VM-blogg: USA! USA! USA!

jurgen-klinsmann

Tekst Lars Sivertsen

I 1905 dro en gruppe engelske fotballspillere til USA på turne under navnet Pilgrims Football Club og spilte en serie oppvisningskamper mot lokale lag. Turneen var organisert av amerikanere som ønsket å øke interesen for fotball I USA. Pilgrims FC bestod kun av amatører, men hadde noen spillere med erfaring fra den engelske toppdivisjonen. På 12 kamper scoret de 74 mål og slapp kun inn syv. Bare en av kampene endte med tap. I 1909 kom Pilgrims FC tilbake, og denne gangen scoret de 123 mål på 24 kamper. En av kampene under 1909-turneen, en 10-1-seier mot St. Helens (som året før hadde kommet på andre plass i den lokale ligaen i St. Louis, ansett for å være den sterkeste ligaen i USA på den tiden), ble omtalt på følgende måte i lokalavisen St. Louis Globe-Democrat:
«Det var foruroligende og nesten patetisk å se de britiske spillerne bryte ned det lokale lagets angrep og rive opp forsvaret deres. Helt fra avspark og til fløyten signaliserte av fiendtlighetene var over bombarderte Pilgrims det lokale målet nesten ustanselig. Tidlig i første omgang innså tilskuerne at kampen hadde utviklet seg til å bli en ren oppvisning fra de engelske spillerne». St. Helens’ venstreback, Dr. C. H. Jameson, hadde en spesielt dårlig dag og scoret tre selvmål. Avisen bemerket: «Dr. Jameson har ikke spilt spesielt mye fotball i det siste, og var veldig opprørt over alvoret i måten britene gikk frem. En av hans venner, som hadde spesielt sterke lunger, informerte han tidlig i kampen om at han «oppførte seg som en vindmølle»».

Men det var ikke bare elendighet for lokallagene. I gruvebyen Gillespie i Illinois endte kampen mellom Pilgrims og de lokale heltene 1-1. Spalding’s Foot Ball Guide, en slags årbok for fotball i USA på den tiden, beskrev kampen på følgende vis: «Det var en strålende uavgjort kamp, der begge lag scoret et mål hver. Kampen ble spilt i kraftig regn, som gjorde banen tung av gjørme. Til tross for de dårlige forholdene spilte mennene flott fotball. Det var et oppgjør mellom ferdigheter hos britene og styrke hos de hardbarkede gruvemennene, som hadde trent i en måned for å forberede seg på bataljen». De eneste gangene de britiske pilegrimenes seiersmarsj ble stoppet var i de kampene der de ble møtt av overveldende innsats, fysikk og aggresjon av de teknisk uskolerte lokale spillerne.

Det var vanskelig å ikke tenke på disse tidlige historiene fra USAs tidligste fotballbarndom, glimrende beskrevet i David Wangerins «Distant Corners»,  da Kyle Beckerman og de andre kastet seg inn i takling etter takling mot Cristiano Ronaldo og Mesut Özil. I gruppe G hadde USA lavest ballbesittelse, slo færrest pasninger og fikk flest skudd imot. USA var det laget av alle i gruppespillet som i sine kamper hadde størst prosent av spillet på sin banehalvdel, og minst i motstanderens. Likevel føltes det ikke ufortjent på noe vis at de gikk videre. Laget oser av en innsats og figher-vilje som i fotball ofte gir resultater – uansett hvor mange feilpasninger du slår.

Når Tyskland satte i gang sin mye omtalte fotballreform rundt årtusenskiftet innførte de mange nye elementer: Bedre finansiering av akademiene, nye treningsmetoder, store utskiftninger i fotballforbundet, osv. Hvor stor Jürgen Klinsmanns rolle i dette var er omdiskutert, og hvor stor hans rolle var i å lede Tyskland til en sterk 3. plass i VM i 2006 er minst like omdiskutert. Men om man kan stille spørsmålstegn ved Klinsmanns evner som taktiker er det ingen tvil om at han, etter å ha bodd i California siden 2003, er en mann med store tanker og store konseptuelle ideer. Han har senere forklart at det første spørsmålet tysk fotball måtte stille seg selv da de innså at de måtte endre ting var «hvem er vi?». Hvilke kvaliteter har man, og hvilke ønsker man å ha? I et intervju med Daily Mail i 2013 forklarer Klinsmann at «Vi hadde møter med spillerne og satte ideene deres opp på en tavle. En sa «aggressiv», en annen sa «rask», andre sa «proaktiv» og «ballbesittende»». Men fremfor å sikte på utopia mener Klinsmann også at «Du er nødt til å ha en spillestil som passer den spesifikke gruppen du har». Tyskland, under Klinsmann, begynte å spille med høyere tempo, med høyt press og mye aggresjon, en stil som reflekterte både spillerne de hadde og identiteten de selv ønsket å ha.

I tradisjonstunge Tyskland ble Klinsmann og hans California-påvirkede måte å tenke på alltid møtt med en stor dose skepsis, noe som er mye av forklaringen til at han feilet så totalt som Bayern-manager. Men i USA passet han perfekt. Etter VM-deltakelse i 1990, 1994, 1998, 2002, 2006 og 2010 var USA blitt en legitim fotballnasjon, men en som manglet en tydelig sportslig identitet. «Den bør reflektere mentaliteten din og kulturen din,» sa Klinsmann da han ble ansatt «Om du snakker om Brasil så vet alle hvordan Brasil spiller. Du vet hvordan Argentina spiller, hvordan Italia spiller». Klinsmanns mandat da han ble ansatt var ikke bare å ta ut 11 spillere til å starte hver landskamp, det var å gi fotball i USA en identitet.

USA har enda ikke produsert en ekte verdensstjerne i fotball, men de har en gruppe spillere som er fysisk strålende og stappfulle av «yes we can»-mentalitet. Det er kanskje ikke tilfeldig at en nasjon der det i de andre idrettene er totalfokus på sluttspill og finaler, der alle unggutter lærer fra de er små av at det ikke har noe å si hva du gjør i seriespillet om du ikke leverer når det gjelder, produserer fotballspillere som gjentatte ganger presterer over evne i store turneringer. Da USA slo Spania i semifinalen av Confederations Cup i 2009 bestod forsvarsfireren av Jonathan Spector, Jay DeMerit, Oguchi Onyewu og Carlos Bocanegra. Spanias kastet David Villa, Fernando Torres, Cesc Fabregas, Santi Cazorla og Juan Mata etter de uten å få mål. De brude strengt tatt ikke være mulig.

Det tekniske nivået hos de amerikanske spillerne er kanskje noen hakk lavere enn hos de andre lagene som hevder seg i VM, men Klinsmann har lagt opp spillestilen deretter. Han har fylt midtbanen med fightere i Beckerman, Jones og Bradley, og bruker løpsvillige sidebacker og utrettelige Clint Dempsey til å komme på overganger. Det er en måte å spille på som reflekterer, som Klinsmann etterlyste, en blanding av landets mentalitet og spillergruppens kvaliteter. Resultatene har så langt vært gode nok til å fore den stadig voksende interessen for fotball i USA. Laget har kommet ut av «dødens gruppe» og spillerne har vist en innsats og samhold som har vunnet de venner både hjemme og hos nøytrale. Uansett hva som skjer mot Belgia har dette VM vært en stor suksess for Klinsmann, og et stort steg i riktig retning for USA.

Zeen is a next generation WordPress theme. It’s powerful, beautifully designed and comes with everything you need to engage your visitors and increase conversions.