A force tasked to kill?

FIFA has sent a five-man task force to inspect the bidders for the 2026 World Cup. They claim it’s to ensure a ‘fair and transparent’ process. But can we trust the members of this task force to be unbiased?

By Pål Ødegård

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

On April 16th a five-man FIFA task force arrived in Morocco to assess its ability to stage a 48-team World Cup in 2026. But even before they started their inspections, the local bid committee has criticized it for being biased against the Moroccan bid and in favour of the ‘United’ bid comprising of USA, Canada and Mexico. They accuse the five men of being sent by the FIFA president to kill Morocco’s bid in the bud.

The FIFA bid evaluation task force’s 4-day tour of Morocco, which concludes on Thursday the 19th, comes after a similar visit to Mexico, Canada and the US last week. Their job is to compile a report for the FIFA council where they assess the bids on a range of technical and economic criteria, ranked from 0 to 5. The FIFA council will then give their recommendations to the FIFA congress in Moscow in June, who will vote on who will get to host the 2026 World Cup. It’s the first time the congress will vote on this. It will also be an open vote, meaning the world will know who voted for which bid. There’s also a ‘none of the above’ option which, if it gains majority, will lead to the bidding process starting over again.

See also: Jalla! Jalla! Morocco calling

‘White elephants’
The Moroccans, however, feel the bidding process is rigged and biased against them. It is widely believed FIFA president Gianni Infantino favours the ‘United’ bid. When negotiating broadcasting contracts, FIFA insisted on a windfall bonus of US$306 millions from North American broadcasters if the ‘United’ bid wins. The Moroccan bid committee also objected to the criteria being altered by FIFA just two days before the deadline to present bids. FIFA retorted to the criticism by stating that the evaluation of the bids will be ‘fair and transparent’, including a wish to avoid ‘white elephant’ projects and lack of sustainability which have marred former World Cups, damaging FIFA’s reputation. Supporters of the Moroccan bid, however, saw this as yet another manifestation of Infantino’s preference. While the ‘United’ bid have all their facilities already in place, Morocco must build all their stadiums, or significantly upgrade their existing ones. Stadium and infrastructure projects in Morocco, if they are awarded the tournament, amount to more than US$15 billion. As Infantino has promised member associations a quadrupling of development money, the US-led bid with its much bigger projected revenues must certainly look attractive as a good selling point to get himself re-elected as president of FIFA in 2019. Several CAF officials have therefore voiced their concern over the inspection task force being Infantino marionettes sent to give the Moroccan bid low scores, which can even disqualify them before a vote. But who, then, are these alleged puppets of the FIFA president – who are The Task Force Five?

The seasoned pro
Marco Villiger, deputy secretary general in charge of commercial and administrative affairs of FIFA, is the archetypical FIFA technocrat, and by many considered the real secretary general of the organization, is the leader of the pack. After taking his legal master in Zurich in 2000, he started as head of FIFA’s disciplinary division in 2002, before becoming director of the legal division in 2007. His discretion and efficiency made him one of former FIFA president Sepp Blatter’s most trusted men. Or so it appeared. Before the arrests in Zurich by federal Swiss police and the FBI, Villiger reportedly hired the prestigious US legal firm Quinn Emanuel to protect FIFA from being labelled a mafia organization by the US Department of Justice. Quinn Emanuel’s agreement with FIFA was signed in 2014, by Villiger. Sepp Blatter, who later had to step down because of the scandal, has stated that he was never aware of the agreement at the time. Blatter also claimed he stepped down after being advised by Villiger. And after Gianni Infantino was elected to replace Blatter in 2016, the new FIFA president rigorously got rid of all the old guard. Except for one man: Marco Villiger. It makes one wonder whether it’s Infantino who is the most powerful man at FIFA, or his discreet fellow Swiss lawyer. After all, Villiger helped to gather all files and documents within FIFA for Quinn Emanuel, something which must have given him a significant leverage towards any official wanting to get rid of him.

The star player
FIFA’s other deputy secretary general is much more famous, although far less influential and experienced at football politics. Zvonimir Boban is mostly known as one of the jewels of Yugoslavia’s golden generation national team that disintegrated along with the state in the nineties. Boban himself became a national hero among Croats as he kicked a Yugoslav policeman during a match between Dinamo Zagreb and Red Star Belgrade in May 1990, a match that escalated the ethnic tensions within Yugoslavia to dangerous levels.

After his successful career both for the Croatian national team and at a Champions League winning AC Milan, he was a manager and columnist at Croatia’s only daily sports newspaper. His frank columns where he criticized the corrupt leadership of the country made him very popular among the public. But it also made him enemies. And especially Zdravko Mamić, former president of Dinamo Zagreb. Mamić, linked to several corruption cases, is still considered Croatian football’s most powerful man, despite a court order banning him from any football related activity. A column by Boban criticizing Mamić was then censored, and Boban resigned from the newspaper. This rift also seems to be the reason why Boban never got a position at the Croatian football federation, something many people called for. He has dismissed that, as he saw the organization as ‘too rotten for one man to fix’.

So how did he end up as as one of FIFA’s most prominent executives, heading the technical and sporting branch? After accompanying Infantino to oversee World Cup preparations in Moscow and Doha, and then to the FIFA congress in Mexico City, he was officially hired as a special adviser along with former secretary general of the Norwegian FA, Kjetil Siem, in May 2016. Why Infantino chose Boban as a close adviser is uncertain. But it’s tempting to conclude that Boban is what Villiger perhaps isn’t for the FIFA president: a man who is loyal and easy to control.

The teammate
Another member on the task force is the chairman of FIFA’s audit and compliance committee, Slovenian Tomaž Vesel. Yes, another man from the Balkans. And another toy soldier of Infantino? His predecessor was Domenico Scala, who resigned in protest when the FIFA council led by Infantino snuck in a resolution into Scala’s reform programme the FIFA congress voted on at the FIFA congress in Mexico City to dismiss or hire any chairpersons of the independent committees until the subsequent congress in Bahrain a year later. Why did Infantino choose a Slovenian state auditor to replace Scala? As this magazine has covered, was it perhaps tit for tat after the FIFA president supported Aleksander Čeferin’s campaign to become UEFA president in 2016, as Vesel happened to be Čeferin’s teammate on a Slovenian lawyers’ Sunday league club? FIFA certainly weren’t concerned when Josimar revealed that Vesel also held a position in the youth committee of the Slovenian football federation within the five years previous to his appointment at FIFA, which by FIFA’s own regulations ruled him out as a candidate for the FIFA committee that has as a job to make sure these regulations are followed. But if Vesel’s credibility as a FIFA watchdog wasn’t undermined sufficiently to quell any doubt at that point, he also participated in trying to stop someone else from doing his job. Along with the general secretary of FIFA, Fatma Samoura, he travelled to Brussels to persuade the chairman of FIFA’s governance committee, Miguel Maduro, to make Russia’s Vitaly Mutko eligible for the FIFA council. Mutko, by FIFA eligibility rules, was ineligible for this committee as he was also in the quite political position of being deputy prime minister of Russia. Samoura and Vesel failed in their mission as Maduro held fast, and followed the rules he had been assigned to make others follow. For that he was fired at the next FIFA congress. A greater geographical and gender spread heading the independent committees, was FIFA’s excuse for firing him. It implied there was too many middle aged white European men chairing the committees. Vesel – a middle aged European man – stayed on, however.

The magistrate
Maduro wasn’t the only one to leave the governance committee in protest over Maduro’s ousting. So did other independent members like Joseph Weiler and Navi Pillay. But one stayed on, and that is the fourth member of this task force. Mukul Mudgal, Maduro’s deputy chairman, has experience as a state magistrate in India, where he most notably oversaw a process to eradicate corruption in the country’s professional cricket league. Otherwise, he’s as obscure a personality as a football administrator from India can be. It is noteworthy that the governance committee hasn’t been heard from since, and Mugdal seems to be a far cry from the rigorous and industrious enforcer Maduro was during his short tenure. The latter has since publicly criticized the committee for consisting of fewer independent members than elected football officials, in effect removing the suffix ‘in’ from the word ‘independent’. This doesn’t seem to bother his former deputy and successor. Perhaps it’s early to judge this particular book by its cover. But, again, one remains with the sensation that this task force includes another Infantino tail-wagger.

The coach
The final member is the odd one out. All the former have either been appointed directly by the FIFA president, or are there because of Infantino’s machinations. They all also hold quite powerful, high ranking positions at the organization. Ilcho Giorgiovski does not. He’s just one of another 23 members of the organizing committee for FIFA competitions. But, hey, the committee is headed by Aleksander Čeferin, Vesel’s team mate! And indeed, Giorgiovski is the third of a total of five task force member from the Balkans. But still, who is this Giorgiovski anyway? He was elected as the president of the Macedonian football federation in 2012 after a playing and coaching career. But if Macedonians hoped the former Vardar Skopje coach would be a good choice, they have been disappointed. Not only have the nation plummeted in the FIFA rankings. There have been strong allegations of fraud and intimidation of voters and observers when he was elected. And that’s not all. There are also strong indications that he uses the federation as a vehicle to embezzle money for his own benefit. Construction work on training facilities and stadiums are given to companies he himself owns. And that might just be the tip of the iceberg. There exists some footage of Giorgiovski as he in tries to shake hands with Infantino when the Swiss won the FIFA presidential election, but the FIFA president ignores him as he’s busy getting congratulations from other more prominent officials. Now, at least, he has been noticed.

A step forward?
So two former players, and three men of the law. Are they even qualified to assess technical and economical aspects of such gigantic projects, and how they can impact society at local level? Hardly. To be fair, inspection teams during former bidding processes (then just coined ‘bid inspection team’, and not the aggressively sounding ‘task force’) haven’t included independent experts either. But they also never included such high-ranking members as this one. One can argue that including two chairpersons of independent FIFA committees is a step forward. But that argument is severely undermined by the fact that their integrity as power checkers are more than questionable.

Den moderne målvakten

Det mest overraskende ved Pep Guardiolas skepsis til Joe Hart var egentlig hvor overrasket folk ble. Det har alltid vært stor uenighet om Harts keeperferdigheter, og under EM kunne skeptikerne si de fikk rett. For Guardiola handler det om at Joe Hart ikke har de egenskapene som en moderne keeper skal ha.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Lars Johnsen

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.


Som mye av Pep Guardiolas fotballfilosofi, er også keeperidealet hans hentet fra den nederlandske skolen. Han ønsker at laget skal stå høyt og trenger en keeper som er komfortabel med å forlate 16-meteren og tidvis opptre som sweeper. På den måten minsker han størrelsen på bakrommet, som ellers er et farlig område som motstanderen kan slå enkle baller inn i. Keeperen må derfor ut, og han må kunne bruke føttene. Samtidig som keeper ofte må ut av feltet, er denne nederlandske blandingen av høyt press og ballbesittende spillestil, svært sårbar for balltap. Men i det øyeblikket ballen er gjenvunnet, må en spillende keeper også ha egenskapene til å sette i gang kontringer.

«I Peps øyne er vi ikke et lag av 10 utespillere og en keeper. Vi er 11 fotballspillere, og det passer måten jeg spiller på. Jeg er glad laget har den filosofien, og at vi har ballbesittelse på 70 prosent eller mer i kampene», sa Bayern München-keeper Manuel Neuer i desember 2014.

Er det umulig for Joe Hart å spille på måten Guardiola ønsker? Det kan se sånn ut på statistikken. Forrige sesong var Harts pasningstreffsikkerhet bare 52,6 prosent. Det ser svakt ut ved første øyekast: Bare halvparten av pasningene kommer fram til en på samme lag. Men her må det nevnes at statistikken også inneholder klareringer under press. Sett opp mot resten Premier League-målvaktene er ikke Harts statisikk spesielt dårlig. Faktisk var han sjuende best på dette feltet av keeperne i ligaen (Liverpools Simon Mignolet var best med 60,1 prosent).

Men tallene er elendige sammenlignet med keepere i andre ligaer. Neuers pasningstreffsikkerhet samme sesong var på 80,8 prosent. Dette var best i Bundesliga, men selv 2. plassen, Diego Benaglio i Wolfsburg, lå på 77,2 prosent. Tilsammen ti keepere i Bundesliga hadde bedre statistikk enn Simon Mignolet. I Spania er også målvaktene bedre med ballen i beina enn i England. Claudio Bravo, som er hentet inn for å erstatte Hart, hadde en pasningstreffsikkerhet forrige sesong på 84,2 prosent, etterfulgt av Juan Carlos fra Rayo Vallecano på 64,5 prosent og Keylor Navas med 63,4 prosent.

Å sette tallene fra forskjellige ligaer opp mot hverandre, gir en pekepinn på at Harts svake statistikk ikke er helt og holdent Harts feil. Det kan rett og slett være tempoet og stilen i Premier League. Keepere settes oftere under press, noe som kan resultere i lange og mindre presise spark. Statistikken ser ut til å støtte det: Av Bravos pasninger forrige sesong var 52 prosent langpasninger, mens Neuer hadde 34 prosent og Hart 72,1.

Det frifinner likevel ikke Hart; hans presisjon ved langpasninger er betraktelig svakere enn Bravo og Neuer. 52 prosent av Bravos langpasninger nådde riktig spiller, Neuer lå på 47 prosent, mens Hart hadde 35 prosent. Kanskje må vi sette det i ytterligere kontekst enn bare å se tallene for å se det helt presise bildet, for eksempel burde vi ta med i beregningen at Bravo og Neuer var sjeldnere under press.
Men poenget er uansett at Guardiola gikk fra Neuer til Hart – fra en keeper med en pasningstreffsikkerhet på over 80 prosent til en keeper som traff på vel halvparten. Under Guardiola i Barcelona lå Víctor Valdés alltid mellom 75 og 78 prosent. Mest nedslående er det likevel at Hart av alle keepere i forrige Champions League-sesong lå sist på statistikken på vellykkede pasninger på egen halvdel – noe som tyder på at Harts mangler ikke handler om hvor langt pasningene skal.

Ukomfortabel med ball
Dråpen for Guardiola, blir det sagt, kom under en treningsøvelse i sesongoppkjøringen. Ballen ble rullet tilbake til keeperens ene fot, han skulle dempe den og slå den langt nedover vingen med den andre foten. Hart hadde få problemer med selve langpasningen – det var mottaket og det å legge ballen fra den ene foten og over til den andre som betydde trøbbel. Han var treg og klønete. Ukomfortabel med ballen i beina. Med andre ord: En som overhodet ikke passer inn i Guardiolas ideal om at laget skal bestå av 11 fotballspillere.

Manchester City-managerens ideer om rollen til lagets aller bakerst mann, er egentlig essensen av «den moderne keeperen». Målvaktsrollens historie går i en tydelig bue, som jeg tegner opp i boka The Outsider.

I forhistorisk fotball fantes ikke keeperen. Noen spillere lå dypere enn andre, men uten å ha noen spesielle privilegier. På denne tiden, i de fleste varianter av spillet, kunne alle bruke hendene. Først i 1865, i et kampreferat i skoleavisen til privatskolen Uppingham, er uttrykket «goalkeeper» brukt om en spesifikk posisjon på banen. Ikke før 1871, åtte år etter at de første fotballreglene ble nedskrevet, er keeperen omtalt som den spilleren som «har lov til å bruke hendene for å beskytte eget mål». Til da hadde han vært en forsvarsspiller som hadde trukket lengre og lengre tilbake på banen til han til slutt var noe annet: Han ene som hadde lov til å ta ballen med hendene – først på egen halvdel, etter hvert bare innenfor eget straffeområde. Privilegiet med å bruke hendene ble dermed fratatt alle de andre på laget. I reglene fra 1873 står det: «Ingen spiller kan under noen omstendigheter bære, slå eller berøre ballen med hendene, med unntak for målvakten, som har lov til å bruke hendene, dog ikke til å bære den.»

Først hadde han lov til å bruke hendene overalt på banen. I 1886 ble dette endret. I det engelske forbundets «Memorandum for the Guidance of Umpires and Referees» skrev FA at de «ikke vurderer målvakten å forsvare eget mål når han befinner seg på motstanderens banehalvdel. Målvakten forbys dermed å bruke hendene på motstanderens halvdel». I 1909 ble egne keeperdrakter innført, i en annen farge enn utespillerne. Og i 1912 kom restriksjonene om at han bare kunne bruke hendene innenfor eget straffefelt – i praksis forlot keeperen sjelden streken og spillet var i det hele tatt så statisk at endringen høres mer dramatisk ut enn den ble oppfattet som. Noen keepere utnyttet det gjeldende regelverket. Så fort den tendensen spredte seg, ble regelen som forbydde håndbruk utenfor sitt eget straffefelt innført. At én spiller fikk bruke hendene var med intensjon om å forsvare eget mål, ikke sette i gang angrep på midtbanen – og reglene ble endret til å gjelde 16-meteren.

