frem en ball og sier: «This is a ball», hvorpå Iversen repliserer: «Du må itj gå så fort frem.»

I 1969-sesongen vant Rosenborg serien, Iversen banket inn 26 av Rosenborgs 36 mål, mens laget slapp inn 15 mål på 18 kamper. Veldig bra i begge ender, altså. Men det er sesongen etter, 1970, da radarparet Iversen og Sunde var forsvunnet til Mechelen i Belgia, at både Nils Arne Eggen og Egil Olsen for alvor fattet interesse for soneforsvaret. Rosenborg ble ikke bedre enn nummer 2 og Curtis fikk sparken. Men likevel var det to karer som tidligere hadde stuet seg sammen i en Mini Morris som elsket forsvarsspillet.

– Vet du hvor mange mål Rosenborg slapp inn den sesongen eller, spør Egil?

– Ja, de scoret 15 og slapp inn 5 på 18 kamper, svarer jeg.

– Ja, det er riktig. Det er kanskje deg jeg har det fra? Det syns jo vi var jævlig spennende. I Frigg prøvde Per og jeg å utvikle soneforsvaret. Vi var opplagt altfor statiske, men vi lærte jo etter hvert.

Soneforsvar – mindre rom til å angripe
Egil mener at den største fordelen med soneforsvar er at det er lettere å demme opp for gode driblere enn i et markeringsforsvar, for du gir dem mindre rom til å angripe.

– Det er også en kollektiv måte å forsvare seg på i motsetning til markeringsforsvaret, mann mot mann, som er en individuell tilnærming, sier han. – Det funker utmerket med markeringsforsvar, hvis du er bedre enn motstanderen over hele banen og vinner de aller, aller fleste én mot én-duellene. Men i et markeringsforsvar gir du ofte ballfører mer rom pga. manglende sikring. Det ser du tendenser til i soneforsvaret også, hvis stopperne blir stående sentralt uten å sideforskyve. Da blir backene overlatt til seg sjøl i nærheten av sidelinja og kan ikke gå tett på motstanderen. Så det å utvikle gode førsteforsvarere om når de skal gå tett og når de skal gi rom, er veldig avgjørende i soneforsvar. Det var vi nok ikke så klare på i starten.

Egil hopper fram i tid, til fotballen i 2018, og det er neppe overraskende at han trekker fram Atlético Madrid som et lag som spiller etter hans hjerte, ikke minst når det gjelder førsteforsvarere. (Førsteforsvareren er den som alltid er nærmest ballføreren på motstanderlaget.)
– Jeg ser jo mye fotball på tv, veldig mye spansk og engelsk fotball, og Atlético Madrid står meg nærmest. Defensivt registrerer jeg at selv de kan gjøre strukturelle feil i soneforsvaret, men de kompenserer jo enormt med intensiteten og at de har så enormt gode førsteforsvarere. Enormt gode førsteforsvarere, gjentar han for å understreke. – De er vel kanskje verdens beste lag defensivt. Defensivt, en ny understrekning.

– Og så varierer Atlético presset fra høyt til lavt. De er så kyniske også, fordi laget er blitt så gode til å ta stoda i kampen. De spiller helt annerledes når de leder 2–0 enn når de ligger under 0–1. Veldig forskjellig tilnærming til spellet! Med trykk på veldig forskjellig. – Den kynismen har vi mye å lære av.

Intens gjenvinning – den siste nyskapningen
Egil mener at den viktigste nyvinningen de siste årene er betydningen av gjenvinning når laget ditt mister ballen.

– Da er det utviklet en helt vanvittig intensitet i forsøket på vinne tilbake ballen de første sekundene, spesielt utviklet av Barcelona og Atlético, sier han.

– Tenker du på at det «å eie ballen» også er en måte å forsvare seg på?

– Ja, når du leder, hvis det ikke er noe poeng å lage mål. Du ser jo at Atlético også begynner å trille ball på egen halvdel når de leder 2–0. Men hvis hensikten er å score mål, er jeg ganske overbevist om at det å benytte ubalanse hos motstanderen er helt avgjørende. Det er klart at det finnes lag som ikke er så opptatt av ubalanse, men dette er lag som har så individuelt gode spillere at de gang på gang kan skape målsjanser på en motstander som er i etablert forsvar, men det er unntaka.