Dermed ble keeperen skilt fra resten av laget. Han var annerledes. Han kunne bruke hendene. Han hadde en annen trøye på seg. Med tanke på hvordan fotball ble spilt for hundre år siden, satt keeperen i realitetet fengslet i sitt eget straffefelt. De siste 100 årene har vært historen om keeperens tilbakekomst i laget.

Innovatøren fra Ungarn
For et engelsk publikum kom det første beviset på denne endringen i 1953, i den myteomspunne kampen der Ungarn slo England 6-3 på Wembley. På stillingen 4-2 et stykke ut i 1. omgang slo Jimmy Dickinson en langpasning i retning av Stan Mortensen. Ungarn-keeper Gyula Grosics spurtet mot hjørnet av 16-meteren og, med perfekt timing, klarerte ballen på volley. «Uortodoks, men effektiv inngripen», sa BBC-kommentator Kenneth Wolstenholme, usikker på om dette var noe han i det hele tatt kunne omtale med positivt stemmeleie. Hendelsen var karakteristisk for keeperstilen til Grosics og, som den dyktige journalisten Brian Glanville påpekte, var den en nødvendig del av Ungarns spill.
«Grosics nølte aldri med å sprinte ut av straffefeltet, og han ble dermed en ekstra forsvarer. Han timet løpene godt. Vanskene forsvaret hadde med motstanderens indreløpere – en rolle som hadde blitt flyttet framover på banen – ble dermed mindre, det var én effekt.»

Selv om spillet hans ble sett på som revolusjonærende i konservative England, nektet Grosics for at han var en pionér. «Harmoni mellom forsvarsspillere er av ytterste viktighet», skrev han, og forklarte viktigheten av at keeperen ikke var et supplement til laget, men del av laget. «Man kan utvikle en hel spillestil av at forsvarsspillere forstår om keeperen skal bruke hendene eller komme ut for å sparke», forklarte han.

Prosessen fortsatte med Apostol Sokolov i Bulgaria. Hans far hadde vært personlig telegraf for tsar Boris III, og sønnen levde sine første uker tullet inn i tøybleier arvet fra de kongelige. Følelsen av å være spesiell skulle aldri forlate ham. Han spurtet ut av straffefeltet og snappet ballen foran angripere på full fart mot mål, og distribuerte den videre som en klassisk sweeper. Sokolov var også kjent for fantastisk posisjonering og god reaksjon. Hans kanskje største øyeblikk skjedde i den bulgarske cupfinalen i 1947. Levski hadde ett måls ledelse mot Botev Plovdiv da Sokolov reddet straffe i kampens siste minutt, og dermed sikret «The Double» for det andre året på rad. Skjebnen var ikke like blid med ham ett år etterpå da han i finalen om seriemesterskapet slapp et skudd fra Nako Tsjamakov mellom hendene. CSKA vant seriemesterskapet med 4-3 sammenlagt. Han ble senere et offer for alkoholisme, men talentet hans var det ikke tvil om.

I Ajax på 1960-tallet ble keeperens rolle svært sentral. Laget presset høyt, og det krevde en keeper som kunne sprinte ut av feltet og avverge motangrep når motstanderen slo ballen i bakrom. Heinz Stuy hadde denne rollen.
I Ajax på 1960-tallet ble keeperens rolle svært sentral. Laget presset høyt, og det krevde en keeper som kunne sprinte ut av feltet og avverge motangrep når motstanderen slo ballen i bakrom. Heinz Stuy hadde denne rollen.

Den russiske legenden
Sokolovs sønn, Georgi, skulle bli Bulgarias yngste landslagsspiller i historien. Det han huskes best for er prestasjonene under en turné i Sovjetunionen i 1952. Sovjets egen keeperlegende, Lev Jasjin, ble overbevist om at Georgi Sokolovs keeperstil representerte framtiden for målvaktsrollen. «Den blonde djevelen spilte høyt i banen og sto i veien for en hver angriper som ville løpe gjennom forsvaret. Det var noe helt nytt for meg, men jeg tok etter ham», sa mannen som senere ble kåret til århundrets beste keeper av FIFA.

I Sovjet ble stilen hans først ansett som farlig radikal. I mars 1950 fikk Jasjin sin debut for Dinamo Moskva i en vennskapskamp mot Traktor Stalingrad (nå kjent som Rotor Volgograd), en debut som knapt kunne ha endt verre etter en tabbe som kan hjemsøke keepere for resten av karrieren. Sterk vind bar en lang klareringsball fra motstanderens keeper inn i Jasjins egen boks. Han gikk ut i feltet for å fange ballen. Med øynene festet på ballen, så han ikke angriperen Jevgenij Averianov som kom i full fart mot ham. De kolliderte og begge gikk i bakken. Og ballen spratt inn i nettet. Jasjin husker han lå på bakken og så at lagkameratene Konstantin Beskov og Vasilij Kartsev lo av ham. «Jeg hørte dem spørre hvor i huleste man hadde funnet den keeper der.»

Det gikk knapt bedre i hans første offisielle kamp, 2. juli samme år. Dinamo ledet 1-0 mot Spartak med et kvarter igjen å spille da førstekeeper Khomitsj ble skadet. Jasjin ble byttet inn. Tre minutter før sluttsignalet slo Alexei Paramonov et innlegg inn i feltet. På vei for å fange innlegget kolliderte han, igjen. Denne gangen med forsvarsspilleren Vsevelod Blinkov. Spartaks Nikolai Parsjin trengte bare å dytte ballen over målstreken til 1-1. Tabben mot Volgograd skjedde i en treningskamp, og skapte lite støy. Denne kampen var derimot høyt profilert. Etter kampen stormet en general fra NKVD, forløperen til KGB, inn i garderoben og krevde «den fyren renset ut av laget».

Men Jasjin jobbet med å forbedre reaksjonsevnen og forståelse av vinkler ved å spille for klubbens ishockeylag. Han ble gradvis så etablert at hans proaktive tilnærming i feltet ble ansett som gjengs i Russland. Men det var i Ajax på 1960-tallet at keeperen formelt ble gjenforent med resten av laget.

Nye ideer i Nederland
Rinus Michels’ ideer var basert på romforståelse – spesielt manipulasjon av rom. Med besittelse av ballen skulle den effektive spilleflaten gjøres så stor som mulig. Når motstanderen hadde ballen, skulle den gjøres tilsvarende liten. Det betydde å presse høyt og sette en aggressiv offsidefelle. Det kunne resultere i en avstand på mellom 40 og 50 meter mellom forsvarslinjen og eget mål. Potensielt kunne dette skape et svakt punkt: Selv om ballbesitteren på motstanderlaget raskt ble satt under press, trenge han ikke høy presisjon når han slo ballen inn i bakrommet. Det trengtes derfor en keeper som kunne ruse ut av eget felt og snappe opp en slik langpasning. Dersom dette var på plass måtte langpasningen i bakrommet være perfekt vektet for å ha noen effekt – noe som er vanskelig nok i seg selv uten måten Ajax presset motstanderen på. «Hvis alle beveger seg framover, trenger du en ekstra forsvarer. Så keeperen må kunne spille fotball», mente Johan Cruyff.

Heinz Stuy var keeper i Ajax da klubben vant Europacupen 1971, 1972 og 1973. Det var ferdighetene som sweeper som gjorde at keeperplassen ble hans. Han hadde en vane å slippe inn enkle baller som om den var en croquette som akkurat hadde kommet ut av stekeovnen – derav kjælenavnet «Heinz Kroket». Han fikk ingen landskamper. Stuy er spilleren med flest titler uten å ha spilt for et landslag.

Som nederlandsk landslagssjef tok Rinus Michels ut Jan Jongbloed, en god venn av Cruyff, fra FC Amsterdam på keeperplassen. Han målte bare 179 centimeter og var heller ikke spesielt god med tanke på konvensjonelle keeperferdigheter. Men han gjorde opp for det ved å være svært god til å lese spillet. Nederland, med unntak av Cruyff og hans drakt med nummer 14 på ryggen, delte ut draktnumre i alfabetisk rekkefølge til VM i 1974. Jongbloed hadde nummer 8, og fikk samme nummer i Argentina-VM i 1978, noe som kommuniserte at han var hvilken som helst fotballspiller.

Provokatøren Cruyff
Så sent som i 1981, da Jongbloed var 40 år og egentlig for gammel for landslagsfotball, mente Cruyff at han hadde noe på lansdslaget å gjøre. «Jeg mener fortsatt at Jan har enorm verdi for laget. Du kan aldri ta blikket fra noen. Og keeperspill på høyt nivå handler i bunn og grunn om blikk for spillet», sa Cryuff. En ganske overraskende uttalelse. Ikke reaksjon, autoritet eller posisjonering, men «blikk» – og det Cruyff la i «blikk» var ikke i betydningen lese innlegg, men å sette i gang angrep.

Til et visst punkt var det bare (nok) et tilfelle der Cruyff ønsket å provosere. Likevel mente han at sweeperlignende ferdigheter var helt nødvendig for en keeper, noe han fortalte i samme intervju. Samtalen penset inn på Ajax-keeper Piet Shrijvers, som da var 34 år gammel og en type som ikke tok til seg lærdom særlig raskt. I intervjuet gjenfortalte Cruyff hva han hadde sagt til Schrijvers:
«Vi spiller angrepsfotball i Ajax, så du skal ikke bli stående på streken. Keeperen må finne en posisjon i ytterkanten av 16-meteren. Da kan du dirigere spillet, og løpe ut en fem-seks ganger og avverge angrep fra motstanderen. Først og fremst må du lære at keepernes største frykt, en lobb fra midtstreken som går over hodet på deg, ikke har rot i virkeligheten. Om du spiller på vår måte, da gjør det ingenting om du feilberegner et innlegg i ny og ne.»

Da Cruyff overtok treneransvaret i Ajax i 1985 var han bestemt på å påtvinge laget hans filosofi. Etter seieren i cupvinnercupen i 1987 mot Lokomotive Leipzig mente han at lagets viktigste spiller hadde vært keeperen, Stanley Menzo.

«Menzo er en spillende keeper som opptrer som en del av laget», skriver Fritz Berend og Hank van Dorp i boka Ajax, Barcelona, Cruyff. «Han får ikke lov til å stå statisk på streken, men må bevege seg langt unna eget mål. Om Menzo var låst til streken ville han ha vært mye mindre aktiv i lagets spill. Han er en delvis utespiller, noe som betyr at Ajax har en halv spiller ekstra. Filosofien bak, og nødvendigheten av det, er en del av Ajax’ angrepsfotball. Når Ajax forsvarer seg på egen halvdel, vokter han målet. Men Ajax er et angripende fotballag, og en keeper som Menzo er ikke en luksusartikkel, men en nødvendighet.»

Cruyff hentet den tidligere Volendam-keeperen Frans Hoek til å trene Menzo. De to skulle etter hvert stå hverandre nær. De jobbet med posisjonering og konkluderte at, for Ajax-stilen, burde keeperens utgangsposisjon være flere meter lenger fram enn det som er vanlig for keepere. «Vi må sikre oss at Menzo kan sette i gang spillet så raskt som mulig», forklarte midtstopperen Roland Spelbos. «Derfor ser du sjelden Menzo bruke mye tid når han har ballen. Og han kaster den til medspilleren lengst unna. Du kan gå forbi fire motspillere på den måten.»

Nye tider
Menzo beholdt plassen da Louis van Gaal tok over Ajax, men etter en tabbe i UEFA-cupfinalen i 1992, mistet han den til Edwin van der Sar – målvakten som skulle ta sweeperkeeperrollen til nye høyder. Framveksten av Van der Sar sammenfalt med innføringen av tilbakespillsregelen. Å spille ballen tilbake til keeper, hadde til da vært vanlig for lag som ønsket å trekke ned tempoet. Keeperen kunne holde på ballen og beskytte den mot motstanderen. Og ingen kunne angripe ham.

Med tanke på tradisjonelt keeperspill var Van der Sar en eksepsjonelt god keeper. Han tok kommando i feltet, opptrådde med selvtillit i innleggssituasjoner. Han gjorde få spektakulære redninger, men det var stort sett fordi han alltid var riktig posisjonert og derfor ikke trengte det. I Ajax jobbet han med Hoek, og ble den første keeperen som virkelig framsto som en sweeper – mer enn bare å være en keeper som var skikkelig god med beina.

«Når motstanderen satte forsvaret under press, spilte de ballen til keeper. Da fant jeg en ledig lagkamerat å spille til. Om jeg ikke hadde noen alternativer, og var under press, måtte jeg slå langt. Men i utgangspunktet lette jeg etter løsniner der vi kunne beholde ballbesittelsen», har han forklart.

Et godt eksempel på dette utført i praksis kom i kampen mellom Nederland og Sveits på Villa Park i EM i 1996. Nederlenderne ledet 1-0 elleve minutter før slutt, mens Sveits trykket på. Van der Sar fanget et innlegg, tok noen få skritt framover og fyrte av en hard langpasning mot Dennis Bergkamp, som økte nederlendernes ledelse til 2-0. Han var ikke bare en mål-stopper, han var en mål-skaper.

Hoek gikk den nedtråkkede stien fra Ajax til Barcelona. Der jobbet han under Louis van Gaal, og fortsatte å jobbe etter samme keeperfilosofi. Barcelona-keeper Víctor Valdés ble totalforvandlet, og skulle bli en viktig brikke til suksessen under Pep Guardiola.


Claudio Bravo er fra Chile, men er likevel et produkt av den nederlandske skolen. Den nye Manchester City- manageren Pep Guardiola har akkurat hentet ham fra Barcelona.
Rinus Michels dirigerer her det nederlandske landslaget. Michels ledet Ajax til tre triumfer i Serievinnercupen og førte Nederland til VM-finale. Han vant også seriegull i Spania med Barcelona. Michels’ «totalfotball»-filosofi betydde at keeperen fikk en offensiv rolle – han måtte være god med beina. Johan Cruyff (t.v.) videreførte samme tanker da han ble trener i Ajax i 1985, der keeper Stanley Menzo ble sentral i å sette i gang angrep.


Claudio Bravo er fra Chile, men er likevel et produkt av den nederlandske skolen. Den nye Manchester City- manageren Pep Guardiola har akkurat hentet ham fra Barcelona.
Claudio Bravo er fra Chile, men er likevel et produkt av den nederlandske skolen. Den nye Manchester City-manageren Pep Guardiola har akkurat hentet ham fra Barcelona.

Bravo, Claudio!
Og her er historien tilbake hos Claudio Bravo. Den tidligere keeperen Julio Rodríguez var trener i den chilenske klubben Colo-Colo da han møtte Hoek i Los Angeles. Hoek overtalte ham til å komme til Nederland og delta på et av hans keepertrenerkurs. «For ham skal keepere være som utespillere. De må ha god teknikk, ballkontroll og slå pasninger med presisjon – sparke ballen som en mester, spille som en sweeper og, i tillegg til alt det, stoppe ballen fra å gå i mål», har han uttalt til Sky Sports.
Den sommeren var Bravo 13 år gammel og allerede i Colo-Colo.

«Av Hoek lærte jeg hvordan skape den moderne keeperen. Uten Frans ville jeg aldri ha kunnet gjøre Bravo til den han har blitt», mener Rodríguez.

Det er flere linker mellom Bravo og Guardiola. Han ble hentet til Real Sociedad fra Colo-Colo i 2006. Sportsdirektør, og senere trener, i La Real var Guardiolas gamle lagkamerat José Mari Bakero. Etter en periode ute av laget, var han tilbake i målet i 2008, etter at Juanma Lillo hadde tatt over som trener i den baskiske klubben. Guardiola anser Lillo som en av sine viktigste trenerinnflytelser.

«Vi jobbet sammen med viktigheten av å starte angrep bakfra. Et lag kan bare spille godt om de starter godt. Og Claudio, i tillegg til å gjøre redninger, er veldig, veldig viktig god i fasen der vi spiller oss ut bakfra. Han var allerede god til å spille ut, og vi forsøkte å lære ham å slå de riktige pasningene og ta de riktige avgjørelsene», har Lillo fortalt Sky Sports.

Han spilte på det chilenske landslaget under Marcelo Bielsa – en annen som har hatt stor innflytelse på Guardiola. Bielsa er også en trener som krever at laget står høyt og at keeperen er god med beina. Bielsa ble etterfulgt av Jorge Sampaoli, en troende bielsista, som i 2014 hentet Julio Rodríguez til landslagets støtteapparat.

I Manchester City skal Bravo jobbe med Xabier Mancisidor, som tidligere jobbet som keepertrener i Real Sociedad under Juanma Lillo. Hele Claudio Bravos karriere har blitt formet av den nederlandske sweeperkeeper-skolen.

Men dette er ikke den eneste måten å spille på. Selv Hoek deler keepere inn i A-typer (antesiperende) og R-typer (reaktive), men Harts fall og Bravos vekst er tegn på den modernes fotballens preferanser for keepere som som er villige til å forlate feltet sitt og bruke beina. Keeperens eksiltilværelse, som startet i 1912, nærmer seg slutten.

Jalla! Jalla! Morocco calling


When the Morocco 2026 bid committee invites you to an International Press Event, they don’t hold back on the luxury.

By Lars Johnsen

Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.

Suddenly there was a call on the buzzer.
“Temperature check pool,” the guy said.
I hastily threw on something decent and buzzed him in. It was the second visit in short space of time, though exactly how much time I’m not sure. Who keeps track when you’re soaking up on a sun bed accompanied only by an ice cold Casablanca Lager anyway?
The first guy had come to replenish the minibar. I had emptied it for beer the night before, the day of my arrival.

This trip had started roughly a week before when I had received an email from Vero Communications, the company hired to advise the Morocco 2026 World Cup bid. Would Josimar be interested in attending an International Press Event in Morocco, all expenses taken care of?
We sure were.
The Sunday of Easter week I boarded a business class flight worth 1200 euro from Oslo via Frankfurt to Casablanca, was met by a member of the bid committee at the airport and driven to the luxury Mandarin Oriental resort in Marrakech for the start of the event. My dark suit and tie clad chauffeur – a supporter of the storied football club Raja Casablanca – made the 220 kilometre trip in record time, the speedometer needle only sporadically dipping below the 140 mark.

“Lying in 20 hectares of fragrant gardens and olive groves, Mandarin Oriental Marrakech is a five-star luxury resort only minutes from the city centre. With excellent facilities and world-class dining, we offer the ultimate Moroccan escape,” the resort boasts on its website.
They got that one just about right. Though it’s easy to get lost in the maze of buildings, fragrant gardens and olive groves inside the enormous resort, especially when darkness has fallen. Not to worry, there’s always a resort employee ready to let you ride on his golf cart and take you to your villa.
Yes, villa. Not a room, not a suite, not even an apartment, but villa – a “Mandarin Pool Villa”, that is, complete with outdoor living and relaxation areas, heated pool, jacuzzi and steamroom.
The rates start at 1200 euro per night. I stayed for two. Later, as the invited press pack moved on to Casablanca, we were accommodated at the Hyatt Regency in the centre of the bustling city. The rooms were 200 euro a pop.

The huge door opened and the pool guy strolled in, smiling. They all seem to smile in Morocco.
“Trente-huit”, he proclaimed as he pulled the thermometer out of the jacuzzi.
“Très bien,” I replied and smiled back. When the huge door shut behind him, moving on to check the temperature at someone else’s pool, I went back to being indecent and slumped into the 38-degree hot jacuzzi with an ice cold bottle of Casablanca Lager in my hand. Morocco baby! Morocco!

Multi-coloured socks
The official programme of the International Press Event had kicked off earlier in the day of my rendez-vous with a beer bottle in the jacuzzi.

At 10:45 the press invitees had summoned at the reception area of the Mandarin Oriental overlooking the resort’s communal pool area. Clear blue skies and the snow-covered Atlas mountains provided a majestic backdrop as the Vero Communications team shook hands and smalltalked with their invited press hacks before leading us to a meeting room on the far side of the pool and bar area to hear Hicham El Amrani, CEO of the Morocco 2026 bid committee, give a presentation of the Moroccan quest to win the hosting rights of the holiest of holy grails in the world of sport, the FIFA World Cup.

Four times the Moroccans have bid to host the event. Four times the FIFA president have opened the envelope and read out the name of some other country.

It was Mike Lee, the Gérard Depardieu lookalike chairman of Vero Communications, who started the show and welcomed the attending press corps. Lee, dressed in a white suit and wearing multi-coloured socks, as he would throughout this press tour, has grown out of his working class roots in Sunderland in the North East of England to be one of sport’s most influential players. As the Premier League started its path from simply being English football’s top tier to being the global sports brand it is today, it was with Lee as media and political strategist, before becoming director of communication and public affairs at UEFA. In 2006 he founded Vero Communications. The company has been involved in winning bids of many of the world’s major sporting events – like the Qatar 2022 World Cup, the PyeongChang 2018 Winter Olympics and the Rio 2016 and Paris 2024 Summer Olympics. The company has helped rugby sevens and surfing into the Olympic programme. Vero is now working on making the Faroe Islands an Olympic nation, its athletes thus far competing under the Danish flag.

Mike Lee, recipient of the Order of the British Empire in 2005, has also successfully advised candidates for the presidency of governing bodies of world sport – current FIFA president Gianni Infantino being among them.

“Our role is to act as advisers, working closely with bid leaders, to help with the campaign strategy and the narrative of a bid, in particular with international communications and international media,” he explained to Josimar on the last day of the event, without a hint of a North East of England accent left, his childhood dialect washed away after winning a scholarship to a private school and later studying at Oxford.

Though he remains a supporter of his hometown club, which seems destined to be relegated to the third tier of English football.

Vero’s strategy concerning the international media became crystal clear as I checked in to the 1200 euro per night luxury resort. As for the narrative of the bid, well, that’s what El Amrani was about to deliver.

Sweet-spot location
Hicham El Amrani welcomed the visiting press to the “land of plenty”, a “land of football”.
“When I say football, I talk about the values it brings – of openness and respect. As part of the Moroccan DNA, civilisation and heritage, we have always had the willingness to welcome people.
“Morocco is a diverse nation. It is an Arab nation, an African nation, a Berber nation, a nation with a European heritage and influence.”
The bid narrative is built on five pillars: for the players, for the fans, for FIFA, for Morocco and Africa, for the world.
“I insist on the first two. Of course it is important to have a strong profitability for a World Cup, but very often we forget about the two most critical pillars of the game. The players, without whom you couldn’t have a game. And the fans who attend the games.”

The close proximity to Europe is the Moroccan bid’s biggest selling point. It’s where most of the international players are based and where most of the tournament’s visiting fans will come from. Morocco is 14 kilometres from the European mainland. Casablanca is a three hour flight from Frankfurt.

Soft-spoken and with greying hair, El Amrani promises a compact World Cup, with all venues inside a 550 kilometre radius of Casablanca airport. With high-speed rail lines and a further upgrade of the country’s motorways planned, fans can travel from one city to the next without trouble and attend a different match every day – no flights or change of timezones needed. Every visitor will feel that he or she has stepped into a festival of football when entering Morocco in 2026.

As for TV viewership, Morocco has a “sweet spot location”, being in the same time zone as London.
And of course, 50 per cent of FIFA’s income stem from TV rights – of which two thirds comes out of Europe.

According to El Amrani, speaking English with a slight American tilt, the country welcomes 11 million tourists a year. An invasion of travelling fans during one month in June/July 2026 – no problem!
After all, three million people belonging to the Moroccan diaspora visit the country every summer.

The representatives of the Morocco bid team, the Vero people and ten journalists hung onto every single word from El Amrani, who turned out to be a very pleasant person to be around.

Several more journalists would arrive as the party later would move from Marrakech to Casablanca. 
The posse would include press from China, Japan, Spain, France, Germany, Italy, South Africa, Nigeria, Russia, Norway and the UK.

Shithole countries
It is a formidable task facing El Amrani and his team. The opponent is the “United bid” of Mexico, Canada and the United States – one football nation, one politically stable country and one with top-notch facilities and stadia whose currency is the world’s gold standard.
El Amrani, a graduate of the American University in Paris and FIFA Master programme, spent eight years at the Asian Football Confederation (AFC) until Issa Hayatou, president of the Confederation of African Football (CAF), lured him home to the African continent. He served five years as secretary-general of CAF, based in Cairo.

Navigating the Cairo traffic daily for five years and keeping his sanity is no mean feat. Or maybe you need to be slightly insane to take on the job of leading perennial World Cup bid losers Morocco’s surge to win the hosting rights.

He’s not allowed to comment on the opponents, but when the tape recorders are turned off, notepads folded and the number of Casablanca Lager bottles on the hotel bar tables increases, it’s clear the Moroccan bid team is annoyed with FIFA and the whole bidding process.

In January, FIFA stopped Morocco from presenting its bid at the CAF congress, an hour before El Amrani was scheduled to speak. Yet in the same week the “United bid” had presented its bid to the leaders of the Council of Southern African Football Associations (COSAFA), a subgroup of CAF.

Also in January, FIFA president Gianni Infantino had, in the opinion of the Moroccans, blatantly declared his support for the North Americans.

“Joint nominations are good, and the fact that Canada, the United States and Mexico are united in a common project is a positive message,” Infantino said.
Infantino, once a friend of Vero’s, now a foe. Such is life in international football politics.

As this article is being published, a FIFA evaluation task force is on its way to Morocco. Its mandate, whom it answers to, its scoring system – well, it’s all a bit in the dark.
This, along with amending bid criteria shortly before the “bid book” was to be submitted, are points of irritation for the Moroccans.
The “bid book”, which Vero had a help in putting together, is the 400-page document outlining all aspects and details of the bid.
It is, as everyone present at this International Press Event agreed, a document only a handful of people worldwide is likely to read. Among those who will be casting the votes, only a few are even expected to have read the summary.

The voting on the World Cup hosting rights will not be made by a selected committee, as previously, but through an open vote by all member associations. A positive step by FIFA, as Mike Lee put it.
But, to complicate matters, FIFA has introduced a third option on the ballot: “None of the above.”
Instead of having to choose between two bids, any member association unsure of which bid is the best, can simply vote for the third option.
If “none of the above” gets 104 ticks, the whole process has to start over.

“The dynamic of the voting process changes completely”, El Amrani said over a few beers in the Mandarin Oriental bar.

But there is hope on the horizon, stemming mostly from non-football related politics. Donald Trump’s comments about shithole countries, delivered after a visit from the prime minister of Norway, wasn’t exactly well-received in countries with predominantly brown-skinned populations. Neither was his travel ban, affecting countries with a Muslim majority.

Trump’s statements in the aftermath of the violence in Charlottesville, Virginia last summer, blaming “both sides”, after neonazis and the Ku Klux Klan had marched chanting racist slogans in a US state where Africans once had been bought and sold like cattle, won’t help either when voting nations set up their lists of pros and cons.

It is called “United” bid, but as the Vero people, the Morocco 2026 bid team and the freeloading journalists all agreed on: “It is a US bid”.

As the first night ended with one of the many two-hour long, three-course, five-star meals the press pack would experience during the stay in Morocco, the talk turned to US-Russia relations. That day the US expelled 60 Russian diplomats, relating to the Russians’ alleged poisoning of the former Russian military intelligence office Sergei Skripal in England.

The vote and announcement of the winning 2026 bid takes place in Moscow on 13 June, two days before world football’s showpiece event kicks off in St Petersburg.
Will Vladimir Putin, ahem, allow a US-led bid to be announced as winners of the 2026 hosting rights on Russian soil?
Football – so often used for political willy-waving. And Russia have a knack of wanting to show the size of theirs.

“Jalla! Jalla!,” a Moroccan voice shouted, using the Arabic term for “let’s go” to usher the press boys (yes, only men at this point) to get on the bus when it was time to leave Marrakech behind.
When everyone had boarded and the bus slowly moved out of the Mandarin Oriental compound, a rep from the bid team walked down the aisle making sure everyone knew the name of the wifi network and the password.

Wherever we went, on the bus, at restaurants, a mobile router is always with us. Gotta make sure the newshounds stay connected.

Marrakech is definitely a city of contrasts. Outside the gated spa and relaxation resorts, you’ll find the proper Morocco, people wearing traditional clothing of the Berber people doing what seems to be the town’s favourite pastimes: sitting on park benches or anything resembling park benches, or scurrying around on mopeds, quite often whole families clutched together on the one-seated vehicles. In the narrow alleys of the old town – the medina – the scents of spice and leather fill the air, sometimes mixed in with exhaust-fumes from mopeds slaloming through the tourists-filled area.

Our first port of call in Casablanca was the Tahiti Club beachfront restaurant by the Atlantic and another two-hour long, three-course, five-star meal – seafood this time, before we stopped for a tour of the Hassan II mosque, it too overlooking the Atlantic. It is the world’s third largest mosque and accommodates 25 000 believers – 20 000 men and 5000 women. Every square centimetre of the sacred building is handcrafted. In the event of Morocco winning the 2026 hosting rights, an International Broadcast Centre is planned outside the mosque.

On the way Casablanca we had passed what could be described as slum housing, single ones dotted around the countryside or clustered together as shantytowns.

A conference room in the Hyatt Regency had been made ready for a press briefing with El Amrani and the chairman of the Morocco 2026 bid committee, the minister for trade and com
merce, Moulay Hafid Elalamy.

Their presentation was very much a recap of what we heard the day before in Marrakech, with the added weight of it being pitched by a government minister.

The 2026 World Cup in Morocco is a 16 billion-dollar project. Though, as Elalamy is keen to point out, the cost of the stadiums and other expenses directly related to football is a mere 3,2 billion dollars. The other roughly 13 billion dollars are costs relating to upgrading the country’s infrastructure and health service – a World Cup will simply move these planned investments forward. Also included in the total costs are 3,2 billion dollars in hotel upgrades financed by the country’s booming tourist industry.

The 3,2 billion dollars in football expenses will generate, according to Elalamy, 1,1 billion in tax income. The net public spend on football facilities will be about two billion dollars, according to the bid chairman.

“93 per cent of the population is interested in football. 75 per cent of women support it. That’s something I like,” he said.

The journalists were allowed one question each.

“We have just arrived here from Marrakech. On the way we passed houses that could be described as huts. How do you justify spending billions on a World Cup when the country has challenges relating to poverty and basic needs like better housing?,” I asked.

“Regarding expenditure…I probably didn’t explain myself very well”, he said, and gave a short summary of his presentation. About 14 billion dollars will be spent anyway, this project gives the go-ahead for 21 new hospitals, he stressed.
“Mexico has bid for the World Cup before, no? Were there no shantytowns there?,” he asked rhetorically.

Sure there were. And he could’ve said Brazil, or South Africa. There were shantytowns in those countries when they bid to host the World Cup.
The shantytowns are still there.

“Unethical behaviour”
“Sometimes it’s easy if you sit in the UK or Scandinavia, in countries with better housing, better infrastructure, and look at a country who’s more in development and say ‘you shouldn’t be doing that, you shouldn’t be trying this’. Countries have a right to have aspirations about improving, about developing, about investment. A World Cup and other major events – Olympics, World Championships – if they’re used right, can be a very powerful catalyst. You don’t do this thing for just the month – you’re doing them, hopefully, with a national plan and vision that also is benefit to the country and its future. When the bid chairman talked about planned investment, he wasn’t saying it was investment for the World Cup, he’s saying it’s for improving the fabric of the country,” Mike Lee said as we walked around the Mohammed VI Football Academy in Rabat, the country’s only national football academy at this point, named after the present king of Morocco.

There will be more of its kind, is the vision – maybe also for girls, as this academy is boys-only. Places where young aspiring footballers can train, live and go to school – and some, hopefully, will be as good as Achraf Hakimi, the 19-year-old who the previous night had been the outstanding player when Morocco comfortably beat Uzbekistan 2-0 in a friendly with the Vero-invited international press present.

“I’ll give you a good example: PyeongChang. It had been talk in previous bids of a high speed rail link between Seoul and PyeongChang. Only winning the right to host games meant it finally happened.”

In Lee’s opinion, world sport has been good at ignoring Africa.
“We have to make sure these events go around the world. We call them global events. You can’t say that just because they’re on everyone’s TV. They are massive in turn of a country’s vision. If used correctly they can have a much wider legacy.”

One of the winning bids Vero was involved with was Qatar 2022. I asked if he reflects on the political situation in a country before getting involved in a bid; what was his thought process around migrant workers’ rights and the kafala system when he did the Qatar bid?
“First of all, many of the issues that have arisen since they won were not very well known about at the time. People forget that a lot of this was highlighted after the bid was won. It wasn’t a big part of the international awareness. Something else that was happening at the time was the Arab spring. You always have to see things in the context in which a bid is being developed. In the period of the Arab spring there was a sense that the Middle East was changing, the Middle East was moving, it was right to build a bridge between the Middle East and the rest of the world, particularly the west. It was in that context we began working with Qatar. As some of these issues arose, if you look at some of the programmes put in place, there was a big commitment coming from the highest levels of government to come up with reforms —in labour laws, in migrant workers’ rights and cultural life. And some of them have happened.”

But only some of them, I said.
“I can’t be responsible for the final impact, but what we can try and do is to try and help people win and this generates momentum, hopefully, for development and change.”

Lee believes that the 2026 bid will be decided by FIFA’s member association is a positive step.
“It’s a good reform by FIFA. Having just an Executive Committee deciding clearly led – all evidence is there – to some unethical behaviour.”