– Det er sagt at for å spille tiki-taka-fotball, slik Barcelona og det spanske landslaget spilte i ekstrem form for noen år siden, så må du ha et lag der hver eneste plass er dekket av spillere som er blant de 50 beste i verden. Da kan du vinne uansett spillestil.

– Ja, helt klart. Det er helt riktig. Men så er jo spørsmålet om de ikke ville ha vunnet uansett – også om de hadde spilt gjennombruddshissig. Det får vi aldri svaret på.

Egil har også sagt at hvis han hadde ledet Brasil med gjennombruddshissig fotball, så ville de ha vært et bedre lag. – Tenker du slik i dag også?

– Jeg tror, med Barcelona på sitt beste, det var jo de som skapte teorien om possession-orientert fotball (ballbesittelse), og mange prøvde å etterligne det. Men vi får jo aldri svar på hvordan det hadde gått, hvis det samme laget hadde prøvd med mer gjennombruddshissighet, og nå spiller jo Barcelona mye mer fremoverretta enn de gjorde på sitt verste eller beste. Kall det hva du vil – best eller verst. Nå har de jo en trener også som står for en helt annen filosofi.

De fleste mål scores etter brudd
Hva så med det offensive spillet? Da Drillo i 1987 dro til verdens første kongress for «Science and Fotball» i Liverpool, var han kommet langt i sine teorier om scoringer i fotball, og på kongressen la han fram sitt vitenskapelige arbeid om scoringsperioden under fotball-VM i Mexico i 1986, der blant annet Maradona hadde scoret «med Guds hånd». Under kongressen ble han gjort oppmerksom på det omfattende forskningsarbeidet til engelskmannen Charles Reep, som fra 1951 til 1998 analyserte hele 12 000 scoringer.

Drillo hadde funnet den store godteposen.

Den gang 79-årige Reep, som etter hvert ble en god venn av Drillo, satt med et materiale som både underbygget Drillos forskning og ga nye innfallsvinkler.

– Reep har betydd mye for meg, sier Egil. – Han hadde materiale som understøttet teoriene om gjennombruddshissighet og det enkle faktum at det laget som har ballen flest ganger innenfor motstanderens straffefelt, som regel vinner kamper.

Reep oppsummerte tidlig i 1990-årene at hele 80 prosent av målene kom etter tre pasninger eller færre. Tallene den gang var basert på 9175 mål og hvert eneste spark og hendelse i kampene der scoringene kom.

Flaks er en undervurdert faktor
Reep hadde ett poeng til, som Drillo hadde fundert på, men lagt til side, nemlig at tilfeldigheter (random chance), flaks, kan avgjøre fotballkamper, som Reep formulerte slik: «Anything can happen in any time in any match.» Det er blant annet årsaken til at storlagene vinner serien oftere enn cupen. De kan tape én kamp, men er stabile over tid. Gjennom det fant Egil ut at stang inn / stang ut-effekten var reell.

– Flaks er en undervurdert faktor, sier Egil i dag. – Du kan tape sjansestatistikken 1–15 og likevel vinne kamper. Det er faktisk mulig, sier han, og henviser til at han i den første perioden hadde flaks i de uavgjorte bortekampene mot England (1–1) og Nederland (0–0). Og motsatt: Hjemme mot Finland i VM-kvaliken i 1997 vant Norge sjansestatistikken 9–2, men kampen endte 1–1. I bortekampen senere på høsten vant Norge sjansestatistikken 7–5, men Norge vant 4–0. – Tilfeldighet, flaks og uflaks, mener Drillo.

En kuriositet fra Reeps materiale er at lag som vant 4–0 eller mer, ofte tapte den neste kampen. Sannsynligvis skjedde dette fordi de følte seg overlegne og viser hvor lite et lag kan slippe seg ned for å tape.

Løp for livet med motstander i ubalanse
Et av de viktigste tesene til Egil Olsen om gjennombruddshissig fotball var det han i 1990 kalte «breakdown» – eller «ubalanse», som han kaller det i dag. Der har Egil mye på hjertet, og det er såpass “to the point” at jeg gjengir hele resonnementet, i et avsnitt langt som i en Fløgstad-roman.