One of the bids where “unethical behaviour”, more like large-scale corruption, has been discovered is Qatar. Lee claims he didn’t know it took place.
“I was never involved, but I read what you read and see the trials that take place. But that’s not the kind of work we do, and if we would discover unethical behaviour, we’d walk away. Simple.”


UEFA’s Bulgarian U-turn

UEFA last year ruled CSKA-Sofia to be ineligible to play in UEFA competitions until 2019/20. Quietly UEFA has changed its own decision and will allow CSKA-Sofia to compete in Europe next season if they qualify. UEFA says their U-turn is based on new evidence, but will not disclose what this so-called evidence is.

By Lars Johnsen

On 4 April 2018 the international players’ union FIFPro released a statement on their website.

“FIFPro is calling for CSKA-Sofia to be suspended from European football until it pays overdue wages totaling more than 1 million euros to seven players,” the statement read.

CSKA-Sofia currently sits second in the league table and could through sporting merit qualify for European competition. It was a curious statement to make by FIFPro, after all, UEFA last year ruled CSKA-Sofia to be ineligible for Europa League or Champions League play until the 2019/20 season.

The UEFA ruling has been contested by the Bulgarian club three times through the Court of Arbitration for Sport (CAS) in Lausanne, Switzerland. CAS on all occasions rejected the club’s claims.

Why would FIFPro call for CSKA-Sofia to be suspended from European football by UEFA, when UEFA already has suspended the club from European football?

Because UEFA, without making any public statement, have overturned its own decision.

Unpaid wages
CSKA Sofia was Bulgaria’s most successful football club. They had since its formation in 1948 as the Central Sports Club of the Army won 31 domestic league titles and 20 national cups. In October 2015 the club was declared insolvent. At the time CSKA Sofia had at least one million euro in outstanding debt relating to players’ wages. Total debt was reported to be around 12 million euro.
Seven players brought their cases to FIFA’s dispute resolution chamber, and later to CAS. Both bodies ruled in favour of the players – the club owed the players money in unpaid wages.

In October 2015, due to outstanding payments and crippling debts, UEFA’s Club Financial Control Body and Adjudicatory Chamber decided to exclude CSKA Sofia from participating in UEFA competitions for the two following seasons. In 29 January 2016 FIFA imposed a transfer ban on the club, lasting one full year.

At the time the club was playing in the amateur leagues. Due to the club’s financial woes, the Bulgarian FA had not granted CSKA Sofia a professional licence. As an amateur side they won the cup in 2015/16.
The club was looking for a way back into the professional ranks, though.

New club
CSKA Sofia’s return to professional football came by way of Lovech –  a city 150 kilometres away. On 1 June 2016 Litex Lovech was issued a licence to play professional football by the Bulgarian FA. One day later the club changed its name to CSKA-Sofia (note the hyphen in the name). Later in the summer of 2016 the Bulgarian FA announced Litex Lovech’s professional licence to be valid for CSKA-Sofia. In July the club’s owners persuaded the Bulgarian Sports Ministry to let CSKA-Sofia play at the Bulgarian Army Stadium – the traditional home of CSKA Sofia.

The original CSKA Sofia ceased to exist, and in the eyes of the club’s fans and football stakeholders in Bulgaria it was replaced by CSKA-Sofia.
According to an article in the sports law journal Football Legal “the new club has the same owners as PFC CSKA Sofia; it is using the same colours, emblem, logo and website, assuming the sporting history of PFC CSKA Sofia.”

That summer the Bulgarian FA decided to restructure the league, and CSKA-Sofia was awarded a place in the top division. They were fast-tracked back into the elite.

CSKA-Sofia was given a new registration number in FIFA’s Transfer Matching System (TMS) – the de facto registry of the world’s football clubs. This, along with correspondence between UEFA and the Bulgarian FA in Josimar’s possession, implies that the football authorities view CSKA-Sofia as a new club, starting life in the summer of 2016.

“Sporting successor”
According to the article in Football Legal, CSKA-Sofia was simply created to take on the role of CSKA Sofia.
“[…] PFC Litex Lovech was renamed to PFC CSKA-Sofia and was moved from Lovech to Sofia at the Bulgarian Army Stadium only to replace the original club PFC CSKA Sofia, which is in insolvency and has big debts towards football stakeholders, as well as to circumvent the transfer ban imposed by FIFA and the sanction imposed by UEFA, which are still in force,” the article stated.

While CSKA-Sofia is a new club, “it is de facto the ‘sporting successor’ (using the terminology from the FIFA and CAS jurisprudence in similar matters) of PFC CSKA Sofia and therefore, the ‘new club’ should assume the financial obligations of and suffer the sanctions imposed on the ‘original club’ under the relevant FIFA and CAS decisions.”

CSKA-Sofia has not paid the outstanding wages to the former players of CSKA Sofia. Sources say it claims to be a new club, that CSKA-Sofia is not CSKA Sofia, and it does not bear the debts of the defunct club.

According to Josimar’s sources the club plans a big celebration in May to honour CSKA’s 70th anniversary, and dignitaries such as the prime minister and president of Bulgaria are expected to be in attendance – something that contradicts the notion that CSKA-Sofia sees itself as a different entity from CSKA Sofia.

As put forward in Football Legal, CSKA-Sofia, in football competition terms, is a new club. But regarding financial obligations it is not – it is simply the successor of CSKA Sofia.

“May not apply for a UEFA licence”
In 2016/17 CSKA-Sofia were runners-up in the league, winning a place in the Europa League qualifiers. CSKA-Sofia’s name was not entered into the draw, however. UEFA’s licensing regulations for participation in its competitions state that clubs must have been a registered member of its own national football association for three consecutive years to be eligible for UEFA competitions.

Judging by UEFA’s line of argument, the European governing body viewed CSKA-Sofia to be a member of the Bulgarian FA since 2016, from the date it took over the licence of an existing club, moved it 150 kilometres and changed the name – thus creating a new entity in order to compete professionally.

This ruled the club out of participation in European club football until the 2019/20 season The Bulgarian FA wrote to UEFA requesting an exception to the three-year rule for CSKA-Sofia.

Requesting an “exception” to the three-year rule suggests that CSKA-Sofia and the Bulgarian FA acknowledge that the club’s existence is in fact subject to the rule. UEFA rejected the exception request.

According to the reply, which Josimar is in possession of, signed by UEFA general secretary Theodore Theodoridis and sent to the Bulgarian FA  president Borislav Mihaylov on 29 May 2017, CSKA-Sofia “may not apply for a UEFA licence for UEFA club competitions for the next two seasons (2017/18 and 2018/19).”

Three times over the summer of 2017 CSKA-Sofia brought the matter to CAS, using different legal angles. The court rejected the club’s request every time.

In UEFA’s letter to the Bulgarian FA in May 2017, Theodoridis used phrases like “careful consideration has been given to the request” and “taking into consideration all aspects of this case.”

In spite of these words, UEFA has now changed its mind.

“Careful consideration”
On 28 February 2018 an article on the Bulgarian newssite Nova carried the headline  “UEFA has allowed CSKA-Sofia to participate in the Europa League.”

According to Nova, a letter from UEFA confirming this was sent to Bulgarian FA president Borislav Mihaylov.
“After examining the facts and circumstances arising from CAS cases 2017 / A / 5177 and 2017 / A / 5201, the UEFA administration concluded that the three-year rule applying to the club expires in the 2017-2018 season.
UEFA confirms that PFC CSKA-Sofia has the right to participate in the next edition of the European club tournaments, if it qualifies for sports results, meets all other requirements laid down in the respective UEFA regulations and covers the licensing requirements of the Bulgarian Football Union. Please notify the club in good time ,” the letter stated according to Nova.

UEFA have not come out with any statement on their website on the matter. Though uefa.com on 19 February did mention Borislav Mihaylov’s reelection as president of the Bulgarian FA. It is the former national team goalkeeper’s fourth term as the head of the federation. He has also been a member of UEFA’s Executive Committee since 2011.

“This gives me the belief to continue working with my team for the good of the game,” he said after reelection, according to uefa.com.

Whilst previous correspondence clearly state that UEFA is of the opinion – after “careful consideration”, no less –  that CSKA-Sofia’s subjection to the three-year rule ends after the 2018/19 season, in this letter, as relayed by Nova, UEFA concludes the three-year rule that applies to the club expires in 2017/18.

In other words: The rule applies, but cut short by a year.
How can that be?

Makes sense
With UEFA now considering CSKA-Sofia eligible for its competitions, the statement from FIFPro suddenly makes sense.

If CSKA-Sofia is not subject to the three-year rule after this season, does this mean UEFA considers CSKA-Sofia to be the natural successor to CSKA Sofia – a club in existence since 1948, a club that owes a substantial amount of money to former players in unpaid wages?

According to article 66 of UEFA’s club licensing and financial fair play regulations, overdue payables to employees are not allowed if a club is to compete in Europe.

Therefore, in FIFPro’s opinion, until the club has settled with its former players, the club should be banned from European competition.

“New evidence”
On Friday 6 April Josimar sent the following questions to UEFA:

In May 2017 UEFA decided that CSKA-Sofia was ineligible to play in European competition for the seasons 2017/18 and 2018/19. The Court of Arbitration for Sport upheld UEFA’s decision. According to Bulgarian newssite Nova, a letter was sent in February 2018 from UEFA, signed by Theodore Theorosidis, to the Bulgarian FA president Borislav Mihaylov. The letter confirmed that CSKA-Sofia would be eligible to play in UEFA competitions for the season 2018/19 if they qualify – contrary to last year’s UEFA decision and CAS ruling.  Is this correct?

Who at UEFA made the decision to allow CSKA-Sofia to play in Europe next season?

CSKA-Sofia took over the licence of Litex Lovech in the summer of 2016. It was given a new registration code in FIFA’s Transfer-Matching System. All correspondence and judicial reviews consider CSKA-Sofia to be a new club, starting life in 2016. According to UEFA’s three-year rule, as UEFA argued last year, this makes the club ineligible for UEFA competitions until the 2019/20 season. What has changed?

The “original” CSKA Sofia still owes its former players one million euro in outstanding wages. This has been concluded by FIFA’s dispute resolution chamber and CAS. According to article 66 of UEFA’s club licensing and financial fair play regulations, overdue payables to employees are not allowed if a club is to compete in Europe.
With CSKA Sofia’s unpaid debt to former players, can CSKA-Sofia compete in UEFA competitions?

Have UEFA come out with a statement on their website regarding this matter? If not, why have UEFA not made a public statement about this?

UEFA replied on Tuesday 10 April, citing “new evidence” in the case as the reason for rendering a new decision, made in February this year, allowing CSKA-Sofia to participate in European competition from the 2018/19 season.

What the “new evidence” consist of, UEFA does not say in its reply.


Abuse in the shadow of luxury

State-owned Qatar Airways is a FIFA partner and sponsor of the World Cup in Russia and Bayern Munich. Migrant workers at Hamad International Airport, which is owned by the airline, are being subject to major human rights abuse.

Babu from Bangladesh has been working at the airport every day since his arrival to Qatar in October. On several occasions he has been forced to work double shifts. Sometimes, he gets so tired that he tries to sneak a few minutes of sleep in the restrooms or below the four-wheel drives in the airport’s parking lot.

Text Håvard Melnæs
Photo Faiz Abu Rmeleh


Support Josimar!

In order to conduct investigative journalism, we need help from our readers.

Give 50 NOK: Send sms with code word Eder to 2199.
Give 100 NOK: Send text with code word Junior to 2199.
Give 200 NOK: Send sms with code word Falcao to 2199.
Give 500 NOK: Send sms with code word Socrates to 2199.


On July 5th, 2017, a little more than three years after its completion, Hamad International Airport received the message they had been striving towards: The airport became only the sixth in the world to receive five stars from the consultancy firm Skytrax. His Excellency Akbar al Baker, CEO of Qatar Airways Group, was, well, flying high: «Hamad International Airport more than exceeds passenger expectations by providing what passengers want in an environment that is beautiful, thoughtful and welcoming», he said, adding that travellers may shop in world class tax-free stores, relax in one of the airport’s twelve lounges or use some of the many facilities in the spa department, which include several squash courts and a swimming pool.

Whether employed by Qatar Airways itself or one of its many subcontractors, several thousand people work at Hamad International Airport; nearly all are migrant workers. In recent years, mainly due to the fact that the tiny gulf state is scheduled to host the 2022 FIFA World Cup, Qatar’s treatment of its foreign labour force has been subject to major international scrutiny. When the World Cup kicks off, the airport will be the main gateway to Qatar: The competing squads, the world’s media and thousands of travelling supporters will form their first impressions of the country here. The capital, Doha, is currently one enormous construction site, work going on around the clock. As giant, new construction projects regularly commence, ever-more migrant workers are imported. Every year since 2010, when Qatar was awarded the right to host the 2022 World Cup, the number of foreign workers in the country has increased. Today, Qatar hosts more than 2 million foreign workers, who, according to international human rights organisations are being treated with slave-like methods. Not only are many of them mistreated, every year hundreds of foreign workers lose their lives; in most cases, no official cause of death is recorded.

In 2012, 520 workers from three different countries (Bangladesh, Nepal, and India) died in Qatar; 375 of those deaths went unexplained. According to Human Rights Watch, there is no reason to believe that these numbers are any lower today. It is more probable that the death toll is rising in concurrence with the increased amount of foreign workers. And still, for most of those who return home in a coffin, the cause of death remains unknown.

In October the Qatari government yet again announced a labour legislation reform. Previously, such proclamations have not been transformed into practice. But this time they meant business, the authorities promised, and they received support from the UN’s International Labour Organization (ILO), and the International Trade Union Council (ITUC), the largest international trade union in the world. The Secretary General of ITUC, Sharan Burrows, who for years has been referring to Qatar as an apartheid state and a slave state, declared that «Qatar has set a new standard for the Gulf States, and this must be followed by Saudi Arabia and the UAE where millions of migrant workers are trapped in modern slavery».

The controversial kafala-system, where the labourer is made dependent on his employer under rules which, in practice, amount to slavery, was to be abolished. Qatar’s nearly two million foreign workers were no longer to have their passports confiscated; no longer would they require their employer’s permission in order to travel home; they would acquire the right to change employers according to their own wishes; and a minimum wage would be introduced. But, after the authorities announced these measures of reform half a year ago, has there really been genuine change for the foreign workforce in Qatar – the richest country on Earth?

That’s life
Outside Hamad International Airport, orange-clad workers pick litter, cut branches and gather leaves. The seven men are from Bangladesh and work for Nakheel Landscapes, a sub-contractor to the airport. On the company’s website, one can read that they have more than 3600 employees – more of 2200 of whom are unskilled workers – and have an annual turnover of more than just short of one billion dollars. The company claim they take the rights, dignity, well-being and security of their employees seriously. The workers tell Josimar it’s a hard job, especially in summer when temperatures may be as high as 44-45 °C and a relative humidity of more than 80 % is not uncommon.

“It’s better to work in winter. In summer it’s far too hot. Even if we’re given time off from noon to 3 pm in the summer months, we still have to remain outdoors. So then we try to find some shadow where we can rest. In winter we’re not allowed to take any breaks at all, but we still do sometimes, when the boss isn’t watching,” says Mahir, the only one among the seven who speaks English.

He informs us that they work start at 4 am and ends 4 pm six days a week. On work days, they’re picked up by a bus at 3 am, and will not return to their labour camp in an industrial area outside Doha until some fifteen hours later.

“The bus ride home takes twice as long due to heavy afternoon traffic,” Mahir explains.

Last autumn, Qatar introduced a minimum wage of 900 riyals (approximately 200 dollars) a month. Mahir says he and his fellow workers have not been informed of this.

“We make 650 riyals a month. That’s been our wage since we came here. Before we went, we were promised a wage of 2000 riyals, but that was a lie. Everyone I know here has been fooled by recruitment agents who promised them higher wages.

650 riyals a month equates to a daily income of seven dollars, or 60 cents per hour. Like the vast majority of Bangladeshi workers in Qatar, Mahir and his work-mates had to pay a substantial amount to their recruitment agent in order to get a job in the country.

“Most of the money goes to our families. Whatever’s left to pay our debts to the recruitment agent,” he explains.

Presently, there are almost 300 000 Bangladeshi workers in Qatar – almost as large a percentage of the country’s population as the Qataris themselves. Mahir tells us that some in his group have been in Qatar for several years. He, however, arrived with his brother about three years ago.

“We can’t think about whether we like it here. We can’t think about the fact that we feel we’re being treated like animals. Our families back home depend on us to survive. That’s life,” says Mahir.

This autumn, for the first time since he arrived in Qatar, he’ll be travelling home on vacation. He hasn’t seen his wife or his two daughters aged six and five since he left Bangladesh in the spring of 2015.

Same job, different wage
Anthony from Uganda arrived in Qatar two years and four months ago. He works for the multinational security company G4S, which, with some 585 000 employees worldwide is the third largest private employer on the planet. Anthony, too, was promised a higher wage than the one he eventually got in Qatar. He, too, had to borrow money to pay a large sum to his recruitment agent in order to get here. And he, too, like Mahir, has a wife and children back home.

“I work twelve hours a day. Fourteen hours including the bus ride from the camp site to work and back again. Compared to other Ugandans I know here, who have other employers, I live pretty comfortably. We are only four people who share a room. I have one day off a month and make 1500 riyals. I send 700 to my wife, 300 to the recruitment agent whom I owe money, the rest I spend on food. My meals are not covered by my employer. My boss has promised I can go home on vacation this autumn. Here in Qatar I don’t live, I just exist,” he says.

One of Anthony’s colleagues comes over and introduces himself.

“Charlie,” he says, extending a hand.

I tell him I’m a journalist from Norway, investigating working conditions at the airport.

“Guess when I last had a day off,” Charlie smiles.

“Last Friday,” I venture.

“Friday in Qatar equates to Sunday in Europe.

“Wrong. October 21st, 2017.”

“That’s more than 100 days ago,” I reply.

“Yessir. You can tell Norway that the only thing I experience in Qatar, is the passage of time,” Charlie says. Someone calls him up on his walkie-talkie and he disappears into the airport’s maze.

Outside the mosque next to Hamad International, Chris from the Philippines and Indra from Nepal relax on a bench. They both work in maintenance, have the same employer, perform identical tasks and work the same hours. Yet while Chris makes 2200 riyals a month, Indra has to make do with less than half of that amount. Qatar, along with its fellow Gulf states, share a controversial practice: workers are valued according to the strength of the currency in their homelands.

“This nationality-based wage discrimination is racism,” says Vani Sarashwati from the organisation Migrant-Rights-org.

She’s from India, but has lived in Qatar for 18 years and knows the conditions foreign workers must endure better than most.

“It is sickening, but the workers are being treated differently based on their country of origin. The Nepali and Bangladeshi workers get the worst. Many of them are treated like machines or animals. It’s the same with the Africans. They’ve been arriving in droves for the past few years, and are also being treated horribly. Nepalese get paid less than Filipinos, Filipinos less than Indians, and Indians less than whites from Europe and North America,” says Billy, one of the leaders of the Filipino community in Doha.

Chris and Indra have a number of things in common: Both are married with children and had to pay recruitment agents in their respective home countries large amounts of money in order to land a job in Qatar. While Chris says a fixed amount is withdrawn from his monthly wage to repay the agent, Indra sends money back home to a local loan shark. They’re both employed by Facilities Management & Maintenance Company (FMM), a subsidiary company of Qatar Airways.

To speak is to place yourself in harm’s way
Babu from Bangladesh also works for FMM. He smiles obligingly, but looks tired as he polishes the luggage trolleys by the parking lot. When Skytrax awarded Hamad International its five stars, the cleanliness of the sanitary facilities and public areas were two of the criteria. The restrooms got four and a half out of five possible stars, the public areas received full marks. Babu has been in Qatar since last October. Some days he cleans the restrooms, other days he works in the public areas. He is married and has four children back home. He tells us he has been working every single day since he began in the job, and says he’s tired, especially because he’s often told to work double shifts.

“In calm periods, during the night, I try to get a little sleep.”

Where do you sleep, then?

“Either in the restrooms, under the four-wheel drives in the parking lot, or else in the mosque. Sometimes, I’m so exhausted I’m not certain if I’m asleep or awake.”

Twice, he’s been caught sleeping in the restrooms by the airport’s security guards.

“The first security guard was nice, but the second one told my boss about it. I was then informed that if it happened again, I’d be on the next plane back home to Bangladesh.”

None of the migrant workers interviewed in this article are being presented under their real names. To speak openly to journalists carries too great a risk. Fabien Goa, special adviser at Amnesty International, has migrant workers and major sports events as his field of expertise.

“We have to take several specific precautions when working in interviewing migrant workers in the Gulf states, because employers can control and monitor practically everything the workers they do. We have to be extra careful when speaking to the workers, so that we don’t expose them to danger. Even by talking to us, or you as a journalist, a labourer may face serious consequences. That’s why we hardly ever use their real names. If they are identified through text or photographs, the likelihood that they will could lose their jobs, face arrest and deportation is great,”

Goa says.

«Actually very bad»
For ten days, Josimar visited Hamad International to listen to the stories of the workers there. The stories told by Babu, Anthony and Mahir were by no means unique. Without exception, the workers told us they had paid recruitment agents in their home countries, a fact which, in effect, renders them economic hostages: They have no choice other than to stay in Qatar. Local labour laws state that the maximum allowed amount of working hours is 44 per week. Every labourer we spoke to worked significantly more, several said they worked more than twice as many weekly hours. The same labour laws also say workers are allowed one journey home per year, but none of those we spoke to, were aware of this. Most told us they were only allowed to travel home after three years. Many of those we spoke to, had been allowed to keep their passports, but this does not really improve their situation as they still require their employer’s blessing to get an exit visa. Confronted with Josimar’s findings at Hamad International, Sharan Burrow, secretary general of ITUC, concedes that «conditions are actually very bad», but quickly adds:

“The deal we now have in place will quickly change this!”

Andrew Gardner, professor of social anthropology at University of Puget Sound in the United States, and an expert on the Gulf states, is less certain:

“The problems and challenges migrant workers faced ten years ago, remain the same today. It is fascinating that for the last twenty years, there’s been an almost constant stream of announcements from the governments of the Gulf states that they will end the kafala system, that they will see to that significant improvements to the conditions for migrant workers will be put in place. So, such announcements are nothing new, and if you ask me, one should be very careful to take them at face value. We have to measure such announcements against the concrete consequences they have for migrant workers. I don’t get too excited about all this, because we’ve heard it all before. Nonetheless, there is  potential in these announced labour reforms, and it’s a good thing that Qatar is being encouraged to make such changes. What remains to be seen, is whether they will actually implement the reforms,” Gardner says.

Bayern and Merkel
Towards the end of 2016, Human Rights Watch received a missive from one of Angela Merkel’s closest associates. The Chancellor’s Office requested a report on human rights conditions in Qatar. Bayern Munich had entered into negotiations with Qatar Airways Group and asked the Chancellor’s advisors for, well, advice. The German giants will take no potentially controversial commercial decision without first consulting the country’s political leadership. Merkel’s office contacted HRW to ask for their advice on what steps they should take if entering into a partnership with government-owned enterprises in Qatar. In the memo that HRW sent back to Bayern, which is in Josimar’s possession, one can read:

Concerning a possible agreement between Bayern Munich and a Qatari government entity:

The first and most important thing to note is that any relationship that Bayern Munich enters into with the Qatari authorities poses a serious risk to the club’s reputation. Qatar maintains a deeply repressive labour system that it has refused to reform despite unprecedented levels of critical coverage in the international media. Any agreement that involves the use Bayern Munich’s brand and global reach to either directly or indirectly promote the image of Qatar will inevitably lead to accusations from supporters, journalists and NGOs that it is involved in an exercise in reputation laundering.

If Bayern Munich wants to avoid these accusations, it can take steps to ensure its relationship with the Qatari authorities brings benefits to workers in Qatar. It can do this in two ways.

Firstly, by expressing its support for basic and much-needed labour reforms in Qatar and very specifically makes clear its expectation that Qatari authorities will abolish the highly abusive system of exit visas which means that any foreign worker needs his/her employer’s permission to leave the country in the form of an exit visa.

Secondly, Bayern Munich could take steps to ensure that the workers involved in any of the club’s activities in Qatar, whether that be the workers in hotels or at training facilities, are properly protected.

Human Rights Watch also enclosed a proposed statement on Bayern Munich’s behalf should they decide to enter a partnership with the government-owned Qatar Airways Group:

In full conformity with established international law, Bayern Munich wishes to express its support for much needed basic labour rights reforms in Qatar, and very specifically it wishes to convey its expectation that Qatari authorities will take genuine steps to abolish the system of exit visas which means that any foreign worker needs his/her employer’s permission to leave the country.

Supporters protest
The report was sent to Bayern Munich via Chancellor Merkel’s office. As one of Germany’s most internationally recognisable brands, it has been an explicit strategy for the club to cooperate with other well-known German brands in order to promote one another in the global market. Among Bayern’s most important sponsors are other German giants such as Audi, Allianz, T-Mobile and Adidas. For 16 years, Lufthansa was a Bayern sponsor and the club’s official airline partner. Starting this July, however, Qatar Airways will take over as Bayern’s so-called platinum partner. Lufthansa were very interested in continuing as a sponsor of the club, but eventually had to concede defeat.

“We do not have the same means at our disposal as a national airline, and therefore have to make thorough evaluations before entering into a partnership. We have a responsibility towards our shareholders and our partners,” the airline explained to Frankfurter Allgemeine Zeitung when the deal between Bayern and Qatar Airways was made public. Andreas Jung, Bayern’s marketing director, was very pleased when the deal, which stretches through 2023, was announced:

“Qatar Airways is expanding its network of routes and are opening new opportunities in the Asian and American markets. This suits our international orientation, and we can can develop common and mutually beneficial strategies.”

“Thanks to football, conditions for workers in Qatar have improved”, club director Karl-Heinz Rummenigge told Munich newspaper TZ in January, as the Bayern squad were about to sojourn to Qatar for training camp. When the team returned, and welcomed Werder Bremen to the Allianz Arena for their first post-winter break Bundesliga match on January 21st, the ultras group Munich’s Red Pride put up a banner in which Rummenigge’s words had been placed between inverted commas, and another in which the director’s eyes had been replaced by two giant tomatoes. “To have tomatoes in front of one’s eyes” is a German expression for failing to see the obvious. The supporters group tells Josimar that whatever improvements may have been made to workers’ conditions in Qatar, can hardly be attributed to FIFA or executives of Bayern Munich. Rather, it is a result of strenuous work by human rights organisations. The supporters find the club’s partnership with Qatar morally questionable, and also object to the lack of transparency in relation to club members.

Following Josimar’s findings at Hamad International, we wished to ask Bayern Munich certain questions. This turned out to be difficult. We called the club’s chief press officer, Christopher Keil, several times, but received no reply. We sent him several text messages, but again received no reply. We sent him our questions per e-mail, but received no reply. We sent the following questions to the media department of Bayern Munich:

Before you entered into the deal with Hamad International Airport/Qatar Airways, it was reported that Bayern Munich had asked Human Rights Watch about the risks involved in entering into a closer partnership with companies in Qatar. What advice did you receive and did you follow it?

Did you attempt to acquire insight into whether Hamad International Airport/Qatar Airways were free of human rights abuse before entering into the partnership?

Were Bayern Munich at any point in contact with Angela Merkel’s office before entering into the partnership with Qatar?

Has Bayern’s reputation/image been tarnished after you entered into the partnership with Hamad International Airport/Qatar Airways?

When Bayern announced the deal with Hamad International Airport/Qatar Airways, market director Andreas Jung described the deal as a good fit. Do you still feel this way about this partnership?

Several days went by, with no reply. Eventually, we received the following e-mail from the club’s media department:

“Please see the enclosed statements from our chairman Karl-Heinz Rummenigge regarding our partnership with Hamad International Airport, where he also expresses concern regarding workers’ rights.

Generally, we can say that FC Bayern Munich compete in a global market with some of the foremost clubs in Europe. We look after our economic interests, in addition to certain social aspects to the advantage of our club and our team. When FC Bayern Munich entered into the partnership with Doha airport, Herr Frank Walter Steinmeyer, Germany’s former foreign minister, described the deal as a regular business partnership between German and Qatari companies. Qatar is a major international investor, also in Germany (Volkswagen, Deutsche Bank, Siemens etc). Even as negotiations commenced, our partners in Doha already knew that we represent the values of our culture, the values of sport in general and of our club in particular. We have been pushing for dialogue regarding these values since. Our partners support us. To encourage women’s sport and women’s football in Qatar, Bayern Munich Ladies were invited to hold a training camp at the Aspire Academy in January. The Bayern team supported a women’s football program within the Qatari Women’s Sport Association by playing in friendlies with mixed teams. Since football plays a role in Qatar (the World Cup, FIFA, international competitions), we can see that the situation for workers has improved, which is confirmed by ILO, the UN’s labour organisations. Articles about this are easy to find, because they have been published.

Kind regards

FC Bayern Munich, department of media and digital communication”

The three enclosed statements had been given by club chairman Karl-Heinz Rummenigge. The oldest was from 2015, the most recent from January of this year.

Tragical and irresponsible
Since 2004, Nicholas McGeehan has been working on the topic of workers’ rights in Qatar, and from 2012-17 he was the Gulf expert of Human Rights Watch. He reacts strongly to the replies from Bayern:

“It’s actually quite tragic. They come out with an announcement which does not address the very serious findings with which they have now been confronted. This shows that Bayern have no interest in doing the right thing, and, when push comes to shove, they’re solely interested in money. The values on which they claim the club is based, comes a revealing second. I believe this will make their supporters, many of whom are socially engaged, quite angry. The club is betraying the values it claims to support. But this is unfortunately the norm among football clubs operating in ethical grey areas. They show no compassion or sympathy with young workers; instead, they attack the messenger. They should rather be angry with their own government which provided them with evidently erroneous assurances.”

Can we believe football clubs who claim their most important value is fair play?
“No, of course not. ‘Fair play’ and ‘kick racism out’ and so on, these are all just beautiful words to which football pays lip service in order to attract sponsors and supporters.”

How can football be changed into a more human game? Are supporters the last hope?
“Not only the last hope, they’re the only hope. It’s all about finding ways to take football back. What needs to happen is that supporters stand up for something. It might lead to a decline in terms of sporting results, so people must be prepared that the club they love might increasingly fail on the pitch. And of course that’s difficult. Meanwhile, the most encouraging reactions come from Bayern supporters. They deserve a lot of credit. Not many supporters would have done the same. Bayern Munich are an example of everything that’s wrong with the game, but their fans are a fantastic example of the things that are good about it.”

With several years of experience as a researcher at Human Rights Watch, it was Nicholas McGeehan who was appointed to the task of writing the report commissioned by Chancellor Angela Merkel’s office:

“I was to write a report highlighting the potential risks of Bayern Munich entering into a closer partnership with commercial interests in Qatar. Our advice to Bayern was crystal clear: Be open about what expectations you have regarding labour reform. Make sure you are absolutely certain there is no exploitation or maltreatment of workers at any project you’re involved in. Carry out a thorough evaluation of the company with whom you choose to cooperate. Ensure you know with certainty that they operate in a responsible manner from a human rights perspective. The reason we highlighted these factors was that, if you’re talking about labour reform, you can argue that you care and wish to see change. That you can be a positive influence. Secondly, if you try to fix the problems on the project in which you are involved, you have a direct influence which will help a large amount of workers. And that’s important. If everyone did so, it would make an enormous difference.”

Did Bayern Munich follow the advice of the rapport?
“No, they haven’t.”

Have they spoken publicly about the need for labour reform?
“No, they completely ignored our advice. They have been giving misleading statements based on what I would characterise as erroneous judgments by German authorities, namely that all is going well in Qatar, and that football has improved the conditions for migrant workers.”

Which German authorities claim these things?
“These statements are those of Sigmar Gabriel, Germany’s foreign minister. The problem with these statements is that they are untrue. They do contain elements of truth, but it’s very much a simplified narrative. And they contributed to Bayern completely ignoring our advice.”

As an airport, at such grave risk of being exposed and revealed, wouldn’t you think Qatar Airways would look better after its workers?
“That requires you to care about your workers. It requires your findings to be somehow extraordinary. But they’re not. These labour conditions are completely normal in Qatar. What you have found is, sadly enough, everyday life for the vast majority of migrant workers in Qatar. All Qatar has done is to look at projects directly connected to the World Cup, like stadium workers, they protect them a little better than others. Because it’s towards these construction sites most people focus their attention. But stadium workers constitute only about 2 % of foreign workers in Qatar. It’s not an attempt to improve the system, it’s an attempt to divert attention from the larger problems.”

Why should Bayern Munich care about human rights?
“You don’t have to say a word, you can simply go to Qatar and take the money. But then you have no credibility when you present yourself as a value-based football club. This hypocrisy is a major problem. What irritates me a little, is that all you had to do was ask questions. You went to the airport, talked to the workers, asked if they were allowed to keep their passports, if they earned above the minimum wage. Why couldn’t someone from Bayern have done so? They’ve been going to Doha for training camp for several years; why hasn’t anyone spoken to the workers at the airport? Asked a few questions about wages, living conditions, and how many hours they put in a week. Is it difficult? It wasn’t difficult for you. So how come they didn’t do it?”