– Når det gjelder angrepsfilosofien min, er det sentrale utnyttelsen av ubalanse. Vinner du ballen gunstig og motstanderen er i ubalanse, er jeg tilhenger av at det skal gå veldig fort i lengderetning. Det skal tas skikkelige initiativ, ikke med løp, men med sprint. Det er der den største motsetninga går i angrepsfilosofi. Det er noen som er pasningsorientert og opptatt av at «vi skal styre spillet». Slå gjerne ballen tilbake der den kom fra og gi motstanderen mulighet til å komme i balanse både én, to og tre ganger etter at de er kommet i ubalanse. Jeg har diskutert dette med folk som er tilhengere av det som kalles pasningsorientert fotball, som sier: «Hvis du styrer kampen, har du den fordelen at motstanderen må løpe og løpe, og du sliter dem ut og så åpner det seg flere og flere muligheter etter hvert.» Men jeg føler meg ikke sikker på og har ikke sett veldig klare tall på det heller om det laget som er veldig opptatt av, ja, å holde ballen i laget, om det løper noe særlig mindre enn det laget som prøver å få tak i den. Spiller du veldig lavt og med liten avstand mellom ledda, så trenger du ikke å løpe noe særlig, selv om motstanderen har ballen i 70–80 prosent av tida. Du trenger ikke å bli sliten i det hele tatt omtrent. Men hvis du spiller veldig høyt og jager og jager og aldri får tak i ballen, kan det være et poeng. Jeg er tilhenger av å utnytte ubalansen, kanskje først og fremst når det gjelder overgangsspill, men også mot etablert forsvar, særlig hvis du møter en motstander som individuelt er bedre enn dine egne spellere. Da blir det veldig viktig. For hvis du møter et lag som har bedre spellere, er min erfaring at det er vanskelig å skape noe mot et etablert forsvar og da må du ta de mulighetene du har når ubalansen er skapt. Alle er enige om at hvis det er grov ubalanse, må du komme til avslutning så fort som mulig, men det er veldig sjelden at en motstander er i svak ubalanse. Da må du ha kunnskap om fotball for å tolke de situasjonene, hvor ubalansen er der. Og da må du lære opp spellera slik at de får det i ryggmargen at når ubalansen er der, skal det kjøres. Jeg har møtt motargumenter om at det skal koste så jævlig mye å ta de derre overgangene og utnytte ubalansen hver gang du har muligheten. Det føler jeg meg ikke så trygg på. Klart det koster litt, men med det treningsgrunnlaget de har i dag, er jeg ikke så sikker på at det koster så veldig mye mer enn det å holde ballen mye i laget med veldig mange støttepasninger og at du aldri tar ubalansesituasjoner. Det kan være veldig behagelig å holde ballen i laget, men hva som er mest effektivt, er jeg ikke i tvil om. Det interessante er at det er mange lag i Spania som er ganske fremoverretta og tar ubalansen nesten hver gang. I større grad enn i Premier League i England faktisk. Det er synsing, men jeg ser såpass mye spansk og engelsk fotball at jeg tror det er empirisk riktig … Det er forskjell i Spania også. Det er et par–tre lag der som er veldig pasningsorienterte, men alle de store lagene, Barcelona, Real Madrid og Atlético Madrid er ganske fremoverretta.

En langemann fra Stryn
I juni 1993 re-debuterte en høy, tung og litt treg mann fra Stryn på landslaget, noe som fikk følger for Norges angrepsspill. Han hadde fått to landskamper seks år tidligere, og nå fikk han en ny sjanse som innbytter i en privatlandskamp mot Skottland som endte 0–0. Hans navn var Jostein Flo og han skulle få en pasning oppkalt etter seg, flopasningen. Diagonalpasningen fra back til høyre kant ble første gang slått av høyrebente Pål Lydersen på venstreback i en privatlandskamp mot Portugal i februar 1993 – og medførte umiddelbar suksess. Drillo hadde registrert at sidebackene ofte var små. Hva med å plassere langemann Flo på kanten og la ham heade ballen inn i feltet? Da ville ballen få en perfekt vinkel for en målgivende pasning og midtbanespillerne kunne komme på løp og skyte. Men var det Drillos eneste våpen?

– Noen påstår at landslaget under din første periode bare slo langt og at midtbanen bare så ballen som fløy over dem. – Hva sier du til en sånn påstand?

– Det er feil – helt feil. For det første begynte vi å slå den langpasningen systematisk først da Jostein Flo kom inn på laget. Det var i 1993 – tross alt starta jeg i 1990. Før det var ikke langpasningen sentral i det jeg sto for heller. Derfor profitterte vi på å slå langt, fordi vi hadde Jostein Flo, men i den siste perioden min hadde jeg ikke noen Jostein Flo der og derfor ble det slått mye mindre langt enn i den første.