FIFA will investigate the airport
Josimar sent several questions to Qatar Airways, who own and run Hamad International. A spokesperson replied that our findings might have consequences for some of the sub-contractors at the airport.

“We consider all reports of maltreatment of our workers with the utmost seriousness. We will continue to work with the authorities in order to black-list all employers who violate Qatari labour laws. Any employer who treats his workers poorly will be banned from operating in Qatar for the foreseeable future”, the spokesperson wrote in an email to Josimar. Asked why they entered into the partnership with Bayern Munich, the same person replied:

“Bayern Munich are a club with whom we wish to cooperate because it symbolises excellence and passion which corresponds with our goals for Qatar Airways. That our distinctive logo will now be found on the collars of the club’s iconic shirt is something that makes us very proud.”

Qatar Airways is one of the major sponsors of this summer’s World Cup in Russia and one of seven official FIFA partners. Confronted with Josimar’s findings at Hamad International Airport, FIFA replied:

“In accordance with our principles on human rights, FIFA takes its responsibility regarding human rights very seriously. Violations of workers’ rights are not conducive to our values. FIFA are proactive and carry out thorough evaluations before entering into commercial deals, in order to minimise the risk of human rights violations. This is the first time we have been confronted with specific statements regarding Hamad International, and we will contact our local and international partners to check the veracity of these claims.”

Tilbake til fremtiden

At 3-4-2-1 er på moten i Premier League kan tyde på en radikal endring i forsvarsspillet i Englands toppdivisjon. Sannheten er likevel at den nye trenden er en helt logisk evolusjon.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Lars Johnsen


Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.


Chelsea vant fjorårets Premier League med en trebackslinje som grunnoppstilling. Selv om andre, tidligere seriemestere også tidvis benyttet tre bak, ble Chelsea det første laget siden Everton i 1962/63 til å ta ligagull der en forsvarstreer ble benyttet i flertallet av kampene i sesongen.

Det er lett – sett med samtidsarrogansens øyne – å anta at forgjengerne ikke kunne noe særlig om taktikk, at engelske fotballklubber før Premier League-æraen levde i middelalderen, at spillerne var neandertalere som klubbet hverandre i hodet og av og til sparket ballen i retning av motstanderens keeper. Det er overhodet ikke tilfelle. Heysel-tragedien og den etterfølgende utestengelsen av engelske klubber endte Englands dominans i europacupene. Men før 1985 var ikke engelsk forsvarsspill mindre sofistikert enn i andre land.

Ungarn ga England en fotballeksjon i 1953 og vant 6-3 på Wembley. Året etter vant ungarerne 7-1 i Budapest. Det åpnet øynene til engelsk fotball.

Det gikk et sjokk gjennom engelsk fotball da Ungarn besøkte Wembley i 1953 og vant 6-3. Ungarns seier hadde ikke vært noen tilfeldighet, det viste returkampen året etter der ungarerne vant 7-1 i Budapest. Det tok litt tid før ungarernes fotball-leksjoner fikk konsekvenser, men de forsmedelige tapene åpnet øynene til engelsk fotball. Ingen engelskmenn antok lenger at deres måte å spille på var den eneste måten.

Etter hvert ble den klassiske WM-formasjonen (3-2-2-3) byttet ut med en firebackslinje, først som 4-2-4, deretter 4-3-3 og 4-1-3-2 – som England brukte da de vant VM i 1966.

4-1-3-2 ble ansett som en radikal og defensiv oppstilling. Men denne formasjonen har flere dimensjoner. 4-1-3-2 ser defensiv ut ved første øyekast, med fire forsvarsspillere og en sittende midtbanespiller. Hvor var vingene? Bruken av Nobby Stiles som defensiv midtbanespiller, åpnet for at backene kunne være med i angrep, og da spesielt Ray Wilson. Mangel på vinger var ikke noe hinder for engelsk angrepsspill. Tvert i mot. Det åpnet opp for Martin Peters’ indreløp fra dypet, som ble en gullvinnende faktor i 1966.

Etter Alf Ramseys suksess med England, begynte variasjoner av 4-4-2 å spre seg. På 1970-tallet dominerte Liverpool og Nottingham Forest Europa med et sofistikert og velorganisert soneforsvar med fire bak. Fireren sto høyt og satte en aggressiv offsidelinje. Engelsk forsvarsspill var kanskje ikke polert eller stilig. Men det var solid.

Leder for FAs trenerutdanning var Allen Wade, og hans tanker om pragmatisk og systematisert fotball hadde lenge blitt slukt av de fleste som deltok på forbundets trenerkurs. På utdanningssenteret i Lilleshall, predikerte Wade om en direkte og ukomplisert fotball, noe som av mange ble tolket som en fotball der lange oppspill var hovedelementet. Spesielt for lag som var ferdighetsmessig svake – som for eksempel Watford – og som en unnskyldning for brutal og voldelig fotball à la Wimbledon. Etter et ydmykende EM-sluttspill i 1988 ble det tydelig at engelske lag manglet ferdighetene til å holde på ballen, at fysikk og høy intensitet hadde lenge blitt for høyt prioritert. Engelsk fotballs kollektive selvfølelse nådde et bunnivå. Langballdoktrinen til Charles Hughes, FAs tekniske direktør, ble skrotet.

England-manager Bobby Robson ga etter for spillergruppens ønske om å spille med sweeper under VM i 1990. Det ble en suksess. England gjorde sitt beste VM siden 1966.

Slakter som sweeper
Oppfatningen var at engelsk fotball hadde blitt frakjørt i de årene klubbene var utestengt fra europacupspill. Det tydeligste tegnet på det kom i den fæle 1-1-kampen mot Irland under VM i Italia. Manager Bobby Robson – en elev av Vic Buckingham, mannen som la grunnlaget for totalfotballen til Ajax og Barcelona – ga etter for spillergruppens ønske om å spille med sweeper.

Mark Wright fikk den rollen med Terry Butcher og Des Walker som mannsmarkerende midtstoppere (Dog: i semifinalen mot Vest-Tyskland byttet Butcher og Wright roller da farten til Wright var bedre egnet i kamp mot Rudi Völler. Og ja: Du leste riktig. Beistet Butcher spilte sweeper). Paul Parker og Stuart Pearce bekledde backplassene. Endringen ble dramatisk: England så for første gang på flere år ut som et lag som virkelig hang sammen. Med litt marginer på sin side, endte laget på en 4. plass. Landets beste VM-plassering etter gullet i 1966.

I tillegg til en umiddelbar godfølelse – med etterfølgende gentrifisering av engelsk fotball som Premier League skulle nyte godt av – hadde også 1990-VM en langtidseffekt. Engelsk fotball innså at fem bak ikke nødvendigvis var mer defensivt enn fire, på samme måte som 4-4-2 ikke nødvendigvis var en mer defensiv formasjon enn 4-2-4. En ny periode med eksperimentering kunne begynne.

Midt oppe i dette ble tilbakespillsregelen innført – fotballhistoriens viktigste regelendring siden endringen av offsideregelen i 1925, som i sin tid hadde ført til framveksten av WM-formasjonen. Fra 1992 kunne ikke keeper bruke hendene når en lagkamerat spilte ballen tilbake til ham. Regelendringen sammenfalt med oppstarten av Premier League. Sett med dagens øyne virker det merkelig at det hadde tatt så lang til å innføre en slik regel. Sett med 1992-øyne var dette en svært kontroversiell regelendring.

Regelendring til besvær
Howard Wilkinson, manageren til den regjerende ligamesteren Leeds, raste mot den nye regelen og mente den var en gave til «trenere som sverger til langballfotball». Han så for seg at lag kom til å slå langt mot en spiss som presset forsvarsspillerne til å slå hjem til keeper – en keeper som nå var nøytralisert av den nye regelen. Og spissen var klar for å utnytte et øyeblikks misforståelse mellom forsvaret og lagets sisteskanse.

I den første runden av Premier League hersket det kaos, og Leeds ble det aller første laget som skulle få utbytte av det. 14 minutter inn i deres kamp mot Wimbledon, nølte Dons-forsvarer Roger Joseph med ballen i beina, usikker på om han skulle klarere eller spille til keeper Hans Segers. Lee Chapman stjal ballen og scoret.

Men Joseph var ikke den eneste forsvareren som dummet seg ut denne helgen. På Highbury slo Tony Adams en altfor løs pasning til midtstopperkollega Steve Bould. Det inviterte Norwich-spiss Mark Robins inn i spillet. Han scoret, og Norwich snudde 0-2 til 4-2-seier. Begge målene i Chelseas åpningskamp mot Ipswich kom etter pasningsfeil som kan tilskrives frykten for å spille ballen hjem til keeper. Ved ett tilfelle hadde regelen motsatt effekt. Sheffield Uniteds seiersmål mot Manchester United kom som følge av at midtbanespiller Jim Gannon, i stedet for å spille hjem, selv om han tydelig vurderte det, klinket ballen i angrep. Det skapte en Sheffield United-kontring som førte til straffe og 2-1.

Gradvis lærte lagene seg å håndtere den nye regelen og Wilkinsons frykt viste seg å være grunnløs. Lagene presset riktignok høyere enn de hadde gjort da forsvarerne kunne redde situasjonen ved å spille hjem til keeper. Intensiteten i kampene økte, dét var den største konsekvensen av den nye regelen. Ballen var mer i spill, og dermed mindre tid til hvile. For noen lag ble det et problem.

Tilbakespillsregelen var ikke den eneste grunnen til at Nottingham Forest rykket ned, men den var sterkt medvirkende. Manager Brian Clough var svært preget av langvarig alkoholmisbruk. En yngre og raskt-tenkende Clough hadde sannsynligvis greid å komme opp med en løsning på den nye utfordringen.

«Vi slet hver gang vi hadde ballen. Vi spilte den tilbake til Mark Crossley og han klarerte. Stort sett kom ballen umiddelbart tilbake, og det satte oss under ytterligere press. At Mark klarerte ballen oppover i banen, var ikke til hjelp. I fjor, da vi kunne spille ballen tilbake, beholdt vi ballbesittelsen ved at Stuart Pearce, Brian Laws eller Gary Charles trakk ned, mottok ballen og satte i gang et nytt angrep», forklarte spissen Gary Bannister.

Det støttet opp om Wilkinsons teori om at tilbakespillsregelen ville føre til lange baller. Forest var, tross alt, et spillende lag (i hvert fall fram til slutten av den sesongen da desperasjon satte inn). Det største problemet var likevel kondisjonen. Laget var ikke godt nok trent. Med ballen mer i spill, førte det til at Forest-spillerne ikke hang med – og rykket ned.

Fra et taktisk perspektiv var Wilkinsons Leeds laget som var de største taperne. Ligamesterne fra 1991/92 endte på 17. plass. John Lukic ble den første keeperen som ble straffet for å ha plukket opp et tilbakespill med hendene, etter en pasning fra Chris Whyte.

«Tilbakespillsregelen gikk kraftig ut over oss», sa Gary Speed. «Midtstopperne pleide å slå ballen rolig hjem til keeper. John Lukic banket deretter ballen opp mot Lee Chapman og meg.»

«Tidligere holdt John ballen i hendene, og sparket den langt. Nå måtte han kline til fra bakken. Det betydde at den ikke gikk langt nok. Vi ble dermed en mye mindre trussel for motstanderen, fordi ballen ikke nådde helt fram, den kunne ikke flikkes videre inn i boksen. I stedet landet den på midtbanen», uttalte Steve Hodge.

Samtidig var motstanderne gode til å sette Lukic under press, noe som førte til at han kvittet seg med ballen så raskt som mulig – noe som igjen gikk ut over treffsikkerheten.

Med ballen i beina
Leeds var ikke de eneste av nylige ligamestere som slet med å tilpasse seg den nye regelen. Liverpool var midt i en vanskelig omstillingsperiode. Hillsborough-tragedien preget klubben fortsatt. En utslitt Kenny Dalglish hadde gått av som manager og blitt erstattet med Graeme Souness, noe som brøt med klubbens «boot room»-tradisjon – klubben hadde alltid hentet sine managere fra egne rekker. Dette skjedde samtidig som fotballen gikk gjennom radikale endringer på alle felter. I All Played Out, Pete Davies’ fantastiske bok fra innsiden av England-troppen i Italia-VM, kommer Bobby Robson med en ufrivillig, men presis beskrivelse av fordelene med å spille med fem bak. Forfatteren spurte om 4-4-2 var utdatert. Robson svarte «med sammentrukne lepper og sinne»:

«Er Liverpool utdatert? Om de skulle spille i Europa neste sesong, hvordan ville de ha stilt opp? I en fiks hybridformasjon? Når folk snakker om at det er en utdatert formasjon, snakker de da om Liverpool?»

Antakeligvis ikke, men 27 år senere er ligagullet i 1990 Liverpools siste.

Det har delvis sin grunn i taktiske endringer som vanskeliggjorde 4-4-2. Det kommer vi til litt senere. Men Liverpool slet med å venne seg til tilbakespillsregelen.

«Tidligere kunne Liverpool drepe kamper», har Nick Tanner uttalt. «Når vi ledet 1-0, kunne vi spille ballen hjem til Bruce Grobbelaar. Han spratt ballen noen ganger, Phil Neal ville trekke ned, og Bruce kunne rulle den ut til ham. Sånt var det nå slutt på.»

Ettersom det ble vanskeligere å drepe kamper, hoppet målsnittet fra 2,52 til 2,65. Forsvarsspillets natur endret seg. Både forsvarere og keepere måtte være komfortable med ballen i beina. Flere som hadde blitt ansett som viktige og gode spillere, falt i status. Des Walker hadde for eksempel vært en stjerne under VM i 1990, men mistet all selvtillit etter overgangen fra Nottingham til Sampdoria og fant aldri tilbake til toppnivået etter returen til England og Sheffield Wednesday. «Karrieren til Des fikk seg en bulk», har Harry Redknapp uttalt. «Han pleide å øke farten og snike seg foran spissen og spille ballen enkelt hjem til keeper. Nå var det plutselig påkrevd at han skulle spille seg ut, og det var overhodet ikke hans stil.»

«Den tilbaketrukne spissen»
Den nye regelen påvirket altså forsvarsspillet radikalt. Men etter revolusjonen kommer evolusjonen. Eric Cantonas ankomst, først til Leeds, deretter Manchester United, satte i gang en endring helt foran på banen, og den klassiske formasjonen 4-4-2 ble til 4-4-1-1. Cantona banet vei for spillere som Gianfranco Zola og Dennis Bergkamp – spillere som opererte utenfor et rigid 4-4-2-system. Tidligere hadde vi selvsagt hatt typer som Kenny Dalglish og Eric Gates. I hvilken grad Cantona og de andre egentlig brakte noe nytt til engelske baner, kommer an på øynene som ser. Men trenden var at flere angripere begynte å ligge dypere, noe som betydde at det ikke lenger holdt for forsvarsspillerne bare å være store og ha klarering av innlegg som sin hovedoppgave. De måtte være bevegelige og kunne mer enn bare å holde linjen.

I en alder der vi er vant til at spillerne behersker alle spillets fasetter, høres ikke det spesielt revolusjonerende ut. Men den gangen markerte det en tydelig endring. Selvsagt hadde engelsk fotball hatt stoppere som Bobby Moore, forsvarere som kunne spille fotball, ikke bare sparke fotball, men de hadde alltid blitt sett på med mistenksomhet. Det første laget som spilte med fire spillende forsvarsspillere var sannsynligvis Newcastle under Kevin Keegan. Darren Peacock og Philippe Albert dannet stopperpar, flankert av Steve Watson, Robbie Elliott, John Beresford eller Warren Barton – fire sidebacker som tidligere i sine karrierer hadde spilt på midtbanen eller i angrep. Det ga laget mange alternative måter å angripe på. Lagets svakhet var derimot den defensive organiseringen. De kunne framstå naive i forsvarsspillet. De slapp ikke inn altfor mange mål, men det var fordi de stort sett hadde ballen selv. Så fort de ble satt under skikkelig press, falt de sammen.

Flere lag begynte å mannsmarkere den tilbaketrukne spissen i 4-4-1-1, Leicesters Pontus Kåmark som nøytraliserte Middlesbroughs Juninho i ligacupfinalen i 1997 er et klassisk eksempel. Det skulle raskt vise seg at en mer pålitelig løsning var å ha forsvarere som kunne rykke ut av forsvaret og ta ut den bevegelige motstanderspissen – noe som også ga lag den samme dynamikken og flyten i oppbyggingen av eget angrepspill som vi så i Newcastle.

Gjennom 1990-tallet så vi sporadisk trebackslinjer i Premier League, stort sett for å gi plass til en spillende forsvarer. Fortsatt var det en skepsis til spillende stoppere.

«Jeg kunne ta imot en vanskelig ball, kontrollere den, skaffe meg rom og slå den foran backen. Men backen ønsket ikke den pasningen», har Ruud Gullit sagt. Gullit fikk noen kamper som libero i Chelsea, før han ble flyttet fram på midtbanen.