Egil påpeker også systematikken bak utviklingen av flopasningen.
– Vi registrerte ofte at gode backer gikk i kroppen på Jostein, og da gikk ballen over både backen og vår spiller. Dermed skjønte vi at vi måtte ha tre posisjoner i forhold til duellen. Det var selve duellen Jostein gikk i, det var rommet bak Jostein og rommet mellom duellen og goalen, altså i scoringsposisjon. Vi ble anklaget for at dette var feigt, men det er tvert imot. Du flytter opp veldig mange spellere når du slår den langpasningen. Så egentlig er det en veldig dristig måte å spelle på. Det hadde jo også med motstand å gjøre. Når vi møtte veldig god motstand, skapte vi ikke all verden og da var langpasningen effektiv. Da ble det sjelden brudd imot og vi fikk ofte gjenvinninger i tillegg.

– Tøys at jeg er imot tekniske ferdigheter
– Du har også vært beskyldt for at du mener at spillere ikke trenger store tekniske ferdigheter …?

– Det er bare tøys, selvfølgelig. Jo bedre ferdigheter du har, jo bedre er det naturligvis. Men en landslagstrener klarer ikke å påvirke det i særlig grad. Du kan selvfølgelig ta ut folk med mer eller mindre tekniske ferdigheter, men herregud, jeg hadde jo spellere med store ferdigheter både i den første og andre perioden. Det er noe med komplementære ferdigheter også, vet du. Du må ha spillere som kan litt forskjellige ting. Du kan ikke ha ti Myggen på et lag – eller ti Jostein Flo for den saks skyld! (Vi ler.)

– Den kanskje beste kampen under deg og provet på gjennombruddshissighet var da dere slo Brasil 4–2 på Ullevaal. Ingen av målene kom etter langpasninger, og dere spilte gjennomgående hurtig gjennom midtbanen.

–  I den kampen starta vi med at vi skulle spelle så høyt som mulig i ett kvarter, for det er det veldig få lag som gjør – spesielt mot Brasil. Deretter gikk vi over til å spelle skikkelig lavt.

Etter 17 minutter ledet Norge 2–0 og la om til lavt press.

– Det fant Brasil aldri ut av, og vi fikk store målsjanser også etter at vi gikk over til å presse dem lavt. Ellers har jeg veldig lita tru på at du kan endre ting underveis. I pausen kan du selvsagt gjøre noe. Jeg ble spurt om hvor stor mulighet du har til å påvirke spillestilen underveis, og den er veldig liten. Men du kan gjøre en avtale før kampen, at etter 15 minutter så skifter vi helt. Får du det som en plutselig idé etter 15 minutter, ligger du tynt an.

– Men det finnes jo trenere som står på sidelinja og veiver med armene og kan påvirke kampen psykisk. Atlético-trener Diego Simeone er jo en slik person. Han tror jeg har påvirkningskraft på spillerne i løpet av kampen.

Egil ler. – Ja, det er mulig.

– Formasjoner? – Ganske uinteressant!
Hva så med formasjonens betydning? I sju av de ni første kampene med Drillo som landslagssjef, spilte landslaget i en 3–5–2-formasjon. Det store skillet kom under landskampen mot Nederland på Ullevaal i september 1992. Etter at Norge tok ledelsen i det niende minutt og Nederland utlignet minuttet etter, la Egil om til 4–5–1. Han innså at forsvarsverket ble for veikt med tre bak. Med unntak av den følgende kampen, mot San Marino, der han igjen var tilbake til 3–5–2, fordi motstanden var svak, spilte Drillos 1 nesten utelukkende 4–5–1, med noen unntak av 4–4–2 fra 1992 til 1998 og fire kamper med 3–5–2, tre av dem privatlandskamper og alle endte med seier. I dag mener Egil at en ikke må bli for opphengt i formasjoner og at det egentlig er ganske uinteressant.

–  Jeg er ingen formasjonstrener, sier han. – Formasjon er jo bare interessant defensivt, en tallformasjon for hvordan du forsvarer deg. For med en gang du går i angrep, løser jo formasjonen seg opp. Det er ingen som spiller med fire bak offensivt, for ofte er jo backene med på vei fremover, og da er plutselig formasjonen 2–3–5 eller noe lignende. Det gir liten mening offensivt, og da står vi igjen med det som gjøres defensivt. Da vil jeg påstå at det knapt er noen som spiller 3–5–2. Det samme med 4–3–3. Der blir det veldig fort 4–5–1 eller i hvert fall 4–4–2. Jeg vet at det er noen trenere som er klare på at vi skal spille 4–3–3, men der er ikke jeg.

– Nils Arne Eggen er jo på den. Det har jo nesten vært vedtatt på årsmøtet i Rosenborg at de skal spille 4–3–3.

– Fagermo er også der. «Helt til jeg dør, spiller vi 4–3–3.»

– Poenget er at 4–3–3 veldig lett omgjøres til 4–5–1 når du skal forsvare deg.

– Ja, der er vi enig.

Bort fra Drillo-stilen med By Rise?
Personlig mener jeg at Drillo i hans andre periode ble for lite pågående i forhold til spillerne og spillestilen, kanskje fordi hans assistent sto for en helt annen type fotball. Flere kamper i hans andre periode hadde ikke Drillos signatur. Jeg har lurt på hva det skyldes.

– Var det slik at du ble påvirket av assistenttrener Ola By til å gå litt bort fra den tidligere Drillo-stilen?

– Han var nok i større grad uenig i den stilen enn jeg var klar over. Det har jeg sett i boka hans. Mange av spellera var i miljøer der pasningsorientert fotball var veldig utbredt, så jeg sleit en del med det. Det var et par fæle landskamper der vi spilte ballen frem og tilbake, så jeg holdt på å gå i spinn. Jeg var nok ikke bevisst nok på at det måtte jobbes mer med spellera for å få dem til å bli så gjennombruddshissige som jeg ønska. Det var lettere i den første perioden fordi … det har vel litt med typene å gjøre det også. Jeg hadde flere voksne ledertyper i 1990-årene enn jeg hadde i den siste perioden. Jeg hadde fire–fem spellere som utmerket godt kunne ha vært kaptein, ikke sant. I den andre perioden var det ikke særlig andre enn Brede (Hangeland).

Klovner og konflikter
– Hva har størst betydning for et lag, er det dem som har intellektuell kraft, uformelle ledere eller dem som prater høyest?

– Det er i hvert fall ikke det siste. (Begge ler.) Du trenger i og for seg begge deler.

– Et muntrasjonsråd også kanskje?

– Klovn er viktig. Det hadde jeg særlig i den første perioden med Mini, men ikke så tydelig i den andre perioden. Jeg pleier å si at klovnen er viktig av to grunner. Det ene er at han bidrar til at folk kan senke skuldrene litt og le, selv om de skal spella det de sjøl trur er verdens viktigste fotballkamp. Men du har også det med motsetninger i gruppa, som kan være forstyrrende i et lag. Du kan ha folk som står på ytterfløyene politisk og du kan ha dypt religiøse og ateister. Det har jeg vel til og med hatt. Der kan også klovnen spille en rolle, fordi han kan ufarliggjøre, latterliggjøre og bidra til at den typen konflikter ikke blir ødeleggende. Jeg har vel aldri hatt klare problemer når det gjelder det der. Jeg har ikke det.

Likevel har det forekommet episoder som er blitt kjent for offentligheten.

– Er det noen som har forsvunnet ut av lagene dine på grunn av konflikter?

Egil rister på hodet: – Det var nære på i 1998 med Myggen og Henning Berg (som hadde sneket seg til noen pils for mye utenom arbeidstid. Undertegnedes anm.) Det er vel det nærmeste, for da ble det diskusjon om de skulle sendes hjem eller ikke, og det var også spellere som mente at de burde sendes hjem. Så den var ikke noe særlig gunstig. Jeg var tilhenger av at de ikke skulle sendes hjem (med trykk på ikke). Jeg har vært tilhenger av frihet under ansvar. Jeg har aldri hatt noen tru på veldig klare kjøreregler med hva som er lov og ikke lov og tilsvarende sanksjoner hvis de bryter lovene. Der vet jeg at det er trenere som er av en helt annen oppfatning, som er tilhenger av å ha helt klare kjøreregler.

– Aldri vært opptatt av ledelse
– Lagerbäck sa til meg i et intervju i Magasinet Norden at han er for retningslinjer, men ikke forbud, for med forbud blir det så store konsekvenser uansett.