Nye typer stoppere
De første årene av det nye årtusenet ble kjennetegnet av framveksten av spillende forsvarere som Rio Ferdinand, Ledley King og Sol Campbell. Selv John Terry er bedre med ball enn han ofte får anerkjennelse for. «Jeg ser på Rio og Sol og ser en ny type av engelske forsvarsspillere. I mange år unngikk vi å trene unge spillere til å ta med seg ballen ut av forsvarsleddet. De er eksempler på en ny tilnærming, og det er et framskritt», har Terry Venables sagt.

Sidebackene, i enda større grad enn midtstopperne, tok nå del i angrepsspillet. Ashley Cole var en pioner i den moderne backrollen – en rolle der vi nå finner Kyle Walker, Danny Rose, Nathaniel Clyne og Ryan Bertrand, spillere som går i angrep med største selvfølgelighet.

Noen tilbakeskritt har det vært. 2004 var et fotballtaktikkens nøkkelår, med Porto som vinner av Champions League og Hellas som EM-vinner, begge med defensiv-orientert kontringsfotball. Rafael Benítez og José Mourinho tok dette med seg til Premier League, og deres kontinuerlige krangling var kanskje et tegn på at de egentlig sto for ganske like stiler. Begge holdt laget kompakt, og foretrakk en sittende midtbanespiller som skulle beskytte forsvarsfireren. Rollen fikk navn etter Claude Makelele, men Javier Mascherano behersket den like godt. Chelsea var så gode defensivt i 2004/05 at de bare slapp inn 15 mål og holdt nullen 25 ganger på 38 kamper.

Da Carlos Queiroz ankom Manchester United som assisterende manager la de bort alle hasardiøse tendenser. Wayne Rooney eller Carlos Tévez trakk ned i banen, som en defensiv spiss, for å demme opp for angripende sidebacker – et viktig trekk da de vant Champions League i 2008. Det skulle være allsidig: forsvarere angrep og angripere forsvarte (dog ikke Cristiano Ronaldo, som spilte spiss i de største kampene for at han skulle slippe defensive oppgaver).

Kunsten å beherske alt
Populariteten til kontringsfotballen, som kulminerte i Champions League-semifinalen i 2005 mellom Chelsea og Liverpool, ble kortvarig. Forsvaret flyttet seg lenger og lenger fram på banen og forsvarsspillerne ble bedre og bedre med ball. Målsnittet økte, antallet offsideavgjørelser sank – et mønster i hele Europa. Ballbesittende fotball dominerte en periode, før høyt press ble normen. Det finnes fortsatt folk som Tony Pulis, som liker en smal bakre firer, gjerne bestående av fire midtstoppere, som skal slå ballen langt, men de aller fleste lag foretrekker å stå høyt.

Flytende angrepsspill, energi og raske gjenvinninger er viktige ingredienser i dagens fotball. Det betyr at forsvarsspillere som David Luiz og John Stones har blitt mye verdt – selv om det kan stilles spørsmål om hvor gode de faktisk er til å utføre de vanlige forsvarsoppgavene. Det er kanskje en av de viktigste årsakene til fjorårets gjeninntreden av forsvarstreeren. Enda viktigere her er hvordan sidebacksrollen har endret seg. Når backene i mye større grad deltar i lagets angrepsspill, betyr fire bak egentlig to bak. Å introdusere en tredje forsvarsspiller, som Antonio Conte gjorde i Chelsea, kan derfor ses på som en reaksjonær handling for å gi laget ekstra beskyttelse i den bakre leddet. 3-4-2-1-formasjonen som nå er på moten inkluderer to sittende midtbanespillere, noe som gir laget en solid defensiv grunnmur av fem spillere – ikke ulikt formasjonen Pep Guardiola foretrakk i sin siste sesong i Bayern München.

Det er naturlig nok en litt annerledes trebackslinje vi ser i dag enn det Everton brukte den gangen grunnformasjonen fortsatt var WM. Likevel, med unntak av at moderne kantspillere er vingbacker, er det så forskjellig? Alle kan presse høyt nå, det er mer rom for posisjonsbytter, spillerne flyter fra en rolle til en annen og lagene forsøker å opptre kompakt nå de forsvarer seg. Likevel føles det som om vi har brukt 50 år på å komme tilbake til der vi startet.

Russlands tidligere landslagssjef, og nå manager i Hull City, Leonid Slutskij, har uttalt at han ikke liker tre bak. Det er for defensivt, føler han, det er en reaksjon mot moderne angrepsspill der backene deltar. Og det medfører at lagene begrenses til å angripe med bare fem spillere. Det har han til en viss grad rett i. Det er et trekk, oppstått for å gi ekstra beskyttelse. Samtidig er det svært spesielt å omtale Guardiolas tanker om fotball som defensive. Selv om Contes bruk av systemet i hovedsak handler om et tryggere forsvarsspill, kan 3-4-2-1 også være et grep for å få flere med i angrep og utnytte presset bedre.

Og det er egentlig den største forskjellen mellom i dag og 50 år tilbake, i systematiseringens spede begynnelse. Da Herbert Chapman tegnet ut WM-formasjonen på slutten av 1920-tallet, laget han malen som skulle vare i over 90 år. Det er oppsiktsvekkende å tenke på. Å spille med fire bak så ut som et radikalt avvik fra malen, men i retrospekt var det heller bare del av en prosess i retning av bedre press og mer systematiserte oppgaver.

Man kan diskutere om oppstilling, helt fra WM-dagene, egentlig bare er en detalj. Det som egentlig betyr noe er hva man legger i «press» og, etter innføringen av tilbakespillsregelen, at det nå er et krav til spillerne på det høyeste nivået at de er gode med ballen i beina. Selv i lag som er aller best uten ball, som José Mourinhos lag, forventes det at forsvarere skal kunne sette i gang kontringer. Vi har kanskje rykket tilbake til start, men alle kan presse og spille ball nå.

Josimar 03/2018

Josimar 03/2018 er nå sendt til våre abonnementer. Vi etterstender bladet fortløpende til alle som bestiller.

Her er litt om innholdet.

Forferdelige forhold: Qatar Airways spytter hundrevis av millioner kroner inn i fotballen. Flyselskapet er FIFA-partner og sponsor av Bayern München. Selskapet eier også flyplassen i Doha, der luksus står i fokus. Men ikke for arbeiderne. De sover på toalettene. Håvard Melnæs har vært i Qatar.

Davide Astori: Fiorentinas elskede kaptein døde brått og uventet før en bortekamp mot Udinese. Han ble 31 år gammel. Hans bortgang kan være med å gi nytt liv til Fiorentina, skriver Kristian Borell.

Bare et spill?: NFF har i alle år sett en annen vei når det gjelder brudd på regelverket for dualmodellen. Retningslinjene for prøveordningen med «AS-klubber» er snart klare. Vil NFF faktisk bruke det regelverket? Av Lars Johnsen.

Nede på rangstigen: Nivå 4 i Romania er ikke et sted for sarte sjeler. Øst-Europas eneste svarte fotballtrener hetses og spyttes på. Han fortsetter likevel å drømme om større oppgaver. Emanuel Roşu har intervjuet Aime Lema.

Hollandsk psyke: Med tre nederlendere i nøkkelposisjoner i klubben skal Rosenborgs drive spillerutvikling av internasjonalt format – men spillerne skal i all hovedsak være lokale. Jo M. Bredeveien har besøkt Brakka.

Høydeduell: Sør-Amerika er et stort og mangfoldig kontinent. Når Copa Libertadores er i gang blusser konflikten om fotball i flere tusen meters høyde opp igjen, skriver
Erik Sveberg Dietrichs.

Dansken i Midtens rike: Kina har mål om bli en stormakt i internasjonal fotball. Klubbene satser og det sprøytes inn millioner. Midt oppe i det står en ung danske. Aleksander Losnegård har møtt Mads Davidsen.

På flukt: Etnisk rensing har drevet rohingya-folket på flukt fra Myanmar. Som flyktninger i India er de en marginalisert gruppe. Fotballen har blitt et holdepunkt og en virkelighetsflukt, rapporterer Samindra Kunti fra India.

Søder tilbake i nord: Alexander Søderlund fant seg aldri til rette i Saint-Étienne. Han er tilbake i Rosenborg, men vet han ikke stiller først i køen på spissplass. Jo M. Bredeveien har intervjuet den hjemvendte angriperen.

Supporternes stemme: Da supporterne vokste frem på norske fotballtribuner, ble de snakket om og ikke med. For å bli hørt begynte supporterne å skrive. Erlend Ytre-Arne Vågane har dykket ned i historien til de norske fanzinene.

Kampen som skapte Liverpool

Etter tap både hjemme og borte mot Røde Stjerne i Europa, bestemte 
Bill (Shankly) og Bob (Paisley) seg: Liverpool skulle slutte å behandle 
hver fotballkamp som en krig, og heller holde på ballen.

Tekst Jonathan Wilson
Oversatt av Lars Sivertsen


Støtt Josimar!

For å kunne drive med undersøkende journalistikk trenger vi hjelp fra våre lesere.

Gi 50 NOK: Send sms med kodeord Eder til 2199.
Gi 100 NOK: Send sms med kodeord Junior til 2199.
Gi 200 NOK: Send sms med kodeord Falcao til 2199.
Gi 500 NOK: Send sms med kodeord Socrates til 2199.

Beløpet blir belastet din telefonregning.


Ikke alle revolusjoner finner sted i maktens korridorer eller på verdensbyers store samlingsplasser, men få av dem kan vel ha vært planlagt i mer usannsynlige omgivelser enn den som overtok engelsk fotball i november 1973. Revolusjonens episentrum var et trangt, vindusløst kott som lå i korridoren som leder til Anfields garderober. Her satte seks menn i gang en stilistisk forskyvning som resulterte i at engelske klubber regjerte i Europa på det sene 70- og tidlige 80-tallet, en dominans som kun ble stoppet av den traumatiske Heysel-katastrofen og den resulterende utestengelsen av engelske klubber.

Støvelrommet, som historien nå kjenner det som, var lite og avfeldig, og den ene veggen var dekket av kroker til spillernes fotballstøvler, samt lagbilder og toppløskalendere. Joe Fagan, Liverpools førstelagstrener under Bill Shankly, som mye senere også ble klubbens manager, hadde begynt tradisjonen med å diskutere kamper her etter at fløyten var gått for full tid. Rommet var også besmykket med øltønner, som de hadde fått fra formannen for Guiness Exports fordi Fagan tidligere hadde drevet bedriftslaget deres i den lille byen Runcorn sør for Liverpool. I begynnelsen var det bare han og Bob Paisley, som i de dagene var klubbens fysioterapeut, som møttes, men gradvis begynte også stadig flere fra klubbens trenerstab å komme innom. “Du får en mye mer omfattende diskusjon i støvelrommet enn i styrerommet,” sa Paisley. “Hva som foregikk forble mellom de fire veggene. Stedet hadde en viss mystikk.” Motstandernes managere ble invitert dersom de var villige til å dele informasjon og meninger om spillere, og til og med Elton John besøkte rommet i sin periode som styreformann i Watford. Legenden vil ha det til at da han ble tilbudt en drink, ba han om en rosa gin – men mottok en øl.

Bøttekott som database
Gradvis ble støvelrommet viktigere og viktigere, og det ble i praksis et bibliotek der trenere kunne referere til bøker der detaljer om trening, taktikk og kamper var loggført. I Winners and Losers: The Business Strategy of Football, hevder økonomen Stefan Szymanski og forretningskonsulenten Tim Kuypers at Liverpools suksess på 70- og 80-tallet var et resultat av deres organisatoriske struktur, og støvelrommet var en avgjørende del av denne. Shankly ble etterfulgt av Paisley, som ble etterfugt av Fagan, som ble etterfulgt av en annen mann fra “innsiden”, nemlig klubbens kaptein Kenny Dalglish. “Støvelrommet,” skrev de, “virker å ha vært en slags database for klubben, ikke bare for tall og fakta, men for klubbens ånd, dens holdninger og dens filosofi.” Det fantes en kontinuitet av tanker, og den ble bare brutt da Graeme Souness – som hadde forlatt Liverpool i 1984 – erstattet Dalglish i 1991. Det var også da Liverpools overlegenhet begynte å visne.

Men akkurat den novembermorgenen i 1973 var stemningen laber. Liverpool hadde dagen før blitt slått ut av europacupen av Røde Stjerne. Hadde det bare vært et nederlag ville det kanskje blitt akseptert: Gode lag beseires tross alt av og til av andre gode lag. Men dette var noe annet. Dette var en kamp der Liverpool var blitt, om ikke overspilt, så i hvert fall overlistet. Etter første kamp, på Marakana i Beograd, hadde man en følelse av at Liverpool hadde gjort akkurat nok. Liverpool viste mye av roen, men lite av formen de vant seriegull med forrige sesong, men var likevel relativt optimistiske med tanke på å nå kvartfinalen i europacupen.

Man var likevel bekymret over at, som Davi Lacey skrev i The Guardian “selv om sedvanlige kvaliteter som fysikk og utholdenhet var der, var mye av Liverpools spill deprimerende lite kreativt, spesielt sammenlignet med de slu, instinktive ferdighetene til motstanderen.” Tidlig i kampen hadde Røde Stjerne dominert ballinnehavet, men de var ute av stand til å avslutte angrepene sine. Til slutt, seks minutter før pause, fant de en vei gjennom. Vladimir Petrović, som nå er landslagstrener for Serbia, var arkitekten bak det hele – han lurte seg forbi Liverpools høyreback Chris Lawler og sprintet 40 meter mot mål. Pasningen ble slått innover i banen, der Vojin Lazarević hælflikket ballen videre til Slobodan Jankovic, som etter å ha utvekslet pasninger med Stanislav Karasi blåste ballen i mål bak Ray Clemence fra hjørnet av sekstenmeteren. Tre minutter etter pause la Vojslav Bogićević på til 2-0 etter at Liverpools offsidefelle sviktet totalt etter en kort korner.

Bill og Bob tar grep
En uke etter at England var blitt slått ut av VM-kvalifiseringen av Polen, virket det som om europacupen var i ferd med å bli revet ut av engelske hender av østeuropeisk motstand, men med 18 minutter igjen ble håpet tent. En corner fra Steve Heighway ble bare halvveis klarert av Røde Stjerne, og høyreback Lawler fikk sin oppreisning i form av en scoring med venstrefoten. Selv om Røde Stjerne hadde vært det beste laget, hadde de kun en ettmålsledelse å vise til, og Liverpool har bevist utallige ganger hvor lite det kan være verdt på Anfield.

Bill Shankly var en stor motivator og organisator, men ingen taktiker. Han pleide å overlate den siden av spillet til Bob Paisley, og den gangen han faktisk deltok på et ukelangt trenerkurs ved Englands nasjonale treningssenter i Lilleshall, kjedet han seg så mye at han dro hjem allerede på dag to. Men likevel hadde han fra den dagen han ankom Liverpool en veldig klar formening om den generelle stilen han ønsket å spille. I en artikkel i The Liverpool Echo fra desember 1959 het det at “Shankly er en disippel av spillet slik det spilles på kontinentet.” Dette krever kanskje en forklaring. I britiske øyne var resten av Europa en udefinert enhet som spilte fotball på samme måte – ved å slå pasninger fremfor å være direkte, med fokus på sluhet fremfor styrke, et inntrykk som ble skapt av de ymse europeiske lagene som turnerte England og avslørte engelsk fotballs tekniske begrensninger. Denne prosessen begynte med Østerrike i 1932, ble videreført av Dinamo Moskva i 1945 før den kulminerte i 6-3-tapet mot Ungarn i 1953.

“Spillere som ikke har ballen er, ifølge han, like viktig som spilleren som har ballen,” het det videre i Echo-saken. “Kontinental fotball er ikke den late manns måte å spille fotball på. Shankly vil sikte mot slike skarpe offensive bevegelser som de på kontinentet bruker til å skjære gjennom et forsvar som er “lukket” etter britiske standarder. Han vil drive sine spillere til å lære seg å ta imot ballen og bevege den videre i samme bevegelse. Han vil drive dem mot å utøve total beherskelse av ballen.”

Dette kan ha vært en overdrivelse, men Shankly la helt klart mye vekt på kontroll; får du til førstetouchen blir alt det andre så mye enklere, mente han. Paisley, som sto for det meste av treningen, krevde at ballen skulle spilles raskt, og grunntanken han drillet inn i laget var enkel: Hvert fraksjon av et sekund en spiller har ballen er en fraksjon av et sekund mindre for den neste spilleren. På treningsfeltet i Melwood satte han opp fire plater slik at de formet et kvadrat. En spiller ville så stå i midten og få baller kastet mot seg fra de fire hjørnene, og han ville få beskjed om han skulle ta de på direkten eller dempe de. “Først og fremst,” sa Shankly, “er målsettingen at alle kan ta imot ballen og gjøre de grunnleggende tingene i fotball. Ta imot, slå pasning … ta imot, slå pasning … hele tiden. I forsvaret ser du etter noen som kan få ballen under kontroll umiddelbart og slå en pasning fremover. Det gir dem mer rom og tid til å puste. Dersom du bruker tid, har motstanderen allerede sprunget tilbake bak ballen. Det er en veldig enkel tanke, og selvsagt en som er veldig økonomisk.”

“I Liverpool har vi ingen som løper inn i ingenmannsland, løper fra sin egen banehalvdel med ballen inn på motstanders banehalvdel. Dette oppmuntrer vi ikke i det hele tatt, det er tull. Dersom du får ballen for Liverpool ønsker du alternativer, flere valg … du vil ha minst to spillere å sentre til, kanskje tre, kanskje flere… Få tak i ballen, slå en rask pasning, så går den fra meg til noen andre og tilbake igjen. Du kommer kanskje ikke veldig langt, men motstanderens mønster endrer seg. Til slutt vil noen slippe gjennom.”

Bob Paisley til høyre var hjernen bak Liverpools lille revolusjon på midten av 70-tallet: Heretter skulle klubben spille ballbesittende fotball.
Bob Paisley til høyre var hjernen bak Liverpools lille revolusjon på midten av 70-tallet: Heretter skulle klubben spille ballbesittende fotball.

Stjernesmell på Anfield
Laget som vant seriegull i 1964 spilte i en ortodoks W-M-formasjon, men Shankly var klar for å gjøre endringer. Sesongen etter skulle Liverpool møte Anderlecht i andre runde av europacupen kort tid etter at England hadde spilt treningskamp mot det belgiske landslaget – med sju Anderlecht-spillere i startoppstillingen. Shankly var på Wembley for å se kampen, og så at offensive spillere som Paul van Himst og Jef Jurion ville utgjøre en trussel også mot Liverpool. I oppgjøret mot Anderlecht var det beslutningen om å bytte til røde shortser – det var den første gangen Liverpool spilte i helrødt – som vakte mest oppsikt, men vel så viktig var det at en angrepsspiller ble ofret til fordel for å bruke Tommy Smith som en ekstra midtstopper, et tidlig tilfelle av et engelsk lag som brukte fire mann i forsvar.

Dette vitnet om en viss fleksibilitet, en bevissthet om at den engelske måten ikke var den eneste måten å gjøre ting på, men Paisley innrømmet at “vår tilnærming var litt panisk. Vi behandlet alle kamper som en krig. Britisk fotballs styrke lå i kamp om ballen, men de kontinentale tok det fra oss ved å lære seg å avskjære pasninger.” Liverpool hadde blitt most 5-0 av Ajax i Amsterdam-tåken i 1966, men da skyldte Shankly på uflaks.

Fem år senere spilte Liverpool uavgjort 0-0 hjemme mot Bayern München i Cupvinnercupen, og de tapte returoppgjøret 3-1. Det resultatet, og spesielt måten Bayern hadde spilt på Anfield, ga resonans. Sakte, men sikkert begynte Liverpool å endre seg. Revolusjoner har alle et kritisk øyeblikk, et tidspunkt da en grense er blitt krysset og ting aldri kan bli det samme igjen, men det oppstår aldri spontant – det finnes alltid en prosess. “Vi ble utsatt for all verdens utenlandske metoder i sesong etter sesong, og vi tjente enormt på det,” sa vingen Ian Callaghan. “Vi var det første britiske laget som sentret ballen som de kontinentale, som spilte seg ut bakfra på den måten de alltid hadde gjort det. Etterhvert som tiden gikk, la spillerne merke til større og større vektlegging på arbeid med ball på treningsfeltet, og mindre utholdenhetstrening. Det handlet hele tiden om ballberøringer, ballen var alltid, alltid målet. Dette var uhørt i Storbritannia på denne tiden.”

Cup-exitene mot Ajax og Bayern fikk kanskje noen til å stille spørsmål, men etter nederlaget mot Røde Stjerne gikk det ikke lenger an å ignorere realiteten: Det ble anerkjent at dette var et seriøst problem. Dette var ikke et slumpetreff, det var ikke et nederlag mot en av de mektige europeiske klubbene, dette var et nytt tilbakeslag i et tilbakevendende mønster. Kanskje Englands mislykkede forsøk på å kvalifisere seg til VM påvirket stemningen, og førte til at man stilte spørsmål ved de engelske metoder generelt. Det var bare sju år siden England hadde vunnet VM, men mangelen på suksess i Europas fremste klubbkonkurranse indikerte at de fysiske og organisatoriske kvalitetene som lå til grunn for den triumfen ikke lenger var tilstrekkelige. Liverpool arrangerte et møte i støvelrommet, og for en gangs skyld var Shankly tilstede. Det var også Fagan og Paisley, som fikk selskap av Ronnie Moran, reservelagstreneren, Tom Saunders, sjefen for spillerutvikling og sjefstrener Reuben Bennett, en dyster skotte som var opptatt av disiplin, og som var kjent for sin tendens for å gi skadde spillere beskjed om å gni vekk smertene med en stålbørste eller en kippers.

Den engelske syken
Det var ikke akkurat krisesamtaler, men temaene de diskuterte var fundamentale: Hvorfor var Liverpool, som var så dominerende i hjemlig liga, så sårbare i Europa? Til tross for bakteppe av engelsk underprestering, sier det mye om Shanklys perfeksjonisme at han så et problem i det hele tatt. Tross alt, Liverpool hadde vunnet UEFA-cupen sesongen før etter å ha slått Borussia Mönchengladbach 3-2 sammenlagt over to finaler. Men i årene før den triumfen hadde Liverpool røket ut av Europa mot lag som Ferencváros, Athletic Bilbao and Vitória Setúbal. Kanskje ikke lilleputtlag, men helt klart ikke Europas elite heller. Om UEFA-cuptriumfen mot Gladbach tydet på at Liverpool hadde funnet en løsning, viste tapet mot Røde Stjerne sesongen etter at det ikke var tilfelle.

“Det er et bra lag,” sa Shankly etter den første kampen, “selv om våre fans ikke ville betalt for å se fotballen de spiller.” Kanskje var det en del av hans bravado, hans forsøk på å få laget sitt til å føle at de var best i verden, men utsagnet røret også ved en viktig sannhet. Engelske fans reflekterte ubevisst den engelske fotballkulturen, de krevde at ballen skulle spilles fremover. De ville ikke se ryddig pasningsfotball – de ville ha drama, spenning og angrepsfotball. I The Football World påpeker Steven Wagg at “teknokratiet” kom sent til britisk fotball, og viser til at Dinamo Mosvka under deres vellykkede englandsturné i 1945 ble fordømt. I deres fokus på “finslig” pasningsspill og samarbeid føltes det at “maskulinitet så vel som individualitet” var blitt spottet. Dette forble tilfelle helt frem til åttitallet, da Graham Taylor i 1983, etter å ha sett sitt Watford-lag bli slått av Sparta Praha, påpekte at intet engelsk lag ville fått lov å spille med slik tålmodighet. Faktisk er murringen over Barcelona og hva Arsène Wenger har kalt deres “sterile dominering” av kamper beviset på at denne holdningen fremdeles holder stand.

Dedikert og dyktig
Men likevel var Røde Stjernes stil skapt på engelske idéer. Etter at hans karrière som spiller var blitt avsluttet av en skade, begynte Miljan Miljanić en lang trenerutdannelse. Som en del av denne kom han til England. Med en koffert full av hermetisk mat sov han i varebilen han kjørte for å spare penger. Han så dusinvis av kamper, og var spesielt betatt av 4-3-3/4-4-2-hybriden England brukte da de vant VM i 1966. Senere det året ble han ansatt som trener for Røde Stjerne, og han begynte å innføre det han hadde lært.

“Han så verdensmesterskapet i England og han kopierte det. Han kopierte en del av den brasilianske modellen for forsvarsspill, fordi i den brasilianske modellen gikk alltid en av forsvarerne fremover i banen når de hadde ballen,” forklarte midtbanespilleren Jovan Aćimovic. “Han følte dette var nyttig. Fansen likte det ikke først. De var vant til aktiv fotball og å prøve å vinne på den måten. Det var en betydelig endring, å kvele kampen mer og forsvare seg mer. Det tok nesten ett år før folk ble vant til det, media og fans.”

“Miljanić hadde en utrolig sult etter kunnskap og kjærlighet for fotball. Han jobbet med fotball 20 timer i døgnet. Han lærte seg selv, og han lærte oss også. Han var glimrende og metodisk. Senere utviklet han seg som en veldig kløktig taktiker, men det som var avgjørende var hans hunger etter innovasjon og kunnskap. Gjennom research fant han det han lette etter, og han klarte å gjøre oss til gode spillere og et godt lag.”

Shankly var kanskje ikke imponert av Røde Stjernes ballbesittende tilnærming i Beograd, men på Anfield gikk de enda lengre inn i denne typen taktisk terreng som engelskmennene ikke synes noe om. “I jugoslavisk fotballs historie har det alltid vært regnet som en stor hendelse når vi spilte mot engelske lag,” forteller Aćimović.

“Vi var unge i alder, men vi hadde erfaring. Vi kjente til vanskelige bortekamper. Selvsagt visste vi om Anfield og The Kop. Og vi var forberedt. En av våre hovedmål var å overleve de første 10-15 minuttene. Vi visste at på grunn av fansen ville det være et enormt press i åpningsperioden. Det var en av de sjeldne kampene der treneren traff med alt. Taktikken var perfekt. Det var tydelig at dersom vi spilte et åpent spill, ville våre sjanser for å slå Liverpool ikke være så store. Vi var trente for å unngå dette, for å gå med en tilnærming som satte trygghet først.”

Bogićević, som normalt sett lå som et midtbaneanker, ble brukt til å motvirke hodetrusselen fra Toshack, mens Kiril Dojčinovski markerte Keegan så tett at, som Lacey skrev i The Guardian, “det var som om han var hans siamesiske tvilling”. Røde Stjernes tilnærming var mer sofistikert enn bare å markere nøkkelspillere eller holde mange spillere bak ballen.

Tenkte trekanter
“Vår grunnleggende ide,” forklarer Aćimović, “var å holde dem unna ballen, å ha så mye ballinnehav som mulig og å holde den ute av vår faresone, så vi ikke ville komme i en situasjon der vi var under press. Vi trente på å lage trekanter og på å ha pasningsalternativer, og kanskje det forvirret dem litt, fordi vi ikke svarte på deres aktive spill med aktivt spill. Vi spilte avventende fotball, ofte bakover, med mange pasninger, veldig rolig. Jeg tror det var første gang vi gikk for denne hemmende tilnærmingen. Det var andre bortekamper der motstanderne tvang oss til å forsvare oss, men det var ikke vår hovedkarakteristikk. Slik jeg kan se det, er det nå den dominerende tilnærmingen. I dag er det et vanlig taktisk grep, men på den tiden, når du sentret ballen bakover, kom det protester og piping fra hele stadion.”

Men på Anfield satte publikum pris på hva Røde Stjerne holdt på med. Lacey rapporterte at “selv om det ikke manglet på hendelser som kunne gjort dette til en historie om uflaks – Bogićević reddet på streken tre ganger, keeperen Petrović fanget eller blokkerte en rekke skudd i de siste minuttene, og i følge tv-bildene klarerte en forsvarsspiller ballen etter den hadde vært over streken etter at Keegan hadde funnet veien forbi keeperen – så var anledningens sanne natur reflektert i den varme applausen de jugoslaviske spillerne fikk fra de over 40.000 tilskuerne etter kampslutt.”

“Liverpool”, skrev Lacey, demonstrerte “deres sedvanlige energi og entusiasme, men klart mindre kløkt og sluhet”, mens Røde Stjerne “produserte fotball av fundamental kvalitet og oppfinnsomhet”. “Sikkerheten i forsvar og den strålende distribusjonen fra Bogićević”, skrev han videre, “den frekke Karasi som kontrollerte ballen i de tetteste situasjoner, Aćimović sine mesterlige kreative berøringer og tempoet og teknikken til den ungdommelige Vladimir Petrović, ga alle et skattkammer av rike minner.” Keegan selv beskrev det som den beste kampen han noen gang spilte i.

Like etter en time var spilt fikk Miroslav Pavlović og Janković spilt ballen til Lazarević, som sendte ballen i krysset fra like utenfor sekstenmeteren og gav Røde Stjerne en 3-1 sammenlagtledelse. Lawler, som var bemerkelsesverdig målfarlig for en høyreback å være, reduserte med seks minutter igjen å spille, men etter at Thompson gav Aćimović en unødvendig dytt i kampens siste spilleminutt skrudde Janković det resulterende frisparket i mål. 4-2 sammenlagt, og kampen var avgjort. “Vi hadde mye flaks,” erkjenner Aćimović. “Vi scoret to mål fra utypiske posisjoner for oss: Et fra et frispark fra over 20 meter til venstre, og også Lazarević sitt mål var uvanlig. Han scoret 90 % av målene sine med hodet, og her satte han et flott langskudd.”

Kanskje hadde han rett, men måten de var villige til å holde på ballen og frustrere sine motstandere lærte Liverpool en viktig lekse. “Vi forsto [i oppgjøret mot Røde Stjerne] at det ikke var noe vits å vinne ballen om du endte opp med bakenden på bakken,” sa Paisley. “De beste europeerne viste oss hvordan man kontrer ut av forsvar effektivt. Tempoet i bevegelsene deres ble diktert av den første pasningen. Vi måtte lære hvordan vi kunne være tålmodige på den måten, og tenke over de neste to eller tre trekkene når vi hadde ballen.”

Spillende stoppere
Dagene der man hadde gode gammeldagse stoppere i forsvar var over, ble det avgjort i støvelrommet: Det var nødvendig å ha forsvarspillere som kunne spille fotball. Larry Lloyd, nettopp den typen forsvarsspiller de nettopp hadde erklært utdødd (selv om han senere fikk en usannsynlig renessanse med Nottingham Forest), var ute med en hamstringskade, så Phil Thompson – som i utgangspunktet var midtbanespiller – ble flyttet tilbake for å spille sammen med Emlyn Hughes i forsvar. “Det var en smart avgjørelse av sjefen og hans stab,” sa Thompson. “De var forut for sin tid. Plutselig prøvde vi å spille oss ut bakfra. Om det tok femti pasninger før vi scoret, vi brydde oss ikke.”

I fotballen i England på denne tiden mente man stort sett at forsvarspillere skulle klarere ballen, og angrep kunne begynne etter den første duellen var vunnet, så dette var en revolusjonerende tanke. “Europeerne viste oss at å bygge bakfra var den eneste måten å spille på,” forklarer Shankly. “Det startet i Europa, og vi tilpasset vårt spill hos Liverpool der vårt system alltid hadde vært kollektivt. Men da Phil Thompson kom inn for å spille ved siden av Hughes, ble det mye mer flytende og kanskje ikke så lett å identifisere. Dette satte et mønster som ble fulgt av Thompson og [Alan] Hansen i senere år.”

“Vi forstod i Liverpool at du ikke kan score hver eneste gang du har ballen, og vi lærte dette fra Europa, fra det latinske folket. Når de spiller ballen ut bakfra, spiller de i små grupper. Mønsteret for motstanderen endres ettersom de endrer seg. Dette gir rom for spillere som Ray Kennedy og Terry McDermott, som begge spilte for Liverpool etter jeg hadde dratt, som kan lure inn stikkpasningen.”

Shankly ga seg og ble etterfulgt av Paisley den sommeren. Før Liverpools kamp i Cupvinnercupen mot Ferencváros den følgende høsten, brukte Paisley – som Souness beskrev som “en fotballintellektuell” og sa at “hadde han vært mer artikulert, hadde han blitt hyllet som en av fotballens største tenkere og managere” – sin spalte i programbladet til å be fansen være tålmodige og til å forklare den nye og konservative metoden Liverpool ville bruke. “Det blir katt og mus en stund mens vi venter på at åpningen viser seg og stikkpasningen slås”, forklarte Shankly senere. “Det er enkelt og det er effektivt. Det tar også tid før tilskuerne blir vant til det.”

Det virket ikke den første sesongen. Liverpool gikk ut på bortemål, men i tiåret som fulgte resulterte den nye stilen i fire europacuper, og det var en lignende tilnærming som Nottingham Forest under Brian Clouch benyttet seg av da de vant to europacuper. Som så ofte før var det et tap som fokuserte sinnet og førte til radikal forbedring.


Støtt uavhengig og kritisk fotballjournalistikk. Bli Josimar-abonnent i dag: KlIKK HER