– Jeg har aldri vært opptatt av ledelse, jeg, men har vært en veldig typisk fagmann. Jeg vet om trenere som er veldig menneskeorientert og noen som er veldig fagorientert, og jeg er jo det siste. Ikke det at jeg ikke bryr meg om mennesker, men det er faget som har vært i fokus for meg, ikke måten å leve på eller skape et miljø. Jeg har til og med fått ros for at jeg har vært så en så flink leder og flink til å skape et miljø, men det er noe jeg aldri har brydd meg noe særlig om.

Jeg ler.

– Men du har da klart å skape et miljø uansett, kanskje fordi du som person er litt avslappa også?

– Ja da, uten å ha vært særlig bevisst, så har jeg kanskje indirekte klart å skape et miljø. Det har jo litt med resultatene å gjøre det også. Det vi gjorde på 1990-tallet var et lite under resultatmessig. Da kommer det gode miljøet omtrent automatisk, i hvert fall mye lettere.

– Lagerbäck og jeg har samme filosofi
– Mener du at Lagerbäck og du står for akkurat den samme fotballfilosofien?

– At det er akkurat skal jeg ikke si, men vi er ganske mye på linje, ja. Jeg har vel aldri satt meg ned og diskutert veldig grundig med Lars, men altså; det jeg hører og det lille jeg har diskutert, så kan jeg ikke se at vi klæsjer eller at vi er tydelig uenig i noe som helst. Vi kan nok være uenig i nyanser, men likhetene er veldig mye større enn ulikhetene.

Egil ser konturene av noe nytt og spennende.

– Ikke minst ser det ganske lyst ut med tanke på at vi har såpass mange gode unge spellere; U21-laget, G 19, det ser jo ut til å vokse opp en generasjon landslagsspillere som kan bli svært gode. Det er det lenge siden jeg har sett maken til.

– Hva tror du er hovedårsaken er til at landslaget har gjort det så godt i de siste kampene?

– Jeg tror Lars også har slitt hele veien med det jeg slet litt med i den andre perioden, at det er spellere som ikke kjenner den måten å spelle på, så fremoverretta. Jeg snakka med Lars og sa jeg at «jeg regner med at du fremdeles syns at laget ditt er for omstendelig», og det var han helt enig i. Det er jo ikke han som vil ha det sånn. Det er hverdagen til spellera som slår igjennom. Det er ikke bare å knipse med fingeren og si at nå skal vi spella fremoverretta og gjennombruddshissig fotball. Det er en prosess du må igjennom, og i de siste kampene ser det ut som om spillerne har skjønt poenget. Spillet har vært veldig fremoverretta i de fire siste kampene og alle har endt med seier.

Til slutt: – Hva skal egentlig til for å vinne fotballkamper?

– For å vinne fotballkamper må du finne hva som er dine sterke og svake sider, både kollektivt lagmessig strukturelt – og individuelt. Og det samme med motstanderen. Så må du finne en måte å spille på som er optimalt i forhold til motstanderens sterke og svake sider og ditt lags sterke og svake sider. Du spiller jo fotball i forhold til motstanderen hele veien. «Vi spiller vårt spill uansett», er det dummeste jeg hører. Du spiller jo i forhold til motstander, altså hvis motstander har kjempestort bakrom og du har en lynrask spiss, så bruker du jo det bakrommet, ikke sant. Hele veien dreier det seg om å gjøre det som er optimalt og mest fornuftig i forhold til motstanderen.

Fra bunnlag til verdenstopp
Da er vi tilbake til utgangspunktet; David mot Goliat, de små nasjonene mot de store – og at ingen er uovervinnelige.

For hvordan kunne dette underet skje – at et bunnlag i Europa skulle klatre nesten til topps i verden? Spillerne selvsagt – og kvaliteten blant dem. Men uten Drillo ville det ikke ha vært mulig.

Hvor kommer genialiteten fra? Noe finner vi i Egils klassebakgrunn, noe finner vi i hans politiske tilnærming, (han innrømmer at han fortsatt stemmer Rødt, «mest på grunn av utenrikspolitikken»), noe i hans sans for Camus, men det meste i hans intellektuelle tilnærming og kunnskapstørsten.

Det er ingen tvil om at han kjenner seg igjen i Camus, nobelprisvinneren som kom fra fattige kår og som skapte seg en intellektuell framtid. Camus og Drillo er to filosofer fra arbeiderklassen som har klart å skape kunst på hver sin arena.

Uten å se dypt inn i svakhetene, kunne Drillo heller aldri ha funnet en strategisk styrke for å nedkjempe overmakten. Men det gjorde han.

Og skapte et eventyr fra virkelighetens verden.

Leve Drillo